CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 50 hvor står den historiske sagakritikken i dag? kNUT hELLE The article outlines the development of historical saga criticism from about 1800 to the early twentieth century, and proceeds to discuss where it stands and ought to stand today. This is done in the light of a selection of studies from the last four to five decades, written partly by literary saga scholars and partly by historians and others who have been prominent in the so-called anthropological approach to the sagas. I en bokomtale (1996) mente Jørn Sandnes å kunne konstatere en klar tendens i tiden til å slakke på den historiske sagakritikkens strenge krav. han mente dette hang sammen med at den historiske middelalderforskningen var kommet under press av forskere med en annen fagbakgrunn enn historie og filologi – sosialantropologer, arkeologer og litteraturforskere.1 Sverre Bagge har på sin side hevdet (2002) at det i dagens forskningssituasjon er behov både for weibulliansk kildekritikk og for det han kaller nyere anti-weibullianske tendenser, inspirert av historisk antropologi, der sagaenes innhold og form blir forklart ut fra mentalitet og samfunn. hos tilhengere av “den kildekritiske retning” etterlyser Bagge en klarere stillingtagen til de sistnevnte tendensene og til nyere trekk i den litterære sagaforskningen. Blant de litterære sagaforskerne viser han særlig til Theodore M. Andersson, blant de historisk-antropologisk orienterte forskerne til Jesse L. Byock, William I. Miller, Preben Meulengracht Sørensen, Jón Viðar Sigurðsson og seg selv. I en mellomstilling tar han med M. I. Steblin-Kamenskij.2 Jeg er enig i at både de nevnte og andre nyere litterære og antropologisk orienterte sagastudier hører med i en drøfting av hvor den historiske sagakritikken står og bør stå i dag. I det følgende gjør jeg et forsøk på en slik drøfting, i forlengelse av et tid- ligere arbeid om hovedlinjer i utviklingen av den historiske sagakritikken.3 hensikten er ikke å drøfte nyere sagaforskning generelt, men å se nærmere på et utvalg av studier fra de fire–fem siste tiårene som har mer prinsipiell interesse for en kildekritisk vurdering av sagalitteraturen i dagens forskningssituasjon, blant dem arbeider av de nevnte forskerne. 1 Sandnes 1996: 223. 2 Bagge 2002: 174–175, 210–211. Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 51 Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 51 hovedproblemet i den historiske sagakritikken har vært og er fortsatt kilde - verdien til de sagaene som Sigurður nordal i sin tredeling av sagalitteraturen (1953) kalte “fortidssagaer”, det vil si de sagaene som vesentlig handler om norske og islandske forhold fra midten av 800-tallet til det tidlige 1100-tallet, og som stort sett ble ført i pennen i løpet av 1200-tallet, etter en opptakt til kongesagaskrivning i annen halvdel av 1100-tallet. Dermed er det ikke sagt at det ikke også knytter seg viktige kildekritiske problemer til nordals to andre sagakategorier – “oldtidssagaene” om forhistorisk tid og “samtidssagaene” om tiden fra første halvdel av 1100-tallet og ut- over. I denne omgang samler jeg meg likevel om fortidssagaene, som omfatter de fleste kongesagaene og alle islendingesagaene. Som bakgrunn for det som har skjedd siden slutten av 1960-årene, minner jeg først om noen hovedtrekk i den tidligere utviklingen av sagakritikken.4 hovedtendenser i tidligere sagakritikk I løpet av 1800-tallet gjorde det seg gjeldende ansatser til de fleste hovedsynspunkter som senere er blitt hevdet i både den historiske sagakritikken og den litterære saga- forskningen.5 I et samlende perspektiv faller tre hovedtrekk i øynene. for det første ble synet på den muntlige tradisjon bak sagaene mer nyansert. Peter Andreas Müller og Rudolf Keyser regnet nok ennå i første halvdel av 1800- tallet med at sagaene langt på vei var ferdig utviklet av muntlige fortellere og ble festet til pergament av nedskrivere, ikke forfattere. De hadde likevel fjernet seg et godt stykke fra den tidligere troen på en muntlig tradisjon som hadde holdt seg uendret fra den tiden det ble fortalt om. Keyser mente at tradisjonen var kommet til å inneholde uhistoriske trekk som den kunne og burde renses for. I sine arbeider om norsk historie praktiserte han en moderat sagakritikk, og fikk i dette følge av P. A. Munch.6 I den senere delen av 1800-tallet bredte det seg en oppfatning om at den muntlige tradisjon var løsere og mer usammenhengende enn Müller og Keyser hadde tenkt seg. En tidlig talsmann for dette etter hvert vanlige synet var Konrad Maurer.7 3 helle 2001a: 13–40. 4 nærmere om dette i helle 2001a. Se også Mundal 1977; Skovgaard-Petersen 1987: 33. 5 Det følgende risset av sagakritikkens og den litterære sagaforskningens utvikling til og med 1800-tallet bygger særlig på Mundal 1977: 9–116, med utdrag av sentrale sagaforskeres arbeider; jf. Dahl 1990; helle 2001a: 13–18. 6 Dahl 1990: 70–75; helle 2001a: 16–17. 7 Mundal 1977: 74–75. Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 52 52 Knut Helle når troen på sammenhengende og fast utformede muntlige sagaer ble svekket, hang det for det annet sammen med en økende tendens til å betrakte sagaene som litteratur og sagaskriverne som selvstendige forfattere. Tendensen kom først til ut- trykk blant tyske forskere ved universitetet i Göttingen i årtiene omkring 1800 og senere i dansk sagaforskning fra midten av 1800-tallet.8 fra norsk side bidrog Gustav Storm ved å argumentere for at Snorri Sturluson og andre nedskrivere av konge - sagaene var historiske forfattere og forskere og ikke avskrivere av en fast muntlig tradisjon.9 Et tredje og renere kildekritisk hovedtrekk i utviklingen av synet på sagaene på 1800-tallet var å vektlegge betydningen av tidsavstanden mellom historiske hendinger og skrevne sagaer. P. A. Munch forfektet tidlig det kildekritiske samtidighets- prinsippet – dette at jo nærmere en beretning står det den handler om i tid, jo mer pålitelig vil den under ellers like omstendigheter være.10 Samtidighetsprinsippet stod sentralt i den radikaliserte historiske sagakritikken som Edvin Jessen var en tidlig talsmann for i Danmark (1862),11 og preget også Gustav Storms systematiske arbeid med å rense sagatradisjonen for uhistoriske trekk.12 Langt mer radikalt ble samtidighetsprinsippet håndhevet av Lauritz Weibull i Sverige i det andre tiåret på 1900-tallet, i retning av et absolutt fortrinn for skaldekvad og eldre utenlandske beretninger i forhold til fortidssagaenes prosa. Prinsippet farget også halvdan Kohts samtidige radikalisering av norsk sagakritikk, og kom senere til å styre Sigurður nordals tredeling av sagalitteraturen. nordal og de andre forskerne i den islandske skolen av “bokprosaister” som markerte seg fra første del av 1900-tallet, mente at islendingesagaene var ført i pennen av forfattere som forholdt seg fritt til en løs og usammenhengende muntlig tradisjon og til skaldestrofer, skrevne sagaer og andre skriftkilder. De var likevel mer interessert i sagaenes forhold til skriftlige kilder (“ríttengsl”) enn de var i den muntlige tradisjon bak dem, som etter deres oppfatning unndrog seg nærmere gransking.13 I praksis 8 Ibid: 36–47, 53. 9 Storm 1869: 5, jf. 36; Storm 1873: 1–12, 77–103, 121, 150, 186. Selv om det ikke er hevet over tvil at Snorri satte sammen Heimskringla, er det såpass godt begrunnet at det blir forutsatt i det følgende. 10 Dahl 1990: 73–74. 11 Ibid: 199, 206–205, 209; Skovgaard-Petersen 1987: 15–16. 12 Samlende om Storm som saga- og kildekritiker i Dahl 1990: 198–202, 206–208, 224– 225. 13 nærmere om den islandske skolen i Mundal 1977: 115–126, 162–63, 218–235, 239–257, med sentrale utdrag av de ledende navnenes arbeider; jf. Vésteinn Ólason 1993: 32–35. Se også vurderingene av nordals innsats i Tímarit máls og menningar, 1984/1. Collegium Medievale 2011 CM 2011 ombrukket7_CM 22.03.12 12:50 Side 53 Hvor står den historiske sagakritikken i dag? 53 innebar dette at den kritiske holdningen til islendingesagaene ble skjerpet i den grad at de en tid ble frakjent sin tradisjonelle rolle som kilder til den tidlige islandske historien.14 Derimot ble det lagt stor vekt på at de avspeilte forhold i forfatternes samtid på 1200-tallet. I dette fulgte den islandske skolen opp den radikaliserte historiske sagakritikken som gjorde seg gjeldende ellers i norden fra det andre tiåret på 1900-tallet. hos Lauritz Weibull, fulgt av broren Curt, 15 gav dette seg uttrykk i sterk mistro til fremstillingen av tidlig nordisk historie i kongesagaer og andre middelalderlige historieverk, og da i særlig grad til senere fyldige og litterært utviklede verk som Heimskringla. Slike verk var uttrykk for en sammenhengende litterær tradisjon som etter hvert hadde fjernet seg så langt fra sitt faktiske historiske grunnlag at de ikke kunne tilkjennes noen selvstendig kildeverdi. Det gjaldt å søke tilbake til de eldste bevarte leddene i overleveringen, og da fortrinnsvis til samtidige kilder som runeinn- skrifter, annaloppskrifter og skaldedikt, og på det grunnlaget skille ut siktede fakta som kunne danne grunnlag for historiske slutninger. Den weibullianske tilliten til hirdskaldenes sannhetskjærlighet var likevel begrenset. Konklusjonen var med Lauritz Weibulls kjente ord at bare “enstaka händelser och de grövsta linierna” var vitenskapelig konstaterbare i vikingtidens og den tidlige middelalderens nordiske historie.16 halvdan Koht var mindre radikal enn Lauritz Weibull.17 Mens Weibull prinsipielt nektet å tro på annet enn det som kunne begrunnes positivt i kongesagaer og andre middelalderlige historieverker om fortiden, mente Koht at kongesagaene inneholdt så mye av faktisk pålitelige opplysninger om vikingtid og tidlig middelalder at de godt på vei kunne gi grunnlag for sammenhengende historieskrivning. Og han endte senere med å slutte seg til folkloristen Knut Liestøls konklusjon om kildeverdien til de eldste og minst bearbeidede islendingesagaene: Deres fremstilling var historisk om det ikke var grunn til å tro at noe var uhistorisk.18 Dette var et helt annet standpunkt enn det strenge skillet mellom “dikt” og “fakta” som Weibull-brødrene forfektet.