Jon J. Meli Forollhogna og bygdene

Hogna sett fra nord. Foto: Forfatteren.

14. september ble Forollhogna Nasjonal- park offisielt åpnet av Miljøvernminister Børge Brende og Fylkesmennene Kåre Gjøn- nes og Sigbjørn Johnsen. På grunn av stridt vær måtte deler av arrangement skje i Dalsbygda Samfunnshus, før en kunne stif- te nærmere bekjentsskap med Nasjonalpar- ken og Såtthaugen. Jon J. Meli var den som orienterte statsråden og de andre frammøtte om Forollhognaområdet. Forollhogna nasjonalpark er åpnet. Fylkesmann Sigbjørn Johnsen, statsråd Børge Brende og fylkesmann Kåre Gjønnes. Foto: Forfatteren.

18 Årbok for Nord-Østerdalen 2002 Mange av dere har vel den siste tida arten fra området. Sjøl med totalfred- fulgt med i et fjernsynsprogram med ning fra 1930, er det bare sporadisk en tittelen: Villdyra kommer. Serien vart for kan møte denne fjellets sjarmør. Mest ca tre uker siden avslutta og en av de tallrik i Norge i dag er den i Børgefjell siste kommentarene jeg hørte fra pro- – vår annen nasjonalpark som vart gramlederen, var at ingen arter hadde oppretta i 1963. ”evig” liv! Dette fikk meg til å tenke på en art – en art som var svært tallrik i Foroll- 1000 års aktivitet i området! hognafjella inntil for 70-80 år sida; Ja dette var kanskje ei rar innledning fjellreven, men som vi de siste 8-10 åra når en skal fortelle om ”Forollhogna ikke har sikre observasjoner på om gjennom tidene”? Men ser vi på området den fortsatt lever her. Fjellreven, den i historisk perspektiv, er det vel net- har for øvrig mange navn, kan nevne topp de ville dyra som har brukt områ- et par; melrakke og vehund, har nok det mest og som burde ha sitt rettmes- gjennom tusenår vært en av karakter- sige krav på oppmerksomhet i en slik artene her i fjella, det vitner alle dens anledning! Men jeg skal likevel fortelle bosteder om, nedtegnelser i samtaler dere andre småtrekk fra området og, med eldre fjellfolk og det tyder navn- slik jeg finner det interessant. setting i fjella på. Vi har både Vehund- bolhøgda (i Kviknefjella) og Vehundrab- ban i Vingelsfjella. Men det fjellet som har flest fjellrevhi – i mange km ut- strekning – er nok Bratthøa. Her fin- ner vi hisystemer som dekker både et halvt dekar og opp til ett dekar. Sjøl opplevde jeg den siste ynglinga av fjellrev i området i 1967, da det var et formidabelt museår. Den gangen var det et hi i Buhogna som var i bruk. Store Hiåsjøen, Midtre Gauldal. Ellers reproduserer fjellreven under Foto: Forfatteren. lemenåra, og den er svært avhengige Hadde denne markeringa av Fjel- av noenlunde jamne topper i lemenbe- lenes år 2002 og opprettelsen av Foroll- standen – ikke stort mer enn 4-5 år da hogna nasjonalpark blitt lagt til en an- et fjellrevliv historisk knytter seg til det- nen dal enn Såttåhaugen som var plan- te tidsrommet. Fjellreven er sårbar i lagt, det være seg Bratthøvollen i Vin- forhold til varierende svingninger i gelstraktene, Magnilsetran ved Magnil- smågangerbestanden, men ser vi på sjøan, Grøntjønnan i Kvikne, på Vind- den intense jakta og fangsten som var staden eller Bjørgan i Soknedalen, på den rundt første verdenskrigen, kanskje i Håkkådalen i samme bygda med bl.a. utgravinger av hia og fanging eller i Endalen i nabobygda Budalen, av hvalpene, må en sannelig si at vi men kanskje aller mest i Synnerdalen i mennesker også har bidratt til å fjerne Budalen, tett nordunder Forollhogna.

