Styring Av De Ustyrlige

Styring av de ustyrlige

En analyse av maktbilder i rusreformen

Per Inge Bjerknes

Vår 2019

Masteroppgave i statsvitenskap, Institutt for statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

19.05.2019 Antall ord: 47.579

Styring av de ustyrlige

En analyse av maktbilder i rusreformen

Per Inge Bjerknes

Vår 2019

Masteroppgave i statsvitenskap, Institutt for statsvitenskap UNIVERSITETET I OSLO

III

2019

Styring av de ustyrlige – En analyse av maktbilder i rusreformen

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

Sammendrag

Stortingsflertallet har sagt at samfunnets ansvar for reaksjoner mot bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk skal flyttes fra justissektoren til helsetjenestene. Denne endringen er analysert ut fra et maktperspektiv for å vurdere hvordan ruspolitikken inngår i statens styring av befolkningen. Målet er ikke å si hvordan narkotikaproblemene skal løses, men å kartlegge hvordan problemet er definert og hvilke følger det har. Maktforståelsen og sentrale begreper er hentet fra Michel Foucault.

Utgangspunktet for analysen er at den narkomane er en politisk oppfinnelse som har fylt en viktig funksjon i styringen av befolkningen. Oppfinnelsen kan ikke tilbakeføres til en bestemt begivenhet, men har vokst frem som resultat av prosesser som inkluderer sosiale handlinger og artikulasjoner i sivilsamfunnet, kunnskapsinstitusjoner og beslutningssystemet. Til sammen danner dette et mønster av kategorier i en rusdiskurs som gir mening til identitet, handlinger og sosiale rom. Meningen er kontingent, men innehar samtidig en stabilitet som gjør at den midlertidige ordenen oppleves som naturgitt. Et eksempel på stabilitet utgjøres av institusjonaliserte maktteknikker for regulering av normalitet og avvik. Hensikten med oppgaven har vært å vurdere i hvilken grad rusreformen som er under utredning, kan representere en omforming av makten med en alternativ subjektkonstituering som resultat.

Ruspolitikken kommer til syne i beslutningssystemets representasjoner og virker gjennom handlinger som får en grad av enhet gjennom staten. Representasjonene og handlingene skaper og styrer subjekter gjennom konkrete maktrelasjoner. Analysen er basert på at bruk av språk er en konstituerende prosess, og narkotika som politisk tema innenfor ruspolitikken og den narkomane som posisjon i samfunnet, er ikke naturgitte eller essensielle størrelser. Dermed er det viktig å se hvordan kategoriene har oppstått, samt hvordan de eventuelt er i endring. I statsvitenskapelig sammenheng er det særlig interessant å analysere statens og beslutningssystemets rolle i en slik prosess.

Utredningen fra rusreformutvalget skal foreligge innen utgangen av 2019. Dokumentene som initierer reformen, blant annet mandatet fra regjeringen og merknader fra helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, er gjennomgått for å analysere omtale av subjektposisjoner og makt. Maktanalysen er basert på en inndeling av maktteknikker ut fra to dimensjoner: Individ kontra befolkning og kropp kontra sjel.

Tiltak på rusfeltet, særlig for alkoholmisbrukere, var i begynnelsen individuelle og rettet mot kroppen, for eksempel på tukthus, kursteder og i herberger. Med narkotikapolitikken på 60- tallet ble disse teknikkene videreført overfor det som ble kalt "ungdomsnarkomane". Parallelt ble det benyttet reguleringer for å styre befolkningen som helhet. Det er imidlertid tegn på at maktteknikkene er i ferd med å dreies fra kroppen og over mot sjelelige overbevisninger. Samfunnets reaksjoner skal ikke bare føre til at du gjør de rette valgene når det gjelder rusmidler og livsmønster som dette henger sammen med, men du skal internalisere dette valget slik at du blir din egen vokter. Dette er mer kostnadseffektivt for samfunnet, i tillegg til at det kan markedsføres som humanitet og individuell frihet i tråd med liberalistiske verdier. Altså kan rusfeltet kjennetegnes av en bevegelse fra disiplinering via biomakt til styringsmentalitet og selvteknikker, for å følge Foucaults terminologi.

Det er ikke gitt hvilken retning rusreformen vil ta når det gjelder maktbruk. Ut fra regjeringens mandat til rusreformutvalget, vil reformen inneholde både sanksjoner, pålegg, rehabilitering, reintegrering og helsetiltak som skal vurderes av politiet for den enkelte bruker. Både sanksjoner og behandling kan virke disiplinerende i likhet med de første institusjonene fra alkoholmisbrukere. Samtidig kjennetegnes samfunnet av at du skal ta ansvar for din egen helse og formulere dine egne mål i tråd med en liberal styringsmentalitet og individuelle selvteknikker. Ut fra analysen er det rimelig å anta at den narkomane vil bestå. Om denne posisjonen vil være friere til å definere sin plass i samfunnet, avhenger av hvordan de motstridende signalene i reformen blir benyttet som grunnlag for styring.

VII

VIII

Forord

Arbeidet med en masteroppgave i statsvitenskap om ruspolitikk tok jeg fatt på allerede i 2004. Den gangen ble jeg veiledet av Werner Christie Mathisen som skal ha stor takk for å ha hjulpet meg i gang. Han gav meg støtte og oppmuntring gjennom flere år. Uten det hadde jeg ikke kommet i mål med dette prosjektet, som imidlertid har endret seg betydelig siden den gangen.

Jeg har hatt lange pauser i arbeidet som følge av politiske verv, arbeid og personlige forhold. Interessen for ruspolitikk har imidlertid holdt seg, og hver gang jeg kom over nye forskningsrapporter og bøker om utviklingen på rusfeltet, merket jeg at trangen til å studere dette fra et statsvitenskapelig ståsted fortsatt var til stede. Da regjeringen oppnevnte rusreformutvalget i 2018, opplevde jeg at dette var min mulighet til å se om en analyse med en innfallsvinkel inspirert av Michel Foucault kunne gi fruktbare resultater.

Takket være smidighet fra Institutt for statsvitenskap, samt en endeløs tålmodighet fra min ektemann Louis, er jeg nå faktisk kommet i mål. Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek har vært behjelpelig med både å produsere lydbøker, søke opp publikasjoner ved utenlandske biblioteker og finne frem til tidligere produksjoner. Jeg skylder også en stor takk til Torbjørn Oppedal som har lest, kommentert, rettet og gitt velrettede akademiske spark underveis. Oppgaven slik den nå foreligger med eventuelle feil og mangler, står imidlertid jeg fullt og helt ansvarlig for.

Mysen, den 19.05.2019

Innholdsfortegnelse

Kapittel 1: Innledning ...... 1 1.1 Tema ...... 1 1.2 Bakgrunn ...... 2 1.2.1 Begrepsavklaring ...... 2 1.2.2 Rusmidlenes meningsdimensjon ...... 4 1.2.3 Foucaults bidrag til analyse av rus ...... 6 1.2.4 Foucault i samfunnsforskningen ...... 7 1.3 Statsvitenskapelig utgangspunkt ...... 9 1.3.1 Rusreformen som politisk styringspraksis ...... 9 1.3.2 Statsbegrep ...... 10 1.3.3 Maktforståelse ...... 12 1.3.4 Oppsummerende betraktninger om Politikk, stat og makt ...... 14 1.4 Språket og forskeren ...... 16 1.5 Problemstilling ...... 18 1.6 Avgrensning ...... 19 1.7 Oppgavens struktur ...... 21 Kapittel 2: Vitenskapsteori og metodisk grunnlag ...... 23 2.1 Vitenskapsteoretisk utgangspunkt ...... 23 2.1.1 Forklaring kontra fortolkning ...... 23 2.1.2 Post-perspektiver ...... 25 2.1.3 Post postmodernismen ...... 27 2.1.3.1 Sosialkonstruksjonisme ...... 28 2.1.3.2 Representasjon og materialitet ...... 30 2.2 Diskursanalyse ...... 32 2.2.1 Den språklige vendingen ...... 33 2.2.2 Hva er diskurs? ...... 35 2.2.3 Diskursanalysens formål ...... 37 2.2.3.1 Diskursanalyse som kartlegging av regularitet ...... 37 2.2.3.2 Diskursanalyse som kartlegging av språk ...... 38 2.2.3.3 Valg av tilnærming ...... 39 2.2.4 Diskursens avgrensning ...... 41

2.2.5 Ideologi ...... 42 2.2.6 Forholdet til det ikke-diskursive ...... 43 2.3 Politikk ...... 45 2.4 Politikk og vitenskap ...... 47 2.5 Subjektet ...... 49 2.6 Vitenskapsteoretisk og metodisk oppsummering ...... 52 Kapittel 3: Makt ...... 53 3.1 En tradisjonell tilnærming til makt ...... 53 3.2 En alternativ maktforståelse ...... 55 3.2.1 Makt som relasjon ...... 57 3.2.2 Maktens former og teknikker ...... 58 3.2.2.1 Disiplinering ...... 59 3.2.2.2 Biomakt ...... 61 3.2.2.3 Styringsmentalitet...... 62 3.2.2.4 Selvteknikker ...... 65 3.2.2.5 Oppsummering ...... 65 3.2.3 Repressiv kontra produktiv makt ...... 67 3.2.4 Motstand ...... 68 3.3 Oppsummerende betraktninger ...... 69 Kapittel 4: Analyse av rusdiskursen ...... 71 4.1 Historieanalyse og historiesyn ...... 71 4.1.1 Arkeologi og genealogi ...... 72 4.1.2 Historiesyn ...... 73 4.1.3 Oppsummering og problematisering ...... 73 4.2 Bruk av rusmidler ...... 75 4.2.1 Internasjonalt mønster i rusmiddelbruk...... 76 4.2.2 Historiske trekk knyttet til rusmiddelbruk i Norge ...... 78 4.2.3 Det offisielle bildet av rusbruk i dag ...... 79 4.2.4 Diskursive mønstre og alternativer til brukshistorien ...... 81 4.2.4.1 Om historiefortellingen ...... 81 4.2.4.2 Alternative historiske forløp...... 82 4.2.4.3 Maktperspektiv ...... 83 4.3 Kategorisering av tiltak i et maktperspektiv ...... 84

4.3.1 Det internasjonale bildet ...... 84 4.3.2 Biomakt – å bringe befolkningen til lydighet ...... 86 4.3.3 Disiplinering – Å bringe den enkelte til lydighet ...... 88 4.3.3.1 Straff ...... 89 4.3.3.2 Behandling ...... 90 4.3.3.3 Tvang ...... 91 4.3.4 Styringsmentalitet og selvteknikker ...... 92 4.3.4.1 Alkohol og tobakk ...... 93 4.3.4.2 Skadereduksjon knyttet til narkotika ...... 93 4.4 Diskursive mønstre ...... 95 4.4.1 Egenskaper ved stoffet eller brukeren ...... 95 4.4.2 Avhengighet ...... 96 4.4.3 Avhengighet begrunner disiplinering ...... 98 4.4.4 En ny trappetrinnshypotese ...... 100 4.4.4.1 Disiplineringens rolle ...... 100 4.4.4.2 Risiko og sårbarhet ...... 101 4.5 Subjektkonstituering og myter ...... 102 4.5.1 Subjektkonstituering ...... 103 4.5.2 Posisjoner i produksjonssamfunnet ...... 105 4.5.3 Problematisering ...... 105 4.6 Oppsummering ...... 107 Kapittel 5: Rusreformen – kontinuitet eller brudd ...... 109 5.1 Om tekstene ...... 110 5.1.1 Budsjettmerknadene ...... 110 5.1.2 Mandatet ...... 111 5.1.3 Forslagsmerknadene ...... 111 5.1.4 Om tekstanalysen ...... 111 5.2 Sjanger og historiefortelling ...... 112 5.2.1 Sjanger ...... 112 5.2.2 Historiefortelling ...... 113 5.2.3 Helhetsinntrykk ...... 114 5.3 Formål og mål med reformen ...... 115 5.3.1 Formål ...... 116

XII

5.3.2 Mål ...... 117 5.3.3 Helhetsbildet av mål og formål ...... 118 5.4 Antagelser om verden ...... 119 5.5 Avhengighet og subjektkonstituering ...... 120 5.6 Maktteknikker ...... 121 5.6.1 Biomakt ...... 122 5.6.2 Disiplinering ...... 123 5.6.3 Styringsmentalitet ...... 124 5.6.4 Selvteknikker ...... 125 5.7 Å produsere normalitet ...... 127 5.8 Maktens relasjon og motstand ...... 129 5.9 Konklusjon ...... 130 Kapittel 6: Avslutning ...... 132 Litteraturliste ...... 134

No table of figures entries found.

XIII

XIV

Kapittel 1: Innledning

1.1 Tema "Regjeringen ønsker å endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika fra straff til hjelp, behandling og oppfølging.

Regjeringen vil gjennomføre en rusreform for å sikre et bedre tilbud til rusavhengige, der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten" (Regjeringen, 2018b).

I mars 2018 fastsatte regjeringen Solberg mandatet for rusreformutvalget som skal ferdigstille sin utredning innen 31.12.2019. Grunnlaget er en flertallsmerknad fra Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget til statsbudsjettet for 2018 (Innst. 11 S, 2017-2018), samt Jeløya-plattformen – en politisk plattform for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre av 14.01.2018 (Regjeringen, 2018a). Slik beslutningstagere selv presenterer reformarbeidet, blant annet i sitatet over, er hovedinnholdet knyttet til en endring fra straff til hjelp, behandling og oppfølging, samt flytting av ansvar for reaksjoner mot rusavhengige fra justissektoren til helsetjenestene.

Denne endringen innen ruspolitikken i Norge ble forutsett av Iver B. Neumann (2003, 37-38), noe han knyttet til en dreining i maktbruk i tråd med liberalismens hovedtendens. Hypotesen sprang ut av Makt- og globaliseringsutredningen (det som har blitt omtalt som en alternativ maktutredning) og en maktanalyse inspirert av den franske filosofen Michel Foucault (1926- 1984).

Jeg mener Foucaults tenkning rundt makt, kunnskap og subjekt har et uutnyttet potensial som grunnlag for statsvitenskapelig forskning. Formålet med denne oppgaven er teoriutviklende gjennom å benytte Foucault sitt forfatterskap og hans teori- og begrepsmangfold i en analyse av den rådende rusdiskursen og føringene for rusreformen. I dette ligger en kartlegging av styring og relasjoner mellom stat og individ som følger av maktteknikkene på rusmiddelområdet. Jeg ønsker også å synliggjøre alternativer, samt å vurdere om rusreformen vil representere kontinuitet eller brudd i norsk styringspraksis.

1.2 Bakgrunn Regulering av menneskers rusmiddelbruk er kjent langt tilbake i historien, blant annet gjennom religiøse skrifter og lovtekster (Hauge, 2009, 20-28; Fekjær, 2016, 27). Hvilke rusmidler og hvilke personers bruk som reguleres, varierer imidlertid over tid. Her vil jeg kort gjennomgå begrepsbruk, en inngang til rusmidlenes konstruerte virkelighet og Foucaults bidrag til analyse av rusmiddelregulering.

1.2.1 Begrepsavklaring I en lærebok om rusmiddelavhengighet for helse- og sosialfag understreker forfatteren behovet for nøytral og presis begrepsbruk for å bidra til at rusmiddelavhengige i mindre grad vurderes ut fra moralske kriterier, i "Erkjennelsen om at terminologi påvirker våre holdninger" (Simonsen, 2016, 21). Språk er imidlertid aldri nøytralt, og siden målet er å være mindre moralsk, har forfatteren allerede tatt et standpunkt som han ønsker at språket skal reflektere.

Rus er omgitt av en antisensur. Sensur innebærer forbud, fortielse eller benektelse (Foucault, 1999b, 95). Rus, rusmidler, rusatferd, ruskonsekvenser og så videre er i stedet noe som omgir oss, er en naturlig del av mange sosiale sammenhenger, blir snakket om og får sin eksistens bekreftet både gjennom tekst (som i filmer, musikk og bilder på sosiale medier), sosiale praksiser (som ved markeringer, ritualer, fest og ferie), institusjoner (som vinmonopol, behandlingsinstitusjoner og utesteder) og roller (som alkoholikere, narkomane, røykere, ruskonsulenter og bartendere). Begreper i en oppgave om styring på rusmiddelområdet vil uansett være farget av disse meningskonstellasjonene. Jeg tar derfor ikke mål av meg til nøytrale, men forhåpentligvis konsekvente og forståelige begreper.

Med "rus" mener jeg en tilstand av eufori, ekstase, lykke, avslapping eller lignende som mennesker oppsøker på ulike måter. "Rusmidler" er kjemiske preparater som mennesker benytter for å oppnå rus. Noen mener "psykoaktive stoffer" er en mer nøytral betegnelse, men dette kan skape et inntrykk av at det primært er de kjemiske egenskapene ved stoffene som skaper opplevelsen, noe som blir problematisert (Fekjær, 2016, 21-22). Jeg vil derfor primært bruke betegnelsen "rusmidler", men "psykoaktive stoffer" kan bli benyttet synonymt for den språklige variasjonens skyld. "Nye psykoaktive stoffer" har også blitt en fellesbetegnelse på

2 kjemisk fremstilte rusmidler som har blitt kjent de siste 10 årene. "Narkotika" er illegale rusmidler som står på den offisielle narkotikalista, noe jeg kommer tilbake til i neste avsnitt.

Et hovedpoeng i oppgaven er at "narkoman" ikke primært betegner brukere av bestemte stoffer, men personer med egenskaper eller kjennetegn som gjør at deres rusmiddelbruk blir problematisert. Nils Christie sier at "narkoman" er et begrep med manglende presisjon og som man ikke burde bruke verken i tale eller skrift før man vet det meste, helst gjennom personlig erfaring (2009, 22-23). Jeg tror langt fra jeg vet det meste, og enda mindre gjennom personlig erfaring. Likevel velger jeg å bruke begrepet, men det er da nettopp denne flertydigheten og manglende presisjonen jeg ønsker å bringe inn i teksten. Når jeg snakker om "brukere" betegner dette personer som bruker rusmidler, uavhengig av andre kjennetegn. "Narkoman" betegner derimot en posisjon i samfunnet som blir aktualisert gjennom fortellinger om avhengighet, kriminalitet, marginalisering og så videre. Disse fortellingene er basert på en bestemt måte å omtale og forstå deler av verden på, der ulike tegn, handlinger og identiteter med tilknytning til rusmidler får mening i relasjon til hverandre. Dette helhetlige systemet av fortellinger vil jeg omtale som "rusdiskurs".

Jeg kunne ha valgt å snevre inn studieobjektet til bare å omfatte narkotikadiskursen. De narkotiske stoffene vil uansett stå i sentrum av analysen. Likevel får disse sin mening i relasjon til lovlige rusmidler, særlig alkohol og i noen grad tobakk, og derfor er disse inkludert i min diskursive kartlegging. Jeg omtaler legemidler i noen grad, mens doping er holdt utenfor. Selv om dette delvis er omfattet av det samme lovverket (straffeloven og legemiddelloven), har jeg funnet få eksempler på at doping inngår i det samme diskursive universet som narkotika, og det inngår ikke i føringene for rusreformen.

Rusdiskursen virker når ungdom gir mennesker negative karakteristika bare ut fra ett kjennetegn, nemlig rusbruk. Et eksempel er når en sniffer beskrives som dum, farlig, aggressiv og feig, selv om det eneste elevene har fått vite er at personen har sniffet (Schultz, 2007, 143). Når vi hører ordet "narkoman" gir vi personen bestemte kjennetegn som sykelig og utslått (ibidem, 145). Jeg vil komme tilbake til min diskursforståelse i avsnitt 1.4 og 2.2.

Ragnar Hauge (2009, 13-14) peker på at stoffer som omtales som rusmidler både kan være dempende, oppkvikkende, sentralstimulerende og hallusinerende, og bruken kan være både medisinsk, rituell og rekreasjonsmessig. Grensene for ulike typer bruk, for eksempel mellom bruk i form av rekreasjon og misbruk i form av upassende bruk varierer fra person til person

3 og situasjon til situasjon (Mørland og Waal, 2016, 19)1. De samme stoffene kan også ha flere virkninger, for eksempel kan alkohol både være dempende og stimulerende, hasj kan både være dempende og hallusinerende, amfetamin kan være dempende, hallusinerende og psykosefremkallende (Pedersen, 2015, 16). Den opplevde virkningen kan også i stor grad være styrt av brukerens forventninger og kulturelle forhold (Hauge, 2009, 15; Fekjær, 2016, 141; Weihe, 2004, 156; Goldberg, 2010, 131-132). Forskning viser at verken mennesker eller dyr opplever virkningen av rusmidler som behagelige, og det er meningen bruken gis, for eksempel sosialt eller kulturelt, som gjør at mennesker gjennomgår tilvenningsperioder for å lære å like dem (Kraft, 2016, 50 og 72; Christie og Bruun, 2003, 82-83; Fekjær, 2016, 21 og 31; Mørland og Waal, 2016, 17).

1.2.2 Rusmidlenes meningsdimensjon Bruk av rusmidler tillegges ulik mening i ulike sammenhenger. For eksempel har mennesker med innvandrerbakgrunn tolket bruk av alkohol på fest som uttrykk for å være norsk (Schultz, 2007). I noen religiøse sammenhenger kan alkohol være knyttet til fortapelse, mens i andre miljøer kan det å hente en årgangsvin fra vinkjelleren gi status. Andre forbinder alkohol med vold og overgrep (Pedersen, 2015, 11). Historisk har rus vært knyttet til overnaturlige opplevelser, åpenbaringer og epifanier, slik Terje Nordby beskriver det i forbindelse med minoisk kultur på Kreta fra bronsealderen (Nordby, 1999, 31).

Alkohol er det eneste tillatte rusmidlet i Norge, dersom vi ser bort fra nikotin, kaffe og legemidler. Årsaken er ikke knyttet til vurderinger av farlighets- eller skadegrad, men er bestemt av historiske og kulturelle faktorer (Mørland og Waal, 2016, 347; Hole, 2014, 18). "Narkotika" ble tatt i bruk som begrep for å skille illegale rusmidler fra de legale. For disse stoffene er det ingen grense mellom bruk forstått som rekreasjon og misbruk forstått som helseskadelig bruk, altså er all bruk definert som misbruk (Thommesen, 2012, 129). Verken innhold, virkning eller farlighetsgrad er imidlertid felles for stoffene. Felles er kun deres juridiske status og at de har blitt introdusert for vår kultur etter 1960 (Fekjær, 2016, 32-33 og 342; Christie og Bruun, 2003, 60-62; Thommesen, 2012, 126; Evjen et. al, 2012, 74).

I den grad jeg omtaler "misbruk", "skadelig bruk" eller "problematisk bruk", så gjenspeiler dette språkbruken i dokumentene jeg omtaler.

Begrepet "narkotika" ble først brukt om opiater med en dempende virkning, etter det greske ordet for dyp søvn, "narkosis" (Førland og Waal, 2016, 348). I likhet med lovlige midler kan de imidlertid oppleves både som sentralstimulerende, dempende og hallusinerende (Bramness, 2018, 35). Omkring 570 stoffer er ført opp på narkotikalista (sist endret 22.06.2018), samt 10 stoffgrupper (Narkotikaforskriften, 2013).

Det finnes ikke objektive kriterier for å avgjøre om en person er narkoman, heller ikke knyttet til avhengighet (Fekjær, 2016, 177; Christie og Bruun, 2003, 63-64; Pedersen, 2015, 83). Mange fag har gitt bidrag til forståelse av avhengighet, for eksempel medisin, biologi, psykologi, økonomi og pedagogikk (Bramness, 2018, 15), men likevel blir et fenomen som avhengighet ikke forstått fullt ut. Grensen for når bruk blir skadelig, varierer fra person til person og er gjenstand for drøfting både faglig og politisk (Mørland og Waal, 2016, 22). I tillegg kan bruk, og skadelig bruk spesielt, være knyttet til skam, noe som gjør at resultatet av spørreundersøkelser tolkes med varsomhet i vurderinger av faktisk omfang (ibidem, 287). Fra et sosialkonstruksjonistisk ståsted kan imidlertid eksistensen av skam og ønskene om å kvantifisere være vel så interessant som de statistiske utfordringene. Mitt utgangspunkt er at dette er spor av normaliserende maktteknikker, noe som står sentralt i analysen. Utgangspunktet er en sosialkonstruksjonistisk forståelse der hvilke rusmidler vi benytter og hvordan de benyttes, henger sammen med samfunnet vi lever i (Goldberg, 2010, 131).

Hva slags stoffer og hva slags bruk som inkluderes når rus gis mening i politisk sammenheng, endres over tid. Likevel benyttes begrepene "ruspolitikk" og "narkotikapolitikk" på en måte som indikerer at det er stor grad av intersubjektiv enighet om hva disse betyr. I de få linjene fra regjeringens mandat for rusreformutvalget som ble gjengitt over, ble både "narkotika", "rusavhengighet" og "rusmidler" benyttet. Ordvalg og hvordan tegn gis mening i relasjon til hverandre, betrakter jeg som konstituerende for vår virkelighet, og det er styrende for hva som kan sies og gjøres (Neumann, 2001, 19). Jeg er interessert i hvordan subjekter og makt kommer til syne i tekster om rusmidler generelt og om rusreformen spesielt. Teoretisk grunnlag har jeg i stor grad hentet hos Michel Foucault og de diskursteoretiske og maktanalyserende tradisjonene etter ham.

1.2.3 Foucaults bidrag til analyse av rus I det store tekstmaterialet av og om Foucault finnes flere eksempler på at han omtalte den pågående debatten om samfunnets møte med narkomane. I Overvåkning og straff nevner han narkotikahandel som et eksempel på hvordan prisen på nytelse går opp gjennom undertrykking, og at forbryterne går puritanernes æren i form av å fungere som illegale skatteinnkrevere overfor de ulovlige virksomheter (Foucault, 1991, 279-280). Han er også inne på at nytten av kriminalitet som narkotikavirksomhet kan reduseres gjennom forbryternes ineffektivitet i konkurranse med lovlige svar på det samme behovet (ibidem, 306).

I Didier Eribons store Foucault-biografi refereres et intervju der Foucault sammenligner rusmidler med musikk. Han hevdet at det må skilles både mellom god og dårlig musikk og gode og dårlige rusmidler (Eribon, 1991, 606).

Den bredeste omtalen gir den franske filosofen under en forelesning ved Collège de France den 21. mars 1979 (Foucault, 2014, 224-227). Her foretar han en analyse basert på nyliberal markedsteori, i tråd med Neumanns resonnement som jeg nevnte i avsnitt 1.1. Foucault peker på narkotikalovgivningens markedseffekt i form av å gi økte priser. Ut fra økonomisk logikk kan dette være gunstig overfor priselastisk etterspørsel, men det vil samtidig føre til økt kriminalitet for brukere som ikke regulerer forbruket ut fra pris (ibidem, 224-225).

Forelesningsrekken i 1979 dreier seg ellers om tysk liberalisme i etterkrigstiden og amerikansk nyliberalisme i tradisjonen etter Chicago-skolen. Foucault mener den tyske Ordo- liberalismen, oppkalt etter tidsskriftet Ordo som var et talerør for Freiburg-skolen, argumenterte for en markedsøkonomi organisert innenfor et institusjonelt og juridisk rammeverk med sikte på garantier og begrensninger av loven, men som samtidig hindrer motsetninger mellom økonomisk frihet og uheldige sosiale konsekvenser (Foucault, 2014, 282). I kontrast til en slik liberalisme som tillater sosial intervensjon, hadde den amerikanske liberalismen som ambisjon å spre sin logikk til stadig nye samfunnsarenaer, som familien og kriminalpolitikken (ibidem, 210 og 283). Ut fra en slik logikk er det uinteressant hvorfor en person er utenfor økonomien, som følge av arbeidsløshet eller for eksempel rusmisbruk, for det eneste relevante skillet går mellom deltagelse eller ikke-deltagelse (ibidem, 182).

I min analyse tar jeg utgangspunkt i at liberalismens rasjonalitet er førende for makt/kunnskapsrelasjoner og at produksjonssamfunnet er en hegemonisk myte som

6 organiserer det sosiale rommet. Dette finner jeg støtte for hos flere teoretikere enn Foucault, som Max Weber (Østerberg, 1993, 89), Jürgen Habermas (Bjørkum, 2016, 440; Pedersen, 2012, 150) og Norman Fairclough (Skrede, 2017, Fairclough, 2010). Dette kan også sies å være deler av konklusjonen i makt- og demokratiutredningen (Østerud et al., 2003). Jeg kommer tilbake til min forståelse av "myte" i avsnitt 2.2.3.3.

Foucault peker på hvordan deler av samfunnets investering i lovens håndhevelse, ikke har en alternativ anvendelse. Ut fra økonomisk logikk er samfunnet derfor tjent med en hvis mengde kriminalitet (Foucault, 2014, 222). Han pekte også på hvordan samfunnet styrte hva slags kriminalitet som kunne tolereres på ulike tidspunkt (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 49). Ut fra dette er det naturlig å spørre hvorfor en kriminalitetskategori flyttes fra det kriminalpolitiske og til det helsepolitiske området.

1.2.4 Foucault i samfunnsforskningen Michel Foucault har gitt mange bidrag til samfunnsforskningen, både direkte gjennom sine forelesninger og utgivelser og gjennom å utvikle begreper og teorier som er benyttet av andre. Jeg vil ikke begrense oppgaven til å analysere rusreformen i lys av Foucaults forelesningsrekke i 1979. Særlig hans teorier om diskurs, makt-/kunnskapsrelasjoner og subjekt vil jeg dra nytte av i analysen.

I Foucaults forfatterskap fra 1961 til 1984 er det noen temaer og metodiske tilnærminger som går igjen. Han setter spørsmålstegn ved våre kategoriseringer, han gransker historien for å finne forbindelser mellom kunnskap, makt og subjektsdannelse og han løfter frem fortellinger fortalt fra de underlegnes posisjoner. Likevel forskyves perspektivet underveis, og det er vanlig å dele forfatterskapet i tre der de to første er mest kjent og omtalt: Den arkeologiske perioden på 60-tallet med fokus på diskurs og kunnskapssystemer, og den genealogiske perioden fra rundt 1970 til 1976 med fokus på makt og maktmodaliteter. Den tredje perioden som omfatter de siste årene før han døde, benyttet han analysemetoden "etikk" og hadde fokus på selvteknikker (Nilsson, 2008, 14; Hermann, 2012, 89; Davidson, 2009, 162; Axelsson og

Qvarsebo, 2017, 33-38)2. Inndelingen kan også ha en viss støtte i Foucaults innledende ord på forelesningen ved Collège de France den 7. januar 1976 der han var innom diskurs, makt og genealogi, og han sa han var i ferd med å avslutte et sett undersøkelser som hadde vart i 4-5 år, eller siden han startet sin undervisning ved universitetet i 1970 (Foucault, 2008c, 21-22).

Det er ikke noe klart skille mellom de ulike fasene, og de ulike perspektivene og metodene var i større eller mindre grad til stede gjennom hele hans akademiske gjerning. Jeg vil benytte perspektiver fra alle tre periodene i denne oppgaven, også slik de er videreutviklet av andre, for eksempel gjennom den sosialkonstruksjonistiske inngangen til Mats Börjesson, maktutlegningene fra David Howarth og Magnus Hörnqvist og oversettelsen av governmentality-perspektivet til en norsk kontekst ved Iver B. Neumann, Eivind Engebretsen og Kristin Heggen.

Deler av Foucault sitt forfatterskap er vanskelig tilgjengelig og mangler klare anvisninger for metodebruk. Foucault hadde en utprøvende forskningsstrategi der metoder og begreper ble tilpasset den konkrete studien (Nilsson, 2008, 182; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 44). Særlig når det gjelder diskursteori og diskursanalyse lener jeg meg derfor i stor grad på sekundærlitteratur som Jørgensen og Phillips (1999), Bratberg (2014), Börjesson (2003), Howarth (2007), Neumann (2001) og Skrede (2017). Det finnes også interne motsetninger i disse tekstene, noe jeg vil peke på der jeg mener det er relevant. Jeg vil da begrunne mine valg som i enkelte tilfeller vil skille seg fra alle de nevnte perspektivene, enten fordi jeg er uenig med dem eller fordi det er nødvendig for å tilpasse teoriene til den konkrete analysen av rusdiskursen.

Foucault beskriver ikke et ferdig opplegg for analyse, men beskriver en del verktøy og tilnærmingsmåter som kan benyttes og tilpasses ulike problemstillinger (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 145). Jeg vil komme nærmere tilbake til Foucaults teorier i kapittel 2, samt som bakgrunn i analysekapitlene 3, 4 og 5.

De tidligere arbeidene til Foucault fra 1950-tallet regnes vanligvis ikke blant hans sentrale forskningsbidrag. En omtale av disse finnes i Eribon, 1991.

1.3 Statsvitenskapelig utgangspunkt Hva gjør denne oppgaven statsvitenskapelig og ikke for eksempel sosiologisk eller kriminologisk?

1.3.1 Rusreformen som politisk styringspraksis Mens kriminologien er opptatt av kriminalitet som sosial konstruksjon, er sosiologien opptatt av samfunnsdiagnoser og samfunnskritikk. Jeg vil berøre hvordan bruk av rusmidler kan gis ulik mening innenfor ulike sosiale konstruksjoner av virkeligheten, og jeg håper oppgaven også kan ha relevans for en temperaturmåling på samfunnet i stort. Likevel har min ambisjon med analysen vært å målrette den inn mot det jeg oppfatter som et statsvitenskapelig emne, nemlig rusreformen som uttrykk for politisk styringspraksis.

Statsvitenskap spenner over et vidt spekter av temaer, problemstillinger og analysemåter. Ut fra dette kan statsvitenskap defineres som hva statsvitere gjør (Lownder, Marsh og Stoker 2018, 1). Denne definisjonen er imidlertid lite hensiktsmessig for å avklare en problemstillings statsvitenskapelige relevans. En mye brukt definisjon er at statsvitenskap er studie av politikk og politiske prosesser (ibidem s.1-2; Østerud, 2014, 9, 15 og 31), eller undring over politikk (Badersten og Gustavsson, 2012). Dette synliggjør også slektskapet til fagtradisjoner i andre land som political science, political studies og sciences politiques (Østerud, 2014, 22; Hvidsten og Bratberg, 2018, 22). Dette behøver imidlertid heller ikke å snevre inn studieobjektet i nevneverdig grad, da politikk kan defineres på måter som favner nær sagt alle sosiale prosesser i samfunnet. Jeg kommer tilbake til min forståelse av politikk i avsnitt 2.3. Her vil jeg nøye meg med å presisere at målet mitt er å forklare eller forstå et uttrykk for konkret politisk styringspraksis, nemlig konstruksjonen av en rusreform.

Dette er da det første og det enkleste svaret på hvorfor oppgaven ikke er kriminologisk eller sosiologisk. Min ambisjon er å beskrive det politiske ved rusreformen, ikke kriminalisering og avkriminalisering som samfunnsfenomen eller rusreformen som symptom på en sektorovergripende samtids- eller samfunnsdiagnose. Både kriminologisk, sosiologisk og annen forskning har jeg likevel hatt nytte av underveis i arbeidet, noe henvisninger og litteraturliste også bærer preg av.

1.3.2 Statsbegrep Fremtredende statsvitenskapelige spørsmål er hva slags enhet staten er og hva som kjennetegner makten som en slik enhet utøver. Ut fra Montevideokonvensjonen av 1933 er en stat en enhet med permanent befolkning, et avgrenset territorium, en regjering og med kapasitet til å inngå relasjoner med andre stater (Østerud, 2018, 50). Denne definisjonen har fått stor folkerettslig betydning, men det er fortsatt et spørsmål om hvordan kriteriene skal tolkes. Resultatet er at eksistensen av en stat bekreftes gjennom diplomatisk anerkjennelse (ibidem). Krav om selvbestemmelse gjelder fortsatt som grunnlag for anerkjennelse, og selvbestemmelsen gjelder både utad i form av statlig uavhengighet og innad i form av styre under folkelig kontroll (ibidem, 79). Dette springer uansett ut av forståelsen av staten som en konsistent enhet, og det er denne enheten som har utgjort kjernen i statsvitenskapelig forskning, enten i form av forholdet mellom dem (internasjonal politikk), sammenligning av dem (komparativ politikk), hvordan den organiseres og styres (offentlig politikk og administrasjon) eller hva som kjennetegner den som teoretisk fenomen (politisk teori).

En klassisk definisjon fra Max Weber er at staten har monopol på legitim maktbruk innenfor sitt territorium (Weber, 1971, 4). Dette bygger på tre forhold: kontroll over et territorium, monopol på fysisk vold og folkets aksept av statens voldsmakt (Badersten og Gustavsson, 2012, 61). Dette kan også overføres til tre statsvitenskapelige ståsteder: å betrakte staten som makt, som rett eller som legitimitet (Østerud, 2014, 42-43).

Øyvind Østerud peker i sin gjennomgang av det globale statssystemet på ledende teorier om fremveksten av sentraliserte stater. Statsinstitusjonene kan være et resultat av forhandling mellom ulike interessegrupper, erobring fra en dominerende elite eller svar på et behov utløst av eksterne faktorer, som ytre fiender eller naturgitte forhold (Østerud, 2018, 16-17 og 22). Felles for disse teoriene er at staten betraktes som en enhetlig og dominerende aktør.

Michel Foucault mente en definisjon i tråd med Montevideokonvensjonen nærmest måtte forstås polemisk (Foucault, 2008c, 136). Selv er han kjent for sin formulering om at vi må kappe hodet av kongen (Foucault, 1999b, 100; Fontana og Pasquino, 2009, 15; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 46; Neumann, 2001, 167-168)3. Bakgrunnen var en kritikk av politisk

I Galskapens historie viser Foucault også hvordan en innbilt kongeverdighet ble stadfestet gjennom å projisere sin galskap på de andre med samme forestilling (Foucault, 10 tenkning og analyse som han mente fortsatt var preget av en monarkisk forståelse av sentralmakten. Foucault mente at staten etter enevoldsherskerens fall ikke lengre er å forstå som et enhetlig maktsenter. Analyse av staten som suveren aktør må suppleres eller erstattes av analyse av konkrete praksiser og institusjoner i møte med befolkningen, altså i form av et desentrert statsbegrep (Neumann, 2001, 15; Neumann, 2003, 11; Hörnqvist, 2012, 22-23; Dean, 2010, 35). Han mente tradisjonell politisk teori videreførte et protestantisk gudsbegrep, bare overført til staten (Foucault, 2014, 93-94). Dermed bidrar vitenskapen til å fremstille staten mer enhetlig og allmektig enn den i virkeligheten er, og Foucault så det som en viktig oppgave å se hvordan en slik historisk og politisk analyse av staten, dens institusjoner og maktmekanismer oppstod i den vestlige verden (Foucault, 2008c, 89). Makten finnes ikke hos disse institusjonene som har tatt suverenens plass, men bør i stedet studeres i fengsler, kaserner, fabrikker, skoler, sykehus og så videre, det Foucault kalte maktens mikrofysikk (Nilsson, 2008, 92). I stedet for å spørre hvordan suverenen fremstår, bør man analysere hvordan undersåttene eller deres subjekt skapes bit for bit (Foucault, 2008c, 42).

Tradisjonen etter Foucault har blitt kritisert for å mangle en forklaring på stabiliteten som kjennetegner Stat og samfunn (Howarth, 2007, 97-98; Michel Senelart i Foucault, 2014, 296). Hvis makten i seg selv kommer nedenfra og er individuell, ustabil og situasjonsbestemt, blir det vanskelig å forklare de kollektive, stabile og strukturelle sidene ved samfunnet4. Hva er forholdet mellom de lokale praksiser og den enhet vi opplever innen organisasjoner, institusjoner, statsapparater og så videre?

Foucault anerkjente kritikken og tok opp igjen perspektivet på staten etter Overvåkning og straff som forelå i 1975. Dette skyldtes en ny erkjennelse av at det må finnes en felles instans som bidrar til at de ulike institusjonene får en parallell disiplinerende funksjon (Lillebø og Vik, 2009, 158). Han benyttet blant annet forelesningene ved Collège de France til å undersøke hva den koordinerende instansen kunne være, noe som førte ham til teoriene rundt tysk og amerikansk liberalisme (Foucault, 2014).

2008a, 172). Selv om dette ble skrevet i en annen sammenheng, viser det et gjennomgående tema hos Foucault knyttet til å sette spørsmålstegn ved etablering og reproduksjon av maktrelasjoner der kongeverdighet inngår.

Se Magnus Hörnqvist (2012, 22-25 for en utdyping av denne kritikken. 11

Foucault beholdt interessen for den direkte relasjonen mellom institusjoner og innbyggere, ikke minst slik det kom til uttrykk i regulering av familien og seksualiteten, men dette ble komplettert med økt interesse for makroplanet. Foucault identifiserte endringer i statens virkemåte fra 1500-tallet og frem til i dag som han beskrev i form av en utvikling fra rettsstaten via den administrative staten og til styringsstaten (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 93). Dette handlet også om en utvikling i bruk av maktteknikker som jeg kommer tilbake til i kapittel 3.

Det viktige er å bevare forbindelsen mellom nivået der maktteknikkene utspilles og nivået for beslutninger, slik at staten blir forstått som en forbindelse mellom en samordnende styringsrasjonalitet og et mangfold av uttrykk for denne enheten gjennom de ulike institusjonene (Nilsson, 2008, 84; Fontana og Pasquino, 2009, 15-17). Det er vesentlig at innbyggerne ikke bare forstås som passive objekter for styringen. Ingen maktforhold, heller ikke mellom staten og innbyggerne, er så fastlåst at motstand ikke er mulig (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 128), og samfunnsanalyse inspirert av Foucault handler om å analysere hvordan denne kampen arter seg.

Min undersøkelse av rusreformen er basert på en teori om at maktens mikrofysikk som kan studeres i fengsler, rusbehandlingsinstitusjoner og så videre, ikke eksisterer løsrevet fra den politiske og vitenskapelige diskursen innenfor styringsstaten. Ved å kartlegge rusdiskursen i akademiske og politiske tekster om rus og rusreformen, kan vi dermed få et bilde av de maktrelasjoner og maktteknikker som rusreformen kan føre med seg. Jeg lar på sett og vis kongens hode bli værende på skuldrene i form av det politiske og det vitenskapelige domene, men jeg følger likevel bevegelsene til fingre og føtter forstått som de organer hodet gir sine signaler til, siden det er disse som kan komme i berøring med innbyggerne. At jeg beholder dette perspektivet på meningskamp innen en statlig ramme, er dermed det andre svaret på hva som gjør oppgaven statsvitenskapelig.

1.3.3 Maktforståelse Gjennom flere tiår har det blitt sagt både fra samfunnsforskningen og fra folkevalgte selv at Stortingets makt svekkes. Dette var noe av konklusjonen i den første maktutredningen som pågikk fra 1972-1982 under ledelse av Johan P. Olsen og Gudmund Hernes, en konklusjon som parlamentarikerne selv aksepterte og lot prege bildet av Stortingets posisjon (Grønlie,

2017b, 78-79). Makt- og demokratiutredningen som ble sluttført i 2003 under ledelse av Øyvind Østerud, konkluderer med at makten til folkevalgte i Norge svekkes på flere måter, blant annet gjennom rettsliggjøring, fragmentering, administrativ fristilling og overnasjonalitet (Østerud et. al., 2003). Maktutredningene har hatt stor innvirkning på forståelsen av kjennetegn og utfordringer for det moderne folkestyret, selv om blant andre Trond Nordbye og Hilmar Rommetvedt har pekt på at Stortinget i perioder har styrket seg overfor regjeringen og den utøvende makt (Grønlie, 2017b, 95-96).

Tore Grønlie har også pekt på at andre konklusjoner fra Makt- og demokratiutredningen kan diskuteres, særlig det som handler om svekket samordning og helhet (2017a). Øyvind Østerud anerkjenner noe av kritikken mot konklusjonen, særlig når det gjelder påstanden om manglende samordning i sentraladministrasjonen. Likevel holder han fast ved hovedkonklusjonene 15 år etter (Østerud, 2017).

Denne diskusjonen om makt som noe aktører har eller besitter, ligger fjernt fra Michel Foucaults maktforståelse. Han var opptatt av makt som aktivitet og mente makten bare kunne studeres i sin utøvelse (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 36 og 129). Mer enn å spørre hvor mye makt Stortinget har, ville han spørre hva som kjennetegner maktteknikkene mellom konkrete statsinstitusjoner og individenes kropper og sjeler. I stedet for å spørre hva eller hvor mye, var han opptatt av maktens "hvordan" i form av konkrete mekanismer (Foucault, 2008c, 37).

Makt- og demokratiutredningen omtaler også den sterke normative makten som ligger i forestillinger om normalitet og avvik (Østerud et. al., 2003, 17). Dette gir en inngang til å analysere relasjonen mellom statsinstitusjoner og definerte grupper av befolkningen, som narkomane, men jeg ser ikke at de forfølger dette videre i sluttboken fra Makt- og demokratiutredningen, med unntak av å vise til Normalitet og identitetsmakt i Norge – en antologi med Siri Meyer og Thorvald Sirnes som redaktører. En nærmere analyse av disse temaene er altså fraværende, eller i det minste mangelfulle. Min hypotese er at dette kan ha sammenheng med forståelsen av makt.

Michel Foucault foreslo gjennom sin forskning en måte å gripe dette problemkomplekset an på. Dette handlet om å knytte sammen erfaring, viten og makt, for eksempel erfaringen med sykdom i møte med den spesialiserte kunnskapen innen medisinen og maktbruken innenfor psykiatriske institusjoner (Foucault, 2002A, 93; Foucault, 2008b). Et annet eksempel er kriminalitetens og den kriminelles møte med kunnskapsproduksjonen innen ulike

13 kontrollinstitusjoner som fengsler, slik Foucault var opptatt av både som politisk aktivist og som forsker gjennom avhandlingen Overvåkning og straff : Det moderne fengsels historie (Foucault, 1977 og 1991). Gjennom disse koblingene innførte Foucault en ny forståelse av makt der dette ikke er noe vi har eller besitter, men noe som kjennetegner relasjoner og bare kan analyseres gjennom handling og aktivitet (Foucault, 1991, 26; Nilsson, 2008, 85-86).

