Bind LXIV- 2001
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
I I Norsk arkeologisk årbok Bind LXIV- 2001 Oslo 2001 UTGITT AV NORSK ARKEOLOGISK SELSKAP Redaksjon: Tom Bloch-Nakkerud Egil Mild<:elsen På forsiden: Helge lngstad ved sitt arbeidsbord, l(jemme på Brattafid, Vettako11en. Foto: Tom Bloch-Nakkemd, 1991 Utgivelsen er støttet av Norges forskningsråd Viking LXIV er satt med 10/12 Times Roman og trykt på 115 g G-print Sats, repro og trykk: Preutz Grafisk AS, Larvik 200 l ISSN 0332-608x Innhold Tom Bloch-Naldærud: Helge Ingstad 1899-2001 .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. 7 Knut Andreas Bergsvik: Strømmer og steder i vestnorsk steinalder .............. 11 Unn Tveraabak og Karl-Dag Vorren: Trondenes gjennom tre tusen år . 35 Trond Løken: Oppkomsten av den germanske hallen - Hall og sal i eldre jernalder i Rogaland .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. 49 Inger Storli: Tunanleggenes rolle i nordnorsk jernalder . 87 Marianne Skandfer: Etild<: i forvaltning - forvaltning av etikk. Samisk kulturminnevern mellom «dØde» strukturer og levende tradisjon ....... 113 Ellen Høigård Hofseth: Fjellgravene på Tullinløld<:a. Tanker før og etter utstillingspresentasjonen ........................................... 133 Norsk Arkeologisk Selskap. Årsberetning og regnskap ............................. 163 5 Tmn Bloch-Nakkerud Helge Ingstad 1899-2001 Helge Marens Ingstad døde den 29. mars 2001, i en alder av 101 år. Halve livet var han med lem av Norsk Arkeologisk Selskap, og vi var stolte over å ha ham som medlem. Da selska pet innstiftet sin Ærespris i 1995, var det nettopp for å kunne hedre Anne Stine og Helge Ingstad for deres oppdagelser, utgravninger og presentasjon av den norrøne bosetningen på L' Anse aux Meadows. Det gir perspektiver når man tenker på at han hadde passert 60 da han sammen med dat teren Benedicte seilte til Nord-Amerika for å lete etter sagaenes Vinland. Da hadde han allerede levet flere liv, som han har gitt oss del i gjennom et rikt og verdifullt forfatterskap. Helge Ingstad var født i Meråker og vokste opp i Bergen. Hardangervidda var nærmeste villmark, og dit reiste han med telt og fiskestang hver gang anledningen bød seg. Da han begynte å studere, het universitetsbyen fortsatt Kristiania. Som jurist vendte han tilbake til Nord-Trøndelag og etablerte seg som sakfører i Levanger. Men det gikk ild<:e mange år før han skiftet ut denne tilværelsen med pelsjegerliv i Kanada. Som han selv har sagt det: «Byen var nær ved å fange meg. Først i villmarken følte jeg meg som et fritt menneske og ble den jeg virkelig var.» Som ganske ung så han det slik, at han «hadde bare dette livet, og det vil le jeg bestemme over selv». I løpet av de fire årene han tilbragte som pelsjeger og fangstmann på tundraen og i sko gene, lærte han også indianerne å kjenne. Blant «villren-eterne» utviklet han evnen til å gjø re etnografiske observasjoner. Samtidig sanket han erfaringer av stor verdi for hans senere studier av indianer- og eskimokulturene. I 1931 debuterte Ingstad med boken Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag. Og det er som forfatter at han fra dette tidspunkt av har vært kjent. For flere generasjoner av norske gutter ble Ingstad selve eventyreren: En slags norsk arvta ger etter Jack London, med ærerik plassering ved siden av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. På spørsmål om han aldri var ensom i ødemarken, har han svart med et dikt: Og tror du det var ensomt å ferdes slik alene, der skog og tundra breder seg uendelig og vill, da feiler du, min lgære. For det er mellom mennesker at ensomhet blir til. 7 Da Danmark avsto Norge ved Kielfreden i 1814, beholdt danskene Grønland. Men siden norske fangstmenn hadde drevet langvarig virksomhet på Øst-Grønland, anså den norske regjering denne delen av Grønland som norsk. I 1931 oldmperte nordmennene det de kalte Eirik Raudes Land, og året etter besluttet regjeringen å markere sin holdning med en sys selmann i området. Ingstad var sterkt opptatt av Norges interesser her, så da han ble spurt, gilde det ildce lang tid før han var på plass i Antarctic Havn. Danmark bestred Norges rett til landet, og bragte saken iim for domstolen i Haag. Norge tapte på alle punkter, og for Ingstad var det et hardt slag: «Vi hadde regnet med, faktisk, at det skulle bli norsk, men regnet feil. Tapt var tapt. Så det var ildce noe mer å si om den saken.» Også dette ble det bok av; Øst for den store bre. Den kom i 1935 og forsvarer stadig sin plass blant ldassikerne innen polarlitteraturen. Ingen ringere enn Knut Hamsun sendte ham denne attesten: «De er en mesterlig skildrer, og alt underbygger De med viten.» Ingstad hadde ennå ikke vendt tilbake fra Grønland før han ble spurt om han ville over ta administrasjonen på Svalbard. Også dette svarte han ja til. Men etter to år som syssehnam1 