Redegjøring for Og Utvikling Av, Politisk Realisme

Forfatter: Oskar Firat

Redegjøring for og Utvikling av, Politisk Realisme

Masteroppgave i statsvitenskap i Institutt for statsvitenskap

Universitetet i Oslo

Semester: Høst 2015/ Vår 2016

Ord: 84 579

Tittel: Redegjøring for og Utvikling av, Politisk Realisme

Forfatter: Oskar Firat

År: 2016

Masteroppgave i statsvitenskap, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

iii

Sammendrag I denne Masteroppgaven har jeg som mål om å forsøke å skape en ny teori innenfor den Politisk Realisme fagtradisjonen. Det har dermed blitt lagt vekt på å lage en problemstilling som gir meg denne muligheten på best mulig vis. Problemstillingen er som følge: ”Redegjør for Politisk Realismens fagtradisjoner i Internasjonal Politisk Teori ved å analysere utviklingen og skillelinjene mellom forfatternes bidrag med forskningsmetodebruk av Ide analyse for å forklare staters atferd. Etabler og legg frem en ny teori innenfor Politisk Realisme og test den ut ved hjelp av en Case Studie”. Det har først blitt valgt å foreta en Ideanalyse som gjennomgår og utreder utviklingen og skillelinjene mellom de ulike realisme teoriene. Her har en dimensjonsanalyse blitt brukt for å lage en dimensjonsmatrise som fungerer som et analyseskjema med 5 dimensjoner som til sammen inneholder 16 variabler. Hver dimensjon har et ulikt antall variabler i seg, samt er av ulik betydning hos hver forfatter, og fremviser et saksfelt og aspekt med forskjellig egenskaper som kommer fra deres bokverk som er blitt brukt som primærdata for å forklare staters atferd. Disse realist skribentene og deres bøker er: (”Klassisk Realisme”) Thukydides: Peloponneserkrigen, Niccolo Machiavelli: Fyrsten, Thomas Hobbes: Leviathan (Del 1 og 2), Hans J Morgenthau: Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace, (”NeoRealisme”) Kenneth Waltz: Theory of International Politics, John Mearsheimer: The Tragedy of Great Power Politics, (”NeoKlassisk Realisme”) Steven E Lobell, Norrin M Ripsman, Jeffrey W Taliaferro: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy. Kjennskap til eksisterende teori er nødvendig for å lage en ny realisme teori med fagligforståelse på forhånd. Dette har ført til dannelsen av min nye teori som jeg kaller NeoStructural Realism. For å teste implikasjoner av min nye teori har jeg valgt å forsøke å predikere et utfall. Her har det blitt brukt en ”Pilotstudie” med utgivelse av et forventet hendelsesforløp med ”Test modellen” som er basert på teorien som forutsier et utfall. Dermed gir ”Test modell” en oversikt over empiriske proposisjoner (Case Datasettet) om ulike observasjoner basert på NeoStructural realism og hvordan de skal undersøkes for å bekrefte eller avkrefte den forutsatte hypotesen: Det er en sammenheng mellom en av forklaringsvariablene [”BAHPF” og ”TAR”] og den avhengige variabelen [LEL] under krigen i Libya fra 2010 - 2011. Her utprøves testen på militær intervensjonen i Libya i 2011. Denne testen resulterer i konkluderingen om at hypotesen avkreftes grunnet at det er en for høy verdi tillegg på variabelen ”TAR”.

Forord Jeg har lyst rette en stor takk til min veileder Raino Malnes for å gitt meg mange gode råd gjennom min vei i denne Masteroppgaven, og for å ha lest alle de utallige utkastene av de ulike kapitlene [noe han er ganske sikkert lei av nå]. Det bør også gis en takk til Arne Strand (Ex.phil), Øivind Bratberg, Knut Christophersen for samtalene vi har hatt enten fra før av grunnet andre studier eller relatert til denne tekstarbeide. Her burde det også gis honnør og ære til alle de unnlate lærere som fra barneskolen og oppover som har bidratt og hjulpet meg. Dessverre har jeg forsømt deres navn, men deres tilskudd er verdsatt. En takk bør også gå til min Lillebror, Frode Firat som alltid påminner meg om at jeg bør arbeide mer [det er kanskje derfor denne tekstarbeide ble så stor som den ble]. Til slutt vil gi min store takknemlighet til Mamma, Linda Minasyan som har støttet meg gjennom alt. Helt fra Tøyen skole til Masternivå på Universitetet i Oslo. Jeg kunne ikke ha gjort det uten deg [men noe av kvaliteten på maten som ble servert på middagsbordet gjennom disse årene er diskutable og kunne gjerne ha vært utelatt].

Oskar Firat

Norge, Oslo, 02.05.2016

vii

Innholdsfortegnelse

1.0: Innledning ...... 1

1.1: Problemstilling...... 3

1.2: Internasjonal Politisk Teori ...... 5

2.0: Forskningsdesign: Metode ...... 9

2.1: Metode: Ideanalyse: Dimensjonsanalyse ...... 9

3.0: Dimensjonsmatrise (Analyseskjema) ...... …....14

3.1: Nasjonal: Styresett og Samfunn ...... 14

3.2: Internasjonal Politiske Strukturer ...... 16

3.3: Hensyn til Verdier ...... 19

3.4: Statens interesser og mål ...... 21 3.5: Strategi ...... 22 3.6: Analyse av Realismen ...... 25 4.0: Thukydides: Peloponneserkrigen ...... …....26

5.0: Niccolo Machiavelli: Fyrsten ...... …....37

6.0: Thomas Hobbes: Leviathan ...... …....48

7.0: Hans J. Morgenthau: Politics Among Nations ...... …....59

8.0: Kenneth Waltz: Theory of international politics ...... …....71

9.0: John Mearsheimer: The Tragedy of Great Power Politics ...... …....87

10.0: Lobell, Ripsman, Taliaferro: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy 99

11.0: Konklusjon og Analyseskjema av Realismen ...... …....113

12.0: Metode ...... …....140

12.1: Forskningsmetodiske utfordringer ...... 140

12.2: Validitet og Reliabilitet ...... 141

13.0: NeoStructural Realism og dens analyserammeverk ...... …....143

13.1: Oppbyggingen av Teori ...... 147

13.2: NeoStructural Realism ...... 149

viii

13.3: Internasjonale systemet: Fra ”Interstate system” til ”Interhuman system” ...... 150 13.4: ”Statens Natur”: Fra like enheter til delevise ulike enheter ...... 151 13.5: Fra samlede makt egenskaper til Separasjon av hver enkel makt egenskap ...... 155 13.6: Strukturvilkår prinsipp 4: ”Sikkerhetsfæren” ...... 155 13.7: Interakjsonsforhold: ”Interaction capacity” ...... 162 13.8: Predikasjon av staters atferd ...... 167 13.9: Utbygging av Analyserammeverket ...... 173 13.10: Dimensjonsmatrisen ...... 175 14.0: Case Studie Metode ...... …....185

14.1: Teori konstruksjon ...... 190 15.0: Case Studie Protokollen ...... …....195

15.1: ”Test modellen”: Avhengig variabel (Observasjon 3.2) ...... 195 15.2: ”Test modellen”: Observasjon 1 ...... 197 15.3: ”Test modellen”: Observasjon 2 ...... 200 15.4: ”Test modellen”: Observasjon 3.0 og 3.1 (Forklaringsvariablene) ...... 204 15.5: ”Test modellen”: Hypotese ...... 206 15.6: Validitet og Reliabilitet for Case studiet ...... 207 16.0: Krigen i Libya ...... …....211

16.1: Observasjon 1.0 ...... 211 16.2: Observasjon 1.1 ...... 218 16.3: Observasjon 2 ...... 222 16.4: Observasjon 3.0 ...... 224 16.5: Observasjon 3.1 og 3.2 ...... 233 17.0: Konklusjon: Teoritåken ...... …....241

18.0: Vedlegg 1: ”Systems Theory” ...... 252

19.0: Vedlegg 2: Forskningsprosessen ...... …....256

Tabeller

Figur 3.0: Dimensjonsmatrisen (Analyseskjema) ...... 24

Figur 8.0: Waltz sitt Analytiske Rammeverk ...... 80

Figur 11.0: Analyseskjema av Realismens Fagtradisjon ...... 123

Figur 13.0: Kausallogikk og Årsak til handling ...... …....154

Figur 13.1: Analyserammeverk av det Internasjonale Systemet ...... 158

Figur 13.2: Frankrikes ”Politiskefære”: undergruppe ”Innflytelsesfære” ...... 168

Figur 13.3: USA`s og Russlands ”Innflytelsesfære” ...... …....171

Figur 13.4: Det nye Analyserammeverket for NeoStructural Realisme ...... 174

Figur 13.5: Sammenslått realisme fagtradisjon mot NeoStructural realisme ...... 177

Figur 15.0: Case Datasettet ...... …....207

Figur 16.0: Statenes GDP ...... 223

Figur 16.1: Militær budsjettet for statene ...... 223

Figur 16.2: Statenes EME ...... …....224

Figur 16.3: GL grensene for ”Lederenhetene” ...... 224

1.0: Innledning Det har ofte vært fokus på hvordan aktører i ulike politiske situasjoner velger å opptre1. Disse handlingene utspiller seg i politikernes valgte atferd som påvirker forskjellige type saksfelt, og andre land i ulik grad. Selv om hvorfor denne selvbestemte fremtreden kunne nå blitt røpet og avslørt av politikere selv, ville det ikke nødvendigvis ført til et ærlig svar. Dette er kanskje grunnet spørsmålets alvorlighetsgrad, eller at de ikke vil at andre skal finne ut om hvilke formål som søkes. Det betyr ikke at internasjonal politikk er så enkel som den ser ut for politikerne også, og at statslederne selv vet å navigere gjennom den komplekse virkeligheten som møttes på slik som de ønsker. Deres tenkte handlemåte og hvilke implikasjoner de tror den vil lede til, kan være feil. Dermed ligger ikke bare usikkerheten i svarene som gis, men i forståelsen som politikerne har for sin valgte vei fremover. Denne oppfatningen bak atferden kan ligge i ideologisk, moralske eller andre kalkulasjoner som tas av enkelt individet om et politisk fenomen, men som den ikke er helt eller delvis klar over. Denne prosessen bærer preg av ideene som sitter inne til de som avgjør utfallet av en handling, har av perspektiv for bruk av virkemidler (og adgang til dem), og strategiske iverksetting sine interesser som skaper en effekt på den internasjonale arena som kan ha konsekvenser for oss alle. Det er i denne forbindelsen at internasjonal politisk teori (IPT) aktualiseres og kommer til sin nytte ved å gi oss en utredning som gir oss en forklaring og en forståelse om hvordan den sammensatte politiske verden fungerer. Dermed settes årsak og handling i sammenheng. Det er dette som stadig gjør IPT verdifullt i det at den gir oss en mulighet å anskaffe innsikt i et handlingsmønster og predikere en ytre oppførsel til de innbefattende partene på denne scenen. Dermed får vi et ”redskap” til styre gjennom de nå mer klarfulle hindringene og uoverensstemmelsene som møtes på for å nå et ønsket mål. Det finnes 3 begreper som angir omstendighetene for forløpet fra de tenkte interne prefererte målsetninger som når omsettes til faktisk handling, vil bli presentert som staters atferd her. Disse er 1) ”Staters Utenrikspolitikk”, som er en fremgangsmåte (hvilke virkemidler som tas i bruk) og intensjoner en nasjon har, samt hva som har innflytelse (beslutningsprosess) på innenrikspoltikken som samlet danner den prefererte nasjonale

1 Dunne Tim (Redaktør), Kurki Milja (Redaktør), Smith Steve (Redaktør), International Relations Theories: Discipline and Diversity, Utgitt 2010, Utgave 2, (Oxford University Press), 2 - 8. 1 interesse som blir brukt til å påvirke andre aktører utenfor landegrensen2. Den 2) ”Internasjonal Politikk” som er en vag overgang til utfallet av nasjonal samhandling med andre utenlandske aktører som kan utgjøre og påvirke sammenbygde organisasjoner. Dette skaper 3) ”Internasjonale Relasjoner” som er en forbindelser (som ikke er vanntett i forholdene til de to andre begrepene) som fører til relasjoner mellom forskjellige aktører (for eksempel andre stat, organisasjoner, foretak, osv) og som i ulik grad innvirker i aktørenes saksfelt i forskjellige varierende utstrekning og på divergerende måter. Det har vært mange IPT oppfatninger om hva som skal vektlegges i et lands opptreden som skal bli presentert nedenfor (1.2). En av disse er politisk realisme (heretter kalt realisme) som selv ikke nådde den store pensumlitteraturen i akademia før etter andre verdenskrig3. Selve den rødetråden av dette synspunktet har kunne vært å se helt siden den klassiske tiden i Hellas. Den fikk sin gjennombrudd blant storparten av politikere i sammenbrudd av Folkeforbundet som signaliserte for dem at verdiene og ideene som underbygget denne formen for organisering ikke var et godt nok fundament å bygge sin utforming på. Dermed ble realisme tradisjonens holdepunkter vanskelig å undra seg utover 1940 tallet. Dette setter sitt preg på de antatte handlingsalternativene som vurderes som reelle, og videre atferd for å nå sine interesser blant dagens aktører. Problemet er at teorien kan innholde mangelfulle slutninger som hindrer politikere å fremkomme til riktige konklusjoner for oppnå sine ettersøkte målsetninger. Det finnes i dag, ingen samstemmig enighet rundt hvilken av IPT som gir best og mest forutsigbarhet og virkeliggjøring av den politiske verden. Her er realisme teorien ingen unntak, og har mangler som det trenges forbedring med. Her innehar hver av IPT teoriene fordeler og ulemper over varierende sakfelt og ingen av de bør bastant avvises. Hver av disse antakelsene har sine styrke som bør reflekteres over og som etter mitt skjønn kan bidra med å forstå og forbedre realismens svakheter. Dette kan hjelpe meg å lage en bedre politisk realisme utgave for å mestre de politiske utfordringene. Det vil derfor først oppgis problemstillingen og opplysninger om videre undersøkelses tematikk. Deretter gis leseren en kort introduksjon av de ulike konkurrerende IPT oppfatningene.

2 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, Utgave 2, Utgitt 2011, (Abstrakt forlag), 11, 28 - 37. 3 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, Utgave 4, Utgitt 2007, (Universitetsforlag), 235 - 242. 2

I kapittel 2 og 3 er det med hensyn til potensielle metode og analyse - feil eller mangler at det er tillagt å informere om tiltak for å overkomme dette, samt om sikkerheten bak slutningene for den grunn å styrke utbyggingen og understøtten til forskningen. Dermed vil realisme forfatterne presenteres i hvert sitt utdrag fra kapittel 4 til 10. Dette avsluttes med kapittel 11 som er en sammendrag og en sammensetning av et analyseskjema for å avdekke sentrale mønstre innenfor politisk realisme fagtradisjonen med hensyn til problemstillingen. I det 12 kapittel, vil det presenteres metoden hensyn før den nye realisme teorien skal introduseres i nummer 13. I kapitlene 14 og 15 angir selve Case studie metode sine utfordringer og besvarelses sikring bak utformingen av ”Test modellen”. Denne skal så bli utprøvd i kapittel 16 og som deretter leder til det siste avsluttende kapittel i denne masteroppgaven med en drøftende konklusjon om teoriens og dens ”Test modell” sin gyldighet og videre muligheter.

1.1: Problemstilling For å avgjøre hvilke forskningsmetode som skal benyttes, vil det først og fremst være knytte og bundet av spørsmålet som skal belyses i oppgaven45. Problemstillingen er: ”Redegjør for Politisk Realismens fagtradisjoner i Internasjonal Politisk Teori ved å analysere utviklingen og skillelinjene mellom forfatternes bidrag med forskningsmetodebruk av Ide analyse for å forklare staters atferd. Etabler og legg frem en ny teori innenfor Politisk Realisme og test den ut ved hjelp av en Case Studie”. Oppbyggingen er her bevisst innlagt for å besvare en tilliggelse av en ny teori innenfor realisme i IPT, grunnet at det ville måtte være nødvendig med å ha bakgrunnskunnskap om emne678. Derfor må jeg først erverve meg lærdom og viten om den relevante litteraturen, og så deretter vil teori dannelsesprosessen blir lettere med fagligforståelse av temaet og ide oppfatning på forhånd.

4 Hellevik Ottar, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, Utgave 7, Utgitt 2002, (Universitetsforlag), 34 - 40. 5 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, Utgitt 2005, Utgave 2, (Høyskoleforlaget), 72. 6 Midtbø Tor, Regresjonsanalyse for samfunnsvitere: Med eksempler i SPSS, Utgitt 2007, (Universitetsforlag), 16 - 17. 7 Thorleif Lund, Innføring i forskningsmetodologi, Utgitt 2002, (Oslo: Unipub), 88. 8 King Gary, Keohane O Robert, Verba Sidney, Designing Social Inquiry, Utgitt 1994, (Princeton University Press), 19. 3

Den første spørrende setning påbegynner en undersøkelse av eksisterende teori som er nødvendig siden jeg har lite forkunnskap om emne og trenger å innhente og avdekke ny viten og innsikt for å lage en ny realisme teori9. Her imøtekommes våre antakelser og hva Jackobsen kaller ”Før dommer” som er våre spekulasjoner på hvordan det tenkte fenomenet fungerer og virker. Her vil jeg velge enheter for oppgaven etter kjent lærestoff10. Det finnes 7 forfattere som kan deles i 3 undergrupper av realismen. Den første delen kalles ”Klassisk Realisme” med: i) Thukydides: Peloponneserkrigen, ii) Niccolo Machiavelli: Fyrsten, iii) Thomas Hobbes: Leviathan (Del 1 og 2), iv) Hans J Morgenthau: Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace. Den andre kategorien som er bekjent under navnet ”NeoRealisme” med: v) Kenneth Waltz: Theory of International Politics, vi) John Mearsheimer: The Tragedy of Great Power Politics. Den siste klassifiseringen er ”Neoclassical Realism11” med: vii) Steven E Lobell, Norrin M Ripsman, Jeffrey W Taliaferro: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy. Her vil deres oppgitt skriftelige arbeidet bli ansett og behandlet som Primærdata, som er at opplysningene er hentet direkte fra selve hovedkilden12. Her vil det velges et intensivt oppsett som er vektlegging av dybde forståelse, men at det er få enheter. Det vil derfor bli en små N (N er enheter) studie. Det vil så videre i metode kapitlene (2.0 og 3.0) bli redegjort for variabler og verdier. Det andre spørsmålet fra problemstillingen angår Case studiet. Her vil enheten være et land som skal brukes til å prøve ut tenkesettet av den nye teori med. Her har jeg valgt krigen i Libya i 2011 (kapittel 16) som skal inngå i utprøvingen av den nye realisme teorien. Det skal også utredes hvordan teorien skal testes og brukes (kapitlene 14 og 15) i et forsøk. Dermed kan det lages en prediksjon fra teorien som lager reglene for testing (som skal bli vist med ”Test modellen”) av ”noe” i militær intervensjonen i Libya krigen. Her har forhåpentligvis svakhetene fra realisme fagtradisjonsteoriene som ble funnet i analysen i den førstenevnte oppgaven blitt forbedret. Selve enkelt variabler og verdier er avhengig av den

9 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 60 - 74, 85 - 99. 10 Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, Utgave 5, Ugitt 2013, (Oxford University Press), 65 - 97. 11 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 144 - 172. 12 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 137. 4 nye skapte teorien som det må utledes en eller flere hypoteser for. Dermed må det lages en ”Test Modell” for å spesifisere predikasjonen av en hendelse og deretter for å kunne kontrollere dens gyldighet og nytteverdi.

1.2: Internasjonal Politisk teori Internasjonal politisk teori kan defineres som en antakelse om en forklaring på ulike aktørers og objekters, virke og funksjon innenfor internasjonal politikk. Det er grovt sagt 4 andre teorier i IPT som kan noenlunde atskilles og avgrenses ved deres utvalgte spesifikke innhold, og perspektiv som også kan ha undergrupper blant dem. Her skilles de i hvordan hver enkelt IPT teori oppfatter medvirkninger av samspill mellom aktører, og artefaktene i henhold til deres respektive teoretiske innretning. Disse er sortert etter etterfølgelse av vektlegging i verdier og normer som inngår i deres antakelser. Disse er, 1) Idealisme, 2) Liberalisme, 3) Konstruktivisme, 4) International Society (English School). Den første er Idealisme, som kan defineres med forklaring om at ulike overbevisinger fra forskjellige opphav i tankeuniverset danner en rettferdighetstankegang som lager normative rettsregler for atferd som det kan samstemmes om og deretter må det etterkommes for å nå dette idealet. Her var den fremtredende rett etter første verdenskrig, og hadde tenkere som kanskje Castel Saint Pierre med mål å forene kristne nasjoner for å avverge lidelser og oppnå evig fred, Woodrow Wilson med sine fredsproklameringer for Folkeforbundet og dens basering på demokratiske verdier, og den mest kjente Norman Angell med boken The Great Illusion13. Her skriver han: ”… it is a logical fallacy and an optical illusion in Europe to regard a nation as increasing its wealth when it increasing its territory,….14”. Med andre ord økt territorium på andre staters bekostning, gir ikke økt økonomisk velstand. Dermed med dette forstått kan man redusere sine sikkerhets utgifter siden et land er beskyttet grunnet ingen vil angrip siden dette kan forstås. Den neste er Liberalisme, hvor forskjellige samarbeidsvillige deltakere og ved hjelp av ønsket sammenkomst med selektive normer som må gis tillates for at den skal virke inn på aktørens atferd, som da vil være tjenelig for alle. Her er tenkere som John Locke om hans

13 Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, 36 - 39. 14 Angell Norman,The Great Illusion, Utgitt 1910, (London William Heinemann), 30. 5 argumentasjon for etablering av en ”Samfunnstilstanden” ved å danne en ”rettstat”1516. Han sier: “The Liberty of Man, in Society, is to be under no other Legislative Power, but that established, by consent….17”. Det er interessant å nevne som skal se på senere at han mener at mennesker har ”Naturlige rettigheter”: ”The Natural Liberty of Man is to be free…18”, at mennesker ikke trenger å rette seg etter andres vilje med mindre de velger å gjøre det. Selve ideen følger fra stoikernes ”Naturrett” (den naturlige lov) som er et universell rettighets krav som gjelder alle. Her fremlegges det en ”Samfunnskontrakt” som er en teoretisk avtale om rettigheter og plikter mellom statsmakten og borgerne. Neste liberalist er Immanuel Kant med det kategoriske imperativ, hvor det skapes en moralsk rettsnor for overveielse av handlingers som etableres ved hjelp av vår fornuften til å lage en guide til å dempe konflikten1920. Den siste av tenkeren er Adam Smith med argumenter for frihandel og fri markeder kan øke den økonomisk velstanden21. Dette tankesettet presenteres ved den ”den usynlige hånd” begrepet, og er enklere sagt etterfølgelse av egeninteressen ved å handle på en måte som kan berike hele samfunnet22. Det bør også nevnes ”Interdependence Liberalism” (“Gjensidig Avhengighet Liberalisme”) som er ved utveksling av interesser som gjerne gjøres gjennom organisasjoner kan bidra til å dempe ned konflikter23. Her har Robert Keohane og Joseph Nye med ”Kompleks Gjensdig Avhengighets” teori, hvor de hevder at velferd blir mer viktigere og at stater legger mindre vekt på nasjonal sikkerhet. Dette fører til mer venneskapelig og samarbeids villig relasjoner mellom land. Her påstås det at transnasjonale (internasjonal sammenslutninger hvor stater ikke er de eneste medlemmene eller ikke

15 Bergem V Knut, Ekeløve - Slydal Beate, Ekeløve - Slydal Gunnar M, Menneskerettigheter - en innføring, Utg 2009, (Humanist forlag), 36 - 37, 42-44. 16 Midgaard Knut, Malnes Raino, Politisk tenkning, Utgitt 2009, (Universitetsforlag), 92 - 99. 17 Locke John, Two Treatises of Government, Utgave Student edition, Utgitt 1988, (Cambridge University Press), 283. 18 John Locke, Two Treatises of Government, Utgave Student edition, 283. 19 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, Utgitt 1998, Utgave 2, (Gyldendal Akademisk), 394 - 397. 20 Midgaard Knut, Malnes, Raino, Politisk tenkning, 124 - 132. 21 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene bind 1, Utgitt 2008, (Universitetsforlag), 42 - 59. 22 Midgaard Knut, Malnes, Raino, Politisk tenkning, 116 - 123. 23 Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, 106 - 110. 6 deltakende i det hele tatt, som for eksempel internasjonale Røde Kors) aktører har mer betydning på internasjonal politikk24. Tredje forståelsen er Konstruktivisme, som påstår at aktørenes bevissthet og oppfattelse av miljøet rundt seg innvirker i oppførsel som også påvirkes av ideer, tro og normer i omgivelsene rundt dem252627. Teorien representeres av Martha Finnemore med organisasjoners promotering av normer som har en effekt på stater og deres ønsker, Alexander Wendt som fremholder at hvordan relasjonene land har mellom hverandre også influeres av ideene om situasjonen blant partene, og Nicholas Onuf med:”… people and society as each the product of the other`s construction.28”. Dermed danner individet og samfunnet en tenkt konstruksjon av hverandre, og det er dette som får individer til å handle29. Den siste er International Society, som er en tro som vektlegger at den internasjonale politiske virkeligheten er en ”anarkisk samfunn” (”Anarchical society”), hvor det finnes regler, enheter og et slags ansvar i å prøve å danne og opprettholde disse normene med det mål for å skape orden30. Her er deres talsmenn Barry Buzan som fremhever at institusjoner setter sin betydning på politikken, som for eksempel internasjonale rettsystemer, Martin Wight som uttrykker en ansvar for å etterkomme avtalte rettigheter og Hedley Bull som nedskriver: ”If states today form an international society … they regard themselves as bound by certain rules in their dealings with one another, such as … should respect one another`s claims to independence… honour agreements… certain limitations in exercising force against

24 Underdal Arild, Hovi Jon, Internasjonalt samarbeid og internasjonal organisasjon, Utgitt 2008, Utgave 3, (Universitetsforlag), 24. 25 Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, 208 - 229. 26 Wallace Helen, Pollack A Mark, Young R Alasdair, Policy-making in the European Union, Utgitt 2015, (Oxford University Press) 20 - 23. 27 Hill Christopher, Smith Micheal, International Relations and the European Union, Utgitt 2011, (Oxford University Press), 35 - 38. 28 Onuf Nicholas Greenwood, World of our making, Utgitt 1989, (University of South Carolina Press), 41. 29 Onuf Nicholas Greenwood, World of our making, 35 - 43. 30 Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, 132 - 157. 7 one another.31”. Denne formen etableres etter visse betingelser og forhold, men internasjonale prinsipper som for eksempel suverenitet forsøkes å overholdes32.

31 Bull Hedley, The Anarchical Society A Study of Order in World Politics, Utgitt 1977, (The Macmillan Press), 13. 32 Bull Hedley, The Anarchical Society A Study of Order in World Politics, 13 - 76. 8

2.0: Forskningsdesign: Metode Her vil den første spørrende setning bestemme hva slags undersøkelsesopplegg som skal anvendes, og dermed må det utreders en fremdriftplan over innhenting av empiri fra virkeligheten som skal undersøkes og forstås for å besvare problemstillingen. Det vil deretter i kapittel 12 påbegynnes med det andre spørsmålet i undersøkelsesspørsmålet. Her trengs det å sette opp en forskningsdesign for begge, som er en plan som refererer til en fremvisning av fremgangsmåte gjennom spesifisering av en metode som skal bli brukt for å bestemme hvordan innsamling av data skal forekomme og analysering av dem skal gjøres for å besvare et forskningsspørsmål med hensyn til å nå frem til en besvaring3334. Bedømmelse av Metodologien som kan defineres som en vurdering av en rekke metoder for å best løse problemet ved et gitt spørsmål35, har gitt meg utfordringer over hvilken prosedyre som er mest formålstjenelig for oppgaven som skal svares på. Her har jeg etter evaluering valgt tekstanalyse, med ideanalyse som metode. Her må metoden konkretiseres, som ment her som spesifisering av et utvalgt fremgangsett med hensikt til å gi en forklaringsslutning som besvarer problemstillingen. Dermed må retningslinjene og implikasjonene av avgjørelsen klargjøres.

2.1: Metode: Ideanalyse: Dimensjonsanalyse For å forstå realismens teorier og ideer, må en ha en metode for innhente denne informasjonen363738. Her gir ideanalyse en ypperlig anledning for å innsamle den påkrevde data, og mulighet å oppfatte underliggende tankegang i hva som frembringer en mulig handling og hva som ligger som årsak bak disse avgjørelsene. Det er som Øivind Bratberg påpeker: ”Ideer er politikkens drivhjul….39”, dermed er denne undersøkelsesmåten også

33 Christensen B Larry, Burke R Johnson, Turner A Lisa, Research Methods, Design, and Analysis, Utgitt 2011, Utgave 11, (Pearson), 232. 34 King Gary, Keohane O Robert, Verba Sidney, Designing Social Inquiry, 118. 35 Engelstad Fredrik, Grenness Carl Erik, Kalleberg Ragnvald, Malnes Raino, Introduksjon til samfunnsfag Vitenskapsteori, argumentasjon og faghistorie, Utgitt 2011, Utgave 3, (Gyldendal Akademisk), 349. 36 Bratberg Øivind, Tekstanalyse for samfunnsvitere, Utgitt 2014, (Cappelen Damm), 9 - 37, 57 - 81. 37 Bryman Allan, Social Research Methods, 265 - 268, 270 -271, 398 - 408. 38 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 124 - 137. 39 Bratberg Øivind, Tekstanalyse for samfunnsvitere, 57. 9 fordelaktig for neste steg i forskningsprosessen av å lage og utforme en ny teori innenfor denne sjangeren med denne kunnskapen og viten på forhånd. Her forsøkes det i ideanalysen å avdekke ulike ide tilstedeværelser i teksten, hvor fortolkning av dem er et sentralt element i undersøkelsen40. Med tolkning begir forskeren seg på å forstå de underliggende antakelsene og overbevisningene av ideene i materialet noe som ikke må undervurderes og tas lett på ifølge Ryghaug41. En ide er definert som: ”…tankekonstruktion som till skillnad från flyktigare intrycken eller attityderna utmerkes av en viss kontinuitet.42”. Disse vil her være av individuell karakter med ulike forfatters bidrag under lupen. Jeg kommer heller ikke til å telle opp antall tanker, men heller fokusere på å forstå og utrede dem. Selve teknikken for innsamling av data ligger i at ideene før de erkjennes går gjennom en kritisk og gjennomtenkt prosess hvor teksten ses fra et mangfold av ulike perspektiver for deretter å filtrere budskapet og innholdet fra konteksten uten å miste dens egentlige mening. I ideanalyse finnes det kanskje grovt sett 3 ulike innretninger som kan velges imellom 1) Idealtyper, 2) Ideologikritikk, 3) Dimensjoner. Her gir verktøy av dimensjonsanalyse meg muligheten å konkretisere de ulike ideene av forfatterne under forskjellige dimensjoner som huser divergerende aspekter som er relatert til problemstillings spørsmålet, noe Bergström og Boréus etterspør. Dimensjonene passer godt inn med hensyn til de lange tidsrommene som skal dekkes og å analysere utviklingen og skillelinjene i realismen. Her må alle relevante ide aspektene i denne retningen fanges inn. Her bør det lages og utformes en dimensjonsmatrise som fungerer som et analyseskjema og gir oversikt over ideer som besvarer forløpet og ulikheten i staters atferd hos realismen fagtradisjonen (se Figur 3.0)43. Dimensjonsmatrise er dermed en kartlegging og utredning av ulike valgte saksfelt. Disse forskjellige enkelt delene må granskes med en analyse. En analyse definert som planmessig undersøkelses prosess med en avklaring og separering av informasjon for å finne oppdage og

40 Göran Bergström, Boréus Kristina, Textens mening och makt Metodbok i samhällsvetenskaplig text- och diskursa, Utgave 2005, (Studentlitteratur AB), 149 - 178. 41 Ryghaug Marianne, (2002), Å bringe tekster i tale - mulige metodiske innfallsvinkler til tekstanalyse i statsvitenskap, Norsk statsvitenskapelig tidsskrift (4), 303. 42 Göran Bergström, Boréus Kristina, Textens mening och makt Metodbok i samhällsvetenskaplig text- och diskursa, 149. 43 Bratberg Øivind, (2011), “Ideas, tradition and norm entrepreneurs: retracing guiding principles of foreign policy in Blair and Chirac's speeches on Iraq”, Review of International Studies, 37 (1), 337 - 340. 10 presentere dens innholds betydning og sammenheng44. Her inndeles hver dimensjon med en/flere variabler inni som fanger de ulike aspektene, som gjennom tekst gir fremstilling av deres verdier. Dette vil da bli framvist i konklusjonen for kapittel 11 i et analyseskjema (se Figur 11.0: Analyseskjema av Realismens Fagtradisjon) sånn at leseren enkelt kan sammenligne de ulike skillelinjene og utviklingen til realisme fagtradisjonen. I selve utformingen vil realisme bidragsyterne bli redegjort hver for seg frem til konklusjonen (se 11.0), sånn at deres tankesett kan få en utfoldende og ekstensiv plass til å utfylle seg (se 4.0 - 10.0) i sine egne kapitler. Med andre ord vil hver realist få et eget kapittel sånn at leseren kan forstå sammenhengene og relasjonene mellom ideene deres. Her vil dimensjonsmatrisen gi ut de ulike variablene (se 3.1 - 3.5) som må systematisk gjennomgås hos hver enkelt enhet for å besvare og trekke ut slutninger om forfatternes ideer på det gitte saksfeltet. Her vil tekstearbeidet innholde ulike deler av begrep, teori, eller konsept som vil bli forklart for leseren i besvarelse av variablene i dimensjonsmatrisen. Et begrep er ment her som en bestemt forestilling av egenskaper for et fenomen45. Ved begrepene kan det hende at de er kjente i dag, men ha forskjellige innholdsomfang eller av min oppdagelse for dem kan være av ny begrepsregister. En Teori vil jeg definere bredt som en antagelses forklaring på et fenomen46. Inne i teorien finnes det grunnsteiner. Disse grunnsteinene er laget av et sett med konsepter47. En konsept kan defineres som: ”… merely a word or symbol that representents some idea.48”, dette danner den logiske strukturen av en teori som gir en forklaring av fenomenet fordi den etterkommer en logisk begrunnelse hos konseptet i hvorfor vi kan forvente noe å forekomme. Det er verdt å påminne leseren på at jeg kommer til å anvende levninger fra ulike tidsfortiden til å forsøke å rekonstruere forfatternes tankesett49. Her brukes kilder som er:

44 Hellevik Ottar, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 463. 45 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 95. 46 Manheim B Jarol, Rich C Richard, Willnat Lars, Brians Craig Leonard, Empirical Political Analysis: Research Methods in Political Science, Utgitt 2006, (Pearson), 15. 47 Manheim B Jarol, Rich C Richard, Willnat Lars, Brians Craig Leonard, Empirical Political Analysis: Research Methods in Political Science, 19 - 21. 48 Manheim B Jarol, Rich C Richard, Willnat Lars, Brians Craig Leonard, Empirical Political Analysis: Research Methods in Political Science, 19. 49 Kjeldstadli Knut, Fortida er ikke hva den en gang var En innføring i historiefaget, Utgitt 1992, (Universitetsforlag), 161 - 173. 11

”… nedtegnet informasjon om et fenomen….50”. Kildene vil anvendes som belegg for å belyse det ønskede temaet og presenteres som en bekreftelse på påstand om et konsept, teori, eller begrep. Det må også påpekes at enkelte tekster kan være mer formelt ment for offentligheten enn private noe som må tenkes på. Ideene som presenteres av forfatterne antas å være deres ærlige intensjon og budskap. Mye av dimensjonene og variablene kan dannes før mens andre kan bli tillagt under oppdagelse av nye variabler eller aspekter. Dette er et sentralt metodisk utfordring. Det vil komme opp irrelevante og nye uforutsette nyttige ideer opp mens forskningen pågår. Disse har jeg valgt å ikke ta med hvis de ikke er en del av dimensjonsmatrise aspektene. Derfor vil det velges en deduktiv opplegg (oppsett lages før analysen), og ikke en induktiv (oppbyggingen lages etter materialet er utarbeidet) opplegg. Det vil her under undersøkelsesprosessen bli en forløp av hermeneutisk metode, hvor tolkningen utvikler seg med tekstlig innfang og omgang noe som vil påvirke analyseskjemaets innhold i de ulike klassifikasjonene. Dermed vil min forståelse av ideene forandre seg gjennom hele prosessen helt frem til den endelige utkaste til analyseskjemaet. For å forbedre Validiteten og Reliabiliteten kan det tilsettes 3 tiltak med, 1) beskrivelsene av ideene får mulighet å klargjøre seg, 2) fremstillingene av verdiene kan kanskje bli litt uklar og kan trenges understøtte, samt å gi forståelse hvorfor en ide er forstått på en vis måte. Her vil også konsepter, teorier eller begreper bli understøttet av forklaring for hver variabel for å hjelpe leseren med min antatte forståelse av teksten. Det bør også nevnes utfordringene med ulike teksters tydelighet ved implisitt eller indirekte nedskrivelse fra dem. Det er også en vanskelighet å prøve å oppfatte noe med at det kan hende at jeg overser noe, eller at det ligger en mulighet for ikke å forstå konteksten den er skrevet i og dermed foreta en mistolkning som leder til feil slutning. Det 3) er at det bør også være et metodisk mål her å gi en så god rettlinjet vei fra empirien til konklusjonen som tas, derfor har jeg prøvd å oppfylle dette med å la leseren, få gå meg i sømmene ved å vite hvor bestemte deler av teksten er å finne. Her vil kildeoppgivelse være viktig for at leseren får sjanse til å oppfølge arbeidet på lettest vis ved hver antakelse. Dermed må det vises hvor sitatet er hentet fra med referanse givning. Dette leder meg til at det må finnes dekning for hva som hevdes som også kan ses av Kjeldstadli sin

50 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 169. 12 uttalelse: ”Kilden bør siteres enten for å gi litterær farge eller når det virkelig er viktig at leseren har teksten for seg, fordi framstillingen hviler på tolkningen av den.51”. Med andre ord det må være empirisk belegg for mine påstander. Derfor vil det bli lagt til en sitat sånn at leseren kan finne hvilken tekst tolkningen baserer seg på. Disse tiltakene vil gjøre arbeide mitt mer effektiv å etterprøve ved å se på hvorfor og hvilke valg som er tatt. Selve premissene for dimensjonsanalyse har her bare blitt forandret ved metodens krav om 2 ytterpunkter for hver variabel som ikke har blitt etablert. Dette danner et annet metodisk utfordring. Det skal egentlig utgis 2 ulike poler for eksempel på en side Optimistisk Menneskesyn, og på den andre siden Pessimistisk Menneskesyn. Dermed skal verdiene til variablene plasseres mellom disse 2 ytterkantene. Dette har ikke blitt gjort grunnet valg av deduktiv opplegg og min mangel på forhåndskunnskap om alle de ulike saksfeltene. Jeg kunne derfor ikke lage 2 ytterliggående holdepunkter uten en god del kjennskap til realisme fagtradisjonen. Med andre ord var det mangel på viten om den mulige spennvidden som måte trenges, som gjorde at dimensjonspunktene ble utelatt. Det positive er at det har gitt meg bedre mulighet til å utfolde tankene og la ideene komme bedre til uttrykk uten å tenke på begrensninger som kunne ha kommet med faste rammeverk.

51 Kjeldstadli Knut, Fortida er ikke hva den en gang var En innføring i historiefaget, 171. 13

3.0: Dimensjonsmatrise (Analyseskjema) Jeg skal her utrede de ulike saksfeltene som kan finnes i internasjonal politikk og deres forskjellige innhold for å gjøre det lettere for leseren å forstå hvert fenomen som skal studeres og valget av dem. Disse variablene som er valgte antas å være fremtredende og viktig i IPT og teksten. Selve oppbygging er laget med at det finnes 5 dimensjoner (se 3.1 - 3.5) som hver dekker et aspekt av tema som har sine egne variabler innenfor dette emne. Det er til sammen 16 variabler som skal redegjøres. Her vil jeg først gi ut den teoretiske definisjon som forsøker å klargjøre hva som menes med et aspekter52. Det kan gjøres med å gi ut hvilken kjennetegn som går under denne oppfatning. Deretter skal det presenteres en operasjonell definisjon som er hvilke konkrete empiriske indikatorer som må brukes for registrere det teoretiske fenomenet. Det er jo bedre disse definisjonene samsvarer med hverandre, jo bedre definisjons validitet får undersøkelsen. Dermed skal disse dimensjonene klargjøres.

3.1: Nasjonal: Styresett og Samfunn Den første dimensjonen er ”Nasjonal: Styresett og Samfunn”, her er første nevnte ment som hvordan hvert enkelt land velger å organisere sitt politiske styre, mens den sistnevnte er siktet til de ulike årsakene i landet som kan virke inn på utførselen av politikk53. Den første variabelen er ”Mennesket”, som er et komplekst vesen å begripe seg på og med dette åpnes det en mer Ontologisk syn som betyr hvordan ting faktisk er5455. Her vil det ses på hvordan realisme oppfatter menneskets atferdsmønster. Her kan enheten være en drivkraft i seg selv med å være selve årsaken eller ha et motiv for en handling. Den kan også være en hindring på en gjerning. Det kan også ses på hva som får selve enheten til å handle ved eksterne påvirkning. Det kan være ulike ”utløsningsmekanismer” som åpner opp for en oppførsel som etterstreber eller strider imot det ønskede eller uønskede som overgår enhetens tenkeprosess. Dermed kan mennesket kanskje handle automatisk på situasjoner uten å måtte ta hensyn til fornuften. Disse kan være fysiske og mentale innflytelser som kan ha sin innvirkning på mennesket. Det kan også ses på om det finnes forskjeller i individer som har

52 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 50 - 54. 53 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 63 - 102. 54 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 24 - 25. 55 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene bind 1, 197 - 200. 14 en innvirkning på handlingen. Denne variabelen vil jeg operasjonalisere med å fange inn forskjellige forfatteres tekst som, i) Nedtegner oppførselen til enkelt individet under divergerende situasjoner, ii) Hva får mennesker til å reagere, iii) Hva som skiller ulike personer, iv) Hvordan fremstilles menneske. I andre variabel er det ”Styreform påvirkning”, her vil det politiske regime som kan bli forklart som hvordan et statsstyre er organisert, bli sett på for å finne den effekt den har på politikken som besluttes565758. Her kan den nåværende konstruksjonen av samfunnets regler eller ønske om dannelse av statssystemet for utøvelse av politikk være til begrensning eller gi enklere mulighet å få handlingen gjort. Her kan antall formelle blokkeringer som Parlament, Konstitusjonen og Lover, Opposisjons partier, Folkeavstemninger påvirke atferden uansett ønske fra den utøvende makt. Parlamentet er her ment som lovgivende forsamling som er en forsamling av politisk representanter som gjennomgår ulike saksfelt og gir sin mening som kan ha varierende beslutningskraft på utøvende myndighet basert på reglene for vedtak og støtte for den. Utøvende makt er den enheten som bestemmer beslutninger om fremtreden på veiene av staten. Dette er her representert på neste variabel (variabel 3). Her kan det spørres hvor mye av avgjørelsene kan påvirkes av styreformen på den utøvende makten hos hver enkelt realisme forfatter. Et annet viktig punkt er hvem er det som har mest innflytelse på denne utøvende makten blant innenlands aktører. Her kan uformelle aktører som Media, Politisk Kultur, Stormenn (ment som viktige enkelt individer) spille inn på den endelige politikken som gjennomføres. Hvor mye rom får den utøvende makt fra resten av andre aktører med for eksempel ordninger av President system, Semi President system, Parlamentarisme, Monarki, Diktaturskap. Det kan også ses på hvor langt styreformen tilatter at den utøvende makten kontrollere og styre som ønsker. Til slutt kan det ses på hvor mye autonomi denne delen av statsapparatet har. Denne kan nedtegnes når det skrives, i) Hvor mye påvirker ulike politiske interesserte på den Utøvende makt, ii) Hva er Utøvende maktens hindringer, iii) Hvilken regler og normer gjelder i oppsettet av systemet for utførelsen av politikk, iv) Hvor langt går makten til de utøvende makt.

56 Caramani Daniele, Comparative Politics, Utgitt 2011, Utgave 2, (Oxford University Press), 119 - 178, 311 - 316. 57 Hague Rod, Harrop Martin, Comparative Government and Politics. An Introduction, Utgave 8, 2010, (Palgrave, Macmillan), 203 - 225, 319 - 336, 249 - 316. 58 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 103 - 122, 207 - 224. 15

Den tredje er ”Den Utøvende Makt”, her er det snakk om selve individet eller gruppen personer som har det siste ord i beslutningen om å sette i verk politikken i en stat59. Her er oppsettet av dette organet verdt å merke seg. Det kan være enkelt menneske som ønskes å styre staten som en Konge, President, eller Statsminister. Det kan også heller være et kollektiv samling av individer om fører beslutningsprosessen. Det vil uansett bli sett på hvordan den som tar selve avgjørelsen får ta den, og hva som er prosedyrene før et valg endelig tas. Her kan eksterne virkninger gjennom utlandet ha en effekt på bestemmelser av politikk. Det må også tas hensyn til hvordan forandringer gjøres i denne delen av statsapparatet, uten innblandingen fra styreformen. Her er indikatorene som måler dette fenomenet den teksten som innholder, i) Alt som er skrevet om lederen/ledelsen av en stat, ii) Konflikt som er nedtegnet som preger denne posisjonen, iii) Forandring av Den utøvende makt uten pregninger fra Styreformen, iv) Når og hvordan har utenlandsk effekt noe å si på myndighets utøvelse.

3.2: Internasjonal Politiske Strukturer Den 2 Dimensjonen er ”Internasjonal Politiske Strukturer” som er ment som dannelsen av normer og innsyn til prosessen som skaper etterstrebende målsetninger og gir forståelse for de ulike lands utsyn og handlinger, samt innvirker på de nasjonale aktører60. Den fjerde variabelen er ”Andre trusler mot staten er”, her kan andre truende fenomener mot en nasjon som ikke er konvensjonell militaristisk angrep eller sanksjoner fra et annet land sitt utøvende makt, vil bli tillagt her. Disse truslene blir en toveis kommunikasjon, her kan enkelte truende fenomener få en stat til å prioritere annerledes som dermed blir til et motiv og deretter en handling. Det kan hende en stat ikke alene kan kjempe mot denne faren og må be andre nasjoner om hjelp og dermed kan den påvirke staters atferd. Et spørsmål da vil være om den kommer til å be om assistanse eller kjempe alene. Det kan også hende at trusselen ikke er av stor nok slag til at staten velger å gjøre noen endringer i sine prioriteringer til handling utenlandsk, dermed kan det spørres hvorfor. Uansett vil rangordningene disse truslene får hos hver realisme forfatter si noe om hvilke motiv en stat velger å se som viktig. Her registres de ved, i) Klima (Bekjempe klima problemer), ii) Humanitære problemer (kan defineres som hjelp trengende arbeid for folk),

59 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 160 - 169. 60 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 227 - 232. 16 iii) Terrorisme (ment her som grupper som ønsker å utføre en voldelig handling mot sivile eller myndighetene for å oppnå et politisk mål), iv) Immigrasjon, v) Kriminalitet, vi) Sykdoms relaterte problemer, vii) Natur katastrofe616263. Her kan det komme andre utfordringer som jeg ikke har tenkt på eller som inngår som en del av problemet. Nummer fem er ”Polaritet [(”Polarity”)] og Maktbalanse”, hvor førstenevnte kan bli definerte som et internasjonalt orden og tilstand med de mektigste statene som er basert på distribusjon av gitte makt ytelse som er ansett som mer verdifullt og gir anerkjennelse av andre land646566. Her vil hva som menes med å inne ha makt som begrep, bli sett nærmere på. Med andre ord hva vil bli sett på som anerkjente makt egenskaper for å bli sett på som en sterkere stat enn andre stater. Hvor stor er makt forskjellene mellom landene i internasjonal politikk. Det kan også ses på hvilken betydning det kan ha om at en nasjon er mektigere enn andre. Her kan atferden til en stat kanskje endres pågrunn av at et annet land er mer sterkere enn den selv er. Dette kan avverge en handling eller sette i gang en gjerning som kanskje ikke ville blitt brukt hvis landet var enn svakere posisjon. Maktbalanse kan bli forklart som at enheten(e) forsøker å utjevne egenskap og kapasitet fordeling i forhold til en annen enhet(er) med formål av å opprette en likevekt i evne676869. Et viktig spørsmål er hvordan nasjoner velger å oppnå dette fenomenet. Hvor viktig er maktbalanse og hva er motivet bak den. Dette kan kanskje avgjøre valgene som tas og videre fremtreden av handling. Det kan hende at et ønsket mål blir satt på vent for å sikre motbalansering av en motstander. Her er spørsmålet om hvor nødvendig er denne handlemåten, når ses det som at denne handlingen må forekomme, og hva slags implikasjoner har den for de andre variablene. Dette er hva fenomenet inneholder empiriske når det skal nedfelles, i) Når det er snakk om ulikhet i makt hos et land, ii) Hva makt består

61 Wilkinson Paul, International Relations: A Very Short Introduction, Utgitt 2007, (Oxford University Press), 72 - 78, 106 - 111. 62 Browning S Christopher, International Security: A Very Short Introduction, Utgitt 2013, (Oxford University Press), 95 - 103, 108 - 114. 63 Lindley French Julian, Yves Boyer, The Oxford Handbook of War, Utgitt 2012, (Oxford Unversity Press), 199 - 200, 209. 64 Ikenberry, J, Mastanduno M, Wohlforth W C, International Relations Theory and the Consequences of Unipolarity, Utgitt 2011, (Cambridge University Press), 1 - 10. 65 Tunsjø Øystein, (2014), “Polarity Shift and U.S.-China relations: From unipolar hedging to bipolar balancing?”, 33 - 34. 66 Wolforth William, (1999),“The Stability of a Unipolar World” International Security, 24 (1), 36. 67 Wolforth William, (1999), “The Stability of a Unipolar World” International Security, 24 (1), 24. 68 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 246 - 249. 69 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 39, 389. 17 av, iii) Hvilken generelle egenskaper er sett som nyttefullt, iv) Hva gir anerkjennelse av evne, v) Når stater prøver å balansere seg mot enn annen enhet, vi) Oppbyggingen til denne atferden og beslutninger om den. Den sjette er ”Organisasjoners betydning på og fra aktører”, her kan organisasjon bli forklart som ”En formell samling av bestemte enheter (stater, individer, osv) med et/flere saksfelt med en interessehevding og konflikthåndterings metoder som også ivareta denne innordningen”70. Selve kriteriene for medregnet organisasjon kan løsnes opp til en løs sammenslutning av enheter på den internasjonale scene. Her har denne variabelen to hovedbetydninger, i) Hvilken kraft gir realisme forfatterne en organisasjon i seg selv på stater. Med andre ord hva slags effekt har organisasjoner på et land. Her kan ulike sammenslutninger ha forskjellige mål som kan gi ulik innvirkning, for eksempel FN (Forenklet sagt ”Internasjonal politisk” organisasjon) kan være mer påvirkende en WTO (verdensomfattende handelsorganisasjon). I så fall hvorfor er dette tilfelle. Hvis ikke disse foreningene har makt nok til å endre oppførselen til en stat, da kan det være interessant å se på hvorfor ikke. Den ii) betydningen er hvordan ser statene sine muligheter å inngå i disse samlingene. Det kan hende at noen sammenslutninger er mer viktige enn andre, i så fall hvorfor. Hva hviler som årsak for å etterstrebe medlemskap i en organisasjon. Hvis ikke ønske om deltakelse, kan det være hvert å finne ut hva som stopper dette valget å finne sted. Dermed operasjonaliseres det til at tekst som skal fanges inn for å tolke fenomenet er, i) Nedtegnelse som forteller om organisasjoners innflytelse på stater i internasjonal politikk, ii), Nedskrevninger om ulike organisasjoners virke, iii), Når innenrikspolitiske omtaler organisasjoner, iv) Oppbyggingen til ønske eller nektelse av å delta. Den syvende på listen er ”Internasjonale politisk normer er” hvor jeg skal prøve å oppfatte hvordan realisme skribentene skildrer virkeligheten i internasjonal politikk som møter de ulike land. Dette gir mulighet å forstå handlingsrommet som den utøvende makt opererer i, tar sine valg og hvilken påvirkning den har. Det må også inngå, hvem som er de antatte hovedaktørene ment som hvem som anses å være variabelen som påvirker en stats handling innenfor dette temaaspektet. Her skal det innfanges av realismens bidragsytere hvem de mener er viktigst, og mest relevante drivkreftene og bremseklossene blant

70 Underdal Arild, Hovi Jon, Internasjonalt samarbeid og internasjonal organisasjon, 17 - 24, 31 - 34, 50 - 62, 79 - 87. 18 enhetene på denne scenen. Dette inkluderer også hvordan andre stater er å oppfatte for vedkommende stat og hva de ønsker. Denne variabelen vil også omhandle ”Folkeretten” som kan bli forklart som ”Et sett formaliserte regler og normer som aktører gjennom mulighet til å frivillig anerkjenne dem gir rettslig eksistens og regulerte relasjoner om de ulike internasjonale politiske forhold”717273. Dette kan påvirke intern politikk ved regjerings aksept av Folkeretten for et land. Dette skjer ved at nasjoner inngår og aksepterer forskjellige lover og konvensjoner med hverandre enten med enkelte stater eller i gitt felleskap. Det bør også sies at det ikke er hvilken som helst avtale mellom to nasjoner som danner allmenn folkerett for resten av verden. Det kan spørres om stater prøver å danne eller følge lov og orden internasjonalt, og i så fall hvordan. Hvis ikke, hvorfor overses denne muligheten. Denne kan nedtegnes når, i) Hvordan oppleves den politiske verden utenfor statens grenser, ii) Hvilken handlinger gjøres, og begrunnelse av dem, iii) Skildringer av andre stater som interagerer med hverandre, iv) Hvem former konflikten, v) Hvem som er bak kreftene i uenighetene, vi) Når det skrives om andre stater, vii) Hva slags effekt har internasjonal politikk på den enkelte stats valg av handling, viii) Avtaler mellom to eller flere nasjoner, ix) Diskusjon om lovlighet mellom to aktører utenfor statsgrensene, x) Omtale om rettsinstanser internasjonalt.

3.3: Hensyn til Verdier I den tredje dimensjon ”Hensyn til Verdier” tematiseres hva som bør opprettholdes av preferanse og prioritert når bestemte avgjørelser skal tas. Her er åtte ”Moral og Etikk”, som førstnevnte er ment som hva som anses av aktørene som riktige og galt i sine handlingsvalg, mens den neste delen er etikk som er hvorfor bør det være slik oppførsel74. Moral har kanskje den mulighet å gi rammeverk for hvor omfattende en handling kan gå. Dermed så kan dens implikasjoner redegjøres. Her kan det danne høyde for hva en aktør ikke er villig til å foreta seg av gjerning. Det kan ses på hvem som påvirker denne tilsettingen av

71 Morten Ruud, Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, Utgave 4, (Universitetsforlaget), 18 - 24 72 Arne Overrein, Kampen om folkeretten krig, makt og rett i verdenssamfunnet, Utgitt 2005, (Abstrakt forlag AS), 16- 19. 73 Øyvind Østerud, Statsvitenskap innføring i politisk analyse, 256 - 257. 74 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 101. 19 handlingsromm og om det går an å bryte den. Etikken kan gi hovedårsak for selve handlingen. Den kan kanskje også brukes til å beregne når en aktør kommer til å reagere grunnet ønske om å oppfylle denne verdifulle normen. Selve hvorfor den anses som verdifull kan gi svar på hvor grensene i minstefall går for en aktør. Hvordan opprettholdelsen av den kan forklare hvorfor en enhet oppfører seg som den gjør. Disse kan operasjonaliseres med, i) Hva anser aktørene som godt og ondt, ii) Når det skrives om ansette nødvendige atferds handlinger, iii) Tillatelse av handling gis, iv) Forandring av tillatelse for handling, v) Argumentasjon for handlemåte som omfatter grunngivning i rett og godt. Den niende variabelen er ”Beslutninger tas med hensyn til” som vil her være til hensikt å finne ut av mulige overveielse svakheter og vurderingen som tas med i tankeprosessen, angående en avgjørelse. Et eksempel kan være Rasjonalisme som betyr at fornuften er av egen styrke klarer å nå frem til erkjennelse av enkelte sannheter, men er her ment mer som en aktørs atferd som bedriver handlinger etter et sortert preferanser liste og dermed opptrer etter å bedre ønsket sitt under en gitt situasjon757677. Det kan deles i to retninger med mer konsistent oppnåelse for maksimering av mål, men det skal jeg ikke gå videre her med. Det viktig spørsmålet er om en handling som ønskes å utføres faktisk kan gjøres eller om mental svik fører til problemer med å utføre handlingen. Dette kan være grunnet svakheter i hvordan tenkeprosessen foregår at eksterne påvirkninger hindrer en aktør å fullføre en gjerning, eller at det er interne svik med mangel på rasjonalitet til få gjort gjerningen. Dette kan gi for eksempel en aktør problemer å opprettholde de moralske rammene som er satt for en selv. Her ses den som handler som en fullkommen aktør. Her måles det med tekst når, i) Tankeforløp før en handling, ii) Hvilken verdier strebes etter i rangordningen, iii) Prioriteringene er gjort med hensyn til, iv) Prosedyre for beslutningene, v) Utfordringer for å ta en avgjørelse.

75 Engelstad Fredrik, Grenness Carl Erik, Kalleberg Ragnvald, Malnes Raino, Introduksjon til samfunnsfag Vitenskapsteori, argumentasjon og faghistorie, 222 - 225. 76 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 291, 323 - 337. 77 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene bind 2, Utgitt 2008, (Universitetsforlag), 151 - 153. 20

3.4: Statens interesser og mål Den fjerde dimensjonen ”Statens interesser og mål” vil det bli sett på hva som menes med et lands hensikt i staters oppførsel og hva som anses som betydningsfullt og ettertraktet sluttpunkt. Nummer ti er ”Utenrikspolitiske prioriterer” som jeg kan deles i ”High Politics”, som forklart som preferanse for sikkerhet og utenriksrelaterte spørsmål, mens ”Utenrikspolitikk prioriterer ”Low Politics” som kan bli forklart som å ta mer hensyn til økonomiske og sosiale utfordringer. Her vil den faktiske handlingen som blir gjort i internasjonal politikk bli presentert. Det skilles her mellom ”High/Low Politics” for å finne ut om hva realisme bidragsyterne mener staters handlinger streber mest etter og hvorfor. Disse har de empiriske indikatorer som, i) Dens faktiske atferd i sikkerhets- og utenriks -spørsmål, ii) Hva strebes det etter og hvorfor i sikkerhets- og utenriks - saker, iii) Oppførsel rundt økonomiske og sosiale utfordringer i internasjonale sammenheng, iv) synspunkter rundt økonomi, og sosiale emner. Den ellevte variabelen er ”Konkluderende endepunkt” forsøker å utgi hva som kan være et eventuell logisk sluttmål utefra tekstarbeidet som forfatteren gir av en stat. Her prøves det å finne ut om nasjoner har et stoppepunkt, hvor den ikke lenger har lyst å utføre noe gjerninger siden den har oppnådd det endelige målet. Denne er vanskelig å operasjonalisere helt, men kan innhentes når, 1) Nedskriftning av en logisk slutning om et endelig mål for statlig utvikling, ii) Når det beskrives et sluttpunkt for et land. Den tolvte ”Andre interesser” handler om hva andre ting som vektlegges og ses på som betydningsfulle for en stat som ikke er tatt opp allerede. Dette er siden det ikke finns bare en enkelt interesse for alle land78. Med andre ord blir denne variabelen en slags rest atferd for å fange opp annen fremtreden. Det kan hende at det er noe annet som jeg har oversett, men som kan være en viktig brikke i realisme fagtradisjonen. Under dette aspektet vil også ”Natur ressurser” ses på, som kan vel forenklet bli forklart som råvarer fra naturen79. Her er det et mulig grovt mindre innvinklet skille mellom fornybar som for eksempel vannkraft, mens ikke fornybar er tildels olje. Det kan være spennende å se om ressurser blir prioritert på en eller annen måte. Denne fenomenet kan registres når det nedtegnes om, i)

78 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 92 - 94. 79 Claes H. Dag, Hveem Helge, Tranøy S. Bent, Global økonomi, krise og politisk styring, Utgitt 2012, (Universitetsforlaget), 244 - 245. 21

Ære, ii) Rykte, iii) Stater/Mennesker streber etter som ikke er nevnt, iv) Vann, v) Olje, v) Kull, vi) Jord, vii) Dyr, viii) Energi, ix) Edle mineraler, x) Gas, xi) Skog.

3.5: Strategi Den siste dimensjonen ”Strategi” og kan bli definert som ”En plan som er tenkt med hensyn til bruk av virkemidler mot motsand eller motstandere for å nå et mål av en enhet”80. Den trettende variabelen ”Landets geografiske posisjon og Globale allmenninger”, hvor førstnevnte kan bli beskrevet som hvordan bidragsyterne i realismetradisjonen legger vekt på hvor staten er tilstedlagt og hva det har å si for at atferden81. ”Globale allmenninger” er de åpne hav, høye luftlag, verdensrommet og cyberspace82. Det kan være interessant i se hvordan realisme forfatterne forholder seg til disse omstendighetene. Her kan det spørres hvordan disse 2 begrepene påvirker tankesettet til realistene, og hvor stor hensyn som tas til dem. Denne kan nedskrives og måles når, 1) Teksten innehar betydningen av geografi, ii) Atferd ved disse stedene og Hvordan disse områdene ses på som, Luftlag, Verdensrommet, Cyberspace, Åpne hav. Nummer fjortende er ”Diplomati og Power of ideas”, hvor førstnevnte blir definert av Neumann og Hauge som: ”…måtene stater kommuniserer, forhandler og forholder seg til hverandre og til det internasjonale samfunnet på.83”. Her blir det interessant å se hvordan skribentene ser diplomati som ”verktøy”. Hvor nyttig er den, og hvorfor. Mens sistenevnte er avklart som: ”Påvirkning som aktør(ene) A med full, eller delvis kontroll og bevissthet prøver å influere aktør B ved hjelp av tanker og ide formidling i form av ytringer for å nå sitt eget definerte gitte mål”84. Her vil effekten av tankekraft være å se opp for. Har denne mulighet å endre atferd, og i så fall hvor mye. Her er de empiriske indikatorene, i) Talekunst, ii) Religion, iii) Idemessig transformering gjennom et medium, iv) Ideologisk tankesett, vi) Kultur, v) Tradisjon, vi) Samtaler mellom stater, vii) Oppbygging til diskusjon mellom partene, viii) Formål med diskusjonen mellom stater, ix) Resultat etter samtalene mellom land.

80 Diesen Sverre, Strategi Mellom vitenskap, intuisjon og etikk, Utgitt 2012, (Universitetsforlag), 116 - 117. 81 Ross R. S., (1999), “The Geography of Peace: East Asia in the Twenty First Century”, International Security, 23 (4), 117 - 118. 82 Heier Tormod, Rønnfeldt F Carsten, Kjølberg Anders, Norge i internasjonale operasjoner. Militærmakt mellom idealer og realpolitikk, Utgitt 2014, (Universitetsforlaget), 130 - 131. 83 Neumann B Iver, Hauge Sigvald Tomin, Hva er DIPLOMATI, Utgitt 2011, (Universitetsforlaget), 11. 84 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 36 - 38. 22

Den femtende er ”Krig og Fred” kan defineres for førstnevnte som en ”Væpnet konflikt mellom to eller flere parter - hvorav minst en må representere en uavhengig stat - og denne situasjonen må medføre et visst antall dødsfall innen et år av stridshandlingene”85. Dette kan også bety borgekrig. Denne delen har mange aspekter ved seg og er nokså vidtgående, men mest interessant blir hvorfor krig forekommer. Det bør også ses på om partene også ser krig som et middel til å nå et mål. Den andre delen fred kan forklares som ”Fravær av uønsket konflikt”86. Det kanskje mest viktige spørsmålet her er om det muligens fra bidragsyterne gis noen forklaring på hvordan fred kan oppnås, og interessen av å oppnå det. Dette blir operasjonalisert og innhentes når, i) Hva forfatterne mener er krig, ii) Opphavet til krig med at en/flere fremmed stat angriper enn annen nasjon, iii) Årsakene til borgerkrig med at statsmakten angriper i en annen innenfor territoriet av landet, iv) Informasjon om krigen, v) Skribentene mener fred har forekommet, vi) Grunnen til fredelig sameksistens, vii) Hva som kan bli sett på som løsning for å oppnå fred. Den seksten er ”Allianser og Nøytralitet”, her er allianser utredet som ”Enighet om en felles samling og ordning mot noe”, her kan det variere i saksfelt, men her er det spennende å se hvor dypt integrert allianse forekommer, og hvordan den fungerer87888990. Det kan se også på hva slags implikasjoner og hvorfor dette fenomenet forekommer. Her menes nøytralitet politikk med ”ikke støtte og inngå i noen av partene i en konflikt”, men det mest relevante spørsmålet her er kanskje om det finnes mulighet å utøve denne politikken91. Hvis ikke, vil jeg prøve å få finne ut hvorfor dette er tilfelle. Denne kan registers ved, i) Når stater prøver å unngå å hjelpe et annet land, ii) Hvorfor en stat velger ikke å alliere seg med en annen nasjon, iii) Ved fratredelse fra en allianse tilbake til en nøytral posisjon, iv) Hvorfor velger en stat alliere seg med en annen nasjon, v) Hvordan fungerer disse sammenslutningene, vi) Når forekommer denne sammenkomsten. Alle dimensjons navn og deres variabel aspekt og navn med nummerering finner leseren på Figur 3.0: Dimensjonsmatrisen (Analyseskjema). Disse fenomener vil bli redegjort

85 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 167, 183. 86 Galtung Johan, Peace by peaceful means: peace and conflict, development and civilization, Utgitt 1996, (SAGE Publications), 9. 87 Lindley French Julian, Yves Boyer, The Oxford Handbook of War, 320 - 321. 88 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 41 - 42. 89 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 39. 90 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 57 - 58, 123 - 124, 134 - 135. 91 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 40. 23 for hver enhet som representerer en realisme forfatter (se 4.0 - 10.0). En ferdig utfylt analyseskjema vil bli vist i oppsummeringen av kapittel 11 i Figur 11.0 (se Figur 11.0: Analyseskjema av Realismens Fagtradisjon, på side 123 - 139).

Figur 3.0: Dimensjonsmatrisen (Analyseskjema) Dimensjoner Nummer på, og Variabel navnene Forfatter

¤ Nasjonal: Styresett 1. Mennesket og Samfunn 2. Styreform påvirkning

3. Den Utøvende Makt

4. Andre trusler mot staten er

¤ Internasjonal 5. Polaritet og Maktbalanse

Politiske Strukturer 6. Organisasjoners betydning på og fra aktører

7. Internasjonale politisk normer er

8. Moral og Etikk

¤ Hensyn til Verdier 9. Beslutninger tas med hensyn til

¤ Statens interesser 10. Utenrikspolitiske prioriterer og mål 11. Konkluderende endepunkt

12. Andre interesser

13. Landets geografiske posisjon og Globale

allmenninger

¤ Strategi 14. Diplomati og Power of Ideas

15. Krig og Fred

16. Nøytralitet og Allianser

3.6: Analyse av Realismen Jeg skal her presentere de kapitlene som er en redegjøring og analysering av de utvalgte forfatterne i realisme fagtradisjonen angående de bestemte variablene med å utgi verdiene i tekstformat. Rekkefølgen er lagt i kronologisk orden, og vil dermed følge tidligste tidspunkt for utgivelse av primærdataen. Derfor begynnes det først med”Klassisk Realisme” i: 4.0: Thukydides: Peloponneserkrigen, 5.0: Niccolo Machiavelli: Fyrsten, 6.0: Thomas Hobbes: Leviathan, 7.0: Hans J Morgenthau: Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace. Deretter med ”NeoRealisme” med: 8.0: Kenneth Waltz: Theory of International Politics, 9.0: John Mearsheimer: The Tragedy of Great Power Politics. Oppgaven avsluttes med ”NeoKlassisk Realisme” med: 10.0: Steven E Lobell, Norrin M Ripsman, Jeffrey W Taliaferro: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy. Det vil her bli gjennomgått alle 5 dimensjonene og deres spesifikke aspekter med de 16 variablene som har blitt presentert i dimensjonsmatrisen (se 3.1 - 3.5) og fremlegge utviklingene og skillinjene for å besvare problemstillingen (se 1.1). Jeg har valgt å påminne leseren gjennom tekstene hvilken variabel det er snakk om med parentes og så variabel tall, for eksempel slik (variabel 8). Dette er for å hjelpe leseren prøve å se hvilken variabel det er snakk om. I disse tekstarbeidene kan det være vanskelig å se besvarelsen for den enkelte variabel. Det er derfor disse er settet opp i et eget analyseskjema (se Figur 11.0: Analyseskjema av Realismens Fagtradisjon, på side 123 - 139). Målet er som sagt på side 10, at leseren skal få se sammenhengene og relasjonene mellom variablene her og hvordan de tenkt sett kan påvirker hverandre. Dermed er denne delen mer helhetlig orientert mens figur 11 er mer analytisk orientert. Det kan derfor bli sett at disse 2 forskjellige tekstformatene utfyller og kompletterer hverandre.

4.0: Thukydides: Peloponneserkrigen Realisme fagtradisjonen innledes her med å befinne seg i den Klassiske tid i Hellas, hvor grekerne identifiserte seg ikke først med hverandre som hellenerne, men mer med sin tilhørighet til sitt ”polis” området92. Polis som er omtalt som ”bystat” (vil her blir referert som land, stat, nasjon, osv) vil kanskje være mer korrekt å kalle identifikasjonsområde som inneholdt innbyggere, men som ble styrt av en stamme. Selve krigen forekommer fra 431 til 404 f.kr, hvor handlingen for boken inntreffer og ble antakelig ferdig skrevet rundt år 411 f.kr. For å forstå Klassisk realisme kan det begynnes med å se på etikken (variabel 8), her fremgår det ved Thukydides når han skriver:

”Hverken er det vi som har innført denne loven og heller ikke er vi de første som har benyttet oss av den; vi har overtatt den som eksisterende og bruker den for å etterlate den som gjeldende til evig tid….93”.

