Fra Dybbøl til trøbbel

Christopher Bruun som biografisk utfordring

Knut Aukrust Institutt for kulturstudier, Universitetet i E-post: [email protected]

Abstract: Nøkkelord: (1839–1920) was one of the main figures within the Folk High Biografi, School movement in . This article has two main goals: First: to show how this folkehøyskole, movement has created Bruun both as a hero and as the opposite. Second: To launch an Christopher Bruun, alternative and a much broader approach to the biographical construction of Christopher sosialisme, Bruun. By doing this, the article will deal with two opposite positions: the ideological one, kristendom which has promoted one specific picture of Bruun at the expense of other possible perspectives – and the more critical one, which rejected the character that the ideological interpretation had cultivated.

Biografien som genre er aktuell som aldri at hver ny generasjon skriver seg inn som før, og avsløringer avløser hverandre: en direkte forlengelse og arvtaker av den Munchfamiliens hemmelige pakt, den foregående generasjon. Det dannes et folkekjære Prøysens seksuelle legning, folkeopplysningens anegalleri hvor for - Sandemose-familiens private helvete sett gjengerne gis rollen som inspirasjon og legi - igjennom en sønns blikk, bare for å nevne timering. Her gjelder det å være på parti noen. Menneskenes liv og konstruksjonen med historien. De biografiske fortellingene av fortellingene om dem har lenge hatt en beveger seg over i hagoi grafiens eller le - selvfølgelig plass innenfor det kulturhistor - gendehistoriens verden, hvor brysomme iske fagfeltet. I avhandlingen Folket og eli ten momenter holdes langt utenfor synsran - har Ole Marius Hylland et interessante den. avsnitt om historie- og biografiskriving I etableringen av folkeopplysningens som et selvrefererende prosjekt (Hylland kanon har det vært mange skikkelser å ta av. 2002: 27f). Et påfallende trekk ved norsk En av de store aktørene var Christopher folkeopplysning og litteraturen om den, er Bruun (1839-1920), legendeomspunnet og ifølge Hylland at den i så stor grad er skre - beundret i levende live som i ettertid. Jostein vet av personer og miljøer som er en del av Gripsrud viser hvordan en annen sentral folkeopplysningsbevegelsen eller definerer skikkelse, Ivar Aasen, ble dyrket fram til å seg som dens arvtagere. Selvreferering betyr ”bli ein mytisk figur dei (bygde-intelektulle

Tidsskrift for kulturforskning. Volum 3, nr. 2 • 2004, s. 29-47 29 aktivistane i norskdomsrørsla) kunne nytta enkle og direkte midler. Han spiste simpel som identitetsskapande identifikasjonsob - bondekost og gikk demonstrativt kledd i jekt med svært tilfredsstillande resultat for vadmel og rød nasjonal topplue. ”Kri sti - sjølvkjensla” (Gripsrud 1990: 47). Det ania-dannelsen” lot seg provosere, mens samme kan i høyeste grad sies om hans egne elever følte både varme og Christopher Bruun. Koblingen mellom entusiasme. Det er mange vitnesbyrd om opphøyet idol og egen selvbevissthet kan hvordan bondesønner og -døtre etter endt fort føre til vansker. For hva om den kano- vinterkurs på Vonheim så på Bruun ”som niserte ikke er slik vi gjerne skulle ha sett den største av alt stort, – som den store ham? Da kan det lett bli trøbbel – på flere høvdingen som hadde kalla, og som Noreg plan. Denne artikkelen har to formål. For skulde samle seg om”, som Stefan Frich, en det første vil jeg vise hvordan norskdomsbe - av hans fremste elever, skriver i sine vegelsen i sitt mytologiserende prosjekt har memoarer (Frich 1922: 131). Og tilsva - tegnet Christopher Bruun både som helt og rende heter det hos hans store beundrer skurk. For det andre vil jeg lansere en utfyll - Torstein Høverstad: Bruun var ”profeten ende og bredere tilnærming til den biograf - som Gud sende Norig i ei tung stund” iske konstruksjonen av Christopher Bruun. (Høverstad 1919: 152). I denne sammenhengen vil jeg forholde meg Men profetskikkelsen fra Vonheim var til to ulike posisjoner: Den ideologiske, som ikke helt uten problemer. I 1893 forlot har dyrket fram ett bestemt bilde av Bruun Bruun bygda for å bli prest i byen – i på bekostning av andre mulige perspektiver Kristiania, i kvartalene mellom Pipervika og – og den ideologi-kri tiske, som har avvist Ruseløkka – fram til 1918. Her begynner den skikkelsen som den ideologiserende det første trøbbelet. For hvordan kunne han lesemåten har framelsket. forlate det som skulle være hans livs gjerning? ”En merkelig parentes”, skriver professor om Bruuns 25 år i Profet halve livet hovedstaden, noe ikke bare han, men oss alle Det var høsten 1867 at den 28 år gamle kunne vært foruten (Skard 1972: 204). Og akademikeren og bygutten kom til i hva heter det ikke hos Rasmus Stauri, en av Nord-Gudbrandsdal for å starte høyskole de fremste bidragsytere til folkehøyskolens på Romundgard. Bare noen år tidligere historieskriving, i hans bok om høyskolens hadde han kjempet sammen med 140 pionerer: ”At han måtte slutta i sine beste år, andre norske frivillige ved Dybbøls Skanse kastar liksom ein skugge over siste helvta av på dansk side i krigen mot Preussen. I 1871 livet hans, noko han burde vore spard for” ble skolen flyttet til , først til går - (Stauri 1930: 103). Vonheim i 1893; ”vann - den Fykse og i 1875 fikk den sitt eget bygg skillet i hans liv”, kaller biskop Eivind og sitt egen navn: Vonheim. Med sine Berggrav det (Berggrav 1946: 33). Berggravs Folkelige Grundtanker utgitt første gang i klare konklusjon er at det er i den første peri - 1878 framsto han som høyskolebevegelsens oden historien må oppsøke ham for å forstå fremste talsmann i Norge. Boka ble folke - hans stilling i norsk og dansk åndsliv. Den høyskolens ideologiske kampskrift, kort samme Berggrav erstattet Bruun i redak - oppsummert i det programmatiske ut - tørstolen i tidsskriftet For kirke og kultur i trykket ”Kristendom og norskdom”. Bruun 1908, etter at Bruun ble uakseptabel på behersket kunsten å kommunisere med grunn av sitt standpunkt i 1905.

