Vårtur til Eidsvoll torsdag 22. mai 2014

I anledning 200 årsjubileet for Kontaktpersoner: Henning Krohg Norges grunnlov, har vi valgt å Stabell: 91 57 12 53, eller epost: legge vårturen til Eidsvoll. [email protected] Det blir satt opp buss fra Vill- Bjørn Christophersen: 93 89 94 74, svinet ved Slemdal skole klokka eller epost: 11.45. Vel fremme starter vi [email protected] med en lett lunsj. Etterpå går Betaling med tydelig navn sendes vi i puljer med guide inn i den til konto: 7874 05 98200 nyrestaurerte bygningen, som framstår slik den var i 1814. Pris for busstur, lunsj og omvis- Velkommen til historisk vårtur! ning er kr. 400.- per person. Meld deg på i god tid. Det er sikkert mange som har lyst til å være med på denne turen.

1 Harald Maartmann: Den første bygutten som ble eliteløper i langrenn

Tekst: Carl Huitfeldt mellomkrigstiden, var det folk som og sørkedølen Johan Foto: Carl Huitfeldt og arkiv Grøttumsbråten som dominerte i norsk langrenn. Dette nummeret av bladet ønsker vi skal være et vinternummer. Brukte Marka mye Siden det også kommer sammen med de olympiske vinterleker i I Huldreveien 12 på Vettakollen Sotsji i Russland, er det naturlig bodde Harald Maartmann den å trekke frem idrettsfolk fra gangen. Han var født i januar 1926, vårt område som hevdet seg i i en familie hvor man både gikk og vinter-OL i i 1952. Vi er så hoppet på ski. Unge Harald gikk heldig å ha fått et intervju med mer enn andre på ski i Marka og, en av utøverne fra disse lekene, etter noen år – rundt 1950 var han nemlig Harald Maartmann. Han så god at han hamlet opp med de bor fortsatt i Skådalen, der han beste bondeguttene i langrenn. En vokste opp. bygutt var kommet opp i Norges – og verdenstoppen i langrenn! I dag er vi vant til å høre om gode langrennsløpere fra osloområdet, Dette er ikke så fjernt som man og fra idrettslaget Heming. Det skulle tro. Vi har møtt Harald er alle de som har nydt godt av Maartmann i sofakroken i hans Nordmarka, med alle sine flotte bolig på Midtstuen. Han er 88 år, preparerte løyper, rulleskianlegg frisk og rask, men trener litt mindre og mange slags treningsfasiliteter. enn før. Harald og treningskamer- Men, slik var det ikke før krigen, aten Herman Høst (87) ”spaserer” før 1940 – i langrennsportens noen ganger i uken, som han sier. ungdom i Norge. Da var det bygde- guttene som gikk fortest på ski. - Hvordan var forholdene for ski- Det var de som hadde sitt arbeid sport her i området før krigen? Og i skogen og brukte kroppen som hva fikk en ung gutt til å satse på en del av jobben. Går vi tilbake til langrenn? 2 området gikk som kjent den veien. - Jeg ble tidlig orientert mot Marka, forteller han. - Vi gikk på ski, og min far var også en kapabel hopper, men dette lå ikke for meg – jeg hoppet som en kråke, sier han.

Satt på Grini Så kom krigen, og all aktiviteten i Heming stoppet opp, klubben ble nazifisert. Da ble det etablert en liten klubb her som het Vettasport. - Jeg var mye på ski innover i marka – sammen med venner, spesielt Per Gulbrandsen og Knut E. Oppegaard, som begge bodde i Båntjernveien. Skådalen og løypene oppover mot Fuglemyra ble vårt utgangspunkt. Det var ikke så mye annet å gjøre. Dette var Harald Maartmann i sine aktive god trening, selv om vi ikke trente konkurransedager. systematisk. Og så hadde vi sko- len; jeg gikk på Slemdal og på Ris skole. Det var ofte på kveldstid, så Harald forteller at det var mye folk vi kunne gå lange turer om dagen. i Marka den gangen, og det var Skikonkurranser for gutter eller livlig aktivitet i idrettslaget Hem- ungdom fantes ennå ikke. Krigen ing. Mange brukte skiløypene i kom etter hvert nær for oss unge. nærområdet og innover, ikke minst Det ble Milorg, jeg ble tatt av tysk- Skådalsløypa var populær. Flere erne og satt syv måneder på Grini, steder var det også bevertning. forteller Harald Maartmann. Kikut og Sandungen gård var at- traktive turmål. Det var en rekke Da freden kom, ble Heming startet hoppbakker som tiltrakk seg ung- opp igjen, og det ble arrangert dom, og så var alpinsporten i rask juniorlangrenn, 10 kilometers renn, fremgang. Mange ungdommer i rundt på Østlandet.

3 - Her deltok jeg, og det var spen- Nå ble det et par år utenbygds for nende. Vi var ikke mange i Hem- Hemingløperen. Han gikk Stat- ing som gikk langrenn. Jeg fant ens skogskole på Steinkjer og ble sammen med Lyn-gutten Ivar Odd skogtekniker, ingeniør var han Formo (far av som allerede. Dermed la han grunnlag vant OL-femmila i 1976 ), og vi for et yrkesliv knyttet til var med på disse rennene. Harald skogen. Femte plass i Lake Placid Den store sesongen var 1950, da klarte Harald 5. plas- sen på fem- mila i verdens- mesterskapet i Lake Placid i USA, vant to distanser i Norgesmester- skapet og en rekke andre renn. - Ivar Odd og jeg reiste mye rundt, og han hadde bil. Her Harald Maartmann i dag. var det en mor- som historie: Vi skulle til Gjøvik, tre kamerater, men så stoppet bilen i en snefonn på Hadeland. Vi fikk snakker ikke om resultat-ene, men tilkalt en lastebil, som tauet oss vi leser i ”scrap-boken”, som hans videre. Alle satt i førerhuset, og mor laget, overskrifter som ”ny tredjemann snakket som en foss. Så førsteplass” og ”sensa-sjonelt av var vi med ett fremme på Gjøvik – Harald Maartmann”(!). og oppdaget at det som hang igjen 4 i tauet bare var støtfangeren til Ivar en utrolig stemning. Harald var Odds bil! tatt ut på det norske firemanns- laget som skulle gå. De andre tre - Så var det selvfølgelig Holmen- var Olav Økern, Edvin Landsem kollrennene. og Magnar Estenstad. Selv om de - Vi gikk 18 kilometer og 50’en. hadde hevdet seg i toppen inter- Femtikilometeren var folkefest den nasjonalt det siste året, var finnene, gang som nå. Forskjellen var at vi som ikke hadde vist seg, nå på gikk bare en runde – og så var det plass – med Hakulinen og Kohle- jo mye mindre informasjon å få mainen – og da kunne man aldri underveis. vite. Dette måtte bli spennende, og det ble det! Harald åpnet hardt og Titter vi på resultatlistene, finner hadde ledelsen til over halvgått løp, vi nå Harald Maartmann blant folk falt litt bakover, men kom tilbake. som Olav Økern, , Det ble tøft mot slutten. Finnene og utlending- tok de gjeveste medaljene, og ene, med svensken Harald ble nummer 8, med Mora- ”Mora-Nisse” i spissen. På Nisse på plassen foran. femmila i 1950 slo han de fleste av disse, da han ble nummer to. – Et sterkt løp, men kanskje ikke - Ved inngangen til 1950-tallet ble helt riktig disponert. det et større ski- og langrennsmiljø De neste årene ble konkurranse- i vårt område. Holmenkollen og langrenn på toppnivå trappet ned, det gamle skimuseet ble et sam- og avløst av sterkere satsing på lingssted. I kjelleren på skimuseet familie og arbeid. Det ble kone – var det badstue og her var vi ofte i Anne Ka, og to sønner, Rolf og forbindelse med trening og konkur- Halvor, som også gjorde det godt ranser. Her hadde også Heming i langrenn. Harald fortsatte med sine klubbmesterskap, forteller å delta i turrenn – og vant mange Harald Maartmann. klasseseire, helt frem til 2000-tal- let. Det er bare en mann fra Vet- takollen som har klart å holde så Fortsatte med turrenn mange bak seg i skisporet i så Så var det 1952 – med OL i Oslo. mange år! Samtidig har Harald Dette var selvfølgelig veldig stort, Maartmann i alle år betydd mye og aller gjevest var hopprennet – som inspirator for yngre skiløpere i og fem-mila. Det var tusener av vår bydel. mennesker innover langs løypa og