Ut fra dette perspektivet er ikke spørsmålet hvor mye makt Stortinget eller kommunestyret har, som om dette er en latent egenskap, men hva slags maktrelasjoner som kjennetegner styringen og hvilke maktteknikker som benyttes. I dette inngår også relasjonen mellom makt og kunnskap som styrer hva som kan sies og tenkes. Ikke minst regulerer denne relasjonen hvem som kan snakke. Slike institusjonaliserte forhold mellom makt og kunnskap kalte han "sannhetsregimer" (Börjesson, 2003, 34).

Et sentralt poeng er at makten er produktiv og skaper subjekter. Foucault beskriver hvordan makten fungerer individualiserende gjennom alt fra utskillelsen av forfatteren og verket ("Vad är en författare?" i Foucault, 2008a, 78) til differensieringen og rangeringen som skjer innenfor skolen, fengselet og så videre (Foucault, 1991, 183)5.

I statsvitenskapelige analyser er individet ofte til stede gjennom sine roller som velger, folkevalgt, byråkrat, økonomisk aktør og så videre. Å analysere hvordan staten er med å skape subjekter, har i liten grad vært til stede. Selv om dette temaet har vært lite belyst, bør denne subjektkonstitueringen etter min vurdering også inngå som et statsvitenskapelig problemområde, ikke minst slik dette henger sammen med styring. Jeg vil derfor også si at analysens forsøk på å belyse maktens produksjon av styrlige subjekter er med på å gjøre denne oppgaven statsvitenskapelig.

1.3.4 Oppsummerende betraktninger om Politikk, stat og makt Jeg mener min analyse er en del av statsvitenskapens kjerne, i form av å beskrive det politiske ved rusreformen innenfor en statlig ramme og med mål om å identifisere sentrale maktteknikker. Samtidig opererer jeg med en vid forståelse av politikk, et delvis desentrert

5 Foucault skilte i tredje bind av Seksualitetens historie mellom ulike former for individualisme knyttet til individets absolutte verdi, verdsettingen av privatlivet og intensiteten i forholdet til seg selv (2002b, 50-51).

14 statsbegrep og en oppfatning av makten som produktiv. Dette perspektivet er inspirert av Michel Foucault, og tilpasset den konkrete analysen.

Foucaults tilnærming til makt og institusjoner har inspirert mange sosiologer, sosialpsykologer, kriminologer og andre samfunnsvitenskapelige forskere, men i liten grad, statsvitere, særlig i Norge. Et svar på hvorfor det har blitt slik, kan kanskje tilskrives stillingen Jürgen Habermas har hatt i de norske samfunnsfagene. Han har hatt til dels sterke utfall mot postmodernistisk tenkning generelt og Michel Foucault spesielt, på tross av at Foucault selv mente det var store likheter mellom sin egen og Frankfurterskolens tilnærming (se Neumann, 2001, 26-28). De to har også flere av de samme inspirasjonskildene som Freud og Marx, de er opptatt av vitenskapers innvirkning på menneskets livsbetingelser, de tenker mennesket transcendentalt og de vektlegger tverrfaglighet (Schaanning, 1993a, 374-375; Schaanning, 1993b, 409; Eriksen og Weigård, 1999; Weigård og Eriksen, 2004).

Øyvind Bratberg og Iver B. Neumann er blant de som har forsøkt å bygge bro fra deler av Foucaults tenkning til statsvitenskapelig forskning i Norge. De har begge beskrevet metodiske tilnærminger til denne typen studier innenfor en statsvitenskapelig ramme (se Brattberg, 2014 og Neumann 2001). Jeg vil benytte deres faglige grunnlag, kombinert med annen samfunnsforskning. Blant annet har Ingrid Rindal Lundeberg, Kristian Mjåland og Karl Harald Søvig gjennomgått tvangstiltak overfor rusmiddelmisbrukere i lys av normalitet og avvik. Formålet var blant annet å beskrive forholdet mellom individ og samfunn i den norske velferdsstaten (Lundeberg et al., 2014, se bl.a. side 19-20). Dette arbeidet var nyttig for å se sammenhengen mellom tidlige eksempler på tvangstiltak mot alkoholmisbrukere og dagens tvangshjemler, blant annet i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2, 10-3 og 10-4.

For Foucault er det et poeng å vise hvordan enkelte forfattere i vitenskapshistorien ikke bare har gitt opphav til sine egne bøker, men har skapt regler og rom for nye tekster. Gjennom verk med en uendelighet av diskursive muligheter, opptrer de som diskursgrunnleggere ("Vad är en författare?" i Foucault, 2008a, 91-92). Han trekker her frem Marx og Freud som eksempler, og tidlig i karrieren var han opptatt av å lage en syntese av disse innflytelsesrike tenkernes ideer (Eribon, 1991, 291)6. Dette er en god beskrivelse av mitt forhold til Foucault

Etter å ha vært kortvarig medlem av kommunistpartiet som ung (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 32), tok Foucault sterk avstand fra Marx senere i livet. Dette fikk blant annet 15 selv. Hans analyser, begreper og tilnærminger gir opphav til nye diskurser, og mitt mål er å vise at dette også er fruktbart i en statsvitenskapelig analyse av norsk ruspolitikk.

1.4 Språket og forskeren I avsnitt 1.2.1 pekte jeg på språkets konstituerende funksjon. Dette er et viktig utgangspunkt for oppgaven, og jeg vil kort gjøre rede for mitt språksyn, for forskerens rolle og dets betydning for analysen.

Språkets konstituerende funksjon betyr at vi ikke bare er avhengige av språk og symboler for å kommunisere om virkeligheten som omgir oss, men at denne virkeligheten trer frem for oss ut fra hvordan vi har inndelt og navngitt verden. Ut fra et realistisk utgangspunkt betraktes språket eller representasjonene som et produkt av objektene, mens fra et konstruktivistisk ståsted er objektet et produkt av representasjonene (Börjesson, 2003, 21). Kategoriseringene som følger av ulike sosiale verdensbilder, gjør at ulike handlinger fremstår som naturlige eller utenkelige, og de får dermed direkte følger for hvordan vi oppfatter oss selv, våre handlingsvalg og det sosiale systemet vi inngår i (Jørgensen og Phillips, 1999, 14). Kategoriene er ikke nøytrale gjengivelser av virkeligheten, men bærer med seg maktforhold, verdier og hierarkier (Börjesson, 2003, 38). Dette betyr ikke at vi er forhindret fra å sanse og erkjenne det vi ikke har begreper for, slik Sapir-Whorf-hypotesen går ut på, men at kategorier former vår måte å forstå og oppfatte verden (Jarrett, 2017a).

Mer eller mindre systematiske måter å tenke og tale om tilværelsen på, kalles "diskurser" (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 134). Kategorienes meningsinnhold er kontingent, noe som betyr at objektene kunne ha fremstått for oss på andre måter, og gjennom diskursanalysen spør vi hva som sies, hvordan det sies og hvordan det ellers kunne blitt sagt (Börjesson, 2003, 21). En kategori som "narkoman" definerer mennesker ut fra et bestemt forhold til rus, og bærer i tillegg med seg andre forventninger om kjennetegn ved personen og dens livssituasjon. Statsvitenskapelige spørsmål ut fra et diskursanalytisk ståsted kan da være: Hva betyr denne kategorien for styring og forholdet mellom staten og befolkningen? Hva slags maktforhold kjennetegner relasjonen, og hvilke alternativer er utelukket gjennom denne en ivrig student merke da han spurte Foucault om å holde et foredrag om marxismen, hvor på den franske filosofen svarte at han har kvittet seg med Marx (Eribon, 1991, 508).

16 måten å organisere relasjonen på? En diskurs setter grensene for hva som er seriøst og useriøst, normalt og avvikende, ønskelig og uønskelig. Maktteknikker benyttes for å korrigere handlinger og overbevisning i normaliserende retning, og det som holdes for sant i samfunnet, underbygger maktens produktive effekter (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 134). Bestraffende og behandlende maktteknikker overfor narkomane hviler på vitenskapelige og politiske sannheter om hva som kjennetegner personene, årsakene til hvordan de har blitt slik og hvordan de kan endres.

Denne sosialkonstruktive språkforståelsen, særlig slik det kom til uttrykk i det som har blitt kalt poststrukturalistiske og postmodernistiske strømninger, har vært kontroversiell innen norsk statsvitenskap. Vanlige innvendinger går ut på at dette språksynet underslår menneskets materielle livsbetingelser og i verste fall benekter virkelighetens eksistens (Østerud, 2014, 221; Jørgensen og Phillips, 1999, 46 og 113; Nilsson, 2008, 64). Jeg vil komme tilbake til disse problemene i kapittel 2, men jeg vil her peke på noen sentrale forutsetninger.

Jeg vil analysere virkelighetsbildene slik de fremkommer i akademiske og politiske tekster, fordi det er her individer som styringsobjekter for staten fremtrer. I dette ligger ikke at jeg mener diskursene er virkeligere enn den materielle verden. Snarere betrakter jeg diskursen som en del av denne virkeligheten, en tolkningsmodell som er nødvendig for at verden skal være meningsbærende for oss (Börjesson, 2003, 72; Neumann, 2001, 33). At mennesker sitter i fengsel for narkotikaforbrytelser, lever på gata, dør av overdoser og så videre, er reelt, men disse realitetene kan ikke forstås uavhengig av diskursene som har gitt stoffer og stoffbruk mening (Neumann, 2001, 37-38; Sandberg og Pedersen, 2010, 180-181 og 202). Disse realitetene er både diskursive og materielle, noe som uløselig henger sammen. Samtidig følger disse realitetene av en måte å konstruere virkeligheten på, for eksempel hva som skal inkluderes i straffeloven og ikke. Viktige spørsmål er derfor knyttet til hvordan rus har fått denne betydningen, og hvorfor andre fenomener ikke har fått tilsvarende oppmerksomhet (Börjesson, 2003, 51-52). Dette som handler om hvorfor noe blir utpekt som samfunnsproblemer i konkurranse med andre fenomener, blir av Foucault kalt "problematisering" (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 139). Dette kommer jeg tilbake til i kapittel 4 som del av en genealogisk tilnærming til historien om rusmidler i Norge.

Samfunnsfag og vitenskap om mennesket stiller krav om en dobbelt refleksjon, en teori for teoribyggingen, fordi forskeren selv er en del av og kan påvirke det som studeres (Bjørkum, 2016, 419). Denne overteorien er imidlertid heller ikke nøytral, men er knyttet til normer og

17 verdier (ibidem, 423). Vi kan fortsette å konstruere nye overteorier, men uansett kommer vi ikke til en objektiv eller nøytral posisjon. Det vi kan gjøre er å være tydelige på forskerens posisjon, stille spørsmål rundt forskningens mulige påvirkning på fenomenet, og vende teorien mot forskningen selv for å vurdere muligheten for selvrefererende inkonsistens (ibidem, 424). I kvalitative studier er forskeren selv det måleredskap som anvendes for å skape forskningsresultater (Börjesson, 2003, 61). Dette har to implikasjoner. For det første kan den bakgrunn jeg tar med meg, ha innvirkning på min forståelse av det som studeres. For det andre vil analysen inngå i den samlede tekstmassen som gir rus og rusbruk mening. Jeg vil derfor tydeliggjøre mitt eget ståsted (slik jeg her har gjort når det gjelder min språkforståelse), og jeg vil inkludere mulige konsekvenser av analysen i drøftingen av resultatene.

1.5 Problemstilling Med rusreformen som tema og en teoretisk og metodisk inngang inspirert av Foucault, spør jeg hvordan rusdiskursen fungerer i styringen av subjekter og maktrelasjoner. Her vil jeg konkretisere hva dette innebærer.

Foucault uttrykte at han studerte styringens selvbevissthet (Foucault, 2014, 24)7. Med dette tok han avstand fra universalistiske begreper som suverenitet, stat og folk for i stedet å studere styringens konkrete uttrykk og hvordan den omtaler seg selv (ibidem). Mitt mål er å overføre dette tankesettet til analyse av rusreformen. I dette ligger det å analysere hvordan maktrelasjonen mellom staten og befolkningen kan endres gjennom politiske handlinger som vi har tilgang til gjennom tekst. Konkret vil jeg vurdere hvordan historien om rus og narkomane beskrives når det kommer til styring og subjektkonstituering, samt kartlegge i hvilken grad denne historien gjenspeiles i rusreformen som politisk handling.

Jeg mener kategoriseringen av mennesker utgjør en sentral del av den politiske maktutøvelsen, slik også Makt- og demokratiutredningen viser til med henvisningen til

Her har jeg benyttet ordet "styring", og om styringens selvbevissthet vil jeg benytte termen "styringsmentalitet". Dette er et forsøk på oversettelse av det franske "gouvernementalité", engelsk "governmentality". I Avsnitt 3.2.2.3 kommer jeg tilbake til forståelsen av dette begrepet og alternative oversettelser.

18 normalitet og avvik som vist over. Dette blir aktualisert når ansvaret for reaksjoner overfor en gruppe flyttes fra et erfarings-, kunnskaps- og maktregime til et annet, slik formålet med rusreformen beskrives. Rammer for subjektkonstituering er derfor en naturlig del av oppgaven.

Som overskriften viser, startet min undring ved i hvilken grad endringer innenfor narkotikapolitikken kan forstås som forsøk på å styre de ustyrlige i samfunnet. Sentrale spørsmål er: Hvordan er narkotika problematisert, og hvilke maktteknikker kjennetegner relasjonen mellom stat og individer? Hva betyr dette for subjektkonstituering og styring innenfor en hegemonisk samfunnsmyte? Dette leder frem til oppgavens hovedspørsmål der jeg ut fra føringer for rusreformen spør om denne representerer kontinuitet eller brudd innenfor den rådende rusdiskursen.

1.6 Avgrensning Albert Einstein har visstnok sagt at innen forskning skal vi gjøre det så enkelt som mulig men ikke enklere (Bjørkum 2016, 57). Spørsmålet er da hva som er enkelt nok, men uten å krysse grensene for når forenklingene står i veien for fruktbare analyser.

I samfunnsfagene virker det som om det har vært en utbredt oppfatning om at narkotikapolitikk studeres på gata blant narkomane. Tekstanalyse rammes således av Evy Frantzsens advarsel mot en skrivebordspolitikk på et felt der "politikken gjelder mennesker som lever en tilværelse meget langt fra det livet politikere og fagfolk lever" (2001, 177). Jeg tror dette kan ha vært en medvirkende årsak til at narkotika som samfunnsfenomen har blitt et tema for sosiologer og kriminologer. Jeg mener imidlertid tekstanalyse kan gi nyttig innsikt i narkotikapolitikkens forhold til styring, og da ut fra et statsvitenskapelig perspektiv og uten intervjuene med berørte. Noen vil kanskje mene at det er en mangel, men jeg mener en slik begrensning er nødvendig og riktig ut fra det jeg ønsker å finne ut.

Det er ikke nok å ha en god fremgangsmåte for analyse av tekster. I tillegg trengs en oversikt over temaet som skal analyseres, også kalt "kulturell kompetanse" (Neumann, 2001, 50-51). For å gjennomføre en diskursanalyse bør man ifølge Michel Foucault lese alt, studere alt (ibidem, 54). Det er neppe mulig innenfor noe akademisk prosjekt, og særlig ikke innenfor rammene av en masteroppgave. Også den amerikanske statsviteren Ted Hopf mener vi bør

19 lese så mye som mulig, så nær grasrota som mulig (Bratberg, 2014, 55). Målet mitt har derfor vært å lese mye, men samtidig å foreta avgrensninger og forenklinger for å gjøre prosjektet håndterlig.

Jeg har fulgt både faglig og politisk debatt om temaene i halvannet tiår, helt siden min fascinasjon for rusdiskursen som sosialt konstruert fenomen ble vekket på kriminologistudiet i 2002. Jeg bruker mange henvisninger for å vise hvor stoff er hentet fra, slik at andre kan gjøre vurderinger av materialets representativitet og relevans. Jeg har også forsøkt å målrette analysen mot en spesifikk problemstilling for å tilpasse den de tidsmessige og omfangsmessige rammene jeg har måttet forholde meg til.

Analysen, som allerede er ambisiøs, kunne ha vært utvidet på to måter: synkront og diakront. Det første vil si å inkludere mer tekst fra tiden for beslutningen om en rusreform. Det andre vil si å gjøre flere og grundigere sammenligninger av beslutninger over tid.

Et interessant spørsmål er hvordan rusdiskursen berører forholdet mellom normalitet og avvik i samfunnet som helhet. Jeg vil gjøre vurderinger av dette på et overordnet nivå, men ikke basert på en generell kartlegging utenfor kunnskaps- og beslutningsproduksjonen. Dette ville krevd et betydelig mer omfangsrikt empirisk materiale, ikke minst fra populærkultur, aviser, sosiale medier, blogger og andre uttrykk for generelle diskursive formasjoner. Det hadde redusert muligheten for tekstnær analyse siden tekstmengden hadde økt betydelig, og jeg hadde også i noen grad beveget meg bort fra beslutningsproduksjonen som jeg mener er særlig interessant i statsvitenskapelig sammenheng. Å sammenligne rusdiskursen innen politikk og vitenskap med andre domener i samfunnet er imidlertid relevant og kunne være et naturlig neste skritt i en større analyse. Mer politisk og vitenskapelig tekst kunne også ha vært inkludert, særlig når det gjelder sammenheng med internasjonal meningsproduksjon slik denne for eksempel kommer til uttrykk i tekster fra EUs overvåkingssenter i Lisboa (EMCDDA: European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction), FNs narkotikakommisjon (CND: Commission on Narcotic Drugs) og Verdens helseorganisasjon (WHO: World Health Organization). Jeg har sett hvordan internasjonale tekster inngår i rusdiskursen i Norge, siden det er denne delen jeg mener er mest relevant for formingen av rusreformen, men den internasjonale rusdiskursen fortjener også en selvstendig analyse.

Det er mye av norsk og internasjonal ruspolitikk jeg ikke går grundig inn i. Et eksempel er beslutningsprosessene knyttet til innføring av metadonbehandling og utvidelser av LAR-

20 programmet (legemiddelassistert rehabilitering), lovhjemling av sprøyteromsordning som prøveordning i 2004 og permanent ordning i 2009, overgangen fra sosialpolitikk til helsepolitikk med innføringen av tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) i 2004 og så videre. En utvidelse av analysen kunne omfatte en sammenligning av språkbruk i beslutningsproduksjonen på disse ulike tidspunktene for å spore endringer i den diskursive kampen. Dette kunne også vært sammenlignet med beslutningene om straffeskjerpelser frem mot 1984 for å identifisere diskursive endringer.

I den grad beslutningene omtales, gjør jeg det med bakgrunn i vitenskapelige utgivelser som oppsummerer historien for behandling av rus og brukere, ikke gjennomgang av grunnlagsdokumentene. Årsaken er dels av hensyn til tidsmessige og praktiske rammer, men også fordi jeg i denne analysen er mer interessert i hvordan beslutningene har blitt oppfattet enn hvordan de har blitt fattet. Det er mer nåtidens dom over beslutningene enn beslutningsprosessene i seg selv som danner bakteppet for dagens rusreform.

1.7 Oppgavens struktur Kvalitativ forskning generelt og diskursanalyse spesielt har blitt kritisert for å mangle klare anvisninger for forskningsmetode (Howarth, 2007, 151; Neumann, 2001, 13-14). I kapittel 2 vil jeg gjennomgå min vitenskapsteoretiske og metodologiske tilnærming. Dette omhandler blant annet overordnet gjennomgang av ulike vitenskapsteoretiske innganger og en mer detaljert drøfting av tilnærming til og formålet med en diskursanalyse. Deretter vil jeg omtale hva dette betyr for forståelsen av politikk, relasjonen politikk/vitenskap og subjekt.

I kapittel 3 vil jeg gjennomgå ulike tilnærminger til makt, samt beskrive Foucaults maktbegrep nærmere. Ved siden av å utdype hva som ligger i makt som relasjon, vil jeg definere fire maktteknikker som ut fra Foucaults forfatterskap kjennetegner moderne, liberale demokratier: Disiplinering, biomakt, styringsmentalitet og selvteknikker. Dette handler om styring av befolkning kontra individ, og styringsteknikker rettet mot kroppen kontra sjelen. I gjennomgangen vil jeg også beskrive kjennetegn ved repressiv kontra produktiv makt, samt rommet for motstand innenfor Foucaults maktforståelse.

I kapittel 4 vil jeg presentere min gjennomgang av rusmiddelhistorien i Norge slik den fremkommer i sentrale vitenskapelige tekster. Dette vil jeg gjøre i lys av maktmodellen fra

21 kapittel 3 for å identifisere maktteknikkene som gir kunnskap om relasjoner mellom stat, befolkning og individ.

I kapittel 5 vil jeg se på tekstene som ligger til grunn for rusreformen. Jeg vil beskrive hva som kjennetegner tekstene generelt, men jeg vil særlig vurdere graden av endring sammenlignet med den forutgående kartleggingen av rusdiskursen. Målet er å presentere mulighetene for endring når det gjelder styring, maktteknikker og subjektkonstituering. Hvilke endringer som er ønskelige, er imidlertid et politisk spørsmål. I avslutningen i kapittel 6 gjør jeg noen refleksjoner rundt dette.

Foucault lot det selv stå åpent om hans metoder kunne egne seg for analyse av annet enn vitenskapenes fremvekst (Foucault, 2002c, 229). Mange har arbeidet med å overføre hans metoder, teorier og begreper til andre samfunnsfaglige problemstillinger. Med dette gjør jeg et forsøk på å skrive meg inn i dette langsiktige, diskursive arbeidet.

Kapittel 2: Vitenskapsteori og metodisk grunnlag

2.1 Vitenskapsteoretisk utgangspunkt Einstein beskrev vitenskap som en raffinert utgave av dagligdags tenkning (Bjerkum, 2016, 238). Det finnes imidlertid ulike syn på hva vitenskap er, hva den siktemål bør være og hvordan den bør drives, ikke minst innen samfunnsfagene. Her vil jeg kort beskrive noen hovedretninger og plassere meg i forhold til disse.

2.1.1 Forklaring kontra fortolkning Fremveksten av samfunnsfagene, herunder statsvitenskap, beskrives gjerne langs to akser: en positivistisk med utgangspunkt i naturvitenskapens gjennombrudd under opplysningstiden og en hermeneutisk med utgangspunkt i humanistiske fag med røtter blant antikkens tenkere. Ut fra et positivistisk vitenskapssyn vil forskeren forklare samfunnsfenomener ved hjelp av kausalitet, det vil si lovmessigheter vi kan benytte oss av for å konstruere det perfekte samfunn, i tradisjonen etter Auguste Comte. Ut fra et hermeneutisk utgangspunkt vil forskeren fortolke samfunnsfenomener ut fra deres mening, det vil si at analysen er rettet mot ikke-materielle egenskaper som ideer, verdier og verdensanskuelser. Målet er å forstå samfunnet i en historisk og sosial sammenheng, og her var Wilhelm Dilthey en foregangsmann (Bjørkum, 2016, 421; Hvidsten og Bratberg, , 2018, 76-77 og 80; Skjervheim, 1996, 105-106 og 189).

Posisjonene ble både kritisert og videreutviklet i løpet av det forrige århundret, blant annet under den såkalte positivismestriden på 1960- og 70-tallet. Positivistene som ville overføre naturvitenskapelige metoder til samfunnsfagene, ble kritisert for et absolutt sannhetsbegrep, for å overse menneskets meningsproduserende væren og for et manglende perspektiv på forskerens innvirkning på det samfunnet som studeres. Forståelsesorientert samfunnsfag ble kritisert for fraværet av falsifiserbare hypoteser, manglende vitenskapelighet og manglende etterprøvbarhet (Badersten og Gustavsson, 2012, 102; Andenes, Johansen og Mathiesen,

1981, 13-14; Jørgensen og Phillips, 1999, 13-14, 44 og 120; Skjervheim, 1996, 48, 190-191 og 266). Særlig Hans Skjervheim er kjent for sine oppgjør med positivistisk samfunnsforskning, og han mente positivismens objektiverende forhold til menneskene truet friheten i det moderne samfunn (Skjervheim, 1996, 213). Jacques Derrida er derimot av kritikerne av den hermeneutiske forskningen fordi dens jakt på tingenes egentlige entydighet innebærer en undergraving av meningsskapingens nødvendige flertydighet (Engebretsen og Heggen, 2012, 28).

Samfunnsforskningen er beskrivende. Dernest kan beskrivelsene danne utgangspunkt enten for forklaring eller fortolkning (Bjørkum, 2016, 383). Ulike metodevalg tilsier at skillet mellom forklarende og fortolkende statsvitenskap fortsatt er relevant, selv om begge retninger har gjennomgått tilpasning og subtilisering for å møte vitenskapskritikken. Den forklarende statsvitenskapen baserer seg i stor grad på kvantitative, komparative og delvis caseorienterte analyser. forståelsesorientert statsvitenskap benytter tekstanalytisk teori og metode (Badersten og Gustavsson, 2012, 101-102). Selv om de fleste anerkjente positivismekritikken, sies det at samfunnsfagene nå kjennetegnes av en nypositivistisk og nydarwinistisk strømning (Gundersen, 2016, 307).

Øyvind Østerud uttaler at å forklare politiske fenomener er en sentral del av statsvitenskapens siktemål (Østerud, 2014, 19). Dette kan oppfattes som en støtte til en forklarende på bekostning av en fortolkende statsvitenskap, men han legger samtidig vekt på å tone ned skolestridene i faget (ibidem, 29-30). Jeg oppfatter derfor ikke denne formuleringen som en avvisning av en fortolkende eller forståelsesorientert statsvitenskap, men en mer dekkende formulering kunne da ha vært at å forklare og / eller forstå politiske fenomener er en sentral del av statsvitenskapens siktemål.

Michel Foucault passer ikke umiddelbart inn i noen av de to skoleretningene, selv om han på et tidspunkt kalte sin forskning "glad" eller "lykkelig" positivisme (Foucault, 1999a, 38; Howarth, 2007, 73; Neumann, 2001, 36-37). I likhet med positivistene var han opptatt av det positivt tilstedeværende, men han søkte det i språket, mens positivistene hentet det gjennom sansene og observasjon. De trodde ikke på det de ikke kunne se selv (Bjørkum, 2016, 272 og 421). Foucault var en kritiker av den positivistiske sannhetsproduksjonen, og han tok avstand fra hermeneutikkens søken etter å avdekke en skjult mening ("Detta är inte en pipa" i Foucault, 2008a, 147; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 34; Börjesson, 2003, 49-50). Mot sin vilje ble han forbundet med poststrukturalistisk og postmoderne tenkning som fikk en blandet

24 mottagelse i Norge på 1980-tallet, godt dokumentert av Bjarne Riiser Gundersen (2016). Jeg vil gi en kort presentasjon av noen av disse strømningene, samt plassere min forståelse av Foucault i relasjon til noen sentrale posisjoner i debatten.

2.1.2 Post-perspektiver Moderne vitenskap kan sies å være formet av troen på sannheten og metoden, sisteinstanser, avsløringsstrategien, fremskrittet og friheten (Schaanning, 2000, 10). Disse pilarene ble først angrepet innenfra av moderne tenkere, og det kan være vanskelig å fastslå når bruddet med de moderne prinsippene var så totalt at det bør kalles postmodernistisk. Karl Marx (1818-1883) mente samfunnet (herunder også vitenskapen) var styrt av klasseinteresser, Friedrich Nietzsche (1844-1900) mente sannheten var et uttrykk for viljen til makt, og Sigmund Freud (1856-1939) mente subjektet var styrt av underbevisste drifter (Schaanning, 2000, 12; Burr, 2015, 14-15; Costandi, 2017; Bjørkum, 2016, 203). Stephen R. C. Hicks fører kimen til den postmoderne vendingen helt tilbake til Immanuel Kant (1724-1804) som lagde et skille mellom verden i seg selv og verden slik den fremtrer for oss (Hicks, 2014, 51-52). Siden vi ikke lengre kan stole på menneskets erkjennelse av verden, flyttes fokus over på språket som formidlende instans, blant annet innen strukturelle og funksjonelle språkteorier (Svennevig, 2009, 20). Også innen naturvitenskap skjer endringer som påvirker vår forståelse av oss selv og verden. Charles Darwin (1809-1882) påpeker gjennom utviklingslæren at menneskets eksistens er tilfeldig og ikke en del av en større plan (Bjørkum, 2016, 31). Albert Einstein sier at masse kan omgjøres til energi og at tid og rom er kategorier for tanken og ikke rammer for vårt liv (Atkins, 2004, 283; Harvey, 1989, 28-29; Bodanis, 2001, 77-78). Likevel må vi inn på 1960- og 70-tallet før vi ser kimen til den postmoderne perioden der det moderne prosjektet angripes på mer grunnleggende vis.

Begrepet "postmoderne" ble først benyttet innen arkitektur, og periodens begynnelse har blitt satt til 15. juli 1972 da riving av modernistiske boligblokker i St. Louis ble direktesendt på TV (Harvey, 1989, 39; Gundersen, 2016, 15). Begrepet ble senere benyttet som en generell merkelapp på strømninger innen kunst, litteratur, vitenskap og samfunnsliv. En postmoderne grunnholdning innebar å ta avstand fra det moderne prosjektets kategorisering av verden, blant annet skillet mellom ulike sjangre, uttrykksformer og domener som vitenskap, moral og kunst. Sjangerblanding ble opphøyet som prinsipp, noe som gjør det vanskelig (kanskje også selvmotsigende) å angi entydige kjennetegn ved den postmoderne retningen. Noen

25 tilbakevendende trekk, særlig innen litteratur, kunst og livsanskuelse, kan imidlertid sies å handle om fravær (blant annet fravær av alvor, sentrert subjekt, originalitet og autentisitet), i tillegg til å oppmuntre til distanse, ironi, lek og metaperspektiver (Gundersen, 2016, 203, 207 og 213)8.

Utfordring av det moderne vitenskapsidealet skjer primært innenfor fransk etterkrigsfilosofi i skikkelse av tenkere med ulik samfunns- og humanfaglig tilknytning som språkfilosofen og litteraturteoretikeren Roland Barthes (1915-1980), sosiologen Jean Baudrillard (1929-2007) og filosofene Jean-François Lyotard (1924-1998) og Jacques Derrida (1930-2004). De mente vitenskapens enerett på sannhet har brutt sammen siden avsløringsstrategien som var ment å ramme religion, overtro og ikke beviste forestillinger, også rammer vitenskapsprosjektet selv. Årsaken er blant annet at fornuft og sanser som sisteinstanser og garantister for sannhet faller sammen, noe som også får konsekvenser for fortellingen om fremskritt og frihet (Schaanning, 2000, 15-19; Eriksen, 1993b). Av sentrale bidragsytere fra andre land kan nevnes vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend (1924-1994) som angrep den vitenskapelige metoden, medieteoretikeren Marshall McLuhan (1911-1980) som hevdet at budskapet formes av mediet det formidles gjennom, og Max Horkheimer (1895-1973) og Theodor Adorno (1903-1969) som ut fra et filosofisk og sosiologisk perspektiv avviser rasjonaliteten som ligger til grunn for vitenskapen (Schaanning, 2000)9. Senere kan det sies at tyngdepunktet for postmoderne vitenskap har flyttet seg til USA med blant andre Richard Rorty som sentral skikkelse (Hicks, 2014, 81).

Michel Foucault pekte på at sannhet ikke kan forstås uavhengig av makt, maktteknikker og makt-/kunnskapsrelasjoner. Han ønsket å kartlegge de sammenhenger der sannheten fungerte som et våpen i tilhengernes hender (Foucault, 2008c, 243). På denne måten utfordret også han det moderne vitenskapsidealet, og han flyttet fokus over på fremveksten av stabile

Jeg beskriver ikke de ulike delene av postmodernismen nærmere her, men gjennomganger finnes i Harwey (1989) og Gundersen (2016).

Horkheimer og Adorno var representanter for kritisk teori innenfor den såkalte frankfurterskolen som Jürgen Habermas (1930) har videreført, dog med en sterk brodd mot postmodernistiske tendenser (Neumann, 2001, 26-27; Gundersen, 2016, 142). Ifølge Skjervheim representerer Habermas en revidert kritisk teori (Skjervheim, 1996, 45).

26 formasjoner av utsagn om verden. En slik formasjon har blitt kalt epistemè, diskurs, rasjonalitet, problematikk og så videre, og er med å forme subjekter, tanker og handlinger (Nilsson, 2008, 51-54). Foucault skilte mellom sannhet forstått som korrespondanse med det faktiske og sannhet forstått som korrespondanse med det aktuelle epistemè. Det siste kalte han "å være i sannhet" (Foucault, 1999a, 21). Forsøk på å utsi noe sant vil imidlertid alltid forholde seg enten til den rådende eller en alternativ formasjon, lik Thomas S. Kuhn sin beskrivelse av forskerens forhold til ulike paradigmer (Kuhn, 1996, 83-84).

Derrida og Foucault ble av mange regnet som de fremste representantene for de postmoderne strømningene, og de ble også gjenstand for noen av de hardeste angrepene fra de som så med bekymring på modernitetens oppløsningstendenser. Kritikerne hadde imidlertid svært ulike ståsteder som positivisten Arne Næss, positivismekritikeren Hans Skjervheim og den kritiske samfunnsteoretikeren Jürgen Habermas. Kritikken handlet blant annet om relativisme, skeptisisme, antihumanisme, nihilisme, utydelighet, selvrefererende inkonsistens og dyrking av det overflatiske og uegentlige (Gundersen, 2016, bl.a. sidene 74, 110-111, 126, 136, 140, 278 og 314; Bjørkum, 2016, 451-452; Skjervheim, 1992; Asbjørn Aarnes i Skjervheim, 1996, 26-28; Hicks, 2014, 81, 93, 100, 105, 117, 203 og 206). Det er imidlertid viktig å presisere hvilken del av det postmoderne som kritiseres, siden merkelappen har blitt benyttet på så mange og til dels motstridende fenomener (Gundersen, 2016, 317). Spørsmålet er også hvilke deler av kritikken som er relevant i dag.

2.1.3 Post postmodernismen Flere argumenterer for at postmodernismen er et tilbakelagt stadium, blant annet som følge av den håndfaste tilstedeværelsen av muslimsk fundamentalisme. Postmodernismens fall kan da tidfestes til 11. september 2001 da tvillingtårnene kollapset. Ironisk nok var disse tegnet av den samme arkitektene som stod bak boligblokkene i St. Louis som markerte epokens begynnelse, nemlig Minoru Yamasaki (Gundersen, 2016, 16).

Jeg har blitt overrasket over intensiteten i noen av angrepene mot Foucault og andre som mer eller mindre mot sin vilje har blitt karakterisert som poststrukturalister eller postmodernister. Av det jeg har lest, går kanskje Stephen R. C. Hicks lengst, siden han bruker over 200 sider på å beskrive sammenhengen mellom Hitlers naziregime, Stalins terrorvelde og fremveksten av postmodernismen som et irrasjonelt og antihumanistisk forsøk på å redde den sosialistiske

27 ideologien som hadde spilt fallitt (Hicks, 2014). I tillegg kombinerer han dette med å lovprise modernitetens og kapitalismens økonomiske, moralske og miljømessige overlegenhet (ibidem, 102 og 211). Det kan fremstå som fortvilelse over manglende evne til å forsvare modernitetens fornuftsbegrep, noe han også egentlig sier rett ut (ibidem, 93 og 211).

Hans Skjervheim understreket viktigheten av distanse for å lære noe, for eksempel av tenkere som Hegel og Marx (Skjervheim, 1996, 41). Det kan sikkert diskuteres om han selv klarte å følge sitt eget råd da han karakteriserte den poststrukturalistiske tenkningen som invitasjon til kulturelt selvmord (Skjervheim, 1992). Kanskje det måtte gå noen tiår for å oppnå den distansen som skal til for å hente ut de fruktbare ideene fra de ulike post-perspektivene.

2.1.3.1 Sosialkonstruksjonisme Når vi bruker fornuft og sanser er vi avhengige av modeller som tolker erkjennelse og sanseinntrykk for oss. Verden kommer ikke til oss direkte, men gjennom måter å se og tenke på som er sosialt reprodusert. Verden fremstår for oss gjennom representasjoner (Neumann, 2001, 33). Representasjonene står mellom oss og verden, og dette er opphavet til tvilen omkring hva vi bør tro på, herunder også vitenskap.

Sosialkonstruksjonistiske innganger til forskning deler særlig fire kjennetegn, først presentert av Kenneth Gergen: En kritisk innstilling til selvfølgelig viten, historisk og kulturell relativisme, sammenheng mellom viten og sosiale prosesser og sammenheng mellom viten og sosial handling (Burr, 2015, 2-5; Jørgensen og Phillips, 1999, 13-14). Jeg forstår det slik at punkt 1, 3 og 4 er det minst kontroversielle, også slik Øyvind Østerud presenterer en moderat konstruksjonisme i artikler i 1996 og 1997 (presentert i Gundersen, 2016, 282-283). Å ha en kritisk innstilling til vedtatte sannheter og mene at ekspertuttalelser har betydning for organisering av samfunnet og individers handling, bryter ikke nødvendigvis med den tradisjonelle statsvitenskapen. Hvis sannheters kulturelle og historiske avhengighet ender i fullstendig relativisme eller skeptisisme, utfordrer det imidlertid vitenskapens grunnlag (Skjervheim, 1992, 45).

Mange har forstått postmodernismen slik at den enten mener det er umulig å komme frem til sikker viten (skeptisisme), eller at sannheten er relativ til den enkeltes posisjon eller tilhørighet (relativisme) (Gundersen, 2016, 126 og 136; Hicks, 2014, 93, 99 og 123). Slik oppstår selvrefererende inkonsistens, siden påstanden om at det ikke skal finnes kriterier for

28 objektiv sannhet, pretenderer å være objektivt sann (Bjørkum, 2016, 16). Jeg mener konstruksjonismens relativismebegrep ofte er misforstått. Dette handler ikke om at ingenting er sant eller at alt er like sant, men at samme sannhet kan se ut og omtales på et nærmest utellelig antall måter. Et nærliggende eksempel er kategorien "narkoman". Er du narkoman om du har brukt cannabis, siden cannabis står på narkotikalista? Hvis narkotikalista endres, var du da narkoman inntil den datoen endringen fant sted, eller fungerer endringen med tilbakevirkende kraft? Eller handler det å være narkoman mer om andre forhold, for eksempel at du stjeler for å ha penger til stoff, at du bor på gata og at du står utenfor samfunnet? Eller er "narkoman" i det hele tatt en kategori vi har behov for? Disse spørsmålene kan besvares på ulik måte av ulike mennesker og i ulike kulturer, og svarene handler ikke om hva som er sant, men om hvordan vi konstruerer verden på meningsfull måte.

Vi konstruerer alle versjoner av verden, noe som særlig skjer gjennom språket (Börjesson, 2003, 56). Vi kan konstatere og beskrive hvilke verdensbilder som eksisterer. Vi kan også gjøre vurderinger av disse konstruksjonenes effekter, men vi har ikke tilgang til en utvendig posisjon der vi kan se om det ene er sannere enn det andre, forstått som å stemme bedre overens med en bakenforliggende essens. Å spørre hvem den narkomane egentlig er, blir meningsløst ut fra dette perspektivet. Dette gir bare mening ut fra en målestokk vi som samfunn har satt opp (Börjesson, 2003, 96).

Gjennom et konstruksjonistisk vitenskapssyn flyttes fokus fra hvordan virkeligheten er til hvordan virkeligheten skapes (ibidem, 23). Gjennom våre kategorier ikke bare navngir vi verden, men vi lar den fremtre på bestemte måter. Siden vi har kategorier for narkomane, tiggere og så videre, så tolker vi synet av enkelte mennesker ut fra denne måten å forstå verden. Kategoriene finnes før sansningen og gjør sansningen mulig (ibidem, 74). Disse kategoriene finnes imidlertid ikke overalt og til alle tider, og de betyr ikke det samme for ulike mennesker. Vi må leve med en stadig forhandling om etablering, opprettholdelse og endring av inndeling og meningsinnhold. Dermed oppstår historisk og kulturell relativisme. Sentrale spørsmål er da knyttet til hvilke prosesser som leder frem til at et objekt avgrenses og tildeles mening (ibidem, 24).

Maleriet "La Trahison des images" av den belgiske surrealisten René Magritte har blitt benyttet som illustrasjon av språk og representasjon, blant annet av Foucault selv. Maleriet fremstiller en pipe, og under har Magritte skrevet "Ceci n'est pas une pipe" (Dette er ikke en pipe). Verken språket eller bilder kan sies å speile eller korrespondere med en ytre verden,

29 men utgjør våre representasjoner av den ("Detta är inte en pipa" i Foucault, 2008a). Vi griper eller oppfatter ikke den materielle verden direkte, men er prisgitt våre representasjoner. Disse blir imidlertid så naturlige for oss at vi tror disse er selve tingene, og når vi formidler noe til andre, er dette en språkliggjøring av våre forestillinger, eller det Derrida omtaler som en kopi av en kopi (Tjønneland, 1993, 465-466). Magritte har blitt spurt hvorfor maleriet ikke er en pipe, og han skal ha svart at du kan prøve å putte tobakk i den. Det samme gjelder både våre ord, tanker og forestillinger om verden omkring oss.

2.1.3.2 Representasjon og materialitet Jacques Derrida er kjent for spissformuleringen om at det ikke er noe utenfor teksten (Burr, 2015, 78-79 og 94). Selv om utsagnet ble forklart for norske avislesere så tidlig som i 1967 (Gundersen, 2016, 84), har dette dukket opp igjen ved jevne mellomrom for å underbygge påstanden om at konstruksjonistisk tenkning generelt og den franske tradisjonen med Foucault og Derrida spesielt, benekter eksistensen av den fysiske virkeligheten (Engebretsen og Heggen, 2012, 30; Gundersen, 2016, 282). Jeg mener det er få (om noen) holdepunkter for dette i Foucaults forfatterskap, og uansett kan hans begreper og analytiske verktøy nyttegjøres uten å måtte forkaste synet på at vi og verden fins (Jørgensen og Phillips, 1999, 17).

En større utfordring er knyttet til den materielle verdens plass i analysen. Øyvind Østerud tar den kalde krigen som eksempel. Han etterlyser skillet mellom retorikk og språk på den ene siden, og invasjoner, geriljakriger og kjernefysiske våpen på den andre (Gundersen, 2016, 284). Min vurdering er at våpnene som materialitet og deres representasjoner vokser sammen i politikken som statsvitenskapens studieobjekt. De eksisterer i form av vedtak om opprustning, bilder på TV-skjermene, resolusjoner om advarsler fra FNs sikkerhetsråd og så videre. Symbolene og våpnene tilhører i denne sammenheng ikke to ulike verdener, men er ett og det samme. Selv om vi skulle reise til grenseovergangen og klatre opp på en stridsvogn, forholder vi oss ikke primært til den som en samling metaller og deler, men meningen den har som trussel, potensiell død og demonstrasjon av styrke (eller mangel på styrke). Analysen retter seg derfor mot representasjonene, ikke fordi den materielle verden ikke finnes, men fordi politikken fremkommer gjennom språket og representasjonssystemet.

Det samme kan sies om de materielle og sosiale faktorene som ofte benyttes som uavhengige variabler i statsvitenskapelige analyser. Disse har en representasjonsmessig side, for eksempel

30 hvordan klasser, kjønn, alder og gruppetilknytning er konstituert og gitt mening. Ut fra et sosialkonstruksjonistisk perspektiv er sentrale spørsmål knyttet til hvordan, når og hvorfor disse kategoriene ble til (Börjesson, 2003, 19). Likevel mener jeg at vi kan velge å forholde oss til disse som uproblematiserte variabler, for i alle analyser må vi velge å holde deler av verden konstant. Vi bør imidlertid i størst mulig grad synliggjøre disse valgene for å øke bevisstheten om sosiale datas konstruerte egenskaper. Det er imidlertid uenighet innenfor ulike sosialkonstruksjonistiske retninger om hvordan dette skal håndteres (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 137-138). Det kommer jeg tilbake til i avsnitt 2.2.

Samtidig mener jeg postmoderne tenkere har tatt for lett på oppgaven med å skille mellom sosiale data som alltid kan relativiseres og materielle data som har en absolutt eksistens. Jeg mener for eksempel det er gode grunner til å tro at klimaendringer finner sted og er påvirket av menneskelig aktivitet. Dette betyr at jeg har blitt overbevist gjennom måten klimaendringsdiskursen er konstruert på. Samtidig har jeg tro på at klimaendringer og deres årsaker har en absolutt eksistens som vi gjennom naturvitenskapelige metoder har tilgang til. Dette er realiteter som eksisterer uavhengig av diskurs, selv om det bare er gjennom diskurs det får mening for oss. Konstruksjonisme må skilles fra idealisme forstått som en fornuftsorientering der virkeligheten formes etter våre forestillinger (Börjesson, 2003, 53).

Joar Skrede beskriver et tilsvar inspirert av Norman Fairclough kalt kritisk realisme. Et konstruksjonistisk eller konstruktivistisk utgangspunkt beholdes, men der verken det vi erkjenner blir determinert av det som er, eller virkeligheten determinert av det vi erkjenner. Slik likestilles den epistemologiske og den ontologiske feilslutning (Skrede, 2017, 79-81). Dette betyr at selv om menneskets erkjennelse av verden vil avhenge av historiske og kulturelle faktorer, så endrer ikke dette verden i sin væren. Noen påstander vil dermed være mer sanne enn andre.

Mats Börjesson peker på svakheter i denne typen resonnement der det gjøres forsøk på å kombinere konstruksjonisme og realisme. Bakgrunnen er vanskeligheten eller det umulige i å skrelle vekk det konstruerte fra det egentlige. Påstander om at dette er mulig, blir stående som postulater om at slik må det være, mens praktiske anvisninger om hvordan dette gjøres på en kunnskapsteoretisk holdbar måte uteblir (Börjesson, 2003, 179-183). Som sagt er tingene og den meningen vi gir dem vevd sammen, og selv om vi kan gjøre forsøk på å beskrive og ta fra hverandre de diskursive komponentene, er mennesket som meningsvesen avskåret fra å sanse eller erkjenne tingene løsrevet fra diskurs (ibidem, 56; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 138).

