Pdf-72-Konservatismepamflett-001
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Tre essays om Konservatisme Lars Roar Langslet, Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen 1. opplag, juni 2008 © Civita AS Printed in Norway ISBN 978-82-92581-24-7 Utgiver: Civita, Akersgt. 20, 0158 Oslo Formgivning, omslag og sats: Therese Thomassen Foto: iStockphoto Produksjon: F. J. Stenersen, Oslo www.civita.no Forord Våren 2007 startet Civita en deba� om innholdet i begrepet liberalisme. Et godt besøkt frokostmøte og en kronikk av Lars Fr. H. Svendsen i A�enposten fikk overraskende stor oppmerksomhet. De�e viste at det er interesse for politiske ideer. Ideologiene er så visst ikke døde. Vi bestemte oss for å lage to pam- fle�er, en om liberalismen og en om konservatismen. Begge idétradisjonene er sentrale for å forstå borger- lig eller ikke-sosialistisk politisk tenkning. De�e er den andre av de to pamfle�ene. Denne pamfle�en inneholder tre essays om konser- vatismen. Til sammen presenterer de de konserva- tive ideene, sentrale tenkere og skoleretninger og ikke minst konservatismens historiske rolle. Civita er en uavhengig liberal tankesmie. Vi gir våre forfa�ere stor frihet, og innholdet i våre publikas- joner står for forfa�ernes regning. Kristin Clemet Leder i Civita 1 Innhold FORORD 1 KONSERVATISMEN 5 Lars Roar Langslet MENNESKET FØRST! 36 Henrik Syse MOT DEN GYNTSKE FRIHET 47 Torbjørn Røe Isaksen UTVALGT LITTERATUR 73 OM FORFATTERNE 77 3 Konservatismen Lars Roar Langslet Hva er ideologier? Politiske ideologier (liberalisme, konservatisme, sosialisme, kommunisme osv) er et forholdsvis nytt fenomen: De oppstod i tiden rundt og etter Den store franske revolusjon (1789), og fikk mer vind i seilene etterhvert som de ble samlende idégrunnlag for store politiske partier og massebevegelser. Ideologi be- tegner det sett av grunnforestillinger om samfunnet, og om politikkens midler og mål, som en slik masse- bevegelse bærer frem – i agitasjon utad, og som tros- grunnlag innad. Ser vi nærmere på hver av de nevnte -ismene (eller for den saks skyld, på senere ideologier som fascisme/nazisme), oppdager vi bak fasaden at de har rommet ulike strømninger og sterke indre spenninger. Men en ideologi som skal samle flest mulig bak seg, må i fasaden presenteres som et samlet hele – selv om det som regel fører til at idéene blir forholdsvis vage, med lavere presisjonsnivå enn det som kreves av en gjennomtenkt politisk filosofi. Filosofi om samfunn og politikk har vi hatt i vår kulturkrets helt tilbake til antikken. Men de politiske ideologiene er altså nær forbundet med de siste par 5 århundrers brede partier og massebevegelser, og fungerer som en underforstått referanseramme for fundamentale oppfatninger og prinsipper som disse hevder å bygge på. Også konservatismen som ideologi trådte frem på slutten av 1700-tallet. Den første store konservative tenker var den irsk-britiske politiker og filosof Edmund Burke (1729-1797), som ble kjent over hele Europa med sine beske angrep på den franske revolusjon, og sine klarsynte spådommer om det blodige skrekkvelde som den måtte lede til (Reflections on the Revolution in France, 1790). I den boken er det som om vi møter selve ”konservatismens substans”, skriver den liberale Herbert Tingsten. Burke så seg slett ikke som anfører for et nytt masseparti (enda han gav det første forsvar for organiserte partidannelser: Når onde mennesker rotter seg sammen, må også de gode forene seg!). Han brukte pennens og åndens kraft for å stå imot de samfunnsomveltninger som ble utløst i Frankrike og brøt ned de tradisjonsgitte fundamentene for et ordnet samfunnsliv. Det samme gjorde langt mer autoritære tenkere som Adam Müller i Tyskland og Joseph de Maistre i Frankrike i samme epoke. Men Burke var dypt forankret i Englands liberale forfatningstradisjon (og hadde den som grunnlag, også i det forsvar han før hadde gitt for den engelske og den amerikanske revolusjon). På kontinentet manglet den tradisjonen, eller var blitt svekket av absolutistiske styresett, så den tidlige konservatismen der fikk et sterkt autoritært og ofte reaksjonært preg. Det er verdt å merke seg at konservatismen oppstod 6 som en anti-ideologi, dypt skeptisk til de abstrakte tankeskjemaer og enkle svar hos revolusjonstidens liberalistiske idéologues (preget som de var av opplysningstidens tankegods). Konservative tenkere hevdet at rammevilkår og utfordringer skifter med tid og land, så det gis ingen tidløse svar. Samfunnet er et umåtelig komplekst fenomen, formet gjennom en lang historisk tradisjon, så de enkle svarene blir alltid utilstrekkelige, og kan føre helt galt av sted i praksis. Lojalitet mot tradisjonen i det enkelte samfunn er et grunntrekk ved å være konservativ. I dette ligger også en sterk avvisning av politiske utopier, som flere nyere ideologier har båret i seg (især de totalitære, kommunisme og nazisme). Utopier er drømmebilder av et kommende idealsamfunn. Men når de blir gjort til de erklærte mål for politiske systemer, blir de regelmessig påskudd for grov undertrykkelse og hemningsløs grusomhet. ”Det må knuses egg når man skal lage omelett”, har vært utopistenes velkjente forsvar, som både kommunister og