30 Knut Aukrust Hvordan skal vi forstå det som skjedde realismen spiller portrettet av Christopher i 1893, dette skiftet fra bonde og bygd, til Bruun en viktig rolle i bokas episke by og arbeider? Var det slik at tida var gått struktur. Portrettet henger i finstua til en av fra Bruun og hans tankegods? Jeg har brukt romanens nøkkelpersoner, bygdas tidligere litt tid på å fundere over denne overgangen postmann, gammel venn av folkehøyskolen fra Vonheim til Vika. Vonheim – bare og tilhenger av Venstre. Vi er i folkeopplys - navnet i seg selv samler og binder fortid og ningens kjerneområde, og Bruun henger framtid. Et fikserpunkt med betydning som den fremste representanten fra anegall - langt utover Gausdal og . eriet på veggen. Hans gamle disippel ser med undring og forferdelse på ”det sosial - demokratiske helvete” som har nådd helt Bildet på veggen fram til Eikøya og tettstedet Ramvik. Det Bildet av Bruun har blitt formidlet av er bildet av Bruun som utløser uroen: mange diktere. Mest kjent er nok koplin- gen mellom Bruun, Brand og Henrik Kven han nå var, han som let seg foto - Ibsen. Ibsen gikk og tumlet med livets grafere så alvorlig i sin beste manndom. mystikk og kallets krav under Peterskirkens La det vere, nå lever hans indre liv i fø- mektige kuppel på begynnelsen av 1860- tene på ein eldre mann som går ned mot tallet og nærmest snublet borti Bruun som ferjeleiet i kulingen, ein mann som heit - nyss hadde ankommet Roma til fots med er Karl Magnus Skogmann, for folke - sin militære sekk direkte fra Dybbøl. høgskolen, ungdommen og Venstre Bjørn stjerne Bjørnson irriterte seg etter […] Karl Magnus Skogmann, den hvert grenseløst over det han oppfattet som gamle postmeistermannen, han som nå Bruuns kristendom ”over ævne”. Mang en tenker på eit lite ord frå Christopher poet hadde vært i nærheten av suset fra Bruun: Det er i ungdommen dei Vonheim; Anders Hovden, Lars Eskeland, draumar skal drøymast som i mann - Olav Aukrust bare for å nevne noen som dommen skal bli verkeleggjort (Hoem har etterlatt seg panegyrisk lyrikk og prosa 1974: 129). om den store åndsatlet (Høverstad 1919). Men også i nyere tid dukker han opp, som Romanen kan leses som en konfrontasjon i Alfred Hauges skuespill Morten Kruse fra mellom den romantiske idealisme og 1975, hvor han fremstilles både kritisk og moderne realisme. Og da blir ”den ung - karikert. domstid som etter herr Bruun skal vere En langt mer sentral rolle spiller Bruun draumelivets alder” langsomt, men dra - i Edvard Hoems gjennombruddsroman matisk ”fortært i ein himmelstormande Kjærleikens ferjereiser . Dette er en roman konstruksjon i hamneområdet på Eikøy”. ”frå norsk kvardag” heter det på vaske - Bruuns naive idealisme i Folkelige seddelen om boka i 1974. Om ”norsk kvar - Grundtanker viser seg å være hjelpeløse dag frå ei øy ein stad på Mørekysten. Her er tankeverktøy i det nye ”kvardags-Noreg”. skuleungdom, ferjereiser og alkohol, her er Bruuns ord fra Vonheim blir med andre fråflytting, karriere og halvkalde ekteskap, ord svar skyldig, skal vi følge Hoems her er abortsøknader og marxist-leninistar, resonnement. eit stykke Kvardags-Noreg slik mange Vi er tilbake til min undring. Hvorfor kjenner det”. Midt opp i denne hverdags - forlot han Vonheim i 1893? Hva er nøkke -

Fra Dybbøl til trøbbel 31 len til det som noen har kalt mysteriet avgjort kritisk til den pietistiske tradisjonen Bruun? Det Bruun gjør er å flytte til som i første rekke professor Gisle Johnson Johannes menighet, midt i det urbane og målbar. I stedet fikk han teologisk amm - industrialiserte Norge, med arbeiderkaser- unisjon fra Søren Kierkegaard: ”For mig ner og industriarbeidsplasser. Men var det den rene vellyst at tumle med Johannes menighet huset også borgerskap Kierkegaards paradox mod at skulle svælge og overklasse, som i prestisjeprosjektet den Johnsonske kavringgrød” skrev han Viktoria Terrasse med bl.a. Henrik Ibsen senere (Bruun 1896: 135). Han deltok også som fornem leieboer og sognebarn. Fiff og aktivt i den skandinaviske studenterbeveg - filleproletariat side om side. Et halvt else og knyttet kontakter til det grundtvigi - hundreårs arbeidsinnsats delt på to: anske miljø i Danmark. Vonheim og Vika. Er det bare i den første Da Bruun var ferdig teologisk kandidat periode vi skal oppsøke ham? Er han utgått i 1862, var han sterkt i villrede om hva han på dato etter 1893, eller er det noen samm - skulle slå inn på. Påvirkningen fra Kierke - enhenger her som fortsatt kan utfordre og gaard hadde lært ham ”at være lidt varlig bevege? med at blive Prest” (Bruun 1878: 200). Avgjørende var hans skepsis til Statskirkens berettigelse, men dernest følte han selv at Ut å søke tjeneste han var så ”angreben af Tvivl” at han fant Før vi går videre vil jeg rekapitulere noen det uforsvarlig å veilede andre i religiøse nødvendige biografiske data, hovedsakelig spørsmål. basert på en selvbiografisk skisse som Tiden fram til 1867 brukte han dels til Bruun skrev i 1893 (Aukrust 1981 og reiser i utlandet, og dels som lærer ved for - Aukrust 1998). skjellige skoler i hovedstaden og som Christopher Arndt Bruun ble født i manuduktør for teologiske studenter. I Christiania i 1839 av velstående foreldre. 1863 reiste han med moren og søsknene Faren døde da Bruun bare var fire år Peter og Thea til Roma, hvor han tok del i gammel, og moren Lina flyttet med famili - det nordiske kunstneriske miljøet, sammen en til Vang på Hedmarken, hvor hun hadde med blant andre Henrik Ibsen. sin nærmeste slekt. Moren hadde stor inn - Så brøt krigen ut mellom Danmark og flytelse på sønnen, og han ble oppdratt til Preussen om råderetten over Sønderjylland. ”Gudsfrygt og Arbeidssomhed”, skriver Bruun ilte tilbake til Norge våren 1864 og Bruun. I 1850 flyttet familien til Lille - holdt en flammende appell i Det norske hammer, hvor Bruun gikk på byens latin - Studentersamfund med oppfordring til skole. Etter avlagt 2. eksamen (tilsvarende studentene om å slutte seg til de danske ex-phil.), begynte han å studere teologi i styrker. Hovedpoenget for Bruun var at Christiania fra 1857. Bak beslutningen hele Norden var truet av åndelig og mate - aner vi påvirkningen fra en sterk og domin - riell undergang fra overmektige naboer, og erende mor: ”det paabudne Læreverk som nå var tiden kommet for å omsette den Lydig Søn” kaller han studielivet i et brev til skandinaviske idé til praktisk handling. Bjørnstjerne Bjørnson (datert 30.11.1872). Sammen med om lag 140 norske frivillige Som student mottok han impulser fra pro - deltok han på dansk side i kampene ved fessor Carl Paul Caspari og hans foreles - Dybbøl, hvor han utmerket seg med sitt ninger om Det gamle testamente. Han var langtrekkende norske kammerladningsge -

32 Knut Aukrust vær. Og han gjorde flittige dagboksnotater og sendte brev til moren om både ergrelser og begeistring og ikke så lite krigsro - mantikk. Granatregnet over Dybbøl skil- dres som et gigantisk fyrverkeri til opp - muntring og inspirasjon. Bruuns resolutte opptreden gjorde et sterkt inntrykk i sam - tiden, hvor han i mange miljøer fikk helte - status. Historien om forbudet fra de danske offiserer mot å bruke sitt effektive gevær for ”ikke at irritere fienden” skulle bli en av utallige anekdoter i skildringen av Bruun som en einstøing i kampen for sannhet og rett (Uhrskov 1916, Sletten 1962). Heltebildet fikk ytterligere næring etter at han ble dimittert i august samme år, etter at danskene måtte gi tapt overfor en tallrik og avansert utrustet tysk hær, og vandret gjennom Europa til fots med sin enkle sol - datskreppe for å slutte seg til sin familie i Roma. Henrik Ibsen var en av familiens omgangsvenner, og mange har villet se Bruun som en modell for Brandskikkelsen. Man har gjerne sett Bruuns handlinger i 1864 som en konsekvens av det kierke - gaardske ”enten-eller”-krav om den abso- lutte fordring ”at være i existens”, og til - svarende hans brudd med Kristiania - dannelsen og opprettelse av folkehøyesko- len i 1867 (Berggrav 1937, Sletten 1962). Her tror jeg imidlertid folkehøyskolens venner har gått litt vel langt. Ibsen har sikk - ert på sin måte vært imponert over Bruun, både hans framtoning og handlinger, men i og med at Brand ble publisert i 1866 kunne i hvert fall ikke folkehøyskolen være en del av Brand-konseptet. I det hele synes mo - dellteorien om forholdet mellom Bruun og Brand som en sperre for vår forståelse av Bruun. Jeg vil heller si det slik: Bruun var ikke så mye modell for Ibsens Brand, som Brand var modell for ettertidens fortolk - ning av Bruun. Vi har så å si tolket Bruun Christopher Bruun som soldat, ca. 1864. Foto: Hanneberg & Rosenstrand, som en klassisk Brand-skikkelse, ja kanskje Kjøbenhavn. Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen.

