Nasjonalt Referansesystem for Landskap Beskrivelse Av Norges 45 Landskapsregioner

Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

av Oskar Puschmann, NIJOS

Side 154 - 157

”Landskapsregion 37 Kystbygdene i Troms”

Referanse: Puschmann, Oskar. 2005. ”Nasjonalt referansesystem for landskap. Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner.” NIJOS- rapport 10/2005. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Side 154-157.

Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

Landskapsregion 37 Kystbygdene i Troms.

NIJOS-rapport 10/2005 Side 154 Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner BE- LANDSKAPSREGION 37 KYSTBYGDENE I TROMS TYD- 1 NING Regionen består av fem underregioner *** LANDSKAPETS Regionen omfatter yttersiden av de store øyene i Troms, dvs. fra Bjarkøy i sør til *** HOVEDFORM Finnmarks grense i nord. Ytre Senja og ytre Kvaløya kjennetegnes av et kraftig reli- * stort relieff, mange eff med mange dype botner og bratte fjordarmer. Øvrige deler av Kvaløya og en stor botner og fjordarmer del av Ringvassøya, er lavere og har mykere former, men fremdeles med enkelte bot- * tinder/runde former ner i tettere gruppering på østre del av øya. Tett botngruppering fins også på vestre Rebbenesøya. Mer spredte, men perfekt formede botner og med deler av den gamle * brattkanter/næringer (paleiske) landoverflaten imellom, ses på Nordkvaløya, Grøtøya, Vanna m.fl. Den høye Arnøya har både alpin tindetopografi og spredte, men markante botner med rester av eldre relieff i mellom. En del av brattkantformene ut mot havet er delvis marine næringer. Et eksempel er Næringen på Vanna, men dette kan også gjelde mange av brattkantsformene langs strandflatefrie kystavsnitt. LANDSKAPETS Selv om regionen først og fremst preges av høye og steile kystfjell, så fins det også *** SMÅFORMER stedvis små, grunne havområder preget av mange lave holmer og skjær. Disse lave * stedvis skjærgård landflatene danner stor kontrast til de steile kystfjella. Fra Kvaløya og nordover blir * bratte øyfjell, kysten mer øyrik, mens landsiden blir mer oppbrutt av korte fjordarmer, våger og * flatbunnede daler viker. Som oftest står øyfjella rakt ned i sjøen, og selv små øyer kan rage godt over 100 meter til værs. Flere av de større øyene har spredte, både korte og lengre, strekn- * lite løsmasser inger med smal strandbrem langs fjellfoten. Ute på kystøyene ligger det få og spredte randmorener fra siste istid. Gamle strandlinjer, i både løsmasser og fjell, finnes spredt i hele regionen, og mange av dem er svært synlig i det snaue landskapet. Hele regionen er fattig på løsmasser. På enkelte øyer er mellomliggende fjellplatåer trolig rester av en nær uforstyrret landoverflate (paleisk) fra før siste istid (tertiær). HAV OG Ulike vannforekomstene karaktersetter regionens kyst- og fjordlandskaper. Fra de *** VASSDRAG ytterste øyene ses Norskehavet som et veldig gulv i et vidt og åpent landskapsrom. * ytterst; åpent hav Mest iøynefallende er de mange fjordene som stikker inn i øyene i ulik lengde, og * grovtagget kyst gir som gir regionen en ofte svært grovtagget kystlinje. Ekstrem i sin utforming er ureg. mange småfjorder 37.2 Senja, hvor landtungene stikker som en mangefingret hånd ut mot Norskehavet. Også lenger nord fliker små og store fjorder opp det grovskårne øylandskapet, men * store og små sund vel så særpreget her er vide sund mellom de store øyfjella. Der slike øyer både ligger * korte vassdrag atskilt og ruver flere hundre meter til værs, har sundene et betydelig fjordpreg. Der * snøflekker og is strandflata består av mange lave øyer, holmer, skjær og småsund skapes et mer typisk skjærgårdspreg. Yttersidenes vassdrag er gjerne korte og med høyt fall. De starter gjerne fra små botntjern oppe i fjellene, eller drenerer ut via større myrer. I flere daler ligger vannene oppdemt nær høyeste marine grense. På noen av øyene finnes det småbreer, men de fleste fjelltopper har is- og snødekker langt utover sommeren. VEGETASJON Klimaet er kjølig oseanisk med relativ høy årsnedbør. Milde vintre og svale somre ** * rel. høy årsnedbør gir en vekstsesong på ca. 120 dager. Vegetasjonen er sterkt kystpreget, og da region- * subalpine kystlyng- ens fattige bergarter (granitt, gneis og kvartsitt) gir et surt og dårlig jordsmonn for heier/nedbørsmyrer plantevekst, er vegetasjonen ofte skrinn og fattig. Subalpine kystlyngheier og * variert strandvegeta. nedbørsmyrer er derfor vanlig. Spesielt for floraen er at flere planter her har sin * alpine planter nordgrense, bl.a. rome og pors. Begge disse trives på myr, og enkelte steder kan romeblomsten gi et gulskinn til myrene. Strandvegetasjonen er variert, og deles * bjørkeskog og vier normalt i tre hovedtyper; vegetasjon på sand- og steinstrender, strandenger og * frodig vegetasjon på rik berggrunn bergstrender. Et innslag av alpine planter fins særlig der det er baserike avsetninger eller berggrunn. I mer lune forsenkninger og dalsider finnes bjørkeskog, som på * einer & beitebakker vindbeskyttede steder kan være godt utviklet. Langs elve- og bekkedrag finner en * fuglegjødsla vegeta. frodige lauvskoger, ofte med sumppregede vierbelter mot vannløpet. Einerkjerr trives mange steder, særlig i tørre, sørvendte lier og i beitebakker. I strøk med løse skifre og kalkbergarter oppnår vegetasjonen en særlig frodighet. Regionen har flere kjente fuglefjell, og i tilknytning til disse opptrer en yppiggrønn, fuglegjødslet vegetasjon. Sammenhengende matter av skjørbuksurt er typisk på slike steder. JORDBRUKS- Regionen har totalt ca. 9 200 da hevdholdt dyrka mark, fordelt på ca.100 aktive bruk. - / ** MARK Kombinasjonen fiske og jordbruk har vært vanligste bruksform, men særlig har jord- * kombinasjonsdrift bruket hatt stor nedgang. Mange små og avsidesliggende bruk er nedlagt og fraflyttet * over ½ ute av drift de siste tiåra. Anslagsvis er noe over halvparten av regionens tidligere dyrka mark,

