NOU 1983: 42 223 Nat Urfaglige Verdier Og Vassdragsvern

NOU 1983: 42 223 Nat urfaglige verdier og vassdragsvern

OBJE KT NR. 114 De største er : Grøa, Ott a, Grovu, Enga, Vin- dola, Dindola, Fes ta, Dorremselva, Alma, DRIVA VASSDRAGET Tronda, Vinstra, Amotselva, Stolaa, Kaldvella, Fylker : Møre og Romsdal, Oppland, Grodola og Lindola/Reppa. Sor-Trondelag Fra kildene på. Dovre til utløpet i Sunndals- Kommuner : Sunndal, Oppdal, Dovre, Lesja fjorden har elva et fal l på ca. 1700 m, og elve- Nedborf elt : 2482 km° forløpet er sterkt preget av høydeforskj ellene. Skoggrense : 800 1100 m o. h. Areal under Bli.dehovedelva og sideelvene preges av stryk, denne : Ca. 30 % mens fosser helst forekommer i sidevassdra- Middelvannforing : 67,5 m%/s gene. Hovedelva har enkelte rolige partier fra Laveste/hoyeste punkt : 02 286 m o. h. Drivdalen til Ishoel i Oppdal og i selve Sunn- Marin grense : ca.150 m o. h . dalen. Ellers er det særlig mye st ryk mellom Kraftpotensial: 1496 GWh Ishoel i Oppdal og Grensen, øverst i Sunn- Natu rgeogra fiske regioner : 35e, 35f, 39a dalen. I hovedvassdraget finnes ingen regule- rende sjoer så vassføringa kan var iere sterkt. EIvebreddene er ofte bratte med rullestein . Både hoveddalen og sidedalene er til dels trange og preget av j uv. Det mest kjente er Amota nn («Jenstadjuvet») . Her møtes Grø- Vassdragsbeskr ivelse dola, Reppa, Grovu og Lindøla. Driva er et av Midt-Norges stors te hoved- Nedbørfeltet har på grunn av sin utstrek- vassdrag med utspring i Dovremassivet. Av- ning et va rier t klima. De vestlige strøk har et standen fra kilder til hav er omlag 150 km. suboseanisk preg, mens Grovuvassdraget dan- Gj ennom den første hovedda len, Drivdalen, ner overgang t il det mer kontinentale Dovre- renner elva nordover. Ved Oppdal dreier den klimaet. Det er s tore variasj oner i nedbor- mot vest ned Sunndal en og n år sj øen ved fordelingen, noe som henger sammen med Sunndalsøra. 253 km' av nedbørfeltet ligger regnskyggeeffekt i de nord-sør-gående dalene. innen Dovrefj ell nasjona lpark. I de tørreste omradene (480 mm ved Mjøen) - Nedbørf eltet karakteriseres av a lpint ter- faller det meste av nedbøren i vegetasjons- reng og vel 70 % av areal et er fjel1. 0,2 % av perioden og det te bidrar til d empe virkningen arealet er bredekt. av den ujevne fordelingen (oppti l 825 mm ved Vassdraget ha r en rekke størr e sideelver. Angar dsvatnet ) . 224 NOU 1983: 42 Naturfag lige verdier og vassdragsvern

Grovudalen sett fra nordost. Poto: J. I. Holten . Am otsdalen sett fra sorvest. Poto : B. Saether.

