Kvinne Avgir Sin Stemme Ved Stortingsvalget I 1909

Kvinne avgir sin stemme ved Stortingsvalget i 1909.

Foto: Anders Beer Wilse. VKIBEKE IEDING BANIK

Grenser for stemmerett

11. juni 1913 vedtok et enstemmig Storting at kvinner over 25 år skulle ha stemmerett på lik linje med menn ved nasjonale valg. Losjer og gallerier i stortingssalen var fylt av kvinner som ville oppleve øyeblikket. Gina Krog, en av de fremste forkjempere for kvinnesaken i hele dens organi- serte periode, uttalte at seieren kom «så stor og fullkommen, så stille og skjønn».1 Grunnlovens § 50 lød nå: Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der. 2 Fra før av hadde kvinner stemmerett ved lokale valg, og med det nye vedtaket anså man at allmenn stemmerett var innført i Norge. Bestemmelsen medførte at Norge ble det fjerde landet hvor både menn og kvinner hadde rett til å si sin mening ved valg.3 Veien fram til allmenn stemmerett for kvinner har naturlig nok vært et sentralt tema i framstillinger om den norske kvinnebevegelsens tidlige historie. Fokus har primært vært på kjønn som den begrensende faktor og i fortellingen som har oppstått i etterkant blir denne erklært opphevet i 1913.4 Bare unntaksvis er andre innskrenkninger i stemmeretten omtalt, og de er aldri blitt systematisk analysert og diskutert. Noe av årsaken til dette kan ligge i at det er de borgerlige kvinnefore - ningene som har fått størst plass i framstillingene, og, som vi skal se i denne artikkelen, var det arbeiderklassens kvinner som ble hardest rammet av begrensningene som andre paragrafer i Grunnloven satte for retten til å delta i valg. Artikkelen er todelt. Etter å ha gitt en kortfattet oversikt over utviklingen av stemmerett fram til 1913, skal jeg drøfte de mest sentrale grenser for stemmerett i årene før og etter for til slutt svare på spørs- målene om hvilke begrensninger ulike grupper anså som mest sentrale, og hvilke argumenter som var de mest brukte. Foruten kjønn, skal vi se at alder, statsborgerskap, ekteskapelig status, klasse og forsørgelses- 13 Ar beiderhistorie 2013

evne – og ikke minst en kombinasjon av disse faktorene – var avgjørende for en reell mulighet til valgdeltakelse. Med andre ord er det en sannhet med modifikasjoner atN orge fikk allmenn stemmerett i 1913.

Kvinnesak i Norge tar form Fra å ha vært «mishandlet af lovgivningen», ble kvinners rettslige stilling i Norge betraktelig forbedret etter 1850.5 Framveksten av en markedsøko- nomi og kvinners inntog på det lønnede arbeidsmarkedet bidro til større juridisk frihet, selv om gifte kvinner ikke fikk full myndighet før i 1888 og ikke rett til å drive egen næring før i 1894. Også innen utdanning fant det sted store endringer. Datidens kvinneoverskudd og medfølgende frykt for at døtre skulle forbli fedrenes ansvar, førte til at kvinner fikk rett til samme utdanning som menn. I 1876 ble det lov for jenter å avlegge samme middel- skoleeksamen som gutter, og seks år senere fikk de ta artium og dermed adgang til universitetsstudier. Fra 1912 kunne kvinner søke de fleste embeter. Hvorfor innførte de mannsdominerte myndighetene reformene? Det er rimelig å anta at myndighetene fryktet at kvinner skulle komme det offentlige til byrde. Med delvis unntak av utdanning, ble endringene gjen- nomført uten kvinners aktive deltakelse. Først i begynnelsen av 1880- årene kan vi se kvinnene selv klatre opp på barrikadene, med likestilling som eksplisitt mål. I 1869 utga John Stuart Mills boken O n the Subject of Women, som ble oversatt til dansk samme år. Et viktig poeng hos Mills var at kvinnen ikke var vesensforskjellig fra mannen. Boken ble lest av 1870-årenes radikale kvinner og menn i Norge, og ble en felles referanse for deltakere i debatter om kvinner i 1880-årene.6 Som følge av Mills ble Norsk Kvindesags-Forening dannet i 1884. Foreningens formål skulle være «at virke for at skaffe kvinden den hende tilkomne ret og plads i samfundet». 7 Som både formålsparagrafen og navnet antydet var hensikten å være en bredt anlagt forening, hvor begge kjønn kunne være medlemmer. Den første formannen var Hagbart Berner, jurist og stortingsrepresentant for Venstre. Men styret hadde et flertall av kvinner. Medlemmene var i store trekk fra middelklassen og gift med representanter for, eller tilhørte selv, Venstre. Denne tendensen skulle vedvare helt til 1913.8 Ved «foredrag, offentlige diskussioner, udgi- velse af trykte skrifter og opsatser m.m.» skulle de opplyse og påvirke samfunnet rundt seg. I 1887 kom den første utgaven av foreningens blad Nylænde ut.9 Snart ble det dannet kvinnesaksforeninger i andre byer, og i 1913 fantes det seksten foreninger med til sammen 2000 medlemmer.10 Uenighet om mål og midler førte imidlertid til at foreningen aldri ble noen landsomfattende organisasjon. Det skulle raskt vise seg at den «tilkomne ret og plads i samfundet» 14 var en formulering medlemmene tolket forskjellig. Berner og flertallet i Ar beiderhistorie 2013

foreningen sto for en moderat linje som ikke krevde stemmerett for kvinner. Arbeidsprogrammet vitner om at foreningen ville arbeide for kvinners utdanning og vilkår i arbeidslivet, og at ekteskapets og ektefel- lenes interesser skulle vernes.11 Den andre fløyen var langt mer radikal. Anført av lærerinne Gina Krog, krevde den umiddelbart allmenn stemmerett for kvinner og menn og full myndighet for kvinner, uavhengig av ekteskapelig status. Fram til sin død i 1916 var Krog redaktør avN ylænde, hvor hun formidlet sine og andre feministers meninger. Nå var det ikke Krog, men Berner og de moderates linje som vant fram. Historikeren Aslaug Moksnes forklarer Berners holdning med at han fryktet at ønsket om allmenn stemmerett ville føre til et enda mer splittet Venstre.12 Men kravet stilnet ikke, og ett år etter etableringen skulle det vise seg at det var et flertall for dette. Berner gikk av som formann, men fortsatte som nestformann. Til tross for at banen var fri, grunnla Gina Krog og andre kvinner Kvindestemmeretsforeningen. Det finnes ikke noe klart svar på hvorfor foreningen ble dannet, men Moksnes mener at det kan skyldes at flertallet i Kvinnesaksforeningen var for stemmerett, men delt med hensyn til når man burde fremme dette kravet på Stortinget.13 Dersom dette stemmer, var etableringen av Kvindestemmeretsfore- ningen en måte å få fortgang i prosessen på for utålmodige kvinner. Foreningens medlemmer fortsatte å være aktive i Kvinnesaksforeningen, men hadde samtidig en egen arena for stemmerettssaken.14 Kvinnesaks- foreningen fortsatte i årene framover sin praktiske linje, blant annet med etablering av husmorskoler og friundervisning. Kvinners økonomiske selvstendighet, særlig i arbeiderklassen og den lavere middelklassen, ble et uttalt mål, men slikt ble av enkelte i organisasjonen kritisert for ikke å være kvinnesaksarbeid.15 Foreningen stiftet også fagorganisasjoner, og deltok i offentlige diskusjoner, for eksempel om sedlighetsmoral og ekteskap. Men samtidig viste debattene at medlemmene kunne stå langt fra hverandre, enten på grunn av ulikt verdisyn eller fordi de fryktet for sin egen posisjon i arbeidslivet.

Sying for Venstre- Norske Kvinners Sanitetsforening E n ny milepæl i kampen for kvinners stemmerett var dannelsen av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). Foreningen ble stiftet i 1896 etter initiativ fra styret i Kvinnesaksforeningen. NKS videreførte den praktiske linjen. Det var i stor grad overlapping mellom de ulike kvinnesaksforeningene og NKS, og Synøve Bringslid mener at etableringen var påvirket av Venstres radikale unionspolitikk, partiets nye sosialpolitiske profil og de borgerlige kvinnesaksorganisasjonenes kamp for rettigheter.16 Gjennom NKS kunne kvinnesakskvinnene støtte Venstre, som 15 Ar beiderhistorie 2013

17. mai-merket fra arbeidertoget i 1895.