Fra Dybbøl til trøbbel 33 er det til og med slik at Bruun selv gikk ak- skjønt han er fortsatt i tvil. I ettertid har tivt inn i rollen som den ensomme strids - han skildret sine framtidsutsikter høsten mann. 1867 på denne måten: ”Jeg havde Valget Hans kierkegaardske kritikk av stats - mellem to Ting, enten vove en Høiskole kirken handlet ikke bare om kirkens eller give mig til Vedhugger, en Kunst jeg skavanker på systemnivå. Like viktig var havde øvet som Gut. Det blev da det hans følelse av å mangle personlige forut - første” (brev til Lars Eskeland 28.9.1914). setninger for å bli prest, i hvert fall på en Og så begir han seg i vei sammen med stund. Et annet poeng i denne sammen - en av sine studiekamerater Christian Horne hengen er det noe slentrende og litt tilfeld - oppover Gudbrandsdalen. De prøver seg ige over hans karriere som folkehøyskole - flere steder oppover dalen for å finne husly lærer. Ved siden av soldaten for sannhet og for seg selv og en skole, men først lengst rett møter vi også en usikker bygutt med nord i Sel kommune, ved gården borgerlig bakgrunn som er i stor tvil om Romundgard lykkes de. Men da er de i hva han skal slå inn på som voksen. Han gang. gjorde som mange av sine studiekamerater med formue: Han reiste rundt på det europeiske kontinent på jakt etter mening Upraktisk og dum og spenning. Dybbøl ga både i pose og Det er ikke min mening å underkommuni - sekk, også i bokstavlig forstand. Sammen sere Bruuns betydning som folkehøysko - med den fascinerende krigserfaring fikk lens fremste ideolog. Langt ifra. Det er vel Bruun også erfare de danske bønders snarere slik at hans innflytelse gikk langt manglende nasjonale selvfølelse når de utover det relativt begrensede antall elever snakket ustoppelig om å dra hjem til som gikk vinterkurs på Vonheim. Bruun ”mutter”. De intellektuelle var også merke - var profeten som inspirerte mange, men lig passive når det gjaldt politisk og sosial fikk følge av få, skriver Jens Arup Seip på handling. sin treffsikre måte (Seip 1997). De inspi- Høsten 1866 og våren 1867 var han rerte skulle seinere utgjøre grunnstammen igjen på reise og gjorde noen stopp ved av kadrene med stor overrislingseffekt der sentrale universiteter i Tyskland, men de kom, kanskje på en særlig sterk måte i de hovedgrunnen var å ordne opp i familiære frilynte ungdomslagene. Allikevel er det og økonomiske spørsmål. På vei hjem la påfallende hvordan Bruun allerede i han turen innom de danske folkehøysko - utgangspunktet så på folkehøyskolen som lene til Kristian Kold i Dalum og Ludvig en mellomtilstand, som en ventetid til det Schrøder i Askov. Og hele tiden formidlet han følte seg kallet til. Danmark hadde sin han tvil og usikkerhet om hva han skulle slå Grundtvig, flere enn Bruun selv håpet på at inn på. Før han dro, skrev han til moren han skulle spille en tilsvarende rolle her til Lina Bruun: ”jeg er for Øieblikket delt lands. mellem den Tanke at blive i Christiania Det var tette bånd til Danmark, og som Lærer eller at søge mig som Visergut til Bruun skrev omfattende rapporter til en gudfrygtig Prest” (datert 18.3.1867), Schrøder i Askov, som ”en krigers melding eller kanskje det kunne dukke opp en tredje til hovedkvarteret”. Men allerede i 1869, mulighet. Møtet med Kold og Schrøder har etter bare et par vintre på Sel skriver han at tydeligvis åpnet for en slik tredje løsning, skolegjerningen er et liv på overflaten,

34 Knut Aukrust gode venn Ivar Blekastad skrev han ganske så muntert og selvironisk i 1899: ”Folkehøiskolen kommer jeg visst aldrig mer til at tænke på for min egen Del. Jeg kunde have sluttet 10 Aar før jeg gjorde det. Men jeg var meget upraktisk og dum” (datert 23.11.1899). Grunnene var kan hende mer nyansert enn som så. Ett av problemene var knyttet til ”arvefølgen”. Bruun omgav seg med en rekke betydningsfulle og innflytelsesrike medarbeidere, som Ingvar Bøhn, Frits Hansen, Kristoffer Janson og . Men dagliglivet var ikke helt uten konflik - ter. Den store stjernen ved siden av Bruun var uten tvil Janson, men han brøt etter hvert med skolen for å bli unitarprest i Amerika. Frits Hansen hadde mer enn nok å stri med for egen del, så Ingvar Bøhn var den Bruun selv hadde lovet skulle overta kommandoen. Bøhn var en nervebunt av dimensjoner, med mange både fysiske og psykiske plager, som i perioder satte han Christopher Bruun som folkehøyskolelærer, helt ut av spill. På underfull vis ble han ca. 1880. Foto: Josephine Grundseth, Lille - imidlertid helbredet av en omreisende hammer. Nasjonalbiblioteket, Billed sam - svensk predikant, men først på begynnelsen lingen. av 1890-tallet sto han rede til å overta. I ”mitt egentlige Liv rører sig dybt under mellomtiden hadde Matias Skard nokså dette” (brev til Ludvig Schrøder, skuffet forlatt skolen for å søke tjeneste som 24.10.1869). Et par år seinere melder han lærer i . at ”jeg er udenfor nu og steller med mit Bak lå også konflikten med Bjørn - eget” (brev til Ludvig Schrøder, 6.3.1873). stjerne Bjørnson. Bjørnson følte tidlig et Krigserklæringene synes å være på retur. I sterkt slektskap med Vonheim-flokken, og 1876 skrev han både til Bjørnson og moder ble med kjøpet av Aulestad i 1870-årene Lina: ”Nu er jeg endelig kommen saa langt, Bruuns nærmeste nabo. Gausdal framsto at det er afgjort at jeg trekke mig ud af som et kulturelt sentrum i Norge. Men det Høiskolens Gjerning” (brev til Lina Bruun var rivninger og konflikter, både idémessig 26.12.1876). og personlig. Bruun og Bjørnson var begge Spørsmålet er derfor ikke så mye hvor - steile enkeltindivider med sterke syns - for han forlot Vonheim i 1893, heller ret - punkter på hvem som skulle stå fremst i tere formulert: Hvorfor i all verden drøyde rekken. ”Jeg vil nødig være sultan. Men skal han det så lenge? Hvorfor forlot han ikke det være en sultan på Vonheim, skal han skolen når han i så lang tid varslet, eventu - hete Christopher Bruun og ikke Bjørn - elt truet med å gjøre det? I et brev til sin stjerne Bjørnson”, er en karakteristisk uttal -