Arsnedboren ved Sunndalsora er pa 920 mm, marine gruntvannsomrader med forgreinete med mest nedbør i oktober . Arsmiddeltempe- elveløp og store strandenger. raturen er her 6,7° C, Ved Hjerkinn er å rs - Lavalpin sone utgjør anslagsvis halvpar ten nedbøren på 222 mm med nedbormaksimum i av nedborf eltet og bestar av et rikt spekter av j uli, årsmiddeltemperaturen er 0,5° C. vegetasjonstyper. Subalpin sone er velutviklet Driva renner i området Dovre og Oppdal og har mange ulike utforminger. La vlands- langs en geologisk grensesone mellom Tr ond- sonene har liten utstrekning og besta r vesent- heimsfeltets kambrosiluriske bergar ter i øst og lig a v bjørk- og furus kog samt en rekke mer et sterkt omdannet eldre bergartsystem i vest var mekrevende innslag . Prealpin sone domi- med sparagmitt. Vest for denne følger et gneis- neres ogsa a v bj ørkeskog, men med fur uskog kompleks som dominerer i resten av nedbor- på kna user og på morenegrunn i da lbunnen. feltet, bar e avbrut t a v bånd a v sedimentberg- Total t dekker bjorkeskog 19 % av a realet og a rter ; her forekommer stedvis ka lkholdige furuskog, kulturmark og vann hver 2 % . berga rter. De øvre d eler a v feltet har en rekke Myr og va tm arksvegetasjon er det lite av, prekvartere og kvartære formelementer som mens g ranskog ikke finnes i det hele tat t. gjør det til et nøkkelområde for forståelsen av Kultur påvir kningen er konsentrert til hoved- vesentlig e prosesser i ut vikling en av N orges da lføret i Oppdal og Sunndalen og består I la ndformer. overveiende grad av j ordbruk . I ma nge side- Store fj ellområder preger nedbørfeltet. I daler er det ennå aktiv seterdrift . E -6 og Trollheimen, i feltets nordlige deler, er ikke jernba nen følger dalføret i Oppdal, mens fj ellene så høye som på Dovre, men likevel riksvei 16 for er herfra ned Sun ndalen. Det er imponerende. Det er stor variasjon i land- anlagt veier innover mange av sidedalene, men for mene. I øst ligger avrundete fj ell med slake store områder er rela tivt uberørt. I feltets dalsider, med til dels dype nedska rete elveda- nordre del er det foretatt betydelige vann- ler. Vestover ha r terrenget mer preg av t inde- kraftreguleringer (15 % av nedbørf eltet er for mer med spisse topper og brat te dalsider . berort ). Vann fra Gjevilvatn et, Angr ds- Dr ivas dal skj ærer seg inn blant de høye vatn et og Dalsvatnet sa mt fra Tovatna fores fj ellene ute ved kysten og strekker seg øst- i t unnel til nedre del a v Sunndalen hvor kr af t- over opp på Dovreplatået hvor den dreier sør- stasjonen er plasser t. Denne har en midlere over. Mange av kildeelvene oppe i fjellet kom- å rs produksjon på 565 GWh . Følgende side- mer fra agnordaler som moter hoveddalen i elv er e r bero rt : Otta, Vindola, Festa, Deorrems- motsat t vinkel og peker tilbake på et tidligere, elva og Vekveselva. En vesentlig del av fritids- østgående vassdrag med vannskille langt i bebyggelsen er også konsentrert til de regu - vest. lerte omradene. I deler a v Grovuomr det er Dal ene viser tydelig preg av breerosj on med det dess uten mange hytter. bl. a . U-formet tverrsnit t og hengende side- Følgende deler av vassdraget gis egen om- daler. Nede i Sunndalen er det flere brefront - tale : - avset ninger og avsetningen ved Gikling er bygd opp ti l marin grense. G r o d a l e n (ves tre Groas nedborfelt) ( 111 I Sunndalen går det hyppige skred, særlig km ) snøskred . Ved utløpet i fj orden er det store Grøa er sidevassdrag fra sør og har samløp NOU 1983: 42 225 Nat urfaglige verdier og vassdragsvern

Fr a det r olige el vepartiet i Gr ovudalen. Poto : Ty pisk parti fr a Vi nstr adalen innenf or Holset- J . I . K oksvik. lia. Foto: J. I. K oks vik.

med Driva ved tettstedet Grøa . Det meste av V a s s d r a g e t s n o r d l i g e d e l e r (Opp- nedbørf eltet er høyereliggende fjellområder. dal hoveddal fore, Storlidalen, Gjevilvassdalen Bare langs hoveddalføret finnes omrader un- og Skar dalen} der 900 m o. h . De høyeste toppene i sør og Området har flere store innsjoer : Gj evil- vest rager vel 1800 m o. h . Dalsidene i Gr0- va tnet ( i Festa, 660 m o. h. ) pa 21 km", An- dalen er brat te og da lføret er svært trang t i gdrdsvatnet ( i Vindola, 583 m o. h.) på 3,4 km2 de nedre deler. Øverst renner elva i forholdsvis og Skardvatn (i Dorremselva, 869 m o. h.) pa flatt terreng, men med flere stryk og mindre 2,4 km2. Det meste av det te området er berørt fosser fra Stortaela og Sva rts nytvat net til av kraf tut bygging. Dalava tnet. Nedenfor d et te renner elva for - holdsvis rolig til ca. 1 km for bi Dalaset ra for den går i foss og st ryk ca. 4 km ned til Driva. Vinstradalens nedborfelt Berggrunnen bestå r vesentlig av gn eis. Gre - dalen har i nedre del lite løsmasser og bar Dette s idevassdraget fra sør renner sammen sparsomt jordsmonn over berggr unnen langs med Driva ca. 8 km sør for Oppdal sentr um. elva og opp da lsidene hvor det er mye blokk· Dalen har lettfor vit relig berggrunn og rikt mar k. Ved samløpet med hovedvassdraget er planteliv, og er følgelig en viktig beitedal med det mye løsmasser. mange setrer. Bjørkeskogen gå r la ngt innover d alen. På snaufj ellet ligger en del vatn. Lengst nede renner elva i et j uv, men lengre innover blir dalsidene mindr e steile. G r o v u v a s s d r a g e t ( Amo tann og Fjell- gå rdene, Geitådalen, Grøvudalen, østre Grø- dalen, fulppdalen/Skiråda len, Linda len/Din- Amotsdalens nedborfelt (287 km%) dalen) Amotselva er sidevas sdrag fra vest med Samløpet med hovedvassdr aget er ved Gj øra . samløp ved Engan i Drivdalen. Nedbørfeltet Ca. 5 km lengre sør er Amotann («Jensta d- består vesentlig av alpine na turtyper (mellom j uvet») med Lindalsfallet, Reppfallet og Svou- 1000 og 1400 m o. h.) hvor det også ligger fallet som stuper ned i elvej uvet. Selve Grovu- ca, 20 vatn og en rekke mindre tj ern, Amots- da len er en U-dal med bra tte lier pa hver side. vat net ( 1302 m o. h.) pa 1 km' er det største Da lbunnen er skogløs med beitemarker, elve- kildemagasinet ( ca. 27 km sørvest for sa m- slet ter og 6- 7 mindre tjern. Dalsidene er løpet}. E lva har for det meste et stridt løp, kledt med bj ørkeskog. Lindalen og Dindalen men med enkelte rolige partier i de øvre deler . preg es av en re kke mindre Og s tørre va tn og Dalen er relativt trang helt opp til Urdbekken. mange breelvavsatte former. Dindalen har Ovenfor er den bredere og innover Amotsflyin store myrområder. Liene er kledt med bjorke- er terrenget fla tt . Dalen er sterkt preget av - skog. Omradet har flere store sjoer : Stor- husdyr beiting. Skog preger de subalpine om- vatnet (1332 m o. h.) pd 1,6 km,Istjonna radene. (1544 m o. h.) pa 1,2 km- og Storvatnet (i I Amotsdalen dominerer helleskifer som ostre Grondalen, 1258 m o. h .) pa 1,1 km". videre vestover går over i diverse gneiser,