opplevde motgang. Ved å produsere sanitetsmateriell til forsvaret viste de også nasjonalt sinnelag og vilje til å avtjene verneplikt. 17 Det siste appellerte til konservative kvinner, selv om disse også kunne velge det kongevennlige Røde Kors. Produksjon av sanitetsmateriell var ment som et alternativ til de tradisjonelle misjonsforeningene, som NKS mente drev med sanitetsarbeid på menns premisser. Det andre hovedsatsingsom- rådet var helse- og omsorgsarbeid, og særlig kampen mot tuberkulose og opplæring av sykepleiere. Satsingen på tradisjonelle kvinnesysler medførte at foreningen fikk en langt bredere oppslutning enn de rene kvinnesaksforeningene. I 1913 hadde foreningen 20 000 medlemmer fordelt på 214 lokallag.18 Motivet fra NKS’ side var også å gi et bredere lag av kvinnene organisasjonser- faring på et område som framsto som mindre kontroversielt enn kvinnesaksforeningene. Særlig i Nord-Norge oppsto det en rekke stemmerettsforeninger i kjølvannet av NKS-foreningene. Imidlertid finnes det ikke systematisk forskning på organisasjonens grasrot, og i hvilken grad NKS lyktes med sine politiske mobiliseringsmål. Stemmerett sto heller ikke på programmet i denne perioden. Det at et lite knippe kvinner gikk igjen i ledelsen av alle de borgerlige kvinneforeningene kan tyde på at det var utfordrende å rekruttere til toppstillin - gene.19 Videre vet vi veldig lite om motivene til medlemmene, og særlig i NKS’ tilfelle er dette viktig. Var de mer fokusert på enkeltsaker enn på å bli politisk skolerte? Vi vet også lite om hvordan kvinnesak ble fremmet på lokalt nivå, for eksempel i hvilken grad temaet var post på møtene. Dette er generelt et spørsmål vi må ha i mente når påstanden om sosiale 16 foreningers mobiliserende funksjon blir trukket fram. Ar beiderhistorie 2013

Kvindestemmeretsforeningen fortsatte sitt arbeid parallelt med Kvin- nesaksforeningen, og med flere av de samme personene. Fram til allmenn stemmerett for menn ble vedtatt i 1898, var hovedkravet at kvinner skulle få stemmerett på samme betingelser som menn. Deretter oppsto det uenigheter om veien videre. En fløy aksepterte en skrittvis tilnærming, hvor stemmeretten først ble gjort inntektsbasert, deretter allmenn. Det kom også fram at enkelte kvinner var imot allmenn stemmerett.20 Uenigheten førte til etableringen av Landskvinnestemmeretts- foreningen, som skulle komme til å bli langt mer utbredt enn den Kristiania-baserte Kvindestemmeretsforeningen. Landskvinnestemme- rettsforeningen krevde hele tiden stemmerett på samme vilkår som menn, noe som i praksis betød allmenn stemmerett. I 1901 fikk kvinner censusbasert stemmerett lokalt, i 1907 også nasjonalt. I begge tilfeller var kravet at kvinnene selv eller deres ektefelle måtte ha betalt skatt av et visst beløp til stat eller kommune det sist forløpne skatteår. Dette ble mottatt med takknemlighet, samtidig som Nylænde påpekte det urimelige i at kvinners rett var betinget, mens menn hadde allmenn stemmerett.21 Etter den siste utvidelsen kjølnet stemmerettsinteressen for mange av de borgerlige kvinnene for en periode, selv om Landskvinnestemme- rettsforeningen regelmessig fortsatte å kreve allmenn stemmerett i Stortinget. I tillegg var Venstre noe mer skeptisk, da partiet fryktet at allmenn stemmerett ville innebære stemmer til Arbeiderpartiet. 22 Samtidig viser gjennomgangen av Nylænde at Gina Krog fortsatte å kreve allmenn stemmerett for kvinner. For hver gang en utvidelse fant sted, var hun snar til å påpeke at det fortsatt var en lang vei å gå.23

Arbeiderpartiets kvinneforbund I nnenfor Arbeiderpartiet ble det i begynnelsen av 1890-årene etablert flere lokale kvinneforeninger. Som blant de borgerlige, var holdningen at arbeiderkvinnene måtte læres opp i samfunnsspørsmål og offentlig opptreden. Samtidig skulle foreningene mobilisere arbeiderkvinner og «vække deres klassefølelse».24 Behovet for en «politisk førskole» var en av grunnene til at de lokale kvinneforeningene i 1901 dannet den landsomfattende organisasjonen Det norske arbeiderpartis kvindeforbund. Formålet var å «Virke for kvindernes sociale og politiske frigjørelse, samt at værne om og fremme kvindernes faglige og økonomiske interesser i alle maader».25 Det skulle også være en pressgruppe innad i partiet. Rekrutteringen var klassebetinget og allmenn stemmerett for kvinner bare ett av mange mål. Arbeiderpartiets kvinneforbund var altså langt mer politisk fundert enn de borgerlige foreningene. Det er flere grunner til den sene oppkomsten av arbeidernes kvinne- 17 Ar beiderhistorie 2013

foreninger. Det var først i 1890-årene at Arbeiderpartiet fikk fotfeste i arbeiderklassen og ble mer enn et Kristiania-fenomen. Da det ble klart at partiet ville arbeide innenfor det parlamentariske systemet, ble rekrut- tering viktig. Her pekte kvinner og unge seg ut.26 Til tross for at partiet anså kvinnelig stemmerett som en menneskerettighet, hadde allmenn mannlig stemmerett førsteprioritet. Partiet mente at kvinners Mange mente at stilling var et resultat av klassemotsetninger, ikke en følge av særlig gifte kvinners en kamp mellom kjønnene. Derfor ble løsningen et generelt plass var i hjemmet. krav om styrkede rettigheter for arbeiderne, noe som også ville gagne kvinnene. I denne perioden var det langt fra avklart i partiet om utearbeidende kvinner var et gode for samfunnet, både fordi de lave lønningene gjorde dem til konkurrenter for menn og fordi mange mente at særlig gifte kvinners plass var i hjemmet. Ved flere anledninger ble kvinners lønnsarbeid brukt som anklage mot det kapitalistiske systemet og ellers ansett som ukvinnelig.27 Kvindeforbundet arrangerte blant annet demonstrasjonsmøter på 17. mai med paroler om stemmerett. Medlemmene sendte også årlige appeller til Stortinget og regjering om det samme. 28 Før de selv fikk stemmerett, deltok de i valgene som listebærere og ved å dele ut infor- masjon foran valglokalene.29 I følge historikeren Maritha Vollan anførte arbeiderkvinnene tre hovedgrunner for allmenn stemmerett: den første var at kvinner «har det samme ansvar for samfundets bestaaen som mænderne, og derfor maa de ha ret til at nyde de samme rettigheder», en begrunnelse som gjenfinnes hos de borgerlige stemmerettsforkjem- perne.30 En annen var at stemmeretten skulle være et redskap for å påvirke samfunnet i ønsket retning og den tredje kvinnenes rolle som barneoppdragere, ikke minst via skolesystemet. I foreningens tidsskrift Kvinden, ser vi blant annet at påstander om arbeiderkvinnenes uopp - lysthet imøtegås ved å vektlegge at arbeiderkvinnen er den eneste som virkelige kjenner de sosiale forholdene, og derfor bør engasjere seg. 31 Engasjementet blir dermed både en tjeneste for hjemmet og en samfunnsinvestering. Under hele perioden var klassekampen det sentrale for arbeiderkvinnene. Kvinneforbundet tok også opp andre forhold knyttet til kvinners situasjon, men fram til 1909 var de hovedsakelig opptatt av partibyg - gende virksomhet og styrking av fagbevegelsen.32 Etter hvert som antall medlemmer økte, vokste virkeområdet ved at også de la seg på en praktisk linje og var opptatt av situasjonen for ugifte mødre, og føde- og jord- morforhold.33 De opprettet husmorskoler, noe som understreker vektleggingen av kvinnen som mor og husmor. Da det ble klart at utearbeidende kvinner var der for å bli, ble oppmerksomheten rettet mot kvinners lønn og arbeidsvilkår. Kvinnesak ble også til et økonomisk spørsmål. 18 Fagforeninger, enten for begge kjønn eller kun for kvinner, som kjempet Ar beiderhistorie 2013

Medlemmer av DNAs Kvindeforening i Kristiania på utflukt til Simensbråten, sommeren 1896. På fanen står det blant annet: Kvinder i alle land forener eder!

for likelønn ble løsningen. Samtidig finner vi også her røster som mente at endringene førte til at fokuset på klassekamp ble svekket.34 Gitt at de borgerlige kvinnene i praksis sognet til Venstre, selv om de anså seg selv som upolitiske og åpnet foreningene for alle kvinner, er det ikke overraskende at det var vanskelig å få i stand et varig samarbeid med Arbeiderpartiets kvinneforening på nasjonalt nivå. Ønsket om allmenn stemmerett for kvinner og menn var felles, men forståelsen av grunnene til den manglende stemmeretten og virkemidlene for å oppnå stemmerrett i fremtiden var svært ulike. De andre kvinneforeningenes avtagende interesse etter innføringen av betinget stemmerett kan heller ikke ha virket positivt inn.35 I tillegg oppfattet arbeiderkvinnene ofte de borgerliges virksomhet som forsøk på å splitte dem, og som veldedighet snarere enn et uttrykk for likeverd mellom kvinner. Samtidig forekom det samarbeid. Ett eksempel er 17. mai 1899 hvor Arbeiderpartiets kvinneforening tok initiativet til et demonstrasjonstog med krav om allmenn stemmerett for kvinner. Også Kvindestemmeretsforeningen deltok. Sammen rettet de en henvendelse til Stortinget hvor de krevde: «Ret til at værne om sit Arbeide og sine Interesser, Ret til at være med at skabe 19 Ar beiderhistorie 2013