5 Adresse: Tryvannstua sportsstue, Nordmarka

Tekst: Ingeborg Wiese gjerne feire litt jul, vi også, fortel- Foto: Privat ler Elinor Maarud Donaasen. Barndommen på Tryvannstua minnes hun som mye arbeid, men også mye glede og frihet i Kjørte heisen selv naturskjønne omgivelser. Elinor Hun begynte på Vinderen skole, Maarud Donaasen (66) bodde fordi Slemdal var full. De første ved foten av kleiva fra hun var skoleårene ble hun sjelden kjørt sju år og til hun giftet seg som til skolen, så skoleveien gikk opp 20-åring i 1967. Tryvannskleiva, videre til tårnet Foreldrene var vertskap ved Try- og så ned til Voksenkollen stasjon vannstua i alle disse årene, og hun for å ta trikken til Vinderen. Etter og en fire år yngre søster fikk en hvert fikk faren bedre bil og brøyt- oppvekst litt utenom det vanlige ingen ble også bedre, da ble også i vår bydel. Faren tok over job- oftere Elinor og lillesøsteren kjørt ben fra sin far igjen, så han var til skolen. godt kjent med alt som fulgte med - Jeg lærte å sette i gang heisen å være vertskap ved en av byens selv om morgenen, slik at jeg raskt mest populære sportsstuer. kunne komme meg opp kleiva. Om - Både mamma og pappa måtte vinteren skled jeg på støvlettene og jobbe hardt hele året, men vin- om sommeren tok jeg lange skritt teren var jo høysesong da som nå. mens T-kroken dyttet meg oppover. Åpningstidene våre var fra ni om På toppen trykket jeg på av-knap- morgenen til ti om kvelden, hele pen selv. Jeg ble god til å løpe, kan året gjennom. Julaften stengte vi du si, for jeg minnes at jeg stort sett klokken tre, og da kunne peisestua løp, oppover som nedover. være ganske full av folk som nok Det var ikke bare Elinor som ikke ikke hadde så mange videre planer fikk plass på Slemdal skole. Flere for julekvelden. Pappa fortalte at venner fra Vinderen kom på trikken det kunne være vanskelig å få dem ved stasjonene etter Voksenkol- hjem ved stengetid, men vi ville jo len, blant dem bestevenninnen fra 6 Tryvannstua om sommeren.

Voksenlia. våre, men ellers var Marka i vår - Jeg følte meg aldri ensom, selv nærhet ganske tom for fastboende om jeg bodde lengst inne i Marka barn, forteller hun. av skolevennene. Jeg var ofte med venner hjem etter skoletid, og på Tryvannstua var det jo alltid Mange skader i kleiva folk. Det var spennende med alle Elinor Maarud Donaasen ble aldri ungdommene som jobbet hos oss virkelig god på ski, og i slalåm- i helgene gjennom vinteren. De bakken var hun overraskende nok overnattet som regel, og det fulgte aldri. Det hadde flere årsaker. For mye liv og moro med dem. Et- det første hadde aldri foreldrene ter hvert flyttet det en familie til tid til å være med på skitur i høy- Maristua, ved Skjennungen, og sesongen, så det ble å gå litt med datteren der ble søsteren min og jeg venner og venners familie. gode venner med. Et søskenpar på - Hovedgrunnen til at jeg ikke sto Skjennungstua ble også vennene slalåm, tror jeg handlet om at jeg så for mange skader. Høy fart, skarpe 7 stålkanter og lite beskyttelse var Til tross for lange arbeidsdager, en farlig kombinasjon. De skadde var foreldrene alltid tilgjengelige kom gjerne inn på Tryvannstua for døtrene. Når høstmørket satte mens vi ventet på ambulanse. Jeg inn, ble Elinor ofte møtt på veien fikk skrekken, rett og slett. I tillegg hjem fra skolen eller fulgt et stykke begynte jeg tidlig å jobbe i helgene på vei. En gang som 11-åring om vinteren. Jeg begynte i opplevde hun at en mann uventet oppvasken, videre til anretning- dukket opp bak henne i nærheten en og til slutt »avanserte» jeg til av Tryvannstårnet. Hun ble redd og disken og kiosken på tunet. Der begynte å gå fort, han fulgte etter trivdes jeg godt, smiler hun. og snart løp hun alt hun orket med Hun husker at det var et tilbake- mannen tett etter seg. Han klarte vendende tema at mye servise ble ikke å ta henne igjen, og Elinor borte og stadig måtte erstattes. husker at hun bare kastet seg utfor Hvor ble det av alt sammen, og kleiva og styrtet nedover. Og hvem særlig skåler hadde en tendens til står midt i bakken, som sendt fra å forsvinne? Noe av forklaringen himmelen, andre enn pappa! kom da et par hobbydykkere fant - Han hadde en spesiell intuisjon, haugevis av servise i Tryvannet. magefølelse, og hadde følt at noe Folk hadde lekt seg med å kaste ikke var bra med meg. Jeg ble skåler i vannet for å se om de tatt på alvor både av politiet som kunne kaste sprett, viste det seg. avhørte meg og andre voksne. I tillegg var mye knust og kastet i Episoden satte merkelig nok ikke vannet. varige spor, og det tok ikke lang tid - Ungdom kunne være skjødesløse før jeg var i gang igjen opp og ned før også! fra tårnet på vei til og fra skolen. Området rundt tårnet var i mange år plaget av blottere og menn Skummel opplevelse med ubehagelig atferd, sier Elinor Somrene på Tryvannstua var Maarud Donaasen. betydelig stillere enn vinteren, da som nå. Da kunne det til og med bli noen dagers ferie på familien, og Slitsomme år tid til litt vedlikehold. Vertskapet Etter hvert ble arbeidet med å hadde ansvaret for alt innvendig, være vertskap på Tryvannstua for mens den formelle eier, Oslo kom- slitsomt for moren. Hun hadde mune, tok ansvaret for alt utvendig ikke vokst opp med det på samme vedlikehold. måte som mannen, og hadde ikke

