Hvor Står Den Historiske Sagakritikken I Dag?

CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 50

hvor står den historiske sagakritikken i dag?

kNUT hELLE

The article outlines the development of historical saga criticism from about 1800 to the early twentieth century, and proceeds to discuss where it stands and ought to stand today. This is done in the light of a selection of studies from the last four to five decades, written partly by literary saga scholars and partly by historians and others who have been prominent in the so-called anthropological approach to the sagas.

I en bokomtale (1996) mente Jørn Sandnes å kunne konstatere en klar tendens i tiden til å slakke på den historiske sagakritikkens strenge krav. han mente dette hang sammen med at den historiske middelalderforskningen var kommet under press av forskere med en annen fagbakgrunn enn historie og filologi – sosialantropologer, arkeologer og litteraturforskere.1 Sverre Bagge har på sin side hevdet (2002) at det i dagens forskningssituasjon er behov både for weibulliansk kildekritikk og for det han kaller nyere anti-weibullianske tendenser, inspirert av historisk antropologi, der sagaenes innhold og form blir forklart ut fra mentalitet og samfunn. hos tilhengere av “den kildekritiske retning” etterlyser Bagge en klarere stillingtagen til de sistnevnte tendensene og til nyere trekk i den litterære sagaforskningen. Blant de litterære sagaforskerne viser han særlig til Theodore M. Andersson, blant de historisk-antropologisk orienterte forskerne til Jesse L. Byock, William I. Miller, Preben Meulengracht Sørensen, Jón Viðar Sigurðsson og seg selv. I en mellomstilling tar han med M. I. Steblin-Kamenskij.2 Jeg er enig i at både de nevnte og andre nyere litterære og antropologisk orienterte sagastudier hører med i en drøfting av hvor den historiske sagakritikken står og bør stå i dag. I det følgende gjør jeg et forsøk på en slik drøfting, i forlengelse av et tidligere arbeid om hovedlinjer i utviklingen av den historiske sagakritikken.3 hensikten er ikke å drøfte nyere sagaforskning generelt, men å se nærmere på et utvalg av studier fra de fire–fem siste tiårene som har mer prinsipiell interesse for en kildekritisk vurdering av sagalitteraturen i dagens forskningssituasjon, blant dem arbeider av de nevnte forskerne.

1 Sandnes 1996: 223. 2 Bagge 2002: 174–175, 210–211.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 51

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 51

hovedproblemet i den historiske sagakritikken har vært og er fortsatt kilde - verdien til de sagaene som Sigurður nordal i sin tredeling av sagalitteraturen (1953) kalte “fortidssagaer”, det vil si de sagaene som vesentlig handler om norske og islandske forhold fra midten av 800-tallet til det tidlige 1100-tallet, og som stort sett ble ført i pennen i løpet av 1200-tallet, etter en opptakt til kongesagaskrivning i annen halvdel av 1100-tallet. Dermed er det ikke sagt at det ikke også knytter seg viktige kildekritiske problemer til nordals to andre sagakategorier – “oldtidssagaene” om forhistorisk tid og “samtidssagaene” om tiden fra første halvdel av 1100-tallet og utover. I denne omgang samler jeg meg likevel om fortidssagaene, som omfatter de fleste kongesagaene og alle islendingesagaene. Som bakgrunn for det som har skjedd siden slutten av 1960-årene, minner jeg først om noen hovedtrekk i den tidligere utviklingen av sagakritikken.4

hovedtendenser i tidligere sagakritikk I løpet av 1800-tallet gjorde det seg gjeldende ansatser til de fleste hovedsynspunkter som senere er blitt hevdet i både den historiske sagakritikken og den litterære sagaforskningen.5 I et samlende perspektiv faller tre hovedtrekk i øynene. for det første ble synet på den muntlige tradisjon bak sagaene mer nyansert. Peter Andreas Müller og Rudolf Keyser regnet nok ennå i første halvdel av 1800- tallet med at sagaene langt på vei var ferdig utviklet av muntlige fortellere og ble festet til pergament av nedskrivere, ikke forfattere. De hadde likevel fjernet seg et godt stykke fra den tidligere troen på en muntlig tradisjon som hadde holdt seg uendret fra den tiden det ble fortalt om. Keyser mente at tradisjonen var kommet til å inneholde uhistoriske trekk som den kunne og burde renses for. I sine arbeider om norsk historie praktiserte han en moderat sagakritikk, og fikk i dette følge av P. A. Munch.6 I den senere delen av 1800-tallet bredte det seg en oppfatning om at den muntlige tradisjon var løsere og mer usammenhengende enn Müller og Keyser hadde tenkt seg. En tidlig talsmann for dette etter hvert vanlige synet var Konrad Maurer.7

3 helle 2001a: 13–40. 4 nærmere om dette i helle 2001a. Se også Mundal 1977; Skovgaard-Petersen 1987: 33. 5 Det følgende risset av sagakritikkens og den litterære sagaforskningens utvikling til og med 1800-tallet bygger særlig på Mundal 1977: 9–116, med utdrag av sentrale sagaforskeres arbeider; jf. Dahl 1990; helle 2001a: 13–18. 6 Dahl 1990: 70–75; helle 2001a: 16–17. 7 Mundal 1977: 74–75.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 52

52 Knut Helle

når troen på sammenhengende og fast utformede muntlige sagaer ble svekket, hang det for det annet sammen med en økende tendens til å betrakte sagaene som litteratur og sagaskriverne som selvstendige forfattere. Tendensen kom først til uttrykk blant tyske forskere ved universitetet i Göttingen i årtiene omkring 1800 og senere i dansk sagaforskning fra midten av 1800-tallet.8 fra norsk side bidrog Gustav Storm ved å argumentere for at Snorri Sturluson og andre nedskrivere av konge - sagaene var historiske forfattere og forskere og ikke avskrivere av en fast muntlig tradisjon.9 Et tredje og renere kildekritisk hovedtrekk i utviklingen av synet på sagaene på 1800-tallet var å vektlegge betydningen av tidsavstanden mellom historiske hendinger og skrevne sagaer. P. A. Munch forfektet tidlig det kildekritiske samtidighetsprinsippet – dette at jo nærmere en beretning står det den handler om i tid, jo mer pålitelig vil den under ellers like omstendigheter være.10 Samtidighetsprinsippet stod sentralt i den radikaliserte historiske sagakritikken som Edvin Jessen var en tidlig talsmann for i Danmark (1862),11 og preget også Gustav Storms systematiske arbeid med å rense sagatradisjonen for uhistoriske trekk.12 Langt mer radikalt ble samtidighetsprinsippet håndhevet av Lauritz Weibull i Sverige i det andre tiåret på 1900-tallet, i retning av et absolutt fortrinn for skaldekvad og eldre utenlandske beretninger i forhold til fortidssagaenes prosa. Prinsippet farget også halvdan Kohts samtidige radikalisering av norsk sagakritikk, og kom senere til å styre Sigurður nordals tredeling av sagalitteraturen. nordal og de andre forskerne i den islandske skolen av “bokprosaister” som markerte seg fra første del av 1900-tallet, mente at islendingesagaene var ført i pennen av forfattere som forholdt seg fritt til en løs og usammenhengende muntlig tradisjon og til skaldestrofer, skrevne sagaer og andre skriftkilder. De var likevel mer interessert i sagaenes forhold til skriftlige kilder (“ríttengsl”) enn de var i den muntlige tradisjon bak dem, som etter deres oppfatning unndrog seg nærmere gransking.13 I praksis

8 Ibid: 36–47, 53. 9 Storm 1869: 5, jf. 36; Storm 1873: 1–12, 77–103, 121, 150, 186. Selv om det ikke er hevet over tvil at Snorri satte sammen Heimskringla, er det såpass godt begrunnet at det blir forutsatt i det følgende. 10 Dahl 1990: 73–74. 11 Ibid: 199, 206–205, 209; Skovgaard-Petersen 1987: 15–16. 12 Samlende om Storm som saga- og kildekritiker i Dahl 1990: 198–202, 206–208, 224– 225. 13 nærmere om den islandske skolen i Mundal 1977: 115–126, 162–63, 218–235, 239–257, med sentrale utdrag av de ledende navnenes arbeider; jf. Vésteinn Ólason 1993: 32–35. Se også vurderingene av nordals innsats i Tímarit máls og menningar, 1984/1.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 53

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 53

innebar dette at den kritiske holdningen til islendingesagaene ble skjerpet i den grad at de en tid ble frakjent sin tradisjonelle rolle som kilder til den tidlige islandske historien.14 Derimot ble det lagt stor vekt på at de avspeilte forhold i forfatternes samtid på 1200-tallet. I dette fulgte den islandske skolen opp den radikaliserte historiske sagakritikken som gjorde seg gjeldende ellers i norden fra det andre tiåret på 1900-tallet. hos Lauritz Weibull, fulgt av broren Curt, 15 gav dette seg uttrykk i sterk mistro til fremstillingen av tidlig nordisk historie i kongesagaer og andre middelalderlige historieverk, og da i særlig grad til senere fyldige og litterært utviklede verk som Heimskringla. Slike verk var uttrykk for en sammenhengende litterær tradisjon som etter hvert hadde fjernet seg så langt fra sitt faktiske historiske grunnlag at de ikke kunne tilkjennes noen selvstendig kildeverdi. Det gjaldt å søke tilbake til de eldste bevarte leddene i overleveringen, og da fortrinnsvis til samtidige kilder som runeinnskrifter, annaloppskrifter og skaldedikt, og på det grunnlaget skille ut siktede fakta som kunne danne grunnlag for historiske slutninger. Den weibullianske tilliten til hirdskaldenes sannhetskjærlighet var likevel begrenset. Konklusjonen var med Lauritz Weibulls kjente ord at bare “enstaka händelser och de grövsta linierna” var vitenskapelig konstaterbare i vikingtidens og den tidlige middelalderens nordiske historie.16 halvdan Koht var mindre radikal enn Lauritz Weibull.17 Mens Weibull prinsipielt nektet å tro på annet enn det som kunne begrunnes positivt i kongesagaer og andre middelalderlige historieverker om fortiden, mente Koht at kongesagaene inneholdt så mye av faktisk pålitelige opplysninger om vikingtid og tidlig middelalder at de godt på vei kunne gi grunnlag for sammenhengende historieskrivning. Og han endte senere med å slutte seg til folkloristen Knut Liestøls konklusjon om kildeverdien til de eldste og minst bearbeidede islendingesagaene: Deres fremstilling var historisk om det ikke var grunn til å tro at noe var uhistorisk.18 Dette var et helt annet standpunkt enn det strenge skillet mellom “dikt” og “fakta” som Weibull-brødrene forfektet.

14 Gunnar Karlsson 1993: 17–18; Jón Viðar Sigurðsson 1999a: 19–23. Da Jón Jóhannesson utgav sin oversikt over Islands historie i fristatstiden (1956), bygde han i første rekke på Land- námabók og lovmaterialet i Grágás og i liten grad på islendingesagaene. 15 L. Weibull 1911; samme 1913; C. Weibull 1921. 16 forordet i Weibull 1911. Se ellers omtale av den weibullianske kildekritikken i Dahl 1990: 236; Skovgaard-Petersen 1987: 17–19; Krag 2006: 347–356. 17 nærmere om dette i helle 2001a: 19–22. 18 Liestøl 1929: 230; jf. Koht 1938: 131.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 54

54 Knut Helle

Kohts kjente hovedpoeng var at kongesagaene “bærer merke av selve den tidsalder de er blit til i”. Dermed kunne sagalitteraturen allment brukes som kilder til “åndslivet” i nedskrivningstiden.19 Koht la med andre ord vekt på at sagaenes beretninger om fortiden var det som i faghistorisk terminologi blir regnet for “levninger” og må tolkes i lys sin opphavssituasjon. I dette var han påvirket av metodiske synspunkter hos historikere som Ernst Bernheim og Kristian Erslev.20 Etter hvert er dette blitt en selvsagt del av den historiske sagakritikken. Men de samtidspåvirkede helhetsopp- fatningene Koht mente å kunne avdekke i kongesagalitteraturen, og da særlig i heimskringla, har i seg selv møtt berettiget kritikk, ikke minst fordi han forholdt seg nokså fritt og til dels vilkårlig til enkelthetene i de forskjellige sagaene og krønikene og tolket dem i lys av sitt historisk-materialistiske grunnsyn.21 Kohts sagakritikk tok senere opp i seg folkloristiske oppfatninger av den muntlige tradisjon bak sagaene, i første rekke fra Knut Liestøl.22 Ut fra sitt kjennskap til norsk og annen muntlig overlevering mente Liestøl å kunne påvise forskjellige former for omdanning av det historiske innholdet i det muntlige tradisjonsgrunnlaget for islendinge sagaene – utslag av episke lover, sagndannelse, eventyrmotiver og annet. han var likevel en optimistisk kritiker av det historiske innholdet i disse sagaene, dels ut fra sin erfaring med muntlige norske “ættesogor” og annen historisk tradisjon, og dels fordi han i likhet med mange andre forskere mente at det islandske samfunnet gav særlig gode vilkår for muntlig overlevering av faktisk historisk stoff. I sin tro på at de tidlige og litterært minst bearbeidede islendingesagaene kunne bygge på muntlige sagaer var Liestøl en moderat “friprosaist”, og hans syn møtte sterk kritikk fra bokprosaistene i den islandske skolen.23 Selv om Koht mente det var fåfengt å sette opp faste regler for å skille ut uhistorisk stoff i fortidssagaene,24 gikk han under påvirkning av Liestøl langt i retning av å skissere en metodikk for å renske ut slikt stoff og samle seg om det som var historisk

