Stavangerenmedlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger Nr

StavangerenMedlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger Nr. 2 2009 – 19. årgang

I redaksjonen: Kirsti Lærdal, Finn Bringsjord, Kjell Petter Løhre og Hans E. Næss.

Leder 3 Av Hans E. Næss Vesttårnet i Stavanger Domkirke 4 Av Finn Bringsjord Gjemt – men ikke glemt 13 Av Erling S. Kielland Lystgårder og landsteder syd for sentrum 18 Av Hanne Thomsen og Kari Thomsen Redningsselskap for byens «unge syndere» 36 Av Hans E. Næss

Medlemskap tegnes ved innbetaling av kr. 300,- for enkeltmedlemmer og kr. 450,- for familiemedlemmer. Institusjonsmedlemskap kr. 200,- Beløpet innbetales til konto 3201.25.37300. Adresse: Postboks 351, 4001 Stavanger. www.byhistoriskforening.org Org.Nr. 984 289 669 ISSN 0806 - 184 X Byhistorisk Forening Stavanger inviterer til «byseilas»

Turen går til helleristningene på Åmøy, «øya som gudane elskar» Onsdag 27. mai kl 19 00 med avreise fra Vågen i Stavanger.

Helleristningsfeltet på Åmøy er det desidert største i Rogaland, ja sågar i hele sørvest-Norge. Flemming Kryger i Rogaland Fylkeskommune, Kulturseksjonen, vil fortelle om 2008-arrangementet : «Markører i landskap»,som var en kunstnerisk fortolkning av helleristningene. Han vil også orientere om planer for tilrettelegging for publikumsbesøk. En representant fra Arkeologisk Museum Stavanger vil fortelle om innholdet i helleristningene og deres religiøse betydning. MS Riskafjord frakter oss fra Skagenkaien kl. 19 00, retur med ankomst Stavanger ca kl. 22 00. Turen er gratis for medlemmer. Ikke-medlemmer betaler kr 100.- På returen er det anledning til å kjøpe kaffe og vafler til kr. 40.-. Der er også salg av vin, øl og mineralvann om bord. - 3 - Lederens spalte

Nytt på nett

Foreningens nye sesong fikk en pangstart med full hus på foredraget til Thomas Chr. Wyller den 25. mars. Det første nummeret av «Stavangeren» i 2009 var fyldigere enn på lenge. Mens foredrag og tidsskrift er tilbakevendende formidlingstilbud skal nettstedet vårt være den daglige kontakten mot befolkningen. Nettstedet til Byhistorisk forening har omfattende opplysninger om byens historie. Her finner den store basen med historiske årstall, byens kulturhistoriske skilt, oversikt og fulltekststilbud til alle artiklene i Stava- geren fra 1991 og fremover, foreningens program mmm. Dessverre har ikke nettstedet vært fullt oppdatert de siste årene. Foreningen har nyttet profesjonell hjelp til å bedre layouten og gjøre den dynamisk. Det nye nettstedet ble publisert 1. mai. Nå kan «hele verden» oppdatere seg på byens historie via nettstedet. Bl.a. vil artiklene i Stavangeren være oppdatert med alle årganger til og med foregående år. Artiklene vil også være søk- bare både på forfatter og artikkelnavn. De byhistoriske skiltene kan søkes på bykart og omfatter også omfattende historisk informasjon om de personer og de lokaliteter som minnes. «Skiltgruppa» har godkjent flere nye skilt som vil bli satt opp i nær fremtid og flere vil komme. Også Stavanger-kartet med pekere på bykart og historier om byens mange foreskjelligartede institusjoner vil bli tilpasset på nettsiden; dette vil skje senere i løpet av året. Nettstedet er tilrettelagt slik at det for fremtiden skal bli lett å endre og supplere alle typer tekster og informasjon. Vi håper at også være lesere vil gi til bakemeldinger om nettstedet; styret vil være svært interessert å vurdere tilbakemeldinger slik at en lø- pende kan justere kvaliteten og formen av formidling. Vi håper også at nettstedet vil øke interessen for foreningen og at det vil bli så lett å melde seg inn i foreningen via nettstedet at nettstedet kan bidra til å øke medlemsskaren. Den nærmer seg 400, men med den lave medlemsprisen og det omfattende innholdet i foreningens aktiviteter burde mange, mange flere unge og voksne få del i all den lødige historie foreningens foredragsholdere og forfattere forteller. At nettstedet ble fornyet 1. mai har ikke politisk betydning og det var heller ingen maikatt. Nettadressen er: www.byhistoriskforening.org Hans Eyvind Næss 3. mai 2009 - 4 - Vesttårnet i Stavanger Domkirke

Tekst og foto: Finn Bringsjord

Innledning Tårngåten Grunnsteinen for Stavanger Domkirke I 1939 begynte arkitekt Gerhard Fisher et ble trolig lagt i 1124. Det er antatt at kir- nitidig arbeid med å måle og kartlegge ken stod ferdig et ¼ århundre senere. Den Stavanger Domkirke, og i boka «Domkir- hadde da et rek- ken i Stavanger» tangulært kor med (1964) forteller krypt, kirkeskip han om resultatet med sideskip og av arbeidet. et vakttårn i vest. Innlednings- På 1100-tallet ble vis skriver han at kirkene bygd i ro- det på slutten av mansk stil (rund- 30-tallet pågikk en bue stil). livlig meningsut- I 1272 brant veksling om dom- Domkirken. Gjen- kirkens vesttårn. oppbygningsfasen «To syn stod steilt trakk ut til innpå mot hverandre. begynnelsen av Mange ville gjen- 1300-tallet. Stein- reise et høyt tårn veggene i koret var på denne roman- så ødelagt av bran- ske tårnfoten, både nen at de måtte ri- for at kirken skulle ves. På den tiden sees ute fra Vågen - preget den nye Stavanger domkapittels segl. og for at det vakre gotiske stilarten Her i avtrykk fra 1385. klokkespillet skulle (spissbue stilen) høres videre utover. kirkebygg, og det nye koret ble bygd i gotisk Fra annet – og særlig antikvarisk hold, ble det stil. De gamle steinveggene i kirkeskipet hevdet at det nettopp var den lange ubrutte var derimot ikke så medtatt av brannen. De mønelinjen som gav kirken dens særlige mo- kunne derfor beholdes og står der fortsatt i numentale karakter». sin opprinnelige romanske sil. «Byen var delt i to leirer», skriver Fisher, Om alt dette var og er det bred enighet. «og striden var ganske hard – en kunne til- Derimot har det vært ulike meninger om med høre at noen hørte til en ’tårnfientlig’ historien til det gamle tårnet i vest. familje». - 5 -

Diskusjonen hadde sitt utgangspunkt Stavangerkatedralen manglet helt en utsmykket i en bok forfattet av kirkehistoriker Oluf og påkostet vestfasade. Både inngangsportalen og Kolsrud m fl: «Stavanger Domkirke. En his- buevinduet over denne, kom først på plass etter brannen i 1272. Før den tid var det her et høyere torisk-arkeologisk utredning» (1933). Han vakttårn med kompakt steinvegg mot vest. skriver: «Vest for dette skib er et firkantet tilbygg som utvilsomt stammer fra det opprinnelige anlegg. En meget høi romansk bu- denne foten ble så tårnet bygd opp igjen til eåpning forbinder dette rum med skibet. Ef- kirkeskipets mønehøyde. ter all sannsynlighet har det tjent til fot for Diskusjonen blomstret da Kolsrud, som et vesttårn». en av Norges fremste eksperter på heral- Og Kolsrud skriver videre: «Den nuvæ- dikk, prøvde å vise at man gjennom ana- rende store vestportal er kommet til i gotisk lyser av bispestolens segl, stempelmerke, tid. Om der også har vært portal i romansk kunne skissere hvordan det opprinnelige tid, kan ikke avgjøres med full sikkerhet. tårnet hadde sett ut. Men en slik løsning Sannsynligvis har der, likesom i Værnes kirke, ble i bokas neste kapittel kategorisk avvist ikke vært nogen utvendig portal til tårnet». av de to andre medforfatterne. Kolsrud mente at tårnet ble bygd på Av «Baglersagaene» framgår det at det 1100-tallet som et relativt høyt tilfluktstårn. tidlig på 1205 var åpnet en dør fra kirkeski- Brannens herjing i 1272 ødela murveg- pet og inn i tårnbunnen. Birkebeinerhøv- gene i den øvre del av tårnet slik at disse dingen Einar Kongsmåg var da i Stavanger ble revet. Det var derfor bare 6-7 meter av for å kreve inn skatt. Der ble han uventet den nederste delen av tårnet, det han kal- overrasket av baglerne. Da Einar så at han te «tårnfoten», som ble stående igjen. På ikke kunne komme unna, flyktet han med - 6 -

Utsnitt av sør- veggen. Fargeny- ansene viser at steinen ikke er hentet i stein- brudd, men er fraktet til Stav angerområdet under siste istid. Merk også en utstrakt bruk av pinning mellom byggesteinene.

fire menn inn i Svithunskirken og oppi gang»; noenlunde tilsvarende mønsteret i «støpulen». en vanlig mursteinsvegg, er det ikke gjort Einar Kongsmågs fire menn må ha ver- forsøk på dette i «tårnfoten», hvor store og get døra mellom skipet og tårnet med sine små steiner er satt sammen på en svært så liv. For selv om Einar flyktet opp vindeltrap- usystematisk måte. Mellomrommene mel- pa i nordvesthjørnet var hans skjebne for- lom steinene er fylt opp med rikelig bruk av seglet så snart baglerne hadde trengt seg kalkmørtel og såkalt «pinning», dvs at små inn i tårnfoten. Nå kunne de sette fyr på stavformede steiner blir kilt horisontalt inn tårnloftet og røyke ham ut. Einar valgte å i den våte mørtelen. spare kirken, og kom frivillig ned og over- Da enda mer av kalklaget ble fjernet fra gav seg. Deretter gikk de «fra tårnet og inn- veggene, viste det seg at «overgangene» over i kirken hvor Einar svor ed ved St Svit- som kunne ses mellom murene i tårnfoten huns skrin». Men baglerne brøt avtalen, og og murene i de romanske kirkeskipet virket Einar ble drept straks han satte foten uten- lappete og kunstige. Slike overganger får for kirken. en når en ny mur skal sammenføyes med «Etter denne beretningen kan det ikke væ- en gammel mur. En må da rive ut steiner re tvil om at domkirken i 1205 hadde et tårn av den gamle muren slik at den nye mu- i direkte forbindelse med kirkerommet», skri- ren kan føyes inn. I ettertid er det relativt ver Fisher. «Det er derfor naturlig nok at det enkelt å se at en sammenføyning har fun- nåværende utbygget i vest ble kalt tårnfoten». net sted, men det er svært vanskelig å be- På Fishers initiativ ble det igangsatt ut- stemme hvilken mur som stod der først. gravninger av grunnen inne i tårnfoten. Det skyldes at byggesteiner fra den gamle Resultatet avdekket, etter Fishers syn, den muren blir gjenbrukt i den nye muren, og gamle fundamenteringen til det romanske omvendt. vakttårnet som omtales i Baglersagaen. Og Det virker ikke som om arkitekten bruk- da kalken ble fjernet fra steinveggene i hal- te mye tid på en slik overveielse. Murene len, mente han også å kunne fastslå at mu- i det romanske skipet var «selvsagt» de rene i hallen var oppført på en helt annen eldste. tid enn de romanske murene i kirkeskipet. Fisher mente derved at «tårngåten» var Murene i vesttårnet er bygd etter en an- løst: Det gamle romanske vakttårnet må ha nen byggeskikk. Mens veggene i kirkeski- blitt revet etter kirkebrannen i 1272. Deret- pet er murt opp av steiner lagt i «skifte- ter er fundamenteringen blitt utvidet mot - 7 - vest slik at det kunne bygges en helt ny, rek- Men etter mitt syn skaper Fishers løs- tangulær, forhall. ning av «tårngåten» flere spørsmål enn «I Magnus Lagabøters fredelige tid hadde svar. For hvis det var slik at hele tårnet vakttårnet ut mot sjøen ikke samme viktige ble revet til grunnen etter brannen for å gi oppgave som i borgerkrigstiden. Her var det plass til en ny gotisk forhall, er det merkver- naturlig å legge hovedinngangen og skaffe dig at den ikke ble bygd etter samme byg- mer lys inn i skipet», skriver Fisher og kon- geskikk som i det gotiske koret. kluderte med at nå var tårndebatten lagt I koret er steinene murt i en markant død; «ingen kunne finne på å gjenreise et ro- skiftegang. Rent byggeteknisk er det der- mansk tårn over en gotisk forhall. Domkirken for et like stort «stilbrudd» mellom forhall fikk beholde sin lange ubrutte mønelinje». og kor som mellom forhall og skip. Bygge- I Fishers «beviskjede» er det også et po- skikken tilsier derfor at tårnfoten verken er eng at romanske tilbygg oppføres med kva- bygd på 1100-tallet, som Kolsrud antok, el- dratiske grunnflater. Han er følgelig opp- ler på 12-1300-tallet som Fisher mente. satt på å bevise at det romanske koret og Fisher forsøker heller ikke å gi svar på det romanske vakttårnet opprinnelig var hvorfor murene i «forhallen» er tre me- kvadratiske. ter tykke. Det er vanskelig å finne noen lo- I et vedlegg til boka, datert juli1967, må gisk grunn for at murveggene i «forhallen» han likevel vedgå at koret har hatt «samme måtte være dobbelt så tykke som murveg- form som det gotiske, og at det eldste koret gene i resten av kirken. En murtykkelse på altså har vært rektangulært». Hans «påvis- 1,5 m var og er, mer enn rikelig for et klok- ning» av at steinsettingen i tårnbunnen pas- ketårn. Den doble veggtykkelsen «stjeler» ser nøyaktig til et kvadratisk romansk tårn- tretti kvadratmeter av innvendig gulvplass fundament, bygger, etter mitt syn, på et enda i forhallen. svakere grunnlag. Steinsetting i tårnbunnen Det som likevel skriker en mest i øy- viser bare at tårnet ble bygd innbruddsikkert. nene, er at byggmesteren som oppførte Det var og er et «must» i alle tilfluktstårn. sørveggen på forhallen, ikke klarer å treffe Hvorom allting er; et større vakttårn på sørveggen på kirkeskipet. Veggen blir opp- flere etasjer ble nesten alltid bygd rektangu- ført en alen for langt mot sør. Forhallens lært. Den innvendige bredden måtte avpas- nordvegg treffer heller ikke kirkeskipets ses etter den tilgangen byggherren hadde nordvegg. Men her er «bommerten» bare på bærekraftige, malmfylte eikebjelker. Rå- på 10-12 cm. Loddsnor og øyemål var alt tebestandighet var svært viktig da det var som skulle til for å unngå slike åpenlyse vanskelig å unngå at regn slo inn i den tids «blemmer». vakttårn. Det er egentlig lett å forstå hvorfor arki- Omtrent samtidig med at Fisher tilsy- tekten unngår å forklare disse anomaliene. nelatende løste byens «tårngåte», kom ver- De lar seg ikke forklare ut fra Fishers løs- denskrigen til Stavanger, og all diskusjon ningen på tårngåten. stilnet. Nå var det om å gjøre å dokumen- tere byggets konstruksjon og detaljer slik at det eventuelt kunne gjenreises etter tyske Løsningen på «tårngåten» bombeangrep. Oluf Kolsrud må ha rett i at dagens tårnfot er nedre del av det «vakttårnet» som omta- Løste Fisher «tårngåten»? les i Baglersagaene. Og Fisher har rett i at Selv gir jeg Gerhard Fisher rett på ett vakttårnet ikke kan være oppført samtidig punkt: Kirkeskip og forhall kan ikke være med det romanske kirkeskipet. Løsningen reist samtidig. Til det er byggeskikkene alt- på tårngåten er at vakttårnet ble oppført en for ulike. god tid før Domkirken ble påbegynt. - 8 -

