100 År 1901–2001 KILDER: «Norges Bebyggelse», Nord-Trøndelag, Søndre Del

100 år 1901–2001 KILDER: «Norges bebyggelse», Nord-Trøndelag, søndre del. Mosvik historielags årbøker. Dokumenter fra Mosvik og Værran kommunes arkiver. Bidrag fra Jubileumskomitéens medlemmer.

2 Forord

Markeringen av Mosvik kommune 100 års jubileum som egen kommune skulle ikke foregå upåaktet, derfor hadde jubileumskomitéen vedtatt å utgi et festskrift. Da jeg ﬁkk henvendelse fra komitéen om å skrive et festskrift, var min umiddelbare tanke at dette var andre mer kompetent til. Men oppgaven syntes meg meget interessant, så jeg sa ja. Nå er det i år akkurat 40 år siden jeg ﬂyttet fra bygda, og min kjennskap til hva som har skjedd i kommunen i disse årene er minimale, men noe har jeg fått med meg, så som sammenslåinga med Framverran og bru over Skarnsundet, antagelig de viktigste hendelser i kommunen i disse 100 år. Av kilder har det stort sett vært Mosvik og Verran kommuners protokoller, både før og etter delingen i 1901. Ellers har jubileumskomitéen vært behjelpelig med opplysninger om folks liv og virksomhet i kommunen siden 1901. Jeg har også prøvd å få med noe fra tiden før 1900, om menneskers liv og levnet, som ikke opptar den vanlige mann og kvinne i dagens bygdesamfunn så mye, men som la grunnlaget for det ståsted vi har idag. Selv om det i dagens samfunn ser ut til at utviklingen ingen ende har, så var det våre forfedre langt tilbake som startet utviklingen. Nå når du sitter med festskriftet i hånden, som sikkert har sine mangler og svakheter, så håper jeg at du kjenner deg igjen i mye og hygger deg til siste side.

Fannrem i oktober 2001

Jorolf Nyborg

3 Innhold

Bygda blir til ...... 5 Den første faste bosetning ...... 8 Næringsveier, industri ...... 10 100-åringen Mosvik ...... 16 Industri ...... 47 Handel ...... 49 Skog- og landbruk ...... 53 Samferdsel og kommunikasjon ...... 57 Opplæring/skole/barnehage ...... 65 Kultur og sosialt samvær ...... 70 Alderdom og omsorg ...... 88

ISBN: 82-993302-4-6

4 Bygda blir til

Før vi ser tilbake på de siste hundre år, skal vi gå noen hundreår lenger bakover. Ingen vet egentlig eksakt når de første beboere slo seg ned i Mosvik, men de fleste gårder i bygda kan ha hatt sin opprinnelse i den såkalte folke- vandringstiden som foregikk i perioden 400–600 e. Kr. eller i yngre jern- alder. Arkeologiske funn i Midt-Norge har bevist at det bodde folk her lenge før dagens tidsrekning. I Mosvik er det også gjort funn som indikerer på at det har vært folk her lenge før Kr. fødsel, men det er ikke registrert eldre kulturminner i bygda, så man har ikke kjennskap til hvor mange gravminner som kan finnes. Dette kunne ha gitt oss en bedre pekepinn om bosetting i jernalderen og kanskje også bronsealderen. Men noen funn er gjort, for eksempel i 1950 ble det funnet en hakke med skafthull i Sliper som ble tidfestet til 2. årtusen før Kr. På samme gården er det også gjort funn av to vevlodd, det ene av kleberstein, 9,5 cm. langt, og det andre av glimmeraktig bergart, samt ei rektangulær flat skive med to dobbelt-koniske hull langs den ene lengdekant, også den av kleberstein. På Åsbygda har det også blitt gjort andre funn som kan spores tilbake til steinalderen. Av andre funn i bygda kan nevnes; ei økseliknende bryne av glimmerholdig bergart, lengde 15,2 cm., funnet på Liaunet. På Lidarheim ved Hamstad, en liten kølle av stein med skafthull. På Vinje Bruk ble det i mai 1981 registrert 4 gravhauger, samtidig ble det registrert ei dyregrav sør for Nesset nedre. I Kvennavika er det funnet en del gjenstander, bl.a. en steinhammer, som er anslått til å være minst 5000 år gammel. Stedet er også blitt kjent for sine helleristninger. Disse ble i 1930 oppdaget av Arne Tangstad ved nydyrking mellom gården Kvernvik og sjøen. Ristningene består av 12 fiskefigurer, som alle trolig forestiller kveite. Disse danner den største samlingen av fiskebilder man kjenner til i Norden. Fiskene er tegnet i en bue, og med ett unntak, vender de alle hodene inn mot sentrum av sirkelen. Helleristningene ligger i dag ca. 34 m. over havet, og er antatt til å være ca. 5000 år gml., eller noe yngre. Fjorden gikk betydelig

5 høyere opp for noen tusen år siden enn i dag, og det er til å anta at ristningene ble hugget inn et svaberg. Det er heller ikke noen tilfeldighet at disse ristningene er plassert ved et strømfylt og fiskerikt sund. Folk levde stort sett av fiske og fangst før jordbruk ble vanlig, og fisk var kanskje den vanligste føden, men det forekommer bare unntaksvis at helleristninger inneholder fisk. De fleste inneholder hjortedyr. Tegnemåten på fiskene her, viser at de aller fleste er tegnet av en og samme person, og det kan se ut som de danner en bevisst komposisjon. Fiskene vender inn mot land, og som nevnt, i en bue. Trekker man en linje gjennom kroppen på hver av fiskene, vil de fleste linjer møtes i ett punkt. Fiskene svømmer mot ett mål, og dette målet er et bestemt sted ovenfor berget. Dette punktet må ha stått i fokus ved en seremoni eller et rituale som foregikk her i yngre steinalder. Ellers er det kommet mange forklaringer på hva ristningene forestiller. En av dem er at en fisker forteller om sin fangst, 11 stk. mens han mistet den som har hodet vendt mot sjøen. Helleristningene i Kvennavika er kåret til Mosvik kommunes 1000-års-sted. I Framverran er det også blitt funnet en rekke steinredskaper og pyntegjenstander (per- ler) som man mener skriver seg fra 2–3000 år f. Kr. Man kan nesten på- Helleristningene i Kvennavika. stå at på alle gårder i

6 Framverran er det registrert gravhauger, både til fjells og nede ved sjøen, som mellom Grande og Vennes hvor det har ligget et gravfelt. Dette feltet er nå dyrket mark. På Tangstad ble de i 50-årene funnet to ﬁskesøkker. Der er det også registrert en rekke gamle boplasser. De første som slo seg ned i Mosvik kom helt sikkert sjøveien, og da helst sørfra. Mange steder langs Mosvik-landet var det lett å komme i land, særlig strekningen fra Nervikbukta og innover til Lille-Grande. Den gang var ikke landskapet, sett fra sjøsiden, slik som i dag. Da gikk nok skogen helt ned til sjøkanten, og sjøen gikk også mye høyere, 30–35 m. høyere er ikke utenke- lig. Sikkert er det i alle fall at de fant det levelig her, med lett tilgjengelighet til fjell og sjø. Jakt og ﬁske var de første menneskers mest utbredte gjøremål. Sjøen og skogen var deres «spiskammers». Selv om sjøen og fjorden var en god kilde til mat, var det nok skogen og fjellet som gav den største matauk. Kjøtt, bær og sopp kunne de høste der, der fant de også ly for vær og vind. Metodene de brukte til fangst av dyr, var nok ikke helt humane, de foregikk ved dyregraver og feller. Å jage viltet utfor et stup eller fjell var også en anvendt metode. Ellers var spyd, pil og bue våpen som var mest vanlig. Disse former for jakt var et nødvendig livsvilkår for dem, de trengte kjøtt til mat og skinn til klær. Av vilt var det helst bare bjørn og ulv, elg og andre hjortedyr fantes antagelig ikke enda, unntatt rein.

7 Den første faste bosetning

Ettersom klimaet ble å leve med, begynte folk å rydde og dyrke jorden. De bygde hus og skaffet seg husdyr, geit og sau var antagelig de første husdyr de hadde. De første bosetninger i bygda skjedde trolig på strekningen mellom Ner- vik og innover til Kjerringvik. Men stedet ble nok utforsket og folk fant ﬂere plasser som var beboelig. De ryddet, bygde og levde av det jord og natur kunne gi dem. Senere herjet Svartedauen og la bygda øde. Det er blitt fortalt at det var bare to personer som overlevde, en i hver ende av bygda, en «kaill» i Kal- dalen, og ei «kjerring» i Kjerringvik, derav navnene. Etter den tid måtte bygda igjen ryddes, skogen hadde tatt over i ødetiden. Så sent som i 1520-årene lå 70% av gårdene fra middelalderen i bygda øde. 1500-tallet var en dyster tid for hele landet, og i Mosvik var det ikke noe unntak. Men fra 1500-tallet og fremover begynte bygda igjen å ta form. Folke- tallet økte, som igjen førte til at nye gårder ble ryddet. De ﬂeste bønder var leilendinger, de satt trygt på gårdene såfremt de betalte sine skatter og tiender. Stedet måtte også ha et navn og det ble Mosvik, etter elven Mossa. Hvor- fra Mossa hadde fått sitt navn, er det ingen kjennskap til, men det har vært teorier om mose og myr. Mosvik er blitt skrevet på forskjellige måter, «Mosarvik» i Aslak Bolt’s jordebok i 1449, senere ca. 1500, «Moszevickenn» og i gammelnorsk for «Masarvik». På 1800-tallet og frem til 1917 het bygda Mosvigen, etter den tid har Mosvik vært navnet på kommunen. Frem til ca. 1850 var det mye ulv i bygda. Både gjetere og gjeterhunder måtte passe godt på husdyra. Ulven ble tildels utryddet med forgiftet åte, men også en stor skogbrann på 1830-tallet mellom Melting og Verran ødela mangt et ulvehi. Ulv var det forresten i Mosvik så sent som først på 1920- årene, muligens også senere. Bjørn, både slagbjørn og grasbjørn, var det mye av, særlig i egnene rundt Meltingvatnet og over til Verran. At disse herjet stygt blant buskapene til

8 bøndene, er det ingen tvil om, derfor ble det innført skuddpremie. Dette ble en liten biinntekt for bøndene, og det ble skutt mange bjørner, men også mange tatt i bjørneglekser. Om høsten etter at husdyrene var tatt hjem fra fjellbeite og setrene, ble selvskudd en anvendt måte for å komme «bamsen» til livs. Disse ble som regel montert ved et seterhus, og de måtte ikke taes i bruk før de på forhånd hadde blitt kunngjort fra kirkebakken. Likevel opp- sto det uhell med disse. I 1907 ble den siste bjørnen skutt i Mosvik. Dermed kunne sau og andre husdyr ferdes litt tryggere i fjellet. Men så sent som straks etter 1. verdenskrig ble det innført skuddpremie på ulv i Mosvik, så husdyra var nok ikke helt trygg enda. Bestanden av hjortedyr økte også. Elgen ble et nytt innslag i bygdas skoger. Den første elgen skal etter sigende ha kommet til Mosvik så sent som på siste halvdel av 1800-tallet, og den var da så ukjent et dyr at folk ikke viste hva det var. Rein, hjort og rådyr var nok mer kjente dyr. Selv om bjørnejakt nesten ble et «yrke» for noen, de mest kjente er nok Johan Storås og «Finn-Ola», så var jakt på småvilt noe mer utbredt. Orr- fugler, rype og jerpe, hare og også ekorn ble det jaktet på.

9 Næringsveier, industri

Av industri var Mosvik fattig, men av skog var den rik. Selv om skogsfolk var redd for at det skulle gå hardt utover skogen, så var det allerede på 1650- tallet 10 sagbruk i bygda. Disse var oppgangssager med en kapasitet på 10– 15 stokker pr. dag, så de gjorde ikke så stor innhugg i Mosvik’s skoger. Ca. 200 år senere begynte sirkelsagene å komme og dette økte kapasiteten be- traktelig. På 1700-tallet begynte en ny industri å vokse frem i bygda, nemlig jektbygging. Dette må en se i sammenheng med de da eksisterende sagbrukene. Men jektbyggerne var nok ikke bare de eneste avtagere av materialene, bøn- dene trengte materialer til vedlikehold og nybygging av husene på gårdene. Men også i byene var det avtakere. Dermed ble det en ny «industri» skapt, frakt av materialer. Nå var det også andre varer som ble fraktet, bl.a. favnved og et biprodukt fra sagene, bakhon. Utover 1800-tallet økte jektbyggingen i bygda. I 1838 var det registrert 9 jekter i Mosvik og 12 i Verran. I 1870 var det hele 22 jekter i Mosvik og sikkert like mange redere. Det var for det meste gårdmennene i bygda som var eiere av jektene og med husmennene som mannskap. Om det ble bygget mange jekter langs Mosvik-landet, så var det også noen Mosvik-jekter som var bygget utenbygds. Dette var tilfelle med jekta «Petra». Den ble bygget i Kristiansund, og hadde en drektighet (laste- kapasitet) på ca. 18 tonn. Det samme som ca. 45 favner ved. Det var Julius Strand og Rafael Melvold Berg som hadde den ære å seile den nybygde jekta hjem til Mosvik. Jekta »Petra» var eid av et partsrederi, men Karl J. Køppen overtok til slutt alle aksjene. Han var den siste eier. Skjebnen til Petra er kanskje ikke så ulik alle andre jekter. «Petra’s» funksjon som fraktebåt tok slutt i løpet av 1930-årene og gikk i opplag ved Mossa’s utløp. Etter noen år der, ble den slept til Steinkjer og skulle gå inn som en del av muséets samlinger. Museumsplanene tok lengre tid en plan- lagt, det ble krig. Steinkjer ble bombet og folk ﬁkk andre ting å tenke på en ei gammel jekt. Dermed ble «Petra’s» skjebne at hun ble liggende i mange år,

10 1924/25 og var i drift til ca. 1970. Nervika industriområde slik det var mens Vinje sitt der. hadde sagbruket i Nervika Sagbruket ble oppbygd i

11 utsatt for vær og vind til hun råtnet opp. Hun endte sine dager som fyllmasse. En modell av jekta «Petra» står i dag på kommunehuset. Men det var ikke bare jekter som ble bygget i Mosvik. De som drev fiske måtte ha egn- ede båter, de minste til lokalt fiske, de større gikk også på Lofotfiske. Båtbyggertradisjonen i Mosvik hadde lang erfaring. I nesten alle båt- naust ble det bygget en «geitbåt» eller en jolle Waldemar Strand (1909–1990) var matros på helt opptil 1950-årene. «Petra». Da begynte plastbåten å gjøre sitt inntog. Dermed begynte et håndverk å dø ut, og et nytt skapt i plastbåtproduksjon. I Framverran startet brødrene Strømberg nettopp med dette. Etter noen år flyttet foretaket til Levanger. Noen gikk også «mot strømmen» og fortsatte med det gamle håndverket. På den gamle sagbruks- tomten ved Vestvik sagbruk, startet nemlig Arnulf Sørli båtbyggeri i 1977, med 3 mann i arbeid. Her ble bygd nye og reparert gamle trebåter. Bedriften opphørte i 1991 etter at bygningen brant ned. Sagbrukene, som helst var gårdssager, var avhengig av en elv. Ofte kunne det være en mølle i tilknytning til sagbruket, som på Vinje. Sagbrukene og jektbygging var den eneste industri Mosvik hadde, også et stykke utover 1900-tallet. Sagene var litt «sesongbetont» da de ikke kunne brukes om vinteren. Derfor kunne disse sagene på sommerens lyse tider gå i to skift. Men det fantes også såkalte årgangs-sager. Disse var sager som kunne benyttes hele året, om ikke vinteren var altfor kald.

12 I 1923 startet Ludvik Lorentsen trevarefabrikk. Der ble dører, vinduer, trapper m.v laget, samt også en del møbler. Vinje sagbruk ble startet i 1924/25 i Nervik. Det var stort sett tømmer fra Vinje Bruk’s egen skog som ble saget. I 1949 ble Verran Driftslag stiftet. De overtok senere Verran Skogeierlag’s sagbruk på Vestvik. Dette var et enkelt sagbruk med dobbel spindel og et lite stavskjæreri. Tømmeret ble slept opp fra tømmerhavna ved hjelp av vinsj med slirespake. Etter at Driftslaget overtok ble sagbruket fornyet med nytt hus og ny tømmerkjerrat. Tømmerkjerraten ble betjent fra sagmesterplass på bak- sagen. Der var det også bevegelig gulv som var synkronisert med matingen på sagbenken. Fornyelsen innbefattet også ny valseklyvsag, dobbeltkante og nytt stavskjæreri. Kaia, med skinnegangen, ble forlenget og utbedret. Etter oppjusteringen fremsto Vestvik Sagbruk etter forholdene som et funksjonelt og tidsmessig sagbruk. Ved full drift var det sysselsatt 15–16 mann.

Vestvik sag. Bildet er tatt i første halvdel av 60-tallet.

13 Disse var i november 1961; Ole K. Aune, Bjørn Kvam, Birger Aursand, Steinar Kvam, Olav Aursand, Sigvald Nesset, Peder Bragstad, Steffen Nesset, Petter Følstad, Arvid Vennes, Torbjørn Gipling, Peder Vennes, Sverre Kjes- bu, Jorolv Viken, Petter Kleven og Hermod Markhus. Det ble saget planker og bord (bygningslast), og avtakerne var trelast- firmaer fra Sandnes-Stavanger i sør til Finnmarkskysten i nord. Trelast og kassematerialer ble også eksportert til England, Nederland og Tyskland. Flis (bakhon) av barket tømmer ble solgt til Ranheim Papirfabrikk og fraktet med jekten «Nævra» (nåværende «Pauline»). Lokal avtager av kantflis var Talseth’s bakeri på Venneshamn. Verran Driftslag avsluttet driften ved sagbruket i 1964. Samme året kjøp- te Norvald Skjelstad sagbruket og drev det under firmanavnet Vestvik Sag- bruk. Etter 10 års drift ble sagbruket av flere årsaker nedlagt. Det ble ikke å få kjøpt barket tømmer. Ranheim Papirfabrikk sluttet med sjøveis mottak av flis og kjøpte heller ikke ubarket flis. Men det som satte den definitive slutt- strek var storisvinteren som med 90 isdøgn i Beitstadfjorden, som også tok med seg kaien på Vestvik. I Mosvik var det på 1800-tallet og de tre første tiårene på 1900-tallet, ingen mangel på husmannsfolk. Disse trengte arbeid, og det kunne de finne på gårdene og i skogen. På første halvdel av 1800-tallet kom det også en del innflyttere til Mosvik, spesielt fra Gausdal. Mange av dem var handverkere, så som snekkere, skomakere og smeder, andre slo seg ned som husmenn eller dagarbeidere. Man kan undres på at et så lite samfunn som Mosvik kunne ta imot så mange nye personer, som søkte og trengte arbeid, og de fleste av dem fikk arbeid på Vinje Bruk. Mange husmannsplasser i bygda ble ryddet og oppbygd av Gausdøler. Her kan også nevnes at ved Røsvatnet i Framverran ble det ryddet hele 6 husmannsplasser i 1840-årene av nettopp Gausdøler. Det er i dag mange etterkommere i Mosvik (og Framverran) av disse menn og kvinner fra Gausdal. For å få et levedyktig samfunn, det er like aktuelt i dag som for 150 år siden, er arbeid og arbeidsplasser stikkordet. Mangler en kommune dette, får vi utflytting. Det samme skjedde i Mosvik og for øvrig over hele landet, noe som resulterte til starten på en stor utflytting fra bygdene på slutten av

14 1860-årene. Utvandringen til Amerika begynte. Store familier og trange kår, gjorde at de ikke så annen mulighet enn å forlate alt og søke arbeid og lykke «over there». Mange av de som var innflyttere fra Gudbrandsdalen, flyttet på seg igjen, og ble utvandrere. Selv om husmannsfamilier var i flertall ved utvandringen, var det også en del «ikke odelsberettigede» sønner og døtre på gårdene som slo følge. Det var for en stor del folk i produktiv alder som forlot bygda, men også en del enker og enkemenn fulgte sine sønner og døtre. Utvandringen avtok etter hvert utover 1900-tallet, til å opphøre på 1920-tallet. På den tiden hadde det utvandret ca. 500 personer fra Mosvik, og ca. 210 personer fra Framverran. Mange av disse var «over there» bare i kort tid, og kom så tilbake. Kanskje hadde de en gård eller plass å ta over, eller var det en jente/gutt som ventet.

15 100-åringen Mosvik

Mosvik er en halvøy på nordvestsiden av Trondheimsfjorden og ble etter sammenslåingen med Framverran i 1968 på ca. 215 km2. Kommunen har i hele de siste 100 årene vært en fraﬂyttingskommune, noe statistikken nedenfor viser.

