Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Redaktør: Kolbein Dahle Forfatter: Kolbein Dahle, Hein Bjartmann Bjerck og Kristin Prestvold. Omslagsfoto: Foto K.Dahle. Vignetter forside: Nr. 1 Gallionsfigur fra Prins Karls Forland Nr. 2 Tomtodden Nr. 3 Advent City
Bakside: (t.v.) W. Barentsz oppdagelse av Spitsbergen (t.h.) Den norske overtakelsen av Svalbard 1925 Grafisk utforming: Peder Norbye Grafisk AS Trykk: Peder Norbye Grafisk AS Opplag: 400
ISBN 82-91850-20-8
Longyearbyen, desember 2000
Publikasjoner i Sysselmannens rapportserie 1998/Nr. 1 Glimt fra et åremål - utdrag fra sysselmann Ann-Kristin Olsens rapport til Justisdepartementet for perioden 1995-1998. ISBN-nr. 82-91850-10-0 1998/Nr. 2 Avfall og avfallshåndtering på Svalbard - Status og forslag til tiltak. ISBN-nr. 82-91850-11-19 1998/Nr. 3 Ferdsel knyttet til turisme på Svalbard. ISBN-nr. 82-91850-12-7
1999/Nr. 1 Prosjekt «Steinalder på Svalbard?» - Revurdering av tidligere funn og resultater fra nye undersøkelser. ISBN-nr. 82-91850-13-5 1999/Nr. 2 Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund (Kings Bay). - Perspektiv på historie, kulturminner, industrielle etterlatenskaper, forsøpling og forurensing. ISBN-nr. 82-91850-17-8 1999/Nr 3 Overvåking av kulturmiljø på Svalbard. Målsetting, metode, lokaliteter og overvåking. ISBN-nr 82-91850-18-6. 2000/Nr 1 Kulturminneplan for Svalbard 2001-2010. ISBN 82-91850-20-8 2000/Nr 2 Det teknisk- industrielle kulturmiljøet i Longyearbyen og omegn. Verne- og utviklingsplan. ISBN 82-91850-19-4
Rapportene kan bestilles fra Sysselmannen på Svalbard N-9171 Longyearbyen Tlf. 79 02 43 00 Fax. 79 02 11 66 [email protected] Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
FORORD
Denne planen er revidert med utgangspunkt i den f¿rste kulturminneplanen for Svalbard (1993). Denne ble i sin tid skrevet av Lisen Roll som var den f¿rste ÇovervintrendeÈ kultur- minnekonsulent hos Sysselmannen på Svalbard. Den første kulturminneplanen var laget i samarbeid med Riksantikvaren og Troms¿ Museum. Innspill som gjaldt kulturminner med tilknytning til vesteuropeisk hvalfangst og russisk fangst ble utarbeidet av Tora Hultgreen ved Tromsø Museum. Fra 1998 har kulturminneplanen vært gjenstand for en omfattende revisjon.
Den reviderte planen tar hensyn til de store endringene innen saksfeltet de siste årene, bl.a. som følge av St meld 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard. Denne meldingen la også grunnlaget for en ny organisering, der kulturminnevernet siden 1996 har inngått som en integrert del av Miljøvernavdelingen hos Sysselmannen på Svalbard.
En rulleringsprosess ble gjennomf¿rt i 1998. De merknadene som kom inn i denne forbindelse har vært viktige for det videre arbeidet med denne planen. I tillegg til å oppdatere kulturminne- planen fra 1993 inneholder den reviderte planen flere nye avsnitt, bl.a. om miljøovervåking av kulturminner og informasjon. I samråd med Riksantikvaren er det dessuten bestemt at plan- horisonten for den reviderte planen nå er blitt utvidet fra 5 til 10 år (2001-2010). Denne planen er i mindre grad en detaljplan for tiltak og mer blitt utformet som en plan som angir hovedlinjer og prioriteringsrekkefølge for den generelle forvaltningen av kulturminner og kulturmiljø på Svalbard. Innenfor denne rammen vil det for det enkelte år bli laget oversikter over aktiviteter og tiltak som kan bidra til å oppfylle målene i planen. Dessuten vil det fortsatt være aktuelt å utarbeide mer detaljerte temaplaner, eksempelvis en egen verne- og utviklingsplan for det teknisk-industrielle kulturmilj¿ i Longyearbyen.
Planen gir en statusrapport for og en evaluering av kulturminnene og kulturminnevernet på Svalbard. Planen dr¿fter strategiske valg og lister opp prioriterte hovedtiltak for plan- perioden. Vi nevner for ordens skyld at planen ikke er juridisk bindende og at gjennomf¿ringen av tiltak i stor grad vil avhenge av de årlige budsjettildelinger.
En rekke enkeltpersoner og institusjoner har bidratt med innspill og kommentarer til den reviderte planen. Hos Sysselmannen har følgende kulturminnekonsulenter sammen stått for de faglige vurderingene og skrivearbeidet med planen: Hein B. Bjerck (hovedforfatter for kapitlene 3 og 5 samt temaene Svalbards arkeologi og overvåking av kulturminner), Kristin Prestvold (beskrivelse av jernalderprosjektet og oppdatering av planen innen temaene arkeologi og miljøovervåking) samt Kolbein Dahle (temaene bygningsvern og bygninger samt de deler av kapittel 5 som gjelder informasjon, foto og film). Dahle har dessuten stått ansvarlig for tilretteleggingen av alt billedmateriale samt redigeringen av arbeidet. Hoveddelen av arbeidet med planen pågikk var Ottar Krohn miljøvernsjef hos Sysselmannen. Han var en engasjert inspirator og pådriver i prosessen.
Flere prosjekter har bidratt med stoff og informasjon til planen. Her skal ingen være nevnt og ingen glemt, for¿vrig vises det til fotnoter og litteraturliste.
3 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Underveis i arbeidet har spesielt medarbeidere hos Riksantikvaren bidratt med å gjennomgå de ulike deler av planen og gitt verdifulle innspill og kommentarer. Planutkastet har også vært forelagt, det interndepartementale polarutvalg. Deretter har planen vært forelagt Riksantikvaren til faglig godkjenning.
De senere års erfaringer med forvaltning av kulturminnene på Svalbard, bl.a. når det gjelder brudd på kulturminneforskriften, har vist at behovet for å informere bredt om kulturmiljø og kulturminner blir stadig viktigere. Mens den f¿rste kulturminneplanen for Svalbard var unntatt offentlighet, gj¿res denne planen derfor offentlig tilgjengelig ved at den trykkes som egen rapport i Sysselmannens rapportserie. Informasjon som av forskjellige grunner er nødvendig å unnta offentlighet er tatt inn i egne dokument.
Vi vil med dette takke alle som på ulike vis har bidratt til Sysselmannens arbeid med planen.
Til slutt en liten oppfordring: Et så stort og innholdsrikt dokument som dette vil uunngåelig være beheftet med en og annen feil. Vi vil derfor henstille om at oppdagelse av feil eller mangler blir meldt inn til Sysselmannens milj¿vernavdeling. Dette vil bidra til at kunnskaps- og beslutningsunderlaget for den videre forvaltningen av Svalbards kulturminner hele tiden kan være så godt som mulig.
Longyearbyen i desember 2000
Carl Erik Kilander milj¿vernsjef
4 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
INNHOLD
FORORD ...... 3
INNHOLD ...... 5
1. INNLEDNING ...... 7 1.1. MÅLSETTING ...... 8 1.2 MILJ¯ OG KULTURMINNEVERNET SOM EN DEL AV SVALBARD-POLITIKKEN ...... 9 Oppf¿lging ...... 10 1.2. KULTURMINNEVERNETS UTVIKLING PÅ SVALBARD ...... 11 1.2.1. Suverenitet og forvaltning ...... 11 1.2.2. Organisering ...... 13 1.2.3. Planlegging ...... 14 1.3 Rammebetingelser og særtrekk ...... 15 1.3.1. Natur og klima ...... 16 1.3.2. Infrastruktur ...... 16
2. HISTORIE OG KULTURMINNER PÅ SVALBARD ...... 17 2.1. HISTORIE ...... 17 2.1.1. Forhistorisk tid og middelalder ...... 17 2.1.2. Oppdagelsen av Svalbard eller Spitsbergen ...... 19 2.1.3. Vesteuropeisk hvalfangst (ca. 1600-1750) ...... 20 2.1.4. Russisk overvintringsfangst (ca.1700-1850) ...... 21 2.1.5. Norsk overvintringsfangst (fra ca. 1800- ) ...... 22 2.1.6. Vitenskapelige og eventyrlige ekspedisjoner (fra ca.1800 ) ...... 23 2.1.7. Minerals¿king, bergverk, og industri (fra ca. 1900 -) ...... 24 2.1.8. Offentlig forvaltning ...... 26 2.1.9. Krig på Svalbard (1941-45) ...... 27 2.1.10. Kulturminner fra etterkrigstida ...... 28 2.2. S®RTREKK VED KULTURMINNENE ...... 29 Hvor mange kulturminner er det på Svalbard? ...... 29
3. VERNEVERDIER OG KRITERIER FOR PRIORITERING ...... 31 3.1. KVALITET OG VERNEVERDI ...... 31 3.1.1. Kildeverdi ...... 32 3.1.2. Opplevelsesverdi ...... 32 3.2. VERNEVERDI OG PRIORITERING ...... 34
4. H¯YPRIORITERTE KULTURMILJ¯ OG LOKALITETER ...... 35 4.1. GENERELT OM PRIORITERINGA ...... 35 4.2. OMRÅDEVIS GJENNOMGANG AV LOKALITETENE ...... 36 OMRÅDE 1: NORDVEST-SPITSBERGEN NASJONALPARK ...... 36 OMRÅDE 2: FORLANDET NASJONALPARK ...... 42 OMRÅDE 3: SØR-SPITSBERGEN NASJONALPARK ...... 43 OMRÅDE 4: NORDAUST-SVALBARD NATURRESERVAT ...... 48 OMRÅDE 5: SØRAUST-SVALBARD NATURRESERVAT ...... 52 OMRÅDE 6: KONGSFJORDEN ...... 56 OMRÅDE 7: ISFJORDEN ...... 58
5 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
OMRÅDE 8: NORDENSKIÖLDLAND - ØSTKYSTEN ...... 68 OMRÅDE 9: WIJDEFJORDEN - NY-FRIESLAND ...... 72 OMRÅDE 10: HOPEN - BJØRNØYA ...... 75
5. FORVALTNINGSOPPLEGG FOR PLANPERIODEN ...... 80 5.1. GENERELT OM VIKTIGE FORVALTNINGSPRINSIPP ...... 80 5.1.1. Informasjon og tilrettelegging ...... 82 5.1.2. Bevaringstiltak ...... 82 5.1.3. Kunnskapsutvikling ...... 83 5.2. DE ENKELTE OPPGAVENE - STATUS OG PRIORITERTERINGER ...... 83 5.2.1. Informasjon og tilrettelegging ...... 84 5.2.2. Miljøovervåking ...... 87 5.2.3 Registrering og dokumentasjon ...... 89 5.2.4. Arkivbygging ...... 95 5.2.5. Foto og film ...... 97 5.2.6. Fredning og verneplanlegging ...... 99 5.2.7. Arkeologiske unders¿kelser ...... 101 5.2.8. Vern og vedlikehold av bygninger ...... 104 5.2.9. Ferdselsregulering ...... 107 5.2.9. Forebygging av erosjon ...... 109 5.2.10. Oppsyn og straffeforf¿lging ...... 110
6. HANDLINGSPLAN ...... 112 6.1. H¯YPRIORITERTE KULTURMINNER OG MILJ¯ER ...... 112 6.1.1. Tilsyns- og vedlikeholdsrutiner ...... 112 6.2. ANDRE KULTURMILJ¯ER ...... 114 6.2.1. Lokaliteter utenom bosetningene ...... 114 6.2.2. Bosetningene ...... 115 6.2.3. Teknisk- industrielle kulturminner ...... 115 6.3. INFORMASJON ...... 116 6.3.1. Milj¿informasjonssenter, museum og laboratorium og magasin ...... 116 6.3.2. Informasjonshefter ...... 116 6.3.3. Internett ...... 116 6.3.4. Film, video ...... 116 6.4. MILJ¯OVERVÅKING ...... 116 6.4.5. Rutinemessing overvåking ...... 116 6.4.6. Nye områder ...... 117 6.5. REGISTRERING OG DOKUMENTASJON ...... 117 6.5.1. Registreringer ...... 117 6.5.2. Arkeologiske unders¿kelser ...... 117 6.5.3. Annen kulturminnedokumentasjon ...... 117 6.5.4. Arkivbygging ...... 117
KULTURMINNEKART ...... 119
LITTERATUR, KILDER OG STIKKORD ...... 120
6 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
1. INNLEDNING
Fram til den norske suverenitetsovertakelsen i 1925 var Svalbard internasjonal allmenning. Gjennom tidene har derfor mennesker fra mange land etterlatt spor etter sin virksomhet på ¿ygruppen. Dette kan betraktes som en internasjonal kulturarv.
Menneskenes bruk av Svalbard strekker seg over en 400-års periode. Det finnes ingen spor etter en urbefolkning. Virksomheten har alltid vært knyttet til spesialiserte produkter som først har fått verdi gjennom omsetning i det europeiske stormarkedet. Svalbard var for de fleste et midlertidig oppholdssted. Faste bosettinger ble f¿rst etablert i forbindelse med norsk og russisk gruvedrift på 1900-tallet.
Kulturminner er fortellende spor etter mennesker i fortida. De er kunnskapskilder og viktige elementer i opplevelsen og formidlingen av landskap og historie. På Svalbard er kulturminnene relativt få og sårbare.
Mangelen på kontinuiteten i samfunnet på Svalbard fører til at det finnes lite kunnskap om kulturminnene ut over det som er skrevet ned. Dette vil også gjelde de som har ansvaret for - og arbeidet med forvaltningen av kulturminnene på øygruppa. De er åremålstilsatt og har en kort periode på Svalbard. Behovet for en planmessig forvaltning er derfor stort, og det er viktig at planene på dette området er konkrete og handlingsrettede.
Kulturminnene er en ressurs på flere plan. Kulturminner kan være svake spor på utsatte steder i ei arktisk villmark, rester eller aktiviteter som nå er beskyttet av jordlag og vegetasjon, bygninger som stadig er i bruk, solide konstruksjoner i landskapet eller giftutslipp og etter- latenskaper etter tung industri.
Noen kulturminner kan lett ¿delegges av ferdsel og andre aktiviteter, noen er robuste og kan gi form og retning på utviklinga av kulturmiljøet i framtida. Det er miljøvernforvaltningens oppgave å ivareta kulturminneverdiene til beste for mennesker både i samtid og framtid. Dette gjøres ved å forvalte objektene på en faglig forsvarlig måte, formidle kunnskap om dem og bruke dem planmessig når framtidssamfunnet skal formes.
De kjente og erkjente kulturminnene er en ikke-fornybar ressurs, men samtidig finnes det og skapes det hele tiden nye kulturminner. Kulturminner har stor informasjons- og opplevelses- verdi. Gjennom en bevisst holdning til utviklinga, kan også det som skapes i dag bli verdifulle elementer i kulturmiljøet i framtida, kanskje også verdifulle kulturminner.
Det er av stor betydning hvordan vi forvalter kulturminnene for å ta vare på verdiene. Sammen med annen menneskelig virksomhet og naturlig nedbryting, kan også forvaltningen forringe kulturminnene. I denne planen er det lagt stor vekt på å utvikle en holdning til hvilke tiltak vi kan iverksette for å ta vare på verdier. Det er foretatt en prioritering av 50 kulturminner som skal vies spesiell oppmerksomhet, men alle fredete kulturminner har krav på vern.
På Svalbard trues kulturminneverdier utenfor bosetningene og deres nærmeste omland bare unntaksvis av utbyggingsplaner. Derimot er den ¿kende ferdselen til mer fjerntliggende områder et voksende problem. Over tid bryter naturlige prosesser som vindslitasje, elve- og stranderosjon, råte, erosjon og isbjørnbesøk ned kulturminner, og kan til og med fjerne dem
7 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
helt på relativt kort tid. Dette er en naturlig utvikling, som det for et stort antall kulturminner verken er praktisk mulig eller ønskelig å sette inn tiltak mot. For enkelte kulturminner med særlig stor kulturhistorisk og/eller opplevelsesmessig verdi, vil det likevel være aktuelt å sette i verk forebyggende tiltak, f.eks. for å motvirke råteskade eller erosjon.
Bevaring av kulturminner knyttet til industriell virksomhet fra 1900-tallet, representerer en annen type utfordring. Det er viktig å ta vare på sporene etter den virksomheten som skapte de faste bosetningene, som dokumentasjon på denne epoken i Svalbards historie. Det er ofte store og dominerende objekter som preger kulturmilj¿et og landskap. Der disse kulturminnene ligger i tilknytning til bosetningene, kan de gi premisser for tettstedets identitet og utvikling. På den annen side representerer disse sporene betydelige naturinngrep, og omfatter store mengder etterlatenskaper som en skjemmende fors¿pling av terrenget. Et enda mer alvorlig problem er at gamle gruvefyllinger kan inneholde milj¿gifter, som tungmetaller, tjærestoffer og PCB. Opprydning etter industriell virksomhet må derfor ivareta hensynet både til naturvern og kulturhistorie.
Noen kulturminner er fortsatt i bruk. Miljøet i Ny-Ålesund har den største samlingen med fredete bygninger på Svalbard, bygninger som må være i bruk som en del av stedets bygningsmasse langt inn i framtida, noe som krever tilpasning og systematisk vedlikehold.
1.1. M lsetting
Fra regjeringens side er det en overordnet målsetning at Svalbard skal bevare sin «særegne villmarksnaturÈ og at ÇSvalbards kulturminner så langt det er mulig bevares der de ligger i landskapet slik at sammenhengen mellom minner fra tidligere aktivitet og de naturlige og opprinnelige omgivelser ikke ¿deleggesÈ 1 I kulturminneforskriften er målsettinga uttrykt slik:
¥ verne og ta vare på Svalbards kulturminner som ledd i en helhetlig miljø- og ressurs- forvaltning
¥ ivareta ressursene som vitenskapelig kildemateriale
¥ ivareta ressursene som grunnlag for nåværende og framtidige generasjoners opplevelse, forståelse, trivsel og virksomhet
Norge bør ha et høyt ambisjonsnivå for miljøvernforvaltningen på Svalbard. Svalbard skal på bakgrunn av sine dokumenterte milj¿verdier, fremstå blant de best forvaltede villmarksområder i verden. Det slås også fast at målet er å bevare villmarksnaturen, og at miljøhensynene skal veie tyngst ved konflikt med andre interesser.
Kulturminnevernet på Svalbard er en del av et samlet miljøvern og har som mål å sikre kultur- minner og kulturmilj¿er som ressurs og som grunnlag for opplevelse av historisk kontinuitet, kulturhistorisk og arkitektonisk mangfold og gjenkjennelse og tilhørighet i hverdagen i tråd med en bærekraftig utvikling. Kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes ut fra en samlet livsløpsbetraktning. Det skal legges vekt på de miljø- og ressursmessige fordelene av ombruk framfor bygging av nytt.
1 St.meld.nr. 40 (1985-86) Svalbard, St.meld.nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard og St.meld.nr. 9 (1999-2000) Svalbard.
8 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
1.2 Miljø og Kulturminnevernet som en del av Svalbard-politikken
Regjeringens politikk for forvaltningen av miljøet på Svalbard ble gitt en utførlig behandling i St.meld.nr. 22 (1994-95) om miljøvern på Svalbard. Hovedpunktene i meldingen fikk bred til- slutning i Stortinget, jf. Innst. S. nr. 11 (1995-96). I St.meld.nr. 22 ble verdien av Svalbards særegne villmarksnatur og unike kulturminner grundig dokumentert. Påvirkningen av natur- og kulturmiljøet som følge av menneskelig virksomhet på og omkring øygruppa og ytre påvirkninger ble også utførlig beskrevet. Det ble videre redegjort for miljøvernbestemmelsene og milj¿vernforvaltningens grunnlag og organisering, samt internasjonale samarbeidsprosesser og forpliktelser som ber¿rer Svalbard.
Dette er nå fulgt opp med NOU 1999: 21 Lov om miljøvern på Svalbard2 og i St.meld.nr. 9 (1999-2000) Svalbard.3 Stortingsmeldingen holder fast ved milj¿målene fra St.meld.nr. 22, men klarlegger noen av de ansvarsproblemene det har vært uenighet om. Stortingsmeldingen holder fast på de tre grunnleggende virksomhetene bosetningen på Svalbard bygger på, gruve- drift, reiseliv og forskning.
Regjeringen ønsket å legge forholdene til rette for utvikling av reiseliv på Svalbard allerede i 19854. Svalbards arktiske miljø med særlig vekt på dyreliv og kulturminner er hovedattraksjonen for de tilreisende. I denne sammenhengen blir det en hovedutfordring å håndtere den økende ferdselen slik at kulturminnene beskyttes uten at dette forringer opplevelsen av dem. Dette vil bety større satsing på tilrettelegging og informasjon, men også på kontroll og overvåking.
Det vil fortsatt være viktig for miljøvernet på Svalbard å ha en restriktiv praksis i forhold til aktiviteter og inngrep som kan skade eller redusere verdien av kulturminnene. Dette gjelder såvel i forsknings- som i næringssammenheng. Ut over å oppfylle regjeringens miljømål for Svalbard på kulturminneområdet, skal forvaltningen følge opp forpliktelsene etter konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarven (Maltakonvensjonen) og konvensjonen om vern av Europas arkitekturarv (Granada- konvensjonen).
Maltakonvensjonen Konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarven ble undertegnet 16 januar 1992 og ratifisert av Norge 20 september 1995. Formålet med den er, etter artikkel 1, å beskytte den arkeologiske kulturarven som en kilde for den europeiske kollektive hukommelse og som grunnlagsmateriale for historiske og kulturvitenskapelige studier. Den arkeologiske kulturarven er et omfattende begrep som dekker alle etterlatenskaper, gjenstander og andre spor etter mennesker fra tidligere tider.
Partene har etter artikkel 2 plikt til å etablere et rettslig system for å sikre den arkeologiske arven. Systemet skal også sikre en oversikt over denne arven, utpeking av beskyttede monu- menter og områder, etablering av arkeologiske reservater, og et system for rapportering av funn til myndighetene. Om forpliktelsen om å opprette arkeologiske reservater heter det i St.meld.nr. 22 (1994-95):
2 NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard 3 St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard 4 St.meld. nr. 50 (1990-91) Næringstiltak for Svalbard
9 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
«Maltakonvensjonen pålegger de landene som ratifiserer avtalen, å opprette Çarkeologiske reservaterÈ. Dette er et nytt begrep som innebærer at de aktuelle lokalitetene skal vernes også mot vitenskapelige arkeologiske utgravinger. Hensikten er at reservatene skal overleveres senere generasjoner fullstendig urørt som kilde til kunnskap om fortiden. På Svalbard er de arkeologiske lokalitetene svært begrenset i antall. Konvensjonen vil derfor st¿tte opp under en restriktiv holdning i forvaltningen av denne kulturminneressursen og ansvarliggj¿re de statene som tiltrer den.È
Granada-konvensjonen Formålet med konvensjonen om vern av Europas arkitekturarv (Granada-konvensjonen) er å ta vare på Europas arkitekturarv. Avtalen ble undertegnet 3 oktober 1985. Norge ratifiserte konvensjonen den 6. september 1996.
Partene i konvensjonen har etter artikkel 2 plikt til å utarbeide en oversikt over aktuelle objekter som skal beskyttes, og dersom de er i fare, å utarbeide passende beskrivelser av dem. Etter artikkel 3 har imidlertid partene en plikt til å fastsette lovgivning til å beskytte arkitekturarven, og denne plikten er etter ordlyden ikke begrenset til objekter som er identifisert etter artikkel 2. Artikkel 4 og 5 spesifiserer beskyttelsesplikten, men synes bare å rette seg mot objekter som er gjort til gjenstand for beskyttelse. Artikkel 7 fastsetter at partene skal fremme beskyttelse av milj¿et rundt objekter som er en del av arkitekturarven. Artikkel 9 krever fastsettelse av sanksjoner mot overtredelse av arkitekturvernlovgivningen. Artikkel 10 pålegger partene å praktisere en integrert bevaring av arkitekturarven, bl a ved å ta hensyn til denne arven i sin planleggingslovgivning. Etter artikkel 12 skal partene hindre at beskyttede objekter blir skadet av allmennhetens adgang til de aktuelle områdene.
Oppf¿lging For å ivareta regjeringens målsetting, internasjonale konvensjoner og hensynet til kulturminne- verdiene, bør det fortsatt være en restriktiv holdning til aktiviteter og inngrep som kan skade eller redusere disse verdiene. Dette gjelder for all næringsutvikling og ikke minst reiselivs- næringa som bruker kulturminnene som en del av sitt produkt. Det må også omfatte forskning, inkludert arkeologisk- og annen kulturhistorisk forskning.
Overvåking, informasjonstiltak, stedstilpasset tilrettelegging på utsatte lokaliteter, arealplan- legging i bosetningene, samt vurdering av nye verneområder og vurdering av adgangs- begrensning på noen av de mest utsatte lokalitetene, vil være blant de sentrale virkemidlene i de nærmeste årene.
Overvåkingsplanen for miljøpåvirkning forårsaket av turisme og friluftsliv, omfatter også overvåking av utsatte kulturminnelokaliteter. Sysselmannen startet opp arbeidet med implementeringen av overvåkingsplanen sommeren 1997. Basert på de erfaringer som gjøres, vil metodene bli videreutviklet i årene som kommer.
Holdningsskapende informasjon er en viktig bevaringsstrategi. Informasjonstiltak i form av diskret skilting og enkelt brosjyremateriale ble gjennomf¿rt for de tre kulturminnelokalitetene Gravodden i Magdalenefjorden, Virgohamna og Smeerenburg i 1996. Det blir også utarbeidet en informasjonsserie med fyldigere presentasjon av viktige kulturmilj¿ fra ulike epoker i Svalbards historie.
10 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Ettersom hvert enkelt kulturminne er unikt og raskt mister verdi som f¿lge av slitasje og inngrep, vil det bli vurdert om det er behov for, eller ¿nskelig med ilandstigningsforbud eller adgangsbegrensning til enkelte av de mest sårbare lokalitetene. Det er iverksatt ferdsels- reguleringer i Virgohamna i 2000. Erfaringene fra utforming, iverksetting, håndheving og effekt av ferdselsreguleringen her vil danne grunnlag for å vurdere tilsvarende tiltak på andre lokaliteter. Dette må samordnes med muligheten for å oppleve kulturminnene og informasjonen om dem, som stadig må bli en mer integrert del av vernestrategien.
For verneverdige bygninger, ja, hele kulturmiljøet i bosetningene vil det være flere konflikt- muligheter mellom vern og utvikling enn i områdene utenfor. Mange av kulturminnene er i bruk og det krever tilpasning til stadig nye brukskrav. Andre vi være dominerende elementer i landskapet på godt og vondt. For utviklinga i bosetningene er arealplanene det viktigste virke- midlet. Sikring av kulturminner er ett av de kvalitetskrav planene skal ivareta.
Med det omfang og de dimensjoner de teknisk- industrielle kulturminnene har i bosetningene, har det vist seg å være behov for egne verneplaner ved siden av- eller som supplement til arealplanene. Spesielt nær bosetningene kan hensynet til et samlet kulturmiljø og estetiske forhold telle med i forvaltningen av teknisk-industrielle kulturminner. Sysselmannen har utarbeidet ÇVerneplan for teknisk-industrielle kulturminner i Longyearbyen med omegnÈ og «Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund». En tidligere «Verneplanen for Ny-Ålesund» var med som grunnlag for arealplanen for bosetningen, men den videreutvikles også som en vedlikeholdsplan for Ny-Ålesund.
For å ivareta kulturminner knyttet til etterkrigstidens industrivirksomhet på Svalbard, vil det også bli vurdert å pålegge statsselskapene et større egenansvar for å bevare sine kulturminner. Et slikt egenansvar vil være i tråd med regjeringens vektlegging av de ulike samfunnssektorenes egenansvar for miljøvernet, og vil også være en del av arbeidet med å integrere miljøhensyn i statens egen virksomhet på Svalbard5.
Det er også inngått avtale med Trust Arktikugol om milj¿tiltak ved avviklingen av gruve- virksomheten i Pyramiden og det er arbeid i gang i Barentsburg og Grumant/Coles Bay.
1.2. Kulturminnevernets utvikling på Svalbard
1.2.1 Suverenitet og forvaltning Svalbardtraktaten av 1920 og Svalbardloven av 1925 er grunnlaget for den norske forvaltningen av Svalbard. Dette gir befolkningen i alle signatarstatene like rettigheter til opphold og utnyttelse av ressursene. I kulturminneforskriften har dette nedfelt seg til f.eks. også å omfatte like rettigheter til å foreta arkeologiske undersøkelser. Slik tillatelse gis av Riksantikvaren etter at SMS har gitt sin faglige vurdering av prosjektet. Traktaten medf¿rer videre at ikke alle lover som gjelder på fastlandet er gjort gjeldende for Svalbard.
Lover og forskrifter Svalbardloven av 1925 (§4) åpner for at det kan utferdiges «alminnelige forskrifter» for bl.a. fredning av «fortidslevninger». Miljøvernarbeidet bygger i dag i hovedsak på 3 forskrifter, Forskrift om vern av naturmiljøet på Svalbard, Forskrift om kulturminner på Svalbard og Forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard.
5 St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard s. 58
11 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Den f¿rste forskriften om kulturminner kom ikke f¿r 1974. Med dette ble alle kulturminner eldre enn år 1900 automatisk fredet. I mellomtiden hadde først amatørarkeologer og senere, på 1950-tallet, profesjonelle arkeologer fra forskjellige land foretatt utgravninger i tuftene etter en del hvalfangststasjoner og russetufter. Fagarkeologene ble pådrivere for sterkere legalt vern av kulturminnene på Svalbard. I denne sammenhengen kan det være rett å nevne arkeo- logen Povl Simonsen, uten dermed å forringe andres innsats.
Forskrift om kulturminner på Svalbard Etter at forskriften av 1974 var vedtatt begynte oppbyggingen av et apparat for forvaltning av kulturminnene. I 1976 ble den første kulturminnefaglige stillingen opprettet som halvårlig stilling med registrering som hovedoppgave. I 1979 ble det opprettet en helårsstilling. Virksomheten fikk benevnelsen: ÇKulturvernet for Svalbard og Jan MayenÈ og besto fra 1986 av 3 personer: kulturvernleder, arkeolog og teknisk konservator . Alle var ansatt ved Troms¿ Museum som hadde det faglige ansvaret for Svalbards kulturminner fra 1976 frem til 1991. De hadde feltsesong hver sommer på Svalbard.
1974-forskriftens grense for automatisk fredning ved 1900 gjorde at mange av Svalbards viktige kulturminner falt utenfor lovfestet vern, blant annet det meste av kulturminnene knyttet til norsk overvintringsfangst og hele bergverksdriften. Mot slutten av 1980-årene startet arbeidet med ny forskrift som ble gitt ved kongelig resolusjon 24. januar 1992. Etter den nye forskriften er alle kulturminner fra 1945 og tidligere automatisk fredet. Forskriften medførte også en del andre endringer som gjorde den mer hensiktsmessig for de spesielle forholdene på Svalbard.
Forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard I stedet for plan- og bygningslov styres arealbruken i de st¿rste bosetningene av Arealplan- forskriften av 24. januar 1997. Det er lagt inn kvalitetskrav i forskriften som skal ta vare på miljøverdier omtrent på samme måte som plan- og bygningsloven6. Kulturminneforskriften er dermed ikke det eneste som kan gi kulturminner formelt vern.
Det er nødvendig å følge opp arealplanene med informasjonstiltak, detaljplaner og forskjellige typer prosjekt eller bevaringstiltak. Dette arbeidet må foregå i nært samarbeid mellom grunn- eierne, som også er planansvarlig, befolkningen og sysselmannen. I planperioden legges det til rette for at det finnes tilgang på kompetente håndverkere til å gjennomføre slikt vedlikehold.
NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard For å oppnå de ambisiøse miljømålene for Svalbard er en moderne og oppdatert lovgivning helt n¿dvendig. I St.meld.nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard kapittel 9.2 står følgende: «miljøvernlovgivningen bør som utgangspunkt gi minst like sterk beskyttelse av miljøet på Svalbard som på fastlandet. På bakgrunn av Svalbards unike milj¿verdier kan det i enkelte tilfeller også være behov for en strengere beskyttelse. Til tross for dette har imidlertid milj¿- vernreglene for ¿ygruppen i mange sammenhenger blitt hengende etter i utviklingen, og det er nå behov for en betydelig oppgradering». Videre understrekes betydningen av å Çgi oversiktlige forhold i milj¿vernlovgivningen for ¿ygruppen og sikre mulighet for koordinering innenfor de ulike miljøforvaltningsområdene».
Lovutvalget som ble opprettet ved kgl.res. av 18.10.96 leverte sitt forslag som NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard i 1999.
6 Det er likevel en viktig forskjell. Arealplanforskrifta legger ikke noe forvaltingsansvar over på et annet offentlig forvaltingsnivå.
12 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Miljøloven vil gi hele miljøvernarbeidet ny status, og dette vil også komme kulturminnevernet til gode. Den vil erstatte både «Forskrift om kulturminner på Svalbard» og «Forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard». For kulturminnevernet blir det i praksis likevel små endringer i forhold til forskriftene. Det viktigste er at det blir mulig å regulere ferdsel i sikringssonen til et fredet kulturminne uten å foreta særskilt områdefredning. Arealforvaltningen får styrket hjemmel når det gjelder å kreve konsekvensutredninger for miljøet generelt som følger av virksomhet i planområdene.
1.2.2 Organisering Kulturminnevernet er en del av Miljøverndepartementets forvaltningsområde. Riksantikvaren har ansvaret for myndighetsutøvelsen på dette området og er rådgiver for andre statlige ytre etater i saker som angår kulturminneinteressene på Svalbard. Vedtak om fredning eller dispen- sasjon fra forskriften for alle typer inngrep inkludert arkeologiske utgravninger, blir fattet av Riksantikvaren.
Sysselmannen på Svalbard organisasjon
Sysselmannen
Assisterende sysselmannen
Stab Informasjonskonsulent Juridisk konsulent Tolk (russisk)
Milj¿vernavdeling Politiavdeling Administrasjonsavdeling Milj¿vernsjef Politioverbetjent Administrasjonssjef
2 naturvernkonsulenter 5 polititjenestemenn ¯konomi- og personalkonsulent
2 kulturminnekonsulenter Mekaniker 3 førstesekretærer
1 forurensningskonsulent Datakonsulent Renholdsbetjent
2-3 tjenestemenn i tillegg om sommeren
6 feltinspekt¿rer i turistsesongen
13 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Sysselmannen på Svalbard har ansvaret for den stedlige løpende miljøvernforvaltningen med myndighet etter de forskjellige milj¿vernforskriftene, herunder behandling av enkeltsaker og saksforberedelse av saker som går videre til direktoratene eller Miljøverndepartementet.
Sysselmannsbestillingen ble omorganisert 1. januar 1997, og har nå en særskilt miljøvern- avdeling ledet av en milj¿vernsjef. Kulturminnevernet er en integrert del av milj¿vern- avdelingen med en arkeologstilling, en bygningsvernstilling og en tekniske konservator.7
Med den sterke posisjonen miljøvernet har fått på Svalbard, er det av stor verdi for kulturminne- vernet å være organisert i en samlet miljøvernavdeling. Kulturminnevernet ser ut til å få gjennomslag for sine spesielle behov f.eks. når det gjelder overvåking, informasjonsstrategi og tilrettelegging for bruk av bygninger og andre anlegg. Samtidig forventes det faglig med- virkning fra kulturminnevernet når det gjelder vurdering og vern av kulturminner og opprydding av etterlatenskaper i landskapet på Svalbard.
1.2.3 Planlegging Med den overordnete politikken for Svalbard som premiss, skjer det planlegging på forskjellige nivå uten at planene går inn i et systematisk planhierarki.
Kulturminneplanen Kulturminneplanen er utarbeidet av Sysselmannen for å være et arbeidsredskap i forvaltningen av Svalbards kulturminner på tvers av åremålperioder. Med flere kulturvernstillinger på Svalbard, er det ikke aktuelt å knytte planen tett opp til skifte av personell, men den hyppige utskiftingen av personell, krever en detaljert plan for å sikre kontinuitet i arbeidet.
De prioriteringene og tiltakene som er foreslått, har sitt utgangspunkt i kulturminneforskriften, men planen er i seg selv ikke festet i noe lovverk eller forskrift. Planen skal være et offentlig dokument og dermed kunne informere om kulturminnevernets mål og virksomhet til resten av samfunnet.
Det er tatt hensyn til de innspill som er kommet fra Riksantikvaren, bl.a. i en utredning i 1996, der kulturminneforvaltningen, organisering og oppgaver er gjennomgått.8
Kulturminneplanen er et styringsdokument for kulturminnevernet på Svalbard. Den gir statusrapport for kulturminnene og kulturminnevernet på Svalbard; grunnlag for evaluerering av kulturminnene og prioriterering av ressursene i de nærmeste 10 årene.
Det b¿r etter hvert rapporteres med henvisning til planen om gjennomf¿rte tiltak og om omprioriteringer. Omtrent hvert 5 år vil det være behov for å summere opp og legge nye f¿ringer. Dersom rammeforutsetningene endres vesentlig, kan dette skje tidligere.
Kulturminneplanen omfatter først og fremst faste kulturminner som er bevart på stedet, og det konkrete arbeidet med dem, men det er også en forutsetning at spørsmålet om oppbevaring av funnmateriale og l¿se kulturminner fra Svalbard skal avklares. Det ¿kende registrerings- og arkivmateriale er også en del av denne helheten.
7 Teknisk konservator er ikke tilsatt. Det ventes på etablering av magasin og laboratorium – og dermed arbeidsplass på Svalbard 8 Kulturminneforvaltning som ledd i et helhetlig miljøvernarbeid på Svalbard. Vurdering foretatt av Riksantikvaren med bakgrunn i forslag i St.meld. nr. 22 (1994-95) RA 1996.