8 til personale. På det meste kunne de være 25 personer i kosten. Elinor husker at det alltid var flere enn de fire til middag, året rundt. De to mennene som hadde ansvaret for skiheisen om vin- teren, bodde i seson- gen fast ved foten av bakken og var stadig til middag hos famil- ien Maarud. Faren søkte seg bort etter 14 år som vertskap, og fikk jobb i Vannverket i Oslo kommune på slutten av 1960-tallet. Tjenesteboligen som fulgte med lå til alt hell ved Rustadsaga, med vakker utsikt over Nøklevann. - Mine foreldre var veldig glad i å bo i skogen, og jeg er glad for at de fortsatt Elinor Maarud Donaasen stortrivdes med å fikk anledning til det bo på Tryvannstua. Her er hun fotografert en etter at de avsluttet mange sommerdag like etter at foreldrene overtok som hektiske, men fine år på vertskap. Tryvannstua. Selv bor Elinor Maarud Donaasen i Bærum, men hans jernhelse. I tillegg til å drive årene på Tryvannstua gjorde sportsstua, hadde moren mye at hun også har fått et livslangt ekstraarbeid med å lage middag kjærlighetsforhold til skogen. 9 Midtstuen sanatorium

det meste maa holde sig indendørs, med velbehag færdes ude i time- Tekst: Seyna Sønnichsen vis» Foto: Wilse 1909

I vår bydel var det flere sana- Åpnet i 1910 torier, og ett av dem var Midt- Midtstuen sanatorium ble opprettet stuen Sanatorium. Etter siste i 1909 av lege Einar Møinichen, verdenskrig var det sykehus og som et kursted for fysikalsk og etterhvert hotell, og i 1989 gikk dietetisk behandling. Opprinnelig det hele opp i flammer. Her var tanken å legge sanatoriet til følger historien om tiden da det Skådalen, men etter råd fra doktor fortsatt var sanatorium. I. C. Holm, mannen bak hotellene på Holmenkollen og Voksenkollen For mer enn hundre år siden sanatorium, ble det i stedet oppført kunne man lese følgende på en tomt nedenfor Midtstuen markedsføring av Midtstuen, stasjon. Sanatoriet ble åpnet 11. og andre tilsvarende sanatorier i februar 1910 med plass for 20 Norge: gjester. Det ble drevet som et ak- « Og ikke alene de friske; men sjeselskap med dr. Møinichen som ogsaa de svage og overanstrængte leder. vil have udbytte af et vinterop- Allerede i 1912 ble sanatoriet hold paa et norsk sanatorium; thi utvidet med en liten fløy med plass medens kulrøg og sod ligger tæt for fem gjester. I 1916-18 ble det over alle byer, og infektion og foretatt en større utbygging, slik forkjølelser af alle slags huserer at det ble plass til 60 gjester og 30 i lavlandet er luften i skovlierne ansatte. Ytterligere utvidelse kom i saa tindrende ren og kimefri, at 1933-34, og det ble da plass til 75 forkjølelser er næsten ukjendt. gjester med spisesal til 100. Og kulden føles som nævnt her så lidet, at mange, der ellers for 10 Bilde er tatt av fotograf Wilse. Han fotograferte mye rundt i Norge i første halvdel av 1900-tallet.

Stedet var derfor også meget pop- Nærheten til Marka ulært blant vanlige hotellgjester, og Sanatoriet kunne som kursted tilby mange er de kjente navn som fantes en lang rekke behandlingsmetoder i gjesteboken, både av kunstnere og for mange lidelser, således en rekke andre. forskjellige bad, lysbehandling, elektrisk behandling og massasje, Det helbredende bad og hadde minst åtte spesielle dietter til rådighet. For øvrig hadde hotel- Einar Møinichen var lederen let utmerket standard med blant helt fra starten og til 1943, da annet biljardsal. Man reklamerte anleggene ble rekvirert til andre sterkt for den gunstige beliggen- formål. Før oppstart av Midtstuen heten, helt opp til turterrenget og sanatorium hadde Møinichen noen nærheten til Nordmarka. Også den år drevet Ramme kursted i Hvit- korte veien til Holmenkollrennene sten, og foretatt en rekke studie- og den lette adkomst med trikken reiser over kurstedsbehandling i til byen var av de fordeler som ble utlandet. Han var dessuten svært påpekt. opptatt av badesaken. Etter besøk i Finland, utstilte han allerede i 1902 11 en badstue på landbruksutstillingen Ødelagt av brann i Trondheim etter mønster av finsk 1. januar 1989 gikk det helt opp i sauna. Han tok også initiativet til flammer i en nærmest total brann. en badstue på Jubileumsutstillingen På grunn av de mange ombyg- i 1914, og var i 1922 en av stifterne ninger og forandringer gjennom av Norges Badeforbund. Her var årene var slukningsarbeidet han siden med i styret i 25 år, og vanskelig og farlig, og flere brann- ble tildelt Kongens fortjenestemed- menn kom til skade. Brannårsaken alje i gull for sitt arbeid for badstu- skal ha vært røyking på sengen. saken. Møinichen har utgitt en lang Riksantikvaren mente at bygningen rekke publikasjoner, blant annet om var verneverdig, men ødeleggelsen diett og diettbehandling. var så omfattende at noen rekon- struksjon ikke kom på tale. Først sykehus, så hotell Så å si alle de gamle hotellbyg- ningene i Holmenkollåsen er I 1943 ble sanatoriet rekvirert ødelagt av brann. Holmenkollen av myndighetene og overlatt til Turisthotell brant i 1894, og det Svenska Røde Korset, som drev gjenoppførte større Holmenkollen ordinært sykehus der. Etter krigen Turisthotell i juni 1914. Voksen- ble anlegget leid til Akershus fylke, kollen Sanatorium (Soria Moria) som i 1958 kjøpte det hele inklu- ble flammenes rov, og det samme sive 11 mål tomt. Det ble drevet kan anføres når det gjelder Wil- fylkessykehus der inntil det nye helmshøi og Anne Kure hotell. sykehuset på Lørenskog var ferdig. Av de verneverdige bygningene I denne tiden ble anlegget utvidet fra århundreskiftet, er det bare med flere større brakkebygninger. sanatoriebygningen til Holmenkol- Etter sykehusperioden ble anleg- len Turisthotell fra 1894 som står. get kjøpt av lege Nils Røhnbæk, Det er i dag den sentrale delen av som først drev det som rekonva- Holmenkollen Park hotell. I tillegg lesenthjem under navnet Midtstuen har Frognerseteren unngått bran- Kursted. Senere ble det gjort om til ner i alle disse årene. Hva gjelder hotelldrift, først under navnet Midt- Holmenkollen restaurant, er dette stuen Turistheim. Etter omfattende bygget så ribbet for sin opprin- utvidelser og moderniseringer ble nelige ytre utsmykning at det er lite det til Midtstuen Hotell, og endelig tilbake av det gamle. til Hotell Norge. Man kunne da Kilder: motta 130 gjester på 90 rom. Harald Orvin Sundt: Norske bad og sanatorier 12 ÅRSMELDING FOR VINDEREN HISTORIELAG 2013

