Jon J. Meli Forollhogna og bygdene Hogna sett fra nord. Foto: Forfatteren. 14. september ble Forollhogna Nasjonal- park offisielt åpnet av Miljøvernminister Børge Brende og Fylkesmennene Kåre Gjøn- nes og Sigbjørn Johnsen. På grunn av stridt vær måtte deler av arrangement skje i Dalsbygda Samfunnshus, før en kunne stif- te nærmere bekjentsskap med Nasjonalpar- ken og Såtthaugen. Jon J. Meli var den som orienterte statsråden og de andre frammøtte om Forollhognaområdet. Forollhogna nasjonalpark er åpnet. Fylkesmann Sigbjørn Johnsen, statsråd Børge Brende og fylkesmann Kåre Gjønnes. Foto: Forfatteren. 18 Årbok for Nord-Østerdalen 2002 Mange av dere har vel den siste tida arten fra området. Sjøl med totalfred- fulgt med i et fjernsynsprogram med ning fra 1930, er det bare sporadisk en tittelen: Villdyra kommer. Serien vart for kan møte denne fjellets sjarmør. Mest ca tre uker siden avslutta og en av de tallrik i Norge i dag er den i Børgefjell siste kommentarene jeg hørte fra pro- – vår annen nasjonalpark som vart gramlederen, var at ingen arter hadde oppretta i 1963. ”evig” liv! Dette fikk meg til å tenke på en art – en art som var svært tallrik i Foroll- 1000 års aktivitet i området! hognafjella inntil for 70-80 år sida; Ja dette var kanskje ei rar innledning fjellreven, men som vi de siste 8-10 åra når en skal fortelle om ”Forollhogna ikke har sikre observasjoner på om gjennom tidene”? Men ser vi på området den fortsatt lever her. Fjellreven, den i historisk perspektiv, er det vel net- har for øvrig mange navn, kan nevne topp de ville dyra som har brukt områ- et par; melrakke og vehund, har nok det mest og som burde ha sitt rettmes- gjennom tusenår vært en av karakter- sige krav på oppmerksomhet i en slik artene her i fjella, det vitner alle dens anledning! Men jeg skal likevel fortelle bosteder om, nedtegnelser i samtaler dere andre småtrekk fra området og, med eldre fjellfolk og det tyder navn- slik jeg finner det interessant. setting i fjella på. Vi har både Vehund- bolhøgda (i Kviknefjella) og Vehundrab- ban i Vingelsfjella. Men det fjellet som har flest fjellrevhi – i mange km ut- strekning – er nok Bratthøa. Her fin- ner vi hisystemer som dekker både et halvt dekar og opp til ett dekar. Sjøl opplevde jeg den siste ynglinga av fjellrev i området i 1967, da det var et formidabelt museår. Den gangen var det et hi i Buhogna som var i bruk. Store Hiåsjøen, Midtre Gauldal. Ellers reproduserer fjellreven under Foto: Forfatteren. lemenåra, og den er svært avhengige Hadde denne markeringa av Fjel- av noenlunde jamne topper i lemenbe- lenes år 2002 og opprettelsen av Foroll- standen – ikke stort mer enn 4-5 år da hogna nasjonalpark blitt lagt til en an- et fjellrevliv historisk knytter seg til det- nen dal enn Såttåhaugen som var plan- te tidsrommet. Fjellreven er sårbar i lagt, det være seg Bratthøvollen i Vin- forhold til varierende svingninger i gelstraktene, Magnilsetran ved Magnil- smågangerbestanden, men ser vi på sjøan, Grøntjønnan i Kvikne, på Vind- den intense jakta og fangsten som var staden eller Bjørgan i Soknedalen, på den rundt første verdenskrigen, kanskje i Håkkådalen i samme bygda med bl.a. utgravinger av hia og fanging eller i Endalen i nabobygda Budalen, av hvalpene, må en sannelig si at vi men kanskje aller mest i Synnerdalen i mennesker også har bidratt til å fjerne Budalen, tett nordunder Forollhogna. Årbok for Nord-Østerdalen 2002 19 samme sammenkomsten som vi nå har her. Jeg er sikker på at ei orientering om Forollhognaområdet har blitt for- skjellig fra sted til sted! Når vart så dette området tatt i bruk av folk? I skrifter finnes det belegg for at det var arbeidene folk i flere av byg- dene rundt 1100-tallet. Men de første Grønntjønnan, Tynset. som brukte fjella her, var nok fangst- Foto: Forfatteren. folk og folk som ferdes gjennom områ- det. Som i de fleste andre fjellområder, Vi kunne også truffet hverandre i finnes det også her dyregraver, riktig- Nyådalen, like nord for Forollhogna`s nok ikke så mange og systematiserte tvilling; Nyhaugen, i Singsås eller fulgt som vi finner dem i Rondane, Snøhet- Fordalen sør-østover og inn til Nekjå- ta og fjellene mellom Lesja og Skjåk. vollan i samme bygda. Vi kunne ha Både reinsdyrgraver i fjellet og ikke treftes aller sørligst i Ledalen i Halt- minst elggraver i skogdalene er det li- dalen, kanskje ved Meiå-vollan i Ålen kevel mange av. De som fangsta etter eller slått leir ved Forollhogna-områ- villreinen, var nomadiserende fangst- dets største sjø, Øyongen og hatt den folk og hvor de hadde boplassene, er dårlig kjent. Dyregravfangsten nådde toppen i tidsrommet 750-1250. Forollhognaområdet skiller Trøn- delagen fra Østlandsbygdene med sine låge og slutne fjell, og det var bare na- turlig at farende folk her fant