Sanddyner i Sogn og Fjordane

Økologi og forvaltning

Tore Frøland

Rapport nr. 2-2010

Fylkesmannen er Regjeringa og staten sin fremste representant i fylket, og har ansvar for at Stortinget og Regjeringa sine vedtak, mål og retningsliner vert følgde opp. Fylkesmannen skal fremje fylket sine interesser, ta initiativ både lokalt og overfor sentrale styringsorgan.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har ansvar for oppgåver knytt til helse- og sosialområdet, kommunal forvalting, samfunnstryggleik, miljøvern, barn og familie, landbruk, utdanning og barnehage. Vi er om lag 120 tilsette, og er organisert slik:

HER FINN DU OSS:

Statens hus, Njøsavegen 2, Leikanger Telefon 57 65 50 00 – Telefaks 57 65 50 05 Postadresse: Njøsavegen 2, 6863 Leikanger

Landbruksavdelinga: Hafstadgården, Fjellvegen 11, Førde Telefon: 57 72 32 00 – Telefaks 57 82 12 05 Postadresse: Postboks 14, 6801 Førde

E-post: [email protected] Internett: http://www.fmsf.no http://sognogfjordane.miljostatus.no

Framsidefoto: Ervika. Tore Frøland (farge) og K. Nordahl (svartkvitt)

2

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Rapport nr. 2-2010 Forfattar Dato Tore Frøland April 2010 Prosjektansvarleg Sidetal Tore Larsen 39 Tittel ISBN 978-82-92777-20-6 Sanddyner i Sogn og Fjordane ISSN 0803-1886 Økologi og forvaltning Rapporten ligg på nettstaden Miljøstatus Geografisk område Fagområde Sogn og Fjordane, Bremanger, Vågsøy, Selje Naturforvalting, økologi, sanddyner Finansiering Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Samandrag

De fire største sanddynene i Sogn og Fjordane; Erviksanden og Hoddeviksanden i Selje kommune, Refviksanden i Vågsøy kommune og Vetviksanden i Bremanger kommune, ble undersøkt i 2009. Rapporten gir en gjennomgang av sanddynenes økologi generelt, og av tilstand og artsmangfold i de fire sanddyneområdene spesielt.

Artsutvalget og de økologiske egenskapene til artene forteller mye om tilstand og ønsket eller uønsket utvikling. Råd og synspunkter om framtidig forvalting av disse særegne økosystemene blir gitt ut fra dagens tilstand.

Gjengroing på grunn av manglende slått og/eller beite er et gjennomgående problem i sanddyneområdene som ellers i kulturpåvirkede naturtyper, men i tillegg kommer flere problemstillinger som er mer spesielle. For å opprettholde den åpne karakteren av sanddynene med de artene som er knyttet til dem, er det ofte nødvendig med skjøtsel, eller i noen tilfeller restaurering. De fire lokalitetene i Sogn og Fjordane har alle behov for skjøtsel og/eller restaurering i en eller annen form ettersom tidligere drift er helt eller delvis opphørt, eller fordi dyneområdene er delvis oppdyrket eller påvirket på annen måte gjennom inngrep og ferdsel.

Emneord Ansvarleg 1. Biologisk mangfald 2. Sanddyner 3. Karplanter Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 4. Forvalting 5. Sogn og Fjordane 5. Økologi

Alle bilete i rapporten er tatt av Tore Frøland, om ikkje anna er oppgitt. Flyfoto er frå Norge i Bilder/Statens Kartverk

3

Forord

De fire største sanddynene i Sogn og Fjordane; Erviksanden og Hoddeviksanden i Selje kommune, Refviksanden i Vågsøy kommune og Vetviksanden i Bremanger kommune, blir i denne rapporten gjennomgått med tanke på tilstandsvurdering og råd og synspunkter om hvordan en eventuelt kan oppnå en tilfredstillende tilstand, både for sanddynene som økosystem og for planteartene som lever der.

Grotlesanden i Bremanger kommune er ikke med i dette prosjektet. Kort avstand til bebyggelse og oppdyrking av området til gressproduksjon er hovedårsaken til det. Trolig finner det også i perioder sted erosjon av primærdynen ved bølgeutvasking. Det er likevel kjent at lokaliteten har store naturfaglige verdier, og Grotlesanden kan eventuelt vurderes ved en annen anledning.

Ingen av lokalitetene er vernet etter naturvernloven, og som en følge av dette foreligger det ikke noe formelt mål for sanddyneområdene. Lokaliteten i Hoddevika inngår som en del av det spesielt utvalgte kulturlandskapet «Hoddevik – Liset» i Sogn og Fjordane, og i den forbindelse er det igangsatt en prosess med innspill til forvaltningsplan.

Prosjektet er finansiert av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, og kontaktperson har vært Tore Larsen. Han har også utført kartarbeid m.m., og skal ha takk for dette. Irene skal også ha en stor takk for «good company» i felt.

Sykkylven, april 2010

Tore Frøland

Flyfoto av Hoddeviksanden. Fra Norge i Bilder/Statens Kartverk

4

Innhold

Metoder og materiale 6 Generelt 6 Videre behov for undersøkelser og kartlegging 6

Generell innledning 8 Hva er en sanddyne? 8 Vegetasjon og suksesjonssoner 8 Naturfaglig forvaltning og forvaltningsrettede tiltak 10

Generelt om sanddyneområdenes økologi 11 Biotiske og abiotiske faktorer 11 Diskusjon av aktive skjøtselstiltak og generell skjøtsel 12

Arter 15 Rødlistearter 15 Andre arter og grupper 16

Lokalitetene 19 Vetviksanden 19 Refviksanden 22 Hoddeviksanden 25 Erviksanden 30

Litteratur 34

Vedlegg 36 1. Oversikt over noen interessante plantearter 36 2. Kart over lokalitetene 37

5

Metoder og materiale

Generelt

De fire største sanddynene i Sogn og Fjordane; Erviksanden og Hoddeviksanden i Selje kommune, Refviksanden i Vågsøy kommune og Vetviksanden i Bremanger kommune, ble undersøkt primo juli 2009. Trolig er dette tiden hvor det er lettest å registrere flest arter og hvor en får best inntrykk av lokalitetenes tilstand ettersom vegetasjonen er godt utviklet på denne tiden. Men på den annen side kan en gå glipp av typiske tidligarter og sent blomstrende arter.

Det er lagt vekt på å omtale og vurdere de respektive lokalitetene som sanddyne i sin helhet. Økologiske forhold er forsøkt vurdert i alle stadier av suksesjoner fra sandstrand til dyneeng (eventuelt i siste suksesjonsfase med krattdannelse). For Hoddeviksanden er det nylig utarbeidet en rapport (Austad & Hauge 2008) hvor det legges vekt på forholdene i stabilisert dyne og dyneeng, og da vurdert som kalkrik eng, slåttemark og naturbeitemark.

Et par forhold vedrørende arter bør nevnes. Hestehavre og dunhavre er registrert i de fleste lokalitetene, og det dominerende forholdet mellom disse er ikke vurdert. Imidlertid antar en at dunhavre er den dominerende arten fordi den som regel står i fuktigere humusdekke enn hestehavre. Eventuell dunhavreeng blir konsekvent nevnt, dog med nevnte forbehold. Det samme gjelder forholdet mellom kystbjønnkjeks og sibirbjønnkjeks, hvor førstnevnte blir nevnt. Mellomformer er også relativt vanlig, mens sibirbjønnkjeks trolig er langt sjeldnere enn kystbjønnkjeks.

Tilfanget av litteratur om lokalitetene er trolig sparsom, og er dessuten noe varierende fra lokalitet til lokalitet. En har likevel hatt nytte av Dahl (1896), Søvik (1944), Nordhagen (1953), Gaarder (2002a, 2002b og 2004), Austad & Hauge (2008) og Direktoratet for naturforvaltnings Naturbase. Artsdatabankens plantedatabase har også vært nyttig, ettersom den gir samlet oversikt og informasjon om tidligere funn i lokalitetene. De eldste angivelsene har ofte den svakhet at de ofte bare angis til kommune slik at et visst skjønn må utvises. Lid & Lid (2005) har vært benyttet som standardflora.

Under naturtypekartleggingen i kommunene er det registrert flere sandstrender, men man vet at noen av disse også har sandressurser under oppdyrket mark (f.eks. egne obs. Grotle i Bremanger april 2009). Disse har ikke vært prioritert innenfor rammene av dette prosjektet.

Det har ikke vært lagt opp til kontakt med lokalkjente eller grunneiere for lokalitetene. Bare personer som er påtruffet, har gitt sparsomme opplysninger. Begrenset informasjon har også vært gitt i litteraturen om tidligere bruk i de respektive lokalitetene. Avgrensinger på kart har vært noe problematisk å gjøre, spesielt i liene hvor det ofte er veksling mellom rasmark og sandressurser. Disse er likevel tatt med i sin helhet. Mot dyrkamark er avgrensingene gjort såpass romslig at en trolig unngår enhver påvirkning fra gjødsling og andre aktiviteter i landbruket.

Videre behov for undersøkelser og oppfølging

Ved oppstart av tiltak i de forskjellige lokalitetene er det behov for å innhente opplysninger om tidligere bruk og også gjøre seg bedre kjent med vindforholdene, dette gjøres trolig best gjennom kontakt med grunneiere eller andre kjentfolk. Flere besøk vil trolig også øke kunnskapsnivået om planteartene i lokalitetene, og eventuelle artslister bør anses som foreløpige.

6

I forkant av tiltak er det svært gunstig å opprette et antall faste prøveflater, som i motsetning til arbeid med plantesosiologisk klassifikasjonsarbeid, ikke trenger å være mange. Det er viktig at dette gjøres tidlig slik at man har god kontroll med tiltak i forkant, underveis (f.eks. ved rydding av strø) og i et mer langsiktig perspektiv (f.eks. justering av beitetrykket). Tanken bak er at sammensetningen av plantearter og de økologiske egenskapene til artene forteller mye om tilstand og ønsket eller uønsket utvikling. Enkle målinger av nitrogen, fosfor og pH i de samme faste prøveflatene er også ønskelig for å understøtte tolkningen av eventuelle forandringer i vegetasjonen og planteartene.

En generell overvåkning av orkideer vil også være av stor interesse. Aktuelle problemstillinger er toleranse for beite og beitetrykk samt foryngelse. Tilsvarende overvåkning av spesielt sjeldne arter og rødlistearter har lignende problemstillinger og interesse.

Sandflukt i Hoddevika (7.7.09)

7

Generell innledning

Hva er en sanddyne?

Det er ingen overdrivelse å si at sanddyner er en gave fra isbreen, havet og vinden. Etter at isbreen har skuret med seg løse blokker, steiner og annet løst materiale i sin ferd mot havet, ble dette liggende igjen etter at den tok til å smelte og trakk seg tilbake. Sjøen har arbeidet med materialet i sjøkanten, etter hvert som landet steg som følge av at vekten av breen avtok. Mye sand har blitt blandet med skjellfragmenter og ført med strømmer og avsatt i bukter og viker. Bølger og bølgeslag har brakt skjellsand på land, og er ført videre med vinden og akkumulert til en stor terrestrisk sandressurs som normalt blir bevokst med planter, moser og eventuelt lav.