19 Koht 1914: 380–381; Koht 1938: 122–123. 20 Se Kohts referat av Bernheims foredrag på den internasjonale historikerkongressen i London 1913, Historisk tidsskrift, r. 5, b. 2 1914: 418–419; jf. Skovgaard-Petersen 1986: 19 og sammenfatningen av Kohts sagakritikk i Dahl 1990: 238–240. Koht viste senere (1951: 76– 77) til sitt opphold i København 1897, der han som ung historiker deltok i de kildekritiske øv- ingene over middelaldertekster i Erslevs “laboratorium”. 21 Bagge 1991: 23–24, 61, 64–75; helle 2001a: 20–21; Krag 2006: 353–354. 22 Ved siden av Liestøl 1929, se samme 1922. Liestøls syn på forholdet mellom muntlig tradisjon og skreven saga er grundig gjennomgått i Danielsson 2002a: 241–251. 23 Om friprosa og bokprosa og den islandske skolens skarpt kritiske syn på friprosalæren, se Mundal 1977: 161–163, 218–257. 24 Koht 1938: 124.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 55

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 55

pålitelig.25 Selv mener jeg at det er ved å eksplisere og systematisere denne metodikken vi kommer nærmest en dekkende sammenstilling av de sagakritiske prinsippene som senere i vekslende grad har preget fremstillinger av norsk historie i vikingtid og tidlig kristen middelalder.26 Allment siktet denne metodikken ikke bare mot å rense sagaene for uhistoriske trekk. Den gikk også positivt ut på å søke de pålitelige historiske opplysningene som muntlig tradisjon kan ha tatt vare på – en “beingrind” av kritisk siktet informasjon. Jeg kommer tilbake til denne metodikken, som jeg mener er hensiktsmessig så langt den rekker. Men jeg heller samtidig mot en mindre optimistisk hovedkonklusjon enn Liestøl og Koht trakk. De formene for omdanning av den muntlige tradisjon bak sagaene som de påpekte, tilsier snarere at en bør være forsiktig med å stole på slikt som det ikke er rimelig gode grunner til å lite på. I så måte har den mer radikale weibullianske sagakritikken en del for seg, selv om også Weibull-brødrene, i likhet med Koht, er blitt kritisert for vilkårlighet i valg av faktagrunnlag for sine positive historiske hypoteser.

Videreført weibullianisme I norge var Edvard Bull den eldre den første som stilte seg positiv til den radikale weibullianske sagakritikken. I en oversikt over norsk historisk forskning (1920) aksepterte han ikke bare Kohts levningstolkning av helhetsoppfatninger i heimskringla og andre kongesagaer og -krøniker. han refererte også til Lauritz Weibulls “frugtbare og tankevekkende” avvisning av en sagatradisjon som hadde utviklet seg så langt bort fra det opprinnelige hendingsforløpet at den ikke kunne tjene til å avdekke dette.27 I forordet til sin samlende fremstilling av norsk historie 1000–1280 slo Bull senere (1931) fast at det ikke var mulig å skrive sammenhengende norsk historie fra 800- til 1100-tallet på grunnlag av kongesagatradisjonen. Den hadde omdannet kjens- gjerningene så sterkt at det bare var å “opgi enhver illusjon om at Snorres mektige epos har noen dypere likhet med det som faktisk skjedde i tiden mellem slaget i hafrsfjord og slaget på Re”.28 I den følgende fremstillingen bygde nok Bull atskillig mer på kongesagaene enn en kunne vente etter denne kildevurderingen. Men i sin middelalderforskning foretrakk han å legge lovmateriale til grunn. noen sagakritisk metodikk kom han aldri til å formulere og praktisere.29

25 Ibid: 112–131. 26 Se forsøket på dette i helle 2001a: 22–24. 27 Bull 1920: 57–60. 28 Bull 1931: 8–9. 29 helle 2001a: 26–27; Krag 2006: 354.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 56

56 Knut Helle

I de oversiktene over norsk historie i vikingtid og tidlig middelalder som senere ble skrevet til og med 1970-årene, er det ingen klare spor av den avvisende holdningen til de mer utviklede kongesagaene som Weibull-brødrene inntok. forfatterne er seg i vekslende grad bevisst de usikkerhetsmomentene i sagaoverleveringen som Koht og Liestøl påviste, og søker å holde seg til rimelig pålitelige data, likevel uten å følge noen konsekvent sagakritisk metode. I spesialarbeider førte skjerpet sagakritikk til omvurderinger av flere realhistoriske forhold, men det skjedde ikke noe avgjørende brudd med kongesagatradisjonen i oversiktsfremstillingene. Kongesagaene kom likevel til å spille en forholdsvis mindre rolle som kilder fordi økonomiske og sosiale forhold ble sterkere vektlagt enn tidligere, støttet til kildekategorier som landskapslover, steds- navn, runeinnskrifter, myntmateriale, annet arkeologisk materiale, og dess uten til retrospektiv (regressiv) utnytting av senere strukturregistrerende materiale.30 først ved utgangen av 1900-tallet foreligger det fra Claus Krags hånd to norges- historiske oversikter som i sterkere grad tar konsekvensen av den sagakritiske radikaliseringen som Weibull-brødrene stod for, likevel uten å gi noen uforbeholden tilslutning til deres synspunkter.31 Krag fører videre den historisk-filologiske tradi - sjonen fra Gustav Storm og inntar bevisst en mer kritisk stilling til kongesagaer og skaldedikt enn tidligere oversiktsforfattere på 1900-tallet. Ikke minst følger han metodisk opp levningstolkningen av kongesagaene. han ser hårfagreættens rikssamling og kontinuerlige kongedømme som den store konstruksjonen i sagaene om norges konger, fremfor alt hos Snorri. Den var et produkt av den islandske lærdoms- tradisjonen som på 1100-tallet søkte å skape sammenheng og system i den norske historien. Og den ble styrket av det norske kongedømmets motstand mot de tradi - sjonelle danske kravene på overherredømme i Viken og det generelle legitimerings- behovet hos Sverreættens konger. I dette finner Krag forklaringen på at Snorri gjorde Vestfold til utgangspunkt for harald hårfagres rikssamling, mens en eldre tradisjon i sagaer og skaldediktning tyder på at han begynte i Sogn.32 I samme kritiske ånd stempler han sagatradisjonen om en kontinuerlig rekke konger av hårfagreætten som fiksjon, og regner harald hardråde for grunnlegger av et nytt dynasti. Krag kommer ikke minst til sine resultater gjennom kritisk bruk av den skaldediktningen kongesagaene siterer, og ved å konfrontere denne diktningen med

30 helle 2001a: 15, 26–29. 31 Krag 1995 og 2000. nærmere om Krags saga- og skaldekritikk i helle 2001a: 29–32. Se også henvisningene til Weibull-brødrene i Krag 1995: 88 og Krag 2000: 214; jf. Krag 2006. 32 nærmere begrunnet i Krag 1990: 179–195. Selv har jeg bygd videre på denne oppfatningen i helle 2001b og helle 2006: 12–17.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 57

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 57

sagaenes prosa. han peker på at historikerne på 1900-tallet i liten grad har brukt skaldestrofer som virkelig selvstendige kilder, men tolket dem i lys av den sagakonteksten de er satt inn i.33 Krag avviser ikke dermed at sagaenes prosaramme kan gi nødvendig innsikt i de strofene som blir sitert, men han prøver å sikte den. Selv stoler han for eksempel på de bevarte strofene om slaget i hafrsfjord og tolker dem langt på vei uavhengig av den prosarammen Fagrskinna og Heimskringla setter dem inn i, men ikke fullt ut.34 hans skaldekritiske holdning er et nyttig og nødvendig korrektiv til en ofte ukritisk tolkning av strofer i lys av sagakonteksten. han peker på at de siterte skaldestrofene ikke alltid er virkelige kilder for kongesagaforfatterne. De kan ha en overveiende litterær og estetisk funksjon i forhold til sagaprosaen. Og de kan være brukt som generell dokumentasjon av at noe foregikk, uten at de egentlig ligger til grunn for det sagaprosaen konkret forteller.35 Krag har møtt kritikk for at han ikke foretar et tilstrekkelig konsekvent kritisk opprydningsarbeid i den tidlige norske historien, og hans avvisning av hårfagreættens kontinuerlige kongedømme har også vakt motbør.36 Det samme gjelder hans tolkning av Ynglingatal som et lærdomsdikt fra annen halvdel av 1100-tallet og ikke et kvad fra vikingtiden.37 Men hans omvurderinger av hovedtrekk i norsk middelalderhistorie har mye for seg, og han videreutvikler på sin egen måte Weibull-brødrenes kildekritiske holdning. fra islandsk side har denne holdningen fått en streng representant i Sverrir Jakobsson. han stiller seg (2002) langt mer kritisk enn Krag til saga- og skalde- tradisjonen om harald hårfagre, og hevder at harald må forstås “som en mytisk eller legendarisk person, ikke en historisk skikkelse”. han kan nok ha eksistert, men vi vet ikke noe om ham. Skaldestrofene om slaget i hafrsfjord ser ut til å være diktet like etterpå, men de nevner ikke harald.38 Det er all grunn til å se kritisk på myten om harald som den store norske riks- samleren. Men at det var en harald som kjempet i hafrsfjord og senere sendte sønnen håkon til oppfostring hos den engelske kong Athelstan, blir støttet av såpass sterke indisier at det virker hyperkritisk å utradere ham fra norsk historie.

33 Krag 1991: 22. 34 Krag 2000: 44–48, 50. 35 Krag 1998: 9–31. 36 Lunden 1995: 181–191; Dørum 2002: 288–302; Dørum 2004: 51–63; jf. Krag 1989: 288–302; Krag 2002: 381–394. 37 Krag 1991. Se kritikk i Sandnes 1994: 229–231; fidjestøl 1994: 191–188; Skre 2006: 406–410; jf. helle 201: 31–32. 38 Sverrir Jakobsson 2002, sitatet: 213.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 58

58 Knut Helle

hva så med nyere litterære og historisk-antropologiske bidrag til kildevurdering av islendingesagaer og kongesagaer? I det følgende ser jeg nærmere på den forsk- ningslitteraturen Bagge viser til, og et utvalg av andre representative arbeider fra de senere tiårene. Jeg begynner med noen litterære studier av islendingesagaer jeg mener har særlig betydning for den historiske sagakritikken.

Ny litterær interesse for den muntlige tradisjon La det med en gang være sagt at økt forståelse av den enkelte saga som litterær helhet styrker evnen til å bruke den som historisk kilde. historikernes utpregede bruker- forhold til sagaene fører lett til at de river detaljer løs fra den litterære sammenhengen, men de bør alltid vurderes i lys av denne helheten.39 Derfor er den litterære sagaforskningen viktig for all historisk kildeutnytting av sagaene. Under en faghistorisk synsvinkel har det særlig interesse at litterære sagaforskere i de fire–fem siste årtiene har tatt opp til fornyet drøfting sagaenes forhold til muntlig tradisjon – selve nøkkelproblemet i den kildekritiske vurderingen av fortidssagaene. Sentralt står her Theodore M. Andersson. han slo tidlig (1966) til lyd for nærmere gransking av islendingesagaenes muntlige forstadium.40 I en omfattende analyse (1967) fremstiller han disse sagaene som en homogen litterær sjanger der konflikt- motivet står i fokus og bestemte formelle eller retoriske grep går igjen i fremstillingen. han konkluderer med at en så forseggjort litteratur ikke med ett kunne oppstå i et vakuum på det tidlige 1200-tallet; den måtte hente mye av sitt innhold og sin form fra muntlig fortelling.41 Senest (2006) har Andersson søkt å forlike forskjellige synspunkter fra den nyere litterære debatten om den muntlige tradisjon. På den ene siden regner han med at denne kunne bestå av mindre enheter – særlig slike godt fortalte anekdotiske “tåtter” som Carol J. Clover (1986) mente utgjorde tradisjonsgrunnlaget for islendingesagaene.42 Samtidig skiller Andersson seg fra Clover når han på grunnlag av sagaopplysninger om islandske historiefortellere og stilistiske trekk i sagaene argumenterer for at også lengre og dramatiske fortellinger kunne være utformet muntlig på et høyt kunstnerisk nivå før de ble overført til skrift.

