Tradisjoner for Vanlig Fele – Og En Del Annet

Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 1

Tradisjoner for vanlig fele – og en del annet.

Av Olav Sæta (nov. 2004) Denne artikkelen er ment som et supplement til, og et rammeverk for, det materialet omkring folkemusikk p˚afele som presenteres ved uka p˚a Ole Bull Akademiet og tilhørende undervisning p˚abachelor-niv˚aved IMT UiO i perioden 2004-2011. Framstillinga er derfor generell og temarettet, uten presentasjon av enkeltspelemenn eller detaljstudium av sl˚attemateriale. (Sl˚att; folkemusikalsk fellesbetegnelse p˚atradisjonelle felemelodier). Artikkelens siktem˚al er ˚agi et historisk overblikk over felas utbredelse og bruksm˚ate,og felemusikkens egenart, i bygde-Norge (ikke-profesjonelle miljøer) gjennom ei blomstringstid for det som i dag kalles folkekultur: folkemusikk og -dans, rosemaling, treskjæring mm, særlig p˚a17- og 1800-tallet. Noen punkter her er:

• Felas ankomst til v˚areomr˚ader.

• Den gamle felemusikkens sjangre og egenart.

• Felas posisjon og funksjoner i samværsformene hos almuen, dvs felemusikk i lokalt kulturhistorisk perspektiv.

Musikk Det viktige i v˚arsammenheng er ˚ase fela som bærer av et klingende musikalsk materiale som har eksistert med forbausende livskraft over svært lang tid. Slik tradisjonell felemusikk kan oppleves ogs˚ai dag, med stort sett de samme typer og former den har hatt gjennom ˚arhundrer, og med karakteristiske stiltrekk som gjør den lett gjenkjennelig blant andre sjangre. Men funksjonene musikken var knyttet til i tidligere tider er dels helt borte, dels endret. Det vi snakker om er i hovedsak solistisk felemusikk, der éngod spelemann og hans ferdighet og repertoar kunne dekke den tidas viktigste be- Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 2 hov for instrumentalmusikk, i funksjon til dans og i bryllupsseremonier, og sjølsagt ogs˚asom musikalsk opplevelse. Denne musikktypens posisjon og prestisje har vært svært variabel det siste halvannet ˚arhundret. I en del geografiske omr˚aderog sosiale miljøer i bygde-Norge kunne deler av denne musikkulturen, i tradisjonell og funksjonell bruk, være aktuell fram mot tidlig 1900-tall. Men da hadde posisjonen for de eldste sjangrene som halling, pols/springar og marsj, vært p˚aretur siden midt p˚a1800-tallet. Konkurransen kom fra et bredt spekter av nye danse- og musikkmoter, fra religiøse vekkelser mm. I andre miljøer, f eks i mer urbane strøk, eller p˚abredbygder nær byene, der mer skolerte impulser kom inn tidlig, kunne mye av den tradisjonelle musikken være fortrengt allerede midt p˚a1800-tallet, til fordel for mer skolert utførelse av komponert ensemblemusikk. Slike overgangsperioder mot ei ny tid kunne vare lenge, faktisk i flere generasjoner, der mange forhold og impulser virket inn. Ofte bidro gjerne de spelemennene som hadde ekstra talent og ferdighet, eller andre musikere med litt skolering, til ei generell utvikling og modernisering av lokalt musikkliv. Samtidig har folkemusikken alltid hatt en rekke entusiaster og bevarere i sine rekker, der ogs˚aflere sentrale kulturpersonligheter, komponister og musikkforskere har ivret for folkemusikken og dens betydning gjennom snart 200 ˚ar. Organisert innsamlingsarbeid av folkemusikk har foreg˚attsiden før midten av 1800-tallet, og bevarings- og dyrkingsarbeid siden rundt 1900. Hele 1900-tallets aktivitet p˚afeltet, med lydinnsamling siden 1920-tallet, har resultert i en enorm rikdom av folkemusikalsk lydmateriale som fortsatt finnes tilgjengelig. NRK sine faste sendinger siden 1930-tallet og store serier av plateutgivelser, har ogs˚avært viktige for ˚abevare og formidle slikt materiale. S˚akom 1970-tallets bølge innen all folkelig musikk med ny glød og ny fart i det organiserte arbeidet (spelemannslag mm). Siden er det gitt mulighet for undervisning i folkemusikk p˚aalle niv˚aerav undervisning, og i dag uteksaminerer Norges Musikkhøgskole og Ole Bull Akademiet ˚arlig profesjonelle folkemusikere, de fleste konsentrert om fele-, hardingfele- eller vokalmusikk. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 3

Noen av disse profesjonelle utøverne bruker bredt sammensatte repertoar fra mange geografiske omr˚aderi Norge, fra det øvrige Norden, og kanskje fra britisk omr˚adeosv. De bruker det til konserter, til undervisning, og kanskje til dans i spesielle miljøer. De spiller solo p˚atradisjonelt vis, eller p˚amer personlig eller eksperimentelt vis med basis i en folkemu- sikkstil, de arrangerer musikken for blanda grupper, eller jobber p˚atvers av sjanger- og kulturgrenser. Slike bredspektrede folkemusikkuttrykk er etter hvert godt synlige og hørbare p˚aoffentlige scener og i medier. Svært mange CD-utgivelser ˚arlig bekrefter bildet av en sjanger i vekst. Nye folkemusikkscener oppst˚ari byer og bygder landet over, og i 2004 fikk NRK en egen kanal for folkemusikk. Men denne nye posisjonen som konsertmusikk skiller seg klart fra en opphavelig mer funksjonell bruk av folkemusikk. I den historiske bakgrunnen for denne musikken er det som nevnt mange interessante sider ˚ahente fram; eldre instrumentbruk, felas plass og posisjon i de gamle samfunnet, sosial-/kulturhistorie omkring musikkbruken mm.

Tradisjon? Fra det romslige begrepet tradisjon (av tradere = videreføre), kan vi hente ut noen spesiﬁkke momenter som er regnet som typiske rundt nettopp denne musikkens egenart:

Anonymt opphav

Et kjennetegn ved tradisjon er at folkemusikk har et anonymt opphav – en vet oftest ikke hvem som lagde de gamle sl˚attene.Men unntak ﬁns – og nye sl˚atterer skapt fram til i dag.

Muntlig videreføring

Innen folkemusikken innebærer tradisjon ogs˚a muntlig videreføring av sl˚atterog tilhørende spesielle musikalske kunnskaper og ferdigheter, dvs Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 4 læring p˚agehør. Noen ganger foregikk dette i et strukturert læremester- elev-forhold, men ofte bare ved at en hørte og kopierte andre. I eldre tid var noter og notebruk stort sett uaktuelt. I dag er svært mange notekyndige, og har et hav av publisert materiale ˚aøse av.

Geograﬁsk og personlig forankring

Men skisserte opphav og lærem˚atefor musikken resulterte langt fra i ano- nyme sl˚atter. De var arvet fra lokale spelemenn i et geografisk omr˚ade, og ble gjerne sortert og husket ut fra dette. Slik kunne – og kan ogs˚ai dag - eldre kilder bli navngitt, opptil flere generasjoner bakover. Og det kan snakkes om at de, og musikken, tilhørte f eks Nordfjordtradisjon eller Gudbrandsdalstradisjon. Men helst avgrenses det til mindre geografiske omr˚ader,gjerne p˚a kommuneniv˚a, som f eks Engerdalstradisjon, eller til snevrere lokalmiljøer p˚agrendeniv˚a,og helt ned til musikalske slekter og framtredende enkeltutøvere. Denne musikken knyttes helst til bygde- Norge og miljøer omkring primærnæringene, i motsetning til den nevnte mer urbane kulturen der nyere europeiske moter alltid har vært mer framtredende.

Særegen stil Men dette er musikk! Og identiteten i en slik sjanger ligger særlig i den musikalske stilen. Grunnleggende karakteristiske stilelementer gjør at vi i det hele tatt gjenkjenner noe som folkemusikk, og enkelte mer spesiﬁkke stiltrekk kan karakterisere forskjellige lokaltradisjoner. Her gjelder dette at særlig rytmisk og melodisk utforming er bakt inn i folkemusikalsk og feletypisk strøkføring (frasering), ornamentikk, tostemmighet mm.

Funksjoner Musikken var i eldre tid knyttet til og til dels formet av funksjoner, dvs bruksm˚ateri ymse sett av eldre skikker og samværsformer. En hoved- mengde av all eldre sl˚attemusikk var dansemusikk, mens marsjer hadde en seremoniell funksjon, særlig i bryllup. Ved ˚avære knyttet til kilder og Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 5 et lokalmiljø, kunne enkelte sl˚atterogs˚abære med seg anekdoter om personer eller spesielle hendelser. Musikken hadde med andre ord ﬂere lokale bindinger (tilknytninger) ved sida av egen musikalsk bærekraft.