15 Kaldfonna \ $ %e

. le, J ""';: l

.. ,._ ..3 4 0 ,f . 7 - . / \ ;r,,

, '$, » vc I a-u"

<>' "" , , ... - f>4,c.A°'{,,.,•,y 1 ) '- yo'>(\ ' y' 0-,,,. .r ;i L · , ½ • • -u . Q ,;:,.. \ f> g _ ;

f ' ,' ' \. , \. < , H < ,

DRIVAVASSDRAGET M 1 :250 000 - Forminsket til 80 % Ref. serie 1501, blad Røros, Ålesund

NOU 1983: 42 Naturfaglige verdier og vassdragsvern

O B J E K T N R. 114 DR IVA VASS DR AGET - - 228 NOU 1983: 42 Naturfaglige verdier og vassdragsvern gr anitt og amfibolitt. Hele høydeplatået i som til dels har meget jevne og rolige rester Amotsdals-Grovuomra det er med få unntak etter avrundete fj ellformer ( den paleiske preg et av de sistnevnte berga rtene . overflaten ) som tolkes som res ter etter land- Store deler av Dovreomradet omfa ttes a v former utviklet i et va rmere klima. Dovre nasjonalpark og vil ikke bli behandlet Fjellet bærer sterkt preg av frostprosesser ne rmere her. og av istidens breer som har utviklet bra tte skr åninger, bot ner og dalendeformer.

