Anton og Stennethe Bergli

1 Anton og Stennethe Bergli

Boka er skrevet, redigert, innbundet, finansiert og utgitt av: Rolf Steinar Bergli, Kartheia 65C, 4626 Kristiansand Telefon: 38 01 66 90 Hjemmeside: http://www.rolf.bergli.com

Opplag: 1. utgave desember 2000

Skrifttype: Garamond, 12 pkt.

Print: Wilhelmsen kopi og print, Kristiansand.

2 Anton og Stennethe Bergli

Innhold

FORORD...... 7

OPPLYSNINGER TIL LESEREN...... 9

ANTONS BARNDOM ...... 13

ANTONS FAMILIE...... 16

BERTHESTUGGUA...... 17 STENNETHES BARNDOM...... 19

STENNETHES FAMILIE ...... 22

ANTON OG STENNETHE...... 24

ANTON I MILITÆRET – 1905 ...... 24 VALDRESBANEN...... 25 ANTON OG STENNETHE GIFTER SEG...... 26

BERGLI...... 28

EIENDOMSPAPIRER ...... 30

FAMILIEN FLYTTER TIL BERGLI...... 35

ØKONOMIEN 1914-1936...... 37

ANTON...... 41

JORDBRUK...... 45 TØMMERHOGGING ...... 47 BLAKKEN...... 49 VOKKS ...... 51 ØKONOMIEN ...... 53 STENNETHE ...... 54

BAKING OG MATLAGING ...... 56 FØDSLER ...... 58 OVERTRO...... 58 ANTON OG IDRETT...... 59

SKI ...... 59 FOTBALL ...... 65

3 Anton og Stennethe Bergli

SMÅGLIMT FRA HVERDAGEN...... 67

KLIPP FRA AVISENE...... 69

50 ÅR ...... 69 KJEMPEN FRA SNERTINGDAL FYLLER 70 ÅR ...... 70 EN ARBEIDETS SAGA FRA SNERTINGDAL ...... 71 ”SKI-GENERAL” PÅ 80 FØLGER FORTSATT INTERESSERT MED ...... 74 DA FJERNSYNET KOM TIL DALEN...... 75 ALDERDOMMEN ...... 76

ETTERKOMMERE ...... 83

KLARA – F. 1903 ...... 84 PETTER – F. 1907 ...... 86 MAGNHILD – F. 1909 ...... 88 OLAUG – F. 1910...... 92 SVERRE – F. 1912 ...... 94 ALF – F. 1916 ...... 98 AAGOT – F. 1917...... 102 HELENE – F. 1919...... 104 IVAR – F. 1920 ...... 105 OTTAR – F. 1923 ...... 107 ESTHER – F. 1926...... 108 FORFEDRE...... 111

PEDER ANDREASSEN ...... 113

PEDERS FORELDRE OG SØSKEN ...... 114 PEDERS ANER ...... 115 ANTONS SØSKENBARN PÅ FARSSIDEN...... 118 OLINE OLSDATTER ...... 119

OLINES FORELDRE OG SØSKEN...... 119 OLINES ANER ...... 120 ANTONS SØSKENBARN PÅ MORSSIDEN ...... 122 HANS OLSEN ...... 125

HANS SINE FORELDRE OG SØSKEN ...... 126 HANS SINE ANER ...... 127 STENNETHES SØSKENBARN PÅ FARSSIDEN ...... 129 MARTHE JOHANNESDATTER...... 131

MARTHES FORELDRE OG SØSKEN ...... 132 MARTHES ANER ...... 133 STENNETHES SØSKENBARN PÅ MORSSIDEN ...... 135

4 Anton og Stennethe Bergli

JAKTEN PÅ MARTHES FORELDRE OG PÅ HUSMANNSPLASSEN RÅUMSEIE ...... 137 BURSDAGSLISTE...... 142

REGISTER...... 145

KILDER / TAKK TIL...... 151

NOTATER ...... 153

5 Anton og Stennethe Bergli

6 Anton og Stennethe Bergli

Forord Da jeg i 1996 begynte å interessere meg for slektsgranskning gikk tankene først i rekkene langt bakover i tiden. Jeg fikk mye hjelp slik at jeg fort fikk en ganske utfylt slektstavle, men etter hvert fikk jeg større interesse for nålevende slekt. Tenkte først at jeg skulle prøve å finne alle mine 3 og 4-menninger på Snertingdalssida, dvs. alle søsken til Anton og Stennethe og alle etterkommere. Dette arbeidet viste seg etter hvert å bli alt for omfattende, og da antall navn begynte å nærme seg 2500 fant jeg ut at jeg heller skulle begrense meg litt, og gjøre ferdig den nærmeste slekt først. Jeg fikk stadig høre småhistorier fra Bergli - særlig om Anton, men også om Stennethe så jeg fant ut at jeg skulle prøve å notere ned det jeg fikk høre. Var så heldig å få kopier av avisutklipp om Anton som inneholdt mye nytt. Fikk mye informasjon om forfedrene av andre som lenge hadde jobbet med slekt i Snertingdal. Kikket i kirkebøkene, folketellingene og skoleprotokollene for å vite litt mer om hvor folk kom fra og bodde. Så var det å ringe eller besøke folk som kunne fortelle mer, noe som har vært veldig interessant. ”Hænn Anton var stærk hænn” var vel noe av det første jeg fikk vite om min oldefar. Jeg fikk høre om jernbaneskinna og stolpene han løftet på plass. Stennethe fikk jeg så vidt oppleve, men for en liten guttunge på 4-5 år var det en litt skremmende opplevelse å besøke henne. Heldigvis får en si, for kanskje er det derfor jeg husker henne. Etter å ha jobbet med denne boka, har jeg på en måte blitt litt bedre kjent med Anton og Stennethe. Alle historiene jeg nå har Rolf Steinar, farfar fått høre, gjør at jeg nå har et mye klarer bilde av hvem de var. Det var en stor Sverre og Tor André på opplevelse å få høre opptaket av Anton som synger. Hadde aldri drømt om at jeg skulle Bergli 1986. få høre stemmen til min oldefar som døde 12 år før jeg ble født. Jeg hadde vel kanskje Foto: Sigbjørn Bergli. aldri fått høre dette opptaket, hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å spore opp all mulig informasjon om Anton og Stennethe. For at andre i slekta skal få høre Anton, har jeg fått laget en cd-plate med dette opptaket. Selvfølgelig har det også dukket opp nye mysterier som jeg ikke har klart å finne ut av. Det ble en gang fortalt om en skoleoppgave på Dalheim som ble skrevet om Anton, men det har ikke lyktes meg å finne ut hvem som skrev denne oppgaven. Et annet mysterium er maleriet av Anton, som ble malt av en malerinne mens Anton var på behandling på Lillehammer. Det fantes et fotografi av dette maleriet, men ingen vet noe om verken bildet, maleriet eller malerinnen. Hva Anton gjorde i militæret har også blitt et mysterium, siden dette var noen han snakket lite om.

7 Anton og Stennethe Bergli

Skulle det dukke opp bilder, historier eller opplysninger som ikke er med her, Rolf Steinar Bergli ved ville jeg satt stor pris på om jeg fikk vite om dette. Jeg har forsøkt å skaffe riktige Bergli oktober 2000. opplysninger om alle og dobbeltsjekket en del, men feil er det vanskelig å unngå. Håper jeg ikke har begått så mange tabber, men si for all del i fra slik at eventuelle rettelser er med neste gang stoffet skal brukes. Skulle det finnes historier, opplysninger eller gamle bilder som ikke er med her er jeg selvfølgelig veldig interessert i dette også. Håper at boken blir til glede for både gamle og unge.

Kristiansand, desember 2000

Rolf Steinar Bergli

8 Anton og Stennethe Bergli

Opplysninger til leseren Jeg har prøvd å skrive vanlig bokmål stort sett, men forsøkt å skrive dialekt der jeg refererer til hva folk har sagt. Håper dette har gitt litt mer liv til historiene, som det har vært artig å få høre. Jeg har også blandet noen dialekt-ord innimellom, så språket er litt blandet. Boka har jeg stort sett bygd opp kronologisk. Tar først for meg Anton og Stennethes barndom, og noen kapitler om deres liv på Bergli. Midterste del består av etterslekten, der alle barna fra Bergli er omtalt sammen med oversikt over etterkommerne. Helt til slutt har jeg med litt om forfedrene til Anton og Stennethe. Slektsoversiktene er bygd opp slik at foreldrene er listet opp øverst. Barna er listet opp med romertall, barnebarn med store bokstaver, oldebarn med tall og tippoldebarn med små bokstaver. Jeg har prøvd å få fødselsdata riktig på alle, men har ikke lagt vekt på å få med om folk er gift/samboer/skilt. Jeg har heller ikke tatt med noe om hvor folk er fra eller bor, så denne informasjonen får bli med siden. I anelistene er anene nummerert med utgangspunktet som nr 1. Faren får nr. 2, mens moren nr 3. Farfaren får nr 4, farmoren nr. 5 osv. Eks: for å finne faren til en person ganger man med to. For å finne etterkommeren til en person, deler man med to. Jeg har oppgitt hvem som er faddere for de ”sentrale personene” i boka. Jeg har også skrevet litt om hvem de er for at man lettere skal se hvem som var av den nærmeste omgangskretsen til familien. På grunn av at kirkebøkene for Biri/Snertingdal brant i 1890 er alt som skjedde 1789-1814 og 1854-1877 i beste fall litt ”ullent”. Derfor vet man f. eks ikke akkurat når foreldrene til Stennethe giftet seg, eller hvor det ble av alle onkler og tanter til Anton. Folketellingene i 1801, 1865, 1875 og 1900 har vært viktige for kartlegginga av slekta. I 1865 skulle folketallet 31. desember være grunnlaget, i 1875 ble tellingen holdt 3. januar 1876. I 1900 var det 3. desember som skulle brukes som grunnlag. Når jeg henviser til folketellingene har jeg som regel brukt forkortelsen FT. Jeg har ikke oppgitt kilder til alle opplysningene om slekta. Noe er sjekket mot primærkilder (kirkebøker og folketellinger), mens mye er basert på andrehånds informasjon. Skal slektsopplysningene nevnt i denne boka brukes videre, ta kontakt så skal jeg ordne en utskrift der alle kildeopplysninger er tatt med. Jeg har prøvd å få med opphav/fotograf på alle bilder. Der dette ikke er oppgitt er det som regel undertegnede som har tatt bildet.

9 Anton og Stennethe Bergli

10 Anton og Stennethe Bergli

Anton og Stennethe

Maleri av Knut Ekse malt i 1983. Utlånt av Esther Ekse.

11 Anton og Stennethe Bergli

12 Anton og Stennethe Bergli

Antons barndom Anton ble født 27. februar 1880 på ”Bergseie”, dvs. Bergshaugen. Dåpen stod i Nykirke den gang kalt ”Øvre kirke” den 30. mars, og i kirkeboka står foreldrene Peder Andreassen (f. 1847) og hustru Oline Olsdatter (f. 1849) oppført. Antons dåp i kirkeboka 1880. Han er døpt “i samme vann” som Olaus Olsen født på Ambjørseie (Topsveen). Denne familien var nok av naboene til Stennethes familie før de flyttet til Vardal. Kirkebokkopi utlånt av Bjørn Alund.

Faddere ved dåpen: Karen Olsdatter Aalsetheie (Olines mor f. 1822, bor på Aalsethsveum) Karen Olsdatter Tomter (Olines søster f. 1851, tjenestejente på Nordre Tomter i FT 1875) Andreas Pedersen Rudshaugeie (Peders far f. 1824, husmann i Engeseth) Ferdinand Nilsen Hoffsbakken (f. 1839, lærer, kirkesanger og selveier på Hoffsbakken) Johannes Andreassen Rudshaugeneie (Peders bror f. 1860) Anton hadde fire eldre søsken, og han skulle senere også få fire yngre søsken til. Han ble nok oppkalt etter sin onkel Anton Andreassen (f. 1857), som dro til Amerika i 1877, tre år før Anton ble født. ”Anton P. Bergsejet” blir innskrevet på skolen i 1888 i Hoff kreds, i skolehuset ”Snekkerstuggua”. Faren Peder dør to år etterpå og om ikke livet var stritt, så ble det vel det nå. Allerede som 10-åring begynner Anton å gjøre gårdsarbeid på Skonnord, og det står mer om dette i avisartiklene om Anton der det er referert til hva han har fortalt selv. I 1892 er Anton skrevet i skoleprotokollen som ”Anton P. Skonnord”. Det er vanskelig å si om han bor på gården, eller sammen med Anton innskrevet som familien på en av plassene som hørte til under Skonnord på denne tiden. Dette året var Anton P. Bergsejet i Anton borte fra skolen kun én dag, av de 51 dagene det var skole det året. skoleprotokollen for Hof Når Antons bror Marthinus konfirmerer seg den 9. oktober 1892, bor han på krets. Fra Eiktunets Nøss og moren Oline skrives som ”Oline Olsdatter Skonnordseie”. Dette tyder på arkiv. at hele familien bodde på en av plassene under Skonnord. Anton blir konfirmert 30. september 1894 og er også da hjemmehørende til Skonnord, men her er ikke Oline nevnt med stedsnavn. Siden det kun står Skonnord eller Skonnordseie er det vanskelig å si noe mer om akkurat hvor de bodde i denne perioden. Når de flytter på seg igjen vet vi ikke, men siden broren Martin konfirmeres 3. oktober 1897 mens han bor i Klethagen, har dette trolig skjedd før 1897.

13 Anton og Stennethe Bergli

Den hittil siste folketellinga som er frigjort for innsyn er den fra 1900. Denne gir et godt bilde på hvordan familien er spredt, og forteller også litt om hva de driver med. Antons familie bor ved denne folketellinga i Berthestuen. Dette var ei lita stue, og sett på som ei slags fattigstue, så de levde nok i fattigslige kår. Anton har nok måttet finne seg arbeid et annet sted, og selv om han er oppført som hjemmehørende til Berthestuen, har han imidlertidig opphold på Tokstad i Brøttum. Av søsknene til Anton er både Otto og Olave tjenestefolk på Anton innskrevet som Brøttum, og mest trolig hos eldstesøster Agnethe og mannen Lars. Anton P. Skonnord i skoleprotokollen. Folketellinga 1900: Fødselsdato, når Berthestuen - personliste nr.44, tellekrets nr 11, under grd.nr 122 br.nr. 3: innskrevet på skolen, Pedersen, Marthinus husfar gift dagarbeider 1877 lovlig fravær, ulovlig Pedersen, Kristian (fl) losjerende ugift snedker 1875 fravær og oppmøtte dager. Olsdatter, Oline husmor enke tidl. Husmandskone 1849 Fra Eiktunets arkiv. Pedersen, Marthin sønn ugift husm. Sønn/dagarbeider 1882 Pedersdatter, Emma datter ugift husmorens datter 1889 Pedersen, Anton sønn ugift husmorens søn 1879

Vi ser på lista at Antons bror Marthinus Pedersen (23 år), som senere kaller seg for Myrheim, er registrert som husfar. Marthinus gifter seg juni samme år med Stennethes søster, Margrethe (21 år), og det er kanskje i forbindelse med dette slektsforholdet Anton blir kjent med Stennethe. Kristian Pedersen (25 år) er oppført som losjerende, men er oppført som snekker og har midlertidig bosted på Steinsli i Østre Toten. Han gifter seg senere med Beathe Sveum (Tømmeråssveum) og tar også selv navnet Tømmeråssveum. Mor Oline har nå vært enke i 10 år, og har nok hatt mange harde år med en stor barneflokk. Hennes foreldre Ole og Karen døde i 1890 og 1895, så hun har mistet mange på få år. De eldste barna har vel tatt seg av familien så godt de har kunnet. Olaus og Agnethe var 21 og 18 år da Peder døde, men for Oline med en ungeflokk på 1, 3, 5, 8 og 10 år var det nok tungt uten noen forsørgende mann. Marthin Pedersen konfirmerte seg som nevnt i 1897, og han var da bosatt i ”Klæthehagen”, sikkert sammen med familien og trolig i Berthestuen. Marthin gifter seg i 1911 med Marie Roland, og de bosetter seg på Tomtsveen, men han kaller seg for ”Marthin Kletthagen” livet ut. Yngstejenta Emma blir konfirmert i 1903, og bor da i Bertestuen. Hun gifter seg i 1908 med Gustav Alund og de bosetter seg på Myrheim før de rundt 1917 flytter til Nereng.

14 Anton og Stennethe Bergli

Av de yngre søsknene som ikke bor nær hjemmet i 1900, er Otto som flyttet til Brøttum allerede i 1898, bare 12 år gammel. Muligens til sin eldste søster Agnethe, og til samme sted som Anton. Nå i 1900 er Otto 14 år og lægdslem på Øvre Nøss. Bøndene i bygda pliktet å ta til seg de fattige i bygda på omgang, og når Otto må sendes hjemmefra sier det litt om hvor trange kår familien sitter i. I 1907 utvandrer Otto til Amerika, nærmere bestemt Sioux Pass i Montana. Her kaller han seg Otto Pederson. Olave Pedersdatter, som senere gifter seg med Oluf Sveum, er i 1900 kjøkkenpige i Tømmeråsen. De flytter senere til Nyseth. Av de eldre søsknene som ikke står på lista over er Olaus Pedersen (31 år) som bor som nærmeste nabo til Bertestuen i Klethagen (under Sør Klette). Han gifter seg samme år med Helene Andreasdatter (18 år) fra Torpa. Alle de 8 barna til Olaus og Helene blir født her i Klethagen. Eldstedatter i søskenflokken til Anton, Agnethe har vært gift i to år med Lars Evensen Klette, og etter å ha bodd på Berg i 1898, bor de nå i Syljuaashagen i Ringsaker. Antons farfar Andreas P. Engeseth døde i juli 1899, og farmoren Marit bor nå som føderådskone i Engeseth sammen med datteren Mathea og hennes mann Tollef og familien.

Otto Pederson fotografert 1907, da han utvandret til Amerika. Utlånt av Douglas Pederson i Amerika, barnebarn av Otto.

