132

Anne-Lise Seip

Sosialt arbeid - et kvinnerom*

Litteraturen er tidens speil. Og stundom dens trollspeil. Ingen har med så besk humor tegnet et bilde av kvinner i veldedig arbeid i forrige århundre som Alexander Kielland. I novellen Else forteller han om stiftelsesmøtet for “Foreningen for faldne Kvinder af St. Petri Menighed". Her er alle elementer på plass. Først den sosiale avstand mellom de som gir og de som får: “Det brusede og knitrende så underligt i Damemes Silkekjoler”. Dernest det motebestemte i formålet: å hjelpe falne kvinner var “in” i 1870-årene, da sedelighetsforeninger ble dannet og Magdalenahjem reist. Mennenes sentrale rolle som initiativsta- kere og støttespillere blir levendegjort i den salongfåhige kapel­ lanen som drar tiltaket i gang, og levemannen konsul With, som støtter det med sitt tilsjaskede, men innflyelsesrike navn. De moralistiske holdninger som besjelet damene røper seg i replikkene: “Jeg for min del tror nu ikke at det er Ret til at give og hjælpe iflæng-”, sagde den nye Politimesters unge Frue og sænkede beskjedent sine smukke øyne. ” Kielland så også at her var et felt for personlig utfoldelse for den enkelte: Kapella­ nen merket, “at der var flere av Dameme, der eftertragtede Posten som Foreningens Secretair.... Thi han hadde halvt spø- gende udmalt det interessante og ansvarsfulde ved saaledes at føre en stor, tyk Protokol med Rubriker af rødt og blaat Blæk." Kielland var en skaip observatør. Men han var ikke barm­ hjertig. Hans speil skulle være et trollspeil, der de svake trekk ved det sosiale systemet ble forstørret. Og systemet var under kritikk og reform. Overgangen til en ny økonomisk og sosial struktur som fulgte med industrisamfunnet, var et av de store sprang i historien. Verden syntes å svinge fortere. Mange opplevde at den kom av lage. Mange følte at de måtte ut i samfunnet og ordne opp. I løpet av forrige århundre ble sosiale problemer definert og utpekt til å løses i et omfang som aldri før var sett. Det vi kan kalle det sosiale handlingsfelt vokste. Her ble en arena for både offentlig og privat innsats. La oss forsøke å holde opp et speil. Også det må bli et slags “trollspeil”. Vi kan jo bare få med ytre konturer i et mangfoldig bilde. Men likevel vil vi få se noe viktig. Vi vil få et blikk inn i

* Foredrag sept. 1985, trykt som Arbeidsnotat 1/86, NAVFs sekretariat for kvinneforskning. 133 det kanskje største felt for kvinneinnsats i samfunnslivet de siste to hundre år. Vi vil kunne peke og si: slik gikk kvinner ut i verden. Til det sosiale felt kom de først, her fant de fleste sin utfoldelse, i foreningslivet, i omsorgsarbeidet, i arbeidet for å utdanne sosialarbeidere, og i det politiske arbeid, der den sosiale politikk ble en hovedsak for kvinnene. Vi vil kunne se hva de gav i form av initiativ og nydannelse. Vi vil ane et svar på spørsmå­ let: hvorfor ble dette det store innsatsområde? Hvem ønsket det slik? Det 19. århundre så tre store utviklingsforløp som kalte både menn og kvinner ut fra sine tidligere livsformer. Det moderne lønnsarbeidet ble utviklet, det politiske demokrati ble skapt, og organisasjonslivet vokste frem. Både kvinner og menn deltok i lønnsarbeidet, men i ulik grad. Som politiske deltakere måtte kvinnene vente. Det var organisasjonslivet som først åpnet en vei for kvinner ut i verden. Den første store organisasjonsbølge kom i Norge i 1840- årene. I samtiden snakket man om “assosiasjonsånden”. Foren­ inger spratt frem: yrkesforeninger, politiske sammenslutninger, og hobbyklubber. Viktigst for kvinner ble foreninger på det sosiale felt, misjons- og avholdsforeninger, og filantropiske velgjørenhetsforeninger. Formålet for denne foreningstypen var å hjelpe andre, ånde­ lig og materielt. Misjonsarbeidet fikk sin praktiske side: Guds ord ble understøttet med sosiale tiltak, fra frivillig fattigpleie, fiskerhjem, arbeidsanstalter og boligkolonier for omstreifere. Edruskapsarbeidet var etter sitt vesen sosialt. Og filantropien hadde både konkrete redningsoppgaver og “moralsk” hjelp. De fattige skulle oppdras til selvhjelp. Mye i det tidlige organisasjonsliv ligger i mørke. Vi vet ikke alltid om og hvor kvinner kom med. Men på det sosiale felt toget de inn så det synes. I statuttene for Misjonsforeningen som ble dannet i Stavanger i 1826, står det at “alle” som betalte kontin­ gent ble medlemmer. Vi kommer sammen, het det, for å “forene våre bønner ... med vore brødre ogsøstre paa al jordens kreds.” Gud hadde bruk for begge kjønn. Da Det norske misjonsselskap fikk fart i arbeidet i 1840-årene, kom kvinnene med i en egen foreningstype, kvinneforeningen. Før midten av århundredet kjenner vi navngitt 40 slike foreninger. Også avholdsbevegelsen ble åpen for kvinner fra første stund. 1 1846 meldte 40 kvinner seg inn i foreningen i Rygge, og utgjorde 1/3 av medlemmene der. I 1905 var over 70.000 kvinner organisert i de fire store norske avholdsselskapene. De utgjorde 40% av medlemsmassen, mot 34% formenn, resten var barn. 134

