Tre essays om Konservatisme

Lars Roar Langslet, Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen 1. opplag, juni 2008 © Civita AS Printed in Norway

ISBN 978-82-92581-24-7

Utgiver: Civita, Akersgt. 20, 0158 Oslo Formgivning, omslag og sats: Therese Thomassen Foto: iStockphoto Produksjon: F. J. Stenersen, Oslo www.civita.no Forord

Våren 2007 startet Civita en deba� om innholdet i begrepet liberalisme. Et godt besøkt frokostmøte og en kronikk av Lars Fr. H. Svendsen i A�enposten fikk overraskende stor oppmerksomhet. De�e viste at det er interesse for politiske ideer. Ideologiene er så visst ikke døde. Vi bestemte oss for å lage to pam- fle�er, en om liberalismen og en om konservatismen. Begge idétradisjonene er sentrale for å forstå borger- lig eller ikke-sosialistisk politisk tenkning. De�e er den andre av de to pamfle�ene.

Denne pamfle�en inneholder tre essays om konser- vatismen. Til sammen presenterer de de konserva- tive ideene, sentrale tenkere og skoleretninger og ikke minst konservatismens historiske rolle.

Civita er en uavhengig liberal tankesmie. Vi gir våre forfa�ere stor frihet, og innholdet i våre publikas- joner står for forfa�ernes regning.

Kristin Clemet Leder i Civita

1

Innhold

FORORD 1

KONSERVATISMEN 5 Lars Roar Langslet

MENNESKET FØRST! 36 Henrik Syse

MOT DEN GYNTSKE FRIHET 47 Torbjørn Røe Isaksen

UTVALGT LITTERATUR 73

OM FORFATTERNE 77

3

Konservatismen Lars Roar Langslet

Hva er ideologier? Politiske ideologier (liberalisme, konservatisme, sosialisme, kommunisme osv) er et forholdsvis nytt fenomen: De oppstod i tiden rundt og etter Den store franske revolusjon (1789), og fikk mer vind i seilene etterhvert som de ble samlende idégrunnlag for store politiske partier og massebevegelser. Ideologi be- tegner det sett av grunnforestillinger om samfunnet, og om politikkens midler og mål, som en slik masse- bevegelse bærer frem – i agitasjon utad, og som tros- grunnlag innad. Ser vi nærmere på hver av de nevnte -ismene (eller for den saks skyld, på senere ideologier som fascisme/nazisme), oppdager vi bak fasaden at de har rommet ulike strømninger og sterke indre spenninger. Men en ideologi som skal samle flest mulig bak seg, må i fasaden presenteres som et samlet hele – selv om det som regel fører til at idéene blir forholdsvis vage, med lavere presisjonsnivå enn det som kreves av en gjennomtenkt politisk filosofi. Filosofi om samfunn og politikk har vi hatt i vår kulturkrets helt tilbake til antikken. Men de politiske ideologiene er altså nær forbundet med de siste par

5 århundrers brede partier og massebevegelser, og fungerer som en underforstått referanseramme for fundamentale oppfatninger og prinsipper som disse hevder å bygge på. Også konservatismen som ideologi trådte frem på slutten av 1700-tallet. Den første store konservative tenker var den irsk-britiske politiker og filosof Edmund Burke (1729-1797), som ble kjent over hele Europa med sine beske angrep på den franske revolusjon, og sine klarsynte spådommer om det blodige skrekkvelde som den måtte lede til (Reflections on the Revolution in France, 1790). I den boken er det som om vi møter selve ”konservatismens substans”, skriver den liberale Herbert Tingsten. Burke så seg slett ikke som anfører for et nytt masseparti (enda han gav det første forsvar for organiserte partidannelser: Når onde mennesker rotter seg sammen, må også de gode forene seg!). Han brukte pennens og åndens kraft for å stå imot de samfunnsomveltninger som ble utløst i Frankrike og brøt ned de tradisjonsgitte fundamentene for et ordnet samfunnsliv. Det samme gjorde langt mer autoritære tenkere som Adam Müller i Tyskland og Joseph de Maistre i Frankrike i samme epoke. Men Burke var dypt forankret i Englands liberale forfatningstradisjon (og hadde den som grunnlag, også i det forsvar han før hadde gitt for den engelske og den amerikanske revolusjon). På kontinentet manglet den tradisjonen, eller var blitt svekket av absolutistiske styresett, så den tidlige konservatismen der fikk et sterkt autoritært og ofte reaksjonært preg. Det er verdt å merke seg at konservatismen oppstod

6 som en anti-ideologi, dypt skeptisk til de abstrakte tankeskjemaer og enkle svar hos revolusjonstidens liberalistiske idéologues (preget som de var av opplysningstidens tankegods). Konservative tenkere hevdet at rammevilkår og utfordringer skifter med tid og land, så det gis ingen tidløse svar. Samfunnet er et umåtelig komplekst fenomen, formet gjennom en lang historisk tradisjon, så de enkle svarene blir alltid utilstrekkelige, og kan føre helt galt av sted i praksis. Lojalitet mot tradisjonen i det enkelte samfunn er et grunntrekk ved å være konservativ. I dette ligger også en sterk avvisning av politiske utopier, som flere nyere ideologier har båret i seg (især de totalitære, kommunisme og nazisme). Utopier er drømmebilder av et kommende idealsamfunn. Men når de blir gjort til de erklærte mål for politiske systemer, blir de regelmessig påskudd for grov undertrykkelse og hemningsløs grusomhet. ”Det må knuses egg når man skal lage omelett”, har vært utopistenes velkjente forsvar, som både kommunister og nazister kunne underskrive. Men som vi vet: Det ble knust millioner av egg uten at man så noe til omeletten, den utopiske lykkeverden som skulle bli endemålet. Konservatismen tror ikke på slike drømmebilder. Den er av vesen realistisk, empirisk orientert. Et bedre samfunn kan bare bygges på det beståendes grunn, omhyggelig og varsomt i grepene, så man ikke uforvarende skader noe det var viktig å bevare. Verdier som hver for seg er gyldige (f.eks. frihet og likhet), kommer ofte i motstrid med hverandre, og må avveies i kompromisser, så det samlede resultat blir til beste for hele fellesskapet. ”Den gyldne

7 middelvei” er en utpreget konservativ oppskrift.

Konservativ filosofi fra Aristoteles til Hume Også politisk filosofi med konservativ pregning kan vi finne lenge før moderne konservatisme tok form. Den første og kanskje største i konservatismens filosofiske anegalleri var Aristoteles (300-tallet før Kr.) – med hans henvisning til erfaring som grunnlaget for politisk innsikt, hans forståelse for de enkelte statsforfatningers egenart og tradisjonsbakgrunn, og hans tro på lovens overherredømme, på borger- ånd, moderasjon og likevekt. I motsetning til Platons utopisme (det filosofiske idealsamfunn Platon beskriver i Staten – en inspirasjonskilde for mange senere utopier!) søker Aristoteles sitt ideal i et konstitusjonelt styresett som utgjør en omhyggelig kombinasjon av ulike maktinstanser – et slags ”moderat demokrati”. Tradisjonen fra Aristoteles fikk ny næring fra romersk rettstenkning, og i europeisk høymiddelalder og fremover ble aristotelisk tenkning grunnlaget for den prosessen som skritt for skritt båndla politisk maktutøvelse under rettslige prinsipper og i konstitusjonelle former. Rettsstaten vokser gradvis frem, som den kanskje viktigste frukt av vestlig politisk kultur. I England ble denne tradisjonen særlig sterk, og det var i den Burke hadde sine røtter. Hos Aristoteles finner vi kimen til en erkjennelse som Burke utviklet med mesterskap: Styresettet i et velordnet samfunn, med alle dets hevdvunne rettigheter og konstitusjonelle bindinger, er et uttrykk for generasjonenes akkumulerte erfaring og visdom. Selvsagt kan det forbedres – men det

8 må skje i lojalitet mot det nedarvede, og ikke etter skjemaer unnfanget ved ideologenes skrivebord. Om vi går til en helt annen kulturkrets, finner vi et tydelig konservativt preg også ved den samfunnsfilosofi som ble utviklet av Konfucius i Kina allerede ca. 500 f.Kr. – med hans formaninger om lojalitet og pliktfølelse overfor det sosiale nettverk, og hans vektlegging av harmoni i samfunnet, ærefrykt for arven fra fedrene, og ”den gyldne middelvei”. ”Middelveien er grunnvollen til alle gode ting,” skriver Holberg i sitt referat av Konfucius, men det er åpenbart også hans egen mening. I Europa fikk konfucianismen aldri nevneverdig betydning, men den har preget det enorme kinesiske samfunn til denne dag. Den tredje jeg vil nevne fra anegalleriet, er nettopp Ludvig Holberg (1684-1754) – den første konservative tenker i Norge-Danmark. Hans advarsler mot ”prosjektmakere” og politiske kannestøpere, som alltid ”faller uti ekstremiteter”, og hans forsvar for en varsom, skrittvis reformisme, som ivaretar erfaring og sunn likevekt, er tydelige konservative trekk. Både samfunn og mennesker har alltid behov for reform, men det gjelder å vise omhu og fremsyn, så man ikke faller fra én last til en annen. Det bildet Holberg ynder å bruke om den kloke reformator, er legen som viser omsorg og aldri doserer sterkere medisin enn kroppen tåler – et bilde som typisk nok går igjen også hos Burke. Burkes århundre, 1700-tallet, blir ofte fremstilt som en epoke for ekstrem kritikk av gamle samfunns- ordninger, og av all autoritet, religiøs som politisk – især hos franske ”opplysningsfilosofer” som

9 innvarslet revolusjonen. Men hos to som rager høyere i filosofihistorien, Montesquieu (1689-1755) og David Hume (1711-76), møter vi klart konservative trekk i tenkningen om samfunnet. En vis politisk leder, skriver Hume, vil ”bevare intakt samfunnsordenens pilarer og fundamenter”, og tilpasse reformene til dette mønster. En fri styreform må bygge på ”fordeling av makten på adskillige organer”, som hver for seg er pålagt å følge lovene, skriver han. Beskrivelsen av maktfordeling er det mest berømte innslaget i Montesquieus store verk Lovenes ånd (1748), der han vil vise at ulike styresett og lover avspeiler forskjeller i naturgitte og historiske forutsetninger i ulike land. Burke ble påvirket av begge. Men det er han som med rette har fått ry som selve grunnleggeren av konservativ ideologi.

Edmund Burke – konservatismens far Her er noen karakteristiske avsnitt fra Edmund Burkes Reflections:

Feil og mangler ved gamle institusjoner er iøyne- fallende og påtagelige. Det kreves ikke store evner for å peke på dem; og der hvor det finnes absolutt makt, skal det bare et ord til for fullstendig å avskaffe både manglene og institusjonen. Den samme late, men rastløse tilbøyelighet, som elsker dovenskap og hater ro, er det som leder politikerne når de setter i gang med å fylle tomrommet etter det de har revet ned. Å gjøre alt til det motsatte av hva de har sett, er like lett som å rive ned. Ingen vanskeligheter knytter seg til det som aldri har vært forsøkt. Den kritiske sans er nesten rådløs når det gjelder å oppdage mangler ved noe som aldri har eksistert;

10 og den pågående entusiasme og det bedrageriske håp har foran seg hele fantasiens veldige område, hvor de kan boltre seg uten noen særlig motstand. På én gang å bevare og reformere er noe ganske annet. Når man holder fast ved de nyttige deler av gamle institusjoner, og er nødt til å innpasse det nye som føyes til, i det som bevares, da må man ha både åndelig kraft, fast og utrettelig årvåkenhet, forskjellige evner til sammenligninger og kombinasjoner, og et forråd av forståelse for det hensiktsmessige. Disse egenskaper må utfolde seg i en stadig konflikt med tyngden av de laster som er deres motsetning – den forstokkethet som avviser alle forandringer, og den lettsindighet som føler tretthet og avsky over alt det bestående. Men dere kan innvende: ’En slik prosess går langsomt. Den passer ikke for en nasjonal- forsamling som roser seg av å utføre århundrers arbeid i løpet av noen få måneder. En slik måte å reformere på kunne komme til å ta mange år.’ Det kunne den utvilsomt – og det burde den! Det er et av de store fortrinn ved en metode som tar tiden til hjelp, at den funksjonerer langsomt, og i enkelte tilfeller nesten umerkelig. Dersom omtenksomhet og forsiktighet er et tegn på visdom når vi arbeider med noe som bare er livløst stoff, da blir disse egenskaper desto mer en plikt når det vi river ned og bygger opp, ikke er av sten og tømmer, men levende vesener; for man kan ikke plutselig forandre deres status, levevilkår og vaner uten at mengder av mennesker dermed blir ført ut i elendighet.

Et annet sted føyer han til:

Hvis det skulle bli noe bagatellmessig å endre samfunnet, så ofte, så meget og på så mange måter som det finnes flyktige innfall og moter, da ville hele sammenhengen og kontinuiteten i samfunnslivet bli brutt. Ingen generasjon ville føye seg inn i kjeden av

11 andre generasjoner. Menneskene ville bli omtrent som døgnfluer om sommeren.

Edmund Burke så at samfunnet og nasjonen har fått sin karakter utmeislet gjennom en lang historisk prosess – og at de utgjør et fellesskap ”av de levende, de døde og de ennå ufødte”. Den generasjon som nå lever, har derfor et dobbelt ansvar, for arven fra fortiden, og for det den gir videre til fremtiden. Opplysningstidens liberalister hadde forkjærlighet for den tankemodell at det organiserte samfunnsliv var grunnlagt på en kontrakt, hvor menneskene blir enige om å gi fra seg en del av sin naturgitte frihet, for at viktige fellesinteresser skal bli ivaretatt av et sett institusjoner. Burke låner bildet av kontrakten, men tømmer den for alle assosiasjoner til forretningslivets mange avtaler og praktiske overenskomster:

Den enkelte kontrakt for det enkelte samfunn er bare én klausul i den store, opprinnelige pakt for det evige samfunn…stadfestet i den ubryt- elige ed som forplikter alle fysiske og moralske vesener, hvert på sitt tildelte sted. Denne lov er ikke underlagt menneskenes vilje, men de er nødt til å underordne seg den, i kraft av en forpliktelse som står over dem, og av uendelig høyere rang.