Fishers tegning av kirkens grunnplan avslører at Søylene som er nummerert fra 1 til 5 står kirkens akse er endret under veis. på en rett rød linje som går vinkelrett ut fra korveggen. Denne linjen må være en pa- Men viss dette er løsningen, hvordan rallell til den påtenkte midtaksen i skipet. kan en da forklare at kirkeskipets bygg- Også søylene 8, 9 og 10 på nordveggen er mester «bommet» med en alen på tårnet? trolig satt opp etter en tilsvarende parallell Kunne han ikke strekke en snor, eller sikte linje som går vinkelrett på korveggen. Men med øyet, når han stilte opp bærepilarene så har byggmesteren mottatt stoppordre. for sørveggen i kirkeskipet? Selvsagt kunne Planen blir endret; det gamle vakttårnet han det. Hans forutsetning må derfor ha skal likevel ikke rives. vært at det profane vakt- og tilfluktstårnet Byggmesterens store problem blir da skulle rives! Bare da kunne han gi katedra- å få hovedskipets yttervegger til å sam- len en skikkelig vestfasade. stemme med tårnets yttervegger. Men En nærmere studie av byggeprosessen på sørveggen er det bare søylene 6 og 7 viser da også at det var slik det gikk til. Be- som gjenstår, og det er for få. Selv om han klageligvis er det litt omstendelig å nøste «vrir» veggen sørover så godt det lar seg opp det sporet, men det får heller våge seg. gjøre, treffer han tårnveggen en liten alen Vi tar utgangspunkt i Fishers nøyaktig opp- for langt mot nord. målte grunnplan, gjengitt i illustrasjonen På hovedskipets nordvegg kan bygg- nedenfor. mesteren endre retningen på søylene fra Det regnes som sikkert at veggene i det 11 til 14, så der går det mye bedre. Der en- romanske koret var de første som ble reist i der han opp en håndsbredd for langt mot det nye kirkebygget. Arbeidet med kirkeski- nord, og det fikses senere til ved «å spisse pet kunne først ta til når østveggen, korveg- inn» yttersiden av muren. gen, var på plass. Da fikk søylene 1 og 8 noe Det målbare resultatet av endret retning å «lene ryggen mot» slik at de kunne mot- på søylekolonnene, er at avstanden mel- stå presset fra de romanske rundbuene. lom søyle 7 og 14 er redusert med en liten Deretter har de søylene som bærer sørveg- alen i forhold til avstanden mellom søylene gen i hovedskipet etter hvert blitt hugget til 1 og 8. og satt på plass. Hva grunnen var til at biskopen valgte - 9 -

å beholde det gamle tilfluktstårnet, vet vi ikke. Kanskje var det etter press fra kon- gen som forlangte at byen fortsatt måtte ha et vakttårn? Eller var det noe så prosa- isk som at pengekassen var tom? Uansett må det ha vært en tung avgjørelse for biskopen. Nesten alle andre katedraler fra denne tiden har en skikkelig påkostet og utsmykket vestfasade. I Stavanger manglet dette helt. Byggeskikken tilsier at tårnet må være bygd lenge før kirken ble påtenkt. Mest sannsynlig er det vel da at det ble reist i Erling Skjalgsons storhetstid tidlig på 1000-tallet. Det var solid steinsatt i basis Skipets sørvegg «bommer» på tårnets sørvegg slik at «ingen» kunne grave seg inn eller med 40-50 cm. Dette førte også til at takvinkelen ut. De over tre meter tykke murene skjuler over tårnet måtte endres. (På 1800-tallet hadde en innvendig vindeltrapp i nordvesthjør- kirken samme takvinkel, men da stakk taket lenger ned på tårnets sørvegg. Resultatet var en skeiv net. Trolig har tårnet vært så høyt at vak- gavlspiss i vestfasaden). ten har hatt fri sikt til den gamle militær- leiren på Husebø. I det minste har de hatt direkte kontakt med vaktpostene på Ulsnes og Prestestø som voktet innløpene til Fjel- bergsundet. Fra tårnet kunne så «hundvo- ka» alarmeres med røyksignaler eller ild. (Fjelbergsundet var det sundet som i tidligere tider gikk mellom Buøy og Hund- våg, inkludert Bangavågen og Galeivågen). Opprinnelig hadde tilfluktstårnet kun en liten, smal inngangsdør som var plassert høyt oppe på nordveggen, slik at en var avhengig av stige for å komme seg inn og ut. Spor etter denne døra er trolig å se i den relativ store, «sjalusidekte» gluggen oppe på nordveggen. At vindeltrap- pen inne i det nordvestre hjørnet av muren slutter nær ved denne gluggen, indikerer at dette var tårnets gamle hovedinngang. (Se Fisher Pl. II og Kolsrud Pl. D og Våbenhus / Vindeltrapp i «Tabellariske Skipets nordvegg er «spisset» slik at den treffer summarium»). tårnet. Dermed beholdes samme takvinkel på I underkant av den gamle døråpningen nordsiden. oppe på nordveggen, vel en meter nedenfor dagens gluggåpning, var det lagt ut sju meter lange nord/sørgående gulvbjelker av muren rundt bjelkeinnfasingene smuldret eik som var faset dypt inn i murveggene. opp. Følgen var at tårnets sør- og nordvegg Under brannen i 1272 må disse gulvbjel- måtte rives over dette nivået. Denne over- kene ha brent så kraftig at kalkmørtelen i gangen fra tårnfot til «nytt» murverk, ses - 10 -

Overgangen fra gammelt til nytt murverk, avslører tid av var tårnets militære status redusert brannens herjing med vakttårnet i 1272. Her fra til vakttårn. sørveggen. Jfr Baglersagaens skildringer av tildragelsen med Einar Kongsmåg, og det to år senere overfallet på birkebeinerhøvdingen fortsatt tydelig på tårnets yttervegger, om- Peter Støyper. Peter var til messe i Domkir- trent i samme høyde som takinnslaget over ken da baglerne, i tykt snødrev, rodde gjen- sideskipene. nom Fjelbergsundet og inn til Østervåg. Tårnets østvegg, veggen mot kirkeski- Men Peter reddet livet fordi han tok bei- pet, ble angrepet av flammehav fra to sider. na fatt og løp bort fra kirken. Den fikk en hard medfart under brannen Oluf Kolsrud antydet at den profane og måtte rives ovenfor dagens orgelgalleri. tårnfoten kan ha fått en sakral funksjon Vestveggen var derimot intakt nesten opp som «dåpshus» etter brannen. Det vir- til dagens urskive. (Fisher Pl. IV og Kols- ker meget sannsynlig, spesielt hvis en an- rud Pl. F2). tar at det opprinnelige dåpskapellet, bap- Døråpningen nede mellom tårnet og tisteriet, som en ren nødløsning, ble inn- kirkeskipet kom vel på plass en gang ut viet til kirke under gjenoppbyggingsfasen. på slutten av 1130-tallet. Dette må ha vært Mariakirkens nære plassering utfor all- gjort etter et framforhandlet kompromiss muens hovedinngang, nordportalen, indi- mellom biskop og kongemakt. En døråp- kerer at det lille gudshuset var brukt som ning i tårnbunnen medførte at tårnet mis- dåpskapell. tet sin rolle som effektivt tilfluktstårn. For (Døpefonten var i senere århundrer en dør kunne alltids brytes opp, og fra tårn- plassert like innfor Nordportalen). bunnen kunne tårnet lett antennes. Fra den Det mest berømte baptisteriet, Battis- - 11 - tero di San Giovanni, ligger foran vestfa- rundt seg? Et kristent innslag i markedsby- saden, hovedinngangen, til il Doumo i Fi- en, må være god nok grunn for at Erling renze. Det åttekantede, romanske kapellet, også bygde et sikkert tilfluktstårn ved siden som var ferdig bygd i 1128, er mest kjent for av kirken. Lorenzo Ghiberti’s bronserelieffer på «Por- ta del Paradiso». Relieffbildene, som gjen- gir bibelske scener fra Det nye testamentet, Og hva så? blir regnet som forløpere til rennesansen. Vi har prøvd å lytte til steinenes tale. Det er En annen forklaring på gåten om hvor- ikke lett. Mye kan være oversett eller tolket for en kirke var plassert bare tolv meter fra feil. Konklusjonen vil likevel entydig være katedralen, er selvsagt at den allerede lå at katedralen er bygd i tre ulike tidsepoker. der før Domkirken ble påbegynt. Dette må være en udelt berikelse for kate- Selv om kildene er tause om dette, er dralens antikvariske og kirkehistoriske ver- det sannsynlig at Stavanger hadde en kirke di. Og hva så? allerede tidlig på 1000-tallet. Erling Skjalg- Det er vanskelig å imøtegå Fishers syn sons minnekors taler for det. Korset ble på at domkirkens monumentale karak- reist her i byen av Erlings prest. Han må ter vil bli ødelagt ved bygging av et høy- vel ha hatt en kirke og en liten «menighet» ere Vesttårn. Domkirken er fin slik den er.

Mariakirkens plassering foran nordportalen, allmuens inngang, kan tyde på at den var bygd som dåpska- pell. Eller var det her Erling Skjalgson bygde sin kirke i Stavanger? - 12 -

Men «tårnfoten» bør likevel bli anerkjent ger i «tårnfotens» basis, eller ved en ni- og omtalt for det den er; nedre del av Sta- tid leting etter (forkullede?) bjelkerester i vangers eldste bygning. de gamle murene. Det må være vel verd å Endelig svar på vesttårnets alder får vi gjøre et forsøk, for tårnets alder er byens kanskje først etter arkeologiske utgravnin- alder…

Tårnbyen framfor noen er San Gimignano i Toscana. Av de 75 tilfluktstårnene som engang prydet byen, står 15 fortsatt. Det var ikke bare Medici-familien i Firenze som svingte seg opp på den lukrative ullhandelen. - 13 - Gjemt – men ikke glemt

Erling S. Kielland

Gamle stavangeraviser forteller byhistorie

Vi fortsetter vår leting etter «nyheter» i» ningen af den nydte Dosis saa voldsom, at Stavanger Amtstidende og Adresseavis» det døde allerede paafølgende Dag. ---- Den fra året 1845. Fra en by der vi nok hadde Uskik, at der ofte staar Hest og Kjærre paa gjenkjent Breiavatnet, Vågen, Domkirken, Gaden, uden at Eieren er nærværende, fore- flere sentrumsgater og noen andre steder kommer os at burde afskaffes; om det end og bygninger – men som i det store og hele ikke oftere skulde indtræffe, at et Menneske- likevel ville vært nokså fremmed og ugjen- liv derved gaar tabt, saa hører det dog neppe kjennelig for våre øyne. Også terrenget by- til god Orden, at vore smale Gader spærres en var bygget «inn i» var på mange måte av Bondevogne, som Fodgjængere undertiden forskjellig fra i dag. Det var brattere og mer ulendt. Som på Skagen - og Strandensi- den f.eks., der terrassehager var skåret inn i de steile skråningene mellom sjøhusene og våningshusene høyere oppe. Senere tids bebyggelse og gateutbedringer har utjevnet og «nedslipt» mye av den land- skapstopografien som i tidligere tider preget Stavanger. Men tilbake til byens innbyggere. Ville vi kjenne dem igjen på mangt og meget du og jeg er opptatt av i dag? Hvilke nyheter kom på trykk dette året? Her er noen… Ulykker var heller ikke den gang fremmed for byens innbyggere. Mens biler ofte er innblandet i dag, kunne hestekjøretøy ha skyld den gang. For selv om hestekjerrene ikke var særlig breie, sperret de for fotgjen- gere i de smale gatene.

