Olaf Berg og Ernst Karlsen: En forretningsforbindelse og et vennskap

Av Asbjørn Karlsen

Innledning

Skrønene om Martin Kvænnavika og mannskapet på Survikjækta har vært velkjent i Trøndelag og vel så det. Den eldre generasjonen på , men også en videre krets har selv lest skrønene eller har blitt lest for om skipperen og mannskapet på sine ferder både i heimlige og i fjerne farvann. Martin Kvænnavika har det siste tiåret fått en renessanse. Rune Langfjærans tre nyutgivelser av forfatterskapet har gjort skrønene lettere tilgjengelige for et yngre publikum. Dertil kommer oppsetninger av skuespill og teater om skipperen og mannskapet, ikke minst i regi av teaterlag. Oppsetninga Jøbbersta’n Pinsa 2012 hadde stor suksess med sju oppsetninger med tilsammen omlag 1.500 tilskuere. De mest ihuga leserne og framverrabygg vet at Kvennavika ligger ved Skarnsundet en kilometer sør for Venneshamn. Kanskje har de lurt på om ”Survika” er en omskrivning av ”Sørvika” også på .

Mindre kjent er forhistorien for tilblivelsen av Martin Kvænnavika og mannskapet på Survikjækta. Jeg tenker da på Olaf Berg og hans tilknytning til Venneshamn gjennom forretninger og vennskap med landhandler Ernst Karlsen. Denne tilknytningen kommer ikke fram i Kjell Saxviks forord til ”Steinkjer minner”. Der omtaler han Olaf Bergs levnetsløp, skrønene om Survikjækta og skipperen Martin Kvænnavika og det fantastiske mannskapet, men sier ingenting om bakgrunnen (Saxvik 1981 s. 7-11). I et gjesteportrett i Steinkjeravisa 4.11.2005 om Martin Kvænnavika nevner Rune Langfjæran stedet Kvennavika og forretningene med handelsmann Karlsen. Relasjonen til Venneshamn og et sitat fra et foretningsbrev til Ernst Karlsen dukker opp også i bøkene som Rune Langfjæran har redigert (Langfjæran 2005a og b). Ellers er dette forholdet berørt i et par avisoppslag: Adresseavisa har hatt en reportasje heime hos Aasta Karlsen der Olaf Berg d.y, (sønnesønn av Olaf Berg d.e.) er på besøk og leser og morer seg over ”Kvænnavikas muntre forretningsbrev” (Adressa 4.4.2006). I Steinkjeravisa 23.13.2011 nevnes også kommisjonærvirksomheten og vennskapet. Dessuten har John Langfjæran i Mosvik historielags årbok skrevet ei side om forretningene samt gjengitt sitater fra brevene mellom Berg og Karlsen (Langfjæran 1994/95a-b). John Langfjæran hadde fått lånt dokumentene av Einar Karlsen (Ernst Karlsens sønnesønn). Jeg håper allikevel at denne artikkelen vil bidra med en del nytt.

Olaf Berg var født i 1855 og døde i 1946. Han vokste opp på Nordsia på Steinkjer som sønn av farger Hans Berg. Ernst Karlsen var født 1857 og døde allerede i 1902. Han vokste opp på Lillegrande i Framverran. I 1878-79 var Karlsen ved Klæbu seminar (Sivertsen 2001 s.237). At han tok et omfattende engelskkurs er nok også noe spesielt for bygdefolk i siste halvdel på 1800- tallet. 31 år gammel startet Ernst Karlsen landhandel i Venneshamn, med forholdsvis stor omsetning av fisk, sild og landbruksprodukter. Varebeholdningslistene viser at det etter forholdene var et stort og variert varespekter i forretningen (Karlsen 1993). Han hadde også meieridrift (1888-1903), dampskipsekspedisjon fra 1889, bakeri og fiskemottak siden århundreskiftet og fra 1890 kommisjonærvirksomhet for Hans Berg Dampfarveri. Olaf Berg og Ernst Karlsen hadde flere ting felles: Olaf Berg overtok fargeriet på Nordsia på Steinkjer, etter sin far Hans Berg, i 1888, samme år som Ernst Karlsen etablerte sin landhandel i Venneshamn.

1 Begge var gründere som etablerte allsidig produksjons- og handelsvirksomhet. Både fargehandleren og landhandleren var bredt orientert med kontakter utover heimstedet: Olaf Berg gjennom livet til sjøs og årene i Amerika. Ernst Karlsen handlet med avtakere av fisk og meierivarer og grossister i Trondheim. Varene i landhandelen likesom utstyret til fargehandelen kom mye godt fra utlandet. De var begge opplyste borgere med bakkekontakt. Begge var gift og ble far til åtte barn.

Ernst Karlsen Olaf Berg Foto i familiens eie Kilde: Olaf Berg (1981) Steinkjerminner

Arbeid og forretninger

Utgangspunkt for forretningene var husdyrholdet og håndverket som foregikk på gårder og småbruk på Framverran, men også på Verrastranda og deler av Inderøy. Her var det utstrakt sau og geithold. Det ble også dyrket lin på denne tiden, men det var nok først og fremst ullvarer som ble sendt til farging. Ulla var råstoff til klipping, karding, spinning, hesping, nøsting, veving eller strikking. Garn, vever og vadmel ble fraktet med dampbåten fra Venneshamn til Steinkjer for farging, stamping og persing. Håndverket som skjedde på gårder og småbruk var kvinnenes domene. De mer industrielle aktivitetene hos farger Berg var mennenes domene, men ikke helt og holdent. I boka ”Fra ull og lin til klær” kan vi lese om de ulike stadier i bearbeidingsprosessen, som startet med ”stamping”. Først ble tøystuven lagt i et stort trekar med varmt vann for å bli tråkket på med bare bein eller bearbeidet på en annen måte. Det skulle nemlig krympe og bli tett og tykt og for å holde på dampen under stampinga la kvinnene stakken rundt kanten på karet. Da var tøyet gjerne blitt skrukket og ragget. For at det skulle få et tiltalende utseende ble det lagt i pers, det vil si glattet ut og lagt sammen i folder. Mellom foldene i det fuktige tøyet, ble det stukket inn varme metallplater som var isolert med papp eller lignende. Så ble lagene presset

