”Kvalitative undersøkelser av utmarksbeiter i Aust - Agder” prosjektrapport november 2004
Å fysst eg ser utiv heian håge Ellen J. Svalheim Då ser eg saui, bå kvit å svårte I vombin blandast di dei hav beitt Arild Grødum Å steller heiekjøt mæ liti feitt
May-Berit Støbet Han gjenge allstøtt på goe beiti Du sleppe meste å av å leite Av gras å bloma han vekse fort Så kjøti di æ av beste sort
Sigrid Bjørgum, Bykle. Forsidebilde: Fra Åmli i Valle, foto Ellen Svalheim 2003.
Sluttrapporten er lagt ut på: http://www.fylkesmannen.no/AA
Utgiver: Fylkesmannens Landbruksavdeling Fylkeshuset, FMLA Serviceboks 606 4809 Arendal Tlf: 37 01 76 00 Fax: 37 01 75 15 E-post: [email protected]
Arendal Fylkesmannens Landbruksavdeling i Aust-Agder 2002.
ISBN 82-92026-02-9
©Forfatteren og Fylkesmannens Landbruksavdeling i Aust-Agder.
1 FORORD På initiativ og oppdrag fra kulturlandskapsgruppa i Aust-Agder har undertegnede gjennomført prosjektet ”Kvalitative undersøkelser av utmarksbeiter i Aust-Agder”. Denne sluttrapporten er skrevet av undertegnede, og sammenfatter arbeidet. De innhentede data er viktige for videre utvikling av driftsform, avkastning og beitebruk på den aktuelle eiendom. De bringer også fram viktig informasjon om utmarksbeiter og beitebruk generelt.
Prosjektet har: • Videreført samarbeidet om tilvekstmålinger av lam på ulike utmarksbeiter i Setesdalsheiene og på skogsbeite på Vegårshei. Veiinger er foretatt beitesesongene 2000 - 2003 i seks ulike besetninger. De ble startet opp i 2000 som et samarbeidsprosjekt mellom fagrådgiver på småfe May-Berit Støbet i Gilde FS, prosjekt ”Framtidsrettet sauehold” ved prosjektleder Arild Grødum (Aust Agder sauealslag) og prosjekt ”Stølslandskapet på indre Agder” ved undertegnede. Geir Steinheim ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, NLH, har korrigert innsamla veiedata.
• Utført vegetasjonskartlegging av aktuelle beiteområder. Norsk institutt for jord og skogkartlegging (NIJOS), ved Yngve Rekdal, har veiledet undertegnede og vært faglig ansvarlig for kartleggingsarbeidet. NIJOS har utarbeidet vegetasjons- og beitekart ut fra flyfoto benyttet i felt.
• Tatt næringsanalyse av viktige beitegras på utmarksbeitene gjennom beitesesongen. Dette ble gjennomført i 2002 og 2003. Planteforsk Løken har utført fôrkvalitetsanalyse av de innsamla grasprøvene. Tor Lunnan (Planteforsk Løken) har vært behjelpelig med tolkningen av prøvene.
• Utarbeidet beiteplan for Valle kommune. Denne ble vedtatt av Valle kommunestyre 27. 8. 03, og foreligger som kommunedelplan 0067/03.
Prosjekt ”Kvalitative undersøkelser av utmarksbeiter i Aust-Agder” har hatt et nært og helt avgjørende samarbeid med ovenfor nevnte personer og institusjoner. Prosjektet har hatt kontor ved Fylkesmannens landbruksavdeling. Her har Lisbeth S. Kismul ved FMLA har vært en viktig medspiller og tilrettelegger. Yngve Rekdal, NIJOS, har fulgt prosjektet fra den spede begynnelse og har vært en viktig rådgiver og støttespiller. Han og Peter Svalheim har utført språkvask og kommet med nyttige innspill på rapportmanuset. Alle sammen takkes spesielt!
Det rettes en stor takk til sauebøndene: Leif Røysland, Torleiv Jore, Egil Åmlid (Valle), Sven Reiersen, (Hornnes), May-Berit Støbet, (Bygland) og Olav Magne Kvisli (Vegårshei) som har stilt velvillig opp med sine besetninger og vist stor interesse for arbeidet.
Prosjektet har fått mye oppmerksomhet, og har blitt fulgt med interesse innen fagmiljøet lokalt og regionalt. Innhentede konkrete resultater fra veiinger, næringsanalyse og kartlegginger er hele tiden formidlet videre på møter og fagdager i lokallag og fagmiljøet generelt. Dette har medvirket at prosjektet hele tiden har hatt en god og viktig forankring innen næringa.
Ellen Svalheim Prosjektleder
2 INNHOLD
FORORD ...... 2 INNHOLD ...... 3 SAMMENDRAG...... 4
1. INNLEDNING...... 6 1.1. Bakgrunn for prosjektet...... 6 1.2. Målsetting ...... 6 1.3. Prosjektorganisering...... 7 1.4. Økonomi ...... 7 1.5. Beitebruksplan for Valle ...... 7 1.6. Besetningene ...... 8
2. VEGETASJON OG BEITE ...... 9 2.1. Vegetasjonskartlegging...... 9 2.2. Materiale og metode...... 9 2.3. Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper ...... 10 SNØLEIE...... 11 HEISAMFUNN I FJELLET ...... 12 ENGSAMFUNN I FJELLET...... 15 LAUVSKOG...... 15 FURUSKOG ...... 17 GRANSKOG ...... 18 FUKT- OG SUMPSKOG ...... 19 MYR OG SUMP...... 20 JORDBRUKSAREAL ...... 21 UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL...... 21
3. BEITEOMRÅDENE...... 22 3.1. HOVATN, Valle kommune ...... 22 3.2. LÅGEFJELL, Vinje kommune ...... 30 3.3. GJUVVASSHEII, Valle kommune...... 36 3.3. LAUVDALSMARK, Bygland kommune...... 44 3.5. Skogsbeite: HAUKENES-KVISLI, Vegårshei kommune ...... 50 3.6. Oppsummering av beiteområdene...... 54
4. VEIING AV LAM ...... 56 4.1. Materiale og metode...... 56 4.2. Resultater av veiingene ...... 60 4.3. Besetningen til Leif Røysland...... 60 4.4. Besetningen til Sven Reiersen...... 61 4.5. Besetningen til May-Berit Støbet...... 63 4.6. Besetningen til Torleiv Jore ...... 64 4.7. Besetningen til Egil Åmlid, 2001 og 2002...... 66 4.8. Besetningen til Olav Magne Kvisli, 2002 og 2003 ...... 67 4.9. Sammenlignende tilvekst ...... 69
5. NÆRINGSANALYSE AV BEITEGRASET ...... 71 5.1. Materiale og metode...... 71 5.2. Resultater fra grasprøvene...... 72
6. OPPSUMMERING...... 76 6.1. Veieresultater tolka mot beitekvalitet og grasanalyse...... 76 6.2. Konklusjon...... 80 LITTERATUR...... 82
3 SAMMENDRAG
Utmarka har vært vesentlig for jordbruk og bosetting i århundrer. Utmarksressursene blir også i dag utnytta i utstrakt grad. Da stølingen gikk tilbake etter krigen, satsa man i økende grad på sau som beiter fritt i utmarka store deler av sommeren. Bruken av utmarka er i dag avgjørende for fortsatt drift på gårder med sau.
Utmarksbeitebruken har vært og er fortsatt viktig for verdiskapningen i mange kommuner. Spesielt gjelder dette i Setesdal. Eksempelvis sleppes det årlig omlag 20 000- 22 000 sau på beite i Valle (jærsau medregna). Til sammen beites det anslagsvis 2,6 millioner fôrenheter årlig fra utmarka i Valle. Utmarksbeitingas andel i den samlede produksjonsverdien, regna i form av beiteverdi, ull- og kjøttproduksjon, er på totalt 21,8 millioner kroner i Valle. Av dette knytter 20,5 mill. kr seg til sauen (jfr. Beitebruksplan for Valle- 2003).
Dette tiltross: Saueproduksjonen er i dag under sterkt økonomisk press, og lønnsomheten er blitt stadig lavere. Mange velger å slutte. Saueholdet er en viktig hjørnestein i mange lokalsamfunn, og det trengs kunnskap om hvordan forbedre avkastningen og kvaliteten samtidig som den økologisk vennlige produksjonsformen ivaretas.
Prosjekt ”Kvalitative undersøkelser på utmarksbeiter i Aust-Agder” har gått inn i seks ulike sauebesetninger, hvorav fem har utmarksbeiteområder i Setesdalsheiene og én går på skogsbeite på Vegårshei. Beitesesongene 2000-2003 ble lam fra disse besetningene veid seks ganger gjennom beitesesongen. Tre av veiingene fanget opp tilveksten på utmarksbeitet. Videre ble beiteområdene vegetasjonskartlagt. Ut fra vegetasjonskarta ble det avledet beitekart, som forteller om beiteverdien for sau innen området. Det ble også utført næringsanalyse av to viktige beitegras gjennom to beitesesonger.
Kartleggingen avdekka store variasjoner fra beiteområde til beiteområde hva gjelder vegetasjonssammensetning. Dette gir store forskjeller i kvalitet av beite og andel av dette som er nyttbart. To av seks sauebesetninger beiter i områder hvor kun ⅓ av arealet er nyttbart. Det nyttbare beitet er her i tillegg av lav kvalitet. Andre besetninger beiter i områder hvor opp til ¾ av arealet er nyttbart og deler av dette er ”svært godt” beite. Det er naturlig at dette får innvirkning på tilveksten hos lamma på utmarksbeite.
Veiingene viste at besetningene som beiter i områder med stor andel nyttbart beite med god kvalitet, har høyere tilvekst på lamma, enn i områdene med lav andel nyttbart beite og der det nyttbare i tillegg har lav beiteverdi. Tilveksten mot slutten av beitesesongen faller også mindre i de beste beiteområdene, innslag av snøleier i vegetasjonen er trolig viktig i denne sammenhengen. Vegetasjonskartleggingen har her vært et godt verktøy for å forklare hvorfor vektutviklingen mellom besetningene er så ulik.
Veiingene av lam på ulike typer utmarksbeiter har vist at hver besetning har sin særegne tilvekstkurve som gjentar seg i grove trekk år etter år. Veieresultatene viser at tilveksten har gått ned mot slutten av beitesesongen i nær alle besetningene nesten hver beitesesong. I de fattigere beiteområdene gikk tilveksten tildels betydelig ned, med en markert knekk på tilvekstkurven. I de to beste beiteområdene ble det derimot registrert en beitesesong hvor tilveksten ikke avtok mot sanking.
4 Analysene av beitegrasa smyle og blåtopp viser generelt nedgang i næringsverdi utover beitesesongen. Det er nærliggende å konkludere at nedgangen i næringsverdi i beitegraset er en sterkt medvirkende årsak til det dokumenterte fallet i tilvekst hos lamma mot slutten av beitesesongen i de besetningene studiene omfatter. Av hensyn til produksjonen hos beitedyra vil det derfor være viktig at sauene sankes tidligere ned fra heia og settes på bedre og mer næringsrike hjemmebeiter. Da er det en forutsetning at hjemmebeitene opparbeides og er av god kvalitet. Tradisjonen i Setesdal har gjerne vært å sanke fra 25. september og utover. Tidligere hjemsanking, eksempelvis i månedskifte august/september kan mange steder være en fordel.
Sanketidspunktet har vist seg å være en kritisk faktor. Det ligger antagelig et vesentlig potensiale i jevn tilvekst ved å sanke dyra tidligere hjem. Jevn tilvekst fra utmark til godt innmarksbeite vil kunne resultere i tidligere slaktemodne dyr, med større økonomisk gevinst. Markedet ønsker i økende grad tilgang på årets lam tidligere på sesongen. Er de beste lamma utvokst ved tidlig hjemsanking, kan denne effekten utnyttes for å få mer lam i markedet tidligere i sesongen. Her må de totale beiteressurser som bruket har til rådighet vurderes.
Det er viktig å se utnyttelsen av utmarka i sammenheng med beitebruken nede i bygda og det å opprettholde kulturlandskapet. Det trengs en bevisst og planmessig bruk av beitedyra både for kulturlandskapsskjøtsel og for et godt produksjonsresultat.
Gjengroing er et økende problem, samtidig med at det ofte har vært mangel på nok og gode vår- og høstbeiter på husdyrbruk i drift i Setesdal. Spesielt kan mangelen på vårbeiter være kritisk. For mange kan det være aktuelt å inngå beiteavtaler med naboeiendommer ute av drift. Grender og lokallag oppfordres til å utarbeide beiteplaner og -avtaler slik at aktive gårdbrukere kan få benytte arealer ute av drift eller gjengrodde areal, og igjen opparbeide disse til gode vår- og høstbeiter. For høstbeitingen sin del vil det mange steder være gunstig å skille lam og søyer. Lamma settes på de beste beitene, mens søyene utfører kulturlandskaps- skjøtsel på de dårligere beitene.
Prosjektet har gjennom disse fire åra innhenta konkret kunnskap om utmarksbeiter, beitebruk og tilvekstutvikling i utvalgte områder på Agder. Det er avklart viktige forhold rundt utmarksbeitebruken. Ulik vegetasjonssammensetning i beiteområdene har vist seg å kunne forklare noe av forskjellene i tilvekstutvikling. Dette viser også at det er et fortrinn å kjenne vegetasjonskvaliteten i utmarksbeitet, for så å tilpasse beitebruken etter lokale forhold. Sanketidspunkt har vist seg å være en kritisk faktor, der det antakelig ligger et vesentlig potensiale til å øke avdråtten ved å sanke dyra på et ”riktigere” tidspunkt, d.v.s. tidligere. På samme måte kan en tenke seg en tilsvarende kritisk faktor ved slepptidspunkt på heia. Hva er rett slepptidspunkt det enkelte året for hvert enkelt område? Hvilke faktorer avgjør dette? En burde hatt mer kunnskap om en rekke, eller rettere sagt de fleste forhold rundt utmarksbeitebruken. Her ligger det store utfordringer for forskningen.
Økt kunnskap omkring utmarksbeitingen generelt og kritiske faktorer ved lammetilveksten spesielt, er viktig for å styrke beitenæringa. Fortsatt er mye uavklart. Dette prosjektet har forhåpentligvis vært et lite skritt i riktig retning. Målet for utmarksbeitebruken må være at den skal være både økologisk og økonomisk bærekraftig i framtida.
5 1. INNLEDNING
1.1. Bakgrunn for prosjektet. Prosjekt ”Kvalitative undersøkelser på utmarksbeiter i Aust-Agder ” ble startet som en videreføring av tilvekstmålinger av lam på ulike utmarksbeiter (”veieforsøket”). Dette startet opp under prosjekt ”Stølslandskapet på indre Agder” (1999-2002) ledet av Ellen Svalheim, i samarbeid med prosjekt ”Husdyr 2000” ledet av Arild Grødum og Sauekontrollen i Aust- Agder ved May-Berit Støbet.
”Veieforsøket” ble gjennomført i fire besetninger i Setesdalsheiene, og innhenta viktig informasjon omkring tilveksten hos lamma gjennom beitesesongen. Gjennom prosjekt ”Kvalitative undersøkelser på utmarksbeiter i Aust-Agder” ønsket en i tillegg å rette oppmerksomhet på beiteområdenes vegetasjon og beitekvaliteter, og følge næringsutviklingen i viktige beitegras gjennom vekstsesongen. Dette for å kunne forstå vektutviklingen hos lamma i hver enkelt besetning bedre. Videre er det utført veiinger i to nye besetninger i tillegg til de fire som var med fra starten av. Totalt er veiinger av lam utført gjennom fire beitesesonger.
For næringa lokalt og regionalt er denne konkrete informasjonen viktig, siden den tar opp forhold som ikke bare kan øke avkastning og avdrott innen hver besetning, men også retter søkelyset på viktige problemstillinger rundt kulturlandskapsskjøtsel og beitebruk generelt.
Initiativtaker til prosjektet er Kulturlandskapsgruppa i Aust-Agder.
1.2. Målsetting Prosjektet har hatt følgende mål: Hovedmål: • Framskaffe kvalitative data på ulike typer utmarksbeiter slik at driftsformen innen forskjellige besetninger kan tilpasses best mulig lokale forhold.
Konkret gjelder her: • Beskrive ressurstilgangen innen hvert av beiteområdene ved å gjennomføre vegetasjonskartlegging. • Framskaffe konkrete data på årstidsvariasjon, ved å måle næringsinnholdet i de vanligste beiteplantene til ulike tidspunkter gjennom sesongen. • Framskaffe fakta omkring sammenhengen mellom avdrott, beitekvalitet og årstidsvariasjoner innen utvalgte besetninger og utmarksbeiter, og bringe disse opplysningene ut til næringa. Dette kan gjerne skje i samarbeid med nedenfor nevnte samarbeidspartnere. • Rette oppmerksomhet mot betydningen av beitebruk for å opprettholde et særegent og verdifullt artsmangfold knyttet til stølslandskap og utmarkas kulturlandskap. • Utarbeide beiteplan for Valle kommune, for å konkretisere og synliggjøre beitenæringa sine interesser i utmarka innen denne kommunen.
6 1.3. Prosjektorganisering Prosjektet har vært ledet av Ellen Svalheim. Prosjektet har samarbeidet nært med fagrådgiver på småfe i Gilde FS May-Berit Støbet og prosjektet ”Framtidsretta sauehold ” i Aust-Agder sauealslag ved prosjektleder Arild Grødum. Disse har også sittet i styringsgruppa. Prosjektet har vært forankret, med arbeidsplass, på Fylkesmannens landbruksavdeling i Arendal.
Følgende personer har sittet i styringsgruppa: Lisbeth S. Kismul - Fylkesmannens landbruksavdeling i Aust-Agder. May-Berit Støbet – fagrådgiver på småfe i Gilde FS. Arild Grødum –Aust-Agder sauealslag Ellen Svalheim (prosjektleder) - Kulturlandskapsgruppa i Aust-Agder.
1.4. Økonomi Budsjettet hadde en ramme på 1 075 000 kr for 2002, 2003 og 2004. Dette dekka husleie, reiser/ materiell, rapport, lønn og konsulentvirksomhet. Nedenfor er en oversikt over finansieringskildene.
Inntekter: Fra FMLA BU midler kr 435 000 Valle kommune kr 50 000 Tiltaksfondet kr 490 000 NIJOS kr 50 000 Husleie FMLA med mer kr 50 000
1 075 000
Endelig regnskap legges ved rapporten når prosjektet er avslutta.
Arbeidsinnsatsen til Arild Grødum og May-Berit Støbet gjennom samarbeidet om veieforsøket utgjør hhv ca 70 000 og 30 000 kr per år.
1.5. Beitebruksplan for Valle Beitebruksplanen for Valle ble sluttført i april 2003. Rapport (45 s) ble levert. Den ble i sin helhet vedtatt av Valle kommunestyre 27/8-03, som kommunedelplan nr. –0067/03. Denne er lagt ut på http://www.fylkesmannen.no/AA . I forbindelse med beiteplanarbeidet ble det opprettet en egen lokal styringsgruppe med: Bjørgulv N. Berg, ressursutvalget i Valle kommune (leder); Pål Inge Bø, ressursutvalget i Valle kommune (nestleder); Jon Ødeskaug, jordbrukssjef; Gyro K. Uppstad, Uppstadgardane og Nomeland sankelag; Jon E. Hovet, Valle Bondelag; Augund O. Brottveit, Valle sauealslag, og; Ellen Svalheim, prosjektleder. Styringsgruppa avholdt tre møter. Økonomisk ramme for beitebruksplanen var på 50 000 kr, og ble betalt av Valle kommune.
7 1.6. Besetningene Følgende saueeiere har vært med i prosjektet:
Tabell 1: Eiere av besetninger som har vært med i prosjektet, beiteområde og år med veiing.
Saueeier Beiteområde, kommune Beite År m/ veiing May-Berit Støbet Lauvdalsmark, Bygland Fjell 2000- 2003 Leif Røysland Hovatn, Valle kommune Fjell 2000- 2003 Torleiv Jore Gjuvvassheii, Valle komm. Fjell 2000- 2003 Sven Reiersen Lågefjell, Vinje kommune Fjell 2000- 2003 Egil Åmlid Ljom, Valle kommune Fjell 2001 -2002 Olav Magne Kvisli Haukenes-Kvisli, Vegårshei Skog 2002- 2003
Kart: Oversikt over beiteområdene (NIJOS).
8
2. VEGETASJON OG BEITE
2.1. Vegetasjonskartlegging Å dele vegetasjonsdekket inn i vegetasjonstyper, er en systematisk måte å vurdere kvalitet av utmarksbeite på. Utgangspunktet er at artssammensetning, planteproduksjon og næringsinnhold i plantene innen hver vegetasjonstype varierer lite fra lokalitet til lokalitet innenfor et geografisk avgrensa område (Rekdal 2001).
Voksemiljøet til plantene er sammensatt av en rekke naturgitte og menneskeskapte forhold. Viktigst er vann og næring i jorda, klima, påvirkning fra mennesker og dyr og konkurranse fra andre arter. Planter med noenlunde samme krav til miljøet, vil vokse på samme sted. De danner et plantesamfunn eller en vegetasjonstype, det vil si en karakteristisk samling av arter som går igjen på steder med like voksevilkår.
Et vegetasjonskart gir et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som utgjør plantedekket i et område. Ved å utnytte informasjonen plantene gir om vokseforhold, blir dette likevel langt mer enn en oversikt over plantedekket. Forskning og erfaring har gjort at vi kan trekke ut en rekke opplysninger om miljøforhold innenfor hver vegetasjonstype. På samme måte kan ulike egenskaper vedrørende ressursutnyttelse, for eksempel beiteverdi, knyttes til vegetasjonstypene. Det er det nærmeste vi har kommet et økologisk kartverk (Rekdal 1998).