Det er ikke vanskelig å se at denne loven hos Burke er identisk med det som siden antikken var blitt kalt lex naturalis, naturretten – en høyere lov enn alle menneskegitte lover, grunnet som den er i menneskets natur. Det var den som hadde slått igjennom i den lange og møysommelige prosessen for å binde vilkårlig makt i konstitusjonelle former med garanterte rettigheter og friheter for den enkelte

12 borger. Men hvert samfunn må følge sin utviklingsgang mot politisk kultur – selv om naturrettens evige lov står som et urokkelig korrektiv over alle skiftende lover og statsdannelser. Burke går langt i å aner- kjenne den historisk begrunnede relativisme som en slik holdning innebærer. I sin berømte prosedyre mot Warren Hastings og Det østindiske kompanis meritter som koloniherrer i India sier han:

Om vi foresetter oss å styre innbyggerne i et slikt land, må vi styre dem etter deres egne prin- sipper og rettesnorer, ikke etter våre. Vi må ikke tenke på å tvinge dem inn i den snevre sirkel av våre idéer; vi må tvert imot utvide vår egen forestillingskrets, så vi kan forstå deres mønster av oppfatninger og skikker, og de følger disse nødvendigvis har.

Det er likevel den konstitusjonelle tradisjon i England, og det mønster av friheter den etterhvert har etablert, som er Burkes forbilde, også når han angriper de politiske prosjektmakerne som gjør rent bord i Frankrike, og vil planlegge alle samfunns- ordninger fra grunnen av, ved skrivebordet. Han lovpriser friheten som den høyeste verdi: ”Friheten er ikke bare en personlig velsignelse av første rang, men den er selve statssamfunnets levende kilde og kraft. Et samfunn har nøyaktig så meget liv og kraft i seg som det har frihet.” Men han forkynner ikke en frihet til vilkårlig selvutfoldelse, ubundet av normer: Jeg taler ikke om den ensomme, løsrevne, indivi- duelle, selviske frihet, som om hvert menneske skulle regulere hele sin adferd etter sitt eget hode.

13 Det jeg forstår med frihet, er sosial frihet. Det er den tingenes tilstand hvor friheten er sikret av en tilsvarende personlig disiplin.

Men det bør understrekes at i Burkes sosiale frihet ligger også et viktig element av det som kalles ”negativ frihet”, dvs. frihet fra tvang og urettmessig press. Den enkelte borger har et garantert handlingsrom der han kan opptre som sin egen herre og velge fritt. Det er hans store privilegium, fastslått gjennom de engelske rettighetserklæringer siden Magna Charta (1215). Den enkeltes hevdvunne rett til ”liv, frihet og eiendom” (John Lockes formel: life, liberty and estate) er grunnleggende. Det er denne linjen hos Burke som gjør hans tenkning til en liberal konservatisme. Bak hans lovprisning av naturrettens ”evige lov” og friheten aner vi en bekjennelse til hvert enkelt menneskes enestående verdi. Den hadde gått igjen i den liberale naturrettslige tradisjon siden antikken, og er et grunntrekk ved kristendommen. ”Mennesket selv er det største under,” sies det i Antigone. Mennesket er skapt i Guds bilde, forkynner den jødisk-kristne tradisjon. Og hos høymiddelalderens store aristoteliker, Thomas Aquinas (som også har en viktig rolle i naturrettens og statsteorienes historie) heter det: ”Den menneskelige person er det mest fullkomne i hele naturen.” Burke skriver seg inn i denne sammenheng, men med de nyanseringer som den voksende erkjennelse av historisk utvikling førte inn på hans tid. Det menneskebilde han hylder, er ikke opplysnings- tidens løsrevne individ, som ble påstått å være godt

14 og fritt fra naturens side, men den myndige person, som er blitt modnet gjennom samlivet med andre i samfunnets mange ”nettverk”, og opptrer med frihet under ansvar, i troskap mot arven fra forfedrene. Siden Burkes tid har den konservative tanke- strømning fått tilvekst gjennom bidrag fra mange betydelige filosofer og teologer, vitenskapsmenn og diktere – og politiske ledere av stort format. Flere av dem er omtalt i de oversiktsverkene som står oppført i litteraturlisten. Her skal bare nevnes to, som hver på sin måte ble sentrale for tenkningen om samfunn og politikk.

Hegel og den pliktbevisste borger Den tyske filosof G.W.F. Hegel (1770-1831) ble den siste av filosofiens store systembyggere. Med enorm lærdom og tankekraft forener han det som i tiden før ham hadde vært en uforenlig motsetning: troen på fornuftens evige lovmessighet, som hadde preget 16- og 1700-tallet, og sansen for historiens stadige skiftninger, som kom for fullt med romantikken på overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Ifølge Hegel er det fornuften som utfolder seg gjennom historien. Verdensånden, den guddommelige fornuft, er den dynamiske kraft som manifesterer seg gjennom skiftende tider og samfunnsformer, ofte i dramatiske strider og omslag – for å uttrykke seg selv, underveis mot historiens endelige fullbyrdelse, der alt det forgangne blir sammenfattet og hevet opp i sin fullgyldige form. Friheten er Verdensåndens mål. Dette er enkelt fortalt innholdet i Hegels berømte ”historiske dialektikk”. Et menneske som tenker klart, vil kunne se

15 fornuftens selvutfoldelse gjennom historien med sin egen subjektive fornuft. Men verdensfornuften har fremfor alt sine objektive utfoldelsesformer, i de fellesskap menneskene lever i, med staten som sitt høyeste uttrykk. I denne prosessen er individet bare redskap; det er en høyere kraft som former samfunn og stat, og den kan vinne frem også ved å overliste menneskenes lidenskaper og kortsynte planer (”fornuftens list”). ”Det som er fornuftig, er virkelig; og det som er virkelig, er fornuftig,” sier Hegel (som skjelner mellom det virkelige og det som bare eksisterer). Det som virkelig er og består, de objektive former som fornuften ytrer seg gjennom i samfunn og stat, blir endegyldig klarlagt i Hegels filosofiske system. Hegel inntok en klart anti-revolusjonær og anti- liberal holdning til samtiden. Den fundamentale villfarelse som revolusjonstidens tenkning gjorde seg skyldig i, var dens abstrakte individualisme, hevdet han. Forsøkene på å konstruere papirforfatninger og politiske prosesser på et slikt grunnlag var dømt til å slå feil. For det isolerte individ er dominert av egoisme og blottet for sosialt ansvar. Men i mennesket er der en dypere drift mot tilhørighet til dets eget statssamfunn og identifikasjon med de normer og mål som dette står for. Det er bare som fullt integrert og pliktbevisst borger at mennesket kan utfolde seg i ekte frihet, dvs. i etisk høyverdig adferd. Frihet og lydighet mot samfunnets fellesnormer blir ett. Hegel skiller seg klart fra Burke. Den liberale konstitusjonalisme som var Burkes forankring, troen på de etablerte rettigheter som basis for den enkeltes frihet, sansen for moderasjon og expediency (det

16 nyttige og formålstjenlige) – alt dette mangler i Hegels tankeverden. Den store forsoning mellom individ og stat hos Hegel virkeliggjøres ved at Staten blir alt for alle. Riktignok forstår han noe langt mer med ”Staten” enn styringsverk og administrasjon – den er det høyere fellesskap som gir hele samfunnet orden og mening. Men i praksis kan en slik tenkning lett føre til en statsabsolutisme med illiberale konsekvenser. I et bredt bilde av de ulike forgreninger som en ”konservativ tankestil” har fått i nyere tid, hører også Hegel med – som en av filosofiens giganter. Men den burke’ske grenen, som også det meste av nordisk konservatisme (og store deler av den amerikanske) sogner til, står på trygg liberal-moderat grunn, og dermed på avstand fra den hegelske grenen. Hegels innflytelse ble enorm. Den utviklet seg videre i to strømninger: en venstre-hegeliansk retning, med Karl Marx som den viktigste revolusjonære tenker, og en høyre-hegeliansk retning, som preget 1800- tallets konservatisme på kontinentet, hos mange med en dreining mot nasjonalistisk mystikk. Mer moderate innslag av høyre-hegeliansk innflytelse sporer man også hos engelske liberalister og konservative i denne tiden – og hos Monrad hos oss (se nedenfor).

Tocqueville – frihet, likhet og demokrati Den liberale konservatisme som Burke forfektet, fikk en særpreget og dypt original talsmann i den franske filosof og samfunnsforsker Alexis de Tocqueville (1805-59). Med all sin kjærlighet til frihetsidealene i den aristokratiske livsform han hadde sine røtter i,

17 var han åpen for det nye. Han innså at utviklingen hadde tatt en avgjørende vending, og at den samfunnsform man nå kunne ane omrisset av, hadde sine egne verdier og dyder. Det begynte med en studiereise til USA, for å studere strafferett og fengselsvesen i den nye verden. Men Tocqueville gjorde skarpe observasjoner i langt større bredde. Han så at i dette flerkulturelle demokrati var likheten ”den formende kraft som alt annet synes å utgå fra”. Og han forutså at slik ville det etterhvert utvikle seg også i det gamle Europa. De gamle aristokratiske samfunn var preget av store ulikheter i rang og innflytelse. I de moderne demokratiske samfunn er det likheten som vil bli det dominerende prinsipp. Riktignok kommer det fortsatt lenge til å være ekstreme motsetninger mellom en rik overklasse og en fattig underklasse. Men den største samfunnsgruppen vil bli en voksende middelklasse, med likheten som sin store lidenskap og privat eiendom som sitt eneste privilegium, uten store innbyrdes ulikheter i fordelingen av rikdom. Middelklassen vil foretrekke ro og orden. ”Den samme samfunnsform som stadig får dem til å bli oppfylt av nye begjær, holder begjærene innenfor rimelige grenser. Den gir menneskene større frihet til å gjennomføre omveltninger og mindre interesse av omveltningene.” Tocqueville frykter derfor ikke at fremtiden stadig vil bli rystet av nye revolusjoner. Han frykter snarere et samfunn som blir altfor sterkt preget av ro og likegyldighet: ”Hvis menneskene fortsetter med å holde seg innenfor sin egen lille private interessesfære i stadig rastløs bevegelse, er det fare

18 for at de til slutt blir uimottagelige for store og veldige bevegelser, som nok skaper uro, men som virker utviklende og fornyende… Jeg må tilstå at jeg er redd for at de til slutt helt lar seg beherske av sin ynkelige hang til flyktige gleder, så de ikke lenger viser interesse for sin egen eller sine etterkommeres fremtid; at de foretrekker passivt å la seg føre med av livets strøm fremfor selv å bestemme dens retning.” Likheten er nemlig ingen garanti for virkelig frihet i samfunnet. Et samfunn preget av sterk utjevning vil snarere miste den sporen til oppdrift og kritisk holdning som friheten virker gjennom. Misunnelsen vil holde nede dem som fristes til å stikke seg frem. Folk trekker seg tilbake i sine private sirkler, og har ingenting imot å bli ledet av et allmektig statsapparat, bare det respekterer likheten. Her er Tocquevilles uhyggelige visjon av et slikt fremtidssamfunn:

Jeg ser for meg en talløs skare mennesker, like-stilte og likeartede. De lever opptatt av seg selv og sitt eget, og tenker bare på å skaffe seg de små og tarvelige gleder som fyller deres sinn. Hver enkelt av dem har trukket seg ut av samfunnet og står som en fremmed overfor alle de andres skjebne… Over alle disse hever det seg en veldig formynder som påtar seg alene å sørge for deres velferd og våke over deres liv. Den ville ha lignet på foreldremyndigheten, dersom dens formål hadde vært å gjøre menneskene rede til den voksnes liv, men den søker tvert imot å holde dem fast i barndommen for alltid. Den liker at borgerne trives, forutsatt at de ikke tenker på annet enn sin trivsel. Den arbeider gjerne for deres lykke, men vil være alene om det og den eneste som bestemmer hva som tjener deres beste. Den sørger for deres sikkerhet, forutser og dekker deres behov,

19 skaffer dem adspredelse, tar seg av deres viktigste saker, leder dem i deres arbeid, ordner opp i og fordeler deres arv; hvorfor kan den ikke helt ta fra dem strevet med å tenke og møyen med å leve? (…) Etter slik å ha tatt hvert enkelt individ i sine sterke hender og ha formet det etter sin vilje, strekker den suverene stat sine armer ut over hele samfunnet. Den dekker det med et nett av kompliserte, detaljerte og uniformerte småregler. … Den tyranniserer ikke, den trykker, demper, svekker, slukker, sløver og forvandler til slutt folket til en flokk fryktsomme og flittige dyr med staten til hyrde.

Men Tocqueville er ingen fiende av likheten som sådan; den har sine egne verdier og fordeler, som gjør samfunnet mer menneskelig enn med de fastlåste standsforskjeller i det gamle samfunn. Og under enhver omstendighet er den kommet for å bli. Men fremfor alt tror han ikke at utviklingen mot sløving av individet og en grenseløs stat er uunngåelig. Han maler et skrekkbilde av hva samfunnet kan bli dersom vi ikke tar motforholdsregler og arbeider bevisst for at den enkelte skal bli et fritt og myndig menneske, som deltar i avgjørelsene i samfunnslivet. Tocqueville godtar likheten, men elsker friheten over alt annet. Han er en liberal konservativ. Når hans frihetsdyrkelse ikke gjør ham til liberalist, er det fordi han legger så stor vekt på de samfunnsmessige vilkår for frihet. Han ser klart at individet er forankret i samfunnet, som må gi det den nødvendige næring til å utfolde sin frihet.

Den politiske verden forandrer seg. Vi må finne nye botemidler mot de nye svakheter. Vi må sette vide grenser for statsmakten, men grensene må være

20 tydelige og faste. Vi må gi individet visse rettigheter og sørge for at disse står fast. Vi må reise individet opp så det kan stå side om side med samfunnet som helhet, og sørge for at det får lov til å bli stående.

