Vinter Og Vår I Vannets Verden Arkeologi Om Økologi Og Jordbrukskosmologi
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
OCCASIONAL PAPERS IN ARCHAEOLOGY 74 Terje Østigård Vinter og vår i vannets verden Arkeologi om økologi og jordbrukskosmologi © Terje Østigård 2021 Cover photo (foran): Gamle Uppsala, 9. januar 2021. Foto: Terje Østigård. Cover photo (bak): Ingbo kilder med livgivende vann fra underjorden, Uppland, 2020. Foto: Terje Østigård. Layout cover: Martin Högvall, Grafisk service, Uppsala universitet Layout innhold: Terje Østigård ISSN 1100-6358 ISBN 978-91-506-2863-0 Printed in Sweden by by DanagårdLiTHO AB, Ödeshög 2021 Publisert med økonomisk støtte fra: Vilhelm Ekmans universitetsfond, Uppsala Universitet Til Terje Tvedt ‘Med et åpent blikk for vannets mangfold og skjønnhet, for vannlandskapenes enestående karakter, for vannet som det evig pulserende, alltid med en retning ingen helt kan stoppe – det gir etter for hindringer med tilsynelatende ydmykhet, men ingen makt kan hindre det i å nå sjøen, for vannet seirer alltid til slutt … Denne boken er først og fremst opptatt av det dagligdagse vannet … som samfunnets medlemmer kan gå forbi uten å legge merke til.’ Terje Tvedt, En reise i vannets historie (1997), s. 9. Odinshögen eller Östhögen i Gamle Uppsala, januar 2021. Odin har en sentral rolle og funksjon i Nordens vannverden. Innhold 1. Til godt år og fred ……………………………………………..….. 11 2. Kosmologi og den oldnordiske gudeverden ………………..….. 33 3. Vetter og vann – Vær, vind og vinter ………………………...….. 57 4. Økologi og etnologi …………………………………………..…… 85 5. Bondens magi – Forfedre og vegetasjonsguder …………….… 113 6. Skeid og frobrunn ……………………………………………..…. 130 7. Torre, Gjø og Midtvinterblot …...………………………….……. 153 8. Byggve og Gudmund – Korn og kverning av hodeskaller .….. 177 9. Vann i Uppland ………………………………………………….. 197 10. Kilder, kult og kosmogoni .………………………………..…… 219 11. Slekt og slakt – Døden og grøden ………………………..……. 239 12. Tradisjon, nasjon og religion ……………………………….….. 263 Etterord og takkeord …………………………………………………….... 281 Sluttnoter ………………………………………………………………...… 284 Litteratur ………………………………………………………………...…. 289 OPIA serien ……………………………………………................................ 300 Den nordiske vinteren har dominert og definert alle jordbrukssamfunn i det kalde nord fra tidenes morgen. Kontinuiteten fra innhøstingen gjennom vinter og vår til årets nye vekstsesong var den viktigste kilden til liv. Vannets verden var ritualisert hvor de store ofringene fant sted i forhold til årstidssyklusene. Den hjemlige kulten rundt høytidene hadde som mål å aktivere og intensivere immanente makter i naturen, som kunne overvinne vinterens kalde jerngrep. I vannets kilder og jordens fruktbare grunn lå krefter og forfedre som spiste snøen og vinteren nedenfra lenge før vårsolen smeltet snø og frost. Fossefall og spesielle kilder frøs aldri til is selv på de kaldeste vinterdagene. Disse under- jordiske kildene med livgivende strømmer og motstridende natur, som beviste at de var sterkere enn den mektigste og forødende kulden, var kjernen i kult og kosmologi. I denne verden av vann var ofringer av mennesker og dyr ekstreme ritualer hvor bønder forsøkte å aktivere og kontrollere enda mektigere makter. Håga, Uppsala, 6. februar 2021. Livgivende kilde som ikke fryser til is på vinteren, Håga, 6. februar 2021. 1. Til godt år og fred Kulde, kult og kalender Vinter og vår definerte det kommende år og de gamle høytidene var store offerseremonier. Høstblotet ble feiret i slutten av oktober og representerte også nyår. Den 14. oktober ble primstaven vendt fra sommer til vinter. I middelalderens Norge ble vinterens inntreden offisielt satt til denne dagen, og i ‘Telemarken 1786 sagde man, at der til helgemesse kommer regn og slud, kaldet helgomessflommen, og da siges bonden at madrede sig til vinteren, altså at skaffe sig vinterforråd ved slagtning af sine husdyr.’1 Vinterblotet ble utført i midten av januar og med kristendommen ble den gamle julehøytiden flyttet til 25. desember. Vårblotet sammenfaller med nåtidens påske og 14. april kalles enda for den første sommerdagen, som også representerte starten på den andre siden av primstaven. Dette var de tre store blotene. Sommerblotet er mindre belagt i de historiske kildene, men feiringen lever desto mer som festival og tradisjon rundt midtsommer. Viktigheten og virkeligheten av vinter og vår og hva som sto på spill av liv og levesett avspeiles i hvordan vannets verden ble forsøkt kontrollert og dominert gjennom blot og tilbedning for gudenes gunst. Mange av de kalendariske ritene og ofringene oppgis å ha blitt feiret ‘til árs ok friðar’ – ‘for år og fred’. Ordet ‘ár’ betyr og henspiller mest sannsynlig på ‘årsvekst’ og nettopp en rik avling var et godt og nytt år.2 Snø og is er vann i fast form som legger jordbrukslandskapet øde i lengre perioder. Livet i det lange og kalde nord nødvendiggjorde en ekstrem tilpasning hvor kosmologi og økologi utgjorde felles for- ankringer i hvordan mennesker og miljø forholdt seg til hverandre (fig. 1). Selv om ordet heiðinn eller ‘hedensk’ har usikker opprinnelse, så kan det referere til ‘hjemlig’ og representerer således en hjemlig nedarvet religiøs tradisjon.3 Økologi kommer fra Oikos [οίκος], som betyr ‘hushold’, og Logos [λόγος], som betyr ‘læren om’ – kunnskap om hushold og det hjemlige. Økologi og kosmologi kan derfor ses på som to sider av samme mynt, eller å representere et tveegget sverd: den fysiske virkeligheten var definert og kontrollert av en guddommelig åndelighet. 