ketil hvoslef

chamber works N o I ketil hvoslef

Prosjektet «Ketil Hvoslefs kammermusikk» The project «Ketil Hvoslef’s chamber music» ble initiert i 2012 av fiolinisten Ricardo Odrio- was initiated in 2012 by violinist Ricardo zola og pianisten Einar Røttingen, begge Odriozola and pianist Einar Røttingen, both med bakgrunn i mange års samarbeid med with backgrounds spanning many years of komponisten. Utgangspunktet var at de fles- cooperation with the composer. The catalyst te kammerverkene ikke hadde vært innspilt for the idea was the fact that most of Hvos- tidligere og fortjente, med sin gjennomgå- lef’s chamber works had not been recorded, ende høye kvalitet, en større internasjonal and, in view of their consistently high quality, oppmerksomhet og utbredelse. Ideen om at deserved larger international attention and alle 37 kammerverk skulle dokumenteres på exposure. Thus, the idea to document all 37 ni CD-er oppstod, og plateselskapet LAWO works on CD arose, and the record company sa ja til å være med. LAWO Classics agreed to come onboard.

For Hvoslef er samarbeid med utøverne fun- Collaboration with the performers is in- damentalt i hans komponering. Gjennom trinsic to Hvoslef’s work as a composer. utprøving og dialog med utøverne blir nyan- By trying out his ideas in dialogue with ser i notasjonen klargjort og partiturene ofte the players, a higher refinement of the justert og revidert som del av komposisjons- details is achieved and the score is al- prosessen. tered accordingly. This is an impor- tant part of the compositional process. Innspillingene tar utgangspunkt i det utø- vende miljøet i Bergen - hvor også kompo- The recordings draw from the vast pool of nisten har sitt virke - for å kunne skape et performers in Bergen, where the composer tett samarbeid mellom komponist og utø- lives and works, in order to facilitate a closer vere i arbeidet med hvert enkelt verk frem collaboration between composer and play- til selve innspillingen. Utøverne er primært ers on every single work up to the time of fra Griegakademiet (Universitetet i Bergen/ the actual recording. The performers are Høgskolen i Bergen) og Bergen Filharmo- primarily from the Grieg Academy (Univer- niske Orkester, i tillegg til enkeltmusikere fra sity of Bergen/Bergen University College) andre skandinaviske land. Innspillingene øn- and the Bergen Philharmonic Orchestra, sker med dette å være et bidrag til å etablere with the addition of some musicians from en fremføringspraksis for Hvoslefs musikk. other Scandinavian countries. The aim of the recordings is to help promote the es- tablishment of a performance practice for Hvoslef’s music.