39 Tidlig prinsipiell tilslutning til dette i helle 1960–61: 348. Jf. den sterke betoningen av litterær analyse som en forutsetning for å bruke sagaene som historiske kilder i Meulengracht Sørensen 1992: 28–29, 34; samme 1993: 15, 18–19, 325–327. 40 Andersson 1966. 41 Andersson 1967: 308–309.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 59

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 59

Den muntlige tradisjonen omfattet likevel ikke så omfattende fremstillinger som de skrevne sagaene. Bak dem stod forfattere som fritt plukket stoff fra forskjellige typer muntlig tradisjon og støpte det sammen på sin måte. fra temmelig klossete nedtegnelser av tradisjonsstoff i de tidlige sagaene om Olav Tryggvason og Olav haraldsson gikk utviklingen på 1200-tallet mot en stadig mer høyverdig litterær form i islendingesagaene, slik at store og sene sagaer som Laxdœla saga og Njáls saga fikk et romanpreg som dominerer over det sporbare tradisjonsstoffet.43 I sin argumentasjon for at den muntlige tradisjon kunne nå et høyt kunstnerisk nivå og omfatte lengre fortellinger trekker Andersson inn arbeider fra 2002 av islendingen Gísli Sigurðsson og svensken Tommy Danielsson. Den første regner med at forfatterne av islendingesagaene brukte stoff som sirkulerte i en bred og varierende, til dels kunstnerisk utformet muntlig tradisjon. Denne tradisjonen hadde utviklet seg kontinuerlig fra sagatiden, under påvirkning av rådende politiske og sosiale forhold og sitt publikum. herfra sanket selvstendige forfattere det de trengte for å forme sine sagaer i skrift.44 I en omfattende studie hevder Danielsson at Hrafnkels saga er en skriftlig om- støpning av en muntlig fortalt historie om en konflikt fra sagatiden. han tenker seg at den utviklet seg trinnvis til en sammenhengende, men forholdsvis kort muntlig prosesshistorie som ble omformet da en forfatter festet den til pergament, blant annet under påvirkning av de konvensjonene som etter hvert hadde utviklet seg for skrevne sagaer. Derimot var det trolig først med skriftens hjelp at de mer omfattende islendingesagaene ble til.45 Danielsson er en av de få litterære sagaforskerne som i senere år også har sett nærmere på den muntlige tradisjonens rolle i utviklingen av kongesagaene. De som skrev om norske konger fra de islandske frode menn og utover, kunne hele tiden øse av en bred og rikholdig muntlig tradisjon, det islandske “muntliga havet”. når større og mer forseggjorte kongesagaer avløste tidligere kortfattede nedtegnelser og krøniker, skyldtes det at forfatterne kunne hente grunnstruktur og fremstillingsmåte fra den muntlige fortellerkunsten. Mønsteret kunne være den orale prosessagaen Danielsson mener å spore bak Hrafnkels saga. Den samme interessen for “spillet” –

42 Clover 1982; samme 1986: 10–39. Tått-teorien går tilbake til 1800-tallet, se Mundal 1977: 78; samme, 1990: 66, 69, 72–79. 43 Andersson 2006, særlig: 1–20, 204–210; jf. samme 2008: 7–17. 44 Gísli Sigurðsson 2002; samme 2008: 19–28. 45 Danielsson 2002a, særlig: 282–309. Se også Danielssons senere utdyping av tanken om en høyt utviklet muntlig fortellerkunst, 2008: 29–41. 46 Danielsson 2002b, særlig: 376–395.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 60

60 Knut Helle

sjakktrekkene, taktikken, tilfeldighetene, mønsteret – kan i islandsk muntlig tradisjon ha formet det som ble fortalt om norske konger.46 Samtidig med Danielssons to nevnte arbeider publiserte islendingen Ármann Jakobsson sin doktoravhandling om Morkinskinna.47 På forhånd hadde han fremholdt at kongesagaene siden 1930-årene langt på vei var blitt en glemt sjanger, lite drøftet i sin helhet.48 I sin gransking av Morkinskinna er han likevel ikke særlig opptatt av den muntlige tradisjonen bak verket, selv om han viser at den åpenbart islandske forfatteren la vekt på å vise at han skrev historie på grunnlag av det pålitelige hjemmels- menn hadde fortalt.49 Ármann Jakobsson argumenterer godt for at Morkinskinna utgjør en historisk og kunstnerisk helhet, der de mange tåttene ikke, slik det har vært vanlig å se det, er løse digresjoner, men belyser de norske kongenes personlighet og deres forhold til islendingene som gjestet dem. han finner ingen faste holdepunkter for den tradi - sjonelle oppfatning at det bevarte håndskriftet fra annen halvdel av 1200-tallet forutsetter en eldre og vesentlig annerledes versjon, og regner med at det i det store og hele representerer det sagaverket som opprinnelig ble satt sammen i 1220-årene, da islendinger for alvor begynte å bli den norske kongens håndgangne menn. Slik sett kunne Morkinskinna fungere som en slags håndbok i oppførsel ved hirden, påvirket av de høviske idealene i riddersagaene. Ármann Jakobsson fører også videre levningstradisjonen fra Koht når han mener å kunne avdekke samtidige politiske standpunkter i Morkinskinna og heimskringla. Begge verker er preget av motsetningsforholdet mellom kong håkon håkonsson og Skule Bårdsson. Men der Snorri i sitt nære forhold til Skule fremstiller samkongedømme og fellesstyre i et gunstig lys, gir Morkinskinna-forfatteren uttrykk for at det skaper problemer når det er mer enn én konge i landet og stormenn begynner å konkurrere med kongen og gjøre seg til hans likemenn.50 Danielsson og Ármann Jakobsson skiller seg ut gjennom sin litterære interesse for kongesagaene. De øvrige litterære sagaforskerne som har deltatt i den nyere diskusjonen om den muntlige tradisjonens innhold og form, er vesentlig opptatt av islendinge sagaene.51 noen av arbeidene henter impulser fra Liestøls gransking av den muntlige overleveringen bak islendingesagaene, men jevnt over uten å dele hans interesse for den historiske sannhetsgehalten i denne tradisjonen. Den nyere litterære sagaforskningen har i det hele vært lite opptatt av vitenskapelig historisitet.

47 Ármann Jakobsson 2002. 48 Samme 2000: 65–69. 49 Samme 2002: 260–264. 50 Ibid: 187–189; jf. Ármann Jakobsson 1999: 75–78; samme 2000: 78–79.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 61

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 61

fra islandsk side er likevel Vésteinn Ólason klar på at islendingesagaene har en historisk kjerne med grunnlag i muntlig tradisjon. Men for tiden forut for nedskrivningsperioden er kildeverdien problematisk og meget varierende. Det muntlige tradisjonsgrunnlaget var rikt, men flytende. Det var formet gjennom en lang og skapende utvikling der muntlig fortellerkunst gav plass til både sannhet og fiksjon. I de skrevne sagaene ble tradisjonen ytterligere omformet av forfattere som selv tilførte historiene mange elementer og dermed gjorde grensen mellom tradisjon og fiksjon enda vanske - ligere å trekke.52 Denne balanserte oppfatningen er det lett å slutte seg til. M. I. Steblin-Kamenskij legger som kjent vekt på at islendingesagaenes realistiske historiske beretninger ble opplevd som sanne i sagaskrivernes samtid fordi folk da hadde en “synkretisk” sannhetsoppfatning som ikke skilte mellom historie og fiksjon.53 Om dette er rett, kompliserer det sagabruken ytterligere for historikeren, som jo ikke er fritatt fra å søke å skille analytisk mellom det historisk sikre, sannsynlige eller mulige og på den annen side det utroverdige eller oppdiktede. Det er likevel innvendt mot Steblin-Kamenskij at mye tyder på at sagaforfatterne visste forskjell på historisk og dikterisk sannhet. Men i dag er det vanskelig å trekke dette skillet i tekstene deres, blant annet fordi de er preget av trangen til å underholde og fordi forfatterne ikke tvilte på sin evne til dikterisk rekonstruksjon av fortiden.54 Samlet tegner den nyere litterære sagaforskningen bildet av en islandsk muntlig tradisjon som var rik og variert og kontinuerlig omdannet sitt stoff, til dels i kunstnerisk retning. Selvstendige sagaforfattere øste av denne tradisjonen og omformet stoffet videre i både form og innhold. Dette er en oppfatning som understreker den muntlige tradisjonens litterære betydning. Men den styrker ikke tiltroen til det historiske innholdet i tradisjonen og sagaene som bygger på den. I forhold til Liestøl er snarere det motsatte tilfellet. Det er også verdt å merke seg at det i norsk folkloristikk er kommet en reaksjon mot å søke “objektiv” sannhet i muntlig historisk overlevering, slik det lenge var vanlig for forskere i Liestøl-tradisjonen. Brynjulf Alver hevdet (1962) at historiske sagn bør behandles som diktning der bare spredte detaljer er autentiske.55

51 Blant andre kan nevnes hofmann 1982: 12–21 og en rekke tidligere arbeider av samme forfatter; Schier 1970 og 1977; Lönnroth 1976. Se drøftingen av disse og andre arbeider i Danielsson 2002a: 251–282. Om den nye interessen for muntlig tradisjon blant islandske litterære sagaforskere, se Gunnar Karlsson 2007: 162–163. 52 Vésteinn Ólason 1987: 36–43; samme 1998: 19–21, 41–43; samme 2003: 505. 53 Steblin-Kamenskij 1971: 21–48. 54 Mundal 1987: 22–23; jf. Meulengracht Sørensen 1992: 32; samme 1993: 38–50. 55 Alver 1962: 89–116, konklusjon: 111–112.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 62

62 Knut Helle

I sin omfattende undersøkelse av personalhistoriske sagn om drap og overfall i norske bygder 1672–1850 konkluderer også Bjarne hodne (1973) med at det ikke nytter å spørre om hva som er objektivt rett i en sagnoppskrift. Sagn om voldsutøving er sterkt preget av det som ble oppfattet som sant og rett ut fra “holdningen” i miljøet der sagnet ble nedtegnet, det har altså høy kildeverdi som levning. Den “opplysnings- verdi” det har som beretning om fortidige hendinger henger nøye sammen med holdningen i berettermiljøet, hva dette var opptatt av å bringe videre. Der denne holdningen var allmenn og stabil over tid, tok tradisjonen best vare på faktiske trekk i sagnberetningen.56 når alt kommer til alt er også hodne opptatt av de personalhistoriske sagnenes objektive historiske pålitelighet. han klassifiserer dem ut fra det som i så måte er “riktig” eller “galt” i forhold til data i dokumentariske samtidskilder. her er det in- teressant at påliteligheten ser ut til å være forholdsvis uavhengig av traderingstiden (mellom hending og nedtegning), selv om det også er tegn til at faktainnholdet blir svekket etter mer enn hundre års overlevering. hodnes hovedpoeng er likevel det samme som i de nevnte litterære studiene av den muntlige tradisjon bak fortidssagaene. Den var ikke formet “med det formål å fremstille saksforløpet objektivt refererende”. Den gav uttrykk for det som var sant for dem som fortalte og det bondesamfunnet de tilhørte.57 Selv om hodnes sagnkorpus kunne ta vare på slike faktiske trekk som det er historie forskningens mål å avdekke, viser det at den muntlige tradisjonen primært ble formet av holdningene i traderingsmiljøet. Det er vanskelig å komme utenom at hodne dermed svekker Liestøls tro på den muntlige tradisjonens evne til å ta vare på faktiske historiske trekk. Derfor har jeg vanskelig for å slutte meg til Jón Viðar Sigurðsson og Bagge når de ser ut til å mene at hodnes resultater styrker troen på denne tradisjonens evne til å formidle pålitelig historie.58

Den historisk-antropologiske tilnærmingen Enda viktigere for den historiske sagakritikken enn de nevnte litterære studiene er den historisk-antropologiske tilnærmingen til sagaene som Bagge fremhever.59 Kort uttrykt består den i å bruke fortidssagaene som kilder til allmenne politiske, sosiale

56 hodne 1973: 169–198; se også forfatterens kritiske oversikt over tidligere norsk folk- loristisk sagnforskning: 7–21. 57 Ibid: 197–198. 58 Jón Viðar Sigurðsson 1999a: 31; Bagge 2002: 193–194. 59 Ibid: 174–175 m. n. 9.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 63

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 63

og kulturelle mønstre og mekanismer – samfunnstrekk som sosialantropologer har studert komparativt og generaliserende i samfunn som gjerne befinner seg fjernt fra de norrøne i tid og rom, men som antas å befinne seg på samme utviklingstrinn som det islandske fristatssamfunnet og i noen grad også det tidlige norske middelalder - samfunnet. Denne tilnærmingen begynte å gjøre seg gjeldende i slutten av 1960-årene. Den grep om seg i 1970-årene og er senere langt på vei blitt opphøyd til kanon i enkelte historisk orienterte sagaforskningsmiljøer.60 Tidlig ute (1968) var den russiske historikeren Aaron Gurevich med sin behandling av rikdom og gaveutveksling blant skandinavene i vikingtiden, der han under påvirkning fra Marcel Mauss tok konge - sagaene og islendingesagaene på ordet i deres beretninger om generøsitet og dermed om etiske verdier, sosiale idealer og verdensanskuelser i vikingtidens samfunn.61 Temaet er representativt for den antropologiske vendingen i kildeutnyttingen av fortidssagaene. Tidligere hadde Gurevich inntatt en mer tradisjonell kritisk holdning til fortidssagaenes beretninger om tidlige historiske forhold. Men han advarte samtidig mot hyperkritikk i form av allmenn mistro til sagaenes vitnesbyrd om vikingtiden; det gjaldt i stedet å skille ut det historiske innholdet fra diktning og anakronismer.62 I artikkelen om gaveutveksling gikk han uten nærmere begrunnelse ut fra at sagaene var å lite på i sine opplysninger om dette i vikingtiden. En tilsvarende vurdering av fortidssagaenes kildeverdi er mer eksplisitt hos en annen av pionerene for den antropologiske vendingen i historiske sagastudier, den britiske sosialantropologen Victor W. Turner (1971). han regnet uten videre med at det var så sterk kontinuitet i grunnleggende islandske samfunnstrekk fra sagatiden til nedskrivningstiden for islendingesagaene at de kan betraktes som etnografiske modeller for islandsk samfunnsliv gjennom hele fristatstiden, altså fra 900- til 1200- tallet.63 Et beslektet syn på forholdet mellom islendingesagaer og samfunn preger det sagabaserte islandske samfunnsbildet arkeologen Knut Odner anvendte som modell for sin gransking av økonomiske strukturer på Vestlandet i eldre jernalder (1973, 1974). Selv om dette bildet etter hans oppfatning var mest representativt for ned-