11 Fig. 1. ‘Dansk vinterlandskap med dysse’ av Johan Christian Dahl (1838). Nasjonalmuseet, Oslo. Inventarnr. NG.M.00272 (CC-BY-NC). Blotet ved de gamle høytidene definerte ikke bare vinter og vår, men også livets gang og hvorvidt det kommende året skulle karakteriseres av nød og død, eller være fredfullt med rike og gode avlinger. Økologi og kosmologi må derfor forstås ut fra jordbrukets syklus og vannets verden. Selv om det er sommeren vi forbinder med jordbruk og påfølgende innhøsting, hvor avlingene har definert og gitt navn til høsten som periode i kalenderen, så er det lengden på vekstsesongen som er det fundamentalt avgjørende i kalde klima. En sen vår eller tilbakevendende frost når avlingene er sådd var forødende, og tilsvarende kunne en tidlig høst med kulde ødelegge føden og grøden. Jo lengre nord, desto mer sårbart var jordbrukssamfunn for kulde og nedkjøling. Selv i Sibir kan det være varmt om sommeren, men sommeren og vekstsesongen er kort og muliggjør dermed ikke jordbruk.4 I Norden var det derfor vinteren og våren som definerte og muliggjorde jordbruk. Hvis sommeren startet rundt midten av april, så 12 var det av fundamental betydning at våren ikke ga etter for vinteren eller netter hvor kulde og frost ville true og ødelegge den kommende vekstsesongen. Og tilsvarende, sommeren måtte vare lenge nok til at avlingene kunne høstes inn. Vinteren måtte ikke komme for tidlig med kulde og snø, som ville ødelegge avlingen. Vinteren startet i midten av oktober, og høsten var nettopp det: innhøsting av sommerens avling og avslutning på vekstsesongen før kulden og snøen tok sitt grep om mennesker og miljø. Ulike tilpasninger og strategier har forskjellige fordeler og ulemper, og det som på et tidspunkt reduserte risiko og økte produktivitet, kan under andre økologiske og samfunnsmessige forutsetninger øke usikkerhet, sult og sårbarhet. I tilsynelatende mer marginale områder, som i store deler av Norge, har jakt og fiske vært en sentral og fundamental næringsvei og overlevelsesstrategi, som var redningen fra nød og død når jordbruk og avlinger feilet. I sentrale områder i Sverige var derimot rike jordbruksavlinger kjernen i mer velstående samfunn, hvor velstand og relativ overflod var høstet av jordens overskudd. Sikkerheten som jordbruket skapte, kunne i ekstreme situasjoner bli det som forårsaket sult og katastrofer. Under normale forhold og klimatiske forutsetninger optimaliserte intensivt jordbruk ressurser og reduserte risiko, men det kunne også eskalere problemer. I tider av katastrofe og kuldeperioder hvor avlingene feilet, enten på grunn av sen vår med kulde og nattefrost eller tilsvarende tidlig høst og væromslag, eventuelt for mye regn på sommeren eller heteperioder med langvarig tørke, så ble det tidligere sikkerhetsnettet en snare som forsterket usikkerheten. Det var ikke alternative muligheter til matsikkerhet og de nærmeste områdene var ikke utmark med skog og vann hvor bønder kunne jakte eller fiske, men andre gårder hvor avlingene hadde feilet tilsvarende og hvor sulten og nøden var like påtrengende. Flate og fruktbare jordbruksområder under gode år ble et økologisk fengsel hvor det var få alternative muligheter under magre år. Jakt og fiske skapte sikkerhet i økologiske usikre soner sett fra et jordbruksperspektiv, mens sikre og fruktbare jordbruksområder forsterket usikkerheten når katastrofen først fant sted (fig. 2).5 Ett katastrofalt år klarte de fleste samfunn seg igjennom, selv om gamle og unge var sårbare for å dø, og enhver sult- og sykdomsperiode kunne redusere livslengden og medføre alvorlige skader og lidelser for ethvert menneske. Gitt de harde og varierende klimaforholdene i nord, så er det ikke urimelig å anta at slike år var mer regel enn unntak. 13 Fig. 2. Fisking i utmark. ‘Labrofossen’ av Thomas Fearnley (1838). Nasjonalmuseet, Oslo. Inventarnr. NG.M.01632 (CC-BY-NC). Bønder og buskap var likevel tilpasset et slikt uføre og strev. I ekstreme og marginale jordbruksområder langt mot nord kunne kulde ødelegge avlingen minst to ganger hvert tiår, og statistisk i løpet av en tiårsperiode var kun én avling god, tre var dårlige og fire var middels. Kort sagt, jordbrukssamfunn i