Vinderen Historielag har året 2013, som tidligere, arrangert årsmøte, vårtur, julemøte og utgivelse av fire medlemsblad med variert og interessant stoff fra Bydel Vestre Aker. Hele styret og flere av medlemmene har bidratt med stoff til bladet. Vinderen Historielag hadde ved årsskiftet 1.1.2014 960 medlemmer inklud- ert de som ikke har betalt for medlemskontingent for 2013. De vil nå bli strøket. Vi håper imidlertid på ny rekruttering. Det har vært avholdt ti styremøter. Årsmøtet ble avviklet 4. april i Diakonhjemmets auditorium. Finn Bendix Bendixen ble valgt til møteleder og Carl Huitfeldt til referent og Anita Kildal og Anne-Wenche Ore til å underskrive protokollen. Som i fjor har historielaget brukt profesjonell regnskapsfører, Inger Frydenlund Bugge, og statsautorisert revisor Sigval Jacobsen fra firma J. Bruserud & Co. Regnskapet for 2011, og budsjettet for 2012 ble så godkjent. Finn Bendix Bendixen ble gjenvalgt for to nye år som nestleder. Bjørn Christo- phersen, Lajla Heyerdahl og Clemens Saers var på valg og ble gjenvalgt. Styre- medlemmene Finn Holden, Seyna Sønnichsen, Henning Krohg Stabell og Harald Ulvestad var ikke på valg og fortsetter. I valgkomiteen fortsatte Wenche Undrum og Øyvind Gaukstad. Liv Johannson ble valgt til nytt medlem. Etter årsmøtet hadde vi foredrag av Lasse Espelid med tema: Heia Norge? Hva er det «typisk norske?» Rundt 60 medlemmer var til stede. Vårturen gikk med buss 12. juni til Horten med guidet omvisning i byen og besøk på Marinemuseet med guide opprinnelig fra Slemdal og Ris gymnas. Pris med to-retters lunsj kr 500. Høstturen 2013 gikk 14. september til Bogstad gård. Deltakelsen og omvis- ningen var gratis. Etterpå hadde vi lunsj for egen regning i «Café Grevinnen». Julemøtet ble holdt 4. desember i peisestuen i Ris Menighetshus. Historiker Bård Frydenlund snakket om Peder Anker, Bogstad gård og 1814. Vinderen Historielag er fortsatt medlem av Fellesrådet for historielag i Oslo, men i likhet med noen andre store historielag i Oslo utmeldt av Landslaget for lokalhisto- rie på grunn av størrelsen på kontingenten og en styreform som legger liten vekt på antallet medlemmer. Bildedatabasen på Deichmanske bibliotek er nå lagt om med et nytt data- program som skal gjøre det lettere både å søke etter bilder og å registrere bilder. I nr. 1 av bladet 2014 er det en rammetekst som introduserer bruken av dataprogrammet.

Oslo, 31.01.2014

Finn Holden

13 Thorleif Arentz 1924 - 1941

Mine foreldre passet godt på at Tekst: Reidar A. Berg jeg ikke skulle bli bortskjemt, og jeg Thorleif var en av mine beste ven- fikk bare én krone ner. Vi var jevngamle, han var født i ukepenger. Jeg i april og jeg i mars 1924. Han bod- fikk ikke sykkel, de i Dr. Holms vei nr. 12, i en gam- men sparte uke- mel rød tømmervilla som antakelig pengene så jeg må ha vært en seter, feriested eller kunne kjøpe en lignende og antakelig bygd på gammel sykkel slutten av 1800-tallet. Jeg flyttet til med fast nav for 5 Dr. Holms vei 17 i 1928. Dette var kroner av Thorleif. tvers over veien for nr. 12. Da Thorleif var 12 Hos Arentz var det et gammelt år hadde han lært å uthus hvor det antakelig hadde vært kjøre bil av sin mor en stall og et hønsehus. Vi var vel som hadde en Mer- ca. 4-5 år da vi fant på å invitere cedes med motoren våre foreldre og nære naboer til en bak. Arentz hadde lysbildeforestilling med en gam- en maler fra Sandefjord til å male mel balloptikon med stearinlys opp rødfargen på huset. Thorleif som lyskilde som jeg hadde. Det og jeg fikk låne bilen til maleren, foregikk i hønsehuset. Vi tok 5 øre en Fiat 5oo, og Thorleif kjørte hele i inngangsbillett, og gjemte kapital- veien ned til Majorstuen, rundt en i en blikkeske. (Dette er flaut å Majorstuhuset og opp igjen Sørke- fortelle: For at Thorleif ikke skulle dalsveien og Holmenkollveien. ta noe av pengene, gjemte jeg Det gikk bra! esken på et lurt sted, og dessverre I 1939 flyttet min familie til Ma- neste dag hadde jeg glemt hvor jorstuen og jeg hadde ikke lenger og beskyldte Thorleif for å ha tatt kontakt med Thorleif, men jeg hele esken med innhold. Han fikk forstod at han hadde drevet med kraftig juling. Noen dager senere noe illegalt og måtte flykte med husket jeg hvor boksen lå, men en fiskeskøyte fra Vestlandet. Det sa ingenting til Thorleif! Dette er gikk ikke så bra, han omkom på flaut, men nå er det tilstått! ) Nordsjøen. 14 Fra venstre ser vi lillebroren Bjarne Arentz, Thorleif, en eldre bekjent som het Rolf Johansen, storebror Eivind Arentz og Reidar A. Berg. Guttene i Dr. Holms vei markerte seg i vinteridrett. Innenfor en radius på 100 meter var fem med i olympiaden i St. Moritz i 1948. Bjarne Arentz og brødrene Marius og deltok i utfor og slalåm, Christian Mohn i hopp og artikkelforfatteren Reidar A. Berg var med i bob.

