Lillehammer-Saken Omstendigheter Rundt Drapet På Ahmed Bouchikhi Den 21
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Norges offentlige utredninger 2000: 6 Lillehammer-saken Omstendigheter rundt drapet på Ahmed Bouchikhi den 21. juli 1973 og sakens senere håndtering av norske myndigheter. Rapport fra et granskingsutvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 20. novem- ber 1998. Avgitt til Justis- og politidepartementet den 1. mars 2000. Statens forvaltningstjeneste Informasjonsforvaltning Oslo 2000 Til Justis- og politidepartementet Regjeringen oppnevnte ved kongelig resolusjon av 20. november 1998 et of- fentlig utvalg til å granske omstendighetene rundt drapet på Ahmed Bouch- ikhi den 21. juli 1973, mulig medvirkning til drapet fra norske myndigheter eller enkeltpersoners side, om det foreligger andre kritikkverdige forhold og om opplysninger ble holdt tilbake overfor Justisdepartementet i 1990 og 1993. Oslo den 1. mars 2000 Gullow Gjeseth Leder Janne Kristiansen Svein Grønnern Tora Aasland Tove Strand Willy Haugli Peter Andreas Blom John Ståle Stamnes Knut Jan Nielsen Lene Orsten Forkortelser BL: Borgarting lagmannsrett FAD: Forbruker- og administrasjonsdepartementet, nå AAD, Arbeids- og administrasjons departementet FD: Forsvarsdepartementet FO/E Forsvarets overkommando, Etterretningsstaben FST Forsvarsstaben GP: Gudbrandsdal politidistrikt HP: Hamar politidistrikt JD: Justisdepartementet LH: Lillehammer-utvalget OP: Oslo politidistrikt OS: Oslo statsadvokatembeter OVS: Overvåkingssentralen POT: Politiets overvåkingstjeneste SMK: Statsministerens kontor UD: Utenriksdepartementet UDI: Utlendingsdirektoratet NOU 2000: 6 Kapittel 1 Lillehammer-saken 5 K a p i t t e l 1 Sammendrag 1.1 Hovedpunkter i Lillehammer-saken Den marokkanske statsborgeren Ahmed Bouchikhi ble drept på Lillehammer av agenter tilknyttet den israelske etterretningstjenesten Mossad 21. juli 1973. Saken vil i det følgende bli omtalt som Lillehammer-saken. Lillehammer- saken har to faser. Første fase knytter seg til etterforskningen av drapet i peri- oden 1973 til 1977. Nye opplysninger i saken i 1989/90 førte til gjenopptakelse av etterforskningen og innledning av annen fase. Bouchikhi ble født 13. april 1943 og kom til Norge første gang i juli 1965. Fra juli 1972 bodde han på Lillehammer hvor han arbeidet som servitør ved Skogly Badesanatorium. Bouchikhi etterlot seg ektefelle og to barn i Norge. Han hadde ett barn fra et tidligere forhold og ventet barn med sin norske ektefelle da han ble drept. Etterforskningen i 1973 avdekket at en gruppe på ca 15 personer hadde vært sendt fra Israel til Norge for å utføre drapet. Det har vært alminnelig antatt at målet for operasjonen var Ali Hassan Salameh, den antatte lederen for den såkalte München-massakeren som fant sted året før. Etterforskningen ga grunn til å anta at Mossad tok feil person, og at Bouchikhi ble drept ved en feiltakelse. Drapet ble delvis oppklart etter at norsk politi pågrep seks personer som ble tiltalt for drapet. En av disse ble frifunnet ved Eidsivating lagmannsretts dom 1. februar 1974. De øvrige fem, tre menn og to kvinner, ble dømt for ulike grader av medvirkning. Ved Lillehammer forhørsretts beslutning 31. juli 1973 ble ytterligere åtte personer begjært pågrepet og deretter etterlyst av politiet. Etterlysningene i saken førte imidlertid ikke frem, og disse ble trukket tilbake 14. februar 1977. På begynnelsen av 1990-tallet fremkom nye opplysninger i Lillehammer- saken som knyttet israeleren Mike Harari til drapet på Bouchikhi. Dette med- førte at Riksadvokaten i 1989 og 1993 foretok nye undersøkelser i saken uten at disse på dette tidspunktet førte til ny etterforskning mot Harari. Samtidig ble spørsmålet om Hararis rolle i Lillehammer-saken tatt opp av stortingsrep- resentant Paul Chaffey (SV) i Stortingets spørretime i juni 1990 og i brev til Justisministeren i mai 1993. Videre hadde Justisdepartementet i 1990 og 1993 bedt Riksadvokaten gi opplysninger om Hararis tilknytning til drapet, men fikk på bakgrunn av disse opplysningene ikke sannsynliggjort noen direkte forbindelse mellom Harari og Lillehammer-saken. Justisministerens svar i Stortinget var avgitt etter innhenting av disse opplysningene fra Riksadvoka- ten. Spekulasjoner og påstander i media om mulig norsk medvirkning i forbin- delse med drapsaksjonen, medførte at Riksadvokaten sluttet seg til at det ble iverksatt ny etterforskning av Lillehammer-saken i januar 1996. Denne ledet frem til at statsadvokaten i Oslo i juni 1998 siktet Harari for medvirkning til drapet på Bouchikhi. Oslo forhørsrett besluttet 29. juni 1998 pågripelse av Harari. Siktelsen ble imidlertid henlagt av setteriksadvokat Henry John Mæland i juli 1999 på grunn av bevisets stilling. Etter 18. oktober 1999 ble beslutningen om å henlegge saken endelig, fordi det ikke lenger er mulig å omgjøre denne. Se § 75 annet ledd i straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25. NOU 2000: 6 Kapittel 1 Lillehammer-saken 6 Tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn og nåværende riksad- vokat Tor-Aksel Busch ble 13. november 1997 anmeldt for å ha unnlatt å åpne ny etterforskning av Lillehammer-saken, samt for å ha holdt tilbake opplys- ninger overfor Justisdepartementet. Setteriksadvokat Jon Karlsrud som behandlet anmeldelsen, henla anmeldelsen som intet straffbart forhold i jan- uar 1998. 