Johan Castberg og de Castbergske barnelover

EN STOR MANN FRA LILLE BREVIK

På fjellveggen i Kastanjehagen i Brevik henger en minneplate over en mann fra Brevik som ikke så mange vet hvem er. Hans navn er Johan Castberg. Han var født i Brevik 21. september 1862, og døde i 24. desember 1926.

Oppvekst i Brevik

Høsten 1862 ble en gutt med navn Johan Castberg født i Brevik. Han ble oppkalt etter sin far som het Johan Christian Tandberg Castberg. Faren var opprinnelig fra Fredrikstad, og det var hans jobb ved Brevik Tollsted som førte familien til . Moren het Hanna Magdalene Castberg, født Frisak Ebbesen. Hun var født i Risør.

Familien kom til Brevik i 1858. De bodde på Sylterøya, i Kirkegaten 16. Eiendommen inneholdt den gang et stort og et lite hus, i tillegg til en fløybygning mot nord som inneholdt vedskjul og utedo. Det var ikke innlagt vann. En felles vannpost sto utenfor porten øverst i krysset Skipsbakken/Kirkegaten. Det minste huset ble senere revet for å utvide veien ned til Blikkvarefabrikken. Hovedhuset, hvor familien Castberg bodde, brant i 1952. Ny bolig ble reist på eiendommen av Trygvde og Herdis Thorsen. Boligen eies i 2016 av Andrè Knudsen og Jesper Nilsen, som har pusset opp og modernisert huset.

Familien Castberg var en fruktbar familie, og hadde til sammen 13 barn. De 9 første ble født i Brevik. Ved folketellingen i 1865 bodde følgende i Kirkegata 16:

Far Johan 39 år, mor Hanna 27 år og 4 barn, Margrethe 6 år, Jørgen 5 år, Johan 4 år og Einar 2 år. I tillegg til familien telte husstanden 3 tjenestepiker. Antall tjenestefolk viser at familien trolig har tilhørt de bedre stilte i byen.

Familien bodde i Brevik til Johan var 9 år. Han og søsknene må dermed ha lekt sammen med andre barn på Øya. Johan startet også sin skolegang i Brevik, på det som den gang het Brevik folkeskole. Skolegangen foregikk i den da ganske nye skolebygningen på Grubbehaugen (sto ferdig i 1863), hvor det var 3 klasserom og lærerbolig. Sannsynligvis har Johan gått sine to eller tre første skoleår i Brevik.

Johan kom til verden i en tidsperiode som var preget av sterke religiøse og politiske brytninger. Faren var samfunnsbevisst, politisk radikal og aktiv Venstremann. Moren var dypt religiøs og hadde et sterkt sosialt engasjement for fattige og vanskeligstilte. Barna fikk dermed tanker om rettferdighet, sosiale nød og nasjonalt engasjement inn både fra moren og faren. Hjemmet var også åpent for andre samfunnsbevisste personer, og det var ofte livlige politiske samtaler og diskusjoner i det Castbergske hjem. Johans far var først undertollbetjent ved Brevik Tollsted, og ble senere overtollbetjent. På bakgrunn av datidens blomstrende skipstrafikk med tømmer og senere is til Europa, var tollstedet i seilskutetida et stort og viktig tollsted. Som statsansatte hadde tollerne store og viktige stillinger i et lite bysamfunn.

Tollstedet holdt til i den staselige Tollboden i sentrum av Brevik. Huset ble reist rundt 1760, og var i privat eie fram til 1841, da Staten overtok stedet for å bruke det som tollsted. Eiendommen hadde i tillegg til hovedhuset et bryggerhus, et mindre pakkhus og et mindre hus som ble brukt som tollvaktstue. I hovedhuset var det kontorer og leiligheter. Tollboden står der den dag i dag som en av Breviks store og mest staselige bygninger. Eiendommen eies nå av Ketil og Anne May Varn, som på naboeiendommen har bygget opp den populære restauranten «Sjøloftet».

Minneplaten over Johan Castberg står på fjellveggen i Kastanjehagen, på oversiden av Tollboden/ Sjøloftet, og ses godt fra Setreveien. Minneplaten, som er et relieff av Johan Castberg, ble satt opp av Brevik Historielag i 1963. Relieffet er laget av billedhugger og maler Ville Årseth.

Til Skien og Oslo

Familien flyttet til Skien da Johan var 9 år. Faren var der politisk aktiv, og var med å grunnlegge venstrebladet Varden. Han var redaktør i avisa fra 1875 til 1884. Faren var senere Stortingsrepresentant i tre perioder.