2.2. Materiale og metode Feltarbeidet med vegetasjonskartlegging er utført av Ellen Svalheim. Yngve Rekdal (NIJOS) har vært ansvarlig for veiledning og opplæring under feltarbeidet. Kartleggingen har fulgt metode som er skissert i ”Veiledning i vegetasjonskartlegging M 1: 50 000” (Larsson og Rekdal 1997). Under kartleggingen ble det brukt svart/hvite flyfoto i M 1: 40 000, fotografert i 1987.
Kart: Norsk institutt for jord og skogkartlegging (NIJOS) har stått for digitalisering av flyfoto og utarbeidelse av vegetasjonskarta. Fra vegetasjonskarta har NIJOS også laget et avledet beitekart for sau. Beitekarta viser vegetasjonsdekket delt inn i 3 beitekategorier: Mindre godt, godt og svært godt.
Beitekapasitet: Første trinn i vurdering av beitekapasitet er å finne nyttbart beiteareal (Rekdal 2001). Med utgangspunkt i et vegetasjonskart vil en kunne sortere vegetasjonstypene etter om de har beiteverdi eller ikke, og dermed komme fram til nyttbart beiteareal. Nyttbart beiteareal finner en ved først å trekke klassene som ikke er vegetasjonsdekte fra det totale landarealet. Dette gjelder bart fjell og blokkmark (se vegetasjonsbeskrivelse s 24; type 12b og 12c). Videre trekker en fra de vegetasjonstypene som har lite beiteplanter: Det vil si type 1a, 1c, 2c, 2f, 4a, 6a, 7a, 9a, 9b, 9c, og typer med middels beiteverdi som i tillegg har høyt innhold av bart fjell, blokkmark eller grasarten finnskjegg (se tabell 2 under og kap. 2.3).
Med nyttbart beiteareal og kvaliteten av dette, som bakgrunn er det angitt en samla beiteverdi for hvert beiteområde. Anbefalt dyretall er regna ut fra dette (se tabell 2 ). Se ellers beiteberegningene for hvert enkelt område. Det må understrekes at det er knyttet usikkerhet til utregningene av anbefalt dyretall. Tallene må kun sees som veiledende.
9 Tabell 2: Anbefalt dyretall for beite-områder av ulik kvalitet. Kilde Rekdal 2001.
Kvalitet Sau per Dekar per Fôropptak i f.e. per dekar km² sau 80 dager 100 dager 120 dager Mindre godt beite 33-54 30 – 19 2,6 - 4,3 3,3 - 5,4 4 - 6,5 Godt beite 55-76 18 – 13 4,4 - 6,1 5,5 - 7,6 6,6 - 9,1 Svært godt beite 77-108 13 – 9 6,2 - 8,6 7,7 - 10,8 9,2 - 13
2.3. Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper 1 Her følger en beskrivelse av vegetasjonstypene i de fem beiteområdene som har vært med i prosjektet ”Kvalitative undersøkelser av utmarksbeiter i Aust-Agder”. I omtalen av beiteverdien for vegetasjonstypene er det brukt en tredelt skala: Mindre godt, godt og svært godt beite. I klassen mindre godt beite er det samlet vegetasjonstyper med så lite beiteplanter at beitedyr i liten grad vil benytte disse. Tabell 3 under viser beiteverdien for sau for kartlagte vegetasjonstyper. Beitekarta er fargesatt etter første verdi.
Tabell 3. Ulike vegetasjonstyper registrert i de fem beiteområdene som har vært med i prosjekt ”Kvalitative undersøkelser av utmarksbeiter i Aust-Agder”. Kolonnen som viser beiteverdi for sau er vurdert etter en 3-delt skala: Mindre godt, godt og svært godt beite.
Vegetasjonstype Beiteverdi for sau 1a Mosesnøleie Mindre godt 1b Grassnøleie Godt 1c Frostmark, letype Mindre godt 2c Lavhei Mindre godt 2e Rishei Godt 2f Røsslynghei Mindre godt – Godt 2g Fukthei Godt - Mindre godt 3b Høgstaudeeng Svært godt 4a Lav- og lyngrik skog Mindre godt 4b Blåbærbjørkeskog Godt 4c Engbjørkeskog Svært godt 6a Lav- og lyngrik furuskog Mindre godt 6b Blåbærfuruskog Godt 7a Lav- og lyngrik granskog Mindre godt 7b Blåbærgranskog Godt 7c Enggranskog Svært godt 8a Fuktskog Godt - Mindre godt 9a Rismyr Mindre godt 9b Bjønnskjeggmyr Mindre godt 9c Grasmyr Mindre godt - Godt
1 Mye av beskrivelsene knyttet til økologi og beiteverdi er hentet fra Rekdal Y. NIJOS-rapport 7/01
10 SNØLEIE
1a Mosesnøleie Økologi: Forekommer i nordvendte hellinger og forsenkninger i fjellet der snøen smelter seint, gjerne ikke før i august. Vekstsesongen er kort, og bare få plantearter kan overleve. Arter: Moser og museøre utgjør hoveddelen av vegetasjonen. Plantedekket er ustabilt og oppstykket av grus, stein og blokker. Forekomst: Noen få areal av mosesnøleie er registrert i de nordvendte liene høyest oppe i Hovassdalen i beiteområdet Hovatn. Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter er sparsomt og typen utgjør mindre godt beite.
Bilde 1: Mosesnøleie i Hovatn beiteområde.
1b Grassnøleie Økologi: Finnes i lesider på næringsfattig til middels næringsrik mark der snøen smelter i slutten av juni eller ut i juli. Vekstsesongen er lengre enn i mosesnøleiene. Arter: Den vanligste typen er smyle- eller stivstarrdominert. Finnskjeggdominans forekommer i lavlendte forsenkninger. Innslaget av musøre og fjellmarikåpe kan være stort. Snøleiene i Gjuvvassheii beiteområde har også innslag av trefingerurt og fjellgulaks. Forekomst: Grassnøleier finnes i de tre nordligste beiteområdene: Gjuvvassheia, Hovatn og Lågefjell. Lavere heiområder smelter tidlig fram, og mangler snøleier. Dette gjelder i hovedsak Byglandsheiene og heitraktene lenger sør. Beiteverdi: Grassnøleiene der innslaget av smyle og stivstarr er stort, er gode beiter. Her finner beitedyra friskt og næringsrikt gras på ettersommeren og høsten. Vegetasjonstypen utgjør godt beite for sau. Dersom finnskjegg dominerer, vil beiteverdien forringes.
11
Bilde 2: Grassnøleie på Vardenutane. Snøen har nettopp smelta. Lågefjell beiteområde i Vinje kommune.
1c Frostmark, letype Økologi: Dette er et lesamfunn som oftest forekommer i høyere fjelltrakter, i øvre deler av lågalpin og i mellomalpin sone. Snødekket er moderat og jorda vil påvirkes av jordflyting. Vegetasjonsdekket kan være tynt og oppstykket. Arter: Vegetasjonen domineres av arter som krever et visst snødekke. Enkelte snøleiearter som museøre kan få stor dekning. Ellers forekommer rabbesiv, stivstarr, finnskjegg, snøleiemoser med mere. Forekomst: Er kun registrert i nordvendt li opp mot Dravleskarven i Hovassdalen, 1150 m.o.h. i Hovatn beiteområde. Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter er sparsomt og typen utgjør mindre godt beite.
HEISAMFUNN I FJELLET
2e Rishei Økologi: Typen finnes i lågfjellet (lavalpin sone) og på skogløse områder i bjørkeskogsbelte der det er moderat tilgang på næring og vann. Snødekket er stabilt og smelter gjerne i løpet av juni. Typen danner ofte ei sone nedenfor de typiske rabbesamfunnene. Arter: Blåbær er dominerende art med innslag av arter som dvergbjørk, blokkebær, blålyng, fjellkrekling, skrubbær, smyle og blåtopp. Der vanntilgangen er god, kan sølv- og lappvier få god dekning. I bunnsjiktet dominerer etasjehusmose og furumose, med innslag av islandslav og reinlaver. Risheia som ble registrert i Hovassdalen (Hovatn beiteområde), og deler av risheia under Nybunuten (Lågefjell), var skrinnere enn den tilsvarende vegetasjonstypen i Gjuvvassheii beiteområde. Her er det mye finnskjegg og fjellkrekling, og blåbærlyngen er småvokst og har mindre dekning. Der innslaget av finnskjegg er mer enn 75 %, er områdene merka med tilleggssymbol.
12 Forekomst: Risheia er registrert i alle heibeiteområdene, men i Lauvdalsmark representerer typen kun 0,2 % av totalarealet. Til sammenligning utgjør risheia hhv 32 % og 22 % av arealet i Lågefjell og Gjuvvassheii beiteområder. Beiteverdi: Risheia utgjør vanligvis godt beite for sau. Innholdet av beiteplanter vil variere en del. Der finnskjegg dominerer, vil beiteverdien være mindre godt beite.
Bilde 3: Rishei på Gjuvvassheii i Finndalen, Valle Østhei.
2f Alpin røsslynghei Økologi: Røsslyngheia er knyttet til veldrenert og næringsfattig mark i nedre del av lavalpin sone, og på åpen mark rett under skoggrensa. Typen opptrer ofte på tynt jordsmonn og gjerne i kombinasjon med nakent berg. Snødekket er stabilt og smelter tidlig. Arter: Feltsjiktet er dominert av røsslyng og krekling, med blokkebær, tyttebær, klokkelyng og smyle som vanlige arter. Opptrer gjerne i mosaikk med 2g; Alpin fukthei. Der disse to vegetasjonstypene nærmer seg hverandre, vil blåtopp, rome og bjønnskjegg få god dekning. Kratt av bjørk opptrer spredt, og gran er vanlig. Dette er merka med tilleggssymbol. Forekomst: Røsslyngheia er den vanligste vegetasjonstypen i Lauvdalsmark. Den utgjør her hele 30 % av totalarealet. Det er lite røsslynghei i de andre beiteområdene. Beiteverdi: Typen har lite av beiteplanter og er mindre godt til godt beite for sau.
2g Alpin fukthei Økologi: Overgangstype mellom fastmark og myr, helst i hellende terreng med dårlig drenering. Opptrer i lågfjellet og på snaue areal under skoggrensa. Typen finnes helst på næringsfattig grunn torv, gjerne i mosaikk med myr eller røsslynghei. Typen kan også opptre på grunnlendt mark som er influert av sigevann over berget. Arter: Vegetasjonen er dominert av blåtopp og bjønnskjegg. Finnskjegg har jamt innslag. Dekningen av lyngarter er varierende med krekling, røsslyng, blokkebær og blåbær. Skrubbær, tepperot, rome og bjønnkam er også vanlige. Kratt av bjørk forekommer ofte. Mosedekket er varierende, men gjerne med et betydelig innslag av torvmoser. Forekomst: Fuktheia opptrer gjerne i mosaikk med myr og røsslynghei, som i Lauvdalsmark der typen utgjør 5 % av totalarealet. Fukthei finnes sporadisk innen Gjuvvassheii og Hovatn beiteområder, men her har typen liten utbredelse. Det ble ikke registrert fukthei i Lågefjell.
13 Beiteverdi: Beiteverdien er avhengig av blåtoppinnholdet. Dette avtar noe med høyden. Rundt skoggrensa kan blåtoppdekningen være stor. Beiteverdien er god, særlig for storfe. Der det er lite av andre beiteplanter som i Lauvdalsmark, blir blåtopp en viktig beiteplante også for sau. Vanligvis regnes fuktheia å utgjøre mindre godt til godt beite for sau.
Bilde 4: I Lauvdalsmark opptrer alpin fukthei og alpin røsslynghei i mosaikk, som her fra Manneflåheia.
Bilde 5: Her opptrer alpin fukthei på overrislede svaberg med grunt jordsmonn. Innimellom de fuktige områdene er alpin røsslynghei. Vissje i Lauvdalsmark.
14 ENGSAMFUNN I FJELLET
3b Høystaudeeng Økologi: Forekommer i bratte lier, rasmarker eller langs bekker, elver og myrkanter med god tilgang på næring og vann. Næringstilgangen er moderat til svært god og snødekket er stabilt. Dette er den mest produktive av vegetasjonstypene i fjellet. Arter: Frodig vegetasjon ofte med busksjikt av sølv- og lappvier. Feltsjiktet domineres av fjellburkne med innslag av urter som jonsokblom, skogstorknebb og gras som gulaks, sølvbunke, myskegras og engkvein. Forekomst: Høystaudeeng er bare registrert innen Lågefjell og Gjuvvassheii beiteområde. I Gjuvvassheii finnes typen over et større område i rasmarka ned mot Tjørnestjørnstøylen. Her vokser bla. storklokke og tyrihjelm. Ellers var det innslag av høystaudeeng i en sørvendt li ned mot Grytingsbekken. I Lågefjell var det noen små areal med høystaudeeng som innslag i risheia, rett øst for Vardenutane. Beiteverdi: Høy planteproduksjon og stort artsmangfold gjør at denne vegetasjonstypen er viktig for mye biologisk liv i fjellet. Som beite er dette viktige areal for sau og storfe. Beiteverdien kan settes til svært god.
Bilde 6: Høystaudeeng med dominans av fjellburkne, sølv- og lappvier, og med innslag av skogstorknebb. Bildet er fra Sveigen, sørlige deler av Gjuvvasshei i Valle Østhei.
LAUVSKOG
4a Lav- og lyngrik bjørkeskog Økologi: Karrig og lavproduktiv bjørkeskog som opptrer på grunnlendt mark eller grove løsavsetninger. Arter: Vegetasjonstypen er artsfattig. Tørketålende lyngarter som røsslyng og krekling sammen med moser dominerer vegetasjonen. Tresettinga er ofte glissen med flerstamma, krokete tre. Forekomst: Lav- og lyngrik bjørkeskog forekommer innen alle heibeiteområdene, men areal av betydning finnes bare innen Hovatn beiteområde der den utgjør 17 % av arealet. Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter er sparsomt og typen gir mindre godt beite.
15 4b Blåbærbjørkeskog Økologi: Bjørkeskog som opptrer på mark med moderat tilgang på næring og vann. Vegetasjonstypen finnes vanlig i flatt og opplendt terreng, og i lisider med moderat vannforsyning. Arter: Undervegetasjonen er som regel dominert av blåbær, smyle og skrubbær. Stedvis kan bjønnkam være godt representert. Fugletelg og blåtopp har ofte godt innslag. Flere lyngarter og nøysomme urter som tepperot, skogstjerne og gullris, inngår i typen. I bunnsjiktet finnes et tett dekke av moser. I områder som har hatt bjørkemålerangrep (spesielt gjelder dette Lågefjell) er gjerne smyleoppslaget stort. Forekomst: Denne typen har størst utbredelse innen Lågefjell, Gjuvvassheii og Hovatn beiteområder, med hhv 42 %, 23 % og 17 % av beitearealet. I Lauvdalsmark forekommer den i mindre enn 0,5 % av beitearealet. Beiteverdi: Der blåbærbjørkeskogen har høyt innslag av blåbær og smyle kan beiteverdien settes til godt beite.
Bilde 7: Blåbærbjørkeskog nær Kjeppshei i Finndalen ved Gjuvvasshei beiteområde.
4c Engbjørkeskog Økologi: Produktiv bjørkeskog i lisider med god tilgang på næring og friskt sigevann. Arter: Skogbunnen er vanligvis dominert av store bregner, først og fremst skogburkne. Innslag av høye urter som skogstorkenebb, turt, sløke, kvitbladtistel, mjødurt og firkantperikum forekommer. Blåbær og skogrørkvein kan ha god dekning. I beita utforminger har grasarter som smyle, gulaks, engkvein og sølvbunke, høy dekning. Forekomst: I Gjuvvassheii beiteområde utgjør vegetasjonstypen 7 % av beitearealet. Innen Lågefjell i underkant av 3 %. Typen er ikke registrert i Lauvdalsmark, og har ubetydelig omfang innen Hovatn beiteområde. Beiteverdi: Engbjørkeskog er en høyproduktiv skogtype. Det finnes ofte stor artsrikdom med et solid innslag av spiselige gras og urter for beitedyra. Typen settes til svært godt beite.
16
Bilde 8: Frodig engbjørkeskog under rasmark bak Heddestøyl i Finndalen. Her vokser bl.a. skogstorkenebb, kvitbladtistel, hvitsoleie, geitrams og kranskonvall. Også orkideen hvitkurle finnes her. Gjuvvasshei beiteområde.
FURUSKOG 6a Lav- og lyngrik furuskog Økologi: Artsfattig og lavproduktiv skogtype med åpen og kortvokst tresetting. Opptrer ofte på opplendte, tørre og næringsfattige løsavsetninger eller grunnlendt mark. Innen Hovatn beiteområde veksler vegetasjonstypen ofte med fattige grasmyrer. Arter: I tillegg til furu kan tresjiktet ha innslag av bjørk eller kortvokst gran. Dette er merka med tilleggssymbol. Røsslyng, tyttebær, blokkebær og krekling dominerer gjerne undervegetasjonen. Smyle opptrer sparsomt. Bunnsjiktet er flekkvis prega av reinlav og tørketålende moser som gråmoser, sigdmoser og furumose.
Bilde 9: Lav- og lyngrik furuskog ved Krossheitjønn i Hovatn beiteområde.
17 Forekomst: Dette er den vanligste vegetasjonstypen i Hovatn beiteområde, og utgjør 27 % av beitearealet. Typen er ikke registrert i Lågefjell, og har under 1 % dekning i Gjuvvassheii beiteområde. I Lauvdalsmark og skogsbeitet på Vegårshei er typen vanlig med hhv 17 % og 8 % av beitearealet. Beiteverdi: Det er lite med beiteplanter og beiteverdien må regnes som mindre godt.
6b Blåbærfuruskog Økologi: Furuskog som opptrer på areal med moderat tilførsel av næring og vann. Arter: Innslag av gran og bjørk er vanlig. Undervegetasjonen er dominert av blåbær og noe smyle. Ved sida av andre lyngarter, finnes det en del av lite krevende urter og ofte et tett mosedekke. Friske utforminger får innslag av småbregner. Forekomst: Sammen med blåbærgranskogen (7b), er dette den vanligste vegetasjonstypen i skogsbeitet på Vegårshei. Blåbærfuruskogen utgjør hele 42 % av beitearealet. Typen opptrer på 9 % av arealet innen Hovatn beiteområde, og på 4,5 % i Gjuvvassheii. Her forekommer typen i hovedsak rundt Nystøl og arealene ned mot Raudvatnet. Innen Lågefjell og Lauvdalsmark forekommer denne vegetasjonstypen nesten ikke. Beiteverdi: Noe avhengig av innslaget av smyle og urter, men jevnt over regnes dette å være godt beite.
Bilde 10: Blåbærfuruskog nær Årnestjern på Vegårshei, mellom Haukenes og Kvisli.
GRANSKOG
7a Lav- og lyngrik granskog Økologi: Artsfattig og lavproduktiv skogtype som opptrer på grunnlendt mark eller grove løsavsetninger. Arter: Tresettingen er oftest glissen med kortvokst gran. Røsslyng, tyttebær, blokkebær og krekling dominerer undervegetasjonen. Hvis smyle forekommer, så er det meget spredt og sparsomt. Forekomst: Typen er kun registrert innen Lauvdalsmark beiteområde og utgjør her 11 % av beitearealet. Den veksler ofte med røsslyngheia og lav- og lyngrik furuskog.. Beiteverdi: Det er lite med beiteplanter og beiteverdien må regnes som mindre godt.
18 7b Blåbærgranskog Økologi: Granskog som opptrer på areal med moderat tilførsel av næring og vann. Arter: Undervegetasjonen er dominert av blåbær og smyle. Ved sida av andre lyngarter som blokkebær og tyttebær, finnes en del lite krevende urter som marimjelle, tepperot, gullris, engsyre, skrubbær og skogstjerne. Mosedekket er ofte tett med etasjehusmose, furumose og sigdmoser. Friske utforminger får innslag av småbregner hvor bl.a. bjønnkam kan forekomme i større mengder. Forekomst: Blåbærgranskogen utgjør 18 % av beitearealet innen Lauvdalsmark beiteområde. Her finnes det en del beiteplanter og dette er derfor en viktig vegetasjonstype i et ellers skrint heiområde. Typen er også viktig innen skogsbeitet på Vegårshei. Her utgjør den hele 41 % av beitearealet. Forekomsten av blåbærgranskog innen Hovatn beiteområde er liten. Vegetasjonstypen er naturlig nok ikke registrert i Gjuvvassheii og Lågefjell. Beiteverdi: Noe avhengig av innslaget av smyle og urter, men jevnt over regnes dette å være godt beite.
Bilde 11: Blåbærgranskog i nordvendt li, innen skogsbeiteområdet Kvisli- Haukenes på Vegårshei. Feltsjiktet domineres av blåbær. Innslaget av andre arter f.eks. smyle er her sparsomt.
FUKT- OG SUMPSKOG
8a Fuktskog Økologi: Overgangstype mellom myr/ sumpskog og tørrere fastmarksskog. Næringstilstanden er lav til moderat. Arter: Tresjiktet er som regel glissent og dominert av bjørk, furu eller gran. Vegetasjonsdekket er sammensatt av arter både frå myr og fastmarksvegetasjon. Blåtopp og bjønnskjegg er dominerende arter med innslag av rome, blåfjær, finnskjegg og lyngarter som røsslyng, klokkelyng, blokkebær og blåbær. Tepperot er vanlig. Forekomst: Fuktskog er representert innen alle beiteområdene, men oftest med liten dekning (< 1 %). I Lauvdalsmark derimot har typen en dekning på 8 %. Større områder av fuktskog finnes i den sydvendte lia mellom Juvasshei og Guddalen. Beiteverdi: De blåtopprike utformingene vil være godt beite for storfe, godt - mindre godt beite for sau. Skrinne bjønnskjeggrike utforminger har liten beiteverdi.
19
Bilde 12: Fuktskog i sørvendt li ned mot Guddalen i Lauvdalsmark. Graset blåtopp er fullstendig dominerende, ellers noe innslag av blåfjær, bjønnskjegg og lyngarter som røsslyng og klokkelyng.