L ykke og Velvære for det store hjem, v o r t Fædreland saavel som Mænds.»36

Folkeavstemningen i 1905 Unionsoppløsningen ble saken som viste kvinners patriotisme, at de var i stand til å delta politisk og ikke minst at politikk mobiliserte begge kjønn. Lederen i NKS og Landskvinnestemmerettsforeningen, Fredrikke Marie Qvam, argumenterte med at siden avgjørelsen om oppløsningen lå utenfor Grunnloven, og situasjonen var ekstraordinær, måtte kvinnene også være med på avstemningen.37 Men Stortinget avviste forespørselen fra Lands- kvinnestemmerettsforeningen om muligheten for at kvinner kunne delta i avstemningen som formelt skulle bekrefte nordmenns samtykke til unionsoppløsningen. Landskvinnestemmerettsforeningen tok da initiativet til en underskriftsinnsamling til støtte for oppløsningen.38 278 000 kvinner og knappe 600 foreninger underskrev den tverrpolitiske adressen, som ble overlevert Stortinget. Dette tilsvarte et oppmøte på omtrent 53 prosent av de stemmeberettige kvinner, dersom vi følger de samme regler som for datidens stemmeberettigede menn.39 Deltakelsen førte til at flere åpnet øynene for kvinners sak. Lederen for en ny avdeling av Landskvin- nestemmerettsforeningen, stiftet i november samme år, gjorde det klart at hun før var en «seig modstander af kvindesagen», men at utesteng- ningen fra de to folkeavstemningene hadde ført til at hun hadde endret mening.40 Samtidig er det interessant å merke seg at kvinnene, sannsynligvis av taktiske grunner, ikke mobiliserte tilsvarende under avstemningen om Norges framtidige forfatning. I dette spørsmålet var flere av ledelsen i Landskvinnestemmerettsforeningen republikanere. Arbeiderpartikvin- nene var nok også mindre rojalistisk innstilt enn landsflertallet; i 1905 ble det avholdt «et stort protestmøte» hvor «kvindene protesterte mot konge- dommets indførelse».41 Gitt at kvinner kun delvis hadde stemmerett i kommunevalg, er det ikke overraskende at Stortinget nektet alle kvinner retten til å delta i avstemningen, selv om man kunne ha tenkt seg at de med betinget stemmerett kunne si sin mening. Men kvinnenes krav kan også ha bakgrunn i erfaringene fra 1894, hvor Stortinget vedtok at alle kvinner og menn over 25 år fikk delta i lokale avstemninger om et eventuelt forbud mot alkoholssalg i hjembyen.42 Avholdsforeningene så seg tjent med å argu- mentere for kvinners stemmerett i den forbindelse, fordi de forventet at kvinner støttet et forbud siden de var hardest rammet av menns misbruk. Også mer allment var det forståelse for at dette var et problem som særlig gikk utover kvinner, men den viktigste grunnen var sannsynlig at forkjemperne for folkeavstemning argumenterte med at alkoholspørs- 20 målet var av sosial, ikke politisk karakter. 43 Nettopp det humanitære Ar beiderhistorie 2013

Postkort med motiv fra folkeavstemningen 13. august 1905.

aspektet er også med på å forklare hvorfor kvinners deltakelse i avstemningen om alkoholutsalg ikke ble aktivt trukket fram i samtidens debatter om kvinnelig stemmerett og i unionsavstemningen. I ettertid er imidlertid deltakelsen blitt forstått som sentral for den videre utviklingen av stemmerettskravet.44 D e ovennevnte kvinneforeningene, Sanitetsforeningen, avholdsfore- ninger og andre foreninger med sosialt formål ga mange kvinner verdi- full organisatorisk erfaring, noe som i etterkant er blitt framholdt som essensielt for å mobilisere kvinnene til et liv i offentligheten.45 Kvinnene i disse foreningene var aktive ved valg av styre og komiteer, og de var selv valgbare. De forsvarte sine standpunkter i aktuelle saker både innad, i foreningene, og utad i offentligheten. I organisasjoner hvor kvinner ikke var valgbare og/eller ikke hadde medbestemmelsesrett, reiste det seg ofte raskt et krav om at dette skulle endres. Argumentet da var det samme som vi møter igjen i kravet om allmenn kvinnelig stemmerett; kvinner hadde forpliktelser – de burde ha rettigheter.

Kvinners stemmerett mot maktens orden E n analyse av lovforslagene, innstillingene og vedtakene i Stortinget viser at kjønn, alder, sosial posisjon, statsborgerskap, boplikt og -tid og 21 Ar beiderhistorie 2013

forsørgelsesevne var aktuelle og formelle kriterier i hele perioden fra 1814 til 1913. Kjønn ble gradvis helt sentralt, mens sosial posisjon svant hen på slutten av perioden, selv om nyanser nok kan gjenfinnes i debatter. Det var stort sett kvinnesaksforeninger som sto bak forsla - gene, som de fikk mannlige stortingsrepresentanter til å stille. Vi kan dermed anta at kriteriene var noe både menn og kvinner anså som vesentlige Samtidig er det grunn til å tro at hva som helt konkret skulle ligge i kriteriene, varierte innad i både partiene og foreningene. Med utgangspunkt i Kvinden og Nylænde, samt selve innstillingene og debattene i Stortinget (konstitusjonskomiteen, Odels- og Lagtinget), vil vi få et langt mer nyansert syn på hvorfor akkurat disse begrensningene av stemmerett var viktige for datiden. I tillegg vil Kvinden bidra til mer nyansert kunnskap om sosialistenes argumentasjon, siden de bare var representert på Stortinget deler av perioden. I analysen vil jeg ikke ta opp boplikt og –tid, da disse ble nevnt, men sjeldent ble diskutert. Kjønn var naturlig nok det kriteriet som ble oftest diskutert i stor - tingsdebattene om kvinnelig stemmerett, men argumentene varierte med tid og politisk ståsted. I midten av 1880-årene hadde kravet langt flere motstandere enn tilhengere, og i Stortinget gjenfinnes motstanden særlig blant de konservative representantene. Venstre og Arbeiderpar- tiet var i utgangspunktet for, men uenige om tidspunktet for innføringen både av begrenset og allmenn stemmerett. Og til tross for at det primært var venstremenn som fremmet forslagene om kvinners stemmerett i Stortinget, kviet partiet seg for å inkludere kravet i partipro - grammet. I hele perioden fantes det representanter som prinsipielt var imot at kvinner skulle stemme ved valg, og de hentet argumentene både fra biologi og psykologi. Noen, men langt fra alle, hadde religiøse motiver. Hovedargumentet var at stemmerett ikke var en menneskerett. Kvin - nens virkeområde skulle være familien, et syn som også illustrerer samtidens strenge kjønnsdeling i en privat og offentlig sfære:

Kvindens Stilling i Samfundet er ikke mindre betydningsfuld end Mandens, om hun udfører den opdragende Gjerning i Hjemmet og Familien, hvortil hun naturligen er kaldet, medens han overtager det tungere Arbeide for Familien og i Samfundet, hvortil han ifølge sine Anlæg og Kræfter nærmest er henvist.46

Kvinnelig stemmerett var mot naturens orden. Kvinneligheten ville ta skade, muligens forsvinne. Det var altså av hensyn til kvinner selv at de ikke burde få stemmerett. De mest pessimistiske trakk også fram at en kvinne som opptrådte i offentligheten var umoralsk eller et nøytrum, et 22 intetkjønn som ikke ville kunne gjøre verken mann eller kvinnes gjer- Ar beiderhistorie 2013

ning.47 Kvinnenes politiske medvirkning ville medføre oppløsning av familien, og dermed også samfunnet, siden politikk og familie var uforenelige størrelser.48 Slike holdninger var ikke bare forbeholdt menn.49 Motstan- derne argumenterte for at kvinnen, i motsetning til mannen, ikke var biologisk utrustet til å foreta rasjonelle og uegennyttige beslutninger. Hun var lett påvirkelig og lot seg styre av sine Hun var lett påvirkelig følelser, mens mannens evne til nøytrale avgjørelser medførte og lot seg styre av at han var i stand til å se også hva som var kvinnens beste. sine følelser. Dette medførte at kvinnenes valgdeltakelse ikke kunne tilføre det offentlige noen innsikter som menn ikke hadde. Og siden egenska- pene var medfødte, kunne ikke kvinnen trenes opp til å «udøve adminis- trativ myndighed i statsmæssige eller nationale spørsmål». 50 Dette er også holdninger som gjenfinnes i konservative aviser.51 En nyanse av slike holdninger reflekteres i påstanden om at et større samfunnsengasjement hos kvinner ville resultere i en forsømmelse av hennes fremste plikt, den huslige gjerning, ved, som Ragna Nielsen syrlig formulerte det, å gå til stemmeurnene hvert tredje år. 52 Det at kvinner måtte møte fram på kemnerkontoret for å betale skatt, var tydeligvis ikke noe problem for kvaliteten på de huslige syslene. Vi gjenfinner også andre argumenter som i etterkant framstår som paradoksale. Det viktigste var at kravet om allmenn stemmerett i realiteten lenge kun innebar menn – også i Venstre.53 Her ble det argumentert med at alles meninger burde høres og ivaretas, og at allmenn stemmerett var den eneste måten dette kunne finne sted på. At retten ikke fantes for kvinner, var sjokkerende for Gina Krog.54 Det prinsipielt proble- matiske ved at kvinner måtte overholde visse plikter, for eksempel betale skatt av inntekt, men ikke hadde alle rettighetene til menn, ble oversett. Andre framholdt at kvinner var unntatt visse plikter, slik som verneplikt, og at dette var et argument som styrket motstanden mot deres rett til å stemme ved valg. Med dette avviste motstanderne argumentet om at kvinnen ville komplettere mannen ved sin politiske deltakelse – at kvin- nelighet var en politisk ressurs. Det at allmenn stemmerett for kvinner ville medføre at flere kvinner enn menn fikk stemmerett, førte videre til at andre fryktet at kvinnene på sikt ville overta det politiske livet og bringe det inn på «farlige spor» – kvinner ble ansett som mer reaksjonære enn menn. 55 Det var særlig venstrerepresentanter som hevdet dette, og holdningen gjenspeiler en bekymring for at utvidelse av stemmeretten ville svekke partiet. For disse var det å begrense stemmeretten på grunn av kjønn like uproble- matisk som alder, bo- og oppholdsplikt og andre juridiske grenser, da kvinners individuelle behov var underordnet statens interesser. Samtidig ble dette synet forfektet av stadig færre personer i tiden fram til 1913, men av mange nok til at Gina Krog, så sent som i 1907, så seg nødt til å 23 Ar beiderhistorie 2013

