Kulturminneplan for Grue 2015 – 2024

Vedtatt av kommunestyret 23.03.2015

INNHOLDSFORTEGNELSE Innledning ...... 6 Formål med planen ...... 6 Organisering og medvirkning ...... 6 Planens sammenheng med kommuneplanens arealdel ...... 7 Mål og forutsetninger for planen ...... 7 Mandat ...... 8 Aktiviteter/ milepæler ...... 9 Viktige føringer for planen...... 9 Hvorfor ta vare på kulturminner ...... 9 Kulturminnevernet i forandring ...... 9 Overordnede lovverk og avtaler ...... 10 Kulturminneloven ...... 10 Plan og bygningsloven (Lov om planlegging og byggesaksbehandling- Pbl) ...... 10 Andre lover, meldinger og konvensjoner med betydning for kulturminnevernet ...... 10 Status for Grues kulturminner ...... 11 Ulike typer kuturminner ...... 11 Kulturminner som har juridisk beskyttelse ...... 11 Automatisk fredete kulturminner ...... 12 Kulturminner fredet ved vedtak ...... 12 Vern gjennom Plan- og bygningsloven ...... 13 Kulturminner uten særskilte juridisk beskyttelse ...... 13 Forvaltning og virkemidler ...... 14 Kommunens behandling av saker vedrørende kulturminneverdier ...... 14 Kulturminnemyndighetens roller og ansvar ...... 14 Kommunens rolle i kulturminnevernarbeidet ...... 14 Kommunen som eiendomsbesitter ...... 15 Eiers rolle i kulturminnevernet ...... 15 Planer med betydning for kulturminnearbeidet ...... 15 Økonomiske støtteordninger ...... 15 Begrensning av tap ...... 16 Forvaltning og håndtering av kulturminner- oppgaver ...... 16 Mangel på kunnskap ...... 17

Utvalgte temaer og verneområder ...... 18 A. Skogfinsk kulturarv ...... 18 Finnskogen Natur & kulturpark ...... 19 De skogfinske bygningstypene ...... 20 Pason/ Pasotorpet ...... 22 B. Automatisk fredete kulturminner ...... 22 Eldste gårdsbosetningen, Nes ...... 23 Kartbilde over Østmo og Nes, markert med rune R. Fra Askeladden...... 24 Fangstanlegg ...... 24 Steinalderboplasser ...... 25 Utmarksgraver (fangstmarksgraver) ...... 26 C. Bygningsarv og kulturmiljøer i jord- og skogbruk...... 27 Smier, løer og torvstrøløer ...... 28 Husmannsplasser ...... 29 Bureisning ...... 30 Historiske hager ...... 32 Åsta Holths Leiråker ...... 33 Sætermiljøer ...... 34 Skogshusvær ...... 35 D. Kulturlandskap ...... 36 Finnskogens kulturlandskap ...... 37 Hytjanstorpet ...... 38 E. Teknisk- industrielle kulturminner ...... 39 Fløtningsminner ...... 39 Agnåa ...... 40 Rotnavassdraget ...... 41 Røgden bruk ...... 41 Tjura/Tjuraåa ...... 42 Tjurabruket ...... 44 Garveriet ...... 44 Hansens kraftverk ...... 44 Grue kommunes kraftverk ...... 44 Hårstadmølla ...... 45 Aurbekksaga ...... 45

F. Tettsteder ...... 45 Kirkenær ...... 45 Namnå ...... 47 Grinder ...... 48 Svullrya ...... 49 G. Møteplasser, institusjoner og kommunikasjoner ...... 50 Kirken ...... 50 Grue kirke ...... 50 Grue Finnskog kirke (tidligere Revholt kapell) ...... 51 Offentlige bygg ...... 52 Grue rådhus ...... 52 Skolene i Grue ...... 54 Forsamlingshus/ bedehus ...... 55 Dansebaner ...... 57 Finnskogsparken ...... 57 Skoleskibakker ...... 58 Smørhaugen skoleskibakke ...... 58 Jernbanen ...... 58 Stasjonshusene ...... 59 Veger og bruer ...... 60 Sandstadbra ...... 60 Sandstadbrua...... 61 Domma bra ...... 61 Finnevegen ...... 62 Båtrafikken på Glomma ...... 62 H. Krigs- og Forsvarshistorie ...... 63 Forsvarsanleggene ...... 63 Lundeby skanse ...... 63 2. verdenskrig ...... 64 Handlingsplan ...... 67 Ordliste og begrepsavklaringer ...... 71 Referanser og litteratur ...... 72 Vedlegg ...... 75 Vedtaksfredete kulturminner i Grue ...... 75

Forskriftsfredete bygninger i Grue ...... 75 Automatisk fredete kulturminner i Grue...... 75 Bygninger regulert til bevaring ...... 75 Tidigere registrerte kulturminner som følger planens tematikk...... 76 Skogfinske eiendommer ...... 76 Bygningsmiljøer og kulturmiljøer i jord- og skogbruk ...... 77 Kulturlandskap ...... 79 Tekniske industrielle kulturminner ...... 80 Møteplasser, institusjoner og kommunikasjoner ...... 81 Referat fra det åpne møtet på Grue rådhus 5.mars 2014...... 84 Referat fra åpent møte på Tanken 12.mars 2014...... 87 Referat fra åpent møte på Vestheim 19.mars 2014...... 91

Innledning Ett av de nasjonale målene i regjeringens strategi for Norges miljøpolitikk er at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser, og som grunnlag for kunnskap, opplevelser og verdiskaping. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer skal bevares i et langsiktig perspektiv.

Denne planen er først og fremst et redskap for kommunens politikere og administrasjonen i arbeidet med forvaltningen av kulturminner og dems verdier. Det finnes også et håp om at den vil gi nyttig kunnskap til tiltakshavere og være av interesse for publikum for øvrig.

Grue kommune står foran store utfordringer for fremtida. Kulturminneplanen og de utvalgte temaer og verneområder vil ha betydning når det gjelder å vise hva som er viktig å ta vare på i Grue. I planen behandles flere viktige satsningsområder med konkrete tiltak som direkte og indirekte forutsetter samarbeid med ulike deler av kommunen, organisasjoner, fylkeskommunen, statlige etater og privatpersoner som på ulike måter arbeider med kulturminnevern.

Kulturminneplanen skal synliggjøre de ulike kulturminnene som finnes i kommunen samt danne grunnlag for en kommunal kulturminnepolitikk som også skal gjenspeile de nasjonale målene for bevaring og bruk av kulturminner. En forhåpning har også vært at planen skal skape en positiv holding til bevaring og til å styrke indentiteten i kommunen. Formål med planen Kulturminner og kulturmiljøer utgjør betydende ressurser for samfunnet. De er også viktige identitetsbærere og utgjør kilder til kunnskap, opplevelse og verdiskaping. Mange av kulturminnene har også betydlige bruksverdier. Et viktigt formål med denne planen har vært å synliggjøre de kulturminnene som finnes i kommunen, men også komme frem til en enighet om en kommunal strategi om hvordan vi skal ta vare på disse. Bevaring av de tradisjonelt anerkjente kulturminnene står sentralt, men også nye typer kulturminner er trukket frem som viktige for fremtida.

Hovedmålet med planen er å styrke kulturminnevernet i Grue kommune og synliggjøre kommunens kulturminner. Formålet er også å bidra til større forutsigbarhet i saker der kulturminner og kulturmiljøer blir berørt. Planen vil også være et bidrag til et forbedret samarbeid mellom kommunen, private tiltakshavere, organisasjoner og andre offentlige etater.

Organisering og medvirkning Arbeidet har vært organisert med en styringsgruppe og en prosjektleder. Til selve arbeidet med utarbeidelsen av planen har det vært leid inn en konsulent. I arbeidet med planen har de innspill som kommet frem på de ulike møtene som har vært arrangert i forbindelse med utarbeidelsen vært viktige. Planprosessen har vært organisert som et prosjekt hvor komité for næring og oppvekst er styringsgruppe. Saksordfører i komiteen er Knut Skaraberget.

Prosjekteier: Rådmannen Prosjektansvar: Enhet for utvikling Styringsgruppe: Komité for næring og oppvekst Prosjektleder: Utviklingsenheten, v/ Torbjørn Øveråsen Fagkonsulent: Hans Johnsson, Tympanon Prosjektgruppe: Prosjektleder: Torbjørn Øveråsen Landbruksveileder Stein Sorknes Kultursekretær Anne Grete Bråten Kommunalsjef oppvekst og kultur Anne Berit Gullikstad

Kulturminneplanen har vært ute på høring og gjennom prosessen har det vært avholdt tre møter for allmennheten i løpet av prosjekttiden. Møtene har vært avholdt på Rådhuset på Kirkenær den 5.mars, Tanken på Svullrya den 12.mars og på Vestheim den 19.mars 2014. På disse møtene var det god oppsluting med ca. 30 tilstede på hvert og et av møtene. På møtene ble det spilt inn mange gode forslag som viser en stor interesse for kulturminnene i kommunen. Noen av disse forslagene er innarbeidet i planen, andre ikke. Begrunnelsen for at ikke alle har blitt tatt med er ikke fordi at forslagene er dårlige, men fordi at prosjektgruppen har blitt nødt til å prioritere. Referat fra disse møtene er vedlagt planen. Planens sammenheng med kommuneplanens arealdel Kulturminneplanen for Grue er en temaplan. Planen som helhet forutsettes å gjelde i 10 år. Arbeidet med kulturminneplanen er forankret i Kommuneplanens samfunnsdel og vedtatt planstrategi for perioden 2012-2015. I planstrategien er følgende vedtatt:

 Kulturminneplanen ferdigstilles i løpet av 2015

Planprosessen startet opp i løpet av høsten 2013. Prosessen har vært organisert som et prosjekt hvor komité for næring og oppvekst har prosjektansvaret. I forbindelse med oppstarten av prosjektet ble det utarbeidet en prosjektskisse for utarbeidelsen av kulturminneplanen 2015-2024.

Det er vedtatt at denne kulturminneplan er en temaplan og inneholdet i denne skal tas opp i forbindelse med utarbeidelse av ny kommuneplan for Grue. Mål og forutsetninger for planen Kulturminner og kulturmiljøer er viktige identitetsbærere og utgjør kilder til kunnskap, opplevelser og ikke minst verdiskaping. Mange av våre kulturminner representerer også betydelige bruksressurser.

Hovedmålet med kulturminneplanen for Grue er å styrke kulturminnevernet, men også gjøre våre kulturminner kjente og tilgjengelige.

Til disse målene er følgende strategier definiert:

 Legge en plan for merking og beskrivelse av kulturminner og kulturlandskapsområder  Bevare registrerte kulturminner og kulturlandskapsområder  Bruke kulturminner bevisst i profileringen av Grue kommune

Bevaring av kulturminner krever engasjemang. Denne kulturminneplan skal gjenspeile mangfoldet og særpreget ved våre kulturminner. Planen skal bidra til bevisstgjøring, skape stolthet og entusiasme ved å være Gruesokning. Dette vil skape et godt grunnlag for bevaring. Planen skal også medvirke til at flere ser muligheter ved å bevare og utvikle, men også se kulturminnene som en ressurs.

Grue kommunes visjon for arbeidet med kulturminner er:

”Grues kulturminner skal være en ressurs for bygda og bidra til å skape merverdier for framtida”.

Gjennom denne prosessen har det vært en målsetning å øke kunnskapen om hva som finnes av kulturminner i kommunen, drøfte kulturminnenes betydning for kommunen og på grunnlag av dette gjøre prioriteringer av områder og objekter.

Kommuneplan 2011 – 2023: Kulturminner og landskapsvern

VÅRT MÅL ER Å:

 Gjøre kulturminner kjent og tilgjengelige

DERFOR SKAL VI:  Legge en plan for merking og beskrivelse av kulturminner og kulturlandskapsområder  Bevare registrerte kulturminner og kulturlandskapsområder  Klargjøre verne- og forvaltningsansvaret for kulturminner og kulturlandskapsområder  Bruke kulturminner bevisst i profileringen av Grue kommune

Resultatmål:

 Kulturminner i Grue er attraktive opplevesesmål

Effektmål:

 Høyere besøkstall og større omsetning for besøksmål (museer og opplevelsesnæring)  Innbyggere i Grue er stolte av sin historie og er gode ambassadører (hjemme og borte)  Kulturminneri Grue er en integrert del av opplæring i barnehager og skolen i Grue

Mandat Mandatet for prosjektet har vært som en ”avtale/bestilling”, slik at man underveis i prosjektet kan vurdere om man er på riktig spor. Mandatet har fungert som en avtale mellom styringsgruppen og prosjektledelsen. Dersom prosjektgruppa ønsker å endre mandatpunkter; tilføye eller stryke punkter, skal dette behandles i samme fora som vedtok mandatet opprinnelig.

 Planarbeidet skal bringe fram oversikt over registrerte kulturminner og synliggjøre eventuelle kulturminneområder som ikke er registrert og kartlagt  Gjennom bred involvering (ideutforming) bringe fram mangfoldet av tema og fakta når det gjelder kulturminner i Grue  Foreta en vurdering av muligheter, konsekvenser og begrensninger mht målsetning og strategier i kommuneplan  Foreta en prioritering av tema/områder og tiltak som planen skal omfatte:

- Hva skal formidles (fortelles): ”Historien om Grue” - Hvordan formidle (fortelle) - Hvordan gjøre kjent

 På bakgrunn av det som har framkommet i prosessen skal det utformes en handlingsplan med beskrivelse av prioriterte tiltak (omfang av tiltak) med framdrift, økonomiske konsekvenser, og ansvarsfordeling relatert til de fire strategiene i kommuneplanen  Planen skal tydeliggjøre kulturminnenes betydning med tanke på framtidig arealformål

 Planen skal beskrive de analyser som ligger til grunn for prioriteringer som er gjort og beslutninger som er fattet. Aktiviteter/ milepæler De aktiviteter som er vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av kulturminneplanen for Grue er følgende:

- Skaffe oversikt over registrerte kulturminner - Kartlegge områder (tema) for nye registreringer - Verdisetting – vekting – utvalg - Prioriteringer/valg av fokusområder - Vurdere konsekvenser for framtidig arealbruk - Plan for registrering, tilgjengeliggjøring og formidling - Vurdering i forhold til framtidig arealbruk - Lage en framdriftsplan for de kommende 10 – årene - Planen ferdigstilles og legges fram for endelig vedtak

Viktige føringer for planen

Hvorfor ta vare på kulturminner Våre kulturminner er viktige for vår identitet. Kulturminner og historiske miljøer er faktorer som gjør et sted eller by interessant. Å ta vare på særpreget og utvikle det videre i respekt for verdiende de representerer er viktige for å kunne bevare og styrke den stedlige identitet. Særpreget og verdiene utgjør også en viktig ressurs for turismen og reiselivet i vår kommune. Et godt eksempel på dette er Finnskogen og Glommadalens kulturlandskap med mange rike kulturminner og kulturmiljøer.

Den eldre bygningsmassen representerer ved siden av å være miljøskapende store bruksverdier. Dette har både en økonomisk og en klimamessig side. De gamle bygningene er allerede oppført og utgjør derfor ikke noen belastning med tanke på klimagassutslipp.

For å kunne beholde tidsdybde, mangfold og miljøkvaliteter, må vi ikke bare se til å bevare enkelte objekter. Situasjoner med flere bygninger og landskap har store verdier som miljøer. Kulturhistoriske miljøer kan ha en viktig bruksfunksjon for dagens og fremtidens befolkning, blant annet som kilder til rekrasjon og livskavlitet.

Historiske verdier er viktige elementer i en miljømessig helhet og slike verdier må vektlegges som en premiss for utviklingen. Disse verdiene er viktige når vi ser på Kirkenær eller noen av de andre tettstedene i kommunen vår. De nasjonale føringene eller lokale bestemmelser på forskjelllige nivåer har ikke som hensikt å være bremsekloss, mere for å sikre at vesentlige verdier ikke går tapt i våre lokalsamfunn. Kulturminnevernet i forandring Kulturminnevernet i Norge har gamle aner. Man kan i de fleste tilfeller si at det tar utgangspunkt i 1844. Dette år startet Fortidsminneforeningen sin virksomhet. Bakgrunnelsen var å prøve å bevare mest mulig av de de fysiske minnene av Norges oldtid. Ved midten av 1800-tallet var middelalderens stavkirker redusert fra nærmere 1000 til ca 30. En annen viktig pådriver av utviklingen av kulturminnevernet var gjenreisningen av Nidarosdomen. Fornloven kom i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 og fra 1912 ble Riksantikvaren stiftet. I 1920 kom den første fredningsloven.

Kulturminnevernet var lenge som andre deler av verden i hovedsak konsentret til fortidens mest fremragende bygninger; kirker, paléene og storgårdene. Det var i hovedsak overklassens bygningsarv man fokuserte på å bevare. Fredningene fra begynnelsen av 1920-tallet viser også dette. Fra midten av 1900-tallet har synet gradvis forandret seg og de arkitektoniske og kunstneriske verdiene vektlegges i mindre grad til fordel for en mer helhetlig syn.

Verditenkingen som lå til grunn for det antikvariske arbeidet på 1970-tallet, er fortsatt gjeldene, men mere nyansert og omfattende. I løpet av disse årene er kulturminnefeltet utvidet til å omfatte alle typer bygninger og anlegg som forteller om ulike sider av samfunnslivet. Tidsperspektivet har også forandret seg. Kulturminner trenger ikke å være gamle for å ha en kulturhistorisk verdi. Overordnede lovverk og avtaler Det finnes en rekke nasjonale og internasjonale avtaleverk som forplikter oss til å ta vare på kulturminner av betydning. I dette avsnitt presenteres de to viktigste lovene i denne sammenheng, med en kort beskrivese av hva de omfatter. Kulturminneloven er en særlov og dermed overordet plan- og bygningsloven. I tillegg til nasjonale lovverk finnes internasjonale konvensjoner og avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge.

Kulturminneloven Kulturminnelovens formål (§1) er at ”Kulturminner og kulturmiljøer skal vernes som del av vår kulturarv og identitet, og som ledd i en helhetlig ressursforvaltning. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskaplig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og framtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivelsel og virksomhet. Når det etter annen lov treffes vedtak som påvirker kulturminneressursene, skal det legges vekt på denne lovs formål. Loven forvaltes av Miljøverndepartementet som overordnet myndighet, med Riksantikvaren som overordnet direktorat for den utøvende virksomheten. Fylkeskommunen, Sametinget og de marinarkeologiske museene utgjør det regionale forvaltningsleddet. Kulturminneloven forvaltes ikke av kommunene, men kan påvirke saker som kommunene skal behandle, blant annet etter Plan- og bygningsloven. Kommunene er også pliktet til å forholde seg til til kulturminneloven i alle saker der fredete bygninger, anlegg eller miljøer er berørt. Kommunene er også pliktet til å melde fra til kulturminnevernmyndighetene dersom ikke-fredet bebyggelse fra før 1850 planlegges revet eller vesentlig endret, dette i helhold til Kulturminnelovens §25. Plan og bygningsloven (Lov om planlegging og byggesaksbehandling- Pbl) Plan- og bygningsloven inneholder flere paragrafer som omfatter vern av kulturminner, miljøer og landskap. I plandelen er; §3-1, 11-8, 11.-9, 12-6 og 12-7 aktuelle i det de omfatter regulering til bevaring gjennom hensynsoner. Bygningsdelen har i tillegg følgende aktuelle bestemmelser; §29-2 og §31-2, 3, 4 og 8. Ansvaret for planlegging og byggesaksbehandling ligger hos Kommunestyret, men vil i stor del være delegert til administrasjonen (rådmannen). Andre lover, meldinger og konvensjoner med betydning for kulturminnevernet Det finnes flere andre lover, meldinger og konvensjoner som har betydning for arbeidet med bevaring av kulturminner. På et internasjonalt nivå foreligger det flere avtaler som Norge har sluttet seg til, og som derfor gir føringer spesielt på statlig, overordnet nivå, men også på det lokale planet.

 Kulturminnemeldingen ”Leve med kulturminner”, (St.meld.nr 16, 2004-2005). Meldingen inneholder formuleringer, vurderinger og strategier for en fornyet kulturminnepolitikk.  Venzia-chartret (1964). Beskriver prinsipper for konservering og restaurering av kulturminner. Venzia.- chartret er det første internasjonale samarbeidet innen kulturminnevernet.

 UNESCO- konvensjonen om vern av ”immateriell kulturarv” (2003), der målet er å beskytte den rikdommen immateriell kulturarv innebærer, og å være en kilde til utvikling og dermed ressurs for mange folkegrupper.  Lov om forvaltning av naturens mangfold (Naturmangfoldsloven 2009) som skal sikre at biologisk, landskapsmessig og geologisk mangfold og økologisk prosesser blir tatt vare på.  Den europeiske landskapskonvensjonen (2004). Formålet med konvensjonen er å verne, forvalte og planlegge landskap og organisere euopeisk samarbeid på disse områdene.  Malta-konvensjonen (1992) som forutsetter at den arkeologiske kulturarven skal bevares som kilde til den europeiske hukommelsen og være et utgangspunkt for historiske og vitenskaplige studier.

Status for Grues kulturminner

Ulike typer kuturminner Grue har en mangfoldig kulturarv. Forekomsten av forskjellige kulturminner er stort. Bevarte kulturminner under jord er én type kulturminner som det finnes godt om i Grue og det er bare en liten del av alle som er registrert. Mange av disse er relatert til jernutvinning (kullgroper) og jakt (dyregraver). Kommunens beliggenhet inntil den svenske grensen, Glomma og Finnskogen er alle deler som har vært med å forme kulturminnene. Vikingtiden har satt sine spor også i Grue. I eldre tider fanns flere gravhauger, men som med tiden blitt fjernet, kanskje på grunn av uvitenskap? Kunnskapen om Grues eldste historie er mangelfull, men gjennom flere interessante prosjekter de siste årene i kommunen, er kunnskapen økende. Kommunens kjøp av bilder av gjenstander fra Oldsakssamlingen har trolig betydd en god del, særlig for alle på barne- og ungdomskolen.

Når det gjelder byggeskikken er det mye som er uutforsket i Grue som ellers i Hedmark. Kunnskapen om den eldre bygningsmassen er en mangelvare på samme måten som det er vanskelig å få tak på håndverkere til å gjøre en god restaurering eller rehabilitering av en bygning.

Norsk skogfinsk museum har sammen med historielag og andre betydd mye for å bevare Finnskogens kulturarv. Prosjektet ”En levande Finnskog – vårt felles ansvar” har betydd en god del for å synliggjøre og tillgjengeliggjøre den skogfinske kulturarven og da særlig byggeskikken. Etableringen av Finnskogen Natur og kulturpark vil også bety mye for bevaring og synliggjøring av den skogfinske kulturarven. Parken vil også være en pådriver til en økt verdiskaping i området. De grenseoverskridende perspektivene er her en forutsetning.

I Grue finnes mange særegne bygningstyper, hvorav en del av disse er truede. Mange av disse bygningstyper er koblet til den skogfinske kulturarven, som røykstuer, rier og badstuer. Disse bygningene er helt unike for landet.

Mange av de bygninger som er truet i dag var ikke det en gang. Et godt eksempel på dette er de mange smiene. De lå ofte et stykke fra gården på grunn av brannfaren, men i takt med forandringene innen landbruket trengte man ikke å smi hjemme, fordi landbruksredskapen ble en forbruksvare som man kjøpte. Smia mistet sin funksjon og ble forlatt. At de dessuten lå et stykke fra gårdstunet har ikke hjulpet situasjonen.

Kulturminner som har juridisk beskyttelse Et kulturminne kan gis juridisk vern på flere måter, både gjennom fredning og gjennom hensynssoner og bestemmelser i overordnede planer.

Automatisk fredete kulturminner

Automatisk fredning innebærer at kulturminnet er fredet direkte etter teksten i kulturminneloven, uten at et vedtak er fattet. Alle faste kulturminner fra før 1537 er automatisk fredet. I tillegg har alle automatisk fredete kulturminner en sikringssone på 5 meter i alle retninger fra objektet. Stående bygninger fra perioden 1537-1649 blir etter en erklæring fra Riksantikvaren også automatisk fredete. Samiske kulturminner eldre enn 100 år er også automatisk fredete.

Det finnes per 2. februar 2015 i alt 763 registrerte automatisk fredete kulturminner i Riksantikvarens database, Askeladden. Av disse er 354 lokaliteter og 409 er enkeltminner. En stor del av disse registeringene som finnes i forbindelse med omfattende utmarksregistreringer ble utført i regi av Hedmark fylkeskommune fra 1992- 1998. Dette materialet finnes på fylkeshuset og resultatene ligger inne i Askeladden (www.askeladden.ra.no).

I Oldsakssamlingen finnes det over 200 lokaliteter med gjenstander fra Grue. Det er bare en brøkdel av de eksisterende fornminnene i Grue som er registrert.

Bilde viser skjermdumping fra Oldsakssamlingens sine nettsider. Det gule på kartet viser lokaliteter, og til høyre vises de ulike typene. Kulturminnene er spredd over hele kommunen, men med en hovedvekt på den østre delen av kommunen.

Kulturminner fredet ved vedtak

Vedtaksfredet Fredning skjer gjennom enkeltvedtak etter kulturminneloven eller svalbardmiljøloven. Vedtaksfredning etter kulturminneloven kan omfatte alle slags faste kulturminner og fartøy yngre enn 1537. Større løst inventar kan fredes sammen med byggverk eller anlegg. I Grue finnes det flere vedtaksfredete bygninger, som for eksempel hovedbygningen på Grinder gård (se vedlegg).

Forskiftsfredet Betegnelsen brukes om kulturminner som er fredet etter forskrift, ikke ved enkeltevedtak. Det er byggverk og anlegg i statlig eie (kulturminneloven § 22a) og kulturmiljøer (kulturminneloven § 20) som fredes ved forskrift. Forskfritsfredning innebærer normalt en forenklet prosedyre i forhold til

12 fredning ved enkeltvedtak. I Grue er det to bygninger som er forskriftsfredet, Grue prestegård og det tilhørende stabburet.

Midlertidig fredet Midlertidig fredning kan vedtas om et kulturminne er truet og det er ønskelig å vurdere om kulturminnet kan være aktuelt for permanent fredning. Den midlertidige fredningen kan oppheves dersom kulturminnet ikke lenger er truet/ og eller kulturminnemyndigheteten vurderer at objektet ikke er aktuelt for permanent fredning. I motsatt fall vil vedtak om midlertidig fredning normalt bli stående inntil det avløses av vedtak om premanent fredning.

Fredningssak pågår I Grue er det per i dag en pågående fredningssak, Meiningen småbruk som ligger på Namnå.

Listeførte kirker Listeførte kirker er kirker oppført før 1537 og erklært stående kirker fra 1537- 1650 er automatisk fredet. I tillegg er også et fåtall yngre kirker vedtaksfredet. Alle de rundt 300 kirkene i Norge som er oppført mellom 1650 og 1850, betraktes som verneverdige og er derfor listeført. I tillegg er flere verneverdige kirker bygget etter 1850 listeført. I Grue er det ei listeført kirke, Grue Kirke. Grue Finnskog kirke (Revholt kapell) er ikke oppført på denne listen. Tidligere var det Riksantikvaren som skulle uttale seg før det fattes vedtak som innebærer inngrep eller andre endringer av listeførte kirker. Fra desember 2014 er dette ført over til fylkeskommunen.