Varianter Et særtrekk ved denne musikken er ogs˚aat “samme” sl˚attkan opptre i forskjellige utforminger – i varianter. Det henger sjølsagt sammen med den muntlige lærem˚atenog at spelemenn s˚ahar formet og tilpasset sl˚attene ut fra hukommelse, musikalitet, teknikk, kreative evner mm. Vi ser dette tydelig i lokalmiljøer der mange spelemenn er dokumentert i seinere tid, og vi kan ﬁnne det i en rekke eksempler der sl˚atterer blitt spredt over store geograﬁske omr˚ader.

Oppsummering: Viktige sider ved begrepet tradisjon innen felemusikken:

• Sl˚attenehar oftest anonymt opphav.

• Muntlig læring/videreføring.

• Musikken er knyttet til personer og geograﬁske omr˚ader.

• Det karakteristiske musikalske uttrykket – stilen.

• Musikken er knyttet til bruksm˚ater/funksjoner/anekdoter.

• Utbredte sl˚atterframtrer (og kan systematiseres) i variant-familier.

Men som nevnt er dette først og fremst musikk, og i daglig folkemusikalsk spr˚aker uttrykket ’tradisjon’ ofte begrenset til ˚ap˚apeke tilhørighet i et lokalmiljø og betegne det tilhørende musikalske stilen. A˚ spille i f eks Skj˚ak-tradisjonbetyr da et sett av lokale sl˚atterspilt i den lokale stilen som er utkrystallisert i Skj˚ak.En slik stil har alltid en del grunnleggende fellestrekk med andre feletradisjoner (sjangerfellesskap), den har nødvendigvis Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 6 enda ﬂere fellestrekk med musikk i naboomr˚ader,men ogs˚agjerne noen f˚a helt spesielle musikalske (lokale og personlige) ﬁngeravtrykk.

To feletradisjoner N˚arfolkemusikk-Norge i dag gjerne inndeles geograﬁsk etter feletypen som har vært brukt – hardingfele eller vanlig fele – vitner det om felenes sterke posisjon i det gamle samfunnet; til bruk i mange samværsformer, som høyt respekterte, og dels myteomspunnede instrumenter. Her fantes mange likhetstrekk uansett feletype. Ser vi p˚aselve musikkytringene de to feletypene er bærere av, virker forskjellene reelle nok i dag. Men deler av dette skyldes utvilsomt forskjellig utvikling gjennom et par hundre˚ar;i felenes første store blomstringsperio- de sist p˚a1700-tallet synes fellestrekkene hva gjaldt selve musikken, spille- teknikken og bruksm˚aten˚aha vært langt mer fremtredende. Hardingfelas understrenger – det opphavelig mest prinsipielle skillet mellom feletypene - ga noe endret klangfarge og -lengde. Ellers m˚afelene stort sett ha gitt de samme musikalske mulighetene, slik de var utformet og rigget p˚aden tid. Men siden da har særlig hardingfela gjennomg˚atten betydelig utvikling som instrument. Ogs˚ahardingfelemusikken virker ˚aha blitt betydelig endret, eller utviklet – trolig i atskillig større grad en musikken p˚avanlig fele. Kjernespørsm˚aletom hvordan feletradisjonene i Norge kunne ha utviklet seg med bare ´enfeletype, f˚arvi imidlertid la ligge.

Europeisk instrument til bygde-Norge Feleinstrument, av firestrengs type med grovt sett tilsvarende konstruksjon og ytre form som i seinere tid, har trolig kommet inn i bygdemusikken i Norge p˚a1600-tallet. Det foreligger et 30-talls opplysninger om felebruk før og rundt ˚ar1700, spredt over praktisk talt hele landet (uten at dette emnet har vært særlig nøye undersøkt). Hva som eventuelt kan ligge forut for dette, fins det stort sett bare gjetninger eller antydninger om, f eks Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 7 en mulig eldre og mindre feletype med tre strenger, og sagalitteraturens omtalte fidla. I tradisjonell musikkforskning har vanlig fele tidligere vært entydig for- bundet med et italiensk og klassisk opphav. Men en gjennomgang av nyere forskning i europeisk instrumenthistorie tegner et bilde av feleinstrument ogs˚ai utbredt folkelig bruk i mange land i Europa, over svært lang tid. Det kan framst˚asom om slike feler i eldre tider, p˚a1500 og 1600-tall, hadde en svært bred plass som bondeinstrument. I mer skolerte kretser hadde den lavere status enn f eks gambe og lutt, og er der helst bare nevnt brukt til simpel dansemusikk. Men fra sent 1600-tall ble felas status hevet i de kretsene, opp mot den framtredende posisjonen den har hatt i et europeisk klassisk musikkliv siden. Og dette faller sammen med en gullalder i italiensk felebygging (Stradivarius m fl). Men det gamle europeiske bondeinstrumentet fele fins dokumentert i mange karakteristiske utforminger, i omriss, hvelving, utsmykking mm. Og trolig er det varianter av slike feletyper som nordmenn først møtte. Fra rundt 1800, da masseproduksjon av mer standardiserte fiolinmodeller fant sted i Tyskland, fant mange slike feler/fioliner vegen til bygde-Norge. I Norden skjedde trolig en prosess p˚asent 1600-tall og tidlig 1700-tall der de musikk- og instrumenttradisjonene som allerede fantes, spesielt de som inngikk i en sosial eller offentlig funksjon, f eks i dans og bryllupsseremonier, i betydelig grad blir overtatt av fela. Tidligere m˚alangeleik og harpe ha hatt en mer framtredende posisjon som bondeinstrument.

Deling i feleomr˚aderog hardingfeleomr˚ader Hardingfelas alder i et slikt bilde er noe uklar. Ei gammel fele fra Hardan- ger, med understrenger, kalt Jaastadfela, er datert 1651, men dateringa er omdiskutert. Mer sikkert et det at utstrakt bygging, bruk og spredning av slike feletyper, med to understrenger, til betydelige omr˚aderi sør-Norge fant sted langt seinere – etter ca 1760. Omr˚adenedette gjaldt var Vest- landet fra Ryfylke til Sogn, Telemark, Numedal, Hallingdal og Valdres. Dette sammenhengende omr˚adetble noe utvidet p˚aseint 1800-tall, til deler av Agder (Setesdal) i sør og til Sunnfjord i nord. P˚atidlig 1900-tall Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 8 har hardingfela ogs˚af˚attet visst innpass andre steder, som i Nordfjord og Møre og Romsdal, der begge feletyper har vært i bruk siden. Men musikken og -stilen i de sist nevnte omr˚adeneble lite endret med hardingfelas inntog, og en regner fortsatt at disse omr˚adenesogner til tradisjonene for vanlig fele. Fra sent 1700-tall regner en følgelig med at vanlig fele var i bruk i et sammenhengende omr˚aderundt det skisserte, dvs gjennom sørlige, østre, midtre og nordlige landsdeler. Mer konkret; vanlig fele var brukt i et belte fra Ryfylke via Agder-fylkene, de ytre distriktene i Telemark og Buskerud, hele Østfold, Vestfold, Akershus, Hedmark, Vest-Oppland, Gudbrandsda- len, Nordfjord, Møre og Romsdal, Trøndelagsfylkene og de tre nordligste fylkene, bortsett fra samiske omr˚ader.

Sl˚attemusikken som felene møtte

Blant sl˚attetypene som begge feletypene overtok, regnes hallingen som den eldste. Dette er entydig dansemusikk, mest kjent som mannlig solodans, men har ogs˚aei historie som pardans. Men hovedtyngden av spelemennenes sl˚attetilfang hørte utvilsomt til de lokale formene av pols eller springar (mange forskjellige lokale betegnelser) – bygdedansen, oftest i tredelt takt, som var etablert i det meste av landet i hvert fall fra 1600-tallet. Som opphav for slik dans vises dels til mulige impulser fra Polen, men ogs˚atil andre mulige kilder sør og vest i Europa. Men uansett kan dette langt fra sees som innførsel av et produkt; de formene og særpregene som polsen/springaren (b˚adedans og musikk) har f˚atti norske (og nordiske) tradisjoner, er for egenartede og karakteristiske til det. I tillegg hadde marsjen (i eldre tid ogs˚akalt gangar) sine seremonielle funksjoner i alle omr˚ader,særlig i bryllupssammenheng. Gangar-dansen levde mer geograﬁsk avgrenset – særlig i Telemark (hardingfele) og Setesdal (vanlig fele til seint 1800-tall), og med slektninger som rull p˚aVestlandet. Men eldre kilder antyder at gangar-dans tidligere har hatt større utbredelse, dels som fordans i ei sammensatt form med pols/springar som etterdans (se under) . Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 9

Sl˚atterav disse typene – halling, pols/springar, marsj, og stedvis gangar/rull – var grovt sett kjernematerialet i norske fele- og hardingfeletradi- sjoner fram mot midten av 1800-tallet. Da ﬁkk “runddansene” (gammal- danstypene) – vals, galopp (polka), reinlender og masurka – innpass i alle disse omr˚adene,etter betydelig stilmessig omforming fra europeisk mote til norsk tradisjon. Slik tilpassing besto nødvendigvis i at musikk, eller musikalske impulser, ble omformet ut fra de musikalske erfaringer, spilletekniske ferdigheter og idealer som fantes i bygde-Norge. Men nye sjangre m˚attesjølsagt ogs˚ainnebære visse nye musikalske kvaliteter, og dermed kreve utvidelse av spelemennenes tekniske repertoar, kanskje særlig i strøkteknikken som formet de nye rytmene.

