Ola Johansen

– en Vika-gutt på langfart

Historielaget fikk forleden en lengre artikkel, ført i pennen av Sjøkaptein Ola Johansen fra Lavika (senere Vika) i . Under oppveksten bodde han sammen med sin familie nederst i Peter Øiens gate. Tilfeldigheter og familiære forbindelser førte til at han startet sin karriere som sjømann i september 1930. Han dro ut siste gang før krigen i 1937. Dagen før hadde han forlovet seg med Mabel Fossli, også hun fra Namsos. Lite ante de den gang at det skulle gå 8 år før de skulle møtes igjen. Vi velger å gjengi den meget velskrevne artikkelen i sin helhet. I tillegg til artikkelen har vi utstyrt den med bilder både fra oppveksten i Vika og fra de forskjellige hendelser som beskrives. Vi ønsker alle våre lesere god fornøyelse med stoffet. Legg spesielt merke til det såkalte Røde-Kors- brevet som er gjengitt i faksimile. Dette var den eneste muligheten familiene hadde for å oppnå kontakt med de som var utenfor Norges grenser. Som De vil se var det begrensede muligheter for å gi uttrykk for noe som helst. Alt ble også sensurert. Men et livstegn fikk de formidlet på denne måten.

Jeg ønsker alle lesere god fornøyelse, dette er både byhistorie, personhistorie og ikke minst verdenshistorie. Vi takker for at vi har fått anledning til å dele dette stoffet med Dem.

Namsos Bys Historielag, i januar 2017.

Gunnar Hojem, leder

Ola Johansen:

Født 28. juli 1910 – Død 14.11.1996

Minner fra barndom, ungdom og fra mine år til sjøs.

Barndomsår i Namsos 1910 – 1925 Framsynte menn begynte tidlig på 1800-tallet å arbeide for anlegg av en kjøpstad ved utløpet av elva , i Namdalen, i den nordre del av Nord-Trøndelag. Det var store skogstrekninger og et forholdsvis rikt jordbruksland i dalføret. Fra markedsplassene ved utløpet av elva, hadde det allerede i lang tid blitt utført trevirke, og handelen var ganske livlig med utenverdenen.

Etter langvarige drøftinger om stedsvalget, ble det ved kongelig resolusjon bestemt, i 1845, at byen skulle hete Namsos og den skulle ligge ved Bråholmen, ved utløpet av Namsen-elva.

Sagbruksindustrien, som for lange tider skulle bli ryggraden i byens næringsliv, ble etter hvert anselig. Flere sagbruk kom etter hvert i drift, både i byen og i omliggende distrikter.

I 1872 og i 1897, ble byen, etter katastrofale branner lagt i aske. Flittige mennesker bygget imidlertid byen opp igjen, og for hver gang ble den et bedre sted å bo i. Årene etter brannen i 1897 og frem til begynnelsen på første verdenskrig, i 1914, var preget av solid utvikling.

Den 28. juli 1910, ble jeg født i Namsos, i et hus midt i byen, mellom Frelsesarmeen og Røthe-gården, tilhørende skomakermester Undhjem. Mine foreldre, Bertha og Karl Johansen, hadde en leilighet i annen etasje i gården. Fra før hadde de en sønn og en datter, Øivind og Kirsten. 2 år etter at jeg ble født, fikk de en datter Ellen, og i 1921, en sønn, Karsten.

Far var født i 1876, i Namsos, og var butikkbetjent hos firma Johs. Christiansen & Co., i Havnegata, da jeg ble født. Han hadde middelskole-eksamen og eksamen fra Treiders Handelsskole, i Oslo. Mor var født i Bergsnov, i Vikna, i 1881. Hun var datter av Elen og Brede Anzjøn. Faren var los i Namdalens Aktie Dampskibsselskab, populært kalt Namdalske.

Min farfar var som ungdom kommet til Namsos fra Nedre Eiker i Buskerud. Sammen med mange andre, utvandret han fra Drammensdistriktet, til Namdalen for å søke arbeide på sagbruk. Det var dårlige tider i denne industri der han kom ifra. Dette var cirka rundt 1850, altså like etter at Namsos var grunnlagt. Han døde i 1880, bare 44 år gammel, og far, som da var 6 år, vokste opp hos en tante og onkel som bodde i Lavika, i det huset hvor jeg senere vokste opp.

Bildet er fra nederst i Peter Øiens gate i Vika. Huset helt til venstre er familien Johansens hus. Det ble bombet og brent i aprildagene 1940. I 1941 ble det satt opp et såkalt «Svenskhus» på denne tomta. Familien har fortsatt 2 hus i dette området.

Et par år etter at jeg ble født, flyttet vi til Ingebrigtsengården i Abel Meyers gate. Da vi bodde der, begynte jeg så vidt å registrere min tilværelse. Den 30. november 1913, ble Namdalen rammet av en orkanaktig storm. Springflo, som fulgte stormen, forårsaket store oversvømm- elser, og i byen gikk vannet så høgt at man kunne ro med båt over torvet. Bildet av dette synes jeg å se for meg den dag i dag. At det gjorde slikt inntrykk på en 3-åring, skyldes vel helst at menneskene omkring meg var opphisset over begivenheten.

Storfloa over Torvet, 30. november 1913. Husene er B. Røthes, Petrine Nilsens, Edv. Susægs og Arbeiderforeningen. Hele sentrum ble fylt opp og hevet med ca. 1 meter etter bombinga i 1940.

Ellers så var jeg sikker på, og påsto, at keiser Wilhelm bodde i huset ved siden av. Der bodde det en gutt ved navn Wilhelm og da første verdenskrig var brutt ut, og det var mye snakk om keiser Wilhelm, hadde jeg den ideassosiasjon at gutten i gården ved siden av måtte være denne keiseren. Fikk vel bare høre hvor dum jeg var.

I 1915, flyttet vi til Lavika, eller Vika som bydelen vanligvis ble kalt. En tante av far eide hus der. Hun var søster av min farmor Martha, og tanten var nettopp blitt enke. Far kjøpte huset, som var bygget før århundreskiftet. Tanten, som vi ungene kalte bestemor Ingeborg, beholdt en stue i annen etasje.

Våningshuset var bygget i en og en halv etasje. I første etasje, var det, etter den tids forhold, en ganske stor leilighet, med kjøkken, 2 stuer og to soverom, eller kammers som vi kalte det. I annen etasje var det kjøkken, stue, et kammers og fire kott med skråtak. Disse kottene ble også benyttet til soverom, om nødvendig.

Uthuset, en stor bygning i to etasjer, var bygget i vinkel rundt gårdsplassen. I første etasje var det et størhus, med stort vannspring og stor ovn, beregnet på vanngryte og baksteplate. Ved siden av størhuset, var det 2 vedboder, hønse- og grisehus og et lagerrom for diverse redskaper. I annen etasje, eller «oppå lemen» som vi kalte det, var det et snekkerverksted og to andre store rom som ble brukt som kles-tørkerom og mye annet. En stor gammeldags klesrulle var det også der.

Utenfor huset i Vika i 1922, Ola er gutten som sitter bakpå sykkelen.

Etter hvert som vi vokste opp, fikk venner og venninner komme dit. Ingen andre i nabolaget hadde maken til vårt uthus. Derved ble hjemme hos oss et populært tilholdssted. På lemmene hadde vi sirkus, spilte teater, rigget opp turnapparater og mye annet. På mørke høstkvelder, kunne vi være en hel gjeng forsamlet, og vi fortalte spøkelseshistorier til vi ble så skremt at vi, i vill flukt, for ned lemtrappa med hyl og spetakkel. Vi hadde aldri noe problem med «et sted å være».

Huset vårt lå lengst mot vest, i en rekke på fem hus, litt utenfor bebyggelsen ellers på Vika. Foran husrekken var det gressvoller, og bak husene, et skogområde som gikk nokså bratt over i et fjell som var 150 m høyt. Skogen overfor oss hette på folkemunne «Karen Hovika- haugen», oppkalt etter en kvinne, ved det navn, som hadde bodd på et lite område der oppe. Hustuftene var enda synlige.

På biltur på 20-tallet med Agnar Nilsen. Det var lave krav til sikkerhet den gang

En gate, eller mere som en landeveg, gikk like forbi huset vårt, forbi den minste bydelen, Prærien, og videre utover til Guldvika. I syd ca. 100 meter unna, var Namdalens Ullvarefabrikk, ny og nettopp kommet i drift da vi flyttet til Vika. Langs fjorden i syd og sydvest var det to sagbruk, Namsen Trælastforening og Bjerkhoel-bruket. Mellom disse sagbrukene, og ved siden av, var det store tømmerbommer, omgitt av lenser som hindret tømmeret å gå i drift. Innenfor lensene var det mengder av tømmer som var soppet sammen i bunter, eller tømmerstokkene lå tett i tett. Det største sagbruket, Van Severen-bruket, hvor det arbeidet bortimot hundrede mann, var beliggende på den andre siden av byen, ved utløpet av Namsen. Lengst i vest, i utkanten av Prærien, var Namdalsbruket, som gikk under navnet «Faliheita», med ca. 40 arbeidere. På vegen ut til «Faliheita», passerte man «Laddheimen», en i byen beryktet kommunal leiegård. Navnet hadde et eller annet med Laddevin å gjøre. (Vår kommentar er at det ble finansiert med en avgift på den laddevinen som ble solgt i de lokale forretninger tidligere.)