Vern gjennom Plan- og bygningsloven

Ved byggesaksbehandling gjelder gjenerelt §31-1, som fastsetter plikten til så vidt mulig å ta vare på arkitektonisk, historisk og annen kulturell verdi i bygningers eksteriør. På plansiden har kommunen mulighet for å fastsette føringer vedrørende vern av kulturminner og – miljøer i kommuneplanen (samfunnsdelen og særlig arealdelen), og til å gi juridisk bindende bestemmelser om vern i reguleringsplan.

Kulturminner og – miljøer regulert til ”spesialområde bevaring” I perioden 1978 til 2009 var det mulig å regulere til spesialområde bevaring. Blant annet er stasjonen på Kirkenær regulert til bevaring. I de fleste de områdene som er regulert til spesialområder er bestemmelser lagt inn i reguleringsplanen.

Regulering til hensynssone ”vern av kulturmiljø” Etter 2009 gir Plan- og bygningsloen i §11-8 adgang til å vedta særlige hensynssoner med formål vern av kulturmiljø, med angivelse av hva som er intressant, og med tilhørende retningslinjer og bestemmelser. I henhold til §12-5 omfatter denne adgangen også enkeltstående kulturminner. Ordningen kommer som erstatning til den tidligere ”regulering til spesialområde bevaring”. Reguleringsplaner har i dag tidsbegrenset gyldighet (5 år) når det gjelder utbyggingsrettighetene som følger av planen. Hensynssonebestemmelser vedrørende vern vil imidlertidig gjelde inntil annen plan måtte bli vedtatt.

Kulturminner uten særskilte juridisk beskyttelse

Formelt vern er ikke en forutsetning for bevaring av kulturminner. I kommunen er det registrert bygninger, miljøer og andre kulturminner som sentrale eller lokale vernemyndigheter (Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune eller Grue kommune) vurderer som verneverdige, men der det ikke foreligger et formelt vern. Lokalt gir kommunens lister over registrerte kulturminner en oversikt over hva dette omfatter. Nasjonalt og regionalt finnes også andre registrer.

Andre registre

Askeladden/Kulturminnesok Kulturminnesøk gir en oversikt over kulturminner i Norge. Sidene ble lansert av Riksantikvaren i desember 2009. Kulturminnesøk viser informasjon om kulturminner registrert i Askeladden og i tillegg informasjon fra flere andre kilder. I Kulturminnesok og Askeladden finnes blant annet de fredete bygningene, de automatisk fredete kulturminnene. I tillegg til dette finnes også en del registrerte skogfinske gårder. Registrert finnes på nett: www.kulturminnesok.no

SEFRAK Sekretariatet For Registrering Av faste Kulturminner er et landdekkende register over eldre bygninger og andre faste kulturminner. Ansvaret for registreret lå fra starten av i sekretariatetet, men ble overdratt til Riksantikvaren. Sefrak omfatter bygninger oppført før 1900, uavhengig vernestatus. På flere steder i kommunen (særlig på Finnskogen) så man bort fra tidsgrensen og registrerte derfor samtlige bygninger på de besøkte gårdstun. Registrert inneholder opplysninger om alder, byggemåte, funksjon og eierforhold. I tillegg er bygningene målt opp og man har tatt bilde av hver enkelte fasade. SEFRAK er en god kilde og brukes mere som et generelt kulturhistorisk register, men brukes også av forvaltningen for å undersøke en bygnings verneverdi. Kommunene har et eksemplar av registeret og en kopi finnes på Hedmark fylkeskommune. Registreringene finnes også på www.miljostatus.no. En registrering i SEFRAK innebærer ingen vurdering i seg sjøl av kulturminneverdiene. Det gir ikke noen spesiell restriksjon.

Forvaltning og virkemidler

Kommunens behandling av saker vedrørende kulturminneverdier Kommunens befatning med saker som berører kulturminneverdier er mangeartet, men til daglig først og fremst knyttet til plan- og byggesaksbehandling i medhold av Plan- og bygningsloven. Hedmark fylkeskommune er høringspart i alle plansaker og uttalepart i alle byggesaker som berører kulturminner. Det gjelder både bygninger der reguleringsbestemmelsene forutsetter dette, men også saker som berører bygninger som har en antikvarisk verdi eller som er oppført før 1850.

Kulturminnemyndighetens roller og ansvar I Hedmark er fylkeskommunen adressat for de fleste henvendelser til kulturminnevernmyndigheten. I de tilfeller der reguleringsplanbestemmelsene for et område forutsetter vurdering eller godkjennelse av kulturminnemyndighetene skal Hedmark fylkeskommune gis anledning til å uttale seg. For fredete bygninger og miljøer i statlig eie går saken videre til Riksantikvaren for uttalelse. Fredete bygninger og anlegg som ikke er i statlig eie, er kulturminnemyndigheten delegert til fylkeskommunen.

Kommunens rolle i kulturminnevernarbeidet Kommunens rolle i kulturminnevernet er i hovedsak forvaltningsmessig på den måten at ved plan- og byggesaksbehandling vurderes om kulturminneverndiene er tilstrekkelig ivaretatt innenfor Plan- og bygningsloven rammer. Disse vurderingene, som inneholder konkrete tilrådninger av hva som bør aksepteres, kan kommunen så legge til grunn som premisser i de vedtak som fattes. En av de tiltak som kommunen vil iverksette er å få lage et kulturminnekart. Dette vil påvise kulturminnene i kommunen, noe som vil øke bevisstheten. For Kirkenærs vedkommende vil en klassifisering medføre en sikrere saksbehandling og en bedre ivaretakelse av bygningsmassens kulturhistoriske verdier.

Kommunen som eiendomsbesitter Grue kommune er en betydelig huseier, med ansvar for en god del bygninger, noen med kulturhistorisk verdi. Grue rådhus er et godt eksempel på en slik bygning. I egenskap av huseier og samtidig den forvaltningsinnstans som ovenfor alle huseiere stiller krav til behandlingen av bebyggelsen, har kommunen også et særlig ansvar for å ”gå foran med et godt eksempel”. Dette medfører at kommunen skal ivareta de kulturhistoriske verdier i sin egen forvaltningsportofoile.

Eiers rolle i kulturminnevernet Den viktigste innsatsen for kulturminnevern gjøres av den enkelte eieren. En lang rekke huseiere har gjort en stor innsats for kulturminnevernet ved å ta godt vare på sine bygninger og anlegg.

Alle huseierne har et ansvar for at den bygningsmessige tilstand er i samsvar med kravene i lov og forskrifter. Dette gjelder også kulturminneverdiene. Disse er dog ikke klart uttrykkt gjennom konkrete lovbestemmelser og forskrifter som mange andre forhold.

Huseiernes planer fanges ofte opp av bygningsmyndighetene når det er aktuelt å iverksette byggemeldepliktige arbeider. Mange eiere av kulturminner har god kunnskap om hvilke verdier som finens, andre har det i mindre grad. I og med at en løsningsmåte aldri er den eneste, er det som oftest slik at faglig drøfting, rådgivning og veiledning vil være verdifullt.

For kulturminnevernet er god kontakt med eierne og brukere viktig. Vedrørende kulturminner som er automatisk fredet, påligger det alle en klar aktsomhetsplikt. Funn av eller mistanke om forekomster skal varsles til Hedmark fylkeskommune. For skjulte verdier i den eldre bygningsmassen som helhet, foreligger ikke noen slik gjenerell plikt. Det er opp til hver enkelt å fortelle om funnet. Planer med betydning for kulturminnearbeidet Hedmark fylkeskommune har som forvaltningsorgan for kulturminnevernet utarbeidet en regional plan for forvaltning av kulturminnene i fylket, ”Handlingsplan Kulturminner for Hedmarks framtid, 2005”. Hovedmålet med den regionale planen er å synliggjøre viktige kulturminner i Hedmark, men også utvikle strategier for forvaltning, formidling og bruk av kulturarven. Planen synliggjør også ulike aktørers og interessenters roller og ansvar.

I det Regionale bygdeutviklingsprogrammet for perioden 2013- 2016 og Regionalt miljøprogram for landbruket utarbeidet av Fylkesmannen i Hedmark er det en del føringer hva gjelder kulturlandskap. Her vises også de generelle juridiske og økonomiske virkemidlene for å ivareta kulturlandskapet samt tiltak i Regionalt miljøprogram for å ivareta særlige miljøhensyn i kulturlandskapet. Statens egne Stortingsmeldinger vil ogsålegge føringer for kommunens arbeid med kulturminnene.

Økonomiske støtteordninger Det finnes flere støtteordninger til kulturminnevern hos forskjellige aktører:

Norsk kulturminnefond Fondet kan etter søknad gi tilskudd til istandsetting av kulturminner og kulturmiljøer. Fristen for søknad er 1. november hvert år. Norsk kulturminnefond er stasjonert på Røros og er et statlig organ under Miljøverndepartementet. Fondet har hatt en stadig økning av søknader og for 2015 ligger antall søknader på nærmere under 800. Fondet gir også tilskudd til seminar og sikringstiltak. Disse har løpende søknadsfrist.

Spesielle Miljøtiltak i Landbruket, SMIL Er en statlig tilskuddsordning som er en del av det årlige landbruksoppgjøret. Ordningen er endret og omfatter per i dag (2015) gårdeiere med driftstilskudd. Tilskuddsordningen forvaltes av kommunene og gir støtte til planlegging og gjennomføring av engangstiltak knyttet til blant annet istandsetting og skjøtsel av kulturminner og kulturmiljøer. Søknaden sendes til landbrukskontoret. Søknadsfrist er 15. april hvert år.

Hedmark fylkeskommune Hvert år gis det mulighet å søke om midler til kulturminneverntiltak i Hedmark. Tildeles i hovedsak verneverdige bygninger og anlegg. Hvor mye som stilles til disposisjon hvert år avhenger av årsbudsjettet. Prioritering av søknadene tar utgangspunkt i fylkesdelplanen for vern og bruk av kulturminner og kulturmiljøer. Satsningsområder, verdier og prinsipper i denne danner grunnlag for vurdering av søknadene. Søknadene blir behandlet i første kvartal av året. Søknadsfrist 1. november hvert år.

Stiftelsen UNI Stiftelsen UNI er en allmenn stiftelse som støtter tiltak som verner mennesker og kulturminner. Støtte til brannsikring står sentralt. Midlene til den økonomiske støtten kommer fra avkastningen på stiftelsens kapital.

Skattemessige fordeler Eiere av hus som er regulert til bevaring kan også ha skattemessige fordeler ved at det i ligningen kan gis fradrag for vedlikeholdsutgifter, festeavgifter, eiendomsskatt m.v. Eierne av fredete eiendommer og bevaringsrelaterte eiendommer kan velge mellom prosentligning (fast sats for fradrag) eller direktelignig (fradrag for faktiske kostnader).

Den Norske Stats husbank Gir lån på antikvarisk grunnlag ved utbedring/rehabilitering av bygninger med antikvarisk og kulturhistorisk verdi.

Begrensning av tap Vi vet at viktige kulturminner går tapt for hvert år. Hvilke disse kulturminner er eller hva slags verdier de representerer vet vi ikke. Vi vet bare at det er et årlig tap av kulturminner. I 2006 gjennomførte Hedmark fylkeskommune en prøveregistrering i to skolekretser på Finnskogen, Askogsberg og Linna. Registreringen som omfattet samtlige bygninger på de gårder innen disse to områdene ble sammenlignet med SEFRAK-registreringen som ble utført 1976. Den nye registreringen og sammenligningen med den tidligere viste at mellom årene 1976 og 2006 hadde nesten 20 % av samtlige bygninger gått tapt.1 I stortingsmelding nummer 16 ”Leve med kulturminner” er følgende nasjonale mål definiert: ”Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og tas vare på som bruksressurser og som grunnlag for kunnskap, opplevelser og verdiskaping. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer skal tas vare på i et langsiktig perspektiv. Det årlige tapet av verneverdige kulturminner og kulturmiljøer som følge av at de fjernes, ødelegges eller forfaller, skal minimeres. Innen 2020 skal tapet ikke overstige 0,5 % årlig.”

Forvaltning og håndtering av kulturminner- oppgaver Kulturminner er en type ressurser som ikke er fornybare. Mange kulturminner utsettes for trusler og blir ødlagte. Utfordringene handler om å finne måter å opprettholde kulturminneverdier i en tid med

1 Johnsson 2006. 16 rask utvikling og stort endringspress. Endringene som skjer i vårt samfunn påvirker våre kulturminner. Både avfolkning og tettstedsutvikling påvirker kulturminnene gjennom endring av arealbruk, byggevirksomhet eller opphør av den tradisjonelle bruken av av landskapet. Kulturminnene går tapt, men i ulikt tempo, avhengig av plassering og type.

Landbruket er en slik sektor der forandringene skjer raskt. Fraflytting og endring av driften gjør at mange gårdsbygninger blir overtallige. Gårder som blir kjøpt og lagt til eksisterende landbruk som tilleggsjord innebærer også forandringer. Der blir samtlige bygninger overtallige. En konsekvens av dette er at mange bygninger kan forfalle. Dette ser vi særlig på de store driftsbygningene, som har preget landskapet i en rekke år, men som nå har mistet en stor del av den betydningen den ble oppført for.

Mangel på kunnskap

Ved restaurering av den eldre bygningsmassen med kulturhistorisk verdi kreves god kjennskap til både materialbruk og håndverksteknikker. Vi ser at dette er en mangelvare i vårt område. For å møte de utfordringene som ligger foran oss har vi behov for flinke håndverkere som kan dette med restaurering.

Vi ser også at bevisstheten blant eiere må styrkes. Det er de som sitter nærmest problemstillingene og det er dem som må se mulighetene med å sette den eldre bygningsmassen i stand. Her kan kommunen sammen med museene og rådgivere bidra med faglig støtte og virke positivt for bygningsvernet.

Vi ser at handlingsbåren kunnskap er noe som bør styrkes. Det er mange av våre kulturminner i kommunen som trenger spesiell kompetanse ved ivaretakelsen av dem. Per i dag er mange av de håndverkere som utfører vedlikehold og restaurering av våre viktige kulturminner fra andre deler av landet enn fra Grue. Vi mener at håndverksmiljøet bør styrkes og at kommunen stimulerer til samfinansiering av restaureringssprosjekter.

På 2000-tallet har kulturminnevernet arbeidet utfra begrepet ”vern gjennom bruk”. Med dette menes at det beste vernet for en bygning er at den brukes. Mange av de bygninger som forfaller, forfaller nettopp fordi de ikke brukes. Hvis man har bruk for en bygning ser man den som en ressurs og da blir den tatt vare på. Å finne en ny bruk for overtallige bygninger er en stor utfordring for oss. Det kan også være problemstillinger knyttet til forholdet mellom vern og bruk. Kravet om tilpasning til den nye bruken kan gå ut over kulturminneverdiene, hvis prosjektene ikke er godt planlagt.

Lindalstorpet, Grue Finnskog. Restaureringsleir 2010.

Utvalgte temaer og verneområder I Grue finner vi mange forskjellige kulturminner. Samlet sett forteller disse kulturminner og kulturmiljøer en rik tettsteds- og bygningshistorie og representerer et vidt spenn av utfordninger når det gjelder kulturminnevern. Det er et mål å ta vare på kulturminner som bidrar til å fortelle om Grues historie. I dette kapitlet omtales forskjellige satsningsområder. Disse prioroiterte satsningsområdene representerer et tverrsnitt av Grues historie.

A. Skogfinsk kulturarv B. Autmatisk fredete kulturminner C. Bygningsarv og kulturmiljøer i jord- og skogbruk D. Kulturlandskap E. Teknisk- industrielle kulturminner F. Tettsteder G. Møteplasser, institusjoner og kommunikasjoner H. Krigs- og forsvarshistorie A. Skogfinsk kulturarv

På 1500 og 1600- tallet skjedde en kolonisering av granskogsområdene i Skandinavia. Inn i Norge og nordover i Sverige spredde skogfinnene seg på jakt etter granskog av god bonitet. Koloniseringen begynte på 1570-tallet og pågikk i nærmere 100 år.2 Hvorfor skogfinnene begynte å bevege seg vestover er ikke helt klart, men en forklaring kan være at det ble brist på jomfruelig granskog for svedjebruk i området Savolax og Karelen i nåværende Finland, der skogfinnene opprinnelig kom fra. Det var de jomfruelige granskogene som ga best avling av den spesielle rugen, svedjerugen som skogfinnnene dyrket.

Den skogfinske koloniseringen kjennetegnes av etappevis etablering, men disse var adskilte fra hverandre. Bak dette forholdet fantes det skogfinske svedjebruket, kravet på mark, arbeidsorganisasjon og husholdningsstruktur. En annen begrunnelse til den hoppende etableringen var naturgeografisk betinget og var uavhengig av tidligere bebygde områders oppdeling eller utforming. I områder med sætersystem ble disse grenseområder eller soner for kontakter mellom skogfinner og svensker/nordmenn. Kombinasjonen av svedjebruk og dens biprodukt, beitemark, var en grunn til samhandling mellom skogfinner og nordmenn/svensker. På Grue Finnskog tyder mye på

2 Tarkiainen (1990). Side 133 & Broberg (1988). Side 21-30. 18 at sætrene ble drevet parallelt med skogfinnenes svedjebruk. Svedjebruket skapte gode muligheter for buskap og med skogfinnenes hjelp kunne bøndene ha flere dyr enn ellers.

1999 ratifiserte Stortinget Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter. I 1993 ratifiserte Stortinget Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk. Som nasjonale minoriteter i Norge regnes jøder, kvener, rom/sigøynere, romanifolk/tatere og skogfinner. Gjennom å ratifisere denne avtalen har staten påtatt seg et spesielt ansvar for å legge til rette for at de nasjonale minoritetene skal kunne tas vare på, styrke og videreutvikle sin kultur. Kultur- og kirkedepartementet har ansvar for oppfølging av minoritetsspråkpakten, mens ansvar for oppfølging av rammekonvensjonen ligger i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.3

Kirkesjøberget.

Finnskogen Natur & kulturpark

Finnskogen Natur & kulturpark ble formelt etablert den 28.05.14 og eies av kommunene Kongsvinger, Grue, Åsnes, Trysil og Torsby, samt støttes av Norsk skogfinsk museum og Torsby Finnskogcentrum i Lekvattnet. Formålet med etableringen er å øke Finnskogens attraktivitet for besøk, bosetting og bedrifter gjennom et grenseløst og langsiktig samarbeid omkring ivaretaking og videreutvikling av levende grender, skogfinsk kulturarv og et bærekraftig næringsliv.

En natur- og kulturpark er et verktøy for å skape utvikling og bosetting i et definert, geografisk område. Parken bygger på et lokalt/regionalt engasjement for egne natur- og kulturverdier. Arbeidet består i å ta vare på og utvikle natur- og kulturverdier på en bærekraftig måte. En natur- og kulturpark må ikke forveksles med en nasjonalpark, som har strenge vernerestriksjoner. I en natur- og kulturpark går kommuner, fylke(r), organisasjoner og næringsliv sammen i en langsiktig (10 år) og forpliktende park - og partnerskapsavtale med formål om utvikling, bosetting og verdiskaping.

Natur- og kulturparker er godt utviklet i en del europeiske land, f.eks. Frankrike og Sveits. I flere av disse er nærliggende byer definert som portaler inn til parken. I Norge er det per juni 2014 kun 5 etablerte regionalparker, inklusiv Finnskogen Natur & kulturpark, men flere er i gang med etablering. Ved opprettelse av Finnskogen Natur & kulturpark vil dette bli den første i sitt slag i Sverige, i tillegg til at den blir Norges første grenseoverskridende park.

3 http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-49-2008-2009- /6/2.html?id=573723 19

Finnskogen Natur & kulturparks rolle er å koordinere, drive nettverksbygging og være en pådriver i utviklings -, markedsførings- og stimuleringsarbeidet. Finnskogen Natur & kulturpark skal ikke overta oppgaver som allerede naturlig ligger under kommunal eller regional forvaltning. De skogfinske bygningstypene Den skogfinske bygningskulturen skiller seg fra den bygdenorske på flere måter. For det første beholdt skogfinnene sine røykovner og videreutviklet teknikken helt frem til 1900-tallet. Disse røykovner er en viktig premiss for røykstuene, badstuene og riene. Den skogfinske byggeskikken skiller seg også ut på den måten at bygningene nok ikke er ment å stå evig. Kanskje har dette noe å gjøre med skogfinnenes tidligere nomadiserende tilværelse. Tømringsteknikken som er brukt i bygningene som vi finner på Finnskogen er enklere enn den nede i bygda. Selvfølgelig kan det være en mengde av faktorer som spiller inn, men bygningene er de facto enklere oppført. Dette er noe som også gir den skogfinske byggeskikken dens karakter. Samtlige skogfinske bygninger er viktig utfra et kulturarvsperspektiv. Av særlig interesse er de bygninger som er helt spesifikke for denne kulturen som f.eks. røykstua, badstua, ria og kokkhuset, som alle hadde sine spesifikke funksjoner, men også de bygninger som påviser den materialbruk og håndverksteknikk som ble brukt.

Bygningskultur er noe som endrer seg gjennom tidene, så og den skogfinske bygningskulturen. Den skogfinske oppviser både push and pull effekter. Det vil si at deler i kulturen endrer seg, mens andre står igjen som viktige markører fra eldre tider. Et godt eksempel på dette er røykstya og røykstue- rommet. Ei røykstue er oftest en inkorporert del (rom) i en bygning med flere andre rom som f.eks. i en midtkammersbygning, der selve røykstua er nesten halvparten av hele bygningen. Selve røykstuerommet ble gjennom tidene forandret i svært liten grad, mens andre deler forandret seg mere. Når skogfinnene velger å integrere peisen i husene, var dette noe nytt man ikke hadde noen tradisjon for. Vi kan derfor se at peisene kunne være plassert litt hvor som helst i de andre delene av bygningen.

Verneverdi Den skogfinske kulturarven er til stor grad knyttet til den immateriell kulturarven. For skogfinnene var ikke den materielle kulturen som låg i fokus. Det var svedjebruket og fortellingene om kulturen som var viktig. Mange av disse fortellingene er også med i det finske nasjonaleposet Kalevala.

De skogfinske bygningstypene; røykstuer, badstuer, rier og kokkhus er bygninger som er viktige fysiske spor etter den skogfinske kulturarven. Bygningene er til tross for sin materielle bakgrunn viktige markører som belyser og bidrar til å bredde fortellingen om denne unike kulturarven.

Lindalstorpet før istandsetting.

Utfordringer De bygningstyper som er koblet til den skogfinske kulturaven er truet. Studier fra Askogsberget og Linna skolekretser på Grue Finnskog viser at 17 % er tapt i løpet av 30 år.4 Dette er langt over statens målsetting om et årlig tap av bygninger med kulturhistorisk verdi om maksimalt 0,5 %. Vi ser gjennom senere tids registreringer av den skogfinske bygningskulturen at mange bygninger har stort behov for vedlikehold og restaureringstiltak. På Grue Finnskog har vi mange unike skogsfinske kulturmiljøer som det er svært viktig å verne om. Per i dag har ikke noen av disse miljøene noe som helst type av vern.

Tiltak Grue kommune har et stort ansvar for den skogfinske kulturarven, men det er ikke bare i Grue kommune som det finnes levninger etter den skogfinske kulturen. Et samarbeid mellom kommunene på Finnskogen og Hedmark fylkeskommune bør derfor initieres med tanke på å få utarbeidet en regionplan for Finnskogen. I dette arbeidet er Norsk Skogfinsk Museum en viktig medspiller. Denne bør også å være grensoverskridene. I dette arbeid bør Finnskogen Natur og Kulturpark trekkes inn for å få det grenseoverskridende perspektivet. I denne skal det blant annet foreligge en fredningsplan/ strategi for den skogfinske bebyggelsen som tar seg av hele Finnskogen og hva som bør fredes etter kulturminneloven. I områder med stor konsentrasjon av skogfinsk bebyggelse skal kommunen båndlegge disse områder til bevaring.

4 Johnsson (2006). Side 32. 21

Mange bygninger er oppført til et spesifikt formål, men med tiden kan bruken endres. Denne bygningen har tidligere vært brukt som badstue, men som en eller annen gang ble ombygget til garasje.

Pason/ Pasotorpet

På Grues vestside ligger torpet Pasotorpet. Torpet ligger i et område med et flertall gamle sætrer. Navnet Pason skal komme av det finske slektsnavnet Pasainen. Det var de som ryddet torpet. Plassen var husmannsplass under Skara. Det var egentlig to torp i Pason. Et søndre og et nordre. Det nordre torpet kalles "Krestafarhemmet", men det torpet var adskillig mindre. I dag er det bare steiner igjen der husene sto.

Allerede i 1873 ble torpet øde og torpet ble senere brukt av skogarbeidere. Folket på Pasotorpet utvandret i 1887 til New Zeeland. Torpet er siden den tiden gjenoppbygget på New Zeeland av forfatteren av boka ”Uredd ferd mot ukjent land”, Øystein Molstad Andresen. I området finnes det også mange gamle sæterstier. Det står igjen ei koie og en stall i Pason. Stallen er trolig den opprinnelige stua som finnene bodde i, men som ble flyttet på tomta og brukt som stall. Både koia og stallen har plåttak, men særlig stallen begynner å bli dårlig. Veggene er i ferd med å skli ut.

Verneverdi Pason/Pasotorpet er en viktig link i fortellingene om den skogfinske kulturen. Kulturmiljøet har stor kulturhistorisk verdi med mange forskjellige kulturlag.

Utfordringer Som så mange andre bygninger i skogen trues torpet av forfall. Tiltak må til for å redde bygningsmiljøet.

Tiltak Sammen med eierne bør det igangsettes tiltak for å redde bygningsmiljøet ved Pason. Området bør tilrettelegges for formidling.

B. Automatisk fredete kulturminner Det har vært folk i Grue helt siden eldre steinalder. Menneskene kom til området etter at innlandsisen trekte seg tilbake for ca. 10- 11 000 år siden. Det er langs vassdragene vi finner de

22 første sporene etter våre forfedre. Vassdragene var viktige ikke bare for bosettingen, men også for ferdsel i området. Glomma er helt sentral i denne sammenhengen.

Det er i følge Riksantikvarens database for kulturminner, Askeladden, en overvekt av registrerte kulturminner på Grues østside. Dette tyder ikke på at det er mindre forekomst av kulturminner på den vestre siden, men at registreringer i hovedsak er blitt utført på den østre siden av Glomma.