Jeg mener dette dilemmaet ikke er et praktisk problem i statsvitenskapen generelt eller i denne oppgaven spesielt. Her er det den konstruerte virkeligheten som er studieobjekt, for eksempel i form av hvordan statlige beslutninger deltar i konstrueringen av subjekter gjennom sin narkotikapolitikk. I tekstanalysen tar jeg utgangspunkt i tekster som har en virkelig eksistens, samtidig som innholdet forestiller virkeligheten (ibidem, 16). Det er disse forestillingene som utgjør politikken og som lar seg analysere.

Hans Skjervheim regner forholdet til sannhet og det værende som tilhørende metafysikken (Skjervheim, 1996, 98). Med min tilnærming over har jeg ikke løst dette som filosofisk problem, men jeg mener jeg har funnet en pragmatisk tilnærming som fungerer som utgangspunkt for en statsvitenskapelig analyse.

2.2 Diskursanalyse Det er ulike innganger til diskursanalyse. Jørgensen og Phillips (1999) har en gjennomgang av tre ulike retninger: Diskursteori utviklet av Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, kritisk diskursanalyse (critical discourse analysis, heretter kalt CDA) etter Norman Fairclough og diskurspsykologi ved Jonathan Potter og Margaret Wetherel. Disse teori- og metoderetningene skiller seg fra hverandre blant annet når det gjelder synet på diskursens konstituerende funksjon, men har også klare fellestrekk. De deler synet på språk og subjekt og målet om å lage kritisk forskning (ibidem, 11). Alle står også i akademisk gjeld til Michel Foucault og Jacques Derrida. Det er en særlig klar sammenheng mellom arbeidene til Foucault og teoriutviklingen til Ernesto Laclau og Chantal Mouffe (Howarth, 2007, 136-137).

Jeg vil kombinere trekk fra flere av teoriretningene. Grovt sett vil jeg bygge på det vitenskapsteoretiske grunnlaget etter Laclau og Mouffe, det historiske blikket og maktforståelsen fra Foucault og enkelte tekstnære analyseteknikker fra Derrida og Fairclough. Nedenfor vil jeg gjøre rede for det vitenskapsteoretiske grunnlaget og min diskursforståelse. Kapittel 3, 4 og 5 vil handle om makten, historien og teksten.

2.2.1 Den språklige vendingen Mange omtaler en språklig vending innen samfunnsfagene, men det er vanskeligere å tidfeste når den fant sted og hva vendingen konkret innebar. Espen Schaanning mener dette har vært en utvikling mer eller mindre gjennom hele etterkrigstiden og med spor bakover til fenomenologi og språkteori rundt år 1900 (Schaanning, 2000). Interessen for språk og symboler kan også føres tilbake til statsvitenskapens begynnelse i Norge (Gundersen, 2016, 283). I den statsvitenskapelige grunnlagsboken Øyvind Bratberg utgav sammen med Andreas Holmedahl Hvidsten tidfestes den språklige vendingen til midten av 1900-tallet (Hvidsten og Bratberg, 2018, 139), mens i metodeboken om tekstanalyse for samfunnsvitere plasserer Bratberg (2014, 13) den språklige vendingen til begynnelsen av 1990-tallet. Det vanligste er nok å se dette i sammenheng med en dreining i interessen fra slutten av 1980- og gjennom 1990-tallet der språket ikke bare var gjenstand for analyse, men gjennom diskursanalytiske verktøy ble sett på som konstituerende for virkeligheten (Börjesson, 2003, 28). Her vil jeg kort beskrive utviklingen som lå bak den språklige vendingen.

Filosofien vendte seg fra slutten av 1800-tallet mot språket. Hicks mener dette er en naturlig forlengelse av Kants vitenskapsteoretiske prosjekt, der strukturalismen representerer kantianismens rasjonalistiske del, mens fenomenologien representerer den empiriske (Hicks, 2014, 55). Denne canadisk-amerikanske filosofen har flere interessante resonnementer om utviklingstrekk innen moderne filosofi, selv om han etter mitt syn trekker konklusjoner på sviktende grunnlag når det gjelder postmodernismens røtter og forgreninger.

Fenomenologien hadde Edmund Husserl (1859-1938) og Martin Heidegger (1889-1976) som sentrale teoriutviklere. Her ble språkets mening og referanse problematisert, og Husserl delte verden inn i ulike ontologier, med den formelle og den reelle som de to viktigste (Føllesdal, 1993, 181). Ut fra dette satte han parentes om den fysiske verden, ikke fordi vi tviler på dens eksistens, men for å kunne betrakte de fenomener våre bevissthetsakter er rettet mot, det vil si det "transcendentale" i kontrast til det "transcendente" (ibidem, 182). Husserl betraktet mennesket som meningsstyrt (Bjørkum, 2016, 430), og det er mennesket som meningsvesen som blir gjenstand for filosofisk og vitenskapsteoretisk interesse innen de fagtradisjonene som peker frem mot den språklige vendingen i samfunnsfagene. Mens materien styres av fortidige hendelser, styres mennesket av det fremtidige, et meningsfylt mål (ibidem, 431).

Ferdinand de Saussure (1857-1913) som regnes som den strukturelle språkteoriens grunnlegger, pekte på at språket ikke speiler virkeligheten, men må i stedet betraktes som et

33 system av relasjoner. Det innebærer at tegnets betydning aldri uttrykkes positivt, men får fastlagt sin mening i relasjon til andre tegn, uttrykt ved hva det ikke er. Studieobjektet er da språksystemet ("la langue") (Börjesson, 2003, 73-74). Mens Saussure hadde fokus på begrepet, var det flere miljøer som fulgte opp hans tenkning gjennom fokus på lydenheter eller fonemer. Eksempler er Praha-skolen og København-skolen (Kemp, 1993, 78-79).

Denne strukturalistiske språkforståelsen ble overført til teorier om samfunnet, blant annet for analyse av antropologiske fenomener ved Claude Lévi-Strauss (1908-2009) og nytolkning av marxismen ved Louis Althusser (1918-1990) (Howarth, 2007, 26-36). Formålet med strukturalistiske teorier om samfunnet er å identifisere bakenforliggende mønstre som påvirker (eller determinerer) kulturelt og sosialt liv (Skrede, 2017, 73). Althusser opererte med begrepet "problematikk" som avgjør hva som er tenkbart og kan bli synlig, og da også hva som verken kan tenkes eller sees (Kemp, 1993, 97). Dette har klare slektskap med epistemè og diskurs som jeg kommer tilbake til.

Foucault var blant kritikerne av strukturalismen, selv om han tidvis ble regnet som del av den. Med humoristisk snert kalte han seg i 1967 for strukturalismens korgutt, som tilsvar på å bli kalt dens yppersteprest (Eribon, 1991, 348). I et intervju i 1977 hevdet han at strukturalismen var en blindgate fordi den var basert på en motsetning mellom struktur og hendelse, det tenkbare og irrasjonelle eller utenkbare, og dermed også gjorde hendelsene utilgjengelige for analyseredskapene de hadde til rådighet (Fontana og Pasquino, 2009, 9). Også i andre sammenhenger var han påpasselig med å markere avstand til sin lærer Althusser og den strukturalistiske samfunnstenkningen ("Sanning och rättsformer: kung Oidipus" i Foucault, 2008a, 154).

Foucault videreførte strukturalismens syn på at betydning fastlegges gjennom relasjoner, for eksempel slik subjektet konstitueres gjennom forskjellen mellom jeg og de andre, også gjennom motsetninger som gal og fornuftig, syk og frisk, forbrytersk og god (Howarth, 2007, 93). Sammen med Jacques Derrida og andre som fikk merkelappen "poststrukturalister", pekte Foucault derimot på at språket er ustabilt og at mening bare kan fastlåses midlertidig. De flyttet fokus over på språket i bruk ("la parole") og de måtene det oppstod systemer for normalisering og utelukkelse (Svennevig, 2009, 19-20; Neumann, 2001, 19-20; Skrede, 2017, 73-75; Bratberg, 2014, 36)10. Selv om strukturalistisk samfunnsforståelse ble for statisk, gav

34 den en dreining i perspektiv vekk fra intensjons- og humandrevet utvikling, og dette ble et viktig grunnlag for kritikk av essensialistiske, positivistiske og naturalistiske samfunnsteorier (Howarth, 2007, 36).

2.2.2 Hva er diskurs? Baruch de Spinoza (1632-1677) uttalte at vi kan gjøre hva vi vil, men vi kan ikke ville hva vi vil (Bjørkum, 2016, 324). Hvor oppstår så viljen, preferanser og ønsker? De som har bidratt til den språklige vendingen innen samfunnsfagene, vil si at denne oppstår i diskursen.

I Kunnskapens arkeologi (Foucault, 2002c) beskriver Foucault diskursive formasjoner, det som senere har blitt kalt diskurser. Disse formasjonene består av utsagn som fordeles, spres og lager ulike typer regelmessigheter (Nilsson, 2008, 54). Ved å studere disse formasjonene kan vi formulere regler som gjør det mulig å konstruere nye utsagn (Foucault, 2002c, 42). Diskursen består av språklige og ikke-språklige praksiser som systematisk former de objektene de er rettet mot (min omskriving av beskrivelsen som er gjengitt av Axelsson og Qvarsebo, 2017, 134).

Jeg mener en enkel og hensiktsmessig definisjon er å se disse formasjonene eller diskursene som en bestemt måte å omtale og forstå verden på, eller et utsnitt av verden (Jørgensen og Phillips, 1999, 9). Mats Börjesson vil her legge vekt på én for å få frem at dette er én måte i konkurranse med andre måter (Börjesson, 2003, 35). Diskurser representerer eller forestiller virkelighet, samtidig som diskurser skaper verden gjennom valg av tyngdepunkter og presentasjon av selektive skildringer (ibidem, 19). En diskurs legger rammer for språklige handlinger, sosiale handlinger og identitet, men aldri uten kamp og aldri permanent. Et hovedpoeng er at betydning ikke kan fastlåses, men at det stadig er en kamp mellom ulike diskurser om å gi verden mening og styre tale og handling i tråd med dette (Jørgensen og Phillips. 1999, 15 og 35-36).

Mening oppstår gjennom relasjoner. For å tydeliggjøre og differensiere mellom ulike typer relasjoner skilte Foucault i Kunnskapens arkeologi mellom primære, sekundære og diskursive relasjoner (Foucault, 2002B, 62-63). Jeg har imidlertid ikke registrert at han forfulgte dette videre i konkrete analyser, og jeg har heller ikke funnet det hensiktsmessig å operere med dette skillet i denne analysen.

Noen diskurser kan opparbeide stor grad av stabilitet, for eksempel når den innleires i institusjoner og preger et stort antall relasjoner. Fravær av diskursiv kamp vil ikke si at diskursen gir en "riktig" representasjon av verden, men at mening opprettholdes og reproduseres på en måte som gjør at den diskursive kampen ikke blir aktualisert. Den etablerte mening utfordres ikke, og jeg vil da si at en diskurs har oppnådd "hegemoni" (Neumann, 2001, 60; Jørgensen og Phillips, 1999, 43)11. En hegemonisk intervensjon er en artikulasjon som har gjort flertydigheten usynlig og opprettet entydighet (Jørgensen og Phillips, 1999, 61). Dette betyr at den sosiale orden og de rådende maktforhold fremstår som naturlige og normale i folks bevissthet (ibidem, 43). Dette er tilfelle for produksjonssamfunnet som i tråd med liberalistisk og kapitalistisk tenkning i dag fremstår som en naturlig samfunnsorganisering. Dette er derfor en hegemonisk myte om samfunnet, slik jeg beskrev i avsnitt 1.2.3.

Foucault uttaler at diskursen er regler for hvordan utsagn grupperes og kombineres, og som definerer og setter grenser for hva det er mulig å si og tenke i en gitt sammenheng (Nilsson, 2008, 51). Den defineres like mye av hva den utelukker og begrenser som hva den faktisk inneholder, like mye av hva den ikke sier (ibidem, 54; "Diskursen ska inte uppfattas som…" i Foucault, 2008a, 182). Væremåter og handlinger blir gitt mening innen diskurs og kan bli gjenstand for ulike maktteknikker som korrigering, behandling, bestrafning og så videre (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 134). Diskursen etablerer grensene for hva som kan sies, tenkes og gjøres for at det skal være begripelig eller troverdig (ibidem, 135).

Konkurrerende diskurser kan gi narkotika ulik mening og møte bruken og brukeren med ulike maktteknikker, for eksempel om bruk betraktes som kriminalitet eller sykdom. En diskursanalyse er da et teoretisk rammeverk for å forstå hvordan språket er konstituerende for vårt forhold til narkotiske og ikke-narkotiske stoffer, samt en metode for å analysere kampen om å fastlåse språkets betydning. Det sosialt konstituerte feltet av ytringer som rusdiskursen utgjør, blir styrt og regulert av maktmekanismer både i språket selv og i institusjoner der diskursen er innleiret (Gundersen, 2016, 10), og dette er styrende for hvordan vi tenker,

For en beskrivelse av utviklingen fra et klassisk marxistisk hegemonibegrep til det jeg har skissert her løsrevet fra teorier om ideologi forstått som falsk bevissthet, se Howarth, 2007, 125-128.

36 handler og posisjonerer oss. Den diskursive kampen oppstår ikke på grunn av at man tenker ulikt eller hevder ulike teser, men fordi diskursen blir et våpen for makt, kontroll, underkuelse, kvalifisering og diskvalifisering ("Diskursen ska inte uppfattas som…" i Foucault, 2008a, 181-182).

Selv om en diskurs må ha en grad av regularitet for å kunne studeres, vil regulariteten alltid utfordres. Diskursen er ikke en naturlig eller gitt størrelse. David Howarth beskriver diskurser som tilfeldige og historiske konstruksjoner som er sårbare på grunn av de politiske kreftene som utestenges når de bygges (Howarth, 2007, 17-18). Regulariteten og kreftene som utfordrer den er det vi ønsker å komme frem til i diskursanalysen.

2.2.3 Diskursanalysens formål Det grunnleggende spørsmålet i en diskursanalyse er hvorfor akkurat dette utsagnet har opptrådt og ikke et annet (Foucault, 2002c, 42). Et sentralt premiss er altså at betydningen ikke er konstant. Når betydning er fastlåst innenfor en diskurs, opparbeides en regelmessighet i utsagn og handlinger som øker motstandskraften mot endring (Neumann, 2001, 133). Likevel finnes alltid et potensial for å se verden på andre måter. I så måte er diskursanalysens formål å kartlegge de prosesser der vi kjemper om tegnenes betydning, herunder slik at noen betydningsfikseringer blir så innarbeidet at vi betrakter dem som naturlige (Jørgensen og Phillips, 1999, 36).

Det er flere måter å nærme seg dette på. Eksempler er diskursteori, CDA og diskurspsykologi (Jørgensen og Phillips, 1999; Skrede, 2017; Neumann, 2001). Jeg mener imidlertid det er et mer grunnleggende valg som må gjøres. Det handler om å avgjøre om analysen skal være rettet mot en overordnet forståelse av regelmessighet eller en detaljert gjennomgang av språkbruk.

2.2.3.1 Diskursanalyse som kartlegging av regularitet Foucaults arkeologiske metode har dannet utgangspunktet for utvikling av diskursanalysen. I denne fasen hadde han i hovedsak et deskriptivt siktemål gjennom kartlegging av utsagn og deres regelbundethet. Målet var å undersøke hvordan det er mulig å tenke på en bestemt måte (Nilsson, 2008, 61). Eksempler fra Foucaults egen forskning er undersøkelser av hvordan

37 kategorier som galskap, kriminalitet og seksualitet gis mening ved å inngå i relasjon til andre kategorier, for eksempel fornuft, sykdom, godhet, arbeid, synd og så videre. Ved å beskrive disse relasjonene kan vi forstå hvordan et fenomen gis en bestemt betydning.

Ved å utvide analysen med en genealogisk angrepsvinkel kan vi undersøke diskursens historiske og politiske konstruksjon og hvordan den fungerer (Howarth, 2007, 13). Slik kan vi sette spørsmålstegn ved våre kategorier, måten vi har inndelt historien i de store fortellingene kalt vitenskap, litteratur, filosofi, religion, historie, fiksjon og så videre (Foucault, 2002c, 36). Diskursanalysen skal gjøre det mulig å oppdage det merkverdige i det som fremstår som naturlig. Formålet er ikke å avdekke forfatterens intensjon, men å kartlegge hva teksten underforstår, utelukker og impliserer (Börjesson, 2003, 23).

Foucault var ikke interessert i galskap som et enhetlig og selvstendig objekt, for et av hans hovedpoeng er at bak dette begrepet har det befunnet seg mange og uensartede ting. Han var interessert i de reglene som tillot objekter eller individer å framtre som gale (Foucault, 2002c, 49). Disse reglene definerer et normativitetsområde med kriterier som sorterer ut de utsagn som er irrelevante, uvesentlige, marginale eller ikke-vitenskapelige for diskursen (Foucault, 2002c, 79).

Michel Foucault mente diskursen har fire grunnleggende bestanddeler: Objekter, posisjoner, begreper og teorier. Hver av disse bestanddelene kan gjøres til gjenstand for analyse. Foucault valgte selv å konsentrere sine studier om de regler som styrer produksjonen av utsagn og undersøke hvordan det strukturerer bygging av objekter (Howarth, 2007, 63-64). Andre har i større grad fokusert på begreper og tekstnære diskursanalyser.

2.2.3.2 Diskursanalyse som kartlegging av språk Mens Michel Foucault kan regnes som grunnleggeren av diskursanalyse i form av kartlegging av regelmessighet, er hans elev Jacques Derrida sentral i utviklingen av diskursanalyse i form av kartlegging av språk. Mens Foucaults analyser inntok et makroperspektiv, er Derridas dekonstruksjon rettet mot mikroplanet i den enkelte tekst (Engebretsen og Heggen, 2012, 25).

Derrida er kanskje den som gikk lengst i å avvise tidligere teorier, herunder fenomenologi og eksistensialisme, fordi de forutsetter at betydning og mening er noe positivt nærværende, til

38 og med noe førspråklig gitt. Oppgjøret oppfattet også strukturalismen i den grad strukturer også betraktes som sanne (Kemp, 1993, 111-112). Dette omfatter også Foucaults epistemè.

Derridas grunnleggende kritikk av vestens tenkning tok utgangspunkt i rollen til signifikant og signifikat, henholdsvis tegnets uttrykksside og innholdsside (Johannessen, 2018, 248-249). Tradisjonelt er tenkningen basert på at innsiden representerer essens, mens utsiden er tilfeldig og kontingent (Howarth, 2007, 47). Derrida mener derimot at utsiden, altså signifikant eller uttrykk, er det primære - det som kommer først, mens signifikat i form av representasjonens innhold kommer etterpå.

Gjennom problematisering av en rekke dikotome begrepspar, som original og kopi, tale og skrift, utviklet Derrida et diskurs-begrep som andre har lagt til grunn for en helhetlig diskursteori til bruk i samfunnsvitenskapelige analyser (Howarth, 2007, 57-58). Dette er en analyseform basert på å kartlegge hva tekster gjør fremfor å analysere hva tekster mener eller betyr, og særlig om tekstene gjør noe annet enn de sier (Engebretsen og Heggen, 2012, 25).

Det er den tekstnære diskursanalysen etter Derrida som har dominert samfunnsfagene, blant annet eksemplifisert ved gjennomgangen av makt, tekst og språk knyttet til velferdsstaten og dens profesjoner ved Eivind Engebretsen og Kristin Heggen (2012). Den tekstnære tilnærmingen innen CDA vil jeg også plassere her, selv om sentrale grunnlagsbøker i liten grad nevner Derrida (Fairclough, 2010; Skrede, 2017).

2.2.3.3 Valg av tilnærming Det kan sies at de fleste (om ikke alle) diskursanalytiske arbeider står i gjeld både til Foucault og Derrida, og de nevnes gjerne i samme åndedrag (Skrede, 2017, 74; Engebretsen og Heggen, 2012, 25). Spørsmålet er mer hvor forskeren velger å vektlegge de ulike delene av analysen: ved hovedmønstre som dannes av regelmessigheter og brudd, eller ved språkbruk som kan avsløre motsetninger mellom det som sies og gjøres.

Jeg har valgt å legge mest vekt på en overordnet analyse av rusdiskursen, men kombinert med en mer tekstnær analyse av tekstene som ligger til grunn for rusreformen. Dette er etter min vurdering mest egnet for problemstillingene som handler om subjektkonstituering, maktbruk og forholdet mellom kontinuitet og endring innenfor en diskurs som spenner bredt både i tid og omfang.

Jeg vil ta med meg noen av de analytiske teknikkene som er knyttet til mer detaljert språkanalyse. Innenfor diskursteorien etter Ernesto Laclau og Chantal Mouffe rettes analysen inn mot nodalpunkter, mesterbetegnere og myter (Neumann, 2001, 65); Jørgensen og Phillips, 1999, 63). Dette er sentrale tegn som andre tegn får sin mening i forhold til. Ved siden av å være sentrale, er nodalpunkter gjerne abstrakte og vanskelige å definere (Engebretsen og Heggen, 2012, 31). Disse tre typene av tegn har tre ulike organiserende roller: nodalpunkter (eller forankringspunkter) organiserer diskursen, mesterbetegnere organiserer identitet og myter organiserer sosialt rom (Neumann, 2001, 63). Forslag til nodalpunkt, mesterbetegner og myte innen rusdiskursen er avhengighet, narkoman og produksjonssamfunn. Dette kommer jeg tilbake til i kapitlene 4og 5.

I diskursanalysen kartlegges kampen for å fastlegge betydning, det vil si at enhver fastlegging er kontingent: mulig, men ikke nødvendig (Jørgensen og Phillips, 1999, 35-36). Tegn som har fått fastlagt sin betydning kalles moment, mens tegn som ikke har en fastlagt betydning, kalles element (Jørgensen og Phillips, 1999, 36). Elementer som er særlig åpne for ulike betydningstilskrivninger, kalles "flytende betegnere (Neumann, 2001, 65).

Analysen skal gi tilgang til hvordan virkelighetsoppfatninger skapes, opprettholdes og bestrides gjennom språk (Bratberg, 2014, 15). Språk kan her forstås som skriftlige og muntlige ytringer, men i tråd med diskursteorien etter Laclau og Mouffe mener jeg det er fruktbart å inkludere sosiale handlinger og sosiale representasjonssystem i språket som studeres innen en diskursanalyse (Howarth, 2007, 16). Både ting, handlinger, klær, arkitektur og så videre kan innen en slik diskursforståelse, analyseres som tekst (Hellum 2013:s.12).

Øyvind Bratberg (2014, 20 og 50-51) mener diskursanalysen også er egnet til å beskrive kausalitet i form av både diskursens bakgrunn og effekter. Samtidig sier han at diskursen hviler over et fellesskap som ikke er i stand til å se dens premisser eller rekkevidde (ibidem, 48). Jeg mener han ikke klarer å forklare hvordan forskeren kan avdekke en kausalitet som er umulig å gripe for andre medlemmer av det sosiale. Hvis kausaliteten eller diskursens skjulte eksistens for deltagerne trekkes for langt, har det potensial til å bryte med de vitenskapsteoretiske premissene for analysen. Å se en diskurs som kontingent - en mulig, men ikke nødvendig representasjon av verden – står i kontrast til tradisjonelle kausalitetsforklaringer. I stedet er diskursanalysen rettet inn mot å kartlegge diskursens mulighetsbetingelser.

Målet er altså ikke å finne ut hvordan verden virkelig er bak diskursen, for vi kan aldri finne en objektiv posisjon utenfor diskursen der den sosiale virkeligheten er tilgjengelig for oss direkte (Jørgensen Og Phillips. 1999, 31 og 44; Nilsson, 2008, 56). Målet mitt er derfor ikke å finne ut hva narkotika egentlig er, men hvordan språklige strukturer, sosiale praksiser og posisjoner har bidratt til rusdiskursens utforming og avgrensning. Mot et slikt bakteppe vil jeg vurdere hva slags endring rusreformen representerer.

2.2.4 Diskursens avgrensning Hvordan forskeren velger å dekonstruere diskursen, har betydning for hva som kan analyseres og hvilke spørsmål som kan stilles. En diskurs er ingen objektiv størrelse, så både avgrensning og identifisering av dens bestanddeler må til en viss grad tilpasses den enkelte studie (Foucault, 2002c, 45-46; Jørgensen og Phillips, 1999, 148-149; Börjesson, 2003, 185). Dette er utgangspunktet for noe av kritikken mot diskursanalysen, siden analyseopplegget kan virke tilfeldig. For det første mener jeg at tilsvarende valg alltid må gjøres også innenfor en forklarende statsvitenskap, men konvensjoner blant annet knyttet til kategorier som suverenitet, stat, demokrati, kjønn, sosioøkonomisk status og geografi, hindrer at valgene blir synliggjort. For det andre gjør synliggjøringen av disse valgene innenfor en diskursanalytisk ramme analyseopplegget gjennomsiktig og stiller konklusjonene åpent for kritikk.

Diskurs kan være knyttet til en helhetlig tidsånd eller epoke, der diskursen omfatter både store tidsspenn og en helhetlig tenkning om verden. Eksempler på dette er Foucaults omtale av epistemè, en orden som bestemmer hva man og ikke kan oppfatte og vite under en epoke (Kemp, 1993, 86). I et epistemè møtes politikk, vitenskap, samfunnsorganisasjoner og allmenne, diskursive forståelsesformer (Börjesson, 2003, 34-35). Foucault skilte her mellom renessanse, klassisk periode og moderne periode (Howarth, 2007, 61). For mange samfunnsvitenskapelige analyser blir dette for grovmasket (Jørgensen og Phillips, 1999, 22; Börjesson, 2003, 37; Engebretsen og Heggen, 2012, 31; Neumann, 2001, 86-87). Et alternativ kan være å skille mellom samfunnsområder eller domener, for eksempel vitenskapelig, religiøs, politisk og økonomisk diskurs som beskriver et større aspekt eller felt av virkeligheten (Howarth, 2007, 72). Eller det kan knyttes til fag eller disipliner, som helsediskurs kontra psykologisk eller økonomisk diskurs. Det er da viktig å vurdere diskursens spredning, for eksempel er det ikke nødvendigvis slik at straffediskurs best studeres i fengsler, men kanskje like mye i skoler,familier, i det militære og så videre (Dean,

2010, 31). Mats Börjesson anbefaler å ta utgangspunkt i heterogene diskurser, for eksempel slik Foucault gjorde med fornuft og galskap (Börjesson, 2003, 185). I materialet om den narkomane mener jeg den avhengige kontra den uavhengige utgjør et slikt begrepspar.

Norman Fairclough deler diskurser inn i ulike nivåer i form av hoveddiskurser og underordnede diskurser (Hellum 2013:s.60). Dette er en videreføring av Michel Foucaults beskrivelse av "diskursens orden" (Foucault 1999a). Overordnede diskurser kan da være knyttet til samfunnsområder eller domener som økonomi, politikk og vitenskap. Underordnede diskurser kan være samfunnets behandling av galskap, kriminalitet og seksualitet som da i større eller mindre grad er preget av de overordnede diskursene.

Mitt mål er å tegne et grunnleggende bilde av hvordan rusdiskursen fungerer innenfor to domener som henger nøye sammen innenfor Foucaults forståelsesramme, nemlig vitenskap og politikk. Innenfor hver av disse overordnede diskursene, kan det være ulikt innslag av disipliner som medisin, psykologi, sosialfag, økonomi og jus. Jeg vil da være tydelig på hvilken overordnet diskurs jeg beskriver, slik at diskursens lagdeling kan fremtre på en distinkt måte. Jeg har imidlertid ikke som ambisjon å beskrive et helhetlig epistemè.

2.2.5 Ideologi "Ideologi" forstås på svært ulike måter i ulike tradisjoner. Tradisjonelt forstås ideologier som systemer av ideer og overbevisninger som representerer ulike samfunnsgruppers interesser, eller forvrengte og falske former av bevissthet som står i strid med vitenskapelig kunnskap (Howarth, 2007, 71). Det kan sammenlignes med Ronald Barthes' begrep "myte", altså de dominerende verdiene og oppfatningene i et samfunn (Johannessen et. al., 2018, 265). Felles er et syn på at mytene eller ideologiene tjener bestemte interesser.

Flere diskursanalytiske retninger opererer med et ideologibegrep som en del av den marxistiske arven. Dette kan beskrives som en frossen forståelse av tingenes orden som hindrer en i å se tingene som de virkelig er (Neumann, 2001, 39). Innen CDA etter Norman Fairclough forstås ideologi som representasjoner av verden som bidrar til å etablere og opprettholde maktrelasjoner, dominans og utnyttelse (Skrede, 2017, 21; Jørgensen og Phillips, 1999, 75 og 86). Diskurser er ideologiske i den grad de bidrar til å opprettholde eller utfordre

42 slike maktrelasjoner12, og ved siden av totalitære ideologier som fascisme og nazisme, er forskere i denne tradisjonen opptatt av kapitalismen som ideologi (ibidem; Fairclough, 2010, 11).

Foucault skilte ikke mellom ideologier og andre bilder av verden, for eksempel vitenskapelige, som alle er diskursive og må analyseres på samme måte (Howarth, 2007, 71). Et marxistisk ideologibegrep innebærer at noen har eksklusiv tilgang til en essensiell sannhet som historien steg for steg beveger seg nærmere. Dette var bare mulig innenfor det moderne forståelsesregimet. I tillegg forutsetter ideologien et sentrert subjekt og en underordning under økonomien (Hörnqvist, 2012, 52; Nilsson, 56-57). Dette bryter altså med flere av forutsetningene for sosialkonstruksjonistisk forskning generelt og for Foucaults tilnærming spesielt.

Mats Börjesson mener Fairclough opererer innenfor en klassisk marxistisk forståelse, men der begreper har byttet navn for å endre teoretisk innretning. Ideologi har blitt diskurs, praksis har blitt til diskursive praksiser, hegemoni har blitt utestengning og så videre (Börjesson, 2003, 179-180). Her består da en tradisjonell ideologiforståelse i form av et falskt verdensbilde som kan avsløres. Denne tilnærmingen innehar da de samme svakhetene som marxismen selv, nemlig hvordan vi kan avgjøre at marxismen ikke er en borgerlig ideologi som bør avsløres. Hvem kan avsløre ideologier og på hvilket grunnlag? Dette forblir også ubesvart innenfor Faircloughs kritiske diskursanalyse.

På denne bakgrunn ser jeg ikke noe behov for, eller noen vitenskapsteoretisk holdbar metode for, å inkludere et marxistisk ideologibegrep i denne analysen.

2.2.6 Forholdet til det ikke-diskursive Foucault opererte med et skille mellom diskursive og ikke-diskursive praksiser (Foucault, 2002c, 195; Howarth, 2007, 60; Nilsson, 2008, 60)13. CDA har videreført dette skillet i form

Makt forstås her ikke kun som undertrykkende, men også som produktiv i tråd med Foucaults forståelse (Skrede, 2017, 27-28).

43 av at symbolverdenen bestående av språk, bilder, film og andre meningsressurser analyseres som diskurs, mens andre analysemåter kreves for å analysere det sosiale, institusjoner og så videre (Skrede, 2017, 23, 37 og 71; Jørgensen og Phillips, 1999, 73-74 og 79)14. Dette står i kontrast til forståelsen innenfor diskursteori og diskurspsykologi, der menneskets forhold til verden er grunnleggende diskursivt. Dette innebærer ikke en fornektelse av at sosiale fenomener har materielle effekter, eller at det finnes en fysisk virkelighet utenfor diskursen, men det er en følge av at fenomener kun får mening gjennom diskurs (Jørgensen og Phillips, 1999, 113; Howarth, 2007, 119).

Selv om Foucault beskrev relasjoner mellom tekst, sosiale praksiser og institusjoner, mente han at alt var innenfor diskursen og kunne analyseres med de samme verktøyene. Han understreket at det ikke finnes noe prediskursivt forsyn som legger verden til rette for vår skyld. Han beskriver det som fravær av et leselig ansikt vendt mot oss. I stedet er diskursen en vold vi utøver mot tingene, eller i det minste som en praksis vi påtvinger dem (Foucault, 1999a, 30; Hörnqvist, 2012, 106-107)15. Like fullt mener Espen Schaanning at forholdet mellom det diskursive og det ikke-diskursive blir stående uavklart hos Foucault (Neumann, 2001, 82).

Samlet sett mener jeg det er gode grunner til å analysere alle fenomener med de samme verktøyene innenfor en diskursanalytisk forståelsesramme. Diskursene foregår i virkeligheten snarere enn å avspeile den (Börjesson, 2003, 32), og å skille mellom diskursive og ikke- diskursive praksiser blir som å lage et skille mellom ulike virkeligheter. Kroppen har en ikke- diskursiv eksistens, men vi betrakter den aldri i et diskursfritt vakuum (Börjesson, 2003, 39). Når vi kjenner smerte, så har både kroppen og smerten en ikke-diskursiv realitet. Idet vi

Se også Espen Schaannings etterord i Foucault, 1999a for en beskrivelse av disse sammenhengene.

Kritisk diskursanalyse har etter hvert fjernet seg fra det sosialkonstruksjonistiske utgangspunktet og blitt en del av den britiske retningen som er kalt "kritisk realisme" med et skille mellom det empiriske, det faktiske og det virkelige domene (Skrede, 2017, 80). Jeg oppfatter at dette også ligger bak skillet mellom diskursive og ikke-diskursive praksiser.

Se også Jørgensen og Phillips, 1999, 101-102 for både en kritikk av og forslag til løsning på det problematiske skillet mellom diskursive og ikke-diskursive praksiser.

44 registrerer smerten og tar den inn i vår bevissthet, er det imidlertid ikke smerten i seg selv som formuleres for oss, men den mening den har for oss. Smerten får altså et diskursivt avtrykk eller en diskursiv representasjon for oss (Nilsson, 2008, 65).

Bruk av rusmidler har visse biokjemiske effekter på hjernen. Rusmidler påvirker signaloverføringen mellom nevroner ved å endre nevrotransmisjonen. Endringene er spesifikke for hvert rusmiddel, og det kan føre til både forsterkning og blokkering av nevronenes reseptorer (Mørland og Waal, 2016, 26; Evjen et. al, 2012, 63). Disse effektene på hjernen må vi regne som gitt uavhengig av diskurs. Likevel opplever mennesker virkningen av rusmidler svært ulikt, og de samme rusmidlene kan gi opphav til ulike typer rus. Det er også gjort forsøk som viser at oppførsel påvirkes mer av troen på å ha drukket alkohol enn faktisk å innta det, selv om dette i hovedsak gjelder ved mindre mengder (Mørland og Waal, 2016, 59-60). Og selv om rusmidlene skulle gitt alle mennesker de samme virkningene hver gang, ville opplevelsene likevel betydd ulike ting for ulike mennesker. Dette illustrerer etter mitt syn at fysiske og fysiologiske fenomener ikke kan forstås uavhengig av diskurs. Når vi analyserer samfunn og politikk, er det meningsdimensjonen som står i sentrum.

2.3 Politikk Hva som kan være gjenstand for statsvitenskapelige studier, er nært knyttet til definisjonen og forståelsen av politikk. En vid definisjon inkluderer alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet, mens en snever definisjon begrenser studiet til offentlig beslutningsaktivitet og rammene som styrer individers og gruppers deltagelse i prosessen frem til offentlige vedtak (Østerud, 2014, 15).

Ut fra Foucaults forståelse av staten som desentrert og makten som sirkulerende mellom posisjoner i samfunnet, følger en annen forståelse av det politiske. Laclau og Mouffe forstår politikk som å organisere samfunnet på en bestemt måte, og dermed utelukke alle andre mulige måter (Jørgensen og Phillips, 1999, 47). Iver B. Neumann forstår all kamp om å fastlåse språkets betydning som politisk (Neumann, 2001, 60). I dette ligger både aktiviteter knyttet til å etablere, opprettholde og endre diskurs. Innen en diskursanalytisk ramme er dermed alle tekster politiske, fra dagboknotater til rettsprotokoller og kinoprogrammer. På

45 tross av dette, har jeg valgt tekster fra den offentlige beslutningsaktiviteten i Stortinget og regjeringen som studieobjekt, ved siden av vitenskapelig tekstproduksjon.

Mens Laclau og Mouffe har fokus på organiseringen av samfunnet, har Neumann fokus på all diskursiv aktivitet. Jeg mener institusjonaliseringen av vedtaksaktivitet gjennom valg- og partisystem, parlamentarisme og differensiering mellom det lovgivende, utøvende og dømmende, har stor betydning for den diskursive kampen i samfunnet. For å forstå hvordan meningskonstitueringen skjer på en bestemt måte innenfor rusreformen, mener jeg derfor tekster fra disse institusjonene er av særlig betydning. Disse tekstene forteller imidlertid ikke nødvendigvis mye om de verdensbildene som på denne måten er utelukket, og som nevnt i avsnitt 1.6, kunne en utvidelse til flere meningsressurser, for eksempel fra massemedier, sosiale medier og populærkultur, vært interessant for å skape et mer helhetlig bilde av meningskampen. Det har imidlertid ikke vært mulig innenfor rammene for denne analysen.

Politisk makt kan også beskrives som en kjerne bestående av de tradisjonelle statsinstitusjonene som parlament og regjering, men flere lag omkring som byråkrati, media og så videre (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 17-18). Denne kan kontrasteres med kunnskapsmakt og innbyggermakt (ibidem, 19-22). Ut fra en slik forståelse kan det være naturlig å ta utgangspunkt i kjernen, for så å supplere med analyse av flere lag når det er mulig eller ønskelig.

Denne strukturelle eller poststrukturelle forståelsen av politikk står i kontrast til den handlingsorienterte forståelsen, for eksempel representert ved Hannah Arendt. Hun ville fjerne alle bakenforliggende forklaringsfaktorer, determinisme og skjebnetro og fokusere på menneskets frihet (Hagtvet, 1993, 350). Nettopp fraværet av menneskets frihet er en av innvendingene mot det diskursanalytiske politikkbegrepet. Siden mening ikke er en fasttømret struktur, men noe som hele tiden er i endring, er kritikken mer rettet mot Althussers og den tidlige Foucaults strukturforståelse enn de senere teoriene som er utarbeidet. Endring kan for eksempel skje gjennom sosiale bevegelser som endrer en diskurs eller skaper en ny, kunst som stokker om på sansekategorier eller vitenskaper som redefinerer et saksfelt. Kort sagt omfatter endring alle strategier som presenterer nye måter å være i verden på (Neumann, 2001, 170). Jeg vil dermed si at denne forståelsen kombinerer det strukturelle og handlingsorienterte, det kollektive og individuelle på en bedre måte enn andre teorier om samfunnet, selv om dette i større eller mindre grad vil forbli et samfunnsvitenskapelig problem siden våre modeller aldri vil kunne gjenspeile virkeligheten.

Min forståelse av politikk og endring er inspirert av den franske filosofen Jacques Ranciére16. Han bygger både på Kant og Foucault når han sier at politikk består av det vi kan se og det vi kan si noe om, herunder oppdeling av tid og rom, av det synlige og usynlige, av tale og støy. Rammene avklarer også hvem som har kompetanse til å se og å uttale seg (Ranciére 2012b, 12). En slik forståelse av politikk forklarer også den rollen han gir kunst i politisk handling og politisk endring, siden kunst har potensial til å endre hvordan vi sanser gjennom nye estetiske regimer (ibidem: s.15-16, 32-33). Et estetisk regime eller fortolkningsregime definerer modeller for tale og handling, og slik Ranciére beskriver det, "etablerer kart over det synlige"(ibidem: s.56).

En tekst utgjør et utsnitt av dette kartet og kan gi tilgang til det aktuelle fortolkningsregimet. Et mål er da å sette ord på noe av det tause og kaste lys over det usynlige, i form av å identifisere et eventuelt uutnyttet meningspotensial i tekstene som studeres.

2.4 Politikk og vitenskap Etter annen verdenskrig vokste det frem et ekspertstyre med myndighet til å produsere sannhet (Nilsson, 2008, 168). Senere ble denne funksjonen i større og større grad flyttet til massemediene (ibidem, 180). I de sosiale medienes tidsalder, kan studier av sannhet få nye dimensjoner. Kunnskapsmiljøer spiller imidlertid fortsatt en sentral rolle i samspill med det politiske systemet, også når det gjelder narkotika.

Foucault tok avstand fra to ytterpunkter i forståelsen av forholdet mellom vitenskap og politikk. Den ene sier at vitenskap bidrar med sann viten til det politiske systemet, mens den andre at vitenskap tjener bestemte politiske interesser (Howarth, 2007, 72). Det må heller forstås som at de gjensidig forsterker hverandre gjennom å bygge opp en rasjonalitet basert på samme styringsmentalitet (Foucault, 2014, 272). Makt og viten forutsetter hverandre

Ranciere og Foucault underviste en kort periode samtidig ved det radikale eksperimentuniversitetet i Vincennes i utkanten av Paris (Eribon, 1991, 287-289). Ranciere var også en av Althussers elever, og han har uttrykt at han har blitt påvirket av Foucaults tenkning. Utover dette har jeg ikke funnet flere forbindelseslinjer mellom dem.

47 gjensidig, og en konsekvens er at politikk og vitenskap ikke bør behandles som to atskilte domener (Ilstad et. al., 101-102).

Flere internasjonale miljøer bidrar med rapporter, statistikk og politiske notater til det norske beslutningssystemet når det gjelder narkotikapolitikk. Eksempler er EMCDDA (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction), CASA (the National Center on Adiction and Substance Abuse at Columbia university), CND (Commission on Narcotic Drugs), NIDA (National Institute on Drug Abuse) og WHO (World Health Organization). Flere miljøer i Norge bidrar på samme måte, som SERAF (Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet I Oslo), SSB (Statistisk sentralbyrå), Kripos (Kriminalpolitisentralen), NPR (Norsk pasientregister), Helsedirektoratet, KPR (Kommunalt pasient- og brukerregister), kommuner og Folkehelseinstituttet, herunder også det tidligere SIRUS (Statens Institutt for Rusmiddelforskning) som ble en del av Folkehelseinstituttet fra 1. januar 2016. I tillegg foregår mye vitenskapelig arbeid av enkeltforskere og institusjoner som bidrar til den samlede sannhetsproduksjonen knyttet til rus. Jeg har sett det som viktig at denne delen av makt/kunnskapsrelasjonene som Foucault var opptatt av, gjenspeiles i analysen. Sannheter og beslutninger om rus tilhører ikke ulike domener. Det tas mange beslutninger innen de vitenskapelige og faglige institusjonene, for eksempel definisjoner av avhengighet, grenser for når bruk er skadelig, klassifisering av sykdommer, kategorisering i kriminalstatistikk og så videre. På samme måte produserer det politiske systemet mange sannheter, for eksempel om en bruker er syk og / eller kriminell, om noe er et statlig ansvar og så videre. Det er egentlig ikke noe klart skille mellom hva som er en beslutning og hva som er en sannhet. Dette er et viktig bakteppe for gjennomgang av den vitenskapelige fortellingen i kapittel 4 og den politiske fortellingen i kapittel 5. Begge omhandler både sannheter og beslutninger.

Foucault behandlet det politiske fra to kanter: som politisk aktivist og som forsker (Nilsson, 2008, 152). Engasjementet, blant annet for regimeendringen i Iran, begrunnet han i forandring av hva det vil si å være menneske og fremveksten av en ny subjektivitet (ibidem, 163-164). Sannhet, makt og subjekt er uløselig knyttet sammen i Foucaults tenkning.

2.5 Subjektet Michel Foucault uttalte at hans mål har vært å skape en historie om de ulike måtene mennesker gjøres til subjekt i vår kultur (Howarth, 2007, 93; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 142). Han knytter dette også til en definisjon av diskurs som praktiske handlinger som systematisk bygger det objektet det snakker om (ibidem, 16). Eller historisk spesifikke meningssystemer som bygger subjekts- og objektsidentiteter (ibidem, 17). Dette illustrerer den nære koblingen mellom diskurs og subjekt, og siden tegn får sin betydning i relasjon til andre tegn, gjelder dette også for subjektet. Vår identitet eller subjektposisjon konstitueres i relasjon til tegn og handlinger, subjekter og objekter innenfor diskursen.

I ulike diskurser eller innen ulike domener har vi forskjellige subjektposisjoner vi snakker og handler ut fra, for eksempel som arbeider, mor og norsk17. Denne spredningen av våre mulige posisjoner, er bakgrunnen for det som har blitt kalt en "desentrering av subjektet"(Howarth, 2007, 75 og 93; Jørgensen og Phillips, 1999, 17). Å skifte mellom ulike subjektposisjoner skjer ofte umerkelig, men det kan oppstå konflikt der ulike diskurser forsøker å definere det samme sosiale rommet. Jørgensen og Phillips benytter partivalg som eksempel, der posisjonene som feminist, kristen og arbeider kan være i konflikt (1999, 54).

Innen diskursteorien regnes subjektet som overdeterminert, altså at det alltid finnes muligheter for å identifisere seg på ulike måter i en bestemt situasjon. Derfor regnes en gitt identitet som mulig, men ikke nødvendig (Jørgensen og Phillips, 1999, 56). Når konflikten mellom uforenelige posisjoner er uløselig, sier Laclau og Mouffe at det har oppstått "antagonisme". Da kan identiteten ikke lengre stabiliseres innenfor et meningsfullt system av forskjeller (Howarth, 2007, 123).

Selv om identitet hele tiden kan endres, er noen posisjoner mer stabile enn andre. Når en posisjon er dominerende, kan det benevnes som "masterstatus", et begrep som er benyttet når rollen som rusbruker eller narkoman har blitt dominerende i et menneskes liv (Sandberg og

Dette er beslektet med det sosiologiske begrepet "rolle", men subjektposisjonsbegrepet er mer grunnleggende. Dette er en posisjon som i større grad definerer hva du kan si og gjøre. Enkelt sagt er roller knyttet til institusjoner, mens subjektposisjoner er knyttet til diskurser (Neuman, 2001, 117). Analyse av roller kan imidlertid ligge nært opp til forståelsen av subjektposisjoner innenfor en diskursanalyse (Johannessen, 2018, 218-219).

Pedersen, 2010, 48). I tråd med begrepsavklaringen i avsnitt 2.2.3.3, vil jeg benytte begrepet "mesterbetegner".

