Johan Castberg Og De Castbergske Barnelover EN STOR MANN FRA
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Johan Castberg og de Castbergske barnelover EN STOR MANN FRA LILLE BREVIK På fjellveggen i Kastanjehagen i Brevik henger en minneplate over en mann fra Brevik som ikke så mange vet hvem er. Hans navn er Johan Castberg. Han var født i Brevik 21. september 1862, og døde i Oslo 24. desember 1926. Oppvekst i Brevik Høsten 1862 ble en gutt med navn Johan Castberg født i Brevik. Han ble oppkalt etter sin far som het Johan Christian Tandberg Castberg. Faren var opprinnelig fra Fredrikstad, og det var hans jobb ved Brevik Tollsted som førte familien til Telemark. Moren het Hanna Magdalene Castberg, født Frisak Ebbesen. Hun var født i Risør. Familien kom til Brevik i 1858. De bodde på Sylterøya, i Kirkegaten 16. Eiendommen inneholdt den gang et stort og et lite hus, i tillegg til en fløybygning mot nord som inneholdt vedskjul og utedo. Det var ikke innlagt vann. En felles vannpost sto utenfor porten øverst i krysset Skipsbakken/Kirkegaten. Det minste huset ble senere revet for å utvide veien ned til Blikkvarefabrikken. Hovedhuset, hvor familien Castberg bodde, brant i 1952. Ny bolig ble reist på eiendommen av Trygvde og Herdis Thorsen. Boligen eies i 2016 av Andrè Knudsen og Jesper Nilsen, som har pusset opp og modernisert huset. Familien Castberg var en fruktbar familie, og hadde til sammen 13 barn. De 9 første ble født i Brevik. Ved folketellingen i 1865 bodde følgende i Kirkegata 16: Far Johan 39 år, mor Hanna 27 år og 4 barn, Margrethe 6 år, Jørgen 5 år, Johan 4 år og Einar 2 år. I tillegg til familien telte husstanden 3 tjenestepiker. Antall tjenestefolk viser at familien trolig har tilhørt de bedre stilte i byen. Familien bodde i Brevik til Johan var 9 år. Han og søsknene må dermed ha lekt sammen med andre barn på Øya. Johan startet også sin skolegang i Brevik, på det som den gang het Brevik folkeskole. Skolegangen foregikk i den da ganske nye skolebygningen på Grubbehaugen (sto ferdig i 1863), hvor det var 3 klasserom og lærerbolig. Sannsynligvis har Johan gått sine to eller tre første skoleår i Brevik. Johan kom til verden i en tidsperiode som var preget av sterke religiøse og politiske brytninger. Faren var samfunnsbevisst, politisk radikal og aktiv Venstremann. Moren var dypt religiøs og hadde et sterkt sosialt engasjement for fattige og vanskeligstilte. Barna fikk dermed tanker om rettferdighet, sosiale nød og nasjonalt engasjement inn både fra moren og faren. Hjemmet var også åpent for andre samfunnsbevisste personer, og det var ofte livlige politiske samtaler og diskusjoner i det Castbergske hjem. Johans far var først undertollbetjent ved Brevik Tollsted, og ble senere overtollbetjent. På bakgrunn av datidens blomstrende skipstrafikk med tømmer og senere is til Europa, var tollstedet i seilskutetida et stort og viktig tollsted. Som statsansatte hadde tollerne store og viktige stillinger i et lite bysamfunn. Tollstedet holdt til i den staselige Tollboden i sentrum av Brevik. Huset ble reist rundt 1760, og var i privat eie fram til 1841, da Staten overtok stedet for å bruke det som tollsted. Eiendommen hadde i tillegg til hovedhuset et bryggerhus, et mindre pakkhus og et mindre hus som ble brukt som tollvaktstue. I hovedhuset var det kontorer og leiligheter. Tollboden står der den dag i dag som en av Breviks store og mest staselige bygninger. Eiendommen eies nå av Ketil og Anne May Varn, som på naboeiendommen har bygget opp den populære restauranten «Sjøloftet». Minneplaten over Johan Castberg står på fjellveggen i Kastanjehagen, på oversiden av Tollboden/ Sjøloftet, og ses godt fra Setreveien. Minneplaten, som er et relieff av Johan Castberg, ble satt opp av Brevik Historielag i 1963. Relieffet er laget av billedhugger og maler Ville Årseth. Til Skien og Oslo Familien flyttet til Skien da Johan var 9 år. Faren var der politisk aktiv, og var med å grunnlegge venstrebladet Varden. Han var redaktør i avisa fra 1875 til 1884. Faren var senere Stortingsrepresentant i tre perioder. Johan tok artium i Skien i 1880. Han begynte å studere filologi ved universitet i Kristiania, men byttet raskt over til jusstudier. 22 år gammel var han cand.jur. (1884), samme år som parlamentarismen ble innført i Norge, og partiet Vestre ble stiftet. Han hadde sin første jobb som sekretær i Finansdepartementet, men flyttet i 1887 til Mjøstraktene, først til Hamar og senere Gjøvik og Toten. Han startet sin egen praksis som sakfører på Hamar, og jobbet som sakfører, statsadvokat og sorenskriver før han gikk inn i politikken. Johan Castberg giftet seg med Karen Anker. Han hadde tett kontakt med Ankerfamilien, som var en samfunnsbevisst og politisk aktiv familie. Han ble i familien også kjent med Karens søster, Katti, som var kvinnesakskvinne og sterkt opptatt av kvinner og barns kår. Katti Anker Møller skulle senere bli en av Castbergs aller viktigste samarbeidspartner. Karen og Johan Castberg fikk en sønn, Frede Castberg