60 Oversikt over den antropologiske vendingens gjennombrudd i sagastudier i Gísli Pálsson 1992: 2–15; jf. helgi Þórláksson 1987: 87–96; Jón Viðar Sigurðsson 2000: 37–39. 61 Gurevich 1968: 126–138. 62 Se oversettelse av utdrag av Gurevichs avhandling om de frie bønder i det føydale norge (1967) i Supphellen (red.) 1977: 19–20. 63 Turner 1971: 357–358.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 64

64 Knut Helle

skrivningstiden på 1200-tallet og det folk da kunne huske, regnet han med kontinuitet i grunnleggende islandske samfunnstrekk fra landnåmstiden til underkastelsen under den norske kongen i 1262. han antok også at utgangspunktet for denne kontinuiteten lå i vestnorske forhold forut for det islandske landnåmet.64 Denne oppfatningen er unektelig nokså spekulativ, og Odner fikk kvass kritikk for en lite profesjonell håndtering av sagamaterialet og mangelfull innsikt i islandsk middelalderhistorie.65 Ikke desto mindre står han som en av pionerene for den historisk-antropologiske les- ningen av islendingesagaene. fra Gurevich, Turner og Odner fører det en linje til Jesse L. Byock. I forlengelse av Theodore Anderssons betoning av konfliktmotivets sentrale rolle ser Byock (1982) feiden i dens forskjellige faser som det grunnleggende tema i islendingesagaene. han tar dem på ordet i det de beretter om det alminnelige konfliktmønsteret i sagatiden fordi det var forankret i en kontinuerlig kulturell og sosial tradisjon fra 900- til 1200- tallet. Derimot kan fremstillingen av konkrete enkelthendinger og -personer i sagatiden være mindre pålitelig.66 I Byocks øyne fremstiller islendingesagaene altså et islandsk sagasamfunn som i viktige trekk var det samme gjennom tre–fire hundreår. Men noen egentlig begrunnelse for denne oppfatningen gir han like lite som Gurevich, Turner og Odner. hos senere representanter for det antropologiske perspektivet på islendingesagaene er troen på islandsk samfunnskontinuitet gjennom hele fristatstiden gjen- nomgående blitt svekket til fordel for en mer reflektert sagakritisk holdning, der sagaenes karakter av levninger fra 1200-tallet og problematiske kildeverdi for den fore gående tiden blir betont. Det dreier seg med andre ord om kildekritikk som tar opp impulser fra Koht og den islandske skolen. En slik holdning kommer til uttrykk i Kirsten hastrups sosialantropologiske analyse av det islandske fristatssamfunnet (1985). her bygger hun likevel mest på lovmaterialet i Grágás, og bare i beskjeden grad på islendingesagaene, som hun vesentlig tillegger kildeverdi som levninger. hun regner dem for produkter av 1200- og 1300-tallet og mener de er sterkere preget av rekonstruksjon og fiksjon jo lenger tilbake de griper.67 I sin omfattende bruk av islendingesagaene til å gi et bilde av det samfunnet som frembrakte dem, kom William I. Miller etter hvert til å innta en langt på vei til -

64 Odner 1973: 24–32; Odner 1974, 104–112; jf. helle 2009: 572–573, 578–579. 65 Magnús Stefánsson 1974: 130–138. 66 Byock 1982, særlig: 9–10, 24–28, 35–36; jf. Byock 1988: 31, 35–41, 47–50; Byock 2001: 21–24, 149–151, 156–158. 67 hastrup 1985: 10–14.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 65

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 65

svarende holdning (1990): På grunn av tidsavstanden mellom sagatiden på 900- og 1000-tallet og nedskrivningstiden kan ikke disse sagaene brukes som pålitelige historiske fremstillinger av de hendingene de beskriver. Men sammen med samtidssagaer og lovmaterialet fra fristatstiden gir de et utmerket grunnlag for sosial- og rettshistoriske undersøkelser av forholdene i nedskrivningsperioden og den nærmest foregående tiden, fra de første tiårene på 1100-tallet og utover. Derimot må en regne med at sosiale mekanismer i det førkristne islandske samfunnet var annerledes.68 Miller mener ellers at den mentalitet sagaforfatterne tilla sagatidens samfunn, var et produkt av deres sympatiserende forestillingsevne mer enn av pålitelig muntlig tradisjon. De var stolt av sitt lands enestående kongeløshet og forfedrene som skapte samfunnet slik.69 I dette levningsstandpunktet har han fått følge av Vésteinn Ólason og Kirsten hastrup. for den første er det ikke noen tilfeldighet at islendingesagaene ble til da en eldre samfunnsform var under oppløsning og en ny ble til, i en tid da spørsmål om grunnleggende verdier og identitet må ha presset seg på den islandske høvdingklassen.70 hastrup har på sin side gitt uttrykk for at islendingesagaene gjen- skaper det førkristne islandske samfunnet i form av det Max Weber kalte en “freiheit-Mythos”. I en tid preget av uro og forfall, da islendingene ikke kunne kon- trollere sin egen historie, gir sagaene et bilde av en fortidig “islandskhet” som står i motsetning til erfaringene fra forfatternes samtid.71 Mest gjennomført har likevel Preben Meulengracht Sørensen (1992, 1993) gjort det til et hovedpoeng at islendingesagaene gir et samlet og konsistent uttrykk for islendingenes historiske og kulturelle selvbilde i nedskrivningstiden på 1200-tallet, en identitetsskapende utforming av samfunnets fortid som sagaene bidrog til å utvikle og gjøre til felles viten. Bak dette lå behovet for å gjenskape sagatiden som uttrykk for det egentlig islandske, en felles oppfatning av den historiske kultur som islendingene nå var på vei ut av. Som norrønfilolog og sagaforsker insisterte Meulengracht Sørensen på at sagaenes verden er tekstlig og primært må studeres tekstvitenskapelig og litterært. Derfra gikk han videre til å analysere sider av sagatekstenes bilde av islandske kultur- og samfunnsforhold under en kombinert antropologisk-litterær synsvinkel. Så langt kan en si at han så islendingesagaene som historiske levninger, samtidig som han slo

68 Miller 1990, om islendingesagaene som sosialhistoriske kilder: 44–51, 76. Tidligere var Millers holdning mindre sagakritisk, se helgi Þórláksson 1987. Om forholdet mellom Byock og Millers kildevurdering av islendingesagaene, se også Gunnar Karlsson 2007: 164. 69 Miller 1990: 49. 70 Vésteinn Ólason 1993: 206–207; samme 2003: 508. 71 hastrup 1998: 177–179.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 66

66 Knut Helle

til lyd for å studere deres kultur- og samfunnsbilde i et generaliserende antropologisk perspektiv.72 når det gjelder historisiteten og tidsdybden i dette bildet var Meulengracht Sørensen mindre klar. han insisterte, ikke helt overbevisende, på at det ikke finnes andre kilder til sagaenes historiske verden enn sagatekstene selv. for historikernes analytiske forsøk på å skille dikt fra historiske fakta i islendingesagaene hadde han lite til overs. han valgte å se bort fra at det nettopp er historikernes oppgave å vurdere hva som er pålitelig i fore- liggende kilder, og slo i stedet kategorisk fast at det er fåfengt å søke historisk sannhet under sagaenes litterære overflate.73 historikerne burde etter hans oppfatning være mindre opptatt av kjensgjerninger enn av den orden islendingesagaene innlemmer kjens- gjerningene i. 74 hva denne orden som historisk fenomen kan si om utviklingen av det islandske middelaldersamfunnet, tok han likevel ikke uttrykkelig stilling til. I sum kan det sies at Meulengracht Sørensen betraktet islendingesagaene som tekstlevninger fra 1200-tallet, uten å foreta noen uttrykkelig vurdering av deres forhold til den historiske virkeligheten. hans tilnærming er følgelig blitt betegnet som “litterær antropologi”,75 og skiller ham fra den historisk-antropologiske kildebruken av sagaene hos de øvrige nevnte forskerne og de norske og islandske historikerne som etter hvert har fulgt i deres spor.

Norske og islandske historikere kommer etter Det er ingen tvil om at den historisk-antropologiske tilnærmingen har vitalisert den historiske middelalderforskningen på Island og i norge. Dette gjelder i særlig grad Island, der denne forskningen ikke stod særlig sterkt da den islandske skolen dominerte sagastudiene, men har tatt seg kraftig opp etter 1970.76 Også i norge har den historisk-antropologiske tilnærmingen ført til et oppsving for sagabasert historieforskning,77 men her var middelalderhistorie solidere forankret i de faghistoriske miljøene på forhånd. Blant norske historikere beveget Kåre Lunden seg så tidlig i historisk-antropo - logisk retning at han står som en av pionerene for denne tilnærmingen. Det skjedde

72 Se særlig Meulengracht Sørensen 1992: 33–37; samme 1993: 14–15, 25–28, 31–32, 81– 82, 91–96. 73 Meulengracht Sørensen 1977: 154–155; samme 1992: 28–29; samme 1993: 18–19, 24. 74 Ibid: 18. 75 Bandlien 2001: 19. 76 Gunnar Karlsson 1993: 16–22; samme 2007: 31–42. 77 Se for eksempel Monclair 2003: 8–10.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 67

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 67

da han (1972) fremstilte den islandske og norske middelalderøkonomien i lys av Polanyi-skolens “substantivistiske” syn på førkapitalistiske økonomier og brukte sagaeksempler for å underbygge sin oppfatning. I hans fremstilling er islendingesagaenes hønse-Tore og ølkovre belegg for at det rådde et negativt syn på profittmotivert handel i det islandske og norske samfunnet. her gjør Lunden det klart at han bruker Hœnsa-Þóris saga som en levning fra nedskrivningstiden på 1200- tallet. Selsbane-tåtten i Heimskringla har han nok en viss tiltro til som historisk beretning om redistributiv høvdingøkonomi på tidlig 1000-tall, men han åpner alternativt for at den som levning kan kaste lys over senere forhold.78 Mens Lunden vesentlig var opptatt av Polanyi-skolens økonomisk-antropologiske lære, kom Sverre Bagge senere (1986) til å anlegge et sosialantropologisk perspektiv på sosiopolitiske forhold i det han oppfatter som et overveiende førstatlig norsk samfunn i vikingtid og tidlig middelalder. her søkte han å tilpasse Marshall Sahlins kjente evolu- sjonistiske fremstilling av to politiske ledertyper i Melanesia og Polynesia – “big man” og “chief” – til det angivelig førstatlige norske samfunnet på 1000-tallet, personifisert i Asbjørn Selsbane og kong Olav haraldsson, slik de to blir fremstilt i Heimskringla.79 På linje med Byocks syn på islendingesagaene fremholdt Bagge at det generelle bildet av et førstatlig samfunn som han leser ut av Heimskringla og andre sagaer, ikke er avhengig av sannheten i enkeltopplysningene om personer og hendinger.80 Disse opplysningene summerer seg derimot til et generelt troverdig bilde av et samfunn som ennå ikke var knyttet fastere sammen av kongemakten. Det politiske bindevevet var i første rekke skiftende personlige bånd i form av slektskap, naboforhold og sosio- politisk vennskap. her la Bagge, slik han fortsatt gjør, særlig vekt på det gavebaserte vennskapet, i fortsettelse av tradisjonen fra Marcel Mauss.81 I sin bok om Snorri Sturlusons syn på samfunn og politikk (1991) leser Bagge Heimskringla som om verket beskriver et virkelig norsk samfunn.82 nøkkelen til å for- stå Snorris tanker om dette samfunnet er de personlige konfliktene som etter Bagges mening er det sentrale tema i Heimskringla. I behandlingen av dem overfører han islendingesagaenes feider, slik Byock og særlig Miller har beskrevet og bestemt dem, til Snorris fremstilling av norsk historie.83 Det er bemerket at han her leser Heimskringla

78 Lunden 1972: 45–48, 60–63, 65, 72; jf. drøfting i helle 2009, særlig 572–573, 575–578, 582–585. 79 Bagge 1986: 147–156; jf. helle 2009: 604–607. 80 Bagge 1986: 148 n. 8. 81 Ibid.: 148–158. 82 Bagge 1991, særlig: 1, 5, 192. 83 Ibid, særlig: 64, 76–77, 109.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 68