Mennesket må få større muligheter for å utfolde frihet under ansvar utenfor den rene privatsfæren, især gjennom aktiv medbestemmelse i samfunnets mange ”mellomliggende korporasjoner” (corps inter- médiaires) – ulike former for lokaldemokrati, inter- esseorganisasjoner osv. ”Et demokrati uten lokalt selvstyre har ingen garanti mot overgrep. Hvordan skal man få folkemassene til å bruke friheten på fornuftig vis i de store ting hvis de ikke har lært å bruke den i de små?” Han fremhever også betydningen av en uavhengig presse med garantert pressefrihet, uavhengige domstoler, og innarbeidet respekt for formene i den politiske beslutningsprosess. Alt dette er også støtter for individets frihet. Tocqueville så at strømmen av uheldige utviklings- trender var sterk, men oppgav ikke håpet om at tilstrekkelige motkrefter kunne settes inn.

Oppgaven for dem som styrer samfunnet, må i dag i første rekke være å gjøre demokratiet opplyst, å tilføre dets religiøse tro ny kraft, å foredle dets seder og lære det beherskelsens kunst. Litt etter litt må dets mangel på erfaring erstattes med kunnskap, det må lære å søke sine sanne interesser i stedet for å la seg lede av blinde instinkter.

På sin måte trakk Tocqueville konsekvensene av Burkes motto ”forandre for å bevare”. Han mente at menneskene hadde et valg – og stod under valgets ansvar. Også likheten kunne gjøres til underlag for

21 et friere samfunn. Tocquevilles store verk het Om demokratiet i Amerika (1835-40). Hos ham er ”demokrati” nøkkel- ordet for et samfunn der likhetskravet også får stadig sterkere gjennomslag i et demokratisk styresett, etterhvert med stemmerett for alle voksne, kvinner som menn, og med folkevalgte organer i stats- ledelsen. For oss er dette forlengst blitt en selvfølge. Men vi bør huske at helt siden antikken hadde ordet ”demokrati” hatt en sterkt negativ klang – vi kunne oversette det med ”massedespoti”. Slik brukes ordet hos Burke, og slik ble det også forstått av flere av våre grunnlovsfedre i 1814. I den konstitusjonalistiske tradisjon var idealet en ”blandet forfatning” med klar maktfordeling og sterkt rettsvern om den enkeltes og minoritetenes rettigheter. Et ”massedespoti”, der folkeflertallet bestemmer alt, uten noen grenser og bindinger, ble ansett som den dårligst tenkelige garanti for dette. Men på Tocquevilles tid begynte ”demokrati” å få en mer positiv valør. Etterhvert ble det honnørordet for moderne folkestyre, med regelmessige valg og politisk medbestemmelse for alle. Kampen for demokrati ble en hovedsak i de store reformprosessene som kom til å prege de neste 150 år. Tocqueville utviklet sin tenkning i en brytningstid, der denne kampen var i sin emning. Han så de store vinninger demokratiet ville gi, dersom det utviklet myndige, selvstendige borgere, med evne og vilje til å ta ansvar. Men han så også farene for at den dyrekjøpte friheten kunne bli forminsket dersom likheten ble det enerådende prinsipp.

22 Både konservative og liberalistiske tenkere ble sterkt opptatt av dette dilemmaet i tiårene som fulgte. Demokratisk likhet og personlig frihet kunne kom- me i konflikt, dersom det ikke i de nye politiske systemene ble innbygget effektive garantier for individets og minoritetenes rettigheter, mot makt- misbruk i folkeflertallets navn. Eller for å si det positivt: Det gjaldt å forene demokrati og rettsstat.

Konservativ tankestil Den kjente sosiologen Karl Mannheim kalte den konservative strømning som Burke var en så sentral talsmann for, en ”style of thought”, en tankestil. Nå kan vi oppsummere noen sentrale kjennetegn ved denne tankestilen. Det viktigste ligger i selve ordet: Konservere betyr jo å bevare, og for nå å vende blikket mot vårt eget: En ”konservatisme på norsk” må se sitt viktigste anliggende i å bevare de grunnleggende verdier som har formet vårt samfunn gjennom historien, skapt vår tradisjon for humanitet, rettsvern og folkestyre, vår kobling av personlig frihet og sosialt ansvar. Det gjelder fremfor alt å bevare disse basisverdiene mot omveltninger eller urimelige innsnevringer, og gi dem ny livskraft og nye utfoldelsesmuligheter, så de ikke sløves og blir kraftløse. Hva bør forandres og hva bør bevares? Konserva- tismen har ingen universalnøkkel for å besvare det spørsmålet. Den legger vekten på den rette holdning til de skiftende valg som politikere må treffe. Viktigst er å ha klokskap (prudence kalles det hos Burke), dvs. evnen til å tenke fremsynt, omhyggelig og nyansert, i avveiningen av de mange verdier,

23 prinsipper og hensyn som kan være relevante i den enkelte sak. Sansen for det hensiktsmessige (expediency) er et viktig kjennetegn på klok politikk. Men ett er sikkert: Når en foreslått reform blir for nærgående mot grunntrekk i forfatningssystemet, sentrale rettsnormer og individets garanterte friheter, bør varselsklokkene ringe hos de konservative! Tradisjonen, den lange historiske sammenheng, er konservatismens ankerfeste. Det er tale om en solidaritet som strekker seg over fortid og fremtid: respekt for deres innsats som levde forut for oss, ansvar mot de generasjoner som kommer etter oss. For så si det med vår egen A.O. Vinje: ”Vil du forstå det som er, må du med det eine auga sjå på det som var, med det andre på det som skal koma.” Et samfunn har alltid behov for reform, ofte store reformer, om det skal holde seg friskt. ”Reformere for å bevare,” var Edmund Burkes konservative slagord. Men store omveltninger leder som regel til ulykke, drastiske reformer uten omtanke fører ofte til helt andre resultater enn tilsiktet. ”Det er likeså farlig ved lover å gjøre eksperimenter på staten som det er ved medisin å gjøre prøver på menneskets legeme,” sier Holberg. Den konservative resept er gradualisme, skrittvise reformer som tar hensyn til erfaring underveis og overveier grundig alle konsekvenser. En altomfattende samfunnsplanlegging blir avvist som et utopisk og skadelig prosjekt. Det gjelder å planlegge med åpenhet for omvurderinger og kursendringer i prosessen fremover. Et annet konservativt kjennetegn er balanse, den instinktive motviljen mot ytterligheter. Igjen var det den konservative Holberg som injiserte oss med

24 advarsler mot ”å falle uti ekstremiteter”, noe han mente nordmenn hadde særlig gode anlegg for. De konservative ønsker å legge sitt lodd slik i vektskålen at det blir en motkraft mot de ytterligheter som mange -ismer tenderer til, og rydder grunn for en sunn balanse. F.eks. var den tidlige liberalismens ytterliggående individualisme og laissez faire like ille som sosialismens kollektivisme og planer om total statskontroll. Det gjaldt å holde seg til den gyldne middelvei, med vilje til å avbalansere ofte motstridende verdier. Også konservatismens frihetsbegrep står på middelveiens grunn. Den tror ikke at ekte frihet kan utfolde seg når staten bestemmer og kontrollerer det meste – makten må være delt, og den må være bundet av klare rettsregler som gir påregnelighet i samfunnet; staten må være sterk, men ikke utflytende og overmektig. Den tror heller ikke at ekte frihet er å slippe alt fritt, uten normer og bindinger, slik den liberalistiske laissez faire drømte om. Frihet er ikke tøylesløs selvhevdelse og de sterkes dominans over de svake. Frihet er at hver enkelt kan utfolde sine evner og handle uten tvang, uten unødige restriksjoner og inngrep, men i respekt for andre, under sosialt ansvar.

Norsk konservatisme og rettsstaten Denne konservative tankestil har spilt en stor rolle også i Norge. Her bør vi se nærmere på noen uttrykk den har fått i vår nyere historie. I 1840- og -50-årene, en av de viktigste reform- perioder i norsk historie, var det utpreget konser- vative embetsmenn som drev frem moderniserings-

25 prosjektet og la grunnvollen for det moderne Norge – især Frederik Stang (1808-84) i regjeringen og Anton Martin Schweigaard (1808-70) på Stortinget. De stod for en utpreget liberal konservatisme. Det gjaldt å frigjøre arbeids- og næringslivet fra gamle merkantilistiske bånd, og utløse fremdrift, vilje til omstilling. Men de gjorde front mot den ekstreme liberalisme og var avgjort ikke statsfiendtlige. Det er større ”almenvelstand” som er målet, ikke maksimal profitt for den enkelte. En av Schweigaards mest kjente uttalelser lyder slik: ”Forkastes altså non- intervensjonens prinsipp som øverste grunnsetning i den politiske økonomi, så blir der plass for en fra samfunnsviljen utgående påvirkning også i økonomiske anliggender.” De brukte staten meget aktivt for å skape ny infrastruktur i landet, og gi rom for større frihet, rettferdighet og entreprenørånd. I Schweigaards samtid var det en annen konservativ lederskikkelse, som aldri søkte politisk ansvar, men som til gjengjeld ble en av Norges betydelige filosofer: Marcus Jacob Monrad (1816-97). Schweigaard var anti-metafysiker og empirist, Monrad var hegelianer og anti-positivist. Monrad begrunnet sitt konservative samfunnssyn i Hegels filosofi, og kritiserte tidens naive tro på fremskrittet: ”Der må være et noe som skrider frem, og dette må vedbli å være seg selv likt; ellers er der intet fremskritt, når blott det ene går og det annet kommer.” Dette noe er, kunne vi si, det varige verdigrunnlag i samfunnet. Schweigaards hjertesak var et moderniserings- prosjekt, Monrads var et dannelsesprosjekt. Den enkeltes utvikling i innsikt og dannelse var avgjørende for fremveksten av det gode samfunn.

26 Da den vitenskapstroende positivismen skylte inn over universitetene mot slutten av 1800-tallet, ble hegelianeren Monrad latterliggjort som en reaksjonær tulling, men nå er han forlengst rehabilitert som en viktig filosof. Schweigaard og Monrad står for to ulike grener av konservatisme i norsk sammenheng – den første praktisk-empirisk, den annen teoretisk-metafysisk. Begge hadde den samme respekt for tradisjon og historisk sammenheng, begge stilte seg kritisk til den ekstreme liberalisme. Men Schweigaard var et utpreget bymenneske, jurist, sognet til Welhaven- kretsen; Monrad hadde derimot hørt til Wergeland- kretsen, og bevarte en sterk sans for de folkelige strømninger, selv om han var universitetsmann av den gamle sorten. Schweigaard ble ettertidens store helt, og Monrad ble skjøvet i skyggen. Kanskje var det symptomatisk for at Høyre så lenge ble oppfattet som byenes, embetsstandens og næringslivets parti, uten den sans Monrad hadde for det Vinje kalte ”den folkelege framvokster i rikslivet”. Den konservatismen som preget Høyre i ”embets- mannsstatens” tid, var i utpreget grad juristenes konservatisme. Store jurister som Schweigaard, Fr. Stang, Aschehoug, Morgenstierne og Francis Hagerup spilte viktige roller også i politikken. De har vært tolket som grunnleggere av den rettspositivistiske tradisjon som lenge ble dominerende ved univers- itetet. Nå har Rune Slagstad forlengst påvist at det var en feiltolkning. Det rettspositivistiske grunnsyn var jo, enkelt sagt, at retten ikke har noen høyere legitimasjon enn at myndighetene har bestemt det skal være slik – følgelig må det være i orden at

27 lovene blir brukt som et hersketeknisk instrument. Men hos alle de store juristene jeg nevnte, har Slagstad påvist et tydelig normativt element, som er mer i slekt med den gamle naturretten: noe er fundamentalt rett eller urett, uansett hva staten har bestemt. Og Francis Sejersted har vist at den ”embetsmannsstaten” de utformet på norsk grunn, var et uttrykk for det liberale ideal om rettsstaten. Det konservative hovedmotiv var å bevare og videre- utvikle rettsstaten i et demokratisk samfunn. Det gjaldt å ”rettsliggjøre” politikken gjennom ”stats- maktenes selvbegrensning” (Morgenstierne).Tøyles- løs makt er nemlig uforenlig med frihet; derfor må den begrenses i omfang og rekkevidde. ”Makten må være delt for at mennesket skal være fritt,” sa Aschehoug. Og den måtte bindes av selvpålagte regler som vanskelig lot seg oppheve – slik Odysseus lot seg binde til masten mens han seilte forbi klippen der sirenene sang sin forføreriske sang. Videre måtte det rettslige system sikre en høy grad av forutsigbarhet, gjennom mest mulig stabile rammevilkår – et samfunn der rammevilkårene stadig blir endret, gjør privat virksomhet nesten umulig. Respekt for lov og rett uthules dersom det blir gitt et utall av alltid skiftende lover med tvilsom begrunnelse. Advarsler mot dette finner vi allerede hos Holberg, som skrev et fortsatt aktuelt fyndord: ”Hvor der er mest lover, der er størst synder.” Dette forsvar for rettsstaten er kanskje det viktigste bidrag konservatismen i Norge har gitt til utformingen av det norske samfunn.