1 Underregionene er: 37.1 Bjarkøy, 37.2 Ytre Senja, 37.3 Hillesøy/Nordkvaløy, 37.4 Kvaløya/Vanna og 37.5 Skjervøy.

NIJOS-rapport 10/2005 Side 155 Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner * mange små og av- gått ut av drift. I dag drives de gjenværende gårdene hovedsakelig som eneyrke. Går- sidesliggende bruk dene er for det meste små. 35 % av gårdene har mindre enn 50 da innmark, mens 38 * i dag; eneyrker % har fra 50 til 100 da. Særlig på Vanna og Arnøya er det fortsatt mange gårder i drift, med stedvis ganske så sammenhengende jordbruksland langs strandbremmen. * småfe og reinbeite Grasfôrproduksjon dominerer (98,7 %), men også noe potet. Sau- (ca. 9 700 dyr) og * særpreg; beitelier geite hold (ca. 1 900 dyr) er vanligst, men her er også noe storfe (ca. 400 dyr). På flere av øyene er det sommerbeite for rein. Utmarksbeitet fra rein og husdyr har gjennom tidene satt sitt preg på landskapet. Mange steder ser en ennå de karakteristiske snaue, gresskledte brattliene. Dette er verdifulle kulturmarkstyper og landskap som nå oftest gror igjen. På Vengsøya finnes en av de mest intakte beiteliene i regionen. BEBYGGELSE Over hele regionen er bosettingen spredt. Veiløse bygder og grender er det mange av, - / *** OG TEKNISKE flere er fraflyttet. Bebyggelsen er knyttet til fiske og jordbruk, og naustet vitner om ANLEGG gårdenes sterke bånd til sjøen. Naustet ligger enten på stranda nedfor gården, eller * spredt bosetting samlet i ei rekke for flere gårder. På Arnøya og Vanna finnes linjebebyggelse. Lengst * veiløse grender, nord, mellom Karlsøy og Arnøy, gikk grensa for tyskernes brenning i 1944-45. Nord- flere er fraflyttet øst herfra finnes kun etterkrigsbebyggelse, mens i sør fins fortsatt en del eldre før- * skille; brente og krigsbebyggelse. Også her var midtgangshuset vanligst på gårdene, og mange hus er ikke-brente bygder fortsatt bevart. Noen av husa er oppført av russetømmer, innført av pomorene. Sær- * midtgangshus preget er bygningsmiljøer på små øyer nær det ytterste havgapet, bl.a. på Gåsvær, Musvær, Lyngøya, Risøya og Røssholmen (Tromsø kom.). Fiskeriene drives i dag * få aktive fiskevær hovedsakelig fra de få gjenværende værene. I dag er de verken mange eller særlig * inngrepsfrie nat.omr store. De fleste bosatte øyer har vei langs strandflata. De ytre delene på flere av halv- * betydelig kulturpreg øyene har status som inngrepsfrie naturområder. Det gjelder også Grøtøya og Nord- * k-minner, sjøsamer kvaløya (Karlsøy kom.), som verken har vei eller større tekniske anlegg. Nasjonalt må disse øyene nærmest anses som ”unike”, da de er de siste store øyene som av DN blir karakterisert som ”urørte”. Flere av disse øyene har imidlertid et betydelig kulturpreg, og det fins fortsatt hus her, ofte brukt som fritidshus. Tufter og spor etter eldre bosettinger finnes flere steder. Noen av disse var sjøsamiske sesongbosettinger. LANDSKAPS- Betraktet fra yttersiden, dvs fra Norskehavet, karakteriseres regionens ”øyfjellsgard” som en KARAKTER til dels vill alpekyst