Å gjenerobre gammelt norsk land
Norsk ekspansiv nasjonalisme i Grønlandssaken og Nasjonal Samlings Austrveg-prosjekt
Kirsti Laura W. Langsholdt
Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historie Det humanistiske fakultet
UNIVERSITETET I OSLO
Høsten 2016
II
Å gjenerobre gammelt norsk land
Norsk ekspansiv nasjonalisme i Grønlandssaken og Nasjonal Samlings Austrveg-prosjekt
Kirsti Laura W. Langsholdt
Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historie Det humanistiske fakultet
UNIVERSITETET I OSLO
Høsten 2016
III
© Kirsti Laura W. Langsholdt
2016
Å gjenerobre gammelt norsk land - Norsk ekspansiv nasjonalisme i Grønlandssaken og Nasjonal Samlings Austrveg-prosjekt
Kirsti Laura W. Langsholdt http://www.duo.uio.no/
Trykk: CopyCat AS
IV
Forord Det har vært en lang og utfordrende prosess å skrive denne oppgaven. Men først og fremst har det vært spennende å gjøre et dypdykk i norsk imperialistisk tenkning.
Jeg vil gjerne takke min veileder Terje Emberland for hjelpsom og konstruktiv veiledning.
Jeg vil også takke venner og familie for oppmuntring og støtte. Sist, men ikke minst, er jeg evig takknemlig for Vegards uvurderlige hjelp som tålmodig motivator og korrekturleser.
Kirsti Laura W. Langsholdt
Oslo, november 2016
V
VI
Innholdsfortegnelse
Forord ...... V Forkortelser ...... X 1. Innledning ...... 1 1.1. Oppgavens tema ...... 1 1.2. Problemstillinger ...... 2 1.3. Kilder: valg og avgrensning ...... 3 1.4. Struktur og metode ...... 6 1.5. Forskning ...... 7 1.6. Begreper og teori ...... 8 2. Bakgrunn ...... 12 2.1. Krisetid ...... 12 2.2. Ishavsimperialismen ...... 13 2.3. Venstre- og høyrenasjonalisme etter 1905 ...... 15 2.4. Norsk høyreaktivisme ...... 16 2.4.1. Fedrelandslaget ...... 17 2.4.2. Nasjonal Samling ...... 19 2.4.3. Høyreaktivismens isolasjon ...... 20 2.5. Sammenfatning ...... 22 3. Drømmen om Eirik Raudes land: Grønlandssaken ...... 23 3.1. Historisk tilbakeblikk og sakens forløp 1919-1933 ...... 23 3.1.1. Striden mellom Danmark og Norge...... 24 3.1.2. Okkupasjon av Øst-Grønland ...... 25 3.1.3. Dommen i Haag i 1933 ...... 26 3.2. Hovedaktørene ...... 27 3.2.1. Pressgruppene ...... 28 3.3. Grønlandsaktivismens hovedargumentasjon ...... 30 3.3.1. Kielfredens utfall for Norge ...... 30 3.3.2. Isolert ingenmannsland ...... 31 3.3.3. Norsk historisk rett ...... 31 3.4. Likheter og ulikheter i den nasjonale pressgruppen ...... 32 3.5. Grønlandsaktivismen etter 1933 ...... 34 3.6. Sammenfatning ...... 38 4. Ideologisk argumentasjon i Grønlandssaken ...... 40 4.1. Norsk historiografi ...... 40 4.2 Smedal, Hoel og Grønlandsnemndi ...... 41 4.3. Ideologisk argumentasjon ...... 44
VII
4.3.1. Norges storhetstid: landnåmstid og Norgesveldet ...... 44 4.3.2. Norsk livsrom ...... 47 4.3.3. Gammelt norsk land: bosetninger og etterkommere ...... 51 4.3.4. Nybyggere og urbefolkning ...... 52 4.3.5. Revisjon av historien: Norges Versaillestraktat ...... 55 4.4. Radikaliseringen av grønlandsargumentasjonen etter 1933 ...... 57 4.5. Sammenfatning ...... 60 5. Okkupasjonstid og østpolitikk: Austrveg-prosjektet ...... 62 5.1. NS fra opposisjon til posisjon...... 63 5.2. Den tyske nasjonalsosialismen ...... 63 5.2.1. Rasebasert ekspansjonisme ...... 64 5.3. Annen verdenskrig: Operasjon Barbarossa, SS og Generalplan Ost ...... 65 5.4. Pangermanisme ...... 66 5.5. Quisling og okkupasjonsmakten ...... 67 5.6. Austrveg-prosjektets norske bakgrunn ...... 68 5.7. NS’ «Austrveg»-prosjekt 1941-1944...... 69 5.7.1. Planene ...... 69 5.7.2. Motivene ...... 72 5.8. NS’ og SS’ østprosjekt ...... 73 5.9. Sammenfatning ...... 74 6. Ideologisk argumentasjon i NS’ østimperialistiske prosjekt ...... 76 6.1. NS’ historie- og rasesyn ...... 76 6.2. Propaganda ...... 78 6.3. Ideologisk argumentasjon ...... 79 6.3.1. Antikommunisme ...... 79 6.3.2. Norgesveldet og finneskatten ...... 80 6.3.3. Den nordiske rases overlegenhet og rett til livsrom ...... 82 6.3.4. Odin-teorien ...... 88 6.3.5. Norske vikinger i Russland ...... 88 6.4. Sammenfatning ...... 94 7. Grønlandssaken og Austrveg – en sammenlikning ...... 96 7.1. Politisk kontekst ...... 96 7.2. Aktører...... 99 7.2.1. Medlemskapet i NS ...... 103 7.3. Ideologisk argumentasjon ...... 106 7.3.1. Ekspansiv nasjonalisme ...... 115 8. Fra vesterveg til austerveg ...... 117 8.1. De norske imperialistene ...... 119
VIII
8.2. Et større og mektigere Norge ...... 120 8.3. Veien videre ...... 123 Bibliografi ...... 124
IX
Forkortelser NB – Nasjonalbiblioteket
RA – Riksarkivet
PA – privatarkiv
L-sak – landssviksak
NHM – Norsk Hjemmefrontmuseum
HL-senteret – Holocaust-senteret
FMK – Førerens og ministerpresidentens kanselli
UA - Utenriksavdelingen
SNL – Store norske leksikon
NBL – Norsk biografisk leksikon s.v. – sub verbo (lat. «under ordet»)
Dnr. – domsnummer
Hnr. – henleggelsesnummer pag. – «pagina», sidetall i arkivkilder
X
1. Innledning 1.1. Oppgavens tema To norske imperialistiske prosjekter ble fremmet i to forskjellige turbulente perioder i norsk historie; Grønlandssaken i mellomkrigstiden fra 1919 til 1933 og Nasjonal Samlings (NS) Austrveg-prosjekt i okkupasjonstiden fra 1941 til 1944. Grønlandsprosjektet kulminerte 27. juni 1931 da Øst-Grønland, «Eirik Raudes land», ble okkupert av en gruppe norske fangstmenn. Ti år senere, 24. juni 1941, startet planleggingen i NS om å «erverve rettigheter, eventuelt politisk suverenitet» over områder i Nordvest-Russland.1 Dette var to dager etter Hitlers invasjon av Sovjetunionen. Disse to sakene er tema for denne oppgaven I Grønlandssaken engasjerte norske aktivister seg for å hevde norsk suverenitet over Øst- Grønland, noe som ledet til to okkupasjoner i nordøst og sørøst i 1931-32. Okkupasjonen ble proklamert av en gruppe ekspedisjonsfarere, og deretter statsrettslig støttet av den daværende Bondeparti-regjeringen. Suverenitetsspørsmålet ble deretter tatt opp i Den internasjonale domstol i Haag i 1933 mellom Norge og Danmark. Domstolen stadfestet Danmarks suverenitet over Grønland, som følge av Kieltraktatens bestemmelser i 1814. Okkupasjonen ble dermed opphevet. Under den tyske okkupasjonen av Norge 1940 til 1945 ønsket ledende NS-politikere å opprette et norsk mandatområde i Sovjetunionen med begrunnelse i det norske kollaborasjonsregimets samarbeid med Hitler-Tyskland i krigen på østfronten. I partiets utenriksavdeling ble det opprettet en egen institusjon som skulle fremme norske interesser i øst. Prosjektet var hemmelig innad i NS. Fra 1941 til 1942 dreide planene seg om Kolahalvøya, men fra 1943 ble fokuset rettet mot områder i Hviterussland og Ukraina som følge av press fra SS og krigsutviklingen generelt. Planene ble deretter skrinlagt delvis fordi de kom i konflikt med SS’ germaniseringsplaner i øst og delvis som følge av Hitler-Tysklands tilbaketrekning på østfronten. Hovedaktørene i Grønlandssakens aktivistbevegelse var polarforsker Adolf Hoel (1879- 1964) og jurist Gustav Smedal (1888-1951). Disse var hjernene bak den norske okkupasjonen. NS-politikerne Finn Støren (1893-1962), Frederik Prytz (1878-1945) og NS-leder Vidkun Quisling (1887-1945) var hovedaktørene i Austrveg-prosjektet. Støren ble prosjektets viktigste pådriver.
1 RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, 24. 06.41, «Foreløpige betraktninger over våre interesser i Kvitsjøen og Nordishavet», pag. 1 1
Jeg ble først oppmerksom på de mulige linjene mellom Grønlandssaken og Austrveg- prosjektet da jeg arbeidet med min fordypningsoppgave om Austrveg høsten 2012.2 I arkivar Ole Kolsruds artikkel nevnes Austrvegs politiske kontekst: I mellomkrigsårene hadde den unge selvstendige norske staten etter evne ført en «imperialistisk» politikk, (…). Dertil hadde norske myndigheter tumlet med planer om ekspansjon østover på Kola i årene 1918-1924. Quisling selv hadde sittet i den regjering som forsøkte å legge under seg deler av Grønland i 1931 og 1932. Austrveg-aktørene var seg denne tradisjonen bevisst.3
Dette ville jeg undersøke videre i et masterprosjekt om temaet norsk imperialisme. Det norske grensespørsmålet etter første verdenskrig, som Kolsrud nevner, skal riktignok ikke undersøkes, men den varianten av norsk nasjonalisme som forente Grønlandssaken og Austrveg-prosjektet skal drøftes her. Denne norske nasjonalismen var ekspansiv. Oppgaven konsentrerer seg om hvordan denne ekspansive, imperialistiske nasjonalismen preget den høyreaktivistiske del av grønlandsaktivismen, hvordan den overvintret i NS på slutten av 1930-årene, og hvordan den under okkupasjonen ga seg utslag i NS’ Austerveg-prosjekt. Et særlig fokus vil bli rettet mot hvordan ideologien og argumentasjonen i Austrveg-prosjektet hentet trekk fra mellomkrigstidens høyreorienterte, nasjonalistiske grønlandsaktivisme.
1.2. Problemstillinger Prosjektene var begge uttrykk for norske imperialistiske ambisjoner, men i ulike innenriks- og utenrikspolitiske kontekster. Målet for denne oppgaven blir å søke å forstå følgende hovedspørsmål: Finnes det noen kontinuitet mellom de to prosjektene? Kan det trekkes linjer mellom mellomkrigstidens norske ishavsimperialisme, eksemplifisert ved Grønlandssakens aktører, ideologi og argumentasjon, og Nasjonal Samlings ambisjoner om et norsk protektorat i Sovjetunionen under okkupasjonen? Og i så fall; hvem var aktørene og hvilken ideologi, historieforståelse og argumentasjonsstrategi underbygget deres imperialistiske ambisjoner? I Grønlandssaken fantes det mange ulike argumenter for norsk ekspansjon, deriblant å forsvare tradisjonelle fangstinteresser og vise til norsk vitenskapsarbeid ved sommerekspedisjoner til øya. I tillegg var et sentralt argument at Grønland var et gammelt norsk biland. Jeg er i denne oppgaven imidlertid mest interessert i den overordnede ideologien som styrte argumentasjonen, og vil derfor konsentrere meg om den ideologien som springer ut av en spesiell form for nasjonalisme. Denne formen for nasjonalisme argumenterer for «historisk hevd» og for nordmenns særegne kvaliteter som årsak til deres imperiale rett. Derfor er ikke argumentasjon om
2 Langsholdt, Kirsti. Austrveg – Quisling-regjeringens planer om et norsk mandatområde i øst. Fordypningsoppgave i historie. Universitetet i Oslo. 2012. Oppgaven gir kun et lite innblikk i prosjektet. 3 Kolsrud, Ole. «Kollaborasjon og imperialisme». Historisk Tidsskrift 67, hefte 1-4 (1988): 268
2
økonomiske eller vitenskapelige interesser av relevans i min analyse. Det er heller ikke mitt ønske å besvare hvorvidt grønlandsaktivistene var fascister eller nasjonalsosialister på linje med Austrveg-aktørene. Det er den ekspansive nasjonalismen som er mitt hovedperspektiv.
1.3. Kilder: valg og avgrensning Jeg har valgt grønlandsaktørene Hoel og Smedal fordi de i historieskrivningen blir betraktet som sentrale i grønlandsbevegelsen og fordi de representerte den høyreaktivistiske fløyen i grønlandsaktivismen. Hoel og Smedal blir betraktet som de ledende grønlandsaktivistene.4 De stod i spissen for den nasjonale pressgruppen. 5 Disse regnes også som hovedaktørene bak okkupasjonen i 1931.6 Den nasjonale pressgruppen var i motsetning til den økonomiske pressgruppen opptatt av å hevde norsk suverenitet over Øst-Grønland, og ikke hovedsakelig norske fangst- og næringsinteresser. Den nasjonale pressgruppen ble avgjørende for at grønlandskampen ble et suverenitetsspørsmål. I omtalen av grønlandsaktivistene varierer begrepsbruken. Arbeiderpartiet kalte dem i samtiden «fascister».7 Historiker Ida Blom mener at de «fascistiske» tendenser i den nasjonale pressgruppen ble tydeligere etter 1933. 8 Men hun definerer verken fascisme eller bruker nasjonalisme som begrep for å plassere grønlandsaktivistene. Historiker Odd-Bjørn Fure kaller grønlandsaktivistene som stod bak okkupasjonen for «høyreautoritære».9 Jeg bruker i stedet høyreaktivistisk som samlebetegnelse. At Hoel og Smedal ønsket en privat okkupasjon av Øst-Grønland, mener Blom at gjenspeiler en generell skepsis til Stortinget og de politiske partienes holdning til norske territorielle spørsmål.10 Denne holdningen var ikke uvanlig i samtiden. Deres okkupasjonsaktivisme ble ansett som offensiv, og Høyres parlamentariske leder C.J. Hambro mente at okkupasjonslinjen brøt med vanlig konstitusjonell atferd.11 Dette mener jeg kan være et uttrykk for en høyreaktivistisk tenkemåte som man først så utslag av i Nansen-forsøket i 1926, som jeg skal komme nærmere inn på. I kapittel tre brukes
4 Blom, Ida. Kampen om Eirik Raudes land: pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1919-1931. Oslo: Gyldendal, 1973, 147; Fure, Odd-Bjørn. Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo: Universitetsforlaget, 1996, 125; Ivar Lohne. Grønlandssaken 1919-1945: Fra borgerlig nasjonalt samlingsmerke til nasjonalsosialistisk symbolsak. Hovedoppgave. Universitetet i Tromsø. 2000, 20 5 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 147. Smedal og Hoel formaliserte sitt samarbeid i 1928. 6 Ibid., 183; Frode Skarstein. «-men så kom jo den 9. april i veien…» Adolf Hoel – den glemte polarpioneren. Bergen: Happy Jam Factory, 2008, 152 7 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 162 8 Ibid, 9 Fure. Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 131 10 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 328 11 Ibis., 235 3
Smedals syn som motstykke til venstretradisjonen i den nasjonale pressgruppen fordi både forskning og kilder er sparsomme om Hoel. I Austrveg-prosjektet er derimot den politiske tilhørigheten helt klar. NS planla prosjektet. I tidligere forskning om Austrveg trer også noen aktører frem som særlig sentrale. I Norsk krigsleksikon trekkes Støren og handelsminister Eivind Blehr frem, mens i Riksarkivets introduksjon av mappene er det Støren som står mest sentralt. 12 Men i leksikonet brukes Kolsrud som kilde. I landssviksaken mot Eivind Kvaalen, som skrev propaganda for NS, nevnes blant annet Alf Larsen Whist. Jeg har på tross av dette valgt å følge Kolsrud, som er standardarbeidet om Austrveg. Grønlandssakens kilder er hovedsakelig aktørenes egne tekster, deriblant bøker om Grønlandssaken, memoarer og artikler. De fleste av disse kildene er digitalisert og fritt tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket. Jeg har også supplert med to ulike tidsskrifter som agiterte for norsk ekspansjon på Grønland, Norrøna og Ragnarok. Norrøna var et tidsskrift tilknyttet mållaget Norrønafelaget Bragr i Bergen og forfektet mange av de samme synspunkter som Grønlandsnemndi i Grønlandssaken.13 Ragnarok var et nasjonalsosialistisk tidsskrift ledet av Hans S. Jacobsen. Norrøna er å finne i Nasjonalbibliotekets arkiver, mens Ragnarok-årgangene fikk jeg låne av min veileder Terje Emberland. Hoels og Smedals landssviksaker i Riksarkivet er også blitt undersøkt, blant annet for å belyse spørsmålet om deres NS-medlemskap. Hoels privatarkiv på Norsk Hjemmefrontmuseum inneholder stort sett det samme som landssviksaken gjør. Austrveg-prosjektets kilder er først og fremst korrespondanser og utredninger fra NS’ utenriksavdeling. Dokumentene sorteres under «Førerens og ministerpresidentens kanselli» i Riksarkivet. Et utvalg av mappene ble digitalisert og gjort kjent for offentligheten i 2010. Jeg har også undersøkt de resterende mappene om prosjektet. Videre har jeg sett på tidsskriftet Austrvegr. Det ble utgitt av NS’ ungdomsorganisasjon og hadde norske frontkjempere og deltakere i Germansk Landtjeneste som målgruppe. 14 Tidsskriftet var ikke direkte knyttet til Austrveg- prosjektet, men var en del av NS-propagandaen. Det er tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket. Taler og avisartikler er også brukt som kilder om Austrveg, i tillegg til boken Russland og vi av Quisling.15 Den viktigste kilden til NS’ propaganda om historisk hevd er Eivind Kvaalens hefte
12 Dahl, Hans Fredrik (red.). «Austrveg», Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo, Cappelen, 1995; Riksarkivet. «Norsk Lebensraum i øst?». 01.09.10. https://arkivverket.no/arkivverket/Bruk-arkivet/Nettutstillinger/Riksarkivets- vaarslipp-2010/Norsk-Lebensraum-i-oest. Handelsminister Eivind Blehr figurerer ikke ofte i Austrveg-kildene. 13 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 147 14 Emberland, Terje og Matthew Kott. Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Oslo: Aschehoug, 2012, 331 15 Quisling, Vidkun. Russland og vi. Oslo: Mallingske trykkeri, 1930 4
Dei norske landnåm i aust.16 Landssviksaker og privatarkiver er også blitt brukt som kilder om Austrveg. Prytz’ privatarkiv er i Riksarkivet. Kildene i studien er valgt ut i fra tematisk og tidsmessig relevans. I Grønlandssaken har jeg valgt kilder som viser hvordan aktørene argumenterte for Norges rett til Grønland, sett bort i fra økonomisk og vitenskapelig orientert argumentasjon. Derfor er for eksempel Hoels vitenskapelige arbeider irrelevante. I Austrveg-prosjektet valgte jeg kilder som kunne si noe om den ideologiske legitimeringen av koloniseringsplanene i øst. Tidsperspektivet i oppgaven inkluderer mellomkrigstiden og okkupasjonstiden. Av aviser søkte jeg i de største avisene i mellomkrigstiden, med søkeord om prosjektene og deres aktører. Jeg valgte også å inkludere NS- avisen Fritt Folk i avissøket. For aviser og artikler søkte jeg i digitaliserte arkiver for perioden 1925-1945. Valget av året 1925 var litt tilfeldig, men jeg ønsket å inkludere grønlandsbevegelsen fra 1920-tallet til 1945. Den eldste kilden jeg bruker er uansett fra 1927. Tidsskriftene Norrøna og Austrvegr er to organer som brukte mye av den samme argumentasjonen som hovedaktørene, men som ikke var direkte tilknyttet til dem. Norrøna er ment for å belyse den venstrenasjonale delen av den nasjonale pressgruppen, og Austrvegr brukes som et eksempel på NS’ propaganda rettet mot frontkjemperne og ungdommen i Germansk Landtjeneste, altså de to gruppene som østkoloniseringen var mest aktuelle for. Grønlandsbevegelsen hadde ikke ett felles tidsskrift, i tillegg tilhørte ikke alle grønlandsgruppene til Norges Grønlandslag. Jeg har ikke kunnet oppspore noen organer som representerte Norges Grønlandslag. Jeg tok derfor et valg om å fokusere på Smedals egne tekster fordi han ledet laget. Norrøna brukes kun som kilde for Grønlandsnemndi. Oppgaven er hovedsakelig orientert rundt aktører og deres argumentasjon for norsk imperialisme. Derfor blir politikk på myndighetsnivå, den politiske debatten om Grønlandssaken og grønlandsbevegelsens aktivitet viet mindre plass. Likeså går jeg ikke inn på en nærmere diskusjon av NS’ politikk. Jeg skal heller ikke i stor grad avgjøre om historieteoriene i argumentasjonen var myter, eller drøfte i dybden om det kan defineres et felles historiesyn for aktørene i de to sakene. Dette er på grunn av oppgavens begrensede omfang. Mange av kildene har en politisk tendens. Kildekritisk byr noen av dem på visse problemer. Spørsmålet dreier seg om å bruke kilder med tendens eller propagandistisk budskap som levninger eller beretninger. Jeg bruker kilder med propagandistisk budskap kun som levninger; de kan ikke si noe utover seg selv. Men noen kilder bruker jeg både som levninger og beretninger. Her er Smedals dagboksnotater fra krigsårene et godt eksempel. Jeg bruker
16 Kvaalen, Eivind. Dei norske landnåm i aust. Oslo: Viking forlag, 1944 5 dagboksnotatene som levning for å si noe om Smedals syn på Quisling og som beretning om hvem som var i hans omgangskrets. I tillegg må det tas i betraktning at dagboksnotatene er blitt redigert i ettertid og ikke nødvendigvis er en nøyaktig fremstilling av hva han skrev under krigen. Likeså er jeg oppmerksom på representativitet. Kildene er representative for sine tilhørende opphavsmenn. Hvis kildene er en del av NS’ propaganda kan de også si noe om NS som parti. Austrveg-prosjektet representerte ikke NS som helhet, men et knippe aktører i partiet med interesse for og tilknytning til Russland. Men de var alle med i ledelsen av partiet. I Grønlandssaken undersøker jeg kun den nasjonale pressgruppen i grønlandsbevegelsen. Den økonomiske pressgruppen behandles ikke. Avstanden til de historiske hendelsene som beskrives må også tas i betraktning. Forklaringer i landssviksaker og memoarer er erindringer i ettertid. Med årene kan detaljer bli vanskeligere å huske. Aktørene kan også ha hatt interesse av å forvrenge fakta og underslå informasjon. Denne typen kilder må derfor tolkes kritisk. Historiker Sigurd Sørlige diskuterer dette i sin avhandling om norske frontkjempere i Waffen-SS.17 Hensyn til rettsoppgjøret kan ha påvirket forklaringene, i tillegg til at menneskers erindring endrer seg ut i fra ulike situasjoner. Det er likeså viktig å huske at aktørene ønsket å rettferdiggjøre handlinger og valg. 18
1.4. Struktur og metode Oppgaven er delt i åtte kapitler. Jeg gir en innføring i hvert av prosjektene før de analyseres. Oppgaven er kronologisk strukturert i to deler om mellomkrigstid og okkupasjonstid, deretter følger en tematisk, ideologianalytisk sammenlikning. Sammenlikningen utgjør ikke oppgavens hoveddel, men binder de to prosjektene sammen. Både Grønlandssaken og Austrveg-prosjektet er relativt ukjente temaer og foregikk i svært ulike politiske kontekster. Grønlandssakens forløp er over mange år, noe som gjør kildetilfanget stort. Austrveg-prosjektet er mindre omfattende, men har som del av Nazi-Tysklands krig i øst en større europeisk kontekst. Prosjektene må derfor presenteres og analyseres relativt bredt før det er mulig å sammenlikne ideologi og argumentasjon. Studien er følgelig en kvalitativ undersøkelse av meddelende kilder basert på historisk metode. Sammenlikning brukes som metode for å vise kontinuitet. Denne metoden har fallgruver man må være oppmerksom på. En sammenlikning må være balansert og vise enten overenstemmelse eller diskrepans mellom sammenliknbare objekter.19 Jeg mener de to sakene er sammenliknbare fordi de er eksempler på norsk imperialisme. Grønlandsprosjektet ledet til en
17 Sørlie, Sigurd. Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941-1945. Ph.D. avhandling i historie. Universitetet i Oslo. 2014, 39 18 Ibid. 19 Kjeldstadli, Knut. Historien er ikke hva den engang var. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 1999, 266-267 6 faktisk okkupasjon, mens Austrveg forble på papiret. Samtidig var intensjonen den samme; å utvide det norske territoriet. Denne oppgaven søker å vise kontinuitet mellom sakene på flere nivåer, med ideologien og argumentasjonen som det viktigste sammenlikningsobjektet. Et utvalg av de mest sentrale argumenter fra analysen i de to foregående delene skal drøftes i sammenlikningen.
1.5. Forskning Grønlandsaktivismen og Austrveg har ikke tidligere blitt sammenliknet. Grønlandssaken har vært gjenstand for flere hovedoppgaver, men blitt lite behandlet i større forskningsverk. Hovedoppgavene behandler tiden både før og etter 1933.20 Det har blitt skrevet svært lite om Austrveg. Muligens fordi det var såpass få i NS som stod bak planleggingen og at det aldri ble realisert. Om Austrveg-prosjektet er arkivar Ole Kolsruds artikkel «Kollaborasjon og imperialisme» fra 1988 et naturlig valg som utgangspunkt. Det er det mest sentrale, og foreløpig det eneste, forskningsarbeidet om koloniseringsprosjektet så langt. I religionshistoriker Terje Emberland og historiker Matthew Kotts Himmlers Norge kommer også Austrveg-prosjektet i søkelyset.21 I Grønlandssaken støtter jeg meg hovedsakelig på hovedverket om saken i norsk forskning, av historiker Ida Blom. Boken fra 1973 er basert på hennes avhandling om den økonomiske og nasjonale pressgruppen frem til 1931. Den gir en detaljert oversikt over pressgruppepolitikken i Grønlandssaken. Dommen i 1933 behandles også. Historiker Ivar Lohnes hovedoppgave om Grønlandssaken fra 2000 tar for seg grønlandsaktivismen og dens aktivitet 1933-1945. Lohne hevder at saken ble en nasjonalsosialistisk symbolsak etter 1933. Men Lohne drøfter ikke ideologi og NS’ historiesyn i særlig grad. NS’ historiesyn er tema for historiker Jannicke Søhoels hovedoppgave Historien som argument fra 1997. Hun bidrar med et begrepsapparat som er verdifullt i min egen analyse om den ideologiske argumentasjonen.22
20 Hafnor, Vegard Lunde. Norsk ishavsretorikk. Stortingets behandling av Svalbard- og Grønlandssaken. Masteroppgave i historie. Universitetet i Tromsø. 2016; Eriksen, Finn H. Grønlandssaken: dansk grønlandspolitikk og norske reaksjoner 1909-1933. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo. 2010; Stordalmo, Ketil Edgar. Grønlandssakens utvikling under Den andre verdenskrig. Masteroppgave i historie. Universitetet i Tromsø. 2006; Kollstad, Per. «Vi er ikke ferdige med oppgjøret om Grønland»: Grønlandssaken i dansk og norsk politikk 1945 til 1965. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo. 1996. Disse oppgavene brukes riktignok ikke i denne studien. 21 Kolsrud, Ole. «Kollaborasjon og imperialisme». Historisk Tidsskrift 67, hefte 1-4 (1988): 241-270; Emberland, Terje og Matthew Kott. Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Oslo: Aschehoug, 2012. 22 Blom, Ida. Kampen om Eirik Raudes land: pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921-1931. Oslo: Gyldendal, 1973; Lohne, Ivar. Grønlandssaken 1919-1945: Fra borgerlig samlingsmerke til nasjonalsosialistisk symbolsak. Hovedoppgave i historie. Universitet i Tromsø. 2000; Søhoel, Jannicke. Historien som argument: Nasjonal Samlings historiesyn belyst gjennom bevegelsens politiske argumentasjon og et forsøk på å avklare historiesynets viktigste forbilder. Hovedoppgave i historie. Universitet i Oslo. 1997; Dahl, Ottar. Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. 4. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 1990. 7
Av forskning om norsk mellomkrigstid, nasjonalisme og okkupasjonstiden er det nok å velge i. De viktigste bøkene jeg har brukt er Hans Fredrik Dahls bøker om norsk mellomkrigstid. Odd-Bjørn Fures tredje bind om mellomkrigstiden i Norsk utenrikspolitikks historie, i tillegg til bind to Vitenskapene i Norsk polarhistorie, er sentrale for å få oversikt over den ishavsimperialistiske perioden. Fures kapittel om Grønlandssaken er et nyttig tillegg til Blom og gir en oversikt over hvordan denne suverenitetsstriden plasserte seg i den norske anneksjonspolitiske linjen mellom 1920 og 1940. Om høyreaktivisme har jeg hovedsakelig brukt bind to i Høyres historie av historiker Rolf Danielsen. Han fokuserer særlig på den polariserte politiske situasjonen i Norge etter første verdenskrig. Nasjonalisme blir grundig drøftet av statsviter Øyvind Østerud i Hva er nasjonalisme? fra 1994. Om NS’ ideologi er historiker Øystein Sørensens Hitler eller Quisling fra 1989 et standardverk. Når det gjelder SS, Generalplan Ost og Norges rolle i østfelttoget har jeg basert meg på Himmlers Norge, i tillegg til Sørlies avhandling Solkors eller hakekors. Om nasjonalsosialistisk raseideologi er Emberlands Religion og rase sentral.23 Av litteratur om de spesifikke aktørene er det lite å hente. Ingen biografier er blitt skrevet om Smedal, heller ingen om Støren. Hans Fredrik Dahl har skrevet to bind om Quisling som begge er svært detaljerte om Quislings liv og virke. Det første bindet om Quislings tid i Russland brukes her. Polarforsker Frode Skarsteins Hoel-biografi er foreløpig det eneste verket som sammenfatter Hoels virke. Biografien brukes kun som faktagrunnlag om Hoel og grønlandskampen. Ellers har historiker Einar-Arne Drivenes skrevet en artikkel om Hoel som er særlig interessant med tanke på forestillingen om norsk livsrom. Utover dette viser jeg til fotnoter og bibliografien.24
1.6. Begreper og teori Aktører og pressgrupper tituleres ulikt i oppgaven. «Austrveg-aktørene» er hovedaktørene i NS’ Austrveg-prosjekt. Her inkluderes også minister Gulbrand Lunde selv om han ikke var konkret med i planleggingen. Ellers betyr «grønlandsbevegelsen» hele aktivistgruppen i Grønlandssaken,
23 Dahl, Hans Fredrik. Norge mellom krigene: Det norske samfunn i krise og konflikt 1918-1940. 3. utgave. Oslo: Pax, 1975 og De store ideologienes tid, bind 5, red. Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen, Norsk idéhistorie. Oslo: Aschehoug, 2001; Fure, Odd-Bjørn. Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo: Universitetsforlaget, 1996; Drivenes, Einar-Arne og Harald Dag Jølle. Vitenskapene, bind 2, red. Harald Dag Jølle, Norsk polarhistorie. Oslo: Gyldendal, 2004; Danielsen, Rolf. Borgerlig oppdemmingspolitikk, bind 2, red. Francis Sejersted, Høyres historie. Oslo: Cappelen, 1984; Østerud, Øyvind, Hva er nasjonalisme?, Oslo: Universitetsforlaget, 1994; Sørensen, Øystein. Hitler eller Quisling: ideologiske brytninger i Nasjonal Samling. Oslo: 1989; Emberland, Terje. Religion og rase: Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945. Oslo: Humanist forlag, 2003. 24 Dahl, Hans Fredrik. Vidkun Quisling: En fører blir til. Oslo: Aschehoug, 1991; Skarstein, Frode. «-men så kom jo den 9. april i veien…». Adolf Hoel – den glemte polarpioneren. Bergen: Happy Jam Factory, 2008; Drivenes, Einar- Arne. «Adolf Hoel – polarforskeren i politikkens tjeneste». Norsk polarhistorie. 14.04.16. http://www.polarhistorie.no/artikler/2008/Hoel%20og%20det%20norske%20livsrom/print_artikler_view 8 både den nasjonale pressgruppen og den økonomiske pressgruppen. Jeg benytter konsekvent «nasjonal pressgruppe» som motsetning til den økonomiske pressgruppen. I den nasjonale pressgruppen var Norges Grønlandslag og Grønlandsnemndi de viktigste organisasjonene. Bruken av «nasjonal pressgruppe» har jeg basert på Blom. Nasjonalisme og imperialisme er de mest sentrale begrepene i denne oppgaven. Nasjonalisme kan være så mangt, og defineres på flere måter. Østerud definerer nasjonalisme blant annet som «en doktrine som hevder at den nasjonale enhet må være politisk uavhengig, at nasjonenes og statenes grenser bør falle sammen, og at det nasjonale fellesskap har et overordnet krav på lojalitet». 25 Det sentrale i denne oppgaven er nasjonalisme som selvhevdelse av en nasjon.26 Nasjonalisme er ikke i seg selv politisk eller ideologisk farget, og blir formet ulikt i ulike land og ulike tradisjoner. Nasjonalisme kan for eksempel være integrerende, frigjørende, individualistisk eller kollektivistisk.27 Oppfatningen av en nasjon er grunnleggende for hvilken form nasjonalismen får. Nasjonsbegrepet har flere betydninger, og kan for eksempel være statsborgerrettslig eller etnisk forstått. Det historiske skillet her gjelder fransk liberal patriotisme og tysk romantisk tradisjon. I norsk sammenheng forstås nasjonen som en folkegruppe med felles kultur, historie og etnisk identitet som har fått sin egen stat.28 Den norske nasjonalismen ble fra 1800-tallet både tysk og fransk inspirert.29 I mellomkrigstiden hadde den norske nasjonalismen en integrerende funksjon i videreføringen av venstretradisjonen fra århundreskiftet, men bidro deretter til splittelse. Blant annet tok den høyredreide nasjonalismen i bruk nasjonale talemåter som ekskluderte arbeiderbevegelsen. På 1930-tallet endret dette seg ved at arbeiderbevegelsen og de borgerlige partiene tilnærmet seg hverandre og den norske nasjonalfølelsen ble konsolidert.30 Den norske høyreorienterte nasjonalismen i mellomkrigstiden, høyrenasjonalismen, hadde imidlertid sitt utspring i venstretradisjonen og viste seg i partier som Frisinnede Venstre og Bondepartiet.31 Det var også her, i høyredreiningen av nasjonalismen, at høyreaktivismen vokste frem som motvekt til arbeiderbevegelsen.
25 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 28 26 Ibid., 15 27 Ibid., 28 28 Ibid., 17 29 Ibid., 42 30 Angell, Stein-Ivar. Frå splid til nasjonal integrasjon: norsk nasjonalisme i mellomkrigstida. Oslo: Noregs forskningsråd, 1994. 31 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 43 9
Begrepet ekspansiv nasjonalisme forstås i denne sammenheng som imperialistisk nasjonalisme. Begrepet har jeg basert på Øystein Sørensens beskrivelse av NS-minister Gulbrand Lundes syn på norsk ekspansjon. 32 Sørensen definerer riktignok ikke begrepet. Statsviter Øyvind Østerud mener nasjonalisme kan bli ekspansiv når «den bygger på minner om en historisk statsdannelse med større territorium enn staten har i dag».33 Den ekspansive nasjonalismen i denne oppgaven handler stort sett om å hevde en gjenerobringsrett. Den ekspansive nasjonalismen baserer seg på et felles historisk minne om et mektig rike. Historieforståelse har en viktig funksjon i nasjonsbygging. Kollektive minner om en felles historie bygger opp om forestillingen om kontinuitet i en nasjons bevissthet. Andre fellesmarkører for en nasjon kan være religion og tilhørighet til samme territorium. Østerud mener at den historiske kontinuiteten i en nasjonal bevissthet på samme tid er et kunstprodukt som den er opprinnelig. Ved mytedannelser blir det som splitter utelatt og det som forener overdrevet. Språklige koder, patriotisk historieformidling og symboler konstrueres. Men alt dette har som regel røtter i noe som ikke er konstruert, i en kollektiv nasjonal identitet. 34 Slik mener Østerud at nasjonalismen «formuleres i spenningen mellom det opprinnelige og det konstruerte».35 Nasjonalismeforsker Anthony Smith beskriver en liknende spenning: It is not only that widely believed dramatic tales of the past serving present or future purposes grow up readily around kernels of well-attested events: in addition, myths of political foundation, liberation, migration and election take some historical event as their starting-point of subsequent interpretation and elaboration.36 Dette er sentralt for å forstå hvordan historieteorier, historiske hendelser og symboler tolkes og fremheves i nasjonalistiske bevegelser for å skape følelsen av en felles nasjonal identitet. Imperialisme er også et begrep som inviterer til flere tolkninger. Store norske leksikon definerer imperialisme som «politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon».37 Imperialismen forbindes først og fremst med europeisk kolonisering før 1900-tallet, «imperialismens tidsalder». I nyere tid kan begrepet også forstås som «all ekspansiv stormaktspolitikk».38 Kolonisering innebærer at mennesker skal bosette seg i de kontrollerte områdene, koloniene.39 I både Grønlandssaken og Austrveg så hovedaktørene for seg en norsk emigrasjon.
32 Sørensen, Hitler eller Quisling, 43 33 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 67 34 Ibid., 61 35 Ibid., 63 36 Smith, Anthony. National Identity. Reno: University of Nevada Press, 1991, 22 37 Knutsen, Ola Fagelund. «Imperialisme», SNL. 11.07.16. https://snl.no/imperialisme 38 Ibid. 39 SNL, s.v. «kolonialisme». 17.02.16. https://snl.no/kolonialisme 10
Rasesyn spiller en sentral rolle i en analyse av imperialisme. Med rasesyn menes i denne studien alle former for oppfatninger om en folkegruppe, ætt, stamme eller rase. Rasisme har historisk sett svært ofte blitt brukt for å begrunne imperialisme og kolonialisme. Den vestlige imperialismen var et ledd i siviliseringen av fremmede folkegrupper, slik Rudyard Kipling beskrev med «white man’s burden» om de europeiske kolonistene i Afrika.40 Sosialdarwinismen, som overførte evolusjonsteorien over på menneskesamfunnet, tilrettela for at europeiske kolonimakter anså seg selv som oppdragere for de svake. 41 Med raseideologi ble rasismen idébasert, med bakgrunn i rasetenkningen som utviklet seg fra 1800-tallet. Fra århundreskiftet bidro genetikken med oppfatninger om menneskerasers ulike biologiske og kvalitative egenskaper. I den rasehygieniske vitenskapen, eugenikken, søkte man å oppnå raserenhet. Genetikken ble ideologisert i den tyske nasjonalsosialismen, særlig hos Hans F. K. Günther, som ble den fremste raseforskeren i mellomkrigstidens tyske rasehygieniske miljø. 42 De sjelelige raseegenskapene ble grunnlag for å rangere i høyerestående og laverestående raser.43 De politiske ideologiene nazisme og fascisme kan innebære mange mulige tolkninger. Disse begrepene skal ikke brukes i stor grad i denne oppgaven annet i forbindelse med NS og andre verdenskrig. Begrepene blir her definert under én fellesdefinisjon om generell fascisme. Roger Griffin, en av de fremste eksperter på fascisme, definerer generell fascisme ut i fra ett minimumstrekk. Griffin mener at generell fascisme karakteriseres av «den palingenetiske myten» om at nasjonen skal gjenfødes i en førerstat.44 I denne definisjonen inngår både italiensk fascisme og tysk nazisme der nasjonen anses som en organisk helhet.45 I forskningen ellers regnes ofte rasesynet som en forskjell mellom de to politiske ideologier. I den tyske nazismen var rasisme og antisemittisme grunnleggende i ideologien, men ble ikke inkorporert i italiensk fascistisk ideologi før 1938.46 Satt på spissen kan man si at raseideologi gjorde den tyske nazismen til en radikal variant av italiensk fascisme. Med høyreaktivisme menes i norsk mellomkrigskontekst ulike høyrenasjonalistiske organisasjoner og partikretser som var antikommunistiske og kritiserte det politiske systemet.47 Det er et vidt begrep, men inkluderer både tilhengere av førerprinsippet og mer moderate kritikere av parlamentarismen.48 Jeg skal gi en nærmere innføring i neste kapittel.
40 Jordheim, Helge. Imperium: imperialisme. Begreper i historien 1. Oslo: Unipub, 2008, 27 41 Simonsen, Jarle. Afrikas historie. Oslo: Cappelen Damm, 2009, 229 42 Dahl, De store ideologienes tid, bind 5, Norsk idéhistorie, 201-203 43 Emberland, Religion og rase, 147 44 Griffin, Roger (red.). Fascism. Oxford: Oxford University Press, 2009, 19 45 Ibid., 3 46 Pauley, Bruce F. Hitler, Stalin, and Mussolini. Totalitarianism in the Twentieth Century. 3. utgave. Wheeling: Harlan Davidson, 2009, 7 47 Danielsen, Borgerlig oppdemmingspolitikk, bind 2, Høyres historie, 172 48 Ibid. 11
2. Bakgrunn Mellom 1920 og 1940 ekspanderte Norge sitt territorium ved å annektere arktiske og antarktiske ingenmannsland, også kjent som ishavsimperialismen. Øst-Grønland ble forsøkt okkupert i 1931 og 1932. Nasjonalistiske kretser i Norge presset regjeringene i perioden til å føre en offensiv anneksjonslinje, særlig på Grønland.49 Økonomiske interesser, forskningsarbeid og ønsker om nasjonal prestisje lå bak den norske anneksjonspolitikken. Ishavsimperialismen nådde sitt høydepunkt i 1929-1933 da Norge fikk kontroll over Jan Mayen, Bouvetøya og Peter Is land.50 Fra 1920-tallet vokste samtidig høyreaktivismen fram som motvekt til den radikale og internasjonalistisk orienterte arbeiderbevegelsen. Høyreaktivismen innebar en høyredreining av nasjonalismen og engasjerte deler av den norske nasjonalistiske bevegelsen til kamp om norsk ekspansjon på Grønland - det eneste suverenitetsspørsmålet i ishavsimperialismen om et område som allerede var underlagt en annen stats overhøyhet, Danmark. Dette kapittelet skal gi en innføring i den norske ishavsimperialismen og vise hvordan den norske nasjonalismen ble dreid mot høyre i perioden.