Norge skulle ha OL fire år senere, og sendte ned to boblag for å lære. Bob var en ukjent sport i Norge den gang. Laget til Reidar A. Berg ble nummer 5 av til sammen 21 deltakere, og lå faktisk an til sølv etter tre omganger. Men mildvær og tett med snø gjorde at de falt tilbake etter den siste omgangen.

Fortsettelse side 18.

15 16 17 Flink alpinist På Vinderen seniorsenter møtes hver fredag formiddag noen menn i moden alder, flere med oppvekst sammen med Thorleif Arentz. De bifaller Reidar A. Bergs innlegg og har ut fra egen kjennskap og kontakt noen tilføyelser:

Thorleif var en meget aktiv og god alpinist i samme trenings- og konkurransemiljø som Marius Eriksen og hans egne brødre Bjarne og Eivind. Thorleif var medlem av Ready og Holmenkollen Idrettsforening (HIF). Moren Liv sammen med mor til Marius og Stein Eriksen tok initiativ til kvinnedeltakelse i alpinsporten her i landet.

Thorleif gikk andre år i Ris gymnas da han bare 17 år gammel dro over Nordsjøen for å tre inn i de norske motstandsstyrker der. Det antas ut fra hans alder at motivasjonen mer var et sterkt ønske om selv å delta i motstandskampen enn flukt fra noen illegal virksomhet her i landet.

Valgkomiteens innstilling til

Nåværende styre er: Finn Holden valgt for 2 år som leder i 2012 tar gjenvalg Finn Bendix Bendixen valgt for 2 år i 2013 fortsetter Bjørn Christophersen valgt for 2 år i 2013 fortsetter Lajla Heyerdahl valgt for 2 år i 2013 fortsetter Carl Huitfeldt valgt for 2 år i 2012 tar gjenvalg Clemens Saers valgt for 2 år i 2013 fortsetter Henning Krohg Stabell valgt for 2 år i 2012 tar gjenvalg Seyna Sønnichsen valgt for 2 år i 2012 tar gjenvalg Harald Ulvestad valgt for 2 år i 2012 tar ikke gjenvalg

18 VELKOMMEN TIL ÅRSMØTE 2014

Vinderen Historielag ønsker velkommen til årsmøte i Diakonhjemmets Høgskoles auditorium onsdag 9. april kl. 1900

Saksliste til årsmøtet:

1. Godkjenning av innkallingen. 2. Valg av møteleder, referent og underskrivere av protokollen 3. Godkjenning av årsmelding 2013 (ta med bladet) 4. Godkjenning av regnskap for 2013 og budsjett for 2014 5. Valg av leder og medlemmer til styret 6. Årsprogram for 2014 7. Eventuelt

Enkel servering

Etter årsmøtet vil rådgiver i Riksarkivet, Bente Engelsen, snakke om stemningen i landet og valget av representanter til Eidsvoll våren 1814.

VELKOMMEN Finn Holden, leder

årsmøtet i Vinderen Historielag

Valgkomiteen er fornøyd med det arbeid som styret gjør. Finn Holden innstilles til styreleder i 2 nye år. Harald Ulvestad går ut av styret etter eget ønske. Som nytt styremedlem foreslås Dag Hammer. Følgende medlem- mer gjenvelges for 2 nye år: Finn Holden, Carl Huitfeldt, Henning Krohg Stabell og Seyna Sønnichsen.

Vinderen, 16. februar 2014

Liv Johannson, Øyvind Gaukstad, Wenche Undrum

19 Planer om grunnlovstårn på Vettakolltoppen

Tekst: Gunhild Ramm Reistad mentet opp til 1914. Heller ikke dette ble gjennomført. Men nå var Foto: Arkiv det at oberst N.I. Gregersen tok opp Ikke alle kreative forslag er like tanken og skrev et stort innlegg i gode. Så blir de da heller ikke Aftenposten i januar 1914. Innleg- realisert, heldigvis. Ta bare get var rettet til første borgermester forslaget om å bygge et grunn- Arctander: lovstårn på Vettakolltoppen. Monumentet måtte ikke reises Forslagsstiller var arkitekt H. på Eidsvolls plass. Historisk har Kloumann, og hans utkast ble det ikke noe med Eidsvolls plass presentert i Aftenposten for i Kristiania å gjøre. Det bør nøyaktig 100 år siden. derfor heller plasseres på Try- I 1914 markerte man 100-års-jubi- vannshøyden, skriver Gregersen, leet for Grunnloven og den nasjon- og understreker at «nu er den ale begeistringen var stor. Det var elektriske bane til Tryvannshøiden bare syv år siden 1905. Forhistrien allerede under arbeide, dens snare til tårnforslaget er denne: tilblivelse afgjort». (Akk ja, det Det startet i 1881 med at statsmin- gikk jo ikke helt slik til slutt – nå er ister Selmer satte i gang en innsam- den øverste delen en grusvei.) ling til et monument til minne Han forteller videre at han den «28. om riksforsamlingen på Eidsvoll. december sto på Tryvannshøiden Monumentet skulle plasseres og saa det velsignede vinterskue og utenfor Stortinget, på det som nå det sterke, glade og kraftige Norge heter Eidsvolls plass. Penger ble drage forbi, flok efter flok, kvin- innsamlet, men minnesmerket ble der og mænd, smaa og store, med ikke bygd. sundhedens livsmod præget i hele sit væsen». Her oppe burde tårnet stå, man Forslag om Try- kunne kanskje få installert en vannshøyden elevator som kunne gjøre det lett I 1905 lanserte Evald Rygh et for eldre folk å se det vakreste, opprop. Målet var nå å få monu- rikeste og mest befolkede av Norge ligge åpent i tåkefritt vær helt opp 20 til høyfjellskransen på den ene side derfor Vettakollens topp som et og havet på den annen. Som man passende sted, og han har laget en forstår var Gregersen både lyrisk tegning som viser hvordan tårnet og begeistret. kan se ut. Heller ikke denne plan ble realisert. En storslagen plass Monumentets videre skjebne skisseres i Wikipedia: «I en Ikke mindre fantasifull er arkitekt konkurranse i 1925, «helst med Klouman i et innlegg et par dager søylemotivet som grunnlag», seiret senere. Han er enig i at Eidsvolls professor Wilh. Rasmussen med plass er helt håpløs.: «Her er i vir- arkitekt O. L. Scheen som medar- keligheten kun plads for nips, ikke beider. Monumentet skulle etter en for nationens friheds- og grund- omarbeidelse i 1934 bestå av en vel lovsmonument.» 30 m høy søyle dekket av relieffer Som tanken er storslagen, må også og med en rytterfigur på toppen. På plassen være det, skriver Klouman: grunn av kunstnerens medlemskap «Man maa oppaa en høide med i Nasjonal Samling ble arbeidet friheds- og grundlovsmonumentet etter 1945 stilt i bero, men etter – en fri plads, der behersker omgiv- at det i 1964 var oppnevnt en ny elsene og ikke kues af dem. monumentkomité, ble saken tatt Arkitekt H. Klouman forestår opp igjen. Kunstneren døde i 1965; arbeidet var da på det nærmeste ferdig fra hans hånd. I 1967 anmodet Stortinget, Kirke- og undervisningsdepartementet om å utrede spørsmålet om, og even- tuelt hvor søylen skulle reises. Departementet bad om en uttalelse fra Norsk Kulturråd, som i 1968 frarådet å reise søylen, og 13. mai 1971 vedtok Stortinget med over- veldende flertall at Eidsvollsmonu- mentet ikke skulle reises.» I 1992 ble søylen kjøpt og Slik så forslaget til arkitekt Kloumann reist for private midler av Åmund ut. I ettertid er folk flest enige om at det var bra det aldri ble reist som grunn- Elvesæter, ved Elveseter hotell i lovsmonument. Bildet er hentet fra Bøverdalen, Lom kommune. Den Aftenposten i januar 1914. kalles nå Sagasøyla. 21 Hytta som ble hus i Lillevannsveien

