Kvinne Avgir Sin Stemme Ved Stortingsvalget I 1909
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Kvinne avgir sin stemme ved Stortingsvalget i 1909. Foto: AnderS Beer WilSe. VKiBeKe iedinG BAniK Grenser for stemmerett 11. juni 1913 vedtok et enstemmig Storting at kvinner over 25 år skulle ha stemmerett på lik linje med menn ved nasjonale valg. losjer og gallerier i stortingssalen var fylt av kvinner som ville oppleve øyeblikket. Gina Krog, en av de fremste forkjempere for kvinnesaken i hele dens organi- serte periode, uttalte at seieren kom «så stor og fullkommen, så stille og skjønn».1 Grunnlovens § 50 lød nå: Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i landet i 5 Aar og opholde sig der. 2 Fra før av hadde kvinner stemmerett ved lokale valg, og med det nye vedtaket anså man at allmenn stemmerett var innført i norge. Bestemmelsen medførte at norge ble det fjerde landet hvor både menn og kvinner hadde rett til å si sin mening ved valg.3 Veien fram til allmenn stemmerett for kvinner har naturlig nok vært et sentralt tema i framstillinger om den norske kvinnebevegelsens tidlige historie. Fokus har primært vært på kjønn som den begrensende faktor og i fortellingen som har oppstått i etterkant blir denne erklært opphevet i 1913.4 Bare unntaksvis er andre innskrenkninger i stemme- retten omtalt, og de er aldri blitt systematisk analysert og diskutert. noe av årsaken til dette kan ligge i at det er de borgerlige kvinnefore - ningene som har fått størst plass i framstillingene, og, som vi skal se i denne artikkelen, var det arbeiderklassens kvinner som ble hardest rammet av begrensningene som andre paragrafer i Grunnloven satte for retten til å delta i valg. Artikkelen er todelt. etter å ha gitt en kortfattet oversikt over utvik- lingen av stemmerett fram til 1913, skal jeg drøfte de mest sentrale grenser for stemmerett i årene før og etter for til slutt svare på spørs- målene om hvilke begrensninger ulike grupper anså som mest sentrale, og hvilke argumenter som var de mest brukte. Foruten kjønn, skal vi se at alder, statsborgerskap, ekteskapelig status, klasse og forsørgelses- 13 Ar BeiderhiStorie 2013 evne – og ikke minst en kombinasjon av disse faktorene – var avgjørende for en reell mulighet til valgdeltakelse. Med andre ord er det en sannhet med modifikasjoner atn orge fikk allmenn stemmerett i 1913. Kvinnesak i Norge tar form Fra å ha vært «mishandlet af lovgivningen», ble kvinners rettslige stilling i norge betraktelig forbedret etter 1850.5 Framveksten av en markedsøko- nomi og kvinners inntog på det lønnede arbeidsmarkedet bidro til større juridisk frihet, selv om gifte kvinner ikke fikk full myndighet før i 1888 og ikke rett til å drive egen næring før i 1894. også innen utdanning fant det sted store endringer. datidens kvinneoverskudd og medfølgende frykt for at døtre skulle forbli fedrenes ansvar, førte til at kvinner fikk rett til samme utdanning som menn. i 1876 ble det lov for jenter å avlegge samme middel- skoleeksamen som gutter, og seks år senere fikk de ta artium og dermed adgang til universitetsstudier. Fra 1912 kunne kvinner søke de fleste embeter. hvorfor innførte de mannsdominerte myndighetene reformene? det er rimelig å anta at myndighetene fryktet at kvinner skulle komme det offentlige til byrde. Med delvis unntak av utdanning, ble endringene gjen- nomført uten kvinners aktive deltakelse. Først i begynnelsen av 1880- årene kan vi se kvinnene selv klatre opp på barrikadene, med likestilling som eksplisitt mål. i 1869 utga John Stuart Mills boken o n the Subject of Women, som ble oversatt til dansk samme år. et viktig poeng hos Mills var at kvinnen ikke var vesensforskjellig fra mannen. Boken ble lest av 1870-årenes radikale kvinner og menn i norge, og ble en felles referanse for deltakere i debatter om kvinner i 1880-årene.6 Som følge av Mills ble norsk Kvindesags-Forening dannet i 1884. Foreningens formål skulle være «at virke for at skaffe kvinden den hende tilkomne ret og plads i samfundet». 7 Som både formålsparagrafen og navnet antydet var hensikten å være en bredt anlagt forening, hvor begge kjønn kunne være medlemmer. den første formannen var hagbart Berner, jurist og stortingsrepresentant for Venstre. Men styret hadde et flertall av kvinner. Medlemmene var i store trekk fra middelklassen og gift med representanter for, eller tilhørte selv, Venstre. denne tendensen skulle vedvare helt til 1913.8 Ved «foredrag, offentlige diskussioner, udgi- velse af trykte skrifter og opsatser m.m.» skulle de opplyse og påvirke samfunnet rundt seg. i 1887 kom den første utgaven av foreningens blad nylænde ut.9 Snart ble det dannet kvinnesaksforeninger i andre byer, og i 1913 fantes det seksten foreninger med til sammen 2000 medlemmer.10 Uenighet om mål og midler førte imidlertid til at foreningen aldri ble noen landsomfattende organisasjon. det skulle raskt vise seg at den «tilkomne ret og plads i samfundet» 14 var en formulering medlemmene tolket forskjellig. Berner og flertallet i Ar BeiderhiStorie 2013 foreningen sto for en moderat linje som ikke krevde stemmerett for kvinner. Arbeidsprogrammet vitner om at foreningen ville arbeide for