2-2010 Sanddyner I Sogn Og Fjordane
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Sanddyner i Sogn og Fjordane Økologi og forvaltning Tore Frøland Rapport nr. 2-2010 Fylkesmannen er Regjeringa og staten sin fremste representant i fylket, og har ansvar for at Stortinget og Regjeringa sine vedtak, mål og retningsliner vert følgde opp. Fylkesmannen skal fremje fylket sine interesser, ta initiativ både lokalt og overfor sentrale styringsorgan. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har ansvar for oppgåver knytt til helse- og sosialområdet, kommunal forvalting, samfunnstryggleik, miljøvern, barn og familie, landbruk, utdanning og barnehage. Vi er om lag 120 tilsette, og er organisert slik: HER FINN DU OSS: Statens hus, Njøsavegen 2, Leikanger Telefon 57 65 50 00 – Telefaks 57 65 50 05 Postadresse: Njøsavegen 2, 6863 Leikanger Landbruksavdelinga: Hafstadgården, Fjellvegen 11, Førde Telefon: 57 72 32 00 – Telefaks 57 82 12 05 Postadresse: Postboks 14, 6801 Førde E-post: [email protected] Internett: http://www.fmsf.no http://sognogfjordane.miljostatus.no Framsidefoto: Ervika. Tore Frøland (farge) og K. Nordahl (svartkvitt) 2 Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Rapport nr. 2-2010 Forfattar Dato Tore Frøland April 2010 Prosjektansvarleg Sidetal Tore Larsen 39 Tittel ISBN 978-82-92777-20-6 Sanddyner i Sogn og Fjordane ISSN 0803-1886 Økologi og forvaltning Rapporten ligg på nettstaden Miljøstatus Geografisk område Fagområde Sogn og Fjordane, Bremanger, Vågsøy, Selje Naturforvalting, økologi, sanddyner Finansiering Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Samandrag De fire største sanddynene i Sogn og Fjordane; Erviksanden og Hoddeviksanden i Selje kommune, Refviksanden i Vågsøy kommune og Vetviksanden i Bremanger kommune, ble undersøkt i 2009. Rapporten gir en gjennomgang av sanddynenes økologi generelt, og av tilstand og artsmangfold i de fire sanddyneområdene spesielt. Artsutvalget og de økologiske egenskapene til artene forteller mye om tilstand og ønsket eller uønsket utvikling. Råd og synspunkter om framtidig forvalting av disse særegne økosystemene blir gitt ut fra dagens tilstand. Gjengroing på grunn av manglende slått og/eller beite er et gjennomgående problem i sanddyneområdene som ellers i kulturpåvirkede naturtyper, men i tillegg kommer flere problemstillinger som er mer spesielle. For å opprettholde den åpne karakteren av sanddynene med de artene som er knyttet til dem, er det ofte nødvendig med skjøtsel, eller i noen tilfeller restaurering. De fire lokalitetene i Sogn og Fjordane har alle behov for skjøtsel og/eller restaurering i en eller annen form ettersom tidligere drift er helt eller delvis opphørt, eller fordi dyneområdene er delvis oppdyrket eller påvirket på annen måte gjennom inngrep og ferdsel. Emneord Ansvarleg 1. Biologisk mangfald 2. Sanddyner 3. Karplanter Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 4. Forvalting 5. Sogn og Fjordane 5. Økologi Alle bilete i rapporten er tatt av Tore Frøland, om ikkje anna er oppgitt. Flyfoto er frå Norge i Bilder/Statens Kartverk 3 Forord De fire største sanddynene i Sogn og Fjordane; Erviksanden og Hoddeviksanden i Selje kommune, Refviksanden i Vågsøy kommune og Vetviksanden i Bremanger kommune, blir i denne rapporten gjennomgått med tanke på tilstandsvurdering og råd og synspunkter om hvordan en eventuelt kan oppnå en tilfredstillende tilstand, både for sanddynene som økosystem og for planteartene som lever der. Grotlesanden i Bremanger kommune er ikke med i dette prosjektet. Kort avstand til bebyggelse og oppdyrking av området til gressproduksjon er hovedårsaken til det. Trolig finner det også i perioder sted erosjon av primærdynen ved bølgeutvasking. Det er likevel kjent at lokaliteten har store naturfaglige verdier, og Grotlesanden kan eventuelt vurderes ved en annen anledning. Ingen av lokalitetene er vernet etter naturvernloven, og som en følge av dette foreligger det ikke noe formelt mål for sanddyneområdene. Lokaliteten i Hoddevika inngår som en del av det spesielt utvalgte kulturlandskapet «Hoddevik – Liset» i Sogn og Fjordane, og i den forbindelse er det igangsatt en prosess med innspill til forvaltningsplan. Prosjektet er finansiert av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, og kontaktperson har vært Tore Larsen. Han har også utført kartarbeid m.m., og skal ha takk for dette. Irene skal også ha en stor takk for «good company» i felt. Sykkylven, april 2010 Tore Frøland Flyfoto av Hoddeviksanden. Fra Norge i Bilder/Statens Kartverk 4 Innhold Metoder og materiale 6 Generelt 6 Videre behov for undersøkelser og kartlegging 6 Generell innledning 8 Hva er en sanddyne? 