chamber works N o I ketil hvoslef

KETIl hvoslef ble komponist nær- nens etternavn på den tiden: Sæverud. anerkjent komponist, var det forvirrende å fordringen ved potensielt «håpløse» instru- mest ved en tilfeldighet. Som ung hadde Da deres første barn ble født i 1962, innså ha to betydelige komponister kalt Sæverud mentkombinasjoner. Han er Norges mest han planer om å bli maler og forberedte Hvoslef snart at han måtte tjene til livets i samme land. produktive komponist av solokonserter seg seriøst på det. Han ble nesten arrestert opphold. Han la til side drømmen om å bli og har til dags dato komponert nitten. På i Ljubljana mens han satt og tegnet en of- maler eller rockestjerne, og han tok høyere Siden Hvoslef ble komponist på heltid, virker verklisten har han tre operaer, en rekke fisiell bygning. Politiet pågrep ham og mis- organisteksamen (landets høyeste musikk- det som det har skjedd lite i det ytre. Han rene orkesterverker og en mengde kam- tenkte ham for å være spion. Heldigvis ble utdannelse den gang) ved Bergen Musik- har arbeidet iherdig og får en jevn strøm av mermusikk. han hjulpet av den kjente slovenske male- konservatorium. En som fikk stor betydning oppdrag uten at han tilsynelatende prøver å ren Božidar Jakac (1899–1989). Denne var for ham var læreren i orgel og teori Trygve gjøre seg bemerket. De relativt få gangene Hvoslefs vokalmusikk er særlig interessant en nær venn av den unge malerspirens be- Fischer (1918–1980). han har vært i media, har det alltid vært i siden den ofte består av «nonsenstekster». rømte far Harald Sæverud. forbindelse med et konkret prosjekt. I slike Han er klar over fallgruvene i bel canto-tra- Under eksamenstiden tjente Hvoslef pen- tilfeller har han alltid holdt den nødvendige disjonen der skjønnheten i vokaltonene ofte Ketil Hvoslef ble født Ketil Sæverud 19. juli ger som gartner og tilbød sin tjeneste til avstanden, godt hjulpet av sin raffinerte gjør det umulig å forstå teksten. Hvoslef 1939 i Bergen som det tredje og siste barn konservatoriets direktør Gunnar Sævig sans for humor. Det er arbeidet han er inter- konstruerer vanligvis sine egne menings- av Marie Hvoslef og Harald Sæverud. Han (1924–1969). Sævig sa han hadde et mer essert i og ingen overdreven oppmerksom- løse ord for å understreke karakteren i mu- har bare gode minner fra sin barndom: presserende behov for en teorilærer ved het omkring sin egen person. sikken. Han har også komponert en impone- konservatoriet og ansatte ham på flekken. rende samling verker for soloinstrumenter Noen hevder at det nesten er en forutset- Dette sikret Hvoslef en trygg inntekt i de Noen milepæler har det utvilsomt vært, som og en god del scenemusikk. ning for å bli en god komponist å ha hatt en neste 15 årene. for eksempel en rekke priser: Komponistfo- vanskelig barndom. Hvis det er tilfelle, skul- reningens «Årets Verk» i 1978 for «Konsert Hans stil er preget av økonomisk