Det bekreftes da at det finnes en allerede etablert uskrevne regel. Denne uformelle læresetningen er som Thukydides forteller: ”…nemlig at gudene også vet sikkert at menneskene på grunn av naturens tvang hersker over dem som er svakere.94”. Dette er i dag kjent under begrepet ”Laws of Nature” som er at de sterke bør bestemme over de svake, hvor enn denne muligheten må finnes, og slik som de ønsker. Her ligger ideen som gir rettferdiggjørelse for en handling. Denne retten til å fastslå behandle enn svakere enhet slik som subjektet har lyst til: ”Til slutt overga thebanerne seg med sin våpen til plateerne slik at disse kunne behandle dem etter forgodtbefinnende….95”. Dermed er det opp til hver enkelt seiersherre som er mektigere å avgjøre hvordan og hva eiendelen og fangene skal brukes til. Her vil den berørte part prøve å motsette seg hvis mulig: ”Alle som forlanger å herske over andre, må regne med hat og uvilje hos dem det går ut over.96”. Dette har i alt de

92 Boucher A. David, Political Theories of International Relations: From Thucydides to the Present, Utgitt 1998, (Oxford University Press), 47 - 87. 93 Thukydides (Forfatter), Henning Mørland (Oversettelse), Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, Utgitt 1999 [ca 411 F.kr.], (Thorleif Dahls Kulturbibliotek i samarbeid med Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og H. Aschehoug & Co.), 59 - 60. 94 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 59. 95 Thukydides (Forfatter), Henning Mørland (Oversettelse), Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, Utgitt 1999, (Thorleif Dahls Kulturbibliotek i samarbeid med Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og H. Aschehoug & Co.), 97. 96 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 128. 26 implikasjoner at: ”… mens de som har makt, forlanger det de kan oppnå, og de svake går med på det.97”. Dermed vil en motpart forsøke å unngå så langt det går å bli hersket over av en annen. Det har derfor konsekvenser for moralen at godt og ondt ikke finnes uten videre, her konstanteres grusomheten som er en følge av ”Laws of Nature”: ”Athenerne lot drepe alle de voksne melerne de fikk tak i, men solgte kvinner og barn som slaver.98”, her selges kvinner og barn som slaver. Dette er ikke noe som skildres som gledelig, og det finnes medlidenhet som er tilgrad på sin plass: ”De mennesker som lider ufortjent, har gjort seg mer fortjent til medlidenhet, mens de som, lider med rette, slik som disse her, tvert imot fortjener skadefryd.99”. Det synes mer synd på enkelte, men det stopper ikke handlingen og det er heller en vektlegging i en aksept over tingenes faktiske tilstand og glede over å vinne frem over en motpart. Moralen er heller et spørsmål om rett og urett etter avtale mellom partene: ”Men det var meget skammeligere og urettferdigere å svikte alle de hellenerne som dere hadde svoret felles felles troskapseder med….100”, men som holdes på håpefullt og frivillig grunnlag. Det er det som danner rett og urett. Selve menneske (variabel 1) innehar et tvang etter enkelte fenomener grunnet naturen som er kalt ”Menneskenatur” som er et iboende trekk ved mennesker og denne atferden kan ikke helt endres. Denne menneskenatur kan ses her: ”…slikt som skjer og vil skje så lenge menneskenes natur er seg selv lik, selvom det også kan gi seg mildere utslag….101”. Her ligger graden av denne fremstilt som meget sterk her og med søken etter selv belønnende lyster som, 1) Makt til å herske over andre, 2) Ære, 3) Penger, 4) Nyttighet. Her innehar hvert menneske en forskjellig i egenskaper. Disse etterlengtede anliggende får sin preg på den utøvende makt (variabel 3) sin politiske utførelse og nasjons opptreden. Det ligger i luften et allment godkjennelse av at en enkelt person som statsleder bør lede landet: ”…slik pleier nettopp en folkemengde å opptre, valgte de ham til feltherre og overlot hele statens styre og stell til ham.102”. Dette gjengis ved Thukydides skrytende presentasjon av styrende skikkelser som Lakedaimon

97 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 57. 98 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 63. 99 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 193 - 194. 100 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 191. 101 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 200. 102 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 129. 27

(navnet på landet, men kjent bedre kanskje etter byens navn Sparta) kongen Archidamos : ”…hadde ord på seg for å være klok og sindig, grep nå ordet….103”. Det samme med Perikles: ”Han var sin samtids første mann i Athen og den dyktigste både i råd og dåd.104”, som i sin innflytelseskraft beskrives som: ”I navnet var det demokrati, i vireligheten et styre av statens første mann.105”, og får fra folket et ansvar for å lede nasjonen ve og vel, uten store krav til statslederen. Denne posisjonen til en enkelt statsleder varer så lenge han klarer å holde på makten. Det ser ut som om gjennom menneskets evner som er et tegn på en ”God Statsleder” og er en makt egenskap med Anselse, Klokskap, og Dyktighet at et individ kan nesten overkomme og styre menneskenaturen som ønsket, dette kan ses med Perikles kommando over Athen:

”Saken var den at Perikles i kraft av sin anseelse, klokskap og absolutte ubestikkelighet kunne holde mengden i tømme uten tvang, så at han ikke ble ledet av den, men ledet den.106”.

Problemet er at alt annet enn en enkelt statsleder fører til høyst potensielt indre uro med 2 eller flere styrende:

”De senere ledere som sto innbyrdes på omtrent samme fot og hver for seg strebet etter å komme i spissen, ville trekkes folket og overlot ledelsen i dets hender. Som man kunne vente seg det i en stor dominerende stat, ble det begått en rekke feil, særlig ekspedisjonen til Sicilia. Det verste var ikke den gale vurderingen av dem de dro mot, men at de som lot flåten seile avsted, senere ikke sørget for det den trengte og i sine privatoppgjør om å vinne folket for seg hindret hæren i å bruke sin slagkraft og brakte hele statsledelsen i forvirring på grunn av indre stridigheter. … Athenerne ga seg ikke før de takket være den indre strid var kommet helt til knærne.107”.

103 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 57. 104 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 87. 105 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 130. 106 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 129. 107 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 130. 28

Det finnes forskjellige styreformene (variabel 2) som ikke setter noen svære hindringer for politikken som utspiller seg. Det finnes en slags styreform norm som her følges først med drøftingsmøter:

”Selv bedømmer vi iallfall statssakene på rette måte eller kommer også med gode forslag, og vi mener alle at drøfting skade handling men at det skader mer ikke å la seg belære av drøfting før man går til verks.108”.

Deretter en liten avstemning:

”Etter å ha sagt dette lot han selv, som efor, forsamlingen av lakedaimonerne gå til avstemning. Lakedaimonerne stemmer ved tilrop ikke ved stemmestener.109”, før avgjørelser tas.

Altså en drøftningsmøte, så avstemning, så tas avgjørelsen. Dermed danner styreformen en liten hindring for statslederen. Det er allikevel statslederen som kan påvirke sterkest med for eksempel god talekunst (variabel 14):

”Dere har en egen evne til å la dere forlede av nymodens talekunst og likeså til ikke å ville rette dere etter den anerkjente… Kort sagt, dere ligger under for det som behager øret og minner mer om de som måper beundrende på en sofist som holder foredrag enn om folk som rådslår seg om statssaker.110”.

Dette er en viktig ”Power of Ideas” ”verktøy” som kan brukes. Det er ellers bortsett fra det, lite folkelig påvirkning til det daglige, og omtanke for dem kommer mer av å innhente seg tillit og ære fra dem: ”Han var på denne tiden den folkefører som hadde massenes tillit.111”. Disse avgjørelsene preges til dels av situasjonen utenfor landegrensene (variabel 7) som ifølge av mangel på overnasjonalt myndighet som implisitt læres av Thukydides. I dag

108 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 116. 109 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 60. 110 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 175. 111 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 233. 29 kjennes det under begrepet ”anarki” med ulike type former for denne tilstanden112113. Her er stater hovedaktørene: ”… så drar vi også mot den mektigste stat, og har altså selv en meget stor og utmerket hær.114”. Her males det et bilde av en farefull virkelighet grunnet hva andre stater kan være opp til: ”…vi løper fare for selv å bli hersket over av andre, dersom vi ikke selv hersker over andre.115”. Derfor er det kanskje på sin plass at det fryktes en mektigere fiendes intensjoner: ”Men jeg mener den virkelige grunn, som det ble snakket minst om, var at athenerne var blitt mektige og vakte slik frykt hos lakedaimonerne at de ble tvunget til krig.116”, og med den etablerte menneskelige natur og etikken i bakhodet, som Thukydides tar som sannhet, så blir maktbalanse (variabel 5) et forutsigbar nødvendighet for et land. Her kan det nevnes Herz sn teori som er kjent i dag som ”sikkerhetsdilemmaet”117. Denne utfordringen defineres som når stat A øker sin sikkerhet grunnet usikkerhet, fører det til at stat(er) B (C,D,E…) øker sin sikkerhet grunnet usikkerhet. Og slik fortsetter det. I Thukydides tilfelle er usikkerheten byttet med mer sikker antakelsen om ”Laws of Nature” som skaper frykt og blir en drivkraft i internasjonal politikk, og en åsak for maktbalanse dannelse. Dermed ser realiteten ut til å kreve at staten alene må kjempe for overlevelse mot alle andre. For med maktbalanse betyr det, pause fra krig og/eller en mindre form for krig. Det er dermed at statens atferd kan begynne å bli forstått. Grunnet anarki og ordningen som erverves fra det blir det dannet et selvhjelpsystem, hvor alle stater er seg selv ansvarlig for sine problemer118. Beslutningene som tas (variabel 9) av statsleder er nokså preget av å være formålsrasjonell med øye på det fordelaktige for nasjonen. Dette kan ses med: ”Det er den ubregnelige fremtiden som avgjør saken for det meste. Men selvom denne er det mest bedrageriske av alt, er den allikevel også de nyttigste;….119”. Formålrasjonell etter Max Webers klassifisering vil si at en aktør velger etter hensikt å handle etter vurderte målsetninger med hensyn til å realisere disse etter mest mulig effektiv fremgangsmåte120.

112 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 252 - 254. 113 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 15 - 20. 114 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 100. 115 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 78. 116 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 28. 117 Herz H. John, (Jan., 1950), Idealist Internationalism and the Security Dilemma, World Politics, 2 (2), 157. 118 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 38. 119 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 255. 120 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene bind 1, 233 - 236 30

Handlings veien med gitte midler vurderes etter ønsket oppnåelse av utfall. Her er man subjektiv rasjonell med å handle etter hva man tror er best. Men det ser ut som denne evnen svekkes av den menneskelige naturen som gir tvang for fristelser med: ”Overalt er håp og begjær med i spillet. Håpet går foran, begjær følger etter. Begjæret legger planen, håpet lover lykkens gunst….121”. Dette kan også ses med som for eksempel de nye lederne etter Perikles død var mer opptatt av egen vinning enn å hjelpe ekspedisjonen til Sicilia, eller under pesten da folket hev nasjonale lovene til side for øyeblikkelig gagn: ”Øyeblikkelig nytelse og det som på en eller annen måte var betydning for den, dette ble regnet for det skjønne og verdifulle. Man lot ikke stanse av frykt for gud eller lovene.122”. Forfatteren er også klar på farene som kan ligge i avgjørelser under omstendigheter som overdrevenhet og sinne:

”Jeg mener nemlig at det er to ting som mest hindrer en fornuftig beslutning, og det er overilethet og opphisselse; av disse er gjerne den først forbundet med uforstand, den siste medmanglende dannelse og korttenkthet.123”.

En viktig ide som en del av diplomatiet (variabel 14) kan kanskje implisitt prøves å bemerkes fra Thukydides som en slags lekse noe jeg har kalt ”Maktbasert valg” som er å rette seg etter en klar sterkere makts vilje og ønske. Mest eksplisitt fortalt slik: ”For ikke er dette en kamp i tapperhet på lik fot, så at man må prøve å unngå skam, men gjelder å rådslå om sin frelse slik at dere ikke setter dere opp mot dem som er meget sterkere.124”, og: ”…det er ikke noe skam å rette seg etter den mektigste stat.125”, og: ”…det var skammeligere å innlate seg i kamp under hvilkensomhelst forhold og så bli slått;….126”. Dette begrepet fanger en del av essensen av hva som kalles i dag ”Realpolitikk” som er å ta innover seg nytten av maktbruk i betraktning, når et valg tas uten å tenke på normene som vil bli velkjent for

121 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 181. 122 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 123. 123 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 178. 124 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 58 - 59. 125 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 61. 126 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 199. 31 andre127. Selve diplomatiet brukes med hengende trusler av krig til å få dem til å ta et valg, eller søken om hjelp gjennom utsendinger til en motpart:

”Tenk nå over saken, mens vi trekker oss tilbake, og hold dere stadig for øye at det er eders fedreland dere rådslår om; dere har bare ett fedreland og dets skjebne avgjøres ved en eneste heldig eller uheldig beslutning.128”. Og:

”Da korintherne fikk greie på det, sendte de også utsendinger til Athen for å forhindre at den athenske og kerkyriske sjømakt slo seg sammen mot dem.129”.

Diplomati er derfor nyttig, men har sine begresninger knyttet til hva motparten finner i sin interesse å etterstrebe, som kan være på din stats bekostning. Det finnes klart forskjeller i maktnivåene hos statene som danner polaritet (variabel 5). Disse makt egenskapene utgjøres ikke bare med en god Statsleder, men med: ” … atherne overtok med tiden skipene fra enkelte statene, … og påla dem allsammen å betale skatt. Så hadde athenerne større krigsmakt.130”. Her er økonomiske midler en makt egenskap. Det er også viktig med hær styrke: ”…første gangen var de overlegne både med hær og flåte….131”. Disse påvirker inn til hva vi i dag kaller ”Polaritet”, hvor det kan skildres her mellom 2 Stormakter med Athen og Sparta, og deretter 2 maktnivåer til, 1) ”Stormakt”, 2) ”Mellom makt” med for eksempel Kerkyreene, 3) ”Små stat” med for eksempel Melerne. Denne ujevnheten i makt vurderes inn ved ønske om organisasjon med en forbundsfelle (variabel 6) grunnet å danne maktbalanse. Her har ”High Politics” (variabel 10) de implikasjoner for statens atferd med søken av, 1) Her dannes allianser i forkjøpet med formål å redde seg og skape maktbalanse, dette kan ses med:

127 Dunne Tim, Kurki Milja, Smith Steve, International Relations Theories: Discipline and Diversity, 65 - 66. 128 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 61. 129 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 33. 130 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 26. 131 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 153. 32

”…Korintherne Lakedaiomonerne ønsker krig i frykt for dere, og at korintherne har meget å si hos dem og eders fiender og vil gjøre det av med oss på forhånd for å kunne angripe dere … det står til oss å komme dem i forkjøpet, idet vi tilbyr og dere mottar forbund.132”.

Her vil land flest med trussel eventuelt velge å gå i forbund, men alle partene i organisasjonen vil være av ulik betydning, og det vil da hende at den mektigste landet vil at de andre deltakerne i alliansen (variabel 16) må akseptere noen krenkende tilpassninger som for eksempel å betale skatt. Dermed har organisasjoner (variabel 6) den innvirkning med at det skal betales en sum fra en mindre sterk stat til en ”Lederstat” (mektigste allierte staten): ”…de påla derfor forbundsfellene istedenfor den tidligere skatt en avgift på en tyvendedel av alle varer de innførte over havet…133”. Det er verdt å nevne at man er villig å alliere seg med alle, her har statslederne vært beredt til å samarbeide med barbererne (ikke Hellenerne): ”De slo seg sammen med barbarene og foretok plyndringstog mot de andre….134”. Selve nøytralitet er for en nasjon et spørsmål oftest om tid før denne politikken overgis:

”Det som før forekom oss å være besindighet, nemlig ikke å innlate seg i forbund og å slippe å dele farer etter en annens vilje, et har nå slått helt om og viser seg som rådløshet og svakhet … det må være oss tilgitt dersom vi nå bryter med vår tidligere reserverthet, som ikke skyldes ond vilje, men feilbedømmelse.135”.

Dette skyldes at dette alternativet ikke lenger er mulig grunnet frykt av de andre statene. Den 2) oppførselen til land er hvor de ulike statene forsøker å holde hverandre i sjakk: ”Med tanke på at dette og da han også var ivrig for å opprettholde likevekten mellom partene,….136”, dette er for å ikke la noen øke sin maktnivå mot vedkommendes maktnivå. Den tredje har de konsekvenser på oppførsel at en stat prøver å få andre deltakere i et forbund å falle fra, for så å dra nytte av det. Dette kan ses med:

132 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 34. 133 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 145. 134 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 29. 135 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 33. 136 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 216. 33

”…nettopp slik de går frem, idet de prøver å splitte oss ved å innlede forhandlinger med noen og fremkaller innbyrdes krig mellom oss ved å gi håp om å bli deres forbundsfeller, men skader oss alle etter evne… .137”.

I dag kalles dette ”Splitte og herske teknikk” (Divide et impera)138. Den 4) er etterfølgelsen av å herske over andre for å øke sin maktnivå: ”…fordi vi ønsker at vi skal herske over dere uten at dere legger oss vanskeligheter i veien….139”. Den konkluderende endepunkt (variabel 11) for Thukydides ser ut til å være at en stat vil forsøke å vokse med å krige mot andre stater som den vil prøve å få underkastet, men dette betyr ikke at den vil ha mer land territorium. Ekspansjon forekom grunnet:

”Ved selve utviklingen ble vi først tvunget til å utvide dette veldet til dets nåværende form, mest av frykt for vår sikkerhet, så for vår anseelses og endelig for vår fordels skyld. Vi fant ikke at det stemte med vår sikkerhet å oppgi vårt velde og styrte oss i farer, siden vi var blitt forhatt av de fleste….140”.

Ved krigstap vil ikke den seirende side la tapende staten forbli fullstendig selvstendig grunnet påpasselighet for dens egen sikkerhet, anselse og fordel. Her er det snakk om et ønske om å gjøre andre stater til en delvis vasall stat som inntjener noe for lederstaten. Dette kan se etter at Athens seier i en krig:

”Men thaserne sluttet etter tre års beleiring forlik med athenerne, og rev da ned bymurene, utleverte skipene og forpliktet seg til å betale en pengesum med en gang, og en skatt for fremtiden, og oppga fastlandet og bergverkene.141”.

Det kan sies at når det kommer til andre interesser (variabel 12), så kan en stat her først og fremst ha interesse for å vinne ære og ry: ”…idet dere da beholder hva dere har og dessuten vinner ære og ry….142”.

137 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 109. 138 Montiel Cristina Jayme, Noor M. Noraini, Peace Psychology in Asia, Utgitt 2009, (Springer), 85 - 89. 139 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 57. 140 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 55. 141 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 67. 34

Det kan med det redegjøres for årsaker for krig (variabel 15), her med første uavhengig variabel som er X1) Å dominere over andre: ”Så kom de til Kyzikos som var uten forsvarsverker, fikk byen over på sin side igjen og innkrevet penger der.143”, her skrives det i teksten at det først ble prøvd å få byen til sin side, og deretter kreve penger inn. Dermed er ”Low Politics” en underordnet av ”High Politics” (dette da også en del av variabel 10). Først er motivet å herske, så er det innhenting av pengene, som blir en slags bonus. Den nest er Opprettholdelse av maktbalanse, som anspores ved mulighet å danne nokså stabil fred: ”For ved krig blir freden bedre sikret….144”. Her kriges det mot den andre maktpolen for å hindre at den blir for mektig. Den X3) er hevn som fortelles med: ”…å hevne oss på fiender, noe som man jo sier er det søteste av alt.145”. Det betyr ikke at alle variablene må være innfrid for at krig finner sted. Det er også verdt å nevne at det ser ut til at for unngå krig må motparten underkaste seg under ”Lederstaten”, eller inneha maktbalanse som reduserer konfliktnivået for ellers resulterer alt til krig. Geografi (variabel 13) ser ut til å hjelpe i å holde maktbalanse: ”Så lenge de er på skipene, er det lett å holde dem borte; men når de har kommet i land, da står de likt med oss.146”. Med andre ord kan det se ut som om det bidrar til opprettholde maktbalansen med at det skilles mellom land og hav, hvor hver av statene har sine styrker på et av områdene for eksempel Sparta og Athen: ”For lakedaimonerne hadde jo den gang sitt ry som fastlandsfolk med en overlegen landhær, mens athenerne hadde det som et sjøfolk med skip.147”, dermed er et land mektigere på et område og kan beskytte seg på det feltet. Globale allmenninger er nasjonene opptatt av land og hav fordi begge gir mulighet å angripe en motpart: ”…de skulle ikke angripe peloponneserne hær verken til lands eller til vanns;….148”. Det er også verdt å nevne at Thukydides ser andre trusler mot staten (variabel 4), hvor han spesielt tilegner en relativ del plass til pesten: ”…en så fryktelig pest og et slikt tap av menneskeliv.149”, noe som bringer lavere sikkerhetstrusler inn i bildet. Det nevnes også

142 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 231. 143 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 246. 144 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 78. 145 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 168. 146 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1,227 - 228. 147 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 229. 148 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 231. 149 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 119. 35

Immigrasjon, Jordskjelv, Hungersnød, men alle disse er ikke hovedfokus for statslederen. Når det gjelder fred (del av variabel 15) er det snakk om midlertidig pause av høy intensitets stridigheter:

”… etterat athenerne hadde forlatt Euboia, sluttet de en fred på tretti år med lakedaimonerne og deres forbundsfeller, og utlevert Nisaia, Pegai, Troizen og Achaia, pelopnnesisike områder som athenerne holdt besatt.150”. Og:

”I seks år og ti måneder avholdt de seg fra å trenge inn på hverandres område, men ellers skadet de hverandre meget under denne tvilsomme våpentilstanden.151”.

Det er her gitt eksempel på 30 års freden mellom Atherne og Lakedaimonerne og deres forbundsfeller etter Euboia reisen som bar preg av tilbakekomst av territorium og dannelsen av grensebarrierer. Denne bevarelsen av avgrenset område og maktbalanse, stopper ikke lavere intensitet konflikt, eller krig på langsikt. ”Folkerett” (Folkerett som i dag, finnes ikke her) med avtalte regler som blir ”rettslige” satses det ikke på: ”…sa seg villig til å ta rettslig avgjørelse om den. En slik risiko ville ikke athenerne utsette seg for….152”, fordi det kan gi ulempe for staten (en del av variabel 7). Den kanskje mest viktigste ideen som fremkommer og som har ligget som en rød tråd gjennom verket er:

”Men dersom alle de vil ha greie på hva som virkelig har hendt, og som engang slik menneskenaturen nå er, vil inntre i samme eller lignende form, dømmer at mitt verk er nyttig, da vil det være tilstrekkelig, da verket er avfattet som en varig skatt,… .153”.

Dermed vil denne fortellingen være en lære i det som kan ses som nye gjerninger som foretas av aktører, men som egentlig en repetisjon av gamle handlemåter. Det er ikke tilstanden av varig kamp og konflikt som gjør denne boken interessant. Det er heller Thukydides avsløringene av tanksettet bak handlingene som fortas som gir innsikt i å forstå staters atferd som gjør dette verket til en god introduksjon inn til realisme fagtradisjonen.

150 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 73. 151 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 2, 23. 152 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 290. 153 Thukydides, Henning Mørland, Peloponneserkrigen, Utgave Bind 1, 28. 36

5.0: Niccolo Machiavelli: Fyrsten Vi befinner oss nå på 1500 tallet, hvor en avvist Niccolo Machiavelli forsøker å vinne gunst igjen hos Lorenzo, som var del av Medici familien som styrte den Florentinske republikk, (heretter kalt land, stat, nasjon, osv) ved å gi ut dette verket som omhandler anbefalinger til hvordan en fyrste kan holde og utvide på makten154155. I Fyrsten møter vi en forsiktig opportunist i Machiavelli`s politiske tankesett. Selve gjerningene som utføres gjenspeiler sideavsettelse av moralen (variabel 8) når han sier:

”Fordi avstanden mellom hvordan man lever på den ene siden og hvordan livet burde vært levd på den andre, er så stor, vil den som overser det som gjøres, til fordel for det som burde vært gjort, snarere fremme sin egen undergang enn sin opprettholdelse.156”.

Her dras skillelinjen mellom ”Privatmoral” som ifølge han er nokså universell med uformelle leveregler for folk, mens den andre er ”Statsansvarlighetsmoral” for stater157. Dermed er etikken knyttet til ”Statsansvarlighetsmoral” som forklarer tillatelsen for atferd. Denne ”Statsansvarlighetsmoral” kan summeres slik: ”For fyrsten er det av hensyn til statens opprettholdelse ofte nødvendig å handle i strid med all velgjørenhet, og barmhjertigheten, mot humanitet og religionens bud.158”. Det kan se ut som målet rettferdiggjør midlene, men her er det ikke hvilken som helst mål som kan velges ut. Her er jeg enig i Stanley Hoffman og Stuart Hampshire tolkning i machiavellisme som er en aktørs beslutning som fraskriver all mulige faste normer, verdier og regler i en handling for å nå et mål, nemlig statens sikkerhet159. Det er heller ikke hvilken gjerning man vil gjøre, ønsker eller hvordan det bør handles, men heller et spørsmål om det som trenges å gjøres for å nå det gitte målet. Dermed vil ikke en aktør nøle med å handle for å nå dette målet om å sikre statens sikkerhet: ”Likeledes bør fyrsten ikke engstes for å pådra seg laster som viser seg å være

154 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 271 - 277. 155 Boucher A. David, Political Theories of International Relations: From Thucydides to the Present, 90 - 141. 156 Machiavelli Niccolò (Forfatter), Bingen Jon (Oversetter), Discorsi Om Fyrster, Utgitt 2013 [1513], (Vidarforlag), 680. 157 Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, 69 -70. 158 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 691. 159 Malnes Raino, Prekær politikk, Utgitt 2009, (Gyldendal Akademisk), 272 -284. 37 forutsetninger for statens opprettholdelse.160”. Dette er en del av konsekvensetikk, hvor handlingens moralske verdi bedømmes etter ønsket konsekvens161. Her møtes 3 elementer i en argumentasjon som for eksempel, 1) bare statens sikkerhet er å anselses som verdifullt og av betydning, 2) enkelte antakelser om virkning og effekt for å nå målet og deretter etterfølges det av en handling for å realisere denne verdien, 3) denne atferden justerer evalueringene for oppnåelsen av det verdifulle mål og sørger for beste fremgangsplan frem til den. Dermed oppstår spørsmålet er det noen vilkår som blir satt opp ved utførelsen av denne tankegangen? Det oppfattes av meg med kommentarer som:

”Jeg tror dette kan forklares med hvorvidt grusomheten er bruk på rett eller galt vis, grusomhet anvendt på riktig måte, om det er tillatt å si riktig om noe som er ondt, gjøres hurtig og utelukkende for å trygge egen sikkerhet. Grusomhetene må opphøre straks dette er oppnådd… 162”.

Det forkommer da at kravet om det verdifulle må gjøres ”hurtig” for seg. Dermed vil det å dra grusomheten ut når statssikkerheten er nådd være uakseptabel handling. Her gir han leseren anbefalinger om å prøve å se formålsrasjonelt (variabel 9) på utfordringer heller for å være bare rasjonell, med uttalelsen: ”En vis fyrste må ikke bare ha dagens problem i tankene, men også vie seg morgendagens og være dyktig i å treffe sine forberedelser.163”. Denne rasjonelle menneske blir påvirket av menneskenaturens virke og svakheter. Hos Machiavelli finnes fortsatt en menneskenatur (variabel 1) som er nå mer slett av karakter: ”Menneskene er skrøpelige og de vil alltid opptatt av sitt med mindre ikke ett eller annet tvinger dem til å være gode.164”. Dermed er menneskenaturen uredelig:

160 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 681. 161 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 370 - 371, 560. 162 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 652. 163 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 622. 164 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 721. 38

”Når det nå en gang er slik, at menneskene er svake, så anser de sin kjærlighet for utelukkende å være en øyeblikkets forpliktelse og frir seg gjerne fra den, straks de tror dette fremmer deres egennytte.165”.

Dermed er mennesker ikke så tillitsfulle og er villig til bedra når ”Anledningen” kommer, jeg skal nedenfor forklare hva som menes med ”Anledningen”. Det etableres en sammenheng som alltid gjelder: ”Av dette kan man trekke ut følgende allmenne regel som aldri vil slå feil…166”. Det kan se at det dannes såkalte allmenn regler som kan se ut som deterministiske lover, men det finnes unntak i menneskets handlingsvalgs alternativer. Han sier videre:

”Ikke desto mindre, er det fortsatt min oppfatning, for ikke helt å slukke vår fri vilje, at om forsynet råder over halvparten av våre handlinger, så overlater hun til oss å styre den andre halvparten, eller noe der omkring.167”.

Med andre ord er det en ganske sterk sammenheng mellom omstendighetene som forekommer, men den er ikke forhåndsbestemt, og med fortsatt mulighet å selvpåvirke hendelsene fremfor deg. Men før vi kan se på staters atferd, må handlingsrommet som påvirker alternativene bli sett nærmere på. Her innfører Machiavelli et par påvirknings variabler:

”Ved nærmere ettersyn finner man at de i sine liv og gjerning ikke hadde fått annet av Forsynet en enn anledning. Denne ble det råstoff de så evnet å forme slik de selv ville. Uten deres egen sjels dygd ville anledningen vært forgjeves.168”.

Det første begrepet som presenteres er ”Forsynet” som er ment som ”Fortuna” som jeg beskriver som ”De omstendighetene som blir kastet til dem med preg av harme eller nytte” (kan forklares med ulykke/lykke). Denne kan du ikke styre, men: ”Hun viser seg i alt sitt velde der hvor det ikke er skapt noen dygd som kan stå henne imot….169”. Dermed er dygd også

165 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 686. 166 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 627. 167 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 724. 168 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 635. 169 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 724. 39 kjent som ”Virtu” det mest kjærkommene evne for å bestemme så langt det går din egen fremtid. Dygd forstår jeg som ”Egenskaper og ferdigheter som innehas av enheter i varierende grad som navigerer deg fremover på best mulig måte mot et ærerikt mål”. Dette vil være viktig når ”Anledning” kommer, som er egentlig oversatt fra ”Occasione” som jeg vil forklare som ”En situasjon og hendelse som gir deg gode muligheter å oppnå målet ditt”. Her er det viktig å tilpasse seg, og kjenne sin besøkelsestid å dra nytte av sjansen som blir lagt fram foran deg. Dermed vil menneskenaturen slå til når ”Anledningen” gis til dem. Det er nå klarere lederposisjon (variabel 3) hos den utøvende makt i staten med:

”Tvert om, må fyrsten gjøre seg stor møye for å bli ansett som stor og for å være en vidsynt leder, preget av sine oppgavers alvor. Han må oppfattes som sterk og med hensyn til innbyggerne, må de alle godta hans avgjørelser og aldri bestride disse. Ingen må noen gang få den tanke at det er mulig å lure ham eller vri hans avgjørelse til egen fordel.170”.

Dermed er det en tydelig enkelt statsleder som bestemmer. Det finnes nå i styreformen (variabel 2) en nokså stor hindring med innenrikspolitiske elementer:

”Forholder det også slik at den gruppe som du ønsker eller må lene deg til er korrumpert, uansett om dette er soldatene, folket, eller stormennene gjør du best i å tilfredsstille alle de behov disse mener seg å ha rett til å få dekket, og da er i alle tilfelle de gode gjerninger en trussel mot deg.171”.

Med andre ord finnes det ulike fraksjoner som stormenn, soldater, og folk som må temmes og unngås deres hat. Hvis ikke kan sammensvergelser forekomme mot statslederen i den utøvende makt. Dette gjør det vanskeligere å bare foreta seg noe på vegne av staten i utenrikspolitikken. Utenrikspolitisk atferd kan ses først med det konkluderende (variabel 11) endepunkt som er: ”Erobringstrang er bare naturlig og svært utbredt, og alltid når menneskene erobrer det de kan, vil de lovprises og ikke dadles for dette.172”. Dermed er målet erobre de andre

170 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 693. 171 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 699. 172 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 625. 40 statene, og jeg finner meg enig i Forde at det her støttes for imperialisme som er definert som utvidelse av sine landegrenser og overtakelse av andre lands suverenitet173174. Det beskrives her internasjonalt at polaritets (variabel 5) maktnivå med, 1) Stormakt, 2) Mellommakt, 3) Små stat, men innholder her flere deltakere på hvert. Det er fortsatt stater (variabel 7) som er hovedaktørene: ”Alle stater og styreformer som styrer, har styrt og hatt makt over menneskene, er enten republikker eller fyrstedømmer.175”. Her blir maktbalanse (del av variabel 5) holdt oversikt med hvor den mektigste fortsatt blir nøye påsatt av de andre statene: ”Under forsvaret av Ferrara ble det klart at blant dem selv måtte alle slå seg sammen for å holde venetianerne i tømme.176”. Her blir maktbalansen mer viktig å passe seg på grunnet erobringstrang fra andre land og ikke gjøre mistak: ”Ludvig begikk altså følgende … feil: han utraderte de mindre mektige og økte makten til en som var mektig fra før….177”. Dermed er diplomati (variabel 14) et viktig ”verktøy” som innbefattes i handlemåten, og blir dermed en fremtredende fenomen hos Machiavelli i hans utenrikspolitikk for et land. Denne metoden blir så en del av staters atferd (variabel 10) i ”High Politics” som danner den første implikasjon av 1) Diplomatisk etterstrebelse av midlertidig allianse dannelser:

”En fyrste er dertil tjent med å være enten en sann venn og forbundsfelle, eller åpen fiende og motstander. Det vil si, en fyrste må alltid klart ta parti for enten den ene eller den annen part. Dette er alltid bedre enn forsøk på å holde seg utenfor og nøytral.178”.

Dermed må man alltid være klar for å bytte side for å unngå å bli på den (variabel 16) tapende part og bli straffet. Nøytralitet policy er det derfor bare å glemme: ”Ubesluttsomme fyrster forsøker gjerne å holde seg nøytrale for å unnslippe de rådende farer, og av denne

173 Forde Steven, (May, 1992), Varieties of Realism: Thucydides and Machiavelli, The Journal of Politics, 54 (2), 377. 174 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, Utg 2 utgitt 2011, (Abstrakt forlag), 20 - 21. 175 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 613. 176 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 661. 177 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 626. 178 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 714. 41

årsak de går som regel alle til grunne.179”. Her er deltakelse på vinnende side riktige handlemåte på grunn av: ”Når fyrsten, derimot, klart gir til kjenne hvilken side han velger, og vinner så den han slutter seg til, vil denne være svært forpliktet overfor ham.180”. Den andre oppførselen er et resultat og fortsettelse av den første med: ”For selv om man skulle vinne, forblir man som tidligere nevnt, sin forbundsfelle fange, og alle fyrster må så langt som råd er, unngå å være avhengig av andres makt og vilje.181”. Dette vil da bety at det må tenkes på etablering av maktbalanse (variabel 6) etter alliansen har seiret ellers er man fanget og vil bli erobret. Dermed blir opprettholdelsen av maktbalanse et stadig kunststykke i diplomatiet når de søker seg inn i organisasjoner. Den tredje som er en virkning av andre nasjoners etterfølgelse for å overtakelse av din stat anbefales det av Machiavelli at: ”En fyrste må med andre ord aldri tenke på annet enn krigens forandringer og forberedelser, og han bør øve med større iver i fred enn i krig.182”. Her blir staten påvirket av utenrikspolitikk som har effekt på innenrikspolitikken som presser den kanskje til å fremvise militære evner. Denne gjerningen er for å avskrekke andre til å handle med volds makt og kan bli sett med ideen hans om at: ”… det alltid være bedre å være fryktet enn å være elsket.183”. Dette er på grunn av: ”Menneskene vil alltid nøle mindre med å skade den som har hatt seg elske, enn den som er blitt fryktet.184”. Tankegangen som danner frykten er straff: ”Mens frykten derimot, holdes ved like av den vedvarende angst for straff, og det vil alltid være mulig for fyrsten å holde den ved like.185”. Dermed danner militær oppvisning en frykt for straff som gir en avskrekning mot potensielle fiender. Avskrekning kan defineres av Thomas Schelling som: ”…a threat … intended to keep adversary from doing something.186”. Her kan øvelsene gi troverdighet av at en nasjon vil kjempe mot en angripende stat, og gi en fyrste den mulighet å finne svakheter i den militære ordningen og rette dem opp. En 4) måte en kan vente at et land opptrer på er med den gjenkjent splitte og herske teknikk med: ”For å holde paven nede benyttet man seg av splittelsen i den romerske adel

179 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 715. 180 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 715 - 716. 181 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 716. 182 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 677. 183 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 685. 184 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 685 - 686. 185 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 686. 186 Lindley French, Julian, Yves Boyer, The Oxford Handbook of War, 162. 42 og splittelsen mellom Colonnaer og Orsinier. Med to væpnede fraksjoner rett foran sine øyne, var paven svak og kunne lite gjøre.187”. Dette må ses sammen med siste formål som er erobring enten av et annet land eller midlertidig koloni tilblivelse for nyttighet: ”Å opprette en eller flere kolonier utgjør det andre, gode tiltak for å sikre et nyervervet område.188”, for så å bli lagt til den mektigere stat. Diplomatiet er preget av mange evalueringer med tanke på nødvendige skiftninger i vennskapsforholdene som er basert på nytte tenkning:

”Uansett verken kan eller bør en klok og vis herre holde sine løfter, når denne ordholdenhet blir ham selv til skade, og de forhold som fikk ham til å gi løfter, ikke lenger er virksomme.189”.

Denne tankemåten med å bryte løfter har sin årsak i statens trygghet: ”… hadde han noen gang vært fredsæl og pålitelig, ville han mistet sitt ry like meget som sin stat.190”. Med andre ord er pålitelighet noe som kan koste deg nasjonens selvstendighet, og derfor bør unngås når det skader. Her gir Machiavelli gode råd for hvordan relasjonene i forhold til andre land gjelder med (del av variabel 7) ”Folkeretten” (Det finnes ikke Folkerett her, men heller avtaler):

”Dette skyldes at det i bunn og grunn bare er to former å kjempe på. Den ene består i å benytte seg av og adlyde loven. Den andre består i å bruke makt. Den første er menneskenes måte å gå fram på. Den første er menneskenes måte å gå fram på. Den andre tilhører dyrene. Men da det ofte viser seg at den første ikke alltid er tilstrekkelig, vil det, når dette er tilfellet, være nødvendig å gripe til den andre.191”.

Her gir Machiavelli råd om den andre formen å kjempe på når den første ikke holder mål, som er lik reven og løven: ”Løven forsvarer seg ikke mot snarene, og reven verger seg ikke

187 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 661. 188 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 619. 189 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 690 190 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 692. 191 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 689. 43 mot ulvene. Følgelig må man som reven, kunne omgå snarer og som løven, knuse ulver.192”. Her er man løven for å bekjempe og skremme med krigs makt mot ulvene, men reven for å unngå feller. Dermed trengs begge, ikke bare løven. Her er en god rev viktig siden den kan blant annet hjelpe å forutse den bedragerske fasaden i internasjonal politikk, og kan komme til redning med å gi: ”…en fyrste vil aldri mangle berettige grunner som kan gis hans løftebrudd et vakkert utseende.193”, når det trengs et slør av ærlighet og rettskaffenhet i forgrunnen av et avtale brudd. Med andre ord er diplomatiske ferdigheter en viktig evne å beherske. Denne egenskapen er også betydningsfull med at en fyrste må unngå å bli hatet siden det kan koste deg: ”Det er intet en fyrste bør frykte mer enn å bli hatet og foraktet.194”. Det er her også ”Power of Ideas” (variabel 14) kommer inn i diplomatiet med bruk av den tankekraft å rettferdiggjøre en fyrstes handling som alltid skal forklares og innpakkes i godhetens navn:

”Hver gang man kan se eller høre fyrsten, må han virke full av barmhjertighet og tvers igjennom helstøpt, full av tro og menneskekjærlighet, og aldri vil noe være viktigere enn å gi inntrykk av særlig dette siste.195”.

Denne bruken av smuke ord med hensyn for å nå et mål, kan ses med bokens åpningssetning: ”NICOLO MACHIAVELLI HILSER DEN YNGRE LORENZO DEN STORE MEDICI196”, som kan ha vært for å vinne gunst hos Medici familien. Her er ikke religion spart for bruk: ”For å kunne oppnå enda mer utover dette, vendte han seg til religionen. Med dens hjelp nok han i bruk en barmhjertig grusomhet.197”. Dette faller inn i en Fyrstes andre interesse (variabel 12) av: ”Ikke minst må en fyrste alltid bestrebe seg på at alt han foretar seg gir ham et ry for storhet….198”, med å forsøke å anskaffe seg et godt selvbilde og omdømme. Dermed er det viktig å kunne klare å tilpasse diplomatiet til å gi et inntrykk som er ønsket for den situasjonen som står foran en fyrste for å kunne sikre statens sikkerhet:

192 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 690. 193 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 690. 194 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 683. 195 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 691. 196 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 611. 197 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 713. 198 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 714. 44

”Det vil være nyttig å gi inntrykk av å være barmhjertig, trofast, menneskekjær, helstøpt, og en sterk støtte for troen og tidvis faktisk også være det. men samtidig må man ha sjelstyrke nok til om nødvendig å la det være, og man må kunne og vite hvordan man er det motsatte.199”.

Det kan nå ses på årsaker til krig (variabel 15), hvor den første er diplomatisk avtale mellom 2 land mot å gå til angrep mot en annen stat grunnet (del av variabel 14) fravær av nøytralitet som en mulig posisjon. Her kan det tenkes at for den mektigste staten er det fordi den vil erobre eller skape maktbalanse, mens for den mindre deltakende land er det for å komme på vinnende side som sørger for at ”Lederstaten” i alliansen viser den nåde: ”…fyrsten mer i hans makt enn før, er hans forbundsfelle forpliktet av et kjærlighetsbånd.200”, og ”Menneskene vil aldri bli så uredelige, og de vil aldri utvise en så stor utakknemlighet, at de under slike forhold velger å undertrykke deg.201”. Med andre ord blir en mindre sterk stat dratt med grunnet diplomatisk nødvendighet for å sikre sin stats trygghet. Den andre uavhengige variabel er å danne maktbalanse eller å unngå et fremtidig problem med anvendelse av krig som ”verktøy”: ”Krig kan man vanskelig unngå, men bare utsette til andres fordel.202”, eller kan også være ment som å gjøre seg klar til å forsvare seg fra en/flere angripende land. Det som er uansett klart er at stridigheter vil forekomme og en må alltid være klar til krig. Den siste variabelen er at naturen gir en erobringstrang ovenfor andre stater. Dette kan ses på hvordan Machiavelli beskriver at det må dannes maktbalanse ellers forsetters det å erobre: ”Bare franskmennene ville i fortsettelsen kunne hindre ham i å erobre enda mer.203”, med andre ord forekommer krig her grunnet ønske om mer erobringer. Når det kommer til geografi (variabel 13) bidrar det til å gi gagn til dem som kjenner dens potensialet: ”For det første blir man kjent med sitt land og slik være bedre i stand til å forsvare det.204”, dette kan hjelpe i en krig. Andre mindre sikkerhets (variabel 4) trusler er:

199 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 691. 200 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 716. 201 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 716. 202 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 623. 203 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 644. 204 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 677. 45

”Han hadde da også tenkt på alt som måtte gjøres, dersom faren skulle blitt syk og gå bort, og alle forholdsregler var tatt. Det eneste han ikke hadde hatt i tankene, var at han selv skulle bli syk og kanskje ligge for døden.205”, disse er helse relaterte problemer. Selve freden (del av variabel 15) som siktes til her er Lodi avtalen i 1454, og varte nesten 40 år som også resulterte i det moderne diplomati med faste representanter hos hverandre206. Denne skiller seg fra Thukydides beskrivende modell for fred med at det tillegges en ekstra variabel med felle sikkerhets policy mot fremmede stater utenfor Italia, men tilgjengjeld var det stort å tjene for partene med trygghet, og oppblomstring av renessansekulturen. Dette fikk inntreffe med at:

”Inntil Karl, kongen av Frankrike, kom til Italia, sto denne provins under pavens, venetianernes, hertugen av Milanos, kongen av Napolis og Firenzes styre. Seg i mellom var disse tvunget til å ha to hovedbekymringer. For det første måtte ingen fremmed gjøre sitt inntog i landet. For det andre måtte ingen av dem selv sikre seg et større territorium enn det de allerede hadde.207”.

Dermed er det 1) en felles sikkerhets policy mot andre stater, og 2) at alle parter holder seg til sitt territorium. Dette må ses med en betingelse til: ”Dette var muligens riktig den gang Italia stadig befant seg i en form for balanse…208”, med andre ord 3) maktbalanse for å få til fred. Selve makt egenskaper (del av variabel 5) har endret seg litt mer fokus med viktigheten i anskaffelsen av dygd som gir enn mer strategisk og kunnskapsrik oppbygging til politikkutførelsen. Det kan ses her: ”Ville kan de ikke, med mindre de ikke allikevel er mennesker av den største dygd.209”, det er denne som kan bidra mest til å overkomme utfordringene på din vei. I hæren finnes trente soldat som skal livsnære seg på dette arbeidsfeltet. Her begynner også muligheter å anskaffe seg 1) Hjelpesoldater som er sendt fra en annen stat og/eller 2) Leietropper som betales til private forhandlere. Begge er

205 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 646. 206 Finn Fuglestad, Fra svartedauden til wienerkongressen den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globalt-sammenliknende perspektiv, Utgitt 2004, Utgave 2, (Cappelen akademisk), 196. 207 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 660 - 661. 208 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 707. 209 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 637. 46 skadelig: ”Leiestyrker og hjelpestyrker er alle ubrukelige og farlige.210”, men leiesoldater sammen med dine egne er å råde om nødvendig, men aller helst dine egne:

”Frankrikes hærstyrker har følgelig vært en blanding og dels bestått av leiesoldater og dels av egne styrker. Denne blanding vil alltid være å fortrekke fremfor en hær utelukkende av leiesoldater eller bare av hjelpesoldater. Men ingen av dem overgår helt å kunne lite på sine egne stryker.211”.

Selve hærstyrken:

”Hadde hertugen lyktes i alt dette i løpet av det samme år som paven døde, ville han ha sikret seg tilstrekkelige styrker og et stort nok ry til å handle på egenhånd ut fra egen dygd og uten å måtte forlitte seg på andres forsyn eller styrke.212”

Dermed må det være en sterk nok militærvesen for å hevde seg. Den siste det legges også vekt på er økonomiske muskler for: ”Han viste verden hva en pave kan oppnå ved pengenes og maktens hjelp.213”. Dermed har ideene for gjerningene av forfatteren blitt påvist. Det er Machiavelli råd og anbefalinger om staters atferd som har blitt presentert gjennom hans avsløringer av den oppfattede politiske virkelighet som fører til at handlingene må utføres med nødvendighet for å oppnå det verdsatte verdifulle mål. Det er ikke bruken av disse virkemidlene: ”Når det derfor lykkes en fyrste og opprette og beholde en stat, vil midlene alltid anses verdige, og vil hedre ham.214”, som gjør skribenten omstridt, men heller hans åpenhet om å forsvare klassisk politisk realisme som ide og dents implikasjoner i atferd og handlinger som gjør han så kontroversiell.

210 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 664 211 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 675. 212 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 645. 213 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 662. 214 Machiavelli Niccolò, Bingen Jon, Discorsi Om Fyrster, 692. 47

6.0: Thomas Hobbes: Leviathan Boken Leviathan ble skrevet av Thomas Hobbes i 1651, og synes å være preget av omstendigheten i den engelske borgerkrigen mellom 1642 - 1649215216. I boken fremlegges det en teori med en ”Samfunnskontrakt” for individene i en stat med det mål av å danne fred. For meg med mitt mål for øye vil jeg her overføre problemet fra Individ nivå til statlig nivå som danner problemer grunnet at dette ikke var hovedintensjonen til forfatteren. De moralske (variabel 8) begrensningene på en handling ligger praktisk talt her mer i opplevelsen av gjerningen: ”Godt og ondt er navn som betegner våre begjær og aversjoner…217”, og han skriver videre: ”Nytelse (eller velbehag) er derfor fremtreden eller fornemmelse av noe godt, og overlast eller ulyst er fremtreden eller fornemmelse av noe ondt.218”. Her ligger moralen i sansene til individet som leder til etterstrebning av det behagelige som anses som godt, mens ondt kan henspeiles i noe uønsket som noe smertefullt som forsøkes å unngås. Ideen som gir denne tillatelsen til et menneske å handle kommer i ”Naturlige rett”, som er:

”Den NATURLIGE RETT, som vanligvis kalles jus naturale, er den frihet som ethvert menneske har til å bruke sin egen makt slik det selv vil for å bevare sin egen natur, det vil si sitt eget liv, og følgelig friheten til å gjøre alt det som det ifølge eget omdømme og fornuft finner utgjør de mest hensiktsmessige midlene for å oppnå dette målet.219”.

Dette er forenklet ment som retten til å overleve, som også er her den samme rett for stater. Dette vil påvirke staters atferd fordi: ”Som en allmenn tilbøyelighet hos hele menneskeheten, vil jeg først peke på et vedvarende og rastløs begjær etter mer og mer makt, et begjær som opphører først med døden.220”. Dermed har menneskenaturen

215 Midgaard Knut, Malnes Raino, Politisk tenkning, 84 - 91. 216 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 277 - 287. 217 Thomas Hobbes (Forfatter), Malnes Raino (Etterord), Lausund Olav (Oversetter), Leviathan, Utgave 2012, (Vidarforlaget), 163. 218 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 65. 219 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 135. 220 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 106. 48

(variabel 1) den samme målretningen for alle: ”For ettersom det er slik at hvert menneske streber etter egen fordel og fremgang…221”. Her blir makten mer av et framkomst middel for videre oppnåelse av begjær: ”Årsaken til dette er at målet for menneskets begjær ikke er å nyte bare en gang og i ett eneste øyeblikk, men å sikre seg at veien alltid ligger åpen for fremtidige begjær.222”, men hva som er sett som godt og ondt er forskjellig for hvert individ: ”For disse ordene god, ond, og ubetydelig benyttes alltid i forhold til den personen som anvender dem, ettersom det ikke finnes noe som absolutt i seg selv er godt, ondt eller usselt.223”. Denne tendensen har en tenkt innvirkninger i utfallet av internasjonal politikk (variabel 7). Enheters beslutningsvalg til å handle er etter opphav i moralen som fører til etterstrebninger av det gode med tillatelse av den ”Naturlige rett” dannes det en konkurranse om de ulike traktede godene mellom ulike enheter. Det er her det oppstår en ”Naturtilstanden”: ”…krangel og stridigheter og til sist krig. Så lenge det private begjær er målestokk for godt og ondt, lever derfor mennesket i den rene naturtilstanden (som er en krigstilstand).224”. Denne ”Naturtilstanden” er ment som en krangel blant stater med fravær av en overnasjonal enhetlig makt som får de konsekvenser i form av en ”Krigstilstand”. Dette forholdet er preget av en uviss, og varig frykt for skiftende intensitet av kamphandlinger og den usikkerheten om når andre stater kommer til å bruke makt virkemidler som gjør at et land alltid må være forbredt:

”Alt som følger av en krigstid der ethvert menneske er de andres fiende, følger av en tid da mennesker lever uten annen sikkerhet enn den som deres egen styrke og oppfinnsomhet kan gi dem … og verst av alt, det hersker en stadig frykt og fare for en voldsom død.225”.

Det er dermed at denne situasjonen kan beskrives som: ”…alles krig mot alle (hvilket er det største onde som kan tankes i dette livet).226”. Dette er deskriptiv ment som et onde fordi et liv under disse omstendighetene er som Hobbes omtaler som: ”Og menneskets liv er

221 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 196. 222 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 105. 223 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 63. 224 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 164. 225 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 132. 226 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 331. 49 ensomt, fattig, travelig, dyrisk og kort.227”. Dette representerer og menes som den internasjonale politiske situasjonen og normene ute i verden. Selve folkeretten reflekteres i ”Naturlige rett”:

”… folkeretten og naturens lov er den samme. Enhver suveren har den samme retten når han sørget for sitt folks sikkerhet som et enkeltmenneske har når det sørger for sin egen sikkerhet.228”.

Det er herav at skribenten kommer med en normativ ide med hensikt å etablere en mer konstant sikkerhet og fredfull sammenslutning siden: ”Følgelig er alle mennesker enige om at fred er godt…229”. Denne iden kan realiseres gjennom fornuften (del av variabel 9), som ikke kan stoppe denne etterfølgelsen av det som begjæres, men som kan hjelpe med å danne regler for å kurve handlinger i riktig retning:

”Følgelig er det en fornuftslov eller generell regel at hver bør strebe etter fred så lenge han har håp om å oppnå fred, og hvis han ikke kan oppnå fred, bør han søke og gjøre seg nytte av alle krigens hjelpemidler og fordeler.230”.

Med andre ord kan ikke fornuften og en stat gå imot egen sin interesse når den tar en beslutning, og vil ikke velge å sette seg i fare:

”Men det kan likevel aldri strid mot fornuften, ettersom alle menneskers viljehandlinger sikter mot det som er til fordel for dem selv, og handlinger som best fremmer deres siktemål, er derfor mest i pakt med fornuften.231”.

Her er tanken at, for å få det gode av fred som søkes av et enkelt individ/stat, så skal man være villig til å avgi i stor (variabel 15) grad sin ”Naturlige rett” gjennom en ”samfunnskontrakt” til en forsamling eller aller helst til en enkelt person: ”Heller ikke kan de

227 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 132. 228 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 347 - 348. 229 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 164. 230 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 136. 231 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 151-152 50 overføre den rett de har gitt til suverenen til å representere dem, til noe annet menneske eller noen annen forsmaling av mennesker.232”. Her vil den ene enkelt individet med ”Suverenen” kunne nå få nok makt til å holde folk på plass og hindre uro skapt av ”Naturtilstanden”, sånn at fred kan oppnås. Her avvises en oppdeling av makt på grunn av at den vil bare ødelegge og hindre måloppnåelsen: ”For å dele en stats makt, hva annet betyr det enn å oppløse den? Delte maktposisjoner ødelegger nemlig hverandre gjensidig.233”. Dermed er det en klar statsleder (variabel 3) som styrer ved ”Suverenen” hos den utøvende makt. Denne maktkonsentrasjonen kan by på problemer av misbruk:

”…at en enkelt mann har makt til å ta fra en undersått alt det han eier for å berike en protesjé eller smigrer. Jeg innrømmer at dette er en stor og uunngåelig ulempe. Men det samme kan lik godt skje der hvor den suverene makten ligger i en forsamling.234”.

Og videre skriver han: ”Og selv om man kan forestille seg mange skadelige følger av en så uinnskrenket makt, så er følgende av fravær av slik makt, nemlig alles uopphørlige krig mot sin neste, enda verre.235”. Dermed mener Hobbes at makt misbruk kan også forkomme i en forsamling, og at alternativet i ”Naturtilstanden” er mye verre. Han går heller så langt å si:

”Heller ikke kan noen som gjør krav på å ha forstand nok til å styre sine egne saker, antas å mangle muligheter til å få kjennskap til naturens lover, ettersom disse kjennes nettopp ved hjelp av fornuft han gjør krav på å være i besittelse av. Bare barn og gale mennesker unnskyldes hvis de krenker den naturlige loven.236”.

Med andre ord må du være ut av fornuft hvis du ikke er for denne avtalen og denne løsningen. Det er heller ikke oppgitt at ”Suverenen” ikke har forpliktelser ovenfor styreformen (variabel 2). Tvert imot, så får ikke ”Suverenen” egentlig lov å gå på avvei på grunn av: ”Det er riktig at alle suverene er underkastet naturens lover, ettersom slike lover

232 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 180. 233 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 323 -324. 234 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 194 - 195. 235 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 211. 236 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 300. 51 er guddommelige og ikke kan settes ut av kraft av noe menneske eller stat.237”. Her finnes det ”Naturlige lovene” som må følges, og er:

”En NATURLIG LOV (lex naturlis) er et påbud eller en generell regel som er konstatert ved hjelp av fornuften, og som forbyr mennesket å gjøre noe som er ødeleggende for dets eget liv eller som fjerner de midler som kan tjene til å bevare det, og videre forbyr den mennesket la være å gjøre det som det selv mener best kan bidra til å bevare dets liv.238”.

Dette er ment at leveregler bør etterstrebe det høyeste gode, nemlig freds avtalen (henvist ovenfor) som kan hjelpes frem med fornuften, men ikke i bytte av hele den ”Naturlige rett” til enkelt individet/staten. Det er totalt 19 lover som fremlegges, men som oppsummeres av Hobbes slik: ”Ikke gjør mot en annen det som du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.239”. Dette eneveldet er referert som ”Suverenen” som har en plikt dermed å danne grunnleggende lover for å etablere interne statlige strukturer med det mål om å gi fred, sikkerhet og velferd: ”Videre har suverenen rett til å gjøre alt det han finner nødvendig for å bevare fred og sikkerhet…240”, og videre: ”Med sikkerhet menes her ikke bare å bevare livet, men også alt som gjør livet behagelig.…241”. Dermed har styreformen dette målet. Med disse slutningene prøver Hobbes å dekke noen potensielle åpninger for misbruk av lovene fra den ”Suverene”, og å beskytte medborger som mister sin rett ovenfor staten, men får beskyttelse til gjengjeld som en del av avtalen så lenge den opprettholdes sånn at det er rasjonelt å ettergi seg etter denne avtalen. Dermed går det fra en ”Naturtilstand”, hvor mangel på tillit og fristelsen for forkjøps angrep råder med ingen reell mulighet for fred ifølge forfatteren, til en trygg stat med sin organiseringer av absolutt makt som kan øves som pressmiddel ved brud fra dens befolkning og ved fradragelse fra mesteparten av den ”Naturlige rett” til individet. Her beholdes fortsatt retten til å verne sitt liv: ”Hvis noen av redsel for øyeblikkelig død tvinges til å handle i strid med loven, er han fullstendig unnskyldt, ettersom ingen lov kan tvinge et menneske til å oppgi sin selvbevarelse.242”.

237 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 323. 238 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 135. 239 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 162. 240 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 183. 241 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 331. 242 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 301. 52

Det konkluderende (variabel 11) endepunkt er nokså forståelig slutning basert på forfatterens tenkning:

”Mot denne gjensidige mistillit finnes det ingen fornuftigere måte å beskytte seg på enn forutseenhet, det vil si at gjennom makt eller list gjøre seg til herre over alle de mennesker man kan, inntil man ser at ingen annen er sterk nok til å sette en i fare. Dette er ikke mer en det hensynet til ens selvbestemmelse krever og regnes allment som tillatt.243”.

Dette blir sett på også som den eneste muligheten for oppnåelsen av fred. Det er derved regnet som en stats hensikt å bli enevelde i hele verden med tanke om å fjerne frykten i ”Naturtilstanden”. Dette betyr ikke nødvendigvis å erobre andre land, men å få dem til å innrette seg etter et enkelt land (den ”Suverene”). Hobbes beskrivelse av polaritet (variabel 5) situasjonen er også ganske annerledes som kan gi forklaring om forholdene under ”Naturtilstand”: ”For når det gjelder fysisk styrke, har selv den svakeste tilstrekkelig styrke til å drepe den sterkeste….244”. Disse omstendighetene i bakgrunnen som en del av forståelse for staters atferd. Dette er et radikalt omskifte av antall maktpoler som dermed kan påvirke nasjoners beslutningsmål, og derav handling. Her menes makt egenskaper med:

”Makten er enten opphavlige eller instrumentell. Opphavlig makt består i fremragende kroppslig eller åndelige evner, for eksempel eksepsjonell styrke, skjønnhet, klokskap, kunstferdigheter, veltalenhet, gavemildhet eller edelhet. Instrumentell makt er makt som oppnås ved hjelp av disse egenskaper eller skjebnens tilskikkelser, og som er midler eller instrumenter til å oppnå mer, for eksempel rikdom, anseelse, venner, og det Guds skjult verk som kalles flaks.245”.

Når det kommer til staters utenrikspolitiske (variabel 10) handlinger er det, 1) Danne maktbalanse med allianser (variabel 16). Dette kommer med at nøytralitet:

243 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 130. 244 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 129. 245 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 95. 53

”… hvis noen planter, sår, bygger eller har en fin eiendom, og en inntrenger ikke har mer å frykte enn en enkelt persons makt, da kan man regne med at andre vil rykke frem med forente styrker for å fordrive denne personen fra hans eiendom og berøve ham, ikke bare fruktene av hans arbeid, men også hans liv eller frihet.246”.

Dermed kan man forvente at noen vil komme hvis en stat har noe som er ønsket fra andre, og at nøytralitet er bare å glemme i lengden. Derfor vil allianse være berettiget: ”For den som mangler beskyttelse, kan søke beskyttelse hvor som helst…247”. Dermed inngår stater i organisasjoner (variabel 6) for beskyttelse. Dermed blir mål til diplomatiet (variabel 14) å bedra, og sørge for å alliere seg med riktig enhet: ”Makt og bedrag er de to kardinaldydene i krig.248”. Her er Hobbes veldig bemerkende på viktigheten av å ha riktig nok makt til å mot balansere den andre enheten: ”Det antall som er tilstrekkelig til at vi kan stole på vår egen sikkerhet, lar seg ikke angi med et bestemt tall, men bare gjennom sammenlikning med den fienden vi frykter….249”. Dermed dannes det midlertidige militære organisasjonene for å etablere maktbalanse grunnet ”Naturtilstanden” som gir mistroen uten en ”Suveren” makt som kan bidra til fred. Det andre er 2) Forkjøpsangrep for å øke sine sjanser for å overleve: ”Frykt for angrep gjør et menneske tilbøyelig til å komme angriperen i forkjøpet, eller til å søke hjelp ved å slutte seg sammen med andre. For det finnes ingen annen måte et menneske kan trygge sitt liv og sin frihet på.250”. Her er usikkerhetsdilemmaet i sin mer originale drakt med uvisshet som frembringer frykt. Den tredje fremfreden er å prøve å svekke fiender grunnet at det ikke finnes en sikkerhetsgaranti i den intet anende ”Naturtilstanden”: ”… forsøker de så godt de kan å undertrykke eller svekke sine naboer, og dette gjør de med full rett så sant det ikke finnes noen annen sikkerhetsgaranti….251”. Det 4) er behovet for trygghet for sin stat: ”Følgelig børen slik utvidelse av makten over andre være tillatt, siden det er nødvendig for et

246 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 130. 247 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 330. 248 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 134. 249 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 174. 250 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 108. 251 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 174. 54 menneskes selvbevarelse.252”. Dermed blir ”imperialisme” også godkjent i ”Naturtilstanden” vel og merke. Den siste delen er overraskende i det at et statlig mål så eksplisitt råder å prøve å øke sin rikdom, noe Hobbes sier klart: ”Rikdom er ærefult, for det betyr makt.253”. Her refererer han tydeligvis til foretninger og omsetninger med: ”…men også økte, sin makt, delvis gjennom den type arbeid som består i å drive handel mellom et sted og et annet, og delvis gjennom å selge sine ferdigvarer….254”. Her får ”Low Politics” (del av variabel 10) en mer hyllet fremtredelse, men ”Suverenen” har rett til å blande seg inn i bedriftene ved nødvendighet:

”Det tilliger derfor staten (det vil si suverenen) å bestemme hvordan kontrakter (for eksempel ved kjøp, salg, byttehandel, opplåning, utleie, og leie av arbeidsfolk) skal settes opp og hvilke tegn som må benyttes for at det skal regnes som gyldige.255”.

Disse handlingene og andre atferder belønnes med ære når de oppfører seg etter dette formål: ”Ærefull er enhver eiendel, handling eller egenskap som er bevis for makt, og tegn på makt.256”. Dermed verdsattes dyd som fremsetter noe fremragende med hensyn til det ærefulle. Dette blir da en del av staters (variabel 12) andre interesser. Dette kan ses i noenlunde felles interesser hos de forskjellige nasjoner: ”Lidenskapene som mer enn noe annet forårsaker ulikheter i forstand, er først og fremst større eller mindre begjær etter makt, rikdom, kunnskap, og ære.257”. Det kan også nevnes interessen for naturressurser: ”Disse livsnødvendigheter, som består av dyr, vekster og mineraler, har Gud fritt utbredt foran oss på eller nær jordens overflate, slik at det ikke behøves annet enn arbeid og flid for å få tak i den.258”. Denne virkningen av honnør og heder gjør mennesker/stater hårsåre og stolte etter anerkjennelse. Dette, sammen med polaritet situasjonen og ”Naturtilstanden” bør has i bakgrunn når jeg nå skal utrede årsaker til kriger (variabel 15). Den første uavhengige

252 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 131. 253 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 100. 254 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 250. 255 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 253. 256 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 100. 257 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 84. 258 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 249. 55 variabel er 1) Konkurranse om goder som gir en vinning: ”… folk har ment at jo større bytte de vant, desto større var deres ære.259”. Den andre forklaringsvariabelen er mistro, som bunner ned til sikkerhetshensyn med å gå til krig for å forsvare seg: ”… de som drives av den andre årsaken gjør det for å forsvare seg…260”. Den tredje ærelyst og anerkjennelse som blir krenket over bagateller som: ”… ord, et smil, enn annen oppfatning ….261”, og for å oppnå denne selvheder oppfattelse. Fjerde årsak er hat eller forakt: ”… alle tegn på hat eller forakt fremkaller strid, ettersom de fleste mennesker heller velger å risikere sine egne liv enn ikke å ta hevn…262”. Det kan være ulike årsaker for dette sinne, men med samme motiv med ønske om hevn. Den 5 uavhengige variabelen er tro på verdier (del av variabel 14), her kan religion være av betydning, noe som nevens:

”Det tilhører derfor den som har den suverene makten å være dommer eller oppnevne dommere i alle spørsmål har med meninger og læresetninger å gjøre. Dette er nødvendig for fredens skyld,…263”.

Den neste grunnen for krig er eiendom: ”Derfor er eiendomsretten, som er nødvendig for å bevare freden…264”. Dette er fordi at uten noen som kan avklare hvem som eier noe, så må det strids mellom partene for å bestemme hvem som eier noe. Den siste er å øke makten siden det ikke finnes noen andre som kan garantere den, for vedkommende må det sikres selv: ”… kan vi tale om en politisk stat eller en opprettet stat, i førstnevnte om en erobret stat.265”, dette kan ses sammen med ”Imperialisme” godkjenningen i ”Naturtilstand”. Selve geografi (variabel 13) hjelper å forstå de andre statene: ”Videre kreves det kunnskap om både deres eget og nabolandenes styrker, om ressurser og geografi … som på noen måte kan forurolige dem.266”. Det nevnes også å være oppmerksom på sjø og land som arena for militær forvaltning: ”For det andre er de som har myndighet tilknyttet militærmakten,

259 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 174. 260 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 131. 261 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 131. 262 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 158. 263 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 184. 264 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 184. 265 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 178. 266 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 262. 56 offentlige tjenestemenn, … som sørger for noe som er nødvendig for krigføring til lands eller sjøs.267”. Det kanskje mest overraskende er goder som kan være om globale allmenninger: ”De ting som ikke kan nytes i felleskap og heller ikke deles, bør derfor til dels den som først tar dem i besittelse…268”, dermed blir deling foreslått som en løsning under en ”Suverenen”. En annen overraskelse er de lavere (variabel 4) sikkerhetstrusler som kan ses på som kriminelle bander:

”Private, men illegale, regulære korporasjoner er korporasjoner hvor medlemmene har sluttet seg sammen under en enkelt person som representerer dem alle, uten noen form for offentlige bemyndigelse. Eksempler på dette er korporasjoner av tiggere, tyver, og sigøynere, som slutter seg sammen for å organisere sin tigging og stjeling på en bedre måte…269”.

Dermed er Hobbes blitt presentert, men kanskje et siste uro moment er om ”Naturlige retten” er et moralsk frikort? Nei, ikke i teorien, men ja i praksis. I teori skal ikke aktøren gå lenger en hva fornuften forteller er nødvendig for selvbevarelse. Det er i praksis at jeg faller på samme oppfatning som Tollefsen m.fl. sin posisjon: ”Å ”forsvare sitt liv” kan også bety å forsvare for eksempel sin stolthet, sin tro, og sine oppfatninger. … kort sagt rett til å forsvare alt man mener er viktig for en selv og ens liv….270”271. Her vil også forskjellige personer ha ulike syn på hva som er viktig for sin egen sikkerhet og hvilken handling som må gjøres for å sikre denne trygheten. Disse beslutningene for den ”Naturlige rett” må tas med hensyn til fornuften (del av variabel 9), som fremtrer som en uvilje mot å ta ufordelaktige valg. Men:

”Alle mennesker er av naturen utstyrt med merkelige forstørrelsesglass (det vil si deres lidenskaper og egenkjærlighet) som får enhver liten utgift til å se ut som en stor forurettelse.

267 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 244 - 245. 268 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 161. 269 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 238. 270 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 281. 271 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 281. 57

Men de mangler de kikkerter (det vil si moralsk og politisk kunnskap) som gjør dem i stand til å se på lang avstand de ulykker som truer dem…272”.

Derfor er det heller mer korrekt kanskje at viljen etter begjæret overkjører for det meste den langsiktige fornuften, og med viljeønske som retter seg etter menneskets trang etter en umettelig maktlyst og ære som med tillatelse av ”Naturlige retten”. Dermed tas beslutningene med mulighet til fremsynthet, men hvor den nåværende valget etter begjær er pregende og dermed fører til en nærsynthet og undervurdering av dens konsekvenser på lengre sikt. Enkelt fortalt, menneske klarer ikke helt å være rasjonell hele tiden, og dermed med en bred unnskyldning av ”Naturlige retten”, handler den etter hva som vekker dens begjær etter velbehag. Det vil kanskje være naivt å tro at dette kan temmes av en ”Suveren” og 19 lover. Dette er uansett grunnlaget for staters oppførsel med den ”Naturlige rett” som forsvarer, noe som gir den mest omfattende tillatelse til en så hensynsløs handling i praksis og til en så ustabile aktør, som dermed danner grunnlag for en varierende atferd for et land.

272 Thomas Hobbes, Malnes Raino, Lausund Olav, Leviathan, 189 58

7.0: Hans J. Morgenthau: Politics Among Nations I Politics Among Nations møtes det på en reflekterende Hans Morgenthau som gir et fugleperspektiv når han trekker de lange og grunnleggende linjer i internasjonal politikk273. Det må også sies at tekstarbeidet er utformet som en lærebok, og dermed er det ikke mange direkte råd som gis. Verket bærer preg av de mange stormakts omskiftninger som har forekommet før han, og som forfatteren har vært med på fra 1 Verdenskrig til Den Kalde Krigen. Det kan se ut som disse har gitt mulighet til skribenten om å tenke over de mange utfordringene og problemene som heftes i IPT. Dette kan ses med hans 6 punkter av realisme, hvor den første omhandler menneskenaturen (variabel 1) med et mer teoretisk presentasjon av fagtradisjonen: ”1. Political realism believes that politics, like society in general, is governed by objective laws that have their roots in human nature.274”. Dermed stammer de objektive lovene fra menneskenaturen. Disse lovene som han proklamerer og utgis som forhånds innstilte atferd uansett situasjon, men dette er ikke helt korrekt i at det ser ut som han motsier seg litt som skal se på senere i teksten her. På punkt 2 forteller han at all utenrikspolitikk er ute og handler etter sine interesser som må ta hensyn til en etterstrebning og innhenting av makt: ”…The main signpost that helps political realism to find its way through the landscape of international politics is the concept of interest defined in terms of power.275”. Deretter fortsettes det til punkt 4 som forteller at realismen er klar over konflikten med (variabel 8) moral når det den krasjer med politisk rasjonelle (variabel 9) beslutninger som vil gi suksessfulle resultater: ”Realism, then, considers prudence - the weighing of consequences of alternative political actions - to be the supreme virtue in politics.276”. Med andre ord at handlingen som gir den konsekvens av å oppnå det ettersøkte målet er å prioritere når en avgjørelse tas, men brudd på moralens norm blir også kalkulert inn i implikasjonene av gjerningen. Her er jeg enig med Kenneth Thompson og David Clinton når de skriver: ”He [Morgenthau] did so by asserting that, as leaders of state sought to make out their national

273 Morgenthau J. Hans (Forfatter), Thompson Kenneth (Redaktør), Clinton David (Redeaktør), Politics Among Nations: The struggle for power and peace, Utgave 7, Utgitt 2005, (McGraw-Hill Education). 274 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 4. 275 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 5. 276 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 12. 59 interests, they were much influenced by international set of ideas and opinions within which they worked.277”. Denne tankegangen krediterer de den IPT av “English School”, noe som er feil. Det er mer riktig å gi ære til Konstruktivisme fagtradisjonen for påvirkning av ideer. Denne innvirkningen av tanker vil bli mer tydeligere utover teksten. Selve etikken omhandler statens overlevelse som anses som verdifullt nok til å handle etter med forsiktighet:

”Yet while the individual has a moral right to sacrifice himself in defense of such a moral principle, the state has no right to let its moral disapprobation of the infringement of liberty get in the way of successful political action, itself inspired by the moral principle of national survival.278”.

Dermed er nasjonal overlevelse en viktig årsak for handling. Staters atferd blir lagt frem i 3 (variabel 10) hovedtrekk:

“All politics, domestic and international, reveals three basic patterns; that is, all political phenomena can be reduced to one of three basic types. A political policy seek either to keep power, to increase power, or to demonstrate power.279”.

Dermed er også styreformen (variabel 2) en slags konstruksjon av en politisk kultur med tankemessige verdier, samt at hvert land har sine indre maktkamper, hvor den utøvende makten med en litt svak statsleder (variabel 3) må gladgjøre den politiske kulturen den har skapt som er i sitt land, samtidig som den leder nasjonen: ”Thus one requirement of the statesman`s art is to steer a middle course between respect for the perennial principles of sound foreign policy and the fickle preferences of public opinion.280”. Dette betyr at en stat har varierende ønsker fra tid til annen som Morgenthau forteller i punkt 3 av sin realisme

277 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, XXV. 278 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 12. 279 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 50. 280 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 159. 60 læresetninger: ”… Realism assumes that its key concept of interest defined as power is an objective category that is universally valid, but it does not endow that concept with a meaning that is fixed once and for all.281”, altså er alle disse ulike og forskjellige etterstrebninger et land foretar seg divergerende, men fortsatt en del av disse 3 hovedlinjene av nasjoners atferd (del av variabel 10), og dermed blir “Low politics” en underordning av “High politics”. Dette kan ses med: ”They were political wars indeed imperialistic wars, fought for the purpose of establishing a new distrubution of power… show economic objectives only in a subordinate role, if they show them at all.282”, og:

“Naturally, victory in these wars brought economic advantages, and more particularly, defeat brought in its wake economic loss. But these effects were not the real issue; they were only by- products of the political consequences of victory and defeat.283”.