1880: 1280 innbyggere 1901: 969 innbyggere 1910: 883 innbyggere 1920: 756 innbyggere 1952: 796 innbyggere (fordelt på 423 menn og 373 kvinner, inkl. barn). 1979: 969 innbyggere (Cappelens leksikon «Media»). 1989: 998 innbyggere (iﬂg. NAF-veibok). 2001:ca. 920 innbyggere

På de siste 20 årene har folketallet minket med ca. 40 personer. Når det gjelder nedgangen fra 1880 til 1910, skyldes dette i stor grad utvandringen til Amerika, men også utﬂytting til andre bygder, da især til Trondhjem. Folkeregister ble opprettet i Mosvik i 1943. Kommunesenteret ligger ved Vinjesjøen. Jord- og skogbruk er typisk for kommunen, men industriarbeidsplassene i Nervik og Norsk Protein AS i Kvernvik betyr mye. Den siste foredler slakteavfall til dyrefor. I en periode var det også en forsøkstasjon for ﬂyndreoppdrett, som senere er overtatt av Mosvik Klekkeri B/A til laksesmoltproduksjon. Når Mosvik skal omtales, må man ikke glemme Vinje Bruk. Det er et av Norges eldste privateide gårdsbruk. Eiendommen er på 38.000 dekar, og 800 av dem er dyrka mark. Bruket var på sitt største rundt år 1800, med ca. 100.000 dekar. På eiendommen er det også et par av landets eldste kulturfelt av gran i landet. Vinje Bruk har vært i Jenssen-familiens eie fra 1820. Hovedlåna på Vinje er litt eldre enn hva Mosvik er som egen kommune.

16 Vinje Bruk. Hovedbygning oppført i 1889/90.

Før kommunen fikk veiforbindelse sør- og nordover, var den nokså isolert og bortgjemt. Selv om den ligger vakkert til mellom fjell og li og fjord, har mulighetene for turistvirksomhet vært lite utnyttet. Foruten hytteutleie, har bygda ikke noe overnattingssted. Kjente landemerker i kommunen er Mosviksenderen på Skavlen. Den rager ca. 150 m over bakken og er synlig nesten over hele søndre del av kommunen. Den 1100 m lange Skarnsundbrua ruver også godt i landskapet. Skogen dekker i dag 85% av kommunens areal, så det er derfor store utmarksarealer med idylliske fiskevann. Disse utgjør ca. 11 km2 av kommunens areal, det største er Meltingvannet og var ca. 8 km langt før det ble regulert til vannkraft. Mange skogsbilveier fører frem til store og små idylliske fiskevann. Før reguleringen av Meltingen var det også et godt laksefiske i elven Mossa. I skogen drives det utstrakt jakt, spesielt på elg og rådyr.

2 Ð Mosvik 100 år Fra Venneshamn under sildeﬁskeriene i 1934.

Mulighetene for fjordfiske er absolutt til stede, da kommunen har en strandlinje på 60–65 km, som strekker seg fra Kaldal i sør til Verrabotn i nord. Her må også nevnes Skarnsundet, hvor det i minnelige tider har blitt fisket hovedsakelig sei. Geitbåten og færingen var da fiskebåten, og det var mye slit og svette i kampen mot den sterke strømmen. På 50- og 60-tallet kom så plastbåten og påhengsmotoren, noe som gjorde hverdagen lettere, både i Skarnsundet og ellers. Men seien brydde seg ikke noe om dette, så fangsten ble nødvendigvis ikke noe større av den grunn. Har man ikke tilgang på båt, er muligheten for strandfiske så absolutt til stede. På 1700, 1800 og halvveis ut i 1900-tallet var Ytterøy, Mosvik og Verran et prestegjeld. Disse tre var også frem til 1865 en kommune. Etter at Ytterøy i 1865 skilte lag og ble egen kommune, fortsatte Verran og Mosvik som en kommune frem til 1901, da også Mosvik og Verran ble egne kommuner. Ved en kongelig resolusjon av 24.02.1900 ble det bestemt at Mosvik og Verran skulle bli to selvstendige herreder. Delingen skulle tre i kraft fra 01.01.1901. Kommunikasjonen mellom Mosvik og Verran var vanskelig, veiløse som bygdene var, og det skjedde en omvendt sentralisering. Forut for delingen

18 var dette sikkert et samtaleemne både i Verran og Mosvik blant vanlige folk. Men også på herredsstyremøtene ble delingen tatt opp. Mye skulle for- beredes før «skilsmissen». Ole H. Sæteraas uttrykte denne «skilsmissen» som vellykket, da «Det gamle herred var vidstrakt og stort, tungvint å administrere, og mellom sognene var det til dels motstridende interesser». Nedenfor er gjengitt referat fra de to siste herredsstyremøtene Mosvik og Verran hadde felles i 1900, og hvilken saker de hadde å ta seg av.

Aar 1900 den 24. Oktober afholdes herredsstyremøde i følge forudgaaet betimelig indkaldelse paa handelstedet Selsetvik i Værran. Af medlemmerne uteblev følgende: For Mosviken formanden Ritmester Jenssen og Hans Dahl, samt representanten lærer Rognlie. For Værran representantene: lærer J. P. Aune, Lornts Gipling, Mens O. Folden, af supleantene mødte Rafael Berg, Gunnerius Bratager, Johannes Grande, samt sergeant Grande.

Hvor da foretages:

1. Refereredes amtets abrobation paa i møde den 30de august fattede beslutninger. 2. Formandskabets forslag til budget for Mosviken for 1901. Vedtages enstemmig. 3. Formandskabets forslag til budget for Værran for 1901. Vedtages ligeledes enstemmig i det bemerkes at en for begge herreder vedkommende reduseres den af formandskabets opførte klokkertold saaledes at total- beløbet til udlegning udgjør for Mosviken Kr. 7805,20 og for Værran Kr. 7532,08 Formandskabets budgetforslag har vært udlagt til almindeligt eftersyn i lovbefalet tid. 4. Udsat sag fra forige møde ansættelse af vernskogopsynsmand for Vær- ran. Følgende anbud var indløben: Fra Ole Peter Tuen, Rasmus Gedaas, Johan Killingberg, J. Stavrum, Bernt Karlsen. Minste anbud var Johan Killingbergs, stort Kr. 70,00 for opsyn med hele værnskog distriktet.

19 Beslutedes: Johan Killingbergs anbud med Kr. 70,00 pr. år antages. Opsynet trær ikraft 1ste Januar 1901, gjensidig opsigelse 6 maaneder. 5. Beslutedes: Opsynet over værnskogen i Mosviken træder ikraft fra 1ste Januar 1901, med samme gjensidig opsigelsesfrist som for Værran. 6. Valg af faste brandtakststationsmend for 1901 og 1902. De udtrædende: Ritmester Jenssen, John Braset for Mosviken. M. Følstad, B. Stavrum for Værran. De udtrædende gjenvalgtes enstemmig. 7. Fornyet andragende fra Jørgen E. Vågen af 15de september dette aar om herredets garanti for et laan af huslaanefondets midler, stort Kr. 100,00. Beslutedes: Det ansøkte laan bevilges saaledes at ansøgeren erholder laanet udbetalt af de allerede modtaget laan af huslaanefondet paa vanlige betingelse. 8. Refereredes skrivelse fra amtsingeniøren af 14. september d. aa. om at andragelse om amtbidrag til veianlæg maa være indbetalen inden nytaar forud for det aar bevilgningen ønskes. 9. Refereredes skrivelse fra den i møde 6te Juni dette aar valgte komité til forberedelse indkjøb af den lovbefalede skolejord i Værran. Enstemmig besluttedes: Sagen udsættes til et senere møde. Ordføreren anmodes om at inhendte nærmere oplysninger om paa hvilken maade herredet kan faa ordne den lovbefalede skolejord paa bedste og billigste maade. 10. Refereredes skrivelse fra kirkedepartementet af 14de september dette aar med departementets paamindelse om bestemmelsene i lov af 14de Juli 1897, nr. 5 om ophævelse af konge og kirketiende med videre. Beslutedes: Ordføreren bemyndiges til at besørge optaget den i nevnte cirkulære paabudte fortegnelse over om konge og kirketiende inden herredets sagerne hvilken fortegnelse bliver at udlægge til eftersyn i 6 uger hvorenn bekjendtgjørelse udfærdiges. 11. Refereredes skrivelse fra direktøren for det sivile medisinalvæsen af 15de september dette aar. 12. Antagelse af formandskabets forslag til værgeraad for herredet. Fore- slaaet er følgende: 1. Distriktslæge Synestvedt, 2. Paulianna Vennes,

20 3. Margrete T. Følstad 4. kirkesanger Bostad, 5. Sergeant J. Grande. Beslutedes: Formandskabets forslag enstemmig vedtaget. Som supleanter for værgeraadet valgtes: Nekoline Grande, Anna Brecke, Edevard Hovd, lensmand Følstad. 13. Refereredes svarskrivelse fra ﬁskeindspektør Vallene af 16de september dette aar, oversendt Nordre Trondhjems amt i anledning andragende om faa tilsendt opslagstellegrammer fra sildﬁskedistrikterne. 14. Udtalelse i anledning rundskrivelse fra landbruksdepartementet af 3de Juli dette aar angaaende jaktlovens § 8. Beslutedes: Den af Landbruksdepartementet nevnte rundskrivelse paa- pegede regler anbefales. 15. Fra veiindgeniøren oversendt plan og overslag om ny veibygging fra Vinjesøen til Nervig i Mosviken med overslagsum Kr. 2000,00. Beslutedes: Sagen udsettes til et senere møde. 16. Andragelse fra Margrete Krogstad af 27de August dette aar om bidrag til vikar for sidste del af indeværende skoleaar. Attest fra læge Kapelen om at ansøgeren formeldts sygdom er udyglig til at udføre lærergerningen i en tid af nogle maaneder. Andragendet er anbefalt af skolestyret og fore- slaar dette bevilget et lite beløb stort Kr. 40,00, fordelt paa amt og kommune. Beslutedes med 12 mot 5 stemmer, andragendet indvilges ikke. 17. Forespørsel fra ligningskommisionens formand om hvorvit protokollene vedkommende ligningsvæsenet skal benyttes, eller om ny skal an- skaffes for Mosviken og Værran særskilt. Beslutedes: Da de nye herreder endnu ikke har felles ligningskom- mision, bliver saaledes de hidtil brugte protokoller fremdeles at benytte. 18. Refereredes amtskattekommisionen kjendelse i anledning ligningssfor- retningen for Mosvik – Værran for indeværende aar. 19. Refereredes skrivelse fra Telegrafstyrelsen om at Værrans telefonsamlag er tilstaaet konsession paa anlæg af telefon fra Grande Rigstelefonstation til Hovd og Ørsødal, samt Verrastrandens telefonsamlag er ligeledes medelt konsenssion for anlæg telefon fra Rigstelefonstationen Stravrum til Langnes, samt Stavrum til Tuen, begge anlæg til udgangen af 1905.

21 20. Refereredes skrivelse fra Amtstyrelsen af 8de Oktober dette aar om at det kommunal udvalg til rundskriv af heste og kjøretøier til feltbrug maa paasees at være komplettert til en hvær tid. 21. Ordføreren bemyndiges til paa herredets vegne at besørge indkjøpt de fornødne protokoller til komplettering for de nye herredes formand- skaber, skolestyrer og fattigstyrer, og besørge samme autoriseret i betimelig tid. 22. Andragende fra Bernt Karlsen om tilstaaelse af reisegodgjørelse af Kr. 10,00 i anledning tilsyn med opførelsen af Hovd-Mollans skolehus. Beslutedes: Bernt Karlsen regning oversendes Hovd-Mollans skolekreds til udtalelse om hvorvit kredsen indgår paa og refundere nevnte regning til herredskommunen forudsat at regningen af denne bliver indvilget. Da ikke ﬂere sager forelaa til behandling blev mødet hevet. J. Stavrum, Peter G. Grande, Peter Molden, John Braset, Jacob A. Brecke, Johannes Grande, Martin Tangstad, Jakob Sliper, Berntin Sundseth, J. Grande, B. Stavrum, Mons Berg, Peter S. Tuen, Rafael Berg, Ole S. Vold, Gunnerius N. Bratager, Bernt Karlsen.

År 1900 den 17. desember afholdes ifølge forudgått betimelig indkaldelse møde af Mosvik-Værrans herredstyre på handelsstedet Selsetvik i Værran. Fraværende var: Formand Peter Molden og representanten Martin Tang- stad fra Værran. Derhos var de nyvalgte medlemmer for Mosviken indkaldte for at deltage i formandsvalget, samt i valg på ordfører og viseordfører for Mosviken herred. Af disse var Jon Melting fraværende, grundet lovligt forfald. Hvor da ! Foretages: 1. Refereredes amtets oppservation på den i møde den 7. november d.å. fattede beslutninger. 2. Valg på en formand for Mosviken herred for året 1901 med supleant. Valgt ble John Braset med 5 stemmer. Da den valgte før var formands- suplerant blir det således at foretage valg på 2 supleanter for formanden. Valgt blev: Jakob Sliper med 9 stemmer og lærer P. Rognlie med 6 stemmer.

22 3. Valg på ordfører og viseordfører for Mosviken herred for året 1901. Til ordfører valgtes: Ritmester E. Jenssen med 10 stemmer. Til viseordfører valgtes: Hans Dahl med 7 stemmer. De nyvalgte medlemmer fra Mosviken fratrådte nu og underskrev protokollen. Johs. Grande, Gunnerius Bratager, Matinius Øien. 4. Valg på viseordfører for Værran herred for året 1901. Valgt blev: Peter G. Grande med 8 stemmer. 5. Andragende fra lærerinde Margrete Krogstad om bidrag til vikarløn for 2dre skolehalvår 1900, hvilket andragende af overtilsynet er tilbagesendt til fornyet behandling. Mod 2 stemmer besluttedes: Herredstyrelsen beslutning fra møde den 24. Oktober fastholdes. 6. Akkordforretning over grusningsarbeide på veistykket Skjælstad–Snert- vik. Overslagssum 210 kr. Mindste anbud er givet af Lars H. Skjælstad for 320 kr. Efter akkordforretningens afholdelse er indløben under- anbud fra Nikolai Skjælstad på 290 kr. for arbeidets udførelse. Besluttet: Sagen tilbagesendes lensmanden til afholdelse af ny akkordforretning. 7. Udsat sag no. 9 fra møde den 24. Oktober d.aa. Skrivelse fra den i møde den 5. juni d.å. valgte Komité i anledning anskaffelse af lovbefalet lærer- jord for Værran herred. Efter sagens behandling i forrige møde var bl.a. indløben følgende skrivelser: 1. Udskrift fra kredsmøte i Framværrans skolekreds den 27. November d.å., hvori meddeles de vilkår hvorpå den kredsen tilhørende skolejord kan overdrages Værran herred. 2. Skrivelse fra komiteens medlem Karl O. Vennes af 10. ds. 3. Skrivelse fra amtskolestyrets formand af 7 dennes, hvilke samtlige referedes: Resultat: Sagen udsettes indtil videre. 8. Skrivelse fra rullefører kaptein Arentz af 12 forrige om at foretage valg på militære rodeforstandere i rodene no. 18, 19, 21, 22, 25, 27, 28, 29 og 30 i Mosviken og for rodene 31, 32, 33, 35, 36, 38, 39, 40, 41 og 42 i Værran, idet de nu fungerende har udtjent til nytår.

23 Valgt blev: For rode no. 18: Kristian Troset, » » » 19: Hans Skaufelslien, » » » 21: «Peter Staberg, » » » 22: Mads Sundset, » » » 25: Anton M. Melting, » » » 27: Jakob Melvoldsvean, » » » 28: Jørginus Berg, » » » 29: Johs. Grande, » » » 30: Olbert Brevik, » » » 31: Iver Rævdal, » » » 32: Anton S. Ringstad, » » » 33: Odin Jørgensen, » » » 35: Lorents Brosveet, » » » 36: Edvard Hovd, » » » 39: Iver Sandshåven, » » » 40: Rasmus Håven, » » » 41: Kristian Gotvasli, » » » 42: Lorents Gjetvik 9. Refereredes meddelelse om at regjeringen har stadfestet herredstyrets beslutning af 27 juni 1898 om forhøielse af sogneprestembedets skyds- og natholdsgodgjørelse til 303 kr. årlig, hvoraf kr. 144,23 falder på Ytterøen og kr. 158,77 falder på Mosviken og Værran. 10. Desision af antagentserne til Mosvik – Værrans herredskasses regnskab for året 1899. 1. post: Til observation 2. » Til indtagelse i overensstemmelse med besvarelsen 3. » Til observation 4. » Ligeså 5. » Bortfalder 6. » Ligeså 7. » Til observation 8. » Ligeså 9. » Til observation og indtagelse 10. » Berigtiget

24 11. » Passerer 12. » Ligeså 13. » Ligeså 14. » Til observation 11. Desision af antagentserne til Mosviken kirkeregnskab for året 1899. 1. post: Til observation. 12. Desision af antagentserne til Værran kirkeregnskab for året 1899. 1. post: Passerer 2. » Til observation 3. » Berigtiget 4. » Til observation 13. Regnskabet over nybygning af skolehus for Thun skolekreds godkjentes i den nu fremlagte og reviderte stand. Ligeså godkjentes dets nu revi- derede regnskab over nybygning af skolehus for Hovd-Molden skolekreds. For begge skolehus’ vedkommende blir at sige om udbetaling af amtskolekassens restbilag. 14. Til at fremkomme med forslag til plan for fattigforsørgelsen i Mosviken og Værran herreder i henhold til bestemmelserne i den nye fattiglov besendtedes for hvert af herredene valgt en komite på 3 medlemmer. Valgt blev: for Mosviken: J. Braset, lærer Rognlie og Hans Dahl. for Værran: J. Grande, B. Stavrum og B. Blomset. 15. Besluttede at av nuværende medlemmer af fattigkommisionen fungerer som fattigstyre indtil videre, henholdsvis i Mosviken og Værran. 16. Medelelse fra skolestyrets formand om at Aage Ørsjødal er udkjent som medlem af skolestyret ved avstundene nytår. I hans sted valgtes Jørgen B. Vågen. 17. Besluttedes at de nuværende valgte medlemmer af skolestyret vedbliver at fungere som skolestyrer henholdsvis for Mosviken og Værran. 18. Andragender om lån af huslånfondet var indløben fra følgende personer: 1. Jakob Brandfjeld på . . . . 130 kroner 2. Lars Hestlien på ...... 300 –»– Besluttet: På grund af manglende oplysninger udsættes sagen indtil videre.

25 19. For året 1900 bevilgedes følgende udgiftsbeløb: Til formandskabets ordfører ...... 20 kr. » fattigkommissionens formand ...... 30 » » revisionen ...... 20 » » overformynderiet ...... 8 » » folkebibliotekhet ...... 30 » » rigsforsikringens tilsynsmand ...... 15 » » J. A. Brecke komunalskat efter regning som anvises af ordføreren. » bestyreren af rigstelefonens stationer ligeledes efter opgjør og regn- inger som anvendes af ordføreren 20. Mod 1 stemme besluttedes at bevilge kasserer Aune 20 kroner i honorar for udført forberedende arbeid ved uddrag af herredsregnskaberne i anledning deling af Mosvik-Værran herred. 21. Valg på tilsynsmand for rigsforsikringsanstalten for Værran herred fra 1. januar 1901. 22. Refereredes opgave over skyldmarkens gjennomsnitsverdi i årene 1895-99. 23. Refereredes opgave over kapitaltakst af 20. november 1900. 24. Skrivelse fra lensmand Møen af 9. november d.å. undermodning om at de hos Gerhard Løvhat udpantede eiendele bringes til sted hvor dets ved auktion kan blive solgt. Besluttedes: Det overdrages repræsentanten Mons Berg at iagttage at fornøden, samt giver lensmanden underretning. 25. Skrivelse fra Gerhard Dahl med oplysninger om at han var ilignet og har betalt skat til Trondhjem for året 1900, og anmoder derfor at om ham til Mosvik-Værran ilignede skat eftergives. Besluttedes: Gerhard Dahls skat for 1900 eftergives. 26. Forslag fra bibliotekar M. Følstad om at det Mosvik-Værran tilhørende folkebibliothek deles fra førstkommende nytår. Mod 2 stemmer besluttedes: Mosvik-Værran folkebibliothek deles i årets løb således: De bibliothekets bøger deles i 2 lige dele, hvorefter foretages lodtrækning. Den kontante beholdning, indbefattede statsbidrag deles efter det vedtagen forholdstal mellom herredene. Delingen foretages af bibliothekets bestyrelse. 27. Anvistes regning fra Mads Sundset for reparation af et brokar under Slir- broen til beløb kr. 10,00.