15 Anton og Stennethe Bergli

Antons familie Peder Andreassen født 18.09.1846, Korsvegen, gift 15.11.1868, Øvre Kirke, Oline Olsdatter, født 20.09.1848, Tomter, (datter av Ole Olsen og Karen Olsdatter) død 02.01.1920, Kletteeie. Peder døde 29.10.1890, Bergshaugen. I. Olaus Kletthagen født 10.01.1869, Tomtereie, gift 1900, Helene Andreasdatter Lybeck, født 24.03.1882, Torpa, Nordre Land, død 24.01.1961. Olaus døde 05.05.1915, Klethagen. II. Agnete Pedersdatter født 04.01.1872, Hoffseie, gift 1898, Lars Evensen Klette, født 21.10.1871, (sønn av Even Larsen Klette og Marie Hansdatter) død 19.07.1958. Agnete døde 14.05.1934. III. Kristian Kletthagen født 22.02.1875, Bergseie, gift 1906, Beathe Olsdatter Sveum Ekerneie, født 22.08.1879, Tømmeråssveum, (datter av Ole Amundsen Lundeneie og Randine Olsdatter Sveum) død 12.09.1970. Kristian døde 21.09.1933. IV. Martinius Myrheim født 16.07.1877, Bergseie, gift 25.06.1900, Margrethe Øversveen, født 30.04.1879, Ambjørseie, (datter av Hans Olsen og Marthe Johannesdatter) død 09.06.1949. Martinius døde 17.12.1950. V. Anton Bergli født 27.02.1880, Bergseie, gift 04.01.1907, Stennethe Øversveen, født 04.02.1884, Ambjørseie, (datter av Hans Olsen og Marthe Johannesdatter) død 05.04.1979, Gjøvik. Anton døde 20.06.1962. Fem søsken fra VI. Marthin Klethagen født 07.07.1882, Bergseie, gift 05.05.1911, Marie Olsdatter Bergshaugen: Emma, Roland, født 15.03.1892, (datter av Ole Jacob Torgersen og Karen Mathea Anton, Otto, Martin og Bratengseie) død 05.05.1977. Marthin døde 02.12.1957. Olave fotografert ved VII. Olave Bergshaugen født 25.10.1884, Bergseie, gift 17.07.1911, Oluf Sveum, Kalbakken i 1954. født 07.01.1882, Tømmeråssveum, (sønn av Ole Amundsen Lundeneie og Utlånt av Inger Lise Randine Olsdatter Sveum) død 03.12.1953. Olave døde 20.01.1972. Ottosen. VIII. Otto Pederson født 11.12.1886, Bergseie, gift 11.12.1912, Ovedia J. Rongholt, født 04.06.1894, død 14.07.1977, Sidney, Montana. Otto døde 1965, Sidney, Montana. IX. Emma Nereng født 10.01.1889, Bergseie, gift 16.10.1908, Gustav Alund, født 21.12.1887, Oudenstadeie, (sønn av Anton Gulbrandsen Alund og Henrikka Hansdatter) død 26.03.1954, Nereng. Emma døde 05.01.1981, Nereng.

En opptelling i denne slekta viser at av 9 barn så giftet alle seg. Av de jeg har funnet ble det etter hvert 74 barnebarn hvorav 73 giftet seg, og disse fikk 165 oldebarn. Det ble 268 tippoldebarn og 122 tipptippoldebarn. Det er også kommet 4 barn i den neste generasjonen der igjen. Totalt med ektefeller blir flokken på over 950 personer.

16 Anton og Stennethe Bergli

Berthestuggua Første gang plassen er nevnt er i folketellinga i 1875. Da bor Håvel Andersen (f. 1819) der med kona Oline Olsdatter (f. 1825) og fire barn. Rolf Myrheim husker Berthestuggua. Den var dårlig på slutten, så stua falt nesten ned av seg selv, men den stod vel der under krigen. Det var kjøkken og et par rom nede. Kjøkkenet var til venstre og kammerset til høyre. Stua var litt lang og smal – døra var i midten med vinduer på begge sider. Det var et lite soverom oppe også, men det var ikke mye å skryte av. Stusselig husrom, så det var ikke rart unga måtte tidlig ut å greie seg sjøl. Olaf Nyseth (f. 1912) husker en gang han var med moren Olave og besøkte bestemor i Berthestuggua. Det var en vinter, for de hadde gått på ski for å komme dit. Han husker det var bare to rom der, og bestemor Oline bodde i det ene. Det var ei gammel kone som bodde i det Rolf Myrheim peker på andre rommet. Olaf husker også at denne konen kom ut da de skulle gå igjen, og lurte der Berthestuggua lå. på om de hadde en kilo hemsmør å selge. 10. juli 2000. Martinus Pedersen Myrheim og Margrete bodde her i 1902 og 1904 da Halvard og Magda ble født. Gustav og Emma Alund bor her i 1908 da Asbjørn blir født. Så blir både Evinda og Olav, de to første barna til Olave og Oluf Nyseth født her i 1909 og 1911. Olav dør bare en uke gammel. Martin og Marie Klethagens (senere Tomtsveen) første barn, Dagny blir født her 13. juli 1911. Arnulf Bergli (f. 1938) husker ikke Berthestuggua, selv om han var mye på Hellerudflåa og spilte fotball som smågutt. Jorda der var pløyd opp, så alle spor etter stua var borte da.

Berthestuggukara i basketak Aslaug Kalbakken forteller: ”Det er veldig stause folk hele dætta berthestuggufolket. Bortpå Pinsberget så var det pinsmoro støtt der. Det var før det vart bygd borti der. Der var det moro i hele pinshæljen, og så sløss dom da vei du. Men du veit dæ at det vart opprænske da Berthestuggukara kom har je hørt hit ti. Dom var noen kraftkarer, så det var itte noe å skubbe seg bortått. Da trur je dom gjorde reint bord.” Det går flere vandrerhistorier i forskjellige varianter om slosskamper og sprell som Anton og andre hadde, bl.a. om en gang de hadde tatt en etasjeovn ut av et hus for å vise styrken sin. En gang hadde de også enten sparket til eller kastet en fyr i ei dør, så både døra og karmene ble med ut. Martin og Anton hadde også noen basketak seg i mellom, og dette var visstnok etter at de var voksne også. En gang hadde Anton kastet Martin ut gjennom skyttergluggen på skytterhuset ved Røstad.

17 Anton og Stennethe Bergli

Asbjørn Hasle (f. 1925) husker et par episoder som Anton selv fortalte han: ”Det var den gongen de var i Gudbrandsdalen og grov brynn. Det hadde vøri ”bearfest” heme ått noen, og det var Anton, Martin og svogeren Oluf Sveum som var der. Dom var itte bedt, men så hadde dom kømmi på at dom ville prøve å kommå seg inn. Dom hadde vel smakt på litt på førehånd så de var ”i god stim”, men da dom kom seg innafør så vart det visst et basketak med kara der. Dom visste nok itte å dom møtte på dom som prøvde seg. En kar hadde fått skikkelig medfart for Anton fortalte: Fyst tok je ovnslokket og drog tæl’n, og så tok’n Martin-bror’n på direkten så han førte langs himlinga og ned langs veggen slik at han vart liggende over en separatorkrakk.”

Det var også noen kuler mellom Anton og Nyborgskara. En gang hadde han Martin og Anton på møtt på to av de, og Anton hadde fortalt: ”Det kom da et par ta dom Nyborgsglæpom fest i Gudbrandsdalen. og sku ta meg. Jeg tok og høgg tak i nakken på dom og klinte dom innåt, og etterpå Tegning av Herbjørn så kaste jeg dom i hårt sitt kjærr.” Skogstad. Sigmund Sveen (f. 1926) forteller at Anton selv fortalte om slossinga. Det var om å gjøra å få han til å fortelle historiene om igjen for å se om han la på eller trakk fra i historiene. De var litt utrolige, men det viste seg at han fortalte de helt likt hver gang. Sigmund husker også en gang Anton hadde fortalt om sin ungdom. Ovenfor Snekkerstuggua var det et et-etasjes hus der det holdt til noen tjenestejenter. Anton hadde vært litt etter den ene jenta der og han ville jo gjerne inn, men så hadde de låst han ute. Han skulle vel vise seg litt og da tenkte han vel at han skulle vise litt muskler. Han hadde stilt seg opp utafor og tatt et veddemål før han tok sikte på den midterste fyllinga i trefyllingsdøra og tatt fart. Han hadde visst kommet inn gjennom døra med et brak – og med hodet først og hendene langs sida. Men om jenta ble imponert eller mest skremt forteller historien ingenting om.

18 Anton og Stennethe Bergli

Stennethes barndom Stennethe blir i følge kirkeboka født 11. februar 1884 på Ambjørseie i Snertingdal. Datoen må utrolig nok være feil, siden hun alltid feiret bursdagen den 4. februar, og denne datoen står også både i skoleprotokoller og på gravsteinen. Hun må helst ha vært født på plassen Øversveen under Ambjør, siden faren Hans Olsen var husmann her i 1881. Stennethe ble døpt den 23. mars i Øvre kirke (Nykirke), med foreldrene Hans Olsen (f. 1842) og Marthe Johannesdatter (f. 1843).

Kirkebok 1884 - Faddere: “Stennette” døpt. Kopi Marthe Olsdatter (Husmannsfrue på Henrikhaugen f. 1816, svigermor til Stennethes utlånt av Bjørn Alund. søster Olava, og forøvrig tante til Antons mor Oline) Mina Hansdatter (Stennethes eldste søster, f. 1864) Mathias Hansen (Mathias Lyshaugen f. 1862. Han ble gift med Stennethes søster Olava bare noen uker før, den 10. februar 1884. Er for øvrig fetter til Oline, mor til Anton.) Kristian Pedersen Ambjørseie (Trolig Ole Kristian Pedersen f. 1867, bor i Rønningsveen) Martin Olsen Granum (Stennethes onkel f. 1848)

”Stenette H. Øversven” ble innskrevet på skolen den 18. januar 1892 i ”Ambiørs kredsskole”. Også her i skoleprotokollen er hennes fødselsdato oppgitt til å være 4. februar 1884. Fra protokollen i skoleåret 1895-96 kan man se at hun var borte kun én dag fra skolen, og var den som hadde minst fravær i ”2den afdeling”. Denne avdelingen bestod av sju gutter og tre jenter. Kristian, Stennethes bror gikk også her da.

Stennethes navn i skoleprotokollen for Ambjør krets. Fra Eiktunets arkiv.

19 Anton og Stennethe Bergli

Pensum 1895 Religion: a) Forklaring: Hele b) Bibelhistori: Fra Jesu sidste dage og ud samt forfra til Davids historie c) Bibellæsning: Markus og Johannes’s evangelier samt en del af apostlernes breve. d) Kirkehistori: Kort oversigt over kirkens fremgang og udvikling gjennem tiderne. Norsk: a) mundtligt: Sætningslæren og ordklasserne samt læsning. b) skriftlig: diktat og afskrift Regning: Indøvelse af det metriske system, procentregning, rente og rentesregning samt en del geometri Norgeshistorie: Forfra til Kristian den første Naturfag: Fysikken, kemien og plantelæren efter Reuch Geografi De fire fremmede verdensdele samt al mudelig geografi Sang: Baade salme og sang melodier samt for øverste klasses vedk. lidt nodelæsning.

Stennethe blir konfirmert 1898 og bor også nå hjemme på ”Ambjørseie”, mest trolig i Øversveen. Som det vanlige var den gangen måtte også hun ut å få seg arbeid. To år senere er Drengestuggua ved Nøss. oppført som ”Stenette Hansdatter” som budeie på nedre Nøss, 16 år gammel. Hun holdt til i Drengestuen sammen med tre andre. Man fikk dårlig med lønn i gamle dager, så en måtte kanskje greie seg med kosten. Stennethe fikk kanskje noen sko og litt til, men det var nok trange kår for tjenestefolk.

20 Anton og Stennethe Bergli

Folketellinga 1900: Nøss, nedre - personliste nr.15, tellekrets nr 11, grd.nr 119 br.nr. 1 og 2: Hovedbygningen: Olsen Landåsen, Johan Cesar husfar gift gbr./landhandel/lasteh. 1854 Olsdatter, Oline husmor gift landhandel-gaardbr.kone 1858 Cesarsen, Olaf sønn ugift handelsfullmægtig 1881 Andersen, Mathias tjener gårdsbestyrer 1833 Johansen, Marthinus tjener tjenestegutt 1877 Drengestuen: Andreassen, Helmer tjener gaardsarbeide 1881 Johannesdatter, Lina tjener kjøkkenpigee 1882 Evensdatter, Anna tjener kjøkkenpigee 1884 Hansdatter, Stenette tjener budeie 1884

Ser vi etter resten av Stennethes familie i denne folketellinga finner vi hjemme i Øversveen foreldrene Hans (57 år) og Marthe (57 år) til sammen med Oline (14 år). Kristian (20 år) er også oppført hjemmehørende til Øversveen, men han er for tiden i Fåberg, muligens hos Marthes slekt. Eldste søster til Stennethe, Mina er 36 år og gift med Anton Olsen. De bor på Snartumssveum i Nedre Snertingdal, og nå i 1900 bor de her med fire barn. Olava (34 år), som ble gift i 1884 med Mathias Hansen, bor på Lyshaugen med tre barn. Stennethes eldste bror, Ingvald (32 år) bor i Nord Bratsveen sammen med Karoline Nikolausdatter, og sine fem barn. De to tvillingene Martin og Netta er akkurat kommet til. Ole er 28 år og er gift med Sofie Martinsdatter. De er bosatt på Lovmoen i Nordre Land. Han er jernbanearbeider, og de har to barn. Mathea er 26 år og gift med Nils Tollefsen Skundbergseie. De bor i Rønningen med to barn. Agnethe er 23 år og gift med Johannes Kalbakken. De bor på Øvre Kalbakken med sin datter. Margrethe er 21 år og gifter seg samme år med Martinius Myrheim. Stennethe har også ei halvsøster, Henrikka som nå er 37 år. Hun giftet seg med Anton Gulbrandsen i 1883. De har bodd på litt forskjellige husmannsplasser under Lunden, Oudenstad og Rud før de nå i 1900 bor på selve Alund. Den eldste sønnen, Gustav gifter seg i 1908 med Antons søster Emma.

21 Anton og Stennethe Bergli

Stennethes familie Hans Olsen født 27.09.1842, Frøsakereie, Torpa, og (1) Helene Hansdatter, født 18.10.1822, Haslieie, (datter av Hans Christensen og Marie Hansdatter) død 07.07.1907, Alund, gift (2) Marthe Johannesdatter, født 27.01.1843, Råumseie, Søndre Land, (datter av Johannes Hansen og Marit Olsdatter) død 07.09.1907, Henrikhaugen. Hans døde 17.04.1922, Rusten (aldershjem). Hans Olsen og Helene Hansdatter: I. Henrikka Hansdatter født 26.04.1863, Lundeneie, gift 26.04.1883, Segaard Kirke, Anton Gulbrandsen Alund, født 24.08.1858, Rudseie, (sønn av Gulbrand Jensen og Anne Pedersdatter) død 27.01.1934, Alund. Henrikka døde 08.02.1930, Alund. Hans Olsen og Marthe Johannesdatter: II. Mina Øversveen født 12.04.1864, Røstadeie, gift 1893, Anton Olsen Sveum, født 27.10.1869, Nøsseie, (sønn av Ole Olsen Øversveløkken og Ingeborg Olsdatter) død 19.12.1958. Mina døde 31.01.1946. III. Olava Øversveen født 12.03.1866, Lundeneie, gift 10.02.1884, Mathias Hansen Lyshaugen, født 05.06.1862, (sønn av Hans Torgersen Øverbyeie og Marthe Olsdatter) død 30.09.1932. Olava døde 07.04.1943, Lundgård. IV. Ingvald Henrikhaugen født 09.09.1868, Røstadeie, gift 25.11.1893, Karoline Nikolausdatter, født 12.02.1870, Lillebrenden, Landåsbygda, (datter av Nikolai Andersen Brenden og Karen Mathea Julsdatter) død 14.10.1946, Henrikhaugen. Ingvald døde 14.01.1937, Henrikhaugen. V. Martinus Øversveen født 1870, død før 1887/1875? VI. Ole Øversveen født 19.04.1872, Lundeneie, gift Anne Sofie Øyom, født 1871, (datter av Peder Martin Reiersen Knutslien og Anna Marie Nilsdatter Munkelien). Ole døde 1956, Nordsinni. VII. Mathea Øversveen født 21.09.1874, Lundeneie, gift 25.11.1893, Nils Tollefsen Skundbergseie, født 25.11.1865, (sønn av Tollef Jacobsen Forseth og Karen Mathea Fredricksdatter Løvlien) død 25.11.1902. Mathea døde 07.06.1954. VIII. Agnethe Øversveen født 09.02.1877, Ambjørseie, gift Johannes Andreassen Kalbakken, født 05.05.1875, Lundseie, (sønn av Andreas Nilsen Valhovd og Agnete Kristiansdatter Øversveen) død 11.02.1944. Agnethe døde 26.07.1918, Myrheim. IX. Margrethe Øversveen født 30.04.1879, Ambjørseie, gift 25.06.1900, Martinius Myrheim, født 16.07.1877, Bergseie, (sønn av Peder Andreassen og Oline Olsdatter) død 17.12.1950. Margrethe døde 09.06.1949. X. Kristian Øversveen født 20.04.1881, Ambjørseie, død 25.08.1904. XI. Stennethe Øversveen født 04.02.1884, Ambjørseie, gift 04.01.1907, Anton Bergli, født 27.02.1880, Bergseie, (sønn av Peder Andreassen og Oline Olsdatter) død 20.06.1962. Stennethe døde 05.04.1979, Gjøvik. XII. Oline Øversveen født 30.05.1886, Ambjørseie, gift 24.03.1905, Kasper Sveum, født 10.02.1883, (sønn av Kristian Nilsen Ekerneie og Nikoline Johannesdatter Lundeneie) død 13.11.1962. Oline døde 22.03.1961.

22 Anton og Stennethe Bergli

En opptelling av etterkommere etter denne familien: 12 barn der 10 ble gift, 71 barnebarn derav 59 giftet seg, 205 oldebarn, 384 tippoldebarn, 458 tipptippoldebarn, 130 tipptipptippoldebarn, og 5 i den neste generasjonen der igjen. Tar man med ektefeller i tellinga, får en over 1850 personer, som i stor grad har bosatt seg i Snertingdal. Når vi tar med alle etterkommere etter både Anton og Stennethes søsken får vi over 2300 personer.

Øversveen på 1950-tallet. Stennethe har fortalt at de hadde låven stående til høyre utenfor bildet. Der hadde de også en brønn. Utlånt av Synnøve Øversveen.