28 John Lyng og reguleringssamfunnet La oss gå til et langt senere avsnitt i norsk historie: den voldsomme striden om reguleringslovgivningen like etter 2. verdenskrig. Mange har fått inntrykk av at de første etterkrigsårene under Gerhardsens ledelse var en ideologisk avspent tid, i ”fellesprogrammets” ånd, med harmonisk politisk samspill. I virkeligheten var det en bitter ideologisk stridstid, med sterk politisk polarisering. I dag er det få som vet hvor ytterliggående reguler- ingsopplegget var. Staten skulle kunne nedlegge forbud mot enhver oppstarting av ny nærings- virksomhet i privat regi, og forby utvidelse eller innskrenkning av bestående virksomheter; den skulle også kunne gi bedrifter påbud om å innskrenke eller utvide eller simpelthen nedlegge. Alt dette skulle avgjøres etter skjønn i statsforvaltningen, i kraft av vide og meget uklare fullmakter, som koblet Stortingets lovgivende og kontrollerende funksjon ut. Dette ble delvis begrunnet med at norsk økonomi var i krise etter krigen, men man ante en mer langsiktig strategi: Den sovjetiske kommandoøkonomien var åpenbart modellen for den samfunnsomformning som nå skulle komme i Norge. Naturlig nok var det Høyre som påtok seg lederrollen i motstøtene mot dette opplegget. I den kampen som Høyre førte, ser man to ulike retninger i det moderne Høyre spille ut: Næringslivskonservatis- men, som argumenterte praktisk, ut fra et tilpasset liberalistisk syn – og embetsmannskonservatismen, som argumenterte prinsipielt og konstitusjonelt, på rettsstatlig grunn. De to retningene spilte godt sammen, for om målet var de jo helt enige – men

29 argumentene ble vidt forskjellige. Talentfulle talsmenn for næringslivet i høyre- gruppen hadde selvsagt ikke problemer med å finne næringspolitiske innvendinger mot lovene: De ville lamme næringslivet, hindre nyskapning, sette arbeidsplasser i fare, osv. Men den avgjørende tyngde i motstøtet kom fra juristen John Lyng (1905-78), senere statsminister og utenriksminister, som videreførte den rettsstatlige argumentasjon fra Høyres store jurister på 1800-tallet. En hovedlinje for Lyng var at her overføres en vesentlig del av Stortingets myndighet til regjeringen og forvaltningsapparatet. Men Stortinget har ikke rett til å umyndiggjøre seg selv, ikke rett til ”å flytte viktige vedtak over fra det åpne, frie forum, hvor opposisjonen har visse rettigheter, og inn til avgjørelse bak lukkede dører og nedrullede gardiner i administrasjonens kontorer.” Rettsstatens garantier mot vilkårlig maktbruk og skjønnsmessige avgjør- elser settes i fare. Disse rettslige garantier er først og fremst til nytte for de svake i samfunnet – for retten skal være et vern mot maktmisbruk, ikke et herskeredskap for statsmakten. Vide og uklare fullmakter vil skape en fundamental usikkerhet i samfunnet, for de bryter med det krav om forutsigbarhet som er et vilkår for økonomisk rasjonalitet. Resultatet må også bli et esende byråkrati, med uklare kompetansegrenser og desto større fristelser til vilkårlighet. Og alt dette vil skje bak lukkede dører, uten offentlig innsyn. Stortinget med sine åpne drøftelser, sin lydhørhet for innvendinger fra en våken opinion, blir satt på sidelinjen.

30 Lyngs argumentasjon virket sterkt, langt inn i Arbeiderpartiet. At rike bedriftsledere klaget, var det lett å avfeie, som utslag av velkjent egeninteresse. Men troen på åpen folkemakt og mistroen til byråkrater satt dypt også i regjeringspartiet. Resultatet ble at regjeringen Gerhardsen allerede i 1947 slo full retrett, og etterhvert la alle de mest anstøtelige reguleringsforslagene på is. Siden er de aldri blitt dratt frem igjen fra isskapet. John Lyng kom med en interessant etterskrift i sin bok Veksten i statens makt (1958):

Vil et gjennomregulert samfunn – med hele dets sindrige system av avhengighetsforhold – kunne gi tilstrekkelig spillerom for den frie kritikk og frie meningsutveksling som på lengre sikt er nødvendig for å holde et folkestyre levende? Vil det kunne by et fruktbart miljø for ’evneforskyvningen, karakter-forandringen, den stille forandring i folkets karakter’?

Det minner om Tocquevilles advarsler, over hundre år tidligere.

Hvorfor er ideologisk debatt viktig? I de vel to hundre år vi har hatt politiske ideolo- gier, har det også utviklet seg ulike former for ideologikritikk” – for å skjelne gyldig fra ugyldig, eller for å ”avsløre” de reelle motiver bak ideolo- gienes ofte høystemte erklæringer. Den mest kjente utgaven av den siste typen ideologikritikk finner vi i marxismen, der andres oppfatninger blir avvist som ”falsk bevissthet” – bare en vakker maske over klassebestemte egeninteresser. Folk

31 som hevder avvikende meninger, kan ganske visst være i god tro, men marxismen avslører bedraget (kfr. Marx’ utsagn at ”religion er opium for folket”). Slik ideologikritikk opererer med ”mistankens hermeneutikk” (= tolkningskunst). Selvsagt kan det være både legitimt og fruktbart å sette mistankens kjølige lys på idealistiske proklamasjoner, og stille det gamle spørsmål: Qui bono? Hvem vil ha fordel av at dette blir tatt til følge? Men metodisk mistanke kan lett slå tilbake på den som vil avsløre alle andres motiver: Hvilke motiver har han selv for ikke å ta andre på alvor? Det fører til at all debatt blir meningsløs, fordi ingen har tillit lenger til at andre mener det de sier. Ideologisk trosvisshet har nok ofte medført at andre oppfatninger, basert på en annen ideologi, blir mistenkeliggjort, uten vilje til å forstå og argumentere. Da er ideologiene blitt hindere for den fornuftige samtalen som er livsviktig i et fritt samfunn. Den samtalen er viktig også for ideologiene. De må holdes åpne for god og over- bevisende argumentasjon, ellers stivner de til i selvforherligelse. I 1960-årene hevdet mange statslærde at ”ideologiene var døde”. I Vesten hadde velstand og stabilitet avleiret seg i en stadig mer utbredt konsensus, og regjeringsskifter førte vanligvis ikke lenger til en merkbart endret politikk. Feidene mellom politiske ideologier var blitt erstattet av idyll, mente Herbert Tingsten. Politikerne i den tidens Sverige minnet ham om såpehandlere som selger den samme vare, bare i litt forskjellig emballasje.

32 Spådommen om ideologienes død fikk sin dramatiske dementi i 1968-opprøret og den bølgen av ortodoks marxisme som da rullet over den vestlige verdens læresteder. Men som vi vet: Også den døde hen. Den feil som profetene for ideologienes død begikk, var ikke så meget at de ikke forutså 1968 (det gjorde visst ingen!), men at de mente ideologiene bare kunne trives i samfunn med sterk politisk polarisering. Polarisering preget ganske visst Edmund Burkes tid, men ikke 1850-årenes Norge, da det også utviklet seg viktige uttrykk for konservativ tenkning. Tider med politisk avspenning kan utvilsomt gi grobunn for verdifull tenkning om politikkens prinsipper og mål. Moderasjon er ikke et symptom på mangelfull tenkning, snarere tvert imot. Også i dagens Norge er det tydelig at interessen for politisk ideologi lever videre, og gir seg uttrykk i mange viktige debatter. De konservative innslagene i dem bærer slett ikke preg av gammeldags og avleggs tenkning. De ekstreme –ismene som preget store deler av 1900-tallet, kommunisme og fascisme/nazisme, er heldigvis havnet på historiens skraphaug. Liberalisme, liberal konservatisme og sosialismen i dens demokratiske form er levende. I tillegg hører vi ofte om en annen –isme, populismen, med Fremskrittspartiet som sin viktigste politiske aktør hos oss. Men populisme er ingen ideologi med noenlunde stabile grunnoppfatninger og mål – den er snarere en holdning for de holdningsløse, som skifter standpunkt i raskt tempo for å høste fordel av stadig nye stemninger blant velgerne.

33 Hvorfor er ideologisk debatt viktig også i et sam- funn som vårt? En iøynefallende svakhet ved dagens norske politikk – med tabloide medier som pådrivere og dagsordensettere – er at den så ofte glir mot det overfladiske, personfokuserte, og de raske sceneskiftene etter populistisk yndlingsoppskrift. ”Utspill”-politikken med sine mange påhitt i enkeltsaker blir premiert i det tabloide reality-show. Bare få har overblikk og tankekraft til å fordype seg i komplekse problemer, med overordnede prinsipper og strategiske mål som rettesnorer. Da blir politisk ideologi en viktig referanseramme. Det er alltid nyttig å se hvordan kloke folk har forholdt seg til beslektede spørsmål i tidligere epoker, og undersøke hvilke verdier de har lagt vekt på. Uten vilje til en slik omtanke kan menneskene lett bli ”som døgnfluer om sommeren” (Burke). Ideologisk debatt, når den skjer på et oppriktig og søkende grunnlag, ikke som et forsøk på å innpode andre med floskler, kan klargjøre perspektivene over de virkelig store utfordringer i vår tids politikk. Voksende statsmakt, nasjonalt og globalt forvalteransvar, vern om personlig frihet og velferd, farene ved altfor ambisiøs planlegging – temaene er gamle, men stadig like aktuelle. Her har konservativ tenkning med sin vektlegging av kontinuitet, vern og langsiktig ansvar fortsatt en stor oppgave. Et gjennomtenkt politisk grunnsyn er det indre kompass vi trenger for å finne retning og vei, ikke minst i ukjent terreng. Uten et indre kompass kan vi altfor lett gå i feil retning og havne på viddene.

34 Et indre kompass, kombinert med noen velkjente fjellvettregler, er nyttig når man stilles overfor et så ulendt terreng som det norsk politikk i dag befinner seg i.

35 Mennesket først! – refleksjoner om dydenes plass i konservativ politisk tenkning1 Henrik Syse

Det gammelmodige ordet dyd, en oversettelse av det greske areté, har opplevd en filosofisk renessanse. Innholdet i denne gjenfødelse har betydelige likhetstrekk med den politiske konservatismen. Derfor er det naturlig i denne bok å spørre hva som er attraksjonen, ikke minst for konservative, ved dydsspråket? Hvordan kan vi la det påvirke og berike vår etiske og politiske tenkning? Og hva er dets begrensninger og farer? Jeg inviterer herved leseren på en kort, filosofisk reise inn i ett av den filosofiske etikkens mest spennende begreper. Det er mitt håp at vi på veien vil makte å kaste ytterligere lys over hva som kjennetegner konservatismen som politisk tenkemåte.

I Alasdair MacIntyres bok After Virtue fra 1981 utgjør en milepæl i moderne etikk og politisk filosofi, på linje med John Rawls’ A Theory of Justice og Robert

36 Nozicks Anarchy, State, and Utopia fra tiåret før. MacIntyres bok er blant dem som vises til også – ja, ikke minst – av mennesker som aldri har lest den (igjen i likhet med Rawls og Nozick). Men der Rawls og Nozick plasserer seg entydig innenfor arven fra opplysningstiden, er MacIntyre mer motstrøms. Han skyter sin torpedo rett inn i modernitetens ark, idet han erklærer den moderne troen på universelle plikter og rettigheter for å være villedende og farlig. Den levende og livsnære måten å beskrive moralen på som preget de klassiske tenkere, i særdeleshet Aristoteles, er blitt erstattet av formelle, tomme skall uten reelt innhold, mener MacIntyre. I stedet for beskrivelser av konkrete mennesker og deres virkelige kvaliteter er vi blitt henvist til konstruerte og teoretiske kategorier løs- revet fra enhver livsnær kontekst. MacIntyre vil ha oss til å velge: de klassiske dydene eller den moderne tomheten; meningsfylt fellesskap (MacIntyres tenk- ning kalles ofte ”kommunitarisme” pga. sin vektleg- ging av fellesskapsdimensjonen) eller meningstomt føleri. For MacIntyre gir moderniteten oss bare til- synelatende et trygt fundament for moralen. I praksis er dens kategorier meningstomme og dens dømmekraft basert på lite annet enn emosjoner og subjektivitet. I likhet med en tenker som Leo Strauss (spesielt i Natural Right and History fra 1953) hevder MacIntyre at veien er kort fra opplysningstidens absolutte rettigheter til Nietzsches absolutte nihilisme. Det er mye ved MacIntyres berømte og fascinerende bok som det er grunn til å ha kritisk avstand til. Hans beskrivelser av enkelttenkere og deres verk

37 er ofte unøyaktige og tendensiøse, og hans for- dømmelse av nytiden og dens rettighetsorienterte individualisme er så overgripende at den i realiteten treffer dårlig. Stråmennene er mange i MacIntyres univers. Slik sett fremstår han – om vi skal trekke sammenligninger til konservatismens historie – mer som en av de franske reaksjonære (Bonald, de Maistre) enn som en moderat, liberalkonservativ demokrat. (Med dette menes det ikke at MacIntyres politiske tenkning er autoritær; det skal dessuten føyes til at MacIntyre har moderert mange av sine filosofiske standpunkter siden After Virtue. Poenget er bare at hans modernitetskritikk i sin opprinnelige form er såpass unyansert at den lett ender med å kaste likt og ulikt, verdifullt og verdiløst, på den samme historiens skraphaug.) MacIntyre er uansett viktig og lærerik, ikke minst fordi han gir et filosofisk velartikulert uttrykk for en sentral bekymring som den moderate politiske konservatismen, representert ikke minst ved Edmund Burke og Alexis de Tocqueville, ga uttrykk for på 1700- og 1800-tallet: bekymringen for at den universalistiske opplysningstenkningen river over båndene mellom mennesket og dets livgivende, kulturelle jordsmonn. Vi mennesker befinner oss, om vi vil det eller ikke, hele tiden i omgang med andre mennesker, i fortid og nåtid, ifølge denne konservative tenkningen. Og vi skaper mening og sammenheng i livene våre gjennom å finne oss en plass i dette samfunnet av levende og døde. Det skjer ikke gjennom abstrakte erklæringer om rettigheter, naturtilstanden, klassekamp eller revolusjon. Det handler snarere om slike vage ting som tradisjon,

38 dannelse, oppdragelse, åndelighet og – ja, nettopp – dyder.

