magazine 28 TIDSSKRIFT FOR PROGRESSIV ROCK Tarkus nr. 28 • Mars 2004 • Løssalg kr. 50,-

Peter Hammill Van der Graaf Carptree Kraftwerk Dream Theater Psykedelia Thijs van Leer Amerikansk prog Innhold

Artikler/portretter 27 MANDALABAND the eye of wendor: prophecies 14 20 perler fra britisk psykedelia 32 MANNING the view from my window 6 ARKIVAREN: USA og Canada 31 MASI, ALEX in the name of mozart 19 28 MINDFLOWERS improgressive 18 31 MISTER KITE box of fear 29 MYERS, DAVID LEE arcane device Redaksjon Intervjuer 29 NECKS drive by Sven Eriksen 5 Carptree 33 OPABINIA opabinia Trond Gjellum 3 Thijs van Leer 31 ORION RIDERS a new dawn Jon Christian Lie 30 PANZERPAPPA farlig vandring Anmeldelser 33 PARADOX ONE escalator to mars Bidragsytere dette nr. 21 ABSOLUTE ZERO crashing icons 23 PHILLIPS, ANTHONY battle of the birds Ulf Backstrøm 21 AHVAK ahvak 35 PINHAS, RICHARD transition 32 PSEUDO BUDDHA three months in a fat city Roger Matte 23 AKACIA an other life 21 APOGEE the garden of delights 33 PSICOTROPIA psicotropia Thiago Pinto Corrêa Sarkis 23 AQUAPLAN paperimeri 35 ROMISLOKUS trans aviation pilots Trond Sætre 21 ARM open reminder 32 ROSE, JON the people's music Rikard A Toftesund 23 ARS NOVA biogenesis project 33 SAKYPUTRA, RAHUL the denmark sessions 22 AVIARY ambition 35 SCARIOT strange to numbers Layout og grafisk produksjon 25 BALDIO, TERRENO terreno baldio 31 SCIENCE GROUP spoors Sven Eriksen 31 BALTIMOORE ultimate tribute 35 SIDE STEPS steps on edge 29 BARON, ERIK dés accordes 37 SPARTACUS demo II Trykk 31 BELLAS, GEORGE venomous fingers 33 TALISMA corpus Copyshop, 1300 Sandvika 22 BIRDSONGS OF THE MESOZOIC the iridium 33 TAMMATOYS within a dream controversy 36 TIRILL a dance with the shadows 5 CARPTREE superhero 27 TOUCH touch KONTAKT 26 CAZENAVE, GUILLAUME the mediation project 34 TRETTIOÅRIGA KRIGET elden av år Sven Eriksen part one – worship scraped 34 TRETTIOÅRIGA KRIGET glorious war Møllefaret 48B 23 CLEARLIGHT infinite symphony 34 TRUSTIES we only want to rule the world 0750 Oslo 22 CLEVELAND, BARRY memory and imagination 25 TWELFTH NIGHT art & illusion Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00) 22 CLEVELAND, BARRY volcano 34 UNOMA croma 906 73 821 29 CLOUD CHAMBER dark matter 23 VEDRES, CZABA breathed prayer E-mail: [email protected] 29 DAVE ROSE GROUP live 25 VORTEX 1975-1979 25 ETCETERA tales of ardour and deceit 36 WETTON, JOHN amorata (DVD) Webadresse 25 EYESTRINGS burdened hands 23 WHITTAKER, ALAN top of the world www.tarkus.org 35 FLÄSKET BRINNER the swedish radio recordings 27 WOLSTENHOLME, WOOLLY black box recovered 29 GARLO coup de sang 31 WYATT, ROBERT solar flares burn for you Bankgiro 29 GLANDIEN, LUTZ lost in rooms 32 •DIVERSE ARTISTER músicas geometricas 6222.11.06658 30 GRANDE FORMATION galilée 26 GUAPO five suns Bøker Abonnement, annonsering etc 32 GUERIN, SHAUN the epic quality of life 37 REMME, STEINAR en skjebne verre enn livet Se siste side 32 HACKETT, STEVE live archive 03 30 HARDSCORE methane Konserter ISSN nummer 30 HARDSCORE surf, wind & desire 39 Dream Theater 31 HARRIS, MICHAEL words collide 39 Kraftwerk 0809-0971 25 HOMOSEXUALS the homosexuals' record 26 IN CAHOOTS all that Faste spalter/Annet 26 INKABB HOLNAP tomorrow instead 30 Leserbrev MERK! 27 JOHN, CLIVE you always know where you stand 38 Redaksjonens spilleliste ------38 Resultat av leseravstemmingen Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artik- with a buzzard kelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammen- 27 KARNATAKA delicate flame of desire 20 Svens mimrehjørne: FIELDS fields fallende med redaksjonens oppfatninger 36 KAYAK merlin – bard of the unseen (DVD) 11 Øde øy: HAMADRYAD conservation of mass 36 eyes wide open (DVD) Ettertrykk er tillat med kildehenvisning. 30 KOPECKY sunset gun Annonsører 28 KOTEBEL fragments of life 24 InsideOut 27 LOCOMOTIVE we are everything you see 28 Mellotronen 30 LOUISE AVENUE let's take one more 12 progrock.no Fra redaksjonen Den provoserende gentleman oe vi har fryktelig dårlig Bobby Brown Goes Down" og andre register og en dynamikk som til en samvittighet for ikke å ha magazine 28 låter med tilsvarende "grisete" inn- hver tid utfordret lytteren, men TIDSSKRIFT FOR PROGRESSIV ROCK Tarkus nr. 28 • Mars 2004 • Løssalg kr. 50,- N gjort tidligere, er å hedre hold, er det lite forståelse å hente også ga den en belønning hvis man Peter Hammill minnet til Frank Zappa, en av de for at dette tapet skulle være så bare kunne stå løpet ut. Van der Graaf Carptree største tonekunstnerne som har mye større enn en del andre tap Kraftwerk Dream Theater operert innenfor den vidtfavnende innen rockebransjen. Men for dem appa kjempet hardt for artis- Psykedelia sjangeren vi kaller rock. som har turt å bevege seg ned i ters ytringsfrihet, og hans Thijs van Leer Amerikansk prog dypet av mannens over seksti utgi- Z opptreden i den amerikanske en 4. desember 2003 var det velser (derav 55 mens han levde), kongressen midt på åttitallet er 10 år siden Frank Vincent har de funnet et univers som opple- fortsatt legendarisk, der Zappa D Zappa forlot en sjokkert ves som til de grader unikt, spen- fremsto som kanskje den mest for- musikkverden. At akkurat han av nende og altomfattende at man nuftige og taleføre av dem alle. alle i rockebransjen skulle være den ennå ikke fatter at mannen rakk å Men i stedet for å gremmes over som skulle dø så altfor tidlig, opp- få til alt dette i løpet av sine 27 år hans bortgang, skal vi heller prøve levdes da, og nå ti år senere, som som plateartist. Zappa kunne være å glede oss over den enorme plate- Daniel Denis (Univers Zero) det beste eksempel på verdens plump, banal, grisete og anstrengt produksjonen som i mange år frem- (Foto Vincent Chiavetta) totale meningsløshet. Man kan si provoserende, men Zappa på sitt over vil provosere og fascinere et mye rart om Frank Zappa. For dem beste kunne lage enormt vakker stort publikum. som forbinder han mest med låta musikk, med en dybde, et følelses-

Side 2 Tarkus nr. 28 Vi setter kunnskapene på prøve… Aktive ører med Thijs Van Leer

I “Aktive ører” lar vi kjente og ukjente mennesker høre, gjette og uttale seg om et knippe plater. Vi håper at dette skal kunne bli en serie som dukker opp i Tarkus med ujevne mellomrom. Uansett, så har den ikke ukjente Focus-lederen Thijs van Leer blitt utsatt for en aldri så liten platebunke fra Tarkus’ søramerikan- ske bidragsyter, og her er resultatet.

Av Thiago Pinto Corrêa Sarkis

Spock’s Beard Long Time Suffering fra albumet Snow (2002)

Thijs: Dette er veldig bra. Veldig melodisk. Det er en enhet av tid, sted og handling, som er meget viktig for det dette bandet gjør. Kom- pleks, men ikke vel- dig kompleks. Stem- mene er godt arran- gert. Veldig musi- kalsk, høyt nivå på harmoniene og melodiene. Den ryt- miske delen fanget spesielt min opp- merksomhet. Det mest interessante var de tre første rytmene. Det eneste jeg føler mangler her er reprisen av denne rytmiske delen.

Thiago: De gjentar den i løpet av CD-en ... det er en dobbel CD, et konseptalbum Thiago: Det er Chick Corea Elektric Band. Thijs: Åh, da er det greit. Hvilket band er det? Tool Thijs: Chick? Jeg trodde det var ham, men jeg Schism Thiago: Spock’s Beard. var ikke sikker. Hvem spiller han med? fra albumet Lateralus (2001)

Thijs: Hvor er de fra? Er de fra syttitallet? Thiago: Frank Gambale, Dave We... (han lar meg Thijs: Dette er, for alt jeg vet ... vel, det er prog- ikke fullføre) rock. Det er en mengde taktarter. De spiller vel- Thiago: De er fra USA. Dette albumet ble sluppet i dig nøyaktig, jeg kan ikke røre på baken. Jeg 2002. Thijs: Gambale? Jeg har spilt med ham. Han er kan forestille meg at det kunne utvikle seg til fabelaktig. Dette er perfekt. Det rører noe i meg. noe lystigere. Thijs: Er det sant? Det er virkelig bra. Det er en De hører på hverandre. De er mestere. Visste du anelse av , men også elementer av at Chick valgte Focus som headline-band for sine Thiago: De gjorde en andre band fra syttitallet. De høres ut som om de show? turné med King Crim- er fra syttitallet. son. Thiago: Virkelig? Thijs: Det kan jeg Chick Corea Elektrik Band Thijs: Ja! Vi var på samme plateselskap ... og godt se for meg. Det Eternal Child selskapet spurte ham hvem han ønsket å åpne er ikke vanskelig å fra albumet Eye Of The Beholder (1988) showene for. Han valgte Focus. Vi ble veldig gode skjønne hvorfor. Hva venner. Chick sa alltid at “Hocus Pocus” var er navnet på ban- Thijs: Dette er så fantastisk at de andre medlem- utmerket, en genistrek. Jeg er ikke enig med det? mene i bandet må ham (han ler). Han er veldig snill, vi snakket høre det. (Intervju- masse sammen på kveldene med forestilling. Han Thiago: Tool. ers anmerkning: I kom hjem til meg og var der i to dager. Han hør- dette øyeblikket te en demo av “Dona Nobis Pacem” og sa at han Thijs: Tool? Vel, trommeslageren er veldig god. reiste han seg fra ville spille den inn i sitt eget studio. Han er en Han spiller rett fram, bare akkompagnerer de stolen og spurte om av mine favoritt pianister / musikere. Hva er andre musikerne. Men han tenker kanskje ikke det var mulig å spil- navnet på denne skiva? på motstemmer. Jeg mener ... Det er en måte å le CD-en over hotel- spille på. Jeg har hatt de samme problemene med lets lydanlegg. Det Thiago: Eye of the Beholder. Focus noen ganger. . var lunsjtid, men de ansatte ved hotellet Thijs: Åh, Eye of the Beholder? Denne må jeg lot CD-en spille). skaffe meg straks. Hør på dette. Hva er det?

Tarkus nr. 28 Side 3 Dave Matthews Band også en viktig ting i musikk. Dette elementet Two Step mangler en del band. fra albumet Crash (1996)

Thijs: Bassen følger sangen… snodig. Det er ikke Jason Becker særlig harmonisk, men det er kult. Veldig bra. Air Det svinger. Bassen spiller feil parti, han spiller fra albumet Perpetual Burn (1988) “non-roots”, men noen ganger funker Thijs: Veldig virtuost, men jeg syns det er for det bra, og dette er mange forminskede akkorder. Det er fortreffelig, et eksempel på at men jeg liker ikke de forminskede akkordene så det fungerer. Men mye. For å være i stand til å komponere i klassisk Chick er så bra at stil må man høre mye på Bach. Vi har et eksem- det blir vanskelig å pel her i Brasil, geniet Heitor Villa-Lobos som snakke om andre skapte sin egen fantastiske stil etter å ha hørt låter. Det er ikke på Bach. Dette er veldig godt framført, fantastisk noe i veien med det- godt framført. Er dette gammelt? te bandet direkte, jeg liker det. Men Thiago: Ikke veldig. Den ble sluppet i 1988. Jason noen ganger når jeg hører rock merker jeg så Becker var 18 år da han slapp dette albumet og tydelig at musikerne glemmer skjønnheten som denne sangen. Nå kan han i praksis bare bevege Chick har i musikken sin. øynene (Intervjuers anmerkning: Jeg for- klarer hele Jasons Chris Squire situasjon) Silently Falling men etter å ha hørt Chick Corea blir det veldig fra albumet Fish (1975) komplisert. De høres ut som et band. Det er et Thijs: Dette er trist. kommersielt og et sterkt band. Jeg hører noen Jeg vil ikke si noe Thijs: Åh, fantastisk! Yeah, wow, vakkert. Låta stadion elementer bak sangene deres. Jeg kjenner stygt om ham og har en vanskelig struktur, og trommene gir skik- kraften av enkelhet. Sangeren er fantastisk og de det er egentlig ikke kelig groove og skaper liksom en egen enhet. er sterke som et band. Det er også en begavelse å noen grunn til det Fantastisk. (Etter noen minutter): Den er litt være i stand til å få en folkemengde på et stadion heller. Men jeg har lang, men velspilt. Hvor ble det av den sensasjo- til å høre på sangene dine og tenne lightere. Jeg litt tvil noen ganger. (Intervjuers anmerkning: nelle, flotte introduk- tror jeg skjønner budskapet deres om vennskap, Etter at sangen tok slutt og etter en kort samtale sjonen? Den burde ha håp og kjærlighet. Du kan høre det. tok Thijs opp fløyten og spilte et av temaene fra blitt spilt igjen. Noe Air. Man må ha vært der for å høre det. Det var er bra, men noe gjen- magisk, utrolig). tar seg i litt stor Angra grad. Vi har det sam- Holy Land me problemet fra tid fra albumet Holy Land (1995) Fish til annen med Focus. 3D Hva er det? Thijs: Dette er vakkert, det svinger, det er friskt. fra albumet Fellini Days (2001) Det er en vakker spenning, en organisk struktur. Thiago: Chris Squire. Er det en mannlig vokalist? Thijs: Vakkert! Jeg liker åpningen og utvikling- en. Mange band vet ikke hvordan de skal videre- Thijs: Hvem er det som spiller sammen med Thiago: (ler) Ja. føre de opprinnelige idene. Her er et eksempel på ham? god utvikling. Veldig maskulin, artistisk og tea- Thijs: Wow. Pianoet tralsk vokal. Masse talent. Hvem er det? Thiago: Bruford, Patrick Moraz… er veldig vakkert. Det er bra, befriende. Thiago: Fish. Thijs: Patrick Moraz? Han er som Chick for meg. Hvilket band er det? En av mine favoritter. Dette er vakkert. Jeg er Thijs: Han skriver gode tekster. Og så kjenner litt irritert fordi de ikke tok opp igjen introduk- Thiago: Angra. Det jeg det svinger. Noen band får det ikke til å sjonen. La meg høre den igjen (og han hører den er et metalband fra svinge, jeg tror det er derfor jeg har problemer på nytt). Brazil. med en del hvite band. Desto eldre jeg blir, jo mer forskjellige ting vil jeg høre på. Jeg elsker Thijs: Metal? Jeg kan ikke høre mye av det. svart musikk. Uriah Heep (Intervjuers anmerkning: Jeg viser “ingen kom- Lady In Black mentar” og så...) Ja, nå hører jeg det. Gratulerer Thiago: Jeg synes denne sangen er litt trist, gjør fra albumet Salisbury (1971) til Brasil. Brasil er alltid et eksempel. Jeg har ikke du? studert brasiliansk musikk en stund. Ikke så mye Thijs: Hmm... (Intervjuers anmerkning: Thijs løf- som Jan Dumée, han er nesten brasiliansk. Halvt Thijs: Ikke i det ter hendene og begynner å bevege dem fra side nederlandsk, halvt brasilianer. Men jeg studerer hele tatt. Jeg kjen- til side lik bevegelsene til tente lightere blant brasiliansk musikk. ner det svinger her. publikum). Ingen trommer, bare akustisk gitar. Jeg ser en vei som Fin utvikling. Du er slem. vokser. Det er målet til Focus. Vi prøver å Thiago: Jeg? Hvor- I Forgot To Push It bygge en kanal til å for? fra albumet (1978) svømme i, så kan du svømme for deg selv Thijs: De er veldig Thijs: Jeg elsker det. Bra utført, med unntak av og løse dine proble- gode venner. Vi har trommeslageren nok en gang. Han er flink, men mer. Noen progressive band sier “Jeg skal drepe turnert med Uriah introduserer ikke en motstemme, han følger det meg selv, jeg skal begå selvmord... tar deg ned, Heep. Men du lot de andre gjør. Veldig ned, ned” (intervjuers anmerkning: han peker meg høre på Chick fokusert, intelligent frenetisk mot gulvet). Det er jo en måte, men det Corea før vi hørte på band. Hva heter de? løser helt enkelt ikke dine problemer. Jeg liker dem. dette (intervjuers anmerkning: han peker mot Thiago: Happy The himmelen og horisonten), med dette, med en Thiago: (ler) Man. åpen horisont, kan du løse dine egne problemer. Dette er en Herrens velsignelse. Thijs: Hvis du ikke kan finne og spille noe like Thijs: (ler). De er i godt som Chick Corea, finnes det andre måter å hvert fall glade og gjøre det på. Jeg vil ikke si stygge ting om dem, morsomme. Humor er

Side 4 Tarkus nr. 28 Vi snakker med Yes o.s.v. Radiohead gjorde stort CARPTREE intryck på mig 1997 och gav mig nog en extra knuff. Hårdrock har superhero jag alltid gillat, det nya svenske Format CD bandet Opeth och även förståss Nasjonalitet Sverige Carptree äldre band som Black Sabbath. Finns Innspilt 2003 ju också även viss fusion som inspi- Utgitt 2003 rerat mycket. Pat Metheny och för- Plateselskap Fosfor Creation Records ståss Keith Jarret som ju är en fan- Katalognr CWNF-2 En regnfull kveld i høst satt vi lansmusiker under ett par år, spela- tastisk pianist och improvisatör. Spilletid 61:15 en gjeng hos Thomas Holter de på revyer på Gran Canaria och Sven Eriksen (han som styrer med ”The andra menigslösa jobb! Sysslat en Tarkus: Både arrangering, opptak, Path”..) og mimret som alltid del med Fusion och jazz och även programmering og produksjon har du om våre siste musikk-oppda- ganska mycket hårdrock. stått for. Har du samarbeidet innen gelser. Kvelden husker jeg først disse områdene med andre grup- og fremst p.g.a en svensk duo Carptree startades 1997 skulle man per/band? som kaller seg Carptree. kunna säga, mest då som ett projekt för att göra klar en samling låter, då Westholm: Som både arrangör och Bandet består av Carl Westholm främst med material som Niclas stod producent och artist har jag inte (keyboards) og Niclas Flinck för. Detta föll mycket väl ut så tidigare givit ut musik, men jag har (vocal). Ensemblet “No Furture sedan dess har Carptree varit en deltagit i en massa projekt och spe- Orchestra” bidrar også. Jeg permanent konstellation. Första ski- lat in en massa musik med olika fikk omsider oppsporet deres van var färdiginspelad redan slutet andra musiker, det mest har inte bli- siste CD på nettet. Fra den av 1999 men vi hade lite trassel med vit utgivet tyvärr. Har spelat med endelig lå i postkassa mi, har ett par olika skivbolag som drog ut Leif Edling, en svensk hårdrocksguru den daglig vært innom cd-spil- på tiden så vi valde att själv ge ut på flera plattor, Dels Abstract Alge- fotsporene på Ritual finner vi leren. Jeg hadde nylig en liten vår första skiva 2001 på vår egen bra och två Candlemassalbum och nu dette relativt nye (dette er ban- label FOSFOR Creation. Omedlebart i senast KRUX som är en mcket bra I dets andre ) svenske ban- prat med produsenten og man- samband med detta började vi med ganska episk hårdrockplatta, men i det. Det samme tunge, sugende kom- nen bak tangentene, Carl uppföljaren Superhero där vi också det fallet är jag mer gästmusiker. pet komplettert av intens (og litt Westholm: engagerade fler musiker den s.k “No teatralsk) vokal, akustiske gitarer og Future oOrchestra”. Tarkus: Kan du fortelle kort om “No smakfullt tangentarbeid, de samme Future Orchestra”? heavy-tendensene og ikke minst det Roger Matte Vi har ingen tydlig plan när vi skri- samme taket på selve låtskrivingen. ver musik förutom att bägge skal Westholm: En samling goda vänner Det er konklusjonen etter å ha hørt Tarkus: Det første som “sjarmerte” vara delaktiga, ursprunget till låter- och duktiga musiker som bidrar på innledningskuttet på denne plata. meg ved bandet var den utsøkte na kan komma både från mig och Superhero och nu kommande album, Men Carptree har nok et noe større kombinasjonen av en meget bra Niclas, programmering och arr står alla har jag kännt och arbetat med i snev av pop (ja, kanskje til og med vokalist og de gode komposisjonene. jag för men Niclas är alltid delaktig. andra sammanhang i många år. Ing- glamrock) i seg. I tillegg har de en Så hva er deres bakgrunn, og hvor- ofta är det en lång process, men kan en av dom är typiskt “progressive” symfonisk side som gir denne musik- dan startet samarbeidet mellom deg ibland gå fort, jag har alltid flera dom kommer från helt andra håll, ken en elegant, litt høytidelig og og N. Flinck? låtar som jag jobbar med parallellt vilket känns viktigt för oss för att usedvanlig tiltalende vri. för att slippa jobba med samma låt slippa det mer typiska “Progressiv Westholm: Jag och Niclas började två dagar i följd, på så sätt får jag rock”-soundet. Dom bidrar med oli- I det hele tatt er dette en plate som spela tillsammans redan tidigt 80- lite distans, mellan sessionerna. ka influenser och olika spelstil. ligger i grenseland mellom veldig tal som tonåringar i ett band som mange stilarter. Host vs Craft kan hette Incubus. Efter några år så Tarkus: Hvilke inspirasjonskilder Tarkus: Vi i Norge har vel hatt en minne om noe av det Genesis gjorde flyttade vi åt olika håll och spelade (band, musikkstiler etc.) har vært fornemmmelse av at det har vært på slutten (med unntak av voka- inte tillsammans på reglbunden viktige for dere? større aktivitet/interesse innen den- len), Into The Never To Speak Of er basis men har alltid haft nära kon- ne musikksjangeren i Sverige (altså nesten gothmetal i åpningen og mot takt och gjort lite musik när vi fått Westholm: Som vanligt svårt att neo-prog, symfonisk rock etc). Dere slutten, mens den midtveis er noe tillfälle. Jag studerade musik i två säga, dom självklara referenserna har jo hatt og har flere band som ubestemmelig symfonisk Bowie- år, jobbade som pianolärare och fri- finns ju förståss med Genesis och har markert seg også utenom Sveri- aktig. Flesh har de selv beskrevet ge. Hvordan står det til med denne perfekt i heftet som “loud things in sjangeren idag? Jeg tenker da på a silent language”. muligheter til å få solgt CDer, konser- ter, interesse for sjangeren, band osv. Superhero er en plate som aldri blir stillestående. Vi beveger oss i stor Westholm: Det finns många svenska hastighet mellom de ulike stem- band inom genren, väldigt många ningene og musikalske uttrykkene. faktiskt men jag antar att dom Oppi alt dette har de klart å lage en andra banden, precis som vi, säljer bemerkelsesverdig konsistent plate, mest utomlands. Det finns mycket noe som ikke minst skyldes enkelte få speltillfällen, ganska få konserter gjennomgående elementer som pia- över huvudtaget, mest stora kända noet, vokalen og de syntetiske band som turenerar över hela värl- orkestreringene som blir trygge hav- den ingen svensk Scen att tala om. ner i en stadig forandrende omver- Finns ett par bra CD-distributörer den. Ikke alle låtene er like engasje- men jag tror dom säljer mest utom- rende, men som helhet er Superhero lands också. en fascinerende plate med et band det skal bli spennende å følge i tida Tarkus: Til slutt litt om fremtiden: som kommer. Hva er planene deres med tanke på CD-utgivelse og konsert-virksomhet? Fosfor Creation www.carptree.com Westholm: Vi har just börjat spela in nästa CD vilket nog kommer ta ett år, vi hoppas få ut den våren-05. Tyvärr har vi inga konserter plane- rade, ingen inrepeterad liveact men om intresse dyker upp så kommer vi säkerlige ta med oss “No Future Carl Westholm Orchestsra” och spela.

Tarkus nr. 28 Side 5 70-tallets USA og Canada Prog i lys av neon-natten

Arkivaren er et artikkelkonsept jeg har Bergen nå i år. Så kunne omsider de “inteta- sikk som er utarbeidet som tilskudd – eller kanskje nende” bandmedlemmene bedyre sin uskyld i det ettergi- snarere som alternativ – til Tarkus-følje- hele og slik bevare sin livsviktige rockeethos, vende bry- tongen “Viktige progband”. Ideen er å nettopp ved å tilkjennegi en aldri så liten inn- ter selve del 5 redegjøre for essensielle musikalske og vending mot prosedyren og det logiske samvirket parameteret salg/kvalitet. Et kunststykke altså, hvorfra Hank for kulturen kulturelle trekk ved ulike bølger eller sko- von Helvete tar sin festlige stokk og flosshatt og heri. Dette ler i prog-historien, oppsatt etter geogra- forlater evenementet med æren i behold. Mon tro er rockens største motsigelse; den skal på den fiske og tidsmessige markører. Jeg tillater om han endog ikke har avstedkommet et helt ene siden være farlig og utemmet, på den andre meg slik å rette oppmerksomhet mot navn nytt paradigme? Nå er det nemlig blitt tillatt for må den ut til folket. Vel, jeg har i så måte en og tradisjoner som ofte synes utelatt fra selv de slemmeste i klassen å motta offentlige gammel nyhet å melde: folket liker ikke å leve den “offisielle” fortellingen om progressiv rock, bl.a. ved å fremheve mer relative ‘viktigheter’ i det store scenariet. Nå til Mammons rike for å sammenlikne burger- fett og prisene på bagels.

Rikard A Toftesund

å er det avgjort. Vi har fått vite hva Rock virkelig er. Endelig! Enkel musikk med (elek- Strisk) gitar, (elektrisk) bass, trommer og robust sang/tekst. Pop er akkurat det samme, bare litt mer melodiøst (dvs. femi, liksom) og uten vreng, samt ikke fullt så robust sang/tekst, pluss kanskje en synth eller to. Helst ikke flere enn to, for da blir det Elektronika, i alle fall der- som der er en (fortrinnsvis virksom) laptop et eller annet sted på scenen (men ikke nødvendig- vis i lydbildet). Herlig. Alt som ikke passer her, eller i den enda mer forutbestemte paddekatego- rien Metal, havner i noe som kalles “åpen klasse”, eventuelt noe de kaller “Jazz”.

Dere gjettet riktig, det er prisutdelingstid, fol- kens! De Beste skal voteres opp på podiet. Men hva innebærer det å være best innenfor en gen- re? Jo, åpenbart at man forholder seg aller mest slavisk til floskler som vedtas og manifesteres gjennom mildest talt misforstått demokratifor- trofeer på sin status, uten at en eneste ripe kan farlig, det er derfor romantiske filmer skal ha tolkning. Marked reflekterer liksom “folkets skimtes. Turboneger er da ellers kjent for å lov- lykkelig slutt og forbrytere skal fakkes og ingen- smak”, og ymse juryer har bestemt at salgstall prise artistisk markedsfremming i sin allminne- ting i samfunnet bør endres for mye og selen bør angir kvalitet dersom objektet står i måtelig rela- lighet, selvsagt med den utslitte henvisningen til for faen sitte stramt når vi kjører berg-og-dal- sjon til helt konkrete stilkriterier. Det var m.a.o. at Sex Pistols og New York Dolls jo begge ble til bane for å bli redd (sånn på lissom). ikke nok at Turboneger lagde kritikerrost rock’- som kommersielle konstruksjoner. Dette er ikke n’roll inntil 2002, gruppen trengte litt bredere en erkjennelsesglipp, men en intellektuelt fun- I Bergen hadde vi på 80-tallet en underlig årlig kommersielt gjennomslag – hvilket de da også dert manøver med postmoderne trendtendens - tilstelning som kaltes Kronstadfestivalen. En fikk i tide for en viss forskuttert prisutdeling i igjen. Det har seg nemlig slik, at populærkultur amatør-rockemønstring som ga vinneren mulig- utelukkende kan base- het til gratis demoinnspilling og ett stk. spille- res i prinsippet om jobb i storbyen Oslo. Ved ett tilfelle (1990, om Fireballet reproduksjon, noe som ikke jeg tar feil) var et jazzlite-band blant favo- videre betyr at alle rittene, men disse nådde ikke opp, grunnet det musikalske utspill du påståtte faktum at “[...] det e jo ikkje rock!” I hører på ett eller samme øyeblikk fikk jeg følgelig bekreftet at annet plan står i gjeld rock var en stein død musikkform – kun “kultu- til hverandre. Og ren”, altså den konstruerte forestillingen om logikken tilsier derfor fenomenet, ble tilbake. at plagiater og pasti- sjer overlever seg selv, Sannheten er at rockemusikken gjennomgikk en om bare premisset helt sunn og “naturgitt” utvikling fra opphavet vedgås! Best å ikke og drøyt 25 år frem, ca. regnet til epoken 1953- skyve markedet fra 1978. År med kulturelt innhold som mange av seg, skjønner dere. oss dessverre ikke fikk oppleve, ganske enkelt Men hvorfor stiller da fordi vi var for unge eller tilmed ikke var født Turbomedlemmene seg riktig ennå. Men hvorfor trekkes vi så pasjonert uforstående til de mot det vi ikke fikk ta del i? Opplagt har det latente prisbeting- mye med emosjonelle stimuli, åndsassosiasjoner elsene, altså salgsfigu- og annet metafysisk pjatt som vedrører selve rer og relative stilkri- musikken å gjøre, men like innlysende er det terier? Jo, fordi man snakk om en kulturell identitetslengsel mellom hater å måtte medgi generasjonene. Man ivrer bakover for lettere å tap, og en rockemu- kunne definere samtiden, for på denne måten å