2 sammen ved hjelp av en vektstang og treskruer for siden å få en omgang med persejernet. Før tøyet var klart til sying ble det rullet sammen til en ”stuv” (Dybdahl 1988).

Fra gammel tid var det stamper på flere gårder i Steinkjer. Fargerier ble etablert allerede før Steinkjer fikk bystatus i 1857. Hans Berg kom til Steinkjer i 1853 og utførte både farging, stamping og overskjæring av tøy. Da han i 1884 anla dampfargeri, var epoken med stamper på bygdene over (Dybdahl 1988).

Foto av arbeiderne ved Hans Bergs Dampfarveri utenfor fargeribygningen sammen med sin sjef Olaf Berg. Bildet er tatt omkring 1890, før ullvarefabrikken m.v. ble bygget. Kilde: Olaf Berg (1981) Steinkjerminner

I boka ”Håndverkere i Steinkjer” forteller Olaf Berg om seg selv. Etter å ha vært et år til sjøs, besluttet han å gå i sin fars fotspor. I 1872 gikk han i fargelære hos faren, men først arbeidet han ei kort tid som møller på Steinkjer. Så var han i 1 ½ år i fargeriet hos farger Schølberg i Trondheim. Atter tok han hyre og dro i langfart. Tilbake i fargeriet hos Schølberg stod han læretiden ut og fikk sitt svennebrev. Han arbeidet i faget ett år i Sverige, så heime et par år, siden i København i ett år, for så å ro fiske i Lofoten ett år. I løpet av en sjuårsperiode i Amerika tok han ulikt arbeid som jernbaneslusk, ”kokkepike”, skredder, hotelltjener, gullsmed, ekspedisjonssjef og farger. I 1888 kom han heim for å arbeide i farsfirmaet, Hans Berg Dampfarveri, for resten av livet (Berg 1984). Olaf Berg var med andre ord verdensvant med røtter på Innherred, en kombinasjon som også kom til å ”farge” hans forfatterskap. Hans dobbeltliv som Martin Kvænnavika vil jeg omtale senere.

Steinkjerleksikonet omtaler ”En fargerik farger, som utviklet firmaet Hans Berg A/S fra å være et fargeri til også å bli et spinneri og butikk.” Etter hvert utviklet det seg altså en egen butikkenhet for omsetning av fabrikkens varer. Kjell Saxvik løfter fram et videre engasjement som historiker,

3 forfatter og journalist i Olaf Bergs karriere. Her kommer også kunstnernavnet Martin Kvænnavika inn i bildet (Steinkjerleksikonet).

Som vi ser nedenfor hadde Hans Berg Dampfarveri på Steinkjer kommisjonærer på forskjellige steder på Innherred og i Namdalen.

Reklameannonse med kommisjonæroversikt Utlånt fra Foreningen Gamle Steinkjer.

Som det kommer fram i 50 årsberetning fra 1903 var kundekretsen større enn hva listen av kommisjonærer tilsier: «Foruten fra Bygderne heromkring, sendes Tøier fra Nordland og Finmarken, og saa langt som fra Bergenskanten i Syd».

Nedtegnelsen nedenfor av forholdet mellom Olaf Berg og Ernst Karlsen, deres familier og deres forretninger, bygger på I) firma Ernst Karlsens spedisjonsbok som strekker seg over perioden 1899-1930. På hver av de 120 utfylte dobbeltsidene er det som regel registrert 22 ekspedisjoner. Spedisjonsboka dekker ikke aktiviteten det første tiåret av forretningsforbindelsen. II) 39 brev fra Olaf Berg til Ernst Karlsen som er sendt i perioden 1890-1902. Disse brevene var som regel på et par sider, av og til kortere, noen ganger lengre. De omhandlet forretningene, samt hendelser i tiden, men også familiære og

4 fritidssysler, – gjerne krydret med humor. Etter denne perioden finnes mer sporadiske hilsninger fra Olaf Berg til familien Karlsen.

Forretningene mellom kommisjonær og farger

Språket i brevene er et riksmål som ser ut nesten som dansk for oss i dag. Det står i sterk kontrast til dialekten i Olaf Bergs skrøner om Martin Kvænnavika. I den forbindelse kan nevnes at Olaf Bergs navn faktisk er å finne blant 75 andre fra Steinkjer i en innbydelse til å danne en Riksmålsforening for Steinkjer og omegn.