Filantropien kom samtidig med misjonen. Men foreningene var til å begynne med små og sporadiske. Ingen sentralorgani­ sasjon koordinerte arbeidet. Derfor kjenner vi ikke omfanget av det. Men vi støter på navngitte velgjørenhetsforeninger overalt i kildene, især i kvinnebiografier og byhistorier. Og som funnet av én hodeskalle forteller om flere individer, forteller disse foreningene at det må ha vært flere. Gamlehjem, barnehjem, mødrehjem og suppekjøkken vitner om en jevn og livlig filan­ tropisk virksomhet i norske bysamfunn. For filantropien hørte bysamfunnet til, og var et svar på dets problemer. At det ble et handlingsfelt for byens kvinner, kan vi slutte både av navnet på mange foreninger, f.eks. “Dameforeningen til Asylers Fremme” Gustava Kielland (1800-1889) var prestefrue og grunnlegger fra 1838, og av det kildene forteller om arbeidet. av den første kvinnemisjons- Nå må vi ikke tro at det manglet menn i dette feltet. I de store foreningen. Misjonsforeningen bevegelsene var de initiativtakere. Men innenfor disse organi­ ble en prototyp for sosialt kvin­ serte ofte kvinner seg selv, da det hele var kommet i gang. nearbeid i over hundre år. Kvinnene lengtet etter oppgaver. Gustava Kielland reiste hjem fra misjonsmøte i Stavanger, mismodig over hvor lite hun gjorde. Og så skapte hun den første kvinnemisjonsforening, som ble en prototyp for sosialt kvinnearbeid i over hundre år: “Jeg foreslo da at v i ... skulle komme sammen i prestegården en gang i måneden og arbeide for misjonen. Dette ble m ed glede vedtatt, og dermed var foreningen stiftet, og det lille senneps-korn nedlagt.” Hva gav kvinneforeningene til kvinnene? Sosialt fellesskap. “Det ble snakket om hus og barn, arbeid og krøtter, sorg og glede. ...Hjertets tanker ble åpenbart, utvekslet og gjensidig rettet på. ... Det var noe inderlig, noe søskenaktig i forholdet mellom kvinneforeningens medlemmer ...” minnes Gustava. Hun forteller også om den hån som kvinner måtte tåle når de gikk i enerom med hverandre: “De som gjorde narr av kvinne­ foreningen vår, kalte våre sammenkomster for sladremøtene.” Ikke alle steder gikk det så livlig til som hos den kloke Gustava. I Stor-Elvdal streiket bondekonene. De følte det som et overgrep å bli innkommandert til møtene i prestegården, og å måtte “tie mens det ble lest høit for dem”. Men vi må tro at for de fleste ble foreningen et sosialt åndehull. Og foreningslivet gav verdier tilbake til samfunnet. For kvinnene ble store økonomiske produsenter i det sosiale arbeid. I grunnplansforeningene ble verdier skapt, eller samlet og omfordelt. La oss kaste et kort blikk på en typisk filantropisk byforening, “Foreningen til Omsorg for trængende Barselkoner på Bragemæs”. Den ble startet på Børsen i Drammen i 1863 av 27 damer. Kvinnene tok initiativet. Men en mann var med for å ta ansvar for det foreningsmessige: “Politimester Schive deltog 135 efter Anmodning i Møtet som Secretair og Casserer” heter det i forhandlingsprotokollen. I august samme år hadde foreningen 141 medlemmer, bare fruer og madamer, altså bedrestilte. De organiserte arbeidet, innsamlet kontingent og delte ut hjelpen: “kogt Mad”, sengeklær og barnetøy, og penger til jordmor og barnedåp. Den moralistiske holdning kommer frem i statuttene: “Ugifte Fruentimmer bør ikke nyde godt af Foreningens Virk- somhed”, stod det i paragraf 1. Denne foreningen kan vi gjennom arkivene følge helt til 1929. Den speiler en utvikling. 1 1890-årene ble det slutt på den mannlige hjelpen. Regnskapene ble overtatt av kvinnene selv. Fra nå av blir de også sant å si mer ordentlige og lette å følge. Et forsøk på å få med menn som medlemmer falt i fisk. Men kvinnene holdt foreningen oppe, og hjalp i den siste halvdel av sin levetid over 500 kvinner. Da den avsluttet arbeidet, avlever­ te den en klekkelig pengegave til Sanitetsforeningen og Diako- nisseforeningen, og varebeholdningen til Røde Kors. De store organisasjoners tid var kommet, som vi snart skal se. Kvinnene fant nå sitt arbeidsfelt der. Men det var de samme kvinner. Den som takket for diakonissene, hadde selv vært medlem og over- direktrise i Barselskone-foreningen i 17 år. Barselkone-foreningen var en typisk representant for den filantropiske kvinneforening. Men grunnplanforeningene i misjons- og avholdsbevegelsen arbeidet på samme måte. Man­ ge var store produsenter. På listen over hva en kvinneforening i Christiania i 1861 leverte til misjonen i Sør-Afrika, inngikk der “ 24 Par Fruentimmerlinneder, 10 Bømelinneder, 2 Par Ulld- strømper, do. Bomuldstrømper, 1 Uldkufte, 1 Bømelist ...” og ennå mye mer. Nå var det ikke bare kvinnene som var produsen­ ter. Også menn kunne ha sine “misjonsaker”. Men det var nok størst avkasting av strikkepinnene i det lange løp. Samlet må kvinnearbeidet ha representert en stor økonomisk innsats, som aldri lar seg omregne i penger. Kvinnene dannet en økonomisk ryggrad for misjonen, i Det Norske Misjonsselskap var de en magt, der med sine faste aarlige bidrag væsentlig bærer det store selskap oppe”, het det i en artikkel fra 1914. Samfunnet fikk kvinnenes arbeidsinnsats, kvinnene fikk sosialt fellesskap og meningsfylte oppgaver. Men de fikk noe mer, organisasjons-politisk trening. Sverre Steen uttrykte det slik: “Foreningene ble for kvinner skoler som forberedte dem til deltaking i det offentlige liv og samtidig skoler i demokrati." Bare langsomt fikk kvinner ansvar og rettigheter som stod i forhold til innsatsen. En forklaring ligger i kvinnenes mangel på økonomisk myndighet, både formelt og reelt. Store sosiale foretak krevde organisasjon og tapping av rikere ressurser, som 136