MYR OG SUMP 9b Bjønnskjeggmyr Økologi: Dette er en artsfattig fastmattevegetasjon på myr som er dominert av bjønnskjegg. Myrflata er som regel flat, men kan også finnes i svakt hellende terreng. Myrmatta er tett og relativt fast, ofte oppbrutt av våte parti. Arter: Typen er svært artsfattig, ofte totalt dominert av bjønnskjegg i feltsjiktet. Torvull, sveltull, hvitlyng og molte kan forekomme spredt. Forekomst: Bjønnskjeggmyrer er registrert innen Hovatn og Gjuvvassheii beiteområder. Begge med lav dekning (< 1 %). I Gjuvvassheii er det bjønnskjeggmyrer av noe størrelse langs elva Finndøla, nord i området. Beiteverdi: Vegetasjonstypen har lite av beiteplanter. Mindre godt beite.
Bilde 13: Bjønnskjeggmyr langs elva Finndøla i Finndalen i Gjuvvassheii beiteområde, Valle Østhei.
20 9c Grasmyr Økologi: Næringsfattig jordvannsmyr, ofte bakkemyr. Utformingen av vegetasjonsdekket er avhengig av hvor høyt vannet står, hvor fort vannet strømmer og mengden av næringssalter oppløst i vannet. I kartleggingsområdene dominerer fattige utforminger. Arter: Feltsjiktet er dominert av blåtopp, bjønnskjegg, duskull og torvull. På faste utforminger kan rome ha høyt innslag. Flaskestarr, duskull og trådstarr dominerer våte parti. Bunnsjiktet består av torvmoser. Forekomst: Innen alle beiteområdene forekommer grasmyr med mellom 8 og 14 % dekning av beitearealet. Grasmyr er den vanligste myrtypen. Beiteverdi: Sau vil i liten grad gå ut på våte myrer, men faste bakkemyrer kan bli beita særlig i de fattigste av beiteområdene. Beiteverdien er mindre godt til godt beite.
Bilde 14: Fattig grasmyr nær Årnestjern i skogsbeitet Haukenes–Kvisli på Vegårshei. I kanten vokser mye blåtopp og pors, ute på myra bjønnskjegg, kvitmyrak, duskmyrull bl.a.
JORDBRUKSAREAL
11b Beitevoll Kulturbetinga vegetasjon skapt gjennom beiting, slått og rydding. Gras og beitetålende urter dominerer. Finnskjegg kan ha høy dekning.
UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL
12b Ur og blokkmark Areal med mindre enn 25 % vegetasjonsdekning. Resten består av blokker, stein og grus.
12c Bart fjell Areal dominert av bart fjell. Vegetasjonsdekket er mindre enn 25 %.
21 3. BEITEOMRÅDENE Her følger en beskrivelse av vegetasjonen i de fem kartlagte beiteområdene. Hvert av beiteområdene beskrives m.h.t. vegetasjonstypefordeling, beiteverdi og beitekapasitet. Først følger beskrivelse av fjellbeiteområdene i Setesdal, deretter skogsbeitet på Vegårshei. Vegetasjons- og beitekartene er lagt ut på http://www.fylkesmannen.no/AA .
I forbindelse med prosjektet ”Stølslandskapet på indre Agder” ble det gjennomført en beitevurdering av beiteområdet til Egil Åmlid ved Ljom i Valle Østhei (Svalheim 2002). Sauene ble solgt i 2002, og Åmlid startet opp med ny besetning og nytt beiteområde på en annen kant av kommunen. Derfor ble beiteområdet ved Ljom, hvor veiingene ble utført, ikke vegetasjonskartlagt.
3.1. HOVATN, Valle kommune
UTM: ML 05-08, 67-71 Kartblad: 1413 I og 1413 II.
Leif Røysland har beiteområde i Valle Vesthei. Området ligger sør for Ljosådalen mot Hovatn og Hovassdalen. I nord grenser det mot Ljosådalen, i vest mot Gjesløyåni og flere vann og tjern, bl.a. Dampåvatnet og Hovatn. I sør strekker beiteområdet seg oppover liene til Dravleskarven, d.v.s. Hovassdalen og heimre Hovassdalen. I øst strekker beiteområdet seg mot Reisstøyl, Strondefjell, Bjørnestrondfjellet og Nevredalen. Totalt utgjør avgrensa beiteområde 16 057 dekar. Av dette er 15 542 dekar beiteareal (dvs vann-, fjell og blokkmarksareal trekt fra totalarealet). Nyttbart beite er beregna til 7 243 dekar.
Leif Røysland har ca 45 vinterfôra sau og sender ca 125 sau og lam på heia. I tillegg beiter om lag 35 sau og 65 lam fra andre besetninger innen samme området.
Bilde 15: Utsikt vestover fra Flæin. Vannet midt i bildet er Dampå vatnet.
22 3.1.1. Landskap, geologi og klima. Beiteområdet ligger mellom 600 og 1255 m.o.h. Store deler består av skog, hvor mye er fjellbjørkeskog, gjerne i blanding med furu. Lavereliggende partier består mest av furuskog, men også noe granskog. Hovassdalen og heimre Hovassdalen strekker seg opp mot nordsida av Dravleskarven (1390 m.o.h.). Disse liene representerer de høyereliggende arealene innen beiteområdet. Ellers er landskapet åpent med mindre topper, drag og fuktigere dalsøkk.
Vegetasjonstypene veksler fra gran- og furuskogsområdene i nordboreal vegetasjonssone, til fjellbjørkeskogen i subalpin sone, og til lavalpine typer over tregrensa i Hovassdalene. Det er mye myr inne i beiteområdet, ofte i veksling med mindre knauser med furu.
Berggrunnen består hovedsakelig av massiv, fin til middelskornet granitt / porfyrgranitt . Hylestad-Brokke temperaturmålestasjon har middeltemperatur for juli på 13,3o C og – 4,7oC i januar (Aune 1993). Årsnedbør for samme målestasjon er på 1170 mm (Førland 1993).
Bilde 16: Utsikt fra øvre deler av Hovassdalen. Vannet midt i bildet er Hovatn. Ljosådalen ses i det fjerne.
3.1.2. Vegetasjon Myr: Myrene i området er hovedsakelig 9c grasmyr. Dette er fattige myrer med mye blåtopp. Spesielt forekommer blåtopp i myrkantene og i hellende bakkemyrer. Andre vanlige arter på grasmyra er sveltstarr, finnskjegg, duskmyrull, bjønnskjegg, hvitlyng og smyle. Flekkmarihånd, tepperot, tettegras og marimjelle er vanlige urter, og forekommer spredt. På tørrere partier vokser krekling, røsslyng, blokkebær. Hele 13 % eller 2000 dekar av beitearealet er registrert som grasmyr. Dersom bjønnskjegg dominerer helt og det er lite med andre arter er myra registrert som 9b bjønnskjeggmyr. Denne typen har liten forekomst i området (< 20 dekar).
I Hovatn beiteområde forekommer gjerne grasmyrene i mosaikk med 6a lav- og lyngrik furuskog eller 4a lav- og lyngrik bjørkeskog. På nordvestsiden av Flæin, ned mot Elgslidalen og stedvis i Hovassdalen veksler grasmyr med 2g alpin fukthei. Ellers ligger en del av de større myrarealene i tilknytning til små vann og tjern. Leif Røysland har observert at
23 sauene hans beiter en del rundt små vann med tilhørende myrområder, kanskje spesielt tidlig i vekstsesongen.
Bilde 17: Grasmyr ved stølen Løyning. Blåtopp og bjønnskjegg vokser i kanten av myra. Sveltstarr og duskmyrull er mer vanlig ute på myra.
Bilde 18: Lav- og lyngrik furuskog ved Krossheitjønn.
Skog: Den vanligste vegetasjonstypen innen beiteområdet er 6a lav og lyngrik furuskog, som forekommer på opplendte partier i terrenget. Den er registrert på hele 27 % (4 226 dekar) av beitearealet. Som nevnt over finnes den ofte i mosaikk med myr. Bjørkeinnslaget kan til tider være ganske stort, på samme måte som furu er vanlig i den tørre bjørkeskogen (4a). Gran forekommer også spredt. Røsslyng og krekling dominerer gjerne i feltsjiktet, med innslag av blokkebær, tyttebær og smyle. Reinlaver og furumose er vanlig i bunnsjiktet.
24 6b blåbærfuruskog forekommer der det blir noe fuktigere i grunnen. Også her kan det være innslag av bjørk og gran. Blåbær dominerer feltsjiktet. Ved siden av andre lyngarter som blokkebær og krekling, finnes smyle og et visst innslag av lite krevende urter, samt et tett mosedekke. Blåbærfuruskog forekommer mest i de lavereliggende områdene rundt stølene Løyning og Geitstøyl. Blåbærfuruskogen utgjør 9 % (1405 dekar) av beiteområdet. På blåbærmark kan også gran være dominerende treslag, men granskogen dekker lite areal i området.
4a lav- og lyngrik bjørkeskog forekommer på grunnlendt mark i høyereliggende deler av området. På samme måte som 6a lavfuruskogen, er dette en fattig vegetasjonstype med stort sett de samme artene i feltskiktet. Typen har ofte innslag av furu, rogn og noe småvokst gran, og opptrer gjerne i mosaikk med myr eller med 4b blåbærbjørkeskog. I blåbærbjørkeskogen dominerer smyle og blåbær. Høyt smyleinnslag forekommer jevnt, bl.a. i områdene ved Hestefjødd, Løyning, Katridalen og Solli. Andre vanlige arter er skogstjerne, krekling, hårfrytle, tyttebær og fugletelg. Stedvis kan bjønnkam og hengeving ha stor dekning. Dette er tilfelle rett opp for Løyning. Begge vegetasjonstypene (4a og 4b) forekommer hver for seg med 17 % innen beiteområdet.
Bilde 19: Blåbærbjørkeskog ved Strondefjell. Smyledekningen er stor og dekker om lag like mye som blåbæra.
Nord i beiteområdet ligger den bratte og trange Elgslidalen. Fra bekken i bunnen og oppover den sydøstvendte lia er det et smalt belte med 4c engbjørkeskog. Her er det frodig, og en rekke gras og urter ble registrert. Det var både høge urter som rød jonsokblom, vendelrot, teiebær, skogstorknebb, skjermsveve, hvitbladtistel, myskegras, og lågurter som maigull, markjordbær, legeveronika, harerug, smalkjempe og perlevintergrønn. Engbjørkeskogen utgjør dessverre mindre enn 1 % av beitearealet.
Stølsvoller /tidligere slåtteområder: Det finnes en rekke støler innenfor beiteområdet: Geitstøyl, Løyning, Solli, Reisstøyl og Hovatn. Her finnes ofte 11b beitevoll. Et eksempel er Solli, med åpne stølsvoller og arealer som tidligere ble benyttet til slått. Vanlige til dominerende arter her er smyle og finnskjegg. Spredt finnes gullris, blåtopp, setersyre, småsyre, fjelltimotei, engkvein, slåttestarr, stivstarr, blåklokke, fjellmarikåpe, beitesveve,
25 hårsveve og engfrytle for å nevne noen. Stedvis dominerer finnskjegg totalt på stølsvollene og de gamle slåttearealene. Disse arealene har da liten beiteverdi.
Bilde 20: Stølen Storestøyl er en vårstøyl på ca 470 m.o.h. Dette stølsområdet er inngjerda og beites hver vår og høst når sauene er på vei til og fra utmarksbeitet. Storestøyl ligger utenfor selve heibeiteområdet. Her vokser rester etter eldre engflora i blanding med blåbær og annen skogsvegetasjon.
Vegetasjon over bjørkeskogsbeltet: Beitearealet over tregrensa utgjør ca 2200 dekar (14 %). Hovedsakelig omfatter dette liene opp mot Dravleskarven. Den vanligste vegetasjonstypen over tregrensa er 2c lavhei, med 6 % dekning. Den forekommer på høydedrag og rygger med grunt jordsmonn og lite snødekke om vinteren. Her vokser krekling, greplyng, tyttebær, rypebær og rabbesiv sammen med gråmose og lav, spesielt arter innen Cladonia slekta.
Bilde 21: Lavhei på åsryggen mellom Hovassdalen og heimre Hovassdalen. Store arealer uten vegetasjon. Grepplyng og fjellkrekling dominerer de vegetasjonsdekte områdene
26 Lavheia veksler over i 2e rishei der snødekket blir tykkere om vinteren. Her vokser blåbær, smyle, finnskjegg, blokkebær, krekling, dvergbjørk, tepperot og skogstjerne med mer. Risheia har stedvis et stort innslag av finnskjegg. Dette er merka med tilleggsymbol. Risheia er mange steder av en skrinnere type med mer krekling og mindre storvokst blåbær, sammenlignet med for eksempel risheia innen Gjuvvassheii beiteområde. Sølv- og lappvier forekommer stedvis i risheia.
Enkelte snøleier finnes i liene mot Dravleskarven. Snøleiene utgjør under 2 % av beitearealet. Vanligst forekommer 1b grassnøleie. Her kan bjønnskjegg, finnskjegg og smyle dominere sammen, med innslag av stivstarr, museøre og myrfiol. 1a mosesnøleie er snøleier som smelter seinere fram, ofte først i slutten av juli eller begynnelsen av august. Her er vegetasjonen usammenhengende med få arter. Museøre og mose kan dominere.
Bilde 22: Seint utsmelta snøleier opp mot Dravleskarven 1150 m.o.h.
Bilde 23 : Mosesnøleie i nordøstvendt li opp fra Storeleitet 1030 m.o.h
27 Tabell 4: Vegetasjonsfordelingen innen Hovatn beiteområdet, og antatt beiteverdi av de ulike typene.
Vegetasjonstype Areal % av Beiteverdi dekar beiteareal 1a Mosesnøleie 83 0,5 Mindre godt 1b Grassnøleie 69 0,4 Godt 1c Frostmark, letype 89 0,6 Mindre godt 2c Lavhei 982 6 Mindre godt 2e Rishei 759 4,8 Godt 2g Alpin fukthei 180 1 Mindre godt- Godt 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 2 700 17,3 Mindre godt 4b Blåbærbjørkeskog 2 708 17,4 Godt 4c Engbjørkeskog 22 0,1 Svært godt 6a Lav og lyngrik furuskog 4 226 27 Mindre godt 6b Blåbærfuruskog 1 405 9 Godt 7b Blåbær granskog 150 0,9 Godt 8a Fuktskog 69 0,4 Godt - Mindre godt 9b Bjønnskjeggmyr 18 0,1 Mindre godt 9c Grasmyr 2 001 13 Mindre godt - Godt Andre arealtyper: 11b Beitevoll 81 0,5 Svært godt 12b Ur og blokkmark 27 - - 12c Bart fjell 51 - - Totalt 16 056 100
3.1.3. Områdets beitekapasitet Beskrivelsen av vegetasjonstypene i Hovatn beiteområde viser at store deler består av myrareal og tørre og skrinne typer som lav- og lyngrik bjørke- og furuskog og lavhei. Dette er arealer med liten eller ingen beiteverdi. Områdene med beiteverdi er for det meste fjellbjørk- og furuskog med blåbærvegetasjon, eller risheia over tregrensa. For eksempel har liene mellom Hestefjødd til Solli videre mot Katridalen og Løyning gode beiter. Fjellbjørkeliene med innslag av rogn, har ofte godt utviklet gras- og noe urtevegetasjon, og smyle er vanlig til dominerende art i feltskiktet. Siden smylen vokser mindre lysåpent inne i bjørkeskogen, går den sjeldnere opp i frøstengel og bladene holder seg friske og smakfulle lenger utover beitesesongen.
Tabell 5 viser prosentvis fordeling av de tre ulike beiteverdiene mindre godt, godt og svært godt beite innen Hovatn beiteområde. Areal med godt og svært godt beite er 34 %. Dette er en lav andel sammenlignet med for eksempel Lågefjell og Gjuvvassheiii. Se også felles tabell 15 s 55.
I områder med lite tilbud av god beitemark vil sauen også beite en del i vegetasjonstyper av mindre god kvalitet. Det er derfor naturlig å trekke en viss andel av arealet i beiteklasse mindre godt beite, inn i nyttbart areal. Her er det valgt å ta med 20 % av beiteklasse mindre godt inn i nyttbart beiteareal.
28 Nyttbart beiteareal blir da 5168 dekar + 2045 dekar = 7243 dekar
Beiteklasse Dekar %
Mindre godt 10 374 67 Tabell 5: Fordeling av areal med ulik beiteverdi. Godt 5 065 33 Det nyttbare arealet er samla beiteareal minus mindre godt beite. For Hovatn tas 20% av arealet Svært godt 103 1 av mindre godt beite med i nyttbart beiteareal. SUM BEITEAREAL 15 542 Godt + svært godt 5168 20% av mindre godt 2045
Nyttbart beiteareal 7243 46
For Hovatn beiteområde settes samla beiteverdi til å være mindre godt. Etter tabell 2 settes dyretall per km2 nyttbart beite til 40 (sau +lam). I disse tallene ligger det noe usikkerhet. Dersom en regner denne til omlag 10 % i hver retning kan anbefalt dyretall for Hovatn settes fra 260 til 320 sau (sau+ lam).
Beiteområde Dyretall per km² Nyttbart beite Tilrådd Inkl. nyttbart beite Km² dyretall usikkerhet Hovatn 40 7243 290 260-320
29 3.2. LÅGEFJELL, Vinje kommune
UTM: MM 14-17, 15-18 Kartblad 1414 II. Sæsvatten
Sven Reiersen har i overkant av 200 sauer og lam i området Kvervesjå-Nybustøylen på Lågefjell. Arealet er på 10060 dekar, av dette er 7796 nyttbart beite. Tidligere beitet fire besetninger her. Nå er Sven Reiersen den eneste som har sauer i området. Beitesesongen er fra St. Hans til begynnelsen av september.
3.2.1. Landskap, geologi og klima Beiteområdet ligger 900-1140 m o.h. og omfatter sub- og lavalpin vegetasjonssone. Subalpin sone består hovedsakelig av fjellbjørkeskog og noe myrareal. I lavalpin sone over tregrensa veksler vegetasjonen fra rabber til snøleier, foruten noe myr.
Store deler av beiteområdet er sammenhengende lier med fjellbjørkeskog. Dette gjelder spesielt sør-, sørøst- og nordsiden av Nybunuten. Her er det overveiende lett å ferdes. Liene under Kvervesjånutane er noe brattere, men likevel framkommelige for beitedyr. Over tregrensa opp mot Lågefjell er landskapet prega av mindre høyder og søkk. Totalt sett er terrenget enkelt for sauen. Dyra har mange sammenhengende flater å beite på, og trenger i mindre grad transportetapper mellom verdifulle beitearealer
Berggrunnen består av grov granittisk gneis og migmatitt med grunnmasse av granittiske bergarter, ofte med øyedannelse. Nærmeste temperaturmålestasjon Haukeliseter brøytestasjon har middeltemperatur for juli på 10 o C og – 8,0 o C i januar (Aune 1993). Årsnedbør på Haukeliseter brøytestasjon med 840 mm (Førland 1993).
Bilde 24: Myrområdet bak Nybustølen veksler mellom tørrere partier med dvergbjørk, krekling, blåbær og blokkebær, mens de fuktige partiene preges av blåtopp, bjønnskjegg, kvitlyng, torv- og duskull.
30 3.2.2.Vegetasjon Myr: Myrene i området er hovedsakelig dominert av fattige utforminger av typen 9c grasmyr. Her finnes blåtopp, kvitlyng, molte, finnskjegg, bjønnskjegg, torvull, duskull, smyle, gulaks, tepperot, tettegras og skogstjerne. Krekling, blokkebær, dvergbjørk og noe smyle vokser på tørrere partier. Innslag av rikere vegetasjon opptrer sporadisk, med svarttopp, storblåfjær, kvitkurle, brudespore og bjønnbrodd. Bjørk, einer og dvergbjørk vokser gjerne på tørrere areal rundt og på myrene. De største myrarealene ligger under tregrensa sørøst for Kvervesjå. Disse myrene er stedvis fuktige og blir kun sporadisk beita, da helst tidlig i sesongen2. Til tross for at myrene kan ha et noe rikere planteinnslag, er forekomsten av beiteplanter totalt sett sparsom.
Fjellbjørkeskog: De syd- og østvendte liene under Nybunuten, mellom Sigurdsbubrjostet og Nybustøylen består hovedsakelig av fjellbjørkeskog. Det samme gjelder liene under Kvervesjånutane. Tregrensa går i dette området ved 1040-1060 m.o.h.
Bilde 25: Blåbærbjørkeskog under Kvervesjånutane. Her en rikere utforming med innslag av storkenebb, hengeaks og sølvbunke.
Den vanligste vegetasjonstypen i bjørkeskogen er 4b blåbærbjørkeskog. Foruten blåbær finnes her vanlig arter som smyle, gulaks, blåtopp, skrubbær, gullris, søterot, skogstjerne, fugletelg, tepperot og noe sølvbunke. Innslaget av urter og gras er godt, men kan variere noe. En del dvergbjørk, sølv-, lapp- og ullvier kan forekomme.
Noen steder i området gir jordsmonnet god tilgang på næring og vann, og vegetasjonen skifter fra blåbærdominans til engpreg med gras og urter. Her i 4c engbjørkeskog er det arter som skogstorkenebb, kvitbladtistel, myskegras, rød jonsokblom, kvitsoleie, engsoleie, svarttopp og teiebær, samt gras som myskegras, engkvein, gulaks, skogrørkvein og mer sølvbunke. En rekke orkideer ble også registrert; skogmarihånd, kvitkurle, grønnkurle, nattfiol og brudespore. Dette er svært godt beite for sau.
2 Sven Reiersen pers.medd.
31
Bilde 26: Engbjørkeskog. Der hvor det forekommer god fuktighet i liene med fjellbjørk kan en støte på flekker med dominans av arter som sølvbunke og skogstorkenebb. Her finnes også hvitbladtistel, smyle, myskegras og flere orkideer kan dukke opp.
