Sosialt Arbeid - Et Kvinnerom*
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
132 Anne-Lise Seip Sosialt arbeid - et kvinnerom* Litteraturen er tidens speil. Og stundom dens trollspeil. Ingen har med så besk humor tegnet et bilde av kvinner i veldedig arbeid i forrige århundre som Alexander Kielland. I novellen Else forteller han om stiftelsesmøtet for “Foreningen for faldne Kvinder af St. Petri Menighed". Her er alle elementer på plass. Først den sosiale avstand mellom de som gir og de som får: “Det brusede og knitrende så underligt i Damemes Silkekjoler”. Dernest det motebestemte i formålet: å hjelpe falne kvinner var “in” i 1870-årene, da sedelighetsforeninger ble dannet og Magdalenahjem reist. Mennenes sentrale rolle som initiativsta- kere og støttespillere blir levendegjort i den salongfåhige kapel lanen som drar tiltaket i gang, og levemannen konsul With, som støtter det med sitt tilsjaskede, men innflyelsesrike navn. De moralistiske holdninger som besjelet damene røper seg i replikkene: “Jeg for min del tror nu ikke at det er Ret til at give og hjælpe iflæng-”, sagde den nye Politimesters unge Frue og sænkede beskjedent sine smukke øyne. ” Kielland så også at her var et felt for personlig utfoldelse for den enkelte: Kapella nen merket, “at der var flere av Dameme, der eftertragtede Posten som Foreningens Secretair.... Thi han hadde halvt spø- gende udmalt det interessante og ansvarsfulde ved saaledes at føre en stor, tyk Protokol med Rubriker af rødt og blaat Blæk." Kielland var en skaip observatør. Men han var ikke barm hjertig. Hans speil skulle være et trollspeil, der de svake trekk ved det sosiale systemet ble forstørret. Og systemet var under kritikk og reform. Overgangen til en ny økonomisk og sosial struktur som fulgte med industrisamfunnet, var et av de store sprang i historien. Verden syntes å svinge fortere. Mange opplevde at den kom av lage. Mange følte at de måtte ut i samfunnet og ordne opp. I løpet av forrige århundre ble sosiale problemer definert og utpekt til å løses i et omfang som aldri før var sett. Det vi kan kalle det sosiale handlingsfelt vokste. Her ble en arena for både offentlig og privat innsats. La oss forsøke å holde opp et speil. Også det må bli et slags “trollspeil”. Vi kan jo bare få med ytre konturer i et mangfoldig bilde. Men likevel vil vi få se noe viktig. Vi vil få et blikk inn i * Foredrag sept. 1985, trykt som Arbeidsnotat 1/86, NAVFs sekretariat for kvinneforskning. 133 det kanskje største felt for kvinneinnsats i samfunnslivet de siste to hundre år. Vi vil kunne peke og si: slik gikk kvinner ut i verden. Til det sosiale felt kom de først, her fant de fleste sin utfoldelse, i foreningslivet, i omsorgsarbeidet, i arbeidet for å utdanne sosialarbeidere, og i det politiske arbeid, der den sosiale politikk ble en hovedsak for kvinnene. Vi vil kunne se hva de gav i form av initiativ og nydannelse. Vi vil ane et svar på spørsmå let: hvorfor ble dette det store innsatsområde? Hvem ønsket det slik? Det 19. århundre så tre store utviklingsforløp som kalte både menn og kvinner ut fra sine tidligere livsformer. Det moderne lønnsarbeidet ble utviklet, det politiske demokrati ble skapt, og organisasjonslivet vokste frem. Både kvinner og menn deltok i lønnsarbeidet, men i ulik grad. Som politiske deltakere måtte kvinnene vente. Det var organisasjonslivet som først åpnet en vei for kvinner ut i verden. Den første store organisasjonsbølge kom i Norge i 1840- årene. I samtiden snakket man om “assosiasjonsånden”. Foren inger spratt frem: yrkesforeninger, politiske sammenslutninger, og hobbyklubber. Viktigst for kvinner ble foreninger på det sosiale felt, misjons- og avholdsforeninger, og filantropiske velgjørenhetsforeninger. Formålet for denne foreningstypen var å hjelpe andre, ånde lig og materielt. Misjonsarbeidet fikk sin praktiske side: Guds ord ble understøttet med sosiale tiltak, fra frivillig fattigpleie, fiskerhjem, arbeidsanstalter og boligkolonier for omstreifere. Edruskapsarbeidet var etter sitt vesen sosialt. Og filantropien hadde både konkrete redningsoppgaver og “moralsk” hjelp. De fattige skulle oppdras til selvhjelp. Mye i det tidlige organisasjonsliv ligger i mørke. Vi vet ikke alltid om og hvor kvinner kom med. Men på det sosiale felt toget de inn så det synes. I statuttene for Misjonsforeningen som ble dannet i Stavanger i 1826, står det at “alle” som betalte kontin gent ble medlemmer. Vi kommer sammen, het det, for å “forene våre bønner ... med vore brødre ogsøstre paa al jordens kreds.” Gud hadde bruk for begge kjønn. Da Det norske misjonsselskap fikk fart i arbeidet i 1840-årene, kom kvinnene med i en egen foreningstype, kvinneforeningen. Før midten av århundredet kjenner vi navngitt 40 slike foreninger. Også avholdsbevegelsen ble åpen for kvinner fra første stund. 