Med andre ord er ikke “Low Politics” medregnet når avgjørelsen tas og ses som en mulig bonus. Den første utenrikspolitiske veien kan forklares som “Status quo” politikk: “A nation whose foreign policy tends toward keeping power and not toward changing the distribution of power in its favor pursues a policy of the status quo.284”, med andre ord opprettholde hva jeg kaller den nåværende “Fryste Maktordningen” (del av variabel 7) i internasjonal politikk. Jeg velger her ikke å bruke begrepet ”Carthaginian Peace285” noe Morgenthau forteller om selv, siden at denne systemet er mye mer undertrykkende ordning enn hva dagens FN struktur er, det er kanskje mer korrekt brukt i andre fortids maktordninger. “Fryste Maktordningen” definerer jeg som ”En enighet om en struktur som gir en fordeling av muligheter for utøvelsen av makt i et/flere politisk(e) saksfelt(er) til evig tid, som er fordelaktig for de som er medlem eller avtalepartner”. Dermed vil andre stater få mindre

281 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 10. 282 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 61. 283 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 61. 284 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 50. 285 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 65. 61 makt, mens medlemmene/avtalepartner får mer og fordeler. Status quo maktene vil hindre endring i en sånn organisering. Dette kan ses i organisasjoners påvirkning på de andre aktørene (variabel 6) som fungerer som en forkledning for Status quo oppbevaring:

”The United Nations was intended at its inception to serve as an instrument of China, France, Great Britain, the Soviet Union, and the United States, and of their allies, for maintaining the status quo as established by the victory of these nations in the Second World War.286”.

Dermed kommer den andre handlemåten: ”A nation whose foreign policy aims at acquiring more power than it actually has, through a reversal of existing power relations - whose foreign policy, in other words, seeks a favorable change in power status - pursues a policy of imperialism.287”.

Her prøves det å få overkastet den “Fryste maktordningen”, som her er kalt ”imperialisme” politikk. Mens den tredje måten å opptre er: ”A nation whose foreign policy seeks to demonstrate the power it has, either for the purpose of maintaining or increasing it, purpose a policy of prestige.288”. Med andre ord Demonstrere og fremvise makt for enten å velge alternativ 1) “Status quo” politikk eller 2) ”imperialisme” politikk. Dermed kommer spørsmålet om når den “Fryste Maktordningen” kan bli opprettet:

”The particular moment in history that serves as point of reference for a policy of the status quo is frequently the end of a war, when the distribution of power has been codified in a treaty of peace. This is so because the main purpose of peace treaties is to formulate in legal terms the shift in power that victory and defeat in the preceding war have brought about and to insure the stability of the new distribution of power by means of legal stipulations.

286 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 107. 287 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 50 - 51. 288 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 51. 62

Thus it is typical for a status quo policy to appear as defense of the peace settlement that terminated the last general war.289”.

Dermed blir folkeretten “Status quo” orientert: “… existing law is of necessity an ally of the status quo, and the courts cannot fail to be its custodians.290”. Et enkelt eksempel for å forklare tankesettet er slik, la oss si at stat A har en eiendom som Stat B, C, D gjennom krig klarer å ta til seg fra stat A (her må det sies at hvordan stat A fikk denne eiendommen kan være en viktig årsak for at krigen forekommer, men det utelater jeg her). Dermed vil stat B,C,D rettferdiggjøre den nye eiendommen de nå besitter med å lage lover og regler (Folkerett) som bare gir dem rett til å bruke denne eiendommen. Dette blir da den “Fryste Maktordningen”. Hvis stat A prøver å skaffe eiendommen tilbake (altså, overkaste denne ”Fryste Maktordningen”) vil de andre kalle det for at stat A utøver ”imperialisme” politikk. Dermed vil stat B,C,D prøve å si at stat A gjør lov brudd (krenking av Folkeretten), og prøve å hindre Stat A å drive ”imperialisme” politikk med å beskytte eiendommen (forsvare den ”Fryste maktordningen”). Denne politikken av stat B,C,D, blir da kalt ”Status Quo” politikk. “Imperialisme” politikk kan utføres på 3 måter ved militær, økonomisk, og kulturell ekspansjon:

“Three Methods of Imperialisme… … In truth, military imperialism seeks military conquest; economic imperialism, economic exploitation of other peoples; cultural imperialism, the displacement of one culture by another - but always as means to the same time imperialistic end. That end is always the same the overthrow of the status quo…291”.

Men ikke alt av maktøkning er “imperialisme”: ”Minor adjustments in the distribution of power, however, that leave intact the relative power positions of the nations concerned are

289 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 51 - 52. 290 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 448. 291 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 69. 63 full compatible with a policy of the status quo.292”. Denne imperialismen kan imøtegås med: “Containment, Appeasement, Fear…293”. Containment kan forklares som kompromissløs motstand (for eksempel i 1947 kom Truman doktrinen med mål om nektelse av Sovjet ekspansjon294), Appeasement som å prøve å komme til kompromiss mot ”Imperialisten” uten å endre Status quo (her er Morgenthau oppmerksom på at man ikke bør gi etter for hva som helst sånn som Munchen avtalen i 1938295), Fear (Norsk: Frykt) fører til dannelse av maktbalanse (del av variabel 5) for sørge for at Status quo forblir. Maktbalanse kan sørges for med: ”…compensations and the armament race as well as by disarmament; the latter, by the policy of alliances.296”. Den første kompensasjon med fordeling av en gode, den andre er felles økning eller minsking av våpen, og den tredje allianse. Det må sies her at polaritetens implikasjoner tas mer til hensyn med at de ulike maktnivåene og hvordan de velger å handle har en påvirkning på de andre statene. Dette kan ses med påvirkningen av en ”balancer” på maktbalanse systemet:

”The system may, however, consist of two scales plus a third element, the ”holder” of the balance or the ”balancer”. The balancer is not permanently identified with the policies of either nation or group of nations. Its only objective within the system is the maintenance of the balance…297”.

Her forekommer det 3 maktpoler hvor den tredje sørger for at det stadig finnes maktbalanse ved å alliere seg mot den av maktpolen som blir altfor sterk. Morgenthau nevner også regional maktbalanse som også må påses.

292 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 54. 293 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 75. 294 Lindley French Julian, The North Atlantic Treaty Organization: The Enduring Alliance, Utgitt 2007, (Routledge), 21. 295 Lindley French, Julian, Yves Boyer, The Oxford Handbook of War, 50. 296 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 191. 297 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 205. 64

Det har skjedd en endring i polariteten etter 2 verdenskrig: ”The balance of power has been transformed a multipolar into a bipolar one.298”. Dermed er ”The ”Balancer” muligheten borte siden det bare er 2 maktpoler. Her menes makt egenskaper med Geografi, Naturresurser, Råmateriale, Olje, Industriell kapasitet, Teknologisk innovasjon (Atom våpen), Stor Befolkning, Diplomatiske ferdigheter, Kvalitet av styreform, Lederskap, Militær beredskap, Nasjonal moral og karakter. Her blir teknologisk innovasjon viktig for en stat siden det gir mulighet å bli anerkjent som det høyeste maktnivået, som disse 2 maktpolene representerer:

”What distinguishes the superpowers from all other nations, aside from their ability to wage all-out nuclear war and absorb a less than all-out attack, is their virtual industrial self- sufficiency and their technological capacity to stay abreast of the other nations.299”.

Dermed er maktnivåene: 1) Supermakt, 2) Stormakt, 3) Mellommakt, og sist 4) Små stat. Denne teknologiske innovasjonen kan skape maktbalanse: “Peace between the two superpowers has been preserved not trough détente but through the nuclear balance of terror.300”, her refereres det til “Terrorbalanse” (“Mutually Assured Destruction” (MAD)) som er gjensidig trussel om massiv ødeleggelse for begge parter hvis den andre parten angriper301302. Dette fungerer som avskrekning for begge land. Denne forandringen mener Morgenthau skaper større risk for ustabilitet og krig:

”The preponderance of these … elements in contemporary international politics has not only made the preservation of world peace extremely difficult but has also increased the risks inherent in war….303”.

298 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 350. 299 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 133. 300 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 371. 301 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 58, 67, 174. 302 Lindley French, Julian, Yves Boyer, The Oxford Handbook of War, 23, 202 - 203. 303 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 25. 65

Allianser har den mektigste fortsatt mest å si, men: “A great power has a good chance to have its way with a weak ally… A weak nation may well possess an asset that is of such great value for its strong ally as to be irreplaceable.304”, en små stat kan få mer makt grunnet å inneha noe som er viktig for den mektigere stat i alliansen (variabel 16), som for eksempel naturresurser som olje. Her er også anskaffelse og selvforsyning av mat også viktig. Det kan se ut som om Morgenthau også mener at allierte hjelper hverandre å øke makten selv med bare 2 maktpoler: ”For the two giants that today determine the course of world affairs only one policy has seemed to be left-that is, to increase their own strength and that of their allies.305”. Polariteten har også påvirket allianse forholdene mellom landene på en annen måte: ”Gone is the era, of ever shifting alliances and new combination demanding constant vigilance, circumspection, and caution…306”. Før måtte en stat være mer påpasselig at dine allierte ikke sviktet deg. Dette er nå endret fordi at skiftninger i alliansene ikke styrker eller minsker de 2 maktpolene betraktelig, sånn at den ene kan få et overtak over den andre maktpolen. Det er nå kanskje mer preget av rådet om: ”… Never allow a weak ally to make decision for you.307”, og dermed har de allierte til en maktpol både begrensninger og muligheter i en allianse. De internasjonale normene har (del av variabel 7) forandret seg til:

”For the struggle for power on the international science is today not only a struggle for military supremacy and political domination … but also representatives of two different political philosophies, systems of government, and ways of life.308”.

Her er målet med anskaffelse av makten å: “When we speak of power, we mean man`s control over the minds and actions of other men.309”. Dermed er ikke målet bare å

304 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 196. 305 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 365. 306 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 350. 307 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 564. 308 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 162. 66 kontrollere enhetens handling, men i tillegg her ønske om herredømme om tankene og ideene til en enhet om hva den anser som riktig og galt, sånn at dens atferd blir påvirket til å oppføre seg slik den andre part ønsker seg, også uten tvang fra den. Her er Konstruktivisme tankesettet påvirkende, men også English School retningen, som kan ses i et av hovedpoengene til boken om at det har foregått en forandring av hva som er akseptabelt handlinger grunnet endring i det ”tankemessige klima” som aktørene handler i:

”These men knew Europe as ”one great republic” with common standards of ”politeness and cultivation” and a common ”system of arts, and laws, and manners. The common awareness of these common standards restrained their ambitions ”by the mutual influence of fear and shame,” imposed ”moderations” upon their actions, and instilled in all of them ”some sense of honor and justice.310”.

Dette fører til at han spør: “What is left of this heritage today?311”. Forfatteren svarer: “Where such a consensus no longer exists or has become weak…312”. Med andre ord sier Morgenthau at det fantes en fells forståelse av atferd med etterstrebelse av disse 3 hoved utenrikspolitiske ønskene som regulerte oppførselen til en vis grad. Dette har forsvunnet grunnet: ”Two factors have brought about this dissolution: the substitution of democratic for aristocratic responsibility in foreign affairs and the substation of nationalistic standards of action for universal ones.313”, her hadde den første faktoren med aristokratiet i alle land en felles oppfatning og ansvar for det internasjonale politiske spillet og dens system. Dette ble erstattet av prioritering av demokratiet og ansvar for egne nasjonale krav. Den andre fremveksten av nasjonalisme som: ”The moral code of one nations flings the challenge of its

309 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 30. 310 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 229. 311 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 231. 312 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 230. 313 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 251. 67 universal claim with messianic fervor into the face of another…314”, her hevder hvert land at sin tankemessige påstand om rett og galt er overlegen andres meninger og prøver å påtvinge andre denne troen. Dette er noe Morgenthau`s realisme punkt 5 berør med at den forteller at land nekter å anerkjenne at et annet land har universell autoritet over rett og galt som andre stater må akseptere og videre følge. Denne stadige konkurransen om makt gir meg denne konklusjonen om den konkluderende (variabel 11) endepunkt: ”International politics, like all politics, is a struggle for power. Whatever the ultimate aims of international politics, power is always the immediate aim.315”, med andre ord er det en stadig maktkamp mellom landene. Dette hjelper å forstå realismens punkt 6, hvor en realist har sin egen unike tankegang, og måte å se og forstå ideen bak hver politiske handling ved å alltid spørre: ”… How does this policy affect power of the nation?...”316. Med andre ord har realisme en egenhet som separere den fra andre fagfelt i hvordan den ser politikk, som den gjør med å se på hvordan ulike avgjørelser påvirker maktforholdene. Denne maktkampen er diplomatiet, og andre interesser en del av (variabel 12). Her forsøkes det å anskaffe seg prestisje som er: ”… the reputation for power…317”. Det å anskaffe seg prestisje er viktig for alle 3 hoved utenrikspolitiske veier som ønskes å velges, og tilhentes med: ”Two specific instrumentalities serve this purpose: diplomatic ceremonial in the widest meaning of the term, and the display of military force.318”. Her kan prestisje virke som avskrekning siden det får en annen stat til å tro at den andre staten er mektigere en den egentlig er. Men Morgenthau er også rådende at et land ikke bør overdrive sin besittelse av makt, men heller være forsiktig og tenke over de signalene som sendes med hver hendelse en nasjon er involvert i. Her prøves det gjennom diplomatiet å bruke alle ”Power of Ideas” (del av variabel 14) tanker for å overtale motparten om sin rettferd:

314 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 262. 315 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 29. 316 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 13. 317 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 77. 318 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 84. 68

”…the element of power as the immediate goal of the policy pursued is explained and justified in ethical, legal, or biological terms. That is to say, the true nature of the policy is concealed by ideological justification and rationalizations.319”.

Her er propaganda et “verktøy “for å hjelpe å fremme denne rettferdighets troen. Diplomatiet har 3 teknikker (del av variabel 14) den kan bruke: ”The means at the disposal of diplomacy are three: persuasion, compromise, and threat of force…320”. Selve når det kommer til krig (variabel 15) er det 3 alternativer:

”Three types of wars are intimately connected with the mechanics of the balance of power: preventive war, already referred to, where normally both sides pursue imperialistic aims; anti- imperialistic war; and imperialistic war itself.321”.

Med andre ord 1) Opprettholde maktbalanse, 2) Forsvarskrig, 3) Imperialisme politikk. Han nevner også: ”… so vital to itself that they must be pursued despite that incompatibility with the objectives of B.322”, dette vil da være 4) Brudd på vitale interesser hos et land. Den siste er Feilkalkulasjoner: ”Not suspecting B`s actual power of restistance, A may be faced with the alternative of either retreating and conceding defeat or of advancing and risking war.323”. Geografi (variable 13) lager forskjell i mulighetene for å utøve krig: “…it still makes a great deal of difference that the United States is separated from the continents of Europe and Asia, by wide expanses of water instead of bordering directly on…324”, og et stort landområde gjør det vanskeligere å okkupere et land: “…rather the territory that swallows

319 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 97. 320 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 541. 321 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 221. 322 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 540. 323 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 540. 324 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 122. 69 the conqueror.325”. Med trusler mot staten (variable 4) nevnes sosiale grupperinger med egene motiver: “Hostile social groups will use whatever means are at their disposal of the purpose of gaining the objectives…326”. Det siste punktet er fred, noe Morgenthau referer til Wienerkongress møtene i 1815:

”Three factors must be mentioned. In that period of history the moral consensus of the European community lived on as a feeble echo, strengthened, however, by the humanitarian moral climate of the times. The political configuration, … expansion into politically empty spaces with accommodation of conflicting interests. Finally and most importantly, however, that period of history saw a succession of brilliant diplomatists and statesmen who knew how to make peace, how to preserve peace, and how to keep wars short and limited in scope.327”.

Dermed må det finnes 1) En felles moralsk konsensus fra mektigste landene, 2) Territoriell Fordeling, 3) Forsøke å finne løsninger med dyktige diplomatiske statsmenn. Denne avtalen som han mente brakte noenlunde stabilitet, med unntak av Krim krigen i 1854 til 1856. Det er med dette forfatteren her blir å kjenne. Skribenten fremformidler til leseren om realismens synspunkter, men med en vri. De tankene som var så fiks ferdig dannet ved en stats utenrikspolitiske etterstrebning og opptreden, blir nå preget av tidsånden den selv lager i den politiske kulturen hjemme, samtidig som den mottar og gir ut normer i den internasjonale politiske scenen. Det er ikke en kald realist som møter meg med Morgenthau, men heller en mer innrømmende menneske som vedgir at verdier og ideer har sin delvise påvirkning i staters atferd og handlinger.

325 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 124. 326 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 511. 327 Morgenthau J. Hans, Thompson Kenneth, Clinton David, Politics Among Nations: The struggle for power and peace, 471. 70

8.0: Kenneth Waltz: Theory of international politics I 1979 skulle Kenneth Waltz utgi boken Theory of international politics som introduserte realisme fagtradisjonen for ”Neorealisme”, og i etterkant har blitt sett på som en av de viktigste verkene innenfor sjangeren328329. Forfatterens tekstarbeid ser ut til å bli formet av de 2 supermaktene, USA og Sovjetunionens sin makt avstand til de andre statene i verden. For å forstå den ny tankesettet kan forfatterens teoretiske ønsker først bli sett på: ”The question, as ever with theories, is not whether the isolation of a realm is realistic, but whether it is useful. And usefulness is judged by the explanatory and predictive powers of the theory….330”. Her forsøker Waltz på å lage en enkel (parsimonitet) oppbygging og gir sin støtte til vitenskapsfilosofien til ”Instrumentalisme” som vektlegger treffsikkerheten til gitte predikasjoner. Dette vil få implikasjoner til teorien som utredes. Her begynner han fra et annet perspektiv enn andre realister:

”A still simpler division may be made, one that separates theories according to whether they are reductionist or systemic. Theories of international politics that concentrate causes at the individual or national level are reductionist; theories that conceive of causes operating at the international level as well are systemic.331”.

Her er årsaker grunnet faktorer som begynner og forholder seg på det statlignivå for enkelte nasjoners framtreden kalt reduksjonistiske, mens årsaker for staters atferd som starter i det internasjonale nivå helt ned til forhold over ulike stater er på systematiske nivå. Her deler jeg dem inn i reduksjonistiske - og systematisk- nivå. Her kritiserer skribenten at fokuset har være rettet mot den førstnevnte i altfor stor grad: ”External conditions must be part of the explanation since the variety of conditions internal to states is not matched by the variety of their external behaviors.332”, og: “If changes in international outcomes are linked directly to changes in actors, how can one account for similarities of outcome that persist or recur even

328 Waltz Kenneth, Theory of international politics, Utgave 1, Utgitt 1979, (McGraw-Hill). 329 Dunne Tim, Kurki Milja, Smith Steve, International Relations Theories: Discipline and Diversity, 77 - 92. 330 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 8. 331 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 18. 332 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 26. 71 as actors vary?333”. Her peker forfatteren på at interne forskjeller i staten ikke utgjør forskjell i utfall av handling utenrikspolitisk. Forenklet sagt finnes det ikke årsak for handling alene ved å fange alle mulig perspektiv som kan eksistere ved å begynne fra en ”Ned (for eksempel nasjonal nivå med politisk kultur) til Opp Tilnærming” for å få en god teori, det må også ha systematisk forklaring med seg. Dermed er hans slutning om at uten å inkludere det systematiske nivå kan årsaker for staters handlinger ikke spores riktig opp, siden det systematiske nivået har sin innvirkning på gjerningen som utføres uansett variasjoner hos det reduksjonistiske nivå:

”Since variations in presumed causes do not correspond very closely to variations in observed outcomes, however, one has to believe that some causes are located at a different level as well. Causes at the level of units and of systems interact, and because they do so explanation at the level of units alone is bound to mislead.334”.

Herav faller han på beslutningen at: “Since the variety of actors and the variations in their actions are not matched by the variety of outcomes, we know that systemic causes are in play.335”. Dermed er systematiske nivået mer betydningsfullt i en forklaring om staters atferd i internasjonal politikk som en tilegg til reduksjonistiske nivå. Selve det systematiske nivå`s teori grunnlag ligger i ”Systems theory336” som jeg vil definere midlertidig som en gitt helhetlig relasjon og interaksjon mellom forskjellige komponenter og konsekvensene av det (for en bedre forklaring, se 18.0). Forenkelt sagt, forekommer det en fra ”Opp (for eksempel internasjonal politikk er Anarki) til Ned Tilnærming” teori som får stater til å handle. Det er dette som utgjør de internasjonale politiske normene (variabel 7), men hva består den systematiske nivået av? Her er det først et system: ”A system is composed of a structure and of interacting units.337”. Dermed finnes det to trinn som utgjør systemet og påvirker hverandre, disse er, 1) Strukturen (Øverstelag), 2) Interaksjon mellom enhetene (Understelag).

333 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 65. 334 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 68. 335 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 69. 336 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 40. 337 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 79. 72

Det øverstelag er strukturen som er: ”…the arrangement of the system's parts and by the principle of that arrangement.338”. Dermed er strukturen det som ordner systemet. Denne ordningen har de konsekvenser: “…structure designates a set of constraining conditions.339”. Dette er ment som dannede regler, normer og institusjoner som arrangerer systemet og gir dens begrensninger for enhetene internasjonalt. Et viktig punkt er at begrensninger kommer i hvordan statene er relatert til hverandre i strukturen som påvirker hvordan de interagerer med hverandre. Med andre ord systemet er alle relaterte delene som utgjør helheten, mens strukturen er hvordan systemet er organisert. For ordens skyld det systematiske nivå er hele systemet bortsett fra den enkelte interne stat. Det er systematisk når det ses på enkelte land sin evne og tilstand i noe så lenge det er i forhold til andre land. Strukturnivå (Structural Level of Analysis) er altså en ordning som lages etter innrettningsvilkår av systemet og danner statlige relasjons mønstre (for eksempel Bipolaritet eller multipolaritet), mens enhetsnivå (reduksjonistiske nivå) (Unit Level of Analysis) er alt i den enkelte stats sin indre virke. Her gjelder folkeretten som en del av systemet. Her er det ulikhet av påvirkningskraft mellom lagene som har disse implikasjoner:

”…how much of states' actions and interactions, and how much of the outcomes their actions and interactions produce, can be explained by forces that operate at the level of the system, rather than at the level of the units.340”.

Med andre ord har strukturen mer effekt på enhetene enn de har på den. Et betydningsfullt poeng er også at forfatteren forsøker å danne strukturen basert på politiske forbehold. Med andre ord strukturen er laget med politikk i tankene, ikke med sosiale, økonomiske, menneskelige osv interaksjoner og relasjoner: ”… international politics can be conceived of as a domain distinct from the economic, social, and other international domains …341”. Så hva er strukturens innrettningsvilkår? Her kommer Waltz arrangeringer av strukturen med 3 overordnede rekkefølge av prinsipper. Disse 3 punktene er laget etter politisk oppsett: ”In a book on international-political theory, domestic political structure has

338 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 80. 339 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 73. 340 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 69. 341 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 79. 73 to be examined …342”. Disse 3 prinsippene kaller jeg Strukturvilkårene. Fra topp ned i etterfulgt orden med 1) at organisering av internasjonale systemet er Anarkisk: ”None is entitled to command; none is required to obey. International systems are decentralized and anarchic.343”. Med andre ord finnes det ingen som er valgt eller har rett til å styre verden, derfor er det ingen orden. Her bruker han ”Microeconomic theory344” for å visse hvordan en ordning kan lages hvor det ikke finnes en formell organisering. Jeg vil forklare Mikroøkonomisk teori forenklet som om hvordan enheter (foretninger, forbruker, osv) handler i en markedsplass i møte med andre enheter345. Her antar forfatteren at alle enheters handlinger skaper strukturen:

”The individual unit acts for itself. From the coactions of like units emerges a structure that affects and constrains all of them. Once formed, a market becomes a force in itself, and a force that the constitutive units acting singly or in small numbers cannot control.346”.

Hvem er disse enhetene: ”International structures are defined in terms of the primary political units of an era, be they city states, empires, or nations. Structures emerge from the coexistence of states.347”. Hovedaktører er altså stater som er enheter. Prinsipp 2, funksjonen til enhetene? Her varierer det ikke på påvirkning av styreformen (variabel 2) for deres atferd:

”States are alike in the tasks that they face, though not in their abilities to perform them. The differences are of capability, not of function. States perform or try to perform tasks, most of which are common to all of them; the ends they aspire to are similar.348”.

Dermed er det felles mål og er like for alle enheter uansett styreform. Det vil bety at alle enheter prøver på det samme og er nesten identiske: ”To call states "like units" is to say that each state is like all other states in being an autonomous political unit. It is another way of

342 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 81. 343 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 88. 344 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 89. 345 Lipsey G. Richard, Courant N. Paul, Economics, Utgitt 1996, Utgave 11, (HarperCollins), 419. 346 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 90. 347 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 91. 348 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 96. 74 saying that states are sovereign.349”. Dette betyr at stater vil prøve å være uavhengige av hverandre som et av målene de har når de tar et valg i en selv hjelp verden. Det er dette som genererer anarkiet (prinsipp 1). Det bærer da til det 3 prinsippet, Distribusjonen av egenskaper mellom enhetene. Hvorfor dette er viktig kan forklares med at: ”So long as the major states are the major actors, the structure of international politics is defined in terms of them.350”. Dermed er det bare makt egenskapene som er forskjellen mellom landene, og at det er de sterkeste stater som bestemmer strukturen. Denne påvirkningen makt har på strukturen er hvorfor denne tildeles den 3 prinsippet. Denne ulikheten av makt hos stater bidrar til å forklare deres atferd og maktbalanse søken hos enhetene. Det kan se ut som om at dette prinsippet er reduksjonistiske siden det nå måles ved hver enkelt stats interne makt egenskaper: ”…capabilities are attributes of units, the distribution of capabilities across units is not.351”, men det er den ikke grunnet at det måles i forhold til andre stater. Jeg ber leseren bemerke seg her at Strukturvilkårene (de 3 ordnede prinsippene) er det som avgjør: “International structures vary only through a change of organizing principle or, failing that, through variations in the capabilities of units.352”. Med andre ord systemet forandrer seg hvis strukturvilkårene forandrer seg, som betyr forandring av de 3 prinsippene. Dermed er det de mektige stater som har mest betydning for strukturen hos Waltz:

”The structure of a system changes with changes in the distribution of capabilities across the system's units. And changes in structure change expectations about how the units of the system will behave and about the outcomes their interactions will produce.353”.

Dermed forandrer strukturen seg etter de mektigste statene som danner polariteten (variabel 5). Her er makt egenskaper som rangerer dem slått sammen og kan ikke veies separat:

349 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 95. 350 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 94. 351 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 98. 352 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 93. 353 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 97. 75

”States, because they are in a self-help system, have to use their combined capabilities in order to serve their interests. The economic, military, and other capabilities of nations cannot be sectored and separately weighed. States are not placed in the top rank because they excel in one way or another. Their rank depends on how they score on all of the following items: size of population and territory, resource endowment, economic capability, military strength, political stability and competence.354”.

Dermed lages strukturen etter forholdene mellom enheter, ikke etter deres interaksjon: ”To define a structure requires ignoring how units relate with one another (how they interact) and concentrating on how they stand in relation to one another (how they are arranged or positioned).355”. Med andre ord strukturen dannes etter makt egenskap (prinsipp 3) forholdene mellom stater, som deretter lager interaksjonen mellom land (Understelag). Det er verdt å bemerke at av andre interesser nasjoner kan ha, er naturressurser det som nevnes mens geografisk posisjon og globale allmenninger (variabel 13) ikke har blitt omtalt. Dette er hvor 2) Interaksjon mellom enheten (Understelag) kommer inn og vil påvirke staters atferd i sine utenrikspolitiske mål. Hvordan handler de? De handler etter tankesett av strukturen med å forsøke å overleve i en selv hjelp verden: ”In a self-help system each of the units spends a portion of its effort, not in forwarding its own good, but in providing the means of protecting itself against others.356”. Her ses enhetene i forhold til andre enheter, og ikke reduksjonistisk. Så hvordan påvirker strukturen: ”Structure affects behavior within the system, but does so indirectly. The effects are produced in two ways: through socialization of the actors and through competition among them357”. Med sosialisering (Variabel 14) kan for eksempel enhet A gjøre noe grunnet omstendighetene som påvirker enhet B reagerer på en måte med tanke på omstendighetene, her dannes en tilstand som kanskje begge enheter ikke egentlig ville skulle forekomme. Dermed kan selv hjelp tankegangen gi strukturen makt til å gi uønskede konsekvenser: ”Structures cause actions to have consequences they were not intended to have.358”. Her kommer Waltz med et eksempel basert på ”Tyranny of small decisions” av

354 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 131. 355 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 80. 356 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 105. 357 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 74. 358 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 107. 76

Alfred E. Kahn. Denne utredningen vil jeg forklare som at enkelte enheters (N1,2,3…) handlingsvalg er X kan få større konsekvenser ved at marked da vil velge X, og dermed vil andre enheter måtte endre sin handlingsvalg (Y) til å handle etter X. Med andre ord er man fanget å handle på en viss måte grunnet strukturen. Et eksempel kan være sikkerhetsdilemmaet, dermed lærer de å oppføre seg annerledes grunnet dette, og vil oppføre seg slik at deres atferd går i hånd med deres ønsker som går i hånd med strukturens veier for oppnåelse av dette målet. Denne overlevelses målet i sikkerhetsdilemmaet bidrar til å skape strukturens virke og dynamikken mellom partene:

”If each state, being stable, strove only for security and had no designs on its neighbors, all states would nevertheless remain insecure; for the means of security for one state are, in their very existence, the means by which other states are threatened.359”.

Her er en stats sikkerhet en annens stats usikkerhet. Dermed blir normer dannet uformelt etter hvordan strukturen leder en stat til oppføre seg får å nå dens ønskede mål: ”In spontaneous and informal ways, societies establish norms of behavior.360”. Denne sosialiseringen får også den konsekvens i likere handlinger av nasjoner siden at stater vil overleve, vil den måtte konkurrerer om sikkerhet, men i henhold til struktur tilsetninger: ”Competition spurs the actors to accommodate their ways to the socially most acceptable and successful practices.361”. Dermed vil land kopiere de mest suksessfulle land for å ikke gå til grunne: ”Either their competitors emulate them or they fall by the wayside.362”. Uansett har den utfall at: ”Socialization and competition are two aspects of a process by which the variety of behaviors and of outcomes is reduced.363”. Med andre ord det blir mer likhet i nasjoners atferd ved kontakt med hverandre. Jeg ber leseren bemerke at begrensningen ligger i at enheten vet at ved prinsipp 3 (sterkere makt egenskaper) at det er et makthierarki (det er fortsatt anarkisk verden), enheten selv er en del av og danner relasjon mellom andre

359 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 64. 360 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 75. 361 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 77. 362 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 77. 363 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 77. 77 enheter etter hvordan enheten skal oppføre seg for å ikke komme i uønskede problemer med en enhet høyere opp i makt rankingen. La meg gi et forenklet eksempel, la oss si at du er i matvarebutikk og tenkt å etter hvert kjøpe brød (X) etter du har kjøp noe annet (Y) før det. Men så ropes det på høytaleren at det bare er et fåtall antall av brød igjen og at de ikke får mer om noen dager og at ingen andre butikker kommer til å ha dem før den tid. Dette vil få deg, og andre (N) til å revurdere din atferd vekk fra Y til å prøve å anskaffe deg X. Men her møter du kamp imot N om X. Denne kampen forekommer mener Waltz etter Strukturvilkårene. Dermed er det jo bedre statens makt egenskaper (prinsipp 3) er, som bedrer statens mulighet å anskaffe X. Her er det viktig at leseren tenker at denne matvarebutikken har blitt og blir arrangert av de mektigste enhetene for å forbedre deres muligheter å få X, dermed påvirker det kampen om X. Her vil X anskaffes etter relasjon mellom enhetene som er rangert etter makthierarki grunnet prinsipp 3. Med andre ord er det bare makt egenskaper som er slått sammen som danner relasjoner mellom stater, og utefra denne makt rankningen interagerer statene med hverandre. Så, hva er målet og hvordan tas beslutningen? Beslutningene er her tatt ganske så rasjonelt: ”The appropriate state action is calculated according to the situation in which the state finds itself.364”, dermed er det snakk om full rasjonalitet her365. Full rasjonalitet (variabel 9) som også kan kalles ”Homo Oecnomicus”, her har aktøren fullstendig oversikt over valgalternativene, og deres sannsynlige konsekvenser med en konsistent prefert rangering av dem med mål av å maksimere nytte med hensyn til egen interesse. Det bør sies her at aktøren ikke har full selvkontroll grunnet press av strukturen angående Walt`s maktbalanse teori, og at denne modellen ses på som svært lite troverdig grunnet at det er ingen som har denne fullkommene evne. Dermed er menneskenaturen (variabel 1) ikke å ta med som noe bemerkelsesverdig i hele det systematiske nivå perspektivet og denne teorien. Etikken (variabel 8) har full rasjonalitet som opphav, og dermed må overlevelse være grunnforutsetningen: ”Survival is a prerequisite to achieving any goals that states may have…366”. Her følger moralen ønske om overlevelse: ”… we did not have to appease Arab

364 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 134. 365 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene bind 2, 238 -239. 366 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 91. 78 countries as we would have had to do if our economy had depended heavily on them…367”. Enklere sagt, moralen tilpasses nødvendige interesser. Dermed vil stater overleve med å bevare suvereniteten og dette inkorporeres av Waltz med sitt ønske om prediksjon i teorien som han velger å formulere slik:

”From the theory, one predicts that states will engage in balancing behavior, whether or not balanced power is the end of their acts. From the theory, one predicts a strong tendency toward balance in the system. The expectation is not that a balance, once achieved, will be maintained, but that a balance, once disrupted, will be restored in one way or another.368”.

Derfor vil stater søke maktbalanse siden de vil overleve og opprettholde suvereniteten sin. Dermed har strukturen her kanskje en deterministisk effekt på enhetene til å handle etter å danne maktbalanse (del av variabel 5) uansett ønske av enheten siden de vil overleve og oppnå suverenitet. Dette kommer med 2 betingelser: ”Balance-of-power politics prevail wherever two, and only two, requirements are met: that the order be anarchic and that it be populated by units wishing to survive.369”. Dermed vil dette forekomme når 1) Anarkisk, og 2) At statene vil overleve. Diplomatiet blir (Del av variabel 14) dermed preget av denne effekten ved at den ikke lenger har mye å si siden stater søker maktbalanse uansett:

”Nor in thinking about structure do we ask about the relations of states-their feelings of friendship and hostility, their diplomatic exchanges, the alliances they form, and the extent of the contacts and exchanges among them.370”.

Denne interaksjonen mellom enhetene og mønsterne som lages kalles ”Processes371” av Waltz. For bedre forståelse tankesettet, se Figur 8.0: Waltz sitt Analytiske Rammeverk.

367 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 153. 368 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 128. 369 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 121. 370 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 99. 371 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 74. 79

Figur 8.0: Waltz sitt Analytiske Rammeverk

Strukturen setter dermed sitt preg på den utøvende makts (variabel 3) valg:

”Patterns of behavior nevertheless emerge, and they derive from the structural constraints of the system. Actors may perceive the structure that constrains them and understand how it serves to reward some kinds of behavior and to penalize others.372”.

Med andre ord er utøvende makt sterk påvirket av strukturen som lager begrensninger for dine handlingsvalg ved at strukturen straffer staten ved uønskede avgjørelser, men staten kan handle tildels fritt. Waltz gir ikke mer informasjon om et lands indre virke og dermed forblir denne delen en ”Svart Boks” (”Black Box” ment her som ukjente virkninger av innenlands variabler som påvirker på statens atferd):

“Concern for tradition and culture, analysis of the character and personality of political actors, consideration of the conflictive and accommodative processes of politics,

372 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 92. 80 description of the making and execution of policy- all such matters are left aside. Their omission does not imply their unimportance.373”.

Struktur tilstanden gjør samarbeid mellom stater vanskelig grunnet sikring av fordeler for ens egen enhet:

”A state worries about a division of possible gains that may favor others more than itself. That is the first way in which the structure of international politics limits the cooperation of states. A state also worries lest it become dependent on others through cooperative endeavors and exchanges of goods and services.374”.

Med andre ord den er opptatt av hvem som for størst fordel av samarbeid (variabel 6), og er redd for å bli avhengig av den andre. Her spesifiserer forfatteren også at: ”…competing parties consider relative gains more important than absolute ones.375”. ”Relativ Gains” betyr her at hvilken som helst større fordelaktig vinning for den andre motparten er farlig, mens ”Absolutt Gains” er at en stat vil være villig at andre får større del av utbytte enn staten selv får. Her vektlegges ”Relativ Gains”. Dermed søker ikke land organisasjoner siden de er redde for at den andre parten skal få fordelaktig avtale og oppgivelse av suverenitet. De organisasjoner som stater er med i er styrt av de mektigste land: ”States set the scene in which they, along with nonstate actors, state their dramas or carry on their humdrum affairs.376”. Dermed kan staters utenrikspolitiske atferd (variabel 10) begynnes å skisseres for leseren med 1) maktbalanse, men her finnes 2 typer av det:

”Those means fall into two categories: internal efforts (moves to increase economic capability, to increase military strength, to develop clever strategies) and external efforts (moves to strengthen and enlarge one's own alliance or to weaken and shrink an opposing one).377”.

373 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 82. 374 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 106. 375 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 195. 376 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 94. 377 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 118. 81

Her betyr ”Intern Maktbalanse” (”Internal”) at enheten selv øker sin evner for å motbalansere enn annen enhet(er), mens ”Ekstern Maktbalanse” (”External”) at enheten alliere seg med andre enheter for å motbalansere. Dermed dannes det allianser (variabel 16) grunnet deterministiske årsaker av teorien, blir ikke nøytralitet mulig når det trengs motbalansering mot en enhet(er). Dette betyr ikke at alliansen varer evig siden det alltid må dannes en maktbalanse mot en mektigere enhet:

”If states wished to maximize power, they would join the stronger side, and we would see not balances forming but a world hegemony forged. This does not happen because balancing, not bandwagoning, is the behavior induced by the system.378”.

Dermed vil det forekomme som en konsekvens av teorien at hvis en enhet blir for mektig i en allianse i forhold til de andre enhetene og med mulighet for å bli hegemon, vil de andre enhetene bytte side for å motbalansere denne enheten og potensielle hegemon. ”Bandwagoning” betyr at en enhet(er) blir på lag med den truende oppkommende hegemon stat. Den andre utenrikspolitiske mål er at en enhet kan søke imperialisme:

”This simple thought explains quite a bit of the behavior of states: their imperial thrusts to widen the scope of their control and their autarchic strivings toward greater self- sufficiency.379”.

Dermed vil stater øke sin makt, men det finnes en grense. Dette er fordi at ved å anskaffe seg for mye makt, vil de andre statene danne maktbalanse mot denne enheten. Med andre ord øker en stat makten for mye, ødelegger det statens videre overlevelses muligheter. Derfor er den konkluderende (variabel 11) endepunkt: ”It also supports the proposition that states balance power rather than maximize it. States can seldom afford to make maximizing power their goal. International politics is too serious a business for that.380”. Derfor stopper en stat når det er fare for at det blir for mye makt, ellers handler den ikke

378 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 126. 379 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 106. 380 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 127. 82 rasjonelt. Dermed vil en enhet først tenke på å sikre sin posisjon i makthierarkiet før eventuelt makt økning. Den tredje er:

”The power of the strong may deter the weak from asserting their claims, not because the weak recognize a kind of rightfulness of rule on the part of the strong, but simply because it is not sensible to tangle with them.381”.

Med andre ord vil en svakere stat trå til siden for en mektigere stat. Men litt paradoksalt sier Waltz at:

”Conversely, the weak may enjoy considerable freedom of action if they are so far removed in their capabilities from the strong that the latter are not much bothered by their actions or much concerned by marginal increases in their capabilities.382”.

Her er friheten å handle betydelig bedre når man er mindre mektig stat siden den sterkere stat ikke er bekymret av den. Men en viktig lekse fra Waltz til stormakter:

”Weak states operate on narrow margins. Inopportune acts, flawed policies, and mistimed moves may have fatal results. In contrast, strong states can be inattentive; they can afford not to learn;….383”.

Den 4) en stat må alltid være klar for å bruke militærmakt: ”Because some states may at any time use force, all states must be prepared to do so-or live at the mercy of their militarily more vigorous neighbors.384”. Dette er fordi at en enhet må alltid være på vakt for å beskytte seg mot andre enheter. Den femte er at stormakter:

381 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 113. 382 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 113. 383 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 195. 384 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 102. 83

”Great powers are best off when the weapons they use to cope with the security dilemma are ones that make the waging of war among them unlikely. Nuclear forces are useful, and their usefulness is reinforced by the extent to which their use is forestalled.385”.

Med andre ord 2 enheters atomvåpen besittelse eliminerer denne trusselen siden begge har mulighet å skade den andre med samme våpen. Dermed må atomvåpen anskaffes for en stormakt, men det betyr ikke at en enhet er en stormakt bare fordi den har atomvåpen. Her er det god samlet score på makt egenskaper som rangerer dem, som fortalt på side 76. Når det kommer til ”Low Politics” er forfatteren av mening:

”The distinction frequently drawn between matters of high and low politics is misplaced. States use economic means for military and political ends; and military and political means for the achievement of economic interests.386”.

Med andre ord en stat vil handle etter økonomiske interesse på samme linje som politiske, ved unntak av hvis statens sikkerhet står på spill eller ved dannelse av maktbalanse. Selve ”Low Politics” (del av variabel 10) interesser er varierende: ”Beyond the survival motive, the aims of states may be endlessly varied…387”. Det er et viktig poeng for leseren å forstå at ”Low Politics” ikke har sterk effekt på en stats ønske om å handle, men staten selv kan velge å handle utefra eget ønske. Når det kommer til krig (variabel 15) er strukturen betydningsfullt. Her vil de mektigste gå til krig, mens de mindre sterke la være: ”When they are at or near the top, they fight; as they decline, they become peaceful.388”. En annen årsak kan ligge i irrasjonelle handling enten i miskalkulasjon eller overreaksjon:

”Which is worse: miscalculation or overreaction? Miscalculation is more likely to permit the unfolding of a series of events that finally threatens a change in the balance and

385 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 187. 386 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 94. 387 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 91. 388 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 187. 84 brings the powers to war. Overreaction is the lesser evil because it costs only money and the fighting of limited wars.389”.

Når det kommer til andre trusler (variabel 4) mot enheten er: ”The problems that I have referred to as the four "p's"- poverty, population, pollution, and proliferation-sometimes creep to the top of the international agenda.390”. Men her vil interaksjonen mellom stater følge Strukturenvilkårene, og dermed må den mektigste staten: ”If the leading power does not lead, the others cannot follow.391”. Med andre ord de sterkeste statene må lede an for å løse disse problemene, eller må strukturen gjøre det lønnsomt å handle slik at problemet blir løst. Når det kommer til fred (del av variabel 15) er det her snakk om stabilitet som kan være mangel på stormaktskrig, og ses fra de sterkeste enhetene: ”The likelihood that great powers will try to manage the system is greatest when their number reduces to two.392”. Her vil 2 stater (Bipolaritet) som er betydelig mektigere enn andre gi best stabilitet. Her gir Waltz 3 årsaker for det, med 1: ”So long as the system is one of fairly small numbers, the actions of any of them may threaten the security of others.393”. Med andre ord med bare 2 enheter er det mindre enheter som kan potensielt krige. Det 2 er: ”The gross inequality between the two superpowers and the members of their respective alliances makes any realignment of the latter fairly insignificant.394”, som betyr at bytte av alliansepartner for de to sterkeste enhetene ikke utgjør et problem siden et hvilket som helst skifte ikke gir overtak til den ene eller den andre av de 2 mektigste enhetene. Den siste grunnen er: ”In a bipolar world uncertainty lessens and calculations are easier to make.395”. Her er det lettere å kalkulere motstanderen siden det bare er 1 motpart for hver av dem. Det er ikke så mye at det som skrives er så forandret, men heller at forutsetningen for teorien, og utbyggingen av den som gir de implikasjoner av at det kan dannes ideer om sammenheng mellom atferd og deretter prediksjoner, som utgir staters handlinger som blant annet gjør Waltz så nytenkende. Den tanksett at nasjoner er relatert til hverandre gjennom

389 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 172. 390 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 209 - 210. 391 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 210. 392 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 198. 393 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 168. 394 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 169. 395 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 168. 85 et system som blir organisert av strukturvilkår som her ved forskjell i bare makt egenskaper (prinsipp 3) danner et enklere måte å se og forstå staters fremtreden på. Det er derfor Neorealisme er et nytt skritt i realisme fagtradisjonen.

9.0: John Mearsheimer: The Tragedy of Great Power Politics John Mearsheimer følger opp i “Neorealisme” sjangeren med boken The Tragedy of Great Power Politics i 2001396. Dermed er den kalde krigen over, og en ny periode i internasjonal politikk har begynt. Her går forfatteren mer grundig i implikasjoner av maktbalanse i forskjellige polaritet strukturer, sammen med en synsvinkel og vektlegging av geopolitikk. Geopolitikk vil jeg definere som de konsekvenser geografisk beliggenhet og virkninger den har for aktørers beslutninger om utøvelse av politikk397. Vitenskapsfilosofisk vektlegges det både (Instrumentalisme) prediksjoner, men det er viktig at antagelsene (Scientific realism) som underbygger de også er riktige: ”…explanatory power is the ultimate criterion for assessing theories … Sound theories are based on sound assumptions.398”. Det er fortsatt sett fra det systematiske nivået med Strukturen som øverste lag. Dette betyr ikke at skribenten selv kaller begrepene med disse navnene. Dermed er det fortsatt stormaktene (del av variabel 7) som det fokuseres på og bestemmer:

”The theory focuses on the great powers because these states have the largest impact on what happens in international politics. The fortunes of all states—great powers and smaller powers alike— are determined primarily by the decisions and actions of those with the greatest capability.399”.

Her bygger forfatteren videre på med flere antagelser i teorien angående internasjonale normer i systemet:

”The structure of the international system … is defined by five assumptions about how the world is organized that have some basis in fact: 1) states are the key actors in world politics and they operate in an anarchic system, 2) great powers invariably have some offensive military capability, 3) states can never be certain whether other states have hostile intentions toward them, 4) great powers place a high premium on survival, and 5) states are

396 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, Utgave 1, Utgitt 2001, (W. W. Norton & Company). 397 Flint Colin, Introduction to Geopolitics, Utgitt 2011, Utgave 2, (Routledge), 3 - 17. 398 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 30. 399 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 5. 87 rational actors who are reasonably effective at designing strategies that maximize their chances of survival.400”.

Her mener Mearsheimer at effekten anarki (Strukturvillkår prinsipp 1) tilstanden gir påvirker stater til å handle mer aggressivt:

”Why do great powers behave this way? My answer is that the structure of the international system forces states which seek only to be secure nonetheless to act aggressively toward each other.401”.

Argumentasjonen er som følge, punkt 1 anarki danner punkt 3 som er usikkerheten som den utøvende makt sitter med om andre nasjoners intensjoner, som her har den effekt at den frembringer frykt grunnet målet om punkt 4 om å sikre statens overlevelse. Dermed handles det etter hva punkt 5 tilsier med rasjonell tankegang med å anskaffe punkt 2 at stater har militære offensive egenskaper og bruke dem aggressivt for å øke sikkerheten sin for å bevare punkt 4. Dermed er etikken (del av variabel 8) selvfølgelig her punkt 4: “Survival is the number one goal of great powers, according to my theory.402”, mens moralen tilpasser seg nødvendigheten av etikken. Det fremkommer da det som er rasjonelt å gjøre er å:

”…the fact that states can never be certain about other states’ intentions. Given this fear— which can never be wholly eliminated—states recognize that the more powerful they are relative to their rivals, the better their chances of survival. Indeed, the best guarantee of survival is to be a hegemon, because no other state can seriously threaten such a mighty power. This situation, which no one consciously designed or intended, is genuinely tragic. Great powers that have no reason to fight each other—that are merely concerned with their own survival— nevertheless have little choice but to pursue power and to seek to dominate the other states in the system.403”.

400 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 362 -363. 401 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 3. 402 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 46. 403 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 3. 88

Denne offensive innstillingen kaller han “Offensiv Realism” for å etterstrebe etter mer makt for å øke sikkerheten sin, mens han karakteriserer “Defensive Realism” med Waltz i spissen som mer fornøyd med preservering av makt de allerede har:

“For defensive realists, the international structure provides states with little incentive to seek additional increments of power; instead it pushes them to maintain the existing balance of power. Preserving power, rather than increasing it, is the main goal of states. Offensive realists, on the other hand, believe that status quo powers are rarely found in world politics, because the international system creates powerful incentives for states to look for opportunities to gain power at the expense of rivals, and to take advantage of those situations when the benefits outweigh the costs.404”.

Punkt 3 om andre staters intensjoner er vanskelig å forstå, og kan virke litt selvmotsiende med tanke på at forfatterens forklaring av offensiv søken for stater: ”…the system is populated with great powers that have revisionist intentions at their core.405”, og: ”There are no status quo powers….406”, og: ”…great powers are primed for offense.407”. Dermed har Glenn Snyder et godt poeng når han bemerker at det er vanskelig å se et sikkerhetsdilemma her408. Med andre ord hvis stater er forhånds innstilt på offensiv makt etterstrebelse er ikke intensjonene til disse statene uvisse. En potensiell forklaring fra Mearsheimer kan være hvordan beslutningsprosessen (variabel 9) i teorien hans fungerer. Her oppfatter jeg det slik at stater tar avgjørelser som ikke er basert på fullkommen informasjon, og dermed er det ikke full rasjonalitet når de velger å handle: ”Nevertheless, great powers miscalculate from time to time because they invariably make important decisions on the basis of imperfect information. States hardly ever have complete information about any situation they confront.409”, men istede er aktørene formålsrasjonelle: ”They weigh the costs and risks of offense against the likely benefits. If the benefits do not outweigh the risks, they sit tight and

404 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 21. 405 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 29. 406 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 2. 407 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 3. 408 Snyder H. Glenn, (Summer, 2002), Mearsheimer's World-Offensive Realism and the Struggle for Security: A Review Essay, International Security, 27 (1), 155 - 156. 409 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 38. 89 wait for a more propitious moment.410”, i deres atferd. Dermed kan Mearsheimer forsøke å fortelle at andre land ikke vet når et land skal forsøke å anskaffe seg mer makt og ikke som Snyder påpeker at de andre stater ikke vet om andre nasjoners intensjoner. Med andre ord stater vet om intensjonene til den andre staten, men ikke når den andre staten skal slå til for å skaffe seg mer makt. Dette kan ses sammen med (variabel 14) sosialiseringseffekten, hvor han forteller: “Security competition, in other words, pushes states to deviate from accepted practice as well as to conform with it.411”. Med andre ord noen ganger er det forskjellig hvordan stater går frem på. Både Mearsheimer og min mulige forsvarsforklaring kan motargumenteres med å si at i Neorealisme tradisjon er prinsipp 2 i strukturvilkårene at alle enheter er like, og dermed faller begge disse besvarelsene til grunne. Dermed kan det spørres om styreform (variabel 2) kan sette noen begrensninger på ”Offensiv Realism”, dette svares med: ”Nor does my theory classify states as more or less aggressive on the basis of their economic or political systems.412”, og har ikke noen innvirkende rolle. Her har ikke den utøvende (variabel 3) makt heller mye å si:

”Offensive realism assumes that the international system strongly shapes the behavior of states. Structural factors such as anarchy and the distribution of power, I argue, are what matter most for explaining international politics. The theory pays little attention to individuals or domestic political considerations such as ideology.413”.

Her skriver forfatteren at anarki med makt distribusjon er det som betyr mest. Men ”mest” er ikke alt. Det kan se ut som om effekten av Strukturvilkårene ikke er like sterk som hos ”Defensiv Realisme” med Waltz. Dette kan ses angående muligheten å ta valg på vegne av et land med hensyn til maktbalanse strategi, og at en aktør kan ta feil i sine valg. Dermed har statsledelsen litt kontroll over den selvvalgte veien fremover. Selve menneskenaturen er her utelukket (variabel 1).

410 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 37. 411 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 167. 412 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 54. 413 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 10 - 11. 90

Det kan da ses på staters utenrikspolitiske (variabel 10) atferd med 1) Maksimering av makt distribusjon: ”…I emphasize that great powers seek to maximize their share of world power.414”. Dette kan gjøres feks ved (variabel 6) organisasjoner:

”…the most powerful states in the system create and shape institutions so that they can maintain, if not increase, their own share of world power. Institutions are essentially “arenas for acting out power relationships”.415”.

Derfor søker stormakter organisasjoner for å øke makten sin, men disse organisasjoner har ingen påvirkning over stormaktene:

“Although there are a handful of impressive institutions in Europe, such as NATO and the European Union, there is little evidence that they can compel member states to act against their strategic interests.416”.

Dermed søkes ulike organisasjoner med mål om å bevare eller forhåpentligvis øke makten sin, med med lite effekt på stormaktene. Samarbeid er nærmest sagt høyst vanskelig grunnet vektlegging av ”Relativ Gains” og bekymring om juks fra andre stater:

“One might conclude from the preceding discussion that my theory does not allow for any cooperation among the great powers. But this conclusion would be wrong. States can cooperate, although cooperation is sometimes difficult to achieve and always difficult to sustain. Two factors inhibit cooperation: considerations about relative gains and concern about cheating.417”.

Neste strategi for “Offensiv Realism” er Tvangsdiplomati (”Coercion”, er her skrevet som ”Blackmail”). Tvangsdiplomati kan defineres av Janne Matlary som: ”… trussel om bruk av militærmakt eller begrenset bruk av dette for å tvinge en motstander til å endre

414 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, xiii. 415 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 364. 416 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 364. 417 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 51 - 52. 91 standpunkt i den retning vi ønsker.418”. Her er han klar på at: ”Blackmail is more likely to work against minor powers that have no great-power ally.419”, og ikke på andre med større maktgrunnlag en din stat. Den tredje (variable 15) er krig: ”War is the most controversial strategy that great powers can employ to increase their share of world power.420”. Her finnes det 2 årsaker for krig med at den første er grunnet øke sin makt: “Still, conquest sometimes pays handsome dividends. It is also possible for conquerors to gain power by confiscating natural resources such as oil and foodstuffs.421”. Den andre årsaken er frykt: “The more profound the fear is, the more intense is the security competition, and the more likely is war.422”. Her nevnes at andre lavere (variabel 4) trusler: “…non-traditional threats such as AIDS, environmental degradation, unbounded population growth, and global warming.423”, men disse er ikke viktig uten at de blir en reell trussel mot stormaktene: “… there is little evidence that any of them is serious enough to threaten the survival of a great power. The gravity of these threats may change over time, but for now they are at most second-order problems.424”. Den fjerde atferden åpner det nye utenrikspolitiske syn på hvordan nasjoner handler. Her er det store spørsmålet hvem som skal inngå i maktbalanse og når, mot en motstander. Her vil et land prøve å få (variabel 5) maktbalansen i sin fordel eller gå imot den når den er ufordelaktig: ”…a great power will defend the balance of power when looming change favors another state, and it will try to undermine the balance when the direction of change is in its own favor.425”. Land vil motbalasere når makt egenskapene til en motstand blir for stor: “Capabilities, however … also determine whether or not a rival state is a serious threat .…426”, og senere: “…the balance of power is largely synonymous with the balance of military power. I define power largely in military terms because offensive realism emphasizes that force is the ultima ratio of international politics.427”. Makt egenskaper er her ment som: “My

418 Diesen Sverre, Strategi Mellom vitenskap, intuisjon og etikk, Utgitt 2012, (Universitetsforlag), 127. 419 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 152. 420 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 147. 421 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 150. 422 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 42. 423 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 371. 424 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 372. 425 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 3. 426 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 45. 427 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 56. 92 starting point is to distinguish between potential power and actual military power….428”, her er 1) “Potensiell makt” (”Potential Power”/”Latent Power”): ”… which involves mainly the size of a state’s population and its wealth.429”, som er Befolknings størrelse og Økonomisk Velstand. Den andre er 2) ”Faktisk militærmakt” (”Actual military power”) som er: “…the key component of military might, even in the nuclear age, is land power.430”. Med ande ord militære styrke med fokus landmakt og atomvåpen kapasitet. Dermed er det disse som presenteres som makt egenskaper i strukturvillkår prinsipp 3. Her danner “Potensiell makt” med befolkning og økonomisk velstand mulighet til å bygge ut den ”Faktisk militærmakt”. ”Faktisk militærmakt” er det som det motbalanseres mot. Med andre ord når det blir for stor ”Faktisk militærmakt” motbalanseres det. Dette er fordi at ”Faktisk militærmakt” gjør det mulig å angripe en stat. Dermed er spørsmålet hvem som skal motbalansere. Her finnes det 3 alternativer a)”Balancing”, b) ”Buckpassing”, c) ”Offshore Balancer”. Den første a) “Balancing” som er: ”With balancing, the threatened state accepts the burden of deterring its adversary and commits substantial resources to achieving that goal.431”, ment at enheten selv med nok makt vil motbalansere en motpart. Her blir handlingsvalget ”Intern Maktbalanse”. I et bipolar tilstand må denne enheten med nok makt velge ”Balancing” grunnet: ”A threatened great power operating in a bipolar system must balance against its rival because there is no other great power to catch the buck.432”. Enklere sagt må enheten A motplasseres en aggressiv stat B i bipolar situasjon grunnet det er ingen som kan få ”buck-catchers” oppgaven, som betyr at det er mangel på et annet land (N) som har nok makt til å motbalansere den aggressive stat B, derfor må enhet A gjøre det. Dette leder oss til b) “Buck passing” som er: “With buck-passing, the endangered great power tries to get another state to shoulder the burden of deterring or defeating the threatening state.433”. Her velges det alternative b) grunnet: “Buck-passing is preferred over balancing because the successful buck-passer does not have to fight the aggressor if

428 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 27. 429 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 27. 430 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 43. 431 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 13. 432 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 267. 433 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 13. 93 deterrence fails.434”, med andre ord slipper staten som “Buck passer” å ta ansvare for å motbalanseres den aggressive staten, mens den som får denne oppgaven “Buck catcher” står igjen med problemet. Men denne strategien har 2 betingelser. For at ”Buck passing” skal forekommer må det være 1) mer enn 2 maktpoler uten en mulig hegemon, og 2) at landegrensene er knyttet sammen: ”Buck-passing tends to be widespread in multipolarity when there is no potential hegemon to contend with, and when the threatened states do not share a common border with the aggressor.435”, dermed får geopolitikk sitt inntog her. Her er den første betingelsen at:

“Unbalanced multipolar systems contain three or more great powers, one of which is a potential hegemon. Balanced multipolar systems have no aspiring hegemon; instead, power is divided rather evenly among the great powers, or at least between the two most powerful states in the system.436”.

Her vil “Buck passing” være mer sannsynlig i polaritets omstendighetene av Balansert Mulitpolaritet som er tilstanden med jevne maktpoler, heller for Ubalansert Multipolaritet som er ujevnt makt situasjon mellom maktpolene: ”Buck-passing is less likely in an unbalanced multipolar system, because the threatened states have a strong incentive to work together to prevent the potential hegemon from dominating their region.437”. Men i en Ubalansert Multipolaritet stituasjon kan en stat bli for mektig å dermed må allianse (del av variabel 16) påbygges, altså ”Ekstern Maktbalanse”:

”The more powerful the dominant state is relative to its foes, however, the less likely it is that the potential victims will be able to pass the buck among themselves, and the more likely it is that they will be forced to form a balancing coalition against the aggressor.438”.

Det vil uansett polaritet omstendigheter, så vil “Buckpassing” strategien være påvirket av (variabel 13) geopolitikk: “…geography helps identify the likely buck-passers and buck-

434 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 267. 435 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 267 - 268. 436 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 270. 437 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 270. 438 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 271. 94 catchers in multipolar systems.439”. Dette er pågrunn av at vannbarrier (The Stopping Power of Water) mellom en nasjon og en aggressiv stat gjør det høyst vanskelig for den aggressive staten å angripe den andre nasjonen: ”…the stopping power of water made it especially difficult for any continental power to cross the channel and invade the United Kingdom.440”. Dermed kan det oppsummeres slik: ”Common borders promote balancing; barriers encourage buck-passing.441”. Derfor vil et land med vannbarriere være mer sikker, mens en stat som har en utsatt landgrense med den aggressive stat er mer truet. Dette har også den betydning av at land med en “Buffer stat” (kan defineres som et land som ligger mellom aggressive stater som den ikke er politisk alliert med442) imellom er tryggere og at det blir vanskeligere å danne maktbalanse om den aggressive stat:

“France shared a common border with Nazi Germany, but the Soviet Union was separated from the Third Reich for most of the 1930s by minor powers such as Poland. This buffer zone encouraged buck-passing and made it difficult for France and the Soviet Union to form a balancing coalition to contain Germany.443”.

Med andre ord vil en stat med buffer stat imellom seg og den aggressive stat være mer trygg enn den land med landegrense mellom seg og den aggressive stat. Dermed var “Buck passing” et godt alternativ for Sovjetunionen. Den siste maktbalanse strategien er c)”Offshore Balancer”, dette kommer med forutsetning at aktøren er en regional hegemon:

”In essence, states that gain regional hegemony act as offshore balancers in other regions. Nevertheless, those distant hegemons usually prefer to let the local great powers check an aspiring hegemon, while they watch from the sidelines. But sometimes this buck-passing

439 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 271. 440 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 77. 441 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 271. 442 Tanisha M. Fazal, (April 2004), State Death in the International System, International Organization, 58 (02), 311 - 312, 321 - 322. 443 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 332. 95 strategy is not feasible, and the distant hegemon has to step in and balance against the rising power.444”.

Dette fremkommer grunnet at en annen enhet(er) i region ikke klarer å motbalansere en voksende enhet, og dermed må regionale hegemonen hjelpe til med maktbalansen. Den regionale hegemonen vil helst la de regionale statene balansere mot den voksende enheten hvis mulig, heller for å gjøre arbeidet selv. Den regionale hegemonen er redd for at den voksende enhet kan bli en ny regional hegemon og begynne en offensiv mot den:

”Regional hegemons prefer that there be at least two great powers located together in other regions, because their proximity will force them to concentrate their attention on each other rather than on the distant hegemon.445”.

Her foretrekkes det av en regional hegemon at en region har 2 maktpoler sånn at de fokuserer seg på hverandre, istedenfor for den regionale hegemonen. Den 5) atferden for utenrikspolitikk er ”Nuclear Superiority”: ”…powers seek nuclear superiority over their rivals.446”, dette er på grunn av at: “… a state is likely to be more secure if it has nuclear superiority.447”. Dette forsøk på “”Nuclear Superiority” mener han gjør verden mer ustabil: “MAD is a powerful force for stability, so it makes no sense to undermine it.448”. Den sjette handlingsalternativet er kalt “Bait and Bleed” som er “…whereby a state tries to weaken its rivals by provoking a long and costly war between them.449”, hvor det forsøkes av en stat å få motstanderne til å inngå i en krig mot hverandre. Den 7) er ”Bloodletting” som er at: ”…the rivals have gone to war independently, and the bloodletter is mainly concerned with causing its rivals to bleed each other white, while it stays out of the fighting.450”, med andre ord kjemper motstander nasjoner mot hverandre mens tredje part sørger for at denne kampen fortsetter og blir så blodig som mulig og varer så lenge som mulig.

444 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 237. 445 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 42. 446 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 145. 447 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 146. 448 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 146. 449 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 139. 450 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 154 -155. 96

Den neste er den konkluderende (variabel 11) endepunkt som er: ”Their ultimate aim is to be the hegemon—that is, the only great power in the system.451”, og dermed er nøytralitet (del av variabel 16) umulig siden alle vil handle offensivt helt til: “…states do not become status quo powers until they completely dominate the system.452”. Det er et problem med hegemoni drømmen:

”I argue that great powers strive for hegemony in their region of the world. Because of the difficulty of projecting power over large bodies of water, no state is likely to dominate the entire globe.453”.

Med andre ord er ikke verdenshegemoni mulig grunnet vannbarriere, derfor er bare regional hegemoni mulig og ønsket. Den siste atferden i ”High Politics” er ”Øke militære landmakten” sin: ”…great powers aim to dominate the balance of land power, because that is the best way to maximize their share of military might.454”. I “Low Politics” prøves (del av variabel 10) det å anskaffe søken etter Økonomisk Velstand: ”…great powers aim to maximize the amount of the world’s wealth that they control. States care about relative wealth, because economic might is the foundation of military might.455”, dette kan da hjelpe den “Faktiske Militærmakt”. I “Low Politics” prøves det også å etterstrebe ikke sikkerhetsmål: “In practice, however, states pursue non-security goals as well. For example …They sometimes seek to promote a particular ideology abroad….456”, men dette er underordnet “High Politics”. Diplomatiet (Del av variabel 14) følger nasjonens valgte interesse: ”In practical terms, this means that states will adopt diplomatic strategies that reflect the opportunities and constraints created by the particular distribution of power.457”, men sammen med å promotere ideologi i utenriks. Denne tankekraften med “Power of ideas” behjelper også å rettferdiggjøre handlingene som blir gjennomført: “But idealist rhetoric also provided a proper mask for the brutal policies that underpinned the tremendous growth of American

451 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 2. 452 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 35. 453 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 138. 454 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 145. 455 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 143. 456 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 46. 457 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 329. 97 power in the nineteenth century.458”. Fred (del av variabel 15) er bare mulig hos forfatteren hvis: “…the states that make up the system agree to form a world government.459”. Derfor er det bare en overnasjonal myndighet som kan bringe sikker fred. Dermed er det snakk om hvilken av polaritene er mest fredfulle:

“The core of my argument is that bipolar systems tend to be the most peaceful, and unbalanced multipolar systems are the most prone to deadly conflict. Balanced multipolar sytems fall somewhere in between.460”.

Bipolaritet er mer fredfull pågrunn av 1): “… relatively fewer opportunities for conflict….461”, mens nr 2): ”…more likely to be equally distributed among the great powers … source of stability.462”. Den tredje årsaken: “…bipolarity discourages miscalculation….463”, og til slutt den fjerde grunnen: “….although fear is constantly at play in world politics, bipolarity does not magnify those anxieties….464”. Her er skribenten av tro at: “Simplicity breeds certainty; certainty bolsters peace.465”. Det er med dette at det siste bidraget for “Neorealismen” i denne samlingen av realister er fremført. Det er den offensive holdningen og staters maktbalanse strategi i denne sjangeren som kanskje kjennetegner Mearsheimer. Selve atferden og handlingen blir mer lettere og tydeligere å forutse med hans geopolitiske vektlegging, noe som hjelper å forutse videre fremtidig fremtreden.

458 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 250. 459 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, vii. 460 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 335. 461 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 346. 462 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 346. 463 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 346. 464 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 346. 465 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 344. 98

10.0: Lobell, Ripsman, Taliaferro: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy I 1998 skulle realisme fagtradisjonen utvikle seg i sin siste retning med Gideon Rose sin artikkel bidrag “Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy466. Dette har ikke forfatteren latt seg materialisere til en egen bok. Det var i 2009 at Lobell, Ripsman, Taliaferro skulle forsøke gi et mer fullbyrdet oppbygging under denne teorien med ”Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy”467. Her fikk de med seg flere skribenter til å ta utgangspunkt i denne nye sjangeren på forskjellige saksfelt for å videre bygge dette tankesettet. Jeg har valgt å se alle forfatter bidragene som en helhetlig teori. Det kan dermed forekomme at noen av skribentene i virkeligheten ikke er enig i andres syn på et annen sitt saksfelt, men det har jeg valgt å overse. Det bør også fortelles at Rose sitt korte verk har blitt lest. Teorien har en annen vektlegging av forståelse for statens komplekse indre virke og funksjon. Herved et tyngre fokus på Scientific realism enn prediksjonskraft, og dette gjør det vanskeligere å få brukt teorien til å forutse handlinger: ”...neoclassical realism's relative modesty about its ability to provide tidy answers or precise predictions....468”, og dermed mangler den en god forutsiende mulighet. Neoclassical realisme forklares av Lobell, Ripsman, Taliaferro med å sitere Rose sin redegjøring:

”… that the scope and ambition of a country's foreign policy is driven first and fore most by its place in the international system and specifically by its relative material power capabilities. This is why they are realist. They argue further, however, that the impact of such power capabilities on foreign policy is indirect and complex, because systemic pressures must be translated through intervening variables at the unit level. This is why they are neoclassical.469”.

466 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 144-172. 467 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, Utgitt 2009, (Cambridge: University Press). 468 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 172. 469 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 146. 99

Enklere sagt er det nå statens relative makt internasjonalt, og indre virksomhet som er avgjørende for staters atferd og handlinger. Dette er på grunn av det som er ment ovenfor: ”For neoclassical realists, the state is an intervening variable between the international system and foreign policy.470”. Det er dermed ikke slik at systematisk nivå ikke gjelder lenger eller ikke har en effekt, men heller at det systematiske nivået må gå gjennom staten som derfra fører til en respons fra et land. Forenklet forklart systematiske nivået er ”Input”, som fører til at staten som er basert på dens varierende muligheter og ønsker fungerer som en ”Withinputs”(her ment som statens innenlands virke), og gir ut en handling som er ”Output”. Det kan dermed begynnes å se på det (variabel 7) Systematiske nivået. Her har ikke det systematiske nivået forandret seg så mye med at statene fortsatt er de dominerende aktører: ”Neoclassical realism identifies state as the most important actors in international politics.471”. Her ses det systematiske nivået fortsatt på som anarkisk (strukturvillkår prinsipp 1): ”This lack of guidance automatically renders anarchy a self-help environment.472”, og denne tilstanden i det systematiske nivået er det som påvirker mest hva nasjoners utenrikshandlinger kommer til å være:

”…systemic and subsystemic structural forces shape the broad parameters of a state`s behavior in the international arena. These external constraints and opportunities for action will create incentives or disincentives, but they alone cannot account for a state`s particular foreign policy or specific historical events.473”.

“Subsystemic” er ment som en region hvor landet befinner seg i474. Enklere sagt danner systematiske nivået insentiv og straff på stater som dermed har en (variabel 14) sosialiserende effekt på dem akkurat som “Neorealism”, men ikke like sterk innvirkning siden ”Withinputs” fungerer ikke her som en nærmest rasjonellmagnet enhet. Staten har her en

470 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 44. 471 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 24. 472 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 28. 473 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 62 - 63. 474 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 73. 100 egen prosess som mottar den systematiske nivåets sin effekt som bidrar til å lage norm og begynner en intern evaluering på neste steg videre: ”Neoclassical realism accepts the importance of competitive presures and socilization effects in shaping the internal composition of states.475”. Her er polaritets situasjonen endret seg fra forrige ved at verden er Unipolar:

”While the unipolar system is the dominant one in the world today, subordinate or regional international systems are often ignored. Regions have their own dynamic which is semi- autonomous but not independent of the global great power system and domestic politics. Competition occurs between the major regional players for leadership or hegemony over the locale.476”.