bruk av le ikke jeg ha vært komponist i det hele tatt Hvoslef skrev sitt første verk «Concertino for kor og kammerorkester», i 1980 for «Con- virkemidlene, oppsamling av latent energi, siden jeg husker min barndom som ganske for klaver og orkester» i 1964 og var opp- certino for orkester», i 1985 for orkesterver- rytmisk oppfinnsomhet, og ofte et element ukomplisert. tatt av om han kunne bidra med noe nytt. ket «Il Compleanno» og i 1992 for «Serenata av humor. Han har flere ganger sagt at han Det neste verket oppsto på en spesiell per Archi»; Edvardprisen fra TONO i 2011 for ønsker at tilhørerne skal sitte på kanten Hans fødsel passet bra med ferdigstillelsen måte: hans far hadde fått bestilling på en cellooktetten «Octopus Rex». I 1990 var han av stolen heller enn å lene seg tilbake. I av Siljustøl, dit Sæverud-familien flyttet og blåsekvintett, men hadde hverken tid eller festspillkomponist ved Festspillene i Ber- Hvoslefs musikk er det alltid en følelse av bodde under krigen og etterpå. Siden han lyst. Han overlot oppdraget til sønnen, og gen. Men ingenting av dette har forandret forventning, en følelse av at musikken er på var sønn av en kjent komponist, var det na- siden da har Hvoslef ikke holdt opp med å hans arbeidsmåte eller hvordan han forhol- vei til et ukjent sted. Det gjør opplevelsen av turlig at musikken sto sentralt i hjemmet. komponere. der seg til verden rundt seg. På spørsmål hvert øyeblikk enda mer intens. Hans mu- Hvoslef tok timer i fiolinspill og klaver som om hva han anser som sine største sukses- sikk er alltid gjennomsiktig slik at den pus- barn, men hadde aldri planer om å bli musi- På 1960-tallet hadde han noen få studie- ser, svarer han: ter og lar lytteren følge med i hva som skjer. ker. Likevel ble han i tenårene involvert i jazz opphold i utlandet, først i Stockholm med og pop i Bergen og dannet det som angive- Karl Birger Blomdahl (1916–1968) og Ingvar Jeg opplever min største suksess hver gang lig var Bergens første rockeband, «The Mix- Lidholm (f. 1921). Senere var han i London noen spør meg om å skrive et stykke for master». Han ser tilbake på erfaringen med der hans lærere var Henri Lazarof (f. 1932) dem. Det er så stimulerende å vite at noen å jobbe i et rockeband som en utmerket og Thomas Ranja (f. 1928). I 1979 kunne faktisk ønsker seg det man gjør. skole for å få en følelse av hva som fungerer Hvoslef si opp sin undervisningsstilling og og hva som ikke gjør det. vie seg komposisjon på heltid. Det var det Godt inne i syttiårene fortsetter Hvoslef Mens han studerte ved Kunstakademiet i året han fylte førti, og samme år bestemte å skrive musikk i et heftig tempo. Han har Bergen, møtte han Inger Bergitte Flatebø. han seg for å endre etternavn til Hvoslef, skrevet for mange tenkelige og utenkelige Hun ble hans kone i 1961 og tok ekteman- morens pikenavn. Når han nå var blitt en ensembler, og ofte gleder han seg over ut-