26 28. Skrivelse fra kasserer Guldahl af 13. d.m. med foreløpig opgave over udgifterne ved reparation af borgestuebygningen på Ytterøens preste- gård, samt med anmodning om videre udbetaling fra Mosvik-Værran. Besluttedes: Forinden videre udbetaling ﬁnder sted, anmoder ord- føreren om hos Ytterøens formandskab at erhverve oplyst grunden for at den af samlede komité lagte plan for bygningens reparation i ikke ubetydelig grad er fraviget og arbeidet derved fordyret. Ligeså forbe- holdes, at arbeide og regnskab for samme gjennomgåes og godkjendes af valgte mænd fra Mosviken og Værran. Hertil udkåredes de før valgte komitemedlemmer Hans Dahl og B. Karlsen. 29. Valg af revisorer af indeværende års regnskab. Hertil valgtes ved akklam- mation kirkesanger Lorentsen og sergeant J. Grande. Som supleant valgtes: Ernst Karlsen. 30. Forslag fra Mosvik-Værrans ligningskommissition om at den bager Ullich ilignede skat for året 1901 nedsættes til 10 kroner. 31. Forespørgsel fra kasserer Aune om hvorvidt udlægsforretning bør afholdes hos Anton S. Forsæl for gjæld til herredskassen kr. 17,85 + omkostninger. Besluttedes mot 2 stemmer: Omhandlede gjæld til Mosvik-Værran her- redskasse med omkostninger eftergives. 32. Refereredes meddelelse fra kredsformanden i 3de fattigkreds om at Ra- fael Berg er valgt til tilsynsmand istedenfor Mons Berg, der er udkjent. Besluttedes: Valget godkjendes. 33. På foranledning besluttedes for herredenes regning at anskaffe ny for- syning af blanketter for skattsedler – 2000 stk. for Mosviken, og 3000 stk. for Værran. 34. I anledning henstilling fra amtmanden i Nordre Trondhjems amt gjennom landhusholdningsselskabet om folks indkjøb af kraftfoder besluttedes at der fra herredes side ikke stiller nogen garanti for sådant ind- kjøp. Da ikke ﬂere sager forelå til behandling, hævedes mødet. Hvor ikke an- nerledes er anført, er beslutningerne enstemmige. J. Stavrum, Einar Jensen, Peter P. Grande, Hans Dahl, Jacob A. Brecke, L. P. Gipling, M. Berg, Kr. Storenget, John Braset, Bernt Karlsen, Ole S.

27 Vold, Berntin Sundset, Jakob Sliper, B. Stavrum, M. O. Folden, Peter S. Tuen, Parelius Rognlie, Johs. P. Aune.

Som leserne vil se ble disse møtene avholdt på handelsstedet Selsetvik. Dette trolig med tanke på den lange vegen som representantene fra Mosvik hadde, særlig da fra Sliper og Brattaker. Da det første herredsstyremøtet ble holdt 14.01.1901 i Verran, var dette ﬂyttet til Grande fastskole. Også i Mosvik ble det første kommunestyremøte eller herredstyremøte som det het den gang, avholdt 21.01.1901 på Grande skole, som også ble det faste møtested i årene fremover. Samtlige 12 medlemmer møtte med major og ordfører Einar Jenssen i spissen. De andre var; Hans Dahl (vise- ordfører), John Braset, Berntin Sundset, Parelius Rognli. Matinus Øien, Jakob Sliper, Johannes Grande, Mons Berg, Kristian Storenget, John Melt- ing og Gunerius Brattaker. De samme som hadde vært med i Mosvik-Verran konstellasjonen.

Saker til behandling: Sak nr. 1. Spørsmål om «. . . lavmål af løn og alderstillæg i henhold til lov af 31. mai 1900». Denne saken ble behandlet i et sammøte mellom herredsstyret og skolestyret. Skolestyrets medlemmer var for størstedelen også medlemmer av herredsstyret, med unntak av sogneprest Olaf Lassen og kirkesanger Lorents An- dreas Lorentsen. Disse to underskrev derfor protokollen etter at sak nr. 1 var ferdig og fratrådte møtet.

Sak nr. 2. Det ble besluttet å opprette egen «Forligelseskommision» for herredet. I dag kalt forliksråd.

Sak nr. 3 Det ble referert brev fra amtet (fylket) om at amtstinget skulle møtes 6. juni på Steinkjer.

28 Sak nr. 4 Søknad fra Hans M. Langaunet om kommunal støtte til bygging av en telefonlinje fra Vinjesjøen til Saltvikhamn. Saken ble utsatt for at det kunne bli fremlagt et nøyaktig kostnads- overslag. Hans M. Langaunet drev da landhandel i Saltvikhamn.

Sak nr . 5 Valg av tilsynsmann i «Rigsforsikringsanstalten».

Sak nr. 6 Drøfting av et vedtak i tidligere «Værran/Mosvikens herredstyrelse» av 1896 om at lærernes ukelønn skulle forhøyes med kr. 1 etter et visst antall tjenesteår. Vedtaket i denne saken ble at dette tillegget skulle falle bort for «Mosvikens herreds» vedkommende.

Protokollen ble underskrevet av et fulltallig herredsstyre.

Etter at herredsstyremøtet var slutt, ble det holdt formannskapsmøte, hvor det ble fremsatt forslag på medlemmer til det nye vergerådet. Som førstemann ble foreslått kommunelege Sigurd Jenssen.

Formannskapet bestod den gang av tre menn, men bare Einar Jenssen og John Braset underskrev protokollen. Den tredje medlemmet var Hans Dahl, som trolig allerede hadde begynt på heimvegen sammen med de andre fra Åsbygda.

Det var sikkert mange saker som den nye kommunen hadde å ta seg av i løpet av det første år, en ting var budsjettet for 1902. For å få et lite innblikk i datidens oppgaver, gjengis hele budsjettet.

29 Budgett for året 1902 for Mosvikens herred vedtaget i fuldtalligt herredstyremøte den 17. oktober 1901. I. Udgift A. Kommunens bestyrelse, regnskaps- og skattevæsen: Regnskapsførerens løn ...... kr. 70,00 Revisionen ...... » 10,00 Skatteligningen ...... » 30,00 Formanskabets ordfører ...... » 20,00 Fattigkommissionens ordfører ...... » 20,00 Lys, ved og renhold ved kommunale møter » 10,00 Iøvrigt ...... ––––––––– » 20,00 kr. 180,00 B. Rets- og politivæsen: Forligelseskomissionen ...... kr. 10,00 Thinglokale ...... » 15,00 Andel i lensmandens løn ...... » 30,00 Overformynderiet ...... ––––––––– » 3,00 » 58,00 C. Veivæsenet: Erstatning for naturalarbeide ...... kr. 280,00 Paatenkt veianleg Nerviken ...... » 75,00 Tilfældigt ...... ––––––––– » 75,00 kr. 430,00 D. Skydsvæsenet: Andel i stationshold ...... kr.––––––––– 20,00 » 20,00 E. Sunnheds- og medicinalvæsen: Kommunelægens løn ...... » 215,00 –»– skydsgodtgjørelse . . . » 80,00 Jordmoderløn ...... » 50,00 Dyrlægeløn ...... ––––––––– » 20,00 » 365,00 F. Folkebiblioteket: ...... » 20,00

G. Afdrag og renter af laan: ...... » 135,00 » 155,00 –––––––––

30 H. Andre udgifter: Rigsforsikringens tilsynsmand ...... » 8,00 Rigstelefonen ...... » 100,00 Tilsyn med værnskogen ...... » 10,00 Tab av skatter ...... » 40,00 Iøvrigt ...... ––––––––– » 30,00 » 188,00 I. Skolevæsnet ...... kr. 2.112,00

J. Fattigvæsenet: Bidrag til kredsene ...... kr. 2000,00 Udsatte børn og volne for fællesskabet . » 240,00 Sindsyges forpleining ...... » 620,00 Syges kur og pleie ...... » 377,00 Begravelsesomkostninger ...... » 20,00 Abnormes forpleining og undervisning » 120,00 Erstatning til andre kommuner ...... » 266,00 Refusion ...... ––––––––– » 100,00 » 3743,00 K. Kirkevæsenet: Brød og vinhold ...... kr. 28,80 Kontribution ...... » 9,40 Brandkontigent ...... » 39,00 Afdrag og renter af laan ...... » 752,00 Lønninger ...... » 100,00 Skyds- og nathold ...... » 72,57 Klokkertold og erstatning for kirkelige handlinger ...... » 89,56 Prestens erstatning for kirkelige handlinger *) og høstdagspenger . . . . . » 169,51 Tilfældige udgifter ...... ––––––––––––––––––––– » 100,16 » 1361,00 kr. 8.612,00

*) «Erstatning for kirkelige handlinger» er lønn eller godtgjørelse til presten.

31 II. Indtægt: A. Afgift af handelsmann ...... » 80,00 B. Skydsskaffertold ...... » 12,00 C. Renter af herredsskat ...... » 40,00 D. Statsbidrag til lærerløn ...... » 650,67 E. Refusion og bidrag for sindsyge ...... » 643,00 F. Fisketiende ...... » 18,00 G. Afgift af konﬁrmerte menighedslemmer » 100,00 H. Hundeskat ...... » 50,00 I. Iøvrigt ...... » 18,33 kr. 1.612,00 ––––––––––––––––––––– kr. 7.000,00 ––––––––––– hvilke kr. 7.000,00 i henhold til landsskattelovens § 13 og tidligere fattet herredstyrebeslutning bliver at udligne paa formue og indtægt. Rigtig afskrift bekræftes Einar Jenssen ordfører.

Å starte en selvstendig kommune med et underskudd på budsjettet på 7.000 kr. var i meste laget, da oppgavene var mange og inntektene små. Man ser at hundene måtte betale skatt, mens den personlige skatt ikke var nevnt. I 1905 var det 280 skattytere i Mosvik, som til sammen ble utlignet med kr. 8.272 i kommuneskatt. Kommunens formue var da kr. 474.000, og inntekten 121.000. Den første ligningskommisjon etter 1901 besto av følgende medlemmer: Johannes Sundset, Johan Storaas, Hans Dahl, Paul Sliperaas, Ole H. Sæter- aas, Rafael Berg og Ole Grav. Men tidene forandret seg i utakt med gamle lover og regler, derfor ble det i 1911 opprettet ligningsnemnder som avløste ligningskommisjonene fra 1816. Samtidig ble en ny skattelov innført som skulle legge skatt på folks inntekter og formue, og gjøre kommunenes inntekter mer stabile. Over halve av underskuddet var budsjettert under posten «Fattigvesenet». Det forteller litt om den sosiale nød som preget tiden. Fattigdom var kommunenes oppgave, den statlige støtte var ennå ikke oppfunnet.

32 Derfor ble det utover i bygda opprettet fattigkretser. En av dem var «Vinje Fattigkreds». Disse fattigkretser ble antagelig opprettet i forbindelse med at det 19.05.1900 hadde blitt innført en lov om et forsorgsvesen i hver kommune. Lærer Parelius Rognlie ble den første formann i fattigstyret. «Fattigkredsene» hadde tid om annen møter hvor søknader om støtte fra folk måtte behandles. «Fattigkredsene» var forløperen til Mosvik Trygde- kasse, men opphørte ikke umiddelbart etter at Mosvik Trygdekasse ble opprettet, men ble administrert gjennom sosialvesenet. Alle midler som ble delt ut kom direkte fra kommunekassen. Det var ennå ikke innført trygdepremie for vanlige arbeidsføre folk. (Så tidlig som i 1844 ble det på riksplan disku- tert en aldersforsikring. I 1923 ble det vedtatt en lov om alderstrygd, men på grunn av vanskelige økonomiske kår ble den aldri satt ut i livet. Men i 1937 ble endelig behovsprøvd alderstrygd fra fylte 70 år innført. Etter den tid var det få som behøvde hjelp fra forsorgsvesenet). Bare kort tid etter at loven om et forsorgsvesen var et faktum den 30.06.1900, ble det av «Vinje Fattigkreds» holdt et kretsmøte. Av saker som ble behandlet, ble det bl.a. bevilget kr. 6,00 til en kvinne på Søbak til et par sko, og kr. 3,00 til en kvinne i Nyeng til «levnetsmidler». Protokollen ble underskrevet av Parelius Rognlie, Johan Kvernbak og Johan Sørenget. 21.12.1900 var det i «Vinje Fattigkreds» avholdt kretsmøte på Haven skole. Møtet var på forhånd bekjentgjort fra Mosvik’s kirkebakke 9. desember. Til behandling: Sak 1: Referat fra forhandling og bevilgninger som var truffet av «Kredsbe- styrelsen» siden siste møte, hvor bevilgningene var enstemmig godkjent.

Sak 2: N. N. var av kretsformannen midlertidig tilstått utlegg fra kretskassen for hans sønns innleggelse på Levanger sykehus, for et sykdomstilfelle hvor operasjon, iﬂg. kommunelegens ordre straks var nødvendig. Alle herved på- løpne utgifter ville bli refundert. Beslutningen godkjent.

3 Ð Mosvik 100 år Sak 3: Bidrag til de faste fattige for året 1901 1. En mann hos Ingeborg Svean ...... kr. 20,00 2. En kvinne hos Peter Ulveng ...... » 100,00 3. En mann og hans kone hos Kristian Viken ...... » 45,00 4. En kvinne hos Johan Nyenget ...... » 20,00 5. En kvinne på Søbak ...... » 50,00 6. En kvinne hos Laurits Naktstadsvean ...... » 100,00 7. En kvinne i Lilledal ...... » 45,00 8. En mann ved Vinjesøen + hans kone hos Martin Knudsen » 160,00 9. En kvinne hos Edvard Nervik ...... » 40,00 10. En kvinne på Spilberget ...... » 30,00 11. N.N. Vinjeøren plassavgift til Vinje, kr. 64,00 pluss eget bidrag, kr. 26,00 ...... » 90,00 12. En kvinne hos Rasinus Opgaardsve ...... » 20,00 Sak 4 Følgende bevillinger ble foreslått: Til Vinje Bruk, kjøring av ved til N.N. på Smihaug ...... kr. 3,00 Til Vinje Bruk for 1/2 favn ved til N.N. på Søbak ...... » 7,00 Til N.N. på Nakstad for pløying til N.N. på Smihaug . . . . » 1,50 Til N.N. i Nyeng ...... » 6,00 Til N.N. i Hullet ...... » 8,00 Til N.N. i Myren ...... » 10,00 Møtet hevet. Parelius Rognlie, Johan Kvernbak, Johan Sørenget, Einar Jenssen, Martin Knudsen, Rasinus Olsen. 22.12.1900 utbetalt kr. 7,00 til N.N. for likkiste til en kvinne på Søbak. Hun hadde 30. juni s.å. fått kr. 6,00 i bidrag til nye sko. Året etter, 14.12.1901, var det avholdt et fattigstyremøte på Haven skole. Dette hadde også på forhånd blitt kunngjort på kirkebakken en uke før. Møtet gjaldt behandling og bevilling av samtlige «Fattigkredse» for understøttelse for kommunens fattige for året 1902. På møtet var innkalt kretsens tilsynsmenn, samt alle og enhver som måtte ha interesse for fattigvesenet.

34 Det ble enighet om å beholde samme kretsinndeling inntil videre. Som sak nr. 2 var bevilling av bidrag for året 1902. Det var 12 søkere, som til sammen fikk bevilget kr. 770,00 I neste sak var det en søknad fra N.N. på Gresdal om 10,00 kr. i støtte til sin mors underhold hos Martin Knudsen for det fornødne til sengeplass. Beløpet kunne betales i kontanter eller «in natura» for kommende år. Protokollen var underskrevet av; Parelius Rognlie, Hans Dahl, Einar Jens- sen, Johan Kvernbak, Johan Sørenget, Johan Storås, Laurits Nakstad, Peter Rønningen og Edvard E. Nervig. Protokollene fra Einar Jenssen’s tid som ordfører har dessverre kommet på avveie, det er først på 1917 det finnes noe som kan fortelle litt om noen saker de hadde. Av de mange saker som ble behandlet, var det en del som angikk våre firbeinte venner, og nedenfor er gjengitt noen av dem. I 1917 ble det fremmet et forslag fra representanten John Braset om skuddpremie på ulv. Det ble en enstemmig avgjørelse om at felling av ulv i Mosvik herred skulle inntil videre belønnes med kr. 25,00 fra herredskassen. I 1919 ble det gjenopptatt en sak fra 25.05.1917, der Ole B. Selli hadde innsendt et forslag om at bestemmelsen om forbud mot slipping av spring- værer på fjellbeite om sommeren måtte oppheves, og at en bedømmelses- komité ble oppnevnt for utvelgelse og stempling av springværer. Det ble nå besluttet å søke kgl. resolusjon om opphevelse av loven mot slipping av springvær i felles havnegang. Når dette forelå, skulle herredsstyret utnevne «kåringsmend». Ordfører Jenssen, Fredrik Køppen, O. H. Sæteraas og Edvard Tangstad stemte imot forslaget. Samme året var det et forslag fra Klinga herredsstyre om fredning av elg i 5 år. Uttalelse: «Herredsstyre fraråder bestemt hel fredning av elg i 5 år, fordi sådan fredning ikke ansees påkrevet for elgbestandens vedlikehold, og fordi den – med erfaring fra totalfredning av villrein – antages efter endt fred- ningstid at ville medføre en nedslagtning av elg, som helt vil ophæve fredningens heldige virkning i retning av øket bestand. Dernest vil man anbefale at jagttiden på elg i 5 år indskrenkes til de første 10 dager av den nugjeldende jakttid».

35 Det var nok ikke bare i Klinga de var bekymret for skogens vilt. På samme herredsstyremøte ble det behandlet en henstilling fra Norsk Kvindeforening til Dyrenes Beskyttelse om støtte for deres arbeid for en lov som forbød all- slags fangst med saks. Uttalelse: «Fangst med saks kan ikke erkjendes at være råere, grusommere eller mer barbarisk enn fangst med snare. Hvis Kvindeforeningen finder sig foran-lediget til at opta arbeidet for forbud mot begge disse slags fangst, vil herredsstyret underkaste spørsmålet sin grundige overveielse». Som en av de siste saker på dette herredsstyremøtet ble det behandlet en søknad fra Norsk Husflids Venner i Trondhjem om å få holde et 8 ukers vevkurs i bygda. Beslutning: «Avhvervelse av vævekursus findes for tiden ikke at kunne gjøre regning på fornøden tilslutning, hvorfor tilbudet avslåes». Protokollen var underskrevet av følgende: Einar Jenssen, John Braset, Fredrik Køppen, Ole H. Sæteraas, Bernt Al- stad, Johan Saltvik, Iver Næsset, Jørgen Gustad, Jørginus Berg, Edvard Løkken og Martin Melting. Ole H. Sæteraas overtok som ordfører i 1920. Han hadde da vært her- redskasserer fra 1902 til 1919. I en beretning om kommunens tilstand, skrev han i 1926 at det ikke kunne oppvises så svært mange kommunale tiltak i de siste 25 årene. Målet hadde vært å føre en forsiktig ledelse, ta det helt nødvendige først, deretter det mer behagelige og nyttige. I ettertid kunne man se at i den såkalte gode gamle tid, burde ha vært mer foretaksom, men folk syntes «skatteskruen» klemte den gangen også. Kommunegjelden var på 11.100 kr. i 1901. Den hadde i 1912 steget til 35.300 kr. Samtidig hadde kommunen 15.000 kr. i inntektsgivende obliga- sjoner, noe de fremdeles hadde i 1926. Av de saker som ble behandlet i perioden 1901–1920 kan nevnes: I 1904 ble den 600 m. lange veien mellom Vinjesjøen–Nervik opparbeidet. Her fikk kommunen 600 kr. i fylkesbidrag. Dette var det eneste bidrag kommunen hadde fått av fylket siden 1870-årene. I tiden før 1917 var det et turbulent eierforhold av gården Melvold, med mange spekulanter. Men i 1917 benyttet kommunen sin forkjøpsrett til å er-

36 verve eiendommene Melvold-Smiset. Disse ble like etter solgt til en innen- bygdsboende. Kommunen hadde da tatt unna et skogstykke, verdi kr. 12.000. I jubileumstalen som ordfører Per Vennes holdt på kommunestyremøtet 31.01.2001, refererte han fra et brev, gjengitt i Mosvik historielags årbok 1992–1993, fra Sæteraas til en av sine venner, datert 31.12.1934. I brevet skrev avtroppende ordfører Sæteraas følgende: «Så kom en kommunal daumannstid fra 1886 til 1920. Gammelgutane som i den tiden satt med det kompakte flertall i kommunens styre og stell var noen kommunale gnertnakker som ikke var sin oppgave voksen og satte kommunen langt tilbake. I den gode tid filet de med en skatteprosent mellom 6 og 7 og enda satte de opp for knappe budsjetter til de såkalte budne utgifter. Da de endelig sluttet ved 1920, var den gode tid gått unyttet hen. Det var forsømt vedlikehold på kirken og skolehusene, likeså vedlikehold av veiene, ingen kontantbeholdning fantes, men en gjeld på over 40.000 kroner og dertil et underskudd på 1.000 kroner i budsjettet. Og så kom nye menn og den lange hårde nedgangstiden. Man kunne da nesten si at det var for sent å snyte seg. Da gammelgutan styrte, kunne det være en eller annen gap som våget å si: Fleskbakken skulle ha vært omlagt: Ja da ja! Så gikk det enda 7 år. Da svarte den viseste av dem: Nu mener jeg at vi bør puste litt i bakken med denne veibyggingen. Så gikk det 20 år til, og folket utover Åsbygda pustet tungt i de stygge bakkene og tørket svette. Men så tok småguttene hverandre i hendene, de hadde hittil sittet på huk som lynget og einerbusken. Nu reiste de seg opp og sa: Kom så legg vi an! Men du store verden! Da kom det liv i troll og nisser og kommunale firtoms dverger. Meg gikk det verst utover». Hva skjedde i de 15 årene venstremannen Sæteraas var ordfører? Det ble kjøpt kommunehus (1924), med rom for sykepleierske, folke- boksamling, kontor for distriktslege og lokale for kommunens møter, en besparelse for kommunen, som ellers måtte leie disse lokaler. Kirken og skolehusene var påkostet både innvendig og utvendig, og skolene var forsynt med nødvendig skolemateriell. I 1923 kom elektrisiteten til bygda. Dette gjaldt også for Framverran. Dette var et vendepunkt for folk, selv om de første elektriske apparater begrenset seg til lyspæren. Senere kom komfyren, og den elektriske motoren, som nok var den som skapte den største forandring i hverdagen for folk.