1.2 Utvalgets vurderinger Med hensyn til de faktiske forhold rundt drapsaksjonen på Lillehammer ble det alt i forbindelse med domfellelsene av de pågrepne kjent at israelske myn- digheter stod bak drapet. Ut fra utvalgets undersøkelser må det kunne legges til grunn at lederen for gruppen som reiste til Norge og gjennomførte drapet het Mike Josef Harari. Alt i 1973 var både etterforskningsledelsen, Justisde- partementets ledelse og Utenriksdepartementet kjent med at lederen for aksjonen kunne være Yosuf Harrar, ansatt i det israelske "Ministry of Defence". Overvåkingssjefen i 1973, Gunnar Haarstad, kjente til at navnet var Mike Harari, en person som angivelig var ansatt i det israelske forsvarsminis- terium og hadde en ledende stilling i etterretningstjenesten. Det har ikke vært mulig for utvalget å finne sikre opplysninger om alle fak- tiske forhold rundt det som skjedde i 1973. For eksempel vet man ikke hvilke personer som gjennomførte selve drapet på Ahmed Bouchikhi ved å skyte ham. Det har heller ikke vært mulig å finne sikker dokumentasjon for det nærmere drapsmotiv og hvilken rolle personen Kemal Benamane hadde. Denne personen reiste til Norge og snakket med Bouchikhi kort tid før drapet og mye kan tyde på at medlemmene av den israelske gruppen som gjennom- førte drapet fulgte etter Benamane. Helt sikker avklaring på alle forhold rundt drapsaksjonen i 1973 kan man etter utvalgets vurdering ikke få så lenge det er begrenset hvilken informasjon som gis fra de aktuelle land. Israelske myn- digheter har overfor utvalget ikke villet svare på nærmere spørsmål som even- tuelt kan bidra til sakens oppklaring. En åpenhet fra israelske myndigheter hadde også vært ønskelig som ledd i en ytterligere kontroll fra utvalgets side når det gjelder spørsmålet om medvirkning til drapet fra norsk side. Utvalget har gjennom sine undersøkelser ikke funnet dekning for noen av de påstander og spekulasjoner som har vært fremsatt om medvirkning før, under eller etter drapsaksjonen fra norske myndigheter eller borgeres side. Spekulasjoner om medvirkning fra norsk side forut for drapet kan ha sammen- heng med det samarbeidsforhold som var i 1973 mellom norske og israelske tjenester og at enkelte av de personer som er kjent fra saken har vært i Norge tidligere. Eksempelvis har utvalgets undersøkelser vist at den israelske sjefen for Mossad i 1973, Zvi Zamir, hadde vært israelsk forsvarsattache til Norge med bopel i London en kortere periode fra 1966. Videre har Mike Harari og hans ektefelle vært på besøk i Norge i 1962 på samme tid som den daværende israelske statsminister Ben Gurion var på statsbesøk her. Noe nærmere som knytter disse forhold til spekulasjoner om medvirkning til drap fra norsk side har utvalget imidlertid ikke funnet. Når det gjelder påstandene om norsk med- virkning under og etter drapsaksjonen, har utvalget i sine undersøkelser tatt utgangspunkt i spekulasjoner knyttet til Politiets overvåkingstjeneste og Fors- varets etterretningstjeneste. Utvalget har ikke funnet grunnlag for noen av de spekulasjoner som har vært fremsatt. Utvalget har heller ikke funnet grunnlag for påstander om annen medvirkning til drapet. Dette gjelder for eksempel NOU 2000: 6 Kapittel 1 Lillehammer-saken 7 påstander om at personer tilknyttet Arbeiderpartiet eller en såkalt "fjerde tjeneste" bisto israelerne på Lillehammer. Den sikkerhetsansvarlige ved den israelske ambassaden i Oslo ble utvist etter drapet og utvalget anser det for sannsynlig en eller flere personer tilknyttet ambassaden ytet bistand til den israelske gruppen som utførte drapet. Det kan heller ikke sees bort fra muligheten for at gruppen fikk bistand fra utenlandske enkeltpersoner bosatt i Norge eller med nærmere tilknytning til Norge, men noen sikker dokumen- tasjon for dette har utvalget ikke funnet. Utvalget har sett nærmere på den oppfølging Lillehammer-saken fikk under sin første fase. Utvalgets undersøkelser viser at etterforskningen fra starten av ble foretatt på ordinær måte og bærer preg av godt politiarbeid. Det er heller ikke noe som tyder på at politiet unnlot å undersøke spor som kunne ha avdekket en eventuell norsk medvirkning til drapsaksjonen. Utvalget har imidlertid merknader når det gjelder etterforskningen av sakens forgreninger til utlandet. Norske myndigheter hadde enkelte opplysninger om de involv- erte i drapssaken som unnslapp, og det synes