samlag, banker og kommuner. Slikt måtte menn ta seg av. Det ble en arbeidsdeling mellom hånd og ånd, tjeneste og ledelse. En annen forklaring lå i den politiske struktur. Kvinner hadde ikke politiske rettigheter. Skulle de så ha rettigheter i organisa­ sjonene? Noen steder fikk de det. Utviklingen fulgte i hoved­ trekk linjene i den politiske rettighetskampen. Men resultatene kom før på det sosiale område enn i det politiske liv for øvrig. Det gjelder både private organisasjoner og offentlig ombud. Ikke alle var begeistret. Teologiprofessor Odland skrev offent­ lig, etter at kv innene i 1904 hadde fått stemmerett på generalfor­ samlingen i Det Norske Misjonsselskap at han ville “skille seg” fra selskapet og sende sine misjonsgaver andre steder. Det er Fredrikke Marie Qvam (1843- 1938) var en dyktig organisa­forskjell på gaver. Hvem aktet vel i lærestrid på fruentimmerl- tor. 1 tiden 1898-1903 var hun inneter og ullsokker gjennom seksti år? leder av tre foreninger, Norsk Mennene tok, mennene gav. Men det hendte kvinnene krev­ Kvinnesaksforening (NKF), Landskvinnestemmerettsforen - de, og satte makt bak kravene. Da Stavanger Totalavholdsforen- ingen (LKSF) og Norske Kvin­ing i 1886 vedtok at kvinner ikke skulle være valgbare til ners Sanitetsforening (NKS). tillitsverv, la kvinnene ned strikkepinnene. De uteble fra møter, NKS, som ble stiftet i 1896, re­ og produserte ingenting. Da måtte den årlige basar sløyfes. presenterte den nye organisa­ sjonstype i det filantropiske felt Pressmidlet virket, og kvinnene ble gjort valgbare. Da ble det på fra omkring århundreskiftet. ny basar i 1891, og 1000 kr. i inntekt. Kvinnene var trofaste - kvinneforeningene var i dårlige tider “den siste skanse” for misjonsarbeidet, er det sagt. Dette var nok en grunn til å gi dem likestilling i organisasjonene. Men angsten for kvinnedominans lå der. Flere foreninger fikk regler for kvotering: det ble satt “tak” på kvinneandelen i styret, f.eks. 4 av 12 eller “indtil” 6 av 12. Det ble nok sjelden kvinneregimente i slike blandete foreninger. Men mot slutten av det 19. århundre dannet kvinner egne, fullvoksne og landsomfattende kvinneor­ ganisasjoner i det sosiale felt. Og her kunne en bevisst kvinne­ politikk bli utformet. Da Fredrikke Qvam i 1909 ble spurt om menn kunne sitte i styret i lokalforeningene i Norske Kvinners Sanitetsforening, svarte hun: “Som medlemmer er de velkom­ ne, men ikke i styret”. Det lyder som et slags takk for sist fra en hel generasjons kvinner. Norske Kvinners Sanitetsforening representerte den nye organisasjonstype i det filantropiske felt fra omkring århundre­ skiftet. Filantropien gikk fra små spredte velgjørenhetsforenin- ger til store folkeorganisasjoner, de humanitære og sosiale organisasjoner. Noen var kvinneorganisasjoner, de fleste blan­ dete. Men kvinner var der i dem alle, mange kvinner. Disse organisasjonene kom til å gå inn i et tett samhandlingsmønster med det offentlige. Gjennom dem fikk kvinnene en indirekte innflytelse over det sosialpolitiske felt. De formulerte krav og tok opp oppgaver, både egne og slike som det offentlige ikke 137

evnet å løse. I 1900 fikk vi f.eks. en tuberkuloselov som påbødHvite Bånd-foreningen (Nors­ kur og pleie for de syke smittebærerne. Men det var organisasjo­ ke kvinners totalavholdselskap) tok i 1902 initiativet til oppret­ nene, ikke det offentlige, som bygde institusjonene. I 1920 telsen av et hjem for husløse, hadde sanitetskvinnene alene reist 14 tuberkulosehjem med ugifte mødre i Kristiania. Fra 550 senger. Store midler til arbeidet hadde kvinnene fått ved å 1907 holdt hjemmet til i St. selge “maiblomsten”, som første gang kom på markedet i 1909. Olavsgate 17. Her hodde i 1914 40 mødre med harn. Et profesjonelt lederskap løste store oppgaver. Men de økonomiske arbeidsformene levde videre og gjør det ennå i dag. Egeninnsats er en viktig del av finansieringsgrunnlaget for de humanitære organisasjonene. I Norske Kvinners Sanitetsforen­ ing var f.eks. nettoinntektene ved basarer, utlodninger, loppe­ markeder osv. 12 millioner kroner i 1980. Hovedstyrets kontor formidlet 300 kg løse fjær og 2.3 millioner buntete fjær til lagene, som laget 325 000 fastelavensris. Tradisjonen fra de gamle foreningene lever videre. Gikk kvinnene skulder ved skulder, så å si, i det sosiale arbeid? Langt ifra. Kvinner levde i et klassedelt samfunn. Når klassekampen var hard, særlig i mellomkrigstiden, slo motset­ ningene ut også i dette feltet. Borgerskapets kvinner ville hjelpe de andre, arbeiderklassens kvinner ville hjelpehverandre og klassen. Maiblomsten, som ble solgt på 1. mai, kunne bli følt som hån. Kathrine Bugge, en av arbeiderkvinnenes pionerer, 138