Bilde 27: Fra Nordvendt li ned mot stølen ved Kvervesjå. Flere år med bjørkemålerangrep har stedvis gått hardt utover fjellbjørka. Smylegraset viser seg å ha sterk framgang i disse områdene.
En fattigere utforming av fjellbjørkeskogen 4a lav- og lyngrik bjørkeskog forekommer i tilknytning til ei grasmyr under Kvervesjånutane. Her dominerer røsslyng istedenfor blåbær.
Vegetasjon over bjørkeskogsbeltet: Den vanligste vegetasjonstypen over tregrensa er 2e rishei i forskjellige utforminger. Der hvor risheia opptrer er snødekket gjerne stabilt og blåbær er dominerende art med innslag av andre arter som krekling, skrubbær, smyle, blålyng, gullris med mer. Enkelte steder går risheia helt opp på høydene. Risheia kan stedvis ha et stort
32 innslag av dvergbjørk eller finnskjegg. Der det er et betydelig innslag av finnskjegg, har vegetasjonstypen mindre beiteverdi (se bilde 29).
Bilde 28: Rishei ved Vardenutane. Her dominerer dvergbjørk sammen med blokkebær blåbær, smyle og krekling.
Bilde 29: Rishei med stort innslag av finnskjegg.
Flekkvis i låglendte drag forekommer mindre områder med 3b høystaudeeng. Her kan en finne skogstorknebb, engsyre med mer.
På værutsatte topper og rabber med tynt snødekke gjennom vinteren, er vegetasjonen skrinnere. Her forekommer ofte vegetasjonstypen 2c lavhei. Vegetasjonen er artsfattig og lågvokst med et åpent feltsjikt prega av lave, krypende lyngarter og dvergbjørk. Her finnes arter som rabbesiv, krekling, tyttebær, greplyng, rypebær og stivstarr, foruten lavarter som
33 gulskinn, reinlaver, saltlav og ellers en rekke Cladonia-arter. Mange steder har laven blitt beitet hardt ned av rein. Bare basalskjellene og jord kan ses (bilde 30). Enkelte steder kan toppene være prega av slitasje og tråkk. Eksempel på dette sees på Nybunuten hvor en del sau oppholder seg på varme dager og nattestid. Her er det en del bar jord rundt stier og liggeplasser, foruten bart fjell og stein. I lavheia er det lite beiteplanter.
Bilde 30: Sterkt nedbeita lavhei på Vardehei. Reinen har beita på laven og kun blottlagt jord og basalskjellene av laven er igjen.
Beiteområdet på Lågefjell er ellers begunstiget med mange snøleier av typen 1b gras- snøleie. Disse snøleiene finnes på næringsfattig til middels næringsrik mark der snøen smelter i løpet av juli. Her finnes arter som stivtarr, smyle, den lille vieren museøre, dvergjamne, svart snøleiemose og saftanlav.
Bilde 31: Grassnøleie på Vardenutane. Utsmeltingen har nylig foregått.
34 Disse snøleiene er verdifulle da de bidrar med friskt og næringsrikt beite langt utover i beitesesongen. Enkelte av grassnøleiene kan ha et stort innslag av finnskjegg som reduserer beiteverdien.
Tabell 6: Vegetasjonsfordelingen innen Lågefjell beiteområde, samt antatt beiteverdi av de ulike typene. Vegetasjonstype Areal % av Beiteverdi dekar tot.areal 1b Grassnøleie 447 4,4 Godt 2c Lavhei 604 6 Mindre godt 2e Rishei 3203 31,7 Godt 3b Høystaudeeng 18 0,2 Svært godt 4a Lav- og lyngrik skog 42 0,4 Mindre godt 4b Blåbærbjørkeskog 4191 41,6 Godt 4c Engbjørkeskog 266 2,6 Svært godt 8a Fuktskog 35 0,4 Godt - Mindre godt 9c Grasmyr 1206 12 Mindre godt – godt Andre arealtyper: 11b Beitevoll 38 0,4 Svært godt 12b Ur og blokkmark 10 0,1 - 12c Bart fjell 12 0,1 - Totalt 10 084 100
3.2.3. Områdets beitekapasitet. Innen beiteområdet Lågefjell er store arealer av kategorien godt beite. Områder av høyere beitekvalitet opptrer spredt. Hele 77 % av arealet regnes å ha beiteverdi. Dette er en høy andel sammenlignet med f.eks. Lauvdalsmark og Hovatn. Se også felles tabell 15 s. 55.
Beiteklasse Dekar % Tabell 7: Fordeling av areal med ulik Mindre godt 2266 23 beiteverdi. Nyttbart areal er samla beiteareal Godt 7576 75 minus areal av mindre godt beite.
Svært godt 220 2 SUM BEITEAREAL 10 062 Nyttbart beiteareal 7796 77
For beiteområdet Lågefjell settes samla verdi til å være godt beite. Etter tabell 2 settes dyretall per km2 nyttbart beite til 65 (sau +lam). I disse tallene ligger det noe usikkerhet. Dersom en regner denne til om lag 10 % i hver retning kan anbefalt dyretall for Lågefjell settes fra 450 til 550 sau (sau+ lam).
Beiteområde Dyretall per km² Nyttbart beite Tilrådd Inkl. nyttbart beite Km² dyretall usikkerhet Lågefjell 65 7796 506 450 - 550
35 3.3. GJUVVASSHEII, Valle kommune
UTM: ML 21-25, 69-71. Kartblad; 1413 I og 1413 II.
Sauene til Torleiv Jore beiter i traktene rundt Gjuvvassheii i Finndalen, Valle Østhei. Området strekker seg fra stølene i Tveitebøfinndalen i nord, til Tjørnestjørnstøylen og Nyestøyl i sør. Området har et beiteareal på 13821 dekar, av dette er 9148 å regne som nyttbart beite.
I snitt har Jore hatt 120 vinterfôra sau disse fire åra. Ca 335 sau og lam er sendt på heia. I tillegg er ca 85 sau og lam fra andre besetninger i det samme område.
3.3.1. Landskap, geologi og klima Beiteområdet ligger på ca 730-1175 moh. Det avgrenses i nord av Hågeheii og Grytingsheii, østover avgrenser elva Finndøla og Saksund- , Gjuvatn- og Raudvatnet, og i sør og vest danner Tjørnestjørn og Valevatn en naturlig avgrensning. Sauene trekker hovedsakelig inn i Finndalen gjennom Stavvassdalen.
Området strekker seg over både sub- og lavalpin vegetasjonssone. Subalpin består hovedsakelig av fjellbjørkeskog, ellers noe myrareal. Over tregrensa i lavalpin sone veksler vegetasjonen fra rabber via store arealer med rishei og til snøleier. Myr forekommer spredt.
I Gjuvvassheii utgjør sammenhengende lier med fjellbjørkeskog relativt store areal. Dette gjelder spesielt i området Heddestøyl- Tjørnestjørnstøylen. Disse liene er lette å ferdes i. Over tregrensa er landskapet prega av mindre høyder og søkk. Totalt sett er terrenget godt for sauen både med hensyn på framkommelighet og forekomst av verdifulle beiteareal. Berggrunnen består av grov granittisk gneis og andre granittiske bergarter. Hylestad Brokke er nærmeste temperaturmålestasjon og har middeltemperatur for juli på 13,3 o C og – 4,7 o C i januar (Aune 1993). Årsnedbør for samme målestasjon har 1170 mm (Førland 1993).
Stølene har ikke kjørevei. Det går bomvei opp forbi Gloseli. Fra enden av veien er det ca en times gange inn til Kjeppsheii, som er den nærmeste stølen fra den kanten.
Bilde 32: Hellende grasmyr (9c) ved Grytingsbekken 900 moh. Her dominerer blåtopp. Ellers er det innslag av tepperot, duskull, flekkmari-hånd, hvitlyng, bjønnskjegg og slåttestarr.
36 3.3.2.Vegetasjon Myr: Myrene er hovedsakelig av typen 9c grasmyr. Fattige utforminger dominerer med arter som blåtopp, bjønnskjegg, slåttestarr, sveltstarr, duskull, trådsiv, kvitlyng, røsslyng og rome. Krekling, blokkebær, dvergbjørk og noe smyle vokser på tørrere partier. De største sammenhengende myrarealene ligger langsmed Finndøla og vannene i øst. Her opptrer også 9b bjønnskjeggmyr. Bare spredt vokser molte, hvitlyng og torull. Over tregrensa opptrer myrene ofte i tilknytning til små tjern og bekker. Hovedsakelig er dette grasmyrer.
Bilde 33: Bjønnskjeggmyr (9b) nær Finndøla, 750 m.o.h. Her dominerer bjønnskjegg. Få andre arter forekommer.
Fjellbjørkeskog: Innen beiteområdet strekker fjellbjørkeskogen seg fra nord ved Heddestøyl til Tjørnestjørnstøylen i sør. Den kler hele den vestvendte lia fra Finndøla og opp mot Gjuvvassheii. Fjellbjørkeskogsbeltet inkluderer stølene Haugen, Moen og Heddestøyl, Kjeppshei, Gjuvasstøylen, Nyestøyl, Tjørnestjørnstøylen, og ligger mellom 760-890 moh.
Vegetasjonen her veksler fra tørr 4a lav og lyngrik bjørkeskog, til frodigere 4b blåbærbjørkeskog og mer urterike områder med 4c engbjørkeskog. Helt i sør ned mot Raudvatnet kommer det inn 6b blåbærfuruskog med innslag av bjørk. Stedvis er skogen brutt opp avmyrområder (9b og 9c) og åpnere 11b stølsvoller,
Den vanligste vegetasjonstypen er 4b blåbærbjørkeskog, på over 3200 dekar. Det varierer hvilke planter som dominerer i tillegg til blåbær. I fuktige og skyggefulle områder kan skrubbær forekomme i store mengder, med spredt innslag av bregner som fugletelg, bjønnkam og større bregner som sauetelg og fjellburkne. Ellers er mosedekket gjerne godt utviklet på slike lokaliteter, og vegetasjonen har innslag med blokkebær, fjellmarikåpe, gjøkesyre, trådsiv, gråstarr, slåttestarr med mer. I de mer ekponerte og sydvendte liene er artsdominansen noe annerledes. Her er blåbær dominerende sammen med smyle. Ellers finnes marimjelle, engkvein, blåtopp, gullris, søterot, fugletelg med mer.
37
Bilde 34: Blåbærbjørkeskog med stort innslag av skrubbær. Fra Grytingsbekken 900 m.o.h.
Flere bekker renner gjennom fjellbjørkeskogen og ut i Finndøla eller vannene lenger sør. Langs bekkedragene blir vegetasjonen frodigere med innslag av 4c engbjørkeskog. I denne vegetasjonstypens rikeste høystaudeutforming finnes arter som søterot, teiebær, geitrams, turt, hvitbladtistel, hvitsoleie, skogstorkenebb, engsyre, rød jonsokblom, vendelrot, myskegras, skogrørkvein og ulike vier. Der vegetasjonen har mer lågurtpreg finnes lavere urter og gras som gullris, blåklokke, engsyre, kvitkurle, engsoleie, tepperot, fjelltimotei og, gulaks.
Bilde 35: Frodig engbjørkeskog med høystauder i rasmark bak Heddestøyl i Finndalen. Her vokser blant annet skogstorkenebb, hvitbladtistel, hvitsoleie, geitrams, kranskonvall. Også orkideen hvitkurle finnes her.
38 Stedvis kan fjellburkne dominere fullstendig. Engbjørkeskogen får da en storbregneutforming. Dette gjelder bl.a. områdene langs Grytingsbekken.
Bilde 36: Fjellburkne kan dominere fullstendig i fjellbjørkeskogen. Grytingsbekken i Finndalen.
Hele 1018 dekar innen beiteområdet er kartlagt som engbjørkeskog. Dette er mye sammen- lignet med de andre beiteområdene, og er bakgrunnen for at Gjuvvassheii beiteområde har hele 11 % av beitearealet med svært godt beite. Vegetasjonen i de sørvendte blokkmarksliene ned mot Tjørnestjørnstøylen er spesielt frodig med både 3b høystaudevegetasjon (over tregrensa), og store arealer med høystaude-bjørkeskog. Her vokser bl.a. tyrihjelm, sløke, storklokke for å nevne arter som ikke er så vanlig å finne ellers i disse fjelltraktene.
I fjellbjørkeskogen ligger flere støler med 11b beitevoll. Vollene er ofte prega av gjengroing. Bjørka kryper inn fra kantene og vollen preges av einer og vier.
Bilde 37: Stølsvollen på Kjeppshei er åpen og stor. Her vokser finnskjegg i blanding med smyle, sølvbunke og noen spredte urter. Innslag av einer, blåbær, krekling, sølv- og lappvier forekommer også.
39 Vanlige arter knyttet til stølsvollene ellers er smyle, engkvein, sølvbunke, finnskjegg, bjønnskjegg. Naturengarter slik som blåklokke, ryllik, hvitkløver, engsoleie, krypsoleie, legeveronika vokser gjerne her. Stølsvollen på Kjeppshei er i mindre grad prega av gjengroing. Her står en slikkestein og sauene kommer daglig innom. Kjeppshei ligger dessuten høyere og grenser mot risheia.
Vegetasjon over bjørkeskogsbeltet: 2c Lavhei utgjør store areal på Gjuvvassheii. Her forekommer krekling, greplyng, tyttebær, rypebær, rabbesiv sammen med lav, spesielt arter innen Cladonia-slekta.
Bilde 38: Lavhei på Gjuvvassheii. Laven, de grå partiene innimellom krekling og greplyng, er sterkt nedbeitet.
Lavheia går over i 2e rishei der snødekket blir tykkere om vinteren. Risheia utgjør nesten like stort areal som blåbærbjørkeskogen innen beiteområdet, over 3000 dekar. Her vokser blåbær, blokkebær, blålyng, skrubbær, krekling, dvergbjørk, gullris, skogstjerne, sølvbunke, smyle med mer. Innslaget av sølv- og lappvier kan til tider være betydelig der vanntilgangen er god. Dette gjelder bl.a. i Stavvassdalen mellom Røyrvatnet og Kjeppshei. Stedvis er vierbeltet relativt tett. Innimellom vierbuskene er det derimot rikelig med smakfulle gras og urter.
Risheia er stedvis artsrik med arter som gulaks, aksfrytle, fjellarve, sølvbunke, følblom, rødsvingel, harerug, stjernesildre, søterot, dverggråurt, trefingerurt, stivstarr, seterstarr/gråstarr, engrapp, setersyre, fjelltimotei og fjellburkne. Gode beiteplanter av disse er gulaks, rødsvingel, starrartene og engrapp.
40
Bilde 39: Rishei i Stavvassdalen med innslag av vier. Et attraktivt beite for sau.
I overgangen mellom myr og fastmark kan 2g alpin fukthei opptre. Disse arealene har innslag av både myr- og fastmarksarter. Her vokser multe, hvitlyng, torvull sammen med krekling, stivstarr, blåtopp og blokkebær. Torvmose danner ofte bunnskiktet. Fuktheia utgjør små areal innen beiteområdet.
Bilde 40: Snøleie i Stavvassdalen med museøre, stivstarr, fjellmarikåpe, fjellsyre, smyle og finnskjegg.
Beiteområdet har mange snøleier. Hovedsakelig er dette 1b grassnøleier som utgjør i overkant av 550 dekar i området. Her vokser stivstarr, finnskjegg, smyle, museøre, fjellmarikåpe, fjellsyre med mer. Snøleiene bidrar med friskt, næringsrikt beite på sensommeren og høsten. En rekke snøleier finnes i Stavvassdalen på Gjuvvassheii og Krossheii
41
Beskrivelsen over viser at vegetasjonstypene veksler fra skrinne rabber til rike lågurt- /høystaudeenger i sørvendte, fuktige bjørkeskogslier. På samme måte veksler også beiteverdien. Rabber kontra fuktig sørvendt lågurt-/høystaudeeng står i hver sin ende av skalaen for beiteverdi. Desto mer gras, urter og blåbær, jo bedre beite. Områdene med lågurt-/ høystaudepreg har høyest innhold av beiteplanter. Disse områdene kan klassifiseres som svært godt beite. Innslaget av gras blir også større i områder som beites godt og jevnlig. Gras som sølvbunke, skogrørkvein og engkvein vil her være vanlige. Myrene er gjerne fastere grasmyrer, mens myrarealene ned mot Finndøla kan være mer løse. Generelt blir myrene lite beitet av sau, og regnes som mindre godt beite.
Tabell 8: Vegetasjonsfordelingen innen Gjuvvassheii beiteområde, samt antatt beiteverdi av de ulike typene.
Vegetasjonstype Areal % av Beiteverdi dekar tot.areal 1b Grassnøleie 553 4 Godt 2c Lavhei 1899 13,6 Mindre godt 2e Rishei 3074 22 Godt 2g Alpin fukthei 189 1,3 Mindre godt- Godt 3b Høystaudeeng 101 0,7 Svært godt 4a Lav og lyngrik bjørkeskog 591 4,2 Mindre godt 4b Blåbærbjørkeskog 3213 23 Godt 4c Engbjørkeskog 1018 7,3 Svært godt 6a Lav og lyngrik furuskog 49 0,3 Mindre godt 6b Blåbærfuruskog 627 4,5 Godt 8a Fuktskog 286 2 Godt - Mindre godt 9b Bjønnskjeggmyr 130 0,9 Mindre godt 9c Grasmyr 1946 13,9 Mindre godt - Godt Andre arealtyper: 11b Beitevoll 145 1 Svært godt 12b Ur og blokkmark 28 0,1 - 12c Bart fjell 161 1,2 - Totalt 14010 100
3.3.3. Områdets beitekapasitet I Gjuvvassheii er store arealer i kategori Godt beite. Hovedsakelig er dette risheia og blåbærbjørkeskogen. Hele 11 % av området er Svært godt beite. Ikke noe annet beiteområde har så stor andel av svært godt beite. Det er engbjørkeskogen og høystaudevegetasjonen som representerer de beste arealene. Tabell 9 viser prosentvis fordeling av de tre ulike beiteverdiene mindre godt, godt og svært godt beite i Gjuvvassheii. Hele 66 % av beitearealet regnes å ha beiteverdi. Dette er en høy andel sammenlignet med eksempel Lauvdalsmark og Hovatn. Se også felles tabell 15 s.55.
42 Tabell 9: Fordeling av areal med ulik beiteverdi. Nyttbart areal er samla beiteareal minus areal av mindre godt beite.
Beiteklasse Dekar % Mindre godt 4673 34 Godt 7610 55 Svært godt 1538 11 SUM BEITEAREAL 13821 Nyttbart beiteareal 9148 66
Gjuvvassheii samla er godt til svært godt beite. Dyretall per km2 nyttbart beite vurderes etter tabell 2 til 75 (sau +lam). I disse tallene ligger det noe usikkerhet. Dersom en regner denne til om lag 10 % i hver retning kan anbefalt dyreantall for Gjuvvassheii settes fra 620 til 760 sau (sau+ lam).
Beiteområde Dyretall per km² Nyttbart beite Tilrådd Inkl. nyttbart beite Km² dyretal usikkerhet Gjuvvassheii 75 9148 686 620- 760
43 3.3. LAUVDALSMARK, Bygland kommune
UTM: ML 15-21, 33-40 Kartblad 1512 IV. Bygland, ØK-kart BJ 019 1-4.
May-Berit Støbet har beiteområde for sauene sine i Lauvdalsmark. I nord går beiteområdet opp mot Lyseheii, i sør grenser det mot Fånefjell og Sollifjell, i sørøst mot Guddalen, i øst mot Sandsvatn og i vest mot dalsida ned mot Lauvdal. Dyrene holder seg innenfor dette arealet det meste av sesongen. Området har en totalutstrekning på 24 850 dekar. Beitearealet utgjør 18 951 dekar. Av dette regnes 7524 dekar som nyttbart.
Støbet sender ca 95 sau og 170 lam på beite hver sesong. I tillegg beiter en nabobesetning med ca 70 lam og søyer innenfor samme område. Sauene til Støbet sleppes vanligvis i begynnelsen av juni i lia bak gården på Lauvdal. Sauene beiter seg oppover til heibeitet.
Bilde 41: Oversikt over beiteområdet Lauvdalsmark. Bildet er tatt fra Lyseheii nord i beiteområdet, og viser utsikten sørover.
Bilde 42: Typisk vegetasjonsbilde fra heiområdet. Mindre tjern med tilhørende myrområder, småkupert landskap med noe skog i forsenkninger.
44 3.3.1. Landskap, geologi og klima. Heibeitet ligger ca 550-850 m.o.h. og har både høyereliggende granskog /blandingsskog og subalpin bjørkeskog. Dette beiteområdet er særmerka ved et oppstykket landskap med mange små vann og tjern. Det er mye bart fjell på høydeplatået, som har vid utstrekning. Vegetasjonsarealene fordeler seg derfor spredt og oppstykket i de høyestliggende delene. Det er helst i større og mindre forsenkninger at vegetasjonen som beites vokser. Dette er gjerne mindre bestand med gran og fjellbjørk med lyng, blåtopp og blåbærmark. I tilknytning til vann og tjern finnes det gjerne myrområder.
Berggrunnen består av fattige bergarter, for det meste gneisgranitt og granitt. Beiteområdet ligger i nordboreal vegetasjonssone. Byglandsfjord er nærmeste temperaturmålestasjon og har middeltemperatur for juli på 15,3 ° C og – 3,3° C i januar (Aune 1993). Årsnedbør for nærmeste nedbørstasjon, Byglandsfjord, er 1290 mm (Førland 1993).
3.3.2.Vegetasjon Myr: Myrene innenfor dette området er overveiende fattige jordvannsmyrer, 9c grasmyr. Blåtopp, rome, sveltstarr og bjønnskjegg er vanlige til dominerende arter. Mer spredt finnes klokkelyng, torvull, duskull, hvitlyng, smyle og multe. På noe våtere myrer kan flaskestarr gjøre seg sterkere gjeldende. På tørrere parti eller tuer vokser røsslyng, tyttebær, blåbær, blokkebær, rypebær og stedvis noe småvier. Der myrene ikke er for bløte, blir spesielt kantsonene beitet. Dette gjelder i stor grad arealene med en del blåtopp, smyle og rome. Det ble gjentatte ganger observert beitespor på disse plantene (bilde nr 9).