Ut fra brevene fra Berg synes det som om kommisjonærvirksomheten må ha startet i 1890 eller like før. Råvarene og ferdigvarene ble sendt med dampbåten i hver sin retning mellom Venneshamn og Steinkjer. Kundene betalte via Ernst Karlsen som så hadde sine oppgjør med farger Berg. Til sammen er det registrert 2.386 ekspedisjoner. Nedenfor ser vi at omfanget nådde sitt høydepunkt i 1900. Allerede i 1890 skryter Berg av novisen Ernst Karlsen blant kommisjonærene: ”Jo jeg skulde tro at det tegner godt Aar – undtages Namsoscommissionæren staar De i Spidsen for dem alle 9. Og der er saamæn ikke daarlig for en nybegynner. Det bliver vist ikke saa meget for Gammel-Vennesen at sende til Eide nu, antar jeg.” Det siste er en kommentar til konkurransen Ernst Karlsen hadde med P.L.Vennes’ landhandel i Selsetvika. Berg viser også til moderniseringer ved eget verksted. Også fra beretningen (1903) om de første 50 år heter det at han bygget på og utvidet verkstedet flere ganger. I 1903 beskjeftiget virksomheten 11 personer. I brevene forteller Berg stadig hvor travelt det er ved fargeriet: ”Vi skal stampe i vort Ansigts Sved, saa at alle Værrabygger skal spankulere i nye Bukser i Julen og Tilfredsheten skal være stor iblant dem.” Men av og til blir det for mye: ”De var Gutten, som ikke skulde sende noget mer paa Gammel-aaret, og saa sender De en Sæk, saa svær at jeg næsten sled mig Brok, da jeg trak den hjem paa Bærva i morges.”

Årlige ekspedisjoner fra kommisjonær Ernst Karlsen til fargehandler Hans Berg 300

250

200

150

100

Antall eskpdisjon 50

0

1899 1901 1903 1905 1907 1909 1911 1913 1915 1917 1919 1921 1923 1925 1927 1929

Kilde: Spedisjonsbok Ernst Karlsen

Som grafen over viser blir ekspedisjonene gradvis færre til de slutter helt i 1930. Dette kan ha to forklaringer:

5 I) Framstillingen av klær og tekstiler skjedde mer og mer i fabrikker og en stadig større andel av klær og tekstiler av bomull, ble importert. Når det ble færre som brukte karder, rokk og vev, ble det også færre forsendelser til dampfargeriet. II) Ved inngangen til 30-tallet var det økonomisk krise i landet og mangel på kjøpekraft også hos lokalbefolkningen. Ernst Karlsen hadde mye utestående fra spedisjonsvirksomheten som bare måtte avskrives. I spedisjonsboka kommer tilfellene til syne i perioden 1925-1930 som kryss i betalingsfeltet. I trange tider kan det også være at kvinnene på gårdene og småbrukene gjenopptok foredlinga av ulla selv for å bli sjølforsynt.

Kopi fra spedisjonsboka

La oss ta en nærmere titt på registreringene av ekspedisjoner i boka. Selv om håndverket var kvinnenes domene, ser vi at de registrerte kundene i 1899 nesten utelukkende er menn. Trolig var handelen husbondens ansvar i en del hushold. Etter hvert kommer kvinnene til å utgjøre om lag halvparten av de registrerte kundene i spedisjonsboka. På forhånd kunne råvarene være mer eller mindre bearbeidet. Vi ser ofte «væv» og «stoff», men også «vadmel», «hodetørkle», «kofte» og «uldgarn». Disse skulle farges, stampes, perses, kostes, vaskes, klippes og/eller overskjæres. Fra 1916 finner vi stadig flere ekspedisjoner av sekker av ull til vadmelsrenning og stoffgarn. At

6 bearbeidingen av ulla ikke foregikk på gårdene og småbrukene lenger, men at den ble fraktet direkte til dampfargeriet, skyldtes at sistnevnte selv tok hånd om den. Olaf Berg hadde allerede i 1914 videreutviklet forretningen til også å omfatte spinneri (ullvarefabrikk) (Steinkjerleksikonet). Allikevel viser spedisjonsboka at «væv» fortsatt er den typiske vareforsendelsen fra Venneshamn til Steinkjer.

Videre ser vi at Ernst Karlsen ekspederte de innkomne varene som regel i løpet av ei uke, men noen ganger går det et par uker. Kundene må så vente mellom en til to måneder på å få de ferdige varene i retur fra Hans Berg, men det hender også at det blir tre-fire måneder med venting. Etter varens ankomst med dampen kommer kundene i løpet av en uke eller to og henter og betaler for seg. Beløpene ligger på ei krone eller to, men kan unntaksvis komme opp mot fem kroner.

Hver enkelt ekspedisjon fikk et nummer som det ble henvist til i brevene dersom det var noen problemer eller reklamasjoner. For videre identifikasjon synes det som om plaggene er merket med en lapp med initialene til eierne. ”Det maa være nogen Skjæler som har forbyttet Tøiet mellom Vennes og Steinkjær, da Jomfruen kom og viste mig Tøyet med Lapp paa straks hun havde taget det op af Sækken og sagde at her var det feil Lap paasat.”