Dansemusikk før fela N˚arhistoriske perioder innen folkemusikk og -dans skisseres, er balladene viktige fra middelalderen og fram gjennom 1500-tallet, b˚adesom musikalsk og litterært uttrykk, og som dansemusikk. Ballade betyr dansevise. Den ble sunget til ringdans/rekkedans. Dette bygde p˚aimpulser særlig fra fransk, tysk og britisk omr˚ade,som ble omformet etter forholdene i Norden ved gjendikting og nydikting. Dansefunksjonen ser ut til˚aha falt bort i Norden p˚a1600-tallet, mens Færøyene har bevart den til v˚artid. I Norge og Norden levde balladen videre som folkevise (se mer i art. om vokal folkemusikk). Mot slutten av balladens tid med dans – p˚a1500-tallet - fantes ogs˚aet bredt utvalg av instrumenter i bruk, bl a strengeinstrumenter som langeleik og harpe, kanskje ogs˚aenda eldre strengeinstrumenter - noen har antydet en eldre og enklere feletype. Dessuten ble det spilt p˚amunnharpe, trom- me, mange slags bl˚aseinstrumenter og trolig ogs˚ap˚alyre. Derfor kan en ikke utelukke instrumentledsagelse til balladene, men instrumentbruk med bærende funksjon til slik dans ﬁns det ikke kjente spor av. Men halling (eller elementer av den) regnes ˚aha eksistert fra middelalderen, og ble helst danset til instrumentalmusikk? Hvilke funksjoner instrumentene ellers kan ha hatt, ut over det ˚afylle et grunnleggende behov for musikalsk opplevelse, er lite kjent. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 10

Musikk til pardans Siste del av 1500-tallet medførte betydelige endringer p˚adansens omr˚ade i Europa. Sangdansen (balladen) gikk ut av bruk; det nye var pardanser ledet av instrumentalmusikk. Slike impulser kom ogs˚atil Norge, for p˚a denne tid m˚adet ha oppst˚attfolkelige danseformer som utvikles til den brede folkelige danseslekta vi kaller pols-/springarformer (bygdedans, oftest i tredelt takt). Og uansett opphav m˚adenne prosessen vært langvarig og kreativ. I dag virker slektskapet med f eks eldre polsk dans temmelig perifert, musikalsk og stilmessig sett. Det en derimot mener ˚avite med sikkerhet er at i alle omr˚aderi Norge (og Norden), unntatt de samiske, var det rundt ˚ar1600 etablert slike pols- /springartradisjoner, som senere er regnet som et fundament i denne delen av kulturarven gjennom mange generasjoner, til v˚artid. Med denne nye pardansmoten som et kjernepunkt i samværsforme- ne, m˚asl˚attemusikken – instrumentalmusikk med bærende funksjon som dansemusikk – ha vokst fram. Men dette kan ha startet før fela var aktuell eller særlig utbredt. Gjennom deler av 1600-tallet kan langeleik og harpe (krokharpe) og kanskje lyre og munnharpe ha fungert til slik bruk i bygde- Norge, muligens ogs˚atromme og eldre strenge- og bl˚aseinstrumenter. Her er mye uklart omkring utbredelse, bruksm˚ateog i hvilken grad instrumentene var allemannseie. Det hører ogs˚amed til bildet at innen vokaltradisjonen har det ˚atralle dansesl˚atteralltid vært en kunst. En del sl˚atterﬁkk ogs˚atekst - eller visemelodier ble omdannet til sl˚atterog slik sett levde nok deler av den funksjonelle arven fra balladenes tid (musikk-tekst-dans) videre, om enn omformet. Ogs˚aselve balladene levde som nevnt videre som episke viser i muntlig tradisjon i mange generasjoner, noen steder helt fram mot v˚artid. For v˚ar del her er likevel strengeinstrumentene hovedtema; som forgjengere for fela (funksjonelt sett) m˚ade ogs˚aha lagt visse forutsetninger for felemusikken. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 11

Eldre strengeintrumenter 1500- og 1600-tallet kan ha vært langeleikens og harpas storhetstid. Lange- leiken er kjent fra det meste av Norge, og har slektninger ellers i Norden og mange land i Europa. Eldste dokumenterte norske eksemplar er datert 1524, fra Vardal i Vest-Oppland, et omr˚adesom sammen med Valdres fortsatt har levende langeleiktradisjoner. Lyre og harpe kan være enda eldre, med aner i middelalderen. Lyre kjenner vi bare gjennom et svært tynt materiale av instrumentfunn og avbildning, mens harpa er nevnt i sagalitteraturen, og enkelte steder var den brukt til inn p˚a1800-tallet. I En Fjeldbygd fra 1851 har Nikolai Ramm Østgaard en beskrivelse fra sin ungdom noen ti˚artidligere av Lægde-Dordi fra Tynset som spilte s˚a inntagende til dans p˚aharpe. Dette m˚aha vært et siste glimt av en instrumenttradisjon p˚aveg ut av bruk. Presten Hans Strøms beretninger fra Sunnmøre i 1766 kan sikkert gjel- de flere distrikter; han fant stor musikkinteresse hos almuen, der b˚ade Pigerne og Karlene, ofte flere i hvert hus, kunne forstaae at spille, enten paa Violin (hvilket er det sedvanligste Instrument) eller paa Lang- spill (langeleik), eller paa Harpe, som dog er det mest rar (sjelden) blant dem. Den nærliggende tolkningen av dette er at to eldre instrumenter er p˚aveg ut av bruk, mens den nyere fela/fiolinen er blitt det sedvanligste. Fra tidligere tider fins norske litterære belegg for fidla og gigja, strengeinstrumenter en regner var paralleller til samtidige kjente instrumenter i Europa. Gjennom middelalderen skal enkelte av disse ha blitt omformet fra klimpreinstrument til strykeinstrument, noe som ogs˚akan ha ang˚att v˚areforhold. Men spørsm˚aleter om slike litterære belegg fra den tid bare angikk det aller øverste, og skriveføre, sjiktet av befolkningen, som vi vet hadde god kontakt med europeisk kultur, eller gjaldt det ogs˚abredere lag av folk i bygde-Norge? Det fins ingen konkret kunnskap om noen utbredt strykertradisjon i norske bygder før felas tid. Likevel har en antatt at det kan ligge b˚and bakover mot slik eldre musikk innbakt i den egenartede og svært alder- dommelige spillem˚atenvi finner i deler av norsk felemusikk. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 12

Og fra 1700-tallet har felene og pols-/springdanstypene vist seg som usl˚aeligekombinasjoner innen musikk/dans i folkelige samværsformer gjennom mange generasjoner – felene m˚ada ogs˚aha vært som skreddersydd for den rytmiske aksentueringen som n˚avirker helt grunnleggende i denne musikken.

Stadsmusikanter i byene Opplysninger om tidlig felebruk finnes helst i det skriftlige materialet som et begrenset offentlige musikkliv har etterlatt. Behovet for offentlige mu- sikktjenester, kirkelige, militære og andre, krevde miljøer av profesjonelle musikere i en del norske byer – Kristiania, Bergen, Trondheim og Kristian- sand – fra siste del av middelalderen. P˚a1600- og tidlig 1700-tall ser vi dette etablert i flere byer, der Stadsmusikanter med privilegium – fullmakt fra Kongen – hadde enerett p˚aalt spill mot betaling. I unionen Danmark-Norge ble disse stadsmusikantene rekruttert fra et europeisk musikermiljø, i praksis helst fra Tyskland eller Danmark, og enkelte med fransk opphav. Stadsmusikantens marked i Norge ble utvidet p˚a1700-tallet, da bryllupsspill ble en del av inntektsgrunnlaget i byene, og etter hvert ogs˚ap˚a bygdene omkring (bryllup var en kirkelig handling, og dermed offentlig). Men der kom de nødvendigvis i konflikt med lokale spelemenn som hadde hatt disse godt betalte oppdragene. Og nettopp fordi ordningen var upo- pulær og vanskelig ˚ah˚andheve, finnes klageskriv og rettsdokumenter mot dem som brøt reglene, med viktige opplysninger for oss om musikklivet. Stadsmusikantene, dels kalt Musicus Instrumentalis, og deres svenner, hadde tidligere vært bl˚asereav ymse slag (ofte kalt pibere, trompete- re mm), og trommeslagere (tamburer). Fra siste del av 1600-tallet opptrer fela som instrument for stadsmusikantene, og fra starten av 1700-tallet har den en ledende posisjon i slike miljøer. Men p˚aden tid m˚afela ha vært vel etablert i alle lag p˚abygdene i Norge. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 13