37 Men ikke hele bygda fikk nyte godt av denne nyskapningen, det gikk ennå 30 år før hele bygda var «elektrisk». I anledning dette festskrivet, har Arne Aasan skrevet en beretning om utbyggingen av elektrisk kraft i Mosvik. Så tidlig som først på 1900-tallet fikk daværende eier av Vinje Bruk bygget et lite kraftverk i Mossa. Eksakt årstall for verket foreligger ikke. Kraft- verket gav, i tillegg til hovedbygningen på Vinje, strøm til møllen og sagbruket nedenfor Kvernbakken. Den siste som passet mølleverket og aggre- gatet var John Dahl. I et notat til amtstinget (fylkestinget) i 1907, gav amtsingeniøren J. Munch en oversikt over utbygget vannkraft i Nord-Trøndelag. Der gikk det frem at kraftverket på Vinje kunne avgi ca. 103 kW ved full effekt. Og det var ikke så rent lite på den tid. Kraftverket var i drift frem til ca. 1922–23. Som en kuriositet kan her nevnes at Vinje Bruk hadde elektrisk kraft før Trondhjem by fikk det. Den 21.06.1919 vedtok fylkestinget i Nord-Trøndelag enstemmig å opprette et fylkeskommunalt elektrisitetsverk, med et kraftanlegg i Follafoss. Dette ble forløperen til dagens N.T.E. Den 06.03.1923, knapt 4 år etter denne historiske beslutning i fylkestinget, ble den ene turbinen i Follafoss Kraftstasjon satt i drift. På forhånd var det blitt bygd en rekke kraftlinjer ut fra Follafoss, bl. a. en 20 kV-linje vestover langs fjorden til Verrabotn. Denne linjen hadde en avgrening på Verrastranda med sjøkabel over til Vestviknesset i Framverran, videre som luftlinje over Framverran til Skavdalen i Skarnsundet. Derfra over skogen til Lille-Grande i Mosvik, gjennom Mosvik sentrum frem til Laukaunet på Åsbygda og ned til Laukaunsand, derfra med sjøkabel over til Ytterøy. Denne linjen ble satt under spenning 17.04.1923. Denne linjen skaffet elektrisk kraft til bare en del av bygda, men utbyggingen gikk sin gang. Fra Lille-Grande til Kjerringvik, fra Mosvik sentrum til Åring, fra Laukaunet til Kaldal og fra Vestvik til Haugan. Det samme gjaldt beboerne i Markabygda, som fikk strøm fra Leksvik. Det skulle altså gå mange 10-år før hele kommunen var dekket med elektrisk kraft. De siste fikk det ikke før på 1950–60-tallet. En gang i tiden før Mosvik fikk elektrisk kraft, ble det opprettet et kommunalt e-verk. Eksakt når vites ikke, men det finnes notater i kommunale

38 protokoller om at det eksisterte i 1929, 1941 og 1942. Det kommunale e-verk hadde etter all sannsynlighet satt opp transformatorer i den 20-kV-linjen som N.T.E. bygde i 1923, og utfra den bygd lav- spentlinjer til abonnen- tene, etter hvert som de meldte sin interesse. Den 01.07.1944 overtok N.T.E. alt ansvar for elektrisitetsfor- syningen i Mosvik. Regnskapet for Mos- vik kommunale e-verk i tiden 01.01.1944 til N.T.E. overtok, viser en beholdning på kr. 5403,90. Forretnings- fører var da Elias Lor- entsen, med Johan Berg som revisor. Den første salven i forbindelse med utbyggingen av De foreslo ovenfor Mosvik kraftverk ble avfyrt av linjemontørene kommunestyret, at de Arne Aasan (til venstre) og John Nyborg. oppsparte midler ble brukt til allmenn-nyttige formål, bl.a. restaurering av Mosvik kirke. Til å utføre dette forslaget, foreslo de en nemnd på 3 medlemmer, nemlig O. H. Sæteraas, Bjarne Rognli og Thomas Tangstad. Ved kongelig resolusjon av 04.12.1981, ﬁkk N.T.E. tillatelse til erverv og regulering m.v. for utbygging av Mosvik kraftverk. Anleggsstart skjedde allerede 07.12. s.å. N.T.E. hadde eiet rettighetene i elva Mossa i en årrekke,

39 og det forelå gamle planer for utbygging av vassdraget. Sannsynligvis helt tilbake til 1920-årene. Disse planene ble nå modernisert slik at man kunne utnytte fallet fra Meltingvatnet og direkte ned til sjøen i Kaldalen. Dette ble et moderne anlegg, hvor N.T.E. for første gang i historien tok i bruk fullprofilboremaskiner, i stedet for konvensjonell sprengning av hovedtunnelen. Etter en hektisk anleggsperiode kunne Mosvik kraftverk settes i drift 24.02.1984. Det har en årlig produksjon på 85 GWh. I Ole H. Sæteraas ordførertid ble det bygd 9 km vei, deriblandt strekningen Staberg–Sliper (7 km). Denne strekningen kostet hele 80.000 kr., hvorav fylket bidrog med ca. 45.000 kr. Det var også gitt 2.000 kr. i frivillige bidrag. Da Sæteraas sluttet midt i de berømte «30-åra», hadde kommunegjelden blitt redusert med 6–7.000 kr., samtidig var beholdning og fonds 27.000 kr. større enn i 1920. Etter at Ole H. Sæteraas hadde lagt fra seg ordførerklubba, overtok Aksel Saltvik. I hans 2. periode som ordfører ble det store omveltninger i kommunens politiske og administrative styring. Fra 1941 ble herredsstyret om- døpt til «Herredsting», og medlemmene ble ikke lenger valgt, men oppnevnt av fylkesmannen. Dette lignet litt på russisk styringssett, og Aksel Saltvik søkte seg fritatt fra ordførervervet, og fikk også søknaden innvilget i januar 1941. I hans sted ble Bjarne Rognlie oppnevnt, med Anton Jenssen som varaordfører. Men begge søkte omgående om fritak og fikk det faktisk. I mellomtiden hadde tidligere varaordfører Tomas Tangstad også etter søknad blitt fratatt sitt verv, og like før jul i 1941 ble så Ola M. Hestebeit oppnevnt i stedet. Men også her skjedde det noe merkelig; Noen på fylkesmannens kontor må ha trodd at dette gjaldt varaordførerstillingen, for Aksel Saltvik fikk ikke avløsning før 01.05.1942. Da var det endelig blitt fastslått at Ola M. Hestebeit’s utnevnelse i desember året før gjaldt ordførerstillingen. I mai 1945 kom det telegram fra fylkesmannen om at Aksel Saltvik på ny skulle tiltre ordførerstillingen. I mai/juni 1946 ble Elias Lorentsen utnevnt av Mosvik herredsstyre, men fylkesmannen godkjente ikke valget, da han også fungerte som kommune- revisor, og dessuten ikke var med i herredsstyret i 1940. Men Elias Lorentsen var likevel ordfører i 2 år. I 1948 tiltrådte Thomas Tangstad som den andre

40 Venstre-ordføreren i Mosvik på 1900-tallet. Han var ordfører i to perioder. Neste ordfører ble Trygve Åring, som politisk representerte Kristelig Folkeparti, og var ordfører i hele 14 år. I hans ordførertid ble Mosvik en god del større i utstrekning og folketall, idet Framverran ble tillagt Mosvik. Bare 2 år etter denne sammenslåingen ﬁkk kommunen også ordfører fra den nye delen av kommunen, da Peter A. Gipling ble valgt. Han var bygdas ordfører på hele 1970-tallet, og overlot i 1980 ordførerklubba til sin partikollega Jarle Aune, også han fra Framverran. Han styrte «skuten» inntil han døde i desember 1986. Etter Jarle Aune’s død overtok Asbjørn Wibe som ordfører i 1 år, før Arne Aasan i 1989 ble den andre Arbeiderparti-ordfører på 1900- tallet. Ordfører i jubileumsåret 2001 er Per Vennes. Han har vært bygdas ordfører siden 1994. På disse 100-årene har bygda hatt 12 ordførere, 3 av dem er ikke barne- født i Mosvik, og disse har vært ordførere i 18 år til sammen. De er Ola M. Hestebeit, Asbjørn Wibe og Arne Aasan. Politisk har 10 av de 12 ordførere vært borgerlig, og de ﬂeste politisk «grønn». Som kjent er store deler av Mosvik kommune dekket av skog. Skog- og jordbruk er som nevnt hovednæringsveien i kommunen. Dette symboliseres både gjennom formavgrensningene og fargene i kommunevåpenet. Kommunevåpenet – to grønne tretopper – samtidig kan man lese en «M» for Mosvik. Det symboliserer altså at kommunen er en grønn skog- og jordbrukskommune. Man kan også si at det symboliserer en «ulvetannsnitt», det var mye ulv i Mosvik i gamle dager. Mosvik kommune har også et interkommunalt samarbeid med 8 andre kommuner, tilsluttet Fosen regionråd. Dette består av Leksvik, Mosvik og Verran fra Nord Trøndelag og Bjugn, Osen, Rissa, Roan, Ørland og Åfjord fra Sør Trøndelag. Fosen regionråd’s styre består av ordførerne i nevnte kommuner, mens selve rådet består av 2 medlemmer fra hver kommune. Regionsrådets oppgave er å bidra til positiv utvikling av næringsliv og offentlig service i regionen, og skal ta hånd om oppgaver som best kan løses for kommunene i fellesskap. Den overordnede oppgave for rådet er å skape nye arbeidsplasser, ved å utvikle eksisterende næringsliv, skape lagånd og tro på fremtiden og arbeide for bedre forståelse mellom næringsliv og kommunen. I tillegg arbeides det for reiseliv og barn- og ungdoms oppvektsvilkår.

41 Det må også nevnes at Mosvik siden på 1970-tallet, har hatt en venn- skapskommune i Finland som heter Vimpeli. Det er en landbrukskommune øst for Wasa. Mosvik ﬁkk tildelt denne vennskapskommunen etter forslag fra «Foreningen Norden». Vennskapskommunene har som opplegg at de skal besøke hverandre vek- selsvis 2. hvert år. Målet her er å utvikle samarbeid utover det rent «venn- skapelige» gjennom å høste faglige og praktiske erfaringer fra hverandre. I 2002 er det Mosviks tur til å besøke Vimpeli.

Kommunesammenslåingen Forut for sammenslåingen med Framverran i 1968, hadde den såkalte Skjei-komitéen og departement i 1966 fremmet to forslag for Framverran’s tilfelle. 1. Framverran sluttes sammen med Mosvik og Inderøy kommuner til en herredskommune. 2. Framverran sluttes sammen med Mosvik og Leksvik kommuner til en herredskommune. Departementet hadde på forhånd kommet til at alt. 2 ble en langstrakt kommune og vanskelig å administrere. Det ba om at saken ble lagt frem i de berørte herreds kommunestyrerer til uttalelse, og i nødvendig utstrekning også drøfte mulige andre alternativer. I Verran var kommuneinndelingen, som i nabobygdene, en gjenganger på ﬂere møter utover 1966. På et møte kommunestyret hadde 20.05.1966, ble det vedtatt å holde avstemningsmøte på Framverran. I Hovd-grenda hadde det da allerede den 28.04.1966 blitt holdt avstem- ming over alternativene: Alt. 1 ...at Framverran (og Sørsida) skal tilhøre Verran kommune som nå. Alt. 2 ...at Framverran (og Sørsida) skal få en kommunal tilknytning sør- over. Her ble resultatet ca. 50–50 % for begge alternativene. Avstemningen i Framverran ble holdt på Haugtun forsamlingshus 21.06.1966, hvor det ble votert over de samme alternativer. Av kretsens 251 stemmeberettigede møtte 149 og avgav stemme.

42 for Mosvik Alderheim i 1960. Cappelen samlet etter befaring i forbindelse med diskusjoner omkring kommunesammenslåing. Bildet er tatt uten- Representanter fra Nord-Trøndelag i Mosvik, fylke, formannskapsmedlemmer Verran og Inderøy, samt statsråd

43 Avstemningen gav følgende resultat: 71 stemte for nåværende kommuneinndeling (alt. 1). 77 stemte for tilknytning sørover (alt. 2). For Mosviks del var en sammenslåing med Leksvik eller Inderøy ikke særlig populært. Mosvik kommunestyre hadde derfor på et møte 14.05.1966 behandlet kommuneinndelingen etter en lengere redegjørelse, og kom enstemmig med en konklusjon om at Framverran (Sør-Verran) måtte slås sammen med Mosvik kommune til en herredskommune. Leksvik kommunestyre, som hadde fått forelagt saken av fylkesmannen, hadde i et møte 15.06.1966 gjort følgende vedtak: «Leksvik kommunestyre mener at Mosvik kommune har løst sine kommunale oppgaver meget godt alene, og dersom Mosvik og Framverran blir enige om en sammenslåing, skulle dette området ha gode forutsetninger for å utgjøre en god kommunal enhet. Leksvik kommunestyre kan derfor tiltre Mosvik kommunestyrets uttalelse og vedtak i møte den 14.05.1966». På et møte Verran formannskap hadde 16.08.1966, fremla representanten Peter A. Gipling følgende forslag til kommuneinndeling: Alt. 1 «Sør-Verran sluttes sammen med Mosvik og Inderøy til en herredskommune synes noe uheldig. Skarnsundet vil jo da dele kommunen, og selv om det er ganske god fergeforbindelse der, er jo ikke ferge og vei det samme. Alle kommunale møter holdes for det meste om kveldene, og det er vel også tilfelle med møtevirksomheten i andre lag og organisasjoner i ei bygd, og en kan jo ikke vente eller regne med at ferga skal gå utover senkvelden». Alt. 2 «Sammenslutning av Sør-Verran med Mosvik og Leksvik. Kommune- styret er enig med departementet i at det blir en noe langstrakt og tungvint enhet med store avstander. Kommunestyret er av den mening at det mest naturlige for Sør- Verran må være å bli slått sammen med Mosvik kommune til en herredskommune. Når Skarnsundveien blir ferdig om kanskje 1 á 2 år, vil det bli en geograﬁsk godt arrondert kommune med gode kommunikasjoner. En slik løsning er også i samsvar med Kommune-inndelingskomi- téens mindretallsforslag av 10.07.1960.

44 Verran kommunestyre mente at det mest naturlige for Hovd-kretsen var å bli lagt sørover. Dette ville også være bedre sett skolemessig. En kommune bestående av Mosvik og Sør-Verran ville kanskje bli en liten kommune hva folketall angår, men slik som folketetthet, kommunikasjoner og geograﬁske forhold er på vestsiden av Trondheimsfjorden, kan en ikke vente å få så folkerike kommuner som kanskje ønskelig. Konklusjon: Sør-Verran, med Hovd-grenda, slås sammen med Mosvik til en herredskommune. Representen Arne Rennemo hadde håpet at folkeviljen i Sør-Verran hadde komme til uttrykk i et mer markert ﬂertall for det ene eller andre alternativ. Han påpekte at Verran kommunestyre ville føle seg i villrede etter de avstemninger som var holdt i Hovd og Framverran skolekretser. Verran kommunestyre kom så med 3 alternative forslag om grenser for en ny kommune som Sør-Verran skulle bli innlemmet i: 1. Sammenslutning med Mosvik og Inderøy. Med tanke på samarbeid om ungdomsskolen på Inderøy, kunne dette sees som en god løsning, men da kommunen tross alt vil bli avskåret av Skarnsundet, vil en ikke tilrå dette alternativ. 2. Sammenslutning med Mosvik og Leksvik. Kommunen vil bli noe langstrakt og en er redd for at dette vil medføre nokså store ulemper. En vil derfor karakterisere dette alternativ bare som det nest beste. 3. Sammenslutning av bare Mosvik og Sør-Verran. Dette vil bli en nokså liten kommune, men den vil likevel danne en naturlig enhet som skulle kunne bygges ut med en relativ billig administrasjon. Kommunen vil kunne samarbeide med Inderøy om ungdomsskole. Verran herredsstyre vil anbefale dette som den beste løsning. Og som kjent, alternativ 3 ble løsningen. Året etter sammenslåingen, 01.09.1969 møttes formannskaper i Verran og Mosvik på fylkeskontoret, Steinkjer, for å drøfte et økonomisk oppgjør. Dette gjaldt da de kommuneskogene Verran kommune eide i Sør-Verran, og som nå skulle overdras til Mosvik som følge av kommunereguleringen av 01.01.1968. Oppgjørets størrelse ble det ikke tatt noen standpunkt til. Det skulle skje med forhandlinger mellom de to kommuner.

45 Mosvik kommunestyre henviste i denne saken til Ot.prp. nr. 28, 1955, hvor det bl.a. heter: «Når det dreier seg om partielle overføringer, vil den minskede kommune etter det som er sagt foran, beholde all eiendom som ikke er så nøye forbundet med det terreng som overføres, at det må ansees som en del av dette, og som heller ikke er så nøye og uløselig knyttet til det territorium og den befolkning som blir skilt ut, at den bør følge med». En overføring av skogeiendommene må skje på en slik måte at det til- fredsstiller begge kommunene. Av et brev fra fylkesmannen til departementet s.å. gikk det frem at dersom Mosvik måtte betale store summer for skogene, vil dette bety en stor belastning på kommunens økonomi og en vil få en stagnasjon i utbyggingen av mange presserende tiltak som da syntes nødvendig. Mosvik var klart den minste kommunen og økonomisk svakeste av de to kommuner, Verran og Mosvik. Mosvik er også en fraﬂyttingskommune. Det er ingen form for industri eller bedrifter i kommunen. Arbeidsledigheten er stor og iﬂg. opplysninger fra arbeidskontoret har kommunen den klart største prosentvise arbeidsledighet innen distriktet. Mosvik kommunestyre hadde dessuten den mening at når det først er foretatt kommuneinndeling, så var det unaturlig at skogene fortsatt skulle tilhøre Verran kommune. Ved den foretatte kommunereguleringen var grensen mellom de to kommuner bestemt til å gå i Verrasundet. De to skogeiendommene det gjaldt grenset forøvrig til endel kommune- skog Mosvik hadde fra før, og kunne således mest rasjonelt drives av Mosvik kommune. Skogteigene hadde dessuten tidligere tilhørt gårdbrukere i Sør- Verran. Mosvik kommunestyre mente derfor at skogene måtte overdras Mosvik kommune fra 01.01.1970, mot en rimelig erstatning.

46 Industri

I første halvdel av 1900-tallet var det noen «grundere» som prøvde seg med bergverksdrift i bygda. På Hamran ble det forsøkt med kvernsteins- brudd, men steinen viste seg til å være mindre brukbar og virksomheten ble nedlagt. På nabogården Troset øvre ble det i 1930 gjort et forsøk med et kvarts- steinsbrudd. Taubane, kai og silo ble bygd, men nedlagt etter et par års tid. På Laukaunet ble det gjort et forsøk med kalksteinsbrudd. Her ble også kai bygd i Gråsteinvika. Prosjektet strandet grunnet pengemangel. Denne kalksteinsåren går forøvrig fra Gråsteinvika over Sundset øvre, Melting vestre og til Leksvik grense. I 1923 ble Lorentsen Trevarefabrikk etablert, senere «Mosvik trevarefabrikk«. Den var den eneste industri i bygda før Vinje Bruk noen år senere startet sagbruk i Nervik. Disse var også Mosvik’s eneste industri i mange år utover 1900-tallet. «Trelamell AS» er en videreføring av «Mosvik trevarefabrikk».