Årbok for Nord-Østerdalen 2002 19 samme sammenkomsten som vi nå har her. Jeg er sikker på at ei orientering om Forollhognaområdet har blitt for- skjellig fra sted til sted! Når vart så dette området tatt i bruk av folk? I skrifter finnes det belegg for at det var arbeidene folk i flere av byg- dene rundt 1100-tallet. Men de første Grønntjønnan, . som brukte fjella her, var nok fangst- Foto: Forfatteren. folk og folk som ferdes gjennom områ- det. Som i de fleste andre fjellområder, Vi kunne også truffet hverandre i finnes det også her dyregraver, riktig- Nyådalen, like nord for Forollhogna`s nok ikke så mange og systematiserte tvilling; Nyhaugen, i Singsås eller fulgt som vi finner dem i Rondane, Snøhet- Fordalen sør-østover og inn til Nekjå- ta og fjellene mellom og Skjåk. vollan i samme bygda. Vi kunne ha Både reinsdyrgraver i fjellet og ikke treftes aller sørligst i Ledalen i Halt- minst elggraver i skogdalene er det li- dalen, kanskje ved Meiå-vollan i Ålen kevel mange av. De som fangsta etter eller slått leir ved Forollhogna-områ- villreinen, var nomadiserende fangst- dets største sjø, Øyongen og hatt den folk og hvor de hadde boplassene, er dårlig kjent. Dyregravfangsten nådde toppen i tidsrommet 750-1250. Forollhognaområdet skiller Trøn- delagen fra Østlandsbygdene med sine låge og slutne fjell, og det var bare na- turlig at farende folk her fant ei lei som var lett å komme fram etter. Og valgte de leia gjennom Dalsbygda, Vangrøftdalen og forbi den 4 km2 store Forollsjøen og ned i Synnerdalen i Budalen, hadde de berre ei mil å pas- sere i helt åpent fjellterreng. Nå når vi i ettertid har rekt opp att deres gamle ferdselsveier, viser det seg at de holdt seg i fjella i lengre strekninger enn strengt tatt nødvendig. Det kommer seg nok av at det var lettere å gå i fjella enn å krongle seg fram i skogbevokste dalbotner og lier. Det som har gjort ferdselsleia forbi varden her i fjella, Forollhogna, såpass Beveren har tilhold i Forollhognfjella. kjent, er at her forbi traska pilegrime- Foto: Forfatteren. ne på sin vandring til og fra St. Olavs

20 Årbok for Nord-Østerdalen 2002 legrimene tok den i bruk og etter at det ebba ut med pilegrimstrafikken i 1530-40 åra.

Fjellet i bruk av fastboende folk Når tok så fastboende folk i bruk fjella? I jordebøker fra begynnelsen av 1500- tallet er garder fra Vingelen og Os nevnt, og det foreligger positive opp- lysninger om at fjelltraktene er under bruksutøvelse av gardene i bygdene i annen halvdel av 1600-tallet. Innmarka var lita på gardene og se- terutbygginga krek seg innetter dalfø- rene. I setertrakta vi egentlig skulle vært i i dag, Såttåhaugen, kom det se- terdrift i gang tidlig i 1820-åra. Men før setrene vart bygd innover dalførene, var det slåttebruken som Etter ryddinga av ferdselsleia gjennom var dominerende og mye av fôret vart Såttåhaugen mot Forollhogna. henta fra utmarka. I Os-boka kan vi Foto: Forfatteren. lese om at garder i Dalsbygda hadde to slåttelag i virksomhet på utmarksslåtte- stad – fra ca år 1100 kalt Nidaros. Som ne, mens det holdt med ett slåttelag på vi kjenner til fra historien, falt kong heimejorda. Olav Haraldson 29. juli 1030 på Stikle- Parallelt med en aktiv utmarksslått stad og han vart i ettertid kanonisert – både i skogen og på fjellslåtter – vart som helgen og i en 400 års tid deretter mye vinterfor henta med måssåtaking i strømma pilegrimene til hans kiste fjella. Alle fjella i tilknytning til bygde- som lå i et sølvskrin. ne vart renska for måsså, det mest kvit- En av ledene til Nidaros gikk net- krull. Ikke uvanlig var det å sette opp topp gjennom Såttåhaugen og til Bu- 50-60 og 70 måssålass for hver gard. dalen. Som en bekreftelse på dette fin- Måssåtakinga på tradisjonelt vis tok ner vi i et brev av 1327 som forteller at slutt rundt 1950-60, men rundt den Storbudal gård fikk fornyet skattefritak tida hadde traktorene begynt å gjøre mot at oppsitterne skulle holde hus- sitt inntog og i noen år vart de brukt til rom for pilegrimene, holde bruer, å kjøre til fjells og kaste måssåen direk- klopper og kavlinger i orden og renske te oppi tilhengeren. Fjella mellom veien for kratt. Når vi kobler oss inn på Såttåhaugen og Forollsjøen hadde i denne veileia, kan vi rekke den fra grunnen ligget urøvd for måssåtaking bygd til bygd over fjellet. Denne veileia før, så langt som de lå av lei, men nå vart brukt av farende folk både før pi- var det brukere som var nordpå rabbe-