Side 6 Tarkus nr. 28 forme nåtid slik at fremtiden innbyr til ærefulle at rocken hadde en pulserende åndsforankring i blikk på det som da er blitt fortid. Når det kultu- den menneskelige skaperkraft. Den fulgte herav relle vesenet tenker fremover, er det ergo av hen- som en ren nødvendighet, men selvsagt var syn til hvordan representative og inneværende musikken også den gang kulturelt ansporet; den posisjoner vil oppfattes ad futurum. Omtrent musikalske utviklingen lå betinget i ungdom- sånn ville kanskje historieteoretiker og filosof mens behov for å distansere seg fra gårsdagen, Paul Ricoeur ha stilt opp sin likning, bare mye idet kapitalismens intenderte forbruksmønster bedre; historie kan først gripes om perspektivene yppet frem en markedsstrategi som krevde øye- fastlegges, men da vi konstant også DELTAR i blikkelige oppkjøp av kunstneriske nydannelser. den, øver vi press på momentene uavhengig Grits Den amerikanske sosiologen Hank Harrison, for- enhver rasjonaliserbar innforståelse med kom- fatter av et omfattende verk om kulturen rundt mende vinklinger. Turbo spiller dermed planke- tyr. På en platemesse på Rockefeller for et år til- Grateful Dead og deres samtid, reiser f.eks. meta- rock nettopp FORDI genren i seg selv for lengst bake, solgte Oddity Records Dave Kerman/5UUs’ foren om en Davids flukt fra Goliat, men en flukt har avgått ved døden, ikke av den simple grunn Abandonship med klistrelappen “Ultrasært!”. i et tempo som gjør David muskuløs og rustet til at musikken yter sansepåvirkninger. Rock’n’roll- Helt korrekt, og ære være både Oddity og Ker- likesinnet kamp mot kjempen. Harrison ser der- fenomenet, i sin dagsaktuelle variant på 50- og man for å spille med åpne kort. De av dere som med rocken som kjernepunkt i hippiebevegelsens 60-tallet, genererte kultur som i dag er utenfor tror at Groundhogs/Fleetwood Mac/Ten Years revolusjonære potensiale, og ender altså opp med rekkevidde. Men fenomenets dionysiske implika- After/Savoy Brown/Rolling Stones-fansen IKKE å statuere musikkformens rebelske natur. Det sjoner er av såpass uimotståelig valør i det rigide syntes Yes’ Close to the Edge var sær i 1972, tar interessante ved teorien er imidlertid at selve og teknokratiske konsumsamfunnet, at tilstre- nemlig skammelig feil. Jakten på den amerikan- oppdriften i musikken stilles som forutsetning; bingen av det forgangne blir en hovedmotiva- ske ekvivalenten begynner derfor på et tids- en stagnert form kan ikke ha rock-kvalitet! Iføl- sjon. Således blir kritikken også overflødig; punkt parallelt med den britiske kimen til slik ge Harrison vil således enhver genuin rockemu- dagens “rock” eier ikke teknisk art, kun kulturell musikk. sikk være progressiv i vesen. sådan. Rocken som auditivt sanseuttrykk eksis- terer ikke lenger, det handler i stedet om en 1967 bevisst iscenesetting av forestillinger som kataly- Noe eksploderte i den vestlige verden dette året. seres i en såkalt normativ mimesisprosess. Aris- Linjen høres sikkert ut som en drøvtygget frase, men faktum er at det meste plutselig viste seg å være endret i ‘67. Det var riktignok ikke da selve endringen skjedde, den tilkom som en kul- minasjon av bredere strukturbevegelser i det vestlige tenkesett med Lift aner helt fra utløpet av den industrielle revolu- sjon, men det var i ‘67 , , juni ‘67: brødrene The- man for alvor innså lin fra The Psychedelic Shop, medlemmer av dimensjonen og resulta- anarko-altruistklubben Diggers og frikommunen tene av omveltningen. Family Dogg proklamerer Kjærlighetssommeren. Der hadde oppstått en Sted: Deadhuset på Haightstreet. Dette markerte brist, eller kanskje mer det virkelige startskuddet for Flower Power men et krater, i den kulturel- opphøret av den originale beat/bohemstrøm- le enhetsidé som ningen, og langs Ashburystreet drog man en lik- gjennom hele det 20. kiste fylt med freakrekvisita – det var “Night of århundre ble forfektet the Death of ”. Derimot inntok nærmere Hampton Grease Band fra offisielt hold i USA, 50,000 fjortiser Haight-Ashburystrøket i løpet av og bildet av en sluttet juli, og bydelen ble et motvillig utstillingsvindu toteles påstod at dette var positivt, og at det til- nasjonsbygning med kjødelige idealer i grunn- for den rare nye trenden. Turistbussene tilføyde førte en slags kontinuitetsfornemmelse mellom lovsfedrenes moralske patos sto for fall. I dag området til reiseruten, George Harrison og kona generasjonene som var maktpåliggende for hevder en rekke teoretikere, eksempelvis Chom- dro på pilegrimsferd dit, “Hippie” ble kåret til balansegangen i det sosiale maskineriet - om sky og Baudrillard, at det moderne amerikanske månedens navn i Time Magazine. Heri avfødtes aldri så falsk i substansen. Dessverre fører hele vrengebildet eller tvangsforestillingen av at dette denne forskyvningen til at noe sånt som progres- som sådan var et kommersielt fenomen like fra siv rock blir en umulighet. Happy The Man begynnelsen, at der ikke fantes en ordentlig kul- turell “essens” å skulle fatte, at hippier var dum- Konklusjonen på dette resonnementet er at me og naive og kjedelige og kjønnsløse og ufarli- begrepene kun eksisterer i kraft av deres inne- ge, og at de artistene vi tross alt bare MÅ like værende og aktuelle betydning. Hva man måtte fordi vi alle rimeligvis drar på arvegods av noen ha ment med musikktypen rock’n’roll i det her- sort - som Zappa/Mothers, Velvet Underground, rens år 1964, får ikke uunngåelig utslag på den MC5 og (det talentløse, musikalsk gørrkjedelige lesningen vi legger til grunn i dag – utover den og i samtiden ubetydelige) Iggy & the Stooges - kulturelle fortegnelsen. Og hva som eventuelt ikke egentlig var en del av virvaret. Denne illu- kan ha vært det estetiske alibiet og de kunstne- sjonen ble et hovedanliggende for punken ti år riske føringene for utøvere/tilhengere av pro- senere; angrepsmålet, “Hippie”, var en forkledd gressiv rock 1970-80, blir aldeles irrelevant for markedsrøst som hadde forledet hele rockutvik- dagens dom over prosjektet. Det kulturelle para- lingen opp til ‘76/’77, nå skulle den gjendrives meteret den gang tillot teknisk-analytiske til- og røskes ut med roten. Og i 2004 skal triumfen nærminger til populærmusikk, i dag passer rett altså konsolideres på bekostning av enhver sann- og slett verken rock eller progrock inn i denne synlig eller mulig videreføring av struktur, kategorien. Stilene blir fritt vilt for klisjérytter- mennesket (dvs. post-kaldkrig) befinner seg i en sonikk og attityd, tre utslagsgivende komponen- ne. materiell vs. åndelig driftssyklus med dialektiske ter i rocken. funksjonsrammer, oppstått gjennom erkjennelsen Jeg polemiserer, forsøksvis. Atter. Men med hen- av nettopp bruddet mellom realkultur og kon- I realiteten var store deler av den amerikanske sikt. Amerikansk progressiv rock har nemlig vært struert eller kunstig tradisjon. Med fokus på ung- psykedeliske vestkystrocken regelrett nihilistisk, hevdet å ikke eksistere, da som nå. Dette er feil. domsgenerasjonen fra midten til enden av 1960- både i lyd, retorikk og budskap. Gjennom sin En gang i historien medførte saktens begrepsbru- årene, spiller rockemusikken en særdeles stor rol- grunnleggende uforutsigbarhet og uklare virke- ken en semantisk konsekvens som trykket på le når skillelinjene skal utplasseres. Sammenlig- lighetsformidling, lyrikkens udefinerbare moral- våre virkelighetsbilder; progressiv rock var rock ner vi eksempelvis musikk fra 1965 og 1968, vil kodeks og det ofte mentalt ubestemmelige stem- med progressiv egenskap. Den var ny eller anner- overgangen i hørselsinntrykket slå ned umiddel- ningsleiet, fornektet den på mange måter hele ledes, avvikende, sær og full av undring og even- bart - verden var ny! Dette bekrefter teorien om storsamfunnets ryddige verdiregister; den repre-

Tarkus nr. 28 Side 7 senterte det iverksatte kaos. Og på et tidspunkt emblemet ikke bare gjelder overpreg og “atmo- ten David Lindley og den tyrkisk-fødte sangeren kunne den synes altomgripende; kjøpekanalene sfære” men den formale struktureringen av styk- Saul Feldthouse i rekkene, og deres etnisk influ- og dagliglivet var gjennomsyret [pardon the ket. Et mindre kjent SF-band, Mad River, brukte erte syre-bluesrock bragte eklektiske perler som pun!] av fargesprakende meddelelser, akademia, på sitt eponyme førstealbum tre gitarister med Seven Ate Sweet fra tredjeplaten Incredible! Kalei- media og det institusjonaliserte kunstlivet ble hver sin lydbildestilling, for å frembringe en doscope, sluppet sent ‘68. Bandet Spirit ble profi- bergtatt. Og ungdomsspråket, tonene, sto i sen- komprimert tekstur som ofte krevde notasjoner. lert ved at trommeslageren Ed Cassidy ikke bare trum. Låten War Goes On varer i nærmere 13 minutter var stefar til gitaristen Randy California (som og er en av periodens absolutt mest innfløkte hadde spilt med den unge og ukjente Jimi Hen- Jefferson Airplane var kvintessensen av SF-roc- rock-komposisjoner, en opplagt forløper til den drix), men at han hadde fartstid med flere kon- ken, ikke fordi bandet var best men grunnet inn- strenge skrivepraksis Captain Beefheart introdu- stellasjoner ledet av ingen ringere enn Theloni- holdsrikdommen i lyd og tekst. Røttene lå i folk-, serte året etter. Gruppen Frumious Bandersnatch ous Monk. Spirits pianist John Locke hadde dess- blues- og jugbandmusikk, men sommeren ‘67 (ja, disse bandene kunne det med å velge artige uten konservatoriebakgrunn, og gruppens fire fikk gruppen sitt gjennomslag med Somebody to tituleringer) fikk aldri utgitt noen LP i sin leve- første plater (fra januar ‘68 til juni ‘70) er klas- Love og White Rabbit, førstnevnte en bitter kri- tid og har blitt stående som “The lost gem of siske dømer på en pur-amerikansk proto-progres- tikk av konsummenneskets selvforskyldte isola- SF”, men arkivmateriale (utgitt på samlealbumet siv rock. Det samme må nok sies om Iron Butter- sjon, mens Rabbit var en fremstilling av LSD- Golden Sons of Libra, 2002) avslører musikernes flys kanoniske In-A-Gadda-Da-Vida, den 17 opplevelser med motiver fra Alice In Wonderland hang til å bryte tvert med konvensjon hva både minutter lange monotonitiraden av “symfoniske” som bakteppe. Låten var ulik alt annet som had- instrumental og kompositorisk standard angikk gitar- og orgelriff som skapte jordskjelv i LA-roc- de opptatt plass på salgsbarometrene i USA, (to av medlemmene dukket senere opp i Santana ken sommeren ‘68. HP Lovecrafts andre LP inkor- og originalutgaven av porerte en strykekvartett, fire moog-synthesi- Journey). Samtlige av zere, audiogeneratorer og tonnevis med tekniske nevnte artister delte på hjelpemidler, og huskes i tillegg for å være den den ene siden dragningen første platen der alle involverte (musikere, pro- mot endeløs jamming, på dusent og studiomannskap, coverdesignere, men den andre evnen til å formodentlig ikke strykekvartetten) var i LSD-rus arrangere etter atskillig under innspilling - som et “eksperiment”, selv- mer formelle retningslinjer følgelig. Et flott og svermerisk album! Sanger/ enn britiske samtidige, det sangskriveren utga med gruppen være seg , Traf- Earth Opera en samling teatralske og dramatiske fic, Procol Harum, Moody låter med utvidet instrumentering og bitende Blues eller The Nice. samfunnssatiriske tekster, på debutplaten med samme navn. Det mest legendariske av alle LA- Som de fleste sikkert vet, band var likevel Love. På mesterverket Forever var kulturforskjellen stor Changes, som jeg fremdeles anser som en av his- mellom SF-psykedeliaen og toriens beste pop/rock-utgivelser, skapte gruppe- Los Angeles. Man fikk aldri lederen Arthur Lee og produsenten Bruce Bot- Harmonium et sørlig motsvar til “The nick et auditivt kosmos som ingen noensinne SF-sound”. Det største skil- hadde kommet i nærheten av tidligere; låtene er let gikk på fraværet av varsomt arrangert etter prinsipper som sokner ispedd meksikansk-infiltrerte og peyotedun- integrerte miljøer i LA; man manglet en scene mer til orkestral kunstmusikk enn pop, og vek- stende harmoniseringer over en rumlende bolero- der de utøvende aktørene – musikere, tilhørere, ten legges på akustiske stemmeledd oppstilt mot rytme. Dette var langt mer ekstremt enn Beach promotere, studioansatte – samhandlet om akti- en nøye innarbeidet strykeseksjon. Noe av det Boys’ nybrott fra året før (Pet Sounds og Good viteten. I stedet var all konsertvirksomhet, mest interessante med LPen, er at den påfallende Vibrations-singlen fra oktober ‘66), idet Airplane radiodrift, salgs- og bransjeforhandling prisgitt nok vakte langt større oppmerksomhet i med White Rabbit strakte seg fra den artistiske et strikt forretningsargument. I SF handlet det enn hjemme i USA. sfæren og søkte en fysisk påvirkning av lytteren. stort sett om Men dette kunne bandet kun gjøre gjennom kultur (en av låtens musikalske formuttrykk, ikke ved lyrikk årsakene til at alene. I desember slapp gruppen sin tredje LP, mengder av After Bathing at Baxter’s, hvor slagerfaktoren artister ikke uteblir og alt later til å handle om fremkalling av debuterte før synsforstyrrelser. Dette påviser en viss holdning; langt inn i Airplane følte null trang til å gjenskape sukses- karrieren, var sen, eller var det tvert imot en utprøving av at man anså mottagelsesevnen i de store masser? I flere av kontraktpre- sangene på platen eksperimentes der med takt- missene som og rytmefigurer, skalabrytninger, temavariasjo- altfor kom- ner, dekonstruering av ostinater og fri improvisa- mersielle), i sjon. I forsiktig omskrift var dette amerikansk LA dreide det progressiv rock på sitt ferskeste. seg om mar- ked. Politisk 1968 sett var nok Nå inntraff det meste av musikalsk spenning på dette å regne SF-scenen. Grateful Dead-bassisten Phil Lesh, som reaksjo- med en basisgrad i trompet fra musikkakademiet nært, men i Berkeley, hyrte inn studiekameraten Tom Con- retrospektivt stanten (som hadde fremført sin første symfoni blir det rime- med SF Philharmonic Orchestra 16 år gammel) for lig å under- å spille tangenter og håndtere magnetiske lyd- streke at dis- Pavlov’s Dog bånd. På Deads Anthem of the Sun finner du se lastene totalt nyskapende musique-concréte (We Leave ikke uteluk- the Castle), stram komposisjon og orkestrerte kende fikk negative følger. Fordi mogulene hadde Tre andre merkverdige plateslipp dette året var instrumentstemmer (New Potato Caboose), cut- liten peiling på de motkulturelle trendene, ble New York-baserte Vanilla Fudges andre album The up-kollasjer, fritt improviserte forløp og avansert det opp til lobbyister fra grunnplanet, som regel Beat Goes On, of Americas (USA) studiomanipulering. I april ‘68 lanserte Quicksil- de enkeltstående venyene, å fremme lovende pro- debutskive og The Nazz’ LP Nazz Nazz. Fudge ver Messenger Service sin debutskive, i dag en spekter. Dette fordret dog betydelig kjøpslåing hadde et ekstatisk men oppstykket sound dreid evig rock-klassiker og viden omtalt som arkety- med lokale klubbaroner, og mange av de mest omkring Mark Steins Hammondorgel, og fikk sitt pen på det etter hvert så uglesette tvillinggitar- relevante navnene fra LA-scenen fremviste en gjennombrudd året før med en drastisk omar- soundet (selv om Cipollina og Duncan hadde full- mer sangbasert og “vanntett” musikalsk visjon rangert versjon av The Supremes’ You Keep Me stendig motstridende spillestil). Albumet avslut- (Clear Light, Buffalo Springfield, Peanut Butter Hanging On, en av talløse forvridde coverlåter tes med den 12 minutter lange suiten The Fool, Conspiracy, osv). Der var likevel et gruppen tok for seg. På The Beat-albumet forsøk- som etter mitt skjønn må være blant de aller tid- utvalg grupper som hevet seg med henblikk på te bandet dog å gjenfortelle flere tiår med ligste eksemplene på en symfonisk rock der formforsøk. Kaleidoscope hadde folk som gitaris- musikkutvikling via et strukturkonsept som

Side 8 Tarkus nr. 28 banket det på døren til Keith Emerson. Utenfor n’roll”), må søkelyset rettes mot den semantiske sto Hendrix-batteristen Mitch Mitchell ilag med rekkevidden i fortegnelser som “avantgardistisk” et par av sine gorillalivvakter. Han hadde møtt og “progressiv”. Disse gruppene tar i så måte sin opp for å overtale Keith til ikke å danne sitt naturlige plass ved siden av mer ordinære kandi- bebudede nye band med sjefen Jimi – det ville dater som dem nevnt i forrige avsnitt. nemlig innebære at Mitch selv ble arbeidsledig. Skitt au, det ble ikke noe Hendrix-Emerson, men Hva så med c)-klassen? Vel, denne innbefattet ELP (og The Nices tidligere turnéfølge King Crim- vidgjetne storheter som Journey, Styx og Kansas, son) gjorde like fullt et momentant innrykk på rockorkestre som havner i et slags stilvakuum om det amerikanske rockmarkedet som for alltid vi skal relatere uvilkårlig til de trivielle kriteri- skulle forandre utsiktene for en viderebygging av ene. Derav gjør jeg heller det motsatte og viser nyvinningene man selv hadde prestert i USA. til Jacobs fine artikler om denne musikken i Tar- Starcastle Amerikansk 70-tallsprog fikk liksom tre hender kus nr. 23, 24 og 26. Det er på det rene at flere med sprikende fingre, a) den brit-influerte sym- av bandene i denne klassen, i kontrast til de to langt på vei utleverte den montasjeteknikken foniske rockstilen, b) en mer eksperimentell gren andre, innbragte gedigne salgsfigurer. Dette kan f.eks. The Residents skulle bli beryktet for. Her som overførte 60-tallets nyfikne og ofte anarkis- ha forårsaket en feiltydning av at stilen i det all- er vaudeville, swing, marsj- og storbandsmusikk, tiske holdning til samtiden og øvde sitt beste for menne var mer vellykket; en bør heller ta i ballroom-vokaljazz, elektronisk, pop etc., og om å pløye ny mark, og c) den utadvendte pop- betraktning den sannsynligvis gigantiske fore- ikke tonene alltid er like velklingende, hersker strømmen som blandet de mykeste appellaspek- komsten av slike grupper. Kvalitative holdepunk- der liten tvil om at tiltaket i seg selv virket tene ved a) med den kreative iveren fra b), for så ter for de uinnvidde kan likevel være Ambrosia, høyst inspirerende på senere amerikanske å lande på en helt egen nasjonal plattform - den Pavlov’s Dog og Utopia, glatte og svulstige i utskudd. USA var et avantgarde-popband anført såkalte AOR eller Midwest-sounden. I tillegg til noens ører men unektelig av verdi for begreps- av den komponistutdannede radikaleren Joseph disse klassene må nevnes noen få anomalier som forståelsen. Byrd, og på gruppens eneste LP, sluppet mars stort sett har vært regnet til andre typer (jazz, ‘68, brukes audiogeneratorer, overstyrt cembalo i fusion, folk m.m.) Men hvorfor har inntrykket av progressiv USA- rollen som og vrengt fele i stedet for el- rock som ikkeeksisterende fått såpass med opp- gitar, pluss den himmelske sangstemmen til jazz- Av a)-klassen fantes der sannsynligvis hundrevis slutning? Trolig har det mest med historiebe- vokalisten Dorothy Moskowitz. Utkommet er en av oppkomlinger som aldri nådde noen vei; dette kjennelser av stilkriterier å gjøre, men dette dek- fascinerende, hypnotisk og melodisk musikk som ker ikke over det faktum at helstøpte amerikan- foregriper Portishead og Stereolab med 25 år! ske progband som Ethos, Starcastle, Fireballet og Bak dem fulgte flere originale, elektronisk orien- Happy the Man aldri merket snurten av den med- terte navn som Fifty Foot Hose, Silver Apples og gangen engelske slektninger gjennomlevde. To White Noise. Nazz var et britpop-influert band forklaringer som duger, går på tidsrammen og (navnet var lånt fra en småpsykedelisk Yardbirds- den estetiske dimensjonen. Mange lovende grup- låt) dannet av den unge men særs kyndige gita- per syslet først med blues, pop eller hard rock, risten/arrangøren/produsenten Todd Rundgren. og behøvde et år eller to på å innøve de nye Nazz Nazz, deres LP nr. 2 (sluppet sent ‘68), impulsene etter at ELP og Yes var oppdaget i USA avsluttes med den 11 minutter lange A Beautiful under sin kommersielle blomstringstid 1972-75. Song, et stykke symfonisk pop-rock med uvanli- Eller kanskje ble man rammet av den internasjo- ge modulasjoner og taktbrudd, og med vokalhar- nale tilstrammingen av vinylmarkedet som kom i monier som tok Brian Wilson og co. ett skritt kjølvannet av petroleumskrisen i ‘72/73, hvorpå videre. Tuxedomoon platebransjen ikke akkurat valgte å prioritere “ytterliggående” musikktyper. Uansett entret 1969 var musikk som ene og alene fikk kommersielt man scenen på et stadium der progressiv rock I historieberetningen om progressiv rock, inngår gjennomslag i kraft av sitt britisk-identifiserte syntes temmelig utdatert. Med hold i sine mar- gjerne ‘69 som året da stilen fant sin “ordentli- skinn (ELP, KC, Yes, JTull og i noen utstrekning xistisk-analytiske grep antyder filosofiprofessor ge” fasong. Men nå er jo nettopp uteblivelsen av GGiant, fra 1975 også Genesis). Navn som Ear- og progideolog Bill Martin på sin side en spesielt en slik definert form blant mine hovedanliggen- thrise, OHO, Yezda Urfa, Chakra, Mirthrandir, finurlig årsak (i boken Listening to the Future: der i denne artikkelen, og derfor blir det kanskje October, Quill, Pentwater, Lift, Harlequin Mass, the Time of , 1998); det ameri- litt fåfengt å skulle presentere noe som “avgjort Albatross, Flight, The Load, Intrusion, Leviathan, kanske publikums knefall for en særbritisk arts- prog”. Like fullt er der en håndfull amerikanske Easter Island, Universe, Cathedral, Atlantis Phil- form anskueliggjorde ytterpunktet av den kul- ‘69-utgivelser som man fornødent må notere seg harmonic, Polyphony m.m. faller ikke akkurat tureskapismen som levde videre i forlengelse av for å skjønne at trykkanalene ikke gikk ensidig ned mellom kjendisstolene, men samtlige fikk i 60-årene, og eventuelle amerikanske tilskudd ble fra England til USA men faktisk også motsatt vei. det minste utgitt deler av sitt arbeid. En tilsyne- derfor ikke regnet som “autentiske”. En kultur i Blant de mer kjente finner vi naturligvis Santana latende uendelig rekke andre navn, som Arabes- oppbrudd etter intense patriotiske propaganda- og Crosby, Stills & Nash. Begge stilte ny terskel que, Hands, Axcraft, Infinity, Carnegie, Maelst- kampanjer, Vietnamkrig, Watergate-skandale og for sammensetning av ensembledynamikk og rom, Glass, Everyhead og Intra rakk aldri over vedvarende gnisninger mellom minoriteter og vokaldeling på sine respektive debutplater (selv gesimsen og har kun blitt gjenstand for en viss generasjoner, la fluktrutene åpne. For så vidt er om Santanas følgende par album var kvalitativt minimal andakt nå i ettertid. det helt elementært å ha denne musikkens overlegne den første), noe som fikk tydelige appelgruppe i mente; progressiv rock var uom- ringvirkninger over Atlanteren. Men de tre mest Går vi til b)-klassen, blir det på nytt snakk om tvistelig et hvitt og pseudomaskulint middelklas- interessante slippene kom fra mer obskure kan- definisjonsspørsmål. Etter mitt syn utgjorde band seanliggende. ter. Seatrain hadde utspring i Boston og Chicago med erklært arv fra banebrytende 60-tallsartister (bl.a. fra legendariske Blues Project), men relo- som Zappa/Mothers, Beefheart, USA, Fugs, Velvet Og så Canada, da... helt til slutt kaliserte til SF og lagde sin første plate på tam- Underground og Silver Apples (The Residents, Lengre nord kan inndelingen gjøres i to hovedbå- pen av ‘68. Komplisert og virtuos rockemusikk i Beaver & Krause, Pere Ubu, MX-80 Sound, Tuxe- ser, etter Québec- og Ontarioprovinsen, med hhv. gjeld til både klassisk, jazz og folk, denne skiven domoon, The Red Crayola, Tonto’s Expanding Montreal og Toronto som kraftsentre. Nå blir det- er blant de bortglemte USA-juvelene. Et annet Head Band, Chrome, Mother Mallard) en bølge av te selvfølgelig utpreget subjektivt, men jeg har seriøst SF-band var It’s A Beautiful Day, kjenne- alternativ moty- tegnet ved det dyktige felespillet til den forhen- telse som på mer værende konsertfiolinisten David LaFlamme og enn ett vis tilsvar- sangeren Pattie Santos. Gruppens klassisk-påvir- te radikale britiske kede harmonikk fremgår fullkomment av første- og tyske band fra LPen It’s A Beautiful Day (februar ‘69), en plate samme tid. Skal en med uvurderlig betydning for senere europeiske unngå eller avstå progband som Earth & Fire, Curved Air, Circus fra den destruktive 2000 og Affinity. Omtrent samtidig offentliggjor- innsnevringen av de gruppen Touch det som skulle bli deres eneste historiebekjennelse album. I likhet med Seatrain var dette noe i ret- som ligger bak ning av en “komplett” progressiv sound. enhver “riktighets- oppfatning” av 1970 osv. stilkriterier (jfr. I tumultene rundt oppløsningen av The Nice, Turbonegers “rock’- Yezda Urfa

Tarkus nr. 28 Side 9 til gode å komme over et eneste Ontarioband Conventum (Canada/Quebec) Grits som gikk noen av de fenomenale Québec-grup- Arnested for herrene Rene Høyt anerkjent i hjemtrak- pene i næringen. Muligens var der en språklig Lussier, Andre Duchesne og tene rundt Washington DC, faktor, både som ekspressiv gest i musikken og Jean-Pierre Bouchard, et med en blanding av hjerte- som et mer kulturdeterminert poeng, der går da gitarbasert (fire stk.!) følte poplåter og gjennom- ellers en bratt politisk kløft mellom provinsene ensemble som skapte nyde- komponert instrumental- som farger de fleste felt av samfunnet. Nesten lige, dog svært avanserte prog. Bandets harmonikk var alle Québec-artistene ordla seg på fransk og de harmoniske broderier i et informert av både moderne speilet den utenlandske innflytelsen i tråd med nesten RIO-aktig lydland- jazz, amerikansk folketone et lokalt markedsbilde (Gentle Giants største lyk- skap. Gjenoppstod på 80-tallet som Les Quatre og nyere klassisk musikk. Steve Feigenbaum, man- ke var å finne nettopp her!). Likevel var det fra Guitaristes de L’Apocalypso-Bar. nen bak nåtidens viktigste proglabel (Cuneiform), Ontario berømthetene sprang ut, Saga, Rush, tilskriver Grits hovedæren for sin utvidede musikk- Symphonic Slam, Triumph og dess like. Forhå- Anbefalt: A L’Affut D’Un Complot (1977) interesse; han var en personlig venn av keyboar- pentligvis kan oppdatert historieskriving og disten Rick Barse, som døde av kreft i 2002. tilbakeskuende CD-slipp bøte litt på denne ska- den. Dixie Dregs Anbefalt: Rare Birds (1997; innsp. ‘76) Steve Morses fusionband. Alt materialet under skal være mulig å oppspore Skilte seg fra de fleste på i digitalt format, om ikke akkurat hos Platekom- dette feltet, ved sin flørt Gypsy paniet. I noen tilfeller er det uheldigvis tale om med diverse roots-musikk Protoprog med til dels lange oppussede avspillinger fra vinylskiver. Dollartegn (C&W, bluegrass etc). låter og storstilte arrange- hører med. menter. Pionerer som bidrar til å bevise at der fantes mengder av kloke hoder selv Anbefalt: Freefall (1976) før den britiske proginvasjo- Ambrosia $ nen. Som så mange andre slike artister gikk gruppen Et Cetera $ (Canada/Québec) etter hvert hen og ble et rent AOR-tiltak. Deres eneste plate er et absolutt must for GGiant- Anbefalt: Gypsy (1970) fans, da denne ventelig er den ypperste av alle GG- disiplene fra Québec-scenen. Hampton Grease Band Raffinerte arrangementer i Dette albumet er fabelaktig. En av mine yndlinger fra 70-tallets USA, et per- et tett stilet men likevel HGB (må ikke forveksles med feksjonistband med røtter i musikken til Surf’s Up- svalt lydbilde, prydet med Joe Cockers Grease Band) æra Beach Boys, Van Dyke Parks, Steely Dan, både mannlig og kvinnelig vokal (på fransk), obli- hadde søkt å få utgitt musikk i Zappa og Yes. Ekstremt ambisiøs, symfonisk gatorisk clavinet og merkbare jazzislett. lengre tid da Columbia, sultne sofistpop med innslag av de fleste tenkelige på en ordentlig storsuksess fra genre, senere med mindre interessant AOR. Anbefalt: Et Cetera (1976) den merkelige undergrunnen, endelig signerte kvintetten på Anbefalt: Ambrosia (1975) etteråret 1970. Music to Eat ble den største salg- Somewhere I’ve Never Travelled (1976) Ethos skatastrofen i kompaniets historie, et dobbeltalbum dominert av låter som helst varte i 20 minutter og besto av ville improvisasjoner og styrtende ensem- Babylon blespill, med tekster hentet fra bl.a. et leksikon, et Florida-gruppe med forbilde atlas og baksiden av en sprayboks. Det sier seg selv i den teatralske Genesis- og at Columbia ikke skjønte hvilket band det var snakk VdGG-modellen. Meget melo- om; markedsføringen var da også tilsvarende slett diøst og medrivende, ofte etter plateslippet, f.eks. måtte man som regel opp- regnet blant det beste innen spore LPen i seksjonene over “Comedy, Song & amerikansk symfonisk prog. Disse ble spådd en langvarig karriere i amerikansk Dance” i musikkforretningene! Gruppen var påvirket musikkliv (Rolling Stone Magazine skal angivelig av Zappa og Beefheart, og hadde det gnistrende ha elsket Ethos). Dessverre gjentok den velkjente gitarspillet til Glenn Phillips som fremste varemerke. Anbefalt: Babylon (1978) historien seg, og tiden gikk fra dem. Men gruppen øvde trykk på symfoniske undergrunnsband i USA, Anbefalt: Music To Eat (1971) eksempelvis Cathedral og Surprise, og har blitt Captain Beefheart $ stående som et av de mest lovende i sitt slag fra Trenger knapt kommentar; perioden. Musikken trakk veksler på KC og Hands $ snudde opp-ned på det Genesis. Kanskje det aller mest kriti- meste man forbandt med kerroste arkivmaterialet som rockemusikk. Anbefalt: Ardour (1976) har blitt luket frem fra 70- Open Up (1977) tallets hyllestøv, et formi- dabelt band med broket besetning som aldri fikk Fireballet sluppet noe i sin opprinneli- Anbefalt: Lick My Decals Off, Baby (1970) Første-LPen inneholder bla. ge levetid (gruppen er gjenopplivet nå). Hands Shiny Beast (1978) en selvsnekret versjon av takker KC, Yes, JTull, GGiant og Zappa i omslags- Mussorgskijs verk, og er pro- folderen på CDen. Alle elementene høres i musik- dusert av Ian McDonald ken deres, men her er like fullt masser av varia- Cathedral (KC). Gøyalt og meget bra sjon og karakterstyrke. Platen gikk upåaktet hen i spilt, men ikke akkurat det ‘78, men står i dag som en mest aktverdige påfunnet Anbefalt: Hands (1996; innsp. ‘76-’78) av de bedre symfoniske sett med dagens kunstneris- progskivene fra datidens ke øyne. På andreskiven brukes strykere og blåsere USA. Dramatisk og mektig for å frembringe en mye glattere symfopop-lyd, Happy the Man $ musikk, velprodusert og tydelig inspirert av Ambrosia. Selv om sistnevnte prikkfritt fremført, selv om album er mer ujevnt, er der en intelligens i deler den noe ustødige vokalen av materialet som i mine ører langt overgår debu- trekker litt ned i mine ører. KC, Yes og Genesis ten! satt merker i dem. Anbefalt: Night on Bald Mountain (1975) Anbefalt: Stained Glass Stories (1978) Two, Too (1977)