Her ses det allikevel fra et mer regional (variabel 13) perspektiv dermed gjelder geopolitikk her også, men det er fortsatt det samme med at den med mer makt har størst innflytelse på det systematiske nivået. Makt egenskaper (variabel 5) menes her med 1) ”State Power” som er ”…the relative ability of the state to extract or mobilize societal resources as determined by the institutions of the state, as well as by nationalism and ideology….477”, og 2) “National Power”: “...the ability of state leaders to mobilize their nation's human and material resources behind security policy initiatives....478”. Det er verdt å merke seg at Neoklassisk realisme problematiserer muligheten å utføre politikk med å hente ut og trekke ut ressurser og forteller heller at det er mer vanskelig en det ser ut: ” ...national leaders may not have easy access to a country's total material power resources.479”. En veldig viktig ting å bemerke seg er at selv om ”Withinputs” har en kompleks og varierende virke som jeg skal snart komme til med Styreform og Statsledelse, så er ikke alt av vekslende effekt på statens handlinger. Her

475 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 30. 476 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 44. 477 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 197. 478 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 163. 479 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 161. 101 har makt egenskapene (”Stat Power” og ”National Power”) en effekt på nasjoners handlinger: ”...neoclassical realists say, because if there is any single, dominant factor shaping the broad pattern of nations' foreign policies over time, it is their relative material power vis-å-vis the rest of the international system...480”. Med andre ord har makt egenskapene i forhold til andre stater størst påvirkning på statens valgte handlinger. Men som “State Power” påminner om så er det ikke lett å overføre makten sin til utenrikspolitiske handlinger: ”…there is no immediate or perfect transmission belt linking material capabilities to foreign policy behavior.481”. Denne evnen til transformasjonen vil variere fra stat til stat. Det kan nå være på tide å se se hvordan Menneskenaturen og ”Withinputs” fungerer. Menneskenaturen (variabel 1) er tilbake, men er tammere og ønsker å slå seg sammen til et kollektiv for å oppnå sine ønsker ovenfor andre kollektiver:

”…Neoclassical realism to which I subscribe obviously starts from a bio-political foundation, because it explicitly adopts particular human nature assumptions which … do not involve power lust or aggression, however … is a more foundational realist “tradition that subscribes to an ontology of conflict group fragmentation” which leads to a central “problematique (survival/war).482”.

Det er selve styreformens (variabel 2) oppsett som er den store avgjørende og viktige forskjellen på nasjoners endelige atferd: ”Unit-level variables constrain or facilitate the ability of all types of states – great powers as well as lesser states – to respond to systemic imperatives.483”. Her gir Neoklassisk realisme en lang rekke varierende variabler som påvirker statsledelsens valgte vei fremover. Dette er en mangfoldig gruppe som jeg har valgt å kalle ”Innenriks aktører” som konkurrerer mot hverandre:

480 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 150. 481 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 146 - 147. 482 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 110. 483 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 4. 102

”… there is competition between groups over access and control of resources for group disposal, and there is competition within groups over how resources will be divided and distributed to group members and who has the ability and legitimacy to make these decisions for the group.484”.

Disse kan ses første med “Societal” grupper som er: ”…societal elites (socioeconomic leaders) maximize their sectors or factors economic welfare, and the national security.485”. Disse kan være:

“…the leaders of different economic sectors (such as finance, heavy industry, agriculture, and manufacturing), state actors (such as the military, the diplomatic service, and colonial bureaucrats), and domestic interest groups. these groups, in turn, have a material interest in the pursuit of different types of foreign economic policies….486”.

Disse deler forfatteren i 2 grupper:

“…I distinguish between broad and logrolled societal coalitions: Internationalists and nationalist. … Their policy preference is shaped by their international or domestic orientation and hence they have conflicting interest.487”.

Den første gruppen “Internationalist” har sine interesser knyttet til utenomlands: “They have overseas investments or interests, and benefit from foreign economic exposure or have strong international links.488”, mens den andre gruppen “Nationalist” som har sine interesser som er knyttet til innenlands: ”They will contest calls for greater international engagement

484 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 113. 485 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 57. 486 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 33. 487 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 58. 488 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 58. 103 because it undermines their constituents domestic power and position.489”. Disse er ikke de eneste som prøver å anskaffe seg makt innad i staten. Alle grupperingene kan oppsummeres noenlunde slik:

”… in democratic states, we should expect the greatest influence from well-organized, coherent, vote-rich, single-issue interest groups that an provide an electoral payoff, the legislature that can act as a veto for the government`s policy agenda, groups that can frame executive thinking on foreign affairs, and occasionally, the public as a whole. … In non- democratic states, kingmaker societal groups, and those such as the military that can lead a revolt against the leader, should have the greatest influence on national security policy, followed by bureaucratic or economic actors that have the potential to obstruct policy implementation, and in unusual circumstances, public opinion as a whole.490”.

Med andre ord er ”Innenriks aktørene”: ”Societal” sine interesse grupper, Stormenn, Media, Kultur, Sivil Samfunn, Militære, Allmenne opinionen, Parlamentet, og Folket som alle har sin påvirkning på statsledelsen. Det kan være viktig å bemerke seg at staters indre er forskjellig fra hverandre, og dermed varierer disse innenlands variablene fra land til land og deres påvirkning på staters atferd. Dermed er NeoKlassisk realisme uenig med Waltz sin prinsipp 2 i strukturvilkårene og er heller av oppfatning at ikke alle enheter er like. Her rådes det å be om mindre modifikasjon mot statsledelsen for å lykkes å få sine ønsker: ”If the group demands minor modifications or tailoring of policy, it will be more likely to influence outcomes, for the costs to national security of these minor changes will likely be low.491”. ”Innenriks aktører” vil ha mest innflytelses når:

489 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 59. 490 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 185. 491 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 185. 104

“…are more likely to have a significant impact on foreign and national policies when the international threat level is low, when leaders have a weak hold on power, and when the national security executive lacks structural autonomy.492”.

Det er selve autonomien mellom ”Innenriks aktører” og Statsledelsen som er mest utslagivende om førstnevnte kan påvirke sistnevnte uansett demokrati eller ikke: “All things being equal, the more structurally autonomous an executive is, the lesser the ability of domestic actors to interfere with the government`s foreign policy agenda.493”. Med ettertanke så kan denne vektleggingen og påvirkningskraft av innenriks variabler på statsledelsen, se mistenkelig ut som å ha fått sin delvise inspirasjon av undergruppe teoriene til Liberalisme. Med blikk mot Ernest Haas sin Nyfunksjonalisme, og Liberal intergovernmentalisme av Andrew Moravcsik494. Derfor støtter jeg opp bak Sorensen og Jackson når de skriver: ”This kind of analysis is inspired by liberal approaches to IR … which emphasize the importance of domestic conditions of countries in seeking to explain international relations and foreign policies.495”. Selve den utøvende makt (variabel 3) kan det snakkes om en ledelse heller for en enkelt statsleder, siden det finnes en gruppe individer som utgjør denne gruppen:

”… Neoclassical realism recognizes that many states or regimes do not necessarily function as “unitary” actors. Elite consensus or disagreement about the nature and extent of international threats, persistent internal divisions within the leadership, social cohesion, and the regime`s vulnerability to violent overthrow all inhibit the state`s ability to respond to systemic pressures.496”.

492 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 37. 493 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 189. 494 Førland Tor Egil, Claes Dag Harald, EU Mellomstatlig samarbeid og politisk system, Utgitt 2010, Utgave 3, (Gyldendal Akademisk), 33 - 37. 495 Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, 88. 496 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 27 - 28. 105

Det er denne statledelsen som kalles FPE som tar beslutninger: “Divisions among the top officials of the state charged with the formulation of grand strategy - what Lobell the foreign policy executive (FPE) - and key societal elites can adversely affect the threat assessment process and ultimately strategic adjustment….497”. Dermed fungerer FPE som en mottaker av påvirkning fra systematiske nivået, og ”Innenriks aktører”. Selve FPE fungerer som en sammensluttet beslutningstaker: ”…FPE is a unified central decision-maker.498”. Det kan nå ses på staters utenrikspolitiske (variabel 10) atferd hvor det først vektlegges en ”Grand Strategy” og øke Nasjonal Sikkerhet: ”The FPE formulates grand strategy and maximizes the state`s national security….499”. ”Grand Strategy” er en planlegging over videre utvikling på ulike saksfelt. Det kan se ut som at i Neoklassisk realisme er statene mer forsiktig, hvor statsledelsen er litt mer påpasselig før de trår til med en handling. Her ser det ut som hvert skritt tenkes over nøye. Statens etikk (variabel 8) ligger mer spesifisert med regime overlevelse som det viktigste: ”With the high stakes of domestic politics, leaders are primarily concerned about the ruling regime`s survival rather the nation- state`s survival.500”. Dermed vil nasjonal sikkerhets være avhengig av situasjonen i det systematisk nivåets og innenlands med ”Innenriks Aktørers”. Jo mer rolig det er i det systematiske nivået og hektisk innenlands, vil moralen en stat følger bli påvirket av ”Innenriks Aktører”, eller av Statsledelsen sine verdisyn. Dermed kan det fortelles at ”Low Politics” med ”Innenriks Aktører” kan være første valg i utenrikspolitiske mål når trusselen er lav fra systematiske nivå og statsledelsen lever farlig. Den andre er nasjonal interesser som kan være så mangt, her kan en mer positiv holdning til organisasjoner (variabel 6) ses grunnet mål om økt innflytelse:

497 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 33. 498 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 56. 499 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 61. 500 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 51. 106

”Regardless of the myriad ways that states may define their interests, this school argues, they are likely to want more rather than less external influence, and pursue such influence to the extent that they are able to do so.501”, og:

”At the same time both the Nationalists and the DPP have sought greater economic and cultural contact with China, which serves the interests of particular domestic constituents who desire greater links for cultural and economic reasons.502”.

Dette betyr ikke organisasjoner følger manuskriptet til Liberalismens spådommer med “Gjensidig Avhengighet Liberalisme” (Interdependence Liberalism) at handels organisasjoner kan dempe sikkerhetsdilemmaet og konflikten mellom stater:

”… states can perceive each other as security threats despite increased economic interdependence between them, because nationalism and capitalism are not behavioral, analytical or piratical contradiction.503”.

Dermed vil stater og “Innenriks aktører” søke ulike organisasjoner pågrunn av interesse og ønske om økt innflytelse, men kan fortsatt se hverandre som truende. Statsledelsen må også passe på interessene mellom systematiske nivå og ”Innenriks aktører”: ”The FPE focuses outward on the systemic and subsystemic balance of power (where states compete), and inward in the domestic balance of power (where societal blocs compete).504”. Denne krangelen kan også gå mellom hverandre: “The boundary lines dividing these systemic-subsystemic-domestic tiers are blurred and interrelated. Leaders often act on one level, but the target is to influence the outcome on another level.505”. Her kan landets internasjonale interesse gå på tvers av ”Innenriks Aktørers” som dermed tvinger frem et To-

501 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 152. 502 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 134. 503 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 104. 504 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 46. 505 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 46 - 47. 107 nivå spill. Her kan leseren tenke seg Robert Putnam, og George Tsebelis, noe forfatterene nevner506507. Dermed kan rasjonaliteten (variabel 9) til statsledelsen se litt irrasjonell, men den er rasjonell: ”Neoclassical realism`s attention to domestic politics also distinguishes it from rationalist approaches that explain foreign in terms of governmental responses to external stimuli.508”. Men det er å bemerke seg at det i slutten av dagen er mennesker som tar valgene: ”The international distribution of power can drive countries' behavior only by influencing the decisions of flesh and blood officials....509”. Derfor er statsledelsen noenlunde rasjonell. Det konkluderende (variabel 11) endepunktet kan bedre hentes av Rose:

”…neoclassical realism predicts that an increase in relative material power will lead eventually to a corresponding expansion in the ambition and scope of a country's foreign policy activity - and that a decrease in such power will lead eventually to acorresponding contraction. It also predicts that the process will not necessarily be gradual or uniform, however, because it will depend not solely on objective material trends but also on how political decision makers subjectively perceive them.510”.

Med andre ord vil neoklassiske realister si at økt relativ makt for en stat vil gi økt ambisjoner i utenrikspolitikken, men det vil også være avhengig av disse innenlands variabler, og systematiske nivå på statsledelsen, dermed vil endepunktet variere. Den 3) atferden er ”Intern Maktbalanse” som det vektlegges tungt (del av variabel 5). Her ses det ikke på en motstander sin makt egenskaper i sin helhet, men heller enkelt egenskaper: ”…the FPE will identify adversaries based on shifts in a component of power

506 Putnam D. Robert, (Summer, 1988), Diplomacy and Domestic Politics: The Logic of Two-Level Games, International Organization, 42 (3). 507 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 46, 116. 508 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 288. 509 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 158. 510 Rose Gideon, (1998), ”Neoclassical Realism and Theories of Foreign Policy”, World Politics, 51 (1), 167. 108 rather than shifts in aggregate power or threat.511”. Disse enkelt egenskapene kan være: ”Specific components might include shifts in territory, population, ideology, industry, land- based military, or navel and air power.512”. Det er selvfølgelig mulighet at ”…state and societal leaders can pursue policies that address the “wrong” component of an opposing state`s power.513”. Med andre ord de kan evaluere egenskapen til en motstander på feil grunnlag, eller besvare denne oppbyggingen av egenskap på feil måte. Det må også sies at hvilket land som anses som en trussel er avhengig av makt egenskapene staten har i forhold til en annen. Det som er så bemerkelsesverdig her er at prinsipp 3 i strukturvillkåren åpnes med at enkelte komponenter (makt egenskaper) og ikke samlede makt egenskaper er nå det som er gjeldende, men det sier ikke hvilken enkelt makt egenskap som er viktigst. Her vil en stat ha 3 muligheter for “Intern maktbalanse”:

”When faced with external threats, states have a choice between three broad categories of internal balancing strategies: (1) to continue with existing politico-military strategies and technological practices; (2) to engage in emulation; or (3) to engage in innovation. The first strategy is self-explanatory.514”.

Dermed er i) selvforklarende med fortsettelse av det samme. Den ii) er Emulering: ”…conscious, purposeful imitation, un full or in part, by one state of any institution, technology, or governing practice of another state….515”, gjennomtenkt kopier av en annen stats praksis. Den siste iii) Innovasjon: ”…a conscious, purposeful effort by one state to offset the perceived relative power advantage of another state by the creation of entirely new institution, technologies, or governing practices.516”. Med andre ord betyr ny utvikling av praksis. De to siste alternativene avhenger av systematiske nivå (trusler fra dem), og

511 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 68. 512 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 55. 513 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 56. 514 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 200. 515 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 200. 516 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 201. 109

Innenlands situasjon. Men her kan mangel på tankekraft være en hindring i å få det gjort: ”Lack of nationalist sentiment or an anti statist ideology, however, can limit the state`s ability to emulate or innovate.517”. Det å etablere en motbalansering mot en trussel er ikke så lett som det ser ut til. Her redegjøres 3 senarioer med ”Innenriks aktører”. Den i) er at det er en felles forståelse og enighet om trussel mellom Statsledelsen og ”Innenriks aktører”: ”In scenario “A” the FPE is the least constrained in branding a foreign state as a threat (counterbalancing against it). At each level there is consensus that the foreign power is a sufficient danger.518”. Dermed er det enkelt for staten å etablere en motbalanse siden alle er enige. Den ii) er at Statsledelsen møter en uenig og delt ”Innenriks aktører” som har motsettende interesser: ”Meanwhile, at the domestic level, while the FPE`s societal supporters identify a component of power of the aspiring state as a threat to their parochial interest (i.e the components are competitive), the opposition does not view the same component of power or other components as a danger (.i.e. the components are complementary).519”. Dermed skaper det en del hindringer for Statsledelsen å motbalansere. Den siste iii) er at Statsledelsen prøver å motbalansere, men alle ”Innenriks aktørene” er helt imot og uenig i dette: ”The FPE`s societal supporters do not identify the element as a threat to their parochial interests….520”, og: ”Hence, if societal elites have strong ties to the FPE, the result is delayed, slow, or inefficient threat assessment (and counterbalancing).521”. Dermed kan de skape store hindringer for Statsledelsen å motbalansere. Den fjerde måten er ”Ekstern maktbalanse”, denne vektlegges mindre: ”Problems include whether decision-makers can assess the state`s foreign policy and adjust to shifts in relative power by building arms and forming alliances.522”. Dermed er det vanskelig å lage allianser (variabel 16) og bestemme hvem som skal motbalanseres. Med andre ord vil

517 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 197. 518 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 64. 519 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 65. 520 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy,66. 521 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy,67. 522 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy,63. 110 nøytralitet, og allianse dannelse spørsmålet bli besvart og påvirket av det Systmatiske nivået, og ”Innenriks Aktørene”. Dette gjelder så vel det samme angående diplomatiets (Del av variabel 14) muligheter. Med ”Power of ideas” er det her mer viktig for å utføre ønsket politikk som maktbalanse politikk: ”…for rulers to follow balance of power logic in the modern age, realist principle must be infused with ideological content that arouses the hearts and minds of average people.523”. Den siste er 5) Erobring, men den er krevende å få gjort nå til dags:

”In the modern age, expansion requires a unified state composed of (1) elites that agree on an ambitious grand strategy, (2) a stable and effective political regime with broad authority to pursue uncertain and risky foreign policies, and (3) a complaint mass public that unreservedly supports the state`s expansionist policies and is willing to make the necessary sacrifices asked of it to implement the strategy.524”.

Dermed trengs det at I) statsledelsen er enige, ii) stabil omstendigheter innenriks for regime, og iii) støtte fra allmenn opinionen. Derfor er denne politikken vanskelig å utføre. Når det kommer til krig, angriper stater grunnet nasjonale interesser:

”…when facing the possibility of major military intervention, presidents usually begin by consulting what they perceive to be the national interests. Subsequently, however, they consider how best to pursue those conceptions of the national interest in the light of domestic political incentives and constraints.525”.

Disse hindringene ”Innenriks aktører” er ikke nok til å hindre en krig (variabel 15), men å medbestemme til en vis grad dens form. Den andre grunnen til krig er Systematiske nivået. Selve fred forsøk eller noe forslag til form for varig stabilitet nevnes heller ikke. Når det

523 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 250. 524 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 247. 525 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 36. 111 kommer til lavere trusler (variabel 4) er de bestemt mer av ”Innenriks aktørene” og deres mulighet å påvirke Statsledelsen. Det er her vår sist realisme bidragsyter i denne masteroppgaven avsluttes. Selv om teorien ikke er helt ferdigutbygget har Lobell, Ripsman, Taliaferro tatt stafettpinne videre fra Rose, og gitt den mer å gå på. Neoklassisk realisme gir en forklaring som kan redegjøre for staters indre problemer og fokuserer på årsakene til hvorfor en nasjon velger å handle som den gjør med å se på tilstanden til et land i en mer helhetlig sammenheng. Handlingene som nå tas kommer etter en nasjonal kamp om varierende ønsker sammen med den effekt av eksterne innflytelser om statens atferd. Det er dermed dette som gjør Neoklassisk realisme til den siste fagtradisjonen i realismen til nå.

112

11.0: Oppsummering og Analyseskjema av Realismen Jeg har i denne oppgaven prøvd å utrede utviklingen og skillelinjene mellom de ulike realisme forfatterne. Dette har blitt gjort ved metodebruk av ideanalyse for å gjennomgå teoriene til hver skribents sitt hovedverk som primærdata for å samle inn data og besvare det første spørsmålet i problemstillingen (se 1.1). Det har derfor blitt satt opp et dimensjonsmatrise med 5 dimensjoner som hver har et ulikt antall variabler inni seg, som representerer de forskjellige stadier og perspektiver for å forklare staters atferd i IPT. Det har totalt sett blitt redegjort for 16 variabler som presenterer et aspekt av realistenes oppfatninger og tankesett. Jeg skal her gi en kort oppsummering av noen av de viktigste motsetningene og utviklingsforløpet i realisme fagtradisjonen som her har blitt framlagt og sammenlignet. For å finne hva som oftest er hovedårsaken bak all handling må det her trekkes en grense mellom Klassisk realisme og Neo- og Neoklassisk realisme. Her er Thukydides, Niccolo Machiavelli, Thomas Hobbes, Hans J. Morgenthau av klar antydning av at kilden ligger knyttet til menneskenaturens etterstrebning av makt som kilde for gjerningen som tas. Det er her heller en forskjell i menneskenaturens felleshet og evne til å etterkomme dette ønske. Her står Hobbes på den ene siden av de klassiske realistene med en mer klar likhet i sin presentasjon av menneske hvor egenskapene er mer eller mindre helt lik hverandre. Mens på den andre siden finnes det Machiavelli som vektlegger dygd som en markant forskjellkatalysator mellom individer. Hos Neo- og Neoklassisk realisme med Kenneth Waltz, John Mearsheimer, og Lobell, Ripsman, Taliaferro ligger hovedkilden til handling som resulterer i makt etterspørsel i de politiske normene som møtes på internasjonalt grunnet anarki tilstanden. Her er Waltz og Mearsheimer mer opptatt av at makt kan gi sikkerhet fra farene som anarki omstendighetene gir. Denne økningen i makt for å forbedre sin egen sikkerhet med for eksempel å forbedre makt egenskapene sine, skaper til gjengjeld mer frykt hos de andre statene. Det er ikke at Lobell, Ripsman, og Taliaferro ikke tror på menneskenaturen, men heller at handlingene etter makt har sitt opphav først i situasjonen ute i den politiske verden og ikke i menneskets vesen. Den forståelse av at verden innehar stater som hovedaktører og at den er anarkisk i variabel 7 i dimensjonen om Internasjonal Politiske Strukturer er alle realistene enig i, men uenig i hvordan sistnevnte innvirker i handlinger og hva den inneholder. Dette spørsmålet

113 ble kanskje best besvart i utviklingen av Neorealisme som mente at forutsetning for atferd kunne bli sett ved å se på anarkiet (strukturvilkår prinsipp 1) med et ”Systems Theory” perspektiv. Her var statene en del av et system (systematiske nivå) med en Struktur med stater hvor strukturvilkårene ga de mektigste statene (strukturvilkår prinsipp 3) makten til å skape Strukturen som derfra ga en effekt på et lands oppførsel. Dermed satt Waltz fokus på hvordan Strukturen ble dannet og hvilken virkning de hadde på nasjoners valg før handlingene ble bestemt. Med andre ord er strukturen en stor hovedårsak til handling i staters fremtreden. Klassisk realistene ignorerte ikke dette perspektivet, men var heller av tro at dette skyldtes at forutsetningen lå ved menneske og ikke i anarki tilstanden. Deres vektlegging av den internasjonale tilstanden var svakere med Thukydides og Machiavelli som var mer opptatt av å se på de nærmeste farene og muligheter, heller for hvordan land som var lengre vekke kunne påvirke og virke inn hos deres eller andre stater. De senere klassiske realistene var bedre på dette punktet som med Hobbes sin forståelse av ”Naturtilstanden” som forsto mer av hva konsekvensene til alle de andre statene kunne få for nasjoners interesser. Morgenthau med sin oppfattelse av den ”Fryste Maktordning” ga mer oversikt over hvordan en gruppe av de mektigste statene kunne utøve innflytelse over en annen stats ønsker. Dermed har forløpet og forskjellene over hovedårsak til handling over staters atferd blitt sagt, men hva påvirker hva som skal velges av videre fremvei av ulike saksfelt og interesser? Hver forfatter redegjør innvirkningen som den utøvende makt får før den tar en beslutning og deretter en handling. Denne delen kan ses i dimensjonen Nasjonal: Styresett og Samfunn med variabel 2 og 3. Her vil jeg si Thukydides og Hobbs er på den ene yter siden, mens Machiavelli, Morgenthau er nærmere Lobell, Ripsman, Taliaferro som er i midten, og på den andre ytterste siden er Mearsheimer og Waltz. For Thukydides er styreformen en liten hindring for politikken som ønskes å føres av den utøvende makt. Her er den utøvende makt nesten settet helt til siden for en enkelt Statsleder som har ansvar for statens ve og vel, uten at det stilles noen store krav til individet. Det er en drøftelse og en avstemning om handlingen som skal velges før noe foretas, men den kan påvirkes med talekunst og med en ”God Statsleder”. Dermed innehar en statslederen hos Thukydides en mer sterkere posisjon. Hos Hobbes er det ønske at makten samles hos et enkelt individ som dermed er statslederen (”Suverenen”). Det er en utfordring i at det i teorien forventes at denne statslederen skal

114 følge de ”Naturlige lovene” og skal i så fall skaffe borgerne sine sikkerhet, fred, velferd, og er derfor ikke like sterk posisjon som hos Thukydides. Jeg ber leseren legge merke til at jeg skriver ”i teorien”, mens i praksis vil jeg heller si hvis Hobbes sin statsleder ikke velger å følge de ”Naturlige lovene” vil han nok være i sterkere posisjon som statsleder enn hos Thukydides. I midten er Lobell, Ripsman, og Taliaferro den som best representerer det syn av at den utøvendes makt blir påvirket av det statlige nivå. Selv om Neoklassisk realisme er tuftet på at årsaken for gjerningen er fra systematiske nivå først, så går den deretter til statlignivå før den går ut i faktisk handling. Hos det statlignivå er det ”Innenriks aktører” som ”Societal” (”Internationalist” og ”Nationalist”) interesse gruppene, Media, Stormenn, Militære, Kultur, Parlamentet, Sivil Samfunn, Allmenne opinionen, Folket, som påviker en statsledelse. Her spiller statsledelsen sin autonomi fra disse aktørene en betydning, samt situasjonen i internasjonal politikk, og makt egenskapene til denne staten og regime overlevelses muligheter på hjemmebane en rolle i hvilken beslutning som tas. Dermed er det mange og varierende variabler som spiller inn i valg av atferd for en stat. Hos Machiavelli er det også problemer fra styreformen med å huske å ta hensyn til Folk, Stormenn, og Soldater, mens Morgenthau innrømmer at det finnes en maktkamp inne i staten som må blidgjøres. På ytterpunktet finnes det 2 Neorealister med først Mearsheimer som avviser noen stor innvirkning på statlignivå og heller gir den systematiske nivå nesten alt av bestemmelse som fører til ”Offensiv Realism”. Det er likevel en del som bestemmes av den utøvende makt med valg av strategi for å praktisere ”Offensiv Realism”. Derfor er Waltz den som tilatter minst av alle at innenlands eller den utøvende makt har noen virkning på nasjoners atferd. Dette kan ses med Waltz sin kanskje deterministiske spådom om uansett etablering av maktbalanse som gir ingen mulighet hos den utøvende makt å påvirke valg av handling. Her har Waltz allerede avgjort hvilken gjerning som skal tas under betingelsen av anarki og at staten ønsker å overleve. Waltz blir her den eneste som gir maktbalanse denne påvirkningskraften på staters atferd, men han er ikke den første til å tillegge maktbalanse så stor grad av viktighet. Dette er en del av dimensjonen Polaritet og Maktbalanse, som er variabel 5. Her er alle realistene opptatt av den, men de varierer i hvordan det bør gjøres. Her spørs det litt hvilke maktnivå et land er i og polaritets situasjonen, men med for eksempel at en nasjon som har mindre

115 makt enn sin motstander, så ville her Thukydides kanskje nærmest forklart at et land i en sånn situasjon bør ”Bandwagoning” og gi etter med å ta et ”Maktbasert valg”, mens Machiavelli ville anbefale å hoppe til vinnende koalisjon, og deretter til en annen for å unngå å måte gi etter for en sterkere part. Sistnevnte kunne nok også prøvd å spille ulike partner mot hverandre gjennom diplomati, mens han holder sin stat utenfor de farene som råder. Hobbes hadde vurdert ”Ekstern maktbalanse”, mens Morgenthau hadde sett på hvilken av statene kan opprettholde maktbalansen. Med andre ord hvilken kombinasjon av nasjoner danner balanse. Han hadde vært på vakt etter om det finnes en ”Balancer” og dermed se om det finnes en gruppe å alliere seg med. Alle disse Klassiske realistene har ikke satt nok fokus på polaritet situasjonen, dette er noe Neo realistene med Waltz gjør. Han ville først ifølge sin teori ikke gi en mindre mektig nasjon mulighet å velge, men heller med polaritet sitasjonen og deterministisk nødvendighet måtte et land bidra den enhet som trengte hjelp for å danne maktbalanse. Mearsheimer ville sett på polariteten også, men ha mindre tillit til allianse partnere grunnet at de kan prøve å få deg i krig mot en motstander (Bait and Bleed og Bloodletting), og at geopolitikken kan sette en begrensning på deres muligheter å hjelpe deg med for eksempel en Vannbarriere (The Stopping Power of Water) mellom dere. Tilslutt ville Neoklassiske realistene argumentert for en ”Intern Maktbalanse” mulighet med å prøve å ikke se på motstanderens makt i sin helhet, men heller se hvilken enkelt makt egenskap er truende og se om det kanskje går an å balansere mot den enkelte evne på egen hånd. Dette er hvordan fenomenet av maktbalanse har utviklet seg og skiller seg mellom realistene. Selve hvorfor maktbalanse forekommer kan besvares med å se på hva som ligger i variabel 8, og dimensjonen om ”Hensyn til Verdier”. Med andre ord hvilken verdi får stater til å utfører gjerningene de gjør. Her er normen som gir tillatelse eller ønske om handle, forskjellig mellom realistene. Dermed kan denne variabelen også tillegges som årsaken bak en handling. Det er også kanskje litt interessant for leseren å finne ut av hvilken realist som anses for å være den mest hensynsløs og brutale. Ifølge det allmenne folkemunn er kanskje Machiavelli den som anses som mest ondskapsfull, men dette er ikke tilfelle etter mitt syn526. Jeg begynner med den som for meg anses som mest mild, og det er den klassiske

526 Niccolo Machiavelli (Forfatter) og Trond Berg Eriksen (Forord, Oversetter), Fyrsten, Utgitt 2007, (Kagge forlag), 6.

116 realisten Morgenthau. Han står for at statens overlevelse som er en verdi som må oppfylles, men er villig å prøver å gå den minst ”ondeste” veien fremover. Moralen som setter disse begrensningene på disse handlingene, er han villig til å la andre påvirke med å fortelle at tanker og ideer som danner et ”Tankemessige klima” har effekt på valg av gjerningene for å bevare statens sikkerhet. Dette er et knefall for IPT av Konstruktivisme. Dette er heller ikke nok og han velger også å argumentere med at det før var en til dels felles ansvarlighet ovenfor hverandre når det gjaldt staters atferd som hadde en virkning på aktørene. Dette blir et knefall for en annen IPT, nemlig English school. Den neste er Lobell, Ripsman, Taliaferro som er villig til å være mer varmhjertelig, men dette beror på ”Innenriks aktører”, systematiske nivå, og statsledelsens situasjon. Disse ”Innenriks aktørene” kan godt sette strenge krav til dem, noe som vil da gi et innskrenket handlingsromm for aktøren å utføre sine gjerninger på. Her er ikke statens overlevelse viktigst, men sikkerheten til regime som det mest betydningsfulle verdi som må holdes oppe. Det er deretter Neo realistene Waltz og Mearsheimer som begge har den tro at statens overlevelse er en første prioritering før en handling tas. Moralen tilpasses her statens mål. Begge forfatterne forteller svært lite om den, men det betyr ikke her at det verste er å forvente. Det kan se ut som begge vil trekke en stopp linje for hensynsløshet når en nasjon har oppnådd målet. Dermed er det bare klassiske realister igjen. Det er da å konkludere at jeg her oppfatter denne delen av realisme fagtradisjonen som mest villig til å begå brutale handlinger. Det er for meg her Machiavelli dukker opp, men ikke som den verste. Han er villig moralsk å tillate handling grunnet ”Statsansvarlighetsmoral”. Denne ”Statsansvarlighetsmoral” lar ikke hvilken som helst handling bli gjort når som helst, men bare når statens overlevelse er på spill. Skribenten går videre med å presisere en handling som skal gjøres for å beskytte denne etiske verdi av statssikkerhet, og må utføres ”hurtig”. Dermed er Machiavelli mer nådig og forsiktig for å gi seg i kast med brutale handlinger, enn det allmennheten har gitt ham rykte for. Da er det 2 igjen. Selve avgjørelsen hvem som er mest ”ondskapsfull” avgjøres i hvordan den helhetlige tolkningen gjøres av realist forfatteren. I sin teori om ”Naturlige retten” gir ikke Hobbes noen moralsk frikort, og er egentlig ment bare for å forsvare seg selv. Her skal fornuften avgjøre hvordan denne selvbevarelse målet skal nås. I praksis kan forsvare seg, bety mangt og mye med at en person

117 kan mene at for eksempel en oppfatning er viktig for sitt liv og dermed har denne individet rett til å handle for å forsvare seg for opprettholde dette målet. Dette, samt at fornuften som forfatteren konstruerer hos menneske ikke er helt stabil, og hva som menes med riktig handling for å forsvare seg for en person kan være noe annet for en annen person. I den praktiske delen er Hobbes den mest brutale av alle realister, men siden teori delen også er tillagt med, ser jeg det slik at Thukydides får denne posisjonen. Det er ikke at Thukydides ikke bryr seg eller at han blir glad ved hensynløshet, men heller det at han aksepterer dens eksistens og natur blant mennesker. Moral ser han som en avtalt enighet mellom folk, som danner rett og urett blant partene som ikke nødvendigvis følges. Dermed er den moralske rammeverkets begrensninger redusert til et håpefull hindring av å følge denne regelverket. Etikken ligger ikke helt i statens overlevelse, men heller en uformell regel i en godkjenning av at det er akseptabelt å forsøke herske over andre slik som aktøren ønsker det. Denne uformelle regelen ligger i ”Laws of Nature”. Dermed ligger verdi som skal beskyttes i ønske om å ikke bli hersket over så godt som mulig. Thukydides er ikke hjerteløs, men heller menneskebevisst når han forteller om individers valg av å styre stater mot en atferd i internasjonal politikk som tilatter handlinger som oppfyller denne trangen til å herske. Utviklingen i realisme fagtradisjonen kan se ut som om den har fått mer ”godhet” i seg, mens skille linjen mellom de 3 første klassiske realistene, og de resterende realistene viser denne bedringen. Det som fellesgjør alle forfatterne er ønske og frykt i å unngå at andres vilje skal påføres over dem, derfor blir ”Nasjonal sikkerhet” en gjensidig årsak for handling. Dermed forsøkes det å anskaffe seg de gitte makt egenskapene pågrunn av menneskenaturen og for å beskytte seg, men også bruke til å angripe. Dette skaper frykten og gir opphav for dannelsen av maktbalanse. Det er fra omstendighetene (”Staters Utenrikspolitikk”, ”Internasjonal Politikk”, ”Internasjonale Relasjoner”) til årsakene og evaluering av hvilken gjerning som skal faktisk utføres av en stat som er presentert som nasjoners atferd her. Det er selve før eller mens handlingen utføres, at feil kan forekomme som hindrer at den fullføres. Denne uriktigheten kan skyldes det jeg har lagt vekt på i variabel 9, nemlig ”Beslutningene tas med hensyn til”. Her har alle skribentene vært innenfor rasjonalisme oppfatningen med ulik grad av svik i å opprettholde denne egenskapen under divergerende forhold. Både Thukydides og Mearsheimer beskriver aktører som formålsrasjonelle, hvor førstnevnte kanskje tegner en

118 svakere versjon av den med innrømmelse av å handle slik, blir forstyret med sjanse om øyeblikkelig fordelaktige muligheter og omstendigheter med situasjon av overilethet og opphisselse. Mens sistnevnte er mer opptatt av at aktører kan oppfatte- og trå- feil. Hos Machiavelli, Hobbes, Morgenthau sammen med Lobell, Ripsman, Taliaferro er aktørene rasjonelle, men med forskjellige svakheter under gitte tilfeller. Med Machiavelli er ”Fortuna”, ”Anledningen” og ”Dygd” av påvirkning på å få ferdigutført handlingen, mens hos Hobbes er begjær og fordelaktigheter i praksis et hinder for denne tenkemåten. Morgenthau lar det ”Tankemessige klima” delvis, sammen med felles ansvar påvirke denne rasjonalitets valget og utføring av den. De NeoKlassiske realistene vedgår at ”Innenriks aktører” har en effekt på gjerningen som tas. Den som står ut alene er Waltz med sin tro på at aktører har fullstendig rasjonalitet med unntak av at aktøren ikke har full selvkontroll som følge av påkjenning fra Strukturen, og at denne typen fullkommen tenkemåte er det ingen som i virkeligheten har. Her er ikke utviklingen så revolusjonær, men grensene mellom dem er klare nok og er interessante med tanke på at forskjellene mellom dem ikke er så store. Når det kommer til staters atferd i “High Politics” (Dimensjon Statens interesser og mål med variabel 10) ser det ut til at realisme fagtradisjonen med alle forfatterne legger mest vekt på handlinger som fokuserer på muligheten av å utøve, 1) Maktbalanse politikk, 2) ”Konfliktsøkende” politikk. Jeg har valgt å kalle det ”Konfliktsøkende” politikk som kan defineres som ”Et forsøk på forandring av status quo på et saksfelt for å vinne makt”. Disse 2 fenomenene går igjen hos alle realistene. Ellers er variasjonene i handlingene knyttet opp imot strategi valg innenfor disse 2 punktene. Her 1) Maktbalanse politikk ofte preget av ”Intern” - og/eller ”Ekstern” - Maktbalanse. Dermed ses handlingen av å etterstrebe Allianser i denne konteksten. Dette inngår i dimensjonen Strategi med variabel 16. Ingen inngår i allianser uten at det er et problem som den enkelte stat ikke kan løse alene. Det at det ikke finnes et Nøytralitet alternativet for et land blir da en forutsetning. Her er Klassisk realisme med Morgenthau og NeoKlassisk realisme som gir mest mulighet å utøve nøytralitets politikk. De resterende realister har forskjellige motforestillinger for dette under ulike omstendigheter. Her er Machiavelli kanskje den klareste med å råde om å velge den vinnende siden, sånn at staten ikke kommer på tapende side og blir straffet for å ha valgt feil.

119

Den 2) ”Konfliktsøkende” politikk, her kan ønske om forandring ses med det konkluderende endepunktet (variabel 11) hos alle realistene. Her er det forskjell i hvor langt en stat skal søke endring og hvor mye makt som skal innskaffes og når den skal stoppes. Her er klassikerne med Machiavelli, Hobbes, og så med Neo realisten Mearsheimer av formening at en nasjon vil prøve å etablere en slags verdens hegemoni. For Machiavelli ligger dette i et ”Erobringstrang”, hos Hobbes er dette mer av et spørsmål om å få fred ved dannelsen av en ”Suvernen” som fjerne frykten av usikkerhet som ”Naturtilstanden” bringer med, mens Mearsheimer er av oppfatning av at verdens hegemoni er håpet, men at en regional hegemoni vil sikre statens sikkerhet bedre og være mer oppnålig, men med fortsatt påpasselighet for andre regionale hegemoners ambisjoner. Hos Thukydides er målet å omgjøre andre stater til delevise vasall stater som inntjener noe for ”Lederstaten”. Morgenthau gir ikke en så nødvendig offensiv innstilling hos stater, med at en stat kan akseptere å bare opprettholde status quo politikk, men han sier også at et land kan søke å øke makten sin med ”Imperalisme” politikk. Dermed er det en mulighet for verdens hegemoni politikk her. Waltz nevner ønske om å rykke oppover, men antyder at en stat ikke vil forsøke å etablere et hegemoni, men heller maktbalansere og forbli på sin posisjon i makthierarkiet. Den siste er Lobell, Ripsman, Taliaferro som er avhengig av mange ulike variabler for om den er offensiv eller ikke, men det finnes en mulighet å være konfliktsøkende også for disse realistene. Når det kommer til ”Low Politics” er det ikke at forfatterne er negativ til andre varierende politiske saksfelt og at dette ikke etterstrebes, men heller at det er her en lavere fokus og prioritering. Her er NeoKlassisk realisme den som innrømmer at stater kan søke for eksempel økonomiske hensikter på lik linje med ”High Politics”. Waltz er også av den tro at nasjoner handler for pengemessige årsaker på lik linje også, men disse to er mer av unntaket. Her gir Morgenthau et bedre forståelse av de resterende realistene med at et land som søker å øke makten sin med imperialisme politikk tar de økonomiske fortjenestene etter overtakelsen som en bonus heller for en direkte årsak for hvorfor de pådrev denne politikken mot en annen stat. Derfor er det riktig at realisme ser nok økonomi, sosiale og juridiske utfordringer som ”Low Politics” med at de ikke vektlegger det for mye. Når det gjelder krig (variabel 15), så kan det se ut til at stater i likhet med ”High Politics” farer inn i strid grunnet, 1) Maktbalanse politikk, 2) ”Konfliktsøkende” politikk. Det

120 nevnes flere årsaker, men disse er dem som går igjen mest. Det er interessant at både Morgenthau og Waltz nevner feilkalkulasjon som en årsak som kan frembringe en krig. Et annet interessant punkt er krig som bare er grunnet i økonomiske årsaker. Her er det bare Hobbes, Waltz og muligens NeoKlassisk realistene som tror på denne grunngivningen, resten av forfatterne er ikke helt enig i denne enkelte årsaken for handling av strid. Fred som her har blitt presentert i realisme fagtradisjonen har ikke vært unngått å bli prøvd ut, men det er heller at det ikke settes så mye lit til det av realistene. Dermed vektlegges ikke fred så mye. Hvis jeg skulle ta å slå sammen alle fredsløsningene som er foreslått, og tatt den enkelte løsningen som er mest brukt ville fred vare lengst hvis, 1) De mektigste staters har diplomatiske evner som brukes mot hverandre for det mål av å samarbeide, 2) Holde seg utenfor gitte territorier, og 3) Polaritets maktbalanse. Polaritets maktbalanse menes her at de stater som er mektigst alltid har en enhet som kan motbalansere den. Her kan samarbeids vanskeligheter ses på med en 2 deling av alle realistene som på den ene siden er det klassisk realistene og kanskje også Neoklassisk realisme som har lyst på varierende og av ulik form av fordeling som er fordelaktige, mens på den andre siden er det Neorealistene som er klar på at det er snakk om Relativ gunstig fordeling for at en avtale skal komme på plass. Dette standpunktet hindrer mye av mulighetene å inngå samarbeid for Neo realisme. Dermed har de viktigste skillelinjene og utviklingene mellom hver enkelt realist og undergruppene av realismen som helhet blitt gjennomgått. Det har da blitt utredet for informasjonen som har blitt funnet for hver realist i tråd med problemstillingen 1.1, med kapittel 2.0 og 3.0. Her har ulike opplysninger for hver variabel vært varierende og noen skribenter har vært mer innholdsrik på noen aspekter enn andre. Denne reisen gjennom denne teorien har lært meg om vanskelighetene med aksept av moralske og etiske praktiseringer sammen med en statsleder påvirkning på et folk gjennom Thukydides fortellinger. Jeg har ervervet råd om diplomatiets muligheter og å gi forsvar for en hver handling, men også at den har sine grenser i hva og når (ved en ”Anledning”) en gjerning bør gjøres med Machiavelli. Thomas Hobbes har tatt meg med på brutaliteten av anarki i internasjonal politikk, og at andres staters og menneskenaturens maktbegjær må ha en motbalanse som kan danne frykt hos motparten. Morgenthau har visst meg den ”Fryste maktordningen” som er at det blir konstruert en ordning for at de mektige land skal sikre

121 sine interesser på bekostning av andre land, samt hvor viktig ”Power of ideas” og prestisje er, og den virkningen den har for utøvelsen av politikk ovenfor andre land. Waltz ga meg et nytt perspektiv å se maktnivåer og polaritet på, som lager store påvirknings og begrensnings effekt med det systematiske nivået på staters atferd. Mearsheimer fikk meg til å se hvilken makt egenskaper som var av betydning og ga mulighetene til å lære om forskjellige strategiske valg som kunne tas for et land med geopolitikk i baktankene. Mens Lobell, Ripsman, Taliaferro ga meg læredom i at staters indre har en innvirkning på hvordan et land kan ha evne til å handle rasjonelt. Dette er en av de mange kunnskapene jeg sitter igjen med etter denne reisen. Det kan kanskje nå være en god måtte å avslutte denne delen av oppgaven etter å ha gjennomgått alle forfatterne og deres hovedverkene med å gi en definisjon av realismen. Her har Malnes uttrykt det slik i en setning: ”… international relations are characterized by struggle for power and a permanent risk of war.527528”. Denne definisjonen er ikke feil, men den er veldig bredd. En mer spesifikk og konkret ville kanskje ha vært bedre, derfor tar jeg en sjanse på at ”Politisk Realisme er en forklaring hvor det tros at virkeligheten kan inneha konfliktsøkende og voldelig enheter som etterstreber egennyttige gitte makt ønsker og kan fraskrives regler, verdier, og prinsipper grunnet tilpassninger som trengs på grunn av sikkerhetspolitikken eller ønske hos menneskenaturen, men som uansett er et nødvendig første prioritering for enheters atferd”. Dermed er denne delen av problemstillingen ferdig fremlagt, for å finne alle realistene og deres utvikling og skillelinjer mot hverandre se Figur 11.0: Analyseskjema av Realismens Fagtradisjon.

527 Raino Malnes, The Hobbesian Theory of International Conflict, Utgitt 1993, (Oxford University Press), 23. 528 Rø Johannes Gullestad, Mechanistic Realism and US Foreign Policy: A New Framework for Analysis, Utgitt 2013, (Routledge), 3.

122

Figur 11.0: Analyseskjema av Realismens Fagtradisjon Nummer på, Thukydides Machiavelli Hobbes og Variabel navnene 1. Individer innehar en felles Mennesket menneskenatur som under En sterkere felles Det er en veldig lik og felles gitte forhold preger dens menneskenatur, men mer menneskenatur og oppførsel og reaksjonen på skrøpelig. Her gir ervervelse egenskaper, som preges av samme måte, men dens av dygd en utløsende årsak deres indre emosjon som effekt på atferd tilsvares ved for bedre grad av egenskaper virke inn og utspiller seg i at deres ulike grader av i menneske. personer er redde, hårsåre, og egenskaper. stolte. 2. Styreform Styreform setter liten Styreform setter en nokså stor påvirkning hindring i veien for valg av hindring for en fyrste ved at Makten bør aller helst samles politikken, men denne ulike fraksjoner (Folk, i en hånd med det ansvar som påvirkes litt ved at det oftest Stormenn, og Soldater) må da forligger hos statslederen finnes en drøftelse og beherskes og tilfredstilles. en rekke forpliktelser om å avstemning om statens Det må alltid ses opp for sikre fred, sikkerhet, og videre vei. Flere Statsledere sammensvergelser fra en velferd for dens befolkning. fører til problemer som hatefull fraksjon. Dette varier indre strid. fra forskjellige stater. 3. Den En ”Suveren” styrer land, Utøvende En person har betydeligere En person er klar statsleder med forbehold om å Makt mer innflytelse enn resten, som bestemmer hvem som underkaste seg etter og anses uformelt å burde skal rådføres om forskjellige ”Naturlige lovene” og plikter, alene lede staten som emner, men må passe på de men enkelt individ kan Statsleder så lenge han forskjellige fraksjonene i unnlate statslederens klarer. Styreformen. befalinger ved fravik av ”Naturlovene”. 4. Andre Immigrasjon, Jordskjelv, trusler mot Hungersnød, men mest av staten er alt, sykdoms (pesten) Dette gjøres det lite ut av,

123

relaterte trusler som har men helse utfordringer er et Kriminelle bander. alvorlige konsekvenser for problem. staten. 5. Polaritet Et press for å opprettholde Maktbalanse er komplisert og maktbalansen ved allianse Konstant press for å grunnet polaritet situasjonen. Maktbalans ved overbærende frykt for opprettholde maktbalansen Her er alle stater like sterke. e en/flere motparter. Det ved hjelp av diplomati som Maktnivåene er omtrent like finnes sterkere stater med preger atferden. Maktnivåene for alle stater. Denne regelen antakelig 3 maktnivåer: 1) er de samme med, 1) er universell. Makt menes her Stormakt, 2) Mellommakt, Stormakt, 2) Mellommakt, 3) i 2 former. Den første er 3) Små stat. Her regnes bare Små stat. Forskjellen er at det Opphavlig makt som er Dyd i de som er innenfor finnes mange flere stater med Lederskapsegenskaper, Bruk regionen. Makt egenskaper i spillet. Her regnes et helt av Power of ideas, menes med 1) En ”God kontinent med. Makt Diplomatiske evner og Statsleder” som er en med egenskaper menes med Dygd, Klokskap. Den andre makt besittelse av Anselse, Diplomatiske Ferdigheter, formen er Instrumentell makt Klokskap, Dyktighet, og 2) Hærstyrke og Penger. som er Hærstyrke, Allierte, Hærstyrke, 3) Penger. Rikdom, og Ære. 6. Bare militære Bare midlertidig militære Organisasjo organisasjoner, og som drar organisasjoner, som får ners medlems stat med seg med konsekvenser for din videre Midlertidig militære betydning at den må betale skatt til fremtid med velge tapende organisasjon med tanke på å på og fra ”Lederstaten”. Interessert i å part, eller en med mye mer danne maktbalanse mot aktører inngå i organisasjoner bare makt en din stat. Fra statens andre. Det finnes også andre når det skal foretas noe ståsted er organisasjoner midlertidige militært grunnet dannelse av viktige, siden det trengs sammenslutninger som maktbalanse. stadig diplomatisk behandling politiske korporasjoner, og tilfelle det trengs å velge side bedrifter som den ”Suverene” i en konflikt for å ikke bli må bestemme deres innpass straffet av den seirende side og innflytelse i sitt land. og danne maktbalanse. 7. Hovedaktørene er Stater Hovedaktørene er Stater med

124

Internasjon (Polis) er fremst, med deres hær, dermed diplomater, så ale politisk hær og ”diplomater”. Andre hjelpe- og leiesoldater. normer er stater er fiendtlig innstilt, Andre stater kan være en stat eller potensiell midlertidige som skal erobres, eller koalisjons partnere med midlertidig alliert, eller Verden befinner seg i mulighet til å bli en type fiendtlig innstilt. Verden er ”Naturtilstand” som gir varig vasall stat ved mindre spenningsfylt og bedragersk, fare i Anarkiet, og danner maktnivå. Internasjonal men nokså stabilt anarki, hvor ”Krigstilstanden”, hvor det er politikk er hyppighet av ulik ”Dygd”, diplomatiske en alles ”krig” mot alle. farefull intensitet av anarki, ferdigheter, og ”Fortuna” Folkerett følger ”Naturlig hvor de fleste prøver å øke bestemmer din skjebne rett”, siden alle land befinner sin maktnivå med å forsøke sammen med maktnivået ditt seg i ”Naturtilstanden”. å herske over andre (”Laws som ønskes å økes ved Folkeretten er her den samme of Nature”). ”Folkeretten” erobringer av en annen stat. I som i ”Naturtilstand” kan gi ufordelaktig fordel til ”Folkeretten” finnes først en situasjonen. en motpart, og derfor menneskemåte, som er villig unngås. til å følge enkelte lover, men ikke hvis det går imot ”Statsansvarlighetsmoralen” som da fører til den andre måte som er dyrenes med vold. 8. Moral og Moralsk finnes det ikke godt Det finnes 2 ulike moraler, Moralen styres etter Etikk og ondt, mens en relativ den første moralen heter menneskers syn om at det norm som avgjøres etter ”Privatmoral” på folkenivå, som er velbehagelig er godt, avtale og dermed frivillig mens den andre som brukes mens det som er ubehagelig regnes som rett og urett. er ”Statsansvarlighetsmoral” er ondt. Det finnes en Etisk finnes det uformelle som anvendes av stater. Ditt ”Naturlig rett” som gir lover som tillatter at man nødvendighets mål (Statens menneske overlevelses rett. kan så langt makten klarer, å sikkerhet) rettferdiggjør Det er en nokså felles herske over andre etter eget midlene som må brukes for å subjektiv lidenskaps førende godtbefinnende (”Laws of nå dette målet med betingelse begjær som fratar etterfølging

125

Nature”). Dermed vil enn om å gjøre det hurtigst ved av reglen, samt ulik prøve å unngå å bli hersket utførelsen. oppfatning av hva som bidrar over. til sikkerhet for seg selv. Dette kan den ”Fornuften” berge med å finne de guddommelige ”Naturlige lovene. 9. Det finnes prosedyrer for Beslutninger beslutning med drøftelse for tas med å finne med tanke på Her er det egeninteresse og hensyn til egeninteresse, den mest Fyrster bestemmer rasjonalitet, men med å følge fordelaktige veien, med for prosedyrene for diskusjon, sitt begjær etter det som føles eksempel å noen ganger ta hvor statens egeninteresse og minst (smertefullt) ondt og et ”Maktbasert valg”. Her er nytte, bestemmes med mest godt (velbehag). Her er man nokså godt rasjonalitet, som påvirkes av det jakt etter fordelaktige formålsrasjonell, som øker ”Dygd”, ”Fortuna”, beslutninger som styrer viljen eller minsker etter situasjon ”Anledning”. med nærsynthet. (Overilethet og Opphisselse) og fristelse. 10. Staters atferd er 1) Prøve å Her har det følge for atferd i Staters atferd er Utenrikspoli opprettholde maktbalanse forsøk fra diplomati i å prøve 1) Etablere maktbalanse med tiske med allianse dannelse i å 1) Midlertidig allianse med allianse dannelse, 2) prioriterer forkjøpet, 2) Spille stater å bytte side hvis trengs, 2) Forkjøpskrig. 3) Svekke sine mot hverandre, 3) Splitte og Opprettholde maktbalanse fiender, 4) Sikkerhetshensyn Herske teknikk, 4) Prøve å også innenfor allierte, 3) med Imperialisme, 5) Øke sin herske over andre. ”Low Krigs oppvisning for å rikdom. Alle disse er Politics” med handel anses avskrekke, 4) Splitte og tilknyttet ærefult atferd. Det som gode, og supplementers Herske teknikk, 5) Prøve å er i ”Low Politics” en til dels med skatte inndragelse fra erobre andre stater. I ”Low skillelinje, hvor handel og andre stater og samt Politics” vektlegges lite. økonomi etterstrebes med krigføring, men her aksept fra den ”Suverene”. vektlegges den som en Handel anses som en måte å

126

undergruppe av ”High øke makten på. Marked bes Politics”. om å få mer spillerom, men sidestilles av ”High Politics” når statens formål ses som truet. 11. En stat vil ikke stanse før En stat har et maktbegjær og Konkludere den har fått fjernet frykten en frykt som gjør at det vil nde av andre stater, og at de En stat vil ikke stanse før den prøve å bli enehersker, og endepunkt andre statene er en delvis har erobret alle de andre fjerne usikkerheten som vasall stat som inntjener noe stater. danner frykten i for ”Lederstaten”. ”Naturtilstand”. 12. Andre Ære, Rykte, og Kunnskap, interesser Anskaffe seg ære og rykte Anskaffe seg ære og rykte for men folk har litt forskjellig for å være en mektig stat og å være en mektig leder og smak av interesser. Naturen Individ. stat. innehar råvarer som kan brukes til å oppnå rikdom. 13. Landets Viten om geografi bedrer din geografiske forståelse av andre staters posisjon og Geografi gir fordeler for å makt potensialet. Ting som Globale opprettholde maktbalanse. I Geografi gir fordeler i kriger. anskaffes først er sitt, så allmenninge Globale allmenninger er lenge det kan beholdes i r Land og Hav prioritering for ”Naturtilstanden”. Land og dens muligheter å angripe. sjø er arenaer som man må være oppmerksomme på. 14. Diplomati er brukt bare I diplomatiet er det viktig å I diplomati er man Diplomati angående nærgående krigs snu seg etter ”Fortuna”, eller oppmerksom på avtaler som og Power of konflikt med nokså gode allianse dannelser, eller inngås og hvilken Ideas muligheter knyttet til nytte. erobringer. I forhandlingene implikasjoner de har. De Det tas et ”Maktbasert må man være lur som en rev, brytes hvis fordelen valg”. Viktigste ”Power of men med nødvendig forsvinner, dermed er bedrag ideas” er Talekunst. Ideer virkemidler bruk av vold som også sentralt. Her er det en som religion har sin en løve i bakhånden når kraft av tanker som Religion,

127

påvirkning i stiletiende ”Folkeretten” og løfter ikke Tro på ulike verdier, tilstand, og kultur med holdes. Ideer som talekunst Talekunst med oppstøtte av seiersminnemerker er og religion kan brukes som omdømme, Kultur, og tradisjonelt etterfulgt, men instrument. Her gir dette Skjønnhet, som har sin ingen av dem er ubrytelig virkemiddelt en mulighet å innvirkning og kan bruks for når trengs. bli sett på som varmhjertelig diplomatiet. eller fryktinngytende avhengig av tilpassningsnytte og ønske fra diplomatiets side. 15. Krig og Stadig press for krig Press for krig grunnet, 1) Når krig forekommer er det Fred grunnet, 1) Trang til å Diplomatisk nødvendighet for grunnet, 1) Konkurranse herske, 2) Maktbalanse, 3) deltakende land av den grunnet i søken av fortjeneste Hevn. Her er det snakk om mektigere nasjon for å sikre av goder, 2) Mistro som fører midlertidig fred med små sin stat, 2) Maktbalanse, til krig, 3) Formaliteter som trefninger, som er ment som Forsvars krig, eller å unngå et fornærmer Ærelysten og pause fra full krig. Denne fremtidig problem, 3) Anerkjennelse, 4), Hat eller avbrekke kan vare lengre Erobring. Det er midlertidig forakt, 5) Tro og verdier, 6) ved at partene opprettholder fred som stopper konflikten Besittelse av Eiendom, 7) maktbalansen og er innenfor helt. Her må det ha 1) Øke makten ved erobring i sitt avtalte territorium. Opprettholdelse av ”Naturtilstand”. Det angripes maktbalanse, 2) Fyrster som den som er uten maktbalanse. er villige ikke øke sitt Ved hjelp av fornuften kan territorium og 3) Felles folk/stater finne ”Natur sikkerhets policy mot lovene” som ber folk om å utenforstående stater. strebe etter fred, og villig avgi deler av ”Naturlige rett” til en ”Suverenen” som bør etablere fred. 16. Det er dumt å ikke inngå med Nøytralitet Alle stater vil trekkes inn, en part så tidlig som mulig Et nøytralt land uten og Allianser men du kan prøve å holde grunnet at du vil straffes av maktbalanse vil bli angrepet

128

staten nøytral en stund. den vinnende side, dermed er ved å inneha noe ønsket av Allianser dannes med hvem nøytralitet bare å glemme. andre eller ikke etterfølge en som helst etter Allianser dannes så tidlig som sterkere stat. Å danne nødvendighet, men partene i mulig, men kan endres med sammenslutninger bedrer den er ikke likemenn. ”Fortuna” og bedrag fra andre dine muligheter for fyrster. Det er ingen selvbevarelse. likemenn, varighet eller sikker lojalitet mellom de allierte.

N Morgenthau Waltz Mearsheimer Lobell, Ripsman, R Taliaferro 1 Det finnes en Menneske eller dens Menneske eller dens sammenfallende natur blir ikke nevnt natur blir ikke nevnt Menneskenaturen er Menneskenatur med ulike grunnet den nedjustering grunnet den nedjustering knyttet til å være en del ønsker, men med den av bemerkning. Dette er av viktighet. Dette er av en gruppe, for å få felles etterstrebning av grunnet at det ses fra et grunnet at det ses fra et sine interesser. makt. systemisk (”Systemic”) systemisk (”Systemic”) nivå. nivå. 2 Alle nasjoner har en Styreform har liten Styreform har liten Land er forskjellige så nasjonal maktkamp som påvirkning på statens påvirkning på statens ”Innenriks aktører”, utspiller seg forskjellig og atferd. Alle land er atferd. Alle land er Parlaments regler og er avhengig av politisk nesten like og felles nesten like. Det ses ikke Statsledelse varierer. Her nasjonal kultur. Statens oppgave som skal fra et reduksjonistiske er det systematiske nivået innfører en Politisk kultur utføres. Det ses ikke fra (”reductionist”) teori mest innflytelsesrike, som den blir påvirket av. et reduksjonistiske som er innvirkningen fra men dette må ses med (”reductionist”) teori det enkelte statlig nivå, påvirkning fra ”Innenriks som er at innvirkningen men heller kommer aktører” som er kampen fra det enkelte statlig påvirkningen fra et mellom ”Societal” nivå, men heller kommer systemisk nivå. Men (”Internationalist” og påvirkningen fra styreformen er laget for ”Nationalist”) interesse

129

Strukturen (Systemtiske offensive etterstrebelse gruppene, Media, nivå). (”Offensiv Realism”). Stormenn, Militære, Kultur, Parlamentet, Sivil Samfunn, Allmenne opinionen, Folket, samt Statsledelsen. 3 Det systematiske nivået blir tolket av Statsledelsen, som blir Det systematiske nivå påvirket av ”Innenriks En mer svakere, men Strukturen har en sterk fører ann og har en nokså aktør” sine interesser. fortsatt en statsleder som effekt på den utøvende sterk virkning på den Disse innenriksgruppene med ansvar for å inneha makt valgte atferd. Her utøvende makts valgte har mest innflytelses når ferdigheter for å navigere kan den utøvende makt vei, men den utøvende det er krise hos gjennom nasjonal og velge handling med makt har mer kontroll på statsledelsen eller det er internasjonal politikk for å unntak av når veien som er påvirket av relativ lite trusler fra det nå sitt valgte interesser. nødvendigheten av å Strukturen for å oppnå systematiske nivået. Jo danne maktbalanse. offensive etterstrebelser mer selvstendig (”Offensiv Realism”). statsledelsen er, jo mindre påvirkes de andre aktørene dens beslutning. Statsledelsen er en enhetlig aktør, men med mulighet for indre konflikt. 4 Det beskrivers det lite av, Her finnes det Det er en liten bekymring Trusler avgjøres av bortsett fra et mindretall utfordringer som for AIDS, ”Innenriks aktører”. små aggressive sosiale Fattigdom, Befolkning, miljøødeleggelser, grupper. Forurensing, og ubegrenset Spredning av ulike befolkningsvekst, og dødelige våpen. Her må global oppvarming. Så de mektigste statene lede lenge disse ikke utgjør

130

an for å løse disse stor trussel mot stormakt utfordringene. statene er ikke disse viktige. 5 Her prøver enkelte av de Her hevdes og predikeres Her hevdes og predikeres En stat vil prøve å sterkeste maktene å danne det at Strukturen fører til det at den systematiske etablere ”Intern maktbalanse, som kan en deterministisk nivået fører til en maktbalanse” med enten lages med ”Terrorbalanse” etterstrebelse av etterstrebelse av 1) Fortsette med for å hindre en/flere stater maktbalanse uansett, men maktbalanse når det går nåværende politikk, 2) å overkaste den ”Fryst med forutsetning av at imot en stats favør. Emulering, 3) Maktordningen”. Dermed systemet er 1) Anarkisk, Polariteten har en effekt Innovasjon. En stat er formålet å preservere og og 2) At statene vil på staters atferd. Stater motbalanserer mot en beskytte den ”Fryst overleve. Det kan se ut velger å ”Buckpassig” annen stat sin enkelt Maktordningen” som er som om det finnes 4 (Gi oppgaven å truende komponent. Det fordelaktig for de som maktnivåer, hvor de motbalansere til en annen dømmes etter den bevare den. Maktnivåene sterkeste stater er mest stat) heller for å relative makten den kan deles i 1) Supermakt, betydningsfulle, 1) balansere (”Balancing”) enkelte komponenten har 2) Stormakt, 3) Supermakt, 2) Stormakt, den aggressive motpart heller for den helhetlige Mellommakt, 4) Små stat. 3) Mellom makt, 4) Små selv. Her spiller polaritet maktbasen en annen stat Her regnes hele verden enhet. Her regnes hele en rolle: hvor 1) har. Her kan ”Innenriks med. Makt egenskaper verden med. Polariteten Bipolaritet, da finnes det aktører” påvirke menes med Geografi, har en effekt på staters ingen å ”Buck passe” til, utføringen av Naturresurser, atferd. Med makt menes mens 2) Ubalansert- og motbalanseringen. Råmateriale, Olje, det: Størrelse på 3) Balansert- Polariteten er på 4 nivåer, Industriell kapasitet, Befolkning og Multipolaritet hvor de sterkeste stater er Teknologisk innovasjon Territorium, Ressurs, forekommer mest betydningsfulle, 1) (Atomvåpen), Stor Økonomisk evne, Militær ”Buckpassing” mere, Supermakt, 2) Stormakt, Befolkning, Diplomatiske styrke, Politisk stabilitet, spesielt i Balansert 3) Mellommakt, 4) Små ferdigheter, Kvalitet av og Kompetanse. Multipolaritet grunnet at stat. Her regnes hele styreform, Lederskap, den aggressive staten kan verden, men det Militær beredskap, alene stoppes av en vektlegges å også Nasjonal moral og staten derfor kan særegenhet i ulike karakter. oppgaves gis til en annen regioner. Polariteten har

131

enhet. Regionale en effekt på staters hegemon som har atferd. Makt menes her vannbarrierer vil stoppe med 1) ”Stat Power” en kommende Hegemon (som er relative mulighet ved å være ”Offshore å trekke ut og mobilisere Balancer” med å hjelpe ressurser fra statlige med å motbalansere den. institusjoner, samt Polariteten er på 4 nivåer, ideologisk tro) og 2) hvor de sterkeste stater er ”Nation Power” mest betydningsfulle, 1) (”Folkelig vilje” og Supermakt, 2) Stormakt, materiell ressurs til å 3) Mellommakt, 4) Små utføre noe). Med stat. Her regnes hele egenskaper er det her verden med. Med makt snakk om Økonomisk, menes det: 1) ”Potensiell Militære, Industri, makt” (”Latent Power”) Befolkning, Effektive som er Befolknings Institusjoner og størrelse og Økonomisk Folkeligvelvilje. Velstand, 2) ”Faktisk Militærmakt” som er militære styrke, med mest fokus på landmakt som regnes som viktigst, samt atomvåpen kapasitet. 6 Organisasjoner påvirker i Organisasjoner som Organisasjoner har ingen ”Innenriks aktører” kan det at de er en forkledning stater er med i påvirker virkning og kan ikke ønske handel, og kan av den ”Fryst med at det er de påvirke stormakter med å påvirke Statsledelsen til Maktordningen. Her mektigste som ikke følge sine interesser. søke organisasjoners gjelder det også andre bestemmer. Land prøver Her søkes det inn på medlemskap, men organisasjoner som prøver å unngå å være avhengig forskjellige Statsledelsen må også å løse andre problemer og av hverandre og prøver å organisasjoner og er laget passe på motpartens

132

utfordringer. Staten søker unngå samarbeid grunnet for at de mektige stater intensjoner. ”Innenriks å bli med for å danne at de andre parten(e) kan skal sikre seg aktører” innvirke maktbalanse, men hvis få ”Relativ Gains” fordelaktige avtaler. Det Statsledelsen til å sterk nok alene forblir man fordelaktig avtale og for forekommer forsøk om etterfølge organisasjoners heller alene. Her kan små å bevare suverenitet. samarbeid, men det er ønske, mens statsledelsen stater i organisasjoner med Men må gå inn i vanskelig, grunnet det har interesse om å øke viktig ressurser få økt midlertidig allianser for å store ønske om relative sin innflytelse i makt i organisasjonen. danne maktbalanse. fordelaktige avtaler og organisasjoner. frykt for juks. 7 Her er hovedaktørene Statene er enheter Stater er hovedaktørene Stater er hovedaktørene. stater, med statsmenn og (”Units”) som utgjør den og utgjør den De andre stater er enten diplomater. Stater internasjonale politiske internasjonale politiske truende, for svake oppfattes enten å være systemet. Andre stater er systemet. Stater er innenriks for å være imperialistiske med å også påvirket sterkt av mistenksomme mot en truende, eller usikker på overkaste maktfordelingen Strukturens effekt og vil annen og frykter en annen stats til en mer fordelaktig oppnå suverenitet. hverandre. Systemet intensjoner. Systemet ordning, eller de kan være Systemet utgjør 2 trinn utgjør 2 trinn utgjør 2 trinn status quo orienterte. Det ”Strukturen” og ”Strukturen” og ”Strukturen” og er en Anarkisk verden med ”Interaksjon mellom ”Interaksjon mellom ”Interaksjon mellom en ”Fryst Maktordning”, enhetene” som utgjør enhetene” som utgjør enhetene” som utgjør hvor enkelte stater prøver internasjonal politikk. internasjonal politikk. internasjonal politikk. å overkaste den og skaffe Her er Strukturvilkårene Her er Strukturvilkårene Her er Strukturvilkårene seg mer makt, men ideer satt til at det er et ordnet satt til at det er et ordnet satt til at det er et ordnet og tanker påvirker delvis rekkefølge av prinsipper rekkefølge av prinsipper rekkefølge av prinsipper hvordan kampen som bestemmer som bestemmer som bestemmer forekommer. Folkeretten strukturen. Disse er 1) strukturen. Disse er 1) strukturen. Disse er 1) er laget for status quo Anarkisk verden, 2) Anarkisk verden, 2) Anarkisk verden, 2) politikk. Dermed virker Omtrent like Omtrent like Forskjeller i Folkeretten og gjelder som funksjonalitet av enheter, funksjonalitet av enheter, funksjonalitet blant oftest, men for de som vil og 3) De mektigste og 3) De mektigste enheter, og 3) De overkaste den ”Fryste enhetene basert på at enhetene basert på at mektigste enhetene Maktordningen” er makt egenskapene veies makt egenskapene veies basert på at makt

133

Folkeretten en lov som samlet. Dermed dannes likt. Dermed dannes egenskapene veies fungerer som en Strukturen av de Strukturen av de separat og ulikt. Anarkiet forkledning for å beskytte mektigste som har mer mektigste som har mer innehar det systematiske denne ordningen. betydelig effekt på betydelig effekt på nivå gir insentiv og straff enhetenes valgte atferd. enhetenes valgte atferd. for å sikre sin egen Grunnen at de mektigere Grunnen at de mektigere sikkerhet. Selve Folkerett fører an er fordi det er de fører an er fordi det er de neves ikke, men det kan som påvirker den videre som påvirker den videre antas at Systematiske fremtiden for strukturen, fremtiden for strukturen, nivået bestemmer det. som videre påvirker som videre påvirker enhetene. Folkeretten enhetene. Her har et dannes av de mektigste lands usikkerheten om sånn at disse partene er statens overlevelse de fornøyde. implikasjoner at en nasjon (”Offensiv Realism”) vil etterstreber seg mer makt for å bli hegemon sånn at sikkerheten kan garanteres best mulig. Selve Folkerett neves ikke, men det kan antas at Systematiske nivået bestemmer det. 8 Moralen dannes med Moralen følger interessen Det står veldig lite om Moralen skrives det lite hensyn til etikken med som staten ledes mot. Moral, men vil nok være om, men det antas å bli statens overlevelse, men Etisk så er statens at moralen følger målet påvirket av Systematiske ideer og tanker påvirker overlevelse første som staten velger. nivået, ”Innenriks delvis inn på hva godt og prioritering. Etikken er statens aktører”, og ondt er med innvirkning av overlevelse som er den Statsledelsen. Etikken er delvis oppfatning av fremste prioritering. her Regime overlevelse. normer. Her prøver det å

134

velges den minst ondskapsfulle veien frem. Etikken ligger i Statens overlevelse som rettferdiggjøre handlingen. 9 Her har aktøren full Statsleder bestemmer rasjonalitet, men med Formåls rasjonell med veien frem med hjelp av presset av Strukturen. egeninteresse og fokus på Statsledelsen er kollegaer og handler Dermed gir systematiske egentjening på noenlunde Rasjonell med rasjonelt med hensyn til nivået enhetenes bekostning av alle andre fokus på å blidgjøre egeninteresse, men blir muligheter som de motparter. Opptatt av å ”Innenriks aktører”, og påvirket en del av de deretter handler etter med maksimere egennytte. navigere gjennom det daglige verdiene og egeninteresse og søken Men staten kan ta feil Systematiske nivået. normene av tanker. etter nytte. Ufordelaktige avgjørelser. handlinger med andre unngås. 1 Stater følger en av 3 Staters atferd er Staters atferd søker, 1) Staters atferd søker, 1) 0 grunnleggende linjer, her 1) Etablere maktbalanse Maksimering av makt Grand Strategy, og øke er atferds mønsteret, 1) med ”Intern”- eller distribusjon i Nasjonal Sikkerhet, 2) Beholde makt (Status Quo ”Ekstern”- maktbalanse organisasjoner, 2) Nasjonal interesse, 3) Politikk), 2) Øke makten grunnet Strukturen, 2) Tvangsdiplomati, 3) ”Intern Maktbalanse”, 4) (Imperialisme Politikk), 3) Imperialisme for å øke Krig, 4) Maktbalanse ”Ekstern Maktbalanse”, Demonstrere og fremvise makten sin, 3) Andre alternativer a) 5) Erobring. I ”Low makt for enten å velge handlinger pågrunn av ”Balancing”, b) Politics” kan den gå alternativ 1) eller 2). I Strukturen som at en ”Buckpassing”, c) foran ”High Politics” ved ”Low Politics” finnes flere mindre makt lar være å ”Offshore Balancer”, 5) rolige tider eksternt med varierende ønsker en stat handle grunnet en Nuclear Superiority, 6) ”Innenriks aktørene”. har, men disse er under og sterkere makts ønsker, 4) Bait and Bleed, 7) ”Innenriks aktører” har må forekommer Alltid klar for bruk av Bloodletting, 8) Regional også stor påvirkning på sammenfallende med disse militærmakt, 5) Hegemoni, 9) Øke Land Statsledelsen til å få sine utenrikspolitiske Atomvåpen skal makten sin. Her blir ønsker med unntak når grunnleggende linjer som anskaffes for å eliminere ”Low Politics” med Regimes Overlevelse er

135

baktanke. trussel fra en stormakt. søken etter Økonomisk på spill internasjonalt. Her kan ”Low Politics” Velstand en mer viktig være en årsak for etterstrebning. Men det handling på like linje ønskes også å promotere med ”High Politics” med ideologi, men dette er å utføre noe grunnet underordnet alle de andre økonomisk interesse med målene. unntak av Stats overlevelsen. Det er varierende ønsker og det vektlegges ”Low Politics” mer på lik linje med ”High Politics”. 1 Det er 1) Øke sin makt 1 (Imperialisme) som vil En enhet prøver å rykke bero på ulike grad av oppover, men ved Stater vil helst ha Dette avgjøres av maktøkning, 2) Beholde selskap av de mektigste hegemoni over hele ”Innenriks aktører”, makt (Status Quo vil den heller prøver å verden, men Makt egenskaper, samt Politikk), eller 3) opprettholde vannbarrierer setter en Statsledelsen, og det Demonstrere og fremvise maktbalansen siden stopper for det. Dermed Systematiske nivået`s makt for enten å velge forsøk på hegemoni vil vil stater forsøke å ha situasjonen en stat er i. alternativ 1) eller 2). Dette være for truende på en hegemoni over en region. avgjøres av statslederen. stats overlevelses Uansett alternativer blir muligheter. det en maktkamp. 1 Prestisje med militære Det nevnes lite. Naturresurser nevnes, Det nevnes ikke. Det vil 2 fremvisning, og/eller Naturressurser ses på men det gjøre ikke noe nok være avhengig av diplomatisk seremonier. som en makt. stort ut av det. ”Innenriks aktører”. Dette er for å unngå at staten blir angrepet. Naturressurser er meget viktig spesielt olje og

136

anskaffelse av nok mat. 1 Geografien har en stor 3 betydning på staters atferd fremover. Når staten har Vannbarriere (The Stopping Power of Water) mellom seg og en aggressiv stat, så er det større sjanse at man Geografi vektlegges her i Land overflate og ”Buck passer” til en det systematisk nivået separasjon av hav lager tredje stat og at den med å ta med hindringer for andre stater. Det nevnes ikke. aggressive stat angriper ”Subsystemic” En stat med et stort land den. Geografi triumfer (Regionale) område gjør det Polaritetsnivåene med at påvirkninger, men ellers vanskeligere å erobre. vannbarrierer kan sette lite. en stopper for en mektigere stat å angripe en svakere stat. Hvis en har en aggressiv stat som landnabo, mens den andre staten har en buffer stat mellom seg og den aggressive nabo. Så vil den aggressive stat velge sin landnabo som første angrepsmål. Globale allmenninger nevnes ikke. 1 I Diplomatiet kan det Ikke så relevant med Diplomatiet følger Statsledelsen sin 4 brukes med 1) Overtalelse, diplomati. Stater vil bli strategien som staten mulighet til å utøve 2) Kompromiss, 3) True presset å handle etter velger. Her forsøkes det å diplomati vil være med fysisk makt. Ideer er Strukturen. Ideenes kraft promotere Ideologi avhengig av det

137

viktige og brukes som gis her av systemet med utenriks, og for nasjonale systematiske nivået, og våpen for politikken som en sosialiseringseffekt publikum for å legitimere ”Innenriks aktører”. føres. Her brukes Religion, som innvirker på staters handling. ”Power of ideas” vil her Kultur, Ideologi, Etiske handlinger og danner Sosialiseringseffekt være basert på hva overbevisninger, Lover, og norm for atferd. innvirker med å etablere ”Innenriks aktører” vil, Humanitære årsaker. Her normer som kan avgås og hva Statsledelsen vil. prøves det å oppnå de ved bedre Sosialiseringseffekt politiske mål med bruk av sikkerhetsgevinst. innvirker på staters psykologisk propaganda. gjerninger og lager norm for oppførsel. 1 Årsak for krig er bestemt Stater går til krig 5 Årsak for krig er 1) av, 1) Maktnivået avgjør, grunnet, 1) Øke sin makt, Imperialisme politikk, 2) jo mektigere enheten er 2) Frykt. Fred er her Opprettholde maktbalanse, og ønske om oppgang er ment som stabilitet, og 3) Forsvarskrig, 4) Brudd på plass og de andre kan best oppnås ved Stater går til krig på vitale interesser hos et sterke statene ikke bipolaritet. Bipolaritet er grunnet, 1) Nasjonale land, 5) Feilkalkulasjoner. reagerer kan det mer fredfull pågrunn av interesse, 2) Det er snakk om fred i forekomme, 2) 1) Mindre muligheter for Systematiske nivået. forstand at det ikke er Miskalkulasjon eller konflikt, 2) Makt er mer ”Innenriks aktører” kan stormakts kriger. For at Overreaksjon. Fred er her likt fordelt mellom stater, være en som sakter ned dette skal forekomme må ment som stabilitet og 3) I Bipolaritet er det mer handlingen og formen det, 1) Tankekraft av kan dannes ved farlig å foreta dens, men ikke mer en moralsk konsensus av de maktbalanse mellom de feilkalkulasjoner og det. Fred nevnes ikke mektigste landene, 2) mektigste 2 enheter dermed avverges usikker her. Fordeling av territorier, 3) (Bipolaritet). Dette er fremtreden av stater, 4) Diplomatisk dyktige grunnet at 1) Mindre Bipolaritet gjør det statsmenn som kan finne enheter som kan lage enklere for andre stater å forente løsninger. krig, 2) Ingen allianse forhold seg og for de 2 bytte kan gi overtak, 3) mektige statene også. Lettere å holde oversikt for de 2 enhetene.