beskrev hva hun følte: “Kjøp en maiblomst! ... Hvor det er enestående uforskammet dette rop! Ikke nok med at våre kame­ rater gjøres helseløse i fabrikker og verksteder, at våre barn ødelegges ved underernæring og dårlige kår og elendige hus, eller ved vanrøkt fordi moren må gå på arbeide. Når så disse overarbeidede, underernærte, utslitte mennnesker blir syke, så står overklassen ferdig til å tigge av arbeiderne for å hjelpe dem. Vi har intet å kaste bort til velgjørenhetspusleri. “Velgjørenhet!” Fy for et vemmelig ord! Vi ber ikke om gunstbevisninger, vi forlanger rettferdighet. La overklassen være alene med sin velgjørenhet som med sine andre laster.” Så bitre var motsetningene. Men selv om sosialt arbeid og Kathrine Bugge (1877-1951) var aktiv i den radikale arbei­ sosialpolitikk i utgangspunktet var klasserettet, en politikk derbevegelsen i Nord-Norge ogovenfra rettet nedover, så å si, tok arbeiderkvinnene den opp spesielt opptatt av å organisere som sin interessepolitikk. Ja, de gjorde, som vi skal se, dette til kvinnene. Ved partisplittelsen i sitt hovedinnsatsområde innenfor arbeiderbevegelsen. Og også 1923 var hun blant dem som fulgte NKP. de arbeidet med kvinneforeningene som grunnplansenhet. Borgerfruer. bondekoner og arbeiderhustruer gikk alle ut av sine hjem for å være med å organisere omsorgen i verden. Men samtidig ble det skapt et behov for omsorgsarbeide i en helt ny målestokk. Og omsorgsarbeiderne var også kvinner. Dette var en annen vei ut i verden. Hjelp til pleietrengende er selve urtypen på omsorgsarbeide, og jordmødre og sykepleiere er urmødrene blant omsorgs­ arbeiderne. Jordmødrene ble etablerte i Norge alt i 1810, og de ble utdannet for yrket. De første sykepleiere var ikke faglærte. Men i 1868 tok en profesjonaliseringsprosess til. En diakonisse - anstalt ble opprettet. Etter tidens ideologi var den privat. Og menn stod som initiativstakere, utad. Men bak dem stod kvinner, som i årtier hadde arbeidet for saken. Og sykepleierne selv ble kvinner. “Freidige og uforsagte”, som det het, kom de til å befolke fattige bydeler og fjerne landdistrikter med kvalifisert omsorgsarbeid. Diakonissene fikk fra 1890-årene følge av andre sykepleiere. Fra sykepleiernes og især diakonissenes rekker hentet sosialt arbeid sin første utdannede arbeidskraft. De sosiale oppgavene gikk langt ut over de rene pleieoppga- vene. Bamekrybber, barnehjem, slumstasjoner, dampkjøkken, mødrehjem, arbeidsstuer og herberger - alt skulle organiseres og drives. Her ble en arbeidsmark for stadig flere. Med den nye sosial- og skolepolitikken fra 1890-årene kom der dessuten en ny type virksomhet, deoffentlige sosiale ombud. 1 1889 fikk kvinner rett til å sitte i skolestyrene og å bli medlem­ mer av tilsynsutvalgene for skolene. I 1896 kom de med i vergerådene, og fattigloven av 1900 bestemte at de skulle være en eller to kvinner i fattigstyrene. Vi vet at kvinner også før 1900 139 var fattigverger i flere av de byene som praktiserte Elberfeldt- systemet. Endelig kom det en del offentlige stillinger i tilknyt­ ning til sosialpolitiske tiltak, som kvinnelige fabrikkinspektø- rer, boliginspektører og inspektører for pleiebamsinstitusjoner. Her var en mangfoldighet av oppgaver som ingen egentlig var utdannet til å ta på seg. For mange ble sosialt arbeid et privat og ulønnet kall. Det lå i forlengelsen av organisasjonsarbeidet. Den engelske visitor-bevegelsen i forrige århundre fikk sine paralleller i Norge. Kvinner av bedre byrd samlet skjørtene og steg ned fengselstrappene for å besøke prostituerte på vegne av sedelighetsforeningene. Ida Welhaven, dikteren datter, har be­ skrevet hvor hjelpeløs hun ofte følte seg når hun ble møtt med hardhet og eder. Angeren, som hun ventet på, kom ikke. Ida Welhaven og hennes medsøstre moraliserte over sine klienter. Vi moraliserer lett over disse frivillige moralapostler. Men de er også blant den modeme sosialarbeiders forløpere. Men her krevdes noe mer enn privat offervilje. Kvinner tok fatt på å løse et utdanningsproblem. Sosialt arbeid var vanskelig å definere. Det lå i et uklart grenseland mellom almenutdanning Mange organisasjoner arran­ og spesialutdanning til en rekke spredte yrkesoppgaver. Men i gerte store innsamlinger til 1920 ble Norske Kvinners Nasjonalråds sosiale kurser åpnet. De nødstilte før jul. Dette bildet fra midten av 1930-årene er tatt rådde grunnen alene helt opp til 1950 som ren sosialarbeiderut- i Trondheim, hvor Frelsesar­ danning i Norge. Kvinner ledet, kvinner lærte, og kvinner var meen stod for utdelingen.