Fra Dybbøl til trøbbel 35 else fra Bruuns side. Striden fikk konsekv - og teologiske innstilling. Samme år startet enser for rekrutteringen til skolen, og han ”Centrum-Østlandet”, en variant av Bruun selv gikk ut og advarte enkelte for - ”Det moderate venstre” som klart ble opp - eldre om å sende sine sønner eller døtre til fattet som et erkereaksjonært parti av folke - Vonheim. Slik skriver han til en dansk prest høyskolens unge garde (Nærbøvik 2000). i 1890: ”Vor Skoles nærmeste Nabo er Her er vi ved et viktig punkt. Vennene Bjørnstjerne Bjørnson […] B. gaar og kje - i folkehøyskolen, opplysningstankens be- der sig heroppe om Vintrerne, og det vilde geistringshær, opplever det forsmedelige at være ham en velkommen Sport at sluge deres store helt forlater den synkende skuta deres Søn. Bjørnson vilde med et eneste med prestedrakten som redningsvest. Hvor Blik opdaget ham og saa gjøre sit yderste blir det av forbildet? Og hvordan kan for at fylde ham med Tro paa Bjørnson i Bruun fungere som identitetsskapende Stedet for paa Christus” (brev til Møller identifikasjonsobjekt? datert 2.10.1890). Folkehøyskolebladet Vor Tid , med Lars Kort sagt, Bruun var moden for å slutte Eskeland og O.A. Eftestøl som redaktører med skolevirksomheten lenge før 1893, og Bruun-disipler, legger ikke fingrene i men det var ingen enkel sak å overlate sko- mellom. Under overskriften ”Vonheims- len i en så vidt vanskelig situasjon som den folkene” fikk Bruun og hans nystartede hadde vært gjennom flere år. Men til slutt tidsskrift For kirke og kultur så ørene flag ret. veide hensynet til egne oppgaver og Redaktørene hadde i likhet med alle de som utfordringer sterkere enn pliktfølelse over - hadde sett lyset fra Vonheim i sin ungdom, for noe som allikevel syntes å gå mot en trodd mer på Folkelige Grundtanker enn på ende. Skolen ble nedlagt i 1896. Til sine Bibelen. Men umiddelbart etter 1893 var nærmeste medarbeidere og venner opp - situasjonen en ganske annen. Nå hadde summerer Bruun situasjon slik i sin vemo - Bruun vandret moderasjonens og reaksjon - dige avskjedstale på Vonheim 15. august ens brede vei. Han var ikke til å kjenne 1893: ”Jeg har holdt længe ud i Folkehøi - igjen. Hvor var det blitt av mannen fra skolens tjeneste. Jeg vilde havt fuld grund Dybbøls Skanse og profeten fra Vonheim? til at forlade den allerede for atskillige Aar tilbake dersom denne Skolen havde staatt Christopher Bruun er prest i den norske noget bedre her i Landet, end den gjør. De statskirke, han udgir et tidsskrift sam- fleste vil vel synes at jeg har ventet alt for men med presten Klavenæss. En række længe. I neste måned fylder jeg 54 år” af vore mere kjende skriftteologer er (Framgang nr. 101, 1893). medarbeidere. I politiken staar han Men til tross for en lenge varslet sammen med Jakob Sverdrup, den avskjed, sto vennene i folkehøyskolemiljøet kolde og dygtige beregningernes og sjokkerte tilbake. Denne kompromissløse manøvrernes mand, som ikke paa idealisten som skulle være opphavet til mange aar har slaat an en eneste streng i Brands ”intet eller alt”, hva hadde skjedd en norsk ungdoms hjerte. Paa lærer - med han, som plutselig søkte ly som betalt kurserne har Bruun lige til det sidste talt forkynner for statens offentlige religion? om profeten Samuel og forkyndt de Han startet et tidsskrift For kirke og kultur evige helvedsstraffe. Vi kjender ikke sammen med Thorvald Klaveness som var Bruun igjen. Han er ikke længer med tidligere kjent for sin konservative politiske blandt dem, som gaar i spidsen for den

36 Knut Aukrust frisindede ungdom. Christoffer Bruun Bonden derimot var forskånet for en slik fra Vonheim er kommet over paa den destruktiv påvirkning, foreløpig. Mot anden side, hvor de halve friheds- og Europas ”overciviliation” framsto det nor - fremskridtsmænd ligger og basker i ske bondesamfunnet som en fredet og ube - dødvandet. (Vor Tid 1893: 452) rørt plett. For Bruun var det nordmennene som holdt fast på minnene fra den german - Hva skal man med fiender når en har slike ske oldtid bedre enn noe annet folk. venner? Riktignok var ikke disse verdier umiddel - bart tilgjengelig. Den ”ægte norske Eien - dommelighed” befant seg som en gnist Folkehøyskolens ethos gjemt i askedyngen. Folkehøyskolens Folkeopplysningen var høyskolens mål og fremste oppgave var å trekke bonden ut av mening. Norges mulighet som nasjon og det totale mørket hvor han hadde befunnet folk var for Bruun knyttet til bonden i et seg de siste hundreårene. Tidsperspektivet i nært skjebnefellesskap. Bruuns program for dette oppdragelsesprosjektet var relativt folkehøyskolen slik han beskriver det i omfattende: ”Vore Bønder trænger vel Folkelige Grundtanker, dreide seg om ”at endnu mindst et Aarhundre til at vokse i” begeistre og at meddele en ideal Livs - for å fylle den rollen og de oppgaver anskuelse” og videre ”at aabne Norges Grunnloven hadde pålagt dem. Slikt sett Bønder Adgang til en aandelig Udvikling befant bonden seg i en mellomtilstand paa hjemlig Grund”. Påvirkningen fra mellom fortidas gullalder og samtidas for - Grundtvig og hans tanker om en norrøn fall. gjenfødelse er åpenbar. Den grundtvigian - Kombinasjonen av høyskole og bonde - ske bevegelse i Norge sto også i nærkontakt sønner bar i seg bud om en norrøn gjen - med venstrebevegelsen med historikeren fødelse og en kristelig fornyelse. Kristen- Ernst Sars som sammen med Bjørnstjerne dommen i den pietistiske utgaven hadde Bjørnson målbar en visjon for Norge med ikke fremmet en slik utvikling. Den hadde bonden som en sentral aktør. vært ensidig fokusert på enkeltindividets Mot den europeiske dannelse ville han frelse. Pietismen ”tænker bare paa at frelse, i stedet bygge på et norsk verdisett med havde jeg nær sagt, sin egen skidne Siæl” Edda og Bibelen som grunnpilarer. (Bruun 1895). Kristendommens opprin - Bokstavtrelldom og de døde klassiske språk nelse derimot var knyttet til nasjonen og som gresk og latin, skulle erstattes med det folket i følge Bruun. Jesu liv og virke var på levende ordet og det norske folkemålet. mange måter en videreføring av den profe - Sentralt i Bruuns argumentasjon var tiske oppgaven til Moses om å lede jøde - Norges geografiske og historiske plassering folket ut av slaveri og ufrihet mot det lov - i forhold til resten av Europa. Ved å tilhøre ede land. Fra kjærlighet til land og folk en avkrok, den ytterste europeiske periferi, utvikles kjærligheten til Guds rike. var land og folk lite preget av de allmenne Utviklingen av den kristne kirke kan samfunnsforhold på kontinentet. Og i den beskrives som en stafett mellom nasjonene grad man hadde et åpent øre og øye for hvor hvert folk hadde fått tildelt sin spesi - utviklingen, i form av byborgerskapet og elle oppgave i historiens gang. Refor - den intellektuelle elite, så førte dette til masjonen hadde ført lysestaken til Tysk - dekadanse, materialisme og nytelsessyke. land, men der var lysene i ferd med å

