DNVA Årbok 2019

2019Året I DET NORSKE VIDENSKAPS-AKADEMI

B) ÅRBOK MED MEDLEMSREGISTER, MINNETALER OG FOREDRAG Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 1

DET NORSKE VIDENSKAPS-AKADEMI ÅRBOK 2019 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 2 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 3

Det Norske Videnskaps-Akademi

Årbok 2019 Foredrag og minnetaler

Det Norske Videnskaps-Akademi Novus forlag – Oslo 2020 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 4

Det Norske Videnskaps-Akademi Drammensveien 78 0271 Oslo Phone: +47 22 84 15 00 E-mail: [email protected] Web site: http://www.dnva.no

Redaksjonen avsluttet: 27.01.2020 Redaktør: Gro Havelin Omslag: Ole Røsset

Årboka er trykket med støtte fra Nansenfondet og de dermed forbundne fond.

Print: Lasertrykk.no, Oslo. Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 5

INNHOLD

Verdien av vitenskap v/preses Hans Petter Graver ...... 7

AKADEMIET

Akademiets styre ...... 12 Medlemsoversikt ...... 13 Innvalg nye medlemmer 2019 ...... 14

Akademiets medlemmer pr. 31.12.19 ...... 17

I Den matematisk-naturvitenskapelige klasses medlemmer ...... 17 II Medlemmer av klassen for humaniora og samfunnsvitenskap..... 31

Gruppeoversikter ...... 43 Dødsfall i 2019 ...... 59

MINNETALER

Inger Nordal: Minnetale over Rolf Yngvar Berg ...... 63 Olav Sand: Minnetale over Per Stockfleth Enger ...... 69 Bernt Brendemoen: Minnetale over Even Hovdhaugen ...... 95 Ole Didrik Lærum, Håkon B. Benestad og Jon Storm-Mathisen: Minnetale over Arne Bøyum ...... 99 Kristin B. Aavitsland: Minnetale over Erla Bergendahl Hohler ...... 107 Ottar Hellevik: Minnetale over Oddbjørn Knutsen ...... 113 Trygve Brautaset: Minnetale over Svein Valla ...... 117

Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 6

6 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

FOREDRAG

Ole Martin Høystad: Sjelen – Er den gått ut på dato? Vestens menneskesyn i lys av sjelens dramatiske historie ...... 123 Tore Bjørgo: Borgervern mot migranter og minoriteter ...... 139 Kai Spurkeland: Politimonoplolet i dag – Hva sier jussen? .... 149 Gunn Elisabeth Birkelund: Hvordan går det med etterkommerne etter innvandrerne i Norge? ...... 155 Johanna Olweus: Immunotherapy of Cancer ...... 165 Espen Karlsen: Breviarium og Missale Nidrosiense – om trykk og bokkultur i Nidaros før reformasjonen ...... 172 Geir Ulfstein: Folkerettens betydning i dag ...... 195 Arild Stubhaug: Stein Rokkan: Eit miniportrett ...... 205 Stein Kuhnle: Stein Rokkan som veileder og forskningsleder 217 Cathrine Holst: Ekspertkunnskap og politikkutforming ...... 225 Inger-Johanne Sand: Uavhengighet og sektortilknytning i vitenskapelig rådgivning til departementer og regjering .... 233 Dag L. Aksnes: Forskningens rolle i politiske beslutninger .... 245 Geir Huse: Havforskningsinstituttets rolle i forbindelse med råd til departementene ...... 251 Dag Trygve Truslew Haug og Iver B. Neumann: Sosial og politisk organisering i europeiske statsdannelser – betydningen av indo-europeisk innvandring flere tusen år f.Kr ...... 255 Aksel Bernhoft (red.): Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon – hvilken rolle spiller det hvordan maten blir produsert og hva man spiser for menneskers og jordklodens helse? ...... 273

NANSEN MINNEFORELESNING

Elin Darelius og Arne Foldvik: Från kallt till varmt – Norsk oceanografisk forskning i Weddelhavet, Antarktis ...... 293 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 7

Verdien av vitenskap

Det har vært en stor glede og inspirasjon for meg å overta som preses i Det Norske Videnskaps-Akademi. Akademiet er en viktig institusjon for norsk vitenskap i en tid da samfunnets syn på forskning blir stadig mer instru- mentell. De tunge institusjonene som universitetene og Norges forsknings- råd må i økende grad rettferdiggjøre sin rolle gjennom å vise hvordan forskningen bidrar til å løse de store samfunnsutfordringene. Akademiet har større frihet til å fremme vitenskapen for dens egen skyld og for det den betyr for forståelsen av hva det vil si å være menneske – homo sapiens. Akademiet er selvsagt opptatt av kunnskapens nytte. Akademiet er sterkt engasjert i arbeidet med vitenbasert rådgivning for samfunn og politikk og at beslutninger som har betydning for den enkelte og for samfunnet må tref- fes på grunnlag av best mulig kunnskap. På grunn av vår tverrfaglighet, vår uavhengighet og vårt nettverk av høyt kvalifiserte forskere er vi vel plassert til å spille en rolle her. Her er også Akademiets rolle som talerstol og sam- lingspunkt på tvers av vitenskap, forvaltning, næringsliv og politikk viktig. Arbeidet med science advice er blitt en viktig pilar i Akademiets virksomhet, og vi har inngått en samarbeidsa v- tale med Norges Tekniske Viten- skapsakademi i Trond heim for å sikre faglig og nasjonal bredde i dette arbeidet. For meg er ikke begrunnelsen for arbeidet med science advice først og fremst at vitenskapen skal være relevant eller nyttig. Hoved- begrunnelsen, slik jeg ser den, er at samfunnet må styres med beslutninger basert på fornuft, og ikke på grunnlag av myter, fordommer eller stemningsbølger og følelser. Dette betyr at alt som bidrar til fornuft og refleksjon er like viktig, enten det er Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 8

8 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

snakk om empirisk eller teoretisk naturvitenskap og samfunnsvitenskap, humanistisk vitenskap og filosofisk utforskning av fornuftens og moralens innhold og grenser. Vi trenger vitenskapen for å kunne vite hva vi kan gjøre, men også for å reflektere over hva vi bør gjøre og hva vi ikke bør gjøre. Jeg synes to ny- hetsmeldinger fra foregående år illustrerer dette på en tankevekkende måte. Den ene er en nyhetsmelding fra Kina forleden. Kinesiske myndigheter skal bruke kunnskap og forskning på genetikk til å konstruere bilde av utseende til individer med utgangspunkt i deres DNA-profil. De innhenter DNA til hundrevis av millioner, sammenholder det med bilder av ansikter innhentet fra et gigantisk overvåkningssystem, godt hjulpet av forskere ved kinesiske institusjoner. Etterhvert kan myndighetene ha kontroll med hvert enkelt individ og på øyeblikket finne en person som har etterlatt seg DNA. Dette er et gedigent tverrfaglig prosjekt som spenner over biologi og informatikk. Siden mange av DNA-profilene hentes fra folk som er innesperret i fengs- ler og omskoleringsleire involverer det også strafferettspleien og pedago- gikken. Hva informasjonen skal brukes til involverer kriminologi, psykologi og sosiologi. Den andre er prosjektet «Event Horizon Telescope» hvor to hundre forskere, med åtte radioteleskoper plassert rundt på kloden, arbeidet sammen. De åtte teleskopene utgjorde til sammen et teleskop så stort som jordkloden selv. Dataene som de fanget opp fylte seks kubikkmeter med harddisker – noen av diskene måtte transporteres fra Sydpolen, og de måtte vente til sommeren kom med å transportere dem ut. Det tok månedsvis å arbeide seg gjennom de enorme mengdene av data. Forberedelsene startet flere år før selve observasjonene ble gjort i april 2017. To år senere kunne de presentere bildet, som så ut som Saurons øye, dypt inne i Mordor. I bildet flyter myter, teorier og observasjoner sammen, på samme måte som portene i Mordor utgjør det sorte hullets «event horizon», punktet hvor alle hendelser forsvinner over horisonten for aldri å komme tilbake, en port inn i mørket. Kunnskapen om svarte hull er ikke ny, den følger av Einsteins teori. Observasjonen som nå er gjort er en ny bekreftelse av denne teorien. Men enda viktigere er at vi nå har observasjoner og data, noe som gjør en empirisk og eksperimentell utforskning av sorte hull mulig. Bare ERC har lagt inn 14 millioner Euro i prosjektet de siste årene. I tillegg kommer finansiering fra det amerikanske forskningsrådet og andre kilder. Det kan høres mye ut når det umiddelbare resultatet er et fotografi. Men det er ikke et hvilket som helst foto. Det er allerede publisert over hele Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 9

Verdien av vitenskap 9

verden og vil ha en selvsagt plass i alle fremtidige lærebøker om verdens- rommet. Det er et dyrt bilde, men det er likevel langt igjen til Leonardo da Vinci’s Salvator Mundi som ble solgt for 450 millioner dollar i 2017. Begge de to eksemplene illustrerer forholdet mellom vitenskap og rasjonalitet. Et enormt overvåkningsprosjekt basert på genetikk er nok mulig, men lar seg neppe begrunne rasjonelt hvis man legger anerkjente etiske prinsipper til grunn. Bruk av 14 milliarder Euro for å ta et bilde av et svart hull kan synes som en lite rasjonell bruk av ressurser hvis man legger vanlige prinsipper for effektiv ressursbruk til grunn. Som uttrykk for hva mennesket er villig til å satse for å la seg begeistre over å utfordre erkjen- nelsens grenser ser det annerledes ut. I begge tilfeller er det refleksjon over hva det vil si å være menneske som legger premissen for bedømmelsen. Vi- tenskap er uløselig knyttet til slik refleksjon, og det er det som gir vitenskapen dens verdi. Denne verdien av vitenskap ser man sjelden tydeligere enn ved de årlige matematikkonkurransene som arrangeres i forbindelse med Abelprisen. At Abel makter å inspirere og engasjere femtenåringer to hundre år etter sitt eget virke viser at den viktigste relevansen av enestående forskning er virkningen den har på etterfølgende generasjoners sinn. Uten slik inspirasjon av kommende generasjoner vil ingen prosjekter i lengden kunne møte sentrale utfordringer i offentlig sektor, næringsliv eller det sivile samfunn, og uten enere i forskningen å se opp til vil slik inspirasjon ikke være mulig. Det man kan si om det enkelte prosjekt ut over dette, i en søknad til Forsk- ningsrådet eller i andre sammenhenger, blir bagateller i denne sammenheng, og derfor lett irrelevant som kriterium for bedømmelse av forskningens relevans. Å oppleve unge skoleelevers entusiasme gjennom kapplek i Aka- demiets regi er en av de største opplevelsene jeg har fått gjennom arbeid for Akademiet.

Hans Petter Graver Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 10 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 11

AKADEMIET Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 12

AKADEMIETS STYRE

Presidium Preses: Hans Petter Graver Generalsekretær: Øystein Hov Visepreses og leder for Den matematisk-naturvitenskapelige klasse: Anders Elverhøi Visespreses og leder for Klassen for humaniora og samfunnsvitenskap: Gunn Elisabeth Birkelund

Nestleder Den matematisk-naturvitenskapelige klasse: Reidunn Aalen Nestleder Klassen for humaniora og samfunnsvitenskap: Terje Lohndal

Styremedlemmer Helge Holden Unni Olsbye Tore Rem

Varamedlemmer: Sekretær og vara for leder og nestleder i Den matematisk-naturvitenskapelige klasse: Susanne Viefers Sekretær og vara for leder og nestleder i Klassen for humaniora og samfunnsvitenskap: Hilde Sandvik

Øyvind Sørensen er sekretær for styret. Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 13

MEDLEMSOVERSIKT

H.M. Kong Harald er Akademiets ærespreses.

H.M. Dronning Sonja, H.K.H. Kronprins Haakon og H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit er æresmedlemmer.

Den matematisk-naturvitenskapelige klasse kan ha opptil 140 norske medlemmer og 100 utenlandske medlemmer under 70 år. Klassen for humaniora og samfunnsvitenskap kan ha opptil 120 norske og 60 utenlandske medlemmer under 70 år. Også utenlandske medlemmer med bosted i Norge regnes som norske medlemmer. En plass blir ledig ved dødsfall eller når et medlem fyller 70 år. Medlemmer som passerer 70 år er fortsatt fullverdige medlemmer med forslags- og stemmerett.

I 2019 fikk Akademiet 26 nye medlemmer; 17 norske og 9 utenlandske, inkludert årets Abelprisvinner. 19 medlemmer avgikk ved døden i løpet av året.

Akademiets medlemstall per 31. desember 2019 var 940.

Den matematisk-naturvitenskapelige klasse A og BA: Norske medlemmer 273 B: Utenlandske medlemmer 249

Klassen for humaniora og samfunnsfag A og BA: Norske medlemmer 242 B: Utenlandske medlemmer 157

Av Akademiets medlemmer var 186 kvinner (20,2 %) av disse var 111 norske (21,5 %).

Til sammen: 921 Antall avdøde: 19

Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 14

14 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

INNVALG NYE MEDLEMMER 2019

I 2019 fikk Akademiet 26 nye medlemmer; 17 norske og 9 utenlandske, inkludert årets Abelprisvinner.

Nye medlemmer 2019 i Den matematisk-naturvitenskapelige klasse

Norske Gr. Navn/Arbeidssted 1 Benth, Fred Espen, Universitetet i Oslo 1 Glad, Ingrid Kristine, Universitet i Oslo 2 Heinze, Christoph, Universitetet i Bergen 2 Werner, Stephanie, Universitetet i Oslo 4 Lillerud, Karl Petter, Universitetet i Oslo 7 Gerdts, Eva, Universitetet i Bergen 7 Karlsen, Tom Hemming, Universitetet i Oslo

De som var til stede på Akademiets årsmøte 3. mai av årets nyinnvalgte norske medlemmer for 2019 i Den matematisk-naturvitenskapelige klasse, fra venstre; Fred Espen Benth, Ingrid Kristine Glad, Christoph Heinze, Stephanie Werner, Karl Petter Lillerud og Eva Gerdts. Foto: Thomas B. Eckhoff Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 15

Akademiet 15

Utenlandske Gr. Navn/Arbeidssted 1 Dias, Frédéric, University College Dublin, Irland og Ecole Normale Supérieure de Cachan, Frankrike 6 Rasmussen, Lene Juel, Københavns universitet, Danmark 6 Saarela, Janna, Universitetet i Oslo

Nye medlemmer 2019 i Klassen for humaniora og samfunnsvitenskap

Norske Gr. Navn/Arbeidssted 1 Melve, Leidulf, Universitetet i Bergen 1 Sandmo, Erling Sverdrup, Universitetet i Oslo 1 Tjelmeland, Hallvard, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet 2 Jordheim, Helge, Universitetet i Oslo 3 Øie, Merete Glenne, Universitetet i Oslo

De som var til stede på Akademiets årsmøte av nyinnvalgte norske medlemmer for 2019 i Klassen for humaniora og samfunnvitenskap, fra venstre; Leidulf Melve, Erling Sandmo, Helge Jordheim, Merete Glenne Øie, Charles Ivan Arms- trong, Katja Franko, Bård Harstad og Cathrine Holst. Foto: Thomas B. Eckhoff Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 16

16 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

4 Armstrong, Charles Ivan, Universitetet i Agder 5 Johannessen, Janne Bondi, Universitetet i Oslo 6 Franko, Katja, Universitetet i Oslo 7 Harstad, Bård, Universitetet i Oslo 7 Holst, Cathrine, Universitetet i Oslo

Utenlandske Gr. Navn/Arbeidssted 1 Uhlenbeck, Karen Keskulla, University of Texas, USA 2 Harvey, Penelope, University of Manchester, Storbritannia 3 Beyer, Christian, Universität Göttingen, Tyskland 4 Crawford, Robert, University of St Andrews, Skottland 5 Jong, Irene de, Universiteit van Amsterdam, Nederland 5 Slabakova, Roumyana, University of Southampton, Storbritannia

Akademiets medlemstall per 31. desember 2019 var 940:

Den matematisk- naturvitenskapelige klasse A og BA: Norske medlemmer 273 B: Utenlandske medlemmer 249

Klassen for humaniora og samfunnsvitenskap A og BA: Norske medlemmer 242 B: Utenlandske medlemmer 158

Av Akademiets medlemmer var 187 kvinner (20,2 %) av disse var 111 norske (21,5 %).

Til sammen: 922 Antall avdøde: 18

A= Norske Medlemmer BA = Utenlandske medlemmer med samme rettigheter som norske; i dag innvalgt som norske medlemmer etter sist statuttendring B = Utenlandske medlemmer Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 17

AKADEMIETS MEDLEMMER PR. 31.12.2019

I. Den matematisk-naturvitenskapelige klasses medlemmer

Årstallet angir når vedkommende er innvalgt i Akademiet. Det neste tallet betegner gruppen vedkommende er medlem av, og det siste tallet er medlemmenes matrikkelnummer.

Akslen, Lars Andreas (f. 1957). Professor. Medisin, Søreidgrend, 2013. 7, 1435 Aksnes, Dag Lorentz (f. 1956). Professor. Biologi, Sandsli, 1999. 5, 1242 Aksnes, Kaare (f. 1938). Professor. Astronomi, Bekkestua, 1991. 2, 1096 Alfsen, Erik Magnus (f. 1930). Professor. Matematisk analyse, Haslum, 1971. 1, 824, † 20. november 2019 Alve, Elisabeth (f. 1957). Professor. Mikropaleontologi, Oslo, 2004. 3, 1299 Amiry-Moghaddam, Mahmood Reza (f. 1971). Forsker. Medisin, Oslo, 2008. 7, 1369 Andersen, Per Oskar (f. 1930). Professor. Nevrofysiologi, Blommenholm, 1980. 7, 927 Andreassen, Karin (f. 1954). Professor. Geofysikk, Tromsø, 2018. 3, 1538 Andreassen, Ole Andreas (f. 1966). Professor. Psykiatri, Blommenholm, 2014. 7, 1455 Aukrust, Pål (f. 1950). Professor. Medisin, Oslo, 2015. 7, 1473 Austad, Ingvild (f. 1946). Professor. Landskapsøkologi, Leikanger, 1999. 5, 1237 Bakke, Oddmund (f. 1950). Professor. Molekylær cellebiologi, Oslo, 2003. 7, 1284 Benestad, Haakon Breien (f. 1940). Professor. Cellefysiologi, Eiksmarka, 1994. 6, 1159 Benth, Fred Espen (f. 1969). Professor. Matematisk finansteori, Frogner, 2019. 1, 1555 Berg, Kristian (f. 1955). Professor. Farmasi, Heggedal, 2014. 8, 1456 Berg, Trond (f. 1934). Professor. Cellebiologi, Oslo, 1994. 6, 1156 Bergersen, Linda Hildegard (f. 1963). Professor. Medisin, Oslo, 2013. 7, 1436 Bjørlykke, Knut Olav (f. 1938). Professor. Petroleumsgeologi, Oslo, 1985. 3, 1001 Bjørseth, Alf (f. 1941). Direktør. Teknologiske fag, Oslo, 2006. 8, 1338 Bjørås, Magnar (f. 1965). Professor. Mikrobiologi, Oslo, 2017. 6, 1519 Blix, Arnoldus Schytte (f. 1946). Professor. Biologi, Tromsø, 1995. 5, 1173 Blomhoff, Heidi Kiil (f. 1958). Professor. Medisinsk biokjemi, Oslo, 2005. 6, 1327 Blomhoff, Rune (f. 1955). Professor. Ernæring, Oslo, 2003. 6, 1285 Bogen, Bjarne (f. 1951). Professor. Immunologi, Snarøya, 2007. 7, 1352 Borgan, Ørnulf (f. 1950). Professor. Statistikk, Oslo, 2011. 1, 1408 Boye, Erik (f. 1947). Forskningssjef. Kreftforskning, Oslo, 2000. 6, 1266 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 18

18 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Brataas, Arne (f. 1969). Professor. Fysikk, Trondheim, 2008. 2, 1364 Brochmann, Christian (f. 1953). Professor. Botanikk, Oslo, 2004. 5, 1301 Bruland, Øyvind Sverre (f. 1952). Professor. Medisin, Oslo, 2008. 7, 1366 Brundtland, Gro Harlem (f. 1939). Medisin, Oslo, 2004. 7, 1322 Brysting, Anne Krag (f. 1959). Professor. Plantesystematikk og evolusjon, Oslo, 2018. 5, 1540 Børresen-Dale, Anne-Lise (f. 1946). Professor. Cellebiologi, Oslo, 2004. 6, 1307 Børve, Knut J. (f. 1963). Professor. Kjemi, Bergen, 2017. 4, 1517 Chaudhry, Farrukh Abbas (f. 1969). Professor. Medisin, Oslo, 2009. 7, 1388 Csernai, László Pál (f. 1949). Professor. Fysikk, Ulset, 2005. 2, 1325 Dale, Anders M. (f. 1964). Professor. Nevrovitenskap, San Diego, 2016. 8, 1496 Danbolt, Niels Christian (f. 1960). Professor. Medisin, Oslo, 2004. 7, 1302 Dysthe, Kristian Barstad (f. 1937). Professor. Matematikk, Bergen, 1995. 1, 1171 Døskeland, Stein Ove (f. 1949). Professor. Biomedisin, Nesttun, 2004. 6, 1308 Ebbesen, Thomas W. (f. 1954). Professor. Nanoteknologi, Strasbourg, 2003. 4, 1281 Egeland, Alv (f. 1932). Professor. Romforskning, Nesoddtangen, 1982. 2, 954 Eijsink, Vincent G. H. (f. 1962). Professor. Bioteknologi, biokjemi, Ås, 2016. 6, 1492 Einarsrud, Mari-Ann (f. 1960). Professor. Kjemi, Trondheim, 2009. 4, 1383 Eldholm, Olav (f. 1941). Professor. Marin geofysikk, Bergen, 1982. 3, 956 Elgarøy, Øystein (f. 1972). Professor. Kosmologi, Ski, 2006. 2, 1333 Ellingsrud, Geir (f. 1948). Professor. Algebraisk geometri, Oslo, 1993. 1, 1125 Elverhøi, Anders (f. 1948). Professor. Miljøgeologi, Asker, 1999. 3, 1241 Engen, Steinar (f. 1946). Professor. Biostatistikk, Trondheim, 2005. 1, 1323 Engvold, Oddbjørn (f. 1938). Professor. Astrofysikk, Sandvika, 1986. 2, 1014 Eriksen, Hans Kristian Kamfjord (f. 1977). Professor. Astrofysikk, Oslo, 2018. 2, 1537 Espevik, Terje (f. 1954). Professor. Medisin, Trondheim, 2012. 6, 1421 Evensen, Stein Arne (f. 1942). Professor. Indremedisin, Oslo, 1997. 7, 1215 Faleide, Jan Inge (f. 1955). Professor. Geologi, Oslo, 2011. 3, 1409 Faltinsen, Odd M. (f. 1944). Professor. Hydrodynamikk, Trondheim, 1988. 1, 1050 Feder, Jens Gottfried (f. 1939). Professor. Fysikk, Oslo, 1987. 2, 1028, † 15. februar 2019 Fenstad, Jens Erik (f. 1935). Professor. Matematikk, Østerås, 1976. 1, 878 Fjellvåg, Helmer (f. 1954). Professor. Kjemi, Oslo, 2007. 4, 1350 Fjose, Anders (f. 1955). Professor. Molekylærbiologi, Nesttun, 1995. 6, 1174 Flatmark, Torgeir (f. 1931). Professor. Nevrobiokjemi, Høvik, 1999. 6, 1246 Foldvik, Arne (f. 1930). Professor. Fysisk oseanografi, Søreidgrend, 1992. 2, 1109 Fonnum, Frode (f. 1937). Forskningssjef. Toksikologi, Oslo, 1992. 7, 1114 Fornæss, John Erik (f. 1946). Professor. Matematikk, Trondheim, 2014. 1, 1448 Fossheim, Kristian Johan (f. 1935). Professor. Fysikk, Trondheim, 1993. 2, 1126 Fossum, Kåre (f. 1936). Professor. Bakteriologi, Oslo, 1990. 5, 1083 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 19

Akademiet 19

Fossum, Sigbjørn (f. 1945). Professor. Anatomi, Oslo, 1993. 6, 1131 Frøland, Stig (f. 1940). Professor. Klinisk immunologi, Oslo, 1999. 7, 1244 Fægri, Knut (f. 1946). Professor. Teoretisk kjemi, Oslo, 1997. 4, 1212 Gabrielsen, Odd Stokke (f. 1951). Professor. Molekylærbiologi, Oslo, 2009. 6, 1387 Gabrielsen, Roy Helge (f. 1948). Professor. Geodynamikk, Oslo, 2004. 3, 1300 Gaina, Carmen (f. 1963). Professor. Geofysikk, Oslo, 2017. 2, 1512 Gautvik, Kaare M. (f. 1939). Professor. Molekylær endokrinologi, Oslo, 1989. 6, 1067 Gerdts, Eva (f. 1957). Professor. Medisin, Rådal, 2019. 7, 1560 Gjevik, Bjørn (f. 1939). Professor. Geofysikk, Jar, 1981. 2, 942 Gjønnes, Jon Kjell (f. 1931). Professor. Materialvitenskap, Oslo, 1987. 8, 1037 Glad, Ingrid Kristine (f. 1965). Professor. Matematikk, Oslo, 2019. 1, 1556 Goksøyr, Anders (f. 1957). Professor. Biologi, Bergen, 2014. 5, 1451 Grande, Tor (f. 1963). Professor. Kjemi, Trondheim, 2011. 4, 1410 Granum, Per Einar (f. 1946). Professor. Biologi, Oslo, 2006. 6, 1339 Greibrokk, Tyge (f. 1942). Professor. Kjemi, Jar, 2003. 4, 1282 Grue, John (f. 1957). Professor. Hydrodynamikk, Oslo, 2004. 1, 1296 Gundersen, Kristian (f. 1959). Professor. Fysiologi, Oslo, 2013. 6, 1437 Halvorsen, Odd (f. 1939). Professor. Parasittologi, Østerås, 1987. 5, 1035 Hansen, Alex (f. 1955). Professor. Teoretisk fysikk, Trondheim, 2003. 2, 1280 Hansson, Vidar (f. 1944). Professor. Biokjemi, Oslo, 1983. 6, 968 Hansteen, Viggo H. (f. 1959). Professor. Astrofysikk, Oslo, 2004. 2, 1298 Harboe, Morten (f. 1929). Professor. Immunologi, Oslo, 1972. 7, 834 Havnes, Ove (f. 1940). Professor. Fysikk, Tromsø, 1996. 2, 1193 Heide, Ola Mikal (f. 1931). Professor emeritus. Botanikk, Ås, 1977. 5, 890 Heinze, Christoph (f. 1958). Professor. Oseanografi, Eidsvåg i Åsane, 2019. 2, 1557 Helgaker, Trygve Ulf (f. 1953). Professor. Kvantekjemi, Jar, 2004. 4, 1297 Helle, Karen Blaauw (f. 1934). Professor. Biomedisin, Bergen, 1994. 6, 1157 Helleseth, Tor (f. 1947). Professor. Informatikk, Fyllingsdalen, 2004. 8, 1306 Helvig, Magne (f. 1926). Professor emeritus. Bygeografi, Tertnes, 1971. 3, 828 Hemmer, Per Christian Møller (f. 1933). Professor. Fysikk, Trondheim, 1980. 2, 929 Hessen, Dag Olav (f. 1956). Professor. Økologi, Oslo, 1998. 5, 1226 Hjort, Nils Lid (f. 1953). Professor. Generell statistikk, Oslo, 1999. 1, 1238 Hjorth-Jensen, Morten (f. 1961). Professor. Fysikk, Oslo, 2013. 2, 1431 Hoff, Per (f. 1951). Professor. Kjernekjemi, Oslo, 2006. 4, 1332 Holden, Helge (f. 1956). Professor. Matematikk, Trondheim, 2002. 1, 1270 Hov, Øystein (f. 1950). Professor. Geofysikk, Oslo, 2006. 2, 1331 Hovig, Eivind (f. 1953). Professor. Bioinformatikk, Oslo, 2017. 8, 1521 Husby, Gunnar (f. 1935). Professor. Revmatologi, Oslo, 1996. 7, 1195 Husebekk, Anne (f. 1955). Rektor. Immunologi, Tromsø, 2017. 7, 1520 Husebye, Eystein Sverre (f. 1937). Professor. Geofysikk, Bergen, 1987. 3, 1032 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 20

20 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Hägg, May-Britt (f. 1947). Professor. Kjemi, Trondheim, 2014. 8, 1457 Høeg, Kaare (f. 1938). Professor. Geologi, Drammen, 1987. 3, 1029 Høgåsen, Hallstein (f. 1937). Professor. Teoretisk fysikk, Oslo, 1975. 2, 865 Høst, Herman (f. 1926). Professor. Medisin, Oslo, 1987. 7, 1036 Haaland, Arne (f. 1936). Professor. Kjemi, Oslo, 1994. 4, 1154 Haavik, Jan (f. 1958). Professor. Biomedisin, Paradis, 2018. 7, 1543 Ims, Rolf Anker (f. 1958). Professor. Økologi, Kvaløysletta, 2000. 5, 1267 Jahren, Anne Hope (f. 1969). Professor. Geobiologi, Oslo, 2018. 3, 1539 Jakobsen, Kjetill Sigurd (f. 1958). Professor. Biologi, Oslo, 2012. 5, 1420 Jamtveit, Bjørn (f. 1960). Professor. Mineralogi, Asker, 1996. 3, 1200 Jansen, Eystein (f. 1953). Professor. Maringeologi, Paradis, 1998. 3, 1224 Jensen, Synnøve Liaaen (f. 1932). Professor. Kjemi, Trondheim, 1983. 4, 969 Johannessen, Ola Mathias (f. 1938). Professor. Oseanografi, Hjellestad, 2005. 2, 1326 Johansen, Terje (f. 1958). Professor. Medisinsk biologi, Kvaløysletta, 2014. 6, 1454 Johansen, Tom Henning (f. 1951). Professor. Fysikk, Oslo, 2007. 2, 1346 Jørgensen, Per Magnus (f. 1944). Professor. Botanikk, Bergen, 1990. 5, 1079 Jøssang, Torstein (f. 1933). Professor. Fysikk, Blommenholm, 1993. 2, 1127 Karlsen, Tom Hemming (f. 1972). Professor. Medisin, Oslo, 2019. 7, 1561 Kjekshus, John Karsten (f. 1936). Professor. Indremedisin, Haslum, 1995. 7, 1178 Kjelstrup, Signe Helene (f. 1949). Professor. Kjemi, Trondheim, 1992. 4, 1111 Klungland, Arne (f. 1963). Professor. Biokjemi, Oslo, 2018. 6, 1542 Klæboe, Peter (f. 1929). Professor. Fysikalsk kjemi, Oslo, 1986. 4, 1013 Kolstø, Anne-Brit (f. 1945). Professor. Farmasi, Oslo, 2002. 6, 1273 Kringlen, Einar (f. 1931). Professor. Psykiatri, Nesbru, 1996. 7, 1196 Kristoffersen, Yngve (f. 1941). Professor. Marin geofysikk, Paradis, 1995. 2, 1172 Krokan, Hans Einar (f. 1945). Professor. Medisin, Sjetnemarka, 2008. 7, 1367 Landsverk, Thor (f. 1944). Professor. Patologi, Nesbru, 1996. 5, 1201 Langeland, Nina (f. 1956). Professor. Biologi, Bergen, 2013. 7, 1438 Larsen, Ann-Cecile (f. 1980). Forsker. Kjernefysikk, Oslo, 2017. 2, 1513 Larsen, Øivind (f. 1938). Professor. Medisinsk historie, Oslo, 1991. 7, 1099 Laudal, Olav Arnfinn (f. 1936). Professor. Matematikk, Østerås, 1989. 1, 1066 Leer, Egil (f. 1942). Professor. Teoretisk astrofysikk, Oslo, 1993. 2, 1128 Leinaas, Jon Magne (f. 1946). Professor. Teoretisk fysikk, Gjettum, 1991. 2, 1093 Lie, Sverre Olaf (f. 1938). Professor. Pediatri, Hvalstad, 1993. 7, 1137 Liestøl, Knut (f. 1949). Professor. Kybernetikk, Oslo, 2008. 1, 1363 Lilje, Per Barth (f. 1957). Professor. Kosmologi, Oslo, 2017. 2, 1514 Lillerud, Karl Petter (f. 1954). Professor. Kjemi, Oslo, 2019. 4, 1559 Lothe, Ragnhild A. (f. 1958). Professor. Kreftbiologi, Oslo, 2007. 6, 1353 Lundanes, Elsa (f. 1953). Professor. Kjemi, Oslo, 2009. 4, 1384 Lyche, Tom (f. 1943). Professor. Matematikk, Oslo, 2000. 1, 1264 Lærum, Ole Didrik (f. 1940). Professor. Patologi, Voss, 1991. 7, 1100 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 21

Akademiet 21

Lømo, Terje (f. 1935). Professor. Nevrobiologi, Nesoddtangen, 1986. 7, 1010 Lønning, Per Eystein (f. 1953). Professor. Onkologi, Rådal, 2010. 6, 1404 Malinnikova, Eugenia (f. 1974). Professor. Matematikk, Trondheim, 2018. 1, 1536 Malthe-Sørenssen, Anders (f. 1969). Professor. Fysikk, Oslo, 2016. 2, 1489 Mangerud, Jan (f. 1937). Professor. Geologi, Rådal, 1992. 3, 1112 Mauritzen, Cecilie (f. 1961). Forsker. Fysikk, Oslo, 2013. 2, 1432 Moan, Johan Emilian (f. 1944). Professor. Fysikk, Oslo, 2007. 2, 1347 Moan, Torgeir (f. 1944). Professor. Teknologiske fag, Vikhammer, 2002. 8, 1271 Moen, Jøran Idar (f. 1963). Professor. Fysikk, Lier, 2007. 2, 1348 Moser, Edvard (f. 1962). Professor. Nevrobiologi, Ranheim, 2004. 7, 1303 Moser, May-Britt (f. 1963). Professor. Nevrobiologi, Trondheim, 2006. 7, 1334 Munthe-Kaas, Hans Z. (f. 1961). Professor. Matematikk, Bergen, 2016. 1, 1486 Mustaparta, Hanna (f. 1942). Professor. Zoologi, Trondheim, 1993. 5, 1130 Mysen, Bjørn Olav (f. 1947). Senior Scientist. Mineralogi, Potomac, 1985. 3, 1002 Mysterud, Atle (f. 1969). Professor. Biologi, Oslo, 2014. 5, 1452 Nafstad, Inger (f. 1934). Professor emeritus. Toksikologi, Oslo, 1992. 5, 1117 Nakken, Odd (f. 1937). Forsker. Fiskeribiologi, Straumsgrend, 1994. 8, 1160 Natvig, Jacob Birger (f. 1934). Professor. Immunologi, Oslo, 1978. 7, 901 Nes, Ingolf Figved (f. 1943). Professor. Molekylærbiologi, Ås, 2011. 6, 1411 Neumann, Else-Ragnhild (f. 1938). Professor. Mineralogi, Oslo, 1983. 3, 970 Nicolaysen, Gunnar (f. 1940). Professor. Fysiologi, Oslo, 1993. 7, 1132 Nissen, Per (f. 1936). Professor. Plantefysiologi, Ås, 1991. 5, 1097 Njølstad, Pål Rasmus (f. 1961). Professor. Medisin, Paradis, 2016. 7, 1494 Norby, Truls Eivind (f. 1955). Professor. Kjemi, Gjerdrum, 2010. 4, 1402 Nordal, Inger (f. 1944). Professor. Populasjonsbiologi, Østerås, 1990. 5, 1078 Normann, Dag (f. 1947). Professor. Matematikk, Oppegård, 2011. 1, 1418 Norum, Kaare Reidar (f. 1932). Professor. Ernæringsvitenskap, Oslo, 1985. 7, 999, † 22. november 2019 Nyberg-Hansen, Rolf (f. 1939). Professor. Nevrologi, Eiksmarka, 1992. 7, 1115 Olsbye, Unni (f. 1964). Professor. Kjemi, Oslo, 2015. 4, 1470 Olsvik, Ørjan (f. 1953). Professor. Medisinsk mikrobiologi, Tromsø, 1997. 6, 1216 Olweus, Johanna (f. 1965). Professor. Immunologi, Oslo, 2018. 7, 1544 Omholt, Stig William (f. 1954). Professor. Biologi, Trondheim, 2015. 5, 1472 Osen, Kirsten Kjelsberg (f. 1928). Professor. Nevroanatomi, Oslo, 1995. 7, 1176 Osnes, Eivind (f. 1938). Professor. Kjerne- og energifysikk, Oslo, 1988. 2, 1052 Ottersen, Ole Petter (f. 1955). Rektor. Nevrobiologi, Oslo, 1993. 7, 1133 Oughton, Deborah Helen (f. 1964). Professor. Miljøkjemi, Oslo, 2015. 8, 1475 Pedersen, Jan Ivar (f. 1936). Professor. Ernæringsvitenskap, Stabekk, 1988. 7, 1055 Pedersen, Kaare (f. 1926). Professor. Meteorologi, Oslo, 1991. 2, 1095 Pedersen, Rolf Birger (f. 1955). Professor. Geologi, Paradis, 2015. 3, 1469 Piene, Ragni (f. 1947). Professor. Matematikk, Oslo, 1994. 1, 1152 Prydz, Kristian (f. 1958). Professor. Cellebiologi, Østerås, 2006. 6, 1340 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 22

22 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Ramberg, Ivar Birger (f. 1937). Professor. Geofysikk, Nesøya, 1981. 3, 943 Ranestad, Kristian (f. 1959). Professor. Matematikk, Bekkestua, 2013. 1, 1429 Ravndal, Finn (f. 1942). Professor. Teoretisk fysikk, Oslo, 1987. 2, 1030 Read, Alexander L. (f. 1959). Professor. Fysikk, Oslo, 2016. 2, 1488 Reed, Rolf Kåre (f. 1953). Professor. Fysiologi, Bergen, 2006. 7, 1335 Refsum, Helga Margaretha (f. 1963). Professor. Farmakologi, Oslo, 1999. 7, 1245 Reiten, Idun (f. 1942). Professor. Algebra, Trondheim, 1992. 1, 1110 Rekstad, John Bernhard (f. 1943). Professor. Fysikk, Fjellhamar, 1997. 2, 1211 Rikvold, Per Arne (f. 1948). Professor. Fysikk, Oslo, 2004. 2, 1112 Risebro, Nils Henrik (f. 1960). Professor. Matematikk, Oslo, 2017. 1, 1511 Rognes, John (f. 1966). Professor. Matematikk, Oslo, 2009. 1, 1382 Rue, Håvard (f. 1965). Professor. Matematikk, Trondheim, 2013. 1, 1430 Ruud, Kenneth (f. 1969). Professor. Kjemi, Kvaløysletta, 2012. 4, 1419 Ryvarden, Leif (f. 1935). Professor. Mykologi, Oslo, 1994. 5, 1155 Rønningen, Knut (f. 1938). Professor. Bioteknologi, Oppegård, 1987. 5, 1040 Raa, Jan (f. 1939). Professor. Bioteknologi, Oslo, 2002. 5, 1272 Sakshaug, Egil (f. 1942). Professor. Marinbotanikk, Oslo, 1996. 5, 1194 Salbu, Brit (f. 1947). Professor. Kjernekjemi, Oslo, 1990. 8, 1081 Salvanes, Anne Gro Vea (f. 1957). Professor. Biologi, Eidsvåg i Åsane, 2014. 5, 1453 Sand, Olav (f. 1946). Professor. Biologi, Oslo, 1991. 6, 1092 Sandlie, Inger (f. 1953). Professor. Molekylærbiologi, Oslo, 2002. 6, 1274 Sandvig, Kirsten (f. 1950). Professor. Biokjemi, Nittedal, 1993. 6, 1134 Saugstad, Ola Didrik (f. 1947). Professor. Medisin, Oslo, 2013. 7, 1439 Schweder, Tore (f. 1943). Professor. Statistisk metodelære, Oslo, 1998. 1, 1223 Seglen, Per Ottar (f. 1943). Professor. Cellebiologi, Oslo, 1997. 6, 1214 Seip, Hans Martin (f. 1937). Professor. Fysikalsk kjemi, Østerås, 1983. 8, 973 Seip, Kristian (f. 1962). Professor. Matematisk analyse, Trondheim, 2005. 1, 1324 Sejersted, Ole Mathias (f. 1947). Professor. Fysiologi, Oslo, 1998. 7, 1227 Seljelid, Rolf (f. 1934). Professor. Cellebiologi, Tromsø, 1999. 7, 1243 Sellevoll, Markvard Armin (f. 1923). Professor. Marin geofysikk, Nesttun, 1986. 3, 1015 Siem, Sunniva (f. 1969). Professor. Fysikk, Jar, 2017. 2, 1515 Simonsen, Anne (f. 1967). Professor. Biokjemi, Oslo, 2011. 6, 1412 Sirevåg, Reidun (f. 1939). Professor. Generell mikrobiologi, Oslo, 1998. 6, 1225 Sjøberg, Svein (f. 1943). Professor. Naturfagdidaktikk, Oslo, 2009. 2, 1400 Skarstad, Kirsten Jane (f. 1957). Professor. Medisin, Oslo, 2008. 6, 1372 Skattebøl, Lars (f. 1927). Professor emeritus. Organisk kjemi, Jar, 1981. 4, 940 Skjeltorp, Arne Torbjørn (f. 1941). Professor. Fysikk, Ski, 1996. 2, 1198 Skogestad, Sigurd (f. 1955). Professor. Kjemi, Trondheim, 2015. 4, 1471 Slagsvold, Tore (f. 1947). Professor. Zoologi, Oslo, 1995. 5, 1175 Smalø, Sverre Olaf (f. 1951). Professor. Matematikk, Ranheim, 2010. 1, 1401 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 23

Akademiet 23

Smeland, Erlend Bremertun (f. 1955). Professor. Kreftforskning, Oslo, 2006. 7, 1337 Smiseth, Otto Armin (f. 1949). Professor. Medisin, Oslo, 2011. 7, 1413 Sollid, Ludvig Magne (f. 1962). Professor. Immunologi, Bekkestua, 2004. 7, 1305 Spurkland, Anne (f. 1960). Professor. Molekylærbiologi, Hvalstad, 2008. 7, 1370 Stapnes, Steinar (f. 1960). Professor. Fysikk, Bellevue, 2007. 2, 1349 Steinnes, Eiliv (f. 1938). Professor. Naturmiljøkunnskap, Kolbotn, 1984. 8, 986 Stenmark, Harald Alfred (f. 1960). Professor. Cellebiologi, Oslo, 2005. 6, 1328 Stenseth, Nils Christian (f. 1949). Professor. Zoologi, Oslo, 1986. 5, 1017 Storm, Johan Frederik (f. 1951). Professor. Nevrobiologi, Oslo, 2006. 7, 1336 Storm-Mathisen, Jon (f. 1941). Professor. Nevrobiologi, Oslo, 1993. 7, 1135 Størmer, Erling (f. 1937). Professor. Operatoralgebraer, Oslo, 1977. 1, 887 Sudbø, Asle (f. 1961). Professor. Fysikk, Trondheim, 2000. 2, 1265 Svendsen, John Inge (f. 1956). Professor. Geovitenskap, Nesttun, 2013. 3, 1433 Sydnes, Leiv Kristen (f. 1948). Professor. Kjemi, Blomsterdalen, 1999. 4, 1239 Sæther, Bernt Erik (f. 1955). Professor. Zoologi, Saupstad, 2009. 5, 1385 Sømme, Lauritz Sverdrup (f. 1931). Professor emeritus. Entomologi, Oslo, 1992. 5, 1113 Taskén, Kjetil (f. 1965). Professor. Medisinsk biologi, Rykkinn, 2005. 6, 1329 Thingstad, Tron Frede (f. 1946). Professor. Biofysikk, Søreidgrend, 2010. 5, 1403 Thoresen, Marianne (f. 1951). Professor. Fysiologi, Oslo, 2007. 7, 1351 Thorsby, Erik (f. 1938). Professor. Immunologi, Oslo, 1992. 7, 1116 Tilset, Mats (f. 1956). Professor. Kjemi, Hvalstad, 2008. 4, 1365 Tjøstheim, Dag (f. 1945). Professor. Statistikk, Fyllingsdalen, 1996. 1, 1197 Tjøtta, Sigve (f. 1930). Professor. Anvendt matematikk, Oslo, 1976. 1, 879 Torsvik, Trond Helge (f. 1957). Professor. Geofysikk, Oslo, 1996. 2, 1199 Torvik, Ansgar (f. 1925). Professor emeritus. Nevropatologi, Oslo, 1979. 7, 906, † 12. august 2019 Trulsen, Jan Karsten (f. 1940). Professor. Plasmafysikk, Oslo, 1999. 2, 1240 Tverberg, Helge Arnulf (f. 1935). Professor. Matematikk, Bergen, 1988. 1, 1051 Tønjum, Tone (f. 1958). Professor. Molekylærbiologi, Oslo, 2008. 7, 1371 Ueland, Per Magne (f. 1948). Professor. Farmakologi, Bergen, 2009. 7, 1389 Uggerud, Einar (f. 1954). Professor. Kjemi, Eiksmarka, 2014. 4, 1450 Undlien, Dag Erik (f. 1964). Professor. Medisin, Oslo, 2016. 7, 1495 Ursin, Giske (f. 1961). Professor. Epidemiologi, Nesbru, 2004. 7, 1304 Vandvik, Vigdis (f. 1968). Professor. Biologi, Bergen, 2016. 5, 1491 Veierød, Marit B. (f. 1962). Professor. Statistikk, Oslo, 2016. 1, 1487 Venn, Kåre Olav (f. 1935). Professor. Forstpatologi, Ås, 1991. 5, 1101 Viefers, Susanne F. (f. 1970). Professor. Fysikk, Oslo, 2017. 2, 1516 Vøllestad, Leif Asbjørn (f. 1956). Professor. Økologi, Oppegård, 2018. 5, 1541 Walløe, Lars (f. 1938). Professor. Fysiologi, Oslo, 1979. 7, 908 Walaas, Sven Ivar (f. 1945). Professor emeritus. Nevrobiologi, Oslo, 1994. 7, 1158 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 24

24 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Weber, Jan Erik (f. 1944). Professor. Fysisk oseanografi, Østerås, 1988. 2, 1053 Werner, Stephanie C. (f. 1974). Professor. Geofysikk, Oslo, 2019. 2, 1558 Winther, Ragnar (f. 1949). Professor. Matematisk modellering, Oslo, 2004. 1, 1295 Xu, Chong-Yu (f. 1961). Professor. Geovitenskap, Høvik, 2016. 3, 1490 Yoccoz, Nigel Gilles (f. 1964). Professor. Biologi, Kvaløya, 2017. 5, 1518 Øksendal, Bernt Karsten (f. 1945). Professor. Matematikk, Hosle, 1996. 1, 1192 Øvreås, Lise (f. 1965). Professor. Biologi, Fyllingsdalen, 2013. 5, 1434 Øye, Harald Arnljot (f. 1935). Professor. Kjemi, Trondheim, 1987. 4, 1031 Aagaard, Per (f. 1949). Professor. Geokjemi, Oslo, 2003. 3, 1283 Aalen, Odd (f. 1947). Professor. Medisinsk statistikk, Oslo, 1992. 1, 1108 Aalen, Reidunn B. (f. 1956). Professor. Biologi, Oslo, 2016. 6, 1493 Aanderaa, Stål (f. 1931). Professor. Matematikk, Oslo, 1986. 1, 1011

Antall medlemmer ved utgangen av 2019: 273

B. Utenlandske medlemmer

Achté, Karl Aimo (f. 1928). Professor emeritus. Psykiatri, Helsinki, 1989. 7, 868 Achtman, Mark (f. 1943). Professor. Populasjonsgenetikk, Kineton, Warwick, 2014. 6, 1237 Aharony, Amnon (f. 1943). Professor. Fysikk, Ramat Hasharon, 1988. 2, 831 Ahti, Teuvo Tapio (f. 1934). Professor emeritus. Botanikk, Helsinki, 1991. 5, 888 Als-Nielsen, Jens Aage (f. 1937). Professor. Fysikk, København, 1996. 2, 1001 Altshuler, Boris L. (f. 1955). Professor. Fysikk, Princeton, 2009. 2, 1174 Andrews, John T. (f. 1937). Professor. Geologi, Boulder, 1995. 3, 986 Angel, James Roger Prior (f. 1941). Professor. Astrofysikk, Tucson, 2010. 2, 1209 Arnold, Douglas N. (f. 1954). Professor. Matematikk, Plymouth MN, 2009. 1, 1173 Atiyah, Sir Michael (f. 1929). Professor. Matematikk, Edinburgh, 2009. 1, 1196, † 11. januar 2019 Attwell, David Ian (f. 1953). Professor. Nevrovitenskap, London, 2018. 6, 1294 Aunis, Dominique (f. 1948). Director. Nevrobiologi, Strasbourg, 2005. 6, 1129 Ball, John Macleod (f. 1948). Sir. Matematikk, Oxford, 2007. 1, 1147 Bargmann, Cornelia (f. 1961). Professor. Nevrovitenskap, New York, 2012. 6, 1227 Battarbee, Richard William (f. 1947). Professor. Biologi, North Harrow, 1991. 5, 890 Bech Nielsen, Holger Frits (f. 1941). Professor. Fysikk, Frederiksberg C, 1987. 2, 804 Beckers, Jacques (f. 1934). Adjunct Professor. Astronomi, Scottsdale, 1988. 2, 837 Binnig, Gerd (f. 1947). Professor. Nanovitenskap, Munich, 2016. 2, 1275 Birks, Harry John Betteley (f. 1945). Professor. Økologi, Loddefjord, 1987. 5, 811 Birks, Hilary Helen (f. 1944). Professor. Paleoøkologi, Loddefjord, 2003. 5, 1101 Björkhem, Ingemar (f. 1941). Professor. Medisin, Saltsjö-Duvnäs, 2000. 7, 1083 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 25

Akademiet 25

Blumberg, Richard Steven (f. 1953). Professor. Medisin, Boston, 2017. 7, 1285 Brasseur, Guy Pierre (f. 1948). Professor. Geofysikk, Boulder, 2003. 2, 1097 Brillinger, David Ross (f. 1937). Professor. Statistikk, Berkeley, 2004. 1, 1110 Brown, Michael E. (f. 1965). Professor. Astrofysikk, Pasadena, 2012. 2, 1222 Brus, Louis (f. 1943). Professor. Kjemi, Hastings, N.Y., 2009. 4, 1192 Capra, J. Donald (f. 1937). Dr., Immunologi, Oklahoma City, 1994. 6, 960 Carleson, Lennart (f. 1928). Professor. Matematikk, Djursholm, 1983. 1, 759 Carlson, Herbert C. (f. 1937). Chief Scientist. Fysikk, Arlington, 1998. 2, 1043 Carlsson, Mats (f. 1957). Professor. Astronomi, Oslo, 1994. 2, 952 Charpentier, Emmanuelle (f. 1968). Professor. Mikrobiologi, genetikk og biokjemi, Berlin, 2018. 7, 1302 Chen, Deliang (f. 1961). Professor. Geovitenskap, Mölndal, 2018. 2, 1290 Chien, Kenneth Randall (f. 1951). Professor. Medisin, La Jolla, 2004. 7, 1117 Cloetingh, Sierd A. P. L. (f. 1950). Professor. Geofysikk, Amsterdam, 2005. 2, 1125 Cohen, Maynard Manuel (f. 1920). Professor. Nevrokjemi, Wilmette, 1982. 7, 752 Collas, Phillippe (f. 1966). Professor. Biokjemi, Oslo, 2006. 6, 1140 Collier, R. John (f. 1938). Professor. Mikrobiologi, Wellesley, 1997. 6, 1027 Connes, Alain (f. 1947). Professor. Matematikk, Paris, 1992. 1, 904 Culhane, John Leonard (f. 1937). Professor. Astronomi, West Sussex, 1996. 2, 1002 Cunningham, Edward Patrick (f. 1934). Director. Zoologi, Dunboyne, 1992. 5, 914 Curry, Fitz-Roy E. (f. 1947). distinguished Professor Emeritus. Medisin, Davis, 2015. 7, 1256 Davies, Peter Anthony (f. 1944). Professor. Fysikk, Newport on Tay, 2010. 2, 1203 de Meijere, Armin (f. 1939). Professor. Kjemi, Göttingen, 1992. 4, 906 De Pontieu, Bart (f. 1969). Professor. Astrofysikk, San Francisco, 2018. 2, 1291 Deligne, Pierre (f. 1944). Professor emeritus. Matematikk, Princeton, 2013. 1, 1233 Denk, Winfried (f. 1957). Professor. Nevrovitenskap, Heidelberg, 2012. 2, 1223 Dias, Frédéric (f. 1962). Professor. Matematikk, Dublin 4, 2019. 1, 1309 Dingledine, Ray (f. 1953). Professor. Nevrofarmakolog, Atlanta, 2018. 6, 1295 Doolittle, W. Ford (f. 1942). Professor. Molekylærbiologi, Halifax, 2009. 6, 1176 Doudna, Jennifer Anne (f. 1964). Professor. Biokjemi og genetikk, Berkeley, 2018. 7, 1303 Duda, Zbigniew (f. 1929). Professor. Ernæringsvitenskap, Wroclaw, 1993. 5, 935 Eigler, Donald M. (f. 1953). IBM Fellow. Fysikk, Santa Cruz, 2010. 2, 1210 Eisenstein, Odile (f. 1949). Dr., Kjemi, Montpellier, 2013. 4, 1231 Ekeland, Ivar (f. 1944). Professor. Økonomi, Paris, 1997. 1, 1020 Ellegren, Hans (f. 1962). Professor. Biologi, Uppsala, 2015. 5, 1253 Elser, James J. (f. 1959). Professor. Biologi, Apache Junction, 2013. 5, 1232 Emons, Hans-Heinz (f. 1930). Professor. Kjemi, Goslar, 1987. 4, 805 Engquist, Björn (f. 1945). Professor. Matematikk, Austin, 2011. 1, 1217 Entin-Wohlman, Ora (f. 1943). Professor. Fysikk, Raanana, 1997. 2, 1021 Fenchel, Tom Michael (f. 1940). Professor. Marinbiologi, Hornbæk, 1998. 5, 1050 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 26

26 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Ferluga, Dusan (f. 1934). Professor. Patologi, Ljubljana, 1991. 7, 891 Fettiplace, Robert (f. 1946). Professor. Nevrovitenskap, Madison, 2018. 7, 1304 Frigessi, Arnoldo (f. 1959). Professor. Statistikk, Oslo, 2008. 1, 1160 Friis, Else Marie (f. 1947). Professor. Paleontologi, Stockholm, 1998. 5, 1048 Fujii, Ryoichi (f. 1950). Professor. Geofysikk, Nagoya, Aichi, 2008. 2, 1161 Galperine, Iouri (f. 1944). Professor. Fysikk, Oslo, 1997. 2, 1022 Gauss, Jürgen (f. 1960). Professor. Kjemi, Bad Soden am Taunus, 2018. 4, 1292 Georgiev, Georgii P. (f. 1933). Professor. Molekylærbiologi, Moscow, 1994. 7, 961 Gerber, Christoph (f. 1942). Prof. Dr., Nanovitenskap, Richterswil, 2016. 2, 1276 Girichev, Georgiy V. (f. 1947). Professor. Kjemi, 153012, 2008. 4, 1164 Giæver, Ivar (f. 1929). Dr., Fysikk, New York, 1974. 8, 690 Gjedde, Albert (f. 1946). Professor. Medisin, Bradbrand, 2014. 7, 1239 Glover, Joel C. (f. 1956). Professor. Nevrobiologi, Heggedal, 2007. 7, 1150 Glässer, Ewald (f. 1939). Professor. Kulturgeografi, Frechen, 1993. 3, 928 Gottschalk, Lars (f. 1945). Professor. Hydrologi, Lerberget, 1991. 2, 887 Grant, Gunnar (f. 1932). Professor. Medisin, Stockholm, 1994. 7, 958 Graybiel, Ann Martin (f. 1942). Professor. Nevrovitenskap, Lincoln, 2012. 6, 1228 Greengard, Paul (f. 1925). Professor. Nevrobiologi, New York, 1988. 7, 841, † 13. april 2019 Griffin, William Lindsay (f. 1941). Professor. Geokjemi, Pymble, 1985. 3, 780 Griffiths, Gareth Wyn (f. 1948). Professor. Cellebiologi, Oslo, 2002. 6, 1090 Grillner, Sten (f. 1941). Professor. Nevrovitenskap, Stockholm, 1997. 7, 1028 Gromov, Mikhail Leonidovich (f. 1943). Professor. Matematikk, Paris, 2009. 1, 1202 Gronenborn, Angela M. (f. 1950). Professor. Biologi, Bethesda, 2010. 6, 1206 Gubbins, David (f. 1947). Professor. Geofysikk, Ilkley, 2005. 2, 1127 Gurnis, Michael C. (f. 1959). Professor. Geofysikk, Altadena, 2013. 2, 1229 Gustafsson, Bengt (f. 1943). Professor. Astrofysikk, Bälinge, 1993. 2, 929 Guth, Alan H. (f. 1947). Professor. Astrofysikk, Cambridge, 2014. 2, 1244 Hanson, Lars Åke (f. 1934). Professor emeritus. Pediatri, Göteborg, 1999. 7, 1065 Hansson, Thors Hans (f. 1950). Professor. Fysikk, Stockholm, 2006. 2, 1136 Hargittai, István (f. 1941). Professor. Kjemi, Budapest, 1988. 4, 836 Hatle, Liv Kristin (f. 1936). Professor. Kardiologi, Calonge, 1998. 7, 1052 Hedberg, Kenneth (f. 1920). Professor Emeritus. Kjemi, Corvallis, 1978. 4, 725, † 5. januar 2019 Heldin, Carl-Henrik (f. 1952). Professor. Cellebiologi, Uppsala, 2009. 6, 1177 Hell, Stefan W. (f. 1962). Director. Nanovitenskap, Göttingen, 2014. 2, 1247 Hildebrand, John G. (f. 1942). Professor. Nevrobiologi, Tucson, 1999. 5, 1064 Hirth, John Price (f. 1930). Professor Emeritus. Metallurgi, Hereford, 1992. 8, 913 Hoffman, Darleane Christian (f. 1926). Professor. Kjernefysikk, Oakland, 1990. 8, 884 Holzer, Thomas E. (f. 1944). Senior Scientist. Astrofysikk, Lafayette, 1995. 2, 984 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 27

Akademiet 27

Hopf, Henning (f. 1940). Professor. Kjemi, Braunschweig, 1992. 4, 905 Hudspeth, Albert James (f. 1945). Professor. Nevrovitenskap, New York, 2018. 7, 1305 Hugdahl, Kenneth (f. 1948). Professor. Fysiologi, Paradis, 2002. 7, 1088 Hultborn, Hans Rurik Albert (f. 1943). Professor. Nevrofysiologi, København N, 1998. 7, 1053 Hultqvist, Bengt Karl Gustaf (f. 1927). Professor. Romfysikk, Kiruna, 1989. 2, 862, † 24. februar 2019 Hutchings, Jeffrey A. (f. 1958). Professor. Økologi, evolusjon med fisk, fisk vitenskap, Halifax, Nova Scotia, 2018. 5, 1293 Iijima, Sumio (f. 1939). Professor. Fysikk, Nagoya, 2009. 2, 1189 Jacobsen, Stein Bjørnar (f. 1950). Professor. Geofysikk, Concord, 1994. 3, 955 Jalkanen, Sirpa T. (f. 1954). Professor. Medisin, Turku, 2002. 7, 1089 Jarlskog, Cecilia (f. 1941). Professor. Partikkelfysikk, Lund, 1998. 2, 1042 Jessell, Thomas M. (f. 1951). Professor. Biokjemi, New York, 2009. 7, 1193 Jewitt, David (f. 1958). Professor. Astrofysikk, Los Angeles, 2012. 2, 1225 Jónasson, Pétur Mikkel (f. 1920). Professor. Zoologi, Hillerød, 1986. 5, 792 Jones, Kevin Christopher (f. 1959). Professor. Kjemi, Lancaster, 2007. 4, 1148 Jonsell, Bengt Edvard (f. 1936). Professor emeritus. Botanikk, Uppsala, 1990. 5, 881 Jonsson, Sten Ture Roland (f. 1950). Professor. Immunologi, Paradis, 2006. 7, 1139 Junttila, Olavi (f. 1942). Professor. Plantefysiologi, Tromsø, 1994. 5, 957 Keiding, Niels (f. 1944). Professor. Statistikk, Hillerød, 2005. 1, 1123 Kleiman, Steven L. (f. 1942). Professor. Matematikk, Arlington, 2002. 1, 1085 Klopper, Willem M. (f. 1961). Professsor. Teoretisk kjemi, Weingarten (Baden), 2017. 4, 1283 Knuth, Donald Ervin (f. 1938). Professor. Informatikk, Stanford, 1993. 1, 926 Krebs, Charles J. (f. 1936). Professor Emeritus. Økologi, Ngunnawal, 1997. 5, 1026 Lacasse, Suzanne (f. 1948). Administrerende direktør. Geologi, Oslo, 2009. 3, 1175 Lachmann, Peter Julius (f. 1931). Professor. Immunpatologi, Cambridge, 1991. 7, 892 Lambeck, Kurt (f. 1941). Professor. Geodynamikk, Hughes, 1994. 3, 956 Langlands, Robert Phelan (f. 1936). Professor Emeritus. Matematikk, Princeton, 2018. 1, 1308 Larter, Stephen R. (f. 1953). Professor. Geovitenskap, Calgary, 2004. 3, 1115 Lax, Peter D. (f. 1926). Professor. Matematikk, New York, 2009. 1, 1198 Le Maho, Yvon (f. 1947). Professor. Biologi, Hoenheim, 2015. 5, 1254 Lehto, Olli Erkki (f. 1925). Professor emeritus. Matematikk, Helsinki, 1986. 1, 786 Lindahl, Tomas (f. 1938). Dr., Cellebiologi, London, 1998. 6, 1055 Lindblad, Per Olof (f. 1927). Professor. Astronomi, Saltsjöbaden, 1987. 2, 808 Linde, Andrei D. (f. 1948). Professor. Astrofysikk, Stanford, 2014. 2, 1245 Lindqvist, Björn H. (f. 1937). Professor. Molekylærbiologi, Ås, 1992. 5, 910 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 28

28 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Lindström, Ulf G. (f. 1947). Professor. Teoretisk fysikk, Hässelby, 2008. 2, 1162 Lindzen, Richard Siegmund (f. 1940). Professor. Meteorologi, Newton, 1994. 2, 949 Livingston, William Charles (f. 1927). Ph.D., Astronomi, 85719, 1984. 2, 770 Lusigi, Walter Jami (f. 1947). Senior Adviser. Zoologi, Virginia, 1992. 5, 911 Luu, Jane (f. 1963). Professor. Astrofysikk, Lexington, 2012. 2, 1226 Maloiy, Geoffrey Moriaso Ole (f. 1939). Professor. Zoologi, Nairobi, 1989. 5, 867 Marder, Eve (f. 1948). Professor. Nevrovitenskap, Waltham, 2016. 7, 1280 Martinez, Aurora (f. 1961). Professor. Cellebiologi, Eidsvågneset, 2007. 6, 1152 Meakin, Paul (f. 1944). Professor. Fysikk, Pennsylvania, 1994. 2, 948 Medlin, Linda Karen (f. 1948). Dr., Biologi, Schiffdorf-Sellstedt, 1998. 6, 1049 Melchers, Georg Friedrich (f. 1936). Professor. Cellebiologi, Grenzach, 1999. 7, 1066 Merzenich, Michael M. (f. 1942). Professor. Nevrovitenskap, San Fransisco, 2016. 7, 1281 Meyer, Yves Francois (f. 1939). Professor. Matematikk, Fontenay-aux-Roses, 2017. 1, 1289 Miller, Gifford H. (f. 1946). Professor. Geologi, Boulder, Colorado, 2008. 3, 1165 Milner, Brenda (f. 1918). Professor. Nevrovitenskap, Montreal, 2014. 7, 1249 Milnor, John Willard (f. 1931). Professor. Matematikk, Setaiket, 2011. 1, 1220 Mottelson, Ben Roy (f. 1926). Professor. Fysikk, Klampenborg, 1980. 2, 735 Mugnaini, Enrico (f. 1937). Professor. Medisin, Chicago, 1984. 7, 773 Mulder, Jan (f. 1955). Professor. Jordbiogeokjemi, Ås, 2007. 5, 1151 Mumford, David B. (f. 1937). Professor. Matematikk, Rhode Island, 2004. 1, 1111 Neefjes, Jacques (f. 1959). Professor. Cellebiologi, Amsterdam, 2014. 6, 1238 Nelson, Jerry Earl (f. 1944). Professor. Astrofysikk, Santa Cruz, 2010. 2, 1211 Newman, John Nicholas (f. 1935). Professor. Skipskonstruksjon, Woods Hole, 1989. 1, 859 Nielsen, Claus Jørgen (f. 1949). Professor. Kjemi, Oslo, 2003. 4, 1099 Nilsson, Göran Erik (f. 1959). Professor. Fysiologi, Nittedal, 2004. 5, 1116 Nilsson, Kenneth (f. 1942). Professor. Cellepatologi, Uppsala, 1994. 6, 962 Nirenberg, Louis (f. 1925). Professor. Matematikk, New York, 2015. 1, 1264 Nordén, Bengt (f. 1945). Professor. Kjemi, Västre Frölunda, 2007. 4, 1149 Nordlund, Per-Åke (f. 1947). Professor. Astrofysikk, Hillerød, 2006. 2, 1138 Nyström, Bo Örjan Gunnar (f. 1948). Professor. Polymerkjemi, Østerås, 2005. 4, 1126 O’Keefe, John (f. 1939). Professor. Nevrovitenskap, London, 2014. 7, 1250 Olsen, Bjørn Reino (f. 1940). Professor. Biologi, Milton, 1996. 6, 1006 O’Nions, Sir Robert Keith (f. 1944). Professor. Geokjemi, Cambridge, 1980. 3, 736 O’Reilly, Suzanne Yvette (f. 1946). Professor. Geokjemi, Pymble, 2002. 3, 1086 Palis, Jacob (f. 1940). Professor. Matematikk, Rio de Janeiro, 2005. 1, 1124 Parker, Eugene Newman (f. 1927). Professor Emeritus. Astrofysikk, Flossmoor, Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 29

Akademiet 29

1988. 2, 838 Pécseli, Hans László (f. 1947). Professor. Romplasmafysikk, Oslo, 1995. 2, 983 Pegler, David Norman (f. 1938). Professor. Mykologi, Middlesex, 1997. 5, 1024 Peltier, Wm. Richard (f. 1943). Professor. Geofysikk, Toronto, Ontario, 2004. 2, 1113 Pendry, John Brian (f. 1943). Sir. Nanovitenskap, London, 2014. 2, 1248 Peskine, Christian Francois (f. 1943). Professor. Matematikk, Paris 15, 1988. 1, 830 Petit, Christine (f. 1948). Professor. Genetikk, Le Plessis Robinson, 2018. 7, 1306 Petrov, Rem Victorovich (f. 1930). Professor. Immunologi, Moskva, 1999. 7, 1067 Pócs, Tamás (f. 1933). Professor Emeritus. Økologi, Felsötárkány, 1992. 5, 909 Podladchikov, Yuri Yurievich (f. 1964). Professor. Geofysikk, Lørenskog, 2006. 2, 1137 Prather, Michael John (f. 1947). Professor. Geofysikk, Irvine, 1999. 2, 1062 Priest, Eric R. (f. 1943). Professor. Hydrodynamikk, St. Andrews, 1994. 2, 953 Pytte, Erling (f. 1937). Professor. Fysikk, New York, 1989. 2, 861 Quate, Calvin (f. 1923). Professor. Nanovitenskap, Menlo Park, 2016. 2, 1277, † 6. juli 2019 Ragnarsdóttir, Kristín Vala (f. 1954). Professor. Geofag, Reykjavik, 2014. 3, 1235 Raichle, Marcus E. (f. 1937). Professor. Nevrovitenskap, St Louis, Missouri, 2014. 7, 1251 Rakic, Pasko (f. 1933). Professor. Nevrovitenskap, New Haven CT, 2009. 7, 1194 Rasmussen, Lene Juel (f. 1962). Professor. Medisin, København Ø, 2019. 7, 1310 Rees, Martin John (f. 1942). Professor. Astrofysikk, Cambridge, 1996. 2, 1004 Rieseberg, Loren H. (f. 1961). Professor. Biologi, Vancouver, 2017. 5, 1284 Rosner, Robert (f. 1947). Professor. Astrofysikk, Chicago, 2004. 2, 1114 Rossby, Hans Thomas (f. 1937). Professor. Geofysikk, Narragansett, 2003. 2, 1098 Rothman, James E. (f. 1950). Professor. Nevrovitenskap, Madison, 2010. 6, 1214 Rubin, Kristofer (f. 1953). Professor. Medisin, Uppsala, 2008. 7, 1167 Saksela, Eero Juhani (f. 1937). Professor. Biologi, Esbo, 1993. 7, 933 Salzer, Reiner (f. 1942). Professor. Kjemi, Grosspoesna, 1997. 4, 1023 Scharmer, Göran (f. 1951). Professor. Astronomi, Stockholm, 1998. 2, 1046 Scheller, Richard H. (f. 1953). Professor. Nevrovitenskap, Stanford, 2010. 6, 1215 Schmidt, Maarten (f. 1929). Professor. Astronomi, Pasadena, 2009. 2, 1191 Schumaker, Larry L. (f. 1939). Professor. Matematikk, Brentwood, 2006. 1, 1135 Scott, John Donald (f. 1958). Professor. Cellebiologi, Seattle, 2015. 6, 1255 Seeman, Nadrian C. (f. 1945). Professor. Kjemi, New York, 2010. 4, 1213 Serre, Jean-Pierre (f. 1926). Professeur honoraire. Matematikk, Paris, 2009. 1, 1195 Shapiro, Melvyn A. (f. 1940). Research Met., Meteorologi, Colorado, 1994. 1, 950 Shatz, Carla J. (f. 1947). Professor. Nevrobiologi, Stanford, 2016. 7, 1282 Shen, Yucun (f. 1924). Professor. Psykiatri, Xichengqu, Beijing, 1988. 7, 843 Siksnys, Virginijus (f. 1956). Professor. Biokjemi, Vilnius, 2018. 7, 1307 Sinai, Yakov G. (f. 1935). Professor. Matematikk, New Jersey, 2014. 1, 1234 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 30

30 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Singer, Isadore M. (f. 1924). Professor. Matematikk, Boxborough, 2009. 1, 1197 Sjøvold, Torstein (f. 1946). Professor. Historisk osteologi, Falkenberg, 1993. 7, 932 Slaymaker, Herbert Olav (f. 1939). Professor. Geografi, Vancouver, 1989. 3, 865 Smith, Anthony David (f. 1938). Professor. Farmakologi, Oxford, 1996. 7, 1007 Smithson, Scott B. (f. 1930). Professor Emeritus. Geologi, Laramie, 1987. 3, 809 Sonnewald, Ursula (f. 1952). Professor. Medisin, Trondheim, 2009. 7, 1178 Spakman, Wim (f. 1956). Professor. Geophysics, Driebergen-Rÿsenburg, 2016. 3, 1265 Starobinsky, Alexei A. (f. 1948). Professor. Astrofysikk, Moscow, 2014. 2, 1246 Stein, Robert (f. 1935). Professor. Astrofysikk, Michigan, 1994. 2, 954 Steinberger, Bernhard (f. 1963). Professor. Geofysikk, Kleinmachnow, 2015. 3, 1252 Stenflo, Jan Olof (f. 1942). Professor. Astronomi, Würenlos, 1992. 2, 907 Stenflo, Per Johan (f. 1940). Professor. Klinisk kjemi, Malmö, 1994. 7, 959 Stevens, Raymond Charles (f. 1963). Professor. Cellular biology, Brentwood, 2016. 6, 1266 Sundqvist, Erik Hilding (f. 1934). Professor. Meteorologi, Rättvik, 1988. 2, 834 Swenson, Jon (f. 1951). Professor. Økologi, Moss, 2002. 5, 1087 Südhof, Thomas C. (f. 1955). Professor. Medisin, Menlo Park, 2010. 7, 1216 Szemerédi, Endre (f. 1940). Professor. Matematikk, Budapest, 2012. 1, 1221 Saarela, Janna (f. 1966). Professor. Medisin, Oslo, 2019. 7, 1311 Taberlet, Pierre (f. 1954). Dr., Botanikk, La Terrasse, 2005. 5, 1128 Talwani, Manik (f. 1933). Professor. Geofysikk, Texas 77004, 1987. 3, 810 Tandon, Prakash Narain (f. 1928). Professor. Medisin, Dehli, 1987. 7, 815 Tate, John Torrence (f. 1925). Professor. Matematikk, Cambridge, 2010. 1, 1208, † 16. oktober 2019 Thiede, Jörn (f. 1941). Prof. Dr. Dres. h. c., Paleooseanografi, Kiel 1, 1988. 3, 839 Thompson, John Griggs (f. 1932). Professor. Matematikk, Cambridge, 2009. 1, 1200 Thorne, Kip S. (f. 1940). Professor. Astrofysikk, Pasadena, 2016. 2, 1278 Thornton, Iain (f. 1934). Professor. Miljøkjemi, Oxon, 1991. 5, 895 Thulstrup, Erik W. (f. 1941). Professor. Kjemi, Værløse, 1999. 4, 1063 Thybo, Hans (f. 1954). Professor. Geologi, Kokkedal, 2010. 3, 1204 Tienari, Pekka (f. 1931). Professor. Psykiatri, Oulu, 1998. 7, 1056 Tinker, Philip Bernard (f. 1930). Director. Jordvitenskap, Gloucestershire, 1987. 5, 817 Tits, Jacques (f. 1930). Honorary Professor. Matematikk, Paris, 2009. 1, 1201 Tong, Howell (f. 1944). Professor. Statistikk, Canterbury, Kent, 2000. 1, 1082 Touret, Jacques (f. 1936). Professor Emeritus. Mineralogi, Paris, 1995. 3, 987 Uhlenbeck, Karen Keskulla (f. 1942). Professor. Matematikk, Princeton, 2019. 1, 1317 van Deurs, Bo (f. 1948). Professor Dr., Cellebiologi, Brønshøj, 1995. 6, 989 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 31

Akademiet 31

van Dishoeck, Ewine (f. 1955). Professor. Astrokjemi, BK Oegstgeest, 2018. 2, 1301 Varadhan, Srinivasa S. R. (f. 1940). Professor. Matematikk, New York, 2009. 1, 1199 Veronis, George (f. 1926). Professor. Geofysikk, New Haven, 1981. 2, 745, † 30. juni 2019 Vinokour, Valerii M. (f. 1949). Dr., Fysikk, Chicago, 2013. 2, 1230 Vogt, Peter Richard (f. 1939). Dr., Geologi, Port Republic, Maryland, 2000. 3, 1081 Wang, Wei-Chyung (f. 1943). Professor. Geofysikk, NY 12309, 2008. 2, 1163 Weiss, Rainer (f. 1932). Professor. Astrofysikk, Newton, 2016. 2, 1279 Welch, Barry (f. 1935). Professor Emeritus. Chemistry, Whitianga, 1998. 4, 1045 Whitelaw, Andrew (f. 1946). Professor. Medical sciences, Oslo, 2016. 7, 1267 Wiles, Sir Andrew J (f. 1953). Professor. Matematikk, Oxford, 2016. 1, 1273 Willis, Katherine J. (f. 1964). Professor. Biologi, Oxford, 2010. 5, 1205 Wilson, Blanche Marjorie (f. 1951). Professor. Geodynamics, Leeds, 1998. 3, 1047 Witter, Menno (f. 1953). Professor. Anatomi, Trondheim, 2008. 7, 1166 Zeitler, Elmar (f. 1927). Director. Fysikk, Berlin, 1995. 2, 982 Zerefos, Christos S. (f. 1943). Professor. Geologi, Thessaloniki, 1998. 2, 1044 Zhang, Zhibin (f. 1964). Professor. Biologi, Beijing, 2014. 5, 1236

Antall medlemmer ved utgangen av 2019: 249

II. Medlemmer av klassen for humaniora og samfunnsvitenskap

Årstallet angir når vedkommende er innvalgt i Akademiet. Det neste tallet betegner gruppen vedkommende er medlem av, og det siste tallet er medlemmenes matrikkelnummer.