68 Knut Helle

som en fusjon mellom kongekrønike og islendingesaga, der den norske utviklingen blir tolket og fremstilt ut fra spilleregler som tilhører den islandske slektsfeiden.84 I hvilken grad Heimskringlas samfunn er identisk med det norske samfunnet i vikingtid og tidlig middelalder, går Bagge ikke nærmere inn på i denne omgang. Men senere (2002) har han funnet Snorris saga om Olav haraldsson ganske troverdig både i konkrete enkeltheter og i det førstatlige samfunnsbildet han tolker inn i fremstillingen. han tilkjenner med andre ord denne sagaen høy beretningsverdi, ved siden av at den kan utnyttes som levning.85 han forholder seg tradisjonelt sagakritisk til fremstillingen av tidens hendinger, men finner likevel den weibullianske tiltroen til skaldediktningen overdreven.86 Blant islandske middelalderhistorikere stilte helgi Þórláksson seg tidlig (1987) positiv til den utenlandske antropologiske tilnærmingen til islendingesagaene. her fant han verdifulle innsikter i allmenne sosiale og økonomiske trekk ved det islandske fristatssamfunnet som historikerne etter hans mening burde begynne å interessere seg for. Selv om han problematiserte den kontinuiteten i det islandske samfunns - systemet 900–1200 som særlig Byock hadde forutsatt, og generelt understrekte at det skjedde store sosiale og økonomiske endringer i dette tidsrommet, trakk han likevel ikke alvorlig i tvil islendingesagaenes generelle bilde av samfunnet før 1200.87 I sin doktoravhandling om vadmål i islandsk utenlandshandel og landbruk (1991) er helgi Þórláksson sterkt påvirket av Polanyi-skolens syn på vareutveksling i førkapitalistiske samfunn. I og med at han samler seg om situasjonen på 1200- og 1300-tallet, bruker han islendingesagaene mest som levninger og regner allmenne trekk i deres beretninger om økonomiske forestillinger og realiteter i sagatiden som representative for situasjonen på 1200-tallet.88 Men han mener også at slike trekk – som det negative synet på profittmotivert handel i Hœnsa-Þóris saga – kan gå tilbake til det islandske fristatssamfunnets eldste tid, og støtter seg her på samsvar med Polanyis syn på økonomien i førkapitalistiske samfunn.89 Senere har helgi Þórláksson vendt sin antropologiske interesse i andre retninger, blant annet mot blodhevn og feider.90 han mener at omtale av feider i samtidssagaene,

84 Danielsson 2002b: 363. 85 Bagge 2002: 173–212. 86 Ibid.: 207. 87 helgi Þórláksson 1987: 87–96; jf. Gunnar Karlsson 1993: 2. 88 helgi Þórláksson 1991, særlig: 153–170, jf. for eksempel 176–179, 442, 474. 89 Ibid.: 168. 90 helgi Þórláksson 1994: 389–414; samme 2007a: 9–67; samme 2007b: 21–34. Jf. Gunnar Karlsson 2007: 41.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 69

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 69

jevnført med kunnskap om dem i andre samfunn, viser at islendingesagaene skildrer dem på en realistisk måte, selv om personer og begivenheter kan være oppdiktet.91 her deler han Byocks oppfatning av islendingesagaene som kilder til et sagasamfunn som i viktige generelle trekk var stabilt over lengre tid. helgi Þórlákssons landsmann Jón Viðar Sigurðsson har i flere arbeider (siden 1987) sterkt betont det gavebaserte vennskapets betydning for de islandske godenes maktstilling, i tradisjonen fra Mauss via Gurevich og på linje med Bagges syn på det førstatlige norske samfunnet.92 I sin doktoravhandling om godedømmets utvikling gjennom hele fristatstiden (1993) argumenterer han for at islendingesagaene avspeiler hovedkonturene i den islandske sosiale strukturen i sagatiden på 900- og 1000-tallet og videre fram mot nedskrivningstiden på 1200-tallet. nærmere bestemt dreier det seg om slikt som ætteforholdenes betydning, konfliktløsning, økonomiske trans- aksjoner, normer for akseptabel og uakseptabel atferd, husholdsstørrelse, forventet generøsitet og forpliktelser mellom venner. Til slike sosiale mønstre er islendingesagaene gode kilder, mens det derimot er vanskelig å skille fakta fra fiksjon i deres beretninger om personer og hendinger. Men Jón Viðar Sigurðsson betoner også at folk på 1100- og 1200-tallet og sagaforfatterne med dem var klar over at andre forhold i sagatiden var annerledes enn i samtiden, for eksempel var konfliktgruppene og høvdingmakten mindre omfattende og ætte- beskyttelsen av kvinner bedre. Islendingesagaene viser i det hele forskjeller mellom sitt eget og samtidssagaenes samfunn som må tas på alvor.93 hans Jacob Orning har i sin forskning vesentlig arbeidet med 1200-tallets norske samfunn på grunnlag av samtidssagaene om norske konger fra Sverre til håkon håkonsson og den islandske Sturlunga-samlingen.94 Selv om han ikke i synderlig grad har gjort vitenskapelig bruk av fortidssagaer, slutter han seg prinsipielt til den historisk-antropologiske og da særlig den rettsantropologiske tilnærmingen til disse sagaene, slik den kommer til uttrykk i Byocks og Millers arbeider. Senest har Orning i sin populæroversikt over norsk historie til år 1400 lagt ikke bare fortidssagaer, men også fornaldersagaer til grunn for fremstillingen. her slutter han seg til tanken om at det allmenne samfunnsbildet i disse sagaene kan være pålitelig selv om deres fremstilling av personer og begivenheter ikke er det.95

91 helgi Þórláksson 2007: 29. 92 Jón Viðar Sigurðsson 1987: 106–142; samme 1989: 81–95; jf. samme 1993: 145–68; samme 1999a: 123–140. 93 Samme 1993: 12–38; samme 1999a: 17–38. 94 Se særlig Orning 2003 (doktoravhandling), i revidert engelsk utgave 2008.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 70

70 Knut Helle

Orning har også gitt uttrykk for at det er ønskelig å bruke islendingesagaenes fremstillinger av islandsk sagatid som kilder til utvidet innsikt i det senere norske høymiddelaldersamfunnet.96 I sin oversikt over norsk middelalderhistorie går han den kronologisk motsatte veien og regner med at islendingesagaer, særlig Egils saga, kan bringe forskningen litt nærmere inn på livet av den norske rettskulturen i vikingtiden, og at de endatil kan gi innsikt i den maktkonsentrasjonen som i norge er arkeologisk sporbar fra 400- og 500-tallet til 800-tallet.97 her kan det se ut til at Orning langt på vei utvider Byocks islandske samfunnskontinuitet til å gjelde et bredere norrønt (norsk-islandsk) samfunn i hele tidsspennet fra yngre jernalder til høymiddelalderen. Men han advarer også mot tendensen til statisk-funksjonalistisk beskrivelse av det førstatlige islandske “sagasamfunnet” på grunnlag av islendingesagaene. Det er viktig å være oppmerksom på dynamikken i dette samfunnet, ikke minst den gradvise maktkonsentrasjonen i løpet av fristatstiden som islendingesagaer og samtidssagaer gir inntrykk av.98 felles for Bagge, helgi Þórláksson, Jón Viðar Sigurdsson og Orning er etter dette at de tillegger fortidssagaene høy beretningsverdi når det gjelder flere viktige allmenne trekk i de tidlige norske og islandske middelaldersamfunnene, og i varierende grad følger Byock og før ham Turner i deres tro på kontinuitet i samfunnsutviklingen fra sagatiden til fortidssagaenes nedskrivningstid. Bagge knytter de to samfunnene sammen ved langt på vei å akseptere Snorris islandske feideperspektiv på Olav haraldssons konflikter med norske stormenn.99 her tar Jón Viðar Sigurðsson skrittet fullt ut når han i sin oversikt over norsk historie 800–1300 (1999) overfører mye av islendingesagaenes samfunnsbilde, og da særlig av høvdingdømmet, på norge i vikingtid og tidlig middelalder.100 Orning trekker på sin side norge inn i et felles norsk-islandsk kontinuitets- bilde som omfatter en særlig lang periode, fra yngre jernalder til høymiddelalderen. Samtidig må det nevnes at den historisk-antropologiske tilnærmingen i norsk middelalderforskning også omfatter historikere som først og fremst ser fortidssagaene som levninger fra nedskrivningstiden og ikke regner med at de kollektivt er kilder til et mer eller mindre tidløst norrønt sagasamfunn. Dette er tilfellet i Bjørn

95 Orning 2011: 38, 60, 65; jf. Orning 2005: 460. Spesielt for Orning 2011 er at han også tolker fornaldersagaer på denne måten: 49, 78–79, 93, 169. 96 Orning 2008: 343; jf. de noe forsiktigere formuleringene i Orning 2004: 273. Kritikk av dette i helle 2009: 603. 97 Orning 2011: 64–65, 95. 98 Orning 2008: 24–25; jf. Orning 2010: 253–57. 99 Bagge 2002: 196–198. 100 Jón Viðar Sigurðsson 1999b: 14, 26–27; jf. helle 2009: 581–582, 599.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 71

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 71

Bandliens avhandling om kjærlighet og ekteskap i norrøn middelalder (2001), der han bruker islendingesagaene som kilder til utviklingen av kjærlighetsmentalitet etter midten av 1100-tallet. han legger vekt på å analysere sagatekstene hver for seg for, om mulig, å avdekke kronologiske endringer i løpet av nedskrivningstiden.101 hanne Monclair velger samme fremgangsmåte i sin analyse (2003) av gave - givning, gjestebud og lederfremtoning i det islandske samfunnet på 1200-tallet. hun søker å utnytte sagaene som levninger i kronologisk rekkefølge og advarer mot å overse den potensielle endringsdimensjonen i det som til dels er oppfattet som et stabilt sagasamfunn.102 Det utvalget av litteraturvitenskapelige og historisk-antropologisk orienterte arbeider som nå er presentert, gjør ikke krav på fullstendighet. Men det er etter min mening representativt. Det gir grunnlag for en samlende vurdering av hvor den historiske sagakritikken står i dag, og hvor den bør stå.

Samlende drøfting Meulengracht Sørensen fremholdt som nevnt at det nærmest er fåfengt å søke vitenskapelig historisk sannhet i en muntlig tradisjon og i skrevne sagaer der historie og fiksjon går opp i en høyere og ukontrollerbar tekstlig enhet.103 Men som det alt er påpekt: historikere kan ikke – som litterære sagaforskere eller folklorister – fritas fra slik søking. Slik den middelalderlige kildesituasjonen er, kommer vi ikke utenom å bruke fortidssagaene, og da ikke bare som levninger, men også som kritisk siktede beretninger om forholdene bakover i tiden. Begrunnelsen for dette er og blir at disse sagaene har en historisk kjerne med grunnlag i en muntlig tradisjon som for en del kan gå mye lenger tilbake enn skriftfes- tingen av sagaene. Om dette rår det utstrakt enighet, selv om oppfatningene av den historiske kjernens art, omfang og alder varierer. Samtidig har vi sett at nyere litterær sagaforskning forsterker inntrykket av at tradisjonen var løs, flytende og under kontinuerlig omdanning – i Tommy Danielssons ord et hav som sagaforfatterne øste av. Det rommet fortellerkunst på et høyt nivå, og dette kunne etter Anderssons og Daniels- sons mening gi seg utslag ikke bare i kortere “tåtter”, men også i lengre, dramatiske fortellinger, likevel ikke så omfattende som de skrevne sagaene.