drøfte spørsmålet om kvinnelig stemmerett i det hele tatt var nødvendig i et foredrag i kvinnesaksforeningen.56 Imidlertid tvilte flertallet av skeptikerne til kvinners politiske deltakelse ikke på deres biologiske evner. De viste blant annet til utviklingen av kvinners juridiske stilling i samfunnet og økt deltakelse i arbeidsmarkedet, for å understreke sitt syn. Ikke minst kan mange av Venstres og flere av Høires representanter gjenfinnes i denne gruppen. Enkelte viste også til stadig flere land eller regioner i utlandet hvor kvinner hadde oppnådd (begrenset) stemmerett. Skep- sisen gikk snarere på om majoriteten av folket ønsket allmenn stemmerett på det daværende tidspunktet, og om det var slik at alle kvinner selv krevde stemmerett. Det ble vist til at både stemmerettsforeninger og petisjoner for stemmerett i all hovedsak syntes å være et byfenomen blant borgerlige kvinner. Man mente at kvinner på landsbygda, hvor majoriteten av kvinnene bodde, var lite engasjerte i saken, og at arbeiderklassens kvinner var mer opptatt av klassekamp. Dette endret seg over tid, men passiviteten var omfattende nok til at spørs- målet ble reist. Det ble også diskutert om kvinner faktisk ville Første nummer av benytte seg av sin stemmerett, og om det av den grunn var Arbeiderpartiets kvinnebe- verdt å gi dem stemmerett. Andre argumenter gikk på at kvin- vegelses organ Kvinden ners stemmerett kunne medføre uenighet i familien eller at kom 1. september 1909. kvinnene likevel bare ville stemme likt med sin mann.57 Under- liggende for spørsmålet om tidspunket var riktig, var sannsynligvis også Stortingets generelle uvilje mot å endre Grunnloven uten at det var strengt nødvendig. Antakelsene om manglende oppslutning blant majoriteten, både hos menn og kvinner, samt vissheten om en stor grad av passivitet, styrket sannsynligvis skepsisen til å endre loven hos mange av representantene, selv om jeg har til gode å se det eksplisitt uttrykt. Så kom spørsmålet om kvinnene var modne nok til å delta i det politiske liv – var kvinner selvstendige nok til å hevde sine meninger? Under- liggende var tanken om at man måtte kvalifisere seg til stemmeretten. Tidligere hadde kvalifikasjonene vært et embete eller eiendom, noe som i praksis stengte ute det store flertallet av kvinner.D et at stemmerettsalderen ble satt til fylte 25 år, til tross for at myndighetsalderen var 21 år, kan tolkes som et annet «modenhetskriterium». Innføringen av censusbasert stemmerett for kvinner i kommunale valg i 1901 var også basert på kravet om modenhet, men i etterkant av innføringen av allmenn stemmerett for menn hadde kvinnesaksforeningene voldsomme diskusjoner om en slik skrittvis utvidelseslinje var riktig. Som nevnt førte det til etableringen av Landskvinnestemmerettsforeningen. Kanskje var skeptikernes krav om modenhet og tilslutning fra et fler- 24 tall av folket, og av kvinnene selv, bare et vikarierende argument for at Ar beiderhistorie 2013

kvinner ikke skulle delta i politikk i det hele tatt, men mitt inntrykk er at dette ikke var tilfelle. I 1895 kan vi lese i Nylændes leder at «kvindestemmeret […] ikke længer [er] det absurde – det er et tidsspørgsmaal». 58 Referansene til utviklingen av kvinners stilling i Norge de siste tiårene og kvinners stemmerett i utlandet viser en overordnet aksept for deres deltakelse i det offentlige liv, men samtidig at denne utviklingen måtte gå gradvis – kvinnene måtte trenes opp. Begrensningen var altså av mer av praktisk enn prinsipiell art. For denne stadig større gruppen var stemmerett en menneskerett og et ledd i en demokratiseringsprosess som hadde preget det norske samfunnet de siste tre tiårene. Samtidig fantes det, særlig blant kvinnene, en bekymring for at «opplæringsperioden» kunne bli lang. Engasjementet ved unionsoppløsingen i 1905 ble da et bevis på at kvinnene var i stand til samfunnsdeltakelse selv uten formelle rettigheter.59 Videre ser vi at komplettingsargumentet ble tillagt vekt; kvinners erfaring med husholdningsøkonomi og husarbeid kunne for eksempel brukes til å styre kommuner på en riktig måte. 60 Deres holdning til og deltakelse i avstemninger om alkoholutsalg var et annet eksempel på kjønnenes komplementære verdier. Et siste argument er at medias omtale av innføringen av både allmenn og betinget stemmerett for kvinner ofte ble forklart med at «tiden var moden».61 Samtidig er det klart at en utvidelse fra inntektsbasert til allmenn stemmerett for kvinner både i kommune- og stortingsvalg ville medføre en betydelig økning av Arbeiderpartiets potensielle velger - grunnlag, noe som var medvirkende til at en del ellers liberale Som nevnt mente stortingsrepresentanter fra andre partier ikke syntes at det andre igjen at kvinner hastet med en utvidelse. Det ble i hvert fall oppfattet slik blant generelt tenderte mot arbeiderkvinnene selv i samtiden.62 Fraværet av et effektivt å stemme mer andrekammer i Stortinget medførte videre at de liberale konservativt enn fryktet en radikalisering av politikken. Imidlertid rammet menn. De fryktet at inntektskravet også det stadig økende antallet av borgerska- pets hjemmeværende døtre, slik at engstelsen for sosialismen, alle framskritt ville som sjeldent ble uttrykt eksplisitt i stortingsdebattene, måtte stanse opp veies opp mot den utvidelsen av de konservatives velgermasse som disse kvinnene kunne tenkes å utgjøre. Som nevnt mente andre igjen at kvinner generelt tenderte mot å stemme mer konservativt enn menn. De fryktet at alle framskritt ville stanse opp. 63 En konservativ gruppe, som også inneholdt kvinner, tolket kampen om kvinners stemmerett rent partipolitisk, og ville ikke gå inn for noe som kunne gagne politiske motstandere.64 D e aktive kvinnene selv følte harme over at de ikke fikk stemme, bare fordi de var kvinner. Som nevnt i forbindelse med arbeiderkvinnenes forening, var kvinnene selv klar over at de manglet politisk erfaring, men de mente at deltakelse var nøkkelen til endring. For de aller fleste var det 25 Ar beiderhistorie 2013

allmenn versus begrenset stemmerett som var det store kjønnsspørs- målet, selv om det fantes kvinner som tvilte på at alle samtidens kvinner var skikket til politisk deltakelse. Ragna Nielsen, tidligere formann i kvinnesaksforeningen, kan stå som eksempel på en som gikk fra å kreve allmenn stemmerett til å mene at kvinner, og særlig arbeiderkvinnene, var uinteresserte og umodne, og at tilgang til politisk makt derfor burde ligge langt fram i tid.65 Allmenn stemmerett var altså målet på sikt, samtidig som en trinnvis modell ble ansett som et akseptabelt middel for å oppnå dette. Dette gjenspeiler seg også i petisjonene til Stortinget. Forslagsstillerne så behovet for en politisk skolering, men dette må ikke forveksles med at de var enige i argumentet om kvinners politiske umodenhet. Snarere var det å anse som et kompromiss, aktiv forenings- og partipolitisk delta - kelse ville sørge for nødvendig opplæring.66 Det at kvinnestemmerettsforeningen gikk vekk fra kravet om allmenn statsborgerlig og kommunal stemmerett og i praksis godtok stemmerett på dårligere betingelser enn menn, ble ansett som et taktisk grep, og var uttrykk for håpet om at en trinnvis tilnærming ville være mer fruktbar. Selv arbeiderkvinnene, hvis søstre internasjonalt var uttalte motstandere av begrenset stemmerett, aksepterte den gradvise tilnærmingen, og allmenn lokal stemmerett i 1907 ble omtalt som et bevis på at framgangsmåten fungerte etter hensikten.67 Landskvinnestemmerettsforeningen tvilholdt hele tiden på sin ene paragraf: stemmerett for kvinner på samme betingelse som for menn.