Marehalm i Hoddevika (7.7.09)

Vegetasjon og suksesjonssoner

Naken sand er et fiendtlig substrat og er intet levested for planter. Det er helt nødvendig med tilførsel av næringsstoffer i form av tangrester eller planterester. Fra selve sandstranden og gjennom suksesjonene bakover til gjengrodd dynevegetasjon, er det flere gradienter med forskjellige grader og former for påvirkning.

På sandstranden livnærer vegetasjonen seg i hovedsak på og av tangrester som blir liggende og etterhvert blir oppløst og nedgravd i sanden. Dessuten må plantene tåle påvirkning fra saltvann. Vanlige arter som finnes på sandstrand er flere arter melde (Atriplex spp.), strandreddik eller den langt sjeldnere sandslirekne.

Et stykke vekk fra sjøkanten er forholdene stabile nok til at mer terrestre vegetasjonstyper kan etableres. Av og til dannes det en fordyne (også kalt embryodyne) med et særdeles lite antall arter. Dette plantesamfunnet dannes først og fremst i aktive dynesystemer og har varierende forekomster

8 av strandkveke og spredte eller mattedannende forekomster av strandarve. Mer spredt kan også strandrug og marehalm finnes, samt strandreddik, sandstarr og rødsvingel.

Bak fordynen er den egentlige dynefronten eller primærdynen, og det er helst her en finner de store forekomstene av artene som er dynespesialister. Store bestander av strandrug er vanligst, mens dynespesialisten framfor noen er marehalm. Dette er en art som trives best ved aktiv sandflukt, og tåler opptil flere desimeter sandpålegging per år. Ved avtagende sandflukt kan marehalm miste vitaliteten og bli steril og på lengre sikt utgå. Blandingsforholdet mellom marehalm og strandrug kan være en god indikator på graden av sandflukt, hvor høy andel marehalm indikerer mye sandflukt. En annen interessant art i primærdynen er strandflatbelg, som oftest finnes på toppen eller litt i bakkant. Den tåler trolig ikke så mye sandpålegging. Ved relativt lite aktiv eller avtakende sandflukt kommer også arter som blåklokke, ryllik, rødsvingel og gjeldkarve inn, men det er her lite eller ingen tegn til dannelse av humusdekke.

Strandflatbelg, Hoddevika (14.7.10)

På toppen av, eller helst i bakkant (lesiden) av primærdynen vil det ofte være så stabile forhold at dannelse av humus kan begynne. Ofte ser man at det står mye (steril) strandrug og dels marehalm her, og dette danner grunnlag og næringsstoffer nok til stabilisering, noe som ofte vises som mosedekke, i tillegg til at flere plantearter får feste. Dekket vil ha en varierende tykkelse ut i fra de forskjellige edafiske forhold, men er aldri særlig tykt. Plantelivet er oftest langt mer variert og fargerikt enn framme i frontdynesystemet, og artsinnholdet bestemmes av kalkinnhold i skjellsand, kulturpåvirkninger, og grad av fuktighet. Dynetrau kan dannes i forsenkninger med høy grunnvannstand, og dette skjer oftest i erosjonsflekker hvor vinden etter hvert vil blåse ut sanden ned til grunnvannet. Ingen slike dynetrau i god utforming er funnet i dynene i Sogn og Fjordane.

Dyneengen i bakre deler av systemet vil ofte ha ytre likheter med stabilisert dyne. Dette er avhengig av langvarig beite eller slått, og kalkinnhold og fuktinnhold. Humusdekket er normalt tykkere og har noe høyere fuktinnhold enn i stabilisert primærdyne. Vegetasjonen er normalt mer sluttet, og innholdet av skjellfragmenter er bestemmende for artsinnholdet - som i tillegg til flere arter fra stabilisert dyne også kan ha noen arter fra mer kulturbetinget mark, som engsoleie og gressarter. Ved opphør av kulturpåvirkning vil andelen av grove og høyvokste arter øke, og få arter vil til slutt dominere. Langvarig opphør vil til slutt gi rom for busker og trær. I surere systemer med lavt innhold av skjellfragmenter, og ved langvarig utvasking av kalk, vil det fra stabilisert dyne skje en utvikling mot økning av mer nøysomme gressarter, lyng og einer. Siste fase vil trolig være dynehei, eventuelt med busker og trær. Fra Nordvestlandet og nordover er det trolig krekling som er den viktigste lyngarten i sanddyner (Fremstad 1997).

9

Naturfaglig forvaltning og forvaltningsrettede tiltak

Tidligere tiders forvaltning av områder med sanddyner dreide seg trolig i hovedsak om stabilisering med to ting for øyet. Omfattende sandflukt kunne stedvis være et stort problem med nedsanding av dyrkamarka og bygninger. Andre steder kunne dyrkbar jord være en mangelvare og stabilisering av sanddyner kunne gi verdifulle tilleggsarealer.

Et moderne syn på forvaltning av sanddynene legger mer vekt på naturverdier, og det legges her til grunn sanddyner som ikke er oppdyrket og gjødslet. Det er fokus på enkeltarter, naturlige soneringer, dynamiske prosesser med sandflukt, og på dynene som estetisk innslag i landskapet. Det synes klart at dette er lokaliteter som har framkommet som følge av drift i form av slått eller beite på et eller annet tidspunkt i historien, og for å opprettholde den åpne karakteren er det nødvendig med skjøtsel, eller kanskje det er riktigere i noen tilfeller å si restaurering. De fire lokalitetene i Sogn og Fjordane har alle behov for skjøtsel og/eller restaurering i en eller annen form ettersom tidligere drift er helt eller delvis opphørt, eller fordi dyneområdene er delvis oppdyrket eller påvirket på annen måte med inngrep og ferdsel.

For å oppnå en gunstig tilstand i lokalitetene bør de forvaltes med tanke på to foreløpige hovedmålsetninger:

1. Et velfungerende og dynamisk økosystem hvor det legges vekt på å (eventuelt) tilbakeføre og å opprettholde et artsrikt og lavproduktivt økosystem, hvor artene og soneringene har fordelaktige vilkår.

2. Det legges vekt på å opprettholde eller helst forbedre levevilkårene til rødlistearter, kravfulle arter og sanddynespesialister.

For å oppnå og opprettholde en gunstig tilstand har en diverse verktøy til rådighet. Rapporten gir i det følgende først en rask gjennomgang av generelle forvaltingsprinsipper, fulgt av en grundigere diskusjon om skjøtselstiltak i sanddyneområder.

Sanddynesystrem i Ervika. Fordyne (embryodyne) med småvokste, spesialiserte arter i forgrunnen, deretter dynefront (primærdyne) med marehalm. Øvre del av dynefronten er her invadert av rynkerose (8.7.09)

10

Generelt om sanddyneområdenes økologi

Biotiske og abiotiske faktorer

Forutsatt at gruntvannsområdene er intakte og uten implikasjoner for strøm og sandtilførsel, starter forvaltningen av sanddyner ved bølgeslagsonen (Ritchie 2001). Bevegelsene av sand ved hjelp av bølger og vind er dels meget komplekse og krever fritt spillerom. På sandstranden kan det dannes opptil flere parallelle sandrygger, og disse er viktige for bevegelsen og forflyttningen innover mot dynefronten. Forhøyninger av denne typen tørker fort ut og sørger for dynamikk i systemet. Øvre sandstrand og dynefronten som vender mot sjøen er vanligvis den mest dynamiske delen av et sanddynesystem, og her finner vi også planteartene som trives best med, og delvis krever, aktiv sandflukt. Oppkastet tang og tare graves etter hvert ned i sanden og går i oppløsning, og gir grunnlag for et artsfattig utvalg av spesialiserte arter. I et velfungerende dynesystem vokser gjerne strandarve, sjøreddik, strandkveke, marehalm, sandslirekne og meldearter (Atriplex sp.) her. Denne delen av dynesystemet er sårbart med tanke på de spesialiserte artene, og rydding av tang og tare bør ikke forekomme. Ved for mye tråkk og ferdsel er det også vanskelig for disse artene å etablere seg, og styrt ferdsel kan være nødvendig å vurdere i enkelte tilfeller.

Klimatiske påvirkninger i form av vindstyrke og vindretning på den ene siden og varierende nedbør på den andre siden er med på både å forme morfologien i dynesystemene og på sikt også dannelse av humusdekket. Forandringer og variasjoner i disse to hovedbetingelsene skjer og har skjedd i sykluser siden dynene var i oppbygging etter istiden. I vår verdensdel er det i nordvest-Europa betingelsene er særlig til stede for dannelse av humuslag, og det er et fuktig og kjølig klima som er utslagsgivende. I sør er det helst for tørt og varmt til dannelse av humusdekke. (Provoost et al. 2004, Pye 2001).

Dannelse av vegetasjon i primærdynen skjer i hovedsak ved at strandrug og/eller marehalm finner gode betingelser der sandflukten ikke er for liten eller for stor. Marehalm tåler opptil 60 cm. sandpålegging per år (opptil 90 cm er også nevnt) og er som følge av dette både en god dynebygger og sandbinder med sitt omfattende rot- og rhizomsystem, og er mye brukt til å stanse problematisk sandflukt. Ved opphør eller kraftig reduksjon av sandflukt blir arten oftest steril og finnes gjerne i

Primærdyne (dynefront), Vetvika (2.7.09)

11 delområder som er i en stabiliserende prosess, hvor nedbrutt materiale fra arten gir livsbetingelser for andre arter. Grunnlaget for dannelse av humusdekke er lagt ved nedbrytning av planterester og stabilisering av sand, slik at flere arter får feste og antallet øker. Utviklingen av humusdekket påvirkes av en rekke variable faktorer, både biotiske og abiotiske, og har meget stor betydning for vegetasjonen og artene.

I vid forstand er utviklingen påvirket av klimatiske forhold og sammensetningen av vegetasjonen. Spesielt viktig er nedbør som både vasker ut skjellfragmenter i åpen sand og dermed forsurer miljøet, og også styrer (sammen med temperaturen) graden og farten på nedbrytingen av organisk materiale. I et fuktig og kjølig klima skjer nedbrytningen langsomt, noe som forårsaker hurtigere oppbygging av humusdekket. Den kjemiske sammensetningen av strøet, spesielt C/N-forholdet og mengden av vanskelig nedbrytbare forbindelser som i forvedete og silikatholdige arter, påvirker graden av nedbrytning i særlig grad, mens planteproduktiviteten kontrollerer forsyningen av organisk materiale til humusdekket (Jones et. al 2008). I de fleste seminaturlige systemer er nitrogen ofte den begrensende faktor, og da særlig i en tidlig utviklingsfase, men fosfor kan også være en begrensende faktor i kalkrike dynesystemer. Der nitrogen er det primære begrensende næringsstoffet vil økt tilførsel av nitrogen øke planteproduktiviteten, og dermed redusere C/N- forholdet i strøet som vanligvis setter fart i mineraliseringen. En velkjent virkning av økt tilførsel av næringsstoffer er økt biomasseproduksjon med høyvokst vegetasjon og færre arter (Houston 2008). Tilførsel av nitrogen kan skje enten ved spredning i fast form direkte på jordet, eller gjennom luft der den blir tatt opp gjennom nitrogenfiksering. Den langtransporterte luftforurensingen er trolig lav til moderat i Sogn og Fjordane, men den langsiktige virkningen er likevel usikker, og dessuten kan helt lokale kilder som for eksempel gjødsling på nabojordet påvirke nitrogenstatus gjennom avrenning og luft.