14 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Det blir lagt vekt på nye utfordringer på kulturminnesida særlig når det gjelder
¥ forvaltningsprinsipp ¥ kunnskapsutvikling ¥ overvåking ¥ vedlikehold og skj¿tsel ¥ informasjon og formidling
Det blir lagt større vekt på videreutvikling av kulturmiljø på Svalbard, særlig i tilknytning til de større bosetningene. Ut over de planene som direkte vil være en del av planverket under kulturminneplanen, vil det derfor også være en kobling mellom kulturminneplanen og areal- planene for bosetningene.9
Nye oppgaver Planen beskriver de nye oppgavene som ble tillagt SMS etter omorganiseringen og nye opp- gaver som er viktige for forvaltningen. Beskrivelsen av de enkelte saksområdene står i kap 5. Dette gjelder bl.a
¥ Arkeologi ¥ Marinarkeologi ¥ Miljøovervåking ¥ Vedlikehold og utvikling av kulturmilj¿ ¥ Database og arkiv
Årlig rapportering og åremålsrapport Det vil skje en årlig rapportering til tildelingsbrevet som en del av styringsdialogen for det enkelte år. Ut over denne rapporteringen, leverer Sysselmannen en rapport etter avsluttet åremålsperiode. Det er ikke lagt opp til revidering av kulturminneplanen samtidig med disse åremålsskiftene, men åremålsrapporten vil fungere som en grundigere rapport med utgangs- punkt i planen og dermed delvis som en rullering av planen.
1.3 Rammebetingelser og særtrekk
Det samlete landarealet på Svalbard er på ca. 63.000 kvadratkilometer. Rundt to tredjedeler av dette er dekket av isbreer. Ca. 50% av landarealene er vernet som nasjonalpark eller natur- reservat.
9 Kulturminneforvaltning som ledd i et helhetlig miljøvern på Svalbard, (RA 1996)
15 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Utenom bosetningene er de aller fleste kulturminnene i statens eie. Dette innebærer at hele istandsettings og vedlikeholdsansvaret ligger på staten. Bare sjelden er det mulig å trekke andre bidragsytere inn. En del hytter vedlikeholdes av forskere (så lenge de har bruk for dem til feltarbeid) eller lokalbefolkningen.
I de norske bosetningene er arealene og det meste av kulturminnene eiet av statsaksje- selskapene. Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S (SNSK), Svalbard Samfunnsdrift A/S (SSD), Kings Bay A/S og et par private norske selskaper. Det russiske selskapet Trust Arktikugol er den eneste operative utenlandske grunneieren på øygruppen10.
1.3.1 Natur og klima Svalbard ligger i et høyarktisk område der de eldste kjente spor etter mennesker går tilbake til slutten av 1500-tallet. Ut over spesielle forhold som knytter seg til kulturminnenes art, skaper naturforholdene på Svalbard spesielle forhold for kulturminnevernet:
¥ Det tar lang tid f¿r vegetasjon og jord dekker etterlatenskaper. Kulturminnene er utsatt for klimatisk og menneskelig påvirkning.
¥ Stranderosjonen er meget sterk og en rekke kulturminner ligger på erosjonskanten og står i fare for å forsvinne.
¥ Klimaet er tørt og det er generelt lite råte og rust, men vær- og vind sliter på stående bygninger. Dessuten står mange hus og hytter på fuktig grunn - ofte med jordvoller opp langs veggene. Disse kan ha alvorlige råteskader. Fundamenteringen av bygninger er generelt et problem. De fleste eldre bygninger er ikke fundamentert i permafrosten eller på fjell. Når det øverste laget tiner om sommeren får en jordsig eller dårlig bæreevne.
¥ Hvert år gjør isbjørnen hærverk på en del hytter ved å bryte seg inn. Dersom disse skadene ikke repareres straks, går den videre nedbrytingen raskt.
¥ Barmarkssesongen er meget kort. Det er begrenset tid til gjennomf¿ring av tiltak i marken. Svalbards natur og dermed kulturminnenes nære omgivelser er spesielt sårbare for spor etter ferdsel. Slitt vegetasjonsdekke etter en sommers trafikk når aldri å leges før neste turistsesong er i gang. De sterkest trafikkerte områdene har allerede tydelige slitasjespor.
1.3.2 Infrastruktur Svalbard har ingen vanlig moderne infrastruktur. Det skaper spesielle rammebetingelser også for kulturminnevernet. Arbeid i felt er helt avhengig av Sysselmannens transportsystem. Dette er godt forsynt med beltekj¿ret¿y, et fart¿y, noen småbåter og to helikoptre. Transportmidlene skal dekke mange behov og er kostbare i bruk. Logistikken setter derfor begrensninger for hvor mye som kan utf¿res i l¿pet av en sesong. Uforutsatte hendelser kan endre planlagte transporter på kort varsel.
Feltarbeid, enten det er registrering, arkeologiske utgravninger eller istandsettingsarbeider, krever mye spesialutstyr og -kunnskap. Sysselmannen har en god utstyrsbase i Longyearbyen. Utstyr leies også på Norsk Polarinstitutt.
10 Et fullstendig oversyn over grunneiendommene står i St.meld. nr. 9 (1999-2000) s. 85.
16 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
2. HISTORIE OG KULTURMINNER PÅ SVALBARD
2.1. SÆRTREKK
Svalbards historie er karakterisert ved å ha vært råvareleverandør til Europa gjennom 400 år. F¿lgende punkter karakteriserer utviklingen:
¥ Utvinning av råvarer for omsetning i europeisk stormarked ¥ Ingen fastboende befolkning med naturalhushold ¥ Manglende kjennskap til lokale forhold ¥ Mange ulike nasjoner ¥ Ulike epoker med lite innbyrdes sammenheng ¥ Store etableringskostnader, f¿lsomt for markedssvingninger
Svalbards kulturminner er minner om menneskelig virksomhet som har vært drevet under forhold som ligger helt på grensen av det mulige. Det finnes ingen urbefolkning på Svalbard og først i de aller seneste årene er begrepet «lokalbefolkning» brukt om dem som bor her. Fremdeles er Svalbard et midlertidig sted for de fleste. I det siste er det åpnet et privat bolig- marked og noen pensjonister har valgt å bli boende på Svalbard.
Så lenge Svalbard har vært kjent, har virksomheten vært knyttet til utforskning og utnyttelse av naturressursene. Det startet med fangst av hval og hvalross og fortsatte med pelsdyrfangst. Fra tidlig på 1900-tallet har mineralutvinning vært den viktigste virksomheten. Etter at Norge fikk suvereniteten over Svalbard i 1925, har også offentlig administrasjon i forbindelse med suverenitetsutøvelsen og tjenesteytende næringer vokst og blitt en vesentlig del av aktiviteten. Virksomheten på Svalbard har vært lite variert. Dette gjenspeiler seg i de kulturminnene som er bevart på Svalbard, omfanget av kulturminnetyper er svært begrenset sammenlignet med fastlandet.
Men utvalget av kulturminner påvirkes også av andre bevaringsforhold enn lengre sør. Nedbrytningen av rust og råte går senere, men den fysiske slitasjen på objekter som stikker opp over terrenget, kan være stor.
De store kostnadene med å ta med seg utstyr og avfall etter endt virksomhet, gjør at det mange steder finnes godt bevart teknisk utstyr som det knapt finnes maken til andre steder.
Kulturminneforskriften freder kulturminner langt opp mot vår egen tid. Mange av disse frede- te kulturminner er etterlatenskaper som andre steder blir regnet som skrap. Avveiningen mel- lom rydding og bevaring blir dermed forskjellig fra resten av Norge. Dette kommer konkret til uttrykk bl.a. i «Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund (Kings Bay)»11.
2.1.1 Forhistorisk tid og middelalder Navnet Svalbard er kjent fra norrøn middelalder ( islandske årbøker 1194), men det er ingen sikre holdepunkter for at dagens Svalbard var kjent på den tid. Svalbard har ressurser og et klima som er bedre enn det som mange andre steder i Arktis har gitt grunnlag for steinalder- bosetting. Det har gjennom tidene også vært gjort «steinalderfunn» på Svalbard.
11 SMS Rapport 2/99 Ny-Ålesund
17 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Steinalderbosettinger Det ble i 1997 gjennomført en målrettet undersøkelse12 med tanke på spor etter en etablert steinalderbosetning med en arktisk marin tilpasning på Svalbard. Denne muligheten nevnes stadig i kulturhistoriske sammenstillinger om Svalbard, næret av Christiansson og Simonsens artikkel ÇStone Age Finds from SpitsbergenÈ fra 1970.
Prosjektet omfattet en revurdering av de påståtte steinalderfunnene (Troms¿ museum). Det fantes ingen sikre steinalderartefakter i denne samlingen, som etter alt å dømme er natur- dannelser. Utgangspunktet for feltarbeidet var en analyse av ressursfordeling, topografi, samt post-glacial strandforskyvning med tanke på utvelgelse av testområde. Målsetningen var å finne et område med miljøkvaliteter som etter all sannsynlighet i løpet av kort tid ville ha tilkalt oppmerksomhet (og dermed etterlatenskaper) fra en evt. steinalderbefolkning. Området i munningen av Van Mijenfjorden, nærmere bestemt Aksel¿ya med tilgrensende fjordbredder, er særlig ressursrikt gjennom hele året. Området var også velegnet med tanke på gjenfinnings- muligheter i forhold til strandforskyvning.
Feltundersøkelsene omfattet alle de potensielle boplassområdene på Aksel¿ya og fjordbredden mot nord, til sammen 12 lokaliteter. Undersøkelsesområdene ble valgt ut fra en strandlinje på ca 10 moh og lavere, med utgangspunkt i tidsrommet ca 2000-2500 år BC og framover. De 5 beste lokalitetene ble unders¿kt systematisk med nitide overflates¿k og ca 200 pr¿vestikk.
Det ble ikke gjort funn som kan indikere steinalderbosetning, til tross for gode unders¿kelses- forhold. Undersøkelsen er strukturert og gjennomført på en måte som gjør det mulig å trekke slutninger på negativt grunnlag. Dette er et kvalifisert holdepunkt for å hevde at de sirkumpolare arktisk marine fangstgruppene aldri nådde fram til Svalbard. De store avstander og vanskelige farvann som måtte forseres for å komme til Svalbard er trolig den viktigste grunnen til dette. Det er utarbeidet egen rapport fra registreringen: Prosjekt "Steinalder på Svalbard?" – Revurdering av tidligere funn og resultater fra nye unders¿kelser.*
Vikingetid og middelalder Opp gjennom årene har det vært spunnet mange myter omkring norrøne ferder nord i ishavet med mulige oppdagelser og ilandstigninger på Svalbard. Mangt har vært sagt og mye har vært skrevet om en slik mulig tidlig oppdagelse av ¿ygruppa, men argumentasjonen for eller imot har ikke vært gjenstand for systematiske og seriøse undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte hypotesen om dette. Det er heller ikke gjort funn på øygruppa som kan styrke eller svekke opplysningene i islandske annaler om at deres Svalbard er beskrivelse av en tidlig oppdagelse av landområdet. Dette gjør det mye enklere å tvile enn å tro på muligheten av at Svalbard var et kjent område på denne tiden
Det er derfor igangsatt et jernalderprosjekt som tar tak i problemstillingen. Det blir foretatt en systematisk gjennomgang og undersøkelse av det arkeologiske materialet vi har til rådighet fra og på øygruppa og sannsynlige landingsplasser for fangstfolk i tida før svartedauden.
12 Hein B. Bjerck i Åremålsrapporten til Ann-Kristin Olsen. * Sysselmannens rapportserie Nr. 1 / 1999
18 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 1: Gravr¿ys fra Tusen¿yane. Et mulig kulturminne fra jernalderen?
2.1.2 Oppdagelsen av Svalbard eller Spitsbergen. Willem Barentsz13 kom til Svalbard i 1596 da han var ute etter å finne Nordøstpassasjen til Asia. Dette regnes som den egentlige oppdagelsen av Svalbard. Det var denne oppdagelsen som la grunnlaget for Vesteuropeisk aktivitet på øygruppa.
Pomorer på Svalbard En alternativ hypotese er at russiske pomorer kan ha vært på Svalbard tidligere på 1500-tallet. Det hersker stor uenighet om hvor tidlig de russiske pomorene etablerte seg på Svalbard. I vesteuropeiske skriftlige kilder nevnes en mulig russisk tilstedeværelse på Svalbard første gang i 1697. Ellers omtaler hverken det forholdsvis omfattende kartografiske materialet eller de mange skriftlige nedtegnelsene, russiske fangstfolk. Dette tas til inntekt for at russerne for- holdsvis seint starta utnyttelsen av Svalbards ressurser og at kulturminner tilknytta russisk fangst i all hovedsak skriver seg fra perioden 1700 - 1850.
Russiske historikere og arkeologer hevder imidlertid at pomorene var de f¿rste som startet fangst på Svalbard. De hevder at flere skriftlige kilder understøtter dette og i seinere år har russiske arkeologer publisert materiale som tilsier at de hittil eldste russiske fangststasjonene kan dateres tilbake til ca. 50 år før Barentsz oppdagelse av Svalbard. De russiske dateringene av fangststasjonene er basert på dendrokronologi. Det kan diskuteres om dateringene virkelig sier noe om bosetningenes alder. Fra arkeologiske utgravninger ser vi at enkelte hytter er bygget av drivt¿mmer og fra skriftlige kilder vet vi at fangstmennene rev gamle t¿mmerhus som de tok med til Svalbard. Muligheten er derfor tilstede for at det tok relativt lang tid fra t¿mmeret ble felt til det ble brukt til bygging på Svalbard.
13 Hans fulle navn var Willem Barentszoon, derfor z til slutt i navnet.
19 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
I dagens forskningssituasjon synes denne diskusjonen å være fastlåst. Russerne hevder at russiske pomorer var først på Svalbard mens vestlige arkeologer og historikere tilskriver Barentsz æren for å ha oppdaga Svalbard. Det faktum at vestlige skriftlige kilder ikke nevner russisk tilstedeværelse på 1600 tallet forklarer den russiske arkeologen Vadim Starkov med at russisk fangst på Svalbard lå nede i denne perioden etter å ha hatt ei blomstringstid på 1400 - 1500 tallet. Den russiske fangsten på 1700 tallet ser Starkov som russernes yngste fangstperiode på Svalbard. Det er mange interessante problemstillinger knyttet til en mulig tidlig russisk historie på øygruppa, noe som bør følges opp.
Totalt er det 6 russiske fangstboplasser som er datert til midten av 1500 tallet. Tre ligger på Sør- kapplandet mens de øvrige ligger på vestkysten sør for Isfjorden. Det er liten tvil om at russerne på 1500-tallet så vel som norrøne folk i middelalderen, kunne være i stand til å seile til Svalbard.
2.1.3. Vesteuropeisk hvalfangst (ca. 1600-1750).
Etter at Willem Barentsz oppdaget Svalbard i 1596, gikk det flere år før den regulære hval- fangsten kom igang. I perioden 1603 -1606 drev engelskmennene fangst av hvalross ved Bj¿rn¿ya og det var engelskmennene som i 1611 starta hvalfangsten etter observasjoner av store mengder Gr¿nlandshval i munningen av Kongsfjorden. Nederlenderne kom med i hval- fangsten året etter.
Særlig aktiv i hvalfangsten var landene England, Nederland, Frankrike, Spania, Tyskland og Danmark/Norge. Hvalfangsten gav betydelig økonomisk gevinst på det europeiske markedet.
Den foregikk ikke uten gnisninger om retten til å drive fangst og kontrollere fangstfeltene. Ved flere anledninger kom det til regulære krigshandlinger på fangstfeltene. Allerede i 1614 ble derfor fangstfeltene for f¿rste gang delt etter en overenskomst. Nederlenderne fikk drive fangst nord for Magdalenefjorden mens engelskmennene kontrollerte områdene sør for Magdalenefjorden.
Fig 2: Lægerneset. Husruin fra hvalfangsttida.
20 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Ved de faste fangstfeltene ble det etterhvert etablert permanente landstasjoner med bolighus, verksteder og spekkovner. I hvalfangstens første år ble hvalspekket brakt på land og utvunnet til tran i store kokekar. Kokekarene som var av kopper, stod plassert på store oppmurte ovner som kunne anvendes om igjen år etter år. Spekkovnene utgj¿r i dag en viktig del av kultur- minnene fra hvalfangsttida på Svalbard.
I tilknytning til landstasjonene ble det anlagt gravplasser. Ettersom hvalfangst i småbåter var en risikabel og farefylt geskjeft, var tap av menneskeliv en del av fangstens hverdag. Den mest kjente landstasjonen fra hvalfangsttida på Svalbard er nederlendernes Smeerenburg som ligger på Amsterdamøya på nordvestkysten av Svalbard.
Rundt midten av 1600-tallet avtok fjordfangsten etter hval. Fangstbåtene måtte lengre og lengre ut på det åpne havet og langs iskanten for å få et rimelig utbytte. Hvalfangsten ble nå utelukkende konsentrert til fangstskutene og landstasjonene gikk etterhvert ut av bruk. Tran og olje ble kokt ombord i fangstbåtene eller spekket ble lagt i tønner og kokt når de kom heim. Det antas at områdene for de gamle landstasjonene fortsatt ble brukt som nødhavn og samlings- sted om høsten, før fangstbåtene seilte sørover. En annen viktig grunn for å benytte landområder var for å begrave de døde. Omkring 1660 ser landstasjonene ut til å være gått ut av bruk. I første halvdel av 1700 tallet var hvalfangsten på Svalbard på retur og ikke lenger lønnsom.
2.1.4. Russisk overvintringsfangst (ca.1700-1850).
Russisk fangst skiller seg fra den vesteuropeiske hvalfangsten ved at den er basert på overvintring og at den er konsentrert om fangst på små og store pelsdyr. Russerne dreiv også fangst på hvalross og kvitfisk.
Fig 3: Russetuft Doloritneset, Edge¿ya. Laftestokker og murstein er typiske rester etter de russiske fangsstasjonene.
På 1700 tallet strakte området for russisk fangst seg til nord på Spitsbergen og ¿stover til Nordaustlandet. De russiske fangststasjonene består av hus, graver og korsfundamenter.
21 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Innafor de russiske områdene finnes sjelden store gravanlegg. Det antas at dødeligheten blant de russiske fangstfolkene var betydelig mindre enn blant hvalfangere og de seinere norske fangstfolkene bl.a. fordi russerne hadde større kunnskap i å beskytte seg mot skjørbuk. Dette siste er bekrefta gjennom anatomiske studier av russiske skjeletter som sjelden viser tegn til skj¿rbuk - noe som er vanlig i vesteuropeisk gravmateriale.
Russernes fangst på Svalbard opphører gradvis utover 1800 tallet og etter 1850 er russisk fangst på Svalbard et avslutta kapittel.
2.1.5. Norsk overvintringsfangst (fra ca. 1800- ).
Nordmenn begynte med ishavsfangst helt på slutten av 1700-tallet. Så lenge fangsten pågikk var det sommerfangsten fra skuter som var den ¿konomisk viktigste, men den har i liten grad etter- latt seg kulturminner på Svalbard. Etter overvintringsfangsten er det derimot kulturminner over store deler av ¿ygruppen, tufter, hytter, graver, fangstinnretninger, båter og en rekke løse gjenstander.
Fangstutbytte ble rapportert. Rapportene er viktige kilder til kunnskap om overvintringene. Fangstmennene har også i stor grad ført dagbok med notater om vær, fangst og helsetilstand og mange av disse er bevart.
Den f¿rste kjente norske overvintringsekspedisjonen fant sted 1795-96. Ekspedisjonen var utrustet av handelshuset Buch i Hammerfest. Fire russere var med som kjentmenn og båten var kjøpt av russerne spesielt for formålet. Russerne ble læremestre for nordmennene og Hammerfest ble den f¿rste ishavsbyen i Norge. Senere blir Troms¿ hovedsetet for ishavsfangsten.
Denne tidlige fasen av norsk overvintringsfangst gikk hovedsakelig etter hvalross og rein. Dessuten ble det samlet egg og dun. På grunn av hvalrossens tyngde var ekspedisjonene store. Rundt 1830 var hvalrossbestanden overbeskattet og overvintringsfangsten avtok. Fra denne
Fig 4: Hytta Bj¿rnebo eller Nordhytta i Hermansenskaret på Hopen. Hytta ble bygd av Henry Rudis ekspedisjon i 1908, men er mest kjent for at de skipsbrudne fra det russiske skipet "Dekabrist" prøvde å berge livet her vinteren 1942-43.
22 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010 første fasen i norsk overvintringsfangst er det bevart èn stående bygning, Hammerfesthuset på Bj¿rn¿ya. En del slakteplasser for hvalross stammer sannsynligvis fra samme tid, men ut over dette er det ikke kjent kulturminner fra denne delen av den norske fangstvirksomheten.
Helt mot slutten av 1800-tallet startet en ny b¿lge med overvintringsfangst. Det var pelsdyrene - med vinterskinnet til rev og bj¿rn - som da blir det viktigste sammen med egg og dun. Det ble også fanget sel og rein. De faste ekspedisjonene ble utrustet av utredere i Troms¿. Etterhvert ble ekspedisjonene mindre, ofte bare 1-2 mann, og fangstmannen står selv som utreder. Utover 1930-årene heves etterhvert standarden noe på fangsthyttene og enkelte av de mest erfarne overvinterne tok med seg kona på overvintring. Det var også èn kvinne som deltok som «fangstmann» på flere overvintringer.
Den store mengden bevarte fangststasjoner stammer fra 1900-tallet. De er organisert i et nett- verk med 45 fangstområder med hovedstasjoner og bistasjoner som dekker det meste av de tilgjengelige arealene på Svalbard.14
Fangstredskapene ble etterhvert mer effektive slik at det gikk hardt utover bestandene. Reinen ble fredet i 1925 for å hindre utryddelse. Da isbjørnen ble fredet i 1973 betydde det slutten på den norske overvintringsfangsten. I dag er det noen få fangstmenn som har etablert seg på nytt på Svalbard. Det økonomiske utbyttet av deres fangst er ubetydelig - kanskje med unntak av egg og dunsamling. Det er i dag mer personlige enn økonomiske grunner til at de ønsker å være der.
2.1.6. Vitenskapelige og eventyrlige ekspedisjoner (fra ca.1800 )
Den vitenskapelige utforskningen av Svalbard er i stor grad en innsamling av opplysninger for beskrivelse av topografi, klima, biologi, botanikk, oseanografi, glasiologi og geologi. Motivene for utforskningen har vekslet gjennom tidene fra rent vitenskapelige til politiske og økonomiske - noen ganger alle motivene samtidig. På de mer eventyrlige ekspedisjonene kunne motivene også være sterkt personlige.
Willem Barentsz ekspedisjon som f¿rte til Svalbards oppdagelse i 1596 var egentlig den f¿rste i rekken. Hvalfangernes ekspedisjoner kartla sentrale kystområder og hører også med. Senere vitenskapelige ekspedisjoner bygger videre på deres materiale.
Den f¿rste ekspedisjonen som kalles vitenskapelig p.g.a den systematiske innsamlingen av observasjoner, var den russiske Cicagov-ekspedisjonen 1764-66. Tuftene etter denne eks- pedisjonens overvintring ligger i dag på Tomtodden i Recherchefjorden og er en h¿yprioritert kulturminnelokalitet.
På 1800-tallet vokste aktiviteten og systematikken i utforskningen. En rekke nasjoner deltok: Norge, Sverige, Russland, Frankrike, Tyskland, ¯sterrike og England. Den norske geologen B.M. Keilhau var en av de første til å utforske indre områder på Svalbard på sin reise i 1827. Reisebeskrivelsen ble publisert i 1831: Reise i ¯st- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828. Boken har mange observasjoner også om kulturminner.
I annen halvdel av 1800-tallet var utforskningen spesielt intens og motivert av nasjonale og
14 Gustav Rossnes: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Oslo 1993.
23 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
¿konomiske interesser ved siden av de vitenskapelige. Det var resultatene fra den geologiske kartleggingen som var utgangspunktet for mineralutvinningen på 1900-tallet.
Fig 5: Luftskipsmasta Masta ble bygd vinteren 1925-26 sammen med en stor luft- skipshangar for luftskipet "Norge" som brakte Amundsen, Elsworth og Nobile over Nordpolen. Den ble brukt igjen i 1928 av Nobile med luftskipet "Italia".* På grunn av varme havstrømmer er det mulig å komme lenger nord med båt på Svalbard enn i andre arktiske str¿k. Dette har f¿rt til at flere ekspedisjoner mot Nordpolen hadde sitt utgangs- punkt her. Det er bevart betydelige rester i Virgohamna etter den svenske polarforskeren Salomon Andrées forsøk på å nå Nordpolen med ballong i 1896 og -97 og Walter Wellmans forsøk med luftskip i 1906, -07 og -09. I Ny-Ålesund står fortøyningsmasten etter Amundsen, Ellsworth og Nobiles luftskip. Fundamentene etter hangaren er også synlige og Amundsens navn er knyttet til direkt¿rvillaen han fikk bruke.
De mange vitenskapelige ekspedisjonene har vært viktige for Svalbard slik det utviklet seg gjennom 1900-tallet, men de har etterlatt seg relativt få kulturminner. I dag er innsamling av data i forskningsøyemed fortsatt en internasjonal aktivitet med stort omfang på Svalbard.
2.1.7. Mineralsøking, bergverk, og industri (fra ca. 1900 -).
Den industrielle virksomheten på Svalbard er knyttet til mineralutvinning. Helt fra 1600-tallet var det kjent at det fantes kull, og kull er det eneste mineralet som noensinne er tatt ut med fortjeneste. Det er imidlertid drevet prospektering og satt igang pr¿vedrift for utvinning av en rekke andre mineraler: Fosforitt, gull, jern, zink, bly, kobber, gips, asbest og marmor.
Mineralutvinningen tok utgangspunkt i den geologiske kartleggingen av Svalbard som fant sted på 1800-tallet. Allerede i 1872 tok den svenske polarforskeren A.E. Nordenskiöld initiativet til etablering av en norsk koloni for utvinning av det fosforholdige mineralet koprolitt.
* Ferd R. Arild: Tømmermann på Svalbard. – Om hangaren til luftskipet "Norge" og andre fortellinger, Bod¿ 1999. 24 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Eksperimentet ble imidlertid skrinlagt f¿r noen utvinning hadde startet. (Svenskhuset, Kapp Thordsen)
En rekke nesten parallelle hendelser førte til at etableringsaktiviteten nærmest eksploderte rundt år 1900.* Flere små norske selskaper okkuperte land og satte igang prøvedrift på utvinning av kull. Ganske snart viste det seg at de manglet kapital og allerede i 1904 og -05 kom engelsk og amerikansk kapital inn.
Fig 6: Hiorthfjellgruva. Gruva ligger 400 m over havet med flott utsikt over Isfjorden.
Fram til f¿rste verdenskrig utviklet det seg nesten en ÇklondykeÈ- stemning med prospektering, okkupasjoner, anleggsvirksomhet og pr¿vedrift. Svalbard var ingenmannsland, Çterra nulliusÈ på denne tiden og dette førte til tider til kaotiske forhold når det gjaldt okkupasjoner. Med de økonomiske mulighetene man da så, ble dette uholdbart i lengden. Løsningen ble til slutt at Norge fikk suvereniteten gjennom Svalbardtraktaten i 1920. Suverenitetsovertakelsen fant sted 14. august 1925.
Den industrielle virksomheten var, spesielt i starten, men også senere, preget av drømmen om rask fortjeneste. Dette førte til en overoptimistisk etableringsvirksomhet på et grunnlag som viste seg å være meget tynt. Ofte endte det hele med prøvedrift noen få år og deretter ned- leggelse. Etter den norske suverenitetsovertakelsen i 1925 ble aktiviteten noe redusert og etter hvert konsentrert til de st¿rre anleggene. Alle selskapene arbeidet tungt, men de hadde en opp- blomstring rett f¿r og etter annen verdenskrig da kullbehovet var stort i Norge og Europa.
Kulturminnene etter mineralutvinningen ligger i de største fjordene på vestkysten av Spitsbergen og på Bjørnøya. Det er i dag i alt 18 anlegg med mer eller mindre betydelige rester etter gruve- drift. I tillegg kommer anleggene i de av dagens bosetninger som fortsatt har kulldrift (Barentsburg, Longyearbyen, Svea.).
* S¿ren Zachariassen brakte den f¿rste "kommersielle" kullasta til Troms¿ i 1899. 25 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Det er godt bevarte teknisk-industrielle kulturminner fra hele 1900-tallet. De st¿rste anleggene skriver seg fra tida etter 2. verdenskrig, men med spor tilbake til mellomkrigstida.
Etter hvert som anleggene går ut av bruk må det tas stilling til hva som skal bevares som kulturminner og hva som må eller kan ryddes vekk av miljømessige grunner.
De delplanene under kulturminneplanen som nå foreligger, vil legge en mal for denne type vurderinger i tida som kommer. De aktuelle planene er: Verneplan for det teknisk- industrielle kulturmiljøet i Longyearbyen og Helhetlig plan for miljøtiltak i Gruveområdet i Ny-Ålesund (Kings Bay), en plan for opprydding, bevaring og restaurering av gruveområdet i Ny-Ålesund.
Russerne har lagt ned driften i Pyramiden og i Gr¿ndalen ved Barentsburg. I den sammenhengen har Miljøvernavdelingen hos Sysselmannen hatt en gjennomgang av anlegget både med tanke på bevaring av kulturminner og sikring av deponier og fjerning av miljøfarlig avfall.
2.1.8. Offentlig forvaltning.
Postverket var den f¿rste offentlige etaten som etablerte seg på Svalbard med posthus i Advent Bay i 1897 - 28 år før Norge hadde suvereniteten. ÇPosthusetÈ var underlagt Hammerfest postkontor. I 1911 fulgte Televerket med etableringen av Spitsbergen Radio på Finneset i Gr¿nfjorden. Begge disse anleggene er borte. I dag ligger den eldste bevarte tele- grafstasjonen i Ny-Ålesund.
Etter 1925 foregikk en forsiktig utbygging av de statlige etatene Bergmesteren og Syssel- mannen som var n¿dvendig for suverenitetsut¿velsen. Senere kom kirke, skole og sykehus. (Det f¿rste sykehuset tilh¿rte gruveselskapet.)
De statlige etatene etablerte seg stort sett i Longyearbyen. Byen ble satt i brann under annen verdenskrig og bl.a. den relativt nye Sysselmannsboligen gikk tapt. Senere er sykehuset revet. Nytt Statens hus (Bergmesterboligen), et ferdighus fra Sverige, ble satt opp i 1945. ¯vrige kultur- minner som er knyttet til offentlig virksomhet er derfor, med noen få unntak, bygget etter 1945.
Fig 7: Bergmesterboligen. Huset kom til Svalbard fra Sverige i 1945 som Statens Hus, Liv Balstad kalte det "Svenskebrakka" og etter at Sysselmannen flyttet ut i 1949 ble det "Bergmesterboligen"
26 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
I 1933 startet Norges Svalbard- og Ishavsunders¿kelser oppf¿ringen av fyrlykter slik at utskipningssesongen for kull kunne forlenges. Dette var en pionerinnsats. Lyktene ble delvis ¿delagt under krigen, men allerede sommeren 1946 startet arbeidet med gjenreising og videre utbygning. Fyrlyktene vedlikeholdes i dag av Norsk Polarinstitutt.
2.1.9. Krig på Svalbard (1941-45).
Svalbard har sin egen krigshistorie. ¯ygruppen ble aldri okkupert av tyskerne. Fram til sommeren 1941 gikk tilværelsen for dem som bodde der, omtrent som tidligere. Da besluttet den norske regjeringen i London og de allierte styrkene at Svalbard skulle evakueres og at utvunnet kull skulle brennes slik at den ikke kom tyskerne til gode. I månedsskiftet august/ september ble nordmennene evakuert til England og russerne til Arkangelsk.
I de påfølgende årene etablerte tyskerne automatiske og bemannede værvarslingsstasjoner rundt om på Svalbard. I 1942 reetablerte de allierte seg med en liten styrke i Isfjordområdet, operasjon «Fritham». Båtene styrken kom med, «Isbjørn» og «Selis» ble senket i Isfjorden og 13 mann, deriblant lederen for operasjonen, Einar Sverdrup, omkom. Resten av styrken satte seg fast i Barentsburg. Som f¿lge av dette sendte tyskerne i 1943 sine store slagskip Tirpitz og Scharnhorst til Svalbard. Fra disse skipene ble Barentsburg, Grumant og Longyearbyen skutt i brann. Senere ble også Svea og det meste av bebyggelsen langs Van Mijenfjorden ¿delagt av en tysk ubåt.
Fig 8: Fritham. En alliert styrke kom til Svalbard våren 1942 med "Isbjørn" og "Slis", i "Operasjon Fritham". Skipene ble senket, men styrken etablerte seg og bygde en del hytter. Blant disse er ei hytte i Gangdalsskardet som ble kalt "Fritham" etter navnet på operasjonen.
Etter dette forløp krigen rolig på Svalbard. En liten norsk garnison var fortsatt etablert i Isfjordområdet. Garnisonen tok i bruk eksisterende hus og hytter, men satte også opp noen egne hytter, en av dem er Fritham innerst i Todalen. Tyskerne flyttet sine værstasjoner lenger vekk for å få ha dem i fred.
27 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Det finnes flere spor etter de tyske værvarslingsstasjonene. Da tyskerne evakuerte Svalbard i 1945 ble det meste brent med unntak av èn stasjon som bare ble etterlatt, Haudegen på Nordaustlandet. For øvrig består kulturminnene som knytter seg til annen verdenskrig av avbrente bygningsfundamenter i Longyearbyen, kanonstillinger og kanoner og rester av tyske Junkersfly, der et fly ved Kapp Borthen er best bevart.
2.1.10 Kulturminner fra etterkrigstida. Etter kulturminneforskriften er kulturminner fra 1945 og eldre automatisk fredet. Det betyr at de f¿rste bygninger og anlegg som ble gjenreist etter krigen kommer i denne kategorien. SNSK startet gjenoppbygging og opprydding i 1945 både i Longyearbyen og Svea. Londonregjeringa hadde bestilt et hus i Sverige som skulle fraktes til Svalbard så snart krigen var slutt for å gi husrom og arbeidsrom for de statlige virksomhetene på Svalbard, Sysselmannen, Bergmesteren, telegrafbestyreren og presten. Huset var ferdig i Göteborg i juli 1945 og var under tak i Longyearbyen i l¿pet av h¿sten.*
Russerne kom i gang i Barentsburg, mens aktiviteten i Grumant, Coles Bay og Pyramiden var liten f¿r 1946-47.
Fig 9: Barentsburg. Byen ble totalt ¿delagt under krigen, anlegget for lagring av kull fra hollendertida var likevel brukbart og er i dag Svalbards st¿rste fredete kulturminne.
Kings Bay Kull Compani kom i gang i Ny-Ålesund fra 1946., Der var krigsskadene relativt små. Etter krigen ble dette samfunnet rammet av flere alvorlige ulykker. Den siste gruveulykka i 1962 satte en stopp for gruvedrifta. Ulykka f¿rte til regjeringskrise og ÇoppryddingÈ etter virksomheten. Gjennom de siste 30 år har stedet utviklet seg til et arktisk forskningssentrum.
Mange av de anleggene, bygningene og milj¿ene som ble bygd senere i etterkrigstida er viktige kulturminner i dag fordi om de ikke er automatisk fredet, noe det er tatt hensyn til bl.a. i areal- planene.
* Bergmester Gunnar Aasgaad, Svalbard etter krigen, Polarboken 1949 28 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Alle de russiske anleggene har betydelige kulturminner fra tida etter 2. verdenskrig, men nøyere registrering vil nok også avdekke flere fredete kulturminner enn de vi kjenner.
Fra slutten av 1960-årene har det vært lett etter olje på Svalbard. Mulige kulturminner etter denne aktiviteten er ryddet bort. Verneverdien av slike nyere tids kulturminner, vil stadig måtte vurderes ut fra den betydning virksomheten kan ha i et st¿rre tidsperspektiv.
2.2. Særtrekk ved kulturminnene.
Svalbard har hele tiden vært en arena for å hente ut råmaterialer, enten biologiske eller geo- logiske ressurser. Transporten til og fra Svalbard har vært lang og krevende, sesongene korte og hektiske. Demonterings- og transportkostnader ble store i forhold til de verdiene gjensatt utstyr representerte. Mange av prosjektene har hatt - eller resultert i dårlig økonomi. Dette har medvirket til at anlegg og mye utstyr er forlatt på stedet, i noen tilfeller til og med uten å være brukt. At kulturminnene i ettertid gjerne har vært lite besøkt, har bidratt til at de er godt bevart og det styrker autentisiteten.
Den industrielle virksomheten har etterlatt seg anlegg av anselige dimensjoner. Det krever betydelig innsats å ta vare på slike kulturminner. Mange av de tekniske kulturminnene kan oppleves som avfall og rot. I noen tilfeller inneholder de milj¿gifter, eller de utgj¿r en fare for dyr og mennesker på annen måte. Forskrifter og faglige tradisjoner avspeiler forskjellige hold- ninger til å fjerne eller verne kulturminner som ut fra andre miljøvurderinger er avfall, men som på Svalbard er fredete kulturminner. I arbeidet med slike problemer ligger det spesielle utfordringer og muligheter for en samlet milj¿vernforvaltning.
Kulturminneforskriften omfatter både løse og faste kulturminner. Kulturminnevernet får dermed et mer omfattende ansvar for å verne løse kulturminner in situ enn ellers i landet. De naturlige prosessene går langsomt, men telen har en tendens til å løfte opp objekter som er nedgravd. L¿se kulturminner blir dermed ofte liggende synlig og tilgjengelig. Samtidig skal muligheten for å oppleve kulturminnene og informasjonen om dem, være en integrert del av en vernestrategi.
Mange områder har vært brukt over lang tid, ofte til forskjellige formål, andre steder er det bygd opp industribosetninger. Begge type områder faller inn under begreper «kulturmiljø».