Side 10 Tarkus nr. 28 Selv om samtiden i noen grad visste å verdsette Maneige (Canada/Quebec) dem (i hvert fall på østkysten av USA), forble HtM Min «øde-øy» plate et utpreget kultband. Det ryktes faktisk at disko- grafien deres solgte bedre på 90-tallet enn den gang, og gruppen har vært gjenforent ved et par anledninger – dessverre uten tangentmesteren . HtM spilte symfonisk rock med markant jazzbrodd, og har vært skoledannende med dette soundet. Det eneste progbandet jeg kjenner til hvor samtlige Anbefalt: Happy the Man (1977) medlemmer hadde musikkutdannelse (gruppen ble til Crafty Hands (1978) ved konservatoriet i Montreal). Merker av såkalt kammerrock i det tidligste stoffet, med vekt på akustisk instrumentering (piano, fløyte, saksofon, Harmonium $ (Canada/Quebec) stemt slagverk) og kun unntaksvis med vokal (på Les Porches). I likhet med andre Québec-grupper hadde Maneige lyttet tett til Gentle Giant, men hadde mer av en seriøs klassisk aura over seg. Fine plater. Hamadryad Anbefalt: Live Montreal 1974/75 (1998) Conservation of Mass (2001) Les Porches de Notre-Dame (1976) Av og til så kommer det et oppsiktsvekkende Ni Vent... Ni Nouvelle (1977) debutalbum, og deretter langt dårligere oppføl- ger, eller ingen oppfølger. Yezda Urfa med Kanskje det mest fremgangsrike progressive pro- nydelige Sacred Baboon er et eksempel på sist- sjektet i Québec, med forbausende høye salgstall. Mirthrandir nevnte. Hvor Kanadiske Hamadryad går vet jeg Nyanser av Genesis og Gentle Giant, men så Helt ukjent, inntil Greg ikke. Det jeg vet er at deres debut-CD avgjort med egen personlighet. Oppfinnsom og Walkers selskap Syn-Phonic Conservation Of Mass som ble sluppet på Unicorn Record i 2001, var en utgivelse jeg høyst overbevisende samhandling mellom mello- gjenutga For You 20 år hadde tatt med meg på en øde øy. Den har tron og 12-strengere, men knapt et trommesett i senere. Møysomt utarbeidet absolutt alt et ”Proghead” kan ønske seg. Var sikte. Klassiske skiver. symfonisk-progressiv rock bare måtelig imponert ved første gangs med enkelte hint til GGiant gjennomhøring. La den til side en stund, men Anbefalt: Les Cinq Saisons (1975) og Yes. tok den så frem igjen. Da var jeg fanget, og L’Heptade D’Harmonium (1977) den har siden ikke vært ute av spilleren min. Anbefalt: For You the Old Women (1976) Nå skal det tillegges her at jeg har et magasin med plass til fem CD-er. At den har bosatt seg i spilleren er et kvalitetsstempel, da jeg er en Jasper Wrath rastløs sjel stadig på jakt etter ny og spen- Slapp en bra LP med psyke- Morse Code (Canada/Quebec) nende musikk. delisk protoprog (litt i Begynte som popgruppe Det er et enormt vell av stilarter, noe som Sugarloaf- og Santana-land) med navnet Morse Code ofte gjør at en CD blir uten sammenheng. En i 1971, men befant seg Transmission, forsøkte seg underliggende stil avverger denne faren her, og etter hvert i gråsonen ml. deretter på mer typisk prog- skaper et helstøpt kjempealbum. Åpningen kløktig symfonisk rock og rock. Også her en viss Eternal Loop, en 49 sekunders deilig støyende klisne AOR-ballader. På sitt GGiant-gjeld, men ikke så tape loop .Denne følges opp av Amora Demonis som er en prog-metall låt, men med psykede- beste hadde bandet åpen- fremtredende som hos f.eks. lisk citar, noe som gir en indikasjon om hva bare fellestrekk med Ethos. Maneige, Et Cetera eller som følger. De fire påfølgende sporene flyter Pollen. Gruppen var blant hovedreferansene for et sammen til et slags egen konsept. Gjerne en Anbefalt: Anthology 1969-76 (1997) senere kanadisk band, Ontario-baserte True Myth. slags russisk dokke i dokke konsept. Starter med et al cappella stykke på 23 sekunder som Anbefalt: Procréation (1976) heter Carved In Rust, med klare hint til Gentle Kansas Giant eller Echolyn. Denne glir smygende over i Still They Laugh part 1. En dash av Flower Kings kan anes i dette sporet, som beste kan Mu oppsummeres som psykedelisk. Neste ut er The Kvartetten til den utenom- Second Round, som starter med nydelig jordisk talentfulle sanger/ Hammondorgel, for så å alternere mellom sangskriveren Merrell metallisk raspende gitar, og Echolyn-vokal. Fankhauser. Mu kunne skilte Siste del av dette konseptet er Still They Laugh. m. bl.a. gitaristen/saksofo- Her blir det rimelig psykedelisk, og den gli- nisten Jeff Cotton (aka trende avslutningen får en til å lure på om en USAs mest vellykkede semi-progband (Livgren og Antennae Jimmy Semens), har fått i seg noen sentralstimulerende midler! Velger å avslutte den mer inngående beskri- Walsh slapp aldri heavyrock- og pop-aspirasjone- som hadde gjort sitt for å velse av enkeltlåter her. Som nevnt har denne ne). Alle platene t.o.m. Point of Know Return (‘78) omdefinere rock med sin innsats på Captain utgivelsen absolutt alt for et ”proghead”. Det er inneholder stilige øyeblikk, men har også mang- Beefhearts Trout Mask Replica (etter først å ha masse luftig , foldige kilder til frustrasjon. Proto-Kaw var blitt oppdaget mens han imiterte spurver i en pirrende basspilling, Livgrens opprinnelige Kansas-konstellasjon, hvor busk, ikledd kjole). Nå var det heller tale om en Canterbury partier, spen- eksperimenter med form og harmonikk sto mer på personlig slags melodiøs bluesrock med progressive nende gitarsoli som kan dagsorden. vibrasjoner, sterkt preget av bl.a. cajunmusikk og høres ut som Allan bandets meditative hippietilværelse. Mu tok siden Holdsworth spiller speedmetal. På Anbefalt: Proto-Kaw – Early Recordings from opphold på Maui (Hawaii), hvor Fankhauser & co. kuttet The Second Kansas 1971-73 (2002) drev en papayaplantasje for å finansiere musikkar- Coming er det vokal og Song for America (1975) rieren. En av mine favorittplater fra periodens USA. gitar som har hentet mange Leftoverture (1977) elementer fra folkprog. Dette er Anbefalt: Mu (1971) et utrolig album, som jeg bare må anbefale på det varmeste. Og tro Lift meg, jeg har hørt mange album Smått berømt album med The Muffins $ opp gjennom årene. Er det noe på denne CD-en du ikke blir distinkt låtmateriale og mye like henrykt over, så flott Hammond og mello- bare vent litt, og tron-spill. Helling mot Yes noe nytt og og Genesis. spennende duk- ker snart opp. Ulf Backstrøm

Anbefalt: Caverns of Your Brain (1977)

Tarkus nr. 28 Side 11 Kritikerne har alltid beundret dem. Muffins spilte og overstyrt gitar, med god vokal. Klar gjeld til opp og ned på østkysten, og oppnådde stort ry ELP. med sin fusjon av eksperimentell jazz og rock. E-Mail: [email protected] • Tlf:712 76 932 Innfløkt og impulsiv på en og samme tid, musik- Anbefalt: Without Introduction (1972) progrock.no er en videreføring av Oddity Music. ken forente Zappa-, Weather Report-, Soft Oddity finnes ikke lenger - Machine- og Magma-inntrykk i en nedstrippet men det gjør progrock.no!! ensembleenhet. Gruppen sto for noen av de stør- Ram CD NYHETER ste instrumentale enkeltprestasjonene innen US- Høres innimellom ut som en prog, og markerte det nærmeste amerikanske videreføring av ideene til Anekdoten Nucleus (Remasteret) 179,00 berøringspunkt med den ellers eksklusivt euro- raffinerte 60-tallsband som Ahvak Ahvak 179,00 peiske RIO-bevegelsen. Earth Opera og Seatrain, Aunt Mary Aunt Mary 129,00 Aunt Mary Live reunion 129,00 men har også paralleller til Bone uses wrist grab 179,00 Anbefalt: Manna/Mirage (1977) JTull, Gnidrolog og tidlig Curlew Mercury 179,00 Open City (1986; innsp. ‘77-’80) VdGG. Saksofon, el-gitar og Djam Karet A night for 179,00 mellotron er bærende instru- Focus Critical guide (dvd) .229,00 Glasshammer Shadowlands 179,00 menter på albumet, som på ingen måte lyder Guapo Five suns 179,00 MX-80 Sound “typisk” amerikansk. Lindh, Pär Dreamsongs from the midle 179,00 Disse spilte nesten en form Lucifer Was Blues from hellah 179,00 Miller, Phil All that 179,00 for støyrock, mange år før Anbefalt: Where? (In Conclusion) (1973) Morse, Steve Major impacts 2 179,00 stilen ble befestet gjennom Now We've Got Members Le jardin 129,00 NoWave-bandene i New York Pain Of Salvation 12:5, live 179,00 (DNA, Mars, Sonic Youth The Red Crayola Pallas Sentinel (ArtCollector) ??? Panzerpappa Farlig vandring 159,00 osv). Samtidig var der åpen- Denne viktige gruppen ble Pinhas, Richard Tranzition 179,00 bare referanser til bl.a. dannet allerede i 1966, med Prudence 11/12-75 (2cd) 199,00 Beefheart, Red Crayola og den nytenkende gitaristen Ritual Ritual (Remasteret) 179,00 -Flower King (ArtCollector) ??? Hampton Grease Band. MX-80 Sound, som senere Mayo Thompson i førerhu- Spock's Beard Beware of darkness (Rem) 179,00 ble nevnt som en vesentlig inspirasjonskilde for set. Debutalbumet Parable Spock's Beard Kindness of (Rem) 179,00 tidlige postrock-artister (deriblant legendariske of Arable Land (‘68) er siden Spock's Beard The light (ArtCollector) ??? Slint), ble ledet av gitaristen Bruce Anderson. blitt anerkjent som den før- Spock's Beard The light (Remasteret) 179,00 Talisma Corpus179,00 ste friimprov-rockplaten, Thinking Plague A history of 179,00 Anbefalt: Hard Attack (1977) men bandet har aldri gjentatt seg. På 70- og 80- Threshold Critical energy (2cd + dvd) .349,00 Out of the Tunnel (1979) tallet var artister som Residents, Chrome, Etron Threshold Critical energy (2cd) 229,00 Threshold Critical energy (dvd) 229,00 Fou Leloublan, MX-80 Sound, The Work og Pere Threshold Extinct instinct (Rem) 179,00 Ubu sterkt influert av Crayolas (tidvis stavet med Thule Natt 129,00 Opus 5 (Canada/Quebec) ‘K’) ulike innfallsporter til avantrocken. På Soldier Tiles Fence the clear (Rem) 179,00 Enda et utmerket GGiant- Talk står formeksperimentene i høysetet, og Tiles Present of minds (Rem) 179,00 Tiles Tiles (Rem) 179,00 påvirket band fra denne pro- musikken er komplisert, krass og helt sinnsforvir- Tirill A dance with the shadows 189,00 vinsen, her også med tydeli- ret, iblant med vage RIO-avskygninger. Trettioåriga Kriget Elden av år 179,00 ge sveip av Canterburylyden. Trettioåriga Kriget Glorious war 179,00 Trion -ortoise 179,00 Et uheldig sjeldent album. Anbefalt: Soldier Talk (1978) Vanden Plas Far off grace (Rem) 179,00 Vanden Plas The god thing (Rem) 179,00 Wetton, John Amorata (dvd) 229,00 The Residents Wyatt, Robert Solar flares burn 179,00 Anbefalt: Contre-Courant (1976) Og disse selger og selger og selger!! Anekdoten Gravity 179,00 Pavlov’s Dog Bigelf Closer to doom 99,00 Brand X Unorthodox behaviour 99,00 Gruppen kunne blitt enorme Camel 179,00 i hjemlandet, hvis bare Citicen Cain Playing dead 179,00 vokalist og frontfigur David Echolyn Cowboy poems free 179,00 Surkamp hadde tonet ned Echolyn Suffocating the bloom 179,00 O.S.I. Office of strategic influence 159,00 det artistiske ambisjonsni- Ved siden av Zappa og Beefheart er dette det Paatos Timeloss 150,00 vået og moderert stemme- mest enestående fra avantgardehold i USA. Spocks Beard Feel euphoria (Ltd) 199,00 prakten. Heldigvis gjorde Naivistisk tullepop, temakollasjer og cut-ups, Änglagård Epilog 179,00 Änglagård Hybris 179,00 han ikke dét. Ved siden av storbandsdisco, komponerte passasjer, you name Ambrosia var Pavlov’s Dog det mest vellykkede it. Fingerprince er en av deres mest vidtfavnende Norske progklassikere progpopbandet i USA på 70-tallet, men etter min utgivelser. mening er det kun LPen under som har overlevd Adventure Adventure 159,00 aldringen. Anbefalt: Meet the Residents (1974) Aunt Mary Aunt Mary 129,00 Aunt Mary Janus129,00 Fingerprince (1976) Aunt Mary Live reunion 129,00 Anbefalt: Pampered Menial (1975) Not Available (1978) Aunt Mary Loaded 129,00 Aunt Mary The best of 129,00 Circles End In dialogue with…, 159,00 Dream Get dreamy 129,00 Pollen $ (Canada/Quebec) Return to Forever Folque Folque 129,00 Dessverre slapp gruppen kun Junipher Greene Friendship 129,00 denne ene platen. Mesterlig Panzerpappa Hulemysteriet (CDR) 79,00 Panzerpappa Passer gullfisk (CDR) 79,00 symfonisk prog et sted Prudence Tomorrow may be… 129,00 mellom Gentle Giant og KC, Ruphus Coloured dreams (2cd) 159,00 med franske tekster. Ruphus New born day 129,00 Saft 1971/1996 (2cd) 159,00 Zoltan, Eddy Spelemannen .129,00

Anbefalt: Pollen (1976) Chick Corea flesker til med aktiv fusion i hhv. Tarkusabonnenter har 10% rabatt på høyoktan- og semisymfonisk utgave. På Hymn kan altvi har innen progrock du høre den briljante gitaristen Bill Connors, (gjelder ikke demo-CD) Polyphony mens Romantic har mye bra synthspill. Et av de første virkelig bra Og på Norsk Prog-Rock Diskografi skjer det symfonisk-progressive albu- Anbefalt: Hymn of the Seventh Galaxy (1973) stadig forandringer. Oppdateringer skjer nesten mene fra USA, med fremra- Romantic Warrior (1976) daglig, masse ny info. Sjekk registeret på våre gende produksjonsverdier. hjemmesider på denne adressen: Musikken sentreres rundt www.progrock.no dynamisk samspill mellom Hammondorgel, mini-moog

Side 12 Tarkus nr. 28 Rush (Canada) fra alt med snev av egenart – Starcastle var USAs utdannede multiinstrumentalistene Blaine Basspillende smurfvokalist mest utskjelte progrockband. Gruppens høyde- Reininger og Peter Principle, og søkte en mellom- og Ritenour-wannabe møter punkt forløp parallelt med punkens gjennombrudd ting av det elektroniske og akustiske. Alskens kapitalist-objektivistisk hoc- i England, og dette har nok hatt sitt å si for uvanlige instrumentkombinasjoner (f.eks. bratsj keysveispionér-trommis, og ettertidens bedømning. Men susende festlig, til og vocoder), uortodoks fragmentering, lumske sammen kler de seg i silke- tross for (eller ikke minst på grunn av!) det famø- stemninger. Denne stilen skulle senere få tilnav- drakter, kliner på en hel del se Yes-plagiatet. Bandets tilnærming har vært kalt net Artwave. lebepomade og folder “Neon-prog”. armene for et fotografi som Anbefalt: Half Mute (1978) ene og alene forklarer den “progressive rockens” Anbefalt: Fountains of Light (1977) Desire (1980) sammenbrudd på 70-tallets andre halvpart (venn- ligst jfr. baksiden på 2112). Røsk sammen et sett noenlunde spennende tema, arranger dem litte- Surprise (Todd Rundgren’s) Utopia granne skjevt og still dem opp på rad, og VIPS! - Romslig symfonisk konsep- Neste gang noen etterspør så har du en passende “progressiv” intro (jfr. trock med space-tendenser. en definisjon av “pompøs Xanadu). Men det er helt OK, trioens suksess for- Masse bra synth- og gitarar- rock”, spill dem Utopia. I en teller mer om mentalitet og tilstand innen heavy- beid på deres eneste album. tid der det er aldeles korrekt metal-genren enn den gjør om progrock som selv- å være ukorrekt, er det i stendig uttrykksform (langt de fleste Rush-fans grunnen pussig at ikke flere aner visst ingenting om Yes, KC og ELP). Gruppen lytter til toner som dette. har gjort oss mang en bjørnetjeneste, men det Rundgren eide få estetiske blir irrasjonelt å ikke gi dem innpass på listen. Anbefalt: Assault on Merryland (1977) begrensninger, og dette fremgår særlig av den eksemplariske skiven under. Anbefalt: Permanent Waves (1980) The Third Estate Anbefalt: Ra (1977) Enigmatisk gruppe som på Saga (Canada) en måte var langt før sin I likhet med trioen over, tid, med et drømmende, Yezda Urfa $ hører ikke disse blant mine “goth-psykedelisk” sound Virtuose spøkefugler med musikalske stjerner fra som skulle få voldsomt visse spor av Gentle Giant Canada. Men i tiden ‘77-’80 gjennomslag i Storbritannia og Yes. Varmblodig, kynisk lagde gruppen flere fine på 80-tallet (tenk navn som og dyrisk farseprog med høy låter med mer eller mindre Cocteau Twins, Dream aktelse for melodisk klarhet. “progressiv” tilbøyelighet. Academy, tidlig Dead Can Dance). Men i virkelig- heten var bandet et forsinket utskudd av 60-tal- Anbefalt: Images at Twilight (1979) let, og her lever de mest esoteriske hippiespas- mene i beste velgående. Mye velklingende samspill Anbefalt: Sacred Baboon (1976) mellom akustiske og elektriske gitarer, mannlig og Seatrain kvinnelig sang, lange og rikholdige låter. LPen ble spilt inn i perioden Zappa & the Mothers $ oktober-desember 1968, noe Anbefalt: Years Before the Wine (1976) som gjør den til en av de tidligste gjennomførte prog- skivene herfra (sammen med Touch Touch). Musikken er krystall- Sagnomsust, av mange holdt klart produsert og fremføres for å være det første “reel- av særdeles dyktige folk le” progbandet i USA. Ikke med bakgrunn fra bl.a. jazz og bluegrass, og godt å si, men platen kaster arrangementene når uante høyder for sin tid. Der så definitivt lys over Presumptivt rockhistoriens største teoretiske inno- råder en folk-sensibilitet over mange av låtene, omfanget av den amerikan- vatør. Noe av den mest krevende musikken over- men dette er i fremste rekke et rent progalbum. I ske undergrunnsscenen. hodet skrevet, uansett genre, kom fra Zappas tittelkuttet anes tilmed frøet til GGiant – stem- Fantasifulle låtbygninger og hånd. Jeg kunne selvsagt ha nevnt ytterligere 10- men til John Gregory lyder endatil skremmende lik godt instrumentalt håndverk, især vokalen er noe 12 utsøkte skiver, men disse fire viser ham i et Kerry Minnears! Besetningen omfattet bl.a. sakso- for seg selv. Linjer til Procol Harum, Moody Blues avansert (dog relativt tilgjengelig) rock/jazz-gren- fon, fløyte og fiolin. og de mer viderekomne vestkystbandene (It’s A seland og – aller viktigst – i en noenlunde konsis- Beautiful Day, Frumious Bandersnatch). tent bandkontekst. Perioden 1967-75 var ellers Anbefalt: Sea Train (1969) Zappas gullalder. Anbefalt: Touch (20/20 Sound) (1969) Anbefalt: Burnt Weeny Sandwich (1969) Spirit of Christmas (Canada) Hot Rats (1969) Utgikk fra protoprogbandet True Myth (Canada) The Grand Wazoo (1972) Christmas, som i sin tid Blant de første band på det Roxy & Elsewhere (1974) avløp fra det psykedeliske nordamerikanske kontinent Reign Ghost. Lies to Live By som nyttet 100% digitalt er kanskje den beste prog- innspillingsutstyr. Musikken, LPen fra Ontario-provinsen, som ligger i et tolerabelt Tre nye Jethro Tull remastere er ute nå; en melodisk mettet rute “Yes/GGiant-goes-more- Bursting Out, Stormwatch og A gjennom et terreng hvor pop”-hjørne, har imidlertid storslått rock og orkestrale viser smelter i hop. ikke tatt skade av denne Anthony Phillips Archive Collection Volume Relansert på Laser’s Edge-labelen på 90-tallet, teknologiske behandlingen. Two blir gitt ut 26. april 2004. Det er på ny men for lengst ute av produksjon nå. en dobbel CD med tidligere uutgitt stoff inn- Anbefalt: True Myth (1979) spilt i perioden 1971 til 1988. Anbefalt: Lies to Live By (1974) Metaphor har et nytt album, Entertaining Tuxedomoon Thanatos, ute nå. På grunn av plassmangel Starcastle Et av de mest innflytelsesri- må anmeldelsen av plata dessverre utestå til Overlesset produksjon (kun ke kunstrock-orkestrene i neste nummer. Utopia gikk lengre), mettet USA på denne tiden, ilag m. bruk av lyriske og instru- bl.a. Suicide og Residents. Anekdoten har remastret andrealbumet mentale klisjeer, omslags- Tuxedomoon (på folkemunne Nucleus som også har fått et bonus-spor, kunst fra langt utenfor Man-machines gone mad, en det tidligere uutgitte Luna Surface. galaksen og noe som minner vri på Kraftwerk-platityden) om en bastant avstandtagen var anført av de klassisk

Tarkus nr. 28 Side 13 Mer 60-tallsmusikk for progfans 20 perler fra britisk psykedelia

I forrige utgave av Tarkus presenterte vi 10 essensielle album fra britisk psykede- lia. Men vel så viktig som albumet var singleplaten på den tid, så for at ikke alle disse singlene skal forbi glemt presente- rer vi denne gangen 20 utvalgte singler.

Sven Eriksen

i skrev i etterordet til del 1 av artikkelen at vi denne gang skulle ta for oss band som Valdri fikk gitt ut LPer. Dette er bare delvis riktig, da over halvparten av disse 20 bandene og soloartistene faktisk fikk gitt ut LP-plater. Men ingen av de utvalgte låtene var i sin tid å finne på LP, og mange av dem kan fortsatt bare spores opp på tildels utilgjengelige samlinger.

Når jeg har valgt ut disse 20 “perlene” har jeg bevisst forsøkt å styre utenom de største kom- mersielle slagerne. Låter som Itchycoo Park, Blackberry Way, Let’s Go To San Francisco, San Franciscan Nights, Sunshine Superman, Purple Haze, Sunshine Of Your Love og A Whiter Shade Of Pale, for å nevne noen, er allerede tatt med i så mange samlinger at jeg så ingen grunn til å gjen- ta dem her. Jeg har i stedenfor gått litt utenom de mest kjente låtene og gjort et utvalg som jeg tror vil appellere også til fans av progressiv rock. Jeg har også unngått å plukke ting fra de pla- tene som ble presentert sist, selv om ett og annet av bandene dukker opp også nå. Låtene presenteres i en slags alfabetisk rekkefølge, her gjelder ingen rangordninger. 23rd Turnoff

Så vær på ny velkommen inn i en verden av høyttravende tekster, baklengsgitarer, sammen- gjorde et fullstendig stilbrudd med denne grego- BEATLES klipte lydbånd, phasing, sitarer og mellotroner, riansk-inspirerte klagesangen som var skrevet og i am the walrus (1967) wah wah-pedaler og alskens mer eller mindre vel- produsert av Paul Samwell-Smith fra The lykkede lydeksperimenter. Med andre ord: 20 Yardbirds. Låta har da også en viss likhet med John Lennons mest psykedeliske øyeblikk. Her perler fra britisk psykedelia! bandets egen Still I’m Sad. Det har gått rykter formelig kryr det av musikalske påfunn; ekstreme om at det er Jimmy Page som spiller den høyst stereoeffekter, et 16-manns orkester, 16 stemmer originale “soloen” på slutten av låta (de to sam- som synger “oompah, oompah, stick it up your 23RD TURNOFF arbeidet på Pages debutsingle She Still Satisfies), jumper” – og til slutt ble det mikset inn et utdrag michael angelo (1967) men dette har aldri blitt bekreftet. av et hørespill (Shakespeares “King Lear”) – på Vi starter rett på en av de mest obskure bandene direkten fra radio. Et enkelt, stakkato komp lig- i denne samlingen. De var fra Liverpool og grup- CD-tilgjengelighet: ger hele tiden bak og utgjør det eneste “normale” penavnet ble til fordi avkjørselen til Liverpool er The Perfumed Garden 3 (Reverberation, 1995) elementet i denne låta som satte standarden for den 23. på veien fra . Michael Angelo er hvordan britisk psykedelia skulle lages. en ganske enkel, melankolsk og drømmende låt med svevende orgel, myk gitar og et trompetspill CD-tilgjengelighet: som får tankene til å gå litt i retning av Penny Magical Mystery Tour (EMI 1987) Lane. Det toppes av en lys, litt forsiktig vokal, litt Hollies-aktig kanskje. Vokalist og låtskriver BOEING DUVEEN & THE Jimmy Campbell ga senere ut flere soloalbum, blant annet på Vertigo i 1970. BEAUTIFUL SOUP jabberwock (1968) CD-tilgjengelighet: Boeing Duveen het egentlig Hank Wangford og er Acid Drops, Spacedust And Flying Saucers - Box visstnok en kjent country & western artist. Jab- (EMI, 2001) berwock er derimot så langt fra C&W som det er The Rubble Collection #6 (BamCaruso) mulig å komme, en burlesk tolkning av Lewis The Rubble Collection Volumes 11-20 - Box (Past & Carrolls dikt som flere har prøvd seg på senere Present, 2003) (Clive Nolan og Oliver Wakeman og norske Smell Of Incense blant annet). Masse lydeffekter, sita- rer, skrik og hyl, og en sjøsyk mellotron er med BARRY MASON på å sette en akkurat passe skrudd stemning for over the hills and far away (1966) å beskrive en fryktinngydende drage. Den kanskje mest ukjente singelen av samtlige CD-tilgjengelighet: blant disse 20 utvalgte. Mason, best kjent for å Best Of The Rubble Collection #5 (Bam-Caruso, 1999) ha skrevet søtladne ballader for Tom Jones (Deli- Electric Psychedelic Sitar Headswirlers #8 (Purple lah) og Engelbert Humperdinck (Release Me) Boeing Duveen Lantern, 2001)

Side 14 Tarkus nr. 28 Head Sounds From The Bam-Caruso Waxworks #1 (RPM, 2000) The Rubble Collection #8 (Bam-Caruso) The Rubble Collection Volumes 11-20 - Box (Past & Present, 2003)

DANTALION’S CHARIOT madman running through the fields (1967) Dantalion’s Chariot ble til da det tidligere R&B- bandet Zoot Money’s Big Roll Band fant psykede- lia. De var et forrykende liveband, noe som ikke i særlig grad gjenspeiles her. Kontraster mellom et raskt, litt Cream-aktig vers og et rolig, fløytedo- minert mellomparti gjør dette til en av britisk psykedelias fineste enkeltlåter. Låta er forøvrig skrevet av bandets gitarist Andy Summers, senere kjent fra The Police, og det er klart mulig Dantalion’s Chariot å høre hans lett kjennelige spillestil her. De obli- gatoriske baklengstrommene er selvfølgelig også tilstede. To San Francisco, få vet at de gjorde to fine Wrinkled Man er en nokså primitiv, men sjarme- album i ettertid, og Mythological Sunday, som ble rende låt men en litt klassisk “feel” (mest på CD-tilgjengelighet: gitt ut på single under pseudonymet Friends, ble grunn av pianoet), en krysning mellom Procol DANTALION’S CHARIOT: Chariot Rising (Wooden Hill, senere inkludert på ett av disse albumene. Låta Harum på en rølpete dag og Yardbirds på sovepil- 1996) er en ultrabritisk, episk låt som drukner i skjøn- ler. The Rubble Collection 5 (BamCaruso 1986) ne vokalharmonier og mellotroner. Svulstig, Acid Daze (Uncut, 2003) javel, men en veksmakende anretning komplett CD-tilgjengelighet: Nuggets #2: Original Artyfacts From The British med lyden av marsjerende soldater og andre til- The Best Of & The Rest Of British Empire And Beyond - Box leggseffekter. Det ukrediterte backingbandet (Action Replay, 1991) besto forresten av Richard Hudson og John Ford, Psychedelic Pstones #3 - House Of Many Windows senere kjent fra Strawbs. Kankje den låta i sam- (Castle, 2003) DENNY LAINE’S STRING BAND lingen som ligger nærmest det vi liker å kalle say you don’t mind (1967) “prog”. Etter Moody Blues og før han ble berømt som JASON CREST medlem av Paul McCartney’s Wings hadde Denny CD-tilgjengelighet: black mass (1969) Laine et av “Swinging ” mest spennende FLOWERPOT MEN: Peace Album/Past Imperfect Jason Crest var en snodig, schizofren, gruppe. På band – The Denny Laine String Band. Med med- (Repertoire, 2000) den ene siden gjorde de “over-the-top” ultra-psy- lemmer som Viv Prince (ex Pretty Things) og Tre- FLOWERPOT MEN: A Walk In The Sky (RPM, 2001) kedelia som dette, samtidig hadde de originalver- vor Burton (ex Move) kombinerte de et tradisjo- sjonen av en av nelt rockeband med strykere, og var sånn sett en europeisk pops forløper (og en mulig inspirasjonskilde) for ELO. mest kvalmende Et overambisiøst prosjekt som den gang ble låter – Down Water- karakterisert som altfor progressivt til å kunne loo Road (eller Au slå an blant et bredere publikum. Champs Elysées som den ble hetende da CD-tilgjengelighet: det ble en stor hit). Acid Drops, Spacedust And Flying Saucers - Box Black Mass lever (EMI, 2001) iallefall opp til nav- Pop Inside The 60’s #2 (See For Miles) net, her er skjæ- Sixties Explosion #1 (See For Miles, 1988) rende orgeltoner, gregorianske mun- ker og mennekseof- Denny Laine ringer, en ilter gitar, baklengs- trommer og tung, buldrende bass, en inderlig vokalfram- føring og mere til. Samlingens mest hysteriske låt. De ble forresten aldri kvitt det schizo- frene: Etter at Jason Crest ble oppløst startet fire av medlemmene progbandet Holy Mackrel, mens fem- temann ble medlem av The Les Hum- Jason Crest phries Singers!

CD-tilgjengelighet: JASON CREST: Collected Works (Wooden Hill, 1998) FORTES MENTUM The Rubble Collection #2 (Bam-Caruso) The Rubble Collection Volumes 1-10 - Box (Past & saga of a wrinkled man (1968) FLOWERPOT MEN Present, 2003) En snodig, liten låt laget av Danny Beckerman og mythological sunday (1969) Wil Malone som var tilknyttet labelen Morgan Flowerpot Men er dessverre for de fleste kun Blue Town. Gruppa skiftet senere navn til Pussy kjent for den etterhvert nokså ihjelspilte Let’s Go og ga ut albumet Pussy Plays i 1969. Saga Of A

Tarkus nr. 28 Side 15 JULIE DRISCOLL road to cairo (1968)

Julie Driscoll (senere Tippets) var den hippeste jenta i London i 1967 og hun ga ut et par skik- kelig fine singler sammen med Brian Auger. Mest kjent er nok This Wheel’s On Fire, men David Ackles’ Road To Cairo har fått et helt tilsvarende arrangement; Augers piano og mellotron får sel- skap av messingblåsere og den meget stødige rytmeseksjonen som utgjorde The Trinity. Låta karakteriseres av et driv og en energi som allike- vel ikke overskygger de fine nyansene i Ackles’ tekst. Et nesten glemt mesterverk framført av kanskje de dyktigste musikerne på hele denne samlinga.

CD-tilgjengelighet: JULIE DRISCOLL, BRIAN AUGER & THE TRINITY: S/T (Polydor) The Early Days Of Rock #1 (Living Legend)

KRIS IFE imagination (1968) En låt jeg tør vedde at nesten ingen av Tarkus’ lesere har hørt om, langt mindre hørt. Kris Ife hadde vært vokalist i beatbandet The Quiet Five, og etter at bandet ble oppløst kom han inn i kretsen rundt Mark Wirtz (han som aldri fikk laget ferdig A Teenage Opera). Imgaination er et konglomerat av en komposisjon. I løpet av såvidt tre minutter er vi innom Disney-aktige harper og kor, heftig orkestrering, nesten Pretty Things- aktige tendenser (åpningen ligner til forveksling åpningen på Defecting Grey), og enda et knippe andre utskeielser. Svulstig så det holder, her spa- res det ikke på noenting, Barry Ryans Eloise blir bare barnematen (ja, for likhetene er så absolutt tilstede), for den gode hr. Wirtz, som produserte låta, kjente tydeligvis ikke begrensningens kunst. Festlig er det iallefall.