... skaffe norske kvinner statsborgerlig stemmerett I perioden artikkelen tar for seg, var det vi i dag betegner som norsk statsborgerskap en nødvendig forutsetning for å kunne stemme i nasjonale valg. Men dette var ikke opplagt ut i fra Grunnloven av 1814. Allerede i 1818 utspant det seg diskusjoner om hva § 50s «norsk borger» innbar, om kvinner kunne regnes som borgere og om dette burde presiseres skriftlig.68 Det ble raskt avgjort at begrepet betød menn. Viktig her var at flere av kriteriene for stemmerett både juridisk og i praksis lenge utestengte kvinner; de kunne blant annet ikke bli embetsmenn. Med innføringen av Lov om ervervelse og tap av norsk statsborgerrett av 1888, og det at stadig flere kvinner fikk myndighet, endret også synet på borgerbegrepet seg. Utover i 1890-årene var det opplagt for de fleste at begrepet omfattet begge kjønn. 69 I lokale valg var situasjonen noe annerledes. Fram til 1896 var personer uten statsborgerrett valgbare til kommunestyrer, deretter ble det presisert at man måtte ha norsk statsborgerskap.70 Jeg har imidlertid aldri sett dette diskutert. 26 Kravet om statsborgerskap medførte at kvinner som i hele sitt liv Ar beiderhistorie 2013

Kvinnelige velgere ved kommunevalget i 1907.

hadde bodd i Norge, men som var gift med en mann med utenlandsk statsborgerskap, ikke kunne delta i valg. Ved inngåelsen av ekteskap med en utlending mistet hun (og barna) sitt norske statsborgerskap, og dermed sine rettigheter, etter bestemmelsene i statsborgerrettslovens § 2. Videre var det slik at dersom ektefellen av ulike grunner mistet sitt norske statsborgerskap, for eksempel dersom han utvandret og kona forble i Norge, ville hustruen også tape statsborgerskapet. Bestemmel- sene ble ikke fjernet før i 1924.71 To unntak, som nok gjorde en vesentlig forskjell, var norske kvinner gift med svenske menn, som hadde oppholdt seg uavbrutt utenfor Sveriges grenser siden fylte 21 år, men som ikke var norske statsborgere.72 Kvinnene forble norske borgere. Videre hadde norske kvinner gift med utenlandske menn som hadde bodd utenfor sitt opprinnelige hjemland i minst ti år og dermed tapt sitt statsborgerskap, rett til å stemme.73 Samtidig var det slik at utenlandske kvinner som giftet seg med norske menn ble norsk statsborger ved inngåelsen av ekteskapet. I kvinneforeningene ble problemstillingene som dreide seg om statsborgskap ikke tatt opp til diskusjon, selv om problemstillingen var kjent.74 27 Ar beiderhistorie 2013

D et er ikke umulig at datidens nasjonalisme preget tankene og utfor - mingen av petisjoner, opprop og medlemsbetingelser, for uttrykk som «norske kvinder krever…», «skaffe norske kvinner statsborgerlig og kommunal stemmerett» gikk ofte igjen. Det er derfor rimelig å anta at de tenkte seg at stemmerett kun omfattet norske statsborgere. Det at kvinners stemmerett ble begrenset på grunn av ektefellens nasjonalitet var aldri kommentert eller kritisert. Heller ikke i stortingsdebattene var statsborgskap et tema, utover det jeg allerede har omtalt om begrepet skulle omfatte norske menn og kvinner. Det er også interessant at Kvin- destemmeretsforeningens § 2 fastslo at kun norske kvinner kunne være medlemmer.75 76

Alder Ved siden av kjønn og statsborgerskap bidro alder til å innskrenke stemmeretten. I perioden som artikkelen omfatter, var stemmeretten 25 år, myndighetsalderen 21 år og valgbarhetsalderen 30 år. Det var altså en betydelig andel myndige personer som ikke fikk delta i eller stille til valg. Valgbarhetsalderen har jeg ikke sett kommentert eller foreslått endret på, og det var i hovedsak Arbeiderpartiet som var opptatt av at myndig- hets- og stemmerettsalder skulle være sammenfallende. I 1891 vedtok partiet at stemmerettsalderen burde være 21 år. Før innføringen av stemmeretten for kvinner ble aldersgrensene diskutert i Stortinget, og argumentene derfra kan bidra til å kaste lys over grunnen til at stemmeretts- og valgbarhetsalder ble satt høyere enn myndighetsalder. Modenhet var det sentrale argumentet i debatten. Man ville sikre at sindige beslutninger ble tatt, og alder var beste garanti for dette. Venstrerepresentanten Rolf Jacobsen viste til at andre land med lavere stemmerett hadde et tokammersystem, vetorett eller betinget stemmerett, for å sikre at beslutninger ble tatt på et riktig grunnlag. 77 Jeg har tidligere omtalt at ungdom var et satsningsområde for Arbeider- partiet, men det er lite som tyder på at alderskravet kun var et partipolitisk taktisk steg for å sikre et bredere stemmegrunnlag.I en avstemning to år tidligere om samme sak hadde representanter fra alle partier stemt for en endring.78 Arbeiderdemokratenes representant Ingebrigt Løberg framholdt at dette var et demokratisk spørsmål, underforstått som at myndige mennesker bør være med å ta beslutninger ved å avlegge stemme i valg.79 Samtidig kom det fram at flere var skeptiske til å senke stemmerettsalderen fordi de visste at allmenn stemmerett for kvinner ville bli vedtatt samme dag. De anførte at en aldersutvidelse ville medføre så store praktiske problemer at dette måtte vente til senere. Som med utvidelse av 28 censusbasert stemmerett og senere allmenn stemmerett, var det altså Ar beiderhistorie 2013

viktig ikke å ta for store skritt av gangen. Et slik vedtak måtte også ha basis i en oppfatning om at det var et flertall i folket for forslaget.

For mann og kvinne, fattig og rik? Betaling av skatt var det sentrale kriterium for stemmerett etter utvidelsene i 1884 og fram til innføringen av allmenn stemmerett i 1913. Dette kan tolkes som at retten til politisk deltakelse var betinget av at man hadde overholdt sine statsborgerlige plikter. Gjennom perioden eksis- terte det en holdning som gikk ut på at de som bidro, «om end nok saa ringe Bidrag til at vedligeholde og fremme en god Samfundsordning og en fornuftig Statshusholdning, ogsaa [fikk] Adgang til at lægge sin Mening for Dagen».80 Evne til å forsørge seg selv, her definert gjennom betalt skatt, var uttrykk for en slik plikt. Sandefjords Blad ga i 1894 uttrykk for en slik linje:

Dagdriveren og Gadetøsen, Fattiglemmet og Tyendet gives Statstøi- lerne i Hænde. Side om Side med den Samfundets Byrder bærende Borger. Men at alt hvad Staten eier af Individer over 25 Aar skal blive medbestemmende i Stat og kommune, det er ikke til Landets Gavn, - og det er heller ikke retfærdigt.81

Samtidig innbar Grunnlovens § 52 begrensninger av stemmeretten, blant annet ved at de som hadde fått fattigunderstøttelse det siste året før valget, og som ikke hadde betalt den tilbake, fikk stemmeretten suspendert. Også § 53 omhandlet forhold som kunne føre til at individer mistet stemmeretten. Bestemmelsene medførte at større grupper i perioder ble fratatt stemmeretten, og rammet kvinner hardere enn menn. Dette er et område hvor forskning mangler, både når det gjelder omfanget, hva som skulle til for å miste stemmeretten og om loven ble praktisert likt over hele landet, men gjennomgangen av tidsskriftene kan gi en peke- pinn: Ved kommunevalget i Kristiania i 1901 var 27 319 kvinner stemmeberettigede, hvorav 5890 var suspendert som en følge av ektefellens eller egen manglende skatteinnbetaling.82 Dette utgjorde om lag 20 prosent av de stemmeberettigede kvinnene, mens tallet for menn var halvparten. De fattigunderstøttede utgjorde omtrent 3200 av de til sammen 64 000 stemmeberettigede. På valgkretsnivå ser vi at av 3299 opprinnelig stem- meberettigete på Sagene, var om lag 25 prosent suspendert på grunn av fattighjelp. Andre arbeiderkretser, slik som Kampen, Grønland og Paulus menighet, hadde også en andel på over 20 prosent. På Frogner var andelen litt over ti prosent. Ved kommunevalget i samme by ni år senere hadde drøye 100 000 29 Ar beiderhistorie 2013

Kvinnelige konfeksjonsarbeidere ved en av fabrikkene i Nydalen i 1911.