Johan tok artium i Skien i 1880. Han begynte å studere filologi ved universitet i Kristiania, men byttet raskt over til jusstudier. 22 år gammel var han cand.jur. (1884), samme år som parlamentarismen ble innført i Norge, og partiet Vestre ble stiftet. Han hadde sin første jobb som sekretær i Finansdepartementet, men flyttet i 1887 til Mjøstraktene, først til og senere Gjøvik og Toten. Han startet sin egen praksis som sakfører på Hamar, og jobbet som sakfører, statsadvokat og sorenskriver før han gikk inn i politikken.

Johan Castberg giftet seg med Karen Anker. Han hadde tett kontakt med Ankerfamilien, som var en samfunnsbevisst og politisk aktiv familie. Han ble i familien også kjent med Karens søster, Katti, som var kvinnesakskvinne og sterkt opptatt av kvinner og barns kår. Katti Anker Møller skulle senere bli en av Castbergs aller viktigste samarbeidspartner.

Karen og Johan Castberg fikk en sønn, født i 1893.

Valgt inn på Stortinget

Johan Castberg ble i 1900 valgt inn på Stortinget som Venstres representant fra fylke. Han ble gjenvalgt i 1903, og i 1906. Han representerte fra 1906 Arbeiderdemokratene, og senere Radikalt Folkeparti, som han ledet fram til sin død. På Stortinget satt han i sosial- og justiskomiteen fram til 1918, bare avbrutt av perioder som statsråd.

Statsminister hentet Johan Castberg inn som justisminister i sin første regjering i 1908. Han var justisminister fra 1908 til 1910, og hadde senere flere statsrådsposter innen handel, sjøfart, industri og fiskeri. Han ble gjenvalgt til Stortinget i 1912, og valgt til president i Odelstinget. Han ble i 1913 Norges første sosialminister, også dette i en regjering ledet av Gunnar Knudsen. Johan Castberg ble valgt til Stortinget siste gang i 1925, og satt der fram til sin død i 1926.

Sosialpolitisk engasjement og de Castbergske barnelover

Johan Castberg var spesielt opptatt av sosialpolitikk. Han hentet impulser på feltet både fra inn- og utland, og ønsket å skape solidaritet mellom ulike samfunnslag. Han ville «verge de svake mot og bli tråkket ned av de sterke», og ønsket å bruke demokratisk sosialpolitikk for «å forebygge revolutionære elementers fremgang».

Johan Castberg huskes først og fremst pga. «de Castbergske barnelover» fra 1915. Lovene var den gang svært radikale, først og fremst fordi de ga barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter far. Bak lovene lå det en lang historie og en tøff kamp. Det at barn skulle ha selvstendige rettigheter var før Castberg et ukjent begrep både i lovverk og folks bevissthet.

Barn født utenfor ekteskap var til midt på 1800 tallet alene mors ansvar. Barna hadde kun rett til arv gjennom henne, og var barnet født i «hor av en gift kvinne», mistet barnet også denne retten. I praksis betydde det at lovverket fritok menn for ansvar, og at «menn uten konsekvenser kunne drive på med tøilesløshet som profesjonelle forførere» uten at dette fikk konsekvenser. Kvinnene som kom i «uløkka» satt igjen alene med sine «uekte barn» og «lausunger», «knuget av nød og skam».

I siste halvdel av 1800 tallet ble fedre for første gang pålagt en begrenset plikt til å betale barnebidrag til uekte barn fram til de var 10 år. Endringen kom ikke først og fremst for å hjelpe barna og deres mødre, men for å lette byrdene på fattigvesenet. Bidragsplikten ble senere utvidet, men fordi innkrevingsordningen var dårlig, hadde ordningen i realiteten liten effekt.

Forholdene for barn født utenfor ekteskap var vanskelige. Kvinnene hadde i praksis eneansvaret for barnas underhold og oppvekstforhold. Skammen over å ha fått barn utenfor ekteskap plasserte dem ofte langt nede på den sosiale rangstigen, og mange levde i stor fattigdom. Skulle de forsørge seg og barnet måtte de arbeide, og ta det arbeidet de kunne få, som tjenestejenter, i industri osv. Det var lange arbeidsdager, dårlige sosiale forhold, og lite tilrettelagt for at kvinnene samtidig skulle kunne ivareta sine egne barn. Mange barn ble dermed satt bort til andre eller overlatt til seg selv, med økende barnedødelighet som resultat. F.eks. var barnedødeligheten i Oslo 29 % for uekte barn mens den var 13 % for barn født i ekteskap.