-Stavanger, 21de April. I forrige Uge dø- de et Barn heri Byen paa en ynkelig Maade. Det havde faaet fat paa en liden Flaske med Vitriololie, som en Bonde uforsigtigen havde Stavangerterrenget var midt på 1800 hensat i sin Kjerre, og gaaet fra. Uagted Bar- tallet betydelig mer ulendt enn nå. net kun skal have drukket ganske lide deraf og Fremkommeligheten ble derfor ofte dårlig Lægen øieblikkelig blev hentet, var dog Virk- i de smale og krokete gatene. - 14 - selv maa kjøre tilside, for at komme frem. Man kan vel haabe, at Noget bliver foreta- get, for at den her paapegede Uskik kan blive afskaffet.-

I 1845 sto fremdeles det første vakttårnet, bygget i 1658, på Valberget. Tårnet var åt- tekantet og bygget av tre på et steinfunda- ment. Den første tiden hadde det funksjon som vakttårn mot fiendtlige engelske skip. Men allerede 1690 hører vi om en fast an- satt vekter med ansvar for brannvarsling. Etter hvert ble vekterordningen utvidet til en tårnvekter med permanent plass i tår- net, og gatevektere som patruljerte omkring i byens gater. Her sang de sine vek- tervers om vær og klokkeslett og så etter at ikke «ild var løs» i de trange gatene. Et nytt Valbergtårn ble tatt i bruk i 1853. Men da Stavanger i 1866 fikk eget brannve- sen, ble tårnets betydning for brannvarslin- gen etter hvert redusert. Den siste vekte- ren i Valbergtårnet, Tobias Sandstøl, sluttet i 1922. Bybranner medførte sorg og fortvilelse for mange. De gamle vekterversene hadde ofte Brannvekterne hadde en viktig oppgave. vakre og salmeliknende vers. Her et lite eksempel: «Nu skrider Natten sorte, Og Dagen Avisene gir oss også innsyn i hva folk stunder til, pratet om rund middagsbordet og ellers Gud, lad dem blive borte, Som os når de møttes på byen. Tema som været, bedrøve vil ! ungdommens oppførsel og ordensmak- Vor Klokke er slagen Tre. tens framferd, var og er alltid dagsaktuelle. O Fader from, Til Hjælp os kom, Her kommer noen smakebiter, og Din Naade os betee !» vi starter med de unges manglende oppdragelse. Stavanger, den 14de Mai. Da der nu er en Vægter tilstede i Valbjergtaarnet ogsaa om Stavanger, den 26de Marts. Man hører Dagen, saa vilde det formeentlig være hen- jevnligen Klage over den Uorden, der hersker sigtsmæssigt at lade ham ringe ved Arbeids- i vor Kirke under Gudstjenesten, og disse Kla- tiderne , nemlig Kl. 5 – 8 - 12 – 1 - 5 – og 7 , ger ere vistnok ogsaa vel grundede. Medens ligesom det udentvivl var bedre om han iste- Præsten staar paa Prækestolen løber Børn detfor at raabe Klokkesletter , hvilket Ingen, uophørlig ind og du af Kirken, spadserer op og uden de Nærmestboende kan høre, tilkjende- ned af Gulvet og forstyrre paa anden Maade gav Timeantallet ved at støde i et horn, der Menighedens Andagt. vilde kunne høres over en stor Deel af Byen. Vi haabe, at man med det Snareste søge Saafremt Nytten af disse Foranstaltninger er- at træffe Foranstaltninger, som kunde raa- kjendes, saa kunde man maaske haabe at se de Bod paa dette Uvæsen, der især her- samme iværksatte.- sker paa Confirmationsdagene, da Støien - 15 - og Uorden ialmindelighed er saa stor, at forsynet med Pas, tidlig om Morgenen d. 15 det ikke er Spor af den Høitidelighed, som Mai, udrevet av sin Seng af to Politibetjente paa denne Dag burde være tilstede i end og slæbt i Fængsel, uden at han var sig be- høiere Grad end ellers, uagted Gudstjenes- vidst at have begaaet Noget, der kunde give ten vistnok altid burde foregaae med Høiti- Anledning til en slig Medfart. Efterat dette var delighed. Da vi nu have omtalt Sagen, saa skeet, indfandt Politibetjenterne sig atter om kunde man maaske haabe at de nødven- bord for at undersøge Lalands Tøi, men da de dige Foranstaltninger inden Søndag blive Intet fandt, befalede de den Mand, der i Skip- truffet til at forebygge den Uorden, som perens Fravær modtog Lasten, som bestod af man vel imodsat Fald maatte gjøre sikker Stykgods, at følge dem med sit Tøi i Land, og Regning paa. truede saavel ham , som det øvrige Mand- Været opptok stavangeren da som nå. skap med Prygl af deres medhavende Stokke, Men mens vi mottar fremtidsvarsler, måt- hvis de vovede at gjøre mindste Modstand. te man den gang holde seg til været som Capt. Rosenvold gik, saasnart han erholdt hadde vært. Underretning om Tildragelsen strax hen til den norske og svenske Consul, for ved dennes Stavanger, den 30te Juli. Efterat vi i en Hjælp at faa den røvede Mand tilbage, men 8 Dagers Tid havde havt det smukkeste Veir Consulen svarede, «at han Intet kunde gjøre, med temmelig sterk Varme, indtraadte i Slut- før han fik sin Rapport fra Politikammeret, ningen af forrige Uge en Forandring i Veirliget. om hvori Mandens Brøde bestod.» Denne I Mandags begyndte det sterkt at regne, hvil- (Laland) ankom imidlertid strax efter Capi- ket siden har vedvaret, og er til stort hinder for tainens Tilbagekomst fra Hamburg, og for- Høbjergningen, der begyndte for en 14 Dage klarede da, at man paa Politikammeret hav- siden. Høhøsten vilde iaar blive god saafremt de gjort ham endel forblommede Spørgsmaal Veiret tillod snart at faa det under Tag. Også om Ting, som vare ganske fremmede for Agrene staa godt og love et rig Udbytte. ham, og da han Intet kunde svare paa samme, havde man ladet ham gaa. Af Forsig- Her er en noe lenger notis som sikkert ble tighed skulde dog en Politibetjent følge ham, lest med stor interesse av abonnentene av hvilken ved Ankomsten om bord anmodede «Amtstidende» og siden kommentert på Capt. om at indfinde sig paa Politikammeret, byen. En sjømann fra Stavanger var brutalt hvor han paa det nøieste blev udspurt angaa- revet ut av sin egen seng i Altona, og kastet ende bemeldte Laland, hvem man mistænkte i fengsel mistenkt for bruk av falske penger. for at have i Altona for 7 a 8 Maaneder siden Skipets mannskap ble også truet med pryl! sat falske Penge i Circulation, og hvorfor man (Altona er i dag en bydel i Hamburg i nu vilde straffe ham. Paa Capt`s Forsikring Tyskland. Men den var fram til 1864 egen om, at han intet andet end Godt vidste at by i Holstein, og en del av kongedømmet fortelle saavel om ham som om hans Familie Danmark. Byen var en svært viktig havne- her i Stavanger, blev han frigiven. Det kunde by for danskene, og den hadde stadig an- vel ikke været formeget om den norske Con- løp skip fra Norge og Stavanger. Tusenvis sul havde udvirket en passende Erstatning for av sildetønner og annet stykkgods ble på Laland, samt en fyldestgjørende Opreisning 1800-tallet losset der). for den Tort, man havde tilføiet ham. Vi antage endogsaa, at dette havde været Consu- Stavanger, den 2den Juni. Capt. Rosen- lens Pligt. vold, Fører af en her hjemmehørende Jagt, fortæller, at i Altona, hvorfra han for et Par Vår- og høstmarkedene var viktige begi- Dage siden retournerede, blev S. Laland venheter i byen. Men også det såkalte «St. herfra, der var med ham som Passageer og Hansmarkedet» ble godt besøkt av sel- - 16 - gere, og av et blandet publikum som ofte - Det faatallige Politi havde saaledes sin bare var tilskuere til det fargerike livet som fulde Hyre med at holde nogenlunde Skikk utfoldet seg på byens torv. Vi lar T. Stav- og Orden.» nem, som selv var unggutt på denne tiden, Nedenfor ser vi i notisen om St. Hans- fortelle litt om markedslivet. (Fra boken: markedet at redaktøren er noe indignert «Optegnelser vedkommende Stavanger over bondestandens økende interesse for Fortid», 1906). kjøp av luksusbetonte varer. De burde hel- «I Markedsdagene var der ellers Liv paa ler beholde sin «tarvelige og simple Leva- mange Hold, og der myldrede av snart alle maade». Hør bare: Slags Handlende. Saaledes sad Salgsko- Stavanger, den 25de Juni. St. Hansmar- nerne ved sine Borde især på Torvet, i Øst- kedet var ogsaa iaar talrigt besøgt, men deri- ervaag, paa Timianstorvet og flere Stader mod skal Vareomsetningen have været meget og falbød sine Varer, der fornemmelig be- mindre end i de foregaaende Aar. Da Aarsa- stod i Pandekager, Bagværk, Kaffe, haard- gen hertil maa for størstedelen søges i Pen- kogte Æg. gemangel, saa kan denne ogsaa undertiden Gjøglere og «Kunstmagere» saasom ansees som et Gode, da de Slags Varer, som Bajadser og Linedansere infdandt sig, og Bonden hovedsagelig pleier at kjøbe paa dette gjorde sine Kunststykker eller fremviste si- Marked, er Manufacturvarer og en Mængde ne Rariteter. - Overflødighedsartikler, som han nu af Man- Endel af de større Kjøbmænd havde indredet gel paa Penge tildeels maa finde sig i at und- paa sine Sjøhuse eller Boder Logisstuer, hvor være. Og det er vistnok bedre at den norske Bønderne under sine Byreiser kunde erholde Bonde vedligeholder sine Fædres tarvelige og frit Husly mod at tage sine Varer hos dem. simple Levemaade end at venne sig til Luxus - Markedstiden, der skulde tjene til Hande- og Overdaadighed, som er bleven saa almin- lens Fremme, var dessverre en sørgelig Tid, delig i vor tid, og hvoraf han nu er paa god Vei hvorunder der forfalt meget Fylderi og me- til at blive smittet.- get Raaskab: I dag vil nok mange tolke dette som en Jakter og jekter fra Stavanger seilte ofte til Øster- «moralpreken» som mest forteller om sjøen med sild og stykkgods. klasseforskjellene på denne tiden. - 17 -

Skolebekken rant fra en dyp bukt nord- øst i Breiavatnet ned til utløpet ved Joren- holmen. Det var et åpent bekkeløp frem til ca 1860. I forbindelse med opparbeidel- sen av Kongsgaten ble en betydelig del av bukten fylt igjen og bekkeløpet delvis gjen- lukket. Opprinnelsen til navnet «Skolebek- ken» er trolig at bekken «lånte» navn fra den gamle skolebygningen fra middelalde- ren som lå mellom bukten og Domkirken. Bekken var også en eldgammel grense mellom byen og omlandet i sør, og ved broen like ved Breiavatnet sto den såkalte «konsumpsjonsboden». Det var et tollsted der tilreisende selgere måtte betale avgift for varene de ville omsette i byen. Markedene på forsommer og høst skapte liv og Langs Skolebekken lå det flere fargerier røre i bysamfunnet – men også forargelse. som var avhengige av rennende vann til virksomheten. Stavanger, den 23de Juli. Vi tillade os at opfordre Politiet til snarest mulig at foran- have stort nytte af Bækken. Men enten nu stalte Skolebækken renset for den Mængde disse kunne tilpligtes at betale Omkostninger- Ureenligheder hvormed den er opfyldt, da de ne eller ikke, saa er det aldeles nødvendigt, at usunde Dunster, som opstige deraf let kan for- bemeldte Foranstaltning iværksettes med det aarsage Sygdom blant de Omkringboende. allerførste.- Vi antage, at Eierne af de nærliggende Garve- Vi kan konstatere at miljøvern var disku- rier, hvorfra denne Ureenlighed kommer, bør sjonstema allerede på 1800-tallet, og at an- bekoste Rensningen, og vi formode, at de hel- svaret for overtrampene – da som nå – ble lerikke ville vægre sig herfor, da de unægtelig lagt på forurenser. - 18 - Lystgårder og landsteder sør for sentrum

Av Hanne Thomsen og Kari Thomsen

I denne artikkelen ønsker vi å se på Stavan- I 1815 hadde byen vel 800 bygninger gers landsteder de siste par hundre år slik av alle slag, og det var fremdeles ubebygd de fulgte utviklingen av nye kommunika- grunn innenfor bygrensen. Siden Stavan- sjonslinjer som vei og jernbane. Vi har for- ger fram til da hadde vært en utpreget sjø- søkt å konsentrere oss om de eiendommer fartsby, var det viktig for de næringsdriven- som fremdeles eksisterer og har lagt størst de å bo nær stranden, helst i tilknytning til vekt på eiendommer på Gausel som er de sjøhusene. Vågen og etter hvert de andre vi kjenner best. strandkantene nordover og rundt Holmen Oppfatningen av avstand har forandret ble tett bebygget. Åpne marker og hager seg sterkt med utviklingen av kommunika- ble fortettet. sjons-midlene. Vår far, Per Thomsen, som De store handelsfamiliene bodde i stør- var født i 1905, fortalte at han som barn re bygårder i forbindelse med næringsdrif- hadde en eldre kusine bosatt på Egenes. ten som var sjørettet. Så å si alle varer kom Hun og hennes familie dro på landet hver og dro sjøveien. Byen hadde ingen regel- sommer, med et kjerrelass fylt av madras- messig skips-forbindelse med andre by- ser og husgeråd, pluss pige. Der oppholdt er, og posten fra hovedstaden København de seg i seks uker uten å dra til byen. «Lan- kom med rytter over Jæren en gang i uken. det» var et gårdsbruk på markene opp mot På platået vest for Vågen lå Egenesmar- Vålandspibå. kene, som kong Kristian 4. i 1609 hadde Da far giftet seg med Vålands-jenta gitt til byen som eksersérplass for borger- Ruth Øverland i 1936, holdt hennes vennin- ne. Disse ble også brukt som sommerbeite ner avskjedsselskap for henne. Hun skulle for byens kveg. jo flytte fra byen. Til hvor? Til Gausel. I 1771 foreslo byfogd Søren Schiøtz at I dag har atskillige Stavanger-familier fe- disse markene skulle utmåles i løkker og riested i Spania. bygsles bort. Schiøtz selv kjøpte. Det gjorde også hans utvidede familie, inklusiv fa- Det veiløse «landet» milien Kielland. Et stykke ut på 1800-tallet var sentrum av To brødre Kielland bygget raskt en lyst- byen Stavanger konsentrert om et lite om- gård på HolmeEgenæs. Deler av denne ble råde rundt Vågen. Bygrensen i nordvest skilt ut til lystgården Ledaal som ble anlagt var sør for Sandvigå der Konserthuset nå i 1801-03 av den ene brorens sønn, Gabri- skal reises, i vest langs dagens Løkkevei, el Schanche Kielland. Både HolmeEgenæs i sør ved Breiavatnets nordre strand og i og Ledaal ble drevet som store herregårds- øst langs Skolebekken, omtrent der Klubb bruk, mens eierne nyttet stedet til forlyst gaten nå går, og så i bue rundt høyden der else om sommeren. Petrikirken ligger i dag. I første halvdel av 1800-tallet ble det - 19 -

reist en del nye lyst- og landsteder i Stavan- Bortsett fra føttene var båten det mest egnede gers nære omegn. Det kan være flere grun- transportmiddel. Da byfogd Sciøtz i 1822 bygget ner til dette, det ble etter hvert trangt om sitt landsted på Sølyst, kunne han enkelt dra med plassen rundt Vågen og derfor vanskelig å båt dit fra vinterboligen i Vågen. Han anla en stor- slått park her, etter hvert også hagebruk og verk- utvide eksisterende boligdel av nærings- sted. (Hans Leganger Reusch: Fra Sølyst. Tilhører byggene. Lite effektiv vannforsyning og dår- Ledaal, Stavanger Museum). lig eller ingen renovasjon og kloakk må ha gjort sentrum lite trivelig i sommervarmen. I tillegg til gleden ved å komme ut av Ledaal og HolmeEgenæs er alt nevnt, byen og finne frisk luft, rent vann og arms- de lå i gangavstand fra sentrum, i tillegg lag, var det også økonomisk fordelaktig å hadde Kiellandfamilien vogn og det må ha skaffe seg eiendom utenfor bykjernen. In- vært mulig å nytte den opp på vestre pla- vestering i jord ga en helt annen sikkerhet tå. Også i gangavstand, nord for sentrum, enn risikobetonte næringer som fiskebruk hadde sønn av den kjente treskjæreren An- og skipsparter. Ved oppdyrking kunne den drew Smith, Laurits Andersen Smith, tid- også gi inntekter – og like viktig – økt for- lig på 1700-tallet bygget seg et landsted syning av ferskmat til småbyen. Mye av det «Blidensol». Etter hvert brukte familien som etter hvert skulle bli land- eller lystste- det som helårsbolig. Utover 1800-tallet ble der for byens overklasse, begynte ved at den store eiendommen rundt huset styk- byens velhavende borgere kjøpte jord for ket ut til tomter for den raskt voksende sil- oppdyrking. Senere ble de forsynt med vå- debyen, det som etter hvert ble til «Gamle ningshus for eieren i tillegg til driftsbygnin- Stavanger». ger for forpakteren, husdyr og avling. Sorenskriver Eiler Hagerup Schiøtz, svi- Hvor dro så de velstående hen? Hvil- gersønn av Gabriel Schanche Kielland på ke transportmuligheter hadde de for å Ledaal, bygget seg i 1822 lysthus og som- forflytte seg mellom helårsboligen og mergård på holmen Sølyst, øst for Kjer- sommerboligen? ringholmen. Holmen het opprinnelig Litle - 20 -