23 Anton og Stennethe Bergli

Anton og Stennethe Anton og Stennethe traff nok hverandre i begynnelsen av århundret, men ingen vet noe om omstendighetene rundt dette. Det fortelles at Stennethe stod i med Olaf Landåsen, og dette var nok mens hun var budeie på Nøss rundt 1900. Stennethe er fadder for Sigurd, sønn til broren Ingvald og Karoline Henrikhaugen i november 1901. Hun blir her kalt ”Pige Stenette Hansdatter Nøss”, så hun er nok fremdeles tjenestejente på Nøss. Anton var som nevnt på Tokstad i Brøttum i 1900. Her jobbet han vel som tjenestegutt, men ingen har kunnet fortelle noe om dette. 13. april 1902 er Halvard Myrheim, sønn til Martinus Pedersen og Margrete Hansdatter, til dåpen. Faddere er: Enke Oline Olsdatter Bertestuen, Pige Stenette Hansdatter Ambjørseie, Dagarbeider Rasmus Haavelsen Frydenberg, Dagarbeider Olaus Pedersen Klættehagen og Dagarbeider Anton Pedersen Klættehagen. Anton og Stennethe kjente hverandre sikkert fra før, men her må de i alle fall ha truffet hverandre. Ingen har fortalt noe mer om dette, men i februar 1903 blir Klara født, uten at Anton og Stennethe ”rakk” å gifte seg. De hadde nok ikke midler til å få seg noe felles bosted for Klara blir født den 5. februar hjemme hos Stennethes foreldre i Øversveen. Stennethe er fadder for flere, og hun er oppført enten som Ambjørseie eller Øversveen i hele perioden fra 1902 til 1906. Hun har vel da bodd hjemme og hjulpet sine foreldre. Anton på Jørstadmoen i 1905. Han står helt Anton i militæret – 1905 bakerst som nr. 3 fra Etter at Klara ble født, fikk Stennethe muligens hjelp fra sine foreldre eller søsken, da høyre. Anton måtte i militæret i 1905. Det er blitt fortalt at han var grensevakt og at han var Utlånt av Anna Bergli.

24 Anton og Stennethe Bergli

på Jørstadmoen. Anton snakket heller ikke så mye om dette, så derfor har ingen kunnet fortelle noe om dette. Det eneste er en historie fra moen som Anton hadde fortalt Sigmund Sveen. Anton fortalte gutta stadig at han hadde løpt 100-meter, og i all tid etterpå meinte han bestemt at han hadde klart dette på 10-tallet ett sted. Sigmund husker ikke helt akkurat tida han sa, men han oppgav alltid den samme tida. Sigmund og Asbjørn Hasle hadde prøvd å forklare han at dette var umulig, og at det var opp mot norgesrekord, men Anton var brennsikker og stod på sitt. Det jeg har funnet fram til ut fra bildet og bøker om 1905, er at Anton var i 4. korps. 4-tallet på uniformen viser dette. Soldatene den gangen ble delt opp i tre bataljoner: linje-, landvern- og landstormbataljon. Landstorm dro først til svenskegrensa da Norge måtte vise at vi virkelig ville ha vår selvstendighet. En ansatt ved forsvarsmuseet i Oslo som jeg har snakket med mente at soldatene på bildet trolig var fra linjebatalionen. Anton var dermed blant de som reiste etter inn til svenskegrensa. Mannskapene i 4. korps ble samlet fra Fåberg, Lillehammer, Biri og Nes så personene på bildet stammer fra disse områdene. Halvard H. Sveen sin far Harald Sveen (f. 1881) fra Vestre Sveen i Snertingdal er også med på bildet. Han står som nr. 2 fra venstre. Halvard forteller at faren Harald var Utsnitt av bildet fra på Svenskegrensa som vakt i 1905, så dette tyder på at alle Jørstadmoen. på bildet var ute på grensevakt. 1. oktober 1905 kom troppene som var blitt sendt til grensa, tilbake igjen til Jørstadmoen. Partene inngikk forlik i Karlstad, og faren for krig var over. Dette bildet er trolig tatt denne høsten da Norge igjen var selvstendig.

Valdresbanen Som det står i avisartiklene senere, var Anton med på en del fløting, men dette var sesongbetont, så han fikk seg vel jobb der det var mulig å få tjent seg litt penger. Derfor fikk han vel også jobb på Valdresbanen som anleggsarbeider. Her lærte han seg nok de svenske visene han ofte sang på. På internett (valdresbanen.no) står det om historien til jernbanelinja: ”23. november 1902: Landsbanen fram til Dokka offisielt åpnet. I oktober 1903 nådde man Tonsåsen, men de siste 30 km voldte adskillige problemer. Arbeidet ble tatt opp igjen etter en lengre stillstand. På det meste hadde det jobbet vel 800 mann på banen - (rallare/slusker; fortjeneste på 4 kr. dagen!!). 29. september 1906 ble banen offisielt åpnet fram til Fagernes av kong Haakon den 7.” Det finnes ingen faste holdepunkter fra 1900 og til 1906 om hva Anton kan ha jobbet med, men siden han var i militæret 1905 og det er nevnt at han ble fyrbøter da Valdresbanen ble åpnet tyder dette på at han var med her rundt 1906.

25 Anton og Stennethe Bergli

Anton og Stennethe gifter seg 30. desember 1906 tinglyses bryllupet, og 4. januar 1907 gifter de seg. ”Ungkarl Anton Pedersen og pige Stenette Hansdatter” står det i kirkeboka. Anton er oppført som dagarbeider og bor i ”Klættehagen”. Forlovere er Martinus Pedersen - Antons bror som i 1900 giftet seg med Stennethes søster Margrethe, og Martin Pedersen Klethagen – også han bror til Anton.

Fra kirkeboka: Ungkarl Stennethe flytter til Klæthagen sammen med Anton, og familiens andremann, Anton Pedersen, Petter blir født her i juni samme år. Anton bruker også navnet ”Anton Pedersen dagarbeider i Klæthagen” helt til han kjøper Bergli. Stennethes mor Marthe dør samme høst på Klættehagen, og pige Henrikhaugen. Anton, Stennethe og barna bor i Klæthagen også de første årene Stennette Hansdtr. etterpå, og både Magnhild og Olaug blir født der. Kopi utlånt av Bjørn Alund.

26 Anton og Stennethe Bergli

Stennethe og Olave, Antons søster, på trappa hos Helene og Johan på Fåvang. Bildet utlånt av Randi Kirkerud.

Høsten 1909 har Anton og Stennethe flyttet, for ”kone Stenette H. Stampestuen” er fadder 17. oktober dette året. Det er Evinda, datter til ”Olave Pedersdatter og Oluf Olsen Tømmeraassveen” som er til dåpen, og denne Stenette Til venstre for der vegen kan ikke være noen andre enn ”vår” Stennethe, for både slektskap og steder stemmer. flater ut litt lå Berthe- Olave er søster til Anton og hun bor nå i Bertestuen når Evinda blir født. De stuggua. Til høyre lå andre fadderne er Emma P. Myrheim (også Antons søster), Gustav A. Myrheim (gift uthuset. året før med Emma), og Oluf M. Hellerud. Det er uvisst hvorfor de har flyttet fra Klethagen og til Stampestuen, og det er også uvisst hvilke av husene i Stampestuen de holdt til i. På den tiden er det to hus der som de kan ha bodd i. Schjold Landåsen (f. 1918) har hørt at Anton muligens jobbet med å lage karder der, så dette stemmer godt overens. De har ikke bodd lenge i Stampestuen, for allerede høsten 1910 bor de i Bertestuen. 4. oktober begynner nemlig Klara i første klasse på Dalheim, og innskrives da som ”Klara Bertestuen”. De kan ha bodd her

27 Anton og Stennethe Bergli

helt fram til sommeren 1911, for den 16. juli er Stennethe igjen fadder. Denne gangen er det Martin Pedersen og Marie Olsdatters datter Dagny som blir døpt, og kirkeboka kan fortelle at ”Stenette H. Klethagen” er blant fadderne. Senere samme år eller tidlig i 1912 flytter familien til Snekkerstuggua på Berg, og familien bor her mens de bygger hus på Bergli. I et intervju på Berg om orgelfabrikken og sagbruket der i 1997 forteller Sverre Bergli (f. 1912): ”Je er født i Snikkerstuggn, ja. Så je er den siste som er født på Berg. Hænn far og a’mor bygde oppafør Berg, og legde hus der. Bernhard Berntsen førtælte at han bar mei ti ei kommodeskuff oppover bakka her.” Odd Haugen (f. 1919) skrev en liste over alle som har bodd på Bergshaugen. ”Anton Bergli m/kone” er notert blant de som har bodd der etter 1905. Det er vanskelig å si noe om akkurat når, men det kan ha vært en kortere periode rundt 1909-10 eller akkurat før de flyttet inn på Bergli.

Bergli Bergli ligger under gården Berg som ligger midt i det man i dag kaller sentrum i Snertingdal. Det har bodd folk her Snekkerstuggua på Berg i området i uminnelige tider, sikkert på grunn av de store flate områdene som nok 1930. var attraktive i forhold til dalen ellers som består av mye ulendt terreng. Navnet på Utlånt av Hans Berntzen. nabogården Hov, tyder på at det har vært et eldgammelt kirkested her, så området har lenge vært et sentrum i dalen. Gården Berg ble første gang nevnt i skriftlige kilder 13. april 1344 sammen med gårdene Snartum, Klette og Nøss. Flere av de mindre husmannsplassene og småbrukene som ble fraskilt de store gårdene ble etablert på mindre attraktive områder oppe i høyden. Navnet Bergli nevnes første gang i 1911 i eiendomspapirene som skrives når Anton kjøper plassen. Bergli fikk gnr. 123, bruksnummer 6, men etter at Snertingdal ble innlemmet Bergli våren 1966. Foto: Sigbjørn Bergli.

28 Anton og Stennethe Bergli

i storkommunen Gjøvik i 1964, har Bergli nå fått gardsnr. 229, bnr. 6. Det er uvisst om navnet Bergli hørte til stedet før Anton kjøpte det, eller om det var han som gav navn til plassen. Anton ble født på Bergshaugen og vokste opp der, og det var kanskje derfor han senere ønsket å bosette seg i dette området. Bergli ligger ca 540 moh. og herfra har man god utsikt over midtre delen av Snertingdal. Nå er mye vokst igjen og Berglisletta og utsiktspunktet ute på berget er helt gjengrodd.

Bergli oktober 2000.

29 Anton og Stennethe Bergli

Eiendomspapirer

Toten, Vardal og Biri pantebok nr. 24 = Y, oppslag 228a, dok. nr. 56, tinglyst 17.10.1911 Aar 1911 den 11 august indfandt undertegnede arbeidskomité for Den norske Arbeiderbruk- og Boligbank i Snertingdalen sig paa gaardsnr. 123 brno 1 Berg, skylden 14.96 for at skyldsætte en fra denne eiendom til arbeiderbruk solgt parsell. Da eiendommen er indgjærdet og grænsene saaledes paa det rene. befandtes saledes unvaarelse unødvendig, hvorfor denne ikke var varslet. Tilstede var sælgeren Hans A. Berg og kjøperen Anton P. Klæthagen. Den frasolgte parsell der har erklert navnet Bergli, bestaer av et jorde der i nord begrænses av pladsen Haugen, i øst av Bergs kreaturvei, i syd av innhavning, alt tilhørende de gaarden Berg, i vest begrænses det av pladsen Sjurstuen, løkke, tilhørende søndre Hoff, og overalt indgjerdet. Kjøperen har ret til have i gaardens sætermark for de kreaturer, der fødes paa bruket likeledes ret til 100- et hundre – gjerdestaur i gaardens skog aarlig. Det bemærkes at intet nyt fællesskap er opstaaet ved det nye bruket oprettelse, likesom dette har erholdt sine eiendele for benyttelse og fredning i saa heldig form som de stedlige forhold

30 Anton og Stennethe Bergli

Flyfoto av Bergli og Berg 1953. Utlånt av Hans Berntzen.

tillater. Efter at have befaret eiendommen enedes man om, at det nye bruk faar en skyld av mark 0.45 øre, hvilket paa stedet vedtakes av sælger og kjøper. At foranstaaende er utført efter bedste skjøn og overbevisning i henhold til tidligere avlagt lagrettesed bekræftes. Snertingdalen 11/8-11. M. H. Lyshaugen, M. P. Tomter, Tollef T. Jostad.

Toten, Vardal og Biri pantebok nr. 24 = Y, oppslag 316a-316b, dok. nr. 21, tinglyst 12.12.1911 Undertegnede Hans A. Berg, som er lovlig eier av gaardsno. 123 brno. 1 Berg i Snertingdalen, erkjender herved at ha solgt, likesom jeg herved sælger, skjøter og overdrar parsellen Bergli av min eiendom til Anton P. Klæthagen for kjøpesum kr. 2500. – to tusen fem hundrede kroner. Da der for kjøpesummen er stillet tilfredsstillende sikkerhet ved garanteret og bevilget laan av den norske Arbeiderbruk og Boligbank, skal nævnte eiendom herefter tilhøre kjøperen med rettigheter og forpliktelser ifølge handels forlig, som hans retmesige eiendom uten anke fra mig og arvinger, og forbliver jeg for overdragelsens kjøpesum hjemmelsmann efter loven. Snertingdalen 14 novmbr. 1911, Hans Berg. Til vitterlighet. M. H. Lyshaugen, Lars Kalbakken.

31 Anton og Stennethe Bergli

Kjøpekontrakt Utlånt av Hans Berntzen Undertegnede Hans A. Berg og Anthon Pedersen Klæthagen, har Dags dato indgaaet saadan handel. Jeg, Hans Berg, sælger til Anthon Pedersen en parsell av min eiendom Berg i Snertingdalen, for omforende kjøpesum kr. 2500 to tusen fem hundre kroner. Den nevnte parsell; Bakkene kaldet, er et firkantet stykke omgivet av gjærde paa alle kanter og grænser øverst til pladsen Haugen, nederst til en liten havneløkke tilhørende gaarden, paa de andre sider grænser den til pladsen Sjurstuen og gaarden Bergs kreaturvei. I handelen medfølger den øverste av de to paa parsellen staaende Laavebygninger samt laaven og fjøset paa pladsen Haugen. Al den omkring parsellen, til gaarden Berg hørende gjærdeplikt, forplikter kjøperen sig til at overtage, men skal hertil have 100 et hundre gjærdestør årlig efter utvinning i gaardens skog. Kjøperen har ret til Havn i gaardens sæterhavn for de kreaturer der fødes paa parsellen samt ret til at faa dem ind paa gardens Sæterfjøs. Kjøpesummen blir at erlegge kontant saasnart Laan av den Norske Arbeiderbruk og Boligbank erholdes, og forplikter sælgeren sig til at utstede Skjøte saasnart nævnte laan er bevilget, og forbeholder sælgeren sit ret til at erholde dette direkte utbetalt av Kassereren.

32 Anton og Stennethe Bergli

De med ordningen forbundne omkostninger utredes av kjøper og sælger med en halvpart paa hver. Av nærværende Dokument har kjøper og sælger hver sit Eksemplar. Snertingdalen 1 august 1911 Kjøper, Anton P. Klethagen (sign) Som sælger Hans Berg (sign) Til vitterlighet M. H. Lyshaugen, A. Rognstad

Bergli oktober 2000.

33 Anton og Stennethe Bergli

Toten, Vardal og Biri pantebok nr. 24 = Y, oppslag 316b, dok. nr. 22, tinglyst 12.12.1911 Panteobligation for laan av Den norske Arbeiderbruk- og Boligbank. Rente 3 1⁄2 pst. p.a. A. no. 15990. Undertegnede Anton P. Klæthagen … 2700,- hvilke to tusen syv hundrede kroner…. 1ste priortet mit eiendre bruk Bergli i Toten, Vardal og Biri sorenskriveri Snertingdalens tinglag, gaardsno. 123 bruksno. 6 av skyld mark 45 øre med samtlige… Snertingdalen den 14 november 1911. Anton P. Klæthagen. Til vitt. M. H. Lyshaugen. Anton M. Lien.

Bakgrunnen for Den norske Arbeiderbruk og Boligbank Den Norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank (fra 1915 Småbruks- og Boligbank) ble opprettet ved lov av 9.06.1903 . Bankens formål var å låne ut penger mot kommunal garanti til ubemidlede personer som bl.a. ønsket å bygge bolig eller skaffe seg arbeiderbruk samt lån til kommuner som ønsket å skaffe eller bygge boliger for ubemidlede. For å vurdere lånesøknadene ble det oppnevnt kommunale komiteer, de senere småbruksnemnder og bolignemnder - på landet slått sammen til småbruks- og bolignemnda. Betingelsene for å få lån med kommunal garanti var bl.a. at søkeren ikke hadde formue over en viss sum samt at tomten og bygningens størrelse var begrenset.

Toten, Vardal og Biri pantebok nr. 40, 1929, fol 227a dok. nr. 76, tinglyst 22.4.1929. Skjøte – 76. 22/4-29, Lov 23/7-15. 227. Undertegnede Anton Bergli erkjenner herved at ha solgt til, likesom jeg herved i henhold til kjøpekontrakt av 14/10-1928 skjøte og hjemler til Petter A. Bergli min eiendom Bergli g.nr 123. br. nr 6 av skyld mn 0.45 i Snertingdal tinglag for en kjøpesum stor kr 6500,- Sekstusenfemhundrekroner som er avgjort paa omforenet måte. Ti skal overta eiendom hvorpaa følge og tilhøre kjøpesum med fuld eiendomsret på samme måte som jeg selv har bruket den, idet jeg for overdragelsen forblir hjemmelsvarlig efter loven.

Snertingdal den 4. april 1929 Til vitterlighet Johs. Kirkerud Anton Bergli

Skjøtet fra 1929 der Anton selger Bergli til Petter. Kopi fra Statsarkivet på Hamar.