Forpakterordningen Mulighetene for inntektsbringende bryllupsspill p˚abygdene fikk stadsmusikanten til ˚autvide sin aksjonsradius etter hvert, og hevde sin kongelige rett over stadig større omr˚ader.Først gjaldt det velbesl˚attemiljøer i nær- omr˚adertil byene, men mellom 1725 og 1750 kom store deler av bygde- Norge ogs˚ainn under forordningen. Jo større omr˚adeneble, jo flere oppdrag m˚atteleies bort til et nettverk av forpaktere. Dette er særlig godt kjent fra deler av Oppland, Hedmark, Trøndelag og Møre og Romsdal, men glimt av dette systemet er kjent fra det meste av landet. Ogs˚ai hardingfeleomr˚adersom Telemark opererte slike forpaktere, kalt stenderspelemenn (brukte oftest vanlig fele). En av dem var blant kildene for den legendariske Myllarguten. Men enkelte distrikter var lite berørt av denne ordningen i det snaue hundre˚aretden var aktuell p˚abygdene, trolig fordi avstandene var for store eller de økonomiske utsiktene for beskjedne. En forsker som Asbjørn Hernes har hevdet at Stadmusikantene var den direkte forutsetningen for felas inntog blant almuen i Bygde-Norge, ved at de kan ha skaffet lokale spelemenn de nye instrumentene, og lærte fra seg kunsten ˚aspille. Dette er vanskelig ˚atro, særlig fordi stadmusikantene la under seg de store dalførene p˚aØstlandet først etter at sl˚attemusikken p˚afele allerede m˚aha vært i gjenge i generasjoner. Dessuten virker sam- menhengen ulogisk n˚aralle rettssakene mellom priviligerte musikere og lokale spelemenn tyder p˚aat konkurransen var hard. Snarere kan det ha vært slik at felemusikkens styrkede stilling til dans og i seremonier, sammen med økende folketall og velstand i en del bygdemiljøer, hadde lagt forholdene til rette for at dette markedet ble interessant for stadmusikantene.

Upopulær ordning De forskjellige oppfatningene omkring stadsmusikantordningens betydning – dels som en forutsetning for feletradisjonene (Hernes), dels som en hem- sko – m˚avariere ogs˚amed st˚astedi forhold til tradisjonene. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 14

Ordningen brakte utvilsomt nyheter til bygdene i form av musikk til motedanser som de kondisjonerte i alle bygder og storbønder p˚abredbygdene tok i bruk. Her har skolerte stadsmusikanter sikkert p˚avirket de musikalske idealene, og ogs˚avært til aktiv hjelp. Kanskje dynastiene av musikerslekter (gardbrukere/organister /fiolinister) vi finner f eks i Akers- hus p˚ahele 1800-tallet oppsto med slik inspirasjon? I mer fjerntliggende distrikter, med lokale spelemenn som forpaktere, og med et lite, mer isolert miljø av kondisjonerte, var p˚avirkningenav moter˚apenbart mindre. Her hadde ordningen dessuten s˚amange praktiske begrensninger, at andre spelemenn hadde gode muligheter for utfoldelse. I en del omr˚ader,f eks i Nordfjord og Trysil/Engerdal, fins knapt spor etter ordningen. Det m˚abekrefte at geografisk avstand og økonomiske utsikter p˚avirket interessen hos Stadsmusikanten. Det var sikkert ogs˚agrenser for hvor langt ned i de sosiale lag, eller i de dagligdagse samværsformene, ordningen kunne h˚andheves. P˚abygdene p˚avirket den neppe det store mangfoldet av dansesamvær i helger og høytider, p˚asetrene om sommeren, eller ved dugnader, auksjoner, sl˚attonneller skuronn. Dessuten var handelsmarkedene fristilte fra Stadmusikantenes rettighe- ter. Og dette var svært viktig, for dit m˚atte alle. P˚amarkedene – dels lokale og spesialiserte (f eks hestemartna´), dels store (p˚alandsdelsniv˚a) og generelle – foregikk nær sagt all handel av nødvendige varer, mat, red- skaper og husdyr. Her var ogs˚amusikken og dansen viktige ingredienser, b˚adep˚asjølve markedet, som kunne vare opptil ei uke, og p˚areise til og fra, som kunne vare i opp til flere uker. Dette m˚afortelle at det til tross for stadsmusikantordningen var gode muligheter for musikalsk utfoldelse for spelemenn. Men begrensningene gjaldt, irriterende nok, de best betalte oppdragene i bryllup. En slik p˚atvunget ordning var upopulær p˚abygdene, og vanskelig ˚a h˚andheve i det snaue hundre˚aretden var aktuell der. Og da de nasjonale strømningene i tida ogs˚amedførte kritikk mot den utenlandske dominan- sen av musikklivet i byene – stadsmusikantene var oftest dansker eller tyskere – ble det enda vanskeligere. Ordningen ble formelt sett avskaffet ved lov i ˚ar1800, men de som innehadde privilegier fikk beholde dem, Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 15 og først da privilegiene i laugsvesenet falt helt bort i 1839 var ordningen endelig avskaffet. Men da hadde den i praksis vært død lenge.

Instrument med stigende popularitet Fra midten av 1700-tallet m˚afela ha vært sentral i nær sagt all bruk av instrumental musikk i skikker og samværsformer. Og denne bruken var svært omfattende. Enkelte sentrale elementer i dette ser ogs˚aut til ˚aha vokst fram av fela, eller forutsetter fela som bærende instrument: Ingen andre instrumenter kan gjengi det rytmiske livet og mangfoldet i klang og melodiføring som virker som en vital forutsetning for denne gamle musikken. For de dominerende sl˚attetypene fra 1600-tallet og framover – pols-/springar-typer, halling og marsj (gangar) – er den som skreddersydd. Dessuten krevde bryllupsseremoniene, slik vi kjenner dem fra 17- og 1800-tallet, bevegelsesfrihet for spelemannen, med et instrument som kunne spilles mens en sto, gikk, red eller kjørte hesteskyss. Ogs˚aher var fela i en særstilling.

Starten p˚a1800-tallet Ved inngangen til 1800-tallet rommer omr˚adetfor den vanlige fela atskillig variasjon n˚ardet gjelder den folkelige kulturens utvikling og status. I omr˚ader(dalfører) p˚adet indre Østlandet eller p˚aNord-Vestlandet og lengre nordover, var bondesamfunnet i stor grad preget av stabilitet, ogs˚ai forvaltningen av tradisjonene som behandles her, tilsvarende som i mange hardingfeleomr˚ader.I slike miljøer kan perioden fra 1750 til 1850 regnes som en gullalder for felene og de tradisjonelle musikk- og danseformene som var knyttet til dem. Dette faller sammen med ei blomstringstid ogs˚a for annen bygdekunst, som treskjæring og rosemaling. Men omkring de store byene, særlig Kristiania og Trondheim, og p˚a bredbygdene p˚aØstlandet, var nye moter og skikker i ferd med ˚aendre bildet kraftig. Her ble de øvre sosiale lag – embetsmanns- og storgards- miljøer – inspirert av musikk- og dansemoter fra europeiske hovedste- Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 16 der. Velstandsøkningen som slike miljøer opplevde, særlig som følge av tømmerhandel med Kristiania og utlandet, gjorde dem tilgjengelige og mottakelige for nye moter innen klær, møbler, byggeskikker og samværs- former med dans og musikk, som dels ble formidlet gjennom stadsmusikantene. For utøverne innebar dette nødvendig skolering mot mer “klassiske” idealer, men denne storgards-tradisjonen faller stort sett utenfor v˚arram- me her. Ved siden av dette, bokstavelig talt, i miljøene av husmenn og sm˚abrukere i de samme geografiske omr˚adene,levde imidlertid gamle danse- og mu- sikktradisjoner videre. Disse var ˚apenbart parallelle med de vi kjenner fra dalførene, men hadde n˚af˚attlav status p˚abredbygdene, fordi de var ansett som gammeldags, og levde blant sm˚ak˚arsfolk. Slike følger av voksende sosiale skiller (standforskjeller) var særlig tydelig f eks i Sør-Hedmark, Akershus og Vest-Oppland. Men felles for alle distrikter og miljøer var felas/fiolinens sterke posisjon. Og det store antallet spelemenn, forteller at s˚agodt som alle hadde mulighet for ˚askaffe seg ei fele.