G eo f a g B en serostiig e deien a T iii eimnen har et g jenn o m g e nd e ty n t mate ri aldekk e og lite n F ra Dovrefj ell til Oppdal renner Driva langs formrikdom. Det te s kyldes a t brestrommen fra en grensesone mellom Tr ondheimsfeltets kam- innla ndsisen a lt på et tidlig tidspunkt dreide brosiluriske berga rter i sor og et sterkt om- pa begge sider av fj ellparti et, da det her eksi- dannet eokambrisk bergar tsystem i vest. Vest sterte et lokalt høydeområde på innla ndsisen. for dette igjen følger et gneiskompleks ba re Selv om forekomsten av former er relati vt a vbrutt a v bånd a v kambrosiluriske kal khol- beskj eden, er likevel området kvart ærgeologisk dige sedimentbergarter. I øst dominerer fyl lit t interessant. En del av toppområdene er dek- og grønnskifer . De samme berga rte r oppt rer ket av for vitringsmateriale. Pa ostsiden av også i Tr ollheimen. I Drivdalen sør for Oppdal Trollheimen går det et belte med endemorener og videre nor dover ligger en stripe av oyegneis, avsa tt etter Yngre Dryas (11 000- 10 000 år som på ves tsiden av løses a v helleskifer. Fr a f or na) . Disse er dannet av en brestrom som de sørvestre omr ådene i feltet st rekker det seg bøyde av øst for fj ellmassivet og tok en nord- en stripe av glimmerskifer nordøstover mot lig retning. Gjevilvatnet. Berggr unnsgeologien er uhyre Groa -Lindola -omradet er ogsa kvarte rgeo- kompleks innen nedbørfeltet og rela tivt lite logisk svært interessant, da det har tydelige kjent i d etalj . og fine former i losma teria le fra isavsmeltings- Drivavassdraget er et av de vassdrag i tida. Nede i senkningene er det rikt med dodis- Norge som klarest viser drastiske omleg ninger former som eskere og grytehull og terrasser a v elvesys temene i ny geologis k tid (senta r- avs att i mindre, lokale bresj øer. Formene er tie r kvart e r ). stort sett intakte. Tilløp på Dovrefjell (Kaldvella, Svana) har Nord for Lostolho pa sørsida av Sunnda len retninger som tyder på a t de gikk til Folldalen ligger en lokalitet med sidemorener opp mot før de ble innfanget av Driva fordi Drivdalen 1100 meters høyde. ble skå ret ned gjennom stengende fjell i nord. Ved Gikling (Fale br u) ligger dot en isrand- Sidedalene vest for Oppda l (som Gjevil- avsetning på tvers av Sunndalen. En litt eldre vassdal en og Storda len på nordsiden og Din- randavsetning ligger 4 5 km lenger vest ved dalen Linda len Grodola pa sors iden) har Hoås. Begge er antakelig da nnet i Yngr e retninger som tyder på at elvene i disse rant Dryas . Avsetningen ved Gikling er bygd opp fra et va nnskille over Sunndalsfjella mot Opp- til mar in grense, ca. 150 m o. h . Den er et dal og videre der jernbanen går til Or kla og viktig punkt for a fastlegge ut bredelsen av Gaula og til Tr ondheimsfj ords enkningen. Ved innlandsisen i Yngr e Dryas. Lokalite ten er erosjonsbrudd gjennom va nnskilleområdet og godt egnet for ekskursjoner. kraftig senkning av Sunndalen ble dr eneringen I den sorest ligste delen av vassdraget ligger fanget inn av Driva, slik a t elven nå gå r ut i en serie med endemorener like vest for Ein - Sunndalsf jorden Tingvollfjorden i Møres ovlingsvatnet, og de kan følges opp mot top- fjordsystem istedet for i Trondheimsfj orden. pen a v Einovlingshoi til en høyde av 1600 m Kraft ig elveerosjon har ska pt dalmønster og o. h. Dette er den høyes te del av et morene- dalform. Den gamle, paleiske da l va r vid med system på Dovrefjell fra Preboreal (10 000- fall mot øst . Seinere elverosjon har forårsaket 9 000 r for na ) . En demorenene er meget kraft ige nedskjæringer i denne dalbunnen og velformede, men de ligger innenfor skytefeltet nå med fall mot vest. pa Hj erkinn . Brudd i fjellryggen sor for Gjora har y tte r- De hoyeste delene av fjell- og dalsidene er ligere forsterket effekten med infanging a v i dag utsatt for sterk fros tfor vitring og det Grova langt vest. Landhevning, klimaskifte, er dannet rasska r der struk turene er gunstige. frostfor vitring , tilbakeskridende elveerosjon og Materia let raser ned, blir tatt av snøskred og iserosj on er brukt ved tolking en av denne skylles ned med flombekker og danner ur og utviklingen. - raskjegler på de nedre delene av dalsidene. Store hoy deforskjel ler over korte avstander So rn eksem pel er dette utpreg et i deler av ha r skapt steilt relieff med høye brat te fjell- Sunnda len. og dalsider og bratte elvest rekninger. Dette Hovedelva ha r et bratt, men forholdsvis stå r i klar kont rast til feltet u tenfor dalene jevnt fall t il nær ovenfor Gjøra. Strekninger NOU 1983: 42 229 Naturfag lige verdier og vassdragsvern med steinet bunn, banker og elveslett e (som børfelt botanisk. Øst for Driva (Knutshoene), sør for Oppdal ), veksler med strekninger der i Grovuomradet og i Tr ollheimen finnes rein- elven eroderer i berg et (som i Magal aupet