II Vi skal komme tilbake til berøringspunktene mellom dydsetikk og konservatisme nedenfor. Men først: Hva er en dyd? En dyd – eller dygd, som vi ofte sier på moderne norsk – er i etisk forstand primært en kvalitet eller et karaktertrekk. Mens moderne etikk i hovedsak har vært konsentrert rundt allmenne betraktninger om handlinger, vurdert opp mot plikt- og konsekvens- kategorier (jfr. Immanuel Kants pliktetikk eller Jeremy Benthams og John Stuart Mills utilitarisme), er dydsetikken mindre opptatt av handlingene og de generelle reglene, og langt mer opptatt av menneskene bak dem. (Opptattheten av menneskers kvaliteter kjennetegner også tenkere som Kant og Mill, men hos dem begge synes karakter likevel å bli noe sekundært – plikten eller nytten er tross alt det primære.) Grunnspørsmålet er i dydsetikken ikke først of fremst ”Hva gjør du?”, men ”Hvem er du?” Med Aristoteles som den oftest siterte representanten for denne tenkningen i vår tradisjon – selv om Platon og Cicero i praksis har hatt minst like stor innflytelse på våre forestillinger om dydene – prøver dydsetikken å relatere våre mellommenneskelige relasjoner til hva slags mennesker vi er, og hva slags konkrete, samfunnsmessige forhold og tradisjoner som muliggjør de forskjellige dydene. Dydsetikken er kort sagt en karakter- og holdnings- etikk, mer konsentrert om den handlende enn om handlingene; ikke fordi handlingene er uviktige,

39 tvert om, men fordi gode handlinger forutsetter gode mennesker. I en tid der verdi- og meningsmangfoldet er blitt stort, og tenkningen om menneskets rettigheter tross sin politiske suksess ikke kan gi svar på menneskets moralske utfordringer, er det ikke unaturlig at slik tenkning vekker gehør. For å bruke et enkelt bilde: Vi lever i en tid med flere kart enn noen gang, men med færre – eller i hvert fall langt usikrere – kompasser. At tenkning som synes å ville gi en kompassnål til menneskers tenkning om moral opplever en renessanse, er knapt å undres over. Idéhistorisk sett er det verdt å merke seg at kristen tenkning før opplysningstiden også preges av denne tenkemåten, selv om kristendommen er mer skeptisk til menneskets mulighet til å være godt og dydig enn den greske filosofien var. Endog arvesyndens far innen kristen moralteologi, Augustin, vektlegger dydene som en helt sentral dimensjon ved etikken.

III Hva har dette med konservatisme å gjøre? Konservatisme er et begrep som dekker vidt for- skjellige tenkemåter innen nytidens politiske filosofi. Spennet fra Edmund Burke til Friedrich Hayek, fra statsminister Macmillan til statsminister Thatcher, er betydelig (om enn Hayek selv gjorde sitt beste for å avdramatisere det) – og dette tydeliggjøres i moderne konservative partiers spennvidde mellom det såkalt verdikonservative og det liberale. Denne spenningen er også tilstede i det norske Høyre. Alle disse tenkemåter som kaller seg konservative, har imidlertid et grunnleggende fellestrekk: troen

40 på at samfunnet og dets utvikling ikke skal detalj- reguleres, for da mister mennesket sin verdighet og sin frihet. Når de store ideologier skal nå sine mål, blir det enkelte mennesket så uendelig lite verdt, og alt det tror på og er avhengig av – familie, religion, tradisjon, økonomi, lokalmiljø – blir overkjørt som av en bulldoser av de store, absolutte prinsipper. En konservativ tenkning som fortjener sitt navn, starter med en dyp respekt for det enkelte, konkrete mennesket – og med en respekt for de kontekster som muliggjør et meningsfylt liv for det mennesket. Dydsetikkens renessanse uttrykker mye av den samme tanke. Grunnbudskapet er at vi skal ta på alvor menneskets faktiske livsbetingelser, også hva angår moralen. Vi skal rette oppmerksomheten mot de praksiser som preger menneskers dagligliv, og forsøke å beskrive hva det enkelte menneske kan og bør strekke seg mot for å fungere best mulig i samfunn med andre mennesker. Har man et slikt mål for øye, blir de store, overgripende samfunnsvisjoner mindre viktige – de kan endog bli farlige – mens virkelighetsnære beskrivelser av moralske karakter- trekk blir desto viktigere. Dette leder oss til et annet fellestrekk ved dyds- etikken og den politiske konservatismen: troen på moderasjon. For Aristoteles består dyd i perfeksjon, men ikke i den perfeksjon som trekker mennesket mot det ekstreme. Enhver virkelig dyd er en middelvei, forkynner Aristoteles: Gavmildhet er middelveien mellom ødselhet og gjerrighet; mot er middelveien mellom dumdristighet og feighet. Dydsetikken leter etter det som fungerer i praksis – det som gir retning og mening til mellommenneskelige praksiser, og som

41 unngår det ytterliggående. Dydsetikken – igjen i likhet med den politiske konservatismen – vektlegger en moral som er av- hengig av mer enn institusjoner og strukturer: Moral er dypest sett avhengig av individer og lokalsamfunn som holder moralske idealer og rollemodeller levende i hevd. Immanuel Kant uttrykker i sitt berømte essay Den evige fred mye av antitesen til en dyds-etikk når han sier at vi godt kan tenke oss et samfunn bestående av djevler, bare de bruker sin fornuft. Kant setter saken på spissen – og den berømte spissformuleringen representerer ham ikke særlig godt, all den tid Kant i sin tenkning fremviser en klar sammenheng mellom dyder og moral, mellom god vilje og plikt. Likevel ser vi at det er en reell kontrast her: Kant tror at formelle, fornuftsbaserte rammeverk langt på vei kan kompensere for det enkelte menneskets moralske forbedring. Innen en protestantisk kulturkontekst som Kants er denne tanken nærliggende, all den tid enkeltmenneskets moralske begrensinger og syndige tilbøyeligheter så sterkt vektlegges, og det ondes radikalitet fremheves. Problemet er imidlertid at det enkelte menneskets muligheter for moralsk opprustning og karakterdannelse blir så sterkt nedtonet at den i det store bildet blir helt borte, særlig i den politiske sfæren. Vi ser det i ekstrem form i de totalitære ideologier (selvsagt i skarp kontrast til Kant, men likevel i en slags kontinuitet fra hans berømte utsagn i Den evige fred): Det enkelte mennesket betyr intet, den formelle strukturen betyr alt. I sin ytterste konsekvens, på milevid avstand fra Kant, betyr dette at ingen skal tenke selv; alle skal følge

42 strømmen mot det overordnede mål. Som Hannah Arendt så bevegende har beskrevet det: Alle mennesker presses sammen slik at den enkelte til slutt ikke kan bevege seg – ikke utvikle seg, ikke dannes, ikke oppdras i egentlig forstand. Alle blir redskaper for en høyere, jordisk makt. I vår helt konkrete politiske debatt kan vi finne igjen nøyaktig den samme skillelinje: Der noen vil skylde på samfunnet og dets institusjoner for at umoralske og ulovlige handlinger finner sted, vil dydsetikken peke på at det enkelte mennesket selv har et ansvar og en skyld – at det enkelte menneskets dyder og kvaliteter teller og i siste instans kan være redningen for et samfunn i (større eller mindre) moralsk krise. Dette poenget balanseres riktignok både av konservative og av dydsetikere (om enn de ikke nødvendigvis er de samme; mange dydsetikere oppfatter seg som politisk radikale) med tanken om at disse dydene også trenger institusjonelle rammer. Men disse rammene skal ikke være teoretiske og abstrakte; de må gi konkret mening i den konkrete konteksten. Derfor er religiøse og kulturelle institusjoner så viktige for de fleste dydsetikere (likeså for konservative), siden de gir et jordsmonn som er livsnært og tradisjonsbasert – de henter sin næring fra menneskers levde liv snarere enn fra ideologers storstilte visjoner.

IV Dette er et stort og komplisert landskap, og det riss som så langt har vært gitt, beskriver bare noe av rik- dommen i dydstenkningen – og noen av spenningene innen nytidens etikk og politiske filosofi. Hoved-

43 poenget tør være klart: Så vel dydsetikk som politisk konservatisme, også i sine mer liberale utgaver, søker nærhet til menneskers faktiske praksiser. Systemer og institusjoner som skapes og fylles med innhold ut fra ideologiske målsettinger snarere enn menneskelige erfaringer, sees således på med stor skepsis, uansett hvilken ideologiske merkelapp de måtte ha. Om vi kan beundre denne dydsetiske og konser- vative fremhevelse av det menneskelige og konkrete over det ideologiske og abstrakte, må likevel et knippe kritiske betraktninger tas med. Det hefter nemlig to betydelige farer ved den dydsetiske renessanse: For det første bærer den i seg en dragning mot relativismen: tanken om at enhver moral substans- ielt sett er like god – konteksten bestemmer alt. Der MacIntyre sier at han vil gi moralen en tryggere basis, vil mange mene at han i praksis river ned den tryggeste basis som den mellommenneskelige moral- en kan gis i et pluralistisk samfunn: modernitetens tanke om allmenne rettigheter. Dydstenkningen blir så opptatt av å plassere moralen og etikken inn i konkrete, livsnære former at den til slutt kan miste sin evne til å være kritisk til disse formene. For fra hvilket uavhengig punkt skal en dydsetisk – eller, som det ofte sies i denne sammenheng, en kommunitaristisk (samfunnsorientert, i motsetning til individorientert og liberal) – tenker kritisere slaveri eller kjønnslemlestelse, dersom dette er tradisjoner med dype, kulturelle røtter, knyttet til dydsidealer som er vokst frem gjennom århundrer? (Få sam- funn har hatt slik knytning til dydsidealer som de amerikanske sydstatene på 1800-tallet!) MacIntyre

44 har i senere skrifter sett denne utfordringen, og han har i økende grad beveget seg mot en mindre kom- munitær og en mer katolsk inspirert natur- rettsposisjon, der dydene har sitt utgangspunkt i et begrep om mennesket som naturlig skapning – en skapning som ikke bare kan forstås ut fra sin lokale kontekst, men også ut fra sin plass i det totale skaperverk. Dydsetikkens renessanse representerer også en annen, til en viss grad motsatt fare: Vi har allerede påpekt hvordan MacIntyre trekker opp en skarp kontrast mellom den klassiske dydstenkningen og nytidens moralfilosofi. Med det får vi et inntrykk av at etikken handler om et enten-eller – om å finne seg sin plass innen én tilnærmingsmåte, og så rendyrke den, på bekostning av alle andre etiske perspektiver. I praksis er det lite fruktbart. Plikter, konsekvenser, følelser, dyder, diskurser – alle spiller de en rolle i en praktisk anvendbar etikk, og det er lite sakssvarende å ”velge seg” én teori en gang for alle og si at den dekker alle begrunnelsesbehov så vel som alle praktiske applikasjoner. I motsetning til MacIntyre i After Virtue har tenkere som Charles Taylor og Onora O’Neill vært dyktigere til å få frem den komplementariteten som kan og bør eksistere mellom teoretiske perspektiver, og også den gjensidige berikelse som klassiske og moderne etiske tenkemåter kan gi hverandre. Denne teoretiske pluralismen bør ikke minst den politiske konservatismen være den første til å slutte seg til, all den tid konservatismen ikke godtar det teoretiske overherredømmet til én enkelt teori, den være seg filosofisk eller historisk-materialistisk. Konservatismen setter snarere menneskets verdig-

45 het som tanke- og åndsvesen (som Guds skap- ning, ville man med større frimodighet ha sagt før!) som det absolutte utgangspunktet, og med dette utgangspunkt går den ut i verden og henter berikelse fra den mangfoldige tenkningen – filosofisk, økonomisk, samfunnsfaglig, teologisk og annen – som kan gi næring og mening til den absolutte grunnverdien. Mennesket skal komme først, tenk- ningen etterpå. Det er i denne åpne søken etter filosofiske pers- pektiver og begrunnelser at dydsetikkens rene- ssanse har sin naturlige plass, ikke minst blant konservative. Både i relasjon til praktisk handling og teoretisk refleksjon gir dydene inspirasjon og god retningsangivelse for etikken. Det trenger vår mangfoldige tidsalder.

Fotnoter 1 Denne artikkelen er en bearbeidet utgave av min artikkel ”Hvilke dyder? Refleksjoner om konservatisme og dydsetikk” i Minerva, nr. 1/2006; et nummer som for øvrig også inneholdt andre artikler om dyder og etikk. Takk til tidsskiftets redaksjon for godt samarbeid og for tillatelse til å bruke artikkelen som grunnlag for det herværende bidraget.

46 Mot den gyntske frihet - behovet for en liberal konservatisme Torbjørn Røe Isaksen

”The freedom of which we speek is not the freedom to do what we want, but the liberty to do what we ought.” - Lord Acton.

Innledning Ingen vet nøyaktig hvilke tanker som romsterte rundt i mesterens hode da han satt i den milde Roma- luften for å begynne på sitt epos om bondesønnen Peer Gynt i 1867. Men kanskje ville Henrik Ibsen vise kontrasten til sin forrige store karakter? Den nærmest fanatiske presten Brand, som var så over- bevist om sin egen fortreffelighet at han endte med å forvolde sine nærmeste både sorg og skade. Brand visste at hvis du vinner den ganske verden, men ta- per deg selv, så er seieren kun en krans om kløvet tinning. Peer Gynt har ingen slik fast grunn under bena. Han drives fra skanse til skanse. Han er båten som aldri finner et sted å ankre, oppdageren som aldri finner land, løken uten kjerne.

Det gyntske selv, – det er den hær af ønsker, lyster og begær, –

47 det gyntske selv, det er det hav af infald, fordringer og krav, kort alt, som netop mit bryst hæver, og gør at jeg, som sådan, lever.

Henrik Ibsens stykke er et utmerket sted å starte en diskusjon om den liberale konservatismen, hvis kjerne er at menneskets frihet kan bli til en for- bannelse om man ikke samtidig har fast grunn under føttene. Friheten må følges av orden, for ikke å reduseres til antisosialt opprør og anarki, som er uforenelig med ethvert sivilisert samfunn. Mange går rundt i den villfarelse at konservative per definisjon ikke kan være liberale. Det er feil. Den konservatismen jeg personlig bekjenner meg til, har klare liberale trekk. Samtidig skiller den seg fra den radikale, rasjonalistiske liberalismen som hadde spesielt gode kår før og etter den franske revolusjonen (og som fortsatt lever i dag). Den liberale konservatismen er politisk liberal fordi dens fremste mål er å bevare de grunnleggende frihetsidealene som har formet vårt samfunn. Samtidig legger den avgjørende vekt på at mennesket også trenger orden, rammer og fellesskap, for å realisere det gode samfunn.