CD-tilgjengelighet: The Fantastic Story Of Mark Wirtz And The Teenage Marmalade Opera (RPM, 2001)

landet Idle Race/Kinks/Honeybus. En ubetydelig, MARMALADE CD-tilgjengelighet: men velskrevet liten sak som i tillegg er interes- kaleidoscope (1970) MIKE STUART SPAN: Timespan (Wooden Hill, 1996) sant fordi et av medlemmene i gruppa var Peter Marmalade er mest kjent for å ha gjort en cover- Artefacts From The Psychedelic Dungeon (1992) Banks, senere i Yes. versjon av Ob-La-Di, Ob-La-Da, pluss Reflections Beat It (Underworld, 1991) Of My Life litt senere. Men parallelt med disse Best Of The Rubble Collection #6 - Tales Of The CD-tilgjengelighet: kommerse singlene laget de flere fine psykedelis- 60’s (Bam-Caruso, 1999) Great British Psychedelic Trip #2 (See For Miles, 1988) ke låter, hvorav Kaleidoscope er et flott eksempel Electric Sugarcube Flashbacks (Archive International We Can Fly #1 (Past & Present, 2000) på den indisk-influerte sitarklingende musikken Productions, 1993) som ble så populær blant engelske psykedelia- The Rubble Collection #5 (Bam-Caruso) grupper. Joda, vi kan høre influensen fra Beatles The Rubble Collection Volumes 1-10 - Box (Past & NIRVANA også her, ikke minst på slutten hvor de stjeler Present, 2003) rainbow chaser (1968) vel rått fra Tomorrow Never Knows. Allikevel en 60-tallets Nirvana var svært mye snillere enn låt i den lettere enden av skalaen. 80/90-tallets Nirvana. De var en duo (Alex Spy- MOODY BLUES ropoulos og Patrick Campbell-Lyons) som debu- CD-tilgjengelighet: love and beauty (1967) terte med konseptalbumet The Story Of Simon MARMALADE: Kaleidoscope - The Psych-Pop Sessi- Etter at Denny Laine forlot gruppa etter det før- Simopath. Rainbow Chaser var hentet fra album ons (Castle, 2003) ste albumet, og før megasuksessen Days Of Futu- nr. 2, All Of Us, i tillegg til at den ble utgitt på MARMALADE: Rainbow (Castle, 2000) re Passed ga Moody Blues ut to lavprofilerte sing- single, og låta er et av de tidligste eksemplene Psychedelic Pstones #2 - Haunted (Castle, 2002) ler, Fly Me High og Love And Beauty, den siste på bruk av phaser. Også Nirvana benyttet seg av skrevet og sunget av Mike Pinder. En ganske strykere og blåsere, noe som gir et tidstypisk 60- enkel, men delikat melodi som har mye til felles talls-sound. De balanserte ofte på grensen til å MIKE STUART SPAN med materialet på Days.... Preget av Pinders pia- bli banale og søtladne, men på Rainbow Chaser children of tomorrow (1968) no og mellotron og John Lodges typiske bass- viser de seg fra sin friskeste side, i tillegg til at Det kjedeligste navnet, men kanskje den spenstig- spill er låta en fin opptakt til det mer monumen- det er en av duoens beste komposisjoner. Nirvana ste musikken. Tøffere og mer hardtslående enn de tale albumet som fulgte kort tid etter. holdt på til ut på 70-tallet, men mangel på kom- fleste andre vi presenterer her, kanskje litt mer positorisk talent må ta mye av skylden for at de amerikansk i sounden, noe som ikke minst skyldes CD-tilgjengelighet: aldri fikk det gjennombruddet de ble spådd. gitaristen Brian Bennett, en kraftfull gitarist MOODY BLUES: Prelude (London, 1987) influert av Jimi Hendrix. Children Of Tomorrow har CD-tilgjengelighet: i seg influenser fra såvel Tomorrow som Pretty NIRVANA: All Of Us (Universal, 2003) Things. Singelen ble presset i 500 eks på et privat NEAT CHANGE NIRVANA: Travelling On A Cloud (Island, 1992) selskap etter at de hadde fått sparken fra EMI. i lied to auntie may (1968) Acid Daze (Uncut, 2003) Naturlig nok ble plata ingen kommersiell suksess, Et band som kun lagde en eneste single, en Psychedelic Years Revisited - Box (Sequel, 1992) men bandet fikk kontrakt med Elektra, riktignok psych-pop låt med en munter rytme, pianobasert først etter å ha skiftet navn til Leviathan. komp ledsaget av fioliner og fløyter, litt i grense-

Side 16 Tarkus nr. 28 CLIFF WADE Og mens vi er i gang, 20 låter sister (1969) til for de spesielt interesserte:

Cliff Wade var en av ACCENT red sky at night disse gutta som hang AMAZING FRIENDLY APPLE magician rundt i Morgan Blue ART supernatural fairy tales Town-studioet på dag- BOB GRIMM it never stays the same tid og brukte fasilite- BULLDOG BREED portcullis gate tene til å spille inn EIRE APPARENT the clown egne ting på natta. END shades of orange Musikken han laget FAMILY scene through the eye of a lens var i pop-psych land- FOCUS THREE 10,000 years behind my mind skapet, mye hadde lik- ICE ice man heter med Hollies og IVY LEAGUE my world fell down The Move, han var en KEITH WEST on a saturday heftig mellotron-bru- KOOBAS fade forever ker, og Sister har et MOTHERLIGHT house of many windows fengende refreng og MOVE curly en frisk rytme. Som TINKERBELL’S FAIRYDUST 20-10 single var kanskje ikke TINTERN ABBEY beeside låta den mest impone- TRAFFIC hole in my shoe rende, men det som er TURQUOISE tales of flossie fillet morsomt er at plate- WORLD OF OZ willow’s harp selskapet Edsel for et par år siden samlet 20 av Cliff Wades innspil- Samlinger med psykedelia Nirvana linger på en utrolig herlig CD. Det finnes etter hvert mange samlinger som inneholder britisk psykedelia, og mange av dem PINK FLOYD CD-tilgjengelighet: til lave priser. Men felles for de aller fleste av point me at the sky (1968) CLIFF WADE: The Pop-Sike World of Cliff Wade lavpris-samlingene er at de enten inneholder et (Edsel, 2001) par bra låter og resten søppel, eller at det er de Mange tror at Pink Floyds lekne psykedelia for- samme, gamle gjengangerne. For nybegynnere er svant brått med Syd Barrett, men denne singelen YARDBIRDS det siste helt greit, men vil du grave litt dypere skrevet av David Gilmour og Roger Waters er psy- happenings ten years time ago og finne ukjente godbiter, finnes det noen få kedelia så bra som noe. Riktignok spiller Gilmour serier som er å anbefale. Mye av dette er dessver- gitar omtrent slik Barrett gjorde i en låt som (1966) re vanskelig tilgjengelig idag, men her er noen veksler mellom rolige orgeldominerte partier og Da har vi kommet til veis ende på denne sam- av de beste: hylende gitarer og vokal i et av bandets siste lingen med britisk psykedelia, og det er vel bare festlige øyeblikk før gravalvoret og de endeløse rett og riktig at vi avslutter med sjangerens kan- THE RUBBLE SERIES (BamCaruso) soloene overtok. Låta handler forresten om en skje aller ypperste låt. En av tre låter med både Utgitt 1986. mann som har bygget et fly, og i god, psykede- Page og Beck, og en av to hvor begge spiller En omfattende samling, opprinnelig på 20 LP- lisk ånd tar det av i litt vel stor grad (låta altså, gitar (og vi har faktisk med John Paul Jones på plater, senere re-utgitt på CD. Mest engelsk stoff, ikke flyet). bass). Happenings... er et sant fyrverkeri av en men presenterer unntaksvis artister fra andre gitarduell, fra start til mål. Noen uvante tone- land (f.eks Nederland). Ikke alle platene er like CD-tilgjengelighet: ganger (som Yardbirds hadde eksperimentert med interessante. PINK FLOYD: The Early Singles (The Early Years) THE GREAT BRITISH PSYCHEDELIA Yardbirds TRIP VOL 1-3 (See For Miles) Utgitt 1988-93. PRETTY THINGS En fantastisk (og samtidig kompri- defecting grey (1967) mert) samling fra de to ledende plate- Pretty Things eksperimenterte heftig på selskapene på den tiden, Decca og albumet S F Sorrow, men her overgår de EMI. Her er det ikke mye daukjøtt! seg selv. Denne singelen markerte bandets overgang fra et bluesband til et rendyrket THE PERFUMED GARDEN 1-3 (Reverbe- psykedelisk band. Det er en låt med store ration) kontraster. Åpner forsiktig i valsetakt, Ukjent utgivelsesår, tidlig 90-tall. men drar snart avgårde i en heseblesende Særere utvalg enn de to foregående orgie av gitarer, vokalharmonier og seriene, mest for de helt spesielt inter- alskens lydeksperimenter, for så å vende esserte, men de har satset på kvalitet i tilbake til valsetakten. Gjenta et par utvalget. ganger. Pretty Things hadde absolutt ing- en hemninger når det gjaldt å dra effek- PSYCHEDELIC PSTONES 1-3 (Castle) tene ut i det ekstreme, og oppfinnsomhe- Utgitt 2000-2003. ten ble sjeldent så vellykket som på den- Yardbirds Fin serie, spesielt vol. 3 som henter ne låta, som utvilsomt er et av britisk utvalget fra den spennende Morgan psykedelias aller prektigste øyeblikk. Blue Town labelen.

CD-tilgjengelighet: tidliger også), gitarene tar gjerne roller som sire- NUGGETS II (Rhino) PRETTY THINGS: S F Sorrow (bonus-spor) (Snapper, ner, ja det er det forrykende gitarspillet som gjør 4 CD-boks som i tillegg til et godt utvalg britisk 2000) denne til en unik opplevelse, rollene er perfekt psykedelia også dekker og pop pluss PRETTY THINGS: Singles 1967-71 (See For Miles, fordelt mellom to av Englands beste utøvere. enkelte artister fra Australia og New Zealand. 1989) PRETTY THINGS: The Psychedelic years (Snapper CD-tilgjengelighet: Lesestoff Recall, 2001) YARDBIRDS: Over Under Sideways Down (Raven) Artefacts From The Psychedelic Dungeon (1992) Acid Drops, Spacedust And Flying Saucers - Box Vernon Joynsons The Tapestry Of Delight er obli- Psychedelic Frequencies (Temple, 1996) (EMI, 2001) gatorisk og omfattende, selv om den dekker et The Rubble Collection #1 (Bam-Caruso) Microdelia (Diabolo, 1994) stort musikalsk spekter, fra ren pop til prog. The Rubble Collection Volumes 1-10 - Box (Past & Psychedelic Frequencies (Temple, 1996) Present, 2003) Record Collector hadde en fyldig presentasjon av britisk psykedelia gjennom 40 utgaver fra november 1998 til februar 2002.

Tarkus nr. 28 Side 17 For nybegynnere Van der Graaf Generator og Peter Hammill del 19 I denne utgaven av “For nybegynnere” tar Each Other, ei skive som var et langt skritt frem- Sammen igjen vi for oss en sanger og låtskriver som i over rent musikalsk. Tekstene er enda mørkere og Men i 1975 fant tillegg til å ha gitt ut kanskje flere plater utforsker enda flere irrganger i plagede sinn enn bandet tiden enn noen annen prog-relatert artist, har, forgjengeren. Saksofonist Jackson tilfører bandet moden for å komme til tross for mangel på egen suksess, vært et utrolig spesielt sound som plasserer det i skjæ- sammen igjen, og inspirasjonskilde for et utall mer kjente ringspunktet mellom jazz og rock. Fraværet av bandet markerte artister innenfor veldig mange ulike elektrisk gitar gjør også at bandet får et uhyre det hele med en musikksjangere. I og med at denne artis- spesielt sound. Låta Refugees skulle seile opp som turne i Frankrike ten har hatt to ulike (men til dels nesten en konsertfavoritt i årene som kom. Albumet ga og albumet God- også bandets eneste plass på de britiske hitlis- bluff. spil- parallelle) konstellasjoner å uttrykke seg tene, med en 47.plass. I Storbritannia skulle det Still Life te videre på soun- igjennom, har vi valgt å holde disse ikke bli mer suksess, men bandet hadde et stort det fra Pawn adskilt i denne artikkelen. publikum i Italia, og platesalget der overgikk for Hearts og viser et band som er sultent og spille- det meste det som var av salg i hjemlandet. sugent. Den råe riffingen ble bragt videre med låta Arrow, en manisk og energisk rifforgie. Roli- Van der Graaf Generator Samme år kom også albumet H to He Who Am the gere øyeblikk var det også plass til, og skiva Only One. var nå ute av bandet og bærer i det hele tatt preg av at bandet på mange King Crimsons bidro med sitt skakke måter ikke hadde vært borte i det hele tatt. Til Trond Gjellum og skjærende gitarsound som sto perfekt til tross for god mottakelse og et hengivent publi- Bantons buldrende orgel, Jacksons hylende sax kum, klarte aldri dette å resultere i et respek- Mer enn bare statisk elektrisitet og Hammills vokale dommedagsvisjoner. Låtene tabelt platesalg. Men den musikalske inspirasjo- Chris Judge-Smith og Peter Hammill, det som var preget enten av nesten balladeaktige sanger nen var det ingen ting å si på, og 1976’s Still skulle bli kjernen i det som etter hvert ble ban- eller tyngre, intense låter der maniske orgel og Life, markerer seg sammen med forgjengeren og det Van der Graaf Generator (for enkelhets skyld sax-riff drev det hele fremover. Låta Killer er en , som forkortet til VDGG), møttes på Universitet i VDGG-klassiker som er et glimrende eksempel på blant det sterkeste i Storbritannia sommeren 1967. Jud- dette. Sammen med en del andre band på Charis- bandet har gjort. ge-Smith hadde vært over i USA og sterkt latt ma-labelen, deriblant Genesis, dro de på en Men bandet begyn- seg påvirke av det som foregikk der, både musi- omfattende turne som skulle vise at bandet had- te å merke all mot- kalsk og på andre kulturelle områder. Sammen de et meget spesielt scenetekke, med en helt gangen, og selv om med Hammill og keyboardist Nick Pearne, begyn- lærkledd Jackson i en uformlig jernbanearbeider- albumet World te de å spille sammen under navnet Van der hatt løpende rundt på scenen som sto i sterk Record fra samme Graaf Generator (en Van der Graaf Generator er kontrast til den skremmende tynne Hammill, år så absolutt har forøvrig en maskin ofte kledd i hvitt. sine høydepunkter som lager statisk som ikke står til- elektrisitet). Ban- Mesterverket bake for noe av det fikk en god del Bandets neste album Pawn Hearts kom deretter det de presenterte Maida Vale oppmerksomhet i ut i 1971, og er vel allment anerkjent som et av på de foregående studentmiljøer, og bandets definitivt sterkeste album. Robert Fripp albumene, låt bandet en smule mer anstrengt og særlig Hammill ga god hjelp denne lite målbevisst. og David Jackson markerte seg som gangen også, og sluttet, og erstatningen i form av fiolinist Graha- en iøynefallende bandet har mer til me Smith veide ikke opp tapet av disse to vikti- frontfigur, som fikk felles med progrock ge musikerne, og bandets svanesang The Quiet mye oppmerksom- enn de foregående Zone: The Pleasure Dome fra 1977, ble et uventet het med sine mør- albumene, med sine forsiktig album uten noen låter som kunne kom- Pawn Hearts ke, angstbiterske tre lange låter, der- me opp mot noe av det som var presentert på de og eksistensialis- iblant den side- foregående albumene. Etter utgivelsen av det tiske tekster. Etter utgivelsen av singelen People lange tour-de-for- heller middelmådige liveabumet Vital i 1978, ble You Were Going To forlot Judge-Smith bandet. cen A Plague of The bandet så oppløst. VDGG ble ikke blant de aller Bandet besto nå av Hammill på vokal og klavia- Lighthouse Keepers, største progbandene, men deres dystre og manis- turinstrumenter, keyboardist Hugh Banton (hvis som er en skrem- Godbluff ke, men likevel uhyre vakre musikk, fascinerer monumentale Hammond-sound skulle ble en vik- mende vandring stadig den dag i dag. tig del av bandets lydbilde), bassist og gjennom lidelse og umenneskelige ofre som mun- trommeslager . Bandet gikk i oppløs- ner ut i en av bandets mest monumentale avslut- ning, og Hammill gikk i studio i 1968 for å spille ninger. Samtidig med utgivelsen av Pawn Hearts, Anbefalte utgivelser inn et soloalbum. Men de gamle medlemmene i slapp Hammill soloalbumet Fool’s Mate, noe som Pawn Hearts (Charisma, 1971) VDGG ble snart kalt inn, og når albumet The av de fleste ble sett på som et tegn på at alt ikke Et av de sterkeste øyeblikkene bandet festet Aerosol Grey Machine kom ut, var dette under var som det skulle være I VDGG-leiren, og når til vinyl. En mørk og intrikat musikalsk reise. bandnavnet VDGG. Albumet bærer uten tvil dati- bandet gikk i oppløsning noen måneder etterpå, das musikalske stempel, særlig i den litt tidsty- kom ikke dette som noe sjokk. Godbluff (Charisma 1975) piske psykedeliske effektbruken, men man kan Still Life (Charisma 1976) ikke la seg unngå å fascinere av Hammills intri- Hammill bega seg ut i en solokarriere som resul- Følger opp Pawn Hearts på en glimrende kate tekster og merkelige melodilinjer. På mange terte i en rekke gode soloalbum som fant et hen- måte. Essensielle skiver som viser et unikt måter var dette albumet mer en pekepinn mot givent, om enn ikke så forferdelig stort, publi- band fra alle dets beste sider. det som etter hvert skulle bli punk enn det had- kum blant det progressive musikkpublikummet. de så mye med prog å gjøre. Disse skivene besto ofte av musikere fra gamle Maida Vale (Band Of Joy 1994) VDGG, og rent musikalsk låt det ikke så hak- Ikke før på midten av nittitallet, da BBC-ses- Omstruktureringer og nye forsøk. kende annerledes heller. De andre medlemmende sionene ble utgitt i form av dette albumet, Bassist Ellis ble erstattet av Nic Potter og bandet slapp det instrumentale albumet The Long Hello, hadde man et album som virkelig kunne vise ble også tilført en markant musikant i form av som bærer mer preg av løs jamming enn ordent- hva bandet kunne få til på scenen. Et veldig saksofonist David Jackson. Denne besetningen lig låtskrivning. godt bilde på bandets enorme gjennomslags- spilte inn albumet The Least We Can Do Is Wave to kraft i livesammenheng.

Side 18 Tarkus nr. 28 (med unntak av Van der Graaf-låta The Sphinx In The Face). Opptaket ble gjort direkte fra mikse- bordet uten publi- kumslyd og har overhodet ingen “live feel” over seg. The Fall Of The House Of Usher På Skin i 1986 er Hammill tilbake der han slapp med Patience, men en smule mer til- gjengelig. Låter som Skin og Painting By Numbers har mye popmusikk over seg til Hammill å være. Neste plate ble da også en ny retningsendring. (1986) gjør han helt alene og kun med “one pass of the hands across a keybo- ard” som akkompagnement. To låter har ren pia- nobacking, de øvrige er spilt inn via MIDI til en Macintosh og tilbake igjen via synth – relativt avansert til 1986 å være. Resultatet er ytterst fascinerende; enkelt, neddempet, følesesladet og med noen av Hammills fineste komposisjoner. samlet Van Der Peter Hammill Graaf i to år og fire Gjennom resten av åttitallet og nittitallet fort- album. Riktignok setter Hammill å gi ut omtrentlig en plate i året, tok han seg tid til å og selv om de inneholder mange fine låter (Time Sven Eriksen brette ut heke skils- To Burn fra (1988), A Way Out missen sin i albumet fra Out Of Water (1990) og His Best Girl fra Fire- Peter Hammills første soloalbum kom allerede i Over (1977) i denne ships (1992) er bare tre), så begynner platene å 1971 mens Van Der Graaf Generator var særs akti- perioden. Et album ligne veldig mye på hverandre. Produksjonen blir ve – mellom utgivelsene av H To He og Pawn hvor personlig har- mer sofistikert, men det blir vanskeligere og van- Hearts – og selv om platetitlene har et et nært me og frustrasjon skeligere å skille slektskap (Fool’s Mate/Pawn Hearts) er musikken langt på vei står i platene fra hveran- milevis fra hverandre. Fool’s Mate er en samling veien for det musi- And Close As This dre og nittitallet relativt enkle sanger skrevet tildels flere år tidli- kalske, men som bærer preg av at gere. Som på nesten alle Hammills plater har han iallefall produserte én klassiker, Hammills kanskje Hammill gir ut den med en eller flere VdGG-medlemmer på de fleste sterkeste komposisjon, den desperate This Side Of samme plata om og låtene, men også musikere fra folk-gruppa Lin- The Looking Glass (som han faktisk framførte live om igjen. To plater disfarne, noe som kanskje kan gi en pekepinn på med symfoniorkester, vist på norsk TV). er dog verd å mer- musikkstilen på ke seg fra denne plata. I 1978 var Van Der Graaf permanent historie og perioden: Operaen soloplatene kom jevnt og trutt, omtrent med ett The Fall Of The Hammills fire neste års mellomrom. (1978) og pH7 House Of Usher album ble laget i (1979) er begge skåret til beinet både arrange- (1991 – revidert og en periode da Van ments- og produksjonsmessig, og selv om disse re-utgitt 1999) – der Graaf Generator to albumene står høyt i kurs hos mange svorne et mektig og ambisiøst verk basert på Edgar var oppløst, og de Hammill-fans virker de på alle måter hjemme- Allan Poes novelle med libretto av Chris Judge to første – Chame- gjorte, blant annet spiller Hammill de aller fleste Smith. Dette er opera i tradisjonell form med leon In The Shadow instrumentene selv, kun med sporadisk hjelp av tung, elektronisk orkestrering, og slett ingen Of The Night David Jackson og Grahame Smith, og innspilling- rocke-opera. Den andre plata er Everyone You The Silent Corner And The (1973) og spesielt ene er gjort nettopp hjemme. Hold fra 1997 hvor han tar opp igjen noen av Empty Stage The Silent Corner ideene fra And Close As This og lager for en gangs And The Empty Sta- På (1981) hadde Hammill langt på skyld et vakkert, melodisk album. Ellers er det ge (1974) har store likhetstrekk med bandets vei samlet grunnstammen av et band som skulle mye aggresjon og personlige kriser som preger musikk. Lange, episke komposisjoner, musikalske følge ham lenge, Guy Evans (trommer), Nic Potter låtskrivingen hans. krumspring og en tydelig “progressiv” innfalls- (bass) og (gitar) – The “K” Band. Dette vinkel. På Chameleon finnes sterke kutt som Ger- albumet og de to neste ( i 1982 og Patien- Peter Hammill har aldri vært redd for å utlevere man Overalls og (In The) Black Room, en låt som ce i 1983) danner på mange måter en stilmessig sitt liv i tekstform på platene sine og han er en Van der Graaf senere hadde på repertoaret. Silent enhet. En energisk, relativt enkel, typisk 80-talls artist som aldri har forsøkt å dekke seg bak en Corner er en eneste rekke høydepunkter og er i rock helt fri for de symfoniske/progressive ten- fin fasade eller utgi seg for noe han ikke er – ja manges øyne det ultimate Hammill-soloalbumet. densene som de tidligere albumene hadde hatt. bortsett fra da han var Rikki Nadir, da. En konsis musikk som aldri går i veien verken for Etter disse to albumene tok Hammill en retning Hammills tekster eller stemme. Av disse tre er mot særere og mer minimalistisk musikk. In Patience både den best produserte, den minst Camera (1974) er en av hans mest utilgjengelige anstrengte, og den plata med de beste komposi- Anbefalte utgivelser plater full av lange, dvelende komposisjoner hvor sjonene. The Silent Corner And The Empty Stage det melodiske er lavt prioritert, mens han på den (Charisma 1974) neste, Nadir’s Big Chance (1975) flørter uhemmet Det var nokså overraskende at Hammill – etter å Den progressive Hammill med punk-sjange- ha sementert dette lydbildet – i 1983 ga ut A ren, noe som kan- Black Box som tidvis var en retur til 70-tallet, Patience (Naive 1983) skje bidro til at ikke minst gjennom den sidelange, episke Flight. Den rocka Hammill såpass mange Ullen, hjemmelaget lyd trekker dessverre hel- punkband har vært hetsinntrykket noe ned. I 1984 gjorde han And Close As This (Virgin 1986) fan av hans nyinnspillinger av et utvalg gamle låter som fikk Den vakre Hammill musikk. den treffende tittelen Love Songs. Blant titlene var Just Good Friends fra året før, den eldste var The Fall Of The House Of Usher (Some Hammill har alltid Vision fra debutalbumet Fool’s Mate. Året etter Bizzare 1991) gått sine egne gjorde han sin første liveplate som soloartist, The Opera-Hammill musikalske veier Margin, hvor The “K” Band gjør heftige, strippe- og det var kanskje de versjoner av låter fra den seneste del av solo- Everyone You Hold (Fie! 1997) derfor han påny Patience karrieren, de eldste låtene er fra The Future Now Den sarte Hammill

Tarkus nr. 28 Side 19 Svens Mimrehjørne Fields: Fields

I Tarkus nr. 4 tok denne spalten for seg Rare Birds album As Your Mind Flies By. Denne gangen skal vi følge bandets orga- nist Graham Field over i hans neste pro- sjekt, den kortlivede trioen Fields.

Sven Eriksen

tter As Your Mind Flies By i 1970 tok Rare Bird en vending mot en enklere og mer ame- Erikansk-klingende musikkstil mens Graham Field videreførte de musikalske ideene fra albu- met over i et nytt band som han ganske enkelt døpte Fields. Med et triokonsept likt ELP er det klart visse likheter å spore, men Graham Field hadde ikke Keith Emersons teknikk og komposi- toriske evner, så Fields er musikalsk sett adskillig enklere. Dette kompenserer Graham Field med en råere Hammond-lyd, større vekt på piano/elpia- no, og et mer gjennomført “sound”.

Om Graham Field var en “enkel” musiker kan det samme neppe sies om trioens trommeslager, Andrew McCulloch. Med bakgrunn fra Manfred Mann og hadde han nylig imponert en hel progverden med sitt glitrende spill på King Crimsons Lizard-album. McCulloch er i besittelse av en frapperende teknikk i tillegg til at han er en veldig “melodisk” trommeslager. Tredjemann på laget var ukjent, Alan Barry. Han trakterer bass, gitar og Mellotron (på én låt) i tillegg til å synge – noe han forøvrig gjør veldig bra.

Plata åpner med A Friend Of Mine som også ble utgitt på single, en kraftfull låt som umiddelbart fører tankene tilbake til Rare Bird. Fields rå Side 2 åpner som side 1, friskt og tungt. Over bands musikalske kvalitet. Han gjorde også noen Hammond-sound (med en meget tydelig hørbar And Over Again er platas kanskje beste låt. Med stunt sammen med Anthony Phillips, men så ble Leslie-vifte – det ble en del av varemerket hans) McCullochs trommespill nok en gang i forgrun- det dessverre stille rundt en av engelsk progrocks i kombinasjon med McCullochs lekne trommespill nen hører låta tidvis ut som nettopp det den er - aller dyktigste trommeslagere. definerer bandets sound perfekt. While The Sun Rare Bird møter Lizard. Bandet oppviser høy Still Shines er like blytung selv om tempoet er energi og viser at lydbildet deres er vellykket på Stille ble det også rundt de to andre medlem- noe dempet ned. Field blander det tunge, men de rette låtene. En fin orgelsolo avslutter platas mene. Graham Field dukket opp som cembalist myke orgelet med en skarp Clavinet, noe som lengste spor, tett oppunder 6 minutter. og arrangør på Bob Peggs folkevisealbum Ancient skaper en fin kontrast. En liten gitarsolo blir det Maps i 1975 (se forøvrig forrige Tarkus) mens også plass til uten at vi blir særlig imponert over Dessverre roer de det ned allerede i neste låt, Alan Barry bidro på Gordon Haskells 1974-utgi- Barrys dyktighet som gitarist. Not So Good er en Feeling Free, en ganske uspennende, litt blues- velse It Is And It Isn’t, men etter det forsvant ballade som åpner med kun sang og en forsiktig aktig sak hvor ingenting egentlig funker ordent- også han. piano-backing. Men snart er alle instrumentene lig, trommespillet er malplassert, vokalen passer på plass. En nokså ordinær låt som reddes av en ikke og hele lydbildet blir feil. På Fair Haired Fields er nok ikke en av engelsk progs mester- klar, rik produksjon, Fields fine orgelsound og Lady fraviker de for første gang konseptet sitt og verk, men det er en plate med en usedvanlig klar McCullochs oppfinnsomme trommespill. lar akustisk gitar og klarinett være de eneste og fyldig produksjon, og for lyttere som liker instrumentene i et kjærkomment pusterom. En heftig Hammond er den et definitivt “must”. Three Minstrels er et forsøk på å lage en annerle- enkel og ubetydelig, men pen, liten ballade. I des låt, den åpner med en litt folkeviseballede- neste låt A Place To Lay My Head, er de dog tilba- aktig melodi (stort sett over én akkord) med et ke, like tunge som tidligere. Også denne har mye Fields “drone”-aktig komp og med “talking drum” som blues over seg, noe som på ny kler dem relativt eneste slagverk. Men det er begrenset hvor dårlig. Fields (1971) annerledes den blir, den får nemlig etterhvert nøyaktig det samme arrangementet som de fore- Avslutningskuttet The Eagle er den eneste låta LP CBS 69009 1971 gående låtene. Så selv om gruppa klarer å skape som er skrevet av Barry, og den tar da også en CD Epic Japan ESCA 5423 1991 et veldig konsistent “sound” på plata, blir det helt annen retning enn de øvrige. Et av temaene Sunrise Records SR 30523052 1993 naturlig nok lite variasjon, så selv om enkelte av er basert på Pachelbels Kanon, og her blir orgel låtene kunne ha stått seg kraftig på et alterna- og Clavinet langt på vei erstattet med Mellotron tivt arrangement, holder de seg strengt til sitt og gitar. En instrumental med større variasjon og definerte lydbilde. Instrumentalen Slow Susan, større musikalske utfordringer. Det er ikke bare som avslutter LPens side 1, viser dette kanskje trommespillet som gir assosiasjoner til Greensla- enda tydeligere. En helt rolig, nesten stillestå- de på denne låta. ende låt, så enkel at den uten noen forsøk fra “Svens Mimrehjørne” tar for seg klassiske gruppa på å fravike lydbildet, blir ulidelig kjede- Ja, for gruppa gikk i oppløsning etter kort tid og progplater fra svunne tider – ikke de mest lig. Nå er den heldigvis ikke så lang, så vi står McCulloch tok plass i trommestolen nettopp hos kjente, men heller ikke de mest obskure. det fint over. Greenslade hvor han påny var med på å heve et

Side 20 Tarkus nr. 28 Anmeldelser

ABSOLUTE ZERO AHVAK stort rom å boltre seg i. Gitaristen mellomeuropeiske progbandene i nytter få akkordbaserte grep, det blir dag. Stilmessig er Apogee slett ikke crashing icons ahvak mer snakk om enkelttonale stemme- så langt unna Versus X, de største ledd og harmonidelinger, samt litt umiddelbare forskjellene er mindre Format CD Format CD Nasjonalitet USA/UK Nasjonalitet Israel perpleks solering som kryper rundt piano og mer gitar. Schäfer har en Innspilt 1999-2000 Innspilt 2002-2003 de umåtelig trange passasjene. Bas- særegen måte å skrive låter på, Utgitt 2003 Utgitt 2004 sisten Ishay Sommer har fortid i gjennom originale tonevalg og utra- Plateselskap ReR/M=R Plateselskap Cuneiform deathmetalband, noe som så vidt disjonelle akkordrekker. Apogee er Katalognr m=r. 2 Katalognr Rune 185 gjengis i spillemåten, men den hel- noe løsere i strukturen enn Versus X, Spilletid 63:08 Spilletid 53:17 hetsstrategiske produksjonen til lyd- Schäfer får vist mer av seg selv som Rikard A Toftesund Rikard A Toftesund manipulator Udi Koomran (kjent for gitarist, på den annen side, uten den sin studiotekniske innsats med Pre- stramme regien som han har i Versus sent) sørger for at firestrengeren blir X får vi noen flere langdryge partier. et jordsmonn i musikken, uavhengig av hvor på halsen Sommer befinner Gjennom fire lange og én kort låt gir seg. Dermed får bassen en helt Schäfer oss en leksjon i smakfull og avgjørende rolle i lydmassivet. Og så spennende progressiv rock. Et fortet- Dave Kerman bak batteriet, bedre tet lydbilde av keyboards og gitarer, enn på lenge og i tidvis sjokkartet sjelfull (og tidvis sjarmerende sur) ladning, faktisk låter det som om vokal, en intens framføring av langt deler av perkusjonssporene har vært over gjennomsnittet komposisjoner. skrevet spesielt med ham for øret. Musikalsk er Apogee egentlig ikke så lett å plassere. Det er stilmessig Dette er et lag av musikere som ikke beslektet med såpass ulike band som kjenner begrensninger og aldri feiler, Underground Railroad, IQ, Flower ire år etter opptak utgis nå orleden lyttet jeg til den norske noe som gir de to komponistene en Kings og Van Der Graaf Generator, og denne FANTASTISKE platen i samtidskomponisten Lasse Tho- uoverskuelig arbeidsflate. Samtidig den komplekse og oppfinnsomme Fstørre omfang. For de av dere Fresens Hagen, et verk i fire satser er det på det rene at Ahvaks dystre musikken burde kunne finne tilheng- som ikke kjenner Absolute Zero – skrevet for fem musikere og sopran til og tettpakkede musikk vil virke util- ere hos fans av såvel “klassisk” prog hvilket jeg vil tro er de fleste – tekst av Abdu l-Bahá. Og etterpå til gjengelig på mange. Om albumet der- som neoprog. En riktig fin plate. snakker vi om en trio bestående av Tim Hodgkinsons Hold to the Zero for ikke duger som noen ideell intro- keyboardist/ vokalist Aislinn Quinn, Burn, innspilt og utgitt i ‘94 men duksjon til RIO-musikken, har Ahvak Musea Records bassist Enrique Jardines og trommel- komponert for og fremført av Henry i likhet med senere navn som Thin- www.musearecords.com egenden Pip Pyle. Crashing Icons Cow i ‘76, tidsmessig parallelt med king Plague og Science Group såpass inneholder fire lange kutt som profi- Thoresens stykke. Kontrasten i kul- mange kryssreferanser til neoklassisk lerer streng notasjon og friimprovi- turelt gjennomslag forundret meg. og symfonisk rock at denne CDen lett ARM sasjon om hinannen, men som har Cow, et band med bein i rocken, pre- kan tolkes som en progressiv våt fremherskende aleatoriske preg. senterte i sin tid altså musikk som lød drøm. Gå ikke glipp av den! open reminder betraktelig mer utfordrende og krevde Format CD Der råder en uhyre brutal og uro- enda flere instrumentalister, men er Cuneiform Records Nasjonalitet Norge vekkende nerve i denne musikken ennå ikke å finne i noen internasjonal www.cuneiformrecords.com Innspilt 2002-2003 som jeg har alvorlige problemer med indeks over kontemporær tonekunst. Utgitt 2004 å beskrive, ikke et påklistret og Ut fra dagens snevre begrep vil du Plateselskap Melektronikk Katalognr MELK 008 penisforlengende fuzzfjolleri av den derimot heller ikke kunne tiltale Cow APOGEE Spilletid 47:06 sorten du finner i metallgenren, som rock, og spørsmålet blir da: hvor- men et genuint lydanarki som mest dan kategorisere tilskudd til tradisjo- the garden of delights Rikard A Toftesund av alt drar veksler på den frijazz/ nen fra Hodgkinson og co? Format CD hardcore-oppskriften Zorn/Las- Nasjonalitet Tyskland well/Harris eksponerte i sin trio Ta f.eks. den israelske kvintetten Innspilt 2003 Painkiller på 90-tallet. Kremen er et Ahvak, ledet av de konservatorieut- Utgitt 2003 helt usigelig samspill mellom Quinns dannede keyboardistene Roy Yarkoni Plateselskap Musea ulike samplinger/tangenter og Jar- og Udi Susser. Ahvak er hebraisk for Katalognr FGBG 4503.AR Spilletid 55:55 dines uhyggelige vrengbass, løftet ‘støv’, som også er navnet på dette av en Pip Pyle som ikke har vært debutalbumets tittelkutt – 16 minut- Sven Eriksen mer i element siden dagene med ter og 20 sekunder med ekstremfor- National Health. Som salt i teen får malisme i drakten av det som engang du den pussige, nesten Zeuhl-aktige het progressiv rock, dvs. moderne og messingen til Quinn, gjort i et dypt fortrinnsvis elektrisk musikk som leie mellom tilårskommen kvinne og streber fremad. Yarkoni og Susser gikk pubertal mann; røsten hennes fra forutinntatte omgivelser i musikk- RM er eksponent for den vok- minner meg ikke så rent lite om akademisk miljø, til danning av ban- sende skaren av norske artister Susanne Lewis’ på de tidlige par det Verdun (som angivelig lå mer i Abeskjeftiget med friimprovisa- Thinking Plague-skivene. retning av ELP) og endte med Ahvak. sjon. I kontrast til f.eks. Supersilent, I stedet for den rene samtidsmusik- opererer denne trioen i utgangs- Crashing Icons var min favorittplate kens ofte elektroniske eller akustiske punktet på en eksklusivt elektronisk fra fjoråret, hoder og skuldre over palett, bruker gruppen oppsettet plattform. Bandet består bl.a. av folk enhver konkurrent. gitar-bass-trommer-keys pluss litt blås med røtter i Statens Kunstakademi for å skape sin egen lokale vri over og teller Are Mokkelbost, Alexander ReR Megacorp den komposisjonstunge RIO-stilen. pogee er navnet på solopro- Rishaug og Arne Borgan. På Open www.rermegacorp.com sjektet til Arne Schäfer, voka- Reminder hører du videre diverse Hovedmennene spiller som sagt tan- Alist, gitarist og låtskriver for gjestebidrag, eksempelvis fra den genter, men de tre andre får et like Versus X, et av de mest spennende ekstraordinært kreative gitaristen

