RINGERIKE www.heftet-ringerike.org 2002 (Hefte nr. 74)

Utgitt av

RINGERIKES MUSEUM RINGERIKE UNGDOMSLAG RINGERIKE HISTORIELAG

Redaksjon FRED HARALD NILSSEN (redakt¿r) TOM BJ¯RNSTAD OTTO FRYDENLUND BJ¯RN KNOPH LIV SKRETTEBERG

RUNAR JOHANSEN (forretningsf¿rer)

BK Grafiske as, Sandefjord Opplag: 4.200 stk. 2 HEFTET ÅR 2002 H¿nefoss i sentrum

Innholdet i årets hefte er preget av at Navneeksperten Margit Harsson gj¿r Historien om Hønefoss er også en vi i år feirer at det er 150 år siden tett- et leseverdig forsøk på å finne forkla- historie om konflikter. Komiteen for stedet H¿nefoss fikk bystatus. Hvis ringen i artikkelen sin. by-jubileet skal ha honn¿r for at den noen mot formodning ikke skulle være Stadig flere får øynene opp for hvor har våget å la en omstridt kunstner forn¿yd med omfanget, vil vi minne mye fin arkitektur det er i H¿nefoss. I slippe til med sin hyllest til hattemaker om at redaksjonen rettet oppmerksom- årets utgave f¿lger vi opp med tredje Halsteen Knudsen gjennom realise- heten mot jubileet allerede i 2000- og del av J¿rn Jensens omtale av bybe- ringen av folkegaven og musikkteate- 2001-utgavene. Byens historie har for byggelsen. Denne gangen er turen ret. Asle Raaen skriver om arbeidet sitt. øvrig vært og vil være et stadig tilba- kommet til villaene. Som vanlig har redaksjonen fått kevende tema for heftet. Utflytter Einar Gandrud, nå pensjo- inn flere artikler enn vi har hatt H¿nefoss-navnet er og blir en gåte nert lektor på Hamar, gir byens histo- plass til. Noen bidragsytere vil nok bli som vil utfordre både glade lokalhisto- rie et ansikt med sine barndomsmin- skuffet over at vi ikke har funnet plass riske amat¿rer og faghistorikere. ner. Etter å ha lest artikkelen hans, er nettopp deres artikler i årets utgave. Vi Annet ledd i navnet er greit, men det vi overbeviste om at flere enn oss vil beklager dette redaksjonelle luksus- er forklaringen på hva H¿ne betyr, glede seg til fortsettelsen som f¿lger i problemet. som synes å bli en evig utfordring. neste nummer av heftet. F-red Innhold

MAREN-ANITA OLERUD: Gyrihaugen ...... 3 MARGIT HARSSON: Hønen i Hønefoss - et gåtefullt navn ...... 4 FRED HARALD NILSSEN: Ut av rundkj¿ringa?...... 7 ANDREAS ROPEID: Framvekst i skyggen av Drammen ...... 8 BJ¯RN KNOPH: Redaktøren som satte Hønefoss på kartet ...... 10 J¯RN JENSEN: Villabebyggelse på Hønefoss ...... 13 EINAR GANDRUD: Barndomsminner fra Hønefoss i 1930-årene ...... 19 OTTO FRYDENLUND: Sagene skapte H¿nefoss ...... 25 ASLE RAAEN: Hattemakeren til heder og verdighet ...... 28 OTTO FRYDENLUND: Da grosserer Henie skremte gamper i H¿nefoss ...... 30 OTTO FRYDENLUND: M¿llene ved fossen...... 32 BERIT SKAUG: En hyllest til Holebygda ...... 35 GUDMUND BAKKE: Manaskarsteinens gåte – en kølavei, eller sju mil til? ...... 36 OLAV NORHEIM: Ringerikssteinar med runetrykkfeil ...... 38 GUDMUND BAKKE: Harald Solbergs almanakk fra 1912 ...... 40 FRED HARALD NILSSEN: Mystikkens Ringerike ...... 42 OTTO FRYDENLUND: Gamle værmerker ...... 46 OLE SKAUG Litt om utbredelsen av telefonen ...... 48 SVERRE GRIMSTAD: Kongens utsikt ...... 50 SJUR TANDBERG: Et mesterverk av en bygdebok ...... 53 ANDERS SKRATAAS: Viker kirke 1702-2002 ...... 56 MIKKJEL F¯NHUS: B¿rsesmed-Gunner...... 58 PAUL AASN®SS: Fra ¿ks til skogsmaskin i Ådalsskogene ...... 62 BJ¯RN KNOPH: Trygve Gjerald takker av ...... 64 RINGERIKE 3

Gyrihaugen slik Harald Vibe så den. Gyrihaugen

Du kjære, gamle Gyrihaug at den mystisk -- m¿rke flekken, Så sitter jeg på verdens topp så traust og st¿ du er. like nord for Migar-bekken, og ser og ser og ser. Fra aller tidligst barndom det er M¿rkegonga-sprekken. Og jeg har mat og kaffekopp. har jeg holdt deg veldig kjær. Hva kan jeg ¿nske mer? Du var jo trollet selv, Og går en gjennom dette juvet Og stillheten er ikke tom, som satt så traust og st¿ og dorsk og er frelst forbi, men gj¿r meg heller glad, med skulderbrede åser, da har en vært i trollets favn, for den er full av lyder og var ringeriksk og norsk. og enda sluppet fri. som er veldig langt i fra.

Hver morgen lot du sola sakte Det ser ut som om trollets bryst og Så fredelig det ser ut alt! stige og bli stor, hode går i ett; i bygd og skog og fjell. og for hver vakker vårdag, som veien i fra Åsa og til toppen er Det er kan hende ikke galt steg den stadig lenger nord. helt rett, med verden likevel? 0g somlet sommersolas siste aften- men når en vet det, vet en at der stråler litt, haken er litt blå, Ja, kjære, gamle Gyrihaug, så var det bare for å kjæle blidt med der ligger Migartjernet ha takk igjen fordi kinnet ditt. dr¿mmende du er et ¿yemerke som vil stå til på et platå. evig tid! Små arr og kutt i hodet ditt Og alle vet at tjernet er er dype skyggebr¿nner. så blått og blankt fordi Og gang på gang er viljen min De er kan hende merker etter stein- det er jo dette tjernet trollets tårer og trangen nettopp den: sprang eller ras. trillet i Å streve meg til toppen og gå styrket Men bare når en vet det, da S¿lve i fra Hadeland ga opp sitt ned igjen. er det sikkert at en skj¿nner frieri. Maren-Anita Olerud 4 BYJUBILEUM H¿nen i H¿ne

Mange har h¿rt om h¿na i fos- at de to H¿nen-navna i gamle sen i H¿nefoss, noen har h¿rt Norderhov kan være bortimot to tusen Gudinna H¿rn om H¿nen ved fossen, men få år gamle. I norr¿n mytologi blir gudinna Fr¿ya har h¿rt om H¿na ved H¿nen De to Hønen-gårdene har det felles at omtalt med flere navn, blant annet H¿rn, de ligger, eller har ligget, ved samme et navn som kan være avledet av horr ved fossen. Hvordan forklare vassdrag Begna-Storelva-Tyrifjorden. ‘lin’. Det er grunnen til at dyrking av H¿ne- i H¿nefoss, og hva betyr I dag er ikke dette lett å se når det gjel- «lingudinna» Hørn også er foreslått som gårdsnavnet H¿nen? Det vil der gården ved Norderhov kirke, men forklaring på Hønen-navna. Men så denne artikkelen pr¿ve å gi et på eldre kart er del av Synneren, en viser det seg at Hørn er en svært usikker svar på. elvearm av Storelva, kalt H¿nekilen. gudinne, og at hennes ÇeksistensÈ fak- Dette tyder på nær sammenheng tisk oppsto i Sverige på slutten av 1800- mellom Storelva og gården Hønen, og tallet. Av Margit Harsson at gårds-valdet i eldre tid kan ha gått Det er en kjensgjerning at det har ned til elva. vært populært å finne spor etter f¿rkris- Navnet Hønefoss er lett å forklare. Det ten kult i stedsnavn, og nye gudenavn er er sammensatt av to ord, gårdsnavnet Guden H¿ne konstruert for å forklare gåtefulle navn. H¿nen og foss, og navnet betyr helt Som nevnt er det tidligere foreslått flere I Sverige skjedde dette rundt 1900 da enkelt ‘fossen ved gården Hønen’. Men forklaringer på forleddet i gårdsnavnet stedsnavnet Härnevi, som forekommer så kommer neste spørsmål: Hva betyr H¿nen. Den tolkingen som nok har fire steder i Uppland, skulle forklares. gårdsnavnet H¿nen? Da blir det vanske- vært mest framme, er at gårdene har Det ble foreslått at forleddet Härn- var ligere å svare. For rundt hundre år siden navn etter en hedensk gud H¿ne navn på ei gudinne som ellers ikke var var det flere som prøvde å forklare nav- (i norr¿nt H¿nir) som blant annet er kjent, men som kunne være identisk net H¿nen, men ingen av disse forkla- omtalt i Den yngre Edda, i Voluspå og med Fr¿ya. I ettertid er stedsnavn både i ringene er senere akseptert eller godtatt. i Ynglinge-saga. Det blir da gjerne vist Danmark og Sverige forklart av gudin- Derfor står det i dagens Stedsnavn- til at begge Hønen-gårdene ligger nær nenavnet H¿rn, og i Norge skrev leksikon at navnet H¿nen er utolket. I andre gårder med navn som forteller Magnus Olsen i 1908 en artikkel om denne artikkelen vil jeg se nærmere på om hedenske kultsteder. Det er Hov H¿rn Ð ÇEn gammel svensk og norsk ÇgamleÈ tolkninger og til slutt konklu- (ved H¿nefoss) og Norderhov (ved gudindeÈ. dere med et svar som etter mitt syn er Norderhov kirke). Noen navneforskere har vært kritiske mest sannsynlig som forklaring på Guden H¿ne opptrer blant annet til gudinna H¿rns eksistens, blant annet gårdsnavnet H¿nen. som Odins venn og hjelper, men svenske Jöran Sahlgren som i 1950 Det var for øvrig to gårder som het blir også omtalt som en dum skrev at navnet Härnevi fortsatt venter H¿nen i gamle Norderhov herred. og redd stakkar. I norr¿n mytologi på sin forklaring, og i 1995 kom artikke- Gården som har gitt navn til H¿nefoss, var hanen et offerdyr, og det er foreslått len som trolig har satt sluttstrek for lå ved fossen der Begna renner sammen at H¿ne var utkledd som fugl ved Hørns ca. 100 år lange «levetidÈ. I med Randselva. Den andre Hønen-går- offerhandlingen, og at dette har gitt nevnte artikkel viser den svenske navne- den ligger ved Norderhov kirke, og han navnet. forskeren Lennart Elmevik at det på deler av den kalles i dag Ringvoll. Anne Holtsmark, som i 1970 ga ut språklig grunnlag er umulig å forklare Navnet Hønen består av to stavelser: P.A. Munchs reviderte Norr¿ne gude- de fire stedsnavna Härnevi av gudinne- H¿n + vin. Det er forleddet H¿n- som er og heltesagn, skriver om guden H¿ne at navnet H¿rn, og han avslutter med at uklart, mens etterleddet vin (som nå er han ikke kan sees å ha vært dyrket i det ikke fins noe som tyder på at Hørn redusert til -en), betyr ‘naturlig eng, bei- Norge, og gudenavnet forekommer ikke har vært en kultisk guddom. Elmevik temark’. Vi kjenner i dag godt over 1000 i stedsnavn. Den samme konklusjonen har en annen forklaring på Härnevi, gamle gårdsnavn med ordet vin. De eld- må Magnus Olsen ha kommet til flere år men den skal vi ikke komme nærmere ste norske vin-navna går trolig tilbake til f¿r, for i sin kjente bok ®ttegård og hel- inn på her. Kristi f¿dsel, og de yngste kan være fra ligdom fra 1926 nevner han ikke H¿ne i Det er heller ikke spor etter H¿rn-dyr- rundt år 1000. Vi kan derfor regne med det hele tatt. king i Norge, og når svenske forskere BYJUBILEUM 5 foss - et gåtefullt navn

Hans Gudes bilde fra H¿nefossen. Bildet eies av H¿nefoss Sparebank. (Foto: Bj¿rn Knoph)

avviser hennes eksistens, mister også vi minst ti steder i Norge. Der elvenavnet H¿n- i H¿nen. If¿lge lydlovene skulle vårt argument som nettopp var de sven- fremdeles er i bruk, er uttalen alltid Hunn + vin blitt enten ÇHunnenÈ eller ske Härnevi-navna. Den lydlige utvik- Hynna, dvs. at vokalen y er bevart. At ÇHynnenÈ (med i-omlyd). lingen i navnet H¿nen st¿tter heller ikke Hynn- skulle bli til H¿n- (lang ¿) som i forklaringen, for det fins ikke spor etter H¿nen er derfor vanskelig å forklare. Elvenavnet H¿na bokstaven/lyden r (i H¿rn) hverken i Det er velkjent at elvenavn kan sette gamle skriftformer eller i uttalen av Elvenavnet Hunn spor etter seg i stedsnavn langs et vass- H¿nen. I Norge er det flere steder spor etter et drag. Et godt eksempel er elvenavnet elvenavn Hunn brukt om elver med godt Nid i Telemark og Aust-Agder, et elve- Elvenavnet Hynna fiske. Slik er gårdsnavna Hunn i ¯stfold navn som ikke lenger er i bruk, men som Det er foreslått at forleddet i Hønen er og Nord-Tr¿ndelag, samt Hunn og er forledd i gårdsnavna Nerstein og det norrøne ordet hyrna ‘hjørne’, brukt Hunder i Oppland forklart. Samme for- Nedenes. Et annet eksempel er elvenav- om noe i terrenget som er krokete eller klaring har vært forsøkt for navnet net Lågen (Numedalslågen) som er opp- som ligger avsides. Et elvenavn Hynna, H¿nen i H¿nefoss. Problemet her er hav til forledd i stedsnavna Lardal og laget av nettopp ordet hyrna, er kjent overgangen fra elvenavnet Hunn til Larvik. 6 BYJUBILEUM

I S¿r-Aurdal ligger gårdsbruket nebruken. Har et eventuelt eldre elve- ordet høne kan være brukt generelt om H¿neren ved en innsj¿liknende utvi- navn blitt trengt til sides av den nye litt st¿rre fugler. delse av Begna. Den kjente språkforske- næringen som skogen skapte, og som ren Gustav Indreb¿ mente denne Çinn- nettopp beveget seg ovenfra og nedover Beitemark ved elva sj¿enÈ opprinnelig ble kalt H¿neren, et vassdraget? I Norge er som nevnt rundt 1000 gårds- navn som han antok var laget av elve- I 1909 skriver rett nok språkforsker navn laget av ordet vin, og ofte er for- navnet H¿na. Mange innsj¿navn er laget Hjalmar Falk om H¿nen-navna, at «på leddet et elvenavn. Det er ganske natur- på samme måten, f.eks. innsj¿en elvenavnet H¿na kan ikke tænkesÈ. lig, for ordet vin forteller jo om god Lyseren i ¯stfold som har navn etter Grunnen må være at Falk ikke kunne beitemark, noe som forutsetter fuktig- elva Lysa. Hvis det er rett, som Gustav tenke seg et eldre navn på Begna, og het. Ofte lå disse frodige beitemarkene, Indreb¿ skriver, må det ha eksistert et heller ikke fant det merkelig at Çstor- vinjene, nær vassdrag som så har gitt elvenavn H¿na som har gitt navn til elva» på Ringerike hadde fått navn etter navn til vinjene. H¿neren i S¿r-Aurdal, og jeg vil foreslå et sted i Valdres og langt fra utl¿pet i Andre navn på Ringerike er laget på at samme elvenavn er forklaringen på Tyrifjorden. samme måten. Gårdsnavnet Semmen i forleddet i de to gårdsnavna Hønen på Ådalen er sammensatt av elvenavnet Ringerike. Elvenavnet H¿na er kjent Fugler og fuglelåt Sigma + vin, og gårdsnavnet Vekkern, flere steder i Norge, blant annet i Vest- Det er mange norske elver som har fått laget av elvenavnet Veik + vin, er navn Agder og i Tr¿ndelag. I Danmark fore- navn etter fugler: Hauka, Kråka, på en gård i Hole som eksisterte fram til kommer ordet h¿ne i elvenavn og inn- Lomma, Ramna, Rypa, Ugla, og elve- 1600-tallet, og som lå bare 2-3 km sør sj¿navn, som i Hønebæk og Hønesjøn. navn som inneholder eldre ord for svane for H¿nen i Norderhov. Det samme gjelder Sverige. Langs og and. Gårdsnavn med etterleddet vin fortel- samme vassdrag, som går fra Bagn i Forklaringen kan være at lyden elva ler om et sted der husdyra gikk på beite S¿r-Aurdal til Tyrifjorden, ligger det lager er sammenlignet med bestemte før gården ble ryddet. Kanskje husdyra dermed tre ulike gårder som alle kan ha fuglelåter, eller kanskje en bestemt til folkene på gårdene Hov og fått navn etter et elvenavn H¿na. I dag fuglesort har hatt tilhold ved elva. Ordet Norderhov gikk på hver sine beite- kalles elva Begna. høne og høns kan også være brukt om marker ved elva Høna. Dette kan være Elva Begna renner s¿r¿stover fra ville fugler. Det danske navnet den logiske forklaringen på at to Fagernes, gjennom Nord- og S¿r-Aurdal Hønsebäck er forklart av Çagerh¿nsÈ. I beitemarker som lå flere kilometer fra til Sperillen i Ådalen. Videre renner norr¿nt ble ei rype kalt heidar h¿na, og hverandre, men ved samme elv, kunne Begna gjennom den 24 km lange vi har fortsatt fuglenavn som orrh¿ne, få samme navn for kanskje nærmere Sperillen og nedover Ådalen til den ren- soth¿ne, sivh¿ne osv, noe som viser at 2000 år siden. ner sammen med Randselva rett neden- for H¿nefossen. Randselva og Begna Litteratur og kilder: serie), utg. av Norges Geografiske blir så kalt Storelva som renner videre Elmevik, Lennart 1995: Härnevi och Oppmåling/Statens kartverk. gjennom Norderhov til Nordfjorden i Friggeråker. I: Namn och Bygd 83. NG = Oluf Rygh: Norske Tyrifjorden. Uppsala. Gaardnavne. Oplysninger samlede Elva Begna har navn etter det som i Holtsmark, Anne 1970: Merknad i til Brug ved Matrikelens Revision dag er tettstedet Bagn i S¿r-Aurdal. P.A. Munch Norrøne gude- og helte- I-XVIII. Kristiania/Oslo 1897-1924. Navnet Begna er en avledning med i- sagn. Revidert utgåve ved Anne Norrøn ordbok. 4. utgåve av omlyd av Bagn. At Begna har fått navn Holtsmark. Universitetsforlaget. Gamalnorsk Ordbok, utgitt ved Finn etter et sted langt fra elvas utl¿p i Indrebø, Gustav 1924: Norske Hødnebø og Erik Simensen. Tyrifjorden, kan tyde på at elva har hatt Innsjønamn I. Upplands fylke. Oslo 1993. et eldre navn. Det er naturlig å tenke seg Kristiania. Norsk stadnamnleksikon. Redigert at elva ble navnsatt av folk som kom Indrebø, Gustav 1933: Norske av Jørn Sandnes og Ola s¿rfra, fra Tyrifjorden, og at dette fro- Innsjønamn II. Buskerud fylke. Oslo. Stemshaug. 4. utgåva. Oslo 1997. dige området ved elvas nedre l¿p tidlig KLNM = Kulturhistorisk leksikon for Olsen, Magnus 1908: Härnavi. En ble bosatt. Det er derfor godt mulig at nordisk middelalder. I-XXII. Oslo gammel svensk og norsk gudinde. vassdraget fra Tyrifjorden, som Storelva (og flere steder) 1956-1978. I: Christiania Videnskabs-Selskabs og Begna videre oppover, har hatt et Kousgård Sørensen, John 1978: Forhandlinger nr. 6. eldre navn, et navn som ble gitt av ring- Danske sø- og ånavne. 3. H-J. Olsen, Magnus 1926: Ættegård og erikinger f¿r grannene, begningene, ga København. helligdom. Bergen-Oslo-Tromsø. elva navn. Det er også rimelig at navnet Lommekart 1846: Lommekart over Rygh, Oluf 1904: Norske Elvenavne. Begna f¿rst er brukt av begningene om den meest besøgte Deel af Utgivne med tilføiede forklaringer den delen av elva som renner gjennom Ringerige især til Brug paa af K. Rygh. Kristiania. Bagn. Deretter kan navnet bokstavelig Lysttoure og Reiser. Chr. Tønsbergs ØK = Økonomisk kartverk. talt være «ført med» elva s¿rover til Forlag. Nedfotografert og sammensatt av 4 H¿nefoss. Kanskje t¿mmerfl¿tinga som N50 = Kart i 1:50 000 over Norge. kartblad i M 1:5000. Utgitt av fra 1600-tallet foregikk i stort omfang Serie M711 (Topografisk hovedkart- Fylkeskontoret i Buskerud 1986. nettopp i denne elva, har påvirket nav- BYJUBILEUM 7 Ut av rundkj¿ringa?

Ð Til H¿nefoss! sa Juni Lunde. Måten hun sa det på, er vanskelig å få fram på trykk, men forsøk å si det med snobbete forakt, så vil du fornemme H¿nefoss« om- d¿mme ute i verden.

Av Fred Harald Nilssen

Replikken falt i en av episodene i den populære evighetsserien Hotel Cæsar som går i TV2. De innvidde vet at Juni er gift med Ragnar som har s¿nnen Albert. Far og s¿nn har et intrikat for- hold til Bitten som er flyttet med barna til H¿nefoss. Albert dro etter uten å for- (Illustrasjon: Ib Withen) telle mor dette. Det var da Ragnar for- talte Juni det, at hun vrengte ut av seg mange positive entusiaster og ildsjeler Ð Men all trafikken i rushtidene må replikken ”Til Hønefoss!” som det er viktig at byen tar vare på. vel være et problem? Vi vet ikke hvor hardt det går inn på Aksjeselskapet H¿nefoss byjubileum Ð Er det ikke rushtider, er det ikke liv H¿nefoss-patrioter, men når vi drar ut i har vært aktør og medspiller for lokale i en by. Det skal være trafikk, og det er verden, får vi høre at byen langt der ute i aktiviteter i hele jubileumsåret. Akti- positivt, men det må gjøres noe med de provinsen har et Harry-stempel. For vitetene har hatt en felles profil ved at praktiske trafikkproblemene. noen år siden ble byen hengt ut som en overbygningen har vært Hønefoss 150 m¿kkaby da landets st¿rste avis satte år med slagordet – med byen i sentrum! Ð Hvordan har jubileet bidratt til å opp en rankingliste over landets styg- bevisstgj¿re folk om egen historie og geste byer. Ð Hvordan har dere lykkes med å identitet, gjort dem mer patriotiske og framheve H¿nefoss som regionhoved- begeistret for byen? Fordommer stad og markere H¿nefoss som kultur- Ð Vi har lagt opp til en feiring for Kristin Wennevold Tronrud som har og milj¿by? noen og enhver. Når folk blir interessert vært prosjektleder for byjubileet mener Ð Vi har utfordret kulturlivet og supp- i hva som skjer her, vil de snakke posi- dette avspeiler oppfatninger som Oslo- lert med andre kulturaktiviteter. På tross tivt om byen. Alle sammenhenger hvor folk danner seg når de reiser gjennom av at kulturen ikke har så gode levekår i H¿nefoss blir nevnt, er positivt for H¿nefoss. Hun synes imidlertid det er H¿nefoss, har vi fått til mange flotte byen. Vi er blitt profilert gjennom greit å bli utfordret av slike fordommer. arrangementer. flere Norgesmesterskap og så har – Det får oss til å reagere og få folk til Miljø er så mye. Det er gjort mye med Hønefoss Ballklubbs innsats i årets å forsvare byen, sier hun og mener jubi- byens fysiske milj¿ gjennom oppussing 1. divisjon gitt H¿nefoss nasjonal leet har bidratt til å få folk til å få øynene av gårder, sier Wennevold Tronrud. Hun oppmerksomhet. opp for hvilke kvaliteter byen har. Ð Vi framhever Petersengården, deler av er jo Jugendby nummer to i Norge. Norderhovsgata og hva som er gjort – Rundkjøringa på Søndre Torg i sin med fengselet. tid gir oss assosiasjonen om et bilde på Ð Hvordan synes du at komiteen gjen- Byen er blitt bedre å leve i. Vi ser at Hønefoss´ utvikling når vi for eksempel nom jubileet har lykkes med å gi byen folk igjen trekker inn til sentrum. tenker framkommelighet for kollektiv- og befolkningen noe av varig verdi? H¿nefoss har rimelig bra med gr¿ntare- trafikken, sv¿mmeanlegg og kulturhus. Ð Jeg tror vi har bidratt til å gjøre aler. Nordre park er et vakkert område, Er byen på vei ut av rundkjøringa? befolkningen til gode ambassad¿rer. Mange er ikke er klar over hvor fin par- – Byen er på vei til å komme seg Grunnlaget for dette er lagt gjennom ken er. Når vi har så store rekreasjons- ut. På mange områder tror jeg det er året hvor mange har samarbeidet og områder så nær byen, ser jeg ikke behov funnet spor, sier Kristin Wennevold trukket i samme retning. H¿nefoss har for flere parkområder. Tronrud. 8 BYJUBILEUM Framvekst i skyg

Samfunnet ved H¿nefossen har sessen fortsatte på 1700-tallet, særlig b¿ndene. I alle fall fra slutten av 1600- i alle tider hatt en tilværelse i under langtidskrisen etter den store nor- tallet ble de fortrinnsvis rekruttert fra skyggen av fylkets hovedstad diske krigen. Fra omkring 1730 var sosiale lag som tilfredsstilte disse kra- Drammen. Det gikk ikke lang Norderhov-sagbruket dominert av vene. Sagfutene var likevel i sageiernes Drammenslektene Smith, Stranger, lomme. De begynte sin tjeneste med for- tid fra fossekraften ble tatt i Hofgaard, og Cudrio-Vogt. De tok i arv skudd fra dem, en gjeld de aldri ble bruk f¿r borgerne i Drammens fra sine forgjengere en sentral og avgj¿- kvitt. Ved H¿nefossen var de derimot dominerte utviklingen av rende stilling i det ¿konomiske systemet store herrer. Da lånte de glans fra sagei- H¿nefoss-samfunnet som vok- som da var det karakteristiske for erne. Sagfutene hadde mange penger ste fram. Ringeriksbygdene. mellom hendene. Derfor kunne de leve på stor fot. Og de hadde stor makt, for Dominerende sageiere de delte ut det daglige br¿d som kom fra Av Andreas Ropeid Det er klart at når sagbruket og sageierne. Da Laurits Lauritsen Smiths Drammensborgerne fikk en så domine- bo ble registrert i 1686, hadde sagfuten På 1700-tallet var det en rekke norske rende stilling på bygdene, så måtte deres hans stående 109 tønner korn, 8 pund byer som i st¿rre eller mindre grad makt over H¿nefoss-samfunnet bli enda tobakk og 96 alen t¿yvarer som h¿rte dominerer byene i samme region. sterkere. Av de ca. 350 menneskene som boet til. Da boet ble sluttet, hadde sagfu- Drammen var i sin tid dominert av bodde ved H¿nefossen i 1711, hadde ten levert det "- for enda h¿yere pris til Christiania og T¿nsberg. De f¿rste 242 levebr¿det sitt av arbeid på eller for b¿nder og bruksfolkene efter den måte Drammensborgerne som opererte ved sagene. De fikk bokstavelig talt sitt br¿d og ordre som han tilforn av den sl. H¿nefossen, var "borgere udi av sageieren på Bragernes eller (avd¿de) mann har hatt enn som vi Christiania bosatt på Bragernes". Disse Str¿ms¿. (skiftekommisjonen) ellers kunne ha byene konkurrerte og kom derfor i strid I 1664 har vi et eksempel på hvor visst forsvarlig å taksere for". med hverandre. H¿nefoss kunne ikke dypt inn i dagliglivet sageiernes interes- Da sagfuten Christopher Ridders bo konkurrere med Drammen om trelastek- ser gikk. Den 7. januar det året var det ble registrert våren 1770, sto det på stab- sporten. Forholdet mellom dem skapte blitt forordnet to ¿ltappere ved buret hans 114 t¿nner bygg, 110 t¿nner derfor ikke kamp. Når sagbruket hadde H¿nefossen, og til tinget 11. mars ble malt, 168 bismerpund fleskesider, 15 lagt vilkårene til rette, fant H¿nefoss seg innstevnet seks "krotagere som imot t¿nner sild, en t¿nne makrell, 1 t¿nne sitt eget arbeidsområde ved siden av resessen har holdt ved sagene". Blant brisling og 15 t¿nner og 17 halve kvart- Drammen og skapte i l¿pet av de siste dem var to av folkene til Drammens- erer sm¿r. 200 årene en service- og sentrumsby for borgeren og sageier Anders Jacobsen I februar og mars dette året fikk boet ett av de rikeste distrikter i landet vårt. Aarre "som dem og vil forsvare". Det varer for 4096 riksdaler og 81 skilling ble lagt fram i retten i et brev fra ham fra Ridders prinsipaler i Drammen. Alt Holdt seg vassdraget der han påsto at forbudet mot ¿lhande- sammen var sageiervarer som han eller Av juridiske og praktisk-¿konomiske len ville være sageierne til skade. En bobestyrelsen sto ansvarlig for og som grunner holdt borgerne seg til det vass- annen av de saks¿kte tilsto "at han har etterf¿lgeren, brors¿nnen Lars Hansen draget som de naturlig "soknet" til. solgt til sin husbonds handling." Ridder, skulle betale arbeidsl¿nn med Ringerike og H¿nefossen ble da Sageiernes inngripen f¿rte til at de sak- både ved Hønefossen og på Ringerike. Drammensborgernes arbeidsmark. Da s¿kte slapp med fire mark s¿lv i bot Mange varer ble også hentet hos sageie- de hadde presset b¿ndene og de lokale enda det på tinget 7. januar var kunn- ren i Drammen av hønefossingene på embetsmennene ut av gjort at den som resessen, skulle b¿te ti tilgodesedler fra sagfuten. Ringerikssagbruket Ð adelssager har det daler til kongen. ikke vært på Ringerike Ð begynte en Framveksten av H¿nefoss kamp mellom dem innbyrdes om mak- Mektige sagfuter H¿nefoss-samfunnet vokste for 350 år ten over sagbruket. På slutten av 1600- Sagfutene var sageiernes fullmektiger siden opp omkring sagene ved fossen. tallet ser vi tegn til en konsentrasjon av ved Hønefossen. De måtte kunne lese og Den f¿rste av disse ble bygd omkring eiendomsretten til sagene. Denne pro- skrive og ha en viss autoritet overfor 1590 av bonden på Hønen, garden som BYJUBILEUM 9 gen av Drammen

har gitt fossen navn. I l¿pet av to men- dette pengehusholdningssystemet fikk futen det aller meste av varetilf¿rselen neskealdre ble fossen utbygd så langt en ganske spesiell form. Sagbrukseierne som h¿nefossingene trengte. De f¿rte til det med den tids midler var mulig. Da hadde nemlig interesse av å betale at det f¿r 1792 ikke var annen lovlig den norske sagbruksnæringen ble regu- arbeidsl¿nn og leveranser med varer. De handel ved H¿nefossen enn den som de lert i 1688, fikk de 23 sagene der en til- tjente på det, i stedet for skilling og privilegerte gjestgiverne drev, enda det latt skur eller kvantum på 336 700 bord. daler som sto for sitt verd, kunne de bodde 700 mennesker ved fossen i 1801. Ingen annen foss i landet hadde et så levere sild og korn som var satt i h¿y Det kunne ikke ha vær synderlig færre stort kvantum som H¿nefossen, og ikke pris og som ikke alltid var hva de burde en mannsalder tidligere. noe prestegjeld i landet hadde en så stor være. Bortsett fra den pengetilførsel Likevel hadde h¿nefossingen i l¿pet tillatt skur som Norderhov (503 900 som bøndene trengte for å greie skatter av 1700-tallet i stor mon frigjort seg fra bord).. og lignende utgifter, spilte pengene det taket som sageierne hadde på dem. I De norske sagbruket var grunnlagt av vesentlig rolle som regneenhet. 1711 hadde ca. 70 prosent av h¿nefos- adelsmenn, b¿nder og lokale embets- Hopehavet med byen og den varetilf¿r- singene levebr¿det sitt av arbeid på eller menn, men i l¿pet av 1600-tallet ble de sel som fulgte med sagbruket, skapte ved sagene, i 1801 bare 30 prosent. Da presset ut av borgerne som etter hvert likevel et levesett Ð ordet her tatt i aller folketallet ved fossen ble fordoblet i fikk makten over hele det norske videste betydning Ð med de aller fleste l¿pet av 1700-tallet, så skyldtes det ene næringslivet. Slik også på Ringerike. av de trekk som karakteristiske for og alene veksten i næringer utenfor sag- Men siden sagbruket var yngre på pengehusholdet. bruket. Ringerike enn for eksempel på Eiker og Modum, gjorde borgerne også et stort Klassesamfunnets utvikling Lokale eiere overtar utbyggingsarbeid der. I 1688 var prak- Også i jordeiendomsforholdene grep Sagbruket hadde gjort H¿nefoss til et tisk talt hele sagbruket ved H¿nefossen sagbruket inn. Sagbrukseierne skaffet ¿konomisk sentrum for Ringerike og og på Ringerike i deres hender. I l¿pet seg jord og brukte den som ledd i sag- store deler av Hadeland og Valdres. av kort tid ble sagbruket en meget vik- bruksvirksomheten. Brukeren måtte Mange mennesker hadde ærend her, og tig, på mange måter den aller viktigste selvsagt betale leie for deres jord i form det skapte gode vilkår for håndverkere. faktoren i Ringeriksbygdenes ¿kono- av arbeid, helst kj¿ring og fl¿ting. Ved På 1700-tallet finner vi alle slags hånd- miske liv. slutten av 1600-tallet var en tredel av all verk ved H¿nefossen, til og med jord på Ringerike i sageiernes hender. parykkmakere. Sagbruket hadde også, Pengehusholdet kommer Siden ble eiendomsretten ofte byttet ut særlig gjennom tømmerhandelen, skapt Under de europeiske krigene i 1670- med et pantelån, men noen praktiske en egen Ringerikskapital. Den ble i stor årene kom den norske trelasteksporten i konsekvenser f¿rte dette ikke til verken grad satt til å bygge ut den gamle møl- store vanskeligheter. Vi merker det ¿ye- for b¿ndene eller sageierne. leindustrien ved fossen som ved slutten blikkelig i kildene til Ringerikes histo- T¿mmerleveranser sikret sageiernes av 1700-tallet var helt på hønefossinge- rie. Skatterestansene ble mange og sag derimot fortrinnsvis ved forskudd i nes hender, men den sto også bak nye store. B¿ndene s¿kte Stattholderen om varer eller penger. Til slutt var hele tiltak som teglverk og spiker- og sag- utsettelse med betalingen til "seilasens Ringerike i arbeid for sagene. Alt så tid- bladfabrikk. Hofsfoss og Skjerdalen var (dvs. eksportens) igjenkomst". Skatter lig som ved midten av 1600-tallet ser vi også på hønefossinger hender i de siste og andre pengeutgifter ¿kte sterkt uto- at sagbruket hadde skapte nye sosiale årtier av 1800-tallet. ver 1600-tallet. En del av sagbrukets forhold på Ringerike. Det hadde vokst betydning lå i at det kunne skaffe disse opp en husmannsklasse som b¿ndene pengene. Men når sagbruket og den brukte for å dekke det store arbeids- pengehusholdning som det på den kraftbehovet de hadde fått. Artikkelen bygger på et måten førte med seg, f¿rst var kommet Sammen med driftekarene og b¿n- upublisert manus av cand. philol. inn i bygdene, hadde det en sterk evne dene fra Hallingdal og Valdres som Andreas Ropeid (1916-1996). til å forme behovene i retning av et sys- stakk innom H¿nefossen med kj¿tt, talg, tem som vi kan kalle pengehushold. smør og ost når de var på veg til Ingressen står for heftets regning. Visse forhold gjorde imidlertid at Christiania med slike varer, dekket sag- 10 BYJUBILEUM Redakt¿ren som satte Hønefoss på kartet

En liten mann med skjegg og uryddig hår samlet den poli- tiske verdens interesse om H¿nefoss et års tid fra somme- ren 1935. Det var Leo Trotskij Ð mannen som ledet kuppet som f¿rte til oktober revolusjo- nen i Russland og som organi- serte Den R¿de Arme. Fremtidens lokalredakt¿r i H¿nefoss, Konrad Knudsen, medvirket til å sette Hønefoss på kartet. Det var han og hans familie som huset verdensrevo- lusjonens forkjemper. Trotskijstene verden rundt hadde en tid familien Knudsens bolig på Wexhall i Heradsbygda som senter for sin interesse.