Natt til 21. november 1921 våknet Øivind og jeg av at kammerset hvor vi sov, var opplyst av et flammende rødskjær. Det var «Faliheita» som sto i brann. Storparten av bruket brant ned, men ble igjen bygget opp.

Vi ungene hadde et eldorado av en tumleplass i Vika. Vi lekte indianer og cowboy i skog og fjell, fartet omkring på sagbrukene og i tømmerbommene. Vinters tid, gikk vi på ski, akte på kjelke og vi seilte på isflak i fjærene, og enkelte ganger ut på fjorden. Vi lærte tidlig å svømme, og badeplasser var det ingen mangel på. Det var på sagbrukskaiene og i tømmerbommene. Vi stupte fra kaiene, og svømte etter hvert langt utover fjorden, hvor vi entret skonnerter og galeaser som lå oppankret. Våre foreldre forsøkte med skjenn og formaninger, å bremse på aktiviteten, for de var, som rimelig var redd for at det skulle hende ulykker. Og det var ikke uten grunn, en dag, druknet en gutt, fra nabolaget, da han badet fra Langkaia i Vika.

Et forhold som i dag ville forskrekket alle, og som nå er utenkelig, er de hygieniske forhold som vi vokste opp under. I Vika munnet to kloakker ut i fjæra, slik at det som kom ut fra disse kloakkene, ble på flo sjø spredt ut langs fjæra, like nedenfor bebyggelsen. Renovasjonen var dårlig utbygget, og det var bare utedo. Når stampene var fulle, ble de hentet av en mann med hest og vogn, «dasskjøreren», kalte vi han. Når vognen var full, kjørte han ned til Langkaia. Der ble innholdet i vogna tømt i ei stor åpen pram, populært kalt dasspramma. Når den hadde ligget i dagesvis, og var blitt full, ble den slept ut på fjorden hvor den ble tømt. Det var ikke noe ramaskrik den gang om noen så noe som fløt omkring i fjæra, eller ute på fjorden. Ellers, var det fritt frem for hvem som helst å tømme søppel, hvor som helst, i fjæra. I søppeldyngene som lå der, større og mindre etter som springflo vasket vekk en del, krydde det av rotter, og i sommervarmen, var det svermer av fluer omkring.

Ikke rart om epidemiske sykdommer herjet med jevne mellomrom, og da med difteri og skarlagensfeber som de farligste. Hjemme hos oss havnet alle mine søsken på lasarettet på Namdal sykehus, under difteri og skarlagensfeber-epidemier. Etter at de syke var kjørt av gårde til sykehuset, kom en eldre dame for å desinfisere kammerset de hadde ligget på. Jeg kan huske hvor nifst jeg synes det var da damen kom styrtende ut av rommet med kvit røyk i hælene, smelte igjen døra og klistret papirstrimler langs dørkarmene.

Etter at første verdenskrig hadde brutt ut, og krigen varte ved, ble det etter hvert rasjonering på matvarer, uten at jeg kan huske det, for jeg var for liten til det. Men jeg kan huske at jeg var med og sto i kø for å handle, at melet var mørkt, at smøret var laget av kvalfett og at vi selv laget sukkerbiter. Fisk var det heldigvis god tilgang på. På Aakervik-hjørnet, i Vika sto det gjerne 3 – fire fiskere med sin fangst som de hadde fisket i den indre del av Namsenfjorden. Fiskerne hadde hver sin trillebår, med en kasse, hvor de hadde fangsten. Det var sild, torsk, hyse, sei og flyndre de bød frem. For en krones penge, fikk vi fisk nok til en stor familie. Fisken ble tredd opp på en streng, og så bar vi den hjem.

Da krigen sluttet i 1918, ble det etter en kort jobbetid igjen magre tider. Sagbruksindustrien fikk store vansker. Bjerkhoelbruket gikk konkurs og ble nedlagt i 1924. På de andre sagbrukene, ble det innskrenkninger. Hele forretningslivet ble hardt rammet og konkurs og tvangsauksjoner hørte med til dagens orden. Lønningene gikk ned, med streiker og politisk uro som resultat. Det jeg husker best fra alt dette, er fra storstreiken i 1921. På Namsen Trælastforening, arbeidet det en del streikebrytere. Ved arbeidets slutt for dagen, var det en større folkemengde forsamlet utenfor sagporten, og når streikebryterne kom ut, ble de mottatt med skrik, skrål, utskjelling og spytting. Hver enkelt av streikebryterne ble fulgt helt til døra, og da to av dem bodde i samme husrekka som oss, og vi kjente dem godt, så syntes vi det var både leit og nifst.

For ungdom som etter hvert kom i arbeidsdyktig alder, var det en vanskelig tid. Det var nesten ikke en jobb å oppdrive. Disse forhold kom til å vare i mange år, ja helt til langt ut i «de magre tredveåra».

Far ble også arbeidsløs, men mor som var en driftig dame, begynte med blomsterforretning, hjemme i huset i Vika. Hun laget kranser, sydde liksvøp, vasket og stelte lik og ordnet med begravelse. Da det i denne bransjen var nok å gjøre, så hadde vi det ganske bra økonomisk. Særlig under Spanskesyken, omkring 1920, var det travle tider. Ellers så herjet tuberkulosen ennå. Hele familier ble utryddet, og begravelse hørte med til dagens orden. Jeg kan huske at voksne og eldre mennesker snakket mye om tingenes tilstand, men på oss unger, virket det selvfølgelig ikke. Vi syntes det hørte med til dagens orden.

Øivind og Ola Johansen. Øivind til venstre.

Min eldre bror, Øivind, og ofte også jeg, bodde i lange perioder hos bestemor og bestefar Anzjøen, som hadde leilighet i Røthe-gården, i sentrum av byen, like ved parken. Bestemor stelte godt for oss, og sommers tid, fikk vi ofte være med «Folla», hvor bestefar var los, på Vikna-, Leka- eller Folla-tur. Bestefar var ivrig boklåner på byens bibliotek, som den gang hadde tilhold i et hus i Bråholmgata, hvor det en gang hadde vært brennevinsamlag, og senere folkekjøkken, under krigen. Vi guttene var gjerne med på biblioteket, og begynte etter hvert å låne bøker selv. Hjemme hos våre besteforeldre satt så vi tre rundt spisebordet, og leste i hver vår bok, mens bestemor satt i sin gyngestol og leste i den eneste boka hun brukte å lese i, og det var: «På veien hjem», en religiøs bok. Vi tre andre leste polarbøkene av Amundsen, Nansen og Sverdrup, bøker av Elias Kremmer, Bojer, Egge, Fønhus, Hamsund, Sigrid Undseth og mange flere. Før bestefar fikk oss med i litteraturens verden, gikk lesingen mest ut på indianer- og cowboy-bøker om Sitting Bull, Odd Waverley med flere, og detektivbøker, særlig om den tids kriminalhelt, Natt Pinkerton. Vi leste også ukeblader, og de mest populære den gang var Allers, Hjemmet, Krig og Fred og Vår Tid. Bestefar som var ivrig venstre-mann, abonnerte på Nidaros og Nordtrønderen.

Far spilte fiolin i P. M. Engesviks orkester, og han var også med i en liten gruppe som spilte, til enkelte filmer på Thome-kinoen. Men som regel, var det et elektrisk piano som underholdt til stumfilmene, som det den gang var. Øivind var en tid sjokoladegutt på Thome-kinoen, og assisterte med forskjellig, blant annet, løste han av som sveiver av filmfremviser-apparatet når Thome trengte en pause. Det hendte også at jeg fikk lov til å sveive. Det høres utrolig, men det var faktisk handsveiving av filmfremviser-apparatene den gang. Elektrisk drift ble det først omkring 1922. Vi guttene ble selvsagt ivrige kinogjengere. Foruten på Thome-kinoen så gikk vi også på Evensen-kinoen som hadde tilhold i Arbeiderforeningen. Thome-kinoen hadde tilhold på Arbeidersamfunnets sal.

Etter hvert som vi ungene vokste opp, måtte vi gjøre nytte for oss. Far hadde fått arbeide på Namsen Trælastforening, og mor hadde det travelt. Mine søstre måtte hjelpe til i huset og på blomsterbutikken, og jeg ble visergutt, gris- og høngrautkoker, vedhugger med mere. Mange hadde gris og høns den gang for å hjelpe på matsituasjonen. Foruten gris, hadde vi opp til 45 høns, som skaffet oss adskillig arbeide. Vi hadde en stor kombinert gris og hønsegård på baksiden av uthusene, og midt i denne hønsegården sto vårt utedo. Da vi guttene ble større, ble vi veldig interessert i turnsporten, og vi rigget etter hvert til både turnstang, skranke og ringer i hønsegården. Turnaktiviteten trakk til seg adskillig barn og ungdom, og det var livlig, særlig når grisen jaget både unger og kaklende høner omkring i hønsegården.