Forsendelsene, reklamasjonene og kundebehandlingen

Brevene viser også at de to var opptatt av å tilfredsstille kundene: ”…Det maa vistnok være kommen av veien på nogen Maade. Hvis det ikke findes, saa ma De skaffe Vedkommende et ”Hauplagg” – De har formodentlig saadanne Sager på Butikken og debitere min Conto for Beløpet. Ja, jeg faar betale for Tøiet der er ingen anden Udvei.” Det oppstår problemer både med at klær og tekstiler krymper eller får annen farge enn hva kundene forventet. I flere tilfeller strekker Berg seg langt for å komme kundene i møte. Ved ett tilfelle fører reklamasjonen til forhandlinger med kunden om avslag i prisen. Han konkluderer at ”Jeg troede at jeg maaske gjorde klogest i at vise meg noget generous i dette tilfældet.” Han må forklare hvorfor forsendelser som skulle gå med dampen fra Steinkjer blir forsinket og ”Synnavind faar Skylden.” Når kundene ikke får varene i rett tid, ber han Ernst bringe kundene sin beste hilsen og si at han har dem alle som en i kjærlig erindring. Disse tilfellene kaller også fram en spøkefull tone: ”Steinkjær 26-8-96 De omtalte 2 N. Skjørtet og Schawlet skal snart komme – ligesaa Væven. Hva de 2 første angaar, saa skal jeg senere komme personlig og gjøre Undskyldning for Vedkommende. De kan rive paa dem – for min Regning – for 10 øre i Drops hvær ved Igjenhentningen, og hvis det er tækkelig udseende unge Piger, tillige give Dem et Smeldkyss fra mig. Er det Kjærringer, da bare Dropsen som et Forsoningsoffer. Hilsen B.”

Krydret med humor og overdrivelser

I omtalen av «Skjørtet og Schawlet» tok Olaf Berg opp kundenes reklamasjon i fornøyelige vendinger. Omtalen av kvinnene ville ikke akkurat vært politisk korrekt i vår tid. Men vi må bare gi oss over og gapskratte av denne tusenkunstneren med ord. Han ber rett som det er Ernst hilse til alle staute Værrajenter som går og venter. Og så slår han over i verseform:

7

”Til den Pigelil Paa Vennæshavn Som er mest snil Og gjør mindst Ugavn.”

Overdrivelsens kunst som vi kjenner fra skrønene om Martin Kvænnavika, finner vi også igjen i brevene: ”Paa Generalforsamlingen var jeg da og maatte som Sædvanlig kjøre Aktieudbyttet hjem paa en Bikvogn, da det ikke var til at bære.” Brevet for øvrig vitner om at det var ren ironi. Men også i møte med naturkreftene smøres det på til gangs: ”I Juledagene fløi der Grakatte ned fra Luften og naar man gikk imod Vinden fik man Hovudet blæst ned i maven. Jeg var i et lidet lag her forleden og to af os skulde ut at pumpe lens, men af Uforsigtighet stillede vi os imod Vinden, men den blæste saa stærkt, at den trykkede Vandet tilbage, saa det stod som en Fos ut igjenom Næsen paa oss.”

Fiske og båtinteressen

Olaf Bergs fritid sirklet mye rundt sjøen, båten og fisken. Han var glad ikke bare i det å fiske selv, men også i å spise fisk: I Venneshamn hadde nemlig Ernst Karlsen mottak av Verratorsk: ”Send mig naar det høver sig saaledes ¼ Td. Torsk.” Senere responderer han: ”Tak for Brevet og Fisken, som saa at sige har opholdt vort Liv i Vinter og det har været en sand Svir at spise saadan Kost, naar alle andre har jamret høit og i det høieste kommet til Sursild og Lutfisk. Beløpet er monteret. Ja kjære send engang imellom, om det saa bare en Gang om Maaneden, men jo oftere, des bedre.”

I takkebrev slår han atter over på verseform: ”Nordpolsiden 9-3-97 (Morsomhet for Nordsia på Steinkjer – forf. anmerk.)

For den store, digre Tosken, Tak! Jeg spiste Lever, til jeg sprak, Men før, at det er Slut paa den. Saa gror jeg vel i hop igjen.

Hilsen B,”

Det gode fiske i Beitstadfjorden og Skarnsundet trakk ham til Venneshamn. Til et besøk bestiller Olaf ”en Færing og en Gut til at ro, saa jeg kan fiske med Slug og skyde Eiterfugle, ellers bliver Dagen for lang.” Fra Rune Langfjæran har jeg fått vite at Edvard O. Dahl, som for øvrig arbeidet hos Ernst Karlsen, ble bedt om å være med Berg for å ro på ærfugljakt. Det er Runes far Olav som har omtalt denne episoden med hans onkel, i Årbok for Mosvik historielag (Langfjæran 1987/88).

Fiskeriene synes å være et felles anliggende. For Olaf Berg sender Ernst Karlsen regning for kontingent i Beitstadfjordens Fiskeriforening. Han sender ham også en innbydelse til et båtstevne. Brevene tyder på at Olaf Berg har en stadig lengsel til sjøen: ”Nu vaares det – jeg begynder at længes mot de lyse Dage – og netter, saa jeg kan faa pløie Beistadfjorden igjen med

8 min kjære ”Filur”.” I ”Steinkjerminner” der han forteller om lystseilasen i Steinkjer, nevner han også sin en egen båt ”Filur”. Den var hjemmesnekret og ikke spesielt sjødyktig, men de seilte og moret seg allikevel (Berg 1981 s.23). I brevene viser han også til seilaser der ”Glohane” (flatt brødstykke stekt på glør eller ovn) og «sterk kaffe» hører med.

Båndene mellom kommisjonær og farger

Når Berg viser til regnskap og oppgjør, så kommer tillitsforholdet tydelig fram. Handelen måtte også ta vare på vennskapet og da var det ikke rom for smålighet: ”Oppgjøret stemmer paa 12 øre nær, og det synes jeg er aldeles fortræffeligt og ikke at gjøre nogen Kvalme over.” Og når han sender brev i disse henseende, blir det en kunst i overdrivelse og spill med ord: ”Herved erkjendes Modtagelsen af en hel Braata Sølvpenge samt et Utal Sedler, hvilke allesammen er oppskrevne til høyre i Bogen. Efter meget addering, subtrahering, multiplicering og dividering og ikke saa lidet radering, fik jeg tilsidst Saldoen til at stemme på en fin Prik, hvilket jeg ikke vil undlade at melde til rette Vedkommende.” Til slutt kommer en ”Hilsen og stor Tak og Pris for baade Papirlompen og Sølvslumpen.”