Bilde 43. I Lonedalen finnes større sammenhengende myrpartier, hovedsakelig er dette grasmyr.
Skogsmark: Lavereliggende lier innen beiteområdet og forsenkninger oppe på platået består ofte av lavbonitets granskog. Undervegetasjonen her er i hovedsak prega av en fattig utforming av 7b blåbærgranskog. Arter foruten blåbær og røsslyng, er tyttebær, blokkebær, bjønnkam, hengeving, blåtopp, smyle, marimjelle, tepperot, slåttestarr og gråstarr. I bunnskiktet vokser moser som furumose, sigdmoser, etasjehusmose og engmose. På mer åpne områder kan blåtopp dominere i sterkere grad, gjerne i overgangen til myrene. Der hvor
45 granskogen er av noe størrelse kan blåbærmarka flekkvis gå over i småbregneskog, men dette opptrer sjelden. Langs fuktigere sig vokser arter som skogrørkvein, harestarr, blåtopp, rome, trådsiv, bjønnskjegg og skogburkne. Det er relativt lite innslag av urter. På det meste av blåbærmark vil gran dominere i Lauvdalsmark, mindre areal med bjørk og furu finnes.
Bilde 44: Der grana får noe størrelse og opptrer i mindre bestand, vil gjerne blåbæra overta for røsslyngen.
På høydedragene hvor jordsmonnet er tynt, dominerer røsslyng i undervegetasjonen. Arter som bjønnskjegg, marimjelle, krekling og blåtopp opptrer vanlig. Avhengig av hvilket treslag som har dominans, blir dette kartlagt som enten 4a lav og lyngrik bjørkeskog; 6a lav og lyngrik furuskog eller 7a lav og lyngrik granskog.
Skogsområdene med de beste beitene i Lauvdalsmark, ligger i Guddalen og de vestvendte blåbærskogsliene ned mot bilveien og parkeringsplassen. Guddalen ligger langt inne på heia, 550-700 m.o.h. Sauene trekker hit først mot slutten av beitesesongen. Dalen er syd- til sydøstvendt og har sammenhengende skog gjennom hele dalføret. Her finnes skogsmark med både middels og høy bonitet. Deler av dette er blåbærskog med et middels innslag av gras og urter
I ei sørvendt li bak Guddalsstøylen finnes innslag av 8a fuktskog med frodige blåtoppenger i fuktige drag nedover hellingen (se bilde nr 46). Her kan en også finne innslag av storblåfjær, foruten bjønnskjegg, rome, blokkebær og blåbær. Ellers kan bjønnkam og einstape flekkvis være ganske framtredende.
46
Bilde 45: Glissen granskog med dominans av røsslyng og noe tyttebær bl.a.
Bilde 46: I sørvendt li ned mot Guddalen finnes områder med fuktskogspreg. Her er blåtopp dominerende i undervegetasjonen sammen med bjønnskjegg.
Heiområder: Vegetasjonen på høydedragene består ofte av 2f røsslynghei. Dette er den vanligste vegetasjonstypen i Lauvdalsmark og utgjør hele 30 % av beitearealet (tabell 10). Her dominerer røsslyng med innslag av blokkebær, smyle, krekling og dvergbjørk. Ellers har disse heiområdene ofte en mosaikk av røsslynghei 2g alpin fukthei arealer med bart fjell.
47
Bilde 47: Mosaikkprega vegetasjon med alpin røsslynghei og alpin fukthei mellom areal av bart fjell. Her ved Manneflåheia og elva som renner ut av Vissje.
Fuktheivegetasjonen består av blåtoppdominerte partier med innslag av rome, bjønnskjegg, klokkelyng med mer. Over et større areal ned mot Solbu veksler vegetasjonen mellom røsslynghei og fukthei med mye blåtopp. Det samme gjelder deler av Manneflåheia. Arealene er gjerne spredt tresatt med seinvokst gran, bjørk, furu og vier. Et mindre areal med 2e rishei finnes opp mot Lyseheii. Her dominerer blåbær sammen med krekling, blokkebær og smyle innimellom spredt bjørkekratt.
Tabell 10: Vegetasjonsfordelingen innen Lauvdalsmark beiteområde, samt antatt beiteverdi av de ulike typene.
Vegetasjonstype Areal % av Beiteverdi dekar tot.areal 2e Rishei 25 0,2 Godt 2f Røsslynghei 5778 30,5 Mindre godt - Godt 2g Fukthei 867 4,6 Godt - Mindre godt 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 388 1,8 Mindre godt 4b Blåbærbjørkeskog 78 0,4 Godt 6a Lav- og lyngrik furuskog 2690 14,2 Mindre godt 6b Blåbærfuruskog 48 0,3 Godt 7a Lav- og lyngrik granskog 2163 11,4 Mindre godt 7b Blåbærgranskog 3510 18,5 Godt 8a Fuktskog 1423 7,5 Godt - Mindre godt 9c Grasmyr 1949 10,3 Mindre godt – Godt Andre arealtyper: 11b Beitevoll 32 0,2 Svært godt 12c Bart fjell 53 0,3 - Totalt 19005 100,00 %
48 3.3.3. Områdets beitekapasitet Innen Lauvdalsmark er det store arealer av mindre godt beite. Områder med godt beite opptrer sparsomt. Når tilbudet på god beitevegetasjon er sparsom , beiter sauen i vegetasjonen som er tilgjengelig, også vegetasjonstyper av mindre god kvalitet. En beiteberegning utført etter standard metode vil ved beregning av nyttbart beiteareal trekke fra arealer med mindre godt beite. Siden sauen i Lauvdalsmark åpenbart henter en del av føden fra for eksempel røsslyngheia (som utgjør hele 30 % av det totale beitearealet) og fra grasmyrene, vil det være naturlig å tillegge en viss prosent av dette arealet beiteverdi. I Lauvdalsmark anslås derfor omlag 20 prosent av røsslyngheia og grasmyrene å ha en viss beiteverdi. Dette skulle tilsi ca 1540 dekar. Fordelingen av areal med ulik beiteverdi i beiteområdet Lauvdalsmark, Bygland er oppsummert i tabell 11.
Tabell 11: Fordeling av areal med ulik beiteverdi. Nyttbart areal er samla beiteareal minus areal av mindre godt beite. NB: For (2f) røsslyngheia og (9c) grasmyrene innen beiteområdet, regnes ca 20 % å ha beiteverdi.
Beiteklasse Dekar % Mindre godt 12967 68 Godt 5951 32 Svært godt 32 0 SUM BEITEAREAL 18951 Godt + Svært godt 5984 20% av mindre godt 1540 Nyttbart beiteareal 7524 40
For beiteområdet Lauvdalsmark settes samla beiteverdi til å være mindre godt beite. Dyretall per km2 nyttbart beite vurderes til 40 (sau +lam). I disse tallene ligger det noe usikkerhet. Dersom en regner denne til om lag 10 % i hver retning kan anbefalt dyretall for Lauvdalsmark settes fra 270 til 330 sau (sau+ lam).
Beiteområde Dyretall per km² Nyttbart beite Tilrådd Inkl. nyttbart beite Km² dyretal usikkerhet Lauvdalsmark 40 7,524 300 270-330
49 3.5. Skogsbeite: HAUKENES-KVISLI, Vegårshei kommune
UTM: ML93-95, 18-21
Olav Magne Kvisli sin besetning beiter i skogstraktene mellom gården Haukstøl og naboeiendommen Kvisli i Vegårshei kommune. Området er inngjerda, og beitearealet er på 2001 dekar. Av dette er 118 dekar myr og resten består av skogsbeite. Nyttbart beiteareal utgjør 1721 dekar. Beiteområdet ligger i tilknytning til mindre areal med overflatedyrka jord/ kulturbeite nede ved gården som sauene jevnlig trekker ned til.
Kvisli har ca 25 vinterfôra sau og slipper ca 70 sau og lam på skogsbeite hver sesong.
3.5.1. Landskap, geologi og klima. Gården Haukenes ligger sør for Mosnes, ned mot innsjøen Vegår. I øst avgrenses beiteområdet med tjern- og myrområdene sør for Kvisli, med bl.a. Arnestjern. Det er satt opp sauegjerde mellom Arnestjern og Poddetjern. Gjerdet strekker seg videre på sørsiden av Slettåsen og ned til Haukenes. Her er noe areal med kultureng innlemmet i beiteområdet. Gjerdet går videre nord til Langtjern, med naturlig avgrensning, og videre til Kvisli.
Bilde 48: Beiteområdet mellom Haukenes og Kvisli veksler mellom mindre skogkledte åser med gran- og furuskog, tjern med tilhørende myrområder og hogstflater av ulik alder. I forgrunnen ser vi ungskog som er i ferd med å komme opp på en ca 15 år gammel hogstflate. Smyleinnslaget er stort. En del av beiteområdets største myrområde rundt Årnestjern ses midt i bildet.
Beiteområdet ligger fra 200 m.o.h. ved Vegår til 323 m.o.h. som er høyeste kolle innen området. Landskapet er småkupert med avrundete, skogkledte koller oppstykket av mindre tjern- og myrområder. Det er flere hogstflater av ulik alder innen beiteområdet. Hogst har pågått i området siden ca 1985. I hovedsak er gran tatt ut.
Berggrunnen består hovedsakelig av fattige bergarter. Den tilhører Bamlekomplekset og veksler hovedsakelig mellom granittisk øyegneis og båndgneis. Ved Kvisli kommer det inn et belte med amfibolitt, men dette strekker seg i liten grad inn i beiteområdet. Med amfibolitten følger det gjerne med noe rikere vegetasjon. Området ligger i den boreonemorale
50 vegetasjonsregionen. Nelaug er nærmeste temperaturmålestasjon og har middeltemperatur for juli på 15,5 ° C og – 3,7 ° C i januar (Aune 1993). Årsnedbør for nærmeste nedbørstasjon, Åsbø i Gjerstad, er 1220 mm (Førland 1993).
3.5.2.Vegetasjon Det inngjerda skogsområdet preges hovedsakelig av barskog. Skogsbildet er mosaikkprega. Hovedsakelig opptrer gran og furu i blanding og ofte med et betydelig innslag av lauv. Bjørka er vanligst blant disse, men osp, rogn, lønn og eik kan stedvis også gjøre seg sterkt gjeldende.
Bilde 49: Det finnes en rekke hogstflater innen beiteområdet. Sauen oppholder seg mye på disse. Her beites det i et fuktigere sig med bl.a. blåtopp.
Der hvor jordsmonnet er tykkest, opptrer grana som dominerende treslag. Dette gjelder bl.a. i de nordvendte liene sør for myrområdet Værslåtta. Vegetasjonstypen her er 7b blåbærgranskog, med undervegetasjon dominert av blåbær og et jevnt over lavt smyle innslag. De rikeste lokalitetene innen beiteområdet har et svakt lågurtpreg. Dette er mindre areal i sørvendte hellinger, med lauvdominans i tresjiktet; eik, lønn, lind og osp. På det rikeste vokser det myske, skogfiol, gullris, kratthumleblom, skogrørkvein med mer. Disse arealene er få og små.
På fuktige partier langs bekker, fuktige drag og søkk kan blåtopp dominere fullstendig. Flekkvis forekommer da 8a fuktskog. Kun 1 % av beitearealet er registrert som fuktskog.
På høydedrag og topper er graninnslaget mindre. Her er det gjerne furu som dominerer, med tilhørende røsslyngdominert undervegetasjon. Dette er registrert som 6a lav- og lyngrik furuskog. Foruten røsslyng er vanlige arter tyttebær, krekling, litt smyle og ellers laver som reinlaver, begerlaver, islandslav og moser som furumose, gråmoser og etasjehusmose. Også på lavereliggende partier nær myrområdene kan furu være dominerende treslag, med noe innslag av gran og bjørk. Undervegetasjonen her vil i hovedsak preges av blåbærlyng, og dette registreres som 6b blåbærfuruskog. Artsantallet i feltskiktet er lavt. Kun noen få arter opptrer i tillegg til røsslyng og blåbær. Det kan være blokkebær, smyle, marimjelle, krekling
51 og blåtopp. På flekker med mer myrpreg kommer multe, kvitlyng og torvull inn. Innslaget av beitegraset smyle opptrer generelt sparsomt innenfor de nevnte vegetasjonstypene.
Bilde 50: Blåbærgranskog i nordvendt li. Feltskiktet domineres av blåbær. Innslaget av andre arter for eksempel smyle er sparsomt.
Bilde 51: Innslaget av graset blåtopp kan være betydelig der fuktigheten er tilstede i bakken.
Det er tatt ut mye tømmer de siste 10 åra fra beiteområdet, og hogstflatene utgjør om lag ¼ av det totale beitearealet. Flatene er av ulik alder. På hogstflatene er smyleinnslaget betydelig, og sauen oppholder seg mye her. Spesielt foretrekkes de yngste hogstflatene. Her beiter sauen på unge spirer av smyle. Hogstflatene er av stor betydning og hever beiteverdien innen området.
Myrene er i hovedsak fattig 9c grasmyr. Myrkantene, som ofte grenser inn mot bakenforliggende blåbærfuruskog, er prega av pors, blokkebær, blåtopp og flaskestarr. I stille
52 viker mellom myr og tjern kan det vokse takrør. Ut på myrene dominerer bjønnskjegg, duskull og blåtopp. Ellers finnes mer spredt tranebær, kvitmyrak, kvitlyng og bukkeblad. Bunnskiktet er prega av torvmoser. Mindre grasmyrer opptrer også i forsenkninger mellom knauser. På grunn av størrelsen har de vanskelig latt seg avgrense.
Bilde 52: Fattig grasmyr nær Årnestjern. I kanten mye blåtopp og pors. Ute på myra er det bjønnskjegg, kvitmyrak, duskmyrull bl.a
Tabell 12: Vegetasjonstypefordelingen innen skogsbeiteområdet, samt antatt beiteverdi av de ulike typene.
Vegetasjonstype Areal dekar % av Beiteverdi totalareal 4b Blåbærbjørkeskog 38 1,9 Godt 6a Lav- og lyngrik furuskog 162 8,1 Mindre godt 6b Blåbærfuruskog 834 42 Godt 7b Blåbærgranskog 836 41 Godt 8a Fuktskog 14 1 Godt - Mindre godt 9c Grasmyr 118 6 Mindre Godt – godt Totalt 2001 100
Innen dette beiteområdet finnes flere hogstflater av ulik alder. Totalt finnes det ca 350 dekar med hogstflater der trærne er under 2 m høye (hogstklasse 1), og ca 210 dekar med eldre hogstflater der neste generasjon med trær er 2 til 6-7 m. På disse flatene er grasdekningen bedre sammenlignet med i eldre produksjonsskog hvor beitegraset oftest står glissent.
53 3.5.3. Områdets beitekapasitet Fordelingen av areal med ulik beiteverdi i skogsbeiteområdet på Vegårshei er oppsummert i tabell 13.
Beiteklasse Dekar % Tabell 13: Fordeling av Mindre godt 280 14 areal med ulik beiteverdi. Nyttbart Godt 1721 86 areal er samla areal Svært godt 0 0 minus areal av mindre SUM BEITEAREAL 2001 godt beite.
Nyttbart beiteareal 1721 86
For beiteområdet Haukenes – Kvisli settes samla verdi til godt – mindre godt beite. Dyreantall per km2 nyttbart beite vurderes til 50 (sau +lam) (se tabell 2). I disse tallene ligger det noe usikkerhet. Dersom en regner denne til om lag 10 % i hver retning, antas beiteområdet å kunne ha kapasitet fra 80 til 100 sau (sau + lam).
Beiteområde Dyretal per km² Nyttbart beite Tilrådd Inkl. nyttbart beite km² dyretal usikkerhet Haukenes-Kvisli 50 1 721 86 80-100
3.6. Oppsummering av beiteområdene Nedenfor oppsummeres beiteområdene med hensyn på beiteareal, nyttbart beiteareal (tabell 14), fordelingen av de ulike beitekategoriene (tabell 15), og samla beiteverdi for hvert enkelt område, dyretall per km², anbefalt dyretall og dyreantall i området i dag (tabell 16).
Tabell 14: Oversikt over beiteareal (i dekar) og hvor mye av dette som er nyttbart beite i de kartlagte beiteområdene (i dekar og prosent). Ellers er beiteareal= landareal ÷ 12b og 12c (jfr kap 2.). Nyttbart beite (dvs andel med ”godt” og ”svært godt” beite) i de ulike besetningene i prosjektet. Nyttbart beite = beiteareal ÷ vegetasjonstypene 1a, 1c, 2c, 2en, 2f, 2gn, 4a, 4b >, 4bn, 6a, 7a, 9a, 9b, 9c (jfr kap 2.). I Lauvdalsmark og i Hovatn beiteområder er 20 % av areal med lite godt beite trekt med i nyttbart beiteareal, se tall merka med *.
Besetning (beiteområde) Beiteareal Nyttbart beite Prosent av beiteareal
Kvisli (skogsbeite) 2001 1708 85 Reiersen (Lågefjell) 10062 7796 77 Støbet (Lauvdalsmark) 18951 7524* 40* Røysland (Hovatn) 15542 7243* 46* Jore (Gjuvvasshei) 13821 9148 66
54 Tabell 15: Fordelingen ( i dekar og %) av beitekategoriene Mindre godt; Godt og Svært godt beite i de ulike beiteområdene.
Besetning Mindre godt Godt Svært godt SUM (Beiteområde) Dekar % Dekar % Dekar % Dekar Kvisli (skogsbeite) 293 15 1708 85 0 0 2001 Reiersen (Lågefjell) 2266 23 7576 75 220 2 10062 Støbet (Lauvdalsmark) 12967 68 5984 32 0 0 18951 Røysland (Hovatn) 10374 67 5065 33 103 1 15542 Jore (Gjuvvasshei) 4673 34 7610 55 1538 11 13821
Tabell 16: Tabellen viser for alle kartlagte beiteområder: Samla beiteverdi, dyretall per km² (jfr tabell 2), tilrådd dyretall ut fra beiteberegninga og dyreantall i området i dag (sau fra ev. andre besetninger også tatt med). Dyretall = sau og lam.
Besetning (beiteområde) Samla beiteverdi Dyretall pr km² Tilrådd dyretall Dyretall i nyttbart beite inkl.usikkerhet omr. i dag
Kvisli (skogsbeite) Godt - Mindre godt 50 80 - 100 70 Reiersen (Lågefjell) Godt 65 450 - 550 210 Støbet (Lauvdalsmark) Mindre godt 40 270 - 330 335 Røysland (Hovatn) Mindre godt 40 260 - 320 225 Jore (Gjuvvasshei) Godt – Svært godt 75 620 - 760 420
55 4. VEIING AV LAM De fire beitesesongene 2000-2003 ble det utført tilvekstmålinger på lamma i besetningene med beiteområder omtalt i kapittel 2 og 3.
Prosjektet har gjennom disse fire åra fulgt tilveksten til nær 3000 lam fordelt på seks ulike besetninger. Totalt er det utført over 12 000 enkeltveiinger av lam. Lamma ble veid regelmessig seks ganger fra fødsel til slakt. Tre av veiingene, med i overkant av 4300 enkeltveiinger, fanger opp tilveksten på utmarksbeitet.
4.1. Materiale og metode Besetningene som var med i de systematiske veiingene av lamma, er vist i tabell 17. Besetningene til Støbet, Røysland, Jore og Reiersen var med på veiingene alle fire sesongene. Besetningen til Kvisli med skogsbeite på Vegårshei ble veid i 2002 og 2003. Besetningen til Egil Åmlid, med beiteområde på Ljom, Valle Østhei, ble veid i 2001 og 2002. Åmlid solgte besetningen i 2002 grunnet eiendomsskifte. Tabell 17 viser rase og antall lam innen hver besetning.
Tabell 17: Besetningene med vektregistrering av lam. Fire av besetningene ble veid alle fire sesongene 2000-2003. Besetningen til Egil Åmlid og Olav Magne Kvisli ble veid kun i to av sesongene. Kvisli har sine sauer på skogsbeite. De andre besetningene går på fjellbeite i Setesdalsheiene. Tabellen viser bl. a. variasjonen fra lavest til høyest antall lam sleppt på beite innen hver besetning de ulike åra.
Eier av besetning Beiteområde/ Fjell/ Rase Ant. lam på År med kommune skogs- beite veiing beite May-Berit Støbet Lauvdalsmark, Bygland Fjell Spæl, NKS 163 -180 2000- 2003 Leif Røysland Hovatn, Valle Fjell Spæl, NKS 76 - 81 2000- 2003 Torleiv Jore Gjuvvassheii, Valle Fjell NKS 191 - 246 2000- 2003 Sven Reiersen Lågefjell, Vinje Fjell Spæl 125 - 140 2000- 2003 Egil Åmlid Ljom, Valle Fjell NKS 185- 188 2001 -2002 Olav Magne Kvisli Haukenes og Kvisli, Skog Spæl 41 - 47 2002- 2003 Vegårshei
4.1.1. Veiinger Det ble utført veiing etter samme prosedyre hver beitesesong. Hvert lam ble veid mellom fire og seks3 ganger, avhengig av om og hvor mange ganger de ble veid på utmarksbeite: • Fødselsvekt, (fvkt) - Vekt av lam umiddelbart etter fødsel. • Vårvekt, (vvkt) - Vekt ved slepp på heia, etter en periode med vårbeite på gården.(tidspunkt varierer fra besetning til besetning, og mellom år). • 1. utmarksveiing (utm1) - Fjellbeitebesetningene: 20. – 25. juli. Skogsbeite: 7. juli.
3 I tillegg ble det gjennomført høstveiinger, hvor lamma ble veid etter en periode på hjemmebeite etter sanking. Antall høstveiinger varierer fra 1 – 3 før slakt. Høstveiinger ble gjennomført for besetningene til Støbet, Kvisli og Reiersen.