Norsk Limtre AS er i dag kommunens største industriarbeidsplass med rundt 50 ansatte.

47 På 1970-tallet bestemte kommunens folkevalgte at Mosvik’s industri- område skulle ligge i Nervik. En del bolighus måtte da rives, samt Vinje Bruks sagbruk, og et industribygg ble oppført. De ble da utleid til de nyetablerte bedriftene «Trelamell AS» og «Elsafe AS», som de største. «Trelamell AS» har i forbindelse med strukturendringer endret navn, først til «Norlamell AS», og til dagenes navn «Norsk Limtre AS» og fremstår i dag med ca. 50 ansatte. «Elsafe AS» var et av grunderen Bjørn Lyng’s verk og var før virksomheten ble ﬂyttet til Leksvik i 1997, en hjørnesteinsbedrift i Mosvik med ca. 50 ansatte. Også en bedrift «Mopro» hadde tilhold her en tid, og produserte bil- hengere. Ellers har Mosvikbygg og Nervik Transport sitt tilholdssted der. Selv om bygda nesten ikke har arbeidsledighet, trengs det ﬂere arbeidsplasser for å opprettholde folketallet. Mer allsidige arbeidsplasser er ønske- lig.

48 Handel

Før i tiden var livet på landet et selvforsyningssamfunn, mens det i byene var mer et pengesamfunn. Det var bonden som utgjorde tyngden i dette selvforsyningssamfunnet. Stort sett alt man trengte kom fra bonden, men etter hvert måtte denne naturalhusholdningen vike for det mer pengesamfunn som trengte seg frem. I begynnelsen startet dette med at en vare ble byttet med en annen vare, eller et utført arbeid ble betalt med en vare. Penger hadde nok vært et betalingsmiddel lenge, om ikke i klingende mynt, så i form av eiendom. Bonden hadde husdyr, især okser var et bra betalingsmiddel. Som et produkt av nødvendigheten av å drive bytting av varer og tjenester, dukket landhandleren opp. Handelsvirksomheten i bygda har lange tradisjoner. Før den kooperative tanken ble innført her i landet, var all handel av privat art, så også i Mosvik. I Mosvik var Vinjesjøen og Saltvikhamn det naturligste stedet for slik virksomhet, men også andre steder, f. eks. Grandeøra og på Lille-Grande, hvor Jacob Brecke drev handel. Ved Saltvikhamn var det privat handel helt frem til i 1934, da ble Salt- vikhamn Samvirkelag stiftet som det første av sitt slag i Mosvik, og var med sine 54 medlemmer det minste i Trøndelag like før det ble nedlagt i 1984. Ved Vinjesjøen var det også privat handel langt ut på 1900-tallet. Som en ﬁlial under Saltvikhamn Samvirkelag ble Mosvik Samvirkelag etablert. Også dette laget viste seg å være for lite mot de store kjøpesentrene som dukket opp, og ble derfor oppkjøpt av en av gigantene i samvirke-cooperasjonen her i landet, Verdal Samvirkelag. Selv om laget hadde bygd nytt forretnings- lokale i midten av 1950-årene, ble da dette for uhensiktsmessig og lite, og laget ﬁkk lokaler i det nå såkalte Sentrumsbygget. Selv om det ble opprettet et samvirkelag ved Vinjesjøen, var det ikke slutt med privat handel ved Vinjesjøen. I 1946 startet Leif Elden butikk noen hundre meter øst for samvirkelaget. Han hadde også postkontor i forret-

4 Ð Mosvik 100 år ningsbygget. Men også denne forretningen måtte tilpasse seg alt det nye som hadde dukket opp. Leif Elden overlot derfor forretningsvirksomheten den 01.01.1979 til datteren Johanne og hennes mann Edvard Tangstad. De begynte straks å utarbeide planer for et nytt forretningsbygg. Dette ble åpnet allerede i mars 1983. Tre år senere ble den utvidet, og i 2001 fikk de også «Post i butikk». I Framverran har det aldri eksistert noe samvirkelag. Men mange har drevet butikk der. På Selsetvika hadde det allerede i 1888 eksistert en landhandel i noen år. Her var det Jacob A. Brecke fra Lille-Grande i Mosvik som var handelsfullmektig hos kjøpmann P. L. Wennes. Brecke hadde også post- åpneriet, men det ble senere flyttet til Venneshamn. På begynnelsen av september i 1888 etablerte Ernst Karlsen fra Lille- Grande landhandel på Venneshamn. Det ble utvidet med meieri, bakeri, postekspedisjon og ikke å forglemme, skipsekspedisjon. Den første kaien ble også bygget her i 1888. Ernst Karlsen var eier og driver av forretningen til sin død i 1902. Etter hans død drev enken Elen Karlsen (f. Sundset) forretningen til 1918. Da overlot hun den til sin sønn Arne Karlsen d.e. Han drev den i 40 år. Fra 01.01.1958 overtok Einar Karlsen. Han ble den 3. generasjon Karlsen som var eier. Han hadde imidlertid sin hovedbeskjeftigelse utenfor forretningen, og ansatte derfor bestyrer til den daglige driften. Fra 01.01.1971 ble Einar Karlsen’s sønn Arne Karlsen d.y. medeier, og 20 år senere eneeier. Utenom handel med varer var det også i Mosvik behov for lån av midler til etablering av ny virksomhet og hus og hjem. Så tidlig som i 1862 ble prestegjeldets tre sogn enige om etablering av en sparebank. Dermed ble Ytterø Prestegjelds Sparebank opprettet med kontor i Mosvik. Hvor sparebanken hadde sitt tilhold før 1899, vet man ikke, men dette året ble lærer og kirkesanger Lorents A. Lorentsen tilsatt som kasserer og han «tok» med seg banken hjem til Grande skole. Der hadde den tilhold til 1916, da ble Solvang dens nye oppholdssted. To år senere ble lensmann Ivar Erstad kasserer og banken ble igjen flyttet til Grande skole. I 1924 ble bankvirksomheten flyttet til Vangen. I 1926 ble det av forstanderskapet i banken behandlet et forslag fra Ytterøy kommune om at dens interesse i banken måtte utskilles. Dette ble avslått med 19 mot 4 stemmer. Men på samme møte ble det vedtatt at

50 Ytterøy Privatbank skulle bli sparebank og fikk da navnet Ytterøy Sparebank. Den gamle bank i Mosvik tok da navnet Mosvik Sparebank, og fikk nå sitt tilhold i Mosvik kommunehus Fredly. Men å være liten blant mange store er ikke så greit, så i 1988 fusjonerte den med Sparebanken Midt- Norge, og har nå lokaler i Sentrumsbygget. Verran Sparebank ble 07.12.1907 stiftet på handelsstedet Selset- vik. Forut for stiftelsen hadde det vært aksjetegning. Det var da 30 personer som hadde tegnet aksjer, som hver hadde en pålydende på Faksimile av en annonse fra 1895 som viser at 100 kr. De fleste hadde konkurransen kunne være skarp allerede den gang. tegnet en aksje, men noen hadde også bare 1/2 aksje. Opprettelsen av Verran Sparebank kan kanskje sees i sammenheng med Mosvik og Verran 6 år før hadde skilt lag. Til da hadde alle som sognet til Framverran benyttet Ytterøens Sparebank i Mosvik. Dette tok antagelig slutt etter «skilsmissen» og folk i Framverran ønsket en bank i nærmiljøet. Banken ble opprettet på en tid med lite penger blant folk, men var allikevel ment som ei sparebøsse for de som hadde noen kroner. Likedan for

51 de som i kortere og lengre tid trengte et lån. Om disse låntakerne enkelte ganger oppigjennom 1900-tallet måtte søke om utsettelse av avdrag og renter, førte banken alltid en forsiktig linje, noe som førte til at det sjelden ble tvangsauksjoner. Fra banken ble stiftet til 1952 hadde den tilhold på Vestvikaunet. Fra da av og til 1967 på Vestvik Øvre og siden hos Per Følstad. I 1986 kunne banken flytte inn i egne lokaler ved Venneshamn. Året etter kunne også banken feire 80-års jubileum. Banksjef i jubileumsåret var Knut Berge, den 4. i bankens tid. Å være liten er før nevnt ikke bra. Men Verran Sparebank trives og fungerer bra som liten blant gigantene. Selv om banken flere ganger har fått tilbud om å slå seg sammen med de store, har bankens ledelse alltid avvist slike tilbud. Grunnen er at den vil være selvstendig, for så å kunne ivareta kundenes behov bedre, enn om de hadde blitt en fjernstyrt brikke i en større bank. I 1990 fikk Mosvik sitt første og hittil eneste serveringssted, nemlig Sjøkroa. I årene etter at kroa ble etablert, har den skiftet eiere og drivere flere ganger. Kroa drives i dag under navnet Jækta Fjordstue A/S, og eies av Rune Langfjæran og Erik Tangstad med flere.

52 Skog- og landbruk

Som nevnt dekker skogen ca. 85% av kommunens landareal. Dette utgjør 170 km2. Av dette eier kommunen ca. 15 km2, staten ca. 23 km2 og resten ca. 115 km2 er på private hender, med Vinje Bruk som den største, med ca. 85 km2. I 1952 var det totale skogareal oppgitt å være 99.500 da., herav 24.000 da. på Vinje Skogen har fra uminnelige tider vært arbeidsplass for mange mennesker. Før maskinene overtok og industrialiserte skogbruket, var alt arbeid basert på rå muskelkraft, både av skogsarbeidere og hester. Fra stokken ble kappet ut av treet til den lå på sagbenken, hadde den gjennomgått mange hand- teringer av mange hardhudede arbeidsnever og forvoldt mye svette.

Anton Skaufel i kamp mot «frøssibarken».

53 Rå muskelkraft var altså det som rådde i skogen frem til midten av 1900- tallet. Svansen, øksa og barkspaden var redskaper som måtte til. Når stokken lå der nybarket og fin, var det hesten som overtok transporten til nærmeste elv eller vann. Fløting av tømmer hadde lange tradisjoner også i Mosvik. Kaldalselven, Sliraelven og Mossa er elver som i tidens løp har båret mange tømmerstokker på sine «rygger». For å få nok vann til tømmer- fløtingen, den foregikk som regel på våren, ble det bygget demninger. I dag kan man se rester av disse damanlegg, bare Koltjerndammen er intakt, den ble for noen år siden restaurert. Den siste av disse tre elver det ble fløtt tømmer i er Mossa. Fortidens skogsyrke og tømmerfløting var et farlig yrke, og liv gikk også tapt. Frem til 1950-årene og før teknikken og maskinene overtok det tyngste arbeidet og reduserte antall skogsfolk, var skogen som nevnt ovenfor, en viktig arbeidsplass for folk (og hester) i bygda. «Svansen» ble da avløst av motorsagen, og hesten av traktoren. Omleggingen til «moderne» skogbruk krevde skogs-bilveier, og tømmerbilene overtok. Transporten ble flyttet fra elv til vei, og tømmeret kjørt direkte til kjøper. Dermed trengtes det ikke så mye folk, det ble en mer rasjonell drift. Skogen som kilde til mange menneskers levebrød ble redusert, men for skogeierne en trygghet øko- nomisk. Ved dagens skogsdrift har hogstmaskinen overtatt. På 1900-tallet ble tømmeret solgt til sagbrukene Kjerknesvåg og Trones. Follafoss tresliperi tok seg av «slipen», d.v.s. den øverste stokken på treet. Landbruket i bygda har også lange tradisjoner, men har også vært en næringsvei med mye slit for folk og hester. Mange gårder har bratt jordvei og mye av den er ikke egnet til maskinell drift. Nå er heller ikke bygda kjent som en stor landbrukskommune, gårdene er relativt små. I 1952 var det totale oppdyrkete areal anslått til ca. 4.000 da., derav Vinje Bruk med ca. 800 da. Men folk klaget ikke, men sådde og høstet år etter år. Seterdrift var også en del av gårdsdrifta, noe som frigjorde mye av gårdens jord til produk- tivitet, i stedet for beite for husdyra. Mange hadde også områder på fjellet til såkalt fjellslått. På gårdene ble all melk «foredlet» til melkeprodukter, så som ost og smør. På Vinje hadde de også eget gårdsmeieri, og melkeutsalg.

54 Tømmersopping i Kvennavika. Fra venstre: Asmund Bragstad, Tor Lønseth, Karl Sandmo og Olav Tangstad.

I grendene ble det stiftet såkalte smør- og egglag, som hadde til oppgave å selge gårdenes produkter til grossistene i byene, da helst Trondheim. Disse eksisterte til midten av siste århundre. Men så ble det nytenking og bøndene ﬁkk levere melken til meieriet på Levanger. Dette skjedde ved at det ble opprettet melkebåtrute. Meieri- spannene ble en ny ting å forholde seg til. Disse ble nå tilkjørt på kaien ved Venneshamn, Vinjesjøen og Saltvikhamn hver dag om morgenen, unntatt helligdager. Denne måten å frakte melk på ble opprettholdt til ferjen over Skarnsundet ble opprettet i 1958. Da tok lastebilene over transporten. Det ble da nødvendig med melkeramper ved alle gårdsveiene. Også denne måten å frakte melk på ble fort «gammeldags», tankbilene overtok. Dette medførte for bonden, nytt utstyr som tankanlegg i tilknytning til fjøset. Men også andre endringer i landbruket trengte på. Gammel- tidens måte med å tørke høyet på hesjer avtok, siloslått var mer arbeids- besparende. Dette krevde også nye bygningsmessige forandringer.

55 John Melting i gang med harving på Øksnåsen.

Mange små bruk i jordbruket har ikke klart å følge med i utviklingen, og har blitt nedlagt/tillagt nabobruket som tilleggsjord. Pr. 31.12.2000 var det i kommunen 6300 da. dyrket jord til forvekster og 1300 da. innmarksbeite. Til korn og poteter til sammen 950 da. Av husdyr er det fortsatt kua som er «dominerende», men sauehold er også betydelig. Geiter var helt vanlig på alle gårder inntil midten av 1900- tallet. De mange husmannsplassene ble oppkjøpt av brukerne og ble såkalte småbruk. Disse kunne ikke alltid brødfø en familie, så eierne måtte skaffe seg utkomme i tillegg til plassen. De kunne begynne som skomakere, skred- dere, smeder, snekkere, ﬁskere eller ved skog og jordbruksarbeid på gårdene slik som før.

56 Samferdsel og kommunikasjon

Etter at Graham Bell i 1877 oppfant telefonen tok det bare litt over 10 år før denne «rariteten» kom til Mosvik. Det var ennå ikke noe televerk som tok seg utbyggingen, det måtte foregå på frivillig basis eller ved aksjetegning. Allerede i 1900 ble det tatt ibruk en rikstelefonlinje mellom Mosvik og Leksvik, via Markabygd. Det ble opprettet en sentral i den kjente «Brun-stu» ved Vinjesjøen, og med Elen Marie Richter som telefonbestyrer. Utover Ås- bygda ble telefonutbygginga ﬁnansiert med «telefonbasarer», og første etappe ble utbygd til Saltvikhamn. Andre etappe i 1912 til Skavlen, Troset nedre og Sliper. Midt på siste århundre ble telefonen automatisert i Mosvik sammen med resten av landet. Dermed gikk Mosvik telefonsentral over i historien. I dagens samfunn har mobilen overtatt det meste av kommunikasjonen tele- fonisk, og har blitt hvermannseie. Men det var ikke bare telefonen som var noe nytt ved forrige århundre- skiftet, bilen og radioen var kommet for å bli. I Mosvik tok det mange år før de første radioene kom, og enda senere bilen. Jektene var nevnt som befordringsmiddel på 1800-tallet, og også et stykke ut i 1900-tallet. Vinden var gratis og et billig fremdriftsmiddel, det trengtes bare et seil for å fange den opp. Kull var ikke gratis, men sammen med vann, som var gratis, kom snart de første båter med dampmaskin på fjorden. Disse båtene ble litt sikrere å reise med, og for å ikke glemme, de kunne også gå i vindstille. Dermed danket de ut jektene, og mang en Mosvik-jekt kom i opplag, og nå er de bare historie. Rute- og fraktbåter ble et fast innslag på fjorden og gjorde det mye lettere for kommunikasjonen mellom bygdene og byene. Innenfor Skarnsundet var det vanlig at fjorden ble islagt om vinteren. Dette satte en stopper for båttraﬁkken innover fjorden i lange perioder om kulden holdt seg. For folk i Verran betydde dette en isolasjon fra omverdenen, da deres eneste ferdselsåre var ufremkommelig. Om folk levde stort sett av det de selv

57 produserte, så var det ting som måtte kjøpes og selges. Derfor var de avhengig av å få fraktet varer inn og ut av bygdene. På fjorden hadde altså jektene blitt avløst av dampbåtene. Damp- maskinene ble igjen erstattet av forbrenningsmotoren. Rutetrafikken på fjorden for person og gods ble oppretthold delvis av statlige midler, men da dette opphørte, var også lønnsomheten borte. Gods- og persontrafikken ble tvunget til landbasert befordring. Dette medførte krav om bedre veier, for ikke å si nye veier. Sist på 1950-tallet ble det opprettet ferjerute over Skarnsundet. Først på 1960-årene ble veien Mosvik–Leksvik åpnet for trafikk, og mange ville gjerne ha konsesjon på rutetrafikk på denne strekningen, samt videre til Vanvikan, som da hadde ferjeforbindelse over til Trondheim. Blant de 5 søkerne, ble det av Mosvik kommunestyre i 1963 anbefalt at Fylkes- bilene i Nord-Trøndelag skulle få denne konsesjonen. Som sak. 11 i 1923 hadde Mosvik herredsstyre fått oversendt til uttalelse et brev fra overingeniøren i veivesenet. Brevet gjaldt en søknad fra Verran herredsstyre om å få veianlegget Mosvik–Venneshamn ombyttet på fylkets veiplan til fordel av et påtenkt veianlegg i Verran, nemlig Tangstad–Folla- foss. «Enstemmig fattedes sådan uttalelse: Mosvik herredsstyre må protestere mot en sådan forandring av fylkets veiplan, hvorved hovedveianlegget Mos- vik–Venneshamn mister sin plass i rekkefølgen, og håper at fylkets myndig- heter har full forståelse av denne veis berettigelse og betydning for vårt herred». Selv om denne veistrekningen var på fylkets veiplan i 1923, skulle det gå 45 år før den var en realitet. Og straks før Framverran i 1968 ble tillagt Mosvik, ble altså Skarnsundveien (Kjerringvik–Venneshamn) åpnet. Der- med var bygdene på nordsiden og langs Trondheimsfjorden bundet sammen. Vei og veianlegg var et gjengangstema utover 1920-tallet. På dette tiåret var det satt i gang arbeid med veistrekningen Storenget–Melvold bru. Da det av arbeidskomitéens beregning gjenstod 150 dagsverk, var pengene bevilget til anlegget oppbrukt, og de søkte i 1929 om en tilleggsbevilgning på 700 kr. Det er ingen notering om noe vedtak.

58 D/S Innherred, 339 bruttotonn, bygd mars 1929 ved Trondhjem mek. Verksted.

På samme herredsstyremøtet i 1929 ble det også behandlet en søknad fra 28 innbyggere – derav 20 jordbrukere – i Langaunets skolekrets «om å få oparbeidet og optatt i det offentlige veinett adkomstvei fra Langaunet skole og frem til bygdeveien ved Staberg søndre. Denne veistump vilde bli en parsel av en fremtidig bygdevei som det i lengre tid har vært på tale skal føre utover Åsbygden. Kretsen er nu henvist til en bratt og tungvint sti som adkomst til bygdens veinett – kan ikke vente med sit veikrav inntil det hele veispørsmål blir løst under ett». Også her var det ikke notert noen beslutning. Disse 28 innbyggerne ved Langaunet skolekrets måtte nok benytte denne bratte og tungvinte stien noen år til. Veien ble påbegynt i 1932. Allerede straks etter 2. verdenskrig var det noen som «luftet» tanken på ei bru over Skarnsundet, men få trodde på en slik eventyrlig tanke. Men etter over 40 års ferjetraﬁkk over Skarnsundet, ﬁkk Mosvik og nabobygdene den største julegave noen bygd kan tenke seg. Arne Aasan, som var ordfører i Mosvik under anleggsperioden for Skarn- sundbrua, har for festskriftet skrevet dette om brua:

59 «Etter hvert som den bygningstekniske utvikling etter krigen gjorde frem- skritt, og utkantkommunene bl.a. Ytre Namdalen fikk sine bruforbindelse, modnet også tanken om bru i Skarnsundet. Det vil føre for langt å gå i detalj her i dette festskriftet, om hvordan dette prosjektet ble drevet frem. Vi får nøye oss med at de menn (for det var bare menn) som for alvor begynte å arbeide med tanken om bru i Skarnsundet i 1972, var drivkrefter som mente at nå var tiden kommet. 19 år senere var brua en realitet. Den 19.12.1991 klippet H.M. Kong Harald V. snora, og en ny epoke, for ikke å si, tidsrekning for Mosvik var et faktum. Nå var det opprettet sam- menhengende veiforbindelse mellom Fosen og Innherred. Et kjempeløft. Den store dagen da brua ble åpnet, opprant med sol fra en skyfri himmel, vindstille, grønne plener, litt snø på toppene og en speilblank fjord. En ramme som man aldri kunne ha drømt om så sent på året. Var det noen som mente at vi hadde flaks? Å nei da, dette var ordnet på forhånd og avklart på aller høyeste hold! Vi skulle jo ha selveste Kongen på besøk i bygda. Det var over 900 år siden sist, så det skulle bare mangle. Etter noen år med en interkommunal bru-komité, som drev frem prosjektet, ble det stiftet et A/S. Da Stortinget bestemte at brua skulle bygges, så vedtok også Stortinget at dette A/S skulle være ansvarlig for 1/3 av bruas totale kostnad. Brua med veitilknytninger på begge sider kostet totalt ca. 240 millioner kroner. Det vil da si at 80 millioner kroner, pluss renter, må dette A/S inn- kreve av trafikkantene før brua er nedbetalt. Med en nedbetalingstid på 18 år, må trafikkantene over Skarnsundbrua belage seg på fortsatt å betale bompenger i 7–8 år. Noe som hovedsakelig belastes trafikkantene på nordsiden av Trondheimsfjorden, da det er trafikkantene derfra som «bærer den tyngste børa». Med respekt å melde, en belastning på et omland med ca. 30 tusen innbyggere. La oss i korthet ta med at brua i Skarnsundet, der den ligger i terrenget med veitilknytningene på begge sider, har også fått sine utmerkelser. I 1992 fikk den BETONGTAVLEN (fra betongforeningen). I 1994 fikk den VAKRE VEGER’s pris (vegdirektørens pris), og samme året FIP-avard for «autstanding structures». FIP står for: «Fé déragtion Inter- nationale de la Précontrainte» (fransk).