1 1846 meldte 40 kvinner seg inn i foreningen i Rygge, og utgjorde 1/3 av medlemmene der. I 1905 var over 70.000 kvinner organisert i de fire store norske avholdsselskapene. De utgjorde 40% av medlemsmassen, mot 34% formenn, resten var barn. 134 Filantropien kom samtidig med misjonen. Men foreningene var til å begynne med små og sporadiske. Ingen sentralorgani sasjon koordinerte arbeidet. Derfor kjenner vi ikke omfanget av det. Men vi støter på navngitte velgjørenhetsforeninger overalt i kildene, især i kvinnebiografier og byhistorier. Og som funnet av én hodeskalle forteller om flere individer, forteller disse foreningene at det må ha vært flere. Gamlehjem, barnehjem, mødrehjem og suppekjøkken vitner om en jevn og livlig filan tropisk virksomhet i norske bysamfunn. For filantropien hørte bysamfunnet til, og var et svar på dets problemer. At det ble et handlingsfelt for byens kvinner, kan vi slutte både av navnet på mange foreninger, f.eks. “Dameforeningen til Asylers Fremme” Gustava Kielland (1800-1889) var prestefrue og grunnlegger fra 1838, og av det kildene forteller om arbeidet. av den første kvinnemisjons- Nå må vi ikke tro at det manglet menn i dette feltet. I de store foreningen. Misjonsforeningen bevegelsene var de initiativtakere. Men innenfor disse organi ble en prototyp for sosialt kvin serte ofte kvinner seg selv, da det hele var kommet i gang. nearbeid i over hundre år. Kvinnene lengtet etter oppgaver. Gustava Kielland reiste hjem fra misjonsmøte i Stavanger, mismodig over hvor lite hun gjorde. Og så skapte hun den første kvinnemisjonsforening, som ble en prototyp for sosialt kvinnearbeid i over hundre år: “Jeg foreslo da at v i ... skulle komme sammen i prestegården en gang i måneden og arbeide for misjonen. Dette ble m ed glede vedtatt, og dermed var foreningen stiftet, og det lille senneps-korn nedlagt.” Hva gav kvinneforeningene til kvinnene? Sosialt fellesskap. “Det ble snakket om hus og barn, arbeid og krøtter, sorg og glede. ...Hjertets tanker ble åpenbart, utvekslet og gjensidig rettet på. ... Det var noe inderlig, noe søskenaktig i forholdet mellom kvinneforeningens medlemmer ...” minnes Gustava. Hun forteller også om den hån som kvinner måtte tåle når de gikk i enerom med hverandre: “De som gjorde narr av kvinne foreningen vår, kalte våre sammenkomster for sladremøtene.” Ikke alle steder gikk det så livlig til som hos den kloke Gustava. I Stor-Elvdal streiket bondekonene. De følte det som et overgrep å bli innkommandert til møtene i prestegården, og å måtte “tie mens det ble lest høit for dem”. Men vi må tro at for de fleste ble foreningen et sosialt åndehull. Og foreningslivet gav verdier tilbake til samfunnet. For kvinnene ble store økonomiske produsenter i det sosiale arbeid. I grunnplansforeningene ble verdier skapt, eller samlet og omfordelt. La oss kaste et kort blikk på en typisk filantropisk byforening, “Foreningen til Omsorg for trængende Barselkoner på Bragemæs”. Den ble startet på Børsen i Drammen i 1863 av 27 damer. Kvinnene tok initiativet. Men en mann var med for å ta ansvar for det foreningsmessige: “Politimester Schive deltog 135 efter Anmodning i Møtet som Secretair og Casserer” heter det i forhandlingsprotokollen. I august samme år hadde foreningen 141 medlemmer, bare fruer og madamer, altså bedrestilte. De organiserte arbeidet, innsamlet kontingent og delte ut hjelpen: “kogt Mad”, sengeklær og barnetøy, og penger til jordmor og barnedåp. Den moralistiske holdning kommer frem i statuttene: “Ugifte Fruentimmer bør ikke nyde godt af Foreningens Virk- somhed”, stod det i paragraf 1. Denne foreningen kan vi gjennom arkivene følge helt til 1929. Den speiler en utvikling. 1 1890-årene ble det slutt på den mannlige hjelpen. Regnskapene ble overtatt av kvinnene selv. Fra nå av blir de også sant å si mer ordentlige og lette å følge. Et forsøk på å få med menn som medlemmer falt i fisk. Men kvinnene holdt foreningen oppe, og hjalp i den siste halvdel av sin levetid over 500 kvinner. Da den avsluttet arbeidet, avlever te den en klekkelig pengegave til Sanitetsforeningen og Diako- nisseforeningen, og varebeholdningen til Røde Kors. De store organisasjoners tid var kommet, som vi snart skal se. Kvinnene fant nå sitt arbeidsfelt der. Men det var de samme kvinner. Den som takket for diakonissene, hadde selv vært medlem og over- direktrise i Barselskone-foreningen i 17 år. Barselkone-foreningen var en typisk representant for den filantropiske kvinneforening. Men grunnplanforeningene i misjons- og avholdsbevegelsen arbeidet på samme måte. Man ge var store produsenter. På listen over hva en kvinneforening i Christiania i 1861 leverte til misjonen i Sør-Afrika, inngikk der “ 24 Par Fruentimmerlinneder, 10 Bømelinneder, 2 Par Ulld- strømper, do. Bomuldstrømper, 1 Uldkufte, 1 Bømelist ...” og ennå mye mer. Nå var det ikke bare kvinnene som var produsen ter. Også menn kunne ha sine “misjonsaker”. Men det var nok størst avkasting av strikkepinnene i det lange løp. Samlet må kvinnearbeidet ha representert en stor økonomisk innsats, som aldri lar seg omregne i penger. Kvinnene dannet en økonomisk ryggrad for misjonen, i Det Norske Misjonsselskap var de en magt, der med sine faste aarlige bidrag væsentlig bærer det store selskap oppe”, het det i en artikkel fra 1914.