ei lei som var lett å komme fram etter. Og valgte de leia gjennom Dalsbygda, Vangrøftdalen og forbi den 4 km2 store Forollsjøen og ned i Synnerdalen i Budalen, hadde de berre ei mil å pas- sere i helt åpent fjellterreng. Nå når vi i ettertid har rekt opp att deres gamle ferdselsveier, viser det seg at de holdt seg i fjella i lengre strekninger enn strengt tatt nødvendig. Det kommer seg nok av at det var lettere å gå i fjella enn å krongle seg fram i skogbevokste dalbotner og lier. Det som har gjort ferdselsleia forbi varden her i fjella, Forollhogna, såpass Beveren har tilhold i Forollhognfjella. kjent, er at her forbi traska pilegrime- Foto: Forfatteren. ne på sin vandring til og fra St. Olavs 20 Årbok for Nord-Østerdalen 2002 legrimene tok den i bruk og etter at det ebba ut med pilegrimstrafikken i 1530-40 åra. Fjellet i bruk av fastboende folk Når tok så fastboende folk i bruk fjella? I jordebøker fra begynnelsen av 1500- tallet er garder fra Vingelen og Os nevnt, og det foreligger positive opp- lysninger om at fjelltraktene er under bruksutøvelse av gardene i bygdene i annen halvdel av 1600-tallet. Innmarka var lita på gardene og se- terutbygginga krek seg innetter dalfø- rene. I setertrakta vi egentlig skulle vært i i dag, Såttåhaugen, kom det se- terdrift i gang tidlig i 1820-åra. Men før setrene vart bygd innover dalførene, var det slåttebruken som Etter ryddinga av ferdselsleia gjennom var dominerende og mye av fôret vart Såttåhaugen mot Forollhogna. henta fra utmarka. I Os-boka kan vi Foto: Forfatteren. lese om at garder i Dalsbygda hadde to slåttelag i virksomhet på utmarksslåtte- stad – fra ca år 1100 kalt Nidaros. Som ne, mens det holdt med ett slåttelag på vi kjenner til fra historien, falt kong heimejorda. Olav Haraldson 29. juli 1030 på Stikle- Parallelt med en aktiv utmarksslått stad og han vart i ettertid kanonisert – både i skogen og på fjellslåtter – vart som helgen og i en 400 års tid deretter mye vinterfor henta med måssåtaking i strømma pilegrimene til hans kiste fjella. Alle fjella i tilknytning til bygde- som lå i et sølvskrin. ne vart renska for måsså, det mest kvit- En av ledene til Nidaros gikk net- krull. Ikke uvanlig var det å sette opp topp gjennom Såttåhaugen og til Bu- 50-60 og 70 måssålass for hver gard. dalen. Som en bekreftelse på dette fin- Måssåtakinga på tradisjonelt vis tok ner vi i et brev av 1327 som forteller at slutt rundt 1950-60, men rundt den Storbudal gård fikk fornyet skattefritak tida hadde traktorene begynt å gjøre mot at oppsitterne skulle holde hus- sitt inntog og i noen år vart de brukt til rom for pilegrimene, holde bruer, å kjøre til fjells og kaste måssåen direk- klopper og kavlinger i orden og renske te oppi tilhengeren. Fjella mellom veien for kratt. Når vi kobler oss inn på Såttåhaugen og Forollsjøen hadde i denne veileia, kan vi rekke den fra grunnen ligget urøvd for måssåtaking bygd til bygd over fjellet. Denne veileia før, så langt som de lå av lei, men nå vart brukt av farende folk både før pi- var det brukere som var nordpå rabbe- Årbok for Nord-Østerdalen 2002 21 ne der om høsten og sikra seg måsså. Singsås, Haltdalen og Ålen var betyde- lige statsallmenninger i tillegg til noe Med flere verneformer; naturreser- privateiendom. Ser vi på hele Foroll- vater, nasjonalpark og landskapsvern- hognaområdet totalt, er det 47% stats- områder som vi nå har fått, er det blitt allmenning og følgelig 53% privat flere klassifiseringer av et utmarksom- eiendom. råde som vi i tiders bruk har utnytta i Det knytter seg mye interessant his- naturlig sammenheng og som har vært torikk til eiendommer og den som et- avhengig av hverandre og brukt som ter hvert skulle bli den største eien- en del av næringsgrunnlaget for garde- dommen i området, har kanskje den ne i bygdene. mest interessante? Det kunne vært mye å sagt om seter- Perlen i Forollhognaområdet er for drifta rundt Forollhognaområdet, fra mange sjølve Forollhogna med sjøen ei tid der enkelte garder hadde opp til ca 350 m rett under, med storslått ut- fire setrer som de veksla med å bruke, syn over en vid fjellheim og der blikket til dagens forhold hvor seterbruket har kan dvele ved Nekjåskarvan og Lang- vært i sterk retur, men fortsatt er av de tjønnan i rett nord. Men likeså fint – mest aktive i landet. for meg – er å oppleve våtmarksområ- det Grøntjønnan og vandre på den lange eskeren innover Midt-Ydalen til Hvem er så eiere av Dølbulægret. Og nettopp i dette områ- Forollhognaområdet? det, som har sin betegnelse som Grøn- tjønnområdet, finner vi de fleste kul- Her, som i andre fjellstrøk i Norge, turminner fra aktiv utnyttelse til fedrif- måtte det ei avklaring til om det var ter, og Grøntjønnområdet vart også privat eiendom eller statsallmenning, det største privateide området.