Kvitsøy, men fikk navnet «Sølyst» i pakt på Steglebakken. Hans nevø, fogd Daniel med stedets nye funksjon som et lyststed. Schiøtz, bygget i 1828 et nytt byhus i Laug- Schiøtz ønsket seg en bolig utenfor tettbe- mannsgaten nord for Domkirken og brukte byggelsen rundt Vågen, og oppga brann- samtidig Steglebakken som landsted. Se- sikring som viktig grunn. Ca 1860 ble «Sø- nere bygget han gårdshuset om og ga det lyst» solgt til familien Sømme og ble hel- navnet «Charlottenlund». Dette var uten- årsbolig. Store deler av holmen er siden for bygrensen, men han og familien kun- blitt solgt til boligtomter og næringsvirk- ne benytte den nye Ladegårdsveien på øst- somhet, men de sentrale deler av lystgår- siden av Breiavatnet, den som i dag heter den «Sølyst» er fremdeles et vakkert syn i Kongsgaten, for å komme til sommerste- Stavangers havnelandskap. det sitt ute «på landet». Residerende kapellan ved Domkirken Landet sør for dette hadde fram til 1800 (og senere morfar til Alexander Kielland), vært mer eller mindre utilgjengelig for by- Alexander Lange, hadde hytte i strandkan- ens folk. ten av Breiavatnet, omtrent der jernbane- stasjonen ligger i dag. Han hadde brygge Postveien åpnet Jæren ved Kongsgård, og brukte robåt over Breia- Det var dårlig stelt med veier sørover fra vatnet når han på 1820-tallet skulle dra Stavanger før ca 1790. Det eksisterte en fra hus og jobb i byen til hytten sin «på Kongeveg – forordnet i 1636 av kong Kristi- landet». an 4., men selv om de norske kongeveiene Sorenskriver Eiler Hagerup Schiøtz var skulle være farbare for hest og vogn, var svoger til kapellan Børge Petersen som den her på Jæren kun en ridevei. Det fan- eide en gård på østsiden av Breiavatnet, tes ingen vogner i området og de bøndene som fraktet varer inn til Stavanger, gjorde det med kløvhest. Cathrine Hermine Kölle: Stavanger. Hun var Denne gamle Kongevegens trasé i de- i Stavanger i 1805 og har der trolig kopiert et talj mellom Stavanger og Sandnes er dårlig maleri av Scheel fra 1791. Den nye, flotte Post- veien eller Ladegårdsveien bølger mot oss på kjent. Men vi vet at den mange steder fulg- østsiden av Breiavatnet. (Fra Dreyer bok: Byen i te gamle tråkk eller holveger fra før viking- billedkunsten). tid og de lå i terrenget der folk før hadde - 21 - funnet det best å ferdes. Der det var mulig, holdt den seg høyden for å unngå fuk- tige og myrlendte strekk og over høydene lå den i slake svinger for å unngå for bratte bakker. Vår Kongeveg er beskrevet av mange be- søkende som svært dårlig, særlig mellom Stavanger og Sandnes. De beskrivelser vi har av de tre kjente kongebesøkene til Sta- vanger og Jæren på 16- og 1700-tallet, forteller at kongefølget benyttet båt på dette strekket, og karjol / landauer eller heste- rygg over Jæren. Amtmann og fanejunker Frederik Otto Scheel, godt hjulpet av Gabriel Schanche Kielland på «Ledaal» og apoteker Chris- tian Magnus Zetlitz, ønsket på slutten av 1700-tallet mer handel mellom Jærens bøn- der og Stavanger. De planla og drev fram byggingen av en ny vei, med store vyer om å forbinde Stavanger og Kristiansand. Kiel- land la en god del egne penger i prosjektet. Dette ble Postveien – også kalt Vestlandske Hovedvei. Den skulle ha en standard som gjorde det mulig å reise med hest og vogn, noe det i starten var lite forståelse for på Jæren da familien Kielland på det tidspunk- tet eide landsdelens eneste vogn. Veiarbeidet startet ca 1790. På de mange akvareller og tegninger vi har fra områ- det rundt Breiavatnet i tidlig 1800-tall, ser vi en nylaget vei på østsiden av Breiavat- net, der Kongsgaten går i dag. Sørover skal Kart som viser leiet til de ulike veiene og jernbanen Postveien ha ligget noe lavere i terrenget på 1800-tallet sørover fra Stavanger. Kongevei- enn dagens Lagårdsvei. Omtrent der Skat- ens sannsynlige leie er stiplet oransje, Postveien er tens Hus ligger i dag svingte Postveien opp rød, utbedringen til Rv 44 er fiolett og jernbanen er grønn. Artikkelens landsteder er markert med svart den bratte Støttebakken til der dagens La- prikk. © Hanne Thomsen. gårdsvei ligger. Denne bratte bakken fikk navnet etter minnestøtten over dette vei- prosjektets far, amtmann Scheel. Byggin- veien derfor måtte legges strakt over de gen av jernbanen i 1878 tvang Lagårdsveien landskapshøydene som skulle passeres, opp til dagens leie. tok ikke han så nøye. Men det førte til noen Sør for Eikeberget ligger Postveien som svært bratte bakker i veien, som for eksem- en linjalrett strek over Mariero-sletten med pel Gauselbakken, Lurahammeren i Sand- retning Jåttanuten, men på Hinna svinger nes, og Tubakken nord for Bryne. den mot sør. Det sies at Scheel, som pro- Scheel måtte gå av som amtmann i sjekterte veien sørover til Hå, brukte lin- 1799 og forlate veiprosjektet, men Chris- jalen på kartet og trakk beine streker. At tian Magnus Zetlitz førte det videre. I 1807 - 22 -

Vi kjenner ikke til noen bilder av «Mariero» eller telig mer tilgjengelig for byens innbygge- «Christianlyst». Dette bildet av «Ledaal» ble malt re. Den var riktignok ikke så stor tidlig på av Johanna Margrethe Bull Sømme, f. Kielland 1800-tallet, folketallet var drøye 2000, og i 1851.»Ledaal» ble bygget i 1802 og hageanleg- det var ennå plass til flere hus og fortetting get der var trolig inspirasjonen for H.G.Buckholm Sundts lyststed «Mariero» fra 1809. Sundt fikk på begge sider av Vågen. Men en del av de stadig forsyninger med blomster og frø fra engelske nye og velstående familiene i Stavanger gartnere. Vi må tro at Marieroalléens bøketrær, nyttet denne veiutløsningen sørover til å få ble plantet av familien Sundt. Dette skal ha vært seg et sted «på landet». en del av en hollandsk last med bøketrær som egentlig var underveis til den russiske tsaren. Etter et havari, ble trærne plantet på «Ledaal», i Bypar- Mariero og Christianlyst ken, i parken rundt Herregården på Utstein Kloster Apoteker Christian Magnus Zetlitz var den, – og kanskje på Mariero. Bildet tilhører Stavanger ved siden av amtmann Scheel, som ivret Museum, Ledaal. sterkest for veiutløsning sørover. Og han var en av de første som privat nyttet denne til mer enn post og handel med jærbønde- var veien nådd fram til Håelva, og 1838 til ne. Zetlitz kjøpte og bygget allerede i 1801 Brusand. Bøndene som skulle bruke veien en lystgård like øst for veiskjæringen ved klagde fælt på de bratte bakkene, og alle- Eikeberget mellom Hillevåg og Marieros- rede i 1840 ble de verste kneikene unngått letten. Gården skal ha hatt mange store og ved at det ble lagt nyveier på de myrlendte staselige bygninger for både folk og fe, og flatene rundt høydene. Det er der dagens den må ha hatt en flott utsikt mot Gands- riksvei 44 ligger. fjorden. Lystgården ble etter hvert skilt ut Denne veiutløsningen rundt år 1800, fra gården Auglend og ble en egen matrik- førte til den ønskede økningen i handel (og kelgård, som han ga navnet «Christian en påfølgende sterk utvikling av det jærske lyst», i dag Kristianlyst. Et talende navn, jordbruket). Men den førte også til at land- både om grunnleggeren og hvordan han så skapet sør for Vågen i Stavanger ble betrak- på gleden ved å bo på landet. - 23 -

Christian Magnus Zetlitz var gift med Sundt giftet seg raskt på ny med den mye Frøchen Kielland, en kusine av Gabriel yngre Maria Frederikke Diurhuus, niese til Schanche Kielland som grunnla «Ledaal» hans første kone. Landstedet «Mariero» - på samme tid, og vi må tro at ekteparet var og gården - skal ha fått navn etter kone nr inspirert av hus og park på «Ledaal». Tro- 2. Familiens firma og vinterbolig lå i sen- lig var de også inspirert av herregårder på trum, adresse Skagen. kontinentet og i England. Sundt sitt landsted «Mariero» lå midt «Christianlyst» gikk etter 1825 ut av Zet- på sletten sør for Eikeberget. Her bodde litz-familien. Familien Gramstad fra Sand- familien Sundt hele sommeren, med hage nes overtok gården og gårdsdriften, og i i engelsk stil og utsikt mot Gandsfjorden. dag er området preget av boliger og næ- Det sies at Hans G. B. Sundt skal ha ført en ringsbygg. Deler av bygningsgrunnmurene herskapelig husholdning. fra lystgården utgjør i dag fundamentet i Etter farens død i 1839, overtok søn- et nytt bolighus, med adresse Skjeringen. nen, Wilhelm Ravn Sundt, landstedet «Ma- Ellers er det intet utenom navnet som kan riero». I dag er huset på Mariero forlengst minne om oss denne mer enn 200 år gam- vekk, tunet inngår trolig i dagens tun ved le lystgården. Lundegården ved Marieroalléen – og fra Noen år etter Zetlitz sitt kjøp, kjøpte 1970-tallet og utover ble området bygget ut den velstående kjøpmannen Hans Gabriel til en blanding av næringseiendommer og Buckholm Sundt et landområde av Zetlitz, boligblokker. like sør for «Christianlyst». Der bygget han Begge disse to tidlige lystgårdene på i 1809 opp sitt lyststed, «Mariero». Områ- sørsiden av sentrum er forlengst forsvun- det hørte også opprinnelig inn under går- net, både bygninger og hageanlegg. Bare den Auglend, men ble i 1820-årene skilt ut navnene og en bøkeallé beretter om for- som egen gård. gangne historier. Hans G. B. Sundt var opprinnelig fra Danmark, han giftet seg i 1796 med Hen- To delvis bevarte anlegg rica Maria, enken etter Ole Smith Ploug, Men rester etter to andre vakkert utbygde stifteren av det store handelshuset Ploug eiendommer langs Postveien sørover ru- og Sundt. Henrica Maria døde i 1810, året ver fremdeles i landskapet. I Hillevåg, der etter de hadde bygget opp «Mariero», og bekken fra Mosvannet en gang rant ut i

Bernard Hanson malte Køhlereien dommen, ca 1850. (Fra Dreyer, Byen i Billed- kunsten.) - 24 -

Gandsfjorden, ble det ca 1800 etablert et gårdsbygningene, av det nettopp påbygde næringsområde med møller, sildesalteri og mektige «Køhlerhuset» ved siden av det og sjøhus av innflytteren fra Holstein, Frie- noe mindre «Enkesetet» og med et prakt- drich Petersen. Den ene av hans to sønner, fullt parkanlegg. Postveien fra ca 1800 gikk Peter, sammen med Friedrich sin enke An- rett gjennom tunet. I 1878 ble husene og na Marie og hennes nye ektemann Johan parken avskåret fra fjorden etter byggingen Adam Køhler og deres sønn Johan Mandi- av jernbanen. us Køhler, videreutviklet området til en her- Firmaet gikk konkurs under finanskrisen regårdspreget lystgård. i 1883. De to tidligere bolighusene, en av Etter strategisk viktige giftermål i to ge- driftsbygningene og et lite, nyskapt parkan- nerasjoner var tre av de største handels- legg vitner likevel i dag om fordums storhet. husene i Stavanger slått sammen, nemlig Lenger sør langs den nye Postveien, Ploug og Sundt, Petersen /Køhler og Lau- på Hinna, lå det en liten husmannsplass, ritz W. Hansen. De siste 8 årene før den «Hinnadal». I 1801 kjøpte Helmick Gabri- store konkursen var det Peter Petersens elsen denne. Fra før av hadde han et gårds- svigersønn Wilhelm Hansen, som drev fir- bruk med våningshus og uthus på Wessel- ma og eiendom. Gårdsbruket i Hillevåg var løkken på Egenes. Eiendommen på Hinna etter hvert blant Vestlandets største gårds- ble etter hvert overtatt av hans svigersønn, bruk. I 1883 besto eiendommen, i tillegg til kjøpmann og skipsreder Ole Helliesen som landstedet «Hindal». Han sønn Ole Helmich Helliesen bosat- Stadshauptmann Ole Helliesen bygget i 1845 en te seg fast på gården i 1883. Han var svært herskapelig villa på «Hindal» som Lars Herter- opptatt av hageanlegg, og skogplanting, og vig malte sett fra sjøen og før jernbanelinjen skilte eiendommen fra stranden. Stedet ble flittig brukt hadde allerede anlagt dammer, grotter og som landsted av Helliesen-familien. (Illustrasjon vakre stianlegg. Ole sin søster, Mathilde, hentet fra Dreyer Bok: Byen i Billedkunsten) ble gift med Peter Petersen som fram til - 25 -

