Mosvik kommune 100 år 1901–2001 KILDER: «Norges bebyggelse», Nord-Trøndelag, søndre del. Mosvik historielags årbøker. Dokumenter fra Mosvik og Værran kommunes arkiver. Bidrag fra Jubileumskomitéens medlemmer. 2 Forord Markeringen av Mosvik kommune 100 års jubileum som egen kommune skulle ikke foregå upåaktet, derfor hadde jubileumskomitéen vedtatt å utgi et festskrift. Da jeg fikk henvendelse fra komitéen om å skrive et festskrift, var min umiddelbare tanke at dette var andre mer kompetent til. Men oppgaven syntes meg meget interessant, så jeg sa ja. Nå er det i år akkurat 40 år siden jeg flyttet fra bygda, og min kjennskap til hva som har skjedd i kommunen i disse årene er minimale, men noe har jeg fått med meg, så som sammenslåinga med Framverran og bru over Skarnsundet, antagelig de viktigste hendelser i kommunen i disse 100 år. Av kilder har det stort sett vært Mosvik og Verran kommuners proto- koller, både før og etter delingen i 1901. Ellers har jubileumskomitéen vært behjelpelig med opplysninger om folks liv og virksomhet i kommunen siden 1901. Jeg har også prøvd å få med noe fra tiden før 1900, om menneskers liv og levnet, som ikke opptar den vanlige mann og kvinne i dagens bygdesamfunn så mye, men som la grunnlaget for det ståsted vi har idag. Selv om det i dagens samfunn ser ut til at utviklingen ingen ende har, så var det våre forfedre langt tilbake som startet utviklingen. Nå når du sitter med festskriftet i hånden, som sikkert har sine mangler og svakheter, så håper jeg at du kjenner deg igjen i mye og hygger deg til siste side. Fannrem i oktober 2001 Jorolf Nyborg 3 Innhold Bygda blir til . 5 Den første faste bosetning . 8 Næringsveier, industri . 10 100-åringen Mosvik . 16 Industri . 47 Handel . 49 Skog- og landbruk . 53 Samferdsel og kommunikasjon . 57 Opplæring/skole/barnehage . 65 Kultur og sosialt samvær . 70 Alderdom og omsorg . 88 ISBN: 82-993302-4-6 4 Bygda blir til Før vi ser tilbake på de siste hundre år, skal vi gå noen hundreår lenger bakover. Ingen vet egentlig eksakt når de første beboere slo seg ned i Mosvik, men de fleste gårder i bygda kan ha hatt sin opprinnelse i den såkalte folke- vandringstiden som foregikk i perioden 400–600 e. Kr. eller i yngre jern- alder. Arkeologiske funn i Midt-Norge har bevist at det bodde folk her lenge før dagens tidsrekning. I Mosvik er det også gjort funn som indikerer på at det har vært folk her lenge før Kr. fødsel, men det er ikke registrert eldre kulturminner i bygda, så man har ikke kjennskap til hvor mange gravminner som kan finnes. Dette kunne ha gitt oss en bedre pekepinn om bosetting i jernalderen og kanskje også bronsealderen. Men noen funn er gjort, for eksempel i 1950 ble det funnet en hakke med skafthull i Sliper som ble tidfestet til 2. årtusen før Kr. På samme gården er det også gjort funn av to vevlodd, det ene av kleberstein, 9,5 cm. langt, og det andre av glimmeraktig bergart, samt ei rektangulær flat skive med to dobbelt-koniske hull langs den ene lengdekant, også den av kleberstein. På Åsbygda har det også blitt gjort andre funn som kan spores tilbake til steinalderen. Av andre funn i bygda kan nevnes; ei økseliknende bryne av glimmerholdig bergart, lengde 15,2 cm., funnet på Liaunet. På Lidarheim ved Hamstad, en liten kølle av stein med skafthull. På Vinje Bruk ble det i mai 1981 registrert 4 gravhauger, samtidig ble det registrert ei dyregrav sør for Nesset nedre. I Kvennavika er det funnet en del gjenstander, bl.a. en steinhammer, som er anslått til å være minst 5000 år gammel. Stedet er også blitt kjent for sine helleristninger. Disse ble i 1930 oppdaget av Arne Tangstad ved nydyrking mellom gården Kvernvik og sjøen. Ristningene består av 12 fiskefigurer, som alle trolig forestiller kveite. Disse danner den største samlingen av fiskebilder man kjenner til i Norden. Fiskene er tegnet i en bue, og med ett unntak, vender de alle hodene inn mot sentrum av sirkelen. Helleristningene ligger i dag ca. 34 m. over havet, og er antatt til å være ca. 5000 år gml., eller noe yngre. Fjorden gikk betydelig 5 høyere opp for noen tusen år siden enn i dag, og det er til å anta at ristningene ble hugget inn et svaberg. Det er heller ikke noen tilfeldighet at disse ristningene er plassert ved et strømfylt og fiskerikt sund. Folk levde stort sett av fiske og fangst før jordbruk ble vanlig, og fisk var kanskje den vanligste føden, men det forekommer bare unntaksvis at helleristninger inneholder fisk. De fleste inneholder hjortedyr. Tegnemåten på fiskene her, viser at de aller fleste er tegnet av