Hvor mange kulturminner er det på Svalbard? Kulturminneplanen fra 1994 hadde med en tabell som viste den kjente kulturminnebestanden, hovedsakelig basert på kulturminneregisteret og Sysselmannens hytteregister.
Arbeidet med kulturminneregisteret og oppdatering av registreringene i den perioden denne planen har vært under arbeid, tilsier at en oppdatert tabell ville si lite om hva kulturminne- forvaltningen egentlig omfatter.
1. Alle kulturminner har lik prioritering, dvs. at en revefelle har fått et kulturminnenummer i databasen og det samme har et helt kulturmilj¿ som for eksempel Hiorthhamn. Slike kulturmiljø må deles opp slik at hvert enkelt av kulturminnene får sitt nummer i databasen. Det er gjort slik med årets registreringer i Colesbukta og med registreringene i Ny-Ålesund, Longyearbyen og Svea, men tekniske problemer med basen gjør at tett- bebyggelsene så langt ikke er lagt inn.
29 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
2. Noen grupper mangler nesten helt, det gjelder private hytter i nærheten av bosetningene fra f¿r eller under 2. verdenskrig.
3. Mange kjente kulturminner er ikke lagt inn. Eks. Andrées leir på Kvitøya og Eolusneset i Sorgfjorden, jfr. kap 5 og 6.
4. Noen tidligere registreringer er ikke kommet med i konverteringen av basen.
5. Noen kulturminner er ikke funnet igjen eller de ligger på et helt annet sted enn hva det etter databasen burde gj¿re. Dette oppleves stadig ved inspeksjoner/etterregistreringer.
Tabellen i den forrige kulturminneplanen inneholdt 1872 kulturminner. Databasen inneholder for ¿yeblikket 953 registreringer. Det korrekte tallet er trolig godt i overkant av 2000.
30 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
3. Verneverdier og kriterier for prioritering
3.1. Kvalitet og verneverdi
For at kvaliteten og verneverdien av et kulturmilj¿ eller kulturminne skal kunne etterpr¿ves, må vurderingen skje ut fra definerte kriterier. Kriteriene som brukes her er vanlige i vurde- ringen av kulturminner. På Svalbard er en større andel av kulturminnene fredet enn det som er vanlig andre steder. Kriteriene brukes dermed i mindre grad til å prioritere fredningsobjekter, men mer til prioritering av tiltak.
Kulturminnene på Svalbard er generelt sett av stor historisk verdi. De ekstreme naturforholdene gj¿r dem til minner om menneskelig virksomhet helt mot det muliges yttergrense. Svalbard har som Çterra nulliusÈ fram til 1925 en helt forskjellig historie fra fastlands-Norge og dermed også kulturminner som er annerledes. Den internasjonale aktiviteten som har funnet sted fra 1600-tallet og framover har etterlatt seg spor som er unike i norsk sammenheng. Svalbardtraktaten har medført at aktiviteten også etter 1925 har et internasjonalt preg bl.a. representert ved de russiske bosetningene og den internasjonale forskningen. Kulturminnene på Svalbard er ofte verdens nordligste av sitt slag.
De viktigste milj¿verdiene er egenverdi, kildeverdi og opplevelsesverdi. I noen grad har kulturminnene også bruksverdi, som f. eks. vedlikeholdte hytter og hus i bosetningene.
Egenverdien av ¿kosystemer og ur¿rte landskap er uomtvistelig. I hvor stor grad kulturminner har egenverdi er et filosofisk spørsmål som ikke skal berøres her. Dette er imidlertid en viktig forskjell mellom kultur- og naturmilj¿verdier. Kulturminner har i f¿rste rekke verdi gjennom at de representerer noe viktig for menneskene i nåtid og framtid. De er våre spor fra fortida enten som objekter folk i tidligere tider har brukt, eller levninger etter tidligere mennesker.
I videste forstand er kulturminnevernets oppgave å ivareta sammenhengen mellom samfunn og materiell kultur, og synliggjøre tradisjon og endring fra historiens dyp og fram til vår tid. Denne sammenhengen gjenspeiler menneskesamfunnets skiftende virksomheter, driftsformer, teknologi, kontakter og forbindelser, verdier, holdninger, tro og verdensforståelse. Sammenhengen mellom materiell kultur og mennesker er ofte vår eneste kilde til innsikt i, forståelse og opplevelse av fortidige samfunn. Kulturminnene er spor etter tidligere virksomhet i vårt daglige landskap, som minner oss om at vi er del av en større sammenheng, at vi deler våre omgivelser med mennesker i fortid og framtid. De har derfor stor betydning for den videre utviklingen av et kultur- og milj¿bevisst samfunn. Verneverdier er ikke ensidig knyttet til det vakre, uproblematiske og stolte. Det kan tvert i mot være kulturminner som oppfattes som lite aktverdige og stygge som har størst behov for aktivt vern. Det eneste fredete kulturminnet på Svalbard som er forsettelig ødelagt i senere år, er et hakekors i rullestein fra 1939.
I det følgende vil kulturminnenes primære verneverdi som kilde for kunnskap og opplevelse, bli utdypet.
31 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
3.1.1 Kildeverdi. Alle kulturminner har verdi som historiske kilder, noen mer enn andre. De forteller om næring og samfunn, virksomhet, teknologi, materialbruk, sosial struktur, handelsforbindelser, hold- ninger til omgivelsene, mm. Det er viktig å merke seg at selv for epoker og virksomhet som er godt belagt gjennom skriftlige eller muntlige kilder, er kulturminner viktige supplement og selvstendige korrektiv som er av stor betydning som historisk dokument.
Kildeverdien varierer mye, alt etter kulturminnets omfang og kompleksitet, bevaringsforhold, om det finnes andre kilder som ¿ker tolkningsmulighetene. Kildeverdien kan endres med ny kunnskap, nye undersøkelsesmetoder og forskningsfokus. Den kan være knyttet til sjeldenhet, representativitet, som del av helhet eller kontinuitet, eller gjennom tilknytning til tradisjoner, betydningsfulle historiske hendelser eller personer.
3.1.2 Opplevelsesverdi. Kulturminner er mer enn historiske kilder, med røtter som når sekelvis bak de skriftlige kildene. Minst like viktig er kulturminnenes umiddelbare opplevelsesverdi, vår egen opplevelse av kulturminner som håndfaste, originale og synlige spor etter tidligere menneskers liv og virke. For noen er kulturminnene en kontakt med egne r¿tter eller egne opplevelser tidligere i livet, vi kan kalle dette kulturminnenes nostalgiske kvalitet. I andre tilfeller forteller kulturminnene om noe fremmed, de er en kilde til nye opplevelser og ny erkjennelse, vi kan kalle dette kulturminnenes eksotiske kvalitet. For de aller fleste som kommer til Svalbard har opplevelsen et sterkt eksotisk element. Det er viktig å erkjenne dette i all tilrettelegging og informasjon om kulturminnene på Svalbard.
Kulturminnene er også møteplasser mellom fortid og nåtid. Kulturminnene er en del av en samtidsopplevelse, og de oppleves i den tilstand de er i nå, de gir likevel en opplevelse av nærhet til fortidens mennesker, en følelse av at historien angår oss, og at vi deler vårt daglige landskap med generasjonene f¿r oss. Dette er gode steder for ettertanke, der vi kanskje kan se vårt eget samfunn utenfra en liten stund, og kanskje få nyttige glimt av selvinnsikt.
Kulturminner har ofte estetiske kvaliteter knyttet til både utforming og plassering. Men opplevelsesverdien er ikke ensidig knyttet til det vakre. Ofte kan det motsatte gi enda st¿rre opplevelser. Den markante kontrasten mellom etterlatenskaper og anleggsrester og det stor- slagne naturmilj¿et kan i f¿rste rekke forarge, men gir også ettertanke om en dramatisk histo- rie og tidenes skiftende holdninger til miljøet. I noen tilfeller er det også viktig å bevare dette.
Opplevelsesverdien er sterkt knyttet til kunnskap om den historiske konteksten - om hva som har foregått, hvordan de ulike bygg og anlegg har fungert, om driftsformer og dagligliv, om arbeidsmilj¿, kameratskap og menneskeskjebner. Svalbard er rik på kulturminner som er knyttet til kjente hendelser og personer. Disse er gitt h¿y prioritet. En del personer og hendelser som knytter seg til norsk fangst er mindre kjent utenfor Svalbard. Ved utvelgelsen er det lagt vekt på stasjoner som er knyttet til fangstfolk som etterhvert ble legendariske på grunn av mange overvintringer og ukuelig overlevelsesvilje. Også kulturminner som er knyttet til dramatiske overvintringer kan være høyt prioritert.
32 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Under de nevnte primærverdiene er det lagt vekt på en rekke parametre som angir graden av opplevelses- og kildeverdi:
Natur- og kulturmilj¿. Det legges større vekt på å se kulturminnene som en del av samlete kulturmiljø i denne planen enn den forrige. De forskjellige kulturminnene blir satt inn i historiske, geografiske eller funk- sjonelle sammenhenger og sett i sammenheng med naturmilj¿et. Kulturminner fra forskjellig tid eller aktivitet ligger ofte på samme sted eller nær hverandre, i andre tilfelle kan kulturminner som funksjonelt eller historisk h¿rer sammen, ligge langt fra hverandre som stasjonene i et fangstfelt. Ved vurdering av noen kulturmiljø er det lagt vekt på kvaliteter ved det levende milj¿et og forvaltningen av landskapet, som i de faste bosettingene.
Alder. H¿y alder er brukt som et viktig kriterium. Alle kulturminner med tilknytning til 1600-tallets hvalfangst og den russiske overvintringsfangsten på 17-1800-tallet er derfor viktige. Dessuten er de eldste bevarte kulturminnene innenfor en type stort sett gitt h¿y prioritet f.eks. de eldste bevarte norske fangsthyttene (som Hageruphuset på Aksel¿ya) eller industrielle kulturminner (som Michelsenhuset på Camp Morton og i Calypsobyen). Mange kulturminner fra forskjellige perioder på samme sted forsterker lokalitetens kilde- og opplevelsesverdi.
Autentisitet. Med autentisitet kan vi både mene opprinnelighet og endring i samsvar med kulturminnets egenart. Kulturminner med høy grad av opprinnelighet er ofte så forfalne at det kan være vanskelig å vedlikeholde. Hvis en bygning er så dårlig at de fleste materialene må fornyes, er istandsetting oftest meningsl¿st ut fra et kulturminnefaglig standpunkt. Fangsthyttenes autentisitet er knyttet til kontekst og funksjon. Så lenge fangsthyttene ble lappet og flikket på etter behov av fangstfolkene selv, bevarte de denne formen for autentisitet. Fangsthytter som ikke er endret etter at overvintringsfangsten tok slutt på 1970-tallet, er vurdert som autentiske fangsthytter. Fangststasjoner som er bevart utvendig og innvendig, har innredning og fangst- redskaper i behold, har stor grad av autentisitet og er gitt høy prioritet (f.eks. Halvmåneøya og Bj¿rnhamna). Andre fredete bygg er modernisert på en måte som gjør dem mindre interessante som kulturminner.
Representativitet - sjeldenhet. Representativitet og sjeldenhet kan være ytterpunkter på en skala. Kulturminner som er gode eksempler på noe som er eller har vært vanlig, er oftest mer verdt som kulturminner enn de som er sjeldne i utgangspunktet. Representativitet forholder seg også til geografisk område, virksomhet, epoke, bevaringsgrad, mv. Ved prioriteringen er det lagt vekt på å finne represen- tative eksempler på de forskjellige kulturminnetypene som finnes på Svalbard. Spekkovner, russetufter og norske fangsthytter finnes det så mange av at bare et lite antall i forhold til det totale er h¿yprioritert.
Noe som er sjeldent blir gjerne betraktet som verdifullt, enten som noe vanlige som er blitt sjeldent, eller noe som alltid har vært spesielt. Det er lagt vekt på å få med sjeldne eller unike kulturminner, som for eksempel de stående russehusene nord på Spitsbergen, Svenskhuset og Virgohamna.
33 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
3.2. Verneverdi og prioritering
Det er viktig å merke seg at kulturminneverdier ikke er konstante størrelser, som lar seg tall- feste en gang for alle. Kulturminneverdien av de ulike lokalitetene vil variere med en rekke samfunnsvariabler, faktorer som ligger utenfor kulturminnene selv. Det kan f. eks. være plassering i forhold til ferdselsm¿nster, behov for identitetskapere, behov for attraksjoner, forskningsfokus, nyvunnet kunnskap og unders¿kelsesmetoder, og skiftende verdier og interesse i samfunnet generelt. Dette innebærer at det er skiftende syn på verdien av de ulike kulturminner og kulturmilj¿.
En objektiv rangering av kulturminner er dermed et vanskelig foretak. Synliggj¿ring av de subjektive elementene i vurderingene, og klarhet i begrunnelsen for prioriteringene synes derfor å være en bedre strategi - som er fulgt i prioriteringene i planen. Verdien av alle kultur- minner som er registrert eller kjent på andre måter, er vurdert ut fra verdiene som er beskrevet her. Bare de mest interessante kulturminnene er omtalt i planen. Gjennom en nærmere vurdering er det gjort et utvalg av lokaliteter som betegnes som h¿yprioriterte. Det kan være alt fra en enkelt ruin til store og komplekse kulturmilj¿.
Oppf¿lgingen av de h¿yprioriterte kulturminnene og milj¿ene kan variere fra kontrollert forfall til rutinemessig vedlikehold. Mange overvåkes systematisk gjennom Miljøover- våkingsprosjektet. Tiltakene er delvis beskrevet sammen med omtalen av lokaliteten, dessuten er alle tiltak satt opp i tabellform i Handlingsplanen, kap 6.
I tillegg til de h¿yprioriterte kulturminnene er det en rekke fredete kulturminner som blir fulgt opp gjennom regelmessig inspeksjon, vedlikehold og bruk. Disse kulturminnene er ikke særskilt beskrevet i planen, men tiltak som gjelder slike kulturminner er satt opp i tabellform i handlingsplanen, kap 6.
Det er lite press på arealene på Svalbard. De kulturminne som ikke blir prioritert for istand- setting, vil fortsatt bli liggende på stedet. De går inn i en naturlig forfallsprosess og vil gradvis vende tilbake til naturen («død i skjønnhet»). Denne prosessen tar lang tid på Svalbard og kulturminnene vil lenge være interessante spor etter menneskelig virksomhet i landskapet. Prosessen kan når som helst forsinkes gjennom forskjellige tiltak, dersom man ved en senere vurdering skulle komme til en annen prioritering.
34 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
4. Høyprioriterte kulturmiljø og lokaliteter
4.1. Generelt om prioriteringen
Hensikten med å velge ut høyprioriterte kulturminner er at de skal få den nødvendige opp- merksomheten fra forvaltningen.
De høyprioriterte kulturminnene bør inspiseres regelmessig, helst minst en gang hvert år. Utviklinga på de høyprioriterte lokalitetene blir på den måten fulgt nøye og nødvendige tiltak kan settes inn etterhvert som behovet viser seg. Det vil gå fram av beskrivelsen i kap 6 hvilke tiltak som kan være aktuelle for det enkelte kulturminne eller kulturmiljø. I tillegg til de høyest prioriterte kulturminnene er det ei gruppe kulturminner og milj¿er som f¿lges opp noenlunde systematisk med tilsyn og vedlikehold. Disse kulturminnene er kort beskrevet som gruppe under de enkelte områdene og tiltakene er satt opp i tabell i kap 6.
Alle faste kulturminner på Svalbard som skriver seg fra 1945 eller tidligere er automatisk fredet. Det samme gjelder l¿se kulturminner som kommer for dagen tilfeldig, ved utgraving eller på annen måte. Dette gir de fleste kulturminnene på Svalbard et sterkt vern. Prioriteringa er derfor ikke en prioritering av vern, men et hjelpemiddel i forvaltninga av et stort antall fredete kulturminner. Kulturminner eller kulturmilj¿ som er med i denne gruppa har enten spesielt stor verdi eller de er spesielt utsatt. Hovedbegrunnelsene for valgene er dermed verdi og trusselbilde.
Fredete kulturminner i nasjonalparkene og naturreservatene er en del av verneformålet i disse områdene og får også derigjennom en større aktsomhet fra forvaltningen, samtidig med at det generelt er bedre kontroll med ferdsel i disse områdene. Hensynet til andre verneverdier i disse områdene kan påvirke vernestrategien for kulturminner der, noe det blir tatt stilling til i de enkelte tilfellene når spørsmålet om opprydding eller kulturminnevern kommer opp. Vedtaks- fredning er dermed mest aktuelt i forbindelse med verneplaner for kulturmilj¿ og kulturminner utenfor nasjonalparker og reservater.
Kulturminner fra nyere tid som vedtaksfredes, bør betraktes på linje med de høyt prioriterte kulturminnene og føres opp i den sammenhengen, og når et ikke fredet kulturminne eller kultur- milj¿ er f¿rt opp her, b¿r det betraktes som initiativ til fredning.15
Kulturminner har både en kulturhistorisk og miljømessig dimensjon. Uten at det skal gå på kulturminnenes historiske og kulturelle innhold, er det nødvendig og ønskelig å legge økende vekt på den miljømessige dimensjonen, å se kulturminnene som en del av et funksjonelt eller fysisk milj¿ - et kulturmilj¿.
Vurderingen av kulturminnenes verdi er gjennomf¿rt med utgangspunkt i de delverdier og kriterier som er beskrevet i kap. 3. På dette grunnlaget er det skilt ut en gruppe høyprioriterte kulturmilj¿ eller kulturminnelokaliteter. Noen lokaliteter er sammensatte med kulturminner fra forskjellig tid og med forskjellig funksjon, de representerer derfor til sammen mer enn 50 enkeltminner. Lokalitetene har kulturminner med tilknytning til f¿lgende kategorier:
15 lokaliteter har kulturminner med tilknytning til hvalfangst 11 lokaliteter har kulturminner med tilknytning til russisk fangst
15 I denne planen er Kinnvika et eksempel på denne problematikken.
35 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
15 lokaliteter har kulturminner med tilknytning til norsk fangst 12 lokaliteter har ekspedisjonsminner 12 lokaliteter har industrielle kulturminner 3 lokaliteter har krigsminner 2 lokaliteter har slakteplass for kvitfisk/nyere norsk kvalfangst 1 lokalitet har ÇsommerhusÈ
4.2. Omådevis gjennomgang av lokalitetene
De 50 h¿yprioriterte kulturminnelokalitetene er kort beskrevet i dette kapitlet. Tiltak, tilsyn og rapportering står i kap i kap. 6.
Område 1: Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark
1) Sallyhamna og Svenskegattet er et kulturmilj¿ der det med innbyrdes gangavstand finnes kulturminner fra de fleste hoved- epokene i Svalbards historie. Ved den skjermede havna i Sallyhamna er det ei norsk fangsthytte, en hvalfangststasjon med spekkovner og hus/telt-tufter. I ovnsfundamentene finnes det sekundære graver.
Fig 10: Sallyhamn. Spekkovn med senere grav.
Ved Svenskegattet er det en russisk fangststasjon med to mindre hustufter og omkringliggende kulturlag. Like ved er det ei norsk fangsthytte (stående ruin), hovedstasjon fra tidlig på 1920- tallet som ble forlatt etter oppføring av ny hovedstasjon i Sallyhamna - den som fortsatt står. Det er behov for forfallshemmende tiltak på ruinen ved Svenskegattet.
36 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 11: Sallyhamn. Norsk fangsthytte, bygd av Waldmar Kræmer i 1937. Hytta har navn etter kona hans, Sally Kræmer.
Den doble spekkovnen i Sallyhamna og den russiske stasjonen er truet av stranderosjon. Sallyhamna er mye besøkt og utsatt for slitasje. Overvåkingssystem over erosjon er montert på spekkovnen i Sallyhamna 199816.
2) Gravneset. (Ny) Her er det god havn og storslagent landskap innerst i Magdalenefjorden. Ved havna finnes spekkovner (dårlig bevart i sanden), og et av de 3 store gravfeltene fra hvalfangstperioden. Feltet skriver seg fra hvalfangst på 16 og 1700-tallet. Historiske kilder sier at englenderne hadde en stasjon på Gravneset som de kalte «Trinity HarbourÈ. Stasjonen ble nedlagt rundt 1623.
Fig 12: Gravneset. Gravneset er et av de mest besøkte stedene på Svalbard. Slitasjeproblemene er store, og respekten for at dette er en gravplass er ikke alltid til stede.
16 Notat om miljøovervåkning.
37 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Dette er det mest besøkte stedet på Svalbard utenfor bosettingene. Gravfeltet er utsatt for ferd- selskader, og ble gjerdet inn i 1996. Samtidig ble det montert skilt og gitt ut en kortfattet bro- sjyre. Det har siden utviklet seg tendenser til stidannelser langs kjettinggjerdet. Miljøovervåkning ble etablert 1998.
3) *Ytre Norsk¿ya Her er det en stor nederlandsk hvalfangststasjon fra 1600-tallet, midt i hovedområdet for neder- landsk hvalfangst. Her er 4 enkeltovner, 3 dobbeltovner og en dobbel eller trippelovn. Det er flere tufter både på oversiden og i vest. Inntil stasjonen er det et stort gravfelt med ca. 165 graver.
Fig 13: Ytre Norsk¿ya. Gravfelt.
Kulturmilj¿et er erosjonsutsatt. I 1988 var nesten alle ovnene noe utrast mot stranda. Ytre Norskøya er derfor blant de lokalitetene som miljøovervåkes. Overvåkingssystem montert 1997.
4) Smeerenburg er nederlendernes viktigste hvalfangststasjon med tufter og spekkovner. Det er registrert 7 spekkovner (6 dobbelovner og en enkel), 19 hustufter og 101 graver17. Bak en av ovnene, som sannsynligvis tilhørte et dansk selskap, ble det funnet et natursteinsplatå. Dette er antagelig rester etter den festningen som står nevnt i overvintringsdagboka fra 1633-34.
Ikke noe annet sted på Svalbard er det så mye spekkbetong (smeltet spekk og sand) i tilknyt- ning til ovnene.
Smeerenburg miljøovervåkes og tilstanden vurderes kontinuerlig. Det kan være aktuelt å inn- f¿re ferdselskontroll her.
17 Nederlandske utgravinger og oppmålinger i 1979, 1980 og 1981 under ledelse av Hacquebord. Totalt er det her utgravd 2 spekkovner, 7 hustufter og 7 graver.
38 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 14: Smeerenburg. Nr. 7, den siste med tilknytning til Amsterdamkompaniet – i ferd med å forsvinne i sjøen.
5) Likneset Likneset er største gravfeltet på Svalbard med 225 graver. Gravr¿ysene er h¿ye og tydelige i landskapet. Mange har spor etter kors.
Kanten av gravfeltet mot sjøen er nå en raskant der det er forsvunnet en del graver og flere kan komme til å rase ut, men foreløpige resultater av miljøovervåkinga etablert 1998, tyder på at farten på erosjonen er liten.
Fig 15: Likneset. Ligger på østsida av Smeerenburgfjorden ved det nordlige utl¿pet av Kennedybukta. Noen av kistene er l¿ftet opp av permafrosten
39 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
6) Virgohamna er et omfattende kulturmilj¿ med tilknytning til hvalfangst, graver, tuft etter Arnold Pikes hus fra overvintring i 1888 og rester etter to meget kjente og eventyrlige forsøk på å nå Nordpolen.
Fra 1896 og 97 er det spor etter Salomon Andrées ekspedisjon med ballong. Det er rester etter ballonghus og gassproduksjonsanlegg. Det er reist ei minnest¿tte over ekspedisjonen.
Walter Wellmans ekspedisjon med luftskip (1906, -07 og -09) har etterlatt rester av luftskips- hangar, bolighus, gassproduksjonsanlegg og luftskip.
Fig 16: Virgohamna. Restene etter Wellmanns luftskipsekspedisjoner og Andrées ballongferd ligger mellom hvalfangsttidens spekkovner og andre kulturminner.
Området er mye besøkt og utsatt for slitasje. Det er mange løse gjenstander som er viktige for helheten.
Det er vedtatt ilandstigningsforbud, som i realiteten vil fungere som en kontroll med hvem som går iland. Informasjonsheftet «Virgohamna. I lufta mot Nordpolen» gir rettledning på hvor besøkende skal gå, og ikke gå, for ikke å skade kulturminnene der. Adgangsbegrensingen gjør at alle som vil gå i land i Virgohamna må søke om dispensasjon, og på den måten vil kulturminnevernet ha oversikt over hvem som går i land, samtidig med at en kan sette vilkår. Erfaringer viktige i forhold til mulig videref¿ring av ordningen til andre kulturmilj¿. Miljøovervåkning (ferdselsslitasje) etablert 1998
7) *Bj¿rnhamna med bistasjoner. Dette kulturmilj¿et er en norsk fangststasjon med bistasjoner, sannsynligvis oppf¿rt 1925. Den ligger usedvanlig fint til i det smale S¿rgattet med lun lagune som båthavn, og et nettverk av 7 bistasjoner. Det h¿yprioriterte kulturmilj¿et illustrerer dermed ett komplett fangstfelt og gir et svært godt bilde av hvordan fangsten har foregått.
40 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 17: Bj¿rnhamna. Hovedstasjonen med oppbevaringsplass under en gammel båt. Hovedstasjon er usedvanlig komplett med flere uthus, gangspill for båtopptrekk og annet ut- styr. Dette er en av de få fangststasjonene hvor den gamle innredningen i bolighuset også er godt bevart.
Hovedstasjonen ble satt i stand 1994 og 1995 som tjenestehytte for Sysselmannen. Gangen og oppholdsrommet ble ikke endret, men sekundære rom fikk nye køyer og et nytt soverom ble innredet 1995.
8) Ebeltofthamna På den lange, lave strandarmen mellom fjorden og hamna, ligger en spekkoven og ei hustuft fra hvalfangsttiden. Ovnen er stor og høy og kan ha vært dobbel med rampe. Tuften som ligger nær ved er lang og en del er full av knuste buede teglstein. Oppe på den ca. 2 meter høye brinken på nordsiden av munningen, var 21 graver, men fordi noen var i ferd med å rase ut, måtte de nødgraves. Gravplassen ligger vakkert til med utsikt i alle retninger og unna selve hvalstasjonen.
Der strandarmen møter land i sør er det en 5-6 meter høy brink. Litt inne på den ligger 11-12 graver og fundamentene av to russekors. Noen få hundre meter unna, på sørsiden av havna ligger tre store tufter tett sammen. De har den frodige vegetasjonen som tyder på lang bo- setning, trolig i flere faser, med russisk virksomhet på 1700-tallet. Vegetasjonsdekket på disse tuftene er nesten helt ur¿rt. Etter skriftlige kilder var det her noen av de f¿rste norsk overvintringer på Svalbard fant sted. Det var i 1820-årene og i nært samarbeid med pomorer.
På nordsiden av munningen ligger det noen tufter, noen bygningsrester, en hvelvet robåt og andre spor av virksomhet. En, kanskje to, tufter hører til den tyske geofysiske stasjon som lå her 1912-14, bygget i 1910-11 for en ekspedisjon ledet av Alfred Wegener. I oktober 1914 ble den ¿delagt av en engelsk krysser.
41 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 18: Ebeltofthamna. Rester etter hytta som er bygd under en båt. En annen tuft kan være fra en norsk fangsthytte som lå her på 1920- og 1930-tallet. I området er også en mødding/avfallsplass og restene av en båthytte - hvelvet båt som er benyttet som tak på en mindre hytte. Over hele området ligger løsgjenstander som tre- og plankebiter, rustne hermetikkbokser, spiker, flasker mm. Dette er spor som viser kontinuiteten i bruk av området.
Stedet er hyppig besøkt av turister og kursdeltagere fra Ny-Ålesund. I området har det også vært opprettet en baseleir flere år på rad. Kulturminnene i området er sårbare og utsatt for slitasje forårsaket av ferdsel. Løsgjenstandene som kan tilskrives forskjellige former for aktivitet opp gjennom årene er utsatt for suvernirsanking.
Andre prioriterte kulturminner i område 1 Hamburgbukta: Russetuft, graver og en av bistasjonene til Bj¿rnhamna ligger oppe i hverandre her. Det er en usedvanlig fin beliggenhet ved lagune, lunt, men med kontakt mot havet.
Camp Zoe og Haugenhytta, i Krossfjorden, «Lloyds hotell» i Møllefjorden og Laksebu på yttersida av Mitrahalvøya er alle hytter som har vært, og er i bruk enten av samfunnet i Ny-Ålesund eller turoperatører. Brukerne har s¿rget for n¿dvendig vedlikehold.
Område 2: Forlandet nasjonalpark
Det er ingen høyprioriterte kulturminner på Prins Karls Forland. Befaringene i år 2000 har ikke forandret denne prioriteringa.
Den russiske arkeologen Vladmir Starkov har nevnt Forlandet som et interessant område bl.a. for søkning etter russiske båtdeler. Dette ble ikke mindre interessant etter at en gallionsfigur ble funnet der sommeren 2000.
42 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 19: Gallionsfigur fra Prins Karls Forland. Område 3: Sør-Spitsbergen nasjonalpark
9) Recherchefjordens vestside fra Snatcherpynten til Tomtodden. Kulturmiljø med kulturminner av forskjellig tid og kategori hvorav to er helt unike på Svalbard. Kulturmiljøet viser hvordan samme området har vært attraktivt til forskjellige formål til for- skjellig tid. På Tomtodden er det 16 hustufter etter den kjente russiske Cicagov-ekspedisjonen fra 1764-66. Tuftene er st¿rre enn vanlige fangststasjoner og er til dels bevart med flere omfar i t¿mmerkonstruksjonene. Tomtodden er en av lokalitetene som er med i miljøovervåkning igangsatt 1997.
Fig 20: Kapp Smith eller Giæverhuset. Huset var trolig den første fritidsboligen på Svalbard.
43 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
På Snatcherpynten står Camp Smith eller Giæverhuset, satt opp i 1904 av konsul Johs. Giæver fra Troms¿, angivelig som privat sommerhus. Svalbards eneste minne om turismen rundt århundreskiftet. Huset forfaller, men det er godt dokumentert. Det kan utf¿res enkelt forfallsforsinkende vedlikehold, men en omfattende restaurering vil gå ut over autentisiteten og kildeverdien.
Der er dessuten en mindre urørt tuft etter en hvalfangststasjon, et lite gravfelt. På en brink et par hundre meter lenger opp i bakken ligger graven til Trygve Olsen fra Troms¿, som d¿de under en overvintring med G. Lindquist i 1914. Korset, som har vært reparert i nyere tid, er nå falt ned og ligger i to deler.
Ved stranda ligger en god del gruveutstyr. Dette skriver seg fra Northern Exploration Company Ltd’s (NEC) virksomhet. NEC kj¿pte stedet i 1911 og hadde det til den norske stat overtok selskapet i 1932.
10) Calypsobyen. Navnet er utledet av Calypsostranda (Calypso Bay), som igjen har sitt navn fra HMS ÇCalypsoÈ - et av fart¿yene til den britiske marinens Training Squadron, som drev oppmåling i området i 1895.
Calypsobyen er et av de st¿rste anleggene for kulldrift utenom dagens bosetninger. Byen har flere bygningstyper og en del teknisk utstyr. Calypsobyen har stor historisk kildeverdi og be- tydelig bruksverdi.
Fig 21: Calypsobyen. Brakke 2 og 4, fangsthytta og lekteren som skulle brukes til å frakte kull ut til ventende skip.
Anlegget omfatter: ¥ Camp Jacobsen (også kalt «Strandhuset» og «Michelsenhuset»). Huset ble reist for Chr. Michelsens bergverksekspedisjon i 1901 er den eldste bygningen i anlegget og en av de aller eldste på Svalbard knyttet til mineralutvinning. Bygningen er et «claimhouse» med innskrifter.
44 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
¥ Ei fangsthytte ble bygd i 1918 av B. Jacobsen, og har ikke noe med NECs kulldrift å gjøre. ¥ Bygninger oppf¿rt av Northern Exploration Company Ltd. i 1918-19. Dette er de eneste som lar seg bevare av en brakketype som ble anvendt av NEC flere steder. ¥ En telegrafbygning med nedbrutt mast, NEC. ¥ Mye utstyr på stranda, bane med vogner og flere båtvrak, bl.a. en stor lekter som dominerer området.
Det ble utf¿rt betydelige utbedringsarbeider i 1993 og 1995, bla tetting av tak og vegger. Univ. i Ljublin, Polen, har siden 1986 disponert bygningene 8-10 uker hver sommer. De har tatt del i utbedringsarbeidene og utfører mye ordinært vedlikeholdsarbeid.
Sommeren 1997 oppsto det brann med brann/røkskade på brakke 2. Skadene på brakke 2 ble utbedret i løpet av vinteren og våren 1998. I 1998-99 ble det også utført andre større vedlike- holds- eller restaureringsoppgaver bl.a. ble Michelsenhuset satt i stand.18
11) Lægerneset. Stor hvalfangststasjon med spekkovner, tufter, utkikksposter og graver. Kulturmilj¿et er fint plassert i landskapet der naturlige klippeformasjoner er trukket inn som del av anlegget. Noen av steinmurene er høye og tydelige. Det er også spor etter aktivitet i tilknytning til Northern Exploration Company Ltd.
Fig 22: Lægerneset. Flyfoto av det sentrale kulturminneområdet og erosjonskanten.
Området har stor kulturhistorisk kildeverdi, men er utsatt for erosjon og mulige skader fra turistbesøk. Lægerneset er derfor blant de lokaliteter som miljøovervåkes, overvåking ble etablert 1998-99. Samme år ble området kartlagt av Universitetet i Groningen.
18 Jfr. rapport sak.: 98/00466 a. 542.2 19 Jfr. til notat (Dok; 97/00601) om miljøovervåkning
45 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
12) Kjeftausa/Bamsebu. Bamsebu er et moderne navn på hovedbygningen i den fangststasjonen Ingvald Svendsen etablert her omkring 1930 i forbindelse med fangst av kvitfisk (småhval) - Svalbards eneste bevarte kvitfiskstasjon. Denne fangsten var ren sommerfangst. Stasjonen består av bolighus og to mindre uthus, det ene like sørøst for hytta er en hvelvet båt med torvvoller rundt - kalt «Kjæftausa», og trolig brukt som proviantlager/jordkjeller. På stranden ligger tre båter og en del annet utstyr samt store mengder kvitfiskbein. Det er anslått at disse stammer fra ca. 550 hval. Båtene og hvitfiskbeina er en sårbar del av kulturminnet.
Kulturminnet har stor kildeverdi særlig knyttet til sporene etter fangst og til de bevarte båtene.
Fig 23: Kjeftausa/Bansebu. I forgrunnen den opphopinga av hvitfiskbein som er en viktig del av dette kulturmilj¿et.
Kjeftausa eller Bamsebu er i dag i privat eie - en av de få private hyttene i en nasjonalpark. Den vedlikeholdes av eieren.
13) Kapp Borthen. (Ny) Her finnes vraket av en Junkers-88 på stedet der den foretok en kalkulert nødlanding i september 1942. Flyet ble sprengt av flygerne, men snute, hale og vinger ble lite skadet. Vraket er siden snauplukket for l¿se deler.
Vraket er et meget spesielt kulturminne, med stor opplevelsesverdi20. Det er et ettertraktet museumsobjekt.
20 Pål Presterud: Flyvraket på Kapp Borthen, Svalbardboka 1, 1983-84.
46 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 24: Innenfor Kapp Borthen ligger vraket av et tysk Junkers-88 som nødlandet her høsten 1942 etter å ha blitt skadet i angrepet på en konvoi i Barentshavet.
14) Hyttevika. (Ny) Hovedstasjon, oppf¿rt i 1907. Bl.a. kjent gjennom Wanny Wolstad: F¿rste kvinne som fangst- mann på Svalbard. Det finnes fjernsynsopptak med den siste fangstmannen i Hyttevika, Fredrik Ruback.
Fig 25: Hyttevika. Hytta med utsyn mot Dun¿yane.
Stasjonen nokså autentisk, har personalhistorisk interesse og betydelig kildeverdi. Hyttevika vedlikeholdes av polakkene i Hornsund.
47 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Andre prioriterte kulturminner i område 3 Gnålodden er ei fangsthytte i Hornsund som polakkene har tatt seg av. Det samme gjelder Konstantinovska, ei hytte oppe på restene etter den russisk-svenske gradmålestasjonen på s¿rsida av Hornsund, jfr. stasjonen i Sorgfjorden.
På Høferpynten, lenger ut i Hornsund, er det registrert og delvis utgravd flere hvalfangst- anlegg hvor både hustufter, graver og spekkovner er bevart. Anleggene er trolig rester etter den engelske hvalfangsten da engelskmennene etter 1618 fikk overherredømme i området. Hvalfangstanleggene er sterkt utsatt for erosjon.
Område 4: Nordaust-Svalbard naturreservat
15) Murchinsonfjorden med Nordre Russ¿ya og Kross¿ya. Korsa på Russøya og Krossøya er Svalbards to eneste nesten komplette stående russekors (bare det nederste, skrå tverrtreet mangler). På Nordre Russøya står korset i en særlig fin sammenheng på en høyde ut mot fjorden med en russetuft innenfor og et annet korsfundament med avbrukket kors på en høyde bortenfor. Anleggene inngår i et kulturmiljø sammen med flere andre interessante kulturminner i nærheten i Murchinsonfjorden.
Fig 26: Kross¿ya. Russekorset på Krossøya
16) Station Haudegen. Stasjonen er oppf¿rt 1944 i Wordiebukta, Rijpfjorden. Leder for ekspedisjonen var Wilhelm Dege. Plasseringen var bevisst valgt for å komme lengst mulig unna alliert aktivitet. Stasjonen ble forlatt uten ¿deleggelser og med en mengde utstyr da mannskapet ble hentet av en norsk ishavsskute i september 1945. Hovedbygning og uthus står. En n¿dradiostasjon er registrert rett ovenfor hovedstasjonen, fire depoter i området rundt og to varder. Ved stranda ligger en livbåt og utstyr for gassproduksjon.
48 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 27: Station Haudegen. Stasjonen er den best bevarte av de 9 meteorologiske stasjonene tyskerne hadde på Svalbard under 2. verdenskrig.