r

. JWSatoei 140

det som til å begynne med søkte skolen. Først etter krigen kom menn med. Det var et fjerde felt hvor kvinner skulle komme til å gjøre en innsats for omsorg. Fra 1913 hadde kvinner fulle politiske rettigheter. Hvor ville de søke utfoldelse når de nå trådte inn i politiske fora? Alle studier av kvinners politiske atferd gir entydig svar. Kvinnene samlet seg om arbeidet med sosial­ politiske spørsmål. Sammen med miljø- og skolepolitikk ble dette deres viktigste innsatsområde. Nå var de ikke alene her. Menn deltok også på disse feltene. Men kvinnene samlet all sin innsats her. De deltok så å si ikke i behandlingen av tekniske og finansielle spørsmål. En undersø­ kelse fra Oslo viser at dette mønsteret holder helt frem til 1960- årene. Ønsket de å samle seg om sosialpolitikken, eller ble de utelukket fra det andre? La oss til slutt se litt på dette spørsmålet. Hvilke forventnin­ ger i samfunnet bestemte kvinners valg av innsatsområde? Da kvinnene ble deltakere i organisasjonssamfunnet, ble de både støttet og hindret av almene forestillinger som kvinners natur og kvinners plass. Fra 1700-tallet vokste det frem en teori om at kvinner hadde særlige kjønnsegenskaper. Kvinnen hadde sterke følelser, men svak fornuft. Kvinnene hadde svakere driftsliv enn menn, og de var moralsk mer høyverdige. Det siste var en forestilling kvinner selv fant styrke i. Kvinners natur var den gode mors natur, tålmodig, selvutslettende, ytende. Motsetningen mellom natur og kultur begrunnet at kvinnen skulle ha sitt naturgitte virkefelt i hjemmet, mens mannen handlet i det store, og ofte harde samfunn. Denne modell passet helt inn i forestillingene om fam ilien som den viktigste morals­ ke bastion i samfunnet. Men teoriene om en særlig kvinnenatur bar spirene til sin egen omforming i seg. Det personlige ansvar enhver kristen hadde for sin neste, måtte rekke ut over familiekretsen, ut i samfunnet. Og hvorledes skulle det kristne familielivets morals­ ke kraft bringes ut til de forkomne, hvis ikke kvinnene deltok? Menn i de religiøse bevegelser så paradokset. De inviterte kvinner til å delta. Det var også menn som ønsket å få kvinner med i sosialt arbeid i samfunn og politikk, ut fra tanken om deres særlige evner for omsorg: “...derer flere Spørgsmål. f. Ex. Skole-og Fat- tigvæsen, der frembyder Sider for den kvindelige Dygtighed og Medhjælp ...”, ble det hevdet i Stortinget i 1890, og én mente at “det sosiale Spørgsmaal og Fredsagen ... vil ikke kunne ordnes tilfredstillende uden Kvindens Hjælp”. Under lå den tanke at kvinner i første rekke hadde noe å yte på det sosiale område. 141

Forestillingene om at kvinnene i særlig grad var kallet til å se til at omsorgsoppgaver ble skjøttet, ble også en kraft bak kvin­ nenes eget engasjement. Det ser vi særlig klart i det politiske liv.

La oss gi noen eksempler. I det første nummer av arbeiderkvinnenes blad fra 1909 het det at kvinnene og hjemmet var “uløselig knyttet sammen”. Oppga­ vene for kvinner i det offentlige liv lå derfor i forlengelsen av hjemmets verden, strukket “utover ... hjemmets fire vægger”. Det ble lagt et forventningspress på kvinnene, de “pliktet” het det, å ta opp sosiale saker, som gamlehjem og boligforhold. Menn ville ikke vise “interesse nok”, het det. “Kvindeme maa selv ta initiativet”. Kvinnene etablerte altså selv familie- og omsorgspolitikk som sitt felt. Dette var en rimelig interessepolitikk. Arbeiderpar­ tiets kvinnelige kommunestyrerepresentanter var, iallefall i Kristiania, for en stor del husmødre i denne perioden. Følte de at de hadde særlig kompetanse på dette område, som husmødre, eller rett og slett som kvinner? Ajada. Kravet om kvinnelige sunnhetsinspektører ble grunn­ gitt med at kvinner hadde best sans for renslighet, de var “særskilt skikket” - det var “så mange ting som menn aldri oppdaget”. Barna var også deres felt: “ingen kunde ha bedre forudsætninger ... end netop kvindeme” for å sitte i vergeråd. Her kommer også klasseperspektivet inn: “det er som regel arbeiderklassens barn det gjælder”. Klasseinteresse og kvinne- kompetanse utfylte hverandre som grunnlag for deltakelse og aktivitet. Orienteringen mot sosiale og familiepolitiske saker domi­ nerte arbeiderkvinnenes arbeid det første tiåret. De initiativer som lokale kvinneforeninger tok f.eks. i Kristiania, spente fra sosiale likhetskrav om at fattigvesenet skulle slutte å bruke trebunner på de skoene som fattige skolebarn fikk gratis, og lik pynting av gravkapellene ved begravelse av forsorgsunderstøt- tede og andre, til omfattende økonomiske tiltak som priskontroll og husleieregulering. Mange foreninger krevde flere kvinner i sosiale ombud og stillinger, som kvinnelige politi og kvinnelige sunnhetsassistenter og boligkontrollører. Denne prioriteringen ble fastholdt. Interessefeltet ble nok utvidet etter hvert. Likevel viser dagsorden for landskvinnekon- feransen i mai 1936 den samme profil som i årene før den første verdenskrig. Befolkningsspørsmålet, barnetrygd, skolepolitikk, og mødrene og deres kår var hovedemner. Andre saker som ble tatt opp, var trygder, edruelighet og bamevem. For arbeiderklas- 142

