Tidsskrift for Norrøn Arkeologi
Total Page:16
File Type:pdf, Size:1020Kb
Tidsskrift for norrøn arkeologi Bind L-1987 Oslo 1987 UTGITT AV NORSK ARKEOLOGISK SELSKAP Redaksjon: PETTERB. MOLAUG EGIL MIKKELSEN ØYSTEIN JOHANSEN Viking L er satt med 10/12 Times og trykt på 115 g. G-print Tangen-Trykk A/S ISSN 0332-608X Innhold Arne Skjølsvold: Sverre Marstrander 1910-1986 7 HaraldMeltzer: Arne I. Hoem 1911-1986 . 11 Erling Johansen: Danmark dejligst-? Lære år med danske arkeologer . 15 Jochen Komber: Det arkeologiske grunnsynet til Anton Wilhelm Brøgger og Håkon Shetelig. Karakteristikk med utgangspunkt i bøkene «Det norske folk i oldtiden» (1925) og «Norges forhistorie» (1925) . 23 Anders Hagen: Behov og vekst. Ekspansjon og arealbruk i Øst-Norge i neolittisk tid og bronsealder . 37 Bjørn Ringstad: De store gravminnene-et maktideologisk symbol? . 65 Trond Løken: Driftsformer i folkevandringstidsgården i Rogaland . 79 Tove Hjørungdal, Rolf W. Lie, Ellen Schjølberg, Heid Gjøstein Resi: En båtgrav fra Røsvik på Sunnmøre . 99 Reidar Calmeyer: Hvor vidt kan våre middelalderportretters identitet dokumenteres? . 141 Norsk Arkeologisk Selskap. Årsberetning og regnskap . 159 Annonser . 167 Arne Skjølsvold Sverre Marstrander 1910-1986 Tidligere generalsekretær og mangeårig redaktør av tidsskriftet Viking, professor dr. philos Sverre Marstrander døde 20. september 1986. Med ham er en sentral personlighet i norsk arkeologi gått bort. Sverre Marstrander var født i Oslo 24. okt. 1910 og tok examen artium i 1929. Etter artium gjennomgikk han Krigsskolen og ble vernepliktig offiser i 1931. Hans hjerte banket imidlertid for Humaniora, og etter 6 års studier ved Universitetet i Oslo, tok han magistergraden i klassisk arkeologi i 1937. Som student hadde han deltatt sammen med svenske arkeologer på utgravninger i Hellas, og han hadde studert ved Det svenske arkeologiske institutt i Roma. Norge hadde den gangen ikke noe institutt i verdensbyen, og mulighetene for en klassisk arkeolog herhjemme var heller små. Da det bød seg en assistentstilling ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo i 1936, benyttet han denne anledningen, og han har senere vært knyttet til nordisk arkeologi. Helt fremmed for denne disiplin var han ikke, for som støttefag til magistergraden hadde han valgt nettopp nordisk arkeologi. I 1938 ble han konservator ved Oldsaksamlingen i Oslo, og alt lå vel tilrette for en vitenskapelig karriere i det aktive og inspirerende miljø som utfoldet seg på Oldsak samlingen under den dynamiske professor A. W. Brøggers ledelse. Men så kom krigen og 1940 med de kaotiske tilstander den førte med seg også for det akademiske liv. Allerede første krigsåret ble Marstrander arrestert og havnet på Grini. Han slapp imidlertid ut av fangenskapet etter en tid. Så kom turen til arrestasjon av vernepliktige offiserer. Marstrander var imidlertid blitt advart og klarte å slippe unna Gestapos fangarmer og flyktet til Sverige. Her oppholdt han seg resten av krigen og tok opp sin offisersgjerning som kaptein i de norske polititrop pene. I mai 1945 vendte han tilbake til Norge som kompanisjef. Etter en tid gjenopptok han sitt arbeide ved Oldsaksamlingen, hvor han blant annet tok initiativet til nyoppstilling av stein- og bronsealderavdelingen og fortsatte de helleristningsstudier som han hadde påbegynt i Østfold da krigen satte en stopper for dette arbeide. I 1948 ble han utnevnt til konservator og bestyrer av den arkeologiske avdelingen ved Videnskapsselskapets museum i Trondheim. Her ble han i hele 20 år inntil han i 7 1968 ble utnevnt til professor i nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo og bestyrer av Universitetets Oldsaksamling, et embete han innehadde til han gikk av med pensjon i 1980. Det skulle altså bli Trondheim og Trøndelags-fylkene som kom til å legge beslag på mesteparten av Marstranders yrkesaktive liv som forsker og museumsmann. I denne tiden gjorde han en betydelig innsats som arkeolog og kulturhistoriker. Blant annet foretok han en nyoppstilling av såvel de forhistoriske samlinger som avdelingene fra middelalder og nyere tid. I tillegg utfoldet han stor aktivitet som feltarkeolog og ansvarshavende for fornminnevernet i museets store distrikt, som omfatter Nord- og Sør- Trøndelag, foruten deler av Møre og Nordland fylker. Også her hadde han en spesiell forkjærlighet for helleristningsfeltene, som det finnes mange av i Trøndelag, blant andre det store og velkjente feltet på Leirfall i Hegra. Med bare en vitenskapelig medarbeider og det store ansvar og de omfattende plikter som tillå stillingen i Trondheim, sier det seg selv at Marstranders arbeidsdag måtte bli krevende. Likevel fikk han tid til en rekke andre aktiviteter ved siden av sin museumsgjerning. Således holdt han regelmessige forelesninger i arkeologi for historiestuderende ved Norges Lærerhøgskole. En