stemmerett, hvorav knappe 59 000 var kvinner. I gruppen på 8657 som fikk stemmeretten suspendert, var det 5944 kvinner som var blitt fratatt stemmeretten som følge av fattigunderstøttelse til enten seg selv, ektefelle eller barn under 15 år.83 I hele landet var tallet noe over 28 000, så til en viss grad var dette et hovedstadsfenomen.84 Riktignok fantes det unntak: dersom understøttelsen ble tilbakebetalt før manntallets avslut- ning, eller dersom den dreide seg om hjelp til sykehus, asyl, sykebehand- ling, hjelp til «abnorme barns» undervisning eller skolebarns forsyningsmidler.85 Men om lag ti prosent suspenderte kvinner er et høyt tall, og vitner om at datidens allmenne stemmerett for kvinner ved kommunevalgene var et relativt begrep. Bestemmelsen ble ikke opphevet før i 1919. Fattigunderstøttedes rett til å stemme delte den politiske høyre- og venstresiden. Sistnevnte, og særlig arbeiderkvinnene var opptatt av problematikken. Den ble blant annet tatt opp i Kvinden ved flere anledninger. Også partiets kvinneforbund engasjerte seg. I mars 1913 over- sendte det et spørsmål til partiets stortingsrepresentanter om hva som kunne gjøres for at ubemidlede kvinner fikk «understøttelse til barnenes forsørgelse, uten at denne kom ind under den almindelige fattigforsør- gelse».86 Begrunnelsen var at særlig enker fra arbeiderklassen måtte 30 søke om hjelp etter mannens død, og tap av stemmerett ble eksplisitt Ar beiderhistorie 2013

nevnt som en negativ konsekvens. Meningsløsheten i det hele ble understreket:

[...] hvor blir rettfærdigheden av, naar prægtige, haardt arbeidende enker med smaa barn at forsørge skal ta det offentlige samfunds bidrag paa samme betingelser som drukkenbolter og tøiter og arbeidssky mennesker, med utelukkelse fra mange goder og med tap av stemmeret?87

Suspensjonen fra stemmeretten medførte også at de berørte ikke hadde mulighet til å endre på sin situasjon gjennom det demokratiske systemet. For Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter var ikke temaet svært sentralt, til tross for henvendelsen fra partiets kvinner. Men under debatten om nedsettelse av stemmerettsalder, som fant sted i forkant av vedtaket om allmenn stemmerett for kvinner i 1913, sa representanten Knudsen at suspensjon på grunn av fattigunderstøttelse, sammen med forskjellen mellom myndighetsalder og stemmerettsalder, var en urett mot den voksne befolkningen.88 Også arbeiderdemokratenes Ingebrigt Løberg trakk fram det demokratiske problemet ved manglende represen- tativitet:

Og vi blir nu imidlertid ikke færdige med stemmeretsspørsmaalene og stemmeretsutvidelsen i dette land, førend aldersgrænsen er nedsat til 21 aar, og førend alle, som uforskylt har tiltrængt og tiltrænger fattigunderstøttelse, er blit stemmeberettiget […]. Det store er, at stemmeretsbetingelserne er like for alle, for mand og kvinde, for fattig og rik, […].89

Her ser vi altså at representanten satte et prinsipielt skille mellom de som mistet eller fikk stemmeretten suspendert uforskyldt og andre som selv hadde skyld i sin situasjon. Representanten Jacobsen (Venstre) framholdt imidlertid at man måtte kunne råde over sine økonomiske anliggender for å kunne delta i statens anliggender, og understreket med dette at forsørgelsesevne var et anerkjent kriterium for stemmerett. 90 En tilleggsfaktor var at de økonomisk trengende i realiteten ble puttet i bås med andre som ikke hadde rett til å stemme; umyndiggjorte, personer som hadde tjent andre makter under krig, hadde gått konkurs, hadde forsøkt å selge eller kjøpe stemmer eller som hadde begått visse forbrytelser. Det å bli knyttet til den siste gruppen var særlig problema- tisk, og ble derfor framholdt som en viktig grunn til at man ikke burde miste retten til å stemme ved valg. Så langt er det lite som tyder på at de borgerlige kvinneforeningene 31 Ar beiderhistorie 2013

– eller Venstre slik Jacobsens utsagn illustrerer – var opptatt av mennes- kene som til enhver tid hadde fått sin stemmerett suspendert, selv etter at allmenn kommunal stemmerett ble innført. Suspensjon eller opphør av stemmerett ble aldri eksplisitt omtalt i de mange adresser og peti - sjoner som ble oversendt Stortinget. Tvert i mot ble de gjeldende reglene stående. Et hyppig gjentatt krav var stemmerett for de kvinner som oppfylte Grunnlovens betingelser, og det var få spørsmål utover dette. Det later til at suspensjon og opphør av stemmerett ble tatt for gitt, samtidig som Gina Krog og hennes likesinnede, i motsetning til foran refererte Sandefjords Blad, aldri ramset opp fattige når de beskrev sin situasjon som på linje med «idioter, fylliker og vanvittige».91 Gitt at de var eksplisitt opptatt av fattige kvinners vilkår, slik som deltakelsen i oppstarten av fagforeninger viser, er det interessant at de ikke tenkte over hvem som ble utestengt på grunn av fattigunderstøttelse, som jo rammet kvinner hardt. Samtidig var det slik at fattigstøtte også virket diskrediterende for innrømmelse av andre privilegier, slik som erver - velse av statsborgerskap.92 Muligens kan det som nok var et mindre problem på landsbasis, men som kunne gi store utslag lokalt, ganske enkelt ha blitt ansett som en liten detalj i den store kampen for allmenn stemmerett. På den politiske høyresiden var urettferdighetsargumentet lite brukt. Tvert imot anså de konservative at behovet for økonomisk hjelp i hovedsak var selvforskylt og hadde sin årsak i den enkeltes latskap og alkoholisme, og at slike mennesker ikke var kvalifiserte til å stemme. Andre mente at eldre og syke ikke hadde kapasitet til å følge med i politikk. En påstått manglende evne til å ta nøytrale avgjørelser, argumentet som tidligere ble brukt om kvinner, ble altså anvendt på andre grupper. Den overordnede tanken var at hensynet til samfunnets beste var vikti- gere enn individets rettigheter. Dermed forble stemmerett et gode man skulle gjøre seg fortjent til. Blant annet for de fattige varte dette til etter 1913, noe som illustrerer de ideologiske begrensningene som i realiteten var knyttet til forestillingen om allmenn stemmerett.93 Dessuten fantes det en oppfatning blant de konservative om at fattigunderstøttede og syke var særskilt sårbare for påvirkning og politisk agitasjon, og at de derfor ikke ville stemme etter egen overbevisning. Samtidig er det ikke til å komme fra at de suspenderte velgerne i hovedsak neppe regnet seg som konservative, slik at det er rimelig å anta at det lå noe partipolitisk taktikk bak holdningene.

De indirekte kriteriene Foruten kjønn, var alder, statsborgerskap og forsørgelsesevne de 32 viktigste formelle kriteriene for stemmerett. Imidlertid har denne fram- Ar beiderhistorie 2013

stillingen vist at klasse og sivil status, kombinert med kjønn, var indi - rekte kriterier for hvem som i praksis ble rammet av restriksjonene. Suspendert stemmerett er det fremste eksemplet på hvordan kjønn og klasse kunne forsterke hverandre negativt. Som nevnt var det langt flere kvinner enn menn som midlertidig mistet stemmeretten, og fattigdom som årsak til suspensjon økte dramatisk i samme Det var langt flere periode. Dette er ikke overraskende. Kvinnene tjente langt kvinner enn menn mindre enn sine mannlige kollegaer, og mange enker og ugifte som midlertidig mødre i arbeiderklassen levde under en konstant trussel om mistet stemmeretten. fattigdom. Men også for menn kunne arbeidsløshet, svekket arbeidsevne eller alderdom føre til behov for offentlig hjelp, noe som selvsagt igjen gikk utover deres familie. 94 For fattige var det dessuten vanskeligere å la slektninger ta vare på de ubemidlede i familien, da heller ikke disse hadde tilstrekkelig med penger. På denne måten er det rimelig å si at også sivil status påvirket stemmeretten, om enn ikke så entydig som klasse. Ekteskapelig status ble inkludert i diskusjonene om hvilke grupper av kvinner som eventuelt burde få stemmerett, men konklusjonene var forskjellige. Noen mente at selvstendige kvinner burde få stemmerett, mens gifte kvinner kun skulle utøve husmorgjerningen.95 Underliggende her var tanken om at kvinnelige arbeidstakere bidro til samfunnet på en mer direkte måte enn de ulønnende husmødrene. Dette ble også diskutert i stortingsdebattene, men fikk ikke stor oppmerksomhet. Saken ble tatt opp på Høires lands- møte i 1896, uten at det kom til noen enighet.96 Det fantes også de som mente at det særlig var hustruene og mødrene som hadde den største samfunnsinnsikten, og dermed burde prioriteres med hensyn til stemmerett.97 Slike tilnærminger ble ikke tatt nådig opp av kvinner selv.D a kvinnene fikk begrenset stemmerett i 1901, ble det kritisk omtalt som «kjærring- stemmeret» – at man måtte gifte seg til stemmerett.98 Selv om ordningen kan tolkes som en anerkjennelse av den hjemmearbeidende hustruens bidrag til familieøkonomien, var det også slik at dersom mannen ikke maktet å betale sin skatt, mistet kvinnen sin rett til å stemme. Videre har «kjærringstemmeret» noe for seg når manntallet for Kristiania i 1901 viser at om lag 23 000 gifte og 4150 ugifte kvinner hadde rett til å stemme.99 Kvinners avhengighet av ektefellen vises også tydelig i spørsmålet om statsborgerskap. Her var det en ulempe å være gift med en utlending eller en mann som hadde utvandret. Disse kvinnene mistet sitt statsborgerskap og dermed sin stemmerett, mens utenlandske kvinner som giftet seg med norske menn automatisk ble norske statsborgere ved ekte - skapsinngåelsen. 33 Ar beiderhistorie 2013