Bygningene er oppf¿rt av stenderverk og kledd med por¿se trefiberplater.21 Materialbruken gjør dermed en restaurering vanskelig. Også tiltak som eventuelt kan forsinke forfallet vil medf¿re store endringer.
Station Haudegen har stor kildeverdi og opplevelsesverdi, samtidig som det ligger lite tilgjengelig til og kan og bør beskyttes mot å bli besøksmål.
17) Sorgfjorden med Eolusneset og gradmålingsstasjonen på Crozierpynten. Eolusneset på vestsiden av Sorgfjorden (område 9) og den svenske gradmålingsstasjonen på Crozierpynten på østsiden (område 4) danner et interessant kulturmiljø. Eolusneset har et stort gravfelt fra hvalfangsttiden. Eoluskorset står på høyden over gravfeltet. Like ved ligger en norsk fangsthytte.
Fig 28: Eoluskorset med gravene i forgrunnen. Korset ble satt opp 6. juni 1855 av skipper J. Holmgren på skonnerten Æolus som var blitt overrasket av is og lå innefrosset i fjorden.
49 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Eolusneset og den svenske stasjonen, en av 1800-tallets store forskningsstasjoner som er best bevart, har begge stor opplevelses- og kildeverdi. Dessuten knytter det seg ei dramatisk historie til selve Sorgfjorden, et slag mellom hollandske og franske skip i 1693.
Fig 29: Gradmålingsstasjonen på Crozierpynten. Rester av observasjonstårn med Heklahuken i bakgrunnen.
Den svenske gradmålingsstasjonen fra 1899 har en stående bygning, men ligger ellers i ruin. Det er likevel en av 1800-tallets store forskningsstasjoner som er best bevart.22
Området er et verdifullt kulturmiljø der geografisk nærhet samler kulturminner med forskjellig opphav og funksjon. Muligheten for marinarkeologiske funn inngår også i dette kulturmiljøet.
Miljøovervåking er etablert på gravfeltet i år 2000.
18) Kinnvika. (Ny) Denne svensk-finske forskningsstasjonen er fra det geofysiske år 195723. Anlegget har en betydelig og godt bevart bygningsmasse, noe teknisk utstyr, bl.a. et amfibiekj¿ret¿y og egen flystripe. Stedet er interessant i sammenheng med annen svensk forskningsaktivitet, jfr. Polhem, Svenskhuset, hytta på Nordenskioldtoppen og gradmålingsstasjonen i Sorgfjorden.
Også i seg sjøl er Kinnvika et verdifullt kulturmiljø. Det har dessuten bruksverdi som fuelde- pot, tjenestehytte og potensiale for en varsom tilrettelegging for å kunne ta inn folk ved even- tuelle redningsaksjoner i området.
21 Birger Amundsen: Nordaustlandets sabelraslere, Svalbardboka 1985-86 22 Gösta H. Liljequist: High Lattitudes, Västerås 1993, side 343 pp 23 Gösta H. Liljequist: High Lattitudes, Västerås 1993, side 511 pp 24 Birger Amundsen: Svalbardboka 4 25 Uten medvirkning og godkjenning fra SMS. Hakekorset er dokumentert på bilder i SMS arkiv, samt bilde i Svalbardboka 4
50 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 30: Kinnvika. Bygningene ligger spredt for å sikre mot brann. Hovedbygningen tv. Observatoriene i forgrunnen.
19) Beverlysundet, Chermside¿ya. (Ny) En rekke fartøynavn er her skrevet med rekker av stein på stranden i storformat. De eldste navnene er fra 1898. Lokaliteten og navnene er omtalt i Svalbardboka 424. Inskripsjonene ligger på vestsida av tangen lengst sør på Chermsideøya, mot Beverlysundet, på en slett homogen flate av småstein og grus. Bokstavene er forseggjorte, og mellom 0.5 og 1 m store.
Det yngste elementet på lokaliteten er et hakekors fra 1939, som i senere år både er rasert og restaurert.25
Fig 31: Beverlysundet, Chermside¿ya. Hakekors fra 1937.
På samme stranden finnes en røys med en stolperest inntil en større steinblokk, tydeligvis et fundament trolig etter en flaggstang.
Dette kulturminnet ligger mellom hovedstasjonen til Sivetsenekspedisjonen fra 1909 på Kapp Rubin og bistasjonen på Chermsideøya. På Kapp Rubin er det også spor etter en viktig base for leteaksjonen etter Nobile i 1928.
Til sammen blir dette et meget spesielt kulturmilj¿, kanskje mer som kuriositeter enn som vik- tig for forståelsen av Svalbards historie, samtidig er det et kulturmiljø fra de absolutte ytter- områdene for menneskelig aktivitet.
51 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
20) Andréeneset, Kvitøya. (Ny) Funnsted for Andrée-ekspedisjonens dødsleir er med som nytt høyprioritert kulturminne, særlig ut fra den interesse som stedet blir vist fra svensk side. Lokalitet har særlig forsknings- historisk interesse, og eventuelle spor etter Andrées ekspedisjon vil være meget sårbare. Betongmonumentet fra 1931 er en viktig del av kulturminnet.
Fig 32: Andreneset. Svenske forskere unders¿ker leirplassen sommeren 2000.
Andre prioriterte kulturminner i område 4 Kapp Koburg på Kongsøya og Kapp Pettersen på Svenskøya er av de hyttene bergmester Mercoll fikk satt opp i 1936. På Svenskøya er det dessuten ruiner etter fangsthytter på Kapp Hammerfest og Kapp Weissenflels.
«Oxfordhuset» på Depotodden i Brennevinsfjorden er ei hytte den norske stat overtok etter den engelske ekspedisjonen i 1936, og som er i svært god stand.
På Phippsøya, ei av Sjuøyane, ligger en annen av Mercolls hytter som tas godt vare på. Zakariassenhytta på Lågøya er ikke i fullt så god stand, men hører med til de fangsthyttene som bør bevares. Den er bygd i 1908. Over døra står ei innskrift på kinesisk som kan leses slik: Wang4 Jing1 Xiao3 She3 (beboeren i huset savnet Kina fra sin lille bolig)
Område 5: Søraust-Svalbard naturreservatet
21) Ekrollhamna. Dette er en av de største stasjonene for russisk overvintringsfangst på Svalbard. Fangst- stasjonen har 8 hustufter, korsfundamenter og graver. Stasjonen er unders¿kt av Vladimir Starkov. Etter utgravningen i 1989 konkluderte han med at de husrestene vi i dag ser på over- flaten i Ekrollhamna, hviler på eldre hus. Dette kan indikere at vi her står overfor hus fra pomorenes etableringsfase på Svalbard. Kulturminnet har dermed særlig stor kildeverdi.
52 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 33: Ekrollhamna. Pomorene s¿kte gode og trygge havner for fangststasjonene.
22) Habenichtbukta. I Habenichtbukta er det et kulturmilj¿ med en stor hvalfangststasjon med godt bevarte spekk- ovner og tufter og et russisk anlegg. Anleggene ligger ved en smal og dyp bukt som gir god havn på en landstrekning der havneforholdene forøvrig er vanskelige. Det russiske anlegget ligger helt oppe i hvalfangststasjonen. Stasjonen ble beskrevet av Keilhau og Löwenigh i 1827. Keilhau har også tegning av en russisk fangststasjon som sannsynligvis er den i Habenichtbukta. Stasjonen var da i god stand.
Fig 34: Habenichtbukta. Tuft fra hvalfangsttida.
53 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Hvalfangststasjonen og russetuftene utgj¿r et h¿yprioritert kulturmilj¿ som inntil videre b¿r ligge urørt, også når det gjelder arkeologisk utgravning. En del anlegg som er utgravd tidlig er etterlatt i meget skjemmende tilstand.
Miljøovervåkning på lokaliteten ble etablert i 1998. Erosjonsproblemene er relativt små. Stranda består av store steiner og det er vegetasjon i raskanten.
23) *Øygruppe bestående av *Zieglerøya, *Delitschøya og *navnløs øy sør for Delitsch¿ya. Kulturmiljøet på disse relativt små øyene, består av flere mindre hvalfangstanlegg med Svalbards best bevarte spekkovner, bl.a. Svalbards eneste trippelovn. Det er også betydelige bygningsrester og tufter og mange hvalross-skaller. Kulturmilj¿et har derfor stor opplevelses- og kildeverdi.
Fig 35: På ei navnløs øy sør for Delitschøya finnes en trippel spekkovn og flere tufter.
Området vurderes som arkeologiske reservat. Dette er en naturlig oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere slike reservater.
24) Bjørneborg. Halvmåneøya. Av de norske fangstanleggene står Bjørneborg på Halvmåneøya i en særstilling. Stasjonen har lang historie som norsk fangststasjon med tuften etter Karl M¿llers ekspedisjon i 1898 som den eldste delen. Stasjonen er svært komplett når det gjelder utstyr, bl.a. står selvskudd plassert ute i terrenget. Det er den stasjonen på Svalbard som best illustrerer utrustningen på en stasjon for isbjørnfangst fram til slutten på isbjørnfangsten, siste sesong var vinteren 1969-70. Stasjonen har betydelig kildeverdi og illustrerer godt hvordan isbj¿rnfangsten foregikk, det er spor etter alle stadiene på stedet.26 Per Johnson som var med i området i 1964-65 og 1969-70 var tilbake med et dansk filmteam 1997. Filmen ble vist på NRK1 jula 1998.
I området er det et meget verdifullt tilfang av løse kulturminner som miljøovervåkes27.
26 Bj¿rgvik Jakobsen: Halvmåneøya 1947 27 Rundturrapport 1996
54 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 36: Bj¿rneborg. Halvmåneøya. Hovedhytta under restaurering.
25) Langåra, Tusen¿yane (Ny) Her ligger en stor russisk fangststasjon, med to st¿rre hus, graver, 6 store korsfundament, mellomliggende stisystem, og en stor mengde etterlatenskaper som reflekterer ulike aktivitets- områder, med stor detaljrikdom i bygningsrestene, rester etter kors, mm. Stedet har vært kjent, men ikke registrert før Rundturen 1998, da det ble laget en grov oppmåling av lokaliteten og fotografert på bakken og fra helikopter.28
Kulturminnet har meget stor kildeverdi og opplevelsesverdi, men det er svært sårbart.
Fig 37: Langåra, Tusen¿yane. Russetuft.
28 Rapport v. Gustav Rossnes nov. 1999
55 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Andre prioriterte kulturminner i område 5 Heimland på Frankenhalvøya, Barentsøya, er ei Mercoll-hytte av samme type som Kapp Koburg. Hytta blir brukt av forskere og andre som får tillatelse på faglig grunnlag.
Litt sør for Kapp Lee, ved Dolrittneset, finner vi ei av de merkeligste hyttene på Svalbard ei 8-kanta hytte som ble satt opp her i 1904 av mannskapet på jakten «Elina Kristine» ved skipper Fredrik M. Isaksen. Det er et prefabrikkert bygg, et mulig tidligere ekspedisjonshus.
I Diskobukta ligger ÇVilla DiscoÈ, hytte oppf¿rt i 1929 av Georg Bj¿nnes og br¿drene Alfred, Einar og Eldor Svendsen. Like inntil ligger et nyere anlegg som tilh¿rer Norsk Polarinstitutt.
Hytta på Andréetangen er oppført av Henry Rudi i 1946 og er dermed den nyeste i området. Det har imidlertid vært fangsthytte på Kvalrossanden siden Petter Trondsens ekspedisjon i 1904. Det er en rekke fredete kulturminner rundt hytta.
Område 6: Kongsfjorden
26) Ny-Ålesund er et kulturmilj¿ med tilknytning til gruvedrift med en dramatisk politisk historie, vitenskap- elige ekspedisjoner, i senere tid internasjonal forskning av mange slag. Ny-Ålesund er den største samlingen av fredete kulturminner som finnes på Svalbard.
Fig 38: Ny-Ålesund. Byen har ei velordna blanding av moderne forskingsanlegg og freda bebyggelse.
Kulturmiljøet består av byen, industrielle kulturminner (kullgruvedrift), Roald Amundsens luftskipsmast, hangartuft og andre kulturminner knyttet til forskning. Ny-Ålesund er den st¿rste av de norske bosetningene som ikke brant under krigen. ÇByenÈ har ca 30 fredede bygninger. Til kulturmiljøet hører også flere hytter i Kongsfjorden med forskjellig historie. En oppdatert vedlikeholdsplan og et informasjonshefte om byen er under arbeid.
56 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Arealplan ble vedtatt 14. september 1998. I forbindelse med arelaplanen er det gjennomf¿rt registrering av bygningene i byen. Det ble også vedtatt grenser for fredningsområdet omkring fredete kulturminner. Kulturmilj¿et har stor bruksverdi, opplevelsesverdi og kildeverdi.
Etter gruveulykka i 1962 ble det slutt på gruvedrifta og området ble «ryddet». Området er et vitnemål om fortvilelse og frustrasjon, men også en meget interessant ruinpark etter 45 år med gruvedrift. Området foreslås forvaltet etter «Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund»29.
27) Ny-London. På Blomstrandhalvøya etablerte Northern Exploration Company Ltd marmorbrudd i 1911. Anlegger består av 2 bolighus, 6 tufter, traseer etter skinneganger, smie, verkstedbygning og maskinhall med dampkjeler og lokomobil. Dette er den av de industrielle lokalitetene fra den f¿rste fasen (f¿r f¿rste verdenskrig) som har mest bevart av teknisk utstyr. Anlegget er den ypperste representanten for «klondyke» på Svalbard. NEC ved Mansfield har etterlatt flere hytter i Kongsfjorden/Krossfjorden, som i dag er freda kulturminner som kan h¿re sammen med Ny-London i et kulturmilj¿.30
Fig 39: Ny-London. De to gjenstående bygningene og tomtene etter de som flyttet til Ny-Ålesund.
Ny-London var før 2. verdenskrig en viktig plass for forsøk med fiskeforedling på Svalbard, bl.a. med t¿rking av klippfisk over en lengre sesong.
De to hyttene som kan bebos, benyttes og vedlikeholdes av Velferden i Ny-Ålesund.
29 Sysselmannens rapportserie 2.99 30 Susan Barr: Ernst Mansfield, dr¿mmer, svindler, gentleman og eventyrer, Svalbardboka 1985-86
57 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Utfordringen i den kommende planperioden er: ¥ Ferdsel, det er nødvendig å få kontroll med leirslaging og ferdsel. Det rapporteres stadig om ulovlig leirslaging i området. Det kan bli nødvendig med ferdselskontroll etter mønster fra Virgohamna. ¥ Arbeidet med vedlikehold av maskiner og utstyr må følges opp. Deler er tatt til Ny-Ålesund for reparasjon 31. ¥ Deler av lokaliteten bør miljøovervåkes.
Andre prioriterte kulturminner i område 6 På Storholmen i Kongsfjorden er en av bygningene etter Ernest Mansfield, NEC i 1911. Huset er av samme type som i Ny-London
Område 7: Isfjorden
28) Trygghamna med Alkepynten. Landskapet her er uvanlig frodig og vakkert på grunn av fuglefjellet i det karakteristiske Alkhornet. Kulturmilj¿et sammensatt av kulturminner med tilknytning til hvalfangst med rester etter vesteuropeisk landstasjoner som består av en dobbelt spekkovn i Trygghamna og muligens en utkikkspost på Alkepynten. Kulturmiljøet har også tufter etter en av de største russiske fangststasjonene på Svalbard, flere graver, en eldre norsk fangsthytte i dårlig for- fatning og en del andre kulturminner.
Fig 40: Trygghamna. To graver og en spekkovn. Alkepynten i bakgrunnen.
Restene etter den russiske fangststasjonen er flere russetufter av samme type som i Russekeila. Arkeologiske funn knytter stedet til russisk overvintringsfangst på 1700 tallet. Anlegget ble målt opp i 1993. Området er mye besøkt, det er sårbart og det har stor opplevelsesverdi og kildeverdi.32 Det er satt opp miljøovervåking der og det er vurdert å tilrettelegge det bedre for bes¿kende.
31 Gisle Løkken og Kjell Nash: "London" Kongsfjorden. Oppmålings- og registreringsrapport 1990 32 Turister b¿tlagt for ulovlig leirslaging i 1998 58 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 27: Station Haudegen. Stasjonen er den best bevarte av de 9 meteorologiske stasjonene tyskerne hadde på Svalbard under 2. verdenskrig.
Bygningene er oppf¿rt av stenderverk og kledd med por¿se trefiberplater.21 Materialbruken gjør dermed en restaurering vanskelig. Også tiltak som eventuelt kan forsinke forfallet vil medf¿re store endringer.
Station Haudegen har stor kildeverdi og opplevelsesverdi, samtidig som det ligger lite tilgjengelig til og kan og bør beskyttes mot å bli besøksmål.
17) Sorgfjorden med Eolusneset og gradmålingsstasjonen på Crozierpynten. Eolusneset på vestsiden av Sorgfjorden (område 9) og den svenske gradmålingsstasjonen på Crozierpynten på østsiden (område 4) danner et interessant kulturmiljø. Eolusneset har et stort gravfelt fra hvalfangsttiden. Eoluskorset står på høyden over gravfeltet. Like ved ligger en norsk fangsthytte.
Fig 28: Eoluskorset med gravene i forgrunnen. Korset ble satt opp 6. juni 1855 av skipper J. Holmgren på skonnerten Æolus som var blitt overrasket av is og lå innefrosset i fjorden.
49 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Alle bistasjonene har ikke vært benyttet samtidig. For å vise strukturen i fangstfeltet er det derfor ikke nødvendig å bevare alle. Noen av hyttene brukes i dag av Harald Soleim og vedlikeholdes derfor av ham.
Fig 42: Kapp Wijk. Den gamle fangstasjonen til Arthur Oxaas
Stedet har tre generasjoner med fangsthytter, den eldste med jordvoller, sj¿bu og dessuten en kasseformet felle for fangst av levende rev. To av hyttene er knyttet til en av de legendariske fangstmennene, Arthur Oxaas. Den 3. er bygd av nåværende fangstmann Harald Soleim. Han har også bygd seg badstue.
Stedet illustrerer godt utviklinga av fangsthyttene fra det svært enkle til det mer behagelige. Stedet har stor opplevelsesverdi med sin lange fangsttradisjon.
Den eldste hytta ble satt i stand 1998. Erfaringene med dette arbeidet kan utnyttes med tanke på reparasjon av hytta fra 193734.
Rett i nærheten ligger også to russetufter som viser at dette har vært en god fangstplass i flere hundre år. Russetuftene er i ferd med å erodere ut i sjøen. Ved høyvann står vannet helt opp mot ytterveggene. Deler av kulturlagene er vasket vekk i og rundt begge tuftene og den ene tufta er nesten borte. Det vil bli utført arkeologisk nødgravning på russetuftene i planperioden.
31) Svenskhuset. Svenskhuset er bygd i to faser. Det første huset ble satt opp av Nordenskiöld i 1872 for hans bergverksselskap «AB Isfjorden» med tanke på industriell utnyttelse av det fosforholdige mineralet koprolitt. Det var prefabrikkert i Göteborg. Det ble også satt opp en enkel plankebu ved siden av hovedhuset. Sommeren 1882 ble huset ombygd og vesentlig utvidet, i forbindelse med den svenske overvintringen under Det internasjonale polarår 1882-83. Ingeniør S.A. Andrée, som selv deltok på overvintringen, sto for planleggingen av ombyggingen. Huset fikk et forrom/arbeidsrom og et vindfang/trapperom i fronten, og det ble bygd nye lagerskur, kullbu, badstue, smie og observatoriehytter i nærheten. I dag er Svenskhuset eneste stående bygning nedenfor fjellet; oppe på fjellet bak huset står ennå observatoriehytta.35
34 Rapport SMS sak 98/00697 - 2 35 Thor B. Arlov og Per Kyrre Reymert: Kulturminner, kulturmilj¿, kulturlandskap. Rapport 2000. Birger Amundsen: Svenskhuset ved Kapp Thordsen .... og Susan Barr: Rapport fra et år i Svenskhuset, Svalbardboka 1983-84
60 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 43: Kapp Wijk. Den gamle fangstasjonen til Arthur Oxaas
Huset er også skueplassen for en av de mest kjente og tragiske overvintringshistoriene der 17 norske sjøfolk på ufrivillig overvintring døde av skjørbuk i 1872/73. Like øst for huset ligger fellesgraven fra den ulykksalige overvintringen. Korset står fremdeles, men inskripsjonen er så godt som uleselig. Tuftene etter de to observatoriene og de andre konstruksjonene er synlige i terrenget, men er sterkt ¿delagt.
I skråningen bak huset og opp til observasjonshytta på fjellet ligger restene av kabelen (kobber- tråd isolert med bomullsgarn) som ble brukt til fjernavlesning av vindmåleren. Kabelen var lagt mellom plankebord som var spikret sammen, og med en slisse h¿vlet ut i det nederste bordet.
Ved bekken øst for huset står en liten bygning som minner om en melkerampe. Dette kan ha vært dynamitt- og krutthuset. Langs bekken, og nærmere stranden, finnes restene av to små bygninger som har inneholdt vitenskapelige instrumenter. Omkring 100 meter rett foran huset ligger fundamentet etter jordmagnetisme-observatoriet. Alle diss bygningene er fra 1882. Det siste ble gjenbrukt i det geofysiske år 1957.
I skrenten over landingsstedet finnes rester etter en trapp og/eller gelender - noe som må har vært en god hjelp i løsmassene. Oppe på skrenten står et murt fundament, trolig for løpestreng mellom land og skip på fjorden, brukt til å lande utstyr. Det har også stått et lagerskur på brinken. Herfra og helt opp til Svenskhuset gikk en enkel trallebane, som er laget ved å spikre flatjern på lekter. Banen er nå nedsunket i vegetasjonen og ødelagt flere steder; fuktigheten skaper vanskelige forhold med råte og telehiv.
Huset er det eneste av de store 1800-tallshusene som fremdeles står. Det er ett av de aller eldste husene på Svalbard. Huset og området rundt har stor opplevelsesverdi. Etter hovedreparasjon i 1993 er huset i god stand, med opplevelses- og kildeverdien bevart.
36 Rapport SMS sak 98/00702
61 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Terrenget er ustabilt og det var store nye setningsskader i 1997. Disse setningene i grunnen hadde også forårsaket taklekkasje. I 1998 og 2000 ble bygningen jekket opp i bakkant. Ny fundamentering er satt på isolert tømmersåle, også terrenget omkring er isolert for å dempe tining og jordsig. Taket er tettet. Gamle råteskader i nordveggen er reparert.36
32) Villa Fredheim. Fredheim var hovedstasjon gjennom mange år for den legendariske fangstmannen Hilmar N¿is og hans to koner, f¿rst Ellen Dorthe, deretter Helfrid. Hilmar N¿is hadde i alt 37 over- vintringer på Svalbard 37. En bistasjon på Gipshukodden er bevart, det samme gjelder den svenske utmålshytta i Bjonahamna som ble kjøpt og brukt av Nøis.
Fig 44: Villa Fredheim. Heimen til Helfrid og Hilmar N¿is
Fredheim er en av de best kjente norske fangststasjonene med to generasjoner fangsthytter. Den eldste er ÇDanielbuaÈ med russenever og jordvoller. Den nyeste hytten, ÇVilla FredheimÈ ble påbegynt rundt 1924. Omtrent på samme tid ble det bygd et uthus som i dag fungerer som ulåst nødhytte. Huset er stort og komfortabelt med godt bevart interiør, men de fleste m¿blene er skiftet ut.
Som populært utfartsmål fra Longyearbyen, har stedet stor opplevelsesverdi. Det arbeides med opplegg for å gjøre Villa Fredheim mer tilgjengelig for publikum.
Fredheim er sterkt erosjonsutsatt. Det har pågått en diskusjon om flytting eller sikring av hele anlegget. Det foreligger en ekspertvurdering av erosjonen og eventuelle tiltak for å sikre anlegget mot at det raser ut. L¿sningen ble vedtatt i 1999 for gjennomf¿ring i 2000. Men etter hvert som de praktiske detaljene ble utredet, viste det seg at å skaffe brukbare masser til å forebygge med ville medføre så betydelig naturinngrep, sortering av 600m3 elvegrus, at Sysselmannen i samråd med Riksantikvaren omgjorde vedtaket.
37 Leif Jonny Johannesen: Villa Fredheim, Hilmar N¿is' fangsstasjon og hjem. SMS 1997
62 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 45: Gammelhytta eller Danielbua. Hytta er bygd omkring forrige hundreårsskifte og står i dag nær erosjonskanten.
En hendelse våren 1999 var også medvirkende til at beslutningen ble endret. Et isflak ble presset på land innenfor gammelhytta (Danielbua). Flaket som var omlag 1 da stort og inntil 80 cm tykt, knuste de to gamle båtene. Hendelsen la en ny dimensjon til erosjonsproblemet på Svalbard. Det er nå godkjente planer for flytting av Gammelhytta på Fredheim.
Fredheim er blant lokalitetene som miljøovervåkes38. De første resultatene tyder på at farten på erosjonen avtar. Hytta kan derfor i første omgang flyttes så kort at det ikke påvirker total- bildet på Fredheim, men langt nok til at tufta kan undersøkes arkeologisk. Etter flyttinga vil hytta bli restaurert.
Det er laget et info-hefte som inngår i en serie av samme type hefter, som skal ta for seg viktige kulturlokaliteter på Svalbard39.
33) Hiorthhamn med ruinene av Advent City. Kullgruvedrifta på nordsida av Adventfjorden startet i Advent City i 1905. Kullet hadde dårlig kvalitet og drifta ble snart innstilt. I 1917 engasjerte eieren Fredrik Hiorth, De Norske Kulfelter Spitsbergen, Ferd. R. Arild til å flytte deler av anlegget lengre inn i fjorden til det som ble Hiorthhamn.40 Anlegget består av to deler: «ByenÈ nede ved fjorden og anlegget i forbindelse med gruveinnslaget oppe i fjellsida, ÇSneheimÈ.41
38 notat SMS sak; 97/00601 om miljøovervåking 39 SMS sak 97/00727 40 Fra 1938 har det offisielle navnet for Hiorthhamn vært Moskushamn. Det var her det ble satt ut moskus i 1929 41 Også kalt "Ørneredet" av folk i Longyearbyen
63 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 46: Hiorthhamn. Stormessa, butikken og ei boligbrakke.
I Advent City står store fundamenter og interessante maskiner igjen, bl.a. en gigantisk bensin- motor.
Fig 47: Advent City. Fundamentet etter maskinhuset med de store bensinmotorene. Se også vignet på forsida.
Taubanens endepunkt på lastekaia er godt bevart og reparert i senere år. Dette er det eneste av denne typen lasteanlegg med tilhørende taubane som er bevart på Svalbard.
Etter Ny-Ålesund er Hiorthhamn den største samlingen av fredede kulturminner på Svalbard.
64 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Hiorthhamn er traktateiendom og eies i dag av familien Horn v. Johan Horn, Bergen. Mange av bygningene i Hiorthhamn brukes som fritidshus av Longyearbyens befolkning. Dette har medført en del endringer på enkelte hus. Noen av bygningene har vært i sterkt forfall.
Sommeren 1992 ble det foretatt enkle reparasjoner og lagt nytt tak på tømmerbygningen (messa) oppe ved gruveinnslaget i fjellsida. I 1994-95 ble Hiorthhamn målt opp og gjennom- fotografert av arkitekt Gisle L¿kken.
I 1997 ble det utgitt et informasjonshefte om Hiorthhamn og Advent City42. Deler av anlegget er også med i overvåkingsprogrammet.
Anlegget inngår i Plan for teknisk industrielle kulturminner i Longyearbyen med omegn. I 1999 ble det laget forprosjekt til en verne- og vedlikeholdsplan som ble iverksatt i 2000.
34) Gruvemilj¿ i Longyearbyen. (Ny) Det er bevart rester av kullgruveanlegg fra amerikanertiden (1905) og framover, men det meste stammer fra tiden etter annen verdenskrig. Daganlegg og transportsystemet (taubanebukker, strammestasjoner, vinkelstasjoner) etter nedlagt gruvedrift preger hele kulturmilj¿et i Longyearbyen med Hotellneset og Adventdalen.
Anleggene har stor opplevelsesverdi og er avgj¿rende for Longyearbyens identitet og for stedet som kulturmilj¿.
Fig 48: Taubanesentralen og taubanene er de anleggene som setter sterkest preg på kulturmiljøet i Longyearbyen som tidligere gruvesamfunn. Taubanene og sentralen gikk ut av bruk i 1987.
Longyearbyen omfattes av en egen verneplan for det teknisk- industrielle kulturmilj¿et i byen med omegn.
42 Leif Jonny Johannesen: Hiorthhamn. Kulldrift under vanskelige forhold. SMS 1997.
65 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 49: Gruve 2b. Nytt utslag fra Gruve 2 ble anlagt her i 1937. Gruve 2 ble skutt i brann under tysk angrep i Longyearbyen i 1943. Drifta kom i gang igjen i 1947 og var helt slutt i 1968.
Arealplanen for Longyearbyen ivaretar også kulturminneinteresser i bosetningen.
35) Flyvrak i Adventfjorden og Adventdalen. (Ny) Et tysk flyvrak ligger på bunnen av Adventfjorden. Vraket sank uskadet, og antas å være i god stand, men det kan etter hver ha kommet ned i bunnslammet. Vraket har stor historisk kilde- verdi, men må snarest lokaliseres og måles inn for at det ikke skal bli borte for godt.
Fig 50: Flyvrak i Adventdalen. Flyet er en Junker 88 som landet i juni 1942 og som ikke kom opp på grunn av opptinet rulle- bane. Det ble ¿delagt 27. juni 1942 av britiske fly.
66 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Det er også rester av tyske fly ved den gamle flystripa i Adventdalen og i Hiorthhamn. Vraket ved flyplassen er minst skadet.
Andre prioriterte kulturminner i område 7 Brucebyen, opprinnelig Bruce Camp, har navn etter William Spiers Bruce (1861-1921), skotsk oseanograf og polarforsker. Han kom til Svalbard f¿rste gang i 1898 som forsker om bord på fyrst Albert av Monacos ÇPrincesse Alice». Han var igjen på Svalbard i 1899. Neste gang var i 1906 da han fikk st¿tte til utforskning av Prins Karls forland. Han fikk bygd ei hytte der, Brucehytta. Skottehytta i Petuniabukta ble trolig bygd på samme tid eller i 1909. I 1909 ble The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd. (SSS) dannet.
Før første verdenskrig okkuperte syndikatet store områder på Svalbard. Under krigen hadde de ingen aktivitet her, men i 1919 ble The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd. reorganisert. Det gjenopptok aktiviteten, særlig i området mellom Billefjorden og Tempelforden - Bünsow land - men også på Forlandet og på østkysten av Spitsbergen. Det året ble Brucebyen, som består av 3 brakker, et uthus og mye utstyr, bygd.
Kapp Schoultz, Tempelfjorden. Forsøksdrift for utvinning av gips ble etablert her av Jacob Kjøde i 1930-årene. I dag står to bygninger på stedet, en betongbygning datert 1937 (med innskrift) og ei trehytte, nå helt ombygd. Det er dessuten skinnegang, rester etter taubane og en del tekniske utstyr.
Bjonahamna, Tempelfjorden. Hytta er oppf¿rt i 1920 av AB Spetsbergens Svenska Kolfält. I 1923 fikk Hilmar N¿is huset som takk for transporthjelp. Han brukte det som bistasjon og spekkbu. Den lille bygningen skiller seg klart fra fangsthyttene med st¿rre takh¿yde og mer gjennomf¿rt materialbruk.
Gipshukodden er en liten bistasjon som er bevart relativt intakt utvendig og innvendig. Den er oppf¿rt 1927 (1925?) av Hilmar N¿is. En senere tilf¿yd ÇverandaÈ er revet i 1999.
Skansbukta. På sørvestsiden av bukten ligger en liten fangsthytte som ifølge Rossnes (1993: 87) trolig ble oppført av Oxaas og Pedersen i 1923 som bistasjon. På nordøstsiden av bukta, under Skansen, ligger gipsbruddet som ble etablert av Dalen Portland Cementfabrik i 1918.
Hytta på Nordenskiöldtoppen ble oppført av svenske forskere i 1932 for bruk til meteorologiske observasjoner gjennom «Det andre polaråret 1931-33». Hytta er kledd med sinkplater utvendig og innvendig.
Russekeila består av et stort tuftekompleks med russiske tufter, gravplass samt fundamenter for russekors. Et hus som ble bygd av Lewin i 1914 og solgt til staten i 1933, er også bevart. Det ble utf¿rt vesentlige vedlikeholdsarbeider sommeren 1983.
Kokerihamna på vestsiden av Grønfjorden, sør for utløpet av Vasstakelva som kommer fra Stemmevatn, har sitt navn fra hvalfangsten tidlig på 1900-tallet. Her lå bl.a. det flytende kokeriet «Hecla» i 1909 og Søren Zakariassen lå her med «Petrellen» i 1901 for å hermetisere ishavsrøye. Hvalkokeriene har neppe etterlatt seg noe på land, men Zakariassen hadde en liten bygning her.
67 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fra den russiske overvintringsfangsten på 1700-tallet er det to tufter som har gressbevokste voller og ligger frempå kanten av terrassen.
På den neste terrassen mot vest ligger åtte eller ni graver og noe som kan være fundament for et russekors. Noen av gravene er synlige med kistebord; andre ses som steiner i overflaten.
Område 8: Nordenskiöldland - Østkysten
36) Russeltvedtodden, Aksel¿ya. Kulturmilj¿et omfatter norsk fangststasjon, russetuft, graver og ekspedisjonsminne. Hageruphuset er den eldste bevarte norske fangsthytta på Spitsbergen,43 reist i 1898 av Johan Hagerup, Tromsø. Hytta er tekket med russenever på vegger og tak, og har kraftige tørrsteins- murer helt opp til taket.
Navnet på odden stammer fra den norske meteorologen Nils Russeltvedt, som overvintret her sammen med Hagerup i 1902-03, i forbindelse med Kristian Birkelands Aurora Borealis- ekspedisjon44. Av de fysiske kulturminnene vi har igjen, er to murte instrumentfundamenter like ved hytta. Dette bidrar til å øke anleggets historiske verdi.
Fig 51: Russeltvedtodden, Aksel¿ya. Vinterhytte oppf¿rt av Johan Hagerup i 1898.
Gjennom årene hadde huset forfalt slik at det i 1992 var bare tufta med tilliggende steinmurer og deler av reisverket som var bevart. Huset ble fullstendig restaurert eller gjenoppbygd i 1993 og er det eneste godt bevarte steinhuset på Svalbard45.
43 Ei eldre tømmerhytte fra 1822 finnes på Bjørnøya 44 Nordlysekspedisjon. 45 Det er kjent to-tre av tilsvarende type og datering som i dag ligger i ruin, Kapp Hammerfest, Svenskøya, på Russeholmane, Tusen¿yane og i Franklindalen på Nordaustlandet.
68 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Anlegget er en del av et kulturmilj¿ sammen med den bevarte bistasjonen i Midterhukhamna fra samme ekspedisjon. De andre kulturminnene og den relativt nyetablerte fangststasjonen til Louis Nielsen gir stedet tidsdybde.
37) Midterhuken. I Midterhukhamna er det en st¿rre hvalfangststasjon fra 1600-tallet med tufter, spekkovner utkikksposter og gravfelt. Hvalfangstanlegget er målt opp og undersøkt av nederlandske forskere ved Louwrens Hacquebord. De har og foretatt unders¿kelse av noen kvadratmeter sommeren 1999. Etter de f¿rste rapportene fra unders¿kelsene, ventes flere interessante resultater i årene som kommer.
Fig 52: Midterhukhamna. Taket på bistasjonen ble reparert sommeren 2000. Ruinene etter hvalfangsstasjonen i bakgrunnen.
Midt inne i anlegget ligger den norske bistasjonen til Hagerup fra 1898 - den eldste bevarte bistasjonen på Svalbard. Bistasjonen er satt i stand sommeren 2000.
Midterhuken er et kulturmilj¿ i et usedvanlig vakkert landskap. Det har stor kulturhistorisk kildeverdi.
38) Slettneset, Van Muydenbukta. Lokaliteten er valgt ut som representant for de eldste russetuftene. Denne tuften er dendro- kronologidatert til 1580 av russerne. Dette er ei av de tuftene som Vladmir Starkov mener beviser at russerne var på Svalbard før Willem Barentsz.
Kulturminnet har meget stor historisk kildeverdi.
69 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 53: Slettneset, Van Muydenbukta. Russekors som ligger på bakken.
39) Vårsolbukt. Kulturmiljøet består av 3 hus med tilknytning til Northern Exploration Company Ltd. Camp Bell, der Ernest Mansfield overvintret 1908-9, og 2 hus på Camp Millar, etablert 1910 for å utvinne gull. Dette representerer en annen type mineralutvinning enn kullgruvedrift.
De tre bygningene er forskjellige. Camp Bell er i laftet plank med paneling. Bygningene på Camp Millar er identiske med bygningene i Ny-London, den ene med de som står der, den andre med de som har stått i London, men som i dag er flyttet til Ny-Ålesund.
Det er bevart gruvevogner og gruveinngang.
Omgivelsene er usedvanlig naturskj¿nne med stort fuglefjell bak anlegget.
Fig 54 og 55: Vårsolbukt, Camp Millar. To hytter som viser to av de typehusvariantene NEC brukte like f¿r f¿rste verdenskrig.
70 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Bygningen ¿st i Vårsolbukta ble satt i stand i 1994/95. Arbeidet ble utf¿rt etter antikvariske retningslinjer, men slik at huset kan brukes som tjenestehytte. Den andre, Camp Millar, disponeres av Longyearbyen jeger- og fiskeforening (LJFF). Den ble i hovedsak renovert i l¿pet av 1992-94. Det meste av arbeidet er gjennomf¿rt av foreningens medlemmer. Eksteri¿ret er bra bevart, vinduene er kopier av de originale. Oppholdsrom og kj¿kken er betydelig fornyet.
Fig 56: Camp Bell. Slik den står restaurert og på ny plass.