A. Norske medlemmer

Aikio, Ante (f. 1977). Professor. Språkhistorie, Guovdageaidnu/Kautokeino, 2017. 5, 1529 Amundsen, Arne Bugge (f. 1955). Professor. Kulturhistorie, Fredrikstad, 2016. 2, 1499 Andersen, Håkon With (f. 1949). Professor. Historie, Trondheim, 1998. 1, 1229 Andersen, Per Thomas (f. 1954). Professor. Nordisk litteratur, Oslo, 1995. 4, 1183 Andersen, Øivind (f. 1944). Professor. Klassisk filologi, Oslo, 1986. 5, 1023 Andresen, Astri (f. 1955). Professor. Historie, Bergen, 2012. 1, 1422 Armstrong, Charles Ivan (f. 1969). Professor. Engelsk litteraturvitenskap, Lille- sand, 2019. 4, 1567 Asheim, Geir Bjarne (f. 1953). Professor. Økonomisk teori, Oslo, 2014. 7, 1468 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 32

32 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2018

Asheim, Ivar (f. 1927). Professor. Teologi, Eiksmarka, 1980. 8, 936 Askedal, John Ole (f. 1942). Professor. Tysk språkvitenskap, Oslo, 1990. 5, 1089 Bagge, Sverre (f. 1942). Professor. Middelalderhistorie, Bergen, 2002. 1, 1276 Bale, Kjersti (f. 1959). Professor. Litteraturvitenskap, Hosle, 2009. 4, 1394 Barstad, Hans Magnus (f. 1947). Professor. Teologi, Hokksund, 1994. 8, 1167 Benum, Edgeir Reidar (f. 1939). Professor. Moderne historie, Hagan, 1994. 1, 1161 Berg, Ole Trond (f. 1944). Professor. Samfunnsfag, Oslo, 2011. 7, 1417 Bernt, Jan Fridthjof (f. 1943). Professor. Rettsvitenskap, Ulset, 1995. 6, 1187 Birkelund, Gunn Elisabeth (f. 1954). Professor. Sosiologi, Slependen, 2010. 7, 1407 Bjerck Hagen, Erik (f. 1961). Professor. Litteraturvitenskap, Laksevåg, 2016. 4, 1504 Bjørkvold, Jon-Roar (f. 1943). Professor. Musikkvitenskap, Oslo, 1992. 2, 1119 Bliksrud, Liv (f. 1945). Professor. Nordisk litteratur, Oslo, 1998. 4, 1231 Boe, Erik Magnus (f. 1943). Professor. Rettsvitenskap, Borgen, 1999. 6, 1260 Borgen, Peder (f. 1928). Professor. Religionsvitenskap, Lillestrøm, 1987. 8, 1048 Bouvrie, Synnøve des (f. 1944). Professor. Klassisk filologi, Tromsø, 1999. 5, 1259 Breivik, Leiv (f. 1944). Professor. Språkvitenskap, Bergen, 1993. 5, 1144 Brendemoen, Bernt (f. 1949). Professor. Språkvitenskap, Oslo, 2004. 5, 1314 Brenna, Brita (f. 1963). Professor. Museologi, Oslo, 2017. 2, 1525 Brochmann, Grete (f. 1957). Professor. Sosiologi, Oslo, 2016. 7, 1508 Brox, Ottar (f. 1932). Seniorforsker. Sosiologi, Oslo, 1995. 7, 1188 Braarvig, Jens Erland (f. 1948). Professor. Religionsvitenskap, Oslo, 2004. 5, 1315 Bråten, Stein (f. 1934). Professor. Sosialpsykologi, Oslo, 1993. 7, 1149 Bull, Ida (f. 1948). Professor. Historie, Trondheim, 2017. 1, 1522 Bull, Kirsti Strøm (f. 1945). Professor. Rettsvitenskap, Oslo, 2008. 6, 1380 Bull, Tove (f. 1945). Professor. Språkvitenskap, Tromsø, 2004. 5, 1313 Buvik, Per (f. 1945). Professor. Allmenn litteraturvitenskap, Bergen, 2003. 4, 1287 Børtnes, Jostein (f. 1937). Professor. Russisk litteratur, Oslo, 1989. 4, 1071 Cappelen, Herman Wright (f. 1967). Professor. Filosofi, Oslo, 2008. 3, 1376 Christensen, Tom (f. 1949). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 2013. 7, 1444 Christiansen, Vidar (f. 1948). Professor. Økonomi, Solbergmoen, 2007. 7, 1358 Christoffersen, Svein Aage (f. 1947). Professor. Teologi, Oslo, 1996. 8, 1210 Collett, John Peter (f. 1953). Professor. Historie, Oslo, 2015. 1, 1477 Cordero-Moss, Giuditta (f. 1961). Professor. Privatrett, Oslo, 2016. 6, 1507 Dahl, Hans Fredrik (f. 1939). Professor. Medievitenskap, Oslo, 2007. 1, 1362 Dyrvik, Ståle (f. 1943). Professor. Historie, Bergen, 2006. 1, 1341 Dyvik, Helge (f. 1947). Professor. Språkvitenskap, Straumsgrend, 1998. 5, 1234 Egeberg, Erik H. (f. 1941). Professor. Litteraturhistorie, Kvaløysletta, 1991. 4, 1105 Egeberg, Morten (f. 1948). Professor. Statsvitenskap, Bekkestua, 2004. 7, 1318 Elster, Jon (f. 1940). Professor. Idéfag, Oslo, 1981. 3, 948 Eng, Svein (f. 1955). Professor. Rettsvitenskap, Oslo, 2012. 6, 1426 Eriksen, Annelin (f. 1972). Professor. Sosialantropologi, Bergen, 2018. 2, 1547 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 33

Akademiet 33

Eriksen, Knut Einar (f. 1944). Professor. Historie, Langhus, 1999. 1, 1248 Eriksen, Thomas Hylland (f. 1962). Professor. Sosialantropologi, Oslo, 2013. 2, 1440 Falkanger, Thor (f. 1934). Professor. Rettsvitenskap, Høvik, 1980. 6, 937 Fauskevåg, Svein-Eirik (f. 1942). Professor. Litteratur, Trondheim, 2003. 4, 1288 Fjell, Anders Martin (f. 1974). Professor. Psykologi, Oslo, 2016. 3, 1503 Fløttum, Kjersti (f. 1953). Professor. Fransk språk, Bergen, 2017. 5, 1530 Franko, Katja (f. 1972). Professor. Kriminologi, Oslo, 2019. 6, 1569 Fuglesang, Signe Horn (f. 1938). Professor. Kunsthistorie, Oslo, 1996. 2, 1204 Fulsås, Narve (f. 1953). Professor. Historie, Tromsø, 2011. 1, 1414 Fure, Odd-Bjørn (f. 1942). Professor. Moderne historie, Skien, 2004. 1, 1309 Føllesdal, Andreas (f. 1957). Professor. Idéfag, Oslo, 2012. 3, 1423 Føllesdal, Dagfinn (f. 1932). Professor. Filosofi, Slependen, 1977. 3, 895 Førsund, Finn Ragnar (f. 1943). Professor. Miljøøkonomi, Oslo, 1997. 7, 1222 Faarlund, Jan Terje (f. 1943). Professor. Nordisk språkvitskap, Oslo, 1996. 5, 1209 Galtung, Johan (f. 1930). Professor. Fredsforskning, Kuala Lumpur, 1979. 7, 924 Gates, Scott (f. 1957). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 2013. 7, 1445 Gilhus, Ingvild Sælid (f. 1951). Professor. Religionshistorie, Nesttun, 2003. 8, 1290 Gjelsvik, Olav (f. 1956). Professor. Filosofi, Oslo, 2002. 3, 1278 Gjesdal, Kristin (f. 1969). Professor. Filosofi, Philadelphia, 2018. 3, 1548 Gjesme, Torgrim (f. 1942). Professor. Pedagogikk, Oslo, 1999. 3, 1250 Gleditsch, Nils Petter (f. 1942). Professor. Fredsforskning, Oslo, 2007. 7, 1359 Graver, Hans Petter (f. 1955). Professor. Rettsvitenskap, Oslo, 2013. 6, 1442 Grimnes, Ole Kristian (f. 1937). Professor. Moderne historie, Oslo, 1997. 1, 1217 Grønlie, Olav Tore (f. 1946). Professor. Historie, Rådal, 2009. 1, 1390 Grønmo, Sigmund (f. 1947). Professor. Sosiologi, Bergen, 2007. 7, 1360 Gundersen, Karin (f. 1944). Professor. Fransk litteratur, Oslo, 2003. 4, 1289 Hagemann, Gro (f. 1945). Professor. Historie, Oslo, 2008. 1, 1373 Hagestad, Gunhild Oline (f. 1942). Professor. Sosiologi, Birkeland, 2003. 7, 1292 Hagland, Jan Ragnar (f. 1943). Professor. Filologi, Trondheim, 2008. 5, 1379 Hagtvet, Bernt (f. 1946). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 2004. 7, 1319 Hannay, Robert Alastair (f. 1932). Professor. Filosofi, Oslo, 1991. 3, 1102 Hansen, Lars Ivar (f. 1947). Professor. Historie, Tromsø, 2015. 1, 1478 Hareide, Jorunn (f. 1940). Professor. Norsk litteratur, Oslo, 1999. 4, 1255 Harstad, Bård (f. 1973). Professor. Samfunnsøkonomi, Oslo, 2019. 7, 1570 Haug, Dag Trygve Truslew (f. 1976). Professor. Filologi og lingvistikk, Oslo, 2016. 5, 1505 Haugli, Trude (f. 1958). Dekan. Rettsvitenskap, Tromsø, 2015. 6, 1482 Hawkins, Stan (f. 1958). Professor. Musikkvitenskap, Oslo, 2017. 2, 1526 Hegre, Håvard (f. 1964). Professor. Statsvitenskap, Uppsala, 2017. 7, 1533 Heidar, Knut (f. 1949). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 2013. 7, 1446 Hellesnes, Jon (f. 1939). Professor. Filosofi, Eidkjosen, 1999. 3, 1251 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 34

34 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Hellevik, Ottar (f. 1943). Professor. Statsvitenskap, Tønsberg, 2008. 7, 1381 Helliesen, Sidsel (f. 1944). Seniorforsker. Kunsthistorie, Oslo, 2009. 2, 1392 Helstrup, Tore (f. 1939). Professor. Psykologi, Bergen, 1999. 3, 1252 Hernes, Gudmund (f. 1941). Professor. Sosiologi, Oslo, 1989. 7, 1065 Herresthal, Harald (f. 1944). Professor. Musikkhistorie, Oslo, 2008. 2, 1377 Hestmark, Geir (f. 1958). Professor. Vitenskapshistorie, Drøbak, 2002. 1, 1275 Hodne, Bjarne (f. 1943). Professor. Folkloristikk, Oslo, 1987. 2, 1041 Hoel, Michael (f. 1947). Professor. Samfunnsøkonomi, Oslo, 1998. 7, 1236 Hohler, Erla B. (f. 1937). Professor. Kunsthistorie, Oslo, 1994. 2, 1163, † 9. juni 2019 Holgersen, Gudrun (f. 1950). Professor. Rettsvitenskap, Nesttun, 2009. 6, 1396 Holst, Cathrine (f. 1974). Professor. Politisk sosiologi, Oslo, 2019. 7, 1571 Holter, Karin Magda (f. 1935). Professor. Fransk litteratur, Oslo, 1998. 4, 1232 Howell, Signe Lise (f. 1944). Professor. Sosialantropologi, Oslo, 2008. 2, 1375 Hylland, Aanund (f. 1949). Professor. Samfunnsøkonomi, Oslo, 1999. 7, 1261 Haarberg, Jon (f. 1953). Professor. Litteraturvitenskap, Oslo, 2008. 4, 1378 Jacobsen, Jørn (f. 1977). Professor. Rettsvitenskap, Bergen, 2017. 6, 1531 Jacobsen, Knut Axel (f. 1956). Professor. Religionsvitenskap, Haslum, 2015. 8, 1485 Jahr, Ernst Håkon (f. 1948). Professor. Språkvitenskap, Kristiansand S, 1994. 5, 1166 Janda, Laura Alexis (f. 1957). Professor. Språkvitenskap, Tromsø, 2018. 5, 1550 Johannessen, Janne Bondi (f. 1960). Professor. Lingvistikk, Kolsås, 2019. 5, 1568 Johansen, Arne Birger (f. 1937). Professor. Arkeologi, Trondheim, 1979. 2, 914 Johansen, Thomas Kjeller (f. 1965). Professor. Filosofi, Oslo, 2017. 3, 1527 Jordheim, Helge (f. 1971). Professor. Idéhistorie, Oslo, 2019. 2, 1565 Kjeldstadli, Knut (f. 1948). Professor. Historie, Oslo, 2007. 1, 1354 Klepp, Asbjørn (f. 1944). Professor. Etnologi, Haslum, 1987. 2, 1042 Knutsen, Oddbjørn (f. 1953). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 2016. 7, 1509, † 11. august 2019 Kraggerud, Egil (f. 1939). Professor. Klassisk filologi, Oslo, 1974. 5, 862 Krüger, Kai (f. 1940). Professor. Rettsvitenskap, Paradis, 1994. 6, 1168 Kuhnle, Stein (f. 1947). Professor. Statsvitenskap, Bønes, 2004. 7, 1320 Kværne, Per (f. 1945). Professor. Religionshistorie, Oslo, 1976. 8, 885 Kydland, Finn E. (f. 1943). Professor. Makroøkonomi, Santa Barbara, 2005. 7, 1330 Laeng, Bruno (f. 1960). Professor. Psykologi, Bekkestua, 2018. 3, 1549 Lange, Even (f. 1946). Professor. Historie, Oslo, 2009. 1, 1391 Langholm, Sivert (f. 1927). Professor. Historie, Hønefoss, 1980. 1, 934 Lanza, Elizabeth (f. 1951). Professor. Lingvistikk, Oslo, 2013. 5, 1441 Lexau, Siri Skjold (f. 1951). Professor. Kunsthistorie, Bergen, 2016. 2, 1500 Lidén, Hans-Emil W. (f. 1929). Antikvar. Arkeologi, Bergen, 1991. 2, 1103 Lie, Einar (f. 1965). Professor. Historie, Oslo, 2017. 1, 1523 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 35

Akademiet 35

Lindeman, Fredrik Otto (f. 1936). Professor. Språkvitenskap, Oslo, 1977. 5, 896 Linnebo, Øystein (f. 1971). Professor. Filosofi, Oslo, 2014. 3, 1461 Listhaug, Ola (f. 1949). Professor. Statsvitenskap, Trondheim, 2003. 7, 1293 Lohndal, Terje (f. 1985). Professor. Språkvitenskap, Trondheim, 2015. 5, 1481 Lothe, Jakob (f. 1950). Professor. Litteraturvitenskap, Oslo, 1999. 4, 1256 Lunde, Ingunn (f. 1969). Professor. Russisk litteratur, Paradis, 2014. 4, 1464 Lunde, Øivind (f. 1943). Professor emeritus. Middelalderarkeologi, Trondheim, 1993. 2, 1141 Lundestad, Geir (f. 1945). Direktør. Historie, Oslo, 1996. 1, 1202 Lundhaug, Hugo (f. 1970). Professor. Religionshistorie, Oslo, 2017. 8, 1535 Lægreid, Per (f. 1949). Professor. Forvaltningspolitikk, Bønes, 2007. 7, 1361 Magga, Ole Henrik (f. 1947). Professor. Språkvitenskap, Guovdageaidnu, 1993. 5, 1148 Magnussen, Svein Jean (f. 1942). Professor. Kognitiv psykologi, Jar, 1998. 3, 1230 Malmanger, Magne (f. 1932). Professor. Kunsthistorie, Oslo, 1991. 2, 1104 Malnes, Raino (f. 1955). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 2015. 7, 1483 Maravela, Anastasia (f. 1970). Professor. Gresk, Oslo, 2018. 5, 1551 Mastekaasa, Arne (f. 1955). Professor. Sosiologi, Oslo, 2011. 7, 1416 Melhuus, Marit (f. 1949). Professor. Sosialantropologi, Oslo, 2014. 2, 1459 Melve, Leidulf (f. 1972). Professor. Historie, Laksevåg, 2019. 1, 1562 Michalsen, Dag (f. 1957). Professor. Rettsvitenskap, Oslo, 2014. 6, 1467 Midgaard, Knut (f. 1931). Professor em., Statsvitenskap, Kolbotn, 1993. 7, 1150 Mjøset, Lars (f. 1954). Professor. Sosiologi, Oslo, 2009. 7, 1397 Moene, Karl Ove (f. 1949). Professor. Samfunnsøkonomi, Oslo, 2003. 7, 1294 Moi, Toril (f. 1953). Professor. Litteraturvitenskap, Durham, 2006. 4, 1344 Morreau, Michael (f. 1959). Professor. Filosofi, Tromsø, 2017. 3, 1528 Mortensen, Ellen (f. 1953). Professor. Litteraturvitenskap, Bergen, 2009. 4, 1395 Moxnes, Halvor (f. 1944). Professor. Det nye testamentet, Oslo, 2003. 8, 1291 Mundal, Else (f. 1944). Professor. Norrøn filologi, Bergen, 1999. 5, 1257 Myhre, Jan Eivind (f. 1947). Professor. Historie, Oslo, 2008. 1, 1374 Mønnesland, Svein Karl (f. 1943). Professor. Slaviske språk, Oslo, 1982. 5, 967 Neumann, Iver B. (f. 1959). Professor. Internasjonal politikk, Oslo, 2016. 2, 1501 Niemi, Einar A. (f. 1943). Professor. Historie, Vadsø, 1995. 1, 1180 Njølstad, Olav (f. 1957). Direktør. Historie, Oslo, 2018. 1, 1545 Nordhagen, Per Jonas (f. 1929). Professor. Kunsthistorie, Bergen, 1977. 2, 894 Norman, Victor Danielsen (f. 1946). Professor. Økonomi, Øvre Ervik, 1994. 7, 1170 Olsen, Bjørnar (f. 1958). Professor. Arkeologi, Tromsø, 2015. 2, 1480 Olsen, Johan P. (f. 1939). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 1992. 7, 1123 Olsen, Stein Haugom (f. 1946). Professor. Litteratur, Fredrikstad, 1992. 4, 1120 Pedersen, Willy (f. 1952). Professor. Sosiologi, Oslo, 2018. 7, 1553 Petersen, Trond (f. 1954). Professor. Sosiologi, Berkeley, 2013. 7, 1447 Pharo, Helge Øystein (f. 1943). Professor. Historie, Oslo, 1999. 1, 1249 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 36

36 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Ramberg, Bjørn Torgrim (f. 1961). Professor. Teoretisk filosofi, Oslo, 2006. 3, 1343 Rasch, Bjørn Erik (f. 1953). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 2012. 7, 1427 Reinvang, Ivar Reinholt (f. 1944). Professor. Psykologi, Nesoddtangen, 2009. 3, 1393 Rem, Tore (f. 1967). Professor. Litteraturvitenskap, Oslo, 2012. 4, 1425 Rian, Øystein (f. 1945). Professor. Historie, Oslo, 2007. 1, 1355 Rindal, Magnus (f. 1942). Professor. Norrøn filologi, Oslo, 1995. 5, 1184 Roll-Hansen, Nils (f. 1938). Professor. Filosofi, Oslo, 1993. 3, 1142 Rund, Bjørn Rishovd (f. 1950). Professor. Psykologi, Oslo, 2010. 3, 1406 Ruud, Even (f. 1947). Professor. Musikkvitenskap, Oslo, 1996. 2, 1205 Røvik, Kjell Arne (f. 1956). Professor. Statsvitenskap, Tomasjord, 2017. 7, 1534 Sandmo, Erling Sverdrup (f. 1963). Professor. Historie, Oslo, 2019. 1, 1563 Sandmo, John Agnar (f. 1938). Professor. Samfunnsøkonomi, Bergen, 1984. 7, 998, † 30. august 2019 Sandnes, Karl Olav (f. 1954). Professor. Det nye testamentet, Oslo, 2006. 8, 1345 Sandved, Arthur Olav (f. 1931). Professor. Språkvitenskap, Asker, 1987. 5, 1047 Sandvik, Hilde (f. 1959). Professor. Historie, Oslo, 2016. 1, 1497 Seip, Anne-Lise (f. 1933). Professor. Moderne historie, Høvik, 1988. 1, 1058 Selboe, Tone (f. 1959). Professor. Litteraturvitenskap, Oslo, 2014. 4, 1465 Selvig, Erling Chr. (f. 1931). Professor. Rettsvitenskap, Oslo, 1970. 6, 823 Serck-Hanssen, Camilla (f. 1960). Professor. Filosofi, Oslo, 2014. 3, 1462 Simensen, Jarle (f. 1937). Professor. Historie, Oslo, 1995. 1, 1181 Sinding-Larsen, Staale (f. 1929). Professor. Arkitektur, Trondheim, 1982. 2, 964 Skarsaune, Oskar (f. 1946). Professor. Kirkehistorie, Rygge, 1995. 8, 1186 Skaug, Erling Sigvard (f. 1938). Professor. Kunstteknologi, Oslo, 1997. 2, 1219 Skei, Hans Hanssen (f. 1945). Professor. Litteraturvitenskap, Oslo, 1994. 4, 1164 Skirbekk, Gunnar (f. 1937). Professor. Filosofi, Bergen, 1997. 3, 1218 Skoghøy, Jens E. A. (f. 1955). Professor. Rettsvitenskap, Tomasjord, 2004. 6, 1317 Skre, Dagfinn (f. 1954). Professor. Arkeologi, Oslo, 2014. 2, 1460 Slagstad, Rune (f. 1945). Professor. Moderne idéhistorie, Oslo, 2002. 1, 1277 Smedslund, Jan (f. 1929). Professor. Psykologi, Oslo, 1975. 3, 874 Smith, Carsten (f. 1932). Høyesterettsjustitiarius. Rettsvitenskap, Oslo, 1966. 6, 776 Smith, Eivind (f. 1949). Professor. Rettsvitenskap, Oslo, 1994. 6, 1169 Solberg, Bergljot (f. 1935). Professor. Nordisk arkeologi, Fana, 1990. 2, 1086 Stausberg, Michael (f. 1966). Professor. Religionsvitenskap, Bergen, 2012. 8, 1428 Steinsland, Gro (f. 1945). Professor. Religionshistorie, Oslo, 1996. 8, 1206 Stige, Brynjulf (f. 1958). Professor. Musikkvitenskap, Bergen, 2016. 2, 1502 Stigum, Bernt Petter (f. 1931). Professor. Sosialøkonomi, Oslo, 1988. 7, 1064 Storesletten, Kjetil (f. 1967). Professor. Makroøkonomi, Oslo, 2018. 7, 1554 Strøm, Kaare (f. 1953). Professor. Statsvitenskap, Stanford, 1999. 7, 1262 Strøm, Steinar (f. 1942). Professor. Mikroøkonometri, Oslo, 1999. 7, 1263 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 37

Akademiet 37

Sundet, Jon Martin (f. 1941). Professor. Psykologi, Oslo, 2004. 3, 1310 Svensen, Åsfrid (f. 1936). Professor. Nordisk litteratur, Oslo, 2004. 4, 1312 Sverdrup, Tone (f. 1951). Professor. Rettsvitenskap, Oslo, 2013. 6, 1443 Swan, Toril (f. 1945). Professor. Engelsk språkvitenskap, Bergen, 1998. 5, 1233 Sæbø, Kjell Johan (f. 1956). Professor. Filologi og språkvitenskap, Oslo, 2014. 5, 1466 Sæbø, Magne (f. 1929). Professor. Teologi, Sandvika, 1983. 8, 980 Sørensen, Øystein (f. 1954). Professor. Historie, Strømmen, 2010. 1, 1405 Tamnes, Rolf (f. 1951). Professor. Historie, Oslo, 2014. 1, 1458 Teigen, Karl Halvor (f. 1941). Professor. Psykologi, Oslo, 1999. 3, 1253 Thomassen, Einar (f. 1951). Professor. Religionshistorie, Bønes, 2004. 8, 1316 Tjelmeland, Hallvard (f. 1952). Professor. Historie, Tromsø, 2019. 1, 1564 Torgersen, Svenn Omar (f. 1941). Professor. Klinisk psykologi, Oslo, 2000. 3, 1269 Torp, Hjalmar (f. 1924). Professor. Kunsthistorie, Bergen, 1974. 2, 860 Tungodden, Bertil (f. 1963). Professor. Samfunnsøkonomi, Eidsvågneset, 2015. 7, 1484 Tysdahl, Bjørn (f. 1933). Professor. Engelsk litteratur, Hosle, 1988. 4, 1060 Tønnessen, Aud Valborg (f. 1964). Professor. Religionsvitenskap, Oslo, 2016. 8, 1510 Tønnesson, Kåre Dorenfeldt (f. 1926). Professor emeritus. Historie, Sandvika, 1968. 1, 793, † 26. september 2019 Tønnesson, Stein (f. 1953). Seniorforsker. Historie, Lysaker, 2018. 1, 1546 Ulfstein, Geir (f. 1951). Professor. Rettsvitenskap, Oslo, 2018. 6, 1552 Underdal, Arild (f. 1946). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 1995. 7, 1189 Vannebo, Kjell Ivar (f. 1938). Professor. Språkvitenskap, Asker, 1990. 5, 1090 Vetlesen, Arne Johan (f. 1960). Professor. Filosofi, Sande i Vestfold, 2003. 3, 1286 Vollrath, Margarete Erika Maria (f. 1953). Professor II. Psykologi, Oslo, 2012. 3, 1424 Vollsnes, Arvid O. (f. 1945). Professor. Musikkhistorie, Jar, 2004. 2, 1311 Walhovd, Kristine Beate (f. 1976). Professor. Psykologi, Oslo, 2011. 3, 1415 Werenskiold, Marit (f. 1942). Professor. Kunsthistorie, Høvik, 1999. 2, 1254 Westad, Odd Arne (f. 1960). Professor. Historie, Cambridge, 2016. 1, 1498 Westergaard, Marit (f. 1956). Professor. Engelsk språkvitenskap, Tromsø, 2016. 5, 1506 Wiggen, Geirr (f. 1947). Professor. Språkvitenskap, Oslo, 1999. 5, 1258 Wikan, Unni (f. 1944). Professor. Islam og Midtøsten, Oslo, 2006. 2, 1342 Wyller, Egil Anders (f. 1925). Professor. Idéfag, Oslo, 1988. 3, 1057 Waage, Hilde Henriksen (f. 1959). Professor. Historie, Bærums Verk, 2017. 1, 1524 Ystad, Åse Vigdis (f. 1942). Professor. Nordisk litteratur, Oslo, 1988. 4, 1061, † 7. desember 2019 Zimmer, Frederik (f. 1944). Professor. Skatterett, Oslo, 1997. 6, 1221 Øie, Merete Glenne (f. 1965). Professor. Psykologi, Oslo, 2019. 3, 1566 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 38

38 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Østerud, Øyvind (f. 1944). Professor. Statsvitenskap, Oslo, 1995. 7, 1190 Øverland, Orm (f. 1935). Professor. Litteraturhistorie, Aukra, 1994. 4, 1165 Aarbakke, Magnus (f. 1934). Høyesterettsdommer. Rettsvitenskap, Nesbru, 1979. 6, 923 Aarli, Ragna (f. 1965). Professor. Rettsvitenskap, Fyllingsdalen, 2017. 6, 1532 Aase, Asbjørn (f. 1932). Professor. Samfunnsgeografi, Trondheim, 1996. 7, 1191 Aavitsland, Kristin Bliksrud (f. 1967). Professor. Kunsthistorie, Oslo, 2015. 2, 1479

Antall medlemmer ved utgangen av 2019: 242

B. Utenlandske medlemmer

Alanen, Lilli Kristina (f. 1941). Professor. Filosofi, Helsingfors, 2006. 3, 1141 Alexiadou, Artemis (f. 1969). Professor. Lingvistikk, Berlin, 2018. 5, 1299 Allardt, Erik (f. 1925). Professor. Sosiologi, Helsingfors, 1982. 7, 758 Allén, Sture (f. 1928). Professor. Språkvitenskap, Gøteborg, 1994. 5, 972 Allison, Henry Edward (f. 1937). Professor. Filosofi, Sacramento, 1996. 3, 1012 Annas, Julia (f. 1946). Regents Professor. Filosofi, Tucson, 2015. 3, 1260 Asztalos, Monika (f. 1953). Professor. Klassisk filologi, Stockholm, 2002. 5, 1095 Aune, David E. (f. 1939). Professor. Det Nye Testamentet, Maple Grove, MN, 2009. 8, 1186 Barnes, Michael Patrick (f. 1940). Professor. Språkhistorie, London, 1997. 5, 1037 Barton, John (f. 1948). Professor. Teologi, Oxon, 2008. 8, 1171 Bengtsson, Bertil (f. 1926). Professor. Sivilrett, Uppsala, 1989. 6, 879 Benskin, Michael (f. 1946). Professor. Språkvitenskap, Kråkstad, 1997. 5, 1038 Bergenholtz, Henning (f. 1944). Professor. Filologi, Silkeborg, 1999. 5, 1073 Bergsagel, John (f. 1928). Professor. Musikkvitenskap, København Ø, 1991. 2, 898 Bergström, Lars Olof (f. 1935). Professor. Filosofi, Stockholm, 1996. 3, 1013 Bernitz, Ulf (f. 1936). Professor. Rettsvitenskap, Drottningholm, 1995. 7, 998 Beyer, Christian (f. 1968). Professor. Filosofi, Bovenden, 2019. 3, 1313 Birkhan, Helmut (f. 1938). Professor. Språkvitenskap, Wien, 2002. 5, 1094 Biró Tiborné, Katalin (f. 1934). Dr., Numismatikk, Budapest, 1994. 2, 964 Braunmüller, Kurt (f. 1948). Professor. Språkvitenskap, Seester, 1997. 5, 1039 Burk, Kathleen (f. 1946). Professor. Historie, Harwell, Oxon, 2009. 1, 1179 Cappelørn, Niels Jørgen (f. 1945). Professor. Teologi, København S, 2009. 8, 1187 Cave, Terence (f. 1938). Professor Emeritus. Litteraturvitenskap, Oslo, 2015. 4, 1261 Chernigovskaya, Tatiana (f. 1947). Professor. Filologi, St. Petersburg, 2006. 5, 1145 Clavin, Patricia (f. 1964). Professor. Historie, Oxford, 2015. 1, 1257 Crawford, Barbara Elizabeth (f. 1940). Dr., Arkeologi, St. Andrews, 1997. 2, 1030 Crawford, Robert (f. 1959). Professor. Litteratur, Edinburgh, 2019. 4, 1314 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 39

Akademiet 39

Dahl, Östen (f. 1945). Professor. Lingvistikk, Uppsala, 2014. 5, 1241 Deighton, Anne (f. 1949). Professor. Historie, Oxon, 2017. 1, 1286 Delpérée, Francis P. (f. 1942). Professor. Rettsvitenskap, Bruxelles, 1998. 6, 1061 Dillmann, François-Xavier (f. 1949). Directeur d’études. Filologi, Versailles, 2009. 5, 1184 Dinslage, Patrick (f. 1950). Professor. Musikkvitenskap, Berlin, 2015. 2, 1259 Drake, Michael (f. 1935). Professor. Historie, Milton Keynes Village, 1981. 1, 749 Düwel, Klaus (f. 1935). Professor. Språkvitenskap, Göttingen, 1995. 5, 994 Edwards, Owain Tudor (f. 1940). Professor. Musikkhistorie, Ås, 1993. 2, 939 Edzard, Lutz E. (f. 1962). Professor. Språkvitenskap, Nürnberg, 2015. 5, 1262 Emilsson, Eyjólfur Kjalar (f. 1953). Professor. Filosofi, Oslo, 1999. 3, 1070 Engberg-Pedersen, Troels (f. 1948). Professor. Teologi, Roskilde, 2006. 8, 1146 Fisiak, Jacek Izydor (f. 1936). Professor. Lingvistikk, Poznan, 1996. 5, 1017, † 3. juni 2019 Fricke, Christel (f. 1955). Professor. Filosofi, Oslo, 2008. 3, 1169 Goodman, Gail S. (f. 1949). Professor. Psykologi, Davis, 2018. 3, 1297 Guyaux, André (f. 1951). Professor. Litteraturvitenskap, Paris, 2007. 4, 1154 Hansen, Cathrine Fabricius (f. 1942). Professor. Språkvitenskap, Oslo, 1993. 5, 942 Harbsmeier, Christoph (f. 1946). Professor. Kinesisk, Oslo, 1989. 5, 878 Hardcastle, William (f. 1943). Professor. Språkvitenskap, Pebbles, 2007. 5, 1157 Harris, Paul L. (f. 1946). Professor. Psykologi, Cambridge, MA, 2006. 3, 1142 Harrison, Stephen J. (f. 1960). Professor. Filologi og språkvitenskap, Oxford, 2014. 5, 1242 Harvey, Penelope (f. 1956). Professor. Social Anthropology, Todmorden, 2019. 2, 1312 Hastrup, Kirsten B. (f. 1948). Professor. Antropologi, København K, 2009. 2, 1181 Hawthorn, Jeremy Miles (f. 1942). Professor. Litteraturteori, Tiller, 2006. 4, 1144 Hedeager, Lotte (f. 1948). Professor. Arkeologi, Hindås, 2005. 2, 1130 Hedström, Peter (f. 1955). Professor. Sosiologi, Oxford, 2008. 7, 1172 Heitmann, Annegret (f. 1952). Professor. Litteratur, Kramünster, 2009. 4, 1183 Hellholm, Nils David Theodor (f. 1941). Professor. Teologi, Hammarö, 2003. 8, 1108 Heltoft, Lars (f. 1949). Professor. Språkvitenskap, Vedbæk, 2016. 5, 1271 Horne, Merle (f. 1950). Professor. Lingvistikk, Malmø, 2011. 5, 1219 Hornsby, Jennifer (f. 1951). Professor. Filosofi, London, 2009. 3, 1182 Hunt, Anthony Blair (f. 1944). Dr., Språkvitenskap, Witney, 1999. 5, 1074 Håstad, Torgny (f. 1943). Justitieråd. Privatrett, Uppsala, 1991. 6, 901 Imhof, Arthur Erwin (f. 1939). Professor. Historie, Berlin, 1996. 1, 1009 Jensen, Minna Skafte (f. 1937). Professor. Språkvitenskap, Valby, 1994. 5, 975 Johansen, Hans Christian (f. 1935). Professor. Historie, Odense SV, 1980. 1, 739 Jones, Andrew J. I. (f. 1947). Professor. Filosofi, Hayes, Kent, 1999. 3, 1071 Jones, Michael (f. 1944). Professor. Historie, Saupstad, 2003. 1, 1102 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 40

40 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Jong, Irene de (f. 1957). Professor. Klassisk filologi, Amsterdam, 2019. 5, 1315 Jonsson, Nils Inge Einar (f. 1928). Professor. Litteratur, Saltsjö-Duvnäs, 1995. 4, 992 Jüngel, Klaus Eberhard (f. 1934). Professor. Religionsfilosofi, Tübingen, 1987. 8, 828 Jørgensen, Lise Bender (f. 1949). Professor. Arkeologi, Ranheim, 2008. 2, 1168 Katicic, Radoslav (f. 1930). Professor. Slaviske språk, Wien, 1987. 5, 827, † 10. august 2019 Kenny, Sir Anthony J. P. (f. 1931). Filosofi, Oxford, 1993. 3, 937 Ketscher, Kirsten (f. 1947). Professor. Rettsvitenskap, Kastrup, 2007. 6, 1159 Kiilerich, Bente Knold (f. 1954). Professor. Kunsthistorie, Bergen, 1998. 2, 1057 Kjellberg, Erik (f. 1939). Professor. Musikkvitenskap, Stockholm, 2004. 2, 1120 Knudsen, Ebbe Egede (f. 1932). Professor. Semittisk, Værløse, 1969. 5, 673 Kolodny, Annette (f. 1941). Professor. Litteraturvitenskap, Tucson, 1993. 4, 940, † 11. september 2019 Kondrup, Johnny (f. 1955). Professor. Nordisk litteratur, Hellerup, 2005. 4, 1131 Kripke, Saul Aaron (f. 1940). Professor. Filosofi, Princeton, 2000. 3, 1084 Krummacher, Friedhelm (f. 1936). Professor. Musikkhistorie, Kiel, 1994. 2, 967 Kuhl, Patricia K. (f. 1946). Professor. Psykologi, Seattle, 2003. 3, 1103 Laing, Margaret (f. 1953). Professor. Filologi, Edinburgh, 2007. 5, 1158 Langendonck, Jozef Van (f. 1941). Professor. Rettsvitenskap, Leuven, 1995. 6, 997 Lauren, Paul Gordon (f. 1946). Professor. Historie, Missoula, 2015. 1, 1258 Laurén, Hans Christer (f. 1942). Professor. Svensk språk, Korsholm, 2004. 5, 1121 Liepe, Lena (f. 1962). Professor. Kunsthistorie, Växsjö, 2007. 2, 1153 Lind, Gunner (f. 1953). Professor. Historie, Valby, 2016. 1, 1268 Lindbeck, Carl A. Eugén (f. 1930). Professor. Økonomi, Stockholm, 1995. 7, 999 Linn, Andrew R. (f. 1967). Professor. Lingvistikk, Sheffield, 2005. 5, 1133 Lovoll, Odd Sverre (f. 1934). Professor. Norsk historie, Northfield, 1989. 1, 871 Lund, Jørn (f. 1946). Direktør. Dansk språk, København K, 2004. 5, 1122 Markschies, Christoph (f. 1962). Professor. Eldre kirkehistorie, Berlin, 2017. 8, 1288 Meier, Christian (f. 1929). Professor. Historie, Hohenschäftlarn, 1997. 1, 1029 Melberg, Arne (f. 1942). Professor. Litteraturvitenskap, Gräsmark, 1999. 4, 1072 Meltzoff, Andrew N. (f. 1950). Professor. Psykologi, Seattle, 1996. 3, 1014 Mithun, Marianne (f. 1946). Professor. Filologi, Santa Barbara, 1998. 5, 1060 Montgomery, Hugo (f. 1932). Professor. Klassisk filologi, Gnesta, 1992. 5, 922 Montgomery, Ingun (f. 1936). Professor. Religionsvitenskap, Gnesta, 1992. 8, 924 Mori, Mitsuya (f. 1937). Professor. Litteraturvitenskap, Tokyo, 1997. 4, 1035 Mortensen, Lars Boje (f. 1958). Professor. Filologi, Odense, 2003. 5, 1106 Naguib, Saphinaz-Amal (f. 1947). Professor. Kulturhistorie, Oslo, 1997. 2, 1031 Nielsen, Eduard M. V. (f. 1923). Professor. Det gamle testamentet, Hellerup, 1987. 8, 829 Nilsson, Bror Göran (f. 1934). Professor emeritus. Historie, Lidköping, 1987. 1, 819 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 41

Akademiet 41

Norseng, Mary Kay (f. 1943). Professor. Litteratur, Monterey, 1994. 4, 968 Ólason, Vésteinn (f. 1939). Professor. Islandsk litteratur, Reykjavík, 1994. 4, 969 O’Neill, Onora (f. 1941). Professor. Filosofi og etikk, London, 2006. 3, 1143 Pace, Valentino (f. 1944). Professor. Kunsthistorie, Roma, 2002. 2, 1093 Parpola, Simo Kaarlo Antero (f. 1943). Professor. Assyrologi, Helsinki, 1995. 5, 996 Parsons, Charles Dacre (f. 1933). Professor. Filosofi, Cambridge, 2002. 3, 1092 Paul, Fritz (f. 1942). Professor. Nordisk språk, Göttingen, 1994. 4, 970 Perry, John R. (f. 1943). Professor. Filosofi, Stanford, 2003. 3, 1104 Phelan, James (f. 1951). Professor. Literature, Worthington, 2016. 4, 1270 Philippe, Xavier (f. 1960). Professor. Rettsvitenskap, Ventabren, 2014. 6, 1243 Pinker, Steven A. (f. 1954). Professor. Psykologi, Boston, 2014. 3, 1240 Pogge, Thomas Winfried Menko (f. 1953). Associate Professor. Filosofi, New York, 1996. 3, 1015 Prawitz, Dag Hjalmar (f. 1936). Professor. Teoretisk filosofi, Stockholm, 1989. 3, 874 Prieur, Annick (f. 1959). Professor. Sosiologi, København, 2010. 7, 1207 Puppel, Stanislaw (f. 1947). Professor. Språkvitenskap, Poznan, 2003. 5, 1107 Railton, Peter (f. 1950). Professor. Philosophy, Michigan, 2016. 3, 1269 Ralph, Bo (f. 1945). Professor. Språkvitenskap, Göteborg, 1999. 5, 1077 Ramet, Sabrina Petra (f. 1949). Professor. Statsvitenskap, Hundhamaren, 2009. 7, 1185 Rasmussen, Janet Elaine (f. 1949). Dr., Skandinavisk litteratur, Urbana, 1994. 4, 971 Rayo, Agustín (f. 1973). Professor. Filosofi, Cambridge, 2018. 3, 1298 Romaine, Suzanne (f. 1951). Professor. Linguistics, Keaau, Hawaii, 2016. 5, 1272 Rubenson, Samuel (f. 1955). Professor. Kirkehistorie, Höör, 2005. 8, 1134 Rydving, Håkan (f. 1953). Professor. Religionsvitenskap, Nesttun, 2009. 8, 1188 Salmon, Patrick (f. 1952). Chief historian. Historie, Newcastle Upon Tyne, 2002. 1, 1091 Sammallahti, Pekka (f. 1947). Professor emeritus. Samisk språk, Ohcejohka, 1992. 5, 923 Sandberg, Beatrice (f. 1942). Professor. Litteratur, Søreidgrend-Bergen, 2008. 4, 1170 Schwab, Heinrich Wilhelm (f. 1938). Professor. Musikkhistorie, København K, 1998. 2, 1058 Sigurbjörnsson, Einar (f. 1944). Professor. Teologi, Reykjavík, 1988. 8, 855 Sillars, Stuart (f. 1951). Professor. Litteraturvitenskap, Erdal, Askøy, 2007. 4, 1155 Slabakova, Roumyana (f. 1957). Professor. Lingvistikk, Southampton, 2019. 5, 1316 Smend, Rudolf (f. 1932). Professor. Teologi, Göttingen, 1994. 8, 978 Stefánsson, Björn S. (f. 1937). Dr.scient., Statsvitenskap, Reykjavik, 1991. 7, 903 Stenström, Anna-Brita (f. 1932). Professor. Lingvistikk, Kristianstad, 1994. 5, 973 Stenström, Thure Oscar (f. 1927). Professor. Litteraturvitenskap, Uppsala, 1993. 4, 941 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 42

42 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Storå, Nils (f. 1933). Professor. Nordisk etnologi, Åbo, 1993. 2, 936 Strömholm, Stig (f. 1931). Professor emeritus. Privatrett, Uppsala, 1982. 6, 756 Stråth, Bo (f. 1943). Professor. Historie, Rhodt, 2018. 1, 1296 Ståhle Sjönell, Barbro Maria (f. 1943). Professor. Filologi, Lidingö, 2007. 4, 1156 Staats, Reinhart (f. 1937). Professor. Kirkehistorie, Kronshagen, 1994. 8, 979 Svanberg, Jan (f. 1935). Professor. Arkitektur, Bromma, 1995. 2, 990 Saari, Sandra (f. 1939). Professor. Litteraturvitenskap, Phelps, 1995. 4, 993 Tchoubarian, Alexandre O. (f. 1931). Professor. Historie, Moscow, 1996. 1, 1010 Teleman, Sven (f. 1934). Professor emeritus. Nordisk språk, Lund, 1994. 5, 974 Tong, Shijun (f. 1958). Professor. Filosofi, Shanghai, 2011. 3, 1218 Torstendahl, Rolf (f. 1936). Professor. Historie, Uppsala, 1989. 1, 872 Trevarthen, Colwyn Boyd (f. 1931). Professor. Psykologi, East Lothian, 1996. 3, 1016 Trudgill, Peter (f. 1943). Professor. Sosiolingvistikk, Norwich, 1995. 5, 995 Tuori, Kaarlo Heikki (f. 1948). Professor. Rettsvitenskap, Helsinki, 2018. 6, 1300 Török, László (f. 1941). Professor. Arkeologiens historie, Budapest, 1995. 2, 991 Uspenskij, Boris (f. 1937). Professor. Filologi, Roma, 1999. 5, 1078 Vandenbussche, Wim Michiel (f. 1973). Professor. Lingvistikk, Asse, 2017. 5, 1287 Vendler, Helen H. (f. 1933). Professor. Litteraturvitenskap, Cambridge, 1987. 4, 824 Voigt, Rainer (f. 1944). Professor. Filologi, Berlin-Lichtenrade, 1994. 5, 977 von Bonsdorff, Jan (f. 1959). Professor. Kunsthistorie, Storvreta, 2003. 2, 1105 Williamson, Timothy (f. 1955). Professor. Filosofi, Oxford, 2004. 3, 1119 Wilson, David Mackenzie (f. 1931). Professor Sir. Arkeologi, Isle of Man, 1992. 2, 917 Winter, Jay Murray (f. 1945). Professor. Historie, Guilford, 2009. 1, 1180 Wrede, Johan (f. 1935). Professor emeritus. Svensk litteratur, Uppsala, 1992. 4, 920 Österberg, Eva (f. 1942). Professor. Historie, Lund, 1992. 1, 916

Antall medlemmer ved utgangen av 2019: 158

Akademiets medlemstall var den 31. desember 2019

Kl.I. A. Norske medlemmer 273 B. Utenlandske medlemmer 249

Kl.II. A. Norske medlemmer. 242 B. Utenlandske medlemmer 157

Til sammen 921 Antall avdøde i løpet av 2019 19

Totalt medlemsantall for 2019 939 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 43

Gruppeoversikter 43

DEN MATEMATISK-NATURVITENSKAPELIGE KLASSE

NORSKE MEDLEMMER Tjøstheim, Dag Tjøtta, Sigve Gruppe 1: Matematiske fag Torvik, Ansgar † Gruppeleder: Dag Normann Tverberg, Helge Arnulf Winther, Ragnar Ordinære medlemmer Øksendal, Bernt Karsten Benth, Fred Espen Aalen, Odd O. Borgan, Ørnulf Aanderaa, Stål Frigessi, Arnoldo Antall medlemmer: 37 Glad, Ingrid Kristine Grue, John Gruppe 2: Fysikk, astronomi og geofy- Hjort, Nils Lid sikk Holden, Helge Gruppeleder: Mats Carlsson Malinnikova, Eugenia Munthe-Kaas, Hans Z. Ordinære medlemmer Ranestad, Kristian Brataas, Arne Risebro, Nils Henrik Carlsson, Mats Rognes, John Elgarøy, Øystein Rue, Håvard Eriksen, Hans Kristian Kamfjord Seip, Kristian Gaina, Carmen Smalø, Sverre Olaf Hansen, Alex Veierød, Marit B. Hansteen, Viggo H. Heinze, Christoph Over 70 år Hjorth-Jensen, Morten Alfsen, Erik Magnus † Hov, Øystein Dysthe, Kristian Barstad Johansen, Tom Henning Ellingsrud, Geir Larsen, Ann-Cecile Engen, Steinar Lilje, Per Barth Faltinsen, Odd M. Malthe-Sørenssen, Anders Fenstad, Jens Erik Mauritzen, Cecilie Fornæss, John Erik Moen, Jøran Idar Laudal, Olav Arnfinn Read, Alexander L. Liestøl, Knut Siem, Sunniva Lyche, Tom Stapnes, Steinar Normann, Dag Sudbø, Asle Piene, Ragni Torsvik, Trond Helge Reiten, Idun Viefers, Susanne F. Schweder, Tore Werner, Stephanie C. Størmer, Erling Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 44

44 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Over 70 år Jahren, Anne Hope Aharony, Amnon Jamtveit, Bjørn Aksnes, Kaare Jansen, Eystein Csernai, László Pál Pedersen, Rolf Birger Egeland, Alv Svendsen, John Inge Engvold, Oddbjørn Xu, Chong-Yu Feder, Jens Gottfrid † Foldvik, Arne Over 70 år Fossheim, Kristian Johan Bjørlykke, Knut Olav Galperine, Iouri Eldholm, Olav Gjevik, Bjørn Elverhøi, Anders Gottschalk, Lars Gabrielsen, Roy Helge Havnes, Ove Helvig, Magne Hemmer, Per Christian Møller Husebye, Eystein Sverre Høgåsen, Hallstein Høeg, Kaare Johannessen, Ola Mathias Lacasse, Suzanne Jøssang, Torstein Mangerud, Jan Kristoffersen, Yngve Mysen, Bjørn Olav Leer, Egil Neumann, Else-Ragnhild Leinaas, Jon Magne Ramberg, Ivar Birger Meakin, Paul Sellevoll, Markvard Armin Moan, Johan Emilian Aagaard, Per Osnes, Eivind Antall medlemmer: 23 Pécseli, Hans László Pedersen, Kaare Ravndal, Finn Gruppe 4: Kjemi Rekstad, John Bernhard Gruppeleder: Einar Uggerud Rikvold, Per Arne Sjøberg, Svein Ordinære medlemmer Skjeltorp, Arne Torbjørn Børve, Knut J. Trulsen, Jan Karsten Ebbesen, Thomas W. Weber, Jan Erik Einarsrud, Mari-Ann Antall medlemmer: 53 Fjellvåg, Helmer Grande, Tor Helgaker, Trygve Ulf Gruppe 3: Geofag Hoff, Per Gruppeleder: Eystein Jansen Lillerud, Karl Petter Lundanes, Elsa Ordinære medlemmer Norby, Truls Eivind Alve, Elisabeth Olsbye, Unni Andreassen, Karin Ruud, Kenneth Faleide, Jan Inge Skogestad, Sigurd Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 45

Gruppeoversikter 45

Tilset, Mats Over 70 år Uggerud, Einar Austad, Ingvild Birks, Harry John Betteley Over 70 år Birks, Hilary Helen Fægri, Knut Blix, Arnoldus Schytte Greibrokk, Tyge Fossum, Kåre Haaland, Arne Halvorsen, Odd Jensen, Synnøve Liaaen Heide, Ola Mikal Kjelstrup, Signe Helene Junttila, Olavi Klæboe, Peter Jørgensen, Per Magnus Nielsen, Claus Jørgen Landsverk, Thor Nyström, Bo Örjan Gunnar Lindqvist, Björn H. Skattebøl, Lars Mustaparta, Hanna Sydnes, Leiv Kristen Nafstad, Inger Øye, Harald Arnljot Nissen, Per Antall medlemmer: 26 Nordal, Inger Ryvarden, Leif Rønningen, Knut Gruppe 5: Biologi Raa, Jan Gruppeleder: Nils Chr. Stenseth Sakshaug, Egil Slagsvold, Tore Ordinære medlemmer Stenseth, Nils Christian Aksnes, Dag Lorentz Sømme, Lauritz Sverdrup Brochmann, Christian Thingstad, Tron Frede Brysting, Anne Krag Venn, Kåre Olav Goksøyr, Anders Antall medlemmer: 42 Hessen, Dag Olav Ims, Rolf Anker Jakobsen, Kjetill Sigurd Gruppe 6: Cellebiologi og molekylær- Mulder, Jan biologi Mysterud, Atle Gruppeleder: Erik Boye Nilsson, Göran Erik Omholt, Stig William Ordinære medlemmer Salvanes, Anne Gro Vea Bjørås, Magnar Swenson, Jon Blomhoff, Rune Sæther, Bernt Erik Blomhoff, Heidi Kiil Vandvik, Vigdis Collas, Phillippe Vøllestad, Leif Asbjørn Eijsink, Vincent G. H. Yoccoz, Nigel Gilles Espevik, Terje Øvreås, Lise Fjose, Anders Gabrielsen, Odd Stokke Gundersen, Kristian Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 46

46 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Johansen, Terje Andreassen, Ole Andreas Klungland, Arne Aukrust, Pål Lothe, Ragnhild A. Bakke, Oddmund Lønning, Per Eystein Bergersen, Linda Hildegard Martinez, Aurora Bogen, Bjarne Olsvik, Ørjan Bruland, Øyvind Sverre Prydz, Kristian Chaudhry, Farrukh Abbas Sandlie, Inger Danbolt, Niels Christian Sandvig, Kirsten Gerdts, Eva Simonsen, Anne Glover, Joel C. Skarstad, Kirsten Jane Husebekk, Anne Stenmark, Harald Alfred Haavik, Jan Taskén, Kjetil Jonsson, Sten Ture Roland Aalen, Reidunn B. Karlsen, Tom Hemming Langeland, Nina Over 70 år Moser, Edvard Benestad, Haakon Breien Moser, May-Britt Berg, Trond Njølstad, Pål Rasmus Boye, Erik Olweus, Johanna Børresen-Dale, Anne-Lise Ottersen, Ole Petter Døskeland, Stein Ove Reed, Rolf Kåre Flatmark, Torgeir Refsum, Helga Margaretha Fossum, Sigbjørn Smeland, Erlend Bremertun Gautvik, Kaare M. Sollid, Ludvig Magne Granum, Per Einar Sonnewald, Ursula Griffiths, Gareth Wyn Spurkland, Anne Hansson, Vidar Storm, Johan Frederik Helle, Karen Blaauw Thoresen, Marianne Kolstø, Anne-Brit Tønjum, Tone Nes, Ingolf Figved Undlien, Dag Erik Sand, Olav Ursin, Giske Seglen, Per Ottar Witter, Menno Sirevåg Reidun Antall medlemmer: 40 Over 70 år Andersen, Per Oskar Brundtland, Gro Harlem Gruppe 7: Medisinske fag Evensen, Stein Arne Gruppeleder: Anne Spurkland Fonnum, Frode Frøland, Stig Ordinære medlemmer Harboe, Morten Akslen, Lars Andreas Hugdahl, Kenneth Amiry-Moghaddam, Mahmood Reza Husby, Gunnar Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 47

Gruppeoversikter 47

Høst, Herman Moan, Torgeir Kjekshus, John Karsten Nakken, Odd Kringlen, Einar Salbu, Brit Krokan, Hans Einar Seip, Hans Martin Larsen, Øivind Steinnes, Eiliv Lie, Sverre Olaf Antall medlemmer: 14 Lærum, Ole Didrik Lømo, Terje Natvig, Jacob Birger UTENLANDSKE MEDLEMMER Nicolaysen, Gunnar Norum, Kaare Reidar † Gruppe 1: Matematiske fag Nyberg-Hansen, Rolf Gruppeleder: Dag Normann Osen, Kirsten Kjelsberg Pedersen, Jan Ivar Ordinære medlemmer Saugstad, Ola Didrik Arnold, Douglas N. Sejersted, Ole Mathias Dias, Frédéric Seljelid, Rolf Wiles, Sir Andrew J Sjøvold, Torstein Smiseth, Otto Armin Over 70 år Storm-Mathisen, Jon Atiyah, Sir Michael † Thorsby, Erik Ball, John Macleod Ueland, Per Magne Brillinger, David Ross Walløe, Lars Carleson, Lennart Walaas, Sven Ivar Connes, Alain Whitelaw Andrew Deligne, Pierre Antall medlemmer: 66 Ekeland, Ivar Engquist, Björn Gruppe 8 Teknologiske fag Gromov, Mikhail Leonidovich Gruppeleder: May-Britt Hägg Keiding, Niels Kleiman, Steven L. Ordinære medlemmer Knuth, Donald Ervin Berg, Kristian Langlands, Robert Phelan Dale, Anders M. Lax, Peter D. Hovig, Eivind Lehto, Olli Erkki Oughton, Deborah Helen Meyer, Yves Francois Milnor, John Willard Over 70 år Mumford, David B. Bjørseth, Alf Newman, John Nicholas Giæver, Ivar Nirenberg, Louis Gjønnes, Jon Kjell Palis, Jacob Helleseth, Tor Peskine, Christian Francois Hägg, May-Britt Schumaker, Larry L. Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 48

48 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Serre, Jean-Pierre Brasseur, Guy Pierre Shapiro, Melvyn A. Carlson, Herbert C. Sinai, Yakov G. Culhane, John Leonard Singer, Isadore M. Davies, Peter Anthony Szemerédi, Endre Entin-Wohlman, Ora Tate, John Torrence † Gerber, Christoph Thompson, John Griggs Gubbins, David Tits, Jacques Gustafsson, Bengt Tong, Howell Guth, Alan H. Uhlenbeck, Karen Keskulla Holzer, Thomas E. Varadhan, Srinivasa S. R. Hultqvist, Bengt Karl Gustav † Antall medlemmer: 35 Iijima, Sumio Jarlskog, Cecilia Lindblad, Per Olof Gruppe 2 Astronomi, fysikk og geofy- Linde, Andrei D. sikk Lindström, Ulf G. Gruppeleder: Mats Carlsson Lindzen, Richard Siegmund Livingston, William Charles Ordinære medlemmer Mottelson, Ben Roy Altshuler, Boris L. Nelson, Jerry Earl Brown, Michael E. Nordlund, Per-Åke Chen, Deliang Parker, Eugene Newman Cloetingh, Sierd A. P. L. Peltier, Wm. Richard De Pontieu, Bart Pendry, John Brian Denk, Winfried Prather, Michael John Eigler, Donald M. Priest, Eric R. Fujii, Ryoichi Pytte, Erling Gurnis, Michael C. Quate, Calvin † Hansso, Thors Hans Rees, Martin John Hell, Stefan W. Rosner, Robert Jewitt, David Rossby, Hans Thomas Luu, Jane Schmidt, Maarten Podladchikov, Yuri Yurievich Starobinsky, Alexei A. Scharmer, Göran Stein, Robert van Dishoeck, Ewine Stenflo, Jan Olof Sundqvist, Erik Hilding Over 70 år Thorne, Kip S. Als-Nielsen, Jens Aage Veronis, George † Ange, James Roger Prior Vinokour, Valerii M. Bech Nielsen, Holger Frits Wang, Wei-Chyung Beckers, Jacques Weiss, Rainer Binnig, Gerd Zeitler, Elmar Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 49

Gruppeoversikter 49

Zerefos, Christos S. Over 70 år Antall medlemmer: 61 Brus, Louis de Meijere, Armin Eisenstein, Odile Gruppe 3: Geofag Emons, Hans-Heinz Gruppeleder: Eystein Jansen Girichev, Georgiy V. Hargittai, István Ordinære medlemmer Hedberg, Kenneth † Jacobsen, Stein Bjørnar Hopf, Henning Larter, Stephen R. Nordén, Bengt Ragnarsdóttir, Kristín Vala Salzer; Reiner Spakman, Wim Seeman, Nadrian C. Steinberger, Bernhard Thulstrup, Erik W. Thybo, Hans Welch, Barry Wilson, Blanche Marjorie Antall medlemmer: 15

Over 70 år Andrews, John T. Gruppe 5 Biologi Glässer, Ewald Gruppeleder: Nils Chr. Stenseth Griffin, William Lindsay Lambeck, Kurt Ordinære medlemmer Miller, Gifford H. Ellegren, Hans O’Nions, Sir Robert Keith Elser, James J. O’Reilly, Suzanne Yvette Hutchings, Jeffrey A. Slaymaker, Herbert Olav Rieseberg, Loren H. Smithson, Scott B. Taberlet, Pierre Talwani, Manik Willis, Katherine J. Thiede, Jörn Zhang, Zhibin Touret, Jacques Vogt, Peter Richard Over 70 år Antall medlemmer: 20 Ahti, Teuvo Tapio Battarbee, Richard William Cunningham, Edward Patrick Gruppe 4: Kjemi Duda, Zbigniew Gruppeleder: Einar Uggerud Fenchel, Tom Michael Friis, Else Marie Ordinære medlemmer Hildebrand, John G. Gauss, Jürgen Jónasson, Pétur Mikkel Jones, Kevin Christopher Jonsell, Bengt Edvard Klopper, Willem M. Krebs, Charles J. Le Maho, Yvon Lusigi, Walter Jami Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 50

50 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Maloiy, Geoffrey Moriaso Ole Gruppe 7 Medisinske fag Pegler, David Norman Gruppeleder: Anne Spurkland Póc, Tamás Thornton, Iain Ordinære medlemmer Tinker, Philip Bernard Blumberg, Richard Steven Antall medlemmer: 24 Charpentier, Emmanuelle Chien, Kenneth Randall Doudna, Jennifer Anne Gruppe 6 Cellebiologi og molekylærbi- Jalkanen, Sirpa T. ologi Jessell, Thomas M. Gruppeleder: Erik Boye Rasmussen, Lene Juel Rubin, Kristofer Ordinære medlemmer Siksnys, Virginijus Attwell, David Ian Südhof, Thomas C. Bargmann, Cornelia Saarela, Janna Dingledine, Ray Gronenborn, Angela M. Over 70 år Heldin, Carl-Henrik Achté, Karl Aimo Neefjes, Jacques Björkhem, Ingemar Rothman, James E. Cohen, Maynard Manuel Scheller, Richard H. Curry, Fitz-Roy E. Scott, John Donald Ferluga, Dusan Stevens, Raymond Charles Fettiplace, Robert Georgiev, Georgii P. Over 70 år Gjedde, Albert Achtman, Mark Grant, Gunnar Aunis, Dominique Greengard, Paul † Capra, J. Donald Grillner, Sten Collier, R. John Hanson, Lars Åke Doolittle, W. Ford Hatle, Liv Kristin Graybiel, Ann Martin Hudspeth, Albert James Lindahl, Tomas Hultborn, Hans Rurik Albert Medlin, Linda Karen Lachmann, Peter Julius Nilsson, Kenneth Marder, Eve Olsen, Bjørn Reino Melchers, Georg Friedrich van Deurs, Bo Merzenich, Michael M. Antall medlemmer: 21 Milner, Brenda Mugnaini, Enrico O’Keefe, John Petit, Christine Petrov, Rem Victorovich Raichle, Marcus E. Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 51

Gruppeoversikter 51

Rakic, Pasko Gruppe 8 Teknologiske fag Saksela, Eero Juhani Gruppeleder: May-Britt Hägg Shatz, Carla J. Shen, Yucun Over 70 år Smith, Anthony David Hirth, John Price Stenflo, Per Johan Hoffman, Darleane Christian Tandon, Prakash Narain Antall medlemmer: 2 Tienari, Pekka Antall medlemmer: 43

Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 52

52 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

KLASSEN FOR HUMANIORA OG SAMFUNNSVITENSKAP

NORSKE MEDLEMMER Lundestad, Geir Myhre, Jan Eivind Gruppe 1: Historie Niemi, Einar A. Gruppeleder: Jan Eivind Myhre Pharo, Helge Øystein Rian, Øystein Ordinære medlemmer Seip, Anne-Lise Andresen, Astri Simensen, Jarle Collett, John Peter Slagstad, Rune Fulsås, Narve Tønnesson, Kåre Dorenfeldt † Hestmark, Geir Antall medlemmer: 39 Lie, Einar Melve, Leidulf Njølstad, Olav Gruppe 2 Kulturfag og estetiske fag Sandmo, Erling Sverdrup Gruppeleder: Iver B. Neumann Sandvik, Hilde Sørensen, Øystein Ordinære medlemmer Tamnes, Rolf Amundsen, Arne Bugge Tjelmeland, Hallvard Brenna, Brita Tønnesson, Stein Eriksen, Thomas Hylland Westad, Odd Arne Eriksen, Annelin Waage, Hilde Henriksen Hawkins, Stan Jordheim, Helge Over 70 år Kiilerich, Bente Knold Andersen, Håkon With Lexau, Siri Skjold Bagge, Sverre Liepe, Lena Benum, Edgeir Reidar Neumann, Iver B. Bull, Ida Olsen, Bjørnar Dahl, Hans Fredrik Skre, Dagfinn Dyrvik, Ståle Stige, Brynjulf Eriksen, Knut Einar von Bonsdorff, Jan Fure, Odd-Bjørn Aavitsland, Kristin Bliksrud Grimnes, Ole Kristian Grønlie, Olav Tore Over 70 år Hagemann, Gro Bjørkvold, Jon-Roar Hansen, Lars Ivar Crawford, Barbara Elizabeth Jones, Michael Edwards, Owain Tudor Kjeldstadli, Knut Fuglesang, Signe Horn Lange, Even Hedeager, Lotte Langholm, Sivert Helliesen, Sidsel Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 53

Gruppeoversikter 53

Herresthal, Harald Vetlesen, Arne Johan Hodne, Bjarne Vollrath, Margarete Erika Maria Hohler, Erla B. † Walhovd, Kristine Beate Howell, Signe Lise Øie, Merete Glenne Johansen, Arne Birger Jørgensen, Lise Bender Over 70 år Klepp Asbjørn Elster, Jon Lidén, Hans-Emil W. Føllesdal, Dagfinn Lunde, Øivind Gjesme, Torgrim Malmanger, Magne Hannay, Robert Alastair Melhuus, Marit Hellesnes, Jon Naguib, Saphinaz-Amal Helstrup, Tore Nordhagen, Per Jonas Magnussen, Svein Jean Ruud, Even Reinvang, Ivar Reinholt Sinding-Larsen, Staale Roll-Hansen, Nils Skaug, Erling Sigvard Skirbekk, Gunnar Solberg, Bergljot Smedslund, Jan Torp, Hjalmar Sundet, Jon Martin Vollsnes, Arvid O. Teigen, Karl Halvor Werenskiold, Marit Torgersen, Svenn Omar Wikan, Unni Wyller, Egil Anders Antall medlemmer: 41 Antall medlemmer: 33

Gruppe 3 Filosofi og psykologi Gruppe 4 Litteraturvitenskap Gruppeleder: Olav Gjelsvik Gruppeleder: Ellen Mortensen

Ordinære medlemmer Ordinære medlemmer Cappelen, Herman Wright Andersen, Per Thomas Emilsson, Eyjólfur Kjalar Armstrong, Charles Ivan Fjell, Anders Martin Bale, Kjersti Fricke, Christel Bjerck Hagen, Erik Føllesdal, Andreas Haarberg, Jon Gjelsvik, Olav Kondrup, Johnny Gjesdal, Kristin Lothe, Jakob Johansen, Thomas Kjeller Lunde, Ingunn Laeng, Bruno Moi, Toril Linnebo, Øystein Mortensen, Ellen Morreau, Michael Rem, Tore Ramberg, Bjørn Torgrim Selboe, Tone Rund, Bjørn Rishovd Sillars, Stuart Serck-Hanssen, Camilla Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 54

54 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Over 70 år Bouvrie, Synnøve des Bliksrud, Liv Breivik, Leiv Buvik, Per Brendemoen, Bernt Børtnes, Jostein Braarvig, Jens Erland Egeberg, Erik H. Bull, Tove Fauskevåg, Svein-Eirik Dyvik, Helge Gundersen, Karin Faarlund, Jan Terje Hareide, Jorunn Hagland, Jan Ragnar Hawthorn, Jeremy Miles Hansen, Cathrine Fabricius Holter, Karin Magda Harbsmeier, Christoph Melberg, Arne Jahr, Ernst Håkon Olsen, Stein Haugom Knudsen, Ebbe Egede Sandberg, Beatrice Kraggerud, Egil Skei, Hans Hanssen Lindeman, Fredrik Otto Svensen, Åsfrid Magga, Ole Henrik Tysdahl, Bjørn Montgomery, Hugo Ystad, Åse Vigdis † Mundal, Else Øverland, Orm Mønnesland, Svein Karl Antall medlemmer: 29 Rindal, Magnus Sandved, Arthur Olav Stenström, Anna-Brita Gruppe 5 Filologi og språkvitenskap Swan, Toril Gruppeleder: Elizabeth Lanza Vannebo, Kjell Ivar Wiggen, Geirr Ordinære medlemmer Antall medlemmer: 39 Aikio, Ante Asztalos, Monika Edzard, Lutz E. Gruppe 6 Rettsvitenskap Fløttum, Kjersti Gruppeleder: Guiditta Cordero-Moss Haug, Dag Trygve Truslew Janda, Laura Alexis Ordinære medlemmer Johannessen, Janne Bondi Cordero-Moss, Giuditta Lanza, Elizabeth Eng, Svein Lohndal, Terje Franko, Katja Maravela, Anastasia Graver, Hans Petter Sæbø, Kjell Johan Haugli, Trude Westergaard, Marit Holgersen, Gudrun Jacobsen, Jørn Over 70 år Michalsen, Dag Andersen, Øivind Skoghøy, Jens E. A. Askedal, John Ole Sverdrup, Tone Benskin, Michael Ulfstein, Geir Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 55

Gruppeoversikter 55

Aarli, Ragna Over 70 år Berg, Ole Trond Over 70 år Brox, Ottar Bernt, Jan Fridthjof Bråten, Stein Boe, Erik Magnus Christensen, Tom Bull, Kirsti Strøm Christiansen, Vidar Falkanger, Thor Egeberg, Morten Krüger, Kai Førsund, Finn Ragnar Selvig, Erling Chr. Galtung, Johan Smith, Carsten Gleditsch, Nils Petter Smith, Eivind Grønmo, Sigmund Zimmer, Frederik Hagestad, Gunhild Oline Aarbakke, Magnus Hagtvet, Bernt Antall medlemmer: 22 Heidar, Knut Hellevik, Ottar Hernes, Gudmund Gruppe 7 Samfunnsfag (herunder Hoel, Michael sosiologi, statsvitenskap og økonomi) Hylland, Aanund Gruppeleder: Øyvind Østerud Kuhnle, Stein Kydland, Finn E. Ordinære medlemmer Listhaug, Ola Asheim, Geir Bjarne Lægreid, Per Birkelund, Gunn Elisabeth Midgaard, Knut Brochmann, Grete Moene, Karl Ove Gates, Scott Norman, Victor Danielsen Harstad, Bård Olsen, Johan P. Hegre, Håvard Ramet, Sabrina Petra Holst, Cathrine Sandmo, John Agnar † Knutsen, Oddbjørn † Stigum, Bernt Petter Malnes, Raino Strøm, Steinar Mastekaasa, Arne Underdal, Arild Mjøset, Lars Østerud, Øyvind Pedersen, Willy Aase, Asbjørn Petersen, Trond Antall medlemmer: 49 Prieur, Annick Rasch, Bjørn Erik Røvik, Kjell Arne Gruppe 8 Religionsvitenskap og teologi Storesletten, Kjetil Gruppeleder: Aud Valborg Tønnessen Strøm, Kaare Tungodden, Bertil Ordinære medlemmer Gilhus, Ingvild Sælid Jacobsen, Knut Axel Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 56

56 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Lundhaug, Hugo Tchoubarian, Alexandre O. Rydving, Håkan Torstendahl, Rolf Sandnes, Karl Olav Winter, Jay Murray Stausberg, Michael Österberg, Eva Thomassen, Einar Antall medlemmer: 17 Tønnessen, Aud Valborg

Over 70 år Gruppe 2 Kulturfag og estetiske fag Asheim, Ivar Gruppeleder: Iver B. Neumann Barstad, Hans Magnus Borgen, Peder Ordinære medlemmer Christoffersen, Svein Aage Dinslage, Patrick Kværne, Per Harvey, Penelope Montgomery, Ingun Moxnes, Halvor Over 70 år Skarsaune, Oskar Bergsagel, John Steinsland, Gro Biró Tiborné, Katalin Sæbø, Magne Hastrup, Kirsten B. Antall medlemmer: 18 Kjellberg, Erik Krummacher, Friedhelm Pace, Valentino UTENLANDSKE MEDLEMMER Schwab, Heinrich Wilhelm Storå, Nils Gruppe 1: Historie Svanberg, Jan Gruppeleder: Jan Eivind Myhre Török, László Wilson, David Mackenzie Ordinære medlemmer Antall medlemmer: 13 Clavin, Patricia Lind, Gunner Salmon, Patrick Gruppe 3 Filosofi og psykologi Gruppeleder: Olav Gjelsvik Over 70 år Burk, Kathleen Ordinære medlemmer Deighton, Anne Beyer, Christian Drake, Michael Hornsby, Jennifer Imhof, Arthur Erwin Meltzoff, Andrew N. Johansen, Hans Christian Pinker, Steven A. Lauren, Paul Gordon Pogge, Thomas Winfried Menko Lovoll, Odd Sverre Railton, Peter Meier, Christian Rayo, Agustín Nilsson, Bror Göran Tong, Shijun Stråth, Bo Williamson, Timothy Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 57

Gruppeoversikter 57

Over 70 år Antall medlemmer: 16 Alanen, Lilli Kristina Allison, Henry Edward Annas, Julia Gruppe 5 Filologi og språkvitenskap Bergström, Lars Olof Gruppeleder: Elizabeth Lanza Goodman, Gail S. Harris, Paul L. Ordinære medlemmer Jones, Andrew J. I. Alexiadou, Artemis Kenny, Sir Anthony J. P. Harrison, Stephen J. Kripke, Saul Aaron Horne, Merle Kuhl, Patricia K. Jong, Irene de O’Neill, Onora Laing, Margaret Parsons, Charles Dacre Linn, Andrew R. Perry, John R. Mortensen, Lars Boje Prawitz, Dag Hjalmar Romaine, Suzanne Trevarthen, Colwyn Boyd Slabakova, Roumyana Antall medlemmer: 24 Vandenbussche, Wim Michiel

Over 70 år Gruppe 4 Litteraturvitenskap Allén, Sture Gruppeleder: Ellen Mortensen Barnes, Michael Patrick Bergenholtz, Henning Ordinære medlemmer Birkhan, Helmut Crawford, Robert Braunmüller, Kurt Guyaux, André Chernigovskaya, Tatiana Heitmann, Annegret Dahl, Östen Phelan, James Dillmann, François-Xavier Düwel, Klaus Over 70 år Fisiak, Jacek Izydor † Cave, Terence Hardcastle, William Jonsson, Nils Inge Einar Heltoft, Lars Kolodny, Annette † Hunt, Anthony Blair Mori, Mitsuya Jensen, Minna Skafte Norseng, Mary Kay Katičić, Radoslav † Ólason, Vésteinn Laurén, Hans Christer Paul, Fritz Lund, Jørn Rasmussen, Janet Elaine Mithun, Marianne Stenström, Thure Oscar Parpola, Simo Kaarlo Antero Ståhle Sjönell, Barbro Maria Puppel, Stanislaw Saari, Sandra Ralph, Bo Vendler, Helen H. Sammallahti, Pekka Wrede, Johan Teleman, Sven Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 58

58 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Trudgill, Peter Uspenskij, Boris Over 70 år Voigt, Rainer Allardt, Erik Antall medlemmer: 34 Bernitz, Ulf Lindbeck, Carl Assar Eugén Stefánsson, Björn S. Gruppe 6 Rettsvitenskap Antall medlemmer: 5 Gruppeleder: Guiditta Cordero-Moss

Ordinære medlemmer Gruppe 8 Religionsvitenskap og teologi Philippe, Xavier Gruppeleder: Aud Valborg Tønnessen

Over 70 år Ordinære medlemmer Bengtsson, Thorsten Bertil Markschies, Christoph Delpérée, Francis P. Rubenson, Samuel Håstad, Torgny Ketscher, Kirsten Over 70 år Langendonck, Jozef Van Aune, David E. Strömholm, Stig Barton, John Tuori, Kaarlo Heikki Cappelørn, Niels Jørgen Antall medlemmer: 8 Engberg-Pedersen, Troels Hellholm, Nils David Theodor Jüngel, Klaus Eberhard Gruppe 7 Samfunnsfag (herunder Nielsen, Eduard Mikael Vanderborg sosiologi, statsvitenskap og økonomi) Sigurbjörnsson, Einar Gruppeleder: Øyvind Østerud Smend, Rudolf Staats, Reinhart Ordinære medlemmer Antall medlemmer: 12 Hedström, Peter Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 59

DØDSFALL I 2019

Hedberg, Kenneth (f. 1920), professor i fysisk kjemi, molkylærstrukturer. Medlem av klasse IB, gruppe 4. Innvalgt 1978. † 05.01.2019

Atiyah, Sir Michael (f. 1929), professor i matematikk. Medlem av klasse IB, gruppe 1. Innvalgt 2009. † 11.01.2019

Feder, Jens Gottfried (f. 1939), professor i statistisk fysikk, eksperimentell teori. Medlem av klasse IA, gruppe 2. Innvalgt 1987. † 15.02.2019

Hultqvist, Bengt Karl Gustav (f. 1927), professor i romfysikk. Medlem av klasse IB, gruppe 2. Innvalgt 1989. † 24.02.2019

Greengard, Paul (f. 1925), professor i nevrobiologi. Medlem av klasse IB, gruppe 7. Innvalgt 1988. † 13.04.2019

Fisiak, Jacek Izydor (f. 1936), professor i lingvistikk. Medlem av klasse IIB, gruppe 5.Innvalgt 1996. † 03.06.2019

Hohler, Erla B. (f. 1937), professor i kunsthistorie, middelalder. Medlem av klasse IIA, gruppe 2. Innvalgt 1994. † 09.06.2019

Veronis, George (f. 1926), professor i geofysikk. Medlem av klasse IB, gruppe 2. Innvalgt 1981. † 30.06.2019

Quate, Calvin (f. 1923), professor i nanovitenskap. Medlem av klasse IB, gruppe 2. Innvalgt 2016. † 06.07.2019

Katičić, Radoslav (f. 1930), professor i slaviske språk. Medlem av Klasse IIB, gruppe 5. Innvalgt 1987, † 10.08.2019

Knutsen, Oddbjørn (f. 1953), professor i statsvitenskap. Medlem av klasse IIA, gruppe 7. Innvalgt 2016. † 11.08.2019 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 60

60 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Torvik, Ansgar (f. 1925), professor i nevropatologi. Medlem av klasse IA, gruppe 7. Innvalgt 1979. † 12.08.2019

Sandmo, John Agnar (f. 1938), professor i samfunnsøkonomi. Medlem av klasse IIA, gruppe 7. Innvalgt 1984. † 30.08.2019

Annette Kolodny (f. 1941) professor i litteraturvitenskap. Medlem av klasse IIB, gruppe 4. Innvalgt 1993. † 11.09.2019

Tønnesson, Kåre Dorenfeldt (f. 1926), professor i 1700-tallshistorie, franske revolusjon. Medlem av klasse IIA, gruppe 1.Innvalgt 1968. † 26.09.2019

Tate, John Torrence (f. 1925), professor i matematikk. Medlem av klasse IB, gruppe 1. Innvalgt 2010. † 16.10. 2019

Alfsen, Erik Magnus (f. 1930), professor i matematisk analyse, operatorte- ori. Medlem av klasse IA, gruppe 1. Innvalgt 1971. † 20.11.2019

Norum, Kaare Reidar (f. 1932), professor i ernæringsvitenskap. Medlem av klasse IA, gruppe 7. Innvalgt 1985. † 22.11.2019

Ystad, Åse Vigdis (f. 1942), professor i nordisk litteratur. Medlem av klasse IIA, gruppe 4. Innvalgt 1988. † 07.12.2019 Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 61

MINNETALER Akademiet2019.qxp_Akademiet2019 17.03.2020 14:51 Side 62 Minnetale.Berg.qxp_Minnetale Berg 17.03.2020 14:51 Side 63

Minnetale over professor Rolf Yngvar Berg

holdt på møte 17. januar 2019

Av Inger Nordal

Rolf Yngvar Berg døde 25. august 2018, 92 år gammel, lysende klar og en- tusiastisk for sitt fag like til det siste. Han ble født i Oslo 2. desember 1925 og avla cand.real. eksamen ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1952, veiledet og inspirert av professor Rolf Nordhagen. Hans hovedoppgave («Development and dispersal of the seed of Pedicularis silvatica») kom til å legge grunnen for mye av hans senere forskning. Arten han inngående studerte (kystmyrklegg), har nemlig maur- spredde frø. Den gjensidige tilpasningen mellom maur og frø sluttet aldri å fascinere ham. Den unge botanikeren tok fatt i prosjektet fra bunnen av og fra ulike vinkler. På den ene side, med nitide observasjoner (man kunne bli fristet til å si maurflittige!) av samspillet mellom maur og frø ute i naturen, på den annen side, eksperimentet, manipuleringen, for å teste hypoteser, og for det tredje – og ikke minst – den like nitide observasjonen gjennom mikroskopet av hva som skjer med frøemnet under hele dets utvikling – spesielt hvordan frøets vedheng («elaiosomet») oppstår, det er dette som gir mauren belønn- ing for å stå i frøspredningens tjeneste. Etter dette svennestykket har Rolf Bergs forskning i stor grad hatt dette doble fokus: Frøutvikling (embryologi) og frøspredning. I 1954 – med permisjon fra vit.ass.-stilling ved UiO – drar Berg til Uni- versity of California, ett år i Davis og ett i Berkeley. Arbeidet med en doktor- Minnetale.Berg.qxp_Minnetale Berg 17.03.2020 14:51 Side 64

64 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

avhandling startet under dette oppholdet. Etter hjemkomsten i 1956 var han konservator på Tøyen fram til 1962, da han disputerte ved UiO. Av- handlingen besto av 4 større arbeider, publisert i Akademiets skrifter, og omhandlet nettopp frøutvikling og frøspredning, samt nitide embryologiske undersøkelser hos en rekke californiske liljearter. Liljenes evolusjon og systematikk har tradisjonelt, det vil si opp til begynnelsen av 1980-tallet, vært dårlig forstått. Det var åpenbart at klassisk morfologi ikke ga adekvat informasjon for å kunne avdekke fylogenetiske sammenhenger. Ved sine analyser av embryologisk utvikling av frøemnet presenterte han solid evidens for en ny liljesystematikk, der klassifikasjon speiler evolusjon. Det finnes mye empirisk evidens for at nøkkelen til forståelse av fylogenetiske sammenhenger kan finnes ved embryologiske analyser. Dette fenomenet ga Haeckel (sen 1800-talls evolusjonist) bakgrunn for å postulere den «biogenetiske lov» som sier at ontogenesen (individets utvikling) er en rekapitulasjon av fylogenesen (slektens utvikling), altså at vi kan hente evolu- sjonær kunnskap fra individuell fosterutvikling. I vår tid vet vi at Haeckels biogenetiske lov ofte gjelder, men uten å ha generell gyldighet. Det er for øvrig reelt at naturlig seleksjon lettere får tak i og endrer sene enn tidlige stadier i ontogenesen (fosterutviklingen). Slik bevarer tidlige stadier sikrere spor fra fortiden hos dyr (jf. menneskets gjelleanlegg og haleanlegg i fosterstadiet), og som Berg overbevisende har dokumentert, også gjelder for planter. Nett- opp fordi hans eksakte embryologiske analyser avdekket hvilke strukturer som må være homologe, ble det substans i de evolusjonære hypotesene (og som i stor utstrekning har fått støtte av moderne DNA-analyser). Med permisjon fra konservatorstillingen dro han etter doktordisputasen tilbake til University of California for tre år og avanserte fra Assistant Professor til Associate Professor og direktør for Arboretet ved U.C. Davis. I 1965 returnerte han til UiO og overtok professoratet i botanikk og plantegeografi etter Rolf Nordhagen (i de dager innebar det også å bestyre Botanisk Hage og Museum). De lange USA-oppholdene ga ham en faglig forankring og tyngde som kom både hans forskning, undervisning og sam- lingsarbeid til gode. Han kom hjem som et friskt pust og ble en kraftig vitamininnsprøyting for botanikkmiljøet i Oslo og Norge. Han var en usedvanlig inspirerende lærer og mentor som trollbandt kull på kull av studenter med alle de forunderlige detaljene, mekanismene og sammenhengene planteriket kunne utvise. I tillegg til de to USA-oppholdene hadde Berg flere sabbatsår i utlandet. I 1971–72 var han ved University of Western Australia, Canberra, i 1979–80 Minnetale.Berg.qxp_Minnetale Berg 17.03.2020 14:51 Side 65

Minnetale over professor Rolf Yngvar Berg 65

var han tilbake i California, i 1987–88 ved Universidad de la Laguna på Kanariøyene, og i 1992–93 igjen i California. I disse årelange utenlands- oppholdene studerte han stadig nye plantegrupper, oftest med embryologi og frøspredning i fokus. I slekten Dicentra (Løytnantshjerter) i valmuefamilien påviste han at maurspredning har oppstått fra såkalt ballistspredning (altså stive stengler og opprette frukter, der spark fra dyr eller sterk vind bringer frøene ut og videre). De primitive ballistene i slekten hører alle geografisk hjemme i det vestlige Nord-Amerika. Det forunderlige er at etter overgang til maurspredning erobrer artene også det asiatiske kontinentet! Var mauren en mer effektiv frøspreder enn ballistene? Mauren krøp jo neppe med sine frø over Beringstredet! Dette var et paradoks Berg var opptatt av og som ledet til interessante spekulasjoner rundt sjanse-elementet i langdistanse-spredning. Han kan siteres på følgende: «Når en kjent amerikansk orkan beviselig hadde ført en død hest 70 meter gjennom luft, hvilket potensial har ikke disse krefter med et lite frø?» Plantegeografi har vært preget av to ulike «skoler»: vikarians-skolen og spredningsskolen. Den første vil forklare disjunksjoner ved at planters utbred- elsesarealer utvides gradvis, for dernest å få disjunkte arealer ved dramatiske hendelser innen dette opprinnelige utbredelsesområdet. Den betydelige norske plantegeografen Eilif Dahl ville for eksempel forklare det amfiatlantiske plante-elementet (arter som finnes både i Nord-Amerika og NV-Europa) ved at planter gradvis hadde krysset Atlanterhavet på den skotsk-grønlandske land- broen – som eksisterte for inntil om lag 10 millioner år siden, for deretter å overleve på nunatakker gjennom istidene. Dette måtte bety ekstremt langsom evolusjon, siden det er påvist at en rekke amfi-atlantiske arter er genetisk tilnærmet like på begge sider av havet. Dahl hevdet at langdistanse-spredning var en slags siste-utvei-forklaring, en utestbar og dermed uvitenskapelig hypotese fordi den ikke kunne falsifiseres («enhver kan jo bare si at en fugl har fløyet med et frø …»). For Berg, som hadde studert spredningsmekanismer i detalj, var langdistansespredning en nærliggende forklaring for mange disjunkte utbredelsesmønstre. Denne bakgrunnen gjorde at Berg, i en ellers opp- hetet skandinavisk debatt, hadde et avslappet syn på nunatak-teori – som altså tilsa at planter hadde overlevd på isfrie nunatakker gjennom istiden(e). Hans analyser av fenomenet, viser at spesielle sprednings-tilpasninger på frøet (som vinger, fjær eller maur-vedheng), bare spiller en rolle i morplantens nærmiljø, mens det er sjanse-faktoren som spiller en rolle for spredning over de lange avstander. I en artikkel i det velrenommerte tidsskriftet Trends in Ecology and Evolution fra 2008 har dette har blitt døpt «Berg’s Principles». Minnetale.Berg.qxp_Minnetale Berg 17.03.2020 14:51 Side 66

66 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Bergs forskningsår i Australia og på Kanariøyene førte til helt ny kunnskap om betydning av maurspredning i områder hvor en på forhånd ikke ante at slike interaksjoner var viktige. Hans store oversiktsarbeid om fenomenet i Australia fra 1975, er hans mest siterte. Han påviste at ikke mindre enn cirka 1500 australske plantearter betjener seg av maur for å få sine frø spredd. Spesielt ett arbeid, som dreier seg om de australske erte- plante-slektene Kennedia og Hardenbergia, er fascinerende. På sedvanlig vis går Berg tilbake til ontogenesen og ser på opprinnelsen av elaiosomet. Dette dannes ved celledelinger i frøets «navle» der frøstrengen er festet. Australske erteplanter i ørken og halvørken har utviklet en spesiell lukke - mekanisme for dette partiet, viktig for at frøene kan motstå uttørking. Cel- lene langs sårkanten, som oppstår etter frøets brudd med frøstrengen, har derfor (i den utstrekning det er lov til å si «derfor» i evolusjonsbiologi) be- holdt evnen til celledelinger, de er av stamcellenatur. Men dette vekstvevet gir selvsagt også potensial for utvikling av andre typer vev, som for eksempel elaiosom. Han påviste at i disse australske erteplanter må «samme» struktur, elaiosomet, ha oppstått minst 6 ganger uavhengig av hverandre, og han av- slørte den underliggende årsaken, nemlig vekstvevet knyttet til frønavlen. Det spesielle vekstvevet blir en slags preadaptasjon for maurspredning. Preadaptasjon vil si en struktur der «bruksverdien» ved naturlig seleksjon opprinnelig har vært produsert for ett formål, her beskyttelse mot uttørking, deretter gradvis – og fortsatt ved naturlig seleksjon – blir endret til et annet formål, i dette tilfellet her maurspredning. Berg har tilført begrepet pre - adaptasjon en konkret biologisk mening. Bergs forskning kombinerte på originalt vis grundige feltstudier inkludert eksperimentelle studier og like grundige embryologiske studier, og dette ga banebrytende resultater. Hans resultater er i høy grad blitt bekreftet av nyere undersøkelser basert på moderne metodikk (som DNA-analyser og spredningsbiologiske modeller). Han fikk heldigvis oppleve at hans konklusjoner, i det store og hele, fortsatt står støtt! Mye kunne ellers vært sagt om hans administrative innsats i tallrike nasjonale og internasjonale komiteer. Fra 1967 til 1971 deltok han i Brodal- komiteen. Komiteens arbeid resulterte i at universitetsdemokratiet ble innført i Oslo på begynnelsen av 1970-tallet, noe Berg var sterkt imot, ikke minst på Tøyen. Det skapte vel en periode litt dårlig stemning både på Institutt og Fakultet, men det gikk over. Han var medlem av dette Akademi og av Det Kongelige Norske Videns- kabers Selskab i Trondheim. I 1978 mottok han Fridtjof Nansens pris, og i 2003 ble han innvalgt som æresmedlem i American Botanical Society. Minnetale.Berg.qxp_Minnetale Berg 17.03.2020 14:51 Side 67

Minnetale over professor Rolf Yngvar Berg 67

Jeg vil slutte med hans innsats for Botanisk Hage på Tøyen – og spesielt fjellhagen. Han nedla uendelig mange arbeidstimer i planlegging og utvikling (endatil fysisk arbeid som flytting av stein!). Arbeidet varte i mer enn 20 år, til anlegget ble åpnet under Botanisk hages 175-års jubileum i 1989. Det har blitt en av de vakreste og mest interessante botaniske fjell- hager jeg vet om – og den står der som det mest praktfulle monument over professor Rolf Yngvar Berg!

Vi hedrer hans minne.

En utfyllende minnetale, en fullstendig bibliografi og en utdypende artikkel om Rolf Y. Bergs mangfoldige forskning er trykt i Blyttia (Tidsskrift for Norsk Botanisk Forening, redaktør Jan Wesenberg) i første hefte av 2019- årgangen:

Borgen Liv, Brochmann Christian, Haraldsen Kirsten Borse, Nordal Inger & Pedersen Oddvar 2019. Rolf Yngvar Berg 1925–2018. Minneord. Blyttia 77 (1): 24–30.

Haraldsen Kirsten Borse, Pedersen Oddvar, Borgen Liv & Nordal Inger 2019. Rolf Y. Berg – bibliografi. Blyttia 77 (1): 30–34.

Nordal Inger, Borgen Liv, Haraldsen Kirsten Borse & Pedersen Oddvar 2019. Et «dypdykk» i et livslangt forsknings-engasjement: Rolf Y. Berg. Blyttia 77 (1): 35–43.