Fra Dybbøl til trøbbel 37 slukne. Nå sto muligens Norge for tur. La på hvordan det Norge som nasjonsbyg ger - oss følge Bruuns resonnement i avslutning eliten mante fram, var formet etter ”pastor - av Folkelige Grundtanker : al opplysning” i dobbelt betydning: Den var for det første preget av landlig idyll, og Det er denne kristelige Gjenoplivelse, for det andre ble et slikt bilde båret fram og som jeg haaber skal falde signende over bekreftet av et aktivt og taleført presteskap. Nordens Folkeliv, og bringe det gamle Hun argumenterer for en sterkere sammen - Ord til at gaa i Opfyldelse om, at hvad heng mellom protestantisk kristendom og Norge var, det skal det atter vorde. Thi moderne nasjonsbygging. Fremtidens en Kristendom af gammel Malm vil i Norge ble på 1800-tallet tegnet som et Norges Folkeliv, saa vidt jeg kan kristent, bondsk og antikosmopolitisk skjønne, finde bedre Jordbund end de land, hevder Witoszek, og fortsetter: ”I fleste andre Steder. Og den vil kunne Norge avstedkom den unike kombinasjon gjøre noget ud af vort Folk, som kun faa av naturmytologi og en solid kristen etos et nu er i Stand til at tænke sig. Og jeg verdisystem som i betydelig grad preget finder det endogsaa rimeligt, at en utviklingen på 1800-tallet, og dertil skapte saadan Gjenfødelse af kristendommen, en forsoningsarena og et felles språk i et som hele Verden uden at vide det suk ker mangeartet, splittet samfunn” (Witoszek efter, vil udgaa fra den norrøne Stamme. 1998: 65). Denne Stamme bærer endnu et Stempel Det hjemlige har forrang framfor det af Ungdomsfriskhed, af ubrugte fremmede. Jostein Nerbøvik har påvist Kræfter, midt i en aldrende, halvt hvordan det som skulle være et periferiba - affældig Tid. sert anliggende, blir ledet av selvoppnevnte ”folketribunar” med utgangspunktet i Bruuns egen selvforståelse tilsa at han selv byene. ”Det paradoksale er likevel at pro - skulle ha en sentral rolle i dette arbeid, og grammet vart sett ut i livet av ein motsett vennene forsterket denne dyrkingen av en impuls – frå sentrum til periferi” (Nerbøvik profetisk helterolle. Det er hele tiden snakk 2000: 211 ff, se også Hylland 2002). De om å følge de sterke menn, utvalgt av Gud folkelige grunntanker ble første gang for - for en bestemt oppgave. Og han var heller kynt fra Studentersamfunnets talerstol ikke fremmed for at han selv kunne være en under Bjørnstjerne Bjørnsons formannskap slik skikkelse: ”Idelig og idelig gaar min i 1870. Fotfolket i dette nasjonaliserings - Tanke til Grundtvig og spørger er Du den prosjekt var de unge, norske kristne, sunne som kommer, eller skal vi her i Norge vente og uforderva menn. Det er de som repre - en anden? Gud give en klar vis Løsning, og senterer de ”ubrugte Kræfter, midt i en om ikke alt for længe, hvis saa er Hans aldrende, halvt affældig Tid”. Det er poesi - Vilje” spekulerer han i et brev til en dansk ens og begeistringens tid. Budskapet var: venn i 1874 (brev til Ludvig Schrøder da - Gå ut og gjør alle folk ”til mine lære - tert 23.4.1874). sveinar”. Ut av byen, ut til folket, bygg Bruuns folkehøyskoleprosjekt var intet nasjonen! Slik lød parolen (Nerbøvik mindre enn å gjenskape og rekonstruere en 2000). norsk kultur og en norsk kristendom basert Og vel ute på landsbygda møtte de i på Bygde-Norge. Hos Nina Witoszek inn - første omgang et kulturelt og politisk tom - går Bruuns resonnement som en bekreftelse rom, som ventet på å fylles av ideologi og

38 Knut Aukrust lederskap. Bondesønnene og etter hvert omdannet til egne nasjonale leksikon. Den også -døtrene var kunnskapshungrige og internasjonale retorikken tilpasset seg åpne for et budskap som framhever at det ganske smidig den enkelte nasjons situasjon var deres kultur som representerte det og behov (Löfgren 1993). Tanken om genuint norske med kontinuitet fra norrøn nasjonale særegenheter er med andre ord et storhetstid. Resonnementet var ikke enestå - globalt fenomen. Her gjelder altså verken ende for Bruun. Ernst Sars hadde liknende jøde eller greker, danske eller tysker. For tanker. Hele framveksten av det folkloris - alle dreier det seg om å være ett – i nasjo- tiske fagfeltet her til lands fra Jørgen Moe nen. og P. Chr. Asbjørnsen via Molkte Moe til Det var den selveiende bondeklassen Knut Liestøl er båret oppe av denne kom - som skulle være bærer av det nye samfun net binasjon av idealisering og ideologisering og utgjøre kjernetroppene i oppbyggingen av fortida for å bygge det nye Norge av en egen norsk nasjonal identitet. Her lå (Hodne 2002). Det må trygt falle inn nøkkelen til tolkningen av Norges histo - under Witoszeks klassifisering av et ”mem riske rolle, som en herold for demokrati og om det norske folk som den siste, uforder - selvstyre. Norskdomsbevegelsen, som vede ’naturstamme’, omgitt av den europe - Bruun hadde vært med på å gi det ideolo - iske sivilisasjons onder” (Witoszek 1998: giske fundament, var en del av den periferi - 66). I sitt voluminøse verk om nasjonale baserte motkulturen og spilte en vesentlig strateger er Rune Slagstad delvis på linje rolle i nasjonsbyggingen. Dens motsetning med et slikt syn når han lar Bruun stå som var den borgerlige og dansk-dominerte en representant for et dansk-inspirert bykulturen. Gjennom venstrealliansen fikk evangelium om norskdom med front mot bevegelsen plass i maktens sentrum med den europeiske dannelsestradisjon (Slagstad påvirkningskraft både i det politiske og 1998: 95). kulturelle landskap. Så langt innebar argu - Men det er ikke nødvendigvis noen mentasjon og politisk praksis en klar pro - motsetning mellom en slik posisjon og det gressiv rolle. å øse uhemmet og helt bevisst av et inter - 1880-årene ble et vendepunkt for nasjonalt vokabular og med klare ideolo - norskdomsbevegelsen. Den grep impulsene giske forbilder. For det er å overdrive når fra den urbane eliten og tolket den på egne Witoszek, delvis med Brit Berggreen premisser. Ved parlamentarismen og de (Berggreen 1989) som støttespiller, karak - frilynte ungdomslagene var bondebefolk - teriserer Bruun som en notorisk xenofobi - ningen uten kjennskap om eget fedreland ker. Slagstad ser tilsvarende et særskilt para - blitt et myndig og selvbevisst folk. Og det doks i Bruuns forkynnelse som i sin søken hadde ikke tatt de hundre årene som etter dannelsens grunn i det hjemlige, i Christopher Bruun hadde fryktet. Øystein norskdommen lot seg lede av dansken Sørensen går så langt som til å kalle Bruun Grundtvig – og tyskeren Herder (Slagstad anfører av en ”nesten revolusjonær bonde - 1998: 94). Den er i så fall ikke mer para - politikk” (Sørensen 2003: 361). Men det lå doksal enn hele den nasjonale bevegelse mange snarer og snublestener innbakt i som jo i seg selv var et internasjonalt og både retorikk og ideologi. Snart skulle saker globalt fenomen. Nasjonalitet har, som og ting skje. Orvar Löfgren har påvist, sin internasjonale kulturelle grammatikk, som i sin tur ble

Fra Dybbøl til trøbbel 39 For mye sur mjølk? og Vonheim var ikke et blivende sted. Han La meg prøve på en foreløpig oppsumme - vil ut av skolen, han vil gjøre noe mer. ring. Bruuns selvforståelse var ikke primært Vennene likte det ikke, verken i samtid eller knyttet til folkehøyskolen, han ville gjøre ettertid. Men de hadde visst det hele tiden, noe mer og noe annet enn å undervise det bare stemte ikke overens med det bil det bønder og spise vassgraut og sur mjølk til de har ønsket å skape av Bruun som folke - kvelds. Det er i og for seg noe alle er enige høyskolens mann. om. Men det er ikke alle som liker tanken. Bildet av den falne helten i 1893 er ikke Folkehøyskoleflokken har ensidig hegnet bare knyttet til prestegjerningen. Også poli- om heltebildet av Bruun hentet direkte fra tisk skjerpes motsetningene til den radikale Dybbøl til Nord-Gudbrandsdalen. Vi har del av norskdomsbevegelsen knyttet til den fantastiske skildringen fra Andreas Venstrepartiet. I 1893 er Bruun også med å Austlid fra festskriftet i 1909 under tittelen stifte et politisk parti: Centrum-Østlandet, ”Då han steig fram”. Fylt av myter og sterk en variant av Moderate Venstre. Profilen var personlig erfaring formidler den noe av kristelig-ortodoks, sosial konservativ og Bruuns sterke karisma: agrarproteksjonistiske på grensen til det nasjonalistiske påpeker Nerbøvik. Partiets Det fyrste eg høyrde um Bruun var, at program appellerte til de etablerte og mek- han var ein raring og skruve aa sjaa til, tige bøndene på Østlandet og Trøndelag. men i botn og grunn ein ovkar, Han var Det var Bruuns gamle ”kumpan” Frits av storfolk, av finaste slag; og han var Hansen som måtte ta støyten på betegnelsen høglærd, sprenglærd. Dei vilde havt han ”gausdølene” – en østnorsk variant av de for - til professor der inne i Oslo daa han var aktede ”oftedølene” – etter at Bruun nokså ferdig, og baud honom 2000 dalar for umiddelbart forlot både dalen og partiledel - aaret i løn. Men nei takk, han reiste fraa sen. Partiet forsvarte konge og union og det deim han, upp til det fattige Sel og gav puritanske og asketiske kristne, norske seg til vera skulemeister aat bondegutar. bondesamfunnet. Her lå en garanti mot de Og der klædde han sig til gudbrandsdøl, nedbrytende krefter som kom i kjølvannet med toppluva og snøsokkar, stod og av urbanisering, industrialisering og fram - høgg ved, og aat vatsgraut og sur mjølk veksten av en kjempende arbeiderklasse. Det til kvelds. (Austlid 1909: 36) er ikke til å undres over at redaksjonen i Vor Tid ikke kunne kjenne han igjen, der han Fortellingen har mange interessante detal - basket i dødvannet. jer og korrektiver til standardfortellingen Skuffelsene skulle bli flere. Bruuns om Bruun. Et element i den var at Bruun standpunkt i forbindelse med unionsopp - selv var en mann av folket, kommet fra små løsningen i 1905 danner et særlig antikli - kår (se for eksempel Sørensen 2003: 333). maks. For mot den nærmest totalitære opp - For Austlid ligger ikke styrken hos Bruun i slutning om 7. juni-vedtaket og den påføl - en eventuell karrig oppvekst, men snarere gende folkeavstemning samme høst, stod et dramatisk brudd med pengemakt og Bruun som en av de svært få taleføre røster karriere. Det er den kommunikative og mot unionsoppløsningen. Folkehøyskolens solidariske handling. Det var slik han steg venner var igjen i sjokk. fram – og det var i grunnen slik de ville ha Bruuns argumentasjon i 1905 var pre - han. Men Bruun ville noe annet. Gausdal get av den samme kombinasjon av moral -