nazister kunne underskrive. Men som vi vet: Det ble knust millioner av egg uten at man så noe til omeletten, den utopiske lykkeverden som skulle bli endemålet. Konservatismen tror ikke på slike drømmebilder. Den er av vesen realistisk, empirisk orientert. Et bedre samfunn kan bare bygges på det beståendes grunn, omhyggelig og varsomt i grepene, så man ikke uforvarende skader noe det var viktig å bevare. Verdier som hver for seg er gyldige (f.eks. frihet og likhet), kommer ofte i motstrid med hverandre, og må avveies i kompromisser, så det samlede resultat blir til beste for hele fellesskapet. ”Den gyldne 7 middelvei” er en utpreget konservativ oppskrift. Konservativ filosofi fra Aristoteles til Hume Også politisk filosofi med konservativ pregning kan vi finne lenge før moderne konservatisme tok form. Den første og kanskje største i konservatismens filosofiske anegalleri var Aristoteles (300-tallet før Kr.) – med hans henvisning til erfaring som grunnlaget for politisk innsikt, hans forståelse for de enkelte statsforfatningers egenart og tradisjonsbakgrunn, og hans tro på lovens overherredømme, på borger- ånd, moderasjon og likevekt. I motsetning til Platons utopisme (det filosofiske idealsamfunn Platon beskriver i Staten – en inspirasjonskilde for mange senere utopier!) søker Aristoteles sitt ideal i et konstitusjonelt styresett som utgjør en omhyggelig kombinasjon av ulike maktinstanser – et slags ”moderat demokrati”. Tradisjonen fra Aristoteles fikk ny næring fra romersk rettstenkning, og i europeisk høymiddelalder og fremover ble aristotelisk tenkning grunnlaget for den prosessen som skritt for skritt båndla politisk maktutøvelse under rettslige prinsipper og i konstitusjonelle former. Rettsstaten vokser gradvis frem, som den kanskje viktigste frukt av vestlig politisk kultur. I England ble denne tradisjonen særlig sterk, og det var i den Burke hadde sine røtter. Hos Aristoteles finner vi kimen til en erkjennelse som Burke utviklet med mesterskap: Styresettet i et velordnet samfunn, med alle dets hevdvunne rettigheter og konstitusjonelle bindinger, er et uttrykk for generasjonenes akkumulerte erfaring og visdom. Selvsagt kan det forbedres – men det 8 må skje i lojalitet mot det nedarvede, og ikke etter skjemaer unnfanget ved ideologenes skrivebord. Om vi går til en helt annen kulturkrets, finner vi et tydelig konservativt preg også ved den samfunnsfilosofi som ble utviklet av Konfucius i Kina allerede ca. 500 f.Kr. – med hans formaninger om lojalitet og pliktfølelse overfor det sosiale nettverk, og hans vektlegging av harmoni i samfunnet, ærefrykt for arven fra fedrene, og ”den gyldne middelvei”. ”Middelveien er grunnvollen til alle gode ting,” skriver Holberg i sitt referat av Konfucius, men det er åpenbart også hans egen mening. I Europa fikk konfucianismen aldri nevneverdig betydning, men den har preget det enorme kinesiske samfunn til denne dag. Den tredje jeg vil nevne fra anegalleriet, er nettopp Ludvig Holberg (1684-1754) – den første konservative tenker i Norge-Danmark. Hans advarsler mot ”prosjektmakere” og politiske kannestøpere, som alltid ”faller uti ekstremiteter”, og hans forsvar for en varsom, skrittvis reformisme, som ivaretar erfaring og sunn likevekt, er tydelige konservative trekk. Både samfunn og mennesker har alltid behov for reform, men det gjelder å vise omhu og fremsyn, så man ikke faller fra én last til en annen. Det bildet Holberg ynder å bruke om den kloke reformator, er legen som viser omsorg og aldri doserer sterkere medisin enn kroppen tåler – et bilde som typisk nok går igjen også hos Burke. Burkes århundre, 1700-tallet, blir ofte fremstilt som en epoke for ekstrem kritikk av gamle samfunns- ordninger, og av all autoritet, religiøs som politisk – især hos franske ”opplysningsfilosofer” som 9 innvarslet revolusjonen. Men hos to som rager høyere i filosofihistorien, Montesquieu (1689-1755) og David Hume (1711-76), møter vi klart konservative trekk i tenkningen om samfunnet. En vis politisk leder, skriver Hume, vil ”bevare intakt samfunnsordenens pilarer og fundamenter”, og tilpasse reformene til dette mønster. En fri styreform må bygge på ”fordeling av makten på adskillige organer”, som hver for seg er pålagt å følge lovene, skriver han. Beskrivelsen av maktfordeling er det mest berømte innslaget i Montesquieus store verk Lovenes ånd (1748), der han vil vise at ulike styresett og lover avspeiler forskjeller i naturgitte og historiske forutsetninger i ulike land. Burke ble påvirket av begge. Men det er han som med rette har fått ry som selve grunnleggeren av konservativ ideologi. Edmund Burke – konservatismens far Her er noen karakteristiske avsnitt fra Edmund Burkes Reflections: Feil og mangler ved gamle institusjoner er iøyne- fallende og påtagelige. Det kreves ikke store evner for å peke på dem; og der hvor det finnes absolutt makt, skal det bare et ord til for fullstendig å avskaffe både manglene og institusjonen. Den samme late, men rastløse tilbøyelighet, som elsker dovenskap og hater ro, er det som leder politikerne når de setter i gang med å fylle tomrommet etter det de har revet ned. Å gjøre alt til det motsatte av hva de har sett, er like lett som å rive ned.