34 Anton og Stennethe Bergli

Familien flytter til Bergli Når Anton kjøper Bergli i 1911 består familien av seks personer. Anton er 31 år, Stennethe 27, Klara 8, Petter 4, Magnhild 2 og Olaug 1 år. I en avisartikkel i forbindelse med Antons 70 års dag står det: ”Ved intenst slit klarte han 27 år gammel og skaffe seg sitt eget bruk.” Dette skulle bety at han kjøpte Bergli i 1907. Alle eiendomspapirer jeg har kommet over tilsier at handelen fant sted i 1911, men en mulighet er at han begynte å opparbeide jorda på Bergli allerede i 1907. Dette blir i grunnen bare spekulasjoner, og avisene skal man heller ikke alltid stole på. Det var nok mye slit som måtte til for å få jorda i området dyrkbar. Det var ikke snakk om å vente på våren, for det var å hogge ned skogen og kvitte seg med røtter og stein uansett vær. Hesten var til uvurderlig hjelp og dro unna røtter og stein på lemmer. Når våren kom skulle mest mulig være klart til å dyrkes opp. Om sommeren var det lettere å opparbeide ny jord, men samtidig mer å gjøre under våronn og slåttonn. Man røyset om sommeren, slik at man kunne utnytte snøen om vinteren og lettere kjøre bort steinen da. Den nye vegen gjennom dalen var kommet fram til Kalbakken i 1910, og dette gjorde nok mye for framkommeligheten gjennom dalen. Men det var ennå 4 år til den første bilen skulle komme til Snertingdal. Anton og Stennethe begynte vel byggingen av huset så fort de fikk kjøpt eiendommen, men med begrensede midler og lange arbeidsdager gikk det kanskje smått. Rundt 1912-1913 må familien ha flyttet inn, for Helene blir født på Bergli i 9. februar 1914. I kirkeboka er Anton her for første gang oppført som selveier. Helene ble døpt 1. mars og faddere var da:

Kone Ellen E. Bergseng (Nabo - f. 1875) Pike Anna J. Myrheim (f. 1897. Datter til Agnethe, søster til Stennethe) Dagarbeider Even E. Bergseng (Nabo – f. 1881) Tj.gut Harald M. Bergengen (Trolig Harald Matiassen f. 1895. Sønn til Olava, søster til Stennethe) Helene døde av hjernebetennelse i 1918, bare 4 år gammel.

Det første Sverre Bergli kunne huske, var saga som stod ved Skonnordstjernet. Denne var drevet av en ”lokomobil”, og var nok et syn for en smågutt på den tida. Derfor husket han vel også dette. De hentet materialer med hest til Bergli, og dette skulle visst brukes til huset, så det var nok ikke helt ferdig. Dette kunne vel kanskje ha vært rundt 1916-17, da Sverre var 4-5 år gammel.

35 Anton og Stennethe Bergli

Bergli 1966 og 2000.

36 Anton og Stennethe Bergli

Økonomien 1914-1936 I skatteprotokollene kan vi kikke litt på hvordan det stod til økonomisk med Anton de første åra etter at han bygde Bergli. De to kolonnene til venstre viser Antons formue og inntekt, mens til høyre er tilsvarende tall for gårdbrukeren på Berg:

De grå tallene betyr at jeg ikke har de eksakte tallene, og har derfor valgt et gjennomsnittlig/sannsynlig beløp.

Antons formue og inntekt - nominelle verdier.

37 Anton og Stennethe Bergli

Disse tallene syntes kanskje klare nok, men for å få et realistisk forhold må man også regne med kroneindeksen på den tida.

For å forklare litt bakgrunnen for denne tøffe tiden må jeg ta med litt økonomisk historie: ”I hele perioden før første verdenskrig var kronekursen knyttet til en gullstandard. Det betyr at omfanget av sedler og mynt var bundet til sentralbankens gullbeholdning. Pengeverdien var stabil, det var verken inflasjon eller deflasjon. Ved utbruddet av første verdenskrig ble gullstandarden midlertidig opphevet. I mange land ble en vesentlig del av statens utgifter til krigen finansiert ved å trykke penger i stedet for å øke skattene. Resultatet ble en kraftig økning i prisnivået og "dyrtid". Spekulanter tok raske gevinster mens småsparere og vanlige lønnsmottakere fikk sine verdier spist opp av inflasjon. I 1920 var kronens verdi i forhold til gull redusert til omtrent en 1/3 av verdien i 1914. Etter krigen tok Norges Bank sikte på å føre kronen tilbake til omtrent halvparten av gammel verdi i forhold til gull. Myndighetene tok sikte på å bringe pengeverdien tilbake til "pålydende". Perioden var preget av nedgangstid, deflasjon og høy arbeidsledighet. ” Vegen opp til Bergli.

38 Anton og Stennethe Bergli

Antons inntekt følger utviklingen for de fleste i 20 og 30-åra. Mange gikk konkurs og måtte selge gården.

Antons formue og inntekt - reelle verdier omregnet i forhold til kroneindeks.

Ser at 1920 er toppåret, før en rask nedgang i løpet av 1922-23. Får igjen en liten oppsving i 1925-26 før det går ned til en bunn i 1928-29. Det er også nå at Anton selger Bergli til Petter. Vi ser akkurat den samme utviklingen på Berg som hos Anton, men nedgang fram til 1935, da Bernhard går konkurs. Hadde vi sett på andre gårdbrukeres økonomi, hadde vi vel funnet den samme utviklingen for de aller fleste. Dette må ha vært en urolig tid, og langt fra dagens økonomi som bare går jevnt og trutt oppover og med forholdsvis små endringer fra år til år. Fra 1921 og til 1931 reduseres Antons inntekt nesten til en femtedel fra 1519 til 323 kroner i året. Det hele virker ganske utenkelig i dag.

Hans/Bernhard og Antons formue og inntekt - reelle verdier omregnet i forhold til kroneindeks. Den øverste graf er Hans/ Bernhards formue delt på 10 (for å få frem nyansene), den nest øverste viser viser Hans/Bernhards inntekt. Antons formue og inntekt nederst.

39 Anton og Stennethe Bergli

De dårlige tidene gjorde at Anton måtte selge bruket, men ingen hadde penger til å kjøpe. Derfor ble bruket solgt til Petter for å komme seg over kneika. Jeg valgte å sammenlikne med Hans Berg som Anton kjøpte bruket av, og vi ser at utviklingen for han er akkurat den samme. På slutten av 20-tallet synker både formuen og inntekten kraftig. Hans dør i 1928, og Bernhard Berntsen overtar. Anton selger Bergli i 1929, mens Bernhard unngår konkursen fram til 1935. Jeg har ikke funnet tall lengre fram Bergli tidlig på 70-tallet. enn til 1936, men ”de harde 30-åra” kommer tydelig fram. Utlånt av Esther Ekse.

40 Anton og Stennethe Bergli

Anton Etter hvert som åra gikk, bemerket Anton seg på flere måter med å vise hvor sterk han var. Det er også navnet ”Sterk-Anton” de fleste har hørt, så ryktet om han som reiste stolper på egen hånd spredte seg nok. Schjold Landåsen har hørt om en gang Anton og broren Martinus Myrheim var med på grøftegraving borte ved Bjørkelykkja ved Nøss. De hadde kommet over en stein som var så stor at verken Martinus eller noen av de andre klarte å løfte den vekk. Da hadde Anton hoppet nedi grøfta og sagt; ”Fløtt dekk – je skar ta’n!”. Og det er blitt fortalt at han klarte å få steinen vekk. Antons underskrift. Karene hadde også Fra dokument utlånt av andre måter å måle Per Olav Bergli. styken på. ”Skar vi draks?”, spurte man når man stod på låven. Da tok to karer omkring hverandre og klemte til så hardt de orket og prøvde å løfte opp den andre og kaste ”taperen” ned i fórgolvet. Anton stod som regel igjen til slutt. Per Odd Lønnum (f. 1923) kan huske en stor stein som lå på Lønnumsgarden. Den var tung, så man var en skikkelig kraftkar hvis man klarte å løfte den. Per Odd vet bare om to som presterte det ”karstykkje” å få løftet den, og det var faren Peder Lønnum (f. 1884) og Anton. Senere ble denne steinen murt inn i en grunnmur, så det er nok for sent å finne ut av hvor tung den er. Bjørn Alund (f. 1930) Anton i 1954 - forteller: ”Anton var jo en røslin 74 år gammel. svær og sterk kar, men han hadde humor og var med på notene når Esther og Helene dreiv å terge smågutta litt. Selv om han var stor og kanskje såg litt stram ut for smågutta, så var han snill som dagen var lang. Han brukte seg ældri på unga, som nok itte bære oppførte seg. Det var ofte unger fra Alund og ellers på Bergli som hjalp til under skurånna, potetånna og hesjinga.” Arvid Alund (f. 1924) kan fortelle at Anton ofte var på besøk der på søndagene. På den tida gikk man til folk uten å må ha blitt bedt på forhånd – nå er det ikke slik lengre. Anton engasjerte seg i mye, og store verdensproblemer måtte løses når han var på besøk. Han hadde det med seg å dænse rundt på stolen når han ble ivrig, og i løpet av den tida han var på kjøkkenet, havnet han ofte i en annen kant av kjøkkenet enn der han først hadde satt seg. Anton ble på sine eldre dager stadig mer plaget av

41 Anton og Stennethe Bergli

gikta, og måtte ”bryte” seg i gang igjen når han hadde sittet stille lenge. Men seig og sta som han var så sa’n: ”Det nytte itte å gi seg – da har’n tapt”.

Arvid husker også at faren Andreas Alund fortalte fra en gang han var Anton i basketak med med Anton til Tomtsætera. De pleide å ha kua både her og på Brattengsætera om oksen på Sangsætera. sommeren. Anton hadde med seg Aagot, og skulle opp med noen kyr fra Alund og Tegning av Herbjørn Bergli sammen med Andreas. De skulle stå opp grytidlig, nærmest midt på natta, slik at Skogstad. de skulle rekke å komme forbi Sangsætera før oksen der var kommet ut av fjøset. De visste at oksen kunne være ugrei når det kom kyr forbi, så de skulle helst unngå å møte på den. Det gikk ikke akkurat fort oppover mot sætera med kyr på slep, så oksen den var akkurat kommet ut da følget kom forbi. Da han fikk se kua ble den ivrig, men han skulle ikke komme til uten motstand. Andreas Alund hadde fortalt at ”om oksen baule og slævje, så var det en tæl som både spenne og huge og skreik”. Det var Anton som tok tak i horna på oksen og sparket til oksen med de store ”plugg-skoa” så den vær så god måtte rygge inn i fjøset igjen. Det var nok ikke hver dag at oksen møtte så kraftig motstand. Da de gikk videre ble Aagot etter hvert sliten og tørst og hadde spurt far sin om hu kunne få noe vatn. De hadde ikke noe med seg, så de måtte finne noe i en bekk eller noe langs vegen, men Anton mente de hadde kastet bort nok tid på turen og hadde visst svara: ”Å – du er itte tyst!”, så det var ingen kjære mor på den turen.

42 Anton og Stennethe Bergli

Arvid husker også at Anton var med og grov brynn ved Alund. Det var itte langt arbe for slike som hænn å spa opp et høl. Da unga på Bergli var mindre, var det nok Petter og Sverre som vart hardest drevet. De måtte gjøre sin del av arbeidet sammen med Anton både til skogs og hjemme. Anton ble eldre med åra, så de yngre søsknene fikk det heldigvis litt lettere. Men de slapp på ingen måte unna arbeidet som måtte gjøres for å hjelpe til å holde en stor familie. Arvid husker en gang Anton var på Alund og sang. Anton syntes det var så mye ”kleint” på radio at han måtte se om det gikk an å få til noe bedre enn det. Han skulle synge, Arvid spille gitar og med Rolf på trekkspill skulle det bli bra mente han. Men enden på visa var vel at det ble med praten. Flere har fortalt at Anton hadde en fin sangstemme. Søsteren Olave har fortalt at Anton sang da han jobbet på jordene ved Skonnord. Man kunne høre stemmen hans lang vei, og da var det ingen tvil om hvem som jobbet på åkeren. Hjemme på Bergli sang han mye, og det var som regel litt triste viser han sang på. Det gikk ofte på svenske rallerviser eller sjømannsviser, og folk husker spesielt at han sang ”vokste opp en pike i dalen”. De svenske visene

Bergli sett fra øst. Kua på Berg koser seg i enga. Utlånt av Randi Kirkerud.

43 Anton og Stennethe Bergli

hadde han nok som nevnt lært av de han jobbet sammen med på Valdresbanen. Det eneste lydopptaket som finnes av Anton, er nettopp en slik vise. Olav Kalbakken kjøpte seg en Tandberg båndspiller i slutten av 50-åra, og var en tur på Bergli med denne. Etter 40 år var det utrolig å høre et så klart opptak fra Bergli. På båndet hører vi at han synger fra slutten av første vers til litt ut i det femte verset av ”Skärgårdsflickan”. I bakgrunnen hører vi trolig en unge, men hører også så vidt at Stennethe hoster. Hun jobber på kjøkkenet, og dette hører vi i bakgrunnen.

Skärgårdsflickan

1. 6. En skärgårdsflicka ännu jag minnes. ”Tag henne yngling!” så svaret klingar. Det sköna lägen i skärgården finnes, ”På gamla dagar mig lyckan bringar Där nästan ensam bland stormens hot att se min dotter bland världens larm Binder fiskaren sin strömmingsnot få njuta skydd vid en broders arm.”

2. 7. En kulen afton till sjös ja styrde, För mig hon står med utslagna håren Fast vinden stormade och vattnet yrde; Liksom en blomma i ljuva våren, Jag såg ej annat än havets våg Uti dess öga smög fram en tår. Och ned i djupet min grav jag såg. Hon hade givit mitt hjärta sår.

3. 8. Äntligen syntes en båt i fjärran; Men flickan svarar med häpet hjärta: men vem mig sändes, det vete herran. ”Ja, jag vill dela hans sorg, hans smärta, Snabb kom en flicka som virvelvind jag älskar honom mer, än han tror. Uti m in båt som en uppskrämd hind. Min kärlek har han förut, min mor!”

4. 9. Hon båten styrde, till land den förde. O, vilken sällhet! Ack, ljuva lotter, En kyss mig brände, den kinden rörde; att vara älskad av havets dotter! jag ock av flickan några droppar fick Nu med sin kärleks och oskulds skrud och vid dess arm till dess hem jag gick. Blir skärgårdsflickan min trogna brud.

5. (Bondeson, Saml. Skrifter VII, s. 32) Jag mig då vänder till flickans moder Och frågar: ”Säg, får ja bli dess broder? Hon mig har räddat ur havets nöd. Säg, får jag bliva hennes dskydd och stöd?”

Siden ingen kjente igjen visa som Anton sang, sendte jeg til slutt en kopi til Svensk visarkiv i Stockholm. De kjente den igjen og etter en uke fikk jeg svar, så av og til kan man ha flaks. Jeg fikk tre varianter av denne teksten, men Anton synger forskjellig fra alle tre.

44 Anton og Stennethe Bergli

Jordbruk Bergli ligger rundt 520 m.o.h. Mesteparten av jorda ble brukt til å dyrke gras og litt korn, men de hadde alltid poteter som de byttet litt rundt på hvor de dyrket. Potetene vokste godt i svartjorda, og de fikk gode avlinger. John Bergli (f. 1935) husker at når høsten kom og de tok inn potetene på Bergli, hadde de ei luke i golvet på kjøkkenet som de tømte de ned i. Det var god jordkjeller, så der oppbevarte de mye mat. Anton fikk kjøpt seg trøskeverk som han hadde stående på låven, og det var ikke mange som hadde råd til å ha noe slikt til et forholdsvis lite småbruk. Jordene rundt Bergli ble slått med slåmaskina, og han slo både graset og kornet med denne. Halmen brukte de til sørpmat til kyrene som det vel var 4-5 av. Arvid Alund husker han hadde vært med Anton og skåret hakk. Det var tungt arbeid å dra hakkemaskina. Anton hadde spurt om han skulle dra istedenfor Arvid, men Arvid hadde svara nei takk; ”Je får itte lagt ti nok åt deg jeg”, så da hadde dom førtsatt slik dom hadde det. Hakk ble brukt til ”sørpmat” til krøttera som de blandet med vann. Om sommeren var kyrene var på beite oppe i Mogranlia mellom Bergshaugen og Høystad. Både Bershaugen, Hoffsbakken, Bergseng og Bergli leverte melk. De hadde også gris på Bergli, så det skulle til en del fór. Alt av kjøtt og poteter var til eget bruk, men Stennethe ”var helt håpløs”, for hun var snill og gav bort mye til andre. Petter hadde en gang lånt hest fra Brenner, og kjørt med to hester ute i den bratte bakken nedenfor Bergli. Den ene hesten hadde for uvane å lene seg inntil den andre hesten, og når han nå skubbet seg bortil den andre hesten utover bakken Anton ved Bergli. Utlånt gikk det til slutt galt. Det var nok ”ugreit ei stund” ute i bakken der da hele følget av Esther Ekse. veltet utover.

45 Anton og Stennethe Bergli

En gang Anton selv hadde dratt alen og Alf hadde gått bak og styrt ute i den bratte bakken, hadde Alf etter hvert blitt lei av arbeidet. Han hadde løftet alen akkurat da Anton hadde dratt til på det hardeste, og da hadde gammel’n forsvønni utover bakka. Arvid Alund husker også en gang han hadde vøri med i åkeren og satt poteter samme med Anton. Arvid hadde vøri kjapp, og hadde passet på å få likt mellomrom mellom potetene også. Seinere fikk han høre at Anton hadde Petter med hester. skrytet til Ivar Kalbakken om at det var visst skikkelig arbeidskar han hadde hatt med Utlånt av Bergliot Bergli seg i åkeren her om dagen – å slik som han hadde vøri flink med å ha like langt mellomrom mellom potetene! Anton satte tydeligvis pris på å få god arbeidshjelp. Selv om en skulle tro at de hadde mer enn nok med å klare seg selv på den tida, så hjalp de til hos andre også. Slik var det også med Anton, som ofte var rundt og hjalp folk i slåttonna.

Plogen og kjerra til Anton.

46 Anton og Stennethe Bergli

Tømmerhogging Anton var kjent for å bruke krefter og var itte så nøye på at han hadde kvass redskap. Arvid husker han stod og kveste staur, og da gikk det unna. Anton behersket all grov redskap, men var det finarbeid som skulle gjøres, så var han nok lite tess. Sverre var den som måtte lage bakapinner til Stennethe, for Anton hadde vel verken håndlag eller tålmodighet til slikt småtteri. Anton hadde ord på seg om at’n lesste så mye på lasset til Blakken at’n måtte dra sjøl. Reidar Hoffsbakken (f. 1927) hadde høggi sammen med Meinich Ringvold (f. 1919) og det hadde vøri et lass som var tungt og som sku nedover ei bratt li, og da meinte Anton at det var bare Blakken og han som kunne ta et slikt lass den vegen. De hadde også fått av gårde noe tømmer ved å dytte det utfor berget så det ble stående rett opp og ned i jorda. Da var det en tung jobb for Anton og Blakken å få disse løs igjen før de kunne dra tømmeret videre. Aslaug forteller: ”Anton hadde vøri å høggi uti Nøssmarken, og på veg hemmat stoppet han her på Fredheim. Han fekk kjøpt seg en sjokolade og en halvkilo fiken, og satte seg på ei kasse og åt sjokoladen. Han var helt ferdig etter en lang arbeidsdag i skogen.” På sine eldre dager jobbet Anton i skogen så lenge han maktet. Mange syntes nok det var litt vågalt at den gamle mannen skulle holde på til skogs alene med hesten, og Sverre ble sendt ut på leting etter faren flere ganger da han ble sen. Men som regel så hadde Anton rukket å komme hjem til Bergli før Sverre var kommet dit. I 1947 kjøpte Anton et stykke skog av Snertingdal kommune. Dette stykket ble kalt Brattbakken og var skyldsatt til 0 mark 80 øre. Senere kjøpte sønnen Petter dette stykket. I dag er det Per Olav Bergli som eier skogen.