Minnetale.Berg.qxp_Minnetale Berg 17.03.2020 14:51 Side 68 Minnetale.Stockfleth Enger.qxp_Minnetale Stockfleth Enger 17.03.2020 14:51 Side 69

Minnetale over professor Per Stockfleth Enger

holdt på møte 17. januar 2019

Av Olav Sand

Per Stockfleth Enger døde den 19. november i fjor, 89 år gammel. Han ble født den 24. februar 1929 i Oslo, der moren Aud arbeidet på kontor ved Tolletaten og underholdt familien mens faren, Erling Enger, studerte kunst- fag ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Deretter studerte faren ved Statens Kunstakademi, der blant annet Axel Revold var lærer. Etter hvert ble Erling Enger en av de ledende kolorister blant norske kunstnere. Erling Enger hadde egen gård i Enebakk og arbeidet som forstmann noen år før han bestemte seg for å bli kunstmaler og flytte til Oslo. Ferier og helger tilbragte imidlertid familien i Enebakk, der Erling Enger fant mange av motivene til sine malerier, og særlig motiver fra landbruk og skog. Per var påvirket av både farens bakgrunn som skogsarbeider og miljøet i Enebakk, og bestemte seg tidlig for å bli forstmann. Men, etter et praksisår i skogen om- bestemte han seg og begynte i stedet å studere realfag ved universitetene i Oslo og Bergen. Per og Aud Lillian Nydal giftet seg i 1956, og de fikk døtrene Astrid og Audhild. Da Per gikk bort, hadde han to barnebarn, Ellen og Gunnar. Pers hovedfagsprosjekt var å undersøke virkningene av lys og lyd på registreringer av elektroencefalogram fra torsk (Enger 1957a). Under veiledning av Birger Kaada ved Anatomisk institutt var Per den første som registrerte elektroencefalogram fra fisk, det vil si elektrisk hjerneaktivitet ved hjelp av overflateelektroder. Bakgrunnen for oppgaven var spørsmålet om torsk kunne høre de høyfrekvente lydsignalene som brukes i ekkolodd for å lokalisere fiskestimer. Pers forsøk viste at det ikke var tilfelle. Minnetale.Stockfleth Enger.qxp_Minnetale Stockfleth Enger 17.03.2020 14:51 Side 70

70 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

I 1956 ble Per den første som tok hovedfagseksamen ved det da nyopp- rettede Zoofysiologisk institutt ved UiO, og samme høst ble han ansatt som amanuensis ved instituttet. Per var dermed med helt fra starten av zoofysiologi og komparativ fysiologi i Norge. Han var med andre ord en ekte pioner og veteran innen dette forskningsfeltet. I 1970 ble han dosent ved Zoofysiologisk institutt, og i 1981 professor i fysiologi ved Biologisk institutt. Samme år ble han innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. De første årene etter opprettelsen av Zoofysiologisk institutt er selve gullalderen i norsk zoofysiologi og komparativ fysiologi. Det var imponerende å høre Per fortelle om vitenskapelige ekspedisjoner som i den perioden utgikk fra instituttet, til de mest eksotiske verdenshjørner. På en slik ekspedisjon til Panama studerte Per energiomsetning og temperaturregulering hos flere arter av tropiske fugler og pattedyr. Det må ha vært et eventyr for en ung biolog å studere på nært hold blant annet fregattfugl, to arter av gribber, maursluker, beltedyr og dovendyr (Enger 1957b). Hjemme i Norge fortsatte Per å studere energiomsetning og temperatur - regulering sammen med Johan Steen, men da med due som forsøksdyr (Enger og Steen 1957; Steen og Enger 1957). De var de første som viste at økt varmeproduksjon på grunn av økt tonisk aktivitet i skjelettmuskulatur er viktig for temperaturreguleringen under kuldepåvirkning lenge før mus- kelaktiviteten blir synlig som skjelving. Fra desember 1956 til august 1958 arbeidet Per i forskningsgruppen til H. K. Hartline ved Rockefeller Institute i New York. Hartline fikk Nobel- prisen i fysiologi eller medisin i 1967, og var den første som registrerte nerveimpulser fra en enkelt nervefiber i synsnerven. Per lærte denne teknikken, som han senere brukte i sitt doktorarbeid, under oppholdet i Hartlines gruppe. Per disputerte ved Zoofysiologisk institutt i 1963. I doktorarbeidet registrerte han nerveimpulser fra hørselsnerven hos ulke, og Per var den første som utførte slike registreringer fra fisk (Enger 1963). Deretter arbeidet han to år som postdoktor i Los Angeles, der han blant annet studerte sanse- apparatet til elektriske fisk (Enger og Szabo 1965; Hagiwara, Szabo og Enger 1965). Pers studier av såkalt elektroresepsjon hos elektriske fisk er klassiske, og figurer fra disse arbeidene finner en i dag i lærebøker i komparativ fysiologi. Under den nevnte Panamaekspedisjonen vinteren 1956-57 ble Per spesielt interessert i den fysiologiske årsaken til de langsomme muskel- bevegelsene til dovendyr, og dette studerte han nærmere under forsknings- oppholdet i Los Angeles i 1963-64. Det viste seg at den primære årsaken Minnetale.Stockfleth Enger.qxp_Minnetale Stockfleth Enger 17.03.2020 14:51 Side 71

Minnetale over professor Per Stockfleth Enger 71

var muskelcellenes iboende egenskaper, og ikke hjernens styring av mus- kulaturen (Enger og Bullock 1963). Disse langsomme muskelkontraksjonene ble senere sammenlignet med en annen ytterlighet, nemlig de svært raske muskelkontraksjonene til flyvemuskulaturen hos sebrafink (Aulie og Enger 1969). I 1967 var Per med på den andre ekspedisjonen med forskningsfartøyet Alpha Helix, med hjemmehavn i La Jolla i California. Turen gikk til Amasonas, der Per fortsatte å studere elektriske fisk. Pers hovedprosjekt under Amasonaseksepedisjonen var imidlertid en nevrofysiologisk studie av hørselen til sikader (Enger et al. 1969). Jeg vil ikke en gang prøve på å gi en fullstendig oversikt over Pers forsk- ningsmeritter, men vil understreke at han, som en ekte zoofysiolog, var svært bredspektret i sin forskning. Per har hatt forskningsopphold i Nederland, Panama, Brasil, Scotland og Frankrike, i tillegg til flere forskningsopphold i USA, og i alt har han forsket på 35 ulike dyrearter. Det er imidlertid fiskehørsel som var hans vitenskapelige hovedinteresse, og innen dette feltet gjorde han banebrytende forskning. Jeg har allerede nevnt at han var den første til å registrere elektroencefalogram hos fisk, og den første til å registrere nerveimpulser fra hørselsnerven hos fisk. Han var også den første som registrerte elektrisk aktivitet fra sansecellene i fiskeøret. Det gjorde han ved hjelp av implanterte elektroder fra fisk plassert i åpen sjø på flere meters dyp (Enger og Andersen 1967). På den måten unngikk han forvrengning av lydstimuli på grunn av refleksjoner fra veggene i små tanker, og Per var den første som utførte hørselseksperimenter på fisk i åpent vann. I dette arbeidet ble hørselsevnen til torsk, som har svømmeblære, sammenlignet med ulke, som mangler svømmeblære, og resultatene indi - kerte at svømmeblæren til torsk forbedrer hørselsevnen. I 1966 undersøkte Per hørselsevnen til gullfisk ved hjelp av dressur og innlæring av betingete reflekser (Enger 1966); en teknikk han hadde lært i studietiden under et opphold i forskningsgruppen til Sven Dijkgraaf ved universitetet i Utrecht, Nederland. Lyd har en dualistisk natur, og består både av en trykkomponent og partikkelbevegelser. I dette arbeidet foreslo Per som den første at fiskeøret kunne være følsomt for partikkelakselerasjon, og denne antagelsen var langt forut for sin tid. Torsk og sild er nøkkelartene for de store norske fiskeriene. Selv om torsk ikke kan høre de høyfrekvente lydsignalene som brukes i ekkolodd, var det uklart om sild kunne skremmes av slike lyder. Per studerte derfor hørselen til sild ved å registrere nerveaktivitet i hørselsområdet i hjernen. Sild er en svært ømfintlig art, og det er ikke enkelt å gjøre slike forsøk på Minnetale.Stockfleth Enger.qxp_Minnetale Stockfleth Enger 17.03.2020 14:51 Side 72

72 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

levende sild. Jeg er ikke kjent med at noen andre har klart å gjøre slike forsøk etter Per, som viste at sild kan høre lyder opp til noen få kHz (Enger 1967). Heller ikke sild kan høre de høye frekvensene som brukes i vanlige ekkolodd. Jeg tror at dette må være Pers mest kjente publikasjon. Det er ikke bare fordi forsøkene er klassiske at originale særtrykk av denne publikasjonen er blitt «collector’s items» men også fordi tittelen (uttalen) rett og slett er uslåelig: Hearing in herring! Per var en internasjonal autoritet når det gjelder fiskehørsel. Dette er likevel et begrenset forskningsfelt som sjelden når avisenes førstesider, og det er ikke mange i Norge som kjenner til hans banebrytende forskning. Det er som kjent lettere å bli profet utenfor landets grenser enn i Norge, og i 2001 ble det i Illinois, USA holdt et internasjonalt symposium om «Fish Bioacoustics» der Per, sammen med tre andre forskningsveteraner, ble hedret for sin forskningsinnsats innen dette feltet. Selv traff jeg Per første gang høsten 1968 – for vel 50 år siden – da jeg som ung, nervøs student kom til hans kontor for å spørre den berømte zoo- fysiologen om han kunne være min veileder under hovedfagsarbeidet. Feltet fiskehørsel var da fremdeles forholdsvis jomfruelig, og interessante og ube- svarte spørsmål sto i kø. Det ble starten på et samarbeid og et vennskap som varte helt til Per gikk bort. Vår siste vitenskapelige artikkel sammen ble publisert i 2006, da Per var 77 år gammel. Som underviser hadde Per stor evne til å inspirere sine studenter, og til å formidle en smittende entusiasme for faget. Han var meget kunnskapsrik, men samtidig ydmyk og empatisk. Han var alltid optimistisk og i godt humør, og ekspert på å overføre energi og pågangsmot til sine studenter. Mange av dem ble nære venner livet ut. Pers optimisme, vennlighet og evne til å improvisere gjorde ham også til en glimrende konfliktløser og administrator. Han hadde flere lederverv ved Zoofysiologisk institutt og senere Biologisk institutt, og i 1981–83 var han dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Per var også i mange år medlem av styret for Norges fiskeriforsk- ningsråd (NFFR). Da Per til slutt trappet ned på forskning og undervisning, begynte han å skrive bok om historien til det zoofysiologiske miljøet ved Universitetet i Oslo, og denne boken kom ut i 2007. Da han var ferdig med å skrive om etableringen av Zoofysiologi som fag i Norge, fortsatte han med å skrive en bok om historien til Sørnesset – som er en fjellgård ved Atnasjøen i Rondane. I 9 år var Per formann i styret for stiftelsen Sørnesset – som var i Akademiets eie frem til i fjor. Denne boken kom ut i 2009. Minnetale.Stockfleth Enger.qxp_Minnetale Stockfleth Enger 17.03.2020 14:51 Side 73

Minnetale over professor Per Stockfleth Enger 73

Per stortrivdes på Sørnesset, sommer som vinter. Forskeren Per var nok like mye friluftsmann som vitenskapsmann. Han elsket simpelthen å være ute i guds frie natur – på Sørnesset, på fisketur ved hytten på Vestlandet, som sanker av naturens overskudd av bær og sopp ved hytten i Enebakk, eller susende av sted på ski i skogen og på fjellet. Vi føler vemod og savn ved Pers bortgang. Vi føler imidlertid også stor takknemlighet over hans svært spennende, innholdsrike, meningsfylte og fullendte liv. Vi hedrer Per Stockfleth Enger og lyser fred over hans minne.

Noen utvalgte publikasjoner

Aulie, A. & Enger, P. S. 1969. The flight muscle in a bird with high wing- stroke frequency, the zebra finch. Physiological Zoology 42: 303–310. Enger, P.S. 1957a. The electroencephalogram of the codfish (Gadus callar- ias) – spontaneous electrical activity and reaction to photic and acoustic stimulation. Acta Physiologica Scandinavica 39: 55–72. Enger, P.S. 1957b. Heat regulation and metabolism in some tropical mam- mals and birds. Acta Physiologica Scandinavica. 40: 161–166. Enger, P.S. 1963. Single unit activity in peripheral auditory system of a teleost fish. Acta Physiologica Scandinavica 59, Suppl. 210: 1–48. Enger, P.S. 1966. Acoustic threshold in goldfish and its relation to sound source distance. Comparative Biochemistry and Physiology 18: 859–868. Enger, P.S. 1967. Hearing in herring. Comparative Biochemistry and Phys- iology 22: 527–38. Enger, P.S., Aidley, D.J. & Szabo, T. 1969. Sound reception in brazilian ci- cada fidicina rana walk. Journal of Experimental Biology 51: 339–345. Enger, P. S. og Andersen, R. 1967. An electrophysiological field study of hearing in fish. Comparative biochemistry and physiology 22: 517–525. Enger, P.S. & Bullock, T. 1965. Physiological basis of slothfulness in the sloth. Hvalrådets Skrifter 48: 143–160. Enger, P.S. & Steen, J. (1957). Caloric significance of invisible muscle activity during cold stress. Acta Physiologica Scandinavica 42, Suppl. 145: 38–39. Enger, P.S. & Szabo, T.1965. Activity of central neurons involved in elec- troreception in some weakly electric fish (gymnotidae). Journal of Neu- rophysiology 28: 800–818. Hagiwara, S., Szabo, T. & Enger, P.S. 1965. Electroreceptor mechanisms in a high-frequency weakly electric fish sternarchus albifrons. Journal of Minnetale.Stockfleth Enger.qxp_Minnetale Stockfleth Enger 17.03.2020 14:51 Side 74

74 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Neurophysiology 28: 784–799. Steen, J. & Enger, P. 1957. Muscular heat production in pigeons during ex- posure to cold. American Journal of Physiology 191, 157–158. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 75

Minnetale over professor Even Hovdhaugen

Holdt på møte 21. mars 2019

Av Bernt Brendemoen

Even Hovdhaugen var født i Oslo 21. juni 1941 og døde i Bærum den 16. oktober 2018 etter mange års sykdom. Han regnet seg imidlertid som gud- brandsdøl, og familiegården i Venabygd var et sted han ofte besøkte, og hvor han også tok med studenter og arrangerte seminarer. Faren var gårdbruker og lærer og stortingsrepresentant for Bondepartiet fra 1945 til 1969. Det var fordi Even vokste opp i Oslo at han ikke fullt ut behersket Venabygd- dialekten, noe han uttrykte at han ønsket han hadde. Allikevel var det tydelig at han følte seg hjemme i den dialekten – vi kunne høre at stemmeleiet sank flere hakk når han la om til den. Det er betegnende at den første vitenskapelige artikkelen han publiserte, omhandlet nettopp fonologien i Vena- bygd-dialekten. Etter artium på latinlinjen tok Even først latin mellomfag ved Uni- versitetet i Oslo, og studerte siden sammenlignende indoeuropeisk språk - vitenskap. Han tok magistergraden i dette emnet i 1966 på en avhandling om laryngalteorien og dens reflekser i protetiske vokaler i gresk og armensk. Nettopp på denne tiden var laryngalteorien høyaktuell, og ikke minst norske språkforskere gjorde seg gjeldende på lingvistikkens internasjonale arena, hvor nå strukturalismen var blitt den toneangivende retningen. Andre halvdel av 1900-tallet var i sannhet en gullalder for norsk lingvistikk, ikke bare for sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap, men også for spesifikke Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 76

76 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

språkområder og språkfamilier. Bare for å nevne noen navn, var keltologen Alf Sommerfelt, indologen Georg Morgestierne, kaukasologen Hans Vogt, fenno-ugristen Knut Bergsland og indo-europeisten Carl Hjalmar Borgstrøm alle store språkforskere som ferdedes i samme miljø som Even, som etterhvert selv skulle bli et ledende navn i det samme miljøet. Blant disse var det spesielt Carl Hjalmar Borgstrøm man kan kalle Evens nærmeste lærer. Ikke uviktig i denne forbindelsen er at Borgstrøm hadde tilbragt to år i 1930- årene i Ankara, hvor han hadde vært gjesteprofessor og deltatt i oppbyg- ningen av filologiske studier ved Ankara-universitetet, og også selv hadde lært tyrkisk. Etter magistergraden dro Even til Tyrkia for å lære moderne armensk og på den måten fortsette sine indoeuropeiske studier, men han fant raskt ut at de fleste armenere i Istanbul ikke bruker armensk, men tyrkisk, som hver- dagsspråk, og han fikk øynene opp for at tyrkisk kunne være et vel så interessant studieobjekt som armensk.1 I 1967–68 var han vitenskapelig assistent i indoeuropeisk språkvitenskap, men ble i løpet av 1968 universitetsstipendiat i turkologi ved Finsk-ugrisk institutt, som da på grunn av sitt nye medlem ble omdøpt til Ural-altaisk institutt. På den tiden var Universitetet i København det eneste universitet i Skandinavia som hadde studietilbud i tyrkiske språk, og Even oppholdt seg i lengre tid ved Centralasiatisk Institut, som instituttet het. Det lå midt i sentrum av byen, like ved Graabrødretorv, i en fornem bygård det delte med andre eksotiske filologiske institutter som Institut for Ægyptologi og Institut for Iranistik. Lærerstaben besto av to lektorer, Kåre Thomsen Hansen og hans kone Iben Raphael Meyer, som var av den oppfatning at utdøde språk og geografisk utilgjengelige språk (som det var svært mange av på den tiden; dette var lenge før Sovjetunionen, hvor de fleste av de tyrkiske språkene ble snakket, hadde brutt sammen) a priori er mer interessante enn riksspråk som for eksempel moderne tyrkisk. De mente også at det å uteksaminere studenter absolutt ikke var deres oppgave. Dette ble deres bane, i og med at de til slutt ble oppsagt. Delvis takket være de to danske turkologene kom Even i kontakt med turkologiske og altaistiske forskningsmiljøer spesielt i Ungarn, og deltok på kongresser både der og i Tyrkia, Sovjetunionen og Mongolia. Den danske turkologien hadde svært noble aner, i og med at de tyrkiske innskriftene fra 700-tallet e.Kr., som er

1 Dette er hva han flere ganger har fortalt meg, men ifølge hans egen Polynesia. Minner fra en kjærlighet (se nedenfor) hadde han planer om å studere tyrkiske dialekter i Vest- Iran i forbindelse med et prosjekt ledet av Georg Morgenstierne, som imidlertid aldri ble noe av. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 77

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 77

de eldste minnesmerker man har på et tyrkisk språk, og som befinner seg i Mongolia, ble tydet av en danske, Vilhelm Thomsen, i 1899. Studiet av disse innskriftene var et viktig emne ved Centralasiatisk Institut også på Evens tid, sammen med studiet av mongolsk og spesielt tsjuvasjisk, som tales ved Volga-kneet ca. 500 km øst for Moskva, og som representerer en gren av den tyrkiske språkfamilien som skilte seg ut kanskje flere århundrer før innskriftene ble til. De fonologiske korrespondansene mellom språket i de gammeltyrkiske innskriftene og tsjuvasjisk er meget kompliserte og kan til en viss grad belyses gjennom tyrkiske ord i mongolsk. Det var dette Even valgte som emne for sin doktoravhandling. Han ble ferdig med avhandlingen, men fikk aldri disputert, ettersom han i 1974 ble professor i almen språkvitenskap ved Uni- versitetet i Oslo. Hovedpunktene i avhandlingen ble publisert i flere artikler som behandler forskjellige aspekter ved tsjuvasjisk språkhistorie og dialektologi, og også språket i de gammeltyrkiske innskriftene. Han utviklet også en egen teori om opprinnelsen til det gammeltyrkiske alfabetet, som ofte kalles runeskrift fordi tegnene har en viss likhet med skandinaviske runer, vel å merke uten at det er noen historisk forbindelse mellom det tyrkiske skriftsystemet og de skandinaviske runene. I tillegg hadde Even i tiden før han ble professor, skrevet tallrike artikler om spesielt fonologiske forhold i gammeltyrkisk, mongolsk og tsjuvasjisk, og han fortsatte med å skrive resen- sjoner av turkologisk litteratur også i årene som fulgte. I 1992 utga han også en tyrkisk grammatikk på norsk sammen med undertegnede. Dette er den eneste tyrkiske grammatikken som finnes på noe skandinavisk språk. Det er de turkologiske sidene jeg kjenner best ved vitenskapsmannen Even Hovdhaugen, som var min viktigste lærer da jeg selv ville sette meg inn i gammeltyrkisk og tyrkisk språkhistorie på midten av 1970-tallet. Notatene fra hans forelesninger i gammeltyrkisk og språkhistorie har dannet grunnlaget for mine egne forelesninger i disse emnene. Etter at han ble professor i almen språkvitenskap og rettet blikket mot andre språkområder, fortsatte vennskapet og en ekte gjensidig interesse for det vi drev med, og han var også veileder da jeg skrev min doktoravhandling. Det var språkene i Stillehavet, eller rettere sagt polynesiske språk, som ble Evens neste og viktigste forskningsfelt. Forholdet mellom de tallrike språkene i dette enorme området er komplisert og omdiskutert. Mange av dem er svært lite utforsket og mangler til en stor grad beskrivelser etter moderne språkvitenskapelige prinsipper. Dette valget av forskningsområde viser klart Evens sanne natur som feltforsker og hans store appetitt på noe nytt, og samtidig hans klippetro på at han ville kunne løse problemene og Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 78

78 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

føre vitenskapen videre. Det var språkene på Samoa og senere Tokelau som først tiltrakk seg Evens oppmerksomhet. I begynnelsen ble Oceania-prosjektet, som det ble kalt, finansiert delvis av Universitetet i Oslo, dels av In- stituttet for sammenlignende kulturforskning og delvis av Centralinstitut for nordisk Asien-forskning og senere av Norges forskningsråd. Da Even sammen med sin sønn Dag dro fra Oslo i juli 1982, var planen å tilbringe 6- 8 måneder på Samoa for å lære samoisk og deretter 4–6 måneder på en øy i østre Polynesia, og rent tilfeldigvis var det Tokelau som ble valgt. I perioden 1982–1988 foretok Even praktisk talt hvert år en ekspedisjon til disse om- rådene, og senere også i 1995 og 1997. Reef-øyene, som ligger i den østlige delen av øygruppen Solomon-øyene, var også et område han ble oppmerksom på etterhvert, og mellom 1995 og 2003 foretok han også flere ekspedisjoner dit. På de fleste av reisene hadde han med seg studenter, og flere av disse skrev masteroppgaver og doktoravhandlinger basert på feltarbeidet på øyene. På en av de første ekspedisjonene til Samoa hadde han til og med med seg Jonas Gahr Støres svigermor Bitten Slagsvold, som hadde en kon- torstilling ved de små lingvistiske instituttene ved HF-fakultetet på den tiden. Forholdene var til dels ikke bare svært primitive, dels også farefulle, men Even elsket livet her, og han fikk både studentene og sine to barn, som var med flere ganger, til å elske disse «Even-turene», som de etter hvert ble kalt. Han skriver selv:

Jeg har lært meg de lokale språkene, oppholdt meg på avsides øyer og bortgjemte landsbyer på steder hvor få europeere har vært. Jeg har levd månedsvis i åpne palmehytter, sovet på pandanusmatter, blitt spist opp av maur, mus og mygg, drukket og spist, danset og flørtet, svømt blant koraller og haier, reist i åpne kanoer over stormfullt hav og med nød og neppe kommet levende fra det.2

De første vitenskapelige fruktene av feltarbeidet var en samoisk tekstsamling – From the Land of Nafanua – som kom i 1987 og A Handbook of the Tokelau Language (skrevet sammen med Ingjerd Hoëm, Consulata Mahina Josefu og Arnfinn M. Vonen) som kom i 1989. Et av hovedverkene i forskningen, Samoan Reference Grammar, som kom i 1992, skrev Even sammen med Ulrike Mosel, en tysk lingvist som var tilknyttet Australian National University mellom 1990 og 1995 og siden ble professor ved Universitetet i

2 Fra Even Hovdhaugen: Polynesia. Minner fra en kjærlighet s. 4. Finnes på https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/41996/Polynesia-minner.pdf?se- quence=4 Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 79

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 79

Kiel. Denne grammatikken ble av Rice University nominert som en av de beste hundre grammatikkene skrevet i det 20. århundre.3 En av de viktigste fruktene fra feltarbeidet på Solomon-øyene er Pileni Texts with a Pileni- English vocabulary and an English-Pileni finderlist (2002). Denne boken ble skrevet sammen med Ingjerd Hoëm og Åshild Næss. Sistnevnte, som nå er professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, kan med rette kalles Evens viktigste arvtager i stillehavs-lingvistikken. Det var ikke bare lingvistiske beskrivelser som var målet med disse ekspedisjonene, men også sosiolingvistiske, delvis også sosialantropologiske studier. I Temotu-provinsen i den østlige delen av Salomon-øyene er for eksempel befolkningen spredt på en mengde småøyer med store kulturelle forskjeller, og hvor det snakkes helt forskjellige språk. Forholdene er altså ganske forskjellige fra de overveiende enspråklige Samoa og Tokelau. Even skriver selv: «I hele provinsen er det 17 000–20 000 innbyggere fordelt på et ikke klart antall øyer – det avhenger av om det er flo eller fjære. Det er også minst 12 språk der.»4 Et sentralt forskningsspørsmål for Even og hans team har vært å studere identitetsforståelsen hos disse forskjellige befolk- ningselementene, som har bodd svært tett innpå hverandre i hundrevis av år. Det siste av disse språkene Even beskjeftiget seg med, var vaeakau- taumaku, om snakkes i samme område på Solomon-øyene. Han hadde planlagt å skrive en utførlig grammatikk over dette språket, og hadde et første utkast ferdig i 2006, men den ubehagelige Mr. Parkinson, som han kalte sykdommen, gjorde at han ikke kunne fortsette arbeidet, som da ble ført videre av Åshild Næss, og grammatikken kom ut i 2011. Even har nedfelt sine inntrykk fra og sin kjærlighet til Polynesia med alle de interessante språkene og menneskene, lagunene, haiene, krokodillene, slangene og de farefulle båtreisene, i skriftet Polynesia – Minner fra en kjærlighet, som ser ut til aldri å ha kommet ut i bokform, men som finnes på Internett. Det er en stor opplevelse å lese det nå som han er borte, ikke bare på grunn av det fascinerende innholdet og Evens ærlige og hengivne fremstilling, men også fordi Even har ført dette skriftet i pennen i samme stil som han snakket, på et relativt sobert riksmål med en mengde bevisste eller ubevisste samnorske stilbrudd som får en til å hoppe i stolen, og en fullstendig forakt for kom- maregler. Et annet forskningsfelt som interesserte Even gjennom hele hans aka-

3 ibid, s. 42. 4 ibid., s. 75. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 80

80 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

demiske karriere var faghistorie, altså lingvistikkens historie. I 1982 utga han Foundations of Western Linguistics, hvor han følger språkvitenskapen helt tilbake til babylonerne og gir en fremstilling av utviklingen frem til 1100-tallet. I forskjellige artikler og bidrag til antologier følger han utviklingen videre og frem til i dag. I denne forbindelse bør man spesielt nevne det bindsterke verket The History of Linguistics in the Nordic Countries, som han skrev sammen med tre andre nordiske forskere (Fred Karlsson, Carol Henrksen og Bengt Sigurd), og som kom i 2000. Evens – meg bekjent – siste offentlige opptreden var med et faghistorisk foredrag med tittelen En ustrukturert og sterkt subjektiv mimring om norsk lingvistikk 1960–2000 ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier den 27. april 2012. Tilhørerskaren var enorm, for alle ønsket å se og høre denne legendariske professoren, som da ikke hadde vært å se på universitetet på en god del år. Selv om Even var sterkt preget av sykdommen, leverte han et personlig og interessant faghistorisk tilbakeblikk. Even var en mann med en stor intellektuell appetitt og kapasitet, og kastet seg over alt nytt med glødende interesse. Det er betegnende i denne forbindelsen at han satte seg inn i Noam Chomskys lingvistiske ideer så snart de var lansert, og utga en norsk utgave av disse med boken Transfor- masjonell generativ grammatikk allerede i 1969. Han så det å formidle språkenes allmenne struktur som en viktig oppgave enten det skulle skje etter chomskianske eller mer konservative prinsipper, og forfattet flere lære- bøker, dels for den videregående skolen, dels for universitetsstudenter. Spesielt Språkvitenskap. En elementær innføring, som han skrev sammen med Hanne Gram Simonsen og Rolf Theil Endresen, ble en stor suksess og kom i flere opplag. Universitetspolitikeren Even Hovdhaugen var en ganske kontroversiell person. Fra 1979 til 1981 var han prodekan ved Historisk-filosofisk fakultet, i 1983 og 1984 formann i budsjettkomiteen for fakultetet, og senere også medlem av universitetsstyret. Men han vil nok huskes best for sin dekanperiode fra 1997 til 2002, da han la for dagen et stort administrativt talent og en usedvanlig evne til å gjennomføre tiltak. I denne tiden hadde han stor betydning for utbyggingen av språkfagene, spesielt de mer «eksotiske». Han var også en viktig faktor i opprettelsen av områdestudier. Disse var egentlig tenkt som avleggere av og hjelpedisipliner til språkfagene, men har dessverre i mange tilfeller utviklet seg som gjøkunger og kastet ut av redet de språkfagene de er oppstått fra, eller gitt dem en marginal rolle, men dette har Even ingen skyld i. I sin dekanperiode holdt han lingvistikkens fane høyt, til stor irritasjon for enkelte ikke-lingvistiske miljøer. På slutten av perio den var Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 81

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 81

det sterke krefter ved fakultetet som gikk inn for å slå instituttene på HF- fakultetet, som allerede hadde gjennomgått en sammenslåingsprosess i 1980- årene, sammen til enda større enheter, men dette ble realisert først under neste dekan, Bjarne Rogan. Evens drøm var å opprette et institutt som skulle omfatte lingvistikk, de klassiske språkene og de ikke-europeiske språkfagene, men de mer litterært interesserte lærerne innenfor disse språkfagene var redde for å bli marginalisert, så dette ble dessverre aldri noe av. Evens dekanperiode var ikke uten dramatikk. I 1998 skulle 70-årsdagen til indologen Knut Kristiansen feires på Videnskapsakademiet, og det var dekanatet som sto for arrangementet. En overspent førsteamanuensis ved det daværende Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, som hadde lagt Even for hat, uttalte at han ville bruke anledningen til å ta livet av Even på denne festen. Av forskjellige grunner ble dette oppfattet ikke som bare tomme trusler, og resultatet ble at festen ble avlyst i siste liten. Ett år senere ble Knut Kristiansen funnet brutalt myrdet i sitt hjem, og det ble selvfølgelig Evens oppgave som dekan å representere fakultetet under politietterforsk- ningen, og så vidt vi skjønte, var han den eneste ved universitetet som ble satt inn i alle de grufulle detaljene rundt drapet. Det må ha vært en kraftig påkjenning. Mer selvforskyldt var konflikten som oppsto mellom Even og «nasjonalklenodiet» Thor Heyerdahl. De kjente hverandre godt fra før på grunn av sin felles interesse for Polynesia, og Even var til og med styremedlem i Kon-Tiki-museet. Heyerdahs teorier om at befolkningen og kulturen på Påske øyene hadde sin opprinnelse i Sør-Amerika, var stikk i strid med alle språkvitenskapelige fakta, som klart viste at innvandringen må ha kommet vestfra, i og med at språket på Påskeøyene er polynesisk. Dråpen som fikk begeret med pseudovitenskap til å renne over hos Even, var Heyerdahls bok Jakten på Odin, som kom i 2001, hvor han ved å vise til helt tilfeldige likheter mellom navn, «beviste» at Odin og de norrøne gudene opprinnelig var en folkestamme som hadde innvandret til Skandinavia fra Kaukasus og Azov nord for Svartehavet. I en anmeldelse av boken i Maal og Minne 1, 2002 slaktet Even sammen med fire kolleger boken fullstendig, og det samme skjedde i et fjernsynsprogram noe senere, hvor også Heyerdahl deltok. Der påsto dekanen Even at boken inneholder én feil per side. Heyerdahl truet Even i et brev han sendte ham etter programmet, med å ta «videre skritt» dersom Even ikke offentlig kom med en unnskyldning. Dette vakte en del oppsikt, spesielt i universitetskretser, men uoverensstemmelsen endte i all minnelighet mellom de to, og Even fortsatte som styremedlem i Kon-Tiki-museet. Det bør også nevnes at Even var medlem av og viseformann i Humanis- Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 82

82 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

tisk råd i Norges forskningsråd i 1989 og 1990 og formann i samme fra 1991 til 1992. Han ble innvalgt som medlem av Videnskapsakademiet så tidlig som i 1976, og fra 1986 til 1991 var han formann i Instituttet for sammenlignende kulturforskning. I 1992 fikk han Nansenprisen, og samme år Forsk- ningsrådets pris for utmerket forskning sammen med Ingjerd Hoëm, Hanne Gram Simonsen og Arnfinn Vonen. Even kunne av og til virke uhøflig, ironisk eller flåsete, og enkelte kolleger hevdet at han manglet samtalekompetanse. Han mente selv at dette skyldtes at han var noe sosialt usikker, og at han derfor syntes det var lettere å fungere i en polynesisk landsby enn på Oslos vestkant.5 Men overfor sine studenter kunne han slappe av og være seg selv. Han stilte ganske harde krav til studenter og doktorander han veiledet; hvis de ikke fulgte planen de var blitt enige om for progresjonen av avhandlingen, kunne han antyde at veiled- ningsforholdet hang i en tynn tråd. Dette var vanligvis nok til at studenten tok seg sammen, for det å ha Even som veileder var meget attraktivt. Med sin store appetitt og nysgjerrighet påtok han seg også – om kanskje ikke formelt – å være veileder for prosjekter som lå godt utenfor hans egentlige kompetanseområde, men nettopp fordi han visste så godt hvordan en avhandling skulle skrives, ble resultatet vanligvis meget godt. Han var forgudet av studentene og stipendiatene ikke bare av faglige grunner, men også fordi han var så inkluderende og omsorgsfull og viste at han hygget seg blant dem. Det er betegnende at han delte sitt opprinnelige store professorkontor i to slik at studentene skulle få et kafferom – og det i en tid da det fremdeles fantes professorer som sa «De» til sine studenter og forventet å bli titulert på samme måte av dem. Politisk var Even radikal og identifiserte seg med grasrota – det var kanskje det som var bakgrunnen både for samnorskformene og for at han ble en barfotlingvist som forsket i dagligspråket vanlige mennesker snakker. Han var ukonvensjonell og usnobbete, noe man ikke minst kunne ane av måten han kledde seg på, skjønt dette siste kunne også henge sammen med at han var fargeblind. Etter 2005 kunne ikke Even dra på flere ekspedisjoner på grunn av den fremskridende sykdommen, og etter hvert ble han sjeldnere å se i ling- vistmiljøet. Selv om mange av oss traff ham privat og kunne følge med i hvordan sykdommen utviklet seg, føler vi nå som han er borte, at vi aldri har fått ta avskjed med ham, og også at vi aldri har fått feire ham og uttrykke

5 Se intervju i Apollon 1998, årg. 9, nr. 1, s. 16-22. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 83

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 83

vår takknemlighet overfor ham. Riktignok ga en del av hans studenter og kolleger ut et festskrift til hans femtiårsdag i 1991, Aspects of the Practices of Even, men likevel føler vi at han fortjener mye mer. Han var en høyst elsket person, og han har etterlatt et stort tomrom.

Vi lyser fred over hans minne.

Bibliografi over trykte arbeider

l967 l. En fonologisk analyse av Venabygdsdialekten. Norsk Tidskrift for sprogvidenskap XXI, s. l52–l66.

l968 2. Prothetic vowels in Armenian and Greek and the laryngeal theory. Norsk Tidskrift for sprogvidenskap XXII, s. ll5–132.

l969 3. Generativ fonologi. Språk og språkundervisning, årg. 4, hefte 4. s. 4–10. 4. Noen syntaktiske faktorer ved verbet i norsk. Språk og språkundervis- ning, årg. 4, hefte 4. s. 4l–59. 5. En landsby ved Emoronsjøen. Dagbladets kronikk 21. juli 6. Transformasjonell generativ grammatikk. l83 pp. Universitetsforlaget, Oslo. Reviews: Norsk Tidskrift for sprogvidenskap 24. s. 218–268. 1971. Linguistics 982, s. 89–96. 1972. 7. Tilegnet Carl Hj. Borgstrøm. Et festskrift på 60-årsdagen 12.10.1969. 143 s. Universitetsforlaget, Oslo. [redigert av Even Hovdhaugen og Gyda Dahm Rinnan] 8. Case and gender in Indo-European. I Tilegnet Carl Hj. Borgstrøm, s. 58–72, Universitetsforlaget, Oslo.

1970 9. Tonelag og trykk ved avledninger med prefikset u- i bokmål. I: Eskild Hanssen (red.): Studier i norsk språkstruktur s. 81–85 Universitetsfor- laget, Oslo. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 84

84 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

l971 10. Turkish words in Khotanese texts. A linguistic analysis. Norsk Tidskrift for sprogvidenskap XXIV s. 163–209. 11. Transformasjonell generativ grammatikk. Andre utgave med øvelser. Universitetsforlaget, Oslo Reviews: Biuletyn fonograficzny (Poznan) 14. s. 112–114. 1983. 12. Some morphophonemic alternations in Old Church Slavonic. Norsk Tidskrift for sprogvidenskap XXV, s. 14–22. 13. Anmeldelse av F.O. Lindeman: «Einfuhrung in die Laryngaltheorie.» Norsk Tidskrift for sprogvidenskap XXV, s. 116–126. 14. Transformasjonsgrammatikk. Språk og språkundervisning. VII, hefte 2.

1972 15. Anmeldelse av L. Johanson: «Aspekt im Turkischen». Norsk Tidskrift for sprogvidenskap XXVI, s. 99–108. l6. Mongolia. A-magasinet nr. 8. 17. Some remarks on the development of nasal phonemes in Chuvash. Ural-altaische Jahrbücher 44, s. 208–212. Diskutert i: G. Doerfer: Tschuwaschisch -m < urtürkisch *-m ( > gemeintûrkish - m). Ural-altaische Jahrbücher 45, s. 174–212. 1973.

l973 18. A phonological problem in Chuvash. Norsk Tidskrift for sprogvidenskap XXVII, s. 53–56. 19. Izucenije tjurkskix jazykov v Norvegii. Sovetskaja tjurkologija nr. 1. 20. The Chuvash Dialect of Martinka. Phonological analysis and texts with translation and commentary. Ural-altaische Jahrbücher 45, s. 163–l73.

1974 21. Anmeldelse av R. Meskill: «A transformational analysis of «Turkish syntax.» Orientalistische Literaturzeitung 69, Heft 1/2, s. 65–67. 22. Anmeldelse av L. Hrebicek: «Turkish grammar as a graph». Orientalis- tische Literaturzeitung 69, Heft 3/4. s. 175–176. 23. Knut Bergsland 60 år. Dagbladet, 7. mars l974. 24. A note on the linguistic variability of the retroflex flap in Eastern Norwe- gian. Working papers in linguistics from the University of Oslo. No. 6. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 85

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 85

l975 25. The Mongolian suffix LIG and its Turkic origin. I: L. Ligeti (ed.) Re- searches in Altaic languages. Budapest. 26. The relationship between the two Orkhon inscriptions. Acta Orientalia 36 (l974) s. 55–82. 27. Anmeldelse av Th. A. Sebeok (ed.): «Current trends in Linguistics volume 11. Diachronic, Areal and «Typological Linguistics». I: Norsk Tidskrift for sprogvidenskap 29, I. 28. Thorstein Fretheim og Even Hovdhaugen: Mer om obskøne situasjoner og obskøne ord. Dagbladets kronikk 6. juni 29. Relative clauses in Turkish. I: Bilimsel Bildiriler l972. Turk Dil Ku- rumu Yayinları 413, s. 551–554. Ankara. 30. Papers from the second Scandinavian conference of linguistics. Ly- sebu, April 19–20, 1975. Edited by Even Hovdhaugen. Dept of Lin- guistics, Univ. of Oslo, Norway.

1976 31. Anmeldelse av Georg Hazai: «Das osmanisch-turkische im XVII Jahrhundert. Untersuchungen an den Transkriptionstexten von Nagy de Harsany». I: Norsk Tidskrift for sprogvidenskap 29. 1975. 32. The Phonemic System of Early 18th Century Chuvash. Central Asiatic Journal XIX, 4, l975, s. 274–286. 33. Some Aspects of Language Contact in Anatolia. Working Papers in Linguistics from the University of Oslo. No. 7, s. 142–160. 34. En minoritet på flukt. Dagbladets kronikk 22. juli 35. Assyrerne, asylretten og professor Barth. Dagbladet 6. august. 36. E. Hovdhaugen m.fl. Språkvitenskap, en elementær innføring. Ling- vistisk institutt. Oslo. 37. Språk og språkvitenskap. Se 36 38. Morfologi. Sammen med Jorunn Valgard. Se 36 39. Syntaks og semantikk. Sammen med Jorunn Valgard. Se 36 40. Anmeldelse av Rona-Tas/Fodor: «Epigraphica Bulgarica». I: Orientalistische Literaturzeitung 71, nr. 4, s. 389–391. 41. Språkminoriteter. I: Minoritet, kultur och samhalle. Nordisk forskarkurs.

l977 42. Språkvitenskapens forhold til samfunnsvitenskapene. Innlednings- foredrag. Konferanserapport. NAVF. 43. Språk, kjønn og samfunn. Dagbladets kronikk 24. februar. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 86

86 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

44. Anmeldelse av G. Doerfer: Anatomie der Syntax. I: Orientalistische Literaturzeitung LXXII/2 45. Om og omkring passiv i norsk. I: T. Fretheim (ed).: Sentrale problemer i norsk syntaks. Universitetsforlaget. Oslo, s.15–46. 46. De kristnas position i Turkiet radikalt forsamrad. I: Ny i Sverige, nr. 2, årgang 6, s. 17–21. 47. Om det å være lingvist. I: Vardagsskrift/arkikirja/hverdagsskrift for Jan og Jens. Uppsala. 48. Innvandrernes språkproblemer og språktilegnelse. I Landskurs for innvandrer-undervisning, Hurdalen l9–22. juni. Utgitt av Voksenopp- læringsrådet og Grunnskolerådet. s. 3–15. 49. Anmeldelse av «Current trends in linguistics», Vol.13. I: Norsk Tidskrift for sprogvidenskap 31, no.1, s. 147–150.

1978 50. Anmeldelse av H.Paasonen: «Tschuwaschisches Worterverzeichnis». I: Orientalistische Literaturzeitung 72/6. 1977. 51. Even Hovdhaugen, red: Språkvitenskap. En elementær innføring. Uni- versitetsforlaget. Oslo. 52. Språk og språkvitenskap. Se 51. 53. Morfologi (sammen med Rolf Theil Endresen og Jorunn Valgard). Se 51, s. 46–59. 54. Syntaks og sematikk (sammen med Jorunn Valgard). Se 51 s. 60–102. 55. Språkvitenskapen. Ei stutt faghistorie. Se 51, s. 167–171. 56. Sosiolingvistik. Metoder og bruk. I: Nordisk tidsskrift for logopedi og foniatri. Vol. 3, nr. 1, s. 38–51 57. Linguistic Theory in Scandinavia. Current Perspectives. The Contri- bution of Alf Sommerfelt. I: The Nordic Languages and Modern Lin- guistics 3. edit. by J.Weinstock. Texas. s. 81–85. 58. Tyrkisk-norsk kontrastiv grammatikk. Voksenopplæringsrådet. l6 s. 59. Språkkunnskap. For den vidaregåande skulen. Gyldendal. Oslo. 60. Hans Vogt: Forelesninger i almen språkvitenskap. Det propodeutiske kursus. 2. utg. [redigert og med forord av Even Hovdhaugen]. Lin - gvistisk institutt, Universitetet i Oslo. 1976. 61. Editorial statement. Nordic Journal of Linguistics Vol. 1, no. 1, s. 1–2.

1979 62. Sosiolingvistikk – metoder, målsetting og ansvar. I: Jo Kleiven (red.): Språk og samfunn. Pax, s. 13–26. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 87

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 87

63. Lærerveiledning. Språkkunnskap for den videregående skolen. Gyldendal norsk forlag. l978. l9 s. 64. Den tradisjonelle grammatikkens utvikling og dens relevans for grunn- skolens morsmålsundervisning. I: Auli Hakulinen (ed.): Grammatikk- modeller och alternative begreppssystem i modersmålet. Åbo. Suomen sovelletun kieitieteen yhdistyksen (AFinLa) julkaisuja no. 26, s.14–16. 65. The structure and origin of the Turkish Runic Alphabet. I: 1. Milletlerarasi Türkologi Kongresi. Tebligler II. Turk dili ve edibiyatı. Istanbul. s. 470–478.

1980 66. Some trends in Norwegian Linguistics 1800–1850. Sammen med Frøydis Hertzberg. Historiographia Linguistica VI:2, s. 181–197. 67. Noen retninger i norsk språkvitenskap 1800–1850. Sammen med Frøydis Hertzberg. Maal og Minne nr. 1–2, s.13–35 68. Tyrkisk-norsk kontrastiv grammatikk. I: Anne Hvenekilde (red.): Mel- lom to språk. Cappelens forlag, Oslo, s. 61–80. 69. Opptrykk av nr. 63 i Frøydis Hertzberg/Ernst Håkon Jahr (red.): Grammatikk i morsmålsundervisninga? Novus forlag Oslo, s. 11–14. 70. The Nordic Languages and Modern Linguistics. Proceedings of the Fourth International Conference of Nordic and General Linguistics in Oslo 1980. Edited by Even Hovdhaugen. Universitetsforlaget. Oslo. viii, 392 s.

l981 71. Review of B. Scherner: «Arabische und neupersische Lehnworter im Tschuwasischen». I: Orientalistische Literaturzeitung, 76. Jahrgang l981 nr. 4, s. 386–388. 72. Opptrykk av nr. 24 i Ernst Håkon Jahr/Ove Lorentz (eds.): Fonologi/Phonology. Studier i norsk språkvitenskap 1. Novus forlag. Oslo s. 300–305.

1982 73. Bjorvand/Hovdhaugen/Simonsen (red.): Språkvitenskap. En elementær innføring. Universitetsforlaget, Oslo. 74. Språk og språkvitenskap. I: Bjorvand/Hovdhaugen/Simonsen (red.): Språkvitenskap. En elementær innføring. Universitetsforlaget, Oslo, s. 14–27. 75. Syntaks (sammen med Jorunn Valgard). Se 74, s. 127–188. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 88

88 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

76. Semantikk. Se 74, s.189–199. 77. Faghistorie. Se 74, s. 268–274. 78. Foundations of Western Linguistics. Universitetsforlaget, Oslo 157 pp. (2. utg. 1984). Reviews: Linguistics 23 (1985) p. 646–650 by P. Swiggers. Historiographia Linguistica X, (1983) p. 348–350 by R.H. Robins GERMANISTIK, Mannheim (1984) p. 549–550 by Jörg Kojlhase Language 60, 2 (1984) p. 448–449 by Michael Covington Kratylos 29. 1984. s. 139–140 by M. Leroy. Bulletin d’Information de la Societé d’histoire et d’epistemologie des scences su langage. SHESL No. 10, 1983, s. 25–26 by Françoise Des- bordes. Referred to: Mark Amsler: Etymology and grammatical discourse in Late Antiquity and the early middle ages. Amesterdam. John Benjamins 1989, p. 17 Daniel Taylor in Historiographia Linguistica X:1/2, s. 318. 1983 79. Norsk språk i europeisk lingvistikk i det 16. og 17. århundre. Maal og minne, nr. 1–2, s. 49–69. 80. The Norwegian Language – a Phantom in 16th Century Linguistics? I Reforme Humanisme Renaissance. Bulletin de l’association d’etude sur l’humanisme, la reforme et la renaissance No. 15 Juin 1982 s. 20–29.

1983

1984 81. Akkumulasjonsteorien – en meningsfylt hypotese for studiet av språkvitenskapens historie? I: B. Fossestøl, K.I. Vannebo, K. Venås, F.-E. Vinje (red.): Festskrift til Einar Lundeby 3. oktober 1984. Novus forlag, Oslo, s. 37–51. 82. Påvirker språket vår virkelighetsoppfatning? Antropolognytt årgang 6, nr. l, s. 27–40. 83. The so-called ««glottal stop» in Samoan – an abnormal phoneme?» I RIEPMOCALA Essays in honour of Knut Bergsland. Edited by Bernt Brendemoen, Even Hovdhaugen, and Ole Henrik Magga. Novus forlag, Oslo 1984, s. 80–89.

1985 84. Review of Andreás Róna-Tas:Chuvash Studies (Budapest/Wiesbaden Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 89

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 89

1982). Orientalistische Literaturzeitung 80. Jahrgang 1985 nr. 1:64– 66. 85. En 11-åring som feltlingvist. Norsk lingvistisk tidsskrift. 1985, Vol. 3, hefte 1, s. 1–8. 86. Språk og EDB. Nytt fra Universitetet i Oslo Nr. 16 – Oktober 1985, s. 7–8.

1986 87. The Chronology of Three Samoan Sound Changes. I: Paul Geraghty, Lois Carrington and S.A. Wurm eds.: FOCAL II: papers from the Fourth International Conference on Austronesian Linguistics, Pacific Linguistics, C-94. Canberra 1986, s. 313–331.

1987 88. From the land of Nāfanua. Samoan oral texts in transcription with translation, notes and vocabulary. Norwegian University Press 224 s. (= The institute for comparative research in human culture, Serie B: Skrifter LXXII). Reviews: Pacific Studies Vol 11, No. 3 1988, s. 128–130 by Richard Moyle. Journal of the Polynesian Society Vol 97, No. 2, 1988, s. 205–208 by John Charlot Pacific Islands Monthly Bulletin of the School of Oriental and African Studies Vol LII, Part 1. 1989, s. 196–197 by G.B. Milner Mondes et Cultures. 1986 t. 46, 4 s. 951 Fyldig referert til i J. Charlot: Aspects of Samoan Literature I. Anthro- pos 85:1990. s. 415–430. 89. Genera verborum quot sunt: Observations on the Roman Grammatical Tradition. Historiographica Linguistica XIII: 2/3, 307–321. Also in Daniel j. Taylor (ed.): The History of Linguistics in the Classical Pe- riod. Amsterm & Philadelphia. John Benjamins. 1988. s. 133–148. Reviews: Historiographica linguistica XVI:1/2. 1989. s. 131–148 av Fred Housholder 90. The first vernacular grammars in Europe: the Scandinavian Area. His- toire Epistomologie Language IX–1, 73–89

1988 91. Some Outlier Pronouns in Tokelauan. (Sammen med Ingjerd Hoëm og Arnfinn Vonen). Journal of the Polynesian Society Vol. 87, no. 1 March Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 90

90 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

1988, s. 71–72. 92. Hanne Gram Simonsen, Rolf Theil Endresen og Even Hovdhaugen: Språkvitenskap. En elementær innføring. 3. utgave. Universitetsfor- laget Oslo 1988. 93. Syntaks. Se 92, s. 141–199. 94. Semantikk. Se 92, s. 200–210. 95. Faghistorie. Se 92, s. 277–282. 96. On the acquisition of the t- and k-language by Samoan children. (Sam- men med Hanne Gram Simonsen). I: Papers from the tenth Scandina- vian Conference of linguistics. Ed. by Victoria Rosen. II, p. 1–15. 97. Hans Vogt: Linguistique caucasienne et arménienne. (=Studia Cauca- sologica II). Edited by Even Hovdhaugen and Fridrik Thordarson. In- stituttet for sammenliknende kulturforskning. Serie B. Skrifter LXXVI. Universitetsforlaget. 536 s.

1989 98. Språk, kommunikasjon og tradisjon på en polynesisk atoll. Det Norske Videnskaps-Akademi. Årbok 1987, s. 108–120. Universitetsforlaget, Oslo. 99. Bounty: historiens minst planlagte og mest skjebnesvangre mytteri. PM 4–89, s. 7–9. 100. A Handbook of the Tokelau Language. Sammen med Ingjerd Hoem, Consulata Mahina Iosefo og Arnfinn M. Vonen. I: The institute for comparative research in human culture. Serie B. Skrifter LXXVII.] 125 s. Universitetsforlaget. Oslo. 101. «Ko te kalama muamua Tokelau». Sammen med Ingjerd Hoem, og Arnfinn M. Vonen. The institute for comparative research in human culture Serie B. Skrifter LXXVIII. 73 s. Universitetsforlaget. Oslo. 102. Anmeldelse av Fredrik Otto Lindeman: «Introduction to the Laryngeal Theory». I: Norsk Lingvistisk tidsskrift 7. hefte 2, s. 178–180.

1990 103. The Morphology of Plural verb formation in the Tokelauan Dialect of Nukunonu. In: Ray Harlow and Robin Hooper (eds.):VICAL 1. Papers from the Fifth International Conference on Austronesian Languages. Auckland. Linguistic Society of New Zealand 1990, pp. 271–282. 104. Una et eadem. Some observations on Roger Bacon’s Greek Grammar. I: Sten Ebbesen, G.L. Bursill-Hall, Konrad Koerner (eds.): De ortu grammaticae: Studies in medieval grammar and linguistic theory in Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 91

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 91

memory of Jan Pinborg. John Benjamins 1990, s. 117–131 105. Vowel lengthening in Samoan. I: Jeremy H.C.S. Davidson (ed.) Pacific Island Languages. Essays in honour of G.B. Milner. School of Oriental and African studies and University of Hawaii Press Hawaii 1990, pp. 95–103. 106. Lånord og myter. I: Språknytt. 18. årg. 3, s. 5–6.

1991 107. Review of Mark Amsler «Etymology and Grammatical Discourse in Late Antiquity and the Early Middle Ages» Historiographia Linguis- tica. XVII: 383–387. 108. På leting etter et døende språk. PM. 475–1991, p. 44–47. 109. The teaching of grammar in antiquity. I: Peter Schmitter (ed.): Ges- chichte der Sprachteorie II. Sprachteorien der abendländischen Antike. Gunter Narr Verlag Tübingen pp. 377–91. 110. «Nasjon og språk». Språklig samling. 32. årgang. Nr. 3/4, s. 20–25. 111. Anmeldelse av Venås: Norsk gramamtikk. Nynorsk. Språknytt, 19. årg. nr. 4, s. 10–11.

1992 112. Tyrkisk grammatikk (sammen med Bernt Brendemoen). Universitets- forlaget. Oslo. 218 s. 113. Language contact in the Pacific: «Samoan influence on Tokelauan». I: Ernst Håkon Jahr (ed.): Language Contact. Theoretical and Empirical Studies. Trends in Linguistics. Studies and Monographs 60. Mouton de Gruyter. Berlin/New York p. 53–69. 114. Innlegg som annenopponent ved Brit Mæhlums doktordisputas i Tromsø 20. april 1991 over avhandlingen Dialektal sosialisering. En studie av barn og ungdoms språklige strategier i Longyearbyen på Svalbard. Norsk Lingvistisk Tidsskrift. 10.1, pp. 84–88. 115. Samoan Reference Grammar. (sammen med Ulrike Mosel). Scandina- vian University Press. Oslo. xx, 840 s. 116. Kupu mai te Tutolu . Tokelau oral literature.(redigert sammen med In- gjerd Hoëm og Arnfinn Vonen). Scandinavian University Press. Oslo. 196 s. 117. The Work of Tokelau Women. s. 59–72 i nr. 116. 118. Fishing stories – Tala Tau i Luga o te Moana. S. 73–88 i nr. 116. 119. Å planlegge et prosjekt og å skrive en avhandling. Noen ideer til doktorander, hovedfagstudenter og veiledere. Universitetet i Oslo. Det Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 92

92 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

historisk-filosofiske fakultet. 10 s. 120. Å planlegge og å skrive en hovedfagsoppgave. s. 67–70 i Om veiledning. Rapport fra konferanse om veiledning av hovedfagsstudenter, 14.–15. mai 1992. Universitetet i Oslo. Det historisk-filosofiske fakultet. 121. A grammar without a tradition? Fernando de la Carrera: Arte de la lengua yunga (1644). I: Anders Ahlqvist (ed.) Diversions of Galway. Papers on the History of Linguistics. (=Studies in the History of Lan- guage Sciences 68). John Benjamins. Amsterdam/Philadelphia. pp. 113–122

1993 122. Phonetic vowel length in Samoan. Oceanic linguistics.Vol. 31, Number 2 Winter 1992, s. 281–285. 123. A universal history of linguistics. Beiträge zur Geschichte der Sprach- wissenschaft 2. 1992, pp. 251–258. 124. «The Samoan word tui – a semantic reinterpretation». I Øyvind Dahl (ed.) Language – a doorway between human cultures. Tributes to dr. Otto Chr. Dahl on his ninetieth Birthday. Novus forlag. Oslo s. 212– 215. 125. Veiledning (Hovedfag og doktorgrad). Noen råd og ideer for veiledere (og veiledete). Det historisk-filosofiske fak. UiO. 15 s.

1994 126. The Roman ars grammatica, including Priscian. The Encyclopediea of Language and Linguistics. Vol 7:3595–3598. 127. «Hvor ting blir snudd på hodet – antipodisk sociolingvistikk.» I: Sociol- ingvistiske temaer. Festskrift til professor Mogens Baumann Larsen. Institut for kommunikation. Aalborg Universitetscenter. December 1993. s. 49–58. 128. Achille Burgun som språkforsker. I: Lorentz Kleiser (ed.) Achille Burgun 1884–1915. Oslo. Eget forlag. S. 6–10.

1995 129. Å lære språk . Studieteknikk til selvstudium. Sammen med Hege Jensen. Aschehoug. Oslo 76 sider. 130. The beginning of Polynesian linguistics: explorers and missionaries. I: Kurt J. Jankowsky (ed.) History of Linguistics 1993. Papers from the sixth international conference on the history of the language sciences Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 93

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 93

(ICHoLS VI) (Washington, D.C., 9–14 August 1993). Amsterdam/ Philadelphia: John Benjamins, p. 105–112. 131. Revised version of 126. The Roman ars grammatica, including Priscian. I: E.F.K. Koerner & R.E. Asher (eds.) Concise History of the Language Sciences. From the Sumerians to the Cognitivists. Oxford. Pergamon, 115–118.

1996 132. Review of Alessandro Duranti: From grammar to Politics. I: Journal of Pacific History 30:253–254. 133. Early Grammars of Amerindian Languages. Beiträge zur Geschichte der Sprachwissenschaft Vol. 6,1:139–132. 134. «The Historiography of Linguistics in Norway in the 20th Century.» I: Herbert E. Brekle, Edeltraud Dobnig-Jülch, Helmut Weiss (Eds.) A Science in the Making. «The Regensburg Symposia on European Lin- guistic Historiography.» Münster. Nodus Publikationen, 95–105 135. Missionary grammars – an attempt at defining a field of research. I: Even Hovdhaugen (ed.) ... and the Word was God. «Missionary Lin- guistics and Missionary Grammar. Studium Sprachwissenschaft. Bei- heft 25. Münster. Nodus Publikationen, 9–22. 136. Preface. I: Even Hovdhaugen (ed.) «... and the Word was God. Mis- sionary Linguistics and Missionary Grammar». Studium Sprachwis- senschaft. Beiheft 25. Münster. Nodus Publikationen, 7.–8. 137. .... and the Word was God.» Missionary Linguistics and Missionary Grammar.» Edited by Even Hovdhaugen. Studium Sprachwissen- schaft. Beiheft 25. Münster. Nodus Publikationen. 1996. 138. Studies in the development of linguistics in Denmark, Finland, Iceland, Norway and Sweden. Edited by Carol Henriksen, Even Hovdhaugen. Fred Karlsson and Bengt Sigurd. Novus. Oslo. 139. Explanation in linguistic historiography – a case study. In Kjartan G. Ottósson, Ruth V. Fjeld and Arne Torp: The Nordic Languages and Modern Linguistics 9. Proceedings of the Ninth International Confer- ence of Nordic and General linguistics, Oslo, January 11–12, 1995, p. 98–105. Oslo. Novus. 140. Review of Anna Wierzbicka: Semantics. Primes and Universals. NLT 14:219–224. 141. Precolonial patterns of intercultural communication in the Pacific Is- lands. Together with Peter Mühlhäusler, Tom Dutton, Jeff Williams and Stephen A. Wurm. I: Stephen Wurm, Peter Mühlhäusler, Darrel T. Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 94

94 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Tryon (eds.) 1996. Atlas of Languages of Intercultural Communication in the Pacific, Asia, and the Americas. Berlin. Mouton de Gruyter, I: 401–437.

1997 142. Articles on Finnish and Language in Finland. I: Store norsk leksikon 143. Språktester holder ikke mål. Aftenpostens morgennummer s. 20, 10.06.97. 144. ‘Communicating with the Indians’ A Conference Report. His- toriographia Linguistica XXIV:232–234. 145. Språkkunnskap for den videregående skolen. Gyldendal. Oslo 136 s. 146 Nominal clauses in two Polynesian languages – form and function. In: Cecilia Odé & Wim Stockhof, eds. Proceedings of the Seventh Inter- national Conference on Austronersian Linguistics. Leiden 22–27 Au- gust 1994. Rodopi. Amsterdam, pp. 433–442.

1998 147. The Position of Samoan in the Polynesian Language Family. «Rongorongo Studies. 7:48–57. (1997). 148. Review of Jan Terje Faarlund, Svein Lie & Kjell Ivar Vannebo Norsk referansegrammatikk. In: Norsk lingvistisk tidsskrift.16:128–132. 149. Kaare Thomsen Hansen (1924–1997). Turkic Languages. I: 159–160. 150. Some Remarks on the Term «Research Program». I: P. Schmitter & M.v.d.Wal, eds. 1998. Metahistoriography. Theoretical and Method- ological Aspects of the Historiography of Linguistics, 153–154. Münster. Nodus Pub. 151. Fra Jersin til Weisse. Klassisk forum 1998:2, 20–28. 152. Review of Pierre Swiggers Histoire de la pensée linguistique. I: Kraty- los 43:174–176. 1998.

1999 153. Negation in Oceanic Languages. Typological Studies. Lincom Studies in Austronesian Linguistics 02. Even Hovdhaugen and Ulrike Mosel (eds.). LINCOM EUROPA. München. 154. Norgesnettet og undervisningstilbudet i fonetikk. Sammen med Inger Moen. NLT 17:269–271.

2000 155. The History of Linguistics in the Nordic Countries (together with Fred Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 95

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 95

Karlsson, Carol Henriksen, Bengt Sigurd). Societas Scientiarum Fen- nica. Helsinki.. xv, 672 pp. 156. Kunnskapsinnhenting og kunnskapsutvelgelse – nye fag? Synopsis 2/2000 s.67–69. 157. A loanword from Mapudungun in Mochica? In: Paul Wallin & Helene Martinsson-Wallin (eds.) Essays in Honour of Arne Skjølswold 75 years. Occasional Papers 5, Kon-Tiki museum, Oslo, pp. 133–138. 158. Scandinavia. In: Geert Booij, Christian Lehmann, Joachim Mugdan (eds.) Morphologie/Morphology «Ein internationales Handbuch zur Flexion und Wortbildung/An International «Handbook on Inflection and Word-Formation. Walter de Gruyter. Berlin/New York. Pp. 145– 148.

2001 159. Cia-words in Tokelauan. Papers from SICOL. 160. The Great Travellers and the study of «exotic languages». In: Sylvain Autoux, E.F.K. Koerner, Hans-Josef Niederehe, Kees Versteegh (eds): History of the Language Sciences. I: Walter de Gruyter. Berlin/New York 2000. p. 925–929. 161. Normative studies in the Scandinavian countries. I: Sylvain Autoux, E.F.K. Koerner, Hans-Josef Niederehe, Kees Versteegh (eds): History of the Language Sciences. I. Walter de Gruyter. Berlin/New York 2000. p. 888–893. 162. UiO og HFs rolle i konserveringsutdanningen. I: fotografi utdanning og formidling. Rapport fra landskonferansen 2000. Norsk Museums- utvikling 2:2001, p. 15–17. 163. Field work and data-elicitation of unwritten languages for descriptive and comparative purposes: Strahlenberg, Sjögren, Castrén, Böhtlingk. I: Sylvain Autoux, E.F.K. Koerner, Hans-Josef Niederehe, Kees Ver- steegh (eds): History of the Language Sciences. II. Walter de Gruyter. Berlin/New York 2001. p. 1480–1485. 164. The study of early Germanic languages in Scandinavia. Ihre, Stiern- hielm. Mouton. I: Sylvain Autoux, E.F.K. Koerner, Hans-Josef Niederehe, Kees Versteegh (eds): History of the Language Sciences. I. Walter de Gruyter. Berlin/New York 2001. p. 1124–1129.

2002 165. Review of Las gramáticas misioneras de tradición hispámica (siglos XVI–XVII). Bajo la dirección de Otto Zwartjes (2000). I: Histori- Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 96

96 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

ographia Linguistica 2001, XXVIII:3.451–453. 166. Pileni – A Polynesian Languge with Several Polynesian Roots? In. Rongorongo Studies 12,1 2002, p. 22–28. 167. Anmeldelse av Thor Heyerdahl/Per Lillieström: Jakten på Odin. På sporet av vår fortid. Oslo: J.M. Stenersens forlag 2001. Sammen med Christian Keller, Else Mundal, Anne Stalsberg, Gro Steinsland. Maal og Minne Hefte 1 2002, s. 98–109. 168. Pileni Texts with a Pileni-English vocabulary and an English-Pileni finderlist. (Together with Åshild Næss and Ingjerd Hoëm). The Kon- Tiki museum Occasional Papers vol. 7. 251 p. 2004 169. Missionary Linguistics/Lingüística misonera. Selected papers from the first international confeerence on missionary linguistics, Oslo, 13–16 March 2003. Edited by Otto Zwartjes and Even Hovdhaugen. Amster- dam Studies in the Theory and History of Linguistic Science. Vol. 106. John Benjamins. Amsterrdam/Philadelphia. vi, 288 pp. 170. Mochica. Languages of the World/Materials 433. Lincom Europa. München. 78 pp.

2005 171. Case + Case + Case! – Triple Case Marking in Mochica. In. Dag Haug and Eirik Welo (eds) Haptacahaptaitis. Festschrift for Fridrik Thor- darson on the occasion of his 77th birtday. Novus forlag. Oslo 2006, pp. 139–150 172. How was Mochica pronounced? I: Otto Zwartjes and Cristina Altman (eds,) Missionary Linguistics II/Lingüistica misionera II. Orthography and Phonology. John Benjamins, Amsterdam/Philadelphia 2005, pp, 171–180.

2006 173. Christmas Carols from Vaeakau. Edited by Even Hovdhaugen and Christian Tekilamata. Oslo:no publisher. 17 p. 174. «Naboens språk – det er farlig det!» Et møte med virkeligheten på noen sydhavsøyer. I: P2-akademiet Bind XXXVI. Transit:Oslo, s. 190–200. 175. Stories from Vaeakau and Taumako. A lalakhai ma talanga o Vaeakau ma Taumako. Edited by Even Hovdhaugen and Åshild Næss. The Kon- Tiki museum Occasional papers Vol 10. Oslo. 141s. 176. A short dictionary of the Vaeakau-Taumako «Language. The Kon-Tiki museum Occasional papers Vol 11. Oslo. 166s. 178. «Knut Bergsland (1914–1998)». I: Keith Brown (ed). Encyclopedia of Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 97

Minnetale over professor Even Hovdhaugen 97

Languages and Linguistics. Second edition. Elsvier. Vol. 1:745. 179. «Carl Hjalmar Borgstrøm (1909–1986)». I: Keith Brown (ed). Ency- clopedia of Languages and Linguistics. Second edition. Elsvier. Vol. 2:98. 180. «E.N. Setälä (1864–1935)» I: Keith Brown (ed). Encyclopedia of Lan- guages and Linguistics. Second edition. Elsvier. Vol. 11:264–265. 181. «Alf Sommerfelt (1892–1965)» I: Keith Brown (ed). Encyclopedia of Languages and Linguistics. Second edition. Elsvier. Vol. 11:511. 182. «Johan Storm (1836–1920)» I: Keith Brown (ed). Encyclopedia of Lan- guages and Linguistics. Second edition. Elsvier. Vol. 12:158. 183. «Roman Ars Grammatica» I: Keith Brown (ed). Encyclopedia of Lan- guages and Linguistics. Second edition. Elsvier. Vol. 10:651–654. 184. «Hans Vogt (1903–1986)» I: Keith Brown (ed). Encyclopedia of Lan- guages and Linguistics. Second edition. Elsvier. Vol. 13:459–460.

2007 185. «Early Grammars of Oceanic Languages.» Together with Ulrike Mosel. In Peter Schmitter (Hrsg). Sprachtheorien der Neuzeit III/2. Sprachbeschreibung und Sprachunterrricht. Teil 2. Gunter Narr Verlag. Tübingen. 2007:462–478. 186: «The history of Polynesian settlement in the Reef and Duff Islands: The linguistic evidence.» Together with Åshild Næss. Journal of the Polynesian Society, Vol. 116: 433–450.

2010 187. «Reassessing the death of Bishop John Coleridge Patteson.» Sammen med Thorgeir Kolshus. The Journal of Pacific History, Vol 45: 331– 355.

2011 188. A Grammar of Vaeakau-Taumako. Sammen med Åshild Næss. Mouton Grammar Library 52. De Gruyter Mouton. 519 sider. 189. «Language is power: The impact of fieldwork on community politics.» Sammen med Åshild Næss. I: Geoffrey Haig et alii (eds.) Documenting Endangered Languages. Achivements and Perspectives. Trends in Lin- guistics. Studies and monographs 240. De Gruyter Mouton. p. 291–304.

Minnetale.Hovdhaugen 2018.qxp_Minnetale Hovdhaugen 2018 17.03.2020 14:51 Side 98 Minnetale.Bøyum 2018.qxp_Minnetale Bøyum 2018 17.03.2020 14:52 Side 99

Minnetale over forskar Arne Bøyum

halde på møte 21. mars 2019

Av Ole Didrik Lærum, Haakon B. Benestad og Jon Storm-Mathisen

Legen og forskaren Arne Bøyum døydde den 3. desember 2018 i ein alder av vel 90 år. Med det er livsløpet til ein av dei fremste medisinske fors karane i Noreg gjennom tidene kome til endes. Soga om denne stillfarande mannen er døme på ein visjon som kom på det rette tidspunktet og fekk store internasjonale konsekvensar. Arne var fødd på Voss i 1928 som den nest yngste i ein barneflokk på seks. Mora, Eli var frå Aga i Hardanger, og faren Sjur Bøyum (1884-1970) kom frå Fjærlandsfjord i Sogn. Dei møttest i si tid på Voss Landsgymnas, der Sjur var lektor. Sidan fekk han stilling på Firda Landsgymnas på Sandane, der borna budde i ungdomstida. Landsgymnasa var statlege institusjonar som vart oppretta omkring 1. verdskrigen med tanke på å gje gåverik ungdom frå bygdene høve til utdanning. Både til Voss og til Firda kom det ungdom frå heile landet, også frå byane, i tillegg til Island og Færøyane, og desse gymnasa vart med åra reine utklekkingsanstaltar for studentar til lærarskular og høg akademisk utdanning. Samstundes var dei viktige kulturinstitusjonar med vekt på nynorsk målbruk. Og lærarstaben var førsteklasses. Gjennom heile livet var Arne ein ivrig nynorskbrukar både i privat og fagleg samanheng. Såleis vart han eit viktig føredøme for andre legar med bakgrunn frå bygdemiljø. Arne Bøyum studerte medisin på eit av dei tidlege kulla ved det medisinske fakultetet i Bergen. Etter medisinsk eksamen i 1953 tok han Minnetale.Bøyum 2018.qxp_Minnetale Bøyum 2018 17.03.2020 14:52 Side 100

100 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

turnus- og militærteneste og deretter nokre vikariat på blant anna Odda sjukehus og legepraksis på Voss. Sidan gjorde han klinisk teneste på Medisinsk avdeling A på Rikshospitalet i Oslo. På desse tider var avdelinga verdskjend gjennom arbeidet til professor Paul A. Owren (1905–90), som hadde identifisert viktige faktorar og sjukdommar knytt til blodkoagu - lasjonen. Her arbeidde han nært saman med Peter F. Hjort (1924–2011) som då var ein av landets fremste hematologar.

Strålefåre og Forsvarets Forskingsinstitutt Under den kalde krigen var det ikkje berre fåre for at atomvåpen kunne verta brukt ved utbrot av krig, men det hadde allereie skjedd alvorlege ulukker knytte til aukande bruk av atomreaktorar med dåtidas teknologi. I etter - krigsåra vart det difor etablert eit svært kompetent forskingsmiljø om ABC-krigføring på Forsvarets forskingsinstitutt på Kjeller. Ei eiga avdeling for toksikologi (giftlære) vart innreidd nokre kilometer frå hovudinstituttet (til dagleg kalla «Hovedbølet»). Det låg skjerma til mellom fleire haugar og gjekk under namnet «Dumpa». Her bygde dei opp eit internasjonalt forskingsmiljø knytt til nervegassar og stråleskade, der Bøyum vart tilsett som forskar i 1961. Ettersom radioaktiv stråling først og fremst skadar beinmargen, skreiv han først nokre artiklar om dette emnet og korleis ein kunne behandla det med beinmargstransplantasjon frå friske gjevarar. Han publiserte også ein vitskapeleg artikkel der han hadde laga sin eigen metode for å samla beinmargsceller og preparera dei for å sprøyta inn i blodårene på pasientar slik at dei slår seg ned i sjølve margen. Allereie den gongen visste ein at eit normalt menneske har om lag 5 liter blod i sirkulasjonssystemet. Dette blodet inneheld 5 millionar kvite blodlekamar for kvar milliliter, og dei vert produsert i beinmargen. Det er det raude materialet som ligg inne i knoklane, deriblant også i ryggsøyla og i bekkenbeina. Til saman utgjer beinmargen nærare 2,5 kg hjå eit vakse menneske. Som organ er det difor større enn levera, og har stor utbreiing i skjelettet.

Bøyums store oppdaging Då Bøyum byrja på Kjeller, var det stor internasjonal trong for forsking på dette «løynde» organet som lagar så mange blodceller på så kort tid, men er samstundes så sårbart for både stråling og ymse giftar. Han tenkte at før ein i Minnetale.Bøyum 2018.qxp_Minnetale Bøyum 2018 17.03.2020 14:52 Side 101

Minnetale over forskar Arne Bøyum 101

det heile teke kunne gjera meiningsfull forsking på dette området måtte ein utvikla metodar til å skilja dei ulike celletypane kvar for seg. Her kom fagmiljøet på Rikshospitalet han til gode. På desse tider var firmaet Nycomed i Oslo eit flaggskip i norsk farmasøytisk forsking, som mange norske forskarar hadde nært samarbeid med. Ein av dei var Paul Owren, som var ekspert på blodlevring – eller koagulasjon. Mellom anna hadde han utvikla ein heilt ny metode for å måla kor snøgt ein blodpropp kunne utvikla seg, og den vart ein stor internasjonal suksess under namnet Thrombotest. Parallelt med dette hadde Nycomed laga eit nytt kontrastmiddel for røntgenundersøking, som vart like vellukka. Det var stoffet Metrizoat, som gjekk under marknadsnamnet Isopaque, og på dette området vart firmaet snart verdsleiande. Bøyum sin tanke vart å utvikla enkle metodar til å skilja slike celler i vanlege reagensrøyr gjennom det ein kan kalla vektgradientar. Han visste at desse celletypane hadde ulik særvekt. Kunne han difor laga saltløysingar med sjikt som hadde forskjellig spesifikk vekt, ville kvar celle finna plassen sin etter kor tung den var. Men dersom saltkonsentrasjonen, eller det ein kallar osmolalitet, auka samstundes ville det øydeleggja cellene. Så fekk han høyra at kontrastmiddelet til Nycomed hadde slike eigenskapar som han var på jakt etter: Ein kunne forandra konsentrasjonen av Metrizoat så mykje ein ville utan at det vart fårleg for cellene. Difor kunne han laga slike sjikt der cellene la seg i ulike nivå etter kor tunge dei var. Etter ei stund kunne ein pipettera forsiktig kvar celletype opp og undersøka dei kvar for seg. Etter denne framgangsmåten var dei fortsatt like levande og kunne også sprøytast attende på pasienten. Sidan det er så mange ulike celletypar i blodet og endå fleire i bein - margen, var det naudsynt å laga mange modifikasjonar av metoden. Sume gonger måtte ein også sentrifugera røyra med slike gradientar for å få betre utbyte av celler. Separering av kvite blodlekamar gjekk heilt perfekt. For beinmargsceller vart det meir komplisert, men også der fekk han etterkvart metodane til å fungera. No skreiv han saman doktoravhandlinga si, og den vart publisert våren 1968 som spesialhefte i eit internasjonalt tidsskrift. I april fylte denne tolmodige forskaren 40 år, og same våren tok han den medisinske doktor - graden på avhandlinga. På disputasen i Oslo fekk han mykje ros, men ein av opponentane hadde misforstått oppdaginga hans og kom med irrelevant kritikk. Det fekk opponenten sjølv kritikk for av ein av kollegane sine under doktormiddagen! Bøyum skreiv sidan kortare artiklar om funna sine, slik at metodane skulle vera lett tilgjengelege i det praktiske laboratoriearbeidet. Og Bøyums Minnetale.Bøyum 2018.qxp_Minnetale Bøyum 2018 17.03.2020 14:52 Side 102

102 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

metodar vart ein internasjonal sensasjon. Her hadde forskarsamfunnet endeleg fått ein serie med enkle metodar som kom all blodforsking til gode, ikkje berre ved stråleskade. Etter kvart kom det talrike vitskapelege artiklar som bygde på Bøyums metode, og Arne Bøyum vart vidgjeten. Verdas Helseorganisasjon under FN (WHO) avgjorde at metodane hans skulle vera standard for alle slike undersøkingar. Då han fylte 70 år, hadde han vorte sitert over 30 000 gonger i artiklar av andre forskarar. Då var han den mest siterte norske forskar nokon gong. Sjølv var han like audmjuk som før, trass all viraken. «Metodane mine er eigenleg svært enkle», sa han ein gong i eit avisintervju. Han uttalte også at «alt eg har funne ut i desse seks åra kan samanfattast på ei halv side». Han hadde heilt rett, og kanskje var desse to faktorane med og utgjorde genistreka hans.

Viktig stamcelleforsking Men Bøyum gav seg ikkje der. På midten av 1960-talet var metodar til dyrking av blod- og beinmargsceller under utvikling. Det var mellom anna med bruk av halvflytande næringsmedium, der stamceller laga velavgrensa koloniar av celler. Ein annan metode med lang forhistorie var å dyrka cellene i eit lite kammer i bukhola hjå mus og rotter. Sidene i kammeret var filtre med ørsmå porar der væske kunne diffundera fritt ut og inn, medan celler ikkje kom gjennom. Dermed kunne ein dyrka celler i kammeret og ha full kontroll med veksten deira i sjølve kroppen. Denne metoden var utvikla tidleg på 1960-talet av tysk-amerikanaren Paul Nettesheim. Då ein av oss (HBB) skulle gjera militærteneste på Kjeller hjå Arne Bøyum i 1967, byrja dei å dyrka beinmargsceller på denne måten. Litt seinare kom Harald Breivik på laboratoriet og vart med på prosjektet, og i 1968 kom endå ein kullkamerat av desse to – også løytnant i Marinen – (ODL) – og fortsette arbeidet. Ei rekkje vitskapelege artiklar vart publisert med bruk av denne metoden, og ein kunne visa at dei nye cellene som var tilvaksne, kom frå stamceller. Etter kvart utvikla dei seg til neste stadium av tidlege beinmargsceller – såkalla progenitorceller. Desse vart sidan «formødre» til dei ulike typane av blod og beinmargsceller, dvs. både raude og kvite blodlekamar. Både Benestad og Breivik tok doktorgraden på utvikling av blodceller i diffusjonskammer, medan Lærum, som tok doktorgraden på hudkreft på Rikshospitalet, fortsette med å dyrka ulike typar kreftceller med same metoden. Fordelen med det var at kreftcellene ikkje «smitta» over på vertsdyret, slik at ein hadde heilt kontrollerte tilhøve. Minnetale.Bøyum 2018.qxp_Minnetale Bøyum 2018 17.03.2020 14:52 Side 103

Minnetale over forskar Arne Bøyum 103

Kanskje kunne veksten i desse kammera også nyttast som mål på kor mange stamceller ein hadde inne i dei. I kammer utan stamceller forventa ein ingen nyvekst av beinmargsceller, men var det ei eller fleire stamceller der, ville det truleg verta mange nye etterkomarar av stamcellene. Dette måtte Bøyum prøva ut. Saman med ein annan «marinegast» på laboratoriet, Reidar Borgstrøm, opererte dei ein heil serie med mus som fekk kvart sitt kammer med få celler i. Og hypotesen om at ein spesiell statistisk analyse av dyrkingsresultatet – Poisson-fordeling – kunne gje konsentrasjonen av stamceller i utgangsmaterialet, stemte. Dermed hadde dei funne ein praktisk metode til å kvantifisera stamcellene i beinmargen. Då Bøyum seinare hadde eit forskaropphald i Brookhaven i staten New York hjå den vidgjetne strålingsforskaren, Eugene Cronkite, innførte han metoden der, og sidan spreidde denne dyrkingsmetoden for stamceller og beinmargsceller i levande dyr seg over store delar av den medisinske forskarverda. Ein kunne også visa at stimulerande og hemmande stoff hjå vertsdyret også påverka veksten inne i sjølve kammeret. I 1980 arrangerte Cronkite eit stort symposium til ære for Bøyum og diffusjonskammer - teknikken, der føredraga sidan vart utgjevne som bok.

Livslang forsking Arne Bøyum fortsette trufast forskinga si på Kjeller, både med diffusjons - kammer og etter kvart med å identifisera ulike eigenskapar ved kvite blodlekamar. I mange tiår var han ein sentral blod- og stamcelleforskar med høg internasjonal prestisje. Ei tid var han også gjesteforskar i Tyskland. Nyutdanna rekruttar kom for å gjera militærteneste på laboratoriet hjå han, og tidlegare medarbeidarar fortsette samarbeidet med han. Heile tida hadde han berre ei lita forskargruppe, for det var han sjølv som var drivkrafta i alle prosjekta. Det ville han heller enn å verta administrator for ein stor stab. Då han gjekk formelt av med pensjon i ein alder av 70, arbeidde han først i nokre år på laboratoriet til Hafslund-Nycomed. Sidan flytta han over til Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo på Gaustad, der den tidlegare doktoranden og sidan professor i fysiologi, HBB heldt til. Og her fortsette han forskinga si. I mellomtida hadde fleire av dei tidlegare medarbeidarane hans vorte professorar. Sjefen for Avdeling for toksikologi, Johannes Barstad, flytta over til Folkehelseinstituttet og vart Noregs første professor i miljøtoksikologi, der han gjorde ein pionerinnsats. Og nevro - biologen Frode Fonnum, ein internasjonalt kjend forskar på nerveceller og Minnetale.Bøyum 2018.qxp_Minnetale Bøyum 2018 17.03.2020 14:52 Side 104

104 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

nervegiftar vart ny sjef for Avdelinga. Båe desse var dyktige leiarar som gjorde mykje for medarbeidarane sine. På Gaustad stilte Arne Bøyum kvar dag på laboratoriet. Støtt gjekk han og funderte på noko, kom med nye idear, og sette i gang nye prosjekt. Resultata publiserte han etter kvart, sjølv om det vart litt lengre mellom dei vitskapelege artiklane enn tidlegare. Då siste artikkelen hans kom på trykk, var han 86 år. Det har få gjort han etter. Då han nærma seg 90, flytta han i omsorgsbustad. Då var han lei seg for at der kunne han ikkje arbeida meir. I dag er Bøyums metode meir og mindre erstatta av nyare metodar, alt frå separasjon av celler med immunomagnetiske plastkuler til automatiske cytometriske teknikkar med laserteknologi der celler vert både analysert og separert i svimlande fart. Men framleis tilbyr dei enkle metodane hans eit godt alternativ til meir kompliserte teknikkar. Det er også råd å kombinera alle desse metodane, noko Bøyum medverka til gjennom mange år. Innan stamcelleforskinga var han ein av pionerane på 1960- og 70-talet og gjorde viktige oppdagingar saman med medarbeidarane lenge før stamceller vart eit alminneleg omgrep som vart forska på over heile verda. For innsatsen sin vart han innvald som medlem av DNVA frå 1995.

Kven var han? Etter kvart som han vart ein vidgjeten forskar, kontakta fleire medium Arne for å få eit intervju med han. Det var alt frå bladet Forsking til lokalavisa på Voss, Hordaland. Der stod han fram som ein blid og smilande, men samstundes smålåten person, som ikkje ynskte for mykje blest om seg sjølv. Me som også kjende han privat, opplevde han som ein allsidig og venekjær person. Han var sportsmann og fjellvandrar og gjekk lange turar både i Jotunheimen og heime på Voss. Dertil var han ein gjestfri vert som gjerne heldt selskap heime hjå seg og serverte ekta vossamat. Aller helst baud han på røykt pinnakjøt. Gode soger høyrde med, og i godt lag tok han gjerne fram trekkspelet eller song med piano til. Dessutan kunne han vera ein framifrå kjøkemeister. Arne var også trufast mot slekt og vener i heimbygda. Så lenge ein av foreldra eller søskena levde, kom han fleire gonger i året heim til Voss. Samstundes var han ein som gjerne gjekk åleine, ikkje berre som naturelskar og ein som sprang på dei høgste fjelltoppane, men også når han var oppteken av eit vitskapeleg problem. Då kunne han gå i dage- og vekevis og grunda på moglege løysingar: Kva skjer dersom eg gjer dette på ein heilt annan måte enn før? Ikkje berre sat han med solide kunnskapar innanfor Minnetale.Bøyum 2018.qxp_Minnetale Bøyum 2018 17.03.2020 14:52 Side 105

Minnetale over forskar Arne Bøyum 105

sine eigne spesialfelt, men han var også godt orientert innan vitskapshistoria. Som rettleiar var han framifrå og kunne setja vitskapelege problem inn i ein større samanhang, gjerne med ein morosam anekdote til. Difor passa han godt til namnet sitt: Arne tyder ørn, og slik flaug han høgt over landskapet og heldt det store oversynet inntil han stupte ned til «byttet» sitt: Eit vitskapleg problem å gje seg i kast med. Det er ikkje tilfeldig at me har opplevd forskarar på internasjonale kongressar som kjem bort til ein av oss og spør: Are you Norwegian? Do you know Dr. Bøyum?