rosehei, viereng og rike engs noleier sve rt ovenfor Oppda l, ved Ishol m, v. ) . vanlig, i andre deler dominerer fat tig ekst rem - Sideelvene er bratte og t il dels nedskåret i r abbvegetasjon og blabe r-blalynghei. berget. N oen av disse tilforer betydelige meng - Viktigs te skogdannende treslag i nedbør- der mate riale. Amotselva og Vinstra har lagt feltet er bjørk. Bjørkeskogen går fra nær opp vifter som for tset ter i elveslette ned- havnivå opp til ca. 1100 m o. h. Det meste er stroms. blabe rbjorkeskog, men i østlige og nordlige Morene og breelvmateriale dann er hoved- deler er også lågurt- og høgstaudebjørkeskog kilder, men elvene forsynes også med nåt idig vanlig. Furuskog finnes helst p torre knauser forvitringsmateri ale. og morenegrunn i dalbunnen fra Lønset til Fra Gj øra til Sunndalsøra ( under marin Engan. l sørvendte lier I Sunnda len er alm og grense) går Driva i slakere fall mellom more- hassel vanlig, men ikke skogdannende. Nederst neavset ninger og terrasser. Her er innslag a v i Sunndalen er det registrert sva rtor. Nat urlig mer finkornet mate riale med elves letter, men gra nskog finnes ikke. sideelvene bidrar med steinmateriale. Myr er det lite av. I fj ellet finnes en del Spesiell interesse knytter det seg t il de små, rike ba kkemyrer, mens myrene i da lbun- bratte d ypt nedskårne delene av Grova i om- nen i sidedalene stort set t er fattig, matte- rådet ved Amotann . Tillop kommer fra mer dominert flatmyr. slakt skranende daler mellom fjellene som Innen nedbørfeltet er det påvist ca. 630 arter igjen har t illøp fra fjellbekker og dalsider. av ka rplanter. Dette er et høyt tall for et Gjuvene ved Amotann representerer et sjel- område a v denne utstrekning i MidtNorge, dent aktivt elvesystem med aktiv forvitring, særlig tatt i betraktning a t lavla ndssonen er t ransport og erosjon. Gjennom nedskj ær ingen dårlig representert . Vassdraget er det nest ved Amotann transport eres materia le fra da· artsrikeste av de undersøkte i Midt -Norge, lene og ma teriale som forvitrer lø s i g jelene. bare Gaula ha r flere ar ter. Oppha vsmate rialet til elvematerialet er morene Fjellplantene er klar t den vik tigste gr uppen og bree lvma terale, men og så materia le s om er i Driva vassdraget, både kvantitati vt (165 ar- forvitret løs et ter istiden. Transporten er ter) og kvalita tivt. Dovre og det meste av kraft ig, og Grova for syner Driva med store Trollheimen ligger i nedbørf eltet , og disse meng der steinma teriale. Driva selv forer stein fj ellområdene danner kjernen i det sørnorske helt ti l utløpet ved Sunndalsøra . hovedområdet for sent riske fj ellplanter . De Området er klassik for geomorfologisk aller fles te av vare bisen triske og sorlig uni- forskning. Det inneholder kvartære lokaliteter sentriske arter finnes, og vassdraget må sies som e r a v interesse. a vaere unikt i Sør-Norge når det gjelder fjell- V assdraget er interessant for fluvial forsk- flora . ning. Den nest største gr uppen ar ter er de s ørlige og sørøs tlige (over 60 art er ), som har sitt tyngdepunkt i de sørvendte liene i Sunndalen og ellers fin nes s predt pa g unsti g e lokaliteter Botanikk helt opp til Dovre. Også i denne gruppen fin- Klimagradienten oseanisk-kontinental gir nes mange arter som er regionalt sj eldne, men tydelig utslag i vegetasjonsutformingen. I sør- ingen som er så eksklusive som de sjeldneste østlige deler, mot Hj erkinn, preger kontinen- fjellplantene. · tale veg etasjons typer landska pet, mens no rd- Gruppen ostlige arter er ogsa relativt tall- vestlige områder har oseanisk vegetasj on. I rik (44), men disse a rter er stort sett sjeldne Sunndalen finnes osea niske og kontinentale i vassdraget . Det sky ldes a t de fleste østlige vegetasjonstyper sammen, med stor variasjon a rt ene i Midt-Norge er knyttet ti l barskog og konsentrert pa et lite omrade. myr , nat urtyper det er lite av innen feltet. Variasjonsbredden i veg etasj onen i Drivas De nordøstlige arter utgjør en liten del a v nedbørfelt er størst i suba lpine og a lpine gruppen og er ofte knyttet til subalpin vege- soner . Her finnes et rikt spektrum av vegeta- tasjon. De er derfor stort set t vanlige i om- sj onstyper, fra ekstremt rike til ekstremt fat- rådet . tig e. Lavlandsregi o nen har liten utst rekning Kyst plantene er mindre tallrike (16) enn en og begrenser seg t il en relativt trang dal. skulle vente etter vassdragets beliggenhet (j fr. - Variasjonen i lavlandsveg etasjonen blir derf or Gaula) . Arsa kene er at bare en liten del av ikke særlig stor. nedbørf eltet har oseanisk klima og a t kyst- Fjellveg etas j one n pre ges av sto r geog rafisk plantene generelt for etrekker fuktige vokse- variasjon og er det som særpreger Drivas ned- steder, som det er lite a v i området. 230 NOU 1983: 42 N at urfa g lig e ve rdier og vas sdr ag s v ern