Flere år senere er han like fornøyd med regnskapsførselen til Ernst Karlsen som bidrar til å styrke samholdet. Gjennom forretningsforbindelsen utviklet det seg parallelt et vennskap mellom de to familiene. Det kommer tydelig fram i brevene fra Olaf Berg. I de første brevene fra 1890 underskriver han med firmanavnet Hans Berg. Fra 1983 veksler han mellom å underskrive firmanavnet og sitt personlige navn og den siste formen tiltar. Mange brev avrundes med ”Deres Forbundne Olaf Berg”. Den kontinuerlige korrespondansen varer fram til Ernst Karlsen død i 1902. På slutten av denne perioden beskriver Berg på billedlig vis båndene mellom de to vennene og deres forretninger: ”Tak Pris og vældig Ære for den store Tilskikkelse som fra Eders Haand blev mig tildel i dag. Alting er ret, balanseret, subdraheret og salderet og al Misvisning distanseret. I ligemaade Tak for Samholdet og det uslidelige Gummibaand som forbinder os, som vel kan tøies, men aldri briste!! Med en stor Salaame og mange Hilsener er jeg Deres Forbundne Olaf Berg.” Ja, han blir av og til ekstravagant i sine hilsninger.

Besøk og hilsninger fra strand til strand

Brevene inneholder invitasjoner og svar på invitasjoner. Invitasjonene gikk altså begge veier og de var gjerne til helger og høytider. Når Berg gjestet Venneshamn, overnattet han på rommet som ble kalt «Hjørnet» som lå sørvest i 2.etasje av Nerstu. Og i Venneshamn var det gjestfrihet: ”Tusind Tak for Mad, å hels Kona tak, jo den smagte.” Og gjestfriheten var gjensidig:”Kom og besøg mig i morgen, jeg feirer min 41 aarige Tilbivelsesfest sammen med ”Holmens faste Stok” (arbeiderne). I Gallop og Mørke Hans Gælnfrans.” Reisene fra strand til strand gikk nok først og fremst med dampbåten, men Berg seilte også med egen båt og kjørte trolig med hest på islagt Beistadfjord når det var tilrådelig. ”Ja vi seilede som sædvanlig utover og saluterte, med Pomp og Præcision og anløp Venneshavn, men hvor bedrøvet ble jeg ikke, da jeg fik høre at de af Helbredshensyn var reist langt væk.” På heimturen var Olaf innom Venneshamn og fikk høre at det gikk bedre med Ernst og oppfordret ham til å leve et roligere liv. Invitasjonene til Venneshamn går også til Bergs kone: ”..Tak for Indbydelsen, den vi sikkerlig kommer til at følge,

9 da min Kone absolut vil tage den Tur en Lørdagkvæld og tilbringe Helgen oppe paa Venneshøgda. Forresten alt vel paa Solbakken. Kom en Tur og ta og Familien med De ogsaa en Søndag! Dampan gaar jo uafladelig baade Helg og Vækka!!. Med hilsen fra hele Nystulaget i Bogen er jeg Deres forbundne Olaf Berg.” Det synes som om Berg hadde et nært forhold til arbeidsfolket sitt.

I et brev omtales en seilas der Olaf i båt og Ernst i havna hilser hverandre med hver sine flaggheisninger. Enkelte kalde vintre kommenteres problemene en islagt fjord skapte for sjøtransporten. Samtidig kunne isen gjøre transporten mulig med andre midler. Berg nevner at han vil dra på skøyter til Verran, men trolig er det bare for spøk. Når han spør hvor det er sikrest å lande, så forstår vi at han vurderer alvorlig å kjøre på isen med hest. Landingen kunne nok ikke skje ved det strømførende Skarnsundet som var isfritt, men lenger nord og vest i den islagte Beitstadfjorden. I et annet brev vegrer Berg seg og det på poetisk vis: ”Af sjø og isvante Folk er jeg blevet fraraadet at køre Isen undnu paa en 3-4 Dage da der skal være brede Revner siden Springfloden, og at det saaledes endu ikke er rigtig tryg paa desse Steder. Naar imidlertid Sprekka har grod igjen, saa kommer jeg, det er sikkert som amen i Vestvik Kjerka.” Senere inviterer han til heimen sin i Steinkjer: ”Nu har jeg et Forslag, og det maa uden Indsigelse aksepteres. Kom en Tur hid paa Nytaaret. Kvisten staar færdig, riktignok er det ikke en grøn kvist, men det kan man ikke forlange paa denne Aarsens Tid.” Ja, han leker med ord også i brevene.

Kopi av toppen av et brev med firmaets logo

Mange av brevene er datert rundt jul og nyttår. Høgtida og årsskiftet var anledninger for tilbakeblikk på året som svant og lykkehilsninger for det nye: ”Tak for Forretningsforbindelse og alt andet godt i det Aar som svandt og et lykeligt og heldbringende Nyt d.o. ønskes af huset her til Huset hos Dem.” Senere ønsker Olaf Berg, Ernst Karlsen til lykke med en god og overvektig nyttårsbalanse. Jule og nyttårshilsningene innebar tydeligvis også gaveutvekslinger: ”Tak for Brevet og de gode ønsker. Jeg vil ønske at den Julegaven, De fik må blive dem til meget Glæde og Velsignelse.”