Me lyser fred over minnet hans. Minnetale.Bøyum 2018.qxp_Minnetale Bøyum 2018 17.03.2020 14:52 Side 106 Minnetale.Hohler 2018_001.qxp_Minnetale Hohler 2018 17.03.2020 14:52 Side 107

Minnetale over professor Erla Bergendahl Hohler

Holdt på møte 5. desember 2019

Av Kristin B. Aavitsland

Erla Karine Bergendahl Hohler døde 9. juni 2019, 81 år gammel. Med henne mistet norsk og internasjonal middelalderforskning en betydelig ekspertise og en verdensledende autoritet på stavkirkenes ornamentikk. Det Norske Vitenskaps-Akademi mistet et aktivt og engasjert medlem. Erla ble født i Oslo 20. november 1937. Foreldrene hennes var intel - lektuelle Oslo-folk. Faren Erling Bergendahl var direktør for Norges- avdelingen av Columbia Motion Pictures og dessuten forlegger. Moren, Alvhild Bergendahl, født Janson, var lærer på den radikale Sagene lærer- skole. Foreldrene ga Erla og hennes yngre søster en oppvekst i en kulturåpen, gjestfri og progressiv atmosfære på Slemdal, i et hus der bok- hyllene var rikholdige og gjestene mange. Huset var den såkalte Jaktvillaen i Slemdalsveien 95. Villaen, som visstnok var et av de første typehus i dragestil som ble oppført, hadde brune tømmervegger, fremspringende tak- utstikk med utskårne vindskier, og gavler med dragehoder. Når vi vet at Erla kom til å vie store deler av sitt forskerliv til stavkirkeportalenes drage - ornamentikk, er det selvfølgelig fristende å se en forbindelse tilbake til barn- domshjemmets nasjonalromantiske treskurd. Etter folkeskolen på Slemdal tok Erla latinlinjen på Oslo Katedralskole, før hun begynte å studere ved Universitetet i Oslo. Hennes første fag var etnologi (folkelivsgranskning); deretter tok hun fagene norsk og kunsthistorie. Det emnet som kom til å interessere henne mest, nemlig de norske stavkirkenes skulpturutsmykning, kan sies å ligge i et skjæringspunkt mellom disse tre fagene. Som emne for magisteravhandlingen i kunsthistorie Minnetale.Hohler 2018_001.qxp_Minnetale Hohler 2018 17.03.2020 14:52 Side 108

108 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

valgte hun den arkitektoniske skulpturen fra den eldste og fornemste av de norske stavkirkene, nemlig Urnes i Sogn (Urnes II). Mens hun arbeidet med denne avhandlingen, deltok hun på Courtauld Institute sommerskole i London. Courtauld var – og er – en meget velrennomert akademisk institusjon for kunsthistorisk forskning, og den unge studenten fra Oslo ble introdusert for fagets forskningsfront og drillet i stilanalytisk metode. En av hennes lærere på Courtauld var historikeren Christopher Hohler, en legendarisk foreleser som var utdannet ved Eton og Oxford og behersket samtidshistorien så vel som middelalderen, kunsthistorien så vel som ar- keologien, som var vittig og spirituell, av aristokratisk bakgrunn, konservativ livsinnstilling og med et svært vinnende vesen. Det siste hadde jo Erla selv også. Familiemytologien forteller at Christopher fridde til sin 20 år yngre norske student etter få uker. Erla og Christopher giftet seg senhøstes 1961, og Erla arbeidet videre med magistergraden fra London. Den ble innlevert ved Universitetet i Oslo i 1963, som den første avhandling på engelsk om norsk stavkirke - ornamentikk (The ornamental sculpture of Urnes II). Året etter, i 1964, ble sønnen Erling født, og den lille familien flyttet til Christophers familiehus Long Crendon Manor i Buckinghamshire, et herskapshus med røtter tilbake til middelalderen – den første eieren skal visstnok ha kjempet ved Vilhelm Erobrerens side i slaget ved Hastings. Her ble datteren Alveva født i 1965 og den yngste sønnen Magnus i 1968. I 1971 fikk Erla et engasjement ved Universitetets Oldsakssamling, nå Kulturhistorisk museum i Oslo, og hun kom hjem til sin fødeby etter ti år i England. På Oldsakssamlingen arbeidet hun i fire år under nestoren i norsk middelalderkunsthistorie, konservatoren Martin Blindheim. Senere skulle hun bli hans etterfølger på museet, etter at hun fra 1975 til 1987 var ansatt som førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Da hun kom tilbake til Kulturhistorisk museum som konservator (i 1987) og etter hvert som professor (1993), fortsatte hun sitt arbeid med undervisning og veiledning av kunsthistoriestudentene på Universitetet i Oslo, og dessuten på Uni- versitetet i Tromsø, der hun fra 1994 var professor II. Hun tok også initiativ til å opprette faget museumskunnskap på UiO, et fag som foregrep dagens ønske om en mer praksisrettet undervisning for humaniora-studenter, og som siden – etter hennes tid – er bygget ut til mastergrad i museologi. Med stillingen på Kulturhistorisk museum fikk Erla ansvaret for en av Nordens viktigste samlinger av middelalderkunst og verdens største samling av stavkirkeportaler. På forbilledlig vis forvaltet hun denne samlingen ved å forske på den. Gjennom over førti år, fra hennes tilbakekomst til Oslo og Minnetale.Hohler 2018_001.qxp_Minnetale Hohler 2018 17.03.2020 14:52 Side 109

Minnetale over professor Erla Bergendahl Hohler 109

langt inn i pensjonsalderen, kartla og undersøkte Erla den norske middelalderens kunstneriske arv med en grundighet og systematikk få hadde gjort før henne. Hennes publikasjonsliste er lang, og omfatter artikler og bøker om stavkirkenes portaler, om bevarte sigiller fra norsk middelalder, om middelalderens kirkelige skulptur, og om de norske alterfrontalene, som hun publiserte et stort trebindsverk om sammen med Nigel Morgan, Anne Wich- strøm og Unn Plahter (2004). Men det er stavkirkenes skulpturutsmykning og dekorative skurd utgjør kjernen i Erlas forskning. Gjennom nidtid under- søkelse og nøyaktig beskrivelse og dokumentasjon kartla hun alle portaler og dekorerte bygningsdeler, også de som bare er fragmentarisk bevart, fra landets stavkirker. Dokumentasjonsarbeidet høyt og lavt i stavkirkene «made ladder climbing a great interest», skriver hun et sted. Stavkirkeskulpturen ble emnet for hennes doktoravhandling, og den internasjonale publikasjonen kom i to bind i 1999: Norwegian Stave Church Sculpture I-II. Her er hele materialet omhyggelig katalogisert, datert og kategorisert, tidligere forskning underlagt kritisk vurdering, og studier som angår flere dimensjoner av stavkirkeportalenes tilblivelse, funksjon og meningsinnhold grundig diskutert i godt underbyggede studier. Erlas tobindsverk om den norske stavkirkeskulpturen er fullstendig grunnleggende for alle spørsmål som siden er stilt og vil bli stående som et standardverk alle forskere må forholde seg til, i dag og i fremtiden. Et slikt arbeid er naturligvis ikke gjort i en håndvending – for Erlas vedkommende tok det 20 år. Det spørs om dagens forskningspolitiske klima, der forskningen styres av kravet om høy publiseringstakt og forskningsinstitusjonenes strategiske mål, sjelden for- mulert av forskerne selv, ville gitt en forsker av Erlas type tid og anledning til å fullføre en slik bragd. Som forsker var Erla genuint på jakt etter det vi med så høy grad av rimelighet som mulig kan si at er sant om fortiden. Hun var det man kunne kalle en reflektert hermeneutiker, aldri firkantet positivistisk, men heller aldri postmoderne relativistisk. Hennes metode var «skarp kildekritikk og sunn fornuft»; hun var strengt empirisk, nøktern og nøyaktig, men med et våkent og velinformert blikk for den komplekse sammenheng av trosforestil- linger, religiøs praksis, økonomiske, sosiale og politiske strukturer som middelalderens kirkekunst inngår i. Stavkirkeportalene, med sine slyngede drager og ormer, løver, masker og innviklede planteranker, har stadig vært gjenstand for spekulative tolkninger om førkristen og til og med okkult mening. Erlas nøkternhet åpnet aldri for slike tolkninger med mindre de kunne underbygges med empiri. Hennes standpunkt kommer velformulert til uttrykk i artikkelen Vår for- Minnetale.Hohler 2018_001.qxp_Minnetale Hohler 2018 17.03.2020 14:52 Side 110

110 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

ståelse av middelalderens ikonografi. En reisefører mellom Scylla og Charybdis (1993). Scylla og Charybdis er i denne sammenheng undertolk- ning og overtolkning i møte med middelalderens bildespråk, og forskerens oppgave er å navigere varsomt mellom begge. Overtolkningen er med hennes egne ord «å tolke det minste uartikulerte grynt som om det skulle inneholde et klart og gjennomtenkt budskap». Ikke desto mindre kan slike tolkninger, igjen med hennes egne ord, gi kunsthistorikeren «en berusende følelse av egen skarpsindighet» (Hohler 1993 s. 129). Med denne drepende og ytterst treffende replikken rammet Erla oss yngre fagfeller med forkjær- lighet for komplekse meningssammenhenger i middelalderens bildeverden rett i forfengeligheten. I parentes bemerket må det sies at slike komplekse meningssammenhenger finnes, men at Erlas sunne instinkt mot overtolkning lærte oss å se etter dem bare der man med rimelighet kan forvente at de finnes. Erlas forskning var grunnforskning i ordets rette forstand: kartlegging av materiale, dokumentasjon, tilrettelegging, kategorisering og analyse – det grunnlaget som andre kan stå på. Hun skal ha sagt om seg selv og sin ekte- mann som forskere: «Christopher er førstefiolinen, som spiller virtuost, kreativt og improviserende. Jeg, derimot, er en bratsj som støtter oppunder.» Denne karakteristikken er kanskje treffende, men vi som kjente Erla vil vel si at hun er for beskjeden på egne vegne. Målt i publiserte vitenskapelige arbeider, for eksempel, gikk hun sin mann en høy gang, og har derfor mer å gi til dem som kommer etter. Som allerede nevnt, gjorde Erlas første engasjement ved Oldsakssam- lingen i 1971 at hun flyttet fra England til Oslo. Med seg hadde hun sine tre barn, som da var mellom 3 og 7 år. Hennes mann fortsatte sitt arbeid ved Courtauld og ble boende i London til han gikk av med pensjon i 1980. Å være alene med tre små barn og samtidig bygge en akademisk karriere med forskning, samlingsforvaltning, undervisning og veiledning på et så solid nivå som Erla gjorde, er mildt sagt imponerende, og det må være tillatt å spørre om noen mannlig akademiker hadde maktet å gjøre det samme. Da Christopher Hohler døde i 1997, hadde han og Erla vært gift i 36 år. Ekteskapet bidro nok til at Erla, som gjennom hele livet arbeidet med norsk materiale, alltid var internasjonalt rettet i sin forskning. At Christopher opprinnelig var historiker, ga henne antagelig også en sans for tverrfaglighet som kom til å bli viktig i hennes arbeider. I en tid der grensene mellom de akademiske disiplinene var langt mindre porøse enn de er i dag, kom Chris- topher til å reformere kunsthistorieundervisningen i fagets høyborg Courtauld Institute, og han ga Erla en forståelse for den filologiske, politiske Minnetale.Hohler 2018_001.qxp_Minnetale Hohler 2018 17.03.2020 14:52 Side 111

Minnetale over professor Erla Bergendahl Hohler 111

og teologiske konteksten til middelalderens bildekunst som ikke alle i hennes generasjon var like fortrolige med. I 1994 ble Erla innvalgt i Det Norske Vitenskaps-Akademi. Tre år tidligere, i 1991, ble hun som «distinguished Norwegian archaeologist and art historian» valgt til fellow i en annen lærd forsamling, nemlig Society of Antiquaries of London, et selskap grunnlagt i 1707 for å fremme forskning på og bevaring av kulturminner, arkitektur og arkeologi. Gjennom sitt lange forskerliv var hun en viktig stemme i den faglige offentligheten. Hun skrev utallige bokanmeldelser og holdt dermed forskersamfunnet orientert om viktige utgivelser. Hun hadde omsorg for å inkludere yngre forskere i faglige felleskap, inviterte unge studenter sammen med internasjonale fors- kerkolleger omkring sitt gjestfrie spisebord og hadde talent for å improvisere uformelle sosiale happenings i sveitservillaen i Lyder Sagens gate. Hun var varm og generøs, men aldri insisterende. Både faglig og sosialt var Erlas varemerke «en særpreget balanse mellom saklighet og entusiasme», som kunsthistorikeren Margrethe Stang skriver i sine minneord over henne i For- tidsminneforeningens årbok 2019. Erla dedikerte sitt hovedverk, de to bindene om norske stavkirkeportaler, til minnet om sin avdøde mann, Christopher Hohler, «ever uncompromising in his scholarship». De samme ordene kan med største rett brukes om henne selv. Også Erla var kompromissløs i sin forskning, nøyaktig, etterrettelig, edruelig men likevel analytisk kreativ. Vi er takknemlige for den høye standarden for forskning hun har lært oss å verdsette, og vi lyser fred over hennes minne.

Minnetale.Hohler 2018_001.qxp_Minnetale Hohler 2018 17.03.2020 14:52 Side 112 Minnetale.Oddbjørn Knutsen.qxp_Minnetale Knutsen 2018 17.03.2020 14:52 Side 113

Minnetale over professor Oddbjørn Knutsen

holdt på møte 5. desember 2019

Av professor Ottar Hellevik

Oddbjørn Knutsen ble født i Hadsel i Nordland i mai 1953 og døde i august i år. Dødsfallet kom fullstendig uventet. Etter at han ikke hadde møtt til en forelesning og instituttet ikke fikk kontakt med han, kom etter hvert den triste beskjeden om at han hadde gått bort, bare 66 år gammel. Oddbjørn Knutsen ble cand.polit. i statsvitenskap i ved Universitetet i Oslo i 1979 og dr.philos. i 1986 på avhandlingen Politiske verdier, konfliktlinjer og ideologi – den norske politiske kulturen i komparativt perspektiv. Tittelen forteller mye om de faglige interessene han har forfulgt videre i karrieren. En kan spørre seg om fødestedet kan ha hatt betydning for det faglige retningsvalget. Som nevnt ble han født i Hadsel kommune i Nordland. Dette er også fødestedet til en annen kjent statsviter med beslektede faglige interesser, nemlig Henry Valen. Og enda en av fagets ruvende pionerer, Stein Rokkan, som Oddbjørns forskning var tydelig inspirert av, er født ikke langt unna i Vågan i Troms. Oddbjørn ble ansatt på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som førsteamanuensis i 1992, fra 1993 som professor. Før det var han fra 1980 til 1986 vitenskapelig assistent på et NAVF-prosjekt og prosjekter ved Institutt for statsvitenskap. Fra 1987 til 1992 var han forsker/pro- sjektleder ved Institutt for sosialforskning (INAS). Minnetale.Oddbjørn Knutsen.qxp_Minnetale Knutsen 2018 17.03.2020 14:52 Side 114

114 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Oddbjørn var en produktiv forsker som var meget aktiv i internasjonalt forskningssamarbeid på sitt felt. Han utviklet en varig interesse for velferds- staten og den nordiske modellen mens han arbeidet ved Institutt for sosialforskning. Men det var særlig innenfor fagområdet Politiske verdier, konfliktlinjer og partisystemer i etablerte demokratier at han engasjerte seg og publiserte en rekke viktige bidrag, som har vært med på å forme fag- utviklingen på dette området. Oddbjørn og jeg har begge vært opptatt av hvordan individenes verdier er påvirket av og påvirker samfunnets utvikling. Til forskjell fra han har jeg gjort ting enklere for meg selv ved stort sett å konsentrere meg om norske forhold. Det som utmerker Oddbjørns forskning, var viljen til å belyse dette temaet komparativt, ved hjelp av databasene fra store internasjonale intervju - undersøkelser. Dette er en tilnærming som stiller en forsker overfor store utfordringer. Den krever en nitid kontroll av sammenliknbarhet for så vel spørsmålsformuleringer, som utvalgsopplegg og metodebruk. Og ikke minst må en avklare hvordan ulike fenomener, som partidannelser, skal klas- sifiseres og begrepsfestes slik at det blir mulig og meningsfylt å sammen - likne resultater på tvers av land. Hans imponerende innsatsvilje og evne til å mestre disse utfordringene demonstreres i hans siste store publikasjon, boken Social Structure, Value Orientations and Party Choice in Western Europe, som kom på Palgrave Macmillan i 2018. Datamaterialet han bruker er intervjuundersøkelser fra 18 vesteuropeiske land som har vært med i European Values Study. Han finner at sosial klasse og religion fortsatt er det som har størst innflytelse på partivalg i vesteuropeiske land, men at det er omfattende endringer i hvordan klassene stemmer. De nye høyreradikale partiene får størst oppslutning i arbeiderklassen og småborgerskapet, mens de grønne partiene henter flest stemmer fra den nye middelklassen. Klasseforskjellene er faktisk størst når det gjelder oppslutningen om disse partiene. Sosial klasse er den viktigste strukturelle forklaringsvariabelen for partivalg i den nordiske regionen, mens religion er viktigst i den sentraleuro- peiske regionen. Utdanning virker inn på partivalg på en kompleks måte. Det er fortsatt slik at de med lav utdanning slutter opp om de sosialdemokratiske partiene i langt større grad enn de med høy utdanning, mens det motsatte er tilfelle for de liberale og konservative partiene. Blant de nye partiene får de grønne og venstresosialistiske partiene flest stemmer blant velgere med høy utdanning, mens de høyreradikale partiene gjør det best blant de med lav utdanning. Minnetale.Oddbjørn Knutsen.qxp_Minnetale Knutsen 2018 17.03.2020 14:52 Side 115

Minnetale over Oddbjørn Knutsen 115

Når det gjelder sammenhengen mellom kjønn og partivalg, har den endret retning over tid. Tradisjonelt har kvinner i større grad enn menn stemt på religiøse og konservative partier. I det Oddbjørn kaller «det moderne kjønnsgapet», som i dag er det dominerende mønsteret, er kvinnene mer tilbøyelige enn menn til å stemme på venstresidens partier, inkludert de grønne partiene. Det er spesielt menns preferanse for de høyreradikale og kvinners for de grønne partiene som bidrar til det moderne kjønnsgapet, som er mer framtredende i de nordiske landene enn i de andre regionene i Vest- Europa. En annen fersk utgivelse er boka The Nordic Models in Political Science: Challenged, but Still Viable? (Fagbokforlaget 2017), som Oddbjørn redi - gerte og bidro til med to kapitler i tillegg til innledning og avslutning. Lista over tidligere publikasjoner inneholder ellers to bøker og en lang rekke fag- artikler i internasjonale og norske tidsskrifter, der han også har vært mye benyttet til fagfellevurderinger. Ved Institutt for statsvitenskap var Oddbjørn i en årrekke ansvarlig for organiseringen av undervisningen for området Komparativ politikk, og ledet arbeidet med omlegging av metodeundervisningen ved instituttet. Dagens instituttleder, Anne Julie Semb, husker han som en systematisk, ryddig og strukturert foreleser i komparativ politikk fra den gangen hun tok mellomfag i statsvitenskap. Han var alltid meget godt forberedt til forelesningene, og villig til å dele sine egne notater med strukturerte sammendrag av de viktigste punktene i så vel pensum som forelesninger med studentene. Dette var selvsagt både nyttig for studentenes tilegnelse av stoffet og noe de satte stor pris på. I tillegg til samvittighetsfull undervisning og omfattende aktivitet innenfor forskning og publisering, utmerket Oddbjørn seg med sin store innsats innenfor faglige organisasjoner både nasjonalt og internasjonalt. Rekken av tillitsverv er imponerende. Han ledet blant annet den nasjonale be- dømmelseskomiteen for opprykk til professorater fra 2008 til 2013. Han var leder for Norsk statsvitenskapelig forening fra 2010 til 2017, og han ledet det nordiske statsvitenskapsforbundet NOPSA fra 2011 til 2014. Videre satt han i styringsgruppen for Oslo Summer School in Com - parative Social Science Studies fra 1995 til 2018. Der fikk han vel rennomerte forskere til å komme til Oslo og holde kurs for doktor gradsstudenter fra hele verden. Han var også sterkt engasjert i den europeiske samarbeidsorganisa- sjonen for statsvitenskapelige forskningsinstitusjoner, European Consortium for Political Research, ECPR. Han ledet ECPRs forskernettverk i opinions- forskning og velgeratferd fra 2008 til 2015, og da Institutt for statsvitenskap Minnetale.Oddbjørn Knutsen.qxp_Minnetale Knutsen 2018 17.03.2020 14:52 Side 116

116 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

var vertskap for ECPR General Conference i september 2017, var Oddbjørn den selvskrevne lederen av den lokale arrangementskomiteen. Hans ansvarsfølelse og mangeårige engasjement for ECPR bidro til at han i fjor ble valgt inn i foreningens styre for en seksårsperiode. Som styremedlem i ECPR hadde han blant annet et særlig ansvar for utviklingen av det akademiske programmet for årets ECPR General Conference i Polen, som fant sted tidligere i høst, og der Oddbjørn ble minnet ved åpnings- mottakelsen. Oddbjørn ble valgt inn i Videnskapsakademiet i 2016. Det ble en altfor kort tid vi fikk gleden av å ha han som medlem og deltaker på møtene våre. Jeg var i 2015 en av forslagsstillerne ved innvalget, sammen med kollega Knut Heidar fra Institutt for statsvitenskap, og Stein Kuhnle fra Bergen og Ola Listhaug fra Trondheim. Vi har alle fire forsket på temaer som Oddbjørn, den yngste av oss, var opptatt av, og hadde med forventning sett fram til at han skulle føre dette arbeidet videre i årene som kommer. Det er trist å skulle stå her i dag og holde minnetale over en ti år yngre kollega. Det er ikke slik det skal være, minnetaler er gjerne noe som holdes for en professor som en gang var talerens lærer og mentor.

Vi har mistet en god kollega og en forsker som ville hatt mye mer å bidra med til faget og kunnskapen om viktige samfunnsforhold, hvis han ikke hadde gått bort så altfor tidlig. Et stort tap for familien og alle som kjente han, og for faget statsvitenskap.

Vi lyser fred over Oddbjørn Knutsens minne. Minnetale.Valla 2018_001.qxp_Minnetale Valla 2018 17.03.2020 14:52 Side 117

Minnetale over professor Svein Valla

holdt på møte 15. mars 2018

Av Trygve Brautaset

Kjær venn og kollega ved NTNU, Professor Svein Valla, døde 13. september i fjor; dette var på dagen før han skulle fylle 69 år. Jeg vil i denne minnetalen se litt tilbake på Svein sitt vitenskapelige virke, fra studietiden på 1970-tallet og helt fram til han døde, samt også beskrive Svein som person slik jeg lærte han å kjenne. Svein var min veileder på hovedfag og PhD siden 1991, og nær samarbeidspartner hele tiden siden. I 2015 overtok jeg professoratet ved NTNU som Svein forlot et par år tidligere. Svein fullførte sine cand.mag-studier i biologi på Blindern tidlig på 1970-tallet og kom der i kontakt med Bjørn Lindqvist. Bjørn hadde fått et tips fra sin kollega Hans Prydz om en begavet student som hadde fattet stor interesse for bakteriofager og plasmider under forelesninger i molekylær genetikk. Bjørn var ekspert på dette området og hadde nylig tiltrådt et dosentur ved Universitetet i Tromsø, og møtte Svein i Oslo i mars 1973. Svein dro dermed til Tromsø og ble Bjørns første hovedfagsstudent der. Bak- teriofager er virus som infekterer og dreper bakterier, og Svein studerte de genetiske årsakene til slike infeksjoner. Hovedfagsoppgaven ble forsvart i 1976 og arbeidet resulterte også i to sterke vitenskapelige publikasjoner. Dette markerte starten på en lang og produktiv karriere for Svein innenfor molekylærbiologi. Etter en kort periode som stipendiat hos Bjørn flyttet Svein med familien til Trondheim og NTH i 1977. Her ble Svein rekruttert av Johannes Kjos- bakken for å introdusere nettopp molekylærbiologi innenfor hans pågående Minnetale.Valla 2018_001.qxp_Minnetale Valla 2018 17.03.2020 14:52 Side 118

118 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

forskning på bakteriell produksjon av cellulose. Det ble en faglig sett tung start, men Svein og kolleger klarte å bygge opp en forskningsgruppe som bidro med viktige publikasjoner om bakterie/plasmid interaksjoner i cellulose- produserende bakterier. Svein forsvarte sin dr. techn. avhandling The genetics of cellulose biosynthesis in the bacterium Acetobacter xylinum i 1989. Underveis i dette arbeidet ble Sveins forskningsfokus naturlig dreid mot plasmider; disse er små DNA-molekyler som er viktige for genoverføring i bakterier. Under et forskningsopphold på 1980-tallet hos Dan Helinski i USA innledet Svein studier på det naturlige plasmidet RK2. Disse studiene skulle vise seg å bli viktige for Sveins senere forskning innenfor rekombinant produksjon av proteiner. I 1988 var Svein, sammen med kolleger i medisin, biologi og bioteknologi, sentral i etableringen av UNIGEN Felleslaboratorium for Molekylærbiologi i Trondheim. UNIGEN ble raskt et nasjonalt kraftsenter for molekylærbiologisk forskning utover 1990-tallet. I denne perioden etablerte Svein sin forskning på bakteriell produksjon av alginat. Alginat er en medisinsk viktig Biopolymer som utvinnes fra marine makroalger. Sveins forskningsgruppe videreførte arbeidet til professor Bjørn Larsen på enzymet epimerase som er sentralt i dannelsen av alginat. Svein oppdaget hvordan den kjemiske strukturen av alginat kontrolleres av en hel familie med spesialiserte epimerase-enzymer i bakterier. Dette var et internasjonalt stort gjennombrudd og alginatforskninga forble et av Sveins viktigste forskningsområder siden. Parallelt arbeidet han altså med plasmider og i 1997 publiserte hans gruppe to viktige arbeider hvor deler av det nevnte RK2 plasmidet ble fu- sjonert med gener fra et annet bakterielt plasmid til dannelse av såkalte eks- presjonsvektorer. Disse ekspresjonsvektorene viste seg å ha mange unike egenskaper og de ble basis for en langvarig og produktiv forskning knytta til rekombinant produksjon av proteiner. Ekspresjonsvektorene ble også patentert, og mange år senere, i 2008, grunnla Svein sammen med sin nylig disputerte PhD- student Trond Erik Aune firmaet Vectron Biosolutions, som i dag har 11 ansatte og anvender disse ekspresjonsvektorene for produksjon av medisinske proteiner. Allerede i 1993 var Svein sentral i å starte forskning innenfor det internasjonalt nye fagfeltet «metabolic engineering», og etter hvert med særlig fokus på utvikling av nye antibiotika ved bruk av molekylærbiologi. Sergey Zotchev ble da rekruttert til instituttet som ekspert på antibiotikaproduser- ende bakterier, og han ledet naturlig denne aktiviteten videre i samvirke med Svein. Forskninga ble raskt internasjonalt anerkjent og førte til dannelse av firmaet Biosergen i 2005, basert på patentert teknologi. Minnetale.Valla 2018_001.qxp_Minnetale Valla 2018 17.03.2020 14:52 Side 119

Minnetale over professor Svein Valla 119

I år 2000 ble Unigen naturlig oppløst og Svein flyttet med sin forskningsgruppe opp til Institutt for Bioteknologi på Gløshaugen hvor han ble værende resten av sitt virke. I 2005 var Svein igjen sentral i å etablere et nytt fagfelt, «Systembiologi», som har blitt et betydelig forskningsfelt ved NTNU. Framover mot hans avgang vokste forskningsaktiviteten rundt Svein seg stor, og dette ble hans mest produktive vitenskapelige periode. Et stort antall PhD- og Masterkandidater ble veiledet og uteksaminert, og mange viktige vitenskapelige artikler ble publisert. Svein var medlem i Det Kon- gelige Norske Videnskabers Selskap og i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Til sist: Slik minnes jeg Svein som person Svein var vitenskapsmann og gründer med god teft for både grunnforskning og kommersialisering. Han hadde en betydelig publikasjonsrekke som gjorde ham til en ettertraktet foredragsholder over hele verden. Svein var genuint opptatt av sitt fag og hadde en umettelig nysgjerrighet og faglig kreativitet. Han elsket fagfilosofiske diskusjoner med etablerte fageksperter så vel som med studenter og stipendiater. Han var typisk undrende og spørr- ende, mye mer enn belærende og vitende. Han var en inspirerende veileder for sine stipendiater, og utpreget ansvarsbevisst i å følge opp alle menneskene rundt seg og sine oppgaver. Svein var alltid blid, selv i perioder da arbeidsbelastninga var stor og tidsfristene mange, og han var dermed en naturlig brobygger mellom ulike miljøer og enheter grunnet sin faglige integritet og gode vesen. Selv etter at sykdommen ALS rammet ham hardt i 2013, opprettholdt Svein helt fram til det siste sitt vitenskapelige engasjement og virke hjemmefra. Jeg minnes Svein som en kjær kollega og glimrende vitenskapsmann, med et stort hjerte for folkene rundt seg og for faget sitt.

Jeg vil avslutte denne minnetalen med å lyse fred over Svein Valla sitt minne. Minnetale.Valla 2018_001.qxp_Minnetale Valla 2018 17.03.2020 14:52 Side 120 Minnetale.Valla 2018_001.qxp_Minnetale Valla 2018 17.03.2020 14:52 Side 121

FOREDRAG Minnetale.Valla 2018_001.qxp_Minnetale Valla 2018 17.03.2020 14:52 Side 122 Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 123

Sjelen – Er den gått ut på dato? Vestens menneskesyn i lys av sjelens dramatiske historie

Foredrag på møte 17. januar 2019

av professor emeritus Ole Martin Høystad, Institutt for kultur, religion og samfunnsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge

Siden dette foredraget holdes i Det Norske Videnskaps-Akademi, er det på sin plass med et par innledende merknader om vitenskapelighet. Den første gjelder den metoden som ligger til grunn for foredraget med utgangspunkt i min bok Sjelens betydning. En kulturhistorie (Aschehoug 2016). Metoden er den som benyttes i tverrfaglige kulturstudier, den internasjonale disiplinen cultural studies, som har en omdiskutert status vitenskapelig sett med sin blanding av humaniora og empiriske samfunnsfag. Disiplinen er blitt beskyldt for å ha svake vitenskapelige gyldighetskrav og for å mangle dybde. Tverrfaglige kulturstudier forsøker imidlertid å forstå mennesker og komplekse samtidsfenomener i en helhetlig sammenheng og kan ved å gå i bredden få fram overordnede innsikter som detaljerte spesialstudier ikke fanger opp. Også dagens foredrag vil nødvendigvis bli «overfladisk». Med sjumils- støvler vil vi følge utviklingen, forandringer og forvandlingen av forståelsen av sjelen i vår kultur fra antikken slik den framstår tverrfaglig, i idé-, filosofi- og religionshistorien, i kunst og klassiske litterære verker. På dette grunnlag vil vi så forsøke å avgjøre hvilken status sjelen har i vår kulturs menneskesyn i dag, om den fortsatt er et nødvendig begrep for å forstå menneskets vesen, om den refererer til noe faktisk eller substansielt indre, eller om den så å si er gått ut på dato som fenomen og begrep og er erstattet av andre begreper om menneskets komplekse indre natur. Vi kan begynne med noen spørsmål om hvorfor vi i det hele tatt skal be- skjeftige oss med sjelen og vie en hel bok til sjelens historie. Grunnen er ganske enkelt at sjelen i vestlig kultur er blitt ansett som menneskets sentrum, menneskets vesenskjerne. Det er sjelen – psyche/anima/âme/ Seele/alma – det har dreid seg om, i liv og død, i vår kultur fra antikken til langt inn i moderne tid. Omsorg for sjelen har siden Sokrates og Paulus vært oppfattet som menneskets hovedoppgave og er det idé- og kulturhistoriske Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 124

124 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

grunnlaget for Vestens individualisme. Sjel og individ er to sider av samme sak siden det er bare individer som har sjel. Men sjelen har altså gjennom sin tre tusen år lange historie gjennomgått mange forandringer og omtolk- ninger. For å ta stilling til dens videre eksistens, eller sågar eksistensberettig- else, kan vi begynne med noen spørsmål om hva sjel egentlig er for noe:

– Er den et rent religiøst begrep, og gjenstand for tro? – Eller et psykologisk begrep, om «det psykiske» og psykiske lidelser, og gjenstand for terapi? – Eller «bare» en metafor, et bilde eller symbol om personlige egenskaper, jf. uttrykkene «en svak sjel», «en hel og ren sjel», «en ærlig sjel» og så videre. – Hvis den ikke er et rent begrep, for eksempel i et filosofisk system? – Og hvis den virkelig er noe i seg selv, er den medfødt, noe evig og udødelig, eller noe som skapes og utvikles i en dannelsesprosess.

For å svare på disse spørsmålene, begynner vi med begynnelsen, med den greske antikken.

Antikkens psyche Det begynte med Homer, ca. 800 år f.v.t. I hans to epos Iliaden og Odysseen manifesterer psyche, ψυχή, seg for første gang – som alle sjelers mor i vår kulturtradisjon. Tenk bort psyche – og vi ville ha stått overfor et helt annet menneskebilde enn det som kjennetegner vestlig kultur. Homers psyche har imidlertid noen særtrekk som adskiller den radikalt fra det sjelebildet som etter hvert blir det dominerende i vestlig tradisjon. For hos Homer er sjelen bare en skygge, en skygge av kroppen – soma – som er personens egentlige selv, dets autos, og den manifesterer seg først i døden. Da forlater psyche kroppen – for å dra til Hades, ledsaget av ferjemannen Kharon og budb ringeren Hermes, som framstilt på mange antikke illustrasjoner, særlig fra hellenistisk tid. Men siden psyche bare er en skygge av selvet, frister den er trøstesløs tilværelse i Hades. Derfor synes kjempa Akillevs, som falt ved Troja etter å ha felt kongssønnen Hektor, at det hadde vært bedre

å tjene på jorden en herre ringe og fattig på gods for kummerlig lønn enn å råde nede i Hades som ypperste drott over alle døde (Odysseen, sang XI, v. 489ff). Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 125

Sjelen – Er den gått ut på dato? 125

Karon, Psyke og Hermes. Illustrasjon fra en romersk lampe. (© www.maicar.com)

Det skjellsettende i antikkens menneskesyn i et historisk perspektiv er til- blivelsen av menneskebildet og forholdet mellom de delene som inngår i det. Da skal en merke seg at ånden, eller fornuften, – nous – er noe som opp- dages som noe gitt, noe mennesket er del av, mens psyche oppfinnes, eller konstrueres som det ville hete i våre dager. Det skjer i en erkjennelsesprosess som karakteriseres som en overgang fra mythos til logos, som de første filosofene representerer. Ånden er noe større enn mennesket, som kommer over det utenfra så å si, mens psyche er noe som oppfinnes, et begrep som lages for få grep om og grep på de uregjerlige kreftene som herjer i menneskets indre. Det er funksjonen til psyche i Platons menneskebilde, slik det først blir praktisert av hans læremester og stråmann Sokrates. Sokrates er en bemerkelsesverdig figur i sjelens historie. Han så omsorg for sjelen som menneskets – enkeltmenneskets – fremste oppgave. Som en klegg hang han på sine medborgere i Aten og gav dem ikke fred (i sjelen) med sine inntrengende spørsmål og appell: Har du husket å ha omsorg for din sjel? Og med dette mente han å erkjenne og dermed kjenne seg selv. For Sokrates og Platon blir psyche selv-et, altså et så å si omvendt menneskebilde i forhold til Homers, som så på kroppen som det overordnede, og sjelen, helt bokstavelig, som bare en skygge av selv-et. For Platon er psyche selv-et og det alt dreier seg om. Psyche hos Platon er imidlertid ikke en enhetlig eller harmonisk dimensjon, men en sammensatt og hierarkisk ordnet indre dimensjon. Platons sjel er tredelt, som framstilt i hans kjente lignelse om sjelens tospann, som består av en Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 126

126 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

svart og en kvit hest, med fornuften på kuskesetet som førsøker å styre de to hestene, særlig den uregjerlige svarte, som representerer begjær og lidenskaper. For å få styr på dette uhyret i Platons menneskebilde forsøker den fornuftige kusken å alliere seg med den kvite hesten, som representerer mot og vilje. Det er bare fornuftsdelen i Platons tredelte bilde av sjelen som er av guddommelig opphav, og dermed udødelig og evig. Det er bare denne fornuftsdelen som vil kunne bli del av de evigvarende ideers verden. Det var denne ideale verden, hvor det gode, det vakre og det sanne hersket, Sokrates forventet å bli del av ved sin død, for han hadde hele sitt liv levd i samsvar med disse evige ideer og fremmet dem i liv og lære. Derfor var han heller ikke redd for å dø da han ble dømt til døden av borgerne i Athen for å ha «forledet ungdommen», et av historiens mest kjente justismord. I stedet for å flykte iscenesetter han derfor sin egen død, i det som er blitt kalt hans stolteste øyeblikk, i visshet om «at det nå er best for meg å dø og slippe bort fra denne verden». Han avslutter livet i år 399 f.v.t. som skildret i hans Forsvarstale, med disse gåtefulle ord før han tømmer giftbegeret:

Sokrates’ død. Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 127

Sjelen – Er den gått ut på dato? 127

Men nå er det på tide å gå herfra, jeg for å dø, dere for å leve. Hvem av oss som går til det beste, det er skjult for enhver, unntatt for guden.

Betydningen av Platons sjelelære for menneskesynet i vår kultur kan knapt overvurderes idet den kom til å bli brukt både filosofisk og teologisk som begrunnelse for Bibelens og kristendommens forståelse av sjelen, der særlig Platons framstilling av sjelen som noe guddommelig gitt, udødelig og evig ble videreført. Platons sjelelære var imidlertid omstridt i antikken og utfordret, mest radikalt av hans elev og filosofiske konkurrent Aristoteles, som skrev historiens første sjelelære eller innføringsbok i psykologi, Peri psyches, Om sjelen, som kom til å øve en avgjørende innflytelse på Vestens menneskesyn, særlig fra høymiddelalderen og renessansen av. Så sent som først på 1800- tallet uttalte Hegel at dette i grunnen var den eneste sjelelæren som var verdt å lese av dem som til da var skrevet. Slik Platons lære snudde opp ned på Homers framstilling av sjelen, foretok Aristoteles en 180 graderes vending i forhold til Platon, fra trans- cendens til immanens. Mot Platons hinsideslære plasserte Aristoteles sjelens opphav, mål og væren i det dennesidige, samtidig som han opphevet den platonske dualismen mellom kropp og sjel. Det er i grunnen mye «moderne» i Aristoteles’ sjelelære. Han forstår sjelen som et livsprinsipp, det vil si at alt levende har sjel. Men samtidig som det levende blir besjelet, får det også en form som er særegen for nettopp dette vesenet. Det spesielle med mennesket er at det også har en fornuft og er i stand til å gi sine sjelsevner en fullkommen form gjennom det Aristoteles kalte enteleki, ved reali- seringen av sine iboende muligheter eller potensialitet. Sjelen kan slik med fornuft forme seg selv som ren fornuft eller ren form, det latinerne kalte forma formarum. Senantikken er på mange måter en forfallsperiode, da dekadansen gjorde seg gjeldende i Romerriket, som var preget av en livssyns- pluralisme som kan minne om vår tid. Man skulle ikke tro at en så dekadent tid, preget av moralsk oppløsning, skulle bry seg om sjelen. Men faktisk blir sjelepleie nærmest mote i senantikken. Det skyldes ikke minst noen filosofiske retninger som stod sterkt i denne tiden, særlig stoisismen og epikureismen, samtidig som manikeiske retninger med sin verdens- forakt (contemptus mundi) vant fram. Dertil kom det avgjørende drahjelp fra flere av de romerske keiserne i perioden, som var filosofisk interessert og bidrog til å fremme omsorgen for sjelen. En av dem som nøt godt av keiserlig beskyttelse, var nyplatonikeren Plotin. Hans sjelelære har hatt Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 128

128 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

stor innflytelse i ettertiden og gir fortsatt god mening for dem som er opptatt av emnet. Plotin (204–270) så på mennesket som en helhet bestående av kropp, sjel og fornuft eller ånd. Det som holder mennesket sammen, er det ånds- prinsipp som gjennomstrømmer hele mennesket. Hans menneskesyn kan illustreres ved en pyramide, der ånden, gresk nous, representerer toppen, og toppen av toppen er Det ene, som kristne teologer siden har tolket som Gud. Men for Plotin er Det ene et åndsprinsipp som er enhetlig, og derfor det eneste som gir fred og harmoni. Ved emanasjon strømmer det noe åndelig fra dette Ene gjennom alle de øvrige ledd av skapningen. Slik blir sjelen beåndet av Det ene og kan i sin tur beånde kroppen, slik naturen også har noe av Det ene i seg. Kroppen er med andre ord ikke bare syndig, selv om den tilhører den fysiske materien, det laveste i Plotins verdensbilde. Det sær- lige ved Plotins sjelelære er så hvordan han utlegger at sjelen selv kan løfte seg gjennom innsyn og dannelse og selv bli mer og mer ånd, og slik nærme seg Det ene, som den ved særlig innsyn og visdom kan smelte sammen med i en unio mystica. Det er på en måte et optimistisk menneskesyn Plotin forkynner. Han av- viser også kristendommen og særlig dens tanke om frelse ved stedfortredende lidelse. Plotin understreker at mennesket har en særlig evne og mulighet til å frelse seg selv ved gode gjerninger og ved å danne sin sjel gjennom innsyn og dannelse, slik at den selv kan bli del i Det ene, verdens skapende åndsprinsipp.

Middelalderen – sjelens glansperiode Av og til må vi minne oss selv om at europeisk kultur ble skapt i middelalderen idet kristendommen vinner fram og gjennomstrømmer alle livets områder, og at den kulturspesifikke europeiske individualismen er et produkt av kristendommens sjelelære. For det er bare individer som har sjel. In- dividualismen vokser fram gjennom kirkens gjennomtrengende appeller om å ha omsorg for sjelen og huske dens mål i det hinsidige, som frelst eller evig fortapt i helvete. Den er således en særlig konsekvens av den kristne syndelæren og skriftemålet, der mennesket stadig måtte besinne seg på sin synd og egen skyld og gjenta: Mea culpa – det er min skyld. Og jeg har syndet! Det er enkeltmennesket det er snakk om, og den individuelle sjels frelse eller fortapelse. Spørsmålet om sjelens frelse eller fortapelse blir særlig påtrengende fordi man ikke kan kvitte seg med sjelen, om man vil eller ei. For sjelen er både Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 129

Sjelen – Er den gått ut på dato? 129

Fortapte sjeler i Satans helvete. Fra en belgisk tidebok fra 1400-tallet, Les Très Riches Heures du Duc de Berry.

udødelig og evigvarende, med guddommelig opphav. Da blir det avgjørende om den ender i himmelsk salighet eller evig pine i helvete. Denne sjelelæren med utspring i forståelsen av menneskets syndige natur har gitt våre forfedre dårlig samvittighet siden kristendommen ble innført for tusen år siden. Augustins forståelse av mennesket fanget i arvesynden har spilt en viktig Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 130

130 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

rolle i et slikt perspektiv. Det er sjelen som er hovedpersonen i hans Be- kjennelser fra år 400. Og synd er for Augustin særlig knyttet til seksuallivet, syndige tanker og kroppslige fristelser, som bare bekrefter hvordan vi sitter fast i arvesynden, syndefallet knyttet til kjønn, kropp og seksualitet. Og nettopp fordi vi sitter fast i arvesynden, er det heller ingen annen vei til frelsen enn å lite på nåden, frelse ved anger, bekjennelse og tilgivelse i barmhjertig nåde. Veien til sjelens frelse går innover i eget sinn, så tilbake til erkjennelse av Guds vesen slik det åpenbares gjennom Jesu liv og lære, og endelig oppad til Gud, for å møte ham ansikt til ansikt etter å ha gjennomløpt alle stadier fram til sjelens frelse, som den kristne nådelæren forkynner. Ingen annen periode i europeisk historie har brukt mer og så mye av sine åndskrefter på å løse sjelens problem og dødens mysterium som kristen middelalder. Den reiste de grunnleggende spørsmål: Hva skjer med sjelen og kroppen i døden? Og blir mennesket frelst ved gode gjerninger eller ved tro alene? På grunn av Luther og reformasjonen, som kastet vrak på tradisjonen som kirken hadde utviklet og katolisismen fremdeles forvalter, har vi i protestantiske land også mistet mye av den kunnskapen og innsikten i sjelens vesen og vilkår som middelalderens filosofer og teologer utviklet, og som toppet seg i læren til Thomas av Aquinas i høymiddelalderen. Vi kan imidlertid stifte bekjentskap med disse innsiktene i Dantes Gud- dommelige komedie fra årene 1307–1321. Verket skildrer Dantes reise gjennom de tre dødsriker, Helvete, Purgatoriet og Paradiset, og hva som er betingelsene for sjelens frelse. Dantes verk, særlig første del, har inspirert mange kunstnere. Forestillingene om helvete har vekket fantasien til mange kunstnere. Hvordan folk i middelaldren og renesssansen forestilte seg helvete, kan leses ut av den rikt illustrerte tideboken fra 1400-tallet, Hertugen av Berrys rikeste timer.

Renessansen (1350–1600) Den vitenskapelige revolusjonen utfordret kirkens menneske- og verdensbilde, og dermed den kristne sjelen med en gitt substans. For dens substans kan ikke observeres eller bevises eksperimentelt vitenskapelig. Likevel blir renessansen en viktig periode i sjelens historie – idet den blir omtolket og forstått på en ny måte. Det moderne menneske fødes i renessansen, og det sjelebildet som vokser fram da, preger fortsatt vår forståelse av sjelen. Det er særlig tre personer som står både som fedre og faddere for den moderne sjelen, nemlig essayisten Michel de Montaigne (d. 1592), filosofen René Descartes (d. 1650) og verdens fremste dramatiker William Shakespeare Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 131

Sjelen – Er den gått ut på dato? 131

(d. 1616), som skildret det sammensatte og ofte destruktive menneske- sinnet. Montaigne skrev sine Essays (fransk for forsøk) for å lære seg selv å kjenne, derunder sin sjel. Han forsøker å gripe sjelen for å begripe den, men hver gang han tror han har funnet den, glipper taket og den forsvinner som sand mellom fingrene. Han kommer således til at sjelen er tom, det vil si at den mangler substans. Men likevel holder han fast på at han har sjel som sentrum i sin personlighet. Og med skrift, med sine essays, forsøker han å gi den en ny form mer enn substans: «Jeg foretrekker å meisle ut min sjel fremfor å fylle den med løsøre», som han skriver et sted i 3. bind av sine Essays, som han gav ut i revidert utgave i 1588. Med sine essays forbereder han seg på å dø, og lærer dermed å leve: «Den som kunne lære mennesket å dø, ville lære det å leve», som han skriver et annet sted. Og døden er det siste essayet. Først da vil det vise seg hvilke kvaliteter sjelen og han selv har på bunnen av sitt hjerte. Descartes vil i møtet med den vitenskapelige revolusjon forsøke å berge sjelen – og dermed kristendommen. Men i det forsøket kommer han til å dele mennesket i to, i kropp og sjel som to adskilte substanser, der kroppen er et mekanisk urverk som del av den fysiske naturen, mens sjelen en immateriell substans som del av fornuftens rike. Denne dualismen har siden, helt til våre dager, vært et ankepunkt mot Descartes’ tenkning. Han forsøkte også selv å moderere sin dualisme og bygge bro mellom kropp og sjel, som han så det var kontakt mellom. Det gjorde han blant annet ved å plassere sjelen i hjernen. Han deltok også i den vitenskapelige utforskingen av menneskekroppen og fulgte interessert med i tidens anatomiske undersøk- elser. Han gikk selv på jakt etter sjelen med disseksjonskniv, og mente å kunne lokalisere den mellom høyre og venstre hjernehalvdel, i den lille

Descartes plasserte sjelen i kongle - kjertelen, glandula pinealis. Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 132

132 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

konglekjertelen, glandula pinealis, et standpunkt som i dag er en ren kuriositet i vitenskapshistorien. Da hadde Descartes større lykke med å definere sjelen som menneskets tankeevne, som fornuft. Hans rasjonelle cogito forstås også som selvbevissthet. Det er her, i hans metodiske tvil, vi finner grunnlaget for den moderne filosofi. Senere filosofer fulgte opp denne posisjonen, slik at sjelen for all ettertid knyttes til menneskets tankeevne og selvbevissthet. Posisjonen sementeres i opplysningstiden.

Opplysningstiden (1700-tallet) Descartes’ metodiske tvil og jakt på sikker viten ligger også til grunn for opplysningstiden, samtidig som hans dualisme og sjelens immaterielle substans anfektes. Det er særlig de skotske og engelske filosofene fra Hobbes til Hume som går til angrep på sjelens substans. Immateriell substans er en selvmotsigelse, og tanken er like mye knyttet til kroppen og sansene som til en diffus sjel, hevder de. Når sjelen fratas substans, kan den heller ikke tjene som menneskets sentrum og målestokk lenger. Siden det er et krav i kristen - dommen at sjelen har substans, anklages både Hobbes og Locke for ateisme. John Locke (d. 1704) erstatter sjel med identitet og selv-et som uttrykk for menneskets vesen. Begge disse begrepene skulle vise seg å bli sentrale i senere tiders forståelse av mennesket i samfunnsvitenskapene, som de eng- elskspråklige filosofene med sin empirisme beredte grunnen for. Hume kalte menneskets sjel og bevissthet for et knippe av sanseinntrykk, a bundle of perceptions. Selv om den fremste opplysningsfilosofen, Immanuel Kant (d. 1804) avviste den empiriske erkjennelsesteorien til Hume som kun halve sannheten, måtte han også medgi at hverken sjelen eller Guds eksistens kunne bevises. Likevel holdt Kant fast på troen både på sjelen og på Gud. Han kaller dem «regulative ideer». Vi trenger troen på sjelens udødelighet og at dens skjebne avgjøres på dommens dag, der vi må stå til ansvar for våre handlinger. Dette perspektivet på våre liv, den indre pisken, er nødvendig for at vi skal kunne handle moralsk rett og ikke havne i utskeielser av ulike slag. Større tillit hadde ikke fornuftsfilosofen Kant til menneskets evne til å bruke sin fornuft fornuftig og følge de universelle morallovene.

Den sjelfulle romantikken og Kierkegaard Man skulle tro at sjelens dager var talte, og at den gikk ut på dato da sentrale Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 133

Sjelen – Er den gått ut på dato? 133

tenkere i opplysningstiden avviste dens substans og gjorde den til gjenstand for tro og erstattet den med andre begreper. Men slik gikk det ikke. Dette skyldes særlig romantikken, som på mange måter supplerte den snevre bestemmelsen av mennesket som fornuft med følelser og lidenskaper som selve motoren i mennesket og meningen med livet. Romantikken dyrker på flere måter sjelen og det sjelfulle mennesket ved å følge hjertets stemme. Sjelen representerer den ekstra, dype og uutgrunnelige dimensjonen som opplysningstiden mangler. Dette kommer til uttrykk i både billedkunsten og diktingen, som Goethe kan stå som talsmann for med disse verslinjene: «Seele des Menschen, / Wie gleichst du dem Wasser! / Schicksal des Men- schen, / Wie gleichst du dem Wind!» Av stor historisk betydning er romantikkens natursyn, som gikk imot opplysningstidens mekaniske forståelse av menneskekroppen og den fysiske naturen. Romantikken setter fokus på den levende naturen. Alt levende er besjelet, og det er slektskap mellom menneske og natur, som uttrykt i Werge- lands dikt «Mig selv»: «Der er Slægstskab mellem Sjælen og Stjernerne.

Caspar David Friedrich: Kvinne i solnedgang, 1818. Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 134

134 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Den triner i Stjernelyset udenfor Ansigtets Forhæng, hvis Folder ere for- svundne.» Det er ikke malerens oppgave å skildre naturen, hevder Caspar David Friedrich, men å la naturen speile menneskets sjel. Sjelen er del i noe større enn mennesket. Det gjelder også kjærligheten, som romantikken dyrker, som den ypperste og edleste av alle følelser, som livets mål og målestokk. Det er også den som settes på prøve i Goethes Faust, som er et veddemål mellom Gud og Satan i skikkelsen av Mefisto om Fausts sjel. Faust er villig til å sette sin sjel i pant hos Fanden for å løse sine vitenskapelige gåter, og for å få til- fredsstilt sine erotiske lengsler. Prisen må andre betale, særlig ungpiken Gretchen, som han setter barn på etter å ha gitt moren Mefistos dødelige sovemedisin, et barn hun selv dreper for å unngå skammen, og blir dømt til døden for det. Likevel forblir hun trofast mot Faust, og hans sjel frelses til slutt da Faust dør, ved Gretchens kjærlighet og hennes stedfortredende lidelse. Dikterfilosofen og teologen Søren Kierkegaard (d. 1855) representerer idéhistorisk en overgang fra sjel til psyke idet han forstår sjelen psykologisk, slik dette for eksempel kommer til uttrykk i hans forståelse av angst, som fremlagt i hans Begrebet Angest. Ellers fremstår han som selv-ets dikter som vektlegger at man må våge å velge seg selv. Men for å kunne velge seg selv, må man også kjenne seg selv og sitt sammensatte sinn. Det er også en forutsetning for at man kan frelse sin sjel i religiøs forstand, som er et hoved- anliggende for Kierkegaard i hans oppbyggelige religiøse skrifter.

Vitenskapens sjel Med ett slag knuste Darwin med sin bok om Artenes opprinnelse (1859) forestillingen om mennesket skapt i Guds bilde. Dette rammet også forestillingen om at mennesket er født med en evig og guddommelig sjel. Men hva kom i stedet? En sjelløs natur eller en naturlig sjel? På en måte kan en si at Darwins evolusjonsteori tvang fram ny refleksjon om menneskets sjel, både om dens opprinnelse og vesen. Den flytende overgangen mellom menneske og dyr som Darwins lære påpekte, reiste også spørsmålet om også andre levende vesener har sjel. På en måte gjenreiste og aktualiserte den Aris- toteles’ lære om at alt liv er besjelet, og at sjel og åndsevner er noe som skal formes i en utvikling. Den reiste også spørsmålet om hva som tilhører arten og den fylogenetiske utviklingen, og hva som tilkommer individet og den ontogenetiske utviklingen. Spørsmålet er også når i artens og individets utvikling mennesket får sjel. Samtidig med språket for artens vedkommende, Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 135

Sjelen – Er den gått ut på dato? 135

og ved utviklingen av bevissthet for individets vedkommende? Et mulig svar er at arten homo sapiens er født med sjelsevner som det er opp til individet å utvikle. Omtrent slik som mennesket er født med evnen til språk som må læres i de første leveår, er det også født med sjelsevner som må stimuleres i oppveksten og finne sin form i takt med individets personlige utvikling. På den måten kan en si at Darwins evolusjonsteori aktualiserte spørsmålene om sjelens vesen og vilkår og understreket behovet for å ha «omsorg for sjelen» slik Sokrates forkynte. Det samme kan en si gjelder for Freuds psykoanalyse, som først på 1900- tallet utfordret ikke bare kirkens seksualmoral, men viste hvor avhengig mennesket er av sine omgivelser, helt avgjørende i de første leveår, der år - sakene til de personlighetsforstyrrelser og nevroser som Freud påpekte, befinner seg. På dette grunnlaget skapte Freud en teori om sjelen som noe ubevisst og irrasjonelt, fullt av komplekser og tabuer, som forkvakler menneskets følelsesliv og hemmer en harmonisk personlighetsutvikling. Sjelen blir definitivt psyke med sine psykiske lidelser som trenger terapi for å bli frisk. Spørsmålet er om Freuds psykologi representerer en reduksjon av sjelen (noe Carl Gustav Jung mente idet han etterlyste nettopp sjelen som en positiv kraft i menneskelivet), eller en ny mulighet til å forstå menneskets komplekse indre, hvor formbar og påvirkelig sjelen er, og hvor avhengig den er av omgivelsene, særlig i barndommen. I så måte har vår tid og vårt samfunn ikke til fulle tatt konsekvensene av Freuds lære, noe de utbredte psykiske lidelsene blant ungdom, den nye folkesykdommen, kan tyde på. I så måte kan en ikke si at sjelen er gått ut på dato. Men kanskje er sjelen i tradisjonell forstand med sine behov for omsorg blitt forsømt i vår kropps- fikserte tid med fokus på de ytre prestasjoner.

Sjelens restaurasjon Når nøden er størst, er hjelpen nærmest, heter det. Det gjelder på en måte også sjelens utsatte stilling i kjølvannet av vitenskapliggjøringen av vår hverdag og den sekulære avfortryllelsen av vår verden. For samtidig med at Nietzsche forkynner at «Gud er død», setter han også nytt lys på sjelen, som han nevner ca. 1500 ganger i sitt forfatterskap, og krever en «ny sjel». Hvor viktig det er å legge vekt på menneskets sjelelige ressurser, kommer til uttrykk i hans selvforståelse som filosof og forfatter. Han kaller seg psyko- logifilosof og mener at psykologien må bli «herskerinne over alle vitenskapene. All vitenskap må hvile på forståelse og kunnskap om mennesket, og hva slags vesen det er. Man trenger ikke å forkaste sjelen, Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 136

136 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

hevder Nietzsche, «en av tenkningens eldste og ærverdigste hypoteser» (aforisme 12 i Hinsides godt og ondt). Men sjelen må altså forstås på nytt og omdefineres. Først og fremst skal den løsrives fra kristendommen og dens nedvurdering av kroppen og dens moralske fordømmelse av seksuallivet. I stedet vil Nietzsche knytte sjelen nettopp til den vitale og driftige kroppen. Det er ikke snakk om «den frie vilje» hos Nietzsche, men bare sterke og svake viljer, og dermed sterke og svake sjeler. Han søker en edel og høyverdig sjel som sier ja til viljen og kroppens drifter og vitale behov, ja til makten som bryter ut av flokkens forflatende konformitet og setter seg igjennom med sine skapende evner i tillit den naturen som har skapt oss. Den fremste filosofen i det 20. århundre, språkfilosofen Ludwig Wittgen- stein (d. 1951), var også opptatt av psykologi og sjelens kvaliteter. Selv om det meste av det lille han skrev, ble utgitt posthumt, skrev han en egen Psyko- logiens filosofi (omtrent som Nietzsche), utgitt i to bind. Han har gjort det klart for oss at vi lever i en språklig konstituert verden, og at «min verdens grenser, er mitt språks grenser». Vi erkjenner ikke mer enn vi har ord og begreper for. Og vår forståelse av oss selv og virkeligheten ligger i måten vi bruker språket på. Slik sett kan en si at vi har sjel bare så lenge vi bruker ordet sjel. Ifølge Wittgenstein inngår vår tale, skrift og våre språklige uttrykk i forskjellige språkspill. Slik sett er også forestillingen om sjelen slik den kommer til utrykk i den sjelens historie vi har gjennomløpt med sjumilsstøvler her i dag, med sine forandringer, nye fortolkninger og forvandlinger, også et språk- spill, sjelens språkspill. Sjelen eksisterer, i tråd med Wittgensteins tanker, bare så lenge vi finner det viktig og bryet verd å spille dette språkspillet, med alle de ord og begreper, bilder og symboler som det innebærer. Ut fra et slik språk- lig syn på sjelen, er den definitivt ikke gått ut på dato. For vi bruker titt og ofte sjel i vår omtale av oss selv og vårt indre. Vårt indre ville ha vært ganske tomt om «sjel og sinn» forsvant fra vårt vokabular. En bekreftelse på at sjelen lever videre i vår tid, er dens plass i dikt- ningen. I tiden etter Darwins evolusjonsteori da det såkalte moderne gjennombrudd fant sted, oppstod også en ny realistisk dikting, der den psykologiske romanen stod sentralt med Dostojevskij og Hamsun som fore- gangsmenn. Hamsun skrev i 1890 den toneangivende artikkelen «Fra det ubevisste sjeleliv» i Samtiden, og fulgte opp i 1890-årene med romaner om «de hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen». Inspirert av Freud og moderne psykologi er det indre sjeleliv et hovedmotiv i det 20. århundres diktning fra James Joyce og V. Woolf til no- belprisvinneren J.M. Coetzee og Siri Hustvedt og Karl Ove Knausgård i vår tid i det 21. århundre. Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 137

Sjelen – Er den gått ut på dato? 137

På dette grunnlaget kan vi forsøke å gi en status for sjelens stilling i vår tid og samtidig besvare spørsmålet hvorvidt sjelen har gått ut på dato. Vi kan slå fast følgende, at sjelen ◦ Består som religiøst begrep for troende og ikke-troende ◦ Er et psykologisk begrep om psyke & psykiske lidelser ◦ Er et teoretisk/filosofisk begrep i et menneskesyn, i en antropologi ◦ Er et bilde eller symbol på personlige egenskaper ◦ Er et allment begrep om menneskets indre, for summen av følelser og personlige holdninger, en utkrystallisering av personligheten, selvets essens ◦ Noe sammensatt og komplekst, noe eksklusivt individuelt og vanskelig å identifisere ◦ Noe vi trenger for å få grep om og grep på det som rører seg i vårt indre.

I sum har sjelens historie fra antikken til våre dager skrevet seg inn i vårt felles minne og vår kulturs menneskebilde som en palimpsest som vi fortsatt skriver på, og den består så lenge vi finner det verdt å ha omsorg for den i skrift og tale, i teori og praksis. Sjelen er vår frihet til å definere oss selv som mennesker.

PS – Spørsmål Et foredrag i Det Norske Videnskaps-Akademi avsluttes med spørsmål, som et uomgjengelig vitenskapelig prinsipp. Mitt foredrag utløste flere spørsmål som alle hadde fortjent et mer utførlig svar. Det er det ikke rom for her heller. Det er likevel to beslektede spørsmål som skal få et mer utfyllende svar enn jeg var i stand til å gi på sparket. Begge spørsmålene gjaldt, fritt gjengitt: Om ikke sjelen er et relasjonelt fenomen, knyttet også til andre mennesker? Mitt svar der og da den 17. januar 2019 var at det er den, og at jeg i Sjelens betydning også gjør rede for det. Dette spørsmålet, som jeg ikke kan yte full rettferdighet, vil jeg her bruke som en anledning til en kort presisering for å få fram et hovedpoeng som utkrystalliseres gjennom sjelens lange ut- viklingshistorie fra antikken til i dag. For å sette det på spissen kan jeg svare med å vise til kapitlet om Adolf Eichmann i min bok, der det spørres om Eichmann hadde sjel. Svaret i boken er nei. Begrunnelsen er at han ikke relaterte det han gjorde, til sin egen sjel, som han ikke viet en tanke, men til andre mennesker, til topp-sjiktet av Nazi-ledere, og særlig til Føreren. Han gjorde alt for å tilfredsstille dem, for slik å fremme sin egen karriere, med håp om forfremmelse (som aldri nådde den graden han arbeidet for). Det var selvfølgelig en ekstrem grad av mål/middel-tenking som lå til grunn for Foredrag - Høystad.qxp_Foredrag - Høystad 17.03.2020 14:52 Side 138

138 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Eichmanns streben, med hundretusener av uskyldige jøder som ofre, som måtte betale med sitt liv for hans «ærgjerrighet» i oppfyllelsen av «den endelige løsning» av plikt til Føreren. Eichmann er således et uhyrlig eksempel på hvordan det går når man glemmer omsorgen for egen sjel som et mål i seg selv, og relaterer hele sitt liv til andre mennesker for å tilfredsstille dem og deres mål. Selv om sjelen ikke kan sies å ha substans i filosofisk forstand i vår tid, gjelder den fortsatt som et mål i seg selv, som krever aktiv omsorg, med kvaliteter som ikke kan gjøres til middel for andre mål, som noe relasjonelt. I den forstand er Sokrates’ krav om å huske å ha omsorg for sin sjel like aktuelt som da han selv ofret livet for å dø i overensstemmelse med det han forkynte i liv og lære for to tusen fire hundre år siden, da grunnlaget ble lagt for forståelsen av sjelen i vår kultur. Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 139

Borgervern mot migranter og minoriteter

Foredrag på møte 21. mars 2019

av Tore Bjørgo, Leder for Senter for ekstremismeforskning og professor ved Universitetet i Oslo og Politihøgskolen (bistilling)

De siste årene, og særlig rundt flyktningkrisen i 2015 og 2016, har borgerverngrupper dukket opp over hele Europa og i USA og Canada. De har patruljert gater og landegrenser, og hevdet at de skulle beskytte lokalbefolkningen mot kriminalitet og andre sikkerhetstrusler fra ulovlige migranter og bestemte minoritetsgrupper. Men i mange land har borgervern i ulike former lange historiske røtter. Sammen med min tsjekkiske kollega, professor Miroslav Mareš, startet vi for snart tre år siden opp et internasjonalt komparativt forskningsprosjekt1 for å utforske dette fenomenet og forstå bedre under hvilke forhold ulike varianter av borgervern mot migranter og minoriteter oppstod, hvorfor noen av disse bevegelsene vokste og varte i årevis, mens de fleste av disse borgerverngruppene ganske raskt brøt sammen og forsvant. Med begrepet borgervern (vigilantisme) mener vi i dagligtalen gjerne «å ta loven i egne hender». En mer formell definisjon av borgervern er organi- sertesivilesomopptrerienformforpolitirolleutenåhapolitimyndigheteller andrejuridiskerettigheter,atdebrukervoldellerframviserenkapasitetfor vold,oghevderatpolitiogandremyndigheterentenmanglerevneellervilje tilåhåndtereetkriminalitetsproblem. Det finnes ulike former for borgervern, men jeg skal diskutere noen av de vanligste formene. Et typisk trekk ved borgervern er at det er diskriminer- ende eller «biased». Borgervern grupper pleier å rette sin oppmerksomhet mot bestemte marginaliserte grupper i samfunnet, som de beskyldes for å være potensielle kriminelle eller true vår sikkerhet eller sosiale eller moralske orden. I mange europeiske land har rom-folk (eller sigøynere) i

1. Prosjektet har resultert i en antologi, Tore Bjørgo and Miroslav Mareš (editors), Vigil- antismagainstMigrantsandMinorities. London/New York: Routledge. Boken kommer ut høsten 2019 både i trykt utgave og som Open Access e-bok for gratis nedlasting. Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 140

140 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

lang tid vært særlig utsatt for aggressive borgervernaktiviteter, men de siste årene har flyktninger vært den fremste målgruppen. Vi brakte sammen forskere og casestudier fra 17 land, og forskerne ble bedt om å samle data om de samme temaene slik at vi kunne få sammen - liknbare data. Dette datasettet gir basis for komparative analyser hvor vi blant annet kunne undersøke blant annet følgende spørsmål:

• Hvordan opererer disse borgerverngruppene, og hvordan er de organi - sert? • Hvordan rettferdiggjør gruppene sine aktiviteter utad, hva er de interne strategiene bak satsingene, og hva motiverer enkeltpersonenes deltakelse? • Under hvilke forhold er det at slike borgerverngrupper oppstår, blomstrer, eller mislykkes? Hva er de hemmende og fremmende faktorene?

Vi har identifisert fire hovedtyper borgervernaktiviteter:

• Lynsjinger, pogromer og terror (som er de mest voldelige formene) • Paramilitære militser • Grensepatruljer • Gatepatruljer

Lynsjinger, pogromer og terror Det klassiske eksemplet på borgervern-terrorisme er Ku Klux Klans lynsjinger av svarte og andre minoriteter, som ofte ble beskyldt for å ha begått kriminalitet eller for å bryte «den moralske orden» med hvitt over- herredømme. Liknende former for borgervern-vold skjedde i Russland i perioden 2006-2010 der minst 450 muslimske migranter og homofile ble drept, og tusenvis skadet – ofte beskyldt for kriminalitet eller å bryte ned samfunnets normer og familieverdier. Denne voldskampanjen kunne fortsette i år etter år fordi politiet bare snudde ryggen til og lot være å gripe inn overfor rasistiske skinheadgjenger og andre høyreekstreme grupper som sto bak drapene. Et annet ekstremt eksempel på borgervernterrorisme var en serie drap på rom-folk in Ungarn i 2008-2009. En dødsskvadron på fire gjerningsmenn drepte 10 personer (deriblant et barn) da de ved flere anledninger angrep Rom-landsbyer med skytevåpen. De prøvde å rettferdiggjøre sine handlinger med å hevde at de hevnet «sigøyner- Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 141

Borgervern mot migranter og minoriteter 141

Enmobbpåmerenn1000lynsjettresvartemennibyenDuluthiMinnesota i1920.Detrevaranklagetforåhavoldtattenhvit,ungjente,menbevisene varusikre.Bildeterhentetfraetavmangepostkortavlynsjingersom sirkulertepådennetiden.

kriminalitet» og at de ville provosere fram reaksjoner fra Rom-folk slik at de kunne utløse en etnisk borgerkrig. I virkeligheten var ofrene helt tilfeldige og hadde ikke noe å gjøre med eventuell «sigøyner-kriminalitet».

Paramilitæremilits-bevegelser Det som skiller slike militser fra andre former for borgerverngrupper er at de har en militær stil og organisasjonsform. De bærer vanligvis militær- liknende uniformer og opptrer i parader eller marsjer gjennom gatene i militær orden. De har også militær kommandostruktur, og noen av gruppene trener med våpen. I Sentral- og Øst-Europa er det lange tradisjoner for slike para- militære militser helt tilbake til mellomkrigsperioden, oftest knyttet til fascis- tiske organisasjoner. Noen av dem, men ikke alle, har også vært involvert i Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 142

142 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

UniformertemedlemmeravdenUngarskeGardemarsjerergjennomRom- landbyenTatárszentgyörgyiUngarn.(Foto:BelaSzandelszky)

borgervernaktiviteter, ved at de hevder de skal beskytte samfunnet mot kriminelle grupper og samfunnsnedbrytende elementer. Det viktigste eksemplet i nyere tid er «Den Ungarske Garden», milits-vingen til det høyre- ekstreme Jobbik-partiet. Den Ungarske Garden hadde til oppgave å beskytte ungarske borgere mot såkalt «sigøynerkriminalitet», blant annet gjennom å marsjere gjennom Rom-landsbyer og nabolag for å skremme innbyggerne der. Selv om Den Ungarske Garden ble forbudt ett år etter opprettelsen, inspi rerte den liknende grupper i andre sentral- og østeuropeiske land som Tsjekkia, Slovakia og Polen. I USA er det også lange tradisjoner for borgervern og borger-militser. En variant retter seg mot de føderale myndighetene, som ofte omtales som «the Zionist Occupation Government». I vår studie har vi med en annen type militsgruppe, the Minutemen, som patruljerer grensen mellom USA og Mexico. De hevder at de hjelper myndighetene med å patruljere grensen for å hindre illegale migranter i å komme inn i USA. Dette bringer oss til en tredje type borgervern-aktiviter. Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 143

Borgervern mot migranter og minoriteter 143

Grensepatruljer I perioder hvor det har vært mye tilstrømming av flyktninger eller udokumenterte migranter som krysser landegrensene, og dette har stått høyt på dagsorden i politikk og media, så har det også oppstått borgervern som har patruljert grensene. De hevder at så lenge myndighetene ikke har vært i stand til å oppfylle sin plikt med å kontrollere grensene – enten det er på grunn av manglende kapasitet eller manglende vilje – så har politiske akti - vister tilbudt sin «hjelp» til å patruljere grensene. I Bulgaria har borgerverngrupper knyttet til høyreradikale partier patruljert grensen mot Tyrkia og drevet klappjakt på migranter. Et annet eksempel var den såkalte Identitær- bevegelsen som brukte crowd-funding for å finansiere leie av et skip som skulle patruljere Middelhavet under slagordet «Defend Europe». De opp- nådde neppe å stoppe noen migranter, men de fikk masse mediedekning. De brukte dette til å påvirke myndigheter og gjøre Identitær-bevegelsen populære blant mange europeere som sympatiserte med deres motstand mot innvandrere. Minutemen er en paramilitær variant av grensepatrulje, som i hovedsak bestod av eks-militære. Et fellestrekk ved alle disse borgervernpatruljene langs grensene er at de sjelden eller aldri stanser noen udokumenterte migranter. Det er først og fremst symbolske handlinger for å demonstrere vilje til å beskytte fedre- landet mot uønskede inntrengere, og en mediestrategi for å påvirke det bredere publikum med de ideene borgerverngruppen står for – blant annet å undergrave legitimiteten til de politiske myndighetene.

Gatepatruljer Dette er den vanligste formen for borgervern-aktiviteter mot migranter og minoriteter. Da er det organiserte grupper som vandrer sammen i gatene eller på bestemte steder med et uttalt formål om å gi beskyttelse mot folk som kan utgjøre en risiko for kriminalitet. Og i denne sammenheng er det særlig migranter og Rom-folk som pekes ut som kilde til kriminalitet. Vanligvis patruljerer disse gruppene gater hvor det kan tenkes at tyveri, ran eller voldtekt kan skje. De hevder at deres nærvær vil avskrekke kriminelle og gi en følelse av trygghet til vanlige borgere, og spesielt til sårbare kvinner. Ofte starter slike patruljeaktiviteter i etterkant av en kriminell hendelse som har skapt frykt og sinne blant folk, og særlig hvis migranter eller minoriteter har vært involvert. Massetilstrømning av flyktninger kan også være et påskudd til å etablere slikt borgervern. Ofte er det høyreradikale organisasjoner og partier som griper fatt i muligheten til å organisere Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 144

144 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Soldiers of Odin poserte i Drammen 20. Februar 2016, før de skulle patruljeregjennombyen.(Foto:HeikoJunge).

borgervern for å beskytte lokalbefolkningen – men ikke minst for å pro- motere sin egen organisasjon. Men det skjer også at borgervernpatruljer blir organisert mer spontant av bekymrede (eller sinte) borgere uten noen politisk styring ovenfra. De fleste av disse gruppene hevder at de bare vil observere og rapportere hendelser til politiet, at de har en avskrekkende effekt, eller at de er rede til å gripe inn med makt overfor kriminalitet. Da utfordrer de åpenbart politiets voldsmonopol. En mer aggressiv form for borgervern er når de patruljerer utenfor asyl- sentra, flyktningeboliger eller til og med inne i landsbyer med Rom-folk. Hensikten – eller iallfall resultatet – er å skremme folk som bor der fra å gå ut, eller at de forlater hjemmene sine permanent – noe som også har skjedd i en del tilfeller. Selv om noen borgerverngrupper gjør omfattende bruk av vold, så begår de aller fleste borgerverngrupper ikkedirekte voldshandlinger. Men det de gjør, er å framvise en voldelig kapasitet gjennom maktdemonstrasjon, enten det er å paradere som en uniformert paramilitær organisasjon (med eller uten våpen), eller å marsjere gjennom gatene med gruppesymboler, uniformer og gjerne også med hunder. Deres maktdemonstrasjon er åpenbart ment å ha Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 145

Borgervern mot migranter og minoriteter 145

en skremmende og avskrekkende virkning på deres målgrupper (migranter og minoriteter med kriminelle tilbøyeligheter), men også på deres politiske motstandere. Det var ikke uten grunn at Soldiers of Odin alltid ville gå i store grupper i stedet for to og to, som natteravnene gjør. Det var ikke minst denne uni- formeringen og maktdemonstrasjonen som gjorde at norsk politi oppfattet dette som en utfordring mot politiets maktmonopol og brudd på politiloven.

Hvorfor gjør de dette? Vi må jo spørre: Hvorfor bruker folk tid og krefter på slike borgervernaktiviteter? Her kan vi skille mellom grunner på tre nivåer: Deeksternerettferdiggjørelsene er de offisielle begrunnelsene som gruppen presenterer overfor myndigheter, media og offentligheten – å beskytte lokal - befolkningen mot kriminalitetstrusler som politi og andre myndigheter ikke har kapasitet – eller vilje – til å håndtere på egen hånd. Disse begrunnelsene er altruistiske og idealistiske, og spiller på folks bekymring om kriminalitet, seksuelle overgrep, terror eller masseinnvandring. Typiske budskap er at migranter og minoriteter med kriminelle tilbøyeligheter truer vår trygghet i det offentlige rom. Ikke minst hevder borgervernmiljøene at migranter – og særlig muslimske menn – trakasserer og voldtar «våre kvinner», at de flommer ukontrollert over våre grenser og truer vår livsstil, kultur, velferdsordninger og sikkerhet. Og politiet er enten ute av stand til eller mangler vilje til å beskytte borgerne. Da har borgerne rett til å beskytte seg selv ved å etablere borgervern, hevder de. Gruppestrategiene er de interne grunnene til at ledere mener det vil tjene gruppens interesser å starte med borgervernaktiviteter. Disse motivene er ikke ment for offentligheten. Denne dimensjonen er særlig relevant når partier og organisasjoner på det ytre høyre organiserer borgervern for å tiltrekke seg mediedekning og mobilisere folkelig støtte og nye medlemmer – selv om aktivitetene alltid begrunnes med et altruistisk og idealistisk for- mål, som å stoppe kriminalitet, voldtekt og ulovlige migranter. Men ingen av disse offisielle formålene blir oppnådd, som å stanse kriminelle handlinger – for det er heller ikke hovedhensikten. Individuellemotivasjoner er det som driver frem enkeltpersonenes deltakelse i disse aktivitetene. Selv om enkelte kanskje er motivert i samsvar med Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 146

146 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

gruppens offisielle formål, er det mange deltakere som er med av helt andre grunner. Et eksempel på individuelle motiver som står i en viss motsetning til det offisielle formålet gjelder Soldiers of Odin, som hevdet at de gjennom sine vandringer ville bidra til å skape trygghet i gatene. Paradokset var at en stor andel av deltakerne hadde omfattende krimi - nelle rulleblad, som blant annet handlet om vold, ordensforstyrrelser, seksuelle overgrep, narkotika og våpen. Dette var i stor grad unge menn i 20- og 30-årene, trolig på slutten av en ungdomskriminell karriere. For mange av disse representerte Soldiers of Odin en mulighet for å gjøre opp for deres kriminelle fortid. De ville vise at de kunne gjøre noe bra for samfunnet, og gjennom dette rette opp noe av deres dårlige rykte. Så slike individuelle motivasjoner handler ofte først og fremst om å forbedre deres personlige identitet og sosiale status, og det var spesielt viktig for de som hadde et dårlig rykte som bråkmakere og kriminelle. Men selv om dette trolig var et genuint ønske fra mange av dem, så var ikke politiet spesielt begeistret for at nettopp disse skulle hjelpe til med å holde orden i gatene.

Faktorer bak framvekst og nedgang i borgervernaktiviteter Hvilke samfunnsmessige forhold gjør at slike borgervernbevegelser vokser frem, får oppslutning og fotfeste? Og hvilke forhold og reaksjoner gjør at slike bevegelser ikke får fotfeste, men forsvinner etter kort tid, slik det skjedde med Soldiers of Odin i Norge?

Hvafårborgerverntilåvokseframogfåoppslutning? • En viktig årsak til framvekst av borgervern er at det skapes en oppfatning avkriseogtrussel mot vårt samfunn og vår livsstil – enten dette er reelt eller innbilt. Dette skaper frykt i deler av befolkningen, og det forsterkes gjerne av omfattende mediedekning og retorikk fra høyreradikale grupper som prøver å kapitalisere på denne frykten. Ikke minst er det den opp- fattede trusselen om seksuelle overgrep mot «våre kvinner» som treffer ei rå nerve hos en del unge menn. • Trusselenomkriminalitetblirknyttettilspesiellegruppersomblirobjek- terforhatogfrykt.I mange europeiske land har det særlig vært den marginaliserte Rom-befolkningen som lenge har vært identifisert med kriminell atferd, og blitt mål for borgervern-aktiviteter. De siste årene har trykket lettet for Rom-folket. I stedet er det nå de mange flyktningene og migrantene som de siste årene har strømmet inn i Europa og USA, og som nå blir oppfattet som den store kriminalitetstrusselen. Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 147

Borgervern mot migranter og minoriteter 147

• I tillegg kanspesieltsjokkerendehendelserforårsake moralsk panikk og trigge borgervern-aktiviteter. Et vendepunkt i Europa var hendelsene i Köln nyttårsaften 2015/16. Da ble et stort antall lokale kvinner seksuelt trakassert og misbrukt av menn som hovedsakelig var av nordafrikansk og Midtøsten-bakgrunn. Dette utløste borgervern-reaksjoner i mange land, og ga et boost til gatepatruljer som Soldiers of Odin og liknende grupper. I løpet av få uker spredte SOO seg til et 20-talls land over hele verden. Dessuten sviktet politiet i Köln, som prøvde å bagatellisere hendelsene. • Oppfatningenomatpolitietogandremyndigheterentenikkeeristand til eller ikke har vilje til å beskytte borgerne fra trusler mot deres sikkerhet – det er en hovedårsak til framvekst av borgervern. • Tendenser til å danne borgervern henger også nært sammen med en mangelpåtillittilpolitiskemyndighetergenereltogpolitietspesielt. • Videre ser vi at land som har en liberallovgivningforvæpnetselvforsvar, gir vide muligheter for å etablere borgervern. Bestemmelsene om borgermilitser i den amerikanske konstitusjonen, og de liberale våpen - lovene med rett til å forsvare eget liv og eiendom med skytevåpen, går langt i å legalisere borgervern i USA. Noen europeiske land, blant andre Italia, har også liberale lover om borgerpatruljer, og det utnyttes av fa- scistiske organisasjoner. • I forlengelsen av dette finner vi i noen land lange og kulturelt rotfestede tradisjonerforborgervern,selvtektogmilitser. Igjen er USA en spesiell case, med Vill Vest-historien og «frontier justice» hvor kvegtyver ble hengt i nærmeste tre. Amerikansk populærkultur og filmindustrien har borgervern, hevn og selvtekt som et hovedtema. • Borgervern har spesielt god grobunn i samfunn hvor det finnes støttefor slikeaktiviteter i deler av befolkningen eller blant politiske partier. • Nårpolitietbaresnurryggentil når borgerverngrupper bruker vold og trakassering, eller politiet til og med aksepterer eller aktivt støtter slik vold, vil de mest voldelige formene for borgervern bare fortsette. Det var det som skjedde når Ku Klux Klan fikk fortsette med sine lynsjinger og terrorisering av svarte amerikanere i neste 100 år. Det samme skjedde i Russland, hvor drapskampanjene mot migranter og homofile fikk fortsette i årevis – helt til Putin fikk nok og beordret politiet til å stoppe drapene. Hvaførertilatborgervern-aktiviteteropphører? Det bringer oss til de motsatte prosessene – hvorfor borgervern-grupper faller fra hverandre og hva som får slike aktiviteter til å opphøre. Det er opp- Foredrag - Bjørgo.qxp_Foredrag - Bjørgo 17.03.2020 14:52 Side 148

148 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

lagt at fravær av de faktorene som virket fremmende på fremvekst av borgervern, vil virke hemmende. Men det er også andre forhold som kan virke inn.

• Når denoppfattedetrusselenreduseres eller fremstår som mindre akutt, vil også ideer om borgervern ha mindre appell. Nedgangen i antall migranter som krysset grensene inn i Europa etter 2016, førte også til en reduksjon i borgervern-aktiviteter. • Nårpolitiogandremyndigheterkanviseatdeharkontrollpåsitua- sjonen, vil også ideer om borgervern ha mindre appell. • Dette henger direkte sammen med gradenavtillittilpolitietogandre myndigheter.I land og byer hvor politiet generelt er respektert og hvor mesteparten av befolkningen stoler på at politiet gjør en rimelig god jobb med å skape trygghet, vil initiativ for å etablere borgervern vanligvis falle på stengrunn. • Mangelpåstøtteforborgervern i befolkningen, blant politikere eller i media er en viktig årsak til at forsøk på å etablere eller opprettholde borgervern-aktiviteter mislykkes. Det er derfor disse gruppene er så opptatt av å legitimere sine aktiviteter. • Nårpolitietogandremyndigheterslårhardtnedpåhat-kriminalitetog voldfraborgerverngrupper blir det oftest en brå slutt på slike aktiviteter. • Restriktiv lovgivning mot borgervern, og at politiet iverksetter disse lovene, reduserer handlingsrommet for borgervern og vil ofte være det som skal til for å få en slutt på slike aktiviteter. • Men i tillegg er det en faktor til som nesten aldri ser ut til å slå feil: Høyreekstreme aktivister og ledere er noen evige kranglefanter, og internekonflikterførersomregeltilsplittelserogsvekkelse. De krangler om ideologi, hvem som skal få være ledere eller medlemmer, om strategier, metoder og vold – og ikke minst om penger.

Hvorfor skal vi forske på borgervern? Og hvorfor skal vi bry oss om slike marginale grupper? En ting er at borgervern skaper frykt, lidelse – og i blant voldsom død – for de gruppene av mennesker som slike aktiviteter rettes mot. I vår tid er det særlig migranter og minoriteter som rammes. Dessuten representerer borgervern en fundamental utfordring for staten, demokratiet og rettssamfunnet. Selve definisjonen av stat er at det er den institusjonen som har monopol på legitim bruk av makt. Vi ønsker oss ikke tilbake til et samfunn der det er privat rettshåndhevelse og private militser som råder i gatene. Foredrag - Spurkeland.qxp_Foredrag - Spurkeland 17.03.2020 14:52 Side 149

Politimonopolet i dag – Hva sier jussen?

Innlegg på møte 21. mars 2019

av Kai Spurkland, Politiadvokat 2 Oslo politidistrikt / ph.d.-stipendiat Politihøgskolen og Universitetet i Oslo

Det å regulere hvilke oppgaver politiet skal ha monopol på er ikke nytt. I utkastet til politilov fra 1914 ble det foreslått en regel som åpnet for privat borgervern, men kun under politiets ledelse. I politiloven fra 1927 var det inntatt følgende bestemmelse: «Frivillig ordensvern må ikke oprettes uten politimesterens samtykke, og må bare virke under hans ledelse». Årsaken til kravet om politimesterens samtykke var fremveksten av til dels pa- ramilitære borgerverngrupper i mellomkrigstiden. I 1933 ble det innført et generelt uniformsforbud for å begrense disse borgerverngruppenes innflytelse, og i 1936 ble det vedtatt et totalforbud mot frivillig ordensvern. I dag er politimonopolet regulert i politiloven § 26 som har følgende ordlyd:

§ 26. Forbud mot privat rettshåndhevelse Det er forbudt for andre enn politiet å organisere eller delta i privat virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted.

Forbudet i første ledd er ikke til hinder for at det etableres vakthold som tilsikter å beskytte person eller eiendom eller verne om naturen. Forbudet er heller ikke til hinder for at en arrangør av allment tilgjengelig sammenkomst eller tilstelning etablerer vakthold for å opprettholde ro og orden under arrangementet.