Byggmester, politikonstabel og bygdeslakter Johan Pedersen. Her fotografert som hjelpepoliti i frigjøringsdagene 1945. Foran Hakligården i Skolegata som ble benyttet som Politikammer under krigen.

Jeg kuttet hode av høner når de skulle slaktes, og jeg var med på griseslakting. Griseslakter, i byen, var Johan Pedersen. Han var kombinert tømrermester, politikonstabel og griseslakter, og var en stor, sterk og godslig kar. Han og jeg hadde en dramatisk griseslakting, like før jul, et år. Grisen ble ikke drept av skuddet den fikk, på trappa, like utenfor grisehuset. Den satte av gårde rundt i hagen, i djupsnø, grisen først, og vi to andre etter. Den kombinerte tømrermester, politikonstabel og griseslakter med en svær kniv i høyre hånd, for å stikke grisen med. Heldigvis så sprang grisen omsider tilbake, og inn i grisehuset. Der kastet slakteren seg over grisen, og stakk. Men under basketaket, som oppsto, så sparket de døra av hengslene, slik at den falt over Pedersen som hadde grisen under seg. Jeg fikk omsider lempet døra vekk, og så var grisen ferdig. Men vi mistet blodet, og måtte året unnvære blodmaten som vi vanligvis fikk etter slaktingen.

Øivind, som for det meste bodde hos besteforeldrene, slapp som regel de vanlige gjøremålene på Vika. Men han var opptatt på så mange andre områder. Så tidlig som i 1922 hadde han blitt ivrig radioamatør, og han var den første i byen som bygde en krystallmottaker. Senere, ble det rørmottakere, og jeg glemmer ikke den kvelden, på et kott, hjemme på Vika, da han fikk lyd i sin mottaker, og vi hørte musikk og stemmer fra en radiosender i Aberdeen på østkysten av Skottland. Hans hobby ble grunnlaget for den radio og fjernsynsforretning han har i dag. (1981).

I vår oppvekst, var gatelivet, og trafikkforholdene, ganske forskjellig fra hva de er i dag. De eneste kjøretøyer var hestekjøretøyer, bortsett fra handvogner og trillebår som mange private, og alle forretninger hadde. Transporten i byen ble besørget av vognmennene Bolkan, Hjulstad, Rosset, Engan, Wiik, og mange flere. Fra landsbygda, med sine produkter, kom bøndene, vinters tid på sleder og om sommeren på forskjellige typer vogner. Det var alltid mange hestekjøretøyer på gater og veger, men helst om dagen. Om kvelden og ved nattetider var det fredelig. Klokken 20.00 ringte kirkeklokkene i byen, og det betydde at alle barna måtte være i hus. Dette påbudet respekterte vi stort sett. Hvis ikke, og vi traff patruljerende politikonstabel, eller natt-brannvaktmann Gording, fikk vi beskjed om snarest mulig å komme oss i hus.

Høsten 1917, begynte jeg på folkeskolen, 7 år gammel. Skolens bestyrer var Jens Jacob Olsen Bach, som hadde vært bestyrer siden 1884. Fra samme år, hadde O. S. Avatsmark vært lærer. Han var en av byens ledende menn, og aktiv på mange områder. Blant annet, var han redaktør i Nordtrønderen, og byens organist.

Spanskrøret, det fryktede straffemiddel, var så vidt avskaffet da jeg begynte på skolen. Den høyeste form for straff, da jeg gikk, var å bli tatt med på lærerværelset, for reprimande, eller man fikk en kraftig «lusing» (ørefik). Det vanligste var allikevel å bli satt i skammekroken, vanligvis den kroken, i klasseværelset, hvor det sto en stor vedovn.

Sommeren 1924, var jeg ferdig med skolen. På avslutningsdagen, hadde jeg under overveielse å fortsette på middelskolen, men jeg droppet tanken i løpet av sommeren. Ingen nødet meg til å fortsette skolegangen, dessuten så var det ingen av mine klassekamerater som fortsatte. Senere i livet, da jeg begynte på styrmannskole i Oslo, angret jeg på at jeg ikke hadde middelskoleeksamen. I 1925, en vakker maidag, ble jeg konfirmert i Namsos kirke. Prost Rambech, som også hadde døpt meg, foretok konfirmasjonen. Under gudstjenesten, satt vi ca. 60 konfirmanter, 30 på hver side av midtgangen, i en fullsatt kirke. Vi som satt der i midtgangen, var i ferd med å forlate barndommen, og å gå inn i ungdomstiden med nye, og andre utfordringer.

UNGDOMSÅR I NAMSOS

1925 – 1930

Det som først og fremst satte sitt preg på min ungdomstid i Namsos, var de meget vanskelige økonomiske forhold, og arbeidsløsheten som forholdene førte med seg. Mange familier hvor forsørgeren var uten arbeide, hadde det vanskelig, uten at noen led direkte nød. Et utilstrekkelig forsorgsvesen, småjobber litt hjelp fra andre i familien som hadde det bedre og litt fiske, kanskje, gjorde at ingen stakk seg ut som særlig fattigere enn de fleste andre, for det var smalhans over hele linja.

For ungdommen som sluttet sin skolegang når de var ferdig med folkeskolen, og som senere, på grunn av forholdene, ble gående uten arbeide, måtte det bli vanskelige år. Et typisk trekk i bybildet, var at det på gatehjørner, og hvor det ellers falt seg, var forsamlet gjenger av unge menn og gutter i slyngelalderen. Kvinnene har vel alltid forstått å finne noe å gjøre. Disse gjengene som var forsamlet, var som regel fredelig. Det ble gjerne diskutert i det vide og brede, helst politikk, sport eller et annet tema som interesserte. At det alltid var fredelig skyldes at pengemangel satte en stopper for uheldige aktiviteter. Bilismen, som vi kjenner den i dag, var ennå ikke kommet, og aksjonsradiusen var liten. Ser ut som det er en sammenheng mellom ungdommens mulighet til å farte omkring, og aktiviteter på godt og ondt som dette fører med seg. Nå og da, hadde imidlertid noen skaffet penger til en spleis på brennevin, drukket seg full, med et slagsmål som resultat, men det ble sjelden mye bråk ut av det.

Nå kan man undres over hvor brennevinet kom i fra, i tider med brennevinsforbud, som det var fra 1916 og til 1927? Men på tross av forbudet, kom det til landet store mengder smuglersprit. Ute på havet, lå smuglerfartøyene, hovedsakelig fra Tyskland, Holland og Belgia, og bød frem sine varer. Innfallsporten til Namdalen var . Hjemmebrenning var det også mye av, så hadde man penger, var det ingen vansker med å få tak i brennevin. «Langere», som solgte varene, var det mange av, og for dem som drev det, var det en lukrativ forretning.

Ellers, var Namsos en by hvor avholdssaken sto sterkt. Namsos Avholdslag og Avholdslosjene var dominerende foreninger med store medlemstall.

Mine foreldre var ivrige avholdsfolk, og det samme kan sies om hele min familie, bortsett fra min bestefar, losen og et par av mine onkler. Jeg, og mine søsken, ble tidlig i barneåra innmeldt i Avholdslaget, hvor våre foreldre var aktive medlemmer. Min eldre bror og jeg, var trofaste tilhengere av saken, til vi kom i slyngelalderen, i likhet med mange andre gutter. Pubertetsalderen var vel den gang, som nå, den alder da ungdommens syn på så mye forandres. For å føle seg friere, og for å ha mere mot, i omgang med det annet kjønn, kommer man i første omgang i kontakt med alkohol. Jeg var 17 år den første gangen. Kanskje er de litt tidligere ute nå for tiden?

Drikkeskikkene, som i dag blir påstått å være meget uheldige, tror jeg var enda verre i min oppvekst. Det kom vel delvis av forbudet, som gjorde brennevin til «forbuden frukt». Mange som ikke har opplevd den tiden, vil påstå at det måtte da være lite brennevin å få fatt i den gang, i forhold til nå. Men det var ikke tilfelle. Å si at det fløt med brennevin er vel sterkt sagt, men det var ingen vansker med å få kjøpt smuglerbrennevin. Det var helst sprit som ble solgt, men denne spriten var av mere og mindre tvilsom kvalitet. «Utsalg» var det mange av. I byen var det et ti-tall med «langere» som drev geskjeften, og de hadde åpent døgnet rundt. Etter at forbudet ble opphevet, hadde langerne også polvarer å selge, og det til forbausende lave priser. At drikkeskikkene ble uheldige, var en selvfølge. Det hele måtte foregå i det skjulte, mens resultatet ble nokså tydelig. Konsumeringen foregikk enten i mørke portrom, og dem var det ganske mange av i gamle Namsos, eller andre bortgjemte steder, gjerne i nærheten av festlokalene. For mange av oss som stammet fra avholds-hjem, gikk det mer og mindre sport i lureriet.