Hilsninger ved fødsler, sykdom og dødsfall

Berg kommenterer et par egne familieforøkelser:”...for i nat fik jeg en Datter; det vi sige min Kone ja. Nu skal det være Slut med den Trafikken !!! ” Ja, det kom til å bli flere døtre på ham: ”Min Kone har faaet en Datter og nu gaar Latteren væk, da det er den 5te.”

10 Olaf Berg sender Ernst kondolanser ved kona Anna Kathrines død i barsel. Han sender en liten krans og kommer til begravelsen. I visshet om at også Ernst minnes tragedien, bekymrer Olaf seg over dette i sin hilsning ved en senere familieforøkelse. Denne gangen med den nye kona Ellen som for øvrig var Anna Kathrines eldre søster: ”Deres breve er modtaget og vil jeg for det første faa Lov at gratulere med Tilvæksten og ønske, at alt maa blive godt og vel og ingen slemme Følger kommer efter. Det er ikke at undres over, at De er engstelig, efter det som før er hændt.” Men Ernst døde også i ung alder. Med tuberkulosen i kroppen var han på helsebringende opphold. Olaf Berg sender hilsninger og oppmuntringer. Men når det blir klart hvor det bærer hen skriver Berg: ”Det er saa rart, naar jeg ser Deres velkjendte Haandskrift, som nu i mange Aar har været mig for Øie, at vide, at De er syg og at jeg ikke kan vide, naar det er sidste Gang, at jeg faar se noget fra Deres Haand. – Jeg skulde nok ønsket, at De endnu en Tid kunde faat bo og bygge paa Vennæs i Den lille lune Bugt, hvor jeg med min Baad saa mangen en Gang har anløbet og havt det koselig i Deres gjæstfrie Hjem. Men Guds Veie ere ikke vore Veie, og uagte det ser saa besynderlig du for vore Øine, saa maa vi vel antage, at det er bedst som det sker, men ufatteligt er det.” Han vil gjerne besøke sin forretningsforbindelse og venn, men er usikker på om det plager ham å tale. Så slår han over i humor: ”Madamen gaar og ruger og vil ikke værpe, har narret baade sig selv og andre en hel Maaned, men nu er det ikke længe igjen, bare det ma gaa godt”. Før han avslutter i mer høflige vendinger: ”Men en venlig Hilsen Dem og Familie og et godt og lykkelig Nytaar og en Tak for alle de svundne Aar med de lyse og gode minder. Deres Forbundne Olaf Berg.”

Når Ernst er død, sendes hilsninger til øvrig familie: ”Sluttelig vil jeg condolere alle med Familiefaderens og den kjærlige Ægtefælles og Forsørgers Dødsfall og takke for Indbydelsen. Hvis intet Uforudset kommer i Veien, saa skal det være mig en kjær Plikt at følge Ernst Karlsen til hans sidste Hvilested. Vi havde i mange Aar Forretningsforbindelse med hverandre, ligesom vi vare personlige Venner og jeg og mine har nydt meget Godt i hans Hus. Men venlig Hilsen Hans Berg.” Dette markerer også slutten for de kontinuerlige brevene fra Olaf Berg til Karlsenfamilien.

Den eldre Olaf Berg minnes

Vennskap strakk seg utover personene Olaf Berg og Ernst Karlsen, for å omfatte deres koner og neste generasjon. Sønnen Arne var bare 10 år gammel da hans far døde. Derfor var det enken Elen Karlsen som kom til å eie forretningen og hun hadde den til i 1918. Hennes bror Anton Sundseth var ansatt som bestyrer fra august 1901. Arne Karlsen d.e. overtok som bestyrer fra 1915 og ble eier fra 1918 (Karlsen 1993). Etter Ernst var død i 1902 var det fremdeles bånd mellom familiene, selv om ikke kontakten var så tett skal vi tolke det fra kjente brev. At Berg var gudfar til Arne Karlsen d.e. kommer fram i takkebrev 30 – 7 – 1915 til Arne og Gunhilds bryllup. Det var adressert til Arne Karlsens svigerfar Jakob Brecke som var bryllupsvert og som for øvrig drev landhandelen i Selsetvik. Berg er avbildet blant mange andre bryllupsgjester utenfor hovedhuset i Selsetvik.

I brevet nedenfor svarer han på invitasjonen til å være fadder for Arne og Gunhilds sønn Einar Karlsen: ”Steinkjer 26 – 7 – 1916

11 Paa min hustrus og egne vegne vil jeg takke for indbydelse, og det skulde visselig været mig en utsøkt fornøyelse at komme og staa fadder til Deres kjække gut hils Deres kone specielt – men desværre den lunefulde skjæbne vilde ikke tillage mig at komme.”

Foto av Olaf Berg ved skrivebordet samt et portrett av ham fra 1930-tallet. Det første bildet er utlånt fra Foreningen Gamle Steinkjer. Det andre bilde er fra Olaf Berg (1981) Steinkjerminner

Båndene var heller ikke visket ut 25 år senere. For i et eget brev fra Steinkjer Gamlehjem i Ogndalen unnskylder han seg for at han ikke kan komme i sølvbryllupsdagen til Arne og Gunhild Karlsen. Han klager litt på hukommelsen …”men aldri glemmer jeg de glade dage på Venneshamn, både fiske og seilturene, der var vi også den dag det brendte på Steinkjer forrige gang.” Brevet er skrevet like etter krigsbrannen i 1940, der alle bygningene ved fargeriet og heimen hans gikk tapt. Det gjorde sannsynligvis også all korrespondansen fra Karlsen til Berg. I et brev fra 1900 omtalte Berg den forrige brannens herjinger på Steinkjer, med elendighet og husvillhet der han åpnet egne hus for de nødstilte.