Politimonopolet sees ofte i sammenheng med det som ofte omtales som statens voldsmonopol. Til dette er å bemerke at utøvelse av fysisk makt ut- gjør en svært liten del av politiets virksomhet. Til illustrasjon viser målinger av politiets tidsbruk at politiet bruker mer tid på å løse dataproblemer enn på å utøve (fysisk) makt. Det er heller ikke spesielt treffende å si at politiet har monopol på å utøve makt. En rekke andre offentlige etater har en lovfestet adgang til å anvende fysisk makt overfor borgerne, herunder Toll- Foredrag - Spurkeland.qxp_Foredrag - Spurkeland 17.03.2020 14:52 Side 150

150 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

vesenet, Kriminalomsorgen, Barnevernet, deler av helsevesenet, brann- vesenet, militærpolitiet og Kystvakten. I tillegg finnes det flere regler som åpner for at også private kan anvende makt mot andre private i bestemte situasjoner. Politimonopolet er begrunnet i hensyn man forbinder med rettsstaten, hvor hensynet til demokratisk forankring og kontroll er essensielt. Hensynet til rettssikkerheten for den enkelte og et ønske om å begrense bruken av makt til et minimum er også sentralt. Politimonopolet er også begrunnet i sosiale og økonomiske forhold. Retten til den beskyttelsen politiet gir skal ikke være forbeholdt de som har økonomi til å betale for det. Videre er hensynet til enhetspolitiet sentralt. Med enhetspolitiet menes det at politiet skal ivareta et bredt spekter av oppgaver i tilknytning til ro, orden, sikkerhet og rettshåndhevelse. Dette prinsippet antas å bidra til et politi som evner å balansere ulike hensyn mot hverandre og ikke blir for nidkjært i jobben med å ivareta begrensede interesser. Det er enkelt å finne eksempler fra media på at politiet står i situasjoner hvor både rollen som hjelper og rollen som håndhever skal ivaretas samtidig. Dette krever god rolleforståelse hos politiet. I dag utfordres politimonopolet primært i tre retninger. For det første utfordres det av den private sikkerhetsbransjen (vekterbransjen). Samfunns- utviklingen, og i særdeleshet fremveksten av kjøpesentre, har medført at vektere har fått en stadig viktigere rolle i det offentlige rom, til dels til for- trengsel for politiet. Dette har skapt et behov for å trekke grensen mellom oppgaver politiet har monopol på å utføre og oppgaver som sikkerhetsbransjen kan utføre uten å komme i konflikt med politimonopolet. Denne grensen har vært utredet flere ganger i nyere tid. Kort oppsummert vil vaktvirk- somhet som har en defensiv karakter og som i det vesentligste utøves i tilknytning til privat fast eiendom som hovedregel ikke være i konflikt med politimonopolet. Generelt kan man si at det gradvis har blitt en økende ak- sept for at vektere kan utføre oppgaver man tidligere anså som rene politioppgaver. For det andre utfordres politimonopolet av andre offentlige virksomheter. Dette skjer først og fremst innenfor oppgaven etterforskning, som er en av politiets viktigste oppgaver. I dag er det en rekke andre offentlige etater enn politiet som utfører etterforskning på systematisk basis. Dette gjelder blant annet NAV og skatteetaten. Dette reiser spørsmål om i hvilken omfang og hva slags etterforskning disse etatene kan foreta uten å komme i konflikt med politimonopolet. Disse spørsmålene er i mye mindre grad utredet enn Foredrag - Spurkeland.qxp_Foredrag - Spurkeland 17.03.2020 14:52 Side 151

Politimonopolet i dag – Hva sier jussen? 151

spørsmålet om grensen mot den private sikkerhetsbransjen og det er derfor usikkert når andre offentlige etaters etterforskingsvirksomhet vil være i strid med politimonopolet. Innenfor oppgaven beredskap og samfunnssikkerhet kan det også oppstå spørsmål om hvorvidt politimonopolet representerer en grense for i hvilken grad andre offentlige etater kan utføre disse politioppgavene. Her er det sær- lig bruk av Forsvaret til politioppgaver som har reist slike spørsmål. Dette er en av de problemstillingene jeg behandler i arbeidet med min ph.d. Det tredje området hvor politimonopolet utfordres er av borgervern - liknende grupper. Det mest kjente eksempelet på dette i Norge i nyere tid er gruppen «Odins soldater». Andre slike grupper som kan tenkes å utfordre politimonopolet er Natteravnene og «Barnas trygghet». Når det skal vurderes om aktiviteten til slike grupper er i strid med politimonopolet er det flere momenter som vil være avgjørende. Virksomhetens formål er et slikt moment. Jo mer formålet handler om å ivareta sentrale politioppgaver som ivaretakelse av offentlig ro og orden, jo lettere vil det være i strid med politimonopolet. Hvor virksomheten finner sted vil også måtte tillegges vekt. Jo mer virksomheten er knyttet til private områder, jo lettere vil den gå klar av politimonopolet. Organiseringsgrad og omfang er også sentrale momenter i denne vurderingen. Jo mer omfattende, velorganisert og uniformert virksomheten er, jo lettere vil den være i strid med politimonopolet. Et avgjør- ende moment er etter hvilke prinsipper virksomheten drives – om den har en offensiv eller defensiv karakter. Virksomhet som er innrettet mot å gripe inn – eventuelt med makt – for å ivareta bestemte interesser vil normalt være i strid med politimonopolet. Virksomhet som derimot er innrettet mot å observere og bistå vil normalt ikke være i strid med politimonopolet. I hvilken grad en gruppering samarbeider med politiet vil også kunne være av betydning. Samarbeid med politiet er ikke et moment i seg selv, men det kan være en god indikasjon på om gruppen innretter virksomheten slik at den ikke er i strid med politimonopolet. Min vurdering er at en gruppering som «Odins soldater» har opptrådt i strid med politimonopolet, til tross for at gruppen har hatt et forholdsvis begrenset volum på aktiviteten. Det jeg finner avgjørende i denne vurderingen er at gruppens formål har vært det som er en av politiets kjerneoppgaver – ivaretakelse av offentlig ro og orden. Videre har gruppen lagt opp til en offensiv tilnærming til oppgaven og har uttalt at den ikke er fremmed for å bruke makt hvis det er nødvendig. Natteravnene derimot, går klar av politimonopolet selv om de driver en omfattende og velorganisert virksomhet. Foredrag - Spurkeland.qxp_Foredrag - Spurkeland 17.03.2020 14:52 Side 152

152 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Hovedårsaken til dette er deres defensive tilnærming. De har ikke et uttalt mål om å ivareta ro og orden, men snarere å skape trygghet og naturlig kontakt mellom barn/ungdom og edru voksne. Natteravnene har også et nært samarbeid med politiet, og har rutiner for å varsle politiet fremfor å gripe inn selv. I 2008 var det en oppblomstring av vold langs Akerselva. Oslo kommune besluttet å leie inn vektere til å patruljere området som et trygghetsskapende tiltak. Daværende politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, var meget kritisk til dette og mente det ville være i strid med politimonopolet fordi virksomheten var lagt opp slik at det var meget nærliggende at vekterne ville bli nødt til å gripe inn for å stanse kriminalitet eller ordensforstyrrelser. Jeg deler den vurderingen. Gruppen «Barnas trygghet» er en gruppe som har som formål å redusere vold og overgrep mot barn. Gruppen er kjent for å bruke provokasjon som metode og å konfrontere potensielle overgripere. Virksomheten til «Barnas trygghet» er problematisk på flere måter. Metodebruken er tidvis av en slik karakter at politiet ikke ville hatt adgang til å benytte en tilsvarende metode. Det skaper praktiske og rettslige problemer når politiet senere «overtar» saker fra «Barnas trygghet». Gruppen synes heller ikke å ha noen forutsetninger for å ivareta grunnleggende rettssikkerhetshensyn i prosessen. Dette, samt at kriminalitetsbekjempelse er en av politiets kjerneoppgaver, gjør at mye taler for at aktiviteten er i strid med politimonopolet. Til tider gir noen uttrykk for at andre enn politiet burde slippe til for å ivareta ro og orden i det offentlige rom, særlig når politiets ressurser er begrenset. Til det vil jeg bemerke at ivaretakelse av offentlig ro og orden er en av de mer krevende politioppgavene, og kanskje den politioppgaven som i størst grad krever den utdanningen politiet har og det rettslige rammeverket politiet arbeider innenfor. En godt utført ordenstjeneste er avgjørende for tilliten til politiet, noe som igjen kan være avgjørende for tillitten til myndighetene som sådan. Videre er ordenstjeneste en meget sammensatt oppgave og inneholder elementer av orden, sikkerhet, beredskap, forebygg- ing, etterforskning, utlendingsforvaltning, bistand mv. Ordenstjeneste er også en oppgave hvor det er aktuelt å bruke makt eller foreta inngrep som – hvis det gjøres på gal måte – kan representere brudd på grunnleggende menneskerettigheter. God kunnskap og god rolleforståelse er derfor et viktig forutsetning for å kunne utføre ordenstjeneste på en forsvarlig måte. Dette ivaretas etter min mening best ved at politiet alene utfører denne oppgaven. Avslutningsvis vil jeg si at politimonopolet er under press, men at det fortsatt Foredrag - Spurkeland.qxp_Foredrag - Spurkeland 17.03.2020 14:52 Side 153

Politimonopolet i dag – Hva sier jussen? 153

er gode grunner til å opprettholde det. Det kan imidlertid tenkes andre måter å ivareta de hensynene som politimonopolet hviler på enn at politiet selv skal stå for utførelsen av alle oppgaver som tradisjonelt har ligget under politiet. Det å la andre aktører utføre visse oppgaver som i dag regnes som politioppgaver, men underlagt politiets kontroll, kan være en måte å ivareta dette på.

Foredrag - Spurkeland.qxp_Foredrag - Spurkeland 17.03.2020 14:52 Side 154 Foredrag - G.E. Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund 17.03.2020 14:52 Side 155

(((( (( (((((( " Hvordan """""går det med etterkommerne etter innvandrerne""" i Norge? """ " "" Foredrag" på møte 11. april 2019 """"""" "" " " " " " " av Gunn Elisabeth"" Birkelund, professor""""""""""" ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo "" """""""""" """"""""""""""""" Vi lever""""" i en tid med store folkeforflytninger. Ifølge FN har verden" aldri tidligere """ " " hatt så mange""""" mennesker på flukt som i dag. Mer enn ""70 millioner mennesker "" "" var i 2018 fordrevet""""""""""" fra hjemmene sine. Arbeidsmigrasjon er en del av dette bildet – mange flykter fra dårlige livsvilkår i håp om et bedre liv i en rikere del av verden. I Europa ser vi hvordan""""""" utvidelsen av EU østover (EU25) har åpnet " for arbeidsmigrasjon" fra Øst-Europa" til " Nord- "og Vest-Europa. " " I Norge "" har vi sett en nærmest eksponentiell vekst i innvandringen siden begynnelsen av 1970-tallet. I dag er innvandrere fra Polen, Litauen og Sverige de største inn- ! ! ! ! !!

" Figur 1 Innvandring))) til Norge (SSB) "" " """"""""" !!! "" " "" "" """""""""""""" """"""" """"""" """"""""""""""""" """"""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""" " " "

" " Foredrag - G.E. Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund 17.03.2020 14:52 Side 156

156 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

vandrergruppene, mens de største gruppene norskfødte med innvandrerforeldre kommer fra Pakistan, Somalia, Polen, Irak og Vietnam.1

Lakmustesten på integrering Alle bør ha like muligheter til å delta og lykkes, uavhengig av bakgrunn, kjønn, etnisitet og funksjonsnivå (Meld. St. 13, 2018-2019). Vi vet imidlertid at integrering er en prosess som tar tid. Mange innvandrere kommer til Norge med lav utdanning, og det er også slik at en del innvandrere får jobber som de er overkvalifiserte for (Larsen, Rogne & Birkelund 2018). En årsak til dette kan være at de blir diskriminert når de søker jobb. En annen kan være at de på grunn av språkproblemer settes til annet arbeid enn det de ellers ville vært kvalifiserte for. Det er mye som tyder på at mange migranter er klar over at de kan oppleve diskriminering og andre barrierer i sitt nye hjemland. Men hvis man ser på migrasjonsprosessen som et familieprosjekt kan dette likevel gi mening, hvis man er med på å danne grunnlaget for at ens egne barn får bedre vilkår enn de en selv har hatt. Dette er også en av grunnene til at vi sier at lakmustesten på integrering er hvordan det går med etterkommerne etter innvandrerne. De har vokst opp her i Norge, de har gått på norske skoler og de har ikke de samme språkproblemene som deres foreldre har hatt. På Blindern har vi i en 15-års periode arbeidet med dette temaet: Hvordan går det med integrering av etterkommerne etter innvandrere i Norge? Jeg skal i dette innlegget gjengi noen hovedpunkter fra et par av våre prosjekter.

Tilgang til inntektsgivende arbeid Innvandrerne og også deres voksne barn har lavere sysselsettingsrate enn majoritetsbefolkningen (Birkelund & Mastekaasa 2009). Enkelte grupper kan være utsatt for diskriminering i ansettelsesprosesser. Samtidig vet vi at mange arbeidsledige har vanskeligheter med å komme i jobb. På fagspråket kalles dette «the scarring effect of unemployment». Hvis etterkommere etter innvandrere har problemer med tilgang til inntektsgivende arbeid fordi de diskrimineres på grunnlag av etnisitet, kan det være de får ekstra-problemer på grunn av den såkalte «scarring-effekten» av å stå utenfor arbeids- markedet. Her trenger vi dokumentasjon. Diskriminering kan ikke belyses

1. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-og-deres-norsk- fodte-barn-gruppenes-sammensetning (lest 30.10.19) Foredrag - G.E. Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund 17.03.2020 14:52 Side 157

Hvordan går det med etterkommerne etter innvandrerne i Norge? 157

ved hjelp av observasjonsdata (som, for eksempel, registerdata). Derimot anbefaler OECD å bruke randomiserte felt-eksperimenter, som gir oss muligheter for å måle arbeidsgiveres reaksjoner på identiske jobbsøknader med en eller flere «treatments», det vil si randomisert informasjon som man ønsker å teste. Vi har utført randomiserte felteksperimenter for å teste to «treatments» i jobbsøknader til arbeidsgivere i Oslo-området. Vi sendte identiske jobb- søknader til utlyste stillinger hvor vi kun varierte jobbsøkers etnisitet (typisk norsk navn versus typisk pakistansk-muslimsk navn) og hvorvidt søker er i jobb på søknadstidspunktet eller langtidsarbeidsledig. All utdanning og arbeidserfaring var norsk, og det fremgikk av de vedlagte CVene at også minoritetssøkerne var født i Norge. Forskjeller i respons (callback) fra arbeidsgiverne gir et valid mål på hvorvidt de forskjellsbehandler/dis- kriminerer jobbsøkerne på grunn av de «treatments» man tester, altså i vårt tilfelle etnisitet og langvarig arbeidsledighet. Konklusjonen er at den klart høyeste respons (51 prosent) gis til arbeidssøkere som er i jobb allerede når de søker arbeid og som har majoritetsbakgrunn. Dessuten fikk vi klart mindre respons fra arbeidsgiverne på jobbsøknader hvor vi oppga at søkeren var fra majoritetsbefolkningen men hadde vært arbeidsledig i halvannet år. Og vi fikk klart mindre respons til arbeidssøknader med pakistansk-muslimske navn som er i jobb allerede når de søker arbeid. Interessant nok viste det seg at den såkalte «scarring-effekten» av arbeidsledighet blant majoritetssøkere var relativt lik «effekten» av å signalisere et pakistansk- muslimsk navn. Studien påviser altså at arbeidsgivere reagerer like negativt på jobbsøkere som er langvarig arbeidsledige som de gjør på jobbsøkere med minoritetsbakgrunn, det som ofte kalles etnisk diskriminering (i dette tilfellet knyttet til forskjell i callback mellom typiske norske og typisk pakistansk-muslimske navn i jobbsøknader). Når vi ser på hvorvidt det er ekstra ille for en jobbsøker å både ha et muslimsk-pakistansk navn og være arbeidsledig, så finner vi at arbeidsgiverne er minst interessert i denne gruppen (21 prosent). Med andre ord – to trekk – langvarig arbeidsledighet og minoritets- status – ses som minst attraktivt fra arbeidsgivernes ståsted, men den gode nyheten er at fallet i respons fra arbeidsgiverne tyder på at det er et additivt og ikke et multiplikativt problem (Birkelund, Heggebø & Rogstad 2018). Ser vi på jobbsøknadene uten arbeidsledighet på CV’en, blir konklusjonen at mens majoritetssøkere i våre data i snitt kunne regne med respons på omtrent halvparten av jobbsøknadene, ville jobbsøkere med tilsvarende utdanning og kompetanse og pakistansk-muslimsk navn i snitt kunne regne med respons på ca 40 prosent av søknadene. Forskjellene er altså ikke Foredrag - G.E. Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund 17.03.2020 14:52 Side 158

158 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

dramatiske, men signifikante, og et tegn på et stramt arbeidsmarked i Oslo- området da vi var i felten.

Klar konvergens mot majoritetens inntektsprofil Hvis vi sammenligner inntekten til innvandrerforeldre med inntekten til majoritetsbefolkningen i tilsvarende aldersgrupper, finner vi at hovedtyngden av innvandrerforeldrene befinner seg i det nederste desilet, det vil si blant de 10 prosentene med lavest inntekt. Inntektsfordelingen blant innvandrerforeldre er svært skjev, med er en svært liten andel blant de med høyere eller middels inntekter (se figur til venstre i Figur 2). Ser vi derimot på deres voksne barn (andre generasjon innvandrere), finner vi et annet mønster: det er fremdeles slik at den største andelen av dem har lav inntekt, men denne andelen har sunket kraftig sammenlignet med foreldrene, og hovedbildet for etterkommerne etter innvandrere er en klar økning i alle desiler bortsett fra de to laveste, slik at fordelingen er klart jevnere og tilnærmet lik inntektsfordelingen blant majoriteten i tilsvarende aldergrupper (se figur til høyre i Figur 2). Dette er et klart tegn på vellykket økonomisk integrering (Hermansen, Hundebø & Birkelund 2019).

Ikke konvergens med hensyn til bosted Vi finner imidlertid ikke samme konvergens med hensyn til geografisk mobilitet. Vi har laget to mål på nabolag – ett mål er basert på nabolagets økonomiske profil, og ett mål som er basert på andel i nabolaget som er fra majoritetsbefolkningen. Etterkommerne etter innvandrere vokser opp der foreldrenes deres bor, og det viser seg at inntektsfordelingen i etterkommernes oppvekstnabolag er ganske lik inntektsfordelingen i de nabolag de selv bor i når de er voksne. Figur 3 viser dette grafisk, på en måte som er sammenlignbar med figur 2. Vi har her klassifisert nabolag etter inntektsfordeling, og deretter gruppert fordelingen i kvintiler (det vil si 20 prosents grupperinger). Også i denne figuren sammenligner vi etterkommerne etter innvandrere med majoritetsbefolkningen i samme alderskategorier. Vi ser at hovedtyngden av etterkommerne (40 prosent) vokste opp i nabolag med lavest inntekt. Tar vi med den neste kvantilen også, ser at vi i overkant av 65 prosent vokste opp i nabolag som inntektsmessig ligger under gjennomsnittet for nabolag i Norge (figur 3, til venstre). Ser vi på etterkommernes nabolag i voksen alder ser vi små endringer fra de nabolag de vokste opp i (figur 3, til høyre). Fremdeles er Foredrag - G.E. Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund 17.03.2020 14:52 Side 159

Hvordan går det med etterkommerne etter innvandrerne i Norge? 159

det slik at majoriteten av etterkommerne bor i nabolag med lav inntektsprofil; slår vi sammen det laveste og nest laveste kvintilet, ser vi at rundt 60 prosent av etterkommerne i voksen alder bor i nabolag som inntektsmessig ligger under gjennomsnittet for nabolag i Norge (Hermansen, Hundebø & Birkelund 2019).

" " Figur 3 Nabolag klassifisert etter inntektsfordeling.

I det andre """målet vi har undersøkt deler vi nabolag""""""" inn etter andelen som er fra majoritetsbefolkningen,""""" det vil si som ikke har innvandringsbakgrunn. """""" Her finner vi mye av det samme mønsteret. Etterkommerne etter innvandrere "" """"""""" vokser opp i nabolag med lav andel fra majoritetsbefolkningen, det vil si i nabolag" preget av høy andel beboere """"""""""med innvandringsbakgrunn (se figur 4, til venstre, neste side).""""""" Og hovedtyngden av dem bor fremdeles i voksen""" alder i """""""nabolag preget av lav andel fra majoritetsbefolkningen (se figur 4, " " " " " "" til høyre, neste side). Bildet er imidlertid ikke helt statisk, det kan ses noen tegn som""" tyder på økt nabolagsintegrering, det vil""""""" si at en større andel etterkommere lever i nabolag preget""""" av høyere andel fra majoritetsbefolkningen""""" enn de ""vokste opp i. En studie tyder dessuten på"""" at noen innvandrerfamilier """ med "barn flytter ut av byene"""""""""""" og bosetter seg i områder hvor boligprisene er lavere og man får mer for pengene (Turner & Wessel 2013). Men hovedbildet er at også""""""""" i voksen alder bor over 70 prosent av etterkommerne i " nabolag preget av"""""""" høy andel naboer fra innvandrerbefolkningen. """ Det""""" er mye som tyder på at innvandrerbefolkningen kan ha ""fordeler av å bo i nærheten av sine egne. Man snakker i faglitteraturen om en såkalt «etnisk!!!!! kapital», og tenker da på ressurser knyttet til! nettverk, sosial støtte og !!

" """"""""" "" """ "" """"""""""""" " """""" """""""" " """"""""""" " "" """"""""""""" " """""" "" "" "" """"""""" " "" " """""""" """""""""""" "" " " """"""""""""""" "" "" " " "" """"""""

" " " " """ """""""" " """"" """""" "" """"""""" " """""""""" """"""" """ " "" """"""" " " " " " "" """ """"""""

Foredrag - G.E. Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund """""17.03.2020 14:52 Side 160 """""" "" """" "" """ " " " """""""""""" """"""""" "" " " " """""""" """ """"" ""

160!!!!! Det Norske Videnskaps-Akademi ! Årbok 2019 !!

" Figur""""""""" 4 Nabolag"" klassifisert""" etter andel beboere med majoritetsbakgrunn."" " """"""""" " """" " " """""" """""""" " " """"""""""" " "" inkludering. Et eksempel kan være at innvandrere driver næringsvirksomhet """"""""""""" " """""" "" hvor man ansetter andre innvandrere, eller at bestemor bor i nærheten og hjelper til i hjemmet"" med barnepass." Det"" er også mulig mange""""""" innvandrere"" " "" " " føler seg""""""" diskriminert" på "boligmarkedet,""""""""" eller ikke""" ønsker å bo i nabolag " "" " " hvor de stikker""""""""""""" seg ut på grunn av"" sin innvandringsbakgrunn."" "" Det" vi vet om" "" nordmenn som utvandret til USA for 150–200 år siden er at de også holdt """""""" sammen og bodde i nabolag preget av norske og skandinaviske innvandrere (for eksempel ble et område i New York kalt Little Norway). Så disse mønst- rene er ikke spesielle for innvandrerbefolkningen til Norge." Men det vil bli " interessant å følge utviklingen fremover.

Skole-segregering – et problem? Nabolagsegregering er forbundet med skolesegregering. Et viktig spørsmål er da om konsentrasjonen av innvandrerelever på skolen har betydning for elevenes skoleresultater. Dette er et omstridt tema, og i Oslo har man diskutert om man bør sette i gang bussing av elever for å motvirke for sterk skolesegregering. Vår forskergruppe har i flere studier undersøkt betydningen av skolesegregering for elevenes skoleutbytte (Fekjær & Birkelund 2007; Hardoy, Mastekaasa, & Schøne 2018; Branden, Birkelund & Szulkin 2018). I tråd med internasjonale studier er hovedresultatene at det er mindre negative konsekvenser av dette enn politikere og andre later til å tro. """"""""""" " "" Foredrag - G.E.""""""""""""""""" Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund 17.03.2020 14:52 Side 161 """""""""""" """

))))

"""" """"""" "" """"""" """ """""""""""""""""""" Hvordan går det med etterkommerne etter innvandrerne i Norge? 161 """ "" """""" "" """""""""""""" Når nabolag er dominert"""""" av innvandrerelever og de sokner" til samme"" "" """"""""""""""""" """"""""""nabolagsskole, blir innvandrerandelen blant elevene høy. Mange""" av disse ele- "" """""" """ " """ vene"""""" har også foreldre med lav utdanning og"""""""""" liten kunnskap om det norske "" utdanningssystemet.)))) Dette betyr at det er en korrelasjon mellom andel innvandrerelever på"""" skolen og andel elever med lave""""""" karakterer på skolen. Man """"" """""" "" kan tenke seg"" en rekke grunner""""""" til dette. Innad på skolene kan læringsmiljøet""" bli"""""""""""""""""""" preget"""""""""""""" av negativ interaksjon mellom elevene på grunn av innvand- """"""rerelevers""" ufordelaktige kjennetegn"" (lave""""""""" skoleprestasjoner,"""""" språkp roblemer, "" " lav sosioøkonomisk""""""""""""""""""" foreldrestatus)."""""" Dette kan også indirekte smitte over på"" """""""""" """ """""""""læreres undervisning og annen atferd. På den andre"""""" siden - man kan også tenke seg positive"""""" «klassekamerateffekter», fordi"""""""""" mange elever med innvand- """"""" " """ " ringsbakgrunn"" har høy" skolemotivasjon""""""""" og høye ambisjoner, og dette kan smitte""""" over til de andre elevene. Skal"""""" man analysere dette på en riktig"" måte, """"""""""""""" må man skille """"""""""""""mellom seleksjonseffekter og kausale effekter, og dette krever at"""""" vi tar i bruk""""" noe mer kompliserte statistiske""""""""" analyser (faste""" effekter på "" " """""""""""""""" """"""""""""""""""skolenivå for å «sile vekk» betydningen av seleksjon). Rent konkret spør vi """"""""""""""" """"""""""""""""" om konsentrasjonen""""" av innvandrerelever" i eget kull""" ved avgang fra ungdoms- " """"""""""""""skolen (ved cirka"" 16 års alder)" har en (kausal)""""""""" betydning for senere fullføring """"""""av videregående""""""""""""""" opplæring. Vi undersøker dette for etnisk"" norske elever, og """" """for elever med innvandrerbakgrunn."""""""""""""""""" """ "" " """" """" " """" """" " Denne""""""""""""" typen analyser identifiserer effekten av innvandrerandel på ut- """""" """"""""""" danningsutfall"" ved bruk regresjonsmodeller med skole-fasteffekter som ut- nytter"""""""""""""" variasjon i elevsammensetning på tvers av avgangskull innenfor """""""" "" """" samme skole. Dette betyr at man tar utgangpunkt i et kontrafaktisk spørsmål: """""" """""""""""""""""" """ ville" ""en elev """""""""""""prestert annerledes""""" dersom han eller hun hadde vært i en kohort"""" """""""""ved samme skole"" med en høyere eller lavere innvandrerandel?""" En sentral "" antakelse er at elever sorteres inn i ulike skoler basert på gjennomsnittlige """""""""""""""""" kjennetegn""" ved skolene, men""" ikke på basis av spesifikke"" avvik innad""" i hver "" """"" """" """"enkelt kohort. Ved utregning"""""""""""" av betydningen av konsentrasjon av innvand- "" """""""""""""""""""""""""" "" rerelever"""""""""""""""""" (såkalte klassekamerat-effekter) for elevenes skoleprestasjoner be- " "nyttes"""""""" følgende grunnformel: """""""""""""" "" "" "" """""""""""""" " """"" "" "" "" """ """" ""

" " """ !!"# ! !!!" ! !!!" !""""""!"! ! !! ! !! ! !!"#" " "" !( &" """"""""8"($ "$ $($&"0$" ((('(& ( )' & ((" "($&") $3( (C" &" "8" $() ')$&"($""" "" " " 0'> & $)$ $($($")C") $3( (C" &"""" " 8"A( ( $ $"$"""" $() ')$&"($"$ $($($" " " 8". "" $"% D$" !!" !!" $%%$*)" 8"# &"% D$"$%%$*)" 8" $(3))$) % "%$ "$&0" 8"A( ( $&" 8". $&" 8"( '( )3 "" !! !! &$&"" !! !!"# ! ! ! """""""" " " """""""""""""""" """""""" """""""""""" """""" """""""""""""""""""""""""""""""""""" " "

" " " " Foredrag - G.E. Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund 17.03.2020 14:52 Side 162

162 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Denne type analyser krever longitudinelle individbaserte data. I en våre analyser benytter vi registerdata som omfatter seks elevkohorter ved avgang fra 10. klassetrinn (ungdomsskole) i årene 2001 til 2006 og som vi følger frem til 2011 for å se på deres karakterer, linjevalg i videregående skole og om de har fullført videregående opplæring innen 21 års alder (Hermansen & Birkelund 2016; se også Brandén et al. 2019). Analysene omfatter 310,742 elever i 751 ungdomsskoler (4,248 skole-kohorter), og vi måler eksponering for innvandrer-medelever ved 16 års alder. Hovedfunnene kan sammenfattes slik: Det er en moderat negativ sammenheng mellom innvandrerandel og fullføring av videregående utdanning på skolenivå, men sammenhengen ser først og fremst ut til å være relatert til seleksjonseffekter (altså fordeling av elever på ulike skoler) og ikke til sosial interaksjon mellom elevene innad på skole. Skole-fasteffektmodeller, som ser på variasjon på tvers av kull innad på skoler, viser ikke-signifikante effekter for majoritetselever og positive effekter for innvandrerelever. Vi finner samme mønstre når vi ser på hvilke karakterer elevene oppnår. Igjen svake eller ikke signifikante sammenhenger. Om dette skyldes at eventuelle negative faktorer relatert til høy innvandrerandel på skolen, som for eksempel at en del elever kan ha språkvansker, balanseres av at mange innvandrerelever også har høye ut- danningsambisjoner kan ikke våre analyser si noe om. Men det viktigste funnet er at den negative sammenhengen mellom skolesegregering (innvandrerandel) og elevenes skoleutbytte ser ut til å skyldes seleksjon og ikke smitte-effekter blant elevene. Med andre ord, de sosiale interaksjons- effektene knyttet til andel minoritetselever på skolen er små eller ikke signifikante.

Oppsummert Hva sier dette om integreringsprosesser i Norge, og mer spesifikt om hvordan det går med etterkommerne etter innvandrerne? Kort fortalt ser vi klare tegn til integrering av etterkommerne av innvandrerne i Norge, men bildet er også delt. På den ene siden finner vi sterkt redusert ulikhet i inntekt fra innvandrere til deres voksne barn. På den andre siden finner vi en relativt stabil bolig-segregering fra innvandrerforeldre til deres voksne barn. Selv om det er bedre økonomi blant etterkommerne, blir mange likevel boende i nabolag med høy minoritetsandel. Kanskje skyldes dette såkalt «etnisk kapital», det vil si at det er ressurser og nettverk i nabolag preget av innvandrer-befolkning som innvandrere og deres etterkommere kan gjøre seg nytte av. Og kanskje skyldes dette en oppfatning av, eller opplevelse av dis- Foredrag - G.E. Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund 17.03.2020 14:52 Side 163

Hvordan går det med etterkommerne etter innvandrerne i Norge? 163

kriminering og urimelig forskjellsbehandling i nabolag dominert av majoritetsbefolkningen. Felt-eksperimenter viser at jobbsøknader med pakistansk-muslimsk navn diskrimineres; slik at innvandrere med norsk utdanning i snitt må søke flere jobber enn en tilsvarende jobbsøker med typisk norsk navn før de kan regne med respons fra arbeidsgiver. Vi finner dessuten at det er en moderat negativ sammenheng mellom innvandrerandel og fullføring av videregående utdanning på skolenivå, men denne sammenhengen ser ikke ut til å være kausal, det vil si den er først og fremst knyttet til seleksjonsprosesser. Slik sett kan innvandrerbefolkningen fortsette å bo i nabolag og sende barna til skole med mange andre elever med innvandringsbakgrunn uten å være bekymret for at dette skal påvirke barnas skoleutbytte. Dette kan også skyldes at myndighetene setter inn ekstra ressurser i innvandrertette skoler. Samlet sett er det klart at befolkningen i Norge er blitt mer heterogen i løpet av de siste tiårene. Det er også klart at nabolagsegregering har økt, spesielt i Osloregionen, noe som også har betydning for skolesegregering. Jeg har presentert en kort oversikt over noen konsekvenser av innvandring, knyttet til økonomisk integrering, og fremvekst av organisatoriske endringer, som for eksempel en økende andel skoler preget av elever med innvandringsbakgrunn. I tillegg til analyser av konsekvenser av segregering er det viktig å forstå hvorfor segregering oppstår, som et resultat av komplekse prosesser på individ- og familienivå. Vi arbeider videre med dette.

Referanser Birkelund, Gunn Elisabeth; Mastekaasa, Arne (2009) (red.) Integrert? Inn- vandrere og barn av innvandrere i utdanning og arbeidsliv. Oslo, Ab- strakt forlag. Birkelund, Gunn Elisabeth; Heggebø, Kristian & Rogstad, Jon (2017). Ad- ditive or Multiplicative Disadvantage? The Scarring Effects of Unem- ployment for Ethnic Minorities. European Sociological Review, 33: 17–29. Brandén, Maria; Birkelund, Gunn Elisabeth & Szulkin, Ryszard (2019). Eth- nic Composition of Schools and Students’ Educational Outcomes: Evi- dence from Sweden. International Migration Review, 53: 486–517. Fekjær, Silje Noack; Birkelund, Gunn Elisabeth (2007) Does the ethnic composition of upper secondary schools influence educational achievement and attainment? A multilevel analysis of the Norwegian case. European Sociological Review, 23: 309–323. Foredrag - G.E. Birkelund.qxp_Foredrag - G.E. Birkelund 17.03.2020 14:52 Side 164

164 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Hardoy, Ines; Mastekaasa, Arne & Schøne, Pål (2018). Immigrant concen- tration and student outcomes in upper secondary schools: Norwegian evidence. European Societies: The Official Journal of the European Sociological Association, 20: 301–321. Hermansen, Are Skeie & Birkelund, Gunn Elisabeth (2015). The impact of immigrant classmates on educational outcomes. Social Forces, 94: 615– 646. Hermansen, Are Skeie; Hundebø, Pål-Oskar & Birkelund, Gunn Elisabeth (2019) Towards Spacial Assimilation? Intergenerational contextual mo- bility among Norwegian immigrant minorities. Paper, Submitted. Larsen, Edvard Nergård; Rogne, Adrian Farner & Birkelund, Gunn Elisa- beth (2018). Perfect for the Job? Overqualification of Immigrants and their Descendants in the Norwegian Labor Market. Social Inclusion, 6: 78–103. Turner, Lena Magnusson & Wessel, Terje (2013). Upwards, Outwards and Westwards: Relocation of Ethnic Minority Groups in the Oslo Region. Geografiska Annaler. Series B. Human Geography, 95: 1–16. Foredrag - Olweus.qxp_Foredrag - Olweus 17.03.2020 14:52 Side 165

Immunotherapy of Cancer

Foredrag på møte 6. Juni 2019

av Johanna Olweus, professor ved Universitetet i Oslo og leder for K.G.Jebsen-senter for immunterapi og kreft ved Seksjon for immunologi, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet

Most of us have had the flu once or twice in our lives. After being really sick for about one week, we recover without medication. It is common knowledge that the immune system can cure us from infections, but how is this possible? The first requirement is that our immune cells, the so- called T cells, are trained to recognize virally infected cells as foreign and different from our own tissues and cells (Fig 1). This is possible since fragments from all proteins that are inside nucleated cells are continuously displayed on tissue type molecules (major histocom- Foredrag - Olweus.qxp_Foredrag - Olweus 17.03.2020 14:52 Side 166

166 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

patibility molecules – MHC) on the cell surface, giving the T cells information about what is going on inside the cells. The complex of the viral protein fragment and the tissue type molecule is recognized by some of the T cell´s T cell receptors. The second requirement is that these T cells only act and kill when what is seen as foreign is also seen as dangerous, because the viral infection causes an inflammation. We experience this inflammation as fever, a sore throat and tender lymph nodes during the flu. The inflammation gives rise to “danger” signals that activate and license the T cells that recognize the virally infected cells to kill them with the precision of single-cell surgery. This way, we can be cured from the infection without damage to the sur- rounding normal cells and tissues and without severe side effects. So why cannot T cells kill cancer cells with the same efficacy? It is also common knowledge that in patients who have developed cancer, the immune system has lost the battle. The reason is that the cancer and the immune system have co-evolved in such a way that the immune system tolerates the cancer. Cancer often does not cause the right type of inflammation, which makes the immune system see the cancer cells as harmless foreign material that should be tolerated (Fig 2). Foredrag - Olweus.qxp_Foredrag - Olweus 17.03.2020 14:52 Side 167

Immunotherapy of Cancer 167

The negative consequence is that the T cells do not kill the cancer cells. So why do we have such mechanisms? Similar mechanisms protect us against autoimmunity, which is a good thing. The lack of an immune response to cancer made scientists ask if they could vaccinate against cancer the same way as against infections. More than fifteen years of at- tempting vaccination against cancer, were largely unsuccessful. But in 2013, one of the world´s most prestigious scientific journals - “Science” - ranked Cancer Immunotherapy as breakthrough of the year. This was due to the convincing clinical effects seen with new types of cancer immunotherapy in patients at this point. One of the new breakthrough treatments was the use of so-called checkpoint inhibitors, which unleash the power of T cells in the patient. T cells can recognize fragments from altered proteins in the cancer cells as foreign. The altered protein fragments arise as a consequence of DNA damage causing DNA mutations. This can make the T cells kill the cancer cells. But the cancer cells can outsmart the T cells by exploiting in- hibitory molecules on the T cells that suppress them (Fig 3). In 2018, the Nobel prize in physiology or medicine was awarded to Jim Allison and Tasuko Honjo for discoveries that allowed T cell sup- Foredrag - Olweus.qxp_Foredrag - Olweus 17.03.2020 14:52 Side 168

168 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

pression to be reversed, making the T cells capable of killing cancer cells again (https://www.nobelprize.org/prizes/medicine/2018/press-release/). By use of antibodies, they could “block the brakes of the T cells” and make them activated. Very promising result with clinical response rates of 20–40 % have been achieved using checkpoint inhibition in patients with wide- spread disease from several cancer types, such as malignant melanoma and non-small cell lung cancer. A case in which a celebrity was cured of metastatic malignant melanoma by checkpoint inhibition, former US president Jimmy Carter, received much attention. But the majority of treated cancer patients are still not cured by checkpoint inhibition, and some cancer types are insensitive to the treatment. This calls for new strategies to be developed. In September 2018, there were 2,250 active trials testing checkpoint inhibitor agents anti-PD1/PDL1 in combination with various other anti-cancer agents, in attempts to improve the survival of patients. This represents a steep increase in trials relative to September 2017 (1,502 trials), demonstrating the large on-going efforts in this field (1). One question that has drawn much scientific focus, is how frequently T cells “see” mutations in cancer. It is now clear that tumors with the greatest DNA damage and thus highest mutational burden, such as melanoma and non-small cell lung cancer, (2) are the cancer types that benefit the most from treatment with checkpoint inhibition. This represents indirect evidence that the patient T cells recognize mutations as foreign. A systematic search for the fraction of mutations that are spontaneously recognized by the patient`s own T cells out of the hun- dreds of mutations that on average occur in melanoma, demonstrated that very few were indeed seen by the T cells – 1.2% (3). This led me and my research team to ask the question if the poor immune response by patient T cells to mutations in the patient tumor could be overcome by healthy donor T cells. The rationale behind this hypothesis was that the T cells of healthy donors have not co-evolved with the patient tumor and would therefore be unaffected by any tolerizing mechanisms lessening the response. Indeed, we could demonstrate that healthy donor T cells recognized five-fold more mutations as compared with patient tumor- infiltrating T cells (4). Our improved method for identification of the T- cell receptors that mediate recognition of the mutations (5) could facilitate therapeutic use of mutation-specific, donor-derived TCRs by a strategy that is similar to CAR therapy, discussed below. Foredrag - Olweus.qxp_Foredrag - Olweus 17.03.2020 14:52 Side 169

Immunotherapy of Cancer 169

DNA mutations (or peptides encoded by them, so-called neoantigens) represent attractive therapeutic targets from the point of view that they are specifically expressed by the cancer cells and not by normal cells. However, it is now known that the large majority of mutations are unique to the individual tumor, and are thus not shared between patients. Any therapeutic strategy targeting mutations would therefore have to be strictly! individualized. In addition, mutations are often! heterogeneously ! expressed! in the tumor. It would therefore be highly advantageous to identify therapeutic targets that are shared between patients. One example of a highly successful therapy directed at such a shared target is CAR 19 T cell therapy. CAR 19 T cell therapy is based on a completely different principle than checkpoint inhibition. Here, the patient T cells are “armed” by equipping them with artificial immune receptors, so-called Chimeric Antigen Receptors (CARs) (Fig 4).

CAR19 T cell therapy has revolutionized treatment of B-cell cancers, such as B-cell acute lymphoblastic leukemia (B-ALL) and Diffuse Large B Cell Lymphoma (DLBCL), curing up to 40% of patients that were pre- viously incurable. The immune receptors are genetically transferred to the patient T cells in the laboratory by use of virus as a gene-carrier. The

! Foredrag - Olweus.qxp_Foredrag - Olweus 17.03.2020 14:52 Side 170

170 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

immune receptors function as “heatseeking missiles” targeting the molecule CD19, specifically expressed on normal and malignant B cells. Upon re-infusion into the patient blood, the T cells can thus find the B cells and kill them. Since CD19 is expressed on both malignant and normal B cells, all B cells are killed alike, but we can live relatively well without B cells for many years as long as the immunoglobulins are sub- stituted. CAR19 T cell therapy was approved by the American medicinal authority FDA for use in treatment of B-ALL and DLBCL in 2017. So, why can we not cure all cancers using the same concept? The therapeutic success of CARs has not been extended to other ma- lignancies, mainly due to lack of cell surface molecules that are cell-type specific and can be safely targeted. In contrast to CARs, which are based on antibodies for target recognition, T-cell receptors (TCRs) represent natural immune receptors that can recognize targets independently of subcellular location, as all proteins are continuously degraded and pre- sented as peptides in complex with tissue type molecules on the cell surface. Therapeutic use of TCRs could thus vastly increase the number of candidate targets, as >90 % of cellular proteins are inside the cell. How- ever, our T cells have been trained during development (thymic negative selection) so as not to react strongly to our own normal proteins. Other- wise we would all have autoimmunity. Thus, it is very difficult to identify TCRs from patients that with high efficacy can recognize their own shared, normal cell-type specific proteins. However, my team has - by use of the same mechanism that is responsible for transplant rejection - managed to identify TCRs that can reject single cell types (6, 7). We are currently exploring this approach for future use in immunotherapy of patients with various cancer types. The number of clinical trials that are testing immunogene therapies, such as CAR19 T cell therapy and TCR T cell therapies, are rapidly in- creasing worldwide with close to 400 trials registered. The number of trials is now higher in China than in the USA, and Europe is lagging far behind. The large unmet medical need of the majority of patients with metastatic solid cancer succumbing to their disease demands for action. It is thus of utmost importance that medicinal authorities are standing shoulder to shoulder with scientists and clinicians to rapidly develop the necessary infrastructure also in Norway that can facilitate development of these promising new therapies. Foredrag - Olweus.qxp_Foredrag - Olweus 17.03.2020 14:52 Side 171

Immunotherapy of Cancer 171

Illustrations: Ellen Tenstad, Science Shaped

Referanser

1. Tang J, Yu JX, Hubbard-Lucey VM, Neftelinov ST, Hodge JP, Lin Y. Trial watch: The clinical trial landscape for PD1/PDL1 immune checkpoint inhibitors. Nature Reviews Drug discovery. 2018;17:854-5. 2. Alexandrov LB, Nik-Zainal S, Wedge DC, Aparicio SA, Behjati S, Biankin AV, Bignell GR, Bolli N, Borg A, Børresen-Dale A-L. Sig- natures of mutational processes in human cancer. Nature. 2013; 500(7463):415. 3. Karpanen T, Olweus J. The potential of donor T-cell repertoires in neoantigen-targeted cancer immunotherapy. Frontiers in immunology. 2017;8:1718. 4. Stronen E, Toebes M, Kelderman S, van Buuren MM, Yang W, van Rooij N, Donia M, Boschen ML, Lund-Johansen F, Olweus J*, Schu- macher TN*. Targeting of cancer neoantigens with donor-derived T cell receptor repertoires. Science. 2016;352(6291):1337-41.*Shared senior and corresponding authors 5. Ali M, Foldvari Z, Giannakopoulou E, Böschen M-L, Strønen E, Yang W, Toebes M, Schubert B, Kohlbacher O, Schumacher TN, Olweus J. Induction of neoantigen-reactive T cells from healthy donors. Na- ture protocols. 2019;14(6):1926. 6. Abrahamsen IW, Stronen E, Walchli S, Johansen JN, Kjellevoll S, Kumari S, Komada M, Gaudernack G, Tjonnfjord G, Toebes M, Schu- macher TN, Lund-Johansen F, Olweus J. Targeting B cell leukemia with highly specific allogeneic T cells with a public recognition motif. Leukemia. 2010;24(11):1901-9. 7. Kumari S, Walchli S, Fallang LE, Yang W, Lund-Johansen F, Schu- macher TN, Olweus J. Alloreactive cytotoxic T cells provide means to decipher the immunopeptidome and reveal a plethora of tumor-asso- ciated self-epitopes. Proc Natl Acad Sci U S A. 2014;111(1):403-8.

Foredrag - Olweus.qxp_Foredrag - Olweus 17.03.2020 14:52 Side 172

172 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Ill. 1 En side av Johann Gutenbergs 42-linjers bibel, trykt i Mainz ca. 1450– 1455 (signatur NB Pal fragm. 1). Forminsket. Teksten er fra Esekiel 4, 17– 6, 6. Foto: Nasjonalbiblioteket. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 173

Breviarium og Missale Nidrosiense – om trykk og bokkultur i Nidaros før reformasjonen*

Foredrag på møte 12. september 2019

av forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket Espen Karlsen

Breviarium og Missale Nidrosiense, de to første norske trykkene fra 1519, fyller 500 år i år. De to trykte bøkene bør sees under ett som del av samme liturgiske satsning. De kom til på initiativ av den nest siste katolske erkebiskopen i Nidaros, Erik Walkendorf (ca. 1465–1522; erkebiskop fra 1510). I det følgende vil jeg si noe om bøkene og konteksten de inngikk i.1 Deretter vil jeg si noe kort om hva vi vet om bøker i Nidaros på denne tiden og noe om omfattende bokødeleggelse i reformasjonstiden. Johann Gutenberg fullførte sin trykte bibel i 1455 (ill. 1, s. 174). Det er historiens første trykte bok, og den etterligner en samtidig håndskrevet bibel. Inntil da måtte alle bøker fremstilles ved avskrift for hånd, noe som også førte til stor tekstvariasjon. I løpet av kort tid slo boktrykkerkunsten igjennom. Nå kunne man fremstille et stort antall identiske eksemplarer og unngå tekstvariasjon. Mange bispedømmer sørget for å få trykket liturgiske bøker i årtiene etter Gutenberg, og trykkerne fikk på denne måten et stort og lukrativt marked (Nowakowska 2011: 9–14). Særlig mange trykk ble bestilt av bispe dømmer innenfor Det tysk-romerske rike og tilgrensende områder (Nowakowska 2011: 11). To omfattende bøker utkom altså i 1519 på norsk initiativ. Missale Nidrosiense (i det følgende MN) gav de nødvendige tekster og instruksjoner som man trengte til å feire messe gjennom hele året fordelt på kirkeåret og helgenåret.2 Breviarium Nidrosiense (i det følgende

* Jeg vil rette en hjertelig takk til førstearkivar Tor Weidling (Riksarkivet, Oslo) for nyttige diskusjoner. 1. Viktige arbeider er Gjerløw (1986) og Skovgaard-Petersen (2019) om begge bøker; det siste i sammenheng med Walkendorfs øvrige litterære virksomhet. Kolsrud (1919) og Børsum & Buvarp (1964) behandler breviariet; Munthe (1943) missalet. Både breviariet og missalet er utgitt som e-bøker i 2019 (Sperber 2019a og 2019b). For Walkendorfs liv og karriere, se Hamre (1943, særlig s. 54–67). 2. Karlsen & Hareide (2019a: 4–6) gir en oversikt over innholdet i MN. For en bibliografisk Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 174

174 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

BN) gav de nødvendige tekster og instruksjoner for tidebønnene som de geistlige skulle feire i de åtte kanoniske tider hvert døgn. 3 Til sammen dekket de to trykkene det vesentligste i Nidaros-liturgien. Begge bøker var på latin.4 Missalet som liturgisk boktype finnes også i protestantiske kirker (i Danmark-Norge: ‘alterbok’), mens breviariet ble uaktuelt i Norge ved reformasjonen. Norge var for øvrig ikke ukjent med trykte bøker før de to Nidaros-trykkene av 1519. Det finnes en rekke fragmenter på pergament i Riksarkivet av trykte bøker fra 1400-tallet som ble importert til Norge. Noen av dem er svenske trykk (Missale Upsalense vetus, Stockholm 1484: Johan Snell; Manuale Upsalense, Stockholm 1487: Bartholomaeus Ghotan; Missale Upsalense novum, Basel 1513: Jacob Wolff von Pforzheim). Fragmenter på pergament av disse bøkene i Norge kan særlig knyttes til erkebispesetet (Pettersen 2013: 33 og 52–53; cf. p. 44). Videre eier Nasjonalbiblioteket noen tidlige trykk benyttet i Norge før reformasjonen (Huitfeldt-Kaas 1900–1903; Bergesen 2013). Alle disse trykkene er religiøse katolske bøker. De liturgiske trykkene er av den type som ble brukt i Norge, etter det forordet i BN forteller (s. 4). Trykkingen av BN (ill. 2, s. 177) ble påbegynt først og fullført sist. Erke- biskopens innledning (ill. 3, s. 178) er datert 1. april 2016.5 Her forteller han at han har betrodd sin sekretær Hans Reff å besørge trykkingen i Paris mens han studerte der. Reff engasjerte trykkerne Jean Bienayse og Jean Kerbriand (se Hans Reffs sluttord, originalens side 900; Sperber 2019a: 1349). Boken

beskrivelse, se Nielsen & Dal (1996: nr. 28). For en oversikt over innhold og disposisjon i et senmiddelalderlig missale, se Hughes (1995: 143–159); Harper (1991, 65–66 og 109– 126). Fæhn (1955) gir en innføring i Nidaros-liturgien. 3. Den fulle tittelen var Breuiaria ad vsum ritumque sacrosancte Nidrosiensis ecclesie (‘Breviarier etter den hellige Nidaroskirkens bruk og forskrift’). Bruken av flertallsformen breuiaria er uvanlig (Gjerløw 1986: 53). Walkendorf benytter selv flertallsformen i innledningen. Karlsen & Hareide (2019b: 4–7) gir en oversikt over innholdet i BN. For en bibliografisk beskrivelse, se Nielsen & Dal (1996: nr. 28) og Renouard (1979: nr. 599). For en oversikt over innhold og disposisjon i et senmiddelalderlig breviarium, se Hughes (1995: 143–159); Harper (1991: 65–66 og 109–126). 4. Det finnes ett unntak, nemlig to sider i breviariet som er på gammelnorsk som utgjør den første trykte norske tekst. I messen var prekenen på folkespråket. Den er ikke tatt med i MN, men kunne hentes fra prekensamlinger. Et eksempel på en slik samling fra Norge er Gammelnorsk homiliebok fra ca. 1200. 5. Walkendorfs innledning er diskutert av Skovgaard-Petersen (2019: 34).

Ill. 2. Breviarium Nidrosiense, tittelblad med Erik Walkendorfs våpenskjold, en rose omgitt av tre vinger (signatur NB D Pal 44). Foto: Nasjonalb iblioteket. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 175

Breviarium og Missale Nidrosiense 175 Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 176 Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 177

Breviarium og Missale Nidrosiense 177

forelå ferdig trykt i Paris 4. juli 1519. Typene som ble benyttet i BN var vanlig for genren (‘rounded French-Gothic type’ i Gjerløws terminologi (1986: 57)). Trykkingen av MN ble påbegynt i 1516 og ble fullført 25. mai 1519 i Kø- benhavn. Trykker var Poul Reff († ca. 1533). Det preges av en tung, germansk fraktur etter mønster av senmiddelalderlig textualis (sml. Gutenbergs bibel). Begge bøker har forkortelsestegn av en type man finner i senmiddel- alderens håndskrifter. BN regnes som et av de fineste pariserbreviarier fra denne tiden (Gjerløw 1986: 57). MN regnes som det ypperste danske trykk før Christian IIIs danske bibel av 1550 ved siden av Missale Haffniense (Kø- benhavn 1510: Matthaeus Brandis) (Nielsen & Dal 1996: xxxi). MN er i folioformat (sidestørrelse 33 x 23,5 cm), mens BN, som skulle eies av den enkelte geistlige, er i et lite oktavformat (sidestørrelse 15,3 x 10,7 cm). Likevel omfatter BN mest tekst. I den nye moderne, transkriberte utgaven (Sperber 2019a) omfatter BN 1341 sider (originalen: 901 sider) og MN (Sperber 2019b) 534 sider (originalen: 606 sider).6

Noen fakta om BN • BN påbegynt i 1516; fullført 4. juli 1519 • Trykkested: Paris • Innbundet i Paris (?) • Erkebiskopens sekretær Hans Reff overvåket hele prosessen i Paris • Redaktører: Peter Stut og Eirik Jonsson • Trykkere: Jean Bienayse og Jean Kerbriand • Inneholder den første trykte tekst på norsk, en liste over fest- og fastedager • ‘one of the most beautiful specimens of its kind’ (sml. Gjerløw 1986, 57)

Noen fakta om MN • MN påbegynt i 1516; fullført 25. mai 1519 • Trykkested: København

6. BN og MN foreligger nå som e-bøker og i pdf-versjoner (Sperber 2019a og 2019b). Det finnes også link til originalen. Sidehenvisninger i det følgende er til pdf-versjonene.

Ill. 3. Fra Breviarium Nidrosiense, s. 2–3 (signatur NB D Pal 44). Til venstre Olav den hellige med øks på en trone; til høyre første side av erkebiskopens for- tale om at boken skulle benyttes av geistligheten i hele Nidaros-provinsen. E. W. A. N. A. S. L. = Ericus Walkendorf archiepiscopus Nidrosiensis apostolice sedis legatus (‘Erik Walkendorf, erkebiskop av Nidaros, Det apostoliske setes legat’). Foto: Nasjonalbiblioteket. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 178

178 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

• Innbundet i Nidaros (?) • Redaktører: Olav Engelbrektsson og Peter Sigurdsson • Trykker: Poul Reff, pavelig utnevnt akolytt i Nidaros-kirken og bror av Hans Reff • Ypperste danske trykk før Christian IIIs bibel (1550) ved siden av Mis- sale Haffniense (1510)

BN er antatt innbundet i Paris på grunnlag av erkebiskopens innledning,7 hvor han sier at breviariene er vakkert innbundne (perpulchre religata, originalen s.6; Sperber 2019a: 12). Ett eksemplar av BN har en parisisk innbinding fra tidlig 1500-tall (Schjoldager 1927: 52–53).8 Hvis innbinding foregikk i forbindelse med trykking, ble som regel kun en del av opplaget levert innbundet (Gaskell 1995: 146–147). Trykkeri og bokbinderi var som oftest adskilte virksomheter. Det vanlige ville ha vært å frakte hele opplaget til Norge i materie. Hvor lang tid innbindingen (om opplaget helt eller delvis ble bundet i Paris) og frakten tok etter trykkingen var ferdig 4. juli 1519, vet vi ikke. Opplaget ville sannsynligvis bli fraktet på elvebåter over Seinen ut til kysten, og derfra sjøveien til Nidaros. Det kan ha tatt en del tid. MN, derimot, er antatt bundet inn i Nidaros (Schjoldager 1926: 53–56). En kontrakt mellom erkebiskopens sekretær Hans Reff9 og trykkeren Doen Pietersson i Amsterdam fra 1520 for en tredje Nidaros-bok, en pasjons- bønnebok, fastslår at hele opplaget på 1200 eksemplarer skulle leveres i materie som hele ark10 (Karlsen 2013c: 35; DN VII, nr. 552).11 Boken skulle være påkostet i stort format med dekorasjoner. Kontrakten sannsynliggjør at man i Nidaros så seg i stand til å gi en påkostet bok i stort format en verdig

7. Innledningen er datert drøye tre år før trykket ble fullført. Om man i 1519 ville binde inn hele opplaget i Paris er en annen sak. 8. Et eksemplar i Det kongelige bibliotek i København har et typisk pariserbind fra tidlig 1500-tall, mens det andre bevarte bindet fra 1500-tallet, som er i Nasjonalbiblioteket i Oslo, er fra senere i århundret. 9. Hans (latin: Ioannes) Reff (ca. 1490, død 1545) er bindeleddet mellom BN, MN og den planlagte pasjonsbønneboken. Han overvåket trykkingen av BN og formidlet sikkert kontakt med sin bror Poul Reff for trykkingen av MN. Han signerte også trykkekontrak- ten for pasjonsbønneboken i Amsterdam 1520, kanskje på hjemveien fra Paris. 10. Boken var kanskje ment å komme ut i folioformat. Ved innbinding i folioformat gav ett ark med trykk på begge sider to blader (= fire boksider). 11. Avskrift av kontrakten er bevart i Olav Engelbrektssons arkiv som han medbragte til Nederland i 1537 og som inngår i Münchensamlingen i Riksarkivet (Johannessen, Kols- rud & Mangset 1992: 532–533). Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 179

Breviarium og Missale Nidrosiense 179

innbinding. Siden MN er i folioformat, ville det enkleste være å frakte materien i tønner nordover. Et argument for innbinding i Norge er at det i København ville kreve et større kontantbeløp utover det trykkingen kostet. Innenfor den norske økonomien den gang var det krevende, og det ville ha vært enklere for erkebiskopen å ordne det hjemme.12 Ifølge Schjoldager tyder de bevarte samtidige, temmelig identiske innbindingene av MN ‘på en dyktig bokbinder, som har været henvist til å utføre et større parti bind med et lite dekorasjonsmateriale på et sted hvor der ingen anledning var til å få tak i noget mere’ (Schjoldager 1926: 55).13 Overfarten kan ha skjedd på ett stort saktegående skip, en kogge eller buss, eller på flere mindre hurtiggående lasteskip. Det kan lett ha tatt tid før begge trykk var fremme i Nidaros. Walkendorf som tok initiativet til dem, fikk ikke langvarig glede av bøkene. Han forlot landet i 1521 og døde i Roma 1522. Jeg skal se på visse trekk ved de to bøkene, her eksemplifisert ved missalet. Første side av missalet, som ikke er et tittelblad i egentlig forstand (ill. 4, s. 181), har følgende tekst: Missale pro vsu totius regni Noruegie secundum ritum sancte metropolitane Nidrosiensis ecclesie, correctum atque cum diligentia visum, castigatum et

Ill. 4. Missale Nidrosiense, ‘tittelblad’ med Erik Walkendorfs våpenskjold (signatur NB D Pal 44). Forminsket. Foto: Nasjonalbiblioteket.

12. Eksempelvis ble den høye myntenheten ‘daler’ slått sjelden på 1500- og 1600-tallet (se artikkelen ‘daler’ i Imsen & Winge 1999). 13. Om MN skulle være bundet inn i København, er det uklart hvem som stod for innbindingen. Det er ikke kjent om Poul Reff selv tilbød innbinding av bøker. Jeg kjenner ikke til om de eksemplarene av MN som fortsatt har samtidige bind, kan knyttes til danske bokbind (sml. Schjoldager 1927: 54). Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 180

180 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

reuisum, incipit in nomine Domini. ‘Messebok til bruk i hele kongeriket Norge i samsvar med ritus i det hellige erkebispedømme Nidaros, korrigert og gjennomsett med omhu, forbedret og revidert, begynner i Herrens navn.’

Tittelsiden understreker altså sterkt at messeboken skal benyttes i hele det norske kongeriket i samsvar med liturgien i erkebispedømmet Nidaros og at den er grundig revidert og gjennomsett. I forordet til missalet (ill. 5, s. 183) skriver trykkeren Poul (Paulus) Reff at erkebiskopen har lagt merke til mangelen på messebøker både i hans eget bispedømme og i hele kirkeprovinsen. Videre var de bøkene som fantes, gamle og slitte og med nesten uleselige bokstaver. Mange bøker tilhørte liturgiene til forskjellige ordener, cisterciensernes, dominikanernes og fransis- kanernes, skjønt alle kirker burde følge erkestiftets liturgi. For å avhjelpe dette hadde erkebiskop Erik Walkendorf betrodd revisjonen og utgivelsen av missalet til Olav Engelbrektsson, magister og dekan, og til kantoren Peter Sigurdsson. Selve trykkingen ble betrodd Poul Reff, kannik i København. Til slutt forteller Reff at brukerne av missalet innvilges førti dagers avlat. Som Skovgaard-Petersen (2019: 37–43) har gjort oppmerksom på, følger Reffs forord et fast mønster som ble etablert i tidlige liturgiske trykk bestilt av (erke)biskoper i løpet av annen halvdel av 1400-tallet.14 Det gjelder:

1) Missalet er grundig revidert. 2) Det er en stor mangel på messebøker. 3) Bøkene som finnes, er gamle, slitte og vanskelige å lese. 4) Bøkene som finnes, representerer ikke (erke)bispedømmets liturgi. 5) Messen bør feires på samme måte i hele (erke)bispedømmet. 6) Det innvilges førti dagers avlat fra pålagt skriftemålsbot til brukerne, altså det maksimalt tillatte antall dager en biskop kunne innvilge.

Her begrunnes trykkingen av missalet, og bruk vil belønnes. Punkt 2 og 3 har i litteraturen vært tatt til inntekt for beskjedne forhold i norsk bokkultur (Kolsrud 1958: 365), men trenger ikke å ha sterk rot i realitetene. Bokmangelen har ikke vært så stor som forordet gir inntrykk av (Karlsen 2013c: 33–36). De samme elementene finnes i Walkendorfs lengre forord til breviariet. Kirkehis- torikeren Oluf Kolsrud oppfattet BN og MN som resultat av liturgisk reform

14. En utførlig diskusjon av denne typen trykk finnes hos Nowakowska (2011). Det ble også produsert liturgiske bøker for det store markedet som ikke var bestilt av (erke)biskoper. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 181

Breviarium og Missale Nidrosiense 181

Ill. 5 Missale Nidrosiense, Poul Reffs forord og første side av kalendariet, trykt i rødt og sort. Forminsket. Foto: Nasjonalbiblioteket.

(Kolsrud 1958: 365), men de er i høy grad basert på den store Nidaros-ordoen (utgitt av Gjerløw 1968) fra tidlig 1200-tall.15 Den endelige relasjonen mellom ordoen og de to trykkene trenger fortsatt å undersøkes systematisk. Innholdet er tradisjonelt. Som Lilli Gjerløw uttrykte det, ‘the Nidaros

15. Jensson (2017: 881, fotnote 43) anser at kanskje bare deler av Ordo Nidrosiensis ecclesiae var obligatoriske og at de forskjellige bispedømmene ellers stod fritt til å utvikle sine egne liturgiske praksiser. Dét ser ikke ut til å ha vært erkebispesetets standpunkt i 1519. Se videre nedenfor , s. 130–131. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 182

182 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Missal and Breviary are the unique summa of centuries of religious culture’ (1986: 77). De to bøkene reflekterer liturgiske tradisjoner tilbake til 1000- og 1100-tallet, angelsaksiske (1000-tallet), anglonormanniske (1000/1100- tallet) og kontinentale (1100-tallet), og tyder på at man i Nidaros hadde et forråd av riktig gamle håndskrifter tidlig på 1500-tallet, eller avskrifter av slike. Dette reflekteres i fragmenter av liturgiske bøker benyttet i Norge, hvor 1100-tallet byr på det rikeste materialet. Det finnes også en del 1000-

Ill. 6. To fragmenter av et angelsaksisk missale fra rundt 1010–1030, benyttet i Nidaros (NRA lat. fragmenter 227, 1–2r; Gjerløw: Mi 11; databasenr. 66 og 67). Forminsket. Liturgien er for tredje lørdag i fastetiden. Foto: Riksarkivet. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 183

Breviarium og Missale Nidrosiense 183

Ill. 7. Fragmenter av én av de eldste kjente bøker som kan være skrevet (kopiert) på latin i Norge, et missale fra 1000-tallet med Østfold-proveniens (NRA lat. fragmenter 213, 1–2; Gjerløw : Mi 17; databasenr. 138 og 139). Forminsket. Tekst- paleograﬁen følger en germansk modell (Rhein- land), mens musikk- notasjonen (linjeløse neumer) følger en angelsaksisk modell. Både tekst og noter tyder på at dette er et nybegynner- produkt. Liturgien er fra tredje uke etter påske. Foto: Riksarkivet.

tallsmateriale. Selve det trykte mediet tilhørte den nye tid, men innholds- messig tilsvarer de to trykkene de middelalderlige, håndskrevne missalene og breviariene. Den liturgiske kontinuiteten har vært sterk. Angelsaksiske messebøker fra før 1066 har vært kjent ved erkebispesetet, for eksempel et fragmentarisk missale i Riksarkivet (NRA lat. fragmenter 227, 1–23 = Mi 11) (ill. 6, s. 184), benyttet til innbinding av regnskaper i lenskanselliet på den tidligere Erkebispegården (Hartzell 2013: 83; se Gullick 2013, nr. 18 om dato og opprinnelse). Et av de tidligste fragmentene av messebøker som kan være produsert i Norge, fra ca. 1050–1075 (ill. 7, s. 185), har på de bevarte fragmentene tekster for påskeliturgien som samsvarer med MN 450 år senere (Karlsen 2003: 66–67; Karlsen 2013d: 218). Teksten på ‘tittelbladet’ og i forordet understreker at messeboken skal gjelde i hele den store kirkeprovinsen. (I kolofonen: ‘Missale i samsvar med Nidaroskirkens usus’.) I Sverige og Finland (Uppsala) og Danmark (Lund) kom det ut en rekke trykk fra 1480-tallet av, missaler, breviarier og andre bøker, som gjelder de underliggende bispedømmene og ikke hele kirke- Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 184

184 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Ill. 8 Fragment av et missale, benyttet i innbindingen av et eksemplar av Missale Nidrosiense (NB D Pal 44). Forminsket. Profesjonell fransk/tysk hånd fra 1100- tallets første halvdel eller midt (Edwards 2013, 340). Foto: Nasjonalbiblioteket.

provinsen. 16 Det er eksempler på at det norske erkebispedømmet alle rede, for eksempel på Island i 1318 og 1464, grep inn mot liturgisk praksis som avvek fra Nidarosprovinsens (Fæhn 1955: 603–604).17 Det finnes indikasjon på at norske bispedømmer kunne ha sin egen usus. For eksempel hadde Aslak Bolt med seg et Bergens-breviarium da han flyttet fra Bergen til Nidaros for å bli erkebiskop i 1428 (DN V, nr. 586). Vilje til ensretting fra erkebispesetets side kan ha ført til at det ikke ble trykt bøker for de underliggende bispedømmene, som for en rekke andre skandinaviske bispedømmer. 18 For eksempel Bergen hadde sannsynligvis ressurser til å trykke selv.

16. Flere av stiftene under erkestiftene Uppsala og Lund trykte liturgiske bøker før reformasjonen, f. eks. i Sverige Strängnäs, Västerås, Skara og Åbo, og i Danmark København, Odense og Slesvig. 17. Dette bekreftes av forordene til BN og MN, som sier at erkebiskopen ønsket at tidebønner og messe skulle feires på samme måte i hele kirkeprovinsen (se ovenfor). 18. Et unntak er et opptrykk av BN på Holar i 1534. Det ser ut til å samsvare nøye med BN på de bevarte bladene (Collijn 1914). Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 185

Breviarium og Missale Nidrosiense 185

Opplag De to trykkene var bøker med et offisielt stempel og skulle benyttes i hele kirkeprovinsen, det vil si i hele Norge med Herjedalen og Bohuslen (men ikke Jemtland, som tilhørte Uppsala erkestift), samt i de to islandske bispe - dømmene og på Færøyene. Også tidligere hadde man engasjert seg sterkt i liturgiske bøker i Nidaros. Erkebiskop Eilivs tredje statutt fra 1320 forutsetter at alle prester i hans bispedømme skulle vise frem et manuale (en håndbok for prester) ved oppmøte på prestestevne og ha et missale til bruk i messen. Etter fem år i tjeneste skulle alle prester ha et breviarium (Karlsen 2013c, 34–35). Dette viser et behov for bøker i bispedømmet. Det er en sammenheng mellom antallet kirker og geistlige på den ene siden og antallet liturgiske bøker på den andre. Det totale antall dokumenterte middelalderkirker i Norge (med Bohuslen og Herjedalen, men unntatt Jemtland og øyene vest i havet) i middelalderen var ca. 1340, som er et totalt antall for hele middelalderen (Karlsen 2013c, 33–34). Alle kirker var kanskje ikke i drift på Walkendorfs tid (men se fotnote 23 nedenfor). Det var rundt 330 kirker på Island (Jensson 2017: 883–884). En trykkerkontrakt fra Amsterdam 1520 (se ovenfor) for en tredje Nidarosbok, en pasjonsbønnebok, oppgir 1200 eksemplarer (Karlsen 2013c: 35). En pasjons bønnebok (passionale) var i motsetning til et missale og et breviarium ingen obligatorisk bok. Det er rimelig at missalet kom i et større opplag enn pasjonsbønneboken, tentativt ca. 1500–1600 eksemplarer. Videre skulle alle geistlige ha et breviarium. Det tyder på et høyere opplag for BN enn for MN (Kolsrud 1919: 137). Det islandske opptrykket av BN som kom i 1534 (Collijn 1914), kan indikere at man på det tidspunktet ikke lenger kunne få eksemplarer fra Nidaros. I denne sammenhengen kan det være relevant å se på en kontrakt for et missale i Uppsala stift, som grenset direkte til Nidaros. I Sverige var situasjonen annerledes enn i Nidaros, ettersom de underliggende stiftene trykte flere bøker på eget initiativ. Et opplag nummer to av Uppsala-missalet (Missale Upsalense) i en kontrakt fra 1508 mellom domkapittelet i Uppsala og Peter Hasse,19 representant for et firma i Lübeck, oppgis til 700 eksemplarer hvorav 150 på pergament. Missalet er åpenbart ment for kun Uppsala stift.20 Kontrakten viser at man et kvart århundre etter første trykk-

19. Både domkapittelets og Peter Hasses egenhendige versjoner er bevarte. De er begge utgitt av Collijn (1934–1938: 228–231). 20. I innledningen til Breviarium Upsalense (Stockholm 1496: Johannes Fabri) henvender erkebiskop Jakob Ulvsson seg direkte til geistligheten i eget stift, ikke til geistligheten i hele kirkeprovinsen (teksten utgitt av Collijn 1934–1938, 152). På samme måte er Mis- Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 186

186 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

ing (1484) av Uppsala-missalet trengte ytterligere eksemplarer. Sannsyn- ligvis var første opplag en del mindre, noe som var vanlig på 1480-tallet.21 Antallet på 700 eksemplarer er høyt med tanke på at Uppsala stift hadde ca. 320 kirker som er kjent på denne tiden, men det er altfor lavt om det skulle omfatte hele kirkeprovinsen,22 som bestod av seks stift i Sverige og ett i Finland. De eneste stiftene under Uppsala som trykte egne missaler var Strängnäs (1487) og Åbo (Turku) (1488). Det høye opplaget av Missale Upsalense i kontrakten kan dels kanskje skyldes at man tenkte seg et marked i de svenske stiftene som ikke hadde trykt egne missaler, dels at det kan ha eksistert flere kirker enn man kjenner i dag.23 Annet opplag av dette missalet utkom i 1513 i Basel ved en annen trykker. Begge utgaver av Missale Upsalense nådde Norge før reformasjonen og viser at liturgiske trykk kunne ha aktualitet utenfor stiftene de var laget for (for annen utgave av Missale Upsalense, se Weidling & Karlsen 2014: 127 med pl. 5).24 Opplagene som oppgis i de to diskuterte boktrykkerkontraktene er for- bausende høye, for den første på grunn av bokens art, for den andre på grunn av området den skal dekke. Det er gode grunner til å anta høye opplag for BN og MN også. Av hele opplaget av MN er det i dag kjent 18 eksemplarer, to av dem private. Flere eksemplarer kan knyttes til bestemte norske kirker. Ett privat eksemplar er til salgs i Stockholm. Det finnes åtte ukomplette eksemplarer av BN, tre av dem i Norge. Prisen for et breviarium var tre rhinske gylden (Kolsrud 1919: 134; Imsen & Winge 1999: 345).

sale Upsalense høyst sannsynlig først og fremst beregnet på stiftet og ikke kirkeprovinsen. De to trykte utgavene av Missale Upsalense er uten forord. 21. Missale Strengnense for Strängnäs stift ble ifølge kolofonen trykt i 170 eksemplarer i 1487 (Collijn 1934–1938, 71). 22. Sverige hadde i middelalderen innenfor sine nåværende grenser ca. 2350 kirker. Fra disse bør trekkes ifra kirker for Skåne, Halland, Blekinge, Herjedalen og Bohuslen. Jeg vil takke Ann Catherine Bonnier (Stockholm) for å ha gitt meg tall fra Sockenkyrkoprojek- tets database (Sockenkyrkorna — kulturarv och bebyggelsehistoria, under Riksantikva- rieämbetet). 23. For de komplekse problemene i beregningen av antallet kirker i et gitt område, se Bren- dalsmo (under utgivelse). Det kan ha vært et høyere antall kirker enn det som er belagt arkeologisk eller i dokumenter. For eksempel har det vist seg at kirker som kun har vært kjent gjennom vandresagn, i flere tilfeller latt seg dokumentere arkeologisk. 24. Fragmentene av trykkene for Uppsala stift kan i Norge først og fremst knyttes til selve Nidaros, som nevnt ovenfor. Én forklaring kan være at de norske erkebiskopene mottok gaveeksemplarer fra sin kollega i Uppsala. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 187

Breviarium og Missale Nidrosiense 187

Materialtekniske analyser av Missale Nidrosiense25 I samarbeid mellom Konserveringen i Nasjonalbiblioteket, Kulturhistorisk museum, Norges Geotekniske Institutt og Saxo-instituttet (Københavns universitet) er det utført materialtekniske analyser av MN, som innebærer bruk av teknologiske ikke-destruktive analysemetoder. Trykkfarger, bokspenner og metallbeslag er analysert med X-ray fluorescence spectroscopy. Trepermene vil gjennomgå dendrokronologisk analyse på grunnlag av CT- skan (computer tomography). Resultatene av disse undersøkelsene vil bli offentliggjort senere. Til - svarende undersøkelser er aldri tidligere blitt utført på bøker i Norge, og resultatene vil åpne for ny kunnskap om bøkenes biografi.

Om bibliotek og bokbål i Nidaros på 1530-tallet26 Trykkingen av MN og BN ser ut til å gi startskuddet til en prosess i Norge som skjøt fart etter reformasjonen, nemlig gjenbruk av de gamle pergaments- bøkene til innbindingsformål. Manuskripter i stort format fra 1100-årene er benyttet til forsterkninger i innbindingen av de eksemplarer av MN som fortsatt finnes i originalbind (ill. 8, s. 186; Edwards 2013: 340).27 Fragmentene vitner om bøker som kan ha vært i domkapittelet rundt 1519. Nå vil jeg diskutere en annen form for bokødeleggelse. Hovedkilden til domkapittelets bibliotek rundt reformasjonen er et inventar over bøkene som er tatt opp i 1550-årene under superintendenten (biskopen) Hans Gaas (virket 1549–1578). Frem til reformasjonen bør erkebispesetet ha hatt en av landets viktigste boksamlinger. Inventaret er ofte nevnt i faglitteraturen som kilde til hvilke bøker som fantes i Nidaros i middelalderen.28 Jeg har tidligere pekt på påfallende mangler som er blitt over- sett i litteraturen og på mulige årsaker til dem (Karlsen 2017: 117–121).29

25. Jeg vil takke konservator Nina Hesselberg-Wang hjertelig for informasjonen i dette av- snittet. 26. Jeg vil takke Halvor Kjellberg og Øystein Rian hjertelig for nyttige diskusjoner rundt bokbål og sensur. 27. Det gjelder de tre eksemplarer som finnes i Nasjonalbiblioteket, Oslo (D Pal 42–44). 28. Inventaret er kjent i norsk bokhistorie (sml. de generelle fremstillingene ved Holm-Olsen 1990: 131, og Bagge 2002: 78–79) og er diskutert av blant andre Johnsen (1908: 90– 93). Det er utgitt i DN XII, nr. 673, opptrykt av Dybdahl (2002) og nylig nyutgitt av Berg (2016: 31–34). Jeg tar et forbehold om at inventaret ikke omfatter hele samlingen, som kan ha vært oppstilt i forskjellige rom. En boksamling var ikke nødvendigvis en enkel fysisk enhet (se diskusjonene om plassering av bøker i senmiddelalderlige engelske samlinger i Gameson 2006). Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 188

188 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Inventaret omfatter 97 verker i 87 bind. Ingen av disse eksemplarene har latt seg identifisere med sikkerhet i dag, men fragmenter kan eksistere i Riks- arkivet og andre steder.30 Inventaret inneholder kun latinske titler, noen av nyere dato og åpenbart trykte,31 mens andre er gamle middelalderbøker, deriblant noen som er omtalt i tidligere kilder. Det gjelder et par bind av kanonisk rett som sannsynligvis er de samme som erkebiskop Henrik Kalteisen (1452–1458) leverte tilbake til domkapittelet da han forlot landet rundt hundre år tidligere (Karlsen 2013: 35–36). Nidaros var et senter for Olavslitteraturen. Det er påfallende at inventaret ikke dokumenterer slik litteratur og annen sentral norsk latinlitteratur fra 1100-tallet som man kunne forvente i dette biblioteket.32 Det er også en slående mangel på gammelnorske tekster. En sentral tekst ved erkebispesetet var Passio Olavi, som ble til i Trondheim på erkebiskop Øysteins tid (født ca. 1120, erkebiskop 1157–1188). Theodoricus Monachus’ Historia de antiquitate regum Norwagiensium (ca. 1180), som var dedisert til den samme Øystein, glimrer også ved sitt fravær.33 Disse sentrale tekstene er overhodet ikke bevart i Norge, ikke en gang som fragmenter brukt i innbinding av lensregnskaper (Karlsen 2013d: 217 med fotnote 14). Flere katolske bøker, for eksempel innen liturgi og kirkerett, har derimot fått stå etter reformasjonen. En opplysning hos presten Peder Claussøn Friis (1545–1614) kan forklare denne påfallende mangelen av alt som er norsk i inventaret. Årsaken kan være en dramatisk hendelse i reformasjonstiden. Ødeleggelsen av bøker i dom - kapittelet begynte ifølge Peder Claussøn Friis allerede i reformasjonstiden:

29. Jeg har revurdert min diskusjon av samme emne i Karlsen (2017: 117–121). 30. Sallusts (ca. 86–35 f.Kr.) skrift om krigen mot numiderkongen Iugurtha (ca. 160–104 f.Kr.) som er nevnt i inventaret, kan være identisk et manuskript fra 1200-tallet det fort - satt finnes fragmenter av i Riksarkivet (Karlsen 2013a, 15). Et norsk fragment i Stock- holm som henger ved et skatteregister (fogderegnskap) for Jemtland (1601), hører sannsynligvis til et manuskript av Innocens IIIs (ca. 1161–1216) prekener som er nevnt blant domkapittelets bøker (Sermones Jnnocentij papæ in membrana scripti) (sml. Björk - vall 2013: 312). Tor Weidling viser i en undersøkelse (Weidling, under forberedelse) at fogdene vanligvis fikk pergament fra middelalderbøker til utdeling i lenskanselliet, i dette tilfelle i den tidligere Erkebispegården hvor domkapittelets bibliotek befant seg. Dette benyttet de til innbinding av regnskaper for sine fogderier. 31. F.eks. grammatikeren Niccolò Perotti (1429–1480), den nyplatonske filosofen Marsilio Ficino (1433–1499) og humanisten Erasmus av Rotterdam (ca. 1466–1536). 32. Man kan sammenligne med et inventar fra 1519 fra Helga Trefaldighetskyrkan i Uppsala fra 1513, hvor den svenske helgen Birgitta har en sentral rolle (Asztalos 1986, 251–253). 33. Tekstvitner fra Norge til disse tekstene finnes ikke. De bevarte manuskriptene er alle blitt til utenfor Norge (Karlsen 2013d: 217, med fotnote 14). Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 189

Breviarium og Missale Nidrosiense 189

‘Saaledes hafuer en, ved Nafn Otto Stigsøn opbrend paa Trondheims Kirckegaard det skiøne Liberii oc mange nyttige Bøger oc Brefue, som vare i Trondheims Capittel, oc saaledes handlede Tord Rodde i Stavanger Capittel’ (Storm 1881: 350).

Gustav Storm bemerket i en fotnote at opplysningen om bokbålet på kirkegården i Trondheim neppe var historisk. Episoden ble trukket frem igjen av Øystein Rian i hans store bok om sensuren i Danmark-Norge (2014: 91).34 Friis’ kilde er sannsynligvis hans lærer Jon Simonsson (1512–1575), som var i erkebiskop Olav Engelbrektssons (1522–1537) tjeneste i det minste frem til 1536 (Hamre 1986: 90–92). Friis’ opplysning om bokbålet ved Nidarosdomen kan forklare fraværet av tekster som ble til ved erkestolen. Utvalget av bøker som ble brent, må ha vært nøye planlagt. En innvending mot forklaringen kan være at en brann i 1531 (Lange 1856: 213) kan ha ødelagt mange bøker, men det forklarer ikke det totale fraværet av en bestemt type bøker. Mye skriftlig er bevart fra erkebispegården utover bøkene som nevnes i inventaret, for eksempel arkivet etter Olav Engelbrektsson (Johannessen, Kolsrud & Mangset 1992: 532–533), som han tok med seg ut av landet i 1537. Det tyder ikke på at en bybrann i 1531 (Lange 1856: 213) eller et bokbål i 1532 er årsaker til tapet. Friis oppgir ingen dato for bålet. I konteksten kan det virke som det fant sted i 1537. En kompliserende faktor er nærværet av Otte Stigssøn († ca. 1567), en dansk sjøkriger med vekslende lojalitet i konfliktene i årene før (Heise 1902). Otte Stigssøn er belagt i Trondheim i 1532 (Hamre 1998: 495), men ikke i 1537. Han ledet en eskadre som i mai 1532 seilte fra Bergen mot Olav Engelbrektsson i Trondheim etter ordre fra Frederik I. Han nevnes i forbindelse med brann i Nidarosdomen og Erkebispegården i et brev ved Tord Roed (dansk kjøgemester og senere lensherre på Bergenhus) og Nils Claussøn (dansk lagmann i Stavanger 1529–1550) av 23. juni 1532 til Eske Bille, høvedsmannen på Bergenhus. Brevskriverne var Ottes kumpaner på ferden. De forteller at de hadde vært i Trondheim ‘och brende vij biispgaarden oc ij hans szedegaard wpp’. Av borgere og almue tok de brannskatt, og den sendte de sydover i forveien med Otte Stigssøn (DN VIII, nr. 686). Dette kan tyde på at bålet fant sted i 1532. Men det må sammenholdes med at mye skriftlig

34. Det finnes eksempel på bokbål på Island rundt 1623–1624, da latinske bøker fra augus- tinerklosteret på Helgafell kloster ble brent på to eller tre store bål (Jensson 2017: 880). Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 190

190 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

materiale fra Erkebispegården overlevde ødeleggelsen, som Olav Engel- brektssons arkiv og mange av bøkene nevnt i inventaret fra 1550-årene. Det sannsynliggjør at bokødeleggelsen i Trondheim skjedde først senere, i 1537. Tord Roeds brenning av bøker fra domkapittelet i Stavanger bør sannsynligvis ha skjedd i 1537. Om Otte Stigsson brente bøker og valgte dem ut med omhu, gjorde han neppe det på eget initiativ. Han hadde fått ordre om det. Da handler det om sensur. Kanskje Friis (eller hans kilde Jon Simonsson) ikke husker riktig og gjør Otte Stigsson feilaktig ansvarlig for bokbålet. Det er sannsynlig at en sentral og grunnleggende tekst som Passio Olavi ville ha blitt erstattet med et nytt eksemplar om det gamle gikk tapt i 1532, enten man fikk det lokalt eller bestilte et eksemplar fra et annet senter, som Bergen, hvor erkebiskopen hadde en fast representant i sin bygård. Så tapet av slike tekster forklares lettest ved at bokbålene i Nidaros og i Stavanger skjedde som utslag av reformasjonen i 1537 og i forbindelse med en systematisk ødeleggelse av tekster forbundet med erkebispesetet. Disse hendelsene kan bidra til å forklare et overveldende tap av kilder for Norges vedkommende.