60 Skarnsundbrua. Foto: Fjellanger Widerøe

61 Dette er alle meget prestisjetunge priser, spesielt den siste. I en konkurranse med 58 forslag fra 60 land, tildelte den internasjonale jurie prisen til Skarnsundbrua, enstemmig. Prisen ble for øvrig utdelt 02.06.1994 i Washington DC, USA, og den utdeles bare hvert fjerde år. En representant fra vegkontoret i Nord-Trøndelag og bruas konstruktør var invitert til Washington DC, USA, og mottok prisen». Med Skarnsundbrua ble Mosvik enda litt mindre, for ikke å si, helt uavhengig av fjorden som transportåre. Som før nevnt ble fylkesveien Leksvik–Mosvik ferdigstilt først på 1960- tallet, og Skarnsundveien litt lenger ut på dette tiåret. Men også andre vei- prosjekter ble ferdigstilt, nevnes kan Meltingen–Verrabotn, vei til Hovd- grenda og til Duksøra. Kommunestyret vedtok i sak 20/2000 å nedsette et utvalg på 3 personer som fikk i oppdrag å komme med forslag til retningslinjer for klassifisering av det kommunale veinett. I utvalget har Trine Berg Fines vært leder, med Arvid Nervik og Arnfinn Tangstad fra administrasjonen. Disse har utar- beidet forslag til «Retningslinjer for klassifisering av kommunale veger», og de har tatt utgangspunkt i de økonomiske rammebetingelser kommunen har, prøvd å få klargjort hvilken funksjon en kommunal vei skal ivareta, samt utarbeide mer «rettferdige» regler enn i dag. Utvalget har også kommet med et forslag om etablering av en tilskudds- ordning for sommer- og vintervedlikehold av private veier, samt retningslinjer som innebærer at ca. 19 km kommunal vei nedklassifiseres til privat vei, mens ca. 1 km private veier blir kommunal vei. Dermed vil kommunen få vedlikeholdsansvar på ca. 30 km vei mot ca. 48 km i dag. Sommer- og vintervedlikehold har en gjennomsnittlig pris på 25 kr. pr. km. pr. år. Dette utgjør en kostnad på ca. 2 mill. kr. pr. år.

På et formannskapsmøte 28.09.2000 ble følgende innstilling foretatt: 1. Retningslinjer for klassiﬁsering av kommunal veier og tilskudd til private veier i henhold til vedlegg 1c, vedtas. 2. Kommunestyret fastsetter årlig de økonomiske rammebetingelser for tilskuddsordningene. 3. Rådmannen delegeres myndighet til å omklassiﬁsere veier og tildele tilskudd i tråd med retningslinjene og økonomiske rammebetingelser.

62 Første omklassiﬁsering gjøres gjeldende fra 01.05.2001 og veiene klas- siﬁsere deretter årlig i tråd med retningslinjene. 4. Rådmannen delegeres myndighet til å inngå avtale med grunneiere om bruk av private veier til kommunale anlegg og eiendommer. 5. Retningslinjene skal evalueres og sak fremmes for kommunestyret i løpet av våren 2003.

Retningslinjer for klassifisering av kommunale veier. En vei klassifiseres som kommunal vei når: 1. Veien har vesentlig betydning som adkomst til og fra offentlig anlegg og bygninger, idrettsanlegg, tilrettelagte friluftsområder, eller andre områder av viktig almen interesse. 2. Veien er viktig avlastningsvei for riks- eller fylkesveg for å ivareta trafikksikkerhet. 3. Veien er viktig forbindelsesvei mellom riks-/fylkesvei for å redusere transportbehovet. 4. Veien er samlevei for flere helårsboliger og/eller næringsvirksomhet. 5. Veien er samleveg i kommunalt anlagt boligfelt og hvor kommunen er eier av veiområdet.

Retningslinjer for tilskudd til vintervedlikehold av private veier. Tilskudd gies til: 1. Enkeltpersoner som alene vedlikeholder vei lenger enn 300 m. til hel- årsbolig, eller veilag når veilengden pr. helårsbolig er lenger enn 300 m. Tilskudd gies ikke de første 200 m. pr. helårsbolig. 2. Det kan etter særskilt vurdering gis tilskudd til vedlikehold av vei- strekninger som ellers faller utenfor kriteriene. 3. Tilskudd utbetales mot godkjent dokumentasjon.

Retningslinjer for tilskudd til vintervedlikehold av private veier. Tilskudd gis til: 1. Enkeltpersoner som vedlikeholder vei til helårsbolig og som har dokumenterte utgifter som overstiger kr. 4.000 pr år. til brøyting og strøing av private veier. Kommunale satser for brøyting og strøing legges til grunn ved vurdering av de dokumenterte utgiftene.

63 Kommunestyrets vedtak i møte 11.10.2000 Dagens kommunale veinett opprettholdes der det er fast bosetting. Formannskapets forslag til retningslinjer legges til grunn ved fremtidig opptak av kommunale veier. Vedtaket ble gjort gjeldende fra 01.05.2001.

I jubileumsåret blir ca. 3,6 km kommunale vei nedklassiﬁsert til private veger. Dette skjer pr. 01.08. og er veier som ikke fører frem til fast bosetting, og er følgende: Kv. nr. 121 kryss kv. 120–Duksøra Kv. nr. 242B kryss kv. 240–Pumpestasjon (nedlagt). Kv. nr. 332 kryss avkjørsel 35/26–Sætervang. Kv. nr. 650 Vestvik kirke–Vestvik industriområde Kv. nr. 920B kryss fv. 191 Hovd vestre–Solstrand/Fagervik.

Når det gjelder brøyting og strøing av private veier vil kommunen fortsatt ha et tilbud, men oppsitterne må betale dette.

64 Opplæring/skole/barnehage

Langt tilbake i tiden var det ikke noen skole i Mosvik i likhet med andre steder i landet. I 1739 kom det en lov som bestemte at alle barn over 7 år skulle gå 5 år på skole for å lære bibelhistorie, katekisme, Pontoppidans for- klaring og lesning. Utgiftene til skolen skulle belastes bygdefolket. Skolen var altså en religionsskole, hvor presten, prosten og biskopen skulle føre tilsyn med at opplæringen skjedde som den skulle. Dette var en skrøpelig skole med tanke på allmenn utdannelse, men folk lærte seg i hvert fall å lese. I 1827 kom så almueskolen. Den påbød lærerne også å undervise i skriving og regning. Mosvik hadde som bygder flest omgangsskoler. Bygda hadde før 1860 2 omgangsskole-distrikt, hvert bestående av 3 roter. Fra 1860-årene kom det atter en skolelov som sa at denne formen for skolegang skulle opphøre. Fra 1862 ble så undervisningen foregått i leide lokaler i hver krets eller roter. Disse kretser var Sliper og Langaunet på Åsbygda, Melting, Haven og Grande skolekretser. Senere kom «Fastskoleloven» som påbød kommunene å bygge egne lokaler for skolegang og vi fikk «Mosviken Fastskole» i 1875. Grande skolehus hadde da eksistert fra 1866, det ble påbygd i 1896. Haven skole ble bygd i 1876, Langaunet i 1880 og Sliper skole i 1884. I Markabygd ble det holdt skole i leide lokaler, denne ble nedlagt p.g.a. for få elever og før skolesentraliseringen var et faktum. Elevene derfra ble omplassert til Grande skole. I løpet av 1950–60-årene begynte sentraliseringstanken å påvirke de folkevalgte, og kretsene ble nedlagt og Mosvik sentralskole ble en realitet. To år etter sammenslåingen av Framverran til Mosvik, oppstod det en skolestrid i Framverran. Årsaken var at det fra departementet ble bestemt at 4.–7. klassetrinn ved Framverran skole fra og med skoleåret 1970/71 skulle sentraliseres til Mosvik skole. Dette fikk foreldre til de berørte elever vite bare en knapp uke før skolen skulle starte på august 1970, og skapte et sjokk for de involverte i grenda. Det ble straks opprettet en Aksjonskomité, og

5 Ð Mosvik 100 år foreldrene nektet å sende barna til Mosvik, da dette ville utgjøre ca. 64 km. skolevei pr. dag for noen av barna. Mosvik skolestyre gikk da til det skritt å stenge 4.–7. skoletrinn ved Fram- verran skole og lærerne ble flyttet til Mosvik sentralskole. For å unngå at barna skulle miste undervisning, klarte aksjonskomitéen å opprette en midlertidig privat skole for disse barna. En pensjonert lærerinne ble ansatt som lærer, nødvendig undervisningsmateriell ble anskaffet fra en nabobygd og skolen ble holdt i kårstuen på Nedre Grande. Aksjonskomiteén sendte da et protestskriv til daværende kirkeminister Kjell Bondevik om innstendig henstilling til å se på saken en gang til, da de mente dette vedtaket var fattet på uriktige opplysninger. Det var i departementets vedtak tatt stilling til at deler av Framverran skole var i en så dårlig forfatning at den ikke egnet seg til skolelokaler. Det var spesielt nevnt sanitæranlegget. Dessuten hadde Mosvik skole ledig elev- plasser. Petter Å. Gipling, som da var ordfører i Mosvik, uttalte at kommunen helt hadde blitt «overkjørt» av departementet og at det ikke hadde tatt noen hensyn til kommunestyrets uttalelse i saken. Han mente at Framverran skole har vært et samlende midtpunkt og et kultursentrum i kretsen, og å legge ned denne skolen ville han betegne som distriktsnedbyggende politikk, og til skade for kretsen og dermed også for hele bygda. Også i kommunestyret var det uenighet i denne saken. Noen påpekte at Mosvik skole var utbygd for å motta disse elevene og at Framverran skole var gammel og nedslitt. Skulle den påkostes store summer, ville dette gå utover andre oppdrag kommunen hadde. Skoletilbudet for elevene ville også bli bedre om de sentraliserte til Mosvik. Skoleinspektøren prøvde å megle i striden, men aksjonskomitéen holdt på sitt, ingen barn skulle sendes til Mosvik skole. Etter en måned med uenighet vant aksjonskomitéen sin sak og elevene i kårstua på Nedre Grande kunne flytte tilbake til Framverran skole. Da hadde denne skolesaken blitt kjent over hele landet av de mange avis- innlegg, og omtale i media. Framverran skole ble også landskjent for sin skipsadopsjon av M/T «Gorm». Som takk for 16 års adopsjon fikk Framverran skole i 1968 skips-

66 Barn i MosvikBarn Barnehage.

67 klokken fra M/T «Gorm», som da var solgt til et gresk rederi. Skipsklokken fungerer idag som skoleklokke ved Framverran skole. Etter 20 års planlegging, valgte Mosvik å opprette egen ungdomsskole, og høsten 1989 startet arbeidet med å utrede dette, den såkalte «Mosvik model- len». Senhøsten i 1990 var så alle formaliteter klare for utvidelse av Mosvik skole. Byggingen ble startet 1991 og det nye bygget, Kombinasjonsbygget, sto klar til bruk høsten 1993. Ved innvielsen ble det flagget over hele bygda og folk gikk mann av huse for å være med på innvielsen. Også innbudte gjester fra fylket deltok, og i sine taler roste de kommunen for den innsats de her hadde gjort. Mosvik hadde fått sin egen ungdomsskole. To år senere ble det første ungdomsskolekullet uteksaminert. Siden først på 1960-tallet hadde Mosvik hatt et samarbeid med Inderøy kommune om de to siste årene på ungdomsskoletrinnet (8.–9. klasse). Samtidig med at Kombinasjonsbygget sto klart til bruk, ble kommunens kretsgrenser opphevet, og hele kommunen utgjorde en krets. Det ble da opprettet skole for 1.–3. klasse for hele kommunen ved Framverran skole, og 4.–9. klasse ved Mosvik skole. Fra skoleåret 1996/97 ble begge skolene lagt under en ledelse og fikk betegnelsen Grunnskolen i Mosvik. Kombinasjonsbygget består av, som navnet tilsier, både av musikkrom, bibliotek, svømmehall, idrettshall, garderober, personalrom og kontorer. I forbindelse med idrettshallen ble det utredet et alternativ om bruk av idrettshuset Mosvang. Etter at 6-årsreformen ble innført fra skoleåret 1997/98 ble det ett årskull i tillegg. Dette ble løst ved at 1.–4. klasse nå går på Framverran skole, og 5.– 10. klasse ved Mosvik skole. Fra august 2000 ble Grunnskolen i Mosvik og Mosvik barnehage om- organisert, med en felles ledelse under betegnelsen Mosvik barnehage og skole. Denne ordningen skal evalueres i løpet av våren 2002. Haven skole hadde tidlig blitt nedlagt som folkeskole, og ble i stedet benyttet til lokaler for framhaldsskole. Da 9-årig skole ble innført opphørte framhaldsskolen. Nord-Trøndelag flyttbare Landbruksskole hadde et kurs her ca. 1950, og Nord-Trøndelag flyttbare Husmorskole hadde et vårkurs i 1951, men det på Grande skole i Mosvik.

68 Høsten 1999 etablerte Stiftelsen Innherred Kristne grunnskole den første private skole i bygda, med navnet «Heimly kristne grunnskole». Ved skolegang utover 10-årig grunnskole, må den foretaes utenbygds. Mosvik barnehage, som er en videreføring av lekestue for barn, ble opprettet i 1981, i regi av Mosvik husmorlag. Barnehagen var den gang som nå lokalisert i Mosvik gamle aldersheim. Rakel Tangstad var leder, med Turid Alstad og Svanhild Gustad som assistenter. Fra 01.01.1986 overtok kommunen driften av barnehagen, dette etter søknad fra husmorlaget. Søkningen til barnehagen bare økte, og ventelistene det samme. Høsten 1990 ble barnehagen utvidet, og ventelisten redusert. Men målet var full barnehagedekning, og får å nå dette målet måtte det ytterligere utvidelse til. Så høsten 1999 hadde barnehagen ingen barn på venteliste, alle som ønsket fikk tilbud om plass. Barnetallet var da på 52 barn, det samme som i 2001. Mosvik kommune var således en av de første kommuner i Nord-Trønde- lag med full barnehagedekning. Barnehagen har også en småbarnsavdeling. Selv om kontantstøtten ble innført i 1999, gav dette ikke det helt store nedgangen i søknadene. Av andre tilbud er det forsøkt med sommeråpen barnehage, fleksible halv- plasser og åpen barnehage. Barnehagen har nå 17 ansatte på halv- og deltid. Framverran korttidsbarnehage ble også startet i 1981. Den hadde sitt tilhold i lokaler ved Framverran skole, og ble drevet av en foreldreforening i kretsen. Her var Grete Vennes leder, mens foreldrene var assistenter på omgang. På grunn av for få barn, ble denne barnehagen nedlagt i 1986, og barn i kretsen fikk tilbud om barnehageplass ved Mosvik barnehage.

69 Kultur og sosialt samvær

På det kirkelige ståsted var Mosvik og Verran annekser under Ytterøy. En av årsakene til dette var at Ytterøy hadde de noe som Mosvik manglet nemlig en prestegård. Men i Mosvik hadde vi ihvertfall en presteseter. Mosvik og Verran fortsatte å være et prestegjeld sammen med Ytterøy til 1928, da Verran gikk ut. 42 år senere, den 01.09.1970 gikk også Mosvik ut av Ytterøy prestegjeld og ble nå tillagt Inderøy prestegjeld. Fra gammelt av hadde Mosvik en kirke i Meltingen. Gerhard Schøning, som var på rundreise i bygda i 1774, skrev i sin reisebeskrivelse om denne

Mosvik kirke, bygd 1884.

70 kirken og mente at det hadde vært en stavkirke. Bygdehistorik- eren Ole H. Sæteraas har i sine nedtegnelser antydet at ytre del av Verran sognet til denne kirken, mens det var mest sannsynlig at folk fremme i Mosvik sognet til hovedkirken på Ytterøy, før Vinje kirke ble reist. Fra Trong- sundet var det kortere vei til Melting enn fra Vinjesjøen. Denne kirken ble revet, når dette skjedde vet man ikke, men materialene fra kirken ble benyttet til oppføring av Vinje kirke, og noe, etter Gerhard Schøn- Mosvik-krusiﬁkset. ing’s mening, også på Ytterøy kirke. Man vet ikke sikkert når Vinje kirke ble oppført, den sto for øvrig inne på nåværende kirkegård, ca. 60 m sørvest for den nåværende. Den var opprinnelig en stavkirke, tekket med spon og med svalganger på begge sider. På 1800 gjennomgikk den mange bygningsmessige forandringer, den var antagelig gammel og nedslitt. Den inneholdt det så kjente Mosvik-krusi- ﬁkset som er aldersbestemt til å skrive seg fra ca. 1250. Dette er utført av en kunstner ved domkirken og kan ha vært anskaffet da kirken ble bygd eller en tid etter. Etter at denne kirken ble revet i 1884, havnet kirkebygget på Levanger, der tømmeret ble brukt til en brygge.