101 Bandlien 2001: 18–21 og 2005: 13–17. 102 Monclair 2003: 3, 8. 103 Meulengracht Sørensen 1995: 18–19, 23; jf. Alver 1962:101; hodne 1973: 197–198.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 72

72 Knut Helle

Det er åpenbart at den muntlige tradisjonen etter hvert gav plass for betydelige innslag av fiksjon, og mye taler for at fortellerne og deres tilhørere ikke gjen- nomgående var opptatt av å skille mellom historisk og dikterisk sannhet, selv om et slikt skille neppe var dem så fremmed som Steblin-Kamenskij mente. Det sanne var det som fungerte som sant for et publikum som ikke var opptatt av historisitet i mo- derne vitenskapelig forstand. hodne styrker dette gjennom sin folkloristiske argumentasjon for at den alminnelige samfunnsholdningen virket som et filter for hva folk oppfattet som sant i tradisjoner om fortiden. Alt i alt er det ikke til å komme bort fra at nyere forskning er egnet til å svekke troen på det historiske innholdet i den muntlige tradisjonen bak fortidssagaene, i forhold til det heller optimistiske syn som Liestøl og Koht gav uttrykk for i 1920- og 30-årene. når muntlig tradisjon ble tatt opp i skrevne sagaer, ble det historiske innholdet ytterligere omdannet. Islendingesagaene utviklet seg i løpet av 1200-tallet mot et høyt litterært nivå og kom til å utgjøre en egen episk sjanger med stor underholdningsverdi. Andersson tar opp en tråd fra den islandske skolen når han skriver at romanpreget i siste fase kom til å dominere over det sporbare tradisjonsstoffet. Det var denne oppfatningen som nærmest la islendingesagaene død som kilder til sagatidens islandske samfunn da den islandske skolen dominerte sagaforskningen. her må en likevel skille mellom islendingesagaer og kongesagaer. De historisk viktigste fortidssagaene blant kongesagaene ble skriftfestet i annen halvdel av 1100- tallet og de tre–fire første årtiene på 1200-tallet. De er eldre enn de fleste islendingesagaene og står følgelig noe nærmere det de forteller om, også på den måten at de er sterkere bundet av det historiske tradisjonsstoffet. Selv om også kongesagaene utviklet seg litterært mot det høydepunkt de når i Heimskringla, er de fortsatt sterkere forpliktet av overleveringen. De samler seg dessuten om ett hovedtema, de gamle norske kongene, og dette temaet lar seg følge i innbyrdes avhengige verker gjennom hele nedskrivningstiden. Det gjør det mulig å skjelne mellom primære og sekundære elementer i kongesagatradisjonen. Som historiske beretninger står derfor kongesagaene sterkere enn islendingesagaene. I og med at det også er lettere – men på ingen måte uproblematisk – å tidfeste og på annen måte opphavsbestemme dem, lar de seg også utnytte mer presist som levninger. Som historieverker trer de klarere fram enn islendingesagaene, der tradisjonsstoffet jevnt over er sterkere omdannet av forfatterpersonligheter. Derfor har historieforskningen aldri gitt opp å bruke kongesagaene om fortiden som kilder til faktiske enkeltheter – personer og begivenheter – slik for eksempel Bagge gjør når han søker å sette Olav haraldssons regjering inn i et alminnelig bilde av maktforhold og politisk kultur på 1000-tallet. her går han som nevnt fram i sam -

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 73

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 73

svar med tradisjonell sagakritikk, likevel med ett unntak – et ikke helt entydig syn på forholdet mellom skaldestrofer og prosaramme i kongesagaene. Selv om Bagge regner de mange kvadene om Olav haraldsson for samtidskilder i forhold til den senere sagaprosaen og er enig i at den metriske formen har gjort dem mindre utsatt for endringer enn muntlig tradisjon for øvrig, beveger han seg samtidig i retning av å sidestille kvad og prosaoverlevering som deler av en og samme usikre muntlige tradisjon. han finner det inkonsekvent å stole fullt ut på skaldediktningen og fullstendig forkaste andre deler av tradisjonen bak kongesagaene.104 Men det er vel knapt noen historiker som i nyere tid har hevdet et så ytterliggående syn? Selv mener jeg Krags nyanserte syn på skaldediktningens kildeverdi har mye for seg. Det er ikke til å komme bort fra at strofer og prosaramme i flere tilfelle peker i forskjellige retninger. I den grad strofene da ser ut til å være ekte og gir mening, er det fortsatt god metode å legge størst vekt på dem, slik for eksempel Krag og andre før ham har gjort når det gjelder forholdet mellom strofene om hafrsfjord-slaget og prosaberetningen i Heimskringla.105 Mens historikerne stadig søker å bruke beretningene i kongesagaene til å kaste lys over personer og hendinger i norsk vikingtid og tidlig middelalder, slik også Bagge, Jón Viðar Sigurðsson og Orning gjør, har det i de senere tiårene ikke vært vanlig å bruke islendingesagaene på denne måten i faghistoriske fremstillinger. Det vitner om at tiltroen jevnt over er svak til disse sagaenes enkeltopplysninger om faktiske forhold i sagatiden. Jón Viðar Sigurðsson bruker dem likevel på denne måten når han i sin gransking av det islandske godedømmet blant annet legger deres omtale av goder og godord til grunn for å regne med at landet i sagatiden var dekket av langt flere godord enn de 36–39 som Grágás omtaler. Men det skjer fordi han mener at denne type faktaopplysninger var særlig egnet til å holde seg gjennom islandsk muntlig overlevering. En kan være enig eller uenig i dette, men metodisk er kritiske vurderinger av denne typen veien å gå for å utnytte fortidssagaer som beretninger. På denne veien er det fortsatt nyttig å ta hensyn til den sagakritiske metodikken som kan leses ut av Kohts og Liestøls arbeider,106 paret med den strengere weibullianske holdning at en bør være varsom med å stole på slikt det ikke er særlige grunner til å lite på. Et hovedprinsipp i denne metodikken er å søke de tørre, nakne fakta som kan ha holdt seg forholdsvis uendret gjennom overleveringen, og foretrekke dem fremfor årsaksforklaringer og fremstillinger av større sammenhenger. I samsvar

104 Bagge 2002: 175, 177, 207. 105 Krag 2000: 44–46; jf. Sveaas Andersen 1977 26–27, 79–80. Se også helle 2006: 14–15. 106 Se forsøket på punktvis oppstilling av denne metodikken i helle 2001a: 22–24.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 74

74 Knut Helle

med samtidighetsprinsippet bør også eldre trinn i sagaoverleveringen under ellers like forhold gis forrang fremfor yngre. Dette innebærer at sagaenes proveniens må klarlegges og deres innbyrdes slektskap og avhengighet kartlegges så langt det er mulig. Ellers gjelder det å være på vakt mot projisering bakover i tiden av samtidige forhold og dermed allment mot anakronismer. Klart sagnaktige trekk, blant dem over- naturlige innslag, kan ikke tillegges historisk vekt. Det er videre grunn til å se med mistanke på passasjer som ser ut til å skyldes trangen til å fengsle og underholde, generelt dramatiserende og litterære trekk, og i tillegg slikt som vandremotiver, faste uttrykk og bruk av den episke tretallsloven. Endelig bør en se med skepsis på den sterke personifiseringen i sagaene. I dette arsenalet av fremgangsmåter er det få som bør gjøres til absolutte regler og unndras modifisering. En kommer i det hele ikke unna at det alltid vil klebe sub- jektivt skjønn ved en slik kritisk metodikk. Det fritar likevel ikke historikerne fra å ta hensyn til den så langt den rekker. Under denne synsvinkelen er den antropologiske tilnærmingen til fortidssagaene ikke uproblematisk. I den tradisjonelle sagakritikken er det liten støtte å hente for at det alminnelige samfunnsbildet i fortidssagaene skulle være mer pålitelig enn det som blir fortalt om enkelthendinger og -personer, slik Byock gir uttrykk for og det senere har vært hevdet av Bagge, helgi Þórláksson, Jón Viðar Sigurðsson og Orning. På en måte er dette å snu den tradisjonelle sagakritikken på hodet, i den forstand at den sikter mot å blott- legge en beingrind av kritisk siktede faktaopplysninger og se med mistro på sagaenes fremstilling av større sammenhenger.107 Et grunnleggende problem i denne omvendte kildevurderingen er at de allmenne samfunnstrekkene det er tale om, ikke er direkte beskrevet i fortidssagaene. Det dreier seg om bilder som forskerne selv har bygd opp gjennom tolkende sammenstilling av faktiske enkeltopplysninger. At slike bilder i sine hovedtrekk skulle være mer pålitelige enn de enkeltdata de bygger på, lar seg vanskelig forsvare gjennom et rent kildekritisk resonnement. Spørsmålet er da om andre forhold taler for det? Av de nevnte norske og islandske historikerne er det i første rekke Bagge og Jón Viðar Sigurðsson som har gått nærmere inn på dette. De argumenterer begge langs to hovedlinjer.108 for det første regner de med at det var kontinuitet i viktige norske og islandske samfunnstrekk fra 900- til 1200-tallet. De begrunner dette med at slike trekk fortsatt er sporbare i høymiddelaldersamfunnet etter midten av 1100-tallet – i

107 Ibid: 36. 108 helle 2001a: 35–36.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 75

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 75

lover og samtidssagaer, i norge også i Kongespeilet. Dette er en variant av den retro- spektive eller regressive metoden som særlig er kjent fra utforskingen av norsk høy- og senmiddelalder, der strukturregistrerende kilder fra tidlig nytid blir brukt til å kaste lys over eldre og antatt stabile samfunnstrekk. Men mens denne metoden støtter seg til gode kontrollpunkter i det høy- og senmiddelalderlige kildematerialet, mangler stort sett slike punkter i skriftkilder fra vikingtid og tidlig middelalder.109 Dermed blir den sosiale kontinuiteten fra vikingtid til høymiddelalder mer av et pos- tulat. Det er utvilsomt et godt tekstgrunnlag for de variantene av et allment samfunnsbilde som de antropologisk orienterte forskerne leser ut av fortidssagaene. Men hva forteller egentlig dette bildet om faktiske historiske forhold? her har vi sett at flere forskere mener at islendingesagaene fremstiller sagatidens samfunn nostalgisk- idealiserende ut fra behov i det samfunnet som var under gjennomgripende endring på 1200-tallet. Vi kan ikke se bort fra at slike holdninger i nedskrivningstiden har påvirket fremstillingen av fortidens samfunn i islendingesagaene. Det kan – slik sær- lig Meulengracht Sørensen har hevdet – dreie seg om et kulturelt og sosialt selvbilde som springer ut av forholdene på 1200-tallet. Kildekritisk blir det da viktig å vurdere om og eventuelt i hvilken grad dette bildet er misvisende i forhold til den tidligere historiske virkelighet det gir seg ut for å be- skrive. når faste kontrollpunkter mangler, blir det ikke minst avgjørende om de samfunnstrekkene en projiserer bakover i tiden, i seg selv kan regnes for varige og stabile, slik tilfellet for eksempel kan være med det gavebaserte vennskapet. På den annen side kommer en ikke utenom å stille et annet kritisk hovedspørsmål: I hvilken grad følger islendingesagaene som en utviklet episk-litterær sjanger sine egne regler, løsrevet fra en mer forpliktende historisk tradisjon? Bagges og Jón Viðar Sigurðssons andre argumentasjonslinje er at kongesagaer og islendingesagaer også opplyser om et samfunn som i viktige trekk var annerledes i vikingtid og tidlig middelalder enn det var i sagaenes nedskrivningstid. Bagge har rett nok senere dempet sin idealtypiske dikotomi mellom et eldre førstatlig norsk samfunn og et statlig høymiddelaldersamfunn, men regner fortsatt med en forskyv- ning fra det ene til det andre.110 Jón Viðar Sigurðsson er på sin side klar på at islendingesagaene fremstiller noen grunnleggende forhold annerledes i sagatiden enn de

109 her ser jeg ikke bort fra at arkeologisk materiale kan brukes til å prøve fortidssagaenes samfunnsbilde vitenskapelig, men så langt er dette egentlig ikke gjort av de antropologisk orienterte historikerne, selv om de til dels gjør bruk av arkeologiske resultater i fremstillingen av norsk historie i vikingtid og tidlig middelalder. 110 Bagge 2002: 209.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 76

76 Knut Helle

var i nedskrivningstiden.111 Mer generelt regner også helgi Þórláksson og Orning med viktige samfunnsendringer fra vikingtid til høymiddelalder. De to argumentasjonslinjene – sterk kontinuitet og betydelige endringer – lar seg ikke uten videre forlike, og i mangel på gode kontrollpunkter i eldre kilder må både Bagge og Jón Viðar Sigurðsson, med følge av helgi Þórláksson, falle tilbake på mer generelle og usikre begrunnelser. De viser til antropologisk gransking av andre samfunn som de mener befant seg på samme utviklingstrinn som det norske, til andre tider og i andre deler av verden.112 her er Orning mer kritisk. han advarer mot faren for å overdrive likhetene mellom middelaldersamfunnet og de samfunnene som er studert av rettsantropologer. Etter hans oppfatning var norge på 1200-tallet (og tidligere?) på mange måter et annerledes samfunn enn de desentraliserte samfunnene som oftest har vært gjenstand for rettsantropologisk analyse.113 Men heller ikke han avklarer nærmere forholdet mellom det han oppfatter som dynamikk og kontinuitet det norrøne middelaldersamfunnet. Skal generaliserende sammenligning av de islandske og norske middelalder - samfunnene og andre, antropologisk studerte samfunn tillegges vitenskapelig vekt, forutsetter det etter min oppfatning at en jevnfører samfunn som kulturelt og strukturelt er tilstrekkelig like for formålet,114 dessuten at sammenligningen er inn- gående og systematisk. Enkelte av de likhetene mellom de norrøne og andre “primitive” samfunn som historisk-antropologisk orienterte forskere til nå har trukket inn, åpner utvilsomt for spennende innsikter. Men det står ennå mye igjen før jevnføringene går så dypt at de generelt kan tillegges en argumentasjonskraft som motveier fortidssagaenes svakheter som berettende kilder. Det samme gjelder den overføringen av trekk ved det særegne islandske sagasamfunnet til norske forhold som Bagge, Jón Viðar Sigurðsson og Orning står for. Det er åpenbart at forfatterne av kongesagaer og en islendingesaga som Egils saga ser norske forhold gjennom islandske briller. I dette bør en ikke uten videre ta dem på ordet. På enda tynnere is befinner en seg om en uten gode holdepunkter overfører trekk i islendingesagaenes fremstilling av islandske samfunnsforhold på norske til- stander, som vi jo vet var forskjellige i andre trekk. I dette spørsmålet må det dyperegående gransking til enn det som til nå har vært tilfellet. Én mulighet ligger i

111 Jón Viðar Sigurðsson 1999a: 31–36. 112 Bagge 1986: 148 n. 8; Bagge 1991: 237–240; Bagge 2002: 193–198, 207–209; Jón Viðar Sigurðsson 1999a: 27–31, 36. 113 Orning 2008: 26–28. 114 Jf. helle 2009: 607–608.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 77