56 • 2. utmarksveiing (utm2) - Fjellbeitebesetningene: 20. –25. august. Skogsbeite: 7. august. • Sankevekt, (sank) - Vekt ved sanking. Lamma veies ett døgn etter at de er kommet hjem (tidspunkt varierer fra besetning til besetning, og mellom år). • (Høstvekt* - Levendevekt før slakting etter en periode på hjemmebeite (gjennomført kun hos Støbet, Kvisli og Reiersen i 2002 og 2003). • Slaktevekt – vekta på skrotten etter slakting.
Hovedsakelig ble det benyttet en hengevekt, 100 kg med veiebøyle i aluminium. LIBRA II kassevekt for sau ble benyttet ved veiingene nede på gården. Vektene ble kalibrert før bruk.
Bilde 53 over: Vårveiing hos Leif Røysland i Valle, før lamma sendes på heia. Arild Grødum t.v.
Bilde 54 t.h: Utmarksveiing i Finndalen hos Torleiv Jore. Arild Grødum leser av vekta
57 4.1.2. Datamengde Totalt har prosjektet samla inn data på 2851 lam. Det er utført 12 222 enkeltveiinger. Fødselsvekt, vårvekt og sankevekt finnes for alle lamma i hver besetning. I tillegg kommer vektdata fra to utmarksveiinger (utm1 og utm2), hvor et utvalg av lamma ble veid en eller to ganger. I tillegg er slaktevekt registrert på de lamma som ble sendt til slakteriet i løpet av oktober samme år. Høstvekt er i målt i tre av besetningene. Tabellen nedenfor viser antall veiinger utført til enhver tid i de ulike besetningene.
Tabell 18: Antall veiinger av lam i de ulike besetningene åra 2000 til 2003. Høstvekt*: Enkelte besetninger ble veid gjentatte ganger på hjemmebeite om høsten. Tallet er summen av alle enkeltveiingene utført på høstbeite. **: Støbet sanka sauene hjem ved andre utmarksveiing i 2000.
Antall ( stk.) lam veid i forsøksbesetningene 2000- 2003 År / Besetning Jore Reiersen Røysland Støbet Åmlid Kvisli 2000 Fødselsvekt 214 125 78 170 Vårvekt 122 125 78 170 Utm.vkt 1 70 101 35 29 Utm.vkt 2 23 50 25 ** Sankevekt 212 125 75 105 Slaktevekt 110 70 47 106 2001 Fødselsvekt 207 139 81 171 188 Vårvekt 206 139 78 171 186 Utm.vkt 1 43 45 40 56 37 Utm.vkt 2 32 69 11 25 26 Sankevekt 196 137 73 166 188 Slaktevekt 103 92 33 62 142 2002 Fødselsvekt 246 132 76 163 185 41 Vårvekt 246 132 76 163 185 41 Utm.vkt 1 57 98 56 29 33 27 Utm.vkt 2 37 37 56 58 52 35 Sankevekt 232 128 73 157 180 40 Høstvekt* 107 40 Slaktevekt 129 91 49 82 114 15 2003 Fødselsvekt 191 140 77 180 47 Vårvekt 191 140 77 180 47 Utm.vkt 1 31 45 49 43 39 Utm.vkt 2 19 23 23 25 37 Sankevekt 185 140 74 168 37 Høstvekt* 87 295 74 Slaktevekt 129 121 58 118 27
58 4.1.3. Bearbeiding av innsamla veiedata De innsamla veiedataene gir informasjon om flere faktorer. Det var viktig å korrigere rådatamengden for at de faktorene vi her ønsker å fokusere på skal framtre på en riktig måte. Faktorer som det er korrigert for er bl.a. 1) kullstørrelse, 2) kjønn på lam, 3) sauerase og 4) ”gårdseffekten”. Den siste gjør at alle besetningene teller like mye, uavhengig av hvor store saueflokker de har eller hvor mange dyr som er veid.
For eksempel vil et lam som er tvilling ofte være 5 - 6 kg lettere enn et enslig lam. På samme måte vil et værlam være ca. 4 kg tyngre enn et søyelam. Selv om dette er interessant i seg selv, er det ikke det vi her vil konsentrere oss om. Vi har derfor forsøkt å fjerne disse effektene, før vi har gått videre med oversikter og analyser rundt utmarksmiljøets virkning på lammevektene.
4.1.4. Databearbeiding Datasettet er korrigert av Geir Steinheim ved Institutt for husdyrfag (IHF), Norges Landbrukshøgskole. IHF har stor kompetanse på å korrigere sauevekter, både gjennom avlsberegninger og gjennom prosjektet ”Produksjonspotensial og produksjonsverdi av utmarksbeite for sau” (Steinheim med flere 2001), hvor lammevekter ble brukt på liknende problemstillinger som i dette prosjektet.
Det er utført generell lineær modellering (i statistikkpakken SAS). Korrigerte vekter er hentet ut ved hjelp av least square means-metoder (lsmeans). Faktorene som er brukt for korrigering er beregna ut fra informasjonen om de deltakende besetningene, det er altså ikke brukt generelle faktorer som i Sauekontrollen.
59 4.2. Resultater av veiingene I det følgende gjennomgås resultater fra veiingene besetning for besetning.
4.3. Besetningen til Leif Røysland Leif Røysland har cirka 45 vinterfôra spæl og NKS med beiteområde i Valle Vesthei. Gjennom disse fire beitesesongene har han sleppt rundt 80 lam på beite hver sommer . Lamminga begynner i slutten av april, og sauene sleppes i utmark i begynnelsen av juni. Sankinga er rundt 20. september. I 2002 og 2003 ble sankinga framskynda med to uker.
Tabell 19: Gjennomsnittsvekter hos lamma til Leif Røysland ved slepp på heia (vårvekt), første utmarksveiing ca. 20. juli, andre utmarksveiing ca. 20. august og ved sanking. Talla gjelder for beitesesongene 2000-2003.
År Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking (ca. 20. juli) (ca. 20. aug.) 2000 11,8 30,5 38,1 40,5 2001 13,0 28,9 38,9 39,7 2002 13,9 31,4 37,0 37,3 2003 15,3 30,7 40,4 40,4
Tabell 20: Korrigert tilvekst i kg/ døgn hos lamma til Leif Røysland for periodene fra fødselsvekt til vårvekt, vårvekt til første utmarksveiing (ca. 20. juli), første til andre utmarksveiing (ca. 20. august) og andre utmarksveiing til sanking. Tilveksten er beregna ut fra middelvekter hos hver enkelt produsent, korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase. Korrigeringsfaktorene er bestemt ut fra datamaterialet til fjellbeite-besetningene. Felter merka * = for spinkelt datagrunnlag grunnet for få observasjoner.
År Fødselsvekt Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking 2000 0,325 0,327 0,297 0,022 2001 0,257 0,363 * 0,062 2002 0,331 0,332 0,232 0,038 2003 0,313 0,321 0,319 0,076
Tilvekst: Alle åra viser lamma til Røysland en korrigert tilvekst på over 320 g/ døgn fra slepp til første veiing i utmark ca. 20. juli. Tilveksten fram til neste utmarksveiing (20. august), varierer fra 232 til 319 g/ døgn. Overraskelsen kommer ved sankinga hvor tilveksten har dalt dramatisk til mellom 22 og 76 g/ døgn! Lamma har hatt en svært lav tilvekst den siste perioden før sanking. Dette har gjentatt seg alle fire åra.
60 Lammetilvekst hos Røysland, (Hovatn)
0,4 2000 0,3 2001 0,2 2002 0,1
Tilvekst (kg/døgn) 2003 0 1234 Periode
Figur 1: Lammetilvekster for Røysland, 2000-2003. Tilvekst i kg/døgn er målt gjennom 4 perioder. Periode 1: Fra fødsel til vårveiing. Periode 2: Vårveiing til første utmarksveiing (20 juli). Periode 3: Første til andre utmarksveiing (20 august). Periode 4: Andre utmarksveiing til hjemsanking. Tilvekstene er korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase.
Vegetasjon: Kartleggingen av Hovatn beiteområde bød på overraskelser. Andelen blåbærmark viste seg å være mindre enn antatt, og areal dominert med lav- og lyngrik vegetasjon utgjorde store areal innimellom fattige myrer. Kun 33 % av beitearealet viste seg å være ”godt beite”, og resterende areal, 67 %, var av kategorien ”mindre godt beite” (tabell 15 s 55). Beitet i Hovatn kommer omtrent likt ut med Lauvdalsmark i Bygland hva gjelder beitekvalitet. Det er svært stor forskjell fra disse to beiteområdene til for eksempel Reiersens beiteområde i Lågefjell.
4.4. Besetningen til Sven Reiersen Sven Reiersen har sauene sine på Lågefjell i Vinje kommune. Besetningen er på ca. 75 vinterfôra spæl, med lamming ei uke tidligere enn Røysland (midten av april), og slepp på utmarksbeite en til to uker seinere (litt før St. Hans). Sanking skjer i begynnelsen av september.
Tabell 21: Gjennomsnittsvekter hos lamma til Sven Reiersen ved slepp på heia (vårvekt), første utmarksveiing ca. 20. juli, andre utmarksveiing ca. 20. august og ved sanking. Talla gjelder for beitesesongene 2000 - 2003.
År Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking (ca. 20. juli) (ca. 20. aug.) 2000 16,3 28,9 37,5 42,3 2001 17,2 33,1 41,2 42,6 2002 21,9 31,0 40,8 46,3 2003 23,1 30,9 40,3 42,3
61
Tabell 22: Korrigert tilvekst i kg/ døgn hos lamma til Sven Reiersen for periodene fra fødselsvekt til vårvekt, vårvekt til første utmarksveiing (ca. 20. juli), første til andre utmarksveiing (ca. 20. august) og fra andre utmarksveiing til sanking. Tilvekstene er beregna ut fra middelvekter hos hver produsent, korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase. Korrigeringsfaktorene er bestemt ut fra data til fjellbeitebesetningene.
År Fødselsvekt Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking 2000 0,346 0,279 0,324 0,257 2001 0,333 0,328 0,266 0,081 2002 0,35 0,281 0,309 0,302 2003 0,342 0,283 0,281 0,137
Tilvekst: Tilvekstkurvene for Reiersen har også samme mønster år for år. Tilveksten på vårbeite er gjennomgående høy (over 340 g/ døgn). Denne går noe ned når lamma sleppes på utmarksbeitet. Tilveksten fra slepp til veiing 20. juli må likevel sies å være god. Den ligger på 279 – 328 g/ døgn, og holder seg om lag på dette nivået fram mot veiing 20. august. Sammenlignet med sauene til Røysland, kommer den store forskjellen mot slutten av sesongen. Reiersen har langt fra samme tydelige fall i tilvekst. Tilveksten fra andre utmarksveiing i august til sanking i begynnelsen av september varierer fra 81 til 302 g/ døgn, noe som er en del høyere enn hos Røysland. Det er også verdt å merke seg at tilveksten i siste utmarksperiode varierer mye år om annet i dette beiteområdet. I 2002 avtar ikke lamma i det hele tatt, mens året før er fallet i tilvekst ganske markant ved sanking.
Lammetilvekst hos Reiersen, Lågefjell
0,4
) 2000 0,3 2001 0,2 2002 0,1 Tilvekst (kg/døgn 2003 0 1234 Periode
Figur 2: Lammetilvekster for Reiersen, 2000-2003. Tilvekst i kg/døgn er målt gjennom 4 perioder. Periode 1: Fra fødsel til vårveiing. Periode 2: Vårveiing til første utmarksveiing (20 juli). Periode 3: Første til andre utmarksveiing (20 august). Periode 4: Andre utmarksveiing til hjemsanking. Tilvekstene er korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase.
62 Vegetasjon: I Lågefjell beiteområde (Reiersen) er det mer godt beite enn i Hovatn (Røysland). Hos Reiersen utgjør ”mindre godt beite” kun 23 %. Resterende vegetasjon (77 %) kan her regnes som ”godt” eller ”svært godt beite”. Det gode beitet består av rishei og blåbærmark, foruten grassnøleier. Snøleiene bidrar til friskt og næringsrikt beite også seint i beitesesongen, og kan være viktige for å hindre fall i tilvekst mot slutten av beitetida. I Lågefjell utgjorde snøleiene 4,5 %, i Hovatn 0,4% av totalt beiteareal.
4.5. Besetningen til May-Berit Støbet May-Berit Støbet har rundt 95 vinterfôra spæl og NKS med beiteområde i Lauvdalsmark, Bygland Østhei. Gjennom de fire beitesesongene har Støbet sleppt mellom 163 og 180 lam på utmarksbeite. Lamminga begynner i første halvdel av april og sauene sleppes i utmark første uka i juni (med unntak av 2003 hvor de ble sendt på heia 21. juni). Sankinga starter i begynnelsen av september og er stort sett ferdig rundt den 20. samme måned.
Tabell 23: Gjennomsnittsvekter hos lamma til May-Berit Støbet ved slepp på heia (vårvekt), første utmarksveiing ca. 20. juli, andre utmarksveiing ca 20. august, og ved sanking. Talla gjelder for beitesesongene 2000 - 2003. Felt merka * = i 2000 sanka Støbet ved 2. utmark.
År Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking (ca. 20. juli) (ca. 20. aug.) 2000 13,9 31,2 40,9* 40,9* 2001 20,9 30,3 39,9 42,6 2002 17,8 30,9 37,2 41,5 2003 25,7 29,9 36,9 40,5
Tabell 24: Korrigert tilvekst i kg/ døgn hos lamma til May-Berit Støbet for periodene fra fødselsvekt til vårvekt; vårvekt til første utmarksveiing (ca. 20. juli); første til andre utmarksveiing (ca. 20. august) og andre utmarksveiing til sanking. Tilvekstene er beregna ut fra middelvekter hos hver produsent, korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase. Korrigeringsfaktorene er bestemt ut fra dataene til fjellbeitebesetningene. Feltene merka * = for spinkelt datagrunnlag grunnet for få observasjoner.
År Fødselsvekt Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking 2000 0,341 0,242 0,276 * 2001 0,35 0,241 0,332 0,168 2002 0,328 0,254 0,355 0,142 2003 0,342 0,172 * 0,145
Tilvekst: Det særegne for denne besetningen er at lamma går markert ned i tilvekst i første periode på utmarksbeite. Dette skjedde alle fire åra. Lamma har hatt en meget god tilvekst på hjemmebeite om våren på mellom 328 og 350 g/ døgn. Lamma hos Støbet klarer ikke å holde denne høye produksjonen når de kommer på utmarksbeite, og tilveksten avtar med mellom 70 og 170 gram/ døgn fram til første utmarksveiing i juli. Tilveksten i første utmarksperiode ligger på mellom 172 og 254 g/ døgn.
63 Tilveksten hos lamma øker igjen fram til ny utmarksveiing i august (276 - 355 g/ døgn), for så å falle relativt markant til hjemsankingen i september. Ved hjemsankingen har lamma gjerne hatt en tilvekst på rundt 150 g/ døgn fra veiingen i august.
Lammetilvekst hos Støbet, (Lauvdalsmark)
0,4
) 2000 0,3 2001 0,2 2002 0,1 Tilvekst (kg/døgn 2003 0 1234 Periode
Figur 3: Lammetilvekster for Støbet, 2000-2003. Tilvekst i kg/ døgn er målt gjennom fire perioder. Periode 1: Fra fødsel til vårveiing. Periode 2: Vårveiing til første utmarksveiing (20. juli). Periode 3: Fra første til andre utmarksveiing (20. august). Periode 4: Fra andre utmarksveiing til hjemsanking. Tilvekstene er korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase.
Vegetasjon: Sauene til Støbet har det største beiteområdet av alle besetningene. Heiområdene består av grunnlendt mark med mye fjell i dagen, og fattige vegetasjonstyper dominerer. Kun 32 % av beitearealet regnes som ”godt beite”. Resterende areal er ”mindre godt beite”. Sauene må stadig vandre for å finne mat. For søyene som skal produsere nok melk til lamma, er overgangen stor fra gode vårbeiter på innmark til karrige beiteområder i utmark. Kvalitetsnedgangen i beitene kommer óg gjerne tidligere i karrige områder. Muligens er dette medvirkende faktorer bak utformingen på tilvekstkurvene.
4.6. Besetningen til Torleiv Jore Torleiv Jore har mellom 110 og 135 vinterfôra sauer, NKS, som har beiteområde rundt Gjuvvassheii i Finndalen, Valle Østhei. Gjennom de fire sesongene undersøkelsene omfatter, har Jore sleppt 191 til 246 lam på utmarksbeite. Jore har sein lamming som starter først i begynnelsen av mai. Sauene sleppes i utmark alt i begynnelsen av juni. Hovedsakelig fôres søyer og lam inne til de sleppes på heia. Sankinga starter noe seinere enn de andre besetningene, rundt 20. september.
64 Tabell 25: Gjennomsnittsvekter hos lamma til Torleiv Jore ved slepp på heia (vårvekt); første utmarksveiing ca. 20. juli; andre utmarksveiing ca. 20. august og ved sanking. Talla gjelder for beitesesongene 2000-2003.
År Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking (ca. 20. juli) (ca. 20. aug.) 2000 10,2 28,6 32,7 40,0 2001 11,9 26,8 36,9 44,3 2002 12,6 28,2 37,6 43,9 2003 12,3 27,4 32,9 42,5
Tabell 26: Korrigert tilvekst i kg/ døgn hos lamma til Torleiv Jore for periodene fra fødselsvekt til vårvekt; vårvekt til første utmarksveiing (ca. 20. juli); første til andre utmarksveiing (ca. 20. august) og andre utmarksveiing til sanking. Tilvekstene er beregna ut fra middelvekter hos hver produsent, korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase. Korrigeringsfaktorene er bestemt ut fra data til fjellbeitebesetningene. Felt merka * = for spinkelt datagrunnlag grunna for få observasjoner.
År Fødselsvekt Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking 2000 0,271 0,304 0,252 0,200 2001 0,275 0,300 0,267 0,333 2002 0,292 0,282 0,329 0,234 2003 0,287 0,306 * 0,286
Tilveksten på lamma holder seg høy langt utover sommeren for Jore. Det spesielle for denne besetningen er at tilveksten er høy helt fram til sanking rundt 20. september. Verdiene varierer noe mellom ulike utmarksperioder og år, men tendensen er likevel tydelig. I dette beiteområdet faller ikke lamma i tilvekst på samme måte som i de andre områdene. (I 2001 hadde lamma en tilvekst på 333 g/ døgn fram mot sanking i slutten av september!). Torleiv Jore er den som har seinest hjemsanking av alle besetningene.
Lammetilvekst hos Jore, (Gjuvvasshei)
0,4 2000 0,3 2001 0,2 2002 0,1
Tilvekst (kg/døgn) 2003 0 1234 Periode
Figur 4: Lammetilvekster for Jore, 2000-2003. Tilvekst i kg/ døgn er målt gjennom 4 perioder. Periode 1: Fra fødsel til vårveiing. Periode 2: Vårveiing til første utmarksveiing (20 juli). Periode 3: Første til andre utmarksveiing (20 august). Periode 4: Andre utmarksveiing til hjemsanking. Tilvekstene er korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase.
65
Vegetasjon: Beiteområdet Gjuvvasshei har store areal med godt beite, 66 % av beitearealet regnes som nyttbart (dvs ”godt” eller ”svært godt” beite). Det særegne er at hele 11 % av dette er kartlagt til ”svært godt” beite. Mye av dette er snøleier som bidrar med friskt beite langt utover beitesesongen. De andre beiteområdene har på langt nær så stor andel med ”svært godt” beite. Her ligger antakelig noe av forklaringen på hvorfor Jore sine sauer kan holde så høy tilvekst helt fram til sanking i september.
4.7. Besetningen til Egil Åmlid, 2001 og 2002. Besetningen til Egil Åmlid ble veid beitesesongene 2001 og 2002. Åmlid har ca. 105 vinterfôra NKS, og slapp begge åra ca. 185 lam på utmarksbeite på Ljom i Valle Østhei. Lamminga starta i siste uka i april. Sauene ble sleppt på utmarksbeite første uka i juni. Sankinga starta i midten av september.
Tabell 27: Gjennomsnittsvekter hos lamma til Egil Åmlid ved slepp på heia (vårvekt), første utmarksveiing ca. 20. juli; andre utmarksveiing ca. 20. august, og ved sanking. Talla gjelder for beitesesongene 2001 - 2002.
År Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking (ca. 20. juli) (ca. 20. aug.) 2001 21,8 32,2 41,7 43,2 2002 16,6 35,4 42,6 48,9
Tabell 28: Korrigert tilvekst i kg/ døgn hos lamma til Egil Åmlid for periodene fra fødselsvekt til vårvekt; vårvekt til første utmarksveiing (ca. 20. juli); første til andre utmarksveiing (ca. 20. august) og andre utmarksveiing til sanking. Tilvekstene er beregna ut fra middelvekter hos hver produsent, korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase. Korrigeringsfaktorene er bestemt ut fra data til fjellbeitebesetningene.
År Fødselsvekt Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking 2001 0,362 0,315 0,302 0,038 2002 0,351 0,370 0,325 0,204
Tilvekst: Lamma er i god vekst med mellom 300 til 370 g/ døgn hele sommeren fram til veiing rundt 20. august. Dette gjelder begge åra. I 2001 skjer det så et markant fall i tilvekst den siste måneden før sanking. Dette har bedra seg noe året etter hvor lamma har en gjennomsnittlig tilvekst på 200 g/ døgn denne samme perioden.
66 Lammetilvekst hos Åmlid, (Ljom)
0,4 ) 0,3
2001 0,2
0,1 2002 Tilvekst (kg/døgn
0 1234 Periode
Figur 5: Lammetilvekster for Åmlid, 2001-2002. Tilvekst i kg/ døgn er målt gjennom 4 perioder. Periode 1: Fra fødsel til vårveiing. Periode 2: Vårveiing til første utmarksveiing (20. juli). Periode 3: Første til andre utmarksveiing (20. august). Periode 4: Andre utmarks- veiing til hjemsanking. Tilvekstene er korrigert for lammealder, kjønn, lammetall og rase.