med en rad av høye, flotte forberg, hvert av dem beliggende ytterst på en fjellrekke mellom smale fjorder som skjærer langt inn i øyenes fjellmassiv. Men også fra regi- * skjermende øyfjells- onens mer lunt beliggende storsund og øyenes innersider dominerer en høy, bratt og oftest gard fra Norskehavet utilgjengelig fjellkyst, men likevel ofte nok iblandet av smale strandflater, spredte viker (stedvis med hvite sandstrender), lave eid og småøyer med roligere landformer og mildere preg. * stedvis vill alpekyst Det er særlig de sistnevnte småformene som har gitt grunnlag til regionens bosettinger. En så * smale, dype fjorder grovskåret og fjordkløftet, men likevel bebodd ytterkyst, finnes ikke noe annet sted i verden. Bebyggelsen ligger gjerne så lunt plassert som mulig, selv om det ikke har vært viktigste lokal- * bebodd ytterkyst iseringsfaktor. Størst betydning for bosetting var nemlig tilgang på en god opptrekksplass for * god opptrekksplass båten, for uten skikkelig båtstø var det uråd å bosette seg selv om landet bak var dyrkbart. Også gårder som lå langt fra havet måtte ha part i en høvelig stø, og et hovedtrekk i bebyggelsesmøn- for båt = tidl. lokalis- steret er derfor at samtlige gårder har eiendom ”fra fjære til fjellfot” - dvs. fra stø til utmarks- eringsfaktor bosetting gjerde. Dette har gjort at enkelte teiger ble svært smale og knapt nok ga plass til stue og fjøs. På * fjære til fjellfot den beste båtlandingsplassen ble alle støene, naust og evt. sjøbuer samlet, hvilket også er et mar- kert nordnorsk landskapstrekk; nemlig samling av nausta i en tette linje nede ved sjøen. * naustrekker Moderne fiskevær er lokalisert etter andre behov, nemlig dypere havn og mer beskytta ankrings- plasser for større båter. Bølgedempere og moloer er typiske her, i tillegg til fiskerirelaterte nær- * fiskevær dagens tett- ingsbygg og kaianlegg. Den moderne boligmassen i dagens fiskevær er også løsrevet fra det steder, gode havne- gamle bosettingsmønsteret, bl.a. ved at husa ligger tett samlet over og under hverandre, og ikke forhold, molo på linje.

* før; sentralt pga all Havet har alltid bundet folk og landskaper sammen, og kystleia var den store kommunikasjons- åren. Regionen lå åpen for impulser og en sterk mobilitet har alltid preget den. Det er få steder trafikk på sjøen man kan følge samme slekt på samme gård i flere generasjoner, fordi folk stadig har flyttet på * mye fraflytting seg og søkt nytt utkomme andre plasser, både langs kysten og innover i landet. Dette er også et faktum i dag. For 40-50 år siden foregikk nær all trafikk på sjøen, og de fleste av regionens øyer * villmarksområder lå sentralt til mot hovedleia. Men ettersom fastlandets veinett ble utbygd og ble en økende lokal- iseringsfaktor, ble stadig større deler av regionen utkant. I dag er store områder blitt kraftig avfolket, og til dels mange gårder og grender har status som fraflyttingssted, eller "utvær". Tomme hus og et kulturlandskap i forfall er derfor etter hvert blitt mer og mer vanlig å se.