Tekst og foto: Clemens Saers nummer 65, og forteller her fra og privat oppveksten i Lillevannsveien. I dag er begynnelsen av veien en Lillevannsveien går fra Holmen- gangvei. De fleste som kommer til kollen stasjon og nordover. Den Lillevannsveien har kjørt via Sætra var, og er fortsatt, en blindvei vei, som starter ved Besserud. uten gjennomgangstrafikk. Sætra vei møter Lillevannsveien, Thomas Brinch vokste opp i ved nr. 8. Lillevannsveien går så

Faren fikk bil før krigen. Her står han ved BMWen sammen med en venn. Før var veien smal og krokete, og ikke asfaltert. Alle kjente alle, enten man tok trikken (Frognerseterbanen) eller var heldig å få sitte på med en av de få privatbilene som kjørte opp fra byen.

22 hvordan dette stedet ble til? - Tomten Lillevannsveien 65 ble kjøpt av min bestefar Sigurd Christian Brinch (1873-1956) i 1924. Selgeren var Frognerseter- baneselskapet. Banen opp til Frognerseteren stasjon stod ferdig i 1916, men salget av tomter fra Besserud stasjon og oppover gikk tregt. Åtte tusen kroner kostet den 5,5 mål store tomten, en stor sum, flere årslønner for en arbeider den gangen. Fire år senere stod hytta ferdig, for det var hytte stedet var ment å være. Bestefar kalte den for Siristul. Navnet er Thomas Brinch sine besteforeldre en sammenslåing av mine beste- på farssiden. foreldres navn: Sigurd og Henrikka (Rikke), forteller han. videre opp til et nytt tun av hus Sigurd Christian Brinch hadde tatt som er bygget rett øst for Lille- sin utdanning på Chalmers tekniske vann stasjon. Thomas Brinch er høgskole i Göteborg, og var bygn- født i 1942, og vi besøker ham en ingsingeniør med sterkstrøm som mørk førjulsdag. Når han hører at sitt spesialfelt. Han ble direktør det ikke er en selger som ringer for Arendals Fossekompani som på døren, men et styremedlem i drev tre lokale kraftverk. I 1917 Vinderen Historielag som bare vil flyttet han til Oslo hvor han var høre mere om oppveksten her ute til 1927,for så å flytte tilbake til “på landet”, blir jeg tatt godt imot. Arendal igjen. Bestefaren satt også Huset til Thomas Brinch er opprin- på Stortinget i mellomkrigstiden nelig laftet av solid rundtømmer, for Høire, som partiet het den gang. men som så mange hus her i Her representerte han Notodden, nabolaget er det blitt bygget ut i Skien, Porsgrund, Brevik, Kragerø, flere omganger. Risør, Arendal og Grimstad. - Kan du begynne med å fortelle Hytta ved Skogen, straks over om bakgrunnen til din slekt og 23 Skogen stasjon var som nevnt bygd bror skiftet etternavn tidlig på som fritidsbolig. Hus og leilighet 1900-tallet til Brinch. Det var ikke hadde bestefaren både i Arendal og helt uvanlig at folk skiftet etter- i selve Oslo. Før interessen for navn i årene før første verdens- fossefall tok over var Sigurd krig. Brinch-navnet fantes fra før Christian Brinch opptatt av jern- i landet og har sitt opphav både i bane. Ikke så rart når oldefaren til Nederland og i Danmark, sier Thomas, Johan Christian Hønen sønnesønnen. (1829-1908), som første norsk- Sigurd Brinch (1905-1994) var fødte lokfører fikk kjøre første eldste barnet. Han går i sin fars avgang fra Christiania til Eidsvoll, fotspor og tar utdanning på Chal- 1.september 1854. Thomas sin mers i Gøteborg. Han blir sterk- bestefar var selv først ansatt ved strømsingeniør og bygger opp sitt hovedjernbanen og senere ved eget firma. Fra tidlig i 1930 årene Kykkelsrudanlegget. er det faren Sigurd som bor i huset -I årene 1900-1906 arbeidet min i Lillevannsveien sammen med den bestefar i Sør Afrika, og staket svenskfødte kona Märta. Moren ut jernbanesporet fra Durban til kom til å bryte på svensk, götebor- Johannesburg og videre til Cape ska, resten av livet. Town. Det er her min far Sigurd -Hun hadde handelsgym og stud- blir født i 1905. Bestefar og hans erte i Tyskland og England. Når forretningen til far gikk dårlig, jobbet mor, minnes Thomas. Han forteller videre at da okkupasjon kom, solgte faren Sigurd sin elektriske forretning til de ansatte. Grunnen var at okkupa- sjonsmakten Thomas som liten gutt sammen med far. kom med