Mesteparten av Grues kulturminner er knyttet til utmarksutnyttelse. Kullgroper er en type kulturminner som er knyttet til utmarka og som det finnes mye av i Grue. Disse kullgropene er rester etter utvinning av kull som ble brukt i forbindelse med jernproduksjon fra myrmalm. Det var en omfattande virksomhet som foregikk i utmarka. Jernproduksjonen i disse områdene kan ha pågått i flere perioder siden jernalderens begynnelse, men i henhold til de kullgroper og jernfram- stillingsanlegg som er datert gjennom arkeologiske utgravinger, synes jernproduksjonen i disse områdene i all hovedsak å ha foregått innenfor perioden ca. 900-1350 e.Kr. med en topp på 1100- 1200-tallet. Under svartedauen ble produksjonen nærmest opphørt. De mange levningene etter jernproduksjonen viser en omfattende virksomhet som går langt ut over lokalt behov. Jern må derfor ha blitt eksportert til andre områder.

Tidligere trodde man at fast bosetting ble etablert i Glåmdalen først under vikingtida, som f.eks. gården Kongshov som en god representat på dette. Det finnes grunn til å endre på historieskrivningen etter det at man har lokalisert svært gammel boseting ved Nes, på den vestre siden av Glomma.

Nede i Glomma-dalen har man på flere steder observert sjørbrent stein. Dette tyder på gammel bosetting. Denne sjørbrete steinen var en del av de såkalte kokegropene. Man fyrte på steinen som ble varm. Kjøtt og fisk ble pakket inn i f.eks. blader eller never, og lagt inntil steinene. Disse ble dekket over med jord. Etter en tid så var kjøttet/fisken ferdig til å spise.

I følge Snorre i Ynglingesagaen, var det Solve den gamle som ryddet Solør først. Solve den gamles oldebarn, Halvdan Gulltann, bodde i Solør da han giftet bort sin datter (Solveig eller Solva) til Olav Tretelgja fra Värmland, sønn av Ingjald Illråde. Med dette giftemålet kom Ynglingeætten til Norge. Olavs og Solvas sønn ble kalt Halvdan Kvitbein. Han vokste opp hos sin bestefar i Solør og ble i følge Snorre en mektig konge som la under seg mye av Hedmark, Toten, Hadeland og Vestfold. Halvdan Kvitbein var tipp-oldefar til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre.5

I Solør finnes det ikke så mange gravhauger fra vikingtida igjen. Endring av elveløp og nydyrking i løpet av flere hundre år har medvirket til at disse er blitt fjernet. Eldre dokumentasjon om de gravhauger som har vært her gir en klar antydning om at hver gård i allefall gjennom vikingtida hadde et eget gravfelt. I Solør synes det for gårdene langs Glomma å ha vært vanlig å ha begravelsesplassen rett ned for gården og langs elvebredden. Her kunne haugene ses fra elva, som også på den tida var en viktig ferdselseåre.

Eldste gårdsbosetningen, Nes

5 http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sol%C3%B8r&oldid=6512594 23

C-14 av kull fra lokaliteten viste det seg at bosetningen var fra Førromersk jernalder, dvs 300-400 f kr. Man fant også en smiegrop/ovn i område som også viste seg å være fra samme tid. Dette viser at jern var tilgjengelig her allerede i en tidig fase av jernalderen. Restene etter bygningene tyder på at det sannsynlig er en del av et større område.

Verneverdi Kulturminneområdet ved Nes er automatisk fredet. Området har høy verneverdi med stor tidsdybde.

Utfordringer Per i dag mangler vi en oversikt over hvor stort bosettingsområdet er. Rapporten fra Kulturhistorisk museum tyder på at det er mere å finne på jordet ved Nes. Kunnskapen om området er per i dag forbeholdt enkelt personer. For å øke forståelsen og kunnskapen om fornhistorisk tid i Grue bør kunnskapen om området spres.

Kartbilde over Østmo og Nes, markert med rune R. Fra Askeladden.

Fangstanlegg

I Grue finnes det flere fangstanlegg, men også enklte fangstgroper. Et fangstanlegg består av flere fangtsgroper som er satt sammen i et system. Ofte har anleggene en utstrekning på flere kilometer, men i skogbygdene tenderer disse til å være mindre enn de i fjellregionene. Anleggene er strategisk beliggende ved plasser der det er stor gjennomtrekk av dyr. De relaterer seg ofte til størrre landskapselement, noe som gir disse et kulturhistoriskt innhold. Det ble ofte lagd sperregjerder mellom gropene for å tvinge viltet til å gå i gropene. Sperregjerder besto nok ofte av felling av trær og kratt som ble lagt mellom gropene. Ei fangstgrop kan være lett å forveksle med ei kullgrop, men de kullgropene inngår ikke i noen system av andre, dog kan man ha benyttet eldre tiders fangsgrop til å lage ei kullgrop. Bruken av fangstgroper som en fangstteknikk er svært gammelt. De eldste dateringer av fangstgroper går helt tilbake til yngre steinalder.

Ved Frysjøen er det en rekke fangstgroper. Disse er viktige som eksempler på fangstanlegg i den rike granskogen i den søndre delen av Hedmark. Fangstanlegget består av flere groper i et større system.

Utfordringer Det er viktig at fangstanlegget bevares i sin helhet og at forringelse i forbindelse med skogdrift, hytteutbygging og veiutbygging forhindres.

Tiltak I samarbeid med Hedmark fylkeskommune bør det utarbeides en skjøtselsplan og området bør tillgjengliggjøres for publikum gjennom skilting.

Kartbilde over de automatisk fredete kulturminnene ved Frysjøen. Fangstanlegget er beliggende litt nord for selve sjøen. Fra Askeladden.

Steinalderboplasser

Steinalderboplasser utgjør spor etter en nomadiserende jakt- og fiskebefolkning. Disse boplassene påtreffes vanligvis langs sjøer og vassdrag og kan være vanskelig å oppdage. Steinalderboplasser avsatte nemlig få synlige spor, men under mosen eller vasket fram langs stranda kan man finne rester etter framstilling av steinredskap, så kalte avslag samt skjørbrent stein som ble brukt i forbindelse med matlaging. I Grue finnes det bl.a. velbevarte steinalderboplasserved Røgden og Rotbergsjøen. I strandsonen ved Rotbergsjøen er det funnet flere steinalderboplasser. Funnene her består av kvartsitt fra eldre steinalder. Et funn av flint, ellers bare kvartsit. Funnene er knivblad som ble satt inn i et skaft av tre eller bein og som ble brukt blant annet til kutting og skraping. På en av boplassene ligger det et jernutvinningsanlegg som trolig er fra middelalderen helt nede i strandsonen ved sjøen. Dette viser at stedet har vært benyttet til forskjellige formål over svært lang tid.

Utfordring Området som kulturminnene ligger på er ikke tilrettelagt for publikum. Det bør derfor opprettes en dialog med grunneier for å undersøke mulighetene for å tilrettelegge området for publikum.

Tiltak I samarbeid med Hedmark fylkeskommune bør det utarbeides en skjøtselsplan for området og det bør tilrettelegges for publikum.

Kartbilde, Rotbergssjøen. Fra Askeladden.

Utmarksgraver (fangstmarksgraver)

Opp gjennom årene er det funnet en rekke graver i fjellområdene i Sør-Norge. De fleste lokalitetene inneholder en eller to graver, men små felt med inntil 6-10 graver forekommer også. Et fåtall av gravene er utgravd, men de fleste av de som er undersøkt er datert til jernalder. Tidligere ble disse gravene kalt fjellgraver på grunn av lokaliseringen i fjellet, men i de senere årene har man blitt oppmerksom på at det også finnes graver i skogsområdene i lavlandet. Graver i utmark er også kjent fra Sverige, men mens de fleste kjente norske gravene er anlagt i fjell, er de svenske lokalisert i skog og ved innsjøer, derav navnene skogsgraver og innsjøgraver i Sverige. Flere tatt til orde for at gravene på begge sider av grensen er levninger etter fangstfolk som har tilhørt et felles kulturkompleks, gravene har derfor fått fellesbetegnelsen fangstmarksgraver.6 Helt siden gravene i fjellheimen ble oppdaget er det lansert ulike teorier om hvem de gravlagte var og hvorfor de ble gravlagt i fangstmark. I senere tid har gravene blitt knyttet til samisk kultur. Bakgrunnen for det er at noe av gravgodset kommer fra østlige strøk samt at utbredelsen av denne gravtypen delvis overlapper det sørsamiske området. Den nordre grensen stemmer overens, men gravene er funnet lenger sør og vest for dagens samiske utbredelsesområde. Gravene kan derfor være etterlevninger etter en samisk gruppe som har relokalisert på grunn av ressurs- og plassmangel.

Fangstmarksgravene ved Skasenden Ved Skasenden har man funnet 3 lokaliteter med gravminner. Her finnes det 5 røyser av en type som kalles for ”fangstmarksgraver”. Her er det ikke gjort noen utgravninger, men lignende graver er gravd ut blant annet i Rendalen og Trysil. Det pleier å være rikt med gravgods i disse gravene, blant annet jaktutstyr. De kan aldersdateres til Merovingertid 600-800 e. Kr. Forskene er usikre på om det er levninger etter sørsamer i området eller om det er knyttet til en norrøn befolkning som drev med utmarksbruk som blant annet jakt, fiske og jernutvinning i førkristen tid.

Utfordringer Kunnskapen om gravene er manglende. Det er viktig å øke kunnskapen og forståelsen for denne typen minner. Området er i dag tilrettelagt for publikum, men området mangler skjøtselsplan.

Tiltak I samarbeid med grunneier og Hedmark fylkeskommune bør det utarbeides en skjøtselsplan for området.

6 Fossum 2006. Side 93. 26

Fangstmarkgravene ved Skasenden er lokalisert vest for Skasenden.

C. Bygningsarv og kulturmiljøer i jord- og skogbruk Grue har en rik bygningsarv. I Grue finnes enestående bygninger knyttet til både jord- og skogseiendommer. Avkastningen fra korn og skog har gitt bygninger som minner oss om de gode årene. Den eksisterende bygningsmassen i kommunen bidrar til å fortelle historien om Grue, og om hvordan nasjonale og internasjonale strømninger også har påvirket vår kulturarv. I Grue møtes den tradisjonelle norske bygdekulturen med den skogfinske kulturarven. Disse kulturer har to helt forskjellige bakgrunner, den ene var stedsbunden, mens den andre representerer en innvandrere og med dette en ny type av kulturminner. De skogfinske bosetterne som kom til Grue på 1620-tallet var de første funksjonalistene, dvs man hadde et funksjonell syn på bygningsmassen. Dette gjelder også for bygningsmassen nede i Glommas dalføre, men her oppførte man bygninger som skulle stå i mange generasjoner. Dette preger stort sett bygningsmassen i Grue og de intilliggende kommunene.

Bygningsmassen forteller om et område med store gårder med klasseskiller og påvirkninger fra forskjellige impulser, men også endringer i markedsforhold. En viktig faktor for hvordan vi har bygget og endret vår bygningsmasse er tømmerprisene og endringene av driften i landbruket.

I perioden 1850-1920 var det gode tider for de som drev med tømmerhåndtering, handel og skipsfart. Oppgangstidene fikk stor betydning for de enkelte eiendommene og skapte velstand på flere nivåer i lokalsamfunnet. Eierne til disse eiendommene hadde ofte framskutte posisjoner i samfunnet. Arkitekturen var en måte å få manifestere seg på. De engasjerte derfor arkitekter til å planlegge pompøse bygninger som svarte opp mot tidens mote og komfort. I Grue finner vi flere eksempler på bygninger som ble oppført i denne tiden som et resultat av gode tømmerpriser. Hovedbygningen på Grøset gård er en av mange eksempler.

I Grue har vi to bygdetun, Gruetunet og Finnetunet. På disse tunene finnes det bygninger som representater byggekulturen i Grue fra forskjellige tidsepoker. Tunene er viktige ikke bare som tun og som viktige kulturelle yttringer i seg sjøl, men tunene har en bygningsmasse som har høy verneverdi.

I Grue finnes det flere interessante og verdifulle gårdsmiljøer. Flere av disse representerer forskjellige tidsepoker, samfunnsmessige og sosiale forhold. Tidligere var det vanlig å frede/verne enkelt- bygninger. Men gjennom å bare frede/ verne en bygning mister man ofte helheten. Vi ser at det er flere interessante gårder i kommunen som bør gis oppmerksomhet og der vernet om bygningene og miljøet bør styrkes.

Gruetunet museum ble etablert i 1942 og er det eldste og største av museene i Solør-Odal. På museumsområdet like ved Kirkenær sentrum er 20 av museets bygninger plassert. Her er de plassert inn i et miljø for å speile en Solør- gard med tilliggende husmannsplass og seter. De eldste bygningene er fra ca. 1750. På området finnes også en fredet svalgangsbygning fra ca. 1800. De andre bygningene i museets eie er bevart på opprinnelig sted rundt i bygda. På denne måten er det bevart Stabbur, Gruetunet. bygninger og anlegg som viser andre sider av lokalsamfunnet enn den Bygninger som er knyttet til tidligere næring er ofte truet. tradisjonelle bondekulturen - bl.a. et Dette gjelder ikke minst de bygninger som er knyttet til land- lokomobil-sagbruk, to skogskoie- bruket og til skogbruket. Bygninger som er koblet til tidligere anlegg, en grendeskole, bygdas eldste næringsutøvelse er som oftest også truet. I vår tid der forand- landhandel og et ungdomslagslokale. ringene er raske og omveltningene store, kan også næringer som er moderne og i drift i dag være framtidens kulturminner. Finnetunet ble også det etablert i Bygninger knyttet til etniske grupper er som oftest truet. For Grue 1942. På museumsområdet straks vest for Svullrya er det oppbygget en sin del er den skogfinske kulturarven med sine helt spesifike skogfinsk gård med forskjellige bygninger svært viktig. En stor del av den gjenværende skogfinske bygninger som gjenspeiler hvordan bygningskulturen finnes i dag på Grue Finnskog. I planen har vi en typisk skogfinsk gård kunne se ut. omtalt noen bygninger/ bygningstyper som er særegne og som Beliggenheten inntil Rotna gir trenger ekstra oppmerksomhet. området en ekstra dimensjon.

Bygningenes detaljer forteller mye. Dette er trolig en moldbenk på kokkhuset på Leikåsen.

Smier, løer og torvstrøløer

Bygninger som ligger et stykke vekk fra gården er ofte truet. Til disse hører smier, løer og torvstrøløene. Smiene var før viktige bygninger for gårdsdriften. På grunn av at de var brannfarlige lå de oftest et stykke fra selve gårdstunet. Mekaniseringen av landbruket førte til at mye av smiingen ble erstattet med mindre verksted, som ofte lå i tettstedene. Gårdssmiene mistet dermed sin posisjon. Smiene kunne være oppført i tømmer eller i bindingsverk, og kunne være kombinert med et bryggerhus.

Høstingen av vinterfôr til dyrene var svært viktig i eldre tider. Man brukte derfor samtlige arealer der man kunne høste. Fôret ble samlet inn, tørket og lagret i høyløer som lå i nær tilslutning til arealene. Høyet ble kjørt hjem til gards først på vinteren. 1800-tallets mekanisering sammen med andre driftsforhold ledet til at landbruksbygningene ble større. Dette medførte at den gamle gårdsstrukturen med mange mindre funksjonsseparerte bygninger ble ersattet av noen få store driftsbygninger. Høyet ble kjørt hjem til gards i løpet av sommeren og ikke som tidligere i løpet av vinteren. Løene hadde mistet sin funksjon. På Finnskogen levde man lengre med de eldre driftsforholdene og det er her vi finner de fleste av de bevarte høyløene.

En annen type av løer var de torvstrøløene som lå ved myrene. I disse ble det lagret torvstrø til strøing i fjøs og stall som ble fraktet hjem til gården på vinterstid. Denne typen av løer er svært sjelden og det er ikke mange igjen av disse.

Verneverdier Smiene og løene er to bygningstyper som bidrar til å fortelle om eldre driftsforhold. Bygningene er viktige elementer i kulturlandskapet og som enkeltminner.

Utfordringer Smier og løer er bygningstyper som lå et stykke fra selve gårdstunet. Smia på grunn av brannfaren, løene ved plassene der høy eller torvstrø skulle høstes. Beliggenheten et stykke bort fra gårdstunet innebærer at skader ikke ble oppdaget på samme måten som for andre bygninger og vedlikeholdet ofte ble tilsidesatt.

Tiltak Oversikten over hvor mange smier, løer og torvstrøler det finnes i Grue er manglende. Det bør derfor igangsettes et prosjekt for å registrere de gjenværende bygningene. I områder med flere bevarte løer bør man i samarbeid med grunneier og andre se på muligheten for å få sikret/ restaurert disse. Prosjektet bør kunne gjennomføres som et områdetiltak der finansieringen skjer gjennom et spleiselag sammen med flere andre interessenter.

Husmannsplasser

Som et resultat av kraftig befolkningsvekst og mangel på jord på 1800-tallet vokste husmannsvesenet. Husmannsplassene ble ofte etablert i utkantene av beitemarka og i skogen på steder der det var vanskelige forhold til dyrking. Store steinrøyser og tufter etter små bygninger forteller oss om små kår og stor arbeidsinnsats.

En husmann var en person som leide et stykke jord som ikke var særskilt matrikulert av en gårdbruker. Til gjengeld måtte han betale leie av plassen og på andre måter komme gårdbrukeren til hjelp. Betalingen foregikk i form av arbeidsplikt hos gårdbrukeren. På 1800-tallet hadde husmannsvesenet to hovedfunksjoner, først og fremst var det en boform for lavere sosiale lag i samfunnet som ikke hadde egen jord. I tillegg var dette en effektiv måte å sikre billig og stabil arbeidskraft for gårdbrukerne i det førkapitalistiske selvforsyningssamfunnet.

På 1800-talet skjedde store forandringer i bondesamfunnet. Ny teknologi og en overgang fra selvforsyning til pengeøkonomi førte til at husmannsvesenet etter hvert ble avviklet, husmennene ble selveiere. Mange av dagens småbruk har en fortid som husmannsplasser. På Finnskogen var mange bruk frem til det Ankerske fideikommissets konkurs i 1823 en type husmannsplasser. I forbindelse med konkursen ble mange av disse brukene frikjøpte. I Grue var husmannsvesendet aktivt fram til moderne tid. I enkelte områder fantes det mange husmannsplasser som ofte lå under

29 de store gårdene. I Nesskogen er det flere husmannsplasser. Hytjanstorpet på Grue Finnskog var en av de siste husmannsplassene i Norge som ble kjøpt fri i 1982.

Meiningen Meiningen er av de minste brukene i Solør. Bruket er på ca. 4 dekar og ligger på et platå med helling mot nord ned mot Namnåa. Eiendommen ble etablert 1875 og bygningsmiljøet er oppført fram til 1920. Bebyggelsen består av stue, låve og en skåle. Bygningsmassen har gjennomgått svært få forandringer opp igjennom årene. Miljøet representerer småkårsforholdene som var svært vanlig i eldre tider, men som nå er truet.

Verneverdier Bygningsmassen på Meiningen er ikke bare viktig utfra et bygningshistorisk perspektiv, men også fra et sosialhistorisk perspektiv. Bygningsmassen har høye identitets- og opplevelsesverdier. Alder, autentisitet og sjeldenhet er vesentlige deler av den kulturhistoriske vurderingen av anlegget som tilser at bygningsmiljøet er i fredningsklasse.

Utfordringer For at bygningsmiljøet ved Meiningen skal kunne sikres for fremtida bør det gis et permanent vern. Derfor bør det utredes hvorvidt miljøet er i fredningsklasse. Grue kommune bør sammen med Hedmark fylkeskommune utrede mulighetene for dette.

Tiltak Grue kommune vil støtte opp under Hedmark fylkeskommunes intensjoner om å få bygningsmiljøet ved Meiningen fredet. Kommunen skal medvirke til at det etableres et samarbeid mellom grunneier, fylkeskommunen og museet for vedlikehold av miljøet.

Bygningsmiljøet ved Meiningen.

Bureisning

Bureisningsepoken varte fra 1920 frem til 1960-tallet og var en ordning med statstilskudd til å opprette nye bruk. Denne ordningen var administert av Det Kgl. Landbruksdepartementet og søknader tilskudd og lån ble behandlet av Småbruk og Bustadbanken etter daværende regelverk. På kommunalt nivå var det jordstyrekontorene som var bindeleddet mellom bureisere og statsinstitusjonene.

Under 1. verdenskrig ble ønsket om størst mulig selvforsyning aktuelt. For å ytterligere stimulere til nydyrking ble Statens Småbruk- og Boligbank opprettet i 1915/1916. Denne instans skulle gi de som ønsket langsiktige og rimelige lån. I 1918 nedsatte Stortinget Jorddyrkingskommittèen med mandat å gjennomgå og komme med forslag om revisjon av regler for offentlige tiltak for å fremme nydyrking og bureisning.

De politiske målene var fremst å bremse utvandringen, gi utvandrere som ønsket seg tilbake nye muligheter, bedre matvaresikkerhet, men også å skape nye arbeidsplasser og økt jordbruksareal. Helst skulle bureisningsbruket gi familieforsørgeren og kona en helårlig sysselsetting. Man ville også prøve å forhindre innflyttingen til byene. Komitéen avga innstilling i 1919, den ble lagt frem for Stortinget i 1920 og vedtatt med få endringer. Landbruksdepartementet fikk sitt eget kontor, Jordkontoret, til å ta seg av bureisnings- og jorddyrkingssakene. Videre ble det bestemt å opprette jordstyrer i hvert herred (kommune).

Regelverket som ble vedtatt la grunnlaget for burreisningen i moderne tid. Dette regelverk ga tilskudd til jorddyrking, ordninært tilskudd til vanlige jordbrukere, tilskudd til oppføring av uthus på bureisningsbruk og forhøyet tilskudd til bureisere og småbrukere, Det ble også gitt direkte tilskudd til kommuner, ”kolonisajonsselskaper”, Selskapet Ny Jord og bureisningslag til innkjøp av større sammenhengende dyrkingsfelt, bygging av veier, bruer, kanalisering m.v. Man ga også direkte tilskudd til overflatedyring av jord til eng og beite samt til tilskudd til innkjøp av kunstgjødsel i forbindelse med nydyrking. Det gas også rimelige lån i Jorddyrkingsfondet til kommuner og enkeltpersoner til innkjøp av jord, grøfting og dyrkingsarbeider. Det fantes også muligheter til å få billige lån i Småbruk- og Bostadsbanken til bygging av hus på småbruk.

I startfasen var det sagt at det dyrkbare arealet på bureisningsparsellen skulle være et minimum 20 da. Etter hvert som mekaniseringen av landbruket økte, økte også arealkravet for å få godkjent en bureisningsparsell. Under perioden ble også maksimumgrensene for søkerens årsinntekt og formue justert i forhold til inntektsnivået i det øvrige næringslivet. Bureiserens alder skulle være mellom 21 og 65 år. Øvre aldersgrense ble senere justert ned fra 65 til 55 år.

I Hedmark fikk bureisningen sitt størst omfang i Åsnes, Trysil, Elverum og Våler. I Solør var det spesielt kommunene som engasjerte seg med å skaffe til veie arealer til bureisningsbruk. Jordloven ga den gangen kommuner og privatpersoner adgang til å kreve ekspropriasjon. Som rimelig var ville selgerne helst avstå sine minst produktive arealer. Kommunene var interessert i store sammenhengende felt. Jordboniteten på bureisningsfeltene var ofte svært varierende og det var vanlig at den hadde lavere bonitetet enn den jorda som var dyrket tidligere.

Husbyggingen var det første som ble prioritert. På brukene skulle det være minst to bygninger, bolig og en driftsbygning. De lån og tilskudd som man hadde mulighet å få var små i forhold til de store investeringene. Lånevilkårene var gode med meget lang avdragstid og fast lav rente. De typiske bygningene på brukene var oftest små og enkle. Planløsningen på boligen bygde omtrent på samme grunnprinsipp, kjøkken med 2 eller 3 rom i første etasjen og 2 soverom med kott i andre etasjen. Alle rom lå inntil pipa, slik at det var lett å få til oppvarming i de forskjellige rommene. Etter 1935 ble det mulig å få tilskudd til oppføring av bolig, noe som medførte at boligene tenderte å bli noe større. Man gikk fra en grunnflate på 35 kvadratmeter til 60 på 1950-tallet. Det ble vanlig med inlagt vann, dusj og vaskerom i kjelleren. Driftsbygningen hadde husdyrrom med gjødselkjeller under ene enden av bygningen, vanligvis i den søndre delen av bygningen. På motsatt side hadde bygningen ei kjørebru. Bygningen var oppført i bindingsverk, kledd med låvepanel.

Sorknesfeltet I perioden 1917 frem til 1976 økte Grues jordbruksareal med hele 62 %. Tyngdepunktet for denne økningen var i tiden fra 1930- 1960-tallet. En viktig forutsetning for at bureisningstanken skulle gi resultater var tilgangen på areal. I Grue er Sorknesgrenda den desidert største med ca. 6000 da. Feltet er trolig landets største bureisningsfelt. Feltet ble fremforhandlet mellom kommunen og 30-40 grunneiere. I dette område et det et stort antall bureisningsbruk. Noen av disse er viktige i forståelsen av epoken.

Verneverdi Bureisningsepoken er en viktig periode i Norges historie. Sorknesfeltet, som sannsynlig er landets største bureisningsfelt har høye kulturhistoriske verdier knyttet til landbrukets historie.

Utfordringer Kunnskapen om Sorknesfeltet er per i dag mangelfull. Vi trenger å øke kunnskapen om feltet.

Tiltak Øke kunnskapen om feltet. Igangsette informasjonstiltak.

Historiske hager

En hage kan være en nyttehage eller en pyntehage, men en hage kan også være et sted for rekreasjon og for ettertanke. En hage, det være seg den som finnes i tilknytting til en husmannsplass, en prestegård eller et gårdsanlegg, er en historiebok som forteller oss om de menneskene som har levd før oss, deres samtid, økonomiske status og ikke minst sosiale ambisjoner. I mange av disse hagene finner vi også ulike planter som før var vanlige, men som nå er truede. På Finnskogen og de hagene som vi finner her finnes et rikholdig materiale av truede planter.

En hage er en levende historiebok. At hagene er levende stiller også andre krav på hvordan man klarer å ivareta de verdier som de spesielle hageanleggene besitter. I Grue finner vi mange forskjellige hageannlegg. En viktig formidler av ny hagekunst og plantesorter var etableringen av de mange stasjonshagene som tilkom i forbindelse med etableringen av jernbanen. I Grue har samtlige stasjonsanlegg hatt stasjonshager.

I 2002 startet Hedmark fylkeskommune å registere historiske hageanlegg i fylket. I Grue ble blant annet hagene til Grøset, Kongshov, Grinder gård og Hytjanstorpet registrert. Bakgrunnen for prosjektet var å synliggjøre det mangfold av historiske hageanlegg som finnes i Hedmark og at det finnes enn hagekultur å være stolt av!

Norsk Skogfinsk museum har gjennomført tilsvarende registreringer av hageanlegg på Finnskogen. Fokus her har vært å fått registert de ulike plantene i forskjellige hageanlegg. Mange av plantene om er registrert er truede og finnes ikke på noen annen plass enn på Finnskogen.

Ingeborg Mellgren Mathisen registrerer hagen på Hytjanstorpet.

