Bjørn Hemmer om Gabriel Scott III Av Kirsten og Thor Einar Hanisch

Dette er tredje og siste sekvens av professor Bjørn Hemmers reflekterte og dyptpløyende bidrag om Gabriel Scott, hentet fra «Agder. Bygd og By i Norge» fra 1977, gjengitt med forfatterens tillatelse 10/1 2018. I størst mulig grad er gjengivelsen originaltekstens. For Kirsten, som hadde Hemmer som foreleser under lektorstudiet i mellomfag/ hovedfag i nordisk språkvitenskap, er dette en ekstra glede. Likeså for Thor Einar som kollega av Bjørn ved Høgskolen i Agder og Universitetet i Agder, og som entusiastisk anmelder av hans nyeste bok om Sørlandsforfatterne, i den ledende norsk-amerikanske avisen «Western Viking» i Seattle, USA.

Illustrasjoner til Hemmers bidrag, her som sundet i Gamle Hellesund? Foto: P.A. Røs- «Bjørn Hemmer om Gabriel Scott I, II, tad, Oslo». Dessuten også dette sitatet fra III» var (1): «Kvanneid i Høvåg hvor det s. 107 i Andreas Vevstads bidrag «Agder»: Bjørn Hemmer tidligere var pensjonat, og hvor mange «Men Gabriel Scott har rett når han skriv: kunstnere bodde kortere eller lengere tid. «Enten Sørlandets grenser kommer til å gå Gabriel Scott kom hit til sin barndoms her eller der, en ting vil ikke bli annerledes: bygd nesten hvert år. Foto: Birger Danne- Sørlandets hjerte ligger ved Havet.» vig, Arendal,» (2): «Maagereiret, Gabriel Etter denne lange perspektivskissen gir Scotts hjem på Tromøya», (3): «Pider Ro vi til beste tredje del av Bjørn Hemmers på bryggen i Kristiansand hvor Gabriel opplysende bidrag om Gabriel Scott»: - Scott ofte besøkte den gamle originalen I mange av sine verker skildrer Scott net- og hørte om hans fantastiske opplevelser», topp barn eller unge mennesker og deres (4): «Gabriel Scott. Fotografi fra 1912», (5): opplevelser i en ond og fiendtlig verden. Det er noe sindig over ham - - «Gammel En slik skjebne lider Josefa i annen del fisker i Brekkestø. Foto: Birger Dannevig, av Scotts beretning om fantene på Sør- Arendal», (5): «Gabriel Scott TRIP TRAP landskysten. Med denne dobbeltromanen TRESKO, forsiden til Gabriel Scotts bar- ville han lage en folkelivsskildring, utnytte nebok «Trip. Trap. Tresko» 1902: (6): «Om det stoffet som han kjente fra barneårene fiskeren Markus forteller Scott: «Han sit- i Høvåg og fra egne studier i marken. ter i soloppgangen og ser, hvordan havet Han hadde også lest sørlendingen Eilert kommer imot ham med fanget fullt utav Sundts «Beretning om Fante- eller Land- vind og lys - - - «. Foto: Birger Dannevig, strygerfolket i Norge» (1850 – 65), og en Arendal, (7): «Markus sitter så stille og dag diskuterte han sine planer med Olaf Gabriel Scott undrer, han sitter som foran det eviges Benneche. Benneche overlot ham da en port - - «. Foto: Birger Dannevig. Arendal.» del opptegnelser han selv hadde gjort om samfunnsanklage kan Scott her minne om (8 – 9): «To illustrasjoner til «Det gyldne fantene. en senere forfatter fra Sørlandet: Jens Bjør- evangelium», tegnet av Arnold Thornam. I de to romanene om fantene har Scott neboe. Til venstre får St. Peter en kjempemes- litterært bevart et trekk ved livet på Sør- I «De vergeløse» har Scott fjernet seg sig eikenøtt i hodet etter at han øns- landskysten som forsvant med etterkrigs- milelangt fra all idyll og fra Sørlandet. ket seg store frukter på treet; han må gi tidens velferdsstat. Det er særlig i skildrin- Her finnes lite av den sørlandske under- Vårherre rett i at nøttene bør forbli små. gen av Josefa at Scott viser seg som en li- tone-humoren, det er knapt et lysglimt i Til høyre har Vårherre og St. Peter kom- denskapelig forsvarer av samfunnets små boken. (Førsteutgaven har riktignok en met til