Den store kampen ”Burke den konservative var også Burke en liberale - en fiende av vilkårlig makt i Storbritannia, i Amerika og i India.”1 Det skriver den amerikanske idéhistor- ikeren Russell Kirk i sin viktige bok The Conservative Mind from Burke to Eliot. Kirk var en sentral skik- kelse i den bølgen av fornyet interesse for Edmund Burkes konservatisme som kom i USA etter den

48 andre verdenskrig. Men Kirk selv kan neppe beskyldes for å være spesielt liberal. I hvert fall ikke i ordets videste forstand, som et slags synonym for en tolerant person med et åpent sinn. Mange vil i stedet kalle ham smått reaksjonær. I sine bøker forsøker han å forsvare ”de evige ting”, det permanente under tingenes evige flux. En kritiker sa sarkastisk at Kirk ble født i feil land - i feil århundre. Fra de moderne ideologienes fødsel i kjølvannet av den franske revolusjonen, har forholdet mellom liberale/liberalistiske og konservative ideer spilt en avgjørende rolle. Det kan være vanskelig å skille mellom disse to begrepene. Hva er forskjellen på å være liberal og liberalistisk? Det finnes intet krystallklart skille, men en nøkkel er at liberale verdier også kan trives og blomstre i ikke- liberalistiske tankesett. Man behøver altså ikke være liberalist for å være liberal. Samtidig er det viktig å nyansere den liberale idétradisjonen. Det finnes både en moderat, skeptisk og historiebevisst liberalisme, som ser på frihet og orden som to kompletterende elementer, og den liberalismen som dannet det ideologiske grunnlaget for den franske revolusjonen i 1789, som var radikal, historisk og revolusjonær. Den sistnevnte hadde blant annet sitt opphav i et forsøk på å tolke den store engelske filosofen John Locke og hans tanker om naturlige rettigheter. Revolusjonen var populær hos store deler av det fremvoksende borgerskapet. De ville gjerne kvitte seg med det gamle regimets utdaterte hierarkier og tradisjoner. De ville erstatte overtro og autoritet med fornuft og fremskritt, og samle folket rundt frihet, likhet, brorskap og eiendomsrett. Den

49 siste delen av slagordet utelates ofte fra venstresidens versjon av historien. Noble idealer, absolutt. Men om den franske revolusjonen startet som en vakker drøm, endte den som et mareritt. Noen år etter det første opprøret ble de moderate satt til side av de ultraradikale Jacobinerne. Med dem startet terroren. Revolusjonen spiste sine egne barn. Få år etter at et håpefullt folk hadde kastet de gamle makthaverne, ble de forført av en ung general ved navn Napoleon Bonaparte som førte landet ut i krig med de andre stormaktene på kontinentet. Utover 1800-tallet var kampen mellom konser- vative og liberalister avgjørende. De slåss om protek- sjonisme eller frihandel, adel eller meritokrati (styre av de flinkeste), mer makt til monarken eller mer makt til nasjonalforsamlingen. Også Norge ble preget av kampen mellom liberale og mer konservative krefter. En liberal, nasjonal og radikal opposisjon som inkluderte bønder og byradikalere, samlet seg i partiet Venstre i 1884. Partiet Høyre ble dannet samme år, og besto i større grad av byborgere og representanter fra den gamle embetsmannsstaten. Selv ikke trusselen fra en aggressiv sosialisme klarte å samle de radikal-liberale og liberal-konservative. Først i 1963, etter at Arbeiderpartiet hadde styrt sammenhengende siden slutten av den andre verdenskrig, dannet de borgerlige partiene felles regjering under ledelse av Høyres John Lyng, med Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti som øvrige medlemmer. Tross alt, viste det seg, var det noen fellestrekk mellom den liberale og konservative arven. Selv om konservative ofte har advart mot en

50 forenklet, dogmatisk liberalisme, er ikke liberale og konservative ideer som hund og katt. Best illustreres det kanskje av ”konservatismens far”, Edmund Burke, som hadde sitt politiske virke i det britiske liberale Whig-partiet. En annen pekepinn finner vi i en korrespondanse mellom markedsøkonomiens far, Adam Smith, og Edmund Burke. I følge førstnevnte var Burke ”det eneste menneske jeg har møtt som, uten at vi har korrespondert om temaet på forhånd, tenker nøyaktig det samme som meg om økonomiske spørsmål.”2 Det betyr ikke at Burke var liberalist eller Smith konservativ, men det betyr at det eksisterer en tradisjon som best kan beskrives som liberal-konservativ. En tradisjon som henter elementer fra begge idéretninger, og advarer i like stort monn mot den sosiale atomismen som den ekstreme liberalismen kan falle for, og den overdrevne autoritetstro som kan prege noen konservative tenkere.

Hva er konservatisme? Konservatisme kommer av det latinske ordet conservare. Vi har åpenbart å gjøre med en idéretning som ikke har endring som sitt primære mål, men ønsker å bevare deler av det bestående samfunnet. Slik skiller konservatismen seg fra både sosialismen og liberalismen. Sosialismen har det klasseløse samfunn som sitt endelige mål, men forskjellige grener ønsker å oppnå dette på forskjellige metoder (for eksempel revolusjonære kommunister eller reformorienterte sosialdemokrater). Liberalismens mål er menneskets frigjøring, men også innen den liberalistiske familie finnes det store forskjeller.

51 Begrepet ”bevare” er ikke umiddelbart klargjør- ende. For hva skal bevares og hvorfor? Det mest åpenbare stedet å starte er å se på hvilke konkrete institusjoner konservative ønsker å bevare. Til forskjellige tider og i forskjellige land har konservative forsvart eneveldig monarki, kon- stitusjonelt monarki, aristokrati, representativt demokrati og republikansk diktatur; høye tariffer og fri handel, nasjonalisme og internasjonalisme, sentralisme og føderalisme; et samfunn hvor land- adelen spilte en sentral rolle, kapitalismen og forskjellige versjoner av velferdsstaten. De har forsvart religionen generelt, spesielle trossamfunn og statens behov for å forsvare seg mot religiøse ekstremister. Jeg kunne bygget listen videre ut, men den oppvakte leser har sikkert forstått poenget. Hvis målet simpelthen var å bevare det til enhver tid bestående, ville en gammeldags kommunist i Kina kunne kalles ”konservativ”, og det samme kunne man si om en sosialist i Norge som motsatte seg enhver endring av den bestående velferdsstaten. Konservatismen, slik vi forstår den, må derfor introduseres på en annen måte. Konservatismen er et tankesett som vil bevare sentrale verdier som personlig frihet, menneskeverd og maktbalanse, slik de uttrykkes i den kristenhumanistiske arv.3 I følge konservatismen er den sikreste måten å beskytte disse verdiene på, å bevare noen grunnleggende institusjonelle og kulturelle trekk som har eksistert i århundrer eller årtusener. Ikke alle konservative tenkere er liberale. Lars Roar Langslet omtaler den tyske tenkeren Hegel, som spilte en viktig rolle som brobygger mellom

52 opplysningstiden og romantikken, men også forsvarte det autoritære styresettet i Prøyssen. Et annet eks- empel er franskmannen Joseph de Maistre. For ham var orden så avgjørende for samfunnet at han mente enkeltmennesket måtte underkaste seg statens absolutt makt. Joseph de Maistre var en sterk beundrer av Edmund Burke. Men der sistnevnte forsvarte den engelske forfatningens tradisjon for maktdeling og begrenset autoritet, kastet de Maistre all sin tyngde bak det absolutte monarkiet. Han er en god illustra- sjon på hvor ille konservatismen kan bli uten forank- ring også i liberale ideer. Den konservatismen jeg bekjenner meg til forsva- rer en historisk arv som blant annet omfatter følgende grunnverdier:

A. Frihet Frihet i vår moderne forstand er uløselig knyttet til ideen om at enkeltmennesket har en selvstendig mo- ralsk verdi, uavhengig av politisk og sosial kontekst. Det er en utpreget liberal idé, men det er også en arv fra kristendommens lære om at hver enkelt er skapt i Guds bilde og derfor har en uendelig egenverdi. Denne ideen er kjernen i vestens liberale arv, og av største betydning for all senere politisk tenkning.

B. Ansvar og orden Edmund Burke kaller frihet uten visdom og modera- sjon for «den største tåpelighet». Alexis de Tocqueville spør hvordan vi kan øke et menneskes frihet uten å samtidig øke hans følelse av plikt? Begge utsagnene peker tilbake på konservatismens forståelse av orden,

53 som i bunn og grunn er en konsekvens av det moral- ske ansvaret enhver bærer på. Det praktiske argu- mentet for orden er enkelt: Hvis frihet betyr fravær av lover og regler, så vil livet bli uutholdelig. Derfor er et godt samfunn avhengig av at friheten brukes fornuftig, og at mennesker følger lover og regler som ikke er nedskrevet noe annet sted enn i deres egen indre lovbok.

C. Fellesskap Utenfor både markedet og staten finner konservative det som ofte kalles det sivile samfunn: familien, nær- miljøet, venner, naboer, kirker, moskeer og organisa- sjoner. I disse fellesskapene har mennesket sine røtter og sin tilhørighet, og de gir en ramme om alle livets små og store begivenheter. De små fellesskapene styres verken av markedets eller statens logikk. Konservative legger også vekt på det noen liberal- ister kaller ”de tvungne fellesskap”, for eksempel nasjonalstaten. Konservative forfekter verken blind nasjonalisme eller økonomisk proteksjonisme, men hevder det ligger en trygghet og identitet bakt inn i tilhørigheten til et lands kultur. Denne identiteten kan selvfølgelig misbrukes, som det finnes mange eksempler på gjennom historien, men den kan også være med på å bygge sterkere fellesskap og en føl- else av gjensidig tillit mellom folk.

D. Privat eiendomsrett Den private eiendomsretten er en forutsetning for et fritt samfunn, og representerer nok en hindring mot det vilkårlige maktmisbruket konservative har sett som sin historiske misjon å bekjempe.

54 E. Rettsstaten Det er vanlig å se på demokrati utelukkende som flertallsstyre, men konservative vil snu argumen- tet på hodet: Demokratiets viktigste kjennetegn er ikke at flertallet bestemmer alt, men at min- dretallet også har en reell beskyttelse. Demokrati kan med andre ord ikke måles i kvantitet, det blir ikke bedre jo større deler av samfunnslivet som er underlagt dets kontroll. Derfor er den viktigste institusjonen i det liberale demokratiet den som begrenser demokratiet selv, nemlig rettsstaten. Maktdelingens filosof, Charles Montesquieu, så den iboende trusselen i et ukontrollert flertallsstyre:

Demokratiet forutsetter en fellesskapsfølelse der det allmenne vel blir satt over hensynet til den enkelte. Dermed kan demokratiet slå over i det rene tyranni, som fører til at den enkelte blir kvalt av fellesskapet.

F. Balanse Siden konservative ser på både mennesket og sam- funnet som kompliserte og flerdimensjonale, må vi hele tiden leve med en spenning mellom forskjellige verdier. Som Isaiah Berlin poengterte, er det ikke slik at alle gode verdier lar seg realisere på samme tid. Et samfunn må veie forskjellige ønsker opp mot hverandre. Konservatismen er ikke for enten frihet eller fellesskap, marked eller stat, men søker å balan- sere gode verdier og hensyn for å skape et mest mulig harmonisk samfunn.

G. Vegring mot politisk perfeksjon Det er to standpunkter som verken krever fornuft eller

55 tankekraft: å automatisk beholde eller automatisk bytte ut alt som er gammelt. Konservatismens løsning er i stedet å reformere samtidig som man bevarer. Å beholde de delene som er brukbare sam- tidig som nye føyes til.

Hva er liberalisme? Liberalismen er en svært mangfoldig tankeretning som spenner fra tenkere som forsvarer et anarkistisk samfunn uten stat (men med privat rettsvesen og hær) til ivrige tilhengere av omfordeling og en moderne velferdsstat. Det er vanlig å starte liberalismens historie med engelskmannen John Locke. Sentralt i hans tankegang er at enkeltmennesket hadde noen naturgitte rettigheter som verken staten eller andre mennesker kan krenke. Skotten Adam Smith formulerte i 1776 teorien om markedets usynlige hånd, og la grunnlaget for det som ofte blir kalt liberalistisk markedsøkonomi. Begge disse tenkerne kan sorteres under kategorien klassisk liberalisme. De legger avgjørende vekt på frihet under lovene og på en forutsigbar og bundet statsmakt som ikke kan undertrykke sine innbyggere. En videreføring av liberalismen kom med de såkalte filosofiske radikalerne i England, under ledelse av utilitaristen Jeremy Bentham. De hevdet at samfunnet måtte styres etter prinsippet ”mest mulig lykke for flest mulig mennesker.” En (kritisk) tilhenger av Bentham, John Stuart Mill, formulerte i sitt klassiske skrift On liberty et forsvar for liberale ideer med utgangspunkt i den enkeltes fornuft, samvittighet og mulighet til å vokse som menneske. Mill blir også regnet som grunnleggeren av sosialliberalismen,

56 en liberalisme som i større grad enn tidligere var villig til å ta statsmakten i bruk for å rette opp urett. Til denne tradisjonen hører også moderne tenkere som John Rawls og Richard Dworkin. Det mest moderne tilskuddet til liberalismen kalles ofte libertarianisme. Innenfor denne retningen finner man både Locke-inspirerte rettighetsfilosofer som Robert Nozick og Murray Rothbard, og utilitarister som David Friedman. De to sistnevnte argumenterer for at samfunnet bør kvitte seg med statsmakten fullt og helt, og overlate alle oppgaver - inkludert politi og forsvar - til det frie markedet.