Hovedinteressen i min kameratgjeng var allikevel idrett, sjakk, jakt og fiske. Jobben som visergutt hos min mor den hadde jeg heller liten interesse av. Den var dårlig betalt, bare noen kroner nå og da, foruten det nødvendigste jeg trengte av klær og andre ting.

Vi ble medlemmer av Namsos Turnforening, allerede i 15-årsalderen, og «høngårds-gjengen», som vi ble kalt, hadde god anledning til trening. Hele 5 av gjengen ble trønderske mestre i årene like før og etter krigen. Jeg, ble mest interessert i friidrett, og var nord-trøndersk mester, for junior i tresteg og stavsprang, i Meråker i 1929, og i høydesprang, i Levanger, i 1930.

Så var vi ivrige sjakkspillere. Vi studerte bøker om sjakk, og ble ganske gode. Voksne medlemmer i Namsos Sjakklubb inviterte oss hjem og spilte simultanspill mot oss. En tid etter at jeg dro til sjøs, hadde sjakklubben besøk av den russiske verdensmesteren Bogoljubov, og en av mine kamerater, Morten Knutsen, slo han i simultanspill.

Jakt og fiske ga adskillig større utbytte den gang, enn det gjør i dag. I Vika, hvor det var nokså landlig, hadde vi ofte besøk av både elg og storfugl. En tidlig morgen, slo far i hjel en tiur i hønsegården. Fuglen hadde kollidert med staget til en lysstolpe som sto utenfor hagegjerdet. Tiuren var i sjokktilstand og sprang forvirret omkring i hønsegården. Den greide ikke å komme på vingene igjen, og med en staur, slo far tiuren i hjel.

En annen tidlig morgen, dro min bror og jeg på jakt. Vi hadde hørt at det var mye storfugl på kornåkrene utenfor byen. Det var tidlig i grålysningen, i september, og på en åker hvor kornet sto på staur, like ved Toddum-gården, så vi at det satt fugl på nesten hver eneste kornstaur. Øivind, som bar haglgeværet vi hadde, siktet på den nærmeste fuglen, men da han trakk av, klikket geværet. En stor tiur, og de nærmeste fuglene lettet og forsvant. Det var heldigvis flere igjen, og like etterpå, måtte en orrhane bøte med livet. På grunn av det kraftige smellet, var resten av fugleflokken som blåst bort. At det var grytidlig, og at vi var kloss ved husene på gården, tenkte vi ikke på. Det fikk vi først erfare senere på morgenen. Etter å ha skutt århanen, fortsatte vi til Hals-gårdene, hvor vi skjøt en århane som satt på en kornstaur. Det var da blitt høylys dag, og vi dro hjemover. Vegen gikk like forbi Toddum-gården, og da vi nærmet oss, så vi bonden komme i stor fart ned gårdsvegen. Vi kjente til hans iltre humør, og Øivind, som bar geværet, løp til skogs. Jeg fant ut at jeg ikke hadde noen mulighet til å unnslippe, men forberedte meg på det som måtte komme. Bonden var rasende, brukte kjeft og truet med anmeldelse. Jeg fikk høre hvor nær gården vi hadde vært, og hvordan vi hadde skremt alle som sov. Var glad da jeg kom meg videre med fuglene i behold. Neste dag, ble Øivind, som den eldste av oss, innkalt på Politikammeret, hvor han måtte gjøre rede for skytingen, nattens tider, inne på gården, som anmeldelsen lød på.

En vinter, jeg tror det var i 1926, var hele indre del av Namsenfjorden full av sild. Notbruk hjemmehørende i Nordland, Møre og Trøndelag fangstet på silda. Helt inne i «Kaptein-hullet» (et lite område av havna som ble brukt som småbåthavn, mellom Storkaia og en steinmur utenfor Sparebanken, nå Fylkesbilene) ble det satt sildesteng, og det ble tatt store fangster. Med silda, fulgte det store mengder med alke-fugl. Det var flokker på hundrevis av alker som vi jaktet på, og det ble skutt mye fugl.

Godværet, sommeren 1930, i Trøndelag, går det frasagn om, og vi som opplevde det, husker det med glede. For noen år siden, hadde Adressa en reportasje om den fine sommeren med meteorologiske data som beviste at det senere ikke tilnærmelsesvis hadde vært maken. Fra midten av april og ut september var det mest bare godvær. Det var alt for tørt til bøndene, men kan ikke huske at det var så mye snakk om det.

Sankthanskvelden, var vi en del ungommer på tur til midtre Gåsøya, i Namsenfjorden. Vi dro dit med gamle «Oma», en dampferje som en gang hadde hørt hjemme i Kristiansund, og som før Namsenbrua ble åpnet for trafikk i 1922, hadde gått i rutetrafikk mellom Namsos og Rødhammer. «Oma» tilhørte i 1930 Oluf Kolås, far til en av mine kamerater, og ble brukt som slepebåt. Klokken 24 denne strålende Sankthanskvelden, målte vi 20 grader i sjøen, og vi badet, lekte, danset og hadde moro hele natten.

Ved inngangen til tredve-åra, som senere er blitt kalt «de magre tredve-åra», var den økonomiske situasjonen like dårlig som den hadde vært under hele min oppvekst. Blant mine kamerater, var det bare en som hadde fått seg en jobb, som lærling hos en av byens tannleger. Han skulle bli tanntekniker. Min bror Øivind, hadde imidlertid vært så heldig å få jobb, i 1926, på Autocyk, en sykkel- og sportsforretning. En gryende bilisme tok Autocyk seg av. Forretningen hadde en bil, kjent i hele Namdalen, under navnet «Dicksien». Bilen ble brukt som lærebil for vordende bilførere, og de fleste bilførere av den gamle garde i Namdalen, lærte kunsten på «Dicksien». Øivind fikk også sitt bilsertifikat da han var på Autocyk. I 1929 ble han imidlertid oppsagt på grunn av innskrenkninger.

Min mor hadde en tre år yngre bror, Matheus Anzjøn, som dro til sjøs i 1902. Han ble senere kaptein i Den Norske Amerikalinje, og var i 1929 fører på passasjerskipet «Stavangerfjord». Han skaffet Øivind hyre som tjener, i restaurasjonen, om bord i skipet. Etter få måneder, kom Øivind hjem igjen. Han likte ikke tjenerjobben. Heldigvis, for han, kom han hjem og fortsatte sin radio-hobby. Tre år senere, lyktes det han, med god hjelp, å starte sin egen radio- forretning.

I Trondheim, var det sommeren 1930 utstilling, og store festligheter i anledning 900-års minnet om slaget på Stiklestad. Det var tilstrømming av mennesker fra hele landet, og fra langt utenfor landets grenser. Mange fra Namsos reiste dit. Jeg hadde ingen spesiell interesse av noen Trondheims-tur, men så grep skjebnen inn og det ble reise dit allikevel.

Den 1. september 1930, skulle mor og bestefar Anzjøn bile med grosserer Halvdan Nilsen til Trondheim. Jeg ble også tilbudt å være med, og aksepterte. Kommet frem, fartet vi omkring på den flotte jubileums-utstillingen, og syntes det hele var en opplevelse. Men den største begivenheten ble for meg da vi den andre dags ettermiddag, fra en leilighet i Ila, så et flunkende nytt lasteskip, tilhørende Den Norske Amerikalinje, komme inn fjorden. Min onkel, Matheus Anzjøn, var kaptein på skipet. Vi dro ned til Brattøra, og etter at skipet hadde fortøyet, gikk vi om bord. Skipets navn var M/S Larviksfjord, og det var bygget samme vår. Da vi satt i kapteinens salong, sa min mor: «Du Matheus, har ikke du en jobb til Ola. I Namsos, er det bare arbeidsløshet, og ingen fremtid for en ungdom». «Jo, det passer godt», svarte min onkel, «vi trenger en dekksgutt, og hvis Ola er enig, er jobben hans. Vi seiler herfra i morgen kl. 18.00». Jeg hadde ikke tenkt meg en slik utvikling av Trondheims-turen, men hadde ikke annet å gjøre enn å akseptere.

Etter hektiske forberedelser, var jeg neste dags ettermiddag påmønstret som dekksgutt om bord i «Larviksfjord», da skipet forlot Brattøra, og sto ut fjorden. Jeg følte meg liten, ensom og forkommen da jeg sto ved rekka og vinket adjø til mor, bestefar og tre kamerater fra Namsos, som jeg hadde truffet i Trondheim. Jeg, bokstavelig talt, seilte inn i en ny tilværelse, og ungdomstiden var definitivt forbi.

Mine år til sjøs

1930 – 1969

Sommeren 1930, var norsk og internasjonal skipsfart inne i en krise av dimensjoner. Den Norske Amerikalinje var også alvorlig berørt av forholdene, og sparekniven måtte brukes om det hele skulle gå rundt.