Referanser Asztalos, Monika. 1986. ‘Riksarkivets pergamentsbrev 31 juli 1519’. I Nanna Cnattingius & Torgny Nevéus, Från Östra Aros till Uppsala. En samling av uppsatser kring det medeltida Uppsala, 251–253. Uppsala: Almqvist & Wiksell. Bagge, Sverre. 2002. Da boken kom til Norge 1000–1537. Norsk idéhis- torie 1. Oslo: Aschehoug. Berg, Ivar. 2016. ‘Ei boksamling frå reformasjonstida og norsk litterær kultur i seinmellomalderen’. Maal og Minne 2016: 1, 1–34. Bergesen, Rognald Heiseldal. 2013. ‘Middelalderens bibliotek på Trondenes’. Collegium medievale 26, 60–88. BN = Breviarium Nidrosiense. Paris 1519: Jean Bienayse & Jean Kerbriand. Brendalsmo, Jan. (in press). ‘Small Churches in Norway’. I Símun V. Arge, Jette Arneborg & Orri Vésteinsson, Small Churches. Tórshavn: Faroe University Press. Breviarium Nidrosiense. Facsimile edition 1964. Oslo: Børsums forlag og antikvariat. Buvarp, Hans & Baltzer M. Børsum. 1964. Appendix to Breviarium Nidrosiense. Oslo: Børsums Forlag og Antikvariat. Collijn, Isak. 1914. ‘Två blad af det förlorade Breviarium Nidrosiense, Hólar Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 191

Breviarium og Missale Nidrosiense 191

1534’. Nordisk tidskrift för bok og bibliotekshistoria 1, p. 11–16. —. 1934–1938. Sveriges bibliografi intill år 1600. 1: 1478–1530.Uppsala: Svenska litteratursällskapet. DN = Diplomatarium Norvegicum. 1–. 1847–. Christiania/Oslo. Dybdahl, Audun. 2002. Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter. Be- lyst ved 17 skriftlige kilder 13071577 med oversettelser og kommentarer. Trondheim: Tapir. Edwards, Owain Tudor. 2013. ‘Medieval Music Manuscripts in Nasjonal- biblioteket (the National Library), Oslo’. I Karlsen 2013a, 337–360. Fæhn, Helge. 1955. ‘Gudstjenestelivet i Nidaros domkirke i middelalderen’. In Arne Fjellbu et al., Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, 599–631. Oslo: Forlaget Land og kirke. Gameson, Richard. ‘The medieval library’. I The Cambridge history of li- braries in Britain and Ireland. Volume I to 1640, ed. Elisabeth Leedham- Green & Teresa Webber, 13–50. Cambridge: Cambridge University Press. Gjerløw, Lilli, ed. 1968. Ordo Nidrosiensis Ecclesiae. Libri liturgici provinciae Nidrosiensis medii aevi II. Oslo: Norsk Historisk Kjeldeskrift- Institutt. —. 1986. ‘The Breviarium and the Missale Nidrosiense (1519)’. In From Script to Book: A Symposium, eds. Hans Bekker-Nielsen, Marianne Børch & Hans Algot Sørensen, 50–77. Odense: Odense University Press. Gullick, Michael. 2013. ‘A Preliminary List of Manuscripts, Manuscript Fragments and Documents of English Origin or the Work of English Scribes in Norway Datable to before 1225’. I Karlsen 2013a, 123–197. Hamre, Lars. 1943. Erik Valkendorf. Trekk av hans liv og virke. Bergen: John Griegs Forlag. —. 1986. ‘Jon Simonsson, jurist og humanist, tradisjonsformidlar og sambandsledd mellom gammal og ny tid’. I Hans Try (red.), Peder Claussøn Friis. Samtid og miljø på Agder, 77–125. Kristiansand: Agder distriktshøgskole. —. 1998. Norsk politisk historie 1513–1537. Oslo: Samlaget. Harper, John. 1991. The Forms and Orders of Western Liturgy from the Tenth to the Eighteenth Century. A Historical Introduction and Guide for Stu- dents and Musicians. Oxford: Clarendon Press. Hartzell, K. D. 2013. ‘An Early Missal Fragment in Riksarkivet, Oslo’. I Karlsen 2013a, 83–101. Heise, A. 1902. ‘Stigsen, Otte’. Dansk biografisk Lexikon 16, 431–432. Kø- benhavn: Gyldendal. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 192

192 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Holm-Olsen, Ludvig. 1990. Med fjærpenn og pergament. Vår skriftkultur i middelalderen. Oslo: Cappelen. Hughes, Andrew. 1995. Medieval Manuscripts for Mass and Office. A guide to their organization and terminology. Corrected reprint. Toronto: Uni- versity of Toronto Press. Huitfeldt-Kaas, H. J. 1900–1903. ‘En Palæotyp fra Flesberg’. Meddelelser fra Det norske Rigsarchiv 2, 319–320. Imsen, Steinar & Harald Winge (red.). 1999. Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800. 2. utgave. Oslo: Cappelen. Jensson, Gottskálk. 2017. ‘Latin Hagiography in Medieval Iceland’. i Monique Goullet, Corpus christianorum Hagiographies 7, s. 875–949. Turnhout: Brepols. Johannessen, Knut, Ole Kolsrud & Dag Mangset. 1992. Håndbok for Riks- arkivet. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Johnsen, Oscar Albert. 1908. ‘Norske geistliges og kirkelige institutioners bog-samlinger i den senere middelalder’. I Sproglige og historiske af- handlinger viede Sophus Bugges minde, 73–96. Kristiania: Aschehoug. Karlsen, Espen (ed.). 2013a. Latin Manuscripts of Medieval Norway. Studies in Memory of Lilli Gjerløw. Nota bene 5. Oslo: Novus. —. 2013b. ‘Introduction’. I Karlsen 2013a, 13–26. —. 2013c. ‘Latin Manuscripts of Medieval Norway: Survival and Losses’. I Karlsen 2013a, 27–36. —. 2013d. ‘Fragments of Patristic and Other ecclesiastical Literature’. I Karlsen 2013a, 215–269. Karlsen, Espen & Sigurd Hareide. 2019a. ‘The Nidaros Breviary (1519’), i Sperber 2019a, 3–9. —. 2019b. ‘The Nidaros Missal (1519)’, i Sperber 2019b, 3–8. Kolsrud, Oluf. 1919 “Vår eldste trykte bok. Breviarium Nidrosiense. Paris 1519.” Norsk boktrykk kalender, anden aargang 129–152. Kristiania: Den typografiske forenings fagkomité. —. 1958. Noregs kyrkjesoga 1. Oslo: Aschehoug. Lange, Christian C. A. 1856. De norske klostres historie i middelalderen. Andre omarbeidede udgave. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag. MN = Missale Nidrosiense. København 1519: Poul Reff. Munthe, Wilhelm. 1943. ‘Missale Nidrosiense — Vår eldste trykte bok’. I W. M., Boknåm. Essays for bokvenner, 52–66. Oslo: Cammermeyer. Nielsen, Lauritz & Erik Dal. 1996. Dansk Bibliografi 1482–1600 med sær- ligt Hensyn til Dansk Bogtrykkerkunsts Historie. Med supplement av Erik Dal. 1–4. København. C. A. Reitzel. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 193

Sulten forlenger livet 193

Nowakowska, Natalia. 2011. ‘From Strassbourg to Trent: Bishops, Printing and Liturgical Reform in the Fifteenth Century’. Past and Present 213, 3–31. Pettersen, Gunnar I. 2013. ‘From Parchment Books to Fragments: Norwe- gian Medieval Codices Before and After the Reformation’. I Karlsen 2013a, 41–65. Renouard, Philippe. 1979. Imprimeurs et libraires parisiens du XVIe siècle. 3. Paris: Service des travaux historiques de la ville de Paris. Schjoldager, Astrid. 1927. Bokbind og bokbindere i Norge inntil 1850. Oslo: Aschehoug. Skovgaard-Petersen, Karen. 2019. ‘Bogtryk og opdagelsesrejser i kirkens tjeneste – Ærkebiskop Erik Valkendorf som forfatter og bogudgiver’. I Ruth Hemstad, Anne Birgitte Rønning & Aasta Marie Bjorvand Bjarkøy, Litterære verdensborgere: Norsk bokhistorie i transnasjonalt perspektiv, 1519–1850, 30–55. Nota bene 13. Oslo: Nasjonalbiblioteket. Sperber, Ingrid (ed.). 2019a. Breviarium Nidrosiense. E-bokversjon og pdf tilgjengelig på https://www.bokselskap.no/boker/breviarium/titlepage. Oslo: Det norske språk- og litteraturselskap. —. 2019b. Missale Nidrosiense. E-bokversjon og pdf tilgjengelig på https://www.bokselskap.no/boker/missale/titlepage. Oslo: Det norske språk- og litteraturselskap. Storm, Gustav (utg.). 1881. Samlede skrifter af Peder Clausson Friis. Kris- tiania: Brøgger. Weidling, Tor & Espen Karlsen. 2014. ‘Latinske fragmenter og norske statt- holdere’. I Åslaug Ommundsen, Erik Opsahl & Jo Rune Ugulen, Fest- skrift til Gunnar I. Pettersen: En prisverdig historiker, 111–139. Riksarkivaren: Skriftserie 41. Oslo: Riksarkivet. Weiding, Tor. (under forberedelse). ‘Regnskap og fragment’. Artikkelmanus, 69 sider. Foredrag - Karlsen.qxp_Foredrag - Karlsen 17.03.2020 14:52 Side 194 Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 195

Folkerettens betydning i dag

Foredrag på møte 24. oktober 2019

av professor dr. juris Geir Ulfstein, PluriCourts Senter for forskning om internasjonale domstolers legitimitet, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo

Innledning Tusen takk for invitasjonen til å holde denne forelesningen. Det er godt at også andre enn folkerettsjurister er opptatt av folkerett: folkeretten er for viktig til å overlates til folkerettsjuristene. Det passer også godt at vi feirer FN-dagen i dag. Folkeretten omfatter alt fra bevaring av verdensfreden, til handel, beskyttelse av menneskerettighetene, og bevaring av livsgrunnlaget vårt. Folkeretten er både et rettssystem og en målestokk for internasjonale hand- lingers legitimitet. Men folkerettens innhold kan kritiseres, og i visse tilfeller kan det til og med være riktig å bryte reglene. Folkeretten kan også bli en hersketeknikk utøvd av systemets yppersteprester, nemlig folkerettsjuristene. Det er derfor viktig med et kritisk blikk på dette rettssystemet. Når jeg skal snakke om folkerettens betydning, kan jeg bare i begrenset grad støtte meg på empiriske undersøkelser. Jeg nærmer meg spørsmålet nettopp som folkerettsjurist. Jeg tror at folkerettsjuristene både kan og bør bidra til å kaste et kritisk søkelys over betydningen av dagens folkerett, og hvilke utfordringer den står overfor. Men det er også behov for at andre fagdisipliner beskjeftiger seg med folkeretten. Jeg har delt framstillingen i fire deler. Først behandler jeg utviklingen fra 1945 til slutten av 1990-årene. Deretter drøfter jeg de nye truslene folkeretten står overfor, slik som flyktningkrise og klimakrise, kombinert med økt nasjonalisme og populisme. Jeg går spesielt inn på folkerettens stilling i Norge. Så slutter jeg med noen betraktninger om hvordan folkeretten kan være et redskap til å løse dagens internasjonale problemer.

Folkerettens framvekst Opprettelsen av FN etter krigen var et gjennombrudd for internasjonalt samarbeid om fred, for avkolonisering og beskyttelse av menneskerettighetene. Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 196

196 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Freden skulle sikres ved at bruk av militær makt mot andre stater ble forbudt, og ved at slik makt ble brakt under internasjonal kontroll i Sikkerhetsrådet. FNs menneskerettighetserklæring og konvensjonen mot folkemord ble vedtatt i 1948 og forhandlinger om flere menneskerettighetskonvensjoner ble på- begynt. Avkoloniseringen innebar at land i den tredje verden fikk flertall i FNs generalforsamling og ble aktive deltakere i utformingen av folkeretten. Men den kalde krigen lammet Sikkerhetsrådet og utsatte vedtakelsen av menneskerettighetskonvensjonene. De to viktigste, konvensjonen om øko- nomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, ble først vedtatt i 1966 og trådte i kraft i 1976. Historikeren Samuel Moyn hevder at de internasjonale menneskerettighetenes æra først begynte på 1970-tallet. Slutten på den kalde krigen ga fornyet optimisme i det internasjonale samarbeidet. FNs sikkerhetsråd ble mer aktivt. Vi fikk Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og anerkjennelsen av verdenssamfunnets ansvar for beskyttelse mot grove menneskerettighetskrenkelser («responsibility to protect»). Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er fullt beskjeftiget – og vel så det. Handelskonflikter løses av domstolsystemet til Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Det kan også hevdes at folkeretten endret karakter i denne perioden. Vi fikk for det første regler som ble ansett som overordnet de alminnelige folkerettsreglene, såkalte jus cogens-regler. Eksempler på slike grunnregler er forbudet mot internasjonal aggresjon og mot grove menneskerettighetsbrudd, slik som tortur. Det internasjonale samarbeidet ble også mer forpliktende. Vi gikk fra hva Wolfgang Friedmann kalte co-existence til co-operation – altså at folkeretten ikke bare ga regler som avgrenset statenes myndighet overfor hverandre, men som gjaldt regler for samhandling. Dette ble reflektert i det store antallet nye internasjonale organisasjoner og domstoler som ble opprettet. Det ga forhåpninger om en bedre internasjonal styring, endog at vi beveget oss mot en internasjonal rettstat. Vi fikk akademiske debatter om en konstitusjonalisering av folkeretten. Endelig så vi en utvikling i retning av en humanisering av folkeretten. Individene fikk ikke bare økte rettigheter i menneskerettighetskonvensjonene, men også mulighet til å påklage brudd ved regionale mennes- kerettighetsdomstoler, som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, og FNs traktatbaserte overvåkningsmekanismer, som FNs menneskerettig- hetskomite og barnekomiteen. Individet fikk også plikter ved at Den internasjonale straffedomstolen kunne påtale grove menneskerettighetsbrudd. Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 197

Folkerettens betydning i dag 197

Folkeretten trues Men folkeretten trues. Den amerikansk-ledede invasjonen i Irak og Russ- lands okkupasjon av Krim representerte alvorlige folkerettsbrudd. Kina tar seg til rette i Sør Kina-havet i strid med voldgiftsdommen under Havretts- konvensjonen fra 2016, i saken reist av Filippinene. Kampen mot terrorisme kan undergrave maktforbudet, internasjonal humanitær rett og menneskerettighetene. Vi ser motstand mot internasjonal kontroll av menneskerettighetene, selv blant stater som tradisjonelt har støttet disse rettighetene. De internasjonale organisasjonene og domstolene oppfyller heller ikke sine oppgaver. FNs sikkerhetsråd er handlingslammet når det gjelder utviklingen i Syria. Den internasjonale straffedomstolen og WTOs tvisteløs- ningsordning kjemper i motvind. Vi har ingen bindende folkerettslige forpliktelser til å begrense klimautslippene. Vi ser en økende nasjonalisme og populisme, og kritikk og tilbaketrekking fra internasjonalt samarbeid. Det er karakteristisk at en av bøkene som vant årets pris i European So- ciety of International Law har tittelen The Misery of International Law: Con- frontations with Injustice in the Global Economy. I en bok utgitt i år fra et stort forskningsprosjekt kalt The International Rule of Law: Rise or Decline, ledet av Georg Nolte, Heike Krieger og An- dreas Zimmermann ved Humboldt, Potsdam og Freie Universität i Berlin heter det: «We submit that we are currently witnessing a systematically relevant crisis of unusal proportions which requires a reassessment of the state and role of international law.»

Vi kan peke på mange mulige – og samvirkende – årsaker til denne utviklingen:

Nasjonale årsaker Vi har for det første en økende nasjonalisme og populisme. Et kjennetegn ved populismen er at det er «folket» selv som skal bestemme, ikke «eliten» eller «the establishment». Dette innebærer skepsis både til nasjonale og internasjonale organer når de begrenser det som anses som «folkeviljen». Vekten på «folket» innebærer en tilsvarende skepsis mot at «utlendinger» skal bestemme i internasjonale organer. Folkeretten får også skylden for manglende nasjonal styring. Det er lettere å skylde på internasjonale organer enn å ta ansvaret selv. Når dette er sagt, kan selvsagt internasjonale avtaler skape vanskeligheter på nasjonalt plan, enten det er konsekvensene av frihandel eller av forpliktelsene til å beskytte flyktninger. Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 198

198 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Dobbeltmoral Stater er videre tilbakeholdende med å kritisere allierte, men kritiserer gjerne andre stater for folkerettsbrudd. Kritikken mot Russlands invasjon av Krim og Øst-Ukraina har – med rette – vært unison. Men kritikken mot USAs invasjon av Irak eller Tyrkias invasjon av Syria er betydelig mer dempet. Selvbestemmelse til Kosovo støttes, men uten en prinsipiell begrunnelse. Dermed kan president Putin vise til Kosovo-eksempelet når han hevder befolkningen på Krims rett til selvbestemmelse. Det hjelper heller ikke på saken at vedtak i FNs sikkerhetsråd undergraves. Ek- sempelvis når mandatet til å beskytte sivile i Libya med militære midler brukes til aktiv støtte til et regimeskifte – hvor Norge var en aktiv deltaker.

Svakheter ved folkeretten Så over til svakheter ved folkeretten. Forbudet mot bruk av militær makt internasjonalt er primært utformet for interstatlige forhold, og hvor langt forbudet rekker i kampen mot terrorisme kan diskuteres. Folkeretten trenger derfor mer presisjon når det gjelder dagens trusler. Dette gjelder også anvendelsen av forbudet ved digitale angrep – cyber warfare. De internasjonale organisasjonene og domstolene klarer heller ikke å leve opp til forventningene – eller leverer for mye. For eksempel innebærer den manglende handlekraften til Sikkerhetsrådet at statene tar seg selv til rette – til dels i strid med forbudet mot bruk av militær makt. Parisavtalen om klima inneholder knapt folkerettslig bindende forpliktelser. Noen hevder på den andre siden at menneskerettighetsdomstolene i sine tolkninger av konvensjonene går for langt i å begrense nasjonal suverenitet. Endelig er ikke mer folkerett nødvendigvis av det gode. Det må spørres om folkeretten først og fremst representerer de mektige statenes interesser, og beskytter «harde» på bekostning av «myke» verdier, for eksempel i avveiningen mellom frihandel og menneskerettigheter og miljø. Dette gjelder muligens enda mer for voldgiftsordningene som er opprettet i internasjonale investeringsavtaler. De begrenser reguleringsretten til stater som mottar utenlandske investeringer, mens det er et mer åpent spørsmål om disse avtalene bidrar til økte investeringer i fattige land.

Internasjonalisering og rettsliggjøring Vi har også sett reaksjoner på en for vidtgående internasjonalisering og retts- liggjøring. Professor Georges Abi Saab, som blant annet har ledet WTOs appellorgan for tvisteløsning, uttalte på en konferanse for internasjonale Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 199

Folkerettens betydning i dag 199

folkerettsforeninger for noen uker siden at «Sovereignty is a wild animal. If it is attacked, it will fight back». Jeg har tidligere nevnt at folkeretten har endret karakter med mer over- nasjonal styring gjennom internasjonale organisasjoner og domstoler. Dermed oppstår spørsmål om disse organene er disse oppgavene verdig når beslutningene tas langt fra folks hverdag, om beslutningsprosessene er demokratiske og på annen måte forsvarlige, og om de er under tilstrekkelig kontroll. Dette er spørsmål vi er meget opptatt av i vårt PluriCourts-senter for forskning om internasjonale domstolers legitimitet. Når det gjelder internasjonale domstoler oppstår også spørsmålet om forholdet mellom politiske og rettslige beslutninger, med andre ord om rettsliggjøringen er gått for langt.

Geopolitiske endringer De geopolitiske endringene med et svekket USA og Vesten og tilsvarende mer makt til andre deler av verden, særlig Kina, medfører også spenninger i folkeretten. Vi har imidlertid sett at i kampen mot tvisteløsningssystemet i WTO er det USA som leder an, mens Kina er en av de sterkeste forsvarerne. USA framstår som forkjemper for unilateralisme, mens Kina er globaliseringens varmeste forsvarer. Det har vært spekulert på om vi er på vei til et Eastphalia, etter mønster av den Westphalske folkeretten, slik den ble utviklet etter 30 års-krigen fra 1648, med stor vekt på beskyttelsen av staters suverenitet. Men bildet er nok mer komplisert. Mens Kina for eksempel er for økonomisk globalisering, er landet meget skeptisk til internasjonal menneskerettighetskontroll. Afrikanske stater har på sin side hatt store problemer med å akseptere praksisen til Den internasjonale straffedomstolen.

***

Innebærer den utviklingen vi ser slutten på folkeretten slik vi kjenner den? Kan vi i stedet forvente en nedbygging av dette rettssystemet? Er dette i tilfelle et midlertidig eller et varig tilbakeslag? Hvordan kan vi da løse internasjonale utfordringer, som bekjempelse av krig, fattigdom og klima- trusler? Eller ser vi en mindre dramatisk utvikling, nemlig en folkerett med «voksesmerter», og som krever en kursendring? Hvilken rolle bør Norge spille i denne utviklingen?

Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 200

200 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Hva med Norge? Norge har alt på vinne på et sterkt folkerettslig system. I den siste stortings- meldingen om «Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid» heter det derfor at Norges fremste utenrikspolitiske interesse er å forhindre svekk- else av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer.1 Norge setter altså offisielt folkeretten høyt. Men hvordan er det med den folkerettslige praksisen? Norge har en lang historie i å sende soldater til FNs fredsbevarende ak- sjoner. Vi er også en stormakt når det gjelder fredsmekling. Men Norge har stått overfor dilemmaer om bruk av militær makt – med og uten mandat fra FNs sikkerhetsråd – til beskyttelse av menneskerettigheter og mot terrorisme. Dette har handlet om deltakelse i militæraksjonene i så vel Kosovo som Afghanistan, Irak og Libya, og i borgerkrigen i Syria. Utvalget som skulle utrede den norske Libya-deltakelsen framstilte operasjonen som et «utenriks- og sikkerhetspolitisk ‘kinderegg’, som inneholdt den rette blandingen av idealpolitiske og interessebaserte norske mål- settinger» (s. 76). Det er klart at kombinasjonen av behovet for å beskytte menneskerettigheter, et FN-mandat og operasjoner sammen med NATO- allierte gir sterke grunner for å delta i internasjonale operasjoner. Men samtidig er det ekstra viktig å ha en klar oppfatning av hvor langt folkeretten tillater slik deltakelse, og hvor langt mandatet rekker. Dette sviktet i den norske Libya-deltakelsen. Dette medførte – etter min oppfatning – at Norge medvirket til et folkerettsbrudd. Folkeretten blir skapt, presisert og endret i et samspill mellom statene. Dette medfører at de samme statene har et ansvar for å uttrykke sine folkerettslige synspunkter, og dermed bidra til å utvikle retten i en ønskelig retning. Men denne utfordringen har norske myndigheter ikke tatt. Et nylig eksempel er den tyrkiske invasjonen i Syria, hvor Norge «fordømmer den tyrkiske operasjonen, og har bedt Tyrkia om at den avsluttes umiddelbart. Vi har også oppfordret Tyrkia til å respektere folkeretten, inkludert internasjonal humanitærrett». Det viktige ordet er her «også»: Norge fordømmer invasjonen – men i tillegg oppfordres Tyrkia til å følge folkeretten, istedenfor at Norge fordømmer invasjonen som et folkerettsbrudd. I statsministerens uttalelse under besøket i Irak sist tirsdag er fordømmelsen opprettholdt, men henvisningen til folkeretten fullstendig borte. Norge har lojalt gjennomført de internasjonale menneskerettslige forpliktelsene i lovgivningen og i rettspraksis. Men vi står fortsatt overfor ut-

1. Meld.St. 27 (2018–2019) Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, s. 7. Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 201

Folkerettens betydning i dag 201

fordringer, noe som blant annet illustreres av at Norge sist måned ble dømt av storkammeret i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i en sak om omsorgovertakelse og tvangsadopsjon. Det er nå over 20 norske saker som står for tur, så det er klart at Menneskerettighetsdomstolen stiller spørs- mål ved den norske barnevernpraksisen. Tidligere har Norge vært på kant med Menneskerettighetsdomstolen om ytringsfrihet, om festekontrakter og om utvisning av mindreårige asylsøkere. Norge har dessuten – etter Maktutredningen i 2003 og debatten om «rettsliggjøring» – utviklet en mer restriktiv praksis når det gjelder å slutte seg til nye klagemekanismer under FNs menneskerettighetskonvensjoner. Også på andre områder kan Norge ha vanskeligheter med å oppfylle folkeretten, slik som beskyttelse av ulven etter Bern-konvensjonen om vern av ville planter og dyr. Her er det ikke prinsipielle betenkeligheter som spiller inn, men norsk distriktspolitikk. Norske myndigheters holdning til folkeretten – også i praksis – vil nok komme under stadig sterkere søkelys i forbindelse med det norske kan- didaturet til FNs sikkerhetsråd.

Hva kan gjøres? Jeg tror ikke at folkeretten er i ferd med å bryte sammen. Folkeretten har vært ute en vinternatt før. Statene har felles interesse i en effektiv folkerett. Men det er fare på ferde, og det trengs en strategi. Jeg vil dele en slik strategi inn i fire deler: en defensiv del; en reformatorisk del; en del som gjelder å sette grenser for folkeretten; og en del som er offensiv.

Defensive mål Først til det defensive. Den viktigste målsettingen må være å verne om det som allerede er oppnådd i folkeretten. Dette gjelder ikke minst de grunnleggende folkerettsreglene, slik som forbudet mot bruk av militær makt. Denne regelen er nå truet av kampen mot terrorisme, hvor stater foretar militære operasjoner på andre staters territorium mot terrororganisasjoner som IS. Den nye normen som hevdes av en del stater er at hvis en annen stat er «unwilling or unable» til å hindre terroristangrep, kan andre stater gripe inn. Behovet for slike inngrep er forståelig, men faren for utglidning er åpenbar. Det er også behov for å beskytte internasjonale organisasjoner og domstoler mot undergraving, for eksempel USAs angrep på WTOs tvisteløs- ningssystem – som kan opphøre å fungere fra 11. desember i år, fordi USA Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 202

202 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2017

nekter å godkjenne nye medlemmer til ankeorganet. En mulighet er at andre stater velger ordninger uten USAs deltakelse – slik det er gjort i Havretts- konvensjonen, Den internasjonale straffedomstolen, Paris-avtalen om klima og atomavtalen med Iran. Sist mandag ble det for eksempel meldt at Norge og EU er blitt enige om en midlertidig voldgiftsordning for å løse tvister knyttet til reglene i WTO, så lenge appellorganet ikke fungerer. Tilsvarende må internasjonale menneskerettighetsorganer vernes mot skepsis fra Kina og andre stater.

Reform av folkeretten Folkeretten representerer mer omfattende begrensninger på nasjonal suverenitet enn før, og den er mer inngripende ved at den regulerer forhold som tidligere ble ansett som nasjonale spørsmål. Dette kan forsvares med at slike forpliktelser og institusjoner er nødvendige fordi problemene må løses på internasjonalt nivå. Men det krever en gjennomtenkning av hva som skal bestemmes på henholdsvis nasjonalt og internasjonalt nivå – og anvendelsen av prinsippet om subsidiaritet, i den forstand at det skal gode grunner til før en løfter av- gjørelsesmyndighet opp til det internasjonale nivået. Det er altså ikke slik at kravet om mer nasjonal styring nødvendigvis er uberettiget. I tillegg må det stilles krav til at internasjonale organer er representativt sammensatt, følger forsvarlige beslutningsprosedyrer og står til ansvar for sine beslutninger. Et eksempel på en vellykket reformprosess finner vi i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Grunnen til de mange tusen sakene som fremdeles venter i domstolen skyldes først og fremst at statene ikke oppfyller sine forpliktelser når det gjelder gjennomføringen av dommene, ikke domstolen selv. Det er også forhandlinger om reform i det internasjonale systemet for løsning av investeringstvister, i regi av FN-organet UNCITRAL – og hvor PluriCourts og Juridisk fakultet, UiO er sterkt involvert.

Grenser for folkeretten Det er også grunn til å spørre om det er grenser for hva vi kan og bør forvente av folkeretten. Hvor langt er det for eksempel realistisk at folkeretten skal sørge for en rettferdig omfordeling av verdens ressurser? Og trenger vi flere enn de nåværende 10 menneskerettighetskonvensjonene, med tilhørende overvåkningsorganer og sekretariatressurser hos Høykommissæren for menneskerettigheter? Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 203

Folkerettens betydning i dag 203

Offensive mål Men vi trenger også folkeretten for offensive formål, særlig til beskyttelse mot klimaendringer. Her står vi overfor folkerettens evne til å løse globale fellesproblemer som berører levemåten til enkeltmennesker og som involverer grunnleggende rettferdighetsdilemmaer. Overskrider dette grensen for hva folkeretten kan makte? Det er i hvert fall grunn til å tenke nytt om forholdet mellom utslippsforpliktelser og samarbeidsplikter for landene, om trinnvis framrykking i utviklingen av pliktene, og om forholdet mellom rettslige og politiske forpliktelser. Alt dette finner vi Paris-avtalen – men det er ikke nok. Dette illustrerer at folkeretten er maktesløs dersom det ikke finnes politisk vilje.

Foredrag - Ulfstein.qxp_Foredrag -Ulfstein 17.03.2020 14:52 Side 204 Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 205

Stein Rokkan: Eit miniportrett

Foredrag på møte i Bergen 7. november 2019

av Arild Stubhaug

Han ville stimulere og aktivisere. Han ville vere ein intellektuell vekkar, og han blei det. Han såg på forskinga som ein kumulativ og kollektiv prosess der kvart prosjekt utgjorde ein del av eit større heile i ein kontinuerleg opp- samling av kunnskap til nytte og djupare forståing av sosialt og politisk liv. Det som dreiv forskinga vidare, slik han såg det, var ein grunnleggande po- laritet mellom kumulasjon og innovasjon, mellom systematisk oppbygging av forskingsresultat og stadig søk etter nye forklaringsmønster, nye modellar og paradigme. I denne kontinuerlege prosessen såg han seg sjølv som en bi- dragsytar. Stein Rokkan var en gründer i norsk og internasjonal samfunnsforsking, og ein av verdas fremste innan faget. I 1968 ønska dei store amerikanske universiteta Harvard, Yale og Stanford alle å få Rokkan i sin stab som fulltids professor i political science. Liknande tilbod fekk han også frå Wisconsin,

Stein Rokkan. Foto: Sverre Mo / Bergens Tidende. Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 206

206 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Manchester, London og Paris. Han takka berre ja til nokre sporadiske gjeste - professorat, men tok på seg ei rekke topp internasjonale tillitsverv i eit stadig meir omfattande nettverk. I heile den statsvitskapelege verda blei Rokkan sett på som ei drivkraft, særleg innan den nye retninga som blei kalle samanliknande politikk. Og då han døydde i 1979, berre 58 år gammal, var han blitt eit forbilde, ein modell av en international scholar.

Kven var han? Han blei født 4. juli 1921 i Lofoten, i Holandshamn i Austre Vågan, der faren hadde stilling som lærar, og der mange i Rokkan-slekta budde. Seks år seinare flytta familien til Narvik, og her voks Rokkan opp saman med mor og far og ei søster. I norsk samanheng var Narvik ein spesiell by. Malmtransporten frå gru- vene i Kiruna til utskiping over Narvik hamn prega byen og skapte spenningar og konfliktar mellom svenske aksjeselskap, Norske statsbaner og Narvik by. I tillegg kom avvikande kulturelle innslag frå rallarkulturen og frontar mellom etniske nordmenn og vandrande og fastbuande samar. Spesiell og avvikande var også Rokkans far, Georg Rokkan. Etter å ha vore lærar i Lofoten blei han brannkonstabel og ein markant personlegdom i Narvik by, ein kunnskapsrik mann, ein ettertrakta privatlærar, ein mykje brukt leilighetsdiktar, ein ivrig talsmann for esperanto og ei kort tid redaktør i Ap-avisa Fremover. Stein Rokkans far var opptatt av korleis utkantane blei utnytta. Han skreiv bøker om fiskarane sine tronge kår, han skreiv om Narvik by og turismens muligheiter, og ein pamflett med den opprørske tittelen Sta- tens knugende knyttneve over Nord-Norge (1932). Men unge Rokkan hadde alt frå barndom og tidlege tenår eit vanskeleg forhold til far sin. Han syntest farens evinnelege poetiseringar var banale og han fann farens teoriar om alt og alle heimesnikra. Og verre skulle forholdet mellom far og son bli då tyskarane okkuperte landet. Med mor si hadde Stein eit vennskapeleg forhold. Ho var stabil og blid, ho heldt familien samla og ville alltid det beste for alle. Ho arbeidde som sekretær før ho gifta seg, og deltok seinare i frivillig arbeid knytta til Nar- vik Misjonskirke. Nokre av søskena hennar budde i gode kår i Narvik, andre hadde utvandra til Canada og USA. Ein av dei, Einar Arntzen, var blitt ein svært framgangsrik forretningsmann innan kol-industrien i Penn- sylvania og han finansierte mellom anna bygging av ny Misjonskirke i heimbyen. Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 207

Stein Rokkan: Eit miniportrett 207

På gymnaset i Narvik imponerte unge Rokkan medelevar og lærarar med sine kunnskapar. Han var ein lesehest langt ut over det normale, ein stille gut som i friminutta stod med hendene i bukselommene og heller ikkje i russetida tok del i dei andre sine aktivitetar. Då han seinare kommenterte dette, sa han at det var fordi ingenting kunne konkurrere med det selskapet han fann i bøkene. Knapt 18 år gammal tok han (1939) examen artium, preseterist på en- gelsklinja, og då han denne hausten kom til Universitetet i Oslo for å studere, var hans uttalte ønske å bli «ein lærd mann». Han rakk å ta eksamen i førebuande prøver, norsk grunnfag og fransk mellomfag, alt med topp karakterar, før den tyske okkupasjonsmakta i november 1943 stengte universitetet og arresterte mange studentar. Rokkan var då begynt å studere filosofi i eit inspirerande miljø rundt filosofiprofessor Arne Næss. Medan mange i dette miljøet på ulikt vis tok del i motstandskampen under krigen, kom Rokkan seg nordover og søkte tilflukt i familien si hytte i Holands- hamn. Der hadde han stablar av bøker, studierelatert litteratur og anbefalte bøker frå Næss-krinsens mange seminar. Frå heimen i Narvik kom Rokkans far med ein sjark fullasta med bøker, og han hadde også med ein radio til hytta i Holandshamn. Og her levde student Rokkan godt det siste halvanna året krigen varte. Han las og noterte, lytta på radio og orienterte slektningane sine i bygda om krigens gang. I Holandshamn blei freden 8. mai 1945 feira med flaggheising og hur- rarop. Men inne i Narvik by måtte Rokkans far stå til rette for sine gjerningar under krigen. Heilt sidan 9. april 1940 hadde Rokkans far forsvart dei tyske okkupantane. Han hadde omsett og sjølv skrive artiklar til den tysk-kon - trollerte pressa, og han hadde etter kvart blitt ein såkalla brakkebaron med mange mann i arbeid. Han blei dømt til 60 dagars fengsel, bot og inndraging av ein større pengesum. Georg Rokkan kjente seg uskuldig dømt, og etter å ha sona dommen synest brotsverka hans å ha blitt tona ned også blant folk i Narvik. I alle fall tok han langt på vei opp igjen sine tidlegare sysler som byens leilighetsdiktar og skribent. Stein Rokkan snakka aldri om farens gjerningar under krigen. Ingen i det hovudstadsmiljøet Rokkan var ein del av, synest å ha visst om farens NS-bakgrunn. Sommaren 1945 var Rokkan tilbake i Oslo og heldt fram med filosofi- studiar med sikte på ei magistergradsavhandling om David Humes kontrakt- teoretiske teoriar. Men han las breitt og tok ivrig del i diskusjonane om dei aktuelle problemstillingane som sprang ut av krigserfaringane: Korleis no skape eit betre samfunn? Kva måtte byggast opp, og korleis kunne vitskapen bli ein del av dei allmenne kulturverdiane? Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 208

208 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Gjennom studietida blei Rokkan ein yndlingsstudent for to av universitetets mest profilerte professorar: Arne Næss og Peter Rokseth. Rokseth hadde rettleia Rokkan gjennom franskfaget og inn i filosofien. Men Næss og Rokseth stod i eit visst ideologisk motsetningsforhold til kvarandre, og det er ikkje opplagt kva veg Rokkan ville ha gått dersom det hadde blitt aktuelt å velje mellom dei. Men så døydde Rokseth hausten 1945, berre 54 år gammal. I det akademiske året 1946/47 oppheldt Rokkan seg i Paris med stipend frå den franske stat. I Paris møtte han dei fremste filosofihistorikarane, han las gamle skrifter på Bibliothèque national og han gjekk på forelesingar ved Sorbonne-universitetet der han mellom anna høyrde om Jean-Paul Sartre og eksistensialismen. Rokkan innleia også ein korrespondanse med filosofane Karl Popper og Bertrand Russell. Med Russell gjaldt det Rokkans utval og omsetting av 15 essay henta frå Russells ulike samlingar; ei bok som kom ut dette året 1947 og blei godt mottatt. Med Popper dreia korrespondansen seg om det Rokkan meinte stod sen - tralt i sosialvitskapens metodelære: Er såkalla menneskelege preferansar og hendingar – human events – forutsigelige på same måte som ikkje-menneskelege, og kunne det i det menneskelege handlingsmønsteret etablerast normer og reglar, nærmast naturkonstantar som kunne målast meir og meir nøyaktig? Då Rokkan kom tilbake til Oslo sommaren 1947 blei han i miljøet rundt Arne Næss sett på som den beste talsmann for det denne krinsen av unge forskarar ønskte: å vekke interesse for samfunnsvitskapelege studiar. Med overskrifta «Sosiologien – en vitenskap vi trenger» forklarte Rokkan i ein dobbelkronikk i Arbeiderbladet (30.6. og 2.7.47) kva mål denne vitskapen sette seg, kva emne den ville ta opp, kva metodar den ville bruke, og kanskje viktigast: Kva for resultat ville den kunne nå? Han skreiv:

Vitenskapen [sosiologien] skal sette oss i stand til å se lenger og skarpere inn i framtida – ikke som profeter, spåmenn eller orakler, men ut fra det eneste grunnlaget som gjennom tidene har vist seg å holde: den grundige utrettelige utforskningen av de lovmessige sammenhengene i de ting vi har kunnet iaktta, i de hendingene vi har kunnet være vitne til.

Rokkan var opplagt langt komen i det han seinare omtalte som eit brot i for- skarkarrieren: frå ei klassisk lærdomsorientering til veksande interesse for sosiale og politiske prosessar, frå idéhistorie og politisk filosofi til analyse av moderne demokrati. Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 209

Stein Rokkan: Eit miniportrett 209

Han tok magistergraden med arbeidet sitt om David Hume, og same dag som munnleg eksamen var unnagjort, 28. mai 1948, reiste han med Arne Næss til Paris. Der hadde Næss tatt på seg å leie eit stort Unesco-prosjekt og han valte Rokkan som medarbeidar, også fordi Rokkan beherska fransk, engelsk og tysk munnleg og skriftleg og i tillegg las spansk og italiensk og litt russisk. Formålet med arbeidet i Paris var å klargjere rådande meiningsforskjellar mellom aust og vest i den kaldkrigsfronten som var i ferd med å bygge seg opp. Sentralt i arbeidet stod omgrepet demokrati som ideal og realitet. Eit spørjeskjema blei laga og sendt ut, og materialet som kom tilbake frå over 100 filosofar, samfunnsvitarar og andre lærde i form av korte svar så vel som lange utgreiingar, skulle systematiserast og følgjast opp med kommentarar ved at utvalte svar blei sendt til personar som innbyrdes hadde gitt uttrykk for motsette syn på kva demokrati innebar. Etter kort tid overlot Næss meir eller mindre det heile til Rokkan. Næss fall av lasset, som han sjølv uttrykte det. Men Rokkan hadde oversikt over kven som hadde svart på kva og kven som skulle utfordrast til meir utfyl- lande kommentarar. Rokkans innsats blei også lagt merke til av leiinga i Unesco, og Rokkan takka ja til eit tilbod om å arbeide vidare med sikte på ei bok om dette demokratiprosjektet. Dette innebar eit års opphald i USA og møte med dei leiande amerikanske forskarane, eit samarbeid som resulterte i boka Democracy in a World of Tensions , berre omtalt som Unescos demokratibind (1951). I og med dette demokratiprosjektet var Rokkan til fulle blitt klar over sine spesielle evner både i faglege og administrative samanhengar. Denne allsidigheten opplevde han både som dilemma og inspirasjonskjelde. Han valte å legge vekt på det siste, tilsynelatande utrøytteleg livet ut. I det vitskapelege arbeidet sitt analyserer Rokkan historiske forløp, men erfaringar og vurderingar frå sitt daglige liv var han i liten grad opptatt av å fortelje om. I detalj studerte han politisk mobilisering og val, men signali- serte aldri kvar han sjølv stod, og han stemte aldri ved noko val, heller ikkje då det sto om europeisk integrasjon og EU-medlemsskap i 1972. Det var politikk sett frå teoretiske synsvinklar som interesserte han. I forskinga fordjupa han seg i avgjerande hendingar og samanhengar, men det finst få teikn på at han retta eit liknande blikk mot eige liv. Det ei- naste unntaket er det som hende han på tampen av opphaldet i Paris våren 1949. På ei togreise til Roma for å snakke om Unescos demokratiprosjekt, møtte han ei britisk kvinne, Elizabeth Harris, og blei hovudstups forelska. Rokkan gjorde eit nummer av at det skjedde 9. april. Men etter nokre få da- Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 210

210 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

gars samvær måtte ho tilbake til sitt arbeid som pressearkivar i London, og han til New York med Unesco-materialet. I det følgjande året skreiv han over 90 lange insisterande brev til henne. Ho på si side svarte litt meir tilba- kehaldande. I desse breva gir Rokkan eit skarpt bilde av kva han venta seg av framtida og av eit samliv. Breva vitnar om ein sterk lidenskap som kanskje også var det som blei retta utover og ga energi og dedikasjon til faget han valte. Det behovet for familieliv som han gir uttrykk for i kjærleiksbreva, er det ikkje lett å sjå at han levde opp til slik livet hans etter kvart arta seg. Reisene, møta, kongressane, foredraga, artiklane og gjesteførelesningane synest å ha tatt all tid. Berre nokre månader etter Rokkan (29) var tilbake frå USA gifte han seg med Elizabeth (25) i London, og etter eit år ved London School of Economics kom ekteparet Rokkan til Oslo sommaren 1951. Han hadde fått stilling som universitetsstipendiat med plikt til å undervise politisk filo sofi historie, men viktigare enn forholdet til universitetet var engasjementet ved Institutt for samfunnsforskning, ISF, ein nyskapning i det norske forskarmiljøet. Elizabeth fekk periodevis arbeid ved den britiske og den amerikanske ambassaden, etter kvart også kontorarbeid ved ISF. I nærmare seks år var Rokkan ein krumtapp i arbeidet ved ISF. Han tok del i alle fasar av arbeidet, han presenterte instituttet ved internasjonale møte, og var sentral i særleg to store prosjekt. Det eine var ei brei undersøking og samanlikning av folkeskulelæraren si rolle som oppdragar og samfunnsbyg- gar i sju vesteuropeiske land. I dette 7-nasjonersprosjektet, sjenerøst støtta av Ford Foundation, blei det lagt eit komparativt perspektiv på forskinga og det ga praktiske erfaringar med internasjonalt samarbeid. Rokkan skreiv sju- åtte artiklar, ofte saman med andre, og heldt ei rekke foredrag basert på dette materialet. Det andre store prosjektet han no sette i gang var eit omfattande valfor- skingsprosjekt samband med stortingsvalet i 1957. Her var Henry Valen næ- raste samarbeidspartnar, og dei skreiv mange artiklar saman. Men den store boka dei planla, Valg i Norge, kom aldri. Rokkan vedgjekk seinare at prosjektet var overambisiøst. Det var altfor mykje dei ville ha undersøkt og få svar på. I 1956 var Rokkan ein sterk kandidat til den første faste stillinga i stats- vitskap ved universitetet i Oslo, eit dosentur som etter ei viss tautrekking gjekk til Thomas Wyller. Eit halvt år seinare blei Rokkan kalla (headhunta) til ei stilling som forskingsleiar med lønn som professor ved Chr. Michel- sens Institutt, CMI, i Bergen. Her fekk han på alle måtar romslige arbeids- Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 211

Stein Rokkan: Eit miniportrett 211

forhold. Allereie første året fekk han permisjon for å vere eit år i USA, både for å etablere kontaktar med dei store amerikanske Foundations, Ford og Rockefeller, og for å hente inspirasjon til ny forskingsaktivitet ved CMI. Rokkan var 37 år då han kom til Bergen. Og dei neste 21 åra, det vil seie livet ut, blei Bergen basen hans. Her bygde han seg hus, her adopterte ekteparet Rokkan to barn, Siri og Bendik, og her blei ektefelle Elizabeth fast knytt til Engelsk institutt, UiB. Med Bergen som base levde Rokkan sitt liv som forskar, organisator og lærar, først åtte år ved CMI, deretter som professor ved UiB, avbrote av sta- dige reiser og diverse opphald som gjesteprofessor på begge sider av Atlan- teren. Den travle kvardagen i heimen gjekk i hop takka vere hushjelper og stadig skiftande au pairs. Gjennom åra publiserte Rokkan ei rekke artiklar og han redigerte mange bøker, i alt saman med over 30 ulike forfattarar. Verkslista hans omfattar vel 200 nummer. Som valforskar var Rokkan stadig på jakt etter data som kunne forklare kvifor folk stemmer som dei gjer. Han var ein ivrig talsmann for komparativ forsking, og primus motor for etablering og utbygging av dataarkiv for samfunnsvitskapelege studiar. I den innstillinga som i 1963 blei lagt fram om utbygging av samfunnsvitskapelege fag og undervisning i Bergen, var Rokkan ein viktig bidragsy- tar. Og han var sjølvskriven til å få det første professoratet som blei utlyst i sosiologi «med særleg plikt til å forelese politisk sosiologi». Haustsemesteret 1967 begynte han å undervise, 13 studentar hadde meldt seg. I USA kom det samtidig (1967) ut ei bok Rokkan hadde laga saman med den amerikanske sosiologen Seymour Martin Lipset, Party Systems and voter Alignment, ei bok som er blitt ståande som eit av 1960-åras mest fruktbare bidrag til politisk sosiologi. Kort tid etter fekk så Rokkan desse ærefulle tilboda frå Harvard, Yale og Stanford. I USA ville han fått ein gasje tre gonger høgare, og han ville der kunne arbeidd i eit miljø han godt kjente og med forskarar han alt hadde eit inspirerande fagleg fellesskap med. Rokkan grunngav sitt nei med at han i Norge hadde sett i gang prosjekt han ikkje ville andre skulle overta, men takka ja til eit gjesteprofessorat kvart tredje år ved Yale University. Og der var han det akademiske året 1969–70. Med seg frå Bergen hadde han Elizabeth og dei to barna, ei mengde hullkort med data om norske val frå 1868 til 1961, og han hadde også skaffa plass til sin «top man in computer work», studenten Frank Aarebrot, som skulle as- Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 212

212 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

sistere i arbeidet med å kjøre det norske valmaterialet gjennom Yale-universitetets store datamaskiner. Dette var tida for studentopprør og radikalisering på begge sider av At- lanteren. I Bergen blei Rokkan kritisert for å vere dominert av amerikansk samfunnsforsking så vel som å vere ein positivistisk teknokrat. Men han synest ikkje å ta seg særleg nær av kritikken og ga uttrykk for at det avgjerande for han var at det blei slått ring om universiteta som «arnesteder for pluralistisk, konfliktaksepterende forskning og for uhemmet spredning av motekspertise». Åra 1970–73 kan seiast å vere høgdepunkt i Rokkans posisjon som ad- ministrativ leiar og forskar. Han var president i IPSA, International Political Science Association, og han organiserte verdskongressen (Montreal 1973) der over 1500 statsvitarar var samla, og i sentrum for den faglege diskusjonen stod Rokkans opplegg til tema: Politikk mellom økonomi og kultur – eit tema og ein dialektikk han meinte var utfordrande og sentral i studiar av na- sjonsbyggingsprosessar og massepolitikk. Rokkan tok initiativ til eit breitt samarbeid mellom statsvitskapelege institusjonar, ein ny organisasjon blei etablert: The European Consortium for Political Research, ECPR, og med støtte frå Ford Foundation og Stiftung Wolkswagenwerk blei dette frå første stund ein suksess med fruktbare samlingar og workshops (i dag med nesten 400 medlemsinstitusjonar). I 1970 ga Rokkan ut ei samling med 14 av sine viktigaste artiklar, Citi- zens, elections, parties. I denne rekkefølgja – borgarane, vala og partia– var dette tema han på brei basis hadde arbeidd med. Rokkan var som nemnt blant dei første som forstod kor viktig dataarkiv ville bli for den empiriske samfunnsforskinga. Med entusiasme hadde han snakka om dette allereie ved den statsvitskapelige verdskongressen i Stock- holm i 1955. Han arrangerte ein internasjonal konferanse om dataarkiv, og på hans initiativ sette Noregs allmennvitenskapelige forskningsråd, NAVF, i 1967 ned ein datakomité som skulle sikre databruk ved ulike universitets- maskiner og etablere ein standard for utveksling av data mellom dei ulike anlegga. I 1971 blei denne komiteens arbeidsområde utvida og tok namnet Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD, i dag Norsk senter for forsk ningsdata AS). Hausten 1973 tok Rokkan grep om NSD og fekk ho- vudsekretariatet flytta til Bergen. Seinare gav han uttrykk for at NSD kanskje var hans viktigaste bidrag til norsk samfunnsforsking. Om Rokkans internasjonale posisjon vitnar eit omfattande arbeid han hausten 1972 fekk avslutta, fem år på overtid og utan å legge fram noko full- verdig resultat. Saman med ei rekke forskarar hadde Rokkan starta eit prosjekt kalla The Politics of the Smaller European Democracies. Med støtte Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 213

Stein Rokkan: Eit miniportrett 213

frå Ford Foundation var planen at det skulle munne ut i ei bok om kvart av dei elleve demokratia som var valt ut, og det var dei fem nordiske landa, Be-Ne-Lux-landa, Østerrike, Sveits og Irland. I tillegg skulle det lagast ei bok med overordna konklusjonar og modellar. Under prosjektets gang hadde Rokkan fleire gonger rapportert til Ford Foundation om at arbeidet gjekk tregt og det var vanskeleg å få inn resultat frå deltakarane. Og då han endeleg fem år på overtid måtte konstatere at det ikkje blei meir enn ei bok om Irland, hadde han venta seg kritikk frå Ford Foundation. I staden blei han rost for å ha forsøkt seg på eit så vanskeleg prosjekt, og dersom han med det første var i New York, ville Ford Founda- tion gjerne høyre kva Rokkan generelt meinte om å finansiere slike store komparative studiar. Men for Rokkan sjølv hadde også dette prosjektet gitt rikt utbytte. I rekka av små europeiske demokrati skulle han sjølvsagt ta for seg Norge, og som eit tidleg bidrag skreiv han artikkelen «Numerisk demokrati og kor- porativ pluralisme. To beslutningskanaler i norsk politikk». Det var i denne artikkelen om krefter og motkrefter i norsk politikk og historie at han kom med onelineren «stemmer teller, ressurser avgjør», og omgrepa motkulturar, sentrum-periferi spenningar og politiske skillelinjer. Rokkan hadde ikkje noko sterk helse. Sommaren 1974 fekk han sitt første hjarteinfarkt, og det skjedde på den mest dramatiske måte: på flyet heim til Bergen etter ein konferanse der Rokkans framstilling av norsk historie var blitt kraftig kritisert av historikar Jens Arup Seip. Møtet gjekk av stabelen på Røros og temaet var dei ulike metodane samfunnsforskarar og historikarar gjorde seg nytte av i arbeidet. Statsvitaren Rokkan blei sett opp mot historikaren Seip, og i denne konfrontasjonen kom Seip med innvend- ingar så drepande at det i visse akademikarkrinsar i ettertid heitte seg at Seip så å seie tok livet av Rokkan. At Rokkan etter hjarteinfarktet aldri heilt kom til hektene igjen, nørte sjølvsagt opp under slike talemåtar. Seips kritikk gjekk ut på at Rokkans omgrep var for upresise og utvikla for å passe inn i enkle modellar der det empiriske grunnlaget var mangelfullt. For historikaren var sentrum-periferi modellen lite eigna som analyserei- skap, og tankefigurane den skapte førte lett forskaren på vidvanke. Men Rokkans modellar var tiltalande og samsvarte med det Seip kalla «vår estetiske og logiske sans», og han spurte retorisk: «Hva er vakrere enn en sir- kel, hva er mer tiltrekkende enn et sentrum?» For å få fram slike lettfattelege oversikter var Rokkan underlagt det Seip kalla «modellenes tyranni». Rokkan som alltid såg på modellane sine som hjelpemiddel, hypotese- prøving i stadig søk etter å utvikle dei i betre kontakt med data, vrei på Seips Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 214

214 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

uttrykk og svarte at det kanskje likevel var betre å underkaste seg «modellenes ytterst temporære tyranni» i kampen mot noko langt farlegare: det permanente «detaljenes tyranni». (Og vennskapen mellom Rokkan og Seip fort sette også etter dette.) Etter hjarteinfarktet og eit halvår med flyforbod prøvde Rokkan lenge å halde same drepande arbeidstempo med reiser, konferansar, workshops, rap- portar og manuskript. Tre år etter det første fekk han eit nytt hjarteinfarkt og blei liggande åtte veker på sjukehus i Mannheim. Han blei med sitt eige uttrykk, styggredd for ikkje å få tid til å gjere ferdig det han hadde i tankane. Han avvikla det meste av sine tillitsverv og planla å trappe ned til ein professor II stilling for å gå inn i ein rein forskarstilling ved CMI. Med eigne ord hadde han altfor lenge for lett latt seg friste av kortsiktige oppgaver og organisatorisk aksjon. No ønskte han utelukkande å konsentrere seg om forsking, og dra i land eit prosjekt han hadde kalla Economy, Territory and Identity, berre omtala som ETI-prosjektet. Ut frå stikkorda økonomi, territorium og identitet var formålet å kaste lys over den politiske utviklinga i Europa. Sentrum-periferi-spenningar, utkantforsvar og grenseproblematikk stod sentralt i arbeidet. På norsk blei prosjektet kalla Territoriale strukturer, regionalpolitikk og pe- riferirespons i Vest-Europa. Rokkan hadde fått 14 forskarar frå ulike europeiske land med seg i arbeidet, og det heile finansiert av Stiftung Volkswagenwerk og NAVF. Opp- gåva for kvar og ein i gruppa var å studere forholdet mellom sentrum og periferi i sine respektive land, og den politikk som var blitt ført i desse rela- sjonane. Gjennom dette kollektive arbeidet skulle alle slags forhold mellom sentrale og perifere regionar i Europa kartleggast. Slik skulle styrken i perifere protestrørsler, dei såkalla motkulturane, forklarast. Resultata frå dette ETI-prosjektet var viktige for at Rokkan i neste omgang skulle kunne full- føre det han kalla eit begrepskart over Europa, A Conceptual Map of Western Europe, eit kart som skulle kartlegge sosiale prosessar og politiske virke- middel gjennom fleire hundreår. Prosjektgruppa møttes til samlingar i ulike europeiske byar, men Rokkan kunne i mindre og mindre grad fysisk vere til stades. Helsetilstanden blei stadig dårlegare, også nyrene begynte å svikte. Men sjølv om han ikkje kunne delta i diskusjonane, kommenterte han ivrig per brev dei ulike del- rapportane som blei lagt fram, og han minna forskarane om at det mest utfordrande i prosjektet var å få fram i dagen vilkåra for at periferiane med sine særtrekk skulle kunne bestå. I denne korrespondansen med sine utvalte forskarar formulerte Rokkan, kanskje klårare enn nokon gong, haldningar Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 215

Stein Rokkan: Eit miniportrett 215

til eigen ståstad og eige verdigrunnlag. Han skreiv (7.2.79, SR-arkivet F12.Ea:2):

Jeg er en polyglott og en pluralist. Jeg ønsker å beskytte utkantspråkene, men ønsker ikke å begrense folk til ett språk. Jeg er imot kulturelt live- genskap. Jeg anser det som en grunnleggende menneskelig rettighet å bli gitt mulighet til å tilegne seg andre språk enn det lokale. Dette vil gi bor- geren noen valgmuligheter i planleggingen av sitt liv. Slik sett er jeg like mye imot jakobinsk sentralisering som autarkisk autonomisme . Jeg vet det vil bli innvendt at denne pluralistiske posisjonen vil dempe innsatsen i arbeidet for å støtte periferiens språk. Jeg tror ikke det: Jeg setter mye større pris på en stillingtagen basert på et aktivt valg enn ett som er pas- sivt akseptert.

Han tilføydde at om helsa heldt, ville han straks forsyne forskargruppa med meir tekst, og han forsikra at dialyse to-tre gonger per veke ikkje heilt skulle få ta knekken på arbeidskapasiteten. Men berre nokre månader etter at han skreiv dette, 22. juli 1979, var det slutt. Rokkan døydde på Haukeland sjukehus. Under dialysebehandlinga stansa hjarta, og legane lykkast ikkje i å få det til å slå igjen.

* Kilder: Stein Rokkan. Fra periferi til sentrum, 2019. Foredrag - Stubhaug.qxp_Foredrag - Stubhaug 17.03.2020 14:52 Side 216 Foredrag - Kuhnle.qxp_Foredrag - Kuhnle 17.03.2020 14:52 Side 217

Stein Rokkan som veileder og forskningsleder

Foredrag på møte i Bergen 7. november 2019

av Stein Kuhnle, professor emeritus ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen

La meg først gratulere Arild igjen: Biografien over Stein Rokkan er et imponerende arbeid som det sammen med Bjørn Henrichsen har vært en sann glede og fornøyelse å følge fra start til mål. Som en av Rokkans første studenter i Bergen, og som en som fulgte Rokkan ganske nært gjennom 13 år som student, assistent, medarbeider og kollega, kjente vi godt til Rokkans faglige og organisatoriske kapasitet, hans enorme arbeidsvilje og utrettelige innsats for institusjoner og organisasjoner, samt en god del om hans intensive reiseprogram. Biografien bekrefter og styrker det bildet vi hadde av en enestående og original forsker og institusjonsbygger. Det kommer også fram at han var en generøs lærer, inspirator, veileder og forskningsleder. Alle disse sidene ved ham fikk jeg gleden av å oppleve. La det være nevnt at boken også bekrefter at Rokkan neppe hadde kjenn- skap til et begrep om arbeidstidsbestemmelser for egen del, og ikke alltid for sine vitenskapelige assistenters del heller. Boken har gitt oss en masse ny kunnskap om Rokkans bakgrunn, oppvekst og karriere. Jeg tror det var nytt for mange flere enn meg å registrere i hvor stor grad Rokkan var etterspurt ved verdens fremste universiteter kort tid etter at han tilrådte professoratet i Bergen i 1966, slik Arild har redegjort for. Selv opplevde jeg Stein Rokkan første gang som valgkommentator sammen med Henry Valen på landets eneste TV-kanal ved Stortingsvalget i september 1965. Jeg var begynt på siste år på gymnaset, og var så smått begynt å tenke på et liv etter skolen. Jeg hadde tanker om å bli journalist, eller i alle fall hadde min far, den gang redaktør i Morgenavisen, slike tanker. Men en eldre, politisk engasjert fetter av meg mente det kunne være en god idé først å skaffe seg kunnskaper om politikk og samfunn. I valgsendingen i 1965 presenterte Rokkan og Valen nye begreper om sentrum-periferi, motkulturer, polarisering, krysspress og kryssende kon- Foredrag - Kuhnle.qxp_Foredrag - Kuhnle 17.03.2020 14:52 Side 218

218 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

fliktlinjer. Interessen for sosiologi og statsvitenskap ble vekket den valg- natten. Og til all lokalhistorisk lykke og hell ble Rokkan altså sommeren 1966 utnevnt til professor i sosiologi ved UiB, med særlig plikt til å undervise i politisk sosiologi. I likhet med Frank Aarebrot og Lars (Lasse) Svåsand var jeg da akkurat ferdig med eksamen artium, og uavhengig av hverandre – med artium fra tre forskjellige gymnas - hadde vi funnet ut at det nå var ingen grunn til å reise til hovedstaden for å studere statsvitenskap og bli klokere på norsk og europeisk politikk. Rokkan etablerte et nytt fag, samfunnskunnskap, med en blanding av politikk, økonomi og sosiologi, og med åpning for valgfri faglig spesia - lisering etter grunnfaget. En faglig nyskapning i Rokkans opplegg var også at alle studentene måtte ta et forberedende kurs i statistikk og metode. Det tok vi høsten 1966. Det nye faget lokket, og avtjening av verneplikten ble derfor strategisk nok utsatt for heller å kunne registrere oss som de første studenter på det nye faget. Det var en annen tid enn nå: vi var kun 13 studenter i samfunnskunnskap det første året. Ingen av oss tre, Frank, Lasse og jeg, – eller i alle fall ingen av de to sistnevnte – hadde noen forestilling om en akademisk karriere da vi startet denne reisen under Rokkan i 1966–67. Mens jeg hadde i utsikt en mulig journalistjobb, så Frank og Lasse for seg en mulig fremtid i diplomatiet, og begynte i et muntert øyeblikk å undersøke muligheten for utstasjonering i Ulan Bator. Men reisen med Rokkan ble lengre enn noen av oss hadde tenkt. Vi ble fanget av de nye samfunnsfagene som vokste fram ved UiB, og forsto etterhvert den historiske betydningen og fordelen av å være del av det første studentkullet på det som den gang het Sosiologisk institutt. Ikke bare var vi de første studentene, men vi var heller ikke mange, hvilket sørget for en god og nær kontakt med alle våre lærere som dagens samfunnsfagstudenter ikke realistisk kan forvente. Sosiologisk institutt var et bredt, tverrfaglig sam - funnsvitenskapelig institutt inntil separatistbevegelsene innenfor sosialøko- nomi og informasjonsvitenskap på instituttet vant frem utover på 1970-tallet, og som fra 1. januar 1980 endte opp med en i stor grad gjensidig ønsket og vellykket skilsmisse også mellom sosiologi, offentlig administrasjon og sammenlignende politikk. Ikke bare ble det til at Frank, Lasse og jeg studerte sammen i alle år, men etter noen ekskursjoner som amanuensis til offentlig administrasjon for Lasses del og til sosiologi for min del endte vi opp på samme, selvstendig- gjorte institutt som professorer i sammenlignende politikk, som ble en av Foredrag - Kuhnle.qxp_Foredrag - Kuhnle 17.03.2020 14:52 Side 219

Stein Rokkan som veileder og forskningsleder 219

Rokkans viktige faglige nyskapninger. Det er Rokkan å takke for at vi kunne være følgesvenner og oppleve hele 50 års fagfellesskap inntil Frank døde alt for tidlig for to år siden. «Timing is everything», heter det. Den historisk tilfeldige og lykkelige timingen av nettopp avlagt eksamen artium for min del og Rokkans samtidige utnevnelse til professor ved UiB, ble helt avgjørende for min senere karriere. Den la grunnlaget for studievalgene, senere assistentarbeid og en rekke former for prosjektsamarbeid med Rokkan i hele perioden frem til hans død sommeren 1979. Han ble en mentor og veileder i ordets egentlige forstand: langt utover de tidvis formelle kravene til oppgaveveiledning ledet han meg inn på den hovedveien jeg kom til å følge. Rokkan sørget for at jeg aldri kom meg ut igjen av universitetet for å bli journalist. Noe jeg, og vi som studerte under ham, ikke visste den gangen, men som vi kan lese om i Arilds biografi – og som vi har fått høre i dag – er at Rokkan i 1968, altså vel et år inn i våre studier, hadde tilbud om fullt professorat ved tre av verdens fremste universiteter – Harvard, Yale og Stanford, og dessuten tilbud fra Wisconsin-Madison, London, Manchester og Paris – og at han tilsynelatende uten mye nøling valgte å bli i Bergen. Av dette kan vi i alle fall slutte at Rokkan er et urokkelig bevis på at det ikke bare er penger og prestisje som motiverer til arbeidsinnsats og valg av karriere. For å spille på et av Rokkans kjente utsagn, kunne vi kanskje si: penger og prestisje teller, tilhørighet og ansvarsfølelse avgjør. 1968 representerer altså, for å bruke et av Rokkans statsvitenskapelige begreper, en «critical juncture» både for Rokkan og oss. Det sier seg selv at om han ikke hadde valgt å bli i Bergen ville karriereforløpet til mange av oss her i dag ha sett annerledes ut. Og det ville ha blitt en annen biografi om Rokkan om han hadde valgt å bli fast professor ved et av de amerikanske eliteuniversitetene. Hans satsing på Bergen og på de første studentene som meldte seg den gang, fikk Lars Svåsand og jeg til fulle oppleve gleden av straks vi var ferdig med vårt første grunnfag i desember 1967: vi hadde nemlig i januar 1968 tatt nødvendig pause fra studiene for noe forsinket å avtjene verneplikten. Allerede 19. februar 1968, knappe to måneder etter at vi som ferske 20-år- inger hadde avlagt vår første grunnfagseksamen, og omtrent samtidig som han skrev høflige avslagsbrev til de før-nevnte topp-universitetene, skrev Rokkan et i overkant velbegrunnet brev til våre respektive kompanisjefer der han innstendig ba om at vi fikk permisjon en hel uke for å delta på et viktig EDB-kurs. Dette var i EDB-alderens barndom, ja, nå heter det visstnok ikke EDB lenger heller. I et lengre brev skrev han som begrunnelse for Foredrag - Kuhnle.qxp_Foredrag - Kuhnle 17.03.2020 14:52 Side 220

220 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

å gi oss permisjon, sitat: «Det vil være av vesentlig verdi for instituttets be- strebelser på å bygge opp en stab som kan dra full nytte av de muligheter EDB-utstyret byr på for vitenskapen». Og mot alle odds fikk vi permisjon og landets forsvarsevne ble altså midlertidig svekket. Det var den gang egentlig uhørt å få permisjon på rekruttskolen, med mindre man var lands- lagsspiller i fotball. Lasse og jeg fikk en ukes permisjon, mens soldater som søkte permisjon til eget bryllup kun fikk 2 dagers helgepermisjon. Jeg husker ikke mye av EDB-kurset i dag, men vi skulle lære programmeringsspråket Fortran. Vi ble mektig imponert over Rokkans gjennomslagskraft, og denne opp- levelsen ga oss nok ekstra motivasjon til å studere videre under Rokkan når vi var ferdige med militærtjenesten. Vi fikk altså fra første stund oppleve Rokkans engasjement og omsorg for oss som studenter. Han demonstrerte en side av rollemodellen for en uni- versitetslærer som senere viste seg å være typisk for ham. Han fulgte aktivt og interessert opp studenter og yngre medarbeidere, noe jeg særlig fikk oppleve senere med ham som veileder på hovedfagsoppgaven og som prosjektansatt vitenskapelig assistent. Traff han en student på gaten, spurte han genuint interessert hvordan det gikk, og var rask til å fo- reslå hva slags nye bøker han eller hun burde lese. Betydningen av en slik professoral student-oppmerksomhet kan ikke overvurderes. Etter hvert fikk vi oppleve flere dimensjoner ved rollemodellen. Han trakk oss tidlig inn i forskningsprosjekter, og han fikk oss ut i verden for å bygge faglige nettverk. Rokkan var som kjent en hovedaktør i etableringen av European Consortium for Political Research i 1970, og han ble den første styreleder for ECPR. Som ledd i utviklingen av ECPR etablerte han i 1971 en Data Information Service for ECPR med sekretariat på CMI, og rekrutterte Frank og meg som assistenter for et kvartals-newsletter, European Political Data. Dette newsletteret ble spredt til alle medlemsinstitusjoner i ECPR og en rekke enkeltforskere. Denne aktiviteten ble for oss et springbrett for internasjonalt samarbeid. Samtidig rekrutterte han oss som hovedfagsstudenter til forskningsprosjekter, og han fikk oss tidlig, mens vi fortsatt var studenter, til å presentere papers på internasjonale konferanser. Slik kunne vi tidlig begynne å bygge selvstendige faglige nettverk. Om vi inntil da selv hadde vært usikre på en mulig akademisk karrierevei virket det som om Rokkan hadde lagt en kjøreplan for hvilken vei vi skulle følge. Den første konferansen jeg var med på, sammen med Rokkan og Frank Aarebrot, var i Lausanne i 1971, der jeg 23 år gammel og som fersk hoved- Foredrag - Kuhnle.qxp_Foredrag - Kuhnle 17.03.2020 14:52 Side 221

Stein Rokkan som veileder og forskningsleder 221

fagsstudent la frem et paper om «social indicators». Vi var på den tiden opptatt av at det kan finnes alternative mål på en nasjons tilstand og velstand enn bruttonasjonalproduktet. I Lausanne møtte jeg blant annet den øster- rikske-tyske sosiologen Peter Flora, som senere kom til å bety mye for min forskning og karriere, blant annet med prosjekter ved European University Institute i Firenze og med invitasjon til gjesteprofessorat i Mannheim på 1980-tallet. Dette ville ikke ha skjedd uten Rokkan som pådriver fra begynnelsen av 1970-tallet. I årene rundt 1970 var såkalt moderniseringsteori og -studier et viktig felt i sammenlignende politikk, statsvitenskap og sosiologi – sammenlignende makro-historiske studier av sosial og politisk utvikling. Rokkan søkte i 1971 om midler til et større grunnforskningsprosjekt om «Comparative studies of social and political change» i det som da het NAVF. Jeg var en av dem som ble rekruttert som vitenskapelig assistent på deltid for å arbeide med en hovedfagsoppgave på et tema innenfor «moderniseringsstudier». Rokkan ga oss frihet til å utvikle tema og problemstilling. I samråd med Rokkan og teamet av assistenter valgte jeg å lage en sammenlignende studie av nordisk politisk utvikling. Jeg reiste rundt til de statistiske sentralbyråene i de nordiske landene og samlet historisk statistikk - sosiale, økonomiske og politiske data – fra og om de nordiske land til en hovedfagsoppgave om sammenhengen mellom sosial og politisk mobi - lisering over en periode på 120 år fra 1850 til 1970. Rokkan oppmuntret sterkt til dette arbeidet, og fulgte det tett som både veileder og forskningsleder. Det var første gang en slik historisk, komparativ studie av de nordiske land ble gjort, og etter ferdigstillelsen og avlagt eksamen i 1973, tok Rokkan initiativet til at hovedfagsoppgaven i noe bearbeidet utgave i 1975 kunne bli publisert på Sage Publications i California, og det ble den. Han sørget også for at oppgaven – eller avhandlingen, som han noe mer oppgradert kalte hovedfagsoppgaven – dannet grunnlaget for en søknad han sendte på mine vegne om et post-doc fellowship fra Ford Foundation. Det var godt motiverende å oppleve at Rokkan mente hovedfagsoppgaven kunne kvalifisere til et post-doc stipend. Jeg fikk stipendet, og Rokkan formidlet da de nødvendige kontaktene for at jeg i 1977 kunne få et halvt års gjesteopphold ved Brookings In- stitution i Washington D.C., der jeg tilbrakte mye tid i Library of Congress blant assistenter til senatorer og house representatives, og et halvt års gjesteopphold ved University of California, Berkeley. Det var her jeg fikk inspirasjon til å fortsette med sammenlignende studier av velferdsstatens Foredrag - Kuhnle.qxp_Foredrag - Kuhnle 17.03.2020 14:52 Side 222

222 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

utvikling som jeg var begynt å interessere meg for, og som Rokkan aktivt og utadrettet støttet i de siste årene av sitt liv. Han rakk å bidra til å legge grunnsteinen til det som har vært mitt hovedinteressefelt de siste 40 årene. Jeg har ikke synlige hull i CV’en, men må innrømme at jeg brukte et halvt år mer enn normert tid på selve hovedfaget. Det var nok mitt eget ansvar, men Rokkan var medskyldig. Rokkan så nok trolig mer avslappet på forsinkelsen enn departement, universitetsledelse og Lånekasse gjør i dag. Medvirkende årsak til forsinkelsen var at Rokkan satte sine assistenter i gang med flere oppgaver enn opprinnelig stipulert. Slik er det gjerne i forsknings- virksomhet, ideer kommer til underveis i prosjekter, veien blir delvis til mens man går – i alle fall var det slik på 1970-tallet. I dag er nok forskningsfinansieringsregimet annerledes og det kan virke som man må nærmest ha konklusjonene – eller forventede konklusjoner, og attpåtil mulig «impact» – klare i det man søker om forskningsmidler. Hvorom allting er, årsaken til min beskjedne forsinkelse i hovedfagsstudiet var at noe som var tenkt som en fotnote i min hovedfagsoppgave mente Rokkan jeg burde utvide til å skrive en større, selvstendig artikkel. Fotnoten dreide seg om et tema han selv hadde vært opptatt av: Hvor stor andel av menn over 25 år som fikk stemmerett i Norge ved Grunnloven i 1814. Grunnloven presiserte for øvrig ikke at det var bare menn som under forskjellige bestemte vilkår fikk stemmerett: Grunnloven taler om «norske Borgere, som have fyldt 25 Aar», men det ble på den tiden tatt for gitt at dette bare gjaldt menn. Ulike forskere hadde kommet med tall som 7 % av befolkningen eller 30 % av voksne menn, mens Rokkan i et av sine arbeider ved én måte å regne på antydet at 45 % av voksne menn hadde stemmerett. På Rokkans oppfordring prøvde jeg å lage et estimat ut fra en annen, mer tidkrevende, fremgangsmåte, med grunnlag i tilgjengelig offisiell sosial og demografisk statistikk, og jeg kom da fram til et resultat som bekreftet et estimat på 45 %, noe jeg da også i et komparativt overblikk kunne påstå var den høyeste andel stemmerettskvalifiserte i Europa på den tiden. Rokkan ble, ikke uventet, begeistret for disse resultatene, og sendte straks mitt manus til redaktør Sivert Langholm i Historisk Tidsskrift med anbefaling om publisering. Langholm responderte ganske kritisk, en kritikk som jeg må medgi var litt hard for en 23-årig hovedfagsstudent å motta, men Rokkan backet meg opp, og redaktøren gikk med på det som i dag kalles «revise and resubmit». Artikkelen ble revidert etter samtaler med Rokkan og vår lokale 1814-spesialist, historieprofessor Knut Mykland, og publisert i Historisk Tidsskrift i 1972, som min første vitenskapelige publikasjon, et år før jeg ble ferdig med hovedfaget. Foredrag - Kuhnle.qxp_Foredrag - Kuhnle 17.03.2020 14:52 Side 223

Stein Rokkan som veileder og forskningsleder 223

Rokkan var generøs og raus med sine studenter, assistenter og medarbeidere. Han fremmet teamarbeid, at vi gjensidig leste og kommenterte hverandres skriftlige arbeider, og viste oss hvordan godt akademisk arbeid og samarbeid kan gjøres. Han lærte oss en kollegial arbeidsform. Hadde vi skrevet utkast til papers eller artikler, la vi det i hyllene til hverandre i forventning om kritiske tilbakemeldinger før vi sendte noe ut av huset. Rokkan inspirerte og motiverte og i fellesskap drev vi som assistenter hverandre fremover. Nok et tegn på hans raushet, er listing av rekkefølgen på forfattere i fellesarbeider. Noen ganger var vi så heldige å bli medforfattere med Rokkan på artikler, og uansett reell arbeidsfordeling listet han gjerne forfatterne i alfabetisk rekkefølge. Minst tre ganger nøt jeg således den alfabetiske fordelen av at K kommer foran R, selv om R hadde gjort 80 % av fellesarbeidet. Oppsummerende vil jeg si at fotnote 709 i biografien gir et godt indirekte hint om hvordan Rokkan fikk oss – de første studentene han hadde i Bergen – ut, opp og frem. I 1973, i en rapport laget av en gruppe svenske statsvitere fra den aller første Joint Sessions of Workshops som ECPR arrangerte, i Mannheim, og som ble publisert i det svenske tidsskriftet «Politologen», ble vi – slik Arild refererer i boken – i et finurlig sosiogram kalt «Guttene fra Bergen», underforstått Rokkans gutter. Det er en referanse vi ikke har hatt med på CV’en, men trolig hjalp den oss godt i den første utviklingsfasen av det fremvoksende europeiske samarbeidet innenfor statsvitenskap.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag - Kuhnle.qxp_Foredrag - Kuhnle 17.03.2020 14:52 Side 224 Foredrag - Holst.qxp_Foredrag - Holst 17.03.2020 14:52 Side 225

Ekspertkunnskap og politikkutforming

Foredrag på møte 21. november 2019

av Cathrine Holst, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Man kan selvsagt være «ekspert» på noe – vite mer om noe enn de fleste andre – uten å være forsker, men vitenskapelig kunnskap representerer definitivt en vesentlig type ekspertkunnskap, og det er denne varianten jeg skal konsentrere meg om her.1

Kanaler mellom forskning og politikk Vitenskapelig kunnskap bringes inn i politikken på mange måter. Det første vi kanskje tenker på er forskernes mer eller mindre egen-initierte formidling. Forskerne kan bidra i media, holde foredrag og publisere formidlingsrettet i bøker og allmenntidsskrifter, og slik kommunisere forskningen sin til dem som lager politikk, og til dem som prøver å påvirke dem som lager politikk. Men det finnes også andre kanaler der vitenskap kobles til det politiske kretsløpet. Offentlig forvaltning forbereder og implementerer politikk, og befolkes av byråkrater som kan følge mer eller mindre med på hva som skjer innenfor relevante forskningsfelt. Byråkrater har typisk høyere grad fra universitet eller høgskole. De kan til og med ha doktorgrad eller fors- kerbakgrunn. Her er det betydelig variasjon selvfølgelig, men vi kan nok legge til grunn at en hel del byråkrater i det norske embetsverket både er vant til og opptatt av forskningsbasert kunnskapsinnhenting. Et særlig uttrykk for dette er forsknings- og analysevirksomheten som fo- regår innenfor rammen av enheter som på ulike måter er tilknyttet forvalt-

1. I dette innlegget trekker jeg veksler på bidrag under ulike forskningsprosjekter, særlig EUREX – Ekspertifisering av offentlige utredninger (NFR, se https://www.sv.uio.no/ arena/english/research/projects/eurex/), men også PeriTia – Policy, Expertise, and Trust (Horizon 2020, se https://peritia-trust.eu/) og GOODPOL – What is a good policy? Po- litical morality, feasibility and morality (Senter for grunnforskning, se https://cas. oslo.no/research-groups/what-is-a-good-policy-political-morality-feasibility-and-democracy-goodpol-article3334-827.html). Foredrag - Holst.qxp_Foredrag - Holst 17.03.2020 14:52 Side 226

226 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

ningen, fra Statistisk sentralbyrå og Havforskningsinstituttet til Kunnskaps- avdelingen i NAV og Kunnskapssenteret for helsetjenesten. Forvaltningens egen forsknings- og analysevirksomhet er omfattende og antageligvis voksende. Det både kan og bør diskuteres om denne virksomheten i for stor grad eller på feil måte formes av administrative og politiske hensyn, og alle deler av den skal ikke kalles (og kalles heller ikke) forskning. Vi har like fullt å gjøre med en vesentlig kanal for formidling av kunnskap inn i politikkutformingen, inkludert – når så er tilfelle – forskningsbasert kunnskap som ikke står tilbake for forskning utført ved universiteter eller frittstående instituttsektor. Forvaltningen kan dessuten foreta direkte bestillinger av forskning eks- ternt fra, og for eksempel gi et forskningsinstitutt i oppdrag å analysere effekter av lærertetthet, eller et universitetsforskningsmiljø i oppdrag å analysere effekter av kontantstøtte eller formueskatt. I tillegg kommer de betydelige midlene departementene kanaliserer gjennom Norges forskningsråd. Vi bør diskutere andelen til frie midler av denne summen, og departementenes og forskningsrådsbyråkratiets makt i utformingen av anvendte programmer og i tildelingsprosesser. Kritiske spørsmål kan også reises til hvorvidt forskningsrådsfinansiert og annen forskning i tilstrekkelig grad blir lest og anvendt som den burde i politikk og forvaltning, men også til om selverklært «anvendt» forskning er så relevant og anvendbar som forskerne foregir. Vi har imidlertid å gjøre med en kanal mellom vitenskap og politikk av betydning. Andre kanaler kan også nevnes. For det første, offentlige utredningsutvalg, herunder såkalte NOU-utvalg (Norges offentlige utredninger). Når en sak skal utredes og ny politikk anbefales, settes det ikke sjelden ned et slikt utvalg, der forskere sitter sammen med byråkrater og interessegrupper. Mye kan sies om hva slike utvalg er og gjør, men de er også en mekanisme for formidling av vitenskapelig kunnskap inn i politikkutformingsprosesser. En del saksutredning i forvaltningen settes også ut til konsulentselskaper. Alle vet at konsulentrapporter kan ha mildt sagt varierende kvalitet, men dette er generelt for lite studert. Fra politikkfelt jeg selv kjenner godt, vet jeg at konsulentselskaper kan levere rapporter som er tynne forskningsmessig sett, men også mer forskningsbasert, for eksempel når de er ført i pennen av konsulenter med doktorgrad eller forskererfaring. Også interesseorganisasjoner og tenketanker leverer analyser rettet mot forvaltning og politiske beslutnings- takere. Organisasjoner som LO og NHO, eller for eksempel innenfor miljøfeltet, har utredningssekretariater som i større eller mindre grad kon- sulterer forskning. Tenketanker som Civita, Agenda og Manifest bedriver ikke forskning, men leverer – om enn i sterkt varierende grad – rapporter og andre Foredrag - Holst.qxp_Foredrag - Holst 17.03.2020 14:52 Side 227

Ekspertkunnskap og politikkutforming 227

publikasjoner som gjør bruk av forskning. Kanskje kan vi også nevne analyser fra politiske rådgivere. Korpset av politiske rådgivere er etter alt å dømme en gruppe med økende makt i det norske politiske systemet. Vi vet ikke så mye om hvor opptatt disse er av forskning, men en del av dem er høyt utdannet, og har presumptivt lært seg betydningen av å se til hva «forskning viser».

«Forskningsbasert politikk» på norsk – og litt komparasjon Det finnes med andre ord ulike kanaler som kobler vitenskap og politikk. Det er åpenbart at noen av dem er viktigere for formidling av forskning enn andre – men jeg tenkte de alle burde nevnes (og det finnes flere). Hvorfor? For det første: Når noen snakker om «forskningsbasert politikk», at det er «for lite» forskningsbasert politikk, eller sier at «forskerne må engasjere seg mer i samfunnet», og lignende, kan det være uklart hva det mer spesifikt siktes til. En liste over ulike kanaler kan være til hjelp i spesifiseringen, og kanskje viser det seg at det fremfor alt er én eller noen få av disse kanalene man har i tankene: Bak generelle påstander om at forskning betyr «for lite» eller at forskere deltar «for lite», ligger det gjerne mer konkrete bekymringer, om at noen forskningsinstitutter styres for hardt, om at forskning er for lite fremme i me- diedebatten, om at forskningsrådet er for byråkratitungt, om at offentlige utredninger er preget av for svak eller for ensidig forskningsekspertise, og så videre. Slike bekymringer kan være både rimelige og viktige. Det store bildet er likevel at forskere og forskning stadig vekk spiller en betydelig rolle i samfunnet og i politiske prosesser i Norge, og gjennom flere kanaler. Dette betyr selvsagt ikke at vi ikke kan mene eller argumentere for at forskningens rollen burde være større, eller i sentrale henseender annerledes. Oversikten over ulike kanaler viser også at vi kanskje bør skille litt skarpere mellom «forskning» og «forskere» i slike diskusjoner. Kort sagt, kan forskning være involvert, uten at vi forskere er involvert. Det kan ikke gå bra, vil noen gjerne si, og kanskje bør forskerne involveres mer i politikkutforming, og styres mindre. Andre aktører enn forskerne selv kan nok likevel gjøre en akseptabel jobb når det gjelder å utrede og formidle forskning, og ettersom vi forskere tross alt gjerne vil bruke mye av tiden vår på å forske, bør vi være litt lettet over det. Det er heller ikke alltid gitt at forskere er de beste til å utrede forskning eller til å koble den til politisk diskusjon, for eksempel hvis de bes om å befatte seg med brede problemstillinger som bare rudimentært berører eget forskningsfelt. Gjennomgangen av noen viktige kanaler mellom forskning og politikk kan forhåpentligvis også få frem at norske forskere per i dag de facto er Foredrag - Holst.qxp_Foredrag - Holst 17.03.2020 14:52 Side 228

228 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

involvert på bred front i politikkvurdering og -anbefaling. Det sies av og til at forskere bør holde seg unna politikken, og i en del henseender er det et klokt råd. Man bør for eksempel unngå å blande politiske agendaer inn i forskningen på måter som skaper skjevheter i analyse og konklusjoner. Men politikkvurdering, og til dels også politikkanbefaling, er samtidig noe en hel del forskere alt er involvert i, og konsekvensene av at de ikke lenger skulle være det, kan bli brysomme. Resultatet blir for eksempel neppe en mer forskningsbasert politikk. For eksempel, hvis forskere skulle begynne å takke nei til å sitte i offentlige utredninger for ikke å skitne seg til med «politikk», kan ingen bli overrasket hvis utfallet blir mer makt over politikkutforming til andre grupper, for eksempel til konsulenter eller byråkrater. Listen over kanaler for kobling mellom forskning og politikk i Norge er dessuten viktig å ha i bakhodet hvis vi vil gjøre større eller mindre endringer. Før vi endrer det vi har, kan det være lurt å vite hva vi har. Tilsvarende bør vi ha en adekvat idé om hvordan landskapet ser ut i Norge, før vi sammenligner oss med andre. Ser vi på andre lands systemer sammenlignet med det vi har i Norge, kommer det raskt opp noen kanaler vi har satset mindre på. Vi har for eksempel ikke et apparat av «vitenskapelige rådgivere» eller noe «vitenskaps- råd» (science advice) i sentralforvaltningen. Trengs det? Vi har også satset mer på midlertidige utvalg for saksutredning, enn på permanente rådgivende utvalg. Vi har utstyrt Stortinget med relativt lite uavhengig analysekapasitet. Vi har også få partipolitiske forskningsstiftelser. Det kan være bra eller mindre bra som vi har det – men det må ikke være slik. Med et komparativt blikk fremkommer det også tydeligere hvilke kanaler som kanskje har vært og er særlig viktige hos oss. Byråkratiet for eksempel er vesentlig: Komparativt sett har Norge en sentralforvaltning med høy faglig ekspertise. Sammenlignet med mange andre land, har Norge også en stor instituttsektor bestående både av frittstående institutter og institutter i skjæringspunktet mellom forvaltning og forskning, og vi kan nok legge til grunn at en del av kunnskapsproduksjonen som hos oss gjøres i instituttsektoren gjøres ved universitetene i en del andre land. Andre deler av denne kunnskapsproduksjonen gjøres nok i andre land under enda strammere styring innenfor departementer og direktorater, og i noen land finnes det ikke noen opplagt ekvivalent virksomhet verken her eller der, fordi man ikke er så opptatt av å forankre politikk i utredning, analyse og forskning som vi tross alt er i Norge. Noe annet som særmerker Norge i forhold til mange andre land, er at forskerne deltar relativt aktivt i en relativt lite segmentert offentlighet, i den forstand at vi hos oss har et mindre skarpt skille mellom Foredrag - Holst.qxp_Foredrag - Holst 17.03.2020 14:52 Side 229

Ekspertkunnskap og politikkutforming 229

elitemedier og tabloidmedier. Sist, men ikke minst, har vi altså NOU-utvalgene. I forhold til mange andre systemer, spiller midlertidige «hybride» utredningskomiteer der forskere deltar sammen med byråkrater og interessegrupper en viktig rolle i norsk politikkutforming og styresett.