2.1. Krisetid Årene mellom de to verdenskrigene var preget av kriser på grunn av økonomisk og politisk uro. Det var særlig polariseringen mellom arbeiderbevegelsen og borgerlige som gjorde perioden motsetningsfylt. Politisk venstre- og høyreside ble radikalisert i hver sin retning. Den russiske revolusjon i 1917, Benito Mussolinis marsj mot Roma i 1922 og Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 var alle totalitære bevegelser som oppsto som følge av krisetidene som etterfulgte verdenskrigen. Det norske politiske landskapet var i perioden ustabilt. I løpet av 15 år på 1920- og 30- tallet var det ti borgerlige regjeringer, samt en kortlevd Arbeiderparti-regjering i 1927. Ingen av de borgerlige partiene maktet i perioden å samarbeide konstruktivt om regjeringsmakt, og resultatet var kortvarige mindretallsregjeringer.51 Partilandskapet hadde i tillegg blitt ispedd et revolusjonært parti, Norges Kommunistiske Parti, som programfestet revolusjon. Det norske Arbeiderparti (DNA) var fra 1918 og i den første del av mellomkrigstiden revolusjonært. 52 Partiets kamp for revolusjon skapte stor frykt i de borgerlige rekker. Splittelsen i folket stakk dypt.53 De sosiale og politiske motsetningene ble særlig forsterket av de mange arbeidskonfliktene i perioden. Gjeldskrisen etter den mislykkede paripolitikken som svekket den norske kronen fikk
49 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 113-116 50 Ibid., 118 51 Dahl, Norge mellom krigene, 16 52 Norland, Andreas. Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyers forlag, 1973, 9 53 Dahl, Norge mellom krigene, 23-24 12 konsekvenser for arbeidslivet. Arbeidsgivere ønsket å redusere lønnsnivået, mens arbeidstakere gikk til streik.54 Samtidig var det en utbredt nasjonalistisk stemning i landet etter unionsoppløsningen. Interessen for det «nasjonale» fikk utslag i symbolsaker knyttet til norsk språk og kultur.55
2.2. Ishavsimperialismen Men det norske samfunnet manglet en følelse av fellesskap. Norske styresmakter vendte samtidig blikket utover og forsøkte å hevde nasjonale interesser i de polare farvann. Den norske ekspansjonspolitikken kunne bidra til å samle folket om en felles politikk, og oppildne til en nasjonal stolthetsfølelse som var i oppbyggingsfasen etter en nylig oppnådd selvstendighet.56 Ikke siden middelalderen hadde Norge fått herredømme over oversjøiske besittelser, slik som man gjorde i mellomkrigstiden. Denne politikken, som historiker Hans Fredrik Dahl kaller den norske «ishavsimperialismen», 57 regnes fra Svalbardtraktaten i 1920 til den norske anneksjonen av Dronning Maud land i 1939.58 Dahl forklarer begrepet slik: (…) betegnelsen treffer det poeng at den norske begeistring for eventyr i polaregnene, (…), korresponderer presist med den allmenne europeiske imperialisme, som over alt ga uttrykk i nærgående interesse for fremmede kontinenter. Slik sett kan anneksjonen av øyene i Arktis og Antarktis i 1920-årene forstås som sene aspekter av den klassiske imperialismen, den dramatiske okkupasjonen av Øst-Grønland som dens definitive sluttpunkt her hjemme.59
Før 1920 hadde de gjenværende statsløse territoriene i verden blitt overtatt, unntatt ingenmannsland i Arktis og Antarktis. Innen 1940 var disse områdene underlagt en statsoverhøyhet. De fleste hadde blitt overtatt ved anneksjon. Norge hadde innen 1940 rukket å markere seg som en av statene som hadde annektert det største området. I Arktis var det kun Norge, Canada, Sovjetunionen, Danmark og USA som kjempet om suverenitet. Prinsippet om anneksjon ved nasjonale avtaler gjaldt for de arktiske områdene i større grad enn i Antarktis. Svalbards suverenitet ble avgjort ved en internasjonal traktat. 60 Sektorprinsippet, som ikke var et folkerettslig prinsipp, ble i enkelte tilfeller forsøkt hevdet av polarmakter. Prinsippet går ut på å hevde en tilhørende sektor fra landets grense til polpunktet, og gjelder kun for stater som grenser til polarområdene. 61
54 Emberland, Terje. Da fascismen kom til Norge. Oslo: Dreyer forlag, 2015, 23 55 Dahl, Norge mellom krigene, 23-24 56 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 116 57 Dahl, Norge mellom krigene, 26. Begrepet ble først brukt av Wilhelm Keilhau som «Norges arktiske imperialisme». 58 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 13. Svalbardloven trådte i kraft først i 1925. 59 Dahl, Norge mellom krigene, 27 60 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 109-110 61 SNL, s.v. «sektorprinsippet». 30.10.16. https://snl.no/sektorprinsippet 13
Den norske ekspansjonspolitikken kan deles inn i tre hovedkategorier ifølge historiker Odd-Bjørn Fure. En var planer om å overta områder underlagt andre stater, som for eksempel sovjetiske Novaja Semlja. En annen handlet om å gjøre framstøt i områder med omstridt suverenitet. Okkupasjonen på Øst-Grønland hører til her. En tredje var måten Norge fikk suverenitet over folkerettslige ingenmannsland i polarområdene, «terra nullius», slik som Svalbard og Dronning Maud land. Norge klarte bare å få områder som tidligere var ingenmannsland gjennom ishavsimperialismen.62 Fure mener at den norske ekspansjonspolitikken henger sammen med hvorvidt de andre statene viste interesse. Norge kunne annektere et territorium hvis det ikke var av interesse for andre stater, eller at området lå i periferien av andre staters interessesfære. I enkelte tilfeller var det også for stormakter av strategisk betydning å la Norge besitte territoriet. For Norge gjaldt det imidlertid å forsvare vitale økonomiske interesser i ishavsnæringen. Norges kyst hadde gjennom historien gitt muligheter for omfattende sjøfartsdrevet næring som fiske og selfangst. I mellomkrigstiden fikk næringen et oppsving. Den teknologiske utviklingen og lønnsomheten i hvalfangsten bidro til å utklasse den tradisjonsrike selfangsten. Sammen med skipsfarten representerte hvalfangstskutene det mest moderne innen norsk sjønæring.63 Politisk sett var Norges aktive anneksjonspolitikk fra 1920 et resultat av ytre og indre faktorer. Trusselen fra andre stater som Sovjetunionen, som i 1921 utvidet sin fiskerigrense og dermed utestengte norske fiskere fra Kvitesjøen, var en av flere hendelser som presset Norge som polarmakt.64 Frykten for andre staters inntog der Norge hadde økonomiske interesser, kombinert med nasjonale prestisjehensyn, førte i det store og hele til at Norge valgte en aktiv anneksjonslinje.65 Vitenskapsarbeidet i polarområdene spilte også en rolle i den ishavsimperialistiske perioden. Den første norske vitenskapelige ekspedisjonen til Svalbard ankom i 1907 og markerte begynnelsen på den norske aktiviteten i polarområdene.66 Vitenskapen var derfor «en viktig og integrert del av konsolideringen av nasjonalstaten og i forsøkene på å legge nytt land under seg», hevdes det i Norsk polarhistorie.67 Å bruke vitenskapen instrumentelt for å ta nytt land henger også sammen med Vestens imperialistiske tradisjon for kulturell erobring.68
62 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 110 63 Ibid., 110-112 64 Drivenes og Jølle. Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 206 65 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 116 66 Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 175 67 Ibid., 256 68 Ibid. 14
2.3. Venstre- og høyrenasjonalisme etter 1905 I Grønlandssaken spilte nasjonalfølelsen en viktig rolle. Grønlandssaken som historisk forskningsobjekt er et representativt tilfelle for den norske nasjonalismen som helhet i mellomkrigstiden. Ikke bare den høyrenasjonale, men også den venstreliberale leiren, gikk inn for norsk suverenitetskamp på Grønland. 69 Venstre- og høyreengasjementet var knyttet til den utbredte oppfatningen om at saken handlet om norsk selvhevdelse etter unionstiden. Det var et spørsmål om Norges ære. Norsk suverenitetskamp på Øst-Grønland ble dermed en fellessak mellom to nasjonalistiske fløyer som tradisjonelt sto langt fra hverandre.70 For å forstå Grønlandssaken i et nasjonalistisk perspektiv, må man tilbake til 1905. Unionsoppløsningen hadde store konsekvenser for utviklingen av den norske nasjonalismen. I tiden før 1905 var den norske nasjonalismen karakterisert av en venstrenasjonal, liberal tradisjon som støttet norsk uavhengighet. Nasjonalismen var integrerende ved at den nasjonale bevegelsen samlet seg rundt partiet Venstres selvstendighetskamp.71 Venstres nasjonalisme stod i motsetning til den svenske elitepregede nasjonalismen, men også den norske høyresiden, som støttet kongemakten.72 Høyre hadde holdt seg samlet siden 1880-årene, mens Venstre opplevde flere oppsplittelser av partiet. Det var ikke rom for å etablere et parti til høyre for Høyre, partiet hadde hegemoni på høyresiden. Dette endret seg etter 1905. Etter at uavhengigheten var et faktum ble den norske nasjonalismen splittet, samtidig som den fikk et mer høyreorientert drag, hevder statsviter Øyvind Østerud. 73 Det utkrystalliserte seg to retninger fra den venstrenasjonale tradisjonen. Den ene var mer tradisjonell med tanke på den opprinnelige venstrenasjonalismen, og var knyttet til lekmannsbevegelsen og mållag, med kjernetilslutning i sør og vest. Den andre nasjonalistiske retningen ble båret fram av bybefolkning og storbønder i Trøndelag og på Østlandet, og politisk representert via Frisinnede Venstre og Bondepartiet. 74 Her dreide nasjonalismen mot høyre Den norske nasjonalismen ble preget av regional tilhørighet til Østlandet eller Vestlandet og av skillet bygd og by. Hans Fredrik Dahl opererer med to nasjonalistiske strømninger i mellomkrigstiden som korrelerer med Østerud; den vestlandske fløyen og den østlandske fløyen. Den vestlandske bevegelsen var tilknyttet Venstre og hadde sin kjerne blant fiskere og bønder, mens den østlandske bevegelsen hadde større forankring i byene og blant middelklassen.75 Det
69 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 43; Dahl, Norge mellom krigene, 25 70 Dahl, Norge mellom krigene, 25 71 Angell, Frå splid til nasjonal integrasjon, 9 72 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 43 73 Ibid. 74 Ibid. 75 Dahl, Norge mellom krigene, 25 15 var med andre ord tydelige sosiale, regionale, men også historiske skiller mellom fløyene. Innen den sistnevnte østlandsnasjonalismen posisjonerte den høyredreide nasjonalismen seg. Grønlandssakens nasjonale betydning skapte derfor engasjement i både øst og vest, i sentrum og til høyre på den nasjonalistiske skalaen. Det skal likevel sies at engasjementet ikke var jevnt geografisk fordelt. På Vestlandet hadde befolkningen interesser innen fangst og fiske i grønlandstraktene, og grønlandsaktivismen var derfor størst her.76
2.4. Norsk høyreaktivisme Politisk sett engasjerte Grønlandssaken på tvers av de norske partiene, men var spesielt viktig for Bondepartiet og Venstre. Den ble en del av den større nasjonalorienterte politiske linjen som ble ført av disse partiene i mellomkrigstiden. Ellers var ikke spørsmålet fremtredende i norsk innenrikspolitikk i perioden, hevder historiker Ida Blom. Hun konkluderer i sin avhandling at Bondepartiet var det eneste partiet som hadde Grønlandssaken som en fanesak, delvis for å samle partiet, men også for å skaffe velgere fra for eksempel Venstre.77 Bondepartiet var også det eneste partiet som hadde polarpolitikk på partiprogrammet gjennom hele mellomkrigstiden. 78 Johan Mellbye fra Bondepartiet fremhevet det tosidede motivet, økonomiske interesser og nasjonal prestisje, ved å velge en aktiv anneksjonslinje. 79 Mellbye og andre norske politikere som gikk inn for en aktiv anneksjonslinje tilhørte den etter hvert dominerende del av grønlandsaktivismen som var knyttet til politiske strømninger på ytterste høyre fløy.80 Historiker Rolf Danielsen bruker «høyreaktivisme» som fellesnavn for de norske høyrenasjonalistiske grupperingene som viste seg fra 1920-tallet av. Aktivismen vokste fram som et resultat av flere politiske visjoner med ønske om å samle borgerlig motstand mot sosialismen. Høyreaktivistene ville aktivt bekjempe at kommunistene kunne utnytte de borgerlige regjeringenes ustabilitet, og komme til makten. Revolusjonsfrykt var derfor en av årsakene til at høyreaktivismens framvekst. 81 De nye grupperingene stilte seg ofte utenfor det etablerte partisystemet, og hadde mistillit til parlamentarismen og de tradisjonelle politiske institusjonene. Høyreaktivismen var derfor ikke konservativ i Høyre-tradisjonen. Blant høyreaktivistene varierte ønsker om å korrigere Høyre-partiets kurs, til å ville definere et nytt politisk alternativ. 82 Høyreaktivismen tenderte i noen grad mot fascisme og diktatur, men en mer moderat variant
76 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 121 77 Ibid., 329-330 78 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 30 79 Ibid., 116 80 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 71 81 Sørensen, Solkors og solidaritet, 59 82 Danielsen, Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918-1940, bind 2, Høyres historie, 172 16
ønsket en ledende regjering over partiene.83 Høyreaktivismen representerte dermed noe nytt, spesielt ved kritikken av det norske partisystemet. Antikommunisme verserte allerede bredt på den borgerlige siden. De høyreaktivistiske gruppene, og særlig Fedrelandslaget, visste å bruke nasjonalistisk retorikk og symboler mot den internasjonalistiske, mindre nasjonalorienterte sosialismen.84 Høyreaktivismen var altså ikke forbeholdt partiet Høyre. Frisinnede Venstre og strømninger i Bondepartiet plasserte seg også innenfor den nye høyreaktivistiske retningen på 1920-tallet.85 NS ble det siste tilskuddet i høyreaktivismen. Disse partienes polarengasjement kan henge sammen med en felles fedrelandsfølelse og ønske om å samle partiene om en nasjonal politikk.86 Den høyreaktivistiske nasjonalismen søkte også å hevde Norge utad. Situasjoner som avler en aggressiv ekspansiv nasjonalisme er som regel urolige, kriserammede perioder hvor en befolkning opplever splittelse.87 I mellomkrigstiden kom denne nasjonalisme-formen til uttrykk særlig i Grønlandssaken. Høyrenasjonale grønlandsaktivister anså Grønlandssaken som et nasjonalt spørsmål uavhengig av partipolitikk. 88 Arbeiderpartiet var aldri engasjert i grønlandsspørsmålet. I landsorganisasjonen av grønlandsforeninger, Norges Grønlandslag, var det ingen arbeiderpartifolk med.89 Flere av grønlandsforkjemperne knyttet seg til partiet Nasjonal Samling da dette ble stiftet i 1933. 90 Norges Grønlandslag hadde ledende medlemmer med antidemokratiske og høyreautoritære syn. 91 Vidkun Quisling var selv forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen under Grønlandssakens kulminasjon rundt okkupasjonen i 1931-32, og han samarbeidet som NS-leder etter 1933 med Gustav Smedal i Norges Grønlandslag og polarforsker Adolf Hoel.92 Hoel og Smedal var initiativtagerne til okkupasjonen ved sitt arbeid i Ishavsrådet og Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU).
2.4.1. Fedrelandslaget Borgerlig splittelse og mindretallsregjeringer preget mellomkrigstiden. Splittelsen måtte opphøre for å bekjempe kommunismen med samlet kraft. Den politiske ustabiliteten førte til at den jevne nordmann begynte å miste troen på partisystemets handlekraft. Antidemokratiske og
83 Emberland, Da fascismen kom til Norge, 28 84 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 44 85 Emberland, Da fascismen kom til Norge, 31-33 86 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 132 87 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 60 88 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 156 89 Ibid., 132 90 Ibid., 165 91 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 125 92 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 165 17 antiparlamentariske stemninger spredte seg derfor i folket.93 Splittelsen måtte opphøre, mente mange på borgerlig side, for å bekjempe den radikale arbeiderbevegelsen med kraft. Den mest sentrale organisasjonen innen høyreaktivismen, Fedrelandslaget, ble stiftet i 1925 på initiativ av Joakim Lemkuhl sammen med nasjonale helter som Fridtjof Nansen og tidligere statsminister Christian Michelsen. 94 Fedrelandslaget hadde som hovedmål ved omfattende propagandaarbeid å danne en nasjonal borgerlig blokk mot det stadig radikaliserte, internasjonalistiske DNA.95 Laget var ment som en tverrpolitisk masseorganisasjon, og opplevde mest oppslutning fra 1927 til 1930.96 Likevel fosset DNA frem ved valget i 1927 og regjerte en kort periode. Denne fremgangen satte en støkk i den borgerlige siden, og Fedrelandslaget gikk i gang med en svært omfattende valgkamp for å svekke DNA.97 I 1930 var medlemstallet til Fedrelandslaget oppe i om lag 100 000.98 Ved valget i 1930 gikk også DNA kraftig tilbake. Fedrelandslagets arbeid for å svekke sosialistene ga resultater.99 I 1936 stilte laget til valg, uten hell, og i 1940 ble det oppløst som følge av okkupasjonen.100 Fedrelandslagets fanesaker var i tillegg til samling mot DNA, en aktiv stat som kunne løse sosiale og økonomiske problemer ved et korporativt politisk styre som erstatning for parlamentarismen.101 Denne høyreaktivistiske tenkemåten viste seg gjennom «Nansen-forsøket» i 1926, som ble publisert i avisen Tidens Tegn. Nansen var på denne tiden med i Fedrelandslaget og ansett som en mulig statsminister for et partiuavhengig ministerium. Ivar Lykke ble regjeringsleder. Men forfatter av Da fascismen kom til Norge, Terje Emberland, mener likevel at Nansen-forsøket gjenspeilet en mistillit til det parlamentariske systemet.102 Fedrelandslaget støttet i 1931, i likhet med Bondepartiet, en nasjonal okkupasjon av Øst- Grønland. Nansen derimot, som døde i 1930, hadde ikke vært uttalt grønlandsforkjemper. I 1924 hadde han uttalt at saken for Norge var en «forfengelighetssak». 103 Fedrelandslagets okkupasjonsstøtte førte laget og Bondepartiet nærmere hverandre, mens avstanden til de andre borgerlige partiene Høyre og Venstre ble større.104
93 Norland, Hårde tider, 15 94 Danielsen, Borgerlig oppdemmingspolitikk, bind 2, Høyres historie, 173, 190-193 95 Norland, Hårde tider, 7 96 Danielsen, Borgerlig oppdemmingspolitikk, bind 2, Høyres historie, 195 97 SNL, s.v. «Fedrelandslaget». 03.02.16. https://snl.no/Fedrelandslaget 98 Sørensen, Øystein. Solkors og solidaritet: norsk høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930-1945. Oslo: Cappelen, 1991, 48 99 Sørensen, Solkors og solidaritet, 48 100 Dahl, De store ideologienes tid, bind 5, Norsk idéhistorie, 176 101 Sørensen, Solkors og solidaritet, 49-52 102 Emberland, Da fascismen kom til Norge, 36 103 Norland, Hårde tider, 178 104 Ibid., 178-179 18
2.4.2. Nasjonal Samling Grønlandssaken appellerte som nevnt ikke til alle borgerlige partier. Det var Nasjonal Samling som stadig brakte spørsmålet inn i sin nasjonalistiske argumentasjon etter 1933.105 Det var et helt nytt parti i mellomkrigstiden og ble grunnlagt i 1933, som et radikalt utspring av Fedrelandslaget. 106 Quisling hadde tidligere stiftet foreningen Nordisk Folkereisning fra 1931, som ønsket å innføre diktatur og korporativisme i stedet for parlamentarismen. Foreningen fikk kort levetid og lite oppslutning. 107 På vårparten 1933 var Bondeparti-regjeringens tid over, og Quisling som hadde vært forsvarsminister, ønsket nå å lage en regjering. Quisling ble i høyreaktivistiske kretser ansett som en mulig leder for en framtidig nasjonal bevegelse.108 I mai ble det holdt møter på Grand Hotel i Oslo hvor Quisling ble utpekt som fører i Nasjonal Samling. Partiet stilte ved stortingsvalget samme høst.109 Fedrelandslagets reaksjon på NS’ inntreden i norsk politikk varierte mellom irritasjon og begeistring, mener historiker Øystein Sørensen. Først og fremst fryktet laget at NS ville føre til økt splittelse på den borgerlige siden, men samtidig støttet flere Quisling. Kampen om hegemoniet på nasjonalistisk borgerlig side tetnet til ved at NS utfordret både Bondepartiet og Fedrelandslaget. Slik ble forholdet mellom laget og NS i 1930-årene preget av forsøk på samarbeid, men også rivalisering om å definere høyreaktivismen, i tillegg til at de forfektet like ideer. 110 Quisling og NS forsøkte å holde stand etter valgnederlagene i 1933 og 1936, og en nær oppsplittelse av partiet i 1937, med et større mål om å gripe makten ved en revolusjon.111 Partiet fikk i 1936 1, 8 prosent av stemmene ved valget. 112 En revolusjon ble ikke nødvendig ettersom NS ble valgt av okkupasjonsmakten som statsbærende parti i 1940. 113 NS var en del av det norske partilandskapet fram til 1945, og under krigen det eneste lovlige partiet i Norge. Å definere NS’ partiideologi er blitt gjort utallige ganger i forskningen. Likevel er det noen klare ideologiske trekk som er relativt ubestridelige. Ideologisk sett var NS antikommunistisk og antidemokratisk slik som den italienske fascismen. Helt fra partiets begynnelse var raseteorier om den nordisk-germanske rase sentrale i ideologien. Men blant
105 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 119 106 Danielsen, Borgerlig oppdemmingspolitikk, bind 2, Høyres historie, 202 107 Dahl, Hans Fredrik, Guri Hjeltnes og Bernt Hagtvedt. Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal Samling 1933- 1945 i tekst og bilder. 2. utgave. Oslo: Pax, 1990, 44 108 Ibid., 80 109 Ibid., 57 110 Sørensen, Solkors og solidaritet, 76-77 111 Dahl, De store ideologienes tid 1914-1955, bind 5, Norsk idéhistorie, 225 112 Dahl, Norge mellom krigene, 102 113 Sørensen, Solkors og solidaritet, 77 19 medlemmene var det først og fremst nasjonen som var det viktigste hensyn. 114 I opinionen generelt var det antikommunismen som Quisling vant støtte på.115 Her hadde høyreaktivismen lagt et grunnlag siden 1920-tallet. Historiker Sigurd Sørlie mener at NS kan regnes som en fascistisk politisk bevegelse i likhet med det tyske nazistpartiet.116 Med «fascistisk» menes her Roger Griffins definisjon om den «palingenetiske myten».117 Uten å gå nærmere inn på en definisjon av NS, kan det hevdes at partiets ideologi ble radikalisert utover 1930-tallet. Ettersom den tyske nasjonalsosialismen vokste fram ble antisemittisme en større del av NS’ ideologi. Fra om lag 1935 ble den tydelig.118 Etter 1938 ble antisemittismen i NS stadig likere den tyske nasjonalsosialismens, og særlig SS’, fiendeforestillinger om jødene.119 Polarpolitisk var NS en pådriver for en aggressiv anneksjonspolitisk linje, på lik linje som Bondepartiet og Fedrelandslaget hadde gjort i 1931. NS ble regnet som «pro-Grønland».120 Men NS ble ikke et parti før Grønlandssaken hadde blitt avskrevet som nasjonalt anliggende fra den utenrikspolitiske agendaen etter 1933. På partiprogrammet i 1933 gikk NS inn for at «norske interesser i polarstrøkene skal hevdes våkent og sterkt».121 Quisling gikk også inn for en rasebasert utenrikspolitikk som skulle hevdes i tråd med gammel norsk ekspansjonstradisjon.122 Norrøn nasjonalromantikk var nasjonalistiske strenger NS kunne spille på ved å engasjere seg for Grønland.123
2.4.3. Høyreaktivismens isolasjon Etter dommen i Haag var det dog klart at Grønlandssaken ikke lenger kunne hevdes som et borgerlig samlingsspørsmål. Saken var betent og i Bondepartiet innså man at Grønlandssaken måtte vike for å få i stand en borgerlig samling.124 I 1934 forsøkte Bondepartiet, Fedrelandslaget og NS, i tillegg til Frisinnede Venstre, å lage en borgerlig blokk. Den brøt sammen og NS ble etter dette isolert og mer ekstremt, hevder Dahl:
114 Sørlie, Solkors eller hakekors, 77 115 Dahl, De store ideologienes tid, 214 116 Sørlie, Solkors eller hakekors, 72 117 Roger Griffin referert i Sørlie, Solkors eller hakekors, 72 118 Dahl, Hagtvedt og Hjeltnes, Den norske nasjonalsosialismen, 72; Dahl, De store ideologienes tid, bind 5, Norsk idéhistorie, 221 119 Sørlie, Solkors eller hakekors, 78 120 Dahl, De store ideologienes tid, 190 121 Sørensen, Hitler eller Quisling, 28 122 Dahl, De store ideologienes tid, 190 123 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 44 124 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 323 20
Med blokkens sammenbrudd var NS isolert, og som isolert faktor hadde det ingen sjanse. Uten fotfeste gled partiet ut i den villeste ekstremisme. Det avviste med forakt de andre borgerlige partiene, ville ikke lenger høre tale om noen blokk. Programmet ble støpt om til klar fascisme, for ikke så si nazisme.125
NS markerer således utviklingen fra høyreaktivisme på 1920-tallet til fascisme og nazisme på 1930-tallet ifølge Dahls beskrivelse. Et relevant spørsmål er hvordan NS representerte høyreaktivismen. NS representerte en marginal bevegelse, og ikke en folkebevegelse slik Fedrelandslaget gjorde. Partiet ble en sekt. 126 Dette underbygges også av Danielsen, som beskriver NS som «outsiderfenomen» i 1930-årenes politikk.127 NS, som isolerte seg selv fra høyreaktivismen generelt, brukte i tillegg Grønlandssaken som en symbolsak i partiets nasjonalistiske argumentasjon også etter at opinionen ikke lenger hadde interesse for den: «De som fortsatte å harpe på Grønland utover i 1930-årene, var mest av alt en isolert, tilbakeskuende krets uten sjanse til å skape interesse for sin sak», hevder Dahl.128 Danielsen mener at dannelsen av partiet NS er symptomatisk for høyreaktivismens marginalisering på 1930-tallet. Han reviderer det mer tradisjonelle synet på norsk høyreaktivisme og dens vekst, hvor NS er blitt vektlagt som avgjørende. Høyreaktivismens vekstperiode skyves dermed tilbake i tid, fra 1930-tallet til 1920-tallet. 1920-årenes høyreaktivisme var mer innflytelsesrik enn den senere høyreaktivismen av flere årsaker. En av grunnene er den borgerlige motkraften som etter hvert ble satt inn mot høyreaktivismen. Sentrale krefter i Høyre førte blant annet en innbitt kamp mot de nye antiparlamentariske strømningene.129 I denne kampen inngikk også motstanden mot grønlandsaktivismen. Høyres parlamentariske leder C.J. Hambro frontet den borgerlige motstanden fra slutten av 1920-tallet mot grønlandsaktivistenes okkupasjonslinje.130 En annen årsak til høyreaktivismens marginalisering er knyttet til personer. Nansen hadde en særegen betydning for norsk høyreaktivisme i kraft av sin nasjonale heltestatus. Nansen var den store polarhelt. Ifølge historiker Andreas Norland var Nansen kjent som det beste Norge hadde å by på, han var «innbegrepet av fedrelandet, mandighet og innsatsvilje».131 Han viste seg som en uerstattelig skikkelse for Fedrelandslaget. Nansens død i 1930 reduserte derfor lagets kraft betraktelig, og ga rom for Quislings senere fremtreden som leder for den ytre høyreside. Men Quisling oppnådde aldri den nasjonale høvdingestatusen som Nansen hadde.132 Dette bidro til at høyreaktivismen ble marginalisert.
125 Dahl, Norge mellom krigene, 108-109 126 Ibid., 109 127 Danielsen, Borgerlig oppdemmingspolitikk, bind 2, Høyres historie, 203 128 Dahl, De store ideologienes tid, bind 5, Norsk idéhistorie, 190 129 Danielsen, Borgerlig oppdemmingspolitikk, bind 2, Høyres historie, 205 130 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 328. C.J. Hambro kom i konflikt med Hoel under Grønlandssaken. 131 Norland, Hårde tider, 28 132 Danielsen, Borgerlig oppdemmingspolitikk, bind 2, Høyres historie, 205 21
Men hovedårsaken er ifølge Danielsen knyttet til den varierende økonomiske situasjonen i mellomkrigstiden. Fra 1928 til 1930 var det høykonjunktur i Norge, i motsetning til tidligere på 1920-tallet. 1931 var et økonomisk bunnår i norsk historie. Samtidig er det viktig å nyansere bildet av mellomkrigstiden som en sammenhengende nedgangstid. Norge opplevde økonomisk vekst, men i mindre grad enn før første verdenskrig. Veksten var derfor relativt sett mindre, og følelsen av dårligere tider baserte seg på dette i befolkningen. Den ble også forsterket av økonomiske kriseår på begynnelsen av 1920- og 1930-tallet.133 Poenget til Danielsen er at høyreaktivistenes fanesaker om frykt for høy statsgjeld og økonomisk krise ikke var like relevant i 1928-30 som tidligere på 1920-tallet. Høyreaktivismen appellerte ikke som før fordi de økonomiske krisetidene hadde stilnet. Like viktig var det at DNA ikke lenger ble ansett som truende fordi partiet hadde beveget seg bort fra revolusjonær politikk. Arbeidsgivergrupperingene tilnærmet seg også fagforeningene, som ledet til Hovedavtalen i 1935. Dette representerer en større endring i overgangen til 1930-tallet der næringslivsorganisasjonene beveget seg mot sentrum. 134
2.5. Sammenfatning 1920-tallet var høyreaktivismens «gullalder», ikke 1930-tallet. Den norske høyreaktivismen representerte en nasjonalisme som posisjonerte seg ytterst til høyre på den politiske skalaen fra midten av 1920-tallet. Årsaken til dens fremvekst var de økonomiske nedgangstidene, det politiske kaos og frykten for den fremadstormende arbeiderbevegelsen. Høyreaktivistene hadde mistet tiltro til at det norske politiske systemet ville klare å forhindre en norsk revolusjon, og agiterte dermed for en nasjonal borgerlig blokk for å bekjempe kommunismen og motvirke revolusjonsfare. Fedrelandslaget viste seg som den viktigste organisasjonen innen høyreaktivismen, og NS utkrystalliserte seg som parti på basis av lagets fremvekst. Høyreaktivismen og ishavsimperialismen tilhører samme politiske kontekst. De høyrenasjonalistiske krefter ønsket å vise nasjonal styrke og samling, også ved å hevde den norske nasjonalstaten som anneksjonsmakt i polarområdene. Høyreaktivismen er knyttet til ishavsimperialismen helt konkret fordi Fedrelandslaget og Bondepartiet støttet den norske okkupasjonen av Øst-Grønland og ved at NS satte polarpolitikk på programmet og førte aktivismen videre utover på 1930-tallet. Grønlandsaktivismen var først og fremst frontet av borgerlige partier, men ble ytterligere høyreaktivistisk ettersom saken mistet politisk appell, og utviklet seg til en uviktig symbolsak. At NS satte polarpolitikk på partiprogrammet er et symptom på at partiet representerer høyreaktivismens marginalisering.
133 Dahl, Norge mellom krigene, 36-37 134 Danielsen, Borgerlig oppdemmingspolitikk, bind 2, Høyres historie, 202-206 22
3. Drømmen om Eirik Raudes land: Grønlandssaken Å hevde Norge som polarmakt var i tillegg til de økonomiske motiver av nasjonal symbolsk betydning, mener historiker Odd-Bjørn Fure.135 Nasjonal prestisje i utenrikspolitikken kunne konsolidere den unge norske nasjon i en oppsplittet tid. I den ishavsimperialistiske perioden engasjerte derfor norske nasjonalister seg sterkt i spørsmål om norsk suverenitetsutvidelse i polare strøk, spesielt i Grønlandssaken. Grønlandssaken ble symbolsaken som enkelte politikere i Bondepartiet hadde ønsket seg. Deler av Frisinnede Venstre viste også sterk interesse for saken.136 Fedrelandslaget, som også posisjonerte seg som grønlandsaktivister, hadde imidlertid håpet å få med Fridtjof Nansen som støttespiller, men hans manglende støtte til en aktiv okkupasjonslinje var er en av årsakene til at saken ikke favnet bredere på borgerlig side. 137 Dette kapittelet presenterer Grønlandssakens forløp og skal vise hvordan den i utgangspunktet forente en venstreliberal og en høyreaktivistisk nasjonalisme, som var ny av tiden. Videre hvordan dette endret seg utover 1930-årene, ettersom Nasjonal Samling engasjerte seg for saken. Etter 1933 var det kun en mindre høyreorientert krets i stor grad knyttet til NS som forsøkte å opprettholde interesse for grønlandsspørsmålet, men uten hell. At grønlandsspørsmålet ble marginalisert som politisk sak var i stor grad en konsekvens av okkupasjonsforsøkene i 1931-32 og den påfølgende rettssaken mellom Norge og Danmark.
3.1. Historisk tilbakeblikk og sakens forløp 1919-1933 Suverenitetskampen om Grønland er et enestående tilfelle i Norges ishavsimperialistiske periode. Utenrikspolitisk var Grønland det eneste området som Norge gjorde krav på som var underlagt en annen stat.138 De andre territoriene var ubebodde ingenmannsland, slik som Svalbard. Grønland skilte seg også ut på grunn av sin historiske tilknytning til Norge. De norske okkupantenes navn på det øst-grønlandske området, «Eirik Raudes land», refererer til den norske vikingen Eirik Raudes oppdagelse av Grønland på 900-tallet.139 Men viktigst av alt hadde Grønland vært et norsk skattland i Norgesveldets tid – landets siste periode som okkupasjonsmakt før Grønlandssaken.140
I grønlandsspørsmålet var det derfor viktig å bruke historien som vitnesbyrd på norsk ekspansjonsrett. Ifølge historien ble Grønland oppdaget av en nordmann. På 980-tallet gikk Eirik Raude i land på Sørvest-Grønland, og som følge av oppdagelsen kom det med tiden flere landnåmsmenn til Grønland som opprettet bosetninger. Eystribygd og Vestribygd var
135 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 116 136 Ibid., 323 137 Ibid., 323 138 Ibid., 118 139 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 13 140 Dahl, Norge mellom krigene, 26 23 hovedbygdene.141 Disse ble deretter innlemmet under den norske kronens beskatningsmyndighet i 1261 i en større ekspansiv utenrikspolitisk periode under kong Håkon Håkonssons styre i høymiddelalderen. Håkonsson ønsket å sikre at norske landnåmsområder på Grønland og Island ble en del av det norske riket, senere kjent som Norgesveldet.142 I 1380, da Norge gikk i union med Danmark, ble Grønland med som en del av det norske territoriet.143 Dette endret seg på 1800- tallet. Etter Napoleonskrigene i 1814 skiftet Grønland status fra norsk biland til dansk biland. I Kieltraktaten ble det erklært at Norge ikke lenger var i union med Danmark, men med Sverige. Det avgjørende i ordlyden i artikkelen var innholdet i parentesen om bilandene, der det stod «Grønland, Færøyene, og Island ikke medregnet».144 Traktatens bestemmelser innebar at Norge mistet eierskapet til Grønland. Norge godkjente riktignok aldri Kieltraktaten.145
3.1.1. Striden mellom Danmark og Norge Kampen mellom Norge og Danmark om suverenitet over Øst-Grønland pågikk over mange år. Den startet i fredsforhandlingene i Paris etter første verdenskrig i 1919, og ble avsluttet i en rettssak mellom Norge og Danmark i Den internasjonale domstolen i Haag i 1933. Striden startet for alvor i 1921, selv om utenriksminister Nils Claus Ihlen i 1919 hadde sagt at Norge ikke skulle motsette seg danske bestrebelser for utvidet suverenitet over Grønland, kjent som Ihlen- erklæringen.146 Først etter at danskene fremla krav om økt kontroll over Øst-Grønland i 1921, viste Norge sin interesse for territoriell ekspansjon på Grønland.147 Øst-Grønland var et område Norge kunne forsøke å få suverenitet over, med grunnlag i historiske forbindelser og økonomiske interesser.148 Siden 1700-tallet hadde Vest-Grønland vært kontrollert av et monopol som stengte trafikk for alle skip. I 1921 utstedte den danske regjering et dekret om at ordningen skulle gjelde hele Grønland, inkludert Øst-Grønland. Her hadde norske fangstmenn tradisjonelt hatt tilgang til fangstfelter.149 Norge motsatte seg avtalen og det ble innledet forhandlinger med Danmark i 1923. Den offisielle norske holdningen baserte seg på «ingenmannslands»-argumentet som gikk ut på at Øst-Grønland ble ansett som herreløst land, «terra nullius», fra norsk side.150 Ingenmannsland
141 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 13-14 142 Sigurdsson, Jon Vidar og Anne Irene Riisøy. Norsk historie 800-1536: frå krigerske bønder til lydige undersåttar. Oslo: Samlaget, 2011, 115 143 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 13 144 Ibid., 14 145 Mardal, Magnus A. «Kieltraktaten», SNL. 18.02.16. https://snl.no/Kieltraktaten 146 Tvedt, Knut Are. «Grønlandssaken», SNL. 24.02.14. https://snl.no/Gr%C3%B8nlandssaken 147 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 115 148 Ibid., 121 149 Ibid., 113 150 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 148 24 kunne i teorien erverves under en stats overhøyhet ved fredelig okkupasjon.151 Standpunktet gikk ut på at Øst-Grønland var i motsetning til Vest-Grønland, fortsatt var «herreløst og fritt for alle» ettersom gjeldsoppgjøret fra 1819 til 1821 etter Kielfreden bare gjaldt den vestlige, bebodde delen av Grønland, og ikke det øde Øst-Grønland.152 Danmark hevdet på sin side at området var under dansk suverenitet. Forhandlingene ledet til Øst-Grønlandsavtalen i 1924. I avtalen ble det inngått et kompromiss der Danmark og Norge fikk samme rettigheter til næringsaktivitet i området, men suverenitetsspørsmålet forble uløst.153 I tillegg var havnene på Vest-Grønland utilgjengelige for nordmenn som støttepunkt på ruten til Øst-Grønland.154 Striden med Danmark fortsatte under voldgiftsforhandlingene i 1926, som ledet til voldgiftsavtalen i 1927. I denne perioden inngikk Norge liknende voldgiftsavtaler med de andre nordiske landene. Avtalen mellom Norge og Danmark fra 1927 gikk ut på at ikke-juridiske stridsspørsmål mellom landene kunne avgjøres ved voldgift, som ville pålegge statene i avtalen utenrikspolitiske restriksjoner.155
3.1.2. Okkupasjon av Øst-Grønland Suverenitetskampen endte nettopp ved voldgift, i en internasjonal domstol, etter to norske okkupasjoner på Øst-Grønland i sommermånedene 1931-1932. Siden 1929 hadde det blitt sendt flere sommerekspedisjoner til området i regi av NSIU, ledet av Adolf Hoel, med støtte og bevilgninger fra Stortinget. Der ble det utført vitenskapelige undersøkelser innen blant annet geologi, zoologi, botanikk og arkeologi.156 Den første okkupasjonen i juni 1931 ble ledet av Hallvard Devold, som hadde vært sentral i planleggingen av en norsk okkupasjon siden 1920- tallet.157 28. juni 1931 ble det erklært via telegram at området het «Eirik Raudes land».158 Det var opprinnelig en privat ekspedisjon og okkupasjon utført av et knippe norske fangstmenn, som senere fikk offisiell støtte fra norske styresmakter. Bondepartiet hadde samme år debutert som regjeringsparti. I etterdønningene av Lilleborgsaken,159 som hadde ført til Venstre-regjeringens fall, trengte den nye regjeringen en nasjonal seierssak.160 Bondeparti-regjeringen, ledet av Peder Kolstad, valgte å støtte den private ekspedisjonen og påfølgende okkupasjonen av området. Den
151 SNL, s.v. «ingenmannsland».14.02.09. https://snl.no/ingenmannsland 152 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 29 153 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 121 154 Ibid., 113 155 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 46. Betyr her at partene lar overstatlige institusjoner avgjøre tvister. 156 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 126 157 Skarstein, «- men så kom jo den 9. april i veien…», 140 158 Ibid., 152 159 Lilleborgsaken var en konsesjonsstrid om norsk fettindustri. Furre, Berge. Norsk historie 1914-2000. Frå vokstervisse til samtidstvil. 5. utgave. Oslo: Samlaget, 2010, 72 160 Tvedt, «Grønlandssaken» 25
10. juli 1931 stemte et enstemmig Storting for en norsk anneksjon av området etter at Ishavsrådet hadde tatt til orde for en statsrettslig anneksjon av Øst-Grønland.161 Året etter ble det sørøstlige territoriet okkupert og Helge Ingstad ble utnevnt til sysselmann over «Fridtjof Nansen land».162 Quisling var på denne tiden forsvarsminister for Bondepartiet. I kildene om Quislings tid i regjeringen er det imidlertid lite om Grønlandssaken. Ifølge hans biograf Hans Fredrik Dahl deltok ikke Quisling personlig i grønlandsbevegelsen i noen stor grad. Han ble regnet som en sikker støttespiller til aksjonslinjen i saken, men deltok lite i debatten.163 Quislings engasjement for norsk polarpolitikk, og for Grønland spesielt, skulle derimot bli større etter dommen i 1933.
3.1.3. Dommen i Haag i 1933 Okkupasjonsforsøkene førte til at suverenitetskampen ble et internasjonalt anliggende. Etter den andre okkupasjonen i 1932 forsøkte man fra norsk side å få i stand et forlik med Danmark, men det lyktes ikke. Forliksforslaget handlet om at Norge skulle få tilgang til havner på Vest-Grønland ved å anerkjenne dansk suverenitet over hele Grønland. I den internasjonale domstolen i Haag vant ikke Norge fram på noen av punktene og Danmark seiret klart i saken. Dommen var et stort nederlag for de norske grønlandsforkjemperne. I dommen ble det fastsatt at Grønland var dansk og at den norske okkupasjonen på Øst-Grønland stred imot internasjonal rett.164 Kieltraktaten hadde aldri blitt godkjent av Norge, men dommen stadfestet at traktatens bestemmelser om bilandene fortsatt var gjeldende.165 Den norske ekspedisjonen som hadde okkupert Øst-Grønland hadde dermed feilet totalt. Området het fra 1933 av «Kong Christian 10s land».166 Etter nederlaget ble kjent i Norge fulgte det store reaksjoner. Flere grønlandsforkjempere som hadde støttet okkupasjonen måtte forklare seg for Stortinget. Det ble rettet skarp kritikk fra utenrikskomiteen mot Bondeparti-regjeringen som mente at statsminister Kolstads menn hadde stolt på agitasjon fra aktivister i stedet for en mer grundig vurdering.167 Etter 1933 ble dermed Grønlandssaken helt borte fra den norske utenrikspolitiske dagsorden. 168 Saken som utenrikspolitisk blemme fikk konsekvenser for den norske polarpolitiske linjen. Nederlaget i Haag
161 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 152; Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 129 162 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 158 163 Dahl, Hans Fredrik. En fører blir til. Oslo: Aschehoug, 1991, 178 164 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 57-59 165 Mardal, «Kieltraktaten» 166 SNL, s.v. «Eirik Raudes land». 19.07.16. https://snl.no/Eirik_Raudes_Land 167 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 59-60 168 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 132 26 førte ikke til en reorientering, men prioriteringene ble annerledes. For Norge ble det etter 1933 først og fremst viktigst å sikre norsk sjøterritorium enn å annektere land.169
3.2. Hovedaktørene Okkupasjonen av Øst-Grønland var et resultat av flere år med grønlandsaktivisme. Hovedaktørene blant grønlandsforkjemperne tilhørte den nasjonale pressgruppen. På aktørnivå trekker historiker Ida Blom fram Smedal og Hoel som de mest sentrale personene i denne pressgruppen.170 Hun mener at de stod i spissen for den nasjonale pressgruppen fra 1928, da de begynte å samarbeide om Grønlandssaken. Hun skriver at Hoel og Smedal frontet «en liten flokk menn som var sakkyndige på det folkerettslige og det vitenskapelige plan».171 Hoel og Smedal utfylte hverandre på denne måten; Hoel var sakkyndig innen naturvitenskap og Smedal innen juss. Andre viktige aktører i den nasjonale pressgruppen var Grønlandsnemndis Anders Skåsheim og A.W. Brøgger, formann i Oslo Grønlandsforening.172 Jeg skal som nevnt fokusere på Smedal og Hoel. Adolf Hoel ble født i 1879 i Sørum, Akershus. Han utdannet seg til geolog og utmerket seg tidlig innen feltet. Han engasjerte seg sterkt i polarforskning og bidro til at Svalbard ble en del av det norske suverenitetsområdet i Svalbardtraktaten i 1920. Fra 1907 til 1926 ledet han den årlige sommerekspedisjonen til Spitsbergen. I 1928 grunnla han NSIU, i dag kjent som Norsk Polarinstitutt, som han ledet fram til krigens slutt. Utenom engasjementet i Grønlandssaken bidro han også sterkt til den norske anneksjonen av Dronning Maud land i 1939. Fra 1933 var han medlem i NS og samarbeidet med Vidkun Quisling under krigen om å ivareta norske ishavsinteresser. I tillegg lot han seg utnevne til rektor ved Universitetet i Oslo under okkupasjonen. I landssvikoppgjøret ble Hoel dømt til 18 måneders fengsel. Han levde fram til 1964.173 Gustav Cathrinus Hofgaard Smedal ble født i 1888 i Kristiania og utdannet seg til jurist. Han avla sin avhandling «Erhvervelse av statshøihet over polarområder» i 1930, som gjorde ham til ekspert innen folkerettslige spørsmål i polartraktene. Han la derfor store deler av grunnlaget for det norske standpunktet i rettssaken i Haag, der han også var medlem av den norske delegasjonen. I mellomkrigstiden samarbeidet Smedal med NS, blant annet i grønlandsforeningen Norsk-dansk ordning. Smedal meldte seg inn i NS i 1942, og i krigsårene ønsket han å beskytte Grønland mot amerikansk kontroll. I nært samarbeid med NS og Quisling grunnla han og Hoel
169 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 118 170 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 147 171 Ibid., 326 172 Ibid., 147. Anders Skåsheim var leder i Grønlandsnemndi fra 1923. 173 Drivenes, Einar-Arne. «Adolf Hoel», SNL. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Adolf_Hoel 27
Norges Ishavskomité for å sikre norsk kontroll i polarområdene. I landssvikoppgjøret ble Smedal dømt til bøter. Han levde fram til 1951.174 Både Hoel og Smedal spilte en vesentlig rolle i grønlandskampen. Fra 1931 hadde NSIU og Ishavsrådet tatt over for grønlandslagene som de viktigste pressgruppene. De hadde nå betydelig innflytelse på norske styresmakter.175 Hoel og Smedal var begge med i Ishavsrådet som foreslo for regjeringen at Norge skulle okkupere Nordøst-Grønland i 1931 og deretter i den norske delegasjonen i Haag. Smedal var da formann og Hoel var medlem i Ishavsrådet.176 Smedal hadde personlig sendt et telegram til Devold på Øst-Grønland og gitt grønt lys for å proklamere en privat okkupasjon av området.177 Hoel-biograf Frode Skarstein hevder at en nasjonal okkupasjon hadde vært Hoel og Smedals plan siden starten av grønlandskampen. Tanken bak var at en privat okkupasjon skulle lede til en nasjonal okkupasjon: «I kongens navn hadde norske fangstmenn tatt et enormt territorium på Øst-Grønland i besittelse. Men den tilsynelatende private okkupasjonen var nøyaktig utformet og iscenesatt for omtrent å tvinge den norske stat til å følge etter og gjøre det til en nasjonal okkupasjon», hevder Skarstein.178 Omfattende mediedekning og lobbyvirksomhet rundt okkupasjonen, kombinert med den overhengende frykten for økt dansk kontroll over området, brakte de norske myndighetene i en situasjon hvor det var vanskelig å ta avstand fra okkupantenes handling.179 Skarstein tegner et bilde av at norske myndigheter nærmest ble lurt i en felle som følge av Hoel og Smedals initiativ til okkupasjon. Hoel og Smedals fremgangsmåte kan også forstås i en høyreaktivistisk kontekst. Den kan betraktes som en utenomparlamentarisk aksjon, ment å provosere fram politisk endring. Okkupasjonen kan dermed være et uttrykk for den samme mistro til politikeres handlekraft i nasjonale spørsmål som for eksempel begrunnet i Nansen-forsøket i 1926. Den gang følte man seg også berettiget til å gå til utenomparlamentarisk aksjon og etablere en nasjonal regjering under Nansen.
3.2.1. Pressgruppene Grønlandsbevegelsen bestod av aktører og grupper som både kunne legge hovedfokus på økonomiske interesser og på nasjonale interesser. Grønlandsaktivistene varierte fra vestlandske
174 Rekvig, Ole-Petter. «Gustav Smedal», NBL. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Gustav_Smedal 175 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 105 176 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 149-151 177 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 130 178 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 152 179 Ibid. 28 fiskere, målforkjempere til sterkt høyreorienterte middelklassemenn. Hovedskillet gikk mellom den nasjonale og den økonomiske pressgruppen. Den økonomiske pressgruppen oppstod ut fra ønsket om å sikre sine fangst- og fiskerettigheter på Øst-Grønland, med støttepunkter i havnene på Vest-Grønland. Østgrønlandsavtalen i 1924 begrenset norsk fangst og fiske i Scorebysund-distriktet på Øst- Grønland, som før avtalen ikke hadde vært regulert av det danske monopolsystemet. Monopolbestemmelsene gjaldt i praksis kun på Vest-Grønland, som var klart dansk, før avtalen. Dette utløste som sagt store reaksjoner i Norge, spesielt blant vestlendinger med interesser innen hvalfangst og fiske. 180 Ålesund-skipperne utgjorde en sentral base i den økonomiske pressgruppen.181 Den nasjonale pressgruppen defineres av Blom som først og fremst interessert i sakens nasjonale betydning og som agiterte for å påvirke den norske holdningen i grønlandsspørsmålet.182 Den nasjonale pressgruppen ville bekjempe dansk suverenitet over hele Grønland og sikre norsk suverenitet over Øst-Grønland.183 På organisasjonsnivå var Grønlandsnemndi og Norges Grønlandslag ledende i den nasjonale pressgruppen. Grønlandsnemndi ble stiftet ved årsskiftet 1922-23 etter initiativ av Hans Reynolds. 184 Deretter ble Norges Grønlandslag dannet som en sammenslutning av alle lokallagene i 1926, hvor Smedal var initiativtaker. Hoel ble riktignok ikke med i landsorganisasjonen. Hoel og Smedal startet samarbeidet i 1928 etter en samtale hvor de ble oppmerksom på at de arbeidet for samme mål i saken.185 Hoel ble en viktig medspiller for pressgruppen ved sitt arbeid i NSIU og deretter i Ishavsrådet.186 Det var naturlig for Hoel å bli med i Smedals nasjonalistiske krets på grunn av deres felles engasjement for Grønlandssakens nasjonale betydning.187 Den nasjonale pressgruppen som helhet fikk en sentral betydning for utviklingen i Grønlandssaken. Grønlandsnemndi arbeidet målrettet med å påvirke Stortinget, mens Norges Grønlandslag benyttet pressen og blant annet kontakter i statsapparatet for å få støtte til grønlandsaktivismen.188 Tidens Tegn agiterte særlig for Grønlandssaken, og var en av avisene
180 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 139 181 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 67 182 Ibid., 7 183 Ibid., 325 184 Ibid., 104 185 Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 216 186 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 105 187 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 36 188 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 125 29
Devold kontaktet for å proklamere okkupasjonen i juni 1931.189 Avisen frontet en aggressiv nasjonalisme som liknet Bondepartiets.190 Grønlandsnemndi var en lokalt basert organisasjon med hovedsete i Bergen, som var underlagt mållaget Norrønafelaget Bragr. Grønlandsnemndi støttet tradisjonelt sett Venstre og holdt til i Bergen hvor grønlandsaktivismen var sterkest. 191 Flertallet i Grønlandsnemndi var venstremenn. 192 Flesteparten av de lokale grønlandsgruppene ble med i landsorganisasjonen Norges Grønlandslag, men Grønlandsnemndi holdt seg utenfor på grunn av målsaken.193 Norges Grønlandslag hadde størst oppslutning i de større byene blant middelklassen, og var mer høyreorientert politisk sett enn Grønlandsnemndi.194 Grønlandslagene i Stavanger og Oslo fikk støttespillere fra samme miljø som det høyreaktivistiske Fedrelandslaget, poengterer Blom.195 Dette inntrykket underbygges av Fure, som mener Norges Grønlandslags ledelse var høyreautoritær og antiparlamentarisk. 196 Samlet sett stemmer disse retningene innenfor den nasjonale pressgruppen med det skillet mellom en venstreliberal og høyreorientert nasjonalisme i mellomkrigstiden som både Østerud og Dahl opererer med.
