Ola Johansen

Ola Johansen – en Vika-gutt på langfart Historielaget fikk forleden en lengre artikkel, ført i pennen av Sjøkaptein Ola Johansen fra Lavika (senere Vika) i Namsos. Under oppveksten bodde han sammen med sin familie nederst i Peter Øiens gate. Tilfeldigheter og familiære forbindelser førte til at han startet sin karriere som sjømann i september 1930. Han dro ut siste gang før krigen i 1937. Dagen før hadde han forlovet seg med Mabel Fossli, også hun fra Namsos. Lite ante de den gang at det skulle gå 8 år før de skulle møtes igjen. Vi velger å gjengi den meget velskrevne artikkelen i sin helhet. I tillegg til artikkelen har vi utstyrt den med bilder både fra oppveksten i Vika og fra de forskjellige hendelser som beskrives. Vi ønsker alle våre lesere god fornøyelse med stoffet. Legg spesielt merke til det såkalte Røde-Kors- brevet som er gjengitt i faksimile. Dette var den eneste muligheten familiene hadde for å oppnå kontakt med de som var utenfor Norges grenser. Som De vil se var det begrensede muligheter for å gi uttrykk for noe som helst. Alt ble også sensurert. Men et livstegn fikk de formidlet på denne måten. Jeg ønsker alle lesere god fornøyelse, dette er både byhistorie, personhistorie og ikke minst verdenshistorie. Vi takker for at vi har fått anledning til å dele dette stoffet med Dem. Namsos Bys Historielag, i januar 2017. Gunnar Hojem, leder Ola Johansen: Født 28. juli 1910 – Død 14.11.1996 Minner fra barndom, ungdom og fra mine år til sjøs. Barndomsår i Namsos 1910 – 1925 Framsynte menn begynte tidlig på 1800-tallet å arbeide for anlegg av en kjøpstad ved utløpet av elva Namsen, i Namdalen, i den nordre del av Nord-Trøndelag. Det var store skogstrekninger og et forholdsvis rikt jordbruksland i dalføret. Fra markedsplassene ved utløpet av elva, hadde det allerede i lang tid blitt utført trevirke, og handelen var ganske livlig med utenverdenen. Etter langvarige drøftinger om stedsvalget, ble det ved kongelig resolusjon bestemt, i 1845, at byen skulle hete Namsos og den skulle ligge ved Bråholmen, ved utløpet av Namsen-elva. Sagbruksindustrien, som for lange tider skulle bli ryggraden i byens næringsliv, ble etter hvert anselig. Flere sagbruk kom etter hvert i drift, både i byen og i omliggende distrikter. I 1872 og i 1897, ble byen, etter katastrofale branner lagt i aske. Flittige mennesker bygget imidlertid byen opp igjen, og for hver gang ble den et bedre sted å bo i. Årene etter brannen i 1897 og frem til begynnelsen på første verdenskrig, i 1914, var preget av solid utvikling. Den 28. juli 1910, ble jeg født i Namsos, i et hus midt i byen, mellom Frelsesarmeen og Røthe-gården, tilhørende skomakermester Undhjem. Mine foreldre, Bertha og Karl Johansen, hadde en leilighet i annen etasje i gården. Fra før hadde de en sønn og en datter, Øivind og Kirsten. 2 år etter at jeg ble født, fikk de en datter Ellen, og i 1921, en sønn, Karsten. Far var født i 1876, i Namsos, og var butikkbetjent hos firma Johs. Christiansen & Co., i Havnegata, da jeg ble født. Han hadde middelskole-eksamen og eksamen fra Treiders Handelsskole, i Oslo. Mor var født i Bergsnov, i Vikna, i 1881. Hun var datter av Elen og Brede Anzjøn. Faren var los i Namdalens Aktie Dampskibsselskab, populært kalt Namdalske. Min farfar var som ungdom kommet til Namsos fra Nedre Eiker i Buskerud. Sammen med mange andre, utvandret han fra Drammensdistriktet, til Namdalen for å søke arbeide på sagbruk. Det var dårlige tider i denne industri der han kom ifra. Dette var cirka rundt 1850, altså like etter at Namsos var grunnlagt. Han døde i 1880, bare 44 år gammel, og far, som da var 6 år, vokste opp hos en tante og onkel som bodde i Lavika, i det huset hvor jeg senere vokste opp. Bildet er fra nederst i Peter Øiens gate i Vika. Huset helt til venstre er familien Johansens hus. Det ble bombet og brent i aprildagene 1940. I 1941 ble det satt opp et såkalt «Svenskhus» på denne tomta. Familien har fortsatt 2 hus i dette området. Et par år etter at jeg ble født, flyttet vi til Ingebrigtsengården i Abel Meyers gate. Da vi bodde der, begynte jeg så vidt å registrere min tilværelse. Den 30. november 1913, ble Namdalen rammet av en orkanaktig storm. Springflo, som fulgte stormen, forårsaket store oversvømm- elser, og i byen gikk vannet så høgt at man kunne ro med båt over torvet. Bildet av dette synes jeg å se for meg den dag i dag. At det gjorde slikt inntrykk på en 3-åring, skyldes vel helst at menneskene omkring meg var opphisset over begivenheten. Storfloa over Torvet, 30. november 1913. Husene er B. Røthes, Petrine Nilsens, Edv. Susægs og Arbeiderforeningen. Hele