chamber works N o I ketil hvoslef

KETIL HVOSLEF became a composer his wife in 1961, taking her husband’s sur- day and the year he decided to change his Well into his seventies, Hvoslef continues to almost by accident. He had, as a youngster, name at the time: Sæverud. With the birth surname to Hvoslef (his mother’s maiden write music at a furious pace. He has writ- the intention of becoming a painter and took of their first child in 1962, Hvoslef rapidly name). Having become a successful com- ten for many thinkable and unthinkable serious steps in that direction. He nearly got realized that he needed to earn a living, so poser, it would have been confusing to have ensembles, often relishing the challenge of himself arrested in Ljubliana when, as he sat he put aside his dreams of becoming either two significant composers called Sæverud working with potentially «hopeless» instru- sketching in front of an official building, the a painter or a rock star and took an organ- in the same country. mental combinations. He is Norway’s most police apprehended him, suspecting him to ist’s diploma (the highest level of music ed- prolific composer of concertos, with 19 to be a spy. Luckily the acclaimed Slovenian ucation available in Norway at the time) at From the time Hvoslef became a fulltime date. He has three operas, numerous works painter Božidar Jakac (1899–1989), a close the Bergen Music Conservatoire, where he composer, it would seem that very little for orchestra, and a wealth of chamber mu- friend of the budding young painter’s fa- remembers his organ and theory teacher has happened outwardly in his life. He has sic. Hvoslef’s vocal music is of particular in- mous father, Harald Sæverud, came to the Trygve Fischer (1918–1980) as an impor- worked assiduously at his music, receiving terest in that it includes, for the most part, rescue and sorted out the situation. tant influence. a fairly continuous stream of commissions, «nonsense texts». Aware of the main pitfall never exerting any apparent effort to make of the Bel Canto tradition, where the beauty Ketil Hvoslef was born Ketil Sæverud on July At the time of his graduation, Hvoslef was himself noticed. The comparatively few of tone in the vowels often results in the 19th 1939 in Bergen, the third and last child scraping a living by working as a gardener and times he has been in the media have always unintelligibility of the text, Hvoslef usually of Marie Hvoslef and Harald Sæverud. He offered his services to the conservatoire’s di- been in connection with a specific project. constructs his own «meaningless» words in has only good memories of his childhood: rector, Gunnar Sævig (1924–1969). Sævig told On such occasions, he has always kept the order to underline the character of the mu- him that he had a more urgent need for a the- necessary distance, aided by his refined sic. He has also composed an impressive Some claim that it is almost a condition for ory teacher at the conservatoire and hired him sense of humour, making it apparent that collection of works for solo instruments and becoming a good composer to have had a on the spot, thus securing Hvoslef a steady he is interested in the work and does not a fair amount of incidental music. difficult childhood. If that’s the case, then income for the next 15 years. wish any undue attention directed towards I should not have been a composer at all, his person. There have been, to be sure, Hvoslef’s style is characterized by an econ- since I remember my childhood as quite un- Hvoslef wrote his first work (a piano con- some professional milestones, such as the omy of means, the accumulation of latent complicated. certino) in 1964 out of a need to find out few prizes he has received: the «Work of the energy, rhythmical ingenuity and, often, an whether he could contribute with something Year» of the Norwegian Composer’s Soci- element of humour. He has repeatedly said His birth was timely in that it coincided new. His second composition came to him ety in 1978 for his «Concerto for Choir and that he wishes for his listeners to lean for- with the completion of Siljustøl, where the in a curious way: his father had received a Chamber Orchestra», in 1980 for «Concerti- ward on the edge of their chairs rather than Sæverud family moved and stayed during commission to write a woodwind quintet, no for Orchestra», in 1985 for the orchestral sit back. There is, in Hvoslef’s music, always the war and beyond. but had no time or inclination to write it, so work «Il Compleanno», and in 1992 for «Ser- a sense of anticipation, a feeling that it is on he passed the commission on to his son. enata per Archi»; and the Edvard Prize from its way to somewhere unknown, which in Being the son of a famous composer, it was After that, Hvoslef kept writing and has not TONO (the Norwegian music copyright or- turn makes the experience of each moment only natural that music occupied a central stopped till this day. ganization) in 2011 for his cello octet «Octo- all the more intense. There is always trans- place in the home. Hvoslef took violin and pus Rex». In 1990 he was Festival Composer parency in the music, allowing it to breathe piano lessons as a child, but never intended In the 1960s Hvoslef spent a few study stints at the Bergen International Festival. None of and making it possible for the listener to fol- to become a musician. All the same, in his abroad, first i Stockholm, where he studied this, however, has changed either his way of low what is happening in it. teens he got involved in Bergen’s jazz and with Karl Birger Blomdahl (1916–1968) and working or of relating to the world around pop scene, forming what was reportedly Ingvar Lidholm (b. 1921), and later in London, him. When asked what he considers to have Bergen’s first rock band, The Mixmaster. He where his teachers were Henri Lazarof (b. been his greatest successes he replies: looks back on the experience of working in a 1932) and Thomas Ranja (b. 1928). rock band as an excellent school for getting I experience my greatest success every a sense of what works and what doesn’t. In 1979 Hvoslef was able to give up his time someone asks me to write a piece for While studying at the Bergen Art Academy teaching post and devote himself to com- them. It is so stimulating to know that some- he met Inger Bergitte Flatebø. She became position. It was the year of his 40th birth- one actually wishes for what one does.