en og samme person, og det kan se ut som de danner en bevisst komposisjon. Fiskene vender inn mot land, og som nevnt, i en bue. Trekker man en linje gjennom kroppen på hver av fiskene, vil de fleste linjer møtes i ett punkt. Fiskene svømmer mot ett mål, og dette målet er et bestemt sted ovenfor berget. Dette punktet må ha stått i fokus ved en seremoni eller et rituale som foregikk her i yngre steinalder. Ellers er det kommet mange forklaringer på hva ristningene fore- stiller. En av dem er at en fisker forteller om sin fangst, 11 stk. mens han mistet den som har hodet vendt mot sjøen. Helleristningene i Kvennavika er kåret til Mosvik kommunes 1000-års-sted. I Framverran er det også blitt funnet en rekke steinredskaper og pyntegjenstander (per- ler) som man mener skriver seg fra 2–3000 år f. Kr. Man kan nesten på- Helleristningene i Kvennavika. stå at på alle gårder i 6 Framverran er det registrert gravhauger, både til fjells og nede ved sjøen, som mellom Grande og Vennes hvor det har ligget et gravfelt. Dette feltet er nå dyrket mark. På Tangstad ble de i 50-årene funnet to fiskesøkker. Der er det også regi- strert en rekke gamle boplasser. De første som slo seg ned i Mosvik kom helt sikkert sjøveien, og da helst sørfra. Mange steder langs Mosvik-landet var det lett å komme i land, særlig strekningen fra Nervikbukta og innover til Lille-Grande. Den gang var ikke landskapet, sett fra sjøsiden, slik som i dag. Da gikk nok skogen helt ned til sjøkanten, og sjøen gikk også mye høyere, 30–35 m. høyere er ikke utenke- lig. Sikkert er det i alle fall at de fant det levelig her, med lett tilgjengelighet til fjell og sjø. Jakt og fiske var de første menneskers mest utbredte gjøremål. Sjøen og skogen var deres «spiskammers». Selv om sjøen og fjorden var en god kilde til mat, var det nok skogen og fjellet som gav den største matauk. Kjøtt, bær og sopp kunne de høste der, der fant de også ly for vær og vind. Metodene de brukte til fangst av dyr, var nok ikke helt humane, de foregikk ved dyregraver og feller. Å jage viltet utfor et stup eller fjell var også en anvendt metode. Ellers var spyd, pil og bue våpen som var mest vanlig. Disse former for jakt var et nødvendig livsvilkår for dem, de trengte kjøtt til mat og skinn til klær. Av vilt var det helst bare bjørn og ulv, elg og andre hjortedyr fantes antagelig ikke enda, unntatt rein. 7 Den første faste bosetning Ettersom klimaet ble å leve med, begynte folk å rydde og dyrke jorden. De bygde hus og skaffet seg husdyr, geit og sau var antagelig de første husdyr de hadde. De første bosetninger i bygda skjedde trolig på strekningen mellom Ner- vik og innover til Kjerringvik. Men stedet ble nok utforsket og folk fant flere plasser som var beboelig. De ryddet, bygde og levde av det jord og natur kunne gi dem. Senere herjet Svartedauen og la bygda øde. Det er blitt fortalt at det var bare to personer som overlevde, en i hver ende av bygda, en «kaill» i Kal- dalen, og ei «kjerring» i Kjerringvik, derav navnene. Etter den tid måtte bygda igjen ryddes, skogen hadde tatt over i ødetiden. Så sent som i 1520-årene lå 70% av gårdene fra middelalderen i bygda øde. 1500-tallet var en dyster tid for hele landet, og i Mosvik var det ikke noe unn- tak. Men fra 1500-tallet og fremover begynte bygda igjen å ta form. Folke- tallet økte, som igjen førte til at nye gårder ble ryddet. De fleste bønder var leilendinger, de satt trygt på gårdene såfremt de betalte sine skatter og tiender. Stedet måtte også ha et navn og det ble Mosvik, etter elven Mossa. Hvor- fra Mossa hadde fått sitt navn, er det ingen kjennskap til, men det har vært teorier om mose og myr. Mosvik er blitt skrevet på forskjellige måter, «Mosarvik» i Aslak Bolt’s jordebok i 1449, senere ca. 1500, «Moszevickenn» og i gammelnorsk for «Masarvik». På 1800-tallet og frem til 1917 het bygda Mosvigen, etter den tid har Mosvik vært navnet på kommunen. Frem til ca. 1850 var det mye ulv i bygda. Både gjetere og gjeterhunder måtte passe godt på husdyra. Ulven ble tildels utryddet med forgiftet åte, men også en stor skogbrann på 1830-tallet mellom Melting og Verran ødela mangt et ulvehi. Ulv var det forresten i Mosvik så sent som først på 1920- årene, muligens også senere. Bjørn, både slagbjørn og grasbjørn, var det mye av, særlig i egnene rundt Meltingvatnet og over til Verran. At disse herjet stygt blant buskapene til 8 bøndene, er det ingen tvil om, derfor ble det innført skuddpremie. Dette ble en liten biinntekt for bøndene, og det ble skutt mange bjørner, men også mange tatt i bjørneglekser.