Tungtvannsaksjonen
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Tungtvannsaksjonen Skrevet av Sveinung Bye Engh Tungtvannsaksjonen En av de mest spennende operasjonene som skjedde i Norge under 2. verdenskrig var kampen om tungtvannet. Dette var en operasjon som krevde mot og utholdenhet fra de som var med. Det hele handlet om at tyskerne hadde tatt over tungtvannsproduksjonen hos Norsk Hydro på Vemork ved Rjukan. Dette var den eneste fabrikken i verden, som kunne lage tungtvann i så stort omfang. Man fryktet at Hitler kunne bruke dette til å lage en atombombe. Derfor besluttes det i fra London i 1942, at fabrikken skal ødelegges. Vi har gått detaljert inn for å fortelle om de seks operasjonene som ble utført. Noen av operasjonene var vellykket, mens andre endte med drap. Tungtvannet: Oppdagelsen av tungtvannet skyldes noen amerikanske vitenskapsmenn, spesielt professor Harold Urey, i 1932. De fant ut at naturlig vann, som man til da hadde trodd var ren enhetlig forbindelse av hydrogen (vannstoff) og oksygen (surstoff), inneholdt ganske små mengder, ca.0,015% såkalt tungtvann. De fant ut at tungtvann er en variant av vanlig vann hvor hydrogenatomene inneholder et ekstra nøytron. Dette ytterst lave innholdet av tungtvann er hovedårsaken til at det var vanskelig å utvinne det i ren tilstand fra naturlig vann. Tungtvann, som naturlig vann, er en kjemisk forbindelse av grunnstoffene hydrogen og oksygen. I tungvann, som i naturlig vann, består hvert vannmolekyl av 2 atomer hydrogen og 1 atom oksygen. Det er bare den forskjellen at hydrogen atomene i tungtvann, er en egen sort, en isotop, som er dobbelt så tung som vanlig hydrogen, og som har navnet deuterium. Som følge av dette er tungvann ca.10% tyngre enn naturlig vann. Grunnen til dette er at et vanlig hydrogenatom består av en kjerne, en ørliten positiv ladet partikkel, som kalles et proton, og rundt kjernen kretser det en elektronegativ elementærladning, et elektron. Et tungt hydrogenatom består også av en atomkjerne og et elektron, men det er to byggesteiner i kjernen, nemlig ett proton pluss et like stort nøytron. 2 Tungtvann har det kjemiske symbolet D2O. Det tunge vannet har ca. 1,4 grader høyere kokepunkt enn naturlig vann. Det fryser til is ved ca. 4 plussgrader, mens naturlig vann fryser ved 0 grader. Kjemiske og særlig biologiske reaksjoner foregår stort sett mer langsomt i tungvann eller i oppløsninger i tungvann. Den biologiske virkningen av tungtvann er ganske interessant. Forer man forsøksdyr (f.eks. mus) med en større andel tungtvann enn vanlig vann, vil forsøksdyrene ikke bare vokse mer langsomt, men de blir mer langsomme i bevegelse og i alle livsreaksjoner for øvrig. Tungtvann smaker naturlig destillert vann, og det er ikke skadelig i små mengder. Tungtvann er oksyd av hydrogen med dobbelt så tung kjerne som vanlig hydrogen, og man kan ta ut 0,015% tungvann ut av vanlig vann. Dvs at man kan ta ut 1 liter tungtvann ut fra 6000 liter med vanlig vann. Det man brukte tungtvann til under andre verdens krig, var spalting av atomer. Tungtvannet gjorde at nøytronene gikk saktere. Tungtvann bremset ned nøytronene slik at spaltningen av Uran-235, som ble brukt til atombomben, skulle gå mer effektivt. Tungtvann ble ikke brukt til selve atombomben, men til å utvikle atombomben. På tegningen under ser man hvordan tungtvannet, som er moderatoren, bremser ned nøytronene slik at når de har vært igjennom tungtvannet er de blitt langsommere. 3 Tegningen viser at det blir bare flere og flere nøytroner. Hvert nøytron treffer en ny kjerne og det blir flere og flere kjerner, og det er det som skjer når en atombombe sprenger. Grunnen til at Norge ble trukket inn i det første "atomkappløpet" var at Hydrofabrikken på Rjukan produserte tungtvann. Et stykke ut i andre verdenskrig hadde tyske myndigheter alt som var nødvendig for å produsere en atombombe - med ett unntak - tungtvann. Dette måtte de få fra Rjukan. Første operasjon · Sersjant Einar Skinnerland Einar Skinnerland ble 28. mars 1942 sluppet fri nedover Hardangervidda for å skaffe opplysninger og informasjon om Norsk Hydros anlegg på Rjukan. Han og broren hadde bodd mesteparten av livet bare noen få kilometer fra fabrikken. Einar og flere av vennene hans hadde hatt viktige stillinger i bedriften. Han kunne etter hvert melde at produksjonen av deuterium- oksyd var i rask stigning og at det hver måned ble sendt en forsyning tungtvann til Tyskland. Einar skulle dra opp på fjellet og vente på resten av ”Grouse” gruppen. Andre og tredje operasjon. ”Grouse”, ”Swallow” og ”Freshman” · Fenrik Jens Poulsson (leder) · Sersjant Arne Kjeldstrup (nestkommanderende) · Fenrik Knut Kjeldstrup (radiotelegrafist) · Sersjant Knut Helleberg · Claus Helberg 4 · 34 mann fra 1. Airborne divisjonen + flymannskaper. 18. oktober ble neste gruppe av forpartiet ”Grouse” sluppet ned på Hardangervidda og ble møtt av Einar Skinnerland, som hadde kommet opp i fjellet igjen. Disse fire i tillegg til Einar Skinnerland skulle veilede og ta imot operasjon ”Freshman”, som bestod av 34 mann i to glidefly på slep etter to Halifax. 