chamber works N o I ketil hvoslef

chamber works N o I ketil hvoslef

ERKEJUBEL ble skrevet til Trondhjems «ist»). Det er som om han i dette vidunderlig SCHEHERAZADE FORTELLER VIDERE CANIS LAGOPUS ble skrevet i 2001 for arkitektforenings 80-årsjubileum i 1982. Ur- merkelige verket vil klemme de siste rester ble skrevet i 1986 og uroppført samme år av strykekvartett, kontrabass og slagverk, og oppførelsen fant sted samme år i Erkebis- ut av det som en gang ble kalt «moderne» og fiolinisten Åsta Jørgensen og harpisten Tu- har overlevd uten nevneverdige justeringer. pegården i Trondheim. Tittelen kunne derfor sier «du trodde det var gammeldags? Her er rid Kniejski. Stykket fortsetter der Rimskij- Tittelen er det latinske navn på det nydelige ikke bli annet enn «Erkejubel». Omgivelsene det på høygir, og du kommer til å elske det!». Korsakovs symfoniske suite slutter. Utgangs- dyr Fjellreven, en sterkt truet dyreart. Og rundt Erkebispegården er dominert av mye Det virket som at publikum på Festspillene i punktet er det arabiske eventyr om kvinnen hvorfor akkurat Fjellreven? Bortsett fra at stein, og dette har nok satt sitt preg både på Bergen i 2013 elsket det. For mange var det som, med livet som innsats, forteller historier det er viktig å henlede oppmerksomhet på instrumentvalg og uttrykk. «Erkejubel» er et et av de absolutte høydepunkter i en serie i tusen og en natt. Jeg kan ikke tro Rimskij- truede dyrearter, så er der ingen direkte for- kort stykke som klanglig deles mellom fire på tre konserter med Hvoslefs musikk. «Duo Korsakov fikk plass til alle disse historiene, bindelse til min komposisjon. Men, – mange messingblåsere, en «firekorig» synthesizer og Due» er et nøkkeleksempel på Hvoslefs ofte så derfor har jeg vært så fri å tenke meg mennesker har glede av å knytte lytting av slagverk. Synthen er i flere partier en slags uttrykte ønske om å holde sitt publikum på ytterligere seks historier i mitt stykke. Som musikk til bilder, til hendelser og utenommu- klanglig motsetning til blåserne og nærmer kanten av stolen. Følelsen av spenning og innledning til hver av historiene bruker jeg de sikalske forhold. Så, hvorfor ikke Fjellreven? – seg en strykerfunksjon. Slagverket veksler uvisshet er her brakt til det nesten uuthol- samme fire takter (helt notetro) som Rimskij- Der er nok av partier i min komposisjon som mellom støtte til blåserne og friere partier, delig ekstreme. Dette forverres av irritasjon Korsakov bruker i sin innledning. Mitt stykke lett kan knyttes til Fjellrevens liv og levnet, mens blåserne veksler mellom jubelaktige over at de to instrumentene, nesten hele ti- ble ganske kraftig revidert i 2014, ettersom – den natur som omgir den, – og ikke minst 16-delsmotiv og mykere soloinnslag. KH den i nærheten av små sekunder, aldri får lov Scheherazades syvende og siste historie er tanken på dens truede livsbetingelser. KH til å smelte sammen til en (kanskje?) sterkt strøket i denne utgaven. KH Et godt eksempel på Hvoslefs svært kon- etterlengtet unisono. «Canis Lagopus» er bygget opp som en mu- sentrerte stil og hans organiske tilnærming Hvoslef er meget freidig i måten han site- sikalsk collage. Ulike deler tar opp tydelige til utvikling. Musikalske prosesser får lov til FRAMMENTI DI R OMA fra 1988 ble rer Rimskij-Korsakovs berømte tema på, ideer og følger hverandre