Økt forskermakt? Utviklingstrekk i NOU-systemet Sammen med statsviter Johan Christensen, for tiden ved universitetet i Leiden, og kolleger ved Universitetet i Oslo, har jeg studert NOU-systemet ganske inngående de siste årene.2 Jeg kan ikke ut fra disse studiene si noe «stort» og bastant om hvorvidt norske forskere får mer eller mindre makt i samfunn og politikk – funnene våre får være en del av bildet. Og de er blant annet, for å ta det punktvis:

• At andelen forskere blant utvalgsmedlemmer øker. • En enda sterkere vekst i andelen forskere blant utvalgsledere – og utvalgsledere vet vi har betydelig innflytelse på hvordan en utredning blir seende ut. • At litteraturlistene i utredningene eser ut, og at det refereres oftere til vitenskapelige publikasjoner. • At forskning og «evidens» er blitt viktigere hensyn i politikkutformingsprosesser (ifølge informantintervjuer, nye retningslinjer for offentlig ut- redningsvirksomhet, også videre).

Men, her er noen viktige «men»:

• Foreløpige analyser tyder på stor variasjon når det gjelder bruk av forskning mellom ulike politikkområder. • Marte Lund Saga har i sin masteroppgave analysert utvalgsgrossister og de mest sentrale personene i NOU-systemet forstått som et sosialt nettverk. Her seiler viktige skikkelser i LO, NHO og byråkratiet opp. • Byråkratene har generelt betydelig makt og myndighet: de bestemmer utvalgssammensetning i samråd med politisk ledelse, utformer mandat, og sitter gjerne i utvalget eller i sekretariat, før de er med og bestemmer veien videre: Skal utredningen fly eller legges i skuffen? • Stine Hesstvedt er i sluttfasen av sin doktoravhandling, og finner at det politiske nivået selvsagt også har makt, når det gjelder veien videre etter

2. Jeg holdt et foredrag om dette i Det Norske Videnskaps-Akademi i 2018 (se Årbok 2018). Foredrag - Holst.qxp_Foredrag - Holst 17.03.2020 14:52 Side 230

230 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

at utredningen er levert, men også i forkant. Hesstvedt finner for eksempel at røde og blå regjeringer foretrekker forskere med ulik fagbakgrunn. • Forsker Eva Krick finner økt bruk av nye deltagelsesformer innenfor noen politikkfelt, for eksempel digitale plattformer • Og får nå utredningene, forskningsbaserte eller ei, egentlig gjennomslag? Dette er neste skritt for NOU-forskningen.

Dette siste spørsmålet er naturligvis viktig å få avklart hvis vi skal vurdere om forskere får økt politisk makt eller ikke.

Bør forskerne gis mer makt? Et annet vesentlig spørsmål – som jeg heller ikke har noe entydig svar på – er om forskerne bør gis mer makt. Svaret mitt på dette er mer av typen, i noen henseender «ja», i andre henseender «kanskje ikke», og det er dessuten mange og kryssende hensyn å ta. Vi kan kanskje starte med å skille mellom 1) spørsmål/tema for forskning, 2) utforskningen av disse spørsmålene/temaene, og 3) forskningens verdigrunnlag/konsekvenser for politikk. I utgangspunktet tenker jeg at all virksomhet som fortjener betegnelsen forskning bør gis størst mulig autonomi når det gjelder både 1, 2 og 3, innenfor rammene av vitenskapens etos, forskningsetikk og allmennetikk, og gitt tilgjengelige ressurser. La oss si at dette er en slags standardposisjon (default position) som innskrenkninger av forskningens autonomi må begrunnes i henhold til. Det vil si: Innskrenk- ninger utover dette må særlig godtgjøres – og bør allment møtes med skepsis før en slik godtgjørelse foreligger. Deretter kan vi ta for oss enkelttilfeller – kanal for kanal, institusjon for institusjon. Forskning som gjøres av forvaltningsenhet må for eksempel rimeligvis akseptere innblanding når det gjelder valg av tema og spørsmål for eksempel (jf. 1), og forskerne her kan heller ikke så lett omgå spørsmål om hva forskningen deres innebærer i praksis eller for politikken (jf. 3). Når det gjelder punkt 2, bør det i utgangspunktet være full autonomi også for forvaltningsorganisert forskning. Også her må det være forskerne selv som ut fra faglige avveininger bestemmer egnet metode, og som på fritt grunnlag analyserer og konkluderer ut fra data. Har ikke forskerne denne friheten, er det prima facie problematisk, og, vil mange, si, ikke egentlig forskning vi har med å gjøre, men en annen form for kunnskapsproduksjon. Det større spørsmålet om hvorvidt forskere bør få mer makt, det vil si som omfatter ikke bare om forskerne skal få gjøre forskningen sin autonomt Foredrag - Holst.qxp_Foredrag - Holst 17.03.2020 14:52 Side 231

Ekspertkunnskap og politikkutforming 231

og i fred, men også om de skal få prege samfunnsutviklingen med forskningen sin, avhenger også av forskernes faktiske kompetanser og av hvordan de ter seg. Forskere som er dårlige forskere, bør for eksempel ikke få mer makt. Forskere som underkommuniserer ekspertstrid og usikkerhet, bør heller ikke gis mer makt. En del forskeres klokketro på at de vet hvilken moral og hva slags politikk som er «best», bør heller ikke uten videre tas for god fisk. Forskere kunne generelt vært mer ydmyke i møte med bør-spørsmål, og redegjort bedre for sine målavveininger, verdifortolkninger- og vurderinger. Hvorvidt forskerne bør få mer makt, avhenger dessuten en hel del av hva som er alternativet. Det hadde for eksempel vært mye mer påtrengende å innføre et vitenskapsråd i norsk sentralforvaltning, hvis det ikke allerede fantes en del kanaler der forskning og politikk er koblet sammen. Spørsmålet om hvem som skal ha hvor mye politisk makt – for eksempel hvor mye makt forskere skal ha relativt til andre – involverer videre ulike hensyn. Forskere og forskningen bør kanskje få spille en større rolle hvis dette fremmer «gode samfunnsbeslutninger» (for å sitere fra tittelen på møtet i dag). Jeg er overbevist om at forskning er avgjørende for gode beslutninger i komplekse samfunn som våre, men dette innebærer ikke «jo mer, jo bedre», og er selvfølgelig avhengig av at forskere faktisk opptrer på måter som fremmer «gode samfunnsbeslutninger». Det er ikke alltid de kan eller vil opptre slik – og det er for øvrig heller ikke alltid så lett å identifisere hva en god beslutning er. Styresettet vårt er dessuten et demokrati. Gode beslutninger kan være kunnskapsbaserte, men regnes ikke for «gode» hvis de ikke også er forankret adekvat i en demokratisk prosess, fordi vi i demokratier gjerne tenker oss at kollektive beslutninger bør ha et demokratisk mandat. Gode samfunnsbeslutninger som ikke kan implementeres er, vil mange tenke, heller ikke så «gode». Og implementerbarhet forutsetter at prosessene frem mot beslutninger inngir tillit blant dem beslutningene rammer, noe som gjerne innebærer at disse føler at de blir hørt og er med. Implementering krever også en effektiv organisering. Her er vi avhengig av kapasiteten til organisasjoner som har oppstått og blitt utformet i en bestemt historisk og kulturell kontekst, og som ikke alltid er optimale for formålene vi nå har, og som ikke alltid så lett lar seg reformere. Hadde vi i dag startet på skrætsj, hadde kanskje både Forskningsrådet, offentlige utvalg, instituttsektoren, norske universiteter – og Det Norske Videnskaps-Akademi – hatt en ganske annen organisering. Men den siste forskningen viser, etter hva jeg forstår, at vi befinner oss i virkelighetens verden, og at vi må operere så godt vi kan ut fra det. Foredrag - Holst.qxp_Foredrag - Holst 17.03.2020 14:52 Side 232 Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 233

Uavhengighet og sektortilknytning i vitenskapelig rådgivning til departementer og regjering

Foredrag på møte 21. november 2019

av Inger-Johanne Sand, professor ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

1. Innledning – oversikt over ulike modeller for vitenskapelig rådgiv- ning til myndighetene For lovgivere så vel som den offentlige forvaltning er vitenskapelig baserte kunnskaper en sentral og avgjørende del av grunnlaget for den virksomhet som utøves, og de beslutninger som tas. Det gjelder for politikkutvikling, lovgivning, budsjetter, anvendelse av lovene og all annen forvaltningsvirk- somhet. Faglig og vitenskapelig utredning av områder som det skal fattes beslutninger om, er en fast og ordinær del av grunnlaget for regjeringens og departementenes arbeid. Vitenskapelig eller faglig rådgivning kan gis av faglig ekspertise internt i departementene og av en lang rekke andre institusjoner og forskere. Det gis av fast ansatte i departementene, av andre forvaltningsorganer, av forskere ansatt ved universitet og ulike forskningsinstitutt og av ulike utrednings- og konsulentselskaper. Graden av vitenskapelig uavhengighet, autonomi og avstand til de politiske beslutningene varierer. Departementene og regjeringen får først og fremst faglige råd hos de ansatte i departementene. Hva slags faglig kompetanse de ulike departementene har internt, og hvilke mer utpreget faglige avdelinger som finnes, har variert over tid og avhengig av hvordan behovet for mer utpreget faglige avdelinger i departementene har vært definert.1 På noen områder er det behov for det som kan betegnes som rene fagavdelinger, som for eksempel lovavdelingen i Justisdepartementet. I andre tilfeller kan det være en betydelig faglig kompetanse i departementet, men der arbeidet likevel preges av en tett interaksjon mellom politisk-strategiske og faglige sider ved oppgavene. Det gjelder ikke nødvendigvis hos den enkelte ansatte, men i av- delingene. Regjering og statsråder skal kunne innhente en betydelig grad av faglig rådgivning hos departementenes egne ansatte. Samtidig vet vi at faglig

1. NOU 1989: 5 En bedre organisert stat, kap. 3.5–3.6, se 3.6.4. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 234

234 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

ansatte i departementene kan være preget av de politiske og strategiske oppgavene som de har, i deres faglige arbeid.2 Det kan være vanskelig å vurdere hvordan og i hvor stor grad det faglige arbeidet som gjøres i departementene er påvirket av den politiske kontekst som de arbeider i, og de politiske instrukser som gis.3 Den andre enden av skalaen med hensyn til mulighetene for uavhengig vitenskapelig rådgivning er den kompetansen som universitetene og deres ansatte har, basert på deres grunnleggende, tradisjonsbaserte og lovgitte faglige autonomi.4 Universitetsansatte forskere skal ivareta en vitenskapelig autonomi basert på prinsippene om faglig og akademisk frihet og kravene om anvendelse av vitenskapelige metoder. Regjering og departementer kan bruke den vitenskapelig baserte innsikt som er utviklet, og eventuelt publisert av universitetsforskere. I tillegg til universitetene er det en rekke forskningsinstitutter som har ulike former for finansiering og tilknytning til institusjoner utenfor forskningen. Noen forskningsinstitutter har finansiering fra kilder som gjør det mulig med en stor grad av autonomi og forskningsfrihet. Departementene gir grunnbevilgninger, av noe varierende størrelse, til noen sektorinstitutter som har til oppgave å forske på bestemte samfunns- områder. De må søke ytterligere finansiering fra Forskningsrådet, departe - mentene eller andre. Regjering og departement kan be om nærmere avgrensete utredninger fra universitetsmiljøer og andre forskningsinstitutter. I dag settes slike oppdrag ofte ut på konkurransebaserte anbud. Forskningsrådet er en svært viktig del av regjeringens forsknings- politikk. Det skal både gi bevilgninger til det som kan betegnes som grunnforskning og til forskningsprogrammer av ulik art som har en mer anvendt profil. Forskningsrådets forskningsprogrammer kan være viktige forskningspolitiske virkemidler med hensyn til å få utredet spørsmål på områder som mer allment eller mer spesifikt oppfattes som politisk sentrale. Det er en viktig diskusjon her med hensyn til i hvilket omfang Forskningsrådet bør være lydhør for politiske signaler om valg av satsningsområder og programmer eller opptre mer autonomt. I et visst omfang instrueres det her via tildelingsbrev eller andre dokumenter. Staten har i tillegg til departementene og de ordinære forvaltnings- organene en rekke forvaltningsorganer med særskilte fullmakter som har be-

2. J.P. Olsen og J.G. March, Rediscovering Institutions, London: Free Press, 1989, kap. 3. Rune Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo: Pax, 2001. 3. Inger-Johanne Sand, Styring av kompleksitet, Bergen: Fagbokforlaget, 1996, kap. 8.2, 13.4, 14.4–14.6. 4. Ot.prp.nr. 79 (2003–2004), kap. 3.3. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 235

Uavhengighet og sektortilknytning i vitenskapelig rådgivning 235

stemte faglige eller sektorpolitiske mandater.5 Noen få forvaltningsorganer er gitt en lovbestemt uavhengighet. Det gir en formelt sett sikrere form for autonomi. Andre har en faglig uavhengighet som følger som en forutsetning for den oppgaven de er gitt, og som ellers kan være bekreftet i bevilgnings- brev, forskrift eller på annen måte. Noen slike er betegnet som forskningsinstitutter. Flere av disse kombinerer en strengt faglig og vitenskapelig basert oppgave med at de også skal bistå myndighetene med leveranser av data og forskning på viktige strategiske eller samfunnspolitiske områder. Deres formelle organisering kan variere avhengig av hva slags samfunnsområde og kunnskaper mandatet deres gjelder, og omstendighetene når de ble opprettet. Dette gjelder Statistisk Sentralbyrå, Meteorologisk institutt, Havforsknings- instituttet og flere andre. De tre nevnte innhenter data og driver forskning på strategisk viktige samfunnsområder der høy kvalitet på de data som inn- hentes har en særlig stor betydning. Det er en viktig del av bakgrunnen for at de er statlig finansierte og organiserte samtidig som de har en faglig autonomi. Se nærmere om organiseringen av disse nedenfor. En annen måte for regjeringen å opprette særlig faglige organer på er å bruke oppnevnte råd. Et av de beste eksemplene på det i dag er Biotek- nologirådet. Det består av et visst antall oppnevnte faglige eksperter eller personer med en særlig samfunnsbakgrunn, og det er et mindre sekretariat knyttet til rådet. Det har en lovbestemt rådgivende funksjon overfor regjeringen på et særlig komplekst område der vitenskapelig utvikling, politikk og etikk støter sammen på en måte som kan være vanskelig å overskue. En annen måte for regjeringen og departementene å søke om vitenskapelige råd på er å oppnevne utvalg eller kommisjoner med faglige eksperter eventuelt sammen med politikere eller andre med innsikt i de aktuelle tema. Utredninger fra slike utvalg resulterer vanligvis i en NOU som danner grunnlaget for departementenes videre arbeid med sakene. Bruk av offentlige utvalg og NOUer er en viktig måte for regjering og departementer til å skaffe seg faglige og vitenskapelige råd ut over egne rekker. Samtidig fungerer de som viktige diskusjonsarenaer og kan danne grunnlag for konsensus på viktige fag- og politikkområder. En NOU tillegges normalt en relativt høy faglig eller politisk autoritet, men har varierende grader av faglig eller politisk tyngdepunkt. Offentlige myndigheter innhenter ofte faglige råd og utredninger fra ulike private utrednings- og konsulentselskaper. Dette er kunnskapsbaserte bedrifter som også drives kommersielt, og som normalt ikke utøver forskning selv. Det vil ofte være faglige dialoger mellom ulike fagmiljø som kan ha

5. NOU 1989: 5, kap. 5.2.4, 7.4.2; NOU 2003: 34 Mellom stat og marked, kap. 2.3–2.4; Sand, 1996, kap8.2. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 236

236 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

svært ulike institusjonelle plasseringer, om faglige metoder. Fagmiljø i departementene, i ulike organisasjoner, forskningsinstitutter, universitet og andre kan være i dialog om både faglig innhold og metoder. Både departe - mentenes forskningsbidrag og Forskningsrådets programområder kan preges av politiske prioriteringer om hva det bør forskes på. Regjering og departementer vil søke råd og sette ut oppdrag til de ulike organisasjonsfor- mene som er nevnt ovenfor. Hvordan forskningen påvirkes av slike oppdrag, er det vanskelig å ha sikre meninger om. Oppdragsforskning kan være problematisk, men forskningen skal også bidra til samfunnet og være lydhør for behov for forskning.

2. Bakgrunn Allerede på 1800-tallet da departementene/ministeriene ble opprettet og utviklet var det viktige diskusjoner om hva slags utdanning embetsverket burde ha: juridisk eller sektor-faglig.6 Man trakk i stor grad på kunnskaper utenfra på de ulike felt som Norge hadde behov for å utvikle, som landbruk, skog- bruk, næringspolitikk, samferdsel, energi. Embetsverket ble likevel mer juridisk enn sektorfaglig. Likevel var kunnskaps- og erfaringsbasering, fra andre land, sentralt i utviklingen av både lover og den offentlige forvaltning. Denne utviklingen tiltok på 1930-tallet med utviklingen av en mer omfattende velferds-, arbeids- og skolelovgivning, og ble stadig sterkere i etterkrigstiden med en mer kunnskapsbasert stat på 50- og 60-tallet. Skole lovgivning, velferd, helse sto sentralt. Mens juristene vant en del av profesjonskampen i departementene på 1800-tallet, øker samfunnsvitere og økonomer sin andel i etterkrigstiden.7 Det har nok vært store variasjoner med hensyn til hva slags type fagavdelinger departementene har hatt, og hva slags fagtradisjoner de springer ut av. Her er det ulike historiske og situasjonsbestemte forklaringer. Økonomisk lovgivning er åpenbart kombinasjoner av politikk og faglige fundamenter. Finansdepartementet var klart faglig orientert i etterkrigstiden og fremover. Både i Norge og andre land var etterkrigstiden en særlig utfordring med rasjonering og oppbygning etter krigen, og med en betydelig innflytelse fra keynesiansk og annen økonomisk planleggingsteori.8 Behovet for bidrag fra sterke fagmiljøer var betydelig. Finansdepartementet var i

6. Per Maurseth, Sentraladministrasjonens historie, bind I, 1814–1844, Oslo: Universitets- forlaget, kap.VIII; Edgeir Benum, Sentraladministrasjonens historie, bind II, 1845–1884, Oslo: Universitetsforlaget, kap. I og III. 7. Slagstad, 2001, kap. III, avsnitt 5–6. 8. Einar Lie, Ambisjon og tradisjon, Finansdepartementet 1945–1965, Oslo: Universitets- forlaget, 1995. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 237

Uavhengighet og sektortilknytning i vitenskapelig rådgivning 237

etterkrigstiden sterkt knyttet til SSB, Sosialøkonomisk institutt ved UiO og Norges Bank. Keynesiansk sosialøkonomiskbasert politikk sto sentralt og ble utviklet i en tett interaksjon mellom akademiske miljø og myndighetene. Sosialøkonomene fra Blindern utøvde en sterk innflytelse på utviklingen av den økonomiske politikk i Finansdepartementet. Kunnskapsbaseringen var sentral i Utdannings- og Helsedepartementene fra 1950-tallet og fremover. Da Miljøverndepartementet ble opprettet på 1970-tallet, ble politikk og lovgivning utviklet på en kunnskapsbasert, men også politisk måte. Kunnskapsbaseringen som en måte å utvikle offentlig forvaltning på har vært sentral, men det kan nok legges til grunn at det har vært innhentet Science Advice på mange forskjellige måter. Rekruttering av fagpersonale med sektor-relevant utdanning er et første trinn. Rune Slagstad har beskrevet utviklingen av Helsedirektoratet og Kirke- og undervisningsdepartementet i etterkrigstiden med stor vekt på faglig baserte bidrag.9 Finansdepartementet er et annet eksempel på et departement der fag og politikk har vært utviklet i en tett interaksjon. Flere departementsavdelinger har vært tett på forskning.

3. Forvaltningsorganer med særskilte fullmakter Det har over tid vært opprettet en rekke spesialiserte faginstanser under departementene med ulike grader av selvstendighet i den formelle organiseringen og med hensyn til styringsretten over det faglige innholdet. De fleste har vært organisert som forvaltningsorganer med særskilte, men varierende fullmakter. Den faglige uavhengigheten kan være lovfestet eller vist til i forskrift, tildelingsbrev eller andre instrukser. Spesialiserte forvaltningsorganer kan ha flere typer av oppgaver: – å innhente, registrere og forske på data på bestemte områder av særlig stor strategisk, samfunnsmessig og politisk betydning, – å utvikle kunnskaper om det norske samfunn på bestemte områder, – å anvende lovgivning på spesialiserte felt, – å ta vare på nasjonale historiske og kulturelle gjenstander, arkiver og ressurser. Det er en betydelig variasjon i måten offentlige organer med stor faglig autonomi er organisert på. Det er også en stor variasjon i virksomhetenes betydning for politisk demokratisk styring. I denne sammenhengen kan bare noen få eksempler beskrives og analyseres nærmere. Statistisk Sentralbyrå, Meteorologisk institutt og Havforsk- ningsinstituttet er alle forvaltningsorganer med særskilte fullmakter, men utformet på ulike måter. Bioteknologirådet er et frittstående råd med faglige eksperter som skal fungere som en rådgiver for myndig hetene på sitt område. I det følgende skal Statistisk Sentralbyrå (SSB) brukes som det mest utfyllende

9. Rune Slagstad, 1996, kap. III, avsn. 5–6. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 238

238 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

eksempel fordi det her har vært nylige lovendringer og debatt knyttet til forholdet mellom faglig uavhengighet og instruksjon fra departementet. Statistisk Sentralbyrå (SSB) har et lovbestemt oppdrag om å «fremme effektiv produksjon av tjenlig statistikk gjennom regler for innsamling og bruk av opplysninger til statistiske formål ...», statistikklovens § 1, lov av 16.06.1989, nr. 54, jf. ny lov av 21.06.2019 nr. 32, men der få regler er trådt i kraft foreløpig.10 SSB produserer «offisiell statistikk» og har også et ansvar for å samordne statistikk som lages av andre forvaltningsorganer. SSB er et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter underlagt Finansdepartementet og lovfestet i statistikkloven. Det følger av 1989-lovens § 4–1 og av 2019- lovens § 18 at SSB er faglig uavhengig. I 1989-loven presiseres det at SSB er underlagt departementet. I 2019-loven presiseres det at SSB er faglig uavhengig når det utfører sine oppgaver, men Kongen i statsråd kan vedta et statistikk-program, § 4, ikke ikrafttrådt pr 01.01.2020. SSB ledes av en direktør som oppnevnes av Kongen i statsråd.11 Fra 01.01.2020 skal SSB ikke ha et styre, men et råd, se nedenfor. Kongen kan gi forskrift eller instruks om arbeidsoppgavene, innenfor rammene av lovens bestemmelser om faglig uavhengighet. Styret har tidligere behandlet strategier, overordnet virksomhetsplan og budsjett. Rådet skal gi direktøren råd i faglige og viktige saker. Byråets oppgaver er nærmere beskrevet i lovens § 3–1. I tillegg til at by- rådet skal utarbeide, spre og samordne offisiell statistikk, skal det utvikle statistiske metoder og bruke statistikken til analyse og forskning og ha ansvar for internasjonalt statistikksamarbeid. Dette er oppgaver som forutsetter en faglig uavhengighet for SSB også i praksis. Offisiell statistikk har en stor samfunnsmessig betydning for sikkerhet, planlegging og styring både for offentlige myndigheter og private aktører, og det er avgjørende at stati - stikken ivaretar krav til objektivitet og pålitelighet. SSB finansieres av staten og mottar hvert år et tildelingsbrev som også kan brukes til å instruere byrået med hensyn til de økonomiske rammene for virksomheten. Den faglige virksomhetens uavhengighet er sikret gjennom loven. Det må antas at den omfatter anvendelse og utvikling av all statistisk metode, formene for utarbeidelsen av statistikker og vurderinger av det som faglig sett må antas å være et slikt byrås kjerneoppgaver. Det må antas at byrået i tillegg til dette kan instrueres av departementet om å produsere bestemte statistikker så lenge det er i samsvar med de faglige

10. Den nye loven, 21.06.2019 nr. 32, § 6 om samordning av offisiell statistikk trådte i kraft 01.11.2019, og § 19 om Rådet for SSB trer i kraft 01.01.2020 og avløser samtidig §§ 4–1 og 4–2 om SSBs ledelse i loven av 1989. 11. 1989-lovens § 4–2 (2), og 2019-lovens §§ 18 og 19. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 239

Uavhengighet og sektortilknytning i vitenskapelig rådgivning 239

standarder, og de nødvendige midler bevilges. Her kan det være uenighet om hvor grensene skal gå for hva det kan instrueres om. Det er som nevnt ovenfor vedtatt en ny statistikklov der bare §§ 6 og 19 er trådt i kraft pr.01.01.2020, og som inneholder noen nye nyanser.12 En del av bakgrunnen for den nye loven er en ny EU-forordning, (EU) nr. 2015/759, som gir en tydeligere presisering av statistiske sentralbyråers faglige uavhengighet og en presisering av kravene til faglighet. Ifølge forordningens art. 5a nr. 2 a)–d) skal lederen av det statistiske kontor ha eneansvar for å fastlegge prosesser, statistiske metoder, standarder og prosedyrer mv. og ha ansvaret for de nasjonale statistiske kontorers aktiviteter. Det betyr at dette ansvaret ikke kan deles med et styre.13 Ifølge art. 5a nr. 2 c) skal lederne handle uavhengig i utførelsen av sine oppgaver, og verken søke eller motta instrukser fra noen regjering eller andre institusjoner, organer, kontorer eller enheter. I det nye forslaget til statistikklov er forordningen fulgt opp ved en presisering av at SSB skal være faglig uavhengig i utførelsen av sine oppgaver i § 18 (1), og at SSB skal ledes av en administrerende direktør som ansettes av Kongen i statsråd for seks år av gangen, § 18 (2).14 SSB skal ikke ha et styre etter den nye loven, men et råd med syv medlemmer som også oppnevnes av Kongen for fire år av gangen. Rådet skal være bredt sammensatt og uavhengig.15 Det skal gi råd når direktøren ber om det og av eget tiltak. Rådet skal avlegge en årlig rapport til departementet som også kan be om råd i andre saker. Dette innebærer at direktøren vil ha ansvaret for virksomheten overfor departementet alene, i samsvar med EU-forordningen art. 5a nr. 2 a). Rådet har en bare rådgivende funksjon, men det har plikt til å gi råd og skal også rapportere til departementet. SSBs oppgaver og de faglige standarder de skal utøves i henhold til, er nærmere presisert i den nye loven, se §§ 1 og 5, enn de er i eksisterende lov. SSB skal ved utarbeidelse av offisiell statistikk bidra til «allmenn folkeopplysning, understøtte analyser, forskning, beslutningstaking og samfunnsdebatt», den nye lovens § 1.16 I den nye lovens § 5 (1) er det tatt med en presisering av de metodiske kravene: «Offisiell statistikk skal utvikles, utarbeides og formidles på en faglig uavhengig, upartisk, objektivt, pålitelig og kostnadseffektiv måte».17 Disse kravene er allerede og har vært en del

12. NOU 2018: 7 Ny lov om offisiell statistikk og Statistisk Sentralbyrå, Prop.72 LS (2018- 2019). 13. Prp. 72 LS (2018–2019), kap. 8. 14. Prop. 72 LS kap. 7.3.–7.4; NOU 2018: 7, kap.11.2.1, 11.5.1–11.5.4. 15. Prop. 72 LS kap. 7.4.4. 16. Prop. 72 LS, kap. 3, særlig 3.1.1–3.1.4. 17. Prop. 72 LS, kap. 3.2.4., 3.3.4. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 240

240 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

av byråets praksis og i samsvar med internasjonale faglige normer, men ikke tidligere vært nevnt i loven. I tillegg skal statistikk ifølge § 5 (2) være «relevant, nøyaktig, aktuell, punktlig, tilgjengelig, og klar, sammenlignbar og sammenhengende». Dette refererer til europeiske og internasjonale standarder for innhenting og behandling av data. SSB skal utvikle og utarbeide offisiell statistikk som det er behov for til offentlige formål som politisk styring og planlegging, folkeopplysning og allmenn samfunnsdebatt. I den nye lovens § 4 står det eksplisitt at Kongen i statsråd skal vedta et flerårig nasjonalt program for offisiell statistikk. Det må antas at SSB gir råd om dette i forkant, se §§ 18 og 19 (2), med utgangspunkt i byråets faglige uavhengighet og kompetanse. Det metodiske arbeidet med utarbeidelse av statistikk skal skje på faglige premisser. SSB skal både utvikle statistikk selv og samordne all offisiell statistikk, den nye lovens § 6. SSB skal også utvikle analyser og forskning basert på statistikk, § 17 (2).18 Det må legges til grunn at kravene til objektivitet og uavhengighet som direkte gjelder utarbeidelsen av statistikk også må gjelde for forskningen. Samtidig må det antas at det fortsatt vil være mulig for Finansdepartementet og andre offentlige myndigheter å be om at ytterligere forskningsoppdrag når det gis et finansielt grunnlag og ikke står i strid med byråets utførelse av kjerneoppgaver. I forarbeidene til den nye loven er det en utførlig drøfting av hvordan SSBs faglige uavhengighet skal forstås og praktiseres.19 Byrået skal være faglig uavhengig, jf. § 18 (1), men Kongen i statsråd skal vedta flerårige statistikkprogram. Regjeringen kan dermed vedta hvilke statistikker som skal produseres. Det må likevel forutsettes at det er faglig dialog om dette. Forarbeidene presiserer samtidig at SSB ikke kan instrueres med hensyn til hvordan statistikk utarbeides, utvikles eller formidles. I proposisjonen mener departementet at byrået må kunne instrueres om modellvalget ved utarbeidelsen av bestemte statistikker når det er nødvendig for å sikre sammenligninger med andre land.20 Det kan være et legitimt hensyn for å frembringe statistikk som er viktig for samfunnsplanleggingen internt og for sammenligninger med andre land. Samtidig kan modellvalget komme nær valg av metode og dermed berøre byråets faglige uavhengighet. Statistikk - lovutvalget mente i NOU 2018: 7 at byrået ikke bør kunne instrueres med hensyn til metodevalg ved utarbeidelsen av statistikker. Faglig uavhengighet ansees likevel forenlig med at regjering og departement kan vedta statistikkprogram og be om bestemte statistikker.21 Departementet sier i proposisjonen

18. Prop. 72 LS, kap. 3.4. 19. Prop. 72 LS, kap. 7.3.6.1–7.3.6.2. 20. Prop. 72 LS (2018–2019), kap. 7.3.6.2. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 241

Uavhengighet og sektortilknytning i vitenskapelig rådgivning 241

at SSB ikke skal kunne instrueres med hensyn til hvordan statistikk utarbeides, utvikles eller formidles, men at det instrueres om modellvalg.22 Det er en komplisert balanse å trekke mellom betydningen av byråets lovfes- tede faglige uavhengighet og den faglige kvalitet det skal sikre, og de instruksjoner som er nødvendige for at byrået skal utarbeide statistikker regjering og departement ber om, og som har samfunnsmessig betydning. Offisielle statistikker er helt avhengige av pålitelighet, objektivitet og faglig uavhengighet for at de skal holde den nødvendige høye kvalitet for samfunnsplanlegging og for sammenligninger med andre lands statistikk. SSB skal i tillegg til å utarbeide statistikker også kunne utføre forskning og analyse, som hittil, lovforslagets § 17 (2). Den faglige uavhengigheten og kravet til objektivitet må gjelde også ved forskning og analyse av stati - stikker. Både statistikklovutvalget og departementet mener at byrået i tillegg må kunne pålegges å utføre bestemte forsknings- og analyseoppgaver, og at det kan inkludere pålegg om bruk av særskilte modeller eller overordnete metodevalg.23 SSB er skeptisk til i hvilket omfang dette bør skje. Det må uansett være åpenhet om slik oppdrag, og SSB må alltid kunne gi råd om valg av metode og modeller. I NOU 2018: 7 er det en kort beskrivelse av det historiske forløpet for SSB og hva de har gjort også ved å kjøre store modeller for Finans- departementet. MODIS ble tatt i bruk 1961, og nye modeller ble utviklet og brukt som sentrale grunnlag for den økonomiske politikken. Skatt, trygd, ressursregnskap har vært utviklet med grunnlag i dette. Konjunktur-rapporter har vært viktige. SSB har etter dette to typer av oppgaver. Den ene er stati - stikk og utvikling av metode for det. Den andre er forskning basert på stati - stikk som bidrar til samfunnsplanlegging og -utvikling. SSB har tradisjonelt kjørt store samfunnsøkonomiske modell-analyser for Finansdepartementet og regjeringen som brukes i arbeidet med stats- og nasjonalbudsjett. Her er det ikke bare nøkkeltall, men også dynamikker som er utviklet og analysert. SSB har vært instruert om å konsentrere seg om økonomiske problemstillinger herunder statistikk og modellbaserte analyser av norsk økonomi. Dette regnes som kjerneoppgavene. Flere andre lands tilsvarende byråer driver ikke med forskning, men noen gjør det. Forskning tett knyttet til statistikk kan gi verdifull innsikt og har vært sentral for samfunnsplanlegging. Kvalitetskontroll av forskning skjer i dag på flere måter. Publisering i internasjonale peer-reviewed tidsskrifter er én måte å måle kvalitet på, men ikke den eneste. Den faglige debatt og evaluering skjer i mange ulike fora.

21. NOU 2018: 7, kap. 11.5.2. 22. Prop. 72 LS (2018-2019), kap. 7.3.6.1. 23. Prop. 72 LS kap. 7.3.6.2. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 242

242 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Hva som er samfunnsrelevant forskning kan variere fra land til land på grunn av samfunnsmessige variasjoner.24 Det vil være faglige dialoger mellom de ulike institusjoner som bidrar til økonomisk statistikk og forskning, om metode og faglig utvikling. Det er ikke nødvendigvis én gullstandard. Dis- kusjonene om hva slags forskning SSB bør foreta, vil foregå i faglige dialoger. SSBs forskning skal være relevant for utviklingen av norsk øko- nomisk politikk. Det er ikke gitt at kriterier som gis gjennom peer-reviewing i internasjonale tidsskrifter skal være de eneste eller de viktigste faglige kriterier for å vurdere den forskningen som gjøres. Meteorologisk institutt er organisert som et forvaltningsorgan med sær- lige fullmakter. Det er underlagt klima- og miljøverndepartementet med vedtekter fastsatt ved kongelig resolusjon. Instituttet ledes av et styre som oppnevnes av departementet, og den daglige ledelse forestås av en direktør som er ansatt av styret. Instituttet har ansvaret for den offentlige meteo - rologiske tjeneste i Norge for både sivile og militære formål. Det skal utarbeide værvarsler, studere klimaer i Norge, innhente meteorologiske data i Norge, Svalbard og nærområdene samt drive med forsknings- og utviklings- arbeid knyttet til dette. Instituttet får årlige tildelingsbrev fra departementet som fastsetter de økonomiske rammene. Her kan konkrete oppgaver presiseres. Instituttet skal arbeide både for statlige myndigheter og for næringsliv, andre institusjoner og allmennheten. Styret fastsetter ellers hovedlinjene for instituttets arbeid, årsplan og forslag til budsjett. Prinsipielle spørsmål av politisk art kan legges frem for departementet. Instituttet er et forvaltningsorgan og kan i prinsippet instrueres. Instruksjon er ikke avskåret ved lov, men virksomheten er av en faglig svært spesialisert art som gjør instruksjoner av de metodiske aspekter ved arbeidet lite praktisk. Formålet med virksomheten er innhenting av empirisk og vitenskapelig baserte meteoro - logiske data og utarbeiding av analyser basert på dette. Oppfyllelse av et slikt formål forutsetter faglig uavhengighet. Faglig forsvarlig arbeid er nødvendig for å bidra til den samfunnssikkerhet som vær- og klimameld- inger skal bidra til. Dette gjelder både de daglige værvarsler og forskning knyttet til vær- og klimadata. Når et forvaltningsorgan har et styre, forventes det i tillegg at instruksjonsmyndigheten i det vesentlige skjer gjennom tildelingsbrevet. Det kan løpende bevilges til nye arbeidsoppgaver eller prosjekter. Havforskningsinstituttet er også et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Det er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet og statlig fi-

24. NOU 2018: 7, s. 115. Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 243

Uavhengighet og sektortilknytning i vitenskapelig rådgivning 243

nansiert for omtrent halvparten av sin forskning. Instituttet er tillagt viktige samfunnsoppgaver idet det skal innhente data om havet og livet i havet og drive forskning. Det skal bidra til at ressursene i havet kan anvendes på en bærekraftig måte. Instituttet skal være en nøytral kunnskapsleverandør som skal arbeide både nasjonalt og internasjonalt. Arbeidet skal bygge på faglig integritet. Instituttet ledes av en direktør som oppnevnes av statlige myndigheter. Her er det ikke et styre, men at råd med faglige eksperter, også noen med internasjonal bakgrunn, oppnevnt av departementet. Det skal gi råd om den strategiske utvikling av instituttets forskning og om kvalitets- indikatorer, samt om internasjonalt samarbeid. Instituttet er sekretariat for rådet og direktøren deltar på møtene. Departementet kan instruere gjennom det årlige tildelingsbrevet og ellers for den statlig finansierte delen av virksomheten. Det gjelder likevel her som for Meteorologisk institutt at formålet med virksomheten forutsetter faglig uavhengighet. Innhenting av data og forskning for å ivareta samfunnssikkerhet, miljø og bærekraftig utvikling for havområdene og bidrag til matvaresikkerhet, er sentrale deler av for- målet. Norsk Polarinstitutt er et direktorat under Klima- og miljødepartementet. Instituttet er den sentrale statlige institusjon for kartlegging og gjennom- føring av vitenskapelige undersøkelser i polarområdene og en rådgiver for statlige myndigheter når det gjelder forvaltningen av polarområdene og de miljøspørsmål som oppstår. Det er dermed kunnskapsinnhenting på et vitenskapelig grunnlag som er instituttets fremste oppgave. Samtidig skal det gi råd til myndighetene om de mest miljømessig sårbare områdene i Norge og i Norges geografiske nærhet. Instituttet kartlegger og er til stede i Arktis og Antarktis. Det driver forskningsbaser, gjennomfører ekspedisjoner og er eier av forskningsfartøyet «Kronprins Haakon». Instituttet er miljømyndighet for Bouvetøya og for norsk aktivitet i Antarktis. Bioteknologirådet er et rådgivende og frittstående råd som er oppnevnt av regjeringen, og er hjemlet i bioteknologi- og genteknologi-lovene.25 For tiden har rådet 15 medlemmer oppnevnt for fire år. Medlemmene er oppnevnt på grunnlag av bioteknologisk, rettslig, etisk eller annen relevant ekspertise eller annen kompetanse om samfunnsspørsmål. Rådet skal holde minst fire åpne møter i året. Det skal gi råd til og være høringsinstans for regjeringen. Rådet er frittstående og gir råd med grunnlag i sin faglige kompetanse. Det er ikke myndighetsutøvende og kan derfor heller ikke instrueres av myndighetene. Det er den faglige og uavhengige rådgivningen som er rådets formål og funksjon. Det er et mindre sekretariat med en direktør

25. Bioteknologiloven, lov av 05.12.2003 nr.100; Genteknologiloven, lov av 02.04.1993 nr. 38. | Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 244

244 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

knyttet til rådet. Rådet er plassert under Helsedepartementet og får finansiering gjennom tildelingsbrev derfra. Rådet har som oppgave å vurdere og drøfte prinsipielle eller generelle spørsmål knyttet til bioteknologi og genteknologi, herunder samfunnsmessige og etiske spørsmål. Det skal være høringsinstans for norske myn - digheter i spørsmål knyttet til moderne bioteknologi, herunder relevante lovendringer mv, og gi uttalelser til myndighetene om Norges holdning til spørsmål om bioteknologi i internasjonale organer. Rådet har også en viktig oppgave for den allmenne debatt i sivilsamfunnet om slike spørsmål. Det skal legge vekt på informasjons- og debattskapende virksomheter. Rådets uttalelser kan brukes av så vel private aktører som myndighetene. Denne formen for organisering av faglig rådgivning for myndighetene er interessant fordi den har en klar markering av den faglige uavhengigheten ved at det er et råd med faglig kompetente åremålsoppnevnte medlemmer og ikke statlig ansatte som driver den faglige virksomheten. Samtidig er rådet statlig finansiert, og det har en statlig tilknytning gjennom plikten til å fungere som høringsinstans for offentlige myndigheter. Organiseringen legger opp til at det faglige arbeidet skal være reelt uavhengig uten muligheter til instruering. Anvendelsen av bioteknologi er et område i sterk vekst. Det er komplekst og byr på mange etiske dilemma. Det kombinerer betydelige muligheter innenfor medisinsk behandling og matvareproduksjon med at det også er miljø- og helsemessige risiki involvert og etiske dilemma.

4. Universitet og forskningsinstitutter Universitet og høyskoler har en lovbestemt faglig uavhengighet, universitets- og høyskoleloven § 1–5. De skal fremme og verne akademisk frihet. Det gjelder forskning og undervisning. De skal utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag i det faglige arbeidet. Universitetsloven gir regler om institusjonenes organisering. Universitetene er statlig finansierte med årlige tildelingsbrev der det kan gis instruksjoner innenfor rammene av loven og av de grunnleggende normene om akademisk frihet. Det fremgår eksplisitt av universitets- og høyskolelovens § 1–5 (3) at institusjonen og de ansatte ikke kan instrueres når det gjelder innholdet i forskning og undervisning og ved individuelle ansettelser. Universitetene er de institusjonene i samfunnet som skal være de fremste til å ivareta og beskytte akademisk frihet og fri og uavhengig forskning, både ut fra de historiske tradisjoner og lovgivningen. Statlige myndigheter kan alltid bruke universitets- og høy- skoleansattes forskning som er publisert eller ellers er tilgjengelig, for å få faglige råd. De kan også be om råd i form av utredninger fra universitetsansatte forskere, og de kan sette ut oppdrag på anbud der også universitets- Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 245

Uavhengighet og sektortilknytning i vitenskapelig rådgivning 245

institutter eller -ansatte kan delta i konkurransen. Universitetsansatte forskere kan bes om å delta i utredningsutvalg eller granskningskommisjoner om bestemte tema. I alle disse typene av oppdrag deltar universitetsansatte forskere som uavhengige eksperter. Mandatene de gis, vil likevel avgrense og indirekte styre det de bidrar med. Det har skjedd at forskere går ut av slike utvalg på grunn av uenighet med formuleringen av mandatet. Det er ulike synspunkter på i hvilket omfang og på hvilke premisser universitetsansatte bør delta i oppdragsforskning. Det må antas at de har en viss plikt til å bidra til å belyse og løse samfunnsmessige problemer også på oppdrag fra myndighetene, men slike oppdrag kan også bidra til at de implisitt setter grenser for egen forskning på måter som de ellers ikke ville gjort, eller forsker på tema de ellers ikke ville valgt. Universitetene har både et samfunnsoppdrag og skal ivareta akademisk frihet som en grunnleggende verdi. Forskningsrådet har på samme måte både et samfunnsoppdrag og en oppgave om å bidra til fri forskning. De utlyser midler til ulike programmer ut fra både strategiske og mer åpne samfunnsinteresser. Det har på noen områder vært opprettet såkalte sektor-institutter: NUPI, NIBR. NIVA, NOVA etc. Dette har vært forskningsinstitutter med bestemte tematiske oppgaver som har vært gitt en viss grunnbevilgning, men som ut over det må søke om midler fra Forskningsrådet, departementene eller andre offentlige og private organisasjoner. Sektor-instituttene brukes i betydelig grad av departementene til å foreta tematiske utredninger.

5. Oppsummering: Valg mellom ulike former for faglige og vitenskapelige råd De fleste beslutninger som tas av regjering og departementer, har viktige deler av sin bakgrunn i kunnskaper og faglige råd. Departementene har selv ansatte med faglig kompetanse, og på noen områder har de underliggende organer som har kartlegging av faktiske forhold, forskning og/eller analyse av disse som sine viktigste oppgaver. De kan være organisert som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter, forskningsinstitutter eller som fritt- stående rådgivende organer. Disse har ulik grad av beskyttelse for sin faglige uavhengighet, fra lovbestemt faglig uavhengighet til lignende bestemmelser eller implisitte forutsetninger i forskrift, instruks og tildelingsbrev. De organisasjonene som er nevnt i avsnitt 3 ovenfor, har alle sin begrunnelse og formål i å fremskaffe objektive, upartiske og pålitelige data, analyser og forskning på bestemte områder. Å utarbeide offisielle statistikker og strategisk viktige miljø- og ressursdata kan være en del av deres oppgaver. Faglig uavhengighet er avgjørende for at disse organisasjonenes formål skal Foredrag - Sand.qxp_Foredrag - Sand 17.03.2020 14:52 Side 246

246 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

kunne ivaretas. Flere av disse arbeider på områder med internasjonale faglige og vitenskapelige standarder. Universitetsansatte forskere har den sterkeste formelle beskyttelse for faglig uavhengighet. Den forskningen som universitetsansatte utøver, har de frieste akademiske betingelsene, men kan ofte mangle ressurser. Universitetsforskere kan videre bidra med råd som enkeltforskere, ved forsknings- eller utredningsoppdrag, ved deltakelse i utvalg og komiteer mv. Mandatenes avgrensning, tidspress og politisk press om å oppnå bestemte resultater kan på ulike måter påvirke forskningens uavhengighet. Så vel forvaltningsorganer med særskilte fullmakter som ulike forskningsinstitutt og universitetsmiljøer kan være preget av bestemte forsknings- og metodetradisjoner, og av tidspunkt og kontekst for deres opp- rettelse. På mange felt kan det være faglig uenighet også mellom godt kvalifiserte forskere. Universitetsansatte forskere skal forventes å holde en høy kvalitet og faglig uavhengighet, men på flere områder vil forskningsinstitutter både som de ovenfor nevnte forvaltningsorganer og mer fritt- stående institutter ha et langt større antall forskere og en mer utbygd infrastruktur på sine områder, og kan derfor ha større muligheter til å utarbeide datagrunnlag og analyser. Det kan være gode og mindre gode forsk- ningsmiljø i ulike typer av forskningsorganisasjoner. Den formelle organiseringen er ikke nødvendigvis avgjørende for kvalitet og uavhengighet i de enkelte tilfelle. Samtidig er det i det lange løp avgjørende å vedlikeholde institusjoner som har en grunnleggende akademisk forskningsfrihet og uavhengighet. Det må omfatte både finansiell stabilitet og stabile rammebeting- elser for øvrig, også i form av relevant lovgivning. Foredrag - Aksnes.qxp_Foredrag - Aksnes 17.03.2020 14:52 Side 247

Forskningens rolle i politiske beslutninger

Foredrag på møte 21. November, 2019

av Dag L. Aksnes, professor ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen

Dette foredraget baserer seg på erfaringer fra deltakelse i en europeisk Scientific Advice prosess i perioden 2013–2017. Den omfattet EASAC (Eu- ropean Academies Science Advisory Council), SAPEA (Science Advice for Policy by European Academies) og EUs Scientific Advice Mechanism (SAM). Jeg gir først en kort beskrivelse av denne prosessen som ledet fram til en Scientific Opinion, Foods from the Ocean (SAM 2017), som gav råd til EU kommisjonen om politikkutforming knyttet til hvordan høste mer mat fra havet på en bærekraftig måte. Deretter går jeg inn på viktige karakteristikker ved EUs SAM-mekanisme og peker til slutt på hva vi kan lære av denne mekanismen i en norsk sammenheng. Jeg har unnlatt å oversette sentrale termer som benyttes i Science Advice sammenheng da det er vanskelig å finne dekkende norske betegnelser. «Science Advice» er selv et eksempel. «Vitenråd» har tidligere blitt foreslått, men uten at dette begrepet har festet seg. «Vitenskapelig rådgivning» nyttes gjerne om spesifikke oppgaver som for eksempel bestandsestimering og kvoteanbefalinger i fiskerier, men i mindre grad når det gjelder mer komplekse samfunnsspørsmål.

Science Advice-prosessen bak Food from the oceans Prosessen startet opp tidlig i 2013 med «scoping» i EASAC-regi (ledet av Lars Walløe). Det innebærer identifisering av områder hvor en mener eksisterende vitenskapelig kunnskap kan bidra til europeisk politikkutforming. Dette ble fulgt opp med oppnevning av en EASAC arbeidsgruppe med tema «Marine sustainability» og tilhørende rapport (EASAC 2016). Denne ble lansert på pressekonferanse i Brussel tidlig i 2016. Dette ledet til nok en scoping-prosess som tok utgangspunkt i ett av kapitlene i EASAC-rapporten, men denne gang i EU-regi. Det førte til at EU-kommisjonen stilte spørsmålet (SAM 2016): «How can more food and biomass be obtained from the oceans Foredrag - Aksnes.qxp_Foredrag - Aksnes 17.03.2020 14:52 Side 248

248 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

in a way that does not deprive future generations of their benefits?». Spørsmålet ble rettet til Group of Chief Scientific Advisors (den gang betegnet High Level Group). For første gang ble det igangsatt et samarbeid mellom Group of Chief Scientific Advisors og SAPEA og en styringsgruppe (siden endret til koordineringsgruppe) ble opprettet. Det ble tidlig klart at det var behov for samfunnsvitenskapelig ekspertise i tillegg til naturvitenskapelig/teknologisk ekspertise, og det ble oppnevnt to arbeidsgrupper, en med naturvitenskapelig og en med samfunnsvitenskapelig innretning. Disse fikk i oppdrag å utarbeide en «Evidence Review Report» (SAPEA 2017). Denne rapporten, EUs gjeldende politikkutforming på fiskeri og havbruks- området samt innspill fra interessegrupper lå til grunn for policy-rådene som ble utformet i sluttproduktet, Scientific Opinion (SAM 2017). Rådene her spilte inn til EU-kommisjonens forslag til «2021–2027 European Marine and Fisheries Fund» og EU parlamentets resolusjon «Towards a sustainable and competitive European aquaculture sector: current status and future challenges». (https://ec.europa.eu/research/sam/index.cfm?pg=oceanfood). Videre er resultatene fra SAPEA-rapporten ført videre i den nylig publiserte rapporten The future of food from the sea (Costello et al. 2019) fra stats- minister Erna Solberg sitt High Level Panel for a Sustainable Ocean Economy. Nedenfor går jeg nærmere inn på den todelte prosessen med en Evidence Review og en Scientific Opinion rapport. Men først en kommentar knyttet til en diskusjon som går i Aftenposten i disse dager og som har relevans for norsk Science Advice.

En dagsaktuell diskusjon med relevans for norsk Science Advice I et innlegg i Aftenposten (5.11.19) skriver direktøren og en forsker ved Hav- forskningsinstituttet: «Ny forskning viser at utslipp fra oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja kan gi varige endringer i økosystemet. En slik risiko bør vi ikke ta». To forskere ved Universitetet i Bergen svarer (Aften- posten 18.11.19) med: «Havforskningsinstituttet kaster troverdigheten over bord. Hvorfor?». Det argumenteres med at den nye forskningen ikke gir grunnlag for å konkludere om varige endringer i økosystemet. Uten å gå inn i diskusjonen, reiser saken viktige prinsipielle Science Advice spørsmål. Skal avisinnlegget fra de to ved Havforskningsinstituttet oppfattes som et vitenskapelig råd gitt av Havforskningsinstituttet eller som en personlig meningsytring? I en tilsvarende diskusjon i Dagens Næringsliv i fjor (DN 11.8.18) skrev Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: «Det blir problematisk når Hav- Foredrag - Aksnes.qxp_Foredrag - Aksnes 17.03.2020 14:52 Side 249

Forskningens rolle i politiske beslutninger 249

forskningsinstituttet på den ene siden er et forskningsinstitutt, hvor den frie forsker er i sin fulle rett til å gi uttrykk for egne meninger, og på den annen side har en rolle som rådgiver og høringsinstans for forvaltningen.» Avveininger knyttet til norsk oljeutvinning har mange samfunnsmessige implikasjoner, ikke minst av klimapolitisk og sosioøkonomisk karakter. I tillegg til debattinnlegg med et relativt begrenset fokus, vil jeg anta at Norge i dette spørsmålet ville vært tjent med en bredere Science Advice-prosess tilsvarende den som nå finnes i EU. NOU er kanskje det som best svarer til EUs SAM, men med vesentlige forskjeller som jeg kommer tilbake til nedenfor.

Karakteristikker ved EUs SAM SAM er en ny mekanisme (startet i 2016) og ikke den eneste Science Advice-mekanismen i EU. Den ble etablert for å få en mest mulig uavhengig mekanisme og kommer i tillegg til eksisterende «in-house» rådgivning eksemplifisert ved Joint Research Centre (JRC) organisasjonen. I motsetning til SAM-mekanismen har JRC ansatte forskere med formål å gi vitenskapelig rådgivning og støtte til EUs politikkutforming. Det tilsvarer i noen grad rådgivningen Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt, NINA og andre gir norsk forvaltning. Mens JRC nok oppfatter seg selv som uavhengige, fikk jeg et klart inntrykk av at kommisjonen ved SAM anså JRC og andre forskningsinstitusjoner som potensielle særinteresser. Individuelle eksperter, også fra akademia, ble også ansett som potensielle representanter for sær- skilte interessegrupper, bevisst eller ubevisst. I prosessene som ligger til grunn for Food from the Ocean ble dette svært tydelig. For eksempel, fis- kerieksperter (villfangst), havbrukseksperter (kultivering) og eksperter på biodiversitet/konservering hadde ikke overraskende svært ulike meninger om hvordan produsere mer sjømat på en bærekraftig måte. Ulike syn er reflektert av ulike fagfelt, men også av personlige verdisyn så vel som politisk ståsted. Således ville et ekspertutvalg bestående utelukkende av den eller den andre gruppen med stor sannsynlighet kommet til svært ulike anbefalinger til tiltak – i den grad en blir bedt om å komme med slike. En vesentlig karakteristikk ved SAM-mekanismen er den todelte prosessen som skiller mellom oppsummeringen av det forskningsbaserte fakta- grunnlaget (Evidence Review Report) og utarbeidelsen av rådet rettet mot EUs politikkutforming (Scientific Opinion). Min erfaring er at dette bidro til ikke å blande vitenskap, verdisyn, interessefelt og politisk ståsted under utarbeidelsen av Evidence Review Report. Dette synes å skille seg fra NOU Foredrag - Aksnes.qxp_Foredrag - Aksnes 17.03.2020 14:52 Side 250

250 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

prosesser hvor en i utgangspunktet, og med hensikt, etablerer «parts- sammensatte» ekspertgrupper. I Food from the Ocean ble Evidence Review-rapporten utarbeidet av SAPEA arbeidsgruppen. Denne ble oppnevnt med stor faglig bredde innen teknologi, naturvitenskap, samfunnsvitenskap og økonomi for i størst mulig grad unngå «issue advocacy» (se under). I rapporten (SAPEA 2017) la vi vekt på å gi et bredest mulig utvalg av muligheter (options) for hvordan mer mat og biomasse kan hentes fra havet på en bærekraftig måte, men ingen meninger eller råd om eventuell politikkutforming knyttet til dette. Et utkast til rapporten ble presentert og kommentert i et møte med inviterte fageksperter og gjennomgikk deretter anonym «peer-review» behandling før ferdigstillelse. Et viktig mål med dette var å minimere eventuelle skjevheter i utvalget av forskningsrapportene som rapporten hviler på. Som nevnt over var Food from the Ocean det første prosjektet som involverte SAPEA i SAM-mekanismen. Under arbeidet utviklet det seg en diskusjon i prosjektets koordineringsgruppe om hvorvidt SAPEA’s Evidence Review Report skulle gi uttrykk for meninger og tilrådinger. Selv anså jeg det som en stor ulempe hvis en hadde lagt opp til det. For det første, fordi en da uunngåelig beveger seg fra faglige og over til verdibaserte og politiske vurderinger. For det andre, ekspertene i SAPEA-arbeidsgruppen hadde ikke særskilt kunnskap om den del av EUs lovgivning og reguleringer som be- rører sjømatproduksjon. Således var kompetansen utilstrekkelig til å anbefale endringer i disse. Rådene som ble gitt i «Scientific Opinion» baserte seg på mulighetsrommet gitt i SAPEA’s Evidence Review Report, innspill fra møter med interessegrupper (slik som industri, miljøvernorganisasjoner, og forskningsinstitutter) og sist, men ikke minst, EUs daværende lovgivning og reguleringer relevant for høsting og produksjon av sjømat.

Hva kan vi lære av EU’s SAM? I Food from the Ocean ble det bedt om Science Advice som underlag for politiske beslutninger i et sakskompleks hvor det ikke er konsensus om verdier (for eksempel, mange mener at biomasse-uttaket fra havet må begrenses og ikke økes) og hvor kunnskapsgrunnlaget er beheftet med usikkerheter. Dette er normalsituasjonen i Science Advice for politikkutforming. I slike situasjoner argumenterer Pielke (2007), i boken The Honest Broker, at kunnskapsbasert rådgivning må ha som hensikt å utvide mulighetsrommet snarere enn å begrense dette. Ekspertens rolle betegnes her som «honest broker». Motsetningen er «issue advocate», det vil si eksperter som inntar en rolle Foredrag - Aksnes.qxp_Foredrag - Aksnes 17.03.2020 14:52 Side 251

Forskningens rolle i politiske beslutninger 251

hvor de søker å begrense mulighetsrommet utfra for eksempel eget interessefelt, verdisyn, politisk ståsted og lignende. Ved å ikke uttrykke meninger og anbefalinger omkring politikkutforming i SAPEA-rapporten, ble muligheten for å opptre som «issue advocate», bevisst eller ubevisst, begrenset. Mulighetsrommet (betegnet som «options» i rapporten) ble tilsvarende utvidet. To rapporter, en Evidence Review-rapport (SAPEA 2019) og en Scientific Opinion (SAM 2019), har nylig drøftet hvordan Science Advice bør praktiseres. Jeg har med egen oversettelse valgt ut følgende momenter og råd fra disse rapportene:

• Tydeliggjøre grensene mellom vitenskap, Science Advice og politikk. • Verdier, tro, meninger og konkurrerende interesser er en integrert del av samfunn og politikk. • Troverdighet og kredibilitet i Science Advice betinger imidlertid at Scientific Evidence og tilhørende analyse i størst mulig grad holdes klart adskilt fra verdier, tro, meninger og konkurrerende interesser. • Vitenskap og Science Advice er ikke helt fri for verdier, men Science Advice må ikke drives fram av partsinteresser og «stealth issue advocacy».

Som nevnt over er kanskje Norges offentlige utredninger (NOU) det nærmeste vi kommer en Science Advice-mekanisme i Norge. I følge Store norske leksikon har NOU-rapportene «som formål å presentere og drøfte kunnskapsgrunnlaget og mulige handlingsvalg eller strategier for utvikling og iverksetting av offentlige tiltak for løsning av samfunnsmessige problemer og utfordringer». I motsetning til SAM-mekanismen består (i tillegg til fagpersoner) NOU-utvalgene av representanter fra frivillige organisasjoner og næringsvirksomheter som vil kunne bli berørt av tiltak på vedkommende problemområde. I SAM-mekanismen konsulteres disse i forbindelse med utarbeidelse av «Scientific Opinion», men uten at de aktivt former denne. En annen vesentlig forskjell er at representanter fra de politiske partiene også kan delta i NOU-utvalgene. Således er NOU svært forskjellig fra EUs Science Advice-mekanisme. Partssammensatt utvalg er hensiktsmessig i mange sammenhenger, men konklusjonen min heller mot at i andre sammenhenger vil Norge være mer tjent med en Science Advice- ordning tilsvarende EUs SAM.

Foredrag - Aksnes.qxp_Foredrag - Aksnes 17.03.2020 14:52 Side 252

252 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Litteraturliste Costello, C., L. Cao, S. Gelcich et al. 2019. The Future of Food from the Sea. Blue paper commissioned by the High Level Panel for a Sustainable Ocean Economy. Available online at www.oceanpanel.org/future-food- sea. EASAC (2016). Marine sustainability in an age of changing oceans and seas. EASAC policy report 28. Pielke, R.A. 2007. The honest broker. Making sense of science in policy and politics. Cambridge University Press, Cambridge. SAM 2016. Scientific Advice Mechanism, Scoping paper: Food from the oceans. SAM 2017. Food from the oceans. EU Scientific Advice Mechanism. Sci- entific Opinion No. 3/2017. SAM 2019. Scientific Advice to European Policy in a Complex World. EU Scientific Advice Mechanism. Scientific Opinion No. 7/2019. SAPEA 2017. Food from the oceans. Science Advice for Policy by European Academies (SAPEA) Evidence Review Report No. 1. SAPEA 2019. Making sense of science for policy under conditions of com- plexity and uncertainty. Science Advice for Policy by European Academies (SAPEA). Evidence Review Report No. 6. Foredrag - Huse.qxp_Foredrag - Huse 17.03.2020 14:52 Side 253

Havforskningsinstituttets rolle i forbindelse med råd til departementene

Sammendrag av foredrag på møte 21. november 2019

av Geir Huse, Forskningsdirektør ved Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttets mål er å være en ledende kunnskapsleverandør for forvaltningen nasjonalt og internasjonalt for fiskeri, akvakultur, sjømat og økosystem. Havforskningsinstituttet er et ordinært forvaltningsorgan underlagt statlig regelverk. Stortinget ved Nærings og fiskeridepartementet (NFD) tildeler HI bevilgning over statsbudsjettet. Instituttets hovedinstruks fast - setter formål og faste oppgaver. Instituttet har en fri og uavhengig rolle i alle faglige spørsmål nedfelt i hovedinstruksen, og har et faglig strategisk råd bestående av utenlandske internasjonalt ledende forskere. Instituttet får dekket mesteparten av kostnadene knyttet til overvåking og rådgivning gjennom bevilgningene fra NFD, mens cirka 20 % av totalbudsjettet er innhentet gjennom konkurranse. Disse konkurranseutsatte midlene er i hovedsak brukt til å finansiere forskning. Havforskningsinstituttet gir institusjonelt forankret rådgivning. Rådgiv- ningen er organisert og kvalitetssikret gjennom instituttets Rådgivnings- komite. Denne består av havforskningsdirektøren, fire forskningsdirektører, ni programledere, Norges representant i det internasjonale havforsknings- rådet (ICES) sin rådgivningskomite (ACOM), og en sekretær. Rådgivnings- komiteens oppgaver er å fordele innkomne rådgivningsoppgaver, koordinere utvikling av tverrfaglige råd basert på de 25 forskningsgruppene ved instituttet, og kvalitetssikre og sende ut råd. Tematisk spenner rådgivningen bredt innen havrelaterte tema med mest innsats innen kjerneområdene bære- kraftig fiskeri, bærekraftig akvakultur, trygg og sunn sjømat og økosystem og påvirkning. Tabellen nedenfor viser råd levert fra Havforskningsinstituttet i 2018 (hentet fra årsrapporten). Kvoteråd for delte bestander gjennom ICES kommer i tillegg (cirka 90 % av norsk fangstmengde kommer fra bestander som Norge deler med andre land). Havforskningsinstituttet legger til grunn at den norske modellen for havrådgivning der Fiskeridirektoratet står for forvaltning, Havforsknings- Foredrag - Huse.qxp_Foredrag - Huse 17.03.2020 14:52 Side 254

254 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

instituttet står for forskning og rådgivning og universitetene for forskning og utdanning er effektiv og godt tilpasset Norges rådgivningsbehov. tenke, heller ikke så «gode». Og implementerbarhet forutsetter at prosessene frem mot beslutninger inngir tillit blant dem beslutningene rammer, noe som gjerne innebærer at disse føler at de blir hørt og er med. Implementering krever også en effektiv organisering. Her er vi avhengig av kapasiteten til organisasjoner som har oppstått og blitt utformet i en bestemt historisk og kulturell kontekst, og som ikke alltid er optimale for formålene vi nå har, og som ikke alltid så lett lar seg reformere. Hadde vi i dag startet på skrætsj, hadde kanskje både Forskningsrådet, offentlige utvalg, instituttsektoren, norske universiteter – og Det Norske Videnskaps-Akademi – hatt en ganske annen organisering. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 255

Sosial og politisk organisering i europeiske statsdannelser – betydningen av indo-europeisk innvandring flere tusen år f.Kr

Foredrag på møte 5. desember 2019

av Dag Trygve Truslew Haug, professor i gresk, latin og lingvistikk ved Universitetet i Oslo og Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt

Likheter og forskjeller mellom språk har alltid fascinert. Romerske grammatikere diskuterte likheter og forskjeller mellom latin og gresk. Og vi merker det selv når vi plutselig gjenkjenner et ord i et språk vi ellers ikke forstår noe av. Men selv om mennesker sikkert har gjort slike observasjoner så lenge som de har snakket forskjellige språk, tok det lang tid før man begynte å studere dem systematisk. Norge var faktisk åstedet en av de første gangene det skjedde. I 1769 dro vitenskapsmenn på ekspedisjoner over hele verden for å observere Venus passere over solskiva fra forskjellige steder og slik beregne avstanden mellom jorda og sola. En av ekspedisjonene gikk til Vardø og ble ledet av den ungarske astronomen og jesuitten Maximilian Hell. Med seg hadde han en annen jesuitt, János Sajnovics, som under reisen gjorde studier av samenes språk og i 1770 publiserte en avhandling som diskuterte systematiske likheter og forskjeller mellom samisk og ungarsk.1 Dette ble begynnelsen på studiet av den finsk-ugriske språkfamilien. Artig nok var det den samme Venus-passasjen som brakte Captain Cook til Tahiti hvor europeerne ble kjent med og begynte å utforske de austronesiske språkene, en annen stor språkfamilie. Litt seinere, i 1786, holdt William Jones et foredrag som ofte regnes som begynnelsen av den indoeuropeiske språkvitenskapen:2

1. Joannis Sajnovic, Demonstratio idioma Ungarorum et Lapporum idem esse, København 1770. 2. Publisert som Jones, Sir W., “The third anniversary discourse, delivered 2nd February, 1786: on the Hindus”, Asiatick Researches 1 (1798), 415–31. For en kritisk evaluering av Jones’ bidrag, se Lyle Campbell, “Why Sir William Jones got it all wrong, or Jones’ Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 256

256 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Språket sanskrit, hvor gammelt det nå enn er, har en vidunderlig struktur: mer perfekt enn gresk, rikere enn latin, og mer utsøkt raffinert enn begge. Og likevel har det et nærere slektskap, både i ordenes røtter og i grammatikkens form, enn hva som kunne ha oppstått gjennom tilfeldigheter. Så nært er det at ingen filolog kunne undersøke disse tre språkene uten å tro at de stammer fra en og samme kilde, som kanskje ikke lenger eksisterer. Det er liknende grunner, om enn ikke like overbevisende, til å tro at både gotisk og keltisk har samme opprinnelse som sanskrit, skjønt de har blitt blandet med et annet veldig forskjellig språk. Og gammelpersisk kan legges til den samme familien.

Utover på 1800-tallet etablerte studiet av de indoeuropeiske språkene seg sterkt ved de europeiske universitetene og fortrengte den tidligere tradisjonen for såkalt filosofisk grammatikk med vekt på språkuniversaler og prinsipper for menneskelige språk. Filosofisk grammatikk var på dette tidspunktet en nokså spekulativ tilnærming, mens den nye historiske språkviten- skapen – indogermanistikken som den ble hetende – kunne tilby et empirisk basert forskningsprogram som feiret den ene suksessen etter den andre. Mel- lom 1833 og 1852 skrev Franz Bopp sin sammenliknende grammatikk over de indoeuropeiske språkene3 som også inkluderte baltisk, slavisk og albansk. Gjennom resten av 1800-tallet ble historien til de forskjellige greinene av den indoeuropeiske familien kartlagt. I denne perioden ble de grunnleggende metodiske prinsippene etablert, ikke minst konseptet «lydlover», det vil si regelmessige korrespondanser mellom lyder i forskjellige språkf amilier. For eksempel er det slik at en -d- i latin svarer til en -t- i germansk, som i dens og tann, duo og to. Også gresk og sanskrit har d: vi finner duo og odous på gresk, dva og dant- på sanskrit. Poenget er at disse korrespondansene er regelmessige, slik at vi forkaster sammenlikningen når vi finner noen ord som likner, men ikke samsvarer regelmessig. For eksempel har man helt siden antikken påpekt at det greske og det latinske ordet for «gud», theos og deus, er svært like, men siden vi nå vet at en latinsk d- skal svare til en gresk d-, regner vi ikke disse ordene som beslektet. På denne måten tok man avgjørende skritt framover i forhold til tidligere tiders etymologi, som Voltaire skal ha definert som «vitenskapen hvor vokalene betyr ingenting

role in how to establish language families”, Anuario del Seminario de Filología Vasca de Urquijo: International Journal of Basque Lingusitics and Philology 40:1 (2006), s. 245–264. 3. Franz Bopp, Vergleichende Grammatik des Sanskrit, Zend, Griechischen, Lateinischen, Litthauischen, Altslawischen, Gotischen und Deutschen, Berlin 1833–1852. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 257

Sosial og polistisk organisering i europeiske statsdannelser 257

og konsonantene svært lite».4 All denne forskningen ble oppsummert i Karl Brugmann og Berthold Delbrücks monumentale fembindsverk Grundriss der vergleichende Grammatik der indogermanischen Sprachen, utgitt mellom 1886 og 1916. Den viktigste norske forskeren som bidro i denne perioden var Sophus Bugge. Han er vel i Norge mest kjent for sine arbeider med norrønt og med runeinnskriftene, men han var professor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap ved siden av «oldnorsk» og publiserte blant annet en lang rekke etymologier til armensk, oskisk og umbrisk. Ikke minst var hans brede indoeuropeiske kunnskaper naturligvis avgjørende for hans fortolkninger av runeinnskriftene. Hans student og etterfølger som professor i sammenlignende språkforskning, Alf Torp, fulgte opp tradisjonen med å studere norsk språkhistorie gjennom det indoeuropeiske og er mest kjent for sin Etymo - logisk ordbog over det norske og det danske Sprog som han skrev sammen med Hjalmar Falk og som var standardverket i norsk etymologi helt til Bjor- vann og Lindeman ga ut Våre arveord i 2000. Både Bugge og Torp interesserte seg også for mindre kjente indoeuropeiske språk som albansk, lykisk, frygisk og venetisk og de var støttespillere da orientalisten J. A. Knudtzon utga to brev i et den gang ukjent språk som senere skulle kalles hettitisk, og argumenterte for at det var et indoeuropeisk språk.5 Først litt seinere kunne Bedřich Hrozný bevise dette hinsides enhver tvil, basert på det langt større datamaterialet som da var tilgjengelig.6 Men norske forskere hadde altså gitt sitt bidrag til å sette i gang det som skulle bli neste fase i indogermanis- tikkens historie, nemlig å integrere data fra to språkfamilier som ikke var kjent da Brugmann og Delbrück skrev sitt Grundriss, hettittisk og tokarisk. Bugge, Knudtzon og Torp grunnla en norsk tradisjon i sammenliknende språkstudier. En viktig videre drivkraft i arbeid ble Instituttet for sammenlignende kulturforskning som ble grunnlagt i 1922 på initiativ fra Fredrik Stang. Et av satsingsfeltene for dette instituttet var kaukasiske og iranske språk. I sin beretning om instituttets første år skriver Fredrik Stang følgende:

4. Det er usannsynlig at Voltaire har sagt dette; mest sannsynlig er sitatet funnet opp av in- dogermanister på 1800-tallet for å gjøre narr av tidligere tiders etymologi. Referansen til Voltaire går i alle fall tilbake til Max Müller, Oxfords første professor i sammenliknende språkvitenskap. Se John Considine, “Les voyelles ne font rien, et les consonnes fort peu de choses. On the history of Voltaire’s supposed comment on etymology”, His- toriographia Linguistica 36 (2009), s. 181-189. 5. J. A. Knudtzon, Die zwei Arzawa-Briefe. Die ältesten Urkunden in indogermanischer Sprache. Mit Bemerkungen von Sophus Bugge und Alf Torp, Leipzig 1902. 6. B. Hrozný, Die Sprache der Hethiter, ihr Bau und ihre Zugehörigkeit zum indogermanischen Sprachstamm. Leipzig 1917 Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 258

258 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Man kunde kanskje synes at de kaukasisk-iranske sprog og kulturforhold ligger langt borte for et norsk institutt. Forskjellige grunner har imidlertid ført til at Instituttet har satt dem på sitt arbeidsprogram. Først blant disse grunner kan nevnes at vi har en høit utviklet sammenlignende sprogvidenskap; vi har altså mennene å sette inn. Tradisjoner på dette området har vi også. Det kan være nok å nevne Sophus Bugge, J. A. Knudtzon og Alf Torp.7

Dette satte i gang en gullalder i norsk språkforskning som frembrakte en lang rekke forskere som var helt i forskningsfronten internasjonalt. På det indoeuropeiske området er det særlig tre navn som peker seg ut: Georg Morgenstierne, Christian Stang og Carl Marstrander. Disse tre var først og fremst spesialister på sine respektive familier, indo-iransk, balto-slavisk og keltisk, men hadde en solid bakgrunn i indoeuropeisk språkforskning som preget deres arbeider. Et særtrekk ved denne norske tradisjonen var feltstudier av moderne språk: Morgenstierne gjorde flere forskningsreiser til India og Afghanistan og Marstrander beskrev det keltiske språket på Isle of Man. Skal man dømme etter minnetalen som ble holdt her i Akademiet, var ikke Christian Stang en særlig praktisk mann, men også han gjorde feltarbeid og litauisk dialektmateriale fra Polen og daværende Øst-Prøyssen. I denne perioden var Norge faktisk verdensledende innen lingvistikken. Kjernen i den den indoeuropeiske språkvitenskapen er rekonstruksjonen av det proto-indoeuropeiske urspråket og den historiske utviklingen av dattergreinene. Samtidig har det alltid vært slik at denne språklige rekonstruksjonen reiser mange interessante historiske spørsmål: Hva kan språket fortelle oss om indoeuropeisk kultur og sosial organisering? Hvordan spredte de indoeuropeiske språkene seg? Hvordan er de interne slektskapsforholdene mellom de forskjellige greinene av indoeuropeisk, og hva kan det fortelle oss om spredningsprosessen og om hvor det indoeuropeiske språket opprinnelig ble talt? Dette er lingvistiske innfallsvinkler til spørsmål som også diskuteres av arkeologer og i nyere tid av genetikere. Anne Spurkland og Erik Boye arrangerte et seminar om denne nye kunnskapen og hva den kan fortelle oss om migrasjon inn i Europa tidligere i år, så i denne omgang skal vi nøye oss med å nevne det. Men la oss se på det rent lingvistiske her. Som språkforskere rekon- struerer vi ord, og fører dem gjerne tilbake på røtter, grunnleggende ele-

7. Fredrik Stang, Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Beretning om dets virksomhet inntil sommeren 1931, Oslo 1931, s. 141. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 259

Sosial og polistisk organisering i europeiske statsdannelser 259

menter som ordene avledes fra. Disse ordene og røttene har en betydning. Og den betydningen forteller oss noe om indoeuropeernes begrepsverden og – har man håpt – deres hjemland. Vi kan rekonstruere ganske mange dyrenavn, så som bever, ulv, okse, hest, svin, sau, bjørn, hund, mus, gås, and, geit, men denne faunaen er kompatibel med de fleste aktuelle stedene indoeuropeerne kan ha kommet fra. En stund mente man å rekonstruere et ord for laks, som ville plassert indoeuropeerne i Østersjø-området, men ordet har sannsynligvis betydd ’ørret’, som fins overalt. På samme måte la man stor vekt på trenavnet *bhagos, som har gitt det norske ordet bøk, latin fagus, som betyr det samme, gresk fagos, som betyr eik og eldre russisk buz, som betyr ’hyll’. Her rekonstruerte man betydningen ’bøk’ og konkluderte med at indoeuropeernes urhjem må ha ligget i et område med bøk, dvs. i praksis vest- eller sentral-Europa. Men dette resonnementet hviler jo på at man re- konstruerer den opprinnelige betydningen som ’bøk’ og ikke ’eik’ eller ’hyll’. Så enkelt skal det altså ikke være. Og i praksis er det rekonstruerte indoeuropeiske vokabularet ikke spesifikt nok til å tillate en eksakt geografisk plassering. Derimot kan ordforrådet fortelle oss en del om indoeuropeernes levesett. For eksempel kan vi rekonstruere en motsetning mellom ville dyr, *gwher-, og husdyr, *pek’u-. Ordet for husdyr brukes også i mange språk om formue mer generelt, som i norrønt fe og latin pecunia, og i sanskrit finner vi en oppdeling i firføttede og toføttede husdyr, hvor det siste er slaver. Dessverre kan vi ikke rekonstruere betydningsutviklinger like sikkert som lyd- utviklinger. Dermed kan vi egentlig ikke vite om *pek’u- opprinnelig be- tydde ’husdyr’ og senere ble generalisert til ’formue, eiendom’, eller om det opprinnelig var den generelle termen for ’eiendom’ som senere ble spesialisert i betydningen ’husdyr, fe’. Men uansett hvilken vei utviklingen har gått tyder dette på at husdyr var den viktigste formen for rikdom blant indoeuropeerne. Størst interesse har vært knyttet til ordet for hest, *ek’wos, som finnes i alle greiner av indoeuropeisk med unntak av albansk og slavisk og som spiller en sentral rolle i indoeuropeisk mytologi. Men vi kan ikke f.eks. rekonstruere et ord for å ri og det lingvistiske materialet forteller oss ingenting om hvorvidt hesten var domestisert eller ikke. Derimot forteller ordene for w ’hjul’, *k eklos (avledet fra en rot for å dreie), ’aksel’, *h2ek’s- og ’vogn’ (avledet av *weg’h)- oss helt sikkert at indoeuropeerne kjente til dette trans- portmidlet. Dette er et viktig argument for én av teoriene om indoeuropeernes hjemland, nemlig den som plasserer det på steppelandet nord for Svartehavet, Kaukasus og det kaspiske hav rundt 4500 f.Kr. Den viktigste Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 260

260 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

konkurrerende teorien plasserer indoeuropeerne i Anatolia 3000 år tidligere, og hevder at de spredte seg med landbruket. Men dette er altfor tidlig for hjulbasert transport og det er én av grunnene til at de fleste lingvister ser med skepsis på den anatoliske teorien. En annen og kanskje like viktig, men vitenskapelig sett mindre holdbar årsak til skepsis hos lingvister er en subjektiv følelse av at den anatoliske teorien plasserer indoeuropeerne for tidlig. Hvis indoeuropeerne spredte seg med landbruket må de indoeuropeiske språkene ha skilt lag for 8.000–10.000 år siden. Når vi ser på hvor mye variasjon vi for eksempel finner i de germanske språkene, som skilte lag for omtrent 2000 år siden, får man en følelse av at det ikke kan ligge 6000 år med lingvistisk utvikling mellom det proto-indoeuropeiske språket og de første indoeuropeiske språkene vi har belagt. Men problemet er at dette tradisjonelt har vært en subjektiv føl- else man ikke kunne kvantifisere. Et tidlig forsøk på å kvantifisere lingvistisk utvikling ble gjort av Morris Swadesh på femtitallet. Hans teori var at man kunne måle lingvistisk utvikling gjennom et kjernevokabular på 200 ord – slektskapsord, personlige pronomen, grunnleggende verb som ’brenne’, ’telle’, ’kutte’, ’dø’, ’drikke’, ’spise’, navn på kroppsdeler og så videre. Tanken var at slike ord byttes ut i et mer eller mindre konstant tempo som kan brukes til å estimere når forskjellige språk skilte lag. Denne teorien ble skutt ned av to lingvister fra den norske gullalderen som hittil ikke har vært nevnt fordi de ikke arbeidet med indoeuropeisk: Knut Bergsland, spesialist på finsk-ugrisk, og Hans Vogt, spesialist på kaukasiske språk. De påpekte at norsk riksmål har byttet ut termer i kjernevokabularet fem ganger så raskt som islandsk og at hypotesen om en konstant utskiftningsrate dermed ikke holder mål. Dette ble enden på den såkalte glottokronologien, men de siste tjue årene har nye og mye mer sofistikerte versjoner av teorien dukket opp, inspirert av liknende, såkalte fylogenetiske, modeller for biologisk endring. Og til lingvistenes skrekk har slike analyser stort sett datert indoeuropeisk til 9.500 til 8.000 år bakover i tid, et tidspunkt som ville støtte den anatoliske teorien snarere enn steppeteorien. Vi skal derfor nå se litt nærmere på hvordan disse metodene har blitt brukt og hvordan man de siste årene har kunnet inkorporere mer lingvistisk innsikt i modellene og da få resultater som ligger nærmere å støtte steppehypotesen. I bunn og grunn går fylogenetiske metoder ut på å analysere likhetstrekk mellom språk. De fleste studier av indoeuropeisk som er gjort så langt bruker utelukkende leksikalske trekk, det vil si likheter og forskjeller i ordforrådet. Grunnen er rett og slett pragmatisk: man har ikke funnet gode måter å in- Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 261

Sosial og polistisk organisering i europeiske statsdannelser 261

tegrere for eksempel fonologiske, morfologiske og syntaktiske trekk på. Videre definerer man disse trekkene på en bestemt måte, nemlig gjennom ordenes betydning. Og til slutt: man regner to ord som like dersom de har samme rot. For eksempel regner man norsk fjær og latin penna som det samme ordet, fordi de begge er avledet av samme rot *pet-, som betyr å fly. Dette er et helt annet bilde av ordslektskap enn det man bruker i historisk lingvistikk. For eksempel regner man det norske ordet torp ‘småbruk’ som det «samme» ordet som tysk Dorf ‘landsby’ fordi det er nøyaktig samme dannelsen, ikke bare en delt rot; og betydningsutviklingene er forståelige. Det vil ikke være for mye å si at hele den indoeuropeiske lingvistikken til syvende og sist bygger på slike identiteter mellom ord som vi kan etablere fordi ordene ikke bare består av form eller betydning, men også en mer eller mindre tilfeldig kopling mellom de to som gjør at det gir mening å snakke om «samme ordet» på tross av endringer i form eller betydning. Slike kognater er helt avgjørende for den lingvistiske etableringen av språkslektskap, men de lar seg ikke kvantifisere på samme måten blant annet fordi det vil gi for mange huller i datasettet: slike korrespondanser er mye sjeldnere, og avgrensningen av kjernevokabular blir mye vanskeligere. Så det er forståelig at man bruker par av form og betydning som en forenkling. Men det man tidligere ikke la merke til er at den forenklingen systematisk introduserer et større potensiale for såkalt homoplasi, det vil si at den samme utvikling skjer to ganger uten at det indikerer historisk slektskap. Dette kan skje på to forskjellige måter, morfologisk og semantisk. For eksempel, gitt at forløperen til germansk og til latin begge hadde verbet *pet-* ’å fly’ så kan språkene uavhengig av hverandre ha dannet et ord for ’fjær’ avledet fra dette verbet. Når vi tillater forskjellige suffikser i ordene er sjansen mye større for slike uavhengige dannelser enn om vi insisterer på at hele ordet skal være likt. For det andre finnes det systematiske mønstre i semantisk utvikling. For eksempel finner vi overgangen fra ’fot’ til ’bein’ i mange språk uavhengig av hverandre: for eksempel i gresk, persisk, mange indiske språk – og i noen norske dialekter. Når en trønder snakker om fotan i betydningen ’beina’ har altså trøndersk et trekk som det deler med gresk og persisk, men ikke med for eksempel sørlandsk. Men det er et homoplastisk trekk, som ikke indikerer slektskap mellom trøndersk og gresk. Dette er ikke så farlig for etableringen av slektskap mellom språkene, for slike homoplastiske trekk fordeler seg tilfeldig over språkene og forstyrrer ikke signalet i dataene i nevneverdig grad. I alle fall er slektskaps- trærne konsistente med det vi lingvister stort sett ser for oss når det gjelder hvordan de forskjellige greinene av indoeuropeiske er innbyrdes beslekta. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 262

262 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Fig. 1 Modell for spredning av indoeuropeisk ut av Anatolia8

Vi ser modellen antar et nært slektskap mellom keltisk og italisk, som mange lingvister også har gjort. Det samme gjelder den gresk-armenske gruppa som modellen antar. Lingvister regner også med at anatolisk var den første gruppa som forlot det indoeuropeiske språkfellesskapet. I det hele tatt virker familietreet overbevisende, men rotdatoen, som her er satt til 6000 f.Kr. er altså mye tidligere enn det lingvister har antatt. Og det samme gjelder en lang rekke andre studier som har blitt publisert i til dels veldig prestisjefulle tidsskrifter som Science og Nature. Lingvistenes reaksjon var i lang tid å overse disse studiene, hvor vi uansett ikke forstår metodologien. Noe er galt, var den umiddelbare reaksjonen, selv om man ikke kunne sette fingeren på hva det var. Helt til Andrew Garrett og kolleger i 2015 kunne sette fingeren på noe da han så nærmere på de fylogenetiske trærne metodene produserer.9

8. Fra Remco Bouckaert et al., «Mapping the Origins and Expansion of the Indo-European Language Family», Science 24 Aug 2012: Vol. 337, Issue 6097, pp. 957–960 9. Will Chang, Chundra Cathcart, David Hall, Andrew Garrett, «Ancestry-constrained phy- logenetic analysis supports the Indo-European Steppe Hypothesis», Language 91 (2015), s. 194–244. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 263

Sosial og polistisk organisering i europeiske statsdannelser 263

Fig. 2 Replikasjon av slektskapsmodellen til Bouckaert et al., fra Chang et al. )

) )

)))))))))))))))))))))) )) )) )) )))) ))) )

) ) ))))) )) ) )))) ))))))))

) ))) ) )))))))))))) )) ) )))) ) Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 264

264 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Vi ser at treet ikke har gammelirsk som forløper til irsk, ikke latin som forløper til de romanske språkene og så videre. I stedet er disse forløperne systematisk plassert som «tanter» – søsterspråk til forløperen for moderne irsk, romansk og så videre. Til en viss grad er dette forståelig: det er jo ikke slik at romansk har utviklet seg fra akkurat det språket vi finner belagt som skriftlig latin. Men avstanden i disse trærne er klart overdrevne. Vi ser for eksempel at modellen sier at den belagte gammelirsken skilte lag fra for- løperen for gammelirsk og skotsk gælisk 1000 år før kildene. På samme måte ligger det fem hundre års lingvistisk utvikling mellom latin og proto- romansk. De er altså ikke nærere slektninger enn for eksempel norsk og islandsk. Men basert på hva vi vet om latin er dette rett og slett galt. Den talte latinen som er opphavet til dagens romanske språk er ikke identisk med det latinske skriftspråket, men avstanden har ikke vært av denne størrelsesorden. Hvorfor gjør så modellen slike feilvurderinger? Garretts poeng er at tremodellen feilvurderer homoplastiske endringer blant nært beslektede språk. I motsetning til «tilfeldige» homoplastiske endringer som når både trøndersk og persisk lar ordet for fot referere til hele beinet, er dette en systematisk feilkilde. Det er rett og slett slik at nært beslektede språk typisk forandrer seg på samme måten. Dette kan vi observere selv: for eksempel har det skjedd mange felles språklige endringer i de skandinaviske språkene i nyere tid, lenge etter at de skilte lag. Det er flere grunner til det: disse språkene har «arvet» det samme lingvistiske materialet, som innbyr til visse typer språklig endring; de har forblitt i kontakt og kan påvirke hverandre. Tremodellen fører alle slike endringer tilbake til et felles urspråk, som da nødvendigvis må være annerledes enn det belagte urspråket. Dette gir en «trekkspilleffekt», en systematisk strekk i treet som gjør at datoen for rot- språket – protoindoeuropeisk – blir skjøvet bakover i tid. Når vi korrigerer for dette, ved å forlange at modellen bruker kjente forløperspråk som direkte forfedre får vi et tre som gir mer lingvistisk mening, og som er betydelig kortere og plasserer indoeuropeisk ca. 4500 f. Kristus – et tidspunkt som er forenlig med hypotesen om at indoeuropeerne spredte seg fra den vestlige delen av den eurasiske steppen. En av vårt akademis sentrale oppgaver er å slå bro over, og helst skape synergier mellom, forskjellige fagfelt. De siste tiårs økte forståelse av proto- indo-europeerne viser hvor mye det er å hente på dette. I tillegg til økt samarbeid mellom lingvister som Dag på den ene siden og arkeologer på den annen, har kartleggingen av det menneskelige genom og teknikker for å ut- vinne og analysere såkalt aDNA hatt stor betydning. Mitt fokus skal i stedet være på det samfunnsvitenskapelige, altså hvordan proto-indo-europeerne Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 265

Sosial og polistisk organisering i europeiske statsdannelser 265

organiserte seg sosialt og politisk. Jeg trekker først og fremst på boken min turkolog-kollega Einar Wigen og jeg publiserte i fjor.10

En lakune i samfunnsvitenskapelig litteratur I og med at den eurasiske steppen – altså det brede beltet av gressvokst land som strekker seg fra nord for Svartehavet i vest og nesten til Stillehavet i øst, mellom taiga i nord og ørken i sør – politisk sett er det viktigste prehistoriske politiske opphavet for dagens Europa, skulle man ha trodd at dette temaet var godt dekket i foreliggende litteratur. Det er imidlertid ikke tilfelle, og det er det tre grunner til. Den første grunnen er ganske banal. Som Dag var inne på, er det bare et par århundrer siden lingvister «oppdaget» det indo-europeiske. Akademisk arkeologi er heller ikke eldre som disiplin. Temaet er altså i den større sammenhengen ganske nytt. Den andre grunnen er å finne i vestlig samfunnsvitenskaps tradisjon for å studere politikk. Oppdagelsen av det indo-europeiske og arkeologiens fremvekst som akademisk disiplin faller i tid sammen med konsolideringen av et vestlig syn på sosial utvikling som tuftet på Staten. Hegel er med rette berømt for sitt syn på Staten som selve bæreren av verdensånden. Han insisterte også på at en stat som fortjente navnet, måtte ha et fast territorium og et diskuterende, offentlig aspekt. Bare siviliserte mennesker kunne danne stat. Andre former for politisk liv var usiviliserte og uinteressante. Hegel var overhodet ikke alene om et slikt syn. Man kan spore det tilbake til Giambattista Vico, det dominerer helt det europeiske 19. århundre, og det kan gjenfinnes i internasjonal lov så sent som på begynnelsen av det 20. Med et slikt epistemologisk grunnsyn, sier det seg selv at samfunnsvitenskapene ikke var interessert i prehistorisk politikk, heller ikke når den var en direkte forløper for det politiske liv de selv studerte, rett og slett fordi prehistorien ikke hadde noen stater. Om den første grunnen til den manglende interessen for indo-europeisk politisk og sosial organisering er temaets korte historie og den andre er epistemologisk euro-sentrisme, er den tredje å finne i en politisk euro-sentrisme. Det har rett og slett ikke vært stuerent å erkjenne gjeld til steppen av noen art. Et typisk eksempel er oppfinnelsen av stigbøylen. Det er først de siste tiårene det er blitt opplest og vedtatt at den ble utviklet av steppefolket avarene, og fant veien til Europa og China derfra. Det burde ikke ha vært så

10. Iver B. Neumann og Einar Wigen, The Steppe Tradition in International Relations. Rus- sians, Turks and European State Building 4000BCE-2018AD Cambridge: Cambridge University Press, 2018. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 266

266 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

overraskende, all den tid både hestetemming og ridning var teknikker som kom fra steppene. Arkeologer diskuterer nå også ganske intenst hvorvidt ut- vinning av metall, som jo er et formidabelt teknologisk gjennombrudd, først skjedde i den vestlige delen av den eurasiske steppen snarere enn på Balkan, som man så langt har trodd. Steppen er rett og slett Europas pudenda origo, dets skitne opphav.