Jeg ble allikevel forundret da jeg som dekksgutt kom om bord i «Larviksfjord» og så at det rundt på utallige steder var oppsatt emaljerte plakater hvor det sto. «Spar: Sparsomhet og omtanke betyr fremgang for deg og Linjen». Gudene skal vite at både jeg, og de fleste om bord, var sparsommelig. Vi var i hele vår oppvekst tvunget til nøysomhet, så det var ikke noe problem, det å være sparsommelig. Var rederienes økonomi dårlig, skyldtes det de lave fraktratene. Det var i hvert fall ikke hyrene og arbeidstiden som var årsaken. Som dekksgutt, var min månedlige hyre, kr. 36,00. Den øket til kr. 57,00, som jungmann, kr. 77,00, som lettmatros, og da jeg ble matros, var hyra kr. 144,00 pr. måned. Arbeidstiden var 84 timer i uka for den som gikk vakt, i sjøen 60 timer for dagmenn, men under land, var arbeidstiden 48 timer.

Et forhold som var typisk for skipsfarts-krisen i tretti-åra, var alle skip som lå i opplag. I de større byene, Oslo og Bergen, var havnene nesten fulle av oppankrede skip som lå uvirksomme. I de 6 årene som jeg seilte i Amerikalinjen, var jeg 6 ganger med på at mitt skip gikk i opplag. Jeg var som regel så heldig at jeg fikk arbeide om bord under opplegget. Tjente da den svimlende sum av kr. 1,00 pr. time! Selv om pengeverdien, den gang var høyere enn nå i dag, kostet det meg, som dekksgutt, 3 måneders hyre om jeg skulle kjøpe en dress.

Atlanterhavs-farten, særlig vinters tid, ble litt av en overgang for den som bestandig hadde gått hjemme, og som det ikke hadde blitt stilt alt for store krav til. Sjøsykens kvaler måtte man også igjennom. For mitt vedkommende, tok det 3 døgn før jeg tålte å se mat. Ellers, var det mye å lære, og mye å gjennomgå før man var fullbefaren. Jeg var ikke lite stolt da jeg, om bord i «Drammensfjord» i 1933, fikk matroshyre.

Foruten i Atlanterhavs-fart, så seilte jeg med «D/S Norefjord» og «D/S Drammensfjord» i Amerikalinjens øst-Afrikalinje, på Madagaskar, Mauritius, andre øyer i Det Indiske Hav, og på Afrikas østkyst.

I 1934-35, gikk jeg styrmannsskolen i Oslo. Fortsatte, etter å ha tatt eksamen, å seile som matros i Amerikalinjen. Den gang, var det vanskelig, å få styrmannshyre, med bare styrmanns-eksamen. Man måtte i tillegg helst ha radiotelegrafist-sertifikat, da de fleste lasteskip hadde kombinert styrmann/telegrafist.

I februar 1936, traff jeg en ung dame, på trønderfest, i Oslo. Dette møte, ble årsaken til at jeg allerede samme høst begynte på radiotelegrafist-skolen i Oslo. Etter å ha fått mitt radiosertifikat, og fått hyre som kombinert styrmann/telegrafist, høsten 1937, ble den unge dame, som jeg hadde truffet på trønderfest, og jeg forlovet.

Den 10. oktober 1937, dagen etter at Mabel og jeg hadde forlovet oss, reiste jeg med passasjerskipet «Bretagne» til Antwerpen. Lite ante jeg, den dagen jeg reiste ut Oslofjorden, at det skulle vare hele 8 år før jeg igjen satte mine ben på norsk jord. Fra Antwerpen, fortsatte jeg til Bordeaux hvor jeg gikk om bord i det skip som jeg skulle tilbringe de neste tre og et halvt år om bord i.

M/S Heimvard, som Ola Johansen seilte med fra 1937 til midt i mai 1940. Da ble båten og mannskapet internert i Dakar. Båten ble liggende helt til de allierte befridde Nord- Afrika i 1942. Ola Johansen og 5 kamerater rømte fra skipet i en liten båt natt til den 27. april 1942, og gikk deretter inn i aktiv tjeneste for resten av krigen.

Mabel Fossli som ble forlovet med Ola Johansen høsten 1937. Her fotografert om bord i M/S «Heimvard» høsten 1939 i Malmø. Hun var født 16. august 1910 og levde til 27. juli 2001.

M/S Heimvard, tilhørende Klosters rederi, hadde aldri vært i Norge, og kom heller aldri til Norge så lenge det eksisterte. Den tiden jeg var om bord, gikk vi trampfart jorden rundt, fra øst mot vest. Lastet gjerne i europeiske havner for USA, videre derfra med skrapjern. Derfra til Fillipinene hvor vi lastet kopra, eller til Fransk Indo-China, eller Thailand, hvor vi lastet ris for De Vestindiske Øyer, eller til Vest-Afrika. I juli 1939, lastet vi skrapjern i amerikanske Gulf-havner for Midlesboro i England. Krysset deretter Nordsjøen og kom til Malmø, hvor skipet, i 1930, var bygget. «Heimvard» hadde der omfattende klassifikasjons-ettersyn. Det var da min tanke at jeg etter en tur til skulle mønstre av og reise hjem, og Mabel og jeg skulle gifte oss. Skjebnen ville det annerledes!

Alle som opplevde det vil huske den storpolitiske utvikling, sommeren 1939. Hitler- Tysklands trusler, og da særlig mot Polen, syntes mot slutten av august, å gå mot et klimaks.

Den 31. august, var «Heimvard» ferdig på verkstedet, og vi forlot Malmø, bestemt for nord- svenske havner hvor vi skulle laste papirmasse for USA. Vi var så vidt kommet ut i internasjonalt farvann, sør for Øresund, klokken 20.00. Plutselig, så vi noe i nærheten av skipet, som viste seg å være totalt mørklagte skip. To, eller flere av dem var det, vi kunne ikke se hvor mange. Kraftige lyskastere ble satt på «Heimvard», samtidig som det ble signalisert med morselampe. Det ble spurt om hvor vi kom i fra, og hvor vi skulle? I skinnet fra lyset så vi da at det var krigsskip. Etter at vi hadde besvart anropet, forsvant skipene, i nattemørket. Det hele virket uhyggelig på oss som var på broen, og vi forsto at i samme natt, ville Polen bli angrepet.

De forlovede på Københavntur, Ola Johansen i radiostasjonen på M/S «Heimvard» i 1938 høsten 1939, mens skipet får nye bunnplater på verftet i Malmø.

Dagen etter, da vi seilte langs den svenske syd-kyst, ble våre bange anelser bekreftet. I dagene som fulgte kom så nyhetene slag i slag, og den 3. september, kom meldingen om at England/Frankrike hadde erklært Tyskland krig. En europeisk storkrig var i gang.

Vi lastet ferdig i nord-Sverige, og var på veg ut av Østersjøen, da vi ved Ølands sydkyst, midt i den svenske nøytralitetsled, berørte en ukjent grunne, og rev opp bunnen under forskipet. Skipet fløt, så vidt, på dobbelbunnen, og det lyktes, via tyske minefelt, som sperret utløpet av Østersjøen, å nå Malmø. Vi hadde tysk minelos om bord ved passeringen av det tyske minefeltet. I Malmø ble skipet dokksatt, for reparasjon, etter at først hele lasten var utlosset.

Under det langvarige verksted-oppholdet i Malmø, hvor hele 84 plater i skipsbunnen ble skiftet ut, fikk jeg besøk av min forlovede. Senhøstes, som det var blitt, og med skremmende fremtidsutsikter, så hadde vi allikevel tre trivelige uker sammen. Kvelden før skipets avgang fra Malmø, reiste min forlovede hjem. Vi glemmer aldri avskjeden på Malmø jernbanestasjon.

Krigen var ennå nokså fredelig, både på land og i luften, men til sjøs, var den i full gang. Flere norske skip var torpedert, eller minesprengt, og kaptein Strand besluttet at skipet skulle følge svensk og norsk nøytralitetsled lengst mulig før vi stakk til havs. Den 12. november, like nord for Karmøy, satte vi kursen vestover. Da vi så landet forsvinne akterut, hadde vi en beklemmende følelse. At det skulle ta hele 6 år før de av oss som fikk oppleve det, skulle se landet igjen, det visste vi heldigvis ikke.

Kommet til New York, lastet vi skrapjern, og så gikk ferden til Japan. Forlot New York på selveste julekvelden. Passerte Panamakanalen den 31. desember, kvitterte losen, og begynte på Stillehavet i det vi, med skipsklokken, ringte året 1940 inn.

Japan hadde vært i krig med Kina siden 1937, og japsene ble etter hvert mere og mere restriktive overfor fremmede skip, etter som krigen varte. Vi hadde politivakt om bord som kontrollerte alt vi foretok oss, og skulle vi på land, måtte vi ha spesielle politipass som ble kontrollert av både uniformert og sivilt politi. Vi hadde inntrykk av at de betraktet oss som spioner. Vi var glad da vi var utlosset og la landet bak oss.