Av Bj¿rn Knoph

Konrad Knudsen var solid Arbeiderpartimann, men var på henven- delse villig til å huse Trotskij og hans kone Natalia da de ble innvilget asyl. Sekretæren fikk husrom tvers over veien. Knudsen og familie må ha sett bare den gode siden ved sin gjest, og det ble et forunderlig forhold mellom de to familiene Ð og med den andre familien som bodde i huset. Etter hvert skapte norske nazister, kommunister og andre norske kretser utrivelige forhold. Det ble ikke bedre av at Trotskij var en av de tiltalte i Moskvaprosessene som kostet så mange menneskeliv. Regjeringen fikk kalde føtter på grunn av reaksjonen i Moskva Ð og hos sildefiskerne på Vestlandet, som fryktet for eksporten til Sovjetunionen. Trotskij ble utvist og Konrad Knudsen Ð redakt¿r og stortingsmann. (Illustrasjon Pedro) BYJUBILEUM 11

Konrad Knudsen var hobbymaler. Dette maleriet av Krudth¿len, Veme, er å finne i Samfunnshuset, H¿nefoss. (Foto: Bj¿rn Knoph) fulgt til Mexico av den senere beryktede USA som 19-åring. Der arbeidet han H¿nefoss Ð i konkurranse med nazistiske politiminister Jonas Lie. I som landarbeider, skogsarbeider og "H¿nefoss Socialdemokrat" som ble Mexico ble Trotskij myrdet av en fabrikkarbeider. I 1910 sluttet han ledet av J¿rgen Thon. Fremtidens f¿rste Sovjet-agent. På museet i Mexico seg til Socialist Party, og i 1917 ble mann i H¿nefoss var ingen ringere enn henger det et fotografi fra Ringerike. han redakt¿r av partiets norsk-danske George Svendsen Ð senere organ "Socialdemokraten" i Chicago. Arbeiderbladets meget populære Mr. Til USA Der ble han gift med sin Hilda. I 1920 George som parentes bemerket så smått Trotskijs vert, Konrad Knudsen, var vendte han tilbake til Norge og ble snart innledet sin karriere som kriminalrepor- ingen heimf¿ding. Med Conrad Mohrs en av de ledende i Drammen ter i H¿nefoss. Konrad Knudsen overtok stipend 1930 reiste han over store deler Arbeiderparti. H¿nefosskontoret i 1923 og hadde av USA og oppholdt seg også en tid i redakt¿rstillingen til 1937 da Leif Berg Frankrike og England. Han var f¿dt i Redakt¿r i H¿nefoss overtok. Redaksjonen holdt til i vogn- Drammen i 1890, gikk handelsskole og I forbindelse med partisplittelsen opp- mann Olufsens gård i Norderhovsgaten. ble utdannet som maler. Han reiste til rettet Fremtiden et avdelingskontor i I 1926 flyttet kontoret til dyrlege 12 BYJUBILEUM

Håkenstads nye gård i Norderhovsgaten. Stortingsmannen Hjem til Norge Senere flyttet det til Bryggerigården på I 1936 ble han valgt til Stortinget Ð og Etter krigen ble Knudsen gjenvalgt som S¿ndre Torg der det holdt til inntil den han ble gjenvalgt i 1945, 1949 og 1953. stortingsmann og var særlig opptatt av s¿rgelige ende. Håkenstad fortalte at Etter Stortingets forhandlinger med utenrikspolitikken. han hadde fått mange knubbord av tyskerne i september 1940, kom han – Som så mange i utenrikskomiteen byens forretningsfolk for å ha leid ut over grensen til Sverige og arbeidet en er han ingen flittig debattdeltager, men kontorer til denne "fryktelige avisen", kort tid ved i legasjonen i Stockholm. tar han ordet, kan de skje med en hissig- men han hadde ingen bedre og sikrere I 1941 dro familien Knudsen, Hilda, het som får en til å spisse øre, skrev VG leieboer den gangen, fortalte han senere. Konrad, Hj¿rdis og Borgar den lange i et miniportrett i 1956. Stillingen som lokalredakt¿r var veien gjennom Sovjetunionen og Tyrkia kombinert med jobben som forretnings- til Amerika. Der var Knudsen f¿rst Leve som en fri mann. f¿rer, og samtidig var han sekretær i tilknyttet Statens informasjonskontor - Nå skal jeg leve som en fri mann, sa Buskerud Arbeiderparti. Det var en pio- og reiste som foredragsholder gjennom Konrad Knudsen til Arbeiderbladet da nertid og Fremtidens abonnenttall på hele Canada fra Atlanterhavet til han sluttet som stortingsmann. Han for- Ringerike steg. Konrad Knudsen har Stillehavet. talte at han hadde planer for fritiden, og senere skrevet at han ikke pleide journa- at den st¿rste hobbyen var maling. Han listikken slik han burde på grunn av de Begeistret for Little Norway hadde atelier og nok motiver ved ferie- andre gjøremålene, men han hadde unge Fra 1. januar 1942 var han ansatt ved eiendommen ("Nettopp" ved Veme) der hjelpere. Det var en gruppe intelligente Statsrevisjonens kontor i New York. I det bugnet av roser. Et av hans malerier arbeiderungdommer som delvis gikk den egenskap kom han til flyvåpenets henger i Samfunnshuset og b¿r tas vare ledige. Det var folk som Leif Berg, opplæringssenter Little Norway i på nå når huset skal selges. Det kan senere rådmann Kaare Flaten og senere Canada. Der traff han en sambygding, ellers nevnes at han malte et portrett av formann i Jernbaneforbundet, Egil l¿ytnant Edvard Omholt-Jensen fra Leo Trotskij. Det foreslo han brukt som Halvorsen. Elling M. Solheim var vel Norderhov. Omholt-Jensen hadde en tid omslagsbilde på en bok om mordet på også blant dem som hentet seg noen arbeidet som journalist i Ringerikes Trotskij. Det avslo Haakon Lie med den enkeltkroner i referathonorar fra skole- Blad, han var utdannet som flyger begrunnelse at det passet ikke som styrer og den slags. og var jurist. Oberst Ole Reistad, var omslag på en bok om skaperen av Den sjef for Little Norway, flyvåpenets r¿de arme. "Han ser jo ut som en snill Rundt i "Den r¿de bil" utdannelsessenter i Canada. Han trengte skolelærer", sa Haakon Lie.. "Ja, men Takket være disse ungdommene kunne en informasjonsmann og Omholt- det var jo det han var. Så snill og så god- Konrad Knudsen bruke mye av sin Jensen gjorde en fabelaktig innsats. Det hjertet ", svarte Knudsen som sto opp tid som fylkessekretær. Det var et slit satte ikke stortingspresident Carl for sin venn til det siste. uten like. Han tok toget til de sentrale Joakim Hambro synderlig pris på i Etter avgangen som stortingsrepre- steder, mens han tok bena eller sykkelen egenskap av formann for det norske sentant var Knudsen fortsatt tilknyttet fatt til de mer avsidesliggende steder i informasjonsråd i Amerika. Også visse Riksrevisjonen og arbeidet der om som- fylket, agiterte og holdt foredrag og stif- andre forhold gjorde det surt for meren mens Hilda og han tilbrakte vin- tet nye lag og foreninger. Senere ble det obersten. teren på Mallorca. I denne perioden del- utvei til å kjøpe en Ford. I "Den r¿de Konrad Knudsen kom til Little tok han en gang i et m¿te arrangert av bil" reiste han rundt med Buskerud Norway i desember 1942 som represen- Follum Bruks Arbeiderforening. Arbeiderpartis valgfilmer, og også søn- tant for Statens revisjonskontor og ble Konrad Knudsen d¿de 16. juni 1959. nen Borgar og unge venner viste filmen meget begeistret over det han så. I rap- Det var stor deltakelse ved begravelsen i rundt om. porten hans står det blant annet av H¿nefoss. Stortingsmann Olaf Da hadde nazismen begynt å reise hovedinntrykket en sitter tilbake med Watnebryn takket for innsatsen. hodet, og Konrad Knudsen tok opp etter å ha gjennomgått presse- og propa- - Konrad Knudsen hadde hum¿r, en kampen. Han var vanligvis en fredelig gandavirksomheten, er at den har vært egen evne til å se alt fra den beste syns- mann, men han hadde temperament. helt utmerket ledet, at den med små og vinkel og opptrådte alltid hjelpsomt og Han var farlig når han ble sint, skrev beskjedne midler har evnet å prege kollegialt. Han hadde bestemte Leif Berg en gang. Han var ganske krass Norges innsats i krigen på alle felter. meninger og sine meningers mot Ð og i debatten med utenriksminister Trygve Han godtok leirens regnskap med et par det trengtes, sa Watnebryn og takket for Lie etter utvisningen av Trotskij. Da sto ubetydelige bemerkninger. Det var en skj¿nnsomhet, fasthet og st¿dighet han som en s¿yle for asylretten. Han god attest for oberst Ole Reistad og under krigen. viste også klør i diskusjonsmøter med "l¿ytnanten hans" som Hambro uttrykte Fedrelands-lagets unge garde hvor det det Ð Edvard Omholt-Jensen som hadde Kilder; kunne gå hardt for seg. Men han hadde vunnet sine f¿rste journalistiske sporer i Petter Larsen: Vi treffes i Fremtiden. autoritet og kunne også dempe gemyt- Ringerikes Blad. Vera Henriksen: Luftforsvarets tene om n¿dvendig Ð eksempelvis ved De siste månedene av krigen var historie. Omtaler i VG, den dramatiske konflikten ved Hadeland tunge for familien Knudsen. S¿nnen Arbeiderbladet og Fremtiden for- vannbund da det lett kunne ha gått tapt Borger var utdannet som flyger, og ble midlet av Arbeiderbevegelsens menneskeliv. skutt ned over Holland i februar 1945 Arkiv.Samtale med Haakon Lie. BYJUBILEUM 13 Villabebyggelse på Hønefoss

I tidligere artikler har vi pre- sentert en del av sentrumsbe- byggelsen i H¿nefoss. Denne gangen er turen kommet til vil- labebyggelsen som omkranser sentrum på alle kanter. Svært mange av disse husene er fra 1900-tallets fire første tiår. De viser mangfoldet som finnes innenfor arkitekturen i l¿pet av denne perioden.

Av J¿rn Jensen

Flere dyktige arkitekter og byggmestre har æren for at Hønefoss utmerker seg når det gjelder villabebyggelse av h¿y Kongens gate 12 arkitektonisk klasse. Men vi må heller ikke glemme byggherrene, mange av forbilder i Mellom-Europas fjellområ- er periodens fremste kjennetegn. Det er byens ledende personer innenfor der, hvor byggematerialet var treverk. I et krysspostvindu med småruter i øvre nærings- og samfunnsliv. Blant et stort tidligere stilperioder ble steindetaljer rammer. Ellers er mansardtak, valmtak utvalg interessante bygninger har det imitert i tre, men nå skulle alle detaljer - og bratte saltak mye brukt. Delvis sam- ikke vært lett å velge. Mange vil sikkert og dem var det mange av - framstå som tidig med, og delvis etter jugendstilen, savne enkelte hus. Det hadde også vært tre, gjerne i naturlig farge. De nye kommer stilepoker som går tilbake til interessant å beskrive hvordan og hvor- husene skulle være sunne. Derfor ble de 1700- og 1800-tallets arkitektur, nemlig for de enkelte delene av byen og faktisk bygd på høye grunnmurer av store stein- romantisk barokk/rokokko og nyklassi- også nabokommunen Norderhov ble blokker, for å komme opp fra bakken. sisme. Her er mange stilkjennetegn, for utbygd, men det sprenger dessverre Det store takutstikket skulle beskytte en del felles med jugendstilen. Vinduer rammene for denne artikkelen. veggen. De h¿ye krysspostvinduene med småruter er blitt vanlig igjen. Ringerike kommune har i l¿pet av de skulle slippe inn lys og luft i rom som Nyklassisismen, eller 1920-talls klassi- siste par årene gjort en stor innsats i for- var h¿ye under taket. Verandaene gjorde sismen, gj¿r mye bruk av s¿yler og bindelse med registrering og evaluering det mulig å sitte tørt utendørs. Samtidig pilastre, tempelgavler og arker. av byens bebyggelse. Denne registre- med sveitserstilen, finner vi også en del Som en reaksjon mot all pynt og ringen, som er foretatt av rådgiver i byg- eksempler på dragestilen. Denne stilar- dekor, kommer funksjonalismen, kalt ningsvern Jo. Sellæg, er grunnlaget for ten er påvirket av Norges "storhetstid", funkisstilen, fra rundt 1930. Nye bygge- artikkelen. Dessverre har det ikke vært nemlig vikingtida. Mange dragestilshus materialer og teknikker, som betong og mulig å kontakte eierne av husene som er oppf¿rt i upanelt m¿rkt t¿mmer, med store glassruter, gjorde det mulig å for- er omtalt, for å korrigere eller supplere utkraging slik som stabbur har, og nye husbyggingen. Samtidig ble det et med opplysninger. gjerne med m¿nekammer, takryttere og ¿nske om å se på form og funksjon som dragehoder. Dragestilen er mest utbredt en enhet. Store udelte vinduer, plassert i Stilepokene mellom 1900 og 1910. Fra begynnelsen horisontale bånd og gjerne helt ut mot Vi skal her fors¿ke å sette de ulike av 1900-tallet ble jugendstilen populær, hj¿rnene, er typisk for funkisstilen. Det husene inn i en stilmessig sammenheng. også delvis samtidig med både sveitser- slake pyramidetaket og liggende panel Derfor gis f¿rst en kort karakteristikk av stilen og dragestilen. Jugendstilen opp- likeså. hver enkelt stilepoke. sto blant arkitekter i 1890-åra, som en Sveitserstilen fikk sitt store gjennom- reaksjon på stilforvirring. Den utpregete Kongens gate 12 er en fin sveitserstils- brudd fra ca. 1870, og fikk svært stor jugendstilen la vekt på dekor med blant villa, en hustype som er det er relativt få betydning for byggeskikken her i landet. annet blomstermotiv og myke linjer, eksempler av i H¿nefoss. Dette er en De norske sveitserstilhusene hadde sine mens det såkalte jugendvinduet kanskje halvannenetasjes bygning som må ha 14 BYJUBILEUM

Sundgata 21 Parkgata 26 stått upanelt en del år. Den spisse arken endringer har skjedd siden, blant annet er et fint eksempel på en villa med ele- med utskjæringer, krysset i gavlen, det med vinduene. Det gamle uthuset over- menter både fra sveitserstilen og store takutstikket, lista i etasjeskillet og levde helt fram til 2001, men er nå jugendstilen. Her ser vi verandaen. de h¿ye krysspostvinduene er alle erstattet med en moderne, men godt til- Eiendommen, som ble kalt Solvang, ble typiske sveitserstilselementer. Huset er passet garasje. utskilt i 1906. sannsynligvis bygd tidlig på 1900-tallet. Parkgata 26 er revet. Dette var en stor Sundgata 21 er en ganske liten bygning villa preget av både sveitserstil og dra- med et enkelt formspråk. Her er kryss- gestil, noe den utkraga annenetasjen vit- postvinduene, krysset i gavlen og det net om. T¿mmerveggene var kledd med store takutstikket med profilerte åser og nyere liggende panel, mens originale sperrer, noe som plasserer huset innen- krysspostvinduer og teglsteinstak var for sveitserstilen. bevart fram til huset ble revet i slutten av 1990-åra. Uthuset, som trolig inneholdt Gullagata 24 er et eksempel at stilperi- skjul, låve og husdyrrom, er fullstendig odene ikke alltid kommer i "riktig" rek- ombygd og er nå bolighus. Da eiendom- kef¿lge. Dette huset er bygd i 1921, men ble bebygd helt i slutten av 1890- altså egentlig for seint for sveitserstilen, åra, lå den for seg sjøl ute på et jorde. som er den rådende stilretningen her, med blant annet stort takutstikk, stående På Eikli er det flere fine villaer fra staffpanel og krysspostvinduer. Enkelte begynnelsen av 1900-tallet. Eikliveien 7

Eikliveien 7

Gullagata 15 er bygd i 1906 av bygg- mester Eriksen, som bygde mange av husene i str¿ket. Kanskje la han ekstra mye arbeid i akkurat dette huset, for her skulle han sj¿l bo. Huset er en fin repre- sentant for den enkle dragestilen, med upanelte t¿mmervegger, utkraget 2. etasje med synlige bjelkeender, drage- figurer i gavlene og små spir på mønene. I denne perioden var det ekte norske forbildet, med stavkirker og viking- tidsfunn. Huset fikk Fortidsminnefor- Gullagata 24 eningens diplom i 1996. BYJUBILEUM 15

Gullagata 15

Gullagata 21 på hjørnet av Sundgata 27 Gullagata og Prinsens gate er en karakteristisk hj¿rnebygning med Sundgata 27 er en av ganske få villaer brukket hj¿rne og spiss ark. som fortsatt står med upanelt lafta Jugendvinduer som nå er kopier, plank. Det er en halvannenetasjes byg- bord oppunder gesimsen og en liten ning med jugendvinduer, og en stor og veranda hengende på hjørnet, fortel- en liten ark på hovedfasaden mot gata. ler oss at vi befinner oss i jugendpe- Bare den store arken er på originalteg- rioden. Huset er byggemeldt i 1910 ningene fra 1911. Tegningene er merket for bordskriver L. Karlsen, med "Vaaningshus for A. D¿lerud paa hj¿r- arkitekt Sverre Hurum. Her var opp- Ullerålsgate 13 net af Anna Kolbj¿rnsens og Sundgate. rinnelig tenkt en leilighet i hver eta- H¿nefos den 14-12-11". sje, med gang, stue, kj¿kken og sove- Ullerålsgate 13 er en stor toetasjes byg- rom. Legg merke til tegningen, som ning med mansardtak, jugendvinduer og Anna Colbj¿rnsdatters gate 13 er en viser huset brettet ut ("udfoldet"), altså liggende faspanel med stående panel i av mange fine jugendvillaer i str¿ket. begge hovedfasadene og det brutte hj¿r- en brystning. Den er byggemeldt i 1910 Den er byggemeldt i 1928 for Bj¿rn net. I bakgrunnen sees Gullagata 19, for vognmann Chr. Johansen, med Darre Foght, med arkitekt Peder byggemeldt ett år før. I motsetning til nr. Sverre Hurum som arkitekt. Dette er en Magnussen. Her er halvvalmet tak og 21 har dette huset takutstikk med profi- firemannsbolig med to leiligheter i hver vinduer med udelte flater nederst og lerte åser og sperrer, typisk for sveitser- etasje, hver med kj¿kken, stue og sove- småruter øverst. Jugendstilen kan vise stilen. rom. stor variasjon og detaljrikdom, slik vi

Gullagata 21 Anna Colbj¿rnsdatters gate 13 16 BYJUBILEUM

Elvegata 1

Huset har fireromsplan, med hall, kj¿k- Elvegata 1 er også byggemeldt i 1910. Owrens gate 23 ken, spisestue og stue. Dører både fra Her er samme arkitekt som for vest og nord f¿rer inn til hallen, som har Vesterngata 4, Sverre Hurum. ser her. Også denne bygningen har en peis, og trapp opp til 2. etasje og til en Byggmester A. Hagen var byggherre. leilighet i hver etasje. garderobe, som ligger litt h¿yere enn 1. Husets herskapelige framtoning tyder etasjes nivå. Kjøkkenet har spiskam- på at det var gode tider for byens bygg- Owrens gate 23 er også tegnet av Peder mers i hj¿rnet, med et lite vindu mot ¿st. mestre. Den store bygningen med hel- Magnussen. Huset ble byggemeldt i Fireroms- eller midtpipeplanen gj¿r det valmet mansardtak, ark med veranda 1927 for R. S. Nesse. Her har vi den mulig å ha ildsted i alle rom. Her var det båret av s¿yler og et uttrykk fullt av ganske enkle jugendstilen, uten særlige altså peis i hallen, vedkomfyr på kjøkke- detaljer, skiller seg ut fra nabohusene. detaljer. Et unntak er d¿ra, som nå står net og ovn i de to stuene. I 2. etasje var Planl¿sningen er relativt tradisjonell, på verandaen, og opprinnelig var husets det pikekammers og tre soveværelser. med inngang midt på den ene langveg- hovedd¿r. Originaltegningene viser gen, kj¿kken til venstre og r¿keværelse jugendvinduer i 1. etasje og vinduer til høyre. På motsatt side finner vi stue med småruter i 2. etasje, mens huset er og spisestue. Utenfor kj¿kkenet er et lite bygd kun med vinduer av jugendtype. utbygg som rommer vedskjul ("Huggen Ved" står på tegningen) og WC, mens Vesterngata 4 er byggemeldt i 1910. det i 2. etasje er tegnet bad. Sverre Hurum var arkitekt, og byggher- ren var "Hr. bankkasserer M. Larsen. Gullagata 14 er fra 1911. Huset ble H¿nefoss", som det står på tegningene. bygd for L. Lagesen. Arkitekten het A. Huset var politimesterbolig fra 1928. E. Aasness og var fra Notodden. Dette er en bygning preget både av Bygningen er typisk for de første tiåra jugendstilen og 1920-åras klassisisme. på 1900-tallet, med elementer fra Det bratte teglsteinstekte taket med de jugendstil og nyklassisisme. små oppløftene, søylene som bærer Asymmetriske fasader, liggende panel, verandaen og vinduene med småruter i pilastre, vinduer med småruter og halv- ¿vre ramme, er alle stilkjennetegn fra valmet tak er noen av stilkjennetegnene. perioden. Om tegningene ikke ble fulgt Huset har en tradisjonell fireromsplan da huset ble satt opp, eller om det med enkelte modifikasjoner, som entré skjedde enkelte endringer i l¿pet av og wc foran hallen, anretning mellom husets første år, vet vi ikke, men vi kan kj¿kkenet og spisestua og spiskammers konstatere at det er uoverensstemmelser i et lite utbygg ved siden av kj¿kken- mellom tegningene og det ferdige resul- gangen, med atkomst fra kjellertrappa. tatet. Blant annet er ikke oppløftene på tegningene, og huset har fått stående og Sundgata 1 var blant de fineste villaene ikke liggende panel, slik det er tegnet. Vesterngata 4 i området, men ble dessverre revet for BYJUBILEUM 17

Gullagata 14 Foreningen for Bægnavassdragets noen få år siden til fordel for utbygging Regulering brukt bygningen som kon- av blokker, det såkalte. tor. ?? Dette er en stor toetasjes villa i pusset mur. Den strenge symmetriske Kong Rings gate 16 Sundgata 5, den såkalte Grønli-villaen, formen med pilastre på hjørnene og er en spesielt fin bygning. vinduer med både hele rammer og små- gere stilperioder. Form og funksjon ruter, er blant stilkjennetegnene til skulle danne en enhet, uten un¿dvendig nyklassisismen. dekor.

Anna Colbj¿rnsdatters gate 20 er en Sundgata 34 er en funkisbygning i to av de større villaene i området. Den er i fulle etasjer med valmtak. Her er både to etasjer med mansardtak tekt med ski- originale funkisvinduer og d¿r bevart. fer. Her er mange av jugendstilens (og En "balcon" framstår nærmest som en delvis nyklassisismens) kjennetegn, slik del av det horisontale båndet i etasje- vi bare finner dem på de mer påkostede husene: tannsnitt under gesimsen, runde og buete småvinduer, hj¿rnekasser for- met som pilastre og tempelgavlen over Sundgata 5 den lille verandaen foran inngangen. Dette er tegnet som en tomannsbolig, så Kong Rings gate 21 (tidligere Oscars selv om huset virker stort og herskape- gate 4) er en flott villa i nybarokk stil. lig, har ikke hver familie hatt spesielt Den er bygd som enebolig for kj¿pmann stor plass. I hver leilighet har det vært Nils Engelstad. Arkitekten het Einar entré, bad med wc, kj¿kken med pike- Engelstad. Årstallet 1911 står på den kammers ved siden, soveværelse, spise- buete gavlen båret av s¿yler, over d¿ra. stue og "salon". Spisestua er det st¿rste D¿ra er et lite kunstverk i seg sj¿l, med rommet, med utgang til verandaen. girlandre, runde vinduer inndelt som et Huset ble byggemeldt i 1928 for J. E. hjul med eiker, og overlysvindu. Her er Skaset, med Peder Magnussen som arki- karnapper, vinduer med småruter og et tekt. bratt teglsteinstekt tak. Husets 1. etasje inneholdt opprinnelig vindfang, garde- Dronningens gate 27 er en typisk arki- robe, wc, hall, kj¿kken, spiskammers, tekttegnet funkisbygning. Den er tegnet anretning, spisestue og dagligstue. av Aake Grenager for ingeni¿r M. Fritzner. Det slake pyramidetaket, vind- Kong Rings gate 16 er oppf¿rt i 1912 uene plassert ut mot hj¿rnene og den for arkitekt Sverre Hurum, som også liggende panelen er gode stilkjennetegn. bodde der sj¿l. ?? Seinere har Funkisstilen skiller seg klart ut fra tidli- Anna Colbj¿rnsdatters gate 20 18 BYJUBILEUM

Anna Colbj¿rnsdatters gate 20 skillet. Det er to leiligheter, hver bestå- ende av dagligstue, spisestue, sovervæ- relse, kj¿kken, kammers og bad. Huset er oppf¿rt i 1938 for Fredrik Ask, med Petter Ask som byggmester. Peder Magnussen var arkitekt.