sømløst. Det lille å utfolde seg i glede og festivitas. Det er en naturlig nok skrevet i Roma, og revidert i tone for tone seks ganger mellom sine egne bearbeidede materialet som finnes, smitter kammerouverture som streber etter et sym- 2014. De tre instrumentene, obo, klarinett og musikalske historier. Det er som om vi stir- alltid over fra den ene delen til den neste, fonisk landskap. fagott, har alle hvert sitt fragment der de er rer på et uforanderlig ikon eller en sfinks for aldri å vende tilbake. I det øyeblikk lyt- hovedinstrumentet: obo i nr. III, klarinett i VII, omgitt av ukjente, men likevel herlige ting. teren føler seg trygg, dukker det alltid opp DUO DU E er, som tittelen viser, en duo, og fagott i VIII. I de øvrige åtte fragmenter er Hver av Hvoslefs nye historier lever i en et nytt element som gir musikken en ny ret- men min strykerduo nummer to. Den ble be- trioen stort sett samlet. Roma er en by full av egen, tilsynelatende selvstendig verden. ning. Det er som om Hvoslef har tatt ideen stilt av fiolinisten Lars-Erik ter Jung og cel- «fragmenter», dvs. biter av skiftende historis- Hver på sin måte bevarer de en følelse av fra «Frammenti di Roma» og lagt den ut som listen Truls Mørk i 1993, og revidert i 1995. ke hendelser og opplevelser, og har for meg magi, med en mer eller mindre tydelig kob- en kontinuerlig musikalsk flyt. Det synes som Dette er vel blant mine mest «rasende» kom- vært en rik kilde i mitt musikalske repertoar. ling til fortryllelsen i «Tusen og en natt». vi møter en slags upersonlig bevissthet som posisjoner, men samtidig blandet med mer «Skuffende» nok kan ingen av mine fragmen- oppfatter sitt miljø objektivt uten å forsøke «uskyldige» og ømme partier. I hvert fall har ter knyttes til noe konkret, - de er likevel alle Særlig den siste historien gir en følelse av å tolke det. det vist seg å inneholde så mye brukbart ma- et resultat av mine opphold i Roma. KH tørke med sin gjentatte uttrykksløse fiolin- teriale at jeg har falt for fristelsen og brukt en linje og sine hypnotiske harpefigurer. De blir god del av stoffet her i senere orkesterverk.KH I «Frammenti di Roma» finner vi Hvoslef som plutselig avbrutt av en livlig dans i harpen den suverene karakteriseringens mester. De (som fiolinen ikke vet om). Det er som en luft- Dette er utvilsomt et av Ketil Hvoslefs mest korte satsene er ideelle for å utforske de speiling etter en uendelig vandring i ørkenen. ekstreme verk. Materialet er bevisst mini- konsise idéene. Hele tiden føler man at kom- Luftspeilingen fordamper, og verket blir hen- malt: en gjentatt tone, en gjentatt akkord, ponisten vet nøyaktig hvilken note som bør gende med den tørre, ugjestmilde musikken kontrasten mellom høyt og lavt, sterkt og komme. Hver ny klang er frisk. De musikalske som åpnet avslutningshistorien. Det er som svakt, aktivitet og inaktivitet – og overalt en prosessene er så opplagte at det ikke trengs kommende komponister inviteres til å ta over overvekt av tritonus og små sekunder, de noen beskrivelse. Men det åttende fragmen- der den slutter, på samme måte som Hvoslef mest utslitte intervallene i den postwebern- tet bør nevnes: et rent monodisk stykke med har gjort med Rimskij-Korsakov. ske serialismen. Hvoslef er, selvfølgelig, in- klarinetten som en skygge av fagotten. gen serialist (eller noe annet som slutter på