Sl˚attetyper Pols/springar Fra fele-epokens fremvekst og fram til omkring 1840-50, har bare et lite antall forskjellige sl˚atte- og dansetyper vært i bred generell bruk i bygde- Norge. Og faktisk m˚aéndansetype ha dominert samværsformene i betydelig grad; den omtalte polsen/springaren, bygdedansen som opptr˚adte under mange forskjellige lokale navn (se under), og i mange lokale utforminger. Tilsvarende m˚adenne sl˚attetypen ha dominert spelemenns repertoar over svært lang tid. Det medførte at den i spesiell grad ble bærer av stiltrekk som var karakteristiske for slik instrumentalmusikk, og alts˚aga den en spesiell musikalsk identitet. Og det er de varierte utformingene av slike sett av stiltrekk som vektlegges n˚arvi vil beskrive tradisjoner, knytte dem til forskjellige geografiske omr˚ader,sammenlikne dem, eller skille dem fra hverandre. Viktige Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 17 elementer i dette bildet er rytme, karakteristiske melodifigurer (formler), ornamentikk, klangeffekter (løsstreng og grep, og omstemming av fela), tonalitet, dessuten mer funksjonelle sider som sl˚attelengde(samhørighet med dans) og tempo.

Rytmen – et kjernepunkt. N˚arpols-/springartyper skiller seg fra hverandre ved karakteristiske trekk i musikalsk stil og form, snakker vi som nevnt om forskjellige musikalske tradisjoner. Slik har dette bildet fremst˚atti det hundre˚aret samle- re og forskere har vektlagt slike sider. Og det virker troverdig at pols- /springartradisjonene i feleomr˚adenehar hatt en ganske stabil grunnform og funksjon i hvert distrikt over svært lang tid. I og med dansefunksjonen, er rytmen selve nervesentret i denne musikken, og er følgelig spesielt viktig i oppfatningen, beskrivelsen og sam- menligninger av tradisjoner. Rytmen i pols/springar (fele og hardingfele) oppfattes, og kan beskrives, som gjennomført tredelt i store omr˚aderi Sør-Norge, men med forskjellige mønstre for tyngdemarkering (betoning) av taktslagene, og til dels forskjellige mønstre av asymmetri (systema- tisk ulike lange taktslag). Ogs˚atempoet inng˚ari dette bildet. Men ingen av disse elementene er helt enhetlige og stabile størrelser, og dermed kan rytmisk egenart vanskelig uttrykkes matematisk som faste forhold mellom slike størrelser. Variasjonene (dynamikken) foreg˚arlikevel innenfor visse mønstre og tøyelige rammer, som er forutsetningen for at noe blir oppfattet som en troverdig del av, eller representativ framstilling av, en spilletradisjon. Detaljert beskrivelse og inndeling av rytmeprinsipper er komplisert. Men med utgangspunkt i at pols-/springarmusikken og -dansen er ˚aopp- fatte som en funksjonell enhet, m˚a tredelt takt og stabil grunnpuls (syste- matisk repetisjon av tredelt metrisk mønster) forutsettes ˚avære grunnleggende. Dette gjelder da ogs˚aover store omr˚aderi landet. Men unntak fins ogs˚afra dette. P˚adeler av Vestlandet (hardingfele og fele), og deler av Nord-Norge (fele) fins sl˚attetilfangav pols-/springartyper der en kan oppfatte brudd med et tredelt mønster. Forklaringa er at den Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 18 lokale utforminga av dansen og musikken ikke er bundet av et tredelt mønster. Her gis alle taktslag lik tyngde og lengde, og der ei forskyving av forholdet mellom melodigang og dansetrinn er uproblematisk. Likevel finner vi ogs˚ai disse omr˚adeneb˚ademelodiske fraser (og dels hele sl˚atter) som kan inndeles i tretakt. Men rytmen er alts˚ajamn, og ˚apen for at dansen ikke er bundet av tretakt. I noen av omr˚adenemed gjennomført tredelt takt er rytmen relativt jevn (nær like lange taktslag), f eks i tradisjoner i Trøndelag, deler av Nord-Norge (se under) Møre og Romsdal, Nordfjord, de nordligste bygdene i Hedmark osv. Men i øvrige omr˚ader,og ogs˚atildels innen de nevnte, trer to ulike mønstre fram innen hver sine omr˚ader(se under). Disse bygger p˚ahvert sitt grunnmønster for betoning (felles rytmeoppfatning hos spelemenn og dansere), som igjen er knyttet til hvert sitt mønster for metrisk asymmetri (ulike lange taktslag). Men graden av slik asymmetri kan variere fra nesten umerkelig til solid markert, ogs˚ainnen samme omr˚ademed en viss variasjon p˚ahelt ned p˚a individniv˚a.Følgelig finner en aldri noen br˚a(eller geografisk betingede) brudd i rytmeoppfatning mellom tilgrensende tradisjonsomr˚ader. En slik beskrivelse av, og inndeling i, rytmeprinsipper, er ei teoretise- ring over fenomener som lokale spelemenn sjølsagt har hatt et helt ukom- plisert praktisk forhold til – dette var innbakt i deres musikalske dialekt. Men i sine mest markerte former framst˚arde to asymmetriske systemene som klart forskjellige prinsipper for rytmeoppfatning og –utførelse.

Rytmeprinsipper i feleomr˚adene Etter grov geograﬁsk fordeling av disse to asymmetriske rytmeprinsippene i Sør-Norge (og fordi de deler Hedmark fylke p˚amidten) kan vi kalle dem nord-rytme og sør-rytme. Nord-rytme har i hovedsak tyngst betoning p˚aførste og tredje takslag. I dette bildet kan asymmetrien vise seg ved en noe innkortet ener, en tilsvarende utvidet toer og en middels lag treer, men alts˚amed variasjon mot tre jamne taktslag. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 19

I feleomr˚adenefinnes slik nord-rytme med rytmisk asymmetri i forskjellig grad, i tradisjoner i nordlige distrikter i Hedmark, i Gudbrandsdalen og Vest-Oppland, til dels Trøndelagsfylkene og bare sporadisk og i beskjeden grad i Nordfjord og Møre og Romsdal. Dessuten finnes rytmen i tilgrensende omr˚aderp˚asvensk side, bl a i Dalarna og Jämtland. I flere av disse omr˚adene,Trøndelag, Nord-Vestlandet, Jämtland osv, utføres taktslagene i pols/springar som nevnt med temmelig jevn lengde, men betoning p˚a ener og treer tilsier samme grunnprinsipp. Dette grunnprinsippet for rytmisk markering / asymmetri finnes ogs˚ai springaren hardingfeleomr˚ader som Valdres og Hallingdal. Sør-rytme har tyngst betoning (og takttr˚akk) p˚aførste og andre taktslag, og asymmetrien viser seg som noe forlenget ener, middels toer og noe kortere treer, men ogs˚aher med variasjon mot tre ganske jamne takslag. Dette fins i et sammenhengende omr˚adefra midtre og sørlige deler av Hedmark, via Akershus (og grenseomr˚aderp˚asvensk side), Østfold, Vestfold til Agder-fylkene og hardingfeleomr˚adetTelemark. Det vi her har skissert som to asymmetriske rytmeprinsipper har alts˚a forekomster i hver sine sammenhengende geografiske omr˚ader– som begge finnes i b˚adefele- og hardingfeleomr˚ader. Kan det at de skisserte rytmegrensene stadig krysser felegrensene, antyde at rytmegrensene er eldst? I hardingfeledistriktene fins tilsvarende lokale rammer for variasjon mellom det tydelig asymmetriske og det relativt jevne. Ogs˚aher blir be- toningen av taktslagene, og kjennskap til dansen, et viktig element for ˚a tolke de rytmiske kodene. En del polstradisjoner i Nord-Norge har som nevnt jevn markering av taktslagene, og en melodistruktur som dels er ubundet av faste metriske mønstre, og der musikk og dans har tilnærmet lik tyngde og lengde i hvert taktslag. Dette kalles udelt takt. (N˚arenkelte slike distrikter ogs˚ahar en del polsmelodier der grei trede- ling virker naturlig, er det muligens en følge av innvandringen fra sørligere distrikter p˚a1800-tallet.) De nevnte tilfellene av udelt takt i eldre springartradisjoner f eks i Nordfjord, der tredelt takt n˚aer dominerende, forteller om flere histo- Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 20 riske sjikt i disse tradisjonene, der sl˚atteri udelt takt, kalt gamalt eller gamlespringar, regnes som det eldste.