3.3. Grønlandsaktivismens hovedargumentasjon 3.3.1. Kielfredens utfall for Norge Det faktum at den tidligere unionsmakten Danmark hadde suverenitet over et område som av grønlandsforkjemperne ble ansett som opprinnelig norsk, gjorde striden ekstra betent. Over hundre år tilbake i tid førte unionsoppløsningen med Danmark til at den grønlandske kolonien ble dansk. Kielfreden ble av grønlandsbevegelsen sammenliknet med Versaillestraktaten, på grunn av den historiske urett man mente var begått. På samme måte som Tyskland mistet store deler av sitt rike etter første verdenskrig, ble Norge i fredsforhandlinger frastjålet landområder som var en historisk del av det norske riket.197 Denne motstanden mot Kieltraktaten var også knyttet til en dypere misnøye mot Danmark som tidligere unionsmakt over Norge. Fure beskriver Grønlandssaken som et «kompleks av nasjonale traumer som hadde rot i erfaringer fra den dansk- norske unionen og visse sider ved unionsoppløsningen i 1814».198 Ingen andre territorielle krav i
189 Ibid., 130 190 Ibid., 31 191 Ibid., 125 192 Ibid., 226 193 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 121 194 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 125 195 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 157 196 Se punkt 2.4 197 Ibid., 164 198 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 118 30 polarområdene skapte derfor et liknende engasjement, eller en like fremadstormende nasjonal bevegelse som Grønlandssaken gjorde.199 Dette illustrerer hvor dypt saken berørte i deler av folket.
3.3.2. Isolert ingenmannsland Danmark hevdet gjennom hele striden at Grønland hadde vært dansk lenge før Kielfreden. Helt siden 1700-tallet, da misjonæren Hans Egede kom til Vest-Grønland og grunnla dagens hovedstad Godthåb, hadde Grønland vært danskstyrt. Hans Egede var derimot norsk, men representerte den danske kronen ved sitt embete.200 Norske grønlandsforkjempere trakk fram monopolsystemet og isoleringen av Grønland som viktige argumenter mot dansk suverenitet.201 Det var også en utbredt tanke blant norske nasjonalister at Øst-Grønland derfor var å regne som ingenmannsland, og at det følgelig var rom for norsk suverenitetsovertakelse av området.202 Dette var også det offisielle norske synet fra 1923. Lenge var det ord mot ord mellom den norske og danske siden før den norske okkupasjonen i 1931. For Norges del var fangstmulighetene og vitenskapsarbeidet på Grønland såpass interessante at de norske grønlandsforkjemperne var villig til å fortsette kampen om suverenitet.203 Men det kan likevel ikke hevdes at Norge hadde vitale økonomiske interesser som måtte forsvares på Øst-Grønland. 204 De var heller ganske små på grunn av Øst-Grønlands ugjestmilde natur.205
3.3.3. Norsk historisk rett Det viktigste for grønlandsbevegelsen var det nasjonalhistoriske motivet ved å gjenerobre gammelt norsk skattland.206 Samlet sett var det etter unionsoppløsningen i 1905 først og fremst snakk om å hevde nasjonal suverenitet. Norsk suverenitet på Grønland skulle samle det norske folket i en urolig politisk periode. Fure påpeker at den offisielle norske holdningen i Grønlandssaken endret karakter etter hvert som den nasjonale grønlandsbevegelsen spilte en større rolle. Tidlig i striden hadde det handlet om å ivareta de norske økonomiske interessene. Utover 1920-tallet, ettersom den nasjonale pressgruppen i form av Grønlandsnemndi, men spesielt Norges Grønlandslag og NSIU, begynte sitt arbeid, endret den offisielle norske holdningen seg til å handle om suverenitet. Hovedbegrunnelsen for norsk suverenitet på Grønland var i denne
199 Ibid., 119 200 Jørgensen, Torstein. «Hans Egede», SNL. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Hans_Egede 201 Blom., Kampen om Eirik Raudes land, 16 202 Tvedt, «Grønlandssaken» 203 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 13 204 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 116 205 Ibid., 123 206 Blom., Kampen om Eirik Raudes land, 13 31 bevegelsen basert på tanken om at Norge hadde en historisk rett til Grønland.207 Det er nettopp denne hovedbegrunnelsen til den nasjonale pressgruppen som er hovedkomponenten i den ideologiske argumentasjonen som neste kapittel undersøker.
3.4. Likheter og ulikheter i den nasjonale pressgruppen Den nasjonale pressgruppen var imidlertid ingen ideologisk helhetlig aktivistgruppe. Grønlandsnemndi og Norges Grønlandslag representerte på hver sin side en venstrenasjonalistisk og en høyreaktivistisk nasjonalistisk fløy.208 Men den overordnende nasjonalfølelsen var sentral hos begge. Tanken om en norsk historisk rett til Grønland basert på Norgesveldet var gjennomgående for hele den nasjonale pressgruppen. Alle grønlandslagene møttes i ett felles syn, som også Hoel støttet. De var alle enige om at den norske storhetstiden var under Norgesveldet og Grønlands rettmessige status var som tidligere norsk skattland. En nasjonal stolthet, knyttet til romantiseringen av eldre norsk historie og Norgesveldet-perioden, forente dem alle. 209 Den sterke nasjonalfølelsen var knyttet til den nasjonale pressgruppens motstand mot voldgiftstraktaten med Danmark. Mållagene på Vestlandet, som Grønlandsnemndi var en del av, var ikke like skeptiske til voldgiftsforhandlingene som Smedals organisasjon var.210 Både Smedal og Hoel mente at stridsspørsmål som Grønlandssaken ikke kunne avgjøres av en internasjonal domstol.211 For Smedal sto saken «i forbindelse med historiske og nasjonale synsmåter, som fremmede selvfølgelig har vanskelig for å forstå og vurdere riktig», som han uttrykte etter Grønlandssakens avslutning.212 Det var en tvist mellom Danmark og Norge, og ingen andre. I stedet ønsket man å føre en aktiv norsk Øst-Grønlandspolitikk som kunne føre til forhandlinger, og forhåpentligvis en avtale med Danmark. Voldgiftsforhandlingene er den avgjørende årsaken til at Smedal grunnla landsorganisasjonen i 1926.213 Skepsisen til at andre aktører enn Norge og Danmark skulle løse tvisten, var også et utslag av en generell skepsis mot Folkeforbundet. 214 Synet på det norske politiske systemet varierte mellom Grønlandsnemndi og Smedals landsorganisasjon. Smedal og andre høyrenasjonalister i gruppen ønsket en «indre nasjonal reisning» ved Grønlandssaken og hadde ikke tro på at spørsmålet kunne løses i partipolitikken. Denne holdningen var ikke utbredt i
207 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 120-121 208 Hoel samarbeidet med Smedal via NSIU. Jeg tar her utgangspunkt i Smedal i forhold til Grønlandsnemndi. 209 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 148-150 210 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 125 211 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 46 212 Smedal, Gustav. Nasjonalt forfall: tilbakeblikk og fremtidsmål i Grønlandssaken. Oslo: Norli, 1934, 41 213 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 46-47 214 Ibid., 150-152 32
Grønlandsnemndi.215 Smedal var for en aktiv grønlandslinje som hevet saken over de etablerte politiske institusjoner, og som fremmet engasjerte personers rett til å handle på vegne av nasjonen.216 Denne aktive okkupasjonslinjen som både Smedal og Hoel gikk inn for la mindre vekt på Stortingets makt i utenrikspolitikken. 217 De mente begge at partipolitikken var underordnet grønlandsspørsmålet. 218 De langdryge politiske drøftelser representerte ikke den handlekraft som trengtes for å hevde Norge på Grønland. Dette underbygger forskjellen mellom venstre- og høyredreiningen i den nasjonale pressgruppen, og forklarer til dels også okkupasjonsviljen i grønlandssaken. Formålsparagrafene for Grønlandsnemndi og Norges Grønlandslag var ulike spesielt med hensyn til Island og Færøyene. For Grønlandsnemndi var «norrøn samvinna» forstått som «(…) arbeidet med å læra frendefolk i Norskehavet nærare å kjenna, knyta atter gamle frendeband og hjelpa nærskylde folk til å verta frie tjoder».219 Den felles motstanderen for de norrøne øyene var kolonimakten Danmark. Smedal og landsorganisasjonen var ikke opptatt av norrønt samarbeid i like stor grad som Grønlandsnemndi.220 For Smedal var det heller en nasjonal gjenreisning, «den indre nasjonale reisningen» av Norge, som måtte til for å løse grønlandsspørsmålet.221 Jeg har derfor valgt å kalle den norrøne samlingstanken Grønlandsnemndi representerte for «pan- nordisme», som jeg skal komme nærmere inn på i neste kapittel. I tillegg var den lokale forankringen til Grønlandsnemndi nært knyttet til språkstriden og målsaken. Målsaken var avgjørende for at Grønlandsnemndi ikke ble med i landssammenslutningen, der det «dansk-norske» målet, og ikke nynorsk eller høgnorsk,222 ble brukt. 223 Målsak og grønlandssak beror også på et større skille mellom kultur og politikk. For Grønlandsnemndi var Grønlandssaken et kulturelt spørsmål i det større felles norrøne renessanseprosjektet. I formålsparagrafen stod det at «gamalnorskt mål må lærast i alle norske skoler». 224 For Smedal var heller grønlandsspørsmålet av nasjonalpolitisk art. Den politiske virksomheten for å frigjøre Grønland fra Danmark var altså for ham viktigere enn det kulturelle samarbeidet mellom de norrøne landene.225
215 Ibid., 148, 160 216 Ibid., 159 217 Ibid. 218 Ibid., 206 219 Norrøna 5, nr. 4 (1931): 51. Tjod betyr folk. 220 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 152-153 221 Ibid., 148, 156-157 222 Høgnorsk er et konservativt nynorskmål som skulle likne gammelnorsk. 223 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 119-121 224 Norrøna 5, nr. 4 (1931): 51 225 Ibid., 153 33
Nøyaktig hvor mye av det grønlandske territoriet Norge kunne gjøre krav på, utgjorde også et diskusjonsmoment i den nasjonale pressgruppen. Spørsmålet gjaldt enten hele Grønland, eller Øst-Grønland. For Grønlandsnemndi var norske krav rettet mot Øst-Grønland en del av et større perspektiv der målet var å få hele Grønland tilbake under norsk kontroll.226 Smedal holdt seg først og fremst til det offisielle norske synet fra 1923, som gikk ut på at Øst-Grønland var ingenmannsland. Han kan likevel personlig ha ønsket at Norge skulle kreve tilbake hele øya.227 Med andre ord er det grunn til å hevde at den nasjonale pressgruppen i det lange løp ønsket suverenitet over hele Grønland. Kravet om Øst-Grønland var det første leddet for å oppnå det.
3.5. Grønlandsaktivismen etter 1933 Stortingets utenrikskomité konkluderte med at okkupantene hadde handlet bak Stortingets rygg.228 De etablerte politiske partiene ville ikke røre ved grønlandsspørsmålet med en ildtang etter dommen i 1933. Samme år som Grønlandssaken ble lagt på den politiske skraphaugen etter dommen i Haag, ble det dannet et parti som utover 1930-tallet gikk inn for en aggressiv nasjonal polarpolitikk – Nasjonal Samling. Både Grønlandssakens avslutning og dannelsen av NS markerer et nytt stadium i høyreaktivismen. Som nevnt ble høyreaktivismen i tiden rundt etableringen av NS et langt mer marginalt politisk fenomen. Den samme utviklingen skjedde med grønlandsspørsmålet. Grønlandssaken var spesielt interessant for NS på grunn av den nasjonalistiske symbolverdien saken hadde. Ved at den høyreaktivistiske nasjonalistiske fløyen i større grad monopoliserte grønlandsspørsmålet som politisk sak, falt den venstreliberale aktivismen rundt spørsmålet nesten helt bort. Partiet Venstre trakk seg nå helt ut av grønlandsspørsmålet.229 Skuffelsen over det internasjonale rettssystemet, som i likhet med i 1814 hadde sveket Norge, ga grobunn for en økende revansjistisk følelse i den grønlandsaktivistiske leiren. Hoel og Smedal nektet å gi opp kampen og trodde fortsatt på en norsk grønlandskamp. Etter dommen tilnærmet flere grønlandsaktivister seg NS. Ifølge Ida Blom er det usikkert akkurat hvor mange som endte i NS. Hun trekker fram som eksempel at tre av syv styremedlemmer i Stavanger Grønlandslag gikk inn i partiet i 1933. 230 Men dette var et grønlandslag med oppslutning i Fedrelandslaget under Grønlandssaken, og kan ikke sies å være representativt for hele den nasjonale pressgruppen.
226 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 148 227 Ibid. 228 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 131 229 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 121 230 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 165 34
Quisling uttrykte i 1933 støtte til grønlandskampen. Hoel ble bedt av Quisling om å stille til valg for NS på Oslos partiliste i 1933, og fikk til gjengjeld forhandlet gjennom punktet på partiprogrammet om å fremme norske polarinteresser.231 Quisling og Smedal samarbeidet konkret i foreningen «Norsk-dansk ordning» fra 1936, en tverrpolitisk bevegelse som søkte å løse grønlandsspørsmålet.232 Her var ikke Hoel med. Smedal tok initiativ, slik som han gjorde ti år tidligere i voldgiftsstriden, til å danne en ny grønlandsforening som skulle erstatte Norges Grønlandslag, som etter dommen ble forbundet med nederlag og tapt prestisje, mener historiker Ivar Lohne. Likevel var Smedal fortsatt leder for Norges Grønlandslag. I likhet med laget ville foreningen påvirke norske myndigheter til å aktivt forhandle med Danmark.233 Her var Quisling og senere Kultur- og folkeopplysningsminister i NS, Gulbrand Lunde, medlemmer, men også senere NS-minister Rolf Jørgen Fuglesang. Foreningens oppslutning fra 1920-tallets høyreaktivistiske miljø er også betydelig. Bondepartiets Johan Mellbye, daværende leder i Bondelaget, og Fedrelandslagets Joachim Lemkuhl var med i foreningen. 234 Ragnarok-redaktør Hans S. Jacobsen sluttet seg også til. 235 Men arbeiderpartifolk var nærmest fraværende i foreningen, med unntak av to.236 Grønlandsnemndi hadde etter 1933 byttet navn, men var fortsatt under ledelse av Skåsheim. I 1940 forsøkte Skåsheim og de gjenværende grønlandsforeningene å samles til én fellesorganisasjon. Men innen den tyske okkupasjonen var et faktum hadde samlingsforsøket kokt bort.237 Dette viser imidlertid at Skåsheim fortsatte grønlandskampen og tilnærmet seg de høyreorienterte grønlandsaktivistene etter 1933. Hvis man skal si at ett parti representerte Grønlandssaken og ishavsimperialismen på 1920-tallet, så var det Bondepartiet. Det var en Bondeparti-regjering som støttet okkupasjonen. Fure trekker frem Mellbye blant Bondeparti-politikerne som en som fremmet en aggressiv polarpolitikk. Det er også av relevans at nettopp Mellbye var en av de gamle grønlandskjemperne som ble med i foreningen Norsk-dansk ordning. Fedrelandslaget engasjerte seg derimot ikke for Grønland før 1931. Nansens motstand mot grønlandslinjen kan ha vært en årsak.238 Den nasjonale pressgruppen i Grønlandssaken, og spesielt Norges Grønlandslag, ønsket ikke en partipolitisk løsning av spørsmålet, men en nasjonal løsning. Slik som Norges Grønlandslag bestod av
231 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 172; Hoel, Adolf. Et oppgjør med landsmenn. Oslo: Minerva, 1951, 17 232 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 165 233 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 68 234 Ibid., 70-71 235 Ibid., 85 236 Ibid., 71 237 Ibid., 82-84 238 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 323 35 dominerende skikkelser med høyreautoritære og antiparlamentariske holdninger, var Norsk-dansk ordning en arvtaker etter landsorganisasjonen, selv om Norges Grønlandslag riktignok holdt på til 1940.239 Forbindelsen mellom Grønlandssaken og NS kan også registreres før høyreaktivismen og ishavsimperialismens glanstid. Blom mener at den nasjonale pressgruppen videreførte enkelte holdninger fra Christian Michelsens samlingspolitikk i unionskonflikten.240 Unionsspørsmålet forente den nasjonale bevegelsen. Den nasjonale samlingslinjen gikk på 1900-tallet videre via Frisinnede Venstre, Fedrelandslaget og den nasjonale pressgruppen. Fra den nasjonale pressgruppen gikk veien for enkelte aktører inn i NS: «Det er i grønlandsspørsmålet en av linjene må søkes som kan forklare noe av den norske bakgrunnen for Nasjonal Samling. Det ble denne veien pressgruppens ledere kom til å gå i sitt siste forsøk på å sikre Grønland for Norge,» oppsummerer Blom.241 Utviklingen fra grønlandsbevegelsen til NS skyldtes slik sett noen lange norske politiske tradisjoner.242 Utbruddet av andre verdenskrig endret vilkårene for grønlandsengasjementet. Den utenrikspolitiske konteksten dreide seg om Arktis’ strategiske beliggenhet mellom de krigførende stormaktene. For USA lå Grønland i den amerikanske interessesfæren. USA brukte Monroe- doktrinen fra 1800-tallet som utenrikspolitisk pressmiddel for å beskytte sin interessesfære.243 Den gikk ut på at USA kunne påberope seg rett til å forsvare sine interesser hvis de føltes truet. Norsk tilstedeværelse på Grønland var under krigen ekstra presserende for Smedal og Hoel på grunn av frykten for økt amerikansk kontroll over øya.244 Under krigen dreide den norske grønlandskampen seg om å samarbeide med NS’ kollaborasjonsregime og okkupasjonsmakten, med mål om å ta opp kampen om suverenitet på Grønland. I løpet av 1930-årene hadde altså Hoel, Smedal og Quisling bygget opp et samarbeid. Hoel meldte seg inn i partiet i 1933, mens Smedal ble med i 1942. Høsten 1940 sendte de et felles brev til Quisling hvor de argumenterte for å opprette et polardepartement: «Opprettelsen av et ishavsdepartement vil være en nasjonal fane som i høy grad vil påskynne den norske folks samling under Deres førerskap», var budskapet.245 Det ble riktignok ikke noe departement, men en komité: Norges Ishavskomité, etablert fra 1941. Norges Ishavskomité ble derfor grunnlagt av NS som
239 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 69 240 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 160 241 Ibid., 330 242 Ibid., 165 243 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 192 244 Ibid. 245 RA, L-sak, Adolf Hoel, dnr. 4208, mappe L1075, rettsbok 1949, brev 29.10.40, pag. 7 36 mottiltak mot amerikanske interesser på Grønland og som et resultat av Hoel og Smedals initiativ.246 Tanken om Norges historiske tilknytning til Grønland var fortsatt svært relevant for både Hoel og Smedal, og den ble spredt via brevveksling med Quisling, tidsskrifter og artikkelutgivelser.247 Hoel ble utnevnt av NS til både pro-rektor og senere rektor ved Universitetet i Oslo. Smedal ble tilbudt flere stillinger, men takket kun ja til et æresprofessorat ved universitetet i 1943.248 Men det var først og fremst i Ishavskomitéen at Smedal og Hoel utøvde sine posisjoner under krigen. Ishavskomitéen drev en aktiv informasjonsvirksomhet. Smedal sendte blant annet utredninger om norske interesser fra Ishavskomitéen til tyske politikere: Siden i sommer har jeg arbeidet med en tysk utgave av en del grønlandsartikler, som jeg har skrevet. Boken, som heter «Grönland und der Norden» er omsider kommet, utstyrt med forord av Knut Hamsun. Den blir nå sendt i flere hundre eksemplarer til tyske politikere, bl.a. til Hitler og Ribbentrop, til tyske folkerettslærde, geografer og historikere.249
Hoel på sin side publiserte blant annet artikkelserien «Norges livsrom» på NS-forlaget Blix i 1944.250 Okkupasjonsmakten viste imidlertid lite støtte til norsk grønlandskamp. Skarstein mener at tyske myndigheter hadde «liten interesse av arktisk imperialisme i norsk regi».251 Hoel hadde derfor et langsiktig perspektiv. Han kan ha sett for seg at et norsk samarbeid med Hitler-Tyskland ville gi resultater i eventuelle fredsforhandlinger. Planen var at fredsforhandlinger etter andre verdenskrig ville gå Norges vei i polarområdene, slik det gjorde etter første verdenskrig da Norge fikk suverenitet over Svalbard. Premisset var at en tysk seier ville lede til en fredskonferanse med mulighet for å få i stand en norsk suverenitetsovertakelse over Grønland, hvis ikke suverenitetsforholdet ble endret under krigen.252 Da var det vesentlig at det fra krigen av var norsk tilstedeværelse ved vitenskapsmenn og fangstfolk på Øst-Grønland, slik det hadde vært før 1931. Ved flere anledninger tok Smedal, Hoel og professor Carl Marstrander253 kontakt med Quisling for å igangsette NSIU-ekspedisjoner til Grønland med det «formål å trygge og styrke Norges stilling i denne for oss så viktige del av Østgrønland.»254 Helt konkret var planen å sende norske fangstmenn dit og opprette radiostasjoner.255 Men okkupasjonsmakten hadde stengt den
246 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 100; RA, L-sak, Adolf Hoel, hnr. 4208, mappe L0001, dom, dok. 23 247 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 206-207 248 Rekvig, «Gustav Smedal» 249 Smedal, Gustav. Patriotisme og landssvik. Oslo: eget forlag, 1949, 60-61 250 Hoel, Adolf. «Norges livsrom», bind 3, red. H.N. Østbye, Det Nye Norge. Oslo: Blix, 1944 251 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 193 252 Ibid., 207 253 Marstrander var professor i keltisk språk og kultur. Samarbeidet tett med Smedal og Hoel i Grønlandssaken. Rekdal, Jan Petter. «Carl Marstrander», NBL. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Carl_Marstrander 254 NHM, PA, Adolf Hoel, 448 KTØ 002 4/4, mappe 001, brev til Quisling, 14.06.41, dok. 11, pag. 2 255 NHM, PA, Adolf Hoel, 448 KTØ 002 4/4 mappe 001, Hoel til Quisling, 25.06.41, dok. 12, pag. 1 37 norske kysten for all skipstrafikk. Ishavskomitéen fikk likevel i stand en ekspedisjon i 1941. Året før hadde «Veslekari»-ekspedisjonen, i regi av NSIU, forsøkt å komme frem til Grønland uten hell.256 Hoel kommuniserte blant annet med Werner Krause i Sicherheitspolizei i forkant.257 Det var i siste instans generaladmiral Hermann Böhm som ga Ishavskomitéen godkjennelse for «Buskø»-ekspedisjonen.258 På Buskø-ferden ble det også sendt med en tysk telegrafist som skulle utplasseres på Øst-Grønland. Okkupasjonsmakten hadde dermed egne interesser ved den norske ekspedisjonen, som Skarstein mener at Hoel må ha visst om.259 Buskø kom aldri frem til Grønland og endte sin ferd i Boston etter å ha blitt oppdaget av den amerikanske kystvakten. New York Times hadde oppslaget «Nazi radio expedition to Greenland ends in U.S.»260 Slik endte den norske grønlandskampen i den amerikanske stormakts hender.
3.6. Sammenfatning Grønlandssaken i mellomkrigstiden utviklet seg fra å gjelde norske økonomiske interesser til suverenitetsinteresser. Denne utviklingen skjedde parallelt med at den nasjonale pressgruppen ved Grønlandsnemndi og Norges Grønlandslag engasjerte seg i spørsmålet. Den nasjonale pressgruppen fokuserte på suverenitetskampens nasjonale betydning for Norge. Følgelig ble også den nasjonalorienterte argumentasjonen om en norsk historisk rett til Grønland det viktigste argumentet i bevegelsen som helhet. Norges Grønlandslags høyreaktivistiske profil ga saken et tydelig politisk anstrøk. Antiparlamentarismen, okkupasjonstilbøyeligheten, og ikke minst en aggressiv nasjonalisme, viser derfor hvordan grønlandsaktivismen i stor grad var preget av høyreaktivisme. Grønlandsnemndis ble ikke med i Norges Grønlandslag, men representerte en vestlandsk aktivistkjerne i den nasjonale pressgruppen. Etter dommen i Haag i 1933 falt venstrenasjonalistene bort fra grønlandskampen. Hoel og Smedal viste seg da som ledende i den nasjonale grønlandsgruppen, og tok også kampen videre. De siste gjenværende grønlandsaktivistenes blikk ble rettet i retning av det norske fascistiske partiet Nasjonal Samling som ønsket å føre en aggressiv polarpolitikk. Den ytterligere høyredreiningen i Grønlandssaken etter 1933 viste seg også i argumentasjonen om en historisk rett, som også ble mer vektlagt enn tidligere. I neste kapittel skal jeg analysere den ideologiske
256 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 192 257 Ibid., 203 258 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 107 259 Skarstein, «- men så kom jo den 9. april i veien…», 204 260 Skarstein, Frode. ««A cursed affair» - how a Norwegian expedition to Greenland became the USA’s first maritime capture in World War II», Polar Research 26, (2007): 181-194. 11.08.16, http://www.polarresearch.net/index.php/polar/article/view/6230 38 argumentasjonen om en norsk historisk rett til Grønland i den nasjonale pressgruppen og vise hvordan den ble radikalisert etter 1933.
39
4. Ideologisk argumentasjon i Grønlandssaken Dommen i Haag svekket Norges utenrikspolitiske anseelse utad. Grønlandsaktivismen lå med brukket rygg, men Smedal og Hoel nektet å gi opp. Dommen førte til at aktivistgruppens sammensetning endret seg, så vel som retorikken. Grønlandsspørsmålet etter 1933 ble en nasjonalsosialistisk symbolsak.261 Smedal og Hoel brukte blant annet det nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok som talerør for å fremme Grønlandssaken. Dette var et radikalt nasjonalsosialistisk tidsskrift under ledelse av Hans S. Jacobsen, utgitt fra 1935 til 1945.262 I dette kapittelet skal jeg vise hvordan den nasjonale pressgruppens ledende aktører, Adolf Hoel og Gustav Smedal, hevdet en norsk historisk rett til Grønland. De fremhevet blant annet nordmenns tradisjon og forutsetninger som polfarere og betegnet polarområdene som norsk livsrom. Tidsskriftet Norrøna skal også undersøkes. Der var det særlig teorier om norrøne etterkommere og bosetninger som ble vektlagt. Tidsskriftet gikk i trykken fra 1927 til 1935. Analysen kommer til å fokusere på den ideologiske argumentasjonen før og etter 1933 for å se hvordan den ble radikalisert.
4.1. Norsk historiografi Før jeg går inn på argumentasjonen er det viktig å skissere de tradisjonelle oppfatningene om Norges historie som utgjør et bakteppe for historieforståelsen i mellomkrigstiden. På 1800-tallet formulerte nasjonalorienterte forskere teorier om den norske nasjonens opprinnelse og utvikling som en del av det norske nasjonsbyggingsprosjekt. Unionstid hadde gjort behovet for en nasjonal identitet prekært. Den norske historiske skole var i likhet med den tyske historiske skolen, historismen, et historikermiljø på midten av 1800-tallet som søkte å finne linjer i nasjonens historie. Som i den tyske romantiske tradisjonen, fremhevet de norske historikerne nasjonale begreper om et folk, som «stamme» og «nasjon». 263 Nasjonalromantikken hadde her lagt et grunnlag. Henrik Wergeland forklarte hendelsene i 1814 med det norske folks «nasjonalånd».264 Historiker Ottar Dahl trekker frem P.A. Munch og Rudolf Keyser som de mest sentrale historikerne i den norske historiske skolen. De begge fokuserte på eldre norsk historie og brukte språkvitenskap i metoden.265 Historikerne ønsket å fremheve det norske folks særegenhet via historiefaget. Teorien om nordmenns opprinnelse, den norrøne stammes opprinnelse østfra, er betegnende for Munch
261 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 119 262 Hans S. Jacobsen regnes som en av de mest kjente norske pangermanistene i mellomkrigstiden og under krigen. Emberland, Religion og rase, 261-263 263 Kjeldstadli, Fortida er ikke hva den en gang var, 65 264 Dahl, Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, 41 265 Ibid., 45 40 og Keyser. Deres innvandringsteori beskriver hvordan den norrøne stamme vandret nord- og østfra før den havnet i dagens Norge, og deretter sørover til Sverige og Danmark. Norge var dermed det første området den norrøne stamme bosatte seg, og blir derfor den norrøne, eller nordiske, stammes hjemland.266 Den norske historiske skolen lanserte også teorier om det norske folks særtrekk bevist gjennom det norrøne språket. Det norrøne språket var opprinnelig norsk, og ikke fellesgermansk. Derfor var også sagalitteraturen norsk.267 En annen sentral historieoppfatning var knyttet til vekst- og nedgangstid i norsk middelalder. I høymiddelalderen ble riket samlet og ble større i utstrekning. «Norgesveldet» var det norske fastlandsriket med oversjøiske besittelser fra ca. år 1250 til 1319, da den norske kongeætten døde ut og Norge kom inn i union med Sverige.268 I Norgesveldets tid var landet på sitt største i utstrekning.269 Derfor har perioden blitt ansett som Norges storhetstid. Riket omfattet et område som dekket Norge, Båhuslen, Jämtland, Härjedalen, Island, Færøyene, Orknøyene, Shetland og Grønland. 270 Etter storhetstiden fulgte en forfallsperiode, hevdet mange norske historikere. Forfallstiden har blitt forklart ut i fra flere årsaker, hovedsakelig Svartedauden og det norske kongedømmets personalunion med Sverige, som markerte begynnelsen på unionstiden fram til 1905.271
4.2 Smedal, Hoel og Grønlandsnemndi I argumentasjonen til den nasjonale pressgruppen figurerte varianter av norske historieteorier ofte som en del av grunnlaget for å hevde en norsk historisk suverenitetsrett på Grønland. Smedals engasjement i Grønlandssaken bestod først og fremst av bidrag innen folkerett. Som en ramme rundt sine faglige betraktninger førte han en nasjonalorientert argumentasjon. Den utløsende årsaken til Smedals grønlandsengasjement var voldgiftsforhandlingene med Danmark. Han ønsket å forhandle med danskene og unngå voldgift.272 Men i lang tid før grønlandsstriden hadde Smedal vært opptatt av nasjonale spørsmål. Unionsoppløsningen skapte sterke nasjonalistiske følelser hos ham fra han var ung.273 Smedals nasjonalistiske syn kom tydelig fram i et dagboksnotat fra 1940 der han kritiserte nordmenns manglende nasjonalfølelse: «Undertiden lengter man etter nordmenn som er norskvennlige, og som vil hevde landets interesser uten hensyn
266 Ibid., 47 267 Kjeldstadli, Fortida er ikke hva den en gang var, 64-65 268 Søhoel, Historien som argument, 47 269 Sigurdsson og Riisøy, Norsk historie 800-1536, 13 270 Ibid. 271 Moseng, Ole Georg et al. Norsk historie: 1: 750-1537. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 2007, 279-280 272 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 114 273 Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 216 41 til hva en eller annen yndlingsnasjon måtte ønske.»274 Med yndlingsnasjon mente han engelsk-, fransk-, russisk- og tyskvennlighet. I årene Hoel engasjerte seg i norsk polarpolitikk fokuserte han mest på naturvitenskapelige utredninger og oversikter over Norges økonomiske interesser. Men hans arbeid hadde også en nasjonalistisk bunn: «Hvis vi nu ikke er våkne og gjør det som gjøres må, vil vi enten bli stengt ute eller måtte friste leilendingers kår hvor vi burde være selvskrevne herrer,» var konklusjonen i 1931.275 Men Hoel var først og fremst en pionér innen norsk polarforskning og -politikk. Ingen andre kombinerte ulike vitenskaper slik Hoel gjorde. Han fungerte som «næringslivsmann, politisk aktivist og vitenskapsmann» ifølge Einar-Arne Drivenes, polarhistoriker og Hoel- biograf.276 Å igangsette forskningsekspedisjoner til polarområdene var et verktøy i et større, overordnet prosjekt der målet var å sikre norsk suverenitetsutvidelse i nord.277 Hoel hadde private økonomiske interesser i dette prosjektet, deriblant på Svalbard ved kullutvinningen.278 Han var også sentral i opprettelsen av A/S Arktisk Næringsdrift på Øst-Grønland i 1929.279 Samtidig ble han med tiden i økende grad nasjonalpatriotisk enn økonomisk orientert.280 Det er uansett et diskusjonsmoment hvilke private interesser Hoel hadde ved sitt engasjement i den norske polarekspansjonen, men det er et tema som går utenfor denne oppgavens ramme. Argumentasjonen bak det norske kravet i Svalbard-forhandlingene, og Hoels rolle i forhandlingene, utgjør et sammenlikningsgrunnlag for argumentasjonen i Grønlandssaken. Hoels bidrag i den polarpolitiske debatten dreide seg først og fremst om arktiske ingenmannsland som Norge viste interesse for, spesielt Svalbard. Hoel engasjerte seg for Svalbard gjennom hele karrieren. Tidlig på 1900-tallet var polarområdet, med unntak av deler av Grønland, Novaja Semlja og øyer i Stillehavet, å regne som herreløst land som hvilken som helst stat i teorien kunne gjøre krav på, fremhevet Hoel.281 Suverenitetsspørsmål i polarområdene fanget hans interesse ettersom næringsgrunnlaget kunne gi stor avkastning for det nylig selvstendige Norge. Hoels første ekspedisjon til Svalbard seilte i 1907. Der var det norske arbeidere som jobbet i de amerikansk- og britiskeide gruvene.282 Dette var essensielt for Hoel. I suverenitetsforhandlingene
274 Smedal, Patriotisme og landssvik, 20 275 Hoel, Adolf. Trues våre arktiske interesser? Oslo: Det mallingske trykkeri, 1931, 216 276 Drivenes, «Adolf Hoel – polarforskeren i politikkens tjeneste», 1 277 Ibid. 278 Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 194 279 Ibid., 224 280 Skarstein, «- men så kom jo den 9. april i veien…», 106 281 Hoel, Adolf. Mitt liv i og for polartraktene. Oslo: Grieg, 1977, 32. Hoel skrev manus til sine memoarer som et tillegg til Svalbards historie. I sitt testament ønsket han at manuset skulle utgis. Memoarene brukes her som kilde til Hoel både før og under krigen. 282 Ibid., 35 42 med landene som skulle bli signatarmakter, deriblant Storbritannia og USA, gjaldt det for Norge å skaffe større kontroll over kullforekomstene. I 1916 ble derfor Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S dannet. Hoel mente selv at det var avgjørende for ratifiseringen av Svalbardtraktaten i 1920, som ga Norge suverenitet over Svalbard med visse begrensninger, at det meste av kullforekomstene allerede var i norske hender, i tillegg til at arbeiderne var norske.283 Hoels begrunnelse for norsk suverenitet på Svalbard var basert på flere argumenter, som skulle utgjøre det norske standpunktet i forhandlingene som ledet til traktaten. For det første hadde Norge den største økonomiske makten på Svalbard i form av kullutvinningen, i tillegg til det befolkningsmessige overtaket ved at norske arbeidere jobbet i gruvene. For det andre var den vitenskapelige utforskningen Norge hadde initiert ved statsstøttede ekspedisjoner også et tungtveiende argument for norsk suverenitet. Geografisk lå Svalbard nærmere Norge enn noe annet land, i tillegg mente Hoel at Svalbard historisk sett hadde vært en del av Norgesveldet.284 Det må i denne sammenheng tas i betraktning at Hoel kan ha fremhevet sin rolle i Svalbard- forhandlingene i memoarene som her brukes som kilde. Uansett vil hans argumentasjon om Svalbard være et relevant bakgrunnsteppe for hans syn i Grønlandssaken. For Grønlands del er det flere av Hoels argumenter som ikke kunne overføres. Det var som tidligere nevnt få norske fangstmenn på Øst-Grønland i 1920-årene, og geografisk sett ligger Grønland lenger fra det norske fastland enn Svalbard. Grønland var allerede dansk territorium, mens Svalbard var statsløst før 1925. På den andre siden hadde det vitenskapelige arbeidet på Øst-Grønland begynt å ta seg opp ved NSIUs ekspedisjoner under Hoels ledelse.285 Forskningsarbeidet var et viktig ledd i å etablere norsk tilstedeværelse som deretter kunne bli et forhandlingsmoment med Danmark. Grønlandsnemndi mente at grønlandskampen var et ledd i en kulturell renessanse. Redaksjonen i tidsskriftet Norrøna hadde som mål å skape en oppblomstringstid for de norrøne broderfolk som alle hadde hatt sitt utspring fra vikingtidens Norge. De skulle fremme «norrønt samvinna» med de norrøne broderlandene Island, Færøyene og Grønland ved å skaffe norsk suverenitet over Grønland.286 For det meste ble tekstene i tidsskriftet skrevet på høgnorsk, og av og til hadde bladet bidragsytere med tekster på islandsk. Bladet hadde abonnenter på Island og Færøyene og ble utgitt midt i Grønlandssakens og ishavsimperialismens stridsår. Ishavsstriden ble følgelig gjenspeilet i tekstene. Suverenitetsspørsmål i arktiske områder som Frans Josefs land,
283 Ibid., 33-38. Signatarmaktene i traktaten fikk på lik linje med Norge rett til å utnytte øygruppen økonomisk. I tillegg skulle området være demilitarisert. Furre, Norsk historie 1914-2000, 81 284 Hoel, Mitt liv i og for polartraktene, 36 285 Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 224 286 Hjelle, Lars. «Norrøna». Norrøna 1, nr. 1-2 (1927): 2 43 og særlig Grønland, tok mest plass i spaltene, i tillegg til historiske tilbakeblikk om vikingtid og middelalder. Norrøna fortsatte frem til 1935. Norrønas profil mellom 1927-1935 gir inntrykk av at det handlet om å øke samarbeidet med de norrøne landene på bakgrunn av en felles etnisk avstamming fra norrøn tid. Som tidligere nevnt kaller jeg dette pan-nordisme. Jeg har basert mitt forsøk på en definisjon på grunnlag av historiker Øystein Sørensens beskrivelse av pangermanismen. 287 På liknende måte som pangermanismen skulle forbinde Norge, Norden og Tyskland basert på en angivelig fellesgermansk rasetilhørighet og fortid, hevdet Norrøna at Norge, Island, Færøyene og Grønland skulle knytte nærmere bånd på grunn av sin felles norrøne fortid. Forståelsen av den norrøne tanken er først og fremst kulturelt og etnisk. Språklig og kulturelt sett var det oldnorske målet, sagalitteratur og mytologi en sentral fellesnevner, i tillegg til den felles etniske avstammingen ved å være etterkommere av norske landnåmsmenn fra vikingtiden. Når dette er sagt, betyr ikke dette at Grønlandsnemndi, representert ved Norrøna, ikke var nasjonalt orientert på samme måte som Hoel, Smedal og Norges Grønlandslag. Grønlandsnemndi hevdet Norges fulle rett til Grønland.288 De var alle en del av den nasjonale pressgruppen. Det er kun graden av den norrøne fellestanken jeg har basert begrepsbruken på.
4.3. Ideologisk argumentasjon 4.3.1. Norges storhetstid: landnåmstid og Norgesveldet I likhet med andre nasjoner har Norge hatt en storhetstid, en gullalder, ifølge den norske historiske skolen. I Italia er det Romerriket, i Sverige Vasatiden. Hvordan og i hvilken grad gullaldertanken ble brukt for å hevde at en svunnen storhetstid kunne legitimere en ny storhetstid, var spesielt nettopp i Grønlandssaken. Den ekspansive gullalder var også sentral i NS’ historiesyn, som de neste kapitlene skal undersøke videre. «Norgesveldet» ble riktignok sjeldent brukt som begrep i den nasjonale pressgruppen. Men territoriet som begrepet refererer til, ble ofte fremhevet som en del av argumentasjonen om norsk rett til Grønland. Vikingtiden inngikk også i en større gullalderidé. Det var da grunnlaget for Norgesveldet ble lagt ved at norske landnåmsmenn bosatte seg på øyer i Nordvest-Atlanteren. På 800-tallet dro norske landnåmsmenn til de ubebodde øyene i Nord-Atlanteren og kultiverte jorden.289 Etter hvert vokste det fram bosetninger, ettersom flere nybyggere ankom fra det norske fastlandet.