Vesterngata 10 er en god representant for de enklere funkishusene. Det er byg- gemeldt i 1934 for Martin Gulbrandsen. Arkitekt Peder Magnussen har tegnet mange hus fra 1920- og 1930-åra i H¿nefoss, også dette. Den tilnærmet kvadratiske bygningskroppen i to fulle etasjer med pyramidetak, og tofags

Sundgata 34

vinduer uten ruteoppdeling, gjerne plas- sert på hjørnene, er typisk for funkissti- len. Den inntrukne verandaen finnes fortsatt i 2. etasje, mens den i 1. etasje er bygd inn. Ellers har det kun skjedd små endringer. Dette var tegnet som en tomannsbolig, med kj¿kken, spisestue, dagligstue, soveværelse og bad med Vesterngata 10 wc og badekar i hver etasje. Kilder: Kandidat Færdens vei 2, kalt "Villa "Bevar` meg vel" nr. 1-1997 Kvil", er byggemeldt i 1938 for Karen "Gamle hus og tun i Flå" av og Rolf Bohr Olsen. Byggmesteren het Jørn Jensen O. D¿lerud. Dette er en liten bungalow "Hus i sentrum. Forslag til be- med pyramidetak, funkisvinduer og lig- varingsområder og bevaringsliste gende panel. Huset har vindfang, entre, for kulturminner i Drammen kj¿kken, stor stue, barneværelse og sentrum" av Jo. Sellæg Dronningens gate 27 soveværelse. BYJUBILEUM 19 Barndomsminner fra Hønefoss i 1930-årene

Når jeg tenker tilbake på min barndoms by på 1930-tallet, er det første som slår meg hvor landlig den var! Hver virkedag str¿mmet det b¿nder til byen Ð om sommeren i ulike doninger, om vinteren alltid i slede. Det åpne feltet nedenfor Brannvakta var "parkerings- plass" for hestene. Egentlig var det en lang, solid stokk på påler med kroker til å binde hestene i. Og der ventet de tål- modig, gomlende på en høy- dott, mens eierne utf¿rte sine ærend på by’n. Vesterngaten slik den var i 1930-årene. (Foto: Boktrykker August Evenstad)

Av Einar Gandrud ten helt opp mot Livskauen, lå en annen mene var det alltid vakre blomster. I dag liten plass. Jeg kan ikke huske hva plas- er hele området et velregulert boligfelt, Til tross for at bygrensene var svært sen het, men her bodde Anna og det er ingenting lenger som forteller trange, var det mange gårdeiere, især på Westerntangen Ð eller Anna på løkka, om de menneskene som engang strevde Holttangen og Vesterntangen som hadde som vi kalte henne, helt alene. Hun og slet for sitt utkomme her. husdyr, både hest og kyr; enda flere hadde vanligvis tre kyr på båsen, og som hadde gris og h¿ner, og blant unggutter barn visste vi godt hva hver enkelt av Som en landsby var kaninhold svært populært. dem het. Bortsett fra at hun hadde hjelp De fleste huseiere hadde forholdsvis Siden jeg selv vokste opp på i onnene, drev hun hele "bruket" på egen store hager, og det ble dyrket anselige Vesterntangen, vil jeg spesielt nevne tre hånd. Vi var melkekunder hos Anna i mengder med poteter og gr¿nnsaker. som hadde gårdsdrift som sin levevei. flere år, og det var min eldste s¿ster Alle hadde bærbusker og frukttrær, og Det var Christian Knæstang, som eide Ruth og jeg som hadde som jobb å hente bare en liten del av hagen var lagt ut til ganske store jorder; han hadde til og melk hver kveld. Senh¿stes kunne det prydbusker og plen. Jeg husker at Karl med gårdsgutt og budeie. Halvor være ganske skummelt, for vi måtte pas- Hansen på Holttangen var en pionér når Aamot, som jeg husker som en eldgam- sere den dystre granhekken ved det gjaldt fjærkreavl og gr¿nnsakdyr- mel mann med et umåtelig stort skjegg, Gamlehjemmet, og der var det pinnsvin king. Under krigen ble selvsagt hver bodde på et lite bruk, nærmest en hus- som det kunne være vanskelig å få øye tomme jord i villahagene utnyttet mak- mannsplass, like nedenfor Gamle- på. Men om høsten var det absolutt simalt til "matauk", som det het den hjemmet, der hvor Gunnar Dahl senere umaken verd, for Anna hadde en liten gangen. Dessuten hadde mange tilleggs- hadde sitt handelsgartneri. Den gamle frukthage med verdens beste s¿tepler. parseller på jordstykker i og utenfor låven og fj¿set sto ¿verst på hellinga Anna var forresten et elskelig men- byen. Her er for ¿vrig enda et eksempel mot Randselva. Hver vår lå det store neske, og det var bestandig så lunt og på at Hønefoss på den tiden var nærmest lunner med tømmer på en åpen plass koselig hjemme der. I stua var det satt som en landsby å regne. Hver h¿st kom der, og jeg kan ennå tydelig kjenne den opp en kjempestor vev, og ellers hadde det store drifter av kyr fra Vestlandet til gode lukten av nyhogd t¿mmer. hun en mengde småting eller nips som byen. De ble drevet nedover På oversiden av Gamlehjemmet nes- var vanlig på den tiden. Og i vinduskar- H¿nengaten, over Hvitbrua som vi sa - 20 BYJUBILEUM

Einar Gandruds barndomshjem er det hvite huset ¿verst til h¿yre på bildet. Besteforeldrene hans bodde i huset med svalgang nederst til ven- stre. Til h¿yre for dette huset ligger Maren og Christian Knæstangs eiendom med uthus og våningshus. Disse husene er nå revet, og Bjarne M¿ller og Astri M¿rch har bygget på tomten. Fotografiet er trolig tatt tidlig på 1950-tallet. Astri M¿rch som har lånt oss bildet, forteller at det hendte at ungene sv¿mte ut i Randselva og red på tømmerstokkene ned til møtet med Ådalselva. eller Overmandsundbroen Ð som var Randselva og så "drafte" nedover til vi plass igjen. Ð De f¿rste skiene vi fikk, dens offisielle navn. Deretter ble de kom til den lille ¿ya i Storelva; der hadde bare én rand, men da vi ble litt samlet innenfor et inngjerdet område på sv¿mte vi i land i den strie str¿mmen. eldre, fikk vi gutter ski med tre render, et jorde nedenfor Grøndokka. Så snart Denne virksomheten var selvsagt ikke altså hoppski – med Huitfeldtbindinger. meldingen nådde oss – via jungeltele- ufarlig, og vi torde ikke nevne dette for Få eller ingen hadde barnesykler. For grafen! - at b¿lingen var på vei mot våre foreldre. - Vi som bodde på jentene var det nok forholdsvis greit. byen, dro vi av sted i raskt tempo for å Vesterntangen, var særlig begunstiget Men vi gutter måtte sette det ene benet u være med på innspurten. når det gjaldt vintersport. Like utenfor n d e r stanga; ellers nådde vi ikke ned til stued¿ra hadde vi fine muligheter både pedalene. Det var både tungvint og ikke Stor tumleplass for langrenn og hoppsport: særlig behagelig. Vi som vokste opp i Hønefoss på den Knæstangbakkene for de yngste og tiden, hadde rikelig med tumleplass for Gr¿ndokka for de mer avanserte. I til- Da klokken klang. all slags aktiviteter Ð sommer som vin- legg hadde vi "Livskauen", som var et Skolen har alltid vært en viktig del av ter. På Holttangen var det faktisk et helt eldorado for oss både sommer og vinter. barnas liv, og enten vi bodde på idrettsanlegg med fotballbane, turn- Det var der vi fant de første blåveisene Sydsiden eller Nordsiden, var H¿nefoss stenger, hoppstativer og et stupetårn i tre om våren, og om sommeren plukket vi folkeskole vårt felles forum. Selve sko- h¿yder. Dette området kalte vi forresten villjordbær og satte på strå. I Livbakken lebygningen var i seg selv ganske impo- Embretstangen. I Schjongslunden var var det hvert år stormønstring av de nerende med to store fl¿yer og et klok- det også gode muligheter for badeliv. beste hopperne i distriktet, og jeg tror ketårn i midten. Det var dessuten et Hele sommeren igjennom, men især på bakkerekorden lå på vel f¿rti meter. Det vakkert inngangsparti, smukt dekorert, forsommeren, foregikk det en omfat- sportsutstyret vi hadde i vår barndom, syntes vi, og på veggene i korridorene tende tømmerfløting på elvene. ville nok fremkalle h¿ylydt latter blant hang det bilder av den norske fuglebe- Stokkene kom drivende enkeltvis eller i de unge i dag. Vi hadde kr¿llsk¿yter, stand, I motsetning til de fleste folke- store dynger, og det var en populær som det het, og disse ble festet med skoler på landsbygda hadde vi en rekke "sport" blant oss gutter – og også blant noen lange reimer rundt st¿vlene. Men spesialrom: naturfagrom, sl¿yd- og noen av jentene – å svømme ut til stok- ofte l¿snet reimene Ð iallfall for meg Ð handarbeidsaler, skolekj¿kken og elev- kene fra én eller annen plass ved og det var et svare strev med å få dem på bibliotek Ð dertil en stor gymnastikksal BYJUBILEUM 21

minste antydning til uro i klassen. Men den æren skal han ha at han lærte oss en stor del av den norske sangskatten. Mitt inntrykk er for ¿vrig at mange av de unge i dag synes å stå helt fremmed overfor den. Lærer Fossheim fungerte også som organist i H¿nefoss kirke, og det hendte at han måtte spille i begravel- ser i skoletiden. Jeg tror ikke vi gjorde noe forsøk på å skjule vår glede ved en uventet fritime. Som jeg allerede har nevnt, hadde skolen et eget elevbibliotek, og det ble flittig benyttet. I en tid da det var liten tilgang på andre opplysnings –og under- holdningskanaler, var b¿kene selve hovedkilden. Blant oss gutter var Tarzanb¿kene og Flemmingb¿kene sær- lig ettertraktet, og blant jentene tror jeg Evy Bøgenæsbøkene var svært popu- lære. Etter vår mening var de overdre- Klasse 1B 1930-31 med klasseforstander Birgit Tysnes. Artikkelforfatteren er nr. to vent romantiske og s¿tladne, aldeles fri f.v. i tredje rekke. for action. Men det forhindret ikke at vi leste dem med gl¿dende interesse Ð og og dusjrom i kjelleren i hovedbyg- Da jeg gikk på Hønefoss folkeskole, da selvsagt i smug! ningen. De vanlige klasserommene fra 1930 Ð 37, var det bestandig to paral- Skolen hadde en stor lekeplass, og hadde pulter med et lite hull til blekkhu- lellklasser, og det vanlige var de som uansett vær og temperatur måtte vi være set. Jeg kan huske at minst én gang i året bodde på Sydsiden, gikk i A-klassen, ute i friminuttene. Og skolematen ble kom vaktmester Nilsen og skolebestyrer mens vi som bodde på Nordsiden, gikk i alltid spist ute, og for de aller fleste av Tvedte for å se om noen måtte bytte B-klassen. Jeg tror at skillet var geogra- oss var det br¿dskiver med brunost. pult. Vi var jo barn i vekst! Skoleb¿kene fisk, og ikke sosialt betinget. I enkelte Foran vaktmesterboligen sto det en ble bestandig forsynt med varebind, og fag, som sang, var vi samlet i én klasse. drikkevannsfontene, og den ble flittig alle hadde pennal med penn, blyant, vis- Sanglæreren vår, Eivind Fossheim, brukt. Det var utenkelig å ha med brus kelær og pennetørker. Trekkpapiret holdt streng disiplin, og han kunne på skolen, og coca-cola var ennå ikke måtte vi feste med en tråd til skriveb¿- reagere ganske kraftig bare ved den kommet til Norge. Men i den kalde års- kene. "Fr¿ken" f¿rte for ¿vrig n¿yaktig regnskap når det gjaldt bruk av penne- splitter – eller penneskjær, som de også kaltes. På den tiden var det stor forskjell når det gjaldt den praktiske undervisningen for jenter og gutter. I 4. klasse begynte guttene med sl¿yd, mens jentene hadde handarbeid. De to siste årene - altså 6. og 7. klasse Ð hadde vi gutter skomaker- sl¿yd, som det het, mens jentene hadde skolekj¿kken. At også guttene burde få del i matlaging og kj¿kkenstell, var den gangen helt utenkelig. Ð Det var forres- ten "gamle" skomaker Hauge som var vår faglærer, men jeg tviler sterkt på om resultatet av våre anstrengelser sto i for- hold til forventningene! Jeg husker iall- fall at jeg påtok meg å halvsåle et par sko for mor Ð aldeles gratis! - Men da jeg plugget sålen i stedet for å sy den, f¿rte det til at skoene måtte kasseres, og min skomakerkarriere fikk således en Barndommens skole. H¿nefoss skole ble innviet i 1891. Den fikk bygd på en tredje brå avslutning. etasje i 1923. (Foto: J.M. Kühenholdt) 22 BYJUBILEUM tiden kunne man få kjøpt varm kakao hos kona til vaktmesteren. Av utend¿rsaktiviteter husker jeg at vi gutter drev mye med å hoppe bukk. Det foregikk på den måten at vi tok sats på et kumlokk som befant seg i enden av skole- plassen. Én ble valgt ut til å stå bukk, og hver gang vi hoppet over bukken, måtte vi plassere en lue eller en "kalott" på ryggen hans. Dette kalte vi å hoppe "hatti og lui". Hvis alle kom velberget over i f¿rste omgang, flyttet bukken seg lenger ut. Men den stakkaren som rev, måtte til gjengjeld stå bukk. Vi hadde også konkurranser i å gå på hendene. Da startet vi fra et fast utgangspunkt og målte den tilbakelagte distansen. Da vi gikk i de ¿verste klassene, drev vi både H¿nefoss middelskole ble innviet i 1886. (Foto: Joh. E. Byes Boghandel) med håndball og fotball. Oftest spilte vi da på banen på Holttangen. gutter, både i lek og i omgang for øvrig. Ð og tilbakereisen. I Bergen overnattet Jentene drev også mye med ballspill; Men én gang ble denne avstanden for- vi 2 netter på Nygård skole, like ved de hoppet paradis eller "gryte" som vi s¿kt redusert. Skoleledelsen Ð eller var Lille Lungegårdsvann. Vi var ikke akku- kalte det, og de hadde en rekke sangle- det kanskje gymnastikklærerne – fant ut rat velbeslått med penger; de fleste av ker. Én av disse sangene l¿d slik, hvis av elevene i 6. og 7. klasse burde lære å oss hadde 5 Ð fem Ð kroner! En gutt som jeg minnes rett: gå polonese; dans var selvsagt helt ute- hadde spesielt velhavende foreldre, lukket! I flere uker øvde vi på dette, og hadde 10 kroner, og han ble nærmest ”Jeg satte brillene på min nese, da den store dag kom, stilte vi opp i vår sett på som en storkapitalist. - Reisen for å bedre se å lese – fineste stas. Stive og h¿ytidelige mar- foregikk ved St. Hanstider, og siden de jeg leste så at det var umulig sjerte vi rundt salen; vi gutter bukket fleste av oss knapt hadde vært utenfor å leve lykkelig foruten deg” dypt og ærbødig for "damene", og med Buskerud fylke, ble ferden over h¿yfjel- skrekkblandet fryd grep vi våre partnere let en mektig opplevelse. Det var Vi gutter følte oss nok svært smigret varsomt i hånden! Etterpå var det, hvis lærerne Ole Engen og Bjarne Busengdal over en slik oppmerksomhet, men der- jeg minnes rett, servering av varm sjo- som var våre reiseledere, og de ga oss som jentene hadde gjort forsøk på å kolade og boller. mange interessante opplysninger om engasjere oss i leken, tror jeg bestemt at Det var for ¿vrig skoleturene eller landskap og steder underveis. Ð For oss vi ville ha r¿mt av sted i vill panikk! klasseturene som var h¿ydepunktet i som kom fra en småby, virket Bergen En yndet beskjeftigelse blant jentene året. De tre første årene gikk turen til nesten kosmopolitisk. Trikker og ferger var å bytte glansbilder. Det hendte av og Vesternsletta. Vi hadde alle medbragt var ukjente fremkomstmidler for oss, og til at vi gutter var med på dette, men saft og vann og sm¿rbr¿d eller vafler. jeg husker at en fergetur over Vågen egentlig var dette en virksomhet som lå Der lekte vi de typiske barnelekene, og eller Puddefjorden kostet 10 ¿re. langt under vår verdighet! Glansbildene selvsagt gikk vi opp og ned. Fra og med H¿ydepunktet i Bergen var selvsagt i kjøpte vi forresten hos "Klara på hjør- 4. klasse gikk turen til R¿sstjern. Her dobbelt forstand et besøk på Fløyfjellet. net" (Klara Lundstad). Hun drev en var det også å bruke "apostlenes hester". Skolen var på den tiden først og såkalt kortevareforretning like utenfor Men nå var vi blitt så store at det ikke fremst preget av tradisjonell undervis- skolen. Og mens jeg nå befinner meg i var snakk om organiserte leker. ning, og det var bare en sjelden gang det dette området, kan jeg nevne at i en gård ble noe forandring i den daglige rutinen. litt lenger bort i gata holdt Falleb¿e til. Skoletur til Bergen Men det hendte at det kom en og annen Han drev en brusfabrikk, og for oss Men det absolutte h¿ydepunktet var misjonær på besøk, og da var det frem- barna var det særlig bringebærbrusen skoleturen til Bergen. Det hadde vært en visning av lysbilder fra fjerne og ekso- som var mest ettertraktet. En flaske brus tradisjon ved H¿nefoss folkeskole helt tiske str¿k. Dette var spennende! kostet, så vidt jeg husker, 22 ¿re. Man siden far gikk der, at avgangsklassen Skoleteater eksisterte ikke på denne kan saktens undre seg over den under- skulle reise til Bergen. De unge i dag tiden, iallfall ikke i vår by. Men under lige prisen, men på den tiden hadde også som har sett mesteparten av Norge og Bj¿rnsonjubileet i 1932 ble det oppf¿rt en¿ringene en viss verdi. store deler av Europa f¿r de er atten, kan små tablåer på en primitiv scene i gym- Som antydet ovenfor var det den gang vel vanskelig forstå de forventninger vi nastikksalen, og vi fulgte intenst med en umåtelig avstand mellom jenter og hadde. Turen tok i alt 4 dager med frem både under fremføringen og sangene. BYJUBILEUM 23

Streng disiplin Klasserommene i den gamle del av hadde kamerater som hadde begynt f¿r De som er unge i dag, vil kanskje sp¿rre bygningen ble fremdeles ovnsfyrt, og meg, og de ga meg verdifulle tips. Det vi om det var streng disiplin i skolen i vår hvis man Ð tilfeldigvis og sjelden! Ð var som nybegynnere var svært opptatt av, barndom. Svaret på dette vil utvilsomt tidlig ute en vintermorgen, kunne man var hvor strenge de var. bli ja, men noen kadaverdisiplin var det se "gamle " vaktmester Hagen med en aldri, og korporlig straff var for Skoleordningen lengst avskaffet. De eneste reak- Men f¿r jeg går over til en kort sjoner jeg kan huske for brudd presentasjon av skolens personale, på orden og oppførsel, var gjen- vil jeg si et par ord om skoleord- sitting eller nedsatt orden Ð eller ningen på den tid. Mitt årskull – oppf¿rselskarakter. Ð Fra og med altså vi som begynte på 4. klasse fikk vi karakterer i alle Ringerikes h¿yere skole i 1937 Ð fag, og ved skoleslutt endog var det siste, eller ett av de aller hovedkarakter utregnet med to siste, som gikk opp etter den desimaler. gamle skoleordning: Syv år folke- Det er vel for øvrig riktig å si skole, tre år middelskole og tre år at det var ganske stor avstand gymnas – altså adskilte enheter. mellom lærer og elev, og det Året etter ble den nye skoleord- kom også fram i den måten vi ningen innført med to års real- omtalte våre lærere. Vi sa for skole (med mulighet for tre år) og eksempel l æ r e r Engen, f r u tre års gymnas. I 1. klasse ble ele- Bendeke og f r ¿ k e n Onsager. Å vene fra byen og elevene fra lan- tiltale våre lærere med det plassert i hver sin klasse. Dette fornavn ville være like utenkelig var ikke noe utslag av diskrimine- som å si Hei! til kongen. ring, mens byelevene hadde hatt Som et lite apropos kan jeg engelskundervisning i to år, måtte nevne at da vi begynte på landselevene starte på nær sagt bar Middelskolen, var De-formen bakke. Skolen hadde et stort helt enerådende. Våre lærere var rekrutteringsområde: det var ele- alltid korrekt kledd, det vil si ver fra Norderhov, Tyristrand, dress med tilh¿rende skjorte og Jevnaker og Sokna, til og med en slips. Det kan bero på fordom- og annen elev fra Hallingdal. De mer, men jeg kan vanskelig fore- Helge Fonnum hadde arbeidet 20 år ved Ringerike fleste av disse var avhengig av tog stille meg mine "gamle" lærere i h¿yere skole da han ble rektor i 1937, en stilling han eller togbusser, men jeg tror at ele- genser og olabukse! Enda van- hadde i 22 år. (Foto fra Den h¿yere skolen i vene fra Jevnaker kj¿rte med vanlig skeligere er det å tenke seg våre H¿nefoss 1884-1984) rutebuss. lærerinner, som vanligvis gikk i De som bodde i rimelig avstand noen side, grå eller blå skoleforklær, diger vedkurv. Inngangspartiet Ð vesti- fra skolen, syklet eller gikk til fots. Jeg if¿rt miniskj¿rt eller "tights!! Ð Men bylen Ð om man kan bruke et så fint ord, husker at S¿ren Skj¿rvold, som bodde i selv om avstanden mellom lærere og var holdt i en iskald, knallblå farge. Men Åsa, syklet til skolen i all slags vær. elever var langt større i våre barndom like ille, nei, enda verre, var den såkalte Siden det var seks årskull på enn den er i dag, f¿lte vi oss trygge, gymnastikksalen, som også ble brukt Ringerikes h¿yere skole, var det også en fordi det var slike faste normer for som "aula" ved skoleårets avslutning. enorm forskjell på en førsteklassing og adferd og oppf¿rsel. Jeg har også et Det var en snusbrun t¿mmerbygning fra en som gikk i avgangsklassene og ventet bestemt inntrykk av at våre lærere ved det foregående århundre og med en helt på å bli russ. Jeg husker at guttene i H¿nefoss folkeskole var ansvarsbevisste spesiell lukt av gammel, innt¿rket gymnaset gikk med en slags l¿stsittende og samvittighetsfulle, og at de var h¿yt svette. Det fantes ikke garderober, bare – ofte nokså tynnslitt skolefrakk, og på respektert. et slags loft med noen benker, og dusjer ryggen hadde de gjerne skrevet franske eksisterte ikke. Jeg tror det var én vask eller endog latinske ord og uttrykk, noe der. Når vi hadde gymnastikk med som gjorde et mektig inntrykk på oss Middelskolen oberstl¿ytnant Ebbell, "god", gammel- som gikk i middelskolen. Dessuten Var det spennende å begynne på folke- dags linjegymnastikk, tok vi av oss jak- hendte det at de sang under innmarsjen, skolen i 1930, var det ikke mindre spen- kene, kanskje også vestene, men ellers til og med med grove basstemmer! For nende sju år senere å ta fatt på en helt beholdt vi tøyet på. Jeg kan ennå kjenne en som var midt i stemmeskiftet, var nye skole. Mens folkeskolen hadde en kaldsvetten når vi gikk tilbake til klasse- dette særlig imponerende. Men det som meget h¿y bygningsmessig standard, rommet. gjorde det st¿rste inntrykk, var at to arti- kan man nesten si det motsatte om Så var det m¿tet med nye, ukjente anere av motsatt kj¿nn spaserte sammen Middelskolen, eller Ringerikes h¿yere elever og f¿rst og fremst de nye lærerne. i den vakre skoleparken. Ja, det hendte skole, som var dens offisielle navn. Helt ukjente var de nok ikke, for jeg endog at de holdt hverandre (forsiktig) i 24 BYJUBILEUM

Undervisningspersonalet på realskolen: Sittende (f.v) Rasmus Steen Nesse, Laura Louise Hammer, Helge Fonnum, Alfhild Asbj¿rnsen, Asle Ruud, rektor Hans Jacob Hammer, Thea Berg Billington, Sven Brun Ebbel, Kasper Alnæs og Anders Zachariasen. Stående Fritjof Endresen, Ragnar Nikolai Andenæs, Alf Gr¿tterud, Lars Berting H¿ivik, Peder Dyrhaug, Arne Fredrik Holst Uhl og Ewald Magnus Sundberg. (Foto fra Den h¿yere skolen i H¿nefoss 1884-1984) hendene, noe denne kronikør anså som kontakten mellom lærer og elev. Det var på skoleplassen over gjenglemte skole- toppen av erotisk dristighet! nærmest utenkelig å si du til våre lærere, saker og andre ting i det forløpne år. og noen av dem, særlig de eldre, bruke Zakken var en usedvanlig spirituell Personalet De-formen til oss. Men jeg tror at vi "auksjonarius", som f¿lgende eksempel Nå er det imidlertid på tide å gi en pre- satte pris på at noen av lærerne brukte kanskje vil vise: "Her har vi en tysk sentasjon av noen av skolens lærere, og du-formen og fornavn. grammatikk, garantert uåpnet og ulest! da er det naturlig å begynne med rektor. De eldste lærerne på skolen i min tid Ð Kom med bud!" Helge Fonnum var både cand. mag og var lektor Asle Ruud og lærer Peder cand. theol. Han var ikke bare h¿yt- Dyrhaug; de var begge omkring 60 år, Det er vanskelig å finne en fellesnevner ravende i bokstavelig forstand; han og det er nok et ubestridelig faktum at vi når jeg skal karakterisere lærerstaben hadde en imponerende pondus, og på betraktet dem som meget gamle. De ved Ringerikes h¿yere skole, men våre eksamensfester opptrådte han alltid fleste andre lærerne var omkring femti Ð mange av dem var vel konservative i sin i sjakett! Som ventelig var, holdt han eller litt yngre, så noe ungdommelig pedagogikk. Mye tid gikk med til lekse- ganske stor avstand til elevene – og også kollegium var det nok ikke ved h¿ring og pr¿ver, og vi hadde vel alle en til de andre lærerne, er det blitt meg for- Ringerikes h¿yer skole. sterk fornemmelse av at skolearbeidet talt. Rektor Fonnum kunne nok virke f¿rst og fremst hadde eksamen som sik- svært formell, kanskje også pedantisk, Tilnavn temål. Men i jubileumsboka "Den høy- men han hadde en særegen, litt under- Til alle tider har vel skoleelever hatt ere skole i H¿nefoss 1884 Ð 1984" har fundig humor. Jeg husker iallfall at han oppnavn Ð eller tilnavn – på sine lærere, en rekke av skolens tidligere elever på en skolefest i den f¿r omtalte og det kan skyldes eiendommeligheter uttalt seg om sine lærere, og på bak- "aulaen" leste opp noen morsomme tele- ved selve navnet og ikke personen. grunn av disse uttalelsene kan man trygt grammer som han hadde forfattet selv. Fr¿ken Thea Billington ble naturlig nok slå fast at Ringerikes h¿yere skole har Han var dessuten levende opptatt av kalt Billa, og Anders Zachariasen var vært en viktig kilde til kunnskap og per- filosofi og psykologi, og vi lyttet opp- nærmest forutbestemt til å hete Zakken! sonlig utvikling. merksomt når han serverte "gullkorn" Det lå altså ikke noe odi¿st i dette. Ð fra sine omfattende kunnskaper. Zakken var forresten et spill levende Mens lærerne på folkeskolen var all- menneske: han var svært bereist (mange ¥ Annen del av Einar Gandruds mennfaglærere, var lærerne ved år før gruppereiser ble vanlig), og hans barndomsminner kommer i neste Ringerikes h¿yere skole f¿rst og fremst geografitimer var en sann opplevelse. års hefte. faglærere. Det ble derfor ikke den nære En gang hver h¿st var det "auksjon" ute BYJUBILEUM 25 Sagene skapte H¿nefoss

Det er gått vel 400 år siden det f¿rste grove sagbladet arbeidet seg inn i en stokk i en opp- gangssag ved H¿nefossen. Den f¿rste saga drevet med vann- kraft, som er nevnt her på Ringerike, kom i 1570-åra. Den lå ved Skjærdalen på Tyristrand, men det var ved H¿nefossen den st¿rste utvik- linga kom.

Av Otto Frydenlund

Omkring 1590 ble det satt opp to sager i ¯vre vasshjul trakk stokken mot sagbladet. Norderhov. Den ene ble satt opp på nor- dre side av H¿nenfos, som fossen ble Erik Jacobsen og Hans Paulsen. egen skog, som fikk lov til å drive sag- kalt den gang. Eieren var Audun H¿nen, Eierne av den minste var Christopher drift. Embetsmennene fikk i oppdrag å og saga sto på hans egen grunn. Setrang og Ole Skreppen. Det var stor- avskaffe alle de ulovlige sager. Fossevannet var da allerede tatt i bruk b¿ndene som begynte med sagbruk Ved Hønefossen lå alle fire sagene på som drivkraft til maling av korn på " fordi de hadde midlene til å få satt i nordsida, på Hønens grunn. Det ble da kallkverner" i mange hundre år. gang slike foretagener. Nordre side av bare en sag igjen, for de tre andre leide Kvernene var satt opp av ringeriksb¿n- fossen var H¿nens eiendom og s¿ndre grunn til sine sager. Dette forbudet vakte dene, og noen m¿llere hadde vel satt side tilh¿rte Kvernbergsund ¿degård. naturligvis harme blant borgerne, for opp sitt husvære ved m¿lla. Da sagbru- Folk var selvhjulpne på den tida. De odelsb¿ndene var det en fordel. Noen kene kom i gang for fullt, ble de fleste satte opp sagene selv. Folkemuseet på sageiere tok det nok ikke så nøye med m¿llene etter hvert overtatt av sagbruks- Bygd¿y har satt opp en gammel opp- den nye forordningen. eierne. gangssag som viser hvordan den er laget Klagene ble så mange at kongen i F¿r oppgangssaga kom i bruk, ble og virker. Et stort vasshjul trekker det 1618 kom med en modifisert forord- planker laget ved å bruke øks og kiler på grove sagbladet opp og ned. Et mindre ning. Kravet om at saga måtte stå på eie- en stokk og kløyvd langsetter på midten. vasshjul trekker en slags slede som stok- rens odelsgrunn ble opprettholdt, derfor Deretter den telgjet på yttersida, så det ken hviler på mot sagbladet ved hjelp av måtte borgerne nå skaffe seg odelsretter. ble planke av det. En fikk bare to plan- en finurlig konstruksjon, slik at stokken Kravet gjaldt ikke adelen og spesielle ker av hver stokk. Dette var både tidkre- får den riktige hastigheten. Likeledes som fikk benådningsbrev av kongen. vende og sl¿sing med trevirke. Ved hjelp blir sleden trukket tilbake med hjelp av Nå måtte de bare betale en viss årlig av oppgangssaga fikk en nå massepro- det samme vasshjulet. Det hele virker avgift til kongen for den "skogskaden" duksjon og mer ¿konomisk utnyttelse av svært enkelt. som han og kronen kom til å lide. stokken. Sageierne kjøpte også opp skog for å På grunn av rovdrift på skogen langs For sterk vekst sikre seg t¿mmer til sagene. Dette var kysten, ble det aktuelt å bygge sager I 1615 var det blitt fire sager ved begynnelsen til at store skogområder innover i landet, der det var fossefall og H¿nefossen. Etter hvert kj¿pte borgere i kom på utenbygds eiere utover i distrik- nok skog å ta av. Oslo og Drammen opp de fleste sagene tene. Etter hvert ble det borgere i Oslo Det er ikke så mye vi kjenner til de ved H¿nefossen. Men kongen, Christian og Drammen som eide de fleste sagene f¿rste sagene som var ved H¿nefossen, IV, begynte å bli bekymret for at skogen ved H¿nefossen. men av skulle bli uthogd ettersom det stadig ble skattelister for Ringerike fra 1612 har flere sager. Han gav da en forordning i Sager på 1600-tallet vi regnskap over skatten både av sagene 1616 at heretter var det bare de som Fram mot 1660 ble det bygget sju min- og skuren. To av disse sagene lå ved hadde odelsrett og grunn å sette "dam- dre nye sager ved H¿nefossen. Da var H¿nefossen,og eierne av den st¿rste var stokken" på, og bare bruke t¿mmer fra vel grensen nådd for antall sager ved 26 BYJUBILEUM