En omfattende studie fra det store sanddynekomplekset Newborough Warren i Wales (Storbritannia) viser at utviklingen av humusdekket skjer hurtigere i fuktige habitater enn i tørre, og dessuten går utviklingen raskere når vegetasjonen er fullt utviklet (selvkonsolidering). Dessuten er det påvist at oppbyggingen av humusdekket går langsomt i en tidlig fase av stabiliseringsprosessen. Forsuring ved at kalkinnholdet (kalsiumkarbonat [CaCO3]) fra skjellfragmenter i humusdekket forsvinner, vil til slutt akselerere oppbyggingen av humusdekket. Kalkinnholdet i sanden kan være i størrelsesorden opptil 8% CaCO3, og pH vil forbli rundt nøytralpunktet så lenge ikke CaCO3- innholdet synker under 0,3%. Da øker fosfortilgangen dramatisk (optimum ved ca. pH 5.5, mens den ved høyere pH er bundet til kalsium), og innholdet av organisk innhold øker og mineraliseringen avtar. Tilgjengelig nitrogen er ikke påvirket av, eller avhengig av pH. Konklusjonen bør være at det er forvaltningsmessig svært mye å vinne på å opprettholde et åpent og lavproduktiv feltsjikt i en tidlig fase av stabiliseringsprosessen.

Diskusjon av aktive skjøtselstiltak og generell skjøtsel

Forutsatt at en lokalitet har vært utsatt for gjengroing en periode, er det naturlig å tenke på hvilke tiltak som er nødvendig for å gjenopprette en god tilstand. Innhenting av tilgjengelige opplysninger om tidligere planteliv og bruk, samt inngående kunnskap om dagens tilstand og kunnskap om de grunnleggende prosesser en står ovenfor er en forutsetning for å kunne definere en målsetning og rutiner for oppfølgning, kontroll og eventuell justering.

Tidligere tiders drift og bruk av kulturmarka var generelt langt mer ekstensiv enn tilfellet er i dag. Intensiveringen har i hovedsak skjedd de siste 50 – 100 år, med økt mekanisering og gjødsling. På den annen side har utmark ofte blitt liggende brakk, med gjengroing som resultat. Det aller meste av utmarksslått har opphørt, men en del utmark beites fortsatt. Det er grunn til å tro at også sanddynene i Sogn og Fjordane har vært helt eller delvis brukt som utmarkslått og/eller beitemark, selv om

12 konkrete opplysninger om slått trolig bare foreligger for Hoddeviksanden. Det er også kjent at slåttemarker er mer artsrike enn beitemarker. Når det gjelder skjøtselstiltak etter eventuelle restaureringstiltak er det et grunnleggende prinsipp at en bør gjenoppta samme driftsform som tidligere, dvs. slå i slåttemarker og beite i beitemarker. Imidlertid bør det utøves forsiktighet med å slippe beitedyr ut i gjengrodde marker med ønske om at disse skal rette opp lokaliteten til tidligere status. Bruteig m. fl. (2003) peker på at beite ikke er tilstrekkelig for å gjennomføre en oppretting av lavproduktive naturbeitemarker, og viser til flere studier hvor næringsinnholdet ikke er redusert, men i noen tilfeller faktisk har økt. Dette kan langt på vei forklares ved at beitedyr legger igjen ca. 90% av næringsstoffene de tar opp, i form av urin og ekskrementer (Buttenschøn 2007). Likevel synes det klart at dersom opphold av beitedrift bare har skjedd i et meget lite antall år, kan det være fornuftig å gjøre et forsøk med oppretting ved beitedyr.

En 20 års beitestudie fra ovennevnte Newborough Warren (Jones 2007) viste en ubetydelig forandring i innholdet av nitrogen. Beiting ble i dette tilfellet gjenopptatt etter lang tids forfall, og artsdiversiteten økte noe, med størst effekt i tørre partier. Likevel vurderes det å reaktivere dynen for å forbedre forholdene i lokaliteten fordi tiltaket ikke hadde tilstrekkelig effekt og ønsket tilstand ikke ble oppnådd (Rhind m.fl. 2001). Det pekes dog på at beitedyr hindrer ytterligere akkumulering av næringsstoffer og opprettholder en status quo. Det finnes flere eksempler på at gjeninnføring av beitedyr har opprettet en god tilstand, men det har da bare vært snakk om kortvarige opphold i beitingen. Langvarig gjengroing er langt mer problematisk, og ønsker man å gjenopprette en tidligere baserik vegetasjon bør en gjennomføre tiltak før en slipper beitedyr i områder som ikke har blitt beitet på lenge..

Rydding av gjengrodde felt er essensielt. Store gressarter og urter representerer en meget stor biomasse, og bør fjernes ved slått eller brenning før beitedyr tråkker dem ned. Det er gjort eksperimenter med brenning av gjengrodde dyner i Holland med godt resultat. Imidlertid har det vist seg at virkningen er kortvarig, og bør følges opp med kalking eller beite umiddelbart. Slått vil i første rekke forhindre at mer biomasse inngår i humusdekket, men også sørge for at lys slipper til i botnsjiktet. Trolig vil det være nødvendig med en vurdering i etterkant av ryddingen når man ser hva som faktisk vokser opp. Tilførsel av skjellsand (Provoost et al. 2004) for å øke både

Artsrik dyneeng i Refvika (3.7.09)

13 kalkinnhold og pH kan skje på flere måter, men effekten kan være kortvarig ettersom bufringsevnen kan være lav i næringsrikt humusdekke. Aktivering av flygesand lokalt ved fjerning av partier med humusdekke krever kjennskap til de lokale vindforholdene for å få best mulig nytte av tiltaket. Kalking ved hjelp av mekaniske innretninger kan være en god løsning, og er trolig til størst nytte ved målrettet punktkalking. En annen mulighet er import av skjellsand fra sandstrand, eller som handelsvare, som kan legges ut for målrettet sandflukt med hjelp av vinden.

Beiting er et tveegget sverd hvor den største verdien ligger i å opprettholde en gunstig tilstand, og er i de fleste tilfeller mindre egnet til gjenoppretting av ønsket tilstand. Valg av beitedyr gir også forskjellig resultat, i form av et ujevnt og variert plantedekke ved valg av storfe, mens valg av sau og hest gir et mer snaubeitet og kort plantedekke. En annen effekt av beitedyr er at flere gressarter kan skyte sideskudd ved skader på planten av hover, og det kan utvikles tette gressmatter (Grime m.fl. 2007, Ejrnæs m.fl. 2009), noe som kan vanskeliggjøre situasjonen for mer konkurransesvake arter.

Slått av planter innebærer at alle arter behandles likt. Tidlig slått kan brukes til å tappe ut næringsinnholdet i humusdekket ettersom plantene har størst næringsinnhold tidlig i sesongen. Sen slått, som tidligere var vanligst, brukes til å opprettholde artsmangfoldet ettersom det er åpenbart at flere arter får blomstre og sette frø. Dessuten gir det gode spiringsmuligheter om våren. Det er først og fremst tidligarter som tjener på sen slått, men det øker mulighetene radikalt for andre arter også, og det har vist seg at enkelte arter kan tilpasse seg en tidligere forplantning. Etterveksten kan reduseres med etterbeite hvis nødvendig. Imidlertid er det usikkert om det er mulig å organisere slått i et langsiktig perspektiv ettersom det trolig er ressurskrevende. Beite kan være et brukbart alternativ til slått hvis det er utført på riktig måte.

Beite, slik vanlig praksis er i dag, innebærer vanligvis at dyra blir sluppet i mai og blir gående til høsten. Den største fordelen med dette er at marka blir holdt åpen gjennom en lang sesong og fri for f.eks. forvedede arter, og etterlater seg lite strø. Den negative siden er at beitet gjennom den lange sesongen påvirker og forstyrrer plantene i de fleste stadier av syklusen fra spiring til frøsetting. Det er få arter som er tilpasset denne langvarige stressfaktoren, og resultatet kan være en lokalitet med andre arter enn de opprinnelige.

En interessant studie fra Sverige (Wissman 2006) utført med alternative beiteforsøk og med svært godt resultat, kan være nyttig og verdifullt å se litt nærmere på. Forsøkene ble utført med tanke på at det i det «gamle» kulturlandskapet var praksis med langt mer ekstensiv bruk enn i dag, og at dagens moderne driftsformer har forandret lokalitetene. Noe av tanken var også at det er lettere å få organisert beite enn slått, og dermed mer realistisk å få gjennomført skjøtsel i det hele tatt. Det ble gjort forsøk med 1) vanlig moderne beitepraksis, 2) sent beite for å etterligne slått, og 3) vanlig moderne beitepraksis med opphold av beite år om annet. Forsøket med sent slipp av beitedyr viste en ubetydelig økning med strø og på den annen side en positiv og betydelig økning av både spirende og frøsettende planter, og ingen negative effekter ble påvist for småvokste plantearter heller. Det ble også registrert positive og lignende resultater i forsøket med utestenging av beitedyr år om annet. Konklusjonen er at dagens beitepraksis ikke nødvendigvis er gunstig for artsmangfoldet og kravfulle arter, men at det kan være mye å vinne på alternative metoder hvor artene faktisk får gå gjennom syklusen fra spiring til å reprodusere seg.