287 Sørensen, Øystein. «Drømmen om det storgermanske rike: Pangermanismen i Norge ca. 1850-1945». I Jakten på Germania, redigert av Jorunn Sem Fure. Oslo: Humanist forlag, 2013, 61 288 Skåsheim, Anders. «Noregs rett til Grønland». Norrøna 5, nr. 1 (1931): 9 289 Sigurdsson og Riisøy, Norsk historie 800-1537, 53 44
Flesteparten av landnåmsmennene på Færøyene og Island kom fra Vestlandet.290 Den norrøne landnåmstiden i vikingtiden ble særlig romantisert i Norrøna. Vestlandspatriotismen viste seg i gjengivelsen av foredraget «Utferd frå Vestlandet».291 Stoltheten over å være vestlandsk sjømann ble forsterket av referansene til landnåmstiden og fungerte som en del av legitimeringsgrunnlaget for Grønlandnemndis krav. Slik som i vikingtiden skulle den vestlandske sjømann reise fritt, handle fritt og bosette seg fritt i Atlanteren. Gullaldertanken om Norgesveldet representerte en nasjonalfølelse som var overordnet økonomisk vinning og næringsutvikling i Grønlandssaken. Smedal skrev i 1928 en oversikt over Grønlands historie og den siste utviklingen i grønlandspolitikken. På dette tidspunktet hadde han vært formann i Norges Grønlandslag i to år, men påpekte i forordet til boka at synspunktene kun representerte ham som privatperson, og ikke Norges Grønlandslag som organisasjon. 292 For Smedal var Grønlandssakens nasjonale betydning det aller vesentligste: «Grønlandssaken er for en del et økonomisk spørsmål, men den må allikevel betraktes fra et plan, som ligger høiere enn matfatets. Den angår nemlig vårt folks historie og nasjonale liv.» 293 Smedal fremhevet at oppdagelsen av Grønland var en del av et større norsk erobringsprosjekt i høymiddelalderen som ledet til utbredelsen av det norske riket. Han hevdet, i samsvar med den tradisjonelle historieoppfatningen, at Norge ikke hadde vært større eller mektigere enn under Håkon Håkonsson.294 Da Håkonsson døde «var Norge herre over hele Vesthavet og Nordhavet fra Man, Sudrøyene (Hebridene), Orknøyene, Hjaltland til Færøyene, Island, Grønland og Svalbard», etter at de siste koloniene Grønland og Island hadde blitt norske skattland.295 Dette var Norgesveldet. I likhet med Hoel i Svalbardsaken hevdet Smedal at Svalbard, i tillegg til Grønland, tilhørte det norske riket i middelalderen. Hoel var selv også tydelig når det gjaldt polarområdenes historiske tilknytning til Norge, at «både land og hav» i polarområdet tilhørte den norske kongekronen i middelalderen.296 Etter storhetstiden i høymiddelalderen fulgte deretter en periode med økonomisk og politisk forfall som førte til at den norske forbindelsen med Grønland ble svekket. Unionsinngåelsen førte også til at kontakten mellom Norge og Grønland ble forminsket, hevdet Smedal.297 Til slutt døde de norske koloniene på Grønland ut. Forfallstanken hører til den større gullalderidéen som grønlandsaktivistene baserte den historiske retten på. Forfallet i Norges
290 Ibid. 291 Indrebø, Gustav. «Utferd frå Vestlandet». Norrøna 5, nr. 1 (1931): 1-7 292 Smedal, Gustav. Opgjør og forståelse med Danmark: Grønlandssaken historisk og politisk. Oslo: Steenske forlag, 1928, forord 293 Ibid., 6 294 Ibid., 15 295 Ibid. 296 Hoel, Mitt liv i og for polartraktene, 34 297 Smedal, Opgjør og forståelse, 17 45 forhold til Grønland hadde bunn i unionsperioden. Innlemmelsen fra 1380 gjorde Danmarks tilstedeværelse på øya sterkere, til det endte med at Danmark fikk full suverenitet over bilandet i 1814, og Norges tilknytning til Grønland forsvant helt. Under krigen fikk Smedal utgitt et oversiktsverk over suverenitetsspørsmål, hans spesialfelt fra studietiden, på det nazistiske forlaget Blix. Mange NS-verk ble utgitt av forlaget, deriblant andreutgaven av Quislings Russland og vi298 og nasjonalverket Det nye Norge, hvor Hoel bidro. Ved denne utgivelsen viste Smedal tydelig at han støttet NS’ prosjekt. Hans artikkel er en gjennomgang av suverenitetsspørsmål i nordpolare og sydpolare strøk. Det sentrale spørsmålet er folkerettens betydning for avgjørelsen av suverenitet. Når det gjaldt Norge og Grønland var den historiske retten helt sentral for å avgjøre suverenitet for Smedal. Han mente at okkupasjon, som ifølge folkeretten måtte være «effektiv», var den viktigste måten å erverve et herreløst territorium på.299 Dette hadde han også ment i sin avhandling fra 1930.300 Hvis man følger hans resonnement ville den historiske retten også være argument nok for å utføre en effektiv okkupasjon. Han fryktet imidlertid at Danmark kunne selge Grønland til en annen stat, for eksempel USA. Salget kunne føre til et større gap mellom Grønland og Europa, men også gjøre tilknytningen til Norge enda fjernere. Det var for Smedal «en utenkelig tanke å selge Grønland, et land som er oppdaget av nordmenn, to ganger kolonisert av nordmenn, og som takket være Norge har vært knyttet til Europa gjennom hele sin historie».301 Hoel brukte to år senere, i 1944, omtrent akkurat den samme formuleringen for å begrunne at Grønland ikke kunne bli overtatt av amerikanerne.302 Hvis det ikke hadde vært for nordmenn hadde ikke Grønland blitt oppdaget før langt senere, og kanskje ikke vært en del av Europa i det hele tatt, mente de begge. Det historiske argumentet ble i større grad vektlagt for Grønlands del enn det ble av Hoel i Svalbardsaken. Dette er inntrykket av kildene om Grønland sammenliknet med Hoels sammenfatning av argumentasjonen om Svalbard i memoarene. Forklaringen kan være at et geografisk eller næringsorientert argument ikke kunne hevdes med tyngde fra Norge når det gjaldt det grønlandske territoriet. En nasjonalistisk og ideologisk argumentasjon fokusert på Norges historiske rett ble viktigere i Grønlandssaken enn i andre suverenitetssaker Norge interesserte seg for og skapte også et langt større engasjement. Som tidligere nevnt skilte den historiske tilknytningen til Grønland seg fra de andre polarområdene. Dette kan dermed være et grunnlag
298 Første utgave ble utgitt i 1930 på Dybwad forlag. 299 Smedal, Gustav. Suverenitetspørsmål i polarområdene. Oslo: Blix forlag, 1942, 7 300 Smedal, Gustav. Erhvervelse av statshøihet over polarområder. Ph.D.-avhandling i rettsvitenskap. Universitetet i Oslo. 1930, 55 301 Smedal, Suverenitetspørsmål i polarområdene, 24-25. De to koloniene var etter Eirik Raude og Hans Egede. 302 Hoel, «Norges livsrom», 167 46 for å hevde at en norsk historisk rett var det viktigste argumentet for norsk imperialisme på Grønland, sammenliknet med argumentene bak det norske kravet på Svalbard. På liknende måte som hos Smedal fremstilte Norrøna det norske havveldet som mektig og innflytelsesrikt. Det norske havveldet var en del av det gamle norske riket. I et dikt publisert i 1927 kom tanken om norsk sjøhistorisk storhetstid tydelig fram: «Noregshavet, Noregsveldet, eitt det gjenom aldrar var. Noregsmenn og Noregs merke, Norskehavet fram deim bar.»303 Det norske havveldet ble til og med tillagt verdenshistorisk betydning. Ifølge en bidragsyter var det norske havriket ikke bare mektig, men det mektigste oversjøiske riket før det engelske imperiet.304
4.3.2. Norsk livsrom I tillegg til storhetstanken om Norgesveldet henger deler av oppfatningen om en historisk rett til Grønland sammen med ideer fra europeisk imperialistisk tenkning. Livsromstanken var tidstypisk for mellomkrigstidens Europa, og spesielt for fascismens ideologi: Visse folkegrupper har en iboende rett til å utvides sitt territorium – også på bekostning av andre – for å overleve. Som begrep ble «livsrom» brukt av Smedal og Hoel under krigen. Hoels syn på norsk ekspansjon kom tydelig til syne i 17. mai-talen «Norrønafolket vil fare» i 1935. Sitatet stammer fra Bjørnstjerne Bjørnsons historiske skuespill Sigurd Jorsalfar.305 Talen ble gjengitt i Ragnarok juni 1935 og ble omtalt med begeistring. «Årets beste 17.- mai tale» hadde Hoel stått for, mente redaktør Jacobsen.306 Det gjennomgående temaet i Hoels tale var nordmenns kultur og historie for å ferdes i polarområdene og hvordan den norske eventyrlysten gagnet andre kulturer fordi nordmenn er og var «et farende folk som har gitt kraft til andre».307 Hoel mente at de norske vikingenes ferder var av «verdenshistorisk betydning».308 Det vesentlige i talen var naturdeterminismen. Det var en naturbestemt årsak til nordmenns ekspansjon. Ifølge Hoel lå årsaken til den norske kraften i naturen og Norges beliggenhet: «Siden vår histories gry og inntil i dag har vi vært et farende folk og et folk som har gitt megen kraft til andre. Hva kan nu dette komme av? For å besvare et slikt spørsmål må vi se litt på vårt lands beliggenhet og natur.» 309 Naturen hadde formet nordmennene til et folk som var ekstra egnet til å ferdes i polartraktene. Fire år tidligere hadde Hoel forfektet liknende tanker. Det var i det øvre nord at det var flest ubebodde, herreløse øyer med stort økonomisk potensial for Norge. Hoel mente at områdene
303 «Norskehavet». Norrøna 1, nr. 4-5 (1927), 1 304 Eskeland, Lars. «Det norrøne havvelde». Norrøna 8, nr. 6 (1934): 2 305 D’Amico, Giuliano. «Bjørnstjerne Bjørnson», SNL. 30.09.16. https://snl.no/Bj%C3%B8rnstjerne_Bj%C3%B8rnson 306 Hoel, Adolf. «Norrønafolket vil fare». Ragnarok 1, nr. 4 (1935): 81 307 Ibid. 308 Ibid., 82 309 Hoel, «Norrønafolket vil fare», 81 47 var Norges «naturlige ekspansjonsområder»,310 geografisk og økonomisk. Langt mer vesentlig var de også naturlige ekspansjonsområder på grunn av det norske folks egenskaper og historiske tradisjon for å ferdes i polare strøk: «Det er ikke bare som polarforskere at vi nordmenn har bedre betingelser enn andre, men også for utnyttelsen av polartraktene har vårt folk egenskaper, som stiller dem i en klasse for sig.» 311 For Hoel var suverenitetservervelse et ledd i å sikre de økonomiske interessene for Norge, de kunne ikke ivaretas i området under en annen stats overhøyhet på grunn av Norges overlegenhet som polfarere.312 Både nordmennenes fortid som oppdagere og fangstmenn i polarområdene, men også den bestemte egenskapen de hadde for å ferdes i polarstrøkene i kraft av å bo i Norge, var en avgjørende forklaring hos Hoel for at Norge kunne gjøre krav på områder i polare strøk. Litt over en måned før okkupasjonen av Øst-Grønland i 1931 uttrykte han de samme tanker om norsk naturlig ekspansjon i polarområdene: Polarforskningen er jo nettopp et av de områder hvor vi kan hevde oss internasjonalt, men også utnyttelsen av disse områder ligger særlig til rette for nordmennene. Man skal heller ikke glemme at dette naturlig er den eneste del av jorden hvor vi kan utvide våre interesser, hvor vi har vår eneste mulighet for ekspansjon.313
Vitenskapen ble for Hoel et middel for å hevde Norge som en stormakt og for å fornorske polarområdene - Norges naturlige ekspansjonsområder. Hoels tanker om naturlige ekspansjonsområder for et folk eller en stat er lik Lebensraum- doktrinen som ble lansert av den tyske geografen Friedrich Ratzel i 1901. På norsk blir Lebensraum oversatt til «livsrom». Ratzel var en del av «den nye geografi»-tradisjonen på slutten av 1800-tallet, som blandet naturvitenskap og kultur. Hans teorier gikk ut på at verden styres av naturlover som gjelder alt levende liv, både natur og menneskehet. Dette ville dermed innebære at lover for naturen også gjelder for mennesket. Videre er det sentrale i Ratzels tenkning at fysiske omgivelser former alt som er knyttet til det menneskelige; kultur, samfunn og politikk. 314 Det geopolitiske Lebensraum-begrepet var dermed basert på ideen om at hver stat må utvide sitt territorium, den må vokse som en organisme, eller risikere å dø ut.315 Nazismen tok oppi seg denne doktrinen og knyttet den enda sterkere til raseideologi. Basert på denne doktrinen fikk norske polarambisjoner et geopolitisk anstrøk. Hvis ikke Norge vokste i størrelse og gjorde seg gjeldende som polarmakt, i en tid da ulike stormakter som Sovjetunionen og USA rivaliserte om suverenitet over de siste gjenværende ingenmannslandene i verden, ville Norge forbli «lille Norge». Hoels betraktninger fra 1931 og 1935 liknet i stor grad
310 Hoel, Trues våre arktiske interesser?, 246 311 Ibid. 312 Ibid. 313 «Våre eneste mulighet for ekspansjon ligger i nord». Dagbladet. 07.05.31, 5 314 Drivenes, «Adolf Hoel – polarforskeren i politikkens tjeneste», 2 315 Ibid. 48 på Ratzels ideer, men han brukte derimot ikke begrepet «livsrom». I stedet formulerte han det samme tankegodset i 1931 med «naturlige ekspansjonsområder». Drivenes påpeker at han uttrykte tankegods som var tilknyttet Lebensraum-begrepet også før 1931. I 1927, da Hoel initierte opprettelsen av NSIU, henviste han til liknende ideer: Ingen andre folk hadde forutsetninger for å utnytte polarområdene som nordmennene, fordi nordmennene hadde tilpasset seg den nordlige natur og utviklet særegne egenskaper.316 Hos Smedal var det heller ikke tilfeldig at det måtte være Norge som skulle hevde seg i polarområdene. Historien var et vitnesbyrd om at nordmenn hadde ferdes i de nordlige havområder, og at det derfor var naturlig å ferdes der igjen.317 Men livsrom-doktrinen ble for Smedal helt eksplisitt under krigen. I «Monroe-doktrinen og Grønland» stadfestet han at «historisk, moralsk og næringsmessig er det Norge som har retten til Grønland. Grønland er norsk «Lebensraum»».318 Dette var i 1940, og Lebensraum var allerede et godt kjent nasjonalsosialistisk begrep, først og fremst brukt av Hitler i Mein Kampf.319 I forordet til Før det blir for sent fra samme år var konklusjonen at «vi forlanger landet levert tilbake både med historiens og livets rett».320 Fra å ha syslet med norske forhandlingskrav med Danmark på 1920- og 30-tallet, hadde Smedal dermed nådd et ytterpunkt i sitt grønlandsengasjement. Han beskrev Grønland på liknende måte som Adolf Hitler karakteriserte store deler av Øst-Europa som den germanske rases livsrom. Som moralsk argument kan det tenkes at Smedal her henviste til Kielfredens konsekvenser for Norge. Ett år tidligere omtalte han Kielfreden som en «rettskrenkelse» som ga Norge en moralsk rett til å kreve Grønland tilbake. 321 Men hvorvidt han tilla det moralske argumentet raseideologiske aspekter, det er ikke tydelig ut i fra teksten. Å anvende livsrom-begrepet ble også aktuelt for Hoel: «Det er vårt håp at Norge ved denne kommende avklaring av de europeiske forhold må få sine rettmessige krav tilfredsstilt i disse strøk som i hele den historiske tid har utgjort et nødvendig tillegg til det norske livsrom.»322 Selve artikkelen fikk tittelen «Norges livsrom» og var en del av et større verk om Norge, utgitt av NS i 1944. På lik linje med Smedal var spørsmålet om norsk kontroll over Grønland både et nasjonalt spørsmål, men også et europeisk anliggende i kampen mot amerikansk ekspansjon i polarområdene. USA kunne i teorien hevde at Grønland var en del av landets naturlige
316 Ibid. 317 Smedal, Nasjonalt forfall, 308 318 RA, L-sak, Gustav Smedal, NB 26, mappe L0027, dok. «Monroe-doktrinen og Grønland», 7. Artikkelen i Ragnarok (nr. 8-9 (1940)) er en annen versjon av artikkelen i landssviksaken. 319 Jordheim, Imperium: imperialisme, 132 320 Smedal, Gustav (red.). Før det blir for sent: artikler og uttalelser om grønlandspørsmålet. Oslo: Fabritius, 1940, 22 321 Smedal, Gustav. «Kielfred i 125 år». Ragnarok 5, spesialnummer (1939): 51-52 322 Hoel, «Norges livsrom», 178 49 ekspansjonsområde: «Det er en europeisk oppgave å bevare Grønland for Europa, og Norge er særlig interessert i at dette må skje.» 323 Hoels framstilling i denne artikkelserien må ses som en del av NS’ propaganda. Selve verket var utgitt på NS-forlaget Blix, og det er tydelige politiske tendenser i hele artikkelserien. Uansett er det klart at Hoel fikk rom for å utdype tankene han hadde hatt om norske polarinteresser store deler av sitt liv. De historiske argumentene for å hevde norsk livsrom var altså knyttet til tidligere erobrings- og storhetstid, men også nordmenns egenskaper i kraft av å være nordmenn. Den naturdeterminerte kraften i det norske folk, knyttet til Norges nordlige beliggenhet, har særlige likhetstrekk med Erling Winsnes’ tenkning fra 1920-tallet. Samfunnsdebattanten Winsnes ble i mellomkrigstidens nasjonalsosialistiske miljø hyllet for sin darwinistiske og nyhedenske tenkning.324 Han hadde en profetisk rolle ifølge Ragnarok-ekspert Terje Emberland.325 Winsnes mente i Den neste stat fra 1925 at nordboernes tilhørighet til særlige krevende naturforhold gjorde at rasen ble fysisk og psykisk bedre utviklet enn andre raser. Nordboerne hadde valgt å trekke mot nord og der leve under «livsfarens lov». 326 Livsfarlige naturbetingelser gjorde dermed nordmennene overlegne som rase. Historikeren Jannicke Søhoel hevder at NS i sitt historiesyn hadde to hovedbegrunnelser for livsromstanken, at «Norge hadde behov for, krav på og plikt til et livsrom». 327 De to begrunnelsene var henholdsvis restaurasjonsargumentet og kulturskapende koloniseringsplikt. Det første definerer Søhoel som «(…) det norske folk (som kollektiv i fortid, nåtid og fremtid) en gang hadde eiet et landområde hadde det, som kollektiv, lovlig krav på det samme landområde i nåtid og fremtid».328 Dette ville bety at områder som ble regnet som en del av Norgesveldet eller gammelt norsk land, ville i moderne tid utgjøre norsk livsrom som skulle gjenerobres. Den andre begrunnelsen konsentrerte seg rundt den samme kraften Hoel talte om i 1935, nordmenns evne og plikt til å kolonisere på grunn av sin kultur. Den norske koloniseringsplikten henger følgelig sammen med en nordisk rasemyte. Søhoel mener den nordiske rasemyten i NS hadde deler av sin opprinnelse i den norske historismen og teorier om norrøne germaneres livskraft og høykultur.329 Jeg skal komme nærmere inn på temaet i kapitlene om NS.
323 Ibid., 167 324 Emberland, Religion og rase, 169-172 325 Ibid., 169 326 Ibid., 174 327 Søhoel, Historien som argument, 65 328 Ibid. 329 Ibid. 50
Søhoel nevner selv Hoel som eksempel på NS-folk som brukte restaurasjonsargumentet for å begrunne norsk ekspansjon.330 Når det er sagt, er det mitt inntrykk av kildene at Søhoels restaurasjonsargument passer med den ideologiske argumentasjonen til Hoel både før og etter 1933, dermed før og etter at NS ble dannet. Slik blir det muligens grunn til å hevde at Hoels norske livsromstanke sannsynligvis ikke var NS-definert. Den kan ha vært en adaptering av den europeiske livsromstanken til norske forhold og norsk historietradisjon, som senere NS også tok til seg i sin ideologi utover 1930-tallet.
4.3.3. Gammelt norsk land: bosetninger og etterkommere Men hvordan kunne grønlandsforkjemperne hevde en historisk tilknytning til Grønland, annet enn at Grønland ble oppdaget av en nordmann og senere ble norsk skattland? I Norrøna ble det i likhet med av Hoel hevdet at Norges krav trumfet alle andre staters krav i polarområdene. Norge måtte derfor utnytte ethvert forsøk på å erverve kontroll over «gamal norsk veidemark».331 På Grønland hadde det historisk sett, fra oppdagelsen på 900-tallet, ferdes nordmenn. Å benevne Grønland som ingenmannsland for å forhandle med danskene var omdiskutert i Norrøna: «Gravfund stadfestar kva soga segjer at norrøne menn hev nytta landet. Ein kann i so måte ikkje samanlikna Grønland med Svalbard og rekna Grønland for «Ingenmannsland». Grønland er gamalt norsk land.»332 For Skåsheim vitnet gravfunn etter norrøne bosetninger på Grønland om at øya aldri hadde vært herreløs, men opprinnelig oppdaget av nordmenn og befolket av nordmenn. Øyas egentlige «herre» var Norge. I flere omganger stilte bidragsyterne i Norrøna spørsmål ved det norske offisielle synet fra 1923, som i teorien ville bety at andre land som hadde interesser i området kunne gjøre krav. Et annet argument om norsk rett i Norrøna handlet om de norske etterkommerne på Grønland. Kielfreden hadde ført til at etterkommerne var isolert, og Norge måtte derfor fortsatt stå opp for deres rettigheter til å ferdes og fiske fritt. 333 Kilden til teorien om de norske etterkommerne er reiseskildringen Øystre bygdi av Hans Reynolds, Grønlandsnemndis initiativtaker.334 Han hadde dratt på ekspedisjon til Vest-Grønland og bodd på Gardar en sommer. Der hevdet Reynolds at det var om lag 70 etterkommere av den norske bosetteren Anders Olsen. Olsen reiste fra Senja og bosatte seg på Grønland i kjølvannet av Hans Egedes ekspedisjon som hadde resultert i opprettelsen av en norsk bosetning på Vest-Grønland på 1700-tallet.
330 Ibid., 72 331 Hjelle, Lars. «Landnåm og yverhøgd nord i isheimen». Norrøna 3, nr. 1-2 (1929), 11 332 Skåsheim, Anders. «Noregs rett til Grønland». Norrøna 5, nr. 1 (1931): 9 333 Skåsheim, Anders. «Norrøna-ætti paa Gardar». Norrøna 7, nr. 4 (1933), 75 334 Boken ble aldri utgitt. Rudborg, Bjørn. «Hans Reynolds – grønlandsaktivist og poet», Telemark museum. 17.09.09. http://telemarkmuseum.no/artikkel/hans-reynolds-gr%C3%B8nlandsaktivist-og-poet 51
Etterkommerne hadde gjennom to hundre år mistet morsmålet sitt, men skilte seg fysisk ut fra inuittene ved å være høye og lyse i håret. De var visstnok godt kjent med sitt opphav og hadde satt opp en minnestein for sin norske stamfar.335 Dette var den eneste kjente skildringen om de norske etterkommerne på Gardar ifølge Skåsheim. Men basert blant annet på Reynolds’ skildring ønsket Grønlandsnemndi at Kielfreden skulle revideres fordi den norrøne ætten, representert ved Olsens etterkommere, var innestengt på øya: «Det er og med tanke på denne ættgreini at kravet er reist um at semja i Kiel ikkje er bindande.»336 Med andre ord ble en historisk rett også en nåtidig rett på grunn av etterkommerne. Hvorvidt Reynolds’ historie kan karakteriseres som en myte skal ikke avklares her. Boken ble aldri utgitt og er derfor vanskelig å oppspore. Men inntrykket heller mot at Reynolds’ skildringer kan ha blitt overdrevet i Norrøna for å gi argumenter om norsk historisk tilknytning til Grønland mer tyngde. Det ble ikke lagt vekt på at etterkommerne hold til i vest og ikke i øst. Som tidligere nevnt var målet til Grønlandsnemndi å bekjempe dansk kontroll over hele Grønland. Den norske historiske tilknytningen til Grønland begrenset seg imidlertid til Sørvest-Grønland, der det hadde vært norrøne bosetninger, påpeker historikeren Odd-Bjørn Fure. Men på Øst-Grønland, hvor Norge forsøkte å okkupere både i nord og sør, var det vanskeligere å hevde en slik tilknytning. Her var det ingen bosetninger annet enn fangsthytter. Norsk selfangst i området hadde holdt på siden 1800-tallet, ellers var det ingen andre historiske eksempler å trekke frem. Fure mener derfor at grønlandsaktivistene skapte myter for å legitimere en norsk suverenitetsovertakelse av området. Én av mytene gikk ut på at på Øst-Grønland hadde en av de største viltbestandene i hele verden. Dette var ikke riktig ettersom Øst-Grønland var et vanskelig område å overleve i, både for mennesker og dyr.337
4.3.4. Nybyggere og urbefolkning Retorikk om ætt, rase eller folkegruppe handlet i Grønlandssaken både om hvordan grønlenderne ble betraktet, og hvordan grønlandsaktivistene anså seg selv som en del av det norske eller norrøne folk. Hos Smedal og Hoel spilte ikke rasen en overordnet rolle i den ideologiske argumentasjonen, men den var likevel tilstedeværende. Hos dem begge var raseretorikken implisitt innebygd i fremhevelsen av det norske folks egenskaper. I Norrøna-tidsskriftet viste raseretorikken seg gjennom begrepsbruk om «ætten» - den norrøne stammen fra vikingtiden.
335 Skåsheim, «Norrøna-ætti paa Gardar», 74-75 336 Ibid., 75 337 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 123 52
Lohne hevder at Grønlandssaken ble mer radikalisert ettersom nasjonalsosialismen kom inn i bildet. Ragnarok var et nasjonalsosialistisk tidsskrift som forfektet antisemittisme, rasisme og støttet Det tredje rike. Det var også radikalt med sin nyhedenske propaganda om norrøn mytologi som erstatning for kristendom. 338 Han påpeker i sin hovedoppgave at Grønlands- nummeret til Ragnarok fra 1939 var det første eksempelet på at Grønlandssaken ble fremlagt i en rasistisk, og til og med antisemittisk retorisk ramme. 339 Både Smedal og Hoel ble ved flere anledninger publisert i tidsskriftet, med artikler om Grønland, Svalbard og særlig Kielfreden. Jacobsen uttrykte i forordet i 1939 at tiden var kommet for å revidere den historiske urett mot Norge, slik Europa nå måtte revidere kartet over kontinentet.340 Det var på den andre siden ikke Hoel og Smedal som stod for den rasistiske argumentasjonen i Grønlands-nummeret, eller i Ragnarok generelt. Jacobsen ramset opp norske politikere som hadde sviktet i grønlandsspørsmålet, hovedsakelig på grunn av manglende nasjonalfølelse: «Bl.a. tenker jeg på en del norske statsborgere av dansk, tysk eller jødisk ett som under grønlandsaken førte op et av de ynkeligste skuespill i norsk historie.»341 Hos Smedal var likevel rasetilhørighet av betydning for å overleve som bosettere på Grønland. Han fremhevet i Opgjør og forståelse fra 1928 den norske oppdagelsen av Grønland, og hvordan «den norske rase» deretter hadde overlevd i 500 år i det ugjestmilde miljøet på øya. Den norske kolonien var «overlatt til sig selv i et arktisk land uten tilførsler», og døde naturligvis ut.342 Men ifølge Smedal sa det «(…) imidlertid høit om vår rases kraft, at denne befolkning – som i antall var ringe og som var henvist til sig selv mer og mindre den hele tid – har kunnet holde ut i over 500 år».343 I tillegg mente han at «nordmennene ikke har blandet sig med eskimoene. De har bevart sin raserenhet». 344 At den norske befolkningen døde ut, ville ifølge Smedal ikke nødvendigvis bety at en ny kolonisering i arktiske strøk var umulig å gjennomføre i moderne tid. 345 Muligheten for at det på nytt kunne opprettes en overlevelsesdyktig norsk koloni på Grønland var naturligvis mye større nå enn det var 1000 år siden. Smedals rasesyn gikk med andre ord ut på at nordmenn hadde en rasekraft som gjorde dem ekstra egnet til å bo på Grønland, både før og nå. Men han beskrev sjeldent den grønlandske innfødte befolkningen. I 1939 omtalte han
338 Emberland, Religion og rase, 263-265 339 Lohne, Grønlandssaken 1933-1945, 88 340 Jacobsen, Hans S. «Forord». Ragnarok 5, grønlandsnummer (1939): 46 341 Kamban, Kjartan. «Grønland og norsk utenriksvesen». Ragnarok 5, grønlandsnummer (1939): 63. Pseudonym. 342 Smedal, Oppgjør og forståelse, 21 343 Ibid. 344 Ibid., 19 345 Ibid., 21 53 imidlertid grønlenderne som en fåtallig «blandingsbefolkning» uten særlig betydning. Han mente at det var «unaturlig å la disse få innfødte få avgjøre dette kontinents skjebne».346 I Hoels 17.mai-tale spilte også rase en rolle i formidlingen av patriotismen. Han brukte i denne sammenhengen ordet for å beskrive fremmede kulturer som nordmenn møtte på sine ferder. Dette var også vanlig i mellomkrigstidens språkbruk om andre kulturer, og kan også ses i Smedals ordvalg om grønlenderne. I 1935 var Hoel tilknyttet NS, som kan ha hatt noe å si for valg av retorikk. Men i likhet med i 1927 og 1931 fremhevet han nordmenns forutsetninger for å ferdes i de fjerne farvann. Gjennom historien hadde de fremmede rasene møtt et kulturskapende norsk folk som hadde «(…) vært sterkt medvirkende ved utviklingen» innen rettstenkning, litteratur og skipsteknikk.347 Det var den norske kraften som hadde spredt seg til andre kulturer. Her var den norske kulturskapende koloniseringsplikten tydelig. Men som eksempel refererte Hoel til den engelske forfatteren Charles Marshall Smith, som skal ha ment at engelskmennenes herskeregenskaper stammet fra nordboerne.348 Under krigen beskrev Hoel nordmenn som en del av den «hvite rase», som motsetning til innfødte folkegrupper i arktiske områder: «Bortsett fra noen eskimoer på Nordvestgrønland og i det amerikanske arkipel, samt noen sibirske stammer, lever intet sted mennesker så høyt mot nord som i Norge, og intet annet sted finner man den hvite rase så nær polene som i vårt land.»349 Hoel utelot mer eller mindre inuittene fra bildet, og dermed forsterket han inntrykket av nordmenn som den nordligste rasen i verden, og følgelig de egenskaper den nordlige beliggenheten hadde gitt nordmenn. Bidragsyterne i Norrøna nølte heller ikke med å omtale grønlandskampen i raseretoriske vendinger. De fokuserte i stor grad på etnisitet og kultur for å knytte bånd til Vesterhavsøyene. Raseretorikken handlet om å tilhøre samme norrøne ætt og blod. Rent språklig var ord som «ætt» og «tjod» vanligere i de tidligere numrene, mens «rase» ble sjeldent brukt i noen av artiklene. «Norsk blod» var derimot et tema. 350 Slektskapen i form av å tilhøre samme norske ætt fra sagatiden, av samme blod, var et stadig brukt argument: «Soga åt Norrønafolki fortel oss um, at Færøyane, Island og Grønland vart bygde av den same folkeætti, av folk av norsk rot.»351 Grønlandsnemndis krav handlet riktignok ikke om norsk livsrom. Island og Færøyene skulle også få tilgang til området. Norsk kamp for å åpne området var med andre ord ikke kun ment for å gagne nasjonen Norge, men alle norrøne broderfolk med norsk opprinnelse i et «norrønt
346 Smedal, Gustav. «Grønlenderne og Grønland» i Før det blir for sent, 89-90 347 Hoel, «Norrønafolket vil fare», 82 348 Ibid. 349 Hoel, «Norges livsrom», 173 350 «Norsk blod på Grønland». Norrøna 6, nr. 5 (1932): 77-79 351 Patursson, Joannes. «Dei norrøne folki og Grønland». Norrøna 5, nr. 1 (1931): 53 54 sameie».352 Norge var også avhengig av et samarbeid med Island og Færøyene for å ha mer støtte i kampen mot Danmark, ble det påpekt.353 På den andre siden var det ikke Norge som hadde den rettmessige politiske retten til Grønland. Færøyingene hadde mer rett til å hevde suverenitet over Grønland enn nordmennene, ble det innrømmet.354 Men Grønlandsnemndi hadde derimot ikke tro på at Færøyenes krav kunne føre fram. Ingen av de andre norrøne landene hadde liknende folkebevegelser i ryggen som Norge.355 Derfor fremmet Grønlandsnemndi at Norge skulle delta i forhandlinger med Danmark.356 I Norrøna skulle lokalbefolkningen på Grønland få råde over seg selv, i et større norrønt fellesskap.357 Ellers ble grønlenderne fremstilt som et folk som hadde blitt neglisjert og som behøvde hjelp fra de norrøne landene. Skåsheim tok et oppgjør med negative oppfatninger av lokalbefolkningen: «Jamnast hev det vore sagt at grønlendingarne ikkje kunde lærast upp til noko nytt arbeid (…) Noko framstig i arbeid og dugleik kunde ein ikkje venta av det folket (…).»358 Skåsheim hevdet at danskene egentlig ønsket å isolere grønlendingene slik at de kunne fortsette å være eskimoer, i en form for reservat, fordi de trodde at grønlenderne ikke evnet å ta til seg nye levemåter. Han talte heller for en større kulturskapende oppgave ved en ny norrøn overtakelse av Grønland. Grønlenderne skulle få hjelp fra de norrøne landene i og med at det var deres plikt å gi grønlenderne verdige levevilkår.359 Den norrøne kulturmisjon skulle følgelig gi lokalbefolkningen en bedre tilværelse enn de det hadde hatt under dansk styre. Det kan her ses likhetstrekk mellom tanken om den norrøne kulturplikten på Grønland og den kulturskapende kraften Hoel talte om, begge med linjer til en nasjonalromantisk forestilling om det norske folks egenskaper.
4.3.5. Revisjon av historien: Norges Versaillestraktat Men folkevilje var ikke nok for å realisere målet om en ny norsk kolonisering av Grønland. I en langt mindre skala var Kielfreden en årsak til grønlandsnasjonalismen i Norge slik Versaillestraktaten var en bakenforliggende årsak til framveksten av den tyske nasjonalsosialismen. Tap av store territorier ga grobunn for en økende nasjonalisme og en revansjistisk følelse av å ville ta tilbake tapt storhetsstatus. I Tyskland bidro det til at Hitler kom til makten og andre verdenskrig brøt ut. Kielfreden skapte også en slik revansjistisk og
352 Skåsheim, Anders. «Noregs rett til Grønland». Norrøna 5, nr. 1 (1931): 16 353 Hjelle, Lars. «Norrøna». Norrøna 1, nr. 1-2 (1927): 3 354 Skåsheim, «Noregs rett til Grønland», 16 355 Hjelle, «Norrøna», 3 356 Skåsheim, «Noregs rett til Grønland», 16 357 Ibid. 358 Skåsheim, Anders. «Jordbruk på Grønland». Norrøna 3, nr. 3-4 (1929): 51 359 Ibid., 51-52 55 nasjonalistisk undertone i Grønlandssaken. Som nevnt tidligere førte uviljen mot Danmark til at saken ble enda mer betent. Kravet om å revidere Kieltraktaten var et av de hyppigst brukte argumentene i den ideologiske argumentasjonen, spesielt etter 1933 da Kielfreden på nytt ble gjeldende. I 1814 hadde Norge blitt sveket, og det gjentok seg i 1933. Spesielt for Smedal var Kielfreden det verste ved Grønlandssaken. Freden hadde krenket Norges selvfølelse og ført til en landsdekkende stemning av nedverdigelse. Traktaten var for Norge et stort bedrag, et tyveri av gammelt norsk land, som gikk på den norske æresfølelsen løs, mente han året etter domsavsigelsen. Slik en mann ville følt seg ydmyket ved et simpelt ran, følte nordmenn seg: «Hvis en privatmann hadde ‟erhvervet” en gjenstand på den måten, som Danmark er kommet i besiddelse av Grønland, måtte han ha levert gjenstanden tilbake. Derom er ingen tvil.»360 Smedal hadde dermed ingen tiltro til internasjonale avtaler etter at Kielfredens bestemmelser hadde blitt bekreftet i Haag. Misnøyen med dommen verserte som tema i Ragnarok. Fra 1935 til 1939 bidro Smedal og Hoel med flere artikler om emnet. I 1940 ga Smedal ut en samling av sine artikler om Grønlandssaken.361 Flere av dem ble først publisert i Ragnarok i 1935, deriblant «Kongeriket Norges deling i Kiel 1814» og «Revisjon av uretten i Kiel». Smedal var fortsatt i 1939 nådeløs mot Danmark: «Denne sak gjelder ikke som enkelte har trodd, i første rekke norske næringsinteresser på Grønland. Den gjelder (…) nemlig Norges ære. En stat kan ikke finne sig i å bli frastjålet store landområder, som dens folk er knyttet til ved århundrelang historie.»362 Norges æresfølelse hadde blitt tråkket på gjennom to unioner, først med Danmark, deretter med Sverige. Smedal refererte her til Bjørnstjerne Bjørnsons tale «Selvstendighetens Æresfølelse» som forfatteren hold på Stiklestad i 1882. Bjørnson talte for at den norske æresfølelsen måtte vekkes til live igjen etter forfallsperioden. For Smedal var Grønlandssaken en faktor som kunne vekke Bjørnsons æresfølelse i folket. I motsetning til å oppfatte 1814 som slutten på den norske forfallstiden, var grunnlovsåret heller en fortsettelse av nedgangstiden på grunn av Kieltraktaten for Smedal. Men verken Hoels, Smedals og Grønlandnemndis syn, eller det offisielle norske kravet som sådan, førte fram gjennom grønlandsstriden. Etter dommen i 1933 bar følgelig Norrøna stort preg av nederlag, på lik linje med Smedal. Revisjonstanken ble svært tydelig. Internasjonal juss hadde ikke gagnet den norske siden denne gangen heller. I april 1933 talte Skåsheim på Grønlandsnemndis allmøte i Bergen. Skuffelsen var til å føle på: «Danmark vann Grønland ved
360 Smedal, Nasjonalt forfall, 303 361 Før det blir for sent var klar før 9. april 1940 og anses derfor ikke som et verk fra eller om krigen. 362 Smedal, Gustav. «Kielfred i 125 år». Ragnarok 5, grønlandsnummer (1939): 5. 56 svik og lygn.»363 På allmøtet var konklusjonen at «Grønlandssaken heretter kann ikkje vera juss. Det må verta norrøn politikk bygd på norrøn soga.»364 De norrøne landene måtte samles om en felles politikk for å ta opp kampen mot dansk kontroll på Grønland. Slik ble dermed det norrøne perspektivet også i sterkere grad politisk orientert etter dommen. Fortsatt holdt Grønlandsnemndi fast på at saken var et norrønt spørsmål, ikke rent norsk eller europeisk. Viktigst av alt mente Grønlandsnemndi at Kielfreden ennå ikke var bindende.365 Men på tross av bitterheten varte ikke engasjementet i Norrøna lenge etter dommen, i likhet med folkeopinionen.
4.4. Radikaliseringen av grønlandsargumentasjonen etter 1933 På lik linje som høyreaktivismen ble marginalisert på 1930-tallet, ble Grønlandssaken det samme etter 1933. Både høyreaktivismen og Grønlandssaken gikk på 1930-tallet fra å representere bredere folkebevegelser, til å representere mer marginale strømninger. Et viktig spørsmål blir å søke å forklare hvorfor Smedal og Hoel brukte Ragnarok som organ i debatten om Grønland. Lohne mener at årsaken til grønlandsaktivistenes tilknytning til det nazistiske tidsskriftet kan ha handlet om mediedekning. Etter 1933 var Grønlandssaken ikke lenger et høyaktuelt tema. Derfor søkte flere grønlandsforkjempere seg til andre kanaler som representerte et alternativ til norsk partipolitikk, deriblant Ragnarok, for å få publisert sine artikler.366 Lohnes forklaring tar i liten grad i betraktning i hvilken grad de gamle grønlandsaktivistene ble publisert i tidsskriftet, og i hvilken grad de faktisk assosierte seg med Jacobsens politiske synspunkter. Først og fremst var Ragnarok et talerør for den radikale nasjonalsosialismen Jacobsen-kretsen frontet. Samtidig hevder Emberland i Religion og rase at tidsskriftet bar preg av å ha «en romslig holdning til politiske motstandere».367 Dette kan kanskje være med å forklare hvorfor Hoel og Smedal fikk bruke tidsskriftet som talerør. Men hvorvidt Jacobsen anså Smedal og Hoel som politiske motstandere, er vanskelig å vite. Ingen kilder eller sekundærlitteratur tyder på at Smedal tilhørte Ragnarok-kretsen, mens Hoel blir av Walter Furst, en av NS’ initiativtakere og selv med i kretsen, navngitt i Jacobsens innerste krets.368 Jacobsen var også med i Norsk-dansk ordning, så forbindelsen til Smedal er ikke tilfeldig. Antallet publiserte tekster av Hoel og Smedal, til sammen tosifret i antall, vitner i seg selv om at de uten større problemer lot seg assosiere med Ragnaroks radikale profil.
363 Skåsheim, Anders. «Grønlandssaki etter dommen i Haag». Norrøna 7, nr. 4 (1933): 56 364 Ibid. 365 Ibid. 366 Lohne, Grønlandssaken 1933-1945, 84 367 Emberland, Religion og rase, 263 368 Ibid., 434 57
Historiker Ida Blom påpeker at representanter for Arbeiderpartiet kalte grønlandsbevegelsen fascistisk på 1920-tallet, men at dette var en forenklet framstilling. Her må den politiske konteksten tas i betraktning. «Fascistisk» og «kommunistisk» ble brukt som skjellsord i den polariserte politiske debatten. Hun hevder at karakteristikken passer bedre etter Grønlandssakens avslutning i 1933, da aktører fra den nasjonale pressgruppen trådte fram med synspunkter om dommen i Haag.369 Blom redegjør som nevnt ikke for fascisme som begrep her. Men hennes påstand passer både med Lohnes og mitt generelle inntrykk om at Grønlandssaken ble radikalisert som politisk spørsmål etter dommen. Radikaliseringen i den nasjonale pressgruppen kommer først og fremst frem hos Smedal. Blom skriver: «Men det kan klart skisseres hvordan elementer som var til stede allerede i 1920- årene, etter nederlaget i Haag trådte fram i kraftigere form hos pressgruppens mest fremtredende person, Gustav Smedal.»370 Slik jeg har tolket Blom, mener hun at det var fascistiske tendenser i den nasjonale pressgruppen før 1933, og at Smedals oppgjør med dommen i Haag er et av de klareste eksemplene på hvordan disse tendensene kom til uttrykk. Smedals memoarer Nasjonalt forfall fra 1934 har et personlig tilsnitt, og dette må tas i betraktning i behandlingen av boken. Den norske delegasjonen hadde tapt stort i rettssaken, og det kan tenkes at han var bitter over at kampen han hadde kjempet i mange år ikke førte fram. Blom påpeker at hans synspunkter i boken likner mye på NS’ retorikk i samtiden, spesielt med hensyn til tanken om «nasjonalt forfall» som følge av den norske partipolitikken.371 Smedal ønsket en nasjonal gjenreisning etter dommen i Haag: En lærdom kan vi imidlertid trekke ut av grønlandssaken: En nasjon som er splittet er lammet i sin kraft og kan intet utrette. Den viktigste opgave som foreligger i Norge i dag er derfor å samle alle uensartede elementer til ett folk. (…) Dette er veien vi må gå, hvis vi vil gjenreise vårt folk, og da kan det bli nødvendig å rykke visse ugressplanter op med roten.372
Grønlandssaken var for Smedal enda et vitnesbyrd om at nasjonens beste ikke ble prioritert, i stedet kom partihensyn og klasseinteresser i veien. I forordet til Før det blir for sent kritiserte Smedal de norske politikerne for passivitet i norsk polarpolitikk. De brukte store ord, men handlet ikke. 373 De var «kortsynte og unasjonale politikere», likegyldige til norske territorielle spørsmål.374 Det er særlig nasjonen som det fremste hensynet politikken skal ta, som Blom fremhever for å sammenlikne Smedals syn med NS. NS’ partiprogram i 1934 slo fast at «hensynet
369 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 162 370 Ibid. Om Hoel er kildetilfanget for lite til å gjøre en helthetlig vurdering. 371 Ibid., 162-164. 372 Smedal, Nasjonalt forfall, 289 373 Smedal, Før det blir for sent, 15 374 Ibid., 23 58 til hele landet går foran» alle andre interesser.375 Også en tydelig antikommunisme, basert på Arbeiderpartiets motstand mot grønlandslinjen, og antiparlamentarisme rettet mot «stortingsmennene», trekkes frem av Blom som sentrale komponenter i Smedals oppgjør med Grønlandssaken.376 Det var disse meningene som førte Smedal i retning av NS. Men akkurat revisjonen av Kielfreden var ikke typisk for NS. Motstanden mot Kielfreden var opprinnelig fra den nasjonale pressgruppen på 1920-tallet. Som vist kritiserte Norrøna Kielfreden gjentatte ganger gjennom perioden. NS tok ikke Kielfreden med i sitt program før i 1935.377 Smedal og Hoels okkupasjonslinje kan også ses i den høyreaktivistiske konteksten Grønlandssaken plasserte seg i. Om sin egen motivasjon bak okkupasjonen hevdet Smedal at «det å sitte stille å se på at dette land blev dansk uten å gjøre et alvorlig forsøk på å redde det for Norge, vilde jeg i hvert fall ikke være med på».378 I en høyreaktivistisk tankegang ville den private okkupasjonen symbolisere handlekraft i kontrast til den nasjonale grønlandspolitikken. Okkupasjonsmennene ble av utenrikskomitéen etter dommen beskyldt for ansvarsløshet. Dette kunne ikke Smedal høre på. Okkupasjonsmennene hadde i motsetning til parlamentarikerne utvist en stor nasjonale innsatsvilje: «De menn som gikk i første rekke og tok støten har selvfølgelig (…) følt et langt dypere ansvar overfor sitt land enn Carl Joachim Hambro (…)».379Å gå i bresjen som privatpersoner, over hodet på regjeringen, ble sånn sett nødvendig for å fremme nasjonens interesser. Noen måtte handle når politikerne ikke gjorde det, mente Smedal. Med dette i henseende er det ikke overraskende at Smedal valgte å uttrykke sin støtte til Quisling etter valgnederlaget til NS i 1936: «Jeg føler trang til å gi uttrykk for den sympati jeg føler for Dem i disse dage. (…) Måtte De få kraft til å fortsette Deres arbeide.»380 Da Hoel stilte til valg for NS på Oslos valgliste i 1933 hadde Quisling fått den viktigste norske polarpioneren fra de siste tjue år til å fronte partiets aggressive, høyrenasjonalistiske utenrikspolitikk knyttet til polarområdene. Hoel hadde på sin side fått et parti til å kjempe for Grønland på tross av Haag- dommen. På en måte ble Hoels og Quislings samarbeid symbiotisk i den forstand. Ved at både NS og Ragnarok viste interesse for Grønland, ble rasisme og antisemittisme knyttet opp mot grønlandsspørsmålet. Dette markerer et stort brudd fordi grønlandsspørsmålet ikke hadde blitt så tydelig knyttet opp mot rase før. Quisling gikk inn for å basere den norske utenrikspolitikken på rasefellesskap. I Ragnarok ble uttalte kritikere av en aktiv grønlandspolitikk
375 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 163 376 Ibid., 163-164 377 Ibid., 164 378 Smedal, Nasjonalt forfall, 121 379 Ibid., 126-127 380 NB, håndskriftsamlingen, MS. Fol. 4096 7, Gustav Smedal til Vidkun Quisling, 20.10.36 59 beskyldt for å være av fremmed bakgrunn, blant annet av jødisk herkomst. Lohne hevder videre at radikaliseringen i Grønlandssaken etter 1933 kan deles inn i tre faser. Radikaliseringen tok til i månedene etter dommen, deretter var det en «latensfase» fram til 1936, mens under krigen toppet den seg i form av det tette samarbeidet med NS om nye norske ekspedisjoner til Grønland.381 På grunn av oppgavens begrensede omfang har jeg ikke kunnet undersøke og forsøke å lage en egen faseinndeling av radikaliseringen. Uansett er det også mitt inntrykk at raseideologi radikaliserte saken. Men Lohne fokuserer mest på pressgruppepolitikk etter 1933, deriblant foreningen Norsk- dansk ordning, Ragnarok og NS. Mitt hovedanliggende er den ideologiske argumentasjonen i den nasjonale pressgruppen, særlig hos Smedal og Hoel. Mitt inntrykk er imidlertid at den nasjonale pressgruppen forherliget det norske folk som kolonister, og at livsrom-argumentasjonen under krigen ble svært eksplisitt hos Smedal og Hoel. De distanserte seg heller ikke fra Ragnaroks profil, de må sies å ha akseptert den ved at de ble publisert jevnlig fra 1935.
4.5. Sammenfatning Kapittelet har vist at den ideologiske argumentasjonen i den nasjonale pressgruppen beveget seg fra nasjonalromantiske storhetstanker til høyreaktivistisk og revansjistisk livsromsideologi. Argumentene som gikk igjen handlet om en overordnet historisk rett, som jeg har delt i tre hovedidéer: Storhetsmyten gikk ut på at Norge hadde krav på Grønland basert på at det hadde vært norsk skattland og biland fra høymiddelalderen av. For det andre hadde nordmenn ved flere anledninger bosatt seg på Grønland, både etter oppdagelsen og på 1700-tallet. I Norrøna ble det hevdet at det fortsatt bodde etterkommere av de norske bosetterne fra 1700-tallet på Grønland. Det, i tillegg til gravfunn, ble brukt som bevis på at Grønland var norsk land. Videre mente man i den nasjonale pressgruppen at nordmenn hadde rett til å ta kontroll over Grønland på grunn av det norske folks naturdeterminerte og kulturskapende egenskaper, og at Grønland var å regne som en del av det norske livsrom. Livsromstanken henger også sammen med den overordnede historiske retten, men kan ikke sies å ha vært fremtredende i Norrøna. Den nasjonale pressgruppen krevde også at Kielfredens bestemmelser om Grønland som dansk biland skulle revideres på grunn av den norske historiske retten. Den største forskjellen innad den nasjonale pressgruppen dreide seg om et norrønt eller norsk-nasjonalt perspektiv i Grønlandssaken. Etter 1933 ble følgelig argumentasjonen radikalisert på grunn av følelsen av nederlag i striden med Danmark og høyreaktivismens stadige større dominans i grønlandskampen. Rammen rundt Grønlandssaken ble etter hvert mer eller mindre et nasjonalsosialistisk og fascistisk kjennemerke ved Ragnarok og NS’ interesse for spørsmålet. En liknende radikalisering viste seg
381 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 121 60 hos Smedal og Hoel ved bruken av Ragnarok som organ. Hoel henviste til livsromsidéer før og etter 1933, men begge brukte selve begrepet «livsrom» under krigen. Hoel hadde brukt Ratzels ideer i sin argumentasjon helt fra 1927. Misnøyen med internasjonale traktater og norsk partipolitikk ble kraftigere etter 1933 og forsterket ønsket om å rette opp i en historisk urett. De to neste kapitlene skal ta for seg hvordan norske imperialistiske ambisjoner ble dreid fra vest mot øst. Jeg skal vise hvordan liknende ideologisk argumentasjon om Norgesveldet og forestillingen om nordmenn som riksgrunnleggere skulle legitimere norsk territoriell ekspansjon i det gamle austerveg under andre verdenskrig.