Midt på bildet ser vi ramma som trakk sagbladet opp og ned. fossen. De gamle regnskapene viser at Hoff sag, brukes av Johannes var de store sagbrukeierne som hadde 1687 var toppår med hensyn til produk- Thorstensen Hoff. st¿rst fordel av dette nye kravet om sjon av sagskur. Sager på Kvernesundtz ¯degaards elv: redusert sagbruksantall, da mange min- Det ser ut til at det var ganske ofte (S¿rsida av fossen, herunder ¯ya) dre sager var kommet til i 1660- og 70- eierskifte av disse H¿nefoss-sagene. Claus Pedresen sag, flomsag, åra. Pantegjeld eller annen gjeld var nok brukes av Claus Pedersen H¿nefoss-sagene var bundet av sag- grunnen til ofte skifte av eiere. Ole Torkildsens sag, spillvannssag, bruksreglementet fra 1688 til 1718. På Krisetider skapte ¿konomiske vanske- Brukes av Ole Torkildsen grunn av krigen med Sverige ble skuren ligheter. Eksporten til Europa var To sager som brukes av Nils Bendtsen gitt fri. avhengig av etterspørselen på materia- Claus Leths sag, spillvannssag, Det var amtmannen som skulle se ler. England og Holland ser ut for å ha brukes av Claus Leth etter at kvantumet ble overholdt. Men vært de største kundene til våre sagpro- Trugels Torgiersen, spillvannssag, sageierne var flinke til å sjonglere med dukter. rukes av Trugels Torgiersen antall bord, og oppgavene de leverte Flomsager og spillvannssager var hadde vel ikke så mye med virkelighe- Det ble nå en rivende utvikling på sag- slike som var i drift vår og høst, til for- ten å gjøre, og futen ville ikke gj¿re seg brukenes område. Et skattemanntall fra skjell fra årgangssager som var i gang ut med de store sageierne. Nå stod man 1654 har f¿lgende liste over sagbruk ved hele året. Gjennom hele 1700-tallet var også mye friere til eventuelt å flytte fossen: det ingen årgangssager ved H¿nefossen. sagene nedover elva, men ikke oppover. Sager på nordre side av fossen: Spillvannssager var slike som brukte Dimensjonen på de vanlige plankene Nedre Sag", flomsag, brukes av vann etter andre sager. som ble levert var ca 11 cm tykke og ca Jens Pedersen og Guttorm Trulsen 16 til 18 cm brede. Målsbord var fra 23 Hans Lauritz¿ns sag Sagbruksreglementet av 1688. cm til 26 cm brede og 7 til 8 cm tykke. Schnell saga, brukes av Johan Schnell Kongen og de andre myndighetene i Planke og bord ble "linnedes" sammen Setrang sag, brukes av Claus Trundsen Kj¿benhavn hadde i lengre tid fått kla- med to til tre vidjer om hver "linne- ¯vre sag, flomsag, brukes av ger på uthogst av skogene i Norge. tylvt", til sammen sju stykker og ble for Claus Trundsen F¿lgene av dette ble et kongebrev sendt det meste fl¿ytet til Svangstranda. ¯vre Kvernhuus sag, flomsag, til stattholder Gyldenl¿ve 1688. Derfra ble de kj¿rt til Drammen for brukes av Hans Hansen Nå skulle antall sager reduseres. Hver utskiping. ¯vre Lerfalds sag, spillvannssag, sag skulle sage et visst kvantum materi- brukes av Hans Hansen aler, derav navnet kvantumsager. Det ble Konkurranse Nedre Kvernhus sag, spillvannssag, slik at bare de sagene som var eldre enn Fra 1720-årene fikk vi konkurranse fra brukes av Rasmus Jensen og Knud 30 år skulle kunne fortsette å produsere Sverige som leverte godt og billig t¿m- Knudsen materialer. Dette hadde ingen innvirk- mer, og de svenske sagene var teknisk Nedre Lerfalds sag, spillvannssag, ning på antallet sager ved H¿nefossen, bedre enn de norske. Samtidig ble en del brukes av Svend Setrang da alle hadde vært i bruk over 30 år. Det sager flyttet fra Hønefossen og nærmere BYJUBILEUM 27

Drammen på grunn av h¿ye fraktutgifter rende m¿ller ved fossen med vannrettig- dens syn en h¿y posisjon i samfunnet. på sagskuren fra Hønefoss. Dette gjorde heter for å bygge opp en tremassefabrikk. En del av dem skodde seg vel på at de at det ble kraftig nedgang i skurlastleve- hadde all utlevering av matvarene, sag- ransen utover på 1700-tallet. I 1735 var Framveksten av H¿nefoss kosten, som var en del av avl¿nningen det tolv sageiere ved H¿nefossen. I 1740 De f¿rste sagbruksarbeiderne var b¿n- til de som arbeidet ved sagene. Å skaffe var tallet sunket til ti. Som en kuriositet der og husmenn. Da det ikke var varene kunne være svært vanskelig for kan nevnes at i 1760-åra var det tre enker, årgangssager ved H¿nefossen, ble det sageierne i nødsårene som kom i perio- Maren Smith, Catarina Stranger og Anne sesongarbeide vår og høst. Ofte var det der. Korn var det gjeveste i de dager. Marie Nilsen, som hadde hånd om den folk langt ute fra bygdene som tok på Kunne det skaffes korn til mj¿l, var alt meste av skuren ved H¿nefossen. seg arbeid ved sagene. Når sesongen var såre vel. Den sagfogd vi kjenner best til, I 1795 ble skuren på de priviligerte slutt, dro de tilbake til sine hjemplasser. er Hans Andreas Ridder (1797-1865), sagene gitt fri. Nå kunne sageierne F¿lgelig var det ikke så mange som eieren av Riddergården på Nordsida. skjære den last som passet dem best. De bodde i nærheten av fossen. Etter hvert Han ble mye brukt i det offentlig da urolige tidene i begynnelsen av 1800- bygget flere av disse folkene ei lita stue H¿nefoss fikk bystatus. åra resulterte i at Norge som n¿ytralt med ett eller to rom. "Ringe huser" som Mors beste barn var vel ikke sagfol- land kunne eksportere materialer og det står i gamle papirer. Folk ble fastbo- kene. De gamle tingb¿kene fra midten tjene store penger. Men etter at engelsk- ende. Bebyggelsen ble plassert omkring av 1600-tallet kan berette mye om det mennene hadde sikret seg den dansk- sagene. Mange av sagbruksarbeiderne sosiale livet i samfunnet ved norske flåte, sank eksporten av materia- bygde hus på Øya, midt i fossen. De H¿nefossen. De gamle skriftene av ler katastrofalt. Mens Napoleon herjet fleste husene ved fossen var eid av Jonas Ramus og Fogd Wiel fra 1700-tal- rundt i Europa, og vi kom i krig med Bragernesfolk. let, gav ikke befolkningen ved fossen England, ble det å legge materialene på At det var ganske landlige forhold det beste skussmål. Tyveri fra sagene lager. Det ble det lite penger av. ved fossen, kan en se da det i 1683 ble var ganske vanlig, og bråk på forskjel- De vanskelige årene etter 1814 gjorde betalt skatt for disse husdyrene: 6 hester, lige måter hadde lett for å oppstå, da det at eksporten av materialer på landsbasis 21 kuer, 1 kalv, 25 griser, 4 sauer, 4 gei- var enkelt å skaffe seg billig brennevin. ikke kom opp i tallene fra 1804-1806 f¿r ter og 4 kje. En kan vel si her som salige Luther sa en i 1840. I 1801 hadde Hønefoss fått en Etter hvert kom det naturlige tilsig av gang at hvis tyskerne hadde noen nasjo- silkesag. Det var en sag som skar med forskjellige håndverkere og folk som av nal djevel, så måtte han hete Fyll. flere blader og ble dermed mer effektiv. en eller annen grunn hadde arbeid i for- I 1816 var det tre silkesager. Det ser ut bindelse med sagdrifta. Med dem kom Arbeidsforhold til at sagene ved H¿nefossen klarte seg bebyggelsen på nordre side av fossen. Arbeidet begynte på sagen kl. 4 om bedre enn andre steder under de vanske- Det var der tettstedet vokste fram. Det morgenen. Kl. 6 var det f¿rdugurd. Den lige årene først på 1800-tallet. antas at omkring 1685 var det ca. 250 bestod ofte av en t¿rr br¿dskive og en personer som bodde ved fossen. Stedet dram. Og kosten for ¿vrig stod i forhold Oppkj¿pstid ved fossen ble etter hvert sentrum for til f¿rdugurden. Arbeidsdagen på saga Fra 1800 og utover var det 13 sager i Ringerike. Møllene og håndverkerne var 12 timer. drift ved H¿nefossen. Etter norske for- gjorde vel sitt til at b¿ndene tok turer til I sommerhalvåret var det liv og r¿re hold skulle den tekniske standarden på tettstedet. Da de fleste eierne av sagene ved H¿nefossen. Om vinteren var det disse sagene være meget h¿y. ved H¿nefossen ikke bodde her på stille. Da var det ikke noe sagarbeide, og På grunn av vanskeligheter for de Ringerike, ble det sagfogdene til de for- de skurfolkene som bodde ved borgerne i Drammen som eide skjellige eierne som styrte virksomheten H¿nefossen hadde trange tider. Var H¿nefoss-sager, ble det nå flere ringeri- ved sagene. Det var disse som skurfolka det dertil nedgangstider for sagdrifta, kinger som tok over sagene ved fossen. hadde å forholde seg til. Sagfogden var ble det rene svelt i hjel for disse Men H¿nefoss-sagene ble etter hvert arbeidsleder, regnskapsf¿rer og opp- skurfolka vinterstid. For å hjelpe på mindre aktuelle. Sagene ble flyttet synsmann på samme tid. Det var en muligheten for å overleve, var nærmere utskipningstedene. Det var betingelse at han kunne lese og skrive. det mange som solgte ¿l og brennevin enklere å fløyte tømmer i stedet for Under seg hadde han sagmester og sag- ulovlig. Til gjennomreisende og stedets planker nedover mot Drammen. drenger. Utover på 1600-tallet fikk sag- folk var det lett å få avsetning av I 1830-åra begynte drammenseren fogdene etter hvert en ganske h¿y sosial berusende drikker. Johan Fredrik Thorne ( 1809-1854) å posisjon i samfunnet. Det måtte være en I 1860 var det bare to sagbruk i virk- kj¿pe opp sager og m¿ller ved vanskelig stilling å ta hensyn til både somhet i H¿nefoss, og der var det ikke H¿nefossen. Han samlet det meste av eierne og arbeidsfolkene. Disse sagfog- stor produksjon. Dermed var det slutt på virksomheten ved fossen på en hånd. dene kunne være fullmektig for flere sagbrukseventyret som skapte byen Men krisen i 1848 tok knekken på hans sageiere, noe som kunne skape proble- H¿nefoss. ¿konomi, så handelshuset G.W. mer. På grunn av de sesongbetonte Arnemann & s¿nn kj¿pte alle Thornes arbeidsforholdene drev også mange av Kilder: eiendommer i H¿nefoss i 1850. Chr. sagfogdene sine private forretninger ved Hønefoss, byens historie (1915) Anker i Fredrikshald kjøpte så i 1870- siden av arbeidet på sagene. De ble etter Anders Ropeid: Hønefoss (1952) åra Arnemanns eiendommer og reste- hvert ganske rike og fikk da etter dati- 28 HATTEMAKERKRIG Hattemakeren til heder og verdighet

Byjubileer har aldri interessert meg. Jeg har med mild over- bærenhet registrert diverse evenementer av det slaget hvor en lokal storkar hedres for sin innsats i lokalsamfunnet for flere ti - eller hundre-talls år siden. Skulle det lages teater til H¿nefoss-jubileet, var det godt å ha en dramatisk historie omkring en agitatorisk hatte- maker å ty til.

Av Asle Raaen

Det som "tente" meg i forkant av H¿nefoss byjubileum, var f¿rst og fremst skjebnen til hattemaker Hallsten Knudsen. At han var mannen som s¿kte kong Oscar I om kj¿pstadsrettigheter for H¿nefoss, var den tilfeldigheten som gjorde det mulig å realisere drømmen om å lage teater om ham. I lokal borger- lig fortellertradisjon har hattemakeren vært en tragikomisk skikkelse. Hans medvirkning til å gjøre Hønefoss til by, er kommet i skyggen av hattermakerkri- gen. Hallsten Knudsen har fortjent et bedre ettermæle. Derfor ville jeg gi dra- maet som utspant seg i 1850-årene, en scenisk versjon.

En gyllen anledning Har du levd lenge nok, vet du når politi- kere og handelsfolk er mer rause med En av Asle Raaens mange illustrasjoner fra hattemakerkrigen. kulturmidler enn ellers. Uten årets jubi- leum ville det neppe vært mulig å få gelse i Norge, Thrane-ria. Han var en grossister, så var det godt å ha en hatte- tverrpolitisk pengest¿tte og penger fra mann som ble dømt til 13 års fengsel for maker og en hattemakerkrig til en dra- det vi tradisjonelt oppfatter som det oppvigleri, og som d¿de i fengsel under matisering. Jeg måtte gjøre mange stu- gode borgerskap til en forestilling som særdeles mystiske omstendigheter på dier i forkant f¿r jeg ga meg i kast med forteller om en mann som kjempet for Akershus festning. et drama som skulle være basert på his- bedre kår for arbeidsfolk på midten av toriske fakta. Jeg har lest omtrent alt til- 1850-tallets fattig-Norge. Heldigvis en hattemaker gjengelig materiale om Hallsten Hallsten Knudsen var en mann som Når vi ikke kunne bruke vikingkonger, Knudsen. I tillegg hadde jeg kontakt tilh¿rer den f¿rste sosialistiske beve- katolske helgener, prester eller forspiste med en av etterkommerne, som selv har HATTEMAKERKRIG 29

Asle Raaens relieff i H¿nefoss, folkegaven til H¿nefoss-jubileet. forsket på sin tippoldefar. Arkitekt Peik Én oppdiktet person Nustad ga meg mange nyttige opplys- Det kan kanskje være et poeng at styk- De nedlatende, giftige blikk ninger. kets eneste oppdiktede person avslutter inni hattemakerens butikk Det som var vanskeligst i prosessen, denne lille epistel om hattemakerkrigen. hisser meg til den sanne harme, var valgene jeg måtte gjøre. Det er mye Dessverre må balladen presenteres uten glemmer frosten, lar hatet varme interessant stoff ut fra historiske hendel- Peter Kantors musikkf¿lge: ser, men ikke alt egnet seg i en scenisk oppsetning. Anna Haa: Hva annet skyldes de hete kinn Nå undrer dere nok hvem jeg er, nå som frost og kulde har satt Kvinnehistoriene inn? Et eksempel er at det er skrevet en del vimser omkring i utgåtte sko om Knudsens forhold til stedets kvinner. Ð med lasete, loslitte klær Hatet kan ei is og kulde stoppe, Vi skal ikke utelukke historier fortalt av i vinterkuldens isnende sno. får ikke hjertet til å hoppe sjalu menns bekymring overfor en sær- deles sjarmerende hattemaker. I tillegg Mitt navn er Anna Haa h¿rer det med til historien at en rekke Mitt navn er Anna Haa kvinner fra ¯ya viste bakdelene til de – er både blid og brå. – er både blid og brå. svenske dragoner som patruljerte Jeg kommer fra fattig- kår Jeg kommer fra fattig- kår H¿nefoss bro under beleiringen i 1851. og ble femogtyve år i går. og ble femogtyve år i går. For å få frem denne siden av hattema- keren har jeg diktet et kjærlighetsfor- hold til en fiktiv kvinne, Anna Haa. Hun er også på Akershus festning i sluttsce- Om artikkelforfatteren nen selv om det nok var kona, Elen, som Asle Raaen (68) bor i Ringerike. Han er utdannet billedkunstner fra i desperasjon etter storbrannen på Statens lærerskole i forming og har fått lektorkompetanse. Han har vært Nordsida, opps¿kte sin mann for f¿rste aktiv kunstner og undervist ved Hønefoss videregående skole. og siste gang. Noen få måneder etter, den 7. september 1855, d¿de hattemaker Inntil han ble pensjonist i 2001 hadde han garantiinntekt som kunstner Hallsten Knudsen. fra 1978. Raaen er innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet og Museet I oppsetningen har jeg ikke villet gi et for samtidskunst. entydig svar på alle teorier om hans d¿d, men vil nok anse den minst Til årets byjubileum laget han relieffet på bybrua med motiv fra hatte- offisielle dødsårsaken som mest sann- makerfeiden. Relieffet var folkegaven til jubileet. synlig. 30 BYJUBILEUM Da grosserer gamper i

Det er mange beretninger fra mange penger i den tiden. Oppe på V¿ien traff jeg en mann med bilens barndom som vi i dag Noe ratt var det ikke, bare en "strik- hest en gang, men han ble helt tullete. kan more oss over. Det var kepinne" som jeg satt og svingte hit og "Ditt elendige svin", ropte han og fyrte alvorlige saker når disse nymo- dit på. Den bilen hadde jeg mye moro av en revolver så kulene pep om ørene med. Gu`bevare meg vel så redde folk på meg. Og en annen gang stilte man tens greiene skremte både folk var for denne "vogna som gikk av seg vognen tvers over veien så jeg ikke og fe. I juli 1931 stod en beret- sjæl", som de sa. Når jeg skulle oppover kunne komme forbi, men da var det jeg ning i Ringerikes Blad hvor landet, måtte jeg ringe på forhånd til som brukte kjeft. grosserer Wilhelm Henie for- gårdene og si når jeg startet. Da var folk teller om underlige opplevelser forberedt og gjorde sine forholdsregler. Ð Fikk De mange mulkter? på Ringerike. Han var en av de De kjørte hestene langt inn på alle Ð J¿ss, jeg satt regelmessig på politista- sideveier og stod der til jeg vel var kom- sjonen halve dagen. Anmeldelsen f¿rste som kj¿pte bil i Oslo. met forbi. Men det hadde allikevel sine str¿mmet inn selv om jeg kjørte aldri så vanskeligheter å kjøre bil den gangen skikkelig. En gang fikk jeg 100 kroner i Av Otto Frydenlund også. Jeg husker en dag jeg startet med bot for å ha skremt en gamp oppe på motorsykkel fra Sundvollen tidlig på H¿nefoss. Da jeg stoppet motoren, ga Henie var tidligere verdensmester på morgenen, men kom f¿rst til Oslo sent det et smell i lydpotta og så påstod folk sykkel, og kanskje best kjent som faren på ettermiddagen. Alt i ett måtte jeg at jeg hadde skutt med revolver etter ei til kunstl¿pdronningen Sonja Henie. stoppe for hester som ble elleville av bikkje som fl¿y og gj¿dde i gata. Hva han opplevde som bileier de f¿rste redsel for sykkelen. Men så holdt den Og så kom det en gang en mann som årene var mangt og meget. også et allerhelvetes spetakkel. Man ville at jeg skulle erstatte hele arven Ð Jeg kunne gjerne fylle en hel bok h¿rte den halvveis til byen fra hans. Jeg møtte ham på Hønefossveien med det, sa han. Sollih¿gda. med vogna full av alle slags rare saker. – Og vi tror ham så gjerne, skriver Det var heller ikke så alminnelig med Han kom nettopp fra en gammel tante Ringerikes Blad og lar grosserer Henie motorkjøretøy på den tiden. Når folk som var d¿d. Hesten ble redd og hele fortelle: Ð Det var nok enkelte biler her i skulle på tur om søndagen, stablet de lasset med skureb¿tter og blomsterpot- byen f¿r jeg fikk min, men jeg var da hele familien med barnevogn og ¿lkas- ter gikk i gr¿fta. iallfall den f¿rste som virkelig kj¿rte bil. ser opp i ei vogn og kjørte ut på landet. F¿rst hadde jeg en motorsykkel på åtte En gang m¿tte jeg en slik lysttur, og da Ð Hva sa politiet til kj¿ringen? hestekrefter som jeg dro opp gjennom ble det oppstandelse. F¿rst brukte de en Ð De var ikke særlig blide til å begynne dalene med. Erling Bjørnsson satt bakpå voldsom kjeft, skjelte og smelte over med. Da jeg skulle opp og betale en opp gjennom hele Gudbrandsdalen, og ford¿mte griseriet som jeg ¿dela veiene mulkt en dag, hadde jeg stilt bilen uten- vi vakte en voldsom oppsikt. Den f¿rste med, og sa at jeg skulle stoppe motoren, for politikammeret. Men da ble gamle bilen fikk jeg omtrent samtidig med som jeg hadde slått av for lenge siden. Mossin flyvende sint. "Er det meningen Rennebarth. Det var en Oldsmobile med Så reddet de ølkassa, og deretter barne- du vil ha en mulkt til i dag?" sa han. en 1-sylindret liggende 8-hestekrefters vogna og unger, og til slutt dro de hesten Men så tok jeg alle disse karene med ut motor. Den så ut som en trille og med seg langt ut på jordet. Da kunne jeg på en veibefaring, og siden var vi gode kostet 2700 kroner, men det var endelig slippe forbi. busser. BYJUBILEUM 31 Henie skremte H¿nefoss

Det var med en slik kj¿redoning Wilhelm Henie skremte gamper i H¿nefoss. (Foto: Otto Frydelund)

Bensin måtte jeg trekke med fra byen over alt og punkteringer ustanselig. Det Det gj¿r ikke noe om man kj¿rer fort, i kanner. Det var ikke tankanlegg opp var vel ikke en eneste stabbestein i nær- når man bare passer på trafikkreglene. etter alle veier som nå. Og så var det jo heten av byen som jeg ikke kom i ber¿- Men det er synd å si at man gjør nå. Det tungvint med all denne stoppingen også. ring med heller, men det var allikevel vi trenger er hvite striper midt i veiene Hver gang jeg skulle starte igjen etter å moro å kjøre. Nå gidder ikke folk å som vi nå har fått på Bygdøy, og så får ha skremt livet av en hest, måtte jeg ut å flytte på seg lenger, men den gang r¿mte man jaggu passe på at folk ikke går over sveive opp på siden som en karusell. de fra veien som om Gamle-Erik skulle streken. Veiene var fryktelige, bare pukkstein komme i kjerra si. 32 BYJUBILEUM M¿llene ved fossen

Når den første kverna ble byg- get ved H¿nefossen er ukjent. Det eldste skriftlige vitnemålet vi har er et gammelt diplom fra 1337. Da eide Mariakirken i Oslo en kvern i fossen. I diplomet ble det slått fast at eieren også etter den tid skulle ha rett til tømmer på Veiens grunn til vedlikehold. Kverna var nok ikke ny, og det var vel ikke den eneste kverna der langs fossen.

Av Otto Frydenlund

Ei slik kvern måtte passes hele tida, så vi kan vel anta at disse m¿llerne var de f¿rste h¿nefossinger i historien. For Et gammelt kvernhus i Valdres. (Foto: Otto Frydenlund) området der byen ligger i dag, var ikke sted der folk slo seg ned f¿r kvernene brukt når det var flom i elva. Her skal jeg bare delvis ta med eiere kom. S¿rsida var stengt på tre kanter av Det var ofte flere b¿nder som slo seg av de forskjellige kverner. Den eldste elva , og innover landsida var det uvei- sammen om å bygge en kvern. M¿llerne kverna som en kjenner til etter den i somt. Rått og kaldt var det i elvedraget tok naturligvis maling også for slike 1338, er ei som J¿rgen Lauritzs¿n i og skrinne dyrkningsmuligheter var det som ikke hadde muligheter for egen 1684 avstod til Fredrik Olsen Western. der. Skog og kratt var det vel over hele kvern. Malingen foregikk vår og høst, S¿fren Moss fikk i 1751 tillatelse av området. Alle ferdselsårer gikk utenom det var den stille tid for b¿ndene da. l¿ytnant Pettersen til bygge en m¿lle stedet, så det måtte nok til noe som Bekkekvernene har også hatt sin ved ¯vre Kvernhussag. Den ble igjen kunne bruke fossevannet til noe nyttig trengselstid. I 1661 nedla Fredrik III solgt i 1797 til Niels Omsted. arbeide, for å få folk til å slå seg ned ved totalforbud mot skvatm¿ller (kallkver- "Oppenm¿lla" hadde hatt forskjellige fossen. ner). Det var for at det var vanskelig å få eiere. Eier i 1810 var Anne Paul Smiths, Fossen ble en kjærkommen kraftkilde inn skatt på de små bekkekvernene. "For Christian Schierven og Engebr. Wager- for bøndene på Ringerike. Utover byg- at andre store vannm¿ller av formuende Moe. Den ble solgt til von Carlsen og dene hadde de ikke så mye av den kraf- folk med to-tre eller flere kverner igjen Thullin, som igjen solgte den i 1822 til ten, så der måtte de transportere kornet kunne anlegges, oss til viss innkomst." Anders Oppen. Derav navnet til kverner der fossene fantes. (skatt). Denne loven ble ikke så lett Oppenm¿lla. Det er naturlig at ringeriksb¿ndene gjennomf¿rbar her i det grisgrendte I 1822 eide Hans Warloe, Ole kastet sine øyne på den store Norge. Hvordan loven hadde innflytelse Johnsen Hverven og E . Moe "Hans Veienfossen som fossen het i middelal- på kvernene i H¿nefossen, er ikke kjent. Warloes m¿lle". De solgte den senere til deren. I H¿nefossboka fra 1915 er m¿llene i O. og G. Blyberg og m¿ller Engen. Ved Etter hvert kom det til flere og flere H¿nefossen utf¿rlig beskrevet. Der er en auksjon i 1850 ble den solgt til lens- kverner på landsidene og på Øya ute i eierne og beliggenheten fortalt. I dag er mann Meyer som igjen solgte den til fossen. De ble plassert ved sidel¿pene til det ikke mulig å finne ut hvor de for- Arnemann. Den ble sener kalt hovedfossen. De fleste kvernene var skjellige møllene lå på grunn av de store "Storm¿llen" eller "Arnemannsm¿llen". "spillvannskverner". Det vil si de brukte forandringer som har skjedd ved I 1855 ble det bygget ny m¿lle der, og det vannet som en ovenfor liggende sprengninger og fyllinger samt den nye den var i drift til 1895. kvern eller sag hadde benyttet seg av. bebyggelsen på området. Forandringer i "Storsigta" tilh¿rte L.Glatved. I 1832 Den andre typen kverner var "flom- terrenget der det f¿r gikk mange elve- ble den solgt til Truls eller s¿nnen Knud vannskverner". De ble som navnet sier, l¿p. H¿nen for 351 spesidaler. BYJUBILEUM 33

"Gregoriusm¿llen" var i 1795 i Ole Blyberg av Anna Lagesen. P. Christopher Lie og Nils Olsen Smeds Blyberg kj¿pte den og siden solgte eie. Nils Olsen skal være landets eldste han den til Anker. stueklokkemaker. Navnet har mølla fått En mølle som fra 1800-åras fordi den ble bebodd av en Gregorius begynnelse ble eid av Lagesen på Andersen. Den ble senere eid av Peter H¿nene og, siden av Olea Lagesen, Lie, som solgte den til Lars Lie og som ble overdratt ved skifte til Lars igjen solgte den til nedriving rundt Lagesen i 1837. 1860. "Tandbergmøllene" lå på hver "Revhøle" som den på folkemunne side av Hammerbro¿ya. Den ene kalt tilh¿rte Gudbrand Tandberg. kalt "Nedre M¿lle" som ble eid av "Hvervenm¿lla" ble eid f¿r 1823 av Lars Nicolaisen, derpå av O. O. W. S. Bugge. Da kj¿pte Ole Hverven Blyberg, som i 1846 skj¿tet til den av Bugges bo. I 1847 gikk den over Engebr. og Chr. Tandberg. "¯vre til Olaus Ferden som igjen solgte den i M¿lle" skj¿tes i 1846 til Edvard og 1874 til Anker. Chr. Tandberg. Disse solgte begge "Braagsmølla" lå ovenfor Hverven- m¿ller til Anker i 1875. m¿lla, på oversida av brua, rett ut for Med så mange møller på et sted stedet der Thistedgården nå står. Den til- måtte det naturligvis oppstå kon- h¿rte fra 1771 Peder Flattum og Ridder. kurranse mellom dem. Det heter seg I 1821 overtar madam Ridder hele at det ble sendt ut unge gutter som m¿lla. I 1838 selger Ridder m¿lla til skulle kapre b¿ndene som var på vei Knud H¿nen, som igjen solgte mølla på med kornlast til de forskjellige m¿l- auksjon til Ole Lundesgaarden og Ellef lene Dette ble det slutt på i 1840. Da K. Berg. Den ble kj¿pt av Anker i 1874. dannet alle m¿lleeierne en m¿llefore- Kvernsteinene ning med like priser på malingen. Kornmalingen foregikk mellom kvern- To "Damstum¿ller" Denne Anker som går igjen når det steinene. Understein lå fast og urørlig på Den ene Damstum¿lla var lenge i gjelder oppkj¿p av møller i 1870-årene, et solid underlag mens oversteinen rot- madam Fougners eie. I 1840 selger var Chr. Anker fra Fredrikshald, nåvæ- erte og knuste kornet mot understeinen. Ovidia sal. Fougner til Ole Follum. rende Halden. I l¿pet av 1873 til 1875 Ved å legge en kvernring, ei ramme, Senere eide Elling Amundrud den ene kj¿pte han opp eiendommene med rundt steinene, fikk en ledet mj¿let i en og Christopher Lie og Peter Chr.Lie den vannrettigheter ved fossen, i den hensikt mj¿lkiste. Ved H¿nefossen var kvernene andre, som ble skj¿tet over på Lars Lie i å føre opp et større tresliperi. De gamle såkalte "kallekverner" i gammel tid. Det 1842. Denne mølla ble også kjøpt av E. m¿llenes saga var da ute ved vil si at en vertikal "kallstokk" av tre Amundrud. På slutten av 1860-åra ble H¿nefossen. Bare "Oppenm¿lla" ved som gikk ned gjennom gulvet i kvernhu- den solgt til Ole og Helge brua ble bygget ut til handelsm¿lle. set og som stod på en grunnstokk som Halvorss¿nner S¿rum og Elling og Mj¿lhandel ble da drevet ved siden av kunne heves og senkes. På nedre del av Peder Halvorss¿nner Haldum og vanlig bondemaling. Driften av den var "kallstokken", kallhausen, sitter "fj¿- Halgrim Olsen Lie. Den ble så solgt til ikke bare vellykket. Den var ikke i bruk rene". Det er treplater som vannstr¿m- Arnemann i 1871 og siden til Anker i i lengre tid 1878-79. men helst skulle slå loddrett i mot og 1874. Korntrygden som kom i 1927-29, driver kallstokken og den ¿vre kvern- "Lagesmøllen" på nordsida, ble siden gjorde at det ikke lenger var levevilkår steinen rundt. På øvre ende av kallstok- også kalt "Blybergsm¿llen". Olea for de små kvernene utover på bygdene. ken, som gikk igjennom et hull i midten Lagesen eide den, så ble den solgt til Nå var det de store, moderne valsem¿l- av den underste steinen, sitter en tverr- lene som tok over all pinne, sigle, av jern i underkant av hullet malingen. De gamle i ¿vre stein, som er felt inn og bærer bekkekverner, om de ¿vre kvernstein. Det var ved å heve enda finnes, står for eller senke hele kallstokken og grunn- fall. For H¿nefossens stokken slik at åpningen mellom nedre vedkommende er kver- og ¿vre kvernstein ble forandret, at en nene for lengst bare kunne få grovmalt eller finmalt mj¿l. minner. Det kunne kan- Kvernsteinene ble for det meste hug- skje være en ide få satt get ut lokalt i brukbart fjell. De måtte opp en gammel kvern lages av hardt og seigt fjell, der det fan- ved fossen nå i vår tid, tes. Ved H¿nefoss har vi navnet slik at nye generasjoner Kvernberg. Det tyder på at det her har kan se hvordan folk vært laget kvernsteiner. skaffet seg mj¿l i gamle Det viser seg at skjeletter fra middel- dager. alderen som blir funnet, har svært ned- 34 BYJUBILEUM

Kvernens historie Det heter seg at den under siste krig ble Kornet var "Guds- tatt fram igjen til maling av korn en lånet" i gammel tid, hadde fått lurt unna kontrollen. så det ble tatt godt Kvernene ble også brukt til å male salt vare på. Men kor- på. Det saltet en fikk f¿r i tida var ofte nene kunne ikke spi- grovt bergsalt. Til og med bark ble malt ses hele. De måtte på i nødsårene. Så kverna var en nyttig en eller annen måte gjenstand. knuses. De gamle la Ordene kvern og m¿lle er blitt brukt da kornet på en ved sida av hverandre opp gjennom steinhelle og knuste tidene. Forskjellen mellom ordene kom det med en annen vel fra f¿rst av ulikt språklig opphav. stein, eller en form Kvern er av germansk opprinnelse, for morter. Det ble mens m¿lle (mylle sjekk om dette ordet slitte tenner. Forskerne mener det er på sikkert ganske grovmalt mj¿l. er blant dem som kom tilbake etter at grunn av mye kvernsteingrus i mj¿let. Nå er menneskene oppfinnsomme. Et vikingene hadde innf¿rt ordet til De gjeveste kvernsteinene kom fra eller annet sted i den gamle verden England?) er fra engelsk tale. Nå er det Selbu i Trøndelag. Å hugge ut slike stei- hadde de funnet på og bruke to flate blitt til at de gamle kallekverner har ner av fjellet måtte være litt av et tålmo- steiner, den ene oppå den andre, lage et beholdt kvernnavnet, mens de st¿rre dighetsarbeide. Med datidens redskap å hull i den ¿verste stein som en kunne kverner blir kalt m¿ller. De små kall- hugge steinene runde og så hullene i helle kornet nedi og dreie så denne rundt kvernene var laftet opp av t¿mmer med midten, som visstnok var det vanskelig- med hjelp av en pinne som satt i et hull i en grunnflate på seks til åtte kvadratme- ste. Da kunne steinen gå i stykker og øvre stein. På den måten ble kornet malt ter. hele arbeidet var forgjeves. Når kvern- til mj¿l som ble samlet opp rundt kanten Når de første ringerikingene begynte steinene var i bruk, måtte de skjerpes en av steinene. Dette er det vi i dag kaller med jordbruk som "attåtnæring" til jakt eller to ganger i uka. Det var litt av en handkvern. Det var kvinnearbeide (eller og fiske, er vanskelig å tidfeste. De jobb, så tunge steinene var. For å få dem slavearbeide) å male kornet med hand- "lærde" mener det kan dreie seg om ca rue igjen ble de hakket med en prikk¿ks. kverna. I Homers Odysseen, som 5000 år siden. Størrelsen på steinene var avhengig beskriver tida omkring 1000 år før vår Det var ikke de store arealene som ble av drivkraften. Den kunne variere mel- tidsregning, leser vi om kvinner som dyrket opp i den f¿rste tida, men korn lom 60 cm. til 130 cm i diameter. maler korn på handkvern. gav variasjon i spisevanene. Byggkorn Tykkelsen for den kjegleformede ¿vre En slik gammel kvern kan beskues var den f¿rste sorten. Havren kom noe stein kunne være 10-13 cm yterkant og på Ringerike Museum. Det var frem- senere. Rug og hvete er av nyere dato på 20-25 cm ved hullet på midten. Nedre skritt da noen smartinger fant på å lage vår spiseseddel. stein var oftest flat og 8-10 cm tykk. På st¿rre m¿llesteiner og la for eksempel begynnelsen av 1800-tallet begynte noen å hugge mjølspor i både øvre stein og nedre stein. Disse sporene kunne ha forskjellige utforminger, men var ment til å dra mjølet bedre unna. Kverner som var i bruk i begynnelsen av 1900-tallet kunne benytte seg av st¿pte kvernsteiner. De besto i hovedsak av magnesitt, flint og smergel som slipe- middel. Ved veikrysset Stubdalsveien- Sundvollveien i Åsa står et M¿llemonument som viser to kvernstei- ner funnet nedenfor den såkalte "Kvenhusfossen" ved brua. Det har vært plassert mange kverner i dette området fra 1200-tallet og fram til 1900-tallet trekkdyr dra kverna eller la vannet gj¿re Kilder Som nevnt var alle de gamle kverner arbeidet med en kvernkall. Hønefoss Byens historie (1915) ved H¿nefossen "Kallekverner". Kun Noe usikkert er det når vasskraft ble Andreas Ropeid: Hønefoss (1952) Arnemannsm¿lla, Hvervenhuset og satt inn på å dra store kvernsteiner her i Bjørn Berge: Vitenskapen som fel- Oppenm¿lla fikk i 1860-åra vannhjul Norge. Handkverna ser ut for å være leseie eller kallkverner, hjulkverner, som drivkraft. Det vil si at vannhjulet enerådene fram mot vikingtida, men den tidevannskverner og vandmøller liknet på det sagene ble drevet med, og har overlevd helt til vår egen tid. F¿r var i Norge (1979) var plassert på siden av kvernhuset. håndkverna å finne på de fleste gårder. HOLE 35 En hyllest til Holebygda

Allmaktens Herre- Han som skapte himmelen og jorden med hete og frost og sj¿er og vann og allting av vekster som vokse kan- da seksdagersverket var ferdig med mylder av stort og smått, så Han tilfreds og verdig at verket var såre godt.