1875 drev Køhler-eiendommen i Hillevåg, Men i Stavanger kunne man ikke bli og det er sannsynlig at disse to familiene enig om hvor endestasjonen skulle ligge. inspirerte hverandre når det gjaldt parkan- Formannskapet besluttet at den skulle lig- legg og kunst. Mathilde og Peters datter, ge i nordenden av Breiavatnet, med store Frida (gift med Wilhelm S. Hansen, sønn utfyllinger i vannet. Det ble endog foreslått av Lauritz W. Hansen) ble siden landskjent å rive Kongsgård. Regjeringen grep imid- tekstilkunstner. lertid inn og bestemte ved kgl resolusjon Store deler av den gamle herregården er i juli 1875 at stasjonen skulle ligge på slet- i dag stykket ut til boligtomter, men frem- ten foran Kannik sør for Breiavatnet. Der- deles ligger Hindalsdammen og parken med ble vannet reddet for byen, med hjelp omkring det staselige hovedhuset som en utenfra. Men Breiavatnet var stadig truet. grønn lomme i det tette boligstrøket. Den Arne Garborg skrev noen få år senere i er fortsatt i familiens eie og Riksantikvaren pamfletten «Fra det mørke Fastland» (ut- har besluttet å frede eiendommen. Men i kom 1892) om nye utfyllingsplaner her: «… disse dager truer store, kommunale inn- og af hvilken Grund? Jo, for at gjøre Par- grep å forringe eiendommen. ken større. Er ikke dette lille Tjern …Par- kens allerdeiligste Pryd og Klenodium? Jo, Jærbanen åpner nytt land men Stavangers Fædre trenger flere Spad- Jernbanen åpnet nye muligheter slik Post- serveie paa hvilke de kan promenere sine veien hadde gjort 80 år tidligere. Bedre Maver og den meget anden Alvorlighed…». veiforbindelser over Jæren hadde i årene Og Garborg legger til: «Jeg er ikke sikker 1830 – 1860 fordoblet det dyrkede arealet for noget som er skjønt – i Stavanger». og mulighetene for mer ekspansjon var Jærbanens første tog rullet på de sma- blitt åpenbare. Nye planer tok form. Skulle le sporene mellom Stavanger og Egersund man satse på å bygge havn i Saltebukta og 27. februar 1878, til jubel langs hele strek- forbinde den med eksisterende veinett ved ningen. Og den fikk betydning, som Glø- hjelp av landeveislokomotiv? Eller skulle ersen hadde forutsagt. Banens distriktssjef man satse på ren jernbane? gjennom mange år, Just Broch, skrev til 50- Forstmester H. A. Gløersen la på som- års jubileet for banen: «Denne jordbruks- mertinget på Klepp i 1866 fram en jernba- banen har skapt det som gjør at mennes- neplan og begrunnet den med hensyn til ker kan leve og trives. At den i så hense- jordbruket, til sørlandsfiskerne som kunne ende har vært vår mest skapende jernbane frakte båter og last over land i stedet for er skråsikkert». langs den farlige jærkysten og til passa- Før banen fantes det ikke ett meieri på sjertrafikk. Han fikk støtte av fogd og amt- Jæren. 20 år senere var det 13. Landbruksin- mann, som satte i gang trafikktelling fra dustrien vokste fram fra smiene, Serigstad, Hillevåg til Egersund. Den viste at banen Kverneland. Tareaske ble brent langs stren- ville gå med stort driftoverskudd. dene og sendt med tog til Stavanger havn Den gang nølte man ikke med iverk- for eksport til Skottland. Bergensk latrine- settelse. Allerede i 1873 forelå stortings- innhold kom tilbake for å gjødsle de jærske bevilgning, bystyret i Stavanger tegnet myrer. Folketallet økte, trafikken økte. seg for 600.000 kroner, landkommunene for litt under halvparten og private tegnet Nysgjerrige byborgere aksjer for nesten en halv million. Det ble I de første årene var det bare ett stoppested laget lengdeprofil og overslag og våren et- før Sandnes, nemlig Hinna. Banen skulle ter startet ekspropriasjonene av tomt. An- først og fremst gi bøndene over Jæren en leggsarbeidet på den 78 kilometer lange bedre leveranse- og forsyningsmulighet, og banen tok til om høsten. reisende mellom øst og vest skulle slippe - 26 - den farefulle og turbulente sjøturen langs bygge hus så de kunne bo nær arbeidsplas- Jærens sandbanker. Banen ble ofte kalt sen, mens arbeiderne ville at NSB skulle «Søsygebanen». bygge husene. Det ville bedriften ikke, og Men den ga også Stavangers byborgere så ble det ingen utbygging. I stedet ble mulighet til å se seg om i distriktet på en stranddelen planlagt og utbygget til offent- raskere og mer bekvem måte enn landtu- lig badeplass på 1930-tallet. rene med hest og vogn. Jærbanen ble en På Gausel gikk det annerledes. Selv om forlystelse for dem. Flere ble interessert i å det ikke ble noe stoppested på jernbanen skaffe seg sommersteder langs Gandsfjor- her før i 1902, fikk bylegen i Stavanger, dr. den ettersom de kunne beskue den stei- Thorvald Buch (1862-1925), i 1896 skjøtet nete, krattbevokste strandsonen fra togku- over en anpart av gårdbruker Anders An- peens vindu. På Hinna kunne de gå av to- dreassen Bogenæs sin eiendom på Gausel get, og omkring denne stasjonen «har der i i Hetland herred. Parsellen ble kalt «Ur- årenes løp vokst frem en hel liten villaby», skog», antagelig et dekkende navn for det som Just Broch observerte i 1928. store området i Boganesbukten som tidli- Det er lite å se av sommerstedene langs gere bare ble brukt til beitemark og tangh- fjorden i dag. Det aller meste er tettet igjen enting, med unntak av noen års drift av en av nyere bebyggelse. Hillevåg er blitt by- teglfabrikk ved stranden. Det var den gang strøk. «Hindal» ligger igjen som den va- som nå lite jord og mye leire mellom stein- kre, helårs familieeiendommen den har massene i dette området. vært siden 1860. Noe av planteskogene ble Ivar Svensen Oftedal fra Gjesdal, som stykket ut til sommerhustomter allerede på var teglverksmester på Sandnes, startet 1890-tallet. i 1812 en «Tegl- og Murstens Fabrique» På Hinna hadde bankbokholder Ragn- på Boganes sammen med fire bønder fra vald Winsnes i flere år hatt sommerhus området. Fabrikken gikk ikke særlig godt, nær stranden i Hinnavågen før århundre- og to år senere var det kommet nye eiere skiftet. Da kaptein Jacob Ludvig Thorsen inn, blant annet predikanten og gründeren bygde seg helårsbolig på naboeiendom- John Haugvaldstad. I 1840 ble verket solgt men i 1906, sa Winsnes at hvis Thorsen og nedlagt og eiendommen ble tilhørende kan bo her om vinteren, kan vi også. Og så Boganes-gården. flyttet familien dit, med to døtre. Dr. Buch, som kjøpte naboeiendommen Thorsens hus lå i mange tiår med vak- til verket 50 år senere, var en habil kunst- ker hage man kunne se ned i fra Hinnas- maler. Han fikk blant annet korreksjon av vingene. Her var det snirklede grusganger, Kitty Kielland og Eilif Peterssen som var gift staudebed og blomstrende busker under med en kusine av Kitty. Buch malte også store trær. Men fra 1960-årene og utover landskapsmotiver sammen med lokale jær- er eiendommen helt gjenbygd, som resten malere. Man kan godt tenke seg at Thor- av de gamle skogene til Helliesen på «Hin- vald Buch, som bodde i Kirkegaten, ønsket dal». «Lite er igjen av de store villahage- å få et sommersted ved fjorden for lettere å ne på Hinna. I dag er bebyggelsen like tett kunne dyrke sin store interesse, særlig et- som i andre bydeler» skriver historikerne tersom han ble mer og mer plaget av ledd- Marit Karin og Jan Alsvik i «Det e løye koss gikt. Det fins flere landskaps- og hagebilder det har forandra seg». fra Buchs hånd. Et helt spesielt hensyn ble På Vaulen skjedde ikke det samme ivaretatt i Buchs sommervilla. Leddgikten, langs stranden, fordi NSB hadde kjøpt en og doktorens omfangsrike korpus, førte til stor eiendom omkring stasjonen for å an- at trappen opp til annen etasje ble laget legge verksted i 1915. Jernbanen ønsket at med så lavt opptrinn at trappen måtte dreie arbeiderne kunne bygsle seg tomter her og 270 grader for å nå andreetasjen. - 27 -

Villa-arkitekten Meyer teig som han kjøpte samme år, bar navnet «Steinskog». Det var åpenbart ikke på grunn av sofistikert hageinteresse Buch og Racine anskaffet sine tomter og bygget hus der til sommerbruk. Fredrik Racine var nygift i 1896 og han hadde allerede en prakt- full hage i byen, «Munkehagen» på Ege- nes hvor han året etter bygget sin bybolig. Samtidig startet han Stavanger Beslagfab- rik i Bjergsted, men i 1903 gikk hans inves- teringer tapt. Han måtte selge sin munke- hage og flytte ned til sentrum, til Alexander Kiellands hus ved Breiavatnet. Det var vel ikke noe særlig sunt sted å bo. Tre måneder etter flyttingen døde Fredrik Racine av lun- gebetennelse, 31 år gammel. Paret hadde ingen barn og Racines enke, Anna Gunhil- de Wesnes, flyttet ut i Hetland sokn for en kort periode. Kanskje ut til sin sju år gamle sommervilla på Gausel? Den solgte hun Arkitekt og professor J.J. Meyer og kona Olga Ma- et år senere og flyttet tilbake til Oslo hvor rie, født Bergesen, fotografert antagelig i 1920-åre- hun var født. ne sammen med Randi Berbom og moren, Marie Kjøperen av sommervillaen var en ber- Berbom fra Sarpsborg. Randi giftet seg senere med genser, Wilhelm Olai Thomsen (1854- Einar Fugelli og flyttet til Gausel i 1939. Arkitekt 1920). Hans interesse for Stavanger var Meyer ble i 1910 professor ved Norges Tekniske Høyskole og en kapasitet på eldre norsk bygnings- vakt gjennom den yngre broren, Hjalmar kunst. © Familien Thomsen. Thomsen (1860-1907), som i 1880-årene slo seg ned i Stavanger. Han var der lokal Villaen på Gausel var reist etter tegninger av arkitekten Johan Joachim Meyer, som samtidig leverte tegninger til sin svoger Sigval Bergesens sommerbolig i Ramsvig, «Villa Haugen». Meyer var gift med Berge- sens søster Olga Marie. Bergesens kone Rachel var søster til kjøpmann Fredrik Ra- cine (1873-1904) som i 1897 kjøpte en del av Buchs tomt på Gausel. Han fikk også tegninger av Meyer til sin sommervilla her, og de tre husene ble bygget på samme tid, i samme stil. Trolig er det også Meyer som har levert tegninger til Racines helårsbo- lig på Eiganes, bygget samme år. Han har altså etter all sannsynlighet tegnet i hvert fall fire villaer i Stavanger-området i årene «Munkehagen»på Egenes. Fotografert av Georg 1896-97. De tre landstedvillaene eksisterer Monsen i 1903 da han kjøpte huset. Fredrik Racine bygget sin bybolig som nygift i 1897 i den stase- fremdeles. lige hagen han allerede eide ved siden av «Brei- Fredrik Racine sin parsell på Gausel dablikk». Huset brant ned i 1976. © Stavanger hadde navnet «Egeskog», og en ekstra Byarkiv. - 28 - selger for Wilhelm Olai Thomsens hoveda- men til (Berle) Buch. I det hele tatt er det gentur for den tyske symaskinen Dürkopp, et typisk trekk ved eiendomshandelen i den men slo seg videre opp som kjøpmann tiden vi beskriver at den foregikk via venn- med et firma som het «Kjøb norske Varer». skap eller slektskap. Hjalmar bodde i Østervåg nr. 12 med kone I 1907 skjedde det en tragedie i Lindøy- og seks barn. Hjalmar var en venn av Chris- sundet. Kjøpmann Hjalmar Thomsen var tian Bjelland som hadde lakserett på Sele, en premiert seiler, og 11. august var hans og det var hit han kunne invitere sin eldre og Christian Bjellands familie på seiltur i bror til laksefiske med stang – en lidenskap Bjellands båt «Betty» da den kolliderte friluftsmannen Wilhelm Olai hadde dyrket med dampskipet «Sandeid». Seilbåtens i årevis. kaptein og en av mannskapet omkom, li- At Wilhelm Olai Thomsen fant et hus keledes fru Thora Bjelland, Hjalmar Thom- på Gausel, kan skyldes at Wilhelm og Hjal- sen og kona Josefine og deres nest eldste mars mor Anna var født Berle. Thorvald sønn Bjarne som da var 17 år gammel. Buchs kone Margrethe Christine var og- Igjen satt Thomsens fem andre barn. så født Berle, et velkjent bergensk famili- Hjalmars bror Wilhelm Olai, flyttet da ned enavn. Også Thorvald Buchs bror, besty- til Stavanger for å hjelpe de foreldreløse reren på Stavanger Museum, Sophus An- barna med firmadriften og tok med seg dreas Buch, var gift Berle, med en søster av sin egen familie. De bygget om sommer- Margrethe Christine. Dermed rykket (Ber- huset på Gausel så det kunne egne seg be- le) Thomsen i 1906 inn på naboeiendom- dre som vinterbolig. Da hadde de nok enda større glede og nytte av naboskapet med bylegen Thorvald Buch. De to familiene Familien Thomsens hus, naust og brygge, malt i var fort kommet på vennskapelig fot – det 1910 av dr. Buch sett fra hans egen eiendom. På var ikke andre sommerfamilier på Gausel Gauselholmen bak til venstre ses uthus som sto der til etter annen verdenskrig. Det var en som- da de kjøpte eiendommen. Men det skulle merløe for beitedyr, og der var også en brønn med forandre seg. I løpet av dette tiåret skaffet godt vann. © Familien Thomsen. en rekke familier seg landsted på Gausel. - 29 -