40 Knut Aukrust isme og politikk som han hadde forfektet nærmest tar til orde for å fjerne den ene u- tidligere. For det første hadde ikke en i etternavnet. Bruun leverte et helt ver- Stortinget juridisk rett til å avsette kongen i densbilde på norskhetens grunn hvor det og med 7. juni-vedtaket . For det andre, og eneste som gjaldt var slagordet ”norsk er kanskje viktigere, var det faren fra øst. best”. Hun ser Bruun som et bindeledd Gjennom artikler og foredrag hadde Bruun mellom den kraftpatriotiske strømning fra i mange år advart mot Russlands ekspan - 1814-mennene til blod og stamme-nasjo - sjonslyst vestover. Unionen med Sverige var nalismen i norsk mellomkrigstid: ”For Norges viktigste garanti mot en slik trussel. nordmenn i dag er disse blod- og stamm - Men i den opphissede stemning i juni-da- ereferansene påminnelser om de sterke gene 1905 var det lite rom for dissidenter. fascistiske strømningene både her hjemme Bruun hadde tillyst en bibellesning i sin og ute i Europa, og det kan være ubehage - egen sognekirke, men ble fysisk stoppet av lig å bli minnet om dem hos våre store politiet. Hans eget tidsskrift For kirke og menn”, skriver Berggreen under overskrift - kultur nektet å trykke hans synspunkter, og en ”Folkelærer i nasjonal topplue” til hans forsvarsskrift ”Til det norske folk” (Berggreen 1989: 155ff). Vi kan avgjort var det umulig å finne noen norsk forleg - høre slike røster i Bruuns skrift og tale. ger. Belastningen for tidsskriftet ble etter Spørsmålet er imidlertid om ikke disse hvert så stor han nokså oppsiktsvekkende andre stemmene har blandet seg inn atskil - ble byttet ut med et ungt og ubeskrevet lige år etter at Bruun hadde uttalt dem. blad med navnet Eivind Berggrav-Jensen. Etter 1905 ble Norge etablert som en Og både han og Frits Hansen, hans trofaste selvstendig nasjon, og det var tid for både følgessvenn, ble mobbet til å avstå fra å konsolidering og ekspansjon. Den periferi - stemme ved folkeavstemningen. baserte norskdomsbevegelsen kunne i noen sammenhenger nokså friksjonsfritt brukes til undertrykkelse og dominans over andre Tid for trøbbel subkulturelle miljøer som ikke i samme Heltedyrkingen var et program for folke - grad fremsto som spesifikt norske. Dette høyskolen. Bibelens og sagaens helter var gjaldt i særlig grad samer og folk av finsk daglig kost for ungdommen på Vonheim. opprinnelse. En annen gruppe som ikke Men denne bruk av historien reiser flere passet inn i det etnisk norske, var taterne problemer. Grundtvigianerne og folkehøy - eller omstreiferfolket. Det manglet heller skolebevegelsen ble kritisert for sin selekti - ikke på ekspansjonslyst, selv om evnen ikke vitet, særlig i forhold til det norrøne. En i samme grad var til stede. Men polarstrø- kjenner av norsk middelalder som forfatte - kene var fortsatt jomfruelige områder på ren Hans E. Kinck var ikke nådig. Han kloden. Amundsens gjennomseiling av oppfattet deres svermeri for det eksklusivt Nordvestpassasjen i 1906 var en bekreftelse norske under overskriften ”bare norrøna- på at nordmenn var bedre enn andre folk, i stamme alt til hope!” som frasefylte ”u-ek - hvert fall når det gjaldt snø, is og kulde saktheter” (Kinck 1922: 145). Kritikken (Boman-Larsen 1995). Det var bare et rammet kanskje ikke så mye Bruun selv norsk mannskap på et norsk skip og med som hans arvtakere blant bondeungdom - en norsk ener i spissen som kunne gjen- men i Gudbrandsdalen. Etnologen Brit nomføre det som mange tidligere hadde Berggreen går atskillig lenger når hun forsøkt: Erobringen av polen både i nord

Fra Dybbøl til trøbbel 41 og sør. Striden om Grønland i 1920- og 30- særlig hvis man inkluderte den siste fasen årene viser imidlertid at det dreide seg om av hans liv, hvor det som begynte som en mer enn skigåing. Periferiens uskyld var progressiv bevegelse fortsatte over i nasjo - blitt til allmenne maktaspirasjoner, riktig - nalisme og høyreradikalisme. nok uten å lykkes i særlig grad. Men med Torstein Høverstad representerte høy - tragisk utfall bare noen år seinere, som skolens ledende kadre. I skrift og tale har kjent. han holdt den nasjonale fanen høyt. Vi er ved vannskillet 1893. Kanskje var Sammen med Lars Eskeland kanoniserte ikke Bruuns rolle like viktig på den arena han Ole Vig (se Hylland 2002: 29). Og han faktisk ønsket å virke om vi sammen - både Eskeland og Høverstad er de førende likner med den første perioden av hans liv. i Bruun-dyrkingen. Men her støter de på et Men var han utdatert? Eller enda mer pro - problem. For mens Ole Vig døde i sin beste blematisk – var han reaksjonær? En altfor og kjempende ungdom, representerte standhaftig kobling mellom kristendom og Bruuns alder plutselig et problem. Slik talte nasjonalisme skurrer. Da blir det fort Bruun-beundreren Høverstad ved av - trøbbel. Brit Berggreen er ikke nådig, og dukningen av bysten gitt av Norges kanskje vel urimelig når hun gir Bruun Ungdomslag på Bruuns grav i 1923. skylda for all norsk kraftpatriotisme: ”Bruuns foredrag og senere skrift (det vil si Um Bruun hadde falle burt for 40 aar Folkelige Grundtanker ) gir nøkkelen til sidan, daa han stod midt i hardaste atskillig forståelse av stemningsleiet blant striden, vilde han i dag visseleg vore like nordmenn når de var – og er – på sitt mest stor, like livande; ein merkesmann paa nasjonalt selvgode” (Berggreen 1989). vegen fram til det Noreg som St. Olav Nasjonalisme og innslag av raseteori finner saag i synet framfor Stiklestad. Han har også Nerbøvik hos gausdølene på Vonheim i liv og læra teke heilare upp den ger - ”slik dei etter kvart skeia ut, særlig då Frits manske frigjeringi paa norsk grunn enn Hansen og ikkje minst Bruun sjølv” nokon annan aandshovding her i lan - (Nerbøvik 2000: 52). Jeg synes nok at det. Med Bruun, for ei nasjonal samling Berggreen, men også Nerbøvik leser vel med rot i bondesamfundet for ein mye av mellomkrigstidens historie inn i samlande rikstanke; imot den reine Bruuns tekster i moralens og etterpåklok - økonomiske klassekampen og den livs - skapens overlys. njotingi som herjer det moderne sam - Etter 1893 sto man overfor to valg når fundet! Soleis fylgjer vi med hovdingen det gjaldt tolkningen av Bruun. Den ene vaar; ikkje til gravi; men til siger for varianten var å holde fast ved profeten fra hans sak. For det er Noregs sak. Eit Dybbøl og Vonheim. Slik holdt høyskole - Noreg som ikkje fylgjer Christopher flokken fast ved sitt bilde. I sterke lyriske Bruun vil gaa under. Og det maa aldri ordelag, Anders Hovden, Olav Aukrust, henda. (Høverstad 1923) Lars Eskeland, Torstein Høverstad, i hyll - ingsdikt etter hyllingsdikt. En slik posisjon En ting er Høverstads problematiske kopl - innebar å sette en strek over den andre vari - ing mellom fortidens kamper og nåtidens anten av Bruun, reaksjonens mann. Den strid. I denne sammenhengen er det andre varianten var å tolke Bruuns imidlertid bortimot oppsiktsvekkende at bonderomantikk som et tvilsomt prosjekt han må ta liv av Bruun i 1893 for å få han