Jeg tror jeg vet hvor Hans blikk fanget det hele inn. På Kongens utsikt stod Han en morgen i svalende vind. For ingensteds ser du all verden så praktfull som akkurat der, og ingensteds aner du mere hvor mangfoldig jorden er.

Mot vikende horisonter øynet Han blåhvite fjell, Norefjell, fjella i Ådal i flommen av solstrålers vell. Mot vest så Han blånende bølger som skvulpet dovent mot strand. Tyrifjord ble navnet siden da mennesker steg i land.

Rundt seg h¿rte Han susen fra skoger- som orgelet sin sang, milevidt strakte seg vidder, Hole slik Harald Vibe så bygda fra Holleia over hadde sin gang solen- fra tidligste morgen Han tenkte: En gang vil det skje eventyr og strofer fra Asbj¿rnsen og Moe. til aller seneste kveld- at vier og kratt og skog f¿r den r¿dmende gjemte seg bakom viker ærbødig til side Her kan vi gledes over bondevers de fjerne, blåhvite fjell. for menneskets hakke og plog. og maleri her kan vi nyte dagens Han maktet hva ingen kan makte, I dunsten fra tårer og svette kunst i et lite galleri. Han er ingen annen lik. fjerner seg tistler og torn, Her kan overskuddet i vårt sinn Han skuet det vidstrakte lende her skal folket velsignes bli drysset ut ved gard og grind med fra Sokna, mot Ask og til Vik. med b¿lgende, gyllent korn. trommer gjerne og med kastanjetter, Hans syn nådde lenger, med tuba, trekkbasun og klarinetter. gled langs den svartstille fjord Her skal de gå langs åkrer Her synges det og spilles så klangen fra Skaret ved kanten i s¿r i h¿ytidsfull helgedagsro. lyder sterk og rik fra åkrene ved og nærmet seg Åsa i nord. Her skal de bygge sin bolig B¿nsnes, bortom Gomnes og til Vik. Så hevet Han blikket og stirret og dyrke sin Gud og sin tro. Her lever vi, på gammel sagagrunn,her på elver som krummet seg smukt, Fra vugge til grav skal de lytte lever vi, dess mer, i denne tid og stund. de fosset forbi- eller stille til grasets og åkrenes sang gjenspeilet fuglenes flukt. og tenke: Velsignede Skaper La gå at skikker og seder som ødslet så frodig en gang. omskiftes for raskt- kan hende i retning Han skuet forn¿yd Tidene skifter- mot kaos, og Han kjente en glede. til godt eller vondt, det aner jeg lite, men livets evige gleder: Han tenkte: skapt det kunne jeg ikke men noe gjelder for evig, må vite- å møte hverandre- kan ingen ta fra oss! bedre enn akkurat slik som der nede. at mennesker s¿ker dit mennesker er i håp om å være hverandre nær. Over str¿k dunlette skyer Berit Skaug framførte prologen ved i langsom, bedagelig fart, Dette skj¿nne rike ble lagt for vår fot så vi en maleriutstilling på Høyenhall i Hole drysset sitt regn over jorden fritt og gledesfylte kan slå kraftig rot. 4. mai 2001. og farget den l¿fterik, svart. Her kan vi s¿ke tilflukt og tanken finne ro i 36 KROKSKOGEN Manaskarsteinens gåte – en k¿lavei, eller sju mil til?

Innskriften på steinen i steinen ble satt opp i forbindelse med portveier, bygde han veien opp Manaskaret i Hole er blitt kalt anlegg av en postvei fra Bragernes og Manaskaret til Byflaksetra og videre. nordover i 1775, synes de fleste å være Mot denne teorien taler det faktum at "Krokskogens st¿rste ul¿ste enige om. Veien gikk opp Lierdalen til "Moingveien" i Krokkleiva (S¿rkleiva) gåte". I flere tidligere artikler i Sylling, fulgte vestsida av Holsfjorden også ble anlagt i 1770-årene, og hvorfor heftet Ringerike har kjennere til Hornstua, hvor posten ble fraktet med kunne ikke b¿nder fra Modum og av Krokskogen ber¿rt temaet, båt over fjorden og opp til Fjulsrud. Tyristrand kjøre opp den og få "strake og alle har sine teorier om hva Derfra gikk veien opp Nordlandsdalen veien" til Lomme-dalen, framfor den "Anno 1775 Bleu" betyr. til Nessetra og Byflaksetra og ned mer kronglete veien opp Manaskaret? Manaskaret til Sundvollen. Dessuten viser leverand¿rlistene til Herved bringes til torgs enda Fredrik Schjander har slått til lyd for Bærumsverket i 1777 og 1779 at det én – med god hjelp av Jonas at veien ble anlagt av Conrad Clausen, ikke ble levert trek¿l fra Modum og Ramus. eieren av Bærums Jernverk. I 1770- Tyristrand noen av disse årene. årene drev han som hardest med å bygge Inntil en ny kilde forteller noe annet, Av Gudmund Bakke veier og skaffe trek¿l til verket. For at må vi derfor holde fast ved at steinen ble leverand¿rer fra Modum og vestsida av satt opp under bygging av postveien i Det var en kveld jeg satt og bladde i Tyrifjorden skulle få skikkelig trans- 1775-76. Jonas Ramus’ ordsamling fra 1698, at blikket falt på ut- trykket "Blaa". Innskriften på steinen i Manaskaret ble tid- ligere angitt som "Blaa" eller "Blaauw". De seinere årene synes de fleste å mene at det er "Bleu" det står. "Et Blaa er siu mile," skriver Ramus. Da den nye postveien til Bragernes ble anlagt midt i 1770-årene, kan altså steinen i Manaskaret ha fortalt at det var sju gamle norske mil til et eller annet sted på denne veien. Bragernes kan det ikke ha vært. En gammel norsk mil var 11,3 km. Men kanskje den andre veien? De av oss som tidvis vand- rer den bratte veien gjennom skaret og opp til Byflakseter, stopper gjerne opp ved steinen og undres over innskriften. At Manaskarsteinen (Foto: Sverre Grimstad) KROKSKOGEN 37

1775, Beteu, Adriaot En annen sten? "Litt s¿ndenfor Utsigten er Manneskaret, som "Det stemmer godt med det kjennskap vi har til nu bare kjendes av sæterfolk og tømmerkjø- Conrad Clausen at han kan ha latt reise denne rere, men som i fordums dager var en alfarvei. stenen. Men et mysterium er det at inskripsjo- Ti opp Manneskaret gikk den gamle nen ikke er fullf¿rt, det har vært god plass til Bragernæsvei. ¯verste bakke i Manneskaret fortsettelse. Mon ikke grunnen har vært at "gra- heter "Gjertrussen", og der paa bakken ligger vøren" under arbeidet har oppdaget de små en mosegrodd sten med f¿lgende indskrift: runde knotingene, som er risset inn litt nede på "1775, Beteu, Adriaot". Hvilken hændelse den stenen, og at han har funnet at det har vært var tænkt til at forevige, vet kanske ingen." bedre å finne en annen sten og begynne på ny. (Jon Guldal: "Krokkleiva", Aftenposten 23. Men denne nye stenen, den virkelige minneste- august 1927). nen over dette ganske imponerende stykke vei, den er forsvunnet." Ingeni¿roffiser Bleu "Det skal ikke meget fantasi til å slutte seg til (Fredrik Schjander: "Over Krokskogen med at denne steinen ¿verst i skaret er satt der som Conrad Clausen" i Ringerikes Blad 21. desem- sluttsteinen på et veiarbeide. Eller ved en viktig ber 1957). etappe på en vei som har fortsatt innover. På nyere kart heter det "Manneskarveien". Men på L¿ytnant Braun et gammelt allmenningskart fra ca. 1800 står "Jeg har i mange år vært opptatt av Blauws sten det "Nye-vejen". Og da kan det vel stemme at i Manaskaret, og jeg har luftet mine teorier. Et veien er bygget i 1776. "Bleu" skulle vi anta interessant point er at stenen står like ovenfor var sjefen for dette veiarbeidet, og da fortrinns- det sted hvor ingeni¿rarbeidene stanser opp, vis en ingeni¿roffiser. Men her blir vi stillet som for å si: Så langt kom jeg! Så støter jeg i ovenfor et mysterium. En mann ved navn Bleu Asker og Bærum historielags årbok 1995 på en som kan tenkes å ha hatt befatning med dette l¿ytnant Braun, som i 1774 laget kart over all- veiarbeidet, er ikke å finne. menningen på Ramsåsen i Bærum. Kan det (Fredrik Schander: "Skrift i stein" i heftet være mulig at det er ham? Datidens veibyggere Ringerike 1956-57). var jo l¿ytnanter, og så mange av dem var det ikke. Og så har i tidens løp tidens tann og even- K¿lavei tuelle oppfriskninger gitt oss Blauw?" ”Det er i 1776 Conrad Clausen går i gang med den vidstrakte imponerende veibyggingen som (Nils Borchgrevinck i brev til historielagene i et n¿dvendig ledd i planene for driften av Hole og Asker/Bærum juni 1995). Bærums Verk. Det er fra ham vi har de fine kleivene fra Tyrifjorden opp mot Krokskogen. Opp skrenten mot Krokskogen var der på den En ny Ringeriksvei tiden ingen brukbare veier for en så krevende "Jeg har ofte lurt på hvorfor man finner et slikt transport som det her dreide seg om. grundig veianlegg opp til en seter Ð et anlegg Selv den gamle ferdselsveien i Krokkleiva som må ha gått langt ut over b¿ndenes ¿kono- dugde ikke. Den nye Krokkleiva er Conrad miske evne. Min teori er at det har vært et ledd Clausens verk! Den andre store ferdselsåren i planer om en ny Ringeriksvei, men så kom i kulltrafikken gikk fra R¿rvik og Elstangen, man ikke lenger fordi Peder Anker valgte en opp Mannaskaret, over Byflakseter og videre annen trase." s¿rover med flere tilsig, for så å ta opp bakkene til Mølbakk under Høgås." (Nils Borchgrevinck i brev til Hole kommune (Fredrik Schjander: "Over Krokskogen med og Hole historielag 16. september 2000). kull til Bærumsverket" i heftet Ringerike 1974). 38 RUNER

Ringeriks-steinar med rune-trykkfeil

To av dei flottaste norske rune- og hun f¿rte den ut fra Ringerike, fra Alstadsteinen midt på 1000-talet bruker steinane er eksportert frå Ulv¿y. Spurkland er doktor philos på ei to slags s-runer. Runene endrar både lyd Ringerike til Hadeland og avhandling om runematerialet frå og form. Toten, og dekorert i såkalla Bryggen i Bergen, og arbeider som f¿r- Ringeriks-stil. Men steinane steamanuensis ved Senter for studiar i Runeristaren vikingtid og nordisk middelalder ved Dette er spennande detaljer for den som er fulle av runetrykkfeil og Universitetet i Oslo. Ei omsetjing noko er interessert i språkutvikling. tolkingsgåter, går det fram av nærmare originalteksten burde vel Om runeristar Engle på Toten ikkje var ei runebok. Dessutan dreiv dei kunne bli slik: Jorunn reiste denna stei- heilt gjennomf¿rt i runerettskrivinga si, med gjenbruk av stein. nen etter …som åtte henne (var gift med så er det ein kollega av han som i stor henne), og førte den frå Ringerike utan grad er inkonsekvent. Og det er han eller Av OLAV NORHEIM or (utantil) Ulv¿ya. ho som har rissa inn teksta på Dynnasteinen på Hadeland. Slik blir På Toten og Hadeland stod to av Ust¿ runerettskriving Spurklands tolking om vi legg om- dei flottaste runesteinane frå vikingtida, Det var nok slik den gongen som det er i setjinga hans noko nærmare original om vi skal halde oss til dagens dag, at ikkje alle var like st¿e i rett- versjonen enn han sj¿lv gjer: Gunnvor Norge. På Nedre Alstad på Østre skriving, og at språket gradvis endra gjorde bru, Tydriks dotter, etter Astrid, Toten stod ein runestein, to og ein seg. Det kjem fram på ei litt nyare dotter si. Ho var hendigaste møy på halv meter h¿g, som i dag står på innskrift på Alstadsteinen, if¿lgje Hadeland. Spurkland bruker nemleg ei Historisk museum i Oslo. Der står også Spurkland. Han tolkar innskrifta slik: noko stiv bokmålstolking som gjer Dynnasteinen frå Nordre Dynna i Gran Engle reiste denne stein til minne om teksta un¿dvendig fjern. Nok om det. på Hadeland. Torald, sin s¿nn, som fant d¿den i Runeritaren på Hadeland blandar Vitaholm, mellom Ustaholm og Gardar. stuttruner og langkvist-runer, fortel "Uttan te Ulv¿ya" Denne innskrifta kan vere 50 til 75 år Spurkland, og det vekslar mellom to Alstadsteinen fortel sj¿lv at han kjem yngre enn den Jorunn fekk rita inn. Og slags s-ar her òg. frå Ringerike, frå Ulvøya. Terje på den tida har runerettskrivinga foran- Nokre ord om Astrid: Spurkland lurer Spurkland, som har skrive boka dra seg. Dei har fått nytt teikn for e, slik på kva den hendigaste møya på ”I begynnelsen var futhark”, tolkar tek- at runealfabetet Ð futharken Ð er utvida Hadeland var kjent for, og viser til sta slik: Jorunn reiste denne stein til frå 16 til 17 runer. Ei slags a-rune har tidlegare tiders runestorleik, Magnus minne om ….., som var gift med henne, utvikla seg til å bety o. Og ritaren på Olsen, som foreslår at ho kan ha RUNER 39 drive med veving eller broderi. Det Det at "Gunvor gjorde bru", kan ha blir berre gjetningar, skriv Spurkland, både ei symbolsk og konkret tyding. Det men han vil tru at Astrid har hatt er ei formulering som går att mykje på eit namn på Hadeland når det gjeld svenske runesteinar, om lag 1200, men handarbeid. berre på to norske etter det dei veit. Det symbolske er at det skal bli lettare å Ringeriksstil kome inn i d¿dsriket etter kristen tanke- Sj¿lv om Dynnasteinen if¿lgje Spurk- gang. Og for at det skulle skje, kunne dei land ser ut til å vere litt yngre enn pårørande rett og slett byggje ei skikke- Alstadsteinen, er rettskrivinga eldre. leg bru eller ein enkel klopp. Det var van- Men det treng ikkje vere noko rart. Også skeleg å byggje farande ferdselsvegar i vår tid finst det meir alderdommelege den gongen Ð myrlendt og blautt og djupt stilartar som somme bruker ved h¿gtide- og ulendt som det var. lege h¿ve. Og spesielt i stadnamn og personnamn er vi ofte konservative. Gjenbruk Somme skriv den dag i dag til d¿mes Tilbake til Toten og Alstadsteinen. Det Gusgaarden og Braak med dobbelt a og at det er to innskrifter på Alstadsteinen Ruth og Elisabeth med stum h. Det som fortel at dei dreiv med gjenbruk, då som gjer at Dynnasteinen skal vere yngre, er no. Men dette gjer steinen eineståande, at det her er ei bildeframstilling i skriv Spurkland. Han reknar med at Ringeriksstil, som kom i bruk på 1000- både Engle som fekk skrive minneteksta talet. Stilen blir kalla det fordi han er og Torald som fall i austerveg, båe er funnen på steinar herifrå, ikkje fordi han etterkomarar i rett linje etter Jorunn og har oppstått på Ringerike. Bildeut- mannen hennar. Og Engle påstår at han smykkingane er på eine breisida og "reiste steinen". Men det har han jo viser motiv frå juleevangeliet: Stjerne, ikkje gjort, for det var det Jorunn som engel, tre vise menn og stallen med fekk gjort kanskje 50 år før eller meir. Josef, Maria og Jesusbarnet. Det igjen Det kan bety at det "å reise stein" var eit viser at steinen må vere reist i kristen fast uttrykk dei brukte like mykje om å samanheng, og ikkje i samband med hogge eller risse i stein, lage eit grav- hauglegging på garden. Men på denne minne, som å reise opp sjølve steinen. tida hadde dei nok enno ein slags pietet Mange innfallsvinklar, med andre for dei gamle gravminna, slik at dei syn- ord, når ein ser på gamle ord og boksta- test det var rett å plassere denne steinen var, interessant formidla av Terje nær dei gamle ættegravhaugane, fram- Spurkland, med døme frå eit landskap vi leis if¿lgje Terje Spurkland. sj¿lve kjenner.

Alle llustrasjonar av Øyvind Tingleff, er henta frå Olav Norheim og Tingleffs teikneserie ”Ringerikes liv og historie” (1996) 40 ALMANAKK Harald Solbergs almanakk fra 1912

I Hole bygdearkiv er en liten, mann i dyrevernsnemnda slitt bok med løse ark. På den og i styret for Hole enkle skinnpermen står det: E-verk. "K.K. Heje: Lomme-Almanak Vi faller lett i tanker når vi leser oversikten for Landmænd, Mejerister og over fattige. Her er mange Skogbrugere 1912". Bak den kjente navn. I 1912 ble lite spennende tittelen for folk Henrik Selte satt bort til flest skjuler det seg mye inter- Ingeborg Hanserud for essant lesning. 170 kroner året. Henrik Jensen Selte (f. 1820) var far til "lappeskomaker- Av Gudmund Bakke mester" J¿rgen Henriksen, bedre kjent som "Gleden". Den 90 år gamle boka har tilhørt Harald Henrik skal ha vært den Solberg, bonden, dikteren og tegneren f¿rste "Gleden", et tilnavn fra Hole. Boka ble gitt i gave fra Haldis han fikk fordi han kom fra Bjerke på Selte til Hole bygdearkiv i Glederud i Haug. Han var januar 2001. Den hadde da vært på Selte gift med Olea Paulsdatter, i mange år. Ifølge Haldis’ avd¿de mann som d¿de f¿r 1900. Da Asbj¿rn Bjerke hadde hans mor, Anna satt Henrik som enke- Marie Solberg fra Lunner på Hadeland, mann med fattigunderst¿t- tjent på Sørum som ungjente. Og på et telse på plassen eller annet vis havnet altså almanakken Seltebråten under Selte. på Selte i Steinsfjerdingen. Og i 1912 fikk altså den Boka har først en kalender for året 92 år gamle tidligere hus- 1912. Deretter f¿lger en masse opplys- mannen bo i Hanserud ninger i trykt tekst om alt fra stamhing- under Mo, hvor Ingeborg Harald Egidius Solberg (1872Ð1923) var f¿dt og opp- ster og amtsgartnere til meieri- og yste- Ellingsdatter (f. 1836 i vokst på Stein gård. Etter å ha vært lærling hos godseier riskoler. Hvis du lurer på hvordan Jevnaker) tok seg av ham, Omsted i Sol¿r, tok han Sem landsbruksskole i Asker, og sm¿rverdien i en kilo melk blir fastsatt, mot godtgj¿relse fra deretter Ås høiere landbruksskole. I årene 1895Ð1904 var så står det her. Sammen med kubikkta- fattigstyret. Det var den han bestyrer av Aspestrand gård i Aremark med sine store beller for t¿mmer, og portotakster. Altså tidas eldreomsorg. skoger. I 1904 kjøpte han Sjefsgården S¿rum i Hole, og en ganske alminnelig bondealmanakk. Av de ¿vrige fattige i var eier av denne til 1918. Ved farens d¿d i 1920 overtok På notatsidene i boka har Harald almanakken vil vi nevne Harald Solberg Stein gård, men drev denne bare i tre år. Solberg kladdet dikt, notert stort og Lina J¿nsson, Gabriel Han d¿de i 1923, bare 50 år gammel. smått i forbindelse med gårdsdriften, Jomfruland, og Andreas tegnet dyr, og f¿rt regnskap for fattigsty- Suseruds enke. Suserud var plass under bilte ham en gang at han kunne klatre ret i bygda. Lister over hvem som mot- Lore, ved Steinsfjorden. Husmannsenka opp på Gyrihaugen og feste klokkevi- tok penger fra "kredssykekassen" er Marte Kristiansdatter (f. 1828) fra plas- sere på fullmånen, så fikk "hele også innført. sen Ølla under Hårum fikk 96 kroner Ringerike" se hvor mye klokka var! Og året i understøttelse. Plassen hun bodde Anders gikk, men skj¿nte at han var blitt Syke og fattige på lå der Myra-gata tar av dagens vei lurt da han ikke nådde opp med bordbi- På en av sidene er "Faste Fattige" den gjennom Hårumsgrenda, ved Daniels- tene han hadde med. triste overskriften. Harald Solberg var Hårum. Hun overlevde to ektemenn Ð engasjert i styre og stell i Hole-bygda den siste var Anders Barlind fra Melkekyrnes navn som medlem av herredsstyret og for- Barlindbråten i Åsa, som var en enkel I april 1912 stod det 30 melkekyr på mann i fattigstyret. Seinere ble han for- og godtroende sjel. Noen sk¿yere inn- båsen på Sjefsgården Sørum. Navn og ALMANAKK 41 verdi på samtlige ble notert i boka: Opbryting af ca. 90 mål à kr 60 pr mål t¿mmerhogst i Veik skog, Vekkern skog Barbro, L¿kkeros, Odelin, Dagros, (5400 kr), bygging av fj¿s (1500), stald ved Sundvollen, er der også. Hoggere Edlin, Prinsesse, Anneros, Xantippe, (500), svinehus (600), stabur etc. (800), var Hans Baskerud, Petter M¿ller, Astrid, Henniros, Veslemor, Mari, gr¿fting af skog (4200) og jordvei (500), Andreas Brenna, Petter Jenserud, Nævra, Guldstraa, Guldborg, Fj¿sbot, 1 motor (1800), 1 træskeværk (800), 1 Kristian Hagen, Karl Olsen, Erik Olsen, Berglin, Guldros, Roslin, Jenny, m¿lle (400), 1 hakmaskin (450), 1 ved- Karl Pedersen, Hans Martinsen og Ingeros, Kranslin, Centima, Veneguld, kap (250) og diverse andre redskaper Andreas Halvorsen. Guldkrone, Dora, Haugaros, Gunhild, (2500) Ð tils. 20 000 kroner. Blomster og Gulla. Fire kyr ble hver Sjefsgården Sørum bestod i 1912 av verdsatt til 200 kroner, mens laveste 537 gamle mål (et "gammelt" mål var verdi var 80 kroner. Ei kvige stod i 40 cirka 910 kvadratmeter). Navn og st¿r- kroner, og to okser til henholdsvis 100 relse på hver åker er f¿rt inn i boka: og 60 kroner. Med to kalver og fire gris- Bekkebråten 40 mål, Myra 10 mål, unger ble verdien på dyrene i fjøset Nylendet 90 mål, Selteåkeren, summert til 4850 kroner. I stallen ble Fjøsjordet og Stalljordet 75 mål, Brenna fem hester og en fole verdsatt til 3700 88 mål, Nyhagan 25 mål, Smiejordet 30 kroner. Hestenes navn var Bj¿rnstad, mål, Mellomåkrene 32 mål, Tulla, Storebrand, Kora og Lisbeth. Gamlehagan 30 mål, Hagajordet 33 mål, husmannsplassene 80 mål og "have" 4 Solgte gården mål. Harald Solberg solgte Sjefsgården S¿rum i 1918 til amtsskogmester Utsæd og arbeidsfolk Guttormsen (som i 1921 solgte den Utsæden på de enkelte åkrene på gården videre til Otto Lundberg). Da hadde er sirlig innført. I 1912 ble det sådd 33 Solberg gått med tanker om salg i mål bygg på Hagajordet og 60 mål mange år. I 1912 lagde han i almanak- havre på Brenna, mens det på ken en "omtrentelig beregning over hva Fj¿sjordet, Selteåkeren, Smiejordet og der er lagt i gaarden af kontante penge Mellomjordet ble sådd i alt 74 mål Elise Solberg f. Moltke-Hansen og arbeid i form af nybrud, bygninger, blandkorn. Videre finner vi arbeidslister (1877Ð1962) fra Drammen var Harald gravning og drainering samt anskaffelse for gårdsarbeiderne Søren Ottersen, Solbergs hustru. De fikk fire barn: af maskiner og besætning", i hans eier- Johan Pettersen og Johan Martinsen. Johannes, Henriette Dorothea, Otto tid (siden 1904): Alle var tidligere husmenn. Oppgj¿r for Joachim og Olga Eduna (Buster).

"Middel mot forkj¿lelse" er overskriften på en side i almanakken hvor men regne gj¿r det dag efter dag. Har nu ikke Solberg har notert f¿lgende oppskrift: seet sol paa lange tider. Her er slemt at være." "90 gram salt til 1/2 liter armanjak, rystes uaf- brudt i 10 minuter, hensættes til klaring, og bru- "… fra ungdoms fagre vår" ges kun den afklarede væske. Til n¿dvendig bruk Harald Solberg lengtet ofte tilbake til tiden som 1 spis-eske (kan ¿kes efter hvert til 2) i 2 spises- forstmann i Aremark, i hans yngre år. Ikke minst keer kokende vand, indtages 1 time f¿r frokost." diktet "Til Aremark" er vitnesbyrd om det. Nå vet vi at diktet ble laget i 1912 Ð kladden til alle "Det er aldeles fortvivlede forhold" seks vers er knotet ned i almanakken, mellom "H¿sten 1912 har aldeles forstyrret og ¿delagt t¿mmeroppgj¿r, kunavn og melkemengder: indh¿stningen. Regn begyndte i hundedagenes indtræden og holdt paa hele august omtrent uten Til Aremark, skogens og sj¿enes land ophold. Ser ut til at september skal tage ivei like- så ofte min tanke går, dan. Det er aldeles fortvivlede forhold. Hele der er l¿vkledde odder ved blinkende vann, Bækkebraaten med ca 80 læs 1ste kl. hø er øde- der suser sæven i vik og ved strand, lagt. Al rugen ute med øvre hænge grod og øde- dit drager mig minner mangen gang lagt. Akeren ligger aldeles klappet og overskjær, fra ungdoms fagre vår. 42 SKR¯MT Mystikkens Ringerike Ringerike er fylt med historier om skr¿mt, sagn og helligdommer som kan bygge på faktiske hendelser, være vandresagn eller rett og slett være uttrykk for livlig fantasi.