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 77

den systematiske sammenligningen av Grágás og de norske landskapslovene som ennå ikke er foretatt. Er det rettsantropologisk og på andre måter tale om to likeartede samfunn eller ikke? Uansett er det hevet over tvil at det er fruktbart og gir store muligheter for ny historisk innsikt når søkelyset blir rettet mot fortidssagaenes alminnelige samfunnsbilde, selv om dette ikke er så revolusjonerende nytt som det til dels er gitt inntrykk av.115 Denne tilnærmingen ble faktisk allerede foregrepet av Koht når han betonte at fortidssagaene som levninger kaster lys over åndslivet i nedskrivningstiden. han var heller ikke fremmed for at islendingesagaene kunne berette troverdig om “ærehugen” i sagatiden og dens utslag i hevn og rettergang.116 Det er med andre ord ikke noen klar motsetning mellom den radikaliserte sagakritikken fra tidlig 1900-tall og den nye historisk-antropologiske interessen for grunnleggende samfunnstrekk i fortidssagaene, slik Bagge antyder. Det avgjørende er hvordan slike trekk blir begrunnet, og her er som nevnt den tradisjonelle sagakritikken fortsatt nyttig. fra islandsk side har Gunnar Karlsson (1993, 2007) vurdert den historisk-antropologiske tilnærmingen til islendingesagaene på en måte det er verdt å merke seg. han gir den hovedæren for oppblomstringen av den hjemlige historiske middelalderforskningen etter 1970 fordi den vakte sterk interesse for samfunnet bak sagaene. Samtidig stiller han seg skeptisk til antropologenes kildebruk og fremholder at de ofte er påfallende vage med å gjøre rede for hvordan de vil bruke sagaene, det være seg som levninger eller beretninger. han mener også at noen historikeres tillit til islendingesagaenes kildeverdi er overdreven, blant annet fordi disse sagaene er stiliserte og har en tendens til å opphøye fortiden. Selv mener Gunnar Karlsson at de kildene som gir best innsikt i islandske samfunnsforhold bakover i tiden, er de eldste sagaene i Sturlunga-samlingen. De kaster lys over forholdene i små godord før utviklingen av 1200-tallets høvdingmakt, og bør legges til grunn for sammenligning med lover og islendingesagaer. Om islendingesagaene mener han at de i første rekke er kilder til islendingenes forestillings- verden i nedskrivningstiden, altså et levningsstandpunkt på linje med hastrup, Miller, Meulengracht Sørensen og Vésteinn Ólason.117 Selv mener jeg historikerne står på forholdsvis trygg kildekritisk grunn når de i tradisjonen fra Koht utnytter fortidssagaene som levninger fra nedskrivnings -

115 Se for eksempel Gísli Pálsson 1992 og kritiske innvendinger mot hans fremstilling i Taylor 1994. 116 Koht 1938: 77–79. 117 Gunnar Karlsson 1993: 17–22; samme 2007: 31–42, 162–167.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 78

78 Knut Helle

tiden.118 Men dette innebærer at vi leser inn i tekstene noe de ikke direkte gir uttrykk for, og denne indirekte kildebruken åpner lett for subjektiv vilkårlighet. Den blir også hemmet av at sagaene sjelden lar seg tidfeste og opphavsbestemme noenlunde presist. Det svekker mulighetene for å slutte holdbart til samtidspåvirkninger på dem. Vi kommer heller ikke utenom å utnytte de samme sagaene som beretninger om eldre historie. her vil nok de fleste middelalderhistorikere i dag være enig om at det er viktig å utøve sagakritikk i den koht-liestølske tradisjonen, selv om de i praksis vil gjøre det mer eller mindre strengt. Selv heller jeg som nevnt i den strengere retningen. fremfor alt mener jeg at tiltroen til de samfunns- og mentalitetshistoriske trekkene som historisk-antropologisk orienterte forskere har lest ut av sagaberetningene om en mer eller mindre fjern fortid, til nå har vært vel lettvint. Det er viktig å videreutvikle sagakritikken slik at en sterkere tar innover seg usikkerheten og de mulige feilkildene i det alminnelige samfunnsbildet som blir tolket inn i fortidssagaene. Det er nødvendig å se like kritisk på trekk i dette bildet som på enkeltopplysninger om personer, hendinger og andre faktiske forhold. fra min synsvinkel er den historisk-antropologiske tilnærmingen til fortidssagaene en fruktbar orientering som ennå ikke i tilstrekkelig grad har underkastet seg den tradisjonelle kildekritikkens strenge krav. Om den i fortsettelsen er uvillig til å gjøre det, kan den for så vidt kalles anti-weibulliansk og dermed gi støtte til Sandnes’ påstand fra 1996 om at sagakritikken er blitt svekket i nyere forskning. Men det trenger ikke og bør heller ikke fortsette å være slik.

bibliografi

Alver, Brynjulf. 1962. “historiske segner og historisk sanning.” Norveg 9, 89–116. Andersson, Theodore M. 1966. “The Textual Evidence for an Oral family Saga.” Arkiv för nordisk filologi 81, 5–23.

118 Jeg avstår fra å gå nærmere inn på den kildekritiske diskusjonen om levningsbegrepet som er ført av fulsås 2001 og 2002, Dahl 2001 og Langholm 2001, fordi jeg ikke her finner noe som anfekter den levningsutnyttingen av fortidssagaene jeg har referert og drøftet; jf. synet på litteratur som historisk kilde hos Iddeng 2005: 431–436. Orning gir uttrykk for at den sentrale måten han bruker samtidssagaene på i sin forskning, er som levninger (Orning 2004: 17–18; jf. Orning 2008: 37–38). Et annet sted hevder han likevel at den weibullianske sagakritikken ved å skille så sterkt mellom å utnytte sagaene som levninger og beretninger svekker inntrykket av “fortidens annerledeshet”, av forskjellen mellom Dem og Oss (Orning 2005: 460–61). hvordan skillet mellom beretnings- og levningsutnytting av sagaene skulle ha denne virkningen, gjør han ikke nærmere rede for, slik at jeg finner det mulig å drøfte det.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 79

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 79

Andersson, Theodore M. 1967. The Icelandic Family Saga. An Analytic Reading. Cam- bridge, Mass.: harvard University Press. –. 2006. The Growth of the Medieval Icelandic Sagas (1180–1280). Ithaca and London: Cornell Universiy Press. –. 2008. “from Tradition to Literature in the Sagas.” I Else Mundal & Jonas Wellen- dorf (eds.), Oral Art Forms and their Passage into Writing: 7–17. Copenhagen: Mu- seum Tusculanum Press. Ármann Jakobsson. 1999. “Rundt om kongen. En genvurdering af Morkinskinna.” Maal og Minne 1999, 71–90. –. 2000. “Kongesagaen som forsvandt. nyere kongesagastudier med særligt henblikk på Morkinskinna.” I Jón Viðar Sigurðsson & Preben Meulengracht Sørensen (eds.), Den nordiske renessansen i høymiddelalderen, 65–81.Tid og Tanke 6, Oslo: historisk institutt. –. 2002. Staður i nýjum heimi. Konungasagan Morkinskinna. Reykjavík: há - skólaútgáfan. Bagge, Sverre. 1986. “Borgerkrig og statsutvikling i norge i middelalderen.” Historisk tidsskrift 65, 147–197. –. 1991. Society and Politics in Snorri Sturluson’s Heimskringla. Berkeley: University of California Press. –. 2002. “Mellom kildekritikk og historisk antropologi. Olav den hellige, aristokratiet og rikssamlingen.” Historisk tidsskrift 81, 173–212. Bandlien, Bjørn. 2001. Å finne den rette. Kjærlighet, individ og samfunn i norrøn middelalder. Oslo: Den norske historiske forening. –. 2005. Strategies of Passion. Love and Marriage in Medieval Iceland and Norway. Medieval Texts and Cultures of northern Europe 6. Turnhout: Brepols. Bull, Edvard d.e. 1920. “norsk historisk forskning 1869–1919.” I Norsk historisk viden- skap i femti år, 52–129. Kristiania: Grøndahl & Søn. –. 1931. Fra omkring 1000 til omkring 1280. Det norske folks liv og historie 2. Oslo: Aschehoug. Byock, Jesse L. 1982. Feud in the Icelandic Saga. Berkeley: University of California Press. –. 1988. Medieval Iceland. Society, Sagas, and Power. Berkeley: University of California Press. –. 2000. Viking Age Iceland. harmondsworth: Penguin. Clover, Carol J. 1982. The Medieval saga. Ithaca & London: Cornell University Press. –. 1986. “The long prose form.” Arkiv för nordisk filologi 101, 10–39. Dahl, Ottar. 1990 (1958). Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, 4. utg. Oslo.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 80

80 Knut Helle

–. 2001. “Problemer i historieteorien.” Historisk tidsskrift 80, 503–509. Danielsson, Tommy. 2002a. Hrafnkels saga eller Fallet med den undflyende traditionen. hedemora: Gidlund. –. 2002b. Sagorna om Norges kungar. Från Magnús góði till Magnús Erlingsson. hedemora: Gidlund. –. 2008. “On the Possibility of an Oral Background for Gísla Saga Súrssonar.” I Else Mundal and Jonas Wellendorf (eds.), Oral Art Forms and their Passage into Writing, 29–41. Copenhagen: Museum Tusculanum Press. Dørum, Knut. 2001. “Det norske riket som odel i harald hårfagres ætt.” Historisk tidsskrift 80, 323–342. –. Romerike og riksintegreringen: integreringen av Romerike i det norske rikskongedømmet i perioden ca. 1000–1350. Unipubavhandlinger 183. Oslo: historisk institutt, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo. fidjestøl, Bjarne. 1994. [Anm. av] “Claus Krag, Ynglingatal og Ynglingesaga.” Maal og Minne 1994, 191–199. fulsås, narve. 2001. “Kva er gale med det historiske kjeldeomgrepet. Ein kritikk av kjeldekritikken.” Historisk tidsskrift 80, 231–246. –. 2002. “Svar til Ottar Dahl og Sivert Langholm.” Historisk tidsskrift 81, 139–143. Gísli Pálsson. 1992. “Introduction. Text, life and saga”. I Gísli Pálsson (ed.), From Sagas to Society. Comparative Approaches to Early Iceland, 2–15. Enfield Lock: hisarlik Press. Gísli Sigurðsson. 2002. Túlkun íslendingasagna i ljósi munnlegrar hefðar. Tilgáta um aðferð. Stofnun Árna Magnússonar Rít 56. Reykjavík. –. 2008. “Orality harnessed: how to read Written Sagas from an Oral Culture.” I Else Mundal & Jonas Wellendorf (eds.), Oral Art Forms and their Passage into Writing, 19–28. Copenhagen: Museum Tusculanum Press. Gunnar Karlsson. 1993. “A century of research on early Icelandic history.” I Anthony faulkes & Richard Perkins (eds.), Viking Revaluations, 15–25. London: Viking Society for northern Research, University College. –. 2007. Inngangur að miðöldum. handbók í íslenskri miðaldasögu 1. Reykjavík: háskólaútgáfan. Gurevich, Aaron. 1968. “Wealth and Gift-Bestowal amongst the Ancient Scandina- vians.” Scandinavia 7, 126–138. hastrup, Kirsten. 1985. Culture and History in Medieval Iceland. An Anthropological analysis of structure and change. Oxford: Clarendon Press. –. 1998. A Place Apart. An Anthropological Study of the Icelandic World. Oxford: Clarendon Press.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 81

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 81

helgi Þórláksson. 1987. “Að vita sann á sögunum. hvaða vitneskju geta Íslend- ingasögurnar veitt um íslenskt þjóðfélag firir 1200?” Ný Saga 1, 87–96. –. 1991. Vaðmál og verðlag. Vaðmál í utanlandsviðskiptum og búskap Íslendinga á 13. og 14. öld. Reykjavík: fjölföldun Sigurjóns. –. 1994. “hvað er blóðhefnd.” I Sagnaþing helgað Jónasi Kristjánssyni sjötigum 10. april 1993, 389–414. Reykjavík: hið íslenska bókmenntafélag. –. 2007a. “feud and feuding in the Early and high Middle Ages. Working Descrip- tions and Continuity.” I J. B. netterström & Bjørn Poulsen (eds.), Feud in Medieval and Early Modern Europe, 9–67. Århus: Aarhus University Press. –. 2007b. “feider. Begrep, betydning, komparasjon.” I Erik Opsahl (red.), Feide og fred i nordisk middelalder, 21–34. Oslo: Unipub. helle, Knut. 1960–61. “Tendenser i nyere norsk høymiddelalderforskning.” Historisk tidsskrift 40, 337–370. –. 2001a. “hovedlinjer i utviklingen av den historiske sagakritikken.” I Jan R. hag- land & Steinar Supphellen (red.), Leiv Eiriksson, Helge Ingstad og Vinland. Kjelder og tradisjonar, 13–40. Trondheim: Tapir. –. 2001b. Gulatinget og Gulatingslova. Leikanger. –. 2006. “Den opphavlige vestlandsregionen.” I Knut helle (red.), Vestlandets historie 2, 9–59. Bergen: Vigmostad & Bjørke. –. 2009. “Den primitivistiske vendingen i norsk historisk middelalderforskning.” Historisk tidsskrift 88, 571–609. hodne, Bjarne. 1973. Personalhistoriske sagn — en studie i kildeverdi. Oslo: Universitets- forlaget hofmann, Dietrich. 1982. “Die mündliche Sagaerzählkunst aus pragmatischer Sicht.” Skandinavistik 12, 12–21. Iddeng, Jon W. 2005. “Litteratur som historisk kilde.” Historisk tidsskrift 84, 429– 452. Jón Jóhannesson. 1969 (1956). Islands historie i mellomalderen. Fristatstida. Rev. oversettelse ved hallvard Magerøy. Oslo: Universitetsforlaget. Jón Viðar Sigurðsson. 1987. Fra godord til riker. Gode- og godordsinstitusjonenes utvikling på Island på 1100- og 1200-tallet. Upubl. hovedoppgave i historie. Universitetet i Bergen, historisk institutt. –. 1989. Frá goðorðum til ríkja. Þróun goðavalds á 12. og 13. öld. Reykjavík: Bókaútgáfa Menningarsjóðs. –. 1993. Goder og maktforhold på Island i fristatstiden. Upubl. doktoravhandling, Uni- versitetet i Bergen, historisk institutt. –. 1999a. Chieftains and Power in the Icelandic Commonwealth. Odense: Odense Uni- versity Press.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 82