sens kvinner falt sosialpolitikk, familiepolitikk og klasseinte­ resse sammen. Blant borgerlige kvinner finner vi stolte bærere av det tradi­ sjonelle og etablerte kvinnesyn. I bladetFor Hjem og Samfund fra årene omkring første verdenskrig, et blad som var spesielt rettet mot sosialpolitiske spørsmål, finner vi mange språklige uttrykk for det. “Moderlighet” ble holdt frem som en bærende egenskap, og “det spesielt kvindelige og moderlige instinkt” ble forutsett. Kvinnen skulle utvikle seg “i egenskap av kvinde”. Men mange betonte samarbeidet og likeverd med menn: kvin­ nen ved mannens side: “Haand i haand, høiere op.” Oppgavene sprang likevel ut av omsorgsrollen, og kompetansen lå også her. Var sosialpolitikk for arbeiderkvinnene klassepolitikk, var den for disse borgerlige kvinnene klasseforsoningspolitikk. Kvinnene skulle gjennom det sosiale arbeid være med og Arbeiderpartibrosjyre til kom­ munevalget i 1937. "bygge bro over den kløft mistro og klasseinteresse har skapt i vort samfund", være "brobygningsingeniører”. Som vi alt har sett, lyktes de ikke alltid.

Plakat fra stortingsvalgkamp­ en i 1949, tegnet av Sverre Ørn- Evensen. 143

Kvinnene som omsorgsforvaltere var en ideologi som ble holdt oppe i det politiske system. Ved kommunevalget i 1937 hadde f.eks. både Venstre, Arbeiderpartiet og Høyre egne valg- brosjyrer henvendt til kvinner. Alle framholdtlikestilling i en eller annen form som mål. Men hovedvekten var lagt på et annet budskap. Alle partier identifiserte kvinnen med barn og hjem, og hjemmets politikk med forbruker- og sosialpolitikk. Valgbros- jyrer formidlet massivt dette kvinnebilde. Venstre kalte seg “kvinnens og hjemmets parti”. Et vakkert tresnitt viste mor og barna utenfor et trehus med hage, og mørke åser bak. Arbeider­ partiet hadde også brosjyrer med mor og barn på armen. “Trygge kår for barn og hjem”, lovet partiet. Sosialpolitiske saker ble klassifisert som kvinnenes saker. Barnetrygden var “hjemmenes og kvinnenes sak”, boligsaken likeså: “Kvinnen skaper hjemmet” (Venstre). Venstre mente at kvinner både i Høyre, Bondepartiet og Arbeiderpartiet egentlig Valgplakat fra 1936. hørte hjemme i Venstre, fordi det var et parti for sosiale refor­ mer. Men Arbeiderpartiet hadde selv mye å vise til her, og slo fast: “Arbeiderpartiets politikk er hjemmenes politikk, derfor er den også kvinnenes”. Plakatmateriell gir nok en pekepinn om ideologi. På de plakater der Arbeiderpartiet reiste krav om arbeid, var det menn som ble fremstilt, bonden, fiskeren, arbeideren i industri eller håndverk. Arbeidsløheten forsterket rolledelingen. Far står med ryggen til og ser ut av vinduet på de kalde fabrikkpipene, mor sitter ved bordet med en tom pengepung: “80 000 arbeidsløse krever flertallet til Arbeiderpartiet”. Mor var ikke blant dem. Mor var rammet som forvalter av den felles inntekt. Kvinnepla- ARBEIDERPARTIETS kater viste gjeme kvinner uten tilknytning til andre symboler. KVINNEBEVEGELSE “Vi er de mange” og “Deg venter vi på” viste kvinneansikter Kvinneplakater viste gjerne uten referanser. Menn var knyttet til en gjerning. Kvinner var kvinner uten tilknytning til knyttet til bam, til menn , til hjem. andre symboler. Denne plakat­ en er fra siste halvdel av 30- Rollen som omsorgsforvaltere ble den viktigste for kvinne­ årene. ne innenfor det politiske system. Ønsket de det slik? Både ja og nei. I en artikkel fra 1937 om “Kvinnene og kommunalpolitikken”, med den fengende undertittel: “En mann slår et slag for kvinnene”, avdekkes den mistillit kvinnene ble møtt med i politikken. Få kvinner ble valgt til kommunestyrene. Og de som kom inn, fikk bare tildelt bestemte oppgaver. Men de hadde også stundom krevd disse for seg: at “enkelte felter skal forbeholdes dem”. Det hadde de gjort for overhodet “å komme med”, het det. Forfatteren polemiserte mot det han mente var gjengs syn, at kvinner ikke forsto den tekniske siden av det kommunale arbeidet. Han mente de kunne lære, og at de burde gjøre seg gjeldende på flere felter i politikken. 144