Johan Castberg kjempet fra århundreskiftet flere runder for en endring av lovverket for barn i og utenfor ekteskap. Han ble i brede kretser oppfattet som svært radikal, med en, for den tiden, sjelden sosial samvittighet. Han sto på, ga seg aldri, og jobbet med styrke og tålmodighet for det han mente var riktig. Han samarbeidet med deler av kvinnesak- og arbeiderbevegelsen, og søkte allianser i mange retninger. Spesielt fruktbart og viktig var hans tette samarbeid med svigerinnen Katti Anker Møller. De to kjørte saken i tospann. Han politisk i regjering og . Hun utad mot opinion og organisasjonsliv.

Ideen om at barn skulle ha rett på arv og navn fra far enten de var født i eller utenfor ekteskap var på denne tiden meget kontroversielt. Forslaget møtte stor motstand fra kirken, konservative krefter og deler av kvinnebevegelsen. I kvinnebevegelsen var motstanden størst i «Hjemmenes Vel» (senere Norges Husmorforbund, i dag Norges Familieforbund), mens andre kvinneorganisasjoner var mer splittet. Saken førte til en heftig debatt i og utenfor Stortinget. Partier, organisasjoner og enkeltfamilier var splittet. Det var i brede kretser en betydelig frykt for at ekteskapet skulle miste sin posisjon som grunnleggende samfunnsinstitusjon. Kraften i motstanden kan illustreres med et massemøte i regi av Hjemmenes Vel som samlet 3000 personer som høylytt protesterte mot «angrepet på ekteskap og familie». Tilhengerne svarte med store demonstrasjoner med hundrevis av mennesker, som vektla at saken dreide seg om «moralsk styrking av foreldreskapet».

I Stortingsdebatten om saken var det et heftig og delvis uforsonlig ordskifte om moralsyn og ulike etiske verdier. Castberg ble beskyldt for å ville ødelegge og sprenge familielivet. En høyrerepresentant uttalte på Stortinget: «Endringene vil kunne føre til umoralske tilstander, hvor fattige jenter vil forføre velstående menn for at deres barn skal få en plass i baronens seng», andre snakket om beregnende fattige kvinner som «ville legge egg i rike menns kurver for å få tilgang til deres rikdommer». Selv Sigrid Unset skrev artikler om at «Kvinner ville spekulere i rike barnefedre», og hun var overbevist om at «minst hver femte kvinne heller vil forsørges ved å være kjønnsvesen enn ved å arbeide». Mange kvinner støttet Undsets syn.

Castberg forberedte som justisminister i Gunnar Knudsens regjering i 1908 et konkret forslag om lovendring for barn født i og utenfor ekteskap. Saken ble ikke ferdigbehandlet i Stortinget fordi det ble regjeringsskifte. Høyreregjeringen som overtok fortsatte arbeidet, og fremmet i 1912 en proposisjon som fulgte deler av Castbergs forslag, men uten å gi barn utenfor ekteskap fulle rettigheter.

Johan Castberg ble i 1913 igjen bedt om å gå inn i Gunnar Knudsens regjering. Han takket ja under forutsetning av at han ble Norges første sosialminister, og at han fikk fremme sitt lovforslag om barn i og utenfor ekteskap. Til tross for motstand under behandlingen i Stortinget, vant Castbergs linje denne gangen fram. De Castbergske barnelover ble dermed endelig et faktum i april 1915, etter mer enn 25 års arbeid fra Johan Castberg og Katti Anker Møller.

Lovene har deretter på folkemunne, helt opp til vår tid, blitt kaldt for «De Castbergske barnelover». Castberg er blitt betegnet som barnelovens far, og Katti Anker Møller har, med rette, blitt kaldt barnelovens mor. Med De Castbergske barnelover ble barnet for øvrig for første gang gjort til et selvstendig rettslig individ, hele 75 år før FNs barnekonvensjon knesatte dette som et grunnleggende prinsipp og en menneskerett.

Grunnlegger av den norske velferdsstaten

Johan Castberg var historisk en stor reformator, spesielt i barnelovgivningen. Han bidro til å endre synet på foreldres ansvar for barn, og på barns rett til å ha to foreldre. Rettigheter og plikter vi i dag tar som en selvfølge.

Castberg var også aktiv når det gjaldt bedre rettsvern på andre områder i samfunnet. Han bidro som statsråd og sosialpolitiker til å få vedtatt andre viktige lover, bl. a. arbeidervernlover og lov om syketrygd. Dette var viktige lover fordi de regulerte arbeidstiden og bedret arbeidsforholdene for de mange voksne og barn som på dette tidspunkt arbeidet i industrien. Arbeidervernlovene, sammen med Fabrikktilsynsloven, gjorde det samtidig mindre lønnsomt å ha barn i arbeid i fabrikkene. Castbergs lovarbeid var på denne måten medvirkende til å avvikle barnearbeidet i Norge.