forlot han landet med de kalde kyster, med varmere himmelstrøk som mål. Han var oppild net av en teori som hadde modnet hos ham etter oppholdet blant indianerne i Kanada. Var det en forbindelse mellom stammene der og Apache-indianerne? Ingstad reiste til Arizona og Mexico. I Sierra Madre-fjellene kom han i kontakt med indianere som var etterkommere av den tapre høvding Geronimos stamme. Og i deres myter og sagn fant han bekreftelse på at de kom fra et land langt mot nord. I 1939 kom Ingstad med sin tredje bok: Apache-indi anerne; jakten på den tapte stamme. Året etter ble han opptatt som medlem av Den Norske Forfatterforening. Som forfatter viste han allsidighet ved å beherske flere litterære sjangre: Først med romanen Klondyke Bill, så med skuespillet Siste båt, utgitt på Gyldendal i 1946 og oppført på Det Nye Teater i Oslo. Ingstad var tiltrukket av å ta i bruk nye medier. Han fotograferte flittig, og da han var en skattet foredragsholder, laget han også lysbilder. Filmkameraet tok han i bruk tidlig, og da fargefilmen kom var han ildce sen om å utnytte den. Da Ingstad besøkte inuitene i det nord lige Alaska i 1949-50 for å samle stoff til boken Nunamiut. Blant Alaskas innlands-eskimo el; bragte han med seg noe så nytt og sjelden som en båndopptager. Opptakene han gjorde av eskimoenes legender og sanger er følgelig helt unike, og i 1998 ble 97 av sangene utgitt på CD. I 1941 giftet han seg med Anne Stine Moe. Etter hvert fildc deres fellesskap også et fag lig innhold, spesielt ved at hun utdannet seg som arkeolog. Ingstads mangfoldige virksomhet i arktiske strøk ga næring til hans interesse for polarlandenes historie. Da han skrev sin sto re bok om Svalbard, Landet med de kalde kyste1; studerte han et enormt materiale. Den inn sikt som sagaene ga ham om de nordiske folks eventyrlige historie i vilcingtiden og middel alderen, ble styrende for hans videre valg av forskningsoppgaver. I 1953 la han og Anne Sti ne ut på en ekspedisjon langs vestkysten av Grønland. De oppsøkte landet og tuftene etter middelalderens norrøne samfunn, som så gåtefullt var forsvunnet etter et halvt tusen år. Resultatet ble boken Landet under leidarstjernen- en ferd til Grønlands norrøne bygda 8 At Vinland ble deres neste emne, synes iallfall i ettertid umulig å unngå. Gjennom de sis te to hundre år var det blitt fremsatt en reldce spekulasjoner om hvor i Amerika spor etter den norrøne bosetningen kunne finnes. Talh·ike områder fra Florida i syd til Hudson Bay i nord var foreslått. Det syntes like vanskelig som å finne en nål i en høystaldc Men sommeren 1960 reiste Ingstad til Newfoundland for å lete. Sammen med datteren Benedicte gransket han kys ten, og alle de møtte ble stilt det sedvanlige spørsmålet: Kjenner du til noen gamle tufter etter hus her omla·ing? I L' Anse aux Meadows tok George Decker dem med til en bukt der en liten elv rant ut. Og der lå tuftene, omgitt av beiteland. De følgende åtte somre organiserte Ingstad arkeologiske ekspedisjoner med forskere fra fem land, mens fru Ingstad ledet utgravningene. De avdekket åtte hustufter av norrøn type. Og blant gjenstandsfunnene var det to som også behefter norrønt opphav: En ringnål av bronse og et spinnehjul av ldeberstein. Allerede før utgravningene var avsluttet hadde resultatenes betydning for verdenshistori en blitt erkjent. I 1964 sluev Ingstad en omfattende artildcel i National Geographic Magazi ne, og allerede året etter kom han med boken Vesterveg til Vinland. Etter flere års grundige bearbeidelse av funnene utga de to den vitenskapelige presentasjonen sammen, ved at de sluev hvert sitt bind under tittelen The Discovery of a Norse Settlement in America. Parallelt med sin litterære og vitenskapelige karriere utviste Ingstad et levende engasje ment for me1mesker og natur. Med den bakgrunn han hadde i å forstå naturfollcenes leve- Monumentet over Anne Stine og Helge lngstad utenfor Vikingskipshuset på Bygdøy bærer teksten «De oppdaget vikingenes Amerika». Det er utfØrt av Nils Aas og ble avduket av Kong Harald den 25. jamten: Foto: Tom Bloch-Nakkerud. 9 måter og behov, brukte han sin autoritet på samenes side i striden om Alta/Kautokeino-vass draget i 1979. Senere har han sagt fra om faren for overbeiting på Finnmarksvidda og beho vet for å redusere reinstammen. Og som den gamle jeger han var, forsvarte han ildce bare ulvens plass i Norges fauna, men holdt sterkt på at alle våre rovdyr fortsatt må få høre hjem me her. Over hele verden har Ingstad - alene og sammen med Anne Stine - blitt så mangfoldig taldcet og satt pris på, at en oppramsing av alle hedersbevisningene vil bli for omfattende her. Det skal bare kort nevnes at han ble utnevnt til æresdoktor første gang i 1969; ved Uni versitetet i St Johns, Newfoundland og tildelt Storkorset av St Olav i 1991. Han ble stats stipendiat i 1970 og tildelt Kulturdepartementets ærespris for 1998.