Åsta Holths Leiråker

Langs Finnskogsveien, øst for Svullrya ligger Åsta Holths hjem, Leiråker. Åsta Holths diktning har betydd mye for den skogfinske identiteten og for Finnskogen i stort. I forbindelse med sitt kulturelle redningsarbeid på Finnskogen var hun også blant dem som var med å danne Solør Värmland Finnekulturforening. Foreningen som fortsatt eksisterer er en grenseoverskridene forening med hensikt å bevare den skogfinske kulturen. I sitt testamente ga Åsta Holth sitt hjem til Finnetunet, Norsk Skogfinsk museum og den 10. juli 2004 åpnet Åsta Holth museet på Leiråker. Museet drives som en avdeling under Norsk Skogfinsk museum.

I Åsta Holths hageanlegg på Leiråker finnes en rikholdig beplantet hage. Her finner vi mange av de forskjellige plantene fra Finnskogen som er truede. Norsk Skogfinsk museum som forvalter eiendommen samler også inn vekstmateriale til hagen, slik at disse blir sikret for fremtida.

Verneverdi Leiråker som bosted til Åsta Holth har en stor symbolverdi for den skogfinske kulturen. Bygnings- miljøet sammen med hageanlegget utgjør derfor en viktig del av den skogfinske bevisstgjøringen.

Utfordring Miljøet ved Leiråker bør sikres for framtida.

Tiltak I samarbeid med Hedmark fylkeskommune og Norsk Skogfinsk museum bør bygningsmiljøet med hagen vurderes fredet.

Åsta Holths Leiråker.

Sætermiljøer

Allerede før skogfinnene kom til grensetraktene hadde skogen vært brukt i lang tid. I løpet av flere hundre år frem til ca. 1350 hadde en omfattende jernvinnehåndtering utviklet seg. I tillegg til disse levningene finner vi også omfattende spor etter jakt og fangst.7 Videre har utmarka blitt nyttet til skogsbeite, fôring og til sætring. Opplysningene om sæterdrift går tilbake helt til 1600-tallet, men det er mye som sier at denne brukningsmåte har mye eldre aner. Bruken av utskogene har derfor lange tradisjoner.

Gårdene drev sætring i stort omfang med opp til 3 sætrer per gård. Skogen var nærmest bygda oppdelt i ulike skogteiger. Det var også her som hjemsæteren fantes. Denne ble brukt vår og høst. Lengre bort fantes sæterskogen med sommersæter og i utskogen var fjernsætrene beliggende. Disse ble brukt i dårlige somrer med kaldt vær og dårlig dyrkingsforhold.

Bygningsmiljøet på ei sæter består av sæterhus, fjøs og låve. Sæterhusene som vi finner dem i dag består av et kombinert soverom, oppeholdsrom og arbeidsrom med melkekammers, der melka og melkeproduktene ble oppbevart. Dette melkekammers var i eldre tider separert i en adskilt bygning. Fra ca. 1850 ble de nye sæterhusene som ble oppført ble rommet å inkorporert i selve sæterhuset. Ofte var denne delen av bygningen lagt i den nordre, kjøligste delen av bygningen. De eldste sæterhusene har inngangen på gavlen, mens de senere har inngangen på ene langsiden.

Fjøset lå i nærheten av sæterhuset og var som regel en ett-romsbygnig med plass til kuene, der de oppeholdt seg i båsene fra ettermiddagen til morgenen. Kalver kunne stå i egne båser i fjøset eller ble holdt i et eget mindre kalvfjøs adskilt fra hovedfjøset. Løa lå på et sted på sætervangen der det var enkelt å frakte det tørre høyet fra. I tillegg til dette kunne det være mindre hus som skåler og andre bygninger på tunet.

Sætervangen er arealet runt sætra som ble gjerdet inn og skjermet for beite. Slåtten pleide å skje seint på sommeren for å gi høgst mulig avling. Den seine slåtten førte til et fôr med et høyt innslag av urter og med et ekstra høyt mineralinnehold.

I Grue er det sætermiljøer både på vest og østsiden av Glomma. Flere av de gamle sætermiljøene på østsiden ble seinere etablert som skogfinske gårder. Koblingen mellom den skogfinske kulturen og sæterkulturen er derfor sterk.

7 Bladh (1995). Side 68. www. askeladden.ra.no 34

Sætring på Vestmarka De fleste gardene på vestsiden i Grue, hadde sine sætrer på Vestmarka. Langs begge sider av Agnåa ligger det flere sætrer langs sætervegen ned mot bygda. Ikke noen av disse sætrere er i drift. En av disse sætrene er Skarasætra. Denne sætra er egentlig ei hel sætergrend med flere ulike sætrer. Her ble det drevet med sætring frem til 1943. Ei annen sæter er Opakersætra. Denne ligger langs Agnåa ikke lant unna Opakerdammen. Ved Bjerkesætra drev man med sætring fram til 1925.

Verneverdi Sætringa er en viktig del av vårt felles kulturarv. Sætringa var også en viktig forutsetning for dyreholdet. Det er uklart hva slags verdier de enkelte sætrene i kommunen har.

Utfordringer Kunnskapen om de ulike sætrene og sætermiljøene er mangelfull. Noen fullstendig oversikt over de forskjellige sætrene i kommunen finnes ikke. Fylkesdelplanen over Vestmarka innebar en registrering av flere sætermiljøer i området, men er ikke helt fullstendig.

Tiltak Kunnskapen om sætrene i Grue må styrkes. For å styrke kunnskapen bør det gjennomføres en kompletterende registrering av sætermiljøene i kommunen. Materialet fra disse registreringene bør legges inn i databaser for forbedret søkbarhet. De registreringer som ble utført i forbindelse med utarbeidelsen av fylkesdelplanen for Vestmarka bør legges inn i en database slik at også det materialet blir søkbart.

Skogshusvær

I 1915 kom den første loven som sikret bedre boligforhold for arbeidstakere under skogsdrift og fløting. Dette ga herredsstyret anledning til å fastsette regler for byggemåte og standard for koier. Loven av 1915 med senere kommunale vedtekter gir en veiledning om hvordan standarden på koier og staller i skogen burde være. De sier ikke noe om de faktiske forholdene.

Ovnskoier kom i bruk i mellomkrigsårene og koiestandarden ble bedret på mange steder i slutten av 1930-årene. I 1946- 47 kom det landsomfattende vedtekter for skogshusvær, som sammen med blandt annet bedre økonomi i skogbruket, investeringsavgift og påtrykk fra fagorganisasjoner ga etterhvert koier med bedre standard enn før. På 1950-tallet ble mange av de gamle skogshusværene modernisert. I samme periode økte utbyggingen av skogsbilveger, noe som medførte at man begynte å ta med seg koiene. Flyttbare hvilebrakker ble vanlige og behovet for stasjonære skogshusvær mindre.

Skogshusvær i Frysjøberget På et realtivt begresent område i Frysjøberget er det en samling med skogshusvær i variende alder, type og standard. Mange er intakte, mens andre er ombygget til hytter. Navnene på de forskjellige koiene er fantasifulle som Tuterudkoia, Roterudkoia, Råstua, Johannesburg og Pondan. I området ligger også Morttjernsberget med to gamle finneboplasser i et fortsatt åpent kulturlandskap. Den ene av disse har vært i bruk som kommunal leirskole. Den andre er ei røykstue som er utleid til private.

Verneverdi Koiene inngår i et kulturmiljø som er fylkets best bevarte koiemiljøer knyttet til skogbruket. Miljøet er en viktig formidler om hvordan livet i tømmerskogen var. Koiene representerer på en pedagogisk måte, hvordan utvikling av skogshusvær og staller i perioden fra 1844 til dagpendling, og mobile

35 hvilebrakker overtok. Øvre Morttjernsberget er en viktig del av kulturmiljøet og bidrar til området med fortellinger om det skogfinske kulturarven, og om tidligere svedjebruk i området.

Utfordninger Området bør sikres som et område av særlig interesse for skogbruket.

Tiltak Området bør tilrettelegges for informasjonstiltak. Det bør lages en forvaltningsplan eller en reguleringsplan for området som sikrer de kulturhistoriske verdiene. Koiene og stallbygningene bør fremdeles restaureres og vedlikeholdes etter antikvariske prinsipper. D. Kulturlandskap Kulturlandskap er det landskap som er fomet av menneskers liv og virke. Det kan også være et landskap som på forskjellig vis bærer i seg forestillinger om hva som påvirker mennesket. Stort sett er all natur rundt om oss kulturlandskap. Et av mange element i et kulturlandskap som kan trekkes frem er stiene i landskapet.

Kulturlandskapet favner både kultur og natur. Det er personlig og inkluderende fordi vi alle skaper vår egen opplevelse av landskapet på grunnlag av bruk, minner, assosiasjoner og kunnskap. Det er disse personlige erfaringene som gir landskapet dets kulturelle og sosiale verdier, i tillegg til de miljømessige og økonomiske.

Et viktig styredokument for arbeidet med kulturlandskap er Den europeiske landskapskonvensjonen. Konvensjonen ble ratifisert av Europarådets ministerkommité 20. oktober 2000 i Firenze (Italia). Norge godkjente konvensjonen den 23. oktober 2001.8 Denne konvensjon innebærer at kulturlandskap er alt som mennesker oppfatter som landskap.

Formålet med den europeiske landskapskonvensjonen er å verne, forvalte og planlegge landskap og organisere europeisk samarbeid på disse områdene. Konvensjonen omfatter alle typer landskap; by- og bygdelandskap, kyst- og fjellandskap. Den handler om verdifulle landskap, ordinære landskap og om landskap som kan trenge reparasjon. Landskapet er i stadig endring. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer men å påvirke endringene i en retning som folk ønsker. Konvensjonen legger særlig vekt på landskapet der folk bor og arbeider og der barn vokser opp.

Grue har mange forskjellige kulturlandskapstyper og mange av disse har høye verdier. Fylkesmannen i Hedmark har siden 1992 bedrevet kartlegging av kulturlandskap i fylket og flere av de utpekte områdene med høye kulturlandskapsverdier finnes i Grue. Her finner vi bland annet Hytjanstorpet, Lauvhaugen og Kalneset på Finnskogen. Verdiene i disse kulturlandskap er en sammensetning av biologisk verdifulle biotoper, men også av verdifulle kulturminner. Et viktig element i kulturlandskapet er stiene. I Grue finnes det godt om stier, både umarkerte og markerte.

8 http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/tema/landbrukets-miljo--og-arealpolitikk/landbrukets- kulturlandskap.html?id=503486 36

Ryddingsrøyser forteller om eldre tiders utnyttelse av landskapet. Dette er også en form av kulturlandskap. Her er tuften etter den gamle røykstua på Midtre Østberget. Finnskogens kulturlandskap Finnskogens kulturlandskap har alltid vært dynamisk, det har gjennomgått, og gjennomgår stadig forandringer. Det blir detfor vanskelig å si noe typiske kulturlandskap for Finnskogen, uten at man avgrenser til en spesiell periode, og til et geografisk avgrenset område. Typiske landskapsbilder for området i dag er tette skoger med bygninger eller bygningsrester. Tidligere dyrket mark er nå igjenvokst av granskog med god bonitet.

På Finnskogen har det tidligere foregått svedjebruk i lang tid. Fast bosetting skjedde på nedlagte svedjer og gamle setrer helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. Parallelt med svedjebruket vokste det fram dyrehold som kunne utnytte den rike grasveksten på de gamle svedjene. Åkerbruket som vi kjenner det, med pløying av jorda ble etablert i området på 1700-tallet og drives parallelt. Det er også på denne tiden som de rike steinrøysene kom til.

I 1998 ble prosjektet ”Kulturlandskapet på Finnskogen” ferdig. Prosjektet omhandler kulturlandskapet på Finnskogen og de utfordrigene som finnes der. Prosjektet kartlag kulturlandskapet på grendenivå i 12 ulike grender på Finnskogen. Kartleggingen viser at kulturlandskapet på Finnskogen er svært truet. 1998 var det 96 bruk som fortsatt er i brukbar hevd i disse områdene, 66 bruk var bebodde og 64 var i drift. Kartleggingen viste store forskjeller fra grend til grend og at mange bruk er i ferd med å forfalle.

Verneverdi Kulturlandskapet på Finnskogen er svært truet. Det viser ikke minst kartleggingen som ble gjennomført i senere delen av 1990-tallet. Kulturlandskapet forteller oss mye om eldre tiders bruk av området.

Utfordringer Kulturlandskapet er under stadig forandring. Det er derfor store utfordringer knyttet til å bevare et kulturlandskap. Vi trenger å ta vare på noen gode eksempler på viktige kulturlandskap i kommunen som minner oss om gamle dagers bruk av vårt landskap. Den biologiske mangfoldet er også en viktig dimensjon i dette arbeidet.

Tiltak Det er behov av ytterligere kartlegging av verdifulle kulturlandskap i Grue. Dette arbeid bør skje i samarbeid med Hedmark fylkeskommune og Fylkesmannen i Hedmark. De områder som man finner verdifulle bør reguleres til bevaring og skjøtselsplaner lages for hvert og et av dem. Dette tas opp i forbindelse med utarbeidelsen av kommunens kommuneplan.

Kulturlandskapet ved Lauvhaugen. Hytjanstorpet På Grue Finnskog, nord for Svullrya ligger den skogfinske gården Hytjanstorpet. Gården har sin opprinnelse som sæter, men ble etter hvert husmannsplass under Grøset. Gården er kulturhistorisk meget interessant, ikke minst for alle de velbevarte skogfinske og andre elementer som er typisk for den skogfinske kulturen.

Verneverdi Kulturmiljøet ved Hytjanstorpet inneholder mange enkeltelementer av stor verdi. Her finnes mange ulike rødlistete arter av blomster. Miljøet er sammensatt og meget interessant med stor tidsdybde. Kulturlandskapet rundt torpet er typisk for Finnskogen, mindre åkerteiger i en mosaikk med skog. Ved Hytjanstorpet finnes også et hageanlegg med mange gammeldagse typer urter og blomster. Det finnes også muntlige fortellinger knyttet til mange av de enkelte plantene.

Utfordringer Kulturlandskapet ved Hytjanstorpet er i stadig forandring, noe som skaper utfordringer med tanke på skjøtselen.

Tiltak I samarbeid med Hedmark fylkeskommune bør Hytjanstorpet med omgivelser fredes etter Kulturminnelovens § 20, områdefredning. I denne fredning bør Hytjanstorpet med sine bygninger, hage og tilhørende innmark inngå. Det bør utarbeides skjøtselsplaner også for bebyggelsen og innmarka.

Hytjanstorpet. E. Teknisk- industrielle kulturminner I Grue har det vært en omfattende industriell virksomhet gjennom lang tid. Langs både Agnåa og Tjuraåa har man bedrevet virksomhet som kunne bruke kreftene i det strømmende vannet. Her ble det bl. a. etablert vadmelstamper, sagbruk, kverner, møller og spikerverk. I løpet av 1500-tallet begynte man med tømmerfløting i Glomma og i løpet av 1700-tallet hadde fløtingen utvidet seg til samtlige sideelver i Solør- Odal.

Fløtningsminner I Grue har det vært drevet med fløting i mange hundre år. Det finnes et utbedringskart fra 1767 for Øvre Breen dam og på dette står det at det har vært drevet fløting gjennom dammen fra tilforn tid.9 Tømmerhåndteringen kom i gang langs med Glomma på 1500-tallet og fIøtingen var en forutsetning for at tømmeret skulle kunne transporteres til sagbrukene. Stort sett ble alle vassdrag som kunne brukes i forbindelse med fløtingen ble utbygget i løpet av noen hundre år. I hovedsak ble tømmeret fra Grue fløtet ned mot Glomma, men på 1800-tallet kom sagvirksomheten igang i Sverige og det ble også mulig å fløte tømmeret over grensa. Blant annet ble Rotnaelva brukt til fløting av tømmer ned til Rottneros.

I etterkrigstiden ble det nedgang for fløtingen. Lastebilene overtok transportene fra skogen og de mindre vassdragene, så etter hvert erstattet mye av den virksomhet som hadde foregått langs de mange vassdragene. Igjen ble minnene etter virksomheten, fløterbuer, koier og dammer.

I 1993 la Hedmark fylkeskommune frem en ”Handlingsplan for fløterinnretninger”. Det var museet i Trysil Engerdal som gjennomførte den registreringen som lå til grunn for planen. Registreringene ble gjennomført i 1991. I Grue ble 7 dammer registrert; Nøklevannsdammen, Aursjødammen og Skådammen i Rotna vassdraget og Engersæterdammen, Neskverndammen, Krokfløytdammen og Opakersæterdammen, samtlige i Agnåavassdraget.

9 Neskvern. 2000. Side 80. 39

Agnåa I Grues sørvestre hjørnet renner Agnåa. Agnåa har med sine sideelver en totallengde på 47 kilomter og et nedslagsdistrikt på 350 000 da. Nedslagsfeltet ligger i kommunene Grue, Konsgvinger, Åsnes, Nord- og Sør- Odal. Denne åa har gitt sitt opphav til en omfattende virksomhet. Her ble kverner, sagbruk og innretninger knyttet til tømmerfløtingen etablert. Virksomheten har gamle aner. Allerede på 1700-tallet finnes det kart som viser blant annet Øvre Breen Dam og behovene for restaureringstiltak. Agnåa er også nevnt i Vannbruksplanen for Glomma.

Langs Agnåa finnes det en rekke kulturminner bevart: Åmoth bru, Nedre Breen bru, Øvre Breen dam (Møllerdammen og Kvennhusdammen), Veltabrua, Neskverndammen, Jugarhøltet, Opakerdammen, Storføytdammen, Krokfløytdammen, Engersæterdammen, Hakasjødammen, Holmsjødammen, Rundbergsdulpdammen, Saltjenndammen samt Spongbekkdammen og Geitåa.

I 1997 tok Vestsiden Arbeiderlag intiativ til et prosjekt for å redde de viktige kulturminnene, fisken som var representert i vassdraget og det store området som sogner til Vestmarka i Grue. I løpet av årene er mye utført for å bevare og utvikle området langs Agnåa. Innsatsen Ole Neskvern sammen med øvrige enkelte personer, lag og organisasjoner som for eksempel Nesskogen Jakt og Fiskeklubb kan ikke måles. Resultatene forteller alt. Følgende har vært gjennomført siden 1999:

- Restaurering av dammen ved Opakersætra - Restaurering av dammen ved Rundbergsdulpa. - Restaurering av dammen ved Geittjernsdammen. - Restaurering av Neskverndammen. - Restaurering av Storfløytadammen. - Restaurering av Engerseterdammen. - Restaurering av Jugarhølet. - Restaurering av kjone v/ Velten. - Oppført ei ljørbu ved Neskverndammen. - Oppgangsaga og kverna nedenfor Neskverndammen. - Oppført ei ljørbu ved Jugarhølet. - Oppført gapahuk ved Nessetra. - Rydding av gammel mølletomt nedenfor Breen mølle. - Rydding av fløtersti langs vassdraget (fra nedenfra Breen gård og oppover langs åa fram til Storfløyta. - Vassdragsrestaurering nedenfor Velten, Neskverndammen og Nessetra. - Informasjonstavle ved Neskverndammen. - Restaurert 2 bruer, ved Velten og Nesstra.

I tillegg har følgende blitt utført i området rundt Agnåa: - Gapahukene ved Meitsjøen og Stortjernet er satt opp av Nesskogen Jakt og Fiskeklubb. - Rydding av sti i området vest for Agnåa mot Meitsjøen har blitt utført av Nesskogen Jakt og Fiskeklubb. - Torvgammen i området ved Pasoåa er satt opp av en gjeng entusiaster.

Verneverdi Hele området langs Agnåa har en viktig betydning for fremveksten av industrielle virksomheter i hele regionen. Området har lang historisk kontinuitet. De mange levningene forteller om dette.

Utfordringer Området rundt Agnåa er stort med mange utfordringer. Et omfattende arbeid er utført for å redde, bevare og utvikle området. Det er viktig at det videre arbeidet med å redde kulturminnene langs Agnåa fortsetter og støttes.

Tiltak I forbindelse med arbeidet med ny kommuneplanen bør det utarbeides en hensynssone med særlige hensyn til bevaring av kulturmiljø som omfatter hele Agnåa.

Rotnavassdraget På sin vei til Sverige renner Rotna igjennom Grue Finnskog og Svullrya. Vassdraget er et typisk skogs/lavlandsvassdrag hvor høyeste punkt, Skasberget, ligger i vest. Under issmeltingen ble det dannet store avsetninger. Bl.a. er det registrert et om lag 12 km langt eskersystem. En del av dette er vernet som naturreservat i Verneplan for kvartærgeologiske forekomster i Hedmark fylke. Verneområdet som dekker ca 1,3 km² ligger på begge sider av Rotna, mellom Nersjøen og den nordligste bebyggelsen på Svullrya.

I utmarka er det kjent en rekke kulturminner som viser en variert utmarksutnyttelse, som plasser for jernutvinning, tjæremiler og fangstgroper. Bosettingen er basert på utmarksutnyttelse, men også knyttet til ferdselen langs vassdraget. Myrslåtter og utløer minner også om utmarksutnyttelse. Det finnes mange sætrer som etterhvert er blitt til skogfinsk bosetting i området. Av de plasser der bebyggelsen er borte er de finske stedsnavnene igen.

Tømmerhåndteringen kom for alvor i gang på 1800-tallet, noe som resulterte i at dammer ble anlagt ved de større sjøene. Koier, sag- og fløterbrakker er andre minner som er knyttet til tømmerhåndteringen. En velbevart fløterkoie finner vi ved Helgendammen. Denne koia fungerer som ei ubetjent turistforeningshytte. Et annet velbevart miljø er den ved Kverndammen.

Verneverdi Kulturminnene og kulturlandskapet langs vassdraget belyser den industrielle virksomheten langs med vassdraget.

Utfordringer Området langs Rotnavssdraget er stort og langstrakt. De unike miljøene langs Rotna er lite tilrettelagt for turisme.

Tiltak Området bør tilrettelegges for publikum slik at de kulturhistoriske verdiene trekkes fram og at flere kan finne frem til de ulike miljøene langs vassdraget. Koia ved Helgendammen og miljøet Kverndammen er viktig i denne sammenhengen. Røgden bruk Røgden Dampsag og høvleri ble bygget i 1888 og var i mange år en av Grue Finnskogs største arbeidsplasser. Mellom 40 og 50 mann var på plass i sagbruket i de mest hektiske sesonger. I 1911 brant saga, men ble bygget opp igjen i sin opprinnelige form: oppgangsag med to rammer og en sirkel, samt to høvelmaskiner. I 1943 brant saga ned på nytt. Denne gang ble den bygget opp med såkalt ”rullende vogn” og uten høvleri, og navnet ble forandret til Røgden Bruk. Sagbladene sang seg gjennom trestokkene på Røgdestranda for sist gang i 1968. I ettertid har flere bedrifter prøvd seg i lokalene, men ingen har overlevd. Til bygningsmiljøet hører foruten saga også bestyrerbolig, verksted og boiliger for de ansatte samt andre bygninger knyttet virksomheten. Røgden Bruk eies av Brede Bredesen Opset.

Røgden Bruk ble tatt i bruk under 10 års jubileet til Finnskogutstillingen i 1990. Finnskogutstillingen brukte lokalene fra 1990 til 1997 og fra 2010 har de brukt lokalene til både utstillinger og til gjesteatelier.

Verneverdi Røgden bruk utgjør de siste restene etter en omfattende trelastvirksomhet langs med Røgden. Bygningen og bygningsmiljøet representer både høye teknisk- industrielle verdier og sosio- sosiale verdier.

Utfordninger Selve saghuset og bygningsmiljøet gir mange muligheter. Den store bygningsmassen er dog krevende med tanke på vedlikehold.

Tiltak Hele området bør reguleres til bevaring. Dette tas opp i forbindelse med utarbeidelsen av kommunens kommuneplan. Grue kommune sammen med foreninger og lag bør se på muligheter for å utvikle området sammen med eieren.

Røgden bruk.

Tjura/Tjuraåa Opprinnelsen til Tjura er Tjuraåa som renner fra Frysjøen ned til Gardsjøen og videre til Glomma. Åas fallhøyde ga opphav til flere industrivirksomheter. Navnet Tjura er sannsynlig gammelnorsk Tjurua og står i sammenheng med thjurr som betyr okse eller tyr. Langs åa ble det tidig etablert møller, garveri, krafteverk, sager, spikerverk og butikker med mere. De første skriftlige beleggene for virksomhet langs med åa er fra 1400, da det var en kvernstø i Aurbekken. Siden hører vi om kverner på Tjura på 1600-tallet og sager er nevnt i kildene fra tidlig på 1700-tallet. Ekspansjonen for mølledriften i Tjuraåa kom på 1800-tallet, sannsynlig i forbindelse med den store befolkningsøkningen og dermed større etterspørsel etter mel. På slutten av 1800-tallet begynte billig korn, særlig den fra området rundt Svartehavet å bli importert. Dette ble malt på store handelsmøller som på sikt konkurrerte ut de mindre lokale møllene. Mølledriften langs Tjuraåa ble lagt ned i 1957.

Kart over Tjuraåa. Kart utarbeidet av Gruetunet nå en del av Norsk Skogfinsk museum.

Informasjonskilt på Tjura.

Det var også på Tjura, med ansamlingen av arbeidsplasser og møtesteder som var grobunn for arbeiderbevegelsen og for Arbeiderpartiet, men det var også her som Venstre i Grue ble dannet. 1899 ble Tjura Samtalelag dannet. Laget viste seg å være et radikalt miljø med en håndskreven avis og med bibliotek. Laget jobbet også for å få et rent norsk flagg gjennom Tjuren Flagforening. På Tjura ble det etablert butikk og i 1862 ble det etablert bank på gården Møllerud. Eierne til bedriftene langs åa fantes både i sognet, men også utenfra. Langs de 3-4 kilometerne av åa som har vært utnyttet har det vært 7 vanndrevne sagbruk. Disse har ikke vært i drift samtidig. De eldste var oppgangssager.

I tillegg til de vanndrevne sagbrukene var det også flere lokomotivdrevne sagbruk i området fra 1920-tallet og fremover. Noen av de viktigste brukene og virksomhetene langs Tjuraåa:

Tjurabruket

Et av de viktigste enhetene på Tjura var det så kalte Tjurabruket som ble etablert i 1799 av Colbjørn Colbjørnsen og var opprinnelig et spikerbruk. Bruket ble etablert som det selvstendige Tjurabruket og markerte opptakten til en tid da aktiviteten økte. Bruket ble bygd opp av flere forskjellige enheter slik at det hadde flere bein å stå på. Tjuragården ga stabile inntekter, noe som gjorde det mulig å holde en arbeidstokk i ustabile tider. En del av lønningene ble utbetalt i naturalia. Den til bruket tilhørende krambua ga også inntekter til bruket, samtidig som den forsynte arbeidene med varer. Til bruket hørte også ei mølle. Møllebruket ga også forholdsvis stabile inntekter, men det var sagbruket og spesielt spikerverket som ga rene penger. På grunn av konkurransen fra de svenske verkene ble fortjenesten ikke så god og etter flere eierskifter ble spikerverket lagt ned i 1860-årene. Tjurabruket markerte også opptakten for økt virksomhet og etablering av flere virksomheter langs med åa.