138

1 Nøytralitet er mulig, hvis Nøytralitet er mulig, men Det finnes ikke mulighet Nøytralitet er avhengig 6 du velger å holde deg byttes ut ved for Nøytralitet av det systematiske utenfor maktkampen i maktbalanse dannelse. alternativet grunnet nivået, Statsledelsen og utenrikspolitikken. Dermed er det snakk om ”Offensiv Realism” og ”Innenriks aktører”. Allianser lages og midlertidig allianse som statens sikkerhet. Allianser forekommer, opprettholdes så lenge det er påvirket av å danne Allianser er her ment men det er utfordrende å finnes interesse (for maktbalanse. Grunnet som midlertidig allianse bygge dem og bestemme eksempel maktbalanse) for bare to sterke enheter, for å danne maktbalanse. hvem som skal det blant medlemslandene. blir det lettere å bytte motbalanseres. Styrken på medlemmene allianse og mindre avgjøres av makt konsekvenser for det. forholdene. Det betyr ikke at en små stat ikke har andre verdifulle eiendeler (for eksempel olje) som kan gi den mer beslutningsmakt som de større maktene må passe seg for.

139

12.0: Metode Jeg skal her fokusere på den andre oppgaven i problemstillingen som er å utforme og lage en ny teori innenfor realismen. Her vil det først gjennomgås de generelle forskningsmetodiske utfordringer, for så dermed å inngå i hensynet til validitet og reliabilitet som tar for seg sikkerheten bak slutningen529530. Dette er for at leseren kan forstå valgene og begrepsterminologien som er tatt og brukt fremover i oppgaven. Deretter begynnes det med så å utgi en ny teori med NeoStructural Realism (13) og etterpå med metodevalg og utredning av Casestudie i kapitlene 14 og 15.

12.1: Forskningsmetodiske utfordringer Vitenskap kan forklares som en metode for å anskaffe sikrere kunnskap531. Denne fremgangsmåten vil jeg definere som en bevisst og systematisk valgt forløp av innehenting av ønsket kunnskap om et fenomen gjennom utforskning av gitte målbare indikatorene som med en utprøvning mot empiri og deretter evalueres mot nødvendige kriterier for enten å, godkjennes, endre eller fraskrive eksisterende oppfattelse532. Et kort sammendrag av denne vitenskapelige metode prosessen kan leses i vedelegg på kapittel 19. Her finnes det en del forskjeller mellom Natur - og Samfunn - vitenskap som ikke vil bli redegjort her og vil fra her fokusere på sistnevnte som vektlegger undersøkelse av virkningene i forhold mellom mennesker og andre subjekter og objekter. Det er her en overstyrende og forutseende grunnleggende regel innfor god forskningsetikk og metode som må innholde og opprettholde 4 viktig forskrifter. Jeg er enig med Keohane m.fl. i at for å forbedre forskningsmetoden er det viktig å vise omtanke for kriteriene som finnes i vitenskapelige regler som er noen ganger bedre fremvist i kvantitativ fremgangsmåte enn kvalitativ533. Dette er ikke å si at den ene er bedre enn den andre, men heller at klarhet i regelverket kan synes lettere til. Selv om våre konklusjoner i samfunnsvitenskap aldri kan være sikre fordi usikkerheten er noe som ikke kan fjernes, så

529 Lund Thorleif, Innføring i forskningsmetodologi, 79 - 123. 530 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 352 - 360, 469. 531 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene bind 2, 253 -254. 532 Johannessen Asbjørn, Tufte Per Arne, Kristoffersen Line, Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode, Utgitt 2010, Utgave 4, (Abstrakt Forlag). 533 King Gary, Keohane O Robert, Verba Sidney, Designing Social Inquiry, 4 - 12.

140 kan det med å etterfølge disse 4 reglene gi mest mulig optimal konkretisering og besvarelse534. Etterfølgelsen av normer for god sosial vitenskapelig etikk er støttet også av Manheim m.fl.535 som består med å vie oppmerksomheten og vektleggelse av, 1) Mål om at slutningene kan være beskrivende eller forklarende (kausale) konkluderinger, og dermed være gjeldende (i tid, rom, og enheter) etter målet som søkes. Det 2) er Offentliggjørelse av prosedyrene og data som er fulgt og gjort, sånn at andre forskere kan lære og etterprøve granskningen som er utført for å bedømme dens anselse. Den 3) ”The conclusions are uncertain.536”, her vektlegges det betydningen av klargjøre de grader av feil og svakheter i funnene som arbeidet har frembrakt for å forbedre vår forståelse av fenomenet. Den 4) er at de metodiske prinsippene etterfølges etter de redegjorte prosedyrene (se punkt 2) og av disse reglene for god vitenskapsetikk som til sammen har frembrakt undersøkelsesfunnene. Denne systematikken i regel 4 for hvert fenomen som forskes på er hva som fellesgjør all forskning. Selv med diskutable data vil metoden klareggjøre hvor manglene er, ved at de blir tydeliggjort og at slutningenes mulighet for å komme til et mer omtrentlig korrekt besvarelse bedrer seg. Det er ikke å unnse den kreative prosessen som produserer innsikten og oppdagelse som et viktig element av forløpet, men denne etterfølgelsen gir et mer nøyaktigere svar innenfor prosedyrene av de veletablerte redelige normene for samfunnsvitenskap. Disse angir de metodiske behovene som må imøtekommes.

12.2: Validitet og Reliabilitet Validitet vil jeg forklare som en granskning som foretas når man gjør en vurdering om de utvalgte bevisene støtter opp om at en slutning er sann eller korrekt537538539. Enklere sagt ifølge Hellevik: ”Validitet betegner altså datas relevans for problemstillingen i undersøkelsen.540”. Det bør allerede sies at: ”Vi kan aldri oppnå perfekt validitet i empirisk

534 Midtbø, Regresjonsanalyse for samfunnsvitere, 126. 535 Manheim B Jarol, Rich C Richard, Willnat Lars, Brians Craig Leonard, Empirical Political Analysis: Research Methods in Political Science, 3. 536 King Gary, Keohane O Robert, Verba Sidney, Designing Social Inquiry, 8. 537 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 183, 473. 538 Midtbø, Regresjonsanalyse for samfunnsvitere, 25. 539 Lund Thorleif, Innføring i forskningsmetodologi, 85. 540 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 183.

141 forskning, bare tilnærmet høy validitet.541”. I denne oppgaven har valget falt på det velkjente Cook og Campell`s validitetssystem for kausal forskning som utgjør 4 ulike typer av validitet: 1) Begrepsvaliditet, 2) Statistisk Validitet, 3) Indre Validitet, og 4) Ytre Validitet. Her er altså målet å prøve å unnslippe systematiske målfeil og ulike feilkilder (også kalt trusler av Lund) som møttes på i hvert validitets trinn for å få best mulig sikkerhet bak slutningene våre542. 1) Begrepsvaliditet kan defineres som ”… om de operasjonaliserte variablene måler de relevante begrepene.543”. Med andre ord om indikatorene som er operasjonalisert av det teoretiske begrepet fanger hele aspektet av det man har ment å måle544. Det 2) Statistisk Validitet som er om graden av sammenheng mellom variablene som gir grunnlag for å trekke gode slutninger, vil ikke bli gjennomgått her grunnet dens fokus på statistiske forutsetninger, statistisk signifikans og god statistisk styrke som ikke er delaktig i opplegget her545. 3) Indre Validitet kan bli forklart som en bedømning om hvor god kausal sammenheng det er mellom de(n) uavhengige og avhengig variabelen. Kausal (også kalt Årsakssammenheng) sammenheng er her ment som hva som påvirker og fører til et gitt utfall mellom to/flere variabler546. 4) Ytre Validitet forteller om muligheten for å generalisere resultatene til og over relevante enheter, situasjoner og tider med grad av sikkerhet. Reliabilitet kan defineres som en undersøkelse og vurdering på en målingsprosess som leder frem til om data som er samlet inn er utført med hensyn å unngå tilfeldige målefeil547. Etterprøvbarhet, samt kreditering av kilder er etterspurt og ønsket av NESH og vil derfor etterfølges.

541 Lund Thorleif, Innføring i forskningsmetodologi, 86. 542 Lund Thorleif, Innføring i forskningsmetodologi, 80, 89. 543 Lund Thorleif, Innføring i forskningsmetodologi, 106. 544 Skog Ole Jørgen, Å forklare sosiale fenomener: En regresjonsbasert tilnærming, Utgitt 2004, Utgave 2, (Gyldendal Akademisk), 89 - 90. 545 Skog Ole Jørgen, Å forklare sosiale fenomener: En regresjonsbasert tilnærming, 236 - 237. 546 Skog Ole Jørgen, Å forklare sosiale fenomener: En regresjonsbasert tilnærming, 106 - 109. 547 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 183 - 186, 471.

142

13.0: NeoStructural Realism og dens analyserammeverk Det har lenge vært forsøkt å utbygge en teori som kan gi en besvarelse på de forskjellige undringene en statsmann står ovenfor i sitt møte med den uvisse og usikre fremtiden på den internasjonale politiske arena. Denne komplekse verden er fulle av sammensatte handlingsmønstre som trengs å ses i sammenhengen av både den atskilte virksomheten og denne relasjonsforhold til helheten. Selve problematikken har mange forskjellige IPT teoretikere stått ovenfor, uten å klare å komme til en god forklaring på denne vanskelige spørsmålet om fenomenet rundt handlinger stater foretar seg. Her er kanskje realisme fagtradisjonen den som har kommet lengst med deres forfatterbidrag, men fortsatt er teori redegjørelsene til hver av dem ufullstendig og sviktende. Det ser ut som puslespillet alltid mangler noen brikker eller er konstruert feil noen steder hos de ulike realistene. For meg ser det ut til at oppklaringen ligger først i å gi etter min bedømming en god avklaring ovenfor utfordringene som finnes, og deretter gi et potensielt løsningsforslag over spørsmålet om staters atferd. Dette problemet har ennå ikke blitt ordentlig adressert og løst, frem til forhåpentligvis nå. For meg ligger selve utfordringene for en teori å besvare dens uløste problemer. Disse kan oppsummeres og klargjøres i disse 5 punktene, 1) Teorien kan brukes til å predikere, 2) Atferden reflekterer de faktiske empiriske forholdene i verden til all tid, 3) Baseres og inkorporerer ”Systems Theory” terminologi ved bruk av denne teorien, 4) Danne et analyserammeverk som kan fange inn de ulike analysenivåene og generelle virksomhet en stat er involvert i, med for eksempel det som forekommer internt i et land og selve landet sin oppførsel internasjonalt, 5) Gir mulighet å observere og kategorisere forskjellige forhold mellom nasjoner og setter deres handlinger i kontekst, og nasjonenes ulike reaksjoner til dem. Her skal jeg fort gjennom gå hvorfor disse emnene er av betydning. Den første punktet gir en besvarelse angående behovet for en bruker av teorien til å finne svare i usikkerheten som er i denne politiske verden. Her gir forutsigelsen over det som er i vente av en stats atferd en mer betryggende og beroligende avventende statsmann, og gir klarhet over de farer realismeperspektivet påstår. Dermed får leseren mer forståelse og kontroll over omstendighetene den befinner seg i. Den 2 punktet er et mål om å oppfatte og forstå virkeligheten. Med andre ord gi vedkommende en begripelse av verden som den

143 fremstår så godt som mulig, med å sette fenomener i sammenheng mellom det som observeres. Det 3 er at det skal brukes ”Systems Theory” (se 18.0, det rådes sterkt til leseren å se denne delen for å ha en god forståelse av denne teorien). Denne teorien brukes fordi den kan gi oss en riktig og forstålig fremstilling av hvordan ulike nivåer av interaksjon og dens effekt kan operer og forekommer mellom komponenter (heretter brukes stater, organisasjoner, fenomener, osv). Dette gir igjen en oversikt over kontinuitet og forandringer i den internasjonal politiske historien, med å gi et perspektiv i organiseringen av lands tilstand og makt i verden over lengre tid i forhold til andre land. Den forklarer hvorfor stater oppfører seg likt, selv med forskjeller mellom landenes indre virke. Her dannes også en illustrasjon om muligheter og begrensningene en stat møter, og gir en sjanse for å utgi en forutsigelse på staters atferd i deres forskjellige interaksjon og relasjoner mellom land. Problemet er at alle forfattere her som (Neo realisme) Waltz, Mearsheimer, (NeoKlassisk realisme) Lobell, Ripsman, Taliaferro, og Rose Gideon har brukt terminologien svært slapt. Her har mesteparten av begrepsregistre forsvunnet fra disse realistenes ordforråd. Begrepet som kanskje er mest brukt er for eksempel ”Feedback”, som nevnes av Waltz548, og av NeoKlassiskere549, mens Mearsheimer nevner det ikke. Denne likeglade skikken gir mindre brukelighet med kunnskap fra ”Systems Theory”, men verst av alt gir den feil teoretisk grunnlag for konstruksjonen av en teori. Dette kan ses med ”Interaction capacity” (se 13.7) som ikke ble tatt hensyn til av alle realistene nevnt ovenfor. Dermed har noen av konkluderingene de har kommet med endt i mistak og svekker teorien deres. Det 4 punktet angir et analyserammeverk for å se en ryddig oversikt over alt av betydning for staters atferd. Her har kanskje Waltz kommet lengst med å presentere en ordning over de divergerende gjerningene et land foretar seg, samtidig som det forsøkes å atskille de forskjellige nivåene en stat er involvert i med at det rammes inn i et analyserammeverk. Her utgjøres det et system som henviser til helheten med avgrensning mellom Strukturnivået (Øverstelag) som ligger på det Systematisk nivå og Enhetsnivå (Understelag), hvor førstnevnte danner en ordning med innrettningsvilkår

548 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 57. 549 Lobell E Steven, Ripsman M Norrin, Taliaferro W Jeffrey: Neoclassical Realism, the State, and Foreign Policy, 29, 30, 32.

144

(Strukturvilkårene) av systemet og lager statlige relasjonsmønstre. Her organiserer strukturen systemet. Dette gjøres med de 3 ordnede Strukturvilkårene. Mens sistnevnte Enhetsnivå (reduksjonistiske nivå) er alt på den enkelte stats sitt indre virke. Her har det vært slapt bruk av analyseoppsettet av NeoKlassiske realistene og mest av alt fra Neo realisme kollegaen Mearsheimer. Problemet for meg er at Waltz ikke lager et godt nok rammeverk for å fange inn hva som forekommer i internasjonal politikk. En forandring av systemet forekommer hvis strukturens strukturvilkårene forandrer seg, som betyr omdannelse av de arrangerte 3 prinsippene. Dermed må disse adresseres og forvandles. Det er viktig at leseren bemerker seg at forandring av en strukturvilkår prinsipp har konsekvenser nedover i analyserammeverkets virkninger og staters atferd. Dermed må de 3 ordnede prinsippene i Strukturvilkårene, samt analyserammeverket trenge bearbeidning. Her har Barry Buzan, Charles Jones, og Richard Little sin ”Structural Realism550” blitt brukt med noen modifikasjoner grunnet mangel på en teori fra dem. Mitt poeng her er at det må forsøkes å lage generelle rom for det siste punktet, sånn at opplysninger og informasjon av virkeligheten kan plasseres og fremstilles der. Det siste punktet er å få analyserammeverket til å klassifisere og skape skillelinjer mellom ulike aktiviteter stater foretar seg. Her er jeg enig med Structural Realism forfatterne Buzan, Jones, og Little som kritiserer Waltz med å si at: ”We find him [Waltz] an unnecessarily narrow, static, and political perspective on what can and should be a much more comprehensive theory of international relations.551”. Det som etter mitt syn trengs er mer ordnet plass som setter ulike virksomheter i kontekst til den siste detalj. Dette kan være for eksempel at det skilles mellom militære fenomener og politiske fenomener, samt å kunne kategorisere undergrupper av disse fenomenene. Dette er for å finne og spesifisere forandring av tilstand i et fenomen hos en stat og hva slags effekt det kan ha for andre stater. La meg gi et eksempel et militært fenomen med en undergruppe kan være økning av antall tanks eller soldater hos en stat (som vil kunne ses i ”Distributional Structure”, se 13.6), deretter må det finnes muligheter å se en reaksjon hos de andre statene (dette vil kunne ses

550 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, Utgitt 1993, (Columbia University Press). 551Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 6.

145 i ”Process Formations”, se 13.8) og om det kan ha et utslag med at de andre statene i sin militær fenomen og sin undergruppe øker kanskje sine antall soldater eller om i det politisk perspektivet og dens undergruppe fører til at det kanskje søkes en ny forsvars allianse mellom land. Dermed vil både forholdsrelasjon mellom lands ulike egenskaps tilstand bli muliggjort, samt de forskjellige reaksjonene fra enkelte land. Jeg skal i dette kapittelet utrede min nye teori, NeoStructural Realism. Her har jeg valgt å fortsette arbeide til Buzan, Jones, og Little sin ”Structural Realism”. Her sier forfatterne: “We do not pretend to be offering a fully developed theory of international relations.552”, og: ”We want to identify the useful core of Neorealist theory, and then use it as a foundation on which to construct a more solid and widerranging Structural Realism.553”. Dette er ikke egentlig en teori, men heller en videre utbygging av rammeverket til Waltz`s sin Neorealisme. Mitt synspunkt har en del uoverensstemmelser og uenigheter med deres påstander, men ikke på alt og i tilfelle Buzan, Jones, og Little kommer med en teori så er det bedre å la dem få beholde tittelen ”Structural Realism”. Det er derfor jeg har valgt å kalle teorien min ”NeoStructural Realism”. For å holde oppgaven ryddig og oversiktelig har det blitt valgt å dele opp denne teorien sin klargjøringen i forskjellige seksjoner. Den første delen er 13.1 som tar for seg oppbyggingen av teorien og dens hensyn. 13.2 gir en introduksjon til NeoStructural Realism med konseptet om ”Færer”, samt at den byr og starter inkludering av ”Systems Theory” sitt begrepsråd. Deretter skal fra 13.3 til 13.5 ta for seg Waltz sin arrangering av de 3 ordnede prinsippene i hans sin Strukturvilkår. Her begynners det i 13.3 med organisering av internasjonale systemet som angis som anarkisk blant stater. Det vil slås følge med Buzan med å omforvandle det ”Internasjonale systemet” fra ”Interstate system” til ”Interhuman system”. Den 13.4 vil se på funksjonen til enhetene som utgis som like av Neorealister. Denne bestrides av Buzan og jeg. Førstnevnte angir et nytt tilskudd med både ulik funksjonalitet blant enheter, og vektlegging av ”The attributes of the units” i analyserammeverket som jeg skal bruke til å presentere leseren for ”Statens Natur” med. Den neste er 13.5 distribusjonen

552 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard,, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 17. 553 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard,, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 7.

146 av samlet makt egenskaper mellom enhetene som danner et makthierarki blant land. Denne skal åpnes i tråd med NeoKlassisk realisme med å fortelle at makt egenskapene kan separeres og veies ulikt. Nummer 13.6 skal introdusere den omskapte Strukturvilkårene med et fjerde prinsipp, ”Sikkerhetsfære” og angi forskjellig vekt og viktighet til de forskjellige makt egenskapene. Her vil Structural Realism sin ”Distributional Structure” også bli fremvisst. Den neste 13.7 som omhandler ”Interaction capacity”, som tar for seg muligheten for interaksjon og å betrakte samhandling med hverandre. Dette er den del av det teoretiske grunnlaget som må innlemmes for å øke forståelse og potensialet av ”Systems Theory”. Her angis dens potensialet for forutsigelse med å inkludere også geopolitikk, som bidrar med å gi stater forskjellig nytte og implikasjoner for staters atferd. Selve 13.8 tar for seg en reaksjon en stat foretar seg med predikasjons muligheter i ”Process Formations”. Den neste er 13.9 som gir leseren den endelige nye analyserammeverket for å inndele den internasjonale politiske verdens generelle aktiviteter. Hele kapittelet avsluttes med 13.10 som utfyller de resterende variabler som oppfyller den tidligere Dimensjonsmatrisen (se Figur 2.0: Dimensjonsmatrisen (Analyseskjema), side 24) i Figur 13.5, og en kort forklaring om NeoStructural Realism som en del av realisme fagtradisjonen. Jeg skal nå gå gjennom store deler av teorien med å se på min uenighet mot resten av realist forgjengerne.

13.1: Oppbyggingen av Teori Her skal jeg besvare hvordan en teori kan oppbygges, deretter skal det her i tråd med problemstillingen lages en ny realisme teori hvor forklaringen derav må stort sett følge ide tradisjonene til de 7 eldre bidragene. Det bør sies at det ikke finnes bare en måte å bygge en teori på. Jeg forklarte på side 10 bredt hva en teori er, men det vil nå trenges en mer spesifikk definering, noe Ludwig Boltzmann kan gi: ”A theory is a depiction of the organization of a domain and of the connections among its parts….554”. Det første som bør klargjøres er da hvordan oppbyggingen til teorien skal forklares555. Her kan dannelses

554 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 8, 224. 555 Manheim B Jarol, Rich C Richard, Willnat Lars, Brians Craig Leonard, Empirical Political Analysis: Research Methods in Political Science, 13 - 30.

147 prosessen første steg være å utrede et tankesett for leseren. Her bør ikke absolutt alt av informasjon utgis, og heller bør det vektlegges de viktigste sidene som påvirker virkningen av teorien. Med andre ord å utøve prinsippet om parsimonitet som er å redegjøre teorien så enkel og sparsomlig som mulig556. Dermed må teori utbyggingen ta for seg, som forenkelt fortalt av Waltz: ”Theories indicate what is connected with what and how the connection is made.557”. Et sånn tankemessig formål for konstruksjon som er lettfattelig for leseren kan gjøres ved hjelp av en modell. En ”modell” er som Balsvik sier: ”… en type forenklet beskrivelse eller fremstilling av et eller annet fenomen, der man vektlegger eller fremhever vise sider ved fenomenet på bekostning av andre.558”. Dette bør kort nevnes at det finnes flere typer hensikter med modeller, men det tas ikke opp videre her. Selve riktigheten av en modell kan besvares av Clarke og Primo: ”… models should be assessed for their usefulness for a particular purpose….559”. Dermed kan modeller lages etter ønsket formål. Det er riktig som Midtbø bemerker seg at selv om vi er uenig i modellen, så kan det hvertfall nå, lettere fastslås hvor denne uoverensstemmelsen om mulige feilen kan ligge560. En kort oppsummering så langt er altså at ikke alt må fortelles, men heller en enkel klargjøring av de viktige relasjoner mellom variabler, og årsakene mellom dem. Med andre ord som Waltz sier: ”Simplifications lay bare the essential elements in play and indicate the necessary relations of cause and interdependency-or suggest where to look for them.561”. Her forklares hvorfor forholdene er som de er og forteller dermed hvorfor faktaene (empirien) forekommer som de gjør. Dette er som Manheim m.fl. skriver: ”Therefore, theories make facts useful by providing us with a framework for interpreting them and seeing their relationship to one another.562”. Deres råd sammen med Sorensen og Jackson kan være betydningsfullt å ta med meg videre som kriteriene for hva en brukbar teori må ta hensyn til, 1) Logisk intern konsistent med ingen motsetninger, 2) Klargjort og forklart så godt som

556 Midtbø, Regresjonsanalyse for samfunnsvitere, 20 - 21. 557 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 12. 558 Balsvik Eivind, Solli Susanna Maria, Introduksjon til Samfunnsvitenskapene Bind 1, 202 559 Clarke A. Kevin, Primo M. David, (2007), Modernizing Political Science: A Model-Based Approach, Perspectives on Politics, 5(4), 741. 560 Midtbø, Regresjonsanalyse for samfunnsvitere, 22 - 23. 561 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 10. 562 Manheim B Jarol, Rich C Richard, Willnat Lars, Brians Craig Leonard, Empirical Political Analysis: Research Methods in Political Science, 15.

148 mulig, 3) Den må ha en testbar hypotese, 4) Ta hensyn til tid og rom, 5) Sparsommelig, med ikke for mange betingelser563. Det er dermed nå på tide til å introdusere den nye teorien.

13.2: NeoStructural Realism Den nye teorien som jeg har videre utviklet kalles NeoStructural Realism og defineres slik ”NeoStructural Realism: Er den tro at stater innehar en ferdig innstilt ”Statens Natur” som fellesgjør alle målsetninger som dermed fører til at stater blir til delevise enheter (Fra Subjekt til delvis Objekt). Disse enhetene etterstreber å forlate, opprettholde og etablere ”Fære” etter relative nytteverdi av ulike ”Færer” i en Anarkisk verden. Dette gjøres for å anskaffe seg mer ressurser og makt grunnet Menneskenaturen og Sikkerhet hensyn, hvor enhetenes relative makt situasjon påvirker etterstrebelsen etter denne handlingen.”. Det vil bli gitt en del forenklede eksempler utover teksten, men jeg ber leseren ikke å kaste barnet ut med badevannet før en modellen er settet opp helt. Her må det sies at ”testene” som gjøres utover teksten her er forenklede forsøk for å gi leseren et enkelt eksempel. Det er altså ikke en del av selve case studie arbeidet. Case studiet begynner i neste kapittel. Her er en ”Fære” definert som ”En/flere ”Fenomen” som involveres ovenfor flere aktører”. Enklere sagt et saksfelt som involverer andre enheter. ”Fære” kan også bety innflytelsesfære. Dermed er en stat involvert på et eller annen hvis i ulik omfang i flere ”Færer”. Den tradisjonelle mening av innflytelsesfære inkluderer ikke for eksempel Cyber verden, mens min teori med ”Fære” gjør det. Dette kan kanskje være neogeopolitikk. Her er enheters mål å anskaffe seg i) større og nyttige ”Færer” og ii) i de viktige ”Færene”. Det kan dermed allerede fastslås det konkluderende endepunkt som er ”En enhet vil evig forsøke å maksimere nytte av ”Færer”, og anskaffe seg nye ”Færer” for å bli ”Lederenhet” i ”Sikkerhetsfæren””. NeoStructural Realisme forteller at en enhet med høyere posisjon i ”Sikkerhetsfære” vil forsøke å ta viktige og nyttige ”Færer” fra en svakere ”Lederenhet” i ”Sikkerhetsfæren”. ”Lederenhet” er den som har mest makt i en ”Fære” (”Sikkerhetsfære”, se 13.6). Her finnes det ulike kriterier for hver type ”Fære” om hva som kvalifiserer til å bli en ”Lederenhet”. Det er i ”Færene” som ”Negentropy” gis, mens etablering etter nye verdifulle ”Færer” og

563 Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, 57 - 59.

149 innhenting av mer nytte fra dem gir bedre ”Homestasis” verdi til en enhet og dens ”Fære”. En forverring er en minskning av ”Færene” og dens nytte for en enhet som dermed får uønsket ”Entropy” og forverret ”Homestasis” tilstand. Dermed er det riktig av Hans Morgenthau at det er en stadig kamp om makt, men denne striden forekommer i ”Færene”.

13.3: Internasjonale systemet: Fra ”Interstate system” til ”Interhuman system” Det som NeoStructural Realisme er uenig med Neorealistene og NeoKlassiske realistene om er hvordan internasjonale systemet bør ses, altså Strukturvilkår prinsipp 1. Her etterspør Robert Keohane: ”… more emphasis would be placed on nonstate actors, intergovernmental organizations, and transnational and transgovernmental relations.564”565. Nå må det sies at jeg skal bygge denne teorien etter realismeperspektiv så disse kan ikke gis en altfor stor påvirkende rolle i teorien, men teorien bør kunne gi mulighet å se disse aktørene i internasjonal politikk. Med andre ord disse aktørene finnes og har en effekt, men i realisme fagtradisjonen gis de ikke en stor rolle. En kritikk mot Waltz er at han ser ut til å undervurderer andre felt som for eksempel økonomi eller sosiale orienteringer. Enklere sagt, Waltz er altfor opptatt av politikk i strukturnivået, og ned prioriterer andre felt som kan påvirke staters atferd. Dette ser det ut til at Mearsheimer, Lobell, Ripsman, Taliaferro, og Gideon også er skyldige i. Her er jeg enig med Klassiske realistene og Buzan med Structural Realisme at det må beveges vekk fra å definere anarkiet i ”Internasjonale systemet” (Engelsk: ”International system”) med ”interstate system” som fokuserer bare på stater og deres interaksjoner og relasjoner566. Det vil heller her byttes til anarki med ”Interhuman system”, som er statlig samhandling, samt all menneskelig interaksjon og relasjon også. Dermed inkluderes menneskelige gruppers ulike aktiviteter sin påvirkning på det internasjonale systemet. Dette fører til at for eksempel ikke statlige aktører som terrorisme grupper kan ses, noe Neorealistene ikke tilatter i sitt analyserammeverk og som

564 Keohane O. Robert (Redaktør), Neorealism and Its Critics, Utgitt 1986, (New York: Columbia University Press), 193. 565 Keohane O. Robert, Neorealism and Its Critics, 158 - 200. 566 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 29 - 30.

150

Mearsheimer innrømte at hans teori ikke hadde plass for567. Dermed kan trusler ses fra det jeg kaller ”High Security” som innehar trusler fra bare stater til også nå å inkludere ”Low Security” med å inkorporere trusler fra ikke statlige fenomener. Derfor er ”internasjonale systemet” et anarki i ”Interhuman system” forstand. Utenfor dette ”Internasjonale systemet” er selve Miljøet. Dermed åpnes det opp for nye interaksjons- og relasjonsforhold. Dette åpner opp for at en stat er involvert i og blir berørt av mer enn bare statlige aktører, men også ikke statlige aktører. Derfor mener jeg at det også finnes flere typer ”Fære” systemer som en enhet er involvert i.

13.4: ”Statens Natur”: Fra like enheter til delevise ulike enheter Her må Waltz og Mearsheimer kritiseres grunnet empirien viser at alle stater ikke er lik hverandre (Strukturvilkår prinsipp 2). Dette kan være pågrunn av at teorien deres ikke inntok at ”Interaction capacity” (se 13.7) kan være lav mellom alle stater og dermed kunne ikke sosialiseringseffekten påvirke nasjoner til å bli likere. Dermed må denne forandres sånn at den kan reflekterer virkeligheten. Her må det ikke nødvendigvis være at alle stater er like. Et mer korrekt bilde vil være at land er villig til å avgi en del suverenitet til organisasjoner grunnet frykt for ”motreaksjon” av ”Lederenheten” og ønske om nytte, derfor genereres fortsatt anarkiet. Med andre ord det er delvis forskjellig funksjonalitet blant stater. For å fange inn staters indre virkninger tillegges viktigheten av et analysenivå i det nye analyserammeverket (se Figur 13.4) med i Enhetsnivået, noe Buzan påpeker riktig med ”The attributes of the units” (”Innenlands variabler”) som gir mulighet å se lederskaps personlighet, ideologi, styreform, osv i den enkelte stat. Dermed kan det som forekommer inne i en stat fanges opp. Det neste som må redegjøres er predikasjon. Her er min neste uenigheten mellom min teori og Klassisk - og NeoKlassisk realisme angående enheters varierende atferd. Først med klassikerne Thukydides, Machiavelli, Hobbes, og Morgenthau som setter stabiliteten av oppførsel mer eller mindre i en enkelt statsleders hender. Dermed kan konkrete forutsigelser om gjerninger bli mer vanskeligere å utgi, grunnet denne enkelte individet på toppen av den utøvende makt. Derfor blir det vanskelig å forutsi grunnet at denne personen

567 Rø Johannes Gullestad, Mechanistic Realism and US Foreign Policy: A New Framework for Analysis, 64 - 66.

151 kan ha varierende syn og at hvert enkelt menneske som inntar denne posisjonen er forskjellige, noe som gir divergerende atferd hos en stat. Dermed blir det mer vanskelig å predikere. Hos Lobell, Ripsman, og Taliaferro er jeg enig at stater er forskjellige, men ikke at det er så store variasjoner i opptreden pågrunn av både situasjonen i systematiske nivå, og pågrunn av innenlandske variabler i enhetsnivå som påvirker som for eksempel med ”Innenriks aktører”. Her forteller både de sistnevnte forfatterne og Gideon at dens relative posisjon i internasjonal politikk og relative makt egenskaper påvirker mest, men med mangel på nøyaktig beskrivelse av hvordan dette fungerer, samt med innlemmelse av så omfangsrik antall innenlands variabler uten en ordning til å kalkulere en fremtidig handling, så blir det vanskelig å forutsi noe. Begge disse realisme fagtradisjonene gjør prediksjon vanskeligere. Her finner jeg mer samstemt med Neorealistene angående forutsigelser, men også her er det problemer. Hos Waltz er det systematiske nivå påvirkende, men den kan ikke med sikkerhet gi et forventet handling av en stat, bortsett fra når det vil bli dannet maktbalanse. Bortsett fra denne delen, forteller ikke forfatteren at en enhets atferd kan bli gitt på forhånd. Han påpeker bare at systematiske nivået har en stor effekt på valg av handling, men kan ikke garantere andre gjerninger (unntatt av maktbalanse) av en enhet. Det andre er at han ikke redegjøre de indre virkninger av staten og hvordan den fungerer. Her er Mearsheimer litt bedre med å fortelle hva enheter trakter etter og noenlunde når med ”Offensiv Realism”. Det blir da et problem at på enhetens nivå, at hver enhet blir behandlet som en svart boks (Black Box) av Neorealistene. Dermed blir alle forklaringer som ikke Strukturnivå kan redegjøre for, dyttet ned til enhets nivå uten å klargjøre hvordan denne delen fungerer sånn at leseren kan bruke virkningene av enheten til å predikere og forstå mulige atferd. Med andre ord alt systematiske nivå ikke kan forklare blir påskyldt enheten, ute å gi noen forklaring på hvordan enheten virker. Dermed trengs det en mer enkel og stabil mulighet å kalkulere en enhets atferd. Det er riktig når Arnold Wolfers skriver: ”If state behavior is to be intelligible and to any degree predictable, states must assumed to possess psychological traits of the kind known to the observer through introspection and through acquaintance with other human beings. States must be thought capable, for example, of desires and preferences of satisfactions, of the

152 choice of goals and means.568”. Dermed trengs det et oppsett med gitte variabler som virker inn på en enhet. Det er også etterspurt av Waltz at statens indre også bør redegjøres: ”Any theory of international politics requires also a theory of domestic politics, since states affect the system`s structure even as it affects them.569”. Det er her jeg presenterer begrepet ”Statens Natur”, her blir den ”Svarte Boksen” åpnet opp og programmert. Dermed defineres ”Statens Natur” som en: ”Forhånds innstilt statens indre (”Withinputs”) som vil reagere ved å utgi Output for å nå et mål, slik innstilingene har blitt programmert til ved Input fra eksterne omgivelser”. Her går en stat fra å være et subjekt til et delvis objekt. Jeg forteller aldri hvordan enheten kommer til å etterfølge dette målet, bare hva som kommer til å bli målet. Atferden blir påvirket likere (ikke fullstendig likhet) med høy ”Interaction capacity” (se 13.7). Med andre ord programmeringen inkluderer ikke spesifikk fremtreden uten påvirkning fra andre enheter. Styreformens indre er som sagt fra før ”Statens Natur” som jeg kan velge å programmere etter ønske, dermed kan også andre IPT retninger som for eksempel Idealisme programmere hvordan de vil at den skal virke, men i dette tilfelle skal jeg forsøke å lage den så nærme realisme teorien som mulig. Jeg velger her å si at Menneskenaturen finnes som er i tråd med Klassiske realisme. Her velger jeg også å bryte med Neo realisme som forteller at ressurser fremskaffes av stater bare fordi det er konkurranse om dem og for å øke sin sikkerhet. Her er min oppfatning at det grunnet sikkerheten til staten, men også fordi menneskenaturen selv vil ha dem, noe som setter press på staten til å etterfølge dette målet. Denne naturen ønsker seg stadig mer og mer ressurser (”Negentropy”) som for eksempel Økonomiske, Naturresursene (olje), Kunnskap eller Mat som Styreformen må innfri med stadig etterstreben etter nytte i ”Færene” og ny ”Færer”. Dermed er ”Færene” ikke helt selvforsynt og trenger mer, noe som gjør at ”Færene” er ”Autopoietic system”. Derfor hjelper det å være ”Lederenhet” i ”Sikkerhetsfæren” (se 13.6) for da er staten bedre sikret for å få mer ”Negentropy” og sikkerhet. Det finnes en Statsleder i den utøvende makt som leder enheten. Dermed er det i NeoStructural Realisme at moralen er relativ etter enhetens etterstrebninger, og tilpasser seg den. Etikken er Regime sikkerhet og overlevelse i

568Wolfers Arnold, Discord And Collaboration Essays On International Politics, Utgitt 1962, (The Johns Hopkins Press), 10. 569 Keohane O. Robert, Neorealism and Its Critics, 331.

153 den Anarkiske verden og ligger dermed nærmere NeoKlassiske realister. Dermed kan kausalitet logikken og årsak for handling forenklet ses i forhold til de andre realisme sjangerne, se Figur 13.0.

Figur 13.0: Kausallogikk og Årsak til handling. Realisme Kausalitet logikk frem til en handling Årsak for Handlig Kategorier Klassisk Statslederen (Tar noenlunde hensyn til Menneskenaturen Realisme Systematisk Nivå) -> Utenrikspolitisk handling NeoRealisme Systematisk Nivå: Insentiv eller Nasjonal Overlevelse i Hindring -> Enhetens Defensiv/Offensiv Anarki Realism søken-> Utenrikspolitisk handling NeoKlassisk Systematisk Nivå: Insentiv eller Selvbevarelse i Anarkiet for Realisme Hindring -> Varierende Innenrikspolitisk Regime Overlevelse og Situasjon -> Utenrikspolitisk handling Blidgjøre ”Innenriks Aktører”. NeoStructural Systematisk Nivå: Insentiv eller Hindring -> Overlevelse i Anarki, samt Realisme Ferdig kalkulert mål basert på ”Statens Natur” Blidgjøre Menneskenaturen -> Utenrikspolitisk handling for å øke Regime Sikkerheten.

Her finnes det viktigere ”Færer” (se 13.6) som etterstrebes med jo høyere makt egenskap stilling i ”Sikkerhetsfæren” en stat har. Dette betyr ikke at hvis et land har lav score at det ikke forsøkes å få mer ”Fære” eller ikke viktige ”Færer”, men at betydningsfulle ”Færer” er vanskeligere å få. Forskjellen mellom NeoStructural Realisme og NeoKlassisk realisme er at sistnevnte har flere variabler, mens min teori operer bare med ”Statens Natur” med få innsatte variabler. Her kan jeg fortsette å innstille ”Statens Natur”, men velger å gi meg. Det er altså rom for mer programmering her. Det bør sies at det bør unngås å sette for mange variabler inn som NeoKlassisk realisme, grunnet at dette blir da mer enn Liberalistisk tankesett. Her kan det heller settes inn et par sentrale variabler som antas å ha mest effekt. I virkeligheten hvis

154 jeg ikke hadde hatt restriksjoner av å bygge teorien fra et realistisk perspektiv så hadde jeg inkludert liberalisme synet, men velger ikke å gjøre det her grunnet begrensninger av å holde meg innenfor realisme fagtradisjonen.

13.5: Fra samlede makt egenskaper til Separasjon av hver enkel makt egenskap På Strukturvilkår 3 er jeg enig med NeoKlassisk realisme at det finnes ulike makt egenskaper som danner enhetens posisjon i makthierarkiet og ikke som Waltz påstår med å lukke og sammenslå sine 7 makt egenskaper som dermed gir stilling i makthierarkiet. Denne skillelinjen mellom hver makt egenskapene gjør at det blir lettere å analysere påvirkningen av hver enkelt evne har ovenfor en/flere andre enkelte enhet(er). Her velger Buzan å kalle ulike statlige område typene for ”Sectors” (Sektor) som legger vekt på forholdene i henhold til hvilken ”Sectors” som enheten er involvert i for eksempel Politisk, Økonomisk, Strategisk, Militært570. Her forteller forfatterne: ”Instead, they are views of the whole system through some selective lens that highlights one particular aspect of the relationship and interaction among all of its constituent units.571”. Med andre ord kan ulike aktiviteter ses i hver ”Sectors”. Her velger jeg å kalle disse sektorene etter ”Færer”. Dermed åpnes den lukkende makt egenskapene som gir posisjon i makthierarkiet, og forvandles til at disse kan veies separat og hver for seg.

13.6: Strukturvilkår prinsipp 4: ”Sikkerhetsfæren” Det kan nå ses på min uenighet med Structural Realisme som kan ses med den fjerde strukturvilkår prinsippet. Det kan se ut som at de sistnevnte realistene ikke skiller de ulike ”Sectors” og at de har like mye tyngde og viktighet bak seg. Det samme gjøres med at makt egenskapene i NeoKlassisk realisme ikke skilles. Dette er jeg uenig i og ser heller ”Militærfære” som den mest avgjørende, og kraftigste mens ”Politiskefære” deretter og så ”Økonomiskefæren” (osv), som minst viktig og påvirkningsfull ovenfor interaksjon og forhold mellom enheter. Altså, veies disse enkelte makt egenskapene (”Færene”) sitt fenomen ulikt. Jeg kan velge å sortere etter ønske, dermed kan også andre IPT retninger som for eksempel

570 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 30 - 33. 571 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 31.

155

Liberalisme forandre vekten til at kanskje den ”Økonomiskefæren” er den som er viktigst og den som veier mest, men i dette tilfelle skal jeg forsøke å lage den så nærme realisme teorien som mulig derfor er militære mest betydningsfullt. Å inneha makt over noen kan defineres som: ”Makt er bruken av de(n) evne(ne) til å få sin egen definerte vilje.572”. Selve Makt Egenskaper er her ment nærmest det samme som Mearsheimer med, 1) ”Potensiell makt” som er Økonomisk Velstand (Økonomiskefæren), Befolknings størrelse (Sosialefæren), Kompetanse (Utdannelsesfære), Diplomatiske ferdigheter (Diplomatiskefæren), og Allierte (Politiskefære) i ”Færen”, 2) ”Faktisk Militærmakt” som er militære styrke (Militærfæren) med fokus på landmakt og Atomvåpen kapasitet, Geopolitikk (i ”Interaction capacity”), Teknologisk overlegenhet (Industrifæren). Det er viktig at leseren bemerker at hver av disse makt egenskapene kommer fra en ”Fære”, som kan ses i ”Distributional Structure”. Disse fenomeners plassering i ”Færene” kan være diskutable. Det er 4 Maktnivåer: 1) Supermakt, 2) Stormakt, 3) Mellommakt, 4) Små stat. Den store forskjellen her er at Allierte (uformelle også) telles også med og dermed må den tas med i tellingen når maktpoler skal telles opp. Dette er i strid med Neorealister som med Waltz gjør det klart at bare en enkelt stat skal telles: ”By the same logic, an international- political system in which three or more great powers have split into two alliances remains a multipolar system-structurally distinct from a bipolar system, a system in which no third power is able to challenge the top two.573”. Det er altså en forskjell i at NeoStructural realisme som også teller med styrken til andre allierte enheter som en del av ”Lederenhetens” styrke i ”Sikkerhetsfæren”. Dermed er det satt hvilken ”Færer” som er viktigst og gir en høy posisjon i makthierarkiet. Denne vektleggelsen organiserer systemet og kan ses i ”Sikkerhetsfæren”. ”Sikkerhetsfæren” er ”En oppsamling av tilstanden til alle Makt egenskapene i de ulike ”Fære” typene [som kan ses i ”Distributional Structure”] som enheten er involvert i forhold til andre enheter med vektlegging av enkelte makt egenskaper ovenfor andre som gir en stats stilling i en maktordning”. Dermed samles for eksempel USAs makt situasjon i alle ”Færene” og derav gir den et relativ plassering i forhold til andre land i makthierarkiet basert

572Østerud Øyvind, Statsvitenskap innføring i politisk analyse, 34 - 43. 573 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 98.

156 på dens tilstand i de viktige ”Færene”. Her trengs høy score på flere type ”Færer” og undergruppe ”Færer” for å nå høyt opp i makthierarkiet i ”Sikkerhetsfæren”. Det er i ”Sikkerhetsfæren” at polariteten kan ses og avgjøres. Det er viktig å ta for seg før jeg forsetter at disse er på systematiske nivået. Med andre ord at de er relative og i forhold til andre enheter. I Strukturnivå skal det tillegges ”Distributional Structure” (Norsk: Maktfordelings Struktur) i analyserammeverket (se Figur 13.4) som er at det vektlegges en rangeringen av staters enkelte makt egenskaper ovenfor andre og hva slags formasjoner som dannes pågrunn av dette, for eksempel polarisering (Polarization som er antall koalisjoner i systemet574) situasjonen som koalisjon mellom 2 og koalisjon mellom 5 (For eksempler se nedenfor) i en ”Fære”. Med andre ord forskjellige makt egenskaper (”Fære”) som stater har og som fører til at det lages ulike mønstre innenfor hver av de divergerende ”Færene”. Enklere sagt det er mer mulighet nå å oppservere de andre interaksjonene og relasjonene i de andre type ”Færene”, og hvilken påvirkning ”Færene” har på hverandre eller deres kategoriske undergrupper. Et viktig poeng her er at ”Distributional Structure” kan ha innvirkning på enhetsnivå, som for eksempel at en enhet vil oppføre seg annerledes under koalisjon mellom 2 og koalisjon mellom 5, men dette beror også på hvilken ”Fære” dette forekommer i. Dermed får leseren mulighet å se på mulig påvirkning ”Lederenheten” har på andre enheter i ”Færene” kan gi angående staters atferd. ”Distributional Structure” settes opp i Strukturnivået (Structural Level of Analysis) (se Figur 13.4). Det kan nå dermed besvares hvordan alle disse ”Færene” henger sammen. Her skal jeg redegjøre kategoriene ”Militærfæren”, ”Politiskefære”, ”Økonomiskefæren”, osv. Det finnes flere ”Færer” som ”Diplomatiskefæren” eller ”Industrifæren”, men det velges å utelatte dette i denne artikkelen. I ”Militærfæren” kan det finnes undergruppe som Soldater, Tanks, Atomvåpen, Båter - og Fly - militære, osv. Dette er ikke alt selvfølgelig, men resten utelates her. I ”Politiskefære” finnes underklassifikasjoner som Regionale Politiske Organisasjoner (for eksempel Arabiske Liga), Forsvarsallianse (NATO), Overnasjonal Organisasjoner (FN) og Innflytelsesfære (Françafrique politikk), osv. ”Økonomiskefæren” har i sin ”Fære”, Økonomiske Organisasjoner (World Bank), GNP/GDP (ovenfor andre land),

574 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 49.

157

Økonomisk vekst (Per kvartal, ovenfor andre stater), og Handelsavtaler(EU), osv, her kunne også naturressurs være nevnt. Dermed kan det visses en illustrasjon, se Figur 13.1: Analyserammeverk av det Internasjonale Systemet.

Figur 13.1: Analyserammeverk av det Internasjonale Systemet.

Her har jeg i Figur 13.1 ikke angitt maktposisjon i makthierarkiet for landene i ”Sikkerhetsfæren” og Polaritet tilstanden. Her kaller John Ruggie strukturvilkårene for ”Deep Structure”, derfor kan dette også kalles. Det som forekommer i ”Sikkerhetsfæren” har en påvirkning nedover i det systematiske analytiske rammeverket. Dermed vil ”Sikkerhetsfære” påvirke systemet mest. Dette er altså det siste prinsippet i strukturvilkårene. Nå hvordan henger ”Færene” sammen med hverandre? Det er her at Neo - og Neoklassiske - realister undervurderer kompleksiteten til det Systematiske nivået. Her er det flere innvirkninger som er i spill. Her er den feil som jeg vil bemerke for leseren som gjøres av dem, at hos Waltz, Mearsheimer, Lobell, Ripsman, Taliaferro og Gideon ser det ut til at det bare finnes 1 system som alle enheter er involvert i. Dette er komplett feil, NeoStructural

158 realister mener det finnes flere systemer, ikke bare 1 enkelt en. Hvert av disse ”Færene” er et system. Disse systemene kan være subsystem. Hver av disse ”Fære” angir et synspunkt av interaksjonen og relasjoner mellom enhetene som gjøre det lettere å fange inn omstendighetene som utspiller seg. Dermed angir hver ”Fære” en del av virkeligheten, for eksempel ”Økonomiskefære” som er ”Fokuset på ressursavtaler og handelspraksis for en ”Lederenhet” med andre enheter”. Det største problemet er at ulike ”Færer” overlapper og er sammenvevd inn i hverandre uten klare grenser. Dette er et operasjonell definisjons utfordring, ikke teoretisk problem. La meg nå, gi eksempler på formasjoner i ”Distributional Structure”, under den kalde krigen fantes det hovedsakelig 2 ”Sikkerhetsfærer”, grunnet deres mektighet i forhold til andre enheter. Dette skulle få implikasjoner for hendelser nedover i analyserammeverket. Her utgjorde disse 2 ”Sikkerhetsfærene” hver sitt eget subsystem, som påvirker hverandre mer enn andre ”Sikkerhetsfære” systemer. Dette kan ses med at på den ene siden med USA som ”Lederenhet” i ”Sikkerhetsfæren” som hadde konsekvens at det ble opprettet blant annet en forsvars organisasjon i den ”Politiskefæren” i 1949 med NATO (North Atlantic Treaty Organization)575. På den andre siden var Sovjetunionen med Warszawapakten i den ”Politiskefæren” i 1955 med ”Russland” som ”Lederenhet” i sin ”Sikkerhetsfærer”. Jeg ber leseren å huske at det kan også gjelde uformelle avtaler også, dermed så var andre land med i disse ”Færene”. Dermed er hver ”Fære” i dette tilfelle innflytelsesfærer et system med en ”Lederenhet”. Jeg ber leseren bemerke at i) en organisasjon dannes med en ”Lederenhet” (kan være en vanlig enhet også), som betyr at når det finnes en ”Fære” område og relasjoner mellom enheter begynnes det med frembringelse av kontakt mellom enhetene i ”Færen” og ”Lederenheten”. Dette førte til dannelse av organisasjoner som NATO og Warszawapakten som da er en ”Emergence”. Dette kan også forekomme med diplomatisk kontakt mellom enheter. Her kan det forekomme at ”Diplomatiskefæren” setter enheter inn i den ”Politiskefære” til en ”Lederenhet”. Det ii) er at disse organisasjonene tydeliggjør 2 subsystemer. Dermed blir alle under USA et subsystem og det blir da USAs ”Spatial arena”, det utenfor USAs område som da er ”Russlands” område med blant annet Warszawapakten er et annet subsystem. Med andre ord befinner Warszawapakten utenfor

575Lindley French Julian, The North Atlantic Treaty Organization: The Enduring Alliance, Utgitt 2007, (Routledge), 4, 21, 99 - 103.

159

USA`s sitt subsystem og deres ”Sikkerhetsfære” som er en del av det ”Internasjonale systemet”. Men det finnes altså flere type ”Fære” systemer som for eksempel ”Økonomiskefærer”. La meg gi et eksempel av ”Økonomiskefære” med undergruppe av ”Handelsavtalefærer”, i 1951 skulle statene Vest Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg og Italia etablere (”Emergence”) ”Det Europeiske Kull og Stålfellesskapet” (ECSC) som i dag har videreutviklet seg, og er bedre kjent som Den Europeiske Union (EU)576. Her har handel vært en hovedårsak for inngåelse i organisasjonen, noe Meunier og Nicolaidis bekreftende skriver: ”No wonder: trade is the EUs raison detre.577”. Dette har videre frembringet og omdannet med Romatraktaten i 1957 med ”Den Europeiske Økonomiske Fellesskap” (EEC), og senere med Enhetstraktaten i 1986 med etablering av et indre marked med de 4 frihetene Varer, Personer, Tjenester og Kapital som kunne bevege seg fritt578579. Det er verdt å nevne at EU har gått fra 6 medlemsland til 28, som er i tråd med NeoStructural realister580. Andre ”Økonomiskefærer” kan være for eksempel Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) med Bangkokdeklarasjonen i 1967, eller Economic Community of West African States (ECOWAS) fra 1975581. Altså kort oppsummert, det finnes flere typer ”Fære” systemer en enhet er en del av. Det er med type ”Fære” organisasjoner utbygges for at ”Lederenhet” skal få best mulig nytte over enhetene og har denne påvirkningen på dem. Men disse enhetene vil også bli medlem for å øke sin nytte. Dette kan ses sammen med Janne Matlary sin “New national interest” som hun begrunner: ”State need to participate in order to shape decisions and institutions and in order to gain international standing.582”583. Her er et eksempel med Storbritannias rolle som kan ses med at jo sterkere den er en del av EU, jo sterkere kan den

576 Førland Tor Egil, Claes Dag Harald, EU Mellomstatlig samarbeid og politisk system, 14 - 16. 577Hill Christopher, Smith Micheal, International Relations and the European Union, 276. 578 Førland Tor Egil, Claes Dag Harald, EU Mellomstatlig samarbeid og politisk system, 65, 83 - 85, 103. 579 Wallace Helen, Pollack A Mark, Young R Alasdair, Policy-making in the European Union, 116 - 123, 409 - 410. 580 Hill Christopher, Smith Micheal, International Relations and the European Union, 299 - 309. 581 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 314 - 325. 582 Matlary H. Janne, European Union Security Dynamics: In the new national Interest, Utgitt 2013, (Palgrave Macmillan), 128. 583 Matlary H. Janne, European Union Security Dynamics: In the new national Interest, 97 - 137.

160 påvirke retningen organisasjonen skal gå i, som gir sterkere “Special Relationship” med USA, som får mulighet å utøve innflytelse i denne ”Færen”. Her vil jeg si at statens mål er avhengig av hvilken ”Fære” enheten opererer i. Med andre ord hva som ses som ”Nyttig” avgjøres utefra ”Fære” perspektiv syn. Jeg ber leseren her å merke seg at hver ”Fære” har sin målbare ”Valuta” og virkemidler, men felles for dem alle er at en enhet vil søke nytte for sin egen interesse. Dermed kan denne teorien forklare hvorfor stater oppfører seg annerledes og noenlunde likt siden alle stater er involvert i forskjellige type systemer til ulike tider som har en sosialiserende effekt på et land og hvordan den kommer til å oppføre seg. Det som forekommer i en ”Fære” kan påvirke den andre ”Færen”, også i en annen type ”Fære”. Her vil for eksempel en enhet som er i en ”Økonomiskefære” (en type ”Fære”) for en enhet trenge beskyttelse som gjør at den kan (u)formelt blir del av en annen enhets ”Politiskefære” (en annen type ”Fære”). La meg gi et eksempel, Saudi Arabia er med i USA`s ”Økonomiskefære”, men ikke formelt i NATO584. Her trenger oljerike Saudi Arabia forsvar fra andre enheter som den ser som ”Trusselfære”. ”Trusselfære” er ”En fremmed enhet(er) sin ”Fære” som virker truende overfor en enhet(er) sine interesser”. Ifølge NeoStructural Realisme vil enheter forsøke å anskaffe seg ”Færer” og nytte av den. Her kan enn mektigere Iran i ”Sikkerhetsfæren” være en trussel og være ute å ta Saudi Arabia med militærmakt, men med Amerikansk beskyttelse og innlemming i sin ”Politiskefære” (Undergruppe: ”Innflytelsesfære”) er Saudi Arabia trygg. Det beste bevisst for dette er Lend Lease ordning ovenfor Midtøsten enheten fra USA med erklæringen fra Franklin Roosevelt i 1943: ”Jeg er kommet til at forsvaret av Saudi-Arabia er vitalt for forsvaret av USA.585”. Jeg ber leseren merke at det som forekommer i en ”Fære”, her i USAs ”Økonomiskefære” fikk konsekvenser for den i ”Politiskefæren” deres med å beskytte Saudi Arabia. Alle systemer og type systemer er ”Open System”, så andre enheter kan involvere seg hvis ikke ”Spatial area” har en sterk regulerende yttergrense for å blokkere uønskede enheter. Her hjelper det å ha en stormakt på laget.

584Malnes Raino, Prekær politikk, 196 - 204. 585 Malnes Raino, Prekær politikk, 199.

161

13.7: Interakjsonsforhold: ”Interaction capacity” En annen uoverensstemmelse jeg har med analyserammeverket til Waltz (og Mearsheimer). Her kommer kritikken til John Ruggie om Neorealistenes mangel på forklaring om strukturell transformasjon586. Ifølge Waltz kan bare forandring i distribusjon av makt egenskaper gi endringer i systemet, men denne forklarer ikke transformasjon av systemet tidligere som Ruggie påpeker: ”One problem with it is that it provides no means by which to account for, or even describe, the most important contextual change in international politics in this millennium: the shift from the medieval to modern international system.587”. Med andre ord Waltz sin rammeverk forklarer ikke endringer i middelalder systemet annet enn å peke på endringer i den 3 strukturvilkåret, noe Ruggie mener ikke er nok til å reflektere dette systemet. Her er det riktig av Little at dette kan løses med å forandre strukturvilkår prinsipp 2 med delvis forskjellige enheter588. Her introduserer Ruggie ”Dynamic density” som han henter fra Durkheim og kan defineres som ”… the quantity, velocity, and diversity of transactions that og on within society.589”. Problemet er at Waltz ser ”Dynamic density” som en del av enhetsnivået: ”Interactions, as I have insisted, take place at the level of the units.590”. Dette er jeg og Buzan uenig i og han forteller: ”… interaction cannot confined to the unit level. There is a massive and vital interaction component that is systemic, but not structural.591”. Med andre ord er interaksjon en del av det systematiske nivået og ikke bare på Enhetsnivået. Her velger Buzan heller å bruke ”Interaction capacity” (Norsk: Interaksjons kapasitet), og ikke ”Dynamic density” som vektlegger evne og ønske om interaksjon mellom stater mer klarere592. Dermed vil dette begrepet bli brukt her fremover i tekstarbeidet. Her kommer Keohane også med et viktig poeng: “Actors behave differently in information-rich

586 Keohane O. Robert, Neorealism and Its Critics, 131 - 152. 587 Keohane O. Robert, Neorealism and Its Critics, 141. 588 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 88. 589 Keohane O. Robert, Neorealism and Its Critics, 148. 590 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 80. 591 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 66. 592 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 69 - 80.

162 environments than in information-poor ones where uncertainty prevails.593”. Det som forsøkes å si her er at et system må inneha interaksjon mellom komponentene for å utgjøre et system, og her vil enhetene oppføre seg annerledes uten etablering av en viss interaksjon mellom hverandre. Her påpeker Buzan i sitt begrep ”Interaction capacity” et mer klarere definering om hvilken interaksjon som er av systematisk karakter. Disse er: ”… one is technological capabilties, and the other is shared norms and organizations. These factors not only affect the ability and the willingness of units to interact, but also determine what types and levels of interaction are both possible and desired.594”. Teknologisk og normerte interaksjon bestemmer tilgang til å påvirke (kommunikasjon, transport, informasjon) og villigheten (påvirker sammenstøttet) for samhandling. Her vil det spørres hva slags budskap er det som sendes, med hvilke midler og av hvilken enhet. Her kan det tenkes at hvis en mektig enhet i ”Sikkerhetsfæren” sender et sterkt signal om krigsangrep til en annen sterk enhet i ”Sikkerhetsfæren” som da kan ha en effekt på selve strukturen. Dette kan føre til nye interaksjon mellom enheter. Her er Buzan riktig når han skriver: ”A proper sense of interacion capacity as a feature of the system as a whole is missing from Neorealism.595”. Et “Internasjonale systemet” med alle stater blir til når disse kan interagerer med hverandre, ikke før. Ifølge Neorealistene så har denne interaksjonen alltid foregått, men empirien viser at dette er feil. I tidligere tider før ca 1500 tallet har ikke interaksjon mellom sivilisasjoner vært så enkel at alle enheter var en del av et system, som betyr at alle enheter interagerte med hverandre. Her kan en bedre forklaring være å inneha subsystemer i teorien. En subsystem kan defineres som en del av helheten, uten at den nødvendigvis vet at den er det. Dette er ikke Waltz enig i, når han skriver: ”… a subsystem dominant system is no system at all.596”, mens Mearsheimer ikke nevner subystemer. Her oppfatter jeg det som korrekt at subsystemer har vært dominerende mesteparten av historien til det “Internasjonale systemet” frem til kanskje et sted utover 1500 frem til i dag.

593Keohane O. Robert, Neorealism and Its Critics, 197. 594 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 69. 595 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 71. 596 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 58.

163

Her har subsystemer hatt problemer med å komme i kontakt med andre subsystemer rundt om i jorden for mesteparten av historien. Det som har ført til at den “Internasjonale systemet” som kjennes i dag ble til var ved at et subsystem klart å interagerer med de andre subsystemer som etterhvert begynte relasjonene mellom enhetene. Dette har utviklet seg gjennom teknologisk og norm relasjoner at kontakt med hverandre kunne skje sånn at det på et tidspunkt var bra nok ”Interaction capacity” mellom alle enhetene til at et “Internasjonale systemet” kunne forekomme nok. Her kan det tenkes at et subsystem har blitt sterkt nok til å påvirke de andre. Dette kan ses med Europeiske stormaktenes utenrikspolitiske reiser rundt om i verden fra et tidspunkt på 1500 tallet og utover. Her har Neorealister aldri fortalt hvor mye interaksjon som trengs for at sosialiseringseffekten skal påvirke enhetene til å bli likere, men heller antar de at dette alltid har forekommet. Her mangles et systematisk forbehold, nemlig grad av interaksjons mulighet. Her vil lav ”Interaction capacity” gi mindre mulighet å få påvirkning fra sosialiseringseffekten. Det kan her tenkes at det finnes ulik mulighet for ”Interaction capacity”. Denne delen ser ut til å mangle hos Waltz og Mearsheimer, som dermed har alvorlige konsekvenser. Her blir det for eksempel vanskelig for en relativ sterk enhet i ”Sikkerhetsfæren” å reagere til en annen mektig enhet i ”Sikkerhetsfæren”, uten en mulig relasjon til denne trusselen. Jeg velger derfor å forklare denne mangelen i min teori med å si at en viss interaksjonen bare forekom i tidligere tider i regionale omstendigheter, altså Subsystemer, som for eksempel med Thukydides Peloponneserkrigen. Med andre ord har det etter hvert som århundre har passert, så har subsystemer klart å vokse frem til å interagere med andre subsystemer til at det er blitt dannet et større system med det “Internasjonale systemet” og interaksjon med alle landene. Problemet med ”Interaction capacity” at det kan være vanskelig å fastsette nøyaktig hvor mye interaksjon som må til for at det skal anses fra lav til høy samhandling. De nye elementet (”Interaction capacity” kan ses i midten med Interaction Level of Analysis) kan ses i det nye rammeverket, Figur 13.4. Min kritikk av Buzan ligger mer i mangelen på å se hvordan mennesker kan se potensialet i ”Interaction capacity” og ta utbytte i den for å predikere. Her kan Geopolitikk plasseres. Et godt eksempel å ta med dens nytte er Mearsheimer med sin oppfattelse av vannbarrierene (The Stopping Power of Water) og Bufferstat. Problemet er at Mearsheimer

164 ikke klarer å sette den inn i et analyserammeverk og at han ikke fortsetter videre med Geopolitikk. Her kan det tas med Vannbarrierer og Bufferstat, men også Strategisk geografisk posisjon, og Globale Allmenninger. Derfor tror NeoStructuralister at enheter har ulik betydning i form av geografisk omstendigheter for andre enheter. Dermed bruker jeg geopolitikk også, men annerledes enn tidligere realister. Hver enhet har sin strategiske geografiske belligenhet, ressurser, og uformelle avtaler eller tilknytninger til andre enheter som er av konsekvenser for andre enheter. La meg gi eksempel på uformell tilknytning til enheter, i 2 Desember, 1823, ga den daværende amerikanske presidenten James Monroe ut erklæringen om ”Monroedoktrinen”. Denne doktrinen omhandlet etter NeoStructuralisters syn at USA vill hindre Europeisk makter å ta verdifulle områder i det amerikanske kontinentet. Her anses det som riktig av Mearsheimer når han påpeker at regional hegemoni var målet. Mitt poeng her er at USA utga denne doktrinen uten å vente på aksept av alle de andre landene i den vestelige halvkule597598. Et sånt ønske fra en enhet med god relativ makt i forhold til andre enheter har konsekvenser for internasjonal politikk i at den, i) De andre enhetene i Amerikas innflytelsesfære som har en klar mindre makt i forhold til USA, får nå et alternativ ved å enten ta et ”Maktbasert valg” som Thukydides ville kanskje ha sagt med å rette seg etter Stormaktens ønsker eller få en motreaksjon. Her blir valget avgjørende for om enheten kommer til å bli rammet av motreaksjon eller ikke. Det ii) er at dette sender et signal til Europeerne at erobring av hva USA ser som verdifull ”Fære” og at innblanding der vil bli besvart med motreaksjon fra USA. Dette er sett med den spanske amerikanske krigen i 1898, hvor fra et NeoStructural Realisme syn at Amerika som hadde oppgang i sine makt egenskaper ville beskytte sin ”Fære” fra spanjolene599. Her kan det nevnes at geopolitikk for NeoStructural realister har en innvirkende rolle, men ikke i form av et så massivt hinder som Mearsheimer med vannbarierene (The Stopping Power of Water) tilsier. Det er sagt i krigføring at: ”Amateurs

597 Meiertöns Heiko, The Doctrines of US Security Policy: An Evaluation under International Law, 47, Utgitt 2010, (Cambridge University Press), 25 - 47 598 Crow A. John, The Epic of Latin America, Utgitt 1992, (University of California Press), 675 - 682. 599 Kennedy M. Paul, Rise and Fall of the Great Powers: Economic Change and Military Conflict from 1500-2000, Utg 1989 (Fontana Press), 312 - 318.