tid var han formann for Trønde lags-avdelingen av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring og i flere år formann for Erkebispegårdens restaurering. Nevnes kan også at han i denne tiden deltok som norsk arkeolog på den felles-skandinaviske ekspedisjon til Nubia. I sin Trondheims-tid tok Marstrander initiativet til opprettelsen av «De arkeolo giske museers interimskommisjon» - et koordinasjonsorgan for de arkeologiske museene i landet. Kommisjonen besto av museumsbestyrerne, og hadde som opp gave å løse felles problemer de 5 museene i mellom. Selv om Kommisjonen var uoffisiell, har den vist sin berettigelse ved at den stadig er like livskraftig og blir benyttet blant annet som konsultasjonsorgan for Departementet i saker som vedrø rer fornminnevernet. Som naturlig kan være var Marstrander særlig den første tiden som arkeolog preget av sin klassiske bakgrunn, men senere ble det nordisk arkeologi som i alt vesentlig kom til å prege hans forskergjerning. Særlig rik er hans artikkelflora som omhandler alle perioder fra steinalder til nyere tid, og listen over hans publikasjo ner, både rent vitenskapelige og mer populære, er meget omfattende. Under hans tid i Trondheim var det særlig Trøndelags-arkeologien som sto i fokus med blant annet det viktige oversiktsverket «Hovedlinjer i Trøndelags forhistorie» fra 1956 som den sentrale avhandling. Hans hjertebarn var imidlertid bronsealde ren, og innenfor denne periode var det som nevnt helleristningsstudiene som sto i sentrum. Fra sin første tid på Oldsaksamlingen i Oslo hadde han vært opptatt av dette emne, og i 1963 satte han kronen på verket med sin doktoravhandling om ~ «Østfolds jordbruksristninger». Som professor og bestyrer av Universitetets Oldsaksamling, var det i første rekke administrasjonen av et stort og mangesidig museum som kom til å beslaglegge hans 8 arbeidsdag, men i den utstrekning tiden tillot det skjøttet han også sine undervis ningsplikter som en inspirerende og høyt skattet universitetslærer. En av de oppgaver som opptok Marstrander som Oldsaksamlingens bestyrer, var arbeidet med planene for å få overført det alt for trangbodde museet til Vikingskips husets tomt på Bygdøy. Økonomisk trange tider med nullvekst ved Universitetet gjorde imidlertid at han ikke fikk realisert denne drøm. Marstrander opplevde imidlertid i sin funksjonstid som bestyrer innvielsen av Oldsaksamlingens arkeologiske stasjon på Isegran i Fredrikstad, og selv om utbyg gingen av dette imponerende anlegg i alt vesentlig er statsstipendiat Erling Johan sens verk, så var Marstrander en av initiativtakerne. I egenskap av bestyrer av Oldsaksamlingen var han den naturlige etterfølger av A.W. Brøgger og Bjørn Hougen som generalsekretær i Norsk Arkeologisk Selskap. Dette vervet innehadde han i 10 år, fra 1971 til1981, og var i denne tiden også med i redaksjonen av tidsskriftet Viking. Med sine store kunnskaper og sin evne til å levendegjøre fortiden for folk i sin alminnelighet, var han en dyktig leder av Selskapets faglige virke, og han var en inspirerende veileder på dets mange ekskursjoner i inn- og utland. Marstrander var den sjette bestyrer i Oldsaksamlingens 150 årige historie og han ble dens siste fast ansatte leder. I hans tjenestetid kom den store omlegging av Universitetets administrasjon med blant annet valg av instituttbestyrere. Den siste tiden fungerte han derfor som valgt leder. Med Sverre Marstrander er en rik forskergjerning avsluttet. Helt til det siste, og lenge etter at han ble rammet av alvorlig sykdom, var han levende opptatt av sitt fag, og syslet med bronsealderstudier i sitt «refugium» på Vikingskipshuset hvor han hadde sin arbeidsplass som professor emeritus. Marstrander var medlem av Det Norske Videnskapsakademi og ridder av St. Olavs Orden. Hans død var et tap for det arkeologiske miljø og den etterlater et stort savn blant venner og kolleger. Sverre Marstrander var en kunnskapsrik, klok og ettertenksom person og et interessant menneske. 9 Harald Meltzer Arne I. Hoem 1911-1986 Tidligere direktør ved Tyri Fabrikker A/S, Arne I. Hoem er avgått ved døden, 75 år gammel. Dermed er et usedvanlig rikt og virksomt liv bragt til ende. Hoem var født og oppvokst i Kristiansund, og Nordmøre ble hans første tumleplass, både i forretningsverdenen og på de mange områder som ellers fanget hans interesse. Når det gjaldt idretten, samlet han seg om fjellklatring og ble medlem av Norsk Tindeklub. I tre perioder var han formann her og var av dem som tilhørte «verticaloidernes faatallige orden» som er et av Peter Wessel Zapffes mange festlige uttrykk om fjellklatrere. Det var i sin formannstid fra 1962 til1966 i Tindeklubben at han tok initiativ til å få fredet Innerdalen til nasjonalpark- kalt Nordmøres perle- og det vakreste dalføre i Norge syd for Polarsirkelen. Arne I. Hoemhadde en sterk kjærlighet til