Camp Bell er flyttet vekk fra landkallen til sikker plass og satt i stand sommeren 199946.
40) Camp Morton. I 1901 sikret kj¿pmannen Ivar Stenehjem seg st¿tte til et par ekspedisjoner til Spitsbergen fra skipsreder Christian Michelsens i Bergen. Michelsens ble det frie Norges f¿rste statsminister i 1905.
Det ble satt opp en stor t¿mmerbygning, ÇMichelsenhusetÈ, ved Camp Morton. Samme ekspedisjon satte også opp den eldste bygningen i Calypsobyen. Dette er av de aller eldste bygningene med tilknytning til mineralutvinning på Svalbard. Bare bygningen på Boheman- neset er eldre enn disse to.
Det syndikatet som var forl¿peren for Northern Exploration Company Ltd. (NEC), og hadde 8 mann på overvintring på Camp Morton i 1906/07. Da ble det sannsynligvis oppført et nytt hus, ÇClara VilleÈ. I 1918 oppf¿rte NEC to store arbeiderbrakker. I dag er bare Michelsen- huset og Clara Ville, foruten en del gruveutstyr som dampmaskin, skinnegang og gruvevogner bevart. Clara Ville vedlikeholdes av skuterklubben ÇTo-takterenÈ.
Det er gjennomført forfallsforsinkende tiltak på Michelsenhuset i 2000. Michelsenhuset er et mulig restaureringsobjekt i framtida.
Nede i bekken ligger et båtvrak av en klinkbygd båt, trolig fra mellomkrigstida.
46 Rapport SMS sak 98/01064
71 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 57: Camp Morton. Michelsenhuset etter reparasjon sommeren 2000.
Kulturmilj¿et har nasjonal historisk interesse gjennom Michelsens engasjement og det har be- tydelig opplevelsesverdi og bruksverdi.
Andre prioriterte kulturminner i område 8 I Svea er det betydelige rester etter den svenske virksomheten fra 1917-25 samt noen fredete kulturminner fra SNSKs virksomhet i 1930-årene og fra 1945. Det er behov for en egen verneplan for Svea.
Dunér. Hytta er en hovedstasjon oppf¿rt 1928 av Georg Bj¿rnnes.
Mohnbukta er bistasjon til Dunér, oppført av samme ekspedisjon samme år.
Område 9: Wijdefjorden - Ny-Friesland
41) Rekvika. Litt s¿rvest for Verlegenhuken ligger denne russiske fangststasjonen med en stående bygning. Ei norsk fangsthytte ligger inne i det russiske anlegget.
Anlegget er i bra stand etter betydelig restaurering i 1993. Det har stor opplevelses- og kilde- verdi.
Av alle de russiske fangststasjonene på Svalbard er det bare to anlegg som har stående bygninger, Rekvika og Dirksodden. Dette er sannsynligvis Svalbards eldste stående bygninger. Russehyttene er målt opp av Gisle Løkken og Gustav Rossnes i 1988.
72 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 58: Rekvika. Hytta slik den står etter reparasjonene i 1993.
42) Dirksodden. Det andre russehuset med den tømrede delen bevart ligger på Dirksodden inne i Widje- fjorden. Hytta har senere vært brukt av norske fangstfolk. De har bygget forrom med inngang i den delen som har sleppveggskonstruksjon. Hytta er den best bevarte russiske fangsthytta på Svalbard. Hytta ligger inntil tuften av enda et russisk anlegg. Det er også en røyset grav i nærheten.47
Fig 59: Dirksodden. Hytta etter reparasjonen i 1999.
Under rundturen i 1995 ble det oppdaget at taket og bislaget var borte, men delene lå i om- rådet. Skaden må ha skjedd mellom 1991 og 1995. Sommeren 1999 ble det øverste omfar av veggen reparert, taket er lagt på igjen og bislaget satt på plass.48
47 Svalbardboka 1958-86 s. 126. 48 Rapport SMS sak 99/00166 73 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
43) Elvetangen. Russetufta ligger på vestsida av Widjefjorden. Også her med norsk fangsthytte bygget inne i anlegget. Den t¿mrede delen av russetuften er bevart i flere omfars h¿yde. Anlegget har ikke vært gjenstand for restaurering eller vedlikehold og er det mest autentiske av de 3 anleggene.
Fig 60: Elvetangen. Russisk fangsthytte med norsk tilbygg.
17) Sorgfjorden. Kulturmiljøet er omtalt under område 4.
44) Polhem, Mosselbukta. (Ny) Ruinene etter Nordenskiölds base har meget stor kildeverdi og er en naturlig del av et kultur- miljø sammen med de øvrige minnene etter Nordenskiölds virksomhet på Svalbard.
Fig 61: Polhem. Ruinene er ofte besøkt av svenske forskere. Sommeren 2000 fant de et meget gammelt båtvrak like i nærheten.
74 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Polhem ble benyttet under overvintring i 1872-73 da han ga opp sine planer om en ekspedisjon til Nordpolen og i stedet utforsket Nordaustlandet.
Det ligger en norsk fangststasjon i gangavstand (Polheim).
Andre prioriterte kulturminner i område 9 Gråhuken, eller «Kap Hvile» er en hovedstasjon oppført av Hilmar Nøis i 1928. Hytta er brukt som tjenestehytte for Sysselmannen.
Elvetangen er ei hytte oppf¿rt av A/S Svalbard Kullgruber i 1918. Utbedret og vedlikeholdt av A. Midtt¿mme som bistasjon.
På Krosspynten oppførte Anton Eilertsen i 1910 en hovedstasjon for reder Claus Andersen, Troms¿. Eilertsen d¿de av skj¿rbuk og ligger begravet like ved hytta. Ny hytte ble bygd etter brann av Hilmar N¿is i 1922.
Laksevåg, bistasjon til Polheim. Oppført av Arthur Oxaas og Vainö Johansson for Hagerup/Jensen-ekspedisjonen i 1921. I 1926 ble pappen f¿rst tatt av, men hytta ble senere reparert da br¿drene Svendsen og Oxaas ikke kom fram til Nordaustlandet.
Villa M¿en er en hovedstasjon, bygd av Georg Bj¿nnes 1927, men der E. N¿is hevdet eiendomsrett.
Austfjordneset er fortsatt en aktiv fangststasjon. Den f¿rste hytta ble bygd i 1921 av Hagerup og Jensen inntil ei russehytte. I 1931 reiv Georg Bj¿nnes det gamle anlegget, brukte brukbare materialer i ei ny hytte, resten til brensel. Hytta er seinere utvidet med soverom og verksted.
Austbottenhytta ble oppf¿rt av Georg Bj¿nnes i 1927. Hytta ligger like innenfor vraket av ÇMelvikÈ som forliste i 1923.
Overgangshytta bygde Georg Bj¿nnes i bunnen av Austfjorden i 1933.
Område 10: Hopen - Bjørnøya
45) Tunheim, Bj¿rn¿ya. Anleggsvirksomhet og utvinning av kull startet på øya i 1916. Bjørnøen A/S ble stiftet i 1918 og i 1925 ble driften nedlagt. Fullt utviklet hadde Tunheim flere gruveinnganger med daganlegg, skeideverk, jernbaneforbindelse mellom gruva og utskipningshavnen i Austervåg og en rekke boligbrakker, messe, kontor, verkstedbygninger, kraftstasjon, svinefj¿s og heste- stall. I 1919 ble det oppført telegrafstasjon på Tunheim. På det meste (1920/21) overvintret 182 personer her.
Anlegget ble bombet flere ganger under krigen og i dag ligger det som en svær ruin. Det står to rustne lokomotiver der og for¿vrig finnes gruvevogner, tufter og delvis stående bygninger mm. En hel «by» ligger i ruin på skrenten mot havet. Den eneste bygningen som holdes i stand er sprengstofflageret som brukes som hytte av besetningen på værvarslingsstasjonen.
Anlegget er et eksempel på at også norske selskaper gjorde overoptimistiske etableringer. Det har stor historisk kildeverdi.
75 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 62: Tunheim, Bj¿rn¿ya.
Anlegget ble grundig dokumentert i 1997. Det er en meget bra billedserie, fra bakke / helikopter under befaring 1997.
Videre tiltak blir en del av forvaltningsplanen som følger av etablering av verneområdet.
46) Hammerfesthuset, Bj¿rn¿ya. Dette er den eldste bevarte norske fangsthytta på Svalbard, en tømmerbygning oppført 1823, den eneste som representerer den f¿rste fasen i norsk fangst da ekspedisjonene var store og hvalross var det mest interessante.
Fig 63: Hammerfesthuset, Bj¿rn¿ya. Anlegget ligger i Herwighamna og består av Hammerfesthuset fra 1822 og Tobiesens hus fra 1865
Huset er restaurert av Velferden på Bjørnøya 1990-98.
76 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
47) St.Sebastian, Bj¿rn¿ya. (Ny) Dette er en godt bevart russisk fangststasjon. Den har stor kildeverdi som russisk kulturminne på Bjørnøya. Den er truet av erosjon.
Fig 64: St. Sebastian, Bj¿rn¿ya. To tuftekompleks med til sammen 5 tufter ligger til h¿yre for elva.
Lokaliteten miljøovervåkes.
48) Nordhamna /Kvalrossfjæra, Bjørnøya. (Ny) Her er det en vidstrakt slakteplass for hvalross, sannsynligvis den eldste på Svalbard, muligens knyttet til britisk fangst i 1606 (?). Det er ikke så mye synlig, men mer er trolig bevart under mosedekket.
Plassen har betydelig kildeverdi, men kan være utsatt for skade på grunn av virksomheten ved den meteorologiske stasjonen.
Fig 65: Nordhamna/Kvalrossfjæra, Bjørnøya.
77 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
49) Kvalrossbukta, Bj¿rn¿ya. (Ny) Etter at Svend Foyn hadde skaffet seg patent på granatharpunen i 1873 hadde hvalfangsten en oppblomstring i Nord-Norge til det kom fangstforbud i 1904. Da flyttet virksomheten til Svalbard. Både på Spitsbergen og Bj¿rn¿ya ble det en kort periode med norsk hvalfangst.
Fig 66: Kvalrossbukta, Bj¿rn¿ya. Hvalfangststasjon her var knyttet til navnet Morten Andreas Ingebrigtsen og var i virksomhet fra 1905-08. Senere ble anlegget benyttet i forbindelse med fangst og gruvedrift. Lokaliteten er en viktig historisk kilde. Det finnes foto av stående bygninger. Tuftekomplekset er vel be- vart og ligger i et naturskjønt område.
50) Thor Iversens varder, Hopen. (Ny) Under ilandstigningene i 1924 bygget Thor Iversen og hans menn til sammen fire varder - to på Iversenfjellet, en på Werenskjoldfjellet, samt en på Kollerfjell. Minst to av vardene fikk flaske med brev inni innlagt.49
Fig 67: Thor Iversens varder, Hopen. Østre varde på Iversenfjellet. 49 Thor Iversen: Ishavs¿ya Hopen, 1941.
78 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Vardene har stor historisk kildeverdi og verdi som minne om Hopens vitenskapelige tradisjoner.
Andre prioriterte kulturminner i område 10 På Hopen er det minst 3 hytter som fortjener tilsyn;
¥ Den gamle fangsthytta, Sørhytta, fra 1908 på Koefoedodden, som i dag kalles «Rudihytta» etter Henry Rudi.
¥ På østsiden mot sjøen - fangsthytte fra 1908 - også kalt Russerhytta. Den gamle hytta står få meter fra ÇBj¿rneboÈ. Det var denne hytta som i en periode huset de skibbrudne fra «Dekabrist»-forliset i 1942. I dag står den til nedfalls.
¥ Nilsebu/1908 - rep. 1973. Her oppbevares bl.a. ei side av «Dekabrist»s livbåt.
79 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
5. Forvaltningsopplegg for planperioden
Dette kapitlet inneholder først en diskusjon av forvaltningsprinsippene basert på erfaringene med den første kulturminneplanen på Svalbard. På denne bakgrunn er det naturlig at mange av de saker og eksempler som nevnes, er hentet fra den planperioden som nå avsluttes.
Deretter beskrives oppgavene i den kommende planperioden detaljert med de enkelte tiltakenes historie, status og prioritering.
5.1. GENERELT OM VIKTIGE FORVALTNINGSPRINSIPP
Kulturminner er en begrenset, ikke-fornybar ressurs med stor informasjons- og opplevelses- verdi. Samtidig er bestanden av kulturminner og det enkelte kulturminne i kontinuerlig utvikling. Kulturminner forfaller eller forsvinner på grunn av menneskelig aktivitet eller naturlige prosesser. Det finnes stadig kulturminner som hittil ikke har vært kjent, det erkjennes nye typer kulturminner og dagens virksomhet skaper også kulturminner. Forvaltningen av et kulturminne starter når det er kjent og erkjent. Det forvaltningsprinsippet som beskrives her, bygger på den forutsetningen.
Kulturminneforvaltningens hovedoppgave, slik den framstår i miljøvernlova, er å sikre et representativt utvalg av kulturminner og kulturmilj¿er som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og framtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.
Dette innebærer å maksimere verdiene som kulturminnene representerer for samtid og framtid, og gjennomf¿re tiltak som minimerer naturlig og menneskeskapt nedbrytning.
Kulturminnevern er i realiteten et forsøk på «styrt forfall». I dette ligger at kulturminner er en «ikke-fornybar ressurs», og at alle kulturminner er på vei mot evighetens støv. Denne prosessen er det ikke mulig å stanse, uansett ressurser og innsats. Kulturminnevern dreier seg om å påvirke tempoet i nedbrytningen. Dette innebærer at vernestrategier har en tidsdimensjon. Det synes å være liten bevissthet om dette tidsperspektivet. Det er i alle fall ikke tilstrekkelig tydeliggjort i kulturminneforvaltningen. Begrepet «framtidige generasjoner» er neppe ment å dekke ÇframtidÈ i et evighetsperspektiv, men gir heller ingen avgrensing. Ut fra kjennskap til kulturminnevern i praksis er tidshorisonten for vernestrategier neppe mer enn de neste 2 - 3 generasjoner, i.e. ca 50 - 100 år. I et slikt korttidsperspektiv er det lett å ignorere den ustoppelige nedbrytningen, og gi inntrykk av at det er mulig å «fryse» utvalgte kulturminner i dagens til- stand.
En lengre tidshorisont i vernearbeidet vil innebære å synliggjøre at de nedbrytende prosessene ikke lar seg stanse, og at bevaring og vern i beste fall betyr at en velger ut noen av fortidens materielle utrykk og forsinker denne nedbrytningen. En klargj¿ring av dette vil tvinge fram en erkjennelse av at kulturminner er noe vi har til låns en tid, ikke til eiendes. I kulturminne- forvaltningen på Svalbard er begrepet «død i skjønnhet» allerede godt innarbeidet. Dette betyr at mange kulturminner overlates til en naturlig nedbrytning - kulturminnevernets oppgave er å s¿rge for «passivt vern» ved å se til at nedbrytningen ikke skyter fart som følge av menneskelig påvirkning.
80 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Denne erkjennelsen vil medføre kritiske blikk på hensikten med vernearbeidet. Den vil stille spørsmål om hensikten med en passiv overlevering av materiell kultur til de neste generasjoner med vage håp om at de vil ha bedre metoder, muligheter og mer aktverdige ¿nsker og hold- ninger enn vi selv. Kanskje burde vi være mer opptatt av at framtiden alltid vil ha et redusert utgangspunkt, et materiale som vil være mer nedbrutt og mangelfullt enn dagens.
Bevisstgj¿ring av tidsperspektivet i vernearbeidets veivalg vil kanskje medf¿re en ¿kende vektlegging av kulturminnenes rolle i samtiden, og med mindre vekt på framtiden? Ikke i den forstand at de skal forbrukes, men at de i ¿kende grad synliggj¿res og fokuseres som verdier i våre omgivelser, både i det fysiske og mentale landskap. Dette vil innebære en prioritering av informasjonsarbeid, skj¿tsel og tilrettelegging, og kanskje at bredere forfallshemmende tiltak ble prioritert foran større enkelttiltak. Det vil innebære at miljøvernet må tåle å se forfallet i ¿ynene. Det vil kanskje bety at kampen mot det umulige oppgis, og at man i stedet innlemmer det naturlige, uavvendelige forfallet som en del av bevisste vernestrategier.
I miljøforvaltningen fokuseres det mye på problemer, mens det legges mindre vekt på å maksimere milj¿verdiene. Dette er en svakhet som b¿r rettes. Problemfokuseringen har begrenset kraft hvis en ikke samtidig synliggjør hvilke verdier som står på spill. Kulturminneforvaltningen har et særlig behov for å synliggjøre verdiene, fordi dette i første rekke er miljøverdier som repre- senterer noe viktig for mennesker i samtid og framtid (jfr. kap. om verneverdier). Fokusering av kulturminneverdier gir en konstruktiv og inviterende vinkling på miljøforvaltningen, og kan forhåpentligvis innebære holdninger som gir kulturminnene økt levetid. Formidling og forsiktig tilrettelegging av kulturmilj¿ er dermed en hovedstrategi i kulturminnevernet.
Kulturminneverdier er i f¿rste rekke verdier som skal komme dagens og framtidens samfunn til nytte. Her ligger et viktig dilemma i forvaltningen. Utnyttingen av kulturminnenes kilde- og opplevelsesverdi innebærer alltid - i større eller mindre grad - at nedbrytningen øker. «Bruken» av kulturminnenes kildeverdi gjennom arkeologiske utgravninger innebærer å fjerne st¿rre eller mindre deler av kulturminner. At gjenstandenes levetid forlenges gjennom konser- vering og magasinering kompenserer kun delvis tapet av den uendelighet av informasjon som ligger i et urørt kulturminne. Selv mindre belastende undersøkelser som oppmåling og foto- grafering innebærer slitasje. Opplevelsesverdien får ingen ta del i uten å være på stedet, med slitasje og småskader som følge. Det er selvsagt mulig å eliminere den menneskeskapte nedbrytningen gjennom strenge vernetiltak. Men av dette f¿lger at verken kilde- eller opplevelsesverdier kommer samfunnet til særlig nytte. Etter som kulturminnene i første rekke har verdi i forhold til menneskesamfunnet, er heller ikke dette en situasjon vi kan leve med.
For bygninger som både er bruksgjenstander og kulturminner, kan hensynet til bruksverdien innebære at en kan gå lengre i å restaurere eller fornye deler av bygningen enn de rene kulturminneinteressene skulle tilsi. Samtidig vil en bygning som er i bruk heller ikke være en avsluttet historie og et ÇrentÈ kulturminne.
Konklusjonen må bli at kulturminneforvaltningen eksplisitt må akseptere en viss grad av menneskeskapt nedbrytning, men at det må være en viktig oppgave å se til at denne reduseres til et minimum. Å vurdere ønsker om arkeologiske undersøkelser ut fra forholdet mellom muligheten til viktig kunnskapsproduksjon og inngrepsomfang er derfor et viktig forvaltnings- prinsipp. Når det gjelder opplevelsesverdier må det likeledes finnes måter som minimerer skadevirkningene: holdningsskapende informasjon, ferdselsregulering, oppsyn, straffe- forf¿lging av lovbrudd, fysiske tiltak, mv.
81 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Kunnskap om både menneskeskapt og naturlig nedbrytningen av kulturminner er en viktig forutsetning for prioritering av tiltak. Dette er grunnen til satsingen på miljøovervåkning i senere år. Dette er et redskap som vil gi opplysninger om forfallets karakter og tempo, og vil være et viktig holdepunkt for å vurdere effekten av forvaltningstiltak. Miljøovervåknings- systemene som etableres nå har begrenset verdi for forvaltningen i dag, men vil trolig være et viktig grunnlag for framtidige beslutningsprosesser.
Ut fra disse mer generelle betraktningene, vil kultuminneforvaltningen i denne planperioden prioritere informasjon, formidling og tilrettelegging særlig høyt. Ansvaret for gjennomf¿ring av praktiske vernetiltak blir mer som f¿r, mens kunnskapsutvikling i økende grad må skje i samarbeid med andre instanser lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
5.1.1 Informasjon og tilrettelegging Informasjon basert på solid kunnskap med vektlegging av verdigrunnlaget er det viktigste virkemidlet i denne planen. Dette kan gi motivasjon til mer milj¿vennlig atferd hos de besøkende, skape holdninger og kunnskap og åpne for respekt og interesse for Svalbards unike, men meget sårbare miljø.
Kunnskapsbasert og holdningsdannende informasjon om miljø og kulturminner skal være til- gjengelig før besøkende drar ut i Svalbards sårbare miljø. Det prioriteres å tilrettelegge for at besøkende kan få en så rik opplevelse av Svalbard som mulig i de mest tilgjengelige områdene: ¥ Isfjordområdet og særlig i Longyearbyen og Barentsburg. ¥ Ny-Ålesund ¥ Van Mejenfjordens og Bellsunds nord side ¥ Nordvest Spitsbergen
Disse områdene er lett tilgjengelige , har et representativt utvalg av miljø og kulturminner og kan ved enkle tiltak tåle et større trykk fra besøkende enn andre liknende og mer sårbare områder.
Tiltakene vil være: ¥ Skriftlig informasjon som hefter, kart, brosjyrer og nettsider. ¥ Praktiske tilretteleggingstiltak i de forskjellige kulturmilj¿ene. ¥ Utvikle et museum, milj¿informasjonssenter og konserveringslaboratorium "Svalbard- porten" i Longyearbyen i tilknytning til det kulturhistoriske magasinet som ble initiert med St.meld 22 (1994-95).
En basis for bedre tilrettelegging er lett tilgjengelig grunninformasjon. Dette skjer ved oppbyggingen av kulturhistorisk magasin, bibliotek og arkiver.
5.1.2 Bevaringstiltak Det overvåkingsprogrammet som ble utviklet i forrige planperiode, videreføres som grunnlag for de løpende prioriteringene av bevaringstiltak. Miljøovervåkingsprosjektet utvikles samtidig videre med analysedelen av den innsamlede informasjon. Prosjektet vil nå også få en nordisk oppfølging gjennom et nytt prosjekt som lokaliseres til Svalbard, men som også omfatter Island og Gr¿nland
Bevaringstiltakene omfatter ferdselskontroll, sikring mot erosjon, tilpassing av arkeologiske unders¿kelser og standarder for vedlikehold av bygninger og tilsvarende kulturminner.
82 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Menneskeskapt slitasje på kulturminner kan minimaliseres gjennom å sette vilkår for ferdselen. Ferdselregulering er dermed en måte å dempe motsetningene mellom tilgjengelighet og vern. Denne strategien l¿ser neppe alle problemer, men kan innebære å redusere slitasjen til et akseptabelt minimum. Det er gjennomf¿rt ferdselsregulering i Virgohamna, og erfaringene herfra må følges nøye med tanke på å innføre tilsvarende regulering på andre sårbare lokaliteter. Mulige nye kulturminneområder for innføring av tilsvarende regulering er Smeerenburg, Gravodden og Ny London som alle bærer preg av stor ferdsel og menneskeskapt slitasje/ nedbrytning. Ferdselsregulering må følges opp med informasjonstiltak og miljøovervåkning.
Det innf¿res en klarere ansvarsdeling mellom forvaltningen, som har ansvaret for arkeologiske n¿dgravinger, bevaringstiltak, erosjonssikring, vedlikehold mv, og andre institusjoner som inviteres til mer aktiv kulturhistorisk forskning på Svalbard.
Naturlig erosjon forårsaker betydelige skader på kulturminner. Dette er prosesser som det i liten grad er mulig eller ønskelig å motvirke. Som regel løses dette ved arkeologiske utgravninger for å berge deler av kulturminnets kildeverdi, og la naturkreftene gå sin gang. På enkelte lokaliteter kan det imidlertid være ønskelig å gjøre tiltak som reduserer erosjonsproblemene.
I denne planperioden vil vedlikehold av bygninger og stående konstruksjoner bli prioritert i bosetningene og de andre st¿rre kulturmilj¿ene.
5.1.3. Kunnskapsutvikling Det blir innf¿rt et klarere skille mellom arkeologiske unders¿kelser som har kunnskapsutvikling som mål, og nødutgravinger. Det b¿r stimuleres til ¿kt aktivitet der seri¿se forskningsprogrammer ligger til grunn. Noen slike program kan initieres av forvaltingen, fra forrige planperiode står steinalderundersøkelsen som et eksempel på dette. I denne perioden lanseres det et jernalder- prosjekt.
Samarbeidet om- og tilrettelegging for vitenskapelige prosjekter fra norske og utenlandske institusjoner, skal styrkes.
Det immatrielle kulturminnevernet styrkes. Fra forrige planperiode videref¿res prosjektet ÇDagligliv i gruvetidens Kings BayÈ. Tilsvarende unders¿kelser b¿r komme i gang for Longyearbyen, og det er stadig mulig å samle elementer fra slutten av den store fangstperioden.
5.2. De enkelte oppgavene - status og prioriteringer
Miljøvern er å fokusere miljøverdier og å eliminere miljøproblemer. Dette er så selvsagt at det er lett å glemme i vår iver etter å gå løs på problemene - med den følge at det verdigrunnlaget vi skal forvalte blir for utydelig. Kulturminner er mer enn historiske kilder, med r¿tter som når langt bak de skriftlige kildene. Minst like viktig er kulturminnenes umiddelbare opplevelsesverdi.
Ved oppsummeringen til slutt (kap 6) er det foretatt en prioritering av hvilke tiltak som b¿r settes igang i kommende periode og hvilke l¿pende oppsyns- tilsyns- og vedlikeholdsoppgaver som skal gjennomføres. Om 5 år vil det være behov for å evaluere og rullere planen, men ved å la planen gjelde for 10 år, vil den bidra til å gi en noe mer langsiktig planlegging og dermed st¿rre kontinuitet i arbeidet.
83 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
De tiltak som prioriteres er et utrykk for situasjonen slik vi kjenner den i dag (2001). Alle Svalbards kulturminner er ikke vurdert. Prioriteringene må derfor justeres etterhvert. Nedenfor følger en oppsummering av status og prioriterte tiltak innenfor de ulike arbeidsområdene.
5.2.1 Informasjon og tilrettelegging. Kulturmiljøene er møteplasser mellom nært og fremmed, fortid og nåtid. De gir en opplevelse av møte med mennesker fra fortida eller mennesker på andre steder. Opplevelsen er avhengig av egen bakgrunn, for noen er det en nærhet til egen fortid eller egne røtter, for andre m¿te med det fremmede, det eksotiske. Men felles for alle vil være en følelse av at historien angår oss, og at vi deler dette landskapet med generasjonene før oss. Forvaltningen må gi rom for at dagens samfunn får ta del i disse miljøverdiene, men på en bærekraftig måte. Sterkere fokus på dette verdigrunnlaget gjennom informasjon om det, vil berike opplevelsen, påvirke hold- ningene og atferden.
Informasjonen setter fokus på sentrale kulturminneverdier, og vinkles i holdningsskapende retning. Den største utfordringen i planperioden er å utnytte materiale i museer og samlinger bedre på Svalbard, dette gjelder både funn, andre gjenstander, tekster, foto og film. Utviklingen av et museum og miljøinformasjonssenter vil bli sett i nær sammenheng med etableringen av et kulturhistorisk magasin på Svalbard. Et slikt informasjonssenter vil også stå sentralt i å utvikle informasjon for nye media og kommunikasjonskanaler.
Det må gjøres tette koblinger mellom kulturhistorie og kulturminner som understreker betydningen av dette grenseområdet. Både utstillinger, publikasjoner og markeringer som setter fokus på virksomhet, personer, ekspedisjoner, begivenheter mm., er viktige virkemidler. Omfanget av skilting og fysisk tilrettelegging b¿r begrenses til steder der slike tiltak er spesielt påkrevd uten å forstyrre kulturminnet. Med bakgrunn i Svalbards naturlandskap og villmarks- preg, bryter ofte skilt og andre former for tilrettelegging for publikum med den unike f¿lelsen av nærhet med tidligere tiders liv og virke, synliggjort gjennom kulturminner i et ellers upåvirket landskap. Nå legges det derfor opp en restriktiv praksis til skilting og andre former for fysiske tilretteleggingstiltak. Samtidig vurderes det jevnlig om skilt skal fjernes etter hvert som de forfaller eller synes å bryte for mye med det omkringliggende landskap og kulturminnene der.
Informasjon er et viktig forebyggende tiltak i milj¿vernet. At de fleste brudd på miljøvern- bestemmelsene vi kjenner fra Svalbard er umotivert ubetenksomhet viser betydningen av informasjon som forvaltningsstrategi. Informasjon l¿ser ikke alle problemer, men kan redusere problemomfanget til et nivå som kan håndteres på andre måter50 .
Informasjon kan formidles både i forkant av opplevelsen av kulturminnet og som støtte i møte med kulturminnet. Det er viktig å legge til grunn at kulturminnet sjøl er den viktigste informasjonskilden når mottakeren har grunnlag for å forstå den informasjonen kulturminnet formidler.
Generelle informasjonskanaler De fleste som ferdes i miljøet på Svalbard har tilgang på informasjon gjennom følgende kanaler: ¥ Massemedia: Stoff om Svalbard i aviser, tidsskrift, b¿ker, fjernsyn, film, radio og på nettsider.
50 Notat om informasjonsstrategier for kulturmiljø som reflekterer hovedtrekkene i miljøavdelingens syn på dette feltet. Sak 97/00727, jfr også sysselmannen Ann Kristin Olsens åremålsrapport.
84 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
¥ Spesialinformasjon gjennom mange av de samme typer media, men rettet mot besøket på Svalbard.
¥ Informasjon som en del av opplevelsen under bes¿ket: Utstillinger, foredrag, opplæring i å ferdes i Svalbards miljø.
Forvaltningen skal ha et aktivt forhold til alle disse informasjonskanalene. De st¿rste kostnadene knytter seg til de to siste punktene, der oppbyggingen av et milj¿informasjonssenter med museum, magasin og laboratorium "Svalbardporten" blir den st¿rste satsingen i planperioden. Informasjonsheftene fra Sysselmannen skal også fortsettes.
Svalbardporten, st¿rrelse og innhold. Utgangspunktet for ideen om å samle kulturhistorisk magasin, museum og miljøinformasjon i et senter i tilknytning til en planlagt forskningspark og UNIS er å samle beslektete utbyggings- behov som er med i den siste stortingsmeldingen om Svalbard.
Utnytting av en samlet ressurs — helhetlig miljøtankegang - helhetlig miljøformidling. Miljøvern er å fokusere på miljøverdier og å eliminere miljøproblemer. I det nye milj¿- informasjonssenteret i Svalbard forskningspark bør det derfor fokuseres på å maksimere miljøverdiene i stedet for å vektlegge trusselbildet eller problemene. Altfor ofte blir det l¿ftet en advarende pekefinger med henvisning til lover og regler som skal ligge til grunn for og styre vår adferd. Problemfokuseringen har begrenset kraft hvis man ikke samtidig synliggjør hvilke verdier som står på spill. Ved å synliggjøre verdiene gjennom positiv holdningsdannende informasjon basert på kunnskap, gir vi en inviterende og konstruktiv vinkling på miljøtanke- gangen, vi oppnår respekt for miljøet og dets mange elementer enten dette gjelder flora, fauna eller kulturminner.
Det er også et grunnleggende element i dette konseptet at en kopler kulturhistorisk magasin, natur- og kulturhistorisk museum og miljøinformasjon - med særlig vekt på verneområdene - sammen i en enhet. En integrert presentasjonsform i et felles areal vil vise helhetlig milj¿- formidling og utnytting av samlet ressurs.
Svalbard Museum har fått laget sin egen utredning av sine behov som legges til grunn, men museet er innforstått med at i det endelige prosjektet skal det være en del av en helhet.
Magasin og laboratorium Fordi om det er det samlete konseptet som samfunnsmessig er mest interessant, har Sysselmannen i særlig grad følt ansvar for magasindelen med tilhørende laboratoriums- funksjoner. Dette var med allerede i St.meld.nr. 22 (1994-95) om miljøvern på Svalbard.
Det er etablert et åremål for teknisk konservator hos Sysselmannen. Når konseptet nå utvides til å omfatte en museums- og miljøinformasjonsdel, med andre ord - når vi bestemmer oss for å bruke materialet, ikke bare oppbevare det, trengs denne ekspertisen på Svalbard hele året. Det krever noe mer omfattende laboratorium, men det åpner samtidig for å tilby norske og utenlandske forskningsinstitusjoner som gjennomfører undersøkelser på Svalbard, muligheten for å undersøke og konservere funn her ved hjelp av gjesteforskere.
85 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Tilrettelegging av kulturmilj¿et Tilrettelegging av kulturmiljø omfatter både informasjon og fysiske tiltak på stedet. Sistnevnte er en lang rekke tiltak som merking av adkomst og kulturminner, skilting, opparbeidede stier, stengsler som skal sikre sårbare kulturspor, restaurering og rekonstruksjoner. Målsetningen er oftest i grenselandet mellom bedre sikring av kulturminner og fremheving av deres opplevelses- verdi.
Et særtrekk for Svalbard er at kulturminnene er godt synlig pga. lite vegetasjon og liten jords- monntilvekst. Behovet for fysiske tiltak for å synliggjøre er dermed mindre enn på fastlandet. Ønsket om å ivareta Svalbards villmarkspreg gir også begrensinger i forhold til fysiske tiltak. Behovet for fysisk tilrettelegging er likevel tilstede i noen av Svalbards kulturmilj¿, som f.eks. mange av de teknisk industrielle kulturmilj¿ene. Men restaurerte bygg gir ikke n¿dvendigvis større opplevelsesverdi og kulturhistorisk forståelse enn en sølvgrå ruin med synlige spor etter tidens tann.
Den restriktive praksis i forhold til fysisk tilrettelegging på Svalbards kulturminner bør videreføres.
Skilt eller informasjonshefter? Det er tidligere satt opp en rekke plastinnbakte standardskilter som informerer om at kultur- minnet er fredet. Skiltene informerer kun om fredningsstatus, ikke om de milj¿verdier kultur- minnene representerer, og har liten holdningsskapende virkning. Disse har ikke vært skiftet ut, og er i dag et fors¿plingsproblem som fjernes ved inspeksjoner.
Informasjon på skilt vil nå alle som finner frem til stedet, uavhengig om de kjenner stedet fra før eller ikke. Skilt er således en formidlingsmåte som informerer uten å markedsføre, og er et tiltak som i mindre grad ¿ker bes¿ksvolumet enn informasjon som er tilgjengelig f¿r bes¿ket. På mange lokaliteter kan dette hensynet veie tungt.
I mange tilfeller er det naturlig å kombinere skilt og informasjonshefter, en strategi som kan innebære at de fysiske tiltakene kan gjøres mindre prangende, og kanskje kan begrenses til forsiktig merking - av adkomst, kulturminner, utsiktspunkt, mm. Poenget er å være bevisst på formidlingsmåte i forhold til hva en ønsker å oppnå.
Det er etablert en hefteserie, hvor det gis rom for informasjon om alle deler av Sysselmannens virksomhet. Konseptet er imidlertid spesielt tilpasset milj¿forvaltningens behov. Det er bl.a. planer om å gi ut hefter om Svalbards verneområder. På kulturminnesiden er det en målsetning i første omgang å gi ut hefter om kulturmiljø som kan representere alle hovedepokene i Svalbards historie. Utvalget er kulturminnefaglig fundert, men i vesentlig grad influert av ferdselsm¿nster (turister / fastboende) og andre samfunnsinteresser. Hefteseriens profil er utviklet i nært samarbeide med Sysselmannens informasjonskonsulent, Svalbard Museum, og reiselivsnæringen gjennom Info-Svalbard. Det er ferdige hefter om Hiorthhamn51, Fredheim52, Virgohamna53, hvalfangsten og et mer generelt hefte om milj¿verdier og milj¿vern- bestemmelser på Svalbard54.
51 Hiorthhamn Ð Kulldrift under vanskelige forhold. 24 s. Av Leif Johnny Johannesen. Utgitt i norsk og engelsk utgave. Longyearbyen 1997. 52 Villa Fredheim. Hilmar N¿is« fangststasjon og hjem. 24 s. Av Leif Johnny Johannesen. Utgitt i norsk og engelsk utgave. Longyearbyen 1997 53 Virgohamna Ð I lufta mot Nordpolen. 36 s. Av Hein B. Bjerck og Leif Johnny Johannesen. Utgitt i norsk og engelsk utgave. Longyearbyen 1997 54 Opplev Svalbard på naturens premisser. 28 s. Utgitt i norsk, russisk og engelsk utgave. Longyearbyen 1998.
86 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Hefteserien bør evalueres i planperioden. Det er viktig å unngå at heftene blir for ambisiøse og omfangsrike. I noen tilfeller kan det være tilstrekkelig med mindre brosjyrer eller kart.
Heftene blir også tilrettelagt med pekere fra Sysselmannens hjemmeside på Internett.
I forbindelse med forarbeidet til heftene, er sentrale kilder og bakgrunnsstoff organisert i ÇressurspermerÈ. Disse er kopiert og tilgjengelige for turoperatører som ønsker å trenge dypere inn i kildematerialet for å kunne forbedre sine turopplegg.
Andre informasjonstiltak innen kulturminnevernet I forrige planperiode ble det brukt ressurser på en rekke markeringer, utstillinger og publika- sjoner som var relevant for forvaltningen av kulturminnene på Svalbard. De viktigste var 400- års markeringen av Willem Barentsz oppdagelse av Spitsbergen i form av utstillingen og hefte og trykkest¿tte til Willem Barentsz« siste reise - etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598 i 199655.
Slike enkelttiltak fokuserer sammenhengen mellom kulturminnene og deres historiske kontekst, og er viktige for å gi kulturmiljø innhold og mening. Dette arbeidet gis normalt opp- merksomhet i media og er viktige i det holdningsskapende vernearbeidet. Det er samarbeidet med en lang rekke institusjoner om disse enkelttiltakene. Dette arbeidet vil fortsette i denne planperioden.