42 Knut Aukrust til å passe inn i folkeopplysningens selvbe - på den personlige avgjørelsen og den religi - kreftende og selvrefererende prosjekt. Her øse inderlighet når det gjelder trosforhold - inngår både Ole Vig og Brand-typen som et. ”På samme måte som Kierkegaard fryk - forsterkende elementer. Men Høverstad går tet han ikke for å bli stående alene eller bli enda lenger. Bruun er ”Kristus typen utsatt for spott når han forkynte det han imillim os.” Og det er den unge Bruun det oppfattet som rett og galt” (Thorkildsen dreier seg om, ja han må gå helt tilbake til 1996). Men også Bruuns personlige Sel i 1867 for å få finne de sterkeste skild - habitus, med vekt på askese, tungsinn og ringer: puritansk livsførsel, gjorde ham til alt annet enn en representant for den grundtvigian - Ho hadde rett smaagjenta paa den gar - ske ”glade kristendom”. Her synes det den uppe i Gudbrandsdalen der Bruun imidlertid som om Thorkildsen faller for var kommen inn, vilde halda skule aat klisjeenes Bruun, skapt i første rekke av bondeungdommen: ”Du mor, er det folkehøyskolens venner (og fiender). Kristus som er komen?” Kristendomsforståelsen bør neppe gjøres til et spørsmål om humør og personlig sinne - lag. For med utgangspunkt i Grundtvigs Reddet i Vika? sosiale appell og ved hjelp av Bruuns per - Avslutningsvis vil jeg lansere en mulig sonellkapellan Halfdan Wexelsen Freihow tredje tolkning av Bruuns biografi. Jeg vil skjer det en åpning av det Brit Berggreen hevde at det kan være meningsfullt å stu- kaller Bruuns bonderomantiske verdens - dere hans overgang fra bondesamfunn til bilde til også å inkludere arbeideren. industriarbeidersamfunn. Kontekstuell teo - Kombinasjonen kristendommens sosi - logi er et begrep: hvordan tenkning, ideo - ale dimensjon og mennesket Jesus utvikles logi, teologi må sees i sammenheng med gjennom hele Bruuns forfatterskap. I en faktisk empiri, hverdagens banaliteter – disputt med Ernst Sars og Nyt Tidsskrift i enten i form av forskansningsmekanismer 1887 framhevet Bruun den fortolknings - eller også som impulser for endring. Her messige utfordring som lå i det å oppfatte viser det seg at Bruun foretar en vending Jesus som menneske. Enhver ny tid vil se som ikke gjør han helt utdatert. Jesus fra stadig nye sider. Hoved kjenne- I norsk teologi og kirkeliv har Bruuns tegnet ved 1880-årenes Jesus-bilde var å se navn vært knyttet til to dansker: Grundtvig han som det ”simple Arbeides Talsmand”. og Kierkegaard. Hver for seg representerer Det er i og for seg ikke tvil om at Bruun her de på sett og vis to ulike prinsipper og posi - hadde bonden i tankene. Men parallelt sjoner: På den ene siden det kollektivistiske med egen utvikling fulgte han også opp og sosiale, på den annen side det individu - den teologiske forskning om den historiske alistiske og eksistensialistiske. Teologen Jesus. Her var det særlig produksjonen til Dag Thorkildsen har i sin omfattende ana - den tyske teologen Adolf Deissmann som lyse av grundtvigianismen og nasjonalism - fattet interesse. I en av hans mest kjente en i Norge naturlig nok berørt Christopher avhandlinger ”Licht vom Osten” utvikler Bruun. Hos Thorkildsen dreier det seg først han sin hovedtese om at Jesus og de første og fremst om Bruun og Kierkegaard. Hos kristne virket innenfor og rekrutterte fra Bruun møter vi en sterk kristen idealisme underklassen, blant bønder og arbeidere; med krav om absolutt sannhet og med vekt den såkalte proletarhypotesen. Hos

Fra Dybbøl til trøbbel 43 Deissmann fant Bruun synspunkter som til ert måtte vike plassen for den sosiale virke - en viss grad understøttet hans egne, og lighet som omgav han i hovedstaden. Han kanskje viktigere, ga nye impulser til hans tok kontakt med den organiserte arbeider - egen teologiske oppfatning. I foredraget bevegelse og deltok på sosialistiske møter. ”Atter lidt om Jesus som Menneske” fra Det positive i sosialismen blir for Bruun 1910 utdyper Bruun sin nye erkjennelse. først og fremst utjevningstanken: ”Dersom Klarere enn før slår Bruun fast den sosiale socialismen er istand til, om ikke at utslette bakgrunn for kristendommens opprinnelse saa dog mildne den skrikende forskjell og de sosiale konsekvenser av dens bud - mellem rig og fattig, har vi da ikke grund til skap. Jesus og Paulus sprang ut av massene. at takke den i kristendommens navn” spør Jesus var selv bonde og arbeider, og han han i 1916 (Bruun 1916). talte til bønder og arbeidere. Dermed ble Innledningsvis fulgte vi Karl Magnus kristendommen i urkirken et tegn på de Skogmann, gammel Bruun-elev, og hans forandringer og impulser som skulle til for avskrivelse av sin lærermester som utgått på å omforme enkeltmennesket og samfunnet. dato. Men så langt trengte kanskje ikke for - En slik forandring springer ut av under - fatteren Edvard Hoem å gå. Han lar klassens egen erkjennelse, og er ikke romanen ende opp med at den samme pådyttet dem ovenfra – forandringene Skogmann kjøper Klassekampen av den ”gaar nedenfra opover, ikke omvendt”. ufrivillig gravide Mette Nilsen på Rute - Tidens bilde av Jesus-skikkelsen var ikke bilkafeen i Ramvik. Men hva gjør ikke lenger bare snakk om landlig idyll, men virkelighetens Christopher Bruun, jamn - omfattet også ”Bønder og Arbeidsfolk” gammel med Hoems Skogmann? Jo, han (Bruun 1911). har møte med radikale ungsosialister og Denne innsikten i at kristendommen i leser den revolusjonære Social Demokraten. sin opprinnelige skikkelse talte småfolket Hadde Bruun blitt stående ved Dybbøl og og arbeidernes språk, burde i sin tur få kon - Vonheim, ja da kunne vi snakket om sekvenser for kirkens egen forkynnelse, slik trøbbel. Men landlig idyll og pastoralt at den kunne bli tilgjengelig både for landskap ble reddet av arbeider kasernene i ”Bønder og Arbeidsfolk”. Det nasjonale var Vika. ikke lenger bare et resultat av pastoral koloritt, men var med ny erkjennelse om mennesket Jesus, og med Christopher Fullføre – tross uro Bruuns egne erfaringer som prest i Det var i Johanneskirken i Vika han baler Kristiania, på flyttefot inn i det urbane, inn med overgangen fra gammel til ny tid. Et til byen. siste bilde av Bruun den 23. oktober 1904: Gjennom kontakten med arbeider - Det var den søndagen midt i kirketiden at klassen i egen menighet fikk han et konkret Østlandsområdet ble rammet av et etter og håndfast møte med det nye Norge preg - norske forhold, kraftig jordskjelv. I et av industrialismens gjennombrudd. Johanneskirken står Christopher Bruun på Dermed ble han ikke stående ensidig for - prekestolen og taler for en fullsatt kirke om ankret i et før-industrielt romantisk Bonde- bønnens makt. Selve skjelvet føltes i Norge. Etter 1905 ga han flere ganger både begynnelsen som en liten rystelse, men offentlig og privat, uttrykk for hvordan etter hvert tiltok det. På grunn av spesielt hans tidligere verdensbilde sakte, men sikk - dårlige grunnforhold ble kirken hardt