Antons diplom for dyktig arbeid med sitt bruk. Utlånt av Per Ekse.

47 Anton og Stennethe Bergli

Antons diplom for fortjenstfullt nydyrkningsarbeid. Utlånt av Per Ekse.

Bergli. Utlånt av Esther Ekse.

48 Anton og Stennethe Bergli

Blakken Anton og Blakken fikk mange år sammen og det er ikke tall på alle tunge tak de har klart sammen. I følge det som ble skrevet i avisa var Blakken født rundt 1931, mens Anton kjøpte han i 1935. Prisen var 800 kroner. Sverre lagde stall til Blakken, og Anton visste nok hvor viktig hesten var for arbeidet, så han fikk godt stell. Hesten var den første om morgenen og den siste om kvelden som skulle få mat, og fikk han lyst på noe godt om dagen så stakk den nesen inn i gangdøra for å få oppmerksomhet.

Anton og Blakken. Det var populært for unga å få ri på Blakken, for hesten var snill som bare det. Utlånt av Randi Den gikk mye rundt på garden på Bergli med unga på ryggen. Selv de som ikke var så Kirkerud. hestvante kom i godlag med denne hesten. Om Anton kjente Blakken godt, så var det like mye omvendt at Blakken kjente Anton, og utnyttet dette. Når Anton og Blakken skulle hemmat opp brattbakken frå Snikkerstuggua og opp til Bergli, gikk Anton og kjytte på Blakken i ett sett, men rørte aldri hesten på noen måte. Blakken vart kjei og tok seg en stopp, og da brukte Anton seg skikkelig på’n, men Blakken kjente eieren sin, og tok seg tida si og trasket videre når han sjøl ville. Meinich Ringvold forteller at Blakken ofte ruslet av gårde på egen hånd ned til gårsdsplassen på Holmbo. Han gikk da bort til glaset slik at han kanskje kunne få en matbit der. Han hadde nok lært at her var det noe godt å få, og slapp han løs så var det som regel her han havnet. Unga der vart nok skremt når det kom så nærgående hester på besøk. Så måtte Anton av gårde for å finne igjen Blakken, men han visste som regel hvor hesten hadde tatt veien.

49 Anton og Stennethe Bergli

Aagot husker en gang de var i Brenner med Blakken. Hun kjørte og Stennethe og Ellen Bergseng var også med på ”langslaan”. Aaagot husker at Ellen datt av ved handelslaget, men det gikk heldigvis bra. Arnulf hadde med seg Blakken da han hentet ved uti åsen. Han hadde med en sekk med fór til hesten, og så lenge han hadde mat regnet Arnulf med at Blakken ikke gikk noe sted. Derfor lot han den stå uten å jørde’n fast mens han begynte å lesse opp veden. Blakken så nok muligheten og la på sprang hjemover. Olaf Nyborg som bodde ved Kletthagen hadde fått øye på hesten på tur hjem uten følge, så han hadde stoppet den, og stod å holdt den da Arnulf kom etter. Sigbjørn Bergli (f. 1945) husker en gang Blakken hadde stått på Frydenbergsgården med ei kjerre på slep. De hadde vel latt den traske litt for seg selv, men da de kom ut fikk de se at Blakken hadde skubbet borti den ene lysstolpen så den hadde blitt ganske skjev. Da Anton og Blakken møtte folk på veien, stoppet Blakken av seg selv for han var vant med at Anton skulle prate med de fleste han møtte. Slik var det på butikken også, så det varte og rakk da Anton satt inne på butikken og slo av en prat med kjentfolk. Ble Anton værende der for lenge å prate, så tok likegodt Blakken og gav seg av gårde hjemover på egenhånd. Han kom visst langt opp i bakken før Anton merket det og satte på sprang etter hesten. Meinich forteller at Anton ofte gikk 50 meter bak Blakken og ropte etter den, men han ville ikke høre. Det er ikke lett å beskrive denne ropinga, men Arvid Alund husket at det var noe slik som: ”ERA ERA GÅ GÅ UUUH”. Blakken hørte ikke, for det gikk like sakte hele veien oppover. Anton hadde veg langs åkerkanten bort til Sjurstuggua, og hadde fått lov av Gustav Hoffsbakken til dette. Denne vegen brukte han om vinteren, da den andre veien ble for bratt. Under krigen fikk han bygd den nye vegen som brukes i dag opp til Bergli. Det var en vond dag for Anton da han måtte levere Blakken.

Stallen der Blakken hadde plassen sin.

50 Anton og Stennethe Bergli

Vokks Det fortelles at det var Anton som skrudde på strømmen første gangen det var ferdig oppkoblet ledningsnett i dalen. I følge avisen, begynte han i Vest-Oppland Kommunale Kraftselskap rundt 1923, og der arbeidet han helt til pensjonsalderen i 1948. Sommeren 1942 og 1943 var Asbjørn Hasle med Berglikara og la opp ny høyspentlinje gjennom dalen. De tok strømmen ved 8-tida om kvelden og satte i gang. Målet var å få opp 6-7 stolper før klokka ble 6 om morgenen igjen, og strømmen ble slått på igjen. Slik gikk det gjennom hele dalen. Ett lag gikk foran og tok ned de gamle stolpene, mens de andre gikk bak og satte opp de nye. Blakken var nok god å ha når man skulle hente nye stolper. Anton var 62-63 år så han var for gammel til å klatre opp i stolpene. Derfor passet det greit at en unggutt som Asbjørn var med og kunne gjøre den jobben. I den tida måtte de ta vare på det som kunne brukes opp igjen, Asbjørn Hasle med så derfor klatret han opp, løsnet strømtråden og skrudde ut ”jønna” med hølpipe. steinklypa som ble brukt Linja var rundt 25 år gammel og jerna var godt rustet fast, så det var en hard jobb for å få opp de gamle å få skrudd de løs mens en holdt seg fast der oppe i stolpen. Da jønna var tatt skolene/steinen ved vare på, kunne stolpen tas ned. Da brukte de ei steinklype eller steinsaks for å få stolpen. opp steinen ved stolpen. Da slapp de å grave i stykker så mye av hullet som skulle brukes opp igjen. Metoden var som med alle stolper. De brukte laskejønn som var formet som en ”u” og brukte dette i kanten på stolpehullet slik at stolpen glei på plass. Til slutt festet de også et ”u-jønn” på den andre siden og skrudde en skrue gjennom, slik at stolpen stod støtt sideveis. Asbjørns jobb var også å få tak i ”skoler”. Dette var flat stein som helst skulle se ut som kiler, som de brukte for å sette fast stolpen i hølet. For å kile fast denne steinen brukte man ”pudder” – dette var et spett som var høggi av i enden, slik at steinen ikke ble ødelagt da en slo på den. For å få satt stolpen helt beint, brukte man en hyssing med noe tungt i enden å sikte etter. Det var spesielt en episode Asbjørn husker fra denne sommeren. De var vel kommet litt ovenfor Røstaden og de skulle vel helst rukket å få skiftet en transformator den natta. Anton og Asbjørn stod klare ved hølet, så det var bare å få med noen flere karer som kunne få løftet stolpen på plass. Det gikk en bekk forbi og det var litt ”myrint” rundt der stolpen skulle løftes, så det ville ikke bli noen enkel jobb. Anton ropte på sønnene sine ”kom – så vi får reist denni stolpen”, men de kom ikke. Etter å ha ropt på de et par ganger, så ble han nok irritert og sa: ”Vi krysser itte dæssa smågutta”. Anton bad Asbjørn om å hjelpe til å få stolpen opp på aksla, og så satte de i gang. Stolpene var impregnert med Boliden-salt og dette gjorde ikke jobben noe lettere. Asbjørn stod på stolperota, og hoppet litt på den slik at den kom seg på plass, og Anton satte i gang som han hadde drevet før om åra. Nå var dette noen år siden, men han hadde krefter

51 Anton og Stennethe Bergli

så det holdt, var ennå stiv nok i ryggen, og kunne knepene godt nok til å holde stolpen på aksla. Det gikk nok tungt da Anton måtte løfte mens han stod med beina et stykke ned i myrjorda også, men til slutt fikk han løftet stolpen på plass. Teknikken Anton brukte var å gjøre et lite ”hufs” og sparke fra slik at han kom seg videre nedover stolpen. Asbjørn som stod i den andre enden hoppet på stolperota akkurat da den rørte litt på seg. Da glei den ned på plass langs laskejønnet som gjorde at stolpen ikke satte seg fast i jorda. Berglikara glåmte nok da dom fekk sjå at ”gammel’n” sjøl hadde Anton reiser stolper. løftet på plass stolpen aleine. Vanligvis måtte en vara 3-4 mann for å få en slik stolpe Tegning av Herbjørn på plass. Skogstad. I løpet av denne sommeren fant nok gutta på mange pek, men ett som flere har hørt om var den gangen de jobbet ved Øversveen i Lunda. Da kara skulle ta seg en kvil, hadde Anton funnet seg en fin plass oppe i en stor kvisthaug og sovnet der, for den var god og myk. Da hadde sønnene satt fyr på kvisthaugen. Det tok vel litt tid før Anton våknet, men de hadde visst fått sett en som ble sint. Bjørn A. Wæhler (f. 1930) jobbet sammen med både Alf og Ivar i sin tid på Dokka, og hadde hørt fra flere en historie som forteller litt om Berglikara i arbeid. Da stolpehull skulle graves, skulle de helst være 1-11⁄2 meter dype og det var tung jobbing med spett og spade før disse var klare. Men så dukket det opp stein nederst i hullet, og da var det vanskelig å få opp disse. Metoden som Berglikara brukte var at en av guttene ble sendt på hodet ned i hullet, slik at han fikk tak i steinen og da tok de andre han i beina og drog han opp igjen. Rolf Myrheim forteller: ”Marthinus Myrheim og Anton var tidlig ute med telefon. Myrheim hadde nummer 9 husker jeg, men Bergli husker jeg ikke. Det var under 20 i alle fall.” Det var vel viktig å ha telefon i den jobben, for var det problemer med strømmen i dalen, så var det ut og leite etter feil. Petter har fortalt fra da de satt opp stolper nedafor Skøyen i Nedre Snertingdal. Anton og’n Petter hadde gravd hull til stolpen, og de hadde også reist den opp, men så var underlaget så dårlig, at stolpen begynte å gli. De fikk kommet seg unna, men stolpen hadde rast et godt stykke nedover lia. En gang Anton hadde vært linjeformann for et arbeidslag i Valdres, så hadde Anton ropt: ”Hver mann – hver sin stolpe”. Selv om det var slik Anton hadde drevet, så var det ingen som greidde dette så de ble litt forskremte, men han ropte dette bare på tull. Dette ble likevel et uttrykk som folk husket. Schjold Landåsen forteller at Anton også var godt kjent på Eina. Han gjorde seg bemerket også der, men om det var tømmerhogst eller reising av stolper som gjorde han kjent vites ikke. Uansett så husket man at Anton gikk helt fra Eina til Gjøvik på lørdagskveldene for å ha det litt moro, for så utpå natta å gå hjem igjen.

52 Anton og Stennethe Bergli

Økonomien Henry Sveen (f. 1921) husker at Anton ikke var noe blid da skatteseddelen kom. Det var ikke noe forhåndstrekk slik som nå, så den ”kom som en ordentlig klask” når den først kom. Anton var hard til å jobbe, så han tjente brukbart. Det var samlingssted på Kalbakken da, så der kom ytringene fram. Det var ingen fare med at skatten ikke ble kommentert av Anton. Henry kan godt huske uttrykket Anton brukte når han syntes det ble for ille, for ”da skulle han pina dø gå å snara seg”. Etter en fattigslig og tøff barndom og ungdom, og deretter tøffe økonomiske tider for alle, er det kanskje ikke så rart at Anton ble litt gjerrig. Anton kjøpte nok litt til seg selv, men kjøpte lite sko eller klær til Stennethe. Dette var nok tøft for henne, for hun gråt når hun fortalte om hvor lite hun fikk til å få seg klær og sko. Stennethe kjytte også på Anton da han hadde vært på butikken. Han Anton i skatte- hadde vel fått beskjed om hva han skulle kjøpe, men det var ikke alltid han kom hjem protokollen for året 1919. med det han skulle. Fra Eiktunets arkiv. Men det var ikke støtt Anton var like gjerrig. Arnulf Bergli forteller: ”Je gikk på skøyter en vinter, og så var je oppe hos’n bæssfar. Je førtælte han at je itte har ordentli’ utstyr, så je får itte gått så fort som dæssa ændre. Men da var det itte lenge før je fekk peeng, så je fekk kjøpt meg skøytetrikot. Je sporte itte etter penger, men de fekk je.” Ei lita historie som også forteller litt om Anton og pengene, er den gangen Sigbjørn Bergli var smågutt og de var på Bergli og Sverre skulle reparere noe for Anton. Så var det at de hadde bruk for noe verktøy som Anton ikke hadde, men Sverre mente han hadde noe liggende hjemme på Frydenberg. Da var det Sigbjørn fikk jobben å ta turen hjem etter utstyret. Pliktoppfyllende som han var, småløp han hele turen frem og tilbake, så de ikke skulle vente for lenge. Da han endelig kom tilbake til Bergli etter å ha løpt de lange og bratte bakkene, var han nok temmelig utslitt, så Stennethe mente han burde få en liten belønning for strevet. Anton måtte nok ta en tur inn med Sigbjørn i hælene. Anton hentet lommeboka, som han hadde liggende på toppen av skapet inne på kjøkkenet. Han bladde opp og rotet nedi boka etter noe småpenger, men fant vel ut at han ikke hadde noe som var smått nok, og la til slutt lommeboka på plass igjen. Uten et ord, ruslet Anton ut igjen, og Sigbjørn ble uten belønning denne gangen.

53 Anton og Stennethe Bergli

Stennethe For å fortsette på historien i forrige kapittel, så var Stennethe en helt annen når det gjaldt å gi bort. Mange husker nok Stennethe alltid fulgte med ut i døra, når de skulle gå att fra Bergli. Hu hadde kanskje med seg en fleskebit, eller noen kroner som unga fekk, men dette måtte aldri Anton få sjå. ”Tje” sa a, og meinte det itte var noe å prate på. Arnulf Bergli husker en gang han hadde vært på Bergli og kjørt møkk. Etterpå fikk han oppgjør fra Anton, og da han gikk igjen Stennethes underskrift fra kom Stennethe etter ut på trappa. Da fikk han dokument utlånt av Per litt ekstra betaling, omtrent like mye som han Olav Bergli. hadde fått av Anton. ”Ta detti og held kjeften din” hvisket Stennethe. De fleste husker nok Stennethe som ei lita, tålmodig, stille, klok, koselig og snill gammel kone. Hun hadde langt hår som hun alltid skjulte i skautet sitt. Hun gikk også alltid med forkle, og gjennom hele livet hadde hu slitt og arbeidet med baking og gårdsarbeid. Det fortelles at da Stennethe bar vatn, hadde hun i tillegg til ”vassælan” ei bøtte til i den ene hånda. Om sommeren måtte mye vannes ”for hånd” og det ble nok mange tunge bører med vann. Om vinteren trengtes det også vann, og da det i tillegg var kaldt og stakken var tæla, var det nok tungt å gå turene i snøen. Hu hadde som regel så mye arbeid å gjøre, at det var lite tid til fornøyelser slik som å komme seg til Gjøvik en tur. Det var å arbeide med de nødvendige ting støtt, og fikk man seg litt ledig tid, måtte en utnytte den. Da var det helst baking det gikk i. Det var nok mye Stennethe måtte finne seg i, og bedre ble det ikke da Anton til slutt kjøpte seg fjernsyn. Til tider var huset fullt av nysgjerrige folk som etter skikken skulle ha litt servering. Stennethe var den siste som arbeidet på Skonnordssætera. Det kan ha vært rundt 1935-36 at de tok den siste turen med dyra opp hit. Så fort det ble grønt nok til å fø noen dyr, så var det å reise fra gards og opp hit, og når høsten nærmet seg kom de hjem igjen med smør og ost. Hun var også rundt og klipte sau. For denne jobben fikk hun litt ull, og da var det å sette seg foran rokken hjemme og spinne. Rokken til Stennethe. Stennethe spant mye gjennom årene. Garnet brukte hun til å strikke sokker, noe som ble en stor produksjon gjennom årene. Sokkene ble også tovet etterpå. Arvid Alund forteller: ”Så var det slik med a’Stennethe, at når a først kom seg ut en tur så var a nok itte så vænn med å sitta stille så lenge. Av og tæl når hu var på besøk på Alund åt halvsystera Henrikka, så begynte hu å gjespe og sa: ”Å – en borde hølle seg heme. En skulle itte gå bort å sitta å gjespe slik.” Det virket ofte som at hun var utslitt, så det var nok ikke bare å endelig få satt seg ned i ro. Stennethe sang mye og hu var morosam og munter støtt.” Arvid kunne også huske da de dreiv på Bergli og tok opp poteter høsten 1935. Han husker godt da Stennethe tok en stor sekk med poteter på ryggen, for selv om a

54 Anton og Stennethe Bergli

var lita så kunne hun bære tunge sekker som bare det. Som Arvid forteller: ”Hu ville itte vara ved at hu var lita, så hu ville vise oss at hu kunne bæra tungt”. Det fortelles at det var svært for Stennethe når Solveig Jensen kom på besøk fra byen. Hun var av de ”fine” folka fra byen, og slikt besøk gledet hun seg til. Stennethe var av og til på besøk hos søstera til Anton, Olave Nyseth og de hadde det artig sammen. Stennethe unte seg en ting, og det var ei skje med Tonipan hver dag. Dette er en mikstur med B-vitaminer, litt mangan og inneholder ca. 10% alkohol. Kanskje dette var en av hemmelighetene bak å bli så gammel? Esther husker de samlet sammen litt av ”bøsset” som lå på gulvet i låven. Dette ble kokt og lagt i en pose som ble lagt inntil kinnet ved tannverk. Dette kunne også brukes mot forkjølelse, og ble kalt Formogrøt. Man brukte også en klut som ble lagt på brystet mot forkjølelse. En gang Anton var syk la Stennethe nettopp en slik en teljklut på brystet. Da begynte han å hoste blod, så kjærringrådet hjalp og dette hadde løst opp blodproppen i bringa.