Kalkrik, lettforvitrelig berg grunn og variert finnes flere steder, hvilket har utpreget posi- klima er hovedårsakene t il den store arts- tiv effekt bilde med hensyn til artsmangfold dive rsiteten. Fore komsten av mang e a v de og individtet thet. sjeldneste artene er imidlertid svært vanskelig Vinstra dalen er en typisk seterdal med å forklare ut fra dagens forhold, og Drivas beit ep virket fjellbj orkeskog i de lavestlig- nedbørf elt er et nøkkelområde når det gjelder g eod e omr ådene, og relativt a rtsrik spur ve- var fj ellfloras innvandringshistorie. Plante- fuglfa una. geografisk se rlig viktige art er og underarter I Amotsdalen har lovs kogsomradene vest for er f j e l l v a l m u e ( d o v r e - , g r o v u - Åmotsda l gård et usedvanlig rikt fugleliv med d a l s - og t r o l l h e i m s v a l m u e ) , særdeles stor tet thet av mindre spurvefugl. krypsivaks, dovrelovetann, I v a tma rk s s am m e n h e n g h ar d e n e d re d e l e r k n u t s h o r a p p og den endemiske rasen av av Sunndalen flere viktige lokal iteter . Det snostjerneb l o m. marine grun tvannso mr ådet i tilknyt ning til De største botaniske interessene kn y t ter seg utoset, Håsenørcne, ha r flere funksjoner, men til fjellområdene Dovre og Tr ollheimen, med må spesielt fremheves som viktig ras teplass tyngdepunktet i Knutshoene og i Gjevilvass- for trekkfugl. Som overvint ringsplass for en kamman-Blaho, som er av internasjonal verdi. del va nnfugl har området også stor verdi. En utløper av de botanisk gunst ige bergar tene Tota lt er 159 fuglear ter med sikkerhet obser - går s ørves tover inn i Grovuomradet, som også ver t i perioden 1970- 1981. har store floristis ke og la ndskapsmessige ver- Grodalen har i dalbunnen en del våtmark dier . I lavla ndet peker området ved Gjør a seg med relativt art sfat tig fa una . Det sammegjel- ut. Med en kombinasjon av kalk rike bergart er der fj ellområdene, mens områder med vier- og gunst ig lokalklima finnes her en betydelig kratt , særlig rundt skoggrensa, er g ode små- konsent rasjon av va rmekrevende vegetasj ons- fuglbiotoper og leveområder for lir yp e. og floraelementer . Vest- og sørvendte lier sør I Lindalen og Dindalen preges de subalpine for Oppdal inneholder også mye a v de sa mme a realene i stor grad av vå tmark. Myrområdene elementene. er g enerelt f att ige, mens van nfug lfaunaen Drivavassdraget kan stå som typevassdr ag knyttet til enkelte mindr e tjern og vat n til for fj ellområdene Dovre- Nordmøre og indre dels er meget rik. Dette gjelder tj ern i dal- kystregion av More Sor-Trondelag. bunnen både i Grovuda len og Linda len. Av a lpine vå tmarker må spesielt Snofjelltj onnene med bl. a . Stk abekkt jonna og Kutjonna nevnes. Fugleliv De nordre, utbygde delene av vassdraget vil Selv om nedbørf eltet domineres av alpine ikke bli nærmere behandlet, men det er grunn naturt yper er det også en del skogsområder til a nevne tre artsrike vatmarkslokali teter : av ornitologisk interesse. Det gjelder særlig Morkamyra i Oppdal, elveløpet mellom va tna løvskogsområdene i de nedre deler av Sunn- i Storlidal en, og Stangmyra i Storlidalen. dalen, spesielt omr der med gr or-heggeskog, I Vinstradalen har enkelte fj ellområder edellovskog, ospefelt og svart or-sumpskog. med en del vat n og våtmarksområder et rikt Til disse områdene er bl. a. knyttet en meget fugleliv. Spesielt kan nevnes Finnsjøene og arts rik spurvefuglfa una samt spetter og ugler. Vetlvontjonnene (digger like ute nfor feltet ). De tre enkelt lokalitetene Tors kelykkja, Me hle Åmotsdalen har også flere rike alpine vå t· og Hoas ma spesielt nevnes. marksomr der. Se rlig bør fremheves Tjonn- I Grodalen er de viktigste ornitologiske om- gluptj onnene og vassdraget fra Amotsvat net rådene knyttet til de hoyproduktive vegeta- til Vetlseter tangen . sjonstypene i Grolia og omkri ng Dala vatnet, Omlag % av nedbørfeltet er lavproduktive som ba rer preg av overga ngen fra lavlan ds- alpine nat urtyper med relat ivt ar tsf at tige a l- samfunn til subalpine samfunn. Art srikdom- pine fuglesamfunn. Imidlertid finnes her også men i fjel lbj orke skogen er s tor. Fugles am- flere enkeltlokaliteter, spesielt alpine vat mar - funnene i de rike engskogene ha r også stor ker, med en a rtsrik vannfuglfauna, primært tetthet og stort ma ngfold og tilsvarer det som ender og vadere. ellers er funnet i suboseaniske englovskoger. I store deler av nedbørfeltet finnes berg- Grodalen fungerer som et viktig hekkeomr åde klofter og bergvegger som representerer hek- for mindre s purvefugl. keplasser for klippehekkende rovfugl og ugler. I Grøvudalen dekkes store arealer av fj ell- Det er også grunn t il a unders treke a t de - bjørkes kog med middels til s tor tett het av nedre deler av Sunndalen har mang e fugle- mindre spurvefugl. Artsutvalget er represen• ar ter knyt tet til kultur mark . tativt for landsdelen . Mindre omrd er med Det er i alt registrert 204 ar ter i n ed bor- engbjorkeskog og blandingsskog furu/'bjork feltet . Av disse ble 140 registrert under pro- NOU 1983: 42 231 Naturfaglige verdier og vassdrags vern