Tarkus nr. 28 Side 21 John Hegre (Jazzkammer, Kaptein BARRY CLEVELAND BIRDSONGS OF THE blir gjengangere i fora hvor kontro- Kaliber, Der Brief). Albumet samler verselementet (nedbrytning, oppløs- 12 utdrag fra opptredener ARM har volcano MESOZOIC ning osv.) fremstår som obligatorisk gjort omkring i Europa, bl.a. på en Format CD the iridium controversy kriterium – og nå snakker vi magasi- togstasjon og i et skipsskrog. Nasjonalitet USA ner som The Wire og Jockey Slut. Innspilt 2003 Format CD Like fullt har vi igjen fått en første- Vi letter med It Will Make Sense, som Utgitt 2003 Nasjonalitet USA klasses CD fra Birdsongs, denne gang i sin åpne melodiske flørt med Plateselskap AMP Records Innspilt 2002-2003 med omslag av Roger Dean! abstrakt tonespredning klarer å nøy- Katalognr AMP-CD 0047 Utgitt 2003 tralisere min nølende mistanke om at Spilletid 51:17 Plateselskap Cuneiform Cuneiform Records dette skulle bli en påtatt eggende Katalognr Rune 179 www.cuneiformrecords.com Spilletid 60:49 støyferdsel i slitte klisjéterreng. Posi- BARRY CLEVELAND tiv overraskelse. Når en tar for seg memory and imagination Rikard A Toftesund ren improvisasjonsmusikk, per i dag AVIARY for lengst en egen genre innen den Format 2CD eklektiske lydestetikken (takk og Nasjonalitet USA ambition pris), handler alt om persepsjon og Innspilt 1987-2003 Utgitt 2003 Format CD innlevelse. Ofte beror det siste på det Plateselskap Supersaturated Records Nasjonalitet USA første, men ikke regelvis, og i møte Katalognr RBR001-03 Innspilt 1975-79 med Open Reminder blir det vel så Spilletid 61:03 + 59:12 Utgitt 2003 mye tale om en jakt på assosiative Plateselskap AV Records Trond Gjellum knutepunkter i lydmaterien. En ofte Katalognr AV-1000 Spilletid 51:11 gjentatt strofe om auditiv kunst generelt er at mens definert innhold Sven Eriksen (form) inviterer til identifikasjon, forhindres sådant dersom substansen er av ubestemmelig art, fordi lytte- ren frarøves sin utøverrolle i den den grad Cuneiform-selskapet interaktive sublimering av estetisk kan sies å ha et flaggskip blant opplevelse som motiverer skapelsen Isine oppegående band, vil nok av arbeidet. Multifilosof og musikkvi- kampen stå mellom Miriodor, Curlew, ter Theodor Adorno (fra den sk Univers Zero, Thinking Plague eller Frankfurterskolen) skrev en del om Boston-baserte Birdsongs of the nettopp dette, bl.a. hevdet han at Mesozoic (BotM). Sistnevnte rager jazzen – med all dens løsrivelseshang også høyt i representasjonsfaktor på overfor både struktur og tradisjon – arry Cleveland er en ameri- labelen, med sin allsidige vinkling på av denne grunn var mindre “demo- kansk gitarist som har latt seg jazz/rock/komposisjon/world/elek- kratisk” i uttrykk. Men elektroniske Bfascinere av vestasiatisk (det tronika-syntesen. øyeblikksøvelser av den typen ARM vil si tyrkisk og arabisk) musikk, og en amerikanske 70-tallsgruppa bedriver, opphører å være improvisa- hans mål er tydeligvis å prøve å lage Et av avant-rockens vakrest titulerte Aviary var egentlig aldri noe sjon når stykkene utvelges og utgis en syntese av dette og mer vesteuro- band etter mitt skjønn, BotM har Dprogband, men snarere et pom- for allmen lytterhandling, idet for- peiske musikalske uttrykk. Dette har pionert form- og uttrykkslinjer i pøst glampopband med enkelte pro- men etter hvert altså fremgår av de vært prøvd gjort før (bl.a har ex- drøyt 20 år nå. Sant nok uten å gressive tendenser, noe som kom til referanselommene som dannes i til- King Crimson bassist/Warr-gitarist komme i nærheten av den oppmerk- uttrykk på bandets eneste LP – Avi- hørerens minne. Trey Gunn vist sin interesse for net- somheten som har blitt vesentlig ary – innspilt sent 1978. Men på topp slik musikk), og Cleveland gjør mindre interessante slike navn til del denne helt ferske skiva med tidligere Og om ikke alle bruddstykkene på ikke den dårligste jobben blant alle (Tribal Tech, Oregon), dette på tross uutgitte innspillinger fra perioden Open Reminder er like minneverdige, de jeg har hørt på å få til nettopp av at gruppen faktisk forbedrer seg 1975-79 viser de en litt annen side. skal ARM om ikke annet prises for å dette. Volcano er originalmateriale med hver utgivelse. I så måte mar- Åpningskuttet Hello er som en krys- våge variasjon. Her er betagende og fra 2003 og Memory and Imagination kerte det forrige slippet deres ning mellom Beatles og Queen, og pen musikk (Vitamin), stygg (Driving er ei samleskive som spenner over 15 (Petrophonics, 2000) et langt skritt akkurat dette er typisk for mye av By Accident), kjedelig (Storm Detecti- år av Clevelands musikalske karriere. fremover, og det gledet meg å regis- musikken på albumet, som sammen- ve), vimsete (Dessert, Not Desert, Men til tross for tidsspennet, slås trere at den samme besetningen nå lignet med Aviary viser et mer Cookie, Not Rock) og faretruende man ofte av at musikken hele tiden sto bak The Iridium Controversy. lekent, løssluppent band – og veldig musikk (Walk Away) – alt like for- består av mye av de samme elemen- mye mer kreativt. holdsmessig, selvfølgelig. tene. Musikken har ofte noe luftig og Og jeg ble ikke skuffet. Noen artister spontant over seg, men han går i fel- synes å være i stand til å levere uan- Det er rutinerte musikere vi har med Proggernes favorittord er “Komplek- la som kalles for “monotoni”. Forme- sett hva man måtte tro på forhånd, å gjøre, og musikken er veldig keybo- sitet”, men hvem har reservert len rokkes sjeldent ved, og etter og Cuneiform er etter hvert spekket ard-basert med Paul Madden høyt og anvendelsen til å måtte angå tempi, hvert blir du litt lei av å høre elgitar med den slags artister. BotM består lavt på Hammond, Mellotron, Mini- kvanta, struktur- eller kilderelasjo- spille bouzouki-løp og fretless bass altså fortsatt av tangentistene Erik moog og Rhodes. I tillegg spiller ner? Hvorfor ikke komplekse motiva- prøve å spille tyrkisk cello mens ete- Lindgren og Rick Scott, blåseren Ken vokalist Brad Love piano. Sentralt på sjoner? Uansett er Open Reminder et risk synth lager vakre tepper under Field og Michael Bierylo på gitar/ plata står den 11 minutter lange fint tilskudd til den gryende norske det hele mens det spilles litt på programmering. I tillegg deltar en Desert Songs/Pharao’s March hvor de alternativscenen. diverse etnisk håndperkusjon. Låtene rekke folk på perkusjon og trommer - forlater den relativt muntre stem- mangler også vesentlige dynamiske Iridium inneholder for øvrig mer ningen som preger resten av plata og Melektronikk variasjoner som kan påkalle din opp- akustisk slagbruk enn noen tidligere gjør et seriøst, ambisiøst og kontras- www.melektronikk.com merksomhet over lengre tid. I disse BotM-plate. Men i første rekke er det trikt stykke. Eva’s Birthday er et par hopptider vil jeg gi poengrekka 12- piano, alt-/tenorsaks og fløyte som år eldre enn de øvrige innspillingene, 12-13-11,5... driver de strøkne og alltid iørefal- utmerker seg ved å være nær rein- lende melodiene fremad. Dette siste spikka psykedelia og har klare likhe- Fruitcake-CDene How To Make poenget er verdt å merke seg; BotM ter med f.eks Blossom Toes. It (1994) og Room For ElevenEleven Music har bestandig vært blant de mest til- Surprise (1996) er nå utsolgt www.barrycleveland.com gjengelige i sitt slag, og kompromit- Ambition er en plate med til tider fra plateselskapet og vil ikke terer sjelden eller aldri konstruksjon høyt energinivå, en ganske så uhøy- bli presset opp igjen. for utflytning. tidelig affære midt opp i all pompø- siteten, og en skive som har lyst opp Fruitcake er også i avslut- I likhet med andre Cuneiform-band mang en mørk vinterkveld i heimen. ningsfasen på sitt nye album som f.eks. Krakatoa og nevnte Mirio- med arbeidstittelen Man dor, eier musikken her cinematiske AV Records Overboard. utgivelse er ventet [email protected] kvaliteter som bunner i et utstudert www.bradlove.com en gang i sommer. estetisk tonespråk. Dette kan også forklare hvorfor ikke disse gruppene

Side 22 Tarkus nr. 28 CLEARLIGHT CZABA VEDRES infinite symphony breathed prayer Format CD Format CD Nasjonalitet Frankrike/USA Nasjonalitet Ungarn Innspilt 2003 Innspilt 1999-2001 Utgitt 2003 Utgitt 2003 Plateselskap Clearlight Music Plateselskap Periferic Records Katalognr CLM-008 Katalognr BGCD 127 Spilletid 66:52 Spilletid 73:34 AKACIA Trond Sætre Sven Eriksen an other life Middels kompetent, men uhyre lite original musikk. De prøver muligens å bli en røffere utgave av god, gammel Camel, men mislyk- kes på stort sett alle fronter. Det hele blir rotete, slitsomt og svært lite spennende. USA 2003, 57:03, www.musearecords.com, www.akacia.net (Sven)

ALAN WHITTAKER top of the world tter å ha etablert selskapet Cle- Vi anmeldte Whittakers forrige album i Tar- arlight Music, tar Cyrille Verde- zaba Vedres var pianist i After kus nr. 24. På denne utgivelsen har han E aux atter fram det gamle band- Crying, men forlot bandet etter kvittet seg med litt av singer-songwriter- navnet som selskapet er oppkalt CFold Es Eg i 1994 for å starte preget og produsert en noe tyngre plate. etter. Steve Hillage er ikke med Townscream. Etter at dette bandet Fremdeles er det langt mellom de virkelig lenger, men Verdeaux selv er i god gikk i oppløsning har han gitt ut gode låtene, det blir på en måte litt for snilt form. fem soloplater, og denne plata er en uten at jeg helt tror at det er meningen, men han er definitivt på vei. samling innspillinger fra disse pla- Tidvis ligger musikken litt i tidlig Genesis/Anthony Phillips-området, Med eller uten Hillage er Clearlight tene, pluss noe nytt materiale. men i en moderne – litt for moderne – innpakning, sterile tromme- likevel et ensemble av kvalitetsmusi- maskiner kler denne musikken svært dårlig. Andre ganger er det dess- kere. Blåserrekka og Trevor Lloyds Det er mye pianosolo-musikk her, og verre nesten som å høre Mr. Mister. Hr. Whittaker er nok fremdeles klagende fiolin gir Clearlights tunge stilmessig har det et sterkt slektskap ikke mer enn lovende. UK 2003, 59:58, [email protected] symfo-rock en følelse av jazz uten å til musikken til After Crying, men (Sven) fortape seg i fusion-klisjeer. Andre uten resten av bandet blir uttrykket ganger gir blåserne en lett Roxy nødvendigvis noe annet. De tre før- Music-følelse til albumet. Shaun ste kuttene er fra albumet Tales, ANTHONY PHILLIPS Guerin synger med Peter Gabriels Letters og er musikk for solo piano, stemme på to spor, men gjør sin vik- delikat, virtuost i et slags krysnings- battle of the birds tigste oppgave som trommeslager. punkt mellom romantikk og impre- Denne plata, spilt inn i 1976-78, men ikke sjonisme, men også med tydelige utgitt før nå og laget i samarbeid med Harry Infinite Symphony er faktisk en sym- tegn på at utøveren har hatt et ben Williamsom og Didier Malherbe, er ikke stort foni. Albumet består ikke av sanger, innenfor rock og kontemporær annet enn en keltisk eventyrfortelling for- men av stykker med flytende over- musikk. talt av bl.a. Gilli Smyth med litt forsiktig ganger og spor som bare heter Move- musisering bak. Av absolutt marginal inter- ment 1, Movement 2, osv. Verdeaux Seks kutt er fra By The Break Of esse selv for fanatiske fans av de medvirkende. er tydelig bevisst om at han er en Dawn (2000). Her legger Vedres, i til- UK 2004, 50:58, www.voiceprint.co.uk (Sven) komponist mer enn en låtskriver. I legg til piano, på vokal, fløyte og så henseende er formen på albumet trompet. Dette er enklere, mer svært gjennomført, og oppbyggingen melankolsk, men samtidig mye AQUAPLAN virker gjennomtenkt. Hele tida vakrere musikk. Assosiasjoner til svinger albumet mellom tungt sym- Crimsons Moonchild dukker opp. Her paperimeri fonisk og drømmende melodiøst, brukes bredere og mer tradisjonelle Snill finsk melodiøs prog, en plate som men melankolsk er det alltid. dur- og mollakkorder, og Vedres’ veksler fra upersonlig gitarpop til småfiks vokal passer perfekt i all sin relativt jazzrock og vakker folkprog. Delikat kvinne- I løpet av den drøye timen som ver- uskolerte enkelhet. lig vokal og smakfullt gitararbeid preger ket varer blir det dessverre mye denne plata som gjør lite ut av seg, men dødtid der “orkesteret” lett fortaper Etter denne delen følger to låter fra som har adskillig å by på for dem som tar seg i monotone stemninger. I star- albumet Dance Of Spirit hvor Vedres bryet med å gi den tid. Finland 2003, 45:37, www.aquaplan.org (Sven) ten (ca. 1-2. sats), er det sjarme- forlater pianoet til fordel for kirkeor- rende, men gradvis blir det mer tret- gel og fiolin. Det blir uunngåelig en tende. Særlig femte sats er særs sakral stemning over musikken, og ARS NOVA uinspirert og kunne like godt vært det typisk østeruropeiske musikkinn- brukt som bakgrunnsmusikk for trykket kommer tydeligere fram. Det biogenesis project film, men plata kommer seg igjen på neste stykket er det tidligere uutgit- Gjestespill fra flere italienske prog-musikere den sjette og siste. te pianostykket List Of Free Ideas har gitt Ars Novas nyeste konseptalbum hvor han på snaut 14 minutter intro- overtoner som er en blanding av italiensk og Verdeaux’ ensemble spiller symfo- duserer og utvikler 10 små ideer – alt japansk prog. For øvrig pøser jentene i Ars nisk rock med ekstra sterk klassisk fra jazz via rock (det er ikke så ulikt Nova på med alle symfo/metal-virkemidler følelse, og viser stor nok variasjon mye av Keith Emersons pianoarbeid) som finnes: Overdådige orgel og space-syn- til å heve Infinite Symphony litt til samtidsmusikk. Neste parti låter ther, hurtige og stadig skiftende melodilinjer, et ambisiøst, men over gjennomsnittet. er fra Ephata 1 (2001) hvor han uklart sci-fikonsept, Kansas-fioliner og lån fra et klassisk stykke (Gri- benytter synth, piano, fiolin og egs Morgenstemning). De har det virkelig travelt for å få med litt av Clearlight Music vokal, og det blir da også disse alt, og som et resultat er Biogenesis Project mer enn overlesset. Gan- www.clearlight888music.com låtene som er nærmest progressiv ske underholdende plate, om du unngår å ta den for alvorlig. Men den rock selv om total mangel på rytme- krever noen gjennomlyttinger. seksjon gjør at det blir lite rock. Dra- Japan 2004, www.musearecords.com (Trond S) matiske og på ny melankolske kom- posisjoner som vil tiltale alle som har sans for After Crying.

Tarkus nr. 28 Side 23 Side 24 Tarkus nr. 28 Den siste platen det er hentet kutt strumentalist (han spiller nesten alt fra heter Music For Piano, og her unntagen trommer) Frank Carvalho viser han med all tydelighet hvilken med sin utsøkte sans for melodi, virtuos pianist han er i krysnings- akkorder og ikke minst det å sette punktet mellom klassisk og rock. sammen ulike stemninger til en har- monisk helhet. Det står skrevet i heftet som følger med at Czaba Vedres regnes blant de The Lady Of Cantela er en portugi- THE HOMOSEXUALS 20-25 beste pianistene i kontempo- siskinspirert instrumental basert inn- rær rock. Bullshit! Vis meg en eneste ledningsvis rundt akustiske gitarer, the homosexual’s record som er bedre! Et flott album, men men den bygger etterhvert opp til Alle kjente opptak m. denne provokative art- kanskje ikke for de mest rock-fikser- noe Genesis-aktig med “drone”-komp punktrioen, dvs. hele ReR-skiven fra ‘84 te av dere. og fine soloer for ulike synther. Alle (innsp. ‘78) + fem upubliserte spor. Medlem- komposisjonene på plata har et felles mene traff hverandre under et fremstøt mot Periferic Records tema: Som tittelen indikerer tar de en nazimarsj i London i ‘77, og valgte band- www.perifericrecords.com utgangspunkt i virkelige hendelser navnet som en bevisst overskridelse, ment å som alle handler om nettopp liden- skulle distansere enhver entusiasme som ikke var hjertefølt. Noen få lik- skap og svik. The Ghost Of Yang, som heter m. andre frittenkende punkgrupper (Gang of Four, Crass), men H henter sin fortelling fra Kina, er et var virkelig distinkte og avanserte på sitt vis. Vinylversjonen er for øvrig ETCETERA storslagent anlagt instrumentalt blant de sjeldneste fra ReR, men etter sigende også en av de minst etter- tales of ardour and deceit verk. For første gang merker vi en spurte, grunnet det åpenbare sidespranget albumet utgjør. Selv har jeg viss slitasje i låtskrivingen. Her alltid kost meg med platen, og noen av de vakreste britiske punkperlene Format CD finner vi langdryge solopartier uten finner jeg her (Kiss With Venom, False Sentiments). Og hvordan mislike Nasjonalitet Danmark vesentlig utvikling som vi har vært et band som anvendte slakt-anmeldelsen fra NME som tekst i en låt? Innspilt 2000-2001 lykkelig forskånet for til nå. Mange- England 2004/1978, www.rermegacorp.com (Rikard) Utgitt 2004 Plateselskap Record Heaven len på rent kompositorisk innhold Katalognr RHCD39 kompenseres med heftig bruk av TERRENO BALDIO Spilletid 59:38 mellotronsamples og vidløftige terreno baldio Sven Eriksen synthøvelser, men til tross for glimt- vis flotte partier blir helhetsinntryk- Jeg valgte å forbigå dette albumet i ‘Arkiva- ket av dette avslutningskuttet noe ren’-artikkelen om Sør-Amerika, da platen mer halvhjertet enn resten av plata. kun forelå i nyinnspilt 90-tallsversjon m. engelske tekster, og originalens mastertape Det forhindrer allikevel ikke at Tales etter ryktene var tapt. Akkurat dette siste Of Ardour And Deceit er en av de stemte visst, for nå utgis i stedet en vinylav- mest oppløftende og genuint entusi- spilling på CD. Anerkjent som en av de aller beste brasilianske progski- astiske progplatene jeg har hørt det vene gjennom tidene – gjett om jeg så frem. Inntil det gikk opp for siste året, og den er en plate alle meg at vinyleksemplaret trolig har gått i ujevne omdreininger og etter- som liker god, gammel progressiv latt en intonal og skeivtlydende overføring! Om den sterkt GGiant- og rock virkelig kan nyte om og om PFM-relaterte musikken her er aldri så praktfull i seg selv, ødelegges igjen. Og etterpå er det bare å kjøpe langt på vei den endelige lytterakten. CD-folderen er gjennomillustrert Fin De Siecle hvis du ikke allerede og utskrevet med bandkrøniker og det hele, men nevnte tekniske ska- har den. vank hindrer meg fra å kunne gi reslippet en uforbeholden tilråding. Brasil 2003/1976, www.musearecords.com (Rikard) anske Etcetera ga ut sitt forri- Record Heaven ge album så langt tilbake som i www.recordheaven.net TWELFTH NIGHT D1998 – et album som viste lovende takter, men som ble noe art & illusion skjemmet av en dårlig produksjon. Bandets andre studioalbum – tredje totalt. Produksjonen er noe bedre her, men EYESTRINGS Vokalist Geoff Mann er erstattet av Andy det er fremdeles mer å gå på. Musi- burdened hands Sears, ellers er alt som før. Deres spesielle kalsk følger Tales of Ardour And form for energisk, smårufsete og tidvis pri- Deceit opp der Fin De Siecle slapp, en Format CD mitiv, men på sin måte avanserte og følel- idérik, rendyrket progressiv rock med Nasjonalitet USA sesladede neoprog - ikke minst i tekstene. Innspilt 2003 inspirasjoner hentet fra storheter Flere bonus-spor enn originale albumlåter (blant annet den mektige Utgitt 2004 som Genesis, Gentle Giant og Van Der Plateselskap Split Difference Blondon Fair) gjør dette til en fin utgivelse, den fjerde i rekken på Graaf Generator. Katalognr SDR 78001 Cyclops, og skal vi tro promomateriellet deres, er det enda tre til på Spilletid 66:04 venteliste. Et band som fortjener – og får -– en verdig relansering. Det åpner veldig bra med den over 16 Sven Eriksen UK 1984/2003, 71:14, Cyclops www.twelfthnight.info (Sven) minutter lange The Song Of Marsh Stig hvor de hele tiden skifter tema- VORTEX er, et musikkstykke som får tankene til å gå vekselvis i retning av Genesis’ 1975-1979 glansdager, Van Der Graaf Generators 2CD fra oversett band som musikalsk lå ml. mørke og hektiske lydvegger og ELPs Soft Machine og tidl. Nucleus på debuten grandiose symfo. Et praktfullt stykke Vortex, innspilt for å akkompagnere et tea- progrock i en meget velskrevet og terstykke i ‘75. Lite skilte denne utgaven fra kreativ, men kanskje ikke spesielt et hav av navn i den halvstuderte bresjen av nyskapende låt. eurojazzrock, og platen er vel helst av his- torisk verdi. Les Cycles de Thanatos (‘79) sentreres rundt en 25 min. De fortsetter med den korte, vakre lang suite, med start i 4-5 takter fra Messiaens Et Exspecto Resurrecti- Songs som innledningsvis til forveks- onem Mortuorum! Besetningen er en litt annen (stadig m. brødr. Jean ling ligner Gentle Giants Aspirations, Pierre/Jacques Vivante på hhv. keys/bass) og den særs innviklede og som er et nydelig stykke musikk okalist, keyboardist og låtskriver musikken er blitt langt mer personlig enn før, med fjerne hint til med et flott vokalarrangement og en i dette nye, amerikanske bandet datidens Art Zoyd, Terpandre, Magma og Dün. Majestetisk uten å være vakker melodi. Og de slipper ikke Vheter Ryan Parmenter, og han pompøst, energisk men aldri stressende, hensiktsmessig komponert forkjærligheten for musikk i Gentle har nok lært ett og annet knep av sin tross et overhengende detaljmylder. Flere bonuslåter, uten at dette Giant-land. Kentish Suite bygger de onkel Matthew i Discipline (Discipli- trengs for å heve albumets helhetlige styrke. Plateselskapet har ellers på et GG-aktig riff, og underveis er nes bassist Mathew Kennedy er forres- lagt flid ned i CD-heftet, med eurojazz-eksperten Aymeric Leroy bak de innom mange musikalske steder ten også bassist her) – og da vet vi kommentarene. Ekstra pluss for enkelt og effektivt cover. brødrene Shulman godt kunne ha omtrent hvor landet ligger rent musi- Frankrike 2003, www.musearecords.com (Rikard) besøkt en gang. Men nok en gang kalsk på denne plata, ja for det er sto- overbeviser låtskriver og hovedin- re likheter mellom de to bandene.

Tarkus nr. 28 Side 25 Ikke riktig så dystert som Discipline, som vet å ha de rette forbildene. Ikke er mest representativt i så måte. tere uten at kvaliteten hadde blitt men med sine klart mørke sider, og bare This Heat elementer gjør seg vesentlig forringet. Men er melodisk med et lite øye i retning pop-prog som referanse, men hyppige musikal- Guillaume Cazenave sår mye tvil om jazz-fusion noe som scorer høyt hos (f.eks Izz og Rocket Scientists) og et ske hentydninger til Magma (særlig sin identitet som artist: Er han en deg, burde denne skiva skyte godt annet i retning power prog. rundt deres Udu Wudu periode) pretensiøs viktigper som med vilje inne på det svarte på den musikalske finner også sted. Men den fella Guapo prøver å lage en musikkform mest blinken. Bandet har en “klassisk” besetning, ikke går i, er å kun forelske seg i mulig ulikt alt annet – eller er musik- men de klarer å variere lydbildet bra. gamle dager og dyrke dette. Guapo ken hans et uttrykk for oppriktig Cuneiform Records Dessuten er unge Parmenter en vel så makter å kombinere soundet til inspi- kunstnerisk engasjement? Jeg velger www.cuneiformrecords.com bra låtskriver som sin onkel. Stem- rasjonskildene sine med moderne å tro det sistnevnte. Uansett, i en men hans tar mange veier. Noen klanger og komposisjonsmetoder som alder av bare 25 år har mannen ganger synger han ikke ulikt Antho- henter vel så mye fra elektronika og utviklet seg til å bli en usedvanlig INKÁBB HOLNAP ny Phillips, og tidvis får jeg da også jazz som klassisk progrock. Utkom- original komponist og musiker, og jeg assosiasjoner til dennes mest pro- met av dette er en friskhet og vita- er spent på den videre utviklingen. tomorrow instead gressive plate – Sides. Som for litet som jeg har til gode å ha hørt på Worship Scraped er visstnok bare det Format CD eksempel i Nothing og Just A Body. en god stund. Det er ikke så mye mer første i en serie på fem konseptalbum Nasjonalitet Ungarn Just A Body har forresten også en å si enn at dette burde være obligato- om menneskets tilstand. Et så ambisi- Innspilt 2003 touch av , mens Anachro- risk for alle som vil ha en ekte, pro- øst prosjekt kan gå begge veier. Utgitt 2003 nism bare er en flott proglåt. Tre gressiv kosestund i vintermørket. Plateselskap Periferic Records lange kutt gir bandet anledning til å Cuneiform Records Katalognr BGCD 120 Cuneiform Records www.musearecords.com Spilletid 55:50 strekke ut med mange temaer og www.liahproject.com stemninger. Det gjør de forsåvidt i www.cuneiformrecords.com Trond Sætre hvert av de kortere kuttene også.

Burdened Hands er en plate som farer GUILLAUME CAZENAVE IN CAHOOTS over et bredt spekter av musikk, det all that symfoniske, det komplekse, det the mediation project part melodiøse (enkelte av låtene er van- one – worship scraped Format CD skelig å få ut av hodet når de først Nasjonalitet UK Format CD Innspilt 2003 har satt seg der), det intrikate, det Nasjonalitet Frankrike røffe, det sarte. Felles for alt de gjør Utgitt 2004 Innspilt 2003 Plateselskap Cuneiform er at det er intelligent skrevet og Utgitt 2003 Katalognr RUNE 181 framført med en kombinasjon av kjø- Plateselskap Dreaming/Musea Spilletid 67:07 lig perfeksjonisme og varm liden- Katalognr DR 8422.AR Trond Gjellum skap. En varmt anbefalt plate. Spilletid 47:14 Trond Sætre Eyestrings fter Crying er vel det bandet www.eyestrings.com som har størst sjanse for å bli Anevnt dersom temaet ungarske progband mot formodning skulle tas opp. Men de deler plateselskap med GUAPO en håndfull andre lokale progressive five suns artister, viser det seg - blant annet disse karene. Anført av gitaristen Format CD Krisztian Paar, gjør Inkább Holnap Nasjonalitet UK Innspilt 2002-2003 (ungarsk for “tomorrow instead” - Utgitt 2004 bandnavnet er tospråklig og albumet Plateselskap Cuneiform er selvtitulert) hermed sin platedebut. Katalognr RUNE 184 Spilletid 61:12 ile under ”, står hil Miller er vel for de aller fles- Inkább Holnap spiller for øvrig en Trond Gjellum det på baksida av denne CDen, te kjent som gitarist for legen- litt annen type prog enn After Cry- Fet merkelig forsøk på å kategori- Pdariske Hatfield and the North ing. Jazzrock er deres felt, og på det- sere et album som likner på - jeg vet og Matching Mole, men hans karak- te området er de et av de beste, nye ikke hva. Enhver prog-artist med teristiske gitarspill har fått utløp bandene som har dukket opp på et respekt for seg selv prøver å krysse gjennom en rekke andre musikalske par år. Å kalle dem for et fusionband sjangrer av og til, men Guillaume utløp i tiden siden, og In Cahoots er er for enkelt, da de ligger et stykke Cazenave gjør det mer konsekvent vel det bandet som han i de fleste nærmere klassisk symfo-rock enn enn de fleste. Umiddelbart er det let- tilfeller har gjort seg gjeldende i. Mil- andre slike band. For det meste beve- test å peke ut industriell rock, metal, ler har alltid tilkjennegitt sin inter- ger de seg stilfullt mellom moderne jazz, og elektronika i blandingen. esse for jazz, og In Cahoots har vel fusion og mørk 70-tallsprog. En Tekstene er ikke noe mindre overvel- alltid markert seg som et jazzband typisk IH-melodi balanserer konstant dende og forvirrende, selv om de har mer enn et typisk progband. Nå had- mellom suggererende keyboard-tema et mer gjennomgående tema. Så vidt de jo også band som Hatfield og Mat- og tung, knusktørr jazzgitar. For jeg kan skjønne handler det mye om ching Mole mer enn nok jazz i sitt variasjonens skyld har vi også styk- hvordan religion kan påvirke føl- musikalske uttrykk, men der vanket ker som See Saw, en melodiøs jazzlåt en britiske gruppa Guapo har somme sinn. For øvrig krever det mye det også solide doser påvirkning fra som veksler mellom piano og keybo- på relativt kort tid skapt seg et konsentrasjon for å følge med i tek- avantgarde, prog og psykedelia, noe ard. Men høydepunktet er nok 1000 Drykte som et kompromissløst sten, selv om du har heftet foran deg. som mer eller mindre er helt fravæ- Lei, der fine, melodiske partier settes eksperimenterende og stadig søkende rende i In Cahoots. opp mot utbrudd av tung symfonisk band litt i den samme gata som This Cazenave hopper mellom stilartene i rock, og til slutt smelter sammen - Heat, et annet eksperimentelt band, et ugudelig tempo, men det er ikke Men som jazz er ikke In Cahoots noe og således kanskje best demonstrerer gikk i på sent syttitall. Vi snakker om umulig å følge med. Bortsett fra dårlig valg, og dette livealbumet inn- dynamikken i IHs musikk. ganske dyster, ukonvensjonell ekspe- enkelte thrash metal-utbrudd (dem spilt i USA i fjor gir et balansert bilde rimentell progrock som også utnyttet er det riktignok mange av) er musik- av hva bandet står for. Sangformen Inkabb Holnap har potensiale til vir- annen teknologi enn bare rockein- ken hans nesten som en jevn strøm er veldig tradisjonell; hode med noen kelig å hevde seg på den progressive strumentene til å klanglegge musik- som det fint går an å bare nyte – melodiske innspill, deretter en rekke jazz-scenen, men utnytter det ikke ken sin. David O’Sullivan (gamle, etter et par gjennomlyttinger. En må soloer før det så avsluttes omtrent helt. De trenger mer energi, for ærverdige keyboards som Mellotron, venne seg til Cazenaves musikk. som det begynte. Selv om det er eksempel. Den musikalske dyktighe- Fender Rhodes og harmonium samt Albumet fungerer best hvis du ten- mange fine riff og melodier, er like- ten er det lite å utsette på, men gitar og elektronikk), Dave Smith ker på det som et hele, snarere enn vel skiva såpass mye preget av lange framføringen blir noen ganger halv- (trommer og perkusjon) og Matt som inndelt i seks spor. Middelsporet soloforløp som strengt tatt føles litt hjertet. En stund venter man også at Thompson (bass, gitar og elektro- Interpassive Neuro Activity, på 21 unødvendige. De fleste låtene kunne utøverne skal eksperimentere litt nikk) er tre uhyre stilsikre musikere minutter uten gjennomgående tema, med fordel vært noen minutter kor- mer, for de gjør noen krumspring.