Tok kvinnene mål av seg til dette? Kanskje noen. Men utryggheten satt i. I en leder om "Kvinnenes innsats i kommu­ nevalget” fra samme år het det: “Det som i første omgang kanskje ligger naturligst til rette for oss er socialpolitiske opp­ gaver. Nettopp fordi vi på dette felt har så mange praktiske erfaringer ... Løsningen av disse oppgaver avhenger i første rekke av kvinnene selv, av deres initiativ og evne og vilje til å gå inn for saken”. Vi kan slå fast at de ideologiske tradisjonsbåndene fortsatt var meget sterke ved slutten av mellomkrigstiden. Og hvordan gikk det siden? Ved stortingsvalget i 1985 delte Høyre ut bros­ jyrer, en til unge menn, en til unge kvinner. Mennene fikk høre om fordelene ved skattelette, aksjesparing og utdannelse. Jente­ Sonja Ludvigsen (1928-1974) ne ble fortalt om gleder ved å gi omsorg. “Alt for mange velger var Arbeiderpartiet hovedtals- seg bort fra omsorg for andre. Dette bør vi endre på. Høyre vil kvinne i sosialpolitiske spørs­ mål i første halvdel av 70-år- arbeide for anledning til å kombinere omsorg med lønnet ene. Hun var formann for Sosi­arbeid.” Er vi tilbake i 1930- årene? Ikke riktig. alkomiteen i Stortinget fra Det tradisjonelle interessemønster ble nok holdt oppe i 1971 og sosialminister 1973- 1974. etterkrigstidens politikk. Da arbeiderpartiets kvinner laget stu­ diesirkler i sosialpolitikk i 1961, begrunnet de det slik: “vi ser det som en viktig oppgave i seg selv at nettopp våre kvinner til enhver tid vet hva som skjer i sosialsektoren Mange av kvin­ negruppene våre har jo også i alle år nedlagt et stort arbeid når det gjelder sosiale saker”. Ti år senere skrev Sonja Ludvigsen om kvinnene og kommunevalget 1971, og pekte på en rekke oppgaver som nå var viktige. De dreide seg alle om barn, bolig, miljøsaker og bedre kommunal service. Men rollene skulle endres. Deling av omsorg ble et løsen i 1960- og 70-årene. Nå kjempet man for “kvinnenes adgang til produksjonslivet og mannens deltagelse i hjemmet” som det het i et valgprogram ved stortingsvalget i 1969 (NKP). Alle partier hengte seg på, om enn i meget ulik grad. Det kunne spores et omslag i samfunnets oppfatninger. Før krigen var likestillings- målsettingene bleke påheng til den tradisjonelle betoningen av at kvinner forvaltet omsorgsfeltet. Nå var likestillingsmålsettin- gene kjørt fram, de var familiepolitikkens kjerne, og dens problem. Førte det til at kvinnene kastet noe av sitt særlige ansvar for omsorgspolitikk fra seg? Gyldig svar kan vi ikke gi. Mange tendenser krysser hver­ andre, og generasjonene ser sine oppgaver på forskjellig vis. Men omsorgs- og miljøpolitikken ble fortsatt opplevd av mange som kvinnenes særlige ansvar i slutten av 1970-årene. Nå het det “myke verdier” og “nærmiljø”. Kvinner hadde særlig kompet­ anse ble det hevdet iArbeiderkvinnen, “Kvinnene representerer en så verdifull erfaring at vi ikke har råd til å unnvære dem...” 145

Det dreide seg ikke bare om praktisk viten, men om livsstil: “Kvinnekulturen må i aller høyeste grad kunne sies å represen­ tere de nye verdier”. Tonen er mer selvbevisst enn i 1914. Men den bakenforliggende tanke er den samme. Omsorgsfeltet er kvinners særlige interesse og ansvar, med alt det innebærer av rett til å bli hørt, og plikt til å delta. Store samfunnsendringer fant sted fra 1960-årene. De førte kvinner til yrke og utdanning og politisk deltakelse på langt flere felter enn før. De synes likevel ikke å ha ført til svakere engasjement for selve omsorgsfeltet blant kvinner. Den eneste organisasjonstype som har høyere organisasjonsprosent for kvinner enn for menn, er sosiale, religiøse og avholdsforenin­ ger. Det gir kanskje en forestilling når vi sier at i 1962 var hver 5. norske kvinne over 15 år organisert i Norske Kvinners Sanitetsforening alene. Både i utdannings- og yrkesvalg går kvinnene gjeme til undervisnings-, sosial- og helsesektoren. I 1979 arbeidet 242.000 kvinner her, mot 95.000 menn, og kvinnene hadde økt sin andel relativt i tiåret. Kvinneandelen på sosiale linjer på folkehøgskoler og andre skoler er høy. Om kvinner nå går til flere felt, går de fortsatt også til det sosiale. Denne bindingen til det sosiale felt kan bekymre og glede. Bekymre om det låser kvinner fast, glede om det gir utfoldelse. Her er vi inne i dagens likestillingsproblemer. Men i historisk perspektiv kan tradisjonen for en omsorgspolitikk sees som kvinnenes styrke og stolthet. En komité med Einar Gerhardsen som formann trakk i 1965 en historisk oversikt over kvinnenes valg av politisk arbeidsmark frem som grunnleggende for Ar­ beiderpartiets utvikling: “Mens mennene i 1920-årene var mest opptatt av politisk idédebatt og faglige konflikter, satte kvinne­ ne alle krefter inn i arbeidet i de mange små kvinneforeninger... Det norske Arbeiderparti kunne takke ikke minst kvinnene for at overgangen fra et revolusjonært eliteparti til et demokratisk masseparti gikk så smertefritt. Det var skapt et solid grunnlag for praktisk sosial politikk, og sammen med den nye planøkonomis­ ke politikken ga den partiet dets nye ansikt”. En idealisering av rollefordelingen? Kanskje. Men også en hyllest i ettertid til det glemte fotfolket. Kvinner fra alle lag og leirer gav arbeidskraften sin på det sosiale felt. Kanskje fortjente noen Kiellands ironi. Men de fleste utgjorde en hær av alminnelige slitere. De var med og gav landet nytt ansikt.