14

Arter

Rødlistearter

Ormetunge, Ophioglossum vulgatum Arten har ett av sine to leveområder på havstrand, og er hyppigst knyttet til kortvokste og oftest beitete sanddyner og nærliggende enger med noe påvirkning fra sandflukt. Det er dokumentert tilbakegang for ormetunge i hele landet, kanskje med unntak av deler av Helgelandskysten, og arten blir regnet som sårbar (Kålås m.fl. 2010). I Sogn og Fjordane er det noen kjente funn fra ytre deler av Solund kommune, ved Kinn i Flora kommune, og fra Grotle-området i Bremanger. I de undersøkte sanddynene er det en god forekomst i Refviksanden, men på relativt lite areal, sør i lokaliteten. Et snart 30 år gammelt funn fra Erviksanden må trolig regnes som utgått, som følge av tilvekst av rynkerose og generell gjengroing og oppdyrking forøvrig. I Hoddeviksanden ble det gjort funn av noen få sterile eksemplarer i denne undersøkelsen. Ormetunge trives trolig best på kortvokste og relativt tørre områder med pH rundt nøytralpunktet, og er ellers muligens knyttet til kalsiumkarbonat. Den er lavvokst, og trolig konkurransesvak ved gjengroing. På den annen side er ormetunge trolig stresstolerant ettersom den er litt sukkulent og tåler delvis uttørking. Den blir også forbundet med høy til svært høy artsdiversitet. Kategori: VU (sårbar)

Smånesle, Urtica urens En art som er blitt langt sjeldnere enn tidligere, som følge av pågående reduksjon av areal og/eller lokaliteter. Smånesle skilles fra stornesle ved små blomsternøster som er mye kortere enn bladskaftet, og bladene er dypt tannet. I Sogn og Fjordane har arten hatt et tyngdepunkt i indre deler av Sognefjorden og sidearmer, med en rekke funn. Utenom dette er det ett funn fra Jølster kommune i 1965, to funn i Gloppen kommune på 1930-tallet, to lokaliteter med funn fra 1950 og 1980-tallet i Flora kommune, ett funn i Vågsøy kommune i 1907, samt i Ervik i 1955 og i Hoddevik i 1956 og 1988 i Selje kommune. Nøyaktig lokalisering av funnet i Hoddevika i 1956 er usikker mens funnet i 1988 er oppgitt som «erosjonskant i dynen (i NV)». Funnet i dette prosjektet ble gjort i sandholdig jord ved en dumpingplass for gress nær utløpet av bekken som renner ut ved midten av sandstranden, og er kanskje det samme som funnet i 1988. Kategori: VU (sårbar)

Purpurmarihånd, Dactylorhiza purpurella Arten har trolig oppstått som resultat av langvarig krysning mellom engmarihand og skogmarihand. Purpurmarihand er en allotetraploid art som har dobbelt sett kromosomer, og framstår som reproduserende art i motsetning til vanlige hybrider som er sterile. Den er en sterkt vestlig art som finnes i Danmark, Storbritannia, Irland, Færøyene og Norge. Hos oss er den eksklusivt knyttet til den ytre kysten av Vestlandet fra Rogaland til Møre og Romsdal, og trolig en lokalitet i Sør- Trøndelag. Den finnes i og ved sanddyner og dels i myr som er påvirket av skjellsand, og er dessuten funnet i strandnær våt beitemark. Fra Artsdatabanken meldes det at kun en håndfull lokaliteter er noenlunde intakte i Norge, og arten er da også vurdert til kategori EN (sterkt truet) og er i en negativ utviklingstrend og med fare for å dø ut. I sanddynene i Sogn og Fjordane er den tidligere funnet i Refviksanden i 1955 men er trolig utgått herfra. Så langt en kan se er det ingen direkte funn i Erviksanden (Søvik 1944), men lokaliteten har tidligere hatt våte eller fuktigere partier og det er ikke helt utenkelig at den har vært her tidligere. Imidlertid er det per i dag relativt gode forekomster andre steder utenom sanddynene både i Refvika og Ervika. Kategori: EN (sterkt truet)

15

Andre arter og grupper

Marinøkkel, Botrychium lunaria Denne arten har en relativt vid utbredelse både geografisk og naturtypemessig, fra fjell til sanddyner ved havet. Den er oftest knyttet til lavvokst vegetasjon med middels til høy pH, og i områder med høy til meget høy artsdiversitet. Arten er trolig ikke så knyttet til vintermilde og kalkholdige områder som slektningen ormetunge. Tilbakegangen for marinøkkel har spesielt vært knyttet til lavlandet i Sør-Norge, og arten var rødlistet som NT (nær truet) fram til 2010. I Sogn og Fjordane er det en rekke funn av arten i indre strøk av fylket og ved kysten og ytre fjordstrøk. Funn av arten er gjort i sanddynene i Vetviksanden og Hoddeviksanden, men er trolig sparsom i begge lokalitetene.

Sandslirekne, Polygonum raii Den nordlige underarten norvegicum går sør til Rogaland, hvor en trolig påtreffer overgangsformer til den sørlige ssp. raii, som forøvrig er hovedformen nord til Danmark. Sandslirekne vokser oftest på åpen sand uten annen vegetasjon, og med nedgravde tangrester som næringskilde. Det er gjort en rekke funn av arten på Nordvestlandet, og de er helst av eldre dato. Nyere funn er langt mer spredt både geografisk og i tidsperspektiv. I Sogn og Fjordane har arten blitt funnet i Grotle/Hauge- området i Bremanger, Refvika i Vågsøy, og Ervika og Hoddevika i Selje. Et nyere funn er gjort på Seljesanden i Selje. Historisk sett er det trolig lokaliteten i Hoddevika som har hatt den mest varige forekomsten, og en sparsom forekomst ble funnet sør i lokaliteten også i år. Det er vanskelig å peke på konkrete årsaker til en eventuell tilbakegang for arten, men forandringer i strømforhold kan være en mulig forklaring.

Kystbjønnkjeks, Heracleum sphondylium Konkurransesterk art som vokser i sanddynekomplekser, både meget tørt i primærdynen og i dyneeng med litt fuktinnhold. Den ser ut til å være hyppigst forekommende ved pH > 5. Rotsystemet er kraftig, og biomassen over bakkenivå er også stort, så tette forekomster av arten representerer en meget stor biomasse. Fra Storbritannia (Grime et. al 2007) rapporteres det at bladene inneholder store mengder næringsstoffer av forskjellige typer (P, Ca og Fe). Imidlertid er Nordvestlandet nokså nær artens nordgrense, og økologien kan avvike fra forholdene i Storbritannia. Ved slått vil arten trolig utvikle kortere vekstform, men kystbjønnkjeks er likevel en art som lett konkurrerer ut andre arter og som bør bekjempes.

Marianøkleblom, Primula veris Arten har tyngdepunkt på Østlandet og i Trøndelag. Sjelden på kysten mellom Rogaland (Karmøy) og Nordmøre (Fræna). Det er tidligere gjort ett funn i Refvika, og det har vært flere lokaliteter i Selje kommune tidligere, men arten kan nå være utgått fra flere av disse. Maria- nøkleblom er blant annet ikke gjenfunnet i Hon-

16 ningsvåg i nyere tid, og den er dessuten sannsynligvis utgått fra Erviksanden, der den bare er funnet som hybrid med kusymre på kulturmark like nord for Erviksanden. Arten er knyttet til baserike og tørrere deler av sanddyner, og er forbundet med høy til svært høy artsdiversitet. En livskraftig bestand finnes i dag i de lavereliggende delene av Hoddeviksanden, og er trolig et resultat av tidligere tiders slått i lokaliteten.

Brudespore, Gymnadenia conopsea Denne orkideen har en vid utbredelse, og er knyttet til baserike områder i en rekke vegetasjonstyper. Arten var rødlistet (kategori NT) fram til 2010, med grunnlag i dokumentert tilbakegang i lavereliggende strøk i Sør-Norge, trolig som følge av velkjente problemstillinger som gjengroing og at baserike enger i lavlandet langt på vei er forsvunnet. I Sogn og Fjordane har den en nokså vid utbredelse, trolig med et svakt tyngdepunkt i nordlige deler av fylket. I de undersøkte sanddynene er arten tidligere funnet på alle lokalitetene, dog i varierende antall, men er sannsynligvis utgått fra Erviksanden, hvor Søvik (1944) angir den som tallrik. I denne undersøkelsen er brudespore funnet i både tørre områder med tynt humusdekke, og på litt fuktigere grunn med tykkere humusdekke. Enkelte individer med langstrakt og tettblomstret blomsteraks ble også observert, men det er ikke tatt stilling til om disse eventuelt kan tilhøre ssp. densiflora. Brudespore er nektarholdig, og både bloddråpesvermer og dagsommerfugler synes å være knyttet til denne arten.

Andre orkideer

Fra venstre:

Skogmarihand, Vetvik Stortveblad, Refvik Grønnkurle, Hoddevik

Dahl (1896) skriver at orkideer som brudespore, vårmarihand Orchis mascula og stortveblad Listera ovata ser ut til å trives best på sandig grunn, og nevner dem som påfallende i mengder. Dette er nok en sannhet som i dag har visse modifikasjoner. Riktig nok er det relativt gode bestander med brudespore og stortveblad i et par av lokalitetene, mens vårmarihand og grønnkurle Coeloglossum viride er langt mer sparsom. Orkideer er kravfulle arter som krever lysåpne leveområder i sanddyner, selv om enkelte av disse artene også kan finnes i skyggefulle skoger (et viktig unntak er den ovennevnte purpurmarihånden, og trolig også grønnkurle). Dessuten tåler de dårlig å bli utsatt for oppgjødsling, i så fall står foryngelsen i fare, eller sagt på en annen måte; de krever lavproduktive områder. Orkideer er unike når det gjelder symbiose med sopp. De har en egen orkide-mykorrhiza og er helt avhengige av denne i visse faser av års- og livssyklusen, ettersom den forsyner orkideene med næringsstoffer, mens den i andre faser veksler mellom fotosynteseprodukter og orkide-mykorrhiza som kilde til næring. Dette avhengighetsforholdet gjør artene sårbare. Forsvinner orkideene fra et område er det en reell mulighet for at orkide-mykorrhizaen også går ut, og følgene er at det kan bli vanskelig å reetablere en bestand.

17

Frøene til orkideer er svært små og en kapsel kan inneholde 2 000 – 5 000 frø. Frøene modnes og slippes ca. 2 måneder etter blomstringen. Det sier seg selv at av denne utrolige mengden med frø må det meste gå til spille. For at en etablering skal bli vellykket må frøet komme raskt i forbindelse med mykorrhiza-infisert humusdekke (unntak finnes, se f.eks. Øien & Moen 2005), dette er nødvendig fordi frøene er så små og inneholder en svært begrenset mengde næring. Utvikling av den relativt store roten kan skje der det ikke er for tett med røtter fra andre konkurrerende arter, og spesielt gressmatter med omfattende og tette rotsystemer kan være problematiske å etablere seg i. Konkurransen om næringsstoffene kan være utslagsgivende i konkurransen om plassen. Orkideene er mangeårige og kan oppnå forholdsvis høy alder, for stortveblad er 28 år nevnt. Det kan være lett å tro at en eng med orkideer lever i beste velgående, men frodigheten kan være misvisende i den forstand at den sier ingen ting om foryngelsen.

Orkideene er generelt godt tilpasset slått og beite, men det finnes eksempler både på at slått fremmer orkide-bestander (i Mellom-Europa og Sverige (Janeckova et al 2006, Johansson 2001), trolig ved at lysforhold og varmeinnstråling forbedres), og på at orkide-bestander går noe tilbake ved slått hvert år (i nordboreal sone, Sølendet, ST Røros). Orkideene har trolig sitt optimum få år etter gjenopptagelse av skjøtselstiltak som slått (Øien & Moen 2006). Dette er også et godt argument for å slå i sanddyner som trenger skjøtsel før man eventuelt slipper til beitedyr. Det er kjent at sau kan beite hardt på orkideer og spesielt ved store besetninger i et område kan dette være et stort problem. Det er ikke kjent at storfe beiter spesielt på orkideer, men tråkkskader kan forekomme. Noen av orkideene er nektarholdige; grønnkurle, brudespore og stortveblad. Vårmarihånd og artene i Dactylorhiza-slekten er ikke nektarholdige (Delforge 2006). Nektarholdige orkideer antas å ha stor betydning for dagsommerfugler og bloddråpesvermere i sanddynene.