Holdningsskapende samarbeid om kulturvern Sysselmannen har gode erfaringer med samarbeid med viktige lokale institusjoner om milj¿- spørsmål, om planer og tiltak i miljøforvaltningen, hvor fokusering av miljøverdier har vært sentrale. Samarbeidet omfatter også sentrale aktører. Denne kontakten genererer fakta, felles forståelse av problemer og verdier, og gjensidig tillit til nytte for alle parter. Sysselmannen vil utvikle og videref¿re denne strategien.56
5.2.2 Publikasjoner Det er ønskelig å prioritere informasjon om de høyprioriterte kulturminnene, men i samsvar med holdningen ovenfor, er også kulturmiljø som enten har en beliggenhet som innebærer at de er mye besøkt eller som kan tåle besøk, like høyt prioritert.
Det er også et formidlingsbehov som ikke er knyttet til konkrete lokaliteter. Det kan være behov for et informasjonsopplegg som er mer tematisk orientert, for eksempel om milj¿kriminalitet, marinarkeologi - evt geografiske områder, verneområder, mv. Listen presenterer en samling med lokaliteter som er aktuelle, men den vil være fleksibel i forhold til rekkefølgen og åpen for nye behov som kan bli aktuelle.
Bjørnøya er et eksempel - om den foreslåtte verneplanen blir vedtatt bør den følges opp med et helhetlig informasjonsopplegg om milj¿verdier og bestemmelser.
Prioriteringene må ta hensyn til at vi ikke ønsker å øke besøksomfanget til mange av kultur- miljøene på Svalbard. Det kan være fordi de befinner seg innenfor naturreservat eller er ekstra sårbare. Vi kan skjerme lokalitetene ved å prioritere andre, mer robuste, eller allerede godt
55 En utfyllende beskrivelse av dette arbeidet finnes i sysselmann Ann-Kristin Olsens åremålsrapport (1998). 56 En utfyllende beskrivelse av dette finnes i sysselmann Ann-Kristin Olsens åremålsrapport (1998).
87 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
bes¿kte lokaliteter. Også dette kan gå på tvers av en prioriteringsliste som ensidig er basert på h¿yprioriterte kulturminner. Eksempel på dette er hefter om Ny-Ålesund og Barentsburg og mulige kart/brosjyrer over kulturminner i Isfjorden eller Nordenskiöld land.
Konklusjonen er en prioritering av informasjonstiltak der kulturminnehensyn står sentralt, men som også ivaretar andre hensyn. Prioriteringen bør i større grad bestemmes av behovet i nær framtid (2-3 år), enn en langsiktig og rigid prioriteringsliste.
Følgende prioriteringer foreslås i planperioden: Ny-Ålesund: Informasjonsopplegg som setter fokus på dette stedets dramatiske historie, og som gir mening til det raserte gruveområdet. Informasjonsopplegget er en viktig del av planen for opprydding og bevaring av gruveområdet.57
Hvalfangst: Heftet omhandler Smeerenburg og Gravneset som eksempler på kulturminner fra denne perioden av Svalbards historie58. Dette er steder som er delvis tilrettelagt (skilt og folder)59, men foreliggende materiale gir liten innsikt i hvalfangstperioden. Her er også mye trafikk, og det er stort behov for holdningsskapende informasjon.
Barentsburg: Informasjon om Barentsburg og omegn gjennom hele kullperioden. Heftet b¿r være et samarbeid med Trust Arktikugol som kan ha et hovedansvar for perioden etter 1931.
Longyearbyen/Adventdalen: Informasjon om det omfangsrike teknisk-industrielle kultur- miljøet i dette området som oppfølging av verneplanen. Dette bør prioriteres, ikke minst pga. stor interesse lokalt og i forbindelse med turopplegg.
Russisk fangst: Trygghavna og/eller Russekeila i Isfjorden er aktuelle steder, begge både tilgjengelige og meget illustrerende. Her er også mye trafikk, og det er stort behov for holdningsskapende informasjon.
Isfjorden og Nordenskiöld land. Hefte eller kart med informasjon på baksida, jfr. Statens kartverks nye serie med lokalkart på fastlandet.
Bj¿rn¿ya: Felles hefte om milj¿verdier og milj¿vern, avventes til evt. vernevedtak.
Nordvest-Spitsbergen Nasjonalpark: Felles hefte om milj¿verdier og milj¿vern, avventes til forvaltningsplanen for nasjonalparken er endelig godkjent.60
57 Dette arbeidet er startet, og forventes ferdig i 2001 58 Dette arbeidet er startet og ventes ferdig tidlig i 2001 59 I forbindelse med at infoheftet blir utgitt, vil skiltinga på disse stedene bli redusert og tilpasset. 60 MIFO
88 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fig 68: Kapp Borthen. Vraket, som andre slike vrak på Svalbard, har vært utsatt for plyndring av løse deler. Å redusere tyveri og nasking er en viktig del av det holdningsskapende arbeidet.
5.2.3 Miljøovervåking. Kunnskap om naturlig og menneskeskapt nedbrytning av kulturminner er mer eller mindre fraværende som beslutningsgrunnlag i dagens kulturminneforvaltning. Økt innsyn i disse prosessene vil gi grunnlag for sikrere og mer langsiktige prioriteringer av vernetiltak og forvaltningsgrep. En fastere etablering og metodeutvikling på dette området vil være et satsingsområde i planperioden.
I 1997 påla Miljøverndepartementet Sysselmannen å utvikle et håndterbart overvåknings- system for utsatte kulturmiljø på Svalbard61. Metoden ble utprøvd på 4 lokaliteter i 1997, og videreutviklet gjennom montering på nye lokaliteter i 1998, 1999 og 2000. Overvåkningen er en del av MOSJ (Miljøovervåkingssystem for Svalbard og Jan Mayen). Noen lokaliteter inngår også i et nordiske prosjektet i Nordisk handlingsplan for natur og kulturminnebeskyttelse i Arktis - Grønland, Island og Svalbard: Prosjekt 9, Overvåkingsprosjekt på natur- og kulturminner.62
Målsetningen med overvåkningen er å øke innsynet i de prosesser som bryter ned kultur- minnene. Denne kunnskapen skal brukes aktivt i vernearbeidet, og vil være et viktig grunnlag for prognoser og prioriteringer mht utgravninger, erosjonsforbygninger, istandsetting og tiltak for å motvirke slitasje som følge av ferdsel. Materialet vil på sikt kunne vise effekten av ulike forvaltnings- og vernetiltak.
61 Overvåkningssystemet er beskrevet i eget notat, jfr. Sak 97/00609. Det vil bli laget en egen publikasjon i Sysselmannens rapportserie om dette, hvor metoden beskrives med de etablerte overvåkningssystemene som eksempelsamling. 62 Nordisk Ministerråd Nord 1999:25 ISBN 92-893-0373-5
89 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
På et utvalg av utsatte kulturmiljø skal metoden overvåke: ¥ Naturlig erosjon - strand, elvel¿p, masseglidning ¥ Ferdselsskader - slitasje og skader på kulturminner og vegetasjonsdekke, fjerning av løse kulturminner og naturlige objekter (stein, drivt¿mmer, mm.), samt tilf¿rsel av avfall, strukturer (bålplasser, teltringer, mm.).
Det er lagt vekt på følgende i utvikling av metodikken: ¥ Overvåkningen må være enkel og strukturert nok til at sammenliknbare data kan innsamles over lang tid. Nytten av overvåkningen øker med tidsdybden, og vi bør ta høyde for observasjoner gjennom mange tiår. ¥ Åremålsordningen hos Sysselmannen setter høye krav til enkle og entydige rutiner. Det bør være mulig for andre enn fagfolk å forestå deler av overvåkningen. ¥ Store transportkostnader innebærer at datainnsamlingen ikke bør være for tidkrevende. Det er viktigere å overvåke mange lokaliteter enn å skaffe detaljkunnskap fra noen få. ¥ Det bør være en felles metodikk for overvåkning av både erosjonsforløp og ferdselsslitasje.
Det etableres en grunnlagsdokumentasjon av lokalitetene i 1998 som 0-punkt for kommende års overvåkning. Endringer innenfor et definert utsnitt av de utvalgte lokalitetene overvåkes, definert med utgangspunkt i trusselbildet. Ved etableringen av overvåkningslokaliteter monteres et permanent koordinatsystem, hvor alle relevante strukturer måles inn. De faste boltene i koordinatsystemet merkeres med fargesterke plastkuler som referansepunkter på luftfoto. Overvåkningen foregår ved gjentatte luftfoto og supplerende bakkedokumentasjon, med utgangspunkt i permanent koordinatsystem og dokumentert referansetilstand.
Overvåkningslokaliteter I utvalget av overvåkningslokaliteter har det vært lagt vekt på å få med ulike trusselbilder, ulike områder og ulike kulturminnetyper. Det er utviklet overvåkingsopplegg for disse lokalitetene:
Område 1 Ytre Norsk¿ya Erosjonsutsatt hvalfangststasjon, spekkovner Ytre Norsk¿ya Slitasjeutsatt gravfelt, hvalfangstperioden Sallyhamna Erosjonsutsatt hvalfangststasjon, spekkovner, Likneset Erosjonsutsatt st¿rre gravfelt, hvalfangstperioden Virgohamna Slitasjeutsatt hvalfangststasjon, Andrée og Wellmans baser for luftferder mot Nordpolen Jensenvannet, Erosjonsutsatt gravfelt, hvalfangstperioden Dansk¿ya Smeerenburg Slitasjeutsatt hvalfangstanlegg Gravodden Slitasjeutsatt gravplass fra hvalfangstperioden Svenskegattet Erosjonsutsatt russisk fangststasjon Område 3 Tomtodden, Jordsig/erosjonsutsatt tuftesamling, Cicagov-tuftene Recherchefjorden Lægerneset, Erosjonstruete spekkovner, hvalfangststasjon Recherchefjorden. Område 5 Bj¿rneborg, Slitasjeutsatt m¿dding, norsk fangststasjon Halvmåneøya Habenichbukta, Erosjonsutsatt hvalfangststasjon, russisk fangststasjon Edge¿ya
90 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Område 7 Fredheim, Erosjons- og slitasjeutsatt fangststasjon Tempelfjorden. Hiorthhamn 1, Slitasjeutsatt gruveanlegg (kulltippen) Adventfjorden. Hiorthhamn 2 Slitasjeutsatt gruveanlegg (rasteplass ved taubanesentralen) Trygghavna Slitasjeutsatt hvalfangstanlegg og russisk fangststasjon Område 9 Eolusneset, Stort gravanlegg. Lite berørt i dag, referanseområde. Sorgfjorden Ser ut til å få økende trafikk Område 10 St.Sebastian, Erosjonsutsatt russisk fangststasjon Bj¿rn¿ya
Det ser ut til å være riktig å overvåke mange lokaliteter ved hjelp av grov metodikk - snarere enn hyppig og nitid overvåking av et fåtall steder. I oppstarten bør overvåkning skje årlig for å utvikle metoden. Når systemet er etablert kan imidlertid overvåkning foregå med 3 - 4, kanskje 5 års intervaller. Med effektiv organisering er det mulig å overvåke 10 - 20 lokaliteter innenfor kulturminnevernets budsjettrammer. Gjennom rullering kan antydningsvis rundt 60 - 80 lokaliteter overvåkes. Grunnlagsdokumentasjon og løpende overvåkning utføres som en del av den regelmessige inspeksjonen.
Disse lokaliteter klargj¿res f¿rst i denne planperioden:
Område 1 Gravodden 2 Nytt område med sterkest ferdselsslitasje utenfor gjerdet. Område 3 Midterhuken Erosjons og slitasjeutsatt hvalfangsanlegg Lægerneset 2 Hustuft. Overvåke erosjon på nytt område. H¿ferpynten Strand/b¿lgeerosjon. Område 4 Chermside¿ya Hakekors og bokstaver utlagt med stein. Utsatt for hærverk og nye navn. Andréeneset, Ferdselsslitasje Kvit¿ya Område 6 Ny-London Ferdselsslitasje Område 7 Flyvrak i Flyvraket ligger midt i alternativ scooterl¿ype. Adventdalen Omfatter også overvåking av slitasje på vegetasjon Område 9 Polhem Ferdselsslitasje og erosjon. Område 10 St.Sebastian, Erosjonsutsatt russisk fangststasjon. Bj¿rn¿ya (Montert i 1997. Systemet må suppleres med flere fastpunkter)
Overvåkingsmetode for bygninger Når det skal planlegges og gjennomføres vedlikeholds- og istandsettingsarbeider blir bygninger og ruiner gjennomfotografert. Også arbeidene og sluttresultatet blir beskrevet og fotografert etter hvert.
91 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Ved inspeksjoner, bl.a. under de årlige rundturene, bør angitte bygninger fotograferes etter et opplegg som likner kulturminneregisteret på fastlandet. Tilstanden beskrives på et rapport- skjema som er laget til dette formålet.63
5.2.3 Registrering og dokumentasjon. Fram til kulturminneforskriften kom i 1992 var det mest kulturminner fra før hundreårsskiftet som ble registrert. Registreringa er gjennomført i de mest brukte områdene. De gjenstående områdene er lite tilgjengelige og har begrenset kulturhistorisk og forvaltningsmessig interesse.
I forbindelse med arealplanleggingen er det satt opp oversyn over fredet og verneverdig bebyggelse i bosetningene, men det mangler mye på at oversynet over kulturminner fra den første halvparten av 1900-tallet er komplett i de områdene som er registrert. For eksempel finnes verken Villa Fredheim eller Andrées dødsleir på Kvitøya i registeret. Registreringene er konsentrert langs kysten. Ingen av de høyproduktive dalområdene er registrert.
I planperioden må arbeidet dreies i en mer strategisk retning der det blir viktig å få med alle fredete kulturminner i de mest trafikkerte områdene og alle kulturminner som knyttes seg til kjente begivenheter - også etter 1946. Det er dessuten viktig å gå over områder der ukjente kulturminner kan bli ¿delagt i vanvare av moderne aktiviteter.
Det er behov for mer detaljert dokumentasjon av kulturminner i pressområder og i områder med verneplaner, tilrettelegging, eller kulturhistoriske problemstillinger.
De høyt prioriterte kulturminnene og kulturmiljøene som er gjennomgått i kap 4 bør dokumenteres systematisk og detaljert med planskisser, oppmålinger og systematisk foto- grafering.
Registreringsstatus Tromsø museum har publisert en oversikt over kulturminneregistreringene på Svalbard som er ajour frem tom. 199664. Dette er en meget grundig oversikt som det ikke er grunn til å repetere her. I tillegg er følgende områder registrer:
1997: Bjørnøya, område 10B65 1997: Feltarbeide med tanke på å lokalisere bosetningsspor fra steinalderen på Aksel¿ya med omegn.66 1998: Isfjordens nordside fra Skansebukta til Alkpynten 7A, B, C67 1999: Reinsdyrflyas nordside, fra Velkomstpynten til Biskayerhuken 1F 1999: Supplerende registreringer på Tusen¿yane 5B 2000: Isfjordens s¿rside fra Kapp Heer til Grumant
I samarbeide med sysselmannen har Thor Iversens samlinger og Bergen filmutvikling under opphold på Hopen i 1998 gjort en sammenstilling av flesteparten av kulturminnene der68.
63 Sak 99/00996 64 B. Hebba Helberg: Svalbards arkeologiske historie. Tromura, Kulturhistorie Nr. 30. Troms¿ 1998. 65 G. Rossnes: Bj¿rn¿ya. Rapport kulturminneregistrering 1997. Upublisert rapport. 66 H. B. Bjerck: "Steinalder på Svalbard?" Revurdering av tidligere funn og feltundersøkelser. Sysselmannens rapportserie nr. 1/1999, Longyearbyen 1999. 67 G. Rossnes: Isfjorden N. Rapport Kulturminneregistrering 1997. Upublisert rapport, SMS arkiv. 68 Ishavs¿ya Hopen. Upublisert rapport fra 1998 i SMS arkiv.
92 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Bygningsregistrering. Som en del av arealplanarbeidet er alle bygninger i Ny-Ålesund registrert. I Longyearbyen ble det gjennomf¿rt en registrering i 198869. Denne registreringen er kontrollert og delvis supplert i arbeidet med arealplanen. I planperioden b¿r registreringene bli fulgt opp i tid og koordinert med bygningsarkivet til SSD.
I Svea ble det gjennomf¿rt en enkel bygningsregistrering i 199270. Denne ble kontrollert mot arkivopplysninger hos SNSK og lagt til grunn for arealplanen i Svea. Fotografering er for det meste gjennomf¿rt i 199971, men det videre arbeidet skal samordnes med den registreringen og dokumentasjonen svenske fagfolk gjennomf¿rte i 1999/2000.
Disse arbeidene har vist at det er nødvendig med en mer omfattende registrering for å få oversyn over omfanget av automatisk fredete kulturminner og tilstanden og verdien av stående bygninger.
Før nedleggelsen ble Pyramiden gjennomgått av Sysselmannen ut fra en samlet miljøvurdering. Ved denne anledningen ble de fleste bygningene/bygningstypene registrert og fotografert.
Bebyggelsen i Barentsburg, Coles Bay og Grumant er i all hovedsak fra 1946 eller senere. Bebyggelsen er registrert som en del av arbeidet med arealplaner eller i forbindelse med russiske planer om ny aktivitet i området.72
Jernalderprosjektet Jernalderprosjektet er et nytt prosjekt som ble igangsatt sommeren 2000 hvor målrettede registreringer og systematisk gjennomgang av tidligere registreringer tilknyttes en konkret problemstilling med kulturhistorisk betydning.
Både for forvaltning og forskning kan prosjektet få store erkjennelsesmessige konsekvenser. En nærmere avklaring av positive eller negative data i forbindelse med mulig jernalder og middelalder på Svalbard vil utvide vår kunnskapshorisont; hvilke typer kulturminner vi forvalter på øygruppa og fra hvilke historiske perioder. Det vil være like viktig å skaffe negativ informasjon som positiv gjennom en systematisk gjennomgang av kjent materiale. I l¿pet av planperioden vil det gj¿res systematiske unders¿kelser og registreringer i forbindelse med denne problemstillingen.
Arkeologiske registreringer i bosetningene De registreringene som ut fra forskjellige formål er gjennomført av bl.a. bygninger og teknisk- industrielle kulturminner i bosetningene har avdekket et behov for systematiske arkeologiske registreringer i bosetningene. Behovet er st¿rst i Longyearbyen og Barentsburg, men aktuelt også i Ny-Ålesund og Pyramiden. I Grumant/Colesbukta ble registrering gjennomført i 2000. I Svea registrerte svenskene slike kulturminner i 1999. Det endelige resultatet forventes f¿r feltsesongen 2001.
69 Gisle L¿kken: Kulturminner i Longyearbyen 1988, Svalbard Museum 1992. 70 Andreas ¯stlund 30.11.1992 71 Den gamle bebyggelsen ble fotografert av L. Roll 1992 72 Sak 99/00856
93 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Kulturminner og kulturhistorisk sammenheng Kulturminneregistreringene har fortsatt en tendens til å leve sitt eget liv. Kulturminnevernet må i større grad integreres i miljøundersøkelser og i arealplanlegging enn det tilfellet er i dag. På Svalbard er det organisatorisk lagt opp til dette, men fagtradisjon og vanetenking har for lett for å føre til at alle gjør mer av det de har gjort før uten å se det potensialet som ligger i et samarbeid. Dette kan illustreres både som en for passiv holdning i arbeidet med de nye verne- planene, og ved mangel på arkeologiske registreringer og undersøkelser i alle bosetningene.
Kulturminner og kulturhistorie utfyller og korrigerer hverandre. Kulturminneregistreringene er tradisjonelt fysisk / tekniske beskrivelser av objekter. I senere år er det lagt mye arbeide i å knytte kulturhistorisk kontekst og kulturminner, både som forberedelser til feltarbeid, og som en styrking av databasens innhold. Som en del av dokumentasjonen er det lagt vekt på å få fram historiske kilder (skriftlige opplysninger, bilder, mm) sammen med data om selve kultur- minnene. Registreringsrapporten for Bjørnøya og Isfjordens nordside er utbygget på dette punktet. Nær kobling mellom kulturhistorie og kulturminner er særlig viktig på Svalbard, med hyppig skifte av mannskap. Dette skal videreutvikles i de kommende registreringene.
Mangelfullt registrerte områder Gjenstående områder er i hovedsak de mindre produktive strandsonene langs østkysten av Spitsbergen, Nordaustlandet, Barents¿ya og Edge¿ya73 . F¿lgende viktige kyststrekninger er ikke systematisk registrert:
¥ St¿rre og mindre strekninger langs Hinlopenstredet ¥ Flere områder på nordsiden av Nordaustlandet ¥ Edge¿yas NV-side (vurderes i hht. Jasinskis registrering) ¥ Nord for Hornsund (vurderes i hht. Jasinskis registrering) ¥ S¿rkapp ¥ Verlegenhuken - Sorgfjorden - Lomfjorden ¥ Supplerende registrering i Kongsfjorden - Krossfjorden
I det videre registreringsarbeidet er disse områdene tatt med, men de mer målrettede registre- ringer med konkrete kulturhistoriske eller forvaltningsrelaterte problemstillinger, er prioritert foran de uregistrerte områdene.
Dokumentasjon ut over kulturminneregisteret Når det gjelder dokumentasjon ut over det nivået som ligger i kulturminneregisteret ble det gjennomf¿rt i Hiorthhamn i 1994-9574, på Lægerneset i 1998 og Midterhukhamna, hvalfangst- anlegget og den norske bistasjonen i 1999.
Visuell dokumentasjon gir et raskt og oversiktlig innblikk i de ulike kulturminnene som er spesielt viktig i forvaltningen på Svalbard, hvor det er stor utskifting av personell og lange avstander til mange sentrale kulturmilj¿.
73 jfr. oppsummering i Troms¿ museums "Svalbards arkeologiske historie" (1998, med tillegg av registreringene i 1996 som er nevt ovenfor) 74 Gisle Løkken målte opp og fotograferte samtlige bygninger.
94 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
I planperioden må slik dokumentasjon påbegynnes for de høyt prioriterte kulturminnene. Dessuten bør dette gjøres der istandsetting ikke er mulig av forskjellige årsaker, for eksempel for kulturminner som forventes «å dø i skjønnhet». Dessuten vil det samme gjelde anlegg der det skal utføres vesentlige arbeider eller der store forandringer kan ventes på anlegget eller i omgivelsene rundt. Disse anleggene kan nevnes spesielt:
¥ Polhem, Mosselbukta ¥ Tunheim på Bjørnøya ¥ Den svenske gradmålingsstasjonen, Sorgfjorden ¥ Fangsthytter på Prins Karls Forland ¥ Villa Fredheim
5.2.4 Arkivbygging. Det stilles stadig nye krav til at informasjon skal kunne hentes fram og formidles raskt. I denne planperioden er det et mål at alle kjente kulturminner skal finnes i databasen med lenking til kart, fotografi, litteratur og annen kjent informasjon.
Kulturminnedatabasen er fundamentet i dette systemet og er den viktigste redskapen for et kunnskapsbasert kulturminnevern. Basen er gjenopprettet og ryddet. Den suppleres nå med digital kartfesting og kopling mot digitalt fotoarkiv. Den må bli komplettert med skisser og oppmålinger og informasjon om relevante kulturhistoriske forhold.
I det følgende gis en nærmere oversikt over ordning og status innenfor de ulike arkivdelene.
Papirbasert dokumentasjon og informasjon Systemet med ringpermer med papirutskrifter av registreringene har fungert greit. Permene er ordnet etter områdene 1 - 10, med underoppdeling i naturlige topografiske enheter. Ved de fles- te objekt er det også kontaktkopier av foto fra registrering i felt.
Permene er gjennomgått, ryddet og ajourført, og bygget ut med kartkopier med markering av kulturminner innenfor hver topografisk enhet. Permene er supplert med kopi av viktige dokumenter som er knyttet til kulturminnet eller området - litteratur, rapporter og fotos. Under gjennomgangen er kulturminnenummer (løpenummer/ kartblad) påført registreringsskjemaet. Kulturminnenummeret er nå lagt inn i kulturminnedatabasen, som i daglig bruk blir nøkkelen til informasjon om de enkelte kulturminnene. Når all informasjon fra permene er overført til databasen, blir de et hvilende arkiv.
Topografisk arkiv SMS mappearkiv over alle data som ikke lar seg integrere i ringpermene; publikasjoner, rapporter og tegninger fra unders¿kelser er bygd ut med det kopierte arkivmateriale som er mottatt fra Troms¿ museum. Arkivet er ordnet topografisk med tilsvarende inndeling/under- inndeling som permene.
I dette arkivet var det også ønskelig å oppbevare lister over katalogiserte gjenstander fra Svalbard ved forskjellige museer. Dette er ikke gjort, det naturlige er å starte med en tilgang til database ved Troms¿ museum. Operasjonalisering av databasen, og en kobling mot kultur- minnedatabasen bør være en prioritert oppgave for teknisk konservator.
95 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Bibliotek SMS har en god del litteratur som også omfatter alle delene av miljøvernet, historie og kultur- historie. Det er ikke foretatt systematiske innkj¿p til biblioteket etter brannen. Tidsskrift- abonnement er opprettholdt, men tidsskriftene er ikke systematisk innordnet i biblioteket.
Longyearbyen folkebibliotek er et godt bibliotek og Svalbard Museum har mye litteratur. Dette erstatter likevel ikke behovet for et godt eget bibliotek. Ved bygging av magasin i Longyearbyen blir behovet for bibliotek enda større, samtidig med at mulighetene for å sikre plass til det må ivaretas.
ITK - Kulturminnedatabase Sysselmannen har fått kopiert og konvertert SIFT-basen i Troms¿, og har gjort denne operativ på Svalbard. Det er lagt inn kulturminnenummer som refererer til kartavmerkingene og disse er digitalisert.
Basen er i daglig bruk i forvaltningen hos SMS og ryddes kontinuerlig. Et større arbeid må fortsatt gjøres i å laste inn informasjon som har falt ut av eksisterende base, men som finnes i manuelt arkiv.
Nettverkstilknytningen er foreløpig lagt på is. Riksantikvaren ønsker å finne løsninger som hindrer uvedkommendes innsyn i basen for å skjerme særlig sårbare kulturminner. Det er fortsatt ingen finansiering for eller konkrete planer for den praktiske gjennomf¿ringen av nett- verkstilknytningen.
Kulturminneregisteret inneholder 953 registreringer, hver registrering kan inneholde flere kulturminner og noen kulturminner ligger dobbelt i registeret, dessuten er kulturminne- registreringen langt fra komplett. At registreringene av Svalbards mange kulturminner ikke er fullført, fører til at det er vanskelig å få et endelig tall på fredete kulturminner på Svalbard. Oversikten er mest komplett når det gjelder kulturminner med tilknytning til 1600-tallets hvalfangst og russisk fangst.
Det har vært noen hovedproblemer knyttet til bruken av kulturminneregisteret: ¥ Da registreringen startet ble bare arkeologiske kulturminner registrert. Fangsthytter ble unntaksvis tatt med. Kulturminneregisteret er derfor mangelfullt for ganske store områder. Fra 1979 er alt som er funnet, tatt med. ¥ Registreringen er rent beskrivende, bare unntaksvis er objektet «identifisert». Når det gjelder fangsthyttene mangler f.eks. stort sett opplysninger om når de er bygget og av hvem. Det samme gjelder litteraturhenvisninger og supplerende opplysinger. Dette er viktige opplysninger ved vurderingen av verneverdien. ¥ Registreringen av bebyggelse i bosetningene er forel¿pig ikke f¿rt inn i basen. Det er fortsatt ikke alle stående hus og hytter fra perioden 1900-1946 som er kommet med i registeret, men opplysningene blir lagt inn etter hvert.
I tillegg til arbeidet med registrering vil arbeidet med å legge inn opplysninger om kulturminner fra andre kilder fortsette. Dette kan gjelde: ¥ kulturminner dokumentert ved oppmåling (ikke lagt inn i kulturminneregisteret) ¥ rapporter fra arkeologiske utgravninger (ikke lagt inn i kulturminneregisteret) ¥ utredningen Svalbards arkeologiske historie utgitt av Troms¿ museum 1998 ¥ befaringer og tilfeldige registreringer.
96 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Databasen skal utvikles til å inkludere relevante kulturhistoriske forhold (referanser til litteratur og opplysninger om historisk kontekst) samt foto, skisser og oppmålinger og etter hvert også oversyn over hvor gjenstander (funn) befinner seg i museum og magasiner. De historiske foto- grafiene fra Norsk Polarinstitutts billedarkiv er et kildemateriale som belyser det skrevne ord og materielle overleveringer fra tidligere tider og som gir denne type informasjon en ekstra kulturhistorisk dimensjon. Fotografiene vil også kunne brukes til formidling i trykksaker og som illustrasjon i foredrag og orienteringer.
Hytteregisteret Hytteregisteret er fornyet og har som formål å administrere bygninger som er brukbare som tjenestehytter, n¿dhytter, til bruk for SMS øvrige virksomhet eller for befolkningen på Svalbard. Hytteregisteret skal etter dette bare inneholde hytter som kan bebos. Fredningsstatus for den enkelte hytte skal avmerkes i hytteregisteret.75 Denne databasen er mer funksjonell når det gjelder å overvåke tilstand og planlegge vedlikehold enn kulturminne- basen. Data fra overvåking og om vedlikehold og utbedringer o.l. for hytter som både er brukshytter og kulturminner tas derfor inn i hytteregisteret.
Kart, stedfesting av kulturminner De registrerte kulturminnene er kartfestet på kartserien i 1:100 000 over Svalbard. Avmerkingene er overført fra flyfoto utlånt fra Tromsø museum. Noe arbeid gjenstår her, men dette er vanskelig å finne ut av før kulturminneregisteret er operativt.
I dette arbeidet er det etablert nummerering av kulturminner. Kulturminnenummeret består av kartbladnummeret og l¿penummer innenfor hvert kartblad, f.eks. som B4-034 (kartblad B4 - registrering nr 34 innenfor kartbladet). I tilknytning til hvert enkelt kartblad finnes en liste over registreringene (påført i margen), slik at nummerrekkef¿lgen er klar. Dessuten gir data- maskinen et referansenummer som kan brukes når andre databaser skal knyttes til for eksempel foto, tegninger og kart.
Våren 2000 har Norsk Polarinstitutt digitalisert alle stedfestete kulturminner i kulturminne- basen slik at de kan legges inn på digitale kart etter hvert som de gjøres ferdige for Svalbard.
Flybilder Flyfotodekning for hele Svalbard (ekskl. st¿rre isbreer) er innkj¿pt felles for SMS i 1996. På kulturminnesiden skal bildene brukes til følgende: ¥ Landskapsstudier i for- og etterarbeid i forbindelse med feltunders¿kelser ¥ Felthjelpemiddel, til n¿yaktig avmerking av kulturminner ved registreringer ¥ Miljøovervåkning, som grov dokumentasjon.
Til feltbruk kopieres bildene på fargekopimaskin slik at originalarkivet til alle tider er komplett og i god stand.
5.2.5 Foto og film. Foto og film er viktige hjelpemidler både i dokumentasjon og formidling. Det meste av foto- dokumentasjonen SMS har er opptak tatt av ansatte eller engasjerte. Noe er kopier av arkiv
75 Registeret og de registrerte hyttene forvaltes i et samarbeid mellom Milj¿vernavdelingen og Politiavdelingen i et internt hytteutvalg. Det bør legges opp til kontrollert bruk også av de hyttene som ikke er tjenestehytter, men som nesten uten unntak er fredete kulturminner. Det bør skje ved at de som ønsker å bruke hyttene, må låne nøkkel hos SMS. Nøkkel for nødbruk må monteres på stedet.
97 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
ved Troms¿ museum og det finnes noen bilder som er kommet inn som gave eller kj¿p. Den st¿rste delen av arkivet er dokumentasjon av kulturminner.
Fotoarkiv Det meste av originalmaterialet er basert på positiv fargefilm (lysbilder). Bildene er både brukt som dokumentasjon og i formidling i trykksaker og som lysbilder i foredrag og orienteringer. Dette er en bruk som utsetter originalmaterialet for stor slitasje, samtidig er det store mulighetene for at noe kommer bort.
Lysbilder og negativ film oppbevares i syrefrie hengemapper. Lysbildearkivet er sortert etter områdene 1 - 10 med bokstavunderdeling. Arkivet er ryddet, og det er lagt opp til en struktur for entydig nummerering. Et utvalg av slides fra Troms¿ museums arkiv (ca 800) er duplisert og innlemmet i SMS fotoarkiv.76
Det legges nå opp til at mest mulig av bruken av foto skjer ved hjelp av digitale kopier av lysbilder, negativ film eller digitale opptak. Digitalisering av fotoarkivet er langt på veg gjennomført.* Dette har konsekvenser ved oppbygging av arkivet, både ved at bilder og film enkelt kan knyttes til registreringene og ved at originalmaterialet spares fra bruk og dermed kan arkiveres sikrere.
Det er ingen klar avtale om eiendomsrettigheter eller kopirettighet til foto og film/video som tas i tjeneste for Sysselmannen. Det har likevel vært en økende interesse for foto og video ved bestillingen, for å bruke foto i foredrag og presentasjoner og for å stille materiale til disposisjon.
Film I 1997 kjøpte Sysselmannen digitalt videokamera med tilnærmet profesjonell kvalitet. Redigeringsutstyr er også anskaffet, bare begrenset kapasitet og kompetanse, kan f¿rte til at det blir mindre brukt enn ¿nskelig.
Filmopptak som tas av SMS, blir tatt på digital video. En rekke smalfilmer fra Ny-Ålesund er kopiert over til digital video. Dette arbeidet bør kunne videreføres for nye områder.
Historisk Billedarkiv Det finnes store mengder bilder og film fra Svalbard. Det er bilder fra ekspedisjoner, fra profesjonelle fotografer som har solgt bilder til postkort og b¿ker og av amat¿rer. I perioder har interessen for foto og film vært stor i bosetningene, og mange kjøpte seg godt utstyr når de skulle til Svalbard på arbeid og overvintring.
Mange institusjoner har fotoarkiv med bilder fra Svalbard: SNSK, Norsk Polarinstitutt, Kings Bay AS, Troms¿ Museum, Polarmuseet og Svalbard museum.
76 Innenfor hvert område/bokstav her det vært behov for å gruppere samling av bilder fra sentrale lokaliteter, benevnt STED. Benevning av sted er bygget opp av en tretegnskode, som f.eks KIN for Kinnvika. Der det finnes få bilder fra samme lokalitet legges de inn under en kode for et større område GVL for Gustav V land. Bilder som ikke er knyttet til et konkret sted eller til aktiviteter arkiveres under område 0. Dette gjør det mulig å referere til bildene i rapporter og fotolister, samt få dem tilbake på rett sted etter bruk. Et tilsvarende system lages for negativer og digitale bilder, men uten at den enkelte serie deles opp. Også scannete kopier av bilder som eies av andre, kan gå inn i det digitale billedarkivet. For digitale bilder regnes papirutskrift som original. * Digitalisert med ca. 2 megapixels pr. bilde. Til spesiell bruk kreves ny scanning.
98 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Det finnes også store arkiver i privat eie og det er etablert kontakt med flere som har materiale med til dels h¿y kvalitet.
Ved videre utbygging av museum, informasjonssenter og magasin, er lokaler for oppbevaring av fotografisk materiale og annet billedmateriale en viktig del. I f¿rste omgang som et tilbud om sikker oppbevaring og vedlikehold og formelt riktig bruk av materialet for de som stiller slikt materiale til disposisjon. Om det kan være aktuelt med systematisk innsamling, er en sak det må tas stilling til senere.
Det er allerede stort bruksbehov for slikt materiale, særlig som historisk fotodokumentasjon i kulturminnedatabasen. Det er derfor gjort avtale med Norsk Polarinstitutt om å skaffe digitale kopier av utvalgte bilder fra deres billedarkiv til Sysselmannen. Avtalen omfatter også faglig bistand fra instituttet i forvaltningen av billedarkivet på Svalbard.
Et annet arkiv som kan være tilgjengelig for Sysselmannen er arkivet etter tidligere fiskeri- inspekt¿r Thor Iversen77.
Materialet skriver seg for det meste fra mellomkrigstida og har særlig vinkling mot utviklingen av fiskeriene omkring Svalbard. Dette er en del av Svalbards historie som har hatt stor ¿ko- nomisk betydning, men som er lite kjent78. Det spesielle med samlingen er den gjennomf¿rt h¿ye tekniske kvaliteten, tidlig bruk av fargefilm, og sist men ikke minst, at den inneholder opptak i 35 mm film med meget h¿y kvalitet.
Arkivet er i dag i privat eie, Stiftelsen Thor Iversens Samlinger. Det blir tatt godt vare på, men det er ikke tilgjengelig i den grad det kunne være ønskelig først og fremst fordi eieren ikke har ¿konomi til det.
5.2.6 Fredning og verneplanlegging. Områdefredning etter kulturminneforskriften ¤ 20 Områdefredning etter §20 i kulturminneforskriften var lenge ikke anvendt på Svalbard. En viktig grunn til at hjemmelen ikke ble brukt, var at sikringssona på 100 m som oftest er stor nok til å sikre kulturminnet. Det er imidlertid ikke hjemmel til å vedta adgangsbegrensing i ei sikringssone.
Dette kan være en aktuell problemstilling for områder der det er behov for å styre aktiviteten, eventuelt vedta ilandstigningsforbud. Arbeidet er gjennomf¿rt for Virgohamna, som ble vurdert som det kulturmilj¿et som var mest utsatt for ferdselsslitasje. Her er det i f¿rste rekke selve kulturminnene som er utsatt, ikke bare vegetasjonsdekket.
Tilsvarende tiltak kan også vurderes for sterkt besøkte lokaliteter som f. eks. Smeerenburg, Gravneset og Ny-London. For mindre bes¿kte lokaliteter som Likneset og Ytre Norsk¿ya b¿r situasjonen avventes til det er h¿stet erfaring med dette virkemidlet. Saksbehandlingen i slik sak blir enklere med Svalbardmiljøloven som gir hjemmel for å vedta ferdselsforbud i sikringssonen.
77 Samlingen inneholder også en del bilder tatt av magister Einar Koefoed som Iversen samarbeidet med. 78 Norsk Polarinstitutt har en del kopier av Iversens bilder, men det meste er i Thor Iversens Samlinger i Bergen.