Petter og Bergljots bryllup i Brattsveen 1940. Foran: John Bergli, Randi Rise, Marie Brenner og Arild Brenner. Bak: Ukjent, Esther, Aagot, Synnøve Brenner, Ukjent, Helene Bergli, Inga Brattsveen, Sverre Bergli, Bergliot Brattsveen, Olaug Rise, Petter, Olaug, Stennethe, Ukjent, Ukjent, Anton Bergli, Nils Brenner, Magnhild Brenner, Ukjent, Arnulf, Alf, Anna, Gudlaug Kjelsrud. Bilde utlånt av Anna Bergli.

55 Anton og Stennethe Bergli

Baking og matlaging Stennethe bakte som nevnt mye, og hun drev mye rundt hos folk, også en del i kjelleren på Fredheim. Senere fikk hun seg bakstehus på Bergli. Hun var også på Skonnord og bakte, og sikkert mange andre steder også. Anton bad Stennethe høre på værmeldinga når han ikke kunne få den med seg, men dette glemte hun midt i bakinga og alt det andre hun stelte med. Når Anton da senere kom og spurte hva værmeldinga sa, svarte hun alltid ”Lettskya pent vær”. Aslaug Kalbakken forteller: ”Stennethe satt her på Fredheim og baka mye, så det er henner je har lært å baka læfse ta. Hu var også ofte borte og var kokke og laga mat i gravøler og slikt. Størhuset på Bergli. Hu var sparsommelig og kom med tyttebær og annet bær som hun hadde plukket og Foto av Ivar Bergli, detti byttet hu bort i andre varer, så dom levde billig. De handlet mjøl, kaku, sukker, utlånt av Kristine Bergli. kveitmjøl og kaffe.” Asbjørn Hasle kan fortelle at Stennethe ofte var hjemme der og baka, og at hu var ei flink bakstekjærring. Dette må ha vøri før krigen, og det kunne vara 2-3 dager der Aagot baker lefse. hu baka flatbrød. Hu var veldig nøye på veden som vart brukt – den måtte vara liten Foto: Anne Torhild Bergli. og fin, slik at det var jevn varme. Den som skulle hogge veden hu skulle bruke vart nok lei av at hu var så nøye, men så var det viktig for resultatet av bakinga også. Sigmund Sveen husker at Stennethe var mye på Berg og bakte. Han forteller også at Stennethe kunne kunsten å bestemme hvor lenge hun skulle sove. En gang skulle han sjekke at dette virkelig stemte. Stennethe satt og bakte, men ble trøtt, og la arma i kors på bakstefjøla og la hodet nedpå. Hun sa at nå måtte hu ta seg 2 minutters hvil, og ikke lang tid etterpå sov hun virkelig. Sigmund hadde ikke klokke, men det var ikke mye mer enn 2 minutter etterpå så spratt a oppatt og fortsatte arbeidet. Stennethe serverte ofte småbrød med rømme og smør på Bergli - skikkelig hjemmelaget kost. Småbrød var også spesialiteten hennes. Når det var selskap så serverte hun julekake, avskjæringer og lompe.

56 Anton og Stennethe Bergli

Kaffekverna Stennethe hadde det lille størhuset der hun hadde takke til Stennethe. Denne med vedfyring under. Hun hadde aldri tid til å lære bort noe, gikk nok mange så Aagot forteller at hun lærte seg kunsten å bake lefse selv. runder da folk skulle Aagot var borte i størhuset og prøvde seg fram, og fant etter ha servering på hvert ut av teknikken. Det var viktig med jevn varme så man Bergli. ikke fikk så hard steik på lefsene. Først malte man potetene og så brukte man som regel hvetemel. Av og til brukte hun også litt byggmjøl for smaken og rug som gjorde deigen seig og god. Nå bruker folk elektrisk takke, men det er nå vedfyrt takke som er best. Arnulf Bergli husker han var imponert over Stennethe da han så hun bakte. Alt gikk så enkelt og det var automatikk i alt. Deigen flagret og la seg på plass på fjøla og hun rullet den på stikka så lett som bare det. Anton plukket mye bær – molte og tyttebær holdt seg godt. De hadde en fin kjeller på Bergli som var grei til å lagre mat i. De hadde bærene i krukker som de tettet med pergamentpapir. For å oppbevare melk, hadde de et lite avløp fra brønnen som de førte ned i et høl de hadde gravd opp. Her satte de melka slik at den holdt seg avkjølt. Da de slaktet brukte de kjøttet til å koke ribbe og lage Magnhild kjører karbonader, kjøttkaker og medisterpølser. De oppbevarte mye Stennethe på spark. av dette i blikkbokser som de fylte fulle av kraft. Sigurd Hasle hjalp Utlånt av Nils til med å legge tinn på boksene slik at de ble helt tette. Etterpå sjekket de Brenner. om de virkelig var helt tette ved å ha de i kokende vann og se om det boblet. Da boksene skulle åpnes måtte de ha en bolt, og varme opp boksene og fjerne tinnet med kniv. Tinnet ble tatt vare på til neste gang slik at alt kunne brukes opp igjen. Ellers saltet de skinke, og kjøtt til supper. Kjøttet som var saltet måtte snus på i løpet av lagringstida. Under krigen var det så godt som umulig å få tak i kaffe. Esther husker hun en gang fikk tak i litt kaffe, og dette sparte hun på til 1. juledag. Om morgenen var hun tidlig oppe og matet kyrene, og satte på kaffekjelen med ekte kaffe – for første gang på lenge. Stennethe ble glad da hun fikk kjenne lukta – ”syns det lufter kaffe her”, sa hun overrasket da hun kom ned trappa. Det var nok stort å få smake slikt i krigsåra. Julaften kunne de av og til høre kirkeklokkene fra Seegård klokka 5 om ettermiddagen. Det ble stelt i stand mye god mat, og Even og Ellen Bergseng var også nede noen av julekveldene. Det var ikke noen gaver å snakke om i den tida. De hadde som regel kjøttkaker, surkål og moltekrem til middag denne kvelden. Etter at Stennethe hadde flyttet til Fåvang husker Jorun Kalløkkebakken (f. 1952) fra en episode like før jul. Dette var da Jorun var 12 år, så det var vel i 1964. Jorun hadde vondt bein, så hun og bestemor Stennethe hadde vært alene hjemme den dagen. Stennethe hadde nok litt vondt av Jorun som ikke hadde så mye å finne på, men så hadde de i fellesskap kommet på noe lurt. Dette kunne vel ha vært dagen før julaften,

57 Anton og Stennethe Bergli

og de fleste gavene lå vel klare under juletreet. De hadde så spente på gavene at de hadde åpnet gavene, én etter én. Etterpå hadde de pakket de inn igjen. De hadde kost seg som bare det, men så hadde nabokona Kirsten Alund tatt seg en tur innom. Hun hadde kommet inn midt oppe i seansen, så denne historien hadde kanskje forblitt hemmelig hvis de ikke hadde blitt avslørt på denne måten.

Fødsler Aslaug forteller: ”Så var’a Stennethe mye heme på Klætte, og tok imot de fleste ta oss onga. Jeg kjæm spesielt haug en gong a mor fækk baby, og vi stod nede ved vegen og vente på jordmora som kom frå Jordmorhaugen nere i dalen. Så reiste dom fyst ner i dalen med hest å hente’a, og dætta begynte å lakke og li. Så kjæm je så væl haug at a Stennethe stod å knytte sjalet rundt seg ute på bakka på Kletta og sa: ”kjæm dom itte snart – kjæm dom itte snart – nå lyt dom snart kommå, før nå er det snart tida! ”. Og så fekk vi tæl slutt høre bjella da, og da var a oppåt’a mor, og ordne opp. Så skulle det vaskes etter barselskjærringa, og det var mye arbe. Det var itte vatten på Klætte ænna enn nede ved brynn. Kjæm haug jeg var nede ved a’Stennethe da a vaske klær. Det var et hardt liv den gongen.” Petter har fortalt at da en av unga kom tel, så kom Stennethe inn fra fjøset, og ”gjorde frå seg” og så var det ut igjen etterpå. Det var ikke å legge seg ned etter fødselen, for en måtte ut igjen å fortsette arbeidet. Det fortelles også at hun var oppe dagen etter en fødsel og vasket klær i den kalde bekken. Stennethe hadde tre aborter og har fortalt at hun ble veldig slapp etter disse, så hun ville mye heller hatt unger, for da gikk det bedre. Rolf Berntzen og kona Margit bodde en periode på Bergshaugen. Rolf hadde vært innom Bergli i full fart og heldigvis truffet på Stennethe. Han var på vei for å få tak i jordmora, for Margit var godt på vei. Stennethe hadde fortet seg opp mot Bersghaugen. Det var vinter, det var dårlig veg dit og det var nesten itte vatn der. Stennethe måtte være rask og hentet litt vatn. Brønnen var nesten frosset, så det var bare så vidt hun fikk med seg noe. Da a kom innatt til Margit var fødselen i gang, så hun rakk ikke å varme noe vatn før den første ungen var ute. Stennethe skjønte det var en til på gang, men da kom jordmora. ”Nå har je tatt’n fyste, så får du ta den andre” – hadde Stennethe sagt. Dette skjedde den 28. desember 1938.

Overtro Sverre kunne huske en gang da han hadde vært med Stennethe og Live Hoffsbakken på Skonnordssætera en høst. Dette var da Sverre var smågutt, så det var vel rundt 1920. Da de gikk hjemover, var han sikker på at han så det røyk i pipa og at det var noen som pløyde på jordet. Men da han fortalte dette til Stennethe, hadde hun sagt bestemt og litt skremt; ”Itte snu dekk, itte snu dekk”, og bestemt gått videre uten å snudd seg. Nå var det hulderfolket som hadde tatt over sætera for vinteren. Da Stennethe var på barselsvisitt fortelles det at hun alltid satte fra seg noe utenfor døra. Hu ”ville itte vara ved det”, men det var nok noe gammelt som hang igjen fra overtroa. Det kunne være en stokk, eller en paraply som stod igjen utafor for å beskytte nyfødte mot de onde. En skulle itte gå ut med en unge før den var døpt, og man skulle heller itte la taterfolk sjå unga før de vart døpt.

58 Anton og Stennethe Bergli

Anton og idrett

Ski Anton var ivrig på både langrenn og hopp, men det var med dugnadsinnsatsen i hoppbakken han bidro mest. Han var seint og tidlig i Korpebakken, og det var Kristian Bøhli og Anton som var de ivrigste i denne jobben. Om høsten var det å rydde unnarenna for alt som hadde vokst opp i løpet av sommeren, for småbuskaset spirte fort opp i solhellinga som var tidlig bar om våren. Det var gjerde tvers over bakken, og så fort det ble snø nok måtte dette bort for vinteren for her måtte det være klar bane. Ble det mildvær i løpet av sesongen, måtte snø bæres opp i stillaset, og da tok man snø i sekker og bar de opp til toppen.

Korpebakken. På flåa der folk skulle stå å se på, ble det tråkket flatt med truger. Nesten Bilde tatt av Eivind Bø. hver søndag samlet folk seg i bakken. Det ble solgt pølser og buljong under hoppet, Utlånt av Arnhild og det var ofte musikk ved musikklaget, så det var stil over sakene den gangen. Det Haugen. fortelles også at spriten musikerene fikk utdelt når det var skikkelig kaldt, ikke bare ble brukt til å smøre ventilene på instrumentene, så stemningen var til tider meget god. Det samme kan man kanskje ikke alltid si om kvaliteten på musikken, men det hadde mindre betydning. Anton var bakkesjef, og han stod på kulen eller på dommertrimbunen og hadde ansvaret for å holde unnarenna i orden. Han hadde ei blåse som han brukte for å gi beskjed om at mannskapet kunne ut å tråkke bakken, men han hadde også en kraftig røst så der behøvdes ingen høyttaler. De som tråkket holdt seg fast i et tau som Anton holdt igjen oppe ved hoppet. Det var mye fall med ”beintråkke bakke”, så det ble ofte store ”bosoer” som måtte jevnes ut. Var det noen som gikk foran hoppet så fikk

59 Anton og Stennethe Bergli

de klar melding, for da sa Anton klart i fra at man skulle holde seg unna. Skulle det Musikklaget ved Bøhli: forville seg ei bikkje ut i unnarenna, så tordnet Anton opp og meinte folk skulle se Bakerste rekke fra venstre: til å holde bikkjene sine unna. Sverre Bergli, Arvid Alund, Rolf Alund, Ole Brennhagen, Bjørn Alund, I årbok for Gjøvik 1998 s. 107 har Per Odd Lønnum skrevet om Olaf Hoffsbakken. I Ivar Kalbakken, Odd det første kapitlet ”Ildsjeler i starten” har han skrevet: Haugen, Johan Ruud, ”Ildsjeler skaper resultater når en bryr seg. Det var nesten ikke skirenn på disse kanter av Oddleif Ringvold, Petter landet rundt århundreskiftet. Vi vet om ett på Lierjordet i Redalen på den tid. Der deltok blant Bergli og Torfinn Fossum. annet to snertingdøler; Peder Lønnum som fikk første premie, og Anton Bergli som fikk premie for Midterste rekke: Bjørn styggeste fall. Anton hoppet vel for langt og datt, - typisk for en sterk og modig kar som han. Alseth, Jan Brennhagen, Jon Fra 1918 og utover i 1920-årene kom el.kraften til dalen, og Anton fikk arbeid der. Da Myrvold, Erland Hasle, var han blant annet med på å reise lysstolper. Enkelte ganger reiste han stolpene alene. Han hadde Anders Haganæs. stor arbeidsglede, og ivret som en guttunge over gode idrettsprestasjoner. Som tilskuer til spennende Fremste rekke: Kåre fotballkamper sparket han med, - sidemannen måtte regne med en dult. Hoffsbakken, Arnulf Bergli, På denne tida var det ingen skibakke eller idrettsplass i Snertingdal. Det som var av Olav Kalbakken, Martin idrettsarrangement foregikk på jorder og løkker rundt omkring på egnede steder i kretsen. Dette ville Hasle, Halvard Haganæs, Anton Bergli gjøre noe med. Han fant stedet for en skibakke i Korpebakken, fikk folk med seg, Svein Hasle og Leif og satte i gang med rydding av terrenget. Det ble planert, og med god hjelp av naboer og venner, Hoffsbakken. Utlånt av blant andre Kristian Bøhli, ble det bygget stillas. Olaf Hoffsbakken forteller at: ”Han Kristian var Aslaug Kalbakken. nå mer i bakken enn heime, han”.

60 Anton og Stennethe Bergli

Korpebakken. Vi ser hoppet med dommer- Korpebakken sto ferdig ca. 1925. Det var nok en stor dag for Anton og Kristian. Anton var trimbunen til venstre. bakkesjef da og alltid senere når det var hopprenn der.” Utlånt av Nils Senere i artikkelen forteller Olaf Hoffsbakken om Anton: Brenner. ”Det begynte nå å bli et godt skimiljø i kretsen. ”Primus motorer” var Anton Bergli og Kristian Bøhli. Om Anton sier Olaf: ”Han var svær. Han var på butikken etter penger og havregryn til oss, for det skulle vi ha. Og Kristian holdt bakken i stand. Så engasjerte Ivar Kalbakken seg i arbeidet, og havregryn ble en drivkraft. Han fikk i stand basarer og tigde gjenstander til disse. Han var svær. Det var ei artig tid”. Før starten på den gode perioden i 1920-åra må vi nevne gode skiløpere som Petter og Sverre Bergli, Antons sønner, videre Sverre Oudenstad, Richard Landaasen og hans far Olaf Landaasen.” Senere i artikkelen nevnes også glansperioden for Snertingdal Skilag i 30-åra der Alf og Ivar er blant de som gjorde seg mest gjeldende.

Borghild (f. Håkonsen 1913) og Olaf Nyseth husker en gang de var på skirenn i Korpebakken. Dette var mens de gikk på skolen. Det var mye vind den dagen, og Tor Aasen fra Biri skulle hoppe. Han var uheldig og stupte og skar ut av bakken og rett på ei gran. Han fikk seg en skikkelig trøkk, men fikk seg ikke alvorlige skader. Anton tok ansvar og ”skårå” ned grana med en gang, så ikke flere skulle skade seg. Arvid Alund husker det var skiløype rundt på jordet ved Bergli, og der gikk han og broren Rolf, ofte sammen med Alf og Ivar. Løypa gikk i en bue bortover mot Sjurstuggua og tilbake igjen. Berglikara hadde det med å slippe Arvid og Rolf først, og gi de et forsprang og se om de klarte å nå de igjen før runden var ferdig. Slik dreiv de på utover kvelden – tur på tur, og Arvid hadde til slutt ”blodsmak i kjeften”, så de hadde nok drevet hardt. Gutta var så spente når de nærmet seg Bergli at de gav alt og litt til.

61 Anton og Stennethe Bergli

Da de skulle trene litt mer seriøst gikk de også rundt Bergli, men mest oppover i åsen på lengre turer. Anton sørget for at de fikk riktig kost og tok tida på guttene når de gikk treningsrunder. Han passet alltid på å ordne med varm stampe i størhuset til sønnene var ferdig etter treninga. De måtte jo ikke bli forkjølet. Da Alf var på sitt beste som skiløper, var det en gang renn i Snertingdal’n, og løypa gikk da på skrå mellom Sjurstuggua og Hoffsbakken og på skrå bort mot Korpebakken. Folk husker nok Anton som nesten ble hysterisk og glad da han fikk se sønnen, og ropte ”Dæ ær’n Alf, dæ ærn Alf!!!” da han passerte på meget god tid. Berglikara var alle ivrige på ski – Alf var en ”ælj tæl å gå”, mens Ivar var best til å hoppe. Som en av de få jentene hoppet også Esther i Korpebakken. Av de andre jentene som hoppet var Bergliot Strand og Helene Kletthagen. Begge disse var i ganske nær slekt til Esther, så skihopping var kanskje noe som lå i slekta. Anton kokte mjølk som guttene fikk da de kom inn til mål. Anton ”gatt på at hadde hænn vøri i form skulle dom fått konkurranse”. Anton var ganske ”stiv i kjeften” og når folk ikke helt fikk til løpinga, så mente Alf med skiutstyr. Anton at ”hænn får tåle å bli svett”. Utlånt av Esther Ekse. Hoffsbakkenkara og Berglikara trente nok en del sammen, så når Olaf Hoffsbakken gjorde det bra i de store mesterskapene, var det nok artig for Anton at nabosønnen var med i toppen. Det samlet seg fullt av folk på Kalbakken for å høre på radio under de større rennene. De hørte bare så vidt hva som skjedde når senderforholda var dårlige, men de fikk det vel med seg. Og folk var virkelig engasjerte, for det fortelles at ”somme græt da Hoffsbakken stufte i hoppbakken”. Da var hele løpet ødelagt.