Dunhavre, Avenula pubescens Dunhavre trives best ved pH > 5, og dermed også med middels til høyt innhold av kalsiumkarbonat. Den er hyppigst funnet i sanddynekomplekser med etablert humusdekke som trolig også inneholder litt fuktighet. Dessuten trives den utmerket i nordvendte gressbakker hvor den kan etablere relativt tette bestander (ofte med liten evne til vegetativ lateral spredning). Den kan også inngå i beitemarker, men da med en helt underordnet betydning som spredte enkeltindivider. Dunhavre har liten eller ingen betydning som fôrplante (Austad & Hauge 2008). Kalkrike dunhavreenger er en meget truet vegetasjonstype i Norge (Fremstad & Moen 2001), men dette er en tørr og artsrik utforming som har lite å gjøre med den utformingen som er vanlig i sanddynene i Sogn og Fjordane.

Hjertegras, Briza media Arten vokser relativt tørt til svakt fuktig, og foretrekker seminaturlige beitemarker med ekstensivt beite som er rike på kalsiumkarbonat. Hjertegras er trolig en god signalart for lavproduktive habitater, og blir forbundet med høy til svært høy artsdiversitet. Ser ut til å trives godt i nordvendte lokaliteter som i Hoddevika, som forøvrig kan være et kjerneområde for arten i regionen. Hjertegras skyter bladskudd tidlig om våren (lyskrevende) og er konkurransedyktig i det rette miljøet, men er sårbar for mye strø som vil hemme vekst om våren.

18

Lokalitetene

VETVIKSANDEN

Kommune: Bremanger UTM: KP 859 677, Kartblad 1118 IV Naturbase nr.: BN00031500 Besøkt 2.7.2009

Lokalitetsomtale Den omtalte lokaliteten ligger sør i Vetvika, på nordvestsiden av Bremangerlandet. Fra sørenden til nordenden av sandstranda er det ca. 500 m. Høye fjell reiser seg bratt mot sør og øst. Det står tre gamle hus i Vetvika som alle er fraflytta, trolig på 1970-tallet ifølge lokalbefolkningen. To av disse står i tilknytning til det avgrensede arealet. Det nordligste, Vollen, ligger rett utenfor avgrensingen, men det står et par ruiner av grunnmur som trolig har vært fjøs. Helt i sørvest ligger gården som har gitt navn til Vetvika, og avgrensingen er holdt utenfor den nærmeste bøen. På vestsiden av Bremangerlandet ble det oppgitt at det går ca. 40–50 geiter og et lite antall sau, samt at antall beitedyr har vært synkende i nyere tid.

På sandstranden var det svært lite vegetasjon, med spredte forekomster av nordsjøreddik og en og annen ubestemt melde (Atriplex sp.). På litt tangrester ved et bekkeutløp vokste det bl.a. saftstjerneblom. To steder var det klare tendenser til embryodynedannelse med strandrug,

19 strandkveke og marehalm, hvorav en med strandarve, mens den andre embryodynen var relativt dårlig utviklet med spredt vegetasjon. Strandarve dannet også et par solide forekomster, men vokste også mer spredt lengre inn i dynesystemet. Den aktive dynen i sør har solide vindbrott og sanddynen går her trolig delvis opp mot fjellfoten. Det har vært vanskelig å avgjøre hva som er sanddyne og hva som er rasmark flere steder. Vindbrottene sørger for aktiv sandflukt til bakenforliggende dyne, som i hovedsak har en varierende sandgehalt i humusdekket. Noen flekker med stabilisert dyne med mose og litt rikere vegetasjon som vill-lin og orkideer finnes. Strandflatbelg ble funnet med flere eksemplarer i en forsenkning i den aktive dynen. Helt sørvest i lokaliteten og sør for Vetvik-gården er vegetasjonen svært grov med mye bjønnkjeks, hundekjeks, mjødurt, dunhavre og litt hestehavre. Sør for det aktive dynefeltet er det store arealer hvor åkersnelle setter sitt preg og vokser både tørt og svakt fuktig. Store flekker med fuglevikke er et markant innslag mange steder i lokaliteten. Det var nokså mye strø i deler av området, noe som er klart uheldig.

Mot nord er dynene lave og bærer preg av langt mindre sandflukt enn i sør. En mulig forklaring er at det er sterkere bølgeslag her, noe som ser ut til å lage et markant skille i form av en bratt kant. I overkant av denne er stranden flatere. Dette gjør at vann blir liggende, slik at sanden tørker sjeldnere ut og sandflukten stagnerer. Dynefronten er likevel litt aktiv, men mer sluttet vegetasjon har likevel trukket over høyeste punkt og litt ned i fronten. Strandrug ser ut til å være dominerende i dynefronten i denne del av dynesystemet. Hele den nordlige delen av Vetvika bærer preg av sluttet og fuktig vegetasjon med mye mjødurt, kvitbladtistel, skogstorkenebb, engsoleie, sumphaukeskjegg, marikåpe og andre store urter. Likevel finner en noen stortveblad inne i vegetasjonen. Interessant var det også å finne ramsløk i et bekkesig helt fram mot dynefronten. Sørover mot den midtre delen avtar den sluttete vegetasjonen noe, og det går mer over mot gressmark og flere orkideer som brudespore, skogmarihand og litt vårmarihand og noen få grønnkurler kommer inn. Av andre interessante funn var strandkjempe i tørr dyne og kranskonvall som vokste øverst i en sørvendt bakke. Funn av kranskonvall i sanddyne nevnes også av Søvik (1944) fra Hoddeviksanden. Funn av marinøkkel er også verdt å nevne. Stedvis er det solide forekomster av både vill-lin og hårstarr. Ved et stagnerende bekkesig var det også klare tendenser til myrdannelse med litt fattigere myrarter. Både i sør og nordover ble det funnet gode forekomster av vill-løk.

Fra den vestlige delen av området (2.7.09)

20

Diskusjon Vetvika er en potensielt svært interessant lokalitet. Funn av trolig flere hundre eksemplarer av både stortveblad, brudespore og skogmarihand samt et mindre antall vårmarihand tyder på det. Imidlertid er det også tydelige tegn på gjengroing og mindre gunstige forhold i store deler av lokaliteten. Det er registrert få kravfulle arter fra lokaliteten tidligere (Dahl 1896 og Artsdatabanken 2009), og bortfall av interessante arter er ikke registrert. På den annen side er det en rekke nyere registreringer det siste tiåret.

På kort sikt bør de mest interessante del-lokalitetene i området avmerkes. Disse bør skjøttes med tanke på å holde dem lysåpne, og å holde oppbygging av humusdekket tilbake. Manuell slått vil trolig være det mest gunstige her. Det vil også være fordelaktig om orkideene blir stående igjen slik at de får slippe frø på mer åpen mark, noe som øker sjansen for spiring og overlevelse betydelig. I tillegg har slått stor betydning for andre kravfulle arter som ofte er små og ett- eller toårige, og er viktig for å sikre at de mest verdifulle artene ikke forsvinner fra lokaliteten. Imidlertid er det et problem at den gamle kulturmarka ser ut til å ha fått en viss gjødsling, og i senere tid har grodd til med et sluttet og høyvokst planteliv. Her bør området slås for uttapping av næringsinnhold i humusdekket, og fjerning av trolig store mengder strø er også nødvendig. Sandflukten er trolig god i sør, selv om den muligens er noe begrenset i utstrekning, mens den er mindre ved Vollen i nord pga. den våte sanden. Utvasking i bekkeløpene viser at det bare er et tynt lag med sand på stranden, noe som vil vanskeliggjøre å hente sand for oppkalking av vegetasjonen.

I sør er det større partier med åkersnelle, og denne kan være svært problematisk å bli kvitt ettersom den har høy spredningskapasitet med sitt hurtigvoksende og omfattende dype rotsystem. Arten er også potensielt meget giftig for beitedyr som hest, mens sau og storfe trolig tåler den bedre. Om den i det hele tatt ville blitt påbeitet er usikkert. Meget store deler av lokaliteten har dunhavreeng som er nokså artsfattig, og representerer en stor og problematisk biomasse. Lokaliteten er vanskelig tilgjengelig og det kan være ressurskrevende å sette i verk tiltak som krever tyngre utstyr, men innledende tiltak som slått og fjerning av strø er viktig, før en vurderer oppfølging i form av beite.

Dyneeng med åkersnelle i Vetvika (2.7.09)

21

REFVIKSANDEN

Kommune: Vågsøy UTM: KP 953 806, Kartblad 1019 II Naturbase nr.: BN00003005 Refviksanden (og BN 00003004 Refvikelva) Besøkt 3.7.2009

Lokalitetsomtale Refvika ligger nordvest for Raudeberg på øya Vågsøy i kommunen med samme navn. Den omtalte lokaliteten omfatter størstedelen av den indre delen av Refvika. Den grenser i sør og vest mot kulturlandskap og fjell, mens det mot øst er et lavere område med et eid over mot Raudeberg. Mot nord er det lave fjell. I grenda er det i hovedsak kulturlandskap og boliger, med en campingplass helt nede mot sandstranda.

Dynefrontene i Refvika er ikke spesielt høye, trolig mellom 1 og 2 meter. Sør for campingplassen er det strandrug og dels rødsvingel som dominerer, med noe steril strandrug i bakkant. Mot dynetoppen og litt i bakkant mot gjerdet var det delvis sluttet vegetasjon med gjeldkarve, blåklokke, tiriltunge og mose, samt mindre flekker med åpen sand. Det var en god bestand av strandreddikk på stranda i sør. Sør for Sjøbruelva er det et parti med stabilisert dyne som preges av store mengder rødknapp, rødsvingel, gjeldkarve, blåklokke, tiriltunge, gulmaure og litt sandstarr. Botnsjiktet er relativt åpent, og har veksling mellom mose og litt åpen sand. Den østlige delen har en litt tettere vegetasjon, men her finnes framdeles en god bestand med ormetunge og stortveblad. Noen få eksemplarer av brudespore ble også funnet. Langs kantene av Sjøbruelva vokser det store mengder

22 sverdlilje, med innslag av mjødurt og gulflatbelg. Langs gjerdet mot dyrkamarka i sør, og litt inn i denne del-lokaliteten, vokser det også litt beitesveve.

Foran campingplassen og nordover til utløpet av Sandelva der den svinger nordover langs dynefronten, var det lite vegetasjon både på stranda og i dynefronten som vender mot sjøen. Langs Sandelva vokser det mye takrør, som også delvis går fram mot sandstranda. Toppen av dynen har her stabilisert vegetasjon med gjeldkarve, tiriltunge, ryllik og stedvis mye løvetann og hybridkveke. Dette partiet har trolig de høyeste dynefrontene med 2 – 2,5 m. Et par vindbrott med sandflukt har vital strandrug, mens dynefrontene er eroderte på toppen og ser ut til å være uten vegetasjon, noe som trolig skyldes tråkk. Selve campingplassen har oppstillingsplass for campingvogner, bobiler og telt på toppen av dynefronten og østover mot Kåmen. Det er også satt opp en sørvisbygning, og utvidelse av plassen øst for bygningen er gjort på fylling som er tilsådd. En vei er framført til campingplassen, og også til parkeringsplassen for badegjester på nordsiden av veien som for øvrig er lagt på fylling og har fast dekke. Ved besøket var det mange telt og biler på toppen av primærdyna nord for parkeringsplassen. Følgelig er det litt slitasje her som følge av dette.