Side 26 Tarkus nr. 28 Men så viser de seg alltid å være av den forsiktige sorten likevel. ECLECTIC DISCS Eclectic Discs er et nytt engelsk plate- Produksjon og sammensetning er imid- selskap (hjemmehørende i Canterbury) lertid upåklagelig. Albumet har egent- som blant annet har spesialisert seg på lig ingen svake låter, bare en jevn re-utgivelser av spennende plater fra strøm av sofistikert jazzrock, og jeg 60-, 70- og 80-tallet. De har innled- ville si at de er Øst-Europas mest inter- ningsvis tatt for seg fem plater. essante progband siden Ankh. Her må tilføyes at så mange østeuropeiske Sven Eriksen band har jeg i grunnen ikke hørt...

Periferic Records TOUCH www.perifericrecords.com touch Touch var et av amerikansk psykedelia/protoprogs aller mest spennende band. Med en fandenivoldsk energi framsto de som en miks av Vanilla Fudge, Traffic og veldig tidlig KARNATAKA Genesis. De kombinerer galskap med intelligent låtskriving, og låtmaterialet svinger fra vill psykedelia i We Feel Fine til nærmest jazzballade i den fine Alesha And Others. delicate flame of desire Utgivelsen har fem bonus-spor, blant annet en uutgitt single fra 1968 – året før albu- Format CD met ble laget, et par alternative versjoner og en 12 minutter lang instrumental fra 1973 da bandet var blitt et Nasjonalitet UK rent progband med synther, mellotroner og hele pakka. Et band som hadde fortjent å bli stort, og en plate som Innspilt 2003 hører hjemme i enhver seriøs progsamling. Utgitt 2003 1969/2004, USA, 79:32 Plateselskap Immrama Records Katalognr ktkcd003 Spilletid 61:31 LOCOMOTIVE Sven Eriksen we are everything you see Locomotive hadde en hit før denne LP-plata, mens singelen som ble hentet herfra (og med en tekstlinje som ga navnet til plata), Mr. Armageddon, utrolig nok ble en flopp. Musikalsk er dette adskillig enklere enn Touch. Mr. Armageddon er en slags blues-psy- kedelia med mye orgel og en kraftig blåserrekke (som besto av bl.a. Dick Heckstall- Smith, Chris Wood, Lyn Dobson og Henry Lowther – bandet hadde forøvrig ingen gita- rist). We Are Everything You See er et veldig tidstypisk produkt som er festlig lytting hvis du har ørene innstilt på 1969, men plata har ikke tålt tidens tann riktig så bra som mye annet fra samme tid. Det tredelte “konseptet” The Loves Of Augustus Abbey kaller nok mer på smilebåndet enn på seriøs fordyp- ning. Utgivelsen har seks bonus-spor, alle er singler fra tiden rett etter at albumet ble utgitt, og er stort sett mer tradisjonell soulbasert popmusikk – ikke helt ulikt The Foundations. 1969/2004, UK, 62:23 CLIVE JOHN arnataka er ute med sitt tredje you always know where you stand with a buzzard album. Neo-folkrockbandet som Clive John er kjent fra den walisiske gruppa Man, og han fikk hjelp av flere av grup- Kså langt har vært lovende, men pas medlemmer på denne soloplata fra 1975. Musikalsk er det velspilt, men relativt som etter min mening har hatt mye å enkel bluesrock med ett og annet akseptabelt øyeblikk også for progfans. Ingen gå på når det gjelder selve låtmateri- bonus-spor. alet. Dog er de flinke til å utnytte de 1975/2004, UK, 48:09 øvrige ressursene de har. Rachel Jones har en eksepsjonell stemme, MANDALABAND spilleteknisk er de helt OK, og platas lydbilde er fyldig og behagelig. the eye of wendor: prophecies The Eye Of Wendor er Mandalabands andre plate (den som åpner med tittelmusikken til Det er fremdeles umulig ikke å sam- TV-seriene om Brødrene Dal) hvor David Rohl med hjelp av blant annet Barclay James menligne dem med Mostly Autumn, Harvest, 10cc, Sad Café, Justin Hayward, Maddy Prior og The Hallé Orchestra lager en de har en identisk besetning og de plate full av snill, ultrasymfonisk progressiv rock. Det er grandiost og storslagent med lager musikk med nøyaktig de samme ofte voldsomme, men samtidig luftige lydbilder, ikke så rent lite preget av de mange ingrediensene. Det virker som om Kar- medvirkende artistene. Det er ikke så mange minneverdige komposisjoner, det som gjør plata hørverdig er først nataka bevisst og uten hemninger og fremst den fine produksjonen og de lekre orkesterarrangementene (i hovedsak skrevet av avdøde Ritchie kopierer Mostly Autumn i alt de gjør, Close - som senere dukket opp på Camels Pressure Points - senere enn denne plata, altså). Plata er et konsept forskjellen er at der hvor MA pøser ut inspirert av egyptisk mytologi (Dave Rohl er idag en anerkjent egyptologist), og det er slett ikke noen ueffen “nesten-klassikere” i store mengder er plate, men du bør ha sans for de medvirkende gjestene. Som bonus har Eclectic lagt til en alternativ miks av Karnatakas musikk så uendelig ano- Dawn Of A New Day, låta som Justin Hayward har vokal på. nym – pen, velspilt og flott produsert 1978/2004, UK, 44:45 – men anonym. Nesten alt går i samme tempo, akkordprogresjonene er forutsigbare black box recovered og går igjen fra låt til låt, og jeg må Black Box Recovered er en utgivelse av plata Black Box, spilt inn i 1981, men først bare innrømme at hvor mye jeg enn utgitt i 1994 av Voiceprint, den gang i kombinasjon med Woollys første soloalbum ønsker at dette skal være en bra pla- Mæstoso (1980). Eclectic har plusset på hele ni bonus-spor, blant annet demoer av te, ender jeg opp med å kjede meg så låter fra Mæstoso, tre live-kutt fra 1982 og en helt fersk demo. På Mæstoso fulgte Wol- grusomt at jeg mest av alt skulle stenholme opp sine symfoniske sider som krydret platene til ønske at dette bandet enten gjorde fram til 1979. Black Box er noe mer AOR-aktig i formen, faktisk nær den retningen BJH selv tok. I positiv ret- noe radikalt eller rett og slett pakket ning merker vi oss Deceivers All (som også var å finne på Rime Of The Ancient Sampler - The Mellotron Album og sammen og ga seg. Sjelden har en som bærer stor likhet med BJHs She Said), The Will To Fly, en vakker liten ballade, og Open som har i seg mye plate gitt så mye næring til min av den samme grandiose symforocken som Wolstenholmes komposisjoner for BJH. Av bonusmaterialet er de tre påstand om at det er mye viktigere livekuttene mest interessante (hentet fra en bootleg) og viser et adskillig tøffere band enn studioinnspilling- HVA du spiller enn HVORDAN du spil- ene. Bandet inneholdt blant annet Steve Broomhead og Kim Turner som Wolstenholme hadde møtt under inn- ler det. Zzzzzzzzz... spillingen av The Eye Of Wendor. 1981-82/2004, UK, 77:23 Immrama Records www.karnataka.org.uk Eclectic Discs www.eclecticdisks.com

Tarkus nr. 28 Side 27 KOTEBEL latinske rytmer og klassisk koring, MINDFLOWERS fusion-låt helt uten utfordringer til den avsluttende Children Suite, eller brudd med harmonien. Etter fragments of life som er en ren pianosuite i impresjo- improgressive hvert spriker det litt mer, med låter nistisk stil. som Why?, en kort jazzballade med Format CD Format CD Nasjonalitet Spania Nasjonalitet Ungarn sjustrengers bass, sofistikerte og Innspilt 2003 Vokalen er også blitt viktigere. Den- Innspilt 2002 utsvevende Crying Skies, folk-aktige Utgitt 2003 ne gangen har de med ordentlige Utgitt 2002 og nesten tvers gjennom akustiske Plateselskap Musea sanger, som Hades og den 15 minut- Plateselskap Periferic Records Flo’s Kisses. Innimellom får vi låter Katalognr FGBG 4509.AR ter lange og allsidige Fuego. Dessu- Katalognr BGCD 110 med rene heavy-passasjer. Albumet Spilletid 72:09 ten eksperimenteres det med raske, Spilletid 67:04 avsluttes på tradisjonsrikt prog-vis Trond Sætre messende monologer. Alt sammen er Trond Sætre med 22 minutter lange Talk With på spansk, men oversettelser er ved- Myself. Bortsett fra et kort innslag lagt om du skulle være interessert. av latino-jazz er det her stort sett Også nytt av året er at Kotebels pri- bare snakk om gjenbruk av de sam- mus motor, Carlos Plaza, lar andre me virkemidlene i en større (og litt medlemmer av bandet få hevde seg. mer monoton) ramme. I forhold til Gitaristen César Garcia har skrevet, lengden har ikke dette “eposet” så og spiller alene, El Quimerista I-III. mye å tilføre albumet. Navnet til tross er disse tre styk- kene ganske ulike, og Garcia demon- Gruppas spesialitet ligger ikke først strerer at han har talent til å kom- og fremst i deres evne til å variere ponere for, og spille på, både gitar mellom sjangrene; det er jo nærmest og keyboard. forventet. Mindflowers’ prestasjon er at de klarer å sette all musikken inn Kotebel er et band med svært sterke i en klar fusion/jazzrock-kontekst otebel gjorde seg først bemer- røtter til 70-tallet, men utover det revet fram av bassisten Balász og dermed gi den mer enhet. Et ket med det melodiøse konsep- blir de stadig vanskeligere å katego- Szendöff kommer enda et interessant prosjekt innen moderne Ktalbumet Mysticae Visiones i risere. De bruker alle elementene fra Dinstrumentalt jazz-progorkes- fusion, og vel verdt å sjekke ut. 2001. Og selv om jeg syntes det var klassisk prog, men det er for å ter fra Ungarn og Periferic – skjønt en utmerket plate, gleder det meg å utvikle sin egen stil, ikke for å imi- kronologisk kom dette albumet før Periferic Records høre at oppfølgeren viser tegn til tere. Nok en gang viser de seg som Inkabb Holnaps debut. I motsetning www.perifericrecords.com fornyelse. en av de beste artistene i Museas til Inkabb Holnap er Mindflowers stall. mer et fusion/rock-band med pro- Om Fragments Of Life ikke akkurat gressive innslag. Det betyr ikke at er revolusjonerende, så utvikler Musea de er kjedlige, men at de låter mer www.musearecords.com gruppa seg videre. -følelsen www.kotebel.com som fusion, til tross for et utall fra forrige album er mindre, og med andre stilarter som er med på albu- flere gitarer og raskere melodilinjer met. låter Kotebel mer som progressiv r o c k denne gangen. Men det har også Plata begynner oppskriftsmessig blitt viktigere for gruppa å prøve med Red Spider, et typisk raskt, ulike stilarter – fra åpningssporet gitardominert jazzrock-stykke, og Hades, som blander gitarrock med Falling, en rendyrket, avslappende

Side 28 Tarkus nr. 28 THE NECKS annet vi skriver om i Tarkus, og absolutt alle, inklusive dem som tvi- drive by ler grunnet dårlig eller manglende Format CD erfaring med (skinn-)minimalistisk Nasjonalitet Australia sonikkunst, anbefales en kjøretur. Innspilt 2003 Utgitt 2003 ReR Megacorp Plateselskap ReR www.rermegacorp.com Katalognr ReR NECKS3 Spilletid 60:16 CLOUD CHAMBER Rikard A Toftesund LUTZ GLANDIEN dark matter lost in rooms Dette er ei ganske spesiell skive som dumpet ned i postkassa mi for en tid tilbake. Musik- Format CD ken er mer eller mindre helt improvisert, og Nasjonalitet Tyskland besetningen skal visstnok være gitar, bass, Innspilt 2001 ymse dulcimer-instrumenter, perkusjon og Utgitt 2003 Plateselskap ReR Megacorp cello, men i de fleste tilfellene høres det ut Katalognr - som noe som kommer ut av en løpsk computer. Så å si all musikken er Spilletid 48:34 av usedvanlig rolig karakter, for det meste høres de ut som om de hele tiden skal hinte om at et eller annet musikalsk skal skje. Elemen- Trond Gjellum ter av noe som for meg fremstår som tyrkisk eller arabisk musikk gir dog uttrykket en egenart som gjør at det ikke blir like kjedelig hele tiden. For direkte spennende og full av kontraster er musikken defini- tivt ikke. Det tas god tid, og ære være dem for det, men når det hele munner ut i noe som blir som et slags avbrutt musikalsk samleie, er i ajoriteten av dagens rock- alle fall undertegnede ikke spesielt interessert. journalistikk er belemret med USA 2000, 59:54, www.barrycleveland.com (Trond G) Men defaitistisk holdning til språklige plattheter. Normen later til GARLO å være noe i retning av at simple formuleringer SKAL, BØR, VIL og MÅ coup de sang få herske i harmoni med den mette- Fransk elektronikarock som høres ut som et de sivilisasjonen som avføder objek- mislykket forsøk på å fusjonere Primal Scre- tet/verket. Da jeg nå fikk høre den am og Røyksopp kombinert med fransk vise- australske trioen The Necks’ sjette sang. Middelmådig produksjon, tvilsomme utgivelse, besluttet jeg å føye meg. jobbe med den menneskelige prestasjoner instrumentalt, plagsomt dårlig Men forsøksvis bare for denne gang. stemmen i musikalske redigerte samples og loops. Nei. Åsammenhenger, har blitt gjort Frankrike 2002, 64:06, www.cipaudio.com (Trond G) Suggererende, erotisk, meditativ, en rekke ganger opp gjennom anti-kontemplativ og altomfattende musikkhistorien. Som man innefor DAVID LEE MYERS hypnotisk musikk. Plattheter, men språkforskning er klar over, er vår dette er nå engang Drive By, kalt oppfatning av menneskelig tale, arcane device såpass fordi kontrabassisten Lloyd påvirket av kulturen vår. Det vil si Sent på åttitallet ga engelskmannen David Swanton mener at musikken er skik- at når vi blir konfrontert med komp- Lee Myers ut en LP og en singel på davæ- kelig bra å kjøre bil til. Og jeg tviler lekse lydteksturer, vil vår hørsel rende Reccomended Records under navnet ikke et sekund, albumet gir et godt automatisk plukke ut harmoniske Arcane Device. Disse to utgivelsene er nå til- argument for å drive uten mål og sekvenser som passer inn i kjente gjengelig på en CD. Musikken er i sin helhet mening – annet enn å få lyttet/ musikalske mønstre. laget av feedback som ble skapt på en spesi- levd. The Necks kommer fra det dif- allaget mikser/støygenerator, og kan vel best beskrives som “støy- fuse tomrommet mellom moderne Den tyske, elektroakustiske musike- elektronika”. Noen musikalske holdepunkter er det veldig få av, det jazz og post-rock, og instrumentstal- ren Lutz Glandien har i mange år låter mer som lydsporet til en enormt ekkel, futuristisk skrekkfilm. len her – med flygel og orgel (Chris jobbet med nettopp stemmemateria- Rare klanger og lyder trenger seg fram her og der og gir “musikken” Abrahams), ståbass, slagverk (Tony le som utgangpunkt for komposisjo- et rastløst og kaldt preg. Skumle saker dette her, og bare for de som Buck) og forsiktige samples/bånd – ner. På Lost in Rooms har han tatt føler det meste annet der ute i den store, musikalske verden er blitt gjengir tradisjonen for nakne lyd- stemmefragmenter fra en samtale en alt for lett fordøyelig. UK 2003, 60:31, www.rermegacorp.com (Trond G) sammenstillinger som i sin tid skap- kanadisk danser har hatt med Glan- te rystninger i musikkverdenen (vis- dien. Først får vi høre samtalen og DAVID ROSE GROUP se navn i am. 60-talls vestkystpsyke- deretter kommer musikken laget av delia, Miles Davis’ Bitches Brew, Eno, de oppklipte bitene. Deretter har live Kraut-minimalisme). CDen innehol- han føyd til andre lyder, som elek- En konsert fra 1978 med fiolin, bass, slag- der ett enkelt stykke, fremlagt som troniske pulser, lyder fra opptak av verk og keyboards. Jazzrock stort sett i en konstant tråd hvor enhver utvik- dagligdagse lyder som biltrafikk, en bedagelig tempo, feilfritt spilt, men veldig ling enten skjer ved diskrete rytmis- CD-spiller som hopper og laget stillestående. Gilgamesh på lavgir. ke teksturnyanser mellom bass og musikk av det. Det kan låte “helt Musea 2003, 71:20, www.musearecords.com perkusjon (som dog aldri innebærer ute” i manges ører, men Glandien (Sven) endringer av selve taktmønsteret), klarer på en unik måte og får fram eller over rolige berøringer av tan- det harmonisk vakre i menneskelig ERIK BARON gentbordene. Hovedtemaet i stykket tale, og kombinert med effektive, er sånn sett en sparsom akkordrekke repetitive rytmer, skapes et uhyre dés accordes fra klaveret, trukket frem etter fint musikalsk hele. Ikke ei skive Érik Baron er en fransk komponist og Dés regelmessige intervaller med lagdelt som kommer til å slite i stykker CD- Accordes er et verk for gitarorkester (jeg tror og nesten lydløs improvisasjon, alt spilleren min, men gjerne ei skive det er femten stykker), forsterket med trom- mens den standhaftige 4/4-beve- jeg tar fram for å huske at god mer, perkusjon, bassgitar og vokal. Lang- gelsen står som en saltstøtte mot musikk ikke alltid trenger å ta strakte droner og støypartier veksler med horisonten. Betegnende nok blir vi utgangspunkt i det kjente og kjære. mer rocka partier og direkte kjedelig blir det heldigvis ikke krenket med noen egentlig aldri. Men dette har Glenn Branca gjort i flere år allerede, og destinerbar avslutning. ReR Megacorp Barons musikk ligner mistenkelig ofte på det som Branca har gjort i www.rermegacorp.com snart 30 år. Innspillingen er gjort live og tydeligvis tatt opp rett fra Drive By er som et definitivt sound- mikseren, for balansen føles ofte merkelig og bassen er usedvanlig track til reisen hinsides, et nydelig tynn og uten trøkk. Et hederlig forsøk, men det blir for likt forbil- album som jeg knapt kan få rost til- dene. Frankrike 2003, 46:25, www.cipaudio.com (Trond G) strekkelig. Denne musikkens appell vil trolig rekke lengre enn det meste

Tarkus nr. 28 Side 29 PANZERPAPPA hadde innbyrdes forskjeller. Et moment som fremtrer i særlig grad farlig vandring er at bandet gjør flittigere bruk av Format CD notasjoner, sikkert for å komponere Nasjonalitet Norge men helst for å korrigere og utbe- Innspilt 2003 dre. Dette leder til et mye mer Utgitt 2004 polert trekk over musikken, også Plateselskap Avant Audio Productions fordi harmoniforståelsen til de Katalognr aap 001 nyankomne Krabberød og Storløk- ET LITE BLIKK PÅ CARBON 7 Spilletid 49:53 ken åpner for eksperimentering med Rikard A Toftesund andre tonekonstellasjoner. Farlig Vandring har å så måte mindre av Rikard A Toftesund det grove og tunge lydtrykket som farget Hulemysteriet, men er til ette selskapet ble opprettet for bl.a. å spre belgisk ny musikk til gjengjeld spekket med delikate omverdenen. I en internasjonal CD-bransje som sliter, ikke bare tonefigurer som bryter tvert med Dp.g.a. markeds- og priskonjunkturer men regelrette kulturfor- enhver sedvane. skyvninger, er det få britiske og amerikanske kompanier som makter å gi plass til andre lands utspill. Hovedfokuset til Carbon 7 ligger på Børve bregrenser seg denne gang til grenselandet avant rock/moderne jazz/improvisasjon/kontemporær orgel- og mellotroneffekter, noe som komposisjon, og tidligere Univers Zero/Present-bassist Guy Segers er understreker den enhetlige auraen en av labelens bakmenn. Tarkus har tidligere anmeldt to Carbon 7- fra låt til låt. Gjennomført og bra, utgivelser, her følger noen flere smakebiter: men man skal vokte seg for overek- sponering av de sterkeste virkemid- LOUISE AVENUE lene, kanskje spesielt når det pri- å var tiden omsider kommet for mært er tangentene som angir let’s take one more (1993) Panzerpappas etterlengtede før- akkorder. Saxspillet følger som van- En kammersekstett tilegnet materialet til cellisten Jan Kuijken, som Sste album (de forrige var mer for lig en noenlunde utstaket melodi- enkelte vil kjenne fra bl.a. soloarbeidene til Univers Zero-leder Daniel halvproffe demoer å regne). Gruppen bane, gjerne i samløp med Storløk- Denis. Ilag med Kuijken deltar fhv. UZ-folk som Jean-Luc Plouvier har rukket å konsolidere både lyd, kens alltid smakfulle gitar som (piano) og Dirk Descheemaeker (klarinett & sopransax). Lydbildet er i arbeidsstrategi og sitt eget publikum, endog får akustiske vendinger. Her helhet fritt for elektriske innslag. Ergo har dette heller ingenting med mye beroende på en rimelig fasthet i deltar tre gjestemusikere (vibrafon rock å gjøre - vend og vri aldri så mye - men de korte og variable besetningen de siste par årene; Stei- og fioliner) som alle setter klare stykkene har både sjarm og affekt i massevis. Spor av nyere klassisk nar Børve, Trond Gjellum, Anders merker i materialet (gi oss gjerne komposisjon (det meste mellom Messiaen og Boulez’ tidlige orkester- Krabberød og Jarle Storløkken. mer!), men som jeg har skrevet før, verker), klezmermusikk, bossanova, dancehall-jazz m.m. Panzerpappa er en gruppe, ikke et Albumet skyter umiddelbart fart orkester med fri inntaksflate. Når en LA GRANDE FORMATION med tittellåten, som for mine peng- linje føres av gitar/sax og ikke av er er Panzer på sitt beste. En stab- , er det sånn sett fordi galilée (1994) bende 11/4 under et tostemt osti- ingen i bandet trakterer sistnevnte Ellevemannsensemble som fører sammen fransk og amerikansk kam- nat delt mellom blås og gitar, tar instrument. Men ærlig talt, vi kun- merjazz i en ambisiøs og gjennomkomponert, totalakustisk modell. Her oss mot toneendring i bassgangen ne vel for svarte fått litt obligato- er vokal tilrettelegging som får meg til å tenke på ytringene til radar- og nytt gitarostinat over syntetiske risk melodika? paret Michael Mantler/Carla Bley (deres midt-til-sent 70-tallssamar- mellostrings til et skrudd brekk som beid), men både Zappa (Grand Wazoo-prosjektet) og de storstilte syn- unisont modulerer på rett kjør Panzer kunne avskrevet sine røtter, teseforsøkene til Stanley Kenton glimter i periferien. CDen er kanskje igjen, før en lurende improvisasjons- benektet sin gjeld til Zamla Mammaz den beste jeg har hørt fra selskapet så langt, muligens fordi de melo- skisse til grunn for avsondret sax Manna, KC og National Health, men diske figurene er såpass fremhevde; den 26 minutter lange E Pure si om litt svinger opp i en ettertenk- vi ville tatt dem i å skrøne. Som Muove når således uante høyder. En ordinert innfallsport til Carbon 7! som melodisnutt og avbryter driften motstykke til visse andre norske slik at vi kan vandre farlig tilbake alternativgrupper som er prisgitt HARDSCORE til avslutningen. Puh. Disse 8 1/2 rene rulleblad hva gjelder kulturell minuttene oppsummerer på mange korrekthet, er Panzerpappa et utils- methane/surf, wind & desire (11999/2001) måter Panzers rammeverden, der lørt og vaskeekte progressivt rocke- Begge foreløpige utgivelser til denne svært skolerte gruppen, som maleriet er et kart som undersøkes band hvis stjerne bare kan bli større. dirigeres av komponist/keyboardist/perkusjonist/programmør Frank ovenfra uten all verdens fiksfaks. Med Farlig Vandring har gruppen det Nuyts. Musikken er uvanlig tettbygd og i besettende aktivitet, men Nettopp denne konsise tilnærming- lytefrie utgangspunktet. låner nok vel mye fra Zappas mest innfløkte skriverier. Især Surf er en, denne evnen og viljen til å pas- imidlertid en mektig imponerende oppvisning, og folk som liker sine sere løse tråder uten å falle for de Avant Audio Productions tonekonstruksjoner mer underholdende enn emosjonelt stimulerende mest innbydende strukturelle fris- www.panzerpappa.com vil ha mye å hente her. I motsetning til La Grande Formation foregår telser, er ganske enestående for all sang på engelsk hos Hardscore, men vokalutøvelsen er strengt tatt band av Panzers alen. Her handler det svakeste leddet i musikken. det nemlig om en uanfektet jakt på den gode, gamle melodien som muli- gens gjemmer seg der bak, og som …OG NOE ANNET… med jevne mellomrom stikker snu- ten frem og lokker til angrep. Og titt men ofte lykkes bandet i å KOPECKY fange den, kun for å finne at melo- sunset gun dien slett ikke var så klartont som Kopecky har ikke forandret seg så mye på tre først trodd. Et erkeeksempel er album. Nok en gang går det mye i rutinert, Utrygge Trøfler, med sitt sprudlende mørk gitarrock. Små tegn til utvikling finnes men vridde “refreng” og sin subtile det likevel: Keyboarden har fått mer plass, rytmiske tekstur. Her blir et par til- mens Joes Kopeckys gitarspill er blitt mindre synelatende enkle tema gjenstand Veldig fornyød med alle utgavene jeg heavy og mer komplekst. Tydeligst kommer for kryssterping i minimalistiske har lest av Tarkus. Har et lite ønske: dette fram på den ti minutter lange, luftige Selqet’s Kiss. Sitarballaden formasjoner, en modus som siden Kunne dere tenke dere å sette opp en The Divine Art Of Flying fungerer som et friskt pust i det tunge reperto- dukker opp i både Sykkelgnomflåtten liten spalte hvor dere kort tar for aret, og minner oss om det orientalske preget som er med på å gi og Agraphia. dere de forskjellige stilene innenfor Kopecky litt egenart. Legg til William Kopeckys sterke bass, og du har prog., hvor dere i tillegg til å nevne et habilt album fra en av de mer interessante gruppene innen metal- Med en ny stab følger et nytt sound. eksempler på band kanskje lager en prog. Farlig Vandring skiller seg litt fra de liten definisjon på hva som er spesi- USA, 2003, 55:42, www.musearecords.com (Trond S) andre innspillingene vi kjenner fra elt for den stilen. Panzerpappa, presis som disse også Lars, Sandvika

Side 30 Tarkus nr. 28 ROBERT WYATT noe av på grunn av Wyatts tragiske uhell kort tid etter. solar flares burn for you Format CD En fin booklet inneholder blant Nasjonalitet UK annet intervjuer med Francis Monk- Innspilt 1972-2003 man, Hugh Hopper og Arthur Johns, Utgitt 2003 skaperen av filmen Solar Flares Burn Plateselskap Cuneiform Records For You. Katalognr rune 175 Spilletid 52:23 Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com LION MUSIC Sven Eriksen Lion Music er et meget produktivt finsk progmetal-selskap, og her er THE SCIENCE GROUP et utvalg av deres seneste utgivelser. spoors Sven Eriksen Format CD Nasjonalitet Ungarn/UK/USA Innspilt 2002-2003 Utgitt 2003 BALTIMOORE Plateselskap ReR Megacorp ultimate tribute Katalognr SCIENCE2 Spilletid 56:22 Svensk band spiller coverversjoner av låter av Sweet, AC/DC, Deep Purple, Jimi Hendrix Rikard A Toftesund og Kiss m.fl. Sendt gjennom denne kverna høres alt kliss likt ut i andre enden. enne plata består av tidligere uutgitt materiale innspilt Dmellom 1972 og 2003, og er demoer gjort hjemme, innspillinger MISTER KITE for BBC, og filmmusikk som Wyatt box of fear spilte inn våren 1973. For å ta den Også svenske, ekstremt tungt, velprodusert, siste først, så skiller dette kuttet – kontrastrikt og tiltalende. Et band som bur- som også har gitt navn til skiva – de kunne prøves ikke bare av svorne prog- seg klart ut fra de øvrige ved å være metalfans, men alle dem som liker at et ganske så abstrakt stykke musikk mellomgulvet rister når bassisten drar E- i hovedsak framført på et Riviera strengen... Noe av det beste jeg har hørt fra leketøysorgel. Vi kan høre likheter Lion overhodet. Et av de beste kuttene på plata - The Hunger - er også med Wyatts mest lekne og ustruktu- sluppet på single. rere herjinger på Soft Machines Third. å debuten A Mere Coincidence fra Her spiller han et entonig “riff” som ‘99, la The Science Group (SG) MICHAEL HARRIS det legges orgelakkorder og et utvalg Pfor dagen et av få reelle lydeffekter (bl.a. ordløs sang) oppå. nybrottsarbeid innen senere avant- words collide Det særeste stykket på plata, selv om rock. Den komponistutdannede jugo- Amerikansk erketypisk progmetall som konkurransen om akkurat det er slaviske tangentspilleren Stevan Tick- bringer lite nytt til sjangeren utover en smu- ganske hard. Som en bonus er også mayer nøt godt av teknikken, pro- le akustisk gitar-tricksing og litt flørting filmen (i QuickTime format, med duksjonsferdighetene og fleksibilite- med jazz. Wyatts musikk) inkludert på plata. ten til SG-staben (Chris Cutler, Amy Ikke mindre sær den, nei. Denio, Bob Drake, Fred Frith, Claudio Puntin) for å realisere et hyperladet De eldste innspillingene er fra samtidsverk som la strenge kontem- ORION RIDERS desember 1972, gjort sammen med porærmusikalske føringer bak åpne a new dawn ex Curved Air-keyboardist Francis rockmusikalske vendinger. I mitt Fra Sicilia, en mer symfonisk anlagt musikk, Monkman. Dennes sofistikerte pia- hode var dette noe av det nærmeste men de lynkjappe gitar-riffene er allikevel så no- og synthspill gir en ekstra vi har kommet en oppgradering av de absolutt til stede. Et par små pusterom i dimensjon til låter som God Song og radikale fornyelsesprinsippene som i form av vakker kormusikk eller “klassisk” Fol De Rol – en eleganse som Wyatts ‘78 yppet til Henry Cows svanesang musikk på synth er kjærkomne avbrudd. I eget naive og utradisjonelle keybo- Western Culture. det hele tatt er dette en plate med mer kon- ardtraktering ikke klarer å skape. trast og variasjon enn hovedtyngden av denne type musikk. Men Hva som kler ham best blir et spørs- Ett av vilkårene for at platen lød hvorfor får jeg slik “Muppet Show”-følelse innimellom? mål om smak og behag. revolusjonerende, selv fra en RIO-vin- kel, var Tickmayers manglende erfa- ALEX MASI Sammenligningen kan man gjøre ring med rytmisk-elektrisk musikk med opptakene fra september 1974 og rockeband-settingen generelt. in the name of mozart hvor Wyatt synger tre kutt fra Rock Dermed fikk ingen idealiserte prefe- Om den forrige plata flørtet med klassisk Bottom pluss I’m A Believer med sitt ranser innvirkning på håndverket; musikk tar denne det helt ut. Mozart for et eget piano- og orgelakkompagne- musikken ble komponert for en spe- par (forferdelig stygt innspilte) akustiske ment. Her kommer hans skjørhet til sifikk instrumentering og virkelig- gitarer pluss bass. Hvor Stuttgart Symfonior- syne i full bredde. To kutt er laget i gjort i kraft av en nøye tilpasset og kester var da de takket ja til å bli med på et 2002-3 i samarbeid med Hugh Hop- foreskrevet studioprosess hvor mikse- kutt på denne plata kan man saktens speku- per. Begge er instrumentaler og Bli- pulten i siste instans var viktigste lere på. Smakløst er bare fornavnet (og kjedsommelighet er etternav- mey O’Riley kombinerer samme type instrument. Med hensyn til avanse- net). “en-tone-riff” som Solar Flares har ringspotensiale innen de-facto pro- med jazz gjennom flerspors opptak gressiv rock, vil jeg hevde nevnte GEORGE BELLAS av Wyatts kornett. ‘Twas Brillig er plate som eksemplarisk. ren jazz, også denne framført over venomous fingers en enkelt akkord. På Spoors er Tickmayer derimot blitt Nok en av disse hyperaktive teknikerne som varm i trøya. CDen samler fire lengre har spilt gitar siden før de kunne gå, er Solar Flares Burn For You er nok mer instrumentaler som enkeltvis innde- influert av alt fra Paganini til Yngwie Malm- interessant historisk enn musikalsk, les i separate parter (Timelines, 2 steen og har Gud først på takkelisten. Takke ikke minst innspillingene med Bagatelles, New Indents, Old and New meg til progmetal fra helvete! Monkman som var tiltenkt rollen Paths). Staben avviker litt fra forrige som keyboardist i en gjenopplivet gang, idet Denio og Puntin uteblir Matching Mole. Nå ble dette aldri mens Frith erstattes med Mike John-