Sl˚atteform Lengden p˚afelesl˚atterfor vanlig fele er generelt nødvendigvis knyttet til formen (lengden) p˚adansen, men her var det rom for betydelig variasjon. Flertallet av sl˚atter,og særlig de av pols-/springartype, er bygd p˚ato vek (deler / melodiske motiver), men vi finner ogs˚asl˚attermed tre og fire vek. Hvert vek bygger p˚aet motiv som repeteres (og dels varieres) etter visse mer eller mindre faste mønstre. Motivene har ofte 4 takter, men n˚armaterialet viser variasjon p˚amotivlengde fra ei takt til 12-15 takter, vitner dette om rom for mangfold og fantasi. Sjølsagt hadde gode dansere fleksibilitet til ˚atilpasse dansen etter slik variasjon. Og i praksis var det slik at danserne ofte kjente sl˚attenesom kom - disse var lokalt felleseie gjennom generasjoner - og tilpasset dansen deretter. I praksis kan en felepols/-springar av den mest vanlige fasongen ha for eksempel 64 takter (med solid slingringsmonn). Da regnes sl˚attenog dansen som en avsluttet helhet. Men i enkelte distrikter kan grupper av sl˚attervære hektet sammen til s˚akalte kuler, der hver sl˚attspilles kortere (hver sl˚attedel er mindre repetert). I runnomkuler i Trysil/Engerdal eller polskkuler i Rendalen (runnom og polsk er lokale navn p˚apols/springar, se under) var sl˚atteneoftest spilt med 24-32 takter (med slingringsmonn oppover), med bare korte opphold imellom, der danserne gikk noen stegs promenade før neste lek gled i gang. Slik kunne fra 3-4 og helt opp til 15-20 sl˚atterog danser komme tett p˚ahverandre før det ble et lengre opphold. Beskrivelse av lignende system for dans og musikk fins flere steder fra eldre tider, b˚adei fele- og hardingfeleomr˚ader,s˚adette har trolig vært mer utbredt. Her inng˚arogs˚aetterslengen, en avsluttende melodifigur p˚a et par-tre takter i synkende tempo som avrunding p˚ahver sl˚att, mens danserne gjør en takk-for-dansen-figurering. Melodisk kan den være hentet fra sl˚attensom ble spilt, eller ha en mer standardisert form som kadensering fra kvintniv˚aog ned, eller opp, mot grunntone. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 21

Betegnelser Pols eller polsdans er de vanligste betegnelsene i den nordlige landsde- len, i Trøndelag, p˚aNord-Møre og en del distrikter i nordlige og midtre Hedmark. I Nordfjord, p˚aSunnmøre og i Romsdalen brukes helst springar, en betegnelse vi ogs˚aﬁnner igjen i spredte glimt i sørlige Hedmark. I Nord- Gudbrandsdalen, p˚aOppdal, og i Folldal og Alvdal kalles sl˚atten og dansen springleik (-lek). Midtre og sørlige deler av Gudbrandsdalen, Vest- Oppland, Hedemarken, deler av Solør-Odalen, Akershus, Østfold, Vest- fold har stort sett betegnelsen springdans (springar), mens kystomr˚adet sørover og Agderfylkene helst har springar (springdans) som betegnelse. Hedmark har i tillegg betegnelser som polsk i Rendalen og midtre En- gerdal, og runnom i sørlige Engerdal og deler av Trysil.

Funksjoner Sammen med den nevnte antakelsen – særlig fra svenske forskere – om at polsen/springaren dels er bygd p˚aimpulser fra Polen, ﬁns ogs˚aopp- fatningen om at opprinnelsen kan ha vært ei sammensatt danseform, der en rolig fordans i todelt takt ble etterfulgt av en livligere etterdans i tredelt takt. Disse delene skal riktignok ha skilt lag allerede p˚a1600-tallet i Polen (og Norden?). Men etterdansen antas alts˚a˚aha gitt impuls til v˚ar pols/springar, den gjeveste dansen og sl˚atteni nær sagt alle feledistrikter i landet gjennom mange generasjoner. Ei slik sammensatt form er dokumentert brukt ﬂere steder i Norge helt fram til siste del av 1800-tallet, men da entydig knyttet til en spesiell bryllupsseremoni kalt brudedans, det brudens status ble endret fra jente til kone, og brudgommens fra gut til (ekte-)mann. Der m˚atte bruden danse med alle herrer, etter rang og verdighet, tilsvarende danset brudgommen med alle kvinnelige gjester. Dette er kjent særlig fra Hedmark, Akershus, Vest-Oppland, Nord- Møre og Nordland, og fra enkelte hardingfeleomr˚ader,f eks Buskerud. Den første delen, fordansen, var kalt marsj eller gangar (der dansen / Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 22

bevegelsen bl a er beskrevet som en slags polonaise), den andre delen er en kort springar/pols. I alle dokumenterte tilfeller er de to delene ogs˚a bundet sammen med et melodisk fellesskap. Etter brudedansseremonien kunne dansen begynne for alle bryllups- gjestene, og da ser det ut til at polsen/springaren var egen frittst˚aende dans, dels utført i kuler.

Halling Hallingen har svært gamle aner, og er i senere tid mest kjent som en solo mannsdans. Men i enkelte omr˚ader,som i Midt-Gudbrandsdalen og Sunnfjord, har den ogs˚avært kjent som en pardans. Hallingen har vært utbredt i de fleste fele- og hardingfeledistrikter i Sør-Norge og i et geografisk belte langs grensa p˚asvensk side, men posisjonen den har hatt virker variabel, i hvert fal i tidsperioden for dokumentert kunnskap om den. I Trøndelagsfylkene og lenger nord er forekomste- ne bare sporadiske, og helst kjent fra omr˚adermed innflytting sørfra p˚a 1800-tallet. Stort sett gikk hallingen av vanlig bruk som dans midt p˚a 1800-tallet Men visse elementer fra dansen har vært brukt seinere som idrettsleker (ogs˚ai det militære) eller festinnslag (kruking, hallingkast). Men hallingmusikken har levd lenger, og særlig i Gudbrandsdalen har et rikt hallingrepertoar vært kjent blant spelemenn fram mot v˚artid. Hal- lingdansen forutsetter jevnt tempo og lik tyngdemarkering av taktslagene, Hallingsl˚atterer ofte notert i 2/4 takt, men n˚aratskillig av det melodiske materialet ikke er bundet av fast taktart (fast antall taktslag i motivene), kan 2-3/4 takt være tjenlig som taktartssignatur. I hallinger som er bygd p˚arepetisjon og variasjon av sm˚amelodimotiver tilvarende en del harding- felesl˚atter,er ogs˚aimprovisasjon av sl˚atteformen en del av bildet. Men en del hallinger har en fastere form p˚ato-tre vek.

Marsj, gangar Mange marsjer har et høytidlig og verdig preg, og oppfattes i dag som typiske til den funksjonen de har hatt som bruremarsj i bryllup. Andre Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 23 deler av denne musikken kan ha kommet til bygdene fra et militært opphav, særlig med spelemenn som deltok som soldater under Holsteinkrigene i 1760-˚arene,eller i ufreds˚arene1807-14 (mot bl a Sverige). I tillegg kan en møte marsjer med et annet og eldre preg, med en rytmisk spenstigere stil, og en form som kan grense opp mot en rolig halling. Disse kan ogs˚apasse inn i beskrivelsen av den omtalte fordansen i brude- dansen, som ﬂere steder er kalt gangar, og der b˚adenoteopptegnelser og beskrivelser antyder et rolig hallingpreg. At samme sl˚attematerialekunne f˚aforskjellige funksjoner ved justering av tempo og energi, er i tilfelle ikke uvanlig. Forskeren Arne Bjørndal viser til eksempel fra Sunnfjord (hardingfele): Før de nyere bruremarsjene overtok tidlig p˚a1800-tallet brukte de der en eldre type sl˚atter,som kunne justeres til b˚adedans- og marsjfunksjon; dei langdrog hallingen n˚ardei gjekk fyre brudlaupet og spela. Og i Telemark er det vanlig oppfatning at musikken til gangar(-dans) i tidligere tider ogs˚ahadde funksjon som marsj før et mer moderne marsjrepertoar ﬁkk innpass.

Marsjens seremonielle funksjoner Der tradisjonene har holdt seg lengst, og/eller er tidlig dokumentert, ﬁns omtalt et mangfold av funksjoner og seremonier der marsjer inngikk. N˚ar brura var pyntet p˚abryllupsdagen kunne hun visse steder spilles ned fra brurloftet med marsj. P˚akirkevegen fram og tilbake klang marsjer, særlig der følget passerte garder. Johan Elgshøen i Trysil (f 1853) beskrev videre sine marsjoppdrag som spelemann:

• n˚arbrurfølget kom fra kirken og inn i bryllupsg˚arden

• n˚ardet første traktementet - dram og biteti - ble servert p˚atunet

• n˚argjestebudsﬂokken i taktfast marsj toget inn til bryllupsbordene

• n˚argrauten ble b˚aretfram i prosesjon

• n˚armorgendrammen ble skjenket Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 24

Tar en med at marsjer ogs˚avar underholdning (taﬀelmusikk) ved bryl- lupsmiddagen, og at ponsmarsjen annonserte hver runde av skjenking av den lokale brennevinsblandinga, er det ikke ˚aundres over at marsjtilfanget var rikt.