chamber works N o I ketil hvoslef

ERKEJUBEL was written for the 80th an- ity… And everywhere a predominance of for exploring, in each case, an easily discern- an animated dance in the harp (to which the vio- niversary of Trondheim’s Architect Society tritones and minor seconds, the most over- ible idea in a very short space of time. One lin remains oblivious), in the manner of a mirage in 1982. The premiere took place that same used intervals in the post-Webern serialist- feels, at every moment, that the composer after an interminable period of wandering in the year in Erkebispegården (the Archabbey) in oriented music. Hvoslef is, of course, no se- has an unerring sense for which note should desert. The mirage evaporates and the work is Trondheim. Thus the title could not be any rialist (or anything else ending with «ist»). It follow. Every new sound is permeated with left hanging with the dry, inhospitable music other than «Erkejubel» («arch-anniversary»). is as if, in this wonderfully strange work, he is freshness. The musical processes are so that opened the final tale, as if inviting future The environment around Erkebispegården intent on squeezing the last remnants of life obvious to the listener that no description composers to take over where it leaves off, just is dominated by stone. This has left its mark out of what once passed as «modern» and is needed. Special mention must be made, as Hvoslef has done with Rimsky-Korsakov. on both the instrumentation and the musi- saying «you thought it was outdated? Here however, of the eighth fragment: a purely cal expression. «Erkejubel» is a short work it is, in overdrive mode, and you are going monodic piece, where the clarinet acts as CANIS LAGOPUS was written in 2001 where the sound is divided between four to love it!». The audience at the Bergen In- the shadow of the bassoon. for string quartet, double bass and percus- brass instruments, a quasi choral four-part ternational Festival in 2013 did indeed seem sion, and has survived without any revisions synthesizer and percussion. On several sec- to love it. For many it was one of the abso- SCHEHERAZADE FORTELLER VIDERE worth mentioning. The title is the Latin tions the synth acts as a sonic contrast to lute highpoints in a series of three concerts («Scheherazade continues recounting») was name of the gorgeous Norwegian mountain the brass, approaching the function of a dedicated to Hvoslef’s music. «Duo Due» is written in 1986 and premiered in 1988 in Ber- fox, a highly endangered species. And why string group. The percussion shifts between a key example of Hvoslef’s often expressed gen by violinist Åsta Jørgensen and harpist precisely the mountain fox? Besides the support for the brass and freer sections, wish to keep his audiences on the edge of Turid Kniejski. The piece continues where fact that it is important to bring attention to while the brass goes back and forth be- their chairs. The sense of tension and sus- Rimsky-Korsakov’s symphonic suite left off. endangered species, there is no other con- tween celebratory 16-note motifs and softer pense is here taken to an almost unbearable The point of departure lies in the Arabian nection to my composition. However, many soloistic interventions. KH extreme, compounded by the irritation of fairytales about the woman who, laying her people enjoy connecting the listening of the two instruments, which, in their almost life on the line, tells stories for a thousand and music to images, events and non-musical It is a prime example of Hvoslef’s highly con- constant proximity of a minor second, are one nights. I cannot believe that Rimsky-Kor- elements. So, why not the mountain fox? centrated style and his organic approach never allowed to coalesce into a (perhaps?) sakov found room for all the stories; there- There are enough spots in my composition to development. Musical processes are al- strongly desired unison. fore I have taken the freedom of adding six that can easily be connected to the life and lowed to unfold within an atmosphere of joy more stories in my piece. As an introduction habits of the mountain fox, the nature that and celebration, in what amounts to a cham- FRAMMENTI DI R OMA from 1988 was, to each tale, I use the same four bars (quot- surrounds it, and, not least, to the thought of ber overture that seems to aspire to break of course, written in Rome and further re- ed literally) as Rimsky-Korsakov uses in his. the threatened condition of its life. KH into symphonic territory. vised in 2014. The three instruments, oboe, My piece was heavily revised in 2014, when clarinet and bassoon, each are given a frag- Scheherazade’s seventh and last story was «Canis Lagopus» is built as a musical collage. DUO DU E is, as the title expresses, a duo: ment in which they are the main instrument: excised from the present edition. KH Different sections that deal with very definite my string duo no. 2. It was commissioned by the oboe in no. III, the clarinet in no. VII and the ideas succeed one another seamlessly. The lit- violinist Lars-Erik ter Jung and cellist Truls bassoon in no. VIII. In the other eight fragments Hvoslef presents, without remorse, Rimsky- tle restated material there is always spills over Mørk in 1993 and was revised in 1995. This is the trio works, for the most part, as a unit. Korsakov’s arch-famous theme verbatim six from one section to the next, never to return. among my most «angry» compositions, but Rome is a city full of «fragments», that is, bits of times in between his own musical tales. It The moment the listener is about to fall into it also has more «innocent» and tender sec- shifting historical events and experiences, and is as if we are staring at an immutable icon complacency, a new element always appears in tions thrown into the mix. It has, in any case, has proved to be a rich pool of material for my or sphinx that is surrounded by unfamiliar, yet order to move the music in a new direction. It is shown itself to contain so much usable ma- musical repertoire. «Disappointingly», none of delightful objects. Each of Hvoslef’s new tales as if Hvoslef has taken the idea of «Frammenti terial that I have fallen for the temptation of my fragments can be connected to anything dwells in a particular, seemingly self-contained di Roma» and laid it out as a continuous musical using some of it in later orchestral works. KH concrete. All the same, they are all a result of world, each in its way preserving a sense of flow. We seem, in this work, to be dealing with This is, with little doubt, one of Ketil Hvos- my stays in Rome. KH magic, with a more or less apparent link to the some form of impersonal consciousness that lef’s most extreme works. The material is enchantment of the Arabian Nights. The final perceives its environment objectively without deliberately minimal: a repeated note, a re- In «Frammenti di Roma» we find Hvoslef the tale, in particular, conjures a sense of aridity attempting to interpret it. peated chord, the contrast between high supreme master of characterization. The with its repeated expressionless violin line and and low, loud and soft, activity and inactiv- brevity of the movements makes them ideal mesmeric harp figures suddenly interrupted by