Av Fred Harald Nilssen

Det finnes et vell av huldrehistorier og annet skr¿mt fra skogene på Ringerike. Hans Johnsrud skriver blant annet om en rekke huldrehistorier fra Krokskogen i "Ringerike" 1950-51. Navngitte perso- ner med tilknytning til seterliv og skogs- arbeid forteller om nærkontakt med underjordsfolket. Det var imidlertid ikke bare på skauen det hadde hendt overnaturlige ting. Nede på Ringeriksbygdene har det både vært sett eller hørt det vi kaller spøkel- seshistorier. Det var d¿de folk som gikk igjen av en eller grunn. Det var ikke så mange år siden det var folk som tok det ille opp om du nevnte navn på gårder og familier der det hadde hendt noe mys- tisk. Kanskje kan vårt forsøk på liste opp noe av mystikkens Ringerike bidra til at Fem dager tidlig i juni 1720 var 15 år gamle Astri Olsdatter Elsrud bergtatt. (Ill.: Lene noen som sitter på historier, vil komme Pettersen Utbjoe) fram med enda flere. Noen historier helt tilbake fra 1700- lue og med gult hår. På uforklarlig vis Budeia R¿nnaug Olsdatter og den 16 tallet er godt bevart i og med at vitner ble hun lukket inn i berget gjennom en år gamle gjetergutten Ole Simensen har stått fram i retten og dermed fått ført stor og vakker port. De f¿rte henne til et h¿rte om kvelden den 24. september historiene inn i rettsprotokollene. To underjordisk bryllup som hun skildrer noen som slo og rykket i bud¿ra. If¿lge slike vitnesbyrd har fra Ådal. detaljert og hvordan hun tedde seg. Johan Christian de Vibes opptegnelser Hva Astri Olsdatter Elsrud hadde fra rettssaken ble det sagt at det etterpå Bergtatt ådøling opplevd kan ha mange forklaringer. Det ble "...kastet i nedre buvæg og loftet en Fem dager tidlig i juni 1720 var 15 år kunne ha vært en drøm, et sansebedrag, lang stund, og under kastingen h¿rte de gamle Astri Olsdatter Elsrud bergtatt. en ekstatisk opplevelse i åndeverdenen, utenfor et dunder, som om to mennesker Det var mens hun tjente som gjeterjente et anfall av sinnsforvirring, et utslag av skulle fly omkring sæterboden. Omtrent på Skarrud. For retten på Norderhov seksuelle fantasier eller rett og slett at kl. 9 ble alt rolig, og det siste de h¿rte, prestegård 7. og 8. august 1720 vitnet hun var blitt voldtatt, men omtalte den i var at en kom flygende nedover vollen hun om bergtakingen. andre ord, fordi den slags overgrep var fra fæhuset til boden". Dette gjentok seg I juni dette året startet det med at hun belagt med tabuer. de to neste kveldene. En stor steinslede h¿rte noe som lignet langeleikspill som som sto utenfor d¿ra ble dratt fram og kom fra berget. Mens hun lyttet til spil- Sp¿kerier på Brennesetra tilbake. let, kom det mot henne en mann som På vestsida av Sperillens nordre del lå Da budeia den tredje kvelden var kom- lignet husbonden Niels Scharud og seterstølen Brennesetra på 1800-tallet. met inn d¿ra med melka, h¿rte hun spurte om hun h¿rte det vakre spillet. Der hadde bonden Erik Torgrimsen plutselig et voldsomt slag mot ytterveg- Hun fulgte med ham, og de m¿tte fire Holte kyrne sine om sommeren. I 1839 gen. Hun slapp b¿ttene i forskrekkelsen. menn i r¿de tr¿yer, svarte bukser, blå startet ett ul¿st mysterium som mange Hun så ingenting, men da hun like etter str¿mper, svarte spennesko, svart rund var vitne til. skulle gj¿re opp varme på ildstedet, h¿rte SKR¯MT 43 hun en skarp lyd fra vinduet. To steiner kom gjennom samme hull i vinduet. Det var nymåne denne kvelden, og etter at den andre steinen kom, ble månen borte bak ei sky og det ble stum- mende m¿rkt. Det smalt i veggen så hele seterbua ristet. Kvelden etter ble fire ruter knust og neste morgen lå det tjue steiner på gul- vet. Neste dag ble fem nye ruter knust. Gulvet var overstr¿dd med runde og glatte steiner som måtte komme fra bek- ken som lå hundre meter unna. Budeia sendte da gjetergutten hjem til gården for å be bonden komme og finne syn- derne. I skumringen neste dag ble den siste ruta knust. Da bonden, kirkesanger Gulbrand Buttingsrud og tjenestegutten Gulbrand Olsen kom og var der i flere timer, h¿rte de ingenting. F¿rst da de hadde gått i båten og rodde utover, kom budeia og ropte at steinkastinga var i gang igjen. Da de var tilbake i seterbua, ble en diger stein kastet mot d¿ra. Kirkesangeren foldet hendene og sang "Vår Gud han er så fast en borg". Så lenge han sang, var det stille, men da han var ferdig med å synge, h¿rtes en skingrende hånlatter. Like etterpå kom en ny stein gjennom vinduet. 1. oktober fortsatte steinkastinga i to timer med noe mindre opphold som varte like lenge som det ville ta en mann å dra bort i bekken og hente steiner. Det var husmann Ole Larsen og tjenestefol- kene Gulbrand Olsen og Ragnhild Tronsdatter fra Holte vitne til. Samme kveld kom bonden med et f¿lge bevæp- net med sabler og skarpladde geværer. Holte gikk inn i den tomme seterbua Folk med tilknytning til Stein gård i Hole har kjent til sp¿kelset "Den grå dame". mens de andre holdt vakt utenfor uten å (Ill.: Ingeborg Resell Elieson) merke noe galt. Budeia og gjetergutten hadde s¿kt tilflukt i fj¿set og torde ikke setra evakuert og buskapen flyttet til Sp¿kelse på Stein gå ut i mørket. gården. Det skulle bare mangle om ikke Stein Etter at alle åtte var samlet i seterbua, Den st¿rste steinen ble tatt med til gård, Ringerikes største gård, hadde et ble det igjen kastet stein gjennom vind- gården og veid på rettsmøtet 26. august sp¿kelse. Folk med tilknytning til går- usgluggen. Kastinga bare ¿kte da det ble året etter. Den ble den veid til 51 kilo. den har kjent til sp¿kelset kalt "Den grå skutt flere ganger gjennom vinduet. Til Det ble påstått at de mistenkte måtte dame". Margit Harsson gir den stillfarne slutt kom det ei svær helle susende. være spøkelser. Sorenskriver Johan grå dame bred plass i boka "Stein -- en To dager etterpå var det ti voksne som Ernst Meidell fikk gjennomf¿rt rettslige storgård på Ringerike" (2000). Her refe- var vitne til steinkastinga. Det hjalp ikke unders¿kelser på stedet og på Vestre rerer hun mange vitnesbyrd hun mener med folk ute på vakt. Steinkastinga bare Holte uten at man fant noen naturlig for- er troverdige personer. fortsatte og varte i to dager. F¿rst da gje- klaring. Den eldste versjonen er fra 1868 da tergutten ble truffet, holdt steinkastinga Hans Hegna skriver i Ådalsboka fra drammenseren Johannes Solberg hadde opp, men etter tre dager fortsatte den på 1914 at storsteinen fra rettsm¿tet ikke overtatt Stein. Allerede f¿rste natta der ny med stadig st¿rre styrke. Til slutt ble var tyngre enn at en sterk kar kunne mente han at sp¿kelset opps¿kte ham. bua fylt opp med så mye stein at det ikke klare å kaste den og om det var to om å Da han tok dette med husmann Hans gikk an være inne i den. Til slutt ble kaste den, ville det vært lett å kaste den. Madsen, forklarte han at sp¿kelset var 44 SKR¯MT

Anna Elisabeth Anker Krohn, kona til Sp¿kelset på Rytteraker og at omtalen av når grana gikk over sorenskriver Gabriel Fougner. Som sp¿- Når storgårdene Stein og Storøya er ende er så omtrentlig, viser det hvor lite kelset var hun vel kjent av alle, fikk gå omgitt av mystikk, skulle det vel bare n¿ye folk er med n¿yaktig dokumenta- hvor hun ville, fordi hun var helt harm- mangle at ikke Rytteraker også har et sjon av sagnfortelling. l¿s. sp¿kelse: Major Wilhelm Jürgensen Selv om det i heftet Ringerike i 1936- Det var i fru Fougners tid at mannen som holdt til på gården til han døde i 37 ble redegjort for flere sagn knyttet til tok stein fra kirkeruinen og bygde opp 1842. Sjokoladekongen og Freia-grunn- Kastebakken på Byermoen, eller hagemuren rundt gårdstunet. Husfruen leggeren Johan Throne Holst som kj¿pte Svendsrudmoen som vi nå kaller stedet, mislikte sterkt at mannen vanæret vigs- gården i 1933, påsto at han traff majoren valgte altså Hole ungdomsforening i let stein til et slikt verdslig anlegg. flere ganger. Etter at hovedbygningen samarbeid med Throne Holst å knytte Mange begynte derfor å tro at hun gikk brant ned i 1986 skal ikke gamle kriger bautaen til konfirmantversjonen. igjen for å vise sin harme over hva man- Jürgensen ha vist seg, skriver Holes Når vi vet at konfirmasjonen ble inn- nen hadde gjort. bygdeforfatter Gudmund Bakke i f¿rste f¿rt i Norge i 1736 og at kirkeb¿kene i Om husmann Madsen hadde sin for- bind av bygdeboka (2001). Hole er intakte fra 1716, er det merkelig klaring, finnes det flere forklaringer. En at ingen har funnet noen omtale av noen av dem blir satt i sammenheng med sag- Ulvest¿tta i Hole som er drept av ulv. Prestene i Hole har i net om hvorfor noen husplasser under Johan Throne Holst har for ¿vrig gitt sitt likhet med andre prester, hatt som vane Stein ble kalt Jomfruland. Sagnet fortel- bidrag til å opprettholde myten om den å skrive ned merknader om spesielle ler om ei ulykkelig datter på Stein som blodt¿rstige ulven i Hole. Freia-direkt¿- dødsårsaker, dersom folk var druknet, havnet "i ulykka" og ble sveket av forlo- ren finansierte bautaen som står i frosset i hjel eller lignende. veden. Det var i den tida det var stor Svendsrudmoen i Hole. En annen versjon av tragedien i skam å få barn utenfor ekteskap. Barnet Ulvest¿tta er et minne om barn som Byermoen, er fortellingen om et par fat- d¿de imidlertid da det ble f¿dt. er blitt drept av ulv. På ringerikshella tiggutter som en sprengkald julekveld Bygdefolket tok til å spekulere hvor står Elling M. Solheims inskripsjon: var på vei mot R¿yse. De kom til naturlig d¿den var, og mora ble forvist Borgen-gårdene hvor husfolket tilb¿d til en husmannsplass i Steinsåsen, hvor "Påkast her dem å bli der over natta. En av guttene hun måtte leve i sorg. Det ga næring til å minner om tok imot tilbudet, mens den andre ¿nsket tro at hun ikke fikk fred etter sin d¿d, og ungt liv og så sterkt å komme samme med familien derfor måtte vandre hvileløst på Stein i brå død i sin på julekvelden. På veien gjennom grå og fattigslige klær, derav navnet Den fjerne tider" Svendsrudmoen traff han på en ulve- grå dame. flokk. Han forsøkte å komme seg opp i På baksida av steinen er ei metallplate ei gran, men falt ned og ble et bytte for Gullskatt på Storøya hvor det står: ulvene. Det sies at Arvid Tyris¿en, eier av "Et sagn forteller at en gutt som var på Da folk på vei til kirke f¿rste juledag Stor¿ya, på Sigurd Jorsalsfars tid, dro til vei til konfirmasjonsforberedelse i Hole fant ei hand og en fot av et menneske, Miklagard, men aldri kom hjem igjen. prestegård i begynnelsen av attenhun- forsto de hva som hadde hendt. De br¿t F¿r han reiste, skulle han ha gravd ned dreåra, ble revet i hjel av ulver på dette granbar for å dekke til levningene etter en gullskatt i en dal nord for gården. I sted. For å gi hans sjels fred, kastet de fattiggutten. Folk fortsatte å bryte kvist dag kalles dalen Gulldalen. Gjennom som kom forbi friske grankvister på ste- og kaste dem ved foten av grantreet. tidene har mange gravd forgjeves etter det helt til kvisthaugen og en gammel I en artikkel i Maal og minne i 1938, skatten. gran som sto her ble borte en gang mel- skriver Olav Hanssen om kastehauger Sagnet sier at det ved midnatt hver lom 1945 og 1950". Jon Guldahl skrev og kaster¿yser som rester av gammel Sankthanskveld, brenner et blått lys der under synonymet Varg Villvoll på 1950- offerskikk. Av en tredje versjon går det skatten er gravd ned. Dagens kårkall på tallet en rekke stubber i Ringerikes Blad fram at gutten som berget livet gjorde et Stor¿ya, Kjeld N¿rgaard, skriver i som bidro til at folk henvendte seg til ærend på Røyse for mora si som het Åse gårdshistorieboka "Storøen i Tyri- ham med skr¿mt og mystikk. I en artik- og som bodde på Rytteraker. Gutten fjorden" (2001) sitt til å holde på myten kel 20. juni 1955, skrev Guldahl at kas- skulle ha m¿tt tre ulver. ved å spekulere på at lyset brenner for tegrana på Svendsrudmoen var falt over Etter at Hanssen skrev om "Soga og fort eller at dalen er for stor til at det går ende. Her kan vi for ¿vrig lese at tradisjon um merkelege tre på an å få øye på lyset. "Hellandseika" eller "Ingeborgs eik" Ringerike" og mysteriet i Svendsrud- N¿rgaard skriver at "Det er flere ved Kong Rings ridebane på Helgeland moen, fikk han nok en versjon om at en vandresagn forbundet med historien gård i Hole var plantet av prinsesse av bygdas vakreste gårdbrukerd¿tre ble på Storøen. Det er lett å tenke seg Ingeborg. Sagnet sa at Helland gård forelsket i en vakker husmannsgutt som at hvis beretningen er sann, så ligger skulle brenne dersom treet ble hogd. var en dyktig skytter. ikke skatten i Gulldalen, men et helt Guldahl avliver myten om at det var ei Da han på jakt møtte de underjor- annet sted på øya. Det er også mulig å eik. Det var tre linnetrær som hadde diske, var det ei hulder som forledet tenke seg hvor dette er," skriver vokst sammen og hadde blåst over ende ham til å gjemme unna alterbrødet da N¿rgaard med en utilsl¿rt fornemmelse ei uværsnatt for flere år siden. han gikk til alters. Br¿det skulle han spi- for mystikk. Når vi vet at ulvest¿tta ble reist i 1963 kre på en furulegg og gå ti skritt unna og SKR¯MT 45 skyte mot målet. Traff han på ett av tre nen om Tjuvenborg i Vestre Ådal. Einar vilje. I en slik sammenheng oppsto his- skudd, skulle han bli en mesterskytter Dokken skrev her i heftet i 1926 om sag- torien om at en norsk bussjåfør med og treffe det han siktet på. Selv om slik net om Tjuvenborg. vilje kj¿re en buss fullastet med tyske var helligbr¿de, lot gutten seg friste. Av de nyere sagnene er hva som blir soldater utfor stupet mot Tyrifjorden fra Da han forsto hvilken synd han hadde fortalt om hva som skjedde en av dagene veien ved Skaret i Hole. begått, s¿kte han tr¿st hos sin jordiske etter det tyske overfallet på Norge i 9. kjæreste, men lite hjalp. Han ble så april 1940. Under okkupasjonen av Oslo Heftet Ringerike takker årets elever utr¿stelig at han til sist tok livet sitt. Et og omland rekvirerte tyskere det som på kunst- og håndverkslinja, avdeling skudd l¿d under en senere nattverd. fantes av busser og sjåfører til troppe- bildekunst på Ringerike folkeh¿gskole, Kjæresten fant ham under et tre. Her la transport. Med et overraskende overfall for illustrasjonene til artikkelen. En kjæresten en kvist ved foten av treet og på et uforberedt norsk forsvar var det spesiell takk går til kunstfaglærer Eva ba en b¿nn om sjelefred for jegeren. behov for alle tegn på norsk motstands- Haglund som har organisert opplegget. Dette gjorde hun hver eneste s¿ndags- kveld så lenge hun levde. I denne ver- sjonen heter det at det var ved foten av ei furu. Opphavet til denne fortellinga kan spores til J¿rgen Moes dikt "Furudals- kastet" som handler om husmannsgutten Sigurd som blir forelsket i datteren til Orm Bj¿rneskytter. For å bli en like god skytter som Orm, gj¿r husmannsgutten som i sagnet om kastefurua i Hole.

Ole H¿iland Fengselsfuglen og utbryterkongen Ole H¿ilands meritter som toppet seg med ranet av 64 000 spesidaler Norges Bank i 1836, har gitt næring til folkesagn på S¿rlandet og ¯stlandet. Mest mystikk knyttet det seg til hvor han gjemte s¿lv- pengene. Det sies at han også søkte til Ringerike og gjemte penger i en kopper- kjele på Gyrihaugen. "Det var Barlindsen som fant kopper- kjelen til Ole Høiland. Han lå på Gyrihaugsetra sammen med kona si, hu Pålina, og ein gong var«n etter kua mel- lom Vesle-Lomma og Stor-Lomma. Opi åsen fant«n kopperkjelen under ei stor gran. Den var stygg og irret, for«n hadde stått der i mangfoldige år, og pengesedla var mugne og stygge. Han Barlindsen skj¿nte visst itte riktig og det var, for«n Vild itte gå bæra´n, og så sette´n ner i en kulp i Stor-Lomma så lenge. Men så kom det et veldig regnskyll og skylte«n vekk. Han leita svært etter´n, men fant«n aldri igjen", skrev Reidar Holtvedt i ... 1941.

R¿versagn Sagn om tjuveborger og r¿verhuler fin- nes det mange av. Til dem knytter det seg vandrehistorier om bortf¿rte jenter som narrer r¿verne og befrir bygda for r¿vertoktene deres. Fogd Iver Wiels beskrivelse av Ringerike og Hallingdal i I Hole holdes myten levende om gutten som forsøkte å komme seg opp i ei gran, men 1743 har den eldste nedskrevne versjo- falt ned og ble et bytte for ulvene. (Ill.: Pernille Heilmann Lien) 46 V®RET Gamle v

Det er vel ikke noe som prates seg med å spå været for ei uke framover, "fredagsvær blir også søndagsvær". mer om enn hvordan været mens de gamle værmennene var ikke Om sommeren, når det var arbeide var, er eller blir. Når folk snauere enn at de spådde for både vinter ute på jordene, var folk spesielt interes- m¿tes, snakker vi mest om og vår. Mange av dem studerte sert i hvordan været ville bli. Det gjaldt været. Slik har det vært til alle Melkeveien (Vintergata) eller brukte å få tørt høy i hus før regnet satte inn. Almanakken, de såkalte "aspektra". Det Da ble de gamle værmerkene aktuelle. tider. Det er et takknemlig var jo mange dager i året hvor man i "Østaglette gir våt hette" og "morgen- diskusjonsemne, og gir alltid gamle dager merket seg forskjellige ting r¿d gir tr¿yen bl¿t" var to sikre værtegn. anledning til å gi uttrykk glede som skulle vise hvordan været ville bli i "Aftenr¿d gir morgen s¿t" var straks et eller ergrelse, ettersom en ser så og så lang tid framover. bedre varsel. på det. F¿r almanakkens og kalendernes tid Dyra har gjennom tidene vært gode brukte folk primstaven for å følge med værprofeter. Noe de gamle la n¿ye Otto Frydenlund tida. Det var en stokk eller fj¿l hvor merke til. Det betyr regn når "katten eter begge sider var skåret ut med merker for gras". Flyr svalene (sulusa) lavt, er det Nå til dags har vi jo værmeldinger hele hver dag i året. Den ene siden omfatter tegn på regn. Derimot flyr de h¿yt blir dagen i radio og TV-kanaler. Er du spe- vinterhalvåret med 182 dager, fra 14. det fint vær. Dette kommer vel av at sielt interessert, kan du se hvem som gir oktober til 13. april. Sommerhalvåret insektene som svalene jakter på, påvir- de riktigste varsler, enten det er NRK var 183 dager, fra 14. april til 13. okto- kes av lavtrykk og h¿ytrykk. eller TV 2. TV 2 skal etter sigende få ber. De enkelte fest- og merkedager i Hakkespetten (regnpipen) varsler regn sine data om været fra England, og de året var også skåret inn med forskjellige når den skriker mye. Er h¿nsene har de jo søte damer til å berette om symboler. Vi hadde for eksempel Marit raske til å springe under tak når det storm og solskinn, og det kan jo hjelpe Vassause den 20. juli, på den tida ventet begynner å regne, blir det bare ei lita på en dårlig melding. man regn. Hundedagene, 23. juli til 23. skur, men blir de gående ute i regnet, Nå for tida er de fleste av oss ikke så august, var også viktige for været. Det blir det langvarig. Hvis hesten rister seg avhengig av hvordan vi blir velsignet ble sagt at gikk hundedagene inn med i selet¿yet, blir det uvær i nær framtid. med vær og vind, som i gammel tid. Det regn, gikk de ut igjen med væte. Biter fluene kan en belaga seg på regn- er jo ikke så mange som er arbeider Marimesse den 15. august skulle en vær. Er det mange fugler i kornbandet utendørs i våre dager, men om morran, være forberedt på de første frostnetter. ved juletider, kan en regne med sn¿ i når vi står opp, er det været som først Kvernknarren var 1. september. Var nærmeste framtid. fanger vår interesse. dagen uten regn, varslet det mangel på Østadrag i været gir ofte regnvær, sier Hva gjorde så folk før i tida, da det kvernvann denne h¿sten. Hvordan lang- vi her på Ringerike. Vi har jo ordtaket ikke fantes offentlig værvarsling? Når tidsvarslene stemte, ble vel ikke ofte "¯stavind og kjerringtrette begynner en ikke visste om de truende lavtrykk kontrollert. En husker best det som slår med storm og slutter med væte." som var på vei mot oss. Da var det folks til. Italieneren Toricelli konstruerte i Derimot "vestalytt" lover pent vær. Når erfaringer gjennom slektledd som en midten av det 17. århundre det første folk i Åsa hører trafikken på Hønefoss måtte ty til. Og værmerker var det kvikks¿lvbarometer. Da dette instru- Jernbanestasjon, da blir det bra værfor- mange av, for de nærmeste dager og ment ble mer utbredt, ble folk kjent med hold. gjerne for hele året framover. Som så h¿ytrykk og lavtrykk og kunne med mer Slår røyken ned fra pipa, ja da kan en mye annet den gangen var det mye over- sikkerhet se hvordan været skulle bli i vente dårlig vær. "Veier" i vannflata på tro i dette å spå været. Nåtidas meteoro- nærmeste framtid. fjorden, når det ellers er krusning, vars- loger innr¿mmer at noen av de gamle "Nei nå høgger det i venstre hofta mi, ler regnvær. Ser du skogsnegla kryper på værmerkene fortsatt er brukbare også i så nå blir det nok anna vær". Når gamle bakken en fin sommerdag, kan du vente vår tid. folk med gikt kom med dette utsagnet, regn. Det het også at drømmer du om De forskjellige bygder hadde sine kunne det være den sikreste værmel- noen som er d¿de, kan du vente uvær. faste spåmenn som forutsa været med dingen en hadde i gamle dager. Var nå Skygarden langs toppen av åsen her i stor sikkerhet lang tid framover, mente dette på en fredag, så visste en jo hvor- Åsa, betyr etter gammel tro at det blir de selv. Dagens meteorologene n¿yer dan været ble på søndag. For det het at vind eller regn. Trekker lavt skydekke V®RET 47 værmerker

raskt oppetter åsen, kan en også vente Langtidsvarslene fra de gamle spå- det blåste sydover, var det tegn på godt dårlig vær. Stor ring rundt månen mennene var mange og ikke alltid like- erteår, sa de gamle. Blåste den nordover vil gi oss et lite uvær, mens liten ring lydene. Vi kan jo ta som eksempel dette ble det dårlig med erter. Vi har jo det vil gi elendige værforhold. Månen gir med at mye eller lite rognebær skulle gi kjente ordtaket at "mai kulde gir bon- også et værmerke når den synes bare oss sn¿mengden til vinteren. dens lader fulle". Likeledes at " sein som en sigd. "Liggende måne, stående Noen distrikter mener at mye rogne- påske, gir sein vår". sjømann. Stående måne, liggende sj¿- bær gir lite vintersnø, mens andre steder Været rundt jule- og nyttårsleite ble mann". Nordlyset ble også viet opp- påstår det motsatte. spesielt lagt merke til. For da ville været merksomhet. Blafret det og var urolig på Ekornet pleier å feste kongler på tre- bli sånn og slik så og så lenge framover. himmelen, kunne en vente sterk vind stammene. Sitter disse h¿yt over bakken Jeg har mest tiltro til det gamle eller kaldere vær. blir det mye sn¿, mens lite sn¿ om kon- værmerket at " bærer skaren en voksen Sola gav også forskjellige værtegn. glene sitter lavt. Lengden på tistelplan- mann ved St.Hanstider, blir det Gylder sola åsen om kvelden, blir det tene om høsten skulle også gi et bud om sein vår". bra vær dagen etter. "Trakk sola vann" sn¿mengden. " Det kommer ikke snø på Vi kan vel regne med at været fortsatt kunne en vente regn. Viste det seg en bar bakke" var det ei kjerring som sa en vil bli det vanlig samtaleemnet. Om vi regnbue om morran, varslet det uvær. gang. Hun mente da at det måtte rime nå ikke lenger studerer sol, måne og Regnbue om kvelden ville derimot gi f¿rst, men det h¿rtes jo rart ut. stjernene så nøye. Vi stoler nok mest på pent vær dagen derpå. Når fjordisen gikk opp om våren, og det vi ser på TV-skjermen.

"Værprofet" på veggen. Det var en 5-6mm tykk og ca. 40 cm lang tørr grankvist, festet til litt av stammen, spikret på veggen. Kvisten bøyde seg ned- over mot tørt vær og oppover mot regn. 48 KOMMUNIKASJON Litt om utbredelsen av telefonen

I heftet "Ringerike" 2000 f¿rst, og flere kunne ha samme linje og fikk vi et innblikk i når og nummer. De ble skilt ut med bokstavene hvordan telefonen kom til A, B, C og D. Da ringte det opptil fire Åsa. Årstallet var 1909. Men ganger. Det kunne f¿re til forviklinger når startet eventyret med av og til, og hvis en var litt nysgjerrig, telefonen? kunne man l¿fte av r¿ret og h¿re hva naboen snakket om. Min morfar var bonde og slakter i Åsbygda, og jeg Av Ole Skaug synes å huske at han hadde telefon Jevnaker nr. 106 A. Det var mange som hadde tenkt mangt Å snakke inn i en slik tut var nok om å snakke gjennom en tråd, men etter uvant. Mor fortalte at når hennes mor at franskmannen Charles Bourseu i snakket i telefonen både neiet og bukket 1854 foreslo at det skulle gå an å over- hun under samtalen. f¿re menneskelig tale ved hjelp av elek- Det gikk litt opp og ned med utvidel- trisitet, ble det fart i sakene. Ameri- sen av telefonnettet. I årene 1910 - 1929 kaneren Alexander Gramham Bell rakk kom 43 000 nye telefoner til. I det neste å levere sin patentsøknad noen få timer tiåret økte abonnenttallet med bare 23 f¿r Elisha Gray, en annen amerikaner. 000. Det skyldtes de dårlige tidene den gang. I mellomkrigstiden kunne opp til De fleste av oss har vel snakket i selvla- 7 Ð 8000 abonnenter si opp telefonen i get telefon: En sytråd med en blikkboks ÇJa mine herrer, dette er et meget morsomt året. festet i hver ende. Så byttet man om å leket¿y, men noen praktisk betydning får det snakke og h¿re. aldri.È Staten tar over styringa. Telefonens prinsipp bygger på at I 1948 vedtok Stortinget at hele landets lyden av stemmen lager vibrasjoner i en telefonnett skulle samles i et fellesskap. tynn membran. Disse vibrasjonene blir Å slå på tråden Man skj¿nte nok at telefonen ikke var et ved hjelp av magnetisme omskapt til til- Hvor mange ganger har ikke noen og leket¿y lenger. I året 1945 fantes 231 svarende elektriske svingninger hos enhver av oss sagt at vi skal slå på trå- 000 telefonapparater i Norge. mottakeren. Hos mottakeren omformes den. Uttrykket stammer fra jernbane- Da jeg kom til Oslo h¿sten 1949, så de elektriske svingninger tilbake til språket når de skulle telegrafere. Det var bestilte jeg privattelefon med det samme lyd. enkeltpersoner som "la inn" telefon f¿rst jeg flyttet inn. Da var det ti års ventetid. - med en direkte linje mellom to gård- Ved hjelp av "mas" fra firmaet jeg job- Et morsomt leket¿y brukere, mellom hotell og kj¿pmann bet i, fikk jeg lag inn telefon sommeren Ved store oppfinnelser m¿tes alltid opp- eller lignende. Telefonen så ut som bil- 1956. Det tok altså sju år. Kontorsjefen finneren med skepsis. Så også med Bell. det viser. Ved siden av apparatet hang en fortalte hvordan han fikk telefon. I 1939 10. mars 1876 leverte han sin patents¿k- lite hammer som man slo på den runde fikk han tilbud om gratis innlagt telefon nad i USA. Allerede året etter var han i kula midt på apparatet. Da ringte det i de og i tillegg gratis bruk en viss tid for å Drammen på sin rundreise for å demon- to ringeklokkene ¿verst på apparatet i pr¿ve om han kunne tenke å få den inn- strere oppfinnelsen sin. Betydningsfulle den andre enden. Da slo man ganske lagt permanent. Han telte på knappene menn flokket seg om oppfinneren for å enkelt på tråden. den gang og var glad han slo til. ta dette vidunderet i øyesyn og for å Dagens telefontilbud slår alle rekor- pr¿ve det. En av dem som fikk pr¿ve sa Telefonnettet brer seg der. Vi overstr¿mmes av tilbud, og f¿lgende: "Ja, mine herrer, dette er et Etter hvert så andre at det var en fordel mange sier ja takk. Derfor er det jo også meget morsomt leket¿y, men noen prak- med telefon, og telefonsentraler ble dan- ca 3 100 000 vanlige telefoner i landet, tisk betydning får det aldri." net. Det var tettstedene som ble bygd ut pluss ca 3 500 000 mobiltelefoner. KOMMUNIKASJON 49

Bells f¿rste kunder mine foreldre, og så måtte jeg Graham Bell deltok på en elektrisitetsut- vente. Deretter ble jeg henvist stilling i 1876. Han ble tildelt et hj¿rne. til et avlukke og snakket med Der satt han med sin nye oppfinnelse. naboen og spurte om han tid Alle gikk forbi uten å bry seg om denne ville hente noen der hjemme. mannen. Så kom keiseren av Brazil Så var det å vente noen tid og gående. Keiseren hadde kjent Bells far. bestille en ny samtale og så Han stoppet opp og pr¿vde telefonen, kunne jeg gi beskjeden til for- og han utbr¿t: "Du gode Gud! Denne eldrene mine. Deretter kunne tingesten snakker jo". Året etter kjøpte jeg reise tilbake til der jeg den engelske dronning Victoria en tele- bodde. Da hadde det gått fon. Så gikk det slag i slag. Den tyske nokså lang tid. industrimannen Siemens startet umid- Men det kan være tungvint delbart serieproduksjon av Bells telefo- med telefon også. Jeg skulle ner. I 1899 bygde Siemens Europas f¿r- bestille billetter på Det ste automatiske telefonsentral i Berlin Norske Teatret. I vel 14 med 400 linjer- minutter sto jeg som nummer tre i k¿en. Da la jeg på og Tungvint uten telefon ringte igjen. Etter vel tre Jeg husker fra femtitallet at jeg måtte gi minutter med samme opplys- en beskjed til mine foreldre i Åsbygda. ning la jeg på igjen. Jeg fikk Jeg måtte ta buss til Oslo sentrum og gå ingen billetter. opp til Televerket i Kirkegaten. Der Det er nesten umulig å få bestilte jeg en samtale til naboen til snakke med noen. Det er auto- matiske telefonsvarere nesten alle steder. Ringer man jern- banen for å spørre om togtider må man være våken og f¿lge med for å få det til. Det kan Slik så de tidligste sentralbordene ut. også virke skremmende dette med telefonen og alt det nye. Kommer skjedde gjennomen tråd. Nå skjer det du fram til teateret og bestiller, sp¿r de ofte uten en tråd. Sikkert er det at for etter ditt telefonnummer. Det blir ditt mange kan den virke anmassende og hentenummer. Når du oppgir ditt tele- forstyrende på arbeidsplassen. fonnummer, har de navnet ditt og adres- Jeg har kikket i "Norske gårdsbruk" sen din liggende i datasystemet sitt som kom ut i 1948. Når du ringte num- allerede. rene som sto i boka så visste du hvor du kom og traff den du ¿nsket å snakke Er mobiltelefonen et leket¿y? med: Haakonrud, Vegårdsfjerdingen tlf Av og til kan en lure på det. Den er så 2034, Ask Gods, H¿nefoss, tlf 135, utbredt at det kan være en plage mange Aurdal og Askildsrud tlf Jevnaker 82 C steder, og enkelte steder er det forbudt å og 82 D, Johnsrud, Veme, tlf 1 og bruke mobiltelefonen. De fleste går med Rallerud Sokna tlf privat linje. Vi ser at en mobiltelefon på seg, og den kan ringe det gikk ikke like raskt alle steder. på de underligste steder hvis man har Med mobiltelefonen treffer du den du glemt å slå den av. En skal ikke ha beve- ¿nsker å snakke med uansett hvor han get seg langt f¿r en ser folk med mobi- eller hun enn er, og da er det like greit å len på øret. Uansett: mobiltelefonen er åpne samtalen med "hvor er du nå", for praktisk og nyttig, og når misbruket av hun eller han kan like gjerne være på den har gitt seg, slår den kanskje ut den andre siden av jordkloden. Bells modell. En ny generasjon mobilte- Mobiltelefon med fjernsyn blir neste lefon er allerede på trappene. telefongenerasjon. Hvordan vil vi ta imot den? Nyttig og plagsom Tidligere finansminister og fylkes- Telefonen har knyttet oss nærmere hver- mann Sigbj¿rn Johnsen er vel inne på Slik så de første apparatene ut. Her slo man andre. Vi treffes på tråden når det skal noe når han sier følgende: "Du kan ta på tråden. Mikrofonen måtte flyttes fra være. Men har den skjøvet oss litt fra med deg mobilen og pc-en inn i tjuk- munn til ¿re- etter som man snakket eller hverandre samtidig? Vi slår på tråden keste skauen. Men det blir kjedelig hvis ville h¿re. og slår av en prat, gir beskjeder osv. Det du itte treffer folk". 50 KROKSKOGEN Kongens utsikt

