Vårtur til Eidsvoll torsdag 22. mai 2014 I anledning 200 årsjubileet for Kontaktpersoner: Henning Krohg Norges grunnlov, har vi valgt å Stabell: 91 57 12 53, eller epost: legge vårturen til Eidsvoll. [email protected] Det blir satt opp buss fra Vill- Bjørn Christophersen: 93 89 94 74, svinet ved Slemdal skole klokka eller epost: 11.45. Vel fremme starter vi [email protected] med en lett lunsj. Etterpå går Betaling med tydelig navn sendes vi i puljer med guide inn i den til konto: 7874 05 98200 nyrestaurerte bygningen, som framstår slik den var i 1814. Pris for busstur, lunsj og omvis- Velkommen til historisk vårtur! ning er kr. 400.- per person. Meld deg på i god tid. Det er sikkert mange som har lyst til å være med på denne turen. 1 Harald Maartmann: Den første bygutten som ble eliteløper i langrenn TEKST: CARL HUITFELDT mellomkrigstiden, var det folk som Thorleif Haug og sørkedølen Johan FOTO: CARL HUITFELDT OG ARKIV Grøttumsbråten som dominerte i norsk langrenn. Dette nummeret av bladet ønsker vi skal være et vinternummer. Brukte Marka mye Siden det også kommer sammen med de olympiske vinterleker i I Huldreveien 12 på Vettakollen Sotsji i Russland, er det naturlig bodde Harald Maartmann den å trekke frem idrettsfolk fra gangen. Han var født i januar 1926, vårt område som hevdet seg i i en familie hvor man både gikk og vinter-OL i Oslo i 1952. Vi er så hoppet på ski. Unge Harald gikk heldig å ha fått et intervju med mer enn andre på ski i Marka og, en av utøverne fra disse lekene, etter noen år – rundt 1950 var han nemlig Harald Maartmann. Han så god at han hamlet opp med de bor fortsatt i Skådalen, der han beste bondeguttene i langrenn. En vokste opp. bygutt var kommet opp i Norges – og verdenstoppen i langrenn! I dag er vi vant til å høre om gode langrennsløpere fra osloområdet, Dette er ikke så fjernt som man og fra idrettslaget Heming. Det skulle tro. Vi har møtt Harald er alle de som har nydt godt av Maartmann i sofakroken i hans Nordmarka, med alle sine flotte bolig på Midtstuen. Han er 88 år, preparerte løyper, rulleskianlegg frisk og rask, men trener litt mindre og mange slags treningsfasiliteter. enn før. Harald og treningskamer- Men, slik var det ikke før krigen, aten Herman Høst (87) ”spaserer” før 1940 – i langrennsportens noen ganger i uken, som han sier. ungdom i Norge. Da var det bygde- guttene som gikk fortest på ski. - Hvordan var forholdene for ski- Det var de som hadde sitt arbeid sport her i området før krigen? Og i skogen og brukte kroppen som hva fikk en ung gutt til å satse på en del av jobben. Går vi tilbake til langrenn? 2 området gikk som kjent den veien. - Jeg ble tidlig orientert mot Marka, forteller han. - Vi gikk på ski, og min far var også en kapabel hopper, men dette lå ikke for meg – jeg hoppet som en kråke, sier han. Satt på Grini Så kom krigen, og all aktiviteten i Heming stoppet opp, klubben ble nazifisert. Da ble det etablert en liten klubb her som het Vettasport. - Jeg var mye på ski innover i marka – sammen med venner, spesielt Per Gulbrandsen og Knut E. Oppegaard, som begge bodde i Båntjernveien. Skådalen og løypene oppover mot Fuglemyra ble vårt utgangspunkt. Det var ikke så mye annet å gjøre. Dette var Harald Maartmann i sine aktive god trening, selv om vi ikke trente konkurransedager. systematisk. Og så hadde vi sko- len; jeg gikk på Slemdal og på Ris skole. Det var ofte på kveldstid, så Harald forteller at det var mye folk vi kunne gå lange turer om dagen. i Marka den gangen, og det var Skikonkurranser for gutter eller livlig aktivitet i idrettslaget Hem- ungdom fantes ennå ikke. Krigen ing. Mange brukte skiløypene i kom etter hvert nær for oss unge. nærområdet og innover, ikke minst Det ble Milorg, jeg ble tatt av tysk- Skådalsløypa var populær. Flere erne og satt syv måneder på Grini, steder var det også bevertning. forteller Harald Maartmann. Kikut og Sandungen gård var at- traktive turmål. Det var en rekke Da freden kom, ble Heming startet hoppbakker som tiltrakk seg ung- opp igjen, og det ble arrangert dom, og så var alpinsporten i rask juniorlangrenn, 10 kilometers renn, fremgang. Mange ungdommer i rundt på Østlandet. 