Årbok for Nord-Østerdalen 2002 21 ne der om høsten og sikra seg måsså. Singsås, Haltdalen og Ålen var betyde- lige statsallmenninger i tillegg til noe Med flere verneformer; naturreser- privateiendom. Ser vi på hele Foroll- vater, nasjonalpark og landskapsvern- hognaområdet totalt, er det 47% stats- områder som vi nå har fått, er det blitt allmenning og følgelig 53% privat flere klassifiseringer av et utmarksom- eiendom. råde som vi i tiders bruk har utnytta i Det knytter seg mye interessant his- naturlig sammenheng og som har vært torikk til eiendommer og den som et- avhengig av hverandre og brukt som ter hvert skulle bli den største eien- en del av næringsgrunnlaget for garde- dommen i området, har kanskje den ne i bygdene. mest interessante? Det kunne vært mye å sagt om seter- Perlen i Forollhognaområdet er for drifta rundt Forollhognaområdet, fra mange sjølve Forollhogna med sjøen ei tid der enkelte garder hadde opp til ca 350 m rett under, med storslått ut- fire setrer som de veksla med å bruke, syn over en vid fjellheim og der blikket til dagens forhold hvor seterbruket har kan dvele ved Nekjåskarvan og Lang- vært i sterk retur, men fortsatt er av de tjønnan i rett nord. Men likeså fint – mest aktive i landet. for meg – er å oppleve våtmarksområ- det Grøntjønnan og vandre på den lange eskeren innover Midt-Ydalen til Hvem er så eiere av Dølbulægret. Og nettopp i dette områ- Forollhognaområdet? det, som har sin betegnelse som Grøn- tjønnområdet, finner vi de fleste kul- Her, som i andre fjellstrøk i Norge, turminner fra aktiv utnyttelse til fedrif- måtte det ei avklaring til om det var ter, og Grøntjønnområdet vart også privat eiendom eller statsallmenning, det største privateide området. og Høifjellskommisjonen fikk denne Allerede på 1600-tallet begynte folk jobben. I 1934 vart det satt sluttstrek fra Kvikne å bruke området ved å ut- for kommisjonens arbeide etter at det var foretatt nitidige arkivundersøkel- ser, fremleggelse av dokumenter, vitne- forklaringer og befaringer. Jeg må få lov til si, at sammen med det bygdabø- kene har av lokalhistorie, finner vi i Høifjellskommisjonens materiale, mye kunnskap om utmarka som nå er un- derlagt en eller annen verneform. Hva sa så kommisjonen om eien- domsretten i fjellet? Jo, at det var ulike rettsforhold sønnenfor Stiftslinja (fyl- kesgrensa) mot nordenfor. I Os og Tolga var det ren privateiendom, mens Beitedyr ved Y-tjønnan, Tynset. det i Soknedalen, Kvikne, Budalen, Foto: Forfatteren.