165 study strategy and tactics. Professionals study logistics.600”. Med andre ord logistikk er viktig. Logistikk er ment som å frembringe ”noe” (soldater, våpen, mat, medisin, osv) til et viss sted601. Her kan det tenkes at jo lengre bort fra hjemmelig territorium, jo vanskeligere blir det å fremskaffe og operere militære offensiver, men dette betyr ikke at det er nærmest umulig heller. Det er allikevel ikke umulig å angripe en annen enhet som har vann imellom, men det er vanskeligere og her er også makten staten har og motstanden som møttes avgjørende. Når det kommer til strategisk grafisk posisjon kan det ses med en av årsakene til tyskernes invasjon av Norge for å få bedre sjanse til å angripe Storbritannia og videre forbedre sin mulighet å få kontroll over Nord Atlanteren602. Her var også svenske jernmalm som gikk blant annet fra Kiruna i Sverige til Narvik i Norge, og derfra med skip til Tyskland av strategisk betydning. Selve viktigheten til område kan bli sett av den tyske ledelsen sin syn på denne ”Færen” som et ”Schicksalsgebiet” (Skjebneområde). En annen årsak var også å sikre en annen SLOC rute istedenfor Østersjø veien. Globale allmenninger kan ses med at en enhet vil forsvare for eksempel ”Choke points”. Her er det viktig at disse SLOCs (sea lines of communication) rutene holdes fritt som gjør at en enhet setter av denne delen som sikkerhetspolitisk betydningsfullt. La meg gi et kort eksempel, Sør Korea vil med blokkade av SLOC linjene bli rammet ikke bare økonomisk, men også sikkerhetsmessig at det vil nå kritisk mangler på ressurser innen 15 dager603. Derfor regnes denne tilførselen som nasjonalsikkerhet. Med andre ord vil hver enhets geopolitiske situasjon være en innvirkende variabel, og derfor må dette kalkuleres inn i ”Statens Natur”. Derfor er det riktig av John Agnew som skriver: ”There is never a single, objective view from nowhere.604”. Altså vil enheter være oppmerksom på hvem som styrer de globale allmenninger og mulige ”Choke points”.

600 Lindley French, Julian, Yves Boyer, The Oxford Handbook of War, 402. 601 Lindley French, Julian, Yves Boyer, The Oxford Handbook of War, 401 - 415. 602 Libæk Ivar, Stenersen Øivind, Sveen Asle, Aastad Svein, Historie 2 verden og Norge etter 1850, Utgitt 2002, Utgave 5, (Cappelen Forlag), 228 - 230, 249 - 250. 603 Ian Bowers, (2014), The Republic of Korea and Its Navy: Perceptions of Security and the Utility of Seapower, Norwegian Institute of Defence Studies, 445, 453. 604 John Agnew, Geopolitics: Re-visioning World Politics, Utgitt 2003, Utgave 2, (Routledge), 15.

166

13.8: Predikasjon av staters atferd Et nytt tillegg i analyserammeverket som kommer fra Buzan i Enhetsnivået er Interaksjon mellom enheter som kalles ”Process Formations” (Norsk: ”Prosess Formasjon”) som legger vekt på den enkelte staters respons av en annen stat`s egenskaps tilstand og/eller atferd. Enklere sagt ”action - reaction” dynamikk mellom individuelle stater. Her finnes det ulik respons muligheter enn det Waltz fremhever. Dette kan være for eksempel med maktbalanse, men også våpenkappløp, eller sett fra ”Økonomiskefæren” for eksempel proteksjonisme, handelskrig, osv. Dette vil bli settet inn i Enhetsnivået (Unit Level of Analysis) i det nye analyserammeverket, som kan ses i Figur 13.4. Her vil endring i ”Distributional Structure” og ”Færene” der, kanskje skape reaksjon i ”Process Formations” fra et/flere land. Det kan nå begynnes å se på predikasjons muligheter. Det jeg har lyst å fremheve er at relasjoner enheter har til hverandre har blitt for lite spesifisert av tidligere realister. Det kan se ut som om det er etter de tidligere klassiske realistene som Machiavelli og Hobbes syn at det er alles krig mot alle, og at en enhet kan gå til krig mot hvem som helst og når som helst. Dette er ikke helt tilfelle, det finnes en mer konkret sett med alternativer over hvem som er mer sannsynlig til å bli angrepet og under hvilke omstendigheter og av hvem. Hvis jeg spurte leseren om hvilken enhet som vil foreta en militær intervensjon mot et annet land som for eksempel afrikanske landet Tsjad og når, og av hvem. Da ville nok kanskje en nykommer sagt alt fra Sverige, Østerrike, Brasil, Spania, osv. En videre kommende hadde kanskje forstått at det måtte være et land med lagt mer makt som India, Tyskland, Storbritannia eller USA, osv. Men det finnes en lettere måtte å predikere, samtidig som den går i tråd med teorien. La meg gi et eksempel, Frankrike sin Françafrique politikk, som her forklares som Frankrike sin beskyttende tilnærming av nyttige avtaler med enkelte afrikanske land605. Frankrike har bidratt og innbladet sin egen militære makt oftest i afrikanske enheter som Mail, hvor den i 2013 hjalp maliske styrker i Operation Serval med ca 4000 franske soldater

605 Hansen, K.F, (2009), Fra Françafrique til Eurafrique? Endringer i fransk afrikapolitikk de siste 15 årene, Internasjonal politikk, 67 (2), 175 - 196.

167 for å bekjempe islamister606607. Den Sentralafrikanske Republikk i 2008 og 2013 med over 300 soldater for å styrke stabiliteten i landet. Tsjad har de spilt en rolle fra 1986 med Opération Épervier til nå og har etablert en militærbase i hovedstaden N'Djamena. I 2002 brøt det ut borgerkrig i Elfenbenskysten, som førte til at Franske styrker ble involvert i Operasjon Unicorn og har frem til i dag hatt en militær base i hovedstaden Abidjan. Fra 1999 til 2001 hjalp Frankrike med å bekjempe opprørene i Djibouti, og har i dag 1500 soldater der. Se Figur 13.2: Frankrikes ”Politiskefære”: undergruppe ”Innflytelsesfære”.

Figur 13.2: Frankrikes ”Politiskefære”: undergruppe ”Innflytelsesfære”

Dermed så er det mulighet å gjette seg bedre nå hvilket land som potensielt ville blitt innblandet i Tsjad. Her inngår Tsjad under Frankrikes ”Politiskefære” som er ”Lederenheten” i sin undergruppe kalt ”Innflytelsesfære”. Her utgjør ”Lederenhetens” dens leder en ”Echelons”, mens nest lederen i denne ”Lederenheten” er den andre ”Echelons”. Det må sies i Figur 13.2 at, 1) Enhetene under ”Lederstaten” ikke har blitt rangert i en ordning, men tilfeldig. Det 2) er at ikke alle enhetene (stater) er tatt med i ”Innflytelsesfære

606Businessinsider, 16. 01.2016, http://uk.businessinsider.com/frances-military-is-all-over-africa- 2015-1?r=US&IR=T 607Economist, 16.01.2016, http://www.economist.com/blogs/baobab/2014/07/france-africa

168

1”, her mangler for eksempel Burkina Faso i ”Innflytelsesfærene 1”. Det 3) som må sies at dette ikke er alle ”Innflytelsesfærene” i verden. Her bør den kinesiske ”Innflytelsesfæren” være med grunnet dens store makt egenskaper. Før jeg svarer på når og hvorfor militær intervensjon finner sted, bør det forklares hva Innflytelsesfære er og tanken bak den. Innflytelsesfære kan tradisjonelt være ment som ”Et land mener den har mer rettigheter over et/flere lands suverenitets bestemmelser enn andre stater har i et land”608. Denne søken kan bli sett med 1884 - 1885 Berlin konferanse, hvor stormaktene fordelte Afrika i ulike innflytelsesfære mellom hverandre og innsatte sine egne spilleregler under sine områder609. Dette ønske kan også ses sammen med geopolitikk, hvor det i 1800 tallet bar preg av at fra denne tidsepoken har det vært ønske om å sørge for at sin egen enhet var selv-forsynt økonomisk ikke bare for egen skyld, men grunnet frykten for at motstands enheter kunne øke deres styrke ved å la være å ikke anskaffe seg ”Færer” før dem610. Om de bidro økonomisk kan diskuteres, men det var hvertfall tanken bak. Italienske Eliseo Bonetti henviste til i 1940 med å påpeke pan regioner, hvor Amerika hadde etablert en ”Pan Amerika” hvor USA dro nytte (”Negentropy”) av Sør Amerika. Dermed er spørsmålet når og hvorfor, hvordan (dette må besvares teoretisk med ”Systems Theory”). Det er altså en forskjell i at NeoStructural realisme som også teller med styrken til andre allierte enheter som en del av ”Lederenhetens” styrke. Diplomati ferdigheter trengs for å få de andre enheten i ”Innflytelsesfæren” til å bidra til å hjelpe mot en motstander mot det en ”Lederenhet” ser som truende eller en/flere enheten(e) som ikke er nyttig i egen ”Fære” eller ta en ny enhet (”Fære”) fra en annen ”Innflytelsesfæren”. Det er slik alliansene formes, og varer så lenge ”Lederenheten” har makt nok til å holde i takt ”Færen”. De andre enhetene i en ”Lederenhets” ”Fære” gir positiv eller negativ ”Feedback” til ”Lederenheten”. Dermed virker denne ”Feedbacken” (denne funksjonen innehar stater også) som sender til ”Lederenheten” som gjennom en organisasjon eller diplomatiske kontakter fungerer som en ”Regulator” [monitor ”Servomechanism” for ikke levende

608 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 254, 261, 269, 277. 609 Libæk Ivar, Stenersen Øivind, Sveen Asle, Aastad Svein, Historie 2 verden og Norge etter 1850, 90 - 91. 610 Dodds Klaus, Atkinson David, Geopolitical Traditions: A Century of Geopolitical Thought, Utgitt 2000 (Routledge), 28 - 30, 103 - 106.

169 systemer] (denne funksjonen innehar stater også) som regulerer for handling som må gjøres for å anskaffe god ”Negentropy”, og bedre ”Homostasis” tilstand og unngå ”Entropy”. Det må sies ulike subsystemer og type ”Færer” vil ha forskjellig måte å ta kontakt på, for å be om ulike hjelpe bidrag. La meg gi et kjapt eksempel med krigsangrep fra en annen ”Lederenhet” som forsøker å ta en enhet fra en annens sin ”Innflytelsesfæren” eller at en av enhetene i ”Færen” ikke er ”nyttig” lenger i ”Innflytelsesfæren” til en ”Lederenhet”, vil det komme negativ ”Feedback” og da vil dens organisasjoner eller diplomati fungere som en ”Regulator” for å regulerer til å få god ”Homostasis” kondisjon igjen med å be enheter i ”Lederenhetens” ”Politiskefære” og kanskje enheter utenfor den ”Innflytelsesfæren” til å bidra til å få riktig kondisjon med å gjennomføre ”motreaksjoner”. Dermed vil en ”Lederenheten” forsøke å opprettholde en enhet og ikke miste den og dens nytte, ellers får den ”Entropy”. Dermed blir NeoStructural realism med min teori konstruksjon den første av de nevnte realistene som bruker og tillater bruken av ”Innflytelsesfærer”. Dermed kan NeoStructural realister forklare hvem som kommer til å angripe (”Lederenheten” noen ganger sammen med andre enheter i ”Færen” eller utenfor ”Færen”), når den kommer til å angripe (Når enheten ikke er nyttig for ”Lederenheten”, eller en mektigere enhet(er) i ”Sikkerhetsfære” ønsker å ta en annen ”Fære” (enhet(er) i en annen viktig ”Fære” (for eksempel ”Politisksfære”) fra en annen ”Lederenhet” med svakere stilling i ”Sikkerhetsfæren”), og hvorfor den angriper (Menneskenaturen setter press på den utøvende makt etter nytte (ressurser) ”Negentropy”, og økning av makt for å forbedre sikkerhet for en stat i en anarkisk verden). La meg gi et eksempel til. Her vil ikke ”Lederenheten” som er mektigere i ”Sikkerhetsfæren” angripe noen enheter i sin ”innflytelsessfære” så lenge de er nyttige for ”Lederenheten” og de hjelper den med å anskaffe nye ”Færer”, i dette tilfelle enhet fra en annen ”Lederenhet” sin ”Innflytelsesfære”. La meg gi en grafisk illustrasjon, se Figur 13.3: USA`s og Russlands ”Innflytelsesfære”. Det må sies i Figur 13.3 at, 1) Enhetene under ”Lederstaten” ikke har blitt rangert i en ordning, men tilfeldig. Det 2) er at ikke alle enhetene (stater) er tatt med i hver av disse 2 ”Politiskefærene”, her mangler for eksempel Storbritannia i ”Politiskefære 2”. Jeg ber

170 leseren merke seg 3 ting at, 1) i ”Politiskefære 2” finnes det enheter som ikke er med i NATO, men som er uformelt en del av ”Politiskefære 2” for eksempel Taiwan611.

Figur 13.3: USA`s og Russlands ”Innflytelsesfære”.

Det er sagt tilligere at uformelle eller formelle kanskje i ”Diplomatiskefæren” setter dem inn i ”Politiskefære 2” til USA. Det 2) er at ”Politiskefære 3” innehar Ukraina og Syria noe som NeoStructural Realisme tilsier at en enhet med høyest makt egenskaper i ”Sikkerhetsfære” vil forsøke å ta ”Fære” i dette tilfelle enheter fra en svakere ”Lederenhet” i ”Sikkerhetsfæren” sine enheter i den ”Politiskefæren”. Dermed kan det forutses hvilken enhet vil forsvare Ukraina og Syria hvis de forsøkes å fratas vekk fra ”Lederenhetens” (Russland) sin ”Innflytelsesfære”. Det 3) er at Frankrike egentlig også har sin egen ”Politiskefære” (se Figur 13.2). Med andre ord bare fordi en enhet er del av en ”Fære” i dette tilfelle ”Politiskefære” betyr ikke det at enheten ikke kan lage sin egen ”Fære”, i dette tilfelle ”Innflytelsesfære”. Tankegang her er i tråd med geopolitikk. Helt siden svenske Rudolf Kjellen i 1899 kom med begrepet geopolitikk har den inneholdt nyttig kunnskap om politikk for eksempel med Kamp om ”Innflytelsesfære” eller mer konkret Lebensraum (”Område”) som er hentet fra

611 Lindley French Julian, The North Atlantic Treaty Organization: The Enduring Alliance, 1.

171 tyske Friedrich Ratzel, hvor han trodde alle livs former var involvert i en endeløs søken og strid etter Lebensraum612. Denne etterstreben ble sett på som en del av en normen at det kunne beskrives som en geopolitisk lov. NeoStructuralister tror også på at enheter (”Færer”) har relative nytteverdier. La meg gi 2 eksempler, mot slutten av den kalde krigen stoppet USA sin støtte til Somaliske og Liberianske regjeringen noe som førte til at deres regime falt sammen613. Neste eksempel er USA`s og fleres angrep i Operasjon ”Desert Storm” i Gulfkrigen mot Saddam Hussein`s Irak i 1990-1991s om Kuwait614615. Her kan den første forenklede testen ses med at ifølge ”Defensiv Realisme” vil ikke første eksempel forekomme grunnet at enheter har ønske om å preservere sin posisjon, og dermed vil kanskje enheten (USA) ikke ifølge Waltz trekke tilbake sin støtte til disse landene. Hos ”Offensiv Realism” vil de hvertfall ikke ha trekket støtten tilbake, siden enheter har offensive ønsker. I det andre eksempelet ville førstnevnte ikke ha gått til angrep i det hele tatt siden dette vil bli sett som risikabelt å foreta seg og USA kan bli sett på som en hegemon, noe som gir mindre sikkerhet, med at resten av enhetene vil foreta en maktbalanse mot dem. Hos sistnevnte vil det ikke forekomme grunnet den geografiske posisjonen er langt unna, samt med Vannbarrie (The Stopping Power of Water) og med rollen som ”Offshore Balancer” som Mearsheimer sier: ”… offshore balancers who get pulled into great-power conflicts only when there is a potential hegemon in the region that the local great powers cannot contain by themselves.616”. Dermed er det bare når det forekommer at det er, i) en Voksende hegemon, og ii) de andre enhetene ikke klarer å motbalansere den. Irak i 1990 vil jeg tørre påstå ikke var noen voksende hegemon. Selv med erobring av Kuwait ville den fortsatt ikke være det. Det andre er at andre regionale enheter ville ha bra nok mulighet til å maktbalansere Irak. Dermed kan det se ut til at begge Neorealister feiler å forklare denne hendelsen ifølge sine teorier.

612 Dodds Klaus, Atkinson David, Geopolitical Traditions: A Century of Geopolitical Thought, 1, 45 - 46. 613 Østerud Øyvind, Statsvitenskap: innføring i politisk analyse, 274 - 284. 614Luck C. Edward, UN Security Council: practise and Promise, Utgitt 2013, (Routledge), 51 - 52. 615 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 121, 145, 340. 616 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 389.

172

Dette klarer NeoStructuralister å besvare med å si at det er en relativ nytteverdi i ”Færene”. Med andre ord noen ”Færer” er verdt mer enn andre. Her vil NeoStructural Realisme forklare forlatelsen av Somalia og Liberia med at de er av mindre verdi, mens Kuwait som ikke er en små stat i olje sammenheng ville være hvert å krige for og etablere ”Fære” over av USA. Jeg anser det som riktig påstand av Dag Claes at: ”Den strategiske betydningen av olje for evnen til å føre krig og betydningen for den økonomiske aktiviteten generelt gjorde at stormaktene utover i etterkrigstiden ønsket kontroll over oljeressurser, hvor de enn måtte befinne seg. Oljen i Midtøsten fremsto spesielt attraktiv.617”, og: ”At Saddam Hussein med dette tok kontroll over Kuwaits oljeressurser, var ikke i USAs interesse.618”. Når John Skogan skriver: ”Avhengig av foranledning, omstendighetene ellers og andre lands interesser kan styrken i fordømmelsene, og i hvilken grad de følges opp i handling riktignok variere.619”, er det disse variablene og flere i denne teksten som er i spill.

13.9: Utbygging av Analyserammeverket Dermed kan et mer nyttigere og reflekterende rammeverk enn Neorealistene operer med presenteres. Waltz forsvarer sitt teoretiske oppsett med å si: “Clean and simple definitions of structure save us from the pernicious practice of summoning new systems into being in response to every salient change within a system.620”. Jeg finner problemet at denne forenklingen av Waltz går på bekostning av å gi et mer oversiktelig bilde av hva som skjer i internasjonal politikk. Her er det fare for at årsaker for oppførsel mistes av et så entydig syn og ikke klarer å gi et godt nok besvarelse for staters atferd. Derfor er Structural Realisme et bedre analyserammeverk. Oppsummert har strukturvilkår prinsipp 1 med anarkiet blitt forandret fra ”Interstate system” til ”Interhuman system”. Prinsipp 2 er byttet fra like funksjonalitet blant enheter til delvis lik. Det tredje prinsippet har samlet makt egenskaper forandret seg til at forskjellige makt egenskaper kan veies ulikt og separert. ”Sikkerhetsfæren” avslutter og stenger ”Deep Structure” med et 4 prinsipp som lager og viser polariteten. Dermed finnes det nå et nytt

617 Malnes Raino, Prekær politikk, 198. 618 Malnes Raino, Prekær politikk, 200. 619 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 120. 620Keohane O. Robert, Neorealism and Its Critics, 329.

173

”Deep Structure”. Med ”Sikkerhetsfæren” som har ulik vektleggelse av gitte makt egenskaper for å danne en makt hierarkisk ordning for en stat. Her påsettes 5 nye analyseområder i Systemet. Den første i Strukturnivå og et nytt et i systemet, mens de 2 andre er i Enhetsnivå. Her kommer ”Distributional Structure” med tilstand over makt egenskapene og formasjonen som lags grunnet dette i Strukturnivået. Eksempler kan være forskjellige polarisering situasjoner i ”Færene”. I det nye systematiske nivået er det ”Interaction capacity” som er muligheten å oppfatte hverandre og interagere, samt geopolitikk muligheter. Mens i Enhetsnivå finnes det først ”Process Formations” som ser på et motsvar av en stat ovenfor en annen stat. Dette kan være for eksempel i sikkerhetsdilemma mellom 2 land. Mens den andre i Enhetsnivået er ”The attributes of the units” (”Innenlands variabler”) som kan være politisk kultur, osv. Denne delen faller under ”Statens Natur” (13.4). Dermed kan det nye analyserammeverket presenteres i Figur 13.4.

Figur 13.4: Det nye Analyserammeverket for NeoStructural Realisme621

621 Buzan Barry, Jones Charles, Little Richard, The Logic of Anarchy: Neorealism to Structural Realism, 79.

174

Det er disse uenighetene som er hovedsakelige mellom NeoStructural og resten av realisme fagtradisjonen. Det kan nå begynnes først å se på hvordan dette er en blodekte realisme teori som er en del av ønske fra problemstillingen (se 1.1), og samt konkretisering av dens implikasjoner. Her kan den samme dimensjonsmatrisen (se Figur 2.0: Dimensjonsmatrisen (Analyseskjema), side 24) med alle variablene bli utredet i neste seksjon (13.10), og deretter sammenlignes mot en sammenslått analyseskjema fra de andre realistene (Figur 11.0: Analyseskjema av Realismens Fagtradisjon, se side 123 - 139). For resultatet av sammenslåingen realisme fagtradisjonen mot min nye teori, se Figur 13.5, side 177 - 183).

13.10: Dimensjonsmatrisen Her er målet at de resterende variablene jeg forklarer blir utfyllet og at de stemmer med ide tradisjonen av denne IPT`en. Nøytralitet er dermed ikke en posisjon en enhet kan ta grunnet ”Statens Natur” om alltid å forsøke å få større nytte og i viktige ”Færer” og hvis ”Lederenhet” ikke vil at en enhet i ”Færen” skal være passiv. ”Power of ideas” er her knyttet til nytte og sosialiserings effekt som påvirker staters atferd, men denne avhengig av ”Interaction capacity”. I ”Sikkerhetsfæren” vil motstanderen i ”Trusselfæren” fidentliggjøres. Her brukes alle virkemidler av talekunst, religion, mens egen omdømme og prestisje forsøkes å økes for egen enhet. Her kan det kort fortelles at i Folkeretten vil den enten bli oversett eller tilpasse seg ”Lederenhetene” til de mektigste ”Sikkerhetsfærene”. De enhetene med liten makt egenskaper tar et maktbasert valg, mens de med det største makt egenskaper prøver å bli ”Lederenhet” i ”Sikkerhetsfæren”. Her handler alle enheter som jeg velger med mine innstillinger i ”Statens Natur” formålsrasjonelt, men en statsleder kan ta feil. Dette er i tråd med realisme synspunktene, og blir dermed den 2 mest rasjonelle etter Waltz som har fullstendig rasjonalitet. Dermed kan enheters atferd i utenrikspolitikken gis, 1) Øke nytte (Negetropy) i de viktigste type ”Færene” som enhet er en involvert i, og forsøke å skaffe mer ”Færer” for å deretter bli ”Lederenhet” i ”Sikkerhetsfæren”. Disse, samt økning av sikkerhet gir en enhet den beste ”Homestasis” tilstand. Enkelt fortalt, Jo mer anskaffelse av nytte i de viktige type ”Færene” og jo større ”Fære” av disse en enhet har, jo bedre Sikkerhet fås som da gir mer optimal ”Homestasis” kondisjon for en enhet. En forverring er som sagt en minskning av ”Færene” og dens nytte for en enhet som dermed får uønsket ”Entropy” og forverret

175

”Homestasis” tilstand. Her kan ”Low Politics” spille en rolle i enheters atferd på samme linje som ”High Politics”. Det 2) er at mektigere ”Lederenheten” i ”Sikkerhetsfæren” vil forsøke å ta andre enheter i andre svakere ”Lederenheter” i ”Sikkerhetsfæren” sine ”Færer”. Dette kan gjøres blant annet med bruken av sosiale grupperinger. Her tror NeoStructural realister at enheter bruker sosiale grupperinger for deres nytte til å skaffe seg større ”Fære”, eller i verstefall sørge for at en annen mulig ”Lederenhet” i ”Sikkerhetsfæren” mister sin. La meg gi et eksempel Kuppet i Iran i 1953, hvor USA og Storbritannia ledet ann med å påvirke og få til en overkastelse av daværende regime med hjelp av sosiale grupper. Dermed har alle sosiale grupper, enheter som sine støttespillere622. Det må også sies at dette blir da hva en enhet anser som trusler mot sin stat. Andre trusler som sykdommer, klima, osv, vil en enhet bare foreta seg noe om det utgjør et stort sikkerhetsproblem. Den 3) enheters oppførsel er maktbalanse. De andre ”Lederenhetene” i ”Færen” vil ”Lederenheten” forsøke å maktbalansere lett mot, mens mot andre mektige ”Lederenheter” i ”Sikkerhetsfæren” vil den maktbalansere mest mot. Det kan tenkes at hvis den andre ”Lederenheten” i ”Færen” har en høy stilling i ”Sikkerhetsfæren” vil det da maktbalanseres sterk mot, men her spørs det om viktigheten av ”Færen”. Her brukes det også de samme strategi som hos Mearsheimer med ”Buckpassing”, og ”Offshore Balancer”, hvis mulig. Den fjerde fremtreden vil være nokså lik sistnevnte forfatteren med ”Bait and Bleed” og ”Bloodletting” mot en motstander enhet. Den femte er å øke militære evner. Dette kan være atomvåpen eller med landmakt. Den sjette vil være som sagt tidligere med andre interesser med å forbedre sin prestisje, omdømme, kunnskap, og teknologiskevne. Den åttende er Motreaksjon eller krig. Motreaksjon kan bety ulike handlinger mot en enhet som jeg skal gjennomgå i 15.1, men i verstefall kan motreaksjon være krig. Jeg velger her å sette betingelsene for motreaksjon som følge og ber leseren bemerke seg at det som forekommer i en ”Økonomiskefære” vil få ”Lederenheten” i den til å reagere, hvis og bare hvis når dens ”Lederenheten” i de viktigere ”Færer” som ”Militærfæren” eller ”Politiskefære” ikke reagerer først. Krig forekommer grunnet, 1) Ønske om nye ”Færer”, 2) Offensiv krig med å angripe en enhet som ikke er nyttig for ”Lederenheten” i egen ”Fære”, 3)

622 Abrahamian Ervand, The Coup: 1953, the CIA and the Roots of Modern US-Iranian Relations, Utgitt 2013, (The New Press), 149 - 203.

176

Selvforsvarskrig, at en annen ”Lederenhet” i en annen ”Fære” forsøker å ta en enheten eller angripe ”Lederenheten”. Her vil geopolitikk spille en stor rolle. Her kan ulike enheter innenfor en ”Fære” ha ulik betydning i form av hvor den er plassert. En enhet som er nærmere plassert en ”Lederenhet” er mer verdt enn en som er langt unna. En enhet som har mange ressurser er verdt mer enn en med mindre. En ”Innflytelsesfære” som er lokalisert ved siden av en annen ”Innflytelsesfære” vil forsøke å ta den enheten som er nærmest og mest tilgjengelig og den som er mest verdifull sett også i fra perspektivet av nytte. Mens Fred er bare midlertidig, grunnet stadig ønske om nye ”Færer”. Den siste er Globale allmenninger som er nevnt. Det kan nå sammenlignes og se på om hvor blodekte og autentisk realisme teori NeoStructural er med å se innbyrdes mellom alle variablene, Se Figur 13.5.

Figur 13.5: Sammenslått realisme fagtradisjon mot NeoStructural realisme Dimensjo Nummer på, Staters Atferd Generelt i NeoStructural Realisme ner og Variabel Realisme Fagtradisjonen navnene ¤ 1. Menneskenatur eller ingen Menneskenatur ønsker ressurser Nasjonal: Mennesket Menneskenatur heller en (Negentropy) og setter derfor Styresett vektlegging av Systematiske press på staten å innfri dette. og nivå. Samfunn 2. Styreform Styreformen er ”Statens Natur” påvirkning Styreformen påvirker 1) Lite som er forhånds programmert å pågrunn av Statslederen, 2) oppnå mål om å anskaffe seg Mye grunnet innenlands nytte med anskaffelse av aktører, 3) Lite grunnet det ressurser (Negentropy) for å Systematiske nivå. blidgjøre Menneskenaturen, men blir påvirket Systematiske nivå. 3. Den Den Utøvende makt har enten Den Utøvende makt følger Utøvende 1) Et enkelt individ som klar ”Statens Natur” (”Withinputs”) Makts Statsleder, 2) Statsledelsen med å ha en klar enkelt individ påvirkning blir påvirket en god del av som klar Statsleder som forsøker

177

innenlands aktører, 3) Den å etterstrebe etter ressurser og delen av Statsapparatet har sikkerhet for regime (også lite valg grunnet av det nasjonalsikkerhet). Her blir Systematiske nivået. atferden en respons av (Input) fra Systematiske nivået som fører til ”Statens Natur” og den gir ut utenrikspolitisk (Output) mål, selve handlingen er mer basert på sosialiseringseffekten og hvilken ”Type” system det opereres i og dens påvirkning på ”Sikkerhetsfæren”. 4. Andre 1) Sykdommer, 2) trusler mot Befolkningsvekst, 3) Sosiale Sosiale grupper som andre ¤ staten er grupper, 4) Klima, 5) Hos enheter støtter for å overkaste Internasj NeoKlassisk realisme din regime. onal Bestemmes det av innenlands Politiske aktører. strukture 5. Polaritet Stater er opptatt av å danne Stater er opptatt av å danne svak r og maktbalanse mot enten samlet maktbalanse mot andre Maktbalanse makt egenskaper til en annen ”Lederenheter” i ”Færen”, men enhet eller mot en enkelt mot ”Lederenhet” i komponent til en annen enhet. ”Sikkerhetsfæren” vil den Det er 4 Maktnivåer: 1) maktbalanse sterk mot. Her Supermakt, 2) Stormakt, 3) brukes strategiene Mellommakt, 4) Små stat. ”Buckpassing”, og ”Offshore Makt egenskaper menes her Balancer” mot andre med Landhær styrke, ”Lederenheter”. Det er 4 Økonomisk styrke, Maktnivåer: 1) Supermakt, 2) Diplomatisk ferdigheter (ikke Stormakt, 3) Mellommakt, 4) hos Neorealistene), Små stat. Makt Egenskaper er Befolkningsstørrelse, her ment her med, 1) ”Potensiell

178

Folkevilje, Industri, makt” som er Økonomisk Kompetanse, og Atomvåpen. Velstand, Befolknings størrelse, Kompetanse og Allierte i ”Færen”, 2) ”Faktisk Militærmakt” som er militære styrke samt Atomvåpen, med fokus på landmakt, Teknologi overlegenhet, Geopolitikk, Diplomatiske ferdigheter. Hver komponent veier ulikt. 6. Organisasjoner kan påvirke Organisasjoner (Emergence) Organisasjo hvis de har mektige stater i dannes av ”Lederenheten” og ners seg, men kan ikke uavhengig påvirker de andre enhetene med betydning på påvirke uten dem. Land søker at de må bidra etter denne og fra bare midlertidig militære ”Lederenhetens” ønsker. aktører organisasjoner for å danne Dermed brukes den som en maktbalanse. Samarbeid er ”Feedback” og ”Regulator”. svært uvanlig grunnet frykt Enheter søker organisasjoner for for å ikke tjene relativ på det å øke sin nytte av og mistenksomhet mot andre organisasjonen. enheter. Her er det bare Neoklassisk realisme som mener at innenlands aktører kan presse et land i noen perioder til å godta organisasjoner påbud eller ønske om medlemskap. 7. Stater er hovedaktørene. Stater er hovedaktørene. Andre Internasjona Andre land er fiendtlig Enheter er fiendtlig innstilt le politisk innstilt, eller er det usikkert grunnet staters ønske etter normer er hva de vil. Internasjonale ”Færer”. Internasjonale normene normene er Anarkisk og kan er Anarkisk med flere Systemer

179

føre til et System dannes og og flere type Systemer. Her er er satt sammen av de Strukturvilkårene satt til at det er mektigste statene som danner et ordnet rekkefølge av Strukturen. Folkeretten er prinsipper som bestemmer fordelaktig de sterke og strukturen. Disse er 1) Anarkisk overses av dem når verden (Interhuman), 2) ufordelaktig. Forskjeller i funksjonalitet blant enheter (Statens Natur), og 3) De mektigste enhetene basert på at makt egenskapene veies separat og ulikt. 4) ”Sikkerhetsfæren”. Her er en mektig ”Lederenhet” i ”Sikkerhetsfæren” som har mest påvirkning for strukturen, men en enhet er også involvert i andre type ”Færer”. Folkeretten vil lages av ”Lederenhetene” av de sterkeste ”Sikkerhetsfærene”, og overses når de er ufordelaktige. 8. Moral og I rammeverket for en gjerning Moralen er relativ, og justeres ¤ Hensyn Etikk finnes det enten en moralsk etter enhetens etterstrebninger. til begrensning, ellers tilpasses Etikken ligger i regime sikkerhet Verdier de nasjoners interesser. Etisk som settes press på av er det Statens eller Regimes Menneskenaturen i å få overlevelse, eller er det ressurser, samt økning av makt Subjektivt årsaker for med anskaffelse av ny og nytte i handling. ”Færene” for å forbedre sikkerhet i en anarkisk verden. 9. Rasjonell eller Beslutninger Formålsrasjonell med fokus Enhetene er programmet etter tas med på egen relative interesse. ”Statens Natur” å handler

180

hensyn til Men denne tenkemåten har Formålsrasjonell med fokus på oftest i realismen en viss egeninteresse. svakhet for et eller annet. ¤ Statens 10. Staters atferd i “High Politics” er interesser Utenrikspoli 1) Øke nytte i ”Færene” enhet er og mål tiske en medlem i, og forsøke å skaffe prioriterer mer ”Fære” for å deretter bli Staters atferd i “High ”Lederenhet”, 2) Svak Politics” legger mest vekt på maktbalanse mot andre muligheten av å utøve, 1) ”Lederenheter” i ”Færen”, men Maktbalanse politikk, 2) mot ”Lederenhet” i ”Konfliktsøkende” politikk. I ”Sikkerhetsfæren” vil den ”Low Politics” er ikke en maktbalanse sterk mot, 3) ”Bait direkte årsak for handling og and Bleed” og ”Bloodletting”, 4) vektlegges lite. Øke militære evner, 5) Prestisje, Omdømme, Kunnskap, Teknologiskevne, 6) Motreaksjon og Krig, 7) Globale allmenninger. I ”Low Politics” er en direkte årsak på handling som med ”High Politics”. 11. En stat ønsker å, 1) Øke sin En enhet vil evig forsøke å Konkludere makt ved ulik forekomst av maksimere nytte av ”Færer”, og nde herskning av andre stater, 2) anskaffe seg nye ”Færer” for å endepunkt Opprettholde sin makt ved en bli ”Lederenhet” i viss relativ makt stilling. ”Sikkerhetsfæren”. Dette gir ”Negentropy”, og mest optimal ”Homestasis” tilstand. 12. Andre Anskaffe seg Ære og Rykte, interesser Naturressurser, mens Å Forbedre sin, 1) Prestisje, 2) Neoklassisk realisme Omdømme, 3) Kunnskap, og 4) vektlegger at ”Innenlands Teknologiskevne.

181

aktører” kan ha mangfoldig interesser. 13. Landets Geopolitikk med hvor enheten geografiske Geografi med litt forskjellig er, og ressurser den innehar ¤ Strategi posisjon og vektlegging av Geopolitikk, spiller en rolle i ”Statens Natur”. Globale mens Globale Allmenninger Globale allmenninger passes på allmenninge nevnes lite. sånn at den ikke kommer i feil r hender. 14. Diplomati vektlegges enten Diplomati vektlegges for å dra Diplomati og mye (Klassisk) eller lite (Neo nytte av de andre enheter i Power of og NeoKlassisk). Hos ”Færer”. Her vil ”Lederenheten” Ideas Klassisk realisme er ”Power bruke det for å få de andre of Idea” viktig og brukes som enhetene med seg. Power of påvirkning av andre med bruk ideas” er her knyttet til nytte, av Religion, Talekunst, og alle virkemidler brukes som for dens muligheter for å støtte eksempel Talekunst og religion. opp under ønsket omdømme Her gir også hver system en ovenfor andre stater. Men hos sosialiseringseffekt som Neo- og NeoKlassisk- innvirker på staters atferd. realistene telles den lite med unntak av sosialiseringseffekt på enheter. 15. Krig og Krig grunnet, 1) Maktbalanse Fred politikk, 2) Krig grunnet, 1) Ønske om nye ”Konfliktsøkende” politikk, ”Færer”, 2) ”Lederenheten” 3) Feilkalkulasjoner. Fred blir angriper en enhet i egen ”Fære” ofte sett som midlertidig, og som ikke er nyttige for den, 3) for å vare er den avhengig av Selvforsvarskrig med forsvare at 1) De mektigste staters har ”Færene” fra enn annen diplomatiske evner som ”Lederenheter” (grunnet tap av brukes mot hverandre for det ”Fære” gir Entropy). Fred er mål av å samarbeide, 2) bare midlertidig, grunnet at

182

Holde seg utenfor gitte stadig ønske om nye ”Færer”. territorier, og 3) Polaritets maktbalanse. 16. Det går ikke an å være nøytral Nøytralitet Det går ikke an å være grunnet ”Statens Natur” og at og Allianser nøytral. Det er snakk om ”Lederenheten” kan be enheten midletidige allianser. om hjelp. Det er snakk om midletidige allianser helt til ”Lederenheten” ikke klarer mer.

Det har her blitt valgt hva som anses som generell realisme atferd utefra alle 7 realisme bidragene fra Thukydides, Machiavelli, Hobbes, Morgenthau, Waltz, Mearsheimer, Lobell, Ripsman, og Taliaferro. Det har blitt brukt nokså løs konstruksjon av tabell over variabel verdier for ”Staters Atferd Generelt i Realisme Fagtradisjonen” må jeg innrømme. Det blir litt på ”Face Value”, men på enkelte variabel er det brukt den verdien som har fremkommet flest ganger. La meg gi et eksempel her har det i variabel 4, sykdoms relatert trusler dukket opp oftest derfor er den på listen. Dermed har denne tellingsregelen oftest ovenfor alle variabler blitt fortatt og ført til dette oppsettet. Det må sies her at en bedre fremgangsmåte for å validere om hvor godt NeoStructural reflekterer de øvrige bidragene her i realisme fagtradisjonen ville nok være å utføre en Kvantitativ Innholdsanalyse623. Kvantitativ Innholdsanalyse kan forklares som: ”… a research technique for making replicable and valid inferences from data to their context.624”. Hele prosessen kan forklares slik at kodingen foretas etter et standardisert kodeskjema som danner systematisk prosess hvor hele datamaterialet samles opp, kategoriseres, og da gjengir frekvens og omfang av verdiene som gjenspeiles i hver variabel for hver forfatter. Her ville det derfor være mulig å gjengi en mer konsentrert og tallfestet dokumentasjon av ulike utvalgte deler av innholdet.

623 Bratberg Øivind, Tekstanalyse for samfunnsvitere, 82 - 103. 624 Krippendorff Klaus, Content Analysis An Introduction to Its Methodology, Utgitt 1980, (Sage Publications), 21.

183

Her kunne det utføres med å bruke samme dimensjonsmatrise over de 16 variablene, men med kodifisering av tekstenhetene utefra budskaps- og menings- innhold. Her vil det heretter bli laget klassifisert operasjonelle verdier over de samme primærdataene (enheter) for hver enkel setning for å finne omfanget av den representative synspunkt. Her burde de også oppveies for at enkelte tekstverk er større en andre og kan skape en ubalansert representasjon for en forfatter over et saksfelt. Det er en stor utfordring at en kodifiserings må inneha detaljerte forhåndsinntatte klassifikasjoner av formuleringer, fraser, begreper, metaforer, og ideer for et verdi syn. Med andre ord er det problemer med å operasjonalisere riktig og fange inn korrekt verdi mening. En annen vanskelighet er at det kreves gjennomgang av hele tekstmaterialet til enhetene, noe som er veldig tidsomfattende. Kort oppsummert er mitt argument at det vil med en innholdsanalyse være bedre muligheter for å gi en sikrere bedømning om hvor godt min teori reflekterer realisme fagtradisjonen og på hvilke elementer. Enklere sagt, det danner bedre grunnlag av belegg for å påstå sammenhengen mellom de ulike teoriene i hver kategori. For selve resultatet må jeg innrømme at både ønske fra enheter å delta i organisasjoner og søken etter økonomiske midler er i tråd med Liberalisme tankegang, men ellers er det lite å utsette NeoStructural realister for å ikke ære og respektere realisme troen. De andre IPT som Idealisme, Konstruktivisme, International Society (English School) er forlangt unna denne teorien for å kunne krediteres. Dermed er NeoStructural realisme en ærverdig del av realisme fagtradisjonen.

184

14.0: Case Studie Metode For å teste min ny dannede teori, har jeg valg å forsøke å predikere et utfall ved å foreta en case studie625. En case studie blir definert av Gerring som: ”… the intensive study of a single case where the purpose of that study is – at least in part – to shed light on a larger class of cases (a population).626”. Det første som må klargjøres er hvilken case metode som kan best gi min NeoStructural realisme teori den mest optimale validering for å teste en forutsigelse. Her finnes det en mulighet med Levy`s typologi, hvor det er 5 forskjellige type case studier i forhold til deres hensikt627. For denne oppgaven vil ”Pilotstudie” (Levy: Plausibility probe)/ (Eckstein: Plausibility probe628) som egentlig er en ”Utprøvings - test” studie som betyr at denne varianten av et forsøk er mer ment for å prøve å se om alt fungerer som det antas629630. Her legges fokuset på en/flere par begivenheter med hensyn til et formål av å teste ut om forutsigelsene av teorien stemmer og, for å se hvor godt den er utviklet og om hvor mye forbedring det er som gjenstår, samt at den kan fortelle om utfordringene som kommer i en mer omfattende undersøkelse. Det gir meg også muligheten av å fin justere metoden og instrumentene som brukes, samt å bli kjent med hvor lang tid en potensiell større forskningsprosjekt vil ta. Det er som Edwin Teijlingen og Vanora Hundley skriver at det øker sannsynligheten for at en mer omfattende utprøvning kommer til å lykkes. Det er en styrke med at denne typen granskning kan sparer meg tid og gi meg en sjanse til å rette opp for eventuelle feil som kan være kostbart å ta i en større og mer dyrebar undersøkelse631. Her vil det i ”Pilotstudiet” gis ut et forventet hendelsesforløp basert på teorien som forutsier et utfall og fungerer som ledesnor gjennom caset. Det vil så bli sett om hvor godt

625 Gerring John, Case Study Research. Principles and Practices, Utgitt 2007, (Cambridge University Press). 626 Gerring John, Case Study Research. Principles and Practices, 20. 627 Levy S. Jack, (2008), “Case studies: Types, Designs, and Logics of Inference”, Conflict Management and Peace Science, 25 (1), 3 - 13. 628 Greenstein I. Fred, Polsby W. Nelson, Handbook of political science, Utgitt 1975, Volume 7, (Addison-Wesley publishing company), 108 - 113. 629 Teijlingen van R. Edwin, Hundley Vanora, (2001), The importance of pilot studies, Social research UPDATE, Issue 35. 630 Yin K. Robert, Case Study Research: Design and Methods, Utgitt 1994, Utgave 2, (SAGE Publications), 74. 631 Eckstein Harry, Regarding Politics: Essays on Political Theory, Stability, and Change, Utgitt 1992, (Berkeley: University of California Press), 147 - 148.

185 denne predikasjonen holder vann. Med andre ord om prosessen til hendelsene med ulike aktører virker slik som jeg tror den gjør. Slutningen som henkommer fra denne studien er ikke ment å påvise generalisering over et antall større enheter, men heller bevise og støtte at det finnes påvisning av riktighet og gyldighet til min oppfattelse. Det neste skrittet vil så kunne være mer Nomotetisk. Med at det foretas enten en/flere Pilotstudier eller at en mer omfattende og omfangsrik ”Hypotese-testende” (Levy: Hypothesis Testing) studie kan foretas med en større ambisjonsformål. Et stort problem er at case studie har et rykte for å være et fritt metode format, hvor alt er tillatt, noe Robert Yin forteller: “Perhaps the greatest concern has been over the lack of rigor of case study research. Too many times, the case study investigator has been sloppy and has allowed equivocal evidence or biased views to influence the direction of the findings and conclusions.632”. Dette er noe John Gerring også kommenterer: ”Arguably, many of the practitioners of this method are prone to invoking its name in vain - as an all-purpose excuse, a license to do whatever a researcher wishes to do with a chosen topic.633”. Gerring kritiserer forskere for å ha altfor løs og uklar metode under undersøkelsesprosessen. Zeev Maoz påpeker også at case studie har blitt en løs fremgangsmåte, hvor alt er lov. Utfordringer ligger i det Yin sier at: “Unfortunately, case study research designs have not been codified.634”. Etter min bedømming vil det å lage et forsknings design for Case studiet øke etterprøvbarheten og nytten av undersøkelsen. Derfor vil det trenges å lage en konstruksjon og oppbygging av en metode som utgir en nokså streng og klar forløps prosess som følger logisk av hypotesen for å etterspørre og gjennomgå nødvendig data for å nå fram til en konklusjon. Her har Yin laget en 5 trinns prosedyre i rekkefølge som jeg kan jobbe meg utefra for å forsøke å få til en metode ledesnor gjennom oppgaven. Før jeg begynner bør det sies, noe Yin nevner: “Very few case studies will end up as exactly as planned.635“, og: “Thus the need to balance adaptiveness with rigor - but not rigidity - cannot be overemphasized.636”. Med andre ord må jeg huske at det kan hende at det vil trenges små endringer undervis i

632 Yin K. Robert, Case Study Research: Design and Methods, 9. 633 Gerring John, Case Study Research. Principles and Practices, 6. 634 Yin K. Robert, Case Study Research: Design and Methods, 19. 635 Yin K. Robert, Case Study Research: Design and Methods, 57. 636 Yin K. Robert, Case Study Research: Design and Methods, 57.

186 undersøkelsesprosessen. Det 1) skrittet er spørsmålet, som gir en pekepinn på område som skal undersøkes. Et interessant tema kunne være om når krigen skal forekomme grunnet dens konsekvenser for statene som er involvert. Her etterspør Yin at hans 5 steg prosess trenger først en utviklet teori: “… the five components described earlier, in fact requires the development of a theoretical framework for the case study that is to be conducted.637”. Jeg kan her bruke NeoStructural Realism sine implikasjoner til å predikere, med å danne en modell over når og hvem som kommer til å angripe og bli angrepet. Dermed kan spørsmålet være ”Når kommer en enhet til å utføre en militær intervensjon mot en annen enhet?”. Det neste skritt vil være å lag en presis hypotese med testbare empiriske proposisjoner som gir kriterier for hva som skal regnes som validering av teorien. Her kan det lages en Case Studie Protokoll som innehar instrumentet for å teste teorien, og de generelle regler for bruken av den. Dette ”verktøyet” kan kalles en ”Test modell” som angir oversikt over empiriske proposisjoner basert på NeoStructural realism og hvordan de skal undersøkes for å bekrefte eller avkrefte hypotesen638. En Test kan forklares som en standardisert metode med faste regler for å bedømme noe. Denne vil bli visst og formulert i kapittel 15.0. Her kan utredning av proposisjonene og innsettelse av presise forklaringer om riktighet av teoriens mulighet å predikere bli lagt inn. Denne lages før studiet begynner. Her kunne jeg utgi en rekke varierende oppgaver som skal gjøres, men velger heller å fokusere på utførelsen av ”Test modellen” og rettesnoren dens639. Det kan her visses til leseren hvordan andre teoretiske prediksjoner har blitt utført før. Av realist forgjengerne, er det Neo realisme som har vært klarest i sine forutsigelser. Den første har vært Waltz med sin maktbalanse teori (se side 79), med at det vil dannes maktbalanse med forutbetingelsene 1) Anarkisk, og 2) At statene vil overleve. Her antas det kort og greit at: ”We find states forming balances of power whether or not they wish to.640”. Dette mente noen, blant annet Layne Christopher kunne ses og testes ut i virkeligheten etter

637 Yin K. Robert, Case Study Research: Design and Methods, 32. 638 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene, bind 2, 81 - 84. 639 Yin K. Robert, Case Study Research: Design and Methods, 68 - 73. Kommentar: Her kunne budsjett for undersøkelsen blitt nevnt, Forskjellige dokumenter og notater som skal forsøkes å anskaffes, Hvor jeg skal skrive rapporten, Hvordan skal jeg ved ulike praktiske problemer under forskningen komme meg videre, Timeplan med spesifikk tidsfrister, osv. 640 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 125.

187 den kalde krigen var over641642. Her var USA den klart sterkeste som skulle bety at de andre enhetene ville bygge en allianse for å motbalansere USA. Dette mener Christopher ikke forekom, noe som betyr at Waltz`s feilet med sin prediksjon. Den andre neorealistens forutsigelse var Mearsheimer med: “The most likely scenario in Europe is an American exit coupled with the emergence of Germany as the dominant state. In effect, the region will probably move from its present bipolarity to unbalanced multipolarity, which will lead to more intense security competition among the European great powers.643”, og: ”The United Kingdom, France, Italy, and Germany would have to build up their own military forces and provide for their own security. In effect, they would all become great powers, making Europe multipolar. And as we saw above, Germany would probably become a potential hegemon and thus the main source of trouble in the new Europe.644”. USA har mindre soldater, men fortsatt en styrke i Europa. Selve Europas betydning har blitt mindre, med fokus på Asia og Kina`s økende makt noe som har ført til USAs såkalte "Pivot to Asia”645. Her forventes det at USA trekker seg ifølge Mearsheimer og at det er større sjanse for krig i Europa grunnet sikkerhetspolitiske bekymringer for Storbritannia, Frankrike, Italia, og med Tyskland som hovedbidragsyter for stridighetene646. Det har gått nå nesten 25 år siden den kalde krigens slutt og, Jackson og Sorensen har riktig i at ingen av disse forutsigelsene har forekommet, heller har stormaktene som er nevnt blitt tettere tilknyttet hverandre fredelig gjennom EU. Begge disse prediksjonene er altfor vage til å bli formulert som en hypotese etter mitt syn, og det er utfordrende å se om hvor mye forfatterne har feilet. Problemet er at begge forfatterne ikke angir et mer eksakt variabel begrep og at verdiene utelates, noe som gjør det vanskeligere å bruke teorien som ”verktøy” for å forutse fremtiden og forstå interaksjonsforholdene som kan opplyse leseren om når noe er å forvente. Utfordringen er for min del å klargjøre variabel begreper og verdier, samt under hvilke omstendigheter så

641 Layne Christopher, (March 2012), “This Time It’s Real: The End of Unipolarity and the Pax Americana”, International Studies Quarterly, 56 (1), 204. 642 Hill Christopher, Smith Micheal, International Relations and the European Union, Utgitt 2011, (Oxford University Press), 30. 643 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 400. 644 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 394. 645 Ross, R. S. (2012). The Problem With the Pivot. Foreign Affairs, 91(6), 71 - 72. 646Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, 82 - 85.

188 presise som mulig. Det at leseren greier klart å se om forutsigelsen bommer eller treffer og hvor dette forekommer og med hvor mye, stryker bare mitt mål om å bruke teorien til å predikere. Vanskeligheten ligger i at jo mer brukbart ”Test modellen” blir til å predikere, jo mer komplisert og innviklet kan den bli. Jeg ber leseren merke at det er mer risikabelt å forsøke å forutsi så nøyaktig som det gjøres her, og at det er stor sjanse for at predikasjonen ender opp med å bomme. Den 3) er å utgi hvilke enheter eller hvordan det skal komme frem til hvilken enheter som skal ses på før forskningen starter. Dette vil bli bundet av hvilket case jeg velger. Her ville valg av case ideelt sett være en “Kritisk case” (Crucial Case) som kan forklares som et forhåndsvitende case som skal i teorien kunne påvise riktigheten av NeoStructural Realisme. Problemet er at det er vanskelig å finne i virkeligheten, blant problemer med å kjenne alle variablene som er i spill på forhånd over alle mulige caser som er tilgjengelig. Derfor er avgjørelsen på hvilket case som er valgt basert på et (Ikke sannsynlighetsutvalg) Bekvemmelighetsutvalg (Jacobsen647)/Slumpmessigutvalg (Hellevik648), hvor forskeren har tatt det tilfelle som var antatt å være lett tilgjengelig. Her antas det fra min side at det vil bli nok informasjon om caset på forhånd som kan besvare hypotesen. For min case studie har jeg har valgt militær intervensjonen i Libya i 2011 som caset for å teste teorien min 649650. Dette studie blir altså kvalitativ med bare et case (N=1). Dette caset starter i begynnelsen av 2011 med den ”Arabiske Våren” som bakteppe med fall av regime i blant annet Tunis og Egypt. Det var i dette klimaet at den mangeårige diktatoren Muammer Al-Gaddafis møtte motstand fra hjemmelig befolkning, som resulterte i at han forsøkte å slå ned på opprøret. Dette forårsaket at FN sikkerhetsråd den 17.03.2011 ga tillatelse for inngripen med militær intervensjon som kom den 19.03.2011. Her ble det etter hvert en NATO lede operasjonen med Unified Protector (OUP) fra 23.03.2011. Den 20.10.2011 blir Gaddafi drept som dermed fører til at operasjonen avsluttes den 31.10.2011.

647 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 291 - 294. 648 Hellevik Ottar, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 120 - 121. 649 Hansen Ola Bøe (Redaktør), Heier Tormod(Redaktør), Matlary Janne Haaland(Redaktør), Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Afghanistan og Libya, Utgitt 2013, (Universitetsforlaget), 27 - 41, 111 - 126. 650 Matlary Janne Haaland (Redaktør), Petersson Magnus (Redaktør), NATO’s European Allies, Utgitt 2013, (Palgrave Macmillan), 83 - 88.

189

Dermed er Libya den ene enheten og den andre vil måtte være ”Lederenheten” og må lettes frem i studiet ved hjelp av ”Test modellen”. På forhånd vil jeg si at det ikke vites mye om denne krigen fra min side, så dermed lærer jeg etter hvert som undersøkelsen foregår. Den 4) er å Sammenkoble data til proposisjoner. Her ses det på om dataene støtter proposisjonene (hypotesen er riktig) eller imot (hypotesen er feil). Case studiet`s analysen kan bli skrivet i en spørre og svare format. Hvor proposisjonene spørres og svares etter kronologisk orden som inneholder belegg for eller imot påstanden651. Dermed må dette påses når jeg lager ”Test modellen” i Case studie Protokollen. Tilslutt er den 5, som er Tolkning av studiets undersøkelsesfunn. Det er som Gerring skriver: “… a good research design is one that confirms that theory, while disconfirming others….652”. Her har jeg forhåpentligvis laget en streng og klar tolkning av hvordan resultatene skal forstås i Case studie Protokollen.

14.1: Teori konstruksjon Det gjenstår nå hva skal ”Test modellen” ta hensyn til når den skal predikere? Det finnes her 2 sentrale muligheter som kan oppsøkes, 1) En oppsetning med verdi som ligger i representasjonen, og hvor målet er hvor nærme teorien reflekterer den grader av den sanne faktiske virkelighet653654. Her må teorien nærme seg sammenfattelse av selve fremstilling sammen med sannheten av fenomenet655. Dette innebærer en definering av sannferdighet som vil defineres at hvis og bare under denne betingelsen at det som sies å være tilfelle, er tilfellet, og refereres av Malnes under betegnelsen ”Korrespondanseteorien”656. Det finnes flere teorier om forståelsen av sannhet, men det går jeg ikke videre inn på her. Dette kan delvis innfalles i ”Scientific realism” som noenlunde fremholder at forskningen kan finne fenomeners sitt faktiske jeg uavhengig av observatøren.

651 Yin K. Robert, Case Study Research: Design and Methods, 135 - 136. 652 Gerring John, Case Study Research. Principles and Practices, 73. 653 Clarke A. Kevin, Primo M. David, (2007), Modernizing Political Science: A Model-Based Approach, Perspectives on Politics, 5(4), 741 -749. 654 Balsvik Eivind, Solli Susanna Maria, Introduksjon til Samfunnsvitenskapene Bind 1, 241 - 243 655 Rø Johannes Gullestad, Mechanistic Realism and US Foreign Policy: A New Framework for Analysis, 21 - 24. 656 Malnes Sverre Raino, Kunsten å begrunne, Utgitt 2012 (Gyldendal Akademisk), 8, 19 - 20, 30 - 32.

190

Den andre er et opplegg som fokuserer på prediksjonskraft og hvor det avgjørende er om teorien kan forutsi fremtiden. Dette er noe Friedman fremhever: “A theory is "simpler" the less the initial knowledge needed to make a prediction within a given field of phenomena; it is more "fruitful" the more precise the resulting prediction, the wider the area with in which the theory yields predictions….657”. Denne oppfatningen går under vitenskapsfilosofien til ”Instrumentalisme”, som vektlegger at forutsigelsene er treffsikre. Her vil jeg være mer i tråd med sistnevnte med å predikere ulike fenomeners virke i atferd og funksjon. Dermed skal det lages en konstruksjon med sikte på forutsigbarhets anslag for staters fremtreden. Det kan nå begynnes å spørre om hvordan ”Test modellens” forhold til hypotesen skal være. Her ber jeg leseren bemerke at jeg kommer til å gå fra delvis subjekt til full objekt på grunn av mål om forutsigelse. Her vil jeg følge positivistisk tro med å skape fra teorien en lovmessighet som brukes til å dedusere (avlede) en slutning med forholdene mellom explanandum (det som skal forklares (effekt)) og explanans (det som forklarer (årsak))658. En forekomst av en bestemt handling innenfor et mønster som er grunnet i en ”Lov” (lovmessigheter), dette kalles ”Deduktiv - Nomologisk forklaring”. Forenklet sagt, det antas at det er en nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning som gir forklaring på et fenomen. Her kommer Carl Hempels ”covering law” hvor forklaringen henvises til allmenn lov som gjorde at hendelsen var å forutse. Disse lovmessigheter er kjent som ”Deterministiske lover” som er at når en X (årsak) forekommer, så inntreffer alltid Y (effekt)659660. Med andre ord utgir determinisme: under gitte omstendigheter vil det samme utfallet alltid forekomme grunnet tidligere angitte årsak. Det positive er at det gjør det lettere å danne et system som kan predikere fremtidige utfall. Et av problemene er at det finnes ingen godt etablerte ”Deterministiske lover” i samfunnsvitenskap. En annen utfordring med ”Deterministiske lover” er at det forutsetter at utenforliggende variabler som for eksempel biologisk arv, sosial miljø, og det vi selv

657 Martin Michael, Mcintyre C. Lee, Readings in the philosophy of social science, Utgitt 1994, (Bradford Book), 650. 658 Engelstad Fredrik, Grenness Carl Erik, Kalleberg Ragnvald, Malnes Raino, Introduksjon til samfunnsfag Vitenskapsteori, argumentasjon og faghistorie, 95 - 103, 197 - 213. 659 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene bind 2, 102 - 155. 660 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 56 - 58, 464.

191 bestemmer oss for, er allerede forhåndsbestemt. Dermed er subjekter forvandlet til objekter med faste påvirknings relasjoner til årsaker som dermed gjør det lettere å forutsi fremtidig handling. Her ligger refleksjon av Laplace sine tanker på at alt kan predikeres. Derfor vil subjektenes frivilje være en illusjon, og fri valg er bare en antakelse661. Et av svakhetene som påpekes av Skjervheim med denne tankegangen er at menneske styrte enheter ikke kan omgjøres til objekter, og kan skape sin egne fremtidige handlinger. Aktører kan handle ulikt i samme situasjon grunnet forskjellige forståelse av hindringen fremfor seg, eller ta irrasjonelle valg. Dette kan skje selv med samme oppfatning av omstendighetene. Her har subjektene oppfatninger, ønsker, og holdninger som kan virke inn på deres gjerninger. Med andre ord har subjektene selvforståelse som kan avgjør å gå i strid med det som spås. Selve fremtidige anslag kan påvirke den studerte til å forsterke atferden til det som blir antatt, og dermed bli en ”Selvoppfyllende” hendelse. Det kan også endre oppførselen til å vike unna grunnet spådommen, som er kalt ”Selvødeleggende”. Derfor ligger det noe i det Giddens sier at: ”Det finnes ingen universelle lover i samfunnsvitenskapen, og det vil aldri finnes noen heller.662”. Ifølge denne kritikken vil Boudon være riktig i at det lengste som kan forutsi er X kan følge Y. Et bedre alternativ er kanskje ”Sannsynlighets lover” (Probabilistisk), som forteller at hvis X, så er det en gitt sannsynlighet for Y. Men disse garanterer heller ikke at subjektene handler som bestemt i fremtiden. Disse lovene etablerer relasjoner mellom variabler. Det er dette statistikk kan brukes for med å se frekvensen og styrken mellom dem, men statistikk forklarer ikke hvorfor det er forhold mellom dem eller hvordan de fungerer. Det er det, teorien gjør. Med andre ord som Waltz påpeker godt: “… Theories explain laws.663”. Her vil jeg bruke det som er kalt Hypotetisk-deduktive metode, som forekommer med å fremsette en hypotese fra teorien som det deretter avledes implikasjoner av, som det testes ut mot observasjoner fra erfaringen664. Det er riktig som David Hume og Karl Popper

661 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene bind 1, 208. 662 Engelstad Fredrik, Grenness Carl Erik, Kalleberg Ragnvald, Malnes Raino, Introduksjon til samfunnsfag Vitenskapsteori, argumentasjon og faghistorie, 101. 663 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 6. 664 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 367.

192 oppfatter det at disse tidligere baserte testene av årsakssammenheng, ikke kan si med nødvendighet å samstemme med fremtidige undersøkelser. Her er målet å bruke ”Falsifikasjonisme” med at teoriens slutning ved ”Test modellen” angir testbare implikasjoner som sammenliknes med data fra empirien. Hvis teorien holder vann, styrkes dens tillit og ”Verifikasjon” (Sannferdighet). Hvis den feiler må den endres eller kan den kastes bort. Her vil årsaksforklaring være behjelpelig som er å forklare et fenomen ved å opplyse om dens antatte årsak(er). Her kan årsak defineres som en gitt hendelse som er nødvendig forutsetning for et utfall665. Her er det et tenkt relasjoner mellom variabler som er tenkt som ”kausalitet” som diskutabelt betyr mer konkret at det finnes et påvirkningsforhold mellom minimum 2 variabler, hvor når enhetens verdi på en (X, uavhengig variabel) årsaksvariabel (”noe”) endres, så frembringer den endring i verdien på (Y, avhengig variabel) effektvariabel (”noe”)666667. Variabel sier noe om hva om granskes, mens verdi angir dens ulike egenskaper668669. Disse kommer med som David Hume konkluderte i Billiard eksempelet sitt med forutsetningene, 1), X forårsaker Y, 2) X går forut for Y i tid og rom, 3) Y vil alltid inntreffe når X har forekommet. Her kommer en kritisk tanke fra Hume om regularitetsdefinisjon med at punkt 3 baserer seg på vane for å hevde årsakssammenheng. Her påpekes det av Malnes angående det som kan kalles ”Årsaksbenektelse” som er kort fortalt at kausalitet ikke finnes. Her finnes et argument som er kalt empirisk begrunnelse som etterspør beviset for kausalitet. Jeg er enig at denne hendelsesforløpet er vanskelig å påbevise, noe som forklarer min mistro i mekanismeforklaringer som vil påpeke nøyaktige årsaksforløp og prosesser. Å finne en god kontinuerlig rekkefølge med årsakskjede vil bli problemfylt. Her er min løsning å utgi et par variabler med verdier som må være forutsetning for en forutsett hendelse. Med andre ord antas det at disse gitte variabler påvirker på en eller annen måte frem til den foreslåtte virkningen.

665 Malnes Raino, Materiell og Mental Virkelighet. Metafysiske Emner fra Empirisk Vitenskap, Utgitt 2002, Abstrakt forlag), 34 - 49. 666 Lund Thorleif, Innføring i forskningsmetodologi, 80. 667 Hellevik Ottar, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 58 - 61. 668 Midtbø, Regresjonsanalyse for samfunnsvitere, 30 - 34. 669 Hellevik Ottar, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 48 - 49, 176 - 183.

193

For min del brukes det en strengere sammenheng som er bedre med tanke på forståelse av variablene som forekommer før hendelsen med at X er en forutsetning for Y. Enklere sagt, ingen X, ingen Y. Dette må ses sammen med at årsaksforklaringen vil komme med (Z) randbetingelser (forutsetninger som må forekomme) for når enkelte fenomen vil inntreffe. Med andre ord X er en explanans, som gir utfall Y som er explanandum, men under gitte premisser som er Z randbetingelser. Her må det ligge en symmetri med at forklaringen kan predikere hendelsen før den har oppstått.

194

15.0: Case Studie Protokollen Før en hypotese kan klargjøres, må det gis en forståelse for hva og hvordan ”Test modellen” fungerer. Det er viktig at når jeg skal påbegynne å danne en hypotese, så må det redegjøres for, i) at den er så presise som mulig over anslag som er å forvente. Her må det derfor utgis en forklaring av de ulike teoretiske og operasjonelle definisjonene. Dette betyr en spesifisering av enheters virke og handlingsvalg, med avklart variabel og verdi oppsett. Denne avklaringen må altså skille min teori fra rivaliserende teorier. Det ii) er at det må gis hva som kvalifiserer til Falsifisering og Verifikasjon. I selve case oppgaven kan jeg snakk om grader mellom dem eller at jeg treffer/bommer på en variabel verdi. Resultatet som forekommer vil da måtte utrede over potensielle feilmarginer og også forsøke å finne hvorfor denne feilen ligger sånn at teorien kan endres og forbedres eller avkastes. Den siste iii) Valg av utforming av utredning i neste kapittel må ikke skjule informasjon eller unngå å være nøytral i funnene som presenteres og diskuteres. Her kan det startes med å redegi hva som forventes i en hendelse som innebefatter NeoStructural Realisme tankesett i forhold til spørsmålet spurt i 14.0. Selve ”Test modellens” analyseoppsettet kan systematiseres og kategoriseres etter dannede observasjoner som trengs å observeres670. Sammenbindingen mellom kategoriene følger den predikerte forløpet. Observasjoner skrives med stor N, for eksempel N - 1, noe som også forvirrende er det samme symbolet for antall case. Det kan nå påbegynnes å lage en ”Test modellen” (hele Case Datasettet kan ses på side 207, Figur 15.0: Case Datasettet) som analysen vil etterfølge.

15.1: ”Test modellen”: Avhengig variabel (Observasjon 3.2) Jeg har sagt at ved at en enhet ikke lenger er nyttig for en ”Lederenhet”, så vil denne ”Lederenheten” foreta en motreaksjon (se side 170). Denne motreaksjonen kan være at ”Lederenheten” foretar en ”intervensjon” i denne enhetens suverenitets bestemmelser671. ”Intervensjon” kan forklares som en varierende grad av påvirkning av en annen enhet for å nå et bestemt mål. De grader av påvirkning varierer utefra hvor kritisk ”Lederenheten” ser sine interesser som nødvendige å ivareta ovenfor en enhet. Her kan det være snakk om i sin

670 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 184 - 211. 671 Nye S. Joseph, Welch A. David, Understanding global conflict and cooperation an introduction to theory and history, Utgitt 2011, Utgave 8 international edition, (Pearson Education), 196 - 199.

195 letteste form av påvirkning en tale for å påminne enheten om å rette seg etter slik ”Lederenheten” ønsker. Her kan W. Bush sin tale imot Saddam i 1999 være et eksempel for å få han til å oppføre seg riktig. Neste steg kan være kringkasting med USAs etablering av radio Marti i 1980 tallet i Cuba for å få fjernet Fidel Castro. Det tredje nivå kan være økonomisk støtte, noe USA gjorde til El Salvador under den kalde krigen for å hjelpe dem å være med på riktig side. Den neste trinnet er sending av militære rådgivere som for eksempel Sovjetunionen og Cuba gjorde i den kalde krigen til Nicaragua. Nummer 5) er å støtte av opposisjon, noe Amerikanerne har gjort i Latin Amerika som for eksempel Venezuela. Neste steg øker alvorlighetsgraden med Handelsboikott, Embargo, Blokade, Sanksjoner som kan være neste steg med sanksjoner som for eksempel førstnevnte med USAs boikott av Cuba`s varer fra å komme inn i deres land, mens FNs tidligere forbud mot eksport til Sør Afrika er nummer 2, mens tredjenevnte kan ses med første og andre verdenskrig hvor de allierte etablerte blokader mot Tyskland672. Sistnevnte kan ses med FNs innføring av sanksjoner mot Irak i 1990 angående Kuwait som dannet handels hindringer ovenfor den. Den siste og mest kritiske kan sies å være militær intervensjon. Her finnes det ulik effekt av det med bare luftangrep som for eksempel i 1998 av USA mot Sudan, eller med bakkestyrker som Sovjetunionen i 1956 i Ungarn. Disse trinnene av intervensjon er ikke et fasit svar på alle grader av motreaksjon med intervensjon, men gir et oversiktelig bilde. Her vil jeg se på det syvende punktet. Selve innblanding med militære påvirkning hos en annen stat. Det forventes her ifølge NeoStructural realisme at ”Lederenheten” vil gripe inn militært hos en annen enhet ved at den ikke er nyttig enten i ”Militærfære”, ”Politiskesfæren” eller ”Økonomiskefæren” eller en annen type ”Fære” som den inngår i. For å gjøre det lettere for leseren vil jeg slå sammen ”Militærfæren”, Politiskefæren” til en ”Fære” som er kalt ”High Politics - Færen”. Dermed bruker jeg her bare ”High Politics - Færen” og ”Økonomiskefære”, men det kunne også ha blitt brukt andre ”Fære” typer. Det negative er at hvis noe forekommer i ”High Politics - Færen” vil den ikke si hvilken av de 2 sammenslåtte ”Færene” det fnner sted i. Dermed forventes det i utfallet at en militær intervensjon vil forekomme. Derfor blir dette en deterministisk lov, som jeg velger å kalle LEL, som står for ”Lederenheten`s Loven”.

672 Malnes Raino, Hovi Jon, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, 55 - 57, 70, 79.

196

Her blir altså LEL den avhengige variabelen og blir observasjon 3.2 som må ses på. Teoretisk definisjon kan være ”Bruk av militær offensiver mot en/flere enhet(er) av ”Lederenheten” og allierte som fører til et høyt antall mennesker drept”. Her kan det huskes av leseren om definisjonen av krig (se 3.5, side 23) med et visst antall drepte. Det finnes ingen fasit svar og det opereres med forskjellige tall. Her er det ifølge Correlates of War (COW) et tall på 1000 døde per kalenderår. Her velges det av meg en operasjonell definisjon som vil da være ”Bruk av ammunisjon mot innbyggere av enheten fra en/flere enheter [”Lederenheten” og dens allierte] som resulterer i mer enn 100 drepte mennesker per år i krigen fra første angrep”. Dette betyr at det skal telles et år som er 365 dager, hvis ikke krigen stopper før dette. Jeg valgte 100 drepte eller over grunnet at små land med mindre befolkning kan det hende at tallet 1000 blir for mye, og dermed vil den ikke registrere at en militær intervensjon forekommer. Her kunne kanskje et bedre regneformell være antall prosent av en befolkning som ble drept, men det vil måtte trenges mer kunnskap av militær intervensjoner av flere case. Siden dette er min første pilotstudie vet jeg ikke noe på forhånd og må lære av denne undersøkelsen.