På reise fra Saigon, fransk Indo-China, til Dakar, i Senegal, med rislast, var vi den 8. april, etter å ha rundet Syd-Afrika tre døgn tidligere, på vei opp Syd-Atlanteren. Vi hadde vært borte fra europeisk farvann en tid, så krigen var kommet på avstand, men vi var da informert om forholdene, og det særlig gjennom Norsk Radiopresse, som det var min jobb, som radiotelegrafist, å få tak i. Forholdene var heldigvis gode for mottaking av pressa, der vi nå befant oss.

Natten var stummende mørk. Klokken var 2330 den 8. april 1940. Ytterst i Oslofjorden, et sted mellom Bolærne og Rauer såes ildglimt og det hørtes skyting. De få som så, og hørte det, forsto ikke hva det betydde. Omtrent 40 kilometer lenger nord i Oslofjorden, var Jeløy Radiostasjon i ferd med å sende Norsk Radiopresse til de tusen norske skip som var spredt ut over alle hav.

Om bord i «Heimvard», slingret og duvet det behagelig i sjøene som en frisk sydost passat satte opp. Bare de som hadde vakt var våken. På brua var kaptein Strand sammen med rormannen, mens jeg, som vakthavende styrmann, satt i radiostasjonen, med hodetelefonen på, og skrev ned det som morsesignalene fortalte. Sendingen hadde vart en halv time, og avsnittet som senderen var i ferd med å sende, lød: «Britiske og franske regjeringer har i dag morges meddelt den norske regjering at England og Frankrike har lagt ut tre minefelter i norsk territorialfarvann for å hindre gjennomfart av skip med kontrabande. Vaktskip vil 48 timer etter utleggingen patruljere minefeltene for å advare nøytrale skip. Alle skip som heretter trafikkerer minefeltene gjør det på eget ansvar, heter det i meddelelsen. Minefeltene er plassert ved Stadtlandet, Bud og Vestfjorden. Videre uttales at de allierte regjeringer har besluttet å nekte fienden utstrakt bruk av norsk territorialfarvann som åpenbart er av stor betydning for han. Under disse forhold har de to regjeringer ………..» Her opphørte sendingen fra Jeløy og klokken var 00 den 9. april 1940. Norsk Radiopresse kom ikke ut mere, før etter krigen. Jeg forsto ikke da avbrytelsen, men leverte det jeg hadde fått til kaptein Strand, og hengte opp kopier i spisemessene. Etter å ha gått av vakt, gikk jeg til køys. Da jeg ble purret ut, neste morgen, fikk jeg høre den triste nyhet, som morgen-vakten hadde hørt fra BBC.

Kom til Dakar den 20. april. Byen med omgivelser var stor fransk/engelsk marinebase. På havna lå det hangarskip, slagskip, kryssere og marinefartøyer av alle slag, foruten mange lasteskip. I byen, var det et yrende liv med soldater, seilere og sjøfolk fra mange nasjoner. Da vi lå der, kom den norske Kosmosekspedisjonen, med moderskip og 9 kvalbåter, og hele 1000 kvalfangere, direkte fra Sydishavet med full fangst. Da ble det liv i byen, og da særlig på restaurantene. Jeg har aldri sett maken. Ble fredelig da de dro nordover til England.

Under vårt opphold i Dakar, ble situasjonen avklart. Nortraship var blitt dannet, og vi fikk beskjed om at alle norske skip, utenfor Norge, hørte hjemme i dette kjemperederiet.

Først i mai, var rislasten utlosset, og vi gikk til Fransk Ekvatorial-Afrika hvor vi lastet kakaobønner og palmeolje for franske havner. Fullastet og på nord-tur gikk vi innom Dakar for nærmere ordre. I mellomtiden, var Frankrike invadert, og da vi lå og ventet på ordre, kapitulerte Frankrike, etter at den franske arme var knust, og engelskmennene jaget på sjøen ved Dunkerque. Resultatet av Frankrikes kapitulasjon, for oss, var at «Heimvard», sammen med 8 andre norske skip, engelske, hollandske, belgiske og danske skip, som lå innenfor sperrenettene, ble internert.

Det ble lange dager, uker og måneder i Dakar. Men spennende var det hele tiden. Det var stadig rykter om tysk overtagelse av basen. I grålysningen den 8. juli, angrep engelske torpedofly og en torpedobåt det franske slagskipet «Richelieu», som lå for anker mellom de allierte handelsskipene. Ror, propeller og bunkerstanker, på slagskipet ble ødelagt, og olje som fløt ut svinet til hele havna, i Dakar, så lenge vi var der.

Den 23. september, kom en engelsk/fransk ekspedisjonsstyrke, under general De Gaulle. Det var slagskip, hangarskip, kryssere m.m. De kom så nær land at vi tydelig kunne se skipene, ute i havet. Etter et avslått ultimatum, fra general De Gaulle, begynt et tre dagers bombardement, som gjorde stor skade i byen, på havna og på skipene. Blant annet så vi at «Richelieu» fikk to fulltreffere fra de engelske slagskip, og da sto ildmørja rundt det franske slagskipet, som da lå fortøyd langs en molo. De norske skipene kom, merkelig nok, uskadd fra det hele.

Ut på høstparten, herjet malariafeberen om bord i skipene. Ombord i «Heimvard», var vi hele 17 mann som ble angrepet av sykdommen. Tre dager på rad, fulgte vi skipskamerater, som døde av sykdommen, til kirkegården i Dakar. Jeg selv hadde tre angrep.

Alle de norske skipene ble liggende internert til den allierte invasjonen i Nord-Afrika høsten 1942, bortsett fra «Lidvard», på 9000 tonn, som 27. juli 1941 forserte havne-sperringene, i nattemørket, og kom seg unna. Men før den tid, hadde mange av de norske sjøfolkene forsvunnet med skipenes livbåter. Natt til 27. april, rømte vi 6 mann, fra «Heimvard» i en liten gigg. Vi rodde, og seilte, sydover langs Senegal-kysten, og målet var Bathurst, Britisk Gambia. I nattemørket, på grunnbankene ved utløpet av den store Gambiafloden, hadde vi nær omkommet. I en og en halv time, kjempet vi desperat, i et område med grunnbrott, som tidevannsstrømmen satte oss inn over, for å holde oss flytende. Det sydet som en foss, mens morild-lysene brått brøt omkring den vesle giggen. Med to bøtter, øste vi for livet når giggen nesten ble fylt med vann. Omsider, døde det hele hen like fort som det hadde begynt. Vi var da gjennomvåt, frossen og forskremt. Da det lysnet av dag, landet vi på en øde strand, hvor vi ikke så annet, så langt øyet rakk, enn en rusten jernbøye. Liten lyst, som vi enn hadde, så måtte vi ro til havs igjen, og så forsøke å finne innseilingsbøyene til Bathurst. Like før mørket satte inn, ble vi oppdaget av engelske vaktskip, og slept inn til Bathurst.

Få dager senere, reiste vi med en liten kystbåt til Freetown, lengre syd på Afrika-kysten. Derfra, ble vi sendt med troppetransportskipet «Windsor Castle», på 24.000 tonn, til England. Skipet sikksakket, med stor fart, opp Atlanteren, og kom etter en spennende tur, frem til Glasgow den 16. mai. Vi som hadde rømt fra fiendtlig territorium, måtte finne oss i å bli sendt med militær eskorte, med jernbanen, til en samleleir på Victoria Patriotic School, i utkanten av London. Alle som kom som rømlinger til England, fra okkuperte områder, ble gransket på dette stedet før de slapp fri. Der var hundrevis av rømlinger fra hele Europa, derav 45 norske fra Vestlandet, da vi var der. Etter en uke på stedet, var vi fri og ble tatt hånd om av de norske myndigheter i London.

Det var en opplevelse å komme til England, og se landet i krig. Resultatet av bombingen fra tyske fly, var et trist syn. Store områder i byene, og da særlig i London, lå i grus. Industriområder, jernbaner og havner var hardt rammet. Et syn som virket forbausende på oss, var det mylder av sperreballonger som svevet over byer, tettsteder, og over nesten hvert eneste skip som lå i havn. Også skipene som seilte langs kysten hadde hver sin sperreballong, når været tillot det.

Med det som allikevel gjorde mest inntrykk på oss, var den hjelpsomhet og vennlighet som vi alltid ble møtt med. Forholdene ble etterhvert nokså fattigslige, også i England, med streng rasjonering på alle områder, men vi ble stilt på like fot med landets egne. Vi fikk våre rasjoneringskort, og vi hadde aldri følelsen av å være i et fremmed land. Vi som seilte ute, under krigen, vil alltid med glede huske våre mange, og til dels lange opphold i England.