sentrum ble fylt opp og hevet med ca. 1 meter etter bombinga i 1940. Ellers så var jeg sikker på, og påsto, at keiser Wilhelm bodde i huset ved siden av. Der bodde det en gutt ved navn Wilhelm og da første verdenskrig var brutt ut, og det var mye snakk om keiser Wilhelm, hadde jeg den ideassosiasjon at gutten i gården ved siden av måtte være denne keiseren. Fikk vel bare høre hvor dum jeg var. I 1915, flyttet vi til Lavika, eller Vika som bydelen vanligvis ble kalt. En tante av far eide hus der. Hun var søster av min farmor Martha, og tanten var nettopp blitt enke. Far kjøpte huset, som var bygget før århundreskiftet. Tanten, som vi ungene kalte bestemor Ingeborg, beholdt en stue i annen etasje. Våningshuset var bygget i en og en halv etasje. I første etasje, var det, etter den tids forhold, en ganske stor leilighet, med kjøkken, 2 stuer og to soverom, eller kammers som vi kalte det. I annen etasje var det kjøkken, stue, et kammers og fire kott med skråtak. Disse kottene ble også benyttet til soverom, om nødvendig. Uthuset, en stor bygning i to etasjer, var bygget i vinkel rundt gårdsplassen. I første etasje var det et størhus, med stort vannspring og stor ovn, beregnet på vanngryte og baksteplate. Ved siden av størhuset, var det 2 vedboder, hønse- og grisehus og et lagerrom for diverse redskaper. I annen etasje, eller «oppå lemen» som vi kalte det, var det et snekkerverksted og to andre store rom som ble brukt som kles-tørkerom og mye annet. En stor gammeldags klesrulle var det også der. Utenfor huset i Vika i 1922, Ola er gutten som sitter bakpå sykkelen. Etter hvert som vi vokste opp, fikk venner og venninner komme dit. Ingen andre i nabolaget hadde maken til vårt uthus. Derved ble hjemme hos oss et populært tilholdssted. På lemmene hadde vi sirkus, spilte teater, rigget opp turnapparater og mye annet. På mørke høstkvelder, kunne vi være en hel gjeng forsamlet, og vi fortalte spøkelseshistorier til vi ble så skremt at vi, i vill flukt, for ned lemtrappa med hyl og spetakkel. Vi hadde aldri noe problem med «et sted å være». Huset vårt lå lengst mot vest, i en rekke på fem hus, litt utenfor bebyggelsen ellers på Vika. Foran husrekken var det gressvoller, og bak husene, et skogområde som gikk nokså bratt over i et fjell som var 150 m høyt. Skogen overfor oss hette på folkemunne «Karen Hovika- haugen», oppkalt etter en kvinne, ved det navn, som hadde bodd på et lite område der oppe. Hustuftene var enda synlige. På biltur på 20-tallet med Agnar Nilsen. Det var lave krav til sikkerhet den gang En gate, eller mere som en landeveg, gikk like forbi huset vårt, forbi den minste bydelen, Prærien, og videre utover til Guldvika. I syd ca. 100 meter unna, var Namdalens Ullvarefabrikk, ny og nettopp kommet i drift da vi flyttet til Vika. Langs fjorden i syd og sydvest var det to sagbruk, Namsen Trælastforening og Bjerkhoel-bruket. Mellom disse sagbrukene, og ved siden av, var det store tømmerbommer, omgitt av lenser som hindret tømmeret å gå i drift. Innenfor lensene var det mengder av tømmer som var soppet sammen i bunter, eller tømmerstokkene lå tett i tett. Det største sagbruket, Van Severen-bruket, hvor det arbeidet bortimot hundrede mann, var beliggende på den andre siden av byen, ved utløpet av Namsen. Lengst i vest, i utkanten av Prærien, var Namdalsbruket, som gikk under navnet «Faliheita», med ca. 40 arbeidere. På vegen ut til «Faliheita», passerte man «Laddheimen», en i byen beryktet kommunal leiegård. Navnet hadde et eller annet med Laddevin å gjøre. (Vår kommentar er at det ble finansiert med en avgift på den laddevinen som ble solgt i de lokale forretninger tidligere.) Natt til 21. november 1921 våknet Øivind og jeg av at kammerset hvor vi sov, var opplyst av et flammende rødskjær. Det var «Faliheita» som sto i brann. Storparten av bruket brant ned, men ble igjen bygget opp. Vi ungene hadde et eldorado av en tumleplass i Vika. Vi lekte indianer og cowboy i skog og fjell, fartet omkring på sagbrukene og i tømmerbommene. Vinters tid, gikk vi på ski, akte på kjelke og vi seilte på isflak i fjærene, og enkelte ganger ut på fjorden. Vi lærte tidlig å svømme, og badeplasser var det ingen mangel på. Det var på sagbrukskaiene og i tømmerbommene. Vi stupte fra kaiene, og svømte etter hvert langt utover fjorden, hvor vi entret skonnerter og galeaser som lå oppankret. Våre foreldre forsøkte med skjenn og formaninger, å bremse på aktiviteten, for de var, som rimelig var redd for at det skulle hende ulykker. Og det var ikke uten grunn, en dag, druknet en gutt, fra nabolaget, da han badet fra Langkaia i Vika.

Load more