sjekte ts arbeid. Ca. 85 % av de 140 antas a 14 dyregrupper. Fjærmygg og døgnfluer var hekke i omradet. de mest tallrike, men de siste manglet i de Sett under ett har Driva s tore ornitologis ke hoyes tliggende loka litetene. Tettheten av dyr verdier. Feltet har generelt stort mangfold av va rierte fra stor til liten. Lindalsva tn og ar ter og artsgr upperinger . Særlig er fauna - Amotsvatn skilte seg ut med den rikeste elementer kn yt tet t il a lpine na turty per og strandf aun aen. lavlandsområder rikt representert. Vassdraget I elver og bekker ble det påvist 14 gr upper. er typisk for landsdelen, men ha r også sjeldne Døgnfluer var generelt mest ta llrike, men elementer b4de i form av arter og naturtyper. manglet i høyfjellet over 1300 m o. h., der På gr unn av moderate naturinngrep har fj ærmygg dominerte. Steinfluer og vannmidd vassdraget referanseverdi og totalt er de var også vanlig e. De større elvene, særlig ornitologiske verdiene meget stor. hovedelva og Alma, hadde rike forekomster av dyr. Tett heten a vtar oppover i fjellet og i innlopsbekken til Is tj onna inneholdt prøven Ferskvannsbiologi bare fjærmygglarver og fabo rs temark. Som det framgår av den generelle beskri- I Drivavassdraget ble det i a lt funnet 14 velsen omfat ter Driva et rikt for grenet elve- ar ter døgnfluer og 20 ar ter steinfluer. Det system av varier t kara kter. Kildene på Dovre- siste er et svært høyt tall. Dognfluefa unaen massivet ligger 1700 1800 m o. h. Fjellplatået er middels rik på a rter på landsbasis, fattig ha r et s tort utvalg a v va tn og tj ern mellom sammenlignet med Trøndelag, men klart rikere 1000 og 1600 m o. h. Det største er Storvatnet enn på Vestlandet . pa 1,7 km", Istj onna (1,2 km) ligger pa Det synes nodvendig a omtale delene a v det 1544 m o. h., men det finn es mindr e tj ern opp store vassdraget kort. mot 1700 m o. h. E lvefaunaen i hovedelva og Alma var meget Mate ria let omfatter innsamlinger fra 20 rik, med gjennoms nittlig 850 og 1200 dyr pr. vatn og tjern og 51 elvestasjoner fordelt på prøve. Døgnfluer var k lar t den dominerende 25 ulike elvestrekni nger og bekker. Stasjonene gruppen. Det ble påvist 7 ar ter døgnfluer og for deler seg over en hoydesone pa 900 m. 9 art er steinfluer. Generelt lå vannkvaliteten innenfor ram- I Grovugrenen ble d et registrert 12 ar ter mene pH 6,2 6,8, ka lsium 0,4 1,4 mg/l, planktonkreps og 20 arter smakreps totalt . magnesium 0 ,7 mg/l og ledningsevne 4 20. I Lindalsvat net ble det i strandsonen funnet I hovedelva var vannet nøytralt med ledn ings - gjennomsnittlig 250 dyr pr. prøve, mens tet t- evne 18 39, mens det i Alma og Vinstra var hetene ellers lå på 20- 150 individer pr . prøve. svagt basiskt og med ledningsevne 56--87. Av elvene her var Grodola og Grovu rikest Kal siuminnholdet gikk maksimalt opp i 9,8 med 250 dyr pr . prøve. Over 1200 m o. h. fan- mg/ I. Vanntemperaturene lå for det meste tes bare fj ærmygg. I alt fant en 11 ar ter mellom 7 og 12° C. døgnfluer og 13 arter steinfluer. Av planktonk reps ble det påvist 9 arter. Groagrenen var fat tigere, med 6 art er plank- Cyclops aby ssor um i Amotsvat n er for holdsvis tonkr eps, 12 art er småkreps, 8 av døgnfluer og sjelden, mens de øvr ige a rter er vanlig fore- 9 a v steinfluer. Tettheten var ogsa mindre av kommende. Tettheten var ierte mye, men lå i a lle gr uppene. Både i strandsonen og i elvene de fleste t ilfeller mellom 20 000 og 85 000 indi- var tet thetene ca. 150 individer pr . prøve. vider pr. m. Snofjelltjonna og Langt jonna i Døgnfluer dominerte både i va tn og elver. Skiradalen hadde de største tet thetene med I Amotsdalsgrenen var det 15 arter stein- opptil 120 000 dyr pr. m. Artstall og tet thet fluer, mens utvalget av de a ndre gr uppene va r g å r sterkt ned nå r en kommer 1300 m o. h. som i Groag renen., Tettheten a v dyr i s tr and - Totalt ble det funnet 13 arter vannlopper sonen i Amotsvat n og i Amotsdal selva var og 9 ar ter hoppekreps. Bort set t fra Cy clops 1801 90 dyr pr. prøve, men var ellers lav. abyssorum tatricus, pavist 1486 m o. h., og Døg nfluer dominerte i Amotsdalselva, fjaer- Alona r ustica har de andre krepsdyrene en vid mygg i de øvrige elvene. utbredelse i landet. 'Tusenbeinkrepsen Branchi- Vinstra hadde en for holdsvis rik elvefa una necta paludosa ble funnet i 2 lokaliteter ved med 220 dyr pr. prøve, igjen dominert av Amotsflyin, og skjoldkreps er kjent fra to døgnfluer . Det ble pavist 5 a rte r av døgnfluer vatn. Va tna i Lindalen hadde stør st utvalg av og 10 av steinfluer. små kreps. Når en sammenligner de enkelte d elene av - På. bløtbunn i va tna ble det nesten ba re vassdraget, har Grovug renen som spenner fu nnet faborstemark og fj e rmyggla rver. I over en høydeforskjell på 900 m, det største Langt jonna var mengdene middels, ellers små artsspekter. Hovedelva har imidlert id de stør- til ubetydelige. ste tetthetene av dyr som ble pavist i Midt- I stra ndsonen i va tn og tj ern ble det funnet Norge. 232 NOU 1983: 42 Nat urtaglige verdier og vassdragsvern