61
5. Okkupasjonstid og østpolitikk: Austrveg-prosjektet Den ishavsimperialistiske perioden nådde sitt bunnpunkt med nederlaget i Grønlandssaken. Men det tok ikke lang tid før norske geopolitiske ambisjoner gjorde seg gjeldende igjen. Norge hadde vist interesse for Dronning Maud land i 1934, men på grunn av en samtidig fiskerikonflikt med Storbritannia ble anneksjonsplanene utsatt. I 1938 fikk Hoel i NSIU kjennskap til at Tyskland hadde sendt en ekspedisjon til Antarktis. I frykt for å bli slått på målstreken om kontrollen av territoriet, kontaktet han norske myndigheter. I januar 1939 ble Dronning Maud land annektert av den norske stat.382 Også det politiske landskapet hadde på 1930-tallet endret seg drastisk ved at Arbeiderpartiet, nå ikke lenger revolusjonært, kom til makten og dannet regjering i 1935, med Johan Nygaard som statsminister. Anneksjonen av Dronning Maud land ble den eneste uført av en Arbeiderparti-regjering. Resten hadde blitt foretatt av de borgerlige regjeringene mellom 1920 og 1940. Anneksjonen av Dronning Maud land markerte slutten på den norske ishavsimperialismen. Deretter kom okkupasjonstiden. Den 9. april 1940 ble Norge invadert av Nazi-Tyskland. Mens den norske regjeringen og kongefamilien flyktet, forsøkte Quisling å gjennomføre statskupp. Disse hendelsene, i tillegg til den militære motstanden, hadde ikke Hitler regnet med.383 I juni valgte Hitler å satse på Quisling som NS-leder på tross av kuppforsøket. I september annonserte rikskommissær Josef Terboven at NS var det eneste lovlige partiet i Norge, og at en kommissarisk regjering utnevnt av okkupasjonsmakten skulle styre landet. I regjeringen var det flere NS- politikere, men ikke Quisling. Hans rolle forble fram til statsakten i 1942 å lede landets eneste politiske parti, utvalgt av okkupasjonsmakten.384 Dette kapittelet skal gi en innføring i Austrveg-prosjektets mål, motiver og konkret planlegging. Aktørene ønsket ved østkoloniseringen å fremme NS’ legitimitet som parti, øke den norske autonomi i henhold til Hitler-Tyskland og få kontroll over naturressurser. Den tyske okkupasjonen og NS’ forsøk på å nazifisere Norge utgjør bakteppet for Austrveg-prosjektet. Kapittelet skal også omhandle SS’ germaniseringsprosjekt for østområdene, og drøfte hvorfor Austrveg-prosjektet ikke passet inn der. Av aktører i prosjektet skal de to neste kapitlene fokusere på NS’ utenrikssjef Finn Støren, finansminister Frederik Prytz, NS-leder Vidkun Quisling og Georg Lund, som er relevant fordi han var aktiv i arbeidet med det russiske kontor i Direktoratet for Spesialorientering (DSO).385 Støren er den viktigste aktøren i Austrveg-prosjektet. Quisling,
382 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 144-145 383 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 113 384 Ibid., 156-159 385 Det finnes ikke så mange opplysninger om Lund. Han var halvt russisk, født i Arkhangelsk. Engasjerte seg særlig i NS’ russiskrelaterte saker. RA, L-sak, Georg Lund, hnr. 4487, mappe L0021 62
Prytz, Støren og Lund hadde alle tilknytning til Russland. Jeg kommer også til å inkludere filolog Eivind Kvaalen siden hans historieteorier om norske vikinger i Russland skulle legitimere Austrveg-prosjektet. I tillegg inkluderes taler der Gulbrand Lunde argumenterte for norsk kolonisering i østområdene. Han var NS’ fremste nasjonalistiske ideolog.386
5.1. NS fra opposisjon til posisjon NS hadde i 1940 gått fra å være et marginalt parti til å bli valgt som kollaborasjonsparti for Hitler- Tyskland. Krigen utviklet seg slik at det la til rette for at europeiske kollaborasjonsregimer kunne bidra i invasjonen av Sovjetunionen på Hitler-Tysklands side. Dette ønsket en gruppe i NS- ledelsen å utnytte for å sikre norske nasjonale territorialinteresser i Sovjetunionen, her omtalt som Austrveg-prosjektet. Men heller ikke den ekspansive høyrenasjonalismen fra grønlandsaktivismen hadde stilnet på tross av krigen. Okkupasjonen gjorde det mulig at Smedal og Hoel fikk, som vist, samarbeide om norske ishavsinteresser med NS. Austrveg-prosjektet til NS var et norsk nasjonalistisk koloniseringsprosjekt som ble planlagt blant toppolitikere i partiet fra 1941 til 1944, direkte underlagt ministerpresident Quisling fra 1943. I prosjektet ønsket man å opprette en norsk koloni i de besatte østområdene. Ideen om et norsk suverenitetsområde i Russland var ikke ny, men har sin opprinnelse tilbake i mellomkrigstiden.387 NS-politikere var ikke fremmede for tanken om norsk ekspansjon, men få hadde likevel tro på at det kunne skje under krigen, hevder arkivar Ole Kolsrud. 388 Ekspansjonslyst i NS kom tydeligst frem hos kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lunde ved å definere gamle norske områder som norsk livsrom. 389 Men NS’ imperialistiske prosjekt var avhengig av flere forhold. Først måtte Sovjetunionen invaderes og kapitulere. I tillegg var det helt avgjørende at okkupasjonsmakten viste velvilje overfor det norske kollaborasjonsregimets imperialistiske drømmer. 5.2. Den tyske nasjonalsosialismen Austrveg-prosjektet må først og fremst ses i sin storpolitiske og ideologiske kontekst. I det polariserte Europa som vokste fram etter første verdenskrig kom Hitler til makten og proklamerte «Det tredje riket». «Det tredje riket» ble brukt for å betegne Hitlers imperium under ledelse av det tyske nasjonalsosialistiske partiet Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP). Som
386 Sørensen, Hitler eller Quisling, 29 387 Tanken om norsk kontroll over Nordvest-Russland var ikke særegen for Austrveg. Norske myndigheter vurderte å utvide den norske grensen i 1919 på grunn av «den finske fare» i nordområdene ifølge Knut Einar Eriksen og Einar Niemi, Den finske fare. Minoritetspolitikk i nord 1860-1940, Oslo: Universitetsforlaget, 1981, 132-186. 388 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 267 389 Sørensen, Hitler eller Quisling, 43. Lunde ble født i Bergen i 1901. Var kjemiker av yrke. Under krigen regnet som nummer to på rangstigen i NS etter Quisling. I 1940 utnevnt som Kultur- og folkeopplysningsminister. Lunde døde i en ulykke i 1942. Dahl, Hans Fredrik, «Gulbrand Lunde», NBL. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Gulbrand_Lunde 63 ideologisk begrep ble det først brukt av völkisch-forfatteren Arthur Mueller van den Bruck i 1923. Der var Det tredje riket et rike som skulle vare i tusen år etter Romerriket og Det tysk-romerske riket. Ideen om Det tredje riket var ekspansiv og raseorientert: Den tyske staten skulle vokse i areal og kun mennesker av «arisk» eller «nordisk-germansk» rase kunne utgjøre fullverdige innbyggere i riket. Det tredje riket skulle vokse ved å viske ut Europas statsgrenser. 390 Som en del av den nasjonalsosialistiske verdensrevolusjonen, som motstykke til den bolsjevikiske, var Hitlers plan å invadere Sovjetunionen og underlegge den slaviske rase germansk kontroll. Målet med det tyske felttoget var å nå Kaukasus. Øst-Europa var en del av Tysklands naturlige livsrom, Lebensraum. Lebensraum-begrepet i den tyske nazismen ble først og fremst utviklet av den tyske geografiprofessoren Karl Haushofer i 1920.391 Fra Arkhangelsk i nord til Astrakhan i sør skulle germaniseringen strekke seg utover, kjent som «AA-linjen». Områdene underlagt tysk erobring skulle bosettes av germanere og bli kolonier i det stortyske riket.392 Territoriet inkluderte Vest- Russland, Polen, Ukraina og Hviterussland, som skulle koloniseres av en germansk fortropp på 2-3 millioner.393
5.2.1. Rasebasert ekspansjonisme Raseideologi legitimerte den nasjonalsosialistiske ekspansjonismen. Bare de høyerestående raser som kunne erverve land hadde rett til livsrom. Selv delte Hitler nasjoner i to, der høyverdige raser hadde evne og behov for utvikling og overlevelse, i motsetning til lavere raser som var dømt til å forbli underutviklet eller utslettes. Nasjoner, som for Hitler var rasebaserte, kunne dermed ikke defineres ut i fra et felles territorium, i motsetning til den statsborgerrettslige nasjonsoppfatningen fra Den franske revolusjon.394 Slik Ratzel hevdet, var vekst avgjørende for overlevelse, som i biologien. Territoriell vekst som ville gi økt tilgang til ressurser økte dermed rasens sjanse for overlevelse. For Hitler var den germanske rasens utfoldelse dermed berettiget i kraft av rasen i seg selv. For SS-leder Heinrich Himmler var det germanske livsrom en historisk og rasebasert rett. Skandinavere ble regnet som den ypperste rasegren i den germanske rase. Denne «nordiske tanke» i SS hadde hovedsakelig bakgrunn fra «den nordiske bevegelse» i Tyskland i mellomkrigstiden. Nordmenn ble som følge av denne forestillingen forestått en sentral plassering i Himmlers
390 HL-senteret. «Forestillingen om Det tredje riket». 06.09.13. http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/forestillingen- om-det-tredje-riket.html 391 Emberland, Religion og rase, 240 392 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 249 393 Sørensen, Øystein. Drømmen om det fullkomne samfunn: Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet? 2. utgave. Oslo: Aschehoug, 2012,135-136 394 Overy, Richard. The Dictators: Hitler’s Germany, Stalin’s Russia. London: Penguin Books, 2004, 552 64
østprosjekt.395 Himmlers historiske begrunnelse for ekspansjonismen var blant annet at norske og svenske vikinger hadde grunnlagt Russland. 396 Nordmenn hadde beholdt sin vikingsjel, og var derfor best egnet som fortropp i koloniseringen av østområdene. En ny germansk «vikingferd» i øst ble derfor en historisk misjon for Himmler.397
5.3. Annen verdenskrig: Operasjon Barbarossa, SS og Generalplan Ost Hitler-Tysklands invasjon av Sovjetunionen, Operasjon Barbarossa, ble innledet 22. juni 1941. Det tyske felttoget var en «raseideologisk utbyttings-, slavebindings- og utryddelseskrig» ifølge historiker Sigurd Sørlie.398 En målrettet mordpolitikk, der flere folkegrupper skulle utryddes i østområdene, var det mest betegnende ved Tysklands østfelttog. 399 NSDAPs beskyttelsesavdeling, SS, anså krigen som en kamp for rasens overlevelse, den nordisk-germanske rasen.400 Soldatene i SS skulle ikke vise nåde mot fiendene. Det var derimot ulike meninger innad den nazistiske toppledelsen hvordan germaniseringen av østområdene skulle foregå. Skillet gikk mellom Alfred Rosenbergs Ostministerium og Himmlers SS. Rosenberg ønsket at de nasjonale minoritetene i Sovjetunionen skulle brukes som samarbeidspartnere, som en «femtekolonne». Himmler og SS mente at de nasjonale minoritetene skulle utryddes.401 Det var Himmler og Generalplan Ost fra SS som fikk medhold fra Hitler. Generalplan Ost, utviklet ferdig i 1942, ga ikke rom for rasemessig mangfold og selvstendighet i de okkuperte områdene.402 Det skulle være en ren germansk statsdannelse. Germaniseringsplanen innebar at over 30 millioner slavere skulle utryddes eller slavebindes. 403 I planen inngikk også tilintetgjørelsen av hele den jødiske befolkningen i de okkuperte områdene. «Overflødige munner» måtte fordrives for å gi rom for den germanske koloniseringen. 404 For å utføre koloniseringen behøvdes store styrker med lojalitet til SS. SS trengte bistand til germanisering og økonomisk utnyttelse av østområdene. Væpnede bønder, «Wehrbauer», skulle sikre forsvaret av områdene etter krigens slutt.405 Det måtte rekrutteres i stor skala for å befolke koloniene, deriblant
395 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 56-57 396 Ibid., 182 397 Ibid., 313-314 398 Sørlie, Solkors eller hakekors, 348 399 Ibid. 400 Ibid., 477 401 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 337 402 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 249 403 HL-senteret. «Generalplan Øst og Operasjon Barbarossa (kort artikkel)». 06.09.13. http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/operasjon-barbarossa- og-generalplan-ost/generalplan-ost-og-operasjon-barbarossa.html 404 Hobson, Rolf. «Germaniseringsplanen i Øst-Europa og Generalplan Ost (utdypende artikkel)», HL-senterets kunnskapsbase. 18.10.11. http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under- nazismen/holocaust/operasjon-barbarossa-og-generalplan-ost/generalplan%20og%20germanisering%20utdypende 405 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 247-249 65 også norske frivillige. For Himmler hadde vervingen av nordmenn til SS to hovedmotiver. Det raseideologiske motivet gikk ut på å verve soldater fra germanske land som Norge, for senere å samle rasen i ett rike, det storgermanske riket. Videre ønsket Himmler at de frivillige soldatene skulle bli viktige støttespillere i det maktpolitiske bildet, for SS og nasjonalsosialismen som helhet.406 Omtrent 4500 nordmenn deltok på tysk side i annen verdenskrig ifølge Sørlies beregninger. 407 Flesteparten av de norske frivillige tjenestegjorde i divisjoner underlagt den militære delen av SS, Waffen-SS.408 Frivillige i Waffen-SS og Den norske legion ble fra tysk hold lovet utdannelse og en bondegård i østområdene som takk for deres krigstjeneste.409 Quisling derimot ønsket en egen nasjonal militær enhet, en gjenoppbygging av den norske hær, men de norske frivillige ble raskt underlagt Himmler i Waffen-SS.410 Dette vanskeliggjorde også videre norske planer for østkoloniseringen. NS forsøkte fra 1942 å imøtekomme SS ved å rekruttere norsk ungdom til å bosette seg som kolonister i østområdene gjennom institusjonen Germansk Landtjeneste fra 1942, men uten særlig suksess.411 I løpet av krigen mistet over 800 norske frontkjempere livet, og flesteparten av de overlevende ble dømt for landssvik i rettsoppgjøret etter krigens slutt.412
5.4. Pangermanisme SS’ koloniseringsprosjekt i østområdene var et storgermansk prosjekt som skulle sikre den germanske rasen livsrom. Ingen andre folkegrupper enn germanerne skulle utgjøre grunnlaget for dette riket. Den storgermanske tanken, pangermanismen, forbindes først og fremst med Himmler og SS. Som idéstrømning går pangermanismen, forestillingen om et germansk fellesskap mellom Norden og Tyskland, imidlertid lenger tilbake i tid og vokste fram i europeisk åndsliv på 1800- tallet. Begrunnelsen for fellesskapet var hovedsakelig en felles rasemessig, språklig og kulturell avstamming. Politisk sett fikk pangermanismen innflytelse innen nasjonalsosialismen.413 Innen pangermanismen var rasen, og ikke nasjonen, det sentrale prinsippet. Rasen var grunnlaget for staten, og staten av den germanske rase skulle samles under én leder, Adolf Hitler.414 Denne politiske konsekvensen av rasetenkningen var særegen for pangermanismen.415
406 Sørlie, Solkors eller hakekors, 18 407 Ibid., 473 408 Ibid., 18 409 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 249 410 Langsholdt, Austrveg, 5-6; Emberland og Kott, Himmlers Norge, 265 411 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 317-320 412 Sørlie, Solkors eller hakekors, 18 413 Sørensen, «Drømmen om det storgermanske rike», 61 414 Sørensen, Hitler eller Quisling, 47, 149 415 Sørensen, «Drømmen om det storgermanske rike», 73 66
Under andre verdenskrig dannet pangermanismen grunnlag for å støtte den tyske okkupasjonen av Norge.416 I mellomkrigstiden var det flere pangermanske miljøer som alle var opposisjonelle til Quislings styre av NS. Ett av de viktigste pangermanske miljøene sentrerte seg rundt Jacobsens Ragnarok, tidligere nevnt i forbindelse med Grønlandssaken i denne oppgaven. Jacobsen meldte seg inn i NS i 1933, men forlot partiet i 1935.417 Han grunnla Ragnarok i 1934 og fikk med seg en krets fra NS. Jacobsen og hans krets på om lag 14 personer mislikte Quisling og hans førerstil.418 I NS hadde pangermanismen varierende støtte i løpet av krigsårene. Støtten endret seg i takt med krigsutviklingen. I 1940 var SS-støtten liten, mens utover i 1941 og 1942, i forbindelse med Hitlers offensiv i Sovjet, økte pangermanismens gjennomslag og nådde sitt høydepunkt i partiet. 419 Etter slaget i Stalingrad i 1942, da den sovjetiske motoffensiven stanset Hitler- Tysklands fremgang, dabbet den pangermanske bølgen av.420 Støtte til SS i NS kom tydeligst frem i tidsskrifter som Germaneren, organ for Germanske SS Norge. En av de mest overbeviste pangermanistene i NS-ledelsen var justisminister Sverre Riisnæs. 421 Også Jonas Lie, politiminister og leder av Germanske SS Norge, var SS-støttespiller.422
5.5. Quisling og okkupasjonsmakten Kort tid etter invasjonen kom Terboven til Norge for å lede Rikskommisariatet (RK), den tyske sivilforvaltningen i Norge. Terboven ledet den tyske okkupasjonsmakten i Norge som et tysk protektorat. 423 Rikskommissariatet var en av de tre hovedinstansene som utgjorde okkupasjonsmakten i Norge, i tillegg til militærmakten Wehrmacht og SS.424 Quislings og Himmlers planer for Norge sto i motsetning til hverandre. Himmler og SS samarbeidet tett med Terboven for å påvirke utformingen av statsstyret. 425 SS hadde ikke medberegnet Quisling i sitt Norges-prosjekt. Rosenberg støttet Quisling, men det gjorde ikke Himmler eller Terboven. Terboven mente at Quisling var uskikket som NS-leder, og at partiet i seg selv ikke var klart for makt.426 Himmler forsøkte å undergrave Quisling til fordel for SS, blant
416 Ibid., 61-64 417 Emberland, Religion og rase, 248-251 418 Ibid., 262-263 419 Sørensen, Hitler eller Quisling, 101 420 Ibid., 202 421 Ibid., 83 422 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 156 423 Ibid., 137 424 Grimnes, Ole Kristian. «Norge under andre verdenskrig», SNL. 24.03.16. https://snl.no/Norge_under_andre_verdenskrig 425 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 112, 114 426 Ibid., 142 67 annet fordi han anså Quisling som en utdatert nasjonalistisk fascist.427 Quisling var derfor ikke den selvsagte kollaboratør for okkupasjonsmakten på tross av at han ble valgt av Hitler. Himmler og SS hadde egne planer for Norge, som Quisling kunne sette en stopper for. Himmler så for seg «et kvalitativt nytt, overnasjonalt og totalitært herredømme konsekvent basert på rasemessig hierarki», skriver forfatterne av Himmlers Norge, Terje Emberland og Matthew Kott.428 Norge skulle være en del av dette herredømmet, som en SS-ordensstat.429 Quisling ønsket på sin side et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge under hans førerskap i et nordisk-germansk raseforbund.430 Quisling hadde håpet på at en selvstendig norsk militær enhet kunne være et ledd i en egen norsk østpolitikk.431 SS ville derimot inkorporere Norge i det storgermanske rike uten nasjonale militære avdelinger eller nasjonale ledere som Quisling. En SS-ordensstat som Norge skulle bli, kunne ikke ha egne protektorater. Dette utgjør bakgrunnen for hvordan okkupasjonsmakten og tyske myndigheter forholdt seg til Austrveg-prosjektet, anført av Støren i forhandlinger med Ostministerium.
5.6. Austrveg-prosjektets norske bakgrunn Ishavsimperialismen utgjør Austrveg-prosjektets bakgrunn fra mellomkrigstiden. Quisling selv var forsvarsminister under de to norske okkupasjonene av Øst-Grønland. Kolsrud mener at Austrveg-deltakerne må ha vært «denne tradisjonen bevisst». 432 Men bakgrunnen for NS’ koloniseringsplaner er også knyttet til Quisling og Fredrik Prytz’ personlige overbevisninger fra 1920-tallet. Quisling hadde sammen med Russlands-vennen Prytz lekt med norske ekspansjonstanker i Russland siden 1920-tallet. Ifølge Kolsrud skisserte Prytz sine tanker om norsk ekspansjon i øst i sine studiedager, formulert i Studentene fra 1897 i 1922: «Det bør være en bevisst oppgave for norsk politikk at søke bevegelsen av det norske befolkningsoverskudd i retning nordøst.»433 Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz var en norsk offiser, forretningsmann og NS- politiker. Han ble født i 1878 i Kristiania. I årene før den russiske revolusjon og utover mellomkrigstiden var han en suksessrik forretningsmann innen russisk skogsindustri. I Russland ble han kjent med militærattachéen Quisling. Da Prytz kom hjem til Norge engasjerte han seg i det voksende høyreaktivistiske miljøet. Han dannet Nordisk Folkereisning sammen med Quisling
427 Ibid., 180 428 Ibid., 293 429 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 306 430 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 241 431 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 264 432 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 268 433 Ibid., 245 68 i 1931. I 1942 ble han utnevnt til finansminister i Quislings nye regjering etter statsakten. Prytz slet imidlertid med dårlig helse og døde av kreft i 1944.434 Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling ble født i 1887 i Fyresdal. Quisling utdannet seg til offiser etter å ha fullført krigsskolen. Med russiskkunnskaper fra militæret fikk han stilling som militærattaché ved den norske legasjonen i Petrograd og Helsingfors, og ved en senere anledning ved den britiske legasjonen i Moskva. I Petrograd ble han kjent med Prytz, som skulle bli en nær venn og partikollega i NS. I 1922-23 bisto Quisling Nansen i Røde Kors’ hjelpearbeid for de sultrammede i Russland. Han var med på dannelsen av Nordisk Folkereisning før NS ble etablert. Etter å ha ledet det norske kollaborasjonsregimet ble han dømt til døden for landssvik og henrettet i 1945.435 Quisling og Prytz’ gamle koloniseringsdrøm var basert på overbevisningen om Norges tilknytning til Russland. De var begge enige om at Russland hadde blitt grunnlagt av nordiske vikinger.436 Derfor var Russland opprinnelig et nordisk land. Quisling utdypet disse tankene i boken Russland og vi, utgitt i 1930. For ham var Russland et rike bygget opp av en nordisk viking- overklasse med en slavisk-asiatisk underklasse.437 Han skrev at «Russlands gamle historie tok sin begynnelse med at nordiske vikinger, kalt russer, etablerte sig som vebnede handelsmenn blant den finsk-slaviske befolkning i «Østerveg»; efterhånden fikk makten der, og organiserte en stat som kom til å hete Russland efter dem.»438 Norge hadde derfor en historisk plikt å utføre i østområdene. En plikt til å redde Russland fra bolsjevismen. I russisk historie er det blitt fremstilt som om de nordiske vikingene ble bedt om å komme og herske over det slaviske folket, hevdet Quisling. På nytt skulle historien gjenta seg og den nordiske rase ta kontroll over Russland.439 Operasjon Barbarossa gjorde dette mulig.
5.7. NS’ «Austrveg»-prosjekt 1941-1944 5.7.1. Planene Gjennom fire år under krigen ble det planlagt i kulissene i NS hvordan Quisling og Prytz’ ambisjoner skulle oppnås. I det hemmelige prosjektet ble det arbeidet for en framtidig norsk tilstedeværelse i de okkuperte østområdene. Prosjektet var konfidensielt innad i NS hovedsakelig fordi Quisling ikke ville offentliggjøre planene så lenge resultatene uteble.440 Målet var å etablere norske mandatområder i Sovjetunionen som følge av samarbeid med Hitler-Tyskland på
434 Dahl, Hans Fredrik. «Frederik Prytz», NBL. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Frederik_Prytz 435 Dahl, Hans Fredrik. «Vidkun Quisling», NBL. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Vidkun_Quisling 436 Dahl, En fører blir til, 70 437 Quisling. Russland og vi, 133 438 Ibid., 191 439 Ibid. 440 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 267 69
østfronten. Områdene skulle følgelig administreres av et suverent Norge ledet av Quisling, som en fullverdig koloni med norsk infrastruktur, bosetninger og bedrifter.441 Prosjektet fordret en rask tysk seier i Sovjet, men det skjedde ikke. Slaget i Stalingrad i 1942 markerte vendepunktet i Stalins motoffensiv. Quisling var mer engasjert i Austrveg-prosjektet enn i Grønlandssaken, men kildene viser liten direkte innblanding i korrespondanser og utredninger. I 1943 sendte han et notat om Russland-spørsmålet til Hitler.442 Ifølge Emberland og Kott fremla han der et syn på de nasjonale minoriteter i Sovjetunionen i tråd med Rosenbergs.443 Ellers er kildene få. Likevel kan Quisling ha hatt en viktig ideologisk påvirkning på prosjektet ved sin ekspansive nasjonalisme, hevder Kolsrud. Quisling mente selv at han var den utvalgte til å lede Norge inn i en ny ekspansiv tidsalder, inn i et nytt Norgesvelde. Støren ledet planleggingen av østkolonisering, men hvis prosjektet lyktes, kunne Quisling stige fram fra kulissene og framstå som nasjonens store helt.444 Quislings tilknytning til Russland må sannsynligvis også ha gjort engasjementet hans sterkere i Austrveg enn i Grønlandssaken. Prosjektet startet med angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Himmler hadde ved sitt Norges-besøk i januar samme år sagt til ledende NS-medlemmer at Norge skulle gjøre en viktig innsats i østområdene. Han ymtet om at det kunne opprettes kolonier med norske bønder i Ukraina.445 Med dette i mente tok planleggingen av Austrveg-prosjektet til rett etter invasjonen av Sovjetunionen. Slik ble samtalen med Himmler en utløsende årsak til at prosjektet startet, muliggjort av den tyske invasjonen. Støren sendte et brev til daværende fylkesmann Sør- Trøndelag Prytz to dager etter invasjonen. Her ga han uttrykk for at NS måtte handle raskt og fremla forslag om å ta kontroll over Kolahalvøya ved at norske frivillige på Hitler-Tysklands side skulle bygge opp en norsk siviladministrasjon i Nordvest-Russland. Deretter kontaktet Prytz Quisling med forslag om Kola som skandinavisk interesseområde under norsk siviladministrasjon.446 I september 1941 var Prytz ferdig med sitt notat om «Bjarmland – Europas Kanada». Planene hadde siden juni endret seg. Hans todelte krav gikk ut på å danne et skandinavisk forsvarsforbund og legge til rette for en germansk koloni.447 Utover året var det Støren som tok
441 Ibid., 241, 247 442 RA, FMK, UA, Vidkun Quisling, mappe L0026, “Denkshrift über die russische Frage” 443 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 337 444 Kolsrud «Kollaborasjon og imperialisme», 241 445 Ibid., 243 446 Ibid., 245 447 Ibid., 245-246 70 over planleggingen av prosjektet ettersom Prytz ikke fremstår som like engasjert.448 Prytz slet også med dårlig helse. Støren kan ha hatt personlige motiver som gjorde at han fortsatte planleggingen. I et brev til Rosenbergs Ostministerium uttrykte han blant annet et ønske om å administrere et område i de besatte områdene.449 Finn Sofus Støren ble født i Kristiansand i 1893. Han tilbrakte flere år i Russland og stiftet der bekjentskap med andre nordmenn som Quisling og Nansen. Han ble senere konsul i Panama. I 1922 bosatte han seg på Galapagosøyene som et forsøk på å lage en norsk koloni der. Da krigen brøt ut samarbeidet Støren tett med Quisling om å sikre et NS-styrt Norge. Han fungerte som utenriksminister for Quisling ved sin stilling som ekspedisjonssjef i DSO. Han ble også leder i Nordmannsforbundet, som var en organisasjon for nordmenn i utlandet. I forbindelse med tiltalen mot ham i landssvikoppgjøret klarte Støren å rømme til Argentina og ble der til sin død i 1962.450 I prosjektets innledningsfase ønsket partitoppene å kolonisere Kolahalvøya, som hadde blitt lansert som et mulig norsk anneksjonsområde av Prytz allerede i 1922. Men på Nordkalotten måtte NS-toppene først finne en løsning med Finland, som hadde ambisjoner om et Stor-Finland. Støren mente i sitt notat om Finlands stilling fra 23. juni 1941 at det norske kollaborasjonsregimet og Finland hadde felles interesser i kampen mot bolsjevismen og England. Norske frivillige soldater burde derfor kjempe sammen med finnene i nord.451 Den sovjetiske motoffensiven førte til at krigskampene ble rettet sørøstover. 452 Dermed falt også Finland-spørsmålet bort. Krigsutviklingen etter tydet dermed på at Kolahalvøya var tapt, og søkelyset ble nå rettet mot territorier i Ukraina og Hviterussland fra 1943. Støren opprettet et «Russisk kontor» i 1941 under hans egen ledelse i DSO, og i 1943 ble en egen institusjon ved navnet «Austrveg» opprettet der han også fikk ansvaret. Institusjonen var derimot direkte underlagt ministerpresident Quisling, og ikke lenger Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.453 Det ble iverksatt flere tiltak for å fremme norske interesser i østområdene. Det russiske kontoret laget norsk-russiske ordbøker og tilbød russiskundervisning til fremtidige vernebønder. Det ble også sendt en norsk kommisjon til Rovno i Ukraina for å undersøke mulighetene for norsk industri og landbruk. 454 Austrveg-institusjonen ble opprettet etter denne reisen. Quisling annonserte at institusjonen hadde til «formål å fremme norske næringsinteresser i Øst-Europa» på
448 Langsholdt, Austrveg, 3 449 Ibid., 10-11; RA, FMK, UA, mappe L0025, Støren til hr. Mende 450 Jørgensen, Jørn Kr. «Finn Støren», NBL. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Finn_St%C3%B8ren 451 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme»; 244 452 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 337 453 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 250, 262 454 Ibid., 259 71 vegne av den norske stat.455 I tillegg dro Støren ved flere anledninger til Berlin for å forhandle med Rosenbergs Ostministerium, men uten stort hell. Ved én anledning våren 1943 ble han nektet avreise til Berlin av Terboven, som var misfornøyd med at Støren forsøkte å forhandle med Berlin bak RKs rygg. Himmler støttet også Terbovens motstand mot Støren fordi Størens forhandlingspartner var Rosenbergs Ostministerium – Himmlers motstander innen germaniseringsspørsmål.456 Kolsrud viser at Austrveg-prosjektet førte til en strid mellom partene RK, Ostministerium og DSO. Ostministerium ønsket å forhandle frem praktisk bistand fra Norge, mens Terboven ønsket at all kontakt med mellom Berlin og DSO skulle gå gjennom ham.457 Opprettelsen av «Austrveg» i 1943 fikk dermed en beskjeden rolle ifølge Himmlers Norge: «(…) nå hadde dette tiltaket knapt noen annen funksjon enn å opprettholde Quisling-regimets stadig mer illusoriske drømmer om en kolonimakt i øst».458 Rovno ble gjenerobret av sovjetiske styrker i 1944, og følgelig ble et nytt område i Hviterussland, Baranowitschi, påtenkt som norsk forvaltningsområde. Senere også Grodno i Hviterussland.459 Lund så for seg at Baranowitschi skulle styres som et norsk protektorat med en utsendt stattholder eller rikskommissær, som Terboven var i Norge. Tittelen «fylkeskommissær» innebar at området skulle styres som et norsk fylke, men samtidig som et protektorat med eget styre.460 Kolsrud mener at NS’ hensikt med det norske protektoratet var å vise at Norge hadde blitt likeverdig med Tyskland. En nasjon med protektorater kan ikke være et protektorat.461 Både Grodno og Baranowitschi glapp ut av Hitlers kontroll i løpet høsten 1944, og det siste brevet om norske østplaner ble sendt 27. oktober samme år. Austrveg-prosjektet var dermed skrinlagt.462 Allerede før dette hadde Hitler valgt å nedtrappe germaniseringsplanene i øst på grunn av krigsutviklingen.463
5.7.2. Motivene Austrveg-planene var et norsk imperialistisk prosjekt med tydelige ekspansive nasjonalistiske motiver. Spesielt Støren og Quisling ønsket å sikre norsk suverenitet, som var det dominerende politiske motivet bak planene. Okkupasjonen hadde ført til at Norge hadde mistet sin politiske og territorielle suverenitet. Fredsslutning med Tyskland og en tilbaketrekning av RK var en del av
455 RA, FMK, UA, Vidkun Quisling, mappe L0004, dok. 13, 456 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 338 457 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 258 458 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 339 459 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 266 460 RA, FMK, UA, Georg Lund, mappe L0019, dok. 59, 17.12.43, pag. 1 461 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 265 462 Ibid., 262-266 463 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 339 72
Quislings langsiktige perspektiv, mener arkivar Kolsrud. 464 Ekspansjon i øst ble et politisk verktøy for dette langsiktige målet. Quisling ville føre en ekspansiv politikk for å få støtte i befolkningen til den norske nasjonalsosialismen som det nye suverene Norge skulle bygge på.465 Premisset for den ekspansive politikken var at Nazi-Tyskland måtte vinne krigen slik at Norge kunne få sine østkolonier. Dette ville igjen øke støtten blant nordmenn til Quislings regime, og ikke til den norske eksilregjeringen i London. 466 Støren sammenliknet den nasjonale gjenreisningen etter krigen med merkeårene 1814 og 1905.467 Austrveg-forkjemperne hadde også tydelige økonomiske ambisjoner ved østkoloniseringen. Russlands ressursgrunnlag kunne gi store rikdommer for det nye Norge, deriblant fra fiske og fangst i Nord-Russland, men særlig fra jordbruk i sør. I tillegg hadde Sovjetunionen store naturressurser som kunne utvinnes, deriblant mineraler og metaller. 468 Raseteorier skulle imidlertid legitimere prosjektet, blant annet forestillingen om at den slaviske rase ikke klarte å utnytte områdene skikkelig, i motsetning til den nordiske. 469 Det var særlig Prytz og Quisling som mente at de personlig hadde møtt på hindringer i russisk arbeidsliv på grunn av den slaviske mentaliteten.470 Dette skal jeg komme nærmere innpå i neste kapittel.
5.8. NS’ og SS’ østprosjekt Det norske koloniseringsprosjektet stred med SS’ storgermanske prosjekt av flere årsaker. Motsetningen mellom pangermanisme og NS’ nasjonalisme innebar en vesensforskjell med henhold til rasens betydning for den politiske ordningen. Et pangermansk syn vektla rasefellesskap i større grad enn den norsk-orienterte nasjonalsosialismen.471 Det betydde selvsagt ikke at rasefellesskapet ikke spilte en rolle i Austrveg-prosjektet. Det nye Norge med sine protektorater skulle inngå i et nordisk-germansk fellesskap. Den vesentlige forskjellen gjelder nasjonalstaten som prinsipp. Sørlie beskriver forskjellen mellom SS og NS når det gjaldt motiver for vervingen av norske frivillige til Waffen SS, som også gjaldt et større skille mellom pangermanisme og nasjonalisme i NS. NS’ nasjonalistiske visjon om det nye Norge gikk ut på at Norge som nasjon skulle bli selvstendig etter krigens slutt, men samarbeide tett med Tyskland.472
464 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 242 465 Langsholdt, Austrveg, 11 466 Ibid; Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 242 467 Langsholdt, Austrveg, 11 468 RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, 1941-1942, pag. 12 469 Langsholdt, Austrveg, 11 470 Dahl, En fører blir til, 70 471 Dahl, De store ideologienes tid, bind 5, Norsk idéhistorie, 281 472 Sørlie, Solkors eller hakekors, 18 73
Den pangermanske visjonen brøt med prinsippet om nasjonalstater; alle germanske land skulle inkorporeres i det storgermanske riket. 473 Emberland og Kott påpeker at krigsutviklingen på østfronten satte den endelige spikeren i kista for koloniseringsplanene. Men uansett utvikling på østfronten hadde ikke prosjektet noen sjanse til å realiseres.474 Motsetningen mellom NS og SS førte til at det norske prosjektet var dødfødt fra starten av. Nazistisk maktpolitikk tillot ikke kollaborasjonsregimenes planer om nasjonale østpolitiske enheter. I 1942 tok Himmler avstand fra en skandinavisk- eller norskstyrt enhet i det storgermanske riket, men ga grønt lys for norske industrietableringer og bondegårder i østområdene.475 Kolsrud påpeker at tyske myndigheter forsøkte å dreie den norske østinteressen over på praktisk og økonomisk samarbeid.476 Spørsmålet blir i hvilken grad Støren og Quisling var klar over at SS’ prosjekt ikke åpnet opp for nasjonale enheter. Quisling hadde fått støtte av Hitler til å lede det norske kollaborasjonsregimet, og må av den grunn ha hatt noe kjennskap til den tyske toppledelsens strategier for østområdene. Men det er vanskelig å vite sikkert. Ifølge Emberland og Kott kan Himmler ha gitt falske forhåpninger ved sitt Norges-besøk i 1941 for å sanke støtte til SS innad NS. SS kan likevel ha hatt interesse av å gi inntrykk av å støtte norske østambisjoner. Poenget var å samle mer støtte til SS og derav økt norsk deltakelse på østfronten.477 Prytz på sin side talte for et germansk, og ikke norsk eller fellesskandinavisk, interesseområde før han trakk seg ut av planleggingen. Denne reorienteringen kan tenkes å ha vært av pragmatisk art fordi han muligens visste hva som kunne føre fram hos den tyske toppledelsen. 478 Støren holdt seg til at kolonien skulle styres av staten Norge, men hans forhandlingspartner hos de tyske myndighetene minsket sjansene for å få gehør for en egen norsk østpolitikk.479 Støren førte forhandlinger med Rosenbergs Ostministerium, som tapte kampen mot SS om å legge strategien for den tyske østkoloniseringen. Men Kolsrud påpeker at selv ikke Rosenberg ville støttet Størens og Quislings kolonidrøm. 480 Slik ble Austrveg-prosjektet i ytterligere grad vanskelig å gjennomføre.
5.9. Sammenfatning Austrveg-prosjektet var et norsk nasjonalistisk prosjekt i okkupasjonstiden som fremmet norsk imperialisme. Målet var at koloniseringen i øst kunne samle den norske befolkningen rundt NS-
473 Ibid., 106-107 474 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 339; Langsholdt, Austrveg, 12-13 475 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 248-249 476 Ibid., 257 477 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 333 478 Langsholdt, Austrveg, 13 479 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 267; Langsholdt, Austrveg, 13 480 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 267 74 styret i et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge. Underliggende ambisjoner gikk ut på å få tilgang til naturressurser og oppnå økonomisk vinning, men også å skape mer autonomi for Norge vis-a-vis Tyskland. Prosjektets leder Støren fortsatte å håpe på at kolonien kunne bli en realitet på tross av krigsutviklingen og lite fruktbare samtaler med tyske myndigheter. Uansett Størens iver og engasjement var det klart at Hitlers østprosjekt, men også pangermanismen som politisk perspektiv, aldri ville gi NS muligheten til å hevde slike nasjonale imperialistiske interesser i øst. Norske drømmer om et imperium var således avhengig av, og til slutt begrenset av, tysk maktpolitikk, krigsutvikling og en større pangermansk imperiumsidé. Neste kapittel skal dermed undersøke den ideologiske argumentasjonen for de norske koloniseringsplanene i øst, som kombinerte en radikalisert norsk historiefortolkning med nasjonalsosialistisk raseideologi.
75
6. Ideologisk argumentasjon i NS’ østimperialistiske prosjekt Følgende kapittel tar for seg hvordan ledende aktører og bidragsytere i NS’ østkoloniseringsplaner argumenterte for at Norge hadde rett til å kolonisere deler av Russland. Den ideologiske argumentasjonen dreide seg først og fremst om en norsk historisk ekspansjonsrett knyttet til tidligere makt i Russland. Norske vikinger hadde vært mektige i Russland, noe som i siste instans berodde på deres rasekvaliteter. Jeg har valgt å fokusere på ideologisk argumentasjon om Russland, dets folk og nordmenns historiske forbindelse til landet. To underspørsmål i dette kapittelet blir hvorvidt skillet mellom pangermanisme og norsk nasjonalisme i NS fikk betydning for argumentasjonen bak koloniseringsplanene og hvor den ideologiske argumentasjonens komponenter har sin opprinnelse fra. Her står altså den norske historismen i fokus.481 Kultur- og propagandaminister Gulbrand Lunde engasjerte seg ikke nevneverdig i selve planleggingen, men jeg trekker likevel inn utdrag fra hans taler som var en del av det større propagandabildet om det norske livsrom. I tillegg har jeg valgt å se nærmere på hvordan den ideologiske argumentasjonen bak koloniseringsprosjektet kom til uttrykk i tidsskriftet Austrvegr. Da Austrveg-prosjektet til NS var hemmelig hadde ikke tidsskriftet noen direkte tilknytning til selve prosjektet, men er likevel relevant. Her kan man se hvordan norsk tilknytning til østområdene ble fremstilt i et organ ment for norske frivillige i Waffen-SS og deltakere i Germansk Landtjeneste, altså de som skulle utgjøre den nye norske herskerstanden i de okkuperte østområdene.
6.1. NS’ historie- og rasesyn Felles historiske minner, opprinnelsesmyter og følelsen av å tilhøre samme geografiske hjemland, er eksempler på felles egenskaper ved en etnisk gruppe, eller ethnie som nasjonalismeforsker Anthony Smith bruker som begrep.482 Hva som forente den norske nasjon var sentralt for NS, og partiet benyttet seg av en nasjonalorientert historieromantisering i sin propaganda på 1930- og 40- tallet. Historiker Øystein Sørensen trekker frem flere sentrale nasjonalhistoriske symboler hos NS. Deriblant Harald Hårfagre og slaget i Hafrsfjord, Olav den hellige, Håkon Håkonssons riksutbredelse på 1200-tallet til organiseringen av stevner på historiske steder som Stiklestad og bruken av solkorset. Partiets grunnleggelsesdato, 17. mai, var heller ikke tilfeldig.483 De historiske personene og symbolene skulle spille på nasjonalfølelsen i folket og dermed øke støtten til NS som parti.
481 Det er den politiserte bruken av historien som er interessant for oppgaven. 482 Smith, National Identity, 21. Han fraråder mot å forveksle ethnie med rase. 483 Sørensen, Hitler eller Quisling, 1989, 28 76
Historiker Jannicke Søhoels hovedoppgave om NS’ historiesyn gir et viktig bidrag til temaet da den viser hvordan den norske historiske skolens teorier fra 1800-tallet ble adoptert og endret av NS. Ifølge Søhoel bestod NS’ historiesyn av flere historiske myter i relasjon til livsrom- og storhetstanker. Deriblant myter om en norsk gullalder og forfallsperiode, i tillegg til det norske folks udødelige «vikingånd», alle teorier fra 1800-tallets norske historietradisjon, men som ble tilpasset NS’ ideologi.484 NS’ myte om Norgesveldet defineres av Søhoel som «at det norske folk siden folkevandringstiden, og spesielt i vikingtiden oppnådde storhet, velstand og ære, og ikke minst: geografisk ekspansjon, på grunn av sin påståtte rasemessige overlegenhet og kulturskapende evner».485 Som et premiss for storhetstanken var forestillingen om forfallstiden i norsk historie.486 Det sentrale i NS’ storhetsidé var at det var det norske folks rasedefinerte høyverdige egenskaper som var årsaken til ekspansjonen. Storhetstiden ble regnet fra vikingtiden og utover i middelalderen, og ble deretter etterfulgt av en nedgangsperiode i senmiddelalderen, fra cirka år 1300, og fram til 1900-tallet.487 Videre var det en sentral oppfatning at den ekte norske folkeånden hadde overlevd siden vikingtiden, og blitt preservert hos den norske odelsbonden.488 Som nevnt i kapittel fire hadde NS’ variant av den europeiske livsromsidéen to historiske hovedbegrunnelser basert på tidligere territoriell makt og plikt til å spre den norske kultur. Søhoel knytter den norske kulturplikten til en større nordisk rasemyte der den nordisk-germanske rase hadde særegne kulturskapende egenskaper som gjorde den overlegen.489 Derfor hadde også rasen et ansvar for å spre disse egenskapene. Søhoel hevder at den nordiske rasemyten hos NS var en norsk variant av den europeiske rasemyten fra 1800-tallet om den germanske rase som herskerfolk. NS’ variant gikk hovedsakelig ut på at det norske folk var det reneste og fremste folket blant germanerne.490 Dette var også Himmlers oppfatning av det norske folk, som han mente skulle gå i spissen for germaniseringen av østområdene. Ifølge den nordiske rasemyten tilhørte med andre ord fortidens germanere og dagens tyskere, nordmenn, dansker og svensker og nederlendere samme rase, men nordmennene ble plassert øverst i raserenhetshierarkiet.491
484 Søhoel, Historien som argument, 47 485 Ibid. 486 Sørensen, Hitler eller Quisling, 29-30 487 Søhoel, Historien som argument, 68 488 Ibid., 58; Sørensen, Hitler eller Quisling, 38-39 489 Søhoel, Historien som argument, 25 490 Ibid., 44 491 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 77-79 77
6.2. Propaganda Teorier som skulle rettferdiggjøre norsk kolonisering ble sirkulert via korrespondanser og distribusjon av notater og utredninger mellom NS-topper som en del av Austrveg-prosjektet. Disse teoriene ble også servert den norske befolkningen via propagandaen under krigen. Selv om Austrveg-prosjektet var konfidensielt innad NS, måtte selve ideen om at Norge hadde rettmessige, historiske krav på deler av Sovjetunionen spres ut til det norske folk. Det finnes flere eksempler på propaganda fra NS der forestillingen om norsk historisk tilstedeværelse i Russland kommer til uttrykk. Eivind Kvaalen ble kontaktet av NS for å skrive en utredning om Nordvest-Russland som skulle publiseres av DSO. 492 Ifølge Kolsrud var det Lunde som først kontaktet Kvaalen i 1942.493 Kvaalens artikkelserie om norske landnåm i Russland handlet om norske vikinger som dro østover, i «austerveg», til Russland og etablerte seg som mektige personer der. Derav navnet på institusjonen Austrveg, opprettet i 1943, og også Nasjonal Samlings Ungdomsfylkings (NSUF) månedsblad. Kvaalens arbeider hadde tydelige propagandahensikter. Hans oppdragsgiver, DSO, utarbeidet vesentlig propaganda for NS. DSO hadde som oppgave å motarbeide London- regjeringen ved propagandaarbeid.494 Kvaalens bidrag til DSO besto i å skrive en utredning som skulle «(…) av Støren og hans medarbeidere (Holmboe, Lund m.fl.) begrunne norsk krav på russisk territorium på bakgrunn av historiske hendelser», ifølge politirapporten i landssviksaken mot Kvaalen fra 1947. 495 Av de her nevnte medarbeiderne i DSO, Egil Holmboe og Georg Lund, var det Lund som framstår som den mest engasjerte, sammen med Støren. Han var leder for Russisk kontor i DSO fra 1941 til 1944.496 I Kvaalens Dei norske landnåm i aust var derfor formålet å fremlegge bevis for norsk historisk tilknytning til Russland. Boken ble utgitt på Viking forlag i 1944 og «fordelt til framstående partifolk». 497 Utredningen «Noreg og Holmgardr frå 1250 til 1330» som heftet baserte seg på, ble ferdig i 1942.498 Kvaalen hadde utgitt flere verk om norske vikingers bedrifter i øst, deriblant Det norske Gardariki, før krigen. 499 En artikkel basert på dette verket ble publisert
492 RA, FMK, UA, mappe L0025, 1941-1942, pag. 124-149. Han utdannet seg til filolog og var tilknyttet høgnorsk- miljøet i mellomkrigstiden. På 1920-tallet var han konservator ved Etnografisk museum i Oslo, og senere ansatt i DSO fra 1942 til 1945. Landssviksaken mot Kvaalen ble henlagt etter bevisets stilling. RA, L-sak, Eivind Kvaalen, hnr. 3971, mappe L0305 493 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 251 494 Ibid. 495 RA, L-sak, Eivind Kvaalen, hnr. 3971, mappe L0305, oversiktsrapport, pag. 2 496 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 251 497 RA, L-sak, Eivind Kvaalen, hnr. 3971, mappe L0305, oversiktsrapport, pag. 2 498 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 251. Holmgardr var en av de første russiske bystatene, Novgorod. 499 Kvaalen, Eivind. Det norske Gardariki. Oslo: Eige forlag, 1931 78 i Ragnarok i 1940. 500 Norsk ekspansjonshistorie ble på liknende vis fremstilt i den DSO- organiserte Normannafolket-utstillingen på Skansen høsten 1941, der Hoel satt i styret sammen med blant annet Støren.501 Støren hevdet i ettertid at over 70.000 besøkte utstillingen.502 Den skal jeg komme tilbake til i neste kapittel. Tidsskriftet Austrvegr var ikke tilknyttet DSO eller Austrveg-prosjektet, selv om navnet kan tyde på det. Navnet på bladet refererte til den samme ekspansjonstiden som Austrveg- prosjektet gjorde - tiden da norske vikinger var aktive som handels- og landnåmsmenn i østersjølandene. Ifølge sagaene var Austrveg «(…) betegnelsen på østersjølandene, fortrinsvis de som lå sør og øst for Østersjøen, Finland, Russland, Estland, Livland og Kurland».503 Tidsskriftet ble utgitt av Ungdomsførerens stab fra 1942 til 1945, og var direkte tilknyttet NSUF - NS’ ungdomsorganisasjon. NSUF ble ledet av Sverre Tidemand Ruud fra 1941 til 1945. 504 Månedsbladet skulle være et bindeledd mellom de unge norske frontkjemperne, ungdommene i Germansk Landtjeneste og kampfellene hjemme i Norge, men også til «kamerater i de germanske brorfolk og i det europeiske ungdomsforbund».505 Bladet bar preg av å ha lettleste tekster med propagandistisk budskap. Mine funn konsentrerer seg rundt de første årene da det ble publisert større artikler om vikingtid og sagalitteratur. Fra 1944 til 1945 endret tidsskriftet form og utviklet seg til å bli en månedsavis med kortere oppslag med mindre fokus på norsk kultur og historie.