født i 1893. Valgt inn på Stortinget Johan Castberg ble i 1900 valgt inn på Stortinget som Venstres representant fra Oppland fylke. Han ble gjenvalgt i 1903, og i 1906. Han representerte fra 1906 Arbeiderdemokratene, og senere Radikalt Folkeparti, som han ledet fram til sin død. På Stortinget satt han i sosial- og justiskomiteen fram til 1918, bare avbrutt av perioder som statsråd. Statsminister Gunnar Knudsen hentet Johan Castberg inn som justisminister i sin første regjering i 1908. Han var justisminister fra 1908 til 1910, og hadde senere flere statsrådsposter innen handel, sjøfart, industri og fiskeri. Han ble gjenvalgt til Stortinget i 1912, og valgt til president i Odelstinget. Han ble i 1913 Norges første sosialminister, også dette i en regjering ledet av Gunnar Knudsen. Johan Castberg ble valgt til Stortinget siste gang i 1925, og satt der fram til sin død i 1926. Sosialpolitisk engasjement og de Castbergske barnelover Johan Castberg var spesielt opptatt av sosialpolitikk. Han hentet impulser på feltet både fra inn- og utland, og ønsket å skape solidaritet mellom ulike samfunnslag. Han ville «verge de svake mot og bli tråkket ned av de sterke», og ønsket å bruke demokratisk sosialpolitikk for «å forebygge revolutionære elementers fremgang». Johan Castberg huskes først og fremst pga. «de Castbergske barnelover» fra 1915. Lovene var den gang svært radikale, først og fremst fordi de ga barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter far. Bak lovene lå det en lang historie og en tøff kamp. Det at barn skulle ha selvstendige rettigheter var før Castberg et ukjent begrep både i lovverk og folks bevissthet. Barn født utenfor ekteskap var til midt på 1800 tallet alene mors ansvar. Barna hadde kun rett til arv gjennom henne, og var barnet født i «hor av en gift kvinne», mistet barnet også denne retten. I praksis betydde det at lovverket fritok menn for ansvar, og at «menn uten konsekvenser kunne drive på med tøilesløshet som profesjonelle forførere» uten at dette fikk konsekvenser. Kvinnene som kom i «uløkka» satt igjen alene med sine «uekte barn» og «lausunger», «knuget av nød og skam». I siste halvdel av 1800 tallet ble fedre for første gang pålagt en begrenset plikt til å betale barnebidrag til uekte barn fram til de var 10 år. Endringen kom ikke først og fremst for å hjelpe barna og deres mødre, men for å lette byrdene på fattigvesenet. Bidragsplikten ble senere utvidet, men fordi innkrevingsordningen var dårlig, hadde ordningen i realiteten liten effekt. Forholdene for barn født utenfor ekteskap var vanskelige. Kvinnene hadde i praksis eneansvaret for barnas underhold og oppvekstforhold. Skammen over å ha fått barn utenfor ekteskap plasserte dem ofte langt nede på den sosiale rangstigen, og mange levde i stor fattigdom. Skulle de forsørge seg og barnet måtte de arbeide, og ta det arbeidet de kunne få, som tjenestejenter, i industri osv. Det var lange arbeidsdager, dårlige sosiale forhold, og lite tilrettelagt for at kvinnene samtidig skulle kunne ivareta sine egne barn. Mange barn ble dermed satt bort til andre eller overlatt til seg selv, med økende barnedødelighet som resultat. F.eks. var barnedødeligheten i Oslo 29 % for uekte barn mens den var 13 % for barn født i ekteskap. Johan Castberg kjempet fra århundreskiftet flere runder for en endring av lovverket for barn i og utenfor ekteskap. Han ble i brede kretser oppfattet som svært radikal, med en, for den tiden, sjelden sosial samvittighet. Han sto på, ga seg aldri, og jobbet med styrke og tålmodighet for det han mente var riktig. Han samarbeidet med deler av kvinnesak- og arbeiderbevegelsen, og søkte allianser i mange retninger. Spesielt fruktbart og viktig var hans tette samarbeid med svigerinnen Katti Anker Møller. De to kjørte saken i tospann. Han politisk i regjering og storting. Hun utad mot opinion og organisasjonsliv. Ideen om at barn skulle ha rett på arv og navn fra far enten de var født i eller utenfor ekteskap var på denne tiden meget kontroversielt. Forslaget møtte stor motstand fra kirken, konservative krefter og deler av kvinnebevegelsen. I kvinnebevegelsen var motstanden størst i «Hjemmenes Vel» (senere Norges Husmorforbund, i dag Norges Familieforbund), mens andre kvinneorganisasjoner var mer splittet. Saken førte til en heftig debatt i og utenfor Stortinget. Partier, organisasjoner og enkeltfamilier var splittet. Det var i brede kretser en betydelig frykt for at ekteskapet skulle miste sin posisjon som grunnleggende samfunnsinstitusjon. Kraften i motstanden kan illustreres med et massemøte i regi av Hjemmenes Vel som samlet 3000 personer som høylytt protesterte mot «angrepet på ekteskap og familie». Tilhengerne svarte med store demonstrasjoner med hundrevis av mennesker, som vektla at saken dreide seg om «moralsk styrking av foreldreskapet». I Stortingsdebatten om saken var det et heftig og delvis uforsonlig ordskifte om moralsyn og ulike etiske verdier. Castberg ble beskyldt for å ville ødelegge og sprenge familielivet.