Det er altså ikke subjektet i seg selv Foucault fokuserer på, i alle fall ikke før de siste bindene av seksualitetens historie, men de ulike posisjonene subjektet kunne innta i diskursen. Foucault var dermed en kritiker av et essensialistisk menneskesyn, som i den klassiske liberalismen (Nilsson, 2008, 180). Menneskets utvikling er ikke naturgitt og følger ikke en forutbestemt klatring mot høyere stadier, men skapes av historien og av de diskurser, institusjoner, relasjoner og handlinger vi inngår i (ibidem, 188).

Foucaults forståelse av liberalismen er en viktig forutsetning for å forstå hans teoretisering av makt og subjekt i moderne stater. Han betrakter ikke liberalismen som et allment prinsipp som kan overføres på alle økonomier, men at det er et taktisk instrument eller en strategi for en del land for å oppnå økonomisk hegemoni (Foucault, 2014, 110). Den liberalistiske statstenkningen som vokste frem på 1700- og 1800-tallet, kjennetegnes ifølge Foucault blant annet av økt oppmerksomhet om risiko og en utvidelse av kontrollmekanismene (Foucault, 2014, 78 og 305). Dette står i kontrast til friheten som liberalismen ellers forbindes med, og Foucault er ikke med på å si at enkeltmenneskers frihet er større under et liberalistisk styresett sammenlignet med andre alternativer (ibidem). Han sier imidlertid heller ikke det motsatte, nemlig at liberalismen har redusert den enkeltes frihet. Han mener i stedet at spørsmålet om mengden frihet er irrelevant. Jeg mener det må forstås slik at friheten alltid vil begrenses av rådende maktrelasjoner og maktteknikker, og disse relasjonene og teknikkene må derfor identifiseres og analyseres konkret i det enkelte tilfellet.

Graden av frihet tolkes ulikt av forskjellige teoretikere. Menneskene kan sies å være så frie som diskursen tillater (Neumann, 2003, 20). De diskursive formasjonene gjør noen handlinger naturlige, normale og ønskelige, mens andre valg er unaturlige eller rett og slett utenkelige. Vi er imidlertid ikke forhindret fra å bryte mønstrene. Vi har alltid mulighet til å gjøre valg som i større eller mindre grad er i overensstemmelse med diskursen (Nilsson, 2008, 65-66). Her utviklet også Foucault sine teorier seg fra den strukturalistiske fasen på 60-tallet der diskursive mønstre gav svært lite rom til subjektets frihet, via 70-tallets analyse av dominansforhold til de to siste bindene av Seksualitetens historie med vekt på selvteknikker og stor mulighet for motstand mot rådende diskurser (Howarth, 2007, 94-95).

"Subjekt" har to betydninger på fransk: aktør som styrer sine handlinger, og undersått som er underkastet landets styring (Hörnqvist, 2012, 37; Neumann, 2001, 16; Karl Lydén i Foucault, 2008c, 42). Denne dobbeltheten spiller Foucault på bevisst, blant annet knyttet til at rollen som hersker og underkuet kan veksle fra situasjon til situasjon (Hörnqvist, 2012, 52). Vi er alle "underkuede herskere", også i forhold til oss selv der noe blir løftet frem og noe blir skjøvet i bakgrunnen (ibidem, 37-38).

Foucault beskriver hvordan subjektkonstituering skjer gjennom normaliserende teknikker der makt og kunnskap er vevd sammen. Et eksempel kan være den makten som ligger i inndelingen av elever i klasser, med utviklingspsykologiske teorier som utgangspunkt (Börjesson, 2003, 36). Tilsvarende kan anføres når det gjelder pasienten, forbryteren, soldaten, arbeideren, kvinnen og så videre (ibidem, 37). Hele tiden benyttes en målestokk for å rangere individer i forhold til hverandre, og de som avviker i større grad fra normalen, fungerer som et korrektiv for de andre. Det er på den måten ikke avvikeren som korrigeres, men de "normale". På den måten blir de avvikende som barn, syke og narkomane de mest individualiserte i Foucaults univers (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 55).

Skapelsen av mennesket knytter Foucault til fremveksten av menneskevitenskapene som psykologi, økonomi og biologi innenfor det moderne prosjekt. Siden han opplevde at det moderne prosjekt gikk mot slutten, mente han også at mennesket slik vi kjenner det i dag, vil forsvinne (Nilsson, 2008, 48). Kunnskapen om mennesket etableres ved hjelp av fortolkningspraksiser fra vitenskaper som biologi, politisk økonomi og filologi. I disse fagene er imidlertid mennesket i ferd med å bli erstattet av strukturer, og han mente de ikke lengre burde kalles humanistiske vitenskaper (Kemp, 1993, 87-88). siden historiske produkter er dømt til å forsvinne, gjelder dette også mennesket (Schaanning, 1993, 409-410). Ved avslutning av The order of things spår han derfor menneskets død: "If those arrangements were to disappear as they appeared, if some event of which we can at the moment do no more than sense the possibility – without knowing either what its form will be or what it promises – were to cause them to crumble, as the ground of Classical thought did, at the end of the eighteenth century, then one can certainly wager that man would be erased, like a face drawn in sand at the edge of the sea." (Foucault, 1970, 388). Foucault-kritikeren Hicks mener dette beviser Foucaults antihumanistiske prosjekt (2014, 206). Hicks mener han kombinerte det verste fra to verdener: Heideggers antihumanisme og Nietzsches vilje til makt (ibidem, 81).

Jeg vil i stedet si at for Foucault er mennesket både konstruert og med mulighet til å konstruere seg selv. I dette ligger muligheter til å legge tidligere umenneskelighet bak oss.

2.6 Vitenskapsteoretisk og metodisk oppsummering "Å forstå mennesket er å forstå et vesen som selv er i stand til å forstå og å forstå seg selv"(Asbjørn Aarnes i Skjervheim, 1996, 20). Dette var Skjervheims sterkeste kritikk mot postmodernismen, nemlig at den ikke behersket refleksjonsproblematikken, altså filosofiens evne til å gjøre rede for forutsetningene for sin egen eksistens (Skjervheim, 1996, 160). Dette kalles den doble refleksjon, altså å benytte forskningens teorier mot teoriene selv, noe som er nødvendig for å unngå selvrefererende inkonsistens (ibidem, 162).

I denne oppgaven legger jeg et sosialkonstruktivistisk vitenskapssyn til grunn, i kontrast både til en positivistisk og hermeneutisk grunnholdning. Dette betyr imidlertid ikke at jeg frigjør meg fra statsvitenskapelige krav til intersubjektivitet eller etterprøvbarhet, altså skal andre kunne følge trinnene i analysen og forstå hvordan konklusjonene har fremkommet (Badersten og Gustavsson 2012, 10 og 123).

I analysen følger jeg en diskursanalytisk tilnærming inspirert av Foucault, der jeg legger større vekt på overordnet regelmessighet enn språklig nærlesing.

Jeg har en vid forståelse av politikk og vil se nærmere på makt/kunnskapskonstellasjoner innenfor rusdiskursen. Dette innebærer å analysere tekster både fra det vitenskapelige og det politiske domenet, men det innebærer også en nærmere gjennomgang av maktrelasjoner og maktteknikker. Ulike tilnærminger til og forståelser av makt vil jeg presentere i kapittel 3. Målet er at analyse av maktteknikker og subjektkonstituering skal synliggjøre kjennetegn ved styringen av befolkningen med rusreformen som utgangspunkt.

Kapittel 3: Makt

Hva er sammenhengen mellom beslutningspolitiske tekster og den virkeligheten befolkningen opplever? En slik sammenheng forutsetter at beslutningstagerne besitter, utøver eller representerer en form for makt. Makt kan defineres, forstås og studeres på et nærmest uendelig antall måter.

Nedenfor vil jeg presentere to ulike tilnærminger til makt. Forståelsen av makt innen de to tradisjonene kan knyttes til synet på konsensus. Er makt til stede der personer eller grupper ut fra en åpen diskusjon og kraften i de bedre argumenter samler seg om et felles syn? Hovedtradisjonen innen statsvitenskap vil svare "nei" på dette spørsmålet (Østerud, 2014, 32). Den alternative tradisjonen etter Michel Foucault vil imidlertid spørre hvilke verdensbilder som har gjort denne enigheten mulig, og hvilke verdensbilder som kan sies å ha blitt konkurrert ut (Neumann og Sending, 2003, 7). Nedenfor vil jeg beskrive styrker og svakheter ved disse to tradisjonene, og jeg vil begrunne den maktforståelsen jeg har valgt å legge til grunn for analysen.

3.1 En tradisjonell tilnærming til makt Ut fra en allmenn forståelse kan makt beskrives som det som får noe til å skje (Engelstad, 2009, 13). I samfunnsfaglig sammenheng har det vært fokus på intensjoner og ressurser hos aktøren som får noe til å skje, og en oppsummerende definisjon kan da være evnen til å nå sine mål (Østerud, 2014, 31).

Den statsvitenskapelige interessen for makt føres gjerne tilbake til Niccolò Machiavelli (1469-1527) som på begynnelsen av 1500-tallet blant annet gav praktiske anvisninger for hvordan makt kunne erobres og beholdes under ulike betingelser uavhengig av maktens legitimitet eller konsekvenser. Dette kommer særlig til uttrykk i verket Fyrsten (Machiavelli, 1948), noe som feilaktig har blitt oppfattet som uttrykk for hans politiske idealer (Engelstad, 2009, 14). Machiavellis arbeid representerer likevel politikkens løsrivelse fra moralen (Østerud, 2014, 24). Dette har blitt skoledannende for en retning innen statsvitenskap der

53 fokuset er på de ressurser aktører har til å forfølge sine interesser, særlig innen internasjonal politikk (ibidem).

Senere vitenskapelige bidrag til å definere makt i samfunnsfaglig sammenheng har blant annet kommet fra Max Weber, Robert A. Dahl og Steven Lukes. Felles for disse er at makt knyttes til personer eller organisasjoner som ved hjelp av ressurser (herunder også posisjoner, karisma osv.), dagsordenkontroll eller ideologi får andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort (Engelstad, 2009, 15-17; Weber, 1971, 91-104; Lukes, 1974; Østerud, 2014, 33-34; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 29).

Jeg mener begge de offentlige maktutredningene i Norge bygger på en slik tradisjonell maktforståelse. I den første som pågikk fra 1972-1982 med Johan P. Olsen og Gudmund Hernes som sentrale skikkelser, ble makt definert som kontroll over de ressurser som kreves for å avgjøre de utfall som aktørene har interesse av (Østerud, 2014, 33). Makt- og demokratiutredningen som pågikk fra 1998-2003 under ledelse av Øyvind Østerud bygget på en flerdimensjonal maktanalyse (Østerud et. al., 2003, 15). Likevel ble makt definert som evnen til å gjøre en forskjell, nå et mål eller skape en virkning (ibidem). De sier at ulike typer makt (de nevner politisk, økonomisk og ideologisk) formes i et samspill mellom strukturelle rammer og tilsiktet handling (ibidem, 18).

Disse klassiske bidragene til maktforståelse har blitt kritisert og problematisert (se for eksempel Andenes et. al, 1981a, for en kritikk av maktperspektivet i den første maktutredningen, og Neumann og Sending, 2003, for et alternativ til Makt- og demokratiutredningen). Maktmodellene har blitt modifisert på viktige måter, blant annet knyttet til aktørers begrensede rasjonalitet (Engelstad, 2009, 22; Østerud, 2014, 36-38). Maktutredningene bestod også av mange bøker og utgivelser med ulike tilnærminger til makt, for eksempel en analyse av norsk bistandspolitikk av Terje Tvedt som kan sies å ligge nær en alternativ maktforståelse (Tvedt, 2003). Bildet er derfor ikke entydig.

Jeg mener den tradisjonelle maktforståelsen forutsetter en virkelighetsforståelse der ulike aktører har klart definerte mål og interesser, og der en analyse kan gi svar på hvem som får gjennomslag og hvorfor. Dette bryter med et sosialkonstruksjonistisk utgangspunkt, slik jeg gjorde rede for i avsnitt 2.1, der mål og interesser ikke er objektive eller gitte størrelser. Uavhengig av vitenskapsteoretisk ståsted, mener jeg den tradisjonelle tilnærmingen til makt kommer til kort der mål og interesser er utydelige, eller der aktører handler forskjellig på tross

54 av tilsynelatende sammenfallende mål. Der bred konsensus dekker over underliggende maktforhold, er det også behov for en annen tilnærming til makt, noe Tvedt sin analyse av bistandsfeltet dokumenterer.

Situasjonen på rusfeltet er at ulike partier og deltagere innen vitenskap og politikk ser ut til å være enige om mål både knyttet til å begrense bruken av rusmidler og å redusere rusmidlenes skadevirkninger. Ved å fokusere på interesser og mål, mener jeg viktige aspekter ved maktforholdene kan gå tapt, ikke minst de virkelighetsbildene som deltagerne i beslutningsprosessen deler og som det ikke settes spørsmålstegn ved. Dette kunne knyttes til maktens tredje ansikt, det som er kalt strukturell eller ideologisk makt ut fra Steven Lukes' terminologi. For det første har denne maktformen vist seg vanskelig å analysere i praksis (Østerud, 2014, 33). For det andre handler dette fortsatt om hvordan aktører bevisst former andres interesser og mål, ikke om hvordan verdensbilder er med å forme både den som styrer og den som blir styrt18. Jeg mener det derfor er behov for en alternativ tilnærming til makt i denne analysen.

3.2 En alternativ maktforståelse Tom Johansen introduserte som del av kritikken av den første maktutredningen, et todelt maktbegrep. Dette innebar et skille mellom direkte, mellommenneskelig makt som minner om den tradisjonelle maktforståelsen, og makt i form av et trykk fra menneskets fysiske og sosiale omgivelser som tvinger mennesker til å handle på bestemte måter (Johansen, 1981, 104-105). Jeg synes det er interessant at et slikt perspektiv ble introdusert så tidlig i tilknytning til et klart statsvitenskapelig saksfelt, mens det likevel skulle ta lang tid før alternative forståelser av makt fikk fotfeste i den norske statsvitenskapelige forskningen.

I Min historie beskriver Michelle Obama hvordan en nederlagsfølelse preget nabolaget der hun vokste opp blant svarte i Chicago. Frykten for nederlaget ble forsterket av et avisinnlegg der skolen deres ble beskrevet som en slum preget av ghettomentalitet, og mange barn og foreldre tilpasset seg bildet som ble skapt (Obama, 2018, 41-45). Her kan det være vanskelig

Jeg registrer at denne tredje dimensjonen ved makt i noen sammenhenger blir sidestilt med Michel Foucault sin forståelse av makt (Skrede, 2017, 29). Jeg mener dette blir noe misvisende, blant annet som følge av ulik subjektforståelse, noe jeg vil komme tilbake til i det følgende. 55

å peke på en aktør som har en interesse i endringene og som får disse til å skje. I stedet er det en forestilling eller et verdensbilde som blir delt av beboerne og skriveren av avisinnlegget, og når mange nok opptrer som om dette verdensbildet stemmer, blir dette konstituerende for utviklingen i området. Her kan makten altså identifiseres i form av et trykk utenfra, for å følge Johansens terminologi. Makt som kan identifiseres gjennom at noe fremstår som normalt og slik blir styrende for individers handlinger, er senere beskrevet i Makt- og globaliseringsutredningen under ledelse av Iver B. Neumann og Ole Jacob Sending (2003). Denne maktforståelsen er også lagt til grunn for enkelte sosialfaglige og sosiologiske analyser i Norge (se for eksempel Kroken og Madsen, 2016; Engebretsen og Heggen, 2012).

Denne alternative tilnærmingen til makt kan føres tilbake til Michel Foucault, selv om han selv også trakk veksler på andres arbeid (Neumann, 2003, 12). Mye av Foucault sitt forfatterskap problematiserer rollen til ulike profesjonsutøvere som psykiatere og institusjoner som fengsler. Den makten de utøver, er ikke intensjonell i tradisjonell forstand. Maktrelasjoner veves inn i et sett av ulike praksiser og forvaltes ikke av et subjekt, verken individuelt eller kollektivt, men inngår i et sett praksiser som blir adoptert og transformert (Schaanning, 2000, 109). Makten må ifølge Foucault ikke analyseres som noe en aktør har og utøver, mens en annen adlyder. Det må heller analyseres som et fenomen som sirkulerer og som bare fungerer i en sammenheng der alle er i posisjon både til å utøve og adlyde (Foucault, 2008c, 42).

Et hovedpoeng er at kunnskap alltid hviler på et sett maktstrategier (Foucault, 1991, 27). Kunnskap er aldri nøytral. Særlig har han et kritisk blikk på de sannhetsspill som finner sted innenfor de nye vitenskapene rettet mot mennesket ("Självteknologier" i Foucault, 2008a, 263-264; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 96). Hvis kunnskap betraktes som en nøytral gjengivelse av sannhet uten et forhold til makt, er det skadelig, og det river mennesket løs fra det sanselige og fra selve sanseevnen (Foucault, 2008b, 144). Det betyr ikke at han mener vi ikke skal søke kunnskap, men at vi skal holde øynene åpne for de maktstrategier som følger med på lasset. Han peker blant annet på pedagogikkens forhold til barnet, medisinens forhold til kvinnen og demografiens regulering av fødsler og ekteskap (Schaanning, 2000, 111). Grunnleggende er at makt bare kan studeres som aktivitet eller makt i bruk, ikke som noe latent eller noe en aktør besitter (Foucault, 1991, 26; Nilsson, 2008, 85-86; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 126 og 129). Makten er lokal og må studeres lokalt, for eksempel i fabrikken, skolen, armeen og så videre ("Maktens maskor" i Foucault, 2008a, 209-210).

Denne maktforståelsen har også blitt kritisert, blant annet for fravær av subjekter og manglende rom for motstand i modellen. Dette har ført til modifikasjoner både fra Foucault selv og fra andre som har bygd videre på Foucaults utgangspunkt. I det følgende vil jeg gjøre rede for denne alternative maktforståelsen ut fra fire diskusjoner:

 Makt som relasjon.

 Maktens former og teknikker.

 Represjon kontra produksjon.

 Mulighet for motstand.

Formålet er primært å identifisere maktteknikker innenfor tiltak på det ruspolitiske området. Dette vil jeg så sammenligne med de føringene som ligger for rusreformen.

3.2.1 Makt som relasjon Foucaults maktbegrep var stadig i endring, og det kan være vanskelig å definere på en entydig måte. For meg ble det klargjørende å operere med et skille mellom makt som relasjon og makt som aktivitet (Hörnqvist, 2012, 12).

Makten som relasjon er den som minner mest om et tradisjonelt maktbegrep. Dette springer ut av ulikhet i styrkeforhold. Styrkeforholdet kan handle om medfødte privilegier, kompromisser, fysisk styrke, tilgang på kapital, institusjonell støtte eller individuell oppfostring (Hörnqvist, 2012, 13). Alle maktrelasjoner er ifølge Foucault ujevnbyrdige, omstridte og ustabile (ibidem, 20). Dette kan ha form av dominansforhold der det ikke er tvil om hvem som har herredømme, slik som i skoler, fengsler, fabrikker og kaserner. Ved en strategisk relasjon er forholdet mer jevnbyrdig, og hvem som er herre og hvem som er undersått kan være uklart og skiftende (Neumann, 2003, 20). Denne typen maktrelasjonen avgrenses og defineres imidlertid i svært liten grad hos Foucault (Hörnqvist, 2012, 117-118).

Mange av Foucaults maktanalyser var basert på en kontrastering av dagens maktteknikker mot det han kalte "suverenitetsmakt" (Lundgren et. al., 2012, 20-21; Nilsson, 2008, 80). Denne knyttet han til eneveldene på 1600- og 1700-tallet, der motstand både gav liten gevinst og var svært risikofylt. Her er altså forskjellen mellom hersker og undersått nærmest absolutt. I bind 1 av Seksualitetens historie beskriver Foucault suverenitetsmakten som et herredømme

57 der suverenen har rett til å ta saker, tid, kropper og blod fra befolkningen (Foucault, 1999b, 148). Straff hadde her stor symbolverdi, og de fysiske avstraffelsene gjorde at kroppen ble en oppslagstavle for hva som skjer om suverenitetsmakten trues (Foucault, 1991, 43). Kroppene hadde ikke samme verdi for suverenen som den senere fikk under industrialiseringen, noe som er med å forklare endringen i straffesystem (ibidem, 54-55). Suverenens makt var knyttet til eierskap over territoriet (Foucault, 2014, 62). Endring av maktteknikker og det som gjorde at suverenen utspilte sin rolle, var forskyvning i fokus fra jorden og dets produkter til kroppene og hva de utfører (Foucault, 2008c, 48).

Foucault hevder at mye av dagens maktforståelse henger igjen i den volden og synlige undertrykkingen som kjennetegnet suverenitetsmakten. og mye av hans maktanalyser handler derfor om å supplere de tradisjonelle maktbegrepene med maktens mikrofysikk, altså en makt som er usynlig og produktiv fremfor synlig og repressiv (Hermann, 2012, 72-73).

Den eneste relasjonen som kan sammenlignes med suverenens makt i vestlige samfunn i dag, er kanskje forholdet mellom foreldre og helt små barn (Foucault, 2008c, 96). Dette vil imidlertid ikke si at alle maktrelasjoner er strategiske, altså preget av likevekt. En dominansrelasjon kjennetegnes av et fiksert kontrollsystem som sterkt begrenser subjektets frihet (Howarth, 2007, 94). Dominans kan fortsatt finne sted, for eksempel mellom leder og arbeidere, mannen og kvinnen i et samliv, en saksbehandler og tjenestemottaker innenfor NAV-systemet og så videre. Disse relasjonene er imidlertid gjenstand for forhandling og har potensial for å endre karakter. Rollene kan skifte om, noe som var utenkelig innenfor suverenitetsmakten.

Selv om makt er til stede i alle relasjoner, både intime, formelle, institusjonelle og så videre, er det ikke på det relasjonelle planet makten kan studeres. Den må studeres i sin aktivitet gjennom sine teknikker. Relasjonen er en forutsetning, men er ikke makt i seg selv.

3.2.2 Maktens former og teknikker Foucault er interessert i maktens effekter, men ikke forstått som intensjonelle. Individer som er i en dominansposisjon kan ikke overskue følgene av maktteknikkene som benyttes, og handlingene har ofte utilsiktede effekter. Derfor analyserer Foucault aktivitetene i seg selv, ikke intensjonene eller målene til de som utøver makt (Nilsson, 2008, 87). Maktrelasjonene er målrettede og ikke-subjektive (ibidem, 92).

Mye av Foucault sitt forfatterskap handler om å beskrive maktteknikker i ulike tidsepoker og under ulike styringsregimer. Han var blant annet opptatt av de nye maktteknikkene som dukket opp ved inngangen til den moderne perioden og som kan identifiseres gjennom samfunnsendringene som fant sted fra midten av 1700-tallet. Et kjent eksempel er hans beskrivelse av fengslenes fremvekst og hvordan styring av kriminelle kunne sammenlignes med styring av arbeiderne i fabrikkene og barnas tid i skolene (Foucault, 1991). Dette kalte han disiplinering, noe som står i kontrast til den tidligere suverenitetsmakten (ibidem, 208).

Det er gjort mange forsøk på å definere de ulike begrepene Foucault benytter om makt og maktteknikker. Jeg ser to åpenbare grunner til at dette er komplisert. For det første beskrev Foucault maktteknikkene på mikroplanet i konkrete institusjoner, mens senere teoretikere har forsøkt å overføre dem til makroplanet på samfunnsnivå. For det andre utviklet Foucault maktbegrepene kontinuerlig gjennom forfatterskapet og la ikke vekt på å være konsistent over tid. I fare for å bygge videre på tidligere aggregasjonsfeil og lese ut en ny konsistens som ikke finnes, vil jeg beskrive maktformene ut fra to dikotome variabler: Befolkning kontra individ og kropp kontra sjel. Jeg mener Foucault selv legger opp til en slik inndeling, blant annet gjennom en forelesning han holdt i Brasil i 1976 ("Maktens maskor" i Foucault, 2008a, tydeligst på side 216-217). Det finnes åpenbart også tekster som taler mot en slik inndeling, men jeg mener inndelingen uansett er fruktbar som grunnlag for analyse av ruspolitikken spesielt og statsvitenskapelige emner mer generelt. Maktens former er da den overordnede inndelingen, mens maktens teknikker er hver av de fire maktformenes konkret uttrykk. Her vil jeg beskrive de fire maktformene nærmere.

3.2.2.1 Disiplinering Den formen for makt som fant sted i de nye samfunnsinstitusjonene, for eksempel i fengslene, ble av Foucault gitt fellesbetegnelsen "disiplinering"(Axelsson og Qvarsebo, 2017, 52)19. Disiplineringen er fysisk og rettet mot kroppen, som maktens individualiserende teknologi ("Maktens maskor" i Foucault, 2008a, 215; Hermann, 2012, 74). Det er nok at du gjør det

Jeg opplever at Iver B. Neumann (2003) sidestiller dominans og disiplinering (se side 18-19). Det er mulig det kan finnes holdepunkter for en slik begrepsbruk hos Foucault, men jeg mener analysen blir klarere om dominans utelukkende beskriver en type maktrelasjon. Denne kan da også være til stede ved bruk av andre maktteknikker, ikke bare disiplinering. 59 rette, uavhengig av om du har nådd en ny innsikt og gjør det av overbevisning, eller om det bare er en tillært vane (Hörnqvist, 2012, 51).

Foucault beskriver makten som allestedsnærværende. Han er kjent for analogien med det panoptiske fengsel - en oppfinnelse av Jeremy Bentham i 1799. Her er fengselscellene plassert rundt et tårn som er utformet slik at vokteren kan se, men ikke bli sett. På samme måte vet ikke vi når vi blir iakttatt, og dermed lar vi oss styre uavhengig av hvem eller om noen befinner seg i vakttårnet (Foucault, 1991, 201; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 56-57). Altså lar vi oss disiplinere til å gjøre det som er ønsket av oss.

Disiplineringen omfatter en rekke maktteknikker rettet mot å forme individene gjennom individualisering, differensiering, sammenligning, homogenisering, hierarkisering, sentralisering og utelukkelse (Foucault, 1991, 183; Foucault, 2008c, 169; Hermann, 2012, 73- 74; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 55). Dette kan fremstå som motsetninger, for eksempel individualisering og hierarkisering i kontrast til homogenisering. Disiplineringen skjer gjennom både å samle individene og gjøre dem oversiktlige, for eksempel gjennom systemer i tråd med det benthamske panoptikon, mens kunnskapen som samles inn gjennom overvåkingen, benyttes til sortering og differensiering (Foucault, 1991, 184; Schaanning, 1993, 410-411). Begrepet "disiplinering" henspiller også på hvordan viten fra 1700-tallet ble delt inn i "disipliner" (Foucault, 2008c, 169).

Fengslene innrettes med sikte på å forbedre, forvandle og helbrede individene, ikke primært å straffe (Foucault, 1991, 10). Disiplineringen handlet om å administrere borgerne til lydighet (Lundgren et. al., 2012, 21; Neumann, 2003, 14-15 og 18-19). Målet er ikke å straffe mindre eller mildere, men mer effektivt (Foucault, 1991, 80); Nilsson, 2008, 105; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 48). Dette knytter Foucault også til den nye økonomien der det var behov for arbeidskraft, og straffen skulle derfor ikke redusere, og helst øke, de straffedes økonomiske nytteverdi (Foucault, 1991, 121-122 og 162). Samfunnets nyttiggjøring av kroppen beskriver Foucault som "politisk anatomi" (ibidem, 28). Mens kroppen tidligere var en symbolgjenstand som tilhørte kongen, ble den med det nye straffesystemet en bruksgjenstand som tilhører samfunnet (ibidem, 109). Samfunnet eier ikke bare kroppene, men også kunnskap og informasjon om kroppene, og fengslene ble en viktig institusjon for observasjon og samling av kunnskap som senere kunne være viktig for den økonomiske utnyttelsen (ibidem, 126).

Disiplineringen skjer gjennom kontroll av tiden, rommet og bevegelsen (Foucault, 1991, 137). Samtidig skjer det i frihetens navn og med henvisning til individuelle rettigheter, som retten til skolegang. Men Foucault mener det ikke er friheten eller menneskets rettigheter som er det egentlig førende, men en økonomisk logikk (Foucault, 2014, 75).

Som sagt kan det være uklare grenser mellom de ulike maktformene, og enkelte mener disiplineringen retter seg både mot kroppen og sjelen (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 43). Selv om disiplineringen omfattet flere teknikker, var det likevel den delen som handlet om dressering av kropper som ble stående igjen (ibidem, 52). Jeg mener dermed min forståelse av disiplinering kan forsvares.

3.2.2.2 Biomakt Disiplineringen er altså rettet mot enkeltindivider og kroppen. Biomakten er derimot rettet mot befolkningen som helhet og det sosiale legeme (ibidem, 76; Foucault, 1999b, 159-160; Nilsson, 2008, 96). Bakgrunnen var det voksende folketallet på 1800-tallet og de problemene dette medførte. Biomakten er derfor rettet inn mot demografi, forholdet mellom ressurser og innbyggere, kartlegging av befolkningen gjennom statistikk og informasjonssystemer og fordeling av befolkningen ut fra en kapitalistisk logikk (Foucault, 1999b, 153-154; ""Regementalitet"" i Foucault, 2008b, 198-199). Befolkningsøkningen ble snudd fra en ulempe til et fortrinn ved å utgjøre et ekspanderende marked, i tråd med Adam Smith sin liberalistiske teori (Foucault, 2014, 68).

Biomakt beskrives som en overgang fra styring av territoriet til styring av menneskene (Howarth, 2007, 88-89; Foucault, 2014, 293). Kjennetegn er en oppblomstring av diskurser rettet mot menneskekroppen, som forplantning og helse. Regulering av seksualiteten befinner seg ifølge Foucault i skjæringspunktet mellom disiplineringen og biomakten, altså at reguleringen både er rettet inn mot individet og befolkningen (Foucault, 1999b, 159-160; Foucault, 2008c, 227). Siden biomakten er rettet inn mot statistisk overvåking av en hel befolkning, har denne maktformen gjerne blitt illustrert av diagrammet (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 59).

Mens suverenitetsmakten var basert på å kunne ta liv eller la leve, er biomakten basert på å skape liv og la dø (Foucault, 2008c, 218-219). Mens disiplineringen fungerer individualiserende, gjør biomakten kropper om til en masse (ibidem, 220). Det er nå

61 befolkningen fremstår som problem, og derav også de sykdommer og dødstrusler som truer den (ibidem, 220-222). Dette begrunner da også bruken av en rekke sikkerhetsanordninger (ibidem, 223). Dette dreier da seg om reguleringer rettet mot hele befolkningen, ikke disiplinering av enkeltindivid. Endringen kan også leses i at dødsritualene tones ned, og døden blir et tabu (ibidem, 223). Faren for degenerasjon får også oppmerksomhet, noe som er foranledningene for programmer for kastrering, fødselskontroll og rasehygiene (ibidem, 228).

Mens disiplineringen skjer gjennom konkrete institusjoner, skjer biomakten gjennom staten og byråkratiet (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 62). Siden mange institusjoner direkte og indirekte styres av staten, blant annet på narkotikapolitikkens område, blir imidlertid dette skillet ikke absolutt. Der staten gjennomfører tiltak med hele befolkningen eller større grupper som mål, for eksempel med kostholdsråd, holdningskampanjer mot narkotika og så videre, er det snakk om biomakt (ibidem, 66).

Felles for disiplineringen og biomakten er normen "Foucault, 2008c, 228). Normen er det som et avvik, større eller mindre, måles ut fra. suverenitetsmakten var derimot basert på det juridiske, slik Foucault kalte det. Med dette mener han en makt som fungerer i form av utelukkelsesmekanismer, det vil si et skille mellom det tillatte og det forbudte (Howarth, 2007, 87)20. Dette står i kontrast til den disiplinerende maktteknikken innenfor institusjoner og biomakten rettet mot befolkningen der målet var å gjøre kroppene så nyttige som mulig.

3.2.2.3 Styringsmentalitet Fraværet av et handlende subjekt og beskrivelsen av makten som allestedsnærværende ble kritisert av mange. Foucault anerkjente kritikken og i senere arbeider supplerte han sine maktteorier. Jeg vil si at han supplerte analyse av maktteknikkene som var rettet mot kroppen med teknikker som var rettet mot sjelen Michel Senelart i Foucault, 2014, 302). Biomakten får sin ekvivalent i gouvernementalité, mens disiplineringens sjelelige motstykke blir

Foucault har blitt kritisert for å overse lovens positive sider, for eksempel slik den garanterer individets rettigheter. Han gjennomgår imidlertid også disse sidene ved rettsstaten (se for eksempel Foucault, 2014, 154), men jeg forstår det slik at han betrakter dette som trekk ved styringsmentaliteten, ikke som juridiske utelukkelsesmekanismer (ibidem, 166).

62 selvtekniker. Dette handler altså ikke bare om styring av en stat eller et folk, men hvordan vi styrer oss selv (Dean, 2010, 20).

Innenfor de sjelelige maktteknikkene defineres makt ved hjelp av den engelske frasen "the conduct of conduct"(Hörnqvist, 2012, 16; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 16; Dean, 2010, 17). Dette er en rasjonalitet som handler om at atferd styres gjennom individers tanker og overbevisninger. Teknikkene omfatter praksiser som prøver å forme, mobilisere og arbeide gjennom personers valg, begjær, ambisjoner, behov og livsstil (Dean, 2010, 20). Foucault knyttet dette til skapelsen av subjektet i tre historiske trinn: Fremveksten av nye vitenskaper om mennesket, bruk av differensierende praksiser som trekker opp grenser og utestenger, og til slutt fremveksten av selvreguleringsteknikker (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 95-96).

Foucault mener gouvernementalité hadde sitt utspring i moderne liberale demokratier, og han gjorde rede for dette gjennom en forelesningsrekke ved Collège de France i 1978 (Foucault, 2002a). Dette er i Makt- og globaliseringsutredningen oversatt med "regjering", noe som gir noen av de samme assosiasjonene som originalbegrepet (se Neumann, 2002 og 2003 for en nærmere begrunnelse for denne oversettelsen). Senere har dette blitt oversatt med "styringsmentalitet" (se Lundgren et. al., 2012 for deres forståelse av "gouvernementalité)21. Dette bygger på en oppfatning om at originalbegrepet er slått sammen av ordene for "styring" eller "regjering" og "mentalitet", noe som ifølge Michel Senellart sitt etterord til Biopolitikkens fødsel er en misforståelse (Foucault, 2014,303). Siden denne maktformen handler om styring av bevisstheten, kunne "mentalitetsstyring" vært et mulig alternativ, men det tildekker at dette også handler om maktens selvbevissthet, i tillegg til at styringen ikke nødvendigvis er intendert. Maktformen handler om å styre eller regjere over våre overbevisninger. For å unngå forveksling med styring generelt og regjering i form av statens utøvende organ, velger jeg på tross av Senelart sin innvending jeg å benytte "styringsmentalitet" som begrep.

Styringsmentaliteten var en forlengelse av "politi" slik det kom til uttrykk i statsmaskineriet som vokste frem på 1700-tallet, ikke som en institusjon til bekjempelse av kriminalitet, men en styringsteknikk rettet mot alle deler av menneskets liv (Dean, 2010, 107-115; Nilsson,

Lignende forsøk på oversettelser har også funnet sted på svensk (Nilsson, 2008, 128; Foucault, 2015, 28; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 37 og 89). 63

2008, 131; Neumann, 2003, 25-31)22. Politi var også knyttet til den politiske økonomien ved å omfatte alle de bestemmelser som gjorde arbeidet mulig (Foucault, 2008b, 37). Denne har altså blitt foredlet gjennom utvikling av styringsmentaliteten rettet mot sjelelige overbevisninger hos befolkningen som helhet. Foucault fører denne maktformen tilbake til den kristne forståelsen av flokken, og makten sammenlignes da med hvordan flokken blir ledet frem til frelse av sin hyrde (Nilsson, 2008, 146; Neumann, 2003, 35-39; Dews, 2009, 106; Axelsson og Qvarsebo, 2017, 81). Velferdsstaten kan leses som en sammensmeltning av politisk makt over juridiske subjekter og hyrdemakt over menneskelige subjekt (ibidem, 83).

Det er studier av denne maktformen som har blitt viet størst interesse innen samfunnsfaglige studier (Nilsson, 2008, 131-132, og norske eksempler finnes hos Neumann og Sending, 2003; Engebretsen og Heggen, 2012). En internasjonal klassiker er Dean (2010). En av grunnene til den store interessen er at dette er en maktform som kjennetegner moderne liberale stater der mennesket styres til frihet. Dette er ikke en frihet der du kan gjøre hva du vil så lenge du ikke skader andre, men en frihet som det forventes at du benytter på en ansvarsfull måte (Nilsson, 2008, 133). Dette kan også beskrives som en tvangsmessig frihet, og de liberale demokratiene blir utfordret når individer benytter friheten på andre måter enn den foreskrevne (Neumann, 2003, 34). En annen grunn til denne faglige interessen er at denne maktformen er egnet for analyse av det økonomiske systemet og de lover, tendenser og prosesser som vokste frem fra slutten av 1800-tallet (Dean, 2010, 57).

Iver B. Neumann fremhever at styringsmentaliteten er indirekte i motsetning til disiplineringen som er direkte (Neumann, 2003, 12). I så fall mener jeg at beskrivelsen av det panoptiske fengsel i "Det moderne fengsels historie" må regnes som et frampek mot styringsmentalitet som maktteknikk, siden hovedpoenget med dette var at styringen skjedde indirekte gjennom muligheten for å bli sett.

Foucault setter politi opp mot merkantilisme, en organisering av økonomien basert på statlig berikelse gjennom monetær akkumulasjon, befolkningsøkning og permanent konkurranse mot fremmede makter (Foucault, 2014, 27).

3.2.2.4 Selvteknikker På individnivå benevnes makten over sjelen som "selvteknikker". Disiplinering er rettet mot kroppen, tilpasses andres behov og er basert på tvang og forhåndsdefinerte mål. Selvteknikkene er derimot rettet mot sjelen, tilpasset personlig utvikling og er basert på frivillighet og personlige aspirasjoner (Hörnqvist, 2012, 91). Dette kan beskrives som overgang fra disiplineringssamfunnet til kontrollsamfunnet, der målet ikke er å bli god nok, bestå en eksamen eller lignende, men å gjennomgå en kontinuerlig forbedring (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 57).

Også her viser Foucault til en kristen arv. Han beskriver blant annet hvordan bekjennelsen har blitt overført til andre samfunnsarenaer som et verktøy for selvregulering der vi forteller om synder og forbrytelser, lyster og drømmer. Dette kommer til uttrykk hos psykiateren, i møte med hjelpeapparat, i våre egne dagbøker, i massemedia og så videre (Nilsson, 2008, 122). Dette var allerede tilstede i Overvåkning og straff i form av beskrivelsen av de dødsdømtes tale ved skafottet og offentliggjøring av deres siste ord, dog ofte redigert (Foucault, 1991, 66).

Selvteknikker handler om menneskets evne til å internalisere makten, det vil si å adoptere maktens mål og overta vokterens rolle (Hörnqvist, 2012, 90). Her definerer individer i større grad sine egne mål og velger strategier for å nå dem, for eksempel slanking, trening, meditasjon og lignende. Slik former individet seg selv gjennom etiske selvpraksiser (Hermann, 2012, 78-79). Disse etiske betraktningene må imidlertid ha et opphav. Selvteknikkene er derfor også tvetydige og kan innebære en form for underkastelse, overvåkning og tilpasning til konvensjonelle normer (Hörnqvist, 2012, 90-91).

3.2.2.5 Oppsummering Selvteknikkene har av enkelte blitt forstått som en naturlig forlengelse av styringsmentaliteten. Først handlet det om styring av staten, så av husholdningen og til slutt av selvet (Dean, 2010, 103). Ut fra de ulike analysene, blant annet av seksualiteten, mener jeg det heller er slik at makten hele tiden er til stede i flere former og rettet mot ulike individer og grupper, men med varierende styrke. Foucault ser ikke de ulike maktteknikkene som gjensidig utelukkende, men utgjør et hele der de ulike aspektene kan være mer eller mindre til stede i den enkelte maktrelasjon (Foucault, 2002A, 67; Nilsson, 2008, 176-177; Neumann, 2003, 22- 23).

Jeg mener maktens former kan oppsummeres i følgende tabell.

Tabell 1: En modell for analyse av maktens former og teknikker

Makten er Kroppslig Sjelelig Rettet mot individet: Disiplinering Selvteknikker Rettet mot befolkningen: Biomakt Styringsmentalitet

Felles for de ulike maktformene er at de virker normaliserende. Dette skjer blant annet gjennom øvelse som en korreksjon av personers handlingsmønster. Foucault viser her blant annet til repetisjonen som finner sted i skoler, fengsler, militæret og så videre (Hörnqvist, 2012, 84-86). Gjennom dette innlæres ønsket handlingsmønster, men i tillegg rettes praksiser inn mot at du skal bli overbevist om at handlingene er noe du ønsker selv. Bekjennelsen går dermed hånd i hånd med avlæring av tidligere mønstre, altså fungerer både bekjennelsen og undertrykkingen i normaliserende retning (Howarth, 2007, 89).

Maktteknikkene er rettet inn mot å dele inn befolkningen i håndterlige grupper. Dette skjer gjennom en stadig vekselvirkning mellom individualisering og homogenisering, det vil si at individer skilles ut fra en gruppe som er vanskelig å styre, for å så å inkluderes i en som er enklere å kontrollere og manipulere. Individualisering og homogenisering står derfor mot utestengelse og integrasjon (Hörnqvist, 2012, 67-68). Dette skjer gjennom spesifikk inndeling både av tiden og rommet der du skal oppholde deg på bestemte steder til bestemte tider. Dette er felles både for skoler, fabrikker, kaserner, fengsler, klostre og så videre, og ved å være på feil sted bryter du den normaliserende kontrakten (Nilsson, 2008, 105-106; Farsethås, 2009, 226-227).

Sentralt er fremveksten av vitenskaper, profesjoner og institusjoner rettet mot ulike avvik fra det normale, for eksempel kriminalitet, sykdom, perversitet og galskap. Gjennom alle de praksiser som her bekrefter skillene som er etablert, fremstår de som naturlige og velkjente (Hörnqvist, 2012, 78). De ulike avvikenes sosiale konstruksjon skyves dermed i bakgrunnen, og Foucault mener det er en viktig oppgave å vise at befolkningen og individer kan styres på andre måter.

Kunnskapsproduksjonen står helt sentralt hos Foucault, og han betrakter kunnskap og makt som uløselig knyttet sammen. Han mener det ikke finnes en maktrelasjon uten en tilsvarende konstituering av et kunnskapsområde (Foucault, 1991, 27). Kunnskap blir ikke til i et makttomt rom, på samme måte som det ikke finnes relasjoner uten makt (Hörnqvist, 2012, 98-99). Dette er bakgrunnen for at jeg ønsker å identifisere kroppslige og sjelelige maktteknikker i vitenskapelige og politiske tekster om rus.

3.2.3 Repressiv kontra produktiv makt Repressiv makt viser til undertrykkende maktteknikker. Dette var særlig knyttet til marxistisk tenkning på midten av 1900-tallet (se for eksempel Marcuse, 1969). Makt beskrives her kun i negative termer som forbud, hindring og tvang. Å forstå makten som juridisk i formen "Du skal ikke…" er en begrensende maktforståelse som ifølge Foucault blant annet kjennetegner en del profesjoner, som innen psykiatrien ("Maktens maskor" i Foucault, 2008a, 206).

Foucault ble en sterk kritiker av makt som represjon, selv om hans maktforståelse i noen av de tidlige arbeidene kan oppfattes som i hovedsak undertrykkende (se for eksempel Foucault, 1999a, 9-13). Han ønsket senere å flytte fokus vekk fra makt som utestenger, forviser, marginaliserer og undertrykker, og til en positiv makt som former og observerer og har som funksjon å stimulere, forsterke, kontrollere, overvåke, maksimere og organisere (Hörnqvist, 2012, 40; Foucault, 1991, 194; "Maktens maskor" i Foucault, 2008a, 210). Hvis makten bare fungerte repressivt, ville den vært svært ustabil og vekket mye motstand, men siden den også produserer saker, forårsaker lyst, frembringer kunnskap og produserer diskurser, har vi mye lettere for å akseptere den (Hörnqvist, 2012, 49).

Hva er det så som produseres? Dette beskrives på litt ulik måte, for eksempel som føyelige kropper (en formulering Foucault har blitt kritisert for). Kanskje det som har blitt stående, er at disiplinering og selvteknikker skal produsere gode og produktive samfunnsborgere (Hörnqvist, 2012, 92). Eller rett og slett å produsere det moderne individ (Nilsson, 2008, 123). Med produksjon menes blant annet det å benytte arbeidskraft for å skape økonomiske verdier, men også kunnskap, ferdigheter, helse og militær styrke (Foucault, 1991, 219).

Foucault betrakter subjektet som et produkt av maktteknologiene (ibidem, 180). Ut fra dette perspektivet mener Foucault, i motsetning til mange andre intellektuelle, at fengslene har vært en suksess. Fengslene har ikke hatt som mål å utrydde kriminaliteten, men å administrere den 67

(Nilsson, 2008, 156). Foucault arbeidet ikke for en reformering av fengslene, siden han mente en slik reformiver hvilte på et galt premiss om at det var et gap mellom fengselet som idé og realitet (Nilsson, 2008, 157). Han mente tvert imot at fengselet fylte en produktiv funksjon i samfunnet og hadde lyktes i å skape en bestemt type kriminalitet som tjente samfunnet godt (Foucault, 1991, 277; Eribon, 1991, 597 og 667). En omgjøring av institusjonen innenfra blir en kamp mot et institusjonalisert virkelighetsbilde. En institusjon basert på andre mål og andre maktformer må derfor etableres på nytt, slik jeg tolker ham.