De aktuelle delene av Drivava.ssdraget re- Carlson, A. B., Sollld, J. L., Sorbel, L. og Torp, B. presenterer et ferskvannsbiologisk system der 1983. Driva.s. 173- 180 I Sollld, J . L (red.) Geo- morfologisk e og k vart e rgeol ogi sk e registr erin- både vannkva litet og fauna va.rierer fr a eks- ger med vurder ing av verneverdier i 15 tiårs- stremt fattig t il rik. Ut valget av ferskvanns- vernede vassdrag i Nord- og Midt-Norge. Kon- dyr er noe mindr e enn for de øvrige store t ak tu tv. v as sdr agsr eg. , Uni v. Oslo, Ra pp 55, vassdragene i Trøndelag, men stort i forhold 200 s. + 14 plansjer. til vassdrag på Møre og Vestlandet. Kult ur- Holten, J. I. 1979. Botaniske undersøkelser i Øvre Sunndalen, Grodalen, Lindalen og nærliggende påvirkningen er liten i sidevassdragene. Vass- fjellstrek, Botanisk e undersok elser 1 10-4rs draget ligger sent ralt t il, samtidig som deler verna vassdrag. Delrapport 1. K. nor sk e Viden- av det ligger utenfor allfarvei. Det anses å sk. Selsk. M us., Rapport Bot. Ser. 19791 . 32 s. være velegnet som type- og referansesystem Langeland, A. og KoksVlk, J. I . 1980, FLskertbio- for Dovretraktene. Kongsvoll biologiske sta- logiske og andre faunist iske undersokelser I Groavassdraget (bl. a. Svartsnyt vatn og Dala- sjon danner utgangspunkt for for skning og v atn ) sommeren 1979. K . no rsk e Vi den.sk. 8618k. undervisning . Ferskvannsbiologisk er Driva- M us., Rapport Zool . Ser. 1980 9 , 46 s. va.ssdraget et meget aktuelt og verdifullt Nøst, T, 1981. Ferskvannsblologiske og hydrogra- verneobjekt . flske under sokelser I Drivavassdraget 1979 80, K . no rsk e Vidensk. Selsk. M us., Rapport Zool . Ser. 1981-- 10, 77 s. + vedlegg. Rov, N. 1981. Ornitolog iske underseokingar i vestre Litteratur Grodalen, Sunndal kommune, somma.ren 1979. K . norsk e Vi densk. Selsk . M us., Rappor t Zoo l. Bevanger. K. og Jordal,J. B. 1981. Fuglefaunanen Ser . 198 1-8 , 29 s. i Drivas nedbortelt, Oppland, More og Roms dal Saether, B., Bretten, S., Hagen, M. , Taagvold, H. og Sor-Trondelag fylker. K. o rsk e Vi densk . og Void, L. E. 1981. Flora og vegetasjon i S elsk . M s ., Rapport Zool . Ser. 19817 , 145 s. Drivas nedbørfelt, M øre og Roms dal, Opplan d Bogen, J . 1982. En fluvtalgeomorfologisk under- og Sør-Tr øndelag. Botaniske undersøkelser i søkelse av Joravassdraget med breomrldet 10-rs verna vassdrag. Delrapport 4. K. norske Snohetta. K ontak t utv . vas sdrag sr eg., Un iv. Oslo, Vidensk. Selsk. Mus., Rapport Bot. ser. 19816 , Rapp . 51, 39 s. 127 s. + kart .