3 - Her deltok jeg, og det var spen- Nå ble det et par år utenbygds for nende. Vi var ikke mange i Hem- Hemingløperen. Han gikk Stat- ing som gikk langrenn. Jeg fant ens skogskole på Steinkjer og ble sammen med Lyn-gutten Ivar Odd skogtekniker, ingeniør var han Formo (far av Ivar Formo som allerede. Dermed la han grunnlag vant OL-femmila i 1976 ), og vi for et yrkesliv knyttet til var med på disse rennene. Harald skogen. Femte plass i Lake Placid Den store sesongen var 1950, da klarte Harald 5. plas- sen på fem- mila i verdens- mesterskapet i Lake Placid i USA, vant to distanser i Norgesmester- skapet og en rekke andre renn. - Ivar Odd og jeg reiste mye rundt, og han hadde bil. Her Harald Maartmann i dag. var det en mor- som historie: Vi skulle til Gjøvik, tre kamerater, men så stoppet bilen i en snefonn på Hadeland. Vi fikk snakker ikke om resultat-ene, men tilkalt en lastebil, som tauet oss vi leser i ”scrap-boken”, som hans videre. Alle satt i førerhuset, og mor laget, overskrifter som ”ny tredjemann snakket som en foss. Så førsteplass” og ”sensa-sjonelt av var vi med ett fremme på Gjøvik – Harald Maartmann”(!). og oppdaget at det som hang igjen 4 i tauet bare var støtfangeren til Ivar en utrolig stemning. Harald var Odds bil! tatt ut på det norske firemanns- laget som skulle gå. De andre tre - Så var det selvfølgelig Holmen- var Olav Økern, Edvin Landsem kollrennene. og Magnar Estenstad. Selv om de - Vi gikk 18 kilometer og 50’en. hadde hevdet seg i toppen inter- Femtikilometeren var folkefest den nasjonalt det siste året, var finnene, gang som nå. Forskjellen var at vi som ikke hadde vist seg, nå på gikk bare en runde – og så var det plass – med Hakulinen og Kohle- jo mye mindre informasjon å få mainen – og da kunne man aldri underveis. vite. Dette måtte bli spennende, og det ble det! Harald åpnet hardt og Titter vi på resultatlistene, finner hadde ledelsen til over halvgått løp, vi nå Harald Maartmann blant folk falt litt bakover, men kom tilbake. som Olav Økern, Martin Stokken, Det ble tøft mot slutten. Finnene Hallgeir Brenden og utlending- tok de gjeveste medaljene, og ene, med svensken Nils Karlsson Harald ble nummer 8, med Mora- ”Mora-Nisse” i spissen. På Nisse på plassen foran. femmila i 1950 slo han de fleste av disse, da han ble nummer to. – Et sterkt løp, men kanskje ikke - Ved inngangen til 1950-tallet ble helt riktig disponert. det et større ski- og langrennsmiljø De neste årene ble konkurranse- i vårt område. Holmenkollen og langrenn på toppnivå trappet ned, det gamle skimuseet ble et sam- og avløst av sterkere satsing på lingssted. I kjelleren på skimuseet familie og arbeid. Det ble kone – var det badstue og her var vi ofte i Anne Ka, og to sønner, Rolf og forbindelse med trening og konkur- Halvor, som også gjorde det godt ranser. Her hadde også Heming i langrenn. Harald fortsatte med sine klubbmesterskap, forteller å delta i turrenn – og vant mange Harald Maartmann. klasseseire, helt frem til 2000-tal- let. Det er bare en mann fra Vet- takollen som har klart å holde så Fortsatte med turrenn mange bak seg i skisporet i så Så var det 1952 – med OL i Oslo. mange år! Samtidig har Harald Dette var selvfølgelig veldig stort, Maartmann i alle år betydd mye og aller gjevest var hopprennet – som inspirator for yngre skiløpere i og fem-mila. Det var tusener av vår bydel. mennesker innover langs løypa og 5 Adresse: Tryvannstua sportsstue, Nordmarka TEKST: INGEBORG WIESE gjerne feire litt jul, vi også, fortel- FOTO: PRIVAT ler Elinor Maarud Donaasen. Barndommen på Tryvannstua minnes hun som mye arbeid, men også mye glede og frihet i Kjørte heisen selv naturskjønne omgivelser. Elinor Hun begynte på Vinderen skole, Maarud Donaasen (66) bodde fordi Slemdal var full. De første ved foten av kleiva fra hun var skoleårene ble hun sjelden kjørt sju år og til hun giftet seg som til skolen, så skoleveien gikk opp 20-åring i 1967. Tryvannskleiva, videre til tårnet Foreldrene var vertskap ved Try- og så ned til Voksenkollen stasjon vannstua i alle disse årene, og hun for å ta trikken til Vinderen. Etter og en fire år yngre søster fikk en hvert fikk faren bedre bil og brøyt- oppvekst litt utenom det vanlige ingen ble også bedre, da ble også i vår bydel. Faren tok over job- oftere Elinor og lillesøsteren kjørt ben fra sin far igjen, så han var til skolen. godt kjent med alt som fulgte med - Jeg lærte å sette i gang heisen å være vertskap ved en av byens selv om morgenen, slik at jeg raskt mest populære sportsstuer. kunne komme meg opp kleiva. Om - Både mamma og pappa måtte vinteren skled jeg på støvlettene og jobbe hardt hele året, men vin- om sommeren tok jeg lange skritt teren var jo høysesong da som nå. mens T-kroken dyttet meg oppover. Åpningstidene våre var fra ni om På toppen trykket jeg på av-knap- morgenen til ti om kvelden, hele pen selv. Jeg ble god til å løpe, kan året gjennom.