Garveriet

Stedet der garveriet lå heter i dag Solbakken. Garveriet ble startet en gang mellom 1868 og 1874 og erstattet det gamle sagbruket som lå her. I garveribygningen var det drivhus, tørkerom, verksted og sengekammer. Det var også ildsted med bryggerpanne. Til miljøet fantes også fjøs,låve og garverstue til disposisjon til garveren. Garveriet ble lagt ned på 1930-tallet og 10 år senere ble bygningene revet. Det er i dag ingen rester igjen av denne virksomheten langs Tjuraåa.

Hansens kraftverk

Dattersønnen til Colbjørn Colbjørnsen, Lars Hansen, grunnla Grues første kraftverk langs Tjuraåa i den gamle Lundebymølla i 1912. Leveranser av elektrisitet skjedde ikke bare til hans egen gård, men også til de 10 inntilliggende gårdene. Anlegget var likestrøm på 400 v og var i drift til 1919, da det ble ekspropriert av kommunen og nedlagt.

Grue kommunes kraftverk

Den 10. februar 1914 kom et tilbud fra Åsnes kommune om leie av strøm. En komite bestående av lensmann Høye, Bernt J. Sorknes og H. Waadeland stemte for å takke ja til tilbudet, men resultatet på kommunestyremøtet ble at man takket nei. Man begynte derfor å vurdere andre utbyggingsmuligheter for vassdragene Veståen, Tjuraåa og Navnåen. Etter nøysomme vurderinger besluttes det den 18. desember 1915 å gå for utbygging av Tjuraåa. Eksproprieringstakst av området mellom Frysjøen og Tjura ble avholdt mellom 23. -25. juli 1917 og ble satt til kr. 77 280.

Den 17. august 1918 ble det besluttet utbygging av Tjuraåa og innkjøp av nødvendig utstyr. Den 19. desember 1919 ble den første strømmen leverert fra kraftverket. I 1923 ble kraftverket utvidet med et aggregat på 350 hk, så totalt hadde man nå 850 hk. Den 16. august 1919 ble det besluttet å bygge kraftledning også til Svullrya. Til nå var det bare hovedbygden som hadde strømforsyning. Utbyggingen ble dyrere enn antatt og det viste seg at anlegget var for lite i forhold til det stigende behovet som hadde meldt seg. Det som tok knekken på økonomien var tørken som rådet 1932- 1933. Kraftverket ble lagt ned i 1950-tallet på grunn av for lite vann og for høy gjeld.

Hårstadmølla

Dette kvernfallet med stø lå under Hårstad i begynnelsen av 1800-tallet. Miljøet besto av mølle, stall, smie, tørke, møllerplass og sag. Mølla ble lagt ned i 1918 og av bygningene er det bare stallen og smia samt møllerplassen som er igjen. Av mølla er det bare grunnmurene i naturstein igjen.

Aurbekksaga

Litt oppe i lia ovenfor Aurbekkholen er det en lav dam som kalles Skådammen. Denne leder vannet ut til en sidearm av Tjuraåa som ender i Aurbekken. Nedenfor Aurbekkholen er det en større dam mellom de bratte skrentene. Derfra gikk det ei renne for vannet ned til sagbruket som lå rett nedenfor uthusene til Aurbekkholen.

Aurbekksaga ble startet en gang etter 1823 av Lars Hansen Gaard, Mathis P. Haarstad og Hans Schulze. Saga var i drift frem til 1870 og hadde en bladgrind (oppgangsag) og en sirkelsag. Saghuset var bygget i to etasjer. Saga ble revet i slutten av 1920- årene.

Verneverdi Området var Grues første område for indisutriell virksomhet. Det er finnes en mengde kulturminner langs med Tjuraåa, fra Frysjøen ned til Gardsjøen og Glomma. Området har høy verneverndi. De fysiske levningene har stor betydning for området. Det er de sammen med landskapet som gir området dets historiske dybde. Det er derfor svært så viktig at disse levninger bevares. Ved Tjura er butikken, spikerbua og pakkbua igjen. Disse bygningene er for mange selve symbolet på Tjuramiljøet. Bygningene og Tjuratorvet var et viktig sosialt møtested. Stedet og husene har derfor en sterk identitetsskapende funksjon.

Utfordringer Området langs med Tjuraåa er til dels igjenngrodd og må ryddes. Flere av kulturminnene står uten noen type av beskyttelse og man bør utrede hvorvidt det er behov for sikringstiltak.

Tiltak Kommunen skal utarbeide en hensynssone med særlige hensyn til bevaring av kulturmiljøet for hele området. Dette tas opp i forbindelse med utarbeidelsen av kommunens kommuneplan. En skjøtselsplan for området bør også utarbeides i forbindelse med at området tilrettelegges for publikum. Kommunen skal også medvirke til at møllerplassen, smia og stallen samt grunnmurene til Hårstadmølla bevares.

F. Tettsteder I Grue er det flere tettesteder i tilleg til Kirkenær. Opprinnelsen for disse er forskjellige, men en viktig lokaliseringsfaktor har vært jernbanen. Både Kirkenær, Namnå og Grinder har sin opprinnelse i jernbanen. I eldre tider før etableringen av jernbanen var det Tjura som var Grues sentrum. Kirkenær I tiden før jernbanen var det få bygninger på Kirkenær. Kirken som lå ved den gamle Kongevegen ned mot Glomma brant i 1822 og en ny ble oppført lengre øst, på ”Kirkenærslettas” høyeste punkt. I forbindelse med at en ny kirke sto ferdig i 1828 ble også noen bygninger knyttet til plassen. Grues eldste rådhus, som i dag kalles for Klokkergården ble oppført straks nord for kirken i 1858. Thomas Andreas Schøyen flyttet hele sitt gårdstun som da hette Søndre Haug til området. Gården døptes om til Kirkenær. Her ble det drevet skysstasjon, handelsvirksomhet, samt brennevinutsalg. Et lite miljø var dermed dannet.

Solørbanen mellom Kongsvinger og Flisa var ferdig utbygget i 1893. Langs strekningen ble oppført stasjonshus, priveter og godshus. Byggestilen var den så kalte sveitserstilen, noe som medførte at all bebyggelse koblet til jernbanen ble oppført i denne stilen.

I forbindelse med at jernbanen kom til bygdene skjøt utviklingen av Kikenær fart. Et kommersielt sentrum med butikker, kafeer, hotell og bank ble etablert. Det ble en økonomisk blomstringstid. I 1902 åpnet meieriet og etableringen av sagbruket kom noen år senere. Dette førte med seg transporter av store mengder tømmer. Alt dette, i kombinasjon med oppføringen av Sandstad bru og Bruvegen, førte til økt aktivitet og et moderne kommunikasjonsnett kom til.

På 1920 og 1930 – tallet ble villabebyggelsen mellom landbrukssenteret (gamle meieriet) og rådhuset oppført. Årene mellom jernbanen og andre verdenskrigs utbrudd medførte stor byggevirksomhet. På 1950 og 1960 –tallet ble deler av de mest sentrale bygningene på Kirkenær revet. Nye moderne bygninger ble oppført og andre byggematerialer innført. Til tross for dette har Kirkenær mye av sveitserstilens karakterdrag.

Sveitserstilen tok utgangspunkt i byggestilen i alpene og den nye byggemetoden som kom i forbindelse med sagverksindustriens fremvekst. Bindingsverkshus ble på denne tiden vanlig, og for å forsterke den nye byggemåten ville man forsterke de konstrukstive elementene i dekoren.

I perioden 1995 til 1996 ble det gjennomført en kvalitativ stedsanalys for Kirkenær. Analysen var en del av arbeidet med den nye kommuneplanen. En del av de konklusjonen som trekkes fram i analysen er blant annet at tettstedets ”urbane rom” bør styrkes. Dette innebærer at lokalisering av ny bebyggelse bør i første hånd være en fortetting i enkelte områder. Analysen tar ikke for seg hva slags arkitektur den nye bebyggelsen bør ha, men at man må ta hensyn til preg, volum, målestokk, detaljering, materialer og fargebruk.

I 2001 ble Grue med i det nasjonale programmet for utvikling av miljøvennlige og attraktive tettsteder. Til sammen var det 16 kommuner fra 4 fylker som var med i prosjektet. Gjennom dette prosjektet støttet Riksantikvaren arbeidet med en utarbeidelse av en byggeskikkveidler for Kirkenær samtidig som noen av bygningene langs med riksveien ble pusset opp.

Kirkenær sentrum. Verneverdi Jernbanens etablering i distriktet medvirket til at det gamle tettstedet ved Tjura mistet mye av sin attraksjonskraft. Utviklingen gikk mot at Kirkenær begynte å vokse. Bebyggelsen i Kirkenær ble oppført i den gangens mote-, sveitserstilen. Mange bygninger fra etableringen av det nye sentrumet er bevart og mange gjenværende bygninger har høye arkitektoniske verdier.

Utfordringer Det er viktig å slå vakt om Kirkenærs identiet og om de verdier som Kirkenær har. Bevisstheten blant eiere, kommunen og allmennhet må styrkes for å redde det som er. Endringer av den gjenværende bebyggelsen må skje i tråd med bebyggelsens verneverdier og hensyn må tas til til preg, volum, målestokk, detaljering, materialer og fargebruk.

Tiltak Allmennheten og eierne til bygningsmassen på Kirkenær må bevisstgjøres om hva slags verdier som tettstedet og de enkelte bygningene har. Det skal derfor utarbeides en registrering av de enkelte bygningene på Krikenær. Det bør også utarbeides en DIVE- analyse (kulturhistorisk analyse) av tettstedet. Kommunen bør derfor sette fokus på dette og bruke veilederne mere aktivt. Ved nybygg må hensyn tas til tettstedets verdier og ny bebyggelse må underordne seg den eksisterende sveitserstilsbebyggelsen. For å sikre bebyggelsen i sentrum for framtida bør det lages hensynssoner for kulturminner og kulturmiljøer som for sentrum som ivaretar de enkelte bygningene og stedets identitet.

Kirkenær sentrum med jernbanestasjonen i bakgrunn. Namnå Namnå vokste opp i forbindelse med at jernbanen ble bygget og at det ble etablert et stasjonsmiljø her. Stasjonsområdet består i dag av stasjonsbygning og en privet. Selve tettstedet bærer preg av sveitserstilepoken med mange fine elementer i miljøet som stakitt og mange store trær. Det er flere gamle butikklokaler som dessverre står tomme.

Verneverdi Namnå har mange fine kvaliter som et lite tettsted. Stedets kobling til jernbaneutbyggingen fra det forrige århundredeskiftet er fortsatt tilstedeværende.

Utfordringer Butikkene som fantes er nå lagt ned. Dette vil påvirke stedet negativt fremover. Vern gjennom bruk- bevaring utgår i mange tilfeller fra at en bygning eller et miljø er i bruk. Det er svært viktig at tiltak settes inn slik at bygningsmiljøet brukes.

Tiltak Det bør settes inn tiltak som er med å revitalisere Namnå sentrum. Et levende sentrum medvirker til at de verdiene som stedet har blir ivaretatt. Kommunen klarer ikke denne oppgaven selv uten flere, blant annet grunneiere må trekkes inn i denne prosessen.

Namnå sentrum. Til høyre er den gamle skolen, Kvernbakken.

Grinder Grinder vokste opp i forbindelse med at jernbanen ble utbygget og at det ble etablert et stasjonsmiljø her. Stasjonsområdet består i dag av stasjonsbygning og et ilgodshus. Selve stasjonsmiljøet bærer preg av sveitserstilepoken med mange fine elementer i miljøet.

Verneverdi Det finnes fine kvaliter på Grinder. Stedets kobling til jernbaneutbyggingen fra det forrige århundredeskiftet er fortsatt tilstedeværende.

Utfordringer Butikkene som fantes på Grinder er nå lagt ned. Dette vil påvirke stedet negativt fremover. Vern gjennom bruk- bevaring utgår i mange tilfeller fra at en byging eller et miljø er i bruk. Det er svært viktig at tiltak settes inn slik at bygningsmiljøet brukes.

Tiltak Det er viktig at reguleringsbestemmelsene for stasjonsmiljøet opprettholdes. Det bør settes inn tiltak som er med å revitaliserer Grinder sentrum. Et levende sentrum medvirker til at de verdiene som stedet har blir ivaretatt. Kommunen klarer ikke denne oppgaven selv uten flere, blant annet grunneiere må trekkes inn i denne prosessen.

Grinder stasjon. Svullrya Tettstedet Svullrya ble utviklet i forbindelse med den omfattende tømmerhåndteringen i området i siste halvdelen av 1800-tallet. De gode tømmerprisene skapte økt aktivitet på Finnskogen, noe som medførte en utvikling av handel og tjenester på Svullrya. Befolkningen vokste og mange av de bygninger som vi ser på Svullrya i dag så dagens lys. Navnet Svullrya kommer trolig av den ria som lå ved Svullbekken.

I Svullrya har det etterhvert blitt etablert flere virksomheter. Finnetunet ble etablert i 1942 med målet om å danne et bygdetun med fokus på den skogfinske kulturen. Langs Rotnaelva er det flere kulturminner som kan trekkes fram. Sør for Svullrya finnes blant annet Kjærsaga og ei badstue. Badstua og saga eies og forvaltes av Norsk Skogfinsk museum. I den nordre delen av Svullrya ligger dansebanen som har en viktig posisjon i lokalsamfunnet. Her finnes også en kverndam som ble brukt i forbindelse med fløtingen og en badeplass.

Et nytt museumsbygg for Norsk skogfinsk museum er under planlegging. Det nye bygget vil bety mye for Svullrya og den videre utvklingen av tettstedet.

Svullrya.

Verneverdi Svullrya som tettested forteller en god del om den samfunnsutvikling som har vært på Finnskogen. Mange av bygningene langs hovedgaten og den inntilliggende bebyggelsen bidrar til å gi tettstedet sin spesielle karakter. Rotnaelva har en sentral del av forståelsen av Svullrya. Finnetunets beliggenhet bidrar også med verdier til stedet.

Utfordringer Som mange andre mindre tettsteder er det viktig å ta vare på de servicefunksjoner som finnes på stedet. Det er viktig også at de verdibærende elementene bevares som for eksempel de mange velbevarte bygningene fra begynnelsen av 1900-tallet. Enkelte bygninger bør derfor reguleres til bevaring.

Tiltak Kommunestyret har i møte 15.09.2014 vedtatt å trekke saken om stedsutviklingsprosjektet på Finnskogen. G. Møteplasser, institusjoner og kommunikasjoner Kristendommen ble inført i Solør av Olav Haraldsson, omkring 1021-1022. Det var med voldsmakt den nye religionen ble innført. Mengder med jordegods ble lagt under Olav Harldsson og halvbroren Harald Hardråde i forbindelse med at motstand mot den nye ordningen ble slått ned. En av disse gårdene var Grof som senere ble skjenket av kongen til kirkested og prestegård og som har gitt navn til sognet og bygda. Namnet Grof betyr egentlig grop på gammelnorsk.

Kirken

Grue kirke

Første pinsedag 26. mai 1822 brant Grue kirke ned til grunnen. Brannen brøt ut under høytidsgudstjensten mens kirken var full av mennesker. 116 av disse mistet livet sitt i den verste kirkebrannen gjennom tidene her i landet. Kirken lå den gangen på slettlandet like ved Glomma utenfor By- og Skulstadgårdene. Tomta der kirken en gang lå er for lengst tatt av Glomma. Hvor lenge denne kirken hadde stått på denne plassen er usikkert. Men trolig er at kirken som sto ved elvebredden første gang ble omtalt i et brev fra 1224. Kirken var oppført i tre med stikketak, brunsvart etter gjentatte strykninger med tjære. Kirken var en korskirke oppført i tømmerkonstruksjon med sinklaft. Det er defor trolig at kirken var panelt utvendig. Kjernen av kirken var trolig en stavkonstruksjon fra senmiddelalderen.

Kirken var i tiden før brannen umorderne og man hadde begynt å komme i gang med planleggingen av ei ny kirke. I 1794 ble det søkt myndighetene om å få lov å rive den gamle kirken og bygge ei ny kirke av sten på Vollermoen. Bygget hadde dog ikke kommet i gang på grunn an pengemangel.

Straks etter kirkebrannen begynte arbeidet med å samle inn midler til oppføringen av ei ny kirke. Det ble også bestemt at kirken skulle få en ny plassering, langt unna Glomma og så høyt at flommen ikke ville gå over kirkegården. Den nye kirken skulle være av stein og ikke av tre som den gamle. Bøndene i Grue fikk ”pålegg” om å leverere stein til kirkebygget. Det ble samlet inn penger både fra hele sør Norge men også lokalt fra Grue. Til sammen klarte man å samle inn 18 000 spesiedaler. Kirken kostet 21 000 spesiedaler, og resterende måtte lånes. Den nye kirken regnes som et av Norges tidligste nygotiske bygg. Den nye kirken fikk utadgående dobbeltdører, slik at en ny katastrofe ikke kunne inntreffe. Innenfor hovedporten til Grue kirkegård er det reist en stor bauta til minne om den største brannkatastrofen i Norge.

Arkitekt Hans D. F. Linstow laget tegningene til det nye kirkebygget. Linstow var leder for Tegnerskolen i Christiania og det var også han som tegnet slottet i Oslo. Den nye kirken som også ble utstyrt med utadgående dobbeltdører etter kirkebrannen, regnes som et av Norges tidligste nygotiske bygg.

I miljøet rundt kirken og kirkegården inngår gården Kirkenær og Klokkergården. Klokkergården ble oppført 1858. Kommunens første kommunestyresal lå i Klokkergården som også ble brukt til skolesal og til lærerbolig.

Verneverdi Klokkergården, parken som den ligger i, kirken og Kirkenær gård danner et kulturmiljø. Miljøet har et stort tidsdybde med høy verneverdi.

Grue kirke

Utfordringer Det er en del utfordringer knyttet til miljøet. Forfallet av Klokkergården er stanset, men det er usikkert hva som vil skje med bygningen. Ved plassen for den gamle kirken finnes det i dag et skilt som trenger tiltak og området er lite tilgjengelig.

Tiltak Kirken sammen med de inntilliggende omgivelser er et viktig kulturmiljø. Miljøet rundt kirken er sikret, men området bør utvides og innefatte også Klokkergården og en hensynssone med særlige hensyn til bevaring av kulturmiljø utarbeides. Dette tas opp i forbindelse med utarbeidelsen av kommunens kommuneplan. Området for den gamle kirken bør tilrettelegges for publikum. Videre bør det settes opp skilt og annen informasjon ved kirken som forteller om kirkebrannen.

Grue Finnskog kirke (tidligere Revholt kapell)

Revholt kapell som kirken tidligere het ble oppført i 1862, men allerede i 1854 ble det anlagt en kirkegård her. Kirken var en liten trekirke. Denne ble oppført av Brede Bredesen Kolstad. Kirken hadde den gangen ikke noe tårn. 1883 var denne kirken altfor liten og man besluttet å rive den gamle å bygge ei ny.

Den nye kirken ble tegnet av Niels Stockfleth Darre Eckhoff og byggmester var Günter Schüssler. Denne langkirke ble oppført i nygotisk stil og hadde 430 plasser. Den 28. januar 1948 raste imidlertid taket i skipet sammen under vekten av snøen, så ikke stort mer enn tårnet og litt av den vestlige delen av skipet sto igjen. Mesteparten av sentralt inventar kunne dog reddes. Kirken ble gjenoppbygget og sto ferdig i november 1950.

I kirkens omgivelser finnes også et gravkapell med bårerom i kjelleren og på den andre siden av Furubergsvegen er det kirkestue. På kirkebakken står en minnestein over Carl Axel Gottlund. Kirkegården ble anlagt i 1854.

Verneverdi Kirkemiljøet i Svullrya er et viktig kulturmiljø med mange delverdier.

Utfordringer Kirken sammen med inntillliggende omgivelser er et viktig kulturmiljø. Området er per i dag noe tilrettelagt for formidling. En forsterkning av informasjonen om kirken og dens omgivelser kan gjøre at forståelsen økes.

Tiltak Området bør tilrettelegges for formidlingstiltak. Området reguleres til hensynssone for kulturminner og kulturmiljøer. Dette tas opp i forbindelse med utarbeidelse av ny kommuneplan.

Grue Finnskog kirke. Offentlige bygg I Grue finnes det bygninger som det offentlige, det vil si kommunen har oppført som for eksempel rådhus, skolebygninger og aldershjem. Disse bygninger er med å bidrar til å fortelle om hvordan samfunnet har utviklet seg. Noen av de bygninger som kommunen selv har oppført har vi valgt å oppmerksamme i denne planen.

Grue rådhus

Straks nord for Klokkergården oppførte Grue kommune nytt rådhus i 1957. Bygningen er oppført i en modernistisk fremtidsrettet arkitektur. Til oppføringen har man valgt tidstypiske materialer.

Bygningen er funksjonsoppdelt, helt i linje med funksjonalismens ideer. Den nordre delen av bygningen består av kontor, mens den søndre delen er den offentlige delen av bygningen med blant annet en kinosal. Her var det også tidligere en restaurant. Det har skjedd veldig lite med bygningen siden den ble bygget. Deler av bygningen har også høye arkitektoniske kvaliteter, som for eksempel kinosalen. Denne salen er stort sett helt autentsisk.

Rådhuset på Kirkenær.

. Grue kinosal.

Verneverdi Grue Rådhus og kinosalen spesielt har gjennomgått få forandringer. Kinosalen er stort sett autentisk. Velbevarte bygninger fra 1950-tallet er det få igjen av og det viktig at det bevares bygninger fra alle tidsepoker.

Utfordringer Bevisstheten om bygningens verneverdier er lav. Det er særlig ved ulike tiltak som man kan risikere å ødlegge bygningens artkitektoniske verdier. I og med at bygningen savner mye av den tradisjonelle arkitektrurens detaljrikdom, blir hver overflate svært viktig.

Tiltak Grue kommune må selv vurdere om kinosalen bør fredes etter Kulturminnelovens § 15. Det bør utarbeides vedlikeholdplaner for bygningen.

Skolene i Grue

1739 den 23. januar underskrev Kong Christian VI loven om allmueskolen på landet i Norge. En eller annen form av undervisning har dog vært der bestandig. Etter at kristendomen ble inført i Norge, sørget kirkens folk for opplæring i religionen. I forbindelse med reformasjonen 1537 brøt det gamle katolske undervisningssystemet sammen og det var først mot slutten av 1500-tallet som undervisning i kirkens regi kom i gang på nytt.

1629 skrev biskop Glostrup at klokkerne på landet, skulle foruten den undervisningen som skjedde om søndagen, også en gang i uken undervise ungdommen i barnelærdomme. Dette virket meget positivt, men i praksis skjedde det ikke noen undervisning, da mange bygder manglet klokkere. År 1739 ble det innført skolelov etter at innføringen av konfrimasjon medførte større krav om kunnskap. Det første skolelokalet i Grue var trolig det som var i 2. etasjen på hovedbygningen på gården Mosegrein. Skolelokalet var trolig brukt frem til at skolelokalet på Klokkergården ble tatt i bruk. Kirkenær som tettsted fortsatte å ekspandere og det gamle skolelokalet på Klokkergården var ikke tiltrekkelig. Ny skole måtte oppføres. Høsten 1911 ble den nye skolen ferdigstilt. På 1920-tallet var det en bølge med oppføring av nye skolebygg i kommunen. På blant annet Svullrya, Hukusjøen, Refset Grinder og Frysjøberget ble det oppført nye skolebygg på denne tid.

Skolebygningene vi har i kommunen bidrar noe til fortellingen om hvordan utviklingen av kunnskapssamfunnet har vært og hvor raskt denne utviklingen har gått. Skolebygningene forteller ikke bare om utviklingen av kunnskapssamfunnet, men også hvor viktig disse bygningene har vært for stedsutvikling og for den sosiale aktiviten i området. Det er mange som kan si noe om den gamle skolen de en gang gikk i.

I Grue fantes det tidligere skoler i hver skolekrets. Sentralisering og økonomirasjonalisering har medført at det i dag finnes to skoler i gjen i Grue, den på Svullrya og den på Kirkenær. Alle de andre er lagt ned.

Verneverdi Skolene i kommunen er viktige markører fra en tid som er borte. De mange skolebygningene var tidligere viktige formidlere av kunnskap. Skolebygningene har høye sosiale verdier på grunn av alle de som har tilkyttning til dem.

Refset skole.

Utfordringer I takt med forandringene i samfunnet vårt har mange av våre skolebygninger fått endret bruk og mange er borte. Enkelte har dog fortsatt offentlig virksomhet, som for eksempel gamle skola på Svullrya der Norsk Skogfinsk museum har sine lokaler. Det kan være vanskelig å ta vare på disse store bygningene, men hvis man klarer å finne en ny bruk for disse bygningen kan mange reddes for ettertiden. Det er viktig at de gjenværende bevares for fremtida.

Tiltak De gamle skolebygningene bør tilrettelegges for formidling. Forsamlingshus/ bedehus Forsamlingshusene kom som et resultat av en omfattande samfunnsforandring i siste halvdelen av 1800-tallet. Husene gjenspeiler bredden av den folkelige organiseringen i forskjellige interessegrupper som disse endringene førte med seg- av både sosiale, politiske og kulturelle dimensjoner i samfunnet.

Allerede i begynnelsen av 1900 ble det bygget forsamlingslokaler i de fleste av Grues bygder og mange av disse bygninger er fortsatt igjen. På Kirkenær var det et andelslag som eide og drev festivitetslokalet Furulund (oppført rundt 1900), og ca. 20 år etterpå ble det privateide Rosenborg oppført. Både på Vestsiden, Namnå og Grinder- Tjura området var det i tillegg til skolene både ungdomshus, arbeiderlokaler og bedehus i grenda. Flerbrukshusene vokste frem etter annen verdenskrig med samfunnssaler i tilknytting til alle grendeskolene i Grue. På Skogheim, Grue Finnskog, fungerte lokalet som et flerbruksrom for grenda frem til at samfunnsalen ble bygget. På Kirkenær leide AL Furulund ut sitt lokale til dem som ønsket det. I 1958 ble Furulund revet for å gi plass for det nye rådhuset. I det nye rådhuset ble det laget nye møtelokaler. Landbrukssalen i Landbruksbygget ble oppført i 1960. Dette lokalet tilsvarer andre plassers Bøndenes hus. Andre bygninger som ble oppført etter 1960-tallet er blant annet pinsemenighetens store forsamlingshus Betania på Kirkenær, bygget i 1976, Gruehallen i 1986 og Kultursalen på eldrehuset på Svullrya som sto ferdig i 1992.

Skogheim.

Bygningene er viktige for fortellingen om alle de foreninger og lag som har vært og fortsatt er viktige i samfunnet. Gjennom tidene har Grues innebyggere sett verdiene å ha møtesteder for å samles rundt alle slags ulike fellesskapsaktiviteter. Utfordringen er å kunne ta vare på den for ettertida.

