Tradisjoner for Vanlig Fele – Og En Del Annet

Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 1 Tradisjoner for vanlig fele { og en del annet. Av Olav Sæta (nov. 2004) Denne artikkelen er ment som et supplement til, og et rammeverk for, det materialet omkring folkemusikk p˚afele som presenteres ved uka p˚a Ole Bull Akademiet og tilhørende undervisning p˚abachelor-niv˚aved IMT UiO i perioden 2004-2011. Framstillinga er derfor generell og temarettet, uten presentasjon av enkeltspelemenn eller detaljstudium av sl˚attemateriale. (Sl˚att; folkemusikalsk fellesbetegnelse p˚atradisjonelle felemelodier). Artikkelens siktem˚al er ˚agi et historisk overblikk over felas utbredelse og bruksm˚ate,og felemusikkens egenart, i bygde-Norge (ikke-profesjonelle miljøer) gjennom ei blomstringstid for det som i dag kalles folkekultur: folkemusikk og -dans, rosemaling, treskjæring mm, særlig p˚a17- og 1800-tallet. Noen punkter her er: • Felas ankomst til v˚areomr˚ader. • Den gamle felemusikkens sjangre og egenart. • Felas posisjon og funksjoner i samværsformene hos almuen, dvs felemusikk i lokalt kulturhistorisk perspektiv. Musikk Det viktige i v˚arsammenheng er ˚ase fela som bærer av et klingende musikalsk materiale som har eksistert med forbausende livskraft over svært lang tid. Slik tradisjonell felemusikk kan oppleves ogs˚ai dag, med stort sett de samme typer og former den har hatt gjennom ˚arhundrer, og med karakteristiske stiltrekk som gjør den lett gjenkjennelig blant andre sjangre. Men funksjonene musikken var knyttet til i tidligere tider er dels helt borte, dels endret. Det vi snakker om er i hovedsak solistisk felemusikk, der éngod spele- mann og hans ferdighet og repertoar kunne dekke den tidas viktigste be- Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 2 hov for instrumentalmusikk, i funksjon til dans og i bryllupsseremonier, og sjølsagt ogs˚asom musikalsk opplevelse. Denne musikktypens posisjon og prestisje har vært svært variabel det siste halvannet ˚arhundret. I en del geografiske omr˚aderog sosiale miljøer i bygde-Norge kunne deler av denne musikkulturen, i tradisjonell og funksjonell bruk, være aktuell fram mot tidlig 1900-tall. Men da hadde posisjonen for de eldste sjangrene som halling, pols/springar og marsj, vært p˚aretur siden midt p˚a1800-tallet. Konkurransen kom fra et bredt spekter av nye danse- og musikkmoter, fra religiøse vekkelser mm. I andre miljøer, f eks i mer urbane strøk, eller p˚abredbygder nær byene, der mer skolerte impulser kom inn tidlig, kunne mye av den tradisjonelle musikken være fortrengt allerede midt p˚a1800-tallet, til fordel for mer skolert utførelse av komponert ensemblemusikk. Slike overgangsperioder mot ei ny tid kunne vare lenge, faktisk i flere generasjoner, der mange forhold og impulser virket inn. Ofte bidro gjerne de spelemennene som hadde ekstra talent og ferdighet, eller andre musikere med litt skolering, til ei generell utvikling og modernisering av lokalt musikkliv. Samtidig har folkemusikken alltid hatt en rekke entusiaster og bevarere i sine rekker, der ogs˚aflere sentrale kulturpersonligheter, komponister og musikkforskere har ivret for folkemusikken og dens betydning gjennom snart 200 ˚ar. Organisert innsamlingsarbeid av folkemusikk har foreg˚attsiden før midten av 1800-tallet, og bevarings- og dyrkingsarbeid siden rundt 1900. Hele 1900-tallets aktivitet p˚afeltet, med lydinnsamling siden 1920-tallet, har resultert i en enorm rikdom av folkemusikalsk lydmateriale som fort- satt finnes tilgjengelig. NRK sine faste sendinger siden 1930-tallet og store serier av plateutgivelser, har ogs˚avært viktige for ˚abevare og formidle slikt materiale. S˚akom 1970-tallets bølge innen all folkelig musikk med ny glød og ny fart i det organiserte arbeidet (spelemannslag mm). Siden er det gitt mulighet for undervisning i folkemusikk p˚aalle niv˚aerav undervisning, og i dag uteksaminerer Norges Musikkhøgskole og Ole Bull Akademiet ˚arlig profesjonelle folkemusikere, de fleste konsentrert om fele-, hardingfele- eller vokalmusikk. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 3 Noen av disse profesjonelle utøverne bruker bredt sammensatte repertoar fra mange geografiske omr˚aderi Norge, fra det øvrige Norden, og kanskje fra britisk omr˚adeosv. De bruker det til konserter, til undervisning, og kanskje til dans i spesielle miljøer. De spiller solo p˚atradisjonelt vis, eller p˚amer personlig eller eksperimentelt vis med basis i en folkemu- sikkstil, de arrangerer musikken for blanda grupper, eller jobber p˚atvers av sjanger- og kulturgrenser. Slike bredspektrede folkemusikkuttrykk er etter hvert godt synlige og hørbare p˚aoffentlige scener og i medier. Svært mange CD-utgivelser ˚arlig bekrefter bildet av en sjanger i vekst. Nye folkemusikkscener oppst˚ari byer og bygder landet