Krokkleiva er en fascinerende sannsynlig den mest beferdede stien på kl¿ft fra Tyrifjorden til hele Krokskogen. Det stiger en del, for Krokskogen. Stigningen er hele vi skal opp på 460 meter over havet, 263 meter på bare halvannen dr¿yt 80 meter over Kleivstua. Over et par s¿kk er stien bygget opp og over en kilometer. Den er full av opple- myr eller to, er det lagt ut kavlebroer. velser. Den er bratt, men ikke Det tar 20 minutter å gå utsiktspunktet kronglete, for Krokkleiva var som er en halvsirkelformet steinplatting nemlig en del av den gamle med gelender av jern, rikt utformet. På kongeveien, tidligere tiders alle gamle bilder ser vi flere, flotte sitte- riksvei mellom Christiania og benker. Nå er det ingen igjen. Den aller siste ligger ødelagt på bakken, men med Bergen. Derfor ble veien solid alle delene intakt. Benken kan repareres, bygget da den var ny i 1807. I og det bør gjøres. Her skal altså kong 1860 var ny vei ferdig over Karl Johan angivelig ha stått en august- Sollih¿gda og kongeveien ble dag i 1832 og beundret utsikten f¿r han nedlagt. dro tilbake til Kleivstua og ned Krokkleiva til Sundvollen og Ringerike. Han hadde med seg stort f¿lge, deriblant Av Sverre Grimstad statsminister L¿venskiold, Grev Brahe og statsråd Collett. Fra Kleivstua kan vi velge blant mange turmuligheter innover Krokskogen. Kjente personer Dr¿ye 200 meter unna er Dronningens Kongeveien over Krokskogen, Utsikt hvor det er kommet opp en inn- Krokkleiva og utsiktspunktene ned mot Det var en gang en t¿nneheis som brakte holdsrik informasjonstavle. Selve Ringerike var blant nasjonalromantik- turfolket opp Krokkleiva. utsiktspunktet er ikke så imponerende kens h¿ydepunkt og blant de store opp- (Illustrasjon: Ib Withen) lenger. Riktignok ser vi store deler av levelsene og symbolene på denne tiden. Ringerike under oss, men utsikten er Malere som J. C. Dahl, Thomas sterkt redusert av alle trærne som har Fearnley og Eckersberg, diktere som Hvilken fabelaktig utsikt er det her. vokst opp i nærheten. Ingen sittebenk Bjerregaard, Oehlenschläger, Welhaven Tyrifjorden med Stor¿ya ligger 400 står det her lenger, slik det gjorde f¿r i og Wergeland, brukte sin kunst til å meter under oss. Vi ser Sundvollen, tiden. Tydelig et sted med få besøkende beskrive områdene. Steinsfjorden, historiske B¿nsnes, ja vi i dag, i motsetning til tidligere da alle Komponisten Rikard Nordraak har halve ¯stlandet foran oss, omgitt av reisende langs kongeveien skulle (1842-66) bes¿kte Kongens Utsikt i Blefjell (1370m), Gausta (1882m), bortom for å se "det storslagne utsyn 1860 og skrev ned sine opplevelser. Han Norefjell (1458m) og mer nærliggende over Ringerikes bygder og store deler av startet med: "Beh¿ver jeg at fortelle at Ringkollen (695m) og Gyrihaugen det s¿nnenfieldske Norge". Gud er stor?" Kanskje det var herfra han (680m). Navnet kom etter dronning Desiderias fikk inspirasjon til å komponere musik- En rund informasjonsplate, montert (fransk Désirée 1777-1860) besøk i ken til Norges nasjonalsang? Nordraak på rekkverket av H¿nefoss og Omegns 1825. I 1832 kom mannen hennes, kong var for ¿vrig fetter av Bj¿rnstjerne Turistforening forteller hva vi beskuer. Karl Johan (1763-1844) samme veien Bj¿rnson (1832-1910) som skrev tek- Også hvor de nærliggende kirkene i over Krokskogen. Det sies at han da sten. Tyristrand, B¿nsnes, Hole, Norderhov bes¿kte et nytt utsiktspunkt halvannen og Haug ligger. Rett under oss er sterkt kilometer vest for Kleivstua, og at dette Utsikten trafikkerte E16 som krysser Kroksundet deretter ble kalt Kongens Utsikt. Etter hvert ble utsikten nevnt i mange på nøyaktig samme sted som overfarten utenlandske reiseskildringer. I tyske, alltid har gått, enten med fergeskyss Kongens Utsikt franske og engelske ble utsikten omtalt eller over eldre broer. Stien fra Kleivstua er godt merket og lett som "Der Standpunkt von der Men vi h¿rer den knapt. Her oppe å følge. Delvis bred som en traktorvei Königinbank", "Vue de Roi", "The hersker stillheten, og vi nyter den i fulle og godt synlig. Så er den da også høyst King's View". drag. KROKSKOGEN 51

Navneberg Snur vi oss og ser innover mot skogen, ser vi fjellet ned mot plattformen som danner fine, naturlige trappetrinn. Bergene bakenfor er blankslitt av all tra- fikken, og ser vi n¿yere etter, er de fulle av bokstaver og tall, gjerne med ramme rundt. Det eldste årstallet vi finner er 1886, men mange av gammel årgang er nok slitt bort av all ferdselen. Noen inskripsjoner har også stukken skrift. Et stort skråttliggende berg like ¿st for nedgangen til plattformen ser vi n¿yere på - og finner til vår overraskelse masse runetegn. Det begynner med mono- grammet til kong Olav V og tydet av ingeni¿r Trygve Berge i juni 2002 lyder teksten i oversatt form: Utsikt nordover fra Kongens utsikt. (Illustrasjon: Ib Withen)

Noregs krone han har Krogkleven skede Kl. 12. Her var I 1816 selger staten Krokskogen til Kom fra der opf¿rte L¿vsale og plantede Alleer, og, b¿nder i Hole og Norderhov for 5407 Noregs konger ofte var hvor Hans Majestæt passerede, Str¿edes spd. Ved utskiftingen (delingen) noen år Drott som ikke sviker Blomster af Egnens Bondepiger. senere fikk Stein gård et stykke på 618 Hele folket liker Fra "Dronningens Udsigt" tog Hans mål, beliggende fra Krokkleiva vestover Majestæt hiint med Rette berømte til Manaskaret. Når vi vet at Olav V ble Norges konge Prospect i ¯iesyn og betragtede med Eier var Fougnerfamilien og de syntes 21. september i 1957, er disse runeteg- beundring og dyp Bevegelse dette til nok at deres område hadde utsiktspunk- nene h¿yst sannsynlig risset inn samme Sjæl og Øie talende store Natur-Maleri. ter som var minst like bra som h¿sten og ment som en hyllest til han. Hs. Maj. kj¿rte deretter nedover Kleven Dronningens. Derfor bygget de en tre- Mer skal vi ikke fordype oss i dette, til Sundvolden, Hvor en stor Mængde platting med rekkverk på et gunstig sted men heller konstatere at navnebergene på Mennesker af alle Stænder og Kiøn vare og laget en sti dit. Kongens Utsikt er de mest omfattende vi forsamlede". For å kunne konkurrere med kjenner til, både på Krokskogen og i Dronningens og gj¿re punktet mer Nordmarka. Runene er for øvrig lettest å Etter å ha blitt mottatt av en stor folke- attraktivt kalte de det Kongens Utsikt, lese en solrik dag rundt klokken 12. mengde på Sundvollen, både fra uten at de kunne referere til noe bestemt Ringerike og Hallingdal, spiste kongen bes¿k. Og de fikk rett! Var Karl Johan på stedet? middag f¿r han vendte hjemover og Den nye utsikten fikk etter hvert Kongens Utsikt er også en attraktiv ras- ankom Bærums Verk igjen klokken 21. st¿rre oppmerksomhet og stadig mer teplass. Det er mange flaberg blant Ved midtnattstider var han tilbake i bes¿k. ranke furustammer innenfor utsikt- Christiania. Referatet har ikke et ord om Selv om Dronningens hadde en mer splattformen. Flere sittebenker er satt noe nytt utsiktspunkt. Derimot kommer tilgjengelig beliggenhet, overtok opp, også de preget av alder. Det eneste det klart frem at også Karl Johan var på Kongens Utsikt mer og mer av turisttra- nye er en informasjonstavle som igjen Dronningens Utsikt, i likhet med sin fikken utover i 1830 årene. I reisebeskri- forteller at Karl Johans bes¿k i 1832 kone syv år tidligere. Dermed kan vi slå velsen til Richard Carter Smith fra 1838 satte navn på stedet. Etter et slikt viktig fra oss at dette bes¿ket var bakgrunnen er det en tegning av treplattingen med bes¿k burde også det årstallet og kon- for navnet på Kongens Utsikt! tekst "The King's View, Krokleven near gens bokstaver eller monogram vært Christiania". meislet inn i fjellet på et fremtredende Starten på Kongens Utsikt I 1841 nevner Bernhard Herre begge sted. Vi leter, men finner ingenting. På et kart fra 1826 er verken utsiktpunktene, men det er bare I "Den Norske Rigstidende" fra 23. Dronningens eller Kongens utsikt inn- Kongens han beskriver: august1832 er en utf¿rlig omtale fra tegnet. Derimot står det "Aagaards- "Så trett jeg var, kunne jeg dog ikke kongens reise to dager tidligere. Vi gjen- knatten" der Kongens Utsikt senere sove. Om det nå var min store tretthet, gir det f¿rste avsnittet i referatet: kom. I 1846 er både "Konge-Udsigten der hindret det, eller det var den prakt- "Ved Grendsen af Buskeruds Amt paa og Dronningens Udsigt" nevnt. I 1872 fulle natur, der ikke ville tillate meg å Midtskogen modtoges Hans er bare "Kongens Udsigt" påskrevet kar- lukke ¿ynene, vet jeg ikke, men det vet Kongl.Majestæt af Amtmanden og tet. Det skulle fortelle oss litt om utvik- jeg, at jeg ikke angret på den søvnløse Fogden, samt escorteredes af lingen av de to utsiktene, men la oss i time. Jeg satt der omgitt av de stolte Landmænd til hest. Ankomsten til tillegg se hva historien kan gi oss. fjell; under meg tapte ¿yet seg i den 52 KROKSKOGEN dype, m¿rke skog.Ringerike lå foran og det utseende den fortsatt har i dag. Hole Historielag igjen må trå til siden meg og brente i all sin lyse prakt. Lot I 1948 kom stolheisen opp Krokk- Hole kommune for tiden viser passivitet jeg ¿yet gli videre, så hvilte det på de leiva og trafikken ¿kte vesentlig. I 1951 på grunn av dårlig økonomi og lave ved- fjerne snedekte fjell. overtok Hole kommune Kongens Utsikt likeholdsbudsjetter? Belysningen var så fantastisk sterk, at og et 60 mål stort område omkring for En annen l¿sning er at kommunen den nesten blendet ¿yet". 42000 kroner. Bel¿pet ble fastsatt etter likevel tar et initiativ. Hva skal den med skj¿nn og salget var nærmest som en hele 60 mål rundt Kongens Utsikt? Den I 1851 var det Nordisk Studenterm¿te i ekspropriasjon.Som selger undertegnet kunne beholdt eierskapet til selve Christiania med over 600 deltagere. De Stein gårds medeier, fru Erna Moltzau. utsiktspunktet og et stykke av stien. vandret kongeveien over Krokskogen Resten, kanskje 40-50 mål kunne den med stopp på Kleivstua og Dronningens Ringerike Turistforening fors¿ke å selge, for eksempel tilbake til før de nådde Tandbergmoen ved Foreningen ble stiftet i 1893 som tidligere eier og få en god pris for det. H¿nefoss. H¿nefoss og Omegn Turistforening. Kanskje det samme som de selv kj¿pte På tilbaketuren neste dag dro de bort I 1906 utvidet de virksomheten til for og satt pengene i et fond eller ¿re- til Kongens Utsikt hvor det var sang og Krokskogen. Krokkleiva og Kongens merket dem for Utsiktens vedlikehold taler. Så i 1862 følger en stolt Gabriel Utsikt ble straks "hjertebarn" for fore- og forbedring.Eller den kunne foreta Fougner dronning Louise (1828-71) opp ningen. De tok også på seg ansvaret for hugst på området og brukt inntekten til Krokkleiva og bort til Kongens. Mannen Kleivmannen. I 1907 ble bøssen åpnet samme formål! hennes, kong Karl 4. (1826-72) var også og den inneholdt 55,79 kroner. Pengene Det er snakk om Hole kommunes, ja her i begynnelsen 1860 årene. ble ¿remerket til vedlikehold av Ringerikes st¿rste og mest kjente turi- Fortsatt var det bare en treplatting her, Krokkleiva og veien til Kongens Utsikt. stattraksjon! Dagens passivitet b¿r der- men trafikken har ¿kt vesentlig og er De gamle jernbenkene fra 1880 ble for endres til aktivitet! fullt på høyde med Dronningens. reparert og satt i skikkelig stand. I 1909 I 1994 var det en vielse her oppe på ble stålskiven med informasjon om steinplattingen med den frie og luftige Utbedringer utsikten montert. I 1935 tok foreningen utsikten som altertavle. Det ble påtalt av I 1880 var treplattingen råtten og moden opp spørsmålet om å få fredet Krokk- Oslobiskopens kontor som uttalte at kir- for utskifting. Et initiativ ble tatt til leiva og Kongens Utsikt. ken er vårt kultsted, ikke naturen. Det er "Utsiktens forbedring". Det ble en langvarig kamp som fore- nok mange som mener det motsatte, Bak tiltaket sto primært tre menn. l¿pig har endt med at Krokkleiva ble ikke minst etter å ha vært på Kongens Det var Johannes Solberg (1845-1920) , fredet i 1957, mens Kongens Utsikt fort- utsikt! eier av Stein gård og senere ordfører i satt er "fritt område". Burde man ikke Hole. Dessuten Ivar Rytterager (1818- igjen fors¿ke i hvert fall å få området 98) examinatus juris, kongelig fuldmek- rundt Kongens Utsikt vernet, nå med Kildehenvisninger: tig i revisjonsdepartementet og senere Hole kommune som initiativtager? Bernhard Herre: En Jægers eier av Stor¿ya i tidsrommet 1885-90. Foreningen skiftet navn til Ringerike Erindringer (1849) Han var meget interessert i sport og fri- Turistforening i 1936. Ansvaret for vedli- Fredrik Schjander: Artikkel i luftsliv og hadde allerede s¿rget for at keholdet av Kongens Utsikt hadde de frem "Ringerike" 1949 "Kleivkallen med b¿ssen" ble satt opp i til Hole kommune kjøpte området i 1951. Jon Guldal: Diverse avisartikler i 1860 årene. Tredjemann var Peter Ringerikes Blad på 1950 tallet. Petersen (1826-96), grosserer og gene- Fremtiden? Jon Guldal: Artikkel i ralkonsul. Skaperen av Nydalens Etter det har lite skjedd på Kongens "Ringerike" 1951-52 Compagnie og den moderne tekstilin- Utsikt. Skjøte fra 6/10 1951 hvor Hole dustri, Victoria Terrasse og Gausdals Det solide jernrekkverket er intakt. kommune kjøper Kongens Utsikt H¿yfjellssanatorium. Han var alltid pent De flotte sittebenkene med utsmykkede og området omkring av Stein kledd, gjerne med flosshatt, kjole og jernben er imidlertid for lengst borte. gård. hvitt slips. Bartene var skarpe som syler Bare en ¿delagt benk ligger igjen. Paul Aasnæss (red.): Skauleis til og tilnavnet hans var naturlig nok "Peter Trærne vokser opp både nedenfor og fjells. Ringerike Turistforening Nydelig". Støtte ble også gitt av hotell- langs sidene på utsikten og snevrer den 1893-1993 (1993) eierne Johan Blyberg på Sundvolden og inn vesentlig. Kratt og vegetasjon vok- Margit Harsson: Kongeveien Hans Berg på Kleivstua. ser opp bak steinplattingen. Kongens over Krokskogen (hefte 1997) Disse s¿rget for at f¿lgende tiltak ble Utsikt bærer preg av lite vedlikehold. Margit Harsson: Stein - en stor- gjennomf¿rt og utgiftene dekket: Det samme gj¿r stien fra Kleivstua hvor gård på Ringerike (2000) Ny plattform av stein kr. 156,80 lange grener er i ferd med å gjøre frem- Trygve Berges (59) tyding av Jernrekkverk og benker kr. 308,12 komsten vanskeligere. Det er ikke mye runeinnskriften, juni 2002 Rydding og merking av veien kr. 10,47 som skal til for å rette opp inntrykket av Samtaler med Jan Fredrik Til sammen kr. 475,39 forfall. En grensaks, en sag og flittige Hornemann (53) Ingen ringe sum på den tiden og med dugnadshender ville fint gjort jobben. Samtaler og god hjelp av disse forbedringene ble Kongens Utsikt Pluss oppsetting av nye sittebenker. Gudmund Bakke (53) sikret "evig levetid" Kanskje Ringerike Turistforening eller BYGDEHISTORIE 53 Et mesterverk av en bygdebok

"Hole er ingen stor kom- mune". Slik begynner Ole J¿rgen Moes forord til bind I av Hole Bygdebok. Men selv om kommunen er liten, er den i ferd med å få en stor bygdebokserie. Det f¿rste bindet handler om bosettings- historie i Årnesfjerdingen og det andre bindet tar for seg Steinsfjerdingen.

Av Sjur Tandberg

Årnesfjerdingen omfatter området mel- lom Sund¿ya, Steinsåsen, Borgen og Stor¿ya. Det er sikkert andre enn under- tegnede som fikk en aha-opplevelse da han oppdaget at han bodde i Årnesfjer- dingen. Jeg vil gratulere Hole kommune Bygdebokforfatter Gudmund Bakke har ferdig de to siste bindene av bygdeboka for med et mesterverk av en bygdebok. Hole. Her er han i gang med signere det f¿rste bindet som kom ut for ett år siden. Den er verdt hver eneste krone som (Foto: Fred Harald Nilssen) er bevilget, og enda litt til. Allerede i h¿st kommer det andre bindet som Grundig som har levd en stund. Vi får et innblikk handler om bosettingshistorie i Steins- Med en gjennomf¿rt grundighet gir bind i alt fra hverdagskriminalitet og ¿kse- fjerdingen. Deretter kommer historien I en innf¿ring om folk og liv i Årnesfjer- drap til solskinnshistorier. om R¿yse og ¿stsiden av fjorden. dingen fra så langt tilbake i tid som det Som avslutning planlegges en generell har vært mulig å framskaffe opplys- Nesten som Se og H¿r bygdehistorie. ninger, og helt fram til 2001. Det er I bygdeboka slipper ingen unna sine Etter å ha lest det første bindet av neppe et menneske som har vært bosatt i gjerninger. Her blir vi informert om bygdeboka, gleder jeg meg til å ta fatt på området de siste 200 år som har sluppet hvem som har barn med hvem – både i bind II, som forhåpentligvis ligger unna omtale i bygdeboka. Vi får også et og utenfor ekteskap, om oppl¿ste ekte- under juletreet på julaften. Bygde- innblikk i mange av våre sambygdingers skap og om hvem som er samboere med b¿kene fortjener en plass under juletreet liv på 1600- og 1700-tallet. hvem pr. våren 2001. For de som er hos alle holeværinger og utflyttede hole- Bygdebokforfatter Gudmund Bakke interessert i pikante opplysninger om væringer. Dette nevnt som tips for den har en fantastisk evne til å komme i kon- folk en kjenner, og deres forfedre, vil som måtte ha vanskeligheter med inn- takt med folk. Denne egenskapen må det antakelig være mye informasjon å kj¿p av julegaver. han ha utnyttet maksimalt i sitt arbeid. hente i bygdeboka. De to første bindene er bygget opp på Bygdeboka er krydret med gode histo- samme måte. Et vell av gode historier, rier om en rekke av de som har og har Systematikk mange artige gamle bilder, gode kart hatt sin bopel i området. Det kan neppe Den systematikk som er lagt til grunn er og en grundig omtale av hvert eneste være få timer og kaffekopper som har imponerende. Årnesfjerdingen omfatter bruk. gått med til samtaler med holeværinger gårdsnumrene fra 192 (Vik) til 201 54 BYGDEHISTORIE

sentrum og Kroksund. Det er knapt en side uten et kart eller et fotografi. Boka inneholder et vell av gamle fotografier, mange av dem er samlet inn av den for- rige bygdebokkomiteen på 1970-tallet. I tillegg har mange av våre sambygdinger bidratt med gamle bilder. Det er også en rekke nyere bilder av Hole i dag, tatt av Marit Fagerli. De mange kartutsnitt i boka gj¿r det enkelt å se hvor gamle bruk og husmannsplasser lå. Like enkelt er det ikke å plassere alle dagens bygninger i de nye boligområ- dene. Det å identifisere et hus ved hjelp av gårds- og bruksnummer er håpløst, fordi det er vanskelig å oppdage noen systematikk i rekkef¿lgen av bruksnum- rene. I boligfeltene på Kroksund, Solbakken og Viksh¿gda er gateadresse tatt med, og da er det lett å finne fram. I øvrige områder var det i liten grad veia- dresser da boka ble produsert sommeren 2001. Et kart med gårds- og bruksnumre ville vært til god hjelp. I dag har hver bolig i Hole fått sin veiadresse. I kom- mende bind regner jeg med at de nye vei- og gateadressene kommer med. Gater i Hole må ikke forveksles med gater i byer. Holes gater er en språklig variant av gutuer.

Tidkrevende Det er et møysommelig arbeid å skrive en bygdebok. En vesentlig utfordring for en bygdebokforfatter er å sette strek. Det Anna Ruud (f. 1886) var fra Brul¿kkene på Krokskogen, som datter av Hanna og Hans vil alltid dukke opp ny informasjon som Mattisplassen. Hun ble gift med Johan Ruud, eier av ¯stre Rud. Deres s¿nn var Henry forfatteren gjerne skulle hatt med. Det er Martin Ruud (1910Ð2002), som testamenterte gården til Den norske kreftforening. gått seks år fra Bakke ble ansatt til bind I forelå. I disse årene er også mye av stof- (Bili). Bakke tar dem for seg i tur og ¥ Søndre Fekjær. John Fekjær, som i fet til de ¿vrige tre bindene av boset- orden. Gårdshistoriene starter i middel- dag eier gården, har potet- og korn- tingshistorien innsamlet. Det er ikke alderen. Vi blir kjent med eiere, tjeneste- produksjon. Han kan f¿lge sin slekt vanskelig å skjønne at det må ta tid når folk og leilendinger fra 1500-tallet og tilbake til midten av 1600-tallet. I man går så grundig til verks som Bakke fram til i dag. På to av dagens gårdsbruk motsetning til på nabogården har gjort. Når kommunen har besluttet å kan vi f¿lge samme familie helt tilbake S¿ndre Gjesval, var det mer utgi en bygdebok, vil alle være tjent med til 1600-tallet: suspekte forhold på Fekjær. Vi kan at det gj¿res grundig og ordentlig. I lys ¥ S¿ndre Gjesval. Gårdens eier Erna blant annet lese om Henrik Fekjær av dette er ikke seks år spesielt lang tid, Gjesvold kan f¿lge slekten sin ti som ble b¿telagt for knivstikking. selv om den ambisi¿se tidsplanen som ledd tilbake til Tollef Olsen Gjesval, Senere, i 1662, ble den samme ble laget i 1995, har sprukket litt. som overtok gården rundt 1670. Henrik bøtelagt for å ha fått barn for Det finnes imidlertid de som stiller Tollef ble av amtmanden oppnevnt kort tid etter at ekteskapet ble inn- spørsmålstegn ved om vi har råd til å til å "innsende og angive hvis bet- gått. Tragedien ble fullendt da små- l¿nne en bygdebokforfatter i ti år for å lere og l¿se folk var at finde i Hole barnsfaren Henrik drakk seg i hjel i lage bosettingshistorien til en kommune ¯stbygd". Erna Gjesvold har fulgt 1664. med 5000 innbyggere Ð og enda noen opp sin forfars arbeid for lov og ekstra år for å lage den generelle bygde- orden. Hun er i dag politiinspekt¿r Ikke bare gårdshistorie historien. Bygdebokforfatteren har og stedfortreder for politimesteren i Til slutt i boka blir vi kjent med store og åpenbart følt det som et press at det Nordre Buskerud. små i Årnesfjerdingens nyere boligom- hvert år under kommunens budsjettbe- råder – Løkenmoen, Solbakken, Vik handling er politikere som er kritiske til BYGDEHISTORIE 55

vet i mange av hans eventyr, og R¿nnaug og Viggo Moe Haugen på Mo har vært flinke til knytte gården til J¿rgen Moes virksomhet. Hver sommer kommer busslaster med turister for å se gården og høre Rønnaug fortelle. Det er fascinerende å lese om Holebygdas engasjement for å beholde Mo rett etter krigen. Som så mange andre fikk eieren av Mo ¿konomiske problemer mot slut- ten av 1920-årene, og gården ble over- tatt av en kar fra Skedsmo. "Heldigvis" var mannen ungkar og barnl¿s, så da han d¿de i 1948 var det var ingen som kunne gj¿re krav på odel. Arvingene solgte gården til Felleskjøpet, men Hole kommune benyttet sin forkj¿psrett, og s¿rget for at den gamle Mo-slekten igjen kunne overta gården. Gjennom boka kan Orebråten var en av de mange husmannsplassene som Stein gård hadde i Steinsåsen. vi f¿lge den samme familien 13 slekts- Bildet av stua og låven i Orebråten ble tatt i 1975. ledd tilbake – til Jens Moe rundt år 1600. både framdrift og kostnader. Bakke har Storgårdene Storgårdene Sørum og Hårum får en de senere år, etter eget initiativ, bidratt Steinsfjerdingen har en rik historie. omfattende behandling i boka. Den til å redusere kostnadene ved å redusere Stein gård, som også i landsmålestokk gamle storgården Hårum er i dag delt i sin stilling som bygdebokforfatter. er en storgård, har en historie som de 14 gårder, og hver av disse har sin histo- Antakelig har han likevel hatt en fleste holeværinger kjenner. Spelet rie som vi blir nærmere kjent med. Vi arbeidsdag som varer lengre enn de "Haugferd", som ble satt opp på Stein kan også lese om de betydelige steinal- fleste av oss som mottar full l¿nn. gård i 1999 og 2000, forteller om derfunnene i området. Halvdan Svarte og hans s¿nn Harald Til slutt vil jeg takke Gudmund Bakke Historien om Steinsfjerdingen Hårfagres oppvekst i Hole. for omtalen av Sjur Tanberg, som i 1624 Bind 2 i Holes bygdebokserie kommer Mo gård er også er rik på historie. drev gården Vekkeren. Jeg ante ikke at ut i desember i år. Mens f¿rste bind var J¿rgen Moes barndomshjem er beskre- navnet hadde slik en historisk sus. på 575 sider, er det andre bindet på rundt 800 sider. Det tar for seg den gamle Stein skolekrets, strekningen fra Hole ungdomsskole, på begge sider av E-16 langs Steinsletta og opp til kom- munegrensen på Giletoppen. Selv om skolen midt på Steinsletta ikke eksisterer lenger, beskriver boka et område som særpreges av vekst og utvikling. Steinsfjerdingen omfatter de største og mest fruktbare gårdsbrukene i Hole. Vi kan lese at kornproduksjon er dominerende og at bøndene i området driver sine gårder etter avanserte meto- der og med de mest moderne hjelpemid- ler. Men Steinsfjerdingen omfatter også Holes største boligområde – Steinsåsen. Vi får oversikt over de som bor i Steinsåsen, og her finner vi en god del etterkommere fra gårdene i Hole. I mange familier var det et utall unger, og alle kunne jo ikke bli boende på går- Det var store barnekull på mange bruk i Hole. Bildet er fra Bråten på Brenna i dene. I kommuneplanen for Hole, som Steinsfjerdingen cirka 1954, og vi ser Olav Eriksen (1888Ð1971) og hustru Elise Olava skal sluttbehandles i 2003, vil området Olsdatter S¿rum (1889Ð1977) med sine 11 barn. Foran fra venstre Erik, Alf, far Olav få mange nye boliger. Disse vil hovedsa- Eriksen, mor Elise Olava Eriksen, og Thorbj¿rn. Bak fra venstre Olga, Karl, Ruth, kelig komme på Østre Rud og Koksrud. Ragnar, Ernst, Thorleif, Bergljot og Agnes. 56 KIRKEJUBILEUM

Viker kirke har sitt særpreg, og er et kjært kirkebygg for folk i Ådal. Kirken er lite forandret siden den ble bygget for 300 år siden. (Foto: Anders Skrataas) Viker kirke 1702-2002

Den 300 år gamle kirken er sannsynliggjør dette årstallet. Kirkens Fredrik IV ble kirken solgt til kanskje ingen skj¿nnhet, den 250 års jubileum ble behørig feiret i Daniel Ramus i 1723, og var i hans panelkledte, tjærebredte t¿m- 1952, så det er liten grunn til å tukle slekts eie til dalens folk overtok den merkirken i Viker i Ådal, men med 1702. Om den f¿rste kirken vites at i 1783. en slik bed¿mmelse kommer den er nevnt i "Diplomatarium Norvegicum" i 1462, og biskop Jens Tarvelig mye an på øyet som ser, og Nilss¿n, som var på bispevisitas i Hole En av prestene som tjenestegjorde ved hjertet som vet. Siden 1702 har og Norderhov i 1594, har fortalt at der Viker kirke skal en gang ha sagt at kir- kirken hatt sin misjon. Da den var en annekskirke i Ådal, men at det ken er helt igjennom en tarvelig kirke. sto ferdig avl¿ste den en kirke ikke var gjort tjeneste der i hele refor- Om den ting har Trond Bergsund, som i på samme sted, som var blitt masjonsårhundret. stor grad interesserte seg for Viker kirke, "alt for liden og trang til I et kirkeregnskap fra 1697 står det at skrevet: - I slutten av 1600-årene hadde daværende kirke måtte rives, og en ny det kommet folk på de fleste gårdene i Almuen". En del av inventaret bygges. Den første post på regnskapet Ådal (etter Svartedauden i 1349) og det fra gammelkirken, som antage- fra dette året lyder: "Opbygt een ny trengtes kirke. Den gamle kirken må ha lig var en stavkirke, finnes i T¿mmer Lafteverdis Kirce isteden for vært "brøstfeldig" og ikke til å reparere, Viker kirke. den gamle. For samme at opt¿mre betalt ellers hadde det vel ikke blitt bygget T¿mmer bygmesteren paa sin og med- nytt. Nybygget vitner ikke om over- havendes egen kost efter derom giorde flod." Av Anders Skrataas fortingning 24 rd." De samlede bygge- De har nok sine ord i behold både omkostninger bel¿p seg til 78 riksdaler presten og Trond Bergsund, men Erling Hvorvidt 1702 er det riktige årstall for (312 kroner). Antagelig betalte det Tobiassen, som i perioden 1923-1937 kirkens fullf¿relse og/eller innvielse offentlige kirkebygget, for i et skj¿te tjenestegjorde som sogneprest i Ådal vites ikke, men et innhugget årstall undertegnet på Rosenborg slott av har nok også dekning for sitt syn på KIRKEJUBILEUM 57

Fra markering av kirkejubileet (Foto: Anders Skrataas). saken, slik han uttrykte det ved 250 års Dette påbygget kom antagelig jubileet i 1952: 30-40 år etter at kirken sto fer- Det hendte en gang at kloke folk ville dig. Om det er den opprinnelige Du har ingen tårn og tinde, male kirken hvit. De ville det med den klokketårnet som står der, eller begrunnelse at "kirken ikke ville virke om det er endret eller nytt er du eier ei ry og prakt. så uanselig som nå". Men dalens folk fra bygget siden da vet man ikke. I Men gjemt i skogen derinne 1697 som "begbredet" kirken med 1901 ble det foretatt sakristiut- "tiære som af Almuen til Kircken er for- bygging, slik at presten fikk et du står om det evige vakt. æret", de ga kirken den farge som den rom til å skifte i og oppbevare siden har hatt og b¿r ha. Den solbrune, sine saker. Det andre rommet Du vant ingen kunstners hjerte værslitte fargen er med og gir kirkehuset fungerer som dåpssakristi. I dets sjel. Det står til skogen og fjellet. 1925 ble almuestuen i Viker som gav det hellige ord…. At folket i Viker menighet alltid har revet, og gjenoppsto som grav- Det brenner ei guldslått kjerte holdt av sin kirke kan synliggj¿res blant kapell ved kirken året etter. annet gjennom de mange gaver til kir- Gravkapellet har den senere tid til pryd på ditt alterbord. ken opp gjennom årene. Riktig nok var gjennomgått et omfattende res- det i sin tid en ikke ubetydelig tiende å taureringsarbeid, i stor grad (F¿rste vers av Erling betale til kirken, og i den sammenheng basert på dugnad, og ble 4. skal nevnes en litt uvanlig og uvanlig november 2001 offisielt tatt i Tobiassens variant, nemlig kirkekuene. De ble leid bruk som Viker kirkestue. "Sang til Viker kirke") bort, og leieren var forpliktet til å fornye I anledning kirkens 300 år ble b¿lingen. Ordningen varte til 1838. det 13. oktober 2002 holdt en jubileumsgudstjeneste, hvor Få endringer blant andre biskop Sigurd Osberg del- Artikkelforfatter Anders Skrataas Viker kirke har gjennomgått få tok, for ¿vrig en av hans siste tjenester har også har skrevet jubileums- endringer siden den ble bygget. Den f¿r han gikk av med pensjon 1. desem- skriftet "Viker kirke 300 år". Han mest i¿ynefallende forandring er påbyg- ber samme år. Ellers var minnestunden er journalist i Ringerikes Blad. gingen av klokketårnet (stupullen). preget av lokal deltagelse. 58 SAGNHELT