Kratt blir temmet Den kalde vinteren 1917 frøs Boganesbukten i Skråningen mot Gandsfjorden på Gausel Gandsfjorden. Wilhelm Olai Thomsens sommer- var et steinfylt område som tidligere var hus er da omgjort til helårsbolig med innebygget veranda og gavlbygg i annen etasje. Gran er plan- blitt brukt til beitemark av gårdene på Jåt- tet som skjerm for kalde vinder som kommer fei- ten og Gausel. Men ut over 1800-tallet ble ende fra nord og søraust. © Familien Thomsen. det mindre beiting, og området grodde til med kratt og småskog – blant annet det som i dag er naturreservat, Gauselskogen. trerte forminner i dette strøket på denne ti- Derfor er det betegnende at de første den, avmerket han også en nausttomt ved parsellene som ble solgt fra gårdene til by- den sørlige enden av bukten, ved Naust- folk med sommerbolig i tankene, ble kalt holmen. Her kan det ha ligget et viking- slike ting som «Urskog», «Steinhagen», skipsnaust som hørte til den såkalte Gau- «Rishagen», «Røis», «Vildskog» og «Lyn- seldronningen. Hennes gård lå oppe i høy- gen». Det var ikke nytteland, det var land den, i det området som i dag heter Dron- som skulle nytes når folk hadde fri og fe- ningåsen. Nausttomten er det imidlertid rie. Mens stavangerborgere tidligere hadde ingen spor etter lenger. skaffet seg landeiendommer på god jord- Jærbanens stoppested på Gausel ble bruksjord til en kombinasjon av dyrkings- holdeplass med ekspedisjonslokale i 1908. interesse og ønske om fredeligere forhold i Da ble det lettere å bosette seg større de- ren luft, var det nå friluftsinteressene som ler av året ute på de nyanlagte sommerste- dominerte. Omgivelsene ble utformet mer dene. Doktor Buch bygget også inn sin ve- som naturhager enn prakthager. randa som han kunne sitte inne og male i, Nærheten til sjøen var et stort fortrinn selv om han fortsatte å ha Kirkegaten i Sta- for de nye kjøperne. Det er i dag bevart vanger som sin bolig. August Jacobsen har langs stranden flere steinbrygger som ble malt et bilde av Buch ved staffeliet i den- laget av de nye sommerinnflytterne om- ne havestuen, og bildet finnes i Rogaland kring år 1900. Kunstmuseum. Da entomologen Tor Helliesen regis- Wilhelm Olai Thomsen plantet mer - 30 -

Gausel stasjon ca 1920. Den nye stasjonsbygnin- ger i 1960-årene. Da ga han opp, men slut- gens trapp og lasterampe skimtes i venstre bil- tet aldri å savne sine gule Orpingtons og ledkant. Fredrik Racines vognhus, Wilhelm Olai Plymouth Rocks. Thomsens redskapshus og Per Thomsens hønsehus lå på den andre siden av jernbanen. Sommerlivet på Gausel © Familien Thomsen I 1911 hadde ingeniør Sven Oftedal i Sta- vanger kjøpt en parsell av bonden Anders trær. Siden hans kone Karen var fra Lar- Andreassen Bogenæs, kalt «Rishagen». vik, innførte han bøketrær til Gausel som Der bygget han et vakkert lite hus på den en kjærlighetsgave til minne om hennes del av tomten som i dag heter Gauselvå- hjemlige bøkeskog. Han plantet en hel rad gen 52. Året etter overtok hans yngre bror med bøk langs sitt gjerde mot nord og to redaktør Lars Oftedal en halvpart av par- blodbøker på hver side av huset som tun- sellen, kalt «Verket». Der sto et eldre hus trær. De står der alle fortsatt som store, og uthus etter teglverksdriften, og bakken mektige trær, over 100 år gamle. ned til sjøen – som ble anlagt en gang et- På sletten langs jernbanen lå fra før av ter 1874 - heter i dag Teglverksbakken. Vi Fredrik Racines vognhus og høyloft til hes- vet ikke om Oftedal-brødrene var i familie tene han hadde brukt for å nå sitt sommer- med teglverksmesteren Ivar Svensen Ofte- sted. Thomsen trengte ikke det – han kom dal som startet teglverket i 1812. med båt fra Bergen. Men han fikk ryddet Ingeniør Sven Oftedal og familien bod- mark her og laget potetåker, noe som sær- de på Gausel hele året en tid. Men i 1921 lig kom godt med under første verdens- flyttet han og familien til Kristiania hvor krig. Da fikk han også reist et stabbur til han tok over ledelsen av Norsk Bygnings- selvforsyning, og hans eldste sønn Per fikk industri – et firma han startet først i Sta- som gave til sin 10-årsdag i 1915 en liten vanger sammen med Erik Berentsen i 1918, hønseflokk. Sønnen holdt høns her i 50 år, men som på kort tid ekspanderte stort. inntil rømlingene fra minkfarmene på Øvre Huset og eiendommen ble solgt ut av fa- Gausel hadde massakrert flokken tre gan- milien til Inger Kannik, videre til Tormod - 31 -

Frafjord som bodde her i vel 30 år. Huset Idrettsforening. Samholdet mellom oss er i nyere tid sterkt ombygget. barn på Nedre Gausel var godt, skrev Mat- Brorens eiendom, omdøpt fra «Verket» hilde Oftedal Broch. til «Lassetun», var i familiens eie til 1934. August 1924 flyttet også denne fami- Her bodde Lars og kona Alice Stephansen lien til Kristiania da Lars Oftedal ble sosi- med sine etter hvert seks barn hver som- alminister for annen gang, men somme- mer. Her plantet de frukttrær og bærbus- reiendommen ble beholdt, og brukt, til et- ker, de hadde grønnsakåker og bikuber. ter hans død. Da var sønnen Christian S. Statsråd Lars var med og bygget steingjer- Oftedal blitt gift med Wilhelm Olai og Ka- de mot veien ned til sjøen. rens datter Anne Louise Thomsen, mens Det nest yngste barnet til Lars og Alice, hennes yngre bror Wilhelm noen år senere datteren Mathilde, gift Broch, har gitt man- ble gift med ingeniør Sven Oftedals yngste ge sjarmerende beretninger om sommerli- datter, Sara Marie. Så sommergledene fikk vet slik det artet seg for barn og unge i åre- langvarige følger. ne like før og etter 1920. De rodde til Lifjel- let for å fange krabber, de fisket stinter på Slektsboliger Boganesholmen, snekret kanoer, hoppet i De fordums fritidseiendommene til Buch høyet hos den nærmeste bonden, Anders og Thomsen ble beholdt i familienes eie Boganes – hans datter Sikke kunne hoppe som helårseiendommer. Hos Buch var fra øverste tømmerstokk og gå rundt to det dattersønnen som i 1987 solgte tomt ganger i luften! Det imponerte bybarna. og hus til sin nabo Arne Lærdal jr. som har Siden de var så mange barn sammen om sommeren – seks hos Lars Oftedal, fem hos broren Sven, to hos Buch, tre «Lassetun» malt av naboen Magnus Boganes i 1919. Huset er trolig en ombygging av teglverks- hos Thomsen, startet de likegodt Gausel bestyrerens hus. Det er senere bygget på i flere Idrettsforening GIF, som spilte fotball mot omganger, men eiendommen er intakt, (Foto FIF, Forus Idrettsforening og HIF, Hinna tilhører dagens huseier, familien Bryne) - 32 -

Dr Buchs hus fra 1896 er nylig tilbakeført til sitt Hos Thomsens delte Wilhelms enke opprinnelige utseende i samarbeid med tidligere Karen eiendommen mellom sine tre barn. byantikvar Elsa Grimnes For tiden legges det ori- Per, den eldste, beholdt hovedhuset som ginale skifertaket på plass. Anlegget er nå markert som spesialområde bevaring. © H. Thomsen nå eies av hans sønn Eivind. Anne Louise og Christian Oftedal bygget om sin bunga- fortsatt tradisjonen med å samle familie low i 1947 på sin tildelte tomt «Steinskog», på felles eiendom. Han overlot det gamle etter at Christian Oftedal var kommet hjem Buch-huset til sin datter Elisabeth og hen- fra fem års tysk tukthusopphold. Den kjennes mann, Alf Erik Skuland. Ved siden av te bergensarkitekten Frederik Konow Lund har Arne Lærdal jr. bygget sin nye bolig, tegnet et helt spesielt hus for dem over med stor omtanke for den gamle eiendom- kjernen av den gamle hytten, etter nøye mens hage og vegetasjon. studier av landskap og vegetasjon. Det ble det norske hus Oftedal drømte om i sine lange fengselsår. «Steinskog» ble tegnet av arkitekt Frederik Konow Etter ekteparet Oftedals død ble huset i Lund etter lang tids studie av stedet. Han brukte tomtens egne steiner i vegger og grunnmur og lot 1958 solgt til Åsmund S. Lærdal. Der bor nå telemarkskunstneren Leif Mæhle (født i Forsand) hans sønn Tore Lærdal og huset er markert rosemale gavlen mot sjøen. ©Tore Lærdal. som verneverdig i Stavangers kulturminne- - 33 -

Sollia, på oppsiden av jernbanelinjen, fotografert i 2009. Vi vet ikke om det vakre huset ble bygget av Johan Tjaaland eller av den tidligere eieren av eiendommen, Karl Johan Tønnesen. © H. Thomsen

plan. Det enestående huset og naturhage- tilhørende båtstø på Boganeset. Holmen anlegget har vært pietetsfullt ivaretatt av blir fortsatt i blant beitet, nå av Stavanger eierne. kommune som har kjøpt den til friområde. Yngste sønnen til Wilhelm og Karen På «Lyngen» satte Aanonsens opp en Thomsen giftet seg i 1942. I krigsårene var laftet hytte de hadde flyttet hit fra Østlan- det umulig å få bygge nytt. Brudens forel- det, og et tidligere fjøs på eiendommen ble dre ga da paret et gammelt jærhus på Orre bygget om til sommerbolig, senere helårs- som sto midt i veien for en ny, planlagt vei. bolig. Aanonsen eide fra Rv 44 og ned til Det laftede huset ble flyttet stokk for stokk stranden – eiendommen ble delt i to av og satt opp på den delen av Thomsen-ei- jernbanesporet. endommen som Wilhelm jr overtok fra sin Det samme gjaldt naboparsellen, «Sol- mor. Huset hadde i sin tid vært brukt av lia», som ble solgt i 1915 til Johan Tjaaland, Alexander Kielland under hans Orre-opp- driftig hermetikkfabrikant fra Time. Han hold. Her skrev han sin siste roman, Jacob, fikk kjøpt den «med undtagelse af huse- og her kunne han treffe sin ungdoms el- ne». Vi vet ikke hvilke hus som skulle unn- skede, Sina. I 1976 kjøpte Wilhelms niese, tas, men det har ligget flere uthus på eien- Hanne Thomsen, og hennes mann Odd dommen i mange år etter kjøpet. Skontorp eiendommen. De har satt det Tjaaland var den som fant fram til en gamle huset i stand og utvidet det. lønnsom metode for å legge ned kippers - røkt vårsild. Han bodde i Erichstrupsga- Sommerland langs hovedveien te i sentrum og Gausel-eiendommen var I 1900-tallets andre tiår ble det også kjøpt nok en sommerbolig. Men i 1924 dør han eiendommer på vestsiden – oppsiden – av og året etter selger enken eiendommen til jernbanen til sommerboliger. Arnt Aanon- kaptein Sven Nilsen. Fortsatt bebos den av sen drev en tobakksforretning i Provste- Nilsens etterkommere. bakken og bodde like ved Lekeplassen på Vest for hovedveien, rv 44, ble det også Madlaveien. Hans kone Clara kjøpte i åre- anskaffet sommereiendommer på denne ne etter 1912 flere parseller av gården Gau- tiden. Wilhelm Ramsland bygde sommer- sel, kalt «Lyngen», «Egeland» og «Røis». hus her i 1907. Det hvite huset eksisterer Hun kjøpte også den 30 mål store Gausel- fortsatt, men er sterkt ombygget i nyere tid. holmen som ligger i Gauselbukten, med I 1914 selger han en del av eiendommen i - 34 -