24 Snørik vinter året før OL i 1952. Opp til tre meter på flatmark, her familiens garasje. bestillinger og oppdrag, noe faren passbilde og fødselsår. Resten var ikke hadde lyst til. Men samtidig hjemmelaget, men det fungerte ville han ikke ta levebrødet fra de godt. Denne gruppen motstands- ansatte. Slik fikk de ansatte selv menn ble kalt for tusenmannsgrup- velge hvilke oppdrag de ville ta. pen. Far ble aldri tatt av tyskerne -Du er født i 1942, midt under for denne grensetrafikken. Slik okkupasjonstiden. Fortell mer om fikk han oppdatert informasjon om denne spesielle tiden. krigen fra et nøytralt sted. Alle radioapparater var som kjent -Både far og mor kunne snakke konfiskert av okkupasjonsmaktene noe tysk. For å kunne ta artium i 1942. Mine første minner er fra den gang var tysk obligatorisk. april 1944, da vi måtte flykte. Far Far kom tidlig med i organisert hadde fått en telefon med en kodet motstandsarbeid og var ofte på melding som lød: “ Det har kom- ulovlige reiser mellom Norge og met en pakke til Dem fra Høne- Sverige. Til det trengte han et foss”. Det var klar melding om å grensebevis for å gjøre reiser over komme seg i dekning, fikk jeg se- grensen «lovlig». Det som var ekte nere vite. Far brukte sitt grensebo- på de ulike grenseboerbevisene var erbevis og kom til Hvaler. Der tok

25 han så en privatbåt over til Sverige, forteller Thomas Brinch. - Hva husker du fra vintrene i din barndom? Moren Märta henvendte seg da til - Jeg kan huske at man målte 3,2 den svenske ambassaden for å få meter snø på flat mark på Tryvann i tilbake sitt svenske statsborgerskap mars 1951. Widerøe fløy over huset og en bekreftelse på at hun nå var her og tok bilde akkurat da. Vin- “skilt”, noe svenske myndigheter trene den gangen var nok kaldere straks ordnet. Slik husker Thomas og mere snørike. Men i ukene før at han tok toget til Stockholm der OL i Oslo i februar 1952 var det familien ble gjenforent. For at nesten ikke noe snø. I tolvte time huset i Lillevannsveien ikke skulle lavet det ned slik at OL ble reddet. bli rekvirert av tyskerne ordnet Aking var den store sporten i faren det slik at huset ble brukt av Lillevannsveien. Vi hadde et vennepar. Utenfor huset står det fiskekjelker som vi styrte med et anneks som under store deler av beina. Vi gikk opp til Lillevann okkupasjonstiden ble brukt som og satte utfor. Veien ble sjelden dekningsbolig for borgere som strødd slik at forholdene var flotte. trengte å gjemme seg for okku- En gang gikk det ille for en venn pasjonsmakten. Ut i juni 1945 var av meg som traff en bil. Han ble familien igjen på plass i huset sitt. liggende i koma på Ullevål sykehus