Allmenn stemmerett - en sannhet med modifikasjoner D en 11. juni 1913 oppsummerte Arbeiderpartiets formann, Christian Holtermann Knudsen, de mest tydelige begrensningene for stemme - retten på følgende vis:

For der er virkelig endu et langt stykke igjen, selv om vi naar at faa stemmeretten fra 21aars alderen. Der er ikke dermed øvet fuld og hel retfærdighet. Vi har en række personer, mænd og kvinder, her i landet, som paa grund av forholdenes magt, kan jeg sige, har været nødt til for kortere eller længere tid at faa understøttelse av det offentlige, ikke fordi de selv har stelt sig ilde, mens de endnu hadde sin fulde førlighet; men fordi samfundsforholdene nu engang er av den beskaffenhet, at de ikke har kunnet klare sig selv.100

Kriteriene alder og fattigunderstøttelse sørget for at den fulle og hele rettferdighet ikke var tilstede. Ordningen var mindre demokratisk enn ønsket – og det var arbeiderklassen som ble rammet hardest og som var mest opptatt av begrensningene. Videre viser sitatet hvordan enkelte faktorer, slik som statsborgerskap, var fraværende i diskusjonen. Utviklingen mot allmenn stemmerett både for kvinner og menn var en trinnvis prosess, og hele tiden var modenhet og riktig tidspunkt vektige argumenter. Menn fikk både begrenset og allmenn stemmerett tidligere enn kvinner, og vi ser at begge disse utvidelsene var med på å understreke urettferdigheten i det at kvinner ikke kunne si sin mening ved valg. Jeg har vist hvordan argumentene for å begrense stemme - retten endret seg i perioden, og at det ikke overraskende var kjønn, definert biologisk og sosialt, som var mest omdiskutert. Motstanderne mot allmenn stemmerett gikk fra å betrakte kvinner som vesener med behov for beskyttelse, til å se på dem som selvstendige individer med egne meninger, uavhengig av ekteskapelig status. Etter hvert ble argumentene mer fundert i tidspunkt og modenhet, enn i kvinners mentale og biologiske muligheter. Deltakelsen i lokale alkoholavstemninger i 1890- årene og organiseringen og oppslutningen om den store underskrifts- kampanjen i 1905 viste kvinnenes politiske potensial, og særlig det siste er viktig for å forstå utviklingen fram mot 1913. Kampen om stemmerett forenet ikke alle kvinner til enhver tid – og den var ikke alle kvinners sak. En viktig skillelinje blant de aktive gikk mellom de borgerlige, som mente at allmenn stemmerett var målet, og arbeiderkvinnene, som tolket undertrykkelsen av kvinner som en del av en større klassekamp. Men også blant de borgerlige var det uenighet, blant annet om betingelsene for stemmerett. Samtidig er det viktig å understreke at også menn kjempet for kvinners vilkår. I motsetning til de 34 juridiske rettighetene kvinnene fikk gjennomslag for på andre halvdel av Ar beiderhistorie 2013

1800-tallet, og som gjerne var fundert på økonomiske behov, var stor- tingsrepresentantenes argumentasjon for kvinnelig stemmerett tuftet på respekt for kvinnen som individ. Sammenliknet med kjønn, fikk andre stemmerettsbegrensninger langt mindre oppmerksomhet av majoriteten på denne tiden. Det kan være at kjønnsdimensjonen skygget så mye, at særlig alder og forsørgelsesevne ikke fikk oppmerksomhet før det ble klart at allmenn stemmerett skulle innføres. Men jeg har også antydet at noen av begrensningene synes å bli tatt for gitt, og holdningen om at man måtte bidra for å kunne bestemme besto selv etter 1913. Samtidig har vi sett hvordan partitaktiske hensyn hele tiden var en faktor. Uavhengig av parti, fryktet man at vidtrekkende endringer som kvinners stemmerett eller lavere stemmerettsalder, ville endre velger- massen til fordel for andre partier. Noen antok at kvinner var grunnleg- gende konservative i sin holdning, andre fryktet at utvidelser ville gagne Arbeiderpartiet. Stortingets grunnlovskonservatisme, og fraværet av et effektivt andrekammer som en konservativ Til tross for at det garanti for radikalisme, var et annet moment. Det at stemme- ikke var intensjonen, rett hang sammen med valgrett, selv med ulik lavalder, ble kvinners stemme- forsterket dette. rett oftere suspen- Det er viktig å merke seg at begrensningene hadde klare dert eller fratatt på implikasjoner for kvinner, også når selve kjønnskriteriet tas grunn av fattigom- bort. Til tross for at det ikke var intensjonen, ble kvinners stemmerett oftere suspendert eller fratatt på grunn av sorg og ektefellers fattigomsorg og ektefellers handlinger eller nasjonalitet. De, handlinger eller og særlig kvinner i arbeiderklassen, ble altså rammet både nasjonalitet. direkte og indirekte. Basert på formelle og mer uformelle kriterier er det derfor rimelig å konkludere med at stemmeretten, til tross for dens relativt allmenne karakter i 1913, i praksis var modellert på gifte (norske) menn. Årets hyllest til innføringen av allmenn stemmerett bør altså feires med forbehold.

35 Ar beiderhistorie 2013

Noter 1 G. Krog, gjengitt i A.C. Agerholt, Den norske kvinnebevegelsens historie, Oslo 1973: 231. 2 Stortingsforhandlingene 11.6.1913: 1599. 3 New Zealand og Finland hadde innført allmenn stemmerett tidligere, men var ikke selvstendige stater. I Australia var kvinnelige urinnvånere avskåret fra å stemme i enkelte delstater fram til stemmerett for denne gruppen ble sikret ved lov i 1949. 4 Sentrale framstillinger er skrevet av bl.a. A.C. Agerholt og A. Moksnes (fotnote 1 og 6). Se også I. Blom og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie, Oslo 2010. Denne artikkelen ble ferdigstilt før utgivelsen av H. Danielsen, E. Larsen og I. O. Owesen, Ja, vi elsker likestilling. Norsk likestillingshistorie fra 1814-2013, Bergen 2013. 5 Tyve aars arbeide for kvindestemmeret, Nylænde 15.5.1887. 6 A. Moksnes, Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884- 1913, Oslo 1984: 40. 7 Beretning om Norsk kvindesagsforenings 25 aarige virksomhet, Nylænde 1.7.1909. 8 Moksnes 1984: 35, 38. 9 Moksnes 1984: 57. Tidsskriftet gikk etter hvert over til å bli Gina Krogs personlige virksomhet. 10 E. Lønnå, Stolthet og kvinnekamp: Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913, Oslo 1996: 16. 11 Moksnes 1984: 47-8. 12 Moksnes 1984: 51. 13 Moksnes 1984: 79. 14 Moksnes 1984: 106, R. Nilsen, Vort Program, foredrag ved landsmødet i Bergen, gjengitt i Nylænde 1.12.1898. 15 Moksnes 1984: 141. 16 Redegjørelsen for NKS er, når ikke annet er oppgitt, hentet fra S. Bringslid, Norske Kvinners Sanitetsforening. Stifting og aktivitet 1896- 1905, hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen 1985. 17 Moksnes 1984: 196, G. Krog, Kvindesagens stilling, foredrag ved landsmødet i Bergen sommeren 1898, gjengitt i Nylænde 1.6.1899. 18 Moksnes 1894: 198. 19 Illustrerende er Fredrikke Marie Qvam, som i perioden 1898 til 1903 var leder av NKF, LKSF og NKS. 20 I. Bull, The Struggle for Women’s Suffrage in Norway, 1885-1913, i Scandinavian Journal of History, 1980 5: 9. 21 Se for eksempel For første gang, Nylænde 15.10.1909. 22 Se for eksempel Kvindestemmeretsmødet, Kvinden 11/1891. 23 G. Krog, Stemmeret for kvinder paa samme betingelse som for mænd, Nylænde 15.7.1909. 24 Augusta Nissen, foredrag «Fylder den socialistiske kvindebevægelse sin opgave», Kristiania arbeiderpartis kvindeforening (ukjent dato), gjengitt i Kvinden 8/1911. 25 K. Flatøy, Utviklingslinjer innen Arbeiderpartiets Kvindeforbund 1901- 1914, i I. Blom og G. Hagemann (red.), Kvinner selv…sju bidrag til norsk kvinnehistorie, Oslo 1977: 71. 26 V.E. Ertresvaag, Arbeiderkvinnenes faglige og politiske organisering 1889- 1901, i Blom og Hagemann 1977: 54. 27 M.B. Vollan, «Kvinderne». Arbeiderpartikvinnenes innlegg og debatt i bladet Kvinden 1909-1905, masteroppgave i historie, Universitetet i Tromsø 2007: 33. 28 Flatøy 1977: 89. 36 29 Flatøy 1977: 89. Ar beiderhistorie 2013