Tarkus nr. 28 Side 31 son fra Thinking Plague, hvilket tere det. Han bruker også flere og medfører en annen grunnleggende tyngre gitarer enn det som ville lyd i bandet (null sang eller sax/kla- vært naturlig for Genesis. Det vik- rinett). Tickmayer og bassist/produ- tigste er at med han, med Epic sent Drake har dessuten kjørt var- Quality, fikk understreket at han var somt på cutups- og samplingsiden en prog-artist, da dette albumet er her, og selve fremføringen klinger mer komplekst i formen enn for- dermed noe mer naturtro. Paradok- gjengeren By The Dark Of Light. salt nok gir dette Spoors anstrøk av JON ROSE en umenneskelig elitisme, da det Tittelsporet åpner plata, og med sitt kompakte materialet fremtrer som oppstemte tempo og sine viltre the people’s music drastisk krevende i teknisk hense- melodilinjer setter den med en gang Jon Rose elsker å ha de merkeligste utgangs- ende. Det tar således ikke mange standarden for resten av albumet. punkt for musikken, og denne gangen gjelder sekundene inn i åpningslåten Timeli- Men det finnes variasjoner: Monsters det musikk komponert på og for fioliner pro- ne 6 før du sitter med bakoversveis in My Room har en spesielt mørk og dusert på Folkets Fiolinfabrikk i Kina. I cove- og seriøst lurer på hvordan det er slepende atmosfære, noe som passer ret forklares konseptet i sin helhet, men i fysisk mulig å spille slik musikk. ypperlig til Shauns vokal. Den senti- korthet går det ut på at han gjennom musik- Dette kan naturligvis være morsomt mentale balladen Juliet fungerer ken ved hjelp av bruken av de skjøre fiolintonene og den harde per- i seg selv, men det bringer unektelig overraskende bra, fordi den er så ren kusjonen, vil skildre kampen mellom det brutale moderne og det SG nærmere en gammeldags progres- i formen og unngår fristelsen til romantiske. Litt arty-farty for noen der ute, tenker jeg, men musik- siv fatning der musikkens kommuni- noen gang å ta av. Inside Of This har ken skal nå en gang være det som står i fokus, og den funker helt kative aspekt ansporer til intenderte en pop-aktig 80-tallsfølelse som jeg fint uten at man trenger å ha det ideologiske ved konseptet klart for reaksjoner i lytteren. Og om ikke er litt svak for, (men den er ikke seg hele tiden. Det låter “moderne klassisk”, med stor vekt på fine CDen som sådan påtar seg et dekke mindre kompleks for det, bare så melodilinjer og harmonier i fiolin som settes opp mot hard perkusjon av denne hard-for-hardhets-skyld- det er sagt). Sluttsporet Red Zone er og “slemme” samples. Noen ganger er det litt Steve Reich over det etikken, blir inntrykket gjennomgå- en jazzrock-instrumental med en hele mens det andre ganger høres ut som Ligeti og Blue Gene Tyrrany ende – kanskje av den simple grunn ikke overveldende, men likevel med- kommer for å banke inn dørene. at albumet avfyres slik. rivende symfonisk stemning. USA 2002, 44:14, ReR Megacorp (Trond) Slutningen må være at Spoors hol- Epic Quality Of Life viser oss en MANNING der en jevnt høy standard på kom- artist som holdt på å utvikle seg i en posisjonsnivået, men en skyhøy hva spennende retning, og hans for tidli- the view from my window det instrumentalistiske angår. Så får ge død er desto mer tragisk. Han En av de mer ivrige aktører innenfor det skeptikerne heller avgjøre hvilket av gjorde ikke skam på sine forbilder. nyere britiske progmiljøet er , disse to feltene som har oppmuntret kjent fra bandprosjekter som Parallel Or det andre. Clearlight Music www.clearlight888music.com Ninety Degrees og Tangent. Den produktive www.shaunguerin.com herren er tilbake med sitt femte soloalbum ReR Megacorp og han trakterer her intet mindre enn key- www.rermegacorp.com boards, gitar, mandolin, bass og trommer. På plata viser han seg fra en noe schizofren vinkel, via et knippe pregløse og unaturlig lange, STEVE HACKETT naivistiske poprock-låter med et visst keltisk snev – til den storslagne SHAUN GUERIN live archive 03 symforock-utflukten i stykket Suite: Dreams. Sporet inneholder mange velklingende instrumentalpassasjer, så vel som svevende mello- the epic quality of life Format 2CD Nasjonalitet UK trontepper og Mannings særegne vokal kommer endelig til sin rett. Format CD Innspilt 2003 Nasjonalitet USA Hva med å tone ned pop-frasene til neste gang og heller fokusere på Utgitt 2004 Innspilt 2003 mer gjennomkomponert materiale? Plateselskap Camino Records Utgitt 2003 England 2003, Cyclops, 56:14, www.guymanning.com (Jon Christian) Katalognr CAMCD 33 Plateselskap Clearlight Music Spilletid 52:55 + 52:57 Katalognr C&M-401 DIVERSE ARTISTER Spilletid 52:22 Sven Eriksen músicas geometricas Trond Sætre Åtte søramerikanske samtidskomponister skal på denne samleskiva vise oss statusen for undergrunnssamtidsmusikken på det sør- amerikanske kontinent, og som slike sam- leskiver alltid viser, er bredden, og kvali- tetsspennet, stort. Noe av det beste her, slik som Gulliermo Domingueez’s soloperkusjonskonsert, og Ignacio Lobe- ras stykke for obo og perkusjon er forfriskende originale og vitale komposisjoner som ikke står tilbake for mye av det som kommer fra betraktelig mer kjente komponister verden over. Men ellers er det mye hummer og kanari. Halvhjertede forsøk på originalitet, dårlig spilling og elendig lyd, trekker ikke opp inntrykket hos meg. Et prisverdig forsøk fra plateselskapets side, men skal dette fungere, må nok kvali- ultiinstrumentalisten og kke før har Steve Hackett gitt ut tetslista legges atskillig høyere neste gang. vokalisten Shaun Guerin gikk sin 4CD boks Live Archive 2003, 59:43, Luna Negra (Trond G) Mbort sist sommer, bare 41 år I70/80/90 så er han her med en gammel. Denne soloplata, hans andre innspilling fra 2003-turnéen som PSEUDO BUDDHA på knappe to år, er dermed det siste inneholder opptak fra sju ulike kon- 3 months in a fat city han siste han noensinne laget. serter, blant annet Stockholm. Bak dette tullete bandnavnet skjuler det seg Med en stemme som liknet svært på Han åpner forrykende med Mechani- et løst sammensatt musikalsk kollektiv som Peter Gabriels, var han en av driv- cal Bride fra den seneste plata, så sammen helt sikkert har hatt det morsomt kreftene bak tribute-bandet Cinema nær 21st Century Schizoid Man som når de lagde denne musikken på laptoper, Show, som framførte Genesis-klassi- det vel er mulig å komme uten å bli etnisk perkusjon, gitar, og ymse etniske kerne. Denne bakgrunnen har da saksøkt for plagiat. Bandet, som er strengeinstrumenter, men for oss som skal også preget karrieren hans, og det det samme som på To Watch The sitte og høre på dette i godt og vel en time, blir dette særdeles kjede- er ikke vanskelig å høre inspirasjo- Storms, bidrar til en frisk moderni- lig. Bruk pengene på det siste nummer av The Wire isteden, det har et nen fra Genesis på dette albumet. sering av Hacketts sound. kanonintervju med de gamle medlemmene i Art Bears. The Epic Quality Of Life har en sterk USA 2003, 65:50, Dog Finger Recordings (Trond G) britisk følelse over seg, selv om De framfører et utvalg låter fra hele Shaun prøver å oppdatere det “klas- Hacketts karriere – helt tilbake til siske” soundet, snarere enn å imi- tiden med Genesis (morsomt å høre

Side 32 Tarkus nr. 28 at de trekker fram en såpass “glemt” musikkformer som i Samba Tapping godbit som Hairless Heart), og de hvor de drar en lett jazzmelodi, har stort sett valgt instrumentale Gavotte En Rondeau hvor Bach tolkes låter. I tillegg bidrar hele bandet på på bassgitar, og Freezone som med vokal, noe som er positivt siden Ste- sin ordløse kvinnevokal nærmest blir ve Hackett med sin komiske “death en miks av Dixie Dregs og Alice Babs. metal”-stemme vel må ha overtatt tronen fra Lee Jackson som prog- Talisma er en ytterst talentfull trio rockhistoriens elendigste vokalist. som klarer å skape en spennende pla- te gjennom å kombinere stor instru- OPABINIA Som gitarist og låtskriver er han mentbeherskelse med en passe blan- derimot fremdeles noe av det mest ding av disiplin, oppfinnsomhet, opabinia intelligente og smakfulle vi har, og i improvisasjon og fengende låtskri- Nok en konstellasjon med etablerte og virtu- motsetning til veldig mange av sine ving. Med 15 låter, flere på såvidt ose avant-musikere fra Tokyo, her gitarist kolleger som har vært like lenge i over minuttet, er vi sikret masse vari- Kido Natsuki (Bondage Fruit, PON, Korekyo- bransjen som ham selv, så er det asjon. Corpus er en plate som trenger jin), slagmann Yoshigaki Yasuhiro (Altered nye materialet hans helt på høyde noen runder i spilleren før den sitter, States, Rovo) og tangentist/komponist Kaz- med det gamle, og bandet virker på men som har masse å by på, ikke uto Shimizu (O-U, Hollmer’s SOLA). Som sitt mest inspirerte når dette fram- minst for dem som liker heftig gitar- regel skjer disse møteprosjektene over en enkelt utgivelse eller noen føres. Blant de øvrige høydepunk- spill uten snev av metal-fakter. få konserter, men Opabinias forseggjorte hjemmeside og CD-cover- tene er hyggelig gjenhør med Please kunst indikerer at trioen kanskje blir av varig natur. Det får vi håpe, Don’t Touch og Clocks fra to av Hac- Unicorn Records da musikken faller ned blant den bedre japanoise jeg har hørt i senere ketts fine 70-tallsplater. www.unicornrecords.com tid. Der er knapt grenser for hvilke inntrykk som formidles, fra fusion og rock over østasiatisk folketone og gamelanmusikk, til friimprov, Det begynner å bli en anselig ambient elektronika og moderne komposisjon. Lang spilletid og hei- mengde med live-skiver fra Hackett, TAMMATOYS dundrende produksjon (fra det prestisjetunge GOK-Sound), her får du og fortsetter han å gi dem ut i dette within a dream sannelig mye for penga. Tutinoko, Japan 2003 (Rikard) tempoet går man vel før eller siden i metning. For mitt vedkommende er Format CD PARADOX ONE akkurat dét enda lenge til. Du får Nasjonalitet Norge ikke prog stort bedre enn dette. Innspilt 2002 escalator to mars Utgitt 2003 Her har vi virkelig et album som ikke vet Plateselskap Easy Pieces Records Camino Records hva det vil. Phil Jackson, alias Paradox One, www.camino.co.uk Katalognr EPCD004 Spilletid 28:58 lyder til å begynne med som en neoklassisk tekno-artist, med naivistiske lydbilder og Jon Christian Lie space-komposisjoner som kunne vært tatt ut TALISMA av en tv-serie fra 70-tallet. Tilsynelatende corpus uten god grunn slår mannen så over i et knippe eksperimentelle, men kjedelige synth/gitar-låter som verken likner hverandre eller resten Format CD av plata. Deretter et nytt knippe med klassisk tekno, og tilslutt en Nasjonalitet Canada primitiv kassegitar-låt som i hvert fall ikke passer inn. Hele blanding- Innspilt 2000-2002 en virker temmelig meningsløs, og Phil Jackson kunne med fordel Utgitt 2003 Plateselskap Unicorn holdt seg til space-motivet, som han behersker ganske godt. Katalognr UNCR-5009 Neurosis Records 2003 (Trond S) Spilletid 42:59 Sven Eriksen PSICOTROPIA psicotropia Her har du julegaven til din verste fiende. Dette er musikk som seiler under progflagget yggelig å merke seg at denne og som skrangler av gårde på en måte som kompetente gjengen fra irriterer mye mer enn den sjarmerer. Låtene HHamar fremdeles er oppegå- høres ut som primitive skisser (både kompo- ende. Siden forrige omgang Tarkus sitorisk og lydmessig) og det spilletekniske omtalte Tammatoys har bandet er så langt under pari at man bare blir deprimert av å høre dette. Dår- gjennomført noen livefremstøt, og lige, småbluesete, simple, dårlig spilte proglåter som låter utdatert de har fortsatt i samme musikalske allerede når det kommer ut, er ikke noe for meg, og jeg tviler på om ånd – dog via en noe mer sporadisk det er noe for deg... At franske Musea har tatt på seg rollen som euro- og og prosjektorientert arbeidsform. peisk distributør for dette mølet, gjør meg hellig overbevist om at Symforocken ligger fremdeles disse Musea en gang for alle har bevist at de må være det progplateselska- guttas hjerte nær, og med EP’en pet med dårligst dømmekraft noensinne. alisma er en trio fra Montreal Within A Dream presenteres fire nys- Brasil 2003, 61:26, Luna Negra (Trond G) som spiller en moderne, hardt- krevne spor som viser hvor Tamma- T slående og intrikat instrumen- toys står per i dag. RAHUL SAKYPUTRA talprog med masse skiftninger i takt, tempo og volum. Det er egentlig ikke Og hvilket gjenhør! Spør dere meg the denmark sessions mye 70-talls over dem, selv om de har gruppa gjort store fremskritt på Hvis drøye tre kvarter med en obskur, indisk har lånt et par tricks fra såvel Steve låtskriverfronten. De fremstår nå mer sitarspiller er din greie, er denne skiva et Hackett som Robert Fripp. Mye av variert og egenartet enn noensinne. funn. Er det ikke, vil jeg råde deg til å pas- musikken springer ut fra jamming i Et snev av spacerock har sågar også sere på behørig avstand. Og til utgiveren av studio, men låtene er allikevel sneket seg inn i låtene, og flere skiva: selv om det i 1969 var veldig hipt for strenge i formen og flyter aldri ut i instrumenter blir gjenstand for en alle mennesker med et åpent sinn å høre på meningsløsheter. nokså fargerik effektbruk. Arrange- indiske ragaer ut i de små timer under påvirkning av remedier du ikke mentene gir dessuten større spille- får kjøpt på Rema 1000, betyr det ikke at det høres like bra ut i våre Bassist Donald Fleurent (som også rom for spesialiserte detaljer, fordelt dager. Det finnes god og dårlig indisk musikk også, og dette er ikke i har produsert plata) og trommeslager på hvert enkelt instrument. Eksem- det øvre sjikt... Mark di Claudios heftige og tidvis pelvis utnyttes rytmeseksjonen på en India 1969/2000, 46:26, www.zemira.com (Trond G) tunge komp danner fundamentet for mer bevisst måte, hvilket tilfører de relativt sparsommelige melodilin- ytterligere spenning. Låtene fremstår jene som legges på – mye av musik- i tillegg mer varierte, rytmisk sett. ken er således riff-basert på samme måte som for eksempel Crimsons Red. Det kan virke som om tangentin- Unntaksvis utforsker de andre strumentene på sin side er trukket

Tarkus nr. 28 Side 33 noe lengre frem i lydbildet, og key- fremtidige tekstforfatter Olle Thörn- Stilmessig en kombinasjon av tung- Og akkurat Ritual er en referanse boardarbeidet fremstår bredt og vall bak en av gitarene, i tillegg til rock og symfonisk prog hvor de sym- som stadig dukker opp, selv om oppfinnsomt. Det hører med til his- munnspill. Den gang som nå trak- foniske sidene er de tydeligste. Trusties er mer utradisjonelle, røf- torien at Tammatoys siden sist har terte Stefan Fredin bassgitaren – i Slektskapet med tungrock ligger mer fere, mer kontemporære på et vis. rekruttert en ny keyboardist i Espen tillegg til å ta seg av vokal, og Dag i komposisjonene enn i tyngden som Rui. Det massive synthsoundet, Lundquist hadde inntatt trommesto- sådan. En luftig og delikat produk- Trusties består av Marko Oikirainen samt den litt svevende, utenomjor- len. De øvrige medlemmene forsvant sjon lar alle instrumentene komme på gitar, trommer og keyboards, Ville diske følelsen fører tidvis tankene i ganske raskt ut av gruppa – i hvert til sin rett i et klart 70-tallsinspirert Veijalainen på bass og keyboards og retning tyske Eloy i all sin pomp og fall på den musikalske fronten. Fak- lydbilde preget av akustiske gitarer, Matti Ylilauri på sang og perkusjon, prakt, hvilket for så vidt kler Tam- tisk hadde bandet to trommeslagere hammond og mellotron i tillegg til pluss noen gjester her og der. De er matoys godt, men det er også fris- i denne perioden, akkurat på samme tungrockens mer tradisjonelle elgi- usedvanlig dyktige musikere, noe av tende å trekke paralleller til de mer måte som Grateful Dead og Mothers tar-riff. det som gjør denne plata så bra er raffinerte symfopassasjer hos band Of Invention. Bak det andre trom- den ekstremt fine rytmeseksjonen, som Yes og Pink Floyd. mesettet befant Johan Gullberg seg, Tittelkuttet er i fire deler og er også usedvanlig oppfinnsom bruk av og han skulle senere være involvert den best snekrede komposisjonen. akustiske gitarer, og ikke minst de Berømmes må også gruppas nye i coverarbeid for Trettioåriga Kriget. Her hører vi slektskap med svenske interessante komposisjonene. gitarist Ørnulv Snortheim. Han vir- 70-tallsband som Life og Blåkulla. ker som skapt for denne sjangeren På Glorious War møter vi en søkende Det er enkle låter – Trettioåriga Kri- En plate varmt anbefalt til deg som og har en følsom spillestil som nes- gjeng på utflukt i et obskurt terreng get er ikke for dem som er ute etter vil prøve noe annet enn symfonisk, ten kan påkalle Roine Stolt i sine farget av mystikk, drømmende lyd- odde taktarter og intrikate arrange- metal eller neo, ja et alternativ til mer lengselsfulle øyeblikk. Det selv- bilder, syrlige gitarsoloer og tyngre menter – velklingende og smakfulle, all musikk som er stivnet i formen. følgelig nevnt i positiv forstand... lydtilstander. Det mørke, litt upoler- tungt uten å bli seigt. Men mange- te uttrykket vi kjenner fra Trettio- len på minneverdige melodier gjør PUUCD Dagens Tammatoys handler om en åriga Krigets senere utgivelser viser at plata ikke helt innfrir det store www.puucd.com musikalsk form som fremfor alt er seg allerede å være etablert. Et potensialet som ligger her. For Tret- fengende, velarrangert og profesjo- annet særtrekk ved gruppa på den- tioåriga Kriget anno 2003 er et nelt fremført. Komposisjonene for- ne tiden var dessuten en rimelig vitalt band, og de er ikke langt UNOMA toner seg både utfordrende og svært omfattende bruk av akustisk piano, unna å ha laget et praktfullt album. i ørefallende, samtidig virker melo- og enkelte av komposisjonene er croma dilinjene både sjelfylte og var- spunnet rundt nettopp dette instru- Mellotronen Records Format CD mende. Det briljeres sjelden og mentet. Glimtvis skimter jeg refe- www.mellotronen.com Nasjonalitet Spania låtenes helhet er satt i høysetet. ranser i retning tungsindig The Innspilt 2002 Produksjonen er også av høy og Doors og dvelende Pink Floyd, men Utgitt 2003 Plateselskap Luna negra/Musea bred klasse. Burde appellere til dere også en klar påvirkning fra klassisk TRUSTIES Katalognr CDLN-25 symfo-frelste der ute. musikk kan spores i deler av låt- we only want to rule the world Spilletid 40:09 strukturene. Easy Pieces Record Format CD Trond Sætre www.tammatoys.com Det var på ingen måte noe udødelig Nasjonalitet Finland Innspilt 2003 mesterverk Trettioåriga Kriget skap- Utgitt 2003 te i 1971, men albumet har en fin Plateselskap privat TRETTIOÅRIGA KRIGET og dyster nerve og det foreligger Katalognr PUUCD 2003 mye god og berikende progressiv Spilletid 59:16 glorious war psykedelia her. Utgivelsen kommer Sven Eriksen Format CD dessuten i en innpakning som er en Nasjonalitet Sverige fryd for øyet, med et fyldig og Innspilt 1970-71 informativt hefte og omfattende bil- Utgitt 2004 demateriale. Burde tiltale gamle som Plateselskap Mellotronen nye Kriget-tilhengere og andre Katalognr Mello CD 015 eventuelle skuelystne! Spilletid 53:12

Jon Christian Lie Mellotronen Records www.mellotronen.com noma er ikke så mye et band som et prosjekt igangsatt av Uden unge gitaristen Fidel Vaz- TRETTIOÅRIGA KRIGET quez. Utgangspunktet er en gitardo- minert form for jazzrock med en litt elden av år mørk, tung stemning inspirert av Vaz- Format CD er er et band som ikke bare quez’ forkjærlighet for King Crimson, Nasjonalitet Sverige vil styre verden, men de vil Pink Floyd og metal prog-artister. Innspilt 1977/2003 Hgjøre det med musikk som Utgitt 2004 dekker usedvanlig mange stilarter – Høres spennende ut, og Vazquez er Plateselskap Mellotronen og det uten at det høres det minste for all del en musiker med mye Katalognr Mello CD 010 stilforvirret ut. potensiale. Første halvdel av albu- Spilletid 49:05 amtidig med comeback-utgi- met har en svært vellykket balanse velsen fra dette legendariske Sven Eriksen Fra åpningskuttet Overture – hvor mellom sjangrene. Aller best Ssvenske bandet lanserer Mello- de med sin bruk av messingblåsere, gjennomfører han kanskje ideen på tronen den plata som etter eget piano, cello, fuzzgitar og komplekse Black Hole, en melankolsk jazzmelo- utsagn er “Sveriges best bevarte hem- rytmer i et Bartok’sk musikkland- di med mellomspill av symfonisk melighet”. Glorious War er innspilt skap minner mest av alt om After rock. Magic Tour er god på metal-og hele tre år før gruppas debutalbum så Crying – tar de oss med på en reise keyboardbiten, selv om jazzdelen dagens lys. Masteren som ble tilvirket gjennom mange ulike aspekter av likner en av Camels mer blodfattige på en stereo båndspiller vinteren progressiv rock. Back To The Womb instrumentaler. 1970-71, var opprinnelig ment som et har postrockens “rett på” energi, debutalbum, men ingen plateselskap Looking For Keith er et kort race for Sluttsporet In the Name of God er viste interesse for dette psykedeliske akustiske gitarer og rytmeseksjon det lengste på albumet (15 minutt), stykket undergrunnsrock. Av nevnte (og for en rytmeseksjon), og minnet men dessverre også det slappeste. grunn har opptaket blitt liggende i meg av en eller annen grunn om det Jazzdelen er redusert til noen lette private arkiver i over 30 år. t av svensk progs mest legenda- forlengst glemte engelske bandet gitargrep, mens resten nærmest blir riske band er Trettioåriga Kriget Sindelfingen. The Ultimate Decision å regne som en power-ballade der På denne tiden bestod Trettioåriga Esom på denne plata kombinerer er en tilsynelatende glad poplåt hint av symfonisk rock er lagt inn Kriget av seks unge, lovende og det 20 minutter lange konseptet (hvis du ikke leser teksten), The bare for syns skyld. For øvrig er det- fremadstormende glunter i alderen Elden av År - skrevet (og tildels inn- Usual Black er en krysning mellom te albumets eneste vokale innslag. 16 til 18 år. Bl.a. finner vi gruppas spilt) i 1977 med fire helt nye låter. Dixie Dregs, Gentle Giant og Ritual. Greit nok å blande instrumentaler

Side 34 Tarkus nr. 28 og sanger, og vokalisten, Alex War- av bandets organist Bo Hansson, og ner er god nok. Men å legge inn én her fremført med fullt band. Bandet sang på en ellers instrumental plate, ble dannet i Stockholm i 1970 av Per og det først i andre halvdel av siste Bruun, Bengt Dahlén, Sten Bergman, låta, gir en ikke helt god balanse. Gunnar Bergsten og Erik Dahlbäck. Allerede i juni samme år spilte de på Ikke helt gjennomført altså, men et den legendariske Gärdetfesten, og godt stykke på vei. Med sin blan- slapp deretter debutalbumet Fläsket ding av progressiv tungrock og ditto Brinner. Det varte ikke lenge før jazzrock klarer Unoma å hevde seg orgeltrollmannen Bo Hansson også RICHARD PINHAS innen begge sjangrer. sluttet seg til gruppa. transition Luna Negra/Musea Stilmessig kan vel Fläsket Brinner Etter en pause, er Richard Pinhas, den fran- [email protected] plasseres i et slags grenseland mellom ske eksperimentalmusikkpioneren kanskje psykedelisk rock og jazz, med visse mest kjent fra bandet Heldon, tilbake med et innslag av folkemusikk og etnisk. En nytt soloalbum, som på mange måter plukker FLÄSKET BRINNER slags tidlig spire til jazzrock/fusion opp tråden fra det beste av Heldon og Pinhas the swedish radio recordings muligens? Hver periode selvfølgelig sine tidligere soloutgivelser. Vi snakker med sterkt farget av de aktuelle musiker- andre ord om ambiente lydlandskaper i all hovedsak skapt på gitar, Format 4CD ne. Et godt eksempel som illustrerer noe likt det som Robert Fripp gjør med sine soundscapes og Fripper- Nasjonalitet Sverige nettopp det finnes på den fjerde og tronics. Men Pinhas har utvidet lydpaletten en del siden sist, og den- Innspilt 1970-75 siste CD’en bestående av opptak fra ne gang har han med seg dyktig samarbeidspartnere både på laptop, Utgitt 2003 1975. På denne tiden ble nemlig et fiolin og trommer/perkusjon. De lange dronene og lydlandskapene Plateselskap Mellotronen par medlemmer fra spacerock-gruppa brytes opp av diverse rytmiske fremstøt som gir musikken den til- Katalognr MELLO 011-14 Spilletid 49:30/41:20/76:44/39:50 Älgarnas Trädgård innlemmet i Fläs- trengte variasjonen og dynamikken som slik musikk ofte ikke får. Et ket. Dette gav bandet helt nye sider, rett så forfriskende fremstøt fra en gammel sirkushest som ennå vet å Jon Christian Lie og tilførte et mer symfonisk og mys- gjøre mer enn bare vante kunster. tisk tilsnitt, med Mellotron og tverr- Frankrike 2004, 62:26 www.cuneiformrecords.com (Trond G) fløyte som naturlige ingredienser. ROMISLOKUS Materialet spenner fra de mer løselig arrangerte kuttene med mye impro- trans aviation pilots visasjon og lengre soloer, til de mer Russiske Romislokus er igjen på krigsstien, gjennomkomponerte og strukturelle nåvel særlig farlige er de ikke med sin melo- passasjer med klarere kontur. Rett så diske, lett skranglete miks av pop, rock, ofte broderes det elementer rundt et elektronika og prog. Nytt av året er at de musikalsk ledemotiv - eksempelvis har alliert seg med en cellist som gir musik- et drivende bass-ostinat, med ulike ken deres litt sårt tiltrengt eleganse. Men instrumenter flytende rundt på top- fremdeles er vokalen rusten og låtskrivingen uinspirert, og forsøket pen av lydbildet. Til tider spores et på å utvide det musikalske spekteret ender opp med å bli verken fugl vanvittig samspill og driv. Upolert eller fisk. Russland 2004, 39:51, www.romislokus.com (Sven) og energisk. Det er ingen tvil om at musikken lever! Ofte med høy grad SCARIOT av spenning og åpenbart med en helt spesiell tilstedeværelse og kom- strange to numbers munikasjonsevne hos aktørene. De tyngre fraspark er også høyst tilstedevæ- rende på denne utgivelsen. Progressiv og Her ligger også gruppas svakhet teftig powermetal av det velproduserte sla- rimelig åpenbart. Det blir rett og get, er stikkordene for siste utgivelse fra slett for mange toner som på død og denne gruppa av norsk avstamning. På liv skal formidles i løpet av kort tid. Strange To Numbers har bandet fått med seg ellotronen er i disse dager Enkelte av solopartiene tenderer vokalisten Oddleif Stensland fra gruppa Ingermannsland – en talent- mer aktive på utgivelsesfron- derfor mot det langdryge og ret- full herre med selvsikker vokal av typisk heavy tilnærming. Låtene er Mten enn noensinne. For å vir- ningsløse med litt vel høy grad av knallharde og riffene teknisk intrikate. Mye sterkt og gjennomført kelig illustrere dette poenget, velger egosentrert jazz-onanering - formid- gitararbeid, samt melodisk sans er elementer som bidrar ytterligere de nå å slå på stortrommene med noe let via saksofon og gitar. Med andre positivt ved denne utgivelsen – fra et orkester som er fullt på høyde så kuriøst som en CD-boks dedikert ord, hvis jamming ikke helt er din med sine utenlandske genrebrødre. Åpenbart mest for progmetal- til den sagnomsuste svenske 70-talls- greie kan deler av materialet bli interesserte, og i hvert fall ikke for pyser! gruppa Fläsket Brinner. Faktisk så tungt å svelge. Bandets styrke finnes Norge 2003, FaceFront, 44:57, home.no.net/scariot (Jon Christian) gjenoppstod Fläsket Brinner i løpet først og fremst i de sporene hvor de av våren 2003 og de har etter hvert på utsøkt vis mestrer å kombinere SIDE STEPS blitt et rett så aktivt liveband i vårt denne spenstige brytningen mellom langstrakte naboland. Mellotronen velkomponerte melodier og mer fan- steps on edge kan melde om både utsolgte konsert- denivoldsk løssluppenhet. Nyutgivelse av et tidlig album fra dette ruti- hus og en helt spesiell medieintesse nerte japanske prog/jazz-rockbandet. Side rundt denne gruppa for tiden. Nå har The Swedish Radio Recordings 1970- Steps er et energisk produkt av inspirasjo- også den gjengse svenske hørt om 1975 lanseres fra selskapets side, nen fra band som Weather Report, Happy gjenget med det merksnodige nav- som en boks fyllt med fantasifulle The Man og Return To Forever. Sjangertilk- net, skal vi tro plateselskapet. oppdagelsesferder i grenselandet nytningen er sterk, tempo er høyt, og balla- mellom rock og jazz. Eller for å være dene er nesten fraværende, noe som er like greit. Steps On Edge anbe- Denne boksen består av fire CD’er, enda mer nøktern; Musikk skapt av fales til alle som liker tradisjonell progressiv jazz-rock. Bare vær klar inklusiv et flott 32-siders hefte med en gjeng talentfulle musikere som over at albumet er helt uten overraskelser eller utfordringer. Det er tidligere upubliserte bilder, biografi kom sammen fra tid til annen, jam- aldri “på kanten”, samme hva tittelen antyder. og en diskografi for hvert enkelt met litt, skrev litt og så dro videre til Japan, 2003, 55:51, www.musearecords.com (Trond S) medlem. Meget oversiktlig og over- nye musikalske terreng. La oss håpe bevisende innpakning. Vi får oppleve at det i lys av mediehysteriet også vil Fläsket sett i lys av tre ulike beset- inspirere folket til ytterligere oppda- ninger, gjennom konsertopptak fra gelsesreiser langs de omfattende og årene 1970-71 og 1975. Her finnes gåtefulle progressive beitemarker... dessuten massevis av uutgitt materi- ale og livevarianter av flere av de Mellotronen Records klassiske sporene fra Lord Of The www.mellotronen.com Rings og The Magicians Hat skrevet