Sosial form og ekspansjon Det proto-indo-europeiske er altså knyttet til steppen. For å finne proto-indoeuropeerne må vi tilbake til den såkalte Yamnaya-kulturen omkring 4000 f.Kr. og til tiden 3400–3000 f.Kr., da steppen først ble kolonisert.11 Også fra før den tid har vi funn som viser at den sørvestlige frynsen av steppen ble brukt som beiteområde, men da bare på høysommeren. Det var først med oppdagelsen av hjulet og vognen at det ble mulig å ta med seg vann, mat og telt inn på steppen, slik at man kunne slå leir over tid. Dermed kunne nomader ta med sine kuer, sette opp leire rundt omkring på beitemarker og efter hvert også i dalførene om vinteren. Dette var begynnelsen på såkalt transhumant pastoralisme, altså pendling mellom en fast vinterleir og en fast rute med sommerleirer.12 Alle transhumante pastoralister, ja alle kvegbaserte samfunn vi kjenner til, er patrilineære. Grunnen til dét synes å være at den største utfordringen for en kvegdriver er å unngå kvegtyveri. For å unngå kvegtyveri, trenger man konstant vakthold, og for å få til konstant vakthold, trenger man folk man kan stole på. Det empiriske svaret på denne utfordringen har historisk vært slektskap: fedre, brødre, onkler og fettere tar jobben. Da gir det mening å regne slektskap efter mannslinjen. Gitt at pastoralisme ikke innbyr til noe særlig spesifisering – empirisk er det som finnes av spesialisering avgrenset til sjamanistiske prester og smeder – blir patrilineære slektslinjer det bær- ende prinsipp for sosial og politisk organisasjon.

11. Dette er flertallssynet. Det andre og konkurrerende hovedsynet er fortsatt best fremsatt i Colin Renfrew, Archaeology and Language: The Puzzle of indo-European Origins Lon- don: Jonathan Cape, 1987. 12. På 1800-tallet og inn på 1900-tallet tenkte man seg at pastoralisme var en eldre produk- sjonsform enn jordbruk, fordi pastoralisme er en form for nomadisme. Det stemmer ikke, for pastoralisme kan bare virke der det finnes temmede dyr å gjete. De temmede dyrene får man empirisk fra jordbrukssamfunn. Pastoralisme som historisk fenomen kommer derfor efter, og ikke før, jordbruk. (Pastoralister var riktignok de første til å temme hester, men de hadde ikke kunnet oppholde seg i steppen der disse hestene befant seg om de ikke hadde hatt sine kuer.) Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 267

Sosial og polistisk organisering i europeiske statsdannelser 267

Om pastoralisme økonomisk sett er en udifferensiert produksjonsmåte, innbyr den like fullt til hierarki. I dårlige tider vil enkelte miste sine kuer. For å opprettholde eget og familiens liv, må kuer lånes. Den gjelden man dermed setter seg i, blir skjebnesvanger, for den fører til at man kommer i en klientposisjon overfor dem man har lånt av. Over tid fører denne type skjevheter til en situasjon der et sett ledende menn – patroner – leder klaner av klienter. Klanene ble kalt weik*, og patronene weik-potis*. Proto-indo- europeere praktiserte barnebegravelser, hvilket indikerer at rollen som patron raskt ble arvelig. Avgjørende viktig er det at patroner kunne gjøre andre patroner til klienter. Dette gav efter hvert – vi vet ikke over hvor lang tid, så det kan være efter proto-indo-europeernes tid – grunnlag for aristokratiske slektslinjer. Man ble klient ved å avlegge en troskapsed til sin patron. Eden ble garantert av at den hvilte i et avansert religiøst system, og ved at den antok samme form som andre eder, for eksempel dem som ble avlagt når nye hus- hold sluttet seg til allerede eksisterende klaner. Patronen opprettholdt sin autoritet ved å gi gaver til sine klienter i bytte for de tjenester de ytte ham, for eksempel arbeid og å følge ham på raids mot fastboende jordbrukere i kanten av steppen. Sentralt her var festene, som er solid belagt arkeologisk. Merk igjen at de samme praksisene som oppebærer en klans politiske liv – troskapsedene, gavene, festene – også oppebærer relasjonene patroner imel- lom. Noen av disse ble altså over tid hierarkiske, idet en patron og hans klan kunne komme i et klientforhold til en annen patron og hans klan. Andre forble likeverdige. Den politiske organiseringen vi ser grunntrekkene av her – klaner organisert omkring patrilineære ættelinjer og patron-klientrelasjoner som skapes ved edsavleggelser og opprettholdes via gaveøkonomi, inkludert fester – viste seg å skulle bli historisk produktiv. Hovedgrunnen er at modellen er plastisk. Enhver som var villig til å ofre til de indo-europeiske gudene og avlegge troskapsed til en patron, kunne bli medlem av en klan, også om de i utgangspunktet ikke hadde slektskapsbånd eller relevant lingvistisk kompetanse. Dermed fantes det en matrise for politisk organisering som i løpet av det tredje årtusen før Kristus skulle vise seg å homogenisere steppen som kulturelt område. Modellen var ikke bare plastisk i den forstand at den kunne utvides til stadig nye deler av steppen, men, som nevnt ovenfor, også i den forstand at den innbød til skalahopp. En klan kunne underlegge seg andre klaner og bli en større politisk enhet under én og samme hersker. Det er en tredje grunn til at denne politiske modellen skulle bli historisk produktiv. Fra et tidlig tidspunkt – et stigende antall forskere mener allerede Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 268

268 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

før vognen dukket opp på annen del av det fjerde årtusen før Kristus – temmet og avlet proto-indo-europeerne hester og lærte seg å ri dem. Bruk av hest førte ikke bare til at antall dyr en gjeter kunne ta seg av mer enn for- doblet seg, det gav også steppepastoralistene en stor fordel militært. Ryttere er i mange henseende fotsoldater overlegne. Hester kommer vel med ved raids. Når indo-europeere dukker opp i billed- og skriftmateriale i Anatolia, er det som ryttere og efterhvert som stridsvognførere. Om vi følger ar- keologen David Anthony, var det også proto-indo-europeere som omkring 4000 F. Kr. gjorde kål på det såkalte «gamle Europa», altså Europas første jordbruksbaserte kultur på Balkan.13 Sikkert er det at det i påfølgende årtusener kom tre hovedbølger av indo-europeiske innvandrere til Europa, og at alle sammen var i stand til å etablere seg som herskere der de kom. Påfølgende historiske politiske enheter ble, med unntak av finsk-ugrisk- og baskisk-talende, ikke bare indo-europeisk-talende, men også merket av den indo-europeiske grunnmodell for politisk organisasjon. Jeg sier merket, ikke determinert, for her er det snakk om lange historiske strekk og vidt spenn i forskjellige former for hybridisering med overvunne grupper av jegere og sankere og jordbrukere. Dessuten, og dette er en helt avgjørende faktor, ble de indo-europeisktalende overalt og alltid selv jordbrukere. Dermed ble de et lett bytte for senere bølger av innvandring fra steppen, som i regelen kom til hest.14

Dedifferensiering Forholdet mellom steppe og jordbruksland, mellom «the steppe and the sown», som britene sier, følger altså over tid en fast mekanisme, ikke bare i Europa, men langs hele den vestlige og sørlige kanten av steppen. Pas- toralister til hest som er militært overlegne, kommer inn, enten som raidere eller som leiesoldater. De etablerer seg så som en elite. Dernest hybridiseres de, mister sin pastoralisme og dermed sitt militære fortrinn, og blir en del av jordbrukssamfunn. Efter et stykke tid, kommer nye bølger av innvandrere. Vi ser, om vi skal følge arkeologene David Anthony, allerede 4000 f.Kr. i

13. David W. Anthony, The Horse, the Wheel, and Language: How Bronze-Age Riders from the Eurasian Steppes Shaped the Modern World Princeton, NJ: Princeton University Press, 2007. 14. Som oftest: i tilfellet slavisk-talende peker det lingvistiske bevismaterialet mot at de kom sammen med germansk-talende på begynnelsen av det andre årtusen f.Kr., mens de historiske kildene først registrerer slike grupper i det sjette århundre e.Kr., og da som jord- bruksinnvandrere. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 269

Sosial og polistisk organisering i europeiske statsdannelser 269

Balkan. Vi ser det definitivt i Anatolia i det tredje og annet årtusen f.Kr., da i form av indo-europeisk-ledede politiske enheter som Hatti – altså hetittenes rike – og Mittani, en samtidig politisk enhet som lå omtrent der Syria ligger idag. Vi ser det igjen og igjen i Europa, for eksempel når germansk innvandring fortrenger keltisk-ledede politiske enheter. Mest berømt er de seneste eksemplene, fra det annet årtusen e-Kr.: mongolene som tar over den kjente verden – Russland i vest, Il-Khanene i Persia, Kubilai Khan i China og, så sent som i 1526, Babur i India. Så vidt jeg kan se, er det altså snakk om gjentagelse her. Steppefolk kommer inn, overtar, blir hybridisert, og så kommer de hybridiserte politiske enhetene under ledelse av nye, innvandrende steppefolk. I den grad steppen i det hele tatt er til stede i europeisk, persisk og kinesisk historiografi, er det imidlertid ikke denne fortellingen man møter. Det fokuseres ikke på hybridisering mellom steppefolk og bofaste, men på de imperiene som med jevne mellomrom oppsto på steppen. Disse imperiene fremstilles gjennomgående som aggressive og barbariske. Mest kjent er, med rette, det nevnte mon - golske imperiet fra det trettende århundre, men steppeimperiene var en helt sentral kategori politiske enheter helt frem til China nedkjempet zunggar- mongolene i det som er blitt kalt det attende århundres største folkemord.15 Før Djengis Khans mongoler har vi det khazarske, det uigurske, det bulgarske, det før nevnte avariske, det hunniske og ikke minst det skytiske imperium i vest, og Liao, Türk og Xiungnu i øst, for bare å nevne de største. Alle disse imperiene fremstilles gjerne som barbariske, som de Andre, og det betones at de, med unntak av det skytiske som ble ledet av iranisk- talende ættelinjer, var ikke-indoeuropeiske. Det stemmer jo, men fra et sosialt ståsted ville det være misvisende å trekke noe strikt skille mellom det indo-europeiske og det ikke-indo-europeiske på steppen. Det er to hovedgrunner til dette. For det første var hverken sprog eller etnisitet noen avgjørende faktor for politisk og sosial organisering på steppen. Enhver politisk enhet var multi-etnisk på husholdsnivå. Vi har ar- keologiske funn av indo-europeere som tilhørte de fleste steppe-imperier før det mongolske. Ser vi på steppeimperienes form, er det også klart at det er de indo-europeiske, iranisk-talende skyterne og deres indo-europeiske for- løpere kimmerene som satte tonen for hvordan en politisk enhet, herunder et steppeimperium, oppsto og opprettholdt seg selv. Steppe-imperiene som fulgte efter skyterne var i så måte en indo-europeisk inspirert form, med et

15. Peter C. Purdue, China Marches West: The Qing Conquest of Central Eurasia Cam- bridge, MA: Harvard University Press, 2005. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 270

270 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

indo-europeisk innslag, selv om de ledende aristokratiske linjene ikke lenger var etnisk indo-europeiske. Den andre grunnen til at skillet mellom det indo-europeiske og det ikke- indo-europeiske bør modifiseres, ligger utenfor steppen selv, og dreier seg om den betydningen steppen har hatt for politisk liv i hele beltet fra China i øst, via Persia til Anatolia og Europa i vest. Det har vært løpende hybridisering mellom innvandrende indo-europeere og de allerede bofaste i de om- rådene de innvandret til i den løpende hybridiseringen mellom dem. Allerede indo-europeernes pastoralisme er en påminnelse om dette: den forsvinner altså til fordel for jordbruk. Tilbake blir hesten som trekkdyr, utsmyknings- motiv og rituelt objekt. Vikingene kan her tjene som et godt eksempel. Hester var viktige trekkdyr; vi finner dem avbildet i tre, i metall og på tek- stiler; de dukker opp i en rekke religiøse sammenhenger så som Sleipner, tilbedelsesritualer der husholdet andektig samlet seg til rundt vølsen (altså hestepenisen). Den før nevnte stigbøylen er også et eklatant eksempel på hesterelatert hybridisering. Går man fra det spesifikke til det generelle, og dermed mindre håndfaste og mer spekulative, kan man med utgangspunkt i steppearkeologen Anatolij Khazanov begynne med følgende katalog:

• En spesifikk ættelinje har et gudegitt mandat til å herske; • Ættelinjen «eier» alt den hersker over, altså hva en samfunnsviter ville kalle patrimonialisme; • Herskeren støtter seg på en ridende hird, et karakteristisk trekk ved tidlig europeisk statsdannelse, som ikke var bundet til én hovedstat; • Arverekkefølge skjer i en nedadstigende rekke av brødre, og derefter i neste generasjon, altså fra eldste brors eldste sønn av; et trekk man finner blant hunnifiserte gotere og vandaler, men også i tidlig russisk statsdannelse.16

Jeg avslutter denne katalogen med et russisk eksempel, fordi jeg vil avslutte foredraget med en hypotese. Så godt som daglig kan vi nå lese om hvordan russisk og tyrkisk politikk antar stadig mer ikke-demokratiske og patrimoniale former. Vladimir Putin og Recep Erdogan liker å fremstå ikke bare som ledere, men som inkarnasjonen og, ja, nærmest som eiere, av sine respektive stater. Hvordan skal vi forstå dette? En generell lesning er at patron-klient-relasjoner er selve den politiske grunnformen. Når en politisk

16. Anatoly M. Khazanov, Nomads in the History of the Sedentary World Cambridge: Cam- bridge University Press, 2001, p. 1.2001, s. 1. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 271

Sosial og polistisk organisering i europeiske statsdannelser 271

enhet er under press og i rask omforming, som Russland og Tyrkia nå er, trer dette trekket tydeligere frem enn ellers. Jeg tror vi kan spesifisere en slik funksjonell lesning historisk ved å tenke oss at politikk i Russland og Tyrkia fortsatt har et sterkt innslag av steppehybridisering. Der steppens direkte betydning for vest-europeisk politikk opphørte omkring 700-tallet, var Russland under mongolsk dominans så sent som på 1400-tallet, og Tyrkia feirer fortsatt kontinuerlig sitt steppeopphav. Begge stater har vært under sterk europeisk påvirkning siden det, og det er en rekke andre inn- flytelser som også har gjort seg gjeldende, men for meg er det påtagelig hvordan særlig Putins og Erdogans legitimeringsstrategier speiler steppens. I tidligere århundrer, særlig på 1800-tallet, var dette et gjengs synspunkt, men det ble da brukt til å understreke hvor barbariske Russland og Tyrkia var sammenlignet med det siviliserte Europa. La oss da huske at det vi kaller barbarisk, så vidt jeg kan se blant annet er en direkte geenealogisk frukt av vår felles indo-europeiske politiske arv. Foredrag - Haug/Neumann.qxp_Foredrag - Haug/Neumann 17.03.2020 14:52 Side 272 Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 273

Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon – hvilken rolle spiller det hvordan maten blir produsert og hva man spiser for menneskers og jordklodens helse?

Sammendrag fra foredrag holdt på symposium arrangert av Det Norske Videnskaps-Akademis Komité for geomedisin – mat, miljø, helse 22. oktober 2019.

Aksel Bernhoft (red.), leder av Komitéen og seniorforsker ved Veterinær- instituttet

Innledning «La din mat være din medisin» var Hippokrates’ kostråd, og moderne forskning viser at dette rådet fortsatt gjelder for oss som lever i en stadig mer in- dustrialisert verden. EAT-Lancet-rapporten som kom i januar 2019, omhandlet rammene for hva som er sunn mat fra bærekraftige produksjons- systemer. Rapporten har skapt mye god debatt. I vårt symposium er viktige temaer innen mat, helse og bærekraft utdypet.

Hva er de største utfordringene knyttet til nok, sunn og trygg mat i Norge?

av Helle Margrete Meltzer, forskningssjef, Område for smittevern, miljø og helse, Folkehelseinstituttet

På tross av en velferds- og kunnskapsutvikling uten sidestykke historisk, har vi så langt ikke klart å ta høyde for de store miljømessige skyggene som livs- stilen, velstanden og energiforbruket vårt kaster. Mennesket har påvirket alle sfærene vi er avhengige av negativt: cryosfæren (polene og is- og snødekte områder), geosfæren (land og fjell), hydrosfæren (elver, vann og hav), bios- færen (området for levende liv) og atmosfæren (luften). De siste 50–100 årene har den negative påvirkningen på sfærene fått et omfang som kan true livsgrunnlaget vårt; blant annet evnen til å skaffe nok, trygg og sunn mat. Nok mat? Mellom 50 og 60 prosent av kaloriene vi konsumerer i Norge er importerte. Mens vi har høy selvforsyningsgrad på melk, melkeprodukter, Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 274

274 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

fisk og kjøtt, importerer vi det meste av frukten vår og, noe varierende fra år til år, en høy andel av grønnsakene og matkornet. Dersom vi i tillegg korrigerer for import av kraftfôr, synker selvforsyningsgraden ytterligere. Sammen med de andre nordiske landene setter Norge et relativt stort land- og vannavtrykk i andre land i form av ressursene vi beslaglegger utenom Norden for å dekke vår egen matforsyning. Det pågår flere forskningsprosjekter som har fokus på hvordan vi kan øke produksjon og forbruk av norsk matkorn, norske grønnsaker og belgvekster, samt gjøre oss mindre av - hengige av importert kraftfôr. Men også på andre felt må det arbeides: Som mange andre land utfordres Norge med nedgang i biologisk mangfold, ero- sjon og jordskred, pakningsskader, nedbygging, forurensning og forsaltning. Som et rikt land kan vi kjøpe oss ut av en del av problemene for en periode, men ikke på lengre sikt. Trygg mat? Norge har et stort offentlig apparat for å sikre trygg mat til befolkningen. Mattilsynet har hovedansvaret for tilsyn og forvaltningen, men de har en rekke institusjoner i ryggen som bidrar til nytte/risiko - vurderinger på mat- og vann-området. Selv om det generelle bildet er bra, finnes det utfordringer. Mattrygghet er ferskvare, den må fornyes daglig. Det samme gjelder arbeidet med at dyra har det godt. Sunn mat? Kunnskapen om hvilket kosthold som er best for helsen og reduserer risikoen for ikke-smittsomme sykdommer er i dag enorm. Et plantebasert kosthold med rikelig helkornprodukter, grønnsaker og frukt samt melk/ost og fisk er best, gjerne supplert med belgvekster og nøtter. Det norske kostholdet avspeiler ikke denne kunnskapen i dag. Vi bruker for eksempel mer penger på sukker, sjokolade og godterier enn vi bruker på frukt og bær. Helsedirektoratet har beregnet at det offentlige kunne spare 154 milliarder kroner årlig ved at folk spiste i tråd med de offisielle kostrådene. Oppsummert: Å spise er en svært personlig handling. Maten dekker behovet vårt for næringsstoffer og vi blir, biokjemisk sett, det vi spiser. Hva og hvordan vi spiser er også uttrykk for kultur, tilhørighet, stress, ro, øko- nomi og ideologi. Men i lys av den globale situasjonen vi har med forring- else av natur, uløste helse- og klimaproblemer og en stadig mer uholdbar fordelingssituasjon, er det å spise IKKE lenger en privatsak. Hvert eneste matkjøp vi gjør har betydning for global bærekraft, miljø og klima. Og nasjonale kostholdsrelaterte helseproblemer belaster både oss både privat, i jobb og over de offentlige helsebudsjettene (for eksempel virkningene av overvekt/fedme).

Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 275

Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon 275

Jordhelse – bygging av fruktbar jord og humus

av Vibhoda Holten, fagleder VitalAnalyse

Moderne jordbruksmetoder har ført til tap av jordas innhold av humus (organisk materiale). Humustapet har alvorlige konsekvenser for jordas fruktbarhet og miljøet, og kvaliteten på maten som dyrkes. Innenfor det som kalles regenerativt jordbruk finnes det en rekke tiltak for å gjenoppbygge jordas humusinnhold. Alle tiltakene tar sikte på å stimulere plantenes fo- tosyntese og jordmikrobiologien. Både kulturveksten og underkultur/ fangvekster er viktige for danninga av humus, og brukt på riktig måte kan drøvtyggerne også spille en viktig rolle i humusoppbygginga. Ved å regenerere det tapte organiske materialet i jorda, kan man oppnå økte avlinger av bedre kvalitet, samtidig som dyrkingssystemet blir mer robust mot et endret klima. Avhengigheten av innkjøpte innsatsmidler vil avta på sikt, og bonden kan få økt lønnsomhet. Dette er en vinn-vinn-situasjon, men som krever en ny ag- ronomisk forståelse av samspillet mellom jord, planter og mikrobiologi. Tap av humus kan derimot føre til ei rekke negative konsekvenser. Jorda får redusert evne til å holde på næringsstoff og gjøre dem tilgjengelige for plantene på grunn av at stoffskifteprosessene i jorda blir oksidative nedbryt- ningsprosesser. Dette fører til feilernæring av plantene, noe som legger til rette for soppsykdommer og skadedyrangrep. Lavt humusinnhold gir også jorda liten evne til å holde på og infiltrere vann. Avlingene kan bli redusert til tross for økende bruk av innsatsmidler (gjødsel, sprøytemidler m.m.) og kvaliteten på maten mangelfull. Tap av næringsstoff fra jorda fører også til forurensing av vann og vassdrag. Humustap i jorda har ikke vært tilsiktet, men har skjedd som en konsekvens av utbredte jordbruksmetoder. Jorda blir liggende bar utenfor en kort dyrkningssesong – uten fangvekster/underkultur. Dette er uheldig for å oppnå et mangfold av gunstige mikroorganismer som har bruk for næring og energi fra de levende plantene. Bruk av store mengder rå, ubehandlet husdyrgjødsel bringer med seg lite energi og en mikrobiota som arbeider oksidativt i jorda. Dette er særlig negativt på bar jord som har liten mikrobiell bufferevne. Intensiv jordarbeiding med plog eller annen bekjemping av rotugras forstyrrer jordas mikrobiota. Dette er særlig ødeleggende for soppbiotaen som gjør ugrasproblemet enda verre fordi ugras trives i et pionersamfunn med bakteriell dominans og lite sopp. Manglende fokus på næringsstoffbalansen i jorda fører lett til ubalanse mellom elementer. Ek- sempelvis gir ubalanse mellom kalsium og kalium, særlig lavt kalsium: Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 276

276 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

kalium-forhold i jorda, en dårlig utnyttelse av nitrogen. Gjødsling med nitrogen uten å gjødsle med en karbonkilde, fører videre til at mikrobiotaen i jorda må trekke ut karbon fra humus, det vil si nedbryte humus. Den australske jordbiologen dr. Christine Jones har lansert begrepet «Liquid Carbon Pathway» som forklarer humusdanning som en oppbyggende prosess, og ikke i første rekke som et resultat av nedbryting av dødt organisk materiale. Liquid Carbon Pathway har fire steg: Steg 1 er fo- tosyntese, og steg 2 er overføring av næringsstoff til røttene, som begge krever aktivt voksende planter. Steg 3 er danning av aggregater (biologisk dannet grynstruktur), og steg 4, humifisering (resyntetisering og stabilisering av organisk materiale), som begge krever et mangfold av gunstige mikroorganismer i jorda. Således er ei fruktbar, humusrik matjord et produkt av fotosyntesen og mikrobiell omdanning. Alle stegene kan være mer eller mindre hemmet ved vanlige jordbruksmetoder. I VitalAnalyses landbruks- rådgiving legger vi stor vekt på permanent grønt plantedekke med en all- sidighet av planter, og hvor gras alltid er en del av blandingene. Med plantemangfoldet får mikroorganismene som lever i kontakt med plantenes røtter (rhizosfæren), en allsidig diett i form av roteksudater som i neste rekke gjør bundne næringsstoff i jorda tilgjengelig for planteveksten. Erfaring fra prosjekt som VitalAnalyse gjennomfører og det som skjer internasjonalt, viser at bygging av ei fruktbar jord og humus kan skje temmelig raskt når de riktige tiltakene blir satt inn. Forbedring kan forventes allerede i løpet av én sesong, men det kan ta 3–7 år å komme helt i mål. Den nye agronomiske tilnærminga som kommer med regenerativt jordbruk, viser at planter langt på vei selv kan skaffe seg de nødvendige nærings- stoffene. Humusdanning og karbonbinding er oppbyggende prosesser som er avhengig av den mikrobielle aktiviteten i jorda. Humusdanning krever energi som er avhengig av levende planter, og det er de samme tiltakene som fremmer humusoppbygging og som generer avling.

Hvordan kan landbasert matproduksjon best tilpasses lokale ressurser?

av Odd Magne Harstad, professor, og Laila Aass, forsker, NMBU

Tilgangen på jord og klimatiske forhold er to viktige begrensinger for den landbaserte matproduksjonen i Norge. Dyrka jord utgjør bare 3 % av land- arealet, det vil si cirka 10 millioner dekar. Det er avgjørende at de knappe arealressursene blir optimalt utnyttet til matproduksjon. Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 277

Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon 277

Det er mest arealeffektivt og klimavennlig å dyrke vegetabilske matvarer og ikke husdyrfôr, på de beste jordbruksarealene. Av dyrka mark, er det knapt 1/10 som har et godt nok klima, jordsmonn og arrondering til å dyrke de mer krevende matvekstene som mathvete, belgvekster, frilands- grønnsaker etc. på en rasjonell måte. De resterende 9/10 av det dyrka arealet egner seg best til å dyrke fôrkorn og gras. I tillegg kommer store beitearealer på inn- og utmark. Det er brei politisk enighet i Norge om at matproduksjonen skal øke i takt med befolkningsveksten, og det settes krav om at den skal være produsert på en best mulig bærekraftig måte. I dag produserer vi ½-parten av maten selv på energibasis, og vel 40 % etter korrigering for importert fôr. Husdyrproduktene (mjølk, kjøtt og egg) utgjør så mye som 2/3 av egen matproduksjon, mens vegetabilske matvarer (matkorn viktigst) utgjør den resterende 1/3. Egen produksjon av husdyrprodukter har stort sett nådd markedsdekning, men det er import av mjølkeprodukter tilsvarende produksjonen fra 1400 mjølkegårder. Det er betydelig import av de aller fleste vegetabilske matvarene. Eksempelvis importerer vi halvparten av grønnsakene og så mye som 95 % av frukt og bær. Den norske dyrkingen av mathvete varierer mellom 30 og 80 % av behovet, avhengig av dyrkingsforholdene, spesielt været under innhøstingen. Bærekraftig matproduksjon kan defineres som «Produksjon som dekker dagens behov av mat uten å redusere mulighetene for de kommende generasjoner til å produsere nok mat for seg». «Nok» mat er et av kriteriene for bærekraft. Det forventes at det vil bli 1,5 milliarder flere munner å mette i 2050 enn i dag. FNs klimapanel sin spesialrapport om «Klimaendringer og landarealer» peker blant annet på at matproduksjonen må økes globalt uten vesentlig oppdyrking av nye jordbruksarealer. Vi kan bidra til å øke matproduksjonen globalt ved å frigjøre arealer i utlandet som vi i dag legger be- slag på til å produsere husdyrfôr, cirka 2,5 millioner dekar. Fôrimporten kan endres vesentlig ved en bedre tilpassing av husdyrproduksjonene til vårt fôr- grunnlag. Det norske «matsystemet» hvor husdyrproduktene spiller en nøkkelrolle, blir kraftig utfordret. Mest konkret er EAT-Lancet rapporten som forteller oss at en betydelig del av husdyrproduktene skal erstattes med matvarer som vi må importere alt eller store deler av. Selv med høyest tillatt innslag av husdyrprodukter og utnyttelse av potensialet for dyrking av matvekster, må vi ha en import av mat tilsvarende 2,5 millioner dekar i 2050. Det er viktig at husdyrproduksjonene blir så bærekraftig som mulig. Det betyr blant annet at beiteressursene må få en større plass. Beiting er positivt for karboninnhold Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 278

278 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

i jordsmonn, bevaring av naturmangfold, økt albedo og økosystemtjenester. Potensialet for å redusere klimaavtrykket må utnyttes. Jordbruket har nylig inngått en avtale med myndighetene om å redusere sine utslipp av klimagasser med 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i perioden 2021–2030. Konklusjon: Den landbaserte matproduksjonen kan best tilpasses de lokale arealressursene ved at de best egna arealene utnyttes til å dyrke matvekster, de nest beste til å produsere fôrkorn og det resterende arealene til å dyrke gras til drøvtyggerne for produksjon av mjølk og kjøtt.

Kan bærekraften i norsk lakseproduksjon økes ved mer bruk av lokale fôrmidler?

av Trine Ytrestøyl, seniorforsker, Nofima

I 2018 ble det produsert 1,28 millioner tonn laks i Norge. Til sammenligning ble det samme år produsert til sammen om lag 350 000 tonn av svin, fjørfe, storfe og sau. Til å produsere denne mengden med laks går det med ca 1,65 millioner tonn fôr. Fôret til oppdrettslaksen er de siste årtiene endret fra å være et fôr basert på fiskemel og olje til å inneholde mer enn 70 % planteråvarer i dag. Det er imidlertid proteinrike planter som soyabønner og planteoljer, hovedsakelig rapsolje, som brukes i laksefôret. Laksen kan ikke nyttiggjøre seg karbohydrater i særlig grad og må ha et fôr med høyt innhold av protein og fett. En slik endring av fôrsammenset- ningen har konsekvenser, både for miljøavtrykket til laksen og kvaliteten på sluttproduktet. Oppdrettslaks er fortsatt en god kilde til de sunne omega-3 fettsyrene EPA og DHA, men nivået i fileten er lavere enn det var for 10 år siden. Bære- kraftig utvikling av oppdrettsnæringen er betingelsen for framtidig vekst. I dag importeres fôrråvarene i hovedsak fra Sør-Amerika og Europa. I framtiden kan en tenke seg at proteiner og olje som skal brukes i fiskefôr, kan lages fra kilder som er geografisk nærmere og som krever mindre land- areal, sprøytemidler og gjødsel i form av fosfor, enn hva som er tilfelle i dag. Sammenlignet med andre husdyrproduksjoner er imidlertid laksen en effektiv matprodusent med lavt miljøavtrykk. Men for å være så effektiv som mulig, må fôret ha riktig sammensetning av næringsstoff og det må ikke inneholde forbindelser som er helseskadelige for laksen eller hindrer opptak av viktige næringsstoff. Ingrediensene i fôret må heller ikke være for kostbare. Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 279

Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon 279

Så langt har planteråvarer vært foretrukket som erstatning for marine råvarer. De har stabil produksjon og er billige å produsere, men de kan ha en ubalansert aminosyresammensetning og inneholde forbindelser som kan irritere tarmen til laksen (antinæringsstoffer). Dette er løst gjennom tilsats av aminosyrer i fôret og prosessering av råvarer for å fjerne antinærings- stoffer. Ved overgang til en sirkulær økonomi bør man vurdere å bruke rest- produkter fra andre produksjoner som fôrmidler. Å utnytte ressurser som ellers vil gå til spille, er positivt i et bærekraftperspektiv. Eksempler er biprodukter fra slakteavfall fra husdyrproduksjon som blodmel, fjørfemel og beinmel, og biprodukt fra næringsmiddelindustri. Problemer som må løses, er behandling for å sikre hygiene uten at varmebehandling ødelegger kvaliteten på produktet. Det er også per i dag begrensninger på bruk av enkelte biprodukter. Biprodukter fra fiskeforedlingsindustri er en verdifull kilde til fiskemel og olje som brukes i laksefôr. Det utnyttes en god del avs- kjær i dag, men potensialet er større, særlig fra hvitfisk-sektoren. Andre mulige ingredienser i fiskefôr er encellede organismer som gjær, alger og bakterier, samt insekter, makroalger, sekkedyr (tunikater) og skjell. Det er imidlertid ulike problemer knyttet til disse artene som fôringre- dienser, det kan være volum produsert, ugunstig næringssammensetning, innhold av uønskede forbindelser og høy pris. Men de har også muligheter til å omdanne avfall til fôr til laks, selv om det gjenstår teknologiske og biologiske utfordringer som må løses.

Hvilken rolle spiller innsatsmidlene i jordbruket for å oppnå sunne og trygge fôr- og matplanter?

av Aksel Bernhoft, seniorforsker, Veterinærinstituttet

Innsatsmidler i jordbruket inkluderer gjødsel, plantevernmidler, metoder for jordbearbeiding, vekstskifte, og plantesorter/-varieteter. Plast kan også legges til blant viktige innsatsmidler. Å oppnå stor avling, effektiv produksjon og god økonomi for bonden og næringen er primære mål med innsatsmidlene i moderne jordbruk, samt at produksjonen gir mat til mange. I mindre grad begrunnes bruk av innsatsmidlene/metodene ut fra at pro - duktene skal være sunne og trygge for folk og dyr. Inntil nylig har det heller ikke vært særlig oppmerksomhet rundt innsatsmidlenes betydning for jords- monnets helse. Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 280

280 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Hovedgrupper av gjødsel er ulike former for kunstgjødsel, husdyrgjødsel og grønngjødsel. Kunstgjødselproduksjon er et norsk industrieventyr – et ‘moderne vikingskip’ som har erobret verden, og som har vært en viktig faktor i den grønne revolusjonen. Den nitrogenrike kunstgjødselen, sammen med planteforedling bidrar til stor avling og har betydning for vekstenes proteininnhold. I korn som hvete anses høyt innhold av langkjedete gluten- proteiner som essensielt for bakeegenskapene. Hittil er en mulig helsemessig risiko knyttet til høyt gluteninntak lite belyst. Flere studier indikerer at for- øket nitrogentilførsel gjennom kunstgjødsel kan ha sammenheng med økt innhold av muggsoppgifter i korn. Forklaringen kan ligge i at nærings- tilførselen til jorda og kornplantene ikke er optimal, noe som gjør plantene mer utsatt for muggsoppangrep. På en annen side kan kunstgjødsel tilføres gunstige sporementer som plantene eller dyr og mennesker har behov for. Slik tilsetning av selen har vært gjort i Finland siden 1984 og løst utfordringene med potensiell selenmangel hos dyr og mennesker. Plantevernmidler omfatter ugras-, sopp- og insektmidler. Gjennom norsk overvåking av rester av plantevernmidler i mat finner man en del prøver med nivåer over fastsatte grenseverdier. I 2018 var 2,2 % (25 prøver) over grenseverdi – alle fra import. De fleste var nervegifter mot insekter. Men man finner lavere konsentrasjoner av plantevernmidler i langt flere prøver: Hele 54 % av prøvene i 2018 inneholdt målbare konsentrasjoner. Rester av midler mot sopp dominerte, og det var høyest andel positive prøver av frukt og bær. Det ugrasmidlet som brukes mest, glyfosat, analyseres kun i et lite antall prøver på grunn av at dette er en kostbar og krevende analyse. Prøver av fôr viser en liknende andel positive prøver som mat. Resultater under grenseverdier rapporteres om trygge, men fastsatte grenseverdier settes ofte ned når ny kunnskap kommer til, og det er grunn til å stille spørsmål om føre-var holdningen er tilstrekkelig. Når det gjelder sammenhengen mellom plantevernmidler og muggsoppgifter i korn, har selv ikke nyere soppmidler god effekt mot muggsopp som produserer de viktigste muggsoppgiftene (DON og HT-2/T-2 toksin), men midlene fjerner annen sopp. Resultatene viser ofte økt nivå av giftene ved bruk av slike midler på grunn av endret mikrobiologisk balanse. Man kan også se økt nivå av muggsopp som produserer slike gifter ved bruk av ugrasmidler som glyfosat. Jordbearbeiding kan redusere muggsopp som danner gifter, men det er også studier som viser at jordbearbeiding ikke har slik effekt der det er robust jordsmonn med god mikrobiologisk balanse. En rekke studier viser at vekstskifte er bra for å holde nivået av slike gifter nede. Studier som sammenligner muggsoppgifter i korn fra økologisk og konvensjonell produksjon viser enten lavere nivå av DON og HT-2/T-2 i Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 281

Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon 281

økologisk eller ingen forskjell, mens svært få studier viser motsatt resultat. Det betyr at resultatene samlet sett heller i favør av økologisk produksjon. Et annet forhold av stor betydning er at planter i økologisk produksjon ofte har høyere innhold av bioaktive plantemetabolitter. Disse stoffene dannes av plantene som reaksjon på omgivelsenes utfordringer. I mat- plantene er de fleste slike stoffer antioksidanter som mennesker og dyr har stor nytte av. Rundballeplast er et stort ressurs- og miljøproblem i landbruket. Plasten kan skade dyr, og overføres i næringskjeden som mikroplast. Effektiv produksjon og håndtering av surfôr i rundballer trumfer også ernæringsmes- sige forhold: Det er blant annet vist betydelig lavere næringsinnhold (vitamin E) i surfôr fra rundballer sammenlignet med silo. De siste årene er det økt oppmerksomhet rundt dyrkingsjorda og dens behov. Det er forståelse for viktigheten av jordorganismene for ‘jordbrukets helse’, tilsvarende som tarmbakteriene for vår helse. Tiltak for å oppnå robust jord med god mikrobiologisk balanse, handler om å sørge for gode fysiske, kjemiske og biologiske forhold i jorda.

Hvordan opprettholde dyrevelferd og dyrehelse i industrielt land- og havbruk?

av Cecilie M. Mejdell, seniorforsker, Veterinærinstituttet

Utviklingen går i retning av større besetninger. Likevel er det foreløpig bare i fiskeoppdrettet og fjørfeholdet, at man rettmessig kan snakke om et industrielt dyrehold i Norge. I etterkrigstiden økte behovet for mat i hele Europa. Det ble satset stort på mekanisering og teknologi, som førte til at biologisk kunnskap kom mer i bakgrunnen. Produksjonsøkningen og effektiviseringen i landbruket skjedde på bekostning av dyras behov. Hønene havnet i nakne nettingbur, og purkene ble satt på trange båser der de ikke kunne snu seg. Kyrne kom ikke lenger ut på beite om sommeren, men sto bundet på båsen hele døgnet, året rundt. Dyra ble redusert til produksjonsenheter. Ordbruken illustrerer dette, der oppdrettsfisk omtales som biomasse i forskriftene, og hvor høyeste tillatte tetthet for oppdrettsfisk og kylling angis som henholdsvis kg fisk/m3 og kg kylling/m2. De siste tiårene har økt kunnskap og bevissthet om dyrs behov og påfølgende krav om bedre dyrevelferd, snudd denne trenden. Driftsformene Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 282

282 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2017

i landbruket som ble vanlige på 1960–1980-tallet, erstattes av nye, der dyra hensynstas i større grad enn før. Nye fjøs betyr oftest bedre dyrevelferd. Kyr skal være løse og får mer plass å bevege seg på. Selv om besetningene vanligvis utvides i forbindelse med nybygg, vil større bygg muliggjøre bedre design og gode løsninger for både folk og fe. I store besetninger øker imidlertid smittepresset fordi dyra har kontakt med mange andre dyr. Det er derfor vesentlig å hindre introduksjon av smittestoff, noe som samtidig kan føre til driftsformer som er mer lukket og der «vanlige folk» ikke har tilgang. Gode driftsbygninger legger til rette for god dyrevelferd, men er ikke tilstrekkelig. Den menneskelige faktor er helt vesentlig for å sikre god dyrevelferd. En fare med store besetninger er at grunnlaget for empati reduseres ved at enkeltdyret forsvinner i massen. Dette forsterkes ved at produksjonen ofte er spesialisert, for eksempel at man kun har slaktegriser for oppfôring, slik at det stadig er nye individer i besetningen og man ikke rekker bli kjent med de enkelte dyrene. I store besetninger er det derfor helt nødvendig med gode systemer for å kunne ivareta god dyrehelse og -velferd. Dette gjelder ikke minst i fiskeoppdrettet. Ny teknologi åpner for nye muligheter, for eksempel videoovervåking av fiskens atferd nede i merdene og løpende kontroll av vannparametere. Maskingjenkjenning av fis- keindivider kan til og med bli mulig. Presisjonslandbruk innebærer bruk av sensorer for tidlig varsling, for eksempel ved at melkens sammensetning analyseres i melkeroboten som en indikator for ubalanse i kuas stoffskifte, eller at fotvekter avdekker halthet tidligere enn det menneskelige øye. Det er essensielt at den raske teknologiutviklingen som nå skjer innen husdyr- bruk og akvakultur skjer på biologiens premisser og benyttes til beste for dyrs helse og velferd. Oppdatert kunnskap om dyr bidrar dessuten til økt re- spekt for dyr. I klimadebatten etterspørres et mer miljøbevisst landbruk. Utnyttelse av norske landarealer, der det kun kan vokse gras, må baseres på drøvtyggere. Melk og kjøtt fra disse kan produseres med vesentlig mindre (importert) kraftfôr enn i dag. Forbrukere som reduserer kjøttforbruket sitt kan være villig til å betale litt mer for det kjøttet som spises, noe som igjen gir rom for å forbedre forholdene for dyra.

Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 283

Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon 283

Kan man redusere miljøkonsekvensene av oppdrettsnæringen?

av Bjørn Einar Grøsvik, seniorforsker, Havforskningsinstituttet

Miljøkonsekvenser av oppdrett kan skyldes utslipp av miljøgifter gjennom fôrspill og fekalier fra et anlegg, medikament mot lakselus tilsatt fôret eller som badmiddel, eller forbindelser tilsatt nøtene for å hindre begroing. I 2018 ble det produsert 1,3 million tonn laks og ørret i Norge. For å få til dette, ble det brukt 1,75 millioner tonn fôr. Produksjonen var fordelt på 837 lokaliteter med en variasjon på 680 tonn til 14000 tonn maksimalt tillatt biomasse per lokalitet. Gitt at 8 % av foret går gjennom anlegget som fôrspill og 27,7 % av fôret blir slippet ut som fekalier, kan dette gi utslipp som fôr- spill på 54–1120 tonn per lokalitet og av fekalier på 188-3878 tonn per lokalitet. I 2017 ble det også brukt cirka 1400 tonn kobber som grohemmende middel i akvakultur. Havforskningsinstituttet utfører overvåking og utvikler oseanografiske modeller for spredning av utslipp fra oppdrettsnæringen. Vi gir råd om bære- kraftig utvikling av akvakultur og gjør risikovurderinger for ulike miljø - påvirkninger fra oppdrettsnæringen. Viktige faktorer for å redusere miljø konsekvensene av oppdrettsnæringen er valg av fôrråstoff, at det blir gjort gode forundersøkelser for at oppdrettsanlegg skal lokaliseres i trygg avstand fra sårbare biotoper og å unngå, redusere eller nøytralisere utslipp av miljøskadelige stoff.

Hvordan kan urbant landbruk være bærekraftig?

av Petter D. Jenssen, professor, Fakultet for miljøvitenskap og naturforvalt- ning, NMBU

Urbant landbruk brer om seg som ild i tørt gress over hele verden. Oslo har fått sin første bybonde, og ordet bybonde var et av de nye norske ordene som ble lansert i 2018. Omfanget og interessen for urbant landbruk er nå så stor at Landbruks- og matdepartementet har begynt å arbeide med en strategi for dette området. Det er flere årsaker til denne voldsomme populariteten. I velstående land blir den yngre generasjonen stadig mer bekymret for påvirkningen av menneskelig atferd på miljøet og av kvaliteten på maten de spiser og serverer til barna sine. Denne bekymringen, men også den store gleden ved å kunne produsere sin egen mat, fremmer urbant Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 284

284 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2017

landbruk. I fattige land er matsikkerhet en viktig faktor for dyrking i byer og bynære områder. Urbant landbruk har mange fordeler utover matproduksjon; det produseres mat uten sprøytemidler. Vekstene som dyrkes er ofte grønnsaker, frukt og bær. Dette er mat vi bør konsumere mer av, til fordel for helsen vår. Selve dyrkingen kan og gi gode opplevelser, og det samme kan de sosiale interaksjonene vi opplever når vi dyrker på felles områder i bymiljøer. Urbant landbruk engasjerer familier og enkeltpersoner. I tillegg øker den kommersielle delen av urbant landbruk. I mange storbyer i Europa dyrker supermarkeder deler av grønnsakutbudet i spesielle kabinett i butikken. Det er og firmaer som spesialiserer seg på grønnsak-, urte- og sopp-produksjon på ledige arealer på tak, i små veksthus og i kjellere. I Oslo dyrker hotellet «The hub» såkalt «ureist» mat på taket og i Paris planlegges Europas hittil største urbane dyrkingsområde på taket til «Paris Expo Porte de Versailles». Arealet blir på 14 mål. I Havana dyrkes 60 % av de grønnsakene som omsettes i byen, innenfor byens grenser. Der oppnår de avlinger på opptil 20 kg salat per kvadratmeter helt uten kunstgjødsel og sprøytemidler. I veksthus i Norge kan vi dyrke opptil 120 kg tomater/m2. Dette er avlingsmengder som langt overgår det som oppnås i vanlig dyrking på friland, og viser at det urbane landbruket har mulighet til å spille en betydelig rolle for fremtidig matsikkerhet. Hvordan skal vi sikre oss at urbant landbruk er bærekraftig? All plante- produksjon trenger et dyrkingsmedium samt gjødsel og vann. Det kan gi fare for avrenning og større belastning på de kommunale avløpssystemene. NMBU leder et stort EU-prosjekt for urbant landbruk der NIBIO er med sammen med 17 andre partnere, fem av dem i Kina. Prosjektet «Sino-Eu- ropean green and smart cities (https://sieugreen.eu)» har som mål skape trivelige og robuste byer som gir reduserte utslipp og gjenbruker ressurser; altså - sirkulær økonomi. Prosjektet er sentrert rundt urbant landbruk og ser på hvordan det kan dyrkes bærekraftig samtidig som byens avfallsressurser utnyttes både til å lage gjødsel og dyrkingsmedium.

Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 285

Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon 285

Økologisk mat og helse

av Anne Lise Brantsæter, seniorforsker, Område for smittevern, miljø og helse, Folkehelseinstituttet

Undersøkelser viser at forbrukernes viktigste motivasjonen for å velge økologisk mat er en oppfatning av at den er sunnere for egen helse og for miljøet. Disse begrunnelsene er imidlertid svært omdiskuterte blant fagfolk. Forskning på mulige helseeffekter av økologisk mat er vanskelig å utføre og må gå over lang tid. Forskningsstudier som har undersøkt helseeffekter av økologisk sammenliknet med konvensjonelt produsert mat, omfatter observasjonsstudier der inntak av økologisk mat er selvrapportert. Det finnes ingen gode kontrollerte humanforsøk som viser helseeffekter. Derimot er det utført kontrollerte forsøk som sammenligner stoffer i blod og urin etter at deltakere har spist økologisk mat i en periode og ikke-økologisk mat en annen periode. Den viktigste forskjellen er at det skilles ut langt mindre rester av plantevernmidler etter inntak av økologisk mat enn etter inntak av konvensjonelt produsert mat. Det er gjennomført en rekke dyreforsøk som har sammenlignet helseeffekter av økologisk og konvensjonelt fôr. De fleste av disse dyrestudiene indikerer gunstige effekter av økologisk for eksempel på immunforsvar og forplantningsevne, mens andre ikke finner helsemessige forskjeller. I 2014 publiserte Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) en kunn- skapsoppsummering om hvordan økologisk mat og produksjon virker inn på helsen til både folk, dyr og planter. Når det gjelder human helse, konkluderte VKM at både økologisk og konvensjonell mat er trygg å spise. Det var imidlertid for få forskningsstudier til å konkludere med at økologisk mat er bedre eller dårligere for helsen enn konvensjonelt produsert mat. Etter dette er det er publisert flere studier på helseeffekter av økologisk mat. Blant annet har to norske studier funnet positive helseeffekter på svangerskapsutfall blant gravide. To andre observasjonsstudier, én fra Storbritannia og én fra Frankrike, fant lavere forekomst av lymfekreft hos personer som brukte økologisk mat. Disse studiene gir ikke svar på hvordan økologisk mat kan medføre lavere sykdomsforekomst. Mulige forklaringer kan være at de som spiser økologisk mat får i seg mindre plantevernmiddelrester og mer av stoffer plantene selv produserer til beskyttelse mot skadelige organismer. Det er også påvist større variasjon i innholdet av mikroorganismer i jorda ved økologisk enn ved konvensjonelt landbruk. Alle disse faktorene kan tenkes å bidra til gunstig tarmflora som gjør kroppen mer motstandsdyktig. Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 286

286 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2017

De epidemiologiske observasjonsstudiene er interessante og framhever behovet for mer kunnskap, men det er ikke mulig å si sikkert at økologisk mat er årsak til disse funnene, fordi mennesker som velger økologisk mat også skiller seg fra dem som spiser konvensjonell mat på andre måter. De som velger økologisk mat spiser mindre prosessert og mer plantebasert mat og har generelt en mer helsefremmende livsstil. Nyere kunnskapsoppsummeringer av økologisk mat og helseeffekter, inkludert en oppsummering fra Danmark i 2015, en studie initiert av EU- parlamentet i 2016 og flere vitenskapelig publikasjoner, har kommet til samme konklusjon som VKM. Selv om flere studier peker i retning av at økologisk mat kan ha positive effekter på helseutfall, er det i dag ikke mulig å konkludere med sikkerhet at økologisk mat er sunnere enn konvensjonell mat.

Miljø- og samfunnsnytte ved økologisk landbruk

av Grete Lene Serikstad, forsker, Norsk senter for økologisk landbruk

Økologisk landbruk har en viktig funksjon som spydspiss for utvikling av et mer miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Sertifisering av slik produksjon gir trygghet for forbrukere, og gir produsenter mulighet til å markedsføre varene som økologisk og dekke etterspørselen etter slike produkter. Globalt er alvorlige miljøutfordringer knyttet til matproduksjon. Flere studier viser at økologisk landbruk kan bidra til å løse flere av disse utfordringene. Ved sammenligninger mellom driftsformer som økologisk og konvensjonelt landbruk er det nødvendig å vurdere en rekke faktorer. Mer allsidig vekstskifte, større variasjon i landskapet, mindre nitrogen- gjødsling og ingen kjemiske sprøytemidler i økologisk landbruk gir mulighet for mer liv og mer mat til små og store organismer, som insekter og fugler. Flere undersøkelser viser flere individer og flere arter av fugler, insekter, edderkopper og planter i slik drift, sammenlignet med konvensjonell drift. Dette gjelder også mikrobiell aktivitet i jord drevet økologisk sammenlignet med konvensjonelt drevet jord. Det er mange kilder til utslipp av klimagasser i matproduksjon. Studier av 20 mjølkeproduksjonsbruk i Møre og Romsdal viste at utslippene var lavere i økologisk, sammenlignet med konvensjonelt landbruk, regnet per arealenhet. Forskjellene er ikke like store, regnet per melkeliter. Dette er i tråd med resultatene fra andre studier. Den norske undersøkelsen viser også at nitrogenoverskuddet per arealenhet er størst ved konvensjonell drift, noe Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 287

Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon 287

som er i tråd med flere andre studier. Overskudd av reaktivt nitrogen er en av de mest alvorlige truslene mot planetens tålegrenser. Sammenligninger mellom driftsformer er krevende. Variasjonen innen driftsformene er ofte større enn mellom driftsformene. Ved bruk av livsløps- analyser, LCA, må faktorer som biodiversitet, økotoksisitet og innhold av jordkarbon tas med i analysene. Nylig ble 528 studier med 2 816 parvise sammenligninger av økologisk og konvensjonelt landbruk gjennomgått av forskere ved J.H. von Thünen- instituttet i Tyskland. Miljøfaktorer som vannkvalitet, jordfruktbarhet, biologisk mangfold, klimaavtrykk, klimatilpasning, ressurseffektivitet og husdyrvelferd ble vurdert. Konklusjonen fra arbeidet er at økologisk landbruk kan bidra til å løse nåtidas utfordringer innen miljø og ressursbruk og er en nøkkel til bærekraftig bruk av arealer (Sanders & Hess (red) 2019).

Hvorfor kan lavere matinntak gi bedre helse?

av Anne Simonsen, professor, Institutt for Medisinske Basalfag, UiO

Vi vet alle at det ikke er bra å spise for mye og at overvekt generelt er as- sosiert med økt risiko for en rekke sykdommer som diabetes og hjerte- karsykdom. Men, hvorfor er det sånn at redusert matinntak kan gi bedre helse? Målet med dette foredraget er å gi en cellebiologisk forklaring på hvorfor lavere matinntak kan gi bedre helse og forlenge livet. Min forskningsgruppe jobber med å forstå de basale mekanismene involvert i en prosess kalt autofagi. Autofagi betyr selv-spising (fra de greske ordene auto phagin) og beskriver en prosess hvor cellene våre bryter ned (spiser) deler av seg selv når det er dårlig med tilgang på næring, for eksempel ved sult. Autofagi er cellens system for avfallshåndtering og resirkulering. Produkter som ikke lenger trengs eller er gamle og ødelagte, blir pakket inn i en søppelsekk (autofagosomet) og sendt til cellens miljøstasjon (lysosomet) hvor de brytes ned og resirkuleres for gjenbruk. Autofagi oppreguleres ved sult, noe som fører til at slike overflødige eller ødelagte produkter brytes ned under perioder med sult. I motsatt tilfelle, dersom cellen aldri utsettes for perioder med sult, eller autofagi ikke fungerer som det skal, vil avfallsprodukter hope seg opp i cellen. Dette kan føre til celledød og i verste fall sykdom. Ergo, sult induserer autofagi, som holder cellen ren for søppel og derved hindrer akkumulering av skadelige komponenter som kan bidra til sykdomsutvikling. Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 288

288 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2017

Denne prosessen er godt karakterisert på cellenivå, men man har også funnet at autofagi er viktig for de positive helseeffektene av nedsatt kalori- inntak (såkalt kalorirestriksjon, CR) og faste, som er vist å forlenge livet og reduserer forekomsten av alders-relaterte sykdommer som kreft, demens og hjerte-karsykdom. Slike studier er hovedsakelig gjort i genetisk modifiserte modellorganismer, men har stor overføringsverdi til oss mennesker, hvor det også er godt dokumentert at CR forebygger flere alders-relaterte symptomer, som økt blodtrykk og kolesterol.

Hva skal til for at vi spiser sunnere og mer bærekraftig i Norge?

av Olav Kjørven, strategisjef, EAT

Det er mye oppmerksomhet rundt hva som må til for å begrense vår belastning på jorden, og hva som må til for at vi skal leve sunne og gode liv. I 2019 har en rekke vitenskapelige rapporter og artikler kommet ut, inkludert EAT-Lancet Kommisjonens rapport, som klart og tydelig viser behovet for en markant omlegging av matsystemer verden over, om vi skal holde oss innenfor naturens tålegrenser, eliminere underernæring, og snu alarmerende trender når det gjelder kostholds-relaterte folkehelseutfordringer som overvekt, diabetes og en rekke andre livsstilssykdommer. Et mer bærekraftig kosthold er nødvendig både for vår egen helse og for klima og miljø, og mange ønsker å endre kostholdet sitt. Men hvorfor er det så vanskelig å endre hva vi spiser? For å jobbe sammen om dette på tvers av sektorer, fag og generasjoner, er vi enige om hvor vi skal, hvor vi er i dag, og hvilke grep som er viktigst å ta først for å nå felles mål? Hva er sunt og bærekraftig kosthold «på norsk»? Hvordan ser det norske matsystemet ut i dag? Hvordan kan vi bygge videre på det som allerede er bra? Hvilke nye samhandlingsmodeller trenger vi for å lykkes? Dette er spørsmål som EAT sammen med Folkehelseinstituttet jobber med i Norge, under headingen Matdugnaden. Vi har alle mer eller mindre velfunderte hypoteser om hva slags tiltak som vil kunne bidra til endring – det være seg grep innen skatte- og avgiftspolitikken, landbruksstøtteord- ninger, klima- og miljøpolitikk, helsepolitiske grep, bedre informasjon til forbrukerne, tydeligere merking av mat, bedre kostholdsråd, innsats gjennom skolen, samarbeid med matindustrien og dagligvarehandelen, mobilisering av offentlige og private finansinstitusjoner, etc. Men om vi skal være helt Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 289

Sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon 289

ærlige, så tror jeg vi alle må erkjenne at ingen helt vet hvordan man får til systemendring – ikke på generell basis, og ikke når det kommer til et gitt system, slik som det norske matsystemet. Hvilke knapper er det som vil gi vei i vellinga om vi trykker på dem? Hvilke brekkjern vil være mest utslags- givende? Hvem må være med? Vi inviterer derfor et bredest mulig spektrum av aktører i Norge til å bli med på Matdugnaden, for å få klarere svar på spørsmålene ovenfor, utvikle endringshypoteser sammen, og teste dem ut. Dette blir en reise i prøving, og sikkert litt feiling, men vi håper at vi gjennom denne reisen i felleskap kan finne grep som kan skape rom for endringer som trengs og som samtidig er akseptable og «riktige» for viktige medeiere i det norske matsystemet. Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 290 Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 291

NANSEN MINNEFORELESNING Foredrag - Bernhoft.qxp_Foredrag - Bernhoft 17.03.2020 14:52 Side 292 Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 293

Från kallt till varmt – Norsk oceanografisk forskning i Weddellhavet, Antarktis

Nansen Minneforelesning 10. oktober 2019

av førsteamanuensis Elin Darelius og professor emeritus Arne Foldvik, Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen

Vita vidder, snö, is och evig kyla. Antarktis är vackert, vilt och väldigt viktigt när vi försöker förstå hur havet, atmosfären och allt annat som påverkar vårt klimat hänger samman. Här bildas det tunga, kalla antarktiska bottenvatten som återfinns i djupet av stora delar av våra världshav. Här finns de miljon- tals kubikmeter med is som, om de smälter, lägger stora kustnära och idag tätbefolkade områden under vatten. Norsk oceanografisk forskning i Antarktis och speciellt Weddellhavet har lång tradition – den inleddes när oceanografen Håkon Mosby steg ombord på forskningsskeppet Norvegia 1927 och pågår fortfarande, med aktivt norskt deltagande i flera stora internationella projekt. Medan den tidiga forskningen fokuserade på det kalla antarktiska bottenvattnet (1–3) har forskningen de senaste åren kommit att handla allt mer om smältande shel- fisar och det «varma» vattnet (4). Därav titeln på föredraget: «Från kallt till varmt». Men innan vi beger oss tillbaka i historien och jakten på ursprunget till det antarktiska bottenvattnet ska vi redogöra för ett litet experiment som blev genomfört under föreläsningen: Två grönfärgade isbitar las i var sitt glas, där det ena innehöll saltvatten och det andra vanligt kranvatten. Publi- ken blev därefter tillfrågade om vilken isbit som skulle smälta fortast. De flesta var eniga om att isen i det «salta» glaset skulle smälta först – och de flesta hade därmed fel (Figur 1). Blandingen av avkylt saltvatten och smält färskvatten från isen är lättare än saltvattnet (5) – i vårt glas blir den kalla smältvattenblandningen därför kvar i ytan och isolerar isbiten från det «varma» vattnet under. När is smälter på stort djup under en shelfis blir effekten den motsatta – smältvattensbland- ningen är också här lättare än det omgivande vattnet, och stiger därför uppåt längst undersidan på shelfisen och nytt, varmt vatten kan strömma till. Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 294

294 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Figur 1: I glaset med färskvatten (till vänster) avger vattnet närmast isbiten värme till den smältande isen. När det kyls av ökar dess densitet och vattnet sjunker ner till botten av glaset. Nytt varmt vatten kommer kontakt med isen som därmed kontinunerligt tillförs värme och smälter. Den gröna färgen från isbiten blandas ut i hela glaset. I glaset med saltvatten (till höger), be- stäms vattnets densitet av både vattnets temperatur och dess salthalt. Vattnet närmast isbiten kyls av, men det blir samtidigt färskare då det blandas med smältvatten från isbiten. Salthaltens påverkan på densiteten är större än temperaturens (5) och den kalla smältvattenblandingen blir liggande i ytan och «isolerar» isbiten från det varma vattnet under. Isbiten smälter därför långsammare i det salta glaset än i det färska. (Photo: M. Glessmer).

Jakten på Antarktisk bunnvann När oceanograferna började mäta temperaturen i havet så insåg man till sin förvåning att vattnet i djuphavet var kallt! Även vid ekvatorn, där ytvattnet inbjuder till bad året runt, så avtar temperaturen ner i djupet och på stora djup (4000–5000 m) närmar sig temperaturen 0 ºC. Så småningom kunde forskarna spåra upp källan till det kalla vattnet. Det kommer från Antarktis och det sydliga Weddellhavet (6) och vattenmassan fick därför namnet «ant- Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 295

Fra kallt till varmt – Norsk oceanografisk forskning i Weddelhavet 295

arktiskt bottenvatten» (AABW). Bottenvattnets syrekoncentration (O2) vi- sade att det förnyas kontinuerligt – men var och hur det skedde visste oceanograferna inte. När oceanografen H. Mosby år 1927 steg ombord på den ombyggda säl- fångstskutan Norvegia var han väl medveten om mysteriet med det antarktiska bottenvattnet. Baserat på observationerna han gjorde ombord (Figur 2) föreslog han att bottenvattnet bildades under vintern över den vida och grunda kontinentalsockeln i södra Weddellhavet. När havsisen fryser så skiljs den största delen av saltet i vattnet som fryser ut och salthalten i vattnet under isen ökar. Om detta sker på grunt vatten kan salthalten – och därmed densiteten – öka så mycket att vattnet på kontinental sockeln blir tillräckligt tungt för att strömma ut och sjunka ner längst kontinentalsluttningen till botten av Weddellhavet (1). Men det var än så länge omöjligt för H. Mosby att få sina teorier bekräftade med observationer. Det södra Weddellhavet är extremt otill- gängligt – isen ligger tjock stora delar av året och det är bara möjligt att nå dit med forskningsskepp under korta perioder om sommaren. På den tiden kunde oceanografer bara observera havet när de var på plats med båt. De instrument som vi idag använder på våra riggar för att registrera vad som sker efter att vi rest tillbaka till kontoret var ännu inte utvecklade. Här skulle norska oceanografer med H. Mosby i spetsen komma att göra en stor insats.

Figur 2: Temperatur sektion ifrån kusten (till vänster) och norrut ut i Wed- delhavet. Modifierad från Mosby (1934). Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 296

296 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Många år senare, 1955, lyckades H. Mosby få NATO att finansiera ett projekt med mål att i Bergen konstruera ett instrument som på tusen meters djup skulle kunna registrera vattnets fart, riktning, temperatur och konduk- tivitet (från vilken salthalt kan beräknas) under ett helt år (7). Oceanografen T. Kvinge (UiB) och konstruktören I. Aanderaa (CMR) var centrala i pro- jektet och ett par år senare såg den första «Aanderaa Recording Current Me- tern» (RCM4) dagens ljus. Instrumenten testades grundligt – och när US Science Foundation, motiverade av H. Mosby och hans teorier om antarktisk bottenvatten, skickade iväg sin största isbrytare Glacier på en forskningsex- pedition till södra Weddellhavet 1963 fanns T. Kvinge och fyra nya RCM4 med ombord. Instrumenten sattes ut i fyra riggar. Alla riggarna var utrustade med en nyutvecklad elektronisk utlösare, som vid signal från ytan skulle kapa en kabel på riggen så att ankarvikten släpptes och instrumentet steg upp till ytan. Som back-up lades det ut en lång bottenlina för att man vid behov skulle kunna dragga upp riggarna. Enligt planen skulle riggarna plockas upp året efter, men isförhållandena gjorde att det inte var möjligt varken 1969 eller 1970. Först 1973, under en ny expedition med Glacier ledd av T.D. Foster från Scripps Institute for Oceanography kunde två av riggarna draggas upp (Figur 3). De två instrumenten hade registrerat mer än ett år med så gott som perfekta mätningar – vilket med god marginal var nytt världsrekord! Tidsserierna gav ny och viktig information om hydrografi, strömmar och tidvatten (8), men inget bevis för systematisk utströmning av tungt, kallt vatten från kontientalsockeln. Det antarktiska bottenvattnet förblev ett mysterium i ytterligare ett par år.

Figur 3: Först 1973 kunde två av riggarna med de nya strömmätarna RCM4 draggas upp. Här är en RCM4 på väg ombord efter fem år nere i djupet. Foto: A. Foldvik.

! ! ! ! ! ! ! ! ! !! ! !!!!!!! !!!!!!! !!!!!! ! ! ! ! !! !! ! ! Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 297

Fra kallt till varmt – Norsk oceanografisk forskning i Weddelhavet 297

De norska oceanografer som var med på expeditionen 1973 – (T. Kvinge och A. Foldvik, båda från universitetet i Bergen –) hade, förrutom bärg- ningen av riggarna, som mål att undersöka de hydrografiska förhållandena i närheten av den 400 meter djupa isfronten på Filchner-Ronne shelfisen (Figur 4b). Isfronten tornar upp sig som en vägg av is tvärs över av Filchner Rännan på 78ºS. Här fann Foldvik & Kvinge tjocka lager med extremt kallt vatten. På 400 meters djup uppmättes temperaturer runt -2.2ºC, vilket bevi- sade att havsvattnet måste ha kylts av i djupet, under shelfisen. I ytan kan havsvatten nämligen inte bli kallare än -1.9ºC innan det fryser, men då frys- punkten sjunker med ökande tryck kan vatten i kontakt med is på stort djup kylas ner ytterligare. Kunde det nyupptäckta shelfisvattnet (Ice Shelf Water, ISW, Figur 4) utgöra källan till det antarktiska bottenvattnet? Det hade de rätta hydrografiska egenskaperna, men producerades det i tillräckligt stor mängd? Under expeditionen togs ett flertal hydrografiska snitt på tvärs av kontinentalsluttningen norr om Filchner Rännan – men expeditionens ledare,

Figur 4: A. Foldviks skiss från 1970-talet som visar hur han tänkte sig ut- strömningen av shelfisvatten (till vänster). Till höger en kartar som visar vår bild av cirkulationen idag (från Darelius & Sallée, 2018, ). Blåa pilar visar hur kallt shelfisvatten (ISW) strömmar och röda pilar visar inström- ningen av varmt djupvatten (WDW). Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 298

298 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

E.C. Carmack & T.D. Foster, konstaterade något år senare i Deep Sea Re- search (9) att «…there is no evidence of any major flow of ISW into the deep ocean or on to the western continental shelf». A. Foldvik var inte tilfreds med deras slutsats vad gällde shelfisvattnet, och han skriver senare:

Jeg mistenkte at det negative resultatet skyldtes metodefeil. Isbryteren Glacier var et meget stort skip (8500 ton, 95m langt, 23m bredt), vanskelig å manøvrere og med noe tungvinte kommandoforhold mellom skips- ledelse og forskere. CTD-vinsjen ble operert av mannskapet etter at forskerne hadde gitt ønsket posisjon. Prosedyren var at stasjonsdypet ble avlest fra ekkoloddet, etter korreksjon for temperatur. Dette stasjonsdypet ble så fratrukket en sikkerhetsmargin (ca. 40 meter) og angav lengden på kabelen som firedes ut. I praksis var det imidlertid ikke mulig å si hvor nær bunnen observasjonen ble tatt. Bestemmelsen av stasjonsdyp ble foretatt før målingen startet. I løpet av måletiden (typisk ca. 30 min) driver skipet med vind og strøm, kanskje 1 kilometer eller mer, og bunn- dypet kan da endre seg med flere ti-talls meter nær den bratte kontinent- skråningen. I tillegg vil kabelen og instrumentet drive i forhold til skipet, så det faktiske instrumentdyp er mindre enn lengden på kabelen som fires ut. Helt i starten av Glacier 1973-74 ekspedisjonen tapte man de fleste Nansen vannhenterne med termometere under dårlig vær. Årsaken var brudd i den helt nye rustfrie kabelen, og dette gjorde nok også sitt til øket forsiktighet ved utfiring av CTD utstyret. Privat uttrykte T.D. Foster til meg at han ikke ville utelukke at CTD instrumentet kunne ha blitt stoppet 100 meter eller mer fra bunnen.

När den första norska expeditionen till Antarktis efter andra världskriget pla- nerades fick A. Foldvik godkänt ett forskningsprogram som fokuserade på bottenvattensproblematiken. Redan 1976 var han tillbaka i södra Weddell- havet, den här gången ombord på en liten isbrytare med namn Polarsirkel. Med om bord fanns en transportabel elektrisk vinch utrustad med 3200 m kabel som man låtit bygga i Danmark. Planerna var stora: tre snitt med totalt 12 strömmätare skulle sättas ut på kontinentalsluttningen väst om Filchner Rännan. När alla glaciologer, geologer, ornitologer och zoologer och deras utrustning hade blivit satta i land på vad de trodde var en shelfis i Dronning Maud land (det var ett isberg, men det är en helt annan historia) kunde Fold- viks sätta sina planer i verket. För att inte upprepa misstaget från Glacier tog Foldvik själv kommandot över CTD-vinchen och såg till att det på varje Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 299

Fra kallt till varmt – Norsk oceanografisk forskning i Weddelhavet 299

station matades ut så mycket kabel att instrumentet kördes i botten. «Det var en kalkylerad risk som vi var tvungna att ta» säger han, och skriver vidare:

Vi ønsket å gjennomføre et CTD snitt som startet fra dyphavet vest for Filchner renna og arbeide oss opp kontinentalskråningen. For å være sikker på at den kalde strømmen med isbremvann ikke skulle unnslippe vår oppmerksomhet ble stasjonene lagt tett med ca 200 meter dybdeintervall. Den første stasjonen, på 2526 meter dyp, viste den kjente strukturen med koldt og relativt ferskt vinter vann over det varmere Weddell dypvann. Nær bunnen endret temperaturgradienten seg litt og antydet blanding med kaldere vannmasser, Stasjon 25 på 2318 meter dyp viste det samme billedet, men her var temperaturgradienten i de nederste 200 meter over bunnen markert sterkere. På stasjon 26 var laget med sterk temperaturgradient bare 60-70 meter tykk, men temperaturen her hadde avtatt med nesten 1ºC. Så kom stasjon 27 på 1943 meter dyp med den store sensasjonen: Temperaturen nær bunnen avtok ca 2ºC over 150 meter og bunntemperaturen var lavere enn frysepunktet i overflaten. Vi hadde dermed vist at isbremvannet forlot Filchner renna! Det var nær midnatt 24. januar 1977 og toktlederen følte seg som en 20-åring! I løpet av natten og dagene som kom måtte planene for strømmål- ingsprogrammet endres og tilpasses observert hydrografi og topografi samt antagelser om hastigheten på isbremvannet. Senteret for strømmen lå nær stasjon #28 på 1421 meter dyp. Her ble et 200 meter tykt over- gangslag separert fra et homogent 100 meter tykt bunnlag med temperatur -1.97ºC.

Arne Foldvik hade upptäckt «Filchner utströmningen» (Filchner Overflow), en «underhavsälv» som transporterar mer än 1.5 Sv (1 Sv =106 m3s-1) shelfisvatten ner i djuphavet – det är åtta gånger mer vatten än den mäktiga flo- den Amazonas. Nyheten skulle säkert platsat på första sidan i Nature – men Arne valde att skriva om sitt fynd i den mer blygsamma «Naturen» och senare i Polar Institutets tidskrift «Polar Resarch» (2). Sedan upptäckten 1976 har det genomförts ett stort antal norska och internationella forskningsprojekt där utströmningen av shelfisvatten från Filch- ner shelfisen varit i centrum. Under de sista åren har till exempel I. Fer mätt och beskrivit turbulens i området (10) medan E. Darelius studerat betydelsen av topografin för utströmningen (11) och K. Daae variabilitet i utström- ningen och dess samband med vind (12) och tidvatten (13). S. Østerhus Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 300

300 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

(NORCE) har sörjt för att det gjorts kontinuerliga mätningar – självklart med hjälp av strömmätare från Aanderaa – av utrströmningen från Filchner rännan. Tillsammans med kollegor från British Antarctic Survey (UK) och Alfred Wegener Institutet (Tyskland) har han varit med om att borra hål genom den flera hundra meter tjocka Filchner-Ronne shelfisen för att sätta ut instrument (Aanderaa igen!) i vattnet under isen.

«Varmt» vatten på kontinentalsockeln De förändringar i Antarktis som sateliterna på senare tid gjort oss medvetna om har gjort att den oceanografiska forskningen i södra Weddellhavet skiftat fokus. Shelfisarna och den antarktiska inlandsisen, framför allt i västantark- tis, har blivit tunnare och förlorat massa sedan satelit mätningarna började, och förändringarna går allt fortare (14, 15). Avsmältningen i västantarktis förklaras i stor grad av förändringar i havet; mer och varmare vatten ström- mar in i håligheten under shelfisen som då i snabbare takt smälter underifrån (16, Figur 5). I det södra Weddellhavet är den stora Filchner-Ronne shelfisen till en viss grad skyddad från det varma vattnet som återfinnes i den djupa Weddellbassängen norr om den breda kontinentalsockeln (WDW, se Fig 2). Avsmältningen från shelfisen är därmed i dag låg. Numeriska studier (17, 18) antyder emellertid att situationen, på grund av förändringar i havsis och vind, kan komma att förändras i en relativt snar framtid. Framtidssimule- ringar visar att kontinentalsockeln i södra Weddellhavet och håligheten under Filchner-Ronne shelfisen skulle kunna översvämmas med «varmt» vatten redan under nästa århundrade – med en dramatisk ökning i avsmält- ning som följd. Under senare år har därför flera stora projekt startats upp med mål att öka vår förståelse för hur det varma vattnet tar sig upp på kontinentalsockeln och in under shelfisen. Vi vet redan i dag att varje sommar, när vindarna är svagare och termoklinen inte i lika stor grad trycks ner mot kusten, strömmar det in varmt vatten på kontinentalsockeln öster om Filch- ner rännan (19, 20). Minst ett år har det nått helt in till shelfisen i söder (4). Det är troligen inte en ny företeelse – Foldvik observerade också varmt vatten i det här området i sina mätningar från sjuttio-talet (21). Vi har ännu inte data underlag för att kunna säga något om möjliga förändringar i den varma inströmningen. Den tekniska utveklingen har gjort stora framsteg efter 1968 och RCM4. Vi kan i dag göra observationer på platser och tidspunkter där ingen trott att det gick att göra mätningar. Med hjälp av varmtvattenborrar kan vi borra oss igenom den flera hundra meter tjocka shelfisen för att installera instru- Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 301

Fra kallt till varmt – Norsk oceanografisk forskning i Weddelhavet 301

Figur 5: Varmt vatten från djuphavet kan i vissa områden runt Antarktis, till exempel i Amundsen havet, strömma in i håligheten under shelfisen och smälta stora mängder is i området runt grundningslinjen (zonen där inlandsisen börjar flyta och blir till shelfis). Vattnet under Filchner-Ronne shelfisen är idag tyngre än det varma djupvattnet och det har därmed inte möjlighet att nå grundingslinjen. Illustration: K. Daae.

menter. Självgående undervattensfarkoster (AUVs) kan skickas in under shelfisen, fullastade med instrumenter, och vi kan utrusta sälar med instru- mentförsedda «hattar» så att de samlar in data genom en hel Antarkisk vinter: varje gång de simmar ner till botten för att söka föda registreras salt- och temperaturprofiler som sedan skickas hem via satelit när de ligger på isen och vilar (Figur 6). År 2021 reser S. Østerhus och E. Darelius söderut igen, den här gången ombord på den tyska isbrytaren Polarstern. Under den internationella expeditionen ska mer än tjugo riggar tas upp och sättas ut. Med i packningen kommer det att finnas både nya «säl-hattar» och förhoppningsvis en engelsk AUV. Vi kan med andra ord förvänta oss mycket spännande oceanografisk forskning från Weddellhavet i åren som kommer, både från norska oceanografer och andra. Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 302

302 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

Figur 6: En Weddellsäl. En CTD-sensor med antenn kan klistras på sälen, som då samlar in data varje gång den dyker ner till botten för att leta mat. Datan skickas hem via satelit när sälen ligger på isen och vilar. Foto: E. Darelius.

Figur7: Shelfisfront i södra Weddellhavet. Foto: E. Darelius. Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 303

Fra kallt till varmt – Norsk oceanografisk forskning i Weddelhavet 303

Figur 8: Forskningsskeppet R.V. Shackleton under en norsk forsknings- expedition i södra Weddellhavet 2013. Foto: E. Darelius.

1. H. Mosby, The waters of the Atlantic Antarctic Ocean (1934). 2. A. Foldvik, T. Gammelsrød, T. Tørresen, Hydrographic Observations from the Weddell Sea during the Norwegian antarctic Research Ex- pedition 1976/1977. Polar Res. 3, 177–193 (1985). 3. A. Foldvik et al., Ice shelf water overflow and bottom water formation in the southern Weddell Sea. J. Geophys. Res. 109 (2004). 4. E. Darelius, I. Fer, K.W. Nicholls, Observed vulnerability of Filch- ner-Ronne Ice Shelf to wind-driven inflow of warm deep water. Nat. Commun. 7:12300 (2016), doi:10.1038/ncomms12300. 5. H. Gade, Melting of ice in sea water: A primitive model with appli- cation to the Antarctic ice shelf and icebergs. J. Phys. Oceanogr. 9, 189–198 (1979). 6. W. Brennecke, Die ozeanographishen Arbeiten der deutschen antark- tischen Expedition 1911–1912. Aus dem Ark. der Dtsch. Seewarte. 39, 214 (1921). 7. S. Østerhus, in Røtter, K.O. Aslaksen, A.H.S. Tandberg, K. Rio, J. Høyer, Eds. (Universitetmuseet i Bergen, Bergen, Norway, 2019; https://www.nordisktrykk.no/FLIP/2402-UMB-flip/mobile/ index.html). 8. A. Foldvik, T. Kvinge, T. Tørresen, Bottom currents near the continental shelf break in the Weddell Sea. Oceanol. Antarct. Cont. Shelf. 43 (1985). 9. E.C. Carmack, T.D. Foster, Circulation and distribution of oceano- Foredrag - Darlius&Foldvik.qxp_Foredrag - Darlius&Foldvik 17.03.2020 14:52 Side 304

304 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2019

graphic properties near the Filchner Ice Shelf. Deep Sea Res. Oceanogr. Abstr. 22, 77–90 (1975). 10. I. Fer, E. Darelius, K. B. Daae, Observations of energetic turbulence on the Weddell Sea continental slope. Geophys. Res. Lett. 43, 760– 766 (2016). 11. E. Darelius, A. K. Wåhlin, Downward flow of dense water leaning on a submarine ridge. Deep. Res. Part I-Oceanographic Res. Pap. 54, 1173–1188 (2007). 12. K. Daae, E. Darelius, I. Fer, S. Østerhus, S. Ryan, Wind-driven recir- culation of the slope current in the Filchner Trough, Weddell Sea. J. Geophys. Res. – Ocean. (2018), doi:DOI 10.1002/2017JC013579. 13. K. Daae, I. Fer, E. Darelius, Variability and Mixing of the Filchner Overflow Plume on the Continental Slope, Weddell Sea. J. Phys. Oceanogr. 49, 3–20 (2018). 14. IMBIEteam, Mass balance of the Antarctic ice sheet from 1992 to 2017. Nature. 558, 219–222 (2018). 15. F.S. Paolo, H. A. Fricker, L. Padman, Volume loss from Antarctic ice shelves is accelerating. Science (80-. ). 348, 327–332 (2015). 16. H.D. Pritchard et al., Antarctic ice-sheet loss driven by basal melting of ice shelves. Nature. 484, 502–505 (2012). 17. H.H. Hellmer, F. Kauker, R. Timmermann, J. Determann, J. Rae, Twenty-first-century warming of a large Antarctic ice-shelf cavity by a redirected coastal current. Nature. 485, 225–228 (2012). 18. H.H. Hellmer et al., The fate of the southern Weddell Sea continental shelf in a warming climate. J. Clim. 30 (2017), doi:10.1175/JCLI-D- 16-0420.1. 19. M. Årthun, K.W. Nicholls, K. Makinson, M.A. Fedak, L. Boehme, Seasonal inflow of warm water onto the southern Weddell Sea continental shelf, Antarctica. Geophys. Res. Lett. 39, L17601 (2012). 20. S. Ryan, T. Hattermann, E. Darelius, M. Schröder, Seasonal Cycle of Hydrography on the Eastern Shelf of the Filchner Trough, Weddell Sea, Antarctica. J. Geophys. Res. – Ocean. 122 (2017), doi:10.1002/ 2017JC012916. 21. A. Foldvik, T. Gammelsrød, T. Tørresen, Circulation and water masses on the southern Weddell Sea shelf. Oceanol. Antarct. Cont. Shelf – Antarct. Res. Ser. 43, 5–20 (1985).