I stedet for å komme i egen person, sender han et poetisk gratulasjonstelegram som lyder slik: ”Sølvbrudeparet Karlsen Venneshamn 25 år har flo og fjære og strømmen i Skarnsundet gåt ut og ind men jevnt har tiden gåt for eder kjære og kun få strømhvirvler har berørt eders sin så ønsker jeg at også den tid som kommer må bli lykkelig og blid ja nesten bare sommer fred og velsignelse over dagene som følger og rolige og stille som Venneshamns bølger.

Blåsenborg Sanatorium i Ogndal (Steinkjer Aldersheim på Skei i Ogndal – forf. anmerk.) Olaf Berg”

12

Martin Kvænnavika i Venneshamn og inspirasjon til mannskapet

Rune Langfjæran sier så presist at ”Olaf Berg må nærmest ha levd to liv en periode. På den ene siden var han en aktet fargermester og byborger, på den andre siden en skrønemaker og løgnhals som skapte noe av den mest folkelige litteraturen noen hadde lest!” (Langfjæran 2005b s.10). I et par av brevene fra Olav Berg omtales arrangementet i Steinkjer for skipper, oppdager og polfarer Otto Sverdrup. Det var hans triumfferd med Fram fra Skjervøy til Kristiania etter Nansens og Johansens forsøk på å nå Nordpolen i 1896: ”Byen var illumineret i de Gader hvorigjennom han kjørte ned til Arbeidersamfundet.” I brevet siteres et ti punkters program der punkt 8 lyder: ”Martin Kvænnavika fortæller om sin Seilads til Nordpolen med Survigjægta.” Denne spesialskrevne varianten ”Da Survikjækta va’ te Nordpoen å henta Nansen og Sverdrup” fikk oppslag i Dagsposten og markerer Martin Kvænnavikas gjennombrudd (se Berg 1984 s.10). I neste brev skriver Berg til Karlsen: ”De burde som sagt ha var været her paa Folkefesten selv om De derved skulde risikeret at gjennemgaa den virkelige Skjærsild, da Sverdrup selv høitidelig forsikrede at siden han kom i land i Skjærvø, saa var dette den fornøieligste Fæst, og han blev observert at storflire, noget man ikke havde seet ham udføre paa lange Tider.” Olaf Berg ble sterk inspirert av polferdene på denne tiden og de gav ideer til mange skrøner. Rune Langfjæran som har «levd tett på» Martin Kvænnavika som nyutgiver av forfatterskapet og som bakmann for teateroppsetninger m.m. forteller: ”Olaf Berg opptrådte selv rundt om i Trøndelag som jæktskipperen Martin Kvænnavika, og det er som denne lokale Baron von Münchhausen han fremdeles blir husket. Han spilte gitar og sang egne viser, i tillegg til å fortelle fantastiske fortellinger om Martin og mannskapet, på innherredsdialekt, nærmere bestemt på Stod-mål” (Langfjæran 2005a s. 9).

I et brev av 11.1.1901 forbereder han en opptreden med Martin Kvænnavika i Venneshamn. Olaf Berg vil ta med seg en grammofon og så ber han Ernst spørre lærerinna om hun kan øve sammen med ham i forveien, om han skulle synge en stubb eller to. To dager i forveien spør han så om Ernst kan få i stand en liten forhøyning i enden av værelset, da det er fordelaktig at han sees av så mange som mulig. Han bestiller også et forheng som kan trekkes for slik at han kan gjøre sine operasjoner bak. Han drøfter om han skal spille på harmonium eller på gitar til akkompagnement, og vil ha Ernst sine synspunkter på regien. I brev av 29.januar hilser han ”Stor Tak for sist!! Artig Tur!”

Kvennavika ligger omlag kilometeren lenger sør for Venneshamn ved Skarnsundet. Det er nok ikke tilfeldig at Survikjekta hadde sitt opphav i Kvennavika på Framverran. Her var betydelig jektefart slik det også kommer fram i folketellingen i 1900. På Framverran er det registrert 16 jægtskippere og 29 jægtmatroser, hvorav to i Kvennavika (Digitalarkivet). Ved folketellinga i 1900 er faktisk jægtskipper ”Olaf Berg” og to andre registrert i Venneshavn om bord på jekta Pauline. Sammenfallet av navn er nok en ren tilfeldighet. Venneshamn var hovedhavn i distriktet, og Kvennavika framsto nok som ei alternativ havn dersom det var fullt på hovedhavna. I boka «Jekter og jektefart fra Innherred» (1989) kan Kjell Saxvik redegjøre for at det i 1870 fantes 110 jekter med mannskap på til sammen 583 på Innherred. Han dokumenterer at de store jektbygdene var på vestsiden av Trondheimsfjorden. I perioden 1856-60 ble det bygd 19 jekter i Leksvik, 15 i Ytterøy/Mosvik og 19 i Verran: ”Fra Kvænnavika ved Skarnsundet til kirkestedet Vestvik var jektbruket og jektbyggingen en betydelig del av arbeidsliv og næringsgrunnlag langt tilbake til 1700-årene, og da spesielt i

13 midten av 1800-årene. Langs stranda her ved Beitstadfjorden ble det bygd jekter på alle gårdene: Vennes, Grande, Følstad, Vestvik og Gipling helt fram til århundreskiftet. Her var kanskje også den beste havn for jekter i hele Trondheimsfjorden, Venneshamn – eller bare «Havn», som det ble kalt i gammel tid -. I Venneshamn var det alltid isfritt, og hit søkte jekter fra hele Beitstadfjord-distriktet og Steinkjer vinterhavn, og her samlet ofte jektene seg før de i følge seilte ut for langfarten til Lofoten og Finnmark” (Saxvik 1989 s.40).