kvinners utdanning og vilkår i arbeidslivet, og at ekteskapets og ektefel- lenes interesser skulle vernes.11 den andre fløyen var langt mer radikal. Anført av lærerinne Gina Krog, krevde den umiddelbart allmenn stem- merett for kvinner og menn og full myndighet for kvinner, uavhengig av ekteskapelig status. Fram til sin død i 1916 var Krog redaktør avn ylænde, hvor hun formidlet sine og andre feministers meninger. nå var det ikke Krog, men Berner og de moderates linje som vant fram. historikeren Aslaug Moksnes forklarer Berners holdning med at han fryktet at ønsket om allmenn stemmerett ville føre til et enda mer splittet Venstre.12 Men kravet stilnet ikke, og ett år etter etableringen skulle det vise seg at det var et flertall for dette. Berner gikk av som formann, men fortsatte som nestformann. til tross for at banen var fri, grunnla Gina Krog og andre kvinner Kvindestemmeretsforeningen. det finnes ikke noe klart svar på hvorfor foreningen ble dannet, men Moksnes mener at det kan skyldes at flertallet i Kvinnesaksforeningen var for stemmerett, men delt med hensyn til når man burde fremme dette kravet på Stortinget.13 dersom dette stemmer, var etableringen av Kvindestemmeretsfore- ningen en måte å få fortgang i prosessen på for utålmodige kvinner. Foreningens medlemmer fortsatte å være aktive i Kvinnesaksforeningen, men hadde samtidig en egen arena for stemmerettssaken.14 Kvinnesaks- foreningen fortsatte i årene framover sin praktiske linje, blant annet med etablering av husmorskoler og friundervisning. Kvinners økonomiske selvstendighet, særlig i arbeiderklassen og den lavere middelklassen, ble et uttalt mål, men slikt ble av enkelte i organisasjonen kritisert for ikke å være kvinnesaksarbeid.15 Foreningen stiftet også fagorganisasjoner, og deltok i offentlige diskusjoner, for eksempel om sedlighetsmoral og ekte- skap. Men samtidig viste debattene at medlemmene kunne stå langt fra hverandre, enten på grunn av ulikt verdisyn eller fordi de fryktet for sin egen posisjon i arbeidslivet. Sying for Venstre- Norske Kvinners Sanitetsforening e n ny milepæl i kampen for kvinners stemmerett var dannelsen av norske Kvinners Sanitetsforening (nKS). Foreningen ble stiftet i 1896 etter initiativ fra styret i Kvinnesaksforeningen. nKS videreførte den praktiske linjen. det var i stor grad overlapping mellom de ulike kvinne- saksforeningene og nKS, og Synøve Bringslid mener at etableringen var påvirket av Venstres radikale unionspolitikk, partiets nye sosialpolitiske profil og de borgerlige kvinnesaksorganisasjonenes kamp for rettig- heter.16 Gjennom nKS kunne kvinnesakskvinnene støtte Venstre, som 15 Ar BeiderhiStorie 2013 17. mai-merket fra arbeidertoget i 1895. opplevde motgang. Ved å produsere sanitetsmateriell til forsvaret viste de også nasjonalt sinnelag og vilje til å avtjene verneplikt. 17 det siste appellerte til konservative kvinner, selv om disse også kunne velge det kongevennlige røde Kors. Produksjon av sanitetsmateriell var ment som et alternativ til de tradisjonelle misjonsforeningene, som nKS mente drev med sanitetsarbeid på menns premisser. det andre hovedsatsingsom- rådet var helse- og omsorgsarbeid, og særlig kampen mot tuberkulose og opplæring av sykepleiere. Satsingen på tradisjonelle kvinnesysler medførte at foreningen fikk en langt bredere oppslutning enn de rene kvinnesaksforeningene. i 1913 hadde foreningen 20 000 medlemmer fordelt på 214 lokallag.18 Motivet fra nKS’ side var også å gi et bredere lag av kvinnene organisasjonser- faring på et område som framsto som mindre kontroversielt enn kvinne- saksforeningene. Særlig i nord-norge oppsto det en rekke stemmerettsforeninger i kjølvannet av nKS-foreningene. imidlertid finnes det ikke systematisk forskning på organisasjonens grasrot, og i hvilken grad nKS lyktes med sine politiske mobiliseringsmål. Stemmerett sto heller ikke på programmet i denne perioden. det at et lite knippe kvinner gikk igjen i ledelsen av alle de borgerlige kvinnefore- ningene kan tyde på at det var utfordrende å rekruttere til toppstillin - gene.19 Videre vet vi veldig lite om motivene til medlemmene, og særlig i nKS’ tilfelle er dette viktig. Var de mer fokusert på enkeltsaker enn på å bli politisk skolerte? Vi vet også lite om hvordan kvinnesak ble fremmet på lokalt nivå, for eksempel i hvilken grad temaet var post på møtene. dette er generelt et spørsmål vi må ha i mente når påstanden om sosiale 16 foreningers mobiliserende funksjon blir trukket fram. Ar BeiderhiStorie 2013 Kvindestemmeretsforeningen fortsatte sitt arbeid parallelt med Kvin- nesaksforeningen, og med flere av de samme personene. Fram til allmenn stemmerett for menn ble vedtatt i 1898, var hovedkravet at kvinner skulle få stemmerett på samme betingelser som menn. deretter oppsto det uenigheter om veien videre. en fløy aksepterte en skrittvis tilnærming, hvor stemmeretten først ble gjort inntektsbasert, deretter allmenn. det kom også fram at enkelte kvinner var imot allmenn stem- merett.20 Uenigheten førte til etableringen av landskvinnestemmeretts- foreningen, som skulle komme til å bli langt mer utbredt enn den Kristiania-baserte Kvindestemmeretsforeningen.