6.3. Ideologisk argumentasjon 6.3.1. Antikommunisme Først og fremst var Sovjetunionen en del av NS’ fiendebilde. Kommunismen og fascismen var mellomkrigstidens ideologiske motpoler. I forbindelse med bolsjevismen ble antisemittisme ofte trukket fram i fascistisk og nasjonalsosialistisk retorikk. Hitler mente at Sovjetunionen var styrt av jødene, og at dette kunne spre seg til resten av verden hvis ikke «den jødiske infeksjonen» ble stanset.506 Quislings politiske syn var vesentlig tuftet på antibolsjevisme. Det som var sentralt for Quisling var at den russiske revolusjon var et tydelig ikke-nordisk produkt. Jødene hadde stått bak den russiske revolusjon, og for den jevne russer betydde derfor jøde og bolsjevik det samme, hevdet han.507 Bakgrunnen var at tsarrikets forfølgelse og restriksjoner for bolig og arbeid hadde
500 Kvaalen, Eivind. «Det norske Gardariki». Ragnarok, nr.1 (1940) 501 RA, FMK, UA, mappe L0004, 1941, dokument om styret 502 RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, sammenfatning av DSOs arbeid, datert 13.03.42, pag. 2 503 Hofstad, E. «Kjøpferder i Austrvegr». Austrvegr, nr. 2 (1943), 6 504 Dahl (red.), «Sverre Tidemand Ruud», Norsk krigsleksikon 505 Tidemand Ruud, Sverre. «Austrvegr». Austrvegr 1, nr. 1 (1942) 506 Schulze, Hagen. States, Nations and Nationalism. Oxford: Blackwell publishers, 2010, 300 507 Quisling, Russland og vi, 41 79 drevet jødene inn i den lyssky intelligentsiaen og derav videre inn i revolusjonære partier.508 Med et nordisk styre ville det derimot sett annerledes ut og marxismen hadde ikke fått utvikle seg. Slik ble fremveksten av den russiske bolsjevismen forklart med rase, og det nordiske satt opp mot både det slaviske og jødiske element i Russland: «Denne innførte og fordervelige lære, som ikke stemmer med nordisk egenart og i sig selv er grunnfalsk og av det onde.»509 Løsningen var at den nordiske rasens kultur og ånd skulle bekjempe den østlige verdenskonspirasjon. En ny nordisk bølge skulle skylle over de russiske stepper: Nasjonal nyreisning i nordisk ånd; fredelig og rettferdig løsning av det sociale spørsmål (…); det er ikke bare en antibolsjevikkisk, men først og fremst en positiv politikk som bygger på realiteter og med et stort og edelt mål å strebe efter, noget som er virkelig verd å leve å dø for, langt mer enn det gudsforlatte marxistiske hjernespinn.510
Quisling hadde med andre ord et dualistisk syn med den nordiske rasen mot de onde elementer i Russland, eksemplifisert ved spesielt jødebolsjevikene. Quislings politiske syn var altså klart antisemittisk og antikommunistisk. Men spesielt antisemittismen ble klarere formulert hos Quisling utover i 1930-årene.511
6.3.2. Norgesveldet og finneskatten Antikommunistisk argumentasjon var ikke avgjørende som legitimering av Austrveg-prosjektet. Mitt inntrykk av kildene er at antikommunisme, og til tider antisemittisme, inngikk som en del av et større fiendebilde i NS’ ideologi. Men som konkret argumentasjon i forbindelse med Austrveg var det ikke veldig fremtredende. For å legitimere norske territorielle krav som gjenerobring ble eldre norsk historie derimot et sentralt retorisk instrument. Blant aktørene i Austrveg-prosjektet var tanken om det norske rikets utbredelse i eldre tid gjennomgående. Et nytt norsk imperium skulle vokse fram på gammel norsk jord, et «Imperium Norvegiensis» med et nytt riksvåpen som Prytz hadde sett for seg.512 Som en del av Norgesveldet ble blant annet Grønland regnet som tidligere norsk skattland, sammen med Vesterhavsøyene. Den samiske befolkningen i Finnmark og på Kolahalvøya ble også skattlagt av den norske kronen, kjent som «finneskatten», fra 900-tallet og helt til unionstiden. Men den samiske befolkningen ble ikke regnet som det norske rikets undersåtter slik som norske bosettere på Island og Grønland var.513 Sverige og Russland krevde etter hvert også inn skatt fra samene på Nordkalotten. 514
508 Quisling, Russland og vi, 40-42 509 Ibid., 197 510 Ibid., 198 511 Dahl, En fører blir til, 360; Søhoel, Historien som argument, 26 512 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 268 513 Moseng et al., Norsk historie 750-1537, 154 514 Sigurdsson og Riisøy, Norsk historie 800-1536, 79 80
Den norske skattleggingen av befolkningen på Kola ble ofte vektlagt i Austrveg- argumentasjonen. På grunn av skattleggingen og nordmenns handelsferder i nordøst, regnet NS Kola som en del av det oldnorske riket. Helt i starten av Austrveg-prosjektet, i Størens notat fra 24. juni 1941, nevnte han den norske skattleggingen: «Ved den anstundende kamp mot bolsjevikherredømmet, er det av interesse å merke seg at de gamle norske skatteland gikk så langt ned som betydelig sønnenfor Archangelsk, omfattende hele Kola-halvøen og alt nordenfor.»515 I en utenrikspolitisk situasjon hvor Tyskland invaderte Sovjetunionen måtte NS nå få øynene opp for hvilke deler av Russland som kunne regnes som norske, mente Støren. Georg Lund satt først spørsmålstegn ved Støren og Prytz’ initiativ fra juni 1941. Han var enig i at Kolahalvøya burde regnes som gammelt norsk skattland, men som politisk argument var det ikke tungtveiende nok for å kunne hevde en norsk anneksjon: Det er riktig, at så å si hele dette området har i sin tid vært norsk skatteland og til dels kolonisert av nordmenn, så langt som til Holmogori ved Dvina, men dette gir oss ingen rett til å ta landet i besittelse i dag under benevnelsen – mandatet. Vi har jo samme rett til Normandie og mange andre deler av Europa.516
Lund begrunnet dette med å sammenlikne med andre områder som norske vikinger dro til, deriblant Normandie. I tillegg mente han at Norge hadde for liten befolkning til å utføre en kolonisering og at et norsk styre og dets utenrikspolitiske linje fort kom til å bli overkjørt av en tysk majoritet i koloniseringen.517 Med tiden endret han imidlertid mening og støttet Størens prosjekt. At både Kolahalvøya og Normandie hadde vært under norsk herredømme hørte til Norgesveldet-myten i NS, som Gulbrand Lunde oppsummerte i 1940. I tillegg til Grønland, Vesterhavsøyene, Skottland og Irland, Bohuslän, Jämtland og Härjedalen, hevdet Lunde at norske vikinger grunnla riker i Nord-Frankrike, Sør-Italia og Tripolis. I øst strakk de normanniske riker seg fra Kola i nord og sørover mot Kvitsjøen, til Novgorod og Kiev.518 Lundes «livsrom»-krav baserte seg her på historien. Han ønsket også at Kielfreden skulle reverseres fordi den var en stor historisk urett mot det norske folk, enda verre enn Versaillestraktaten for Tyskland.519 Quisling supplerte med flere områder i Sverige, i tillegg til øyer i både sør- og nord-arktiske områder, inklusive områder i Nord-Amerika. 520 Slik ble Norgesveldet et rike på tvers av Europa og Atlanteren, ifølge Lunde og Quisling. At «normannerne» var fra Norge var av vesentlig politisk betydning for dem.
515 RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, dok. 1, 1941-1942, pag. 1 516 RA, FMK, UA, Georg Lund, mappe L0025, dok. 4, 1941-1944, 02.08.41, pag. 1 517 RA, FMK, UA, Georg Lund, mappe L0021, dok. 4, 1941-1944, 02.08.41, pag. 1-2 518 Søhoel, Historien som argument, 48 519 Sørensen, Hitler eller Quisling, 43 520 Søhoel, Historien som argument, 49 81
Norgesveldets geopolitiske storhet skulle derfor gjenoppstå i moderne tid. De norske vikingene hadde lagt grunnlaget for en ny storhetstid. I Austrvegr ble det første nummeret prydet med tittelen «Normannafolket skal ikke bare bli fritt – det skal bli stort», som Quisling hadde proklamert da han ble utnevnt til ministerpresident i den middelalderske kongshallen på Akershus slott 1. februar 1942, også kjent som «Statsakten».521 Det var av symbolsk betydning å iscenesette statsakten på Akershus slott, en av de få gjenværende middelalderborgene i Norge. Quislings kriterium for nasjonal storhet bunnet nok i flere forhold, deriblant territoriell makt. Ved å gjenerobre tidligere norsk territorium skulle Norge igjen bli mektig. Det gamle norske territoriet hadde Norskehavet og Nordsjøen som «innenlandshav», hevdet man i Austrvegr-bladet.522 NS’ forestilling om den norske storhetstiden i Norgesveldet var særegen på flere måter. Ett element er den store utstrekningen riket fikk ved å betegne områder fra Russland til Normandie og videre til Nord-Amerika som norske. Et annet element er tidsperioden. Norgesveldets levetid ble i NS regnet fra vikingtiden, i motsetning til den norske historiske skolen, som fastsatte Norgesveldet fra siste halvdel på 1200-tallet. I NS ble storhetstiden innen ekspansjon og kolonisering ofte regnet fra ca. år 800. 523 Søhoel mener at den utvidede oppfatningen av Norgesveldet kan ha hatt sin opprinnelse hos mellomkrigshistorikere som Andreas Holmsen og Oscar Albert Johnsen.524 I forbindelse med Russland mente Kvaalen at den norske landnåmstiden i øst varte helt fra år 700 og til 1430, som omfatter hele vikingtiden, tidlig middelalder, høymiddelalder og senmiddelalder. 525 Akkurat hvorfor år 1430 var et brudd for Kvaalen er ikke klart i teksten. Men flere faktorer som dansk unionstid, svensk politikk, og innenrikspolitisk uro i Norge bidro til slutten på den norske landnåmstiden i Russland i hans øyne.526 Kolahalvøyas historiske tilknytning til Norge hadde slikt sett delvis rot i historiske fakta, som finneskatten, mens en norsk rett til områder i Ukraina og Hviterussland var vanskeligere å begrunne historisk. Teorien om norsk grunnleggelse av det russiske riket kunne derfor dekke et historisk tomrom for Austrveg-aktørene, som jeg kommer tilbake til senere i kapittelet.
6.3.3. Den nordiske rases overlegenhet og rett til livsrom På lik linje som Hitler-Tyskland hevdet et germansk livsrom i Øst-Europa, hevdet NS-toppene bak Austrveg-prosjektet at den nordiske rasens overlegenhet og historiske tilstedeværelse i Russland legitimerte et norsk livsrom i deler av østområdene.
521 Quisling, Vidkun. «Normannafolket skal ikke bare bli fritt – det skal bli stort». Austrvegr 1, nr. 1 (1942) 522 «Norsk landnåm». Austrvegr 2, nr. 3 (1943): 6 523 Søhoel, Historien som argument, 47 524 Ibid. 525 Kvaalen, Dei norske landnåm i aust, 5 526 Ibid. 82
I Austrveg-dokumentene er det Støren som tydeligst legitimerte koloniseringsplanene, som er naturlig i og med at han var prosjektets leder. Han gikk langt i hevde den norske retten til Kolahalvøya. Andre nordiske land som Danmark og Sverige hadde ikke interesse av Nordkalotten på grunn av den geografiske avstanden til det danske fastland og Sveriges politiske stilling under krigen.527 Området var derimot et finsk interesseområde og Støren grunnet på hvordan Norge skulle fremme sine interesser overfor Finland. Men Norge hadde den fremste retten på grunn av sin beliggenhet, politiske situasjon og historiske tradisjon for skattlegging, fangst og fiske, i tillegg til skogsvirke, i Nordvest-Russland. Med andre ord mente Støren «fra langt tilbake har nordmenn hatt større interesser på disse områder enn russerne», men også i forhold til alle andre europeiske nasjoner. 528 Men årsaken til den norske ekspansjonen østover var knyttet til noe langt større enn en historisk tradisjon for skatteinnkreving, fangst- eller handelsinteresser, eller potensialet for å gjenoppta aktiviteten etter revolusjonens isolasjon. Ekspansjonen kunne føre til en samling av det norske folk om norsk ekspansiv storhet og et «nytt styre for alvor blir forankret i folket».529 Støren mente at aktiviteten i nordvest var drevet frem av det norske folks iboende egenskaper. Den norske ekspansjonen, historisk sett og fremtidig sett, var ifølge Støren knyttet til en åndelig egenskap hos det norske folk, en historisk kraft som hadde bodd i befolkningen siden vikingtiden. Støren kalte denne egenskapen «ekspansjonskraft», som han mente var knyttet til den norske organisatoriske evne og høye kulturelle nivå.530 Ekspansjonskraften kan sammenliknes med Hitlers oppfatning av en rases overlevelsesinstinkt, en ekspansjonskraft som betydde en umiddelbar rett til livsrom. Støren mente at trangen til å spre den norske organisatoriske evne og kulturelle nivå hadde overlevd gjennom forfallsperioden. I nyere tid hadde den norske ekspansjonskraften manifestert seg på tre måter: i emigrasjonen til Amerika, innen hvalfangst og ikke minst innen skipsfart.531 I krigen mot bolsjevismen dukket det opp en historisk mulighet for at norsk ekspansjonskraft igjen skulle få utfolde seg, slik som i vikingtiden, nettopp i Russland. Slik knyttet Støren Austrveg-prosjektet til en ekspansiv kraft som gikk som en rød tråd gjennom norsk historie. I radioforedraget «Norrønafolket, det vil fare» som Støren holdt i 1943, var den norske trangen til ekspansjon like sentral i hans retorikk som i starten av prosjektet. Idéer om hvordan naturen og omstendighetene former menneskene ses i formuleringer som «en ellers hard og karrig natur alet sterke personligheter, folk som tidlig lærte en manns ypperste ferdigheter».532
527 RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, dok. 10b, 02.10.41, pag 4 528 Ibid., pag. 5-8 529 Ibid., pag. 5-6 530 Ibid., pag. 6 531 Ibid., pag. 7 532 RA, L-sak, Finn Støren, hnr. 4843, dok. 5, manus «Norrønafolket, det vil fare», 27.04.43, pag. 1. 83
Ekspansjonstrangen var både en del av blodet, men også formet av naturen i Norge. Slik ble ekspansjonskraften både rasebestemt og naturdeterminert, eller evolusjonistisk, hos Støren. I Austrvegr var også den etnisk definerte ekspansjons- og livsromskraften poengtert i forbindelse med østkoloniseringen, gjerne med referanser til sagalitteraturen og norrøn mytologi. Deler av de historiske referansene i tidsskriftet Austrvegr ble knyttet til Snorre Sturlasons tekster. I 1943 skrev Othar Frode Berthelsen om «Dronning Ragnhilds drøm» fra Halvdan Svartes saga. Dronningen, som var Harald Hårfagres mor, drømte om et stort tre som «bredde seg over hele Norge og enda lenger».533 Hovedbudskapet i teksten var at treet ble symbolet på «det norrøne Norges vilje til liv og vekst».534 Det norske folks ekspansjonstrang og eventyrlyst var avgjørende i østkoloniseringen, den moderne tids vikingferd, for å forsvare rasen. Utferdstrangen var en del av det norske vikingblodet som ga folket en udødelig trang til «dåd og virke», selv om det var forbundet med store farer.535 Nye norske områder skulle slik vokse ut fra stammen, det norske fastland, som grener. Norges rike måtte bre seg utover som et tre behøvde å vokse i høyden. Her ble sagalitteraturens livstre brukt symbolsk, og den norske deltakelsen i østfelttoget ble fremstilt i mytiske proporsjoner. Metaforen ble ikke bare brukt av NS, men også av P.A. Munch.536 Ettersom krigen utviklet seg endret også NS-aktørene sitt perspektiv om samarbeidet i det nye Europa. Søhoel mener at tanken om et norsk livsrom ble i større grad erstattet av en norsk- tysk samarbeidstanke i NS fra 1940.537 NS agiterte for at nordmenn skulle herske i samarbeid med andre germanere.538 I 1942 kom dette fram i Quislings tale ved statsakten der han ytret at Norge og germanerne skulle lede det nye Europa.539 Eksemplene Søhoel trekker frem er riktignok kun fra Quisling, og dette må ses i lys av den ideologiske vinglingen Quisling drev i 1940 til 1942. Quisling vekslet mellom tre perspektiver for den nye Europa i disse årene, der han også var innom tanker om delvis norsk suverenitetsavståelse. Hvis Quisling forfektet pangermanisme, gjorde han det i så fall i moderat grad.540 Prytz’ fellesgermanske reorientering i 1941 kan muligens vitne om en liknende forbundstanke som Quisling hadde, men da spesifikt i forbindelse med Austrveg-prosjektet. Støren, som hadde håpet på at Prytz skulle støtte hans nasjonale perspektiv på koloniseringen, advarte i 1942 mot «å kjøre i vei med germanisme» uten å forsøke å fremme norske interesser
533 Berthelsen, Othar Frode. «Dronning Ragnhilds drøm». Austrvegr 2, nr. 3 (1943): 1 534 Ibid. 535 Ibid., 2-3 536 Søhoel, Historien som argument, 68 537 Ibid., 66 538 Ibid., 73 539 Ibid., 66-67 540 Sørensen, Hitler eller Quisling, 102-106. De tre var et fritt Norge, et storgermansk forbund og Europa-tanken. 84 først, skriver Kolsrud.541 I Austrvegr kom den germanske samarbeidstanken tydeligst fram: «På ny marsjerer germanerne på Russlands jord, på ny skal germanerne reise verden.»542 Tidemand Ruud benyttet eskatologiske metaforer om verdens undergang, «germanernes ragnarokk», som bygget under forestillingen om at frontkjempere skulle delta i den største omveltningen verden noen gang hadde sett.543 I større grad enn hos Støren knyttet Austrvegr livsrom og ekspansjonskraft til rase. I SS var det av sentral betydning å verve nordmenn til østfronttjeneste. Den norske vikingånden gjorde nordmenn ekstra egnet til erobring og kolonisering ifølge SS’ raseideologi. Den rasebestemte ånden, «rasesjel», var sentral i Himmlers rasesyn. Nordmennene var unike fordi rasesjelen fantes i sin mest opprinnelige form hos den nordisk-germanske rase.544 I løpet av historien hadde den germanske rase blitt blandet, og derfor ikke forblitt ren. Den reneste grenen av den germanske rase var den svenske og norske, og ikke den tyske.545 Norge kom derfor av raseideologiske grunner, men også av politiske årsaker fordi Sverige holdt seg nøytrale, til å spille en vesentlig rolle for Himmler i det storgermanske prosjekt.546 Himmler forgudet Norge og mente at man kunne finne eksempler på ren nordisk rase i bestemte deler av Norge, som innerst i Gudbrandsdalen.547 Felttoget i østområdene skulle dermed spre det norske vikingblod fra Norge til Russland, slik det hadde gjort i vikingtiden. I moderne tid skulle felttoget fysisk samle alle germanere til ett rike. I Austrvegr ble ofte østfelttoget sammenliknet med vikingferdene: Og no i dag vårt folk våkner opp og samler seg for å bygge en ny framtid, no er drømmen levende i oss på ny, og vi går i gang med å gjøre drømmen om til virkelighet. Vi har før dradd ut på vikingferd. Vi gjør det i dag. Den norske ungdom melder seg i store skarer under fanene for å være med på å verge egen rase mot faren fra øst. Det er vår tids vikingferd.548
Men Sovjetunionen var på langt nær et ingenmannsland som kunne koloniseres i en håndvending. Bare i området som skulle inkluderes i Prytz’ germanske koloni anslo han om lag tre til fire millioner mennesker, med ressurser for å mette 50 millioner under et germansk styre.549 Dette «Europas Kanada» skulle omslutte et område større enn det «norske» Kola, fra St. Petersburg i vest og østover til Perm.550 Støren anslo et område fem ganger så stort som Norge, som strakte
541 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 247 542 Austrvegr, «På vikingferd» nr. 1 1943, 28 543 Tidemand Ruud, «Austrvegr», 2 544 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 45 545 Ibid., 56 546 Ibid., 79 547 Ibid., 183 548 Berthelsen, «Dronning Ragnhilds drøm», 3 549 RA, PA, Frederik Prytz, nr. 749, mappe L0001/0003, P.M. om Bjarmland, pag. 7. Notatet har samme hovedinnhold som Bjarmlands-dokumentet til Prytz i Austrveg-mappene, men er noen ekstra sider lenger. 550 RA, PA, Frederik Prytz, nr. 749, mappe L0001/0003, P.M. om Bjarmland, pag. 7 85 seg helt til Uralfjellene, med ca. fem millioner mennesker.551 Generalplan Ost la opp til å desimere millioner av den slaviske befolkningen, der de overlevende skulle germaniseres og utgjøre slavearbeidskraft. Den jødiske befolkningen ble ikke ansett som egnet for slavearbeid. Det nazistiske synet på slaverne kom tydelig til uttrykk i Austrvegr, men fremstilt i vendinger hvor germanerne representerte den siviliserte oppdrager. I artikkelen «Den germanske kulturmisjon i østrommet» ble livet i øst skildret. Den slaviske levemåten, «det slaviske kaos», skilte seg grunnleggende fra den germanske levemåten. Den tyske delen av byen Gallup i Polen bar preg av «orden og renslighet», mens den polske delen av byen var usivilisert, skitten og kaotisk.552 Dette skulle underbygge den raseideologiske oppfatningen om den germanske rase som renere og mer utviklet enn den slaviske rasen, og som den reneste rase av dem alle. Dette i seg selv legitimerte invasjon og kolonisering. Den slaviske befolkningen var på grunn av sin rase i en bakevje i forhold til den germanske sivilisasjon, og trengte sårt den germanske kulturmisjon som østfelttoget tilbød.553 Quislings syn på det slaviske folk ble i likhet med Prytz formet mens han var i Russland. Han romantiserte den russiske bonden som han mente hadde likhetstrekk med den stolte norske odelsbonden.554 Samtidig argumenterte han for norsk overtakelse av Kolahalvøya på rasistisk grunnlag. Det norske folk tilhørte den nordisk-germanske rase og var derfor bedre egnet til å utnytte området enn det slaverne var, som tilhørte den finsk-slavisk-asiatiske underklasse som de norske riksgrunnleggerne hadde hersket over i vikingtiden.555 I tillegg var russerne som oftest egennyttige og upålitelige og derfor vanskelige å samarbeide med, var Quislings opplevelse av arbeidslivet.556 Følgelig ble det historisk og rasebiologisk avklart hos Quisling hvem som hadde vært herskerklasse og underklasse fra Russlands opprinnelse som stat, og hvem som skulle være det etter Sovjetunionens kapitulasjon. Men i motsetning til Hitler og Himmlers planer for en total utryddelseskrig, ønsket ikke Quisling at Russland skulle knuses helt. Målet var å bekjempe bolsjevik-styret og overta makten. Slik var hans syn på Russland ulikt fra Himmlers.557 Prytz mente også at den germanske rase hadde rett til å ta kontroll over Kola fordi den slaviske rasen ikke mestret å bruke ressursene som lå der: «Nord-Russland kan brødfø en befolkning på – mener jeg – minst 50.000.000 mennesker. Men da må området være befolket av
551 RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, dok. 10b, 02.10.41, pag. 9-12 552 «Den germanske kulturmisjon i Østrommet». Austrvegr 2, nr. 1 (1943): 6 553 Ibid., 6 554 Langsholdt, Austrveg, 7-8, Quisling, Russland og vi, 21 555 Quisling, Russland og vi, 133 556 Dahl, En fører blir til, 70 557 Langsholdt, Austrveg, 8; Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 256. 86 germaner og ikke alpine slaver, som ikke kan nyttiggjøre seg landet.»558 Både Quisling og Prytz hadde lært å like russerne, men når det kom til effektiv styring og organisering rakk ikke den russiske mentaliteten til, mente de.559 Etter å ha jobbet innen norsk skogsindustri i flere tiår mente Prytz at folket var «udugelige, initiativløse, upaalidelige, samvittighetsløse og uten æresfølelse».560 Med andre ord hadde landet stagnert og den slaviske rasen evnet ikke å bringe Russland fremover. Den eneste grunnen til at det russiske riket i en viss grad hadde utviklet seg siden middelalderen, var at etterkommere av den nordiske rasen hadde bidratt slik som nordmenn hadde gjort i tidlig middelalder, mente Quisling og Prytz. 561 Dette begrunnet derfor misjonsplikten, et ansvar for å redde Russland fra seg selv, som Prytz og Quisling følte de hadde ved en kolonisering. Sammenliknet med Prytz og Quisling var Støren mindre raseorientert i sin argumentasjon. Støren mente selv at den russiske befolkningen historisk sett var vant til å bli kommandert og at dette kunne effektivisere en mulig overgang fra et russiskstyrt til norskstyrt mandatområde.562 Lund uttrykte liknende tanker som Støren: «Den slaviske mentalitet er nå engang slik; den har respekt for makt og setter samtidig pris på rettferdig og god behandling. Og ikke omvendt! Makten må altså håndheves først og fremst; i tilfelle selv på bekostning av rettferdigheten.»563 Lund legitimerte dermed maktbruk med at russerne var autoritetstro. Samtidig uttrykte Støren et nedlatende syn på lokalbefolkningen i Nordvest-Russland. De lokale manglet sosiale og kulturelle forutsetninger for å tilegne seg og implementere nye måter å utnytte jorden på.564 Selv om han ikke brukte ordet «rase», forfektet han et syn på befolkningen som i stor grad sammenfalt med Quisling og Prytz. Selve mandatstyret skulle baseres på «en hard hånd og konduite», og maktovertakelsen kunne gjøres på to måter. For det første kunne lokalbefolkningen fornorskes og assimileres over tid, eller så måtte en lokal norsk elite ta kontrollen over området.565 Støren konkluderte ikke med hva han ville gått for i en eventuell kolonisering. Han anslo imidlertid at Nord-Russland kom til å bli et Terra Nullius etter krigskampene, og at det derfor forelå en stor ekspansiv oppgave for Norge å erverve kontroll over området og utnytte ressursene der.566 Med
558 RA, FMK, UA, mappe L0021, Prytz til Quisling, 26.06.41, pag. 2 559 Dahl En fører blir til, 70 560 Ibid. Dahl siterer her et av Prytz’ brev fra Russland-tiden. 561 Ibid. 562 Langsholdt, Austrveg, 8; RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, dok. 10b, 02.10.41, pag. 23 563 RA, FMK, UA, Georg Lund, mappe L0025, 17.12.43, pag. 3 564 RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, dok. 10b, 02.10.41, pag. 17 565 Langsholdt, Austrveg, 8; RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, dok. 10b, 02.10.41, pag. 23 566 RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, dok. 10b, 02.10.41, pag. 8 87 andre ord hadde han ikke tro på at det kom til å være stort igjen av befolkning å fornorske etter krigen, altså i tråd med Generalplan Ost.
6.3.4. Odin-teorien Sentrale NS’ere brukte opprinnelsesmyter om de germanske stammer for å underbygge den norske tilknytningen til Øst-Europa. I en tale ved et Olsok-stevne i 1941 uttrykte Lunde at den norske kongeætten Ynglingene stammet østfra, i tråd med innvandringsteorien fra 1800-tallet. Lunde hevdet videre at Ynglingene hadde sin opprinnelse i Åsgård i Kaukasus: «Våre konger nedstammet fra Odin som var den største av alle germanske høvdinger og stamfar for Ynglingeætten. Han var germanernes store fører som kom fra Åsgård (i Kaukasus) gjennom Gardariket og hit opp til Norge.»567 Odin ble fremstilt som en historisk person som var stamfar til de første norske kongene. Slik fikk den første norske kongeætten nærmest guddommelige attributter. Quisling skal i 1934 ha uttalt at Odin var nordmennenes stamfar. 568 Også Erling Winsnes, som ble dyrket av norske nasjonalsosialister, hevdet det samme.569 Kilden både Lunde og Quisling henviste til var Snorres saga om den norske kongeætten. I motsetning til innvandringsteorien i historismen, ble Odin ansett som en levende person i Odin- teorien til NS. 570 En annen vesentlig forskjell fra historismen var at folkevandringen østfra skulle ha skjedd via det som skulle bli tysk land.571 Slik ble tilknytningen mellom det tyske territorium og de første nordiske stammene tettere i NS’ tolkning.
6.3.5. Norske vikinger i Russland Men den viktigste teorien bak koloniseringsprosjektet til NS var basert på en mer utbredt myte om norsk vikingtid. NS’ teori om norske vikinger som grunnleggere av den russiske stat hadde røtter blant annet i Kvaalens arbeider, men også tidligere forskere. I innvandringsteorien ble det hevdet at nordiske vikinger grunnla de første russiske riker. 572 Nestor-krøniken, Russlands viktigste middelalderverk, er den opprinnelige kilden til denne historieoppfatningen. Krøniken er et større verk fra 1100-tallet om opprinnelsen til det russiske riket.573 Verket har siden 1800-tallet blitt brukt som historisk belegg for at vikinger grunnla det første russiske riket «Rus’», også kjent som Kiev-riket. Ifølge krøniken ble det sendt slaviske sendemenn til de skandinaviske vikingene, «varjagene» eller «væringene», i årene 860-862. De slaviske stammene
567 Lunde, Gulbrand. «Olsok 1941», Kampen for Norge 2: Foredrag og artikler 1940-1941. Oslo: Stenersen, 1942, 103 568 Søhoel, Historien som argument, 41 569 Emberland, Religion og rase, 174 570 Søhoel, Historien som argument, 46 571 Ibid., 43-44 572 Dahl. En fører blir til, 70 573 Pål Kolstø. Russland: Folket, historien, politikken, kulturen. Oslo: Aschehoug, 2008, 19 88 var i strid med hverandre og ønsket fred. Varjagene ble derfor bedt om dra østover og «herske over dem». 574 Varjagenes leder, Rjurik, bygget deretter opp en maktbase i nord, som ble begynnelsen på Rjurik-dynastiet.575 På 1200-tallet markerte mongolinvasjonen slutten på Kiev- riket, og Moskva tok deretter over som politisk sentrum i føderasjonen av russiske bystater.576 Krønikens troverdighet som historisk kilde har vært diskutert av østeuropeiske historikere. Kritikken har handlet om omstendighetene rundt invitasjonen av vikingene, dateringen, hvorvidt Rjurik var en faktisk historisk person og hvor «Rus’»-navnet stammer fra.577 Men varjagene dro over Østersjøen av andre årsaker enn å herske og grunnlegge riker. Hovedmålet var handel, og å bruke vannveiene som handelsårer. Opparbeidelse av makt ble en «bigeskjeft» ved siden av handelen. 578 Skandinaviske vikinger drev med handel langs de russiske elver også før 860- tallet.579 Handelen førte med tiden til opprettelsen av omlastingsstopp i Kiev-området, som etter hvert vokste fram til byen Kiev der varjagene kunne skattlegge befolkningen og opparbeide makt. Kiev-staten ble dermed en tilsiktet konsekvens av skandinavisk handelsvirksomhet.580 Men hvem var de nordiske vikingene, varjagene, væringene? Det var nordmenn og dansker blant de østfarende vikingene, men flesteparten som dro i austerveg kom fra de svenske områdene.581 Av kjente norske østfarere var Olav Tryggvason og Olav Hellige, og det ble senere en nær forbindelse mellom det norske kongehus og kong Jaroslav av Kiev da en av døtrene hans ble giftet bort til Harald Hardråde.582 Blant Austrveg-aktørene ble det derimot ofte hevdet at vikingene var norske. Lunde var klar i sin tale om nordmenns betydning som riksgrunnleggere og herskere i øst i sin tale på Seljordstevnet i 1942: Vårt folk var engang det mektigste i hele verden (…). Over alt i Vester- og Austerveg hersket nordmennene. I Russland het nordmennene russ, og landet har seinere fått navnet etter det. Nordmennene sto høgt der borte. De utgjorde førerstanden, var de som hadde det blå blod; i andre land var det bare adelen som hadde blått blod, men heime i Norge hadde alle blått blod.583
De norske vikingene var et herskerfolk av rasemessige årsaker. De var født til å herske fordi de hadde adelig blod. Tanken om den norske adelsrase kom til uttrykk på sitt mest ekstreme hos Hans F.K. Günther i Adel und Rasse fra 1926 hvor han skildret møter med fattige nordmenn som hadde «adelige» egenskaper i kraft av sin rase.584 Günther var en av de meste sentrale rasetenkerne i den
574 Walter G. Moss. A History of Russia: Volume 1: To 1917. 2. utgave. London: Anthem Press, 2005, 15 575 Moss, A History of Russia, 15 576 Kolstø. Russland, 20 577 Moss, A History of Russia, 16 578 Kolstø, Russland, 20 579 Moss, A History of Russia, 16 580 Kolstø, Russland, 20 581 Sigurdsson, Riisøy, Norsk historie, 43 582 Kolstø, Russland og vi, 20 583 «Vi må hente lærdom av historien for å bygge vår framtid». Fritt Folk. 17. 08.42, 3 584 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 59-62 89 nordiske bevegelsen i mellomkrigstidens Tyskland.585 Lunde hevdet at landet Russland hadde fått sitt tilnavn nettopp fra nordmennene, som het «russ». Uten nordmennene hadde det ikke vært noe Russland. P. A. Munch mente at «rus’» betydde skandinav.586 Her kan Lunde ha tolket Munch i nasjonalistisk retning. Men varjag-teorien til NS ble i aller størst grad formulert hos Kvaalen. Kvaalens Dei norske landnåm i aust handler om norske landnåm i austerveg i årene han mente at nordmennene var aktive kolonister i dagens Finland og Russland, i over 700 år.587 Kvaalen skulle her motbevise tidligere teorier om at det var hovedsakelig svenske vikinger som dro østover, og som derfor må ha utgjort flertallet blant varjagene. Kvaalens kritikk ble ikke kun rettet mot forskningen, men også mot framstillingen i norske skolebøker. Han kritiserte blant annet forfatteren av «En lærebok i norsk historie for gymnasiet» for å påstå at svenske dro mest mot øst.588 Kvaalen ville i Dei norske landnåm i aust finne eksempler på stedsnavn i Russland som kunne knyttes til gammelnorske ferdsårer og videre brukes som bevis for norsk tilstedeværelse i områdene, som for eksempel Holmgardr (Novgorod). Novgorod var en av de viktigste nordlige byene i det russiske riket, og ble senere en egen fyrstestat.589 Kvaalen hevdet i den sammenheng at det ikke fantes noen tradisjoner for svenske landnåm i øst fra år 700 til 1000, da det russiske riket vokste fram. Dette strider imot den feilaktige oppfatningen som Kvaalen mente var utbredt blant forskere. Denne gikk ut på at svenske vikinger skulle ha grunnlagt det første russiske riket rundt år 860. Kvaalen mener at flere forhold undergraver denne teorien. For det første var Sverige på denne tiden et bondeland med lite utfart og mye intern strid. For det andre hadde ikke svenskene noen form for krigsflåte. I tillegg var det ikke blitt gjort arkeologiske funn etter skip i Sverige som var egnede for de russiske elvene.590 Kvaalen brukte også Nestor-krøniken som kilde. Men krøniken sier ingenting om hvorvidt vikingene var hovedsakelig norske, danske eller svenske. De blir framstilt som ett skandinavisk folk. Kvaalen vektla spesielt at varjagene ble beskrevet som et sjøfolk i krøniken. Siden svenskene ikke hadde noen krigsflåte, kunne det ikke være svenske vikinger krøniken henviste til. Derimot fantes det norske skip som var egnet for de russiske elvene - «austfararskip».591 Dertil mente han også at ordet «varjag» er et opprinnelig norsk ord, og at ordet «rus’» ikke har noe med det svenske
585 Ibid., 59 586 Søhoel, Historien som argument, 50 587 Kvaalen, Dei norske landnåm i aust, 5 588 RA, L-sak, Eivind Kvaalen, hnr. 3971, mappe L0306, pag. 6 589 Kolstø, Russland, 21 590 Kvaalen, Dei norske landnåm i aust, 8-9 591 Ibid. 90 stedsnavnet «Roslagen» å gjøre.592 Med andre ord ville Kvaalen underbygge at det var norske vikinger som mest sannsynlig grunnla det første russiske riket. Det er derfor grunn til å hevde at varjag-teorien ble i ytterlig grad nasjonalistisk hos Kvaalen. Under krigen propaganderte Kvaalen for sitt syn i mediene. I en debatt mot en akademiker med signaturen «rektor J. Norvik» i Aftenposten sommeren 1944, argumenterte Kvaalen for at framstillingen om Norgesveldet i «Norge på havet»-utstillingen var historisk korrekt, i motsetning til Norviks kritikk av den: Men verre er det at rektor Norvik vil ha det til at utstillingens arrangører har overvurdert den oldnorske innflytelse i fremmede land i tiden 700-1250. Det er nemlig riktig som hevdet på utstillingens etiketter at det var fra den norske kyst de store krigsflåter gikk ut som erobret land i aust og vest, enten disse landnåm fant sted på Island, Man, England og Skottland, eller ved Ilmensjøen, Hvitehavet eller Dnjepr.593
Her kom det også tydelig fram hvordan NS, som stod bak utstillingen, fremstilte norsk storhetstid fra vikingtiden av. I debatten representerte Norvik en motstemme. Kvaalen mente at det måtte tas et oppgjør med historieskrivingen som undervurderte den oldnorske storhetstiden under Norgesveldet. Som motbevis henviste han blant annet til franske forskere, men ikke med navn, som skal ha påvist at landnåm i Normandie var norske, men også at «væringlandet» ikke var Sverige, men Norge.594 Dette passet godt med hans teori. Norvik mente at Kvaalen «har svært lettvint eliminert svenskene vekk fra vikingtiden», i tillegg til danskene.595 Ett av de viktigste poengene hos Kvaalen var den norske sjøfartstradisjonen, som ingen andre folk kunne måle seg med, hverken i fortid eller nåtid. Sjøfarten ble dermed det viktigste som skilte norske vikinger fra de svenske og danske. Nordmennene var det fremste sjøfolket i Skandinavia, på grunn av skipsbyggekunst og egenskaper som sjøfarere, hvilket man så utslag av i omfanget av ekspansjonen både østover og vestover.596 Senere samme år hevdet Kvaalen at ordet «vikingr» betydde sjøkriger, hvilket ledet til at «(…) spørsmålet om hvem som var grunnlegger av rikene i Normandie, Irland, Skottland, Finland, Russland og Vinland» er «(…) det samme som spørsmålet om hvem der var herre på havet i tiden 700-1000».597 Det var uten tvil nordmennene, mente han. I Austrvegr ble norske vikingferder ofte beskrevet i romantiserende vendinger, i tråd med Kvaalens teorier: Norsk djervskap og norsk sjømannsskap gjorde at nordmennene helst dro på landnåm- og vikingferd vestetter. Men mange dro også austover til Østersjølandene og Russland og sørover mot Svartehavet og Balkanhalvøya. De gikk i land på Østersjøens kyster og krevde skatt av befolkningen, bygde byer, og
592 Kvaalen, Det norske landnåm i aust, 5, 9 593 Kvaalen, Eivind. «Norge på havet: Et svar til rektor J. Norvik fra Eivind Kvaalen». Aftenposten. 15.06.44, 2 594 Ibid. 595 Norvik, J. «Har svensker og dansker hatt en vikingtid?». Aftenposten. 13.07.44, 2 596 Kvaalen, Eivind. «Norge på havet». Aftenposten. 15.06.44. 15. juni 1944. 2 597 Kvaalen, Eivind. «Den oldnorske storhetstid». Aftenposten. 28.12.44, 1 91
grunnlag borger på steder som de visste hadde stor strategisk betydning. Etter hvert trengte de lenger og lenger inn i det russiske riket, seilte på de brede elvene og skattla landet der de fór forbi. Rikene Novgorod og Kiev ble grunnet av vikingene.598 Også her ble varjag-teorien referert til; at slaverne skal ha bedt nordboerne om å herske over dem.599 Fremstillingen av norske vikingers betydning i Russland er på den andre siden ikke like entydig i Austrvegr som den er hos Kvaalen. I mai-utgaven i 1943 ble det hevdet at «Russland ble kolonisert og lukket opp av nordboere, og det falt naturlig at det ble svenskene som her grunnla nye riker (…).»600 Nordmennene dro heller vestover. Dette strider imot Kvaalens teori. Her ble det henvist til sagatradisjonen hvor «svearne», svenske vikinger, grunnla riker i Russland.601 Samlet sett er inntrykket at framstillingen i Austrvegr ikke var helhetlig. Dette kan sannsynligvis henge sammen med de ulike artikkelforfatterne og deres historiesyn. Men hva kan være grunnen til «nasjonaliseringen» av vikingtidsekspansjonen, som kom tydelig fram i Kvaalens arbeider? Norvik hadde betenkeligheter ved Kvaalens politiske motiv fordi «man kan ikke vite om det er vitenskapsmannen eller agitatoren som taler». 602 Da blir spørsmålet om Kvaalen endret sine teorier for å tilpasse seg NS, eller om de hovedsakelig var de samme før han ble kontaktet av DSO. Dette endrer ikke det faktum at utredningen hans ble bestilt og brukt som propaganda for NS’ østprosjekt. Det er absolutt grunn til å hevde at Kvaalen visste hva formålet med utredningen var. I et håndskrevet brev til Støren, fra 1942, opplyste Kvaalen at han hadde ferdigstilt utredningen til DSO. I tillegg ga han uttrykk for egne politiske meninger, og hva han selv syntes at Norge kunne kreve ved en eventuell russisk kapitulasjon. I så tilfelle «(…) måtte ein freista flytja vår grense so langt mot aust at Kola vart norsk land. Dette er det minste krav».603 Norge kunne i det minste kreve at Kolahalvøya måtte bli norsk, om ikke annet. Da han forklarte seg i sin egen landssviksak, opplyste han derimot ikke om det egentlige formålet ved å skrive utredningen. Han nevnte kun at bokens formål var folkeopplysning: Jeg ble anmodet av, først av «minister» Lunde da denne levde og senere av Lund i «direktoratet for Spesialorientering» og Støren, til å utgi en bok om forhold i Russland som jeg tidligere hadde vært inne på før okkupasjonen. Jeg skrev derfor nevnte bok, til opplysning for det norske folk, et rent historisk resyme.604
Her uttalte Kvaalen selv at han hadde utarbeidet teoriene før krigen. Dette taler for at de mest sannsynlig ikke ble tilpasset, men at de allerede var i overensstemmelse med NS’ historiesyn. Quisling refererte til varjag-myten allerede i 1930 da han hevdet at Russland er et nordisk land.605
598 «På vikingferd». Austrvegr 2, nr. 1 (1943): 3 599 Ibid., 28 600 Hofstad, «Kjøpferder i Austrvegr», 6 601 Ibid. 602 Norvik, J. «Enda mere vikingtid». Aftenposten. 07.09.44. 07.09.44, 2 603 RA, FMK, UA, Finn Støren, mappe L0025, dok. 45, pag. 1; Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 251. 604 RA, L-sak, Eivind Kvaalen, hnr. 3971, mappe L0305, siktedes forklaring, pag. 2 605 Quisling, Russland og vi, 133 92
Samtidig spesifiserte ikke Quisling at varjagene var norske, de var nordiske. Ifølge Søhoel var Quisling under krigen relativt tydelig på at Russland ble grunnlagt av nordmenn.606 Om andre NS- tilknyttede historikere kan ha hatt liknende nasjonalorienterte teorier som Kvaalen har jeg ikke undersøkt i dybden her. Men ifølge Søhoel mente også NS-professor Gudmund Didrik Schnitler at norske vikinger styrte riker i Russland.607 Hvordan han konkret forholdt seg til Kvaalens varjag- teori er ukjent. Videre må Kvaalens forklaringer tolkes i lys av landssviktiltalen. Det kan tenkes at Kvaalen som NS-forsker ville moderere uttalelsene sine om sitt arbeid etter krigens slutt. Han ønsket nok å utelate det egentlige imperialistiske formålet ved å levere historiefaglige arbeider til NS’ utenriksavdeling. Han kan ha ønsket å distansere seg fra Nazi-Tyskland og det norske kollaborasjonsregimet. I forhør påsto han at han ikke trodde Tyskland kom til å vinne krigen, slik NS trodde.608 Han hevdet også at han følte seg presset til å skrive boken fordi han fryktet at tidligere negative ytringer om Tyskland kunne få konsekvenser for ham hvis han unnlot å utføre oppgaven.609 I sin landssviksak forklarte Støren hensikten med Kvaalens teorier slik: «Kvaalen hadde fått i oppdrag å skrive om den norske innflytelse i Russland i historisk tid. Hensikten var å bevise overfor tyskerne at Norge var et gammelt kulturland og hadde hatt langt større betydning for forholdene i Russland enn Tyskland.»610 Slik fikk Kvaalens teorier en ekstra nasjonalistisk brodd i forhold til de tyske okkupantene som NS var avhengig av for å realisere Austrveg-prosjektet. Her var det lite av pangermanske ideer, men mest fokus på Norge som kulturnasjon, noe som passet med Størens nasjonale perspektiv for Austrveg-prosjektet. Når det er sagt kan også uttalelsen være preget av hans behov for å forsvare seg mot tiltalen. Det kan tenkes at han ønsket å markere avstand til Tyskland ved å påstå at han hevdet norske interesser overfor okkupasjonsmakten. Men tanken om Norge som kulturnasjon kunne for så vidt også passe med Himmlers glorifisering av nordmenn som den fremste «stammen» i det nordisk-germanske rasefellesskap. Himmler skal også ha ment at skandinaviske vikinger grunnla Russland. Kvaalen hevdet at han kunne bevise at nordmennene i vikingtiden grunnla riker over store deler av Europa i vikingtiden, fra Normandie til Russland. Vikinger og væringer var alle hovedsakelig nordmenn. Kvaalen var dertil standhaftig i sine påstander om norske vikingers betydningsfulle rolle som riksgrunnleggere, handelsfolk og fredelige herskere i Russland. Disse
606 Søhoel, Historien som argument, 49, 65 607 Ibid., 49 608 RA, L-sak, Eivind Kvaalen, hnr. 3971, dok. 22 rettsbok, 08.11.47, forhør, pag. 2 609 RA, L-sak, Eivind Kvaalen, hnr. 3971, forklaring, 2 610 RA, L-sal, Finn Sofus Støren, hnr. 5843, mappe L0585/5845, forklaring, 20.03.46, pag. 2c 93 bevisene skulle legitimere et norsk krav, og ikke tysk eller fellesskandinavisk krav, på områder som Norge ønsket å besette i østområdene. Ved å hevde at norske vikinger grunnla det første russiske riket fikk dermed Austrveg-aktørene et historisk bevis som i prinsippet gjaldt hele Russland. Det later imidlertid til at en historisk tilknytning til Ukraina og Hviterussland ikke ble hevdet i samme grad som når det gjelder Kola. Prytz på sin side, oppfordret til et germansk bosetningsområde i Nordvest-Russland i 1941. To måneder etter hans initiativ i juni hadde Prytz endret standpunkt for koloniseringen. I likhet med Støren var han tydelig på at Kolahalvøya var gammelt norsk skattland og derfor norsk interesseområde. I tillegg kunne man finne folk rundt Kvitesjøen som var lyse i håret og blåøyde på grunn av sin skandinavisk-tyske herkomst.611 Finnene kunne heller ikke, i likhet med slaverne, besette området fordi de ikke var av nordisk rase. Ei heller hadde området noen gang vært finsk.612 Derfor var både russerne og finnene utelukket som rettmessige herskere over Kola. Men å kalle dette et fellesgermansk og ikke norsk koloniseringsområde var muligens motivert ut fra realpolitiske hensyn. Prytz’ forslag behøver dermed ikke å bety at han hadde tatt et ideologisk standpunkt for Himmlers pangermanisme.