3.2.4 Motstand Foucault har blitt beskyldt for å utvikle et syn på makt som ikke gjør motstand mulig og som gjør menneskene ufrie. Dette står i kontrast til hans egen programerklæring fra slutten av livet der han beskrev sin rolle som å vise menneskene at de er mye friere enn de kjenner seg (Nilsson, 2008, 149). Jeg mener dette perspektivet anes allerede i hans arkeologiske periode, blant annet slik han understreker individenes valgmuligheter innenfor diskursen i Kunnskapens arkeologi (Foucault, 2002c, 236).

Motstand tar form av aktiviteter som motsvarer maktens, men med den forskjell at de utgår fra den underordnede part (Hörnqvist, 2012, 154-155). Motstanden må imidlertid også ta utgangspunkt i diskurs. Den kan ikke hente kraft fra noe essensielt eller naturlig utenfor diskursen, noe mange har savnet i Foucaults begrepsunivers for å øke muligheten til å lykkes med motstand (ibidem, 155-156). Målet er derfor ikke frigjøring, men utjevning av maktforhold (ibidem, 160).

Motstand mot makt er mulig, ellers er det snakk om en tvangsrelasjon og ikke en maktrelasjon (Foucault, 2002a: 113; Hörnqvist, 2012, 153). Foucault undersøkte også betingelsene for fremveksten av muligheter for å begrense maktutøvelsen (Foucault, 2014, 272). Her representerer han en videreføring av forfatningslæren til Immanuel Kant, særlig spørsmålet om hvordan man bør te seg hvis statsstyret ikke bygger på rettferdige lover (Malnes og Midgaard, 2009, 126-127).

Foucault trekker frem motstanden som ble ført av fanger, kvinner, soldater, sykehuspasienter og homofile mot den særskilte makten, innskrenkninger og kontroller de var påtvunget (Hörnqvist, 2012, 162). På den ene siden virker det som om han trekker frem deres kamp som forbilledlig, men samtidig peker han på faren for at de ved å rette kampen mot de kategoriene

68 som makten har etabler (som kvinne eller innvandrer) befester den relasjonen de forsøker å unnslippe (Hörnqvist, 2012, 159).

3.3 Oppsummerende betraktninger I eksempelet fra Chicago kan vi merke oss at både rektoren på skolen og moren til Michelle representerte alternativer til den rådende diskursen, og selv om vi ikke får mye informasjon, så kan det se ut som at diskursiv endring ble resultatet. Forutsetningen for endring er at noen oppdager at bildet som skapes, ikke er en objektiv beskrivelse av virkeligheten, men uttrykk for maktrelasjoner og maktteknikker. Foucault utvikler verktøy for å identifisere og synliggjøre makt, slik at mennesker skal se at alternative måter å konstruere virkeligheten på, er mulig.

Makten tar utgangspunkt i relasjoner og kommer til uttrykk gjennom ulike former og teknikker. Disse kan være rettet mot enkeltindivider og befolkningen, og de kan ha normalisering av kroppen eller normalisering av sjelen som mål. Med andre ord er målet enten at vi gjør rett eller tenker rett. Jeg har analysert relasjonene og teknikkene som kommer til uttrykk på rusfeltet. Først vil jeg presentere disse innenfor den rådende diskursen, før jeg sammenligner dette med føringene for rusreformen. Jeg vil også kort vurdere graden av represjon kontra produksjon, samt rommet for motstand.

Kapittel 4: Analyse av rusdiskursen

Bruk av rusmidler har funnet sted i alle samfunn til alle tider23. I dette kapitlet vil jeg beskrive hvordan rusdiskursen i Norge fremkommer gjennom bruk, styring og subjektkonstituering. Min interesse er hvordan historien fortelles med mulige motsigelser, utelatelser og kryssende diskurser.

Foucault skilte ikke på ulike kilder til diskursen. En domstolsbeslutning, et regelverk, en politisk tale, et dagboknotat fra en forbryter og en vitenskapelig avhandling veide i utgangspunktet likt (Nilsson, 2008, 98-99, 105 og 184). Det er da viktig å gjøre valg ut fra analysens formål. I dette kapitlet vil jeg gjøre rede for utvikling av rusdiskursen slik denne fremstår innenfor dagens vitenskapelige praksis. Dette er altså bildet som avtegner seg i offisielle rapporter og toneangivende forskning, ikke sett nedenfra slik Foucault ofte la vekt på. Årsaken er problemstillingen med vekt på styring, teorigrunnlaget basert på makt/kunnskapsrelasjoner og uttalelsen fra mandatet for rusreformen om en kunnskapsbasert politikk.

4.1 Historieanalyse og historiesyn Foucaults analyser av samfunnet, benyttet ofte store tidsspenn for å kaste lys over nåtidens diskursive praksiser. Eksempler er hans studier av behandlingen av gale, kriminelle og seksualiteten. Han ville ikke beskrive fortiden med nåtidens språk, men skrive samtidshistorie (Foucault, 1991, 31). Her vil jeg kort beskrive hans arkeologiske og genealogiske metode, samt hans historiesyn.

Jeg legger hovedvekten på de utviklingstrekk jeg mener er mest relevant for å forstå dagens politiske diskurs knyttet til rus. For en mer helhetlig gjennomgang der også kofeinholdige vekster og bruk i andre deler av verden inkluderes, se for eksempel Hauge (2009) som har en bred gjennomgang av bruken av ulike rusmidler gjennom tidene. 71

4.1.1 Arkeologi og genealogi I analyse av historien benyttet han både en arkeologisk og genealogisk tilnærming. Ved en forelesning den 7. januar 1976 oppsummerte Foucault arkeologi som metoden for å analysere lokale diskurser, mens genealogien er taktikken for å sette de nå frigjorte kunnskapene i spill. Målet er å gjenskape det sammenlagte prosjektet (Foucault, 2008c, 27). Han ser altså ikke metodene hver for seg, men som å utgjøre et hele.

Den arkeologiske metoden ble beskrevet i Kunnskapens arkeologi (Foucault, 2002c) og var benyttet i Tingenes orden (Foucault, 1970). Disse handlet om vitenskapenes fremvekst og skapelsen av en ny subjektivitet, blant annet drevet frem at de menneskeorienterte vitenskapene. Sentralt stod diskurser og diskursive formasjoner som eksistensbetingelser for kunnskap (Utaker, 2009, 97).

Genealogien er benyttet blant annet i Galskapens historie (Foucault, 2008b), Overvåkning og straff (Foucault, 1991) og Seksualitetens historie I: Viljen til viten (Foucault, 1999b). Metodiske betraktninger gav ham ved sin introduksjonsforelesning ved Collège de France i 1970 (Foucault, 1999a) da han stod på terskelen til det som har blitt kalt hans genealogiske periode. Refleksjoner finnes også i et essay der han tok utgangspunkt i Nietzsche ("Nietzsche, genealogin, historien" i Foucault, 2008a), samt i forelesningsrekken i 1976 (Foucault, 2008c). Målet med den genealogiske tilnærmingen er ifølge Foucault å finne en analyseform som redegjør for konstitueringen av kunnskaper, diskurser, objektområder og så videre uten å måtte tilbakeføre det til et subjekt (Fontana og Pasquino, 2009, 11).

Grovt sett kan det sies at Foucault benyttet arkeologien til å analysere vitenskap og genealogien til å analysere politikk. For ham var det imidlertid ikke noe klart skille mellom disse domenene, da begge etter hans syn inngikk i makt/kunnskapskonstellasjoner som kontrollerer og begrenser diskursen (Foucault, 1999a, 15). Enkelt sagt forstår jeg det slik at arkeologien er deskriptiv og vender blikket inn mot diskursen for å avdekke dens oppbygging, mens genealogien er normativ og vender blikket utover mot diskursens effekter og alternative måter for kategorisering av verden24. I min tilnærming forsøker jeg å ivareta begge deler: både å kartlegge rusdiskursens oppbygging og vurdere dens effekter og hvordan alternativer kunne ha sett ut.

24 En nærmere gjennomgang av Foucaults arkeologiske og genealogiske metode finnes hos Dreyfus og Rabinow, 1983. 72

Jeg betrakter rusdiskursen som en betingelse for at den narkomane skal gis bestemte posisjoner. På samme måte gir diskursen reglene for styring. Diskursanalyse vil jeg derfor benytte til å beskrive de posisjoner den narkomane gis og de styringsteknikkene som inngår.

4.1.2 Historiesyn Foucault sin forståelse av diskurs er nært knyttet til minnet eller arkivet ("Sanning och rättsformer: kung Oidipus" i Foucault, 2008a, 170). Diskursen reproduseres gjennom å gjenskape de koblinger vi henter fra vårt minne, fra vårt arkiv. Språket er mettet med forutinntatte ideer (Bjørkum, 2016, 255). Foucault mistror imidlertid den offisielle historieskrivingen, og hans genealogiske metode ønsker han derfor å benytte som "mot- erindring" ("Nietzsche, genealogin, historien" i Foucault, 2008a, 118). Tradisjonell, lineær historieskriving oppfatter han som en etterhåndskonstruksjon som speiler en bestemt maktvilje og en streben etter å etablere en bestemt sannhet (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 139). Genealogien benyttes ikke til å gjenfortelle historien, men å gi en annen versjon der fremgang og forsoning skjæres vekk (ibidem, 141).

I synet på historien la Foucault vekt på diskontinuitet, slumpmessighet og transformasjon i kontrast til de tradisjonelle vitenskapene der historien betraktes som en kontinuerlig utvikling drevet frem av intensjonell handling med fremskrittet som mål (Nilsson, 2008, 51-52). Han tok avstand fra alle universelle sannheter om moral, fornuft og natur, og han ville sette spørsmålstegn ved alle teologier og teorier (Foucault, 2002c, 30).

Historien betraktes altså fra et nåtidsperspektiv, men perspektivet skal ikke forstås relativistisk og subjektivt. Fortsatt stilles det krav til etterprøvbarhet og at flere kan komme frem til samme svar med utgangspunkt i samme diskursive ståsted (Howarth, 2007, 89-90). Ingen har en privilegert posisjon å beskrive historien ut fra, så historieskriverens perspektiv bør alltid være eksplisitt ("Nietzsche, genealogin, historien" i Foucault, 2008a, 115).

4.1.3 Oppsummering og problematisering Ut fra beskrivelsen av arkeologien, genealogien og historieforståelsen, leter jeg ikke etter hvem som har ansvar for at rusdiskursen ser ut som den gjør. Jeg vil heller ikke se etter

73 skjulte budskap i de aktuelle tekstene, men ta det som står på alvor og løfte frem det som jeg forstår som rester av en alternativ historie.

I min forenklede diskursive gjennomgang av rusdiskursen har jeg tatt utgangspunkt i sentrale vitenskapelige tekster. Fremgangsmåten har vært basert på å se hvilket bilde som tegnes når det gjelder bruk, styring og subjektkonstituering. Tekstutvalget er tredelt:

 De offisielle rapportene fra avdelingen for rusmiddelbruk ved Folkehelseinstituttet, tidligere SIRUS, og SERAF (Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet I Oslo).

 Vitenskapelige arbeider som disse har vist videre til.

 Supplerende vitenskapelige arbeider av forskere i i Norge eller andre land.

Slik mener jeg at sirkelen er stor nok for å skape et bilde av den rådende vitenskapelige diskursen. Målet er altså ikke å vise bredden i forskningen knyttet til rus, men å få tilgang til sannheten om rus slik den presenteres fra sentrum i den vitenskapelige produksjonen.

En del av siktemålet er å belyse det som i Foucault-litteraturen omtales som "problematisering" av narkotika, altså hvordan og når narkotika ble definert som et samfunnsproblem. Enkelte har beskrevet problematisering som en egen metode (Howarth, 2007, 61), mens andre beskriver dette som en del av genealogien (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 139-140). I en passasje i bind 2 av Seksualitetens historie kan Foucault derimot forstås slik at problematiseringen tilhører arkeologien (2001, 18-19). Siden genealogien omhandler alternative kategoriseringer av verden, mener jeg det er rimelig at problematiseringen, altså hvilke fenomener som velges ut som problemer i et samfunn, er en del av en genealogisk angrepsvinkel.

Den genealogiske historien består av fire sentrale temaer: diagnose, utspring, dominansforhold og alternativbeskrivelser (Howarth, 2007, 85). Diagnosen stilles gjennom en arkeologisk gjennomgang av nåsituasjonen, altså rusdiskursen og den narkomane innenfor en makt/kunnskapsrelasjon. På et punkt i historien er altså narkotika blitt utpekt som samfunnsproblem. I dette kapitlet vil jeg beskrive hvordan problematiseringshistorien fortelles med utgangspunkt i de maktrelasjoner og maktteknikker den narkomane inngår i. Jeg vil også gjøre vurderinger av hvilke muligheter som ble stengt ute gjennom den diskursen som vokste frem.

Denne historiske undersøkelsen utgjør et diskursivt bakteppe for regjeringens rusreform. Målet er et overblikk over den diskursive kampen og en grov avgrensning av den aktuelle diskursordenen. Både kildetilfanget og dybden i analysen vil være begrenset, men jeg mener det vil være tilstrekkelig for formålet i analysen.

Kildene er da ikke løsrevet fra diskurs, men gir i seg selv et innblikk i sannhetsproduksjonen på rusområdet. Dette vil si at bruk av rusmidler, vedtak av lover, opprettelse av institusjoner og så videre faktisk har funnet sted, men disse hendelsenes plass i rushistorien kan ikke regnes som gitt. Hovedspørsmål er derfor knyttet til hva som kunne ha skjedd og hvordan historien kunne ha blitt fortalt.

4.2 Bruk av rusmidler

Både Rusmidler i Norge 2016 (Folkehelseinstituttet, 2016, heretter forkortet FHI, 2016)og Narkotika i Norge 2018 (Folkehelseinstituttet, 2019, heretter forkortet NHI, 2019) inneholder overblikk over rusmiddelhistorien. Det som inngår under overskrifter som har med historie å gjøre, dreier seg imidlertid om en gjennomgang av tiltak, mens bruk av rusmidler beskrives under andre overskrifter. Slik åpner for eksempel avsnittet "Historisk oversikt" i kapitlet om alkohol (FHI, 2016, 64): "Bruk av alkohol har lange tradisjoner og er uten sammenligning det mest utbredte rusmidlet i Norge. Selv om bruk av alkohol for de aller fleste er en kilde til hygge, har en gjennom alle tider vært klar over at alkoholbruk også kan ha negative konsekvenser. For å motvirke uheldige og uønskede skadevirkninger, har en derfor gjennom tidene tatt i bruk ulike politiske virkemidler for å regulere bruken." Det som ellers inngår i historien utenom lover og andre former for reguleringer, er beskrivelse av hvordan produksjon, import, salg og bruk av rusmidler har blitt registrert.

For alkohol har statistikk over bruk skjedd i regi av Statistisk Sentralbyrå (SSB) fra 1910-1983, deretter SIFA (Statens Institutt For Alkohol- og Narkotikaforskning) i samarbeid med Rusmiddeldirektoratet, SIRUS fra 2001 og Folkehelseinstituttet fra 2016 (ibidem, 68).

For tobakk startet beregningene i 1650 gjennom Bergen tollsteds registrering av import

(ibidem, 176). Landsforeningen mot kreft gjennomfører undersøkelser om elevers røykevaner på 50- og 60-tallet, SSB starter årlige undersøkelser av røykevaner fra 1973, Statens tobakksskaderåd gjennomfører undersøkelser av røykevaner blant 13-15 åringer hvert femte år fra 1975-2005, og fra 2002 blir tobakksforskning inkludert i virksomheten til SIRUS (ibidem, 182, 185 og 188).

"Rusundersøkelsen" er en spørreundersøkelser som har stilt spørsmål til et representativt utvalg voksne om rusvaner, inkludert spørsmål om narkotikabruk fra 1968. Første undersøkelse var i 1962 i regi av SIFA, senere i regi av SIRUS. Undersøkelsen er fra 2012 gjennomført av SSB (FHI, 2019, 16 og 113). I 2013 og 2017 er det gjennomført spørreundersøkelser blant brukere i de 7 største byene i Norge om sprøytebruk (ibidem, 29). Norge har inngått i den europeiske skoleundersøkelsen The European School Survey on Alcohol and other Drugs (ESPAD) som går til 15- og 16-åringer i 35 land hvert fjerde år, første gang i 1995 (FHI, 2019, 113). I tillegg kommer registerdata, estimater på grunnlag av prøver av kloakk og avløpsvann, spørreundersøkelser blant brukere og så videre.

Her vil jeg tegne et riss av bildet som skapes av bruk av rusmidler. Først vil jeg presentere historiske trekk ved rusmiddelbruk internasjonalt og nasjonalt slik historien fremstår i litteraturen, og så noe mer detaljert om den nære historien ut fra de offisielle rapportene. Formålet er å se hvordan fortellingen om bruk er med å forme rusdiskursen, samt vurdere hvordan denne sannheten om bruk bygger opp om maktteknikker.

4.2.1 Internasjonalt mønster i rusmiddelbruk Rusmidler har blitt benyttet i alle kulturer og til alle tider, men hva, hvor mye og til hvilke anledninger har variert. Alkohol har vært kjent i de fleste kulturer, og i tillegg kommer en rekke stoffer med lokal og regional utbredelse. Hvilke stoffer som har blitt benyttet, er påvirket av dyrkingsforhold og tilgjengelighet, men også kulturelle forskjeller (Hauge, 2009, 19). Eksempler er opiatbruk i Kina, khat i Øst-Afrika, rus fra kokaplanten i Sør-Amerika, cannabis blant mexicanere og alkohol blant europeere (Hauge, 2009, 20), selv om det også har vært store lokale forskjeller.

I Europa har alkohol vært det klart vanligste rusmidlet historisk sett. Forskjellene i hva som har blitt drukket og i hvilke sammenhenger, har imidlertid vært store. Rundt Middelhavet har

76 vin blitt betraktet som en hverdagsdrikk som kan inntas i små mengder, mens i mellom- Europa og Norden har øl og brennevin vært en festdrikk som inntas sjelden og i store mengder (Pedersen, 2015, 21 og 58; Hole, 2014, 33). Dette er ikke et nytt mønster, men noe som kan spores 1000 år tilbake (Hauge, 2009, 76-77). Det er først på siste del av 1900-tallet det har skjedd en utjevning av hva som drikkes hvor (Fekjær, 2016, 28).

Økt handel og de store oppdagelsesreisene førte til økt utbredelse, og nær sagt alle stoffer ble tilgjengelige i hele verden (Mørland og Waal, 2016, 340-341). Ved siden av alkohol fikk tobakksbruk stor utbredelse etter at kontakten med det amerikanske kontinentet ble etablert rundt år 1500 (Hauge, 2009, 124). En forklaring på at tobakk lett fikk fotfeste i Europa, var allerede bred kjennskap til røyking av cannabis (Weihe, 2004, 102). På begynnelsen av 1900- tallet økte bruken i Europa betydelig, og på midten av århundret var 8 av 10 menn røykere (Pedersen, 2015, 37).

Selv om alkohol og tobakk var det mest utbredte og kjente, har også andre rusmidler hatt en viss utbredelse også før narkotika ble et politisk tema. Kokainholdige drikker fikk en stor utbredelse på slutten av 1800-tallet, med Coca-Cola som det mest kjente (Hauge, 2009, 112). MacCoun og Reuter (2001, 199) beskriver hvordan opiatbruk var relativt vanlig blant middelklassekvinner i USA på slutten av 1800-tallet. Omkring århundreskiftet endret dette seg. Arbeiderklassemenn var de nye brukerne, og med dette økte også den politiske oppmerksomheten om fenomenet.

Også i mange europeiske land var det utbredt opiatbruk på siste del av 1800-tallet, særlig blant kvinner, uten at dette ble oppfattet som et politisk problem (Hauge, 2009, 51-53 og 187; Fekjær, 2016, 29-30 og 103-104; Pedersen, 2015, 121; Mørland og Waal, 2016, 323). Bruken ble begrunnet medisinsk, og brukerne var velfungerende og opplevde ikke de sosiale og helsemessige problemene vi kjenner fra opiatbruk i dag (Fekjær, 2016, 211). Etter hvert ble imidlertid skillet mellom bruk som medisin og bruk som rusmiddel mer og mer hvisket ut, og det ble økt press for å regulere handel og tilgang (Mørland og Waal, 2016, 348).

Begrepet "narkoman" ble først benyttet om mennesker som var avhengige av legemidler på første halvdel av 1900-tallet (Fekjær, 2016, 31). Da ungdom begynte å bruke cannabis og enkelte andre illegale psykoaktive stoffer på 1960-tallet, ble dette knyttet sammen med det tidligere legemiddelmisbruket, selv om verken hva som ble brukt, hvem som brukte det eller hvordan de brukte det var felles (ibidem). Nå rapporteres igjen økt opiatavhengighet etter

77 utskriving av opiatholdige medisiner fra lege i USA, og det er mulig vi ser en tilbakevending til den klassiske narkomane (Mørland og Waal, 2016, 315; McLellan et al., 2018).

Globalt regnes i dag alkohol som det vanligste rusmidlet med tyngdepunkt i Europa og Nord- Amerika. Cannabis er det mest brukte illegale rusmidlet og har størst utbredelse i og rundt India, samt i Midtøsten og Karibia, men også i Europa, Nord-Amerika og Australia. Opiater er mest brukt i produsentland som Pakistan og Afghanistan, samt USA og Russland, men også mye brukt i mange europeiske land. Amfetamin er overrepresentert i Japan, Sverige og Sentraleuropa, men er også mye brukt i resten av Skandinavia, England og Nord-Amerika. På verdensbasis gir imidlertid kokainpreparater størst skadevirkninger (Mørland og Waal, 2016, 290; Hole, 2014, 38).

4.2.2 Historiske trekk knyttet til rusmiddelbruk i Norge Mjød er det første kjente rusmidlet i Norge, blant annet omtalt i Håvamål, Heimskringla og islandske ættesagaer (Fekjær, 2016, 27; Hole, 2014, 57). Øl fra korn og mjød fra honning var dominerende frem til brennevinsproduksjon ble kjent på 1500-tallet (Evjen et. al., 2012, 31). Det antas at sterke normer, rusmidler med svak virkning og liten tilgang førte til få skader frem til slutten av middelalderen (Mørland og Waal, 2016, 340). Brennevinskulturen utviklet seg fra 1600-tallet, og toppen nås på 1830-tallet med gjennomsnittlig forbruk 13 liter ren alkohol pr. voksen innbygger pr. år. Først sent på 1900-tallet går brennevinsandelen av alkoholforbruket betydelig ned i Norge.

Tobakk kan illustrere en utvikling som kjennetegner flere psykoaktive stoffer, nemlig introduksjon, normalisering og så regulering fordi det blir regnet som avhengighetsskapende (Weihe, 2004, 10). Nedgangen i bruk har vært betydelig etter at helsekonsekvensene ble kjent og myndighetene satte i verk reguleringer (Hauge, 2009, 132). Myndighetene har lyktes med å gjøre røyking til et avvik noe unormalt (Pedersen, 2015, 47). Nå er antall røykere så lavt at det er en diskusjon om det er realistisk å komme særlig lavere med bruk av de samme virkemidlene.

Det har ikke bare vært geografiske forskjeller, men klare sosioøkonomiske mønstre i bruk og problemer med bruk. Det er heller ikke slik at de som inntar mest, nødvendigvis får størst negativ virkning. Mens de med høyest utdanning og inntekt har de høyeste alkoholforbruket i Norge, er risikoen for alkoholskader relativt sett høyere blant de med lav utdanning, inntekt

78 og sosioøkonomisk status (Pedersen, 2015, 19; Mørland og Waal, 2016, 49). Stort forbruk av rusmidler og psykiske lidelser opptrer statistisk sett også ofte sammen, noe som svekker personenes mulighet til å mestre jobb og dagligliv25. Det er imidlertid ikke klart om rus fører til psykiske lidelser eller omvendt, eller om bakenforliggende faktorer påvirker forekomsten av begge (Evjen et. al., 2012, 37-40; Bramness, 2018, 84; Kraft, 2016, 14; Hole, 2014, 85).

Leger og pasienter som misbrukte legemidler regnes også i Norge som de "klassiske narkomane" (FHI, 2019, 4). Litteraturen beskriver tre store endringer knyttet til bruk av illegale rusmidler fra 1950-tallet og frem til i dag. Først kom ungdomsbruken på 60-tallet, med 1974 som et toppår ut fra registreringer i Norge (Hauge, 2009, 204). Mens bruken i denne fasen hovedsakelig var konsentrert om cannabis og i noen grad amfetamin og LSD, var den neste bølgen knyttet til heroinbruk blant voksne fra 70-tallet (Fekjær, 2016, 32; Hauge, 2009, 221). Den tredje bølgen kan knyttes til partydop fra slutten av 90-tallet (Hauge, 2009, 230-234; Pedersen, 2015, 127) og en bølge med det som er kalt "nye psykoaktive stoffer" (NPS) i løpet av det siste tiåret (Fekjær, 2016, 32 og 397-398). Bruken av NPS regnes foreløpig som relativt lav i Norge, men er økende, særlig i utelivsmiljøer i storbyene (Bretteville-Jensen, 2015 b).

En mulig ny trend kan spores etter årtusenskiftet, nemlig redusert bruk av både alkohol, tobakk og illegal rus blant ungdom (Pedersen, 2015, 21).

4.2.3 Det offisielle bildet av rusbruk i dag I de offisielle norske rapportene tegnes i all hovedsak et kvantitativt bilde av rusmiddelbruk i Norge, i noen grad sammenlignet med Norden og Europa. Rapportene åpner med beskrivelser av feilkilder og forbehold (FHI, 2016, 9-12; FHI, 2019, 11-15). Forbeholdene er både knyttet til validitet (hva som måles) og reliabilitet (påliteligheten i målingene). Rapportene består både av registerdata og spørreundersøkelser.

Ut fra spørreundersøkelser inntar over 80% av befolkningen i Norge alkohol i løpet av et år (FHI, 2016, 37-38). Hovedtrekk i bildet som skapes, er en dreining i forbruk fra brennevin til vin og øl, samt en samlet vekst i det registrerte forbruket frem til 2008, før en svak

Se Evjen et. al., 2012, 80-91 for vurderinger av omfang.

79 nedadgående tendens de siste årene (ibidem, 22). Det samme bildet gjelder ungdomsbruk både i Norge og ellers i Europa (ibidem, 32-33). De eldste oppgir å drikke oftest, men de yngste drikker samlet sett mest fordi de inntar mer pr. gang. Menn drikker om lag dobbelt så mye som kvinner (ibidem, 40).

Bruken av tobakk fremstår med en sterk økning i bruken frem mot 50-tallet for menn og 70- tallet for kvinner, før en markant nedgang de siste tiårene (ibidem, 144). Det er klare sosioøkonomiske forskjeller. Røyking ble først populært blant samfunnstopper, mens de overrepresenterte i dag er de med lavest utdanning og inntekt (ibidem, 143). Nedgangen i tobakksbruk motvirkes til en viss grad av økningen i antall som bruker snus (ibidem, 120-121 og 154-160).

Rapportene gjennomgår bruk av cannabis/THC (hasj, marihuana, cannabisolje, skunk og sensimilla), opioider (heroin, morfin, kodein, metadon, buprenorfin og oksykodon), sentralstimulerende rusmidler (amfetamin, metamfetamin, kokain), hallusinogener (LSD/lysergsyredietylamid og Ecstasy), sniffestoffer og gammahydroksybutyrat/GHB og. I tillegg kommer NPS som også omtales. Av de illegale stoffene er cannabis klart mest utbredt, både i Norge og i resten av verden (FHI, 2016, 249; FHI, 2019; 16). Blant 15 og 16-åringer har andelen som oppgir å ha prøvd cannabis noen gang, sunket fra 12% i 1999 til 5% i 2011 og 7% i 2015 (FHI, 2016, 265). Andelen som har prøvd andre illegale stoffer var under 1% (ibidem, 267). For befolkningen mellom 16 og 64 år har i overkant av 20% forsøkt cannabis i løpet av livet, 4% siste 12 måneder og 2% siste 4 uker (ibidem, 267-268). Av de som prøver, er det altså få som blir faste brukere. For andre stoffer er det 6-7% av befolkningen mellom 16 og 64 år som har forsøkt sentralstimulerende stoffer som amfetamin eller kokain i løpet av livet, mellom 1 og 2% de siste 12 måneder (ibidem, 270). Enda færre har brukt ecstasy/MDMA, selv om bruken har økt noe de siste årene (FHI, 2019, 20).

Brukere deles inn i eksperimentbrukere, rekreasjonsbrukere og høyrisikobrukere, noe EMCDDA foreslår å definere for de ulike narkotiske stoffene ut fra utfordringsbildet i hvert enkelt land (FHI, 2016, 270-271; FHI, 2019, 29-30). Tre grupper er imidlertid obligatoriske og skal rapporteres til EMCDDA: Opiatbruk, sprøytebruk og høyrisiko cannabisbruk (FHI, 2016, 270; FHI, 2019, 30). Antall høyrisikobrukere må beregnes, og tallene oppgis med et stort usikkerhetsintervall. I alderen 15-64 år kan det være så få som 6200 og så mange som

14000 personer med risikofylt opioidbruk26. Antall sprøytebrukere kan være mellom 6700 og 10500, og det er amfetaminer som injiseres mest. Mellom 7000 og 17600 regnes som høyrisikobrukere av cannabis (FHI, 2016, 270-271; FHI, 2019, 29).

4.2.4 Diskursive mønstre og alternativer til brukshistorien Her vil jeg både beskrive rusdiskursens struktur i tråd med en arkeologisk fremgangsmåte, presentere alternativer i tråd med genealogien og foreslå alternative historiske forløp. Årsaken er at historien om bruk henger nøye sammen med tiltak og maktbruk.

4.2.4.1 Om historiefortellingen Måten sannheten om rusmiddelbruk presenteres på, har etter min vurdering to hovedkomponenter: Rus er normalt, og rus er essensielt. Normaliseringen fremkommer gjennom å dokumentere bruk i tid og rom. Det essensielle fremkommer gjennom inndelingen av mennesker ut fra rusmiddelbruk. Den konstruerte historien sier dermed at rusmidler brukes til alle tider og overalt, og kunnskap om hvordan og hvor mye du ruser deg, forteller noe grunnleggende om hvem du er.

Siden rusmiddelbruk er det normale, fremstår ikke-rusbruk som et avvik. Dette er imidlertid ikke et avvik som er relevant i en rusdiskurs, slik at disse individene er til stede i historien nærmest som et fravær. Det kommenteres imidlertid at denne gruppen er noe økende.

I et statistisk bilde kan endringer fort overtolkes. Et eksempel er økningen i bruk av illegale rusmidler blant ungdom på slutten av 90-tallet. De økende narkotikaproblemene blant ungdom ble et viktig forskningstema ut fra forståelsen av at dette var en trend som ble antatt å fortsette (Nova, 2002, 7 og 29). Det ble også antatt at ecstasy og amfetamin var i ferd med å erstatte cannabis som inngangsporten til narkotiske stoffer (ibidem, 9). Mye av denne forskningen har senere blitt irrelevant siden tendensen etter 1999 har vært nedgang i rusbruk blant ungdom, i tillegg til at trappetrinnshypotesen med opptrapping fra mildere til sterkere

Opioider er en fellesbetegnelse på stoffer som binder seg til opioidreseptorer på celleoverflatene i kroppen. Dette inkluderer stoffer som er direkte utvunnet fra opiumsvalmuen som morfin (også kalt opiater). I tillegg kommer halvsyntetiske stoffer som heroin som er videreutviklet av opiater, samt syntetiske stoffer med tilsvarende virkning (Hauge, 2009, 14). 81 stoffer har blitt svekket (Bramness, 2018, 92-93). Dette kommer jeg også tilbake til i avsnitt 4.4.1.

Siden fortellingen om bruk i all hovedsak er kvantitativ, særlig i de offisielle rapportene fra Folkehelseinstituttet, fortelles i liten grad hvilke behov rusmidlene har møtt og hvilken mening bruken representerer. Her inndeles mennesker i grupper ut fra hvilket rusmiddel de har brukt, for eksempel siste 30 dager. Alternative kategoriseringer er nærmest uendelig. Eksempler er inndeling basert på følelsen du hadde sist du benyttet et rusmiddel (som glad, trist, oppspilt, trøtt), inndeling basert på om rusmidlet erstatter noe du ikke har (som kjærlighet, ro, selvtillit eller energi), inndeling ut fra helt andre forhold enn rus eller en rapport uten inndeling av mennesker i grupper. Ingen av inndelingene er den riktige, men historien vil se helt annerledes ut om den fortelles på andre måter. Den historien som får feste seg, vil senere påvirke tanker, handlinger og identiteter knyttet til bruk.

4.2.4.2 Alternative historiske forløp Hvilke rusmidler som benyttes og på hvilken måte, er ikke naturgitt. Med utvekslingen av varer fra 1500-tallet og fremover, kunne andre rusmidler erstattet alkohol som det dominerende i Europa, og dagens situasjon med de ulike stoffenes legale status, hadde sannsynligvis sett annerledes ut. Stoffenes virkning varierer også med kultur. Den grenseoverskridende atferden som kjennetegner alkoholrus i Skandinavia, er fremmed i andre deler av verden. Norge kunne ha overtatt andres kultur når det gjelder hvilke behov alkoholen skal møte og hvilken oppførsel som er akseptabel under alkoholpåvirkning. Vi kunne også ha utviklet egne normer for oppførsel under påvirkning av ulike narkotiske stoffer. Disse temaene er godt beskrevet av den svenske sosiologen Ted Goldberg (2010), og det er i noen grad også behandle av Hans Olav Fekjær (2016).

Disse poengene er etter mitt syn viktig i et styringsperspektiv fordi bruk og bruksmønster både er en begrunnelse for tiltak og et resultat av tiltak. Et eksempel er brennevinsbrukens sosiale virkninger på 1800-tallet som var en foranledning for avholdsbevegelsens fremvekst og det senere brennevinsforbudet (se avsnitt 4.3.2). Et annet eksempel er straffeforfølgingen av narkomane som kan forklare prisøkningen på heroin, frykten for kontroll og økt injisering i stedet for røyking (Goldberg. 2010, 264-266).

På 1960-tallet møttes to diskurser: rusdiskursen og narkotikadiskursen. Ungdom brukte de nye stoffene som rusmidler, mens samfunnet valgte å plassere dette innenfor en narkotikadiskurs, der altså ungdoms bruk av cannabis ble forstått i forlengelsen av tidligere misbruk av legemidler fra pasienter og helsepersonell. Disse diskursene har delvis vokst sammen, men med innebygde motsetninger. Samfunnet skapte den narkomane, og det er hele tiden en forhandling i samfunnet om blant annet cannabis skal betraktes som et rusmiddel som både kan brukes og misbrukes, eller om det fortsatt er et narkotikum der all bruk er misbruk.

4.2.4.3 Maktperspektiv Vekten på kvantifisering og differensiering mellom individer, slik historien om bruk blir fortalt, stemmer ut fra et maktperspektiv godt med de kroppslige maktteknikkene: disiplinering og biomakt. Disse var basert på registrering av befolkningen og differensiering av mennesker langs et kontinuum fra normalitet via grader av normalitet og avvik til totalt avvikende.

Alkohol er et rusmiddel med stor sosial aksept. Det finnes grenser knyttet til hvilke situasjoner drikking er tillatt, hvordan du skal oppføre deg, hvor beruset du bør bli og så videre, men høy bruk er ikke alene nok til å klassifisere atferden som avvikende. Da må du i tillegg bryte andre sosiale normer, for eksempel at drikkingen knyttes til en arbeidssituasjon, at du blir voldelig eller at du kombinerer alkohol og bilkjøring.

I tekstene er det en innebygd motsetning der all bruk av narkotika er forbudt og dermed pr. definisjon et avvik, samtidig som det gjøres et skille mellom eksperimentell, rekreasjonsmessig og skadelig bruk. Selv om bruken er lovregulert, mener jeg vi her ikke lengre ser et juridisk skille slik Foucault definerte det og som jeg gjorde rede for i avsnitt 3.2.2. Det er heller snakk om grader av avvik knyttet til hvilke situasjoner bruken foregår i, særlig knyttet til graden av synlighet. Dette gjenspeiles i at mye av dataene er hentet inn gjennom hjelpeapparat og de som er i kontakt med gatenære brukere. Det er også klare forskjeller mellom de ulike narkotiske stoffene, der bruk av cannabis og til dels enkelte sentralstimulerende midler er klart mindre avvikende enn opioider, særlig heroin.

Tobakksbruk havner i en egen kategori på siden av alkohol og narkotika. Det blir understreket at røyking har blitt avvikende, og mulig fremtidig lovforbud omtales (Hole, 2014, 76). I så

83 måte fremstår tobakk i dag som en mellomting mellom alkohol og narkotika på skalaen for normalitet/avvik.

Jeg vil understreke at vurderingene av stoffenes normalitetsstatus kun gjenspeiler det inntrykket jeg har fått ut fra Folkehelseinstituttets rapporter og litteraturen disse for en stor grad bygger på. Dette er et øyeblikksbilde av de ulike stoffenes normative status i samfunnet, og det er ment illustrerende og ikke konstaterende. Dette vil også være forskjellig i ulike miljøer, men jeg har presentert det bildet jeg mener er relevant knyttet til den statlige styringen. Poenget er at de kroppslige maktteknikkenes rasjonalitet tilsier at det skapes et sett av institusjoner og tiltak for å speile plasseringer på skalaen. Dette vil jeg komme tilbake til i gjennomgangen av tiltakene i de neste avsnittene.

4.3 Kategorisering av tiltak i et maktperspektiv

I Dette avsnittet vil jeg presentere min forståelse av sentrale tiltak på rusmiddelområdet ut fra maktformene jeg presenterte i kapittel 3. Dette vil danne bakgrunn for vurderingen i kapittel 5 av hvor vidt rusreformen representerer kontinuitet eller brudd. Først vil jeg imidlertid presentere det internasjonale bildet knyttet til regulering av narkotika, som jeg mener inngår som et viktig bakteppe.

4.3.1 Det internasjonale bildet Advarsler mot overdreven bruk av ulike rusmidler finnes både i eldre lovtekster, religiøse skrifter og filosofiske retninger (Evjen et. al., 2012, 31; Fekjær, 2016; 25-27; Hauge, 2009, 20-33). Ikke-medisinsk bruk av opium ble forbudt i Kina i 1722, men illegal bruk fortsatte i stor skala, blant annet stimulert av britisk handel (Evjen et. al, 2012, 32-33).

De første lokale lovene mot opiatbruk i USA skyldtes i hovedsak antikinesiske holdninger, siden opiumsbruk og opiumsklubber ble forbundet med kinesiske miljøer. Først ute var San Francisco i 1875 (Hauge, 2009, 55). Den første internasjonale opiumskommisjonen for å begrense opiatbegrensning ble etablert i Shanghai i 1909 (Weihe, 2004, 117-118; Mørland og Waal, 2016, 349). Den første internasjonale narkotikakonvensjonen var Haag-konvensjonen av 1912 med fokus på forbud mot opiumseksport og sterke begrensninger i omsetning innenlands (ibidem, 46). 84

Selv om bakgrunnen like mye handlet om geopolitikk og handelsstrategier, ble den internasjonale enigheten fulgt opp av strengere reguleringer (Christie og Bruun, 2003, 97). I 1914 ble kokain og heroin forbudt i USA gjennom ”The Harrison Act”(MacCoun og Reuter, 2001, 300-309; Fekjær, 2016, 57; Hauge, 2009, 57). Denne typen lovgivning dannet utgangspunkt for andre lands narkotikapolitikk, men med ulike variasjoner. I England kunne leger utskrive heroin til avhengige, mens Spania og Italia ikke forbød besittelse av psykoaktive stoffer til eget bruk (MacCoun og Reuter, 2001, 213).

Mexicansk innførsel av cannabis til USA på 1930-tallet førte til et forbud i 1937. Rundt 1950 gjennomfører de kommunistiske makthaverne i Kina aksjoner mot opiumsrøykerne, herunder bruk av dødsstraff (Fekjær, 2016, 57-58). Verdens helseorganisasjon (WHO) klassifiserte i 1953 cannabis som et narkotikum (Weihe, 2004, 120). Etter hvert oppstod et behov for å samordne de ulike internasjonale avtalene og resolusjonene på rusfeltet. I 1961 ble dette så gjort i form av The Single Convention. Konvensjonen regnes som restriktiv, blant annet ved at all bruk av narkotiske stoffer forstås som misbruk. Konvensjonen kan regnes som et vendepunkt der rusproblemer går fra å være sykdom til å bli kriminalitet (Pedersen, 2015, 164). Her ble også cannabis skrevet som et av de farligste narkotiske stoffene (Sandberg og Pedersen, 2010, 197). Den ble fulgt av straffeskjerpelser i mange land. England strammet i 1965 inn sin praksis med utskriving av heroin, og de nordiske landene økte strafferammene for narkotikaforbrytelser. Denne vektleggingen av kriminalpolitiske virkemidler og kontroll har blitt knyttet til nullvisjonen der målet er det narkotikafrie samfunn (MacCoun & Reuter, 2001, 372). Den første FN-konvensjonen mot narkotika har blitt fulgt av to nye i 1971 og 1988 som også følger en streng linje (Fekjær, 2016, 33 og 365; Hole, 2014, 80)27. Disse tre konvensjonene utgjør fortsatt det internasjonale rammeverket for narkotikapolitikk.

Økte helseproblemer, flere overdosedødsfall, mer kriminalitet og synlige sosiale omkostninger knyttet til bruk av rusmidler, førte til at mange land fra 1980-tallet supplerte eller erstattet nullvisjonen med en målsetting om skadereduksjon (MacCoun og Reuter, 2001,

I 2016 avholdt FNs generalforsamling en spesialsesjon om verdens narkotikaproblem, UNGASS. Det var forventet gjennomslag for en endring i retning av skadereduksjon, men fortsatt er det nullvisjonen som ligger til grunn for det internasjonale avtaleverket, med åpning for endringer på noe sikt (se for eksempel Aakrann, 2016).

44 og 265-266). Pendelen var i ferd med å svinge tilbake, og flere tok til orde for å betrakte rusavhengighet som sykdom igjen (Pedersen, 2015, 165).

Allerede på 60-tallet var det stemmer som advarte mot kontrollomkostningene ved kriminaliseringslinja, det vil si sosiale og helsemessige konsekvenser for de rusavhengige, samt kostbar og ineffektiv kontroll med rusmidlene (Frantzsen, 2001, 128). Skadereduksjonstiltak var blant annet substitusjonsbehandling med metadon og etter hvert Subutex og Suboksone, utdeling av rene sprøyter, skille mellom sterke og svake stoffer, innføring av sprøyterom og i visse tilfeller ordinæring av narkotiske stoffer (MacCoun & Reuter, 2000, kap. 10; Frantzsen, 1997; Frantzsen, 2001, 133; Fekjær, 2016, 65; Hauge, 2009, 222-226). Mange har også regnet avkriminalisering og legalisering blant skadereduserende tiltak (Fekjær, 2016, 308). Særlig to land har fått oppmerksomhet for sine skadereduksjonstiltak, nemlig Nederland (Fekjær, 2016, 365-366) og Portugal (ibidem, 367- 368).

På tross av økt vekt på skadereduksjon, er lovregulering av de fleste narkotiske stoffer fortsatt vanlig i vestlige land. Forbud gjelder nesten uten unntak LSD, kokain, ecstasy, metamfetamin og en rekke syntetiske rusmidler. Opioider, amfetamin, benzodiazepiner og flere lignende stoffer er tillatt som legemidler, men forbudt ellers. Cannabis er i større grad av- eller dekriminalisert, og blir i tillegg brukt i enkelt legemidler (Evjen et. al., 2012, 75).

4.3.2 Biomakt – å bringe befolkningen til lydighet Her vil jeg omtale tiltak med mål om å få befolkningen til å opptre på en bestemt måte. Dette skiller seg altså både fra disiplineringen av enkeltindivider og den indirekte styringen gjennom at folk og individ styrer seg selv, som jeg kommer tilbake til. Befolkningens ruspraksis blir hovedsakelig styrt gjennom regulering rettet mot tilbud og etterspørsel, altså hva du kan kjøpe, når du kan kjøpe det, under hvilke betingelser du kan bruke det og lignende.

I 1816 frigis produksjon og salg av brennevin. "Frigivelsen førte med seg en omfattende brennevinsdrikking med påfølgende sosiale skadevirkninger for den fattigste delen av befolkningen, og økt motstand mot brennevinsdrikkingen." (FHI 2016, 64). Implisitt i dette utsagnet ligger det at produksjon og salg av brennevin var regulert før 1816. Dette finner jeg ikke omtalt verken i de offisielle rapportene om alkoholhistorien eller i andre vitenskapelige arbeider som Rus og rusmidler gjennom tidene (Hauge, 2009) eller Rus : bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historie (Fekjær, 2016). Økt produksjon og salg av brennevin begrunnes i 1816 blant 86 annet med ønske om å sette fart i økonomien (FHI, 2016, 64). Dette lykkes de også med, siden alkoholforbruket når en historisk topp i 1830-årene med 13 liter ren alkohol pr. voksen årlig (Fekjær, 2016, 27).

FHI viser i sin gjennomgang ellers til både tilbuds- og etterspørselsregulerende tiltak fra 1816 og frem til i dag, noen ganger begrensende, noen ganger utvidende (2016, 64-82). To sentrale virkemidler innføres i 1837: Særavgifter på salg og bevilgning for salg og skjenking. Samlag for salg av alkohol blir opprettet fra 1870-tallet, mens Vinmonopolet etableres i 1922. Forbud mot å skjenke barn blir innført i 1827, og aldersgrenser blir lovregulert fra 1900. Alkoholgrenser for fører av motorkjøretøy blir innført fra 1936, og reklameforbud trer i kraft i 1975.

Avholdssaken står sterkt i Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet (Fekjær, 2016, 45-46; FHI, 2016, 66-67). Dette er en del av den kulturelle konfliktlinjen som har vært med å forklare fremveksten av det norske partisystemet (Weihe, 2004, 113; Østerud, 2014, 199). Dette fører også til geografiske forskjeller i skjenkebestemmelser mellom kommuner og landsdeler, og det gjøres forskjeller både mellom statlig og kommunal bevilgning, mellom ulike ukedager, mellom ulike typer drikk (for eksempel forbud mot sterkt øl, men tillatt med sprit) og mellom fastboende og tilreisende (Weihe, 2004, 13-15). Selv om avholdsbevegelsen ikke når frem overfor flertallet i alkoholkommisjonen som avgir sin innstilling i 1916, blir det innført omsetningsforbud for brennevin som del av kriselovene under første verdenskrig. Formålet er å hindre at korn og poteter blir benyttet til brennevinsproduksjon. Etter krigen følger en folkeavstemning i 1919 med påfølgende forbud mot salg av brennevin og hetvin (FHI, 2016, 68-69). Dette kan sies å være høydepunktet i avholdsbevegelsens historie. Salgsforbudet blir imidlertid gradvis opphevet, før total opphevelse etter ny folkeavstemning i 1926 (ibidem, 69).