22 Årbok for Nord-Østerdalen 2002 nytte fjellslåtter. Seterbruket her inne til nettopp den trakta vi i dag skulle kom først i gang i 1810, da Skogstad- vært i; Såttåhaugen! Utover det vid- gardene bygde seter her. Grensene strakte fylke sto det mange vart første gang gått opp i 1865 og for foreningsokser på bås og disse måtte få lokalkjente folk kan jeg nevne ytter- ut og røre på seg sommers dag. Hed- punkta: Mot Vingelen Rundhøgda, mark Landbruksselskap fikk da opp- Sletthøa og Bratthøa, mot Dalsbygda retta en havneleiekontrakt med eierne Tverrfjellet og Forollhogna, mot nord av Grøntjønnan om at oksene skulle få Dølbulægret og Nord-Ydalslægret og sommerhavn der, i tillegg til hingste- mot vest Russutangen, Hestfjellet, havn og havn for værer. Vi ser fra Svartsjølia og Plasseter-marka. Landbruksselskapets årsmelding at det Med åra vart det flere setrer ved for eksempel i 1916 vart slept 114 hing- Grøntjønnan, men eiendomsretten ster, 98 okser og 99 værer i havna. vart i 1918 solgt til kammerherre Oksene vart satt på samme tog og kom Haaken L. Mathiesen på Eidsvold til Os st. en bestemt dag. De overnatta i Værk. Det hadde i et par års tid forut Oslien første natta og gikk derfra til vært flere handelstransaksjoner på om- Såttåhaugen andre dagen. Her var det rådet. Setereierne beholdt retten til setring og beite. Kammerherren fikk ikke så langva- rig glede av eiendommen – han døde i 1930 og eiendommen vart gående som dødsbo med sønnen Jørgen som bru- ker. I 1939 vart eiendommen av døds- boet solgt til godseier Arnt Holm. Eiendommen var da oppgitt til å være på 170 000-200 000 da, men med svært uklare grenser. Etter grensetvister og oppgåing av endelige grenser i årene 1969-73, kom eiendommens totalareal ned på 113 000 da. I 1980 vart Y-tjønndelen på 68 500 da skilt fra og solgt til Tynset kom- mune, mens de resterende 44 500 da i kjernen av området, vart beholdt av fa- milien Holm. Innafor dette tidsperspektivet fra 1600-tallet da Skogstadkarene begynte å slå i fjellslåttene og fram til i dag, lig- ger det veldig mye interessant histo- rikk. Som jeg nevnte angående fedrif- Fra Forodden ser vi inn til største fallet i Fora, ter på dette området, knytter det seg Midtre Gauldal, 20 m. noen interessante år fra 1914 til 1920 Foto: Forfatteren.

Årbok for Nord-Østerdalen 2002 23 ordna til ei trø som de gikk i den natta bodde på Bjørgan de 6 første åra av sitt og neste dag over Tverrfjellet til Grøn- liv – fra 1832 til 1838. Bjørgangarden tjønnan. I Såttåhaugen har vi et nav- kjøpte i 1900 seter inne ved Grøntjøn- neminne fra denne tida, i det bekken nan og setra med kyr der inne til 1976. som renner forbi trøa som oksene var Som vi ser; folk, fjell og aktiviteter i, vart hetende for Okstrøbekken! er knytta sammen! For øvrig lever det på folkemunne mange historier om Grøntjønnoksan – som de vart hetende for – vi fikk også ei Grøntjønnvise og Bernhard Stokke Gjennomgangsvei! skrev boka Blant olme okser. Jeg har også lyst til å nevne en sak som Å vite om de gamle aktivitetene og hvor verserte på midten av 1960-tallet, som alt skjedde, gjør en fjelltur så mye mer ver- kunne gjort at ingen av oss hadde vært difull enn bare å gå der på en slump og samla til nasjonalparkåpning i dag! måfå! Lokalbefolkningen minnes sikkert godt planene som etter hvert tok en Jeg nevnte kulturminner på Grøn- ganske sterk form om veiutbygging tjønnområdet, men vi har også et his- mellom Såttåhaugen og Synnerdalen. torisk og gammelt kulturminne i Såttå- Allerede på planleggingsstadiet fikk haugen, som var knytta til setrene. den navnet Pilegrimsveien og den vart Som sikkert mange av dere vet, vart det stukket over fjellet på vestsida av første meieriet her i landet anlagt som Hogna. Enkelte av veistikkene står der setermeieri i Rausjødalen og var i drift fortsatt i dag. Kostnadskalkylen i 1966 i 1856 og 57, men dermed var det slutt lød på 800 000 kr og direktør Wikan i på meieridrifta der. Men i Såttåhaugen Distriktenes Utbyggingsfond hadde sa- var det fremsynte gardbrukere og de ken, da mye av midlene var ment å fikk Det kongelige selskap for Norges komme derfra. Vel til å inngå kontrakt med sveitseren Men som ved alle kontroversielle sa- Caspar Scharer – som var meieriutdan- ker er det minst to meninger i lokal- net og i Sveits var meieridrifta allerede samfunnene. La meg ta med noe som i gang – til å forestå drifta av et seterm- vart skrevet i ei lokalavis 15/7-66: eieri i Såttåhaugen med omtrent 50 Skal arbeidet nå omsider lykkes, må det mjølkekyr. Setermeieriet i Såttåhau- bli slutt på alle reaksjonære motaksjoner, og gen kom i drift i 1858, året etter at alle må forenes i ønsket om en vei til beste Rausjødalen vart lagt ned, og Schärer for begge kommunene og folket i sin helhet. lagde her smør, fet og mager schweitse- rost, mysost og gammelost. Veien vart ikke bygd! På ei av setrene var det ei ferm dat- ter, Ingrid, og ho og Caspar vart gift i 1861 og samme året kjøpte de den gamle prestegarden Bjørgan på Kvik- ne. Og Bjørgan kjenner vi som Bjørn- stjerne Bjørnsons fødested og han