71 Etter tre års planlegging og byggetid sto nåværende Mosvik kirke ferdig i 1884. Arkitekt H. Kunig i Trondhjem påtok seg å bygge kirken for kr. 12.100. Da skulle han oppføre kirken ferdig både utvendig og innvendig, samt 400 sitteplasser, døpefontene og prekestol. Taket skulle dekkes med skiferstein og tårnet med kobber. Grunnmur og nødvendig tømmer skulle kommunen ordne. I 1984 var altså kirken 100 år og dette ble behørig markert, bl.a. med utgivelse av et festskrift. Bygda har også siden tidlig på 1900-tallet hatt to kirkesamfunn, ved at Den Norsk Lutherske Frikirke ble stiftet. De har hatt ca. 70 medlemmer på det meste. I 1950-årene fikk de sin egen kirke ved Vinjesjøen. På Vestvik var det en kirke så langt tilbake som i mellomalderen og frem til 1823. Den het Vera kirke. I 1823/25 ble det oppført en ny kirke, 15 m. lenger sørøst for den gamle. Det viste seg siden at grunnforholdene her var bare leire og at det p.g.a. tælen var nødvendig med reparasjoner hvert år. Verran kirke ble ved Kgl. resolusjon av 22.10.1904 tillatt nedrevet. Ned- rivningen ble startet mandag 01.05.1905 av byggmester Günter, etter at menigheten ved gudstjenesten dagen før, hadde tatt avskjed med kirken. Den 21.05.1905 ble grunnsteinen til ny kirke nedlagt på tomt 120 m. nordøst for den gamle. Den ble uvanlig bred og kort med stort galleri bak og fikk 274 sitteplasser. Etter et halvt års byggetid, kunne biskop Wexelsen, med assistanse av en rekke naboprester, og menighetens sokneprest Lassen, den 03.11.1905 foreta innvielsen av Vestvik kirke. Det meste av inventaret i den nye kirken var skjenket av bygdas menn og kvinner. Prekestolen ble imidlertid den samme som i 1823/25, men etter en del år ble den skiftet ut. I 1953 ble altertavlen restaurert, og i 1964 gjennomgikk kirken en større opp-pussing. Det ble montert ny himling, 2 nye lyskroner, nye tepper på midtgangen og innefor alterringen og ellers ført i en stil som fremhever en viss patina med gullkanter på kledninger og lister, marmorering av søyler i koret, på balustraden foran galleriet m.m. Nye vinduer ble også innsatt og den fikk elektrisk oppvarmingsanlegg. I 1969 ble flombelysning montert. I bygda har det oppigjennom tiden også vært mange religiøse lag og foreninger. Det eldste av dem, Mosvik misjonsforening ble stiftet allerede i

72 1862–63 med 29 medlemmer. Det var lærer og kirkesanger Arnt Eggen som var initiativtaker for denne foreningen. På grunn av lange og til dels veiløse avstander ble denne foreningen i 1924 delt som Innerbygda og Ås- bygda kvinneforening. Før 1886 var det også en indremisjons- forening i bygda. Dette var en såkalt mannsfor- ening, men litt senere, ved århundreskiftet ble en kvinne-forening startet. Utover 1900-tallet dukket det opp ﬂere foreninger i misjonens regi. I 1903 ble en forening stiftet av Mi- sjonssambandet, her ble Anton Reitan første Vestvik kirke, bygd i 1905. formann. Han var forresten formann i 42 år. Norsk Misjonsselskap, Sliper krets ble stiftet i 1918, ungdomsforeningen «Pinselinljen» i 1932, Nordlys samemisjons-forening i 1933, Den Indre sjømannsmisjonsforening i 1939, denne foreningen ﬁkk en ungdoms- gruppe «Fyrlykta» i 1967. Disse lag og foreninger skapte sosial samkvem i tillegg til deres egentlige pålagte gjerning. Mange, især på Åsbygda, vil nok med vedmod huske

73 Skytterne, fra venstre Gudmund Lønseth, Snorre Revdal, Tor Lønseth, Jostein Aaring, Helge Ørsjødal og Arne Sæther har nettopp gjennomført de første seriene på Verran Skytterlags skytebane på Solberg. (1981)

«Kristine-basarene» i Santalmisjonens regi i Langaunet skole hvert år. Disse var det, som navnet tilsier, Kristine Løkaunet som sto for. Det var også mange lag og foreninger uten noen form for religiøs tilknytning. Den eldste og mest kjente er Mosvik skytterlag som kunne feire sine første 100 år i 1983. Det ble stiftet på Haven skole i 1883. Hvem som var den fremste i etableringen av skytterlaget vet man ikke, men i medlems- manntallet ﬁnner man kjente bjørneskyttere som Johan Storaas og Ole Trosethkleven (Finn-Ola). Laget ﬁkk sin egen skytterbane i Lilledalen. Senere gikk Mosvik skytterlag inn i et samarbeid med Leksvik skytterlag om en ny og mer tidsmessig skytebane på Leksvik-skogen. Breidablikk Skytterlag, Verran, ble stiftet i mars 1895. Laget endret senere navnet til Verran Skytterlag. Laget omfattet da som nå områdene Fram- verran og Sørsida.

74 Laget hadde i de første driftsårene 32 medlemmer. Første formann var John P. Aune, som var leder frem til 1908, da han ble avløst av Anton Sundseth. I tillegg til John P. Aune, besto det første styret av Jørginus Grande, Karl Wennes, Bernt Karlsen, Ola H. Følstad og Gunerius Følstad. Gunerius Følstad var også lagets første skyteinstruktør. Laget har hatt flere skytebaner, den første ble anlagt så tidlig som i 1898 på Nedre Vestvik. Da dette området, like etter 2. verdenskrig, ble tatt i bruk til industriformål, ble banen flyttet til Gipling. I 1981 tok laget i bruk en ny moderne skytebane, med overbygd standplass, på Solberg. I 1911 ble Mosvik sykepleierforening stiftet. Den har utført mye godt arbeid for de syke, det meste på frivillig basis. P.g.a. foreningens frivillige bidrag ble det ansatt egen sykesøster i kommunen. Samme året, den 12.03. samlet en del kvinner og menn fra Framverran og Verrastranda seg til et møte på gården Viken. Der og da ble Verran tuberkulose- og Sykepleieforening stiftet. En måned senere ble så det konstituerende møte holdt. Da ble også reglementet for laget vedtatt, som bl.a. var: § 1 Foreningen der er tilsluttet Den Norske Nasjonalforening mot Tuber- kulosen har som formaal, dels ved en av foreningens ansatte sykepleierske, dels ved medlemmenes egen virksomhet, at fremme syke- pleien og heve rensligheten inden Bygden, for at motvirke saa vel tuberkulosen som enhver anden smitsom sykdom. § 3 I bestyrelsen bør det haes til enhver tid fattig-styres formann eller ett annet medlem av fattig-styret, ha sæte og stemmerett. § 10 Når sykepleiersken er ute i fast pleie, bør det når pasientens tilstand tillater det, åpnes henne adgang til et par timer daglig at besøke grendens øvrige hjem, hvor hjelp eller veiledning til Sykes røkt og behandling måtte kreves. Laget fikk dette styret: Alette Sundset, formann, Petter G. Grande, kasserer, Margrete Sæter, Gustava Voldseth, Edolf Thun og Oldus G. Skjelstad, styremedlemmer. Fra starten hadde laget 30 medlemmer, men ved utgangen av stiftelsesåret hadde medlemstallet øket til 90.

75 Den første ansatte sykepleierske var Birgitte Vang fra Inderøy. Hun ﬁkk fra ansettelsen en årslønn på kr. 300,-. Hun måtte p.g.a. dårlig helse slutte i 1915. I 1938 ble foreningens navn endret til Verran Helselag og nye reglementer ble vedtatt. Laget hadde den gang 6 underavdelinger; Framverran, Verrabotn, Sørsia, Trongsundet, Tua og Verrastranda. På årsmøtet 24.03.1968, som ble holdt i Verrabotn, ble laget delt. Laget på nordsiden av Verrasundet fortsatte som Verran Helselag, mens det på sørsiden ﬁkk navnet Sør-Verran helselag. Etter henstilling fra Nasjonalforeningen sentralt, ble lagets navn den 14.06.1973, enstemmig vedtatt til å hete «Nasjonalforeningens Helselag i Sør-Verran». Helselaget hadde i 1964/65 en ansatt husmorvikar i full stilling. Denne stillingen måtte man av økonomisk grunn inndra i 1965. Ved utgangen av 1970 hadde laget 132 medlemmer, dagens medlemstall er ca. 80. Dagens helselag har mange aktiviteter. Laget arrangere blant annet turer både sommer og vinter. Ellers har det i lagets regi vært holdt hyggekvelder, med underholdning for hele familien, julemesser, hvor inntekten har gått til Mosvik Syke- og aldershjem. På dette stedet har det også blitt arrangert julebord for beboerne, noe som er godt mottatt. Hvert annet år har laget høstbasar. Disse har gitt laget storparten av det økonomiske grunnlag. Laget har derfor kunnet ha gitt støtte til en rekke humanitære formål, og også til formål innen kommunen, samt gi barna skolefrokost hvert år ved Framverran skole. Laget har deltatt på bygdedagene og har der markert seg med Nasjo- nalforeningens merkesaker, m.m. I de siste 30 årene har disse vært formenn: Sigrid Følstad, Peter Northug, Tordis Markhus, Astrid Vennes, Kari Viken, Marit Melting, Erna Markhus, Elin Mills Lervik og Gunnar Viken. Norsk Selskap for Skipbrudnes Redning, til vanlig kalt Redningssel- skapet, ble stiftet på Åsbygda med Anton Skaufel som mangeårig formann. De holdt til vanlig sine sammenkomster i heimene, mens skolene i grenda, da særlig Langaunet skole, fungerte som lokaler ved juletrefester og basarer.

76 Fester ble også arrangert på Mosvang. Siste formann var Magnar Sliper. Mosvigen Totalafholdsforening i regi av Det Norske Totalavholdsselskap (DNT), ble stiftet allerede 17.01.1886 på Åsbygda. Møteprotokollen for denne stiftelsen er ikke bevart, så man vet ikke i detalj hvordan det gikk for seg. Det man vet er at de nybygde skolehusene, Sliper og Langaunet skoler ble benyttet som månedlige møtelokaler. Fester ble lagt til større gårder som Dukletten, Staberg, Langaunet, Skavlen og Hamran. Entré på disse fester var 30 øre. Antagelig hadde foreningen en vanskelig tid fra stiftelsen og utover, for i 1892 ser det ut til at laget fikk en ny start, med nye statuetter. Disse inneholdt 7 §§, hvor bl.a. års kontigenten for medlemmene var satt til 20 øre, barn kunne slippe med 10 øre. Stemmerettsalderen var satt til 16 år. Den første formannen i laget man kjenner til var en innflytter, Jacob A. Sandstad. Han var formann i årene 1890/91. Han var fra Snåsa og hadde kjøpt Langaunet nedre. Han virket også som emissær. I 1892 ble en ny innflytter valgt til formann, nemlig lærer og gårdbruker Sakarias Henning på Dukletten. Han var innflytter fra Sparbu. Etter nye to år ble den 3. innflytter, Laurits Olsen Sæther formann. Han var eier på Troset øvre. Den 4. og siste innflytter som var formann, var Johan Haltuff fra Sarps- borg. Han bodde i Havnebakken (Forset) og var formann i laget i to år, fra 1895 til 1897. I 1898 overtok de «innfødte» styringen ved at Berntin Sundset, bonde på Skavlen ble formann. Hans etterfølger ble Hans Madsen Langaunet, handelsmann i Saltvikhamn, fra 1899. Møtebøkene fra årene 1901 til 1922 mangler dessverre, men man vet at Jakob Andersen Sliper ble formann i 1907. Han var antagelig formann til 1918, da Olbert Lillemark overtok. Hvor lenge han var formann vet man ikke. Videre har følgende vært formann; 1927–1930 Marie Hamstad, 1931–1932 Harald Sundset, 1933–1939 Arne Nyborg, 1940–1946 Reidar Øvrenes, lærer ved Langaunet skole, 1947–1958 Olav Langfjæran,

77 1959–1960 Øystein Brattaker, 1961– Tormod Josefsen I 1910 levde fortsatt 4 av de som var med på stiftelsesmøtet, nemlig Gjer- tine Langaunet, Katrine Langaunet, begge fra Langaunet nedre, og Hans og Laura Skavelsli (Skaufel). Fra lagets møteprotokoller ser man at laget var aktivt med i å arrangere turer, fra fotturer i skogen, til båt- og bussturer utenbygds. Det hendte også at laget leide et dampskip for turer på Trondhjemsfjorden. Laget hadde også egen sykekasse som trådte i kraft fra 01.01.1908. I 1929 forteller møteboken at medlem i styret for sykekassen, Berntin Sundset fremmet et forslag om å nedlegge sykekassen, da det offentlige sykestellet nå var så godt at det ikke lenger var behov for en slik sykekasse. Etter vel 20 år var denne sykekasse en saga blott. Av andre avholdslag i bygda var losje Mjølner av I.O.G.T. i virksomhet så tidlig som i 1900. I 1908 ble dette laget delt til Indre og Ytre Mosvik avholdslag. I Framverran ble det i 1910 opprettet en losje «Heimens vern» også i regi av I.O.G.T. Også her har møteprotokollene fra de første møtene kommet på vidvanke, så en god del av losjens historie er gått tapt. Men den første formann var lensmann Johannes P. Aune. Han var formann helt til 1932. Medlemstallet i losjen varierte litt, men ved at det i 1913 ble startet en barnelosje, «Heimens Framtid», ble rekrutt-teringen av unge betydelig større. Losjen var veldig aktiv. Møter ble holdt som regel hver tredje søndag, møtestedet var Forsamlingshuset. Også her ble det arrangert utflukter. Etter 1934 ble all losjearbeid i Framverran nedlagt, ukjent av hvilken grunn. Ildsjelene var antagelig enten død eller hadde flyttet ut. I 1953 ble Framverran Bondekvinnelag stiftet. De første årene var det medlemmer bare fra Framverran, men etter kommunesammenslåingen i 1968, fikk laget medlemmer fra gamle Mosvik. Laget har lagt ned betydelig arbeid for lokalsamfunnet og har blant annet drevet kursaktivitet, arrangert trivselstiltak for eldre og gitt gaver til kirkene, omsorgsboligene og skolen. Laget er fortsatt i virksomhet. Mosvik husmorlag ble stiftet i 1958, etter å ha ligget i «dvale» siden straks etter krigsutbruddet, da tyskerne ville overta hovedforbundet i Oslo.

78 Laget har siden markert seg i lokalmiljøet på mange vis. Studiearbeid og kursvirksomhet av alle slag, skolering av medlemmene og kurs åpne for alle har vært en merkesak. De siste kursene laget har holdt er data-kurs, som har vært et fint tilbud for mange voksne. Laget drev i mange år arbeidsstue for barn på aldersheimen, senere overtok kommunen dette og det ble et allment akseptert tilbud. I 1981 startet laget barnehage, og den ble drevet i lagets regi de første årene, til kommunen overtok også dette tilbudet. Det offentlige har tatt over de fleste oppgaver som laget har kjempet frem. I dag er lagets virksomhet, utenom fortsatt kursvirksomhet, mange trivselstiltak for eldre, både ved syke- og aldersheimen og i trygde- og omsorgsboligene. Sammen med LHL driver også laget Bakkely Aktivitetssenter. Leder gjennom årene har vært Jorid Klette Berg, Rannveig Wibe, Bryn- hild Jenssen, Astrid Melting og Turid Kilen. I dag har laget et kollektivt styre bestående av Trine Berg Fines, Borghild Sandstad, Unni Kilen, Gerd Grande og Jorid Klette Berg. Da hovedorganisasjonen skiftet navn fra Norges Husmorforbund til Norges Kvinne- og Familieforbund, skiftet Mosvik husmorlag navn til Mos- vik Kvinne- og Familielag. Ungdomslaget «Væringen» ble den 13.07.1902 startet på gården Lang- aunet i Framverran med 13 medlemmer og med J. A. Kvernvik som formann. Arbeidet i ungdomslaget har hatt et vidt spekter, med bl.a. sangkor, teaterlag, studiesirkler, bokring og ellers mange dugnader når det gjaldt å skaffe penger til forskjellige formål. I 1934 gikk ungdomslaget inn i et samarbeid med idrettslag og skytterlag og fikk bygd ungdomshuset «Haug- tun». I 1952 kunne så «Væringen» feire 50-års jubileum. Dette foregikk nettopp på «Haugtun». Til stede på feiringen var også 3 av dem som var med da laget ble startet, deriblandt Carl Rognli. Laget hadde også en lagavis «Uredd». Den var handskrevet og kom i forbindelse med 50-årsjubileet ut som et festnummer. Jubileumsåret besto styret av: Tordis Aune, formann, Bjarne Rognli, varaformann, Ellen Følstad, sekre- tær, og Jarle Aune, kasserer.

79 Laget var tilsluttet Inntrøndelag Ungdomslag (som igjen var tilsluttet Norges Ungdomslag). «Væringen» var dermed forpliktet til å betale konti- gent til Inntrøndelag Ungdomslag, denne skulle utgjøre kr. 2,- for hvert medlem. Likeledes var de pliktet til å holde og betale ungdomsbladet «Inn- trønderungdommen». «Væringen» fortsatte med de samme aktivitetene fremover til det ble nedlagt i 1968. Siste årsmøte laget holdt var den 21.09.1968. Mosvik 4H ble stiftet allerede i 1959, men den var i drift i bare tre år. Klubbleder/rådgiver A i disse årene var Rafael Berg. Han var trolig også initiativtaker for stiftelsen. Klubben ble startet på nytt i 1971, nå med Marit Røstad Dahl som klubbleder/rådgiver A, og Geir Munkeby som formann. Klubben har siden vært i kontinuerlig drift siden, unntagen av 1991. Framverran 4H ble stiftet i 1981, men ble tillagt Mosvik 4H i 1988. Medlemstallet har vist en positiv utvikling med ca. 25 medlemmer i alderen 9 til 18 år, hvert år i de siste årene. Den høyeste utmerkelse medlemmene kan oppnå i klubben er 4H- plaketten. Hittil har ca. 20 medlemmer i klubben fått denne utmerkelsen, som ble delt ut første gang i 1977, da til Anne Grethe Grande, Randi Wibe og Asbjørn Melting. «Å lære ved å gjøre» er mottoet for 4H-arbeidet. Derfor gjennomfører alle 4H-medlemmene hvert år en praktisk oppgave innen faggruppene jord, skog, sjø, hagebruk, dyr, hus, heimstell eller lagarbeid. Gjennom 4H- oppgavene skal medlemmene bli bevist hvilke ressurser vi har rundt oss og hvordan de kan utnyttes. Medlemmene får også opplæring i organisasjonsarbeid, og det er mange som her har fått sin første kjennskap til styreverv ved å sitte i styret for 4H. Gjennom slike verv lærer medlemmene å ta ansvar for andre. 4H, som er en landsomfattende barne- og ungdomsorganisasjon, er politisk nøytral. Mosvik 4H har i 2001 dette styret: Trude Tangstad, leder, Elin K. Tangstad, aspirantleder, Ann Kristin Jenssen, klubbrådgiver A, Jonny Melting, klubbrådgiver B.

80 Ivrige 4H-ere viser frem sin utstilling. Fra venstre: Asbjørn Melting, Svanhild Løkken, Geir Munkeby, Tove Grande og Anne Grete Grande.

Mosvik Jeger- og fiskeforening ble stiftet i 1976, og feirer sitt 25-års- jubileum i 2001. Organisasjonen har i dag ca. 60 medlemmer og tilbyr aktivitet innen jakt, fiske og friluftsliv. I tillegg driver foreningen eget anlegg for jaktskyting samt klubbhus i «Litjdalen». Foreningen ledes i jubileumsåret av Aage Brevik. Mosvik bygdeungdomslag ble stiftet 07.01.1984 i Framverran. Initiativ- takere her var Ruth Eriksen Svarlien, Heidi Wennes, Jan Arve Bragstad, Grete Stene og Vidar Eriksen. Laget har siden starten markert seg med flere arrangementer. Det første laget arrangerte var et svingkurs, senere har det blitt holdt diverse tevlinger både i lokallags- og fylkessammenheng. Tevlingene har bl.a. gått ut på eksteriørdømming av sau og ku, blomsteroppsetting og bruk av motorsag. Høsten 1986 arrangerte laget et høstarrangement for hele fylket, det har

6 Ð Mosvik 100 år avholdt fylkesmesterskap i motorsagtevling, sommerstevner og festlige sammenkomster. Lokalt har laget bidratt med aktiviteter i kulturukene og på bygdedagene. Ved de årlige landsstevnene i regi av Norges Bygdeungdomslag har laget vært representert. Arbeidet innen bygdeungdomslaget er sosialt, lærerikt og inspirerende, og interesserte er hjertelig velkommen som medlemmer. Sang og musikkliv i bygda har lange tradisjoner. Det har vært hornmusikklag fra langt tilbake. Skolekorps ble startet i 1968 (?) og er fortsatt i aktivitet. Det har også vært ﬂere mannsskor, særlig etter krigen, men også kvinne- og blandakor. På 1990-tallet ble det også opprettet et kirkekor, og i anledning 2000-års markeringen et blandakor – «Kor 2000». Bygda har også en trekkspillklubb. I 1970 ble Mosvik Teater startet, og det har vært i aktivitet i alle år siden. Stykket fra Martin Kvennavika’s verden var Teaterlaget´s 30-års markering.

Nordbygda jaktlag. Fra venstre Trygve Aaring, Edvard Tangstad, Johan Alstad, Anton Pedersen, Mads Tangstad, Nils Aaring og Odd Tangstad.

82 Mosvik Hornmusikklag anno 1966. Foran fra v. Einar Sundset, Ludvig Lorent- sen og Elias Lorentsen. Andre rekke fra v. Håkon Sandstad, Eilert Lorentsen, Odd Tangstad, Arnold Lorentsen og Odd Hamstad. Bak fra v. Birger Sundset, Andreas Lorentsen, Jorolf Sundset, Svein Berg, Jørgen Gustad og Lars Braset.

Et av de siste etablerte lag i bygda er nok Mosvik historielag, som så dagens lys først på 1980-tallet. Det har siden rukket å gjøre seg i høyeste grad sin eksistens verdi. Hvert år siden 1985 har laget utgitt ei årbok og senere en Mosvik-kalender med bilder fra «gammeltida». En kommunal nemnd, Bygdeboknemnda, har arbeidet med å få utgitt Gårds- og brukerhistorie for Mosvik. Første bind kom ut allerede i 1994. Det omhandler bebyggelsen og dets beboere fra Kaldal t.o.m. Blomås. Bind II og III er også under arbeid. Disse omfatter resten av kommunen. Nå har noen av disse lag og foreninger avgått en stille død, men ﬂere lever i beste velgående. Levemåten for folk ﬂest har etter hvert endret seg, spesielt etter at fjernsyn og video er blitt vanlig i hvert hjem. Men aktiviteter som idrett går aldri av moten. Mosvik har da også fostret mange gode sportsutøvere, både i vinter- og sommersport, ikke bare på lokalt plan, men også på riksplan. Her har nok Mosvik idrettslag vært en «grunnstein».