Kart av byens utstrekning i 1815 og 1995, fra An- Arne Lærdal i 1940 som bygget hus her, se- ders Haaland: En by tar form. nere overtatt av hans sønn. Den tredje ble kjøpt av advokat Karl Wyller som bygget en sør til Chr. W. Roth som bygde seg et hus villa tegnet av Eivind Retzius. han kalte «Rothenburg» og som eksisterer Enken Karen Thomsen prøvde først å nokså uforandret og rødmalt i dag. Ludvig klare seg økonomisk med å selge de ver- Thorsen Zetlitz kjøpte eiendommen nord difulle skifersteinene av taket på hovedhu- for Ramslands i 1907 og det er antagelig set. Senere solgte hun ut tre parseller av han som har bygget det store, hvite huset «Egeskog» i siste halvdel av 1930-tallet. En som ligger der fortsatt på grensen til Gau- til fotograf A. Greve, «Steinhagen», senere selskogen, og som tannlege og Milorg- overtatt av fotograf Våge. Hans familie har mann Einar Fugelli kjøpte i 1939 og ga nav- siden bodd her. Hermetikkfabrikant Sverre net «Tanngarden». Fugelli kjøpte «Jægerheim», senere solgt til familien Eik som har bodd her i to generasjoner. «Soleglad» ble kjøpt av Karen Krisesalg og nåtid Thomsens svigerdatters familie, Øverland, Under de økonomiske kriseårene på som har bodd her siden i tre generasjoner. 1930-tallet ble det solgt ut parseller fra de Andre eiendommer ble solgt fra gårds- store eiendommene både hos Buch-fami- brukene og noen av dem ligger nesten lien og Thomsens. Fra «Urskog» solgte uforandret innerst i Gauselvågen: Thorkild- Buch tre parseller: til dr. Aleksander Berg sens eiendom, nå eid av Bang, og Veires en hyttetomt som i 1934 ble solgt videre til eiendom ved Teglverksbakken. Lenger sør, bilforhandler Sven Kvia på Sandnes. Tred- ved Naustholmen ligger Finn Pedersens je generasjon Kvia bor her nå i helårsbolig 30-talls funkisvilla i tre på en stor, ubeskå- bygd i 1951. En parsell ble kjøpt av tannlege ret tomt. I nabolaget her ble det på denne - 35 - tiden bygget flere hytter som etter hvert er Anvendt litteratur: blitt boliger. Marit Karin og Jan Alsvik: Det è løye koss Den mest intense utnyttelsen i nyere tid det har forandra seg, Hafrsfjord 1992 er skjedd helt sør på Gausel. Her var det M. Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by, store flater og god jord hvor det ble dre- Stavanger 1939 vet jordbruk i lang tid. Kvidemyren var eid Just Broch: Jærbanen, 1928 av Petter Albert Tønnessen og hans datter Dreyers Stavangerbøker, 1973, 1974, 1976 drev sammen med Michael Westergaard Johannes Elgvin: En by i kamp, Stavanger nabogården. Begge disse ble kjøpt av Arn- 1955 bjørn Lærdal i henholdsvis 1930 og 1936 og Knut Helle: Stavanger fra våg til by, omdannet til forsøksgården Frøystad. På Stavanger 1975 1990-tallet ble den solgt ut til et eiendoms- Anders Haaland: En by tar form, selskap og stykket opp til et boligområde Stavanger 1999 med blokker, rekkehus og eneboliger. Ingvar Molaug: Jærbanen 100 år Mellom moderne Frøystad og villabyen Hans Eyvind Næss: Vakre trehus i Hinna, avbrutt av den voldsomme utbyg- Rogaland, 2004 gingen på industriområdet på Jåtten, ligger Gunnar A. Skadberg, om teglverket på fremdeles et lite strekk igjen som synlige, Boganes, lokalhistorisk prosjekt historiske fortellinger om stavangerbor- Kristianlyst skole geres sommerutflyttinger. Fra fogd Daniel Stavanger på 1800-tallet, 1975 Schiøtz’ «Charlottenlund» ved Breiavatnet Trygve Stokka: Den gamle Kongevegen og stadshauptmann Ole Helliesens «Hin- over Jæren. Årbok for Jæren og Dalane dal» beveget de seg sørover etter hvert 1953. som atkomstene ble bedre og enklere. Hans Storhaug: Samfunnsborgerne, Og byen har fulgt etter. Stavanger 1997

E-post – adresser For i størst mulig grad å kunne redusere våre utgifter ved utsendelser av inn bydelser og annen informasjon til våre medlemmer, ønsker vi å benytte e-post. Vi vil derfor be alle som har e-postadresse, om å sende denne til Harald Sig. Ped- ersen. Til deg som har fått ny e-post adresse, har du gitt beskjed om endring ? Harald Sig. Pedersen, Grytningskroken 4, 4041 Hafrsfjord, tel.: 51 55 61 99, [email protected] - 36 - Redningsselskap for byens «unge syndere»

Av Hans Eyvind Næss

Avisartikkel fra Stavanger Aftenblad, 07.10.1968.

Alexander Kielland var den som ryddet opp i de uverdige forholdene i «Den kombinerede indret- ning» som ofte var de vanskeligstiltes siste stasjon. På bildet ser vi «Spindhuset» og «StaIten» – tvangs arbeidavdelingen. Huset ble reist i 1843-45. Men Kiellands skildring av sosial foreningsvirksomhet var ikke like treffende.

fullt og syndig liv skulle hjelpes og tas hånd «Selskabet for Moralsk Forvildede Med- om. Snart fulgte de verdslige kretser, kjøp- menneskers Redning» var det lange menn, embetsmenn, håndverksmestere navn på en humanitær institusjon i m.fl. eksemplet og startet, enten alene Stavanger i forrige århundre. Dets opp- eller sammen med kirkens menn, rene gave var å redde barn og ungdom fra veldedighetsforeninger. lastens vei og den virket fra 1850 til ut i Stavanger var et sentrum for dette tids- 1870-arene. fenomenet. Humanitære / religiøse organi- sasjoner som i dag driver sitt virke overalt i landet, ble stiftet her i byen. Et hedningemi- Tiden fra omkring 1830-40 kjennetegnes i sjonsselskap ble stiftet allerede i 1827. Det Norge bl.a. ved en begynnende, men ivrig Norske Misjonsselskap ble dannet i 1842. og iherdig foreningsvirksomhet. Josefinestiftelsen (1834) hadde som formål Foreningene ble oftest startet av religi- å oppdra foreldreløse, fattige pikebarn til øse grupper, men siktemålet var i mange gode og dyktige tjenestepiker. St. Petri asyl tilfeller mer enn å utbre den kristne tro. (1839) tok seg av barn fra arbeiderklassen Mennesker som led nød eller levde et laste- om dagen slik at foreldrene kunne gå på ar- - 37 - beid. Den første norske søndagsskole ble å dømme etter bestyrelsens Årsrapporter stiftet i Stavanger i 1844. En pleiestiftelse meldte der seg et stort problem senere: å for småbarn som var hjemløse, eller hadde forandre de unges sinn og deres ofte ne- dårlige hjem, kom i stand i 1864. Samme år gative og dels aggressive holdning overfor ble også Sjømannsmisjonen stiftet. Norges omverdenen og samfunnet. første KFUM forening ble organisert for 100 Virksomheten var mest intens den før- år siden. Domkirkens Asyl kom i gang i 1871 ste perioden. I årene 1851-55 ble 43 unge med St. Petri som forbilde, likeledes St. Jo- mennesker fra byen skaffet tjeneste på lan- hannes Asyl i 1881. det. De skulle ifølge statuttene ha vært mel lom 9 og 15 år. De fleste var imidlertid mel- En forening er ikke nevnt her. Den ble stif- lom 15 og 25. Oppgaven var tydeligvis utvi- tet 1850 under det solide navn «Selskabet det til å gjelde ungdom i sin alminnelighet. for Moralsk Forvildede (Med) Mennes- Frem til 1873 ble nok 32 unge plassert rundt kers Redning». «Redningsselskabet» ble om i fylket, de fleste i periodene 1859-60 og hverdagsnavnet. Denne foreningen er in- 1862-65. teressant fordi dens virksomhet hittil visst- Selskapets aktivitet var i det hele sterkt nok ikke er beskrevet, og fordi den kaster et skiftende. Bestyrelsen beklaget dette og ut videre lys på det veldedighetsliv som Ale- talte bl.a. at «man ei har arbeidet med den xander Kielland til dels karikerer i «Else». Iver og Nidkjærhed for disse Ulykkelige Initiativtagerne til «Redningsselskabet» som det havde været ønskeligt». «Men», var trauste, driftige og kjente byborgere. heter det så, «Hovedaarsagen ligger vel Byfogd og stortingsmannen Halvor Olaus væsentlig i Mangel paa Resourser til at Christensen, kapellan Magnus Gjør, kjøp- organisere Virksomheden paa en saadan mann Svend E. Svendsen - som hadde tatt Maade... der burde berettige til at vente el- initiativet til søndagsskolen - og handels- ler haabe bedre Resultat...» mennene Fr. Petersen og T. Undem. De økonomiske forhold var et trist ka- Bestyrelsen hadde gjort den observa- pitel. Ansøkningene til selskapet strømmet sjon at mange unges atferd var lastefull om inn i økende antall, men den disponible ka- ikke alltid kriminell. Unge gutter og piker pital sank fra det ene året til det annet. Ja, som drev tyveri, levde et lettferdig liv, var man måtte ved en anledning ta opp lån for offentligheten til forargelse på gater og stre at budsjettet skulle balansere. Den eneste der, eller var umulige å ha i familien og drev faste inntekten de hadde, var rentene av omkring i byen uten arbeid og bopel, skulle 500 speciedaler fra tollkasserer Løvdahls Redningsselskabet forsøke å ta seg av. Her- legat. Driften avhang ellers av gaver. Dis- til skulle foreningen hjelpe arbeidsløse med se minket etter som nyhetens interesse for verktøy og utslupne forbrytere med penger virksomheten tapte seg. Pa tross av dette bl.a. til emigrasjon, klær og verktøy. klarte foreningen å opprettholde virksom- Selskapets middel til å gjennomføre heten i ca. 25 år. hovedoppgaven kunne synes effektiv nok. I 1859 gikk Redningsselskabet sågar i De unge «syndere» skulle sendes på ar gang med et nytt tiltak - en aftenskole for beid hos bønder rundt om i fylket. Slik fattige, forsømte og vanskelige gutter. Sko- skulle man oppnå å «uddrive dem fra delen fikk dele lokaler med allmueskolens et- res fordervelige Omgivelser» og «forskaffe ternølerklasse, den velkjente «Skrabå». dem... Opdragelse og Underviisning, samt Skolen fikk meget snart 30 elever, og mange for en eller anden nyttig Beskjeftigelse». kom ikke inn. Men også aftenskolen had- Bøndene ser ut til a ha meldt seg i til- de selskapet vanskelig for å holde i gang strekkelig antall. Kneiken lå i å få de un p.g.a. sviktende økonomi.(En lignende pri- ges samtykke i å bli sendt ut i fylket. Men vat aftenskole, som ble startet i Sandvigen, - 38 - overlevde bare noen få måneder på grunn sietetsdamene, og den religiøse hykleren, av manglende midler). pastor Martens. Da aftenskolen ble startet i 1859, var for- Alexander Kielland har utvilsomt hentet eningens styre like entusiastisk som 9 år ideer til Foreningen for falne kvinner fra de før. Medlemmene synes å være besatt av foreninger i Stavanger som drev sin virket helhjertet ønske om å hjelpe unge gutter somhet i hans egen tid. Foreningens for- som verken hjem eller samfunn tok seg av. mål faller for eksempel innenfor Rednings Bestyrelsen uttalte ganske forferdet: «Her selskabets. Det var bl.a. ungdommer som gaar mange... Drenge uden Sysselsættelse, Else og Svend dette selskap tok seg av. og det er med Gru vi maae befrygte, at or Dikteren lar sin forening arbeide bare i dentlig Sysselsættelse først vil gives dem en del av byen. St. Petri asyl kan ha vært paa Arbeidsanstalten eller i Straffeanstal- forbildet. At en forening konsentrerte seg ten. Her er ingen Overdrivelse. Vi kunne si- om et av kjønnene var ikke uvanlig. Men ge til Enhver: Gaa ud og hør og see!» her stopper likheten med virkeligheten slik Resultatet av arbeidet var nok ofte depri- den kjennes gjennom foreningslivet i Stav merende. Over halvparten av de unge som anger. Hos Kielland består foreningens sty- ble sendt ut av byen, fortsatte sitt «laste- re av late og snobbete sosietetsdamer, en fulle» liv - på tross av at de var blitt brakt ditto prest og en umoralsk embetsmann. ut av det «fordervelige» bymiljøet. Det er li- Redningsselskabet, og de andre forenin- kevel grunn til å anta at Redningsselskabet gene, hadde bare iherdige og selvkritiske bidrog til økt ro og orden i byen. Og det var menn i styrene. også mange gledelige eksempler på ung- Kielland lar interessen for falne kvinner dom som skikket seg vel blant de over 170 være så laber at foreningen ikke kommer personene Redningsselskapet ytet hjelp. (I i gang med arbeidet. Protokollen var ube- tillegg til de 170 kom aftenskolens elever). skrevet, men «den var alltid en smukk gjen- stand, og alle fremmede spurte jo hva det Alexander Kielland tegner i «Else» et ne- var». Redningsselskabet drev sitt arbeid i gativt bilde av private veldedighetsforetak i en årrekke og dets protokoll er innholdsrik. den lille vestlandske kystbyen. Det kan der- Et annet punkt hører med i denne sam- for ha interesse å se litt nærmere på for- menheng: Falne kvinner med barn ble hen- holdet mellom diktning og virkelighet hos vist til «Foreningen for trengende Barsels Alexander Kielland, nettopp med tanke på kvinner». Her går skildringen ut i karikatu- dette foreningslivet. ren. Og det ikke minst fordi vi nå vet at det i I «Else» presenteres vi for «Foreningen Stavanger virkelig fantes en forening for fat- for falne kvinner av St. Petri menighet». tige barselskvinner i 1870-årene, en foren Foreningen spiller en viktig rolle. Å gjøre ing som - om enn med små midler - sikkert bruk av en innstifted gruppe er utvilsomt arbeidet alvorlig for sin sak. praktisk for dikteren i rent romanteknisk En kan kanskje si at Alexander Kielland henseende. De personer som han vil ret- omstøpte de historiske kjensgjerningene te sine angrep og sin satire mot, vil - som etter sine dikteriske behov. Da må en også medlemmer av gruppen - opptre samtidig. ha lov å si at til tross for tydelige og glim- Dette aksepterer leseren, og dikteren kan rende tidsbilder Kielland i mange av sine bare skyte løs. Kielland er ikke nådig mot bøker tegner av personer, næringsveier, for- foreningsmedlemmene i fortellingen. Ironi, retningsliv, skolevesen og kirkelig og religi- satire og en virkningsfull bruk av kontras- øst liv, synes Kielland, slik det trer fram for ter, blottstiller de ansvarsløse, egenmekti- oss i «Else», overhodet ikke å yte de mange ge, egoistiske og snobbete besteborgerne: alvorlig arbeidende foreninger i Stavanger Kjønnssvinet konsul With, de snobbete so- noen rettferdighet. - 39 -

Våre kunder har én ting felles. De er kunder hos oss. Ellers er alle helt ulike.

nærmere deg

Stavanger Sentrum: Verksgaten 24, 4004 Stavanger Tlf: 92 22 33 44, www.handelsbanken.no/stavanger_sentrum BYHISTORISK:Layout 1 04.03.2009 09:52-Side 40 - 1 - 41 - Medlemmer Byhistorisk Forening