24 Årbok for Nord-Østerdalen 2002 Reinen i Forollhognaområdet Ser vi denne opplysninga om fete reinsdyr i området her rundt 1770 og Til slutt vil jeg komme inn på et av de at folk fra andre bygder kom hit og jak- viktigste kriteriene for at området fikk ta på dem, er det ikke unaturlig at vi i nasjonalparkstatus. I NOU 13/1986 et tinglyst dokument av 21. juli 1800 sier Statens Naturvernråd bl.a.: ser vi at bøndene i Kvikne, Vingelen, Dalsbygda, Budalen og Soknedalen Gauldalsvidda og Forelhogna er et av de fredlyser fjellene mot bl.a. reinsdyr- få stedene i landet hvor villreinstammen jakt, drevet av uberettigede personer har noenlunde intakte sommer- og vinter- fra andre bygder. beiter. Dernest er villreinstammen verdens Villreinen var nok fåtallig etter som mest produktive, med en avkastning på 20 bøndene aksepterte en stamme som kg kjøtt pr km2. Vinterstammen er på 1800 brukte måssåtak og slåtteland de sjølve dyr. var så avhengige av. Verre vart det når Tida strekker ikke til for noen lang- samer trekte inn i området med dyra varig utgreiing om villreinen i områ- det, men la meg nevne at det historisk har levd villrein i fjella her. Dyregrave- ne forteller sitt om fangst. Men vi fin- ner også noe skriftlig fra så tidlig som på 1770-tallet. Vi var fortsatt i danske- tida og på oppdrag fra Kongen foretok Gerhard Schøning ei reise i deler av Norge i 1773-74 og 75 og avga en reise- beskrivelse deretter. Her sies dette om reinen i våre trakter:

På Størens, Soknedalens, Renneboes, Innsæts og Opdals Fiælde findes endnu en Hob vilde Rensdyr, ogsaa paa Dofre-Fiæld, i sær på de Kanter som grændse til Roms- dalens og Opdalens Fiælde; men man beret- ter, at de Dyr, som opholde sig paa sidstom- talte Steder eller Grændser, ere mavre, meere end andre, saa at Indbyggerne paa Dofre- Fiæld, ogsaa de som boe paa Fokstuen, reise hen til Soknedalens og Budalens, for der at skyde Dyr, til deres Vinter-Provision, da Dyrene her falde federe end paa hine kanter. Videre står det: Ved Qvikne og Innsæt indfinde sig ogsaa undertiden Elgsdyr. Af Harrer findes her overalt, en temmelig Mængde. Reinsflokk i Tverrfjellet. Hogna bak. Foto: Forfatteren.

Årbok for Nord-Østerdalen 2002 25 sine. Allerede i 1811 kom det til en stor mai 1901”forbudt for nomadiserende Lap konfrontasjon mellom dalsbygdinger saavelsom fastboende (Lap eller andre) at og osinger og samer som hadde dyr for udøve eller lade udøve Beiting med ren i føl- seg sjølve og for mange andre ikke- gende i søndre Trondhjems amt beliggende samer og hadde slått seg ned i området herreder: , Budalen, Soknedalen nord for Dalbusjøen. Konflikten endte og Holtålens herreder, unntatt sistnevnte med tap av mange dyr for samene, nord for Gauldalen”. men også et sviende rettsoppgjør for bumannen i ettertid. Villreinen fikk etter denne konflik- ten noen rolige 10-år til gjenoppbyg- ging av stammen, og fra flere skriftlige kilder foreligger det beretninger om en sparsom jakt av jegere fra bygdene. Men så, i 1870-åra kom svensk- samen John Tomasen (for øvrig fødd i Stensele i Västerbotten, Sverige) sigen- de inn i området med sin store reins- hjord. I boka Folk og fjell av Trygve Foss- tveit og Knut Gjerden, kan vi lese at- Bjørg Grøtli Livden felte den siste riktig store skillig om denne samefamilien og an- reinen i Forollhogna, 140 kg. tallet dyr de hadde. Det er nevnt at de Foto: Forfatteren. mot slutten av 1880-åra hadde en flokk på 7000 dyr. Under alle åra i Foroll- Men de samiske interesser i et vel- hognafjella var de i strid med gardbru- fylt matkammer for rein, som i Foroll- kerne i bygdene – som også brukte fjel- hognaområdet, var ikke slutt med det- la i forgrunnlaget for dyra sine. Etter te. Mange tiår gikk med forsøk på å flere rettssaker vart det i 1882 satt et etablere seg, men ved opprettelsen av endelig punktum for John Tomasen et villreinområde innenfor kommune- sin bruk av fjella her og han flytta til ne som nå omfattes av nasjonalparken, Bykle i Setesdalen. har forholdene stabilisert seg. Sjøl om dette var ei konfliktfylt tid, Det er klart at reinen som nå er i hører det nå i ettertid til fjellhistorik- Forollhogna, er blitt sterkt påvirket av ken for området og mange bustader tamreininnblanding. Forsker Knut etter Tomasen ligger der fortsatt i fjel- Røed har undersøkt den genetiske la. struktur i norsk villrein og i en del tam- Det er nevnt at den sterke og ulovli- reindistrikter. Genstrukturen i Foroll- ge utnyttinga av reinbeitet i fjella her, hognareinen er mest lik tamrein fra var medvirkende til at vi her i landet Ran/Umbyn i Sverige, og Ran/Umbyn fikk den strengt regulerende reinsdyr- er et samisk område i Västerbotten – lova av 1897 og i Forollhognaområdet nettopp der John Tomasen kom fra i vart det ved Kongelig resolusjon av 4. 1870-åra!