82 Knut Helle

–. 1999b. Norsk historie 800–1300. Frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt. norsk historie 1. Oslo: Det norske Samlaget. –. 2000. “Allir sem sjá líta þó ekki jafnt á: sagnaritun um íslenskar miðaldir fram um 1300.” Saga 38, 37–39. Koht, halvdan. 1914. “Sagaernes opfatning av vår gamle historie.” Historisk tidsskrift rk. 5, bd. 2, 379–396. –. 1921. Innhogg og utsyn, Kristiania: Aschehoug. –. 1938. Sagalitteraturen. Populære førelesningar. Oslo: Det norske Samlaget. –. 1951. Historikar i lære. Oslo: Grøndahl. Krag, Claus. 1989. “norge som odel i harald hårfagres ætt.” Historisk tidsskrift 68, 288–302. –. 1990. “Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen.” Collegium Me- dievale 3, 179–195. –. 1991. Ynglingatal og Ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo: nAVf/Uni- versitetsforlaget. –. 1995. Vikingtid og rikssamling 800–1130. Aschehougs norgeshistorie 2. Oslo: As- chehoug. –. 1998. “harald hardrådes ungdomsår og kongesagaene: forholdet mellom saga- prosa, skaldekvad og muntlig tradisjon.” Collegium Medievale 11, 9–31. –. 2000. Norges historie fram til 1319. Oslo. –. 2002. “Myten om hårfagreættens ’odel’.” Historisk tidsskrift 81, 381– 394. –. 2006. “Lauritz Weibull.” Reallexicon der Germanischen Altertumskunde 33, 347– 356. Langholm, Sivert. 2001. “Biedemeiermøbler og metode.” Historisk tidsskrift 80, 511– 515. Liestøl, Knut. 1922. Norske ættesogor. Kristiania: norli. –. 1929. Upphavet til den islandske ættesaga. Oslo: Aschehoug. Lunden, Kåre. 1972. Økonomi og samfunn. Oslo: Universitetsforlaget. –. 1995. [Anm. av] “Aschehougs norgeshistorie, band 2.” Collegium Medievale 8, 181– 191. Lönnroth, Lars. 1976. Njáls saga. A Critical Introduction. Berkeley: University of California Press. Magnús Stefánsson. 1974. “Comments on Economic Structures in the Early Iron Age.” Norwegian Archaeological Review 7, 130–138. Meulengracht Sørensen, Preben. 1977. Saga og samfund. En indføring i oldislandsk litteratur. København: Berlingske. –. 1992. “Some methodical considerations in connection with the study of sagas.” I

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 83

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 83

Gísli Pálsson (ed.), From Sagas to Society. Comparative Approaches to Early Iceland. 27–41. Enfield Lock: hisarlik Press. –. 1993. Fortælling og ære. Studier i islændingesagaerne. Århus: Aarhus Universitetsfor- lag. Miller, William I. 1990. Bloodtaking and Peacemaking. Feud, Law, and Society in Saga Iceland. Chicago & London: The University of Chicago Press. Monclair, hanne. 2003. Lederskapsideologi på Island i det trettende århundret. En analyse av gavegivning, gjestebud og lederfremtoning i islandsk sagamateriale. Series of dissertations submitted to the faculty of Arts, University of Oslo 160. Oslo. Mundal, Else. 1977. Sagadebatt. Oslo: Universitetsforlaget. –. 1987. “Refleksjonar kring historie, sanning og dikting. Metodiske problem ved å bruke sagalitteraturen som historiske kjelder.” I Kirsten hastrup & Preben Meulengracht Sørensen (red.), Tradition og historieskrivning, 15–25. Århus: Aarhus Universitetsforlag. –. 1990. “Den norrøne episke tradisjonen”. I øyvind Andersen og Tomas hägg (red.), Hellas og Norge. Kontakt, komparasjon, kontrast, 65–80. Bergen: Klassisk institutt, Universitetet i Bergen. Odner, Knut. 1973. Økonomiske strukturer på Vestlandet i eldre jernalder. Ullshelleren i Valldalen II. Bergen: Seksjon for forhistorisk arkeologi, Universitetet i Bergen. –. 1974. “Economic Structures in Western norway in the Early Iron Age.” Norwegian Archaeological Review 7, 104–112. Orning, hans Jacob. 2004. Uforutsigbarhet og nærvær. En analyse av norske kongers maktutøvelse i høymiddelalderen. Series of dissertations submitted to the faculty of Arts, University of Oslo 198. Oslo. –. 2005. “Den materielle basis for den norske kongemaktens utvikling i høymiddel- alderen.” Historisk tidsskrift, 84: 455–469. –. 2008. Unpredictability and Presence. Norwegian Kingship in the High Middle Ages. The northern World 38. Leiden and Boston: Brill. –. 2010. “Det rettsantropologiske perspektivet og staten: konfliktløsning og byrå- kratisering i høymiddelalderen”. I Orning m.fl (red.), Gaver, ritualer, konflikter. Et rettsantropologisk perspektiv på nordisk middelalderhistorie, 251–290. [Oslo]: Unipub. –. 2011. Norvegr: Norges historie 1: Frem til 1400. Oslo: Aschehoug. Sandnes, Jørn. 1994. [Anm. av] “Claus Krag, ynglingatal og ynglingesaga.” Historisk tidsskrift 73, 229–231. –. 1996. [Anm. av] “Claus Krag: Vikingtid og rikssamling 800–1130.” Heimen 33, 221–226. Schier, Kurt. 1970. Sagaliteratur. Stuttgart: Metzler.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 84

84 Knut Helle

–. 1977 “Einige metodische Überlegungen zum Problem von mündlicher und literarischer Tradition im norden.” I Oral Tradition – Literary Tradition, A Sym- posium, 98–115. Odense: Odense University Press. Skovgaard-Petersen, Inge. 1987. “Studiet af kilderne til den ældste nordiske historie. En historiografisk oversigt.” I Gunnar Karlsson (red.), Kilderne til den tidlige middelalders historie, 7-29. Rapporter til den XX nordiske historikerkongres Reykjavík 1987, 1, Rítasafn Sagnfræðistofnunar, 18. Reykjavík. Skre, Dagfinn. 2006. “The Dating of ynglingatal.” I Skre (ed.) Kaupang in Skiringssal, Kaupang Excavation Project, Publications Series 1, norske Oldfunn 22, 407– 429. Oslo/Århus. Steblin-Kamenskij, M. I. 1971. The Saga Mind. Odense: Odense Universitetsforlag. Storm, Gustav. 1869. Om den gamle norrøne litteratur. Christiania. –. 1873. Snorre Sturlassöns Historieskrivning. En kritisk Undersögelse. Kjöbenhavn. Supphellen, Steinar (red.). 1977. Frihet og føydalisme. Fra sovjetisk forskning i norsk middelalderhistorie. Oslo: Universitetsforlaget. Taylor, Marvin. 1994. [Anm. av] “Gísli Pálsson (ed.), From Sagas to society: Compar- ative Approaches to Early Medieval Iceland.” alvissmál 1994, 3: 109–111. Turner, Victor W. 1971. “An Anthropological Approach to the Icelandic Saga.” I T. O. Beidelman (ed.), The Translation of Culture. Essays to E. E. Evans-Pritchard, 349–374. London: Tavistock. Vésteinn Ólason. 1987. “norrøn litteratur som kildemateriale.” I Gunnar Karlsson (red.), Kilderne til den tidlige middelalders historie, 30–47. Rapporter til den XX nordiske historikerkongres Reykjavík 1987, 1, Rítasafn Sagnfræðistofnunar, 18. Reykjavík. –. 1993. “The Sagas of Icelanders.” I Anthony faulkes & Richard Perkins (eds.), Viking Revaluations, 6–42. London: Viking Society for northern Research, Uni- versity College. –. 1998. Dialogues with the Viking Age. Reykjavík: heimskringla. Weibull, Curt. 1921. Sverige och dess nordiska grannmakter under den tidigare medeltiden. Lund: Gleerup. Weibull, Lauritz. 1911. Kritiska undersökningar i Nordens historia omkring år 1000. Lund: Gleerup. –. 1913. Historisk-kritisk metod och nordisk medeltidsforskning. Lund: Gleerup.

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 85

Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 85

Summary

Where does historical saga criticism stand today? The article discusses the historical trustworthiness of the narratives called ‘sagas of the past’ by Sigurður nordal (1953), i.e. sagas which purport to deal with Icelandic and norwegian history from the mid-ninth to the early twelfth century – as distinct from ‘contemporary sagas’ and ‘sagas of antiquity’ (about Scandinavian prehistory). The sagas of the past include all the family sagas or sagas of Icelanders and most of the kings’ sagas. The author starts outlining the main features of historical saga criticism as it developed during the nineteenth century, and in the early twentieth century came to a climax in the radically critical attitude of the Swedish historian Lauritz Weibull and the more moderate critical views of his norwegian colleague halvdan Koht. Weibull’s disbelief in the historical contents of the more developed kings’ sagas, above all the Heimskringla compilation, was not seriously followed up in later norwegian and Icelandic historiography until it was done – to a certain extent and in its own way – by the norwegian historian Claus Krag around the last turn of century. Throughout the twentieth century most norwegian medieval historians would rather base their evaluation of the historicity of the kings’sagas of the past on the more optimistic methodological views of Koht, who under the influence of the folklorist Knut Liestøl thought it possible to purge these sagas and the early family sagas of unhistorical traits. The last four or five decades have witnessed a revival of literary interest in the oral tradition behind the family sagas and partly also the kings’ sagas. A key figure in this approach is the American saga scholar Theodore M. Andersson, followed among others by the Icelander Gísli Sigurðsson and the Swede Tommy Danielsson. They argue that the Icelandic oral tradition must for a part have reached a high artistic level and may even have included (Andersson, Danielsson) longer dramatic narratives, though not as long and comprehensive as the written sagas, which were composed by authors who picked much of their subject matter from various types of oral tradition and shaped it in their own fashion. Altogether, the studies mentioned underline the rich, varied and changing character of the Icelandic oral tradition and its further literary and artistic transformation by independent saga writers. These views are not apt to strengthen the historical trustworthiness of the sagas of the past, particularly not the family sagas. On the other hand, the so-called anthropological turn in saga studies has since the end of the 1960s created a new and vital interest in the family sagas as sources for

Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 86

86 Knut Helle

common and supposedly durable societal features and mentalities in early and high medieval Iceland and norway. The article draws a line from the pioneers of this approach in the late 1960s and early 1970s to the influential American scholars Jesse L. Byock and William I. Miller and the Danes Kirsten hastrup and Preben Meulengracht Sørensen. It goes on to discuss the contributions of the norwegian and Icelandic historians Kåre Lunden, Sverre Bagge, helgi Þórláksson, Jón Viðar Sigurðssons, and hans Jacob Orning , as seen in relation to the outside views of two Icelanders, the literary saga scholar Vésteinn Ólason and the historian Gunnar Karlsson. The article ends in a critical discussion of various aspects of the anthropological approach to the sagas of the past. This approach is considered fruitfully innovative. yet, in the eyes of the author it has not sufficiently submitted itself to traditional historical source criticism. Such criticism also needs to be further developed in order to secure a more critical evaluation of the anthropologically inspired views on the medieval Icelandic and norwegian saga societies.

knut helle (f. 1930) er professor emeritus ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen. han har blant annet skrevet en rekke sentrale bøker om norsk middelalderhistorie: Konge og gode menn i norsk riksstyring, ca. 1150–1319 (1972), Norge blir en stat, 2. utg. (1974), Bergen bys historie, bind 1: Kongs- sete og kjøpstad (1982), Under kirke og kongemakt, 1130–1350 (1995), Gulatinget og Gulatingslova (2001). han har også vært redaktør for en rekke historieverk, som Aschehougs Norgeshistorie (1994–98) og Cambridge History of Scandinavia, bind 1 (2003).

Collegium Medievale 2011