15.2: ”Test modellen”: Observasjon 1 Det kommer da 2 spørsmål, 1) Hvordan vet vi om en enhet ligger i en ”Fære” til en annen enhet, 2) Hvordan vites det hvilken av enhetene er ”Lederenheten”. Disse er randbetingelsene (Z). Det første spørsmålet kan være observasjon 1, mens det andre er observasjon 2. Da begynnes det med spørsmål nummer 1, om en enhet ligger innenfor en annen enhet sin ”Fære”. Her finnes det bare 2 type ”Færer”. Når det kommer til ”High Politics - Færen” kan det ses på med, i) Enheten har Militærbase i sitt landområde fra ”Lederenheten” eller har hatt det tidligere, ii) Enheten har vært tidligere Koloni av ”Lederenheten”, iii) En enhet har en formell gjeldende militær kontrakt om beskyttelse fra en annen enhet. Dette er observasjon 1.0. En Militærbase defineres som ”Et område hvor en/flere stater innehar soldater, militær utstyr, og bygg av fasiliteter”673. Denne fenomenet kan registres når det er, ”i) 50 militærpersonell eller over på et tidspunkt, og når det er [militært utstyr] ammunisjon, biler,

673 Wilson Quarterly, (SUMMER 2010), Red, White, and Balkan, The Wilson Quarterly (1976-),34 (3), 88.

197 våpen, og konstruerte bygg fra en annen stat på et avgrenset område i et annet land med skriftlig tillatelse fra hvertslandet”. Om det er 50 militærpersonell over eller under for å regnes som en militærbase kan nok diskuteres. Jeg antar at ved militærbase vil det være et bevis på at enheten er en del av ”Lederenhetens” ”High Politics - Færen”. Utfordringen med den første betingelsen er at det kan hende at et land har flere stater som har Militærbase i deres land. Her er et eksempel Djibouti som har en fransk base, men også base av Amerikansk Spansk, Japansk, Kinesisk, Tysk, og Italiensk tilhørighet674675. Når det er flere nasjoner med militærbase, da bør en regne med hvilket land som seneste har vært koloni til en stat, altså punkt 2 også. Den 2 betingelsen er om et land har vært en koloni senere, som teoretisk defineres som ”Et territorie som er i et annet land som er politisk styrt av en annen stat”676677. Med tidligere koloni tror jeg at det kan lettere ses hvilken ”Lederenhet” som har denne enheten i sin ”High Politics - Færen”. Selve om det var kolonier fra før av kan det sies at storhetstiden for kolonikappløpet kan ses fra 1870 til 1914 med stormaktenes kamp om landområder. Disse statene hadde politiske, økonomiske, og militære motiv bak seg. Her lot ingen av de europeiske stormaktene sjanse gå seg forbi med å ikke sikre seg nye territorium. I Afrika tok Storbritannia til seg med mål om kontroll fra nord (Kairo, Egypt) ned til Kapp det gode håp (Sør Afrika). Franskmennene skulle ikke være mindre ambisiøse med mål om fra Atlanterhavet til Rødehavet. Mens Portugal og Tyskland kom en del etter. Det finnes flere type koloniseringer (Konsesjonskoloni, Nybyggerkoloni, Handelskoloni) og styre av dem (direkte og indirekte), men det vil jeg ikke gå lenger inn på. Dette fenomenet er vanskelig å fange inn og registre. Den kan kanskje best måles med en operasjonell definering som ”En/flere stater som er i et fremmed land å antas ha vært statsoverhode over et område av landet”. Hvis det bare er punkt 2 uten forutsetning 1, da bør betingelse 3 veies mest av alt. Den siste punktet kan teoretisk bli forklart som ”En formell gjeldende avtale om militært forsvar av en/flere stater ovenfor en/flere stater”. Med denne forklaringen kan det

674Gebhard Carmen, Smith J. Simon, (2015), The two faces of EU–NATO cooperation Counter-piracy operations off the Somali coast, Cooperation and Conflict, 50 (1). 675 Oceanuslive, 07.02.2016, http://www.oceanuslive.org/main/viewnews.aspx?uid=00000591 676 Libæk Ivar, Stenersen Øivind, Sveen Asle, Aastad Svein, Historie 2 verden og Norge etter 1850, 87 - 113. 677 Mancall C. Peter, (Mar., 1998), The Age of Discovery, Reviews in American History, 26 (1), The Challenge of American History.

198 bety at begge eventuelt sammen med flere har gjensidig plikt å bidra med forsvar av et annet land eller at den ene nasjonen kan ha forpliktelser for et annet land. Dette kan ses med NATO organisasjonen eller enkelt avtaler mellom land. Førstnevnte har blitt omtalt allerede (se side 159) mens sistenevnte kan være at en stat har ansvar for en annen stat uten at dette er gjensidig. Dette kan ses med USA og Japans sikkerhetsavtale fra 1952 og senere 1960 avtalen hvor bare Amerikanerne må bidra å forsvare japanerne uten at øyfolket har denne samme plikt ovenfor nord amerikanerne678. Denne kan operasjonaliseres med ”En gjeldende underskrift om lovnader om beskyttelse av suvereniteten til en stat av en/flere stater”. Her antar jeg at ved en gjeldende forsvarskontrakt mellom 2 land gir det mest tydeligste beviset for at den sterkere enhet har denne i sin ”High Politics - Færen”. Altså er punkt 1 viktigst, men den blir kansellert av punkt 3 hvis denne operasjonen forekommer og deretter punkt 2. Når det kommer til ”Økonomiskefære” kan det ses med, 1) Senest Koloni, og 2) Om en enhet har økonomisk mest finansielt fortjenelig relasjon mellom enheten(e). Dette er observasjon 1.1. Her betyr punkt 2 teoretisk definert at ”En enhet har en lønnsom økonomisk relasjonen mellom hverandre”. Denne kan operasjonaliseres med ”i) Enheten har lik felles ytre tariff med andre enheter ovenfor andre enheter, eller ii) Den enheten det eksporteres mest til av selve enheten”. Med andre ord er den enheten det eksporteres mest til er ”Lederenheten”. Tariff er en type skatt på ”noe” som er importert over en politiskgrense, for eksempel landegrense eller felles grenser som EU har med det indre marked679680681. Her må begge betingelsene oppfylles, men ved mangel på dette, er det bare punkt 2 som avgjør. Her er premiss 1 i punkt 2 viktigere enn premiss 2 i punkt 2 som kommer deretter. Punkt 2 gjelder under betingelse av tidsrammeverket av hypotesen. Altså under tiden som er gitt i hypotesen. Grunnen for punkt 1 er at det antas at fra kolonisme tiden ville ”Lederenheten” utbytte enheten for økonomiske årsaker. Grunnen for punkt 2 er at en

678 George R. Packard, (March/April 2010), The United States–Japan Security Treaty at 50: Still a Grand Bargain?, Foreign Affairs, 89 (2), 92 - 95. 679 Lipsey G. Richard, Courant N. Paul, Economics, 728 - 732. 680 Acemoglu Daron, Laibson David, List A. John, Economics, Utgitt 2015, Utgave Global Edition, (Pearson), 227 - 228, 709 - 711. 681 Wallace Helen, Pollack A Mark, Young R Alasdair, Policy-making in the European Union, 390 - 392.

199

”Lederenhet” vil forsøke å dra nytte av enheten ved å skaffe seg gunstige handelsavtaler for det den trenger og forsvare denne ordningen.

15.3: ”Test modellen”: Observasjon 2 Dermed kan det vites hvilke enheter som ligger i hvilken ”Fære”, men nå må det avgjøres hvem som er ”Lederenheten” mellom dem i denne ”Færen”. Besvarelsen på det andre spørsmålet (observasjon 2) er allerede nevnt (se 13.2, side 149) med at det er den som er den mektigste enheten i en ”Færen”. Her ligger hva som menes med mektigst i makt egenskapene som er redegjort (se 13.6, side 155). Med andre ord må det ses på alle makt egenskapene til enhetene for å finne den som har størst. Dette kaller jeg ”Enhetens Totale Makt Egenskap” (ETME). Dermed er svaret den som har høyest ETME av 2 eller flere enheter er ”Lederenheten”. Den teoretiske definisjonen er at ”Enheten med mest ”Faktisk Militærmakt” med regel gjeldende hjelp av ”Potensiell makt” som kan bli brukt for et overbære mål av ammunisjonsbruk mot en enhet(er) for å nå et mål er ”Lederenheten”” [altså den mektigste enhet]. Jeg ber leseren legge merke til at jeg skrev ”regel gjeldende” som er ment at denne aktiviseres under visse betingelser. ”Potensiell makt” vil bare bli innbringet inn i ”Faktisk makt” ved en militær intervensjon fra enheten mot ”Lederenheten” eller tap av krigen. Ved tap, så vil viktigheten av å vinne være avgjørende for om ”Statens Natur” går til ”Potensiell ”Potensiell makt” for å hente ressurser til å gi til ”Faktisk makt”. Tap av stridigheten vil bli definert som å ikke nå målet for krigen. Her vil selvfølgelig enheten tappe inn i sin ”Potensiell makt” for å overleve angrepet fra ”Lederenheten”. Målet mitt er å lage indikatorer som måler variablene som trengs og klargjøre verdier sånn at det kan avgjøres av meg og leseren hvilken enhet som er mektigst. Jeg ber leseren legge merke til her at det er valgt fra min side å bare inkludere Økonomisk Velstand og Befolknings størrelse fra ”Potensiell makt” og Militære styrke og Geopolitikk fra ”Faktisk Militærmakt”. Dette er fordi det vil egentlig trenges en mer kompleks og avansert utregningsformell siden disse veier forskjellig og har ulike effekt på resultatet. Siden ETME ikke er mulig grunnet manglende redegjørelser for variabler, så kan det bare gis hva de henviste resterende makt egenskapene angir. Dette kan kalles ”EME” (Enhetens Makt Egenskap).

200

Jeg kan begynne med økonomisk velstand og befolknings størrelse. Dette er da observasjon 2.0. Størrelsen på befolkningen kan sies å være antall mennesker i et land. Befolkningen gir mulighet å lage en stor hærstyrke682. Det bør sies her at det betyr ikke at alle folk kan bidra i en krig, som for eksempel små barn. Problemet er at befolkning reflekterer ikke finansiell styrke. Med andre ord et tallrik antall individer i et land betyr ikke økonomisk makt. Både India og Kina beviste dette under den kalde krigen, og ingen av dem ble anerkjent som stormakter. Dermed blir økonomi en viktigere variabel fordi dens størrelse er til dels avhengig av en stor befolkning. Med andre ord som Mearsheimer skriver: “In essence, a large population does not ensure great wealth, but great wealth does require a large population.683”. Her kan Gross National Product (GNP) som er: ”… the market value of production generated by factors of production - both capital and labor - possessed or owned by the residents of a particular nation.684”. Med andre ord forenklet forklart, den helhetlige inntjeningen og utbytte av verdi av innbyggerne i et land på et helt år685686. Denne skiller seg fra GDP (Gross Domestic Product) med at den også forteller om økonomisk inntjeningen utenfor landegrensene av nasjonens befolkning. Ved mangel på tall av GNP vil det brukes GDP. GDP kan defineres som: ”… is the market value of the final goods and services produced within the borders of a country during a particular periode of time.687”. Et problem er at forskjeller i utvikling mellom 2 enheter ikke synes med at en enhet kan med et relativ små befolkning være mer avansert mot en annen enhet med stor befolkning med lav utvikling. Her kan dette ses med Storbritannia og Russland på midten av 1800 tallet. Her vil et land med et større økonomisk overskudd ha mer penger å bruke på militære en den andre enheten, og den avanserte enheten kan bygge mer viderekommende militær utstyr. Derfor vil GNP/GDP inneha svakheter. Det er heller ikke en sikker indikasjon på militær makt. Økonomisk makt er heller ikke en garanti på stormakt status. Dette kan ses med Japan på slutten av 1980 tallet som fortsatt ikke ble regnet som en stormakt selv med like

682 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 56 - 67, 75 - 79, 84, 133 - 135. 683 Mearsheimer John, The Tragedy of Great Power Politics, 62. 684Acemoglu Daron, Laibson David, List A. John, Economics, 480. 685 Acemoglu Daron, Laibson David, List A. John, Economics, 467 - 481. 686 Lipsey G. Richard, Courant N. Paul, Economics, 449 - 451. 687 Acemoglu Daron, Laibson David, List A. John, Economics, 467.

201

økonomiske muskler som Sovjetunionen. Her er det riktig som Mearsheimer påpeker at velstanden ikke reflekterer militær mektighet grunnet, i) Varierende grad av transformasjon av finansielle midler til militærstyrke, ii) Det varierer i ulike deler av omforming på ulike saksfelt, iii) Det kjøpes ulike utstyr for de økonomiske midlene. Dermed er effektiviteten av denne omdannelse prosessen en påvirkende effekt på muligheten av å bygge en fremragende militærmakt. Dermed er GNP/GDP en indikator for økonomisk velstand og befolkning. 2) ”Faktisk Militærmakt” som her er Militære styrke, og Geopolitikk. Dermed er Militær styrke 2.1. Militær styrke (MS) kan teoretisk defineres som ”En evne for fysisk elemenering eller tvang av den valgte årsak til et hindring eller problem gjennom midler for å oppnå sitt mål”. Dette fenomenet kan måles forskjellig, og må her forsøkes å finne den beste mål(ene) for den. Her må indikatoren(e) forsøke å fange relative størrelse og kvalitet på bakkestyrkene og våpenutstyr til partene med deres organisering, noe Mearsheimer påpeker. Her er problemet at det ikke finnes noe godt svar på hvordan dette gjøres. Nå trenges det heller ikke i denne oppgaven å gi spesifikk måling av militær makt og hvordan ulike deler skal veies inn, men heller en god generell mulighet å se forskjellene i styrke mellom partene. Det første som kan foreslås er antallet totale soldater på hver side av konflikten688. Problemet med dette er, i) Bare fordi det finnes like ratio av militærpersonell betyr ikke dette at de er like sterke. Den ene gruppen kan være mye mer slagkraftig enn den andre. Det ii) under krigen kan ulike soldater på hver side utføre viljesvik. Med andre ord det kan hende de unndrar befalingen om å kjempe, eller at de under mer intensive og farlige perioder i krigen velger å rømme. Det betyr ikke at ved tap av soldater at ikke nye kan innhentes enten ved at det allerede er klargjort på forhånd soldater i tilfelle noen faller av eller i mulig bruk av ”Potensiell makt”. Det kan også argumenteres med at utstyr som våpen bidrar stort til å hjelpe militærpersonell å overbemanne motstanderen. Denne må ses med teknologisk overlegenhet, mens resten faller under den første Militær styrke. Ifølge John Ikenberry,

688 Wood M. Reed, (september 2010), Rebel capability and strategic violence against civilians, Journal of Peace Research, 47 (5), 606.

202

Michael Mastanduno, William Wohlforth er militær utgifter en indikator for en stats maktevne689. Dette kan gi helhetlig det best inntrykket av militær styrke. Dermed operasjonaliseres det her med at ”Det ses på med en enhets militære omkostninger i statsbudsjettet”. Nå er ikke alle land like eller helt åpne om deres forbruk på dette område, så informasjonen er ikke helt korrekt, men kan gi et bilde av enheters årlige investeringer690. Det positive er at det angir militære styrke som er tilgjengelig under nåværende omstendigheter greit nok. Det er fortsatt en utfordring i at det ikke tas med grad av effektiv og produktiv organisering. God organisering kan få en teoretisk definisjon som ”Mennesker som deltar i et målbevisst virksomhet som har et formål som forsøkes å oppnås (effectiveness) på den mest optimale (efficiency) måte”691692. Dette kunne kanskje best måles med å se på produktivitet som er mål av efficiency i forhold til produksjon693. Det vil da antas at siden et land er produktiv i arbeidsmarkedet vil det også være det med militære hensyn. Dette er problematisk grunnet, i) det er forskjeller i arbeidsmarkedet og militære omstendigheter, og ii) Noen stater kan være bedre på det militære plan med produktivitet enn den er på andre samfunns sektorer, som dermed forklarer hvorfor den kan være dårlig i arbeidsmarkedet, men god i militære forhold angående produktivitet. Her ville en operasjonalisering være kanskje best målt ved OECD`s (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) produktivitet statistikk694. Problemet er at Libya ikke er inkludert på nettet695 eller ved eldre rapporter (se fotnote 693), eller nyere utgivelser (2012, 2013, 2015)696. Derfor har jeg ikke inkludert denne indikatoren som en del av denne variabelen. Dermed må det dannes en formel for hvordan makt egenskapene skal kalkuleres. Dette kan være observasjon 2.2, bare for å holde det ryddig. Hos Correlates of War (COW)

689Ikenberry John, Mastanduno Michael, Wohlforth William, International Relations Theory and the Consequenses of Unipolarity, Utgitt 2011, (Cambridge University Press), 5 - 11. 690 Wolforth William, (1999) “The Stability of a Unipolar World”, International Security, 24 (1). 11 - 19. 691 Jacobsen Dag Ingvar, Thorsvik Jan, Hvordan organisasjoner fungerer, Utgave 2007, (Fagbokforlag), 13 - 15, 30 - 47. 692 Christensen Tom, Egeberg Morten, Larsen O. Helge, Lægreid Per, Roness G. Paul, Forvaltning og politikk, Utgitt 2010, Utgave 3, (Universitetsforlaget), 185. 693 OECD, OECD Compendium of Productivity Indicators 2008. 694 Claes Dag Harald, Hveem Helge, Tranøy S. Bent, Global økonomi, krise og politisk styring, 340. 695OECD, 07.02. 2016, http://stats.oecd.org/Index.aspx?DatasetCode=LEVEL 696OECD Compendium of Productivity Indicators, 07.02. 2016. http://www.oecd-ilibrary.org/industry- and-services/oecd-compendium-of-productivity-indicators-2012_9789264188846-en

203 som tar for seg 6 indikatorer for å måle statens makt med et lands totale populasjon, Urban befolkning, energi inntak, stål og jern produksjon, forsvars utgifter, og militær personell som derfra deles i 6 og danner deretter et tall som er en del av en indeks kalt ”Composite Indicator of National Capability” (CINC). Altså veies alle disse variablene likt. Her brukes ikke CINC grunnet at disse tallene ikke går lengre frem i tid enn til 2007, og at Libya ikke er med697. Det er svakheter i indeksen med at tallene skjuler blant annet ineffektivitet, samt at store befolkningstall øker en stats rangering. Her kan en formel være at GNP/GDP (”Potensiell makt”) multipliseres med MS for å angi militærmaktens styrke i ”Faktisk makt”. Derfor ser formellen slik ut:

GNP/GDP * MS = EME 100 000 000

Jeg velger å dele på 100 millioner bare for å ha et mindre og enklere tall å ha med å gjøre. Dermed gjenstår bare hvordan Geopolitikk spiller inn her, som er observasjon 2.3. Med Mearsheimer`s vannbarrierene (The Stopping Power of Water) angis ikke verdiene for når denne barrieren blir for stor for en enhet(er) å mestre. Her velger jeg å operasjonalisere slik at ”Hvis og bare hvis under (i) eksistensen av en vannbarriere mellom ”Lederenheten” og enheten som setter en for stor hindring for ”Lederenhet” hvis (ii) enheten har 80% eller over av EME til ”Lederenheten”, vil enheten kunne forsvare seg fra en Lederenhet grunnet vannbarriere”. Kall dette ”Geopolitisk Lov” (GL). Her er det fortsatt svakheter med at flere variabler som kunne spille inn som jeg ikke har redegjort for som for eksempel Strategi til generalene under en krig, Etterretning, Været, Sykdommer. Det må også sies at kanskje under en krig vil en enhet skjerpe seg mot ”Lederenheten” og øke sine makt egenskaper.

15.4: ”Test modellen”: Observasjon 3.0 og 3.1 (Forklaringsvariablene) Dermed gjenstår bare variablene for militær intervensjon, samt hypotesen. Variablene er som følge, enten har den i ”High Politics - Færen”: 1) enheten har blitt unyttig, derfor griper ”Lederenheten” inn. Kall dette ”BAHPF”, som er ”Bytte av ”High Politics - Færen””. Dette er

697 The Correlates of War Project, 07,02, 2016, http://cow.dss.ucdavis.edu/data-sets/national- material-capabilities

204 observasjon 3.0. Det andre variabelen er ved tap av ressurser i ”Økonomiskefære”. Denne betingelsen kan kalles ”TAR” som står for ”Tap av ressurser”. Denne er observasjon 3.1. Disse 2 variablene (”BAHPF” og ”TAR”) blir da forklaringsvariablene, altså de uavhengige variablene. Dermed kan det settes opp en enkel læresetning med premissene ”Z er Oppfylt, dermed vil LEL forekomme, hvis enten 1) BAHPF, og/eller 2) TAR forekommer”. Da er dette den Deduktiv - Nomologisk forklaringen med de tredje observasjonene. Disse 2 variabelen må tilsettes verdier. Før det fortsettes så har ikke en tidsavklaring blitt gitt. Her velger jeg å si at disse premissene gjelder fra 2010, 1 Januar og frem til krigen den 19.03.2011. Dermed vil med møtte av verdiene mellom denne tidsperiode være årsak for utløselsen av hendelsen. Det kan nå forklares hva disse verdiene er. Her kan det tenkes at hvis en enhet i ”High Politics - Færen” vil bytte til en annen ”High Politics - Færen” vil en ”Lederenhet” gripe inn for å ikke miste den grunnet økning av ”Entropy” og forverret ”Homestasis” tilstand (se side 170, og 175). Dermed må verdien operasjonaliseres som jeg velger å gjøre slik ”i) den som blir ansett som regjerings leder blir ansett for å forsøke å få landet til å bytte til en annen ”High Politics - Fære” med uttalelser eller skriftelige lovnader om en forsvarskontrakt med en annen enhet, eller ii) regjerings lederen blir erstattet av en fiendtlig leder av den nåværende ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen” sett med uttalelser av den nye lederen”. Det er en svakhet at en enkelt uttalelse er nok til å få en ”Lederenhet” til å handle. Dette fenomenet er vanskelig å fange inn og få operasjonalisert. ”TAR” sin teoretiske definisjon kan være ””Lederenheten” mister økonomisk gunstig fordel ovenfor en enhet”. Dette forekommer grunnet frykt fra en ”Lederenhet” om bortfall av nytte (Negetropy). Den operasjonelle definisjonen av verdien kan være ”Hvis en ”Lederenhet” antar å miste/inntjening $20 milliarder eller over av verdi i et år ved en hvilken som helst hendelse med vilje fra enheten som fratar verdien eller uttalelse som fratar en sånn sum av lederen i enheten i den ”Økonomiskefæren””. Det er ganske viktig å bemerke seg for leseren at som sagt på side 176, at det som forekommes i den ”Økonomiskefære” vil få ”Lederenheten” i den til å reagere, hvis og bare hvis når dens ”Lederenheten” i ”Militærfæren” eller ”Politiskefære” ikke reagerer først. Altså, hvis ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen” taper $20 milliarder eller over av verdi på 1 år så vil den reagere, hvis den ikke gjør det vil ”Lederenheten” i ”Økonomiskefæren” gjøre det. I denne sammenheng er det

205 snakk om at ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen” vil reagere først, deretter ”Lederenheten” i ”Økonomiskefæren”. Denne summen kan ikke være for liten grunnet at det er lite sannsynlig at noen stat vil innblande seg for en pengesum som er under fortjenesten av å foreta en militær intervensjon. Det kan også sies at sett over flere århundre er dette kanskje en altfor høy sum for eksempel regnet i 1300 tallet. Et bedre regneformell kan være for eksempel å regne med prosent av tap i import til ”Lederenheten” fra enheten. Siden dette er min første pilotstudie vet jeg ikke noe på forhånd og må lære av denne undersøkelsen.

15.5: ”Test modellen”: Hypotese Det er nå på tide å danne hypotese, hvor det må angis et rammeverk, enhet, variabler, og verdi. Her presenters en alternative hypotesen (Halt) som er ment med å inneha den tenkte sammenheng, mens nullhypotesen (H0) betyr at det er ingen sammenheng698. Her presenteres Halt som: Det er en sammenheng mellom en av forklaringsvariablene [”BAHPF” og ”TAR”] og den avhengige variabelen [LEL] under krigen i Libya fra 2010 - 2011. Mens H0 er at: Det er ingen sammenheng mellom forklaringsvariablene og den uavhengige variabelen under krigen i Libya fra 2010 - 2011. Hele test modellen kan nå ses i Figur 15.0: Case Datasettet, og det er denne analysen av studiet som skal følges i neste kapittel. Jeg vil her velge å innsamle dataen som er både kvantitative og kvalitativ informasjon699700. Her vil det gjennomgås sekundærdata (informasjon som er samlet av andre) ved ulike dokumenter som for eksempel offentlige dokumenter, rapporter, historiske bøker, osv. Et problem er at disse dokumentene kan ha andre hensikter enn det min undersøkelse har. Her vites det ikke nødvendigvis hva andre har brukt for å samle inn deres data, som skaper et troverdighets problem. En annen utfordringer er at det er mye rådata som må behandles og utelates. Det bør også sies at tilgangen til informasjon kan variere etter hvilke opplysninger som søkes.

698 Hellevik Ottar, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 388 - 389. 699 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 124 - 183. 700 Yin K. Robert, Case Study Research: Design and Methods, 78 - 90.

206

Figur 15.0: Case Datasettet

Sammenbindingen her er som sagt mellom observasjons kategoriene som følger predikert forløp.

15.6: Validitet og Reliabilitet for Case studiet Her presenteres case studiets metode svakheter og styrker701. Det bør nevnes at det finnes unntak for disse konkluderingene ved justeringer av fremgangsmåten ved for eksempel at det fokuseres enten mer på kvalitativ eller kvantitative innretning. Det må også sies at ved metodebruk av triangulering med ulike kombinasjoner av innsamling av data med intervju, feltobservasjon og dokument innhenting hadde vært bedre for validiteten til resultatet702. Dette ble ikke valgt grunnet muligheten av å intervju ønskede person anses som dårlig, og situasjonen i Libya er også litt spent. Begrepsvaliditet til Pilotstudie er godt med tanke på at jeg kommer dypt og tett innpå den komplekse situasjon som foregår og som gir meg sjanse

701 Gerring John, Case Study Research. Principles and Practices, 37 - 63. 702 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 229 - 230.

207 til å forfølge utviklingen av omstendighetene med overblikk om at teorien stemmer eller ikke. Det bør sies at selv om jeg med NeoStructural realisme hevder å ha avslørt den internasjonal politiske virkes faktiske virkelighet, så er det aldri noe som kan fullstendig bevises, noe Waltz også påpeker: ”Theories do construct a reality, but no one can ever say that it is the reality.703”. Om denne valgte utfallet kanskje ikke forekommer som forventet gir det meg hvertfall en mulighet å forbedre teorien. Hvis det heller skulle slå riktig til er det som Gerring sier: ”…the first line of evidence.704”, som kan videre påbygges. 2) Indre validitet forteller case studie godt de kausale mekanismer og prosess om hvordan og hvorfor a fører til b. Dette skyldes tetthetten på arbeid og forløpet. Det fremstilles ofte at kausalitet forekommer direkte og separate, men det er viktig å legge merke til at det kan finnes andre årsakssammenheng, hvor variablene har annerledes relasjoner og påvirknings forhold på hverandre705706. En mulig trussel kan være mot sammenheng som er funnet at de er spuriøse, som er at en utelukket bakenforliggende variabel har betydning for både de uavhengige variablene og Y707. Det kan hende at effekten inntreffer uten den gitte årsak, og dermed er den gitte årsakene feil eller delvis feil. Det kan også hende at den faktiske predikerte handlingen selv med gode resultater her, uteblir i fremtiden grunnet for eksempel vilje svakhet, eller indre/ytre press som jeg ikke har avklart. Det må nevnes at i 3) Statistisk validitet (som nevnt også i 12.2) regnes denne metoden som svak ved bruk av mer kvalitativ hensikt. Dette er på grunn av at på denne oppgaven vil det ikke avgis en nøyaktighet på hvor stor kausaleffekt det er mellom årsaksforholdene frem til utfallet. Med andre ord denne delen er svikefull grunnet mangel på avklaring av og mellom kraft i relasjonen til variablene. Den neste trinnet er 4) Ytre validitets for Pilotstudie er svak, og kan dessverre noenlunde oppsummeres av Lijphart slik: ”… science is a generalizing activity. A single case can constitute neither the basis for a valid generalization nor the ground for disproving an

703 Waltz Kenneth, Theory of international politics, 9. 704 Gerring John, Case Study Research. Principles and Practices, 40. 705 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 68 - 81. 706 Midtbø, Regresjonsanalyse for samfunnsvitere, 124 - 126. 707 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 72 - 75.

208 established generalization.708”. Case studiets har også det problem at med valg av bare et case er det stor mulighet for at det som studeres kan være en potensiell uteligger (Outliers), som er et stort avvik fra den vanlige populasjons verdien709. Den hjelper også mindre med å generere sikrere teori og hypotese i fremtiden. Her har det blitt foretatt en Ikke sannsynlighetsutvalg med Bekvemmelighetsutvalg/Slumpmessigutvalg som betyr at det er uvisst i hvor stor grad den ene utvalget representerer populasjonen710711712. Derfor vil ”Over Generalisering” her være svært svak grunnet at undersøkelsen går bare over en enkelt case. Det vil her bare være mulig å generalisere til dette caset forskningen inngår til. Dermed kan det ikke generalisere fra utvalg til populasjon og faren for systematisk skjevhet er gjeldende. Det siste som skal gjennomgås er Reliabilitet, her er det nok riktig av Graham at: ”What each analyst sees and judges to be important is a function not only of the evi-dence about what happened but’ also of the “conceptual lenses” through which he looks at the evidence.713”, som betyr at det kan hende hvordan begivenhetene fortolkes kan være grunnet min subjektive oppfattelse av dem. Her vil denne utfordringen også være fra et epistemologisk syn, som er mulighetene til erkjennelse, som er for eksempel i spørsmålet: Hvordan tilegnes kunnskap fra virkeligheten?714. I henhold til positivistisk tro, er kunnskap objektiv og forskeren kan opptre nøytralt, noe som er et ideal å leve opp til i forskningen, mens under fellesbetegnelsen av ”Post Positivisme” hevdes det her at det finnes ulike forståelser av virkeligheten og at det ikke er en fast etablert sannhet715716. Denne debatten skal jeg ikke gå videre med her, men det er viktig for leseren å skjønne at oppfatningen kan variere ved at vedkommende fortolker

708 Lijphart Arend, (Sep., 1971), Comparative Politics and the Comparative Method, The American Political Science Review, 65 (3), 691. 709 Christophersen Knut Andreas, Databehandling og statistisk analyse med SPSS, Utgitt 2009, Utgave 4, (Unipub forlag), 158. 710 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 113 - 119. 711 Skog Ole Jørgen, Å forklare sosiale fenomener: En regresjonsbasert tilnærming, 133 - 134. 712 Midtbø, Regresjonsanalyse for samfunnsvitere, 57. 713 Graham T. Allison, (Sep.,1969), Conceptual Models and the Cuban Missile Crisis, The American Political Science Review, 63 (3), 689. 714 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 64. 715 Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 24 - 42. 716 Georg Sorensen, Robert Jackson, Introduction to International Relations: Theories and Approaches, 232 - 247.

209 kanskje et fenomen på en annen måte. Her ligger min subjektivitet som en mulig forskjellskatalysator. Det beste tiltaket jeg gjorde var å gi et så konkret variabel og verdi oppsett og streng metode som mulig for å gi leseren mulighet å vurdere mine valg, og å reprodusere fremgangsmåten og funnene sånn at dette arbeide kommer til nytte for andre. Dette ble gjort for å øke potensialet av å få gode resultater ved en mulig stabilitetstest (hvor jeg koder samme materialet 2 ganger, men med ulike tidspunkt) og Ekvivalenstest (to ulike forskere kommer til samme besvarelse)717. Det er uansett å konkludere at case studiet har svakhet i reliabilitets utfordringer.

717 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 184 - 186.

210

16.0: Krigen i Libya Jeg skal i dette kapittelet utføre testen med å etterfølge og besvare analyseoppsettet (Case Datasettet). Her vil rekkefølgen av observasjonene som er laget fra 1.0 til 3.2 blir fulgt for å avgjøre riktigheten av hypotesen. Under endringer i undersøkelsen eller problemer vil leseren bli notifisert om utfordringen og hvilke grep som er gjort for å løse flokken. Det bør sies at for vedkommende leser at det ikke skal gjengis en fullkommen historie om Libya, men heller korte introduksjoner og utdrag med hensikt av å besvare observasjons spørsmålene. For mer informasjon om Libya vennligst se fotnotene i dette kapittelet.

16.1: Observasjon 1.0 Libya har alltid vært nokså kjent område helt fra antikk Hellas, hvor Libye refererte til hele nord Afrika vest for Egypt718. Fra rundt 500 f.kr begynte et område ved navn Tripolitania å dukke opp med 3 byer (Leptis Magna og Sabratha), men viktigst her er en handelsby som het Oea (dagens Tripoli)719. Dette er vestsiden av dagens Libya. Imellom tiden hadde grekerne problemer med overbefolkning, og fattigdom som drev mange av dem til å immigrere til blant annet Kyrene som område kalles etter (Kyrenaika/Cyrenaica) (Østsiden av dagens Libya). Denne delen av landet innehadde en del byer. I 515 f.kr. skulle byen Euesperides etableres. Denne byen er nær hva som i dag er Benghazi. I løpet av dens historie skulle det Ottomanske rikets inntog i 1551 prege libyerne. Det skulle gå 360 år til før europeerne skulle igjen skulle overta Tripoli. Under denne tiden gjorde ofte ulike stammer opprør og det var ikke før 1856 at tyrkerne fikk skikkelig kontroll over landet. På slutten av 1800 tallet begynte den Ottomanske rike sin nedgang. Tyrkerne var tilfreds med å klare å motta skatte penger fra Libya`s befolkning, og var ellers lite villige å forsøke å modernisere landet, mens innbyggerne var imot noen endringer. I 1906 prøvde tyrkerne å øke skattene, men det endte bare med det resultat at stammene nektet og truet med voldelig tilbakeslag. I mellomtiden gikk Tunis som Italia håpet på til Frankrike i 1881, mens Egypt falt til Storbritannia fra rundt 1882 og utover720. Italienerne så Libya som en god mulighet.

718 Wright John, A History of Libya, Utgitt 2012, (Columbia University Press). 719 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, Utgitt 2012, (Yale University Press). 720 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, Utgitt 2006, (Cambridge University Press).

211

Statsministeren i Italia på slutten av 1800 med Francesco Crispi var ifølge John Wright redd for at andre land skulle ta Libya før dem: ”It was he [Crispi] who drew attention to the strategic importance of Libya and warned of the danger of other power occupying it.721”. Under hans tid ble begrepet “Mare Nostrum” (Norsk fra Latin: “Vår Sjø”) ofte brukt. Etter hvert som Franskmennene begynte å kalle middelhavet for ”French Lake” (Norsk: ”Fransk Innsjøen”) ble det satt press på Italienerne. De skulle senere skylde på deres overtakelse over Libya på de andre statene, noe Wright påpeker: ”Indeed, later years the Italians were to justify their invasion of Libya by claiming that they had been forced into it to counter the expansion of France and other powers in the Mediterranean.722”. Fra begynnelsen av 1880 tallet startet Italia forsøkte på å få forsikring av at et angrep på Libya ikke ville bli møtt med innblanding av de andre europeiske maktene. Den 1 Oktober i 1911 begynte krigen mellom Italia og det Ottomanske riket723. Litt over en måned senere skulle Italienerne erklære seier og kong Victor Emmanuel ba om en sammenslåing av Tripolitania og Kyrenaika. Dette betyde ikke at krigen var over. Det tok et år til med krig mot tyrkerne før fredsavtale i Ouchy, Sveits, hvor Italia fikk vagt hva de ønsket. For Libya`s befolkning fortsettet de kampen mot italienerne i over 20 år til, selv om den andre fredsavtalen i 1923 ga Italia mer konkret rett til å styre Libya. Italienerne proklamerte seg som frigjøre av Libya, mens innbyggerne så heller det som okkupasjon og så Ottomanske sultanen som den riktige styreleder grunnet felles religion i islam. Libyerne i Kyrenaika ledet an kampen med deler av religiøse Sanussia bevegelsen. Denne ble ledet av Sayyid Idris (senere konge), og ble anerkjent som en som kunne tale og styre på vegne av Kyrenaika. Her tenkte Italieneren at de kunne bruke han for å kontrollere dette område, samt Tripolitania for dem. Så plutselig forlott Sayyid Idris Libya over til Egypt grunnet helse problemer, noe som førte til at krigen fortsettet videre. I 1924 kom en ny leder for motstands bevegelse som stammet fra Sanussia bevegelsen med navn Omar Mukhtar som skulle føre geriljakrigen videre. Han skulle bli en nasjonal helt og kjempet frem til 1931 før han ble tatt og hengt, som dermed ga Italia den mer permanent seier og kontroll over landet.

721 Wright John, A History of Libya, 104. 722 Wright John, A History of Libya, 104. 723 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, Utgitt 2012, (Saqi Books).

212

”Fourth shore” eller Italienske Libya skulle trenge årevis med økonomisk støtte for å bli en fremgangsrik sted. Italienerne begynte å sende settlere, men dette var mer kostelig en tjenelig. Det var ikke før Italias okkupasjon i 1934 at Kyrenaika og Tripolitania provinsene sammen med Fezzan (sørvest) ble sammenslått til en samlet stat. Under andre verdenskrig hadde Sayyid Idris valgte å støtte de britiske mot deres kamp mot Italienerne. Med tap for de sistnevnte fra 1943 var deres styre over og det var herved opp til FN å avgjøre Libya`s skjebne. Dermed er det klart at punkt 2 av observasjon 1.0 tilhører Italia. Libya var altså italiensk koloni. Det som nå er spørsmålet er om Libya har hatt noen militærbaser senere her, eller om Libya har hatt noen forsvars kontrakt med noen andre stater. Libya`s fremtid var nå opp til FN. Selve Libyerne var passive tilskuere over deres skjebne mens stormaktene Storbritannia, USA, Frankrike, og Sovjetunionen bestemte seg. Fra 1943 var Kyrenaika og Tripolitania i Storbritannias hender, samtidig som Frankrike hadde tatt over Fezzan område. Der satt de opp militær administrasjoner, noe Alison Pargeter forteller: “… Britain set up military administrations in Cyrenaica and Tripolitania in 1942 and 1943 respectively, while the French, who had pushed up into the Fezzan, established their own administration in the south.724”. Dette sies også av Wright: ”By January 1943 Cyrenaica and Tripolitania were under British Military Administrations while Fezzan, following its conquest by Free French forces, was administered by France.725”. Begge landene hadde vært involvert under 2 VK i nord afrikanske krigskampanjer. Pargeter forteller videre at amerikanerne var ikke langt bak med militær base oppsett i 1943: ”In 1943, the US Air Force had taken over the Mellaha airbase, east of Tripoli, which they renamed Wheelus.726”. I 1947 ble Italia`s suverenitet rettigheter fratatt. I 1949 kom Bevin-Sforza planen med Frankrike som regional ansvar for Fezzan og Storbritannia i Kyrenaika mens originalt i planen var det Italia som fikk Tripolitania, men dette førte til store protester i Tripoli og de mistet dette område. Denne planen var byttet til at Storbritannia fikk Tripolitania, mens Kyrenaika fikk et mer uavhengig styre. Denne praksisen varte frem til Libya`s selvstendigheten. Senere samme år møtte ledere rundt om i Libya for å danne et mulig regelverk for styre av hele landet. Hele det nye uavhengige Libya skulle gå under monarkiet til Sayyid Idris med føderal

724 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 30. 725 Wright John, A History of Libya, 169 - 170. 726 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 31.

213 demokratisk system. Denne løsningen så dagens lys formelt den 24 Desember 1951. Dermed fikk Libya for første gang et eget styre over de to områdene Tripolitania og Kyrenaika, samt Fezzan område. Ifølge Ola Tunander var det britene som tilsatte kong Sayyid Idris som den nye statsoverhodet: ”Kung Idris hade på sätt og vis installerats av britterna.727”. Den nye staten med et ganske så skadet infrastruktur, høy arbeidsledighet, en per capita inntekt per år på ca 25$ og en analfabetisme på 94% skulle være startpunktet for Libya. Demokratiske styrsettet skulle ikke vare lenge. Allerede i første nasjonalvalg i februar 1952 valgte kongen å overse all resultater å heller forsøke å fjerne all opposisjon som fikk mange av dem til å dra i eksil. Her blir alle politisk partier bannlyst. Politiske systemet var fremover dominert av stammesamfunn og oligarkiske familier. Imellom tiden skulle Egypt revolusjon i 1952 bringe slutten på det vestlig støttede regime. Her skulle Abdel Nasser som senere ble president i 1956, føre en slags arabisk nasjonalisme som inspirerte de andre statene i Midtøsten. I 1953 blir Libya medlem av den Den Arabiske ligaen. Samtidig forsøkte Sayyid Idris å få inn økonomiske midler med blant annet å tiltatte britiske (El Adem Base i Tobruk) og amerikanske (Wheelus Air Base) (i dag Mitiga Airport) militær baser i 1950 tallet. Her kom britene med avtale mellom libyernes regime med Treaty of Friendship and Alliance i juli 26, 1953. Dette erkjennes av Wright: ”… Libya in July redressed the balance of its commitments by signing a twenty-year Treaty Friendship and alliance with Britain that had been under secret negotiation ever since independence. … A similar agreement with the United States over the Wheelus air base and financial aid was only finalized some fifteen months later….728”. Dette bekreftes av Pargeter: “Given its sorry financial state at independence, in 1953 Libya had signed a twenty-year friendship treaty with Britain. Under this agreement, the British were granted the military facilities and overflying rights they so craved on return for £1 million a year in economic development aid and £2.75 million a year in budgetary aid for the years 1953-58. The following Libya signed a similar treaty with the US, promising it use of the Wheelus airbase in return for generous financial support. These income flows were critical for the country`s survival and development.729”. Dirk Vandewalle er også inne på dette med: “26 July 1953 Libya signs a

727 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, Utgitt 2012, (Celanders förlag), 68. 728 Wright John, A History of Libya, 183. 729 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 44.

214 twenty-year military agreement with Great Britain. 9 September 1954 Libya signs a military agreement with the United States.730”. Avtalen gjaldt de neste 20 årene for britene, og kom med ”Radford plan” som ga Libya finansiell støtte og våpenhjelp. Amerikanerne hadde en liknende avtale i 9 September i 1953. Under denne tiden var Libya den stat USA ga mest bistand til av alle land. Frem til 1959 hadde amerikanerne gitt mer enn 100$ millioner. Selve eksistensen av denne traktaten og dens innhold mellom Libya og Storbritannia har blitt publisert på den britiske stats nettside for traktater731. Her er artikkel 2 klar: ”Should either High Contracting Party become engaged in war or armed conflict, the other High Contracting Party will, subject always to the provisions of Article 4. immediately come to his aid as a measure of collective defence.732”. Med andre ord er denne gjeldende frem til 1973. Dermed må amerikanerne ha en forsvars kontrakt eller lengre baseopphold en Storbritannia sin gyldige forsvars kontrakt til 1973 for å være ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen”. Jeg finner ingen bevis på at USA hadde en forsvars kontrakt. Ifølge Amerikanske myndigheters side var deres kontrakt om opphold og utplassering i Wheelus Air Base, men ikke en forsvars kontrakt som britene: ”September 9, 1954 - The United States signs a new agreement providing for the long-term operation of Wheelus Air Base, which enters into force on October 30, following its ratification by Libya.733”. Dermed må amerikanerne ha lengre baseopphold i Libya for å bli ”Lederenhet” enn til 1973 uten at britene fornyer sitt forsvars kontrakt eller fortsetter sitt nærvær med militærbaser. Frankrike var mindre heldige og grunnet deres kamp i Algerie (Algerie fikk sin selvstendighet tilslutt i 1962) gjorde dem svært uønsket i Fezzan område. Deres luft og transitt muligheter i Fezzan ble inndratt og alle deres tropper måte forlate innen sent 1956. På slutten av 1960 tallet ble basene for britene og amerikanerne mindre viktige. Her ble militær basen i Kyrenaika brukt for britene til å drive ørken trening. På denne tiden begynte rykte om at Sayyid Idris regime ikke fordelte de økonomiske midlene rettferdig nok.

730 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, xv. 731 United Kingdom Government, 23.03.2016, http://treaties.fco.gov.uk/docs/fullnames/pdf/1954/TS0003%20%281954%29%20CMD- 9043%201953%2029%20JUL,%20BENGHAZI%3B%20TREATY%20OF%20FRIENDSHIP%20&%20ALLIAN CE%20BETWEEN%20HER%20MAJESTY%20IN%20RESPECT%20OF%20UK,%20NI%20&%20LIBYA.pdf 732 Se Forrige Fotnote. 733United States Department of State, 23.03.2016, http://2001- 2009.state.gov/r/pa/prs/ps/2008/sept/109054.htm

215

Det kan nå konkluderes at USA og Storbritannia er de resterende statene med militær base med tillatelse fra hvertslandet. Dermed mangler det bare den operasjonelle definisjonen om mer enn 50 militærpersonell. For de britiske vil jeg si at de hadde dette. Først med at det fantes en egen radio stasjon kalt TEARS på basen med nærmest 1000 medarbeidere734. Det andre var at det fantes en brann stasjon der735. For amerikaneren var det over 4600 personell736737738. Derfor vil dette kvalifisere som en militærbase, og punkt 1 av observasjon 1.0 er oppfylt. Det store spørsmålet nå er om britenes forsvars kontrakten eller base tilstedeværelse til 1973 varer lengre enn militærbase oppholdet til USA. Når Israel angrep mot Egypt og de andre arabiske statene i 1967, fikk denne korte krigen konsekvenser for det sittende regime. I 1969, den 1 September klarte Oberst Moammer Gaddafi å overkaste kongen i et nokså harmløs militær kupp, mens kongen var i utlandet. Gaddafi var påvirket av Nasser arabiske nasjonalisme og etter han død i 1970, så Libya`s nye leder en rolle han kunne fylle i den arabiske verden. USAs militære base utenfor Tripoli og de 2 britiske i Kyrenaika skulle nå bes om å opphøre noe begge statene var enige med fra før av, noe Wright påpeker: ”…both powers readily agreed to evacuate by early 1970.739”. Vandewalle skriver også dette: ”Although the removal of the bases had already been discussed and decided upon during the monarchy….740”. En bekreftelse kommer fra Pargeter: ”In March 1964, the new prime minister Mahmoud Al-Muntasir, acting on parliament`s orders told Britain and the US that the government would not renew or extend the base agreements. … by August 1966 Britain and evacuated its Libyan bases, although small British garrisons remained at a number of locations in Cyrenaica. Wheelus continued to operate, although withdrawal discussions were being held with the Americans.741”.

734 The El Adem Radio Service, 23.03.2016, http://www.tears.org.uk/home.htm 735 The Royal Air Force Regiment Association, 23.03.2016, http://www.rafregt.org.uk/wp- content/uploads/2012/05/CC47.pdf 736GlobalSecurity.org, 23.03.2016, http://www.globalsecurity.org/wmd/facility/wheelus.htm 737 Air Force Magazine, 23.03.2016, http://www.airforcemag.com/MagazineArchive/Pages/2008/January%202008/0108wheelus.aspx 738 Grathwol P. Robert, Moorhus M. Donita, Bricks Sand and Marble: U.S. Army Corps of Engineers Construction in the Mediterranean and Middle East, 1947-1991, Utgitt 2010,(Military Bookshop). 739 Wright John, A History of Libya, 200. 740 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, 87. 741 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 46.

216

Med andre ord det hadde allerede vært før selve kuppet, en enighet om å forlate basene for de 2 utenlandske landene742. Dette ble proklamert som en stor seier over vesten, men disse militær basene var ikke egentlig så nyttige lenger, noe Wright forteller: ”… when both powers readily agreed to evacuate by early 1970 … the fact remained that the British bases, in particular, were no longer useful as the LIbyans believed.743”. Mens USA ser mer ut til å være opptatt av at Libya ikke skulle bli partner med Sovjet og å kunne fortsette sine foretningssamarbeid angående oljen744: ”…Washington hoped that Libya could be kept outside the Soviet orbit, and that Libya`s close business toes to the United States, and the earlier special relationship between the two countries, could be maintained.745”. Den 28 mars 1970, bes britiske styrker å forlate Al Adem Airbase, mens de siste amerikanske troppene forlater 16 juni Wheelus Airbase. Dette bekreftes av Vandewalle: “28 march 1970 British forces are requested to evacuate Al-Adem Airbase.746”, og: “16 June 1970 The last American troops evacuate Wheelus Airbase.747”. Det er noe Pargeter skriver: “… first closing down forces: the last British troops left Tobruq in March 1970, and the Americans evacuated the Wheelus base a few months later.748”. Wright erkjenner dette: “With Britain by then using its last Cyrenaican bases mostly for desert warfare training, and Americans due to quit Wheelus Field by the end of 1970….749”. Her er det klart at amerikanerne var sist til å forlate Libya. Dermed kan det se ut som at de er ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen”, men her kommer kontrakten mellom Storbritannia og Libya som var en 20 års avtale (artikkel 35): ”It shall enter into force on the date of the exchange of instruments of ratification(2) and shall remain in force for a period of 20 years, except in so far as it may be revised or replaced by agreement between the two Governments.750”. Denne varte til 1973, og som sagt i punkt 3 i observasjon 1.0 er det denne som veier tyngst av alle når både punkt 1 og 2 mangler. Det har også ikke vært noen andre

742 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, 80. 743 Wright John, A History of Libya, 200. 744 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, 131. 745 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, 86. 746 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, xvi. 747 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, xvii. 748 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 71. 749 Wright John, A History of Libya, 191. 750 Se Fotnote 731.

217 militærbase opphold fra andre fremmede land eller forsvarskontrakter senere. Dermed er Storbritannia den formelle ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen”.

16.2: Observasjon 1.1 Libya var på begynnelsen av 1900 tallet etter press med å få bort pirat- og slave- virksomhet, økonomisk fortjenelig på fiske ressurser, jordbruk, og dyre oppdrett. Dette skulle forandre seg med olje oppdagelsen. Her hadde italienerne først muligheten, men de hadde ikke ekspertisen eller utstyret på den tiden. Allerede i 1947 hintet Esso at det kunne være olje i Libya, men det var ikke før i begynnelsen av 1950 tallet at det ble påbegynt en leteaksjon. Etter at Algeria fant olje i 1955 var det håp, noe som førte til den første petroleum loven det samme året. Det ble så dannet petroleum kommisjonen (i 1963 byttet navn til Ministry of Petroleum Affairs and a High Council of Petroleum Affairs). Her var målet å få tiltrengt selskaper til å komme og det ble tillagt gode skatte vilkår. Det var for mange bedrifter en ny sjanse i et nytt land og ikke i de vanlige statene med Irak eller Saudi Arabia. Iran krisen i 1951-54 og Suez krisen i 1956 -57 ga svakhetstegn på disse tidligere oljelandene. Libya ved motsetning var pro vestlig, samt god beliggenhet rett under Europa og med olje av høy kvalitet. I 1957 fikk et dusin selskaper konsesjon til å lette. Det var først i 1959 med Esso at olje ble funnet i Sirtica. Selv om mesteparten av olje ble funnet i Kyrenaika ble det ikke gjort noe stort ut av det av kongedømmet eller regime etter 1969. I 1961 den 25 Oktober begynte den første eksporten av olje fra Esso Marsa Brega terminal i kysten Sirtica. Tidligere i 1962 var det gitt 82 konsesjoner til 19 selskaper og dette tallet skulle fortsette å øke. Senere det året skulle landet bli medlem av olje kartell organisasjonen OPEC. Etter hvert begynte andre olje terminaler å åpne som 1962 Es Sidra, 1964 Ras Lanuf, 1967 Marsa al Hariga at Tobruk og 1968 Zuetina. Det skulle ikke ta lange tid før den nord afrikanske staten bestemte seg å lage sitt eget nasjonale selskap i 1965 med ”Libyan National Oil Company” (LNOC). Dermed var det klart for den første petroleum bedrift i april 1968 med ”Libyan Petroleum Company” (LIPETCO). Senere i Juli samme år skulle Libya annonsere at de ikke lenger ga konsesjon avtaler (concession agreements) uten at andre selskaper samarbeidet (Joint Venture) med LIPETCO. Det utrolige er at 1968 - 69 tjente Libya over 1$ milliard som på den tiden ikke var vanlig.

218

Når regime falt i 1969 var Libya den 6 største olje produsenten i verden, samt den fjerde største olje eksportøren. Selve capita per år for hver innbygger hadde vokst til $2,000 i 1969, mens olje produksjonen gikk fra 20 000 fat i 1960 til 3 millioner fat i 1969. Med økende sikkerhetsproblemer ba Gaddafi først om å oppbygge militære sitt ved å be franske Dassault om 100 Dassault Mirage militær fly og senere skulle han fortsette kjøpefesten med handel av militært utstyr fra Sovjet. Gaddafi fortsettet med å nasjonalisere på begynnelsen av 1970 tallet en del av de vestlige olje selskapene, og ba de andre om større inntekter i retur. Her blir distribusjons nettverkene overtatt av staten fra olje bedrifter som Shell og Esso. Landet hadde blitt så avhengig av olje at nesten 99% av alle inntekter kom fra denne kilden. I desember 1971 valgte regime å nasjonalisere BP (British Petroleum, hvor den britiske staten er den største eieren) og tok halvparten av deres lokale rettigheter og eiendeler i Sarir feltet som var Afrikas største. Senere presset Libyerne en 50 - 50 avtale med Italienske AGIP (Engelsk: General Italian Oil Company). I 11 august 1973 blir 51% av Occidental Petroleum nasjonalisert, og ved 1 September har alle de andre selskapene også gjennomgått det samme. I 1974 hadde de klart å øke sine eierskap i de 11 selskapene som var i Libya. Det året var olje inntektene 4 ganger så høye som i 1972. Her påbegynner også den første “Exploration and Production sharing agreements” (EPSA 1) som kan forklares som avtaler som gis til selskaper om ressurs utbytte i et land. Fra 1969 til 1980 økte per capita (per innbygger) sin inntekt 5 ganger så mye til $10 000. Oljeavhengigheten nådde nok et milepæl med at dette året var også det året Libya bare eksporterte en handelsvare, nemlig olje. Her kommer jeg allerede til å avsløre til leseren at premiss 1 i punkt 2 i observasjon 1.1 ikke har forekommet. Derfor må det lettes frem hvilket land Libya har eksportert mest til. Det kan nå fastslås at olje foretninger og våpenforetninger kommer til å bli viktig til å finne hvilket land som er Libya`s største handelspartner. I et feilslått kupp forsøk i 1975, ble det forstått av Gaddafi at den nåværende politiske systemet måtte forandres. Han ga dermed ut sin velkjente Grønne bok i 1976 med 3 løsninger for statssystemet. Den første i 1977 erklærte han etableringen av ”Folke makt” med å eliminere staten og lage en statsløss samfunn med direkte valg av leder. Han forandret Libya`s navn til ”Socialist People's Libyan Arab Jamahiriya”. Jamahiriya er normalt

219 oversatt til ”State of the masses”. Den andre løsningen var økonomiske systemet som han mente lot seg løse med innføringen av sosialisme og eliminering av privat eiendomsrett (den tredje løsningen var ”Third International Theory” som kom i 1979). Det var først Gaddafi`s tilnærming til USSR (blant annet våpen avtale i 1974) og forstyrelse av pro vestlige arabiske stater i 1977, samt angrep på den Amerikanske ambassaden i Tripoli som kan ha fått USAs til å sette opp Jamahiriya som en potensiell fiende og ”Statlig Sponsor av Terrorisme” - listen i 1979. Dette året ble EPSA 2 utgitt. På dette tidspunktet kjøpte staten mye våpenutstyr (fra 1979 til 1983) for en sum av $12 milliarder. I 1988 skulle USA begynne å anklage Jamahiriya for å produsere masse ødeleggelses våpen. Relasjonene skulle bli forverret med sprengningen av flyet fra flyselskapet Pan Am i 21 desember 1988 i Lockerbie. Det neste året ble franske flyselskapet UTA sitt fly sabotert. Alle de 3 vestlige maktene i sikkerhetsrådet påpekte Libya som den skyldige. Dette året ble EPSA 3 utgitt. Etter 3 års etterforskning av USA og Storbritannia ble to libyere Al-Megrahi (senere dømt skyldig), og Al-Amin (senere frikjent) utpekt og ønsket. Gaddafi nektet, som førte til at i 1992 sikkerhetsrådet godkjente resolusjon 731 om utlevering av de antatt skyldige og 3 uker senere ble 748 resolusjon vedtatt angående sanksjoner mot Jamahiriya. 1993 ble resolusjon 883 godkjent som til da innholdt fly forbud, nektelse av våpen salg, minimal representasjon, men ikke total forbud mot import av olje. I slutten av 1980 tallet var alle vestlige selskaper som fikk konsesjon EPSA 2 borte, unntatt tyske selskap. Under denne tiden var det svært laber støtte til lederen av Jamahiriya. Selve olje inntektene hadde falt fra 21$ milliarder til i 1982 med 5,4$ milliarder. Under de 7 årene med de første internasjonale sanksjoner (1992 - 99) selv med at økonomien økte 1% per år, så falt per capita GDP fra 7,300$ til under $6,000. Sent i 1990 tallet var det klart at Gaddafi måtte fri seg fra sanksjonene og valgte å la de mistenkte fra Lockerbie saken stilles til domstolen under skotsk regelverk i Nederland. Denne rettegangen ble begynt 3 mai i år 2000. FN fjernet en del av sanksjonene, men USA fortsettet sine. Her var britene veldig for en avslutning av sanksjonene, noe Ethan Chorin påpeker: ”British intelligence played a key role in the Lockerbie deal and the lifting of the UN sanctions in 1990….751”. For amerikanerne varte sanksjonen grunnet Jamahiriya nektelse av ansvar for bombingen av flyet og mangel på

751 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 136.

220 tilbake betaling av kompensasjon. Europeerne begynte med en gang å normalisere forholdene. Her var Storbritannia allerede i gang med full etablering av diplomatiske relasjoner, mens Frankrike utarbeidet en kompensasjon for UTA ofrene. Det interessante som må sies her er at Storbritannia`s aktive rolle om det hemmelig diplomatiet under denne tiden med Libya, noe Pargeter forteller om: ”… Blair government invested efforts in lobbying to get the Americans to support the proposal of a trial in The Hague.752”. Dette er noe Vandewalle også skriver om: ”The agreement came at the end of a period of protracted negotiations and backchannel diplomacy on WMD and other issues that had started - almost exclusively, at first, at the behest of the British Government - between Libya, Great Britain, and the United States.753”. Her var Storbritannia klart i førersette med å igangsette samarbeid754. Gaddafi valgte i 2003 August å anerkjenne skylden i Lockerbie saken og betale $2,7 milliarder i kompensasjon. Anklagen om å produsere masse ødeleggelses våpen fikk han nå til å velge å stoppe med å forsøke å produsere dem (det bør sies at det er lite sannsynlig at Libya hadde kompetanse til dette). Alle FN sanksjonene ble nå fjernet og et år senere i mars 2004 skulle Storbritannia`s statsminister Tony Blair besøke Gaddafi. Her hadde han med ulike bedriftsaktører, blant annet forsvarsutstyrs bedrift ledere med General Dynamics755. Nå var ikke Storbritannia alene med å igangsette samarbeidet, her var Frankrike med president Nicolas Sarkozy som angivelig hadde fått 42£ millioner av Libya`s leder i sin første valgkamp i 2005. Ifølge Chorin var likevel britene mer på hugget når det kom til handel: ”The French leader`s lack of scruples with respect to deals with Gaddafi perhaps was exceeded only by those of British Prime Minister Tony Blair.756”. I 2008 skulle UK Trade and Industry Defence and Security Organization klart å få til en avtale mellom General Dynamics og Libya hvert 165$ millioner. Denne enigheten inkludert å hjelpe å styrke Khamis Brigade. Av alle Europeiske land som var mest vennligstilte ovenfor Gaddafi, hevder Chorin at Storbritannia, Italia, Sveits utpekte seg mest757. Tyskland var også

752 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 178. 753 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, 178. 754 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, 182. 755 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 136. 756 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 135. 757 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 137.

221 en stor våpenhandels partner med Libya. Imellom 2006 og 2009 skulle våpen foretninger mellom Europeiske stater og Libya være på en verdi av €834 millioner, hvor Italia fikk €276 millioner, Frankrike fikk €210 millioner, og Storbritannia fikk €119 millioner. I 2008 skulle Jamahiriya og Italia signere en ”Friendship Treaty” som gjorde opp for den koloniale historien og hvor italienerne betalte $5 milliarder oppreisning. Avtalen inkluderte også en ekstensjon på AGIP (ENI) sin olje og gas kontrakter. I januar 2009 skulle Storbritannia og Jamahiriya underskrive Defence contracts and cooperation memorandum of understanding. Jeg har så langt redegjort for de viktigste økonomiske utviklingene for Libya, men tidsrammeverket for hypotesen gjelder fra 2010 frem til krigen i 2011. Dermed er spørsmålet hvem er den største handelspartnere under denne tiden. Ovenfor ser det ut som om Italia har den største økonomiske våpen avtalen med Jamahiriya. Det som nå kan sies at ifølge Ola Tunander at: ”Under 2010 gick nästen en tredjedel av den libyska oljan till Italien, medan Frankrike (15 procent), Kina (11 procent) och Tyskland (10 procent) också var stora mottagare. Storbritannien och USA erhöll bara 4 respektiva 3 procent.758”. Dermed er det mer åpenbart hvem det er som Libya eksporterer mest til. Under 2010 eksporterte Libya i helhet 36% av sine tjenester og produkter til Italia759. På en andre plass kommer Frankrike med 13%. Storbritannia kommer her med 3,6% import fra Jamahiriya. Mens i 2011 som er det andre året for tidsrammeverket i hypotesen var Italia fortsatt størst med 29%. Frankrike var på andreplass med 15%, og Storbritannia på 3,5%. Dermed er den formelle ”Lederenheten” i ”Økonomiskefæren” Italia.

16.3: Observasjon 2 Jeg skal i denne seksjonen ta for meg hele observasjon 2 med punkt 2.0, 2.1, 2,2, og 2.3. Målet er å finne ut hvilken enhet er ”Lederenhet” og om GL setter en hindring for militær intervensjon. Det første som på påses er 2.0 med ”Potensiell makt” med økonomisk velstand. Her må ”Lederenheten” for ”High Politics - Fære” og ”Økonomiske” sine GNP eller GDP lettes frem, samt Libya sin. Her falt valget på å bruke GDP grunnet problemer med å

758Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, Utgitt 2012, (Celanders förlag), 49. 759MIT Media Lab, 23.03.2016, http://atlas.media.mit.edu/en/visualize/tree_map/hs92/export/lby/show/all/2013/. Kommentar: Vennligst velg år 2010 og 2011 for å finne dataen.

222

finne GNP. Selve GDP tallene stammer fra World Bank760. Det kunne selvfølgelig også bli brukt tallene fra IMF761. Disse er regnet ut i US Dollar ($), se Figur 16.0: Statenes GDP.

Figur 16.0: Statenes GDP Land/År 2008 2009 2010 2011 Libya 87,140,405,361.2 63,028,320,702.0 74,773,444,900.5 34,699,395,523.6 Italia 2,391,875,541,233.3 2,186,239,347,457.6 2,126,747,575,629.1 2,278,089,156,658.3 Storbritannia 2,793,376,838,235.3 2,314,577,036,921.6 2,403,504,326,328.8 2,594,904,662,714.3

Dermed bærer det hen mot observasjon 2.1 for ”Faktisk Militærmakt” med MS. Her valgte jeg Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) som kilde762. Her kan det ses med Figur 16.1: Militær budsjettet for statene.

Figur 16.1: Militær budsjettet for statene. Land/År 2008 2009 2010 2011 Libya 1100,06650027812 N/A N/A N/A

Italia 41243,6546080096 38301,3882467586 36032,291757334 38129,9780079217

Storbritannia 65619,4203224924 57914,6040851474 58082,8177813123 60270,4515485997

Det må fortelles her som kan ses i tabellen at tallene for Libya i fra 2009 til 2011 mangler. Dermed kan observasjon 2.2 starte som er å regne ut EME til disse landene. Før det gås i gang bør det nevnes at jeg ikke har medregnet inflasjon mellom tallene bak 2.0 og 2.1. For å regne ut EME brukes matte formellen fra side 204. Jeg velger her å anvende 2008 tallene for alle statene grunnet savn på nyere tall fra Libya i MS fra SIPRI. Mens GDP tallene er fra 2010 og 2011. Resultatet av observasjon 2.2 kan ses i Figur 16.2: Statenes EME.

760 World Bank, 21.03.2016, http://databank.worldbank.org/data/reports.aspx?Code=NY.GDP.MKTP.CD&id=af3ce82b&report_na me=Popular_indicators&populartype=series&ispopular=y# 761 International Monetary Fund,21.03.2016, http://www.imf.org/external/pubs/ft/weo/2011/02/weodata/download.aspx 762Stockholm International Peace Research Institute, 21.03.2016, http://www.sipri.org/research/armaments/milex/milex_database. Kommentar: Se Current US$ kategorien.

223

Figur 16.2: Statenes EME Land/År 2010 2011

Libya 822 557,6184543187374572706 381 716,42595412915283023632

Italia 877 148 424,4766837549061883936 939 567 223,4346679833235031968

Storbritannia 157 716 5606,3629846390415790112 170 276 139 7,5944502415592512132 Dermed gjenstår observasjon 2.3. Siden det er vann mellom enhetene, må punkt 2 medregnes. Her må Libya ha 80% eller over av “Lederenhetens” EME for at vannbarrieren blir for stor for ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen” eller ”Økonomiskefæren”. Dette besvares med å finne ut om hva som blir 80% av Storbritannia`s/Italia`s EME, og deretter se om Libya`s EME i 2010 eller 2011 er over denne tallgrensen på det gitte året. Se Figur 16.3: GL grensene for ”Lederenhetene”.

Figur 16.3: GL grensene for ”Lederenhetene” Land/År 2010 2011 Libya 822 557,6184543187374572706 381 716,42595412915283023632

Italia 701 718 739,58134700392495071488 751 653 778,74773438665880255744

Storbritannia 126 173 248 5,09038771123326320896 136 220 911 8,07556019324740097056

Her er ikke tallene til Libya i 2010 eller 2011 større enn Italia eller Storbritannia. Dermed vil ikke vannbarrieren bli for stor ved et angrep fra disse landene.

16.4: Observasjon 3.0 Jeg skal her se om ”High Politics - Fære” dynamikken, som med møte på en av de 2 operasjonaliserte verdiene i ”BAHPF” skal da trigge militær intervensjonen den 19.03.2011. I 1980 stenger USA sin ambassade i landet som kan ses med en forverring etter at

224 amerikanerne satt opp Libya som en ”Statlig Sponsor av Terrorisme” i 1979. I 1981 ble 2 Libyske fly skutt ned av amerikanere over Sirte bukta, hvor Jamahiriya hevdet suverenitet. I disse årene begynte det å samle seg en opposisjonsgruppe mot regjeringen som jobbet utenfor landet med navn National Front for the Salvation of Libya (NFSL) ledet av Mohammed Magariaf som ble støttet av USA og Frankrike. Denne gruppen ble dannet i 1981, men utgjorde ikke en samlet motstandsbevegelse. Forholdet skulle bli verre med mistenksomheten rundt terroraksjonen i Roma og Wien flyplass. Etter enda en terroraksjon som denne gangen var i Berlin, hvor Libya ble sett på som hovedaktøren, valgte Ronald Reagan å ta affære i 1986. Den 15 april ble det i gang satt et kort angrep av amerikanske militærfly over Tripoli og Benghazi i operasjon El Dorado Canyon. Det kan nok være under 1980 og 1990 tallet at de kanskje 2 største sosiale grupper hadde sine beste forsøke å slå til mot Gaddafi. Den ene var NFSL, mens den andre var en islamistisk bevegelse som stammet fra blant annet støtten til Libyan Islamic Figthing Group (LIFG) som hadde en tilknytning til Al Qaeda763. Dermed må disse ses på. NFSL beste angrep mot Gaddafi kan ha vært i 1993 da de forsøkte å utføre et statskupp med å få interne lojalister til å overkaste regime. Dette ble oppdaget av libyske myndighetene og dermed endte i en feilslått plan. NFSL skal ifølge Pargeter ikke utgjort noen trussel: “However, these fragmented groups hardly amounted to a serious challenge, and were more of an irritant than anything else.764”. For LIFG var kanskje det beste forsøket fra deres side når de i november 1996 kastet en granat mot Gaddafi under et besøk i byen Brak. Denne operasjonen var også mislykket. Her var det også vært flere kupp forsøk med Amerikansk og britisk støtte av Khalifra Hifter og Abdel Hakim Belhadj som er leder skikkelser i LIFG765. Opprøret fortsettet, men Libya`s leder slo hardt ned på dette opprørt og fikk kanskje sitt høydepunkt i 29 januar 1996 under Abu Selim massakren, da 1250 fengslede (stor del fra Benghazi) ble henrettet i løpet av 2 timer. Dette fikk ikke offentligheten eller familien til ofrene vite før 2002. Det skulle ha store konsekvenser senere. Ifølge Jamestown Foundation pekes det på nære bånd mellom britene

763 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 144. 764 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 104. 765 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 64.

225 og LIFG islamister. Her er Tunander klar: ”Storbritannien tycks ha haft ett näre samarbete med islamisterna, med LIFG, trots gruppernas nära band till Osama bin Laden.766”. Ifølge Pargeter var LIFG sine muligheter etter 1998 mer eller mindre over: ”By 1998, the LIFG knew it was beaten. The group`s leadership called an end to the struggle and ordered its shattered members to leave the country….767”. Ifølge Chorin utgjør ikke opposisjon noe helhetlig og var tannløs: “Libya`s expatriate opposition was splintered and largely toothless, and the international powers - the US in particular - were occupied with what they perceived to be more important matters.768”. Chorin påpeker at Storbritannia og USA`s også hadde et problematisk forhold til LIFG. Først at begge landene ønsket kontakt med Anas el Libi over ambassade bombing i Kenya og Tanzania, og Abu Layth Libi over hans rolle i Al Qaeda769. Det kan dermed kommenteres på observasjon 3.0 på verdi 2 om at ”Lederenheten” vil foreta en militær intervensjon i landet hvis landet blir overtatt av en fiendtlig leder. Både NFSL og LIFG var ikke i nærheten av å ta over statsmakten. Det bør også sies LIFG hadde tilknytning til ”Lederenheten”, og dermed ikke en fiendtlig gruppe for dem. Det skal dermed ses på videre om det dukker opp noen nye grupper med potensiell maktovertakelse mulighet eller at Gaddafi forsøker å uttale seg eller skrive under en forsvarskontrakt med en annen stat enn Storbritannia. Jeg fortsetter å skrive helt opp til 19.03.2011. I 1998 da Gaddafi etter å ikke å fått viljen sin med å ha den arabiske liga møtte i Kairo, valgte han å uttrykk hans arabiske nasjonalisme nå for over og misnøye med ligaen. Det ble heller satset på afrikansk solidaritet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). 11 September 2001 angrepne var Gaddafi fort ut på banen med å visse sin sympati ovenfor amerikanerne. I 2003 skulle regime påbegynne sitt mest liberale epoke med en ny infitah (Liberalisering). Her kom Gaddafi`s sønn, Saif Al Islam og den ny utvalgte statsministeren Shukri Ghanem. Begge så ut til å være reform lystene, og Obersten var mer villig til forandring. Det ble til og med prat om en ny konstitusjon. Saif skulle allerede komme i gang med å reklamere for anti tortur handlinger, samt å begynne en dialog med eksil dissidenter og åpning av media selskaper som ga mer ytringsfrihets muligheter til folket. Han fortsettet

766 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 65. 767 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 170. 768 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 60. 769 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 63.

226 videre med å prate om å få tidligere menneskerettighets forbrytere dømt og i 2006-07 fikk han løslatt islamister og fikk dem inn på et rehabiliteringsprogram. I 2006 skulle sanksjonene endelig være over med fjerning av Jamahiriya på USAs ”Statlig Sponsor av Terrorisme” - liste, og med at amerikanerne gjenåpner sin ambassade i landet. Dette året skapte italienske Roberto Calderoli ønske om å printe Mohammed karikaturene på t skjorter store demonstrasjoner i Benghazi den 17 februar. Men det tok ikke lang tid før dette ble snudd til en protest mot regime som førte til at politiet måtte bruke våpen. 11 ble drept og flere ble såret. Denne handlingen ville ikke bli glemt i 2011. I 2007 skulle familiene av ofrene til Abu Selim massakren som ble ledet av advokaten Fathi Terbil begynne å demonstrere i Benghazi hver søndag. Han skulle sammen med de pårørende begynne å organisere store demonstrasjoner med folkeoppmøte opp til 200 tilskuere. Dette var mer enn myndighetene var villig til å akseptere så de arresterte han i mars 2009. Obama hadde det året gitt en tale i Kairo kalt ”New Beginnings”, hvor han bemerket viktigheten av demokratiske idealer og menneskerettigheter som var prinsipper Amerika støttet, og at USA ikke var en nasjon som bare så etter sin egen selv interesse770. Saif fikk også oppnevnt en ny National planleggings Råd med navn Mahmoud Jibril som skulle bidra med økonomisk liberalisering. Han fikk sparken i 2010, men skulle spille en viktig rolle i 2011 hos NTC. Samtidig mellom 2009 og 2010 som en del av ønske om liberalisering fra Saif fikk han løslatt høy profilerte islamister og resterende innsatte fra fengselet i Abu Selim. Regime annonserte nå at fengselet skulle stenges. Saif`s ny oppnevnte justis minister fra 2007 Mustafa Abdel Jalil ønsket at de fengsledes rettigheter skulle bli bedre beskyttet, samt løslatelse for dem som ikke hadde blitt sluppet fri. I mars 2010 ble 214 fengslede løslatt, hvor 34 hadde LIFG tilknytninger. Sent i januar 2010 begynte Saif å forstå sine begrensninger med at regime stengte en del av mediene hans. Det så mer ut til at Mutassim (Gaddafi`s sønn) var nå favoritten til å overta lederstillingen, mens Saif bestemte seg å være mer fraværende i Libya og reiste til sitt hus i Storbritannia. Mutassim begynte sent i 2010 å presse ulike ministerposter for penger og inn til sin sikkerhets konto, noe som han fikk sparken for av Oberst Gaddafi. I November 2010 bestemte Nouri al Mismari som var protokollsjef og nær alliert av Gaddafi i over 20 år å forlatte Libya under påskudd av helse

770 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 209 - 210.

227 problemer og søkte asyl i Frankrike. Jamahiriya`s leder sendte Mutassim for å forsøke å hente han tilbake uten hell. Selve krigen må ses også i kontekst av den ”Arabiske Våren” som var et ønske om regime forandring på tvers av arabiske stater. Dens begynnelse kan ses med at Mohamed Bouazizi den 17 desember 2010 tente på seg selv i frustrasjon over ydmykende politi behandling dagen før. Dette skulle igangsette revolusjon med Tunisias statsleder Zinedine Ben Ali resignasjon den 11 januar, 2011 etter 23 års styre. Her påpeker Chorin at qatarske tv kanalen Al Jazeera var medvirkende siden de hadde en stor antall seere rundt om i regionen og kunne gi budskapet til andre folk på tvers av landegrenser. Det var også den eneste fremmede tv stasjonen som var i Libya de første dagene av konflikten. Dette skulle få konsekvenser østover i Egypt, da aktivister som var inspirert av hendelsene valgte å påkalle en demonstrasjon den 25 januar, som de kalte ”Yowm al Ghadab” (Engelsk: ”Day of Rage”/ Norsk: ”Vredens dag”). Demonstrantene ville ha blant annet en avgang på Hosni Mubarak sitt 33 år gamle styre. Dette ønsket skulle de få den 11 februar. I mellomtiden mens den ”Arabiske Vår” utspilte seg, begynte protestene i Kyrenaika i byene Derna og Benghazi, men også Bani Walid i Tripolitania fra 13- til 16- januar. Den 15 januar valgte sikkerhets brigadesjefen Khamis Gaddafi å stoppe sin tur til USA kort, og skrev et klagebrev til General Dynamics om hvor det ble av de lovte ammunisjonene. Mot slutten av Januar måneden ba Gaddafi regime om økt sensurering av media. Den 5 februar ba den daværende leder for NFSL Ibrahim Sahad i utlandet om demonstrasjoner mot Libya`s statsledelse og ba om hjelp fra utlandske makter om å fjerne statslederen av Jamahiriya. Påvirket av Egypt begynte en del demonstranter å planlegge sin egen ”Vredens dag” på den 17 februar, noe Fathi Terbil var med på. Samtidig som dette pågikk startet Gaddafi med lovnader om økt minste lønn og 150% økning av lønning for offentlige ansatte, mens Saif som hadde kommet tilbake annonserte å løslatte øst fødte LIFG soldater. Det hadde i denne tiden vært forsøkt å forhandle mellom opprørene og regime uten mye hell. For å ha vært med å planlegge ”Vredens dag” blir Fathi Terbil den 15 februar arrestert. Denne hendelsen spredte seg som ild i tørt gress og demonstrasjonene fortsettet dagen ut, mens politiet prøvde å slå ned på hva de så som opprørere. Den 16 februar begynte andre byer i Kyrenaika protestere, mens sikkerhetsstyrkene fortsettet sin oppgave å få stabilisert situasjonen noe de hadde fått ordre om. På Vredens dag skulle

228 omstendighetene bli mer kaotisk med mer brutal nedslåing av demonstrantene. Dette var også ca når sammenstøttene mot opposisjonen begynte å slå tilbake. Kravene var først mer spesifikke forandringer, men etter hvert gikk det over til et ønske om regime endring. I andre byer som Al Baida og Zintan ble det et sterkere opprop om ønske om Gaddafi`s avgang. Fra 17- til 20- februar skal det angivelig ha død over ca 100 mennesker. Den 20 februar ga Saif den reform vennlig en tale på nasjonal tv. Her valgte han en mye mer strengere linje og visste sin støtte til Gaddafi. Han var kanskje den siste muligheten for en fredelig utvikling, men istede ble folk mer rasende etter den. Den 21 februar bestemt Libya`s utsending til FN å støtte opprørene og ba om hjelp til å kaste ut tyrannen. Det var denne dagen justis ministeren Mustafa Abdel Jalil offisielt resignerte (senere leder i NTC). Neste dag ble Jamahiriya bannlyst fra den arabisk ligaen. Abdelfattah Younes som var nær tilknyttet Gaddafi valgte å resignere, og skulle senere bli en del av militære sikkelsene hos NTC. Det var på denne dagen at Obersten ga sin velkjente ”Zenga Zenga” (Norsk: Bakgate) tale, hvor han ga et inntrykk av at han ville kjempe mot opprørene og kritiserte amerikanerne. Den 26 februar godkjente FN resolusjon 1970 som innebar strenge sanksjoner og henviste enkelte personer til International Criminal Court, samt ønske om stopp på volden. Dette ble oppfulgt av EU med sine sanksjoner, samt fly- og våpensalg - forbud. I mellomtiden sendte Gaddafi sin sønn Khamis som var lederen av sikkerhets brigade for slå ned på opprøret i byene. En uke etter ”Vredens dag” var mange av byene i Kyrenaika i opprørenes hender. Det var også betraktelige steder på Tripolitania som Misurata (24 februar), Zawiya (26 februar), og i Kyrenaika med Marsa Brega og Ras Lanuf. Til og med deler av Gaddafi`s egen stamme gikk over til demonstrantene. Den 27 februar ble National Transitional Council (NTC) kjapt laget med Mustafa Abdel jalil som leder med hovedsette i Benghazi, mens Mahmoud Jibril ble satt til ansvar for krisehåndtering. I sent februar og tidlig mars ga de ut et ønske om ”No- Fly Zone” (Norsk: Fly Forbud) og angrep på Gaddafis militære styrker. På denne tiden forsøkte regime å spille på at opprørene var islamske ekstremister med tilknytning til Al- Qaida. Den 28 februar sender Frankrike 2 lastefly med medisinsk utstyr til Benghazi. Denne handlingen kritiserte regime. Ifølge Tunander så befant 100 spesialstyrker fra Frankrike, USA, Qatar og Storbritannia allerede i landet på dette tidspunktet. Dette skriver han: ”Från och med mars 2011 inledde befålhavaren innan brit stora Försvarsmakten, General Sir David

229

Richards, "en serie av diskreta besök i Doha, Qatar huvudstad.771”. Her samarbeidet opprørene og LIFG soldater med hverandre med viten av vesten. Emiren av Qatar, Sheik Hamad bin Khalifa Al Thani har sin bakgrunn i britiske Sandhurst Military Academy og fikk støtte av Storbritannia og USA under sitt statskupp i 1995. Ifølge Wikileaks hadde amerikansk nære kontakter med Mustafa Abdel Jalil og Mahmoud Jibril. Selv om NTC er en sosial gruppe som nå kan overta statsmakten, så er den ikke fiendtlig til ”Lederenheten” i sin ”High Politics - Fære”. Mange av opprørene ser ut til å ha vært islamister med tilknytning til LIFG, noe Storbritannia hadde samarbeidet godt med før. Ifølge Tunander var britene ganske så behjelpelige under krigen sammen med Qatar: ”De qatariske styrkorna sattes in som ”mellanled” - eller rättare sagt ett ”interface” - mellan de brittiska befälen och de libyska rebellerna och inte minst fördes qatarier in som ett ”interface” i förhållande til LIFG:s islamistiska rebeller som aldrig skulle ha accepterat ett icke-muslimskt kommando.772”. Observasjon 3, verdi 2 sier at det må være en fidentlig gruppe. Dette var ikke NTC grunnet deres nære relasjoner med Storbritannia. Dermed er det ingen utløsende årsak som skulle påbegynne en militær intervensjon her. Den 2 Mars begynte militære å få kontroll i Tripolitania og presset østover. 6 Mars var styrkene i kamper mot opprørene i byene Marsa Brega, og Ras Lanuf. USAs daværende utenriksminister Hillary Clinton ga offentlig beskjed om at amerikanerne ikke hadde bestemt seg for eller imot et fly forbud. På dette tidspunktet hadde ”hundrevis” av mennesker blitt drept, noe også regime innrømte. Men ifølge internasjonale medier ble det rapporterte at titusenvis av mennesker hadde blitt drept de første månedene i oppstandelsen. Uansett nærmet Khamis militær brigade seg til Benghazi. Sett i fra historien til Gaddafi med brutal nedslåing i 2006, hans radio tale i mars 17 (se nedenfor) hvor han forteller at det ikke vil bli vist noen nåde, og størrelsen på styrken som ble sendt. Med dette i bakhodet har Chorin et godt argument om at et mulig blodbad kunne være i vente773. Samtidig var forsvarsminister Robert Gates tidlig ut og sa under kongressen at USA ikke hadde noen interesser der. Europeiske medier var nokså myke på ønske om intervensjon. De første statene som kan krediteres ønske om flyforbud er ifølge Chorin: ”On

771 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 35. 772 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 35. 773 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 208.

230

February 28, British Prime Minister David Cameron and French President Nicolas Sarkozy jointly floated the idea if a no-fly zone….774”. Det er noe Pargeter også bekrefter: ”Paris and London were particuarly keen for the international community to act….775”. Ola Tunander skriver også dette: ”Drivande krafter för Natos lufkampanj var emellertid snarare president Nicolas Sarkozy i Frankrike og premiärminister David Cameron i Storbritannien.776”. Det er også snodig at Frankrike og Storbritannia i 2 november 2010 annonserer en felles flyøvelse i ”Sørlige Mistral” (Sør Frankrike i middelhavet) mot en ”diktator sør for Frankrike”777. Disse øvelsene skulle begynne 21 mars, 2011. Det var også ubåt operasjoner mellom landene i 2011 i midten av februar. Her forteller Chorin at franskmennene var først ute med frakobling av Gaddafi regime: ”…Sarkozy made the first move, suspending diplomatic relations with Gaddafi`s government on February 26.778”. Det har vært ryktet at Sarkozy var blitt påvirket under en samtale med en fransk filosof med navn Bernard Henri Levy som var i Egypt tidligere i mars og så revolusjonen der. Han bestemte seg deretter å dra til Benghazi, før han gikk tilbake til Frankrike for å få til et møte med den franske presidenten. Men Chorin er fortsatt klar på at britene var mer på hugget: ”Lest anyone had forgotten, Sarkozy was secound only to Tony Blair and perhaps Italy`s Berlusconi in his contributions to Gaddafi`s rehabilitation.779”. Det bør sies at Sarkozy under denne perioden var i tidlig fase av sin nasjonale valgkamp og hadde lave meningsmålinger på denne tiden. Den 28 februar forteller Hilary FN`s menneskerettighets råd i Geneva at Gaddafi brude gå av, og kanskje dra i eksil. Den 3 mars kom Obama med uttalelse om at obersten hadde mistet legitimitet og burde gå av. USA ga også signal om at de ønsket klar arabisk støtte, samt et FN mandat for en intervensjon. Den 8 mars ga Golfrådet (en samling arabiske stater i Persiabukten) et ytre etter et flyforbud. Det kan se ut som på den ene siden ville de bli kvitt Gaddafi (kanskje grunnet hans oppgivelse av arabisk nasjonalisme og hans kritikk av den arabiske ligaen i 1998), mens på den andre siden ville de ikke bidra til å danne presedens for intervensjon

774 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 218. 775 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 234. 776 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 41. 777 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 41 - 42. 778 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 218. 779 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 220.

231 som kan senere skade dem i fremtiden. Tunander påpeker enn hvis forskjellsbehandling i hvordan Libya ble behandlet og, Tunis og Egypt. Ifølge han er det enda et bevis på at intervensjonen var planlagt på forhånd med vestmaktenes viten: ”Skillnaden i inställning til den libyska konflikten å ena sidan och konflikterna i Egypten och Tunisien å den andra pekar på att den militära operationen från början var samordnad mellan den libyska oppositionen och stora västmakter.780”. Den 10 mars var det fortsatt ikke noe som så ut til at NATO hadde bestemt seg. På denne tiden ga i midlertidig senatorene John Kerry, Mitch McConnell (R-KY) og John McCain (R-AZ) sin støtte til fly forbud. Mange av de opposisjonelle i Libya ble svært skuffet over mangel på støtte fra vesten. Ifølge enkelte kilder noe Chorin påpeker var det en del hemmelige støtte erklæringer på vegne av Britiske og Amerikanske myndigheter781. I det Amerikanske Nasjonale sikkerhetsråd var kanskje Samantha Power den mest innflytelsesrike personen for intervensjon. Hun hadde tidligere kritisert George Bush og Bill Clinton for å ikke ha gjort nok ved massakre av muslimer i Bosnia og ønsket handling. Det mest oppsiktsvekkende den dagen kom med at Frankrike hadde anerkjente NTC782. Det bekrefter Tunander: ”… Frankrike var den första europeiska stat som erkände det nya Libyska nationella rådet och upprättade diplomatiska förbindelser med detta.783”. Det samme sies av Pargeter: “France was the first to grant it such recognition, in March. Other countries soon followed suit: Italy recognized the council in April, while a host of other countries, including Canada and Germany, did so in June.784”. Her er Wright også klar på dette: “France having already hastened to recognize the rebel National Transitional Council as he sole legitimate representative of the Libyan people….785”. Britene gjorde dette midt i krigen i Juni. Den 12 mars ga 9 av 22 arabiske liga medlemmer sin støtte til FN sikkerhetsråd om å innføre et fly forbud for å beskytte sivil befolkningen. Den 13 mars var Hilary på et møte med G8 og Gulf landene, samt Russland som ga inntrykk at de ikke ville blokkere resolusjon 1973. Det var under denne sammenkomsten at hun angivelig forandret mening

780 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 44. 781 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 214. 782 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 219. 783 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 46. 784 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 239. 785 Wright John, A History of Libya, 237.

232 for et fly forbud, men i 14 mars med hjelp av Levy hadde NTCs leder Mustafa Abdel Jalil fått møte Hillary. Ifølge dette møtet var hun ikke interessert i å bidra. Den 15 mars i et møte mellom Washington og Paris hadde Hillary gjort opp hennes mening 2 dager før, for et fly forbud. Den 17 mars ga FN godkjennelse for resolusjon 1973 som ga tillatelse for bruk av militære midler for å beskytte sivile. Det var 10 stater som stemte for, mens 5 nasjoner Brasil, Russland, India, Kina, og Tyskland lot være å stemme. Gaddafi kom fort på banen med en tale, hvor han ba folket i Benghazi å komme tilbake på hans sin side, og sa til dem som ikke etterfulgte dette vil det ikke bli visst noen nåde. Før han avsluttet talen fortalte Jamahiriya leder at om 48 timer vil det være over. Den 19.03.2011 begynner krigen med det første angrepet på Libya. Det kan nå sies at siden Gaddafi regime ikke forsøkte å få til en forsvarskontrakt med en annen enhet så har det ikke forekommet verdi 1 i observasjon 3.0. Dermed skal ikke militær intervensjon funnet sted grunnet årsaker i ”High Politics - Færen”.

16.5: Observasjon 3.1 og 3.2 Jeg skal her se om observasjon 3.1 ”TAR” sin variabelverdi har forekommet. Her må det ses om det har forekommet tap av $20 milliarder eller over på 1 år av verdi hos ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen” eller ”Økonomiskefæren”. I 1974 kom den første “Exploration and Production sharing agreements” (EPSA 1), som ble etterfulgt av EPSA 2 i 1979. I 1988 kom EPSA 3. Utover 2003 når EPSA 4 skulle opp for bud var relasjonene mellom Washington og Libya på bedringens vei. Begge parter så nå ut til å ønske noe fra hverandre. USA som Wright skriver: ”…the US now needed fuller access to Libyan oil….786”. Mens Libya ønsket investeringer og tilgang til teknologi i ulike samfunnssektorer, samt informasjon om islamske terror grupper i landet. Dette var året infitah (liberaliseringen) skulle begynne. Det skulle bli mer privatisering av statlige selskap, inkludert oljeselskapene. Alle som ville investere i Libya var nå hjertelig velkommene. Ghanem startet med å forsøke å flytte deler av alle de statlige ansatte over til privat sektoren. Her lagde han et mål om å privatisere 360 statlige selskaper. Selv om det var en del suksess med for eksempel flere restauranter, hoteller, private butikker internett kaffer, osv,

786 Wright John, A History of Libya, 223.

233 så var problemet at både Saif og Ghanem sine ønsker gikk imot interessene til ulike stammer, klaner, stormenn og mest av alt uten støtte til selve Gaddafi som førte til delvis feilskjær i å reformere Libya. I 2006 ble Ghanem flyttet til NOC, noe som både Vandewalle og Chorin tolker som at Libya`s leder begynte å få nok. Han skulle allikevel la sønnen sin holde på videre en stund. I 2004 kom Tony Blair på sitt besøk hos Gaddafi. Av de fremtredende gjestene med på turen til Libya var nemlig, John Browne (CEO av BP). Samtidig ble det signert det året en avtale om gas utforskning med Anglo- Nederlandske Royal Dutch Shell. Denne snarvisitten skulle også komme på det året da 15 nye olje konsesjoner skulle utgis i EPSA 4 med 25 års varighet. Det endte med at i 2005 ville 11 av de selskapene som fikk grønt lys gå til amerikanske bedrifter, mens ingen til de Europeiske. Her observerer Vandewalle slik: “Clearly, one of Libya`s priorities was to have US firms closely involved once more in the country`s oil industry, even if doing so seemingly came at expense of the European companies - particularly French-owned Total - that had supported the country during the sanctions period.787”. Det må sies at i den andre delen av EPSA med 26 konsesjoner gikk mange av områdene til Europeiske selskaper og Kina, mens i tredje del med 40 områder gikk til blant annet til Tyskland. Oppsummert kan det sies at fra 2005 ble olje kontrakter gitt til oljeselskaper fra Algeria, Brasil, Indiske, men mest gikk til amerikanske som Occidental, Amerada Hess, Chevron- Texaco, ConocoPhillips, mens britiske BP, og Shell også returnerte. Det må nå påminnes til leseren at variabelverdien må finne sted innenfor tidsrammeverket fra 2010, 1 Januar til 19.03.2011. Det første spørsmålet som må stilles er hva slags handel mellom ”Lederenheten” Storbritannia og Libya er verdt $20 milliarder eller over på 1 år. Det tar ikke lang tid med å se på handels transaksjoner mellom Storbritannia og Libya før det synes hva som er det eneste av denne verdi kaliber, nemlig Olje. Denne står for ca 93% av alle eksport foretninger fra Libya, men er verdsatt på omtrent over $1.5 milliarder i 2010788. Denne falt i 2011 til ca halv milliard $. Det er nå opp til Italia å overstige $20 milliarder eller over. Italienerne har en større handel, men når ikke grensen siden de bare

787 Vandewalle Dirk, A History of Modern Libya, 189. 788 MIT Media Lab, 23.03.2016, http://atlas.media.mit.edu/en/visualize/tree_map/hs92/export/lby/gbr/show/2013/. Kommentar: Vennligst velg år 2010 og 2011.

234 har $12.46 milliarder i olje handel med Libya789. Dermed har jeg bommet med å sette grensen på $20 milliarder eller over. Altså vil ikke krigen påbegynne grunnet årsaker i den ”Økonomiskefæren”. Denne feiltrinnet vil diskuteres i konklusjonen. Jeg velger å fortsette testen ut for å finne ut hva som kan være et riktig svar av årsak. Derfor tillattes det her å velge å tro at denne variabelverdien her ble møtt, sånn at det kan kontrolleres om resten av undersøkelse oppsettet er korrekt laget eller om det trengs endringer her også. Dermed skal spørsmålet om variabel verdien har forekommet med at det har skjedd en hendelse som fratar ”Lederenheten” denne summen eller om det finnes noen uttalelse fra Lederen i enheten, altså Gaddafi som kan tolkes slik. Det ser ut som om i 2009 at Obersten kunne tenke seg å nasjonalisere oljen som han hadde gjort i 1970 tallet. Dette kom frem da han snakket under et student møte i Georgetown University, hvor han sa: ”"Oil exporting countries may move toward nationalization because of the rapidly declining prices. This is put on the table and is being discussed seriously," Gaddafi said through an interpreter. "Oil maybe should be owned by national companies or the public sector at this point, in order to control the oil prices, the oil production or maybe to stop it," he told the students. "We may refuse to sell it at this very low price."790”. Problemet er at dette skjedde i 2009, ikke 2010. Dermed ville dette ikke være et tegn på at variabelen er årsaken. Men i 2010 skulle Gaddafi nok engang vurdere spørsmålet om nasjonalisering i følge Chorin Ethan: ”In the same - 2010 - there were some very strange signs, which in retrospect might have been harbingers of turbulence: Gaddafi`s hints that he might consider nationalizing the oil industry - combined with lower price expectations for crude, made Western oil companies nervous.791”792. Dette kvalifiserer som årsaks utbrudd på observasjon 3.1, dermed skal militær intervensjon utføres av ”Lederenheten”. I følge Wikileaks kritiserte den amerikanske ambassaden i Libya Gaddafi for ”Ressursnasjonalisme”793.

789 Se Fotnote 788. Kommentar: Vennligst velg Italia som land, og år 2010 og 2011 for å finne dataen. 790 Reuters, 31.03.2016, http://uk.reuters.com/article/businessproind-us-libya-gaddafi-oil- idUKTRE50K61F20090121 791 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 170. 792 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 171 - 172. 793 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 48.

235

Oktober 2010 bestemte Chevron og Occidental Petroleum å forlate grunnet mangel på store funn. Her valgte forsatt de britiske selskapene Shell og BP å fortsette å lette i sine områder. De politiske indre stridighetene mellom Gaddafi brødrene Saif og Mutassim var kanskje på det tidspunktet det som plagde oljebedriftene i Libya mest. Dette er noe Chorin skrev om: ”The rivalry in oil exporter Libya is watched closely by Western oil majors including BP, Eni and Exxon Mobil. They have poured billions of dollars into Libyan oil and gas projects and some analysts say their investments could be jeopardized by shifts in the political landscape.794”. Det må nå ses om krigen finner sted ifølge observasjon 3.2 (avhengige variabelen). Når resolusjonen 1973 ble godkjent på grunnlag den 17.03.2011 inneholdt den klar beskjed om fly forbud795. Jeg vil forklare kjapt resolusjonens innhold med at den ser ut til å inneha: 1) Ønske om umiddelbar slutt på volden, 2) Partene må fokusere på løsninger og forhandlinger for å få til fred, 3) Etterfølgelse av Folkeretten, 4) Påbegynne humanitær bistand, 5) Få til regionale organisasjoner som kan mekle og beskytte sivil befolkningen, 6) Forbud av flygninger i Libya`s luftrom uten godkjennelse, for å stanse volden og beskytte sivile, 7) Våpenembargo mot Jamahiriya, 8) Reise forbud, 9) Frysning av Libyske verdier utenlandsk, 10) Dannelse av et ”Ekspert Panel” for å overvåke omstendighetene og utførelse av resolusjonen. Dermed er jeg enig med Tunander at det ikke forteller at det skal kriges for å få til et regime forandring796. Det hadde allerede påbegynt at land startet å hjelpe opprørene. Dette bekrefter Chivvis: “It is now clear from official statements, news reporting, and other published sources that special forces from Britain, France, Italy, Qatar, and the UAE were on the ground at various locations across the country from the start of the conflict, and they became more and more engaged as the situation evolved.797”. Qatar hadde i dagene før begynt å assistere libyerne med logistikk, ammunisjon, humanitær hjelp til opprørene i Tubruk, Benghazi og Al Beida. Her kan Qatars motiver være at de i fremtiden ville få en plass på bordet om avgjørelser rundt Libya`s gas som konkurrerte med deres egen gas eksport.

794 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 174. 795 FN, 02.04. 2016, http://www.un.org/press/en/2011/sc10200.doc.htm 796 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 68 - 71. 797 Chivvis S. Christopher, Toppling Qaddafi Libya and the Limits of Liberal Intervention, Utgitt 2013, (Cambridge University Press), 154.

236

Den 19 mars kl 5.45 på ettermiddagen startet Frankrike operasjon ”L`Harmattan” (Norsk: ”Ørken Vind”). De var i innledning imot en NATO ledet operasjon og ville helst utelatte Tyrkia, Italia, og Tyskland. Deretter etter kom britene med operasjon ”Ellamy798”, sammen med Amerikanernes operasjonen ”Oddessey Dawn”. Her er det viktig å huske operasjonelle definisjonen av observasjon 3.2. Med andre ord skal det brukes ammunisjon mot individer i Libya og det skal resultere til over 100 døde fra første angrepet for at dette skal ha forekommet. Her begynner Chorin med å si at: ”The strikes, lunched by eight Rafale jets, blew up one or more tanks … on the edge of Benghazi.799”. Her er det interessant å se på Italia`s og Tyskland reaksjon. Det skrives av Chivvis: “In response, the Italian Prime Minister Silvio Berlusconi warned that Italy might deny the use of critical Italian bases.800”. Dette forteller også Chorin: ”In response to the French action, Italy`s Berlusconi immediately threatened to pull the country`s bases for NATO use.801”. Italia på sine side var offentlig sint på Frankrikes handlinger og truet med å trekke sine baser for NATO bruk. Tyskland ifølge Chivvis nektet å tilatte dens piloter å inngå i oppdraget: ”…Germany would refuse to allow its pilots to man NATO AWACs aircraft assigned to the mission – thus reneging on a preexisting commitment to NATO…802”. Dette tar Jo Gade opp også: ”Spesielt Tyskland ble kritisert, som både stemte blankt i FNs sikkerhetsråd og ikke deltok i NATO-operasjonen.803”. Hilary roet ned Berlusconi og italienske utenriksministeren Franco Frattini, og søkte et kompromiss med dem og Tyskland. Etterfulgt av franskmennenes offensive gjerninger, så skulle ikke USA og britene være verre. Ifølge Tunander: ”Amerikanska och brittiska fartyg avfyrade 100 Tomahawk kryssningsmissiler redan den första dagen, den 19 mars. Fyra dagar senare hade man avfyrat över 160 kryssningsmissiler. US Navy avfyrade sammanlagt mer an 200 Tomahawk mot

798 Thomas Richard Davies, (2014), The failure of strategic nonviolent action in Bahrain, Egypt, Libya and Syria: ‘political ju-jitsu’ in reverse, Global Change, Peace & Security, 26:3, 299-313, DOI: 10.1080/14781158.2014.924916 799 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 228. 800 Chivvis S. Christopher, Toppling Qaddafi Libya and the Limits of Liberal Intervention, 69. 801 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 228. 802 Chivvis S. Christopher, Toppling Qaddafi Libya and the Limits of Liberal Intervention, 62. 803 Hansen Ola Bøe, Heier Tormod, Matlary Janne Haaland, Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Afghanistan og Libya, 28.

237

Libyen.804”. Her mener Tunander at det ikke kunne ha vært avfyrt missiler uten måldata for disse missilene som må ha vært forbedret i detalj uker eller måneder før. Janne Matlary er enig at dette var planlagt på forhånd: ”Vi ser altså de to statene [Storbritannia og Frankrike] som ledet an, på et ekstremt tidlig tidspunkt anerkjente opprørerne som regjering. Dette i seg selv kan gi inntrykk av at to av de ledende stormaktene … snarere hadde bestemt seg på forhånd for hvem som skulle bli den nye regjeringen.805”, Og: ”Faktisk begynte bombingen av libysk luftvern allerede ettermiddagen etter at resolusjon 1973 var vedtatt, da presidenten Sarkozy beordret franske fly til kamp. Dette viser at den militære planlegging for oppdraget allerede var påbegynt før resolusjonen ble vedtatt.806”. Den 23 mars hadde det vært avfyres over 160 kryssermissiler. Den arabiske ligaens leder Amr Moussa hadde betenkeligheter om NATO`s angrep. Gaddafi selv var nå villig til å prate om våpenhvile, men det kom for døve ører. Mens krigen pågikk ga Robert Gates offentlig klar tale flere ganger på at det ikke var i USAs vitale interesse. Først til Wall Street Journal: ””There are American national security interests and American vital interests where, in my view, we need to act decisively and if necessary act unilaterally,” he says. "This is not one of them.”807”. Han sa dette også til NBC Meet the Press: ”I don't think it's a vital interest of the United States, but we clearly have an interest there.808”. Dette sa han også til ABC This Week809. USA var allikevel med på stridighetene, men så ikke ut til å lede krigsoperasjonen og var heller bakpå. Ifølge amerikanerne var de ”Leading from Behind”. Mange journalister på denne tiden begynte å spørre om hvordan kan NATO forsikre sivile så lenge Gaddafi fortsatt har makten. Det kunne nå se ut som om at regime skifte kanskje var målet. Ifølge Chorin sin mening var det ikke bare sivile som skulle forsvares: ”While many took issue with NATO`s evaluation of these kinds of criteria (while not about oil

804 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 39. 805 Hansen Ola Bøe, Heier Tormod, Matlary Janne Haaland, Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Afghanistan og Libya, 114 - 115. 806 Hansen Ola Bøe, Heier Tormod, Matlary Janne Haaland, Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Afghanistan og Libya, 115. 807 The Wall Street Journal, 06.03.2016, http://www.wsj.com/articles/SB10001424052748704517404576224993450738166 808 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 234. 809 The Wall Street Journal, 06.03.2016, http://www.wsj.com/articles/SB10001424052748704308904576226704261420430

238 or bananas, it is not realistic to say that NATO intervention was solely about protection of civilians - certainly not after Benghazi has been secured and the campaign went into multiple months).…810”. Ifølge Tunander er det rart at NATO var så ivrig i å beskytte sivile, men når det kom til den delen av svarte sivil befolkningen som ble henrettet grunnet deres fremstilling som Gaddaif`s leiesoldater, så var ikke vestlige makter så opptatt av å prate om beskyttelse av sivile. I Mars 28 ga Obama en tale der han påpekte at dette var en humanitær intervensjon: ”...“To brush aside America’s responsibility as a leader and – more profoundly – our responsibilities to our fellow human beings under such circumstances would have been a betrayal of who we are....811". Etter mye frem og tilbake over debatten om hvilken organisasjon operasjonen skulle være under, ble det bestemt formelt at det skulle bli NATO den 23 mars. Operasjonen ble nå kalt Unified Protector. Her var også italienerne med blant de 18 landene som bidro. I Mars 31, skulle utenriksministeren Musa Kusa forlatte regime med påskudd om helse problemer til Tunis og deretter til Storbritannia. Ifølge franske studier så kan han ha vært en britisk dobbelagent812. Under disse månedene var det kaotisk med å erobre og gjenerobre byene Mars Brega, Ras Lanuf, og Ajdabia. På denne tiden den 14 april utga Obama, Cameron og Sarkozy en felles erklæring om viktigheten av å beskytte sivile og å avsette Gaddafi, for at en fredsprosses og nasjonsbygging kan starte813. Det var spesielt i Misurata og Zawiya at kampene var svært voldelig og varte for flere måneder. Misurata var for mesteparten på begynnelsen av april i lojalistenes hender, men ved slutten av måneden kom opprørene med igjen. Herfra ble det 2 måneder med en slags fastslått situasjon. I midten av mai så det ut som at kampen gikk i mot demonstrantene. Så begynte det å lykkes for opprørene. Under denne tiden så det ut som NTC hadde interne stridigheter om hvordan Abdelfattah Younes døde den 28 juli. Ble han skutt av sin egne eller regimes styrker? Den 20 august skulle bli d- dagen da Tripoli skulle angripes. Når demonstrantene begynte å nærme seg den 20 September valgte Gaddafi å flyktet til Sirte som var han fødeby grunnet at de trodde ingen ville lette der fordi det var for opplagt av et valg. NTC visste ikke

810 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 231. 811 Chivvis S. Christopher, Toppling Qaddafi Libya and the Limits of Liberal Intervention, 92. 812 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 46. 813 New York Times, 02.04.2016, http://www.nytimes.com/2011/04/15/opinion/15iht- edlibya15.html?_r=0

239 på daværende tidspunkt hvor lederen for Libya var. Det skulle ikke ta lang tid før Sirte var i opprørernes søkelys og i kampsonen. Han forsøkte å flykte engang til på morgenen av 20 Oktober. En amerikansk drone fanget opp en bilkortesje og sendte informasjonen til en fransk militærfly som bombet og drepte mange av dem. Gaddafi og blant annet Mutassim hadde overlevd og forsøkte å finne en fluktrute i et avløpsrør. Dette så opprørere som hadde kommet fra Misurata og tok han til fange, men det var uenigheter blant dem som førte til at de drepte Muammar Gaddafi den nå tidligere statsoverhode av Jamahiriya. Mutassim ble henrettet senere. Opprasjon Unified Protector var herved formelt ferdig den 31.10.2011. Saif ble tatt den 18 november. Selv krigskampene mellom partene var noenlunde over i mesteparten av landet. Den siste byen med pro regime styrker var Ban Walid som falt for NTC sent i januar 2012. Det kan nå spørres om empirien stemmer med den operasjonelle definisjonen til observasjon 3.2. Første er om det har forekommet ammunisjonsbruk mot Libya. Dette har det gjort. For å se progresjonen av NATO bombing se fotnote sidene814. Det var et total av 9700 luftangrep fra NATO815816. NATO klarte til sammen å ødelegge over 5900 forskjellige militære utstyr. Det andre spørsmålet er om det har forekommet over 100 drepte individer fra første angrep. Problemet er at det er veldig vanskelig å fastslå akkurat hvor mange som har blitt drept fra ”Lederenheten” og dens allierte og fra når. Her kom det første angrepet den 19 mars og det er egentlig herifra det skal telles frem til et år senere eller hvis krigen stopper før det. Ifølge NTC i 2013 hadde omtrent ca 4700817. Her er det ikke telt antall savnede eller akkurat fra når krigen skal ha begynt og sluttet. Dette er uansett i tråd med den operasjonelle definisjonen til observasjon 3.2.

814 Chivvis S. Christopher, Toppling Qaddafi Libya and the Limits of Liberal Intervention, 105, 130, 163. 815 Chivvis S. Christopher, Toppling Qaddafi Libya and the Limits of Liberal Intervention, 176 - 177. 816 NATO, 02.04.2016, http://www.nato.int/nato_static_fl2014/assets/pdf/pdf_2011_11/20111108_111107- factsheet_up_factsfigures_en.pdf 817 The Guardian , 04.04.2016, http://www.theguardian.com/world/2013/jan/08/libyan-revolution- casualties-lower-expected-government

240

17.0: Konklusjon: Teoritåken Når Carl Von Clausewitz skriver: ”War is the province of uncertainty: three-fourths of those things upon which action in War must be calculated, are hidden more or less in the clouds [Fog] of great uncertainty.818”, er det med hensyn til usikkerheten som møter beslutningstakeren i virkeligheten som er i hovedfokus. Denne læresetningen er kjent som krigståken (Fog of War), med dette synet på uvissheten ovenfor et fenomen. Her tillegges det antakelser til for å komme frem til en forhåpet korrekt beslutning om riktighet av hvordan noe fungerer i empirien, noe som også kan overføres til forståelsen av teori. Denne kan kalles Teoritåken. Jeg vil definere teoritåken som en antakelse om riktig oppfatning angående et fenomens virke, som setter begrensninger for hvordan fenomenet fungerer. Problemet med teoritåken er at det kan se ut som en riktig oppfatning siden den hviler på en antatt god begrunnelse, men den kan fortsatt ikke gjøre krav på å være kunnskap siden den ikke har blitt utprøvd mot empirien med mål om anskaffelse av belegg for å bedømme dens sannferdighet819. Dermed har min forutsigelse for staters atferd, basert seg på denne reelle formodning som er begrunnet med min antatt velvitenhet. Utfordringen er som Clausewitz legger vekt på i begrepet ”Friction”: ”The difficulties accumulate and produce a friction which no man can imagine exactly who has not seen War.820”. Enkelt fortalt er det er rekke kjente og ukjente variabler som går sammen med i prosessen gjennom stridighetene som ikke kan forutses i dens virkning i en krig. Det samme tror jeg kan sies når teori antakelser over forventet forløp av en hendelse møter den empiriske realiteten. Det er dette som har forekommet med pilot studiet som ovenfor har blitt utprøvd. Målet om å lage en streng og klar metode oppsett som analytisk gir tydelig og spesifikk instruksjoner om jeg bommer eller treffer har blitt møtt. Det kan slåsfast at H0 var det riktige med at det ikke er noen sammenheng mellom forklaringsvariablene og den uavhengige variabelen under krigen i Libya fra 2010 - 2011. Denne feilen kommer fra at både de uavhengige variablene i ”High Politics - Færen”- og ”Økonomiskefæren” med deres

818 Clausewitz von Carl (Forfatter), Rapoport Anatol (Redaktør), On War, Utgitt 1982 [1832], (Penguin Classics), 140. 819 Engelstad Fredrik, Grenness Carl Erik, Kalleberg Ragnvald, Malnes Raino, Introduksjon til samfunnsfag Vitenskapsteori, argumentasjon og faghistorie, 345. 820 Clausewitz von Carl, Rapoport Anatol, On War, 164.

241 operasjonelle definisjoner av verdier ikke ble møtt. Det er her mer spennende å diskutere hvorfor det endte slik og svakhetene til oppgaven. Det kan begynnes med å se på Case studiets oppsett og premissene som ble lagt til. Her kan jeg gjennom drøftelsen komme med innspill om hva slags konsekvenser det bør ha for teorien eller oppbyggingen av ”Test Modellen”. Det er jo slik at selve konstruksjonen av forløpet og dens betingelser stammer fra teori oppbyggingen. Selve ”Test Modellen” innehar mange operasjonelle definisjoner som er diskutable. Her kan fenomener som militærbase og koloni være vanskelig å utrede en empirisk registrering over. For mitt vedkommende har det blitt forsøkt å komme definisjonen så nære virkelighetens mulighet å observere dens vesen. Dette leder meg til presisering av de uavhengige variablene i ”High Politics - Færen” med ”BAHPF” og ”Økonomiskefære” med ”TAR” verdiene. Uten en forekomst (at empirien stemmer med operasjonelle definisjonen) av disse verdiene til disse to variablene vil ikke den avhengige ”LEL” forekomme grunnet mangel på disse årsakene ifølge teorien min (med at randbetingelser er oppfylt). Men det kan være andre forutsetninger bak dette utfallet av militær intervensjonen. Det kan dermed hende at, 1) At variablene i virkeligheten fantes sted, men min definering ikke ga mulighet for å erkjenne dem, 2) På grunn av den nåværende teorien kan årsakene som er fremhevet blitt lagt til feil i teorien, med andre ord kan det for eksempel være økonomiske opphav bak Y, men min teori redegjør den ikke, 3) Variablene som jeg antok spilte inn, fantes ikke i realiteten (det var andre grunner for Y), 4) Mangel på belegg for å konkludere. Den første forklaringen kan ses med ”TAR” som blir virksom med $20 milliarder eller over. Denne er altså feil. Det som også er interessant er at hvis jeg hadde senket dette tallet ned til $10 milliarder hadde Italia som hadde olje handel på $12.46 milliarder blitt den som skulle påbegynne krigen grunnet å hindre Gaddafi`s ønske om nasjonalisering. Selv om dette da blir riktig i teorien og at det vil stemme overens med slutt resultatet, så er ikke empirien over lengre tid samstemt med denne informasjonen som har blitt presentert her. I dette tilfelle vil Italia som ifølge teorien min angripe Libya, noe som stemte. Jeg ber leseren huske at det ikke har blitt fortalt hvordan hendelsen kommer til å utspille seg fra X til Y. Det eneste som ble fortalt at ved X som kommer Y til å forekomme på et eller annet vis.

242

Når det ses på belegget som har blitt presentert og hendelsens forløp så er det mer riktig at Storbritannia ifølge teorien og empirien er den som kommer til å foreta militær intervensjon. Både Italia og Storbritannia angriper Libya, men belegget taler mer til at britene oftest har hatt en hånd med i spillet i landet på en eller annen måtte helt siden kong Sayyid Idris ble innsatt mer enn noe annen stat. Dermed er ikke resultatet feil at Italia kommer til å angripe, men sett med utviklingen av situasjonen så er Storbritannia en mer riktig og opplagte kandidat, mens italienerne hopper seg egentlig på i starten av krigen. Derfor må oppbyggingen til teorien endres til at britene får denne posisjonen. Det som dermed vil bli mer riktig er hvis jeg setter ned tallet fra $10 milliarder til $1,4 milliard. Derfor vil denne endringen gjøres i teori operasjonaliseringen i fremtiden. Det kan nå sies at jeg kunne ha forandret $20 milliarder eller over av verdi i et år til verdi i de neste 16 år av det årets verdi. Altså Storbritannia`s olje verdi på ca $1,5 milliarder antatt at de tjener det samme de neste 16 årene (altså 1,5 ganger 16) som blir $24 milliarder og dermed blir britene aktivert til å utføre angrepet. Det kan tenkes at de britiske myndighetene tenkte såpass langsiktig når de tok beslutningen. Denne prisangivelsen må tas hensyn til kostnadene av en militær intervensjon. Problemet er at å sette en prislapp på et militær oppdrag har mange variabler som må tenkes ut. Her vil utgiftene variere fra hvilken enhet som skal foreta denne intervensjonen, hvor langt hjemme ifra er det land som skal angripes, hvor stor motstand møttes det på, hvor lang tid skal eller vil oppdraget vare, er enheten alene eller i koalisjon med andre enheter i oppgaven, osv. Derfor bør en regneformell utarbeids her til neste gang. En 3 tredje måte å definere, er noe jeg nevnte i 15.4 med å regne med prosent av tap i import til ”Lederenheten” fra enheten. I 2010 sto Storbritannia`s import fra Libya på 0,29%821. Dermed kan det forsøkes å defineres med å si over 0,25% tap av inntekt for ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen” eller ”Økonomiskefære” så vil den foreta militær intervensjon. Derfor vil jeg i neste pilotstudie prøve ut disse 3 operasjonaliseringene. Den som møter betingelsen vil ha sin del styrket, mens den som bommer vil ha mindre gyldighet. Det kan selvfølgelig hende at alle ender opp feilslått. Et annet problem på dette punktet er operasjonaliseringen av 3.0 og 3.1 som innebærer tolkning av en uttalelse. Denne forståelsen bestemmer om variabelen

821 MIT Media Lab, 09.04.2016, http://atlas.media.mit.edu/en/visualize/tree_map/hs92/import/gbr/show/all/2013/

243 fremkommer eller ikke og dermed svært viktig. I dette tilfelle var Gaddafi klar nok til at USA begynte å bli bekymret, så her kan det nok oppfatte det slik at den operasjonelle variabel verdien har blitt møtt. Men i fremtidige saker kan det bli mer vanskelig å tolke når en variabel har funnet sted. Et problem er også at ”Enhetens Totale Makt Egenskap” (ETME) må bli ferdiggjort før en ny test kan påstartes. Uten denne delen blir undersøkelsen mindre nøyaktig, derfor bør den fullbyrdes. En annen utfordring er om hypotese tidsrammeverket er for smalt. Det kan se ut som om at det trengs bare at årsaken fremkommer så vil utfallet automatisk forekomme uansett hvor kort tid det er mellom X og Y. Det er selvfølgelig lite trolig at en militær intervensjon kan fremkomme etter for eksempel bare 1 dag før grunnet den forventede utløsende årsak. Det hadde kanskje vært bedre, hvis en lengre tidsperiode hadde vært inkludert for eksempel å gå ut fra 2009 også heller for bare 2010 og 2011. Med andre ord 2 år før militær intervensjonen. Dermed kan det forventes at hvis premisset er møtt i 2009 eller 2010, så vil noe skje i 2011. Det var i 2009 også at Gaddafi begynte å prate om nasjonaliseringen av oljen. Et annet spørsmål om operasjonelle definisjonen er 3.2 (avhengig variabel) som ble antydet i 15.1 med antall omkommene i krigen. Her ville antall prosent av en befolkning som ble drept bli som lærdom fra dette caset med innbyggertall på 6.5 millioner i 2010 og med antall drepte på 4700, så er den nye definisjonen 0,072% av folket kommer til å omkomme. Denne må testes ut, sammen med den gamle forutsigelsen. Den neste 2) var at årsaken i en ”Fære” ikke har ikke blitt riktig tatt med grunnet hvordan jeg har bygget teorien. Nummer 3.0 med ”BAHPF” verdi 2 operasjonaliseringen er interessant. Dette er fordi den sier at ”Regjerings lederen blir erstattet av en fiendtlig leder av den nåværende ”Lederenheten” i ”High Politics - Færen” sett med uttalelser av den nye lederen”. Her kunne det kanskje tilleggs en teoretisk definisjon til med punkt 3 at ”Hvis sosiale grupper er nærme til å overta, som er støttet av ”Lederenheten” så vil den foreta en militær intervensjon for å behjelpe dem”. Her kan det tenkes at siden de er nærme å overta og at de er støttet av ”Lederenheten” så vil den bidra. Denne tolkningen stemmer også med empirien presentert her om at NTC før militær intervensjonen hadde begynt å ta over byer. Problemet er at påstanden må også hvile på samstemmighet av riktighet sett i belegget angående årsak. Her forekommer NTC`s sitt trussel ovenfor Gaddafi, men utfordringen er at jeg ikke kan finne et belegg for en begrunnelse i ”High Politics - Færen” for

244 at landene ville hjelpe opprørene og fjerne Gaddafi regime, bortsett fra årsaker tilknyttet til humanitære grunner (se nedenfor). Men dette er utenom realismeperspektivet. Dermed tros det at den ”Økonomiskefæren” innehar den riktige årsaken og begrunnelsen for det siden det også finnes belegg for det. Nå sier jeg ikke at NTC hadde vunnet uten NATO. Her er forfatterne nokså klare på det med at Gaddafi hadde mest sannsynlig fortsatt vært statsoverhode i Libya, eller hvertfall Tripoli, ifølge Pargeter: ”If it had not been for the outside intervention of NATO forces, Qaddafi would most likely still be in power today, or still n control of Tripoli, at least.822”. Dette er også noe av det samme Wright skriver: ”The rebllion could not have been as successfull as it was without the essential support of NATO air power.823”. Dette er noe Chivvis påpeker: “Without NATO’s intervention, their uprising would most likely have been snuffed out by Qaddafi’s assault on Benghazi, and even if it had not, it would probably have become a low-level insurgency and dragged on for years.824”. Den 3) er at årsaken for hendelsen ligger utenfor ”High Politics - Færen” og ”Økonomiskefæren”. Det var risikabelt å bare forvente disse 2 type ”Færene” alene eller begge kunne ha påvirket utfallet. Her kunne for eksempel Idealistisk, Liberalistisk, Konstruktivistisk, eller fra et International Society syn være potensielle forutsetninger. Den førstenevnte kan ses som en årsak med Barack Obama`s 2009 ”New Beginnings” tale i Kairo, noe Chorin påpeker: ”The president had promised in 2009 a new beginning with the people of the Arab world, support against tyrants, and a return to “American values.825”826. Dette kan også ses på sammen med Obama`s tale mars den 28 med humanitære årsaker for intervensjonen. Her er det viktig å tenke på at amerikanernes økonomiske bidrag var den største i koalisjonen med Ifølge Pentagon en kostnad frem til 30 September 2011 på nærmere $1.1 milliarder, som er mindre enn i Kosovo krigen med $2.8 milliarder (ikke inkludert fredsbevaring etter krigen). Frankrike brukte ca $502 millioner, som er mer enn

822 Pargeter Alison, Libya: The Rise and Fall of Qaddafi, 256. 823 Wright John, A History of Libya, 237. 824 Chivvis S. Christopher, Toppling Qaddafi Libya and the Limits of Liberal Intervention, 189. 825 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 281. 826 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 308.

245 britene med sine ca £235 millioner for operasjon Ellamy827. Operasjonen varte ca 215 dager. Dermed ville det vært vanskelig at krigen kunne finne sted uten amerikanerne som bidro med ”Leading from Behind”, men det betyr ikke at det ville vært umulig. Fra et Liberalistisk perspektiv med samarbeidet mellom forskjellige lag kan være en årsak for hvorfor militær intervensjonen kunne finne sted. Her var britenes samarbeid med Libyan Islamic Figthing Group (LIFG) som utgjorde stor del av opprørene. Denne felleskap vilje var Qatar en god del av, sammen med De Forente Arabiske Emirater. Her kan det også nevnes Hilary`s avtale mellom Italia og Tyskland som begge var nå beredt til å hjelpe til. Det kan også nevnes felles enigheten over å beskytte sivile med 14 april erklæringen av Obama, Cameron og Sarkozy. Alt dette i helhet ga muligheten for at operasjon Unified Protector kunne gjennomføres. I et Konstruktivistisk utsyn med tro på innflytelse av tanker var Bernard Levy møte med Nicolas Sarkozy viktig og skal ha påvirket sistnevnte etter møte, fremhever Chorin: ”Sarkozy responded, ”as if [in Levy`s words] he found it perfectlt natural to receive a proposal for the official recognition of a newly formed power of which nothing, to date, was known other than it was rebelling against the all-powerful government in Tripoli….828”. Tunander hevder her med å opplyse om et mulig løfte om 35% olje eksport til Frankrike som bytte for å bidra som egentlig årsak829. Men ifølge de økonomiske tallene har Franskmennene`s handel gått ned fra i 2010 med 13% til 10% i 2013 eksport fra Libya830. Her har også verdi av olje foretninger gått ned fra ca $5.6 milliarder til $3.82 milliarder. Dette betyr ikke at i fremtiden at det heller ikke kan gå oppover. Det andre eksempelet er Samantha Power som kan ha overtalt Obama til å bli med å intervere. Til forskjell har de finansielle olje eksport transaksjoner mellom USA og Libya økt med fra ca over $1,3 Milliarder i 2010 til over $2.3 milliarder i 2013. Her er allikevel Chorin klar på at USA ikke gikk til krig direkte på grunn av oljen: ”This argument makes little sense. The US was not keen to get involved in the Libyan conflict directly, as evidenced by the multiplicity of views within

827 The Guardian, 09.04.2016, http://www.theguardian.com/news/datablog/2014/apr/23/how- much-britain-spent-military-intervention 828 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 219. 829 Tunander Ola, Libyenkrigets geopolitik, 49 - 50. 830 Se fotnote 788. Kommentar: Vennligst velg Frankrike eller USA og år 2010 og 2013 for å finne Olje dataen. Velg Export Destinations for Prosent (%) av handel.

246 the US government regarding intervention. Many of the US oil companies were, as of late 2010, indeed, fed up with Libya.831”. English School kan observeres med at det kan se ut som alle landene var samstemte om at noe burde gjøres for å få orden på problemet. Dette kan ses med at FN godkjente først resolusjon 1970 den 26.02.2011. Her ble alle normer fulgt og selv om det ikke hjalp å stoppe krigen ble det forsøkt fra flere parter å løse problemet. Den 17.03.2011 ble resolusjon 1973, hvor stormaktene Kina og Russland ikke ga ut veto, mens 10 nasjoner stemte for erklæringen. Hvis Storbritannia, USA og Frankrike ikke brydde seg om reglene, så kunne de bare ha inngrepet, men det gjorde de ikke. Selv om en veto ikke ville nødvendigvis stoppet militær intervensjonen, så ville den gjøre det mer vanskelig å legitimere den. Dermed kan International Society være en variabel som spiller inn. Argumentet mitt her i dette punktet er at det kan være andre årsaker som er involvert som jeg med ”Test modellen” grunnet teorien min utelater, som egentlig kanskje ikke bør utelates grunnet deres faktiske påvirkning til utfallet. Det bør også forstås at det kan hende at alle disse variablene var i virkeligheten det som utløste tilfelle, noe Chivvis påpeker som sin konklusjon i hvorfor hendelsen fremkom: ”The motives for intervention will almost always need to include some degree of selfish national interest if political will is to be sustained and the operation is to be brought to fruition. But this does not mean that sinister motives always underlie interventions or that security and humanitarian motivations cannot and do not coexist. Indeed, most countries will be propelled forward toward intervention by a mix of both hard security interests and a desire to stand up for the values they believe in.832”. Dette er kanskje også et godt argument for å slutte å atskille de ulike IPT når det bygges en teori og analyserammeverk for å forutsi hendelser, og heller slå sammen alle de andre internasjonale politiske teoriene inn til en forklaring. Det siste punktet er om beleggets rolle for å konkludere hva som er et riktig besvarelse. Dette fører selvfølgelig til spørsmålet om det finnes forskjeller i hva som kvalifiserer til sikrere belegg. De kan vel settes mer spørsmålstegn til troverdigheten bak enkelte observasjons påstander som jeg kommer med fra kildene mine. Her kan for eksempel Observasjon 1.0 med britenes 50 militærpersonell eller over regnes som litt svak.

831 Chorin Ethan, Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution, 273 - 274. 832 Chivvis S. Christopher, Toppling Qaddafi Libya and the Limits of Liberal Intervention, 204.

247

Selv om det refereres til en radio kringkaster og en brannstasjon, så er den ene fra et nettside (fotnote 734), og den andre er fra den kanadiske delen av britenes militær flykompani (fotnote 735) og ikke fra bokhenvisninger. Det betyr ikke at disse er feil, men heller at opphavet bak kilden blir mer vanskelig å spore opp og påliteligheten til mine konklusjoner om et fenomen svekkes. Det er ikke alltid mangel på belegg som er problemet, men heller tilgangen til den. Her var for eksempel data angående Libya svært lite. Bøker om krigen og landet generelt i universitets biblioteket er av det mangelfulle slaget med ganske få bokverk. Dermed er det ikke sagt at mangel på tilgjengelig kilde er den eneste utfordring. Her kan mangelen på uviss kilde være et problem. Min gjennomgang av caset baserer seg på belegg som jeg fant og som resulterer i mine påstander og konkluderinger, men det kan hende at noe av informasjonen er utelatt for meg. Dette kan enten være i) opplysninger som er hemmeligholdt, eller ii) observasjoner som har blitt oversett. Dermed kunne kanskje case studiet vært bedre hvis jeg heller valgte Iran kuppet i 1953, grunnet at avgraderte dokumenter har blitt publisert833. Dette kunne gi meg bedre mulighet å lære hvordan statene faktisk oppfører seg i en sånn situasjon. Det bør sies at det betyr ikke at alt av informasjon har blitt fremvist av myndigheten som sto bak overkastelsen av det iranske regime. Her er det 2 punktet som går ut på at det går an å se noe, men ikke observere det. Det jeg forsøker å si er at det kan hende at jeg overser noe som kan visse seg å være svært viktig for hvordan hendelsen blir til. Det kan også forekomme at jeg blir blendet av teoritåken når jeg fortsatt hevder at Storbritannia er det riktige svaret på hvem som sto bak militær intervensjonen. Her forteller empirien at Frankrike var ganske godt med på oppbyggingen av angrepet. Det er ikke å glemme at Franskmennene var den første til å godkjenne NTC den 10 mars og påbegynne militær intervensjonen. Det betyr ikke heller at Storbritannia ikke var ”Lederenheten” slik teorien påvisste, men bare at Franskmennenes rolle ikke ble forutsett av teorien min. Dermed kan teorien, hvis jeg har lyst til å være mer nøyaktig ta høyde for koalisjons intervensjoner i fremtiden. Selv om det endte med en tilgradevis feilslått case, så har den

833 The Guardian, 08.04.2016, http://www.theguardian.com/world/2013/aug/19/cia-admits-role- 1953-iranian-coup

248 frembringet og gitt en mer spesifikk mulighet til å forutsi krig og hvem som kommer til å angripe og bli angrepet noenlunde bra. NeoStructural Realism tilbyr en mer presis ”verktøy” for å utsi en hendelse enn det mine forfatter forgjengere har gjort i realisme fagtradisjonen. Dette er kanskje hvorfor det er vanskelig å konkludere på hvilke konkurrerende realister har et så tilnærmet systematisert analyseoppsett som kategoriseres etter observasjoner til et predikert forløp av en hendelsen. En rivaliserende realisme teori kan fortsatt ikke utelukkes, men dette oppfatter jeg mer grunnet at Klassisk -, Neo - og NeoKlassisk realisme er vage i sine variabel og verdi oppbygging at nesten alt kan gå for dagen. Her gir NeoStructural Realism brukeren et bedre analyseverktøy for en mer klar og akkurat tanksett fra teorien med en streng case metode med ”Test modellen” for å minimere feilsteg, samtidig som feilmarginene blir mer tydeligere for forbrukeren. Den er bygget på å kunne mestre behovene fra å gi en god representasjon av den faktiske virkeligheten (”Scientific realism”), uten at det går på bekostning av prediksjon treffsikkerheten (”Instrumentalisme”). Den frembringer et analyserammeverk som danner mulighet til leseren å se over de forskjellige forhold som er relatert til staters atferd med faglig bakgrunn i ”Systems Theory”. Her blir nasjonale og internasjonale perspektivet fremvist og kategorisert for å visse handlinger som er en individuell reaksjon, eller utgjør en systematisk relasjons forandring til andre enheter. Disse blir nå settet i sammenheng med deres virke ovenfor systemet. Jeg innrømmer at det fortsatt trengs en god del kalibrering og justering i ”Test modellen” med flere pilot studie forsøk, men den vil nok etter hvert bli mye mer solid og med en bedre treffsikkerhet over tid. Det kan også omdannes andre forutsigelses mål med denne teorien og dens metode, noe som gjør den mer brukbar og nyttig til andre oppgaver. Derfor er denne analyserammeverket med den etterfulgte teorien og konstruksjonen av metode med ”Test modellen” et nytt skritt i realisme fagtradisjonen. Teorier er basert på å tro at forklaringen på noe er tilfelle, men det betyr ikke at det er det faktiske tilfelle. Dette er en del av teoritåken som lager en slik tett tilknytning mellom teoriplan og empiriplan. Denne prediksjons forklaringen baserer seg på forventinger som jeg antar er sannheten. Denne troen på bevitnelse av sannhet stammer fra belegg som jeg har oppriktig observert og forstått riktig, eller i hvertfall tror jeg det. Samsvaret mellom sannheten og hva som er tilfelle på min forutsigelse kommer i form her av belegg fra

249 virkeligheten. Det er ikke å unngå at min subjektive begrunnelse som danner teorien gir forventninger til hva som skal regnes som sannhet. Her kan for eksempel min ”Geopolitiske Lov” som jeg har dannet premisser for, som nå har blitt påvist riktig i caset og dermed erklæres for å være sannheten, noe som egentlig er mer problematisk. Her trenges det en god del mer pilotstudier ikke bare for å verifisere denne delen av teorien, men hele teorien. Det er først i møte med virkeligheten at antakelse settes på prøve av empirien. Her undersøkes min påstand om sannheten med belegg fra virkeligheten som gir enten god grunn til å tro at fenomenet stemmer overens med det predikerte tilfelle eller bommer i ulik grad og dermed bør kanskje avvises. Belegget som avgjør sannheten avkommer fra troverdigheten til belegget. Men min oppfatning av hva som er troverdig belegg kan bedra. Dette kan være grunnet min begrensning til å oppfatte fenomenet riktig, eller at belegget gir snevre mulighet å skinne lys på et fenomen enn det jeg påstår. Her vil flere pilotstudier være avgjørende for å styrke denne teoriens sannferdighet. Dermed er kanskje den beste læreren den som fremskaffes av etterpåklokskapen. Problemet er at denne fremskaffes bare etter at undersøkelsen er fullbyrdet og at teoritåken nå har blitt klarere å se igjennom. Med andre ord er kunnskapen som besittes mer sikrere nå enn før teorien ble laget. Og dermed er oppgaven nå ferdiglaget. Etter over 5 år med universitet utdannelse, skal jeg nå møtte verden. Det er kanskje litt ironisk at den samme leksen jeg har opparbeidet meg under denne tiden, er den samme og største lærdommen denne delen av oppgaven har gitt meg. Denne kan oppsummeres av min siste veileder slik: ”Det gjelder å forebygge forhastede slutninger uten å gi avkall på det enestående springbrettet til forståelse ….834”. Med andre ord bør slutningene alltid forsiktig tas med påvente av at belegg kan motvise den antatte forståelsen. Det er denne muligheten som svartlegges av teoritåken. Den gir en forhåndsinntatt forståelse til brukeren om predikasjon om staters atferd (eller enn annen teori forklaring), og den fare av at aktøren tar valgene sine med denne begrunnelsen som grunnlag, uten å gi undring over en potensiell feiltakelse av antegningene empirien kan gi. Derfor er kanskje den beste rådet den som ble gitt til meg på min første pensums litteratur lesning da jeg startet på universitetets Ex.phil (Filosofi) klasse. Dermed avsluttes oppgaven med leksjonen fra verket Menon med at: ”SOKRATES: Selv om også jeg uttaler meg som en

834 Malnes Sverre Raino, Kunsten å begrunne, 69.

250 som ikke vet, men gjetter, synes jeg ikke det er mye til gjetning å si at riktig oppfatning er noe annerledes enn kunnskap.835”.

835Pedersen, Arild (Redigert), Exphil 1: Filosofi og vitenskapshistorie, Utgitt 2009, Utgave 5, (Unipub forlag), 44.

251

18.0: Vedlegg 1: ”Systems Theory” Jeg skal i denne delen gi en kortfattet redegjøring av ”Systems Theory”836. Leseren bør bemerke seg at det vil forsøkes her å gå gjennom levende ”Systems theory”, som da omhandler subjekter. Det vil heller ikke bli en helhetlig gjennomgåelse, men bare det som er nødvendig for å forstå 13.0 teorien. Teorien kan startes med å forstå Reduksjonisme som er en forståelsesprosess som reduserer et helhetlig fenomen til enkelte deler og derfra prøver å oppfatte dens virke for å forklare det helhetlige fenomenet. Her ses hver enkelt del i fravær fra helheten, dermed mistes det en del av dens virke forhold til helheten. Med ande ord, forstås ikke disse enkelt delenes relasjons virkninger til alle de andre delene. Disse kan da fremstå som ukoordinerte med hverandre grunnet et så detaljert fremvisning. Et eksempel på reduksjonisme kan være ”Analyse”, hvor et fenomen oppdeles i ulike kategorier for videre undersøkelse. Problemet er at i fenomener som har høy sammenkoblinger blir det vanskelig å se påvirknings relasjonene disse kan ha over en prosess og ovenfor hverandre. Her med ”Systems Theory” vektlegges relasjonen mellom enkelt delene som utgjør helheten. Denne tankesettet kommer fra Holisme tankegangen som jeg vil forklare som er at et fenomenet virke må ses på fra dens helhet, og ikke hos de enkelte komponentene alene837. Et eksempel kan være Syntese som kan forklares som en kombinasjon av komponenter som danner en ny helhetlig fenomen838. Dermed må atferden hos enkelt komponentene (som jeg skal kalle stater og deretter enheter) ses i kontekst med påvirkning fra noe helthetlig. Kort fortalt, må en handling ses i kontekst av helhetens virke. Dermed kan det startes med hva er et system? Her er Kenneth Bailey kanskje den mest spesifikke med: ”A system is a bounded set of interrelated components that has an entropy value below the maximum.839”. Dette kan enklere forklares som et sett komponenter som har et relasjons- og interaksjons - forhold til hverandre som utgir en ytre grense og holder ”Entropy” på akseptabelt mål. Her påpeker Bailey på 5 holdepunkter med

836 Bailey D. Kenneth, Sociology and the New Systems Theory: Toward a Theoretical Synthesis, Utgitt 1994, (SUNY Press). 837 Solli Susanna Maria, Balsvik Eivind, Introduksjon til samfunnsvitenskapene, bind 2, 101, 104, 178 - 179, 181 - 182. 838 Tollefsen Torstein, Syse Henrik, Nicolaisen Rune Fritz, Tenkere og ideer filosofiens historie fra antikken til vår egen tid, 358 - 359, 382 - 383. 839 Bailey D. Kenneth, Sociology and the New Systems Theory: Toward a Theoretical Synthesis, 44.

252 et system. Den 1) innehar komponenter som har forskjellige egenskaper eller mening. Det 2) alle komponenter er knyttet til andre deler på en eller annen måte. Nummer 3) disse forholdene til de ulike delene er på et akseptabelt ”Entropy” nivå. Den 4) er at disse komponentene danner en helhet som har en yttergrense. Den siste, 5) den yttergrensen står ovenfor en utside miljø (heretter kalt Miljø). Dette siste punktet ble ikke tatt med hos Neo og Neoklassisk realist forfatterne, men den er en del av teorien. Det skrives eksplisitt: ”The term ”spatial area” is preferred, not only because it is more descriptive, but also because it allows space to be seen as within the system boundaries rather than having the connotation, as the term “environment” implies, of being purely external to the system.840”. Med andre ord er ”spatial area” et område inne i systemet, mens “environment” er miljøet som er det som forekommer utenfor systemet. Så hva er ”Entropy”? Det er ment i dette tekstarbeidet og kan defineres som grad av uorden. Enkelt fortalt jo mer ”Entropy”, jo verre er tilstanden i systemet. Derfor er maksimum av ”Entropy”, ingen system, mens minimum ”Entropy” er et system som er fullstendig funksjonelt. I virkeligheten vil et system aldri være perfekt fri for ”Entropy”. På punkt 5, finnes det en yttergrense med en barriere som kan bli påvirket av det utenforstående miljø. Denne grensen innehar oppgaver som Bailey skriver kort oppsummert: ”The boundary really hs multiple roles. It must admit (input) the correct type of matter-energy (including humans) and information, and in the correct amounts. It also must allow for proper exit (output) of the correct type and amount of matter-energy and information.841”. Alle systemer er regulerte. Det betyr at det finnes reguleringer med en ”Regulator” på hva som skal få lov til å komme inn og ut. Denne grensen skiller medlemmer i systemet og ikke medlemmer av det gitte systemet. Her er den ment som symmetrisk, altså det reguleres hva som kommer inn og ut. Her finnes det 3 ”grensesystemer”, men for min teori er ”Open System” den viktige. En ”Open System” betyr at ”noe” kan komme inn og ut av systemet. Dermed vil grensene ikke være lukked (”Closed System”) eller at systemet er isolert (”Isolated System”). Med en ”Open System” kan andre fenomener i miljøet påvirke for eksempel et system kan ha innvirkning på et annet system. Her kan også ”Negentropy” gå ut eller inn. ”Negentropy” kan

840 Bailey D. Kenneth, Sociology and the New Systems Theory: Toward a Theoretical Synthesis, 264. 841 Bailey D. Kenneth, Sociology and the New Systems Theory: Toward a Theoretical Synthesis, 177.

253 defineres som ressurs, for eksempel Kraft/Energi/Mat eller informasjon. Et system kan være ”Autopoietic system” som betyr at den er selv organisert for fremskaffelse av ”Negentropy” til å holde systemet i gang. Dette er forskjellig fra ”Topotential system” som er selv forsynt. Et system kan ha et hierarkisk oppbygging. Her finnes det et hierarkisk arrangering. For at det skal være hierarkisk må det være 2 interne ”Echelons” som påvirker styringen. ”Echelons” kan være en president og vice president. Med andre ord er Echelons et beviss på kommandokjede. De hierarkiske nivåene som det ikke er noen fasit svar på, kan være fordelt etter en ordning. Her må det være en organisert ordning for å telles som en intern system, Hvis ikke, er det en bare en gruppe. Når disse komponentene gjennom deres relasjoner frembringer et fenomen, kalles dette ”Emergence”842. Denne ”Emergence” kan ikke ses med å se på hvert enkelt element, men bare når interaksjon foreommer kan fenomenet oppstå. Hvert ”Open System” med levende organismer innehar noe som heter ”Homestasis”. ”Homestasis” kan defineres at systemet forsøker å oppnå en verdi ved å holde seg innenfor et rammeverk gjennom å bli regulert for det. Et eksempel kan være menneskekroppen som ikke lar kroppen bli for kald eller for varm. For ikke levende systemer kan disse målene, nås ved en ”Servomechanism” som fungerer som en monitor for systemet. Med andre ord den tilsetter vedtak med mekanismer for å nå et mål. Her vil det spørres hvilken funksjon den er satt til. Her får ”Regulatoren”/”Servomechanism” beskjed om tilstanden fra ”Feedback”. Her finnes det både positiv og negativ ”Feedback”. Her avgjøres deres betydning ihenhold til hvilken ”Systems Theory” det ses fra. For den jeg skal bruke er ”Positiv Feedback” en godkjennelse av tilstand, mens ”Negativ Feedback” er misnøye og noe bør forandres med bruk av tiltak. Her menes den med at aktørene tar denne Feedbacken til etterretning. Orden defineres annerledes enn for eksempel hos Parsons er det ”Equilibrium843”, eller hos Ludwig Bertalanffy med ”Negentropy”. Her definerer Bailey orden som: “I have defined order as departure from randomness (from maximum entropy).844”, og videre: “Orderly action is replicated action. All that is necessary for departure from randomness is

842 Bertalanffy von Ludwig, General System theory: Foundations, Development, Applications, Utgitt 1968, (New York: George Braziller), 55. 843 Buckley Walter, Sociology and Modern Systems Theory, Utgitt 1967,(Prentice Hall), 56. 844 Bailey D. Kenneth, Sociology and the New Systems Theory: Toward a Theoretical Synthesis, 243.

254 replication or regulation (“reproduction”) of behavior.845”. Med andre ord definerer han orden med reproduserbare handlinger i et system og unngåelse av maksimum ”Entropy”.

845 Bailey D. Kenneth, Sociology and the New Systems Theory: Toward a Theoretical Synthesis, 244.

255

19.0: Vedlegg 2: Forskningsprosessen Malnes skriver: ”Ingen vitenskapelig teori er mer enn et velbegrunnet overslag over sannheten. Den er en sannhetskandidat, og i den grad den bygger på solid forskning, er den en sterk sannhetskandidat.846”. Dermed må forsknings metode vektlegges og kan forklares som en steg for steg prosess som innehar grovt sagt 6 ordnede trinn som må følges. Det må nevnes før det gås i gang at feil hos noen av trinnene kan påvirke resultatet positivt eller negativt for det endelige resultatet. Disse er 1) Spørsmål, hvor forskeren finner et spørsmål som ønskes å vite noe om. Her var dette trinnet knyttet til den andre spørrende setning i problemstillingen om å danne en ny realisme teori. Det neste steget er 2) med Utforske fenomenet som spørsmålet prøver å finne ut av. Dette førte meg til å gjennomgå realisme forfatterne i kapitlene 4.0 til 10.0 for å anskaffe så mye som mulig av bakgrunnsinformasjon og kunnskap om denne fagtradisjonen. Dermed har jeg kommet til 3) konstruksjon av en hypotese. En hypotese vil jeg definere som ”En konkret påstand om faktiske forhold i virkeligheten som det kan testes riktigheten av”847. Kort forklart, hypotese er et presis forslag til en forklaring om et fenomen. Denne påstand om virkeligheten kan avledes av en teori til å danne empiriske argumenter som kan testes848. Her er det viktig å bemerke seg for leseren at denne hypotesen må inneha målbare variabler og verdier som kan gi så eksakt forventet utfall som gjør at det er mulig å bedømme riktigheten av hypotesen. Dermed må det først dannes en teori (se 13.0) som må gi ut teoretisk, og deretter operasjonell definisjon, sånn at leseren vet hva som skal oppfylles for at fenomenet forekommer for å deretter å gi ut hypotesen som inneholder disse indikatorene (se 15.5). Neste steg 4) er Metodevalg for å finne ut av hvordan hypotesen skal best utprøves (se kapitlene 14 og 15) for å få et mest mulig godt besvarelse. Her vurderes metodologi som kan brukes med hensyn til Validitet og Reliabilitet for å få mest optimal svar på oppgaven. Den 5) er utføring av et forsøk som er å se om hypotesen er riktig. Her gjennomgås innsamlet ønsket data etter metoden uttredelsen i punkt 4. Enklere sagt her ses det om empirien fungerer som forventet av hypotesen. Denne delen av arbeidet vil bli gitt ut i

846 Malnes Sverre Raino, Kunsten å begrunne, 102. 847 Hellevik, Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, 47, 466. 848 Midtbø, Regresjonsanalyse for samfunnsvitere, 18 - 19.

256 kapittel 16. Masteroppgaven avsluttes med 6) Analyse og konkludering (17) av resultatene for å se korrektheten av hypotesen. Dette fører til at hypotesen enten endres, bortkastes eller styrkes.

257