30 Kvinden juni 1913: 45, gjengitt i Vollan 2007: 45. 31 Vollan 2007: 60. 32 Flatøy 1977: 89. 33 Flatøy 1977: 93. 34 Flatøy 1977: 91 35 Vollan 2007: 43. 36 S tortingstidende, Tilæg til dokument nr. 10 (1898/99) undertegnet G. Ziener og A. Mossevig, E. Kolstad, Utsnitt av lovforslag, komité-innstill inger og debatter i Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11. juni 1913, Oslo 1963: 67-68. Dette er en samling, og et (transkribert fra gotisk skrift) sammendrag fra Stortingstidendes debatter om innføring av allmenn stemmerett, med vekt på kvinner. Sidetallene refererer til heftet. 37 Aarsberetning fra Landskvindestemmeretsforeningen 1905, gjengitt i A. Gamme, «Mandstemmer har vi saa evigt nok af fra før». Perspektiver på stemmerettsdebatt i Norge 1893-1913, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2001: 55. 38 Moksnes 1984: 245. 39 F. Eeg-Henriksen, 1905 – året da norske kvinner tok allmenn stemmerett på forskudd, Statistisk Sentralbyrå. http://www.ssb.no/magasinet/norge_ sverige/art-2005-02-28-01.html, lest 11.1.2013. 40 K . Mortensen, Af et indledningsforedrag holdt ved stiftelsen af L. Elvardals kvindestemmeretsforening, Nylænde 15.12.1905. 41 Arbeiderpartiets kvindeforbund gjennem 20 aar, Kvinden 12/1921. 42 B .I. Berget, «Det første skridt paa offentlighedens bane», innføringen av alminnelig stemmerett i brennevinsloven av 1894, masteroppgave i historie, Oslo 2011: 58. 43 Berget 2011: 78. 44 Berget 2011: 125, se også Samlagsafstemning, Nylænde 15.3.1899 for en samtidig vurdering av den positive virkningen på politisk mobilitet. 45 Blom 1980, Hagemann 2009. 46 I ndst. S. xiv, Indstilling fra Konstitutionskomiteen angaande: I. Forslag fra Ullmann, Thomesen m.fl. til Forandring i Grundlovens §§ 50 og 52 og II. Forlslag fra Ullmann, Thomesen m. fl. i Grundlovens §50, i Kolstad 1963: 12. 47 1890 Forhandlinger i Storthinget, i Kolstad 1963: 32. 48 Se blant annet 1890 Forhandlinger i Storthinget, i Kolstad 1963: 32 (Biskop Heuch (H)) og Indstilling XXXXVIII fra Konstitusjonskomiteen angaaende de paa stortinget i 1904 og 1906 fremsatte forslag til forandringer i grundlovens betingelser for stemmeret: 13ff. (Malm (Samlingspartiet)) (nettversjon). 49 Ukjent forfatter, Hustel, Nylænde 1.1.1891. 50 I ndstilling XXXXVIII fra Konstitusjonskomiteen angaaende de paa stortinget i 1904 og 1906 fremsatte forslag til forandringer i grundlovens betingelser for stemmeret: 21. (Malm (Samlingspartiet)) (nettversjon). 51 B.C. Stuksrud, Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid, dr. philosavhandling, Universitetet i Bergen 2008. 52 R. Nielsen, Foredrag om kvinders stemmeret, gjengitt i Nylænde 15.8.1889. 53 G. Krog, Stemmeret Nylænde 15.4.1891. 54 G . Krog, Stemmeret Nylænde 1.5.1888. 55 R. Nielsen, Foredrag om kvinders stemmeret, gjengitt i Nylænde 15.8.1889. 56 G . Krog, Stemmeret for kvinder, Nylænde 15.4.1907. 57 R. Nielsen, Foredrag om kvinders stemmeret, gjengitt i Nylænde 5.8.1889. 58 G . Krog (?), Kvindestemmeretssagen i stortinget, Nylænde 1.6.1895. 37 Ar beiderhistorie 2013

9 5 Stuksrud 2008: 23. 60 Stuksrud 2008: 115. 61 Se for eksempel «Stemmeret for kvinder» i Vestfold 16/3 1901, gjengitt i Stuksrud 2008: 229. 62 Kvindestemmeretten, Kvinden 9/1911. 63 G. Krog, Stemmeret for kvinder, Nylænde 15.4.1907. 64 En konservativ kvinne, Endu nogle ord ang. stemmretsandragendet, Nylænde 1.6.1896. 65 M. Jonassen, Livet er en pust. Ragna Nielsen – en biografi, Oslo 2011: 162. 66 Arb.partiets kv.forbunds 9. aarsmøte, Kvinden 5/11. 67 A. Gjøstein, Den 2. internationale socialdemokratiske kvindekongres, Kvinden 1/1910. 68 S. Nordhaug, Tilknytning og privilegier- en studie i framveksten av norsk statsborgerrett, hovedoppgave i historie, Trondheim, NTNU, 2000: 40, Stortingstidende, 1818, Koldstad 1963: 6. 69 Indst. S. xiv, Indstilling fra Konstitutionskomiteen angaande: I. Forslag fra Ullmann, Thomesen m.fl. til Forandring i Grundlovens §§ 50 og 52 og II. Forlslag fra Ullmann, Thomesen m. fl. I Grundlovens §50, i Kolstad 1963:9. 70 Nordhaug 2000: 118. 71 Nordhaug 2000: 81. 72 Gjengitt i Kvinden 13/1913. 73 Hvem har stemmeret nu til valget, Aftenposten morgenutgave 25.9.1913. 74 Se for eksempel Kommunale Valg og kommuneanliggende, Nylænde 1.7.1901. 75 G. Krog, Arbeidet for kvindestemmeret, Nylænde 1.4.1892. 76 Se også I. Blom, En nasjon – to kjønn, i Historisk Tidsskrift, 1993, 72: 420- 439. 77 S tortingsforhandlingene, 11. juni 1913, debatt ang. grunnlovsforslag om stemmeret fra 21-aarsalderen: 1593. 78 Stortingsforhandlingene, 11. juni 1913: 1595. Forslaget oppnådde ikke det nødvendige flertall. 79 Stortingsforhandlingene, 11. juni 1913: 1595. 80 I ndst. S. XXVI 1898, Indstilling fra Konstitutionskomiteen angaaende de paa Storthinget i 1895 fremsatte Forslag til Forandringer i Grundlovens betingelser for Stemmeret, gjengitt i Koldstad 1963: 61. 81 Sandefjords Blad 30.8.1894, gjengitt i Stuksrud 2008: 223. 82 T allene er hentet fra Aftenposten (ukjent dato), og gjengitt i De stemmeberettigede i Kristiania, Nylænde 15.11.1901. 83 Det kommunale valg i Kristiania, Nylænde 1.2.1911, Hvad enhver bør vite, Kvinden 1/1910. Det samme var tilfelle ved Stortingsvalget to år senere, Kvinden 9/1912. Her vet vi ikke fordelingen på kretsnivå. 84 Indst. S. XXXXIII, Indstilling fra konstitutionskomiteen om de paa Stortinget i 1911 fremsatte forslag til forandring i grundlovens §50 (1913), gjengikk i Kolstad 1963: 118. 85 Hvad enhver bør vite, Kvinden 1/1910. 86 E t forslag fra kvindeforbundet, Kvinden 4/1913. 87 K . Geelmeyden, Familieforsørgelse fattigunderstøttelse, Kvinden 3/1912 88 Stortingsforhandlingene, 11. juni 1913: 1591. 89 Stortingsforhandlingene, 11. juni 1913: 1595. 90 S tortingsforhandlingene, 11. juni 1913: 1595. 91 Et unntak finnes i Nylænde 15.6.1900, hvor et forslag om at fattigunderstøttelsens suspenderende virkning skal oppheves i visse (ubeskrevne) tilfeller, blir omtalt, men ikke kommentert. 92 N ordhaug 2000: 126ff. Bestemmelsen finnes i Lov om norsk Statsborgerret 38 m. m. av 21. April 1888, §3b,d. Ar beiderhistorie 2013

3 9 Fattigunderstøttelse og stemmeret, Aftenposten morgenutgave 20.5.1916. Det har vært enklere å finne argumentene for og imot fattigunderstøttelse som grunn til stemmerettssuspensjon etter 1913, men trolig endret argumentene ikke seg vesentlig i perioden som denne artikkelen omfatter og fram til 1919. 94 Ø. Bjørnson, På klassekampens grunn (1900-1920), bd 2 i A. Kokkvold og J. Sverdrup (red.), Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Oslo 1990: 109. 95 L. Hotvedt, Leserinnlegg Vestfold 7.1.1892, gjengitt i Stuksrud 2008: 225. 96 Det konservative landsmøde og kvindestemmereten, Nylænde 15.9.1896. 97 A. Hanssen, Stemmeret for Kvinder, Nylænde 1.4.1899. 98 Th. S. Kvindestemmeret? Nylænde 15.11.1901. 99 De stemmeberettigede i Kristiania, Nylænde 15.11.1901. Det blir videre presisert at ca 9400 av disse stemmer var suspendert av ulike grunner, men ikke fordelingen mellom ugifte og gifte. 100 Stortingsforhandlingene, 11. juni 1913: 1596.