Klassisk konservativ kritikk av liberalismen Filosofen Friedrich A. Hayek peker på et avgjørende skille innenfor den liberale tradisjonen.4 Det går mellom en radikal og en mer konservativ liberal tradisjon. Begge grupperinger deler felles verdier som ytringsfrihet og pressefrihet, men har vidt forskjellig forståelse av hva disse verdiene innebærer og hvordan de beskyttes. Hayek knytter tradisjonene til henholdsvis Storbritannia og kontinentet, selv om det geografiske skillet ikke er avgjørende. I den første gruppen inkluderer han tenkere som David Hume, Edmund Burke og Alexis de Tocqueville. Den andre gruppen inkluderer blant andre Thomas Paine, Jean-Jacques Rousseau og Voltaire. Britisk tradisjon søker ”frihet under lovene” som sikrer den enkelte mot vilkårlig maktmisbruk fra flertallets side. Den baserer seg på ”tolkning av trad- isjoner og institusjoner” som er et resultat av spontan utvikling5, men som ikke kan forstås fullt ut. Den kontinentale tradisjonen er derimot ”spekulativ og

57 rasjonalistisk” og sikter mot å ”konstruere et Utopia”. Kontinentets tenkere går derfor til kamp mot all tradisjon og tro som ikke kan bevises med fornuften. De tror, som Spinoza, at de er ”frie mennesker som dikteres av fornuften alene”. Konsekvensen er at den engelske frihetstradisjonen fokuserer på å begrense statens makt over enkeltmennesket, mens den kontinentale tradisjonen tror politikkens oppgave er å bygge samfunnet på ny. Et illustrerende eksempel er Edmund Burke og Thomas Paine. Burke er sentral i konservatismen, mens Thomas Paine regnes som en tidlig liberalist. Begge skrev sentrale verk om den franske revolu- sjonen i 1789. Paine støttet opprørerne og kampen for frihet og rettigheter i sin Rights of Man, mens Burke argumenterte mot i Reflections on the revolution in France. I følge Hayek er det Burke, ikke Paine, som er den ekte liberale. Thomas Paines liberalisme gjør den feil å tro at menneskets fornuft er ubegrenset, og derfor vil den rive bort alle tradisjoner og nedarvede verdier. En slik liberalisme vil på sikt underminere selve fundamentet for friheten. La oss se litt nærmere på den konservative kritikken av det vi kan kalle den rasjonalistiske liberalismen (rasjonalismen er en filosofisk retning som hevder at fornuften er grunnlaget og hovedforutsetningen for all erkjennelse).

A. Fornuften er begrenset Det er ikke mennesket som skaper verden, men verd- en som skaper mennesket. Mennesket er imperfekt fra naturens side, og på grunn av dette er utopier om det gode samfunn uoppnåelige. Dette synet kan

58 illustreres med den kristne ideen om arvesynden. Mennesket bærer fra fødselen av i seg disposisjonen til å gjøre onde handlinger. Menneskets fornuft er også begrenset. Ikke bare er samfunnet for komplekst til at noen enkeltperson kan få fullstendig oversikt, men vår fornufts virkeområde er av natur begrenset. For konservative betyr dette at man bør gå frem med forsiktighet. Tradisjoner, vaner og historien er avgjørende rettesnorer for samfunnet. Mange liberalister har i stedet hevdet at ingen bør følge tradisjoner så sant deres meningsinnhold ikke kan bevises som sant eller fornuftig. Konservative mener det finnes et rikt lager av visdom i de nedarvede verdiene, institusjonene og lovene i et samfunn; og at disse etablerte institusjonene representerer den sikreste garantien for vår frihetstradisjon.

B. Samfunnsfellesskapet Vi er ikke simpelthen individer, hevder konserva- tive. Og samfunnet kan heller ikke forstås som en tilfeldig ansamling atomer som hver for seg former sin egen virkelighet. Et avgjørende kjennetegn ved mennesket er at vi først lever fullt og helt sammen med andre. Det er utpreget menneskelig å se seg selv og andre i en sammenheng. Du og jeg kommer fra et bestemt sted, fra en bestemt familie, fra en bestemt kulturkrets og har bestemte bånd til andre mennes- ker. Er det mulig å analysere et menneske uten å ta hensyn til dette? Ja, men hva er mennesket hvis du fjerner dets kultur, dets historie, dets relasjoner til andre, dets forhold til institusjonene rundt seg? Mennesket blir bare et tomt skall, et vesen det er

59 mulig å tenke seg, men som aldri kan bli mer enn en abstraksjon, en figur fra filosofiens verden, som vil ha svært få likhetstrekk med et virkelig menneske. Videre kjennetegnes det menneskelige fellesskapet ikke bare av sin nåtidige karakter, men også av sin historiske kontekst og arv. Vi er historiske vesener, i evig samspill med andre mennesker, vår kultur og vår arv. Mennesker er ikke produkter av historien, men bærer den med seg. Denne arven er ikke bare skrevet ned i bøker, men lever som etablerte mønstre, vaner og institusjoner som har tålt tidens tann. Generasjonsfellesskapet er ikke bare historiekunn- skap, men en anerkjennelse av at vi lever omgitt av ordninger og institusjoner som har en lengre histo- rie enn oss selv. Samfunnet er et slags menneske- lig bibliotek, men kunnskapen er ikke skrevet ned. Den er implisitt og uartikulert. Forfedrenes visdom, som Burke skriver om, er ikke en «død» kunnskap, men den har tyngde nettopp fordi den overleveres til neste generasjon.

C. Tradisjon De verdiene som ligger i den etablerte tradisjonen, gir folk tilhørighet og trygghet i hverdagen. For en professor eller forsker kan noen av tradisjonene virke merkelige eller utdaterte, men de har likefullt en uendelig viktig funksjon i folks liv. En av Edmund Burkes viktigste kritikker mot den franske revolusjonen er nettopp at den forsøker å rive ned alle tradisjonelle autoriteter og erstatte dem med nye. Men det går ikke, hevder han. For folk har gjennom lang tid opparbeidet seg varme følelser og nær tilhørighet til de ordningene som eksisterer,

60 og hvis man river dem ned blir ikke konsekvensen frigjøring, men sosial uro og opprør. Når en ordning har eksistert i lang tid, opparbeider folk varme følelser for den, og disse følelsene er ekte selv om de ikke kan settes ord på. Når gamle holdninger og leveregler avskaffes, er det umulig å vurdere konse- kvensene av tapet. Fra og med det øyeblikket har vi ikke lenger noe kompass å styre etter, og vi kan heller ikke vite sikkert hvilken havn vi styrer mot. Den konservative filosofen Roger Scruton beskri- ver tradisjonene som ankerfester som bidrar til å kanalisere følelser som sorg eller glede inn i godtatte, etablerte former. For eksempel gir begravelsesritualer en sjanse for de sørgende til å gi uttrykk for sin sorg i former som er umiddelbart forståelige for andre. I tillegg hevder konservative at mange liberalister er ahistoriske. De glemmer at friheten er et resultat av århundrer med politisk utvikling. Den er en arv som må forvaltes. Konservative hevder at liberalismens frihetsideal blir tomt dersom det ikke fylles av et dannelsesideal som sier noe om hvordan friheten bør brukes, og at et slikt dannelsesideal bare kan ha opphav i samfunnets normer og verdier (konservative vil svare på spørsmålet: frihet til hva?). Konservative holder frem mennesket som ånds- vesen, en skapning som ikke kan eksistere uten å være intimt knyttet til en moralsk arv og en kultu- rell historie. Som Winston Churchill sa det i et sitat som senere ble brukt av Ronald Reagan:

... menneskets skjebne kan ikke måles etter materialistiske formler. Når store krefter er i beveg- else i verden, forstår vi at vi er åndsvesener, ikke dyr. […] det er noe i tid og rom, og forbi tid og rom,

61 som, enten vi liker det eller ei, viser vår moralske plikt.6

Culture Matters Et av de nyeste tilskuddene til konservativ tenkning er den ”bevegelsen” som ofte beskrives via sitt slagord ”culture matters” - kultur har betydning. Uttrykket har sitt opphav i en antologi redigert av de amerikanske professorene Lawrence E. Harrison og Samuel P. Huntington.7 Denne gruppen kritiserer både sosialismens enorme tillit til statlig styring og ensretting, og menneskesynet til den neo-klassiske økonomiske skolen som blant andre Milton Friedman tilhører. Denne skolen blir beskyldt for å bygge på enkle antagelser om individualisme, egeninteresse og rasjonalitet, og derfor anta at mennesker overalt er nyttemaksimerende, økonomiske agenter. En av bidragsyterne til Culture Matters, ameri- kaneren Francis Fukuyama, skriver at den neo- klassiske forståelsen av mennesket er ”80 prosent riktig”8, men de 20 prosentene som mangler har av- gjørende betydning. For eksempel er ikke markeds- økonomien bare avhengig av et juridisk regelverk, men av noen sosiale verdier. For eksempel tillit mellom de som skal kjøpe og handle.

Disse sosiale reglene kan nok reflektere en dypere rasjonalitet; de kan være nyttige for å oppnå økonomiske mål-settinger; og for noen få individer vil de også være et produkt av rasjonell tenkning. Men de formidles fra en generasjon til den neste som sosiale vaner. Disse vanene garanterer at mennesker aldri vil oppføre seg som de rent egoistiske individene som postuleres innen økono- mifaget.

62 Alle moderne konservative forsvarer markedsøk- onomien, men konservatismen åpner for en bredere debatt rundt markedsøkonomiens etiske fun- dament og utslag, enn en ren rettighetsliberalisme. Konservative forstår at markedet aldri kan eksistere som en abstrakt størrelse, men med nødvendighet må fungere innenfor en kultur. Denne kulturen gir igjen avgjørende impulser for å bøte på noen av markedsøkonomiens utilstrekkeligheter. La meg vise et konkret eksempel: Det er riktig at det skal lønne seg å jobbe og at mennesker som investerer i arbeidsplasser også får beholde fruktene av sitt arbeid. Markedsøkonomien fordrer at folk også får følge sin egeninteresse. Sam- tidig er et godt samfunn avhengig av noe mer. Ikke bare gjensidig tillit, men også raushet, gavmildhet og nestekjærlighet - verdier som må ha sitt opphav i en kultur utenfor markedssfæren. En slik kultur byg- ger på et sett etiske vaner og moralske plikter som internaliseres av alle samfunnets medlemmer, og er avgjørende for å skape et godt samfunn. Paradokset er selvfølgelig at disse verdiene til en viss grad står i kontrast til egeninteressen som må prege en markeds- økonomi. Det er en balansegang vi både bør og kan leve med, men også en grunn til at konservative advarer mot at balansen skal forrykkes. Derfor vil konservative være bekymret om markedsøkonomien reduseres til kortsiktig materialisme eller tankeløs grådighet i de øvre lag. Den katolske pateren Robert A. Sirico ved Lord Acton Institute (som utforsker sammenhengene mellom et fritt samfunn, en fri kapitalisme og reli- gion), har uttrykt det konservative synet presis:

63 En kultur kan ikke på sikt være rik uten en kulturell sans for verdier som er høyere enn materiell velstand. Det er verdier som troskap, ærlighet og veldedighet som må være grunn-laget for samfunnets moral dersom materiell velstand skal gi mening.9

Endring og tradisjon: F. A. Hayek En av tenkerne som har forsøkt å forene et liberalt og konservativt syn på samfunnet og mennesket, er den østerrikske økonomen og filosofen F. A. Hayek. I et intervju i 1986 sa han: ”Jeg er i ferd med å bli en Burkeansk Whig”. Tilsynelatende overrasket svarte intervjueren ”Det er litt av en kombinasjon!”. Men det var ikke Hayek enig i: ”Jeg vil hevde [at] fundamentalt sett var Burke en Whig, og det tror jeg også at Adam Smith var.” Et godt eksempel på Hayeks fruktbare kombinasjon av liberal og konservativ tankegang finner vi i hans syn på frihet. Liberalistiske tenkere har ofte konsentrert seg om rammene rundt den formelle friheten, altså hvilke barrierer som må eksistere for at statsmakten skal holdes i sjakk. Både konservative og liberale har vært enige med John Locke som sa at ”uten lover finnes det ingen frihet.” Men Friedrich Hayek stan- ser ikke der. Han antyder at frihet under lovene er avhengig av noe mer enn bare et formelt lovverk. For at friheten skal bli statssamfunnets levende kilde og kraft, må den ha opphav i noe mer enn en ren kon- trakt mellom de styrende og styrte. Fundamentet for frihet under lovene ligger i bunn og grunn i i de tra- disjoner og normer som preger det enkelte samfunn. Dette er, hevder han, en sannhet som ”alle de store apostler for frihet utenfor den rasjonalistiske skolen

64 aldri har blitt lei av å understreke, at frihet aldri har virket uten en dyptfølt moralsk tro, og at tvang bare kan reduseres til et minimum dersom individer som hovedregel kan forventes å frivillig følge visse allment aksepterte prinsipper.”10 Hvis disse tradisjonene og moralske prinsippene faller sammen, står vi igjen med en statsmakt som ikke har annet valg enn å basere seg på rå makt for å hindre anarki. På samme måte avviser Hayek bastant en libe- ralistisk filosof som Voltaire når denne sier at ”den som vil ha gode lover, må brenne de som finnes og lage nye”. Nettopp denne holdningen, som nekter å ”anerkjenne som bindende alle regler som ikke har blitt rasjonelt bevist eller demonstrert for den en- kelte”, er den største trusselen mot et fritt samfunn. Filosofer som Voltaire angriper ikke bare overtro og myter, men selve grunnmuren som et fritt samfunn er bygget på. For det liberale samfunnet forutsetter i stor grad en fri, ikke-planlagt utvikling som er mer komplisert enn den enkeltes fornuft kan få oversikt over. Hvis vi brenner alle de gamle lovene, skaper vi ikke fremskritt og fremgang, men et sosialt tomrom, et vakuum som gjennom historien har blitt fylt av de mest grufulle mennesker og ideologier. Hayek ser med stor mistenksomhet på enhver ideolog eller tenker som tror at frihet simpelthen kan vedtas. For frihet er også avhengig av orden, og orden er en konsekvens både av rettsstaten og av at folk anerkjenner noen felles, moralske normer som bindende for alle. De liberale ideene han forfekter ser ikke på frihet og orden som motsetninger, men som kompletterende aspekter ved et fritt samfunn.