chamber works N o I ketil hvoslef

MUSIKERE // MUSICIANS credits

RECORDED IN SÆLEN CHURCH IN BERGEN, 7–13 JUNE 2013. ERKEJUBEL: PRODUCER: VEGARD LANDAAS Gary Peterson – trompet 1 / trumpet 1 BALANCE ENGINEER: THOMAS WOLDEN Britt Pernille Lindvik – trompet 2 / trumpet 2 EDITING: VEGARD LANDAAS John-Arild Suther – trombone 1 / trombone 1 MASTERING: THOMAS WOLDEN Kjell Erik Husom – trombone 2 / trombone 2 BOOKLET NOTES: RICARDO ODRIO ZOLA Einar Røttingen – s ynthesizer / synthesizer NORWEGIAN TRANSLATION: TORKIL BADEN Alexander Ulriksen – sla gverk / percussion BOOKLET EDITOR: HEGE WOLLENG COVER DESIGN: BL UNDERBUSS / ANETTE L ’ORANGE DUO DUE: Photo antarctica: nasa Ricardo Odriozola – fiolin / violin ARTIST PHOTO: TOR HØVIK John Ehde – cello / cello

THIS RECORD HAS BEE N MADE FRAMMENTI DI ROMA: POSSIBLE WITH S UPPORT FROM: Steinar Hannevold – obo / oboe ARTS COUNCIL NORWAY Christian Stene – klarinett / clarinet University of Bergen (The Meltzer Per Hannevold – fagott / bassoon Research Fund and The Grieg Academy)

SCHEHERAZADE FORTELLER VIDERE: Ricardo Odriozola – fiolin / violin Marija Kadovič – harpe / harp LWC1066 | TT: 61:31 p 2014 LAWO c 2014 LAWO Classics CANIS LAGOPUS: Ricardo Odriozola – fiolin 1 / violin 1 Māra Šmiukše – fiolin 2 / violin 2 Ilze Klava – bratsj / viola John Ehde – cello / cello Peter Palotai – kontrabass / double bass Alexander Ulriksen – sla gverk / percussion

chamber works N o I ketil hvoslef

ketil hvoslef chamber works no I

1. Erkejubel (05:39) 2. Duo Due (12:55) 3. Frammenti di Roma I (01:13) 4. Frammenti di Roma II (00:50) 5. Frammenti di Roma III (01:25) 6. Frammenti di Roma IV (01:15) 7. Frammenti di Roma V (00:58) 8. Frammenti di Roma VI (00:40) 9. Frammenti di Roma VII (01:00) 10. Frammenti di Roma VIII (01:06) 11. Frammenti di Roma IX (01:04) 12. Frammenti di Roma X (02:01) 13. Frammenti di Roma XI (01:31) 14. Scheherazade forteller videre (17:54) 15. Canis Lagopus (11:52)

chamber works N o I