Prospektkort av Venneshamn med to jekter ca. 1905

Når Berg ankom Venneshamn sjøveien, var det nok rett som det var et syn av mange jekter. I 1860-70 årene ble jektene involvert i fiskeriene, men mellom sildefisket og Lofotfiske var det gjerne et opphold i aktiviteten. ”Jektene som hørte til ved Beitstadfjorden gikk da ofte i opplag på plasser der en var sikker på at ikke fjordisen ville legge seg, som bl.a. i Venneshavn og ved Hylla” (Saxvik 1989 s. 59). Saxvik forteller videre at bondejektbruket mistet etter hvert stilling når jektbruket kom under handelsmennenes styring og finansiering, først og fremst av handelsborgerne i Steinkjer. Slik sett møtte Olaf Berg fort på jekter både i Venneshamn og på Steinkjer, hvor han selv også var medeier i jekt. Det er klart at jektefarten bød på farer og spenning som gav rom for fantasi, slik vi opplever den i skrønene.

På folkemunnet heter det seg at det var på sine besøk i Venneshamn og Framverran at Olaf Berg fikk inspirasjon til figurene som utgjorde mannskapet på Survikjekta. Arne Karlsen d.e. kunne visstnok med navns nevnelse oppgi modellene for disse karakterene.

Handelsmann Karlsen nevnes også i skrønene. Mest kjent er historia om kokka Barulina i kapitlet «Survikjægta på verdensomsegling»: ”Det va no tå gapstrekern hains Kal Heln som kunn te, at hu ha dårle fot å ja. Det va da deden rappfotan som kalles fer bisyssel kom på gång, så ha’n da lånt sæ ein hainn Kal, å så holdt’n på å veiva sæ fram på dedenne oppå gåln på Øver-Vennes. Så kjæm hu Barulina gåan, å så får’n a te å sætt sæ opp på rappfoten, å så slæppe’n a ivein utover bakken. Det gjekk så fort, at det va umule å følli a med auan. Nest ni bakken træffe rappfoten ein stein, å så gjær bisyssel’n eit hopp, så det bérs igjænnom eit vindaug i øveretasjin hos’n Karlsen, handelsmann i Venneshamn. Deinn ein foten hennes Barulina fastna ti vindaugskarmen å tøgdes, så’n vart så frøktele lang, hainn vart over hælvanna æln længer enn deinn anner, å det sjernerta a atskjellig når a gjekk. Men te å dans vals va a go, fer hu kom aller tu takten” (Berg i

14 Langfjæran (red.) 2005a: 95). Vegen ned bakken fra Vennes og ned til Venneshamn er godt synlig på prospektkortet over.

Landhandelsmuseet Venneshamn har en liten «Martin Kvænnavika»-krok. For de som vil oppsøke skipperens røtter eller få et inntrykk av mannskapet på jekta, så er dere hjertelig velkomne. Åpningstider annonseres på nettstedet www.kalsen.no

Kilder

Adressa 4.mars 2006. Reportasje av journalist Aud Mollan. Berg, Olaf (1981). Steinkjerminner, Foreningen gamle Steinkjers skrifter nr. 5-1981. Steinkjer. Berg, Olaf (1984). Håndverkere i Steinkjer – Portretter fra 1930-årene. Foreningen Gamle Steinkjers skrifter nr. 8 – 1984. Digitalarkivet. Folketellinger og manntall 1900. Dybdahl, Audun (1988). Fra ull og lin til klær: Arbeidsmåter og redskaper på Innherred. Utgitt av Steinkjer museum 1988. Karlsen, Tormod (1993). Handelsstedet Venneshamn i Mosvik. Notat. Langfjæran, John (1994-95a). Hva Ernst Karlsens protokoll forteller. I årbok for Mosvik historielag årgang s.57. Langfjæran, John (1994-95b). Korrespondansen. I årbok for Mosvik historielag 8.årgang s.61-65. Langfjæran, Olav (1987-88). Med Martin Kvænnavika på E-fugl-jakt. I årbok for Mosvik historielag, 2.årgang. Langfjæran, Rune red. (2005a). Martin Kvænnavikas verden – Skrøna og gælnskap. Embla forlag. Langfjæran, Rune red. (2005b). Martin Kvænnavikas verden – Enda meir skrøna og gælnskap. Embla forlag. Saxvik, Kjell (1989). Jektbruket i Innherred s. 20-77 i Olav L`Orange, Olav (red.) Jekter og Jektefart fra Innherred – Kulturminner i Nord-Trøndelag III. Utgitt av Nord-Trøndelag Historielag, Steinkjer. Sivertsen, Birger (2001). Klæbu seminar: Et intellektuelt arnested på bygda 1839-1892, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim. Steinkjeravisa 4.11.2005 og 23.12.2011. Steinkjerleksikonet på nett.

Øvrige dokumenter

Spedisjonsbok for firma Ernst Karlsen 1899-1930. 39 brev fra Olaf Berg til Ernst Karlsen 1890-1902. Telegram fra Olaf Berg til familien Karlsen. Diverse avisannonser og artikler fra det digitale arkivet til Foreningen Gamle Steinkjer v/Erling Koldaas.

15