65 De er både konservative og liberale, og kan ikke være det ene uten det andre.

Fremtidige diskusjoner Jeg håper det kommer klart frem i denne artikkelen at jeg ser på den liberale arven som en uvurderlig del av konservatismen, og at de to tradisjonene har hatt mye å lære hverandre opp gjennom historien. Den radikale venstresiden har vært velsignet (eller forbannet) med dogmatiske idétradisjoner som gjør enkle sjeler i stand til å utlede og dedusere seg frem til de riktige standpunktene til enhver tid. Liberale og konservative har ikke noe slikt. Den idétradisjonen jeg har skissert her, er intet unntak. Den inneholder motsetninger, avveininger og dilemmaer som neppe kan løses en gang for alle. Mitt hovedpoeng er at en konservativ innsikt blir mer fruktbar - og bedre - hvis den konstant minnes sitt liberale tankegods. På samme måte kan en ren liberalisme som glemmer sine konservative innsikter, perverteres til både slapp verdirelativisme og ensidig økonomisk liberalisme. Frem til 1990-tallet var kampen om markeds- økonomien den avgjørende skillelinjen i vestlige lands politikk. I dag er kapitalismen godtatt og godkjent som den eneste fornuftige og moralske måten å organisere et lands økonomi på. Men det mangler ikke på oppgaver for verken liberale eller konservative selv om kapitalismen i dag står på egne ben. Til slutt vil jeg skissere noen slike oppgaver. På noen av områdene kommer trusselen fra en fremvoksende stat som vil presse seg inn i enkeltmenneskets liv og gjøren, på andre områder er trusselen snarere at

66 politikken ikke er i stand til å sette opp noen felles, etiske grenseposter.

A. Staten som normgiver I dagens Norge er de fleste konservative enige om at stat og kirke bør skille lag. Det er ikke bare et spørsmål om hva slags kirke vi ønsker, men om hva slags samfunn vi ønsker. Vi bør gi rom for større toleranse for alternative livssyn og religioner. Samtidig betyr ikke det at staten bør være verdinøytral. Det finnes noen grunnleggende normer og verdier i vår kultur og historie som også statsmakten må beskytte. Jo, vil mange konservative hevde, men tradisjoner opp- rettholdes først og fremst av det sivile samfunnet, ikke av lover og regler. Dessuten må samfunnet ha plass til alle. Jeg er selvfølgelig enig, men lurer på om ikke konklusjonen bør være den motsatte. Nettopp i et samfunn med etniske, kulturelle og religiøse skillelinjer er vi avhengige av at noen verdier er felles. Derfor har staten, etter min mening, både en plikt og rett til å bevare sentrale deler av kulturarven, inklu- dert den kristne, fremme bestemte verdier og normer som felles for alle samfunnsborgere, fremheve ekteskapet som en stabil ramme rundt barnas oppvekst,11 eller stille krav til deltagelse fra de mange vi bør ønske hjertelig velkommen fra andre land.

B. Trusselen mot privatlivet Den teknologiske utviklingen de siste tiårene har gitt rom for en massiv ekspansjon av kontrollen over våre privatliv gjennom økte fullmakter til politi og påtalemyndighet. Vi ser også en eksplosjon i privat overvåkning som gjør privatlivet sårbart. Veien fra

67 et mobilkamera til eksponering for hele verden på nettet, blir stadig kortere. I tillegg vil den omsorgsfulle staten stadig samle og lagre mer informasjon om intime detaljer under påskudd av å ville hjelpe oss. Mange konservative, særlig i andre land, har latt seg forføre av sin tro på orden og autoritet til å hevde at ”den som er uskyldig, har ingenting å frykte”. De bør vite bedre. Frihet og retten til et privatliv er en skjør arv som det er vanskelig å bygge opp, men lett å skusle bort.

C. Sorteringssamfunnet Nye metoder innenfor fosterdiagnostikk gjør at barn med ”genetiske feil” er lettere å oppdage og velge bort. Norsk abortlov åpner for såkalt eugenisk indi- kasjon som selvstendig abortkriterium etter 12. uke. Samtidig kan vi redde fostre stadig tidligere i svangerskapet. Norsk helsevesen setter i praksis grensen for abort i 23. uke. Det er innenfor grensen for hva legevitenskapen i dag kan redde av fostre. Grensen mellom foster og person er i ferd med å bli flytende og diffus. Vi beveger oss inn i et etisk minefelt. Samtidig blir det stadig klarere at abort ikke bare rammer vilkårlig. Sakte men sikkert sorterer vi bort de som er litt annerledes. Begrepet ”genetisk feil” er kanskje uproblematisk i vitenskapelig forstand, men det tvinger samfunnet til å stille spørsmålet: Feil i forhold til hva? I forhold til hvilket normalitets- begrep? Hvis den praktiske konsekvensen av at noen fødes med ”genetiske feil” er at de ikke burde fødes i det hele tatt, så støter tanken mot den mest grunnleggende ideen i humanismen: At den enkeltes menneskeverd ikke kan knyttes til egenskaper, men

68 i seg selv er en egenskap ved det å være menneske.

D. Grenser for markedet Myten om det kulturelle forfallet - Der Untergang des Abendlandes, som Oswald Spengler skrev - er seiglivet. Men det er lite som tyder på at vår kultur er i forfall. Langt i fra. Sannsynligvis vil vi i årene som kommer se enda mer mangfoldige kulturuttrykk som blir tilgjengelige for enda flere mennesker. Samtidig ligger det i det konservative en konstant bekymring for kulturens utvikling i bred forstand. Ikke basert på kronisk pessimisme, men på et dyptfølt standpunkt om at det er kulturen - vår felles arv og våre felles etiske normer - som skaper og bevarer et godt samfunn. Det mest alvorlige som kan ramme et samfunn er ikke økonomisk tilbakegang, men den følelsen av kulturell oppløsning og forfall som gjerne følger med. En fri økonomi er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å skape et fritt samfunn. Markedsøkonomien er på mange måter et fantastisk system. Den antar at mennesker har noe å bidra med som andre kan ha nytte av, og den bygger på folks styrker, ikke deres svakheter. Dens største fortrinn er ikke økonomisk vekst, men at den gir hver enkelt en sjanse til å forfølge sin egen plan i livet, enten motivasjonen er å tjene penger, imponere svigerfar eller selve gleden ved produktivt arbeid. Men markedet er bare et økonomisk system, eller rettere sagt en økonomisk arena. Det blir verken bedre eller dårligere enn menneskene som fyller det. Markedet kan svikte eller produsere varer og tjenester som vi bør ta avstand fra. Forsvaret av ethvert utslag av markedsøkonomien, uansett

69 hvor lavpannet, skadelig, samfunnsnedbrytelig eller vulgærkommersielt det er, er ikke konservatisme. Det er heller ikke spesielt liberalt. En liberaler bør være opptatt av grensene for statens legitime makt, men det betyr ikke at han skal adoptere en laissez faire- holdning til hva som skjer på den andre siden av gjerdestolpene.

Forandring og forankring Den radikale liberalismen og konservatismen har ofte vært bitre fiender opp gjennom historien. Det er nok riktig hvis man isolerer liberalismen til tenkere som Thomas Paine eller Rousseau, eller konservatismen til Joseph de Maistre eller Adam Müller. Men det finnes også en fruktbar tradisjon som forener konservative og liberale innsikter, en tradisjon som inkluderer store tenkere som David Hume, Edmund Burke, Adam Smith, Alexis de Tocqueville og Friedrich A. Hayek. Det er en tradisjon som advarer både mot et samfunn uten frihet og et samfunn uten orden, både mot et samfunn som lider av endringsvegring og et samfunn som lider av hukommelsestap. F.A. Hayek får et oppsummerende ord til slutt:

Det har sannsynligvis aldri eksistert en genuin tro på frihet, og det har så visst aldri funnes noe vellykket eksempel på et fritt samfunn, uten en dyptfølt respekt for institusjoner, vaner og tradi- sjoner og alle de ”garantiene for frihet som har røtter i gamle verdier.” Paradoksalt nok er det sannsynligvis sant at et vellykket fritt samfunn alltid i stor grad også må være et tradisjons- bundet samfunn.

70 Deler av denne artikkelen bygger på min bok Høyre om! For en ny konservatisme (Cappelen forlag, 2008).

Fotnoter 1 Russell Kirk 13 2 Russell Kirk 21 3 At slike verdier også kan komme til uttrykk i andre kulturer konstateres klart og tydelig i Lars Roar Langslets artikkel. 4 Se kapittel 4 i boken The Constitution of Liberty 5 Spontan utvikling er et viktig konsept hos Hayek. Enkelt forklart betyr det at orden kan oppstå uten ordre. Et eksempel er en sti som formes ved at mange personer, helt uten koordinasjon, velger å gå den samme veien. 6 I Ronald Reagens berømte tale for Barry Goldwater. Talen kalles ofte bare The Speech. 7 Culture Matters. How Values Shape Human Progress (2000) 8 Trust av Francis Fukuyama (1995): 13 9 Robert A Sirico, The Culture of Virtue, the culture of the market. (2001): 47 10 Hayek, The Constitution of Liberty (1960): 62 11 Jeg er også sterk tilhenger av en felles ekteskapslov nettopp fordi jeg tror ekteskapet som institusjon styrker seg dersom også homofile får ta del i det.

71 72 Utvalgt litteratur

Anscombe, G. E. M. [Elizabeth] ([1958] 1981). “Modern Moral Philosophy”, i: Ethics, Religion, and Politics, bind 3 av The Collected Philosophical Papers of G. E. M. Anscombe. Oxford: Blackwell.

Arendt, Hannah ([1958] 1996). Vita activa: det virksomme liv, overs. Christian Janss. Oslo: Pax.

Aristoteles (1999). Den nikomakiske etikk, overs. Anfinn Stigen og Øyvind Rabbås. Oslo: Bokklubben dagens bøker.

Asheim, Ivar (1997). Hva betyr holdninger? Studier i dydsetikk. Oslo: Aschehoug.

Augustin (1994). Augustine: Political Writings, red. Ernest L. Fortin og Douglas Kries. Indianapolis: Hackett.

Baron, Marcia, Phillip Pettit og Michael Slote (1997). Three Methods of Ethics: A Debate. Oxford: Blackwell.

Christophersen, H.O.: Marcus Jacob Monrad (Oslo 1959)

Frohnen, Bruce (1993). Virtue and the Promise of Conservatism. Lawrence: University Press of Kansas.

Kirk, Russell, red. (1982). The Conservative Reader. New York: Penguin.

73 Kirk, Russell: The Conservative Mind (London 1954)

Langslet, Lars Roar : John Lyng (Oslo 1989)

Langslet, Lars Roar : Den store ensomme (om Holberg, Oslo 2001)

Langslet, Lars Roar (red.): Fra den annen front. Utvalgte tekster fra Minervas Kvartalsskrift 1957-1968 (Oslo 2007)

Langslet, Lars Roar : Konservatismen fra Hume til idag (tekster, Oslo og Kbh, 1965)

Langslet og Uthaug: Konservatismens historie (Oslo 1975)

Løvhaug, Johannes W.: Politikk som idékamp. Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957-1972 (Oslo 2007)

MacIntyre, Alasdair (1981). After Virtue: A Study in Moral Theory. London: Duckworth.

MacIntyre, Alasdair (1988). Whose Justice? Which Rationality? London: Duckworth.

MacIntyre, Alasdair (1990). Three Rival Versions of Moral Inquiry. London: Duckworth.

Møller, Per Stig: Synspunkter i konservatismen (Kbh. 1968)

Møller, Per Stig: Tro, håb og fællesskab (Kbh. 1980)

Møller, Per Stig: Den naturlige orden (Kbh. 1996)

O’Neill, Onora (1996). Towards Justice and Virtue: A Constructive Account of Practical Reasoning. Cambridge: Cambridge University Press.

Clinton Rossiter: Conservatism in America (NY 1956)

74 Scruton, Roger : The Meaning of Conservatism (London 1980)

Sejersted, Francis: Demokrati og rettsstat (Oslo 2001)

Slagstad, Rune: Rett og politikk (Oslo 1987)

Slagstad, Rune: De nasjonale strateger (Oslo 1998)

Strauss, Leo (1953). Natural Right and History. Chicago: University of Chicago Press.

Syse, Henrik (2007). Natural Law, Religion, and Rights. South Bend: St. Augustine’s Press.

Taylor, Charles ([1992] 1998). Autentisitetens etikk, overs. Petter Nafstad. Oslo: Cappelen.

Taylor, Charles (1989). Sources of the Self: The Making of the Modern Identity. Cambridge: Cambridge University Press.

Thyness, Paul : Edmund Burkes politiske filosofi (Oslo 1967)

Tingsten, Herbert: De konservative idéene (Oslo 1971, sv. utg. Sth. 1939)

Vetlesen, Arne Johan (1994). Perception, Empathy, and Judgement. University Park: Pennsylvania State University Press.

Vetlesen, Arne Johan, red. (1998). Dydsetikk. Oslo: Humanist forlag.

Viereck, Peter: Conservatism from John Adams to Churchill (NY 1956)

Viereck, Peter: Conservatism Revisited (NY 1962)

75 76 Om forfatterne

Lars Roar Langslet (f. 1936) er en av Norges fremste biografer og kulturskribenter og har utgitt en rekke bøker. Langslet er utdannet mag. art. i idé- historie, var redaktør for Minerva 1957-1968, formann i Det Norske Studentersamfund 1960, medlem av Høyres sentralstyre fra 1970, stortings- representant for Oslo 1969-1989, formann i kirke- og undervisningskomitéen 1973-1980. Langslet var kultur- og vitenskapsminister Willochs regjering 1981-86, har vært universitetslektor og forsker ved Universitetet i Oslo og mangeårig kulturjournalist i Aftenposten.

Henrik Syse (f. 1966) har en Master of Arts-grad i politisk filosofi fra Boston College (USA) og en dok- torgrad i etikk fra Universitetet i Oslo. Han har tid- ligere bl.a. vært leder for eierskapsgruppen i Norges Bank Investment Management (NBIM), forskningsstipendiat og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, medlem av sekretariatet i Verdikommisjonen og redaktør av tidsskriftet .Tidens Tegn. Han er p.t. seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), og han er også deltids rådgiver for eierskapsgruppen i NBIM. Han er en mye brukt foredragsholder innen temaer relatert

77 til politisk tenkning og etikk, og han har skrevet en rekke bøker og artikler innenfor disse områdene. På 1980-tallet var han aktiv i Unge Høyre.

Torbjørn Røe Isaksen er master i statsvitenskap fra UiO. Han er redaktør i tidsskriftet Minerva (www.minerva.as), var leder av Unge Høyre fra 2004-08 og har skrevet artikler og essays i blant annet Samtiden, Morgenbladet, Klassekampen og Dagbladet. I 2004 var han redaktør for boken Velferd etter velferdsstaten (UHL) og i 2008 ga han ut boken Høyre om! For en ny konservatisme.

78 79 80