Hedmark fylkeskommune gjennomførte i 2008-2009 en registrering av forsamlinghus i Grue kommune. Prosjektet var et delprosjekt til fylkesdelplanen ”Kulturminner for Hedmarks framtid” –

55 fylkesdelplanen for vern og bruk av kulturminner og kulturmiljøer. Denne registreringen er et viktig utgangspunkt for det fortsatte arbeidet med å sikre, bevare og skape aktiviteter i disse bygningene.

Ungdomsbevegelsen Mot slutten av 1890-tallet vokste ungdomsbevegelsen fram. Ungdomshusene kom straks etter århundredeskiftet. På Grues vestside ble Vestheim oppført i 1902. Skogheim ble oppført i 1903 og Furumo ble bygget i 1938, begge på Grue Finnskog. På Grinder ble Fram oppført i 1904 og på Namnå ble samme år Verdande oppført. Til å begynne med var ikke ungdomsbevegelsen knyttet til noen partipolitisk tilhørighet, men lokalene kunne bli leid ut til politiske møter, som det ofte ble gjort på Skogheim. På Namnå ble ungdomslaget etterhvert et sosialistisk ungdomslag (1915). På grunn av den politiske tilknyttingen flyttet ungdomslaget der ut av sine lokalet og et nytt frilynt ungdomslag flyttet etterhvert inn i 1920.

Furumo.

Arbeiderlokaler Lokalene var viktige møteplasser for arbeiderbevegelsen. De første arbeiderforeningene var tilsluttet de såkaldte Castbergske arbeiderforeninger, som var moderate eller arbeiderdemokratiske, men ikke sosialistiske arbeiderforeninger. I Grue oppførte foreningene sine egne samlingslokaler: Skogklang (1903) på Grinder, Folkets hus på Vestsiden (ca. 1920), Alfheim på Namnå og Gjeiteryggen (ca. 1949) i Frysjøberget.

I 1914 var det så mange som 9 arbeiderforeninger i Grue. Etter hvert meldte foreningene seg inn i Det Norske Arbeiderpartiet og beholdt forsamlingshusene. Noen arbeiderforeninger ble på 1920- tallet kommunistiske og brøt med Arbeiderpartiet. Møtelokalene ble allikevel igjen. Til tross for uttredelsen fra Arbeiderpartiet beholdt de forslamlingslokalet, noe som kun et ytterst fåtall av kommunistlagene gjorde ved denne spilttelsen i arbeiderbevegelsen.

Bede- og misjonshus Arrangement av religiøse møter og overnatting for omreisende forkynnere ble løst ved at folk stilte sine hjem til disposisjon. Gården Gardsteppa var en tidig møtesplass for religiøs forkynnelse i Grue. Etter hvert ble det oppført bedehus og det første som er kjent i Grue er Bedehuset på Svullrya som er oppført 1909. Ytterligere 5 bedehus ble oppført før annen verldenskrig og 4 etter krigen. Grue er ikke kjent for å ha særsklit høy religøs aktivitet, men til tross for dette var altså bede- og misjonshusene mange i forhold til de andre forsamlingslokalene.

Skytterhus Skyttersaken sto sterk i siste halvdelen av 1800-tallet, så også i Grue. På Tjura finnes et godt eksempel på skytterhus bygd i perioden 1922-1923. Bygningen ble påbygget i ulike etapper og er i aktivt bruk. På Grue Finnskog finnes også et skytterhus. Det er oppført en stund senere enn det på Tjura. Andre skytterhus som kan nevnes er Tørmoen skytterhus på Nesskogen. Ved Flåsetberget er det rester etter ei gammel skytebane.

Dansebaner Rundt om i bygda finnes det også mer eller mindre opparbeidete dansebaner. De fleste av disse gamle banene har dessverre gått tilbake til naturen. På Grue vestside ved Skaraberget var det en dansebane som hette Furuskogen. I Øvre Grue fantes Kjellerlemmen dansebane. Det har også vært tradisjoner for dansefester utomhus ved Gruetunet. Etter krigen ble Finnskogparken på Svullrya bygget.

Verneverdi Forsamlingshusene i Grue representerer en viktig del av Grues historie. Bygningene representerer et livlig foreningsliv og er dokument over organisasjonenes og grendas historie.

Utfordringer I takt med forandringene i samfunnet vårt har mange av våre forsamlingshus fått endret bruk og mange er borte. Det er viktig at de gjenværende bevares for fremtida.

Tiltak Etter at rapporten fra registreringene av forsamlingshusene fra 2009 ble presentert har det vist seg av det mangler bygninger for at registreringen skal bli komplett. Grue kommune ønsker derfor i samarbeide med Hedmark fylkeskommune å sluttføre registeringen av forsamlingshus i kommunen. Noen av de viktigste bygningene/ miljøene bør vurderes for fredning etter Kulturminnelovens § 15.

Dansebaner I Solør og på Finnskogen fanns det tidligere mange danesbaner og folkeparker. I dag er det ikke like mange igjen som vitner om denne epoken. De som gjenstår er derfor viktige for fortellingene om vår fortid. Parkene kan også ses som en del av en ”grensekultur” som preger vår region.

Finnskogsparken

Finnskogsparken er en møteplass på Svullrya som ble etablert i 1947. Dansegulvet på idrettsplassen i Svullrya var ungdommens treffsted på lørdags-kveldene på sommerstid. Grue Finnskog idrettslag var eiere og i 1954 ble Finnskogsparken slik den fremstår i dag åpent. Parken ligger på en odde ute i Rotna. Danseparken med 8 bygninger, består av scene med tilhørende amfi/benker, dansepavillion/dansebane, kiosk, inngangsparti, kro, gammeldansbane og toaletter. Bygningsmassen er i hovedsaklig fra 1950 og 1960-tallet.

Parkens glanseperiode var på 1970-tallet da også parken ble utvidet. Publikumsrekorden på 2200 personer ble nådd på tidlig 1970-tallet. Her har artister som Cornelius Wreeswijk, Yngvar Numme, Henrik Abel, Leif Juster og Lasse Stefans opptrett. 2012 ble parken rammet av flom og flere av bygningene sklidde ut i Rotna.

Verneverdi I følge Hedmark fylkeskommune er Finnskogsparken den mest komplette danseparken i Hedmark.

Tiltak Det er i gangsatt tiltak for å sette istand det gamle miljøet. Dagens eier søker midler for å sette i stand miljøet. Skoleskibakker Idretten er og har vært viktig for gruesokningene. Det er mange plasser i Grue som kunne trekkes fram som viktige for idretten og for skoleidretten. Skoleskibakker var det mange av i gamle dager og det fantes som oftest en skoleskibakke i hver skolekrets. En av de viktigste kulturmiljøene er Smørhaugen skoleskibakke.

Smørhaugen skoleskibakke

Smørhaugen skoleskibakke ligger på rester av en elevetresse som ble dannet i ”Solør-sjøen” etter siste istid mellom Sorknes og Namnå. Skoleskibakken ble oppført 1946. Hele bygningen med konstruksjon er oppført i tre. Bakken ble oppført ved stor dugnadsinnsats fra folk i alle aldre. Skogeierne i området bidro med materialer. Tippemilder og støtte fra Grue kommune gjorde prosjektet gjennomførbart.

Den første tiden var det Sorknes krets ved kretstilsyn og bakkestyre som styrte og administrerte bakken. I 1954 ble Sorknes krets sentralisert til Namnå. Bakken kom på avstand fra skolen og skolemiljøet. Dette gjorde at bakken med tiden ble lite brukt. På 1970-tallet revitaliseres virksomheten og Øvre Grue Vel oppførte en ny dommertribune og trapp. Ved dette tidspunktet fikk også hele anlegget et flomlysanlegg.

Verneverdi Smørhaugen skoleskibakke kan være det eneste skianlegg av denne typen som eksisterer i landet. Miljøet gjenspeiler et eldre skolesystem der idretten var en viktig del. Anlegget har høye kulturhistoriske verdier både med tanke på den sosiale tilknyttningen, men også sjeldenheten. På bakgrunn av dette bør derfor anlegget vurderes fredet.

Utfordringer Skoleskibakken har i de seneste årene blitt resteuarert, slik at bakken nå er i god stand. Skibakken brukes per i dag ikke og det er derfor store utfordringer å holde bakken i en framtidig god stand.

Tiltak For å sikre miljøet på lang sikt bør anlegget i samarbeid med Hedmark fylkeskommune utredres for framtidig fredning etter Kulturminnelovens § 15. Det bør undersøkes om det sammen med foreninger/lag er mulig å få noen drift av bakken. Jernbanen Solørbanen (Kongsvinger-Flisa) ble åpnet av Kong Oscar II i 1893 på Flisa stasjon. Hele Solørbanen åpnet i 1910 og forbandt Elverum i nord med Kongsvinger i sør. Nedgangstidene på 1880-tallet førte til en økning av utvandringen. Jernbaneutbyggingen i Norge var delvis et tiltak for å få stoppe den omfattende emigrasjonen til Amerika.

Planene om å få Solørbanen bygget hadde vært drøftet helt siden begynnelsen av 1870-tallet, men det var først på 1890-tallet at Stortinget vedtok jernbaneutbyggingen mellom Kongsvinger og Flisa. Etter en byggeperiode om 26 måneder sto banen ferdig den 1. november 1893 da den ble offisielt åpnet av den svensk-norske kongen Oscar II og prins Eugen. Jernbanen fikk stor påvirkning for Grue og Solør. Økonomien vokste og optimismen spirte. Jernbanen åpnet muligheter og var en viktig lokaliseringsfaktor for meieriet på Kirkenær som åpnet i 1902 og etableringen av kornsiloen på 1950-

58 tallet. Jernbanen endret også her bosettingsmønstret og skapte muligheter for ny industri, som sagbruk og annen treforedling.

Med jernbanen kom også elektrisiteten. Under åpningssermoniet strålte det elektriske lyset over deltakene og kongen. Aggregatet ble drevet av en lokomobil fra et sagbruk. Dette var første gang elektrisk lys ble brukt i Hedmark. To år senere oppførte Guttorm Syverseetre det første kraftverk i Fliselva. Jernbanen medførte også at et nytt arbeidsmarked åpnet seg. Egne ansatte på jernbanen fikk fast lønn og ordnede forhold, i forhold til mange andre som levde fra hånd til munn.

Post kunne sendes mye raskere enn før ut i verlden. Transporten av varer var meget viktig før Solørbanen. I 1969 gikk det siste damplokomotivet på Solørbanen, men langt før dette hadde man begynt med motorvogner som gikk på diesel. På 1960 og 1970-tallet var det et flertall ulike omganger da banens passasjerartrafikk var nedleggingstruet. Passasjerertrafikken ble lagt ned i begynnelsen av 1990-tallet.

Stasjonshusene

I Grue er det 3 stasjonsmiljøer langs Solørbanen; Grinder, Kirkenær og Namnå. Stasjonene ble oppført i den da meget moderne sveitserstilen. På stasjonen på Grinder er stasjonshuset og ilgodshuset vernet gjennom plan og bygningsloven. På Kirkenær er stasjonsbygning, godshus, ilgodshus og parken vernet gjennom reguleringsplan. Stasjonsbygningen på Namnå er også vernet.

Stasjonshusene og stasjonsmiljøene ble tegnet av arkitekt Paul Amin Due. Han hadde sin utdannelse fra den polytekniske høyskolen i Hannover, Tyskland, og erfaring fra USA. Due tegnet stasjonsanleggene på Grinder, Kirkenær og Namnå i en historiserende sveitsertil med elementer fra dragestilen som f.eks.empel de bratte takene. Byggmester Johan Heinrich Günther Schüssler fra Kongsvinger, av tysk avstamning, var den som oppførte stasjonsmiljøene.

Stasjonsbygningene på Solørbanen ble store og romslige. De ble tegnet i tre klasser, der Flisa som endestasjon var den største. Stasjonen på Kirkenær er av den nest største typen. Prisen for stasjonen på Kirkenær i sin tid var 16.400 kr. Stasjonsmiljøene var nydannende og ved mange stasjoner hadde man stasjonshager der de reisende kunne rusle litt rundt før de kunne fortsette sin reise. Godshusene på Kirkenær ble ca. 1959 flyttet nærmere stasjonsbygningene. Ved Kirkenær fantes tidligere også et vanntårn. En viktig de av stasjonsmiljøene er de tekniske installasjonene.

Verneverdi Stasjonsmiljøene ved de respektive stasjonene er representanter for den samfunnsutviklingen som jernbaneutbyggingen har hatt for Grue og Solør. Stasjonsmiljøne som ble laget av en av tidens mest anerkjent arkitekt har høye arkitektoniske kvaliteter. Til disse miljøene inngår også de tekniske installasjonene som en viktig del av miljøet. Miljøene har i tillegg også høye sosiale verdier med tanke at allmennheten har sterk tilknytting til plassene.

Utfordringer Stasjonsmiljøene er truet. Dagens eier har økonomiske sterke interesser, noe som gjør det vanskelig å sikre bygningene på lang sikt. Det er først fremst bygningene utover selve stasjonshusene som er mest truet.

Tiltak Kommunen ønsker en langsiktighet hva gjelder stasjonene og stasjonsmiljøene. Grue kommune ønsker å oppretteholde de gjeldene reguleringsplanene for stasjonsmiljøene ved Grinder, Kirkenær og Namnå.

Namnå stasjon.

Veger og bruer Mobiliteten og trafikkmønstret har forandret seg mye gjennom de siste 150 årene. De eldste vegene var de langs med vassdragene og mye av varetransportene ble gjennomført vinterstid da det var mye lettere å frakte varer på sleder på is og snø. Langs Glomma og gjennom Grue gikk også den gamle pilegrimsleden til Nidaros. Det er trolig at pilegrimene ferdes langs den samme traseen som den gamle Kongevegen hadde.

Vegen fra bygda til Grue Finnskog var en ca 2,5 mil lang dårlig rideveg. Å frakte noe langs denne var vanskelig og all tung last måtte derfor slepkjøres. Fremkomstmidlene for de avsidesliggende skogsdistriktene var altså som på vikingtida fram til midten av 1800-tallet, da vegnettet mellom Finnskogen og bygda ble forbedret.

Ei viktig bru langs østsiden av Glomma var Sorkabru over Sorka, nord for Namnå. Brua er ei steinhvelvbru med en bue. Denne brua har høye kulturhistoriske verdier. Det finnes også ei bru ved Piksgrud ved Grinder. Også denne brua har høye kulturhistoriske verdier.

Sandstadbra

I 1904 ble Sandstadbrua oppført, noe som forbedret forbindelsene mellom Grues øst og vestside. Brua er oppført i stål i en fagverkkonstruksjon. Brua erstattet ferjetrafikken som tidligere fantes over Glomma ved Opakersundet og ved Sundkøien. Denne var i bruk frem til at brua ved Sandstad ble etablert.

Jernbanen og helårsvegene forandret trafikkmønstret og mobiliteten radikalt. Et moderne samfunn vokste fram.

Sandstadbrua.

Domma bra

I begynnelsen av 1800- tallet satset man på å forbedre vegnettet. Det er under denne tida som Domma bru på Grues vestside ble oppført. Brua som ligger ved Bjerke er ei steinhvelvbru. Hvelveteknikken er gammel, men veldig smart. Ved å belaste de kilformede steinene som er brukt til selve hvelvet kiles steinene sammen og blir enda sterkere.

Verneverdi Domma bru representerer et viktig kulturminne. Brua forteller om eldre tiders tilrettelegging for samferdsel. Den er også vesentlig som del av kulturlandskapet. Bruas høye alder og byggeteknikk er vesentlige deler av bruas kulturhistoriske verdier.

Utfordringer Det er viktig at bruas attraksjonsverdi opprettholdes og at brua sikres vedlikehold for framtidige generasjoner. Brua bør integreres som et viktig kulturminne og som et bindeledd mellom ulike attraksjoner og naturopplevelser.

Tiltak Brua og området rundt bør reguleres med særlig hensyn til bevaring av kulturmiljø. Dette tas opp i forbindelse med utarbeidelsen av kommunens kommuneplan. Kulturminnet bør formidles og tilrettelegges for publikum gjennom aktiv skjøtsel og skilting.

Domma bru

Finnevegen Finnevegen, vegen mellom bygda oginnskogen og videre inn i Finnskogen Turistforening (FT) har Sverige var en viktig ferdselsåre i gamle dager. Vegen eksisterte 1600 medlemmer i regionen og er allerede fra 1700-tallet som rideveg, men vegen som vinterstid trolig regionens største forening når gikk via de mange vassdragene er trolig betydelig eldre. Finnene det gjelder lag og foreninger. De har brukte vegen til kirken, mens bygdefolket bruke den samme til 13 overnattingshytter og ca. 1300 km utmarka og til sine sætrer. Finnevegen varierte litt fra vinter til blåmerkede stier. Finnskogen sommerstid. Turistforening har jobbet mye med Finnevegen. Ft har avtaler med

samtlige grunneiere om bruks- og Verneverdi vedlikeholdsrett og ”stifaddere” til Langs vegtraséen er det mange forskjellige kulturminner og Finnevegen og samtlige andre stier interessante stoppesteder som bidrar å formidle historie. som FT har asvaret for. Alle merkede De kulturminner man kan finne langs vegen er blant annet stier finnes å nettportalen www.ut.no. kloppsteiner, hvilestener, gamle setervoller, skogsfinske gårder FT har også blåmerketSpiker’n og Skarabergsruta og har avtaer med og koietomter. Disse er viktige for fortellingen om den tiden som grunneiere og ”stifaddere” som har har gått. Vegen har stor tidsdybde. ansvaret for vedlikeholdet. FT har også sammen med lokale krafter gitt Utfordringer ut heftet ”Over grensa” som Det er store utfordringer ved å holde vegen vedlike. omhandler flyktingsrutene i området. Vegen er tilrettelagt for formidling, men informasjonen kan enkelte plasser forsterkes for å øke vegens attraktivitet. .

Tiltak Det bør settes inn informasjonstiltak der det mangler.

Skilting er viktig for at folk skal kunne finne fram.

Båtrafikken på Glomma I eldre tider var det en omfattende båttrafikk langs Glomma. Dampbåten Solungen var kanskje den mest kjente passasjerbåten. Dampbåten Solungen ble levert fra Akers mekaniske verksted og satt sammen i Brandval og satt i rute på Glomma mellom Norfossen i Brandval og Eidsfosssen i Våler. Båten gikk i fast trafikk og den kunne ta opp til 60 passasjerer. Båten hadde betegnelsen ”åpen passasjerbåt”og var utstyrt med benker langs sidene. Det fantes også to lugarer på akterdekket. Båten ble satt i trafikk i 1861, men trafikken ble ingen suksess, derimot en økonomisk fiasko. Jernbanens utbygging påvirket virksomheten negativt. Båten gikk i trafikk frem til 1884.

Verneverdi Det finnes flere rester av brygger langs Glomma der Solungen la til. Bryggene formidler vassdragets viktige funksjon som gammel ferdselsåre og minner om rutetrafikken langs Glomma.

Utfordringer Det mangler per i dag en oversikt over de brygger som fantes/ finnes etter båttrafikken langs Glomma.

Tiltak Det bør gjennomføres en registrering av de brygger som fantes/finnes igjen langs Glomma. De eksisterende bryggene er i meget dårlig stand og det er bare rester igjen. I samarbeid med grunneiere bør man se på muligheten for å rekonstruere noen av bryggene og tilrettelegge disse for publikum. Bryggene bør også tilrettelegges for formidlingstiltak. H. Krigs- og Forsvarshistorie Grues militære historie spenner i hovedsak over perioden fra Kong Christian IVs regentperiode frem til i dag. Grues stategiske beliggenhet mot grensen til Sverige har bidratt til dette. Forsvarsanleggene Erfaringene fra Sjuårskrigen og Kalmarkrigen overbeviste Kong Christian IV om at Norge ikke kunne ligge som godt som forsvarsløst langs den lange grensen mot Sverige. Han besluttet å forsterke forsvaret langs med grensen. Det er på denne tiden som også de aller fleste av forsvarsanleggene langs med store deler av grensen mot Sverige ble oppført. Det viktigste og som nav i dette forsvarsanlegg finner vi festingen på Kongsvinger som ble oppført mot slutten av 1600-tallet. I Solør ble det oppført flere skanser og mindre forsvarsannlegg i tilknytning til Kongsvinger festning. I Grue ble Lundeby skanse oppført på denne tid.

Lundeby skanse

Den første gangen som det finnes noen dokumentasjon på forsvarsverkene på Tjura er i 1623 i forbindelse med aktivitet med vakthold mot plyndringstoker, men det er først i 1643 som det opprettes et organisert landsomfattende forsvar.

I 1676 ble det ufred i Grue. Det ble forsterket vakthold ved Øvre og Ytre Berger. Leder for bøndene i distriktet var futen Johan Steinkuhl. Den 22.juni 1676 beordret kommandanten ved Kongsvinger festning, major Jacob Decardi, at all menig almue som kunne bære våpen, skulle forføye seg. De som soknet til Voldsnes skulle holde vakt ved Kongsgarden, i påvente av at svenskene skulle forsøke komme over Glomma.

I 1677 ble distriktet angrepet igjen, de aller fleste gardene på østsida ble lagt i ruiner av fiender fra svensk side og ble liggende øde 1677 – 1679. Det at det blir betegnet som øde er trolig ikke drift eller sådd. De stedene som er verst rammet var Tostenbøl og Dal. Det ble også utført plyndringstokt mot Austre og Vestre Skara. Alt som kunne bringes over ble tatt med over til vestsiden. Det fortelles at engene på Heradsmarka ikke ble slått.

Fra 1709 ble det bestemt at også Berger i Grue (Lundeby) skulle få fast besetning. Fogdene i distriktet ble i 1710 beordret til å konferere med artillerikaptein Sundt hvor meget det trengtes av materialer til slike arbeider. Senere samme året forlangte Slottsloven å få vite hvor meget som var skaffet og det som manglet skulle kjøres fram straks. Den 17. juli 1710 fikk fogden Juell, ordre om å kjøre fram tømmer og skaffe arbeidsfolk til bygging av ”retranchmenter” og vakthus etter Sundts anvisninger. Samtidig ble det forbudt å hugge i grenseskogene langs veiene uten samtykke av de militære sjefer.

”Landdragonregimentet sønnenfjels” ble opprettet ved Kgl. ordre i 1710, hvoretter kompaniene etter hvert ble satt opp og utstyrt med befal. Sjefen ble oberst Georg Reicwein, nestkommanderende ble oberstløytnant J. F. Gelhorn. Regimentet ble på 20 kompanier.

I 1710 hadde generalløytnant Tritzschers planer for et offensivt felttog. Alle regulære tropper skulle rykke over grensen, og vaktholdet skulle overlates til landdragonene. Det skulle skje ved Hofoss, Kværner, Lundeby og Øvre Berger i tidsrommet mellom den 21. august til den 1.november der det skulle plasseres 55 -61 valdrisser under sjersjant Anders Hansen Høn. Felttåget ble det ikke så mye av, men Lundeby skanse hadde en viktig funksjon under den store nordiske krigen som blomstret opp noen år senere.

Verneverdi Lundeby skanse er en i en rekke forsvarsanlegg fra 1600-tallet langs med grensen til Sverige. Beliggenheten langs grensen til Sverige var strategisk. Selve fortet bestod av en pallisade som var oppført på en høy jordvoll. Innenfor denne jordvoll var det bygninger som tilhørte fortet.

Utfordringer Det er viktig at miljøet ved skansen tillrettelegges for formidling og at miljøet synliggjøres.

Tiltak Det bør igangsettes et formidlingsprosjekt sammen med intresserte og grunneiere som gjør at stedets historie ivaretas. Det bør utarbeides en skjøtselsplan for området som sikrer verdiene i kulturlandskapet.

2. verdenskrig 2. verdenskrig rammet også Grue. I Solør lå området på østsiden av jernbanelinjen i den så kalte grensesonen. Solørbanen lå i genseområdet mot Sverige der okkupasjonsmaktene innførte ”grenseboerbevis”. Dette for å lette den tyske kontrollen av flyktinger som brukte Solør og Finnskogen som fluktrute til Sverige. Solørbanen ble mye brukt som flyktingrute. Jernbanepersonalet var ofte medvirkende til at folk på flukt fikk bruke toget, og hoppe av på stasjoner der flyktinglosene ventet. Forholdene ble dog etter hvert innskjerpet og reisen med tog krevde ”resietillatelse” som ble utstedet av politet. På grunn av dette var det en god del tyske militære i området. Dette til tross forekom det få krigshandlinger etter det tyske overfallet i 1940, men den tyske tilstedeværelsen preget livet i bygda. På Grøset hadde grensepolitet kontor i 1. etasje. Det var tre mann på kontoret der. I Skogheim på Grue Finnskog var det grensepostvakt og her var det forlagt omtrent 30 mann.

Flyktingruter Som grensekommune hadde Grue en omfattende rutetrafikk for flyktinger under 2. verdenskrig. Våpen, forskjellig utstyr, kurérpost, radiosendere og pakker med mat med mere ble fraktet gjennom området. Trafikken kom i gang i 1942 og varte krigen ut. Noen av rutene startet noe seinere og noen av rutene ble i løpet av krigen lagt ned. Rutene og virksomheten under krigen var viktig og det var mange som riskerte livet sitt for å drive med denne virksomheten. Rutene var viktige ikke bare for å lose flyktinger ut av landet, men også for motstandsbevegelsen.

Kølaruta En av rutene som begynte tidlig var Kølaruta. AS Finnskogskull var en viktig aktør for Kølaruta. Firmaet drev kullbrennerier på Finnskogen med 5 anlegg på Grue Finnskog, ett på Brandval Finnskog og ett i Falltorp. Videre hadde de et knuseri på Roverud. For å skaffe råstoff til kullbrenneriene drev man med vedhogst, særlig på Finnskogen. Dette var en perfekt kamuflasje for rutetrafikken, da firmaet hadde behov for varetransport inn på skogen. Foruten flyktinger fraktet man også våpen,

64 ammunisjon, radiomateriell og uniformer fra Sverige. Et av kullbrenneriene var Svartbekken på Grue Finnskog. Et annet kullbrenneri var det ved Samuelsmoen, Grue Finnskog. Her gikk veien nesten parallelt med riksgrensen. Mye av det som ble fraktet inn i Norge kom via et lager man hadde på svensk side av grensen på gården Nordre Millom, i Östmark sogn.

Skilt straks sør for Svullrya over flyktingrutene på Finnskogen.

Etter angiveri ble sjefen for AS Finnskogskull, Sigurd Tomle, arrestert den 19. april 1943. Dette medførte at Kølaruta ble lagt om og ruta ble en rein flyktingrute. Flyktingene ble tatt med tog fra Oslo til Eidsvoll og med los fra Eidsvoll over Nord-Odal og Vestmarka, den såkalte ”Spikern”.

Pakkeruta Pakkeruta var en rute som fungerte i forbindelse med Kølaruta. Pakkene var matvarer som skulle til folk som lå på skogen i Nordmarka og til folk som lå i dekning, Pakkene ble hentet i Sverige, like ved tollstasjonen ved Røgden og levert inn til Svullrya der de ble omlastet og tatt med kølbilene inn til Roverud eller sendt med jernbanen til Oslo. Etter arrestasjonene i 1943 av personer involvert i Kølaruta, tok både flyktingenetrafikken og pakketrafikken med kølbilene slutt, men pakkeruta fortsatte. Ruta fortsatte hele krigen ut, til tross for arresteringer av kontaktpersoner på Svullrya i 1944.