44 Knut Aukrust Christopher Bruun I samarie fra omkring 1905. A.B. Wilse. Norsk Folkemuseum. rammet. Benkene begynte å riste som om kirkebenker: ”Sogneprest Christopher det skulle være i en sporvogn, melder Bruun fuldførte Gudstjenesten trods uro, Aftenposten dagen etter. Bruun fortsatte og skjønt Menigheden strømmede ud”, ufortrødent videre, men panikken begynte heter det i Aftenpostens referat (Aften - å gripe om seg blant de om lag 1000 til - posten nr. 604, 24.10.1904). Der har vi hørere. En kvinne skrek høyt, det hørtes han kanskje, den ensomme stridsmann glass som knuste, og i løpet av noen som har tatt veien fra Dybbøl og Vonheim sekunder var alle på beina. I løpet av kort til hovedstadens kaotiske sentrum. Det er tid var kirken tømt. Men Bruun ga seg jordskjelv og det er uro. Steiner faller fra ikke, han talte til ende, om enn for tomme gesimsen. Kanskje han er fanget av eget

Fra Dybbøl til trøbbel 45 selvbilde som den som kjemper alene? fra siste slektsledd, Oslo. Folkehøyskolens venner kjenner bare den Berggreen, Brit 1989.: Da kulturen kom til unge Bruun, og skulle nærmest sett han Norge , Oslo. begravet i 1893. Samtiden og delvis etter - Boman-Larsen, Tor 1995. Roald Amundsen tiden har avskrevet den gamle Bruun som : en biografi , Oslo. reaksjonær og utdatert. Bruun, Christopher 1878. Folkelige Biografien som genre må imidlertid Grundtanker , Hamar. forholde seg til hele menneskeliv, også alle Bruun, Christopher 1896. ”Mere om det årene etter fylte 50. Muligens er det å ta for norske presteskab og pietismen”. I: For hardt i å kalle Bruun for sosialist, men det kirke og kultur b.3, s. 129-140. er påfallende at denne siden av Bruuns Bruun, Christopher 1895. ”Det norske virke har ligget i taushet. Kan hende det presteskab og pietismen”. I: For kirke og inngår i et annet selvreferende prosjekt om kultur , b. 2, s. 604-610. vi skal vende tilbake til Hyllands tese? For Bruun, Christopher 1911. ”Atter lidt om det er absolutt mulig at det er en kime av Jesus som Menneske”. I: Luthersk den nye tid som har trengt inn, åpningen Kirketidende, s. 4-16. mot arbeiderklassen og sosialismen. Det er Bruun, Christopher 1916. ”Kristelig frem - ikke mange som har oppfattet det, i sin skridt”. i: For kirke og kultur , b. 23, s. trengsel for å komme ut av kirken. Tilbake 606-624. står han ganske alene – ”Sogneprest Framgang nr. 101, 1893 Christopher Bruun fuldførte Guds- Frich, Stefan 1922. Fraa arbeidslive mit. Ei tjenesten trods uro, og skjønt Menigheden liti dølabok, Kristiania. strømmede ud.” Gripsrud, Jostein 1990. Folkeopplysningens dialektikk. Perspektiv på norskdomsrørsla og amatørteateret 1890-1914 , Oslo. Litteratur Hodne, Bjarne 2002. ”Sagnforskning – Aftenposten nr. 604, 24.10.1904 historien om de trefortellinger”. I: Aukrust, Knut 1981. Fra Vonheim til Vika : Amundsen, Arne Bugge et al.: Christoffer Bruun 1893-1920 , UiO. Sagnomsust: fortelling og virkelighet. S. Aukrust, Knut 1999. ”Christopher Bruun”. 60-81, Oslo. I: Norsk Biografisk Leksikon, bind 2 , Hoem, Edvard 1974. Kjærleikens ferjereiser. Oslo. Oslo. Aukrust, Knut 2000. ”Stammende røster; Hylland, Ole Marius 2002. Folket og eliten. Machiavelli, Kinck og … jeg”. I: En studie av folkeopplysning som tekst i Brandt, Rasmus (red.): Nærhet og tidsskriftet Folkevennen . Oslo. avstand. Kulturelle forbindelser mellom Høverstad; Torstein 1919. Kristendom og Norden og Italia gjennom tidene, Oslo. norskdom, festskrift til Christopher Austlid, Andreas 1909. Daa han steig fram. Bruun. Utgjevi med studnad av norsk Minne fraa Christopher Bruuns høgskule, ungdom , Oslo. Kristiania. Høverstad, Torstein 1923. ”Christopher Berggrav, Eivind 1937. ”Christopher Bruun. Tvo minnetaler”. I: Kirke og Bruuns forhold til Ibsens Brand”. I: Kultur b. 30, s. 466-487. Kirke og Kultur , b. 44, s. 147-158. Høydal, Reidun 1995. ”Periferiens nasjons - Berggrav, Eivind 1946. Norske kirkeprofiler byggjarar : vestlandslæraren og Volda

46 Knut Aukrust lærarskule 1895-1920”, KULTs skrift - 26.12.1876 serie; nr. 39 Oslo. Christopher Bruun til Lars Eskeland: datert Kinck, Hans Ernst 1922. Storhetstid. Om 28.9.1914 vort aandsliv og den litterære kultur i det Christopher Bruun til Ivar Blekastad: dat - trettende aarhundrede . Kristiania. ert 23.11.1899 Löfgren, Orvar 1993. ”The Cultural Grammar of Nation-Building. The Det kongelige bibliotek, København: Nationalization of Nationalism”. I: Christopher Bruun til Ludvig Schrøder: Anttonen, Perti (ed.): Nordic Frontiers , datert 24.10.1869 Turku, s. 217-238. Christopher Bruun til Ludvig Schrøder: Nerbøvik, Jostein 2000. ”Nasjonsbygging datert 6.3.1873 og modernisering. Tema med varia - Christopher Bruun til Ludvig Schrøder: sjonar. Artiklar og talas 1990-2000”. datert 23.4.1874 Skrifter frå Ivar Aasen-institutttet. Nr. 8 , Volda. Rigsarkivet i København: Seip, Jens Arup 1997. Utsikt over Norges Christopher Bruun Brev til Christen historie: tidsrommet 1814-ca.1860, tids - Møller: datert 2.10.1890 rommet ca. 1850-1884 , Oslo. Skard, Sigmund 1972. Det levande ordet: ei bok om Matias Skard , Oslo. Slagstad, Rune 1998. De nasjonale strateger , Oslo. Sletten, Vegard 1962. Christopher Bruun – soldat for sanning og rett . Oslo. Sørensen, Øystein 2002. Kampen om Norges sjel . Bind III Norsk idèhistorie. Oslo. Thorkildsen, Dag 1996. ”Grundt vigia - nisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre”, i KULTs skriftserie nr. 70 , Oslo. Uhrskov, Anders 1916. Christopher Bruun , København. Vor Tid 1893 Witoszek, Nina 1998. Norske naturmyto - logier. Fra Edda til økofilosofi , Oslo.

Brevsamlinger Nasjonalbiblioteket, Oslo Christopher Bruun til Bjørnstjerne Bjørnson: datert 30.11.1872 Christopher Bruun til Lina Bruun: datert 18.3.1867 Christopher Bruun til Lina Bruun: datert

Fra Dybbøl til trøbbel 47