Samspill Sjøl om norsk tradisjonell felemusikk i det alt vesentligste har vært solistisk i eldre tid, fins eksempler p˚aenkelt samspill, helst bare med to utøvere, og fra først av særlig knyttet til marsjene og dermed seremoniene. P˚a1700-tallet kunne tamburtromme ha sin funksjon ved siden av fele i bryllupsseremonier (del av stadsmusikantvesenet). Glimt av dette er kjent fra bl a visse bygder i Gudbrandsdalen, Østerdalen og Møre og Romsdal. Men etter 1800, da stadsmusikantvesenet ble avviklet, er tamburen knapt mer synlig i slik sammenheng. I første halvpart av 1800-tallet har to klarinetter vært brukt til marsjer enkelte steder (Midt-Gudbrandsdal), og noe seinere har klarinett og fele forekommet brukt flere steder, særlig i Trøndelag og Møre og Romsdal. To feler i unisont samspill er ogs˚anevnt, og en del marsjer egnet seg godt for samspill i oktavavstand (grovt og grant, høgt og l˚agt eller uppi og neí), som kom i bruk fra 1860-˚arenei Trysil/Engerdal, Sør-Trøndelag og deler av Ottadalen. Slik oktavsamspill mellom feler er ogs˚abrukt i pols/springar i de nevnte distrikter. I byer, bynære omr˚ader,og noe skolerte miljøer var sjølsagt situasjonen annerledes, der mindre ensembler, f eks ledet av stadsmusikanten eller hans svenner, hadde framført moderne musikk, lett arrangert for flere instrumenter, for de kondisjonerte. Framstillinga her beskriver for enkelhets skyld kulturelle ytterpunkter i et lokalsamfunn og tegner følgelig betydelige kulturforskjeller mellom ulike sosiale miljøer (lag). I virkeligheten var det aldri vanntette skott mellom miljøene, og mellomvarianter i musikalsk smak og framføring m˚aha vært mange. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 25

Motedanser, runddanser P˚a1700-tallet kom menuetten som en av mange motedanser til de nordiske landene, sikkert via skolerte musikere (stadsmusikanter) i by- og embets- mannsmiljøer. Den var motedans i flere europeiske land, og hadde i stilisert form ogs˚af˚attinnpass i kunstmusikken. I Finland fikk den sterkt rotfeste ogs˚ai folkelige tradisjoner, og har hatt det siden. I Sverige fikk den ogs˚aet visst innpass, mens i Norge forekommer melovit eller menevit bare sporadisk nevnt i folkelig tradisjon fra siste del av 1700-tallet, bl a i Gudbrandsdalen. Fra denne tida og framover har en mengde dansetyper figurert som moter i byer og bredbygder. En del av dem har seinere vært brukt i embetsmanns- og storgardsmiljøer som stildanser eller turdanser, men yt- terst f˚aav dem fikk særlig innpass hos almuen. Men deler av musikken til slike stildanser, som f eks engelsk dans, firetur, sekstur, ˚attetur mm, ble ˚apenbart omformet til folkelige valser (se under) og tatt i bruk som rundvals da den kom p˚amote. I kystnære omr˚aderkom nye impulser lett via sjøfarten; et eksempel er reelen fra britiske omr˚ader,som en finner innslag av p˚aSørlandet, Vestlan- det og i Nord-Norge, og i visse omr˚adermed direkte utenlandske impulser, f eks ved gruvedrift. Men med runddanstypene, vals, galopp (polka), reinlender og masurka, skjedde en forandring. Ogs˚adisse danse- og meloditypene kom trolig først som moter til bymiljøer via utenlandske skolerte musikere, valsen fra rundt 1800, galoppen et par ti˚arseinere. Denne importvaren ble overtatt av skolerte dansemusikere og -komponister, som bygde den videre til en ensemblemusikk (storgardsmusikk), som bl a Anders Sørensen ble en tidlig framst˚aendeeksponent for. Men slike dansetyper, særlig vals, forekom ogs˚ai bruk i lavere sosiale lag i land i Nord-Europa, s˚amer folkelige impulser av dansemoter, via stor reisevirksomhet, kan ogs˚aha vært godt mulig. Uansett ble noen slike sl˚atte-og dansetypene etter hvert mote ogs˚ai bygde-Norge, men ikke uten at en omfattende tilpasning m˚aha skjedd. Særlig ble den musikalske stilen omformet, naturlig nok i tr˚admed den musikalske erfaring som var Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 26

felleseie i bygdemiljøene – stort sett basert p˚aden gamle sl˚attemusikken. 1840-˚areneser ut til ˚aha vært den store utbredelsesperioden for valsen i bygde-Norge (sjøl om det startet tidligere), og i løpet av et par-tre ti˚arvar ogs˚ade tre andre runddansene, galopp, reinlender og masurka, i bruk p˚abred basis. Omformingen omfattet ogs˚ai noen grad betegnelsene; vals var mest stabil, reinlender varierte i diverse dialektutforminger (ring-, rei-, rel- osv), masurka kalles ogs˚apolka eller polka-masurka, mens den hurtige dansen i todelt takt ble kalt hamborgar (-børjer) p˚adeler av Østlandet og Nord-Vestlandet, skotsk i deler av Østerdalen og Gudbrandsdalen (dansen kalles ogs˚ahusk eller ristar) og hoppvals i deler av Trøndelag. Betegnelsene som er mest brukt i den skolerte stilen – galopp og polkett – kom ogs˚anoe i brukt i det mer folkemusikalske, mens polka helst er en nyere betegnelse. Disse fire runddansene fikk voldsom popularitet, mye p˚abekostning av springaren/polsen. N˚arfela i de siste ti˚arenep˚a1800-tallet ogs˚afikk sterk konkurranse av trekkspillet (durspillet), som hadde de fire nevnte runddanstypene som kjernerepertoar, gikk de eldre tradisjonene mer og mindre av bruk som aktuell dansemusikk. Og da dansefester tidlig p˚a 1900-tallet flyttet ut av private hjem til nybygde samfunnshus (ungdomshus), kom felelyden uansett til kort mot kraftig trekkspillyd. Men i visse miljøer levde deler av tradisjonene videre, og som musikalsk repertoar for felespelemenn har de gamle sl˚attetypene mange steder aldri g˚atthelt ut av bruk.

Spredning, læringsveger. Som nevnt var disse musikk- og dansetradisjonene i stor grad et lokalt allemannseie i bygde-Norge i sin tid. Dette var lenge alle generasjoners musikk, som kunne inng˚ai nær sagt alle samværsformer. Slik sett var den ogs˚agodt tilgjengelig for den som ville lære og føre dette videre. I eldre tid foregikk all læring muntlig – notekunnskap var stort sett ukjent i bygdmiljøene. Den kunne foreg˚ap˚asvært forskjellig vis, som strukturert detaljundervisning over lang tid mot fast betaling (ofte i na- turalia), eller som mer tilfeldig læring av enkeltsl˚atter,eller bare ved at en Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 27 hørte andre spelemann i dansesituasjoner. Mest vanlig var det kanskje at spelemenn oppsøkte hverandre og utvekslet sl˚atter. Med handelsmarkedenes funksjon i eldre tider (der det meste av all handel foregikk), og musikkens plass der, l˚adet spesielt til rette for utstrakt sl˚atteutveksling. For de mest legendariske spelemennene p˚avanlig fele, som Fel-Jakup fra Skj˚ak,var handelsmarkedene like mye en scene og et musikalsk marked. Ellers kunne m˚anedslangevandringer, for ˚atreﬀe likesinnede, utveksle sl˚atterog ta tilfeldige spilleoppdrag, ogs˚avære en m˚ate˚aopprettholde livet p˚a.For noen av disse har nok ryktet som spelemenn langt oversteget ryktet som gardbruker og familiemenneske. Men i ettertid fremst˚arde som viktige formidlere av en kulturarv.

Spillestil Dagens bilde av det musikalske spr˚aket i sl˚attemusikken viser betydelige variasjoner. Grovt sett kan en som nevnt tenke seg spilledialektene formet av forskjellige kombinasjoner av sjangertypiske stiltrekk – kombinasjoner som igjen kan fortelle de kyndige om f eks geografisk tilhørighet. Men i den eldste lyddokumenterte felemusikken, som kan fortelle om spillestil langt tilbake p˚a1800-tallet, finnes alltid en del felles vitale stiltrekk over store geografiske omr˚ader,som later til ˚adanne en ganske ensartet basis for gammel fremføringsm˚ate:

• melodier med begrenset toneomfang, ofte kvint- eller oktavramme, og følgelig oftest tonale tyngdepunkter p˚agrunntone- og kvintniv˚a,

• mye bruk av bordun (medklingende streng ved siden av melodien),

• svært tydelig markert danserytme,

• melodigang som er krydret med ornamentikk (sm˚aﬁgurer),

• melodigang gjerne med innslag av variert tonalitet (svevende tonalitet), etter noen tøyelige mønstre. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 28

Forskjellene mellom dialektene vises tydeligst i danserytme og strøkføring (frasering), der hver lokal sl˚attetradisjoner fundert p˚aforskjellige sett av (mer eller mindre) karakteristiske mønstre.