Tarkus nr. 28 Side 35 TIRILL til tross for svært pinlige tekniske og de suppleres med en begrenset visu- omstendigheter, i tillegg svært alisering av handlingen ved hjelp av a dance with the shadows interessant og viser oss en ærlig og noen få skuespillere/dansere som viser åpenhjertig som villig seg nå og da. Nok til å gi litt spenning Format CD Nasjonalitet Norge JOHN WETTON vekk formidler anekdoter fra gamle til framføringen, men ikke så mye at Innspilt - dager, og deler synspunkter om så bandet blir statister i sin egen forestil- Utgitt 2003 amorata mangt med seerne. Intet must, men ling. Det er først og fremst en konsert Plateselskap The Wild Places Format DVD en rett så trivelig seanse med akku- – dernest er det teater. Katalognr WILD013 Nasjonalitet UK rat passelig mimrefaktor, som anbe- Spilletid 49:59 Innspilt 2003 fales til de med sans for den slags. Slike evenementer som dette er all- Jon Christian Lie Utgitt 2003 tid spennende på den måten at Plateselskap Metal Mind Productions Metal Mind Productions faren for å framstå patetisk er over- Katalognr MMP DVD 0015 www.metalopolis.pl www.johnwetton.co.uk hengende, men det er gledelig å Spilletid 90 minutter kunne slå fast at denne konserten Jon Christian Lie er et av de fineste gjensyn med en gammel favoritt jeg så langt har KAYAK opplevd. Kayak anno 2003 er bedre enn før (vel, jeg savner kanskje Max merlin – bard of the unseen Werner), og Merlin – Bard Of The Format 2DVD Unseen er en av fjorårets mest vel- Nasjonalitet Nederland lykkede konsert-DVDer – så lenge du Innspilt 2003 vet sånn omtrent hva du går til. Utgitt 2003 Plateselskap Alpha Centauri I tillegg til historien om Merlin Katalognr ACE 11066 Spilletid 195 minutter framfører gruppa også et utvalg irill Mohn har bakgrunn fra gamle favoritter på en egen skive. bl.a. White Willow, Duggvåte Sven Eriksen Her dukker vokalist TDverger, Dansende Alver og Dis. opp og synger og Både velkjente og mer obskure navn Ruthless Queen. Andre høydepunk- med tilhold innenfor det norske ter på denne “greatest hits”-plata er progmiljøet. På dette albumet står Mammoth, Wintertime og Starlight Tirill for samtlige komposisjoner og Dancer. Det finnes også et “The hun synger og trakterer et kobbel av Making Of Merlin”-avsnitt, men med instrumenter (gitar, keyboards, fioli- mindre du er skarp i flamsk er det ner, fløyte, perkusjon). På albumet i har vel for lengst mistet tel- av begrenset verdi. finnes det dessuten bidrag fra både lingen over hvor mange live- gamle og nye White Willow-medlem- V utgivelser John Wetton har En lekker innpakning (veldig “Insi- mer, eksempelvis Ketil Vestrum ute på markedet, og DVDen Amorata deOut-aktig”) bidrar ytterligere til å Einarsen (fløyte) og Sylvia Erichsen er herrens siste tilskudd på utgivel- gjøre denne doble DVDen til et (vokal), i tillegg til andre musikere. sesfronten. Utgivelsen består av meget anbefalt kjøp. konsertmateriale fra Krakow i Polen, A Dance With Shadows er et album 11. april 2003. Foruten konsertsek- Alpha Centauri hun har jobbet med i mange år og sjonen som består av 13 spor, får vi www.kayakonline.nl blir hennes første soloutgivelse. beskue et lengre intervju med John Stilmessig dreier det seg om en skjør Wetton, vinklet hen mot hans og elegant mollstemt, melankolsk til- respektive karriere – faktisk helt fra ederlandske Kayak var alltid KING CRIMSON nærming, som er gjennomgående Family-dagene og frem til i dag. trygt plassert i pop-enden av eyes wide open akustisk basert. Til tross for at musik- den progressive rocken, og vil- N Format 2DVD ken har fått en akustisk vinkling har Ikke uventet gir konserten oss ymse le sannsynligvis vært uinteressante Nasjonalitet UK Tirill mestret å fremkalle et ganske høydepunkter fra karrieren, og de er hadde det ikke vært for at de hadde fyldig lydbilde. Mye vekt er tydeligvis Innspilt 2000/2003 det mange av – fra King Crimson- en usedvanlig dyktig tangentspiller Utgitt 2004 lagt i de vokale harmoniene. katalogen frontet med Red, Starless – – som i tillegg Plateselskap Discipline Global Mobile og Book Of Saturday til UKs In The skrev ekstremt fine låter. Og et av Katalognr SVE 3056 Melankolien og en del av stemning- Dead Of Night, via 80-tallshits som hans beste “øyeblikk” var albumet Spilletid - ene er fortsatt inntakt fra White Heat Of The Moment og Sole Survivor, Merlin fra 1980. Sven Eriksen Willow-dagene, men hovedforskjel- til eksempelvis tittelkuttet fra len fra tidligere kan nok være at soloutgivelsen Battle Lines. Wetton Tjuetre år senere vekkes Merlin til live Tirills musikk ligger noe nærmere har fått god hjelp fra sentrale aktø- – likeså Kayak. I tillegg til Scherpen- en slags folkelig, naivisitisk pop, rer innen britisk neoprogmiljø, som zeel er trommeslager og kontra de tyngre progressive stem- Martin Orford (keyboards, fløyte) fra bassist Bert Veldkamp med fra det ninger som White Willow er preget IQ, John Mitchell (gitar) fra Arena, “opprinnelige” Kayak (ingen av dem av. Hun avslører seg som en habil og Steve Christey (trommer) fra var riktignok med på Merlin). Resten låtskriver med teft for trivelige, Jadis. Selv om det må innrømmes at er nye. Konseptet har blitt utvidet fra gode melodier og ryddige arrange- eksempelvis versjonen av Starless én LP-side til et 80-minutters verk menter. Enhver med sans for mys- mangler en hel del både av dybde og ved at ny musikk har blitt skrevet og tisk melankoli med innslag av klas- rød tråd, skal det sies at musikerne flettet inn i den opprinnelige. sisk og folketoner bør få med seg gjør en gjennomgående fin figur i dette albumet! de øvrige låtene. Det er også hygge- I likhet med veldig mange aldrende lig å konstatere at “sjefen sjøl” hel- rockeband spiller Kayak bedre enn www.tirill.com ler ikke er gjemt bak en låvedør i noengang, aldringen har kun skjedd www.thewildplaces.com lys av sine umiskjennelige bassgang- på utsiden, musikalsk dyktighet og er. Hans tone er fremdeles av det teft er ikke noe som forsvinner med tyngre slaget og kiler godt i magen. ungdommen. Kayak framfører musik- Samtidig fremstår bassisten Wetton ken sammen med et stort sett usynlig en anelse mer kontrollert, om ikke symfoniorkester (vi ser dem bare på mer teknisk i våre dager. en skjerm i lokalet) – og det er et o DVDer, to konserter. Den eldste Lyd, bilde og fremføring er av høy musikalsk konsept som har stått seg er fra London i mars 2000, den kvalitet og John Wetton skal ha på å bli utvidet. Jeg har alltid følt at Ter filmet av noen som kaller seg honnør for et bredt og ikke minst den opprinnelige halve LP-plata ble Bootleg TV, og den ser akkurat slik ut interessant låtutvalg, litt for en for snaut for et såpass ambisiøst verk. også. Lyd og bilde er dårlig synkroni- hver smak. Dette gjør sitt til at kon- sert og viser stort sett mørke over- serten ikke fremstår som et uenga- Visuelt er det blitt et slags halvveis siktsbilder eller Adrian Belew i nærbil- sjerende skue. Intervjuseksjonen er, teater. Bandet spiller live på scenen, de. Bandet virker litt uinspirert og

Side 36 Tarkus nr. 28 med lite variasjon, (men inntrykket I det ene øyeblikket er det lett å le kan meget vel skyldes filmingen), og av de mange forskrudde og rocka Bånd- et av høydepunktene er Belews akus- Bøker situasjonene som dukker opp i roma- tiske soloframføring av Three Of A Per- nen. Boka inneholder også mange kverna fect Pair. sterke scener og undertegnede må STEINAR REMME nok ærlig innrømme at kvalmefor- Innsendte demoer fra inn- og utland Jon Christian Lie DVD nr. 2 er fra Japan i april 2003 og en skjebne verre enn livet nemmelsen var på god vei i ymse er det samme settet som bandet glimt, der de mer ulekre beskri- SPARTACUS (NOR) begeistret et fullsatt Oslo Konserthus Format Bok + CD velsene fikk fritt utløp. Et stikkord med en drøy måned senere. Filmen Nasjonalitet Norge her er forfatterens svært så rystende Demo II (CD-R) åpner (som i Oslo) med Robert Fripp Utgitt 2004 skildringer av dyredrap. Ikke spesielt Forlag Gruble Forlag alene i halvmørket. Repertoaret er i Katalognr katnr lekkert spør du meg, men muligens i har tidligere vært innom hovedsak hentet fra de to siste pla- Spilletid (CD) 78:00 og dessverre en ytterliggående del av Spartacus fra Sunnmøre i tene, og visuelt er konserten av et den sykelige virkelighet det også! V “Båndkverna”. Denne gangen helt annet kaliber enn 2000-utgaven. Jon Christian Lie har de sendt oss en to-spors demon- I denne boka legges dessuten ingen strasjons-CD, etter sigende innspilt i I Oslo Konserthus ble man revet med fingre imellom verbalt sett, hvilket mars 2003 i løpet av 25 timer. og overveldet av øyeblikkets lyd- og ofte medfører et særdeles nådeløst lysinntrykk, hjemme i stua foran TV- og fargerikt språk med utpreget Det første sporet My Proudest apparatet kan man bivåne det hele på kraftig skyts, og til dels vanvittige Moment åpner ganske mørkt og avmålt avstand. Med en klar, ren og mengder stygge ord og vendinger. hektisk med et utpreget perkussivt nyansert lyd og de to gitaristene i Heldigvis får vi si, er tilnærmingen riff, ikke helt ulikt Anekdoten i The nærbilde oppfatter man mye lettere til sort humor aldri langt unna, Old Man & The Sea. Det fokuseres så det ekstremt intrikate samspillet de hvilket bidrar til å gjøre romanen på brede lag av sløye, sofistikerte to imellom. Trey Gunns Warr-spill, både underholdende og engasje- akkordrekker med fengende vokal som hadde en tendens til å drukne i rende. Kort og godt fordi historien på toppen. En passelig lang og iøre- salen, kommer også klart og tydelig og stilen er så totalt gjennomført. fallende låt som ikke tværes ut fram her, og alt i alt viser denne Boka er på 264 sider og er tilgjenge- unødig. Et småjazzete stykke prog- DVDen oss hvilke eminente teknikere lig i innbundet, stort format. rock med hard kant som utvikler hvert individ er, og først her kommer seg brukbart, og som tåler flere komposisjonenes detaljrikdom og den gjennomhøringer. komplekse måten alle disse tonene er oen husker kanskje samtalen Omtale av bonus-CD: vevd sammen på til sin rett. med Steinar Remme (The Naked Med de første 50 eksemplarene av Det andre og siste kuttet heter NTruth, Betrayed etc.) fra Tarkus boka følger det en 17 spors bonus-CD Third One Day, og jeg begynner å Men når man sitter her alene utenfor Magazine nr. 26? Der ble det nevnt at med Remme-relatert materiale, hvorav lure på om dette faktisk er samme konsertsalens heksegryte og vurderer mannen syslet med bokplaner. Vel, nå seks av sporene er tidligere uutgitt. band som leverte en rett så lovende dette med et kjølig, vitenskapelig er boka ute og har fått tittelen En demo for en tid tilbake. Samtlige blikk, kommer også Crimsons svakhet skjebne verre enn livet (med undertit- Ballet åpner knallhardt og 70-tallsin- musikere spiller brukbart og virker klarere fram, nemlig deres mangel på tel En hyllest til kvinnen) – en slags spirert med gruppa Hard Road. Med nokså rutinerte, mens vokalisten variasjon, det være seg i komposi- usminket oppvekstroman der lokalmil- temmelig røffe rockerytmer og loko- begynner å padle grundig på det sjonsteknikk eller framførelsesmeto- jøet i Ålesund fra slutten av 60-tallet motivgitaren inntakt, fyrer de igang orale området. Dessverre til tider de. I øyeblikkets begeistringsrus er og frem til i dag, er ramme for hand- Walk Away (en coverlåt skrevet av anstrengende å høre på, så vi får det lett å overse (eller overhøre?) at lingen. Ikke nødvendigvis en selvbio- Joe Walsh fra James Gang) fra 1980. forsøke å fokusere på det musikal- låtene fra 90- og 00-tallet strengt tatt grafi, selv om bokas hovedperson deler Hensynsløs var et rimelig støyende ske feltet istedet. ligner hverandre nærmest til forveks- mange fellestrekk med forfatteren. flippe-prosjekt, men fremstår her ling for dem som ikke kjenner reper- som påfallende tilgjengelige via syre- Sporet kan minne om en triviell, toaret inngående – og dette blir tyde- Men hvorfor omtale en oppvekstro- blues-eksessen Skadd I Hodet fra lettvekterutgave av kanadiske Rush, ligere og tydeligere etter hvert som man i et tidsskrift som Tarkus? Kan- 1981. The Naked Truth – Remmes dog fullstendig uten pompøse ele- konserten skrider fram. Paradokset er skje mest fordi boka er interessant kanskje mest kjente band gir oss menter. Låta virker en smule lang- at mens DVD-mediet er det som aller og underholdende sett fra et musi- tung og demonisk, orgeldominert dryg og forløper egentlig uten noen best formidler detaljene i bandets kalsk ståsted. Referansene til områ- “garasje-prog” fra 1998, før Sorrow større utvikling, og uten å gi lytte- musikk, er mediet også deres største der som musikalsk lidenskap og livet Said serverer rufsete, og fengslende ren noe spesielt tilbake. Nei, huff fiende i det vi også blir oppmerk- på 70-tallet, platesamling som new-wave i onani-eposet Play, en her ble inntrykket beklageligvis somme på bandets svakheter. Det sni- besettelse, vinylgrafsing og lignende remix fra 1988. nokså statisk og upersonlig. Ikke ker seg således inn en sterk følelse av fenomener ligger smurt i tykke lag mye å rope hurra for, men heller kjedsomhet etterhvert, og den kjet- gjennom store deler av dette bok- Det oser spilleglede og intensitet av ikke så mye å grine for. Hvor ble terske tanken at det – uten å “ta en verket. Bokas hovedpersoner viser gruppa Betrayed, et nyveiv-band det forresten av de flotte skogs- Yes” – kunne ha gjort seg med ialle- seg å være brukbart orienterte med hint fra både progrock og ska. prog-stemningene fra den første fall én låt fra tidligere tider dukker i innenfor musikkens verden. Grupper Her får vi to spor fra en konsert på demo’en? et øyeblikks galskap opp. (Anmelde- som Pink Floyd, King Crimson, Deep Stord, 1981. Remmes første orkester ren ser seg forsiktig rundt og konsta- Purple og Yes refereres til som om Second Coming anno 1979, er ikke Litt ris og litt ros. Spartacus har terer med lettelse at ingen andre er i det var det naturligste på jord. Ikke nødvendigvis det Remme-relaterte noen absolutt bra ting på gang, nærheten og har kunnet lese disse bare blir Yes nevnt, et av bandets prosjektet undertegnede har hatt men det er fortsatt et stykke igjen tankene). album (Fragile) blir sågar fortært på fetest forhold til opp gjennom til modningsprosessen er helt over. en eller annen tvilsom tripp i et av årene. Dette er pønk av det middel- For selv om Crimson er et av de mest kapitlene! (Hver sin smak...) mådige slaget! Da er det større sus Kontaktadresse: kompromissløse, samspilte og teknisk over Rough Trade - et upolert, men Spartacus brilliante bandene i verden, virker de Vi møter hovedpersonen, en ung og melodiøst og glødende orkester som V/ Per Helge Fjørtoft i all sin perfeksjonistiske innad- lovende musikfreaker på sin strabasiø- etterhvert ble til Betrayed. The Vesterheim 39 vendthet mer opptatt av å konstru- se ferd gjennom et patetisk liv. Vi føl- Naked Truth anno 1992 åpner for en 6270 BRATTVÅG ere enda fler matematisk kompliserte ger han fra skoledagene, gjennom perlerad av solide låter – med ele- trippelgitarpassasjer enn å utvikle ungdomstiden og inn i arbeidslivet og menter fra hardcore og new-wave. E-mail: musikken sin som sådan. Er det å ut i tilværelsen som heltids livsnyter, Råere og mindre polert, men med [email protected] banne i kjerka å antyde at den dog med ymse skavanker. Fyren er mye glød og intensitet. godeste hr. Fripp kunne trenge å for- visstnok også musiker med “eget nye seg en smule? Han har jo klart skrangleorkester”, uten at det dveles Av relevans for prog-interesserte? La det med glans flere ganger før. Alter- særskilt ved dette livsaspekt. Han meg si det slik – neppe for Gud og nativt kan vi konkludere med at kon- bærer på en møysommelig opparbeidet hvermann, men de som liker dette, serter tross alt er best på kino – eller menneskeforakt, og avbeskuer verden liker det gjerne til de grader! var det i konsertsalen? med et kritisk og nådeløst, dissende skråblikk. En verden, slik han ser den, Gruble Forlag Sanctuary Records stinn av klovner, bønder, horer og [email protected] www.king-crimson.com homoseksuelle skruller!

Tarkus nr. 28 Side 37 Leserne bestemte Resultat av leseravstemmingen

å har leserne talt igjen, og gle- Årets låt Tidenes artist Tidenes låt delig for oss er at det har kom- 1 KING CRIMSON 1 (1) Yes 43 1 YES Smet inn flere avstemmingsskje- Elektrik 9 2 (3) Genesis 31 Close To The Edge 26 maer enn noen gang tidligere (men 2 KING CRIMSON 3 (4) King Crimson 15 2 GENESIS Supper's Ready 12 allikevel er det kun 10% av dere som Dangerous Curves 8 4 (5) Flower Kings 12 3 YES Gates Of Delirium 10 gidder å stemme). Det er alltid inter- 3 KING CRIMSON (2) Gentle Giant 12 4 KING CRIMSON essant for oss å følge smaken til våre Level Five 7 21st Century Schizoid Man 8 lesere, og vi kan fortsatt konkludere Utrolig nok er det de samme ban- KING CRIMSON med at den er svært så altomfat- In Darkest Dream 7 dene som innehar de fem første Starless 8 tende. Noen klare vinnere har vi 5 TANGENT plassene i år som i fjor, dog i en litt fått, men flere steder har kampen Canterbury Sequence 6 annen rekkefølge. …og da ble det rent bord for Yes i om topp-plasseringen vært spen- kategorien for de beste gjennom alle nende, og det er stor spennvidde i Seier til Crimson også her til tross for Tidenes album tider. stilarter i alle kategorier. at fansen slett ikke var enige om hvil- ken låt fra albumet som var den bes- …og vinnerne er: Vi går rett på resultatene: te. Dette var forresten kategorien hvor det var flest ulike forslag, totalt Vi har trukket fem vinnere som får Årets artist 65 låter hadde fått stemmer her. Hele hvert sitt signerte eksemplar av fem låter av King Crimson hadde fått Panzerpappas nye plate “Farlig van- stemmer, deretter fulgte Steve Hac- dring”: kett med fire låter. Hadde Hackett Frode Garnes, Oslo fått alle sine stemmer på én låt ville Marius Hammer, Jar han tatt en annenplass. Håkon Bjelland, Bergen Joakim Flathagen, Fjellhammar Årets norske band Halvor Strand, Notodden 1 Panzerpappa 25 1 YES I år har vi to ekstrapremier. Først en 2 Motorpsycho 15 Close To The Edge 25 promopakke med 9 japanske CDer. 3 Lumsk 9 2 KING CRIMSON Og den går til: Wobbler 9 In The Court Of The Crimson Thorbjørn Næss, Svelvik 1 King Crimson 23 5 White Willow 7 King 17 2 The Tangent 12 3 GENESIS Og til slutt har vi et eksemplar av 3 Flower Kings 11 Endelig var det noen som klarte å Selling England By DVDen Yes: Yesspeak. Den ble vun- Yes 11 vippe Motorpsycho ned fra toppen, The Pound 15 net av: 5 Dream Theater 10 og Panzerpappa er i ferd med å 4 MARILLION Brave 9 Anders Romundset, Bergen befeste sin stilling som et av Skan- 5 GENESIS Foxtrot 8 Klar seier til King Crimson som dere dinavias dyktigste og mest spen- YES Fragile 8 Da takker vi alle som har tatt seg ser, og det er en fjær i hatten til et nende band YES Relayer 8 bryet med å sende inn sin stemme- band som nekter å tråkke i gamle seddel, gratulerer vinnerne med pre- spor selv om årene etter hvert Kun en plate produsert etter 1976 miene, og ønsker alle velkommen begynner å bli anselige, iallefall hos Årets DVD på lista tyder på at selv dagens unge igjen til å stemme fram sine favorit- “grunnleggeren” Robert Fripp. progfans mener at de gamle var best. ter til neste år. Årets album

…og hva hører vi på da? Redaksjonens spilleliste Dette er platene som har fått mest spilletid hos Tarkus’ redaksjonsmed- lemmer den seneste tid…

1 KING CRIMSON Trond Jon Christian Sven The Power To Believe 23 1 FLOWER KINGS OMD Trettioåriga Kriget - Etcetera 2 THE TANGENT Meet 35 Dazzle Ships Elden Av År Tales Of Ardour The Music That Died Alone 18 2 TRANSATLANTIC And Deceit 3 DREAM THEATER Live In Europe 16 Frank Zappa Kaipa Train of Thought 14 3 RUSH One Size Fits All Kaipa Kayak 4 STEVE HACKETT Rush in Rio 13 Merlin (DVD) To Watch The Storm 12 4 OPETH Van der Graaf Mew 5 NEAL MORSE Lamentations 11 Generator Frengers Annbjørg Lien Pawn Hearts Baba Yaga Testimony 9 5 YES Tivoli Boy Yesspeak 10 Gong The Jerk Has Billy Bragg Det var slett ikke unaturlig (eller Shamal Arrived Must I Paint You A uventet) at Crimson også stakk av Klar seier til Flower Kings som nå Picture? med denne tittelen, disse to katego- også har markert seg som et solid Guapo The Naked Truth riene har en tendens til å følge live-band. Five Suns You Can Eat The Stern-Combo hverandre tett. Peanuts... Meissen Så over til “the all-time greats”: Weisses Gold

Side 38 Tarkus nr. 28 og melodier, men det er det at de musikkvideo, og under avslutnings- ikke klarer å skru det sammen på en låta Music Non-Stop går de av sce- måte som låter spesielt modent. Et nen en og en, før sistemann, grunn- eksempel på dette er at mange av legger og vokalist Ralf Hütter, går På låtene har følgende forløp: en litt På av scenen med et diskret “auf wie- atmosfærisk intro, deretter over i et dersehen”, mens musikken spilles konsert tema som bygges ut og blir mer og konsert alene av den datamaskinbaserte mer intenst og det partiet nærmer sequenceren. Kraftwerk has just left seg en slutt når trommeslager Mike the building... Portnoy har spilt noen takter med Dream Theater en rytme som går litt på kryss og Medlemmene i Kraftwerk er omtrent tvers av det de andre spiller. Deret- Kraftwerk på samme alder som medlemmene i Sted: Oslo Spektrum, Oslo ter kommer et par vers og refreng Sted: Rockefeller, Oslo Yes, og ikke et vondt ord om mine Dato: 23. januar 2004 av varierende tyngde og intensitet Dato: 13. februar 2004 gamle (og i og for seg, nåværende) Tilskuere: 4500 (fullt) før det hele av avløses av et langt Tilskuere: 1500 (utsolgt) helter, men det er noe med Kraftwerk Fra Tarkus: Trond Gjellum mellomparti/instrumentalparti Fra Tarkus: Trond Gjellum som får dem til å virke friske og vita- proppfullt av instrumentakrobatikk le på en måte som gjør at Yes frem- som først begynner med gitarsolo står som gamlehjemsklare. Yes spiller å var det duket for Dream Thea- som deretter går over i keyboardso- et er lenge siden Kraftwerk har musikken som den alltid har vært ters andre “arenakonsert” på lo. Når det så er over, er det tilbake satt sine ben på norsk jord, og fremført, mens Kraftwerk omarbeider Snorsk jord, og som forrige gang, til et vers og refreng før det så kom- Dnår det ble klart at de endelig hele tiden musikken sin; forandrer på var Club Spektrum, som det heter mer en eller annen avslutning. Nå skulle turnere på ordentlig igjen og rytmikken, strekker ut de instrumen- når det kjører for halv kapasitet, generaliserer jeg grovt Dream Thea- at Oslo sto på plakaten, var under- tale mellompartiene, omarbeider har- proppfullt av fans fra det ganske ters produksjon, men tro du meg at tegnede usedvanlig rask til å bestille monikken, i det hele tatt har man land. Jeg har ikke sett bandet siden jeg i for-, under og etterkant av billetter: en slik anledning kan man følelsen av at bandet hele tiden de sto på scenen på Rockefeller en konserten har hørt på alle skivene ikke la gå fra seg. For mange pro- strekker seg etter å gjøre stoffet sitt gang midt på nittitallet under med så åpne ører som mulig for å få grockere er Kraftwerk kanskje det bedre og bedre. Begrensingens kunst Awake-turneen, og hadde hørt lovord et mest mulig objektivt syn på aller siste man tenker på som pro- beherskes også til fulle; ikke en note om den forrige konserten som gjestet musikken. Men jeg synes kort og gressiv musikk, men hvis man stop- for mye, men heller ikke så lite at Oslos største konsertscene. Å karak- godt at bandet lager kjedeligere og per opp litt og tenker seg litt nøyere noe innhold ikke er igjen. terisere Dream Theater som et favo- kjedeligere musikk. Hvor er musik- om, er det faktisk ikke så rart at det rittband for mitt vedkommende, er ken som utfordrer formspråket og står en anmeldelse av en Kraftwerk- Som sagt tidligere, kan jeg skjønne vel å ta litt hardt i. Jeg syntes de på den vante tonaliteten og rytmik- konsert i et magasin for progressiv at mange stusser over en Kraftwerk- tidlig nittitall bar lovnader om å ken? Jeg mener ikke at bandet skal rock. Vi snakker her om noen av anmeldelse i Tarkus siden det ikke kunne tilføre rockemusikken noe bli Henry Cow eller lage samtidsmu- populærmusikkens pionerer, det før- er “prog nok” for mange som ynder nytt, men jeg falt av da bandet viste sikk, men avslutningslåta Space Dye ste bandet som brukte synthen til å kalle seg progressive. Men et band seg å bli ganske satt og uinteressant. West på Awake-albumet er en låt noe annet enn bare en simulator av som har gjort så mye for å forene Men jeg pleier å gi band mer enn en som jeg i sin tid trodde skulle peke akustiske lyder eller til lydeffekter, moderne musikkteknologi med klas- sjanse, og dessuten syntes jeg Tarkus’ fremover for bandet. Dens drone- bandet som revolusjonerte popmusik- siske popmusikk for å skape noe eminente lesere burde få en liten aktige struktur kler bandet godt, ken og samtidig introduserte verden helt nytt, er for meg minst like pro- vurdering av bandets prestasjoner i men med Kevin Moore ute av ban- for klanger som før bare hadde vært gressivt som å spille opprockede Club Spektum en kald januardag. det, forsvant tydeligvis viljen til å forbeholdt samtidmusikere og avant- versjoner av Bach og Beethoven og prøve noe slikt... Når mesteparten gardister. kalle det for progrock eller progres- På billetten sto tidspunktet 19.30, av konsertene var viet materiale fra siv musikk. men at dette skulle bety at bandet de tre siste skivene, kom monotoni- Å komme inn på Rockefeller og se faktisk begynte å spille kl. 19.30, en enda bedre fram. Først siste eks- scenen skjult av et stort, hvitt sce- kom som en liten overraskelse på tranummer, klassikeren Metropolis neteppe og vite at bak der står et av Prog-pludder meg og ganske mange andre publi- fra Images and Words (i mine og verdens mest innflytelsesrike band, kummere som ankom en drøy halvti- mange andres ører deres beste), er en merkelig følelse. Publikum me for sent. Men i alle fall, vel inne vakte de virkelige ovasjonene. hadde også en slags andektighet Et nytt album signert på arenaen ble jeg møtt av en scene over seg, man ventet liksom på noe titulert The Human Equation, som var egnet til å ta pusten fra en Vel, tilbake til konserten ellers. Gut- stort. Og så kommer en robotstem- slippes 24. mai på InsideOut. stakkar: en bred og dyp konstruk- ta spilte helt vanvittig bra, og John me over PA’en “From Germany: Medvirkende på albumet er sjon med en lysrigg av en annen ver- Petrucci må være en av bransjens Kraftwerrrrrrrk”. De drar i gang med bl.a. Devon Graves, Magnus den, tre store videoskjermer, et beste gitarister innenfor sitt felt. Man Machine, og alt klaffer: lyden Ekwall, Eric Clayton og James trommesett på størrelse med en mid- Det gikk fort, presist og tøft for seg er passe høy og utrolig god mikset, LaBrie (Dream Theater). dels norsk musikkbutikk og en rote- hos de andre også, og som sist gang videocollagene er 100 % i synk med rende keyboardriser. Lyden var mer jeg så dem, var det også denne gang musikken og står godt til den. De David Palmer, tidligere med- enn god nok, i alle fall der jeg sto, vokalist James LaBrie som trakk ned fire musikerne beveger seg knapt lem av Jethro Tull har skiftet og bruken av videoskjermer gjorde med sin hylevokal av beste “klem- bak sine minimalistiske instrument- kjønn og vil heretter hete Dee at det var mulig å holde seg orien- me-i-balla”-typen. Mange i publi- stativ, men likevel utstråler de en Palmer. Palmer har nå byttet tert om hva som skjedde på scenen kum så ut til å trives, men noen elegant tilstedeværelse som ikke ut sitt lange skjegg med langt selv om alle de høyeste konsert- enorm entusiasme synes jeg ikke at kan forklares. Når det før andrelåta blondt hår, og vil fortsette gjengerne av en eller annen grunn det store publikummet la for dagen. er litt trøbbel med maskineriet, som artist. Palmer uttaler til var posisjonert rett foran meg hele viser det bare en menneskelig side Daily Mirror at han har følt tiden. Men hva skjedde så egentlig Skal jeg driste meg til å oppsum- ved bandet: de kan aldri bli perfek- trang til å være kvinne helt der? Rent opptredenmessig er ikke mere det hele, må det bli at bandet te, maskinene kan alltid ta kontrol- siden treårsalderen... Dream Theater all verdens å se på er sykt dyktige instrumentalister len og forkludre det hele... Noen der de står dypt konsentrert over med et fett sceneoppsett, men med låter fra den rett så gode nykomme- De ustoppelige musikantene i instrumentene sine (sier jeg, som liten karisma og stadig sviktende ren Tour De France: The Soundtracks The Flower Kings er godt i spiller i at band som bruker notesta- kvalitet på låtmaterialet. For å si blir deretter presentert til stor entu- gang med innspillingen av sitt tiver på scenen...), så fokuset vil det sånn, så er jeg usikker på om siasme, og så kommer de musikalske neste album, som går under unektelig flyttes over på den musik- jeg drar og ser dem neste gang. perlene trillende: Radioactivity, den foreløpige arbeidstittelen ken som presenteres fra scenen, og, Autobahn, The Robots, The Model, Love Supreme. Hvis alt går tilgi min surmagethet, det syntes jeg En særdeles tragisk nyhet for Trans Europe Express/Metal on etter planen vil plata slippes i i de aller fleste tilfellene var ganske alle fans av Barclay James Metal, Metropolis, en kongerekke av juli, og en Europaturne i sep- uinteressante saker. Harvest. Det er trist å måtte fantastisk musikk. Nydelige, iørefal- tember er også under planleg- meddele at bandets tromme- lende melodier, lange mellompartier ging. Det er et eller annet med at det slager gikk bort med forsiktige solofremstøt og spen- senere materialet til Dream Theater 28. januar i år, som en følge av nende instrumentklanger; aldri van- er så ufattelig klønete og ensidig hjerteattakk. Mel Pritchard ble skelig tilgjengelig, men heller aldri laget. Det er ikke det at de ikke kan 56 år gammel. banalt og for enkelt. Konserten skri- komme opp med minneverdige riff der frem som en velregissert

Tarkus nr. 28 Side 39 Annonsering Samarbeidspartnere Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved Tarkus Magazine ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den henvendelse til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å du finner dem på våre websider www.tarkus.org handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i!

Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen pr post (se adresse side 2) eller på email til [email protected] Abonnement Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 200,- fra Norge og kr. 250,- fra Norden forøvrig, fritt tilsendt.

For å abonnere kan du: • Betale kr. 200,- (250,- utenfor Norge) til Oslo Rock Antikvariat Sven Eriksen, Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort Møllefaret 48B, utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og 0750 Oslo brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13. Konto nr. 6222.11.06658 Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med. MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave. • Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org • Ringe oss på telefon 906 73 821.

Fornyelse av abonnement Progrock.no Når abonnementet er gått ut vil du automatisk få tilsendt giro for fornyelse. Progrock.no (tidligere Oddity Music) gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på Dersom betalingen gjøres så sent at neste nummer allerede er sendt ut, vil alt prog-relatert stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Selskapet distri- abonnementet gjelde fra det påfølgende nummeret. Vi ettersender altså ikke buerer musikk fra flere spennende små plateselskaper rundt i verden, og har ved for sen betaling. også startet egen label. Progrock.no treffer du på telefon 71 27 69 32 eller på internett: www.progrock.no

Abonnementsfordeler Prog-pludder Tarkus Magazine har inngått avtaler Merk at du må være abonnent for med følgende selskaper om rabatter: å dra fordel av disse rabattene. Peter Hammill tar det for tiden rolig etter et hjerteattakk, ikke desto Oslo Rock Antikvariat, Oslo Butikkene har oppdaterte lister slik mindre er mannens nye album Incoherence ute i slutten av mars. Telefon 22 11 13 13 at de til enhver tid vet hvem som 15% avslag i pris på deler av katalogen. har gyldig abonnement. IQ er i god gang med innspilling av sitt neste album. Albumet har så langt ingen tittel, men ifølge bandet vil det bli "mørkere" enn sine for- Progrock.no, Harøy Det dukker også opp andre abonne- gjengere. Telefon 71 27 69 32 mentstilbud med ujevne mellomrom, 10% avslag i pris på deler av katalogen. som f.eks rabatt på konsertbilletter o.l. «Back Issues» Følgende eldre utgaver av Tarkus Magazine er tilgjengelige:

Utgavene fra nr. 8 til nr. 24 koster kr. 45,- + porto. Fra og med nr. 25 er prisen kr. 50,- + porto. 17 18 15 Tarkus nr. 17 Tarkus nr. 18 Tarkus nr. 15 Desember 2000 Juni 2001 September 2001 Tidsskrift for progressiv rock Tidsskrift for progressiv rock Tidsskrift for progressiv rock Bladene kan fortrinnsvis bestilles fra vår inter- Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- nettside www.tarkus.org, alternativt på tele- fon 906 73 821, eller pr. email til sven@tar- kus.org

Merk: Det er ikke flere eksemplarer igjen av platen som fulgte med Tarkus nr. 9

Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan Magma • 90-tallet • Kayak • GORGG • Eddy Zoltan

magazine 22 magazine 23 magazine 27 19 magazine 24 Tarkus nr. 19 magazine 26 TIDSSKRIFT FOR PROGRESSIV ROCK TIDSSKRIFT FOR PROGRESSIV ROCK Desember 2001 TIDSSKRIFT FOR PROGRESSIV ROCK TIDSSKRIFT FOR PROGRESSIV ROCK TIDSSKRIFT FOR PROGRESSIV ROCK Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,- Tarkus nr. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,- Tarkus nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,- Tarkus nr. 26 • September 2003 • Løssalg kr. 50,- Tarkus nr. 27 • Desember 2003 • Løssalg kr. 50,- Kr. 45,- Stort julenummer – 48 sider! OsloProg02 Gåte•Styx Kerrs Pink Adrian Belew White Willow 21st Century Tomas Bodin Anthony Phillips Schizoid Band Paatos Steve Hackett String Driven Thing Fruitcake Änglagård Tangerine Dream Østeuropisk prog Kraftwerk Tømrerclaus Journey

Derek Shulman Dave Greenslade Steinar Remme IQ•Marillion Progartister idag OsloProg 03 Ekseption Kestrel Psychedelia Barclay James Rock am Sogn Nordisk prog Yes-soloalbum Harvest Italiensk prog The Enid Haikara The Musical Box Pretty Things Boston/Kansas Fusion-plater Gjest: willy b

Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong

Side 40 Tarkus nr. 28