over, og i 2004 fikk NRK en egen kanal for folkemusikk. Men denne nye posisjonen som konsertmusikk skiller seg klart fra en opp- havelig mer funksjonell bruk av folkemusikk. I den historiske bakgrunnen for denne musikken er det som nevnt mange interessante sider ˚ahente fram; eldre instrumentbruk, felas plass og posisjon i de gamle samfunnet, sosial-/kulturhistorie omkring musikkbruken mm. Tradisjon? Fra det romslige begrepet tradisjon (av tradere = videreføre), kan vi hente ut noen spesifikke momenter som er regnet som typiske rundt nettopp denne musikkens egenart: Anonymt opphav Et kjennetegn ved tradisjon er at folkemusikk har et anonymt opphav { en vet oftest ikke hvem som lagde de gamle sl˚attene.Men unntak fins { og nye sl˚atterer skapt fram til i dag. Muntlig videreføring Innen folkemusikken innebærer tradisjon ogs˚a muntlig videreføring av sl˚atterog tilhørende spesielle musikalske kunnskaper og ferdigheter, dvs Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 4 læring p˚agehør. Noen ganger foregikk dette i et strukturert læremester- elev-forhold, men ofte bare ved at en hørte og kopierte andre. I eldre tid var noter og notebruk stort sett uaktuelt. I dag er svært mange notekyndige, og har et hav av publisert materiale ˚aøse av. Geografisk og personlig forankring Men skisserte opphav og lærem˚atefor musikken resulterte langt fra i ano- nyme sl˚atter. De var arvet fra lokale spelemenn i et geografisk omr˚ade, og ble gjerne sortert og husket ut fra dette. Slik kunne { og kan ogs˚ai dag - eldre kilder bli navngitt, opptil flere generasjoner bakover. Og det kan snakkes om at de, og musikken, tilhørte f eks Nordfjordtradisjon eller Gudbrandsdalstradisjon. Men helst avgrenses det til mindre geografiske omr˚ader,gjerne p˚a kommuneniv˚a, som f eks Engerdalstradisjon, eller til snevrere lokalmiljøer p˚agrendeniv˚a,og helt ned til musikalske slekter og framtredende enkeltutøvere. Denne musikken knyttes helst til bygde- Norge og miljøer omkring primærnæringene, i motsetning til den nevnte mer urbane kulturen der nyere europeiske moter alltid har vært mer framtredende. Særegen stil Men dette er musikk! Og identiteten i en slik sjanger ligger særlig i den musikalske stilen. Grunnleggende karakteristiske stilelementer gjør at vi i det hele tatt gjenkjenner noe som folkemusikk, og enkelte mer spesifikke stiltrekk kan karakterisere forskjellige lokaltradisjoner. Her gjelder dette at særlig rytmisk og melodisk utforming er bakt inn i folkemusikalsk og feletypisk strøkføring (frasering), ornamentikk, tostemmighet mm. Funksjoner Musikken var i eldre tid knyttet til og til dels formet av funksjoner, dvs bruksm˚ateri ymse sett av eldre skikker og samværsformer. En hoved- mengde av all eldre sl˚attemusikk var dansemusikk, mens marsjer hadde en seremoniell funksjon, særlig i bryllup. Ved ˚avære knyttet til kilder og Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 5 et lokalmiljø, kunne enkelte sl˚atterogs˚abære med seg anekdoter om personer eller spesielle hendelser. Musikken hadde med andre ord flere lokale bindinger (tilknytninger) ved sida av egen musikalsk bærekraft. Varianter Et særtrekk ved denne musikken er ogs˚aat \samme" sl˚attkan opptre i forskjellige utforminger { i varianter. Det henger sjølsagt sammen med den muntlige lærem˚atenog at spelemenn s˚ahar formet og tilpasset sl˚attene ut fra hukommelse, musikalitet, teknikk, kreative evner mm. Vi ser dette tydelig i lokalmiljøer der mange spelemenn er dokumentert i seinere tid, og vi kan finne det i en rekke eksempler der sl˚atterer blitt spredt over store geografiske omr˚ader. Oppsummering: Viktige sider ved begrepet tradisjon innen felemusikken: • Sl˚attenehar oftest anonymt opphav. • Muntlig læring/videreføring. • Musikken er knyttet til personer og geografiske omr˚ader. • Det karakteristiske musikalske uttrykket { stilen. • Musikken er knyttet til bruksm˚ater/funksjoner/anekdoter. • Utbredte sl˚atterframtrer (og kan systematiseres) i variant-familier. Men som nevnt er dette først og fremst musikk, og i daglig folkemusikalsk spr˚aker uttrykket 'tradisjon' ofte begrenset til ˚ap˚apeke tilhørighet i et lokalmiljø og betegne det tilhørende musikalske stilen. A˚ spille i f eks Skj˚ak-tradisjonbetyr da et sett av lokale sl˚atterspilt i den lokale stilen som er utkrystallisert i Skj˚ak.En slik stil har alltid en del grunnleggende fellestrekk med andre feletradisjoner (sjangerfellesskap), den har nødvendigvis Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 6 enda flere fellestrekk med musikk i naboomr˚ader,men ogs˚agjerne noen f˚a helt spesielle musikalske (lokale og personlige) fingeravtrykk. To feletradisjoner N˚arfolkemusikk-Norge i dag gjerne inndeles geografisk etter feletypen som har vært brukt { hardingfele eller vanlig fele { vitner det om felenes

Load more