8 Vegetasjon og suksesjonssoner 8 Naturfaglig forvaltning og forvaltningsrettede tiltak 10 Generelt om sanddyneområdenes økologi 11 Biotiske og abiotiske faktorer 11 Diskusjon av aktive skjøtselstiltak og generell skjøtsel 12 Arter 15 Rødlistearter 15 Andre arter og grupper 16 Lokalitetene 19 Vetviksanden 19 Refviksanden 22 Hoddeviksanden 25 Erviksanden 30 Litteratur 34 Vedlegg 36 1. Oversikt over noen interessante plantearter 36 2. Kart over lokalitetene 37 5 Metoder og materiale Generelt De fire største sanddynene i Sogn og Fjordane; Erviksanden og Hoddeviksanden i Selje kommune, Refviksanden i Vågsøy kommune og Vetviksanden i Bremanger kommune, ble undersøkt primo juli 2009. Trolig er dette tiden hvor det er lettest å registrere flest arter og hvor en får best inntrykk av lokalitetenes tilstand ettersom vegetasjonen er godt utviklet på denne tiden. Men på den annen side kan en gå glipp av typiske tidligarter og sent blomstrende arter. Det er lagt vekt på å omtale og vurdere de respektive lokalitetene som sanddyne i sin helhet. Økologiske forhold er forsøkt vurdert i alle stadier av suksesjoner fra sandstrand til dyneeng (eventuelt i siste suksesjonsfase med krattdannelse). For Hoddeviksanden er det nylig utarbeidet en rapport (Austad & Hauge 2008) hvor det legges vekt på forholdene i stabilisert dyne og dyneeng, og da vurdert som kalkrik eng, slåttemark og naturbeitemark. Et par forhold vedrørende arter bør nevnes. Hestehavre og dunhavre er registrert i de fleste lokalitetene, og det dominerende forholdet mellom disse er ikke vurdert. Imidlertid antar en at dunhavre er den dominerende arten fordi den som regel står i fuktigere humusdekke enn hestehavre. Eventuell dunhavreeng blir konsekvent nevnt, dog med nevnte forbehold. Det samme gjelder forholdet mellom kystbjønnkjeks og sibirbjønnkjeks, hvor førstnevnte blir nevnt. Mellomformer er også relativt vanlig, mens sibirbjønnkjeks trolig er langt sjeldnere enn kystbjønnkjeks. Tilfanget av litteratur om lokalitetene er trolig sparsom, og er dessuten noe varierende fra lokalitet til lokalitet. En har likevel hatt nytte av Dahl (1896), Søvik (1944), Nordhagen (1953), Gaarder (2002a, 2002b og 2004), Austad & Hauge (2008) og Direktoratet for naturforvaltnings Naturbase. Artsdatabankens plantedatabase har også vært nyttig, ettersom den gir samlet oversikt og informasjon om tidligere funn i lokalitetene. De eldste angivelsene har ofte den svakhet at de ofte bare angis til kommune slik at et visst skjønn må utvises. Lid & Lid (2005) har vært benyttet som standardflora. Under naturtypekartleggingen i kommunene er det registrert flere sandstrender, men man vet at noen av disse også har sandressurser under oppdyrket mark (f.eks. egne obs. Grotle i Bremanger april 2009). Disse har ikke vært prioritert innenfor rammene av dette prosjektet. Det har ikke vært lagt opp til kontakt med lokalkjente eller grunneiere for lokalitetene. Bare personer som er påtruffet, har gitt sparsomme opplysninger. Begrenset informasjon har også vært gitt i litteraturen om tidligere bruk i de respektive lokalitetene. Avgrensinger på kart har vært noe problematisk å gjøre, spesielt i liene hvor det ofte er veksling mellom rasmark og sandressurser. Disse er likevel tatt med i sin helhet. Mot dyrkamark er avgrensingene gjort såpass romslig at en trolig unngår enhver påvirkning fra gjødsling og andre aktiviteter i landbruket. Videre behov for undersøkelser og oppfølging Ved oppstart av tiltak i de forskjellige lokalitetene er det behov for å innhente opplysninger om tidligere bruk og også gjøre seg bedre kjent med vindforholdene, dette gjøres trolig best gjennom kontakt med grunneiere eller andre kjentfolk. Flere besøk vil trolig også øke kunnskapsnivået om planteartene i lokalitetene, og eventuelle artslister bør anses som foreløpige. 6 I forkant av tiltak er det svært gunstig å opprette et antall faste prøveflater, som i motsetning til arbeid med plantesosiologisk klassifikasjonsarbeid, ikke trenger å være mange. Det er viktig at dette gjøres tidlig slik at man har god kontroll med tiltak i forkant, underveis (f.eks. ved rydding av strø) og i et mer langsiktig perspektiv (f.eks. justering av beitetrykket). Tanken bak er at sammensetningen av plantearter og de økologiske egenskapene til artene forteller mye om tilstand og ønsket eller uønsket utvikling. Enkle målinger av nitrogen, fosfor og pH i de samme faste prøveflatene er også ønskelig for å understøtte tolkningen av eventuelle forandringer i vegetasjonen og planteartene. En generell overvåkning av orkideer vil også være av stor interesse. Aktuelle problemstillinger er toleranse for beite og beitetrykk samt foryngelse. Tilsvarende overvåkning av spesielt sjeldne arter og rødlistearter har lignende problemstillinger og interesse. Sandflukt i Hoddevika (7.7.09) 7 Generell innledning Hva er en sanddyne? Det er ingen overdrivelse å si at sanddyner er en gave fra isbreen, havet og vinden. Etter at isbreen har skuret med seg løse blokker, steiner og annet løst materiale i sin ferd mot havet, ble dette liggende igjen etter at den tok til