1 Ført i pennen av Frode Aronsen for «Norsk Veterannettverk» Libanon synes knapt på verdenskartet. Et kart over verdens kriger og konflikter vil drukne Libanon i piler og stjerner. Libanon er på størrelse med Buskerud fylke, men likevel utrolig rikt på historie og ikke minst opplevelser. Opplevelser står nærmest i kø da avstandene til neste begivenheter er korte og kun rundt neste sving. Navnet Libanon stammer fra det semittiske ordet «lbn» som betyr "hvit", sannsynligvis en referanse til det snødekte Hermonfjellet. Libanon er eldre enn både kristendommen, jødedommen og islam. Dessuten har landet hatt besøk av alt fra faraoer, assyrere, babylonere og persere til Aleksander den store, korsfarere, tyrkere og franskmenn. Hvem reiser til Libanon? Faktisk mange, spesielt fra andre land i Midtøsten. Til tross for en region på randen av kollaps, tusener av flyktninger fra Syria, blomstrer den evige turistbyen Beirut opp - atter en gang. Men hva får folk fra Midtøsten til å reise til potensielt ustabile Libanon når de kan velge de stabile Emiratene, Tyrkia eller Europa? En viktig grunn er maten. Det libanesiske kjøkkenet er legendært i hele regionen, og ingen sies å lage bedre arabiske retter enn nettopp libaneserne. Libanon har også et stort kulinarisk mangfold, noe som skyldes at landet er en kulturell smeltedigel fra eldgamle, gamle og nyere folkegrupper i hele regionen. Libanesisk mat er en god blanding av sør og vest, samt en liten smak av Østen. For mange mennesker er libanesisk mat synonymt med «mezze-rettene». En annen viktig grunn er også i stor grad kjærligheten til Libanon! Landet har vært en turistmagnet i årtier, særlig for arabere, men til tider også for europeere. Europeere som for eksempel norske UNIFIL-veteraner, som har reist hit på organiserte turer siden 2003 2 takket være «Norsk Veterannettverk» - og, ikke minst, personen bak dette initiativet. Reisen tilbake til «vårt andre hjemland» begynte, for min del, egentlig HER. Men det hadde mest sannsynlig likevel ikke blitt noe av om ikke dette «nettverket» hadde blitt etablert. En ukuelig innsats for egen regning, tid og ressurser. Norges første og da selvsagt eldste samlingspunkt for «intops-veteraner». En bragd og gjerning som har utviklet seg til å bli en livsstil, både for og med veteraner, og etter hvert, med flere. Årets tur nå i mai 2015 startet dagen før med avreise til «Kristiansund International Airport», Kvernberget, tidlig ettermiddag kl. 17:50. En vennligsinnet nabo kjørte meg i sin FN-blå bil. Det kunne liksom ikke passet bedre i anledningen. Drøye to timer senere ankom jeg Gardermoen hvor jeg ble møtt av «reisekoordinator» Fred Gallefoss. Fem minutter senere dukket også Håkon Wangen opp, etter sin togreise fra Fåvang. Sammen kjørte vi til «Gardermoen Airport Hotel», som ligger beleilig til i avstand til flyplassterminalen. Håkon og jeg nøt en overraskende god middag på hotellet før vi tok natten. Det var ikke mange timene til vår andre veterantur igjen var en realitet. Uten nåde gikk mobilalarmen allerede 20 minutter før «hundevakten» tar slutt kl. 04. Likevel er frokostsalen dekket for reisende morgenfugler. Allerede kvelden før hadde vi kjøpt oss billetter for shuttlebussen, som nærmest går døgnet rundt og kun med en reisetid på 5-10 minutter til flyplassen. Vi valgte dagens andre bussavgang og ankom Gardermoen i god tid før fem. Mens Håkon hentet sin koffert ved flyplassens betjente bagasjeoppbevaring gikk jeg en liten «inspeksjonsrunde» ute ved en av inngangene. Noen minutter senere stod vi ved innsjekkingsskranken til SAS, som handler for sin «Star Alliance»-partner Lufthansa. Mens vi stod der dukket noen kjente fjes opp, som også har vært på veterantur før. Hele syv av reisegruppen hadde vært på en eller flere slike turer. Allerede her ved skranken kunne min reise ta en brå, nådeløs og uventet slutt. Først da også ble jeg oppmerksom på fadesen. Egentlig min egen feil for alle reisende bør passe på og være oppmerksom på følgende: Min «billett», eller reisebevis, stod ikke i forhold til mitt navn i passet! En bokstav for mye, en d, i mitt etternavn kunne bli skjebnesvangert. Den oppmerksomme og elskverdige unge kvinnen bak skranken ordnet midlertidig feilen da jeg visste henne reisebeviset fra min innenriksreise, som stemte. Klumpen, eller klumpene, løste seg umiddelbart opp og jeg kunne likevel reise videre. – Skummelt! Etter den obligatoriske sikkerhetssjekken, hvor jeg alltid blir sjekket opp-ned på grunn av «ting», skulle jeg ønske at også Gardermoen snart får installert skannere. Vel inne ved «gaten» på utenriksterminalen møtte vi de aller fleste av reisegruppen på 30 ved utgangen til Lufthansas flight LH 865 til Frankfurt. Reisen gikk normalt, og faktisk landet vi nesten et kvarter før tidtabellen. Det er alltids greit med litt ekstra tid på en såpass stor og til tider kaotisk flyplass. Ikke alt går i logisk «rekkefølge» her. Vi skulle reise fra samme terminal som vi landet, men fra pir B, utgang 61. Følger man anvisningene kan man komme til kort – eller egentlig for langt. For ut- gangene til 60-63, er plutselig «et hull i veggen» på venstre hånd når man går mot de anmerkete utgangene B41-48. 