83 Ideen om å stifte et idrettslag i Mosvik ble unnfanget i 1923. Et- ter vel ett års drektig- hetstid, så Mosvik Idrettslag dagens lys på Bårstuloftet på Vinje Bruk 21.12.1924. Til stede ved «fød- selen» var utenom ver- ten Einar Jenssen, Bjørn Honne, Leif Elden, Einar Lassen, Ole Løk- ken, Nikolai Nyeng, Eilif Sundnes, Fredrik Køppen, Harald Ekker, Valdemar Opgaard, Si- gurd Nilsen og Johan Rønning, alle skrev seg inn i laget som aktive medlemmer. Johan Heidenreich og Einar Jenssen ble Mosvik Teaterlags opppseting om Martin Kvenna- oppført som passive vika ble en stor suksess. Her er Martin og deler av medlemmer. mannskapet på Steinkjertur. Foto: Trønder-Avisa På møtet ble med- lemskontingenten bestemt til kr. 5,00 for medlemmer over 16 år og passive medlemmer, og kr. 2,00 for medlemmer under 16 år. To dager etter stiftelsesmøte ble det avholdt styremøte på Oppgrande, hvor sak nr. 2 var kontingenten. Lagets medlemmer fandt den årlige kontin- gent for høy, og ble nå redusert til kr. 2,00 for medlemmer over 16 år og kr. 1,00 for yngre medlemmer. På et styremøte 05.01.1930 ble det besluttet å ytterligere nedsette kontingenten, nå fra kr. 2,00 til kr. 1,00.

84 Under stiftelsesmøtet ble det fremlagt en bankbok fra Mosvik Skilag, på- lydende kr. 16,73 med påløpende renter, som det nystartede laget fikk som «fødselsgave». Lover for laget ble også vedtatt. Disse ble revidert 02.12.1928. Som § 2 er lagets formål; a) «At virke for utbredelsen av Idrett». b) «At fremme kameratslig samvær». Som første styreformann i laget ble Anton Jenssen valgt, men da han ikke var tilstede på møtet, ble de enige om at Bjørn Honne skulle være formann, såfremt Anton Jenssen ikke ville påta seg oppgaven. Anton Jenssen ble valgt for ett år, men var formann ut 1926. Det første styret bestod ellers av 2 styremedlemmer; Harald Ekker og Eilif Sundnes, med Ole Løkken og Nikolai Nyeng som varamenn. Kasserer og sekretær ble Leif Elden og revisor Johan Heidenreich med Anton Jenssen som varamann. (Bjørn Honne og Harald Ekker var begge ansatt ved handelsstedet Vinjesjøen). Vinteren 1926 mottok laget et brev fra Einar Jenssen, datert 08.02.1926 hvor han sammen med forstmann Heidenreich ønsket sine navn strøket som passive medlemmer, «da flertallet av lagets medlemmer synes at ha som mål at erhverve flest mulig premier til størst mulig pengeverdi, derimot ikke at drive idret for dennes egen skyld –». Lagets aktiviteter de følgende år var stor, både for unge og voksne utøvere. Aktiviteten var helst langrenn og hopprenn, samt kombinert. Laget hadde også deltakere ved skirenn i nabobygdene Ytterøy og Verran. Sommersporten er ikke nevnt i lagets første protokoll før i 1927, da laget i sommerens løp spilte 3 fotballkamper. Den første av dem foregikk i Mos- vik, hvor de spilte mot Ytterøy. Mosvik vant denne med 3–2. Neste kamp foregikk på Ytterøy og var trolig en returkamp. Her seiret Mosvik med 2–1. Siste kamp foregikk på Ekne, og motstander denne gang var Falstad. Denne gang ble det tap for bortelaget med 2–1. Ved denne kampen spilte ikke Mosviks beste spiller, Andreas Haugan, grunnet skade han hadde pådratt seg under øvelse på hjemmebane. Skaden resulterte i et kort sykehusopphold. Hjemmebane var i dette tilfelle et egnet jorde på Vinje Bruk som skulle pløyes opp.

85 I 1928 ble den første konkurransen om en vandrepokal i idrettslagets historie gjennomført. Det var en pokal i kombinert, gitt av gullsmed Sivertsen, Levanger, til Mosvik Idrettslag samme år. Betingelsen for pokalen var følgende: «Pokalen opstilles som vandrepokal for Mosvik Idretslag beste kombinert løper og forat tilfalde løperen som eiendom vindes 3 – tre – gange uansett rekkefølge. Det konkurreres ikke om pokalen mer end ved 1 – et – rend hvert år. I konkurransen om pokalen kan kun deltages Mosvik Idrettslags faste medlemmer og som har stått tilknyttet dette i et aar forut for rendet. Vinderens navn for hvert aar ingraveres i pokalen». Idrettslaget var frem til årene etter krigen både «plasslaus» og «huslaus». Dette ble løst ved at brukseier Anton Jenssen vederlagsfritt skjøtet et område ovenfor Mossa’s utløp. Denne enestående gaven gav plass både til idrettsplass og -hus, begge opparbeidet med dugnadsinnsats. Idrettshuset «Mosvang» ble begynt bygget i 1954, og første gang tatt i bruk 22.04.1956, da laget holdt et medlemsmøte hvor husets regler ble fastsatt. Laget ﬁkk i 1968/69 anlagt en lysløype i Fallet som er et godt trimtilbud i vinterhalvåret. Dette ble ingen god løsning, p.g.a. dårlige snøforhold, og det ble senere bygget ny lysløype i Nyeng-grenda. Sist på 1950-tallet ble idrettslagets medlemmer på Åsbygda misfornøyd med tingenes tilstand, og det ble stiftet et Åsbygda idrettslag. Den 01.03.1972 ble dette laget slått sammen med Mosvik idrettslag. I de siste år er det i lagets regi blitt opprettet foruten skigruppe, fotball- gruppe og friidrettsgruppe, en orienteringsgruppe, barneidrettsgruppe, den siste med en barneidrettsskole som var en av de første stiftede barne- idrettsskoler her i landet. Denne omfatter barn i aldersgruppen f.o.m. 5 år t.o.m. 12 år. Siste skudd på tilbud fra laget er trimgruppa, startet i 1978 og volleyballgruppa, startet i 1994. Framverran idrettslag ble stiftet to år før Mosvik idrettslag, nemlig 23.02.1922, takket være følgende pådrivere; Ludvik Aune, Hans Følstad, Petter Følstad, Alfred Fredly, Ole Grande, Alf Solberg og Elmar Solberg. Lagets første formann var Ludvik Aune. Laget ble stiftet som et skilag, men etter to år ble laget tilsluttet Fram- verran fotball-lag. Laget har i perioder også vært tilknyttet friidrettskretsen og orienteringskretsen. I tillegg hadde laget håndball-aktivitet i en periode.

86 Mosvik Idrettslags fotball-lag i 1950-åra. Foran fra v. Mads Tangstad, Marius Gressdal og Magne Sundseth. Bak fra v. Fredrik Køppen (leder), Ivar Damås, Elias Gressdal. Olaf Nyeng, John Nyeng, Oskar Nyeng, Fridtjof Sundseth, Odd Aune og Edvard Tangstad.

I dag er det kun tilknyttet skikretsen, og står som eier av en skihytte, lysløype og en snøscooter. Medlemstallet ved utgangen av 2000 var 48. Av litteratur fra bygda er nok Martin Kvennavika, hans reiser og beret- ninger om skip og mannskap best kjent, både som lesestoff og teater. Det er også et sted ved Mosvik-landet at Svend Jarl gjemte seg for Olav Haraldson. Det er ikke påvist noe bestemt sted, men hentydninger om et sted ved Skjærvik er ikke usannsynlig. Mosvik har 2 båtforeninger, en på Venneshamn og en i Mosvik, som driver hver sin småbåthavn.

87 Alderdom og omsorg

Fra å bli satt på legd ved livets avslutning, fungerte Oppgrande i mange år som et aldershjem i Mosvik. Frem til 1939 hadde ikke Mosvik noe kommunalt hjem for de gamle, men dette året ﬁkk kommunen, som testamen- tarisk gave, et hus nedenfor Sundset-går- dene til dette formål. Den eldre generasjon på gårdene og plassene ville helst bo hjemme til sin død, men mange trengte pleie og tilsyn hele døgnet, så dette lille huset, som hadde plass til 10–12 eldre, ble etter nesten 20 år for lite og uhensiktsmessig. I 1957–58 ble et nytt aldershjem bygget, mer etter datidens krav. Dette viste seg også fort å bli for lite. Evig ung blir ingen, i Mosvik er dette heller ikke noe unntak. Et ordtak sier at kua glem- mer fort at den har vært Inga Storsteinvik på sin 105-årsdag. Inga ble 107 kalv, og kalven har år, og var da landets eldste. Inga, som var fra ingen tanke om at den Storsteinvika, bodde sine siste år på Mosvik Syke- og skal bli ei ku. Derfor aldersheim. må man anta at de

88 folkevalgte i Mosvik oppigjennom årene har hatt en tanke i bakhodet, at de selv skulle bli gamle. Dette har nok medført at de gamle i Mosvik i dag har en god og verdig alderdom. Etter noen runder med Fylkestinget og departement, sto endelig Mosvik syke- og aldersheim innﬂyttingsklar i 1978. To år senere ble de første omsorgsboligene tatt i bruk, og i 1996 ble atter 7 boliger tatt i bruk. Et om- sorgstun med 10 leiligheter var innﬂyttingsklare i 1999. Ved åpningen av syke- og aldersheimen i 1978 skrev Aagot Lervik følgende dikt:

Til innvielsen av Mosvik syke- og aldersheim

Vakre høstfarger ﬂammer ute i naturen skaper fest og glede, stemmer tonene i moll. En ﬁn ramme omkring den heimen som i dag skal innvies. Livets høst er også vakker skaper minner om tid som var. Tankene streifer barndomstiden der heime hos mor og far. Kan hende var det ei lita stue ved sjøen eller gården oppe i åsen. – Kjære minner som lever videre –

Minnene går også tilbake til harde tider da eldre og uføre ble fraktet fra gård til gård, på legd. Fattigkassa truet som et spøkelse, og formørket livskvelden for mange. Det er ei djup kløft fra den tids fattigtilsyn fram til vår eldreomsorg. De eldre var med og bygget bro over kløften, og skapte velferdsstaten. – Takk for innsatsen –

89 Åtte år er gått siden arbeidet med syke- og aldersheimen startet. Det har vært år med kamp og pågangsmot som aldri sviktet. Søknad og avslag gikk hånd i hånd. Tilbud vi ﬁkk både fra øst og vest, men mosbyggen svarte: «Vi vil bygge sjøl, det er best». Spreke karer reiste til Oslo og la saken fram for departementet. – Alle håpet og ventet –

Så endelig kom dagen da en melding gikk ut overen eteren: Mosvik ﬁkk bygge sykeheim! Det var jubel i bygda, ﬂagget vaiet, seieren var vunnet. I dag er vårt sinn fylt med takk. En takk til alle som var med og reiste det vakre bygget. Måtte det bli ein god heim til signing for alle.

Men også de som er imellom barndom og alderdom synes de har det godt i bygda. Men andre ord, Mosvik er en god bygd å leve og bo i. Økonomisk har Mosvik også klart seg bra i de siste 100 år. Markeringen av Mosvik kommune 100 års jubileum ble startet med et herredsstyremøte 31.01.2001, hvor 100-årsmarkeringen ble utført ved at representantene møtte opp iført tidsriktige klær for 1901. Ordfører Per Vennes var iført uniformen til major Einar Jenssen. Både skoleunger og andre var møtt opp for å overvære dette historiske møtet. Etter møtet var det festmiddag, hvor ordførerne i nabokommunene Inderøy, Verran og Leksvik var blant gjestene. Ved denne anledning fremførte Ingeborg Staberg en selvskrevet prolog, som gjengis nedenfor.

90 Auksjon på Husmannsplassen Damsve. En rar dag for Helga å se den ene tingen etter den andre forsvinne over på fremmede hender.

Det ligger ei bygd ved Trondheimsfjorden med åser og daler med skog og med gårder, der slekt etter slekt la såkorn i jorden. Her ligger en storgård og mange mindre. Her ligger kirken, som sorg og savn kan lindre. Her bodde husmenn som ikke sitt eget ﬁkk eie, men av godseieren bare ﬁkk jorden i leie.

Et lite bruk med geiter, ku og gris som aldri mer er lønnsomt etter dagens pris, var den gang levevei for folket her i Mosvik bygd. Den gang tenkte ingen på et ord som trygd. Småfolk måtte mette seg som best de kunne av sitt eget slit. Gamle folk kom på legd, og fattigstyre delte ut en pose mel og gryn og aller nådigst en liten ﬂeskebit.

91 I nittenhundreogen ble Mosvik eget herred med sitt eget herredstyre. Hvem ville de som første ordfører hyre? Det ble selvsagt major Einar Jenssen. Det var noe alle ville. Men da en husmann inn i styret kom, var det gårdmannskona spurte, hva en husmann hadde der å bestille.

Mange år satt Jenssen som kommunens første mann, ikke uvant med et stormannsstyre rundt i Norges land. Det var vel ikke penger til mange investeringer. Noen gårder byttet eier og kjempet for ﬁnansieringer. Vi ﬁkk utvandring til Amerika i disse år. Det skapte svikt i folketallet, og i bygdelivet mange vonde sår. Mange ville ut av fattigdom og sultelønn, og tok med seg kone, datter, sønn. Jord og eng ble liggende forlatt tilbake, når ingen kunne dyrke, så og rake.

Neste mann med klubba, ble O. H. Sæterås, som vandret mellom skolene med kjelken, skreppa og sin tobakksdås. Han var streng og myndig skolemester, som aldri lot det minste skøyerstrek gå ubemerket hen, Men med bygdas gamle historie var han perlevenn. Han skrev det store verket ferdig, ga det ut, skjenket Mosvik sine eiendeler, bygdens «Storegut».

Så kom Ola Hestebeit fra Viksdalen i Sunnfjord, lærer, kirkesanger, ordfører som dyrket jord. Han sette seg som mål å berge Vinje Bruk og skogene fra krigsmakt og band, forhandlet med de tyske lederne, men ble stemplet som sviker for sitt land. Til sist han mistet både klubba og sin lærerlønn. Men Ola Hestebeit hadde noe godt i vente, vant sin sak og ﬁkk sin stilling og sin lønn med rente. Han hadde aldri utført noe landssvik. Han som major Jenssen kalte «det klokeste hode i Mosvik».

92 Aksel Saltvik, ﬁsker, ﬂittig arbeidsmann, kjørte melkeruta til Levanger, den gang gårdene leverte melk i spann, fraktet også passasjerer til og fra. Denne mann ble hørt i alt han sa. Med sønnene som mannskap på in skute, på sjø og i kommunesal, han var i rute.

Thomas Tangstad, stø og rolig bondemann, trygg med klubba, slik han mange saker vann. Det var kamp om grendeskolene i denne tid. Det hjalp ikke, at utkantboerne gjorde all sin ﬂid. I sentrumsskolen skulle kunnskap deles ut. Det var siste paret ut for både Kari og Knut.

Elias Lorentsen kom fra Sliperdalen. Også han var innom kommunesalen. En ﬂink og våken musiker og organist, som skapte liv i utkant-Norge og endte opp i skolestua til sist. Menn som han var kulturbærere i gamle dager, satte merkesteiner, som i vår saga rager.

Trygve Åring, ung og dyktig bureiser og sekretær. I fylkestinget kjempet han for Kystriksveien i sær. Også i egen kommune var han fremsynt, klok og sterk. Bedre veier gjennom utkantgrenda, var noe av hans store verk. I tillegg var han ligningssjef og dyktig hjelp for mange som, med ære og samvittighet til årsoppgjøret kom.

Peter Gipling kom fra Framverran. Det var på tide at også de ﬁkk sin førstemann. Der folk står samlet, blir det oftest resultater. Ei utkantbygd kan gjenom samarbeid og kamp få fremmet sine kandidater. Ferja kom i rute over fjorden, Kjerringvik ble knutepunkt. Slik den gang Johannes Duklet fraktet folk med karjolen.

93 Også Jarle Aune kom fra samme sted. Industriens første år i Mosvik skaffet ikke bare ro og fred. Men en ordfører med blikket rettet opp og fram, Skapte vekst og arbeidsplasser og gjorde dystre spådommer til skam. Midt i livet ble han brutalt revet bort. Men for Mosvik var et grunnlag lagt og en gjerning gjort.

Asbjørn Wibe, bondesønn fra Roel, kom til bygda for å holde framhaldskol. Slo seg ned og ga til Mosvik det meste av sin læretid, ble en elsket skolesjef, som studerte jus på si. Hans livsverk var å gjøre skolen til et bedre sted. Det ble samarbeid med Inderøy, leirskole og nye framskritt for Mosvik som et turiststed.

Så ﬁkk vi Arne Aasan, tømmerhugger fra Ongdalen. Han fant kona si i Mosvik, vant respekt i kommunesalen. Heiet fram av en sterk og driftig AP-ﬂokk, la han fra seg tau og klatresko og fant i kommunen oppgaver mer enn nok. Han var med da kongen klipte snora over brua. En gledesdag for en ordfører som aldri mistet trua. Han styrte sakene i kommunesalen like godt som kraftstasjonen i Kaldalen.

Han som styrer skuta nå i dag, har bestemt at alle folkevalgte skal få feire denne dag. Han ﬁkk være med da siste trygdebolig ferdig var. En gledens dag for dem som tunge bører bar. På gården sin i Framverran han bor, med redskap, dyr og mye vakker jord. Når urnen tømmes her i Mosvik neste gang. Skal Vennes også da få synge seierssang ?

Mange ting har hendt i Mosvik herred, har vi sett. Sykeheim og nye boliger er reist for dem som ikke hadde det så lett. De tok så mange tunge løft og sparte noe mot ei bedre tid. Men skal det fortsatt hete Mosvik, med en egen styrestab, må vi spare også vi.

94 Hele folket ut i arbeid i vår bygd ! Det er bare gamle, syke som fortjener trygd. Få vår egen ungdom til å bo og bygge. Det er slik vi fremtiden kan trygge.

Noe har vi mistet av vår kulturarv. La oss trygge det vi har igjen, la naturen gå i arv. Alle har et ansvar for et trygt og bærekraftig jordbruk. Kommunens investeringer må ikke bli et pengesluk Alle arbeidsplasser, små og store, må vi ta vare på. Skal vi høste her i bygda, må vi også så. Hver en liten tjeneste er en viktig brikke i en samlet enhet. Til sammen skapes det tilhørighet og trygghet.

Vi elsker Mosvik, det beste sted vi kjenner. Her har vi heimen vår, her har vi slekt og kjenninger og mange gode venner. Dette stedet vil vi verne om med trofasthet og ﬂid, slik det er gjort igjennom år og tid. Så ønsker vi hverandre lykke til med nye arbeidsdager. Og husk: Det er du og jeg og alle vi som det gode bygdelivet lager. Så mange underlige menn har styrt den lille bygd ved Trondheimsfjord. Mange har lagt staven ned og hviler i signet jord. Vi takker alle dem og de som lever her i år. For at de skapte bedre levekår for folket gjennom hundre år.

Ingeborg Staberg/sign.

Kulturstyret i Mosvik utlyste en konkurranse først på 1990-tallet om hvem som kunne skrive en Mosvik-sang. Konkurransen ble vunnet av Odd Tangstad, og den har tidligere blitt gjengitt i Mosvik historielag årbok, 5. årgang, side 6 og 7. Nå taes den med her som avslutning på denne omtalen av Mosvik.

95 MOSVIK-SANGEN

Her ligger vår bygd som vi alle har kjær med sin skjønnhet fra fjell og til fjord. Her har mødre og fedre som stod deg så nær, bygd vår fremtid på Mosviks jord.

Her er naturen skjønn, skog og blånende vann som gir ro i vårt hjerte og sinn. Her er rom for hvert barn, både kvinne og mann som i stillhet kan dveles inn.

Når markene grønnes i vårsolens skrud får vi skue den skjønnhet og prakt. Om ny fremtid og liv det bærer bud, en stor rikdom er til oss lagt.

Her har slektene skiftet, og bygd opp sin heim under vekslende tider og kår. Vi nu skylder en takk og pris da til dem, som her grunnla de gode år.

Måtte bygda som ligger så vakkert til, rammet inn av den vakreste fjord, må bevares og elskes som alle vil, som en perle i høye nord.

Våre barn og kommende slekter, se den rikdom som er oss til del. Slå en ring, vokte arven lik vekteren, og kjempe for Mosviks vel. Forfatteren av Mosviksangen, Odd Tangstad (1922–1991)