Campingplassen på dynefronten ut mot Refviksanden. Innfelt: Parkeringsplassen 3. juli 2009

Nord for Sandelva er det svært lave rester av dyner med ca. 0,5 m høye kanter. I forkant mot elva vokser det litt fjøresauløk, krypkvein og buestarr. Sandelva flyter forbi kanten og danner dessuten et større fuktig sandparti i retning mot sjøen. Dette vanskeliggjør sandflukt i noe omfang. Innenfor stranden er det et større område som trolig kan karakteriseres som fukteng med mye mjødurt, hundgras og litt strandrør og gulflatbelg. Noen mindre flekker med mose og litt sand ble observert et par steder. Her vokste det litt rødknapp, tiriltunge, fuglevikke og vill-løk, og bloddråpesvermer ble observert.

Diskusjon Lokaliteten virker noe oppstykket som følge av campingplassen, parkeringsplassen for besøkende på dagstur og den gjengrodde dyna med fuktengpreg på nordsiden av Sandelva. Følgene av dette er at området fungerer dårlig for sanddyne som økosystem generelt og for artene spesielt. Det er tidligere funnet mange dels svært sjeldne arter og flere av disse er trolig utgått, men noen av dem finnes framdeles. Et godt eksempel er ormetunge. Arter som ikke er gjenfunnet i nyere tid og antas å være utgått er sandslirekne, bakkesøte og purpurmarihand, samt et usikkert funn av marianøkleblom (Dahl 1896, Nordhagen 1953, Artsdatabanken 2009).

23

Det finnes flere løsninger for å få lokaliteten til å fungere som økosystem. Det blir ikke lagt frem noe forslag til avgrensing mot øst her, men det er viktig at et eventuelt område blir så stort at en unngår påvirkninger fra f.eks. dyrket mark. Det aller beste hadde trolig vært å flytte campingplassen til f.eks. nord for Sandelva. En kan da oppnå en «både og» situasjon for hele den sjønære delen av Refvika i stedet for den sedvanlige «enten eller» tilstanden. En slik løsning vil nødvendigvis kreve ganske mye ressurser, og dessuten delvis restaurering i form av fjerning av eventuelle bygningsfundamenter og fyllinger. Det bør også vurderes å fjerne det øverste laget med dyrka mark.

En annen mulig løsning kan være å flytte oppstillingsplassen for campingvogner, bobiler og telt til østsiden av sørvisbygningen. Den eksisterende plassen vil trolig være for liten i høysesongen, men ettersom Kåmen trolig har liten biologisk verdi kan en vurdere å fylle den ut for å tilfredsstille behovet til campingplassen. Parkeringsplassen for dagsbesøkende bør fjernes slik den ligger i dag, og kan muligens flyttes til området mellom Kåmen og fotballstadion. Tilgang til stranden kan muliggjøres ved å legge gangvei på klopper. En nærmere forvaltningsplan for området vil være helt nødvendig hvis en ønsker å gjennomføre tiltak av denne typen.

Sistnevnte forslag innebærer også at området nord for Sandelva blir liggende brakk. Å restaurere dette området vil bli vanskelig når elveløpet og den våte sanden ligger slik det gjør i dag. Å rette ut elveløpet slik at det går rett til sjøs bør ikke være noe problem, men de lokale vindforholdene her i nordenden av Refvika er ukjent, og det er forløpig høyst usikkert om det er mulig å reaktivere denne delen av Refvika til et dynamisk sanddynesystem.

Del-lokaliteten sør for Sjøbruelva har i dag svært høy verdi med dels svært sjeldne arter. Det er visse tegn til forfall, spesielt i bakre del som har et generelt tettere feltsjikt. Påvirkningen fra den næringsrike Sjøbruelva gir seg trolig utslag gjennom at det først og fremst vokser mye mjødurt og andre store arter som f.eks. gulflatbelg langs elva og i lavereliggende partier. Det ble observert spredte eksemplarer av mjødurt litt inn i enga, og det kan tenkes at grunnvannsstanden i perioder er høy. Dette kan gi grunnlag for storvokste, lite ønskelige arter som har store rotsystem med grunnvannskontakt og høyt næringsinnhold. Innslag av engrapp er et annet tegn til påvirkning i denne del-lokaliteten. Arten kan danne tette bestander og er også fullt kapabel til å sette sideskudd som gjør den konkurransesterk overfor sjeldne arter som f.eks. ormetunge. Engrapp ser også ut til å trives best i svakt forsurete områder, og kan forventes å øke hvis gjengroingen og oppgjødslingen får fortsette. Sett i dette lyset kan det være nødvendig å vurdere en oppkalking av sonen som grenser mot Sjøbruelva. Det er usikkert om det har vært slått eller beite her tidligere. Muligens er slått lettere å få i stand enn beite, og dessuten trolig mer fordelaktig. Gjerdet i overgangen til primærdyna bør helst fjernes, ettersom gjerder har en tendens til å forårsake et tettere sjikt av planter som kan hindre den naturlige sandflukten.

Gjerde i overgangen til dyrket mark (3.7.09)

24

HODDEVIKSANDEN

Kommune: Selje UTM: KP 997 936, Kartblad 1019 II Naturbase nr.: BN00003026 Besøkt 7.7.2009

Lokalitetsomtale Høye fjell omkranser den lille grenda i Hoddevika på tre kanter. Det lille dalføret er vendt mot nordvest, der sandstranda utgjør en vesentlig og påfallende del. Sanddynesystemet som omtales her ligger sør og sørvest for bebyggelsen. Avgrensingen er gjort ved gjerdet mot dyrkamarka både mot sørvest og nordover til nordenden av sandstranda, og ender ved den lille bekken.

Primærdyna sør for den lille bekken i nord og bekkeutløpet sentralt på sandstranda er åpen i bunnsjiktet i den nordlige delen, men med tettere sjikt mot sør. Det er, spesielt i nord, mye strandflatbelg og sandstarr, men også mye marehalm, strandkveke og strandrug. Litt sørover kommer det inn flere arter i bunnsjiktet, som f.eks. tiriltunge, løvetann, strandflatbelg, blåklokke, ryllik, gjeldkarve og åkersnelle. Sør for bekken er dynene høye, og toppen av dynefronten har mer veksling mellom åpen sand og svak stabilisering i form av et mosedekke. Også her er selve dynefronten godt bevokst med de typiske artene strandrug, marehalm og strandkveke. Med unntak av et parti med erosjon i dynefronten rett sør for den sentrale bekken, var det langs hele stranda tendenser til embryodynedannelse med strandkveke og litt strandarve. Ute på stranda var det mer sporadiske forekomster av strandreddik og meldearter.

25

Helt i utkanten av, eller helst under påvirkning av sandflukt i gammel dyne, ble det i vest i underkant av det lille granfeltet registrert mye brudespore, stortveblad, hjertegras, vill-løk og gulmaure. Her var det likevel et godt beitetrykk, og det var særdeles gledelig å finne ormetunge her, riktignok i et svært lite antall. Arten skal ha vært registrert for lenge siden (Naturbase) men har vært regnet som trolig utgått i lang tid. Det har ikke vært mulig å spore opp en referanse til det tidligere funnet.

Parti fra overgangen mellom sandstrand og strandberg helt vest i området (14.7.10)

Den flate delen i dalbunnen er stabilisert dyne med mose og mye gjeldkarve, blåklokke, rødknapp, tiriltunge samt litt vill-lin, sandstarr og rødsvingel. Inn imellom finnes også arter som bergskrinneblom, vårskrinneblom og aurskrinneblom på de tørreste partiene. Denne flata har lite strø og virket godt beita. Det er også partier med rødsvingel, marehalm og strandrug, hvor de to sistnevnte fantes både som sterile og vitale. Interessant nok vokser det også meget vital marehalm ved det innerste erosjonsgapet helt øst i lokaliteten, ca. 1 km fra sjøkanten. Det ble ikke registrert noen orkideer nede på flata, bortsett fra langs gjerdet mot dyrkamarka i nord. Den østligste bakken oppover i lia har gode kvaliteter, med de beste forekomstene av interessante og kravfulle arter nærmest den åpne sanden. Her finnes gode forekomster av rødknapp, brudespore, vill-løk, rødsvingel, smyle og hundegras. Dessuten litt grønnkurle, stortveblad, hjertegras og vill-lin i et generelt åpent sjikt med mose. Øverst i bakken var det mer innslag av dunhavre, mjødurt og kystbjønnkjeks som framstår som et sluttet og høyvokst sjikt. Likevel, denne østligste bakken bærer preg av å ha blitt drevet i lengre tid enn bakkene lengre vest, ettersom den modne og dels gjengrodde delen fremdeles ligger relativt langt opp i skråningen.

Grasbakken i den sentrale delen av lia, og ikke minst den vestligste store bakken har mange av de samme interessante artene. Likevel er gjengroingen med dunhavre, kvitbladtistel, kystbjønnkjeks og mjødurt kommet lengre, og disse feltene er omfattende. Også skogvikke og storfrytle ble notert. I denne grasbakken er den mest interessante delen å finne langs lifoten. I tillegg til de nevnte interessante artene er det her store mengder marianøkleblom og liljekonvall som ser ut til å trives i

26

Øvre deler av dyneområdet i Hoddevika (7.7.09) relativt tynt humusdekke. Spredt ble det også funnet vårmarihand og grønnkurle. Selve bakken oppover er trolig en veksling mellom rasmark og sanddyne. De mest fremskutte og konvekse delene av disse bakkene har trolig fått sanden blåst bort, men har likevel et lignende vegetasjonsdekke som dynen ved siden av fordi humuslaget er sandholdig. Imidlertid ser sanden ut til å ha lagt seg på siden og dels i utkanten av bakkene. Dette var synlig nokså langt opp i bakken i form av eroderte småsår i sanddynepartiene. Busker finnes oppe i lia (Salix sp.) som tegn på gjengroing, mens spredte rosebusker (Rosa sp.) ble observert lengre ned i bakkene. Det ble også sett at dunhavre har spredte innslag i sonen ved lifoten.

Knausene som langt på vei skiller bakkene har mange arter som vitner om dels fuktige og dels baserike forhold, trolig som følge av sandflukten. Her ble observert stankstorkenebb, bjønnbrodd, fjellsyre, svarttopp, gulsildre, harerug, grønnburkne, bergmjølke, rød jonsokblom mm. Salix sp. ser også ut til å trives på og inntil knausene. Ved utløpet av bekken som renner ut omtrent midt på stranden er det en dumpeplass med gressavfall, og her ble det funnet smånesle.