19. november fikk ”Grouse” (rype)/ ”Swallow” (svale) kontakt med det ene Halifax flyet, men rett etterpå var katastrofen skjedd. Det ene flyet og begge gliderne var havarert i fjellet på Vestlandet. De som ikke døde momentant ble tatt hånd om av tyskerne. Noen ble skutt, andre kvalt eller forgiftet. Operasjonen kostet 41 briter livet. Nå måtte den norske ”Swallow” – gruppen overleve i vinterkulden mens den eneste kontakten de hadde med omverdenen var radiokommunikasjon med SOE i London. I mellomtiden gjaldt det å overleve i de ekstreme forholdene i fjellet. De måtte spise reinlav og reinsdyr, ikke bare kjøttet, men også lever, magesekk, blod, tunge og hjerne. Fjerde operasjon ”Gunnerside” · Joakim Røenneberg (leder) · Fenrik Knut Haukelid (nestkommanderende) · Fredrik Kayser (Sersjant) · Briger Strømsheim (sersjant) · Kasper Idland (fenrik) · Hans Storhaug (sersjant) I januar i 1943 kom det en melding om å sette i verk operasjon ”Gunnerside”. Den var planlagt av professor Leif Tronstad, og gikk ut på å sende en norsk gruppe sabotører inn på Vemork for å angripe selve tungtvannsanlegget, og sprenge tungtvannscellene. Guttene som skulle gjøre jobben, hadde vært på trening i London, hvor de hadde lært å skyte, nærkamp og å holde ut i tortur. På grunn av en modell av Vemork og området rundt, ble alle deltagerne godt kjent i området. Alle deltagerne var klar over faren, og det kunne få fatale følger dersom operasjonen skulle mislykkes. Dersom de skulle bli tatt, hadde alle sammen klar en giftpille. 5 Sabotørene dro fra Fjøsbudalen 27. februar kl. 20:00, og fulgte en skiløype ned til hovedveien. Derfra tok de seg gjennom en dal, og opp på jernbanelinjen. Den fulgte de til de var ca 500 meter fra porten. Etter at sabotørene hadde klippet opp sperringen, delte de seg i to grupper. Den ene gruppen ble sittende utenfor for vakt (”swallow” gruppen), mens sabotørene tok seg inn i anlegget via en fjellgang for de elektriske kablene. Veien de egentlig hadde tenkt å dra inn gjennom var stengt. Inne i bygningen var det kun en norsk observatør, og han gjorde ikke noe for å tilkalle hjelp. Det var lederen Rønneberg, som plasserte sprengladningen på tungtvannscellene. Etter at lunta var tent igjennom hovedinngangen, la de igjen ett britisk maskingevær for å opplyse tyskerne om at det var allierte som stod bak. Det viste seg i etterkant at tyskerne trodde det var et vanlig smell i forbindelse med elektrolyse, og de reagerte ikke før alarmen gikk. Da alarmen gikk, tok det litt tid før tyskerne greide å slå på flomlyset, og før den tid, var allerede sabotørene borte. To telegrafister, som var blitt igjen i fjellet, telegraferte til London at operasjonen var helt vellykket. Herfra delte gruppen seg: sprengningsgruppa rømte i full uniform og med våpen til Sverige, mens ”swallow” gruppen spredte seg inn over Hardangervidda. Tusenvis av tyske soldater og mange søkefly ble satt inn i letingen etter sabotørene uten hell. Claus Helberg møtte på tyskerne , men kom seg unna etter en skuddveksling. Senere falt han utfor et stup og brakk armen. Deretter møtte han på tyskere som var ute etter han, men han lurte dem, og fikk en tysk lege til å se på armen hans. Han fortsatte i samme stilen, og kom tilslutt velberget hjem til England. Her er ett bilde fra da de tar seg inn på fabrikken (fra spillefilmen). 6 Femte operasjon Bombingen av Vemork · 161 ”Flying Fortress” maskiner med mannskap Det tok tre måneder etter at operasjon ”Gunnerside” var utført, til at produksjonen på Vemork var i gang igjen. Sabotasjen var allikevel til god nytte. Tyskerrenne hadde et produksjonstap på ca 400kg tungtvann, så de ble sinket. Den 16 november 1943, besluttet de allierte at Vemork skulle bombes på ny. Det ble sluppet 711 bomber på 500kg og 200 bomber på 250kg av til sammen 161 fly av typen ”Flying Fortress”. Ingen av de 911 bombene traff målet, men en av bombene gikk gjennom taket på kraftstasjonen, og produksjonen ble allikevel stanset fordi en generator var blitt ødelagt. På bakgrunn av dette, fikk Skinnerland den 30. november beskjed om at tyskerne hadde planer om å sende tungtvannsanlegget bit for bit til Tyskland. Beholdningen som egentlig var tungtvannsholdig lut skulle føres over Tinnsjø. Dette var opptakten til den sjette operasjonen. Sjette operasjon (senking av jernbanefergen) På den tiden da amerikanerne var kommet med i 2 verdenskrig, var produksjonen på Rjukan i full gang. De så det ytterst nødvendig å stoppe produksjonen. Den 16. november gjennomførte derfor 140 amerikanske bombefly av typen Flying Fortress en bombeaksjon mot fabrikken. I alt ble det sluppet 911 bomber. Av disse traff bare et par få. Selver fabrikken kom uskadet fra angrepet, men en av generatorene på kraftstasjonen ble skadet. Selve bombeangrepet på Vemok skadet ikke høykonsentreringsanlegget og de høyere konsentrasjonstrinnene i kaskaden.