3 Etter en lengre korridormarsj og ned en nesten like lang trapp, med heldigvis en heis på venstre side, er man nede på «tarmac-nivå». Det er fortsatt noe til tid flight LH 1306 til Beirut har boarding. Endelig er det klart for siste strekk på vår reise. Etter atter en billett- og passkontroll går vi gjennom utgangen og inn i busser. Bussen stettes i gang og vi får en bonusopplevelse og en lengre sightseeing på Frankfurt Lufthavn. Du verden for en stor flyplass, for bussturen tar nærmest ikke slutt, føles det som. I det vi nesten kan ane konturene av Wiesbaden og Mainz i sør kommer vi endelig fram til vårt A320-maskin. Kortere flytid! Det tar ikke lange tiden før purseren kan annonsere «boarding completed - cross check», «fasten seat belts» og flaps straks i avgangsposisjon – trodde vi. Det var da flere medreisende (ikke oss) fant ut av de likevel ikke kunne sitte på eller ved anviste plasser. Et lite kaos oppstod som crew-et erfaringsmessig ordnet opp. Sikkert til stor irritasjon både for flyvende besetning og de andre passasjerene da dette forsinket takeoff og oppsatt rutetid med nærmere 15-20 minutter. Endelig står vi på enden av rullebanen, flyet skyver fart og eskalerer – rotade, og vi er i lufta. En flytid på omtrent fire timer ligger nå foran oss. Etter servering glir nok de fleste av oss i dvale for både korte ned flytiden og sove ut noen fattige minutter før vi er «hjemme igjen»! Hjemme! Under oss skimter vi etter hvert Middelhavskysten og et asurblått hav. Snart får vi også landkjenning og aner konturene av libanesisk kyst og Beirut by. - «Touchdown»! Flyet takser mot ankomstport på «Rafic Hariri International Airport». Vi er framme og umiddelbart er vi på libanesisk jord igjen, i alle fall de aller fleste av oss. For noen er og vil dette bli en ny og spennende opplevelse, da det hender noen veteraner tar med seg sine ektefeller, barn eller andre pårørende på slike reiser. Det vil jeg tro må bli en mer berikende tur, gjenvisitt, å ta med og vise sin ektefelle, bror, søster, mor, far, barn og venn hvor man gjorde tjeneste i sin tid. Drømmer om det samme en gang! Tid for kø! Passkontroll-kø! Det er flere bemannede skranker, men det er lange køer foran de fleste av dem. Heldigvis fikk vi alle om bord på flyet et kort, ankomstkort, for å fylle ut på forhånd før vi landet. Husk derfor å ha en penn tilgjengelig (og passet). Det er ingen problemer med å passere passkontrollen, man er bare mer nøye og omstendig med hvem som skal entre landet. Derfor tar det en smule tid. Vel innenfor går turen innom flyplassens tax-free-butikk. Jeg øker bagasjevekten ytterligere med rundt 26 %, to liter med «brukerdoser», som Eigil Monsen yndet å kalle det, eller to liters flasker med Smirnoff til en kummerlig pris av USD 12 pr. stk. (Til de som lurer, 62 % flaske nr. 2 ble forlatt på «Palm Beach Hotel» ved avreise.) Neste på programmet er å haste videre mot bagasjebåndet. Tar ikke lange tiden til min svarte reisevante Samsonite-koffert dukker opp. Tung er den, men innenfor vekta på 23 kilo. En nærstående tralle blir belånt hvor koffert, håndbagasje, ytterjakke og en «brukerdose-pose» blir plassert på, og jeg traller videre mot utgang - og mot et viftende norsk flagg, blant flere ventende som står her ved utgangen. Der står han! Et kjent smilende ansikt! En like kjent figur! En norskere libaneser finnes vel knapt. Oppvokst i «utenriks-Norge», kjent blant mang en veteran, spesielt blant MEK-tropp-folk. 4 Guttungen som bodde og vokste opp med og blant «oss» i Ebel el Saqi. Snakker derfor ikke bare flytende norsk, han forstår norsk og nordmenn like flytende. En medorganisator av veteranturene og uvurderlig reiseguide. Må jeg nevne navnet? For den i tvil er det selvsagt Louis Assi som står der og ønsker oss velkommen (tilbake). Snart kommer flere fra reisegruppen her rett utenfor inngangspartiet til terminalen. Det tar ikke mange sekundene før minst ett par flasker av lyst grønt glass, med hvit etikette med rødt bånd og fet blå font påtrykket, dukker opp. Det gjør også meget tjenestevillige og håpefulle drosjesjåfører. - Beklager, vi har buss! Da hele gruppen er kommet gjennom og ut tar det ikke lange tiden før Ali, som skal være vår eminente og meget rutinerte sjåfør, en førsteamanuensis bak rattet, parkerer sin buss ved siden av oss. Hastig må vi håve inn om bord både bagasje og reisende slik at bussen ikke for lenge fortrenger trafikken her. Klokken er nå blitt 16:20, Libanon er en time før Norge i tid, en fortreffelig tid å ankomme på.