Litteratur og kilder Aktstykker for Kristiania/Oslo kommune 1914-1971 Albrektsen, Beatrice Halsaa,Kvinner og politisk deltakelse, Oslo 1977 146

Banks, Olive,Faces ofFeminism. A study of Feminism as a Social Movement, Oxford 1981 Blom, Ida. "Om Pigebørns Opdragelse”, i Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 5-6, 1979 Breistein, Dagfinn, Hans Nielsen Hauge, “Kjøbmand i Bergen", Bergen 1955 Danbolt, Erling, “Misjonstankens gjennombrudd i Norge" del I, Misjonsapel- lens tid 1800-1830. Oslo 1947 Familien i dagens samfunn. Kristelig Folkeparti, Drammen 1974 Flatøy, Kirsten, "Utviklingslinjer innen Arbeiderpartiets Kvinneforbund fra 1901 til 1914". i: Blom og Hagemann (red). Kvinner selv, Oslo 1977 Flårønning, S., Foreningslivet i Christiania 1838 - 1850, hovedoppgave i historie, Oslo 1950 Forhandlingsprotocol og Regnskahshog for Foreningen til Omsorg for træn- gende Barselkoner på Bragernæs, 1863-1929, Drammen Museum For Hjem og Samfund, tidsskrift Kra./Oslo 1914-1922 Fuglem, Per, Kampen om alkoholen i Norge 1816-1904, Oslo 1972 Hall, Cathrine, “The early Formation of Victorian domestic Ideology”, i: Burman, S, (red), Fit Work for Women, London 1929 Hausen, Karin, “Family and Roledivision: The Polarization of Sexual Stero- types in the Nineteenth Century - An Aspect of Dissociation of Work and Family Life”, i: Evans, J. and Lee, W.R. (eds.).The German Family, London 1980 Hellevik, Ottar, "Kjønnsforskjeller i politisk deltakelse”, /Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 5/6, 1978 Hernes, Gudmund, “Stortingets komitésystem og maktfordelingen i partigrup­ pene”, i: Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 1, 1973 Hernes, Helga, Staten - kvinner ingen adgang?, Oslo 1982 Historisk statistikk, NOS 1968 Holter, Harriet og Ve Henriksen, Hildur, “Social Policy and the Family in Norway”, i: Sage Studies in Inst. Sociology, London 1979 Haavio-Mannila og Sinkkonen, Impact of Gender and Political Ideology on Agenda Building, stensil, Helsinki 1980 Kielland, Gustava,Erindringer fra mitt Liv, Kristiania 1902 Kjærheim, Kristina, Mellom kloke koner og hvitkledte menn. Det norske jordmorvesenet på 1800-tallet, Oslo 1980 Kvinden, fra 1923 Arbeiderkvinnen. Tidsskr. Lein, Beate Nilsen, Kirken i felttog mot kvinnefrigjøring, Oslo 1981 Ljones, Olav, “Kvinners yrkesdeltaking i Norge”,SØS nr. 39, Oslo 1979 Lønnå, Elisabeth, “LO, DNA og striden om gifte kvinner i arbeidslivet”, i: Blom og Hagemann (red), Kvinner selv, Oslo 1977 Løvskar, Turid,Norske Kvinners Nasjonalråds Sosiale Kurser, hovedopp­ gave i historie, Oslo 1983 Markussen, Randi, “Socialdemokratiets kvindeopfattelse og -politik fra 1960- 1973”, i:Den jyske historiker nr. 18. Århus 1980 Martinsen, Kari, Freidige og uforsagte diakonisser. Et omsorgsyrke vokser fram 1860-1905, Oslo 1984' Martinsen, Kari, Kvinner i organisasjonslivet. Kvinneforeninger/- organisa­ sjoner i Norge stiftet før 1940. Stensil. Historisk institutt, Bergen 1981 Michelet, Marie, Minner og tidsbilder, Oslo 1946 Midtbø, Oddveig,Bergen Lærerinneforening 1895-1918, hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen under skriving Moren, Jorolv, Norske organisasjoner, Oslo 1976 Nome, John, Det norske misjonsselskaps historie i norsk kirkeliv, bind I og II, Stavanger 194 Norske Kvinder. En oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundreaaret 1814-1914. I og II. Kristiania 1914, Oslo 1914 Norske Kvinners Sanitetsforening årsmelding 1980 Norske Kvinners Sanitetsforening 1896-1946 147

Nylænde. Tidsskrift. Kra. Prochaska, F.K., Women andPhilanthropy in 19th Century, England, Oxford 1980 Schrumpf, Ellen og Seip, Anne-Lise, Kvinners "plikt"? Omsorgsrolle og kvinnedeltakelse i historisk lys, stensil, Telemark distriktshøgskole/Historisk institutt, Univ. i Oslo Seip, Anne-Lise, Sosialhjelpstaten hlir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920, Oslo 1984 Seip, Jens Arup, Utsikt over Norges historie bind. 2, Oslo 1981 Skard, Torild, Kvinnekupp i kommunene, Oslo 1979 Skard, Torild, Utvalgt til Stortinget, Oslo 1980 Skogheim, Dag, Kvinner i Nordnorsk arbeiderbevegelse. Kathrine Bugge, Oslo 1978 Sosialt utsyn 1980. Statistiske analyser nr. 45. Oslo 1980 Stortingsmelding nr. 51, 1973-74. Barnefamiliens levekår Sumners, Anne, “A Home from Home -Women’s Philanthropic Work in the Nineteenth Century”, i: Burman, S (red), Fit Work for Women, London 1979 Syvertsen, Sigrid og Thorleifsen, Thina, Kvinner i strid. Historien om Arbei­ derpartiets kvinnebevegelse, Oslo 1960 Sæther, Martin, Over alle grenser. Norges Røde Kors 100 Oslo år, 1965 Vollebæk, Ellen A., Women in Social Work, London 1975 Wæmess, Kari, Kvinneperspektiv på sosialpolitikken, Oslo 1982 Aasland, Tertit, “Kvinner i Stortinget”, i: Det norske Storting gjennom 150 år, Oslo 1964 Ås, Berit, “Tilbakeblikk og sideblikk på begrepet kvinnekultur”, i: Haukaa, Hoel og Haavind (red). Kvinneforskning: Bidrag til samfunnsteori. Oslo 1982