Smeden Gunner Ellensen er vidkjent rundt Sperillen. Han var en sær- ninger om B¿rse-Gunner, kom jeg over en artikkel om ham skrevet av deles dyktig b¿rsesmed, og ble derfor kalt B¿rse-Gunner, men han Mikkjel F¿nhus i 1917. F¿nhus« artikkel er den f¿rste nedtegnete for- kunne mer enn å smi. Hans omgang med børsene, også på bjørnejakt tellingen om denne mannen som smidde på gårdene og veidet i sko- har langt på veg gjort ham ud¿delig. Mikkjel F¿nhus har blant annet gene omkring Sperillen f¿r han utvandret til Amerika i 1851. bidratt til det. I forbindelse med mitt arbeid med å lete fram opplys- Torbj¿rn R¿dberg B¿rsesmed-Gunner

Av Mikkjel F¿nhus

Det var ute i Aadalen. Midtsommers tid. Fjorden laa blank blank-still, med skygge av skog i vikene. Der kunde flyet svirre og summe og en og anden aure vâke dovent, med ringer efter sig i vandet, ringer som blev st¿rre og st¿rre og tilslut fl¿t bort. Saa kom en ny ring længer borte. Der blasket en storfisk ... Det var h¿gst dag, vartm og stilt. Blaa skogaaser laa mykt og lavt efter dalsi- derne. I vest saa en kanten av brunt snaufjeld, og længst nord, mot himmel- syn, kvitnet det i sneflaker i Hedalsfjeldene ... Her og der lysnet gaarder fram langs fjorden, smaa grønne islæt i al svart skog. Der var brune, solstekte hus og av og til stak et kvitmalt i ¿inene. Men r¿k- strimer saaes ikke fra peispipene; for det hadde vært det prægtigste høiveir dagen lang, og al gaardens folk drev ute paa marken. Det gjeldt at berge hvad berges kunde. Langt ute over dalen trak him- melen i blaasvart Det aat sig h¿iere og h¿iere mot solen. Og aasene derute graanet av, og fik likesom et kvit stænk av skodde. Det var regnskuren. I Ramberga, paa vestsiden av fjorden, var de inde og aat til middags. Manden han B¿rsesmed-Gunner, sat i høgsætet. Det var en middelsh¿i, grovlagd kar med skarpe, stikkende ¿ine. Det var Aadalens sværeste bjørneskytter og saa spræk en kar. Bj¿rneb¿rsen hans hang paa bjelken under taket; den var grov saa der kunde stikke fingeren indi. Nord mot Hedalen renner Knappelva - en av elvene i B¿rse-Gunners veidemark. Mens de sat der og aat, pratet de om (Foto: Torbj¿rn R¿berg) ymse ting. Der var om vinterturer til Branæs og kranglerier med valdressen raad at hjælpe. De snakket om h¿ionn De reiste sig tungt efter maten. som kom i store f¿lger ved juleleite, og fôraar og alt som dertil hørte. Og alt i Gunner la paa pipen for at faa sig en r¿k skulde efter bylass. Her i vinter hadde ett skottet Gunner ut av vinduet mot syd. mens han gik ut paa jordet igjen. De en av dem kj¿rt sig ned, baade hest og ÇDet blir visst itte noko meddagskvil andre seg ut foran. kar... Det skulde ha vært saa stygt et syn, naa,È sa han. ÇRegnskura kjem saa det Da stanset B¿rsesmed-Gunner med sa de som var med. Og ikke fandtes det susa.È ett og lydde. ÇTi!È sa han. Og de andre SAGNHELT 59

En fortelling oppgir dette å være steinen der B¿rse-Gunner reddet seg fra den skadeskutte bj¿rnen. (Foto: Torbj¿rn R¿berg) stanset, noget paa gulvet, en i d¿ren. vest og den lange skogodden stak frem, gammelt. Gunner stod d¿rgende still, med aapen der stod det som en kvit spr¿it for regnet Men mens hun drev og stampet gr¿- mund og ¿inene langt borte. Av og til som aat sig nordover. Og paa ten til kveldsværen, gik det i gangen, og skaket han paa hodet, som visste han Rambergjordet gik rivene saa det krast i ind kom Gunner, drivende vaat. Han ikke rigtig hvor lyden kom fra. Tilslut det t¿rre h¿iet. Og tjenestegutten kj¿rte satte b¿rsen fra sig i vedroen og slasket blev han staaende og skotte paa b¿rsen med stapfuld vogn mot laaven til hju- bort til peisen der han tok lue og tr¿ie og opunder taket. De andre stod. lene skranglet og bar sig i sten og s¿k ... hængte op til tørk. Tjenestegutten gik ÇDet knett!È hvisket han; maalet var Da saa de B¿rsesmed-Gunner dra fort sta og tok b¿rsen; han saa det sat en lavt og hæst, som naar en er bange for at ned mot baatst¿et, skyve baaten ut og avbrændt knaldhætte paa piggen. bryte stillheten. ÇH¿r!È hvisket han lægge bjørnebørsen i agterskotten. Saa ÇHa de bomma naa?È spurte han. igjen. Men de andre h¿rte ingenting. tok han aarene og rodde ¿stover i strak ÇAa nei!È mente Gunner lognt. ÇBom Da drog Gunner fort mot skapet og linje ret over fjorden. var det naa itte rekti da. Je skaut ei jerpe. fant krudthornet frem. ÇD¿ faar h¿ie - Da han la til i en vik paa den andre Gaa nedi baaten etter a du!È la han til, aaleine!È sa han. ÇJe maa nok paa anna siden, var regnskuren der. Og slaatefol- han snudde sig mot en av smaaguttene arbeide je.È Og han tok b¿rsa ned og ket i Ramberget raket sammen i store som sat paa sengekanten og spikket paa gav sig til at la. De syntes han var saa saater, saa iallefald en del av fôret en pilbue. Gutten la fra sig og drog paa blek og rar. skulde bli berget for væten. d¿r. ÇDu kann da skj¿ne du itte maa dra Det var i kveldningen. Et herrens veir Konen øste grøten op i et stort træfat. teskogs naa!È blandet konen sig ind. ÇVi gik over dalen, med regn og toreslaat. To Just da de satte sig indtil, kom gutten som har saa mykje tørt fôr ute ...» ganger hadde de set lygnelden slaa ned sættende hovedstupes gjennem d¿ren. ÇDet faar itte hj¿lpe. Je lyt teskogsÈ, ¿st paa bergene, og da var det som det Han var vaat og andpusten, og glemte at sa Gunner, han tok kulen og la i pipen. skulde gaat svære børseskud derborti. lukke efter sig, ÇDet va nok ei diger Det var ikke frit for at han skalv paa Varmen stod r¿d mot himmelen; men jerpe detta, far!È skrek han. ÇJasaa!È haanden. saa hadde skuren kommet og slukket sa Bersesmed-Gunner lognt. ÇOrka du Saa drog da slaattefolkene ut alene. igjen paa timen. itte bera a da?È sa han. Nu drog han paa Nu trak regnskyene op over solen, som I Ramberget sat de inde kringom pei- smilen. blev til en mat, lys skive langt indi him- sen. De hadde ingenting ute at gj¿re i Gutten kom overgiven tæt indtil far melen. Store skygger gled i rasende jag slikt veir. Alt længe hadde de undredes sin. ÇDu!È sa han b¿nlig, Çje vil faa vara nedover dalen. Fjorden gik i kulsvart og paa hvor Gunner blev av og konen var med aa flaa!È laa om mulig enda mer blikstill. Men mest ildsvien. For det er farlig i skogen Da skj¿nte karene hvad slags jerpe længst ute, der hvor den svinget mot naar toren slaar, det visste en da fra det var. Og efter maten spænte Guner 60 SAGNHELT hest for slæden og kjørte jordet nedover Da tok det ham med slik skjælving i blaanende s¿k av skog blink av elv, og mot fjorden. De fulgte alle, baade karer armer og hænder at han var ikke kar for lysende fosser. Det var Aurdalsfossene og kvindfolk. Men komne tæt ned mot at arbeide længer. Han pr¿vde, men det der i vest under Bogen. Han h¿rte duren baaten, blev hesten aldeles vild, og de gik ikke. Da sa han saa alle inde h¿rte like hit stundomtil. Og langs fjeldkraket fik den ikke av flekken ... paa det: ÇDet er visst noko je ska skyte over liene, der bl¿dde og brandt det i Men da de saa til, da laa det en diger naa ...È, sa han. Saa tok han stokken og l¿vskogen ... bj¿rn grue derute i baaten. Vandet under b¿rsel¿pet og fik surret det sammen saa- Høgstdags bêl saa han bjørn. Det var baatgulvet var r¿dt av blod ... vidt det hang. Ladde b¿rsen og gik ut. under en stor ur, h¿it oppe. Den gik der B¿rsesmed-Gunner hadde det slik. Bortpaa laavetaket sat en gulspurv. og aat, l¿ftet av og til paa hodet, men aat Naar det var bjørn i nærheten, h¿rte han Børsesmed-Gunner gik nærpaa, la sig i igjen. Den kjendte sig tryg. det kneppet i b¿rsen sin. Men denne sneen og skj¿t. Spurven falt. Men med B¿rsesmed-Gunner gjorde en stor kneppingen var det ikke andre end han det samme var det som skjælvingen blev krok mot vest og syd for at komme imot som fornam. Og da drog han tilskogs, borte, og han blev st¿ og rolig pa haan- veirslaget. Saa tok han til at dra sig ind- samme om han hadde aldrig saa travelt. den som f¿r. ÇJasaa!È sa han. ÇVa det paa. Det var saa let at stille; for bj¿rnen Oftest smaldt det da inden kvelden. itte anna om aa gj¿ra denne gongen.È gik bak en stor h¿gd, og han hadde bare Gunner var slik en utifra b¿rsesmed, I skogen var Gunner hard og kaldblo- at lure sig op paa kammen, saa var han og herav fik han ogsaa navnet sit. dig som faa. paa hold. Utallige er de b¿rser han har gjort i Det var i Lindelifjeldet i Hedalen - i Han tok det smaat, stanset ofte og saa Aadalen, og andre bygder med. Det var bedste bærtiden om høsten. Veiret var sig omkring; for han visste at bj¿rnen det med b¿rsene hans at de gik saa draa- vakkert med blank sol over aasene og kunde flytte, og da var det fort gjort at pende sikkert og han slap dem ikke av sval gust fra alle fjeld. Det var rent et blotte sig. Han holdt sig efter laveste haanden f¿r han visste at kulen sat der ¿nskeveir for B¿rsesmed-Gunner som lændet, langs s¿k og myr, og halvtimen den skulde. gik og rák i fjeldene og saa efter bjørn. var ikke gaat f¿r han kr¿p paa alle fire Saa var det en dag under jul at Gunner For denne tiden var det en hadde bedste frem paa fjeldkammen, der bj¿rnen gik drev og smidde paa en b¿rse. Det var taket, naar den gik og aat bær i fjeldhal- nedunder. endda paa en gaard paa Nes. B¿rsen lene. I det samme han stak hodet over kam- hadde han saa nære færdig; det var bare Det var vakkert utsyn der han gik. men, fik han et syn av Aadalens blaa igjen at fæste stokken paa. Nordover hadde han Hedalen som en skoger i ¿st og Spirillen som en s¿lvgraa

Bilde: Nes i Ådal - her bodde Børse-Gunner en tid. I bakgrunnen sees både Sperillen og hans jaktmarker med Vassfaret hels innerst. (Foto: Torbj¿rn R¿berg) SAGNHELT 61 stripe i ¿demarken. Han trak sig endu et ladd igjen og ikke kom han unda f¿r Snorre Sturlason bygget opp Norges par meter frem ... Der kom bj¿rnen lun- bæstet var over ham og slog ham ikoll. Kongegasagaer, og endre litt på omsten- tene bent paa ham, ikke mer end tyve Tok den saa tak med labben og flekket dighetene bevisst eller ubevisst. meter borte. Det smalt. hele skallehuden av saa den hang ut ¿ver Endnu f¿r krudtets sure lugt var gaat ¿inene. Saa drog den sin kos. Etterord ham av næsen, stod han paa en diger Men Mikkjel Amundheim brættet Offisielle kilder viser hvor B¿rse-Gunner sten tæt ved og holdt bj¿rnen fra sig skaldehuden opigjen og trasket paa bodde til bestemte tider rundt Sperillen. med b¿rsekolben. Dyret var saaret i ven- hjemleien. Tilhuse kommen, ladde han Hendelsen på Ramberget må således ha stre bog, og blodet strirandt langs det b¿rsen sin paany og sa til kjærringen: skjedd en gang mellom 1839, da han brunr¿de ragget. B¿rsesmed-Gunner ÇFaar je laane huggutørklæ`et dit!» sa bodde på Nesmoen, og 1844, på Rustan. slog og st¿dte, og bamsen blev heller han. Det fik han og bandt det over hodet At han var på Ramberget er sikkert, for spakere efterhvert. saa skaldehuden ikke skulde falde ut gården er oppgitt å være hans bosted i ÇAu! - au! - au!È sa den. Det l¿d saa iver ¿inene igjen. 1842, og verken f¿r eller siden. hæst og kaldt at det var rent morskt. Og ÇDu er naa vel itte tullerusk!È mente Mikkjel F¿nhus skildrer ham som Gunner fik krudt i b¿rsen, og papirdot kjærringen. «Dra tilfjells att na!» bonde på gården Ramberget. Tilfellet var over krudtet. Han la ogsaa kuglen i ÇJaggu vil je tilfjells att naa lell!È at han var bygdesmed og bodde på flere mundingen og skulde til at st¿te ned. Da mente Mikkjel. ÇAnten ska bj¿nn i gårder omkring Sperillen og arbeidet der satte bj¿rnen med ett avgaarde og blev marka naa -`ell saa je sj¿l!È sa«n. i gårdssmiene. Det var for ¿vrig ikke f¿r borte bak en knaus. Dermed drog han. 1844 da han bodde på Rustan at han gif- ÇFa`n med lell!È sa Gunner h¿it. Men inden kvelden hadde han lægret tet seg. Dermed er samtalen mellom ÇKunde du itte venta ei liten stund te naa bamsen ved Fjellvatnet. B¿rse-Gunner og kona hans f¿r han drar da!» sa han. Han gik længe og lette; med B¿rsesmed-Gunner og Per Goplerud til skogs, fri diktning. F¿rste barnet, dyret fandt han ikke igjen - den dagen. sov natten over i Amundheimen, og ved Gunhild, ble f¿dt i 1844 og f¿rste s¿nnen, Morgenen efter var han igjen i fjeldet. daggry var de paa tur Vassfaret nordo- Ole, i 1846. S¿nnen hans som skulle Da hadde han med sig en hed¿ling. ver. Og da solefaldet laa r¿dt over hente jerpen, er dermed heller ikke til- Denne hed¿lingen hadde mistet to r¿de Bringenfjeldet, stekte de bj¿rnekj¿t i en felle. At det var en gutt til stede på går- folunger om h¿sten, og han hadde en gammel fiskebu ved Suluvatnet. den, virker imidlertid sannsynlig. styg mistanke om at det var blit bj¿rne- En smed og jeger, en forfatter og hans Gudbrand Nesmoen har omtalt denne mat av begge to. b¿ker Mikkjel er kjent for å spinne samme hendelsen der en gutt blir bedt Ut paa dagen fik de se bamsen i dilt videre på virkelige fortellinger i sine om å hente fuglen. Episoden virker der- over en myr. B¿rsesmed-Gunner la an b¿ker, og ikke minst ha gitt traktene han for troverdig. og skj¿t den i spranget. Men da de vei- la hendelsene til få andre, men beslek- Slutningen må derfor bli at Fønhus det den ut og aapnet mavesække, da tete navn. har holdt seg svært så tro til det han fandt de mange toter med r¿de haar der, Artikkelen ÇB¿rsesmed-GunnerÈ fikk h¿rte om B¿rse-Gunner, men han har og Gunnar lo. ÇJoÈ, sa han, Çnaa ser du han på trykk samme år som han debu- spunnet videre på denne bjørnejegeren haar f¿lunga dine er v¿rte taa ...È terte som forfatter med boka for å gjøre en kort god fortelling til en Et par h¿ster senere var han if¿lge ÇSkoggangsmandÈ. I denne artikkelen lang og god historie. Med årene hentet med den senere saa vidgjetne bj¿rne- har han hverken omskrevet navn eller F¿nhus hendelser fra B¿rse-Gunners liv skytteren fra Hedal, Per Goplerud. De hendelser. Her omtaler han en virkelig til flere av sine b¿ker. Den kneppende drog vestover i Vassfarfjeldene. mann med sitt rette navn og likeens b¿rsa er et slikt kjent motiv. For den som Ut paa eftassiden sa Bersesmed- omgivelsene han ferdes i. I tillegg hol- kjenner fortellingene om B¿rse-Gunner, Gunner: ÇNaa gaar vi f¿rbi ein bj¿rn der Mikkjel seg så nærme de virkelige vil således en gang iblant komme over men haar`n er henne, veit je itte,È De hendelsene som mulig. Det eneste avvi- spor av denne sagnomsuste smeden og gik længe, men saa ingenting. kelser han foretar er å bygge på dem slik bj¿rnejegerens liv i F¿nhus« b¿ker. Om kvelden kom de til at de blir fyldigere fortellinger, slik Torbj¿rn R¿dberg Amundheimen i Vassfaret. Der bodde en mand som het Mikkjel. Da de var komne ind, fik de se det Kilder: - Mikkjel Fønhus, 1998: Trollelgen hang ferske bj¿rnelaar under taket. Og - Mikkjel Fønhus, 1917: Norsk Jeger- og andre fortellinger. Aschehoug. Mikkjel tok ned, skar i panden og stekte. og Fiskeforeningstidsskrift, - Eigil Elsrud, 2000: Innhentete opp- Det var den beste mat de hadde smakt i (hefte 2: 91-95). lyninger og slektsgranskning om al sin tid. Men Mikkjel gik med hele - Mikkjel Fønhus, 1978: Nye roma- Børse-Gunner i kirkebøker i Norge hodet tullet ind i lærretsfiller. ÇHaa er ner og fortellinger, 7. Skogsgarden og USA, private papirer. det du her gjort de da?È spurte opp med Espa elv, H. Aschehoug - Gudbrand Nesmoen, håndskrevet B¿rsesmed-Gunner. & Co. (W. Nygaard). bok, 25. april 1933, privat eie. Da fortalte Mikkjel Amundheim. Det - Mikkjel Fønhus, 1988: Reinsbukken - Torbjørn Røberg, 2001: Børse- var her om dagen han var vest i fjeldet på Jotunfjell og andre fortellinger. Gunner - en sagnomsust smed. med b¿rsen. Han traf indpaa en bj¿rn og Aschehoug. Ringerike. (Hefte nr. 73). skj¿t, men bare saaret. Og ikke fik han 62 SKOGSDRIFT

Teknikken har for lengst gjort sitt inntog i skogen Fra ¿ks til skogsmaskin i Ådalsskogene

Ved begynnelsen av 1900-tallet blant skogsarbeidernes redskaper. Hesten på veg ut var det ¿ksa som var skogs- Med motorsaga kom en ny epoke for I 1967 sto hesten fortsatt for om lag 30 arbeiderens eneste og viktigste skogsarbeiderens daglige virke. Den ble prosent av driftene til Drammens-dis- redskap. Det var den gang et redskap som ble uunnværlig for triktets Skogeierforening. Landbruks- enhver skogsarbeider helt opp til våre traktoren hadde om lag samme andel av skogsarbeiderens inngrodde dager når skogsarbeidet foregår maski- avvirkningen, mens skogstraktoren tok oppfatning at ¿ksa helst burde nelt. resten av driftene. I 1971 var imidlertid være litt tung for å gi mest Ð ¯ksa var skogsarbeiderens viktigste hesten praktisk talt ute av skogsdriften. mulig effekt. redskap, da jeg begynte i skogen. Så 20 prosent av driftene ble foretatt med kom bogesaga og den f¿rste svansen til landbrukstraktor og 80 prosent med Av Paul Aasnæss å felle trær. Den var stor og tung og to skogstraktor. Samtidig tok bilene over mann til å betjene den. Så kom motor- t¿mmertransporten. Skogarbeideren felte trærne med øks, saga som var til stor hjelp. Den f¿rste Skogsbilveiene, av betydning, ble kappet dem med sag og barket dem med veide 17 kilo, og var tung å dra med seg. utbygd i 1960-åra, fl¿tingen opph¿rte barkespade. I 1950-åra gikk skogsarbei- Etter hvert kom det lettere typer. Den og t¿mmeret ble fraktet ubarket til deren over til lettere type ¿kser, mens siste saga jeg kj¿pte bruker jeg den dag i fabrikken eller sagbruket. Det var slutt felling og kapping foregikk mest med dag, sier Alfred Alfredsen (94) i et inter- med barkingen og tømmermålingen i sag, en snabbsvans, en enmannssag som vju vi har med ham i anledning av at skogen. Halvparten av det manuelle f¿rst ble tatt i bruk i Sverige. Ådal skogeierlag i år markerer at de er arbeidet i skogen opph¿rte. Barkespaden fikk snart en viktig plass 100 år. Skogeier og sagbrukseier Ole Kihle SKOGSDRIFT 63 var av de første med å bruke lastebil for som har overtatt, og som fra sine store det ikke var så ille i traktene fra kj¿ring av virke. Han eide lastebil aller- maskiner har hånd om avvirkningen. En Vassfarplassen og videre innover til ede f¿r 1930, ikke for t¿mmertransport, person betjener hogstmaskinen som fel- Nevlingen. Han holdt på med arbeidet i men for å frakte virke fra saga. F¿rst i ler trærne, kvister og kapper. Samtidig Vassfaret fra 1958 til 1961 da det ble 1937 kj¿pte han en st¿rre lastebil med som terrenggående lassbærere frakter slutt med br¿tningen. t¿mmerutstyr og tilhenger. En bil som t¿mmeret fra stubben til velteplassene. også hentet tømmer fra skogene i Ådal. De store lastebilene tar seg av transpor- Skogsarbeid og koieliv Det fortelles at s¿nnene Christian, Erik ten. Den enkelte entreprenør må være i I 1920-og 1930-årene var skogsarbeid og Gunnar var av de f¿rste i bygda som besittelse av begge maskiner, alternativt og koieliv en spesiell livsform for fraktet t¿mmer med lastebil. kan to eiere med hver sin maskin jobber mange ådølinger. Det var skogen som ga i kompaniskap. livsgrunnlaget for de fleste mannlige Skogsentrepren¿rene overtar innvånere i bygda. Hardt arbeide og slit, Selv om transport av t¿mmer med laste- Fra 5 timer til 20 minutter men også trivsel. Kristian Fossholm bil begynte allerede på slutten av 1930- Skogforskningen viser at i 1951, f¿r som var f¿dt den 21. desember 1896, var årene, var det først i 1950-årene og motorsagas tid, ble det brukt 5,7 timer hele sitt voksne liv småbruker, skogsar- framover at mekaniseringen innen skog- for å hugge og kjøre en kubikkmeter beider og fl¿ter. Det var lunning av t¿m- bruket gjorde sitt inntog. Da utviklingen t¿mmer fram til vassdraget. I 1992 ble mer fram til velteplassene og kj¿ring f¿rst var kommet i gang gikk det fort. det brukt bare 0,41 time per kubikkme- ned til vassdragene. St¿rre lastebiler henter ut t¿mmeret fra ter for drift fram til bilveg. Dette betyr at skogen og frakter virket helt fram til en mann med solide maskiner utf¿rer I et intervju for en del år siden i heftet sagbruk og fabrikkene. like mye arbeid som 12 mann gjorde, "Ringerike" fortalte han at arbeidsda- Det gikk litt tregere med utviklingen med betydelig større besvær, i 1951. I gene kunne være både lange og slit- for skogsarbeiderne selv om sag og bar- dag er fem kubikkmeter i timen et ikke somme. Opp ved firetiden om morgenen kespade ble gode hjelpere i tillegg til uvanlig produksjonsmål. Dette fører til for å gi hesten høy og kanskje litt havre. ¿ksa. Men det var nok motorsaga som at vi i dag regner 20 minutters arbeid for Tiden i skogen måtte nyttes godt slik at slo gjennom og ble skogsarbeiderens å bringe en kubikkmeter tømmer fram mest mulig t¿mmer kom fram. Etter en beste hjelper. Johnsen og Busk utviklet til bilveg. lang dag kom de hjem ved åttetiden. En den norske motorsaga, Jobu-saga, i slut- daglig innsats som vel må regnes som ten av 1940-åra. Den tekniske utvik- Skogsbestyrer ser tilbake dobbelt skift, og en dagsfortjeneste for lingen gikk raskt videre, og i jubileums- Erik Brekke på Nes i Ådal har lagt ned mann og hest på fem-seks kroner. året er det teknikken som stort sett har mange år av sitt liv i skogens tjeneste. Senere på våren deltok Fossholm i fl¿- overtatt, og gjort skogsarbeiderne over- Etter bygdefolkets mening har han gjort tingen både i Urula og Begna. fl¿dige. Det er skogsentrepren¿rene en god jobb. Kombinasjonen mellom vanlig skogsarbeid og besty- Koielivet relse av skoger har fungert F¿r t¿mmerveiene gjorde sitt inntog i bra. Ådalsskaugen, måtte skogsarbeiderne Mange år har han vært overnatte i de gamle t¿mmerkoiene. Det skogsbestyrer. Samtidig har kunne gå både en og flere uker f¿r han vært tømmerkjører med karene gikk ned til bygda for å hente hest og siden med traktor. proviant og bes¿ke sine familier. Brekke begynte i skogen Koielivet ble en del av deres hverdag hos Jesper Holte på Søndre etter en dag med hardt arbeide i skogen. Lunde h¿sten 1950. Der arbei- Det daglige koieliv begynte ikke f¿r det han i tre år. Han husker m¿rket hindret mer skogsarbeid for godt en stor Jobu-sag som ble dagen. brukt både til å felle og kappe De gamle t¿mmerkoiene som var med, og han husker også svan- vanlige på den tiden, besto av et firkan- sen og bogesaga. Siden har tet rom bygd opp av tømmer på bar han arbeidet for flere sko- bakke. Ingen grunnmur og heller ikke geiere. Han leide med seg noe tregolv. Jordbakken ble etter hvert hogger og sto selv for lunning tråkket godt til, og noen golvvask var og kjøring. I alle år har han det ikke behov for. vært bestyrer for forskjellige Skikkelig fyring var n¿dvendig for å skogeiere. Fortsatt bestyrer holde kulda ute, og for å tørke våte klær. han 5000 mål høyereliggende Det hendte også at kjørerne tok med seg skog Ådal. hesteselen inn i koia for at den skulle Fra sine mange år i skogen være myk og behagelig for hestekrop- husker Brekke de harde sn¿- pen. Staller ble reist. Hesten ble tatt godt Alfred Alfredsen (Foto: Privat) vintrene i 1950-årene selv om vare på. I det beskjedne koierommet 64 SKOGSDRIFT skulle mat lages, og en god ovn betydde hver dag. Så lenge han gikk på skolen, har med ham i 100 årsskriftet for Ådal mye for trivselen. Maten var enkel og arbeidet han i skogen tre dager i uka. skogeierlag. nærende med stekt flesk og brød som en Fast skogsarbeider ble han ikke f¿r han I det samme skriftet intervjuer vi også viktig del av kostholdet. var 15 år og konfirmert. skogbruker Gudbrand Brekke på Faren, Alfred Olson, var svensk og en Nesmoen. Han forteller at det i 1950-åra Trivdes dyktig skogsarbeider. S¿nnen hadde en ble bygd en del nye hus i skogene til Gamle skogsarbeidere understreker at god læremester. Det var få andre mulighe- erstatning for de gamle koiene. det tross trange boforhold, var trivsel. ter enn å ta øksa og dra til skogs for en - Men da var det for sent. Med skogs- Historier, både sanne og oppdiktet, var unggutt på Nes i Ådal den gangen. Mange bilveiene kom en ny tid også for skogs- god underholdning. Men s¿vnen kom, var glade for å ha et arbeid å gå til. arbeiderne. Med mopeder som de fleste og det var bare å innta sitt natteleie på en skaffet seg, kunne de komme fram til brisk eller seng hvis det fantes noen - Koia der vi spiste og overnattet, var hogstplassene om morgenen og hjem seng. Etter hvert rådet stillheten inntil en ikke stort annerledes enn koier på den igjen om kvelden. Koielivet gikk over i ny dag varslet at det var tid å stå opp til tida. En brisk laget av kl¿yvde stokker historien, sier Gudbrand Brekke. nye strabaser med t¿mmeret. lagt ved siden av hverandre, var natt- leiet. Mens en rusten feleovn var varme- Artikkelen er et utdrag fra et jubi- Alfred Alfredsen som er omtalt innled- kilden der varmmaten skulle tilberedes. leumsskrift som er utgitt i anled- ningsvis i artikkelen, var jevnlig med Opp til tolv mann ventet på tur. Ofte ning Ådal skogeierlags 100 års faren i skogen i barneåra. Tolv år gam- måtte vi legge oss med våte klær, men jubileum i 2002. mel begynte han som skogsarbeider feleovnen varmet opp og klærne tørket Paul Aasnæss er pensjonert sammen med faren, men bare annen på kroppen, sier Alfredsen i intervjuet vi journalist. Trygve Gjerald takker av

Av Bj¿rn Knoph

Trygve Gjerald har hatt hovedansvaret for pakkingen av heftet, utsending og kontakt med selgerne. Her er han med i pakkegjengen h¿sten 2000, (f.v.) Fred Harald Nilssen, Trygve Gjerald, Otto Frydenlund, Ingebj¿rg Liljedahl, Gudmund Bakke og Bj¿rn Knoph. (Foto: Olav Norheim)

Forretningsføreren vår, Trygve Gjerald, sjon. Han er opprinnelig fra Veme, og til å melde seg frivillig til Heime- har funnet tiden inne til å takke av. Han var medlem av ungdomslaget der. I vernet, og i en periode var han sjef for har passet finanser og regnskap siden 1948 flyttet han til Nakkerud og var for- Tyristrand HV-område. De siste årene 1982, og har tilrettelagt utsendingen av mann der i flere perioder. To ganger ble var han materialforvalter. Han ble i år heftene og etterfylt bokhandlene ved han valgt som formann i Ringerike overlevert Heimevernets fortjenstme- behov. Dessuten har han - ikke minst vik- Ungdomslag. Mesteparten av sin dalje og diplom underskrevet av Kongen tig - passet på at pengene er kommet inn arbeidskraft la han ned for Koopera- og Forsvarssjefen av HV-sjefen person- slik at det har vært midler til neste utgave. sjonen på Veme, på kontoret til lig. Man må ikke av dette tro at Trygve Alt dette har han gjort helt og aldeles gra- Ringerike Samvirkelag i H¿nefoss og Gjerald er noen krigersk mann. tis i 20 år. Det er litt av en innsats for som sjef for avdelingen på Nakkerud. Samarbeidet med ham har utelukkende lokalhistorien og Ringerikskulturen. Han ble med i Milorg i 1942, og den vært godt, og Heftet Ringerikes redak- Trygve Gjerald har representert siste krigsvinteren tilbrakte han på sjon takker ham for langvarig, god og Ringerike Ungdomslag i heftets redak- skauen. Ungarn-krisen i 1956 fikk ham trofast innsats.