NIJOS-rapport 10/2005 Side 156 Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

Regionens storøyer ruver godt over havet, men Det meste av kystlinja er ubebodd. Ofte danner stedvis finnes også langt flatere, mindre øyer. Et eks stupbratte kystfjell en majestetisk brattkant mot er Karlsøya, som ligger sentralt i skipsleia og som åpent hav, fjord eller sund. Bildet viser fjellrekka har et betydelig jordbruk. Karlsøy/Troms. Kongan i Mefjorden på Senja, Berg/Troms.

Høye blånende fjell med varige is- og snødekker er Regionen er spredt bosatt, og bebyggelse er ofte typiske blikkfang tvers over fjorder og sund. Her knyttet til områder med jordbruk og fiske. Nord i mot grenda Sandaker på Arnøya (Skjervøy/Troms), regionen fins nesten bare etterkrigsbebyggelse. mot Lyngsalpene og Gammvikblåisen (i reg.36). Årviksand på Arnøya, Skjervøy/Troms.

På innersida av de store øyene fins ofte lunere fjord- Korte fjorddaler er typisk på øyenes ytterside. Her og storsundpartier. Rekkebebyggelse langs strand- inne er det gjerne lunere enn langs brattkystene, noe linja er typisk, gjerne med en lunende bjørkeskog som gjør at man ofte ser næringsrike, tette bjørke- overfor. Kattfjorden mot Tulleng, Tromsø/Troms. skoger. Baltsfjord på Senja, Lenvik/Troms. F: PB.

NIJOS-rapport 10/2005 Side 157

Om nasjonalt referansesystem for landskap

Interessen for landskapet som en ressurs, er økende både nasjonalt og internasjonalt. Dette kommer også til uttrykk gjennom den europeiske landskapskonvensjonen, en konvensjon Norge var et av de første landene til å signere. For å kunne forvalte landskapet som en ressurs er vi imidlertid avhengig av å ha en oversikt som viser de landskapsmessige og regionale forskjellene. Dette gjør NIJOS sitt nasjonale referansesystemet for landskap. Systemet deler Norge inn i 45 landskapsregioner basert på fellestrekk i landskapet. Hver region har sin særegne landskapskarakter basert på sammensetningen av de seks grunnleggende landskapskomponentene:

• landskapets hovedform • landskapets småformer • vann og vassdrag • vegetasjon • jordbruksmark • bebyggelse og tekniske anlegg

Mulig å se utviklingstrender

NIJOS har valgt å bruke data fra landbrukstellingene som grunnlag for overvåking og utvikling innen de enkelte landskapsregionene. Data fra landbrukstellingene er sammenlignbare over tid. Dette åpner for en spennende 10- årig rapportering på status og utviklingstrend for de ulike landskapsregionene. Ved beskrivelse av landskapskomponenten ”jordbruksmark” har vi benyttet data fra landbrukstellingen 1999. Dette fører til at oppgitte driftstall under ”jordbruksmark” vil være noe for høye i forhold til dagens situasjon.

Kontakt NIJOS

Vi innser at det til tross for vår kvalitetssikring kan forekomme feil eller mangler i beskrivelsene. Finner du slike, eller er det noe du lurer på, vil vi gjerne høre fra deg. Send en e-post til: [email protected] eller ring oss på tlf: 64 94 97 00.

For mer info se www.nijos.no

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) skaffer informasjon om jorda, skogen, utmarka og landskapet i Norge til bruk i planlegging, offentlig forvaltning og næringsutvikling. Instituttet er et nasjonalt fagorgan og har ansvar for flere langsiktige nasjonale program for overvåking og kartlegging av landets arealressurser. Her inngår et nasjonalt referansesystem for landskap.

NIJOS, Raveien 9, Postboks 115, 1431 Ås, Tlf: 64 94 97 00, Faks: 64 94 97 86, E-post: [email protected], Hjemmeside: www.nijos.no