62 Anton og Stennethe Bergli

Det var selvfølgelig radio også på Bergli, og Anton stod ved radioen når det var noe han ville høre. Når det skjedde noe så hysjet han, så kaffegjestene måtte vær så god være stille da det var noe interessant å høre. En gang det var skirenn på Dokka, var alle biler som skulle dra fylt opp så Anton fikk ikke plass. Dette ble klart dagen før, men Anton ville tydeligvis svært gjerne få med seg skirennet. Da de andre Snertingdølene møtte opp på skirennet dagen etterpå så var det en kjent eldre gubbe som allerede var møtt fram. Det var ingen andre enn Anton som hadde stått opp tidlig og tatt sparken den lange turen over åsen til Dokka. En gang Berglikara hadde vært med på stafettlaget for Snertingdalen på et renn på Gjøvik, hadde laget gått så bra at de hadde vunnet. En av Berglikara hadde gått siste etappe og da han gikk i mål hadde Anton bokstavlig talt vært hoppende glad og ropt: ”Det er sønn min! Det er sønn min!”. Per Odd Lønnum husker også mye fra den tida. Anton hadde skyss med Erik Ivar i skiløypa. Lønnum og Per Odd da de Utlånt av Kristine Bergli. var på skirenn, og dette satte nok Anton pris på. Rolf Myrheim forteller: ”Je kom hemmat fra militæret i 47-48 der je hadde vøri i garden, og je var rimelig godt treine da. Anton var innom å sku ha meg med på renn, men je torde itte vara med, og itte hadde jeg ski. ”Joa”, sa’n Anton og fikk til slutt lurt meg med. Han skulle ordne med ski, og guttom hass på Bergli skulle få smort skia, så det skulle det bli orden på. Det var renn her i dal’n fyst og seinere i Fluberg. Anton stod også for kosten som skulle vara avsilt havresuppe og loff. Skirennet gikk fra Myrvold og nesten ned tæl Osbrua før dom snudde oppover til Ringeli. Så gikk vi langs Korpebakkflåa og helt opp i Svarthølet før vi snudde og dro om Skonnordsrønningen og ned til Skonnordstjernet og tilbake att. Anton stod ved snøplogkanten ved Ringeli og ropte at Trygve Engen var bak så detti gikk bra. ”Du går akkurat som’n Alf, du”

63 Anton og Stennethe Bergli

Premiehylla på Bergli. Utlånt av Kristine Bergli.

Anton og Sverre på Frydenberg. Foto: John Bergli sa’n Anton, og det var nok uttrykk om at noen gikk bra på ski. Etter at rennet var over, var løpera i 2. etasjen hos Myrvold og vasket seg i bøttene som var til bruk for brannfolka. Seinere var vi på Raufoss og i Hov i Land og både Alf og Ivar var med.” Sigmund Sveen drev en stund som hopper, og han husker en episode en gang i Valdres under et kretsmesterskap der. Dette var da både Alf og Ivar var blant de beste i distriktet og vant det meste. De hadde lovt å ringe til Kalbakken så fort resultatene var klare, for det var ikke telefon på Bergli da. Ivar hadde sagt til Sigmund at han måtte si at begge måtte gi seg fordi de hadde blitt forkjølet. Men Sigmund hadde ikke hjerte til å si det, for de hadde gått bra og blitt av de beste, så han fortalte sanninga. Det lønte seg nok, for Anton ble i skikkelig godt humør da han fikk høre resultatene. Etter mange år med frivillig innsats ble Anton blant de første æresmedlemmer i Snertingdal Idrettslag sammen med Olaf Landåsen (f. 1881), Peder Lønnum (f. 1884), Kristian Bøli (f. 1879) og Andreas Olstad (f. 1898).

64 Anton og Stennethe Bergli

Fotball Det var fotballbane på Bergli – ”Berglisletta”. Der stod målene på tvers, og de sparket mot Skonnordsleia. Skulle ballen havne utover berget, så trillet den langt og så måtte man vel nesten nedpå Bergsgården for å hente den igjen. Det hadde visst vært mye dans der på sletta også, men det var tidlig i 20-åra. Ellers var det Hellerudflåa og Perstugguflåa som vart brukt til slike arrangementer. De må ha spilt en god del fotball på Bergli, for alle Bergligutta ble etter hvert med og sparket aktivt på Snertingdals fotballag. Sverre, Ivar og Alf var utespillere, mens Petter også stod i mål en periode. Fotballaget 1933 - Bakerst fra venstre: Petter Klette, Birger Alund, Sverre Oudenstad, Alf Hoffsbakken og Leif Hoffsbakken. Midterste rekke: Gunnar Granheim, Petter Bergli og Sverre Bergli. Fremerste rekke: Halvard Skundberg, Halvard Hoffsbakken og Amund Enger. Utlånt av John Bergli.

Anton var en av de faste på Perstugguflåa da det var kamp. Han hadde sin faste plass i årevis, og var nok blant de mer ivrige tilskuerne. På sine eldre dager måtte han bruke stokk for å komme seg fram, men han møtte opp like trofast for det. Det fortelles at man både så og hørte hvor Anton var når han var på kamp, for han brukte både kroppen og stemmen godt der han satt. Olaf Nyseth husker en gang han satte seg på benken ved siden av Anton, men han ble ikke sittende lenge. Anton veivet og slo med staven, så Olaf fant ut at han heller skulle finne seg en tryggere plass. Det er også nevnt at Anton kom til å sparke til ei dame på fotballkamp på Gjøvik en gang, så han hadde nok ikke helt kontroll i kampens hete. Sigmund Sveen forteller: ”Anton hadde en karakteristisk stil når han satt der på benken. Han satt med beina i kryss, albuene støtte han på knea og hadde henda oppunder haka. Pekefingeren plasserte han under nesa og oppå barten, og når det vart spennende gikk denne fingeren fortere og fortere opp og ned, mens han bikket litt bakover. Vart det riktig spennende så kom det et stønn - ”huh” og det øverste beinet for opp. En gang Petter var skadet og ikke kunne være med å sparke, fikk han endelig se faren sin på kamp. Han hadde satt seg ved siden av, men da han fikk se nykkene Anton hadde når det ble spennende, hadde Petter ”skratte” så han lå på bakken: ”Sjå

65 Anton og Stennethe Bergli

på’n far, sjå på’n far!”. Det ble visst mer interessant å se på Anton, enn å følge med Anton på fotballkamp. på kampen. Tegning av Herbjørn Vegen gikk rett over banen i den tida, og da Karen Nøsshagen kom med Skogstad. kua, måtte dommeren blåse av kampen og la henne komme over med kua. Karen ble betegnet som en ”som itte var å skubbe seg innått, og itte akkurat skuggredd”. Etterpå var det på’n igjen. Arnulf Bergli husker den dagen han fylte 22 år. De sparket mot Vardal, og resultatet ble 2-2. Anton hadde sine klare meininger om spillet, for laget var ikke like gode hver gang. Denne gangen var han tydelig dårlig fornøyd med resultatet, og mente de skulle vært på gamlehjem hele gjengen. Men hvis dalen en gang vant med 1 mål, så ”var det ingen som kunne slå øss”. Rolf Myrheim husker en gang Anton skulle på fotballkamp på sine eldre dager. Anton var en tur innom Rolf og Martha før kampen. Han var så dårlig til beins at han måtte hjelpes opp trappa, men han gikk helt fra Bergli og til Perstugguflåa likevel. Da han kom seg bort til plassen og hadde funnet sin vante plass, gikk nok ikke kampen slik som planlagt. Motparten ledet med ett mål, og da resultatet holdt seg og det begynte å gå mot slutten, ble Anton vred og tok hatten og stokken og gikk hjemover. Han stoppet på samme sted på turen hjemover og var inne og satt og pratet ved Marta da Rolf kom hjem igjen. ”Åssen gikk det?” – spurte Anton, for han var interessert i resultatet. ”Å – vi vant med to mål vi”, sa’n Rolf. Dette var nok litt for utrolig for Anton, og så vart han litt irritert og sa: ”Kom itte å førtæl meg slikt!” Men det gikk fort over, og så var den dagen reddet for Anton.

66 Anton og Stennethe Bergli

Småglimt fra hverdagen Asbjørn Hasle husker han var med Bergligutta og tekke taket på huset på Bergli. Det var litt ustadig vær, så da det såg ut til at det kom ei skur så var det mye om å gjøra å komme inn å få spelt kort – de spilte også beitplukk og skitgubbe, men det ble som regel ”rev”. Sigmund Sveen husker også at det var mye kortspelling på Bergli. Han skjønner ikke at de ikke ble kastet ut av Stennethe, for slik som de dreiv på. Han husker de spilte 5 kort og beitplukk. Asbjørn og Sigmund spilte som regel med Anton, og da Alf og Ivar bodde hjemme var de med også. Det var om å gjøre å få Anton til å tape, men det var ikke lett for Anton var flink i kort. Sigbjørn Bergli husker en gang da Anton fekk sjå en haug med trost i treet utenfor huset. Han var gammel men humpet seg fram, tok med seg hagla ut og fyrte av et skudd som tok med seg en 7-8 fugl. Aslaug Kalbakken forteller: ”Anton og dom leverte mjølk på meieriet. Han laga seg ei kasse – ei tel Petter, Otto og Anton vinters, og ei med hjul til bruk om sommeren. All denne mjølka kjørte dom utenfor Fredheim 1954. gamlevegen som gikk rett opp til Bergli – den var mest som en krøtterveg. Blakken var Otto var da på sitt god å ha i den tida, og den visste åssen den skulle klare å komme opp og ned bakken siste besøk i Snertingdal. uten å riste av verken passasjerer eller varer. Dom leverte mjølk ned på rampa tidlig om Utlånt av Inger Lise morgenen, og om ettermiddagen hente dom ferdig mjølk. Ottosen. Aslaug forteller videre: ”På 17. mai så var flere ta Berglikara med i musikken. Klokka 5 om morgenen var det fullt i gang for musikera skulle av garde. Så spilte dom i toga ved kirkene – annenhvert år i Seegard og Nykirka. Stennethe og Ellen Bersgeng kom ned hit til Fredheim og stilte seg ved vegen for å høre på musikken. Så marsjerte dom her, og inn på gården. Etterpå var det bevertning her til alle musikera, og slik var det i årevis – det var Berglikara, Haslikara, Kalbakkenkara, Hoffsbakkenkara og flere med. Alle var med inn i stuggun, så det var instrumenter over det hele. Da var det høytid.” De hadde alltid katt på Bergli. Esther husker Nusse og Mons, som var mor og sønn. En gang hadde Mons fanget en rotte på Berg som sikkert var like stor som han selv. Denne hadde han fått med seg ved å gå baklengs og dra den etter seg helt opp til Bergli. Han ville jo vise fram fangsten sin til folkene sine. Nusse var klok og koste seg under ovnen der det var varmt og godt. Når Stennethe fant fram melkebøtta og

67 Anton og Stennethe Bergli

silen, skjønte hun at det var melk å få, for da skulle Stennethe ut å melke kua. Da det var tid for tresking kom Meinich Ringvold og faren med treskverket som de reiste rundt med. Da fulgte kattene alltid godt med, for ofte var det musebol i høyballene med musunger som var lett bytte. Nusse satt på skuldra til Esther når hun gikk på ski over jordet. Ellen og Even Bergseng var de nærmeste naboene til Bergli. Ellen var ofte nede på besøk. Aagot kan huske at a’Ellen kjytte på’a Aagot før hu var støtt den kleineste på ski da de ok borti bakka bort mot Hoffsbakken. Ellen var ganske nysgjerrig også, før a satt ved et lite bord ved vinduet mot nord der på Bergseng og fulgte med på alt som skjedde utafor oppå der. De på Bergli hadde også en del kontakt med de på Klætte. Ragnhild Klætte (f. 1885, Brenden i Etnedal) som var gift med Karl Olaf Haugen hadde beklaget seg til a Stennethe som fikk så svære unger. Stennethe var lita, men ungene var høye og svære, mens Ragnhild som var høgvokst fikk små unger og dette syntes nok a’Ragnhild var litt urettferdig. Aagot husket også a Bergitte Bergshauga (f. 1874 Oudenstadeie). Hun lignet litt på ei taterkjærring, og sønnen Hans Bergshaugen (f. 1908) var litt spesiell han også. Aagot husker en liten episode fra Bergli. Sverre var litt tateraktig, så det var en gang Hans var på Bergli så hadde han hatt eddik i drammen hans. ”Å – det var nå litt surt”, hadde’n Hans sagt etter å ha tatt en god slurk. Det var også Hans som var så uheldig og hadde fått fiskekroken satt fast i øreflippen. Bergitte klarte ikke å få ut kroken igjen, så de måtte gå av sted for å få hjelp. Det er blitt fortalt mange ganger om det synet folk fikk se da de så følget med Hans med krok i øret, og Bergitte som kom etter med fiskesprøttet til værs. Nils Brenner (f. 1927) husker fra en gang under krigen da man jaktet på ekorn for å få litt ekstra inntekter. En kveld skulle han møte Alf men han dukket aldri opp, så Nils gav etter hvert opp. Dagen etterpå serverte Stennethe ferskt elgkjøtt på Olave Nyseth og Bergli. Det viste seg at Alf hadde møtt på en elg, og selv om det både var strengt Stennethe. Utlånt av ulovlig med jakt under krigen, og litt uvanlig å skyte elg med hagle, så hadde visst Johan Sæther. elgen stupt. Alf hadde møtt på elgen litt brått, og mente det hadde vært selvforsvar, så det var vel dobbelt hell at det gikk bra – og så fikk de bra med ekstra kost i de trange tidene. Aagot husker at unga på Bergli bar vatn fra brønnen da de kom hjem fra skolen. Det ble vel to brønner til slutt, men den gamle var vel halvveis opp mot Bergseng. ”Jeg hadde vassæla over skuldra, og kaldt var det, men det var nå moro å bæra vatn. Når det var kaldt så måtte vi hakke hull på isen for å få tak i vannet” forteller Aagot.

68 Anton og Stennethe Bergli

Klipp fra avisene

50 år (Vestopland – Gjøviks Blad & Samhold – torsdag 27. februar 1930) Småbruker Anton Bergli, Snertingdal fyller i dag 50 år. Når han i dag passerer denne milepel, kan han se tilbake på et mer enn almindelig strevsomt liv. Han har alltid benyttet tiden til det ytterste. Allerede før han blev konfirmert måtte han ut i verden og sørge for sig selv. Siden han blev voksen har han ikke minst gjort sig bemerket som skogsarbeider, og han har ved sin dyktighet og flittighet opnådd god fortjeneste enda betalingen kan ha vært knap mange ganger. I 1910 kjøpte han småbruket Bergli hvor han har bygget op huser og lagt stort arbeide på jorden. Bruket er i god stand, og vidner tydelig om eierens arbeidsomhet og interesse. Som et eksempel på hans energi kan nevnes at han i går gravet veit på bruket, da han ikke hadde noe annet arbeide for hånden. Anton Bergli har alltid satt sin ære i å klare sig selv uten bidrag og understøttelse av nogen art, og han To gode kamerater, har på en utmerket måte bevist at det går an, enda han har hatt en stor barneflokk å forsørge. Anton Bergli og Bergli er i det hele typen på en prektig arbeidsmann, og han har vel fortjent en hedrende omtale Blakken. ved 50 års dagen.

Antons bror Otto Pederson og Anton ved huset til Alf på Dokka. Utlånt av Inger Lise Ottosen.

69 Anton og Stennethe Bergli

Kjempen fra Snertingdal fyller 70 år Anton Bergli løftet 350 kg. og hoppet 1.60 i høyde (Februar 1950) Det er mange i dette land som fortjener hederstittelen en arbeidets adelsmann, men vi tør påstå at det er få som fortjener betegnelsen bedre enn Snertingdølen Anton Klethagen Bergli. De som ikke kjenner Anton Bergli vil sikkert nekte å tro at det går an for et enkelt menneske å utføre ting som det vanligvis må tre velvoksne karer til for å klare, men hans mange kjente vil underskrive at Anton Bergli i løpet av sitt 70-årige liv har utført dagsverk som ingen gjør han etter. Anton Bergli er 70 år mandag og ingen må tro at han har gitt opp ennå. Riktignok løfter han ikke lenger 350 kg som han gjorde i 20 års alderen, men i skogen må en være ekstra seig hvis en skal holde tritt med Anton. Anton er født i Snertingdalen og kom fra så trange kår at ingen i dag kan tenke seg at det kunne gå an å leve under slike. Hans mor ble tidlig enke og satt igjen med 6 små barn. Anton var fra naturen godt utstyrt og selv om kosten i oppveksten var skrøpelig vokste han opp til riktig å bli en kjempe. 9 år gammel måtte han ut og da han var 12 år gjorde han hele våronna på Skonnord alene. Han pløyde, harvet og sådde og om vinteren lå han i skogen. Den gang var det alminnelig å bruke to hester på hver mann når det skulle hentes ved og 12-åringen slapp ikke billigere. Ved intenst slit klarte han 27 år gammel og skaffe seg sitt eget bruk. Det var ikke store flekken han begynte med, men med slike krefter måtte det bli mer etter hvert. Anton rundt 70 år. I løpet av noen år brøt han opp 25 mål jord og fikk et pent og velstelt bruk. Til å begynne med hadde Utlånt av Esther Ekse. han god hjelp i sin kone, og ettersom tiden gikk vokste ungene til og ble en verdifull støtte for sliteren Anton. Familien ble omsider på 14 personer og bruket kastet selvsagt ikke så mye av seg at det kunne fø så mange. Derfor måtte Anton drive skogen så ofte en sjanse bød seg. Men da så Vestoppland Kraftselskap trengte en sterk kar, meldte han seg til tjeneste der, og Anton Bergli rakk også å tjene dette selskap i 25 år før han sluttet for et par år siden. Det var ikke nødvendig å bruke talje for å reise stolper da Anton var med. Han hadde to mann til å stå på roten av stolpen og så var det hans sak å reise den opp. Det gjorde han lekende lett. En skulle tro at en slik tungvektig kar som Anton var treg i sessen, men det var nok tvert i mot det. Han overgikk alle i spenstighet, og på moen for 50 år siden hoppet han 1.60 i høyde med sko og lange bukser. Men den gang var det ikke snakk om å kaste bort tida til idrett så det ble bare med idrettsøvelsene på moen. - Hans sønner har arvet noen av farens spenstige egenskaper og for noen år siden var Berglikara fra Snertingdal alltid langt framme på premielistene ved skirenn. Anton Berglis enorme krefter har han nyttet i samfundets tjeneste, og det ser faktisk ut som at han

70 Anton og Stennethe Bergli

ingen skade har tatt av den lange harde arbeidsdagen. Fremdeles driver han sitt bruk alene, og blir det tid til overs stikker han tilskogs. Personlig er Anton Bergli så kjekk kar som det går an å få blitt. Han kan være ”stiv i kjeften” når det er ting som han mener er galt, f.eks. forholdet mellom skjønnsmessig ligning kontra regnskapsligning. Dette er en ting som han mener bør rettes på. Det er for mye tilfeldigheter når det gjelder skatteligninga, sier Bergli, og det kan en jo være enig i. Så vidt vi vet er aldri Bergli offentlig belønnet for sin innsats, men er det noen som fortjener det må det være han. På 70-årsdagen vil denne hedersmann få mange bevis på hvor avholdt han er, og vi taler på manges vegne når vi ønsker ham god helse i mange, mange år framover.