sauegjeterne på fjellet mot slutten og svake individer, de vergeløse som ikke lysere slutt enn de senere utgavene.) Her av sin vandring.», (10): «Fanteskøyter ved har krefter og midler til å forsvare seg. er stort sett bare djevelskap og barn som sørlandskysten – et trekk som nå har for- En voksende sosial bevissthet er tydelig i lider. Stemningen møter leseren allerede i svunnet fra skjærgårdsblikket. Foto; Birger denne dystre beretningen. det diktet Scott har satt som innledning til Dannevig, Arendal.», (11): «Gabriel Scott. I «De vergeløse» (1938) slår det sosiale romanen, der det bl.a. heter: Fotografi fra omkring 1948. Foto: Birger engasjement ut i full kraft. Det er Scotts Dannevig, Arendal.», (12): «Gabriel Scott hardeste bok, nedslående, opprivende og Det raver en bøiet og bundet mann lytter til en av Sørlandets beste fortellere, «naturalistisk» som de åttiårsbøkene han mot galgens lutende tre. Johannes Snemyr fra Kvanneid i Høvåg. selv tidligere hadde distansert seg fra. Det er som han går mot avgrunnens rand, Som det sees, var Scott en stor kattevenn. Skildringen av barnehjemsgutten Albert han vil stundom sige i kne. Foto: Birger Dannevig, Arendal.» og hans lidelsesfeller kunne ikke bare av- Og bak ham går rakker og bøddel på rad, Dessuten tar vi med fra bidraget av redak- vises som en dikters triste og overdrevne går presten ved siden så smukt, sjonssekretær, Christianssands Tidendes hjernespinn – slik en del avisinnlegg i et verdig og enig trekløverblad, (etter hvert også Fædrelandsvennens) og Nationen og Morgenbladet ville ha det til. og bødlen og rakkeren hjelpes ad vår alles «Ukas», Olav Varen, «Sørlandet Scott kunne vise til brev fra «vergeløse» til å holde i strikkens bukt. smiler» s. 411: «Pider Ro – den sørlandske rundt i landet og til et par rettsaker som Münchhausen – skapt av humanisten Ga- hadde avdekket tilsvarende forhold. Det er Ømheten overfor barnet har drevet forfat- briel Scott og tegnet av Christian Kittilsen. altså ikke en vond drøm han skildrer, men teren til å slå så det svir. Scott er i pakt Her triner han inn til dronning Pedronelle noe som har virkelighetsgrunnlag. Og for- med tendenser i 1930-årenes norske lit- av Spania som absolutt ville ha ham til fatteren tilegner boken til alle de medskyl- teratur, både når det gjelder interessen for ektemann. Men Pider tok tenkepause og dige, og han angriper alle berørte instan- barnet og for en sosial realistisk kunst. stakk til sjøs». Vi unner oss også denne fra ser, som lensmann, prest, vergeråd osv., Varen på s. 408: «Hva kan vel være bedre ja, alle som har mulighet for å gripe inn. Men Scott har ikke glemt sin lengsel etter enn å sitte til rors i egen sjekte gjennom Med sin realisme og temperamentsfulle det ideal som virkeligheten fornektet. Han 10 Treskoposten hadde gang på gang talt til leseren om de Scott stadig hadde gitt uttrykk for i sine Det er realisten i Scott som reddet hans verdier han trodde på. Han hadde forsøkt verker. Det sies et sted om Finn Eggen diktning om barndomslandet fra å bli bare å vise ideale mennesker som klarte å gjøre at han som dikter flyter på sin humor, «en drøm om en drøm». Men det må også disse verdier o g dyder til virkelighet. Og sin lyrikk og sin følelse, og at hans føyes til at hans egenart som dikter er at han hadde villet avsløre de falske verdier verdifulleste aktivum er hans naturfølelse. han midt i en tid preget av kriger, indu- i livet. Det er også en av grunnene til at Han opplever landskapene som «fulle av strialisering, proletarisering og skjerpede hans diktning var blitt preget av både sjel»: klassemotsetninger, vågde å bekjenne sin romantikk og