Alkohol- og tobakksavgifter til staten har vært et viktig virkemiddel for å regulere etterspørsel, men også for å gi staten inntekter. Statens inntekter fra alkoholavgiftene utgjør i 2015 over 18,3 milliarder kroner (FHI, 2016, 58), mens inntektene fra tobakksomsetningen var på 7,6 milliarder kroner (ibidem, 173). Allerede på 1890-tallet utgjør tobakksavgiftene over 10% av statens inntekter, men det er først fra 1981 dette har en helsepolitisk og ikke bare fiskal begrunnelse (ibidem, 176 og 186). Det har også vært økt folkelig støtte for høye avgifter (ibidem, 20).

Passiv røyking får økt oppmerksomhet utover på 70- og 80-tallet, noe som gjenspeiles i røykeloven fra 1988 der røyking forbys i lokaler og transportmidler der allmennheten har

87 adgang, men med unntak for serveringssteder frem til 2004, samt for arbeidslokaler og institusjoner på visse vilkår (FHI, 2016, 187). Rådgivning og veiledning for å redusere antallet røykere intensiveres (ibidem). I 2013 vedtar Stortinget endringer i tobakksloven slik at det blant annet fremgår av formålsparagrafen at målet er det røykfrie samfunn (ibidem, 190).

Som den første narkotikareguleringen i Norge regnes Stortingets innføring av opiumsloven i 1913, en direkte følge av Haagkonvensjonen fra året før (FHI, 2019, 101). Siden opiater og kokain allerede er reseptbelagt, har loven liten praktisk konsekvens og inneholder ingen straffebestemmelser. Den slår dermed fast et prinsipp som allerede gjelder, nemlig at tilgangen til disse stoffene skal begrenses.

Opiumsloven blir Omgjort til lov om legemidler og gifter i 1928 (Mørland og Waal, 2016, 348). Nå blir flere stoffer inkludert, og Stortinget innfører en straffebestemmelse med bøter eller fengsel inntil 6 måneder (Weihe, 2004, 119; FHI, 2019, 101). Jeg vil si at dette peker frem mot de disiplinerende maktteknikkene som blir dominerende fra 1960-tallet, men som også er kjent fra behandlingen av tobakksrøyking og alkoholmisbruk allerede fra 1600- og 1700-tallet.

4.3.3 Disiplinering – Å bringe den enkelte til lydighet Kong Christian IV innfører forbud mot røyking om bord på norske skip i 1619, og overtredelser skal straffes med kjølhaling (FHI, 2016, 176). Dette illustrerer en utfordring i å skille mellom biomakt og disiplinering, siden loven kan ha som hensikt å ramme befolkningen som helhet, mens iverksetting av straff vil merkes av den enkelte. I tråd med Foucault mener jeg det er mest hensiktsmessig å følge maktens mikrofysikk, altså dens mest konkrete form. Selv om kongen håpet at loven ville få sjøfolk til å avstå fra tobakk, var det den enkelte sjømann som ville bli kjølhalt ved overtredelse. dermed mener jeg de individuelle, kroppslige følgene veier tyngre enn de allmennpreventive intensjonene, og straffereaksjoner mot enkeltpersoner defineres derfor som disiplinering. Disse kan deles i tre grupper: Straff, behandling og tvang.

4.3.3.1 Straff "Fattigloven ga bestemmelse om fengselsstraff eller tvangsarbeid for drikkfeldige som påførte fattigstyret utgifter ved ikke å tjene til livets opphold." (FHI, 2016, 66). Dette står om år 1863. Her er det interessant at forfatterne har gjort fattigloven til subjekt. Dette er en form for passivkonstruksjon der det egentlige subjektet usynliggjøres (Hellum, 2013, 75). Stortingets innføring av kriminalpolitiske virkemidler for å styre bruken av alkohol, formidles altså på en måte som tildekker statsapparatets rolle. Det samme gjelder Stortingets vedtak av løsgjengerloven i år 1900: "Lov om løsgjengeri, drukkenskap og betleri ble vedtatt." (FHI 2016, 67). Dette står i kontrast til tilbudsregulerende lover, for eksempel vedtak av ny alkohollov i 1904, der Stortinget som handlende subjekt inngår (ibidem, 68). Omtale av tvangstiltak blir også formulert i passivsetninger, som for 1939: "Edruskapsloven, vedtatt i 1932, trådte i kraft. Loven innebar bestemmelser om oppnevning av kommunale edruskapsnemnder som bl.a. hadde til oppgave å drive forebyggende arbeid for å bedre edrueligheten. Loven hjemlet også muligheten til å foreta tvangsinnleggelse i kuranstalt i inntil to år." (ibidem, 70).

Straffelovgivningen rammer ikke alkoholbruk generelt, men den bruken som er knyttet til mennesker i en spesiell livssituasjon, det vil si hjemløse eller mennesker med lav eller liten inntekt. Slik blir blant annet løsgjengerloven benyttet som en form for sosial renovasjon (Fekjær, 2016, 66; Christie og Bruun, 2003, 226). Også innen behandlingssystemet er det klare sosiale forskjeller. Mens bedrestilte har egne kursteder på 1800-tallet, er det opp til Indremisjonen og frivillige organisasjoner å bygge opp behandlingsinstitusjoner for "de fordrukne" (Evjen et. al., 2012, 34).

Etter at Narkotikakonvensjonen (Single Convention on Narcotic Drugs) blir vedtatt av FN i 1961, starter straffeskjerpelsene i Norge. Først skjer dette gjennom endringer i legemiddelloven, men fra 1968 blir det også tatt inn i Straffeloven gjennom § 162 (FHI, 2019, 102). Stortinget velger den strengeste lovgivningen og innfører fra 1984 en strafferamme på 21 år for de groveste tilfellene av narkotikalovbrudd (Christie & Bruun, 2003, 97 og 112-113; Fekjær, 2016, 363; FHI, 2019, 104). Dette har i hovedsak en allmennpreventiv begrunnelse, altså ønske om å påvirke holdningene i befolkningen som helhet (Mørland og Waal, 2016, 335). Likevel rammer loven enkeltpersoner, og store ressurser innen politi og rettsvesen benyttes til å håndtere narkotikakriminalitet. Over halvparten av alle siktelser i 2014 gjelder narkotikalovbrudd (Fekjær, 2016, 366-367).

I Norge står nullvisjonen sterkt gjennom flere tiår, og "krigen mot narkotika" er en mye brukt metafor, blant annet inspirert av Richard Nixons og Ronald Reagans retorikk i USA (Fekjær,

2016, 58; Pedersen, 2015, 161). Bak dette ligger krav om strengere straffer og bruk av harde virkemidler for å vinne over narkotikaen. Flere peker på at dette bidrar til å flytte fokus vekk fra andre sosiale problemer der mektige grupper har mer å frykte, noe som gjør narkotikakriminalitet til "en god fiende" (Christie og Bruun, 2003). I en stortingsmelding i 1985 blir visjonen om det narkotikafrie samfunn slått fast (Sandberg og Pedersen, 2010, 206; Mørland og Waal, 2016, 352). Generelt blir narkotikalovgivningen strengere i land som har hatt forbud mot og strenge reguleringer av alkohol (Weihe, 2004, 121).

De nye psykoaktive stoffene (NPS) som har dukket opp fra 2009 og fremover, har skapt nye utfordringer for lovgiverne. Pr. definisjon er dette stoffer som ikke er regulert gjennom internasjonale narkotikaavtaler, men som kan sammenlignes med stoffene som inngår i disse avtalene (Bretteville-Jensen, 2015 a, 18). Først blir det forsøkt å forby slike stoffer ved å inkludere derivater av de forbudte rusmidlene, men siden dette fører til uforutsigbarhet og uklarhet knyttet til hva som er forbudt, blir denne regelen opphevet av Høyesterett fra 2010. Enkeltstoffer føres derfor opp etter hvert som de blir oppdaget (Fekjær, 2016, 397).

4.3.3.2 Behandling Fra 1909 og fremover nevnes kurtiltak for alkoholmisbrukere, først i regi av foreninger som Blå Kors og Legeforeningen, senere i regi av det offentlige (FHI, 2016, 68). Også sosiale tiltak som innføring av herberger beskrives fra 1920-tallet (ibidem, 69). Medisinske behandlingsinstitusjoner innføres fra 1950-tallet, (ibidem, 71). Dette følger av en dreining i retning av å forstå alkoholmisbruk som en sykdom.

"Alkoholisme" blir tatt i bruk som begrep på 1800-tallet, men det er først på 1930-tallet at drikking blir forklart som en sykdom hos disponerte personer (Fekjær, 2016, 39; Bramness, 2018, 27; Hole, 2014, 58). Dette er særlig knyttet til AA-bevegelsen med vekt på selvhjelp og tro på at diagnosen er livslang (Mørland og Waal, 2016, 99-100). Fra 1940-tallet får dette følger for den politiske diskursen. En konsekvens er at fokus flyttes fra samfunn til individ, og dermed er det ikke lengre tiltakene som reduserer den generelle rusbruken som blir prioritert, men målrettede tiltak mot "problembrukere (Fekjær, 2016, 355-356 og 377). Selv om det har vist seg at undersøkelsene som lå til grunn for de medisinske definisjonene av alkoholisme ikke gav et riktig bilde (Pedersen, 2015, 81), tar det flere tiår før bildet nyanseres.

Norge er tidlig ute med behandlingstiltak for narkomane. Statens klinikk for narkomane blir opprettet i 1961 som den første av sitt slag i Nord-Europa (Evjen et. al., 2012, 34-35). Målgruppen er imidlertid de klassiske narkomane, altså med bakgrunn i legemiddelmisbruk (FHI, 2019, 86). Nye spesialiserte behandlingstilbud for såkalte ungdomsnarkomane blir opprettet fra begynnelsen av 70-tallet (ibidem). I dag er behandling av narkotikaproblemer hjemlet både i helse- og omsorgstjenesteloven for primærtilbudet i kommunen og i spesialisthelsetjenesteloven og psykisk helsevernloven for behandling i spesialisthelsetjenesten (FHI, 2019, 94-95). Det vil være en egen studie å vurdere innslaget av direkte og indirekte maktteknikker i denne behandlingen, men deler har uansett disiplinerende funksjoner, særlig det som handler om tvang.

4.3.3.3 Tvang Tukthus er et tvangstiltak som blir benyttet overfor alkoholmisbrukere på 1700-tallet (Lundeberg et al., 2014, 14). Det er en interessant diskusjon om dette skal forstås som en forløper for straff eller tvangsbehandling, men det eneste stedet jeg har funnet det omtalt, er i en studie av tvangstiltak mot narkomane. Tukthusene blir altså ikke nevnt i andre historiske oversikter. 1816 er det første året som nevnes i gjennomgangen av den historiske utviklingen på alkoholområdet i Rusmidler i Norge 2016 (FHI, 2016, 64). Hans Olav Fekjær har en historisk gjennomgang av tvangsbruk overfor alkoholmisbrukere, men han går ikke lengre tilbake enn til løsgjengerloven av 1900 (2016, 62 og 66).

Både løsgjengerloven av 1900 og edruskapsloven av 1932 hjemler tvangstiltak mot de som tas for fyll på offentlig sted eller som lider av alkoholisme (Fekjær, 2016, 66). Likevel blir tvang lite benyttet i behandlingen av alkoholikere (Mørland og Waal, 2016, 324).

På 1990-tallet hjemler Stortinget tvang for å sikre avrusing av narkomane eller å holde igjen gravide kvinner der det er fare for skader på fosteret. Dette ble først hjemlet i sosiallovgivningen, nå inkludert i helse- og omsorgstjenesteloven (Fekjær, 2016, 66; Mørland og Waal, 2016, 84). Tvang kan også benyttes for motivering til behandling med alvorlig rusmiddelavhengighet (Evjen, et. al., 2012, 266). Tvang kan benyttes overfor pasienter med alvorlig psykisk lidelse, og barnevernloven hjemler tvangstiltak mot barn under 18 år (Mørland og Waal, 2016, 83-84). Selv om det finnes flere lovhjemler, anslås det at ikke flere enn 350 rusmiddelmisbrukere omfattes av tvangsvedtak årlig, mot om lag 14.000 i frivillig

91 behandling (Lundeberg et al., 2014, 18 og 244). Antall tvangstiltak har imidlertid vært økende (ibidem, 249)28.

Politiet blir brukt for å iverksette en del av tvangstiltakene, der de henter personene hjemme. Noen ganger benyttes håndjern, og narkomane kan bli plassert i arrest i påvente av behandlingsplass (ibidem, 34).

Det er klare forskjeller i hvem som utsettes for tvang. Flere menn enn kvinner regnes som å ha et skadelig rusmiddelmisbruk, menn er mer sosialt marginalisert og dør oftere som følge av rusmisbruket (ibidem, 238-239). Likevel er kvinner overrepresentert blant de som får tvangsvedtak, noe som forklares med at kvinner er mer utsatt for overgrep, prostitusjonsvirksomhet gjør dem mer synlige enn menn og at narkotikabruk er mer sosialt akseptert for menn (ibidem, 83, 189 og 241). Kvinner med alkoholmisbruk blir i svært liten grad gjenstand for tvang, selv om alkohol er mer utbredt og regnes som mer skadelig enn narkotika for fosteret (Lundeberg et al., 2014, 227). Dette kan tilskrives alkoholens sosiale aksept (ibidem, 234). Yngre blir også i større grad enn eldre gjenstand for tvang, på tross av at behandlingen ser ut til å ha større positiv effekt for eldre brukere (ibidem, 235).

I liten eller ingen grad omtales andre former for kontroll og tvang som brukere og mistenkte brukere utsettes for, for eksempel ransaking, urinprøver og blodprøver. Ut fra omtaler av svenske tiltak, er det ikke utenkelig at dette også har en viss utbredelse i Norge (Goldberg, 2010, 257 og 359).

4.3.4 Styringsmentalitet og selvteknikker Mens biomakt og disiplinering omfatter maktteknikker som skal påvirke rusmiddelbruk direkte, omfatter de sjelelige maktformene teknikker for å få befolkningen eller den enkelte til å styre seg selv. Dette er da informasjon, rådgivning og tilrettelegging fra det offentlige som skal påvirke de valgene den enkelte tar ut fra sin egen overbevisning. Jeg mener det er mange tiltak som spiller på en kombinasjon av maktteknikker, særlig fra de siste tiårene, der det er et

Antall til behandling for narkotikaproblemer i spesialisthelsetjenesten var i 2017 økt til 18.500 (FHI, 2019, 80), men de oppgir ikke tilsvarende tall for antall personer som var gjenstand for tvangsbehandling.

92 større innslag av styringsmentalitet og selvteknikker. En del av disse tiltakene begrunnes med skadereduksjon. Skadereduksjon kan inndeles i tre delområder: Å forebygge skade, å redusere risiko for skade og å redusere skadegraden (Mørland og Waal, 2016, 80). Dette kan handle om skader på en selv i form av sykdom og svekket livskvalitet, men også skader for andre gjennom passiv røyking og drikking, tapt arbeidsevne, trafikkulykker, vold, belastning på sykehusbudsjetter og så videre (ibidem, 342-346).

4.3.4.1 Alkohol og tobakk I 1965 nedsetter Stortinget et utvalg for å vurdere "tiltak som kan settes i verk for å motvirke at folk begynner å røyke og for å stimulere røykere til å opphøre med å røyke eller innskrenke sitt forbruk" (FHI, 2016, 183). To er senere kommer de med en anbefaling som innebærer reklameforbud, helseadvarsler, opplysningstiltak og røykesluttiltak (ibidem, 184). Dette blir fulgt opp i tobakksloven som Stortinget vedtar i 1973 (ibidem, 185).

Fra 1980 blir totalkonsummodellen vektlagt innen styringen av alkoholforbruk, altså tiltak som bygger på sammenhengen mellom samlet alkoholkonsum i befolkningen og mengden alkoholskader (FHI, 2016, 74). Bakgrunnen er oppdagelsen av at samfunnskostnadene samlet sett er større knyttet til de med moderat bruk, siden disse er så mange flere enn de med høyrisikobruk. I tillegg viser undersøkelser at redusert bruk i befolkningen generelt, også fører til redusert bruk blant storbrukerne (Kraft, 2016, 194; Simonsen, 2016, 125-128; Hole, 2014, 74). Dette kalles også "forebyggingsparadokset" (Hole, 2014, 77). Dette får først og fremst konsekvenser for informasjonstiltak, men delvis også for avgiftssystemet (FHI, 2016, 19-20).

4.3.4.2 Skadereduksjon knyttet til narkotika Skadereduksjon handler om å redusere de mest skadelige sidene ved bruk uten å fjerne bruken (Pedersen, 2015, 156-157). Skadereduksjon for de nye formene for narkotikabruk blir lenge motarbeidet som strategi i Norge på grunn av frykt for økt aksept for bruk og at endringen skal bli oppfattet som en oppgivelse av nullvisjonen (Christie og Bruun, 2003, 14; Hauge, 2009, 227; Fekjær, 2016, 308). Denne erklærte motstanden står imidlertid i kontrast til den praktiske politikken med vekt på behandling og tilgangskontroll, blant annet i stortingsmelding nr. 66 (1975-1976) om narkotikaproblemene og stortingsproposisjon 138

(1978-1979) om plan for økt innsats mot narkotikaproblemer og om endringer i statsbudsjettet og trygdebudsjettet for 1979 (Mørland og Waal, 2016, 353).

Den store forekomsten av HIV-smitte blant narkomane gjør at det blir legitimt å øke innsatsen med målrettede helsetiltak på slutten av 80-tallet, og den første sprøytebussen for utdeling av rene sprøyter til rusavhengige kommer til Oslo i 1988 (FHI, 2019, 105; Hauge, 2009, 223; Fekjær, 2016, 309; Frantzsen, 1997). Slik forventes det at du som narkoman skal ta ansvar for din og andres helse ved å bruke rene sprøyter, når det er tilgjengelig. Jeg vil si at dette er det første klare eksempelet på at direkte og kroppslige maktteknikker suppleres med indirekte og sjelelige. Tiltaket er basert på at du skal dele beslutnings- og tiltaksapparatets overbevisninger om hva som er god og dårlig sprøytepraksis, og at du skal tilpasse din atferd til det. Også andre skadereduserende tiltak har klare innslag av indirekte maktteknikker, men jeg mener at det ikke automatisk kan settes likhetstegn mellom skadereduksjon og indirekte makt.

Substitusjonsbehandling med metadon blir forsøkt i Oslo fra 1995 (Evjen et. al., 2012, 36). Senere blir dette et ordinært helsetilbud for heroinavhengige, og det utvides til også å omfatte behandling med buprenorfin og får navnet LAR (legemiddelassistert rehabilitering) (FHI, 2019, 105-106). Det blir sagt at LAR skal være et tilbud for et fåtall brukere, kanskje 700 på landsbasis, men ved utgangen av 2017 er det over 7600 brukere SERAF, 2018, 3-4). Færre overdoser, bedre somatisk helse, redusert kriminalitet og bedret livskvalitet gjør at programmet i dag har bred tilslutning (Pedersen, 2015, 147). Internasjonalt foregår imidlertid en større debatt, blant annet knyttet til avhengigheten til disse legemidlene og kontrollen myndighetene utsetter disse personene for (ibidem, 148)29. På den ene siden plasseres ansvaret hos den enkelte bruker som må følge et program for å ivareta egen helse. På den andre siden blir brukeren en del av et system for å kontrollere annen rusmiddelbruk, at legemidlet faktisk blir tatt og så videre. Jeg vil derfor si at brukere i LAR er gjenstand for en kombinasjon av disiplinerende og indirekte maktteknikker.

Med handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel i 1998, sees forebygging av alkohol- og narkotikamisbruk i større grad i sammenheng (FHI, 2016, 78). Etter år 2000 er det innført redusert inngripen fra politiet mot brukere, samt at domstoler kan benytte mildere

For en beskrivelse av status og historisk utvikling innen LAR, se SERAF, 2018, eller Hole, 2014, 150-151 for en kortversjon.

94 straffeformer og behandling som alternativ til straff. Det er også opprettet sprøyterom (i Oslo fra 2005 og Bergen fra 2016) (Fekjær, 2016, 66 og 310; Hole, 2014, 157-158). Nå utvides ordningen til også å omfatte andre stoffer enn heroin og andre brukermåter, og det endrer navn fra sprøyterom til brukerrom (Innst. 94 L, 2018-2019). Brukerrommene vil imidlertid fortsatt være omfattet av narkotikaforbudet, men med straffrihet for bruk og besittelse av en brukerdose. Det vil fortsatt være en form for kvalifisering eller godkjenning for brukere, samt muligheter for kontroll. Disse tiltakene vil også kunne ha disiplinerende funksjoner.

På tross av økt innslag av skadereduserende tiltak, er narkotika fortsatt både regulert gjennom legemiddelloven og straffeloven. I tillegg kommer sprøyteromsloven/brukerromsloven, de ulike lovene som omhandler helsebehandling, forskrift for legemiddelassistert rehabilitering og så videre. Dette illustrerer den mangfoldige relasjonen mellom staten og narkomane der også et mangfold av maktteknikker er i spill.

4.4 Diskursive mønstre Her vil jeg beskrive hvordan diskursive mønstre kan forklare bruken av de ulike maktteknikkene.

4.4.1 Egenskaper ved stoffet eller brukeren Tradisjonelt har problematisk rusbruk blitt forklart enten med egenskaper ved stoffene eller med valg hos brukeren (Bramness, 2018, 17-27). I begge tilfeller har den problematiske bruken blitt kalt "misbruk". Hvis misbruket forstås som resultat av egenskaper ved stoffene, så har det ført til generell begrensning av tilgangen. Både opiumsloven av 1913 og brennevinsforbudet av 1919 kan forstås på denne måten. Hvis misbruket i stedet har blitt forklart med egenskaper ved brukeren i form av at han er uansvarlig eller umoralsk, så har det ført til disiplinering av de personene det gjelder. Bruk av tukthus for alkoholmisbrukere, fengsling av løsgjengere og innføring av straff for bruk av narkotika kan forstås på denne bakgrunnen.

Ungdomsbruk av cannabis og andre psykoaktive stoffer på 60-tallet ble oppfattet som et eget fenomen på siden av eksisterende kategorier for bruk og misbruk av rusmidler og legemidler.

Fenomenet er forklart med redusert voksenkontakt, internasjonalisering av ungdomskulturen og fremveksten av subkulturer som beat- og hippiebevegelsen (Pedersen, 2015, 99 og 160; Hauge, 2009, 188-203). Subkulturen var ikke bare knyttet til en liten og marginalisert gruppe, men kan forstås som strømninger av verdier, klær, musikk og rusmidler som var tilgjengelige for mange (Pedersen, 2015, 14). Dette representerte noe nytt, og flere diskurser kjempet om å gi det nye fenomenet mening.

"Trappetrinn"- eller "gateway"-hypotesengår ut på å se overgangen fra lette til stadig tyngre rusmidler som en trapp der om du har valgt å trå på det nederste trinnet, følger neste trinn eller neste stoff enten med nødvendighet eller med stor sannsynlighet (Hole, 2014, 49-50). Dette er en sammensmeltning av stoff- og brukerorienterte teorier, der det første steget er et uansvarlig eller umoralsk valg fra brukeren, men deretter er det nærmest tvangsmessige egenskaper ved stoffene som gjør at det er umulig å slutte. Dette ble en hovedbegrunnelse for harde straffer også mot mildere stoffer som cannabis, men det er svært lite støtte for trappetrinnshypotesen i forskningen på årsaker til bruk av rusmidler (Bramness, 2018, 92-93). Det er svært få av de som prøver cannabis som går over til andre narkotiske stoffer.

En tredje diskurs ved siden av stofforientering og brukerorientering, innebar å gi bruken mening som sykdom. Den første behandlingsinstitusjonen for narkomane var allerede opprettet i 1961, og AA-bevegelsens forståelse av alkoholisme som sykdom hadde hatt sitt gjennombrudd. Jeg mener vi ser en sammensmeltning av disse tre diskursene, og sentralt i den nye diskursen står "avhengighet". Denne førte også med seg at "misbruk" har blitt oppfattet som stigmatiserende, og begrepet er i økende grad erstattet av "skadelig bruk" (Bramness, 2018, 46).

4.4.2 Avhengighet Det tegnet som ut fra min gjennomgang i størst grad skaper mening innenfor rusdiskursen, er "avhengig" eller "avhengighet". Dette er et nodalpunkt eller fikseringspunkt som andre tegn får sin mening i forhold til. Avhengighet er definerende for mennesker, stoffer og bruk. Både språklige og sosiale handlinger gis mening ut fra avhengighetsrisiko. Dette betyr at også styring og identitet må forstås i relasjon til det betydningsmangfoldet som avhengighet inngår i.

Avhengighet er ikke et begrep med entydig innhold. Vi bruker det på ulik måte i hverdagen, for eksempel å være avhengig av en viss mengde søvn, trening, sjokolade og så videre. Den avhengigheten det snakkes om med tilknytning til rus, er i større grad knyttet til å miste kontrollen over egen bruk (Bramness, 2018, 8-9). Eller som en vedvarende tendens til å fatte dårlige beslutninger (Kraft, 2016, 14).

WHO har definert rusmiddelavhengighet som en biopsykososial lidelse (Hole, 2014, 12; Kraft, 2016, 27). Denne tenkningen kan tilbakeføres til den amerikanske psykeiatriprofessoren Norman Zinberg, som i 1980 pekte på kombinasjonen av biokjemiske egenskaper ved stoffene, oppførsel og personlighet hos brukeren og det psykiske og fysiske miljøet for å forstå rusmiddelbruk og rusmiddelopplevelser (Goldberg, 2010, 4). At et slikt bredt spekter av perspektiver trekkes inn, gjenspeiler mangfoldet av disipliner som har forsøkt å gi mening til rusmiddelbruk.

Det biopsykososiale viser til tre fagområder som har stått sentralt i å beskrive hva rusmiddelavhengighet er, nemlig medisinske, psykologiske og samfunnsvitenskapelige disipliner. Dermed finner vi også igjen tre grunnleggende forståelser av avhengighet: Fysisk, psykisk og sosial.

Avhengighet som nodalpunkt henter styrke fra det vitenskapelige domene med systemer for klassifisering, blant annet ut fra ICD-kodeverket: den internasjonale, statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer laget av WHO med ICD-10 som den foreløpig siste (Direktoratet for e-helse, 2019) og DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) fra den amerikanske psykiaterforeningen med DSM-5 som foreløpig siste oppdatering (Mørland og Waal, 2016, 72; Hole, 2014, 16). Dette kan skape trygghet som følge av inntrykk av objektivitet og sikkerhet, på tross av at systemet bærer preg av en kontinuerlig pågående konsensusforhandling (en analyse av Waldemar Rognes gjengitt i Thommesen, 2012, 139).

Begge klassifiseringssystemene har en definisjon av rusmiddelavhengighet der både det biologiske, psykologiske og sosiale inngår. Avhengighet diagnostiseres ut fra tilstedeværelsen av et antall symptomer som i stor grad er overlappende i de to systemene. Fysisk avhengighet er knyttet til økt rusmiddeltoleranse, abstinenstilstand når bruk uteblir og fysisk eller psykisk sykdom sekundært til rusbruken30. Det psykiske er knyttet til sterkt sug etter å innta rusmidlet,

97 mer bruk enn planlagt og tap av kontroll. Det sosiale gjenspeiles i økt prioritet til rusrelaterte aktiviteter på bekostning av det som før var viktig, og tap av relasjoner til familie, jobb, sosialt nettverk og så videre (Pedersen, 2015, 83; Bramness, 2018, 49; Hole, 2014, 16; Evjen et. al., 2012, 61). Forskjellen er imidlertid at det amerikanske systemet skiller mellom tre grader av avhengighet ut fra antall symptomer, mens WHO bare skiller mellom avhengighet eller ikke, der de har satt grensen ved 3 av 6 symptomer (Kraft, 2016, 24).

Jeg mener de ulike forståelsene av avhengighet henger sammen med bruken av ulike disiplinerende maktteknikker. Det innebærer at forståelse av avhengighetsdiskursen er sentral for å forklare hvordan makten utøves på rusmiddelområdet.

4.4.3 Avhengighet begrunner disiplinering I tråd med det internasjonale klassifiseringssystemet, blir den narkomane i økende grad kategorisert som syk. Dette er også i tråd med forståelsen mange brukere, familier og kjennere av arbeidet med narkomane har (Frantzsen, 2001, 12-13; Thommesen, 2012, 123; Hole, 2014, 61). Avhengighetsdiskursen gjør imidlertid at sykdommen blir en kategori med et bredt og fleksibelt innhold. Her vil jeg beskrive noen aspekter ved fysisk, psykologisk og sosial eller kultur-økonomisk avhengighet, samt hvordan dette leder til disiplinering.

Fysisk avhengighet springer ut av de biokjemiske forklaringene der kjernen er stoffenes egenskaper, men i større grad kombinert med egenskaper ved brukeren. Sentralt er teorier om arvelighet og registrering av endringer i hjernen, kombinert med økt toleranse og abstinenssymptomer (Hole, 2014, 59; Kraft, 2016, 35-36). Stoffenes sterke fysiske avhengighetsskapende egenskaper ble sterkt modifisert fra 70-tallet og fremover. Undersøkelser viste at bruk av rusmidler kan endres totalt med skifte av kultur, best dokumentert knyttet til Lee N. Robins forskningsprosjekt med Vietnam-veteraner i USA. Bruk av marihuana og heroin var utbredt i Vietnam, men det store flertallet klarte imidlertid å kutte bruken øyeblikkelig ved hjemkomsten til USA, i stor grad uten behandling (Pedersen, 2015, 115; Bramness, 2018, 120; Weihe, 2004, 151-153; Mørland og Waal, 2016, 24; Nova,

Toleranse vil si at etter jevnlig bruk trengs større dose for å gi samme effekt, mens abstinens viser til fysisk og psykisk ubehag når bruk trappes ned eller uteblir (Kraft, 2016, 58). Svekket helsetilstand og sykdommer følger ofte med skadelig bruk, for eksempel HIV, hepatitt C og underernæring (Evjen et. al., 2012, 77-79).

2002, 28; Goldberg, 2010, 125-128). Dette gjorde at avhengighetsforståelsen ble skjøvet mer i retning av psykologiske og samfunnsmessige forhold.

Psykologisk avhengighet ble i begynnelsen utelukkende knyttet til suget etter å innta stoffene. Siden dette suget lot seg overstyre av Vietnam-veteranene, ble psykologisk avhengighet mer knyttet til den situasjonen stoffet ble inntatt i. Disse forklaringene handler om at rusen virker belønnende og dermed forsterker trangen til å gjenta atferden. Gjentagelsen skjer ofte i de samme sosiale sammenhengene og / eller i den samme sinnstilstanden, og over tid kan dette føre til endringer i hjernens motivasjonsstyring. Dette henger også sammen med tap av kontroll (Kraft, 2016, 23; Hole, 2014, 62-65). Dette ble da benyttet som forklaring på at soldatene klarte å slutte, nemlig at stoffenes utløsning av hjernens belønningssystem var knyttet til den spesifikke situasjonen i Vietnam, og systemet ble ikke aktivert ved tilbakevendingen til USA.

Den sosiale avhengigheten er knyttet til de spesifikke erfaringene og relasjonene brukeren får ved å benytte illegale rusmidler. Narkomanes arkiv eller minne skiller seg mer og mer fra resten av samfunnet, for eksempel har de med seg opplevelser av at mange nære personer dør tidlig (Thommesen, 2012, 67) og opplevelse med fengselsopphold (ibidem, 75-76; Sandberg og Pedersen, 2010, 198). De har imidlertid også med seg positive opplevelser knyttet til samhold, frihet og å bli verdsatt (Smith-Solbakken og Tungland, 2010, 7). Markedet for omsetning av illegale rusmidler er også en sosial arena som trener opp nye ferdigheter og skaper relasjoner (Sandberg og Pedersen, 2010, 123; Smith-Solbakken og Tungland, 2010, 64). Da de medisinske forklaringene svekket seg, ble fokus flyttet over på samfunnsfaktorer. Det var ikke lengre egenskaper ved stoffene eller de psykologiske reaksjonene på disse som skapte avhengighet, men det sosiale miljøet, rollen i narkotikaøkonomien og lignende. Dette har blitt kalt "kultur-økonomisk avhengighet" (Pedersen, 2010, 181; Smith-Solbakken og Tungland, 2010).

Det kan være vanskelig å skille psykologisk og sosial avhengighet fra hverandre, siden begge vektlegger trekk ved miljøet. Forskjellen ligger i at de psykologiske forklaringene er knyttet til endringer i hjernens belønningssystem, mens den sosiale avhengigheten mer kan forstås som et rasjonelt valg eller et valg basert på fravær av alternativer. Etter at psykologiske og sosiale forklaringer styrket seg på slutten 1900-tallet, har de biologiske forklaringene igjen vært på fremmarsj, ikke minst som følge av arvelighetsforskning (Mørland og Waal, 2016, 57).

Målet mitt er ikke å avgjøre hvilken forståelse av avhengighet som er rett, men å få frem hvordan avhengighet som kategori fungerer diskursivt. Selv med skiftene definisjoner, fungerer avhengighet som legitimering av disiplinerende maktbruk. Både fysisk, psykisk og kultur-økonomisk avhengighet kan begrunne innestengning, enten for kroppslig, sjelelig eller sosial avvending. Selv etter at de moralske forklaringene knyttet til brukeren er forlatt, benyttes de samme maktteknikkene innenfor straffende og behandlende institusjoner, slik jeg beskrev i avsnitt 4.3.3. Jeg mener det er avhengighetskategorien som gjør dette mulig.

4.4.4 En ny trappetrinnshypotese Samfunnet består av en rekke teknikker for å gjøre normalisert atferd til det naturlige. Dette gjelder også rusatferd. Her vil jeg argumentere for at det er i ferd med å utvikles en tiltakstrapp tilpasset ulike grader av avhengighet basert på et mål om effektiv styring.

4.4.4.1 Disiplineringens rolle Disiplinering handler om en korrigering av enkeltindivider. I Galskapens historie beskriver Foucault hvordan galskap har blitt forstått og behandlet gjennom historien, herunder hvordan hospitaler ikke primært var medisinske institusjoner, men halvjuridiske systemer som dømmer og straffer ved siden av rettsinstitusjonene (Foucault, 2008b, 33). Galskapen måtte voktes for at den ikke skulle avsløre de irrasjonelle forestillinger som omgir mennesket (ibidem, 60). Foucault viser forholdet mellom kontinuitet og brudd gjennom historien om behandlingen av de gale, der sentrale maktrelasjoner og maktteknikker forble de samme, selv om bildet av galskap og den gale endret seg. Interneringen som oppstod i den klassiske perioden med galskapen forstått som en alternativ verden, ble i den moderne perioden videreført i form av galskap erfart som ufornuft (ibidem, 80).

Jeg mener det er grunner til å analysere behandlingen av alkohol- og narkotikaavhengighet på samme måte som galskap. Hva misbruk eller avhengighet er, endres over tid og lar seg ikke definere entydig. Likevel fungerer avhengigheten som begrunnelse for de samme maktteknikkene over tid. Det tydeligste eksemplet er bruk av innestengning, også gjennom tvang. De ulike institusjonene fungerer her på samme disiplinerende måte, med klare rammer for brukerens valg og atferd, uansett omdette skjer i straffende eller behandlende institusjoner.

100

I min gjennomgang har jeg ikke studert hvordan behandlingen arter seg på den enkelte institusjon, men jeg har gått ut fra en antagelse om at det er paralleller i hvordan disse ulike institusjonene har fungert. En utvidelse av analysen kunne omfatte empiriske undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet denne antagelsen. Foreløpig mener jeg imidlertid at bildet som tegnes, stemmer overens med de disiplinerende maktteknikkene, ikke minst slik brukernes og pårørendes historier gjenfortelles (Thommesen, 2012; Høie og Sjøberg, 2007; Lundeberg et al., 2014). Bildet bekreftes også gjennom de flytende overgangene mellom behandlende og straffende myndigheter, ikke minst knyttet til tvangsbruk, samt innslagene av kontroll også i det som har blitt markedsført som mildere og mer humane tiltak.

Et sentralt poeng hos Foucault, er å se bak den tilsynelatende humaniseringen. Som jeg viste i avsnitt 3.2.2.1, er målet snarere økt effektivitet enn økt humanitet. Hvis det samme resultatet kan nås gjennom rimeligere tiltak, for eksempel om brukerne lar seg disiplinere gjennom bruk av legemidler og bruk av sprøyterom eller brukerrom, så er det logisk å benytte dette fremfor innestengning. Det aller mest rasjonelle er imidlertid om den enkelte selv ivaretar samfunnets mål, altså før den avvikende atferden oppstår.

4.4.4.2 Risiko og sårbarhet Foucault mener et kjennetegn ved liberalistiske samfunn, er fokuset på risiko. Dette er også tydelig til stede i rusdiskursen. Siden rusmiddelbruk ikke er en tilstrekkelig årsak til rusmiddelavhengighet, blir det i økende grad fokus på å identifisere andre risikofaktorer for å utvikle avhengighet (Kraft, 2016, 147). Dette legitimerer ikke bare tiltak rettet mot de som blir oppfattet som avhengige, men de som står i fare for å bli det. Risikofaktorer er faktorer hos individet eller omgivelsene som kan assosieres med økt sannsynlighet for negativ psykososial utvikling i fremtiden (Hole, 2014, 47). Beskyttelsesfaktorer er da faktorer som gir økt sannsynlighet for positiv utvikling.

Ida Hydle dokumenterer en endret styringsrasjonalitet innen helse med et skifte fra fokus på mennesket som pasient til mennesket som risikant (2003, 154). Vi betraktes ikke som personer med behov for behandling, men kropper og gener som truer vår egen og andres helse. Det samme skiftet mener jeg er til stede i rusdiskursen.

Mye av litteraturen er rettet mot faktorer som indikerer en sårbarhet som grunnlag for fremtidig rusmiddelavhengighet. Siden avhengighetsbegrepet favner bredt, gjør sårbarheten

101 det samme. Den kan tilskrives samspillet mellom biologiske, psykologiske, sosiale og miljømessige faktorer (Kraft, 2016, 144). Identifisert sårbarhet kan legitimere tiltak overfor spesielle grupper (Evjen et. al, 2012, 61-62; Kraft, 2016, 15; Hole, 2014, 53; Høie og Sjøberg, 2007, 100). Det er to grupper av ungdommer som er identifisert som narkotikabrukere: De som er i opposisjon til samfunnet, og de som av ulike grunner (vanligvis med en problematisk oppvekst) har falt utenfor (Hole, 2014, 35). Målet er da å fange opp disse tidlig. Dette legitimerer tiltak rettet mot alle som i større eller mindre grad avviker fra normen.

Mye forebygging er rettet mot familien og hvordan å lykkes som foreldre (Goldberg, 2010, 321-330 og 344-346; Hole, 2014, 86-88). Dette handler da om å styrke familiens beskyttelsesfaktorer og redusere risikofaktorer. Dette blir en form for indirekte maktbruk gjennom en styringsmentalitet der familiene forventes å internalisere samfunnets verdier og styre seg selv i tråd med dette.

Ofte er det imidlertid foreldrene selv som utgjør sårbarheten. Det gjentas at skadelig bruk i stor grad oppstår blant personer med en problematisk oppvekst, særlig i form av fraværende og / eller svaktfungerende foreldre, og ofte har foreldrene selv rusproblemer. Undersøkelser viser at 12% av barn i Norge vokser opp der minst én av foreldrene har en alvorlig psykisk eller rusrelatert lidelse (Hole, 2014, 84-85). I tillegg kommer dårlig økonomi, mistilpasning på skolen, lite nettverk og overrepresentasjon av sykdom og overgrep (Goldberg, 2010, 90-91 og 110). Jo flere risikofaktorer som er til stede, desto mer disiplinerende teknikker kan tas i bruk, for eksempel gjennom tilpasning av skoledagen, bruk av barnevernet, forebyggingstiltak i regi av politiet og så videre.

For å understreke risikoen, er det også et eget begrep for barn som klarer seg bra på tross av høy risiko for det motsatte, nemlig resiliens/resilience (Sundvær, 2012, 169; Mørland og Waal, 2016, 59; Goldberg, 2010, 54; Hole, 2014, 49).

4.5 Subjektkonstituering og myter Avhengighet er et nodalpunkt som organiserer diskursen.. Dette er førende for handlinger overfor potensielle eller påviste subjekter med mesterbetegneren "narkoman" som organiserer identitet. Dette skjer innenfor myten "produksjonssamfunnet" som organiserer det sosiale rommet. Her vil jeg beskrive hvilke posisjoner den narkomane kan være knyttet til, samt

102 hvordan han passer inn i den liberale samfunnsordenen. Dette henger også sammen med problematiseringen, altså hvordan narkotika ble gjort til problem.

4.5.1 Subjektkonstituering I begynnelsen hadde russektoren et eget lovgrunnlag. Senere ble den integrert i helselovgivningen, så flyttet til sosiallovgivningen på 70 og 80-tallet. Fra 2004 er rusbehandlingen igjen inkludert i helselovgivningen (Mørland og Waal, 2016, 83). Dette er ikke ensbetydende med at personene har vekslet mellom å være narkomane, pasienter, klienter og pasienter. Subjektposisjonene endres ikke nødvendigvis gjennom endret lovgrunnlag, hvis ikke dette samtidig endrer maktrelasjoner og maktteknikker som den narkomane inngår i.

Gjennom flere tiår har den narkomane inngått i et sett maktteknikker med vekt på de disiplinerende i form av straff, behandling og tvang. Jeg mener det blir feil å si at den narkomane enten er forbryter, pasient eller klient, for han er alt på en gang. Det er totaliteten i disse posisjonene som definerer den narkomane som kategori i samfunnet. I tillegg inngår teknikkene for normalisering i skolen, i familien, på fritidsaktiviteter og så videre, som skaper bilder av den narkomane som et korrektiv for å unngå avvik.

De første opiumsreguleringene handlet som jeg viste i avsnitt 4.3.1, om en skeptisk holdning mellom etniske grupper, samt handelspolitiske strategier. I dag blir dette i stor grad omskrevet for å legitimere eksisterende reguleringer. Det er åpenbart at den "narkomane" (om den fantes) på denne tiden, var en ganske annen enn det han eller hun er i dag. Dette bidrar imidlertid vitenskapen og politikken til å tilsløre, for å skape bildet av en lineær sammenheng mellom de første reguleringene og dagens straffe-, kontroll- og behandlingsregime. Dette er i tråd med Mats Börjesson (2003, 50) som beskriver at en forutsetning for den kumulative vitenskapen er at normalitet og avvik forstås likt på ulike tidspunkt i historien.

Den narkomane inngår ofte i to ulike meningskonstellasjoner: den ene i storsamfunnet der rusmiddelbruken er et avvik, og en i brukermiljøet der rusmidlene er normale. Dette kan også skape antagonistiske identiteter (Sandberg og Pedersen, 2011, 3). Oppfatninger av bruk danner motsetninger i sammenligninger mellom storsamfunnet og brukermiljøene. Avhengighet, viljessvakhet, sykdom, kriminalitet og fattigdom står mot nytelse, samhold,

103 vennskap, eventyrlyst, lek, glede og motstand (Lundeberg et al., 2014, 211). For den narkomanes posisjon mener jeg en avgjørende forskjell går mellom objekt- og subjektstatus.

Den dominerende rusdiskursen fungerer gjennom å plassere den narkomane i ulike posisjoner som har det til felles at de gjør ham til objekt: objekt for diagnostisering, domfellelse, hjelpetiltak og så videre. Dette kan øke attraktiviteten til posisjoner i et narkotikamiljø der han i større grad har tilgang til posisjoner som subjekt. Dette kan være posisjoner i den illegale økonomien, men også subjekt i motstanden mot storsamfunnet, subjekt i en sosial sammenheng der nytelse skapt av rusmidler er akseptert og så videre.

Identiteten som bruker blir oftere en mesterbetegner når personen har redusert adgang til arenaer der han opplever likeverdighet med ikke-brukere (Hole, 2014, 45). Samtidig får den narkomane stadig flere opplevelser som han bare har felles med andre narkomane. Påstander om et slags parallellsamfunn kan betraktes som en selvoppfyllende profeti, i den grad påstanden begrunner tiltak som har som konsekvens at narkomane lever i en meningsverden som skiller seg fra de ikke-narkomanes, for eksempel i form av fengselsopphold, tvangsbehandling, dødsfall i omgangskretsen og så videre (Thommesen, 2012, 43).

Samtidig består inngangsbilletten til hjelpesystemet gjerne i å benekte og fortrenge de samme opplevelsene, for eksempel slik behandling krever et antall dager med rusfrihet og at du kutter forbindelsen til andre narkomane (Frantzsen, 2001, 135-138; Thommesen, 2012, 180). Samfunnet påfører narkomane slik nye tapsopplevelser. Begrunnelsen er i tråd med en avhengighetsdiskurs. Miljøer og situasjoner du forbinder med rusatferd, kan fungere som en forsterkning og øke sannsynligheten for å gjenta det samme rusmønsteret (Bramness, 2018, 94-96).

Holdningskampanjer og politikk er rettet mot befolkningen som helhet. Alle er potensielle narkomane. Slik fortelles vi også hvordan vi skal leve våre liv for å bli regnet som sosialt og emosjonelt kompetente borgere (Axelsson og Qvarsebo, 2017, 154-155; Cruikshank, 1999). Diskursen forteller at vår identitet er den motsatte av den narkomanes, altså skal vi oppfatte oss selv som fysisk, psykisk og sosialt uavhengige.