Diskusjon Nordvestlandets største sanddynesystem har trolig blitt stabilisert på kort tid, jfr. fig. 2 i Søvik (1944). Et åpent spørsmål er hvor mye stabilisering som er gunstig for naturverdiene. Trolig har stabiliseringen nådd punktet der det kanskje grenser mot overstabilisering, noe som synliggjøres tydeligst i gjengroingen i bakkene på sørsiden.

Forfatteren ønsker her å fokusere på to viktige punkter som henger nøye sammen. Det første punktet handler om å holde åpent og å utvide sonen med interessante arter i lifoten. Det andre punktet handler om å redusere arealomfanget og artssammensetningen i mjødurt- og dunhavreenga i midtre og øvre deler av bakkene. Ambisjonsnivået er satt moderat høyt.

27

Nedre deler av bakkene bør slås for å holde gjengroingen tilbake og for å gi plass til etablering av lyskrevende og kalkkrevende arter, men også for å sikre tilstedeværelsen av enkelte av de eksisterende artene. Etter slått vil det være nødvendig å vurdere oppkalking av marka. Dette kan gjøres på flere måter. Humusdekket kan fjernes helt, eller det kan fjernes delvis i form av lagvis avskrelling hvis en vurderer det til å være tykt og fuktig og i en forsurende prosess. På den annen side kan det være tilstrekkelig (eller som nødvendig oppfølging av foregående tiltak) å importere sand f.eks. fra sandstranden og legge ut i hauger slik at det blåser utover, eller det kan spres maskinelt. Vindspredning er kanskje mindre aktuell ettersom vinden trolig er uforutsigbar med mye kastevinder. Ved spredning ved hjelp av maskiner kan traktor med tankvogn påmontert jetkanon være et brukbart alternativ. I så fall foreslås det å slå vegetasjonen så langt opp som en slik spredning tillater. Ved høyt nivå av næringsstoffer i humusdekket vil det nok være nødvendig å gjenta sandspredningen flere ganger fordi humusdekket vil ha høy bufringsevne og virkningen av kalking vil være kortvarig. Et annet poeng er at det også under overflaten vil være stor biomasse i form av rotsystemer, som når de dør avgir opplagret næring. Restaurering må følges opp med beite.

I våraspektet er et stort antall marianøkleblom et påfallende syn i de lavereliggende delene av lokaliteten. Beite utover høsten rydder området for mye strø, noe som er fordelaktig for denne tidligblomstrende arten. Den har dessuten liten konkurranse fra andre arter om våren. Imidlertid vil tidlig slipp av beitedyr i lokaliteten trolig redusere antall planter som når frøstadiet. Om plantene blir spist eller nedtråkket er usikkert. Det er færre planter å se utover sommeren. Arten er imidlertid flerårig og ser ut til å klare seg godt i lokaliteten, til tross for at den med sine blad i rosett trolig er best tilpasset slått.

Marianøkleblom i Hoddevika (26.5.10)

Øvre deler av bakkene kan og bør også slås. Det er ikke noe galt per se å beholde dyneenga som dunhavreeng, men artsinnholdet bør forandres. Dette må forstås slik at det neppe er mulig å gjøre stort med tykkelsen på humusdekket langt oppe i lia uten store ødeleggelser. Dunhavreeng er en sterkt truet vegetasjonstype, men da med et annet artsinnhold, og den er dessuten kulturavhengig.

28

Slått i den øvre dyneenga vil tappe ut mye akkumulert næringsinnhold, og sandflukt vil trolig forandre artsinnholdet på sikt. En vesentlig faktor for dannelsen av humusdekket er siget av vann fra fjellet i sør. Ut fra opplysninger i Austad & Hauge (2008) om tidligere brukshistorie, har det i de siste 50-60 åra vært beita i området, og dette bør fortsette som hovedskjøtselstiltak i fremtiden, først og fremst ut fra vurderinger om hva som er realistisk å få til (se likevel nedenfor). Av tidligere registrerte arter (Dahl 1896, Søvik 1944 og Artsdatabanken 2009) ser det ikke ut til at kravfulle arter er gått tapt i lokaliteten (det ble registrert flere kravfulle arter nå enn tidligere), men det er ikke mulig å gjøre gode kvantitative sammenligninger ut fra tilgjengelige data. Lokaliteten fremstår i dag å være i god stand i de lavereliggende delene, selv om en nøyere vurdering av beitetrykket og beitetidspunktet er ønskelig. Særlig sett i lys av konklusjonene i Wissman (2006) kan det være grunn til å vurdere om dagens beitepraksis er det beste for verdiene i lokaliteten. Det kan se ut til at det pågående sauebeitet ikke er i stand til å holde de bratte sidene åpne mot gjengroing, mens det på den annen side kan være en trussel mot f.eks. orkideene å øke antall sau i lokaliteten. Et større antall sau på beite kan også danne en tett gressmattelignende overflate som fort kan bli en trussel mot små og konkurransesvake arter. Det er i første omgang et påtrengende behov for å sikre de gode delene ved lifoten samt å utvide denne delen, foruten at de gjengrodde delene i overkant holdes i sjakk, noe som trolig best kan gjøres med slått. Under dette besøket var det kraftig vind fra nordvest og vest, med mye sandflukt som så ut til å berøre de sentrale og østlige deler av lokaliteten. De lavereliggende delene mot vest bør ikke stabiliseres ytterligere. Ved behov kan dynefronten aktiveres eller området kan eventuelt oppsandes med sand fra stranden.

Sanddynesystemet sørvest i Hoddevika (7.7.09)

29

ERVIKSANDEN

Kommune: Selje UTM: KP 975 987, Kartblad 1019 II Naturbase nr.: BN 00003022 Besøkt 08.07.2009

Lokalitetsomtale Lengst vest på Stadlandet finner man Ervika, som for øvrig har et noe åpnere preg enn nabolokaliteten i Hoddevika. Mindre bratte fjellpartier mot nord og sør og langt åpnere mot Morkadalen i øst. Sanddynesystemet er nordvestvendt, og avgrenset fra kirkegården og sørover til enden av bukta.

Mellom kirkegården og elveutløpet er den flate delen av sandstranda nesten uten vegetasjon, kun svært spredte strandreddiker. Embryodyne med strandarve, marehalm og litt strandkveke finnes langs store deler av dynefronten, samt mer spredte innslag av strandreddik. Selve dynefronten er godt bevokst med de typiske artene strandrug, strandkveke og marehalm, men i nord det er også klare tendenser til at rynkerose er i ferd med å krype fram i dynefronten. På toppen av dynefronten er det også mye løvetann, fuglevikke, vendelrot og hundekjeks. Helt mot sør ved elveutløpet er rynkerose i ferd med å vokse ned mot sandstranden. Strandflatbelg vokser i gode bestander, men er ofte relativt innesluttet av andre arter. Innimellom finner en også strandrug, litt rødsvingel, engsmelle, hundekjeks, fuglevikke, ryllik, løvetann, vendelrot og åkersnelle.

Sør for elva er det i nord et parti med strandrug som har mye fuglevikke og kystbjønnkjeks. Sørover

30 ser rynkerose ut til å dominere dynefronten og går helt ned til overgangen mot stranda. Her er bunnsjiktet av typen sandholdig humusdekke, noe som trolig skyldes mindre sandflukt. På stranda vokser spredte strandreddiker og melde (Atriplex sp.). Strandarve dekker ved overgangen til dynefronten flere kvadratmeter, og er mattedannende. Også her er det tendenser til embryodynedannelse.

Bakkanten og toppen av dynen bærer preg av å være helt dominert av storvokste arter som kystbjønnkjeks og rynkerose. Likevel er det interessant å observere at f.eks. strandreddik blomstrer og strekker seg opp gjennom krattet med rynkerose. Dynen nord for elva har svært mye åpen sand i bunnsjiktet og artsmangfoldet er generelt lavt. Det er svært få og små flekker med åpnere vegetasjon hvor det er mer lavvokste arter som rødknapp, tiriltunge mm. Ved overgangen til dyrkamarka er det litt ugras som bl.a. gjetertaske, rødtvetann og bladfaks.

Diskusjon Lokaliteten framstår i dag som degenerert, men er ikke ødelagt. Det er to hovedproblemer som krever oppmerksomhet. Primærdynen er tilplantet med rynkerose som legger beslag på vesentlige deler av dynefronten. Den tidligere stabiliserte dynen bak primærdyna er oppdyrket og gjødslet, med gressproduksjon for rundballer. Sandressursen må dog anses som intakt. Det har i lokaliteten vært registrert en lang rekke sjeldne og kravfulle arter tidligere, men de fleste av disse er sannsynligvis utgått. Per i dag er verdiene knyttet dels til sandstranden og dels til primærdynen, hvor det særlig er den gode forekomsten av strandflatbelg som er av interesse, men det er også knyttet interesse til arter som marehalm, strandkveke og strandreddik. På spørsmål om lokaliteten lar seg restaurere, må svaret bli ja.

Søvik (1944) omtaler sandstranden som bred og flat. Han nevner bl.a. en avstand på 100 meter fra det normale flomålet og til høyeste målet for springflo. Sandstranden framstår i dag som atskillig smalere (jfr. fig. 6 i Søvik 1944) og med en brattere helling. Vanligvis peker dette i retning av

Parti fra bakkant av sanddyna i Ervika, dominert av storvokste arter (8.7.09)

31 avtakende eller helt/delvis/midlertidig opphør av sandtilførsel fra gruntvannsområdene (Ranwell & Boar 1986), og dette kan være en alvorlig tilstand. Det er ikke observert erosjon i form av utrasinger fra dynefronten, noe som kan tyde på at situasjonen er intermediær og kanskje en prosess i nåtid. Om den stabiliserende rynkerosen spiller en rolle her er usikkert. Innhenting av informasjon er nødvendig.

Rynkerose er en vakker plante som er innført som prydplante fra det fjerne Østen. Arten er imidlertid havnet på Artsdatabankens svarteliste (Gederaas m.fl. 2007) over problematiske innførte arter i Norge. Den er havnet i kategorien Høy risiko med negativ effekt på naturlige habitater eller økosystemer, og negativ effekt på stedegne arter. Den har stor spredningskapasitet og spres vanligvis med frø via fuglemager, men frøene tåler også saltvann meget godt og kan spres sjøveien. Vegetativ spredning er trolig det største problemet der arten allerede er etablert. Dette siste punktet kan være særdeles problematisk, og arten kan dessverre være ressurskrevende å bli kvitt. Erfaringer fra Danmark (Weidema et.al (red.) 2007) har vist at oppgraving av røtter og maskinell sikting av massen er det mest effektive. Det har vært gjort forsøk med å slå arten men det har vist seg at i det lange løp er oppgraving det som trolig lønner seg best, og aller helst bør selv små rotdeler fjernes. Parallelt med fjerning av rynkerose bør det vurderes å tilplante med marehalm, for at sanden ikke skal forsvinne med vinden før naturlig sanddynevegetasjon får etablert seg. Eventuelt kan en vurdere strandrug hvis vinden er for svak til at marehalm vil trives. Imidlertid har det vist seg i Danmark at rynkerose gjødsler opp nærområdet og dels kraftig oppblomstring av næringskrevende arter etter fjerning har vært påvist. I Ervika ble det observert stedvis mye løvetann og innslag av høymole og vendelrot i dynefronten som vender mot sjøen, og kanskje skyldes dette oppgjødsling fra rynkerosen.