6.4. Sammenfatning Kapittelet har vist at NS knyttet den norske deltakelsen i østfelttoget til den hemmelige planleggingen av Austrveg-prosjektet. Den ideologiske argumentasjonen bak Austrveg-prosjektet var sentrert rundt en historisk og rasebasert ekspansjonsrett. Austrveg-aktørene brukte skattlandsargumentet og varjag-teorien om nordiske vikinger i Russland. Begge var knyttet til NS’ storhetsmyte. NS-argumentasjonen vektla også en utvidet oppfatning av Norgesveldet for å bygge opp under norsk livsrom- og storhetstenkning. Kvaalens nasjonalistiske tolkning av varjag- teorien er særegen for prosjektet fordi den tydelig skulle fremheve norsk historisk betydning i Russland og brukes som legitimeringsgrunnlag for norske imperialistiske interesser. Raseteorier var derimot ikke en del av Kvaalens bevisføring for å hevde at varjagene var norske. Han fokuserte på norsk sjøfartstradisjon. Raseteorier lå som et ideologisk bakteppe for koloniseringsplanene, og ble også av Quisling og Prytz brukt på tidligere og fremtidig norsk storhetstid. Av Austrveg-aktørene var Quisling og Prytz de mest rasistiske i sin argumentasjon. I NS’ ideologiske argumentasjon ble også innvandringsteorien om germanske stammer brukt for å fremheve nordmenns historiske posisjon i Øst-Europa. Oppfatningen av den nordisk-germanske rase som overlegen og som
611 RA, PA, Frederik Prytz, nr. 749, mappe L0001, P.M. om Bjarmland, pag. 3-4 612 Ibid., pag. 9 94
Russlands opprinnelige herskere underbygget forestillingen om en historisk koloniseringsoppgave. Historien hadde kommet til det punkt hvor NS kunne fullføre den misjonsoppgave som vikingene hadde påbegynt. Det kommer ikke tydelig fram i kildene hvordan maktforholdet mellom nordmenn og tyskere skulle være i de besatte områdene. Dette kan muligens være et uttrykk for variasjonen i NS mellom norsk nasjonalisme og pangermanisme. Austrveg-aktørene var som nevnt nasjonalt orienterte og ønsket norsk suverenitet ved koloniseringen. Her skilte Prytz seg ut med sin pangermanske argumentasjon. Siden han trakk seg ut av planleggingen fikk Størens perspektiv sette sitt preg på prosjektet. Hos Quisling ble riktignok den germanske samarbeidstanken mer vektlagt i en periode, men det overordnede målet var å oppnå norsk suverenitet. Naturligvis førte den norske deltakelsen i Waffen-SS til at den norsk-tyske samarbeidstanken også var sterkt tilstede i tidsskriftet Austrvegr. Man fokuserte derfor i større grad på den germanske rase her enn i det mer nasjonalorienterte Austrveg-prosjektet. I tidsskriftet ble det heller ikke gitt en klar tolkning av varjag-teorien slik som hos Kvaalen. I tidsskriftet er det likevel ingen tydelige skiller mellom pangermansk og mer norskorientert argumentasjon annet enn i forbindelse med rasebegreper og framstillingen av innsatsen til de norske frontkjempere som en del av en fellesgermansk kulturmisjon. Men dette ble kombinert med nasjonalromantisk saga- og vikinghistorie. Inntrykket blir dermed at storgermansk og norsk nasjonalistisk framstilling av nordmenn i Russland opptrådte om hverandre. Neste kapittel skal sammenlikne argumentasjonen i de to sakene og påvise linjer mellom aktører og idéer bak grønlands- og russlandsprosjektet.
95
7. Grønlandssaken og Austrveg – en sammenlikning I få kilder om Grønlandssaken og Austrveg-prosjektet kan man finne aktører som konkret sammenfattet krav på områder i øst og Grønland i et samlet norsk territorielt krav. For Alf Larsen Whist var imidlertid saken klar; «Den av bolsjevikene fremtvungne russiske sektor der oppe som kløver det arktiske hav må vekk. Grensen må være Novaja Semlja inklusive i øst og Grønland i vest.»613 Whist var NS’ utsendte ombudsmann for næringslivet til Tyskland på dette tidspunktet, i 1942. Til Quisling rapporterte han om muligheten for å sende norskproduserte laftede hus til de okkuperte områdene i Sovjetunionen, men luftet også tanker om norske suverenitetsambisjoner etter krigen. Whist hevdet blant annet at det norske folk er «formentlig de eneste som kan finne seg til rette og virkelig gjøre en innsats» i Arktis.614 Dette var sammenliknet med andre germanske folk. Whists krav er en sammenfatning av norske territorielle ambisjoner i vest og øst, og taler for en kontinuitet mellom ekspansjonsambisjoner både på Grønland og på Kolahalvøya. Overordnet sett baserte både Grønlandssaken og Austrveg-prosjektet seg på «minner om en historisk statsdannelse med større territorium enn i dag», slik statsviter Øyvind Østerud definerer ekspansiv nasjonalisme.615 Her skal det følgelig drøftes hvilke elementer av kontinuitet man finner mellom Grønlandssaken i mellomkrigstiden og NS’ Austrveg-prosjekt under okkupasjonen. Spørsmålet dreier seg om kontinuitet på ulike nivåer; om det var felles aktører, argumentasjon og ideologi. Jeg vil argumentere for at kontinuiteten i første rekke er av ideologisk og argumentativ art og knytter seg til den høyreaktivistiske ekspansive nasjonalismens videreføring og radikalisering innen partiet NS. Grønlandsnemndi og Norrøna-bladet blir dermed ikke like relevant i denne sammenlikningen. Jeg skal ikke i dette kapittelet gjøre en større sammenlikning av de ulike aktørenes politiske syn. Dette er både på grunn av begrenset kildetilfang og oppgavens rammer. Jeg skal imidlertid undersøke omstendighetene og mulige årsaker til Adolf Hoels og Gustav Smedals NS-medlemskap.
7.1. Politisk kontekst De to norske imperialistiske prosjektene hadde ulike politiske mål som må ses i lys av den politiske konteksten. I mellomkrigstiden var Norge en fri og selvstendig nasjon. Men grønlandsaktivistene var misfornøyde med den politiske situasjonen i landet og ønsket å samle
613 RA, L-sak, Alf Larsen Whist, dnr. 1098, rapport, 24.11.42, pag. 7. Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 257: Whist var forretningsmann og NS-politiker. Han sendte høsten 1942 en rapport til Quisling om sin reise til Tyskland. Whist hadde undersøkt mulighetene for å sende norske fagarbeidere, bønder og laftede tømmerhus til de okkuperte østområdene. Whist også med i Austrveg-utvalget, og ble næringsminister i 1944. 614 RA, L-sak, Alf Larsen Whist, dnr. 1098, rapport, 24.11.42, pag. 5 615 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 67 96 nasjonen om en territoriell ekspansjon. Det var et spørsmål om nasjonal ære etter Kielfreden. Det konkrete politiske målet var å få norsk suverenitet over Øst-Grønland. Under okkupasjonstiden ble Norge underlagt et fremmed totalitært, nazistisk styre. Den tyske okkupasjonen førte til frykt for full inkorporering i det tyske riket. Politisk var hensikten bak Austrveg-prosjektet å sikre norsk suverenitet over eget land som følge av deltakelsen i øst. Støren vektla at hvis folket kunne samles om oppgaven ved å organisere og styre et område i øst, ville dette også samle folket om NS, som fremmet norsk ekspansjon. På denne måten var Austrveg-prosjektet en del av NS’ større samfunnsprosjekt der Norge skulle bli et nasjonalsosialistisk diktatur med Quisling som fører. Prosjektene ble fremmet fra ulike hold i samfunnet. I Grønlandssaken var ikke suverenitetskampen et regjeringsinitiert spørsmål. Det ble først og fremst fremmet av utenomparlamentariske, tverrpolitiske grønlandsgrupper som agiterte via lobbyvirksomhet, hovedsakelig i form av grønlandsforeninger, og via Ishavsrådet og forskningsinstitusjonen NSIU. Sakkyndige innen folkerett og naturvitenskap ledet den nasjonale pressgruppens lobbyaktivitet. Deretter fikk grønlandsspørsmålet varierende støtte i enkelte borgerlige partier, men hovedsakelig Bondepartiet. Austrveg-prosjektet ble derimot ledet ovenfra, fra det statsbærende og eneste tillatte partiet i Norge. Først fra utenriksavdelingen underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, deretter fra en egen institusjon i Førerens og Ministerpresidentens kanselli. Sakenes oppslutning i den norske befolkningen i mellomkrigstiden og okkupasjonstiden er ulik. Grønlandssaken ble aldri et viktig innenrikspolitisk anliggende, men samtidig var det ingen andre polarsaker i ishavsimperialismen som førte til et liknende nasjonalt lobbyengasjement. Grønlandssaken rørte ved nasjonalfølelsen i deler av befolkningen. Dette engasjementet forente før 1933 venstre- og høyrenasjonalismen. Austrveg-prosjektet var marginalt på to nivåer. Som følge av okkupasjonen hadde NS gått fra å være en marginal politisk sekt, til å bli statsbærende. I partiet ble den norske imperialismen kun fremmet av en mindre krets av politikere med bakgrunn fra Russland. Aktørene som var involvert i Austrveg-prosjektet kan i beste fall telles på to hender. Likevel mener arkivar Ole Kolsrud at storhetstanken om Norgesveldet må ha vært utbredt blant alle NS-medlemmer. Prosjektenes territorielle krav må også sammenliknes. Historiker Odd-Bjørn Fure deler inn, som nevnt, anneksjonspolitikken i tre kategorier: å hevde suverenitet over et område underlagt ubestridt suverenitet, bestridt suverenitet eller ingenmannsland. Grønlandssaken er et eksempel på å hevde suverenitet over et område med omstridt statsoverhøyhet, siden Norge aldri anerkjente Kielfredens bestemmelser for Grønland. Austrveg derimot representerer ikke reelle anneksjonsforsøk, men ambisjoner om å hevde kontroll over områder etter en tysk okkupasjon.
97
Krigen i seg selv skulle utviske det gjeldende områdets statsoverhøyhet, Sovjetunionen, fra kartet. Da må det også i denne sammenheng påpekes at Sovjetunionen og Øst-Grønland som eventuelle ekspansjonsområder var totalt ulike. På Øst-Grønland var næringsinteressene små og det fantes ingen fast befolkning. Den holdt til på Vest-Grønland. I de sovjetiske områdene var situasjonen totalt annerledes; hundrevis av millioner mennesker levde i områder med store naturressurser. Krigssituasjonen er også en årsak til at militær okkupasjon var et premiss for NS- prosjektet. Austrveg-aktørene anså krigsdeltakelsen mot Sovjetunionen som en døråpner for videre anneksjon. Hoel og Smedal uttrykte at de ønsket norsk ekspansjon ved effektiv okkupasjon. Historiker Einar-Arne Drivenes vektlegger at Hoel mente at norsk suverenitetskamp måtte fremmes ved å henvise til folkeretten. 616 Smedal hadde i sin avhandling fra 1930 forfektet prinsippet om effektiv okkupasjon av ingenmannsland, som han fortsatte å hevde også i NS- sammenheng. Men grønlandsaktivistenes agitasjon for okkupasjon er av relevans for høyreaktivismens tenkemåte. Smedal og Hoels aktivisme via Ishavsrådet for å utføre en privat okkupasjon som etter planen deretter skulle bli nasjonal, er av stor betydning for at okkupasjonen i det hele tatt skjedde. Dette understrekes både av historikerne Ida Blom og Einar-Arne Drivenes. 617 Smedal og Hoel diskuterte den private okkupasjonen med jussprofessorer og politikere, som ikke trodde at en privatledet okkupasjon kunne vippe regjeringen over til å støtte anneksjon.618 Likevel satte Smedal i gang og kontaktet Devold. Å gå i bresjen som privatpersoner bak ryggen på regjeringen, kan ut fra en høyreaktivistisk tenkemåte ha vært nødvendig for å fremme nasjonens interesser. Okkupasjonen av Norge førte i tillegg til at grønlandskampen kunne fortsette der den stoppet opp i 1933. I øst og vest var Norge omkranset av allierte makter, Storbritannia fra 1939 og Sovjetunionen fra 1941. Men det var Sovjetunionen som ble invadert av Hitler-Tyskland, i motsetning til Storbritannia. I Austrveg-planleggingen trakk Støren fram at norsk ekspansjon vestover nå var umulig under krigen. Med dette som grunnlag foreslo han å rette den norske ekspansjonen østover. Quisling hadde i 1941 gjort et poeng av at Norden kunne hevde sine interesser i vest den dag England kapitulerte. Grønlandsaktivistenes samarbeid med okkupasjonsmakten kunne bidra til å sende ekspedisjoner og radiosendere til Øst-Grønland, for å befeste norsk tilstedeværelse der. På lang sikt kunne dette være et forhandlingsmoment i eventuelle fredsforhandlinger. Hoel hadde sett dette for seg. Totalt sett er det betegnende at krigssituasjonen ble en utløsende årsak for Austrveg-prosjektet, men også for Hoel og Smedals
616 Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 254 617 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 329; Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 235 618 Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 235 98 initiativer overfor okkupasjonsmakten i grønlandsspørsmålet på bekostning av Danmark. Hele Austrveg-prosjektet var avhengig av at krigsutviklingen gikk i Tysklands favør. Det var også grønlandskampen. Det foregikk med andre ord to parallelle norske imperialistiske prosjekter, både i retning vest og øst. Grønlandskampen ble videreført fra mellomkrigstiden, mens Austrveg-prosjektet var nytt. Ingen av disse prosjektene hadde vært mulig uten krigen og okkupasjonen. I Norsk polarhistorie vektlegges det at Ishavskomitéens aktivitet «(…) måtte nødvendigvis foregå i samarbeid med, eller i alle fall i samforståelse med okkupasjonsmyndighetene. Det synes ikke å ha vakt noen motforestillinger verken hos Hoel eller Smedal at en norsk offensiv på Grønland måtte skje i lys av tyske bajonetter».619
7.2. Aktører Aktivistgruppene i prosjektene var naturlig nok ulikt sammensatt. I Grønlandssakens nasjonale pressgruppe var hovedaktørene ikke begrenset til ett politisk parti eller én ideologisk overbevisning, selv om dette endret seg noe etter 1933. Den nasjonale pressgruppen ble forenet av nasjonalfølelse og motstandsvilje mot Kielfreden. Gruppens ledende aktører plasserte seg i en samtidig høyreaktivistisk strømning. Austrveg-prosjektet var helt og holdent forbeholdt NS, og planlagt i hemmelighet i NS’ rekker. Det må understrekes at det ikke var en direkte linje på aktørnivå mellom den nasjonale pressgruppen og Austrveg-prosjektet. Verken Hoel eller Smedal engasjerte seg i Austrveg. Fellesnevneren er Quisling med sin rolle i begge prosjekter, som forsvarsminister under Grønlandssaken og som NS-leder under Austrveg. Men som vist, ble hans grønlandsengasjement større etter sakens avslutning i domstolen. I Austrveg spilte ikke Quisling en aktiv rolle, men øvet mest en direkte ideologisk påvirkning ved sin ekspansive nasjonalisme som han utviklet sammen med Prytz på 1920-tallet. Likevel hadde flere av aktørene felles kontaktpunkt i NS, både i de nye grønlandslagene etter 1933 og i propagandaen under krigen. Støren og Hoel var med i styret til Normannafolket- utstillingen. Hoel stod oppnevnt som konsulent for den historiske framstillingen om arktiske besittelser, deriblant Svalbard og Jan Mayen, og norske oppdagelsesreisende. 620 På dette tidspunktet var han NS-professor i polarområdenes geografi, utnevnt i 1940.621 I arbeidet med denne utstillingen ble Hoel hyret inn, slik som Kvaalen ble senere i Austrveg, for å bistå faglig i NS’ propagandaarbeid.
619 Ibid., 251 620 RA, L-sak, Adolf Hoel, dnr. 4208, mappe L1078, dokument om utstillingen 621 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 209 99
Målbevegelsen og grønlandsaktivismen var som vist tett knyttet til hverandre innenfor venstrenasjonalismen. Få målmenn var riktignok direkte representert i Austrveg-prosjektet. Fraværet av aktive målmenn i Austrveg-prosjektet underbygger inntrykket av at det i første rekke er høyreaktivismen fra Grønlandssaken som overvintret i NS, og ble gjenopptatt i Austrveg. Unntaket var Kvaalen, som var høgnorsk-forkjemper og konservator, og i som i sine yngre år var tilknyttet bondeungdomsbevegelsen.622 På slutten av 1920-tallet korresponderte han flittig med Olav Midttun, målmann og NRKs første sjef, da leder for Noregs Bondelag.623 Ved én anledning publiserte Kvaalen en kronikk i Norrøna-tidsskriftet. Den handlet riktignok ikke om Grønland eller Russland, men om oldnorske handelsferder i Sør-Europa.624 I tillegg var han høgnorsk- forkjemper. Det er derfor grunn til å tro at Kvaalen gjennom mellomkrigstiden hadde en form for tilknytning til bonde- og mållagsbevegelsen. At han var engasjert i grønlandsspørsmålet kan ikke dokumenteres, ei heller hvor han selv plasserte seg politisk. Det er et interessant moment at Etnografisk museum, Kvaalens arbeidsplass ifølge landssviksaken, hadde en storstilt utstilling om Grønland i 1923. 625 Det kan tenkes at Kvaalen kan ha bidratt til denne utstillingen. Også i Ragnarok figurerte Kvaalen i 1940, da det ble publisert en versjon av Det norske Gardariki.626 Det finnes få opplysninger om Kvaalen. Men basert på dem som finnes, ser det ut til at hans arbeider var av interesse for ulike nasjonalorienterte miljøer fra 1920-tallet til krigen. Kvaalen ble ved en anledning nevnt av Norvik sammen med Hoel i fagdebatten om det norske havveldet. Norvik kritiserte Kvaalen gjentatte ganger i avisene under krigen. Både Kvaalen og Hoel ble i 1944 navngitt av Norvik fordi de hadde gitt sine tilsvar til hans kritikk av NS- utstillingen «Norge på havet»: Herrene professor Hoel og antikvar Eivind Kvaalen har levert hvert sitt svar til mine siste artikler om vikingtiden (…). Mine artikler skyldtes som man kanskje vil huske at utstillingen «Norge på havet» tilla nordmennene alle vikingtidsbedrifter i Vest-Europa og at hr. Kvaalen forsvarte dette syn og hevdet at det var likedan i øst også. (…).627
Her blir Norvik en motstemme til både Hoels og Kvaalens påstander om norsk storhetstid. Norviks kritikk av Kvaalen viser også her at en nasjonalistisk forståelse av vikingferdene ikke var enerådende i den historiske debatten under krigen. Hvorvidt Hoel var like nasjonalistisk i sin historietolkning som Kvaalen er ikke usannsynlig. NS-forbindelsen til de to er derimot ulik. Hoel var i 1944 tidligere NS-politiker, medlem av Ishavskomitéen og NS-medlem, i motsetning til
622 Bondeungdomslaget i Oslo: 30-årsskrift. Oslo: Bondeungdomslaget, 1929, 126 623 NB håndskriftsamlingen, Eivind Kvaalens brev til Olav Midttun, 1927-1928, brevs. 574 624 Kvaalen, Eivind. «Norske handelsferder til Spania i gamal tid». Norrøna 5, nr. 4 (1931): 59-60 625 Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 300 626 Ragnarok 6, nr. 1 (1940) 627 Norvik, «Enda mere vikingtid», 2 100
Kvaalen som ikke representerte NS på annen måte enn at han skrev propagandistisk arbeid for partiet. Ifølge landssviksaken er det klart at han ikke var medlem av NS under krigen på tross av sitt arbeid for partiet.628 Det er først og fremst i Norsk-dansk ordning at samarbeidet mellom gamle grønlandsaktivister og nasjonalsosialistene ble formalisert fra 1936 til krigen startet. Miljøet som forente flest grønlandsaktivister, inklusive bondelagsmenn, høyreorienterte politikere og nasjonalsosialister, synes å ha sentrert seg rundt denne grønlandsforeningen. Og det var få tegn til konflikt mellom de gamle og nye aktivistene, mener historiker Ivar Lohne. Spørsmålet blir hvorfor de gamle aktivistene, tradisjonalistene, lot nasjonalsosialistene delta så aktivt i debatten og foreningsarbeidet. Han mener det er tre årsaker til det lave konfliktnivået. Tradisjonalistene var avhengig av pressedekning i for eksempel NS-avisen Fritt Folk, og tjente dermed ikke på å støte unna nasjonalsosialistene i foreningen. I tillegg ble nasjonalsosialistene opptatt som foreningsmedlemmer først og fremst på grunn av interessen for Grønlandssaken, og på tross av andre politiske synspunkter. Så vel var det viktig at nasjonalsosialistene anså Grønlandssaken som en viktig symbolsak, «isolert fra NS’ øvrige høyreekstreme tankegods», mener Lohne. 629 Foreningen ble derfor en tverrpolitisk grønlandsgruppe med én nasjonal sak for øye. Her kan man se en linje tilbake til Fedrelandslaget og Norges Grønlandslag, begge tverrpolitiske, høyreaktivistiske og nasjonalistiske organisasjoner. Det lave konfliktnivået kan vitne om at de gamle grønlandsaktivistene ikke hadde problemer med å assosieres med nasjonalsosialistene, også vist gjennom tilknytningen til Ragnarok. På den andre siden fikk aldri Norsk-dansk ordning noen stor betydning med sine 200 medlemmer. 630 Den er uansett betegnende for hvordan grønlandskampen etter 1933 ble gjenopptatt i nye tverrpolitiske foreninger som fortsatte den høyreaktivistiske tradisjonen den nasjonale pressgruppens ledelse hadde fra 1920-tallet. Nasjonalsosialistenes medvirkning er ett av symptomene på at grønlandsaktivismen ble radikalisert. Hoel grunnla på sin side en egen grønlandsforening.631 Om aktørene i prosjektene kjente hverandre personlig, eller kun tilhørte samme foreninger, er vanskelig å se ut i fra korrespondanser som ble sendt i tjenestehensyn. Dagbøker kan riktignok gi et innblikk i opplevelser av hendelser og samtaler. Her er Smedal svært viktig. Han skrev dagbok gjennom okkupasjonen, og deler av dagboksnotatene ble publisert i Patriotisme og landssvik i 1949. Det må tas i betraktning at Smedal selv kan ha valgt ut hvilke dagboksnotater
628 RA, L-sak, Eivind Kvaalen, hnr. 3971, mappe L0305, oversiktsrapport 1947, pag. 1 629 Lohne, Grønlandssaken 1919-1945, 93 630 Ibid., 70 631 Ibid., 83 101 som han mente kunne stille ham i et godt lys etter landssvikoppgjøret. I forordet nevnte han eksempelvis at han hadde utelatt opplysninger om landssviksaken.632 Dagbøkene må derfor tolkes kritisk fordi de er blitt redigert i ettertid. Det er blant annet fremtredende gjennom hele boken at Smedal fremstilte seg selv i et patriotisk lys. Han skal ha presset flere ledelsen i NS-ledelsen til å hevde norsk suverenitet, som igjen skulle videreformidles til okkupasjonsmakten. Dette ble også vektlagt i tiltalen i landssviksaken, men da ble det hevdet at motivet også var å kjempe mot Sovjetunionen: (…) siktede har ved flere anledninger muntlig og skriftlig overfor «ministerpresidenten» og «ministerne» oppfordret disse til å tilskynde den tyske riks-regjering til å gi et bindende uttrykk for at Norge var en suveren stat for derigjennom å øke Norges innsats i kampen mot bolsjevismen.633
Uansett er det interessant å se hvilke personer som nevnes i dagboksnotatene. Gulbrand Lunde var etter Smedals mening en kampfelle for norsk ishavspolitikk.634 Lunde var også en uttalt grønlandsforkjemper. Om Quisling hadde Smedal ofte lovord. Han beundret Quisling for hans ekspansive nasjonalisme, da han «har vist virkelig interesse for Grønlandssaken, som forstår dens nasjonale og økonomiske verdi, og som ønsker å løse den. Når Quisling sier: ‟Jeg vil gjøre Norge større”, så er ikke det i hans munn en tom frase».635 Ingen norske statsministere som Smedal hadde møtt, hadde ønsket dette, mente han. Etter Quislings Colosseum-tale i 1941 var Smedal positivt overrasket over hans blikk mot vest. Quisling var ikke i tvil om at Englands og Amerikas endelige nederlag vil bringe oss de gamle norske besittelser tilbake til Norden: Svalbard, Grønland, Island, Færøyene, Hjaltland og Orkenøyene, slik at hele vårt naturlige livsrom og også basisen for vår kraftutfoldelse ute i verden og på havene blir sikret.636
Smedal mente på sin side at det først gjaldt å velge den gyllne middelvei og ikke kreve tilbake alle norske besittelser, men noen av dem.637 Prytz figurerer også i Smedals dagbøker. Han er av særlig interesse med tanke på at han var en av hjernene bak ekspansjonsplanene i nordøst. Smedal og Prytz kjente hverandre også utenfor partiet fordi de bodde i samme leilighetskompleks på Oslo vest.638 I 1942 skrev Smedal om ett av flere tilfeldige møter med NS-politikeren. De var kommet inn på okkupasjonsmaktens syn på norske territoriale interesser. Prytz hadde opplyst om at Terboven «er stemt for å imøtekomme norske krav i vest, derimot ikke i øst».639 Dette notatet viser at de i hvert fall ved én
632 Smedal, Patriotisme og landssvik, forord 633 RA, L-sak, Gustav Smedal, NB 26, mappe L0027, 13.09.46 634 Smedal, Patriotisme og landssvik, 31 635 Ibid., 24 636 Quisling, Vidkun. Quisling har sagt 4: Mot nytt land: artikler og taler av Vidkun Quisling 1941-1943. Oslo: Blix, 1944, 40 637 Smedal, Patriotisme og landssvik, 91 638 Ibid. 639 Ibid., 54 102 anledning snakket om norske territorielle krav i både øst og vest. Terbovens syn ble igjen bekreftet ved Smedals samtale med innenriksminister Villjam Hagelin, som mente at rikskommissæren sympatiserte med norske krav på Grønland. 640 Kolsrud underbygger dette inntrykket av Terbovens motstand mot Størens forhandlinger med Berlin. Terboven ønsket ingen norske initiativ om en egen norsk østpolitikk. 641 Rikskommissærens misnøye med Størens arbeid i kulissene, bekreftes også i en vitneforklaring av RHSAs Richard Frankenberg, som satte Støren i kontakt med Ostministerium.642 Terboven «så i Støren i første rekke den mann som til stadighet arbeidet for Norges suverenitet og derved for at Reichskommisar og hans apparat skulle forsvinne», hevdet Frankenberg.643 Slik ses altså enkelte forbindelser mellom Smedal og flere av aktørene i Austrveg- prosjektet. I Hoels memoarer nevnes verken Støren eller Prytz. I Et oppgjør med landsmenn skriver Hoel om Quisling i forbindelse med NS-medlemskapet og samarbeidet under krigen, men uten å gå nærmere innpå hans personlige syn på NS-lederen. Men hadde Støren noe spesifikt å gjøre med Hoel eller Smedal? Kildene tyder ikke på et nært samarbeid, selv om Ishavskomitéens dokumenter ikke er blitt undersøkt i denne oppgaven. I landssviksaken mot Hoel dukker likevel Størens navn opp. Høsten 1942 skal Hoel ha personlig møtt opp på Størens kontor og advart mot danske fremrykninger i forhandlinger med Tyskland om Grønland. Hoel fryktet at Danmark igjen skulle fremme sine interesser på bekostning av Norge. Støren tok henvendelsen på alvor og anbefalte videre at Hoel og Smedals utredning om norske ishavsinteresser måtte sendes til Berlin.644 Dette vitner om at Støren ved en anledning ble innlemmet i grønlandskampen av Hoel. Et brev fra DSO forteller også at Hoel i 1942 hadde fått oversendt Størens utredning om Russland, som Hoel syntes var «utmerket».645 Brevet opplyser ikke om hvilken utredning det var. Men det tyder på at han var informert om og positiv til Størens kartleggelse av norske interesser i Russland.
7.2.1. Medlemskapet i NS En ideologisk sammenlikning av den nasjonale pressgruppen og Austrveg-aktørene byr på visse problemer. Det er vanskelig både kildemessig og på grunn av forskningsdebatten om politiske ideologier fra mellomkrigstiden. Når det gjelder den nasjonale pressgruppens ideologi, påpeker historiker Ida Blom at hun har drøftet ut fra enkeltpersoners politiske syn ettersom gruppen ikke hadde ett felles program.646
640 Ibid. 641 Kolsrud, «Kollaborasjon og imperialisme», 250 642 Han jobbet for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i SS. Emberland og Kott, Himmlers Norge, 33 643 RA, L-sak, Finn Støren, hnr. 5843, mappe L0587, dok. 5, vitneavhør, 07.03.46, pag. 5 644 RA, L-sak, Adolf Hoel, dnr. 4208, mappe L1077, P.M. signert Støren, pag. 1-2 645 RA, FMK, UA, mappe L0025, dok. 53, Hoel til Støren, 26.11.42. 646 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 147 103
Men det er klart at høyrenasjonalistene i den nasjonale pressgruppen var skeptiske til Stortingets betydning i norsk utenrikspolitikk og fremmet en aggressiv okkupasjonslinje. Blom hevder videre at grønlandsbevegelsen kunne kalles fascistisk etter 1933, representert ved Smedals meninger i Nasjonalt forfall. En annen årsak var at andre grønlandsaktivister ble med i NS, inklusive Hoel. Det var nasjonalfølelse, antikommunisme og antiparlamentarisme som var likhetstrekkene mellom Smedals syn i Nasjonalt forfall og NS’ program. Samtidig var det fortsatt Kieltraktaten, og benektelsen av dens validitet, som rørte sterkest ved Smedals politiske hjerte. Bloms bok dreier seg riktignok lite om årene etter dommen, dermed blir også drøftelsen kortfattet. Lohne diskuterer ikke grønlandsaktivistenes politiske eller ideologiske syn i særlig grad. Hoel-biograf Frode Skarsteins utsagn om Hoels politiske syn er kortfattet. Dette tror jeg henger sammen med at biografien er sentrert rundt Hoels virke som polarforsker, og mindre rundt Hoels politiske arbeid. For Hoel er det riktignok få kilder fra grønlandskampen som kan gi et helhetlig inntrykk av hans politiske syn. Jeg har vært innom vanskelighetene med å skulle definere NS’ partiideologi. I Store norske leksikon formuleres forholdet mellom fascisme og nazisme slik: «Nasjonal Samling var preget av fascistisk tenkning og la seg etterhvert nært opp mot nasjonalsosialismens ideologi.»647 Som premiss i denne oppgaven har jeg regnet aktørene i Austrveg-prosjektet, utenom Kvaalen, som NS-folk og dermed på ett eller annet vis nasjonalsosialister fordi de alle var med i ledelsen av partiet. Landssviksakene gir imidlertid et innblikk i grønlandsaktivistenes NS-tilknytning og kan gi noen svar. Først og fremst melder det seg spørsmål om Smedals og Hoels innmeldelse i NS. Tiltalen mot dem i landssvikoppgjøret gjaldt blant annet dette medlemskapet, som var ulovlig strafferettslig som «bistand til fienden»,648 og deres samarbeid med okkupasjonsmakten i form av sine utnevnelser. Både Hoel og Smedal ga uttrykk for at NS kunne hevde norske ishavsinteresser overfor Tyskland. Grønlandsaktivistene behøvde finansiering til NSIU og støtte til ekspedisjoner, som etter dommen i 1933 hadde stoppet opp. Ishavsrådet var blitt sterkt kritisert av Stortinget, så vel som alle involverte i okkupasjonene.649 Behovet for politisk og økonomisk støtte er en del av forklaringen for medlemskapet. For Smedal var det ifølge ham selv også sentralt å redde Norges selvstendighet. Han trodde i tiden rundt innmeldingen at Tyskland kunne vinne krigen.650 Men grønlandskampen var fortsatt det viktigste:
647 Simonsen, Kjetil. «Nasjonal Samling». 18.02.16. https://snl.no/Nasjonal_Samling 648 Dahl (red.), «Landssvik», Norsk krigsleksikon 1940-1945 649 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 172 650 RA, L-sak, Gustav Smedal, NB 26, mappe L0027, 30.08.45 forklaring, pag. 5 104
I 20 år har jeg brukt det aller meste av min tid til et arbeid for landets ishavsinteresser, ikke minst til et arbeid for en tilfredsstillende løsning av grønlandsspørsmålet. Jeg så det slik at når disse norske interesser skulle hevdes under krigen overfor okkupasjonsmakten, overfor Tyskland, var det av betydning at jeg var tilsluttet N.S. Derved fikk arbeidet større kraft.651
På lik linje som Støren hevdet at han hadde hevdet norske interesser overfor okkupasjonsmakten i østpolitikken, påsto Smedal at han gjennom krigsårene publiserte artikler som skulle bevise overfor Tyskland at Norge hadde historiske tradisjoner i ishavene. På grunn av den tyske Lebensraum-doktrinen hadde Tyskland også begynt å vise interesse for ishavene, mente han, og dette truet norske interesser.652 Den tyske forståelsen av livsrom truet den norske forståelsen av livsrom, fordi de omfattet samme områder. I tillegg ga han i Patriotisme og landssvik inntrykk av at han forsøkte å presse spesielt Quisling om å få et skriftlig svar fra okkupasjonsmakten om Norges stilling etter krigen.653 Hoel hadde i sin landssviksak flere forklaringer på innmeldelsen i NS. Partiprogrammet tiltalte ham, selv om enigheten med Quisling endret seg med årene. I tillegg var det flere faktorer som avgjorde at han beholdt medlemskapet under krigen. Hoel hevdet at han ikke visste at partimedlemskapet var ulovlig, i tillegg fryktet han at han kunne miste sine arbeidsoppgaver i polarpolitikken som følge av en eventuell utmelding.654 Det skal nevnes at han ikke stod tiltalt for sitt professoratengasjement ved universitetet, kun for rektorstillingen, ei heller hans samarbeid med okkupasjonsmakten i Norges Ishavskomité. 655 Smedal ble heller ikke tiltalt for komitéarbeidet. I Mitt arbeid i og for polartraktene mente Hoel at Ishavskomitéen var nødvendig: «Videre kan det spørres om det var så maktpåliggende å stå vakt om våre ishavsinteresser akkurat under okkupasjonen. Til dette må det svares et ubetinget ja (…).» 656 I likhet med de andre landssviksakene jeg har behandlet her, må Hoels forklaring ses i kritisk lys. På lik linje som Kvaalen hevdet at han ikke kunne takke nei til NS-oppdraget på grunn av frykt for karrieren, vektla også Hoel at karrierehensyn spilte inn i valget om å fortsette som medlem. Men Hoel la ikke skjul på at han støttet NS som parti ved innmeldelsen. Sammenliknet med Smedal virker det som at Hoel kan ha vært mindre positiv til Quisling mot slutten av 1930-årene. Hoel var i 1933 nummer to på Oslo NS’ valgliste. Smedal stemte Høyre.657 Tre år senere uttrykte Smedal støtte til Quisling etter valgnederlaget. I løpet av noen få år hadde dermed den politiske tilhørigheten endret seg. For Hoel kan utviklingen ha gått en annen
651 RA, L-sak, Gustav Smedal, NB 26, mappe L0027, 30.08.45 forklaring, pag. 5 652 RA, L-sak, Gustav Smedal, NB 26, mappe L0027, dok. 61, pag. 9 653 Smedal, Patriotisme og landssvik, 64 654 RA, L-sak, Adolf Hoel, hnr. 4208, mappe L1073, pag. 1-10 655 Drivenes, «Adolf Hoel» 656 Hoel, Mitt arbeid i og for polartraktene, 65 657 Blom, Kampen om Eirik Raudes land, 165 105 vei, ifølge hans egen forklaring. Hoels «brudd» med Quisling påpekes av Skarstein, og blir nevnt i landssviksaken. Skarstein hevder at Hoels forhold til Quisling ikke var ensidig positivt. Hoel distanserte seg i større grad ettersom Quisling ble mer antidemokratisk. Hoel mislikte spesielt førerprinsippet. På slutten av 1930-tallet skal Hoel ha takket nei til flere skriveoppdrag for NS, og deltok sjeldent på partimøter. 658 Dette er Hoels egne påstander i landssviksaken, og må betraktes deretter. Drivenes hevder også at Hoel var passivt NS-medlem fra 1935, men at det endret seg under okkupasjonen.659 I dommen mot Hoel ble det påpekt at han med rette burde regnes som en av «Norges store sønner» på grunn av Svalbard og Dronning Maud land.660 Han ble likevel dømt for landssvik, det ble Smedal også.661 Både Hoel og Smedal hevdet at NS var partiet som kunne kjempe kampen for Grønland, og derfor tale deres sak. Det var av sentral betydning for dem begge at de norske ishavsinteressene best ville fremmes i et eget politisk departement. Her kom NS direkte inn i bildet under okkupasjonen fordi partiet hadde kommet til makten. De hevdet også at det gjaldt å være med i NS for å sikre norsk selvstendighet etter krigen. Hoel hadde vært medlem helt siden partiets begynnelse. Aktørenes påstander må her tolkes kritisk på grunn av konteksten. Men både sekundærlitteratur og kilder tyder på at Smedal og Hoel ikke hadde store betenkninger ved å støtte og samarbeide med det norske fascistiske partiet, i likhet med at de valgte å være hyppig brukte bidragsytere i Ragnarok-tidsskriftet.