Johan Castberg omtales av historikere som det tjuende århundrets viktigste sosialpolitiker i Norge. Han var opptatt av vern av de svake, og beskrives som grunnleggeren av det vi i dag kjenner som «den norske velferdsstaten». Han beskrives som glødende engasjert, og som en ildsjel og en sentral samfunnsreformator i en tid hvor nasjonsbyggingen var viktig. Med sine mange radikale utspill var han samtidig omstridt, og hadde både tilhengere og motstandere. Hans tilhengere, som ble kalt «Castbergianere», beskrives som mange og sterke, og som en drivkraft i samfunnsdebatten.

Konsesjonslovene

Johan Castberg levde i en brytningstid hvor bygging av nasjonalstaten var viktig. Utvikling av det moderne Norge med industrialisering skjøt fart, og Castberg var også på et dette område forutseende for sin tid.

Den norske vannkraften og elektrifiseringen av Norge var i denne perioden sentral for utviklingen. Det var politisk brennbart hvem som skulle eie og ha fortjenesten av vannkraftressursene. Castberg var opptatt av at vannkraft var en nasjonal ressurs som måtte komme hele folket til gode. Han tok dermed initiativ til, og fikk vedtatt, den første «Konsesjonsloven for elektrisk kraft». Noe ettertiden har vist var en politisk og juridisk genistrek, fordi det sikret statens styring over vannkraften. Kort sagt bidro konsesjonslovene til at inntektene fra elektrifiseringen av Norge kom oppbyggingen av hele samfunnet til gode via det statlig eide «Statskraft».

Konsesjonslovene for elektrisk kraft er senere fulgt opp med lignende lover for å sikre de norske ressursene i oljesektoren. «Statoil» er tuftet på de samme prinsippene som «Statskraft», og har medvirket til å sikre nasjonal styring av Norges store oljerikdommer.

Ideen om konsesjonslover viser at Castberg på mange områder var en framsynt politiker. Han bidro til å sikre ressursene for «folket», og til at Norge har kunnet ha økonomisk bærekraft til å skape et samfunn med høy levestandard og velferdsnivå. Ikke rart da at et stort oljefelt i Nordsjøen nå er oppkalt etter Johan Castberg.

Sluttord

Det er utvilsomt at Johan Castberg ved sitt arbeid med barnelovene, arbeidervernlovene og konsesjonslovene har vært en stor og viktig mann for Norge. Han levde i en historisk periode hvor sentrale veivalg ble staket ut for den utviklingen Norge senere har fulgt. Han knesatte i sitt virke viktige sosialpolitiske og menneskerettslige prinsipp som har gjort Norge til et foregangsland når det gjelder moderne velferd og rettssikkerhet.

Vi vet dessverre lite om hva Johan Castbergs oppvekst i Brevik fra 1862 til 1871 har betydd for hans senere virke. Sannsynligheten for at hans sosiale sinnelag og rettferdighetstrang ble lagt allerede under oppveksten i Brevik er likevel stor. Kanskje var det nettopp det han opplevde her av sosial nød, urettferdighet og klasseskiller som vekket hans glødende engasjement for de svake i samfunnet.

Det er samtidig rimelig å tro at hans sosialt bevisste og engasjerte foreldre har vært sentrale for Johans utvikling. Han må via sin mor, som var sterkt opptatt av urettferdig og sosiale ulikheter, ha fått viktige impulser nærmest inn med morsmelken. Fra faren, som var ihuga radikal venstremann og Stortingspolitiker, har han lært å omsette sitt samfunnsengasjement i politisk handling. I tillegg kommer hans juridiske bakgrunn som satte han i stand til å drive fram konkrete lover på de områdene han var opptatt av.

Johan og Karens sønn, Frede Castberg, gikk i farens juridiske fotspor. Han ble en sentral skikkelse i norsk rettsvitenskap i store deler av 1900 tallet, og utga viktige lærebøker i statsforvaltningsrett. Han var opptatt av folkerett og rettsfilosofi, og var professor ved Universitetet i Oslo i 35 år. Frede Castberg var pådriver for å få statsvitenskap godkjent som universitetsfag.

I tillegg til minneplaketten i Brevik er Johan Castberg hedret med et minnesmerke ved Gjøvik kirke. Statuen viser en ung mor som kneler og holder en beskyttende arm om sitt lille barn. Hans viktigste støttespiller, Katti Anker Møller har fått sitt minnesmerke i Hamar, hvor hun står modig og høyreist på Sagatun hvor hun vokste opp.

Johan Castberg ble i 1993 avbildet på et frimerke i forbindelse med markeringen av at arbeidervernet i Norge var 100 år. Det opplyses i denne forbindelse at Castberg var en av de største forkjemperne for bedre sosiale vilkår og sterkere arbeidervern i Norge.