Vegetasjon: Det ble utført en skjønnsvurdering av vegetasjonen i beiteområdet Ljom i 2001. Ljom har gode og sammenhengende arealer både med blåbærbjørkeskog og rishei. En del grassnøleier finnes også (Svalheim 2002). Områdene rundt Ljom og Timrevikvatnet blir av Sløgedal (1971) karakterisert som et smylerikt beite. Smyledekningen er stor både i blåbærbjørkeskogen og i risheia over tregrensa.
4.8. Besetningen til Olav Magne Kvisli, 2002 og 2003 Olav Magne Kvisli er den eneste som er med i prosjektet som slepper sauene på skogsbeite. Skogsbeiteområdet er også forskjellig fra de andre områdene ved at det er inngjerda og ligger nær gården. Lamming starter ei uke ut i april. Kvisli sender ca. 40 - 50 spællam på skogsbeite rundt 20. mai, og har vanligvis sanka dem hjem i slutten av august. I 2003 satte Kvisli imidlertid sauene på hjemmebeite etter andre utmarksveiing 7. august. Utmarksveiingene til Kvisli er utført tidligere enn veiingene på heia. Første utmarksveiing har vært 7. juli, andre veiing 7. august begge år. Kvisli sin besetning er holdt utenfor korrigeringene med besetningene på fjellbeite. Veiedataene er korrigert som de andre, men med utgangspunkt bare i egne data.
Tabell 29: Gjennomsnittsvekter hos lamma til Olav Magne Kvisli ved slepp på heia (vårvekt), første utmarksveiing ca. 7. juli, andre utmarksveiing ca. 7. august og ved sanking. Talla gjelder for beitesesongene 2000 - 2003.
År Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking (ca. 20 juli) (ca. 20 aug.) 2002 14,22 27,70 33,44 37,81 2003 13,66 24,16 29,97 39,25
67 Tabell 30: Korrigert tilvekst i kg/ døgn hos lamma til Olav Magne Kvisli for periodene fra fødselsvekt til vårvekt; vårvekt til første utmarksveiing (ca. 7. juli); første til andre utmarksveiing (ca. 7. august) og andre utmarksveiing til sanking. Tilvekstene er beregna ut fra middelvekter, korrigert for lammealder, søyealder, kjønn, lammetall og rase. * Kvisli sanka i 2003 sauene hjem ved 2. utmark, 7. august.
År Fødselsvekt Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Vårvekt Utmark 1 Utmark 2 Sanking 2002 0,289 0,275 0,205 0,156 2003 0,268 0,214 0,208 0,332*
Tilvekst: Tilveksten på lamma på skogsbeite er lavere enn besetningene på heibeite med tilsvarende stor andel nyttbart beite. Også skogsbeitelamma avtar i tilvekst utover beitesesongen, men nedgangen i tilvekst starter tidligere her enn hos lamma på fjellbeite. I 2002 ble lamma satt på hjemmebeite etter veiing 7. august. En kan tydelig se en positiv effekt av denne høstbeiteperioden på hjemmebeite, se figur 6 under, og * i tabell 30. Kvisli har i økende grad de seinere åra vært plaga med sykdom på lamma, til tross for grundig snyltebehandling. Smitte tilført med flått kan være noe av problemet til dårlig tilvekst, men dette er ikke påvist.
Lammetilvekst for Kvisli (Haukenes)
0,4
0,3 2002 0,2 2003 0,1 Tilvekst (kg/døgn)
0,0 1234 Periode
Figur 6: Korrigert tilvekst i kg/ døgn hos lamma til Olav Magne Kvisli for periodene fødselsvekt til vårvekt; vårvekt til første utmarksveiing (ca 7. juli); første til andre utmarksveiing (ca 7. august) og andre utmarksveiing til sanking. Tilvekstene er beregna ut fra middelvekter, korrigert for lammealder, søyealder, kjønn, lammetall og rase.
Vegetasjon: Skogsbeiteområdet til Kvisli består av hele 86 % nyttbart beite, hovedsakelig blåbærgran- eller furuskog. Av totalarealet på 2001 dekar er 350 dekar hogstflater. Disse er gjerne smylerike, og de nyeste hogstflatene blir beita jevnlig av sauene. Det er derimot mindre med smyle i eldre granskogsområder som tross alt utgjør størstedelen av arealet innen beiteområdet. Sauene til Kvisli kan beite sammenhengende over store deler av det inngjerda beiteområdet.
68 4.9. Sammenlignende tilvekst
Totalsnitt 2000-2003 fra slepp til sanking: Innen hver besetning varierer tilvekstutviklingen på utmarksbeitet fra år til år. Til tross for de årlige variasjonene, kan det være interessant å se på totalsnittet i tilvekst over 4 årsperioden. Det er stor forskjell mellom besetningene når det gjelder den gjennomsnittlige tilveksten (se grønne søyler fig. 7.). Høyest ligger lamma i besetningene til Reiersen og Jore med hhv 275 og 270 g/ døgn i gjennomsnittlig tilvekst fra slepp på heia og til hjemsanking. Lavest ligger lamma til Støbet med 226 g/ døgn. Tilvekstene per gård er beregna som gjennomsnittet av tilvekstene til alle lam som hadde fått registrert både vår- og sankevekt.
Korrigerer vi lammetilveksten for alder ved vårveiing, kjønn, burd og rase (f.eks. vil tilveksten til tvillinglamma bli korrigert opp i forhold til enkeltlamma) blir totaltilvekstene på utmarksbeite bare litt annerledes (blå søyler). Hovedinntrykket er det samme.
0,300 tilvekst, korr. Tilvekst vår-sanking, 2000-2003 snitt
0,250
0,200
0,150 Støbet Røysland Jore Reiersen
Figur 7: Grønne søyler: Totalsnitt (2000-2003) tilvekst fra vårveiing til sanking per besetning. Dette bygger på ”ekte” tilvekster for individuelle lam (se teksten). Blå søyler: Korrigert tilvekst for hver besetning, korrigert for vårveiealder, kjønn, burd og rase. (Dette forklarte 37 % av den totale variasjonen).
Årsvariasjoner i vektutvikling: Sammenligner en lammevektene på utmarksbeitet mellom besetningene, gjentar mønsteret seg. Rangeringen mellom besetningene er stort sett den samme hvert år (se figurer 8a-d neste side), og viser mer eller mindre samme rekkefølge som korrigert totaltilvekst på utmarksbeite for alle åra (figur 7 over). Reiersen sine lam har høyest tilvekst, tett fulgt av Jore sine. Lavest tilvekst har lamma til Støbet.
Det er umiddelbart vanskelig å trekke ut noen generelle og særegne trekk ved de ulike vekstsesongene. Ser en derimot besetningene enkeltvis, kommer det fram at vektresultatet varierer mellom år. For eksempel kom det tidlig frost i beiteområdet rett etter utmarksveiing 20. august hos Reiersen i 2001. Dette året hadde lamma lav tilvekst i siste perioden før sanking (se tabell 22 s 62). Her kan det være mulige sammenhenger. Her burde en gå djupere inn i materialet ved mer systematisk å prøve innsamla veie- og vegetasjonsdata opp mot data knytta til klima- og værforhold, vegetasjonensutvikling/ vekststart med mer. Da kan man i sterkere grad forklare vektutviklingen i hver enkelt besetning.
69 Figur 8a) Beitesesongen 2000 c) 2002
50 50 ) 45 ) 45 Jore Jore 40 40 35 Reiersen Reiersen 35 30 30 Røysland 25 Røysland 25 20 20 Støbet rr. lammevekt (kg rr. lammevekt (kg Ko 15 Støbet Ko 15 Åmlid 10 10 vår utmark 1 utmark 2 sanking vår utmark 1 utmark 2 sanking Veietidspunkt Veietidspunkt
b) 2001 d) 2003
50 50 ) ) 45 45 Jore Jore 40 40 35 Reiersen 35 Reiersen 30 Røysland 30 25 25 Røysland Støbet
rr.lammevekt (kg 20
20 rr. lammevekt (kg Ko 15 Åmlid Ko 15 Støbet 10 10 vår utmark 1 utmark 2 sanking vår utmark 1 utmark 2 sanking Veietidspunkt Veietidspunkt
70 5. NÆRINGSANALYSE AV BEITEGRASET 4
I alle besetningene som var med på tilvekstmålinger på skogs- og heibeiter i Aust-Agder i 2000-2003, sank tilveksten på lamma merkbart mot slutten av beitesesongen (jfr kap 3). Dette mønsteret gjentok seg alle fire beitesesongene. Kunne denne nedgangen ha noe med næringsinnholdet i beitegraset å gjøre? Dette spørsmålet var motivasjonen for å ta grasprøver fra utmarksområdene som var med i veieforsøket. De to grasartene smyle og blåtopp ble valgt ut for analyse. Det ble tatt prøver i 2002 og 2003. Det ble også tatt prøver av innmarksbeitene, for å følge med i næringsinnholdet i det beitet lamma ble hentet hjem til.
5.1. Materiale og metode
5.1.1. Utvalgte arter Smyle (Deschampsia flexuosa) og blåtopp (Molinia caerulea) ble valgt ut fordi disse to grasartene opptrer hyppig i Setesdalsheiene og ellers i skogsbeitene innen fylket. Mye av utmarksbeitene på Agder ligger i grunnfjellsområder prega av fattig vegetasjon. Her opptrer blåtopp i rikelige mengder. Dermed er dette breiblada graset en vesentlig beiteplante, selv for sau. I de bedre beiteområdene lenger nord i Setesdal spiller blåtopp mindre rolle. Her er smyle en langt viktigere beiteplante.
Bilde 55: Graset blåtopp opptrer hyppig i utmarksbeiter på Agder. Her sammen med røsslyng. Beitespor på graset sees ofte i de områdene det ikke er så mye annet å velge i for sauen.
5.1.2. Grasprøvene Det ble tatt fire grasprøver fra hver av de hhv. fem og fire heibeitene som var med i undersøkelsen i 2002 og 2003. Prøvene ble tatt i tidsperioden 20. juli - 18. september. Prøveområdene ligger langt fra hverandre, og prøvene kunne ikke samles inn samme dag fra
4 Stoffet er publisert i artikkelen ”Næringsutviklingen i beitegraset påvirker tilveksten hos lamma” Av Ellen Svalheim, Geir Steinheim og Tor Lunnan. hos www.fylkesmannen.no/ alle områdene. Prøvene ble derfor tatt over en tidsperiode på to til tre dager i uke 28, 30, 34, 36, 38 og 41.5 Prøvene fra skogsbeitet på Vegårshei ble henta inn ca. to uker tidligere6.
Utmarksprøvene består av reine prøver av smyle (Deschampsia flexuosa) og blåtopp (Molinia caerulea) og er tatt fra utvalgte prøveruter innen hvert beiteområde. Kun én prøve av hver art fra hvert beiteområde er samla inn hver gang. Prøvene av smyle og blåtopp inneholdt bare grønne blad. Visne blad og strå ble sortert fra. Smyle har fine, trådsmale blad som holder seg grønne langt utover høsten. På skyggefulle lokaliteter går smyle sjeldnere opp i frøstengel/ strå enn smylegraset på åpne hogstflater. Blåtopp har brede og stive blad og setter mye strå. Stråene blir i liten grad beitet hos begge arter.
Det ble også tatt fire grasprøver fra innmarka på hver eiendom hvert år. Her ble de to første prøvene tatt samtidig med de to siste fra utmarka. Prøvene fra innmarksbeitene derimot er blanda prøver som forsøker å dekke et representativt utvalg av artene i enga. Hovedsakelig er disse prøvene fra gjødsla kulturenger i ulik alder, men for én besetning er 2002- prøvene tatt fra ugjødsla innmarksbeite.
Planteforsk Løken har utført fôrkvalitetsanalyse ved hjelp av NIR-teknikk. NIR-analysen bygger på tolking av refleksjonsspektret av nær-infrarødt lys i grasprøvene. NIR-apparatet er kalibrert opp mot kjemiske analyser og in vitro-analyser for fordøyelighet. Løken har en bred kalibreringsligning med mye forskjellig gras fra innmark. Det var knyttet usikkerhet til hvor gode analysene ble for utmarksprøver, men kalibreringslikningen viste seg å være robust og tok utmarksgrasprøvene godt. Ti av prøvene i 2002 ble også analysert kjemisk for proteininnhold ved Jordforsk som en kontroll. Det var her godt samsvar mellom kjemisk analyse og NIR analyseresultatene. Tor Lunnan ved Planteforsk Løken har vært behjelpelig med tolkingen av prøvene.
5.2. Resultater fra grasprøvene
5.2.1. Energi- og proteininnhold i blad hos smyle og blåtopp Grasprøvene fra de to beitesesongene er godt samstemte, både i energi - og proteininnhold (figur 9 og 10). Begge åra ligger smyle klart over blåtopp i energiinnhold (FEm/kg tørrstoff). Dette gjelder både for skogs- og fjellbeiteområdene (se figur 9). Energiinnholdet i blåtopp avtar jevnt utover beitesesongen, både fra skogs- og fjellbeite. I smyle derimot, holder energiinnholdet seg relativt høyt også på høsten. For eksempel ligger snittverdiene for smyle begge år på mellom 0,84 og 0,90 FEm pr. kg. tørrstoff i slutten av september! Denne høye energiverdien kommer av at bladene holder seg grønne og friske utover høsten. Fiberinnholdet er lavt og fordøyeligheten høy, og et høyt innhold av vannløselige karbohydrater (mye sukker) bidrar også positivt (tabell 31).
Når det gjelder proteininnhold, ligger blåtopp over smyle begge åra. Men også proteininnholdet avtar mot slutten av beitesesongen i begge grasartene (se fig 10). Proteinbalansen i vomma (PBV) er negativ for smyle. På lysåpent skogsbeite er verdien helt nede i ÷ 60 g PBV pr. kg tørrstoff. På heiebeitet synker verdien fra rundt ÷ 30 g pr. kg. tørrstoff til ÷45 g pr. kg tørrstoff gjennom sesongen. For dyr som stort sett beiter smyle, gir dette et proteinunderskudd som fører til dårligere energiutnytting i vomma og lavere tilvekst.
5 Unntatt en prøve fra Lauvdalsmark, besetningen til Støbet, som ble tatt seint i uke 29 isteden for i uke 30. 6 Siste prøvetaking (2 sept) på skogsbeite falt ut i 2003.
72 5.2.2. Fiberinnhold Blad hos blåtopp har generelt høyt fiberinnhold, i motsetning til smyle (se tabell 31). Fiberinnholdet i graset måles som NDF, og er et mål på innholdet av cellevegger i fôret. Et høyt fiberinnhold gir stor fyllvirkning i vomma, noe som begrenser fôropptaket. Mengden fiber var forholdsvis konstant ved forskjellige uttakstider. Fordøyeligheten av fiber går ned med økende alder på graset (lignifisering), slik at energiverdien går ned.
5.2.3. Avtagende fôrverdi For blåtopp viser analysene at både protein- og energinivået, og dermed fôrverdien, avtar mot slutten av beitesesongen (figur 9 og 10). Generelt viser blåtopp lavere energiinnhold enn smyle (se tabell 31). Proteininnholdet er derimot høyere enn hos smyle. For blåtopp vil derfor energiverdien og fôropptaket være begrensende for tilveksten hos lamma om de bare skulle beitet på blåtopp.
Smyle er generelt et av de viktigste beitegrasa for sau i utmarksbeiter. Også hos smyle viser prøvene fra Aust-Agder at fôrverdien avtar utover beitesesongen. Energiverdien holder seg likevel godt oppe, men proteinverdien er lav i slutten av sesongen. Underskudd på protein er derfor den mest begrensende faktoren for god tilvekst utover høsten hos smyle. Utnyttinga av energien i smyle blir bedre dersom det er tilgang på beite med høyere proteininnhold, som for eksempel i vierblad.
Energiinnhold i blåtopp og smyle på skogs- og fjellbeite i -02 og -03 Blåtopp fjell-03 0,95 Blåtopp fjell-02 0,9 0,85 Blåtopp skog-03 0,8 Blåtopp skog-02 0,75 Smyle fjell-03 0,7 FEm/kg av ts Smyle fjell-02 0,65 Smyle skog-03 0,6 28 30 34 36 38 Smyle skog-02 Uke
Figur 9: Energiinnhold (FEm /kg av ts) av beitegrasa smyle og blåtopp, i skogsbeite fra Vegårshei og på heibeiter i Setesdal. Heibeiteverdiene er et gjennomsnitt av grasprøvene tatt i fem ulike fjellområder fra Bygland til Vinje kommune, somrene 2002 og 2003.
73
Råprotein i % av ts for smyle og blåtopp på fjell- og skogsbeite, 2002 og 2003.
17 Blåtopp,fjell-03 Blåtopp, fjell-02 15 Blåtopp,skog-03 13 Blåtopp,skog-02 11 Smyle, fjell-03 9 Smyle,fjell-02 7 Råprotein i % av ts Smyle,skog-03 5 28 30 34 36 38 Smyle,skog-02 Uke
Figur 10: Råproteininnhold (% av ts) av beitegrasa smyle og blåtopp, på lysåpent skogsbeite i Vegårshei og på heibeite i Setesdal beitesesongene 2002 og 2003. Fjellbeiteverdiene er et gjennomsnitt av grasprøvene tatt i fem ulike beiteområder fra Bygland til Vinje kommune.
5.2.4. Mineralinnhold Seks grasprøver, tre av smyle og tre av blåtopp, ble analysert for mineralene fosfor (P), magnesium (Mg), kalsium (Ca) og kalium (K) i 2003. Prøvene viser jevnt over lave verdier med 0,09-0,12 % P av tørrstoffet, 0,12-0,20% Mg, 0,10-0,28% Ca og 1,1-1,7% K. I forhold til normer for dyras behov er spesielt fosfor- og kalsiuminnholdet lavt. Innholdet av kalsium og magnesium er høyere i urter enn i gras og vil derfor dekkes bedre i en allsidig rasjon. Fosforinnholdet er derimot neppe høyere, og en skal ikke se bort fra at mangel på fosfor eller andre mineraler kan være medvirkende til den fallende tilveksten på ettersommeren.
5.2.5. Skogsbeite kontra fjellbeite Målingene våre har også avdekka forskjeller i næringsverdi mellom gras fra skogsbeite og fra høyereliggende heibeiteområder på Sørlandet. Spesielt var energiverdiene hos blåtopp lavere på skogsbeitet enn på de høyereliggende heibeitene. Det samme gjaldt innholdet av råprotein. Høyere temperatur i lavereliggende skogsbeiter gir tidligere vekststart og raskere utvikling av beitegraset, slik at en skal forvente høyere kvalitet på heibeitet for prøver tatt på samme dato. Her er det også viktig å poengtere at skogsbeiteprøvene kun er tatt fra ett område. Flere prøver fra ulike skogsbeiter ville eventuelt underbygge eller svekke disse tendensene.
5.2.6. Smyleprøver fra lys- og skyggelokaliteter Smyleprøvene fra skogsbeitet på Vegårshei ble tatt henholdsvis fra en lysåpen hogstflate og fra en skyggefull skogslokalitet. Som forventet hadde smylen som vokste lysåpent mye høyere energiinnhold med spesielt høyt sukkerinnhold, sammenlignet med den samme arten hentet fra et skyggefullt område (se tabell 31). Proteininnholdet var derimot lavere på hogstflata enn i skygge.
74 5.2.7. Resultater fra hjemmebeitene. Både 2002 og 2003 ble det tatt fire grasprøver fra innmarksbeitet til den enkelte besetningen. Her ble de to første prøvene tatt samtidig med de to siste fra utmarka. Gjennomgående hadde disse grasprøvene høye energinivåer med positive PBV-verdier. Energiverdien lå mellom 0,85 og 1,00 FEm pr. kg tørrstoff.
Generelt virker det som om næringsverdien på beitegraset i kulturengene ikke vil være noen minimumsfaktor, selv i månedsskiftet september/oktober. Det som antakelig for mange vil være vel så kritisk, er mengden gras på innmarksbeitene utover høsten.
Tabell 31: Energiinnhold, proteininnhold, proteinbalanse i vomma, fiberinnhold samt innhold av vannløselig karbohydrat for prøver tatt gjennom sommeren på henholdsvis skogs og fjellbeite somrene 2002 og 2003. Verdiene fra fjellbeitegrasprøvene er et gjennomsnitt av verdiene fra fem ulike områder. Analyse- Skogsbeite, Kvisli Heibeite, gjennomsnitt parameter Smyle Blåtopp Smyle Blåtopp Lys Skygge Energiverdi, FEm År per kg tørrstoff 2002 2003 2002 2003 2002 2003 2002 2003 2002 2003 Uke 28 0,84 0,91 0,79 0,85 0,76 0,81 Uke 30 0,88 0,88 0,80 0,79 0,77 0,77 0,92 0,87 0,84 0,82 Uke 34 0,85 0,85 0,76 0,78 0,72 0,74 0,87 0,86 0,80 0,79 Uke 36 0,89 - 0,75 - 0,67 - 0,88 0,87 0,78 0,79 Uke 38 0,86 0,84 0,74 0,71 Råprotein, % av tørrstoff Uke 28 7,7 9,0 9,5 12,2 12,2 13,2 Uke 30 7,9 7,6 9,2 10,9 10,5 12,3 11,1 11,5 14,6 16,4 Uke 34 9,2 7,2 10,1 10,0 10,3 11,1 9,9 9,5 13,8 14,3 Uke 36 9,9 - 8,3 - 10,4 - 9,3 9,3 12,7 13,1 Uke 38 9,1 9,0 11,4 11,0 PBV, g per kg tørrstoff Uke 28 -56 -51 -33 -14 -4 1 Uke 30 -58 -61 -37 -19 -20 -3 -31 -22 11 30 Uke 34 -43 -61 -24 -26 -17 -12 -38 -41 7 13 Uke 36 -40 - -40 - -10 - -44 -43 -1 3 Uke 38 -45 -43 -9 -9 NDF, totalfiber. % av tørrstoff Uke 28 54,0 51,0 58,5 57,9 65,9 66,1 Uke 30 53,2 53,1 57,0 61,3 66,3 64,0 48,8 56,3 62,5 64,0 Uke 34 56,3 54,4 59,8 60,8 64,8 64,6 53,1 53,9 60,6 63,4 Uke 36 54,2 - 59,6 - 62,4 - 49,6 49,2 59,5 63,7 Uke 38 50,0 51,2 61,5 65,2 Vannløselige karbohydrater, % av ts Uke 28 28,2 29,4 17,0 16,6 7,4 8,9 Uke 30 26,7 29,3 20,8 13,6 8,8 9,0 26,0 18,5 10,2 8,4 Uke 34 19,6 28,4 13,4 15,5 8,5 9,1 22,9 25,5 10,2 10,3 Uke 36 21,7 - 15,0 - 8,1 - 27,3 30,6 10,8 12,1 Uke 38 27,7 28,1 10,9 10,4
75 6. OPPSUMMERING Resultatene i prosjektet er gjennomgått i kapitlene 2-5. Disse oppsummeres her og diskuteres opp mot konkrete tiltak og utfordringer.