99 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Områder med kulturminnevernplaner Hittil har kulturminneforskriftens mulighet til å frede kulturminner yngre enn 1945 (§7) ikke vært anvendt. En mengde anlegg som er bygget etter denne tiden er i dag ute av bruk. I Longyearbyen er disse anleggene blant de viktigste kulturminnene og avgj¿rende for byens særpreg. Det er imidlertid så store anlegg at det kan være vanskelig å bevare alt. Derfor er det utarbeidet en verneplan for teknisk-industrielle kulturminner i Longyearbyen. Den trykkes våren 2001 i samarbeid med SNSK. Planen vil være et godt grunnlag for å gjennomføre konkrete vernetiltak, herunder fredninger. Både fredete og fredningsverdige kulturminner er dessuten innarbeidet i arealplanforslaget for Longyearbyen.
Advent City - Hiorthhamn er sikret gjennom arealplanforskriften. De er satt av som kultur- minneområder. Dette vil hindre videre utparsellering av hyttetomter. I arealplanen for Longyearbyen er det satt av et verneområde som omfatter de fredete bygningene med sikrings- soner, men topografisk tilpasset til terrenget. Dette kan være et tilstrekkelig virkemiddel.
I Ny-Ålesund forelå en verneplanen i 1995. Planen fikk ikke noen formell status, men ble et viktig grunnlag for arbeidet med arealplanen, som har formalisert verneinteressene. Arealplan for Ny-Ålesund ble vedtatt høsten 1998. Både prosessen bak verneplanen og arealplanen har hatt betydning for utviklingen av Ny-Ålesund som fredet og verneverdig kulturmiljø.
Kings Bay AS tok initiativ til ei vedlikeholdsplan i 1999, prosjektet bør være ferdig i 2001.
Gruveområdet er satt av til kulturminneområde i arealplanen og et utvalg har fremmet forslag til opprydding og tilrettelegging i området 79.
Planer for teknisk industrielle kulturminner i Svea, Pyramiden, Barentsburg, Grumant og Coles Bay. I Svea er det betydelige etterlatenskaper og spor fra den svenske gruvetida like etter 1. verdens- krig. Drifta sluttet etter brann i 1925. Hele anlegget ble ødelagt under krigen, men det står et par brakker som ble satt opp i 1945.
Fig 69: Pyramiden. Byen og gruva er oppkalt etter fjellet. Bildet viser daganlegget ved boten av fjellheisen opp til gruva.
79 Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund (Kings Bay). – Perspektiv på historie, kulturminner, industrielle etterlatenskaper, fors¿pling og forurensing. ISBN-nr. 82-91850-17-8.
100 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Så snart det blir klart om det blir permanent drift i Svea Nord skal arealplanen revideres. Målet er at verneplanen skal være ferdig i god tid før arealplanrevisjonen slik at den kan knyttes til arealplanen. Dette ser ut til å bety at planen må være ferdig i år 2001.
Det er betydelige kulturminner i de russiske bosetningene, Pyramiden, Grumant og Coles Bay. Barentsburg, Grumant og Coles Bay ble ¿delagt under krigen, men det er bevart fredete kulturminner der. Et eksempel på dette er kull-lageret i Barentsburg som er fra hollendertida. Det må være Svalbards største fredete kulturminne. I tillegg har alle de russiske bosetningene in- teressante bygningsmilj¿er. I Pyramiden er det inngått avtaler om forvaltning av miljøet, en liknende avtale blir inngått i Grøndalen der Trust Arktigukol har lagt ned drifta.
Bebyggelsen i Grumant og Coles Bay er i ferd med å forfalle, men det planlegges ny drift i Grumantfeltet. Det vil være naturlig å vurdere fredete og verneverdige kulturminner som en del av planene om å gjenoppta driften. Det er særlig viktig å få klarlagt forholdet til fredete kulturminner tidlig, men bebyggelsen har også kvaliteter som vil kunne ivaretas når nye tiltak skal planlegges. Vi foreslår å initiere en kulturmiljøplan for dette området. Når dette begrepet velges, er det bl.a. for å kunne legge det tettere opp for innspill til en utviklings- eller areal- plan for området som bør lages dersom det startes ny drift.
Andre verneplaner. Sysselmannen og Norsk Polarinstitutt foreslo i 1992 å verne Bjørnøya som nasjonalpark. En forvaltningsplan for Bj¿rn¿ya er under fullf¿relse.
Forvaltningsplanen beskriver verneverdiene og hvor sårbare disse er, bruken av området og hvilke utfordringer den skaper, formulerer hovedmål og strategier for forvaltningen, retnings- linjer for praktiseringen av fredningsforskriften og foreslår praktiske tiltak.
Forvaltningsplanen er retningsgivende for Sysselmannens praktisering av forskriftene og gjennomf¿ring av praktiske tiltak i naturreservatet.
Forvaltningsplanen skal tas opp til vurdering og evt. revisjon hvert 5. år.
5.2.7 Arkeologiske undersøkelser. Den f¿rste fagarkeologiske utgravningen ble foretatt i 1955 av en skandinavisk ekspedisjon. Arbeidet ble fulgt opp med utgravninger også i 1958 og 1960. Mot slutten av 1970-tallet og på 1980-tallet øker aktiviteten kraftig. Norske, danske, sovjetiske, polske og nederlandske arkeologer deltok. De forskjellige deltakerne kom fra forskjellige faglige tradisjoner. Det utviklet seg etterhvert en bekymring for omfanget og kvaliteten på de utgravningene som ble foretatt. Det ble reist spørsmål om arkeologene fikk tilstrekkelig informasjon ut av ut- gravningene og om de brukte nok tid på den vitenskapelige bearbeidingen av materialet før neste utgravning.
Både Kulturminneplanen (1994-1998) og St.meld.nr. 22 Om miljøvern på Svalbard la opp en restriktiv linje for å frigi kulturminner i forskningsøyemed. Denne linja har vært fulgt siden slutten av 1980-tallet. Grunnen til dette var et betydelig press på kulturminnebestanden fra arkeologisk virksomhet. Lovverk og forskrifter gir institusjoner fra mange nasjoner like rettigheter til å foreta arkeologiske utgravninger, og interessen har vært stor. Det kan synes som mange nasjoner også av politiske grunner ønsker å markere sitt forhold til Svalbard gjennom nærmere dokumentasjon av historisk tilhørighet, og at det av den grunn har vært lett å
101 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
finansiere arkeologiske ekspedisjoner. Til nå er det gjennomført arkeologiske utgravninger av vesentlige deler av i alt 45 lokaliteter, i hovedsak fra de to eldste epokene i Svalbards historie80:
¥ Vesteuropeisk hvalfangststasjoner: 14 lokaliteter ¥ Russiske fangststasjoner: 31 lokaliteter
Dette representerer omkring 1/3 av de kjente kulturminnene fra nevnte perioder - og kanskje de mest spennende av disse. Omfanget av utgravningene står ikke i forhold til kunnskaps- produksjonen. Fra flere av de tidlige undersøkelsene er det ikke mulig å spore verken dokumentasjonsmateriale eller arkeologiske funn, og lokalitetene er så godt som tapt for ettertiden. Situasjonen er langt bedre for de senere unders¿kelser, men ikke tilfredsstillende. Betydelige deler av funnmaterialet er ikke konservert eller forsvarlig oppbevart. Fra mange unders¿kelser finnes bare summariske rapporter og forel¿pige publikasjoner. Det synes være godt grunnlag for mer omfangsrike synteser i det allerede utgravde materialet.
Den restriktive praksisen i forhold til frigiving av kulturminner til forskningsformål er sannsynligvis en viktig årsak til at det har vært gjennomført få arkeologiske utgravninger i planperioden 1995-2000:
1995: Kanonstilling, Longyearbyen Det har vært gjennomført arkeologisk undersøkelse av en kanonstilling fra siste verdenskrig i forbindelse med oppf¿ring av Polarhotellet i Longyearbyen. Utgravningen medf¿rte at kultur- minnet ble frigitt.
1995-1996: Renardodden, Bellsund (russisk fangststasjon): Unders¿kelsene her (videref¿rt fra 1994) var et samarbeid mellom russiske (V.Starkov) og norske (M.Jasinski) arkeologer. Arbeidet er ikke avsluttet. Det ble gitt tillatelse til å gjøre arbeidet ferdig i 1997, men problemer med finansiering satte en stopper for arbeidet.
Utgravningene på Renardodden fortsatte sommersesongen 2000 under ledelse av Starkov ved det russiske vitenskapsakademiet i Moskva. Kulturmiljøet på Renardodden er sterkt påvirket av naturlige erosjonsprossesser og store deler av feltet er fullstendig dekket av strand- avsetninger og havet har vasket ut bygningskonstruksjoner og kulturlag. Det anses derfor som hensiktsmessig å fortsette utgravningene av tuft 1 i utgravningsfelt nr. 1 og å legge en rekognoseringsgr¿ft gjennom tuft 2 sesongen 2001.
1998: Lægerneset, Bellsund (britisk hvalfangststasjon) En forskergruppe ledet av L.Hacquebord (Univ. i Groningen, Nederland) gjennomf¿rte en grundig kartlegging av lokaliteten, ledsaget av begrensede testunders¿kelser av noen av hus- tuftene.
1998: Midterhuken, Bellsund (britisk hvalfangststasjon) En kartlegging og mindre testundersøkelser etter samme opplegg som på Lægerneset er gjennomf¿rt i 1999.
80 Det finnes en utfyllende omtale av de arkeologiske utgravningene som har vært gjennomført frem tom. 1996 i B. H. Helberg: Svalbards arkeologiske historie, Tromura, Kulturhistorie nr. 30, Troms¿ 1998.
102 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
1998: Prosjekt Spanskesyken (Longyearbyen kirkegård) H¿sten 1995 tok dr. Kirsty Duncan fra Canada kontakt med Sysselmannen for å undersøke muligheten for å åpne graver på den fredete Longyearbyen kirkegård. Hun hadde en teori om at 7 unge menn som d¿de av Spanskesyken i 1918, fremdeles var godt bevart i permafrosten. Å ta prøver av lungevev ville gi mulighet for svar på mange av spørsmålene om hvorfor denne influensaen tok livet av mellom 20 og 40 mill. mennesker på kort tid. Høsten 1998 ble prosjektet gjennomført, og kistene funnet. Disse lå imidlertid bare 30 cm under bakken, og var dermed ikke bevart så godt som forskerne håpet. Likevel fikk de tatt 92 prøver av lungevev og luftr¿r hos 6 av de d¿de. Pr¿vene analyseres i laboratorium i England, og de f¿rsteresultatene forelå sommeren 2000.
Behov for forskning Det er et prinsipielt viktig skille mellom det som er forvaltningens oppgaver, som er Çn¿dgravningerÈ og vernetiltak, og oppgaver for frie forskningsinstitusjoner. Den restriktive holdningen til utgravninger har ikke hatt som formål å stanse arkeologisk forskning på Svalbard, selv om dette nesten har skjedd. Omfanget av kulturhistorisk forskning er nå så begrenset at det kan sies å være et problem. Det er viktig at forskningsinstitusjoner fra forskjellige land fremmer prosjekter med det mål å produsere ny kunnskap.
Faglig godt funderte arkeologiske undersøkelser bør stimuleres. Inngrepene må imidlertid vurderes i forhold til utsiktene til ny kulturhistorisk kunnskap. Dette kan f. eks. være grundig overflatedokumentasjon kombinert med målrettede og begrensede sjakter og prøvestikk, som levner kulturminnet mer eller mindre intakt. Hacquebords undersøkelser på Lægerneset er et godt eksempel på slike undersøkelser.
Det har ikke vært gjennomført utgravninger med utgangspunkt i forvaltningsproblemer i regi av Sysselmannen. Det vil fortsatt være en høy terskel for å iverksette «nødgravinger», som må vurderes n¿ye i forhold til trusselbildet og betydningen av kildeverdien som er truet. Slike vurderinger foretas kontinuerlig, jfr. Kapp Wijk.
Der er samtidig en hovedoppgave å overvåke hvordan stranderosjonene utvikler seg i forhold til kulturminnene som ligger på erosjonskanten og vurdere om det er riktig å gjennomføre nødgravinger (jfr kap om Miljøovervåking).
For den kommende planperioden har forvaltningen satt i gang et prosjekt for å søke etter spor fra yngre jernalderen/middelalderen på øygruppa. Det har lenge vært et omdiskutert tema om mennesker med norrøn bakgrunn og livsstil har hatt ferder til Svalbard på den tida. De historiske skriftlige kilder er knappe og kan tolkes på mange måter, men det har aldri vært funnet konkrete bevis på selve øygruppa for slike tidlige besøk. I planperioden skal materialet systematiseres og konkretiseres samtidig som det foretas arkeologiske undersøkelser i potensielle områder med mulighet for funn som kan relateres til denne perioden og til slike bes¿k.
Marinarkeologi På oppdrag fra MD er det utarbeidet problemnotat om marine kulturminner på Svalbard81. Her skisseres hovedutfordringer som skal være grunnlag for fremtidig forvaltning. Notatet gir et riss av det kunnskapspotensiale marinarkeologiske kulturminner har, forvaltningsproblemer,
81 Jfr. Notater i Sak 96/00950, hvor det også inngår fagnotater fra Vitenskapsmuseet, NTNU og Norsk Sj¿fartsmuseum.
103 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
framtidig policy og prioriterte tiltak. Til forskjell fra kulturminner på land, har marine kultur- minner begrenset opplevelsesverdi. Spesielle formasjonsprosesser / bevaringsforhold gj¿r imidlertid at verdien som kulturhistorisk kilde er desto større. Det må det legges vekt på i den videre forvaltningen.
Marine kulturminner omfatter: ¥ oversv¿mte og eroderte kulturminner, ¥ rester av fangstede dyr, ¥ havarerte farkoster (vrak) med tilhørende utstyr (i hovedsak skip, men også fly og farkoster / utstyr forlatt på isen) ¥ havner med etterlatenskaper, hovedsakelig l¿se gjenstander som er tapt/kastet under landligge.
De marinarkeologiske kulturminnene har et stort potensiale som kulturhistoriske kilder i alle epokene i Svalbards historie, men informasjonsverdien varierer med tilfanget av andre kilder.
Disse kulturminnene er utsatt for f¿lgende trusler: ¥ Fiskeri. Tråling (reker, skjell) forstyrrer marine kulturminner. ¥ Ferdsel. Bruk av naturlige havner kan innebære skader på marine kulturminner. Havnene som brukes i dag er de samme som ble benyttet i eldre tider. ¥ ÇSkattejaktÈ. Mange marine kulturminner er l¿se gjenstander som har verdi som antikviteter, men også verdifull last i senkete fartøy, særlig fra nyere tid. ¥ Naturlig nedbrytning. Marine kulturminner utsettes kontinuerlig for naturlig nedbrytning som vernemyndigheten kan gjøre lite for å hindre. Marinarkeologiske «nødutgravninger» for å berge kulturhistoriske kildeverdier kan være aktuelle. ¥ Marine kulturminner som forurensningskilde. Senkete fart¿y, særlig fra krigen, kan ha miljøfarlig last. Det er usikkert om det er aktuelt å gjøre noe med dette - men slike tiltak kan skade marine kulturminner.
Det er i år 2000 iverksatt et prosjekt for å gjennomgå et omfattende kildemateriale og annen kjent informasjon for å sammenstille kunnskap om marine kulturminner på Svalbard. Sammen med kunnskapsvurderinger av mer generelle historiske kilder og kunnskap om kulturminner på land bør slik informasjon gi grunnlag for å angi områder med stort marin- arkeologisk potensiale på Svalbard. Kobling til kjent informasjon om marine kulturminner på Svalbard vil kunne gi mulighet til å drive et mer helhetlig forvaltnings -, formidlings- og forskningsmessig kulturminnevern. Slik informasjon vil bl.a. være et nyttig bakteppe for vurdering av framtidige trusler og s¿knader om tillatelser til marinarkeologiske unders¿kelser.
Utviklingen av en egen database for marinarkeologi er under arbeid og utf¿res av Dag Nævestad ved Norsk Sjøfartsmuseum.
5.2.8 Vern og vedlikehold av bygninger. I denne planperioden vil bosetningene bli prioritert, f¿rst og fremst knyttet til de tekniske kulturminnene, men også til vernet av kulturmiljøene som helhet. I Ny-Ålesund er det fortsatt noen fredete bygninger som forfaller. Samtidig er det bruk for bygningene og liten plass i byområdet til å bevare bygninger i forfall, det er derfor riktig å sette disse bygningene i funksjonell stand fordi om det kan gå ut over autentisiteten. Noe tilsvarende gjelder for kultur- miljøene fra de første etterkrigsårene i Longyearbyen og Barentsburg.
104 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Utenom bosetningene er det viktig å kunne forsinke forfallet, som ser ut til å akselerere. Det kan dreie seg om alt fra enkle reparasjoner som kan utf¿res ved inspeksjoner og befaringer, til kompliserte sikringsarbeider. Slike arbeider bør prioriteres både ut fra de historiske verdiene og muligheter for å oppleve kulturminnene i framtida.
Stående bygninger, vernefilosofi, istandsetting og vedlikehold Bygningsvern som en del av et samlet miljøvern kan innebære alt fra å sikre at bygningen får forfalle uten inngrep - og dermed bevare sin autentisitet og historiske fortellerevne - til ordinært vedlikehold for å sikre bygningen som bruksgjenstand med mest mulig av de historiske kvalitetene intakt. Det er en helhetlig vurdering av kulturminnet som avgj¿r hvilke tiltak som kan eller bør settes i gang. I en del tilfelle er det naturlig å trekke inn andre hensyn en de rent kulturminnefaglige, slik som:
Tilstand. Bygningens tilstand er ofte avgj¿rende for om den skal settes i stand eller ikke. Er en bygning i brukbar stand i dag, kan dette være en god grunn til at den fortsatt skal vedlikeholdes. Dersom enkle tiltak som tetting og papping kan bidra til å forsinke forfallet, bør dette kunne gjennomføres på fredede bygninger, selv om det ikke er ¿nskelig at de skal bli brukbare som hus eller hytter. For bygninger som er i dårlig stand, vil istandsetting kunne gå ut over autentisiteten og opplevelsesverdien og bygningenes verdi som kulturminne kan bli redusert.
Bruksbehov og tilgjengelighet Fredete bygninger er i bruk både til næringsformål, boligformål og fritidshus. Når det er bruk for bygninger til formål som ikke er i konflikt med bygningens kvaliteter eller andre verne- interesser, kan det gi grunnlag for istandsetting og vedlikehold, men bruk må ikke være en forutsetning for istandsetting av fredede bygninger. Tilgjengelighet kan være et forsterkende kriterium for aktiv bevaring. Hovedinnsatsen når det gjelder istandsetting bør legges til områder med ferdsel, men kulturminnevernet har ikke til hensikt å skape mer trafikk.
Lokale initiativ. Sysselmannen har vært åpen for å følge opp initiativ om tiltak fra lokalbefolkningen ved å åpne for bruk og vedlikehold av fredete kulturminner. Dette vil det fortsatt være rom for. Dette kan bidra til å gjøre kulturminnevernet positivt ladet.
Opplegg for utbedring og vedlikehold av fredete bygninger på Svalbard. For fredete bygninger som er særlig prioritert i Kulturminneplanen må vedlikehold utf¿res etter oppskrift A, B eller C nedenfor. Det samme vil normalt være tilfellet med vedtaksfredete bygninger. Nivå D og E krever spesielt samtykke fra kulturminnemyndigheten enten i det enkelte tilfellet eller som en generell anvisning i Kulturminneplanenen eller en arealplan.
A: Kontrollert forfall Kulturminnet kan overlates til å «dø i skjønnhet». Kulturminnevernets oppgave blir å sikre at naturlig forfall ikke forstyrres. Utviklingen b¿r dokumenteres ved regelmessige eller tilfeldige befaringer. Det b¿r gjennom egnet informasjon opplyses om at kulturminnet er et fredet kulturminne og at ingen verken må sette det i stand eller skade det. Mindre vedlikehold kan tillates med autentiske materialer. Naturlig forfall må ikke forstyrres. Utviklingen bør dokumenteres. Det kan være behov for å rydde vekk ting som «ikke hører kulturminnet til» og/eller som fører til forsøpling, miljøskade eller skade på dyr og mennesker. Slik rydding dokumenteres.
105 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
B: Forfallsforsinkende vedlikehold Forfallsforsinkende vedlikehold utf¿res i prinsippet som A, men uten noen form for tilbake- f¿ring eller restaurering. Arbeidet er krevende fordi det bør utføres på en måte som «ikke synes» og med materialer som ikke skal være fredet kulturminne i seg sjøl. I noen tilfeller kan det dreie seg om omfattende tiltak som ikke griper vesentlig inn i det opprinnelige kulturminnet slik som oppretting, festing av l¿se deler, fundamentering og papping. Dette er en viktig strategi i kulturminneplanen, og det er mange eksempler.
C: Restaurering Vedlikehold/restaurering til en på forhånd definert og dokumentert tilstand. Strenge krav til autentisitet i materialbruk og teknikk.82 Dette er prosjekter som stiller helt spesielle krav til kompetanse og planlegging. Objektet må dessuten egne seg for denne typen løsninger. Det er imidlertid mange potensielle restaureringsobjekt blant de høyest prioriterte kulturminnene på Svalbard. Eksempler: ¥ Russiske fangsthytter i Widjefjorden ¥ Camp Morton, Michelsenhuset ¥ Kapp Wijk ¥ Hiorthhamn Der det er bevart inventar, er det viktig at dette blir tatt vare på.
Fig 70: Svenskehuset. Reparasjon av syll og vegg der bare skadete deler skiftes ut.
D: Rehabilitering Som A når det gjelder eksteriører, men med mulighet for tilpasning til nye bruksbehov inn- vendig
E: Ordinært vedlikehold For bruksbygninger som er automatisk fredet, men som ikke er særlig prioritert i kulturminne- planen, kan det utføres ordinært faglig vedlikehold. Det er forutsetningen at eksteriøret bevares
82 Jfr. RA«s middelalderprosjekt.
106 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010 prinsipielt uendret, men det aksepteres ofte at arbeidet utf¿res etter dagens arbeidsmetoder og med standardmaterialer som ligger så nært originalen som mulig. Det er på denne måten flertallet av fredete bygninger vedlikeholdes, også på fastlandet. Dette er en nødvendig arbeids- måte for å kunne bevare kulturmiljøet best mulig i verneverdige miljøer som Ny-Ålesund.
Fagkompetanse Det praktiske arbeidet er delvis gjennomf¿rt ved at det er engasjert fagfolk fra kulturminne- og museumsmiljøet på fastlandet, delvis gjennom firma i Longyearbyen, først og fremst Svalbard Service Senter. Bygningsavdelinga der ble lagt ned i 1999. Med utgangspunkt i ÇVerneplanen for det teknisk industrielle kulturmilj¿et i Longyearbyen med omegnÈ, har SNSK etablert ei arbeidsgruppe - ei rydde- og reparasjonsgruppe med noe faglig kompetanse. Det er forutsetningen at gruppa gis nødvendig opplæring. Den vil kunne settes til arbeid med kulturminner over alt på Svalbard, samtidig vil den måtte styrkes med kompetanse og kapasitet fra fastlandet i høysesongen om sommeren. Prosjektet går foreløpig i 5 år.
5.2.9 Ferdselsregulering. Miljøverndepartementets tildelingsbrev for 1998 ga Sysselmannen oppdrag om å vurdere behov for å igangsette tiltak som adgangsbegrensning / ferdselsregulering / ilandstigningsforbud i utsatte kulturmilj¿.
Ferdsel er en konsekvens av å gjøre kulturminnenes opplevelsesverdi tilgjengelig. Men ferdsel innebærer oftest at nedbrytningen av kulturminner skyter fart, enten pga. for stor trafikk eller fordi kulturminnene er særlig sårbare:
1. Gjennom direkte slitasje på kulturminner, som gir den naturlige nedbrytningen bedre tak. 2. Gjennom slitasje på vegetasjon som medfører aksellererende erosjon med direkte/indirekte skadevirkninger på kulturminnene. 3. Gjennom at l¿se gjenstander, bygningsdeler ødelegges (som bålved, mm.) eller fjernes (reiseminner) 4. Gjennom å tilføre nye elementer som søppel, tømmerstokker til sittebenker, mm.
Holdningsskapende informasjon er den metoden som velges for å ivareta både verneverdier og tilgjengelighet. Men i noen tilfeller er dette ikke tilstrekkelig for å redusere skadevirkningene av ferdsel. Regulering av ferdsel gir mulighet til å sette vilkår, slik at atferden kan f¿res inn i et spor som gir minimale skader. En slik regulering er en middelvei mellom motsetningene mellom vern og tilgjengelighet.
Sysselmannen prøver nå ut en ordning med ferdselsregulering i Virgohamna i Nordvest- Spitsbergen nasjonalpark, hvor ferdselsproblematikken er fremtredende. Dette gir erfaring f¿r liknende tiltak settes i verk på andre lokaliteter.
Kulturmilj¿et i Virgohamna er en velkjent base for en rekke ber¿mte Nordpolekspedisjoner rundt forrige århundreskifte. Det er stor trafikk dit, og kulturmiljøet er både særlig betydnings- fullt og svært sårbart.
Sysselmannen har tidligere skiltet/merket kulturminnene i Virgohamna og laget en mindre folder. Men disse tiltakene var ikke tilstrekkelige for å håndtere de utfordringene som vi står overfor i dag. Spekkovnene er forhøyninger som er populære fotopunkter, og slites sakte ned. Mylderet av små gjenstander er attraktive og hendige reiseminner. Det tråkkes på trerestene
107 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
av Wellmans sammenklappede hangar og i restene av luftskipet ÇAmericaÈ, og dungene med jernfilspon rundt hydrogenanleggene tråkkes til grøt. Det er også tendenser til stidannelser i området, selv om vegetasjonsdekket er meget sparsomt. Flere av de lokale turoperatørene har reiseopplegg med anl¿p og ilandstigning i Virgohamna. I tillegg kommer et stadig ¿kende antall mindre båter, både organiserte og private turer.
Den konkrete gjennomf¿ringen er todelt: 1. Generelt ferdselsforbud. 2. En enkel dispensasjonsordning som tillater ferdsel på gitte vilkår.
Riksantikvaren har: a. Fattet vedtak om områdefredning av Virgohamna etter kulturminneforskriftens § 20. Områdefredningen omfatter alle kulturminnene i Virgohamna samt sikringssonen på 100 m fra kulturminnenes ytterkant (jfr. kart). b. Fattet vedtak om ferdselsregulering (ferdselsforbud og tillatelser på gitte vilkår). c. Delegert myndighet til å gi tillatelser til ferdsel og til å fastsette vilkår til Sysselmannen.
Ferdselsreguleringen forvaltes av Sysselmannen og ledsages av et styrket informasjons- opplegg. En viktig målsetning er å motivere besøkende til å la ting ligge, og til å tenke før en tr¿r. Det fyldige info-heftet om Virgohamna omtaler ferdselsreguleringen i kart og gjennom beskrivelser. Heftet er utgitt på norsk og engelsk, og gis ut gratis til alle som får tillatelse.
I tillegg er det laget en enkel folder som gir kortfattet informasjon om kulturminnene i Virgohamna, bakgrunnen for ferdselsreguleringen, presis og uttømmende beskrivelse av vilkår for tillatelser, samt kart over kulturminner med grenser for ferdselsforbud. På folderen vil det være et felt som i utfylt stand vil gi den som søker om tillatelse adgang til å besøke Virgohamna på de angitte vilkår. Feltet vil gi rom for årstall, registreringsnummer, s¿kerens navn, adresse og underskrift, Sysselmannens stempel og underskrift, og dato for denne.
Denne ordningen skulle ivareta både hensynet til tilgjengelighet og behovet for å kontrollere ferdselen i Virgohamna. Opplegget l¿ser ikke alle problemer, men reduserer dem til et akseptabelt nivå uten å måtte ty til et komplekst og arbeidskrevende opplegg for besøkende og vernemyndighet.
Erfaringene med ferdselsreguleringen i Virgohamna må følges opp. Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark er mye besøkt, og her finnes en rekke andre lokaliteter som kan være aktuelle for ferdselsregulering (Smeerenburg, Likneset, Hamburgerbukta). Ferdselsregulering kan også være aktuelt på Andreéneset på Kvitøya.
Oppsyn overvåking Ferdselsforbud / dispensasjonsordning bekjentgj¿res gjennom meldeplikten ved bes¿k til nasjonalparken (jfr. Turistforskriftens ¤ 7), og kontrolleres av bl.a. feltinspekt¿rene.
Dette opplegget er dessuten knyttet til MOSJ (Miljøovervåkningssystem for Svalbard og Jan Mayen). Virgohamna er en av lokalitetene hvor det er etablert overvåkning. Dette innebærer nøye overvåking av et utsnitt av kulturminneområdet, hvor endringer i kulturminnets tilstand blir registrert gjennom detaljert bakkedokumentasjon og foto fra helikopter. Overvåkningen i
108 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010 kommende år vil foregå ved nye flyfoto og registrering av endringer på bakkenivå. Dette gir grunnlag for å vurdere den videre utviklingen, og på sikt måle effekten av de gjennomf¿rte tiltakene.
5.2.9 Forebygging av erosjon. Naturlig erosjon forårsaker betydelige skader på kulturminner på Svalbard. Dette er prosesser som det i liten grad er mulig eller ønskelig å motvirke. Som regel løses dette ved arkeologiske utgravninger for å berge deler av kulturminnets kildeverdi, og la naturkreftene gå sin gang.
På noen lokaliteter kan det imidlertid være ønskelig å gjøre tiltak som reduserer erosjons- problemene. Det er delte meninger om dette, bl.a. av frykt for at erosjonsforebygninger og lignende vil innebære fremmedelementer som bryter med urørte og villmarkspregede landskap. Riksantikvaren har tidligere fremmet motforestillinger om dette, både gjennom svarbrev til Sysselmannens forslag om å prøve ut erosjonsforebyggende tiltak på Fredheim83, og i senere m¿ter84.
Sysselmannen er imidlertid av den oppfatning at f¿r dette avvises b¿r erosjonsforbygning utredes nærmere. Vi b¿r finne ut mer om hvordan dette evt. kan gj¿res med ¿nskelig milj¿- profil, og om effekt, arbeidsomfang og kostnader. Dette bør testes ut på utvalgte problem- lokaliteter for å vinne erfaring.
Problemet er sammensatt, og varierer mye fra lokalitet til lokalitet. Mange steder er problemet knyttet til at lokaliteten er eksponert for grov sj¿ og kraftige b¿lger. Problemene på lokalitetene Likneset og Jensenvannet er eksempler på dette. Andre steder er problemet knyttet til l¿s- massenes karakter. Sorterte strandavsetninger med runde partikler og manglende finfraksjon er langt mer utsatt for erosjon enn usorterte morenemasser. Lokalitetene Fredheim og Faksebu i Lomfjorden er illustrerende eksempler. Masseglidning i usorterte sedimenter i skråning kan også være et problem, slik som det er antydet for lokaliteten Tomtodden i Recherhefjorden.
Erosjonsforbygninger vil sannsynligvis være vanskelig å få til på lokaliteter hvor b¿lgeaktiviteten er viktigste trusselfaktor. I så fall vil en trolig måtte etablere omfattende forbygninger som vil bryte med hensynet til å bevare Svalbards villmarkspreg. Dette er ikke ¿nskelig.
Lokaliteter hvor problemet i f¿rste rekke er ustabile sedimenter er mer aktuelle. Tiltak som kan binde og stabilisere massene, og som glir naturlig inn i miljøet kan derfor være interes- sante. Ved å bruke stedlige materialer i forebygningene kan effektive tiltak gjemmes. Vi kan tenke oss f¿lgende:
¥ Drivt¿mmer og stein: Ved å bolte fast kraftige drivtømmerstokker i steinblokker kan en lage strukturer som minsker b¿lgeerosjon og binder masser. En slik forebygging vil ikke synes som annet enn tømmerstokker i fjæra, og vil gli naturlig inn i naturmiljøet. ¥ Sammenbolting av steinblokker: Det er forholdsvis enkelt å bolte sammen stein, der boltene knapt vil synes. Sammenbindingen av naturlige stein vil kunne stabilisere uten å bryte med det naturlige milj¿et. ¥ ÇSteinkasserÈ (gabioner): Nettingkasser som fylles med strandsediment kan aronderes på en måte som gjør dem lite synlig.
83 Forel¿pig tildelingsbrev 2001 83 M¿te mellom SMS og RA nov. 1998 109 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Det er tilrådelig å nærme seg problematikken forsiktig. Det var fattet vedtak om sikring av Fredheim med gabioner fylt med stein. Det var behov for ca 60 m3 stein. Av de lokale massene var ca 10% anvendbart. Utsortering av denne steinen ville krevd ganske omfattende terreng- inngrep og anleggsarbeid. Alternativt kunne steinen transporteres fra Longyearbyen med beltekj¿ret¿y om vinteren - heller ikke det en milj¿vennlig operasjon.
To andre hensyn spilte også inn. Det ene var ekstraordinær isgang langs strandkanten som ikke kan hindres av steinkassene, men som har et potensiale for å skade dem. Vi så eksempel på dette i 1999. Det andre forholdet er at erosjonen ser ut til å avta etter hvert som strandsona blir grunnere og grunnere.
Det bør gjøres forsøk med de forskjellige teknikkene i områder der det er enklere å få dette til.
Der vern av kulturminner kan få negative miljøkonsekvenser på andre områder, stilles det særlige krav til avveining av verdier og fantasi for å finne de beste løsningene. Med en filosofi som også aksepterer en død i skjønnhet» som en del av kulturminnevernet, er det ikke opplagt at en slik vurdering alltid skal gå i favør av kulturminnene.
5.2.1 Oppsyn og straffeforfølging. Samarbeid internt ved sysselmannsbestillingen Det er nært samarbeid mellom miljøvernavdelingen og politiavdeling/stab hos Sysselmannen. Dette unike fagfellesskapet ved bestillingen gir spesielle muligheter til rask og effektiv etter- forskning og straffeforf¿lging ved overtredelse av milj¿vernforskrifter, og i forebyggende informasjonsarbeid. I dette samarbeidet inngår også en prioritering av bestemmelsene om meldeplikt i hht. Turistforskriften. Registeret over turistgruppenes bevegelser som bygger på melding om turopplegg er et viktig redskap i oppsyn og etterforskning i hht. milj¿bestemmel- sene. Dette arbeidet må prioriteres og videreutvikles i planperioden.
Feltinspekt¿rtjenesten En betydelig del av Sysselmannens kontrollvirksomhet foregår ved inspeksjoner i felt. Feltinspekt¿rtjenesten er organisert i flere feltlag hvor en polititjenestemann og en naturvern- konsulent/kulturminnekonsulent arbeider sammen. Den brede faglige sammensetningen er en styrke rent generelt ved sysselmannskontoret, og dette manifesterer seg også i praktisk arbeid i felt. Politisiden håndterer de formelle aspektene ved anmeldelse og evt. beslag eller bruk av tvangsmidler, mens miljøsiden bistår med å dokumentere hvilke miljøverdier som er krenket. Feltinspekt¿rtjenesten er plassert i forhold til ferdselsm¿nsteret sommerstid, og er konsentrert i området rundt Nordvest-Spitsbergen.
Kontrollene har i første rekke forebyggende virkning. Dette er et virkemiddel for å opprettholde og øke respekten for miljøvernbestemmelsene, og å kontrollere at ferdselsrestriksjoner og meldeplikt overholdes. Sistnevnte er viktige i forhold til muligheten for å finne frem til hvem som står bak miljøkriminelle handlinger, og er med på å opprettholde en reell følelse av opp- dagelsesrisiko. Feltinspektørene har også stor betydning i forhold til informasjon om verne- strategier gjennom å informere om miljøverdier og miljøbestemmelser, og fordele tilgjengelig skriftlig materiell.
110 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Nær kontakt med feltinspektørene, samt oppfølging av opplæringsprogrammet for disse prioriteres i planperioden.
Samarbeid med Tollvesenet i Troms¿ og ¯kokrim Sysselmannen på Svalbard tok sommeren 1998 initiativ til et møte med representanter fra Tollvesenet i Tromsø og Økokrim. Hensikten var å få fram en felles strategi for å motvirke ulovlig utf¿rsel av kulturminner og fauna fra Svalbard. Dette er en del av et komplekst trussel- bilde i grenselandet mellom milj¿vern og turisme. Den viktigste strategien er forebyggende informasjon, som skal gi de besøkende større innsikt i miljøverdiene på Svalbard, og dermed ¿ke motivasjonen til milj¿vennlig atferd. Dette er imidlertid dessverre ikke tilstrekkelig. Behovet for samordnet oppsyn og kontroll, samt strafferettslig oppf¿lging av overtredelser er like n¿dvendig som det forebyggende arbeidet.
M¿tet brakte klarhet i at faunakriminalitet og kulturminnekriminalitet er av ulik karakter, og at det er behov for ulike strategier. Utf¿rsel av fauna er oftest ¿konomisk motivert, og det er snakk om store beløp. Få slike saker er kjent på Svalbard, til tross for en unik fauna. I inter- nasjonal sammenheng er volumet av denne omsetningen urovekkende, og det er all grunn til å ha høyere fokus på dette i Sysselmannens oppsyn på Svalbard.
Tollvesenet i Tromsø har satt fokus på Svalbard og miljøvernproblematikken i sin intern- informasjon, og lagt dette inn i eksisterende kontrollrutiner. Kommunikasjonslinjer mellom tollvesenet og Sysselmannen ble avklart. Det ble uttrykt gjensidig forståelse for betydningen av mediafokusering av miljøkriminalitet for å motvirke miljøskadelig atferd.
Kontakten med Tollvesenet og Økokrim må opprettholdes og videreutvikles i planperioden. Problemet med manglende kontroll av reisende som har utenlandsk destinasjon b¿r arbeides videre med.
111 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
6. Handlingsplan
I dette kapitlet blir det gitt et oversyn over regelmessige tilsyns- og vedlikeholdsoppgaver og st¿rre prosjekter eller nye satsinger som er beskrevet i planen. Det forutsettes at detaljplanene utarbeides etter hvert og at rapporteringen skjer til kulturminneregisteret og som egne rapporter der omfanget tilsier det.