Den 1. juli, forlot jeg London, og seilte ned Themsen, som kombinert styrmann/telegrafist, om bord i D/S «Marga». Fra da av, og til krigen var slutt, seilte jeg med, foruten «Marga», med D/S «Hardanger», D/S «Biscaya» og M/S «Høegh Silverlight». Alle disse skipene kom velberget gjennom krigen, så jeg må si at jeg var heldig. Av Nortraships flåte på 1028 skip, i april 1940, gikk hele 705 skip tapt til utgangen av krigen.. Noen få nye kom til i den tiden, men flåten var skrumpet inn til under det halve, før det hele var over. Etter en tur til Canada, og tilbake til England, mønstret jeg av M/S «Marga», sammen med nesten hele besetningen. Få syntes å trives om bord i skipet.

En mørk høstkveld forlot jeg County Hotell, stedet som de fleste sjøfolk bodde på, under opphold i London. Med taxi, bilte jeg gjennom den mørklagte byen og til Paddington jernbanestasjon, en av Londons 8, travle jernbanestasjoner, hvorav flere var sterkt skadet, og med kraterlignende hull på perrongene. Følte meg ensom, og litt spent, neste morgen, da toget kom til Cardiff. I tåka, nede i den dystre kull-utskipningshavna, lå et grått, mørklagt skip, dekket av kullstøv. Det viste seg å være mitt nye skip, «Hardanger». Med kuffert og sjøsekk, slet jeg meg opp fallrepet, men det var tidlig morgen, og ikke et menneske å se. Jeg fant frem til lugaren hvor det, over døra sto: 1. styrmann, banket på, og etter en stund, åpnet døra seg. Hvem andre enn en god kjenning, fra Dakar, sto der. Johan Holm Olsen, som hadde vært styrmann på «Gabon», en av de internerte skipene, var det. Hele stemningen som jeg hadde vært i, var som blåst bort, og jeg var kommet om bord i et skip som jeg kom til å trives ualminnelig godt om bord i.

Jeg skulle også være kanon-offiser om bord i skipet, så den tid vi lastet i Cardiff, var jeg på et kortvarig kurs for å lære behandlingen av de våpen som var om bord. Kombinasjonen, styrmann/telegrafist/kanonoffiser og signalgast, sørget for at man til enhver tid hadde nok å gjøre, både under land og i sjøen.

Tiden om bord i «Hardanger» fra høsten 1941 til juni 1943, i krigens mest avgjørende fase, var både dramatisk og spennende. Etter at Amerika kom med i krigen i desember 1941, gikk året 1942 inn med global krigføring. Også naturkreftene herjet på nyåret, i Atlanteren. Den ene orkanaktige stormen etter den andre rev opp konvoiene utenfor den engelske kyst, og lenger vest i havet, utspiltes flere store konvoidramaer.

Med «Hardanger», forlot vi den engelske kyst, den 22. januar, i en konvoi på 70 skip. Ut over kvelden og natten, økte vinden på til orkans styrke. Konvoien gikk etter hvert i oppløsning. Det siste skip vi så, var en korvett som red høyt oppe på en bølgetopp. Så, var vi alene, men vi visste at i nærheten, var alle de andre skipene i samme situasjon som oss, og med stor fare for sammenstøt. Vi fortsatte imidlertid vestover, til vi sent på kvelden fikk en brottsjø som begrov forskipet, knuste en av våre 2 livbåter, slo inn dører, så det kom vann i lugarer og oppholdsrom. Da syntes det håpløst å komme vestover og kaptein Julius Stave besluttet å snu. Med vind og vær akterlig, kom vi neste morgen inn i smult farvann, og vi fortsatte tilbake til Clydefjorden. 14 dager senere kom vi avgårde, i en ny konvoi. I den, red vi av tre stormer før vi forlot konvoien, som skulle til Halifax, mens vi skulle til Jamaica. Flere av skipene var blitt borte, i uværet, før vi skilte lag.

Kommet tilbake til England, etter å ha lastet på Jamaica, ble vi dirigert til Southampton, i Den Engelske Kanal, for lossing av lasten. En fin natt i april, rundet vi Lands End og fortsatte østover, i en konvoi med kraftig eskorte, langs den engelske sydkysten. I syd, så vidt under horisonten visste vi at fienden lå på lur, og konvoien var i høyeste beredskap. Det var den eneste natt, at jeg ikke kledde av meg da jeg gikk til køys, under hele krigen. Alarmen gikk flere ganger, men angrep som var i sving, gjaldt heldigvis ikke oss. Neste dag, kom vi frem til Southampton, og vi fikk losset lasten. På uttur, lå vi, natt til 3. mai, oppankret i havna i Cowes, på innsiden av øya Isle of Wight, og ventet på konvoi. Fra kl. 22.00, og hele natten igjennom, ble stedet angrepet av bølge etter bølge av bombefly. På tross av voldsom skyting fra krigsskip, og antiluftskyts på land, så det til slutt ut som den lille byen med havna og omgivelsene, sto i brann. Vi var lettet da vi neste dag kom av gårde, og ut av Den Engelske Kanal.

Etter verkstedopphold i New York i juli måned, lastet vi, blant annet krigsmateriell, 3000 tonn tankammunisjon til general Montgomerys ørkenarme, i Egypt. Vi skulle losse i Suez. Middelhavet hadde vært stengt i lang tid, og de allierte ble tvunget den lange omveg rundt Syd-Afrika for å få frem forsyninger til Egypt. En fin søndag ettermiddag, på Floridakysten, i en sterkt eskortert konvoi, ble vi angrepet, og i løpet av få minutter var tre skip torpedert. Vi gikk i ytterste venstre kolonne, og skipet foran oss ble tatt først. Også commodorskipet, som ledet konvoien, ble torpedert. En ubåt dukket merkelig nok opp midt inne mellom kolonene. Den ble med en gang angrepet av eskorten, som også besto av 2 amerikanske jagerfly. Ubåten forsvant i en kaskade av vannsøyler, fra dypvannsbombene som ble sluppet. Etter en tid, roet det hele seg, og vi fortsatte sydover. Skiftet konvoi i Key West, Florida, Guantanamo Bay, Cuba og Trinidad.

Dagen etter avgangen fra Trinidad, ble konvoien oppløst, og siden skulle vi gå alene. Om kvelden, den 4. august, få timer etter at konvoien var oppløst, gikk et bensinlastet tankskip opp i flammer. Skipet var like foran oss, skulle samme veg, og vi hadde gått sammen fra Key West. Vi forandret kurs 180 grader, kom oss ut av lysskjæret og rundet det flammende bålet som vi så hele natten.

86 dager etter at vi forlot New York, kom vi fram til Suez. Så langt øyet rakk, så vi skip oppankret, da vi kom til Suez-bukta. Det var troppeskip, lasteskip og skip av alle kategorier som enten landsatte tropper, eller losset krigsmateriell. Det var tydelig at noe var i gjære for å stoppe tyskernes trussel mot Egypt. Rommels arme var nådd frem til El Alamein, like vest for Alexandria. Lenger nord, var de tyske armeer nådd frem til Stalingrad. Krigen var kommet inn i en avgjørende fase.

En uke etter at vi var utlosset, angrep Montgomerys ørken-arme ved El Alamein, og tvang Rommels arme vestover. Da den umiddelbare trussel mot Egypt syntes å være over, og Suez- kanalen var rensket for vrak, og gjenåpnet, etter å ha vært stengt en tid, ble «Hardanger» dirigert gjennom kanalen, til Port Said. Der lastet vi for Alexandria, som hadde vært evakuert, og forlatt av den engelske Middelhavsflåten, med alt sitt utstyr. Dette utstyret var vi så med å frakte. Gikk frem og tilbake mellom Alexandria og Port Said til først i januar 1943.

Først i slutten av februar forlot vi det østlige Middelhav, etter å ha vært i Tyrkia og lastet jernmalm for New York. Etter en reise på 100 dager fra Suez, via Cape Town, San Salvador, Brasil, Guantanamo bay, var vi fremme i New York den 31. mai. Der mønstret jeg av «Hardanger», gjennomgikk en åreknute-operasjon på White Plain Hospital, hvor de norske myndigheter hadde 20 senger til disposisjon. 3 uker senere, var jeg igjen klar for å mønstre ut.

Skipet denne gang hette «Biscaya», tilhørte egentlig linjerederiet Fearnley & Eger, men hørte nå, selvfølgelig, hjemme i Nortraships store gråmalte flåte. Etter en tur til Island, Skotland, Halifax. New York, så seilte «Biscaya» for det meste for den amerikanske hær, mellom baser i det Karibiske Hav og New Orleans. Bortsett fra den trussel fra ubåter som med stort hell også opererte i det Karibiske Hav, så hadde jeg en nervepirrende opplevelse, en mørk natt, på nordsiden av Cuba. Skipet var på reise fra San Juan, Puerto Rico, til New Orleans. Skipets underrom var fulle av en tonns flybomber, og på mellomdekket, var det plassert 400 tonn med sennepsgass, i beholdere. Lasten var tilstrekkelig til å utslette en storby, ble det sagt. På grunn av faren for omgivelsene, måtte skipet gå alene til New Orleans.