26 Årbok for Nord-Østerdalen 2002 Det finnes en mengde interessante Hva karakteriserer Forollhogna- detaljer vi kunne gått inn på etter den området som villreinens rike? annen verdenskrig fram til jaktåpning i 1956, men la meg dvele litt ved året Jo, det er tydelig at her finner reinen 1965. I desember dette året samles de tilstrekkelig med mat, her er det kalk- største rettighetshaverne til arealer i rik grunn som gir god gevirvekst, her fjellet i Forollhognaområdet til møte har vi en reinsstamme som genetisk er på Støren, for her å prøve å få til en lite sky, som kalver tidlig og som rettig- samlet grunneierforvaltning av Foroll- hetshaverne velger en struktur på som hognastammen. Møtet kom i stand et- gir god produksjon, men samtidig prø- ter godt påtrykk fra offentlige myndig- ver å opprettholde en struktur som heter og her øyna de en sjanse til å vise gjør den tilnærmet lik den i en vill vill- i praksis at lokalbefolkningen gjen- reinbestand. Det vil igjen si at andelen nom rettighetshaverne kunne drive en eldre bukker er høy, og det er slik at framtidsretta villreinforvaltning. det er de eldre og gevirrike bukkene Møtet valgte et arbeidsutvalg, med som blir lagt merke til! tida villreinutvalg, med modell fra Snø- Rettighetshaverne i Forollhogna hettaområdet som fikk etablert landets har fordomsfritt gått inn i ei villrein- første villreinutvalg i 1961. forvaltning i området i nær kontakt Grunneierorganiseringa var allere- med den offentlige forvaltning og ikke de sterk i Forollhognaområdet, med minst den offentlige forskningen – de de første jaktorganiseringer på plass siste åra med NINA som en god støtte- rundt første verdenskrigen og statsall- spiller. menningene med fjellstyrer fra 1920. Hva nå statusen som nasjonalpark Samarbeidet mellom statlig eiendom vil ha å si for reinen i framtida, er vi gjennom fjellstyrene og privat eien- usikre på. Det positive er at vi nå har dom gjennom lokalvalgte organer, har fått et sterkere arealvern av ca 1060 2 2 til alle tider vært meget godt her i om- km av de ca 1850 km villreinområdet rådet og de forvalter nå villreinstam- reknes for å være på. Det negative vil men gjennom årlige årsmøter og ved nok bli den økende menneskelige et felles utvalg, villreinutvalget, som ferdselen og en oftere konfrontasjon står for den daglige drift. Dette er det mellom villrein og folk. Bare framtida eneste felles fora for rettighetshaverne vil vise hvordan dette vil utvikle seg! som er etablert i Forollhognaområdet og som er blitt brukt til andre saker Jon Meli enn villreinforvaltning, for eksempel Skribent og gardbruker til verneprosessen som vi nå har vært Dalsbyggda igjennom i en årrekke. 2550 Os i Østerdalen

Årbok for Nord-Østerdalen 2002 27