Forskjellige prosjekter og unders¿kelser vil kunne utf¿res av eksterne institusjoner i inn- og utland. I slike tilfelle må planer og søknader være levert innen 8 mnd før start. Når prosjektene er gjennomført, skal rapporter leveres så snart som mulig, og senest innen et år etter at prosjektet er gjennomført. Eksterne institusjoner som har prosjekter på Svalbard, kan ikke regne med tillatelse til å fortsette dersom ikke slik rapportering blir gjennomført.
6.1 Høyprioriterte kulturminner og miljøer
6.1.1 Tilsyns- og vedlikeholdsrutiner Tabellen inneholder områdevis oversyn over de høyprioriterte kulturminnene og kulturmiljøene i planen med stikkord om hvilke oppgaver som skal l¿ses - rutinemessig eller periodisk - og av hvem. Det er også med en oversikt over miljøovervåking og når det er lagt ut. Dersom års- tallet er senere enn år 2000, betyr det at det er forslag om at slikt system blir montert.
BYGNING/ANLEGG MOV OPPGAVE Ansvar/tid Område 1 Sallyhamna og Svenskegattet 1998 Ordinært vedlikehold Rundtur/feltinsp Gravneset 1998 Utredning, oppmåling, vegetasjonsvurdering Feltinsp/SMS 2001 Ytre Norsk¿ya 1997 Ordinært oppsyn Feltinsp/SMS Smeerenburg 1999 Utredning/status Feltinsp/SMS Likneset 1998 Ordinært oppsyn Feltinsp/SMS Virgohamna 1998 Ferdselskontroll/oppsyn Feltinsp/SMS Bj¿rnhamna med bistasjoner Ordinært vedlikehold Feltinsp/SMS Ebeltofthamna 2002 Ordinært oppsyn Feltinsp/SMS Område 3 Recherchefjordens vestside fra 1998 Vurdere enkle forfallsforsinkende tiltak eller SMS periodisk Snatcherpynten til Tomtodden restaurering, Giæverhuset Calypsobyen Ordinært vedlikehold. Reparasjon av smia SMS årlig Lægerneset 1998 Ordinært tilsyn SMS årlig 2002 Kjeftausa/Bamsebu 2005 Tilfeldig tilsyn med slakteplass for hvitfisk og båter Privat Kapp Borthen, flyvrak 2004 Ordinært tilsyn SMS årlig Hyttevika Vedlikeholdes SMS/polakkene Område 4 Murchinsonfjorden med Nordre 2006 Inspeksjon av russekorsene og tuftene Rundtur årlig Russ¿ya og Kross¿ya Station Haudegen 2006 Inspeksjon Rundtur årlig Sorgfjorden med Eolusneset 2000 Inspeksjon av ruinene etter stasjonen og Rundtur årlig og gradmålingsstasjonen oppf¿lging av MOV på Eolusneset på Crozierpynten Kinnvika Ordinært vedlikehold Rundtur Beverlysundet/Chermside¿ya. 2004 Inspeksjon navnestranda og bistasjon Sivertsen Rundtur årlig Andreneset, Kvit¿ya 2001 Oppf¿lging MOV Rundtur
112 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
BYGNING/ANLEGG MOV OPPGAVE Ansvar/tid Område 5 Ekrollhamna 2003 Oppmåling og dokumentasjon. Inspeksjon Rundtur Habenichtbukta 1998 Oppmåling og dokumentasjon. Inspeksjon Rundtur Øygruppe bestående av 2003 Oppmåling og dokumentasjon. Rundtur Ziegler¿ya,Delitsch¿ya og Etablere arkeologisk reservat. Inspeksjon navnl¿s ¿y s¿r for Delitsch¿ya Bj¿rneborg. Halvmåneøya 1998 Ordinært vedlikehold. Inspeksjon SMS når mulig Langåra, Tusen¿yane Inspeksjon SMS når mulig Område 6 Ny-Ålesund Vedlikeholds- og renoveringsplan/ vedlikehold KB Ny London 2001 Tilsyn og vedlikehold Velf. KB Område 7 Trygghamna med Alkepynten 1999 Informasjon. Inspeksjon SMS Bohemanneset Vedlikehold Trust A/SMS Kapp Wijk med bistasjoner Aktiv fangststasjon. Harald Soleim N¿dgraving. Reparasjon Oxaas-hytta SMS Svenskhuset Ordinært vedlikehold SMS Fredheim 1997 Miljøovervåking: Kontroll med erosjon. SMS Flytting av gammelhytta. Ordinært vedlikehold Hiorthhamn med ruinene av 1997 Reparasjonsprogram, jfr Longyearbyen Johan Horn/SSD Advent City 1999 Overvåking SMS Gruvemilj¿ i Longyearbyen Verneplan for det teknisk industrielle kulturmilj¿et SNSK/SSD/SMS Flyvrak i Adventfjorden Vraket i fjorden lokaliseres. SMS 2001 Vraket ved Gamle flyplass overvåkes SMS Område 8 Russeltvedtodden, Aksel¿ya Aktiv fangststasjon. Fangstmann Ordinært vedlikehold av Hageruphytta. Inspeksjon Midterhuken 2004 Tilsyn. Overvåking SMS Slettneset, Van Muydenbukta Forskningsprosjekt Vårsolbukt Ordinært vedlikehold, Camp Millar ø og Camp Bell SMS Vårsolbukt, Camp Millar v Ordinært vedlikehold LJFF Camp Morton Ordinært vedlikehold, fortsatt istandsetting. To-Takteren/SMS Område 9 Rekvika Tilsyn. Vedlikehold Rundtur Dirksodden 2003 Ordinært vedlikehold Rundtur Elvetangen Tilsyn. Rundtur Polhem, Mosselbukta 2002 Overvåking. Undersøkelser Rundtur Område 10 Tunheim, Bj¿rn¿ya 2007 Inspeksjon. Verneplan? SMS/Velf Bj¿rn¿ Hammerfesthuset, Bj¿rn¿ya Tilsyn og vedlikehold SMS/Velf Bj¿rn¿ St.Sebastian, Bj¿rn¿ya 1997 Overvåking. Flytting av oppmerking SMS Nordhamna /Kvalrossfjæra, Inspeksjon/informasjon SMS Bj¿rn¿ya Kvalrossbukta, Bj¿rn¿ya Inspeksjon SMS Thor Iversens varder, Hopen Inspeksjon/unders¿kelse SMS
113 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
6.2. Adre kulturmiljøer
6.2.1 Lokaliteter utenom bosetningene Tabellen gir en oversikt over fredete kulturminner og kulturmilj¿ som skal vedlikeholdes eller på annen måte holdes under oppsyn. Som for de høyprioriterte kulturminnene er det angitt hvem som har ansvaret for tilsyn og vedlikehold.
BYGNING/ANLEGG MOV OPPGAVE Ansvar/tid Område 1 Hamburgbukta 2002 Erosjonssituasjonen holdes under oppsikt Feltisnp. Camp Zoe Vedlikehold og tilsyn KB Haugenhytta Vedlikehold og tilsyn KB Laksebu Vedlikehold og tilsyn KB ÇLloyds hotellÈ Vedlikehold og tilsyn KB Texas Bar Vedlikehold og tilsyn Feltinsp./Rundt Worsleybukta Vedlikehold og tilsyn Feltinsp./Rundt Område 3 Gnålodden Vedlikehold og tilsyn SMS/polakkene H¿ferpynten 2001 Overvåking og fotografering SMS Konstantinovska 2005 Vedlikehold og tilsyn SMS/polakkene Område 4 ÇOxfordhusetÈ, Depotodden Vedlikehold og tilsyn Rundtur, årlig Hytta på Phippsøya Vedlikehold og tilsyn Rundtur, årlig Kapp Koburg Vedlikehold og tilsyn Rundtur, årlig Kapp Pettersen Vedlikehold og tilsyn Rundtur, årlig Zakariassenhytta, Lågøya Vedlikehold og tilsyn Rundtur Område 5 Heimland Vedlikehold og tilsyn Rundtur Kapp Lee Vedlikehold og tilsyn Rundtur, årlig Diskobukta Vedlikehold og tilsyn Rundtur Andréetangen Vedlikehold og tilsyn Rundtur, årlig Område 6 Storholmen Vedlikehold og tilsyn KB Område 7 Brucebyen, brakke 1 Vedlikehold og tilsyn Trust Arktigukol Brucebyen, tjenestehytta Vedlikehold og tilsyn SMS Brucebyen, brakke 3 Vedlikehold og tilsyn R¿de kors Skottehytta Vedlikehold og tilsyn LJFF Kapp Schoultz Tilsyn med gruveminner, taubane og jernbane LJFF / SMS Bjonahamna Vedlikehold og tilsyn To-Takteren Gipshukodden Vedlikehold og tilsyn LJFF Nordenskiöldtoppen Vedlikehold og tilsyn R¿de kors Russekeila Vedlikehold og tilsyn LJFF Område 8 Duner Vedlikehold og tilsyn To-Takteren Moenbukta Hovedreparasjon/flytting LJFF Område 9 Gråhuken Vedlikehold og tilsyn Rundtur Elvetangen Inspeksjon og eventuelt vedlikehold Rundtur Krosspynten Inspeksjon og eventuelt vedlikehold Rundtur/fangstm Laksevåg Inspeksjon og eventuelt vedlikehold Rundtur Villa M¿en Inspeksjon og eventuelt vedlikehold Rundtur/fangstm
114 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Austfjordneset Aktiv fangststasjon Fangstmannen Austbottenhytta Inspeksjon og eventuelt vedlikehold Rundtur/fangstm Overgangshytta Vedlikehold og tilsyn To-Takteren Område 10 Sørhytta på Koefoedodden Inspeksjon og eventuelt vedlikehold Velf. Hopen Nilsebu Inspeksjon og eventuelt vedlikehold Velf. Hopen Russehytta Inspeksjon og eventuelt vedlikehold Velf. Hopen
6.2.2 Bosetningene *Ny-Ålesund Byen er et høyprioritert kulturmiljø. Miljøet reguleres også gjennom vedtatt arealplan. Tiltak: Oppdatert verne- og vedlikeholdsplan for den freda bebyggelsen.
Pyramiden Avtale med Trust Arktigukol om vern av bygningsmilj¿et og det teknisk- industrielle kulturmilj¿et. Tiltak: Avtalen følges opp med årlige møter der tilstand, status og avtale evalueres.
*Longyearbyen Bebyggelse er regulert gjennom vedtatt arealplan. Tiltak: Registrering/unders¿kelse av arkeologiske kulturminner.
Svea Bebyggelse er regulert gjennom vedtatt arealplan. Kulturminneområder skal avgrenses gjennom fastsettelse av spesifiserte sikringssoner og egen avtale med SNSK. Tiltak: Revidert arealplan.
Grumant/Coles Bay Kulturminner og bebyggelse er registrert. Trust Arktigukol har planer om å gjenoppta drift i området. Det betyr at arealplanforskriften burde blitt gjort gjeldende for området. Uavhengig av formell l¿sning, b¿r registreringen f¿lges opp med en prioritering av kulturminnene i samarbeid med eier. Tiltak: Forvaltningsplan for kulturmilj¿et/arealplan.
Barentsburg Bebyggelse blir regulert gjennom vedtatt arealplan. Tiltak: Registrering/unders¿kelse av arkeologiske kulturminner, spesielt på Finneset.
6.2.3 Teknisk- industrielle kulturminner * Longyearbyen med omegn Tiltak: Verneplanen ÇDet teknisk- industrielle kulturmilj¿et i Longyearbyen og omegn. Verne- og utviklingsplanÈ iverksettes, herunder gjennomf¿ring av foreslåtte vedtaksfredninger.
* Ny-Ålesund Tiltak: «Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund (Kings Bay)» følges opp.
Svea Svea blir sikret gjennom arealplanen, men forvaltningen av dem b¿r planlegges mer detaljert. Tiltak: Verneplan for det teknisk- industrielle kulturmiljøet med særlig vekt spor fra svensketida.
115 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Barentsburg og Pyramiden Det blir satt opp miljøvernavtaler når anlegg avvikles. Avtalene klargj¿r hva som skal ryddes og hva som kan eller skal bevares. Tiltak: Forvaltningsplan for det teknisk- industrielle kulturmilj¿et i de russiske bosetningene.
6.3. Informasjon
Informasjon om kulturminnene på Svalbard inngår i den generelle informasjonen fra Syssel- mannen og fra Sysselmannens miljøvernavdeling. Nedenfor blir det fokusert spesielt på tiltak der milj¿- og kulturminneinformasjon er hovedsaken.
6.3.1 Miljøinformasjonssenter, museum og laboratorium og magasin Senteret utvikles i samarbeid med Svalbard Museum. Lokalisering foreslå i en forskningspark ved UNIS der Statsbygg vil ha ansvaret for bygging og trolig også for forvaltning av bygget.
6.3.2 Informasjonshefter Det er tatt initiativ til produksjon av flere informasjons-publikasjoner:
Media Tema Ansvarlig Hefte Ny-Ålesund Kulturminne Hefte Hvalfangst Kulturminne Hefte Barentsburg Kulturminne Kart Russisk overvintringsfangst Kulturminne Hefte Longyearbyen og Adventdalen Kulturminne Hefte Bj¿rn¿ya Milj¿vernavdelinga Hefte Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark Milj¿vernavdelinga
6.3.3 Internett Kulturminneinformasjon inngår i den generelle informasjonen fra SMS og Svalbard på nettet. Informasjonsheftene vil fortl¿pende bli gjort tilgjengelig over nettet. For et milj¿informsjons- senter vi nett-informasjon bli viktig.
6.3.4 Film, video Tiltak 1: Prosjekt for registrering og bevaring av film og video fra Svalbard. Tiltak 2: ¯kt bruk av video til dokumentasjon av kulturminner, milj¿ og samfunn.
6.4. Miljøovervåking
Miljøovervåkingsprogrammet skal følges opp og videreutvikles. Det inngår også i et nordisk prosjekt. Prosjektet b¿r underkastes en grundig evaluering med bistand fra ekstern ekspertise bl.a. med tanke på å videreutvikle metodene.
Den systematiske inspeksjonen/dokumentasjonen av bygninger og bygningsmilj¿er f¿lges opp.
6.4.5 Rutinemessing overvåking Fotografering og tilsyn av de 19 etablerte områdene skjer etter retningslinjer satt opp i prosjektrapporten. De samme faglige vurderingene videreføres i nye områder.
116 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
6.4.6 Nye områder Det er planlagt 10 nye områder for de nærmeste årene. På grunn av kapasiteten bør det totale antall områder som overvåkes etter den gjeldende metoden begrenses til maksimalt ca 60.
6.5. Registrering og dokumentasjon
Tradisjonelle registreringer videreføres, men med særlig prioritering av områder der det er stor aktivitet. Arkeologiske kulturminner fra perioden 1900-1945 prioriteres. Bosetningene har mange slike kulturminner som ikke er registrert, men de finnes også ute i terrenget.
En del kulturminner bør dokumenteres mer detaljert. Dette bør særlig skje som en del av verneplaner eller tilsvarende prosjekter.
6.5.1 Registreringer Disse registreringene står på programmet, men gjennomføringen skal prioriteres fortløpende i samsvar med behovene slik de er beskrevet i kap 5.
Tema Tidspunkt Flyvrak og andre minner fra 2. verdenskrig 2001 Arkeologiske kulturminner i bosetningene 2004 Registrering av fredete fritidshytter nær bosetningene 2002 Marinarkeologiske registreringer. 2003 St¿rre og mindre strekninger langs Hinlopenstredet etter 2005 Flere områder på nordsiden av Nordaustlandet etter 2005 Edge¿yas NV-side 2004 Nord for Hornsund 2005 S¿rkapp 2004 Verlegenhuken - *Sorgfjorden - Lomfjorden 2002 Supplerende registrering i Kongsfjorden - Krossfjorden etter 2005
6.5.2 Arkeologiske undersøkelser SMS saksbehandler eksterne s¿knader etter kulturminneforskriften. I tillegg er f¿lgende egne prosjekter igangsatt: ¥ Jernalderprosjektet, unders¿kelser av aktuelle lokaliteter. ¥ N¿dgravinger: Kapp Wijk, Hopen m.fl. ¥ Avsluttende unders¿kelser i Ymerbukta (Isfjorden) må gjennomføres.
6.5.3 Annen kulturminnedokumentasjon ¥ Polhem, Mosselbukta ¥ Tunheim på Bjørnøya ¥ Den svenske gradmålingsstasjonen , Sorgfjorden ¥ Fangsthytter på Prins Karls Forland ¥ Villa Fredheim, Sassen
6.5.4 Arkivbygging I denne planperioden er det et mål å gjøre mest mulig informasjon tilgjengelig digitalt. Samtidig er det viktig for kulturminnevernet å sikre at originalmaterialet blir bevart.
117 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Kulturminnedatabasen
Tema Akt¿r Tidspunkt Lage rutiner for ajourf¿ring av databasen SMS Kontinuerlig Referanser til litteratur, og opplysninger om historisk kontekst, SMS, RA, NP Kontinuerlig Kopling mot funnregister for Svalbard SMS, 2002/2003 Troms¿ museum
Foto, film, video Tiltak: Legge grunnlaget for en oppbygging av en slik samling i forbindelse med museum, magasin og milj¿informasjonssenter.
118 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Kulturminnekart
119 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Litteratur, kilder og stikkord
Offentlige dokumenter Bergmesteren for Svalbard Bergverksvirksomhet på Svalbard. Lover og regler m.m. 1997 Milj¿verndepartementet Forskrift om kulturminner på Svalbard, kgl. res. 24. januar 1992 T-869 Milj¿verndepartementet Forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard, kgl. res 24. januar 1997 T-118 Milj¿verndepartementet St. meld. nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard Milj¿verndepartementet St. meld. nr. 26 (1982-83) Milj¿vern, kartlegging og forskning i polarområdene Sysselmannen på Svalbard Kulturminneplan for Svalbard 1994-1998 1994 Sysselmannen på Svalbard Milj¿vernforskrifter for Svalbard og Jan Mayen 1994 Svalbard Samfunnsdrift AS Arealplan for Longyearbyen 1996-2000 1996
Litteratur Amundsen, Birger (red) Svalbardboka 1983-84 Troms¿ 1983 Amundsen, Birger (red) Svalbardboka 1985-86 Troms¿ Amundsen, Birger Svalbardboka 1994 1994 Arlov, Thor B. Svalbards historie 1926-1996 Oslo 1996 Arlov, Thor B., (hovedred), Barr, Susan (billedred) Store Norske 75 år, 1916-1991 Longyearbyen 1991 Arlov, Thor B. og Reymert, Per Kyrre: Kulturminner, kulturmilj¿, kulturlandskap. Rapport fra en feltekspedisjon på Svalbard i juli 2000 Barr, Susan, SNSK - Billedsamling 1989 Bjerck, Hein B. Overvåking av kulturmiljø på Svalbard. Målsetting, metode, lokaliteter og overvåking. SMS 1999/Nr 3 Evjen, Bj¿rg Longyearbyen 1916-1975 Fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn? Troms¿ 1995 Hoel, Adolf Svalbard Svalbards historie 1596-1965 Bind I-III Oslo 1966/1967 L¿kken, Gisle Kulturminner i Longyearbyen 1988 Svalbard museum Longyearbyen 1992 Orvin, Anders K. ÇIsfjord fyr og radiostasjon, SvalbardÈ i Norges Svalbard- og Ishavs- unders¿kelser Meddelelse nr. 25 1934 Reymert, Per Kyrre ÇFra s¿ppel til nasjonalhelligdomÈ i Troms¿ Museums skrifter nr. XXII (Temanummer: ÇFramskritt for fortida i nord i Povl Simonsens fotefarÈ) Troms¿ Museum 1989 Schi¿tz, Aina: Svalbard Museum i et nytt årtusen 1999 Tormod Steen Langtidsplan Svalbard museum 1996 Sysselmannen på Svalbard Bjerck, Hein, Johannesen, Johnny Hiorthhamn Kulldrift under vanskelige forhold Longyearbyen 1997 Svalbardposten: Svalbardposten diverse nummer Longyearbyen Troms¿ Museum: Ottar nr. 210, 1996 (Temanummer: ÇTil Svalbard?È) Troms¿ 1996 Wandinger, Markus ÇIm Permafrost-Bergbau auf Spitzbergen/Svalbard: 4. Int. Symposium on Mining in the ArticÈ Mitteilungsblatt DVW-Bayern 4/1997
Supplement til litteraturlista Hanoa, Rolf: Kings Bay Kullcompani AS 1917-1992, Oslo 1993 The Place-names og Svalbard, Norsk Polarinstitutt 1941, nytrykk Oslo 1991 Rossnes, Gustav: Norsk overvintringsfangst 1895-1949, Norsk Polarinstitutt, Meddelelser nr. 127, Olso 1993 Lønø, Odd: Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard, Jan Mayen og Frans Josefs land Norsk Polarinstitutt, Meddelelser nr. 102, 103 og 105, Oslo 1991. 120 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Lund, Toralv: Kalde krigsår, Svalbard 1940-45 Orvin, Anders K: The Settlements an Huts of Svalbard. Norges Svalbard- og Ishavnsunders¿kelser. Meddelelse nr. 46, Oslo 1939. S¿reide, Oddmund: Hopen. Ishavs¿y og meterologisk stasjon, ¯ystese 1994 Conway, Sir Martin: No Man«s Land, Kensington 1906/Gj¿vik 1995 Willem Barentsz siste reise. Etter Gerrmit de Veers beskrivelse fra 1598, Oslo 1997 Liljequist, Gösta H. High Lattitudes. A History og Swedish Polar Travels and Reesearch, Västerås 1993. Hisdal, Vidar: Svalbard natur og historie, Polarhåndbok nr. 11, Norsk Polarinstitutt, Oslo 1998 Aasgård, Gunnar: Svalbard etter krigen. Plarboken 1949, Oslo 1949.
Arkiver Statsarkivet i Troms¿ Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS Sysselmannen på Svalbard Svalbard museum
Forkortelser C Calypsobyen; 30; 36; 37; 51; 88 NEC: Nothern Exploration Company Ltd Camp Bell; 50; 90 SMS: Sysselmannen på Svalbard Camp Millar; 50; 90 SNSK: Store Norske Spitsbergen Camp Morton; 30; 50; 51; 82; 90 Kulkompani AS Coles Bay; 12; 26; 69; 77; 92 SSD: Svalbard Samfunnsdrift AS Colesbukta; 27; 69
Stikkord E Ebeltofthamna; 35; 88 A Edge¿ya; 66; 70 Advent City; 47; 76; 89 Ekrollhamna; 40; 89 Aksel¿ya;19; 30; 49; 68; 90 Ellsworth; 23 Amundsen; 23; 39; 40; 45 Eolusneset; 27; 39; 66; 89 Andrées;23; 34; 40; 67 Ernest Mansfield; 50 arkeolog; 13 arkeologiske; 10; 11; 13; 15; 17; 19; 20; 41; F 56; 58; 68; 69; 70; 72; 78; 79; 80; 85; 92 Finneset; 24; 92 Arthur Oxaas; 44 G B Granada-konvensjonen; 10; 11 Barentsburg; 12; 24; 25; 26; 57; 63; 69; 77; Gravodden; 11; 58; 63; 65; 66; 76; 88 81; 92; 93 Grumant; 12; 25; 26; 68; 69; 77; 92 Barentsz; 20; 62 Gustav Rossnes; 22; 42; 51 Bj¿rnhamna; 30; 35; 88 Bj¿rn¿ya; 20; 22; 24; 49; 53; 54; 63; 64; H 66; 67; 68; 70; 77; 90; 93; 94 Habenichtbukta; 41; 89 Bohemanneset; 44; 51; 89 Halvmåneøya; 30; 41; 66; 89
121 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Haudegen; 25; 38; 39; 89 Norsk¿ya;33; 34; 65; 76; 88 Hilmar N¿is; 46; 62 Northern Exploration Company Ltd;36; 37; Hiorthhamn; 27; 47; 48; 62; 66; 70; 76; 82; 89 43; 50; 51 Hyttevika;38; 89 Ny-Ålesund;2; 9; 12; 18; 23; 24; 26; 27; 35; 42; 43; 47; 50; 57; 63; 68; 69; 74; 76; 81; J 83; 89; 91; 92; 93 Jasinski; 78 Junker; 38 P Polhem;39; 52; 67; 70; 90; 94 K Pyramiden;12; 24; 26; 69; 77; 91 Kapp Wijk; 44; 79; 82; 89; 94 Keilhau; 23; 41 R Kings Bay; 2; 17; 18; 24; 26; 58; 75; 76; 92 Recherchefjorden;23; 66 Kinnvika; 32; 39; 74; 89 Russeltvedt;49 Kirsty Duncan; 79 Russ¿ya;38; 89 Kjeftausa; 37; 38; 88 Kristian Birkelands; 49 S Kross¿ya; 38; 89 Sallyhamna;33; 65; 88 Kulkompaniet Isefjord; 44 Smeerenburg;12; 21; 34; 58; 63; 65; 76; 84; 88 kulturhistorisk magasin; 57; 59; 60 SNSK;17; 25; 68; 75; 76; 83; 89; 92; 96 Sorgfjorden;27; 39; 52; 66; 70; 71; 89; 94 L SSD;17; 68; 89 Likneset; 34; 65; 76; 84; 85; 88 St.meld.nr. 22;9; 10; 11; 14; 61 London; 25; 43; 50; 58; 67; 76; 89 St.meld.nr. 9;9; 10 Longyearbyen; 1; 2; 12; 17; 24; 25; 27; 46; Starkov;20; 36; 40; 50; 78 47; 48; 50; 57; 58; 62; 63; 68; 69; 71; 76; Svalbardloven;12; 13 78; 79; 81; 83; 86; 89; 92; 93 Svalbardtraktaten;12; 24; 28 Louwrens Hacquebord; 50 Svea;24; 25; 26; 27; 68; 69; 77; 92 Lov om milj¿vern; 10; 14 Svend Foyn;54 Lægerneset; 37; 66; 70; 79; 88 Svenskhuset;23; 30; 39; 45; 89 Löwenigh; 41 S¿ren Zachariassen;44
M T Maltakonvensjonen; 10; 11; 41 Thor Iversen;54; 75 Michelsenhuset; 30; 37; 51; 82 Tollvesenet;87 Midterhuken; 50; 67; 79; 90 Tomtodden;23; 36; 66; 85; 88 Midterhukhamna; 49; 50; 70 Trust Arktikugol;12; 17; 44; 63 miljøovervåkes; 34; 37; 41; 43; 53 Tusen¿yane;42; 49; 68; 89 Miljøovervåking; 16; 39; 64; 79; 89 Morten Andreas Ingebrigtsen; 54 V museum; 19; 57; 59; 60; 68; 71; 72; 73; 75; Villa Fredheim;46; 62; 67; 71 92; 94 Virgohamna;11; 12; 23; 30; 34; 43; 58; 62; 65; 76; 83; 84; 85; 88 N NEC; 36; 37; 43; 51 W Nobiles; 23 Wanny Wolstad;38 Nordenskiöld; 23; 63; 64 Wellmans;23; 34; 65; 84 Norsk Polarinstitutt;17; 25; 73; 75; 77 Willem Barentsz;20; 23; 50; 62
122 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Referanser
1 St.meld.nr. 40 (1985-86) Svalbard, St.meld.nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard og St.meld.nr. 9 (1999-2000) Svalbard. 2 NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard 3 St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard 4 St.meld. nr.50 (1990-91 Næringstiltak for Svalbard 5 St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard s 58 6 Det er likevel en viktig forskjell. Arealplanforskrifta legger ikke noe forvaltningsansvar over på et annet offentlig forvaltningsnivå. 7 Teknisk konservator er ikke tilsatt. Det ventes på etablering av magasin og laboratorium - og dermed arbeidsplass på Svalbard. 8 Kulturminneforvaltning som ledd i et helhetlig miljøvernarbeid på Svalbard. Vurdering foretatt av Riksantikvaren med bakgrunn i forslag i St.meld.nr.22(1994-95) RA 1996. 9 Kulturminneforvaltning som ledd i et helhetlig miljøvern på Svalbard, (RA 1996) 10 Et fullstendig oversyn over grunneiendommene står i St.meld. nr. 9 (1999-2000) s 85. 11 SMS Rapport 2/99 Ny-Ålesund 12 Hein B. Bjerck i Åremålsrapporten til Ann-Kristin Olsen 13 Hans fulle navn var Willem Barentszoon, derfor z til slutt i navnet 14 Gustav Rossnes: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Oslo 1993. 15 I denne planen er Kinnvika et eksempel på denne problematikken. 16 16.Notat om miljøovervåkning. 17 Nederlandske utgravninger og oppmålinger i 1979, 1980 og 1981 under ledelse av Hacquebord. Totalt er det her utgravd 2 spekkovner, 7 hustufter og 7 graver 18 Jfr. rapport sak .: 98/00466 a. 542.2 19 Jrf. til notat (Dok; 97/00601) om miljøovervåkning 20 Pål Presterud: Flyvraket på Kapp Borthen, Svalbardboka 1, 1983-84 21 Birger Amundsen: Nordaustlandets sabelraslere, Svalbardboka 1985-86. 22 Gösta H. Liljequist: High Lattitudes, Västerås 1993, side 343 pp 23 Gösta H. Liljequist: High Lattitudes, Västerås 1993, side 511 pp 24 Birger Amundsen: Svalbardboka 4 25 Uten medvirkning eller godkjenning fra SMS. Hakekorset er dokumentert på bilder i SMS arkiv, samt bilde i Svalbardboka 4. 26 Bj¿rgvik Jakobsen: Halvmåneøya 1947 27 Rundturrapport 1996. 28 Rapport v. Gustav Rossnes nov.1999 29 Sysselmannens rapportserie 2.99 30 Susan Barr: Ernst Mansfield, dr¿mmer, svindler, gentleman og eventyrer, Svalbardboka 1985-86. 31 Gisle Løkken og Kjell Nash: «London» Kongsfjorden. Oppmålings- og registrerings- rapport 1990. 32 Turister b¿tlagt for ulovlig leirslaging i 1998. 33 Adolf Hoel 1966, s. 230. Kjærnet 1988a 34 Rapport SMS sak 98/00697 - 2 35 Thor B. Arlov og Per Kyrre Reymert: Kulturminner, kulturmilj¿, kulturlandskap. Rapport 2000. Birger Amundsen: Svenskhuset ved Kapp Thordsen ... og Susan Barr: Rapport fra et år i Svenskhuset, Svalbardboka 1983-84 36 Rapport SMS sak 98/00702 37 Leif Jonny Johannesen: Villa Fredheim, Hilmar Nøis’ fangsstasjon og hjem. SMS 1997
123 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
38 notat SMS sak; 97/00601 om miljøovervåkning 39 SMS sak 97/00727 40 Fra 1938 har det offisielle navnet for Hiorthhamn vært Moskushamn. Det var her det ble satt ut moskus i 1929. 41 Også kalt «Ørneredet» av folk i Longyearbyen. 42 Leif Jonny Johannesen: Hiorthhamn. Kulldrift under vanskelige forhold. SMS 1997 43 Ei eldre tømmerhytte fra 1822 finnes på Bjørnøya. 44 Nordlysekspedisjon. 45 Det er kjent to-tre av tilsvarende type og datering som i dag ligger i ruin, Kapp Hammerfest, Svenskøya, på Russeholmane, Tusenøyane og i Franklindalen på Nordaustlandet 46 Rapport SMS sak 98/01064 47 Svalbardboka 1985-86 s. 126. 48 Rapport SMS sak 99/00166 49 Thor Iversen: Ishavs¿ya Hopen, 1941. 50 Notat om informasjonsstrategier for kulturmilj¿ som reflekterer hovedtrekkene i milj¿- avdelingens syn på dette feltet. sak 97/00727, jfr også sysselmann Ann Kristin Olsens åremålsrapport. 51 Hiorthhamn - Kulldrift under vanskelige forhold. 24 s. Av Leif Johnny Johannesen Utgitt i norsk og engelsk utgave. Longyearbyen 1997. 52 Villa Fredheim. Hilmar Nøis’ fangststasjon og hjem. 24 s. Av Leif Johnny Johannesen Utgitt i norsk og engelsk utgave. Longyearbyen 1997. 53 Virgohamna - I lufta mot Nordpolen. 36 s. Av Hein B. Bjerck og Leif Johnny Johannesen Utgitt i norsk og engelsk utgave. Longyearbyen 1999. 54 Opplev Svalbard på naturens premisser. 28 s. Utgitt i norsk, russisk og engelsk utgave. Longyearbyen 1998. 55 En utfyllende beskrivelse av dette arbeidet finnes i sysselmann Ann-Kristin Olsens åremålsrapport (1998). 56 Dette arbeidet er startet, og forventes ferdig i 2001. 57 Dette arbeidet er startet og ventes ferdig tidlig i 2001 58 I forbindelse med at infoheftet blir utgitt, vil skiltinga på disse stedene bli redusert og tilpasset. 59 MIFO 60 En utfyllende beskrivelse av dette finnes i sysselmann Ann-Kristin Olsens åremålsrapport (1998). 61 Overvåkningssystemet er beskrevet i eget notat, jfr. Sak 97/00609. Det vil bli laget en egen publikasjon i Sysselmannens rapportserie om dette, hvor metoden beskrives med de etablerte overvåkingssystemene som eksempelsamling. 62 Nordisk Ministerråd Nord 1999:25 ISBN 92-893-0373-5 63 Sak 99/00996 64 B.Hebba Helberg: Svalbards arkeologiske historie. Tromura, Kulturhistorie Nr. 30. Troms¿ 1998. 65 G. Rossnes: Bj¿rn¿ya. Rapport kulturminneregistrering 1997. Upublisert rapport. 66 H. B. Bjerck: «Steinalder på Svalbard?» Revurdering av tidligere funn og feltunder- s¿kelser. Sysselmannens rapportserie nr 1/1999, Longyearbyen 1999. 67 G.Rossnes: Isfjorden N. Rapport Kulturminneregistreringer 1997. Upublisert rapport, SMS arkiv. 68 Ishavs¿ya Hopen. Upublisert rapport fra 1998 i SMS arkiv. 69 Gisle L¿kken: Kulturminner i Longyearbyen 1988, Svalbard Museum 1992. 70 Andreas ¯stlund 30.11.1992. 71 Den gamle bebyggelsen ble fotografert av L. Roll 1992. 72 Sak 99/00856
124 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
73 (jfr. oppsummering i Troms¿ museums ÇSvalbards arkeologiske historieÈ (1998, med tillegg av registreringene i 1996 som er nevnt ovenfor 74 Gisle Løkken målte opp og fotograferte samtlige bygninger. 75 Registeret og de registrerte hyttene forvaltes i et samarbeid mellom Milj¿vernavdelingen og Politiavdelingen i et internt hytteutvalg. Det bør legges opp til kontrollert bruk også av de hyttene som ikke er tjenestehytter, men som nesten uten unntak er fredete kulturminner. Det bør skje ved at de som ønsker å bruke hyttene, må låne nøkkel hos SMS. Nøkkel for nødbruk må monteres på stedet. 76 Innenfor hvert område/bokstav har det vært behov for å gruppere samling av bilder fra sentrale lokaliteter, benevnt STED. Benevning av sted er bygget opp av en tretegnskode, som f.eks KIN for Kinnvika. Der det finnes få bilder fra samme lokalitet legges de inn under en kode for et større område GVL for Gustav V land. Bilder som ikke er knyttet til et konkret sted eller til aktiviteter arkiveres under område 0. Dette gjøre det mulig å referere til bildene i rapporter og fotolister, samt få dem tilbake på rett sted etter bruk. Et tilsvarende system lages for negativer og digitale bilder, men uten at den enkelte serie deles opp. Også scannete kopier av bilder som eies av andre, kan gå inn i det digitale billedarkivet. 77 Samlingen inneholder også en del bilder tatt av magister Einar Koefoed som Iversen samarbeidet med. 78 Norsk Polarinstitutt har en del kopier av Iversens bilder, men det meste er i Thor Iversens Samlinger i Bergen. 79 Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund (Kings Bay). - Perspektiv på historie, kulturminner, industrielle etterlatenskaper, fors¿pling og forurensing. ISBN-nr. 82-91850-17-8 80 Det finnes en utfyllende omtale av de arkeologiske utgravningene som har vært gjennom- f¿rt frem tom. 1996 i B.H.Helberg: Svalbards arkeologiske historie, Tromura, Kulturhistorie nr. 30, Troms¿ 1998. 81 Jfr. Notater i Sak 96/00950, hvor det også inngår fagnotater fra Vitenskapsmuseet, NTNU og Norsk Sj¿fartsmuseum 82 jfr. RA’s middelalderprosjekt. 83 Forel¿pig tildelingsbrev 2001 84 M¿te mellom SMS og RA nov. 1998 Sysselmannens rapportserie Nr. 2/2000 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
Fotografliste
Hein B. Bjerck: Vignett forside, foto på sidene 42, 46, 49, 54, 56 nederst, 59, 71 øverst, 77 begge. Hans Kr. Bukholm: Side 79 nederst Kolbein Dahle: Forside og en forsidevignett. Sidene 21, 22, 23, 25, 26, 27, 28, 29, 37, 38 ¿verst, 44, 45, 47, 48 begge, 50 nederst, 51, 52 begge, 53, 55, 57, 58, 60, 61, 62, 63, 64, 65, 66, 67 begge, 69, 71 begge nederst, 72, 74 begge, 75 begge, 90, 101. Karl Fredheim: Sidene 70, 73, 107 Rolf Gaarde: Sidene 50 ¿verst, 56 ¿verst. Arild Lyssand: Sidene 38 nederst og 41 Norsk Polarinstitutt, Adolf Hoel: Vignett omslag bakside. Kristin Prestvold: Vignett forside. Sidene 20, 44, Lisen Roll: Sidene 39, 40 begge, 43, 54. Gustav Rossnes: Sidene 78 begge, Jon Ove Scheie: Side 79 ¿verst. 125 Sysselmannen på Svalbard N-9171 Longyearbyen Tlf. 79 02 43 00 Fax 79 02 11 66 [email protected]