26 var Trygg og Hem- ing. I tillegg hadde vi Try. Klubbhuset lå like ved det nedlagte Rødkleivfaret. Huset ble satt opp rett før de sjette Olymp-iske lekene i Oslo. Lekene fra den 14. til 25. februar 1952 var et høydepunkt for vår familie. Far var med i rennledelsen både for hopp i Holmenkoll- bakken og langrenn, husker han. Faren hadde vært en habil hopper i trettiårene og vant noen hyllemeter med pokaler, blant annet fra Holmenkollen. - Under OL fikk jeg blant mye annet oppgaven å passe på en bestemt port i Rødkleiva. Jeg husker flere uker, men klarte å komme seg godt når vår storfa- på beina igjen. Om sommeren var voritt Stein Eriksen raste forbi. Han vi mest i skauen ovenfor Skogen var vår barndoms helt. Selv hadde stasjon. Senere ble det kalt Blåbær- jeg nettopp fått slalåmski og Rød- skogen, og nylig er området byg- kleiva var den nærmeste bakken å get ut med store eneboliger med øve i. adresse Orreskogen. Fordi faren var rennleder fikk - Du nevnte OL i Oslo. Du var ti år, familien til Thomas to gratisbillet- men var du engasjert i den? ter til alle arrangementer. Mange av - Ja, absolutt! Alle jeg kjente gikk de billettene endte hos sønnen og på ski om vinteren. Klubbene våre vennene hans. 27 - Særlig minnes jeg bobbanen hvor jeg bruke når jeg og mine venner det tyske laget vant. Mange mente at skulle sette utfor Korketrekkeren det måtte være fordi de var så tjukke ned til Midtstuen. Ellers fantes det og veide mest av alle deltakere i én måte å snike på trikken. Alle bobøvelsen. Senere kom det regler konduktørene hadde en tang som om hvor mye man kunne veie ved klippet ut et eget mønster. Hvis deltakelse i bobkonkurranser. Bob- man var rask kunne man fange opp banen var ubevoktet og vi gutter den papirbiten som konduktøren hadde mye glede av å bruke den klippet ut av billetten, og feste den etter OL. Det kom ikke noe særlig ubemerket på plass igjen. Ikke alle med snø i ukene etter OL, men det konduktørene så at billetten hadde var kaldt. Slik fikk vi etterbruks- vært klippet i fra før, humrer han. glede av den banen i flere uker. Høyest fart fikk vi med rattkjelke. Thomas Brinch opplevde opp- Uten hjelm og annet sikkerhets- veksten i Lillevannsveien som en utstyr var det et under at ingen av liten landsby utenfor byen. Alle kjente alle. Banen kalte de bare for trikken, den gang som nå. Trikken i Oslo by kalte man bytrikken. - Det var lite flytting i husene rundt oss. Bestefar hadde tenkt seg vårt hus som en hytte, men mine foreldre bodde her fast fra tidlig i 1930-årene. Den siste matbutikken før Skogen stasjon oss ble skadet. var den gang som nå på Besserud. Pakker og gods, også fra butikken - Snek man på Frognerseterbanen i på Besserud, kom med en egen din ungdom? godsvogn og ble levert i bokser ved stasjonene. Beboerne hadde egen - Det å snike var ikke lett fordi kon- nøkkel til den. Betaling var med duktørene stort sett kjente alle langs kuponger, et slags frimerkesystem, banen. Vi snek ikke med trikken i godsfri-merker. det hele tatt. Vi fikk klippekort på - Det går rykter om at dere gut- Slemdal skole gratis. Fordi jeg ofte ter utfordret Televerket i en tid da satt på med pappa hadde jeg en god monopolene dominerte. Stemmer samling ubrukte klipp. Disse kunne det? 28 elektrisk signal. Lydkvaliteten var utmerket. I alt hadde vi fire ledninger. Vi hadde egne brytere for å koble til den av vennene vi ville snakke med. I alt var det tre telefoner i drift. I dag sitter ungdommen med skype på Internett, men vi laget egen infrastruktur for kommunikasjon lenge før nettet var påtenkt. Dette startet i 1956-57, samtidig som russerne sendte ut den første hunden i verdensrom- met. Det var spennende tider, og satellitter var toppnyheter for oss, forteller Thomas Brinch. Den private telefonlinjen gikk helt ned til familien Vessel i Jerpefaret. En gang da Thom- as og vennene hans rigget seg Thomas en snørik dag i februar 2014. til under broen ved Skogen stas- - Ja vi fant noen telefoner ved jon, kom en mann fra Televerket Tryvann radio. Vi var vel i 14-15 og lurte på hva guttene drev med. årsalderen. Jan Bjerke, bestevennen Etter at han hadde inspisert linjen min, bodde i stasjonsbygningen på med brytere og telefoner smilte Skogen. Vi fant flere ledninger og han, noterte ned noe i en notatbok annet nyttig utstyr, og begynte på og ønsket dem lykke til. en privat telefonlinje. Den første - Jeg tror ikke at han rapporterte linjen startet i vårt hus i Lillevanns- om dette oppover i systemet. veien og gikk ned til stasjonshuset Linjen gikk ellers fra tre til tre. på Skogen. Jeg hadde et eget lite Den dag i dag kan man se noen av rom der telefonen stod. Linjen ble isolatorene sitte igjen i noen trær. drevet av et halvannet volt sterkt batteri som stod i soverommet mitt. Thomas Brinch har et kutt i haken For å ringe måtte man sveive på fra “anleggsvirksomheten” til telefonapparatet for å generere et linjen. Stigen han brukte for å feste 29 ledningen oppe i et tre holdt ikke, veien 65? Thomas gikk i bakken og ble - Etter at jeg dro i det militære ble merket for livet med et arr på kje- jeg borte fra barndomshjemmet. ven. Linjen var operativ i rundt 10 Jeg besøkte jevnlig mine foreldre år, helt til vennene var blitt voksne. her, men det var først etter at far - Når vi hadde vært ute på byen døde som 89-åring at jeg vendte kunne vi avtale at vi skulle ta tilbake. Nå har jeg bodd her sam- telefonen i bruk når vi kom hjem. men med min kjære kone Elin Slik kunne vi ligge å snakke halve natten igjennom. Det er ikke bare Thomas Brinch - Om sommeren når dere var ute i som har hatt en fin oppvekst i skauen, var det mye liv fra dyr og Lillevannsveien. Også Anne- mennesker? Wenche Ore, tidligere leder av - Det var mye dyr i området, særlig Vinderen Historielag, minnes elg. I skogen lagde vi hytter av veien før og under siste materialer vi fant. Det var ikke verdenskrig. Hun har i et tidligere vanlig at folk hadde dyr hjemme i nummer av bladet blant annet 50-årene. Ett av mine første min- fortalt om veien som smal og ner, det må ha vært sommeren krokete, før den ble asfaltert. 1945, husker jeg som fælt. En av Men den var et eldorado for naboene, en middelaldrende mann, unger om vinteren. Da ble den slaktet en gris på tunet under meget brøytet med snøplog, og Anne- skrål. Han var overstadig beruset, Wenche Ore husker at den bygget noe som ikke gjorde slaktescenen opp svære brøytekanter som mindre spesiell. Vi var ofte nede barna gravde ganger i og akte ved Strømsdammen og badet og igjennom. lekte. Der bodde det i 50-årene to uteliggerfamilier. En av dem, Arild Slik fikk man en mer spennende Bakke, var opprinnelig en gartner aketur fra Lillevann ned veien til som bodde sammen med en dame Skogen stasjon eller enda lengre som ble kalt for Bikkje-Lisa. De ned. Hun minnes at det gjaldt å bodde ute året rundt, inntil Bikkje- holde en så høy fart som mulig Lisa arvet en liten gård og de to med kjelken, slik at man ikke flyttet dit. Arild Bakke og Bikkje- stoppet på sletta sør for Skogen Lisa var eksempler på byoriginaler, stasjon, men holdt farten vid- som det ellers var lite av utenfor ere ned forbi undergangen ved bykjernen. Voksenlia stasjon. Veien ble ikke - Når kom du tilbake til Lillevanns- strødd og biler var det bare noen få av. 30 SKIBINDINGER: Fra tåstropp til råttefella

Skiene har derfor blitt kalt «hus- Tekst: Finn Holden mannens slede». Skiene var enkle nok, verre var det å få festet skiene Foto: Skimuseet på støvlene. Det enkleste og bil- ligste var å stikke støvlene inn i en I et vinterland som Norge er ski stropp av vidje eller lær, som gikk og skibindinger brukt gjennom gjennom skien under foten. Men århundrer. Våre forfedre har dette krevde tykke ski. alltid måttet ferdes på turer og Karin Berg nevner at alt i Konge- jakt i skogen og mellom gårdene speilet fra rundt 1250 nevnes det om vinteren. De rike kunne kjøre at skiene ble bundet til føttene, med hest og slede, de fattige var men ikke hvordan dette ble gjort. tvunget til å gå på ski. Stakk skiløperen foten bare inn i tåstroppen, var det lett å få på og

31 av seg skiene. Verre var det å bruke Samtidig med Huitfeldt-bindingen dem. Det fordret både balanse og ble det utviklet en tåbinding som teknikk. var lett å ta på og av. Siden den første ble brukt av skikongen Lau- Fritz Huitfeldt tok patent på en ny ritz Bergendahl, ble den vanligvis binding i 1897 med et flatt jern kalt «Bergendahl-bindingen». som gikk gjennom skien og med Støvelen ble satt inn i et stålbeslag, jernører som både klemte støvelen skrudd på skien og med jernører fast og ga feste til to lærremmer, en der det var stålklemmer som hælrem og en rem over støvelen. klemte støvelen fast. Klemmene Skibindingene ga både styring og var festet foran med remmer. bevegelighet. Fra 1920-årene ble Spranget over til Rottefella- Huitfeldt-bindingen skrudd fast bindingen var kort. Bror With tok oppå skiene. Senere ble Huitfeldt- patent på Rottefella-bindingen i bindingen utviklet videre til Kan- 1927. Lærremmen i «Bergendahl- dahar-bindingen, som mange av bindingen» var nå erstattet med en oss eldre har gått med. regulerbar bøyle som kunne festes til en «arm» med fem hakk. Den ble produsert fra 1928 og ble spredt til hele verden med en norsk militærpatrulje til OL i St. Moritz samme år. Navnet Rottefella skal komme av at kronprins Olav gikk forbi Bror With mens denne stelte med noen bindinger foran landsrennet i 1917, og spurte hva slags bindinger han hadde. «Åh, det er bare et par rottefeller jeg har kjøpt hos Ingwald Nielsen,» sa Bror With.

Kilder: Berg, Karin: Ski i Norge, Oslo 1993. Skibinding, Wikipedia.

32