7.3. Ideologisk argumentasjon Denne oppgaven dreier seg i størst grad om argumentasjonen for norsk territoriell ekspansjon. Om argumentasjon skal det her drøftes likheter og forskjeller på grunnlag av hovedtemaene som ble gjennomgått i kapittel fire og seks. Jeg skal hovedsakelig fokusere på forholdet mellom storhetstid- og livsrom-argumentasjon, som henger sammen. I begge prosjekter så man for seg et større Norge - en reetablering av det gamle norske territoriet. I begge prosjekter ble den norske imperialismen forsøkt legitimert ved å hevde at de områder som ble betegnet som norsk livsrom, var områder som nordmenn enten hadde oppdaget, opparbeidet maktbase i ved handel eller skattlegging, direkte underlagt den norske statsmakten, eller generelt ferdes i på grunn av næringsinteresser. Ved visse anledninger ble også nordmenn betegnet som områdenes opprinnelige herskere. Hva som ble vektlagt av disse historiske
658 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 174 659 Drivenes, «Adolf Hoel – polarforskeren i politikkens tjeneste», 3 660 RA, L-sak, Adolf Hoel, dnr. 4208, mappe L1075, rettsbok 1949, pag. 10 661 Hoel fikk fengselsstraff, mens Smedal måtte betale store bøter. 106 argumentene, og hvordan de ble forklart og tilpasset det imperialistiske ærendet de skulle legitimere, varierte i prosjektene. Norgesveldet ble omtalt og fremhevet på ulike måter i de to prosjektene. Grønlandsaktivistene fokuserte mest på Grønland som gammelt norsk skattland, og Austrveg- aktørene på finneskatten på Nordkalotten og varjag-teorien. I Norrøna ble også det norske havveldet, Norskehavet, regnet som en del av norske interesseområder fra vikingtiden av. I Austrvegr ble det til og med beskrevet som tidligere norsk «innenlandshav». Denne forestillingen kan også relateres til italiensk imperiums-tenkning om Romerriket. I italiensk fascisme ble Middelhavet regnet som tidligere innenlandshav i det italienske riket, «mare nostrum».662 Ofte ble Grønland og Kola inkludert i én og samme beskrivelse av Norgesveldet, men da spesielt hos Austrveg-aktørene. Men Kolahalvøyas samiske befolkning hadde ikke historisk sett tilhørt det norske riket. De var ikke undersåtter til den norske kronen slik som den norske befolkningen på Grønland var til den norske kronen. Derfor var heller ikke Kolahalvøya et norsk biland slik Grønland var. Det så Austrveg-aktørene bort i fra. Ved to tilfeller under krigen trakk både Smedal og Hoel frem Kolahalvøya som en del av Norgesveldet, ved begge anledninger i NS- kontrollerte medier. Smedal i NS-tidsskriftet Heim og ætt, Hoel i Aftenposten.663 I «Norsk holdning til ishavsspørsmålene» brukte Smedal samme historiske referanseramme som før, deriblant narrativet om det norske folks historie som sjøfolk og oppdagere, og utbredelsen av det norske riket: Nordmennene har fra de første tider av sin historie vært et sjøfolk og ishavsfolk. I middelalderen slog de seg ned på øyene i Nordatlanteren, først Shetland (Hjaltland) og Orknøyene, seinere Hebriderne (Sudrøyene), Færøyene, Island og derfra gjorde de spranget over til Grønland. De nøyde seg imidlertid ikke med å være vågsomme oppdagere og landnåmsmenn. Norgeskongene var i like høy grad riksbyggere, og alle disse øyene og flere til brakte de under norsk suverenitet. Norge ble på den måten et stort rike, det oppstod et Norgesvelde. Dessuten foregikk det fra Norge en ekspansjon i østlig retning. Samene på Kola-halvøya ble f. eks. underlagt den norske konges beskatningsmyndighet.664
Her trakk Smedal frem den norske tilstedeværelsen østover, noe han ikke hadde gjort i særlig grad tidligere. Begrepet «Norgesveldet» hadde også sjeldent blitt brukt tidligere. Det samme gjelder også for Hoel. Hoel hadde en helsides artikkel med tittelen «25 år i dag siden Norge fikk suvereniteten over Svalbard». I artikkelen innledet han med å stadfeste at det kun var nordmennene som ferdes i de arktiske områdene i middelalderen, slik han gjennom hele sitt virke hadde hevdet:
662 Jordheim, Imperium, 30. Betyr «vårt hav». 663 Redaksjonen ble i 1941 byttet ut med en tyskvennlig ledelse. Dahl (red.), «Aftenposten», Norsk krigsleksikon 664 Smedal, Gustav. «Norsk holdning til ishavsspørsmålene». Heim og ætt 3, nr. 3 (1944): 9. Tilgjengelig i landssviksak. 107
De oppdaget og koloniserte Grønland og drev fangst på sel og hval rundt Ishavets kyster. Middelalderens oppfatning av disse trakters geografi, som stammet fra norske og islandske kilder, gikk ut på at det var et sammenhengende fastland som strakte seg fra den sørlige del av Grønland nordover og videre mot øst over Svalbard og Frans Josef land og derfra mot sør over Novaja Semlja til Nord-Russland. Dette landområde sammen med Europas nordlige kyster og Island omsluttet et for størstedelen lukket havområde, Nordhavet. Hele dette veldige landområde stod under norsk suverenitet.665
Her ble også Norskehavet fremstilt som et innenlandshav i middelalderen. Men er det tilfeldig at både Smedal og Hoel mot slutten av krigen trakk inn Nord-Russland, når fokuset de foregående tjue årene har vært rettet mot Grønland? Det kan være tilfeldig, eller det kan ha sammenheng med NS. Da blir det relevant å undersøke hvor mye Hoel og Smedal for eksempel kan ha visst om Austrveg-prosjektet. Det mest nærliggende svaret kan være at de beskrev det gamle norske riket i tråd med oppfatningen av det norske livsrom i NS, hovedsakelig definert av Lunde i offentlige taler. Med NS-fortolkningen av Norgesveldet sikter jeg til både områder og tidsperiode. Nesten konsekvent ble riket regnet fra vikingtiden i NS-kildene. Lunde var ofte ute offentlig og hevdet at Norge hadde gamle riker overalt i Europa, fra nord til sør. Deriblant Normandie og områder i Russland. Denne utvidede fortolkningen av norsk storhetstid kan ikke sies å ha vært betegnende for Smedal eller Hoel. Men ifølge Smedals dagboksnotater hadde Prytz ved flere anledninger nevnt planer om norsk kontroll i Nordvest-Russland i «det såkalte Bjarmelands-prosjekt».666 Smedal syntes det hørtes interessant ut, men hadde ikke fått fulgt det opp med Prytz.667 Hvor mye Smedal faktisk fikk vite av Prytz kommer ikke frem i notatet, men det er likevel grunn nok til å tro at Smedal hadde kjennskap til det som skulle bli Austrveg-prosjektet. Kampen om suverenitet på Frans Josefs land hadde Hoel selv engasjert seg i.668 I 1941 skrev han en utredning om disse øyene og Norges forbindelse til dem, på oppdrag fra Quisling.669 Kilder tyder også på at han hadde kontakt med Støren om både Russland og Grønland. I forlengelsen av ishavsimperialismen er det derfor ikke utelukket at Smedal og Hoel hadde øynene åpne for ekspansjon i nordøst, i tillegg til vest. Kilder tyder på at de var positive til Prytz’ og Størens’ planer. Det er viktig å presisere at en oppfatning av Norgesveldet, og vektleggingen av det som historisk størrelse, ikke ville bety at Hoel eller Smedal nødvendigvis tilla et norsk krav om å gjenerobre det. Da gis kildene et normativt innhold de ikke har. Men det er likevel interessant at
665 Hoel, Adolf. «25 år siden Norge fikk suvereniteten over Svalbard». Aftenposten. 09.02.45, 3 666 Smedal, Patriotisme og landssvik, 54 667 Ibid. 668 Skarstein, «-men så kom jo den 9. april i veien…», 147. Frans Josefs land ble sovjetisk territorium i 1926. 669 Hoel, Mitt liv i og for polartraktene, 72 108 ledelsen i den NS-initierte Ishavskomitéen spesifikt benevnte Nordvest-Russland som en del av den norske ekspansjonen i middelalderen. På den andre siden kan ikke Hoels og Smedals eksempler sidestilles med Whists krav om utvidelse av den norske grensen. Kilden må også vurderes ulikt her fordi Whist i rapporten til Quisling kan ha tillatt seg å lufte sine personlige tanker, som kanskje ikke hadde blitt like spissformulert offentlig. Det passet med Quislings tale i 1941 å inkludere Grønland i det norske territoriet. Smedal var begeistret for dette i sin dagbok. Her er det altså fire ulike anledninger hvor både Grønland og Kola ble beskrevet som gammelt norsk land, i tråd med Lundes livsrom- definisjon. Men kun Whist formulerte et klart krav på begge områder. Den norske storhetstiden som Norgesveldet representerte, og som den norske imperialismen skulle gjenopprette, bygger opp om kontinuitet i den norske nasjonens utvikling. Det var særlig i NS’ historiesyn at en fortidig gullalder skulle gjenoppstå. Historiesynet var både syklisk og progressivt fordi den nye gullalderen skulle være på et nytt nivå. 670 Dette er også historieoppfatningen til flere politiske ideologier, særlig i fascismen rundt myten om den nasjonale gjenfødelsen. I større grad i Austrveg enn i Grønlandssaken handlet også storhetstanken om Norge som et imperium. Prytz ga selv et nytt navn på det norske riket, «Imperium Norvegiensis». Den historiske kontinuiteten ekspansjonen skulle gjenspeile hadde delvis utgangspunkt i historiske fakta, men ble sterkt overdrevet og forvrengt i begge prosjektene. Eksemplene her er mange. Øst-Grønland ble av aktivistene omtalt som egnet for jordbruk, når det egentlig var svært hardført. Reynolds’ skildringer av de norrøne etterkommerne impliserte at nordmenn fortsatt bodde på Grønland. Men bruken av slike myter var mest utbredt i NS-prosjektet. Dette henger sammen med NS’ historiesyn. Kvaalens arbeid skulle svart på hvitt legitimere NS’ koloniseringsprosjekt. Teoriene som argumentasjonen bygger på kan dermed vise hvordan historie blir brukt for å danne en nasjonal bevissthet. Teorienes funksjon blir å bygge opp om forestillingen om en historisk kontinuitet. Det som forener fremheves og det som splitter utelates. For både grønlandsnasjonalismen og Austrveg-nasjonalismen spiller Norgesveldets storhetstid hovedrollen i narrativet om historisk kontinuitet. Historien skulle legitimere Austrveg-prosjektet og overordnet sett NS som statsbærende parti, og Grønlandssaken i seg selv som nasjonalt samlingsmerke. Aktørene bak prosjektene plasserte den fremtidige storhetstiden i sine ulike samfunnsbilder, men det sentrale var at Norge på nytt skulle oppleve en ekspansiv gullalder. «Eirik Raudes land» og
670 Søhoel, Historien som argument, 70 109
«Austrveg» som konkrete gjenerobringsprosjekter er de beste eksemplene på nettopp det. Smedal avsluttet det første kapittelet i Opgjør og forståelse i 1928 med en referanse til Kongespeilet: «I Kongespeilet spør sønnen sin far, hvorfor folk reiser til Grønland. (…) Den første er kappelyst og ry, (…) Den andre er vitelyst, (…) Men den tredje er vinnelyst, fordi overalt leter menn efter gods, hvor de hører det er noget å fortjene, selv om det ellers er fare ved det.»671 Norgesveldet-myten i NS kunne anvendes som et restaurasjonsargument og som vitnesbyrd om den nordiske og norske rasens kulturskapende evner. Som oftest er disse aspektene to sider av samme sak i kildene, spesielt i Austrveg. Hoel brukte som NS-aktør også ofte restaurasjonsargumentet, mener historiker Jannicke Søhoel. Norges livsrom fra 1944 er et eksempel på det. Det er samtidig et diskusjonsmoment hvorvidt man kan hevde at oppfatningen om å gjenerobre gammelt norsk land var en reell overbevisning blant aktørene i prosjektene, eller om det heller var et retorisk verktøy for å sanke støtte til de imperialistiske ambisjonene som ble forfektet. Historien ble i det sistnevnte et middel, tolket og framstilt for å fremme de imperialistiske målene. Det gjaldt å fremheve historiske hendelser og tradisjoner som kunne figurere som bevis for at nordmenn hadde ferdes i områdene. Det er også en mulighet at det var en kombinasjon av disse forklaringene. Søhoel hevder at storhetsmyten representerte en reell oppfatning blant mange NS-folk, men at den også var instrumentell for å samle befolkningen rundt NS og partiets livsromsoppfatning. 672 Denne oppfatningen underbygges delvis hos Kolsrud, som påpeker at kretser i NS ønsket en ny ekspansiv gullalder. Historiker Øystein Sørensen mener også at ekspansjonstanken hadde en «klangbunn i NS, og ikke bare i høystemte propagandasammenhenger».673 Det var derimot ikke ett enkelt parti som den nasjonale pressgruppen ønsket å hevde i Grønlandssaken. Kun nasjonens interesser. Men Blom mener at den nasjonale pressgruppen ble forent av en felles nasjonalfølelse knyttet til storhetstanken om Norgesveldet, som også Hoel var enig i. Jeg har tidligere gått inn på hvilken rolle den historiske retten spilte som argument i Grønlandssaken, og i ishavsimperialismen generelt. Kun Grønland kunne skimte med en klar historisk tilknytning til Norge. Grønlandsaktivistene var dette bevisst, og refererte naturligvis til perioden Grønland ble innlemmet i det norske riket, høymiddelalderen. Patriotismen knyttet til Norgesveldet var utbredt i hele den nasjonale pressgruppen. Kvaalens historiske arbeid er det beste eksempelet på bruk av historien i politiske øyemed. Det ble bestilt og brukt for å minske inntrykket av at Austrveg-prosjektet var imperialistisk, og
671 Smedal, Opgjør og forståelse, 21 672 Søhoel, Historien som argument, 68 673 Sørensen, Hitler eller Quisling, 43 110 heller dreide seg om legitim gjenerobring. Skillet mellom imperialisme og gjenerobring er spesielt interessant i denne studien. I mellomkrigstiden vokste nemlig «romideologien» frem for å erstatte tidligere begreper om erobring av områder. Imperialisme-begrepet hadde i mellomkrigstidens tyske høyreorienterte miljøer en negativ konnotasjon fordi det ble forbundet med vestlig stormaktspolitikk før første verdenskrig. «Romideologien» ble derfor tatt i bruk for å beskrive en radikal ekspansjonisme.674 «Livsrom» har i denne sammenheng en betydning som begge prosjekter hadde interesse av å vektlegge. Det handlet om å hevde en legitim gjenerobring av gammelt norsk land. Hoel var tidlig ute med å kalle områdene «naturlige ekspansjonsområder». Kravet på et norsk livsrom ble hovedsakelig forklart ved at nordmenn hadde ferdes der tidligere. En historisk tilknytning skulle legitimere gjenerobring. Historiker Odd-Bjørn Fure påpeker at den historiske forbindelsen til Grønland var en av hovedårsakene til at spørsmålet skapte engasjement. Grønland hadde helt klart vært en del av det norske riket som biland siden 1260-tallet, og det ble enda viktigere å hevde den historiske retten fordi Kielavtalen ikke var blitt anerkjent av Norge. Kvaalens arbeid var nok ment å skape et liknende engasjement for historisk norsk ekspansjon. Søhoel gir inntrykk av at det var en utbredt oppfatning i NS at norske vikinger grunnla riker i Russland. Det fremste og tydeligste eksempelet på å hevde dette i NS-ledelsen er Lunde, blant annet i hans tale ved åpningen av Normannafolket-utstillingen. Her sa han at nordmennene var væringene.675 Mange av oppfatningene om nordmenns forutsetninger for å ferdes i fjerne farvann i eldre tid, var produkter av samtidige utbredte oppfatninger fra den norske historiske skolen. Søhoel vektlegger at disse teoriene og mytene var godt kjent i samtiden, for eksempel i skolebøker. Fra 1800-tallet hadde historieskrivningen bidratt med raseidéer om ulike stammer og deres tilhørende egenskaper.676 Nasjonalorienterte myter fra 1800-tallet, som bygget opp en nasjonal bevissthet mot unionsoppløsningen, hadde «levd sitt eget liv etter 1905», skriver Søhoel. 677 Særlig oppfatningen om de norske statsdannende hadde historiker P.A. Munch stått for.678 I tillegg var varjag-teorien heller ikke ukjent i den norske historiske skolen. Et konkret eksempel på propaganda som skulle fremheve det norske folks egenart, er utstillingen til NS om norsk innsats i utlandet, «Normannafolket». Den ble også viktig propagandagrunnlag for det norske østimperialistiske prosjektet generelt. 679 Lunde sa på en
674 Jordheim, Imperium, 135 675 Gulbrand Lunde. «Tale ved åpningen av «Normannafolket» i Oslo den 6. september 1941», Kampen for Norge 2: Foredrag og artikler 1940-1941. Oslo: Stenersen, 1942, 216 676 Emberland, Religion og rase, 147 677 Søhoel, Historien som argument, 154 678 Ibid., 153, 149 679 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 332 111 pressekonferanse i august 1941 at det skulle åpnes en stor utstilling i september samme år med tema «norsk verdensbetydning»: (…) alt det gjennom Norges historie ned til våre dager, som kan fortelle om norsk innsats på de forskjelligste områder ute i verden, fra vikingferdene og de norske statsdannelser i Vesterhavet og på de britiske øyer og våre fangstfolks virke, norske kolonister i Amerika og andre oversjøiske land, vår sjøfart ned gjennom tidene, våre store oppdagelsesreisende, (…).680
Målet med utstillingen var å «lære å forstå at det norske folk er ikke noe lite eller noe annen klasses folk, men en kulturnasjon som gjennom tusen år har gitt et bidrag til verdenskulturen som neppe noe annet folk kan oppvise maken til».681 Utstillingen skulle opplyse om at det norske folk var den fremste kulturnasjonen i verden. Begrepet «kulturnasjon» er ikke gjennomgående i kildene, men betydningen av det ble ofte fremhevet. Jeg oppfatter at NS’ forståelse av den norske kulturnasjon kan henge sammen med de norske kulturskapende egenskapene, en høy åndelig kultur. Ifølge Søhoel var disse; en innbitt kamp mot naturkreftene, rettsvilje, etiske verdier, lederskap og disiplin, i tillegg til kommersiell teft.682 Viktigst av alt i en analyse av nordmenn som kolonister er de statsdannende evner, som Lunde vektla i forbindelse med Gardariket. 683 Disse egenskapene var den grunnleggende forklaringen til den norske ekspansjonen i vikingtiden. Betydningen av den norske kulturnasjon ble derfor særlig aksentuert i NS-argumentasjonen, hos alle aktørene ved flere anledninger. Hoel vektla disse kulturegenskapene i sin 17. mai-tale i 1935 og nordmenns kamp mot naturkreftene i NSIU-notatet i 1927 og i Trues våre arktiske interesser? i 1931. Det var også planlagt liknende utstillinger i utlandet, blant annet i Berlin.684 Lundes mål var å bevisstgjøre nordmenn og omverdenen om norsk tradisjon og suksess som verdensfarere. Alle slags beskjeftigelser, fra skipsbygging til kunst, hadde bidratt til å spre den norske kultur. Overført sett handler dette også om norsk ekspansjon, men i form av kultur og ikke statlig territoriell kontroll. Støren brukte norsk emigrasjon til Amerika som et eksempel på norsk ekspansjonskraft. Nordmenn skulle etter krigen kunne emigrere til fremtidige kolonier i Sovjetunionen. Samlet sett er det dermed utallige eksempler, spesielt i NS-kildene, som ble fremhevet for å bevise hvordan Norge egentlig hadde verdensbetydning, på tross av dets lille befolkning. I 1943 konstaterte Støren at «(…) våre sjøfolk, emigranter, polarforskere og hvalfangere bygget et nytt og større Norge ute i den vide verden – et Norge som er langt mer
680 «Normannafolket åpnes 6. september». Dagbladet. 16.08.41, 1 681 Ibid., 15 682 Søhoel, Historien som argument, 148 683 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 332 684 RA, L-sak, Finn Støren, hnr. 5843, Frankenbergs forklaring, pag. 2 112 respektert og æret enn dets størrelse og folketall i og for seg skulde tilsi».685 Norge ble fremstilt som en nasjon med betydning ikke bare for Grønlands og Russlands historie, men for hele verden. En aggressiv ekspansiv nasjonalisme som ses her vokser som regel frem i urolige tider, som statsviter Øyvind Østerud påpeker. Lunde sa i sin tale om nasjonal kultur våren 1941 at «det gjelder derfor for et folk å erkjenne det nasjonale, å lære seg selv å forstå, (…), særlig i de store krisetider av den største viktighet, for at folket ikke skal komme på avveier».686 Den norske ekspansjonskraften kan også betegnes som en av de rasebestemte egenskapene som gjorde nordmenn best egnet av verdens folkeslag til å kolonisere polarområdene. Hoel mente at nordmenn hadde et naturdeterminert fortrinn som folk. Winsnes’ raseteorier, knyttet til det norske rasehygieniske miljøet i Norge i mellomkrigstiden, forfektet liknende ideer. Polar natur hadde gitt nordmenn åndelig og fysisk kraft. Winsnes’ teorier var derimot mer radikale enn Hoels. Likeså talte Smedal i 1928 om «vår rases kraft» for å forklare hvorfor de norrøne bosetterne overlevde de tøffe naturforholdene på Grønland såpass lenge. Selv mener jeg at det her er liknende oppfatninger om nordmenns egenskaper som polfarere og kolonister, som det er i Hoels og Størens oppfatning av en norsk ekspansjonskraft. Det er heller ikke tilfeldig at Støren i 1943 og Hoel i 1935 brukte samme tittel på sine taler, «Norrønafolket vil fare», med henvisninger til Sigurd Jorsalfar. Tittelen på talene både konstaterer at nordmenn var et ferdende folk i norrøn tid, så vel som det er en implisitt oppfordring om at nordmenn har behov for og derfor rett til å ferdes i de fjerne farvann. Men som Søhoel vektlegger, innebærer også dette at nordmenn har en plikt, i form av sin rase, å spre sin kultur til resten av verden. Dermed får også ekspansjonskraften et misjonerende og siviliserende aspekt ved seg. Helhetlig sett handler ekspansjonskraft og livsrom om det samme. Ekspansjonskraften var en forklaring på det fortidige og fremtidige norske livsrom. Basert på kildene og Søhoels funn kan det hevdes at livsrom-argumentet i prosjektene har europeiske røtter, og ikke hovedsakelig norske. Men her må det skilles mellom begrepet og betydningen av å bruke det. Søhoel trekker frem bruken av «diatriber», å projisere fortiden over på fremtiden, som et av de viktigste retoriske grepene i NS’ historierelaterte retorikk. Helt konkret innebar det at «vi hadde et livsrom da, og derfor har vi rett til det samme livsrommet nå».687 Denne oppfatningen av å overføre fortiden til fremtiden var også tilstede i SS’ historiesyn. 688 Dette retoriske grepet, eksemplifisert i restaurasjonsargumentet, er svært sentralt for spesielt Smedal, Hoel, Støren, Lunde og Quisling.
685 RA, L-sak, Finn Støren, hnr. 5843, manus, 27.04.43, pag. 3 686 Lunde, Kampen for Norge 2, 55 687 Søhoel, Historien som argument, 137 688 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 49 113
Og som sagt gjelder dette i tillegg Hoel før 1933, bare i annen begrepsbruk. Drivenes hevder også at Hoels livsrom-oppfatning ikke opprinnelig var nazistisk inspirert.689 Han nevner riktignok ikke hvordan Hoel også begrunnet livsrommet med det norske folks egenskaper. Mitt inntrykk er at en opprinnelig tysk livsrom-doktrine fra Friedrich Ratzel ble tilpasset et norsk historiesyn knyttet til historismen og varianter av den nordiske rasemyten, og ble brukt som en del av argumentasjonen både i den nasjonale pressgruppen og i Austrveg. Livsromstanken ble slik tilpasset norske nasjonale formål. I Austrveg må naturligvis den nazistiske forståelsen av Lebensraum-doktrinen også ha spilt en rolle for hvordan prosjektet ble rasebasert. Austrveg-prosjektet ble i likhet med Himmlers SS-prosjekt forklart med rase i et rammeverk av historiske argumenter. I Himmlers Norge oppsummeres denne parallellen: Slik Himmler begrunnet sine germaniseringsplaner med den nordisk-germanske rases historiske rett til «livsrom» i øst, forsøkte man fra NS’ side å rettferdiggjøre norsk overhøyhet i de tidligere sovjetområdene med henvisning til den nordiske rases overlegenhet og tidligere erobringer.690
Som tidligere nevnt begrunnet ikke Kvaalen sin teori med raseideologi. Hans oppgave var å bevise tidligere erobringer. Dertil ble hans teori en del av en større historisk hevd, hovedsakelig forklart med rase. Himmler mente at skandinaviske vikingers kolonisering i Russland kunne legitimere et storgermansk livsrom. Raseideologi er derfor den viktigste forskjellen fra Grønlands- argumentasjon. Den må understrekes for å forstå hvordan Austrveg-prosjektet dermed innebar rasisme, sjåvinisme og maktbruk. Austrveg-prosjektet var eksplisitt rasistisk i motsetning til grønlandsprosjektet. Dette henger følgelig også sammen med nazismens ideologi. Austrveg- prosjektet var en del av Quislings perspektiv om et Norge i et nasjonalsosialistisk nordisk- germansk fellesskap. Østerud mener at sjåvinistisk nasjonalisme kan være irrasjonell på flere vis. Det er deriblant å skape fiendebilder, for eksempel ved rasefordommer, og hevde seg selv på bekostning av andre. Nasjonalisme blir også irrasjonell når den stimulerer til vold og konflikt i stedet for forhandlinger og forsoning. 691 Tydeligst kom dette konkret fram hos Størens fornorskingsalternativ som i praksis kunne innebære etnisk rensing.692 På Øst-Grønland var ikke befolkningsspørsmålet av relevans fordi territoriet var øde og ubefolket. Dette tror jeg også førte til at spesielt Hoel og Smedal sjeldent beskrev den grønlandske befolkningen i sine arbeider annet enn i historiske oversikter. Men Smedal omtalte ved en anledning den grønlandske befolkning
689 Drivenes og Jølle, Vitenskapene, bind 2, Norsk polarhistorie, 251 690 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 332 691 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 66 692 Emberland og Kott, Himmlers Norge, 332 114 som en blandingsbefolkning, som kan henge sammen med at han ti år tidligere hadde ment at den norske kolonien på Grønland hadde beholdt sin «raserenhet». I likhet med Himmlers begrunnelse for det germanske livsrom i øst, ble dermed det norske livsrom i Austrveg-prosjektet forklart ved historie og rase. Det norske livsrommet ble historisk forklart med det norske rikets utstrekning, og forklart ut fra raseideologi at nordmennenes raseegenskaper hadde ført til ekspansjonen. Dette gjelder også for Grønlandssaken, men ikke like tydelig og eksplisitt. Hos Hoel og Smedal var ekspansjonen i polarområdene knyttet til en historisk rett på grunn av skattlegging, fangst og fiske, vitenskapsarbeid og ekspedisjoner. I likhet med Austrveg ble disse historiske eksemplene forklart med nordmenns overlegne egenskaper som folk, både etnisk og naturdeterminert. Men hos Hoel og Smedal var ikke denne oppfatningen rettet mot andre folkeslag slik som i Austrveg. Slaverne ble fremstilt som et folk i en mental bakevje sammenliknet med den nordiske rase. De manglet de rette forutsetninger for å være rettmessige herrer av sitt land. Rasesynet i Austrveg-prosjektet handlet dermed om «oss» og «dem», en overlegen rase og en underlegen rase. For Hoel og Smedal var rasesynet mindre eksplisitt, og handlet først og fremst om selvhevdelse av sitt eget folk. Danmark var hovedmotstanderen, ikke den grønlandske befolkning.
7.3.1. Ekspansiv nasjonalisme Argumentasjonen representerte en felles form for nasjonalisme. Samtidig byr det på visse problemer å definere denne nasjonalismen bak prosjektene. Som vist var det marginale strømninger i miljøene rundt disse sakene som ikke anså det nasjonale som det viktigste. Den norske nasjonalismen ble ledsaget av «pan-nasjonalisme», der kulturfamilien, og ikke nasjonen i seg selv, var det samlende elementet.693 Kulturfamilien favnet på tvers av nasjoner og stater. I Norrøna-varianten av den norrøne kulturfamilien var ikke nasjonen forklarende eller grunnleggende for å hevde et kulturelt og politisk samarbeid mellom Norge, Island, Grønland og Færøyene. Det var heller tenkt som motsats til Danmark som hadde suverenitet over øyene på denne tiden. Pangermanismen som politisk strømning baserte derimot staten på rase, og ikke nasjoner. Det storgermanske riket aksepterte ikke nasjonalstater. I lys av disse eksemplene på pan- nasjonalisme, blir den norske nasjonalismen hos Hoel, Smedal og i Austrveg enda tydeligere. For disse aktørene var det hovedsakelig nasjonens interesser, og ikke rasens eller den norrøne kulturfamiliens, som var den avgjørende parameteren for å hevde territoriell ekspansjon.
693 Østerud, Hva er nasjonalisme?, 171 115
Samlet sett vil jeg hevde at de ivrigste aktørene bak prosjektene også var de sterkeste nasjonalistene. Fure beskriver Smedals nasjonalisme som «aggressiv og autoritær». 694 Blom mener Smedal kjente en sterk nasjonalfølelse fra barns ben av. Og som nevnt kommer den tydeligst til syne i Nasjonalt forfall. I litteraturen om Hoel gis ikke det samme inntrykket av en brennende nasjonalfølelse. I kildene er heller ikke nasjonalfølelsen eksplisitt, men kan være underliggende. Hoel kan også ha blitt mer opptatt av nasjonale interesser med tiden. Kilder til Hoels politiske syn er derimot fåtallige, i motsetning til Smedal. I talen fra 17. mai 1935 kom riktignok Hoels nasjonale perspektiv frem: Ja, Norrønafolket det vil fare, det vil bringe kraft til andre. (…) Vi må derfor også feste vår oppmerksomhet ved det som kan bidra til å sikre den vunne frihet. (…) Jeg vil slutte denne 17. maitale med det ønske at våre statsmakter mere årvåkent, med større kunnskap, med større interesse og med større kraft enn før søker å utnytte de videnskapelige og økonomiske erobringer som våre landsmenn gjør i det fjerne og på havet, og at vi nordmenn må få større evne til samhold og selvhevdelse som folk.695
Her mente Hoel at norsk tilstedeværelse i fjerne farvann kunne sikre «den vunne frihet» fra 1814. Ekspansjon skulle hevde Norge som en fri og selvstendig nasjon. Når det er sagt, hvis det er mulig å vurdere grad av nasjonalistisk overbevisning hos aktørene, er det relativt tydelig at det var Smedal og Støren som fremmet den mest innbitte nasjonalismen. Støren ble Austrvegs viktigste, og til tider eneste pådriver. Her ser jeg bort i fra Lunde på grunn av hans bare indirekte tilknytning til selve Austrveg-prosjektet. Hvilken politisk ideologi kan man dermed si at prosjektene gjenspeilet? Grønlandssaken ble aldri en bred borgerlig samlingssak, og ble enda mindre relevant som politisk spørsmål blant de politiske partiene etter 1933. Blom mener at grønlandsspørsmålet ikke var et særlig viktig innenrikspolitisk anliggende annet enn for Bondepartiet. Men saken nådde dypt i nasjonalistiske kretser før 1933. Lohne mener at grønlandsnasjonalismen var en «smalere versjon» av den norske mellomkrigsnasjonalismen fordi den brøt med den venstreliberale tradisjonen.696 Samtidig er det klart at grønlandsnasjonalismen også gjenspeilet samtidige tendenser i utviklingen av den norske nasjonalismen. Austrveg representerte på sin side en marginal nasjonalistisk gruppe i et marginalt politisk parti som aldri slo rot i den norske befolkningen, men som er blitt beskrevet som et eliteparti eller sekt i etterkrigsforskningen. Helhetlig sett betyr dette at prosjektene var gjenspeilende for en spesifikk, marginal ekspansiv nasjonalisme som fikk sin opprinnelige form ved at ishavsimperialismen og en høyredreining av nasjonalismen fikk et berøringspunkt i Grønlandssaken, og som under krigen dukket opp igjen i radikalisert, ideologisert versjon.
694 Fure, Mellomkrigstid 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie, 125 695 Hoel, «Norrønafolket vil fare», 85 696 Lohne, Grønlandssaken 1920-1940, 121 116
8. Fra vesterveg til austerveg Målet med denne studien var å drøfte forbindelser og kontinuitet mellom Grønlandssaken og Nasjonal Samlings Austrveg-prosjekt - to relativt ukjente temaer i nyere norsk historie. Norsk imperialistisk tenkning er et tema som i liten grad er blitt undersøkt tidligere. Imperialisme forbinder man først og fremst med stormakter, ikke «lille Norge». Aktørene i disse to prosjektene anså det nylig selvstendige Norge som en tidligere og fremtidig territoriell stormakt. Å hevde norske polar- eller østinteresser ble i begge prosjektene en sentral komponent i et større nasjonalt prosjekt: Norge skulle igjen bli stort ved å gjenerobre det de betraktet som gamle norske områder. Denne studien viser linjer mellom mellomkrigstidens norske ishavsimperialisme, eksemplifisert ved Grønlandssakens aktører, dens ideologi og argumentasjon, og Nasjonal Samlings prosjekt om å etablere et norsk protektorat i Sovjetunionen under okkupasjonstiden. Hvem var aktørene, og hvilken ideologi, historieforståelse og argumentasjonsstrategi underbygget deres imperialistiske ambisjoner? Jeg har ønsket å belyse norsk imperialistisk tenkning ved å undersøke de to prosjektene hver for seg og sammenliknet med hverandre. Oppgaven har sentrert seg rundt å redegjøre for den ideologiske og argumentative form ved den ekspansive nasjonalismen begge prosjekter har, men også å avdekke mulig kontinuitet på aktørnivå. Mine funn viser at det var kontinuitet mellom prosjektene på alle nivåer, men først og fremst argumentativt og ideologisk. Det var minst kontinuitet på aktørnivå siden verken Gustav Smedal eller Adolf Hoel engasjerte seg i Austrveg-prosjektet. Fellesnevneren er NS og Vidkun Quisling. Kildene tyder likevel på at Smedal og Hoel ved enkelte anledninger ble gjort oppmerksom på NS’ østpolitiske ambisjoner av Austrveg-aktørene. Alle aktørene tilhørte i tillegg felles høyreorienterte miljøer som orienterte seg mot norske territorielle interesser. Politisk ønsket de alle en ekspansiv norsk utenrikspolitikk. Den ideologiske argumentasjonen handlet om en historisk og raseideologisk begrunnet norsk rett til å gjenerobre områder. Den overordnende likheten mellom prosjektene og deres aktører er den ekspansive nasjonalismen som legitimering. Å gjenerobre det man anså som gammelt norsk land, den «historiske hevd», var i seg selv ikke et ideologisk forankret argument. Jeg mener at det ble ideologisk når det ble legitimert med rase- og livsromsidéer. Jeg vil derfor kalle den felles nasjonalismen en «landnåmsideologi», som illustrer hvordan den ekspansive høyrenasjonalismen var ideologisk og ble brukt i imperialistisk øyemed. De moderne norske landnåmsmenn skulle videreføre en tusen år gammel ekspansjonstradisjon.
117
Den første delen av oppgaven fokuserte på mellomkrigstiden som kontekst rundt Grønlandssaken. Kapittel to var forbeholdt mellomkrigstid, ishavsimperialisme og høyreaktivismens framvekst. I kapittel tre ga jeg et omriss av Grønlandssakens forløp, dens hovedaktører og hovedargumentasjon. Grønlandssaken fikk oppslutning hos både høyre- og venstrenasjonalister på grunn av sakens nasjonale betydning. Grønlandssaken var det suverenitetsspørsmålet i ishavsimperialismen som skapte størst engasjement på grunn av den historiske retten. Grønland hadde historisk forbindelse til Norge og ble ansett som fortsatt norsk på tross av Kielfreden. Grønlandsnemndi og Norges Grønlandslag var den nasjonale pressgruppens viktigste organisasjoner. Den ideologiske argumentasjonen i den nasjonale pressgruppen var tema for kapittel fire. Kielfreden ble ansett som en historisk urett som gikk på den nasjonale æresfølelsen løs. Hoel og Smedal skilte seg ut i den nasjonale pressgruppen ved å henvise til polarområdene som norsk «livsrom». Begrepet ble opprinnelig lansert rundt århundreskiftet, og deretter tatt opp i nazismen. Både Hoel og Smedal fremhevet at Grønland hadde blitt oppdaget av en nordmann og to ganger kolonisert av nordmenn, derfor var øya også fremtidig norsk territorium. I tillegg hadde nordmenn særegne betingelser for å kolonisere polarområdene generelt. I Norrøna ble den norrøne ætten idealisert som landnåmsmenn og kulturspredere, men grønlandskampen var her en del av en større kulturell norrøn oppvåkning. Dommen i 1933 førte også til at de borgerlige partier mistet interesse for saken, og Norrøna ga seg to år etterpå. Som følge av Norges nederlag i Grønlandssaken i 1933, ble både bevegelsen og dens argumentasjon radikalisert. Dette hadde først og fremst å gjøre med nasjonalsosialistenes økte engasjement og eierskap til saken. Den andre delen av oppgaven handlet om andre verdenskrig og hvordan maktforholdet mellom okkupasjonsmakten og NS la trange rammer for norske østpolitiske planer, utkrystallisert i Austrveg-prosjektet. Kapittel fem viste at Austrveg-prosjektet i praksis endte opp som forhandlinger om norsk praktisk bistand til den tyske koloniseringen i Ukraina og Hviterussland, i form av mulige bedriftsetableringer og norske jordbrukskonsesjoner. Kolahalvøya var det opprinnelige området Austrveg-aktørene hadde ønsket å kolonisere. Finn Størens planlegging kulminerte da han fikk opprettet en egen institusjon i 1943, som skulle fremme den norske stats interesser i Russland. Men den fikk ingen reell betydning og prosjektet ble skrinlagt i 1944. Det var først og fremst krigsutviklingen, SS’ østpolitikk, men også Størens valg av forhandlingspartner, som minimerte sjansene for Austrveg-prosjektet. Kapittel seks var viet NS. Den ideologiske argumentasjonen i NS var sentrert rundt norske landnåm i Russland, forsøkt bevist ved Eivind Kvaalens teorier. Norske landnåm i Russland
118 inngikk i NS’ livsromsidé, hovedsakelig definert av Gulbrand Lunde. Kvaalens teorier fungerte som bevis for norsk tilstedeværelse i Russland. Han tolket teorien om varjagene fra Nestor- krøniken i nasjonalistisk retning; varjagene var norske. Både Lunde og Quisling hevdet dette, som underbygget livsromsidéen i NS. I media fikk Kvaalen kritikk for å tolke vikingtiden i nasjonalistisk retning. Kvaalens varjag-teori inngikk i NS’ større mytiske historiesyn. Oppfatningen om Odins østeuropeiske opprinnelse og som den norske kongeættens stamfar var langt mindre utbredt enn varjag-teorien. Den historiske hevden vist gjennom Kvaalens arbeider ble brukt i kombinasjon med raseideologi som legitimering av Austrveg-prosjektet. Den slaviske rase ble ansett som underlegen, og derfor ikke den rettmessige herre over de okkuperte sovjetiske områder. I Austrvegr ble den norske deltakelsen fremstilt som en ny vikingferd på gammel germansk jord. Utenom dette, var bladet ifølge funnene verken utpreget storgermansk eller norsk- nasjonalt i sin fremstilling av nordmenn i Russland.
8.1. De norske imperialistene I Grønlandssakens nasjonale pressgruppe har jeg ansett Smedal og Hoel som de ledende aktører, på tross av at Hoel aldri var med i Norges Grønlandslag. Fra 1928 ledet de den nasjonale pressgruppens aktivitet. Hoel var en nær samarbeidspartner til Smedal ved sitt arbeid i forskningsinstitusjonen NSIU. Begge arbeidet for norske polarinteresser i Ishavsrådet, og deretter i Norges Ishavskomité under krigen. Okkupasjonen av Øst-Grønland hadde mest sannsynlig ikke skjedd uten deres lobbyvirksomhet. Alle hovedaktørene i Austrveg-prosjektet hadde fartstid fra Russland og var med i ledelsen av NS i okkupasjonstiden. Støren var prosjektets største pådriver, og videreførte tanker som Quisling og Frederik Prytz hadde hatt før krigen. Aktørene i de to norske imperialistiske prosjektene var personer som engasjerte seg sterkt for norske territorielle interesser. Aktørene anså okkupasjon som et legitimt middel for territoriell ekspansjon. I Grønlandssaken handlet det om en effektiv og privatledet okkupasjon, i Austrveg om militær okkupasjon. Som en politisk og ideologisk fellesnevner kan det hevdes at hovedaktørene fremmet en norsk høyreaktivistisk nasjonalisme, som først hadde kommet til uttrykk i 1920-årene i Fedrelandslaget. Denne linjen fortsatte videre via Norges Grønlandslag, Norsk-dansk ordning og endte til slutt på maktnivå i NS og Ishavskomitéen. Nasjonalsosialistisk interesse for norsk polarpolitikk førte til at Grønlandssaken ble radikalisert som politisk spørsmål. Smedal og Hoel tilnærmet seg NS og Ragnarok etter dommen i 1933. Det politiske etablissementet holdt seg unna Grønlandssaken, mens NS satte norsk polarpolitikk på programmet fra 1933. Quisling ba Hoel om å stille til valg for NS i 1933 og Smedal samarbeidet med Quisling i grønlandsforeningen Norsk-dansk ordning. I 1936 støttet
119
Smedal Quisling etter NS’ dårlige valg. Samarbeidet mellom grønlandsaktivistene og NS kulminerte i Norges Ishavskomité under okkupasjonen. Grønlandsaktivistene og NS var tjent med samarbeidet. Hoel ble hyret inn som fanebærer for NS’ polarpolitikk, og han og Smedal hevdet etter krigen at NS-engasjementet kunne hjelpe grønlandskampen. Nasjonalsosialistenes engasjement for norsk polarpolitikk radikaliserte Grønlandssaken ved at rasisme og antisemittisme, men også livsromsoppfatningen, ble trukket inn i argumentasjonen. Smedal og Hoel brukte begge begrepet om Grønland i NS-sammenheng under krigen. Fra 1935 ble de jevnlig publisert i Ragnarok med artikler om Grønland og norsk utenrikspolitikk i polarområdene. Quisling er den eneste aktøren som hadde en finger med i begge prosjektene. Lunde var uttalt motstander av Kielfreden og anså både Russland og Grønland i det norske livsrom. Han var den fremste nasjonalistiske ideologen i NS. På den andre siden har jeg ikke regnet ham som en av hovedaktørene i NS’ Austrveg-prosjekt. Han er lite til stede i Austrveg-kildene, i tillegg døde han i 1942. Kilder tyder likevel på at de gamle grønlandsaktivistene Hoel og Smedal visste om Austrveg-prosjektet. Det ser ut til at de var positive til at Prytz og Støren viste interesse for ekspansjon i Sovjetunionen. Smedal og Prytz skal ha utvekslet ord om Prytz’ Bjarmlands-plan, og Hoel var begeistret for Størens utredning om Russland. Dette illustrerer at hovedaktørene hadde øynene åpne for ekspansjon i både øst og vest. De hadde en felles norsk imperialistisk motivasjon. Hoel og Smedal anså riktignok Quisling på ulike måter, hevdet de. Hoel hevdet selv at han ble mer skeptisk til NS-lederen med tiden. Smedal uttrykte at Quisling var den eneste norske statsleder i hans samtid som faktisk ønsket å kjempe for norsk territoriell storhet.
8.2. Et større og mektigere Norge Både Grønland og Russland ble fremstilt som norsk livsrom. De konkrete argumentene for den historiske retten i begge prosjektene var at norsk storhet i eldre tid og nordmenns høyverdige åndelige kultur legitimerte Norges livsrom. Nordmenn hadde sammenliknet med andre folkegrupper unike forutsetninger for å kolonisere rundt om i verden. Norge skulle på nytt bli et rike med det norske fastland som moderland og Norskehavet som innenlandshav. Norgesveldet som begrep ble riktignok ikke like mye brukt av Hoel og Smedal som hos Austrveg-aktørene. Men alle aktørene ønsket å revidere det norske rikets grenser med utgangspunkt i minner om et tidligere historisk territorium. Nordmenn hadde oppdaget og kolonisert områder i Europa fra vikingtiden av, og både rikene i Russland og Eirik Raudes knyttet seg til denne perioden. De norske imperialistene anså fortiden som en modell og et ideal for norsk fremtidig storhet.
120
Min studie har vist at argumentene som om det norske livsrom, som var typisk for NS’ historiesyn, også gjelder for Hoel før han gikk i NS. Hoel brukte ikke selve livsrom-begrepet før krigen, men betydningen var den samme når han hevdet at polarområdene var Norges naturlige ekspansjonsområder fordi nordmenn hadde ferdes der før og hadde unike naturdeterminerte forutsetninger for å ferdes der igjen. Det er derfor grunn til å hevde at hans senere oppfatning og begrunnelse for det norske livsrom ikke var NS-definert. Hvorvidt han var inspirert av den radikale nasjonalsosialisten Erling Winsnes’ rasetenkning i tillegg til geografen Friedrich Ratzel er usikkert, men det er ikke usannsynlig. Livsromstanken til Hoel kan ha vært inspirert av europeisk geopolitisk tenkning og deretter tilpasset norske interesser. I Austrveg ble naturligvis det norske livsrom i langt større grad raseideologisk forklart og begrunnet enn i Grønlandssaken. Det nazistiske Lebensraum-begrepet var raseideologisk forankret. Den slaviske rase inngikk i tillegg i et større fiendebilde om «jøde-bolsjevikene». Men Austrveg-aktørene brukte raseideologi til å hevde at den slaviske rase måtte vike på bekostning av den nordiske. Norsk territoriell ekspansjon fordret deltakelse i det tyske felttoget som førte en målrettet utryddelses- og mordpolitikk mot den østeuropeiske befolkningen. Smedal og Hoels rasesyn kan derimot ikke sies å ha vært eksplisitt rettet mot et annet folk. De omtalte sjeldent den grønlandske befolkning i sine arbeider, men må sies å ha fremhevet det de mente var norske høyverdige koloniseringsevner. Betydningen av raseideologien er følgelig det som utgjør den største forskjellen i argumentasjonen knyttet til de to prosjektene. Et annet funn er at NS hadde en mer omfattende oppfatning av norsk storhetstid enn det den nasjonale pressgruppen hadde, både når det gjelder tidsperiode og landområder. NS’ oppfatning om norsk storhetstid inkluderte norske riker i Russland. Nærmest konsekvent ble Norgesveldet regnet fra landnåmstiden i vikingtiden til senmiddelalderen. I norsk historiografi regnes Norgesveldet fra høymiddelalderen, og inkluderte Vesterhavsøyene, Grønland og områder i Sverige. Det ser ut til at Smedal og Hoel ikke fremmet en slik bred tolkning av Norgesveldet, annet ved enkelte tilfeller under krigen. De anså hele det nordlige polarområdet som gamle norske interesseområder, men kan ikke sies å ha uttrykt synspunktet at Norges livsrom også spesifikt gjaldt Kolahalvøya. Historiesynet i denne studien har handlet om forestillingen om norsk storhetstid, og mindre om «forfallsperioden». Det er uansett klart at storhetstiden ble kontrastert med unionsperioden som forfallstid. Det har imidlertid ikke vært min oppgave å definere et helhetlig historiesyn i de to prosjektene. I forbindelse med NS’ ekspansive nasjonalisme har jeg kommet inn på historiesynet i partiideologien, og hvordan historismen kan ha vært en inspirasjonskilde. Tradisjonell historieskrivning fremstilte norsk høymiddelalder som den ideelle territorielle
121 storhetstid. Det er også relevant at historismen var kjent med varjag-teorien på 1800-tallet. Andre teorier fra historismen dreier seg om det norske folks unike egenskaper; de kulturskapende og statsdannende evner. Jeg mener derfor at begge prosjekter representerer en nasjonalistisk historieforståelse med inspirasjon fra 1800-tallet. Historieteorier ble brukt og tolket i prosjektene for å hevde hva som var unikt ved den norske nasjon, hva den norske nasjon har oppnådd i de fjerne farvann gjennom historien og hva den norske nasjon kan oppnå i fremtiden på grunn av sine tradisjoner og sin kraft. Aktørene i prosjektene var bevisst å fremheve Norge med betydning for polartraktene, men også hele verden. Nordmenn ble påstått å være verdens mest farende folk. Denne romantiseringen av det norske folks historie nådde sitt ytterpunkt i NS’ propaganda. I hvert av prosjektene ble også nordmenns betydning som kolonister underbygget med «hva hvis»-argumenter. Hoel og Smedal hevdet at Grønland mest sannsynlig ikke hadde vært en del av Europa uten nordmennene, og Quisling og Prytz mente at Russland hadde stagnert hvis det ikke var for de norske vikingherskernes etterkommere i landet. Oppgaven har vist at aktørene må ha vært bevisst bruken av historien som retorisk middel i argumentasjonen for norsk imperialisme. Dette gjelder særlig NS’ propaganda. Minnet om en felles norsk storhetstid i fortid og framtid bygget opp en forestilling om det uforanderlige i den norske nasjonens utvikling. Slik ble forfallsperioden i unionstiden en parentes mellom to storhetsperioder. Fra 1905 skulle Norge igjen hevde sin styrke som selvstendig nasjon. Men det kan også sies at de hadde et håp om at Norge skulle oppleve en territoriell storhetstid slik som i landnåmstiden og under Norgesveldet. Slik ble storhetstanken både en overbevisning og et argumentativt grep som kunne samle folket rundt de politiske, økonomiske, vitenskapelige eller geopolitiske interessene som varierte mellom de to prosjektene. Aktørene i prosjektene ble derfor forent av en felles form for nasjonalisme, både før og etter den felles NS-forbindelsen. Denne ekspansive nasjonalismen baserte seg på minnet om et historisk rike, som ble ansett som et rettmessig norsk livsrom i moderne tid. I høyreaktivistisk kontekst ble denne nasjonalismen antiparlamentarisk og aggressiv blant annet vist i planleggingen og utføringen av okkupasjonene i 1931-32. Etter 1933 ble den høyreaktivistiske ekspansive nasjonalismen ideologisert i takt med den nasjonalsosialistiske adapteringen av Grønlandssaken. Den norske imperialismen overvintret i NS, ble radikalisert og deretter gjenopptatt i Austrveg- prosjektet. Geografisk ble den norske imperialismen rettet fra vest mot øst på verdenskartet som følge av annen verdenskrig; fra vesterveg til austerveg. Den fikk sin oppvåkning i et parti som var villig til å delta i en utryddelseskrig blant annet for å hevde norske imperialistiske interesser. Det kan derfor sies at den norske ekspansive nasjonalismen ble radikalisert til det ytterste.
122
Både Grønlandssaken og Austrveg er eksempler på at urolige innenriks- og utenrikspolitiske tider kan avle former for aggressiv nasjonalisme som vil hevde seg utad. På et generelt grunnlag kan det sies at den politiske konteksten førte til at nasjonalismen bak begge prosjekter ble skarpere og mer høyredreid i tonen enn tidligere i norsk historie. Naturligvis spilte også aktører, miljøer og ideologi inn for at nasjonalismen fikk dens form. Den relativt ferske unionsoppløsningen må også tas i betraktning her. Samtidig er det viktig å vurdere den grad av representativitet prosjektene hadde for 1930- og 1940-tallets Norge. Den norske ekspansive nasjonalismen i prosjektene kan ikke sies å ha vært utbredt. Men den var viktigst av alt basert på en oppfatning om at «lille Norge» rettmessig kunne okkupere andre lands territorier. Denne holdningen kan ikke sies å ha vært representativ for ishavsimperialismen generelt. I ishavsimperialismen var det bare folkerettslige ingenmannsland som ble annektert. Grønlandssaken skilte seg ut. Derfor vil jeg hevde at Austrveg-prosjektet ble det siste krampetaket for den aggressive ekspansive norske nasjonalismen som viste seg i Grønlandssakens nasjonale pressgruppe.
8.3. Veien videre Denne oppgaven har ikke drøftet fascisme eller nazisme i forbindelse med grønlandsaktivismen, selv om det hadde vært interessant å undersøke. En slik analyse hadde rett og slett oppgaven ikke plass til. Å analysere den nasjonale pressgruppen i et fascisme-perspektiv kan være et potensielt tema for videre forskningsarbeid.
123
Bibliografi Litteratur Angell, Stein Ivar. Frå splid til nasjonal integrasjon: norsk nasjonalisme i mellomkrigstida. Oslo: Norges forskningsråd, 1994
Blom, Ida. Kampen om Eirik Raudes land: pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921- 1931. Oslo: Gyldendal, 1973 Dahl, Hans Fredrik. De store ideologienes tid, bind 5, red. Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen, Norsk idéhistorie. Oslo: Aschehoug, 2001 ― Bernt Hagtvedt og Guri Hjeltnes. Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal Samling 1933-1945 i tekst og bilder. 2. utgave. Oslo: Pax, 1990. ― Vidkun Quisling: En fører blir til. Oslo: Aschehoug, 1991 ― Norge mellom krigene: det norske samfunn i krise og konflikt 1918- 1940. 3. utgave. Oslo: Pax, 1975 ― (red.) Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen, 1995 Dahl, Ottar. Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. 4. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 1990 Danielsen, Rolf. Borgerlig oppdemmingspolitikk: 1914-1940, bind 2, red. Francis Sejersted, Høyres historie. Oslo: Cappelen, 1984 Drivenes, Einar-Arne og Harald Dag Jølle (red.). Vitenskapene, bind 2, red. Harald Dag Jølle, Norsk polarhistorie. Oslo: Gyldendal, 2004 Emberland, Terje. Da fascismen kom til Norge. Oslo: Dreyer forlag, 2015 ― og Matthew Kott. Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Oslo: Aschehoug, 2012 ― og Jorunn Sem Fure (red.). Jakten på Germania: Fra Nordensvermeri til SS-arkeologi. Oslo: Humanist forlag, 2009 ― Religion og rase: Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945. Oslo: Humanist forlag, 2003 Eriksen, Knut Einar og Niemi, Einar. Den finske fare. Minoritetspolitikk i nord ca. 1860-1940. Oslo: Universitetsforlaget, 1981 Fure, Odd-Bjørn. Mellomkrigstid: 1920-1940, bind 3, Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo: Universitetsforlaget, 1996 Furre, Berge. Norsk historie 1914-2000. Industrisamfunnet – frå vokstervisse til framtidstvil. 5. utgave. Oslo: Samlaget, 2010 Griffin, Roger (red.). Fascism. Oxford: Oxford University Press, 2009 Jordheim, Helge. Imperium: imperialisme. Begreper i historien 1. Oslo: Unipub, 2008 Kjeldstadli, Knut. Fortida er ikke hva den engang var. En innføring i historiefaget. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 2010
124
Kolsrud, Ole. «Kollaborasjon og imperialisme». Historisk Tidsskrift 67, hefte 1-4 (1988): 241- 270 Kolstø, Pål. Russland. Folket, historien, politikken, kulturen. Oslo: Aschehoug, 2008 Langsholdt, Kirsti. ”Austrveg” – Quisling-regjeringens planer om et norsk mandatområde i øst. Fordypningsoppgave i historie. Universitetet i Oslo. 2012 Lohne, Ivar. Grønlandssaken 1919-1945: Fra borgerlig nasjonalt samlingsmerke til nasjonalsosialistisk symbolsak. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø. 2000 Moseng, Ole Georg, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo. Norsk historie 1: 750- 1537. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 2007 Moss, Walter G. A History of Russia: Volume 1. 2. utgave. London: Anthem Press, 2005 Norland, Andreas. Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyers forlag, 1973 Overy, Richard. The Dictators. Hitler’s Germany, Stalin’s Russia. London: Penguin Books, 2004 Pauley, Bruce F. Hitