Utgitt av: Måsøy museum, Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark IKS, 2018 Ansvarlig redaktør: Sofus Vikeså Kjeka Design og illustrasjon av overhaus.no Innledning Innledning

Forord av Sofus Vikeså Kjeka

Sagn og eventyr havner i samme kategori Moralske budskap er ofte kjernen i folke- Videre har vi en god del tilleggstekster som fortellingenes natur. Og vi står igjen med et innenfor litteraturen. Oppdiktede fortellin- fortellinger. Det handler gjerne om men- er skrevet ned av uavhengige forfattere fra valg om å ta vare på de i den form de blir ger har et uklart skille mellom fantasi og fak- nesker og deres utfordringer i livet, ca. 1870 og frem til i dag. Flere har stått på mottatt, eller å la dem glemmes. Da må vi ta. Her finnes det som regel en del faktiske i møte med naturen og de åndelige maktene trykk i andre samlinger av norske eventyr. godta at enkelte fortellinger har ukjent sannhet, blandet med fri diktning. Fantasi- som rår der. Men folkefortellinger kan også opphav og tid. fulle fortellinger, men som likevel kan ha for- være jordnære. De kan omhandle lokale Det finnes garantert fortellinger som ikke ankring i virkeligheten. Slik havner mange forhold og typiske praktiske eller moralske har blitt nedskrevet, eller enda ikke blitt Vi håper at denne samlingen kan gi både sagn i et uklart skille mellom fantasi og fakta. utfordringer i en gitt tidsperiode. For å offentlig kjent. Og som vi vet, skrøner og fantasi og kunnskap om fortiden. Sjøormen fremheve fortellingens poeng styrkes den andre gode fortellinger blir også skapt i følger med oss - ute på fjordene og i elvene! I riktig gamle dager før trykketeknologien som regel med å skape fantastiske elemen- dag, om dagens liv og virke, og videre- spredte seg i Europa (fra 1450-), var alle tene (av typen «større en livet opplevelser»). formidlet som gode fortellinger og som våre nedtegnede fortellinger håndskrevet. Sagnet Drivkvalen i denne samlingen er et «siste nytt». Det er derfor ikke utenkelig at Dette var et kostbart arbeid som krevde godt eksempel på dette. vi får nye fortellinger i fremtiden, selv om skriftspråklige kunnskaper, noe som de tema på fortellinger naturligvis endrer form aller færreste i Europa hadde siden allmenn Muntlige fortellinger eksisterte også etter med tiden de skapes i, og som de brukes i. utdannelse i skriving ikke fantes. boktrykkerkunsten. Man begynte å ned- tegne muntlige fortellinger på alvor fra Denne samlingen har tekster på norsk og Disse forholdene for skrivekunst forklarer 1800-tallet i Europa. Vi har brødrene svensk. Vi har valgt å beholde alle tekstene i Sverre Nygård gjorde et betydelig hvorfor fortellinger som eksisterte før bok- Grimms nedskrivning av muntlige fortel- sin opprinnelige form (fra siste kjente ned- nybrottsarbeid med kartleggings- trykkerkunsten som regel ble viderefor- linger i Tyskland (1812-), og i Norge har vi den skrivning), og vi har ikke gjort redaksjonelle tekster av samiske kulturminner midlet som muntlige fortellinger. Muntlige velkjente samlingen av eventyr fra Asbjørn- endringer på selve innholdet. Språkforny- og jernalderhistorie. Måsøy museum fortellinger har en spesiell karakteristisk sen og Moe (Norske Folkeeventyr, 1841). else kan være givende, men har ikke vært takker ham og andre bidragsytere siden det er en dynamisk formidlingsform målet med denne utgivelsen. for tekstene. som gjerne endrer form og innhold over tid. Vår eventyrsamling har tekster på norsk og svensk. Vi har valgt å beholde alle tekstene KILDER Samlingen i 2018-utgaven er Muntlige fortellinger endrer karakter, som i sin opprinnelige form (fra sin siste kjente Primærkildene til disse fortellingene står basert på innsamlinger fra: regel etter hvilken generasjon som formid- nedskrivning), og vi har ikke gjort redak- som første kilde under hver tekst. I neste ler den. Noen fortellinger forsvant med sjonelle endringer på selve innholdet. omgang er de blitt nedskrevet ett eller flere Just Knud Qvigstad tiden, kanskje fordi nye generasjoner ikke Språkfornyelse kan være givende, men har steder. Dette er det nærmeste vi kommer Christian. D. Jørgensen fant de relevante lenger. Nye fortellinger ikke vært målet med denne utgivelsen. tekstenes opphav. Vi har også en del tekster Samuli Paulaharju oppstår. Enkelte fortellinger treffer bedre For å kompensere for utfordringer med med ukjent opphav og årstall. Dette er Sverre Nygård enn andre og overleveres i større grad til nye gamle utrykk eller muntlige målformer, selvfølgelig beklagelig, og i faglige sammen- Håløygminne generasjoner. I mange tilfeller tar de i bruk har redaksjonen lagt til ordforklaringer på henger måtte vi ha kuttet de ut. Men med Rolf H. Nilsen deler fra andre fortellinger, og formidler relevante steder i tekstene. folkelige fortellinger blir det annerledes. lignende kjerne og moralske budskap. Her er usikkerhet til kildene ofte en del av Innledning Innledning Innhold Innhold

NATURMYTISKE SAGN HISTORISKE SAGN Hallde-folket ved Kobbefjorden 12 Russesagn Gutten som ble hos Haldene 14 – Ren fantasi eller kjerne av sannhet? 86 To fiskere kommer til en Haldegård 18 Sagn om Tunesbrødrene – sagn 1 92 På fiske i lag med sjøhalder 20 Russerne på Tunes - sagn 2 94 Landhalder ror fiske i Finnmark 22 Russerne på Tunes- sagn 3 95 Dyrs Stammor 26 Russetjudene 96 I kamp med sjøormen 28 Djævelleiken 98 Sjøormen - sagn 2 32 Daumannsreva 100 Sjøormen - sagn 3 33 Daumannsviken 102 Sjøormen - sagn 4 34 Daumannssteinen 103 Sjøormen - sagn 5 35 Drivkval 104 Forvarsel om død 36 Drivhval (andre versjon) 105 Den forgjorte not 37 Spenselfjellet 108 Sjødraugen 40 Mikko og tsarens mordere 110 Sykebrennevin 111 SAGN TILKNYTTET OFFERPLASSER Hellige steder NYERE SAGN – noen av samenes offerplasser 45 Haugbonden og draugen 114 Stalloer på vandring 54 Hexhora frå Måsøy 116 Gutten som bante tordenen 55 Innledning Nils Pålsa skrøner 118 Stallu settes på folk 56 En uventa kveitefangst – Nils Pålsa skrøne 120 Den omskapte ulven 57 Ein farlig heimtur - Nils Pålsa skrøne 122 Runekall og signekjerring 58 Kompakt loddestim - Nils Pålsa skrøne 123 Byttingen 59 Håkjerringfeske – Nils Pålsa skrøne 124 Dauingene 60 En kokfisktur – Nils Pålsa skrøne 128 Huldra 62 Så nær ei uløkka – Nils Pålsa skrøne 129 Sagn fra Hamnes 63 En eggtur – Nils Pålsa skrøne 130 Hvordan Grøtvannet fikk sitt navn 132 OPPHAVSSAGN Han Lygar - Ståbi 134 Fruholm-sagnet 66 Eventyr fra Slotten 136 Frua på Fruholmen fyr 68 Alfred forteller om «Lyset i kirka» 138 Sagnet om Snefjordelva 72 Russeholmen ved Lillefjord - sagn 1 76 Russeholmen ved Lillefjord - sagn 2 77 Trollkjerka 78 Pokerspillet 79 Den vakre samejenta i Havøysund 80 Finnkone fjellet 82 Innhold Innhold Natur- mytiske sagn

I denne gruppen finner vi fortellinger der samlivet mellom mennesket og de ulike overnaturlige kreftene er hovedtema Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Etter en slitsom tur oppe i ura, er det tid for dejenter byr oss mat. Det er riktig kjølig her Hallde-folket ved Kobbefjorden en kaffe og en matbit. Jeg må supe direkte inne, og innerst ligger ei snødrive. På folke- (et besøk i fjellet hos de underjordiske) fra termosen, brenner meg på leppene og munne har jeg hørt at dersom en banker på tenker på han som kysset ei halldejente. Da det rette stedet i dette halldefjellet, så skal han ikke holdt ord om å gifte seg med henne, det lyde hult. Innafor der skal det virkelige mistet han smaken, kunne verken smake halldehuset ligge. Vi banker litt rundt om- søtt eller surt. kring, men de underjordiske bryr seg ikke om å åpenbare huset for oss. De underjordiske bodde i Halldefjellet ved Kobbefjorden. «Åndene» spilte en viktig Utover mot Magerøya, ved Stikkelvågnæ- rolle i menneskenes liv. ringen, rager Stikkelvågkjerringa og Kallen. De har øyenkontakt med «åndene» I Hallde. Kaffen min er god og sterk. Jeg lener meg Disse «gudene» tenker nok sitt om de jordis- bakover mot en stein, mens guttene klatrer ke puslingene, som i generasjon har strevd opp mot foten av den forsteinede ånden. med sitt, på sjøen og på land. «Hallde» - dette samiske fjellnavnet fore- «skyggeland» uveisomt og vanskelig å ta seg l halvsøvne ser jeg for meg halldejentene. kommer noen steder bl. a. ved Kåfjorden i fram i, - det understreker forskjellene mel- De skulle være svært vakre, med lyseblå Vi går nedover, kravler gjennom ura, og sol- Alta og ved Kobbefjorden i Måsøy. På finsk lom de underjordiskes tilværelse og vår øyne, krum nese og blå kofte. De pratet og strålene når oss igjen. De samme solstråle- (kvensk) heter det «haltia» og betyr det egen. Roger snubler og slår kneet, jeg setter fniste som jenter flest. Det gikk an å få dem, ne når oss igjen. De samme solstrålene som samme som på samisk: et fjells rådende ånd fast foten i steinura. Jeg har hørt om folk som til å bli virkelige mennesker igjen – enten i en fjern fortid traff åndene i Hallde og for- eller vette. Hos nordmenne svarte det til ble bergtatt, men ikke så bokstavelig som ved å knipe dem i hånden så blodet piplet vandlet dem til stein. For oss «moderne» og «rå», - et naturvesen som rådde over fjellet. dette. fram, eller ved å kaste ildstål eller kniv over «opplyste» mennesker, er det vanskelig å Etter samiske eventyr og sagn kan hall- dem. Da kunne de ikke gjøre seg usynlige tenke seg at f.eks. «åndene» i Hallde har hatt de-folket sammenlignes med de underjor- Småbarna var mest utsatt for å bli bergtatt. lenger, og heller ikke komme tilbake til de betydning og spilt en viktig rolle i men- diske (huldrefolket). Barn født i dølgsmål (barn født i hemmelig- underjordiske. neskers liv. I vårt århundre har trua på slike het) og som av en eller annen grunn døde, «guder» avtatt sterkt. I dag vet vi dessverre Fra Studentervika i Kobbefjorden ser vi opp kunne bli lagt ut i fjellet. Udøpte barn var i «Her er ei hule!» - Halldejentene svinner lite om «underjordiske», - eller kanskje like mot Hallde-toppen, der tre «ånder» rager fare for å bli forbyttet av de underjordiske. bort. Har guttene funnet selve «Halldehu- gjerne «overjordiske» makter som hadde mot himmelen. Det er ikke til å undres over Folk som kom bort i mørkeskodda i fjellet, set»? Hula går ca. 10 m. innover. Veggene er stor betydning for våre forfedre. at folk har trodd på mytiske vesener som ble antatt å ha kommet inn i et hallde-hus. riktignok ikke blåmalte, og ingen vakre hall- «bodde» i disse fjellformasjonene. Det 446 Dersom de spiste av maten de der fikk, slapp meter høye Halldegjellet kaster skygge de neppe fri igjen. nordvest. Over i formiddagssola, hvor «ån- dene» står, mørke og blåaktige, bak sollyse Vi er innunder en av «åndene». De to andre bergrabber. Noen har fortalt at det er spire- er i skjul bakenfor. Det var ofte ved slike hen- ne på «Hallde-kjerka», klokker har ringt geberg de underjordiske viste seg. Noen derfra. mente at sjelene hos menneskene tok tilhold i slike fjellformasjoner og ble «ånder». Disse Snorre, Roger og jeg er på vei mot «de un- åpenbarte seg av og til for de levende. At folk derjordiskes verden» Sola kommer i skjul har tilbedt og ofret til disse «fjellåndene» bak Hallde-toppen, og vi befinner oss i en synes logisk, men jeg har ikke funnet belegg enorm, storsteinet ur. Dette er et virkelig for dette i skriftlige kilder. Skrevet av: Sverre Nygård, 1987.

12 13 Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Gutten som blev hos Haldene

Der var en gård i Gjesvær (et fiskevær på Magerøy i nærheten av Nordkapp). Det var mann og Han er ute og fisker; men han kommer nok snart.» Den gamle kona bød henne noget som var kone og de hadde en sønn. Han selv rodde på sjøen, når det var stille; kona hadde ikke tid til høvelsponer, og bad henne stoppe alle lommene fulle. Den riktige kvinnen sier: «Hvad skal å ro med. De hadde fire gjeter som gikk i fjellet. Da gutten blev åtte år og derover, pleide mora jeg gjøre med høvelsponene?» Den andre sier: «Det er betaling for sønnen din.» Hun begyn- jevnlig å la ham hente gjetene hjem når kvelden kom, og om morgenen pleide han å drive dem te å kaste høvelsponene ut av lommen. Mens hun gjorde det, merket hun at hun var alene og til fjells. En dag gikk gutten igjen for å hente gjetene, og han var da elleve år gammel. Han hadde hendene og lommene fulle av papirpenger. Da begynte hun å angre at hun var så to- blev borte på den turen; gjetene kom hjem; men gutten kom ikke. Foreldrene sier: «Han er sket at hun kastet høvelsponene bort. Hun gikk til gjetne sine og tok dem med hjem. visst blitt igjen efter gjetene for å kaste sten efter fugler.» Han begynte å bli lenge borte; moren sier til mannen sin: «Det kan ikke være riktig. Kanskje han har falt utover et berg.» Hun drev gjetne nær gården; da faller hun fremover og blir liggende. Da hun stod op, ser hun Mora gjentar dog: «Hvis han ikke kommer med natta, har han visst falt ut over et berg. «Man- at sønnen står bak ryggen hennes; men hun kjente ham ikke. Gutten sier: «Jeg er sønnen nen sier: «Han kommer nok, når hans tid blir. Det er ikke der så høie berg at han har gått ut din.» Men kvinnen løp bort fra gutten og trodde ikke at det var hennes sønn. Men gutten over et berg.» «Jeg så,» sier kona, «da han drev gjetene ned under det lave berget, og jeg ropte på mor si med navn at hun skulde vente til han kom nærmere. Da stanset hun og ventet syntes han kom ned. Hvor kunde det bli av ham?» Mannen sier: «Han kommer nok frem igjen; til han kom nærmere. Hun spør: «Er du virkelig min sønn?» han sier: « Ja, jeg er det. Jeg gir han kommer til i morgen.» eder så rikelig med penger at I kan leve, og jeg kommer ikke til eder. Jeg ser eder hver dag, skjønt I ikke ser mig. Jeg ror og fisker likesom I. I skal ikke sørge over mig og ikke tale noe om Det blev morgen, og gutten kom ikke. De begynte å lete, men fant ham den dag ingensteds. mig. Gå nu hjem og gi far pengene! I skal ikke mangle penger så lenge I lever.» Mora sier: «Kom Det blev stygt vær dagen efter; de la sig om kvelden. De sier: «Kanskje haldene har skjult ham, med mig! Jeg skal gi dig god mat, koke kjelost og dessuten gi dig tørr ost.» Moren begynte å som de pleide å gjøre i gamle dager.» Styggværet varte i tre dager. De gikk da for å lete på gå foran hjemover, men snublet. Da hun stod op, så hun ikke mer noe. Hun begynte å kjenne Magerøya; de gikk til fjell-lappene og spurte der. Men de hadde ikke sett ham og visste ikke i lommene sine; da var de fulle av papirpenger. Hun kom hjem og gav mannen sin halvdelen noen tidende. Kona vendte om og gikk hjem; mannen blev igjen hos fjell-lappene. Hun mel- av pengene. Han spør: «Hvor har du fått de pengene?» Hun forteller hvor hun har fått dem. ket gjetene om kvelden; så la hun sig til å sove og drømmer at en gammel kone kommer i Mannen sier: «Vi gjør vel ikke noe med dem.» Hun sier til ham: «Se efter og gå til kjøbmannen drømme og sier: «Din sønn er i livet; men govettene har tatt ham til mannfolkhjelp for sig, da og kjøb mel!» Mannen så på pengene; de var som andre penger; der var ingen feil. Så kjøpte de haldene bare hadde kvinner. Men du får se sønnen din om noen dager, når du går til det han mel og kaffe og andre saker. sted som jeg en annen gang skal fortelle dig.

Mannen blev borte en hel uke; han kom hjem og sier: «Vi har lett, jeg og fjell-lappene, over hele Magerøya». Hun forteller at hun har drømt at gutten deres er i live og at haldene har skjult ham til mannfolkhjelp for sig. Men mannen trodde det først ikke. Det blev morgen. Kona melket gjetene sine og drev dem hen mot det sted hvor gutten var blitt borte. Så gikk hun fra gjetene sine og nedover. Da merket hun at hun kom til et underlig sted, og der var så Kilde: Efraim Pedersen 1924, Storfjord. mange kvinner. En gammel kone kommer og setter sig ved siden av henne. Hun sier: «Det er Nedskrevet av: J. Qvigstad. Lappiske eventyr og sagn, bind IV, mig som kom og fortalte dig i drømme hvor sønnen din er; men han er nu ikke hjemme. Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

14 15 Naturmytiske Segner 17

Naturmytiske Segner 16 Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Kilde: Efraim Pedersen, 1927, Storfjord. To fiskere kommer Nedskrevet av: J. Qvigstad. Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra til en Haldegård Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

To gutter reiste fra Langfjorden på Rolvsøy stod op og gikk til den kant hvor de hørte de vært så svært langt fra Latøy.» Så skulde de sig til å hvile. De blundet; da drømmer den og skulde ro til Latøy på seifiske. De var lo; men de så ikke noe. De holdt sig i ro en reise; den gamle kona leide dem ut av døren. ene: du skal ikke åpne skrinet før om to uker. kommet næsten midtsunds; da begynte det liten stund og talte om hvem det var som lo. Da de sanset sig, var de ved båten; men skod- De drog bare noen få sei på den turen. På den å stige op skodde i Snefjorden, og den la sig Den ene sier: «Kanskje det er en gård lenge- den hadde letnet. Da kjente de straks stedet; bestemte tid da de skulde se efter hvad der hurtig over sjøen. De ror lenge og finner ikke re oppe, skjønt vi ikke ser den.» De gikk da de var på innlandsiden av Hjelmsøy og be- var i skrinet, gjorde de det. Det var fullt av Latøy; da begynte de å prate: «At vi ikke hus- ligesom opover; men stedet syntes å være gynte å ro over Breisundet mot Langfjord- penger, og de delte pengene, en halvdel til ket på å ta merke av strømmen, om det var flatt, litt brattvorent. nes. De kom forbi Kavlgrunnen. hver, og torde ikke mer reise på seifiske. flo-strøm eller fjære-strøm!» Den ene sier: « Det var strømstille litt før skodden la sig De går og undrer sig hvad det er for et sted. Seien var oppe, og de begynte å fiske, drog Mens de var hjemme, drømmer de: «Hvorfor over sjøen» De rodde til de begynte å få lyst «Det er dog ikke Lille Latøy. Den er også flat båten full og rodde hjem. De hadde vært en dryger I så lenge før I reiser på seifiske igjen? på mat og kaffe. Den ene sier: «Hvor får vi oventil og heller litt mot vest.» Da merket de uke borte på den turen. De sløide seien og la Når I reiser på seifiske, skal I la pengene være kaffe, da vi ikke har gruegryte? Vi kan dog plutselig at de kommer til en gård; der er sig til å sove. Da drømmer den ene som var igjen hjemme.» De prater om dagen og sier: ikke gjøre opp ild i båten.» Som de rodde, bare kvinner på gården og en gammel kone. høvedsmann, at han var på samme haldegår- «Kanskje vi skal reise på seifiske?» De hørte fikk den ene i skodda øie på land litt forut. De Den gamle kona sier: «Det var godt at vi fikk den; kvinnene satt ved bordet, og der lå en at det var svært seifiske ved Latøy- Så reiste rodde mot landet; men det syntes ikke å karfolk til oss.» De torde ikke mæle noe; de pengestabel foran hver av dem. En av dem de og rodde under Latøy. Da satte det plut- nærme sig, men likesom å vike foran dem. De står ved hver sin side av døren. Hun ber dem sier; « Dette får I, hvis I lover å komme og selig i med tykk skodde, og de visste ikke av kom dog til land; men skodda var like tykk. sette sig; men de setter seg ikke, og de kjen- være karfolk hos oss. Han sier i drømme: «Jeg før de var på de samme kvinnenes gård. Den De gikk i land, men kjente i bergene. Det var ner ingen av kvinnene. De tenker at det kan- vet ikke» Da sier den gamle kona: «I kommer gamle kona spør: «Hvordan har det gått?» en kjeile de rodde inn i; de gjorde op ild og skje er en haldegård, da de ikke kjenner noe nok enda; men når I reiser på seifiske, finner Den ene sier: «Det er gått godt, vi har funnet kokte kaffe og var trette. De gikk i båten og menneske. Man laget mat; men de vilde ikke I ved Langfjordnesodden et lite pengeskrin.» pengene.» Hun spør:» Hvor fant I dem?» Han la seg til å sove. De de stod op, kjente de ikke gå og spise. Der var allslags god mat. Den ene Da våknet han og drømte ikke mer. sier: «Vi fant dem ved Langfjordnes.» Hun hvad det var for et sted, og skodda var letnet spør: «Hvor er karfolkene?» Da sier tre unge sier: « Jeg bragte dem dit, og nu får I ikke litt. Den ene sier: « vi er visst på Lysfjordsne- piker «Vi har ikke karfolk, og vi har lett efter De reiste igjen på seifiske til Latøy; de ror ut reise tilbake.» Den ene blev angerfull, men set, om jeg husker rett; der er en sådan kjei- karfolk, men ikke funnet. Men nu er I kom- fjorden. Den ene forteller kameraten sin den andre ikke. Den gamle kona sier: «Eders le. « Den andre sier: «Det er ikke det sted» så met og vi tar eder til karfolk.» De mælte ikke hvad han drømte. Da sier forrumsmannen foreldre blir slett ikke fattige for om I er hos gikk de i land, kokte kaffe og spiste. De råd- noe og spiste ikke. Kvinnene sier: «Vi har hans: «En drøm betyr ikke noe; men vi får oss.» De blev uten videre borte fra hjemmet slo om hvor de skulde ro hen. Den ene sier: buskap og gods, og I blir rike hvis I blir her.» legge til land og gå og se. «Da de kom til nes- og folk visste ikke hvor de var blitt av. De let- «Vi skal la skodden letne riktig.» Da sier den ene: «Vi skal reise hjem og kan odden, fant de det lille skrinet og tok det i te og spurte efter dem; men ingen hadde ikke bli her, men I skal fortelle hvad dette er båten. De rørte ved skrinet, og det klirret enten sett eller hørt til dem. De blev der en stund; men skodden tyknet til for et sted.» De unge kvinner sier: «I skal inne i det, når de rørte ved det. Den ene sier: igjen. De satte sig dog til å ro og rodde lenge. komme til oss som drenger; men denne gan- «Det er som lyden av penger.» Da traff de igjen på land; de gikk i land, kok- gen får I reise hjem.» De forteller: «Vi har te kaffe og spiste og gikk så å la seg i båten. faret vill i skodden og har rodd i mange De rodde over til Latøysiden og begynte å fis- Da hører de at noen ler og prater ovenfor strømmer og ikke funnet Store Latøy.» da ke efter sei; men den bar ikke fast i dorga. Da ildstedet deres; men de forstår dem ikke. De begynte kvinnene å le og en sier: «I har ikke rodde de i land i en kjeile; de kokte kaffe og la

18 19 Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Kilde: Efraim Pedersen, 1923, Storfjord. ste gamle mannen sier: «I får ikke penger før de om dem. Som de rodde hjemover, sier På fiske I lag Nedskrevet av: J. Qvigstad. fisken er blitt ørr. I kommer til å bli her så høvedsmannen: «La oss se på bommene Lappiske eventyr og sagn, bind IV, lenge og hjelpe til med å laste fisken i skibet våre; vi trenger å spise.» Da de åpnet med sjøhalder Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II mitt.» da ser den ene at der ligger et skib der bommelokket, var der penger til midten av og fra Nordland, Oslo 1929. ved kaien. bommen og et brød til hver, men der var ikke sul. De undret sig på hvor de hadde vært, Den gamle mannen sier: «Nu får i laste fisk i men husket det slett ikke. Den ene sier: skibet og I kan reise når skibet er fullt.» de «Sjøhaldene har visst forgjort oss, da vi var fylte skibet, og den første mannen kommer så fattige og fisk ikke var å få.» Der var to gutter fra et fattig hjem i Rygge- som kjøper fisk her?» Han sier: »Det er mig og sier: «Nu er skibet fullt og I skal i morgen fjorden (På fastlandet i Måsøy prestegjeld). som kjøper. I skal sette op denne båten. Jeg seile til Bergen med fisken. Hvis I reiser med, De kom roende midtveis innover fjorden, da Det var de første opsittere som var kommet skal gi eder en båt å fiske med.» De dro båten får I penger når jeg har fått solgt fisken. I skal blev de så trette, rodde inn i en kjeile og la sig til Ryggefjorden, og de var lapper. De bodde op til flo målet og den gamle mann gikk i gå i land, når vi kommer dit.» vi heftes ikke til å sove. Da drømmer den ene: «I skal ikke der lenge, og det var smått med fiske og sei- naustet, gav dem båt og fiskeredskaper og mer enn to uker på den turen.» tale om at I har faret vill i skodda og er kom- fiske og smått var det også ellers. De to ror bød dem ro ut på sjøen og begynne å fiske. met til et klart sted hvor I har rodd fiske.» De en sommerdag ut på sjøen; de skulde først til Så reiste de; men guttene visste ikke hvor de stod op og rodde hjemover. Da de kom foran Måsøy på seifiske; men der var det smått De rodde, eftersom de forstod, ut på sjøen hadde vært, og talte sig imellem: «Vi rekker gården, kom deres folk ut av gammen for å se med seifisket. De gav sig da til å ro mot og dro båten full av fisk. Da de kom til land, dog ikke på to uker å reise til Bergen og kom- hvad det var for menn. Mødrene deres sier: Gjesværsiden (på fastlandet i Måsøy preste- kom to gamle menn som tok fiskene ut av me tilbake.» Så er det en kveld; det er mørkt «Det er visst sønnene våre» Den ene guttens gjeld); men det ble svær mørkeskodde, og de båten. Den ene av dem mistet angelen; han og litt regn. Da ber den gamle mannen dem far sier: «Det er bare deres skygge eller lig- rodde der en kort tid. Da merket de at de kom går til sin egen båt og skal ta en angel. Da gå op på dekket og se hvor godt skibet går. nelse.» Den andres mor sier. «Visselig har til et sted hvor der var brygger og likesom en kommer den samme mann som først var Da hører den ene at en sier på dekket: «Kom haldene forgjort dem, da ikke et menneske kai; men de kjente ikke hvad det var for et kommet til dem, han sier: «Du får ikke man- du også og støtt masta! Jeg begynner å bli har visst tidende om dem.» Guttene gikk op sted. De gikk i land og gikk op over mot mar- ge fisk med den angelen.» Gutten sier: «Jeg trett i aksla.» Da det var litt måneskinn, be- til gammen. De sier: «Vi har vært i et fiskevær ken. Da de kom ovenfor flomålet, kommer har mistet angelen.» Han sier: «Når du reiser gynte de å se om de kjente landet. De så len- ute ved havet og vi har fisket godt.» De spør: det en gammel mann og spør: «Hvor skal på ut på sjøen, drar kameraten din en fisk ge, og den ene kjente at de reiste på Refsbotn «Har I mat?» Deres mødre sier: «Der er ikke I hen?» De svarer: «Vi reiser på seifiske.» som en angel er fast i, den samme angelen (Revelsbotn) nordover, og skibet gikk så fort, annet enn fisk og gjetemelk igjen, og vi har Han spør: «så I noe underveis?» De svarte: som du mistet. Denne angelen skal du ikke bare i et gnistefokk av morild. Den gamle ikke mel eller penger å kjøpe for.» Da sier den «Vi så bare en skarveflokk. «Han spurte: ta med ut på sjøen; du skal legge den i akter- mannen bød dem gå ned igjen og sa: «I skal ene gutten til sin far: «I skal reise til Hav- «fløi de?» De sier: «De satt på sjøen; vi rodde skotten, til I reiser hjem.» De gjorde som han bli her så lenge til jeg kaller dere op.» øysund og ta en båt hver; vi skal gi penger et lite stykke forbi dem; de blev snart borte i hadde sagt dem. De fisket en uke; da sier på som I skal kjøpe oss mat for.» De reiste til skodden.» Den ene av guttene spør: «Har sjøen den ene gutten til kameraten sin: «Vi Det syntes dem så lenge før han kalte dem kjøbmannen i Havøysund, da guttene gav der her vært skodde?» Den gamle gubben skal i denne uka reise hjem.» Den andre sier: op. Da merket de at de lå og drev med båten dem hver en sydvest full av penger, og de svarer: «Her har der ikke vært noen skodde, «Vi skal ikke reise før vi har fisket for hundre i skodde. De begynte å ro; men de visste selv kjøpte der mel og annen mat så båtene blev og den fugleflokken I så, det var fiskerne daler på hver.» De kom i land igjen. De blev ikke hvor de rodde hen. Da klarnet det plut- fulle. Før de rodde hjem, gav kjøbmannen mine. Ser I ikke hvor store fiskehjeller jeg trette og skulde legge sig til å sove; da hører selig; de var på det samme sted hvor de var dem hver en flaske brennevin. De rodde har?» Den andre gutten sier: «Hvor er de fis- han at en sier: «Sov ikke mer! Nu er det tid for kommet inn i skodde. De var i nærheten av hjemover og hadde godt vær til de kom hjem, kene som vi ikke har fått, og her er der fisk i eder til å stå op og reise ut på sjøen.» Måsøy og rodde bent mot Ryggefjorden. og de ble svært rike folk. mengde.» Gubben sier: «Vi har alltid fisk og De hadde vært så lenge på denne turen; godvær; vi fisker hver dag. Vil I ikke begynne De rodde enda ni ganger ut på sjøen og drog det var høst og hadde sned i fjellene, og å fiske her hos mine folk, så jeg snart kan få en mengde fisk. Da sier den ene: «Vi vil reise hjemmefolkene hadde trodd for visst at de en skibsladning fisk?» De spør: «Hvem er det hjem og vi vil ha penger for fisken.» Den før- var omkommet på sjøen. Ingen visste tiden-

20 21 Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Kilde: Efraim Pedersen 1923, Storfjord. Landhalder ror Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra fiske i Finnmark Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

En åttring seilte fra Lyngen til Finnmark; da dregg ligger på vår dregg.» Høvedsmannen kokte de fisk; fisken blev ferdig og de spiste mannen stod op, fortalte han sin drøm: den kom på Loppesundet, blev det mørkt og gikk ut for å se, men så ingen båt. Han skjøn- den. Da de begynte å stelle sig til å sove, «I dag får vi bør mot kvelden.» Der kom bør vinden var makelig. Da ser de at en annen båt te at draugen narret dem. Han gikk igjen hører de at de prater i forgangen: «Vi har og de reiste til Hammerfest; men blev der i mørke også seiler på yttersiden av dem og under tjeldet og la sig. Da drømmer han at en også fisk å koke.» En ung mann sier: «Det er ikke lenge. De seilte igjen hjemover. De kom ikke er hurtigere enn deres båt. De prater sig mann kommer i drømme og sier: Vi er også den onde sjøl som følger oss, og det går oss over Kvænangen til Kågsund; da ser de at en imellem: «Hvad kan det være for en båt? på vei til Finnmark og visste før at her blir det ikke godt. Jeg vil gå og se.» Den eldste forbød båt seiler litt foran dem. De begynte å ro Og vi har ikke sett den båten noensteds. svært fiske; derfor reiste vi også hit.» Han det; men han adlød ikke, han løp ut i forgan- under seilet for å nå og prate med dem. Men kanskje noen har seilt foran oss og er stod opp om morgenen og fortalte sin drøm gen og så at en mann kommer op til bua med Men da slo det plutselig mot seilet, og de kommet ut for vindstille. Vi skal se til å tale til mennene sine. De sier: «Det går oss nok en gryte i hånden. Han vilde gå imot ham, måtte ta seilet ned. Da de begynte å se efter, med den båten.» De begynte å ro derhen for ikke godt.» Høvedsmannen sier: «Hvorfor men snublet på dørstokken, og da han stod så de ikke mer noen båt eller seil. De be- å nå båten, men kunde ikke nå den. De kom går det ikke godt?» op, så han ikke noe. Om natten drømmer gynte å prate sig imellem: «Nu seiler de til Sildnebben (nordspissen av øen Silden); høvedsmannen at en mann kommer til ham i usynlige hjem likesom vi. Det er nok halder da begynte dagen å lysne. De ser ikke båten Det blev morgen; de tok hus i land og bar sine drømme og sier: «I skal ikke være redde. som er på reise.» mer og prater: «Det var en hurtig båt, og den saker inn i rorbua; de skulde næste dag ro ut, Vi har reist i lag med eder fra Uløy, og det kom i vinden før oss.» Men høvedsmannen hvis det var godt vær. De la sig til å sove i går godt med eder. I skal ikke se efter, om sier: «Det var en underlig båt. Vi rodde også rorbua; da hører de, mens de ligger, at folk I hører noe i forgangen. Vi er i samme rorbu sterkt, men nådde den ikke, og ingen såes å bar saker inn i forgangen. En av mennene som I og vi er land-govetter.» Om morgenen ro. Nu da det var lyse dagen, skulde dog seil sier: «Vi skal gå og se.» Men den eldste sier: sto høvedsmannen op og fortalte sine menn sees på Alta. Det kunne ikke være annet enn «Vi skal ikke springe for tull og tøv, hvis det hvad han hadde drømt, og sier:» Hvis vi hører draug og Gammel-Erik som narret oss.» skal gå godt med oss.» Den samme gamle noe i forgangen, skal vi ikke gå og se.» De seilte til byen (Hammerfest) og skulde mannen drømmer at en sier i drømme: reise til Ingøy; de blev i byen én dag. Næste «Vi har reist sammen hit til Finnmark, og vi De rodde fiske og det gikk svært godt; dag reiste de og kom til Ingøy, og der var skal ro fiske her.» Han forteller om morge- de fisket mer enn andre folk. Da tiden til ingen fremmed båt. De satte opp seiltjeld nen sin drøm; mennene sier: «Vi skulde ikke hjemreisen kom, la de sine saker i båten og som de gikk inn under, da der ikke var hus ha reist til Finnmark med denne båten.» skulde reise hjem; men det blev motvind. på båtene (dette hendte for 70-80 år siden). Høvedsmannen sier: «Hvorfor det, fordi De måtte bli natten over i rorbua. Da drøm- Da brukte fiskerne ikke hus på båtene (disse halder er i følge med oss?» Det blev godt vær; mer den eldste mannen at en mann kommer fiskerne var fra Kåfjord i Lyngen.). Da de la de reiste ut på sjøen og dro båten full av fisk. i drømme og sier: «Der kom motvind fordi sig til å sove, hører de at en stemme sier: Da de kom i land, sløide de fiskene og solgte vi ikke var ferdige til å reise før i morgen «Vi har først kastet dregg her, og de folkenes dem til kjøbmannen. Da det blev kveld, mot kvelden, da får vi bør.» Da den gamle

22 23

Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Dyrs stammor

Jeg minnes en gang da jeg enda var skal ha hent i gamle dager, at da barn; da var jeg og min far ute og de drog mange fisk på samme sted, fisket akkar, og så blev det så me- skjønte de gamle kallene at nu hol- get akkar at det var ikke annet enn der fiskemora på å stige op, og de å krøke og kaste inn i båten. Da så måtte ro bort. Litt efter fortelles vi at det brente under båten like- det, kom den op på sjøen som en som ild. Da sier min far: «Nu skal vi stor høikrake. rømme. Nu kommer akkarmora op, og da går vi for det. «Vi drog straks bort; men vi så ikke om den kom op på sjøen; for det var mørkt. Ordforklaring: Høikrake = Blekksprut av fabelaktig størrelse. Kilde: Talvik, 1924. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind II, På Ingøy fortelles det at det også Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1927-29.

26 27 Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Fire mann i ottring skulle seile fra Hjelmsøy til Ingøy. Det er jo en stund siden I kamp med sjøormen dette hendte, men de var underveis i stiv kuling fra nordøst, og ottringen var hardt presset enda de hadde tatt inn flere klør (rev) i seilet. Sjøormen har jo vært et stadig tilbakevendende fenomen, Midtveis på fjorden dukket det opp en svær sjøorm som begynte å forfølge både her hjemme og også i andre land, og mange er his- dem. De presset ottringen ennå mer ved å gi mere seil, og det gikk alt hva toriene om dette havuhyret. Her er en av dem: båten tålte uten å kantre. Det var heldigvis smul sjø, ellers måtte de nok ha passet seilføringen mere nøye.

Dessverre så hjalp det dem ikke det spor, hvor hardt de enn seilte. Den svære sjøormen ble mer og mer nærgående, og de så ingen annen råd enn å be- gynne å kaste ut de få fiskene de hadde i båten, i håp om å få utysket opptatt med dette til de kom seg i havn. Men sjøormen slukte fisken like fort som de kastet den ut, og nå ble den enda mer nærgående. Karene tok nå på å kaste ut alt som var løst, årer og plikter, over bord. Vel nok snuste sjøormen på det alt sammen, men den heftet seg ikke så mye med det, og snart var den oppe i akterstevnen på ottringen. Den åpnet det svære gapet vidt opp, nærmest som om den ville sluke hele båten i et jafs.

Høvedsmannen så seg rådvill omkring, men der var ikke mer å kaste over bord. Da rev han av seg den ene store bladvotten, fyllte den i en fart med sjø, og slengte den av all sin makt rett inn i halsen på uhyret. Ullvotten, som var langhåret og loet, satte seg fast i halsen på sjøormen som nå fikk vanskelig- heter med å svelge eller puste. Den begynte å vri og bukte seg rundt seg selv, og snart snurret den rundt i sjøen som et hjul.

Ottringen fosset fort i fra den, og snart var de så nær oppunder land at de kunne puste lettet ut. Den tomme ottringen var et godt vitnesbyrd for de som dro deres historie i tvil, da de fortalte folk på Ingøy om sin nifse opple- velse denne dagen.

Kilde og årstall: Ukjent.

28 29 Naturmytiske Segner 31

Naturmytiske Segner 30 Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Sjøormen - sagn 2 Sjøormen - sagn 3

Det fortelles om sjøormen at den pleier i at de fikk øie på dem, for den løs på dem, Johannes Nilsen Bringnes og Jon Larsen Olderfjord var på vei til Repvåg; da hundedager å komme op på sjøen, og da er og så skjøv de tømmerstokken i sjøen. hørte de, at det bruste ute på fjorden; der kom likesom en tønne til syne på det fare for at den farer løs på fiskebåtene. Da ormen kom til den, viklet den sig om Derfor var gamle fiskere så forsiktige når den og kunne ikke komme løs igjen, fordi vannet. Da vendte de seg mot land. Man skal ikke tale noe om det. De rodde sommervarmen kom, at de ofte pleide å ta det var mothaker i den som holdt den, og så- så meget som de orket; der kom næsten blodsmak i munnen. Men den fulgte med i båten et sådan middel som de tenkte ledes drev den i land og døde. Noen tid efter efter nær land; de slapp så vidt til land. den var redd for, især løkgress som vokser på da kreaturene kom til det sted hvor den var marken. Det har sådan sterk lukt. Når de råtnet, og åt gresset, døde dyrene. Den drev kaster det i sjøen, skyr sjøormen. Og enda i land på østsiden av fjorden (Dette hendte På Revsbotndypet er der en seigrunn, hvor fiskerbåter fisket efter sei om noen andre ting kaster de i sjøen, for at den ca. 90 år siden). sommeren i solskinn. Så var fiskerbåter der; da begynte noen å si: «La oss ro skal heftes, så de kan slippe bort. i land!» og de reiste; men en båt blev igjen alene. Det var to mann; de slapp Hvis det hendte at en seilbåt traff på den På et sted på Rolfsøy i munningen av Lang- eller kom så nær at det ikke mere var råd til krabben ut på grunnen og la sig til å sove. Da kom sjøormen op fra dypet i fjord var engang, da det blev sommer, båtene å komme omkring den, skulde de seile over nærheten av dem, kom hen til båten, hævet sig op langs forstavnen og kiket ofte i knipe for sjøormen, som de måtte den der hvor den var høiest, fordi den hefte- inn i båten. Så gikk den til midten av båten, kastet sig over den og trykte alt flykte i land for. Men noen gamle begynte des med å rette ut den krumning som fløt op, ned under vannet. å grunne på hvordan de skulde drepe den. før den kunde vikle sig (om båten), og imens Da slo de om en rekvedstokk som de før var båten gått over den, og da var de berget. hadde berget i land, greier med hvasse mot- Dette har også hendt i Finnmark. Det var atter to menn som fisket i Refsbotn om sommeren; atter kom sjøor- haker. Da den tid kom, da den igjen viste sig men op; mennene rodde mot land. Da den kom så nær spilte den alt kjeften på sjøen, reiste de ut på. Da de kom så nær, op. Nu hadde mannen i bakrummet en ladd børse; han tok den og siktet på sjøormens kjeft og skjøt dit, Sjøormen dukket under med sprøit. Så den næs- Kilde: Talvik, 1924. ten kom bent på båten, og satte all sjøen i kok så den skummet, og blev borte. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind II, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1927-29. De to slapp i land, og sjøormen såes ikke mere noensteds.

Kilde: Talvik, 1924. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind II, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1927-29.

32 33 Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Sjøormen – sagn 4 Sjøormen – sagn 5

Fiskere hadde rodd fiske i Havøysund; det var folk fra Kvænangen, og det var om sommeren. Mikko visste också vad man hade bort göra fast en tjärbräda döremellan. Då mister han Det var stille og medstrøm; de rodde frem foran Knipen (en fjellvegg). Da stakk sjøormen åt den stora sjøormen, som ibland vållade sin kraft og dör. En tjärbräda är en så hård op av sjøen; de blev redde og vendte tilbake for å ro under land. Trollet kom efter; men de var fiskarna besvär i Bakfjorden. Det var ett for- tingest, att ormen inte kan foga i hop sig rappe nok til å komme til fjæra. Den kom efter dem til marbakken og blev der et døgn, farligt troll. Når den kom in på ena sidan av igjen. og mennene fikk ikke reise. Undertiden blev den borte en stund og kom så igjen op, og de fjorden och sen började simma, så ratade fikk ikke røre sig. Der blev en sterk nordøstvind og trollet blev borte. den på sig bara två gånger och då var den Men när bläckfisken visar sig, det andra rik- redan vid den andra stranden. Och då den tig fasanfulla havstrollet, och når den höjer Da taler de sig imellem: «Visstnok er vinden nu sterk; men vi må slippe herfra. Det begynner hastig slog till med sin stjärt, så gick det en upp sina tolv horn ur havet, ar det best for å gå havsjø her.» De gjorde omhyggelig seilene ferdige og vendte båtene med forstavnen mot kraftig strömsättning genom fjorden. sjölvaste Bakfjords-kungen att fortast mjö- sjøen. Det var tre båter; de heiste plutselig seil og seilte av sted. De var stoppet et lite stykke Loukus-Mikko och gumman hans var på ligt ro på flykt. Over den når inte ens hans forbi Knipen; da kom sjøormen igjen op og satte efter dem. Vinden er sterk og de seiler side vippen at kora på den, då den låg och flöt på krafter och konster. Man fasar, når detta om side og gir akt på om den begynner å nå dem. De ser at den nærmer sig mer og mer. fjorden, och Gammel-Loukus fick en gång fula åbäke reser sig upp ur böljorna och de Da sier en gammel mann: «Vi skal seile på kryss og tvers. Når den kommer dit, har jeg hørt ro på flykt för den, så att han spottade fatta- långa hornen reser sip upp och slänger og at den heftes litt. De seiler mot Store Latøy som er i nærheten. De seilte op i Sandkjeila på de, att han skulle ro i sicksack. För når man dänger hit och dit som hin håles nävar. Fiskar indre side av Store Latøy; men enda hadde den nær nådd dem. flyr for en sjöorm, får man inte ro rakt fram, sliter han loss ur fiskredskapen och glufsar i utan man ska stup i ett göra girar och tvär- sig som en galning, och om han lyckas slå kast. Då blir man av med honom. Men om sine horn över båten, så sjunker båten i han själv vräker sig over båten, ska man med havet, det må vara vilket skepp det vill. en yxa hugga den tvört av och bums banka

Anmerkninger: – I gamle dager så man ofte sjøormen – Om at delene av ormen går sammen igjen: (samisk: nuore-gærhmai) i Hellamo i Tys- Helland, Jarlsberg og Larvik, 2, 250; P. Lunde, fjorden. Den las sig over båter og drog dem Kynnehuset, s. 195; Reichborn-Kjennerud, under vannet. Hvis man hugger sjøormen Ormen 2. 12 og i Festskrift til Falk, s. 32. over, går delene i hop igjen. Men hvis man har ild mellem delene, går de ikke i hop, Kilde: Efraim Pedersen 1923, og ormen blir maktesløs. Sjøormen skyter Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, først ryggen op i bukter, der ser ut som Lappiske eventyr og sagn, bind IV, korkstykker (duvl) henad sjøen. Sjøormen Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II sees ved sankthanstid på Vestfjorden, den og fra Nordland, Oslo 1929. Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, spyr gift (samisk vuoksa sælkau). Fortalt av På Finnmarkens ytterste öar, 1935, Peder Finnesen, 1922, Leirelv i Tysfjord. Tornedalica 1982.

34 35 Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Forvarsel om død Den forgjorte not

Folk fra Lyngsdalen drev seifiske på Latøya i Finnmark og dorget sei. En nise bar fast i dorgen Nota var forgjort, og Ola i Bukta skulde ta Da han hadde sovet en stund, kommer not- til en gutt, skjønt niser ikke var å se. Han begynte å dra den hen til båten, og fortomstrengen forgjørelsen bort. Han sa: «Vi skal ro i land basen ned fra øen og forteller at seien går i gikk av. Kameratene sier: «Du dorger nok ikke sei på Latøya næste år.» Men gutten trodde fra grunnen; jeg skal nok vise at nota er for- mengde på Bjørnøygrunnen. Ola stod op det ikke. Da de kom i land, fortalte de hvadslags fisk gutten hadde dradd, hvis dorgegreiene gjort.» Men Notbasen ville ikke tro det. og gikk til sine kamerater sammen med hadde holdt. De gamle folk sier: «Hvadslags fisk var det, da greiene ikke holdt?» De forteller: En annen mann var høvedsmann på den notbasen. Han vilde ha dem til å reise ut «niser var hverken å se eller høre; men en bar nok fast i guttens dorg, og i det samme den samme båten hvor Ola var. Han fikk dem til på sjøen og fiske sei; men noen menn satte bar fast i dorgen, sprang den op av sjøen. Han begynte å dra den til båten; da gikk fort- å tro det; de reiste fra grunnen og rodde i sig imot og bante: «Hvem skal mer reise ut på omstrengen av.» Noen av ungguttene ler og sier: «når vi nu ser et niseflak, skal vi ro og land på Bjørnøya og bar nota op for å tørkes. sjøen med den forgjorte nota?» Ola sier: dorge niser.» Der var en gammel skolp, som hørte at de fortalte det. Han sier til de unge Nota blev tørr; de andre la sig til å sove og «Nu skal vi reise utpå og også få sei.» Olas guttene: «I får allikevel ikke niser fast, og ikke er det angelfisker.» Ungguttene sier: «Hvorfor Ola blev igjen og våkte. Notbasen sier: «Skal høvedsmann var så slem til å banne og sier: bar den da fast i Hans`s dorg?» Den gamle lappen sier: «Han kommer ikke næste år til Latøy ikke du legge dig? Karene mine vil ikke mer «Vi har arbeidet i sommertiden og har ikke og dorger. I kan tro hvad jeg gamle tulling har sagt.» reise ut og fiske sei med den nota.» Ola svar- fått til en mark mel.» Så blev de enige om at te ham: «Legg du dig, hvis du vil! Du skal ikke de skulde reise ut, da det var stille og seien Da gutten kom hjem og det blev høst og marken begynte å fryse, gikk han op i fjellet på jakt. befale mig å sove; jeg er så gammel; jeg vet gikk. Ola sier:» Vi får nu åttringene fulle av Da han hadde gått der og skutt tre ryper, fløi en rypeflokk op i en bratt fjellside. Det var hvad jeg gjør.» Ola gikk op på Bjørnøya og så sei.» Olas høvedsmann, Guttorm, sier at de frosset litt over mosen og berget var vått. Gutten nærmet sig skuddhold og skulde enda på Bjørnøygrunnen, om seien gikk. Da så ikke får det. gjøre et skritt hen på en annen lem i bergsiden. Da var mosen frosset ovenpå, og under var han at seien gikk over grunnen, og det var så berget vått. Da han trådte på det, rapte han med mosestykket; det var overmåte bratt, svart som en pløiet åker. Han kom ned og De tok nota i båten og reiste utpå. Da de og han gikk utover berget og slo sig ihjel. gikk og så om alle notfolkene sov. Da han så kom til Bjørnøygrunnen, gikk seien pent. at de sov, vendte han tilbake til nota og be- De rodde ut på strømmen og bredte ut nota. gynte å lete om han skulde finde noe i nota. Da nota var sunket og hadde tatt fast i grun- Da fant han i notsekken hår fra en svinerygg nen, kom seien igjen op og gikk og kom på og sort ulltråd knyttet sammen og stukket nota. Da trakk de til og fikk båtene sine fulle mellem en tråddott og knyttet fast i den. av sei. Mens de holdt på å huke seiene (inn i Han skar tre masker av notsekken, gikk ned båten), kom en liten måse og fløi sig i hjel mot masten og falt ned i båten. De fikk på den Anmerkninger: til flomålet og brente dem op. Så gikk han til Kolappisk mardes - usedvanlig fangst som varsler død for fangstmannen, sine kamerater; de sov ennu. Han gikk selv sjøturen to mattesekker mel på mannen. Mem. De la soc., Finno-ougrienne, 58, s. 34. igjen op på nota og la sig til å sove på den.

Feigdefisk, P. Lunde,Kynnehuset , s. 34.

Feigdarfisk-usedvanlig fisk (uhyre stor eller fæl fisk, som varsler død). Anmerkninger: J. Qvigstad, Aberglaube, Nr. 210a; S. Sivertsen, H. Ross, Norsk ordbog, s. 1546. Strandbygg og værbu, s. 90: «Svinebust på linesnøret ødelegger fiskelykken.»

Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929. Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

36 37 Naturmytiske Segner 39

Naturmytiske Segner 38 Naturmytiske Segner Naturmytiske Segner

Där i det stora havet finns till och med de mest olikartade troll og djur, goda på hjället för att torka. Men på morgonen fladdrade det lösslitet i vinden. och onda, vad som helst, så att en kristen riktig kanner kalla kårar, då han Alltid varje morgon slängde och dängde seglet, fast Mikko varje gång stadigt måste se på dem. Och alla låter de sig inte ses av alla manniskor. Men det är surrade fast det med sejsing i hjällen. Mitt i seglet var det et stort hål, och en tid, då även en dödlig tillåts att se dem alla. Under de heta hunddagar- vinden slet osalig döding i sjönöd hade krängt sig igenom där. Som han ju ne i augusti flyter de allra hemskaste havstrollen upp til ytan liksom även också hade gjort. andra havets hemskheter och i drunknade dödas kroppar. Havet, det dys- tra bottenlösa, halar då upp och lämpar fram i ljuset all sin avskyvärdhet. En kväll såg Loukunen en främmande karl med sydväst på hovudet sitta vid Och bävande betraktar det lättskrämda människobarnet detta. Men havs- sidan av fjäran stirrande på seglet. Mikko anade genast situationen och sade dödingar, de i havet druknade osaligas själer liksom andra sjörån, har Mikko till karlen: -är det du som sliter sönder segel? Vänta du, så ska jag skaffa dig mången gång sett och fått med at göra. Ibland har havsfåren gått omkring på ett bra segel. havsvidden och vandrat på vågorna som kristet folks vitulliga vädurar, ibland har den sköna sjöjungfru med sitt långa hår begett sig upp på böljorna for Och Mikko gick och klippte ut en liten lapp av seglet, täldje till en liten träbit at gunga på dem, ibland har återigen havsdödningarna i kvällskymningen till båt, lagade i ordning lappen till segel på den, satte sitt skepp i sjön och många man sterkt slitit och rott längs fjorden och stigit upp på fjæran för att sade til karlen: - Där har du ett segel! En stormby skuffade ut segelbåten på syssla med något i fiskeboden. öppna havet, och snart hade karlen försvunnit från fjäran.

Sjörån, de stora djupens dystra bebyggare, vill stiga upp på solbelyste ställen Havsdödningen hade fått sitt, och seglet fick vara i fred. Så borde man ju för att skåda livet ovan havet – om bara för att skåda det, då det inte eljest är alltid genast ge havet dess del, nær man bärgar något från havet eller fjäran, tillåtet för dem. vad det nu vara må. Av det vrakvirke, som havet vräkt upp på stranden, ær det bra att spänta till en spåna och sätte i havet. Sedan kommer ingen och Ofta kom havsbebyggarna och havsdödingarna för att hämta sine Tillörig- kräver det åter. Havet och havsbebyggarna vill alltid få sitt eget till arv och heter, som de hade förlorat och mist till någon kristen. Loukus-Mikko fann ägo. Men – om de så bara får en endaste liten gnutta – så är de så förnöjda en gång ifjäran vid Bakfjorden ett av havet sänderfrätt segel och hände det som om de rakt fått alt sitt.

Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, På Finnmarkens ytterste øar, 1935 , Sjødraugen Tornedalica 1982.

40 41 Sagn tilknyttet Offer- plasser

I denne gruppen finner vi sagn tilknyttet offerplasser i Måsøy kommune Sagn fra offerplasser Sagn fra offerplasser

Hellige steder – noen av samenes offerplasser i Måsøy

Skrevet av: Sverre Nygård, 1987

Hos alle folkeslag finner vi religioner som mellom menneskene og maktene. Han kun- utrykker seg på forskjellig vis. Men ett har ne komme i kontakt med disse maktene de felles: Det er alltid tro på en eller flere gjennom kultiske handlinger. Gudene eller makter utenfor mennesket. Disse maktene åndene som var bundet til de hellige stede- kan for eksempel være knyttet til ting som er ne, var opphøyde og mektige. Det hellige må påfallende og vekker undring – helgeners behandles med forsiktighet og respekt bein og eiendeler, splinter av Kirsti kors og – derfor er det ofte belagt med forbud og lignende (relikviedyrkelse). Samene hadde regler (tabuer). opprinnelig en naturreligion hvor ting og områder i naturen ble tillagt en særskilt Religiøs intoleranse har ofte vært årsak til kraft. Det kunne være sola og månen, huler grusomme kriger og forfølgelser. Kristne fjell, fosser, vann og ikke minst her i Måsøy, misjonærer har overalt bekjempet natur- steinblokker og steiner (sieider) som hadde folkenes religion og dermed ødelagt selve spesielle og underlige former eller farger. grunnlaget for deres gamle og særpregede Disse maktsentra kunne ha stor betydning kultur. Thomas von Westen, kalt samenes for individets, familiens eller gruppens apostel, gikk f.eks. hardt ut mot noaidene i styrke. Samene var organisert i fangstgrup- Porsanger på sine misjonsreiser i 1716 og 1717. per med avgrensede fangstområder, siidaér. Runebommer som noaidene brukte i sin På den måten sikret de seg mot innbyrdes kultus, ble ødelagt, og sieider ble veltet og stridigheter og overbeskatning av viltet. slått sund. Men her og der står ennå offer- Fangstgruppens eksistens ble trygget ved plasser godt bevart. Det kan være en hel ofring til siidaens felles sieide (offerstein). bergspiss eller en stor flyttblokk som ingen Her kan nevnes at de to ordene siida og siei- har kunnet skade. di syne å ha nær tilknytning. Hver siida had- de sin sieidi. Likedes kunne forfedrenes I følge kulturminneloven er de hellige sted- ånder ha bolig her, og de levende ofret til ene fredet i dag. Loven inneholder regler om dem og æret dem for å bli vernet av dem. bevaring og vern, og offerplassene er be- Vi kan skjønne at dette var et slags psykisk skyttet mot inngrep som på en eller annen helsevern – muligens like effektiv som måte kan forårsake ødeleggelse. På de neste moderne terapi. Noaiden var mellommann sidene er nevnt noen av offerplassene.

44 45 Gunnarsteinen eller Noai de-gædge (=Trolldomssteinen) i Snefjord Foto: Sverre Nygård 1987 Nygård Sverre Foto: Offersteinen, «Hullsteinen» utenfor Neselva i Kobbefjorden. Her studerer Sverre Isaksen de eiendommelige hullene i steinen som sjøen en gang i tida har gravd ut. Foto: Sverre Nygård 1987 Nygård Sverre Foto: En spiss pyramideformet stein ved Hamnevannet, antagelig en offerstein

Daumannsriften mellom Keila og Krykkjeskjåen på Hjelmsøy har antagelig vært en offerplass. Etter sagnet skal en prestefamilie være drept her under et tsjude- Finneguden i Magerøysundet eller russeoverfall Foto: Sverre Nygård 1987 Nygård Sverre Foto: «Bestemor eller «Akko» er ei gudinne, gift med den mektigste blant gudene, Adja. «akko» er en bergstabbe, ca. 12m. høy og står mellom Slotten og Lillefjord. Foto: Sverre Nygård 1987 Nygård Sverre Foto:

Stikkelvågkallen nedenfor Kjerringa, begge to viktige offerplasser. Sagn fra offerplasser Sagn fra offerplasser

Stalloer Gutten som på vandring bante tordenen

Stalloer gav sig til å vandre fra Skibotn utover og kom til Bullojok, Fjell-lapper lå på Revsbotnvidda med renene, og renene var gått ned og da gjemte en stallo penger og sølvsaker der ved elvebredden. De til Snefjorden. Da sendte den ene fjell-lapp sin sønn og den andre gikk selv ut på Nordnes og begynte å kaste stener over fjorden til sin datter for å hente renene. Da de kom op på fjellvidda, blev det Kviteberg, og en stallo orket å kaste en sten over fjorden. Den blev et svært tordenvær. Når det lynet og tordenen slår, løper renene liggende på Orred (på denne side av Skinnelva). Så reiste de nord- sammen i en hop og vil ikke noensteds hen. Lappegutten tar til å over til Finnmark og gikk til Tunes og bodde der. Engang begynte banne lynene og tordenen, i hvilket hull (her menes det helvete) de å slåss; en flyktet og en tok en båt, og to satte efter ham med en dundreren skal gå. Da begynte piken å forby det: «Du skal ikke ban- annen båt. Den mannen som var alene, rodde forbi Lyngstua. De to ne tordenen. Jeg har hørt at den slår den i hjel som banner den.» kom efter og rodde ved Lyngstua på et skjær og heftedes der lenge. Gutten sier: «Gå du med din torden om så til helvete!» Tordenen Så satte de efter den stalloen og nådde ham i Gisundet; de begynte slår sterkere og sterkere, og de får ikke renene til å røre sig. Da slo der å slåss og senket båten hans og gikk i land. tordenen som om jorden hadde revnet, og gutten med renene falt om der.

Kilde: Nils Nilsen 1921, Storfjord. Kilde: Nils Nilsen 1921, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929. Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

54 55 Sagn fra offerplasser Sagn fra offerplasser

Stallu settes Den omskapte ulven på folk

I gamle dager pleide søringer å sette stallu på folk. Til og med da jeg var barn, gjorde de det. Det var en konge som hadde fødd opp en ser du her? –Voi, det kunne bli fine visper, Nå skjer det ikke lenger. En Stallu laget de av gresstorv, råtne bjerkekubber og never på lus i et glass. Lusa ble svært stor. Han drepte sa piken. Da skjønte ulven at det var kjøkken- gamle trestubber og lot så blod fra lillefingeren sin renne på ham. Slik fikk han liv. Stallu den og spilte ut skinnet på husveggen. piken, og han førte henne tilbake til kongen. plystret når han kom. Han fortalte hvorfor han var sendt, og gjorde så avtale om hvilken dag Så lovet han dattera si til den som kjente til Så måtte kongen gi dattera si til ulven. Ulven kampen skulle stå. Når Stallu ble liggende under og tapte, pleide han å tilby sin egen kniv, hva slags skinn dette var. Mange folk kom for førte også henne til skogen og spurte også men den skulle man ikke ta. Hvis du stakk Stallu med den, stakk du deg selv. Når Stallu var å se, men ingen kjente det. Da kom en henne: - Hvilke gode emner ser du her? drept, så man ikke annet enn en råtten bjerkestubbe. Bare den ble igjen. Ofte pleide likevel omskapt ulv fra fjellet og sa: - Kjenner dere Piken kjente ingen emner. Da skjønte ulven Stallu å tape. Og hva er vel Stallu annet enn en ond ånd? ikke det! Det er et drittluseskinn. at det var kongsdattera, og han førte henne til hulen sin. Gutten var omskapt til en viss Også på faren min hadde søringene satt Stallu. Vi var på et møte, og han var selv alene i På den måten kom den til å få kongsdattera. tid å gå som ulv. I hulen var han alltid gammen. Da hørte han at det romsterte utenfor døra. Han skjønte nok hva det var. Han tok Men kongen ville narre ulven. Han kledde menneske og en svært vakker mann, men og kalte ham frem. Stallu kom til syne og fortalte hvorfor han var sendt og fastsatte dagen opp fjøspiken og gav henne til ulven. Ulven når han gikk ut, ble han en ulv. da de skulle ta tak. Faren min sa: «Men skal vi ikke allerede nå ta tak? Det er det samme når tok henne med og førte henne inn i en tett vi gjør det.» skog. Så spurte ulven piken: - Hva tror du Der levde han sammen med kongsdattera. at det du ser her, kunne brukes til? – Voi, Så lengtet kongsdattera etter å besøke faren Og Stallu gikk straks med på å ta tak, og far drepte Stallu. Da så man ikke annet en råtne det kunne bli fine sopelimer, svarte piken. sin. Gutten syntes ikke om det, for det var trestubber. Dem bar han til et berg ved elven og begravde dem der. Da forstod ulven at det ikke var kongs- ikke lenge til tiden hans som ulv var omme. dattera, men fjøspiken, og han brakte henne Han måtte likevel la kongsdattera gå, men tilbake til kongen. Da tok kongen og pyntet han tillot ikke kongsdattera å fortelle at han kjøkkenpiken og ga henne til ulven. Ulven var et menneske. Kongsdattera lovet det, gikk igjen til den samme skogen. Der spurte men kom likevel til å fortelle det, og gutten ulven for å teste henne: - Hvilke gode emner ble gående som ulv alle sine levedager.

Kilde: Anders Larsen, 1902, Seglvik, Kvenangen, opptegnet i Refsbotn etter en Anmerkning: Refsbotn nord for Kokelva, kalt Selkop, hadde rundt 10 sjøsamiske gammel samekones fortelling. bosetninger i 1900.

Nedskrevet av: J.K. Qvigstad, Samiske Kilde: Anders Larsen, 1902, Refsbotn, Seglvik, Kvenangen. eventyr og sagn I-IV, 1927-1929. Språklig bearbeidelse ved Brita Pollan, 1997, Nedskrevet av: J.K. Qvigstad, Samiske eventyr og sagn I-IV, 1927-1929. H. Aschehoug og co (W. Nygaard), Oslo. Språklig bearbeidelse ved Brita Pollan, 1997, H. Aschehoug og co (W. Nygaard), Oslo.

56 57 Sagn fra offerplasser Sagn fra offerplasser

Runekall og signekjerring Byttingen

I Bakfjord är Mikko också född. Där hade åt- der. Bakfjordskungen måste vara herre över Bakfjordens huvudperson kom även väl overens med vättarna. Vättarna hade i Bakfjordens minstone nittio år tilbaks i tiden redan stojat inte bara Bakfjordens fattiglappar utan ock- botten vid Mikkos boplats en hel liten stad, där de var bosatta. Men då en bebyggare ovan och stimmat en annan Mikko Loukunen el- så över människans blod och över ormen, jord gav lugn och ro åt bebyggarna under jord, fick också han i sin tur fred för dem. Mikko ler Loukus- Mikko den förste, Mikkos farfar över vätter och havsrån och havsdödingar. mindes mycket väl att i synnerhet under söndagarna varna sina ungar før att högljutt stoja – som hade gett sig iväg på vandring från Ja, han borde till och med kunne hämta upp och leka, så att de inte skulle störa dem, som bor i vattnen under jorden. Och även Mikkos Ylitornio med Isomettäs Eva-Lisa, och ock- de hädangångna ur deras gravar. Pirjeta mindes att vara försiktig, så at vätterna inte kom åt att byta bort deras telningar mot så han hade farit run talla Finnmarkens sina egna ungar. stränder, slavat och slitit jämväl i Bakfjord, Mycket kunde också Loukus-gubben. Rinn- dock inte alls så, att han skulle ha hyllats ande blod var honom genast hörsamt – det- Ty vättarna lurpassade alltid i lönndom och vaktade på kristet folks ungar och försökte byta som kung. ta fick man en gång se på Spetsbergen, när ut dem mot sina egna krokkäkar, som de inte längre ville försörja. Och sådane där gräsliga, harpuneraren högg ett hemskt hål i sin griniga gubbar, som gungas i vagga, och käringar skrynkliga i synen fick man stundom se Men Isomettäs Eva-Lise skulle førvisso ha hand. Mikko tryckte bara samman såret och här och där i fjordarna och fiskelägena. Och de var då lika gamla som tre träd tillsammans. förtjänt att høgeligen bli hyllad. Hon som ju skrålade: «Stanna blod, och lämna inget ef- var dotter til Isomettä-gubben, en gammal ter dig: ej vatten, ej kyla och ej krämpa. Ni Sådana ser man ännu också. I Sätern finns det en pytteliten skäggig gubbe, som inte förstår trollkarl, som i sin ungdom hade kämpat i ett måste alla döden dö!» någonting, han bara ligger där med sin stora skalle och äter med vänster hand och skägget så kolossalt svenskt krig, att en nio alnars det bara växer. Loukus-Mikko skulle nog kunna byta honom tillbaka, men säterfolket låter stock hade summit i människoblod. Av Iso- Bölder och skrofler botade Mikko, huden honom inte och de tror inte ens, att det är en bortbyting, fast Mikko med bibeln har bevisat, mettä-gubbens blod hade det inte funnits helade han genom att trycka jord mot den att det är en vätte. Och man skulle inte behöva mer än lägga sju silverskedar på bordet vid en enda droppe där. Han hade redan då och besvärjande mana: «Jord du måste ta sidan av samme grötskål och gå och glutta från et gömställe. Man skulle då kunna få se, när förmått förtrolla fiendens kula, så att den ditt eget tillbaka» skägg-gubben slamrade stiger fram till sin grötmåltid och förvånad utbrister: - Jag har levat inte ens snuddade vid honom. Gubben hade lika længe som tre räd och aldrig har jag sett sju silverskedar vid sidan av en grötskål. Och även andra kraftiga konster och knep, som Och när ormen hade stungit, tvingade sedan måste man fort gå gubben inpå livet och ge honom stryk med enris. Visst måste då, ja en stark svartkonstnär ju ska ha. Eva-Lisa Mikko honom att ta tillbaka sin gadd, i det visst måste då vättarna fort skynda till hjälp och föra den utbytta ungen tillbaka. hade lärt sig gubbens knep och var också en han läste Herrens välsignelse och vrålade kraftfull trollkäring. Hon botade krämpor, som förr i tiden Isomettäs Eva-Lisa: «Gad- stämde blod, helade skorv, synade ormspår den ska du ta tillbaka, gadden ska du ta till- och mycket anna tont, manade iväg maran baka…» och förutsade barans födslar. Eva-Lisa hade i sin hemtrakt även sett fam- Sedan praktiserade Loukus-Mikko sina nslånga ormar och förgrymmade hade de konster och knep med ärvda anlag från mo- trillat iväg som stora tunnband. dern och lärde sig mer av gamla lapska nåj-

Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, På Finnmarkens ytterste øar, 1935, På Finnmarkens ytterste øar, 1935, Tornedalica, 1982. Tornedalica, 1982.

58 59 Sagn fra offerplasser Sagn fra offerplasser

Dauingene

Men när dödingarna har trollats på en män- döda till sina medhjälpare. Och då har plågo- inte från sitt viloläger. Endast sorglösa döda Och den ur graven frammanade gamla niske, måste man driva bort dem med andra andarna pallrat sig av, så att det har smällt och de fördömda viker därifrån. De är såda- käringen förtrollade håkäringens tand, så döda, om inga andra konster hjälper. om dörrarna. Och det skall alla gånger til att na där fredlösa själer, som inte kan få ro nå- att den inte mer rörde vid Mikkosfångstdon. vara mäktigst i Bakfjord, förrän man ska våga gonstans. De far fram mellan himmel och Loukunen fick fisk som en handelsmann, Mikko har bligat genom ett åttakantigt börja göra vad man vill med vättarna. Louku- jord, i himlens skyar runt om i världen, och men desto mer rev och slet håkäringen i lap- brænnvinsglas och befriat en pojke, som dö- nen gick en mörk natt just på en gammal dem kan man mana fram ur deras gravar. pens långrev. dingarna ansatte, så att han alltid försökte gravhög, böjde sig ner på armbågarna och Men det behövs en karlakarl till det, när de hoppa i havet. Mikko visade pojken i bränn- sade: - Stå nu upp! Jag vill prata med dig. skal väckas upp, och då får man se hur det Håkäringen är också en havens förfärliga vinsglaset den som trollat på honom dödingar går, och svara måste man, fast saken bara fasa, en stor räkel, som på en gång kan glufsa och frågade: - Känner du den där människan? Och en gravsatt gamling stod upp ur mullen skulle gälla att fortrolla en håkärings tand. i sig om så är hela långreven med fisk och allt. Pojken kände ju henne väl, eftersom hans och inte var han skön att skåda. Fasanfull och Vid Spetsbergen fick Loukunen en gång en svärmor blänkte fram i brännvinsglaset. ful var han, och hans tal var verkligen tyst For en håkärings skull trevade sig Mikko en håkäring i vars magsäck det fanns tjugo tor- och vekt som en vättes läte. Han bara mörk natt til kyrkogården, och en lapp hade skar och långrevar. Av långrevarna kunde Med en brun sten, som flutit upp ur havet, brummade och rörde på sig som profeten han till kompanjon. Men när Loukos-Mikko man sluta sig till att håkäringen satt i sig de har Loukunen tryckt hårt till och helat en Hesekiels hädangångna på det flacka fältet lade sig framstupa på graven och tog till att dem vid Finnmarkskusten. Men så färska och kvinna, vars händer och ben var fulla av fem bland de förtorkade benen. Loukunen för- anropa den döde och när gravmullen började fina var torskarna, att hela båtlaget av dem svarta fingeravtryck efter dödingar og Hän- talte för den döde sitt ärende och jordade mullrande att röra på sig, då tog lappen full fick många goda, hemmaköksdoftande kok. derna dessutom så konstig krökta, att kvinn- honom sen åter genom att säga som prästen: av fasa till flykten. Mikko hämtade dock upp kraken inte kunne sköta sitt barn. Men när «Av jord är du kommen, till jord skall du åter den döde, och det var en heltokänd, en Mikko några gånger hårt hade tryckt till med bliva, Kristus uppväcke dig på den yttersta kvinnsperson. Och hon fräste till: - Varför sin havssten på henne, så hade händerna dagen!» har du besvärat mig hit upp? Loukunen blev snart nog börjat räta ut sig. inte skrämd, han sade bara: - Jag är i nöd…jag Den döde försvann igjen, han sjönk ner i den behöver bistånd. Håkäringen äter upp alla Men om sådana här medel inte har hjälpt, då mörka mullen, och jorden var så som jorden fiskar och fångstdon… Ett par fiskar må den Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, har Mikko sökt bistånd på begravningsplat- är. Men en död kristen kan inte Mikko eller väl ta men inte mer och den får inte förstöra På Finnmarkens ytterste øar, 1935, sen genom att hämta upp de hädangångna någon annan heller hämta upp. Han viker fångstredskapen. Tornedalica 1982.

60 61 Sagn fra offerplasser Sagn fra offerplasser

Huldra Sagn fra Hamnes

Det sto en gamme her, før huset Det bodde en familie her ute i vi nå ser ruiner av ble bygd. I den Hamnes og en familie på den andre ene enden bodde det folk, og i den siden av fjorden ved Draugeberget. andre enden hadde de sauer og kyr. Så ble en i familien der borte syk, I mellom fjøset og beboelsesgamma og en av de her folkene skulle så dra var det bare en gang. Kjerringa som for å se til den syke. Mannen startet bodde i gamma fortalte at all maten herifra, og han kom så langt som til ofte var satt ut til dyrene, da hun kirka eller kirkegården, da han møtte kom i fjøset. Det hendte også at så mye skrømt at han ikke klarte å kua var blitt melket. Det var huldra komme igjennom. Han ble i tillegg som hadde vært på ferde. Ut fra redd, så han dro hjem. Den andre veggene i huset så de også av og dagen dro han igjen avgårde, og da til en mann komme ut. var det mennesket død.

Kilde og årstall: Ukjent Kilde og årstall: Ukjent.

62 63 Opphavs- sagn

Til denne gruppen hører sagn som vil forklare hvordan naturfenomen eller ulike navn og nevninger ble til. Opphavssegner Opphavssegner

Fruholm-sagnet

Fruholm-historien er i virkeligheten ikke noen historie, men et sagn laget av Den neste som skrev om Fruholm historien var Fredrik Rode. Keilhau over- fru Margareta Akkermand, senere gift Abelsted. Jeg vil tro at hun først laget vintret hos Rode på Talvik prestegård vinteren 1827-28. I det kartet som dette eventyret til barna. Men da B.M. Keilhau i 1827 kom på besøk til Ingøy fulgte Rodes bok, stod det «Fruer-holmen» ved den holmen som heter Store fortalte hun det til han. Han skrev senere en bok om denne turen. Boken Kartøy. Det er naturlig å tro at det var den Keilhau ble vist. Den nåværende heter «Reiser i øst – vest Finnmarken i årene 1827 og 1828.» Fra sitt besøk Fruholmen står uten navn på kartet. Hvis en fornem frue skulle ha vært fange på Ingøy skriver han følgende: «I Finnmarken blomstrende tidsrum var In- i nærheten av Ingøy, ville det vakt stor oppsikt helt fra hun kom dit. Her var gøy et af de viktigste steder, og der boede saa mange folk, at pladsen havde kirke og prest helt til 1747. Stedet hadde også fogd og rådhus. Men om den anseelse af en by. Der havde en kirke og et rådhus – man viste meg et lide fornemme frue hadde ingen hørt før i 1827. Margareta Abelsted (pikenavn: skjær udenfor Ingøen, hvilke kaldes Fruholmen efter en dansk høyadelig Frue, Akkermand) hadde da hatt fire år på seg til å lage historien. Men så fikk hun som var forvist hid for en stor misgjerning. Klippen var ikke meget større, problemer med å finne en høvelig holme til historien sin. Det klarte hun også end at de bygninger, hun oppførte paa den netop fant en kneben plads. Her en gang i årene mellom 1827 og 1840. midt i havet, få mile fra Nordkap, der sees nesten lige i øst, tilbrakte denne dame, om hviss prakt og store midler der endnu gaar en mengde fortellinger, Da løytnant Fredrik Kloumann kom til Ingøy for å foreta oppmålinger til en lang rekke af aar, indtil hun en juldag paa reise til Kirke fandt sin død i bøl- det første sjøkart over området ved Ingøy omkring 1840, fikk hun plassert gene. Jeg saae brændingen sprøyte tvers over skjæret og opdaget i kikkerten sitt eventyrnavn på den holmen som nå heter Fruholmen, men som før anta- hustomtene, der syntes at frembringe nogle urter, formodentlig cochleare.» gelig hette Gressholmen. Kartet kom ut i 1844. Siden har en hel del personer laget forskjellige skrøner om fruen på Fruholmen. Hva som ga Margareta Det var altså fra Keilhaus bok at historien om Fruen på Fruholmen sprede Abelsted inspirasjon til historien om fruen på holmen vet man ikke. Men det seg. Den gang boken utkom var det uklart hvor Fruholmen fantes. For den kan tenkes at hun som var så historisk interessert har sett gjennom papire- holmen som Keilhau ble vist var ikke den nåværende Fruholmen. Det går det ne vedrørende handelsstedet og der fundet Fjuskholmen eller Juksholmen klart frem av hans fortelling. At Keilhau ville se holmen hvor historien skulle som hadde nr. 49 i matrikkelet av 1789. Skriften kan ha vært så dårlig at det stamme fra, kom sikkert ubeleilig på den gode frue. Den holmen som nå ble tydet som Fruholmen. Heller ikke utgravingen av en søppelplass fra heter Fruholmen kan ikke sees fra Sandviken hvor Keilhau fikk høre his- gammel tid, ga noen opplysning om en rik dame med store midler. Nei, der torien. Fra Sandviken må man gå en god kilometer og opp på et fjellskar for å har nok aldri vært annet en almindelige mennesker på Fruholmen. kunne se den nåværende Fruholmen. Herfra sees den sammen med Kvann- Både i nåtid og fortid. holman som er en stor holme. Det ville ikke kunne sees noen tomter derfra.

Neppe noe annet sted på Ingøy heller. Skrevet av Hans Hansen. Årstall: ukjent.

66 67 Opphavssegner Opphavssegner

Frua på Fruholmen fyr

På 1500- og 1600-tallet var Ingøy et av de Da gudstjenesten var over og folk stod sam- hun være død og tilbringe sit Liv i streng En- Kjendsel på hende, indtil hun kommer til sin største fiskeværene i Finnmark, med kirke, let ute på kirkebakken, tordnet plutselig somhet og Bod, medens vi ikke har villet und- egen Bolig, hvor det ikke er hende tilladt at rådhus og en tallrik fiskerbefolkning. to kanonskudd mellom bergstupene uten- draget til hendes Underholdning den store modtage Besøg uden av sin Prest og Lens- Den nordligste av alle holmene omkring for. Folk ble skremt, de trodde først at Finn- Formue, hun er i Besiddelse av, som hun med mand i Finnmarken. Vaar elskelige Lauritz ble kalt Nordholmen. markskysten igjen hadde fått besøk av sjør- sitt Liv har forbrudt. Med vaart skib «Hek- Jakobsen vil mundtlig meddele dig vaar øvere. Men straks etter gled et stort orlogs- tor» som til Sommeren skal krysse ved Finn- yderlige Vilje, hvor efter du dig haver at rette. 1627, 1628 og 1629 var harde år i Finnmark. fartøy inn mot havna, med dannebrog i markens Kyster, sende vi vaar elskelige Lau- Dermed sker vaar Vilje. Fisket slo fullstendig feil, folk hadde ingen toppen. En båt ble satt ut fra fartøyet, ritz Jakobsen (Hindshalen, hvem vil have ting å ete, selge eller bytte bort. Men de og kort etter steg en svartkledd herremann overdraget Opsynet med bemeldte Kvinde, Befalende dig Gud. Din velbevaagne Konge mektige kjøpmennene i Bergen og Trond- i land på brygga og gikk med langsomme, intil hun kan overleveres i dine Hænder). Christian. heim, som med jernhånd kontrollerte alt gravitetiske skritt mot rådhuset. Det var fiske i Nord-Norge, krevde likevel sin årlige ting på Ingøy akkurat i disse dager, og i råd- Hun har faaet Lov til at medtage dem av sine Sannsynligvis var det enda flere påbud i for- skatt. Ble ikke skatten betalt, var fiskerne huset var blant andre også lensherren selv, Tjænere, som vilde ledsage hende, men ingen bindelse med denne kvinnens forvisning, avskåret fra å få tak i uunværlige varer som Hans Kunningham til Vardøhus. Den svart- av disse maa, lige saalidt som hun selv, vende men de er ukjente, både i skrift og i muntlig bare kjøpmennene kunne skaffe. kledde fremmede bad om bad om å fortrede tilbake. Til Forvisningssted hvor hun skal til- tradisjon. for lensherren for å overlevere et viktig bud- bringe hele sitt Liv, have vi udseet den lille I april 1630 kom lodda og torsken endelig skap fra kong Christian IV. Den fremmede holme, som ligger nordenfor Ingø yderst mot Ett år etter stod huset hennes ferdig på tilbake, og det i veldige mengder. Båtene var Lauritz Hindshalen, kjent som kongens Nordhavet, som kaldes Nordholmen, og hvor Nordholmen. Det var utstyrt med alle de be- kom hjem fra fisket lastet til ripa. Gleden spesielle yndling og senere hoffpredikant vi selv ved Omseiling av Nordkap i Aaret 1599 kvemmeligheter noen kunne forlange på var stor i fiskeværet, og fjerde søndag etter og biskop på Fyn. Av noen fiskere de hadde nær lidt Skibbrud. Den skal være hendes den tiden. Og der levde den ukjente danske påske kalte presten menigheten til takke- truffet ute på havet, hadde han fått vite Fængsel, men hun kan bevæge sig og indrette damen år etter år. Ved de store høytidene gudstjeneste. at Kunningham var på Ingøy i anledning sig efter som hun selv finder forgodt. Og der- var hun å se i Ingøy kirke – en høyreist og tinget. Han ville derfor benytte anledningen til er, det vi befale dig at være hende behjæl- slank kvinne med en ung og spenstig kropp. Kirken var full. Prekenen ble holdt av sokne- til å overbringe kongens viktige budskap pelig på bedste Maade. Og indtil hun der kan Hun vakte stor oppmerksomhet i sine kost- presten, Kristen Krantz, en barsk og stor- til Finnmarks høyeste embetsmann. Herren tage fast Bopæl, har du at lade hende strengt bare klær og tilslørte ansikt. Fiskerbefolk- vokst kar, og dessuten en god taler. Han var til Vardøhus brøt det kongelige brevet og bevogte enten på vaart Slot Vardøhus eller på ningen kalte henne «Frua på holmen» etter meget godt likt, tiltross for at han hadde ut- leste med stigende forbauselse: Altenhus, eller hvor du anser det tjenligst. «den danske frua» og navnet Nordholmen seende imot seg. I yngre dager hadde han ble snart til Fruholmen. vært skipsprest og deltatt i slaget ved Chr. 4 tus. Når hun på Nordholmen har faaet sin Bolig Kalmar og i andre sjøslag. Ved trefningen i ferdig, maa hun ikke forlade denne uden på «Den danske frua» var alltid hjelpsom mot Ælfsborg kjempet danske og svenske skip, Vår Gunst tilforn! aarlige store Høitider, da hun selv og hendes befolkningen. Om noen var i virkelig nød og og da han skulle entre det svenske skipet Vid, at vi herved sende dig en dødsdømt Tjænere faar sine Konfessionarius har av- vendte seg til Fruholmen, kom det hjelp. «Den blå ørnen», fikk Krantz så å si hele nesa Kvinde, som for sine store Forbrydelser vis- lagt sin saligheds Ed på ikke at aabenbare Presten var da mellommann. Dem hun hjalp, hogd av. Ved freddslutningen tok han av- serlig have fortjænt Døden, men som vi for denne Kvindes Navn eller Stand, skal hun fikk alltid komme inn i huset hennes. Men skjed som skipsprest, og ettersom han var visse fornemme folks Interesion i Naade herefterdags leve navnløs, og navnløs skal ansiktet hennes fikk ingen se. Også tjener- født i Nord-Norge, tok han kallet som have skjænket Livet, uden at vi derved have hun dø. Derfor skal hun også til enhver Tid skapet forgudet den ukjente kvinnen. Når sokneprest i Ingøy. fritaget hende for al Straf. For Verden skal have sit Ansigt tilhyllet, at ikke nogen drager en av tjenere hennes døde hadde hun aldri

68 69 Opphavssegner Opphavssegner

noen vansker med å få en ny. Selv syslet hun for det meste med håndarbeid og lesning. Bare sjelden viste hun seg utenfor døra.

Årene gikk. Konger, lensherrer og lens- menn døde, og nye kom isteden, men «den danske frua» levde videre og ble meget gammel.

I 1684 ble Hans Lillienskjold ny amtmann i Finnmark, og som forgjengerne hans hadde gjort, avla også han et besøk på Fruholmen. Møtet med «den danske frua» ble en vold- som overraskelse for ham – enkelte kilder oppgir at han ble kraftig opprørt – da han husket henne igjen fra sine ungdomsår i det danske høyaristokratiet, der hun var en kjent og fetert skjønnhet. Etterpå sa han at han var full av beundring for den storslagne resignasjonen den gamle damen viste. Mer røpet han aldri – og han viste seg heller aldri mer på Fruholmen.

I 1680 ble det innført monopolhandel i Finnmark, og uventet nok ble dette årsak til stor nød blant fiskerbefolkningen. Også nå, på sine gamle dager, kom «den danske frua» til hjelp og reddet mange fra sultedøden. Den dag i dag snakker en om henne med takknemlighet og respekt.

Juledagen i 1686 var hun som vanlig i kirken på Ingøy, stadig med slør for ansiktet. Og som vanlig hadde hun med seg en stor kurv med fiken, som hun delte ut blant barna. Hele den tiden hun bodde på Fru- holmen var hun særlig interessert i barn – den muntlige tradisjonen beretter da også at hun fikk et barn like før hun ble forvist til Finnmark, og at barnet da ble tatt fra henne. Men dette er aldri blitt bekreftet.

70 71 Opphavssegner Opphavssegner

Da hele følget var på hjemvei til Fruholmen både hos sjøfolk som reiser forbi, og hos denne juledagen, ble de overrasket av en av fiskerbefolkningen på Ingøy. I mørketiden de orkanaktige stormene som så raskt og får hun nytt liv, hennes livsskjebne forekom- uventet kan blåse opp på den ytre Finn- mer for lengst i en mengde variasjoner. markskysten. I mørket gikk båten på et skjær Hun er blitt en myte, en inkarnasjon av det og kantret. Alle druknet. Det var ikke vitner lokkende ukjente, det sydlandsk gåtefulle til ulykken, men senere fant en vrakrester som stadig vender tilbake til mens snøstor- langs stranda. Og midt på skjæret lå den mene hyler i det månedslange vintermørket. tomme fikenkurven. Den dag i dag kalles skjæret Fikenskjæret.

Hva som hendte på Fruholmen etter at alle Ordforklaring: som bodde der var borte, er det ikke noen Husgeråd = Alle gjenstander som er som vet i dag. Man tror at kjøpmennene i nødvendige i en husholdning. Særlig kjøkkenutstyr. Bergen lot husene rive, at de fjernet både

hus og løsøre fra øya. Ennå i dag kan en ty- Nedskrevet av: Hans Lidman, Eventyr i nord, delig se tuftene etter to hus, og da fyret ble Gyldendal Norsk forlag, Oslo 1963. bygd i 1866 og den første fyrmesteren, Jons- en, kom dit ut, fant han en god del husgeråd og rester av klær. Restene så ut til å skrive seg fra klær som måtte være båret av et menneske av høy stand, og det ble funnet kvinnesko med uvanlig høye hæler.

Det er blitt spekulert atskillig over hvem «den danske frua» var. I 1630 anklaget kong Kristian sin gemalinne Kristine Munk for utroskap, han antydet også at hun hadde prøvd å forgifte ham. Kort etter ble hun for- vist til herresetet Boller på Jylland. En teori går ut på at «frua på holmen» var hoffdame hos Grevinne av Schleswig-Holstein, som Kristine Munk ble kalt, og at hun hadde vært grevinnens fortrolige. Når kongen lot sin gemalinne forvise, er det trolig at han var minst like streng mot medhjelperen hennes.

Når alt kommer til alt, er det kanskje like godt at man ikke vet hvem fangen på Fruhol- men var, eller kjenner årsaken til at hun ble forvist dit. Nå spinner fantasien sine tråder

72 73 Opphavssegner Opphavssegner

Sagnet om Snefjordelva

Sagnet om hvordan Snefjordelva ble til hør- den nesten liggende på land. Sjøormen vis- te jeg første gang da jeg var guttunge. ste at det ikke skulle være fjære sjø akkurat Senere har jeg hørt det gjentatt flere ganger da, så den skjønte ingenting til å begynne i forskjellige varianter. Den siste jeg hørte med. Men da den så utover fjorden var det det av var min onkel Rolf Matheussen. som om havbotn steg opp. Det var havet som Jeg bruker hans versjon som grunnlag. sank, men den var så redd at den ikke kom seg til å gjøre noen verdens ting før landet Det var en gang for riktig lenge siden. sluttet å stige. Da oppdaget den at den lå i et Den gang Snefjordvannet ikke var et vann, vann, fullstendig innestengt fra det store men botnen av en fjord. Da gikk nemlig sjøen havet som den var vant til å ferdes i når den helt inn til det som vi i dag kaller Øverenden skulle ut på ferie, eller bare trengte litt av Snefjordvannet. Der bodde sjøormen. avkobling en kveld eller to. Den kom seg ut i Den var veldig svær, med stort hode og en vannet og svømte nedover for å se om det lang, buktende kropp. Sjøormen trivdes kanskje var et lite utløp, men nei – alt var godt der. Den syntes det var så lunt og fint, stengt. Først ble den enda reddere enn den med litt småbjørk oppetter fjellsidene, var fra før. Så fikk den panikk og begynte å og Austerelva som rant stille ut i fjordbotnen svømme rundt i vannet. Så ble den sint, og så og ga ferskt vann når sjøormen var tørst. sintere og sintere. Til slutt var den helt Av og til kom det også rekende litt smågodt rasende, og for rundt langs vannkanten med elva. Litt tyttebærlyng, og en sjelden så sand og mold skvatt himmelhøyt. På den gang en liten kvast av ei rognegrein med bær måten ble alle buktene i vannet til. på. Da syntes sjøormen at den var verdens lykkeligste dyr. Når sola varmet riktig godt Når den hadde rast rundt så lenge at den lå den og koste seg i havflaten og gumla på hadde fått opp ordentlig god fart, skjøt den tyttebærlyng eller rognebær. som en pil fra øverenden og mot nerenden av vannet, for det var den veien den måtte Så var det en varm og vakker høstdag at hvis den ville ut til havet igjen. Den tok sikte sjøormen lå og døste etter et godt måltid. på der det var lavest land og kjørte inn i Plutselig følte den på seg at noe var galt fatt. sandbankene med voldsom fart. Det buldret Havet liksom sank, og den hadde en ekkel og braket, sandfokket sto og store steiner følelse av at det ble trangere om plassen. ble lempet til side. Der hvor landet var tjuk- Akkurat den dagen lå den helt inne i fjord- kest stanget den hodet i en svær stein som botnen på grunt vann. Når havet sank ble ikke ville flytte seg. Den slo seg litt, men ble

74 75 Opphavssegner Opphavssegner

bare enda sintere av det. Den dro seg litt tilbake for å få ny fart, og nå brukte den også alle sine kjempekrefter for å komme igjen- nom. Det var som et jordskjelv. Mold og sand og stein ble lempet til side og ble til det som vi i dag kaller elvebakker, eller elvemæler.

Den kom seg igjennom og ut til havet, og da ble den glad. Den lå en stund ute i fjorden og hvilte, og da den hadde fått igjen pusten og så seg tilbake ble den enda gladere. Den så at den hadde laget en ny elv, og på samme måte som Austerelva hadde bragt glede til sjøormen, ville den nye elva også gjøre det. Sjøormen smilte høyt og ble like snill og god som den alltid hadde vært. Sjøormene liker nemlig ikke å være sint. Det er bare når den blir ordentlig redd at den kan bli rasende. Og sjøormen bodde i den nye fjordbotnen helt til menneskene flyttet dit og skremte den vekk.

Du kan den dag i dag se at Snefjordelva buk- ter seg som en orm ned mot havet. Det er vel bevis godt nok på at historien er sann?

Nedskrevet av: Arvid Matheussen. Årstall: Ukjent

76 77 Opphavssegner Opphavssegner

Russeholmen ved Lillefjord - sagn 1 Russeholmen ved Lillefjord - sagn 2

På østsida av Revsbotn stikker Lille- de han revet til seg før han gikk ut. Under gudstjenesten kom to russe- fjord inn. Utenfor fjorden er en liten Mens kampen foregikk, lå presten holme som kalles Jordholmen eller inne i kirken og ba. Samene gikk av lodjer seilende rett mot holmen. Engholmen, samisk Gi eddisuolo, med seieren. i 1786 kalt Kirkegårsholmen, eller Folket ble redd, sprang i båtene og bare Kirkeholmen. Før hette den Etter kampen rodde de fleste same- Russeholmen (Ruossasuolo) fra den ne over til land, men noen ble tilbake rodde hjem. Men noen modige menn tid russerne røvet i Finnmark og på holmen for å undersøke om de fal- Troms. Etter sagnet skal det ha stått ne fiendene hadde noe av verdi på ble igjen og skjulte seg på holmen. en kirke der. Samene som bodde i seg. Men en hel del russere hadde Revsbotn, Lillefjord og Snefjord ligget stille som om de var døde, Russerne følte seg trygge og begynte måtte derfor bruke båt for å komme blant sine kamerater. De tok opp å rane kirkens gods. Da sprang til kirken. kampen på ny. Samene var nå få og måtte ta kirken som tilfluktssted. mennene fram fra sine skjulesteder En søndag da presten sto på preke- Presten var også der. Russerne stolen, kom en samegutt og meldte stengte dørene, brente kirken og alt med årelomer som våpen. De for inn at russerne hadde tatt båter på fast- som var i den. landet og var på vei til holmen. Folk i kirken og stengte døra etter seg. strømmet ut av kirken for å forsvare Folket på land satte nå over sundet den. Der ble en heftig kamp. Blant for å redde kameratene sine, men de Russerne, som ante fred og ingen fare, samene var det en kjempe som slo kom for seint. Russerne tok flukten ble forfjamset og kom seg ikke til å med foten av prekestolen. Den had- mot land til den motsatte side. gjøre nevneverdig motstand. De ble alle slått i hjel og kastet ut på holmen hvor de ble liggende.

Skrevet av: Sverre Nygård, 1987. Nedskrevet av: Chr. D. Jørgensen, Sagn og beretninger.

78 79 Opphavssegner Opphavssegner

Trollkjerka Pokerspillet

På en av vandringene over fjellet på fast- hvelving, hvor mørke og åndestillheten Det var ulovlig å spille poker, særlig om penger. landet besøkte jeg den såkalte «Trollkirke» får en til å gyse, som om man virkelig er mys- en av naturen dannet rummelig hvelving i tiske vesener nær, etter hvem hulen har sitt fjellet. Den ligger ved innløpet til Hav- navn, for belysningens dunkelhet og fanta- øysund. siens forunderlige trang til det mystiske En gang under landligge dro 3-4 karer opp hit til gir gjenstandene ved første øyekast egne Hvelvingen finnes i en 150m høy fjellpynt, former. Den store stenen i kirkens midte tar Skaret (på Ingøy) for å ta et slag poker. De brukte som slutter seg som en liten avsats til en steil skikkelse av offertavle for de blodige ofre fjellside, men står adskilt fra den med sin til templets guddom. I takets hvelv titter denne steinen til pokerbord. En stabbestein i øverste halvdel. Fra en vid firkantet basis ansikter av troll frem, lik englehoder i en veikanten. Litt ut i spillet kom en fremmed kar hever den seg i nesten regelmessige avsatser kristen kirke, og en dyp revne i fjellveggen til en avrundet kuppel med fremragende bebuder seg i det fjerne som inngangen til og ville være med. Det ble ordnet plass og spillet steiner hist og her som ser ut som tårntinder. det hemmelige templets indre, hvorfra man hvert øyeblikk frykter å se offerpresten træ fortsatte. Mens de spilte, mistet en av spillerne Allerede dens ytre er påfallende og tiltaler ut med sin blanke kniv i hånden. fantasien på en eiendommelig måte, så den et kort på marken. Da han skulle plukke det opp, på et vis ligner formen på en gotisk kirke med Jeg sitter i dette øyeblikk rolig på offerste- den samme rå, men dristige arkitektur, som nen og nedskriver «Trollkirken»s mystiske så han at fremmedkaren hadde et normalt ben utmerker verken fra hin kjempetidens æra. merkverdigheter, mens bølgenes slag mot og ett hesteben. klippen utenfor gjenlyder dumpt i den hule På begge sider av bergpynten finnes en høy, hvelvingen, blandet med en måkes skjæren- hvelvet inngang, hvorav den største er minst de hvin, som engstelig omsirkler sitt rede 60 fot høy. Igjennom den majestetiske port- ved inngangen. Karene ble redde og rømte av skrekk. Da ble fremmedkaren så sint at han slo kortene i steinen og satte avtrykk til skrekk og gru for de andre pokerspillerne. Dette må ha skjedd etter Anmerkning: Om Nicolai Lund: Levde fra 1814-47, født i Drammen, norsk botaniker, studerte først filosofi og fikk Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs gullmedalje for 1908 da veien over Skaret var nybygd. en prisoppgave om Den menneskelige frihet. Senere studerte han botanikk, ble 1843 universitetsstipendiat og drog i 1846 til Sør-Amerika på botanisk studiereise. Han døde i Venezuela. Av hans skrifter er Reise igjennem Nordlandene og Vestfinmarken i Sommeren 1841 (1842) og Haandbog i Christianias phanerogame Flora (1846) mest kjent.

Skrevet av Cand. Philos. Nicolai Lund, sommeren 1841. Kilde og årstall: Ukjent.

80 81 Opphavssegner Opphavssegner

Den vakre samejenta i Havøysund

En gang for lenge, lenge siden bod- Dette syntes samen i blå kofte lite de en samefamilie i Havøysund. om. Han blei svart av sjalusi, og Familien var både barnerik og rik på en dag gannet han samen i rød kofte gods og gull. Eldstebarnet ei jente inn i en fjellvegg rett over sundet. – vokste seg riktig fager. Det blei sagt at hun var den vakreste jenta i hele Men da blei samejenta rasende. Finnmark. Hun gannet blåkoftesamen inn i det samme berget. En dag kom en ung same til Havøy- sund. Han hadde staselig blå kofte, Berget de blei gannet i ligger rett var ganske velstående, men ikke sær- over sundet fra Øraodden. Når ber- lig vakker. Han blei straks bergtatt av get er regnvått og kveldssola eller den vakre samejenta og regnet med midnattsola skinner skrått inn på at henne ville han få, siden han var berget, kan du se konturene av beg- eneste frier i mils omkrets. Det varte ge den dag i dag; rødkoftesamen litt og rakk, men jenta sa ikke ja. østafor blåkoftesamen.

Så en dag kom en same i rød kofte Dette sagnet blei fortalt av sogne- og slo seg ned i Havøysund. Han var prest Jacob Storvik i 1955 eller 1956. en staselig kar, og velstående var han Han fortalte meg hvor han hadde fått også. Det gikk ikke lang tid før han det fra, men det har jeg dessverre og den vakre samejenta var sammen glemt. både sent og tidlig.

Ordforklaring: Ganning - Samisk magi. Det å kaste en magisk forbannelse på noen.

Nedskrevet av: Bård Mortensen. 1955-56. 82 83 Opphavssegner Opphavssegner

Finnkone fjellet

Straks vest for Havøysund på fast- I dag (1694) er det ennå mange landet er det en flekk i et høyt slett samer som når de ror forbi stedet, fjell. Om dette fjellet forteller sa- ikke tør å ha blå kjole på seg. Dette mene at det i gamle dager hadde gjelder helst samekvinnfolk. Og har vært to samekvinner som ville sette de blått på seg, må de legge seg i gand i hverandre. Den ene hadde bunnen av båten overdekket mens en blå kjole på seg, og den andre en de ror forbi dette stedet. Dette rød. Den som hadde den blå kjolen, gjøres for at den røde i berget ikke var den sterkeste og drev den røde skal skade eller drepe dem. til fjells slik at den ble stående fast

i berget. Nedskrevet av: John B. Hansen. Årstall: Ukjent.

84 85 Historiske sagn

Til denne gruppen hører sagn som forteller om historiske personer og hendelser, og de gir ofte utrykk for folkelige reaksjoner på det som har hendt. Historiske segner Historiske segner

Neste sommer kom den samme russeren med en fiskekjøper til Norge. Han kjente nok Russesagn - Ren fantasi samene igjen og ga dem en sekk mel og en sekk gryn, fordi de den gangen sparte livet hans. Han fortalte: «Hvis dere hadde fulgt meg litt lenger, hadde jeg ikke orket mer. Da hadde eller ei kjerne av sannhet? jeg mistet livet.»

Fortalt av Anders Larsen, folkeskolelærer i Alta og Kvalsund, f. 1870 i Kvænangen. Tematisk innledning skrevet av Sverre Nygård i 1987

Ordforklaring: Tilje = I småbåter er tilje treflakene en stiger på i rommene mellom toftene. Lenger sør bruker en plikt eller plitt om en tilje som spisser av i skuten på båten (skottplikt). Tilja er til å taes opp når båten skal øses eller landsettes. Derfor er det boret hull i dem.

RUSSERNE PÅ STALLOGARGO OG I HAVØYSUND FANTASI ELLER VIRKELIGHET? fra Troms til Kolahalvøya oppsto naturlig Mange folk bodde før på Stallogargo ved Kvalsundet. Engang kom en russekomse (skip) dit, Russesagnene virker så fantastiske at vi må nok krangel om skatterettighetene. Både og russerne drepte alle folkene, røvet og gjorde stedet helt øde. Bare tre menn, to samer og lure på om de i det hele tatt har en kjerne av nordmenn og karelere/russere foretok en nordmann som var på rypejakt i fjellet, overlevde. Da de kom ned, så de at russerne dro sannhet. Som vi skal se nedenfor forekom regelrette plyndringstokter mot hverandre, østover mot Måsøy. virkelig russiske røvertokter for mange hun- samene var ofte utsatt fra begge sider. dre år siden. Vi kan skjønne at historier som En rekke røvertog forteller om en blodrød De tre mennene tok en båt og satte etter russerne. De forfulgte dem til Havøysund, men hold har levd på folkemunne i så mange manns- historie gjennom flere hundre år til midten så stor avstand at russerne ikke oppdaget dem. aldre, er blitt forandret, blandet sammen, av 1400-tallet. diktet på og lignende. Ved å gå tilbake til I Havøysund gikk russerne i land. De laget et telt av seilene, stakk spydene ned utenfor og la vikingtog og gjensidige plyndringer som År 877: Thorolf Kuolduesson, lensherre over strømpene sine til tørk på spydendene. Selv la de seg til å sove, men to av dem var oppe og samtidige skriftlige kilder forteller om, vil vi Helgeland, reiste med omtrent 100 mann holdt vakt. finne ut noe om virkeligheten. gjennom Finnmark og holdt marked med samene. Langt mot øst traff han kvenenes De tre mennene landet på yttersida av øya. Nordmannen var sulten og mente de skulle ta GJENSIDIGE RØVERTOG konge. Han ønsket hjelp mot karelene som seg mat. Men samene var ikke enige: «Nu er det ikke tid til å koke suppe!» De gikk over øya Alt før vikingtida, muligens allerede fra herjet der. Thorolf, hans menn og 300 til den andre sida. Samene hadde børse, men nordmannen hadde ikke annet våpen enn ei 400-tallet, må det ha vært forbindelse mel- kvener traff karelene på fjellet. En stor del øks. Oppe på øya traff de på de to russerne. Den ene hadde harnisk på, men da han blottet lom nordmenn og samer. Nordmennene av dem ble drept og resten jaget på flukt. brystet, drepte den ene samen ham med et skudd. Da ga den andre russeren seg til å løpe satte da urnordiske navn på øyer og fjorder etter samen, som ikke fikk anledning til å skyte for å forsvare seg. Nordmannen og den andre (bl.a. fjorder på «-anger») i Troms og Finn- År 878: Thorolf, sammen med kvenkonge, samen løp etter russeren. Da nordmannen så at russeren snart ville nå igjen samen, kastet mark. En viss handel mellom innlandet og gjorde rikt bytte i Karelen, fra Finsebukta han øksen og traff russeren i foten, så kne-senen ble kappet over. Russeren klarte da ikke å kysten kan ha forekommet. De mektige forbi Ladoga og Onega. løpe lenger. De tvang ham til å fortelle hvor de andre var, og så drepte de ham. håløygske høvdingene og seinere den nor- ske kongens sysselmenn hadde god inntekt Flere vikingferder, nærmest sjørøvertog, De tre gikk ned til teltet. Russerne sov tungt. Samene og nordmannen bar så stein fra ura og av både beskatning av og handel med same- gikk til landet rundt Dvinafloden hvor det la dem rundt på kanten av seilet så ingen skulle slippe ut. Deretter tok de spydene og stakk ne, såkalt «finnskatt» og «finnkaup». ble utkjempet slag og plyndret. Slike ferder alle russerne ihjel gjennom seilet. Han løp til fjæra. Tok båten og rodde over sundet. Der tok Folkestammene østfra hadde imidlertid de utførte blant andre Eirik Blodøks, Harald han med seg tiljen og flyktet. De tre satte etter ham. Russeren løp ut i et vann og dukket. samme interessene. Det var karelere, seine- Gråfell, brødrene Gunnstein og Karl fra Da han kom opp, holdt han tiljen i været, og når de tre skulle skyte, skjøt de på tiljen. De ble re også russere – samene kalte dem for Langøy og Tore Hund. De fikk ofte med seg til slutt enige om å gå og ikke bry seg om den ene russeren. «cudit», tsjuder. I dette store fellesområdet stort utbytte.

88 89 Historiske segner Historiske segner

År 1271: Plyndringstog av kareler og kvener År 1349: Russere herjet helt til Bjarkøy. SEINERE PLYNDRINGER Tunes og Tufjord på Rolvsøya. Alle disse til Hålogaland. (islandske samtidige skrifter). Vårt unions- – REDSLER FOR RUSSERNE kirkene ble nedlagt på 1600- og midten av land Sverige var i krig med russerne. Gjensidige plyndringer fortsatte, men var nå 1700-tallet. Folk i den seinere tid har lurt på År 1279: Herjetog av kareler i Finnmark. mer tilfeldige. I 1517 gjorde kong Kristian II hvorfor kirkene forsvant. Så kan vel noen De fanget kong Magnus`s sysselmann År 1384: Russere og karelere sa opp freds- og storfyrsten i Moskva avtale om at russer- ha fantasert og gitt en enkel forklaring: Torbjørn Stein og drepte 35 av hans menn. avtalen med nordmennene og året etter ne ikke skulle gjøre innfall i Norge og hindre russerne hadde plyndret dem. (islandske samtidige skrifter.) «drepte de karmenn, hærtok kvinner og fiskeriet. Så seint som i 1623 sendte kong barn og røvet gods» i det nordlige Norge. Kristian IV krigsmenn til Kildin og Kola for Men det er ikke utenkelig at det sto kapeller År 1302: Nytt angrep. Karelene synes å ha å rane. På 1700-tallet ble Hasvik plyndret på disse stedene i seinmiddelalderen da herredømme i Finnmark. Kongen fikk ikke År 1411: Nytt hærtog mot nordmenn på av russere og i 1826 ble kirkeklokka i Kjelvik russerne herjet som verst. I et pavebrev fra skatt derfra på flere år. Novgorods befaling. (russiske samtidige tatt av russerne og kastet på sjøen (seinere 1488 heter det at der finnes noen kapell rundt skrifter). tatt opp.) Men dette var tilfeldige røverier av om i fiskeværene. Noen kapellaner reiser År 1310: Kong Håkon 5. Magnussøn sendte fiskere og handelsmenn. rundt til kapellene og gjør kirketjenesten. islendingen Gissur Galle nordover. Han kom År 1419: Nordmennene gjorde et hevntog hjem med skatten året etter. med en hær på 500 mann i «buser og snek- Grensen mellom Norge og Sovjet var i år- Hva så med kirken på Jordholmen i Lille- ker» og herjet i karelske distrikter. hundrer uklare, helt til grenseavtalen i 1826. fjord? Denne kirken er ikke nevnt i skriftlige År 1316: Russerne gjør innfall i Hålogaland, Ennå er vi ikke helt ferdig med grense- kilder utenom russesagnet. «Reformatsen» dreper mange menn. År 1420: Manndrap av russere og hedninger spørsmålet, jamfør Gråsonen i Barentshavet. (en fortegnelse over kirkene i 1589), nevner i Finnmark og Hålogaland, og folk måtte ikke noen kirke i Lillefjord. På 1600-tallet 1320-årene: Åpen krig. Karelenes og russ- ligge i orlog både sommer og vinter. Hvor stor redselen for russerne var, viser en heter det også at samene i Revsbotn soknet ernes plyndringer tiltar, og det heter at beretning fra 1600-tallet, skrevet ned om- til kirken i Tufjord på Rolvsøya. Likevel kan «de hedenske samene» slutter seg til dem. År 1444: Karelenes hær kriget mot nord- trent 20 år etter at hendelsen fant sted: en misjonskirke (gamme) for samene være Russerne brente riksforstanderen Erling mennene og slo dem. Et hollandsk skip med gull og elfenben for- bygd så tidlig som på 1300- eller 1400-tallet, Vidkunnsons gård i Hålogaland. (islandske liste øst for Magerøya. Det ble berget en del ja, sogar alt på 1200-tallet. Om det er en kjer- samtidige skrifter). Vidkunnson førte så en År 1445: «Svean-nordmenn herjet ved Dvina fra skipet. Da kjelvikpresten, Jens Madsen, ne av sannhet i sagnet om Lillefjord kirke, «hellig krig» mot hedninger og oppnådde med ild og sverd, hogg ned folket og førte kom fra gudstjeneste på Måsøy, hørte han så må sagnet og kirken være fra denne tida korstogsoppdrag hos paven. mange som fanger med seg. «Dvinerne» skudd og så mye folk på land. Han trodde da russerne herjet. Men etter undersøkelser ilte etter dem, hogg ned noen, deriblandt russerne var gått i land for å slå i hjel folk. på holmen er det foreløpig ikke påvist noen År 1326: Fred – både nordmenn og russere førerne Ivar og Peter, og sendte 40 mann De rømte «mann av huse» til fjells vintersdag kirketuft. avtaler skattelegging av samene fra Nord- som fanger til Novgorod. – og en stor del av kveget sultet i hjel. Troms til Kolahalvøya. DE DØDES HOLME Det er helt klart at redselen for russerne Lærer P. M. Olsen fortalte at han engang var levende. Vi har fra nå av nedtegnelser var en tur på Jordholmen sammen med om stridigheter med russerne som vi kan C. C. Dons, sogneprest i Måsøy 1874- 1881. karakterisere som sagn, «minner» som Der fant de en del beinrester. Presten samlet mest sannsynlig stammer fra russernes dem sammen, begrov dem i en dyp grav og grusomme plyndringstog på 1200-, 1300- og kastet igjen med torv og stein. Gravhaugen Ordforklaring: Orlog = Begrep som 1400-tallet. var fremdeles synlig først på 1900-tallet. betyr at noe er under militær kommando, som for eksempel marinen. På 1400-tallet KIRKESAGN Den gang de stakk torv på holmen, fant de kunne man få plikt om militærtjeneste I Måsøy har vi flere russesagn om kirker som av og til likkister. Anders Larsen som var på under krisetider. er blitt plyndret. Det gjelder både Hjelmsøy, holmen før krigen, ble vist en avlang barne-

90 91 Historiske segner Historiske segner

kiste med hvelvet lokk. Kista var satt sammen RUSSENAVN med trenagler og laget av uhøvla bord. Noen stedsnavn i Måsøy har forstavelsen Kistelokket ble tatt av. Skjelettet deri var «Russe-« som kommer av russer. I hvilken viklet inn i et grovt vadmelssvøp (grene) forbindelse har disse stedsnavnene opp- nedlagt i høvelspon. Kleslua var pyntet med stått? Først tenker vi på russeplyndringene, rødt og gult klede. spesielt på 1200-, 1300- og 1400-tallet. Sag- net om Russeholmen ved Lillefjord er allere- Han så også mange menneskebein og et de nevnt. Andre stedsnavn ser tilknyttet hode med never på holmen. Larsen skjønte russesagn er Russehamn på Ingøy og Russe- at sjøsamene før i tida hadde brukt holmen sanden på Hjelmsøy. som begravelsesplass. Der fikk de døde ligge i fred for rovdyr. De levende og de døde Russisk fiske og handel de siste to-tre hun- skulle heller ikke forstyrre hverandre for dre år kan også være opphav til noen av mye, samtidig som veien ut til holmen ikke stedsnavnene. I ei bukt på Lille Latøy heter var for lang. det at russerne i gamle dager lå og kjøpte fisk. Derfor fikk bukta navnet Russebukta. Anders Larsen fant ikke noe sted hvor kirken kunne ha stått. Håvard Dahl Bratrein, Utenom handel drev russerne et utstrakt Tromsø museum, ble forevist en tuft i 1966. fiske ved Finnmarkskysten. Russefiske var Det var en gammetuft, størrelse 4x4 msom på sitt høyeste i siste halvdel av 1700-tallet. også han mente ikke kunne ha vært kirke. I 1774 lå 63 russiske båter på fiske i Måsøy. Noen andre tufter fant han ikke. Men rundt Hver båt hadde en besetning på 4 mann, det den oppmurte steinvarden på holmens syd- vil si 252 fiskere tilsammen. De hadde med vest side, fant han et gravfelt, 10 sikre graver seg hus som de satte opp og var fast bosatt i – 5 oppmurte med gravkamre, omkring 2 Måsøy fra påsketider til august. Det er for meter bred og 3 meter lang, mens de 5 andre eksempel nevnt ei bu og to pakkboder på var røyser av forskjellig størrelse, en av dem Hjelmsøy. Foruten Hjelmsøy oppholdt de med fotkrans, med andre ord, ruiner fra seg på Ingøy, Rolvsøy, Stappen og Tunes, samisk jernalder. Flere usikre graver var i en Gjesvær og Lyngpollen, men utvilsomt også rullesteinsvoll. andre steder. Det er naturlig at det kan ha oppstått stedsnavn oppkalt etter dem. Holmen ved Lillefjord har hatt mange navn: Russeholmen, Kirkeholmen, Kirke- Andre slike stedsnavn som ikke er nevnt gårdsholmen, Engholmen, Jordholmen eller ovenfor: både i Revsbotn og i Trollfjorden på Grasholmen. Navnene forteller om russere, Rolvsøya er Russelva og ved Gjesvær ligger kirke og kirkegård, dessuten om beite og Russepollen. I Magerøysundet i Gåsvika lig- gras. Fortellingen om russernes plyndring ger Russehundra, ei hule. Navnet tyder på at av en kirke på holmen er fortsatt bare et et stort antall russiske røvere har vært på sagn. Gravstedene på holmen er virkelige ferde (jamfør «Russeskrea»). nok. Så seint som i 1987 lå fremdeles menneskebein synlig over bakken.

92 93 Historiske segner Historiske segner

Sagn om Tunesbrødrene - sagn 1

Det er ikke utelukket at russerne to brødrene kom lykkelig i land og leggende nederlag i fiendeflokken et langt, armtykt gransspir som ble hadde herjet Tunes først på 1600- holdt løftet sitt. De støpte ei kveite med de flere alen lange køllene sine. brukt til hjellmateriale og angrep tallet, men muligheten er større på av sølv og hengte den opp i kirken. Men denne kvelden skulle vise seg å fiendeflokken med det. Men da han 1300- og 1400-tallet. I hvert fall har bli skjebnessvanger for dem. var alene og vel og ør i hodet etter sagnet om Tunesbrødrene oppstått Men en høstkveld kom et russeskip sterke drikkevarer som de to brø- under russernes røvertokter. seilende inn mot land ved Tunes. Historien ble fortalt av en russer drene tidligere hadde plyndret fra et Det var russere som kom for å hevne som lå på fiske i Makkaur mange år russefartøy, lyktes det noen å kom- Etter sagnet skal Tunesbrødrene ha de drepte kameratene sine. Tunes- etter denne kvelden. Han fortalte at me på ham bakfra og felle ham. utarbeidet ei kveite i rent sølv og gitt brødrene hadde flere ganger drept faren hans hadde blitt drept under det til en kirke på Tunes. eller jagd russerne som plyndret siste overfallet på Tunesbrødrene: Da handelsbestyrerens folk kom for Finnmark. Disse hyppige feidene å hente en del tørrfisk hos Tunes- En gang var de to brødrene ute på skremte etter hvert den øvrige be- Russerne hadde omringet huset i brødrene, lå likene deres ille tilredt i fiske. De hadde fått ei middels stor folkningen på Tunes, så brødrene mørke. En av brødrene som gjorde den blodige opptråkkede snøen som kveite, da det ble storm. Hav og him- bodde nå alene. Det var naturlig seg et ærend ut temmelig lett på- viste at flere enn en av røverne had- mel sto i et eneste kav. Det syntes at russernes herjinger dempet på kledd, ble overfalt av hele flokken. de fulgt dem i døden. håpløst å berge livet. I nøden sin lov- framgangen i fiskeværene. Han ble overmannet etter en kort te Tunesbrødrene at de skulle gi ei kamp, da han var våpenløs. Broren Stedet var plyndret. Kirkeskatten kveite av sølv til kirken på Tunes, hvis Harniskene til Tunesbrødrene som som ble vekt av bråket, skjønte snart var brakt om bord i det russiske ski- de kom i land. Sølvkveita skulle være var av tykt, hardt lær, hadde reddet hva som foregikk. Han skyndte seg pet og ført til Russland. Den kost- så stor som den de hadde i båten. dem flere ganger mot pileskudd og ut i svalgangen, brøt ut bakveggen bare sølvkveita kom til Moskva eller Uværet la seg, og snøkavet letnet. De steinkast, og de kunne utrette øde- som besto av bordkledning, grep St. Petersburg, sier sagnet.

Skrevet av: Sverre Nygård, 1987.

94 95 Historiske segner Historiske segner

Russerne på Russerne på Tunes – sagn 2 Tunes – sagn 3

Der bodde to brødre på Tunes (på Magerøy) på den tid da Gjesvær kirke stod Der bodde en gammel kall på Tunes, og han bodde ved siden av kirken. Da på Lille Stappen, (kirken stod på Husstappen/Kirkestappen). Den nevnes i kom russerne. Kallen gikk ut og sa (til de døde): «I skal ikke gi eders hus!» reformatsen av 1589.) og de rodde fiske. Engang blev det en svær storm, da russerne kom til kirken; da er kirken oppe på fjellet, og da russerne kommer de var ute på sjøen; det så ikke ut til at de skulde komme i land i live. Da lovte op på fjellet, er kirken på sin gamle plass, og de fikk den aldri. de en sølvkveite til Gjesvær kirke, hvis de kom i land i live og sa: «Gå med bud til de andre tsjuder at flere av eder skal komme!» Så kom firti og vilde røve; Engang kom russerne igjen. Kallen går ute og sa (til de døde): «I vet nu sjøl, om men de to (brødrene) drepte dem alle; de lot bare en i live og sa: «Gå med bud I nu vil gi,» og alt før russerne kom til kirken, falt tårnet ned. Da tok russerne at flere av eder tsjuder skal komme!» sølvkveita og førte den til den russiske hovedkirke.

Det var en julaften; da kom hundre. Da hadde den ene (av brødrene) drukket Engang var han hjemme; da går han en dag til Gjesvær og sier til kona si: sig så full at han lå og sov; den andre var oppe. Da tsjudene kom, tok han til å «Når Halle (så het hunden) begynner å gjø, skal du ta min røde trøie på og drepe dem. Han hadde en klump (tresko) til verge og slo femti i hjel; men da spasere utenfor.» Kort efter begynte hunden å gjø. Kona blev redd og skjulte blev også han trett. Russetsjudene fikk drept dem begge, og så gikk de som sig i gammen; hun torde ikke spasere utenfor. Da kom russerne ned og tok var igjen, til kirken og røvet alt sølv og tok sølvkveita, og så reiste de tilbake kona og spiddet henne på en gardstaur; de rev ned gammen og gikk hen mot til Moskva. Gjesvær. Da kommer kallen imot dem. De sier: «Kona di ler på en gardstauer.» Han gikk hjem og så hvordan de hadde båret sig ad. Da satte han efter dem og nådde dem før de kom frem til Gjesvær. Han begynte å prate og tok frem en pung. Den var ganske full av fjær, og han rystet dem ut; det blev i russernes øine, som om der var kommet så mange folk. De begynte å slåss og drepte hverandre.

Kilde: Efraim Pedersen 1923, Storfjord. Kilde: Nils Nilsen, 1921, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929. Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

96 97 Historiske segner Historiske segner

Russetsjudene

I Kjelvik preket presten i kirken og menigheten var i kirken. De la merke til at russetjudene alt nærmet sig land, og fortalte det til presten. Han løp ut i sjøen og vadde til knes, og der kom et uvær som stod fra land, og russetsjudene drev ut på havet og omkom.

På Hjelmsøy var der kirke, og to menn bodde der. Da russerne kom, kvervet de synet på dem så at kirken flyttet sig til den andre siden av eidet, og da russerne kom dit, flyttet kirken sig tilbake.

Kilde: Peder Henriksen 1888, Kåfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

98 99 Historiske segner Historiske segner

Djævelleiken

Fra den tid russerne for på herjing i Finn- skjønte at det var kirken det gjaldt, og hadde at russerne var på tur dit, og folk gjorde da de bare kunne bli angrepet fra en kant. mark, går det mange sagn og fortellinger. derfor samlet seg alle mann for å ta imot seg i stand med økser og staurer for å møte Men innbyggerne fulgte etter ned i uren og En del av disse beretninger, som for det russerne. Da russerne så at det var møtt opp russerne om de skulle komme, enten sjø- inn mellom steine ble hver eneste russer meste er muntlige overleveringer, kan nok en slik masse folk, våget (de) ikke å gå i land, veien eller over fjellet fra Tufjord. Ved foten slått i hjel. Det var et djevelsk myrderi, som ikke være helt korrekte i sine enkeltheter, man stakk til sjøs igjen. Havna som skutene av fjellet mellom Mafjord på Ingøy og gården man aldri før hadde hørt maken til. Derfor men at begivenhetene stort sett har funnet ankret opp på, fikk fra den dag navnet Ingøy er et lavlende som den dag i dag kalles ble uren siden kalt Djevelleiken. sted som beretningen meddeler, vitner de Russehavn, som den heter den dag i dag. Russeaksla. Her var det alminnelig overgang mange stedsnavnene omkring i Finnmark og her var man forberedt på at russerne Da russerne som gikk til Ingøy i løpet av om, navn som skriver seg fra den tid russ- Rolvsøy er skilt fra Ingøy med et smalt sund, måtte komme. Og ganske riktig! Fra fjellet natten, ikke kom tilbake, skjønte vakten om erne for på herjinger. Trollfjordsundet. I Tufjord på Rolvsøy stod kom vakten ned og berettet at de så flere bord i lodjene at det hadde gått dem galt, det, på Kirkenes, ei kirke. Den skulle ha vært båter fulle av folk komme roende over Troll- hvorpå de seilte tilhavs fram på morgenen. Kirkene og kapellene som fantes i Finnmark utstyrt med mange kostbare gjenstander. fjordsundet mot Vikran på Ingøysiden. Etter blodbadet i Djevelleiken begav innbyg- i den tid, var som regel smykket med både Dette hadde russerne fått rede på, og en dag Russerne hadde tatt fjellveien over fra Tu- gerne på Ingøy seg over fjellet til Tufjord for gull- og sølv-gjenstander, og det var derfor kom et par russelodjer seilende inn tufjord- fjord til Trollfjorden, og her tok de båtene de å sette seg i besittelse av russelodjene, men alminnelig kirker russerne plyndret på disse leia og ankret opp utenfor Kirkenes naboene trengte for å komme over Trollfjordsundet. da de kom fram på fjellet ovenfor toktene. De folk som forsøkte å hindre i Tufjord, som forresten var fåtallige, Tufjord, så de lodjene langt til havs. Ingøy russerne i sitt røveri, ble ubarmhjertig og heller ikke var forberedt på russernes Når de var kommet over til Vikran, dro de berget sin kirke, og det kom etter sigende al- nedhugget, hvis de ikke var mannsterke nok komme, ble redde og strøk til fjells for å ber- båtene på land, de skulle jo benytte dem på dri russeskuter siden til Ingøy på røvertokt. til å overvinne dem. Som oftest kom de 2 ge livet, for de hadde hørt at russerne ikke retur, når de hadde utført sitt hærverk på eller 3 i lag, for at de skulle få motstand av sparte noen. Kirken ble plyndret og kost- Ingøy. Etter å ha satt opp båtene, begav de Som minne om begivenheten hin gang, ble innbyggerne. barhetene ble ført om bord i skutene. seg på vei til Ingøy. Men da de kom opp på stedet hvor russerne og innbyggerne tørnet Russeaksla, ble de møtt av innbyggerne som sammen, kalt Russeaksla, og berguren hvor På Ingøy i Vest-Finnmark, på øyas østre side, Mens russerne plyndret kirken, begav et par tok imot dem på en ublid måte. Russerne, russerne ble drept, ble kalt Djevelleiken. er et sted som heter Russehavn. Sagnet for- mann fra Tufjord seg over fjellet til Ingøy for som forstod at de var underlegne i kampen, Og disse navn får disse stedene for framtida teller at der en dag tørnet opp på havna å varsle innbyggerne der, for det var sann- sprang tilbake og forsøkte å gjemme seg i en beholde. to russelodjer. Befolkningen som hadde synlig at russerne også ville gjeste Ingøy. steinur i nærheten av Russeaksla. Her mente oppdaget skutene lenge før de kom til lands, Her gikk det som en løpeild over hele Ingøy de å ha bedre muligheter til å forsvare seg, Hentet fra Storvik sagn og fortellinger.

100 101 Historiske segner Historiske segner

Daumannsreva

På nordøstsida av Hjelmsøy i Vest-Finnmark, seilende om Svartviksnæringen mot Kjeila. kunne komme til å knurre hvis russerne er ei lita vik som heter Hjelmsøykjeila. På det Men før de nådde fram, slo vinden om til kom i nærheten, slik at de ble oppdaget. gamle sjøkartet heter vika Fuglevik, formo- nordavind og økte hurtig til kuling. Russe- Men presten ville ikke drepe hunden og den dentlig siden vika ligger så nær fuglefjellet skuttene var ikke noen skarpseilere i de ble med inn i hulen. (Hjelmsøystauren). Straks vest for innløpet dager og måtte snu. Og da nordakulingen til Kjeila er en hule i fjellet, med inngang nede varte i flere dager, så man ikke mere til Da russerne kom til kirken, og fant den tom i fjæra. Denne hula kalles Daumannsreva, skutene. De måtte således oppgi Kjeila for for alt av verdi, begynte de å leite rundt om i og gjemmer ei historie fra gamle dager, denne gangen. fjellet rundt Kjeila. De forstod nok at kirkens da russerne for på herjetokt i Finnmark. verdisaker var bortgjemt. De gav seg god tid De som hadde sett russeskutene, fortalte til å leite, og herunder kom de også utenfor I kjeila stod den gang ei kirke (kirka ble revet det til presten. Han skjønte nok at russerne inngangen til hula. Inngangen var så nær da sognet ble nedlagt i 1745). I likhet med ville komme tilbake en annen gang, og han sjøen at den var vanskelig å finne for ukjente andre kirker i Finnmark var den forsynt bar derfor ut av kirka alt som var av verdi og folk. Men da hunden hørte folk utenfor, med mange kostbarheter i sølv- og gul- gjemte det i den omtalte hula utafor Kjeila. begynte den å gjø, og inngangen ble opp- gjenstander. Således kan nevnes Tuneskirke Han sendte da bud til alt folket på Hjelmsøy daget. Russerne skjønte da at presten hadde (På Tunes, vest for Knivskjærodden), som at de måtte holde vakt om russerne skulle gjemt seg der og at han hadde tatt kirkens eide ei sølvkveite. Om denne sølvkveita komme igjen, og da varsle han. verdisaker med seg. Men å gå inn i hulen berettes det at den var gitt kirken av to våget de ikke, da inngangen var så trang at brødre som den tid bodde i Tunes. Disse En dag langt ut på høsten kom det bud kun en mann ad gangen kunne gå derinn. brødrene skulle ha vært noen svære kveite- til presten, at 4 russelodjer lå til ankers på fiskere og skulle ha blitt veldig rike av sitt østsida av øya. Stedet der hadde ei lang Da fant de på å gjøre opp ild i inngangen, og kveitefiske. En dag de var ute og fisket, sannfjære, av det ble stedet senere kalt røken trakk inn i hulen på grunn av at der kom uværet på dem så de så det vanskelig å Russesann. Russerne ville ikke våge seg om innerst i hulen var en liten åpning. Røken komme i land. De skulle da ha gitt det løftet Svartviknæringen denne gang, men gikk kvalte da både prestefamilien og hunden. til Gud at kom de i land med livet, skulle de heller i land på denne kant av øya, så de slapp Inne i hulen fant russerne alle kirkens verdi- forære kirken en kveite av sølv. Brødrene å bli sett sjøveien. Da gikk de heller over fjel- saker, som de tok med seg. Likene av den kom i land og de fikk støpt ei kveite av sølv, let til Kjeila, bevæpnet med økser og store myrdede prestefamilie ble liggende i hulen. som de forærte kirken. At sølvkveita er virke- jernkøller. Presten, som i god tid hadde fått Ennå så seint som i 1900 fantes benrester i lighet, er historisk bevist. Også Tuneskirka beskjed om russerne, var med sin familie, hulen, dessuten knapper og andre småting ble røvet av russerne, og kveita ble bragt til hustru og 4 barn, gått til hulen for å gjemme etter den myrdede prestefamilie. Hulen har Russland. Den ble oppbevart i et kloster seg der. De av folkene som var heime, sprang siden den gang båret navnet Daumannsreva. i Nord-Russland. Noen norske reisende så til fjells, da de verken hadde våpen å forsvare den der, straks før revolusjonen i 1917. seg med, eller var mannsterke nok til å binne an med russerne. Presten og hans familie bodde i Kjeila. Ennå sees restene av kirkegårdsmurene på det så- Presten hadde en stor, prektig hund, som kalte Kirkenesset i Hjelmsøykjeila. En dag han også tok med seg inn i hulen. Prestefru- fikk folk i Kjeila se 4 russeskuter som kom en bad han drepe hunden, da hun mente den Hentet fra Storvik sagn og fortellinger.

102 103 Historiske segner Historiske segner

Daumannsviken Daumannsteinen

Det bodde en gang en familie her i Daumannsviken og en familie på øve- Omkring 1860 søkte en halvfjerderoring (tre og en halv roms båt) inn til renden av Storvannet. De hadde hver sin tur til å besøke hverandre. Og nå Roren på Måsøy på grunn av nordøstkuling og snefokk. Ingen folk bodde var det familien som bodde i Daumannsviken sin tur til å besøke den andre der da, og de fire mennene som hadde kommet med båten, forsøkte å ta seg familien. Men det tok så lang tid før de kom, så de som bodde ved Storvannet over fjellet til folk i uværet. Tre av dem kom fram, men den fjerde, en eldre dro for å se etter dem. Men da de kom ned til Daumannsviken var det ingen mann, ble funnet ihjelfrosset på Nordfjellet nord for Reinflåget ved en fir- der, familien der var borte vekk. Man antar at Russen, som herjet da, hadde kantet stein. Steinen fikk derfor navnet Daumannssteinen. Inger i Vester- tatt familien. Det tok lang, lang tid før det flyttet noen til Daumannsviken vågen, bestemor til Inga Hargaut, var en av dem som hentet ham ned og fikk igjen. Den neste som flyttet dit var en mann. En dag hadde han vært ute og ham jordlagt. Mannen hadde mistet en sjøvott, og Inga Hargaut forteller: fisket. For å selge fisken måtte han ro helt til Refsnes. Han hadde spist lite. «Da jeg var barn, fortelte dem at det var gått fugl i den derre votten. Den var Da han hadde solgt fisken, spiste han noen rå poteter. Han fikk høre at det var blitt til ei rype – ei rype som ingen fikk skull eller tatt livet av». meldt storm, og han måtte ro på spreng hjem. Da ble han syk og døde. Siden

har det ikke bodd folk her i Daumannsviken, fordi man ikke kunne leve her. Kilde og årstall: Ukjent.

104 105 Historiske segner Historiske segner

Skrevet av: Charles Brochmann Drivkval Ultima Thule, nr. 2, 1986. Drivhval

Når det gjelder levevis, så kan det Halte-Petter tok ned mast og seil, og Omkring 1694 (i fogd Niels Fiils tid) inntraff en merkelig historie frå Ingøy. kanskje her være på sin plass å ta ventet til han ikke lengre så noe til Petter Lauritzen, kalt Halte Petter, som nå bor på Reinøy, - var på fiske med historien om Halte-Petter skipet. Da heiste han seil på ny. med tre andre menn. Da ser de en stor hval som flyter, men som er merket på Reinøya. Det hadde seg slik at av grønnlandsfarere. De ror bort til den. Petter setter seg på den, setter Halte-Petter med sitt mannskap på Mannskapet nådde land, og da tåken båt-masten i blåshullet til hvalen og heiser seil. De tre andre mennene ror til tre var ute på fisketur. Så fikk de øye lettet, så utrustet de seg med mat og lands etter flere båter og menn. Imidlertid blir det tykk tåke og litt yr, slik at på en hval som fløt på sjøen. De rodde dro ut på sjøen for å lete etter Hal- det blir vanskelig å finne ham. Strømmen førte han mot nord. Da han hadde bort til, satte tau i hvalen og tok til te-Petter. Langt om lenge fant de sittet over sitt matmål (måltid) på hvalen, blir han var en seiler. Det viste seg å ro til lands. En hel hval var en han også. Da var han langt til havs og å være en grønnlands-farer. Han tar da ned mast og seil, og legger seg på ganske fantastisk fangst. Å taue en utenfor Nordkapp. Så ble Halte-Pet- hvalen. Da skipet hadde passert, og han ble oppdaget, setter han mast og hval til lands var en langvarig pro- ter tatt om bord og hvalen ble tatt på seil igjen. Langt om lenge finner de han langt ut og nordvest for Nordkapp. sess. Så la det også over med tåke, slep. Etter lange strabaser kom de Da var han nesten ihjelsulten. De bragte hvalen til lands, men fogden unte og da var det ikke lenger mulig å seg til lands. han ingenting for hans umake, het det til slutt. vite noe om hvordan dette ville gå. Mannskapet ville til slutt ikke være Men den store fangst de trodde å ha med på dette lenger. De hadde heller gjort, den ble det intet av. Fogden tok ikke mat med til å holde ut så lenge. hele hvalen under påberopelse av at Halte-Petter måtte gi seg. Men han all strandet hval var kongens gods. nektet å være med i land uten hva- Det heter til slutt at dette har Halte- len. Resultatet ble at Halte-Petter Petter treget på resten av sitt liv. fikk seil og mast med seg, og så satte han seg på hvalen. Han satte masten Her kan bare tilføyes at det er bare i blåsterhullet og heiste seil. Mann- så vidt ikke også vi treges over det skapet tok fatt på å ro i land. samme. Dette så meget mere som det het at det var strandet hval kongen Etter en tid oppdaget Halte-Petter et hadde eiendomsretten til. Og denne

stort skip under seil. Han regnet med var jo vitterlig ikke strandet. Skrevet av: John B. Hansen, at det var en hollandsk hvalfanger. ukjent årstall.

106 107 Historiske segner Historiske segner

108 109 Historiske segner Historiske segner

Spenselfjellet

På Hjelmsøy er et fjell som heter Spensel- og ikke ydermere sette sine føtter på hans innsydd: P.S. Liket ble liggende urørt. Ingen Dette er fortellingen om Peter Spensel. fjellet (Sellet). Det har fått sitt navn etter hellige embedes grunn. Prestens ord var lov turte røre ved han, for det kunne, for alt man Hans lik ble ikke begravd. Der han falt, en mann som hette Spensel, og som langt og rett i de dager, og den arme Barbro gikk visste, være en rømling som hadde flakket ble han liggende. Det kunne ikke graves tilbake i tiden fantes død ved foten av til sin venn og fortalte han om sin skjebne. omkring for å unngå bli knepet og bli satt noen grav der, da det var bare fjell der, med nevnte fjell. Jeg skal gjengi fortellingen om De hadde intet annet valg enn å komme seg fast. Da det så led ut på våren eller somme- et tynt lag jord og lyng over. Folk kastet noen Peter Spensel slik jeg har hørt den fortalte av bort fra Måsøy, - men hvor skulle de ta veien ren, fant man under en berghammer steinheller over liket. Ennå så seint som i gamle Else Paulsen, født Brochmann. vinters dag, med de mørke og stormfulle i Svartviknesset liket av en kvinne og et ny- 1896 fantes en liten flik av hatten hans og Hun døde i 1916, 89 år gammel. Hun kom dager og netter? Det var ikke greit. På Måsøy født barn. Ingen visste hvem denne kvinne noen beinrester under steinhellene. Noen til Svartvik på Hjelmesøy med sine foreldre turte ingen huse dem, for prestens ord var var, ingen kjente henne. Hva der ble gjort år før hadde en mann samlet sammen det da hun var i syvårsalderen, og allerede da urokkelige og han fordret sine befalinger med liket av kvinnen og barnet, visste som var igjen av hans jordiske levninger og hørte hun fortelling om Peter Spensel slik respektert. Det var ikke slik den gang at gamle Else ikke. sendt dem til kirkegården på Måsøy. den levde på folkemunne på stedet. man kunne gå om bord i en lokalbåt og reise dit man ville. Da folk fra Hjelmesøy, senere på sommeren Det som er det sårende i denne fortellingen At historien om Peter Spensel i hovedsak kom til Måsøy, fikk de høre om Peter er at disse to menneskene som elsket hver- er sann og ikke er oppdiktet, er en kjenns- En kveld det var tålig bra vær, skipet Barbro Spensel og kjæresten hans, at de om vinte- andre, skulle sette livet til på en så uhyggelig gjerning. Hans lik ble funnet på eidet eller og Spensel seg i en båt og tenkte å ro over til ren var rodd utover til Hjelmesøy. Det var da måte for en hard og hjerteløs prests skyld. overgangen fra Svartvik til Akkarfjord på Hjelmesøy, hvor de visste det bodde folk i klart at likene av disse to mennesker måtte Hjelmesøy, ved foten av nevnte fjell, som Hjelmesøy. være Spensel og Barbro. Og da bokstavene i etter han fikk navn og fremdeles heter den døde manns klær også syntes å bekrefte Spenselfjellet. Else Paulsen fortalte his- Her mente de å få innsmett over vinteren. det, var man sikker på at det måtte ha vært torien om Peter Spensel slik: De rodde av alle livsens krefter for å komme Spensel og Barbro som hadde endt sine seg over fjorden mens været var bra, men dager på denne måten. Man søkte da å tyde Måsøy var den gang hovedsogn med kirke kort etter at de hadde rodd fra Måsøy, brøt tildragelsen slik, at da uværet kom, hadde de og prest og der bodde mange folk. (Måsøy det løs en veldig nordøstkuling med sjø og funnet ly under berghammeren, mulig for å ble hovedsogn i 1747 og var det til 1835 og snøkave, så man ikke så hus imellom. vente på at uværet skulle legge seg, for da å Else Paulsen kom til Svartvik omkring 1835). På Måsøy trodde folk at Spensel og Barbro begi seg over fjellet til Kjeila. Men så var En pike ved navn Barbro, tjente hos presten måtte ha satt til på måsøy-fjorden for de Barbro blitt syk, hadde formodentlig ikke og var forlovet med nevnte Spensel. Hvorfra regnet ut at de ikke hadde rukket over til tålt anstrengelsene ved å ro, og Spensel had- han var, visste ingen på Måsøy, men han Hjelmesøy før uværet brøt løs. Da man i vin- de lagt i vei alene over fjellet. Men stormen skulle være av fornem ætt. En dag hadde terens løp ikke hørte noe fra dem, var det og snøfokket ble verre og så har han gått seg presten fått nyss om at Barbro skulle være klart at de måtte ha satt til på fjorden. vill i fjellet, ukjent som han var, og i stedet for fruktsommelig, og så ble hun kalt inn til å gå til Kjeila, har han gått til Akkarfjorden, Ordforklaring: presten for å stå til ansvar for sine synder. Da det ble vår og snøen tinte, fant man hvor han så til slutt hadde segnet om og blitt Fruktsommelig = Å være gravid Dette endte med at presten i hellig nidkjær- på Hjelmesøy, på overgangen til Svartvik, liggende. Da Barbro således ingen hjelp fikk, Ydermere = Av den grunn het jaget henne ut av sitt hus, ja, ikke bare ut eller Svartvikhalsen som det heter, liket av hadde hun også satt livet til med det lille av huset, men hun måtte også forlate Måsøy en mann. Ingen kjente han. I klærne stod barnet der under berghammeren. Hentet fra Storvik Sagn og Fortellinger.

110 111 Historiske segner Historiske segner

Mikko og tsarens mordere Sykebrennevin - Distrikslægen i Maasø 1892

Det var gott att vara kung i Bakfjorden. I synnerhet som slitit och släpat på Foruden Brændevinssalget er der hos Handelsmændene tilsalgs Nafta, alle finnmarkens stränder och fjordar och fjärder. Loukus-Mikko hade ju Kamferdraaber og ”Kronessens” samt ”aromatisk Bitter», og disse Stoffer redan hunnit snoka igenom varenda vrå liksom Gammel-Fogden, som hade bruges delvis som Rusdrik, særlig blant Læstadianerne. Hos en Handels- ”Dödsrikets drevstigar dragit fram och Den Ledes lindor färdats till fots.” mand skal der et enkelt Aar være solgt henved 800 Kr. i slige varer. Ifjor blev ved et Cirkulære fra politimesteren ”Loven Bestemmelse om Detaljsalg” Mikko hade också en och annan gång slagit runt med båten och redan varit af den slags Varer indskjærpet. Noget har det vel hjulpet. Imidlertid spurgte på väg att gå under, utan att ens hinna tänka på Gud. Gubben hade bara bäl- en Handelsmand mig i sommer indignert: «Er det saa, at jeg er den eneste, gat i sig buken full med saltvatten och en lång stund fått larma i havet, førrän som har sluttet med at sælge Nafta? Jeg hører de andre holde ved endda, de andra fångstkarlarna kommit och bärgat honom i sin båt. og da vil jeg ogsaa faa en forsyning fra Hammerfest». Den Nafta som saaledes sælges, indeholder Vand og Sprit. ”Jeg har gjort mig til fast regel ikke at ut- Mången gång hade Mikko farit i Hyperboreen runt om Gamla Spetsbergen levere Nafta eller andre ”stærke Draaber» uden til Patienter, hvad Publikum samojedernas renskjuts till Rysskusten- Där på något hotell i Arkangelsk er meget misnøiet med. hade Mikko smuttat på sprit och öl vid samma bord och tilsammans med kejsarens mördare...Där hade de supit och till sist hade de väldeliga sjungit «Er det Mening i Slig» sagde En. ”Politimesteren har forbudt Handels- och väldeliga supit den ryske kejsarens gravöl, och kejsarmördaren hade manden at holde noget Slags Sterkt og ikke skal En faa hos Doktoren heller». hoppat upp och hojtat: - A vot, här är karl`n som har mördat kejsaren... Jag Hoffmannsdraaber, mente, at jeg ikke havde lovlig Ret til at Nægte ham, langade iväg en brandbomb framför kärran... a vot, håken, när den krevera- og truede mig med «Politien». Opsynsbetjenten fortalte mig, at han havde de...han kola av. Dra åt skogen... A vot, här är karl`n! klaget og vilde have mig afsat som «Statsdoktor». Det er dog navnlig de fremmede Fiskere, særlig Kvæner østfra, som til Stadighet alkoholiserer sig, de indfødte nøier sig som Regel med en Rus en Gang imellem.

Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, På Finnmarkens ytterste øar, 1935, Tornedalica 1982. Usikker kilde.

112 113 Nyere sagn

Slike sagn som gjerne speiler nyere tids samvirke, har ofte svært varierende innhold og form. Ikke sjelden blir slike sagn spredt gjennom massemedia. Nyere segner Nyere segner

Haugbonden og draugen (En fabulering over gammel overto)

I Haugholmen bodde en bonde, O ho, Og båten svev rundt i en svimlende dans, og hun stønnet, blek som et lik: Rundeliring, hette han. Han gikk mest fra samling og sans. «Nå strider min husbond i ytterst nød, Han hadde en kone så kjærlig og go, å, skal denne stund bli hans ende og død?» så han var en lykkelig mann. Det ulte og pep omkring bonden, O ho, Hun tømte sitt deigtraug for deig og for brø; De hadde en sønn som het Tikktakkelo Og bølgene vokste og brøt. og satte det fluksens på sjø. og dertil en datter, så de hadde to. Tåken kom veltende nede i lo, Jenta var søt og het Tikkeltiling Så tykk som en haugbondegrøt. Hun padlet sitt traug med brødspaden, o ho, og kona het Slett Ingenting. Og der, på en bølgekam, seilte det fram så morilden brente som glør, et fælslig fantom i en avskåren pram. rett imot Draugen, som senket sin klo, De bodde i haugen på holmen, O ho, Haugbonden, som hadde sin pilbørse med, slikt hadde han aldri sett før. i fred og fordragelighet. Sendte en pil av sted. Å skremme en mann ifra vett og forstand, Men de måtte i båt og var nødt til å ro det var bare sport og det kunne gå an, hvis de skulle et annet sted. Pilen traff Draugen i øyet, O ho, men kvinnfolk i deigtrau, - nei, for drøyt, Båten var lik både foran og bak Og boret seg hvinende inn. Draugen forsvant i en sprøyt. Og hadde en mast uten vant eller stag. Men Draugen trakk pilen ut mens han lo Seilet var grånet av vær og av vind Og holdt den i hånden sin. Havet slettet seg rolig, O ho, og laget av flaggermusskinn. Da ble den med ett til et blinkende spyd og vinden ble spak og tok av. som han slengte av sted med en fresende lyd. Alt hva de så var en trollkrabbeklo Haugbonden rodde på fiske, O ho, Haugbonden fikk dukket seg ned i en hast, Som fløt på det speilblanke hav. en grytidlig høstmorgenstund. så spydet traff masten som brast. For solen brøt frem gjennom skyen i øst Det surklet i fjæra, det nærmet seg flo og dagslyset kom med glede og trøst og månen sto smørgul og rund. Bonden falt nesten i avmakt, O ho, til haugbondeparet som rodde mot land Da kom det med ett en forunderlig vind og hjertet hans gjorde et hopp. for å gjøre sitt bosted i stand. og bonden ble blek om sitt barkede kinn, For nå så han en kjempestor «trollkrabbeklo» Han skjønte at Draugen nå blåste trompet på Draugens ufyslige kropp. For nå ville haugbonden feste, O ho, Og redselen gjorde han het. Han strakte den ut for å klype et klyp og feire redningen sin. Og dra haugbondens båt ned i havets dyp. Han sto selv i døren og smilte og lo Haugbonden svingte sin åre, O ho, Da skrek han, den godeste haugbondemann, og ønsket velkommen inn. Og rodde så blodsvetten randt. et skrik – som bar like til land. Men når gjestene spurte om årsaken til Kraftig og trenet og god til å ro, at draugen forliste sitt lumske spill Men likevel - ja, det er sant, Haugkona knadde sin brøddeig, O ho, Da svarte den smilende Rundeliring: Han rikket seg ikke av flekken engang, da hun hørte sin bondemanns skrik. «O ho, det var Slett Ingenting». En åre ble kort og den andre ble lang Da stivnet i årene alt hennes blo

116 117 Nyere segner Nyere segner

Hexhora fra Måsøy På Måsøy tok de et kvinnfolk engang. Hun drev med hexhoreri. Presten var en streng og bister mann. Forfatteren Dag Skogheim har Men hun var like skarp og ram i kunsten. Da bandt de henne med venstre fot til høyre hånd og høyre hånd til venstre fot. skrevet ei novellesamling om flere Så kastet de henne i hav. Hun fløt som en dubbel – faen holdt oppunder. kvinneskjebner. Tittelen på samlinga, De halte henne opp, knyttet strammere til og kastet henne uti på nytt. Hun fløt som et dubbel. Hexhora, er hentet fra historien Da for de til Vardøhus med henne. Hexhora på Måsøy. Den handler Der var remedier av alle slags. To mann klippet i henne med tenger. om ei kvinne som blir anklaget for Hun sa ikke et ord. Presten gikk nå hardt innpå henne og ville ha henne til å vedgå sitt troll horeri. trolldom. Skikkelsen er oppdiktet Hun sa ikke et ord. Da hentet de kapteinen til Vardøhus. og navnet Måsøy er valgt på grunn Han hatet hekser. I hans tid brente de Finnmark fritt for dem. av sin poetiske klang. Hexhora Han tok fram en lang syl og ba de andre gå ut. I enrom ville han drive henne til bekjennelse for den hellige Jesu` skyld. seirer over undertrykkinga og vinner De korset seg og gikk. friheten ved hjelp av ganding og sin Det tok lang tid. Det tok så lang tid at de måtte gå inn til slutt. seksuelle kraft. Bare ei kvinne med Da sto hun og trakk på seg klærne. Han lå ved fyrfatet med sylen i hjertet. overnaturlige evner kunne seire i en Nå tok hun til å lese gand over dem mens rommet ble tett av røyk. De vek tilbake, snublet ut og løp derfra. heller ulik kamp mot myndighetene Presten hentet samarie, nattverdskalk, bibel og fire festningsdrenger. Med bibelen mot sitt bryst gikk han inn. på denne tida. Der var ingen. Fra den dag ble ingen brent som heks i Finnmark.

- Sverre Nygård Nedskrevet av: Dag Skogheim. Ukjent årstall.

118 119 Nyere segner Nyere segner

Innledning til Nils Paulsen (Pålsa) sine skrøner

Før jeg kommer til skrønene må jeg fortelle litt om denne mannen. redskaper. Nils Paulsen gikk i smia og laget noen små hjul som settes i gang Nils Paulsen var fra Kvæfjord. Han kom som ung mann til Svartvik på Hjelms- med sveiv, og med dette lille maskineriet laget han 4 forsyner på en gang øy på fiske, og, som så mange andre sørfra, ble han i Finnmark for bestandig. i et øyeblikk. Denne «gogna» hadde vi oppbevart som et minne om ham. Fisken sto «utfor stuedøren», og det var jo den som var levebrødet. Og her Men den gikk dessverre med i den store brannen høsten 1944. var mange muligheter for den som forsto å utnytte dem. Han ble gift med en datter av Lorens Brochmann – en familie som stammet fra Gudbrandsdalen Nils Paulsen var den første poståpner på Hjelmsøy. Posten førtes den gang – som en tid før var flyttet til Svartvik og bosatte seg der. Et par år etter at med båt fra Hammerfest og ut i værene. Han skrev en meget pen håndskrift, han var gift, flyttet han til Akkarfjord på Hjelmsøy – en halv times vei over den gamle gotiske skrift. Han holdt de aviser som da var, Almuevennen, fjellet fra Svartvik – til Spillet, og bygde seg hus der. Han var den første som Skillings Magasin og sist Verdens Gang, og han hadde masse bøker. bodde i Akkarfjord. Hvorfor han kalte stedet for Spillet vet man ikke, men man antar, at da han hadde ryddet seg båtstø satte han opp et gannspill Han var ikke så lite fremsynt heller. Således snakket han om at der ville bli ovenfor støa for at han ved hjelp av det fikk båten sin opp – han var jo alene oppfunnet skip som kunne gå under vannet, likeså maskiner, som kunne fly på plassen – at det var etter dette spillet han hadde gitt eiendommen dette i luften. Og han la til: «Hadde æg bære hatt matrial og værktøi, ja minsant navn. Plassen heter Spillet den dag i dag. Så dyrket han opp jorda og fikk skulle æg ha gjort et forsøk». Folk sa han fablet. etter forholdene et stort gårdsbruk. Om vinteren de lange høstkveldene ba han ungdommen til seg og under- Nils Paulsen var en nevehendt mann. Han var snekker og tømmermann, holdt dem med å fortelle skrøner. Han fortalte da helst om seg selv og sine smed, båtbygger, ja han kunne alt, og alt han gjorde skulle være mekanisk. bedrifter. Hans samtid forsto ham ikke, de sa han satt å løy. Manglet han et spesielt verktøy, gikk han til smia og arbeidet det han trengte. Han laget en meget sindrig såkalt «forsyngogn» til fabrikasjon av lineforsy- Nils Paulsen døde vinteren 1896 i en meget høy alder. Hans hustru, Else ner. I den tid var det jo ikke bare å gå i butikken og kjøpe ferdige forsyner, Paulsen, født Brochmann, døde i 1916 og ble 89 år. fiskerne måtte lage disse selv, og det ble dertil brukt forskjellige primitive

Videre følger noen av Nils Pålsa-skrønene. Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. Jeg lar han bruke sitt eget bygdemål

120 121 Nyere segner Nyere segner

En uventa kveitefangst – Nils Pålsa skrøne

Æg hadde som dokker veit ei lita spissa som æg sjæl hadde bygd, vi kailte ho Men nu ska du høre. I forverrelsen hadde lina vasa sæg omkreng tollan på den enda før Høna. Når æg skulle ro i fjorden og feske kokfesk brukte æg ikkje eine sia og før æg vesste ore av de va spissa kvelt, så både æg og ailt de ainnen ainna båt. Når æg rodde på slike småfesktura hadde æg bestaindi mæ både så va i båten for i have. Men då va kveita også dau med de same. Æg holdt mæg børsa og øksa, føruten aille slaks feskegreia, som mainn sei, ifrå hyseneipe nu fast i båten, men ailt de anne såkk på båtten. Så va æg så heildi å få fat på tel kvalbørsa. Det va`kje så godt å vette ka en kunne komme bort i. auskanna, og så tok æg tel å ause opp spissa – ja æg retta ho nu først – og då æg hadde fått ho lens jompa æg oppi ho. Men nu va de spørsmåle kolles æg Æg hadde drogge noen små pirgjedda og så rodde æg opp på Elvevika, kor sku få opp di ainnen tengan så som børsa og øksa. Di ainen småtengan ga æg det e lang sainbotten før å se, om der skulle være flyndra. Då æg kjeik ut- mæg nu ikkje så nøie om. Då huska æg på, at då æg va smågluint va æg en heil før båten får æg auan på ei besitande stor kveita ner på sainbotten. Lodde kar te å dokke, og då tenkte æg som så, at det man i ungdommen nemmer, hadde æg heldigvis me, og så gjor æg mæg klar te å harponer gamla. Lodde man ei i alderdommen glemmer. Så ranga æg skjinnboksa a mæg og så jompa jækk, og du må tru, han Nils Pålsa han stakk ikkje møst. Æg traff ho mett på æg ut i, og ne på botten bar det me pilens fart. ryggen akkurat der ho sku ha det. Straks ho fekk trøkken begjynte ho å gå. Æg hadde nu før liten båt tel å drive orentli ablegøier me ho, så æg måtte Jau, han Nils Pålsa hadde nok ikkje glømt konsten, og både børsa og øksa vise litt førsektihet. Å hale opp unner båten va resekabelt. Han Nils Pålsa har kom velberga opp i spissa. Æg årka ikkje dokke ne etter de ainnen tengan, vorre ute før litt av kvert før. æg måtte nu først og fremst berge kveita.

De einaste æg kunne gjøre va å belegge lina på stamme og så la ho være Så bar det tel å boksere den kveitlappen heim. Det va ei løkka de va flo sjø, kjønhest ei stuinn te ho blei trøit. Men du ska tru ho la ivei. De va mange mils så æg fekk ho heilt opp i støa. Æg skar og hengte opp en heil del til rekling, fart. Først bar de beint ut i fjorden, men så snur ho gamla om og legg kursen og av de øvrige salta æg to stive tynne. Nu ja, va de mykje bråk og molle- beint opp på Elvevika igjen, og då kjørte ho heilt opp i fjæra. Då gjør ho et stering me deinn kveita, så blei de nu godt å ha god spekkekveita utover fortvivla kast på sæg og ska tel å gå utover igjen, men då va`kje han Nils Pålsa heile vinteren. Ja, du Nils Pålsa, du har nu vorre borti litt a kvert i dine daga. sein om å hale i lina, så æg hadde ho heilt uinner båten.

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall.

122 123 Nyere segner Nyere segner

En farlig heimtur Kompakt loddestim - Nils Pålsa skrøne – Nils Pålsa skrøne

En gång utpå hausten æg og kjerringa va rodd tel Havøsund, vi va nettopp En dag – de va om våren i loiddefesk-tia – æg skulle ro over te Sandvika på den begjynt på heimturen, då kom han me en heil sydøstkuling. Utover Brei- ainer sia a fjoren. Æg va kommen skjekkelig utfør Spenselodden då stansa sunne gjæk de strøipanes, før då hadde vi vinnen beint ette, men då vi kom tel båten. Æg kunne ikkje begripe ka de va så holdt han fast, de va ikkje å rekke Gjeitingen og sku legge han om Næringen, fekk vi vinnen på sia, og då måtte han en tomme. Då æg sku kjike utfør båten, såg æg at de va loidda båten sto vi sjølsagt krømpe sægel. Men vinnen la på så de blei omtrent en liten orkan. fast i. Han sto fast som om han sto på lainn mella to borbakka. Då vi sku se opp på fjelle sto de som et snyfokk a Nærengsfjellan, de va som et gov utover heile have. Vi segle nu så passeli fram me laine, men fleire gång Æg bråka og skaka då så mykje på båten at æg kom mæg ilainn i Spelnes- måtte vi ta i hop og måkke torv og løng uta båten, at vi ikkje sku søkk beint ne. odden. Så jekk æg heim å fekk to mainn me mæg, før æg måtte apsolutt te Så voilsom va stormen – de såg æg sia – at han grov mest aill torva og løngen Sandvika den dagen. Mainnan plasserte æg i framskotten på båten bevebna av heile Vesternæringensfjellan. Di va så snau som om du sku ha gådd over me kver si skoffel, ein på kver sia. Så måkka di loida te sies såpas at de blei en dem me en barberkniv. Slekt merakels sku du ailler ha sett. Æg ha nu seggel i liten åpneng før båten, så vi på den måten kom oss over fjoren. Men vi holt på i mange slaks uføre, men detta va nu de verste æg ha vorre ute før. Vi kom oss fire stive tima før vi kom oss over. Når vi rodde, treng te vi bære noen menutt. da omkreng Nærengen på den måten, men de va en farli seilas. Då vi sku tebakers igjen, kom der to storkvala inn fjoren, og di satte såpass Merkeli nok spakna han då vi kom fram te Næringsodden, så vi rodde fint inn førstyrrels i loidda at vi slapp å måkke oss fram. Ja, de høres meste som et Akkarfjorden. Ho Else blei ikkje redd før ette vi va kommen heim, og då lovte æventyr. ho dyrt og hellig, at det va siste gången ho sku være me mæg te Havøsund. Og de undrest æg nu ikkje på heller.

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. På trykk i Ultima Thule, nr. 4, 1988.

124 125 Nyere segner Nyere segner

Håkjerringfeske - over båten før å stø han så han ikkje Nils Pålsa skrøne sku veilte. Og så tok vi nugla a båten og lot han renne full a sjø. Teslutt va bære stamman oppe av have og lite av dem Vi dreiv mykje på me håkjerringfeske di også. Han Brochmann såg oss ikkje, første åran ette æ kom hit. De va nokk a han segla beint førbi. De siste vi såg håkjerring bære vi faint goe klakka. Han av han, va han langt ut i perriferien. Jakop Brochmann i Kjeila og æg feska på kver vår fembøring, og de va engen sak Så sette vi nugla i båten og auste han å drage full last før døgne når en bære opp, og da ailt va klart, tok vi tel å feske trefte godt tel. Nu hadde æg funne mæg igjen. Vi kom ilainn me båten på fløit. et veldi godt sette, så æg drog last kvær Han Brochmann kom ilainn dagen ette, gång æg va ute, mens han Brochmann og de va såvitt han hadde skapelse bære mest fækk ei og ainna. Han Broch- (betydning: knapt) a håkjerring ombor. mann veste ikkje om denna klakken min, Ja, du kain tru han Nils Pålsa va og han for mykje og sku lure oss opp, manggong lur. men de vakje godt å lure han Nils Pålsa. En dag vi låg og feska, ser vi han Broch- mann kjem seglan beint ut mot oss. Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. Her var gode råd dyre. Men æg faint på ei På trykk i Ultima Thule, nr. 3, 1987.

råd, han Nils Pålsa vakje rådlaus. Så tok Annmerkning av Sverre Nygård, 1987: Nils Pålsa fant en god håkjerringklakk (fiskefelt). Håkjerringa ble ofte tatt med en stor kraftig krok med kjetting eller på en noe kraftig line. vi og sorra ail levra vi hadde i båten fast Håkjerringlevra er stor og rik på tran og var tidlig ettertraktet. Kjøttet er nærmest uspiselig ferskt, men når man presser ut urinstoffet og tørker kjøttet, blir det brukbart te bettan, la mastra ned og batt ho tvers «spekekjøtt». Nordlendingene rekla kjøttet før i tida.

126 127 Nyere segner 129

Nyere segner 128 Nyere segner Nyere segner

En kokfisktur Så nær ei uløkka – Nils Pålsa skrøne – Nils Pålsa skrøne

En dag var æg og han Hans Paulsen, de og gådd heim, men de va umuli. Dokker ska høre om en ainnen gång va båtvant, så ho veste nu ka ho sku som dokker veit, rodd ut på Akkar- Og stormen la på velli vekk. Men æg og kjerringa kom frå Havøsund. gjøre. Men en gång glei hanna hen- fjorgruinnen før å drage kokfesk. her kunne vi heller ikkje bli ligga- Vi va ofte i Havøsund i besøk hos nes i sægle og veps, så for ho på rygg Vi hadde så og sei nettopp fått steinen nes, nokke måtte vi gjøre. Men han lensmainnen. Då vi va kommen et i have. Men dokker må ikkje tru han i botten før han kom me en førfer- Nils Pålsa va aller rålaus. Vi had- støkke ne på Breisunne kom han Nils Pålsa satt og sov. I minner enn delig østavinnstorm. Vi måtte hasti de en ny tororing, og han va både me en førflyganes østavinnnstorm. en melliontedels øieblekk hadde æg dra opp juksa og så bar de tel å ro lett og høg på sjøen, så der lå mykje Om han er jamn på suinne, så e hiken i hainna og høgg i ho og drog på motvinnen, men de va`kje bære å vinn i han. Og nu ska du høre ka æg han nu så mykje meir ujamn ne før ho inn i båten. seide. Han var så sterk at han beint gjor. Ja, æg tok ripan av båten og så Vesternæringen, og han blei de nu ville ta åran ifrå oss. Langt om len- spikra æg tollgangan fast på slagan, ikkje minst den dagen. Vi hadde vin- Æg reiv nu sunn skjørte hennes, og ge kom vi oss då opp på Omnebokta, så vi kuinne få ro igjen. Æg hadde nu nen på sia, og æg måtte være yderst de va nok et ainna plagg og så fekk men då va vi heilt utbala. Då vi had- alti litt verktøi me mæg, så det gikk årvåken både me skaute og brasen. ei ravva, men heldigvis hadde æg nu de kvilt oss ei stuinn, skulle vi prøve fint. Main veit jo aldri ka mainn kan Då vi kom fram på Skjinnstakkvika ikkje treft de ødle dele. Men uløk- fjoren, men da va liksom du stakk komme ut før når man fer heimana. gjekk han me svære rokksalvenga. ka va ′ kje langt unna. Den Vester- han i varmen. Og hadde vi stokke Og då blei båten så låg på sjøen, at Æg kommanderte då kjerringa å næringen han e ′ kje å spøke me når han utfør Finnkonesgruinnan så vi rodde lettvint opp Akkarfjoren. sette sæg i halsen før å halse sægle, han er østavinn. svær æg på, vi hadde drevve te havs. Dem sa på lainn då vi kom heim, at når de blir før tongt før han. Ho Else Vi balka oss då opp på Omnebokta en slik forunneli båt hadde dem ailler igjen. Hadde de vorre lainnskap der set før. Og d trur æg og. Nei, nei, han tel å sette opp båten hadde vi gjort Nils Pålsa va aldri rålaus.

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall.

130 131 Nyere segner Nyere segner

Ordforklaring: En eggtur Kale = Bladkål på engelsk – Nils Pålsa skrøne

Dokker ska høre om en gång æg og han Hans sku på Hjelmsøstauren og leite skjyte over Stauren såleisen, at når kula datt ner på den ainer sia sku juksa bli egg. Han Hans va nu bære småglunten, men han va så snop som ei katta og ligganes mett over Stauren. Så smail de, og juksa blei ligganes akkorat mett så va han aldri redd om han så svævde over avgruinen. Å gå på Stauren va nu over akslan hannes Hans der han satt og speida ut i horrisonten, akkorat så ikkje noen almindelig kjørvei og de va nu ikkje aille som tore de vågspelle. æg hadde berekna. Og då va bikkja berga – og han Hans me; Så batt æg taue i juksa og han hans halte de opp. Og de va kje mange minutt før han Hans sto Då vi kom te Stauren laga vi oss ferdi te oppstigenga – ja de vil sei de va nu nere på Staurberge. bære han Hans så sku gå opp. Æg måtte være nere før å ta imot eggebøtten og før å stå før vette. Vi hadde før slått trekjila inn i fjelløe hist og her før å ha Så bar vi eggan i båten og rodde heim. Da vi kom eit stykkje inn i fjoren då trø på og hoille oss i både når ein sku stige opp og når ein sku ner, og så hadde blei han Hans førsta redd. Du verdens merakkel, han skolv så han fraus. vi me en kale som vi kasta om bergnabban som de passa før å ha te støtte og Men de seig nu av han litt ette kvert. Då vi kom heim og ho Else fekk høre detta taue va livsvekti især før nestigenga. om teldragelsen, sei ho te han Hans: - Ja, du kunne nu godt ha blitt settan på Stauren- _ Ja, sei æg, - har han ikkje hatt han Nils Pålsa på Staurberget De tok ikkje han Hans mange menuttan før han va oppe, og så bejynte han å så…… den som e rålaus han e livlaus. samle i hop eggan å senne di ne. Men då han firte ne siste bøtta slepte han – en gapen – også taue. Der satt han. – Ja, kom dæg nu ner, ropte æg opp te han. Han Hans svarte ikkje, æg veit ikkje om han va redd. – Ta de me ro, Hans, ropte æg opp te han, - han Nils Påls ska vel ha ei rå før å få dæg ner igjen. Han Nils Pålsa e kje rålaus.

Så jekk æg ne i båten og henta børsa og juksa. Då æg kom opp te Stauren igjen tok æg tel å kveile opp juksa så ho låg så pæn som ei brur oppå berge. Så laga æg tel ei passeli stor blykula og borra holl i ho og sette ei strengløkka i holle, og i løkka batt æ geinen å juksa. Så ladda æg børsa så passelig og så jekk æg noen skrett ifrå Stauren. Ailt på berekning kain dokker skjønne. Æg va tenkt å Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall.

132 133 Nyere segner Nyere segner

Hvordan Grøtvannet fikk sitt navn

På Vikranmyrene på Ingøy ligger et vann som heter Grøtvannet. Det ligger nærmere Kuhellarn enn Vikran. Dette vannet har i motsetning til de andre myrvannene fast bunn med stein og sand. På grunn av sin faste bunn og gode dybde har det vært brukt mye som badevann i sol og sommer.

På Oterveien, ikke langt fra dette vannet, bodde ei kone som de kalte Morten-Anna. Og da Grøtvannet ble tatt i bruk som badevann var det uvant å høre skrik og skrål på denne kanten av øya som var uten vei.

Da Morten-Anna skulle undersøke dette første gang nærmet hun seg forsiktig for maken til lurveleven hadde hun sikkert ikke hørt. Da hun stakk opp over den siste bakkekammen ble gjengen av unggutter oppmerksomme på henne og pekte og gestikulerte, skratta og lo. Der stod mannfolkene så godt som nakne.

Morten-Anna hyllet inn i skjorte og serk. Men en ting skulle de ikke ha på henne - at hun var en kikker. Hun var heller ikke skåren for tungebåndet. Hun starvet seg videre for å komme på målfør avstand. Hytta neven mot dem og ropte: «Dokker må ikke bade i grøtvannet».

Det heter seg at Morten-Anna seinere beklaget seg over de badende menn i hennes grøtvann. Hun sa at de kom fra ureinslige hjem for hun hadde funnet lus i grøten.

Nedskrevet av: Rolf H. Nilsen. Årstall ukjent.

134 135 Nyere segner Nyere segner

Han Lygar-Ståbi

Opphavelig heitte han Toresen, men han Han fekk auga på ein gild oksrein nytta ordet «ståbi» så mykje at folk som sumde for seg sjølv midt i sundet. laga kjenningsnamn på han etter det. Eldsnart gav han hold, og fembøringen Han Ståbi hadde både dygder og udygde. stemnde opp mot oksreinen. Best det var, Han var stor og sterk og uforfærd; høyrde dei et fælt brask og bråk framme men han skrytte og laug så det var grovt. i skotten. Han «Ståbi» hogg oksreinen i Stal gjorde han òg. Han mest brølte og horna og vippa han inn. Karane ropa og braut seg fram. Den dag i dag er det så, spurde kva dette var for noko. «Det er alt at dersom ein kar driv og lyg eller berre gjort,» sa han «Ståbi» og køyrde kniven «kastar seg», så seier folk at han er ein i oksreinen. Finnane skaut etter båten, «Ståbi» eller «Lygar-Ståbi» men råka ikkje.

Eit år de for på Finnmarka, høvde det så at finnana fór over Magerøysundet med reinen då dei siglde fram om. Dei var just Nedskrevet av: Johan Hveding, Folketru og folkeliv på Hålogaland, bind II, 1944. for Skattøyra. Han «Ståbi» var halskar. Også på trykk i Norsk Folkeminnelag, nr. 53.

136 137 Nyere segner Nyere segner

Kilde: Eventyr fortalt av Alfred Amundsen, Slotten. Eventyr fra Slotten Nedskrevet av Ann-Cristin Amundsen, ukjent årstall.

Det var en gang en bestemor som bodde Ho trudde det var bjørn eller ulv. Da ho kom nokså langt frå dotter si. Ho bodde helt nærmere såg ho at det var julenissen. Da var aleina. Ho hadde mista mannen for lenge ho ikkje redd meir. Julenissen kom helt ned siden. Ho var frøktelig fattig, ho hadde ikke til ho bestemor og spurte kor ho skulle. penger hverken til mat eller klær. En morgen Bestemor svara at ho skulle hjem. Julenissen ho våknet opp, hadde ho ingenting å spise. spurte da om ho frøys. Og det sa bestemor Da fant ho ut at den einast rå var å gå til at ho gjorde. Julenissen hadde sekken på dattera. Dattera hadde mat så ho kunne ryggen. Nå sier han at han har en ulveskinns- spise den dagen. pels i sekken. Den kan ho få. Da ble bestemor glad. Så sier julenissen at han kan følge hen- Bestemora tok ski på fotan og begynte å gå. ne hjem. Nissen vet kor bestemor bodde. Ho gikk og gikk. Det var langt å gå. Det var jo som herfra til Snefjord minst. Og ho måtte Dem gikk lenge for bestemor hadde tulla seg gå over fjellet. Ho gikk lenge. Været var godt, nokså langt vekk. Til slutt kom dem ned til men føret var dårlig. huset til bestemor. Bestemor sa da: «Æ skul- le ha bedd deg inn å drikke kaffe men æ har Tilslutt nådde bestemora fram. Trøtt var ho hverken kaffe eller mat.» Da sier nissen at de – og forferdelig sulten. Ho kom no inn, sette skal gå å handle. Men bestemor forteller da seg ned og fikk mat. Ho spiste lenge og ble at ho ikke har penger. «Men jeg har penger» mett og god. sier julenissen.

Dattera hadde to pie og en gutt. Nå kom Julenissen bad bestemor gå å hente en stor jentungan og gutten og setta seg ned og sekk. Sjøl hadde nissen ransel. Så gikk dem bad bestemora fortelle eventyr eller noe til butikken. Der handlet de bestemor sin fra gamle dager. Bestemora svarer at ho sekk full. Etterpå gikk dem hjem. Nå kokte har ikke tid til å fortelle. «Dagan e så korte, bestemor kaffe til seg og nissen. Julenissen æ må gå hjæm før det blir mørkt», sier ho. foreslår at bestemor kan ha juletrefest for Men ungan gav seg ikke. Tilslutt måtte sine barnebarn og andre barn. bestemor fortelle eventyr. Og hun fortalte mange. Tilslutt begynte det å bli så mørkt at Da nissen skal til å gå sier han at hvis beste- hun måtte starte. Ho gikk ut, tok ski på mor blir fri for mat skal hun gå dit kor vi fotan og starta på hjemveien. møttes å pikke i døra. Da skal æ komme ut.

Været var fint da ho starta, men da ho hadde Bestemor stelte så til juletrefest og fikk gått en stund begynte det å blåse og sne. barnebarna og andre barn til å komme. Ho såg ingen ting. Da ho hadde gått en stund Etterpå var ho hos julenissen og fikk mat. kom ho til en fjellvegg. Ho ser at det er noe Så var eventyret ute. der lenger oppe i bakken. Da blir ho redd.

138 139 Nyere segner Nyere segner

Alfred forteller om «LYSET I KIRKA»

Det var sent på høsten. Og det var ingen bro over elva. En kveld mamma kom inn, etter å ha vært i fjøset, kunne hun fortelle at det var lys i kirka. Vi gikk ut og så. Og det stemte. I lysskjæret så vi også folk bevege seg. Vi ble nysgjerrige, kledde på oss, og gikk for å se hvem som var i kirka. Elva var iset, sørpet og stri, og den var vanskelig å komme over. Da vi omsider kom oss over elva, var lyset borte. Vi funderte på hva det var og fant for- klaringen. Det viste seg at Per Johnsen, som bod- de i en gamme et stykke bak kirka, hadde flyttet på lampa si. De hadde aldri hatt lampa på dette stedet før. Kjerringa holdt på å sy på symaskinen, så hun hadde satt lampa over bordet. Hjemme hos oss traff lyset akkurat for vinduet i kirka.

Kilde: Ukjent.

140 141

Dette er en samling av eventyr fra Måsøy kommune, som spenner seg fra 1700-tallet til i dag. Her finnes historier om røverier, om besøk hos Tsaren i Russland, og mange historier om det utenomjordiske i Finnmark.

Vi har denne gang valgt ut noen av de mest kjente fortellingene, presentert i ny drakt med illustrasjoner. Få med deg historien om «Den vakreste samejenta i Havøysund», Nils Paulsens mange gode skrøner og sagn om Sjøormens nærvær på kysten!

UTGITT AV MÅSØY MUSEUM MUSEENE FOR KYSTKULTUR OG GJENREISING I FINNMARK IKS