6.1. Veieresultater tolka mot beitekvalitet og grasanalyse. Etter fire veiesesonger viser veiematerialet følgende hovedtendenser: • Hver besetning viser særegen vekst- /tilvekstkurve. Denne kurven gjentas gjerne år etter år og rangeringen mellom besetningene er i grove trekk den samme.
• Alle besetningene viser jevnt over nedgang i tilvekst mot slutten av utmarksbeitesesongen. Det varierer hvor stor nedgangen er: Noen av besetningene opplever et betydelig fall fra august til hjemsanking i september.
• Besetninger i beiteområder der andelen nyttbart beite (dvs ”godt” til ”svært godt” beite) og kvaliteten av dette er høy, faller mindre i tilvekst mot slutten av beitesesongen, sammenlignet med beiteområder hvor det er motsatt.
• I de fattige beiteområdene faller tilveksten dramatisk fra siste utmarksveiing (20. august) til hjemsanking. I de beste beiteområdene, forekommer beitesesonger hvor lamma har stabil god tilvekst helt fram til sanking.
6.1.1. Lammetilvekst og beitekvalitet Vegetasjonsfordelingen i beiteområdene kan forklare noe av vektutviklingen hos lamma i besetningene.
Både lamma til Støbet og Reiersen har meget god tilvekst på hjemmebeite om våren, og er i godt hold ved slepp. Litt grovt sagt kan en si at disse lamma starter med like forutsetninger når de sleppes på utmarksbeite. Ved sanking derimot har lammevektene utvikla seg svært ulikt. Støbet sine lam kan ikke vise til på langt nær samme tilvekst på utmarksbeite som Reiersen sine lam. I dette tilfellet er det åpenbart at utformingen av og kvaliteten på beitene er avgjørende for vektutviklingen.
Lauvdalsmark, beiteområdet til Støbet, består av grunnlendt mark med mye fjell i dagen. Fattige vegetasjonstyper dominerer, og kun 32 % av beitearealet (se tabell 15 s 55) regnes som ”godt beite”. I tillegg er 20% av arealet med ”mindre godt beite” som vanligvis ikke regnes å ha beiteverdi, trekt inn i nyttbart beiteareal (figur 8). Siden sauene har lite å velge i, beites også mindre godt beite. Sauene til Støbet bruker det største beiteområdet av alle besetningene. I dette beiteområdet må sauene stadig vandre for å finne mat. Lauvdalsmark ligger lavere enn de andre beiteområdene, slik at det finnes ikke snøleier. Kvalitetsnedgangen i beitene kommer gjerne tidligere i lavereliggende og grunnlendte områder. Disse forholda medvirker til relativt lav tilvekstutvikling hos lamma til Støbet (se ellers s 61).
76 Beitevurdering & tilvekst
90 0,28 80 70 60 0,26 50 40 30 0,24 20
10 Tilvekst lam (kg/døgn) Prosent av beiteområdet 0 0,22 Støbet Røysland Jore Reiersen
nyttbart beite svært godt beite tilvekst, korr.
Figur 8: Søylene forklarer andelen nyttbart beite (lysegrønne). Nyttbart beite er summen av kategoriene ”godt” og ”svært godt” beite. NB: Hos Støbet og Røysland er i tillegg 20 % av arealet av kategori ”mindre godt beite” trekt inn i nyttbart beiteareal. De mørkegrønne søylene sier hvor mye av det nyttbare beitet som er av typen svært godt beite. Stiplet rød linje: Korrigert tilvekst (i kg per døgn) gjennom fireårsperioden for hver besetning, korrigert for vårveiealder, kjønn, burd og rase.
Reiersen sitt beiteområde på Lågefjell består av 77 % nyttbart beite (se figur 8), 75 % er ”godt beite” og 2 % er ”svært godt beite” (Tabell 15 s 55). Her er ikke noe av det mindre gode beitet vurdert inn i nyttbart areal. Sauene trenger ikke vandre for å finne mat, siden godt beite forekommer sammenhengende over store areal. Kvaliteten av det nyttbare beitet er også langt høyere med innslag av smylerike risheier, høgstaudeenger og grassnøleier (se tabell 6 s. 35). Reiersen slepper sauene seinere og sanker dem tidligere enn Støbet. Til tross for en kortere utmarksbeitesesong, har lamma til Reiersen høyere vekt ved hjemsanking.
Jore sitt beite i området rundt Gjuvvasshei består av 66 % nyttbart beite. Dette er noe lavere enn Reiersen sitt beite på Lågefjell. Men hele 11 % av nyttbart areal består av svært godt beite (se fig 8 over og tabell 15 s. 55). Jore har sein lamming, med ingen til svært kort vårbeiteperiode. Det kan være grunn til å tro at beitet rundt Gjuvvasshei har potensial i seg til høyere lammevekter ved sanking, dersom lamma hadde hatt en tilsvarende god tilvekst på hjemmebeite som det Røysland og Støbet kan vise til. Da måtte lamma til Jore antakelig vært noe eldre ved slepp. Dette er først og fremst et praktisk problem, siden Jore har mangel på hjemmebeiter.
Røysland sitt beiteområde ved Hovatn ligner Lauvdalsmark (se tabell 15 s 55). Begge beiteområdene har kun i overkant av 30 % med ”godt beite”. Lamma til Røysland har noe høyere korrigert tilvekst på utmarksbeite enn lamma til Støbet (fig 7 s 69). Forøvrig er det vanskelig å forklare den meget markante nedgangen i tilvekst fra 20 august og til hjemsanking som har gjentatt seg hvert år. Det kan muligens skyldes adferdsmessige årsaker, ved at sauene trekker ned i skogsområdene. Det kan også ha å gjøre med at Hovatn beiteområde består av
77 mye myrpartier og grunnlendte vegetasjonstyper som gjerne går i forfall tidligere enn blåbærmark og rishei.
Besetningen til Åmli hadde også en markant nedgang i tilvekst i 2001 (se tabell 28 s 66). Områdene rundt Ljom og Timrevikvatnet blir av Sløgedal (1971) karakterisert som et smylerikt beite. Smyledekningen er stor både i blåbærbjørkeskogen og i risheia over tregrensa. Grasprøvene som er tatt innen prosjektet viser at smyle beholder et høyt energinivå utover beitesesongen, men at proteininnholdet avtar (se kap. 5). Underskudd på protein kan være en begrensende faktor for god lammetilvekst utover høsten på smylebeite.
6.1.2. Dyretettheten i beiteområdene Tettheten av sau i beiteområdene ligger under det tilrådde (se tabell 16 s 55 og tabell 32) for alle områdene unntatt Lauvdalsmark. Her er dyretallet på om lag samme nivå eller litt høyere enn det tilrådde. Det er m.a.o. neppe snakk om overbeite i noen av områdene.
Tabell 32: Antall sau og lam innen beiteområdene i dag og tilrådd dyretall ut fra beiteberegningen inklusive usikkerhet.
Tilrådd dyretall Dyretall i Besetning (beiteområde) inkl.usikkerhet omr. i dag
Kvisli (skogsbeite) 80 - 100 70 Reiersen (Lågefjell) 450 - 550 210 Støbet (Lauvdalsmark) 270 - 330 335 Røysland (Hovatn) 260 - 320 225 Jore (Gjuvvasshei) 620 - 760 420
I Lauvdalsmark har en de seinere åra hatt problemer med at dyra trekker ut av kartlagt beiteområde mot slutten av beitesesongen. Dette til tross for at beiteområdet er meget stort i utstrekning.
Det er den siste delen av beiteperioden som er den mest kritiske hva gjelder beitekapasitet. Da går produksjonen og næringsinnholdet i plantene ned (jfr grasprøvene). Samtidig går fôrbehovet til voksende dyr opp, og vil være størst mot slutten av beitesesongen. Dermed vil også behovet for beitevidde for hvert dyr øke utover sommeren og høsten. Knapphet på beite vil derfor først og fremst oppstå mot slutten av beitesesongen. Det kan være at sauene i Lauvdalsmark trekker ut av kartlagt området på høsten på leit etter mer å spise.
Andre medvirkende årsaker kan være at dyra har blitt skremt, for eksempel av rovdyr. Det kan også ha oppstått endringer rundt tilgrensende beitende besetninger. Avvikling av nabobesetninger gjør at Støbet sine sauer ikke møter konkurranse utenfor sitt eget beiteområde. Dette er tilfelle hos Reiersen på Lågefjell. Sauene hans har trekt lengre nordvest innover mot Sæsvassdalen etter at nabobesetningen der ble avvikla. Videre er mange av sauene til Jore ofte å finne helt sør i beiteområdet ved Tjørnestjørn og Raudvatnet mot slutten av beiteperioden. Dette er kanskje mer forståelig, siden det her finnes større arealer med høytproduserende høgstaudvegetasjon, som utgjør svært godt beite.
78 6.1.3. Næringsinnholdet i beitegraset og tilveksten hos lamma Tilvekstutviklingen hos lamma viser en nedgang i august-september for alle åra. Figur 11 og 12 presenterer hhv energi- og proteininnholdet i graset mot lammetilveksten for heibeite- besetningene. En nærliggende konklusjon er at nedgangen i næringsverdi utover beitesesongen hos to av de viktigste fôrplantene er en sterkt medvirkende årsak til det dokumenterte fallet i tilvekst hos lamma mot slutten av beitesesongen i de besetningene studiene omfatter. Hvor hardt dette slår ut vil avhenge av beitepresset i de enkelte områdene.
Den som slepper storfe på utmarksbeitet ved stølen, har mulighet til å korrigere for manglende protein i utmarksgraset ved å fôre med kraftfôr eller grovfôr med høy PBV-verdi. På denne måten kan en utnytte beitet lengre utover høsten der det er et energirikt beite med mye smyle7. For småfe og ungdyr som går fritt i utmarka, er de lave proteinverdiene i beitegraset utover seinsommeren og høsten et større problem. Et viktig tiltak her vil være å sanke sauene ned fra utmarksbeitet mens de ennå er i god vekst, slik at et mer proteinrikt innmarksbeite kan utnyttes og tilveksten på lamma ikke stopper opp.
Energi i gras og lammetilvekst 0,9 0,35
0,30 st s. . t 0,25 vek l i
kg 0,8 m/ 0,20 g/døgn) k E ( mmet F a 0,15 L
0,7 0,10 123 Utmarksperiode smyle blåtopp Lammetilvekst
Figur 11: Grasprøver og lammetilvekst. Søylene viser energi (FEm /kg t.s.) i smyle og blåtopp gjennom beitesesongen (snitt 2000-2001). Rød graf viser tilvekst for lamma på heibeite de samme åra, korrigert for veiealder, lammetall, søyealder, kjønn og gard. Perioder: 1: jun-jul; 2: jul-aug; 3: aug-sept.
7 Årsrapport 2001, ”Levande stølar”. Tor Lunnan
79 Figur 12: Grasprøver og lammetilvekst. Søylene viser protein (% av t.s.) i smyle og blåtopp gjennom beitesesongen (snitt 2000-2001). Rød graf viser tilvekst for lamma på heibeite de samme åra, korrigert for veiealder, lammetall, søyealder, kjønn og gard. Perioder: 1: juni- juli; 2: juli - aug; 3: aug - sept.
Grasprotein og lammetilvekst
18 0,35 15 0,30 0,25 12 0,20 t.s.) 9 0,15 (kg/døgn)
6 0,10 Lammetilvekst Råprotein (% av 123 Utmarksperiode
smyle blåtopp Lammetilvekst
6.2. Konklusjon Kartleggingen avdekka store variasjoner fra beiteområde til beiteområde hva gjelder vegetasjonssammensetning. Dette gir store forskjeller i kvalitet av beite og andel av dette som er nyttbart. To av seks sauebesetninger beiter i områder hvor kun ⅓ av arealet er nyttbart. Det nyttbare beitet er her i tillegg av lav kvalitet. Andre besetninger beiter i områder hvor opp til ¾ av arealet er nyttbart og deler av dette er ”svært godt” beite. Det er naturlig at dette får innvirkning på tilveksten hos lamma på utmarksbeite.
Veiingene viste at besetningene som beiter i områder med stor andel nyttbart beite med god kvalitet, har høyere tilvekst på lamma, enn i områdene med lav andel nyttbart beite og der det nyttbare i tillegg har lav beiteverdi. Tilveksten mot slutten av beitesesongen faller også mindre i de beste beiteområdene, innslag av snøleier i vegetasjonen er trolig viktig i denne sammenhengen. Vegetasjonskartleggingen har her vært et godt verktøy for å forklare hvorfor vektutviklingen mellom besetningene er så ulik.
Veiingene av lam på ulike typer utmarksbeiter har vist at hver besetning har sin særegne tilvekstkurve som gjentar seg i grove trekk år etter år. Veieresultatene viser at tilveksten har gått ned mot slutten av beitesesongen i nær alle besetningene nesten hver beitesesong. I de fattigere beiteområdene gikk tilveksten tildels betydelig ned, med en markert knekk på tilvekstkurven. I de to beste beiteområdene ble det derimot registrert en beitesesong hvor tilveksten ikke avtok mot sanking.
Analysene av beitegrasa smyle og blåtopp viser generelt nedgang i næringsverdi utover beitesesongen. Det er nærliggende å konkludere at nedgangen i næringsverdi i beitegraset er en sterkt medvirkende årsak til det dokumenterte fallet i tilvekst hos lamma mot slutten av beitesesongen i de besetningene studiene omfatter. Av hensyn til produksjonen hos beitedyra vil det derfor være viktig at sauene sankes tidligere ned fra heia og settes på bedre og mer næringsrike hjemmebeiter. Da er det en forutsetning at hjemmebeitene opparbeides og er av
80 god kvalitet. Tradisjonen i Setesdal har gjerne vært å sanke fra 25. september og utover. Tidligere hjemsanking, eksempelvis i månedskifte august/september kan mange steder være en fordel.
Sanketidspunktet har vist seg å være en kritisk faktor. Det ligger antagelig et vesentlig potensiale i jevn tilvekst ved å sanke dyra tidligere hjem. Jevn tilvekst fra utmark til godt innmarksbeite vil kunne resultere i tidligere slaktemodne dyr, med større økonomisk gevinst. Markedet ønsker i økende grad tilgang på årets lam tidligere på sesongen. Er de beste lamma utvokst ved tidlig hjemsanking, kan denne effekten utnyttes for å få mer lam i markedet tidligere i sesongen. Her må de totale beiteressurser som bruket har til rådighet vurderes.
Det er viktig å se utnyttelsen av utmarka i sammenheng med beitebruken nede i bygda og det å opprettholde kulturlandskapet. Det trengs en bevisst og planmessig bruk av beitedyra både for kulturlandskapsskjøtsel og for et godt produksjonsresultat.
Gjengroing er et økende problem, samtidig med at det ofte har vært mangel på nok og gode vår- og høstbeiter på husdyrbruk i drift i Setesdal. Spesielt kan mangelen på vårbeiter være kritisk. For mange kan det være aktuelt å inngå beiteavtaler med naboeiendommer ute av drift. Grender og lokallag oppfordres til å utarbeide beiteplaner og -avtaler slik at aktive gårdbrukere kan få benytte arealer ute av drift eller gjengrodde areal, og igjen opparbeide disse til gode vår- og høstbeiter. For høstbeitingen sin del vil det mange steder være gunstig å skille lam og søyer. Lamma settes på de beste beitene, mens søyene utfører kulturlandskapsskjøtsel på de dårligere beitene.
Prosjektet har gjennom disse fire åra innhenta konkret kunnskap om utmarksbeiter, beitebruk og tilvekstutvikling i utvalgte områder på Agder. Det er avklart viktige forhold rundt utmarksbeitebruken. Ulik vegetasjonssammensetning i beiteområdene har vist seg å kunne forklare noe av forskjellene i tilvekstutvikling. Dette viser også at det er et fortrinn å kjenne vegetasjonskvaliteten i utmarksbeitet, for så å tilpasse beitebruken etter lokale forhold.
Sanketidspunkt har vist seg å være en kritisk faktor, der det antakelig ligger et vesentlig potensiale til å øke avdråtten ved å sanke dyra på et ”riktigere” tidspunkt, d.v.s. tidligere. På samme måte kan en tenke seg en tilsvarende kritisk faktor ved slepptidspunkt på heia. Hva er rett slepptidspunkt det enkelte året for hvert enkelt område? Hvilke faktorer avgjør dette? En burde hatt mer kunnskap om en rekke, eller rettere sagt de fleste forhold rundt utmarksbeitebruken. Her ligger det store utfordringer for forskningen. Hvordan beiter sauen innen de ulike vegetasjonstypene? Hva spiser den tidlig på sesongen? Hva spiser den utover seinsommeren? Når er beitetrykket for høyt? Hva skjer med vegetasjonen da? Har sauer som beiter i ”gode” utmarksbeiter mindre årlige variasjoner i tilvekst enn sauer i marginale og skrinne områder?
Økt kunnskap omkring utmarksbeitingen generelt og kritiske faktorer ved lammetilveksten spesielt, er viktig for å styrke beitenæringa. Fortsatt er mye uavklart. Dette prosjektet har forhåpentligvis vært et lite skritt i riktig retning. Målet for utmarksbeitebruken må være at den skal være både økologisk og økonomisk bærekraftig i framtida.
81 LITTERATUR
Aune, B. 1993: Temperaturnormaler, normalperiode 1961-1990. Rapport nr. 02/93. Det norske meteorologiske institutt, Oslo. 63 s.
Førland, E. 1993: Nedbørnormaler, normalperiode 1961 – 1990. Rapport nr 39/93. Det norske meteorologiske institutt, Oslo. 63 s.
Garmo, T.H, Nedkvitne,J,J & Rekdal, Y. 1992: Produksjonsgrunnlaget på utmarksbeite. Næringsinnhald i nokre beiteplanter fra fjellbeite. Sau og Geit 2/92: 96-98.
Larsson, J. Y. og Rekdal, Y. 1997: Veiledning i vegetasjonskartlegging M 1:50 000. Dokument nr 5-97, NIJOS, Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås.
Mysterud, A., og Mysterud, I., 1999 Bærekraftig bruk og forvaltning av Setesdals Vesthei og Ryfylkeheiene, UiO.
Nedkvitne, J. , Garmo, T.H.1986: Sauebeite i barskog. Sau og Geit 5/86.
Nedkvitne, J., Garmo, T., Staaland, H. Beitedyr i kulturlandskapet, Landbruksforlaget 1995.
Padget,P.og Brekke, H.,1996: Geologisk kart over Norge, berggrunnskart Arendal-1: 250 000. Norges geologiske undersøkelse.
Reinton, L., 1955, Sæterbruket i Noreg I.
Reinton, L., 1961, Sæterbruket i Noreg III.
Rekdal, Y, Garmo, Steinheim, G., Vurdering av beitekapasitet i utmark. Foredrag på Husdyrmøtet 15.05.2000.
Rekdal, Y. 1998, Utmarksbeite, Kartlegging av vegetasjon og vurdering av beiteverdi. Forelesningsnotat, IHF, NLH.
Rekdal, Y. 1998: Vegetasjonskartlegging og bruk av vegetasjonskart, NIJOS dokument 3/98. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås.
Rekdal, Y. 2001, Husdyrbeite i fjellet. Vegetasjonstypar og beiteverdi, NIJOS-rapport 7/01.
Rekdal, Y. 2001: Husdyrbeite i fjellet, Vegetasjonstypar og beiteverdi, NIJOS rapport 7/01. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås.
Rekdal, Y., 2000, Forslag til berekning av beitekapasitet, Notat, NIJOS 14.01.00
Sigmond, E.M. 1975: Geologisk kart over Norge, berggrunnskart Sauda - 1: 250 000. Norges geologiske undersøkelse. Skurdal, E.,1997. Beiting i utmark, i praksis og i plansammenheng. Landbruksforlaget.
Sløgedal, H., 1948, Framlegg til delingsplan for driftebeite i Aust-Agder og Vest-Agder. Norske fjellbeite, Bind III, Det kgl. Selskap for Norges Vel.
82
Sløgedal, H., 1971, Heibeite i Aust- og Vest-Agder. Norske fjellbeite, Bind VII, Det kgl. Selskap for Norges Vel.
Steinheim,G., Mysterud,A., Holand,Ø., Bakken,M., and Ådnøy,T. 2002. The effect of initial weight of the ewe on later reproductive effort in domestic sheep (Ovis aries). J Zool 258: 515-520.
Svalheim, E. 2002: Stølslandskapet på indre Agder. Prosjektrapport. ISBN 82-92026-01-0, Fylkesmannens Landbruksavdeling i Aust Agder.
Svalheim, E. 2003: Beitebruksplan for Valle, Kommunedelplan nr 0067/03, Vedtatt av Valle kommunestyre 27/8-03.
Tuv, K.,H., 2001, Prosjekt ”Levande stølar”. Rapport 3. arbeidsår. Det kgl. Selskap for Norges Vel.
83