Klang/felestiller I all gammel sl˚attemusikk inng˚aromstemming av fela til mange forskjellige stiller (stemmem˚ater).Slik dette er brukt i praksis, ligger logik- ken ˚apenbart i den klanglige eﬀekten dette gir ved bruk av medklingende strenger (bordunspill), og dessuten at de mest sentrale tonene og klangene i sl˚attens toneart kan gis ekstra tyngde (strenger stemmes oftest om til grunntone- eller kvint-niv˚afor tonearten). N˚arnyere impulser i felemusikken har pekt mot en mer enstemt me- lodirettet stil, har hensikten med omstemming blitt redusert. Men i lokal- miljøer hvor tradisjonell spillem˚ateer godt bevart, kan oftest seks til ˚atte stemmem˚aterha vært i bruk fram mot v˚artid. Og ser en feleomr˚adene under ett er tallet høgere – bokserien NORSK FOLKEMUSIKK Sl˚atter for vanlig fele, bd 1-5, har dokumentert 11 forskjellige felestiller fra sl˚atter i lydopptak.

Folkekunst i kontinuerlig endring Sl˚attemusikken har, som all annen folkekunst, levd i kontinuerlig endring. Muntlig overlevering via kunstnersinn, og utøvere p˚aalle niv˚aerav musikalitet og ferdighet, kunne tilsi ekstra stor variasjon innen slik musikk – som ikke har etterlatt h˚andfastmateriale (ikke-materiell kulturarv). Her kunne nye impulser ha medført br˚aendringer hvis ikke et sett av beva- rende bindinger hadde fungert som et stabiliserende ankerfeste. Musikken hadde som nevnt lokale og kulturhistoriske tilknytninger, den tilhørte alle generasjoner i bygdesamfunnene og var en sentral del av nedarvede skikker og samværsformer. Alle i lokalmiljøene kjente musikken, og fungerte i noen grad ogs˚asom kontrollører. Slike stabiliserende krefter var nok spesielt sterke fram til de første ti˚arenep˚a1800-tallet. Siden har impulser og endringer kommet i økende Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 29 tempo og p˚avirket b˚adesl˚atterepertoar, spillestiler og spelemannsfunksjo- nen. I den eldre mer stabile perioden finner vi generasjoner av spelemenn i hvert lokalmiljø som m˚aha hatt en noenlunde ensartet situasjon og posisjon som utøvere, landet over. Sjølsagt hadde alle omr˚adersine lokale storspelemenn, men dagens tradisjonskunnskap tillegger f˚aav den tids spelemenn noen spesielt avgjørende betydning som formidler og nyskaper over særlig større omr˚aderenn eget lokalmiljø. Da Myllarguten (fra Telemark) fra 1830-˚areneble legendarisk som utøver og nyskaper innen tradisjonell sl˚attemusikk over hele hardingfeleomr˚adet,finner vi ingen parallell til dette i feleomr˚adene.Der kom slik utstrakt formidling først noe seinere, i mindre m˚alestokk,og med en annen profil. At den drevne utøveren Karl Fant omkring 1840 ble den store sprederen av vals (rundvals) i flere feleomr˚ader i Gudbrandsdalen, Østerdalen, Trøndelag og Nord-Vestlandet, var en sterk og ny impuls i seg sjøl. I og med at valsen dels m˚aha spredt seg via skolerte musikere i byene – Karl Fant besøkte handelsmarkedene der ogs˚a- kan en anta at det ogs˚afulgte enkelte krav til nye tekniske ferdigheter (bl a strøkteknikk) med denne moten. Den etter hvert mest legendariske spelemannen i feleomr˚adet,Fel- Jakup (Jakup Lom) fra Skj˚ak,fikk viktig p˚avirkningnettopp fra Karl Fant. Han ble den største formidleren og ogs˚ai noen grad fornyeren av sl˚attemusikken i 1840-50- og -60-˚arene i de nevnte omr˚aderi Gudbrands- dalen, Østerdalen, Trøndelag og Nord-Vestlandet. I folkemusikkretser har han fortsatt legendestatus som spelemann, og stilskaper. Samtidige beskrivelser av Fel-Jakups fortrinn framfor mer gammeldagse lokale spelemenn viser retningen p˚aden stilmessige utviklinga:

• tydeligere vektlegging av melodigangen (mindre bordunbruk),

• sl˚attermed større melodiomfang, ogs˚autvidet bruk av posisjonsspill,

• nye eﬀekter med buen (strøkformer som krever moderne bue), Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 30

• mindre bruk av ornamentikk, mer lange toner,

• tilløp til bruk av vibrato (skjelvetonar). Dette viser tendensen i ei utvikling hos Fel-Jakup, særlig i det nye sl˚attematerialet(runddansene). Det kunne nok ogs˚ap˚avirke eldre sl˚attetyper, men antakelig var slik modernisering mindre tydelig der. Og p˚avirkningen gjaldt langt fra alle spelemenn – de ﬂeste hadde vel helst en grunnfestet stil som de i stor grad beholdt. Myllarguten og Fel-Jakup fornyet sl˚attemusikk p˚aforskjellig m˚atei sine omr˚ader.Men felles for dem var at legendestatusen skyldtes mer enn ferdighetene p˚afela, nemlig markante overskridelser av de etabler- te rammene for tradisjonene i sine distrikter. Dette kan fortone seg som et tankekors, n˚arnettopp tradisjonell stilmessig identitet i dag er basis og forutsetning for inndeling i (geograﬁske) tradisjonsomr˚aderog et ideo- logisk fundament i alt organisert arbeid med folkemusikken, og en viktig m˚alestokkfor verdier innen denne kulturhistoriske arven.

Tradisjoner under press I andre del av 1800-tallet var hele bondesamfunnet – og dermed sam- værsformer og musikkbruk – og i kraftig endring. De stabiliserende elementene var under press, og nye musikalske impulser bidro til endringer i sl˚attemusikken, eller til at forutsetningene for denne tradisjonelle musikken ble svekket. Dels skyltes dette at de nye instrumentene, dansemotene og organiserte samværsformer i større lokaler (ungdomshus) gjorde fela mindre aktuell, dels at skolering og klassiske idealer ogs˚amange steder i bygde-Norge kanaliserte felemusikken bort fra det tradisjonelle. Dess- uten ble de nye musikktilbudene, kor og hornmusikk, sterke konkurrenter til det gamle. Og nye religiøse og sosiale bevegelser holdt seg langt unna folkemusikken. Helt fra tidlig 1800-tall hadde flere bølger av religiøse vekkelser plas- sert felemusikken og dansen som syndige elementer i menneskelivet – med variabelt gjennomslag. I perioder m˚aslike oppfatninger ha tynget de fleste spelemenn, direkte eller indirekte. Men oftest var vel vekkelsene s˚apass Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 31 svake eller kortvarige at felemusikken ikke ble glemt, og kunne hentes fram igjen i lettere tider. Men noen steder skjedde mer dramatiske kollektive omvendelser med brenning av feler og et endelig brudd med slik musikk og dans. Det fins bygder, f eks p˚aSunnmøre, der vi knapt kjenner til over- levert tradisjonsmateriale av denne typen i dag. Og det fins mange bygder spredt over landet der religiøse forestillinger ˚apenbart har svekket feletradisjonene, b˚adeved at musikk er g˚atttapt, at funksjonene den hadde i seremonier og samværsformer gikk av bruk, og at kunnskapen omkring dette har glidd ut av minnet. Men bildet er svært sammensatt, og i en del distrikter har den gamle felemusikken, og i noe mindre grad dansen, vært forbausende godt bevart helt fram mot v˚artid. S˚agodt at Norge inntar en særstilling n˚ardet gjelder bevart musikalsk materiale (sl˚attetilfang), og fremfor alt n˚ardet gjelder bredden og mangfoldet i genuine tradisjonelle spillem˚ater p˚afele. (Detaljkunnskap om sl˚atter,utøvere, musikkbruk mm finnes bl a i NORSK FOLKEMUSIKK Sl˚atterfor vanlig fele, bd 1-5)

Litteraturliste Bakka, Egil. Norske Dansetradisjonar. Oslo 1978 Berge, Rikard. Myllarguten — Gibøen. Oslo 1972 (1. oppl. 1908) Bjørndal, Arne. Og fela ho let. Bergen 1985 Hernes, Asbjørn. Impuls og Tradisjon i norsk musikk 1500-1800. Oslo 1952 Sandvik, Ole M. Østerdalsmusikken. Oslo 1943 Sev˚ag/Sæta. Sl˚atterfor vanlig fele bind 1-3. Oslo 1992/1995. Sæta, Olav. Sl˚atterfor vanlig fele bd 4. Oslo 1997 Sæta, Olav. Fel-Jakup-spel og gamalt spel. Spelemannsbladet 7-8 1990