realisme, ideal og virkelighet. «Naturskildring kunne være sjeleskildring tro på «romantikkens foraktede blå blomst, Midt under en ny krisetid, den annen ( . . .). Å male et landskap kunde være som har sin rot i menneskenes lengsel og verdenskrig, tar så Scott opp spørsmålet å male en sinnsstemning, det kunne gi en er evig som lengselen slik» («En drøm om om dikterens forhold til idealet og til livet, en menneskesjel og blotte dens innerste en drøm»). – Samtidig kan hans diktning til drømmen og til virkeligheten. Det skjer følelsesliv . . .» («Sommeren».) sees som et svar på tidens krise: Han peker i de tre bøkene som til sammen utgjør Det var et slikt sinnets landskap Eggen en på medmenneskelighet og nestekjærlighet «En drøm om en drøm»: «Våren» (1940), dag følte han som dikter hadde behov for som det som kan redde verden. Selv om «Sommeren» (1941) og «Høsten» (1947). å finne i virkelighetens verden. Og det var han er hjemstavnsdikter, hører hans også Her lyder til slutt dommen over forfatteren akkurat en slik rolle Sørlandet hadde kom- hjemme i den store generasjonen av nyre- Finn Eggen: «Han har vært en svermer og met til å spille i Scotts egen utvikling som alister i vårt land (Undset, Duun, Falkber- dikter og elsket drømmen mer enn livet.» dikter: get o.a.). Som dem hevder han de verdier Nå er Finn Eggen ikke identisk med Gabriel «Her fantes en rest av det primitive, her le- som ligger i tradisjonen; og brorskapstan- Scott. Men Scott har utvilsomt lånt mange vet det enkle, oprinnelige sinn som hadde ken, fedrelandssinnet, er deres budskap av sine egne trekk til denne skikkelsen, og bevart seg selv og sitt for sivilisasjonens til samtiden. Hjemstavnsdiktningen synes det er vel riktig – som flere litteraturhis- ødeleggende gravrust og var et stykke na- derfor å ha hatt en litt ulik funksjon for Vil- torikere har vært inne på – at trilogien gir tur i naturen. Han blev så lett til mote i det helm Krag og Scott. Krag søkte ikke minst et slags sammenfattende tilbakeblikk på samme, det var som det gled en tyngsel fred og fornyet livshåp i Sørlandsnaturen, dikterens egen utviklingsgang. «En drøm av ham – naturligvis, sa han til seg selv. Scott så i den først og fremst et uttrykk for om en drøm» er et interessant verk og Det lå jo der og ventet på ham, freden, guddommen bakom alt, «jordens og altets kanskje den beste innfallsporten til Scotts stillheten, uberørtheten – alt det storbyen kilde» - som det lyder i «Kilden». Naturen diktning. Trilogien forteller oss bl.a. om hadde trampet under føttene og røvet fra blir veien til erkjennelse av livsmysteriet hvilken grunnleggende innflytelse Spinoza menneskene og ødelagt for dem. Og ikke og av de sanne verdier. har hatt på hans tankeverden. Og den trek- to dager efter vandret han igjen utover Gabriel Scott skrev en gang at vandregleden ker opp de viktigste linjer i forfatterskapet, slettene, inn mellom akrene, inn mellom er en av de rikeste gleder som er til. Gudene både når det gjelder hovedmotiver, sen- haugene, som han hadde gjort før i tiden . har vært gode mot det mennesket som eier trale tema, og forfatterens syn på sin dikt- . .her lysnet det endelig, her i den gamle, den, sier han, for bare dette mennesket vil nings høye mål. Den formidles gjennom ærverdige småby med de lutende gavler oppnå å være i pakt med tingene og med Finn Eggens tanker om kunsten: og de nynnende brønner vek uroen lengre landskapet: og lengre bort. Her falt det en stillhet over «Og mens du går og går, oppdager du at «Hvordan skulde så et kunstverk være? ham i stedet, resignasjonens befruktende du vandrer tilbake mot det egentlige, det Gabriel Scott Selvsagt kunde han