En arbeidets saga fra Snertingdal Svenskebasen på Valdresbanen ristet på bartene da Anton Bergli løftet en jernbaneskinne på 350 kilo (Side 8, ukjent avis – mars 1955) Jeg måtte ut i arbeide da jeg var 10 år gammel, og da jeg var 12, kjørte jeg våronn på Skonnord, forteller Anton Bergli i Snertingdal, som nylig rundet 75 år. Han har arbeidet hardere Nederst et blikk inn på enn de fleste hele livet, men har ikke hatt noe vondt av det. Hadde det ikke vært for det at han tunet på Bergli med det for mange år siden falt ned fra en lysmast og slo hoften ut av ledd, skulle han ha vært like god nye pene uthuset. - enda, mener han. Ovenfor et glimt fra Anton Bergli har vært en kjempe av gammelt, godt norsk format, og selv om beina nå har utsikten som er ment å begynt å svikte noe, vitner den både høge og breie og enda like rake skikkelsen om at her har det vært vise at det er langt og krefter, og det er det for så vidt fremdeles. Han har aldri veid mer enn så vidt over 100 kilo, men bratt til dals. Det er det er effektive kilo, bare muskler og sener og bein uten overflødig ballast. Anton har vært noe orgelfabrikken en skimter av en menneskelig bulldozer, en hardbryter som har gått på med voldsomme krefter og ikke veket nede ved vegen. (tekst fra tilbake for noen ting, og han hogg like mye tømmer om skogen var stygg som om den var fin, for avis) når det var riktig kvistet og stygt kom gemyttet ut og hjalp, sier han selv. Da han i unge dager var med på anleggsarbeid på Valdresbanen, løftet han uten vanskelighet en jernbaneskinne, og den veide sine 350 kilo. En svenskegubbe som var bas, ristet betenkt i bartene da. Om tømmerstokken var grov, var det ikke spørsmål om noe annet enn å hogge øksa i og hive den oppå med et kast. Han kunne vært jernbanemann hvis han hadde villet, og var også med som fyrbøter på Valdresbanen en stund etter at den var åpnet, men det var mer å tjene på skogs- og anleggsarbeid for en slik harddriver, så Anton sluttet fort på jernbanen. Senere drev han i skogen om vinteren, tok på seg akkorder både nær og fjernt, og om våren drev han med fløting. Han hadde bakenden i Vismunda med laget sitt, og gamle Kalrasten sa at det kunne aldri gå bra, så uvøren som han var, men bra gikk det, enda det nok ble mange kalde bad. I Fåvang var han med på en fæl fløtning en gang, da Landåsen hadde kjøpt et stort tømmerparti som skulle fløtes i den ellers ikke fløtbare Tromsa. Der var det stygt landskap som forslo, og man måtte fire ned karer for å få bragt dynamitt under haugene, men tømmeret kom ned. I Vidalen i Vassfartraktene har han også vært, og der holdt Anton alene en kjører med tømmer på to vendingers ved, men

71 Anton og Stennethe Bergli

så var han også ute om morgenen. I Brumunddalen så det stygt ut en gang. Ole Drogsethaugen Anton i arbeid på Valdres- var med og han var en sprek kar, men han falt da de skulle hoppe i land fra en tømmerhaug banen. Tegning av Herbjørn som begynte å gå. Han hadde nok kommet seg opp, men han hadde en tobakkeske i lommen, Skogstad. og den satte seg fast mellom to stokker. Anton fikk slitt ham løs, og de kom seg på land. I Moshølen i Stokkeelva hentet Anton også en gang en mann i land fra en haug som løsnet. I mange år arbeidet Anton Bergli for Vestopland kraftselskap, og han var stolpebas da linjen ble reist gjennom Torpa og N. Land.

Maleri av Bergli, malt av Knut Ekse. Maleriet henger på Fåvang.

72 Anton og Stennethe Bergli

Da stolpene skulle reises, ledet han arbeidet med myndig røst, og stolpene kom opp i en fart om de var både lange og tunge. Det var ved Handelslaget i Snertingdal han kom ut for en ulykke. Han skulle koble noen lavspentledninger og strømmen stod på. Så kom han bort i to ledninger og fikk strømmen rett gjennom seg. Han fikk bremset noe med ene stolpeskoen, men raste likevel på nakken ned og hoften gikk av ledd. Da var det doktoren som måtte bruke kreftene for å få ledde i igjen, mens to mann holdt igjen. Det gikk tvers over golvet, men hoften kom på plass. Det var som å håndtere en gamp, sa doktoren. Ved siden av alt det andre han har gjort, har Anton også vært jordbruker. Han kjøpte bruket Bergli i unge år, og der var det bare om lag 5 mål dyrket jord, mens det når er 35 mål. Dette har han gravd opp og har fått Ny Jords medalje for det. Nye uthus har han bygget for et par år siden, og det er en pen jordvei med et stykke god skog til, og den skogen er velstelt. Bratt og tungvint er det opp til bruket, men nå er det kommet veg ganske tett oppunder, så det blir bedre. Anton er fremdeles aktiv jordbruker, men må leie hjelp etter at beina begynte å slå seg vrange. Nå er han for øvrig bedre igjen, og i vinter har han drevet i skogen sin langt inne på åsen, bare sammen med Blakken. Familien synes nok det er uforsvarlig, men Blakken er en god kamerat og en enestående klok hest som skjønner alt det husbonden sier. Den er 24 år nå, men like sprek enda, den også, og Anton og Blakken har gått sammen i arbeid i 20 år. Nå må de jo ta det litt roligere begge to. Anton sier selv at han tror han har handtert mer tømmer enn de fleste andre, men skogsarbeidertrygden kunne han ikke få fordi han ikke hadde nok uker i annen manns skog de senere årene. Det syntes han var litt urettferdig. Og dessuten liker han ikke riktig at han må betale skatt av den melken og de potetene som han og kona bruker. Det regnes etter 2 liter melk og en kilo poteter om dagen, og det blir en inntekt som medfører 80 kroner i skatt. De bruker for øvrig ikke så mye melk og poteter. Selv om det er omtrent en måned post festum, vil vi gjerne gratulere Anton Bergli med de fylte 75 år og ønske ham god helse i mange år heretter. Han har vært en arbeidskar av de sjeldne. Flyfoto av Bergli i 1953.

73 Anton og Stennethe Bergli

”Ski-general” på 80 følger fortsatt interessert med Under KM på ski i Snertingdal hilste vi på veteranen Anton Bergli som trass i sine 80 år fremdeles er like ivrig skientusiast. Han var i mange år ”ski-generalen” i Snertingdal og har nedlagt en betydelig arbeid for skisporten i bygda. Han kan således også kalles Korpebakkens far. Ellers er han far til fire spreke skiløpere, hvorav Alv og Sverre vel er de mest kjente utover distriktet. I de første etterkrigsårene var disse fryktet av sine konkurrenter over alt. Bergli har vært litt av en kjempe i skog og mark og det går frasagn om hans meritter i tømmerskogen. Men så er han ingen svekling å se på heller, selv ikke nå da han er blitt 80.

Arnhilds konfirmasjon 18. juni 1961. Anton, Arnhild, Ludvik og Anna Bøli. Utlånt av Kristine Bergli.

74 Anton og Stennethe Bergli

Da fjernsynet kom til dalen Bergli og Oudenstadhagen var av de første som fikk fjernsyn i Snertingdalen. De fikk ikke inn noe signal godt på verken Skonnord eller Klette, men tilfeldigvis var mottakerforholdene bra her på Bergli. Dette var rundt 1960. Apparatet stod i hjørnet der vedkassa står nå, ellers så stod det ute i stua. Det gikk i langrenn, kombinert og skøyter, og det vart populært å komme til Bergli for å sjå på detti vidunderet. Det var nok litt gromt for Anton når smågutta kom for å sjå på fjernsyn. Anton drog ned rullgardina som de hadde fra den gang de måtte blende ned under krigen. Kjøkkenet var fullt av folk på stoler og på benker. De hadde til og med tatt å hektet av døra en gang for at alle skulle få se. Kom det noen pene jenter på skjermen, så satt Anton ”ældeles å hoppe” på stolen. Så var det idrett og da måtte en vær så god sitte stille, ellers fikk en høre det fra Anton. Ble nok litt for mye folk for a Stennethe, så når kaffen var servert hendte det nok at hun gikk oppover når det ble for trangt.

Kjøkkenet på Bergli. Fjernsynet stod ofte på vedkassa borte i hjørnet.

75 Anton og Stennethe Bergli

Alderdommen Anton fikk problemer med beina da alderen meldte seg, men som nevnt mente han at hvis en gir opp, da har’n tapt. Han falt ned under arbeid i Vokks, og en gang mens han jobbet med å ta ut grus i grustaket nede ved Ausdalsbrua. Begge gangene hadde han fått seg en skikkelig trøkk i bein og hofter. Han hadde så vondt i beina, at da han var på låven for å jobbe med høy, så stod han på knea og jobbet. Anton samlet mark som han hadde i ei flaske som han satt i sola. Dette brukte han til å lage noe som han smurte på beina. Dette skulle hjelpe mot vonde bein. Han var noen turer på Skogli på Lillehammer og fikk litt hjelp med revmatisme smertene der både i juli 1952, juni 1953, oktober 1955 og mars 1959. Det var her at ei malerinne nok syntes denne eldre Snertingdølen egnet seg godt som modell til et portrett. Men jeg har desserre ikke funnet ut noe mer om dette maleriet. Nå på sine eldre dager fikk Anton endelig litt tid til flid. Han var hos Bernt Rydland og der batt de vedmeiser. Anton fikk lagd seg flere slike, og fikk vist at han kunne få til slikt arbeid også. Det var mye arbeid, for en måtte finne viu som en måtte kløyve før en kunne starte jobben med å binde.

Anton og oldebarna Per, Anne Lise, Svein og Jørund Øversveen. Utlånt av Aagot Kværnum.

76 Anton og Stennethe Bergli

På sine eldre dager så var det ikke snakk om å gi seg. Beina sviktet, men han ordnet seg med å veive noe tøy rundt knea og stod på knea i åkeren og dyrke marka. Han brukte spaden og hakka like godt for det, og spadde opp jord nede på Berg på denne måten. Siste sommeren han levde slo han graset i bakken med ljå som før, og han saget og hogg ved som bare det.

Anton hadde en fast plass på berget et stykke bortenfor Bergli ved den gamle vegtraséen. Der hadde han god utsikt over dalen og her tilbrakte han nok mange ettermiddagsstunder i fred og ro. Anton bodde på Bergli til han døde i 1962, 82 år gammel. Det møtte opp 125 i begravelsen.

77 Anton og Stennethe Bergli

Stennethe Ellen Brenner (f. 1927 Markeng) husker at Stennethe ofte var på Brenner mange dager om gangen, og satt der og batt (strikket). Hun var nøye med aldri å drive med håndarbeid på søndager, for da var det helg. Da hu strikke så gjorde hu itte som andre – hu stakk liksom inn i maska og kaste over trå’n. En skulle kanskje tro dette gikk seinere enn andre, men det gjorde det på ingen måte. Etter at Anton døde, flyttet Stennethe til Helene og Johan. Anna Bergli har notert lørdag den 5/2-1966: Var på Fåvang og feiret Stennethes 82-års dag. Olaug, Svein og Tordis og Marianne fra Biri. Aagot og Håvard fra Gjøvik. Bjørg Karin var forkjølet så hun ble hjemme. Kaldt - ca. -20 grader. Etter hvert så sviktet synet, men likevel strikket hun sokker som bare det. Da hun var hos doktoren for å få hjelp med synet fant ikke doktoren henne i papirene, så han trodde noe var galt. Stennethe hadde jo aldri vært syk før, til tross for sine 85 år og dette var litt uvanlig. Hun så nesten ikke i det hele tatt, da hun i mars 1969 endelig ble operert for stær. Fra å nesten miste synet, så fikk hun etter hvert briller og ikke så lenge etter operasjonen kunne hun lese i bøker. Stennethe bodde det siste året hun levde hos sin datter Aagot på Gjøvik. Aagot forteller: ”Hun var så klar, selv om a var 95 år. Etter alderen var a sprek, det var først de siste månedene hun ble sengeliggende.

Stennethe med Tor André Bergli på fanget rundt 1978. Utlånt av Sigbjørn Bergli.

78 Anton og Stennethe Bergli

Hadde nok vondt bein så det var vel ”familie-bein”, og noe muskulatur som var vond somme tier. Men hu var itte ta dom som klaga så mye.”

Stennethe 95 år Snertingdals eldste, fru Stenethe Bergli, fyller 95 år 4. februar. Fru Bergli er tross sin høye alder i bra vigør, hun er åndsfrisk og følger godt med i tiden. Hun er glad i å lese og strikke, det er ikke tall på alle de par sokkene hun har strikket til familien og ellers andre. Fru Bergli har hatt en sjelden god helse, det fortelles at de legene som har vært ansatt i Snertingdal ikke engang kjente fru Bergli og sitt første besøk på et sykehus var da hun var 85 år og det gjaldt en øyeoperasjon. Stenethe Bergli har vært et arbeidsjern. Hun har hatt en stor barneflokk så det har vært nok å stri med. Det var ikke så mange sosiale goder den tiden som nå, så samfunnet har ikke hatt mye utlegg på henne. Med sin gode helse, sitt humør og sin jernvilje, har hun mestret alle oppgavene på en fin måte. En må bare bøye seg i dyp ærbødighet for slike mennesker. Stenethe Bergli er en beskjeden dame som ikke liker mye blest om seg selv. Vi vil til slutt få lov til å gratulere hjerteligst med 95-årsdagen.

Stennethe døde hos Aagot og Olaf den 5. april 1979.

Stennethe opplevde å få 21 barnebarn, 30 oldebarn og 7 tippoldebarn.

Gravferd Under stort frammøte av slekt, familie, venner og naboer ble Stennethe Bergli ledsaget til graven i går fra Seegård kirke, som var enkelt, men vakkert smykket med blomster, kranser og levende lys i kandelabrene. Høytidligheten ble innledet av organist Ole Skonnord med ”Litanei” av Schubert. Klara Antonsen sang deretter ”Å hvor salig det skal blive”. Forsamlingen sang de to første og de to siste versene av ”Gud når du til oppbrudd kaller”. Disse kransene ble lagt ned: fra barn og svigerbarn ved avdødes datter Esther Ekse, fra barnebarn, oldebarn og tippoldebarn ved datterdatter Randi Kirkerud, fra naboer ved Birger Sveum. Res.kap. Anfinn Kolberg forrettet så ved båren. Han hadde som tekst Hebreerne kapitel 10 versene 35-39 og kapitel 11 vers en, og betonte troen som det der befordrer frimodigheten i alt også overfor døden. Forsamlingen sang ”Leid milde ljos”, deretter sang Klara Antonsen ”Det er makt i de follede hender”. Til tonene av Ole Olsens ”Sørgemarsj” ble båren ført til graven der man før og etter jordfestelsen sang to vers av ”Så ta da mine hender”. Minnesamværet var på Strande Pensjonat

79 Anton og Stennethe Bergli

80 Anton og Stennethe Bergli

Etterkommere

Stennethe og oldebarnet Geir. Foto: Sigbjørn Bergli.

81 Anton og Stennethe Bergli

82 Anton og Stennethe Bergli

Etterkommere I. Klara Bergli født 05.02.1903, Ambjørseie, død 25.11.1930. II. Petter Bergli født 08.06.1907, Klæthagen, død 28.01.1976. III. Magnhild Bergli født 17.04.1909, Klæthagen, død 17.05.1978. IV. Olaug Bergli født 23.08.1910, Klæthagen, død 26.07.1994. V. Sverre Bergli født 14.03.1912, Berg, død 31.10.1998. VI. Helene Bergli født 09.02.1914, Bergli, død 19.07.1918. VII. Alf Bergli født 16.05.1916, Bergli, død 12.04.2000. VIII. Aagot Bergli født 11.12.1917, Bergli. IX. Helene Bergli født 09.09.1919, Bergli. X. Ivar Bergli født 28.12.1920, Bergli, død 14.03.1993. XI. Ottar Bergli født 23.07.1923, Bergli, død 20.11.1930. XII. Esther Bergli født 21.03.1926, Bergli.

I dag teller etterkommerne etter denne søskenflokken 21 barn, 42 barnebarn, 35 oldebarn og 2 tippoldebarn.

Familien Bergli 1940. Anton og Stennethe foran (de er 60 og 56 år gamle på dette bildet) Bak fra venstre: Aagot, Alf, Magnhild, Esther, Petter, Olaug, Helene og Sverre. Bare Ivar mangler. Utlånt av Anna Bergli.

83