Spiker’n- kurérruta Spikerruta var drevet samtidig med Kølaruta og begge rutene hadde samme kontaktperson i Oslo. Ruta for Spiker’n ble endret etter at Kølaruta sprakk i 1943. Fra Namnå ble flyktingene loset til fots forbi Bergersætra, over Sesselberget, mellom Bjølsjøene, forbi Grusetsætra, over Rotnasjøen og opp til Stemsrudsætra eller V. Tysketorpet. Herfra ble folk ført over til Svenshöjda på den svenske siden. Om sommeren gikk ruta om Stemsrudsætra og nord for Rotnesjøen, Rotbergsjøen og Baksjøen, mens den om vintern gikk om V. Tysketorpet og over sjøene til svenskegrensen. Etter omleggingen gikk ruta over Eidsvoll og deretter gikk man til fots opp til Grue via Nord-Odal. Det var en rute med store avstander og både loser og flyktinger kunne bli slitne. På grunn av dette ble ruta en Milrog-rute som i

65 førte rekke hadde som oppgave å bringe ettersøkte Milrog-folk i sikkerhet. Trafikken langs ruta stilnet noe i løpet av høsten 1944 og i oktobber samme år så stanset trafikken. Kurrérruta tok over etter Spiker’n da denne stanset. Ruta be utelukkende ei rute for varer og kurér- og transportrute som fraktet våpen, radioer, radiosenderer, meldinger og diverse.

I tillegg til disse rutene var det også andre ruter som eksisterte som blant annet Martin Mølleruds rute, Einar Gjeteruds rute, Erling Stenbekkens rute, Kjell Smestads rute og XU-ruta. Samtlige rutene gikk over Grue Finnskog med litt ulike strekninger. De nordlige rutene endte opp enten i Sverige på gården Svenshöjden eller i Nordviggen, mens de sørlige rutene endte opp ved Nøkkelvatnet og gården Nordre Millom. Finnskogen Turistforening har avtaler med grunneiere og stifaddere som sikrer at rutene er i god stand. Finnskogen Tursitforening har blåmerket Spiker’n og Skarabergsruta. Se nettportalen www.ut.no.

Verneverdi Rutene er viktige for forståelsen av hva som skjedde under krigen og enkelte personers innsats.

Utfordringer Minnene som er knyttet til de forskjellige rutene er for en stor del immaterielle. Dette stiller store utfordringer ved tilretteleggingen av informasjonstiltak. Gjengroingen av rutene er også en utfordring.

Tiltak Arbeidet med å synliggjøre de enkelte rutene bør fortsette og at rutene ryddes jevnlig.

Skogene i Grue.

Handlingsplan

For perioden 2015-2024

F Tema Tiltak Tid Tema Titak Noen Tid samarbeidspartnere Skogfinsk kulturarv De skogfinske Grue kommune har et stort Norsk skogfinsk museum, 2017 bygningstypene ansvar for den skogfinske Hedmark fylkeskommune, kulturarven, men det er ikke Finnskogen natur og bare i Grue kommune som kulturpark, grunneiere og det finnes levninger etter den de andre kommunene på skogfinske kulturen. Et Finnskogen samarbeid mellom kommunene på Finnskogen og Hedmark fylkeskommune bør derfor initieres med tanke på å få utarbeide en regionplan for Finnskogen. Denne bør være grensoverskridene. I dette arbeid bør Finnskogen Natur og Kulturpark trekkes inn for å få det grenseoverskridende perspektivet. I denne skal det blant annet foreligge en fredningsplan/ strategi for den skogfinske bebyggelsen som tar seg av hele Finnskogen og hva som bør fredes etter kulturminneloven. I områder med stor konsentrasjon av skogfinsk bebyggelse skal kommunen båndlegge disse områder til hensynssoner. Pason/Pasotorpet Sammen med eierne bør det Grunneiere 2018 igangsettes tiltak for å redde bygningsmiljøet ved Pason. Området bør tilrettelegges for formidling

Automatisk fredete kulturminner Fangstanlegget ved Tilrettelegging samt skjøtsel Grunneier, Hedmark 2022 Frysjøen fylkeskommune Steinalderboplasser ved Tilrettelegging samt skjøtsel Grunneier, Hedmark 2024 Røgden og Rotbergsjøen fylkeskommune

Fangtsmarksgraver ved Skjøtselplan Grunneier, Hedmark 2019 Skasenden fylkeskommune

Bygningsarv og kulturmiljøer i jord- og skogbruk Smier, løer og Initiere et områdetiltak Grunneiere 2017 torvstrøløer Meiningen Medvirke til det etableres et Grunneiere, Hedmark 2017 samarbeid mellom grunneier, fylkeskommune og Norsk Hedmark fylkeskommune og Skogfinsk Museum Norsk Skogfinsk Museum og at miljøet fredes Sorknesfeltet Øke kunnskapen om feltet. Grunneiere og Norsk 2019 Igangsette informasjonstiltak. Skogfinsk Museum

Historiske hager, Åsta Freding av bygningsmiljø og Norsk Skogfinsk museum 2021 Holths Leiråker hage og Hedmark fylkeskommune Sætermiljøer, sætring på Nyregistreringer av Hedmark fylkeskommune 2016 Vestmarka sætermiljøer og innleggelse og Fylkesmannen i av eldre data i databaser Hedmark Skogshusvær i Tilrettelegging av Grunneiere og Norsk 2021 Frysjøberget formidlingstiltak, restaurering Skogfinsk museum av bygningsmassen

Kulturlandskap Finnskogens Registering av verdifulle Hedmark fylkeskommune, Tas opp i kulturlandskap kulturmiljøer. Fylkesmannen i Hedmark, forbindelse Finnskogen Natur og med Kuturpark og Norsk kommune- skogfinsk museum. plan. Hytjanstorpet Fredning av Hytjanstorpet Grunneier, Hedmark 2015 fylkeskommune og Norsk skogfinsk museum

Tekniske industrielle kulturminner Agnåa Regulering til hensynssone Grunneiere Tas opp i for kulturminner og forbindelse kulturmiljøer. med kommuneplan. Rotnavassdraget Tilrettelegging av Finnskogen Natur og 2019 formidlingstiltak Kulturpark, Finnskogen Turistforening, Norsk Skogfinsk museum og andre. Røgden bruk Regulering til bevaring og Grunneiere og Finnskogen Tas opp i utvikling av området. Natur og Kuturpark forbindelse med kommuneplan.

Tjura/Tjuraåa Regulering til hensynssone Grunneiere, lag og Tas opp i for kulturminner og foreninger forbindelse kulturmiljøer. Utarbeidelse av med skjøtselsplan. Restaurering av kommune- grunnmurene til plan. Hårstadsmølla, møllerplassen, smia og stallen.Skjøtsel av tursti.

Tettsteder Kirkenær Bevisstgjøring. Utarbeide en Grunneiere, lag og 2016 klassifisering av den foreninger verneverdige bebyggelsen i sentrum. Utarbeide en DIVE- analyse. Namnå Revitalisering av sentrum Grunneiere, lag og 2023 foreninger, næringsutviklere og Hedmark fylkeskommune Grinder Revitalisering av sentrum og Grunneiere opprettholdning av reguleringsbestemmelsene.

Møteplasser, institutioner og kommunikasjoner Grue kirke Minnesmarkering av Opplysningsvesendets fond 2015 og kirkebrannen. Oppføring av og Menighetsrådet. 2022 skilt ved Grue kirke. Regulering av kirkens omgivelse til hensynssone for Kulturminner og kultur- miljøer. Grue Finnskog kirke Området bør tilrettelegges Grunneiere, lag, foreninger Tas opp i for formidlingstiltak. Kirkens og Norsk Skogfinsk forbindelse omgivelser bør reguleres til museum. med hensynssone for Kultur- kommune- minner og kulturmiljøer. plan. Grue Rådhus Det bør utarbeides Grue kommune og 2016 vedlikeholdsplaner for Hedmark fylkeskommune bygningen. Kinosalen bør vurderes for fredning. Skolene i Grue De gamle skolebygningene Grue kommune 2017 bør tilrettelegges for formidling. Forsamlingshus/bedehus Komplettering av tidligere Grunneiere og Hedmark 2020 registreringer. Fredning av de fylkeskommune. viktigste bygningene. Smørhaugen Utrede ev. fredning av Grunneiere og Hedmark skoleskibakke miljøet. fylkeskommune. Jernbanestasjonene Opprettholde Grunneiere 2021 reguleringsbestemmelsene for stasjonsmiljøene

Domma bru Brua og området rundt bør Grunneiere, Vegmuseet og Tas opp i reguleres til hensynssone for Statens veivesen. forbindelse kulturminner og med kulturmiljøer. kommuneplan. Finnevegen Informasjonstiltak bør settes Grunneiere, lag og inn der det mangler. foreninger, Norsk Skogfinsk museum, Finnskogen Natur og Kulturpark og Finnskogen Turistforening Pilegrimsleden Grue kommune stiller seg Historielag, Grunneiere og postitiv til at det arbeides for Pilegrimssenteret på å utvikle pilegrimsleden i Hamar Grue. Båttrafikken på Glomma Det bør gjennomføres en Grunneiere 2016 registrering av de brygger som fantes/finnes langs Glomma. De eksisterende bryggene bør settes i stand. I samarbeid med grunneiere bør man se på muligheten til å gjøre bryggene tilgjengelige for publikum. Bryggene bør også tilrettelegges for formidlingstiltak.

Krigs- og forsvarshistorie Lundeby skanse Det bør igangsettes et Grunneiere, Anno museum, 2016 formidlingsprosjekt sammen Forsvaret, hedmark med intresserte og fylkeskommune samt Solør grunneiere som gjør at Slektshistorielag v/ Ole stedets historie ivaretas. Det Reidar Mellem. bør utarbeides en skjøtselsplan for området som sikrer verdiene i kulturlandskapet. 2. Verdenskrig Arbeidet som har startet opp Historielag, Åsnes med å synliggjøre de enkelte Historielag samt rutene bør fortsette. Det er Finnskogen Turistforening. også av stor viktighet at rutene ryddes jevnlig.

Annet Oversikt over Utarbeide utfyllende Tas opp i kulturminner objektsliste over forbindelse kulturminnene i Grue. med kommuneplan.

Ordliste og begrepsavklaringer

Administrativt fredete kulturminner Utvalgte verdifulle kulturminner i statens eie som ikke er formelt fredet etter kulturminneloven, men som er forutsatt behandlet som om de er fredet, omtales som administrativt fredet. Ordningen ble innført for statens bygninger etter lov om bygningsfredning i 1920. De kan fredes gjennom forskrift (klml §22a) slik som ble gjort for blant annet Forsvarets bygninger.

Askeladden Den offisielle databasen over alle kulturminner og kulturmiljøer som er fredet etter kulturminneloven (fornminner og nyere tids kulturminner. Her finnes også de listeførte kirkene. I tillegg til dette ligger også registrerte skogfinske bosettinger (se vedlegg) i Askeladden. Databasen eies og driftes av Riksantikvaren.

Automatisk fredete kulturminner etter kulturminneloven er: - Kulturminner fra tiden før 1537 (reformasjonen) (§ 4 første ledd). - Samiske kulturminner eldre enn 100 år (§ 4 annet ledd). - Erklærte stående byggverk fra perioden 1537-1649 (§4, 3 . ledd). - Alle kulturminner på Svalbard eldre enn 1945. - Mer enn hundre år gamle båter, skipskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord, når det ikke er mulig å finne eier (§ 14 første ledd).

Bevaring (bevaringsverdig og verneverdig) Begrepene brukes om hverandre og betyr det samme, at et kulturminne eller kulturmiljø er så verdifullt at det bør bevares/ vernes på en eller annen måte. Ofte brukes bevaringsverdig om kulturmiljø eller om kulturminner som bør reguleres til spesialområde bevaring av kommunen, men innebærer ikke i seg selv noen formell vernestatus.

Byggeskikk Begrepet brukes som betegnelse for et bestemt grunnpreg eller en bestemt måte, eller skikk, å bygge og utforme hus og husgrupper på, knyttet til et sted eller en region, og som uttrykk for stedet eller regionen. I begrepet byggeskikk kan det også – noen mener bør det også – rommes nytolkninger av det stedlige preg. Begrepet brukes ofte om folkelig byggetradisjon, og forutsetter en vesensforskjell fra arkitektur med hensyn til hva som ligger til grunn for hvordan husene blir til. Med det menes at skikk og og tradisjon er det som først og fremst betinger utformingen av husene. Samtidig er byggeskikken gjerne inspirert av impulser fra arkitekturen, og omvendt.

Fredet/ fredning Begrepet brukes bare om kulturminner som er fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven.

Fornminne Et automatisk fredet kulturminne kalles også ofte for et fornminne. ”Arkeologisk kulturminne” er også ofte brukt.

Immateriell kultur er en betegnelse for åndelige kulturytringer, så som folkediktning, språk, sosiale skikker, ritualer, samt kunnskaper og ferdigheter knyttet til tradisjonelt håndverk. Immateriell kultur er dessuten brukt om ideer og menneskelige erfaringer i form av nedarvede tanker og handlingsmønstre.

Kulturlandskap Landskap med de spor som menneskers liv og virksomhet har etterlatt seg betegnes som kulturlandskap. Begrepet brukes ofte i forbindelse med landbrukets kulturlandskap, men i kulturminnevernet brukes begrepet også i videre forstand, f. eks i forhold til skog- og naturområder med kulturminner, industrimiljøer, tettsteder osv.

Kulturmiljø Områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng, betegnes som kulturmiljø (jfr klml §2.2. ).

Push and pull Forståelsen av migrasjon domineres av en teoridannelse innen nasjoaløkonomien. Et sentralt moment innen denne teorien er at hvert enkelt individ avgjør å migrere ved å vurdere såkalte «push & pull» faktorer. Push-faktorene er de negative faktorene som «dytter fra seg» folk og dermed fører til ut-migrasjon, mens pull-faktorene som er positive, «drar til seg» folk og fører dermed til inn- migrasjon. Disse faktorene inngår i en individuell rasjonell vurdering som prøver å finne den beste løsningen.

Regulering til bevaring Bygninger, bygningsmiljøer og fornimmeområder og andre arealer kan vernes gjennom plan- og bygningsloven, ved å bruke reguleringsformålet ”hensynssoner for kulturminner og kulturmijøer”. Vedtak fattes av kommunen med hjemmel i plbl §11-8, 11-10.

Skjøtselsplan En skjøtselsplan er ofte tatt frem for at de verneverdier som en bygning eller et kulturmiljø har skal kunne sikres for framtida. Planen omhandler vedlikeholdet, men verneverdiene defineres ofte i slike planer, alt for at disse skal kunne ivaretas etter beste evne for framtida.

Undersøkelsesplikt Begrepet viser til klml §9, og gjelder automatisk fredede kulturminner. De regionale kulturminnemyndighetene plikter å undersøke om et tiltak vil virke inn på automatisk fredede kulturminner. Undersøkelsen starter ved at planen for tiltaket sendes til de regionale kulturminnemyndighetene. Det vil da avgjøres om det i forbindelse med tiltaket er nødvendig med en kulturvernfaglig registrering. I de sakene det kreves nærmere registrering, vil den kulturvernfaglige uttalelsen komme i etterkant av undersøkelsen.

Referanser og litteratur

Litteratur Agnåaprosjektet. Rapport over utførte arbeider pr 31.12.99. Rapporten er utarbeidet av Skogservice A/S v/Ole Neskvern. Upublisert. Arkitekturleksikon. Abstrakt forlag. 1999. Berntsen, Harald: 100 år med Folkets hus, 1987. ISBN 82 10030426 Bladh, Gabriel: Finnskogens landskap och människor under fyra sekler. En studie av samhälle och natur i förändring. Forskningsrapport 95:11. Högskolan i Karlstad. Göteborg 1995. Broberg, Richard: Finsk invandring till mellersta Sverige. Skrifter utgivna av Föreningen för värmlandslitteratur 7. Dialekt- och folkminnesarkivet. Uppsala 1988. Byggstøl, Iselin: Fangsmarksgraver i Hedmark. En analyse av kulturelle markører i gravmateriale og gravform. Masteroppgave i arkeologi. Institutt for arkeologi, konservering og historie. Det humanistiske fakultet. Universitetet i Oslo. 2012.

Collett, John Peter: Kirke og menighet i Grue gjennom 150 år. Grue kirke 1828-1978. Utgitt av Grue menighetsråd 1978. Finnefeiden. Gruetunet- finnetunet. Informasjonsbrosjyre om Finnevegen, Utgitt av Grue kommune. Fossum, Birgitta: Förfädernas land: en arkeologisk studie av rituella lämningar i Sápmi, 300 f.Kr.-1600 e.Kr. Studia archaeologica. Universitatis Umensis/ Umeå universitet. Arkeologiska institutionen nr 22. Institutionen för arkeologi och samiska studier, Umeå universitet, Umeå. 2006. Gregersen, Gunnar: Hamar Folkets Hus- forening 1938-1988. Grue menighetsråd og Grue kommune: Grue kirkes brann. Pinsedag 1822. Et 150 års minne. 1972. Haugen, Morten og Eli Rando (Red.) Jeg fant, jeg fant. 57 korte artikler fra museene i Hedmark. Utgitt Jernbaneverket: Landsverneplan for Jernbanen. Jernbaneverket. 2012. Jubileumsskrift for Solør – Odal 1936. av Norsk Skogbruksmuseum og Musea i Hedmark. Hedmark i nær fortid. Samlaget 1987 Hveberg, Harald: Grueboka. I. Bygda. Flisa 1982 Hveberg, Harald: Grueboka. Gardene. Flisa 1982 Johnsson, Hans: Den skogfinska bebyggelsen. En studie av skogfinska byggnadstraditioner i gränstrakterna mellan Sverige och Norge. Göteborgs universitet. 2008:22. Johnsson, Hans: Prosjektplan for Skogfinsk kulturarv 2007. Hedmark fylkeskommune. 2007. Johnsson, Hans: Rapport for forprosjektet. Registrering og tilstandsvurdering av skogfinsk bebyggelse i Askogsberget og Linna, Grue kommune. Hedmark fylkeskommune. 2006. Kulturlandskapet på Grue Finnskog. Prosjektrapport. 1998 Lie, Vegard. Tjuraåa- ”Sterk som en okse”. Grue 1993. Lindtorp, Olaf: Fra Finnskogene i Solør og Wermland. Beretninger og Folkeminne fra Grensebygdene. Kongsvinger 1948. Mellgren Mathisen, Ingeborg: Historiske hager. Rapport fra Registrering. Grue. Arbeidet utført for for Hedmark fylkeskommune Neskvern, Bjørn: Agnåa. Vestmarkas perle. Flisa 2000. Norges kulturhistorie, 1984. Ottesen, Bjørn: Seterbruk i Grue. Norsk Skogfinsk museum. Svullrya 2014. Registrering av fløtningsinnretninger HFK/NVE. Handlingsplan Fløtningsinnretninger, Del XI, Hedmark fylkeskommune og Museumssenteret i Trysil Engerdal 1993. Riksantikvaren: Kulturhistorisk stedsanalyse. En veileder i bruk av DIVE. 2009. Rudi, Kari: Jo mere vi er sammen. Registrering av forsamlingshus i Grue kommune. 2009. Sagaen om Grøset Herregård 990-1990. Et eventyr om en bedrift. Grøset. 1990 Skappel, S: Hedemarkens amt 1814-1914, 1914. Solbakken, Evald O.: Det røde fylke igjennom 100 år. 1950. Statens vegevesen: Vegvalg. Nasjonal verneplan. Veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. 2002. Storbråten, Knut Ola: Sætra – verd å ta vare på. Bruk og skjøtsel av sætermiljøer i Nord- Odal. 2013. Straume, Jakob: Kristenliv på Opplandene, Lunde 1955. Stubberud, Juel: Jernbaneplaner i Sør-Hedmark. Kongsvinger 1993. Sund, Hallvard: HS i Grue. Hjemmestyrkene, flyktingrutene, Kurervirksomheten. Flisa 1996 Tanga, Gunnar: Frilynt rørsle i Solør- Odal; Varden i 50 år, 1949. Tarkiainen, Kari: Finnarnas historia i Sverige. Del 1. Helsingfors 1990. Toreng, Egil : Solørbanen 100 år. Kongsvinger Flisa. Kongsvinger 1993. Trøseid, Hans Marius: Grueboka. Finnskogen. Gjøvik. 1990. Tuer, Bjørn. Bureisningen i Solør. Flisa Vagstein, Anne Marit: Byggeskikkveileder for Grue. Varden-boka; 25 års festskrøfte før Fylkeslage Varden, 1925. Østerdalsungdom gjennom 100 år, Musea i Nord- Østerdal, 1993. Over grensa- i flyktningelosenes fotefar.

Arkivmateriale Brannen i Grue kirke 1822: Kgl. res. 30.09. 1823 om endring av kirkedørene. Innberetninger om endringer. Tilhører Serie Dc Saker ordnet etter emne Tilhører Stykke L0107 Lov om kirker og kirkegårder. Arkiv: Kirke- og undervisningsdepartementet, Kontoret for kirke og geistlighet A. Materialet oppbevares hos: RiksarkivetPublisert: 13.12.2013 10.42

Nettadresser www.askeladden.ra.no www.ra.no http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/tema/landbrukets-miljo--og-arealpolitikk/landbrukets- kulturlandskap.html?id=503486 http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-49-2008-2009- /6/2.html?id=573723 wwwhttp://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sol%C3%B8r&oldid=6512594

Vedlegg

Vedtaksfredete kulturminner i Grue

Vedtaksfredete eiendommer Type av bygning Gnr/bnr Grinder Hovedbygning 47/1 Grinder Bur 47/1 Kongshov Lennsmannsstue 24/1 Kongshov Gjesteloft 24/1 Opset Hovdbygning 87/1 Opset Svalgangsbygning 87/1 Nygård (Gråbeinmoen, nå på Gruetunet) Svalgangsbygning 3/14

Forskriftsfredete bygninger i Grue

Forskriftsfredete eiendommer Type av bygning Gnr/bnr Grue prestegård Hovedbygning 15/51, 15/48 Grue prestegård Stabbur 15/51, 15/48

Automatisk fredete kulturminner i Grue

Automatisk fredete bygninger Type av bygning Gnr/bnr Enger, Vestre Kjellerbu 53/20, 136/2

Bygninger regulert til bevaring

Bygninger regulert til bevaring Type bygning Gnr/bnr 15/25 Namnå Stasjonsbygning 16/28 Kirkenær Stasjonsbygning 16/70 Kirkenær Godshus 16/28 Kirkenær Ilgodshus 16/28 Kirkenær Park 46/31 Grinder Stasjonsbygning 46/31 Grinder Ilgodshus

Tidigere registrerte kulturminner som følger planens tematikk.

Skogfinske eiendommer

Eiendom Gnr/bnr Verneverdi Bekkelund 113/19 Middels Bråten (Røgdeby) 112/15 Høy Furuberg (Nordgarden) 115/4 Høy Furuberg, (Austgarn) 115/2 Høy Furuberg, (Vestgarn) 115/1 Høy Granberg 114/6 Høy Granli 114/3 Lav Hegglund 114/14 Høy Helgeberget (Nilstorpet) 114/17 Lav Helgeberget, Nordre 114/3 Mid Helgeberget, Søndre 114/4 Høy Holen (Helgebergsholen) 114/11 Middels Hytjanstorpet 95/2 Høy Luka 113/4 Middels Nilsbråten 114/26 Middels Rotneberget, Millom 108/6 Høy Røgdeli 112/30 Middels Sæterbakken, Nordre (Holtet) 114/22 Middels Sæterbakken, Søndre 114/2 Høy Sørgården 114/13 Middels Vålberget, Østre 112/9 Middels Askogsberget (Nedgarden) 116/1 Høy Klemetsbråten og Mellombråten (Pershemmet) 116/2 Middes Linna, Nordre (Nord- Jacob) 116/4 Lav Linna, Søndre (Sør - Jacob) 116/20 Middels Askogsberget (Oppigården) 116/5 Høy Leikåsen 116/8 Høy Mellombråten (Kesten) 116/11 Lav Skredderbråten 116/12 Lav Askogsberget (Karelius) 116/14 Middels Søndre Mellombråten (Nystøga) 116/15 Middels Råholt 116/16 Middes Mellombråten (Karelius) 116/28 Middels Midtskog 116/38 Middels Samuelsmoen 112/38 Høy Midtre Østberget 112/14 Middels Bråten (Røgdeby) 112/15 Høy Samuelsmoen og Samuelsmoryen 112/16 & 17 Middes Søndre Østberget 112/19 Middels Nordre Østberget 112/20 Høy

Kirkesjøberget 112/5 Middels Kalneset (Vestre Kalneset) 112/6 Middels Heikiplassen 111/20 Middels Åransberget 112/7& 8 Middels Torkel 111/1 Høy Pekkola 111/1 Middels Bakkola 111/1 Middels Tvengsberget 110/1 Høy Søndre Lindalen 102/11 Høy Knappen (Svartbergsknappen) 98/4 Middes Svartberget 98/4 Middes Registreringene på Grue Finnskog er utført av Hans Johnsson for Hedmark fylkeskommune mellom årene 2006-2011.

Bygningsmiljøer og kulturmiljøer i jord- og skogbruk

Registrete historiske hageanlegg Gnr/bnr Grøset 12/56 Kongshov 24/1 Grinder gård 47/1 Hytjanstorpet 95/2 Hageanleggene er registrert av Ingeborg Mellgren- Mathisen For Hedmark fykeskommune

Registrete sætrer i Grue Gnr/bnr Verneverdi Sætersætra Vestmarka Middels Godtlandssætra Vestmarka Middels Engersætra Vestmarka Middels Kjølsetsætra Vestmarka Middels Bjerkesætra Vestmarka Middels Saltjernsætra Vestmarka Middels Vakkerætra Vestmarka Middels Nybosætra Vestmarka Middels Refsetsætra Vestmarka Middels Opakersætra Vestmarka Middels Skarasætra Vestmarka Middels Tobakkhølet Vestmarka Middels Djuptjernssætra Vestmarka Middels Registreringen av sætrene på Vestmarka ble utført av Knut Ola Storbråten og Håkon Bjerke i forbindelse med utarbeidelse av fylkesdelplan for Vestmarka.

Sætrer i Grue (fra Ottesens bok) Beliggenhet Bergersætra Østsiden Bjekesætra Vestsiden Botilrudsætra Vestsiden Brusætra Østsiden Byersætrene Østsiden Bårderudsætra Østsiden

Dalsætra Østsiden Djuptjennsætra Vestsiden Engersætra Vestsiden Fjøråssætra/Skyrudsætra Vestsiden Forkerudsætra Østsiden Fossæter Vestsiden Gamle Haugsætra Østsiden Gammelvollen Østsiden Gotlandsæter Vestsiden Granerud Østsiden Grindersætra Østsiden Grue prestegard sæter Østsiden Grusetsætra Østsiden Haugasætra Østsiden Haugsætra Østsiden Hemsætra Vestsiden Holstadsætra Østsiden Husmannssætra Østsiden Hvebergsætra Østsiden Karlstadsætra Østsiden Kjølsetsætra Vestsiden Kolbjørnsætra Østsiden Kongsgardsætra Vestsiden Kongshovsætra Østsiden Kulblikksætra Vestsiden Kverner sætra Østsiden Lensmannsvollen Østsiden Lundebysætrene Østsiden Mosætra Østsiden Nessætra Vestsiden Nordgardsætra Vestsiden Nordgrensætra Østsiden Nordre Vollsætra Østsiden Nybosætra Vestsiden Nysæter Vestsiden Nysætra Vestsiden Opakersætra Vestsiden Oppi sæter Østsiden Opsetsætra Vestsiden Refsetsætra Vestsiden Risbergsæteren Vestsiden Risbergsætra Vestsiden Risbergsætra/Nysæter Vestsiden Rønåssætra Vestsiden Saltjernsætra Vestsiden Sandersætra Østsiden

Setersætra Vestsiden Sillerudsætra Vestsiden Skarasætra Vestsiden Skjelversætra Østsiden Skulstad sæter Østsiden Skurvsætra Vestsiden Skytresætrene Østsiden Smågardssætra Østsiden Stemsrudsætra Østsiden Svinørsætra Vestsiden Søndre Vollersætra Østsiden Tobakkshølet Vestsiden Torderudsætra Østsiden Tostensbøl sæter Østsiden Trælsætra (Piksrudsætra) Østsiden Vakkersætra Vestsiden Veltsæter Østsiden Veltsætra Østsiden Voldsnessætra Vestsiden Ødegårdsætra Østsiden Østmovollen Østsiden Østre Byersæter Østsiden Denne fortegnelsen av sætrer i Grue inngår i Bjørn Ottesens bok ”Seterbruk i Grue”.

Registrerte skogshusvær i Grue Gnr/bnr Verneverdi Tuterudkoia 47/5 Høy

Roterudkoia 47/5 Høy Råstua 47/5 Høy Johannesburg 47/5 Høy

Pondan 47/5 Høy

Kulturlandskap

Registrerte kulturlandskap i Grue Gnr/bnr Verneverdi Hytjanstorpet 95/2 Høy

Kalneset, Østre 112/2 Middels Kalneset, Vestre 112/27 Middels Lauvhaugen 111/1 Høy

Tvengsberg 110/1 Middels

Tekniske industrielle kulturminner

Registrerte fløtingsminner i Grue Vassdrag Anm. Engersæterdammen med koietuft Agnåa

Krokfløydammen Agnåa

Saltjernsdammen Salbekken Til Agnåa Holmsjødammen Holmsjøen Til Agnåa Rundbergsdulpdammen med koie og skjul Agnåa Tilløp

Opakerdammen Agnåa Storfløytdammen Agnåa Spongbekkdammen Spongbekken Til Agnåa

Kanal til Salbekken Spongbekken Til Agnåa Neskverndammen Agnåa Skådam ved Nessetra Agnåa

Djuptjermsdammen Slåbekken Til Domma Høgbergsdammen Domma Smedstaddammen Domma Kornslodammen Grautåa Grautådammen Grautåa Kanal Tysjøen Tysjødammen og skådam Tysjøen Kanal Tysjøen Frysjødammen Frysjøen Bjølsjødammen Jernåa Jernåtjerndammen Jernåa Namnsjødammen Namnåa Aursjødammen Rotna Mellom Vintersjøen og Sikringsdam Rotna Kjerringtjernet Fra Kanal Rotma Vintersjøen

Rotnedammen med dambu og båthus Rotna Ved Sikringsdam (volldam) Rotna Kløftfossen Ved Svullrya. Primært industridam med benyttet Kverndammen Rotna ved fløtinga. Helgedammen med koie og båthus og kanal Rotna

Nøklevassdammen med dambu Nøklevassåa Til Rotna Kjerkesjødammen Kjerkesjøåa Til Rotna Skådam Kjerkesjøåa Til Rotna

Kanalisering Kjekesjøåa Til Rotna Ved Damarm og kanal Rotna Maivansva Nord for Skådam Rotna Årasfossen

Ved Skådammer Rotna Årasfossen

Kanal Rotna Vinterfløyta Langtjernsbekken Lukasbekken Dvaladammen Lukasbekken Ved Røgden I Røgden- Løvbergsdammen Løvbergåa vassdraget Mellom Stortjernet og Nordre Kanal og volldam Røgdenvassdraget Baksjøen Ved Nordre Baksjødammen Røgdenvassdraget Baksjøen Ved Nydammen Røgdenvassdraget Rotbergssjøen Ved Søndre Baksjødammen Røgdenvassdraget Baksjøen

Møteplasser, institusjoner og kommunikasjoner

Registrerte forsamlingshus i Grue Eksisterende hus Bygningens opprinnelse, formål og navn Byggeår Sted

Religiøse Grue Finnskog, Bedehuset 1909 Svullrya Øvre Grue, Toverud Betel 1909 Sorknes Grue Vestside, Fredheim 1934 Skjelmerud Kirkenær Bedehus 1930-tallet Misjonshuset 1955 Namnå

Politiske Alfheim 1920-25 Namnå Geitryggen 1949-50 Frysjøberget

Frilynt /andre Vestheim 1902 Grue Vestside Grue Finnskog, Skogheim 1903 Svullrya Fram 1904 Grinder Grue Finnskog, Furumo 1938 Mellombråten Skytterhuset 1922-23 Tjura Rosenborg 1920-25 Kirkenær Landbrukssalen 1960 Kirkenær

Ikke lengre eksisterende hus

Religiøse Grue Vestside, Betanina, revet på 1970-tallet 1913 Svinøre Betesda, revet 1983 1920 Tjura

Politiske Skogklang, revet 1939-1945 1903 Grinder Folkets hus, revet og solgt som hytte Grue Vestside

Frilynt/ andre

Verdane, brannskadd og revet 1908 Namnå Furulund, revet ca 1957 1900 Kirkenær Registrering av forsamlingshus i Grue kommune. Registreringen er utført av Kari Rudi på oppdrag av Hedmark fylkeskommune. Registreringen var et delprosjekt til fylkesdelplanen ”Kulturminner for Hedmarks framtid” – fylkesdelplanen for vern og bruk av kulturminner og kulturmiljøer.

Smia på Rotneberget.

INVITASJON

til seminar i forbindelse av utarbeidelsen av kulturminneplan for Grue kommune

onsdag 5. mars 2014 kl 18.00 på rådhuset på Kirkenær

I forbindelse med utarbeidelsen av kulturminneplan for Grue har vi gleden å invitere dere til en samling der vi drøfter hvordan det var i eldre dager i Grue. For å øke vår kunnskap om fortida har vi med oss fylkesarkeologene fra Hedmark fylkeskommune Tina Amundsen og Ove Holseng, samt lokalhistoriker Inger Rønaasen.

Kulturminneplanen for Grue skal sette søkelys på hva som er viktig å ta vare på i kommunen for framtidige generasjoner. I arbeidet med planen har vi valgt å invitere innbyggerne til tre samlinger for å høre hva de mener.

En kulturminneplan er en kommunal plan som setter søkelys på de lokale kulturminnene vi har i kommunen og de minner som betyr noe for oss som bor i området. Arbeidet med kulturminneplanen er støttet av Hedmark fylkeskommune og Riksantikvaren.

P R O G R A M

18.00 - 18.10 Velkommen v/ Torbjørn Øveråsen

18.10 - 19.00 Grue i eldre tider v/ Tina Amundsen og Ove Holseng

19.00 - 19.40 Kaffe og noe attåt.

Funn fra Grue fra steinalderen, bronsjealderen og framover.

Funnene er oppbevart på Oldsakssamlingen og blir presentert i form av

bilder og plansjer. Introduksjon v/ Inger Rønaasen.

19.40 - 19.55 Kulturminneplan for Grue v/ Hans Johnsson

19.55 - 20.30 Diskusjon og avslutning

Velkommen skal dere være!

Referat fra det åpne møtet på Grue rådhus 5.mars 2014.

Kulturminneplan: Kulturminner og den skogfinske kulturen

Nærmere 30 personer var til stede.

Møtet ble innledet av Torbjørn Øveråsen som hilste alle velkommen og orienterte om bakgrunnen for utarbeidelsen av kulturminneplanen og prosjektorganisering.

Arkeologi i Grue v/Ove Holseng Arkeolog Ove Holseng, Hedmark fylkeskommune, holdt et innlegg med tittelen ”Arkeologi i Grue”. Geografien ga mangfold. Vassdragene var viktige. Da isen trekte seg tilbake for 10-11 000 år siden var det i strandsonen man bosatte seg. Kullgroper er en type av kulturminner som det finnes mye av i Grue. Kullgropene kobles sammen med jernutvinning. Sein vikingtid (1200- tallet) var en viktig tid for jernutvinningen i området.

Ved Frysjøen er det en rekke fangstgraver. Fangstgravene er oftest plassert i en rekke i et område man visste at elgen passerte.

Nede i Glomma-dalen har man observert sjørbrent stein. Dette tyder på bosetting.

Ved Skasenden har man funnet 3 lokaliteter med gravminner. 5 røyser finnes her av en type som kalles for ”utmarksgraver”. Her er det ikke gjort noen utgravninger, men lignende er gravd ut i Rendalen og Trysil. Det pleier å være rikt med gravgods i disse gravene, blant annet med jaktutstyr. De kan aldersdateres til Vingetid 600-8000 e. kr. Folk har dog vært i Grue helt siden eldste steinalder.

I området rundt Røgden er det flere steinalderboplasser som er meget interessante. Boplassene ligger i strandsonen. De fleste av disse registreringene er utført av Hedmark fylkeskommune i forbindelse med utmarksregistreringene i perioden 1994-1998. Prosjektet var initiert av Riksantikvaren.

I strandsonen ved Rotbergsjøen er det funnet flere steinalderboplasser. Funnene her består av kvartsitt fra eldre steinalder. Et funn av flint, ellers bare kvartsit. Funnene er knivblad som ble satt inn i en trekonstruksjon og som ble brukt bl a til skraping. I lokaliteten ligger det et jernutvinningsanlegg helt nede i strandsonen ved sjøen. Jernutvinningsanlegget er datert til middelalderen.

Mesteparten av Grues kulturminner er knyttet til utmarksutnyttelse. Mye kulturminner på Grues østside. Dette kan komme av at det er utført få registreringer på vestsiden. Fram til svartedauen ble det utvinnet en god del jern på de jernutvinningsanleggene som er funnet. Produksjonen og særlig minnene etter dette tyder på eksport av jernvarer fra området.

Glomma er sentralt vassdrag i området. Tidligere trodde man at Glåmdal fikk fast bosetting først under vikingtida. Kongshov er et godt eksempel på dette.

I 2006 ble det foretatt utgraving i forbindelse med en vannledningsgrøft ved Nes og Østmo på Grue vestside, helt i den søndre delen av kommunen. Her ble det foretatt flateavdekking av Hedmark fylkeskommune og Kulturhistorisk museum gravde ut deler av området. Funnene var oppsiktsvekkende. Her fant man stolpehull etter bebyggelse. Bygningene var av langhus type. Man gjorde også funn av kokegroper. Etter datering av kull med hjelp av C-14 viste det seg at bosetningen var fra Fornromersk tid, dvs 300-400 f kr. Man fant også en smiegrop/ovn i område som også viste seg å være fra samme tid. Dette viser at jern var tilgjengelig her allerdede da. Restene etter bygningene tyder på at det sannsynlig er en del av et større område.

Steinalderfunnene er knyttet til innsjøene og vassdragene. Stor utnyttelsesgrad av utmarka (jernproduksjon og fangst). Fast bosetting med jernproduksjon i eldste jernalder.

Funn fra Grue fra steinalderen, bronsjealderen og framover v/Inger Rønaasen Inger Rønaasen et innlegg om dette prosjektet med bilder fra Oldsaksamlingen. Bakgrunnen for hennes prosjekt som resulterte i flere bilder med gjenstander fra Grue fra Oldsaksamlingen/Kulturhistorisk museum viser at kunnskapen om Grue i eldre tider er svært dårlig. Blant annet fortalte Rønaasen at det fantes flere gravhauger i området, men at de fleste av disse er borte.

Kulturminneplanarbeidet i Grue v/Hans Johnsson Hans Johnsson orienterte om innretningen på planarbeidet i Grue og ba om innspill til videre arbeid.

Etter kaffen så kom det også innlegg fra blant annet Britt Haraldsen som fortalte om hvordan skolen jobber med kulturarven og hvordan de ønsker å jobbe med dette temaet i framtida.

Ole Reidar Mellem orienterte om den forsvarshistoriske utviklingen i Tjura- Bergesidaområdet og kartleggingen av forsvarsverker/skanser som er gjort i dette området.

Innspill fra frammøtte: - de foreslåtte hovedtemaene i planen er et godt grunnlag for det videre arbeidet - viktig å få funnene fram i lyset - flomhistorien er en viktig del av Grues historie - bautaen ved Grøset er et viktig minne om tider da Grue har vært utsatt for flom - dampbåten Solungen, som trafikkerte Glomma helt til jernbanen kom var viktig for transporten i regionen - forsøkt å ta vare på et over 200 år gammelt hus ved Rv 2 nær grensa til Åsnes - viktig også med nyere kulturminner

INVITASJON

til seminar i forbindelse av utarbeidelsen av kulturminneplan for Grue kommune

onsdag 12. mars kl 18.00 på Tanken på Svullrya

I forbindelse med utarbeidelsen av kulturminneplan for Grue har vi gleden av å invitere dere til en samling der vi drøfter kulturminner på Grue Finnskog og den skogfinske kulturen. Vi får ta del i deres syn på hvordan vi sammen skal jobbe for å bevare og utvikle kulturminnene. Med oss i programmet har vi prosjektkoordinator Ada Louise Grimsgaard, Hedmark fylkeskommune, prosjektleder Herdis Bragelien, Finnskogen Natur og kulturpark samt direktør Dag Raaberg, Norsk skogfinsk museum.

P R O G R A M

18.00 - 18.10 Velkommen v/ Torbjørn Øveråsen

18.10 - 18.30 Nasjonal satsning på lokale kulturminner/kulturminneplaner

v/ Ada Louise Grimsgaard

18.30 - 18.50 Finnskogen natur & kulturpark v/ Herdis Bragelien

18.50 - 19.10 Nytt museumsbygg på Svullrya v/ Dag Raaberg

19.10 - 19.30 Kaffe og noe attåt

19.30 - 19.45 Kulturminneplan for Grue v/ Hans Johnsson

19.45 - 20.30 Diskusjon og avslutning

Velkommen skal dere være!

Referat fra åpent møte på Tanken 12.mars 2014.

Kulturminneplan: Finnskogen og den skogfinske kulturen 30 personer til stede.

Torbjørn åpnet møtet og innledet med en orientering om arbeidet med kulturminneplanen og prosjektorganisering.

Nasjonal satsning på lokale kulturminner/kulturminneplaner v/Ada Louise Grimsgaard Ada Louise Grimsgård, prosjektkoordinator i Hedmark, orienterte om den nasjonale satsningen på lokale kulturminner. Prosjektet er støttet av Hedmark fylkeskommune og Riksantikvaren med kompetanse og midler. Målet er å styrke kulturminneplanarbeidet i kommunene.

Lokale ressurser:  Interesseorganisasjoner  Velforeninger  Museer  Kommunen Info om ressurser på nett: www.miljokommune.no www.kulturminnesok.no www.digitaltfortalt.no www.lokalhistoriewiki.no www.ra.no (Riksantikvaren) brosjyrer og veiledere for kulturminneregistrering

Finnskogen Natur & kulturpark v/ Herdis Bragelien Herdis orienterte om hva en Regionalpark er, litt om parksamarbeidet og hva som berører tema kulturminner i parkkonseptet.

Regional Natur og Kulturpark: Langsiktig forpliktende samarbeid for å skape merverdi og utvikling Hva er vår park: - Bygdeutvikling – gjennom langsiktig merkevarebygging knyttet til natur og kulturverdier - Lokal styring - Økt verdiskaping - Mobilisering - Livskraft i lokalsamfunnene - Nasjonal og internasjonal betydning for framtidige generasjoner - Bl.a. Faro-konvensjonen om tilrettelegging av kulturminner / bekjentgjørning for opplevelsesnæring – opplevelser og turisme

Planer for nytt museumsbygg på Svullrya v/ Dag Raaberg Planer om dette forelå allerede i år 2000.

 Etablering av interimstyre for en samling av org. til Skogfinsk Museum

 2006: Etablering av museum (Stiftelse)  Arbeid med å få til et nytt museumsbygg har hatt største prioritet etter etableringen og det å få ansatte på plass.  2013: Ca 2 mill fra staten til å etablere et forprosjekt for museumsbygg.

Vurderinger knyttet til konsolideringsprosesser, nå sist Hedmark Fylkesmuseum. Departementet har tillagt prosessen et arbeid med å vurdere en konsolideringsprosess. Stein Storsul er engasjert som prosjektleder. NSM eier nå prosjektet etter noen runder med avklaringer med departementet. Norsk Kulturråd og Hedmark Fylkesmuseum er med i prosjektet. Hedmark Fylkeskommune deltar ikke. Grue kommune og regionrådet har representasjon i prosjektet.

Kulturminneplanarbeidet i Grue v/ Hans Johnsson Hans Johnsson orienterte om innretningen på planarbeidet i Grue og ba om innspill til videre arbeid.

Innspill fra frammøtte:  Kjærsaga sør for Svullrya  For nasjonale minoriteter og urfolk burde det automatisk fredes bygninger som er mer enn 100 år. (Dette gjelder for samisk kulturarv og det jobbes med det vedr. kvensk kulturarv)  Grue og de andre Finnskogkommunene bør fremme forslag om at det lages en regional plan for kulturminner i Skogfinske områder (Hedmark Fylkeskommune)  Veier som går i og ved grensegata med svensk og norsk skilting og grenserøyser omtales  Gravhaug på Kirkenær ved renseanlegget (ses fra riksveg 2)  På Piksrud – Grinder kan det ha vært et kirkebygg (Korsmo) v/ Kveia. Graver  Piksrud – Vellingroa. Kverner og oppgangssager, damanlegg langs bekken (Bekka) ”Attholddam”  Grue kirke er første gotiske bygg i Norge  Klokkergården (verneverdig?/ vernet)  Kirkenær Gård som var navngiver for Kirkenær som stasjonsby  Flyttbare skogshusvære/ brakker/ koier knyttet til skogbruk og fløtning  NSM har sikret noen slike husvære/ koier/ brakker som forvaltes av NSM og eies av kommuneskogen  Kverna på Finnetunet er fra Rotneberget. Fremdeles kulturminner/ spor på opprinnelig sted med tømtsteiner som fortsatt tilgjengelig og synlig i Kvernbekken (som deler Rotneberget skog og Kongsrudberget). Dette er tømtsteina som kverna på Finnetunet opprinnelig sto på.  Merket boplasser / rester etter boplasser i Vålberget – Kalsjøområdet (Røykovner, tufter, lusovn mm). Dette burde være et område som kan være til vurdering for registrering  Muligheter for samarbeid med svensk side. Dette er miljøer på begge sider av grensa som hadde sammenheng historisk og kulturelt  Flyktningerutene  Bjørn Ottesens bok ”Finnvegen, skogen og menneskene”. Henvise til kildene  Finnvegen, videre forbi Svullrya til Lauhaugsåa. Dette er i ferd med å gro igjen  Det er bygget opp igjen en ljørkoie langs Finnvegen med redskap som historisk sett var der  Stedsnavn og navn på kart. Hva betyr det – blir det nye konstruksjoner som mister mening  Fare for riving av priveten på Namnå og Grinder stasjon i følge søknad fra ROM eiendom  Hva med forventningene man skaper om kulturminnearbeidet og ivaretaking av kulturminner  Hva med det som er på private hender, som vil bety store økonomiske utgifter  Dette må kommunenes planer reflektere

Hans J svarer: Forankring gjennom hva som ligger i Hedmark Fylkeskommunes kulturminneplan (for eksempel skogshusvære og koier)

Ada svarer:  Kulturminner – folkehelse gjennom turmål, opplevelser og som undervisning  Samarbeid med skogeierne (og deres organisasjoner). Skogbruksplanene til den enkelte skogeier viser hva som finnes i marka

Torbjørn orienterte til slutt om hvordan planprosessarbeidet videre skal forvalte det som har kommet som innspill på de åpne møtene.

INVITASJON

til seminar i forbindelse av utarbeidelsen av kulturminneplan for Grue kommune

onsdag 19. mars kl 18.00 på Vestheim, Grue vestside

I forbindelse med utarbeidelsen av kulturminneplan for Grue har vi gleden å invitere dere til en samling der vi får høre om Agnåaprosjektet v/Ole Neskvern og om den registrering av setrer som ble gjennomført for noen år siden av konservator Odalstunet, kvinnemuseet – Museene i Glåmdal Knut Ola Storbråten, Odalstunet.

P R O G R A M

18.00 - 18.10 Velkommen v/ Torbjørn Øveråsen

18.10 - 18.40 Agnåaprosjektet - et viktig kulturminneprosjekt v/ Ole Neskvern

18.40 - 19.10 Seterlandskap i Vestmarka v/ Knut Ola Storbråten

19.10 - 19.30 Kaffe og noe attåt

19.30 - 19.45 Kulturminneplan for Grue v/ Hans Johnsson

19.45 - 20.30 Diskusjon og avslutning

Velkommen skal dere være!

Referat fra åpent møte på Vestheim 19.mars 2014.

Kulturminneplan: Kulturminner på Grue vestside, Agnåaprosjektet og seterlandskapet 27 personer var til stede.

Torbjørn ønsket alle velkommen og innledet med en orientering om arbeidet med kulturminneplanen og prosjektorganisering.

Agnåaprosjektet – et viktig kulturminneprosjekt v/Ole Neskvern Ole Neskvern informerte om Agnåaprosjektet. Agnåa er 47 km lang og går hovedsakelig gjennom Grue kommune før den munner ut i Brandval. Prosjektet startet opp i 1996 og har siden da vært ledet av Ole Neskvern.  Området består opprinnelig av 15 damanlegg, etter vannmålinger ble 7 valgt ut til restaurering.  Krokfløytdammen er spesiell og farlig, her er det stort behov for restaurering av brua.  Det er satt opp koie i Jugarhølet.  Ei mølle er ferdig restaurert, men det finnes ca 5 møller langs vassdraget.  Ljørbua er satt opp.  Sagene kan være fra 1600-tallet.

Det foreligger planer om ytterligere restaurering og gjenoppbygging. For å kunne videreføre dette arbeidet trengs det flere frivillige som kan bidra. Det har blitt mer utfordrende å få med folk på dugnader, derfor er Agnåa vedlikeholdsforening dannet. Et av målene var å restaurere koiene ved vassdraget, men disse ble dessverre revet. Nå planlegges det å gjenreise koiene, og da med bl.a. sanitæranlegg. Det er ønskelig at flere skal besøke / bruke anlegget. Natursti er planlagt med tanke på å motta besøk av skoleklasser, tematreff om skogfaget osv. Det planlegges også å opparbeide fiskeplasser som er tilrettelagt for handikappede. Det er et ønske om generelt å tilrettelegge for fiske i Agnåa. Det er mye fisk i åa, bl.a. abbor, gjedde og ørret.

En gammel klausul tilsier at tidligere bevilgede midler skal brukes til opparbeiding av området. Midlene ble overført til NVE som fortsatt har disse midlene. Etter dagens verdiindeks dreier dette seg om noen hundretusen kroner. I stedet for å utbetale midlene har vassdragsvesenet sagt seg villig til å bidra med bl.a. gravearbeider, men dette prosjektet har dessverre stagnert. Det er nå ønskelig fra Agnåa vedlikeholdsforening å gjenoppta dette samarbeidet.

Kostnadene for prosjektet er hittil på ca 500 000,-. Bidragsyterne er hovedsakelig Grue og Kongsvinger kommune og Hedmark fylkeskommune. Det er også noen private bidragsytere, bl.a. ble det gitt en pengegave etter ønske fra Gunder Aas sine etterlatte. Denne gaven er øremerket til koie ved Øierseterdammen.Det finnes ingen nøyaktig oversikt på hvor mange dugnadstimer som er brukt på Agnåaprosjektet, men det er mange tusen timer.Det planlegges fløterfestival ved Agnåa 14. juni 2014.

Bjørn Neskvern har gitt ut boka Agnåa, Vestmarkas perle. Boka er utgitt i 2000 og trykt hos Nardus Trykkeri på Flisa.

Seterlandskap i Vestmarka v/Knut Ola Storbråten Knut Ola B. Storbråten fra Anno Museum informerte om seterlandskapet under tittelen Skogsætrer på Vestmarka / Øst i mærken.  Skogsetring er lite kjent i distriktet, men har trolig sin opprinnelse på 1600-tallet.

 Det er forskjell på hemseter, sommerseter og husmannseter.

En av årsakene til disse ulike begrepene på setrene er bruksmåten og hvilken status som eierne hadde i samfunnet. Det var bl.a. lovpålagt å bo en viss tid av sommerhalvåret på setrene.  I 1907 var det 57 seterbruk i Grue. Det ble en nedgang i antall bruk fra ca 1900. Antallet økte litt under 2. verdenskrig, men gikk ned igjen etter krigen.  En del seter og plasser i Nord-Odal har typiske ’Gruenavn’. Det antas at kommunegrensa kan ha forskjøvet seg gjennom tidene.

Bjørn Ottesen informerte om sin kommende bok Seterbruk i Grue og om sin tidligere bokutgivelse Finnvegen, skogen og menneskene.

Kulturminneplanarbeidet i Grue v/Hans Johnsson Hans Johnsson orienterte om innretningen på planarbeidet i Grue og ba om innspill til videre arbeid.

Håkon Bjerke fortalte at etter å ha besøkt Pasotorpet sammen med sin bestefar, fikk han interessen for setrer. Bjerke har også bidratt med sin kunnskap til boka Seterbruk i Grue som Ottesen utgir. Bjerke fortalte også hvordan det kan være mulig å finne gjengrodde seterstier på myrene. Ved å trå / kjenne etter harde felt / områder ute på myrene kan man med ganske stor sikkerhet fastslå hvor seterstiene har gått. I perioden 1910-1920 ble en del seterbruk nedlagt pga. innføring av meieridrift.

Innspill fra frammøtte:  Vestheim (bygd i 1902), ungdomslaget V.U.L. ble stiftet i 1897  Skjelmerud skole og de andre forsamlingslokalene  Bjerke  Pason / Pasotorpet. Finnbosetting, disse utvandret til New Zealand i 1887. Stedet eies av private, og har behov restaurering  Forfatteren av boka Uredd ferd mot ukjent land har gjenoppbygd Pason i New Zealand  Tegelstensbruk ved Glomma?  De gamle skolefanene er kulturminner  Gammel skytebane mot Flåsetberget