AGER-HANSSEN BJØRG DALVA MATHILDE J ANDERSEN EIVIND DAMBO ERIK ANDREASSEN ELI DIRDAL BJØRN ANKERHEIM BRYNJULF OG MARIT N. EIA SVEIN ASKE MAGNOR EIDE JOHAN AUSTAD LIV BLIX EIK EGIL BACHE BJØRN EIK ØYVIND B. ANDERSEN ELLEN H. OG SVEINUNG EIKEBERG HÅKON BARSTAD ALBERT EIKEN NINA BASTIANSEN HARD OLAV EIKILL EDVARD BARSTAD BERIT ELDØEN BORGHILD BENDIKSEN ELLEN M. OG SVEINUNG ELLEFSEN PÅL MEIER BERG ANNE M. FLATHEIM OG NILS P. EMILSEN SIGNE BERG INGEBORG OG OLAV ENDRESEN BERNT EMIL BERG MARIANNE G. OG JAN FREDRIK ENDRESEN HARALD BERGESEN BITTEN ENDRESEN HELGE J BERGESEN HELGE OLE ENDRESEN KJELL BERK KIRSTEN MINDESTRØMMEN ERDAL AUDUN BETHUELSEN SIGVE ERIKSEN LEIF BJELLAND KNUT ERLAND MAGNE BJELLAND SIGRUN ESPEDAL ANNE L. OG HARALD BJERGA JOHN SIGMUND ESPEDAL ASLAUG OG INGVALD BJORDAL ELISABETH FERDINANDSEN JAN BJØRKELUND BJØRG OG HENRY FISKÅ HILDEGUNN BJØRNTVEDT HELENE FJELD CAROLYN BOHNE FREDRIK FJERMESTAD BJARNE BORGENVIK NORUNN FJERMESTAD LIV BRANDAL ABIGAEL OG WILLIAM FLOKENES KÅRE BREKKE KIRSTEN OG TRYGVE FOLDNES ANNE BERIT BRINGSJORD FINN F. KVERNELAND INGEBJØRG OG ÅDNE BRU PER REIDAR FOLKESTAD RANDI BRUSET TONE OG OLAV FORGAARD PER S. BUCKLE INGEBORG FOSSAN TRYGVE BULL-NJAA ANNE-MARIE FRAFJORD ERLEND BYARKIVET STAVANGER FRAFJORD REIDAR BYBERG LIV SLETTEMOEN FRANTZEN BERIT BÆRHEIM MORTEN OG BENTE FRØVIK NILS IDSØ BØRRESEN THORA FUGLESTEN AINA IRENE OG DAGFINN CHRISTENSEN ARNE WYLLER FØRLAND JOSTEIN CHRISTIANSEN HANS CHRISTIAN FØRSUND GØRIL OG KJELL-EGIL CHRISTIANSEN JAN GJEIN ERLING A CHRISTIANSEN MARTHIN GUNNAR GJERDE JAN DAGSLAND DAGRUN OG INGVAR GJERDE KRISTIN ØYE OG THOR - 42 -

GJERSTAD KARL OLAV IDSØE BERTHA OG ALBERT GRAM ÅSHILD OG PER ILLSTAD OLAV GRIMNES ELSA OG PER TH JACOBSEN ANNE-GRETHE OG TRYGVE GRØDEM KARI JENSEN TORE GRØNNING KAREN NOREM JOAKIMSEN ARNE Ø GRØSVIK INGVILD OG KJELL JOHANNESEN KIRSTEN GUDBRANDSEN HROAR JOHANNESEN SVERRE G GULLIKSEN KARSTEN JOHANNESSEN BERNHARD HAGEMANN FREDRIK JOHANNESSEN BJØRN HAGUM BODIL JOHANNESSEN ELSE MARIE HAMRE ESPEN JOHANNESSEN KÅRE EINAR HAMRE SIGURD D. JOHNSEN GRETHE HANA CARL HELGE Johnsen Bodil Wold HANDELAND JANNE OG TERJE JOHNSEN JOHN GUNNAR HANSEN BJØRG MOSSIGE JOHNSEN SVEIN A. HANSSEN PER OLAV JØLBO OVE OTTERBECH HAUGE HARALD JORDAL Hannah HAUGEN HELGE JÅSUND ELSIE IOLANDA OG WILHELM HAVER RAGNAR KALLELID OLE HAVIK PER KALVIG STEIN HELGEVOLD GRETE KARLSEN BJØRG HELGEVOLD ÅSHILD KARLSTRØM JOHN HELGØ RUNE KIELLAND ERLING K SØMME HELLAND LEIF H. KLOVNING MÅLFRID OG IVAR HELLIESEN KNUD KNIVSBERG JOHAN HERLAND INGRID KNUDSEN JAN SAXEIDE HERVIK INGRID KNUTSEN HELGE HESS LEIF B. KNUTSEN KONRAD B HETLAND GEIR KOLNES GRO OG KRISTIAN HIDLE GUNN OG ARNE KRISTENSEN ROLF HOGSTAD JORUNN KRISTENSEN ØYVIND HOLE JOAR KRISTIANSEN TOR K. HOLM PER KRISTOFFERSEN PER HELGE HOLTE TERJE MORTVEDT KROGH HILDE HOUELAND GUNNAR OG BERIT G. KVERNEVIK SKOLE MARGIT STORÅS HOUELAND TONE OG ERLING LARSEN ALF INGOLF HOUELAND TOR RICHARD LARSEN BERIT LEA OG RUNE HOVDA VIGDIS LARSEN METTE FJERM. OG THORE HOVDEN TOR LASSA SKOLE KNUT YTRE-ARNE HULT ROLF LEVERSEN AXEL H HUSEBØ ARNE KENNETH LEXOW KARIN HUSTOFT KAY LIPPE HANS VON DER HØIGÅRD ANNE LUND GEIR HÅGENSEN HELGE LYSE GEIR J. HÅLAND TERJE MARTON LODÉN BERTRAM HAALAND ARVID LÆRDAL KIRSTI M HAALAND BRITH OG CHRISTOFFER LØHRE BJARNE HAARR SARA MARIE LØHRE MONICA S. OG KJELL PETTER - 43 -

LØVEREIDE RIGMOR M- OG TERJE RAMSLAND PER MARNBURG SIGVARD RANGNES ODDRUN S. OG KJELL MEDHUS ASGEIR RASMUSSEN MARIT MEIDELL JAN ERIK RASMUSSEN AASA MELAND TRUDE RAVN UNNI TOU MELBERG ELDBJØRG VAAGE OG OLE REME ODD KRISTIAN MELBERG JORUNN OG TOLLAK REVHEIM ØYSTEIN MELING HANS-KRISTIAN RIISE HANS EIVIND MELKERAAEN TERJE ROALDSØ FRODE MITSEM PÅL ROALKVAM GUNNAR MIDDELTHON TRYGVE ROAN ESTHER E MOE BJØRG TYSDAL OG EIRIK ROPEID TOR JAN MOEN KIRSTEN SUNDT OG TØNNES R. RUD AKSEL MONG CONRAD OG REIDUN RØD BERIT OG JON MONSTAD HELGE RØDSTØL OVE MOSSIGE KÅRE SAGAARD BJØRG MOSSIGE SVEIN SALOMONSEN BRITT M. H. OG IVAR MUNTHE MARIANNE LARSEN SAMUELSEN BJØRN MÆLAND PER MARTHON SANSTØL EINAR MØKSTER KARIN SCHMIDT EVA NERHEIM GUNNAR SCHMIDT LISE SKJÆVELAND NESSLER ERNST GEORG SEJERSTED UNNI MONSEN NESSLER WILHELM ZETLITZ SEKSE TOR NESVIK GEIR OVE SELDAL AAGE NILSEN MAGNE ARNE SIMONSEN ASLAUG OG ROLF NILSEN ODD STEINAR SIVERTSEN HALVOR NILSSEN-LOVE LISBETH OG TERRY SJØBU LIV NILSSON EDLE PAULINE OG KJELL LEIF SKADBERG GUNNAR A NOER KARIN SKAVLAND PAUL NYBØ HELGA BRU OG GUNNAR SKIBELI KARI NÆSS ANDERS HILDENG SKJERPE HOGNE NÆSS HANS CHRISTIAN SKJONG-NILSEN MONA NÆSS HANS EYVIND SKJÆVELAND EINAR NØDLAND LARS SKOGEN LINDA BOGEN OG RUNE OFTEDAL JAN SKAAR ODD MAGNAR OLAUSSEN ASTRID BAKKE SLETHEI SIRI OLSEN ELSE SLETTEN MARION OMDAL GERD SOLAND JOSTEIN OMDAL SVEN EGIL SOLEM ARVID ORMØY BERNHARD STANGELAND ANNA LOTTE OSJORD TERESE STANGELAND HARVIG PEDERSEN HALVOR STANGELAND RUNE OG TONE HANSEN PEDERSEN JR HALVOR STANGELAND TURID OG EYVINN PEDERSEN HARALD SIG. STAVANGER BISKOP PEDERSEN JAN OLAV STAVANGER KATEDRALSKOLE PEDERSEN JENNY MARIE ØYSTEIN FRAFJORD PETTERSEN GUNVOR STAVANGER MUSEUM PETTERSEN EGIL ANSGAR STEEN PER ØYVIND - 44 -

STEENSLAND INGE UHLVING ANNE HYLLAND OG SVERRE STENSLAND JANNE ULLENÆS KJELL STEFFENSEN HEDDY TANGEN OG GISLE UNDEM TORBJØRG STEPHANSEN ELISABET OG HENNING URDAL GRETE STUEFLATEN SVEIN ROAR URSIN-SMITH KIRSTEN OG KJELL SUNDBY LIV FRØYDIS VAREBERG ELI OG TERJE SUNDE KJELL ØVERNES VADLA ANNE-LISE SUNDLI ELISABETH VATNE HELGE SUNNANÅ SIGMUND VESTBØ JORUNN STRAND SUSORT HOLGER VIK INGER-SIGRUN SLAGSTAD SVANTESON FRANK GUNNAR VIHOVDE KARL SVANTESON SOLVEIG OG THOMAS VÅLAND SKOLE SVELA EDVIN WALVIK KÅRE R. SVENDSEN ELISABETH WATHNE EGIL SÆDBERG ROLV WATHNE KURT JAN SØNDENÅ BJØRN WATHNE NINA SØRENSEN ELISABETH B. WAULA JØRG ERIK SØRENSEN INGE MARIE WEEN MARIT MØRCH OG HALLVARD SØRÅS HELGE WEEN ÅSE SØRAAS BJØRN WELTZIEN KARINA TAN BRITH WERNER SIGRID C. TESDAL ELSE MARIE WERSLAND BJARNE THORBJØRNSEN PER A WIDDING MIRA ANNA DOROTHEA THORSEN JOHANNES WIGEN HELGA M. THORSEN MARIT WIGESTRAND ØYVIND TITLESTAD TORGRIM WIIG MARIT TJØNNELAND KÅRE A. WOHL HANNE TJØSTHEIM ELIN WÆHLER JANE NESS OG TORSTEIN TOLLEFSEN TONE ØDEGÅRD INGER TONE TORGRIMSEN BERIT ØGREID ODD TORKELSEN PER INGE ØSTERHAUG REIDAR SCOTT TORKILDSEN HELENE M ØSTREM TERJE MAGNE TORPE SIGGEIR ØVERLAND SIGRUN TORSTRUP ODD RUNE ØVREGAARD HENRIK TOU SIV SÆBBØ ØXNEVAD ANNE TUNGLAND LIV OG TOR ØXNEVAD CHRISTIAN N. TVEDT ÅGE NIC. AAREK LILLIAN OG HANS EIRIK TVETENE HENNING AASE GUNNAR TØNNESEN HARALD AASLAND JOHN A. UELAND ERLING - 45 - Amfi Madla Kontakt oss på 51 89 70 00

- Hos oss får du salgsgaranti. Hilsen EiendomsMegler 1 - 46 -

Adresser For å lette arbeidet med medlemskartoteket oppfordres alle som skifter adresse til å gi beskjed til foreningen. Det samme gjelder hvis noen får ny mail adresse.

Beskjed bes gitt til: Harald Sig. Pedersen, Grytningskroken 4, 4041 Hafrsfjord, tel.: 51 55 61 99, [email protected] - 47 -

Program for Byhistorisk forening 2009 www.byhistoriskforening.org

Onsdag 18. februar kl. 19.00 Årsmøte på AMS (kun for medlemmer) Etter den formelle årsmøtedelen vil Johs. Ringås kåsere om Jens Zetlitz og synge hans sanger.

Onsdag 25. mars Foredrag av Thomas Chr. Wyller med tittel: «Motstandskampen på Grini» Sted: Arkeologisk Museum. Kl. 19.00

Onsdag 29. april Foredrag av Geir Atle Ersland med tittel: «Kampen om å vera eldst – byalder som status- og identitetsmarkør» Sted: Arkeologisk Museum. Kl. 19.00

Onsdag 27. mai Byseilas med Flemming Krøger som guide «Helleristningene på Åmøy» Avreise Vågen i Stavanger. Kl. 19.00

Onsdag 26. august Byvandring med Eirik Stople/Bodil Wold Johnsen som guide «Lagård gravlund» Sted: Lagård gravlund ved kapellet. Kl. 19.00

Onsdag 23. september Foredrag av Sven Egil Omdal med tittel: «Solveig Bergslien – stavangerkvinnen som lurte Gestapo» Sted: Arkeologisk Museum. Kl. 19.00

Onsdag 28. oktober Foredrag av Ove Magnus Bore med tittel: «Låvebygningen på Holme-Egenes. Historie, restaurering og fremtidig bruk» Sted: Arkeologisk Museum. Kl. 19.00

Onsdag 25. november Foredrag av Gunnar M. Roalkvam med tittel: «Stavanger i 1960-årene – stagnasjon eller framgang?» Sted: Arkeologisk Museum. Kl. 19.00 Returadresse: Byhistorisk Forenig, Postboks 351, 4001 Stavanger

Styret i Byhistorisk Forening 2009

Hans Eyvind Næss Karin Noer Eiganesvn. 56, 4009 Stavanger Eckmannsbakken 2, 4005 Stavanger Tlf. p. 51 52 91 34 Tlf. p. 51 52 54 56 mail: [email protected] mail: [email protected]

Harald Sig. Pedersen Bodil Wold Johnsen Grytingskroken 4, 4041 Hafrsfjord Leiv Eriksonsgt. 52, 4009 Stavanger Tlf. p. 51 55 64 99, mail: [email protected] Tlf. p. 51 53 15 82 mail: [email protected] Elsa Grimnes Torfæusgt. 56, 4009 Stavanger Tlf. p 51 52 02 29, mail: [email protected] Eldbjørg Vaage Melberg Pb 600, 4003 Stavanger Petter Løhre Tlf. p. 95 70 03 20 Blomsterveien 1, 4022 Stavanger mail: [email protected] Tlf. p 97 00 31 27 mail: [email protected] Kirsti Lærdal Duberget 8, 4034 Stavanger Finn Bringsjord Tlf. p. 93 44 02 04 Steingata 106 D, 4023 Stavanger mail: [email protected] Tlf p. 90 95 07 85 mail: [email protected]

Hva har stått i Stavangeren? Redaksjonen har utarbeidet en forfatter – og emneoversikt fra starten i 1991. Denne oversikten kan du finne på websidene våre: www.byhistoriskforening.org