Den tredje natt etter avgangen fra San Juan, befant vi oss i Old Bahama Channel, mellom Cuba og Bahama-bankene, nord for Cuba. Det var på min vakt, fra kl. 00.00 til 04.00. Det var stummende mørkt med stjernehimmelen svakt lysende, der vi stimet nord-vest-over med 12 knops fart. Bare rormannen og jeg var på broa, og jeg sto i forkant av rorhuset og stirret forover i mørket. Plutselig så jeg en rød lanterne forut, litt om babord. Like etter, begynte lanternen å signalisere, med stor fart. Hadde jeg ikke, foruten å være styrmann, også vært telegrafist, tviler jeg på at jeg hadde oppfattet morse-signalene, hurtig nok. Signalet lød: «Motgående konvoi forut, kom ut av vegen». Det hele på engelsk selvfølgelig. «Hardt styrbord, sa jeg til rormannen, samtidig som jeg slo på bryteren for navigasjonslysene. Den mørklagte konvoien som vi hadde forut, og som vi for enhver pris måtte komme oss ut av vegen for, tente også lysene, og jeg så et hav av røde, grønne og blanke lys forut. «Biscaya» svingte heldigvis hurtig til styrbord, samtidig som skipet krenget kraftig til babord. Konturen av de nærmeste skipene såes tydelig, og de nærmet seg hurtig. Tanken om en kollisjon var skremmende, og da vi hadde svingt rundt til vi hadde skipene bak oss, hadde jeg følelsen av å bli jaget av noe skummelt noe. Med en liten skråkurs i forhold til konvoien, kom vi heldigvis etter hvert ut av vegen. Kaptein Brennvik, som var blitt vekket av krengningen kom forskrekket opp på brua. Han var desorientert, og forsto ikke hva som foregikk. Da vi hadde gjenopptatt vår opprinnelige kurs, gikk kapteinen ned, etter å ha bedt meg holde god utkikk, og natten var igjen mørk og fredelig.

Dette er et såkalt Røde Kors-brev fra krigens dager. Dette brevet sendte Mabel Fossli via Røde Kors til Ola i juli 1943. Som vi ser har det vært gjennom den tyske sensuren og blitt sendt til Sveits og deretter videreformidlet til den norske Sjømannskirka i Brooklyn, New York. Som man også ser er det ikke muligheter for videre betroelser, men man fikk frem en melding om at «alt var vel», her hjemme.

Mønstret av «Biscaya», ved fremkomsten til New Orleans, og reiste med jernbane til New York. Følte trang til en liten ferie. Ble etter noen dager i New York, i likhet med andre skipsoffiserer, av Nortraship, anbefalt å gjennomgå et kanon-offiserskurs på Travers Island, på Den Norske Marines skytterskole der. På dette trivelige stedet, en times kjøring, fra New York, ved Long Island Sound, var jeg i 10 uker. Vi ble der undervist i bruken av alle de våpen som etter hvert var kommet ombord i skipene.

Den 5. september, mønstret jeg på M/S «Høegh Silverlight». Skipet gikk i fart mellom New York og India, via Middelhavet, som etter å ha vært stengt i lengre tid, igjen var gjenåpnet for skipsfart, etter at de allierte igjen hadde full kontroll over Nord-Afrika. Kommet til Middelhavet, gikk skipene kloss oppunder den afrikanske kysten, i minesveipede kanaler, helt frem til Port Said. De tyske ubåtene var etter hvert blitt tvunget over på defensiven, og det var blitt roligere på havet. I det Indiske Hav, var allikevel japsene aktive og opererte med sine ubåter, og overflate-raidere, ut fra baser i Burma, Malaysia og de Øst Indiske øyer.

Året 1944 tok slutt, og vi var kommet langt inn i 1945, da vi med «Høegh Silverlight» var kommet til India, på min annen tur med skipet, lastet med mange slags last, fra sølvbarrer for millioners av dollar, til dekkene fulle av jagerfly. Det var blitt mai måned, og vi losset i Cochin, i syd-India, da Tyskland kapitulerte den 7. mai, på det europeiske kontinentet, og dagen etter i Norge. Alle våre flagg gikk til topps, og det var stor jubel!

Vi som seilte med forsyninger til krigsteatret mot Japan, var ikke så veldig begeistret for denne seilas, nå når krigen i Europa var over. Hadde helst sett at vi kunne komme oss hjemover, men det var ingen avløsning å få for alle som ville hjem, så det var bare å smøre seg med tålmod enda en tid. Den telegrafiske, og brevlige kontakten kom, etter en tid, så noenlunde i orden, og vi fikk greie på hvordan det sto til hjemme. Alt sto heldigvis bra til for mitt vedkommende.

Den 14. august, var vi i Suez-kanalen, på veg til Bombay, da meldingen kom om at også Japan hadde kapitulert, etter at det var sluppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki.

Så var det hele over, etter at det for mitt vedkommende, hadde vart i nesten seks år, fra kvelden den 31. august 1939, da vi, med «Heimvard» ble praiet av mørklagte tyske krigsskip, ved inngangen til Østersjøen, og til jeg nå befant meg i Suez-kanalen den 14. august 1945. Nå gjensto det å komme seg hjem. Kommet frem til New York en av de siste dagene av oktober, fikk jeg beskjed om at jeg kunne få hyre med M/S «Hermund», for hjemreise til Norge.

Forlot Baltimore med «Hermund» den 12. november. Nord-Atlanteren fornektet seg ikke. Senhøstes som det var blitt, blåste det vestavinds kuling, med grisevær, hele vegen over. Anløp Kirkwall, på Orknøyene, for informasjon om minefeltene i Nordsjøen. Søndag 24. november, krysset vi Nordsjøen, hvor det røk opp til full storm ut over dagen. På min vakt, om ettermiddagen, like før avdagingen, så jeg en drivende mine passere like forbi skutesiden. Det var som et dystert gjenferd fra en tid som nå var forbi. På tross av overhendig vær, lyktes det, i nærheten av Marstein Fyr, etter å ha blusset, å få los om bord. Da vi var kommet i smult farvann, og vi var på vei inn Bergens-leia, jublet det inne i meg. Utrolig nok, så var jeg i Norge igjen, etter 8 års fravær. Sent på natt, ankret vi opp på Puddefjorden. Dagen etter telefonerte jeg hjem og fikk høre den kjære stemmen til min forlovede.

Etter å ha losset i Bergen og Stavanger, fortsatte vi til Oslo. Fortøyet ved Amerikalinjens kai, og der var Mabel for å ønske meg velkommen hjem. Det var da gått 6 år siden den vemodige avskjeden på Malmø Jernbanestasjon.

Vi reiste til Namsos, etter noen dager i Oslo. Min barndoms by, som jeg kom tilbake til etter 12 års fravær, lå i ruiner. Bare i utkanten, var det litt av den gamle bebyggelsen. Huset vårt, på Vika, hvor jeg hadde vokst opp, var også borte. Gjensynet var vemodig og jeg følte meg nesten desorientert. Men Bjørumsklompen, fjellene omkring, fjorden og elva var som før, og igjen, ville nok byen reise seg, som den hadde gjort 2 ganger før i sin hundre-årige historie.

Etter at Mabel og jeg hadde giftet oss, fått en sønn, og jeg hadde gått skipperskolen, i Trondheim, hadde jeg ikke lyst til å dra i utenriksfart. Søkte derfor om hyre i Namdalens Aktie Dampskibsselskap (Namdalske). Fikk hyre, og seilte som styrmann og skipsfører i Namdalske i 21 år. Først om bord i de gamle dampskipene «Herlaug», «Rollaug» og «Folla». Var rart å seile med de gamle båtene hvor min bestefar hadde vært los, om bord i «Herlaug», fra selskapet ble stiftet i 1891. Da de gamle skipene ble utskiftet, i 1954, og 1955, seilte jeg med «Folla» og «Herlaug».

M/S «Herlaug» av Namsos. Bygd mitt på 50-tallet for Namdalske. Ola Johansen ble fast kaptein ombord her i 1961 I mars 1969, sluttet jeg i selskapet. Hadde lyst til et gjensyn med utenriksfarten, før jeg sluttet på sjøen for godt. 59 år gamle mønstret, min kone og jeg, på M/S «Thalahatta», tilhørende Wilh. Wilhelmsens Rederi, hun på sin første tur til sjøs, som offisersmesse-pike og jeg som 2. styrmann. Vi gjorde en tur, etter å ha lastet i europeiske havner, til Ceylon, India, Øst- Pakistan (nå Bangla Desh) og Burma. Kommet tilbake, og losset i europeiske havner, så viste det seg at vi hadde gått sammen, Mabel 9 kg, og jeg 8 kilo. Vi fant ut at det hadde vært vel slitsomt, og mønstret av i Gøteborg.

Nå, i 1981, i vårt 71. år, har vi vært lykkelige pensjonister i over 11 år.

Ola Johansen