Den dyrka og gjødsla marka krever en litt annen teknikk. Avgrensingen av sanddyneområdet bør være så romslig at en unngår påvirkning fra det øvrige kulturlandskapet, og som beskyttelse mot en eventuell problematisk sandflukt bør en benytte stedegne arter. Vanligvis blir topplaget fjernet for å

Rynkerosekratt i Ervika (8.7.09)

32 redusere både frølageret av arter fra dyrkamarka og innholdet av næringsstoffer, og deretter blir den resterende massen vendt for å bli uttynnet i sandressursen under. Avhengig av sandflukten i lokaliteten bør det rett etterpå sandes ved pålessing av importert skjellsand eller ved naturlig sandflukt hvis denne er stor nok i lokaliteten. En står nå normalt ovenfor en lokalitet uten særlig vegetasjon, og import av tidligere kjente plantearter er naturlig. Her er det svært viktig å bringe med humus slik at mykorrhiza er til stede i lokaliteten. På den annen side kan det kanskje være tilstrekkelig å utføre gjentatt tidlig slått for å tappe ut næringsstoffer i humusdekket (og selvfølgelig opphør av gjødsling!), kombinert med svak sandflukt slik at vegetasjonen får omstille seg i naturlig tempo. Men det vil trolig være nødvendig å tilbakeføre mange tidligere arter likevel. Følgende arter er trolig forsvunnet fra sanddynen i Ervik (Dahl 1896, Søvik 1944, Nordhagen 1953 og Artsdatabanken 2009): ormetunge, krypvier, sandslirekne, marianøkleblom, gulmaure, vill-løk, markfrytle, hjertegras, grønnkurle, brudespore og blåstarr, for å nevne noen kravfulle arter. Det er en del usikkerhet knyttet til valg av restaureringsmetode, og mer informasjon må innhentes om for eksempel tykkelse og næringsinnhold i humusdekket. Dynerestaurering og hel eller delvis aktivering av sandflukt vil alltid være en utfordring, og det er i et langsiktig perspektiv en kan se om en har lykkes med tiltaket. Erfaringer fra andre restaureringsforsøk bør innhentes (f.eks. Herrier m.fl. 2005). Det har tidligere vært våte partier i lokaliteten (Søvik 1944), Nordhagen (1953) nevner funn av tjønngras i sanddynen, noe som tyder på forholdsvis permantente våte forhold. Det hadde vært av stor interesse å få restaurert et vått parti i dynen, kanskje kunne en fått purpurmarihand til å trives her?

Ervika i tidligere tider. Foto K. Norddal

33

Litteratur

Austad, I. & Hauge, L. 2008. Supplerande kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap i Sogn og Fjordane. Registrering i kommunane Selje, Vågsøy og Bremanger. Høgskulen i Sogn og Fjordane, Rapport nr. 5 – 08.

Bruteig, I.E., Austrheim, G. og Norderhaug, A. 2003. Utgreiingar i samband med ny rovviltmelding. Beiting, biologisk mangfald og rovviltforvalting. Nina Fagrapport 71.

Buttenschøn, R.M. 2007. Græsning og Høslæt i Naturplejen. Miljøministeriet, Skov og Naturstyrelsen og Center for Skov, Landskap og Planlægning. København.

Dahl, O. 1896. Kystvegetationen i Romsdal, Nord og Søndfjord. Christiania Videnskabsselskabs forhandlinger 1896 no. 3.

Delforge, P. 2006. Orchids of Europe, North Africa and the Middle East. A & C Black, London. English Edition.

Ejrnæs, R., Nygaard, B. og Fredshavn, J. 2009. Overdrev, enge og moser. Håndbok i naturtypernes karakteristik og udvikling samt forvaltingen af deres biodiversitet. DMU Faglig rapport nr. 727.

Fremstad; E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12.

Gaarder, G. 2002a. Biologisk mangfold i Selje kommune. Miljøfaglig Utredning, rapport 2002:2

Gaarder, G. 2002b. Biologisk mangfold i Vågsøy kommune. Miljøfaglig Utredning, rapport 2002:1

Gaarder, G. 2004. Biologisk mangfald i Bremanger kommune. Miljøfaglig Utredning, rapport 2004:2

Gederaas, L., Salvesen, I. og Viken, A. (red.) 2007. Norsk svarteliste 2007 – Økologiske risikovurderinger av fremmede arter. - 2007 Norwegian Black List – Ecological Risk Analysis of Alien Species. Artsdatabanken, Norway.

Grime, J.P., Hodgson, J.G. and Hunt, R. 2007. Comparative Plant Ecology, a functional approach to common British species. Castlepoint Press. Second Edition.

Herrier, J.-L., Mees, J., Salman, A., Seys, J., Nieuwenhuyse, H.V. og Dobbelaere, I. (Eds.) 2005. Proceedings «Dunes and Estuaries 2005» - International Conference on Nature Restoration Practices in European Coastal Habitats, Koksijde, Belgium. VLIZ Special Publication 19.

Janeckova, P., Wotavova, K., Schödelbauerova, I., Jersakova, J. og Kindlmann, P. 2006. Relative effects of management and environmental conditions on performance and survival of populations of a terrestrial orchid, Dactylorhiza majalis. Biological Conservation 129.

Johansson, K.-A. 2001. The restoration of the Nohlmarken nature reserve. Naconex 2001.

Jones, M.L.M. 2007. Nutrient Impacts On Dunes. In: Wisse, P. & Lymbery, G. 2007. Report of the Sefton Coast Partnership Research meeting 14th July 2006, Edge Hill University College. Sefton Coast Partnership.

34

Jones, M.L.M., Sowerby, A., Williams, D.L. og Jones, R.E. 2008. Factors controlling soil development in sand dunes: evidence from a coastal dune soil chronosequence. Plant Soil, Springer.

Kålås, J.A., Viken, Å., Henriksen, S. og Skjelseth, S. (red.). 2010. Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge.

Lid, J. & Lid D.T. 2005. Norsk flora. 7. utgåva. Det Norske Samlaget, Oslo

Nordhagen, R. 1953. Floristiske undersøkelser på Vestlandet. 1. Botaniske streiftog i Ytre Nordfjord. Universitet i Bergen, Årbok 1953. Naturvitenskaplig rekke Nr. 1.

Provoost, S., Ampe, C., Bonte, D., Cosyns, E. og Hoffmann, M. 2004. Ecology, management and monitoring of grey dunes in Flanders. Journal of Coastal Conservation 10. Opulus Press, Uppsala.

Pye, K. 2001. Long-term geomorphological changes and how they may affect the dune coasts of Europe. I: Houston, J.A. et. al. 2001. Coastal Dune Management. Shared Experience of European Conservation Practice. Liverpool University Press.

Ranwell, D.S. & Boar, R. 1986. Coast dune management guide. Institute of Terrestrial Ecology. U.K.

Rhind, P.M., Blackstock, T.H., Hardy, H.S., Jones, R.E. og Sandison, W. 2001. The evolution of Newborough Warren dune system with particular reference to the past four decades. I: Houston, J.A. et.al. 2001. Coastal Dune Management. Shared Experience of European Conservation Practice. Liverpool University Press.

Ritchie, W. 2001. Coastal dunes: resultant dynamic position as a conservational managerial objective. I: Houston, J.A. et. al. 2001. Coastal Dune Management. Shared Experience of European Conservation Practice. Liverpool University Press.

Skogen, A. og Odland, A. 1991. Flora og vegetasjon i og rundt Ervikvatnet, Stad, 9 år etter senkningen, samt en vurdering av Morkadalsvassdragets botaniske verdi i verneplansammenheng. NINA forskningsrapport 018.

Søvik, N. 1944. Om vegetasjonen på flyvesandfelt på Stad. Blyttia 2.

Weidema, I., Ravn, H.P., Vestergaard, P., Johnsen, I. og Svart, H.E. (red) 2007. Rynket rose (Rosa rugosa) i Danmark. Rapport fra workshop på Biologisk Institut, Københavns Universitet 5.-6. september 2006. Biologisk Institut, Københavns Universitet, Skov- og Landskab, Københavns Universitet, samt Skov- og Naturstyrelsen.

Wissman, J. 2006. Grazing Regimes and Plant Reproduction in Semi-Natural Grasslands. Doctoral thesis. Swedish University of Agricultural Sciences, Uppsala.

Øien, D.-I. & Moen, A. 2006. Sølendet naturreservat. Langtidsstudiar og overvaking 2005. NTNU Botanisk Notat 2006-1.

Internettressurser:

Artsdatabanken 2009: http://artskart.artsdatabanken.no/Default.aspx

Naturbase, Direktoratet for naturforvaltning: http://dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn/

35

Vedlegg

1. Oversikt over noen interessante plantearter i sanddynelokalitetene

Art ↓ Lokalitet → Vetvik- Refvik- Hoddevik Ervik- sanden sanden -sanden sanden Ormetunge (VU) Ophioglossum vulgatum X X (x) Marinøkkel Botrychium lunaria X X Krypvier Salix repens (x) Smånesle (VU) Urtica urens X Sandslirekne Polygonum raii ssp norvegicum (x) X (x) Strandreddik Cakile maritima X X X X Strandflatbelg Lathyrus japonicus X X X X Marianøkleblom Primula veris (x) X (x) Gulmaure Galium verum X X (x) Rødknapp Knautia arvensis X X X X Vill-løk Allium oleraceum X X X (x) Liljekonvall Convallaria majalis X X Markfrytle Luzula campestris X (x) Dunhavre Avenula pubescens X X X (x) Hjertegras Briza media X X (x) Marehalm Ammophila arenaria X X X X Strandkveke Elytrigia jucea ssp boreoatlantica X X X X Sandstarr Carex arenaria X X X X Grønnkurle Coeloglossum viride X X (x) Brudespore Gymnadenia conopsea X X X (x) Stortveblad Listera ovata X X X (x) Vårmarihand Orchis mascula X X Purpurmarihand (EN) Dactylorhiza purpurella (x)

X = Gamle funn som også er gjennfunnet i nyere tid, dvs. etter år 2000, eller helt nye funn i år (x) = Gamle funn som ikke er gjennfunnet i nyere tid, dvs. etter år 2000 Arter med fet skrift er rødlistede, kategori i parentes

36

2. Kart over lokalitetene

Avgrensingene viser sanddynesystemenes omfang i den grad de er tilnærmet intakte eller kan restaureres. Se ellers flyfoto av hvert enkelt område under lokalitetsbeskrivelsene.

Vetviksanden

Refviksanden

37

Hoddeviksanden

Erviksanden

38

Erviksanden

STADLANDET

Hoddeviksanden

Selje

Refviksanden

VÅGSØY

Måløy

Vetviksanden

Rugsund BREMANGERLANDET

Kalvåg Svelgen

Lokalisering av de fire undersøkte sanddyneområdene i Sogn og Fjordane

39