104

4.5.2 Posisjoner i produksjonssamfunnet Den dominerende myten om samfunnet som sosialt rom innenfor den liberale diskursen, er knyttet til rollene vi har i produksjonssystemet (Burchell, 1996). Når vi skal oppfatte oss selv som uavhengige, står det i kontrast til alle avhengighetene innenfor dette systemet. At vi tror på vår frihet og uavhengighet er en forutsetning for samfunnet som har gjort den kapitalistiske produksjonen hegemonisk.

Denne myten ble utfordret på 60-tallet. Sveinung Sandberg og Willy Pedersen (2012) dokumenterer fremveksten av en egen cannabiskultur. De felles forestillingene handler om hvem som bruker stoffet og egenskaper ved stoffet. Forestillingene ble befestet gjennom ritualer som at alle skal bidra og at jointen eller pipa skal sendes rundt (ibidem, 39). Kulturen dreier seg imidlertid ikke bare om stoffene, men om samfunnet. Stikkord er frigjøring, antikapitalisme, opprør, kreativitet, annerledeshet, idealisme og det naturlige. Forfatterne mener denne kulturen ble gjort mulig gjennom tidsånden, koblingen til en politisk bevegelse og kriminaliseringen (ibidem, 13). Altså kunne historien rundt stoffet ha sett annerledes ut om disse faktorene hadde vært annerledes.

Også tidligere hadde illegale rusmidler vært knyttet til såkalte "bohemmiljøer" (Weihe, 2004, 121-124), men disse hadde ikke så stor innflytelse at de ble oppfattet som en trussel. Det nye på 60-tallet var at bruken var knyttet til en ungdomskultur med representanter med tydelige stemmer, som musikere, fredsaktivister og intellektuelle (Sandberg og Pedersen, 2010, 12). Ikke bare var det tydelige stemmer, men de insisterte på en egen diskurs på siden av storsamfunnet med et annet forhold til kapitalisme, krig, familie og så videre (Weihe, 2004, 115).

Det kan sies at disiplineringen ikke var en reaksjon mot bruken av cannabis, men mot subjektene som unnlot å innta sine posisjoner i produksjonen og utfordret den hegemoniske myten. Tiltakene rettet seg derfor ikke mot stoffet, men mot brukerne (Sandberg og Pedersen, 2010, 78). Dette kan forklare behovet for å plassere den narkomane i objektposisjoner, fordi de som subjekter utfordret en bærende myte i samfunnet.

4.5.3 Problematisering Ut fra Foucaults beskrivelse av politisk økonomi, endres tiltakene når det oppstår et behov for å hindre en konkurrerende logikk. Jeg mener problematiseringen av narkotika er forenelig 105 med dette bildet. Første gang dette ble satt på dagsorden var da arbeidere erstattet kvinner og etniske minoriteter som brukere rundt år 1900. Dette førte til et kontrollregime for opiumsprodukter, senere også utvidet til sentralstimulerende midler som kokain. Den neste store endringen kom på 60-tallet med den alternative ungdomskulturen. Nå ble kontrollen rettet inn mot cannabisbrukere. Problematiseringen på 60-tallet gav imidlertid tydeligere utslag, ikke minst når det gjaldt viljen til å bruke straff. Dette kan ha å gjøre med hvem brukerne var og hvordan de åpent utfordret den hegemoniske sosiale myten.

Et av paradoksene er at kriminaliseringen har ført til en illegal økonomi som kan sies å speile den legale. Brukerne har da fått roller i et produksjonssystem parallelt med det systemet de protesterte mot. Mange i cannabismiljøet ser imidlertid paradokset og forsøker å ta avstand fra begge systemene. Dette underbygges av at prisen på hasj ikke har fulgt vanlige prismekanismer, men har vært styrt av hva som oppleves som "moralsk rett"(Sandberg og Pedersen, 2010, 126). På samme måte reagerer brukere når cannabis inngår i medisinske produkter som legemiddelindustrien tjener på (ibidem, 176). Den samme motkulturen kan ikke registreres knyttet til andre stoffer som heroin som var en del av den første lovreguleringen etter år 1900.

Gjennom diskurser og institusjoner produseres ikke bare posisjoner, men handlinger og tilstander. Foucault sier at institusjonenes funksjon er knyttet til å produsere det den er satt til å bekjempe, slik sykehus avler sykdommer og fengsler avler forbrytelser (Foucault, 2008b, 137). Dette er kjent fra korrupte regimer der fengslene er under den organiserte kriminalitetens kontroll (Østerud, 2018, 123). Foucault mener det samme gjelder ordinære fengsler som er under statlig styring. Han peker på et sprik mellom uttalte mål og diskursenes effekter (Foucault, 2008b, 152). På denne bakgrunn kan det spørres om det store tiltaksapparatet som ble utviklet under krigen mot narkotika, ikke har som primær effekt å redusere antallet narkomane, men å øke det. Etableringen av en illegal økonomi kan på samme måte være en tilsiktet effekt av kriminaliseringen, på tvers av brukernes ønsker. Den illegale økonomien blir en forsikring om opprettholdelsen av produksjonssystemet som sosial myte, og et antall narkomane er nødvendig for å sikre systemets overlevelse.

Selv om en del av brukerne forsøkte å ta avstand fra den illegale økonomien, ble de fleste involvert i den i større eller mindre grad. Aktiviteter i det alternative produksjonssystemet og aktiviteter som kreves for å opprettholde narkotikabruk kan også oppleves som en meningsfull erstatning om man har mislyktes i det ordinære arbeidsmarkedet (Goldberg,

106

2010, 115). I stedet for at den alternative kulturen blir en trussel mot dagens samfunnsorden, blir den et kompletterende system som øker deltagelsen i systemene samlet sett. Den illegale økonomien tilbyr også muligheter for spesialisering, som tyveri, forfalskning, smugling, prostitusjon, utpressing med mer (Smith-Solbakken og Tungland, 2010, 63).

Et av Foucaults hovedpoeng er å beskrive makten som produktiv. Jeg mener det i et styringsperspektiv ikke kan overses at maktrelasjonene og maktteknikkene som har fått virke på rusmiddelområdet, har produsert et økonomisk system som speiler det ordinære produksjonssystemet i samfunnet. Samtidig påpekte Foucault at dersom det illegale systemet blir for ineffektivt eller kostbart, vil det presse seg frem et legalt svar på det samme behovet. Spørsmålet er om rusreformen kan leses inn i en slik sammenheng.

4.6 Oppsummering Hvilke rusmidler som benyttes og måtene de benyttes på, plasserer mennesker på en skala for normalitet og avvik innenfor rusdiskursen. I Dette kapitlet har jeg gjennom litteraturgjennomgang kartlagt bruk av ulike maktteknikker som benyttes for å oppnå normalisering, og jeg har synliggjort hva dette betyr for subjektkonstituering og problematisering innenfor den rådende rusdiskursen.

Kroppslige maktteknikker har vært fremtredende på narkotikaområdet, både i form av biomakt og disiplinering, der individuell disiplinering gjennom straff, behandling og tvang har vært særlig fremtredende. I tråd med liberalistisk tenkning kan det imidlertid skje en endring i retning av indirekte styring, både rettet mot eksisterende og potensielle problembrukere.

Jeg har identifisert avhengighet som et nodalpunkt, det vil si et sentralt tegn som andre tegn får sin mening i forhold til. Avhengigheten favner både biokjemiske egenskaper ved stoffene, kjennetegn ved brukerne, psykologiske faktorer og sosiale forhold. Bredden i maktteknikker og det fleksible avhengighetsbegrepet gjør at den narkomane har flere posisjoner som til sammen utgjør identiteten i storsamfunnet. Slik blir posisjonen som narkoman en mesterbetegner som i stor grad defineres av å være objekt. Denne kan imidlertid tape i konkurransen med subjektposisjoner innenfor brukermiljøet.

107

Med dette har jeg besvart de viktigste delspørsmålene i oppgaven knyttet til hvordan narkotika er problematisert og hvilke maktteknikker som kjennetegner relasjonen mellom stat og individer. Jeg har også synliggjort hva dette betyr for subjektkonstituering og styring innenfor en hegemonisk samfunnsmyte. Kapittel 5 vil jeg bruke til å besvare om rusreformen representerer kontinuitet eller brudd innenfor den rådende rusdiskursen.

108

Kapittel 5: Rusreformen – kontinuitet eller brudd

Her vil jeg presentere min analyse av de tekstene som inngår i Stortingets og regjeringens beslutning om nedsettelse av et utvalg for forberedelse av rusreformen. Jeg benytter Foucaults diskursanalytiske metode med fokus på å kartlegge regelmessighet, kombinert med enkelte tekstanalytiske verktøy som jeg vil presentere underveis. Målet er å vurdere i hvilken grad rusreformen representerer kontinuitet eller brudd i norsk styringspraksis sammenlignet med den rådende rusdiskursen slik jeg presenterte den i kapittel 4.

Foucault søker ikke noe underliggende eller uuttalt i tekstene (1999a, 29). Han forsøker heller å ta tekstene på alvor og kartlegge hva de konkret sier. Dette handler ikke om å avsløre intensjonen til en faktisk eller implisitt forfatter, men å la teksten stå for seg selv. Samtidig har flere i tradisjonen etter Foucault lagt vekt på å nærme seg tekster med et kritisk blikk og med mistenksomhet . Årsaken ligger i språkets villedende egenskaper der de kan motsi seg selv eller si en ting og gjøre noe annet (Engebretsen og Heggen, 2012, 24). Jeg har forsøkt å følge begge disse rådene i form av å ta utgangspunkt i hva som står, men samtidig påpeke påfallende fravær. Av alternative tolkninger har jeg valgt den som opphever selvmotsigelser i størst mulig grad, men jeg vil trekke frem de antagonistiske budskapene som jeg da sitter igjen med.

Følgende avsnitt står i mandatet om bakgrunnen for reformen: "Rusreformen innebærer med dette et betydelig skifte i norsk ruspolitikk. Et skifte i tenkningen og holdningen til hva et rusproblem er – og ikke minst – hvordan vi som samfunn skal møte dette problemet" (Regjeringen, 2018b). Dette kan leses som en påstand om hva reformen innebærer, og i så fall kan påstanden kontrolleres mot det øvrige innholdet i mandatet. Alternativt kan dette forstås som en leserveiledning, altså at der det er tvil om hva reformen innebærer, skal størst mulig endring velges. Dette er i så fall et signal til utvalget om å foreslå reelle endringer.

I det følgende vil jeg vurdere om påstanden kan sies å være dekkende for innholdet i mandatet, samt hvilke endringer mandatet konkret gir rom for når det gjelder

109 subjektkonstituering og styring. Jeg vil først presentere de aktuelle tekstene, før jeg beskriver min lesning av dem og sammenligningen med de rådende diskursive formasjonene.

5.1 Om tekstene Tekstmaterialet som jeg gjør til gjenstand for en tekstnær analyse utgjøres av tre dokumenter:

 Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen datert 12. desember 2017 om bevilgninger på statsbudsjettet for 2018, kapitler under Helse- og omsorgsdepartementet (rammeområde 15) (Innst. 11 S, 2017-2018): Dette oppfatter jeg som første formelle beslutningspunkt, og de aktuelle avsnittene utgjør til sammen 252 ord. Denne teksten vil jeg i det følgende omtale som "Budsjettmerknadene".

 Mandat for rusreformutvalget av 23.03.2018 (Regjeringen, 2018): Dette oppfatter jeg som regjeringens oppfølging av flertallsmerknaden fra helse- og omsorgskomiteen, og teksten utgjør til sammen 981 ord. Dette vil jeg i det følgende omtale som "Mandatet".

 Innstilling til Stortinget fra helse- og omsorgskomiteen datert 12. april 2018 om behandling av to representantforslag om rusreform og om offentlig utredning av norsk ruspolitikk (Innst. 215 S, 2017- 2018): Dette har ingen formell tilknytning til rusreformen, men i komitémerknadene gis likevel kommentarer og føringer for rusreformen. Jeg velger derfor å betrakte dette som en del av tekstgrunnlaget for reformen, og teksten består av til sammen 10.595 ord. Dette vil jeg i det følgende omtale som "Forslagsmerknadene".

5.1.1 Budsjettmerknadene

De aktuelle avsnittene består av to flertallsmerknader og en mindretallsmerknad som tar avstand fra flertallssynet. Den første og mest sentrale flertallsmerknaden fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk

Venstreparti og Venstre slår fast at de "ønsker å overføre ansvaret av samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk fra justissektoren til helsetjenesten" (Innst. 11 S, 2017-2018). Dernest slår flertallet fra Arbeiderpartiet og Høyre fast "at et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak" (ibidem). Til slutt tar Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti avstand fra avkriminaliseringen.

Jeg inkluderer også mindretallsmerknaden i analysen, for jeg mener den inngår i den samlede tekstproduksjonen med tilknytning til reformen. Dette er altså ikke utsagn som er utelukket fra diskursen, men utsagn som gjennom avtalte prosedyrer ikke skal reproduseres gjennom reformen.

110

Dette er den korteste teksten. Både flertallsmerknadene og mindrtallsmerknaden peker frem mot mandatet og forslagsmerknadene, så denne første teksten vil bli lite omtalt i det følgende.

5.1.2 Mandatet Mandatet innledes med formål og bakgrunn, før utvalgets oppdrag. Dernest kommer økonomiske og administrative konsekvenser, lovteknikk m.m., og det avsluttes med frist.

I formålet viser de til regjeringserklæringen av 14. januar 2018, ikke til merknaden fra helse- og omsorgskomiteen. Ordlyden er imidlertid nesten likelydende.

5.1.3 Forslagsmerknadene Dette er et lengre dokument som åpner med å beskrive to dokument 8-forslag: Dokument 8:29 og Dokument 8:99 S (2017-2018). Begge handler om norsk ruspolitikk, og resten av innstillingen dannes av komiteens merknader, forslag og tilråding, samt vedlegg. Merknadene handler først generelt om forslagene om kommentarene fra statsråden, dernest om behovet for en reform og synet på et offentlig utvalg. Til slutt følger merknader og forslag til reaksjonsformer ved bruk og besittelse av narkotika – i påvente av den offentlige utredningen, behandlingstilbud og LAR, sprøyterom, hjelpetiltak og representantforslag om å sikre god oppfølging av personer etter rusbehandling. Vedleggene er to brev fra Helse- og omsorgsdepartementet v/statsråd Bent Høie til helse- og omsorgskomiteen, begge datert 23. januar 2018.

5.1.4 Om tekstanalysen I det videre behandler jeg tekstene samlet som én tekst. Jeg er interessert i rusdiskursen slik den er artikulert i tekstskapingen som kan relateres til rusreformen. På denne måten utgjør tekstene et samlet hele, og jeg vil behandle dem i tråd med det. Der det er relevant å gjøre et skille, for eksempel der det er tydelige antagonistiske forhold mellom de ulike tekstene, vil jeg tydeliggjøre det.

111

5.2 Sjanger og historiefortelling

Her vil jeg presentere det helhetsinntrykket jeg får av tekstene. Dette gjør jeg ved å ta utgangspunkt i sjanger og historiefortelling.

5.2.1 Sjanger

Teksten, altså både merknadene og mandatet, har klare sjangertrekk. "Sjanger betegner en bestemt teksttype hvor form og funksjon er bestemt av konvensjon, historie og kultur." (Hellum, 2013, 61).

Merknader har en språklig form der alle utsagn innledes med hvem som er avsender, det vil si hele komiteen, et flertall eller et mindretall. Innledningsvis presenteres både parti og navn på representant, mens i det følgende benyttes bare partinavn. Dernest kan merknadene inneholde både beskrivelser av hvordan verden er, hvordan avsender mener verden bør være og hvorfor avsender er uenig i sakens kildedokumenter (dokument 8-forslag, proposisjoner fra regjeringen og lignende) eller merknader og forslag fra andre. Til slutt presenteres forslagene i saken samlet.

Mandat for utvalg skal inneholde formål med arbeidet det gis mandat til, beskrivelse av bakgrunn og beskrivelse av oppdraget. I dette inngår økonomiske og administrative konsekvenser, forhold til gjeldende lover og eventuelle internasjonale forpliktelser og annet arbeid det skal tas hensyn til.

Mottaker av teksten er todelt. Regjeringen har plikt til å følge opp flertallsmerknader fra Stortinget, og utvalget har plikt til å følge opp regjeringens mandat. Dette er offisielle mottakere. Samtidig er dette offentlige dokumenter, og selv om disse ikke nødvendigvis har mange lesere, kan innholdet bli formet med tanke på allmennheten. Dette kan også bli brukt av partiene selv i pressemeldinger, innsalg og så videre, som eksempler på hva de har fått gjennomslag for, eventuelt hva de har kjempet for uten å nå frem.

112

5.2.2 Historiefortelling En ofte brukt fortellerstrategi, er "historiefortelling" (story telling) (Hellum, 2013, 62). Selv om dette ikke nødvendigvis er en bevisst strategi fra avsenderen, kan det gi nyttig informasjon å analysere teksten som om den er en historie.

Algirdas Julien Greimas (1917-1992) har etter litteraturviteren Vladimir Propp foreslått å organisere narrativene rundt sentrale figurer som angriperen, giveren, hjelperen, helten og så videre (Kemp, 1993, 105). Historien bør som minimum ha en helt og en vanskelighet som skal overvinnes (Hellum, 2013, 63).

Sjangeren gjør at teksten om rusreformen ikke kan sies å ha form av en historie. Likevel finnes en dramatikk i et problem eller en fiende som skal overvinnes, en rolleliste og løfter om en lykkelig slutt.

Vanskeligheten som skal overvinnes, beskrives litt ulikt i forslagmerknadene og i mandatet. Likevel er hovedinntrykket at vanskeligheten er knyttet til straffeforfølging og helseproblemer. I mandatet står det beskrevet slik:

"Bakgrunnen for rusreformen er en erkjennelse av at rusproblematikk i all hovedsak er en helseutfordring. Straffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging."

I forslagsmerknadene sier komiteen: "I 2016 ble det registrert 282 narkotikautløste dødsfall i Norge, tall som har holdt seg stabilt høye over tid. Komiteen mener dette er et bevis på at det helsefremmende arbeidet på rusfeltet må styrkes." Komiteen viser også til at "utfordringene knyttet til rusavhengighet er store, både for de rusavhengige selv, deres pårørende og samfunnet. Tall for 2017 viser at det ble anmeldt over 36 000 narkotikalovbrudd. Dette illustrerer noen av de utfordringene samfunnet står overfor på feltet."

Straffeforfølgingen som problem pekes tydeligere ut i mandatet enn i forslagsmerknadene, selv om mandatet tar forbehold gjennom formuleringen "kan ha stått i veien". Straffeforfølgingen som problem er altså ikke absolutt, og helseproblemene kan se ut til å være det primære. Selv om vanskeligheten ikke er tydelig beskrevet, er den iallfall ikke identifisert som rusmidlene som brukes. Dette understreker at problematiseringen på rusområdet i mindre grad handler om stoffene i seg selv, men den meningen og funksjonen de får for enkeltmennesker og for samfunnet.

113

Hvis denne historien har en helt, blir den ikke personifisert. Det er i stedet hele samfunnet som blir utpekt. I forslagsmerknadene mener komiteen at "vi som samfunn har en plikt til å stille opp for sterkt hjelpetrengende rusavhengige og hjelpe dem til et verdig liv." Og i mandatet står det at rusreformen innebærer et skifte i tenkningen og holdningen til hva et rusproblem er, og "ikke minst - hvordan vi som samfunn skal møte dette".

Det er interessant at tekster som springer ut av statsapparatets beslutningsproduksjon, ikke tildeler staten en sentral rolle i stykket. Den statlige aktøren som fremheves i mandatet, er politiet: "Politiet skal kunne pålegge at den rusavhengige skal møtes med helserettede tiltak, og manglende oppfølging vil medføre sanksjoner" Og om ordningen i Portugal som utvalget skal se til, sies blant annet: "Brukere blir pålagt av politiet å møte for kommisjonen som vurderer hva slags sanksjoner, og eventuelt tjenestetilbud, som vil være hensiktsmessig overfor den enkelte bruker." Utvalget skal blant annet utrede hvorvidt og i så fall på hvilken måte "personer som får bistand av politi/ambulanse ved overdoser, skal inngå i modellen." Politiet fremkommer også først i opplistingen når rolleavklaringer tas opp: "Utkast til regelverksendringer og organisering må legge til rette for rolleavklaring og god samhandling mellom politi og påtalemyndighet, kommunal helse- og omsorgstjeneste, spesialisthelsetjeneste samt andre relevante aktører."

Straffeforfølging utpekes som en del av problemet som samfunnet skal løse, og fortsatt tildeles politiet en sentral rolle.

5.2.3 Helhetsinntrykk

Teksten fremstår ved første lesning som antagonistisk eller selvmotsigende. På den ene siden utpekes straffeforfølging som et problem med store negative følger, og bruk og besittelse av narkotika skal bli en sak for helsetjenestene fremfor det juridiske system. På den andre siden er det fokus på at narkotika ikke skal legaliseres, forbudet skal opprettholdes, politiet har sentrale oppgaver og brukere skal fortsatt møtes med sanksjoner. Det antagonistiske kan kanskje forklares ut fra sjangeren med flere mottakere. Straffeforfølging som problem fremstår da som et budskap til den primære mottakeren, altså regjeringen og utvalget, mens fortsatt forbud er et budskap til allmennheten. Ted Goldberg har registrert samme fenomen i svensk narkotikapolitikk der skadereduksjonstiltak gjennomføres i stadig større omfang, samtidig som kontrolltiltakene fortsatt markedsføres sterkt fra myndighetene. Han forklarer dette som et

114 forsøk på å redusere abstinenssymptomene i befolkningen gjennom langsom avvending fra forbudslinjen (2010, 309).

I diskursanalytisk sammenheng er jeg imidlertid interessert i teksten slik den står, ikke hvilke intensjoner avsenderne kan ha hatt. Dersom teksten kommuniserer noe annet eller noe mer enn det avsenderen intenderte, så endrer ikke det hvordan teksten skriver seg inn i en rusdiskurs. Dette er en av forskjellene mellom en semiotisk og en pragmatisk språkforståelse (Svennevig, 2009, 49). Diskursanalytikeren studerer semiotiske mønstre, ikke primært språk som handling.

Selv om sjangerbegrensninger gjør at teksten som historiefortelling bør tolkes med varsomhet, mener jeg at upresis beskrivelse av vanskelighetene helten skal overvinne, er et tydelig tegn på diskursiv kamp. Manglende konkretisering av helten eller subjektet som skal overvinne problemene, gir signaler om det samme. På den ene siden kan dette gi stort handlingsrom til utvalget som utreder reformen. På den annen side kan den diskursive kampen gjenspeiles i arbeidet og gjøre det vanskelig å gi tydelige råd. Dette øker også muligheten for at utvalgets forslag vil møte motstand.

Jeg vil analysere teksten mer i detalj og se om motsetningene løses opp, eller om historien fremstår tydeligere gjennom en nærlesning.

5.3 Formål og mål med reformen Formål og mål er overlappende begreper, men det kan også være forskjeller i bruk. formålet med et prosjekt eller tiltak viser gjerne til meningen eller hensikten, mens målet viser til sluttresultatet. Et eksempel er at formålet med en samling for ansatte er å bli bedre kjent med hverandre, mens målet er å jobbe bedre sammen etterpå.

I føringene for rusreformen er formålet uttalt tydeligere enn målet. Jeg vil først gjennomgå det som står, før jeg vil drøfte konsekvensene.

115

5.3.1 Formål I mandatets formulering av formålet med rusreformen, og som er sammenfallende med budsjettmerknadene, står følgende:

"Regjeringen ønsker å endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika fra straff til hjelp, behandling og oppfølging.

Først står det altså hva regjeringen ønsker når det gjelder endring av reaksjonenes innhold. Dernest står det at regjeringen vil gjennomføre en rusreform der ansvaret for reaksjonene overføres fra en sektor til et tjenesteområde. Overflytting av ansvar kan forstås som en konsekvens av å endre reaksjonenes innhold, men dette er ikke sagt direkte. Endring av reaksjon fra straff til hjelp, behandling og oppfølging er i mindretallsmerknader tolket som en avkriminalisering, men begrepet "avkriminalisering" er verken benyttet i mandatet eller fra flertallet i komiteen.

Overføring av ansvaret er språklig sett formulert sterkere enn formuleringene om endring av reaksjonenes innhold. En slik språklig gradering kan være spor av diskursiv kamp (Jørgensen og Phillips, 1999, 96). Dette signaliserer at det å endre reaksjonenes innhold krever et større diskursivt arbeid enn overflytting av ansvaret. Dette inntrykket forsterkes ytterligere gjennom de første linjene under "utvalgets oppdrag":

"Utvalget skal forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.

Utvalget skal utrede og foreslå en modell for å oppnå formålet med rusreformen."

Her gjentas altså den delen av formålet som omhandler overflytting av ansvar, mens endring av reaksjoner ikke gjentas.

I mandatet står det konsekvent "justissektoren" og "helsetjenestene", mens i forslagsmerknadene benyttes noen ganger "helsetjenestene", noen ganger "helsesektoren". En sektor fremstår som mer byråkratisk og tungrodd, og det kan gi assosiasjoner til "den

116 sektoriserte stat" fra maktutredningen med tette skott mellom sektorene. En tjeneste fremstår mer som en hjelp eller et tilbud til innbyggerne. Å flytte et ansvar fra en sektor til en tjeneste virker da som å gjøre en endring i en brukerorientert retning, enn om det bare er å flytte et ansvar mellom sektorer. Siden begrepene ikke benyttes konsekvent, kan det virke som om helse både betraktes som en sektor og en tjeneste, og begge begrepene kunne dermed være dekkende.

I tillegg mener jeg at det er verdt å merke seg hva teksten ikke sier. Teksten sier at regjeringen ønsker en endring fra straff til hjelp, behandling og oppfølging. Den sier ikke at reaksjonene skal bli færre, mildere, mer humane eller lignende. Merknader og mandat omtaler kun reaksjonenes form, ikke mengde eller styrke innenfor de ulike reaksjonsformene. Dette er i tråd med Foucault sin analyse av fengselsvesenets fremvekst som ikke hadde som formål å straffe mindre, men mer effektivt.

5.3.2 Mål Som vist over, har reformen et formål, men hvilken endring dette skal føre til, er ikke uttalt i mandatet. Dette påpekes også i forslagsmerknadene fra et medlem som mener at "mandatet slik det er nå, er for tynt. Det er uklare mål, bortsett fra at narkotika skal avkriminaliseres."

Flertallet i komiteen understreker at "målsettingen med en rusreform er å forebygge, redde flere liv og å sikre verdighet gjennom at samfunnets reaksjon flyttes fra justissektoren og til helsesektoren. Man skal få hjelp, og ikke straff… Målet er skadebegrensning og god hjelp til å komme ut av rusmisbruket." Målsettingen, som jeg her forstås synonymt med mål, er altså knyttet til forebygging livredning og verdighet, samt skadereduksjon og hjelp til å komme ut av misbruket. Utover de som allerede er "misbrukere", berører ikke målet rusbruk direkte, men komiteen mener det er behov for en videreutvikling av narkotikapolitikken: "som ivaretar forebyggingsperspektivet, som har som mål å videreføre den forholdsvis lave rusmiddelbruken i Norge, og samtidig bidrar til å bedre livssituasjonen for de tyngste brukerne." Implisitt i målet ligger altså en videreføring av dagens nivå på rusmiddelbruk og bedre livssituasjon for de tyngste brukerne.

Begrepet "de tyngste brukerne" er ikke definert. Tung bruk kan referere til det som i vitenskapelig sammenheng er omtalt som skadelig bruk, risikobruk eller misbruk. Det kan også vise til en gradering av avhengighet, der tung bruk indikerer at personen innehar de

117 fleste eller alle symptomene på avhengighet definert i ICD-10 og DSM-5, som omtalt i 4.4.2. Siden teksten peker på livssituasjonen til de tyngste brukerne, kan det imidlertid se ut som om dette ikke handler om rusmiddelbruken i seg selv. Dette kan i stedet handle om boforhold, helsetilstand, nettverk og lignende. Totalt sett mener jeg "de tyngste brukerne" må sees som en eufemisme for "narkoman". En eufemisme er en formildende omskriving som kan benyttes for å være mindre støtende eller dempe frykt og ubehag (Hellum, 2013, 98). En eufremisme begrunnes gjerne med hensyn til mottakeren, men jeg mener det like gjerne kan handle om å dempe ubehag hos avsenderen.

I mandatet står følgende under bakgrunn: "Straffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging." Igjen har teksten utelatt hvem som har blitt stigmatisert, marginalisert og støtt ut, altså en form for passivsetning som jeg ser i sammenheng med eufemismen over. Dette handler altså i stor grad om den narkomane.

Ut fra dette kan teksten forstås slik at en uverdig livssituasjon for narkomane er et resultat av straffeforfølgingen heller enn rusmiddelbruken. Teksten bygges opp for å underbygge at avkriminalisering er svaret på denne situasjonen.

5.3.3 Helhetsbildet av mål og formål Verken hensikt eller mål fremkommer gjennom å lese dokumentene hver for seg, men gjennom å se merknadstekstene og mandatet samlet.

Bedre situasjon for narkomane gjennom avkriminalisering fremstår som mål og hensikt når hele teksten sees i sammenheng. Begrepene "avkriminalisering" og "narkoman" benyttes imidlertid ikke. Disse omskrivingene kan leses som indikasjoner på en diskursiv kamp.

Avkriminalisering er ikke formulert på en måte som indikerer en løsere relasjon mellom staten og personene dette gjelder. Relasjonen skal skje gjennom institusjoner for hjelp, behandling og oppfølging, altså ikke primært de straffende instanser. Det er ikke et mål å endre selve bruken av rusmidler. Styringen blir ikke redusert. Spørsmålet er da om styringen vil innta nye former.

118

Som jeg viste i kapittel 4.3, er det allerede et vidt spekter av tiltak rettet mot narkomane og deres rusmiddelbruk. Både hjelp, behandling og oppfølging har vært en del av relasjonen mellom staten og brukerne siden 60-tallet. Alle disse ulike tiltakene kan også baseres på de samme maktteknikkene som straff. Formålet og målet slik jeg har analysert det, er derfor i seg selv ikke nok til å si at reformen vil medføre en vesentlig endring av maktbruk, herunder heller ingen grunnleggende endring i konstitueringen av den narkomane som mesterbetegner.

5.4 Antagelser om verden Ytringer kan inneholde antagelser om verden. Slike antagelser kalles "proposisjoner" (Svennevig, 2009, 51). Det er mange slike antagelser i teksten, og jeg vil ikke analysere alle. Jeg vil imidlertid peke på noen som jeg mener er sentrale.

Flere utsagn inneholder uttalte eller uuttalte antagelser om årsakssammenhenger. En av de tydeligste er utsagnet i mandatet som jeg allerede har sitert, der det antas en årsakssammenheng mellom straffetiltak og stigmatisering, marginalisering og sosial utstøtning. Slik jeg analyserte hensikt og mål, er denne proposisjonen et grunnlag for hele reformen. Denne antagelsen er begrunnelsen for avkriminalisering, noe som er årsaken til at ansvaret flyttes fra justis til helse. Dersom det skjer diskursive endringer som svekker antagelsen om sammenheng mellom straff og sosiale prosesser som utstøtning, faller grunnlaget for reformen bort.

I begrepene "sosial utstøtning" og "marginalisering" ligger også en antagelse om at det eksisterer et sosialt rom å bli utstøtt fra eller marginalisert i. Dette rommet defineres ikke nærmere. Dette kan være samfunnet som helhet, som jeg viste til i avsnitt 5.2.2 om teksten som historiefortelling. Samfunnet blir imidlertid altomfattende, og inkluderer da også både de offentlige rommene, institusjonene og fortellingene der narkomane er til stede. Jeg vil derfor si at dette heller er en utstøtning fra den hegemoniske myten om det sosiale rommet, nemlig produksjonssamfunnet.

I budsjettmerknadene sier et flertall at de "er enig i at et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak". Og i forslagsmerknadene påpekes sammenhengen mellom forebygging og den forholdsvis lave rusmiddelbruken i Norge. Bak dette er en antagelse om at lovforbud og andre forebyggingstiltak er en årsak til mengden rusmiddelbruk.

119

Disse antagelsene danner til sammen hovedbestanddelene i tekstenes styringsdiskurs. Styring i form av lovforbud påvirker mengden bruk, og styring i form av straff bidrar til utstøtning fra produksjonssamfunnet med påfølgende uverdig livssituasjon. Det valget som da gjøres, er å endre styringen i form av straff.

Dette illustrerer også hvor sentral den statlige styringen er i rusdiskursen. Tekstene omhandler ikke andre årsaker verken til bruk eller til brukernes livssituasjon. I avhengighet som nodalpunkt ligger imidlertid implisitte antagelser både knyttet til stoffene, personene, psykologien og det sosiale.

5.5 Avhengighet og subjektkonstituering I kapittel 4 pekte jeg på avhengighet som et nodalpunkt i rusdiskursen. En sentral del av analysen går derfor ut på å studere om dette nodalpunktet videreføres, om det er gjenstand for diskursiv kamp eller om andre tegn kan få en tilsvarende sentral posisjon. Jeg vil også beskrive hva dette betyr for subjektkonstitueringen.

I mandatet omtales "et bedre tilbud til rusavhengige" som del av formålet, og "den rusavhengige skal møtes med helserettede tiltak". I omtale av tilgrensende arbeider står blant annet at "regjeringen vil vurdere det samlede straffereaksjons- og behandlingstilbudet under straffegjennomføring for personer med rusproblemer eller avhengighet". Ellers benyttes "bruker" som benevnelse på personene. I merknadsteksten benyttes imidlertid "rusavhengighet" konsekvent, med unntak for formuleringen "de tyngste brukerne", som

kommentert over. En gang omtales også misbruk: "Målet er skadebegrensning og god hjelp til å komme ut av rusmisbruket.".

Spørsmålet er om de ulike betegnelsene har ulikt meningsinnhold, eller om dette er flere tegn for det samme. At mandatet benytter betegnelsen "bruker" i størregrad enn "rusavhengig" kan henge sammen med overflytting av ansvar fra justissektoren til helsetjenestene. I utgangspunktet indikerer "bruker" en mer aktiv og selvstendig rolle enn en "rusavhengig" som er avhengig av noe utenfor hans egen kontroll. Altså kan en bruker i større grad ha tilgang til subjektposisjoner. Dette vil i så fall bety en reell endring. Spørsmålet er da hva en slik posisjon vil innebære. Hvilke forhold vil brukeren få råderett over? Svaret på dette gis ikke i føringene, og det står åpent om utvalget vil se det som sin rolle å finne frem til det.

120

Solveig Botnen Eide har gjennomgått en del av endringene i velferdsstaten med overgang fra "klient" til "bruker" (2016). Hun peker på at innholdet i posisjonen i liten grad har blitt endret, og personene havner fortsatt i objektposisjoner der andre bestemmer målene. Det er dermed ikke sikkert at en eventuell endring fra "rusavhengig" til "bruker" signaliserer en diskursiv endring. Diskursen sitter i fenomenet heller enn i ordet (min omskriving av Eide, 2016, 31). I så fall kan "bruker" også oppfattes som en eufemisme for "rusavhengig", men det kan som tidligere påpekt også være en eufemisme for "narkoman".

Min samlede vurdering er at avhengighet fortsatt fremstår som et nodalpunkt. At dette tegnet ikke benyttes like mye i mandatet for rusreformutvalget, kan reflektere den faglige diskusjonen om hva avhengighet er. Det kan altså være signal om økende diskursiv kamp om tegnets betydning, men selv om "bruker" benyttes som alternativ benevnelse, fremstår det ikke som en reell forskyvning av diskursen.

Det vide eller ubestemmelige innholdet i avhengighetsbegrepet gir staten mulighet til å gripe inn på alle livets områder. Dette er også til stede i teksten om rusreformen, blant annet der økt verdighet og bedret livssituasjon står i sentrum. Et eksempel fra merknadsteksten under omtale av behandlingstilbud og LAR: "Komiteen mener det er viktig at rusavhengige som ønsker hjelp, raskt får tilbud om behandling. Samtidig er det viktig at man har et hjelpetilbud der man ikke bare tar tak i rusavhengigheten, men også ser de somatiske, psykiske og relasjonelle behov vedkommende har. Dersom man skal klare å hjelpe folk med rusavhengighet, handler dette ofte om å få orden på flere problemer i livet, ikke bare utfordringene knyttet til rus." Dette signaliserer etter min mening fortsatt at det er andre deler av den narkomanes liv staten ønsker å ha styring over.

5.6 Maktteknikker Her vil jeg beskrive hvordan ulike formuleringer i teksten peker mot bruk av ulike maktteknikker. Jeg sorterer dette på de ulike maktformene som jeg gjorde rede for i avsnitt 3.2.2 og som lå til grunn for beskrivelse av den rådende rusdiskursen i avsnitt 4.3. Sentralt i vurderingene av de ulike maktteknikkene er narkoman kontra befolkning og sanksjoner kontra normdanning/avkriminalisering.

Flere av formuleringene åpner for et tolkningsrom, og dermed blir enkelte sitater fra teksten omtalt flere ganger.

121

5.6.1 Biomakt Biomakten er særlig til stede i form av den generelle lovreguleringen rettet mot befolkningen som helhet. Lovreguleringen på narkotikaområdet har røtter tilbake til Haagkonvensjonen i 1912. En videreføring av dette på tross av avkriminaliseringen, fremkommer i forslagsmerknadene: "Innsatsen for å få en koordinert og individorientert behandling og oppfølging av rusavhengige med hovedfokus på helsehjelp medfører ikke noen form for legalisering, og flertallet vil derfor understreke at andre lovbrudd enn bruk og besittelse av narkotika fortsatt skal straffeforfølges."

I budsjettmerknadene står det at forbudet mot bruk og besittelse opprettholdes som et viktig normdannende tiltak, og i mandatet presiseres at bruk og besittelse ikke skal legaliseres. Det er da åpent om det med normdannende menes at befolkningen internaliserer normene og gjør dem til sine egne (indirekte styring), eller om befolkningen vil følge normene på grunn av trussel om sanksjoner (direkte styring). Avkriminaliseringen peker mot indirekte maktteknikker, mens vekten på sanksjoner peker i retning av direkte styring.

I tillegg sier mandatet: "I arbeidet inngår også utredning av de foreslåtte endringenes forhold til Norges folkerettslige forpliktelser, blant annet FNs narkotikakonvensjoner og menneskerettighetene." Disse forpliktelsene har vært en begrunnelse for bruk av direkte maktteknikker. Det sies her at endringenes forhold til de folkerettslige forpliktelsene skal utredes. Det sies ikke direkte at forpliktelsene skal følges. I tråd med leserveiledningen som går ut på å tolke mandatet i utvidende retning, kan altså de internasjonale konvensjonene utfordres. I andre saker, blant annet i endringen fra sprøyterom til brukerrom, har regjering og Storting likevel lagt vekt på at de internasjonale konvensjonene skal følges.

Hovedsignalet i mandatet og merknadene er at den generelle reguleringen står fast. Min vurdering er at dette skal forstås som en kombinasjon av sjelelig og kroppslig makt. Målet er at befolkningen skal internalisere normen, men muligheten for kroppslige maktteknikker er til stede. Spørsmålet er i hvilken grad utvalget og den påfølgende behandlingen vil utfordre det internasjonale konvensjonsgrunnlaget og redusere rommet for biomakten. Min vurdering er at redusert innslag av biomakt er lite sannsynlig. I tråd med trappetrinnshypotesen jeg presenterte i avsnitt 4.4.4, har staten behov for flere trinn for å korrigere eventuell avvikende atferd. At føringene ikke innebærer færre reaksjoner, bygger opp under dette.

122

5.6.2 Disiplinering En av hovedkonklusjonene i kapittel 4 var en sterk tilstedeværelse av de disiplinerende maktteknikkene, herunder straff, behandling og tvang.

Som vist over, er det presisert at forbudet skal bestå, selv om reaksjonene skal få endret ansvar og endret innhold. Dette gir fortsatt et disiplinerende signal. Dette utelukker likevel ikke økt bruk av andre maktteknikker.

Komiteen mener at rusavhengighet burde behandles mer som sykdom enn som kriminalitet, og komiteen fastslår at det er behov for et langt bedre behandlingstilbud for mange. Flertallet i komiteen "mener derfor det er viktig å trekke en grense mellom bruk og besittelse av mindre mengder illegale stoffer til eget bruk, og kriminelle handlinger som er utført i rus eller med bakgrunn i rusavhengighet." I merknader til forslagene står det også: "Komiteen legger til grunn at narkotika fortsatt skal være forbudt, men ønsker at samfunnets tilnærming til rusavhengighet skal være hjelp, fremfor straff." Det skal altså trekkes en grense mellom rusavhengighet som sykdom og rusavhengighet som kriminalitet. Mandatet sier også: "Politiet skal kunne pålegge at den rusavhengige skal møtes med helserettede tiltak, og manglende oppfølging vil medføre sanksjoner". Dette kan ha sammenheng med at mandatet særskilt peker på Portugals modell for avkriminalisering: "Utvalget står fritt til å se til andre lands erfaringer med lignende tilnærminger, men skal særskilt vurdere erfaringer fra Portugal og den portugisiske modellen, med tanke på hvorvidt denne, eller deler av denne, kan være egnet i en norsk sammenheng."

I Portugal har politiet en sentral rolle i å identifisere kriminelle narkomane og henvise dem til behandlingsprogram. Politiets rolle begrunnes ut fra at de har best kjennskap til hvem som begår mest kriminalitet (Goldberg, 2010, 252).

Videre skal utvalget vurdere både hvor mye stoff som kan besittes til eget bruk, tiltak/sanksjoner ut fra den enkeltes livssituasjon (særlig overfor brukere som gjentatte ganger bryter forbudet om bruk og besittelse til eget bruk, og overfor bruker som ikke følger opp de tilbud/tidligere sanksjoner som er gitt), forholdet til alkohollovbrudd og overdoser, om ordningen skal omfatte anskaffelse av brukerdose og forholdet til dagens alternative straffereaksjoner og samtykkebasert behandling.

123

Om behandling sies blant annet følgende i forslagsmerknadene fra et flertall: "I det videre arbeidet er det viktig å sikre tilstrekkelig med avrusingsplasser og styrke tilbudet både før og etter behandlingsopphold samt etablere flere team rundt brukerne, der både spesialisthelsetjenestene og kommunale tjenester deltar." Dette kan leses som at det innen helsebehandling skal gjøres mer av det som allerede gjøres, ikke foreta vesentlige endringer i innholdet.

Når det gjelder tvang, skal utvalget utrede " I hvilken grad foreslåtte endringer i regelverk og foreslåtte tilbud og sanksjoner er i samsvar med prinsippet om samtykkebasert helsehjelp." I helse- og omsorgsministerens brev som følger forslagsmerknadene som vedlegg, viser han til dagens lovverk for bruk av tvang og gir ingen signaler om endring.

Samlet mener jeg at føringene peker i retning av flere behandlingstiltak på bekostning av straff, men rammene om behandlingen peker i disiplinerende retning. Jeg mener dette gir klare signaler om at disiplinering som maktform ikke forlates. Sanksjoner vil være innrettet mot å korrigere de som ikke opptrer i tråd med statens mål. Dagens lovverk og praksis knyttet til tvang står ved lag. Spørsmålet er om nye sanksjoner også defineres som tvang, altså kan tvangsbruken heller øke enn å reduseres. Politiets rolle virker også i disiplinerende retning. Ansvaret for reaksjon flyttes fra justissektoren til helsetjenestene, men samtidig skal politiet kunne pålegge helserettede tiltak. Dette har fellestrekk med politiets rolle knyttet til tvangsbehandling som vist i avsnitt 4.3.3.3. Rammene som foreslås for politiets rolle blir viktig for å avgjøre i hvor stor grad dette vil oppfattes som en videreføring av dagens kontrollregime.

5.6.3 Styringsmentalitet Dersom befolkningen i større grad forventes å styre seg selv og egen ruspraksis, vil det være økt innslag av indirekte styring i form av styringsmentalitet. Budsjettmerknadene peker på forbudets normdannende effekt. Som påpekt i avsnitt 5.6.1 kan dette tolkes i to retninger, men min forståelse er at dette også skal forstås som en del av den indirekte styringen.

Føringene for rusreformen gir ikke entydig svar på om avkriminaliseringen vil gjelde bruk av narkotika generelt, eller om dette gjelder de som har en definert eller diagnostisert avhengighet. I formålet omtales både "personer som tas for bruk" og "et bedre tilbud til rusavhengige". Ut fra reformens mål som omfatter både forebygging og bedret livssituasjon for de tyngste brukerne, fremstår det som om avkriminaliseringen skjer med tanke på

124 narkomane, ikke eksperiment- og rekreasjonsbrukere, jf. omtale i avsnitt 4.2.3. Utvalget skal blant annet utrede " Hvilke tilbud/sanksjoner som skal gis ut ifra den enkeltes livssituasjon, alvorlighetsgrad av rusproblem og individuelle behov". Dette gir signaler om fortsatt vekt på direkte styring av befolkningen.

Tendensen innenfor liberale demokratier tilsier økt bruk av indirekte maktteknikker (Rose et al., 1996). Opprettholdelse av kroppslige maktteknikker er heller ikke i strid med økt bruk av sjelelig makt. I så fall vil dette si at styringen øker heller enn å reduseres. Indirekte maktteknikker vil ut fra en slik styringslogikk forbeholdes de med evnen til å styre seg selv i tråd med målet om normalisering. Dermed vil de som bruker narkotiske stoffer sporadisk eller ved siden av en ordinær rolle i produksjonssamfunnet, være de som faktisk får nytte av avkriminaliseringen. Det ligger altså en motsetning i materialet knyttet til at avkriminaliseringen begrunnes med de tyngste brukerne (narkomane). Samtidig er disse sannsynligvis de med minst evne til å styre seg selv i henhold til samfunnets normalisering, og de kan derfor være de med minst mulighet til å dra nytte av endringen.