ikke svare, han kunde og velsignende vemod.» («Sommeren».) opprinnelige og lærer å skatte det primi- bare svare på hvordan hans egne skulde tive og forstå hvilket verd det har.» (Turist- være. Det skulle være et sinn i dem, de Gabriel Scott er vel den i Den sørlandske foreningens «Årbok 1954».) skulle utstråle et menneskes livssyn, dets dikterskole som har bidradd mest til å møisommelig innvunne erfaring på livsrei- skape publikums bilde av Sørlandet som Så langt Bjørn Hemmer, f. 1939 i Arendal, sen. Det skulle være et regnskap i dem, en en fredet plett, en ren idyll. For mange er lic. philos. 1970 ved Universitetet i Oslo, livsbetrakters opgjør med tilværelsen. Og han vel først og fremst «Kilden» s dikter, og som har vært universitetslektor i norsk det skulde være varme i dem - … Hans han skal selv ha funnet grunn til å reagere ved Institut des Êtudes Scandinaves, Uni- bøker skulde … gå humanismens ærend og mot denne noe ensidige oppfatningen versité de Caen, 1966-71, universitetssti- aldri svikte humanismens sak . . . Det har av ham som forfatter. Selv mente han at pendiat ved Universitetet i Oslo, 1971-73, nok vært innvendt fra kirkelig hold at hu- bøker som «Helgenen» og «Stien» raget professor i nordisk litteratur ved Univer- manistene bedrøvelig sjelden var kristne, høyere; som nevnt regnet han den første sitetet i Trondheim, 1973-76 og 1981-82. men det kunne med større grund inn- av disse to som sitt hovedverk. Deretter, fra 1976, henholdsvis første- vendes at de kristne bedrøvelig sjelden var Scotts «hovedverk» er vel likevel ikke noe amanuensis, dosent, og fra 1991-2008, humanister. Videre skulde bøkene hans. enkelt bind i hans store produksjon, men professor ved ADH/HiA/UiA. I 2006 mot- . . tale de tauses sak, de smås som ikke snarere hele hans gjerning som sørlandsk tok han Ibsen og Hamsun – prisen, da fikk komme til orde, de forbigåttes sak, de hjemstavnsdikter. Folk flest har nok hatt en den ble delt ut i Grimstad for første gang. våbenløses sak, de mange forfulgtes vidt tendens til særlig å feste seg ved «den lyse» Selv om Hemmer flere ganger har vist stor om. Men gjennem og over og under dem Scott, humoristen og romantikeren. Det er interesse for forfattere i «Den Sørlandske alle skulde det falle et stille lys likesom fra – som det ble hevdet ovenfor – den samme Dikterskolen», Gabriel Scott, Vilhelm og det evige bakom. Hva vind og vann hadde skjebnen som er blitt Vilhelm Krag til del. Thomas Krag og Olaf Benneche, er det nynnet i hans øre, hvad sol og stjerner Dette kan vel ha sammenheng med så først og fremst for sine verker om Ibsen hadde sådd i hans indre, det skulde gis ti- mangt. Kanskje også med at Sørlandet vel Hemmer har oppnådd internasjonalt fold igjen. Det skjønne skulde glitre som har fått seg tildelt en slags «nasjonal rolle» fokus og anerkjennelse. Han er også kjent dugg over bladene, bekkesildret og fugle- som landets idyll og relativt problemfrie som en fremragende foreleser, som blant sangen gjenlyde i sprogets musikk. Det var rekreasjonssted. annet også vårt universitetet og andre dette han strebet imot og stilte op for sig Men et sannere bilde av både Scott og universiteter i inn- og utland har hatt stor som mål uten dermed å ville sagt at han Krag er at de hadde et skarpt blikk også glede av. noensinne hadde nådd det.» («Høsten»). for landsdelens svakheter, særlig folkets. Scotts mennesker rammes atter og atter «Hvad vind og vann hadde nynnet i hans av livets, medmenneskenes, ondskap, det øre, hvad sol og stjerner hadde sådd i hans hjelper dem ikke å være født i «det blide indre . . .» - det var det Sørlandsdikteren Sørland».

11 Treskoposten 11