Det ligger også en motsetning i mandatet og forslagsmerknadene når det gjelder hvor langt avkriminaliseringen skal gå. Flertallet i komiteen uttaler at "andre lovbrudd enn bruk og besittelse av narkotika fortsatt skal straffeforfølges." Mens mandatet sier at utvalget skal utrede ikke bare bruk og besittelse, men "om forsøk på anskaffelse av illegale rusmidler til eget bruk skal inngå i modellen." Jeg mener jo lengre rusreformen går i retning av avkriminalisering, og jo mer avkriminaliseringen rettes mot befolkningen og ikke bare narkomane, desto mer styringsmentalitet og sjelelige maktteknikker overfor befolkningen vil være til stede.

5.6.4 Selvteknikker Mandatet for rusreformutvalget har fokus på sanksjonene som skal følge ved brudd på avtaler mellom brukeren og staten. Det er imidlertid i større grad gitt rom for at rusavhengige skal kunne bevise at de styrer seg selv i tråd med de statlige målene. Det er da opp til utvalget å foreslå når og på hvilket grunnlag sanksjonene skal inntre, samt hva de ulike tiltakene og sanksjonene skal være. Her er det mulighet for et betydelig økt innslag av indirekte maktteknikker, der staten styrer gjennom at brukerne internaliserer samfunnets verdier. Mandatet omtaler ikke eksplisitt den enkeltes styring av seg selv, men det kan likevel bli resultatet. Samtidig er det sannsynlig at dette særlig vil gjelde de som i størst grad opptrer i

125 tråd med normen for akseptabel livsførsel og i mindre grad de tyngste brukerne. Dette fremkommer blant annet i følgende formulering i forslagsmerknadene: "Gode skadebegrensende tiltak er viktig for at rusavhengige skal kunne ta kontroll over og stabilisere en vanskelig livssituasjon." Her skal tiltak altså føre til at den rusavhengige selv tar kontroll.

Som kommentert over, vil da balansen mellom avkriminalisering og sanksjoner bli avgjørende for graden av indirekte styring.

5.6.5 Samlet vurdering av rusreformens maktteknikker

Føringene for rusreformen baseres i hovedsak på en videreføring av gjeldende styringspraksis, forstått som at tiltak vil befinne seg innenfor de samme maktformene. Dette vil si fortsatt betydelig bruk av kroppslige maktteknikker, både i relasjon til befolkningen og den enkelte. Samtidig vil avkriminalisering og formuleringer om at den enkelte skal ta kontroll over eget liv, innebære økt bruk av indirekte makt. Dette vil være i tråd med den nye trappetrinnshypotesen som jeg presenterte i avsnitt 4.4.4. Indirekte makt vil være å foretrekke for staten siden dette innebærer at innbyggerne styrer seg selv i tråd med statens verdier. Direkte makt forbeholdes de som ikke klarer å opptre i tråd med normene for akseptabel livsførsel.

Det ligger imidlertid flere spenninger og antagonistiske føringer til grunn for rusreformen. Avkriminaliseringen benevnes i teksten som et skadereduksjonstiltak, og oppmerksomheten rettes mot de tyngste brukerne og rusavhengige. Jeg opplever at dette er en eufemisme for "narkomane". Dersom avkriminaliseringen først og fremst gjøres tilgjengelig for narkomane, vil det være i strid med liberal styringslogikk. Samtidig kan dette være i tråd med den originale trappetrinnsteorien der det skal gjøres kostbart å starte med illegale rusmidler, men der prisen ikke antas å ha effekt på de med alvorlig avhengighet. Den diskursive kampen ser ut til å handle om hvilken logikk som skal gjelde. Dette oppsummeres i tabellen nedenfor.

126

Tabell 2: En modell for analyse av rusreformen

Rusreformen er Kroppslig i form av Sjelelig i form av sanksjoner normstyring og avkriminalisering Rettet mot narkomane Disiplinering Selvteknikker Rettet mot befolkningen Biomakt Styringsmentalitet

Jeg vil understreke at rusreformen ikke vil befinne seg innenfor én rute i tabellen, men vil sannsynligvis ha elementer som passer inn i alle fire maktformene. Min kartlegging i kapittel 4 tilsier at styringspraksisen på rusområdet har befunnet seg til venstre i tabellen, altså med de kroppslige maktteknikkene, med tyngdepunktet på disiplinering. Rusreformen omtales på en måte som tilsier at vekten vil flyttes mot høyre, men min analyse tilsier at det er usikkert i hvor stor grad dette vil skje i praksis.

5.7 Å produsere normalitet To spørsmål jeg stilte, er knyttet til om makten primært er produktiv eller repressiv, samt om rusdiskursen sier noe om normalitet og avvik i samfunnet generelt.

Jeg mener Foucaults beskrivelse av makten som produktiv, er bekreftet gjennom analysen. Makten har produsert en rusdiskurs med posisjoner og institusjoner, og den har produsert en illegal økonomi som ekvivalent til produksjonssamfunnet. Samtidig har makten fortsatt repressive trekk. De uproduktive blir utsatt for repressive teknikker i produksjonssamfunnet, og om de heller ikke lykkes i den illegale økonomien, får det tydelige, undertrykkende effekter. Det er et definisjonsspørsmål om den narkomane primært er skapt av produksjon eller represjon, men jeg mener den narkomanes stilling i samfunnet ikke kan forstås uten innslag av repressive teknikker. Det er dette som har skapt behovet for en rusreform. Spørsmålet er om staten har alternative posisjoner å tilby som kan snu represjon til produksjon også for disse, eller om samfunnet da mister den narkomane som et naturlig korrektiv.

127

I Uten skjebne forteller Imre Kertész på en usentimental måte om sine erfaringer fra sin tid i tyske konsentrasjonsleirer. Etter tilbakekomsten til Ungarn får han problemer med å kommunisere med de som har vært igjen, som om de ikke lengre deler det samme språket eller kodene. En kvinne forsøker å få ham til å beskrive oppholdet i leiren som et helvete, men det vil han ikke. Hun peker på at alt han har måttet unnlate og alt han har måttet tåle av sult og slag er unaturlig. Han repliserer at i konsentrasjonsleirene er det naturlig (Kertész 2002). Diskurs produserer normalitet, og om vi aldri blir minnet om at det normale kunne vært unormalt, står vi i fare for å reprodusere et samfunn vi egentlig ikke vil ha.

Rusdiskursen har etablert og reproduserer et skille mellom normal og avvikende ruspraksis, der alkohol er det normale, og delvis tobakk. Spørsmålet er om avkriminaliseringen utvider grensene for hva som er naturlig og normalt. I forslagsmerknadene omtales alkohol to ganger: alkoholavhengighet nevnes i en mindretallsmerknad, og hele komiteen vil understreke "at det også er viktig å jobbe målrettet for å redusere skadevirkningene av det legale rusmiddelet alkohol." Dette faller imidlertid utenfor arbeidet til utvalget, og merknadene omtaler kun alkoholavhengighet og skadelig bruk, ikke eksperimentell bruk, rekruttering eller lignende. Siden all narkotikabruk fortsatt er forbudt og kan eller skal bli møtt med sanksjoner, mener jeg den kortsiktige virkningen ikke vil være stor. Det er mer usikkert hva som vil skje på lengre sikt.

Dette handler imidlertid om mer enn rusmidler. Rusdiskursen med avhengighet som nodalpunkt, narkoman som mesterbetegner og produksjonssamfunnet som diskursiv myte, forteller en større historie om normalitet og avvik i samfunnet. Dette handler om hva det er naturlig av staten å gripe inn i, hvilke maktteknikker som kan benyttes og hvilke posisjoner det er naturlig å innta. Den narkomane fungerer som et korrektiv for alle andre, hva det er viktig å unngå for å oppnå et godt liv. Selv om den narkomane ikke omtales direkte i føringene for rusreformen, er han til stede, blant annet i omtalen av "de tunge brukerne".

Møter med det unormale er individuelle. Når vi møter det unormale, får vi en følelsesmessig reaksjon. Følelsen kan variere ut fra hva slags unormalitet vi møter, men det kan handle om skam, sinne, maktesløshet, sorg og så videre. Dette beskrives både om møter med funksjonshemmede, homofile, innvandrere eller bare personer som har en annerledes atferd (Bostad, 2010,229). Dette aktiveres av blikket, altså hvordan vi betrakter og betraktes. I samfunnet skjer en forhandling om hvordan det unormale skal møtes, slik for eksempel barns uro har gått fra å være normalt til å bli en sykdom som ADHD (Thommesen, 2012, 142-143). Selv om rusreformen i seg selv ikke representerer en vesentlig endring av konstitueringen av

128 det normale i kontrast til den narkomanes unormalitet, kan det skjer endringer i hvordan individer møter hverandre. Dette vil imidlertid også bli påvirket av om styringen rettes inn mot narkomane eller befolkningen.

5.8 Maktens relasjon og motstand Jeg har konsentrert analysen om maktens former og teknikker. Her vil jeg i tillegg kort gjøre rede for makt som relasjon, samt rommet for motstand.

Ved å konstruere et tydelig skille mellom alkohol, medisiner og tobakk på den ene siden og narkotika på den andre, er det etablert en maktrelasjon der både flertallet og de ressurssterke er plassert i en dominansrelasjon overfor narkomane (Christie, 2009, 88). Spørsmålet er om dette dominansforholdet vil bli endret med rusreformen.

Foucault mener det ikke eksisterer makt uten mulighet for motstand. Motstanden baseres på de samme maktteknikkene, men med utgangspunkt hos den dominerte og ikke den dominante. Dette kan være handlinger som demonstrerer manglende lydighet til de kroppslige maktteknikkene, eller artikulering av overbevisninger i strid med målene og verdiene som kjennetegner styringsmentaliteten. Denne motstanden er synlig på mange områder, fra den enkelte narkomanes konkrete livsførsel til organisering av brukere, pårørende og opponenter i interessegrupper. Utfordringen er at motstanden gjerne blir en bekreftelse av den rådende diskursen, fordi det er rusdiskursen som legger rammene for kampen. Det var annerledes med motstanden mot det rådende systemet på 60-tallet, fordi dette hadde utgangspunkt i en alternativ logikk. Dette gjorde motstanden farligere, og resultatet var bruk av enda sterkere virkemidler for å bekjempe opprøret. Makten som benyttes for å hindre motstand kan da se ut til å øke proporsjonalt med kraften i frigjøringsprosjektet. Ut fra dette kan det spørres om "ethvert forsøk på frigjøring bærer i seg muligheten for et nytt fengsel" (Kroken og Madsen, 2016, 19).

Når diskurser har oppnådd hegemoni og er innleiret i et stort system av posisjoner, institusjoner og praksiser, mener jeg mulighetsrommet for å lykkes med motstand er begrenset, særlig om det å lykkes måles ut fra en grunnleggende diskursiv endring. Hvis det å lykkes måles ut fra å skape lommer av annerledeshet innenfor det enhetlige rommet, er muligheten større. Innenfor familier, vennegjenger, kunstnermiljøer, treningsmiljøer og så

129 videre kan det finnes alternative meningsmønstre der rusmidler inngår, også med mulighet for andre posisjoner og relasjoner.

Selv om rusreformen i seg selv ikke utfordrer rusdiskursens meningsmønstre og maktteknikker, bærer avkriminaliseringen i seg potensial for endringer på sikt. Dette kan handle om en svekkelse av dominansrelasjonen og økt plass til miljøer som utfordrer den rådende diskursen. Spørsmålet er om styringen vil bevege seg langt nok til høyre i tabellen (jf. avsnitt 5.6.5) til at dette blir mulig.

Jean Baudrillard spådde at rollene vil byttes om, slik at objektene blir herrer og subjektene treller. "Subjektene er utlevert til en objektverden som følger sine egne, ubegripelige lover, og som er helt ute av kontroll" (Eriksen, 1993a, 479-480). Jeg er usikker på om det er rusreformen som vil snu dette på hodet, selv om muligheten alltid er til stede.

5.9 Konklusjon I kapittel 4 beskrev jeg hvordan tiltakene på rusområdet handlet om å plassere narkomane i objektposisjoner for å beskytte produksjonssamfunnet som diskursiv myte. Behovet for en rusreform springer ut av at denne politikken var en suksess, og objektiviseringen har nå fått en så høy pris at det må gjøres justeringer.

Som jeg pekte på innledningsvis i kapitlet, varsler mandatet for rusreformutvalget et betydelig skifte i norsk ruspolitikk. Dette skiftet skulle omfatte både tenkning og holdning til hva et rusproblem er og hvordan det skal møtes. Jeg mener det er for tidlig å konkludere med at et slikt skifte vil finne sted. I føringene ligger hovedvekten på sanksjoner og tiltak i tråd med dagens styringspraksis, men det gis også rom for større endringer.

Nils Christie mente at sosiologiens hovedsetning burde lyde: "Uten tilhørighet til andre mennesker går det galt" (2009, 56). Ikke alle kan styres inn i en posisjon i produksjonssamfunnet slik det er formet. Når tilhørigheten defineres ut fra roller i dette produksjonssamfunnet, har vi valgt en organisering med visshet om at det går galt for et antall mennesker. En statsvitenskapelig hovedsetning kunne da lyde: Et samfunn basert på monomytisk tilhørighet krever makt for styring av de ustyrlige. Rusreformen er initiert fordi

130 styringen har blitt for kostbar. Fortsatt står det åpent om kostnadene vil reduseres og om de vil bli fordelt på en ny måte.

131

Kapittel 6: Avslutning

I innledningen uttalte jeg at et av formålene med oppgaven har vært teoriutviklende. I analysen har jeg benyttet en maktmodell med utgangspunkt i arbeidene til Michel Foucault. Både i gjennomgangen av rådende rusdiskurs og i analyse av føringene for regjeringens rusreform, mener jeg denne maktmodellen har vært et nyttig redskap i et statsvitenskapelig perspektiv.

En hovedkonklusjon er at rusreformen ikke signaliserer redusert vilje til styring, men et ønske om å styre på andre måter. Samtidig er rusreformen uttrykk for en diskursiv kamp som gjør at utfallet av reformen er vanskelig å forutsi. Min analyse tilsier at reformen representerer mer kontinuitet enn brudd, men utvalget som forbereder reformen og den politiske prosessen i etterkant har mulighet til å gjøre min prediksjon til skamme. Siden jeg har lagt vekt på å synliggjøre den rådende rusdiskursen som en mulig, men ikke nødvendig meningsramme om narkotikapolitikken, legger jeg også opp til at rusreformutvalget eller andre kan søke nye alternativer.

Foucaults genealogi har et normativt siktepunkt. Jeg har vært varsom med å felle normative dommer, siden dette må gjøres ut fra en diskursiv posisjon som alltid vil være angripelig. Inspirert av Jacques Ranciére som jeg omtalte i avsnitt 2.3, vil jeg likevel si at dersom målet med rusreformen er et betydelig skifte, må den innrettes slik at mennesker og rommet fremtrer på nye måter. Jeg mener det er vanskelig å oppnå et slikt skifte om avhengighet beholdes som forankringspunkt og den narkomane fortsatt plasseres i objektposisjoner fremfor subjektposisjoner. Det mest grunnleggende problemet er likevel den hegemoniske rollen til produksjonssamfunnet som myte om vårt sosiale rom. Jeg befinner meg i sentrum av det politiske landskapet, hvis slike benevnelser fortsatt gir mening, og jeg er verken motstander av statsmakt eller markedsøkonomi. Like fullt er jeg av den oppfatning at et endimensjonalt sosialt rom begrenser hva vi kan se og hva vi kan si noe om, og det begrenser antall posisjoner det er mulig å innta. Dette gjør at mange søker alternative rom vekk fra storsamfunnet, og noen av disse menneskene finner rusmidler som et attraktivt alternativ. Det betyr ikke at produksjonssamfunnet nødvendigvis bør forkastes eller forlates, men jeg mener det bør suppleres med andre myter med andre muligheter for å være innenfor.

132

Hvis målet ikke er det betydelige skiftet, så blir svaret et annet. Kanskje et begrenset rom er tilstrekkelig og at vi som samfunn kan leve med det antall mennesker som søker seg ut, for eksempel i narkotika. Det jeg har forsøkt å gjøre, er å beskrive hvordan diskursive formasjoner har følger for styringsrelasjonene mellom staten og innbyggere. Disse konstruksjonene er ikke naturlige eller nødvendige, og de vil bli utfordret i større eller mindre grad. Vitenskapen har en rolle i å synliggjøre rådende diskurser og alternativenes mulighetsbetingelser. Den diskursive kampen om å konstituere mening vil alltid være politisk, men det er en politikk vi alle er med å forme ut fra ulike posisjoner. Med dette har jeg gitt et bidrag inn i denne kampen.

Forfatteren Ahmet Altan har blitt fengslet for opposisjon mot Erdoğan sitt regime i Tyrkia. I fengselet leser han blant annet noen av de kristne filosofene. Han finner det urimelig at all verdens tortur er noe Gud har skapt fordi Adam brukte sin frie vilje til å spise av et eple. Om det sier han: "Det er eg som betalar prisen for syndene til guden din" (Altan, 2019, 29). Jeg mener statsvitenskapelige arbeider bør benyttes til å reise spørsmål om det er enkeltindivider som betaler prisen for statens synder. Jeg er ikke i posisjon til å gi svaret, men kanskje min analyse kan bidra til at flere stiller spørsmålet.

133

Litteraturliste

Aakrann, Marie (2016): " Initiators of drug policy-reform or

watchdogs of the prohibitionist regime? The role of NGOs in the 2016 UNGASS". Masteroppgave. Universitetet I Oslo

Altan, Ahmed (2019): Eg får aldri sjå verda igjen. Oversatt av Gunvald Axner Ims. Oslo : Samlaget

Andenes, Kristian, Tom Johansen og Thomas Mathiesen (red.) (1981a): Maktens ansikter : perspektiver på makt og maktforskning. Oslo : Gyldendal

Andenes, Kristian, Tom Johansen og Thomas Mathiesen (1981b): "Presentasjon". Hentet fra Maktens ansikter : perspektiver på makt og maktforskning (1981): Kristian Andenes, Tom Johansen og Thomas Mathiesen (red.). Oslo : Gyldendal

Andersson, Rune Førde (2010): "Virtuell materialitet – et intimt møte med nettkirken". Hentet fra: Skrift/bilde/lyd. Martin Engebretsen (red.). Kristiansand : Høyskoleforlaget

Axelsson, Thom og Jonas Qvarsebo (2017): Maktens skepnader och effekter : maktanalys i Foucaults anda. Lund : Studentlitteratur

Atkins, Peter (2004): Galileos finger : vitenskapens ti største ideer. Oversatt av Kåre A. Lie. Oslo : Humanist forlag

Badersten, Bjørn og Jakob Gustavsson (2012): Introduksjon til statsvitenskap. Oversatt fra svensk av Einar Blomgren. Oslo : Gyldendal

Baldersheim, Harald og Øyvind Østerud (2014): "Det norske demokratiet i det 21. århundre : Dei lange linene". Hentet fra Det norske demokratiet i det 21. århundre. Harald Baldersheim og Øyvind Østerud (red.). Bergen : Fagbokforlaget

Birkeland, Nils Rune (2010): "Hva kartet kan fortelle – tilnærming til kartografisk analyse". Hentet fra: Skrift/bilde/lyd. Martin Engebretsen (red.). Kristiansand : Høyskoleforlaget

Bjørkum, Per Arne (2009): Annerledestenkerne : kreativitet i vitenskapens historie. 4. utgave. Oslo : Universitetsforlaget 134

Bodanis, David (2001): E=mc2 : en biografi om verdens mest berømte ligning. Oslo : Gyldendal

Bostad, Inga (2010): "Annerledeshet og frihet – Den representative frihetens sårbarhet". Hentet fra Annerledeshet : Sårbarhetens språk og politikk. Julia Kristeva og Eivind Engebretsen (red.). Oslo : Gyldendal

Bramness, Jørgen G. (2018): Hva er avhengighet. Oslo : Universitetsforlaget

Bratberg, Øivind (2014): Tekstanalyse for samfunnsvitere. Oslo : Cappelen Damm

Bretteville-Jensen, Anne Line (2015 a): "Produksjon og salg av nye psykoaktive stoffer – store forandringer fra de gamle narkotikamarkedene". Hentet fra Nye psykoaktive stoffer : en rusmiddelrevolusjon?. Anne Line Bretteville-Jensen og Ola Røed Bilgrei (red.). Oslo : Universitetsforlaget

Bretteville-Jensen, Anne Line (2015 b): "Hva vet vi om bruken av nye psykoaktive stoffer i Norge?". Hentet fra Nye psykoaktive stoffer : en rusmiddelrevolusjon? (2015): Anne Line Bretteville-Jensen og Ola Røed Bilgrei (red.). Oslo : Universitetsforlaget

Brienen, Martin W. og Jonathan D. Rosen (2015): "One Hundred Years of Prohibition". Hentet fra New approaches to drug policies. Martin W. Brienen og Jonathan D. Rosen (red.). New York : Palgrave Macmillan

Burchell, Graham (1996): "Liberal government and techniques of the self". Hentet fra Foucault and Political Reason: Liberalism, Neo-liberalism, and Rationalities of Government. Nikolas Rose, Thomas Osborne og Andrew Barry (red.). Chicago : University of Chicago

Burr, Vivien (2015): Social constructionism. London : Routledge

Börjesson, Mats (2003): Diskurser och konstruktioner. Lund : Studentlitteratur

Char, René (1985): Raseri og mysterium. Oversatt av Tor Ulven. Oslo : Gyldendal

Christie, Nils og Kettil Bruun (2003): Den gode fiende : narkotikapolitikk i Norden. 3. utgave. Oslo : Universitetsforlaget

135

Christie, Nils (2009): Små ord for store spørsmål. Oslo : Universitetsforlaget

Costandi, Moheb (2017): "Psykoanalysen". Hentet fra Psykologi på 30 sekunder : De 50 mest tankevekkende psykologiske teorier, alle forklart på et halvt minutt. Christian Jarrett (red.). Oversatt av Ann Høydalsnes. Bergen : Vigmostad Bjørke

Cruikshank, Barbara (1996): "Revolutions within: self-government and self-esteem". Hentet fra Foucault and Political Reason: Liberalism, Neo-liberalism, and Rationalities of Government. Nikolas Rose, Thomas Osborne og Andrew Barry (red.). Chicago : University of Chicago

Davidson, Arnold I. (2009): "Arkeologi, genealogi, etikk". Oversatt av Maria Essholt Selvik. Agora 2009 (2-3): https://www.idunn.no/agora/2009/02-03

Dean, Mitchel (2010): Governmentality – power and rule in modern society. London : Sage Publications LTD

Derrida, Jacques (1991): Rösten och fenomenet : introduction till tecknets problem i Husserls fenomenologi. Oversatt av Daniel Birnbaum og Sven-Olov Wallenstein. Stockholm : Thales

Derrida, Jacques (2005): Lagens kraft : "Auktoritetens mystiska fundament. Oversatt av Fredrika Spindler og Nichlas Smith. Stockholm : Symposion

Dews, Peter (2009): "Makt og subjektivitet hos Foucault". Oversatt av Maria Essholt Selvik. Agora 2009 (2-3): https://www.idunn.no/agora/2009/02-03

Direktoratet for e-helse (2019): Kodeverket ICD-10 (og ICD-11). Oslo : Direktoratet for e-helse. https://ehelse.no/standarder-kodeverk-og- referansekatalog/helsefaglige-kodeverk/kodeverket-icd-10-og-icd- 11

Dobelli, Rolf (2014): Kunsten å tenke klart. Originaltittel Die Kunst des klaren Denkens. Oversatt av Merete Nilsen. Oslo : Vega

Dreyfus, Hubert L. og Paul Rabinow (1983): Michel Foucault beyond structuralism and hermeneutics. Andre utgave. Chicago : The University of Chicago

136

Eide, Solveig Botnen (2016): "Brukermedvirkning". Forvaltning av makt og moral i velferdsstaten : fra sosialt arbeid til "arbeid med deg selv". Randi Kroken og Ole Jacob Madsen (red.). Oslo : Gyldendal akademisk

Engebretsen, Eivind og Kristin Heggen (red.) (2012a): Makt på nye måter. Oslo : Universitetsforlaget

Engebretsen, Eivind og Kristin Heggen (2012b): "Å lese makt i tekst". Hentet fra Makt på nye måter (2012): Eivind Engebretsen og Kristin Heggen (red.). Oslo : Universitetsforlaget

Engebretsen, Martin (2010a): "Innledning- Hvorfor og hvordan analyserer vi sammensatte tekster?" Hentet fra: Skrift/bilde/lyd. Martin Engebretsen (red.). Kristiansand : Høyskoleforlaget

Engebretsen, Martin (2010b): "Multimodal retorikk på nettet – En studie av tre nettsteder med strategiske intensjoner". Hentet fra: Skrift/bilde/lyd. Martin Engebretsen (red.). Kristiansand : Høyskoleforlaget

Engelstad, Fredrik (2009): Hva er makt. 2. opplag. Oslo : Universitetsforlaget

Eribon, Didier (1991): Michel Foucault. Oversatt av Gustaf Gimdal. Stockholm : Symposion

Eriksen, Erik Oddvar og Jarle Weigård (1999): Kommunikativ handling og deliberativt demokrati : Jürgen Habermas' teori om politikk og samfunn. Bergen : Fagbokforlaget

Eriksen, Trond Berg (1993a): "Jean Baudrillard ". Hentet fra Vestens tenkere bind 3: fra Freud til Baudrillard. Trond Berg Eriksen (red.). Oslo : Aschehoug

Eriksen, Trond Berg (1993b): "Vestens tenkere fra Freud til Baudrillard". Hentet fra Vestens tenkere bind 3: fra Freud til Baudrillard. Trond Berg Eriksen (red.). Oslo : Aschehoug

Evjen, Reidun, Knut Boe Kielland og Tone Øiern (2012): Dobbelt opp - om psykiske lidelser og rusmisbruk. Oslo : Universitetsforlaget

Fairclough, Norman (2010): Critical discourse analysis : the critical study of language. Harlow : Longman

137

Farsethås, Hans Christian (2009): "Disiplin, biopolitikk og regjering". Agora 2009 (2-3): https://www.idunn.no/agora/2009/02-03

Fekjær, Hans Olav (2016): Rus : bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historie. 4. utgave. Oslo : Gyldendal akademisk

Folkehelseinstituttet (2016): Rusmidler i Norge 2016. Alkohol, tobakk, vanedannende legemidler, narkotika, sniffing, doping og tjenestetilbudet. Astrid Skretting, Tord Finne Vedøy, Erik Lund og Elin K. Bye (red.). Oslo : Folkehelseinstituttet

Fontana, Alessandro og Pasquale Pasquino (2009): "Sannhet og makt : Intervju med Michel Foucault". Oversatt av Maria Essholt Selvik. Agora 2009 (2-3): https://www.idunn.no/agora/2009/02-03

Foucault, Michel (1971): The order of things : An archaeology of human sciences. New York : Pantheon books

Foucault, Michel (1977): Det moderne fengsels historie. Oversatt av Dag Østerberg. Oslo : Gyldendal

Foucault, Michel (1991): Discipline and punish: The birth of the prison. Oversatt av Alan Sheridan. Penguin

Foucault, Michel (1999a): Diskursens orden. Tiltredelsesforelesning holdt ved Collège de France 2. desember 1970. Oversatt av Espen Schaanning. Oslo : Spartacus

Foucault, Michel (1999b): Seksualitetens historie I: Viljen til viten. Oversatt av Espen Schaanning. Oslo : Pax

Foucault, Michel (2001): Seksualitetens historie II: Bruken av nytelsene. Oversatt av Espen Schaanning. Oslo : Pax

Foucault, Michel (2002a): Forelesninger om regjering og styringskunst. Oversatt, introdusert og annotert av Iver B. Neumann. Oslo : Cappelen akademisk

Foucault, Michel (2002b): Seksualitetens historie II: Omsorgen for seg selv. Oversatt av Espen Schaanning. Oslo : Pax

Foucault, Michel (2002c): Vetandets arkeologi. Oversatt av C. G. Bjurström, aktualisert og gjennomgått av Sven-Erik Torhell. Lund : Arkivet

138

Foucault: Michel (2008a): Diskursernas kamp. Thomas Götselius og Ulf Olsson (red.). Stockholm : Symposion

Foucault, Michel (2008b): Galskapens historie i opplysningens tidsalder. 4. opplag. Oversatt av Fredrik Engelstad og Erik Falkum. Oslo : Gyldendal

Foucault, Michel (2008c): Samhället måste försvaras : Collège de France/ Michel Foucault. Oversatt av Karl Lydén. Hägersten : Tankekraft

Foucault, Michel (2014): Biopolitikens födelse : Collège de France 1978- 1979. Oversatt av Gunnar Holmbäck og Sven-Olov Wallenstein. Michel Senellart (red. for originalutgaven). Hägersten : Tankekraft

Foucault, Michel (2015): Modet till sanning : styrandet av sig själv och andra II : Collège de France 1983/1984. Oversatt av Johan Sehlberg. Hägersten : Tankekraft

Frantzsen, Evy (1997): ”Narkotikakontroll”. Hentet fra Kriminologi av Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.). Oslo : Pax

Frantzsen, Evy (2001): Metadonmakt. Oslo – Universitetsforlaget

Føllesdal, Dagfinn (1993): "Edmund Husserl". Hentet fra Vestens tenkere bind 3: fra Freud til Baudrillard. Trond Berg Eriksen (red.). Oslo : Aschehoug

Gloppen, Siri (2004): "Rettsstat og demokrati". Hentet fra Demokrati – Vilkår og virkninger av Knut Midgaard og Bjørn Erik Rasch (red.). Bergen – Fagbokforlaget

Goldberg, Ted (2010): Hur blir man narkoman? : Och hur hindrar vi det? Solna : Academic publishing of Sweden

Grønlie, Tore (2017a): "Politikkens retrett og statens fragmentering – eller politisering og integrasjon? Et gjensyn med Makt- og demokratiutredningen 1998-2003". Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 2017 (2), 172-187. https://www.idunn.no/nst/2017/02/politikkens_retrett_og_statens_fragm entering_eller_politi

Grønlie, Tore (2017b): Til forsvar for folkestyret. Bergen : Fagbokforlaget

Gundersen, Bjarne Riiser (2016): Da postmodernismen kom til Norge. Oslo : Flamme

139

Harvey, David (1989): The condition of postmodernity : an encuiry into the origins of cultural change. Oxford : Blackwell

Harrison, Dick (2016): Tredveårskrigen : en europeisk katastrofe : 1618- 1648. Oslo : Dreyers forlag

Hauge, Ragnar (2009): Rus og rusmidler gjennom tidene. Oslo : Universitetsforlaget

Hellum, Bjørg (2013): Analyse av multimodale tekster – en holistisk modell. Oslo : Spartacus

Helse- og omsorgsdepartementet (2007): Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Meld. St. 20 (2006-07). Oslo : Helse- og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/bc70b9942ea241cd9002 9989bff72d3c/no/pdfs/stm200620070020000dddpdfs.pdf

Hermann, Stefan, Søren Gytz Olesen og Peter Møller Pedersen (2012): "Innledning". Hentet fra Pædagogik i sociologisk perspektiv : en præsentation af Karl Marx & Friedrich Engels, Émile Durkheim, Niklas Luhmann, Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, Thomas Ziehe, Anthony Giddens. Søren Gytz Olesen og Peter Møller Pedersen (red.). Århus : Viasystime

Hermann, Stefan (2012): "Om Michel Foucault". Hentet fra Pædagogik i sociologisk perspektiv : en præsentation af Karl Marx & Friedrich Engels, Émile Durkheim, Niklas Luhmann, Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, Thomas Ziehe, Anthony Giddens. Søren Gytz Olesen og Peter Møller Pedersen (red.). Århus : Viasystime

Hvidsten, Andreas Holmedahl og Øivind Bratberg (2018): Hva er statsvitenskap. Oslo : Universitetsforlaget

Hicks, Stephen R. C. (2014): Postmodernismens förklaring : skaptisism och sosialism från Rousseau till Foucault. Oversatt av Anders Johansson. Stockholm : Timbro

Hole, Reidar (2014): Forebygging og behandling av rusproblemer. Oslo : Universitetsforlaget

Howarth, David (2007): Diskurs. Oversatt av Sven-Erik Thorell. Malmø : Liber

140

Hydle, Ida (2003): "Regjering av helse: fra pasient til risikant". Hentet fra Regjering i Norge. Iver B. Neumann og Ole Jacob Sending (red.). Oslo : Pax

Høie, Magnhild Mjåvatn og Britt-Marie Drottz Sjøberg (2007): Forbandede, elskede barn: Narkotikamisbruk sett i lys av pårørendes erfaringer. Oslo : Cappelen

Hörnqvist, Magnus (2012): En annan Foucault : maktens problematik. Stockholm : Carlsson

Ilstad, Janne Thu, Eivind Engebretsen og Kristin Heggen (2012): "Sann alder?". Hentet fra Makt på nye måter (2012): Eivind Engebretsen og Kristin Heggen (red.). Oslo : Universitetsforlaget

Innst. 11 S (2017-2018): Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om bevilgninger på Statsbudsjettet for 2018, kapitler under Helse- og omsorgsdepartementet (rammeområde 15). Oslo : Helse- og omsorgskomiteen

Innst. 215 S (2017-2018): Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Une Aina Bastholm om en rusreform for å sikre skadeforebygging og individuell helsehjelp til rusavhengige og om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Emilie Enger Mehl, Kjersti Toppe og Geir Adelsten Iversen om ei offentleg utgreiing (NOU) om norsk ruspolitikk. Oslo : Helse- og omsorgskomiteen

Innst. 94 L (2018-2019): Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i sprøyteromsloven m.m. (utvidelse av type narkotiske stoffer m.m.). Oslo : Helse- og omsorgskomiteen

Jarrett, Christian (2017): "Sapir-Whorf-hypotesen". Hentet fra Psykologi på 30 sekunder : De 50 mest tankevekkende psykologiske teorier, alle forklart på et halvt minutt. Christian Jarrett (red.). Oversatt av Ann Høydalsnes. Bergen : Vigmostad Bjørke

Johannessen, Lars E.F, Tore Witsø Rafoss og Erik Dørve Rasmussen (2018): Nyttige verktøy i kvalitativ analyse. Oslo : Universitetsforlaget

Johansen, Tom (1981): "Kulissenes regi". Hentet fra Maktens ansikter : perspektiver på makt og maktforskning. Andenes, Kristian, Tom Johansen og Thomas Mathiesen (red.). Oslo : Gyldendal

141

Jørgensen, Marianne Winther og Louise Phillips (1999): Diskursanalyse som teori og metode. Roskilde Universitetsforlag.

Kemp, Peter (1993): Döden och maskinen. En introduktion till Jacques Derrida. Oversatt av Ulf I. Eriksson. Stockholm/Stehag : Brutus Östlings bokförlag Symposion

Kertész, Imre (2002): Uten skjebne. Oslo : Pax

Kraft, Pål (2016): Rusmiddelavhengighet – et psykologisk perspektiv. Oslo : Universitetsforlaget

Kroken, Randi og Ole Jacob Madsen (red.) (2016): Forvaltning av makt og moral i velferdsstaten : fra sosialt arbeid til "arbeid med deg selv". Oslo : Gyldendal akademisk

Kuhn, Thomas S. (1996): Vitenskapelige revolusjoners struktur. Oversatt av Torhild Berg og Lars Holm Hansen. Oslo : Spartacus

Lillebø, Jonas og Bjørnar Mortensen Vik (2009): "Espen Schaannings Foucault : Idéhistoriske intervensjoner i den norske Foucault- resepsjonen." Agora 2009 (2-3): https://www.idunn.no/agora/2009/02-03

Lowndes, Vivian, David Marsh og Gerry Stoker (2018): "Introduction". Hentet fra Theory and metods in political science. Vivien Lowndes, David Marsh og Gerry Stoker (red.). London : Palgrave

Lundeberg, Ingrid Rindal, Kristian Mjåland og Karl Harald Søvig (2014): Tvang i rusfeltet – regelverk, praksis og erfaringer med tvang. Oslo : Gyldendal

Lundgren, Vilhelm Georg, Truls Juritzen, Eivind Engebretsen og Kristin Heggen (2012): "Makt". Hentet fra Makt på nye måter (2012): Eivind Engebretsen og Kristin Heggen (red.). Oslo : Universitetsforlaget

MacCoun, Robert J. / Peter Reuter (2001): “Drug war heresies – Learning from other vices, times, and places.“ Cambridge - Cambridge University Press

Machiavelli, Niccolò (1948): Fyrsten. Oversatt av H.P. L'Orange. Oslo : Dreyer

Malnes, Raino og Knut Midgaard (2009): Politisk tenkning. 3. utgave. Oslo : Universitetsforlaget

142

Malnes, Raino og Knut Midgaard (2017): Politisk filosofi. Oslo : Universitetsforlaget

Marcuse, Herbert (1969): Om frigjøring. Oversatt av Stein Rafoss. Oslo : Pax

McLellan, Thomas, Karen Charnyaev og Adam Bisaga (2018): Overcoming Opioid Addiction. New York : The Experiment

Molander, Anders og Gaute Torsvik (2015): "Kan tvungen aktivering forsvares?". Hentet fra For mange på trygd? Velferdspolitiske spenninger. Ann-Helén Bye, Anniken Hagelund og Aksel Hatland (red.). Oslo : Cappelen Damm

Myklebust, Ragnar Braastad (2009): "Overvåkning, disiplinering og abstrakt arbeid. Om Marx og Foucault". Agora 2009 (2-3): https://www.idunn.no/agora/2009/02-03

Mørland, Jørg og Helge Waal (2016): Rus og avhengighet. Oslo : Universitetsforlaget

Narkotikaforskriften, Forskrift om narkotika. Fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet 14.02.2013. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2013-02-14-199

Neumann, Iver B. (2001): Mening, materialitet, makt : en innføring i diskursanalyse. Bergen : Fagbokforlaget

Neumann, Iver B. (2002): "Forord". Hentet fra Michel Foucault (2002): Forelesninger om regjering og styringskunst. Oversatt, introdusert og annotert av Iver B. Neumann. Oslo : Cappelen akademisk

Neumann, Iver B., og Ole Jacob Sending (red.) (2003): Regjering i Norge. Oslo : Pax

Neumann, Iver B. (2003): "Innledning: Regjeringsbegrepet og regjeringens historiske fremvekst". Hentet fra Regjering i Norge. Iver B. Neumann og Ole Jacob Sending (red.). Oslo : Pax

Nilsson, Roddy (2008): Foucault – en introduktion. Malmö : Égalité

Nordby, Terje (1999): Forvandlinger : Et moderne møte med greske myter. Oslo : Endresen & Butenschøn

Meyer, Siri og Thorvald Sirnes (red.). (1999): Normalitet og identitetsmakt i Norge. Oslo : Ad Notam Gyldendal

143

Norsk Institutt for oppvekst, velferd og aldring (Nova) (2002): Partydop og ungdomskultur : Nova Rapport 10/02. Geir H. Moshuus, Ingeborg Rossow og Viggo Vestel. Oslo : Nova

NOU (2003: 4): Forskning på rusmiddelfeltet – En oppsummering av kunnskap om effekt av tiltak. Oslo : Sosialdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/bb88ae6319df416cb9a9fc6c40 1005d0/no/pdfs/nou200320030004000dddpdfs.pdf

NOU (2010: 3): Drap i Norge i perioden 2004 – 2009. Oslo : Helse- og omsorgsdepartementet https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/NOU-2010-3/id602257/

Obama, Michelle (2018): Min historie. Oversatt av Eve-Marie Lund og Hilde Østby. Oslo : Cappelen Damm

Owesen, Ingeborg (2010): "Annerledeshet og likhet – noen filosofihistoriske betraktninger". Hentet fra Annerledeshet : Sårbarhetens språk og politikk. Julia Kristeva og Eivind Engebretsen (red.). Oslo : Gyldendal

Pedersen, Peter Møller (2012): "Jürgen Habermas". Hentet fra Pædagogik i sociologisk perspektiv : en præsentation af Karl Marx & Friedrich Engels, Émile Durkheim, Niklas Luhmann, Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, Thomas Ziehe, Anthony Giddens. Søren Gytz Olesen og Peter Møller Pedersen (red.). Århus : Viasystime

Pedersen, Willy (2015): Bittersøtt : nye perspektiver på rus og rusmidler. Oslo : Universitetsforlaget

Postholm, May Britt (2010): Kvalitativ metode – en innføring med fokus på fenomenologi, etnografi og kasusstudier. 2. utgave. Oslo : Universitetsforlaget

Ranciére, Jacques (2012a): Den emansiperte tilskuer. Oslo : Pax

Ranciére, Jacques (2012b): Sanselighetens politikk. Oslo : Cappelen

Regjeringen (2018a): "Jeløya-plattformen – En politisk plattform for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre". Datert 14.01.2018. Lest 28.03.2019. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/politisk- plattform/id2585544/

144

Regjeringen (2018b): "Mandat for rusreforutvalget". (skrivefeil i originaldokumentet). Datert 23.03.2018. Lest 28.03.2019. https://www.regjeringen.no/no/dep/hod/org/styrer-rad-og- utvalg/rusreformutvalget/mandat-for-rusreforutvalget/id2594883/

Rindom, Henrik (2001): Rusmidlernes biologi : om hjernen, sprut og stoffer. København : Sundhedsstyrelsen

Rose, Nikolas, Thomas Osborne og Andrew Barry (red.) (1996): Foucault and Political Reason: Liberalism, Neo-liberalism, and Rationalities of Government. Chicago : University of Chicago

Sandberg, Sveinung og Willy Pedersen (2010): Cannabiskultur. Oslo : Universitetsforlaget

Sandberg, Sveinung og Willy Pedersen (2011): Street capital – black cannabis dealers in a white welfare state. Bristol : The Policy Press

Schaanning, Espen (1993a): "Jürgen Habermas". Hentet fra Vestens tenkere bind 3: fra Freud til Baudrillard. Trond Berg Eriksen (red.). Oslo : Aschehoug

Schaanning, Espen (1993b): "Michel Foucault". Hentet fra Vestens tenkere bind 3: fra Freud til Baudrillard. Trond Berg Eriksen (red.). Oslo : Aschehoug

Schaanning, Espen (2000): Modernitetens oppløsning. Sentrale skikkelser i etterkrigstidens idéhistorie. Oslo : Spartacus

Schultz, Jon-Håkon (2007): Ungdom og rus. Oslo : Universitetsforlaget

Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) (2018): SERAF rapport 3/2018: Statusrapport 2017 – LAR 20 år. Helge Waal, Kari Bussesund, Thomas Clausen, Pål H Lillevold og Ivar Skeie. Oslo : Senter for rus- og avhengighetsforskning https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/seraf/publikasjoner/rapporter/2018/seraf- rapport-nr-3-2018-statusrapport-2017.html

Simonsen, Terje G. (2016): Rusmiddelavhengighet : Lærebok for helse- og sosialfag. Bergen : Fagbokforlaget

Skirbekk, Gunnar (2009): Essays i filosofisk pragmatikk. Oslo : Universitetsforlaget

145

Skjervheim, Hans (1992): "Invitasjon til (kulturelt(?)) sjølvmord?". Hentet fra Filosofi og dømmekraft. Oslo : Universitetsforlaget

Skjervheim, Hans (1996): Deltakar og tilskodar og andre essays. Innleiing av Asbjørn Aarnes. Oslo : Aschehoug

Skovholt, Karianne og Aslaug Veum (2014): Tekstanalyse – Ei innføring. Oslo – Cappelen Damm Akademisk

Skrede, Joar (2017): Kritisk diskursanalyse. Oslo : Cappelen Damm akademisk

Smith-Solbakken, Marie og Else Tungland (2010): Narkomiljøet – økonomi, kultur og avhengighet. Lillehammer : Høgskolen i Lillehammer

Sosial- og helsedepartementet (1997): Åpenhet og helhet - Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene. Meld. St. 25 (1996-97). Oslo : Sosial- og helsedepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/b0c5168d7b574157977a 877d2a68aa17/no/pdfs/stm199619970025000dddpdfs.pdf

Stjernø, Steinar (2010): "Annerledeshet og solidaritet – Solidaritetsbegrepet i endring". Hentet fra Annerledeshet : Sårbarhetens språk og politikk. Julia Kristeva og Eivind Engebretsen (red.). Oslo : Gyldendal

Sundvær, Aase (2012): God dag, jeg er et barn – om barn som lever med rus eller psykisk sykdom i familien. Bergen : Fagbokforlaget

Svennevig, Jan (2009: Språklig samhandling – innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo : Cappelen Damm

Thommesen, Hanne (2012): Hverdagsliv med psykiske og rusrelaterte problemer. Oslo : Gyldendal akademisk

Tranøy, Knut Erik (1993): "Ludvig Wittgenstein". Hentet fra Vestens tenkere bind 3: fra Freud til Baudrillard. Trond Berg Eriksen (red.). Oslo : Aschehoug

Tvedt, Terje (2003): Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt : den norske modellen. Oslo : Gyldendal

Utaker, Arild (2009): "Foucault og Kant". Agora 2009 (2-3): https://www.idunn.no/agora/2009/02-03

146

Vesterkjær, Merete, Eivind Engebretsen og Kristin Heggen (2012): "Papiromsorg". Hentet fra Makt på nye måter (2012): Eivind Engebretsen og Kristin Heggen (red.). Oslo : Universitetsforlaget

Weber, Max (1971): Makt og byråkrati : essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Oversatt av Dag Østerberg. Oslo : Gyldendal

Weigård, Jarle og Erik Oddvar Eriksen (2004): "Deliberasjon og demokrati". Hentet fra Demokrati – Vilkår og virkninger av Knut Midgaard og Bjørn Erik Rasch (red.). Bergen – Fagbokforlaget

Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2004): Rus – nytelse, lidelse og handling. Oslo : Abstrakt

Østerberg, Dag (1993): "Max Weber". Hentet fra Vestens tenkere bind 3: fra Freud til Baudrillard. Trond Berg Eriksen (red.). Oslo : Aschehoug

Østerud, Øyvind, Fredrik Engelstad og Per Selle (2003): Makten og demokratiet : en sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo – Gyldendal akademisk

Østerud, Øyvind (2014): Statsvitenskap : innføring i politisk analyse. 5. utgave. Oslo : Universitetsforlaget

Østerud, Øyvind (2017): "Makt- og demokratiutredningen – politikkens retrett?". Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 2017 (2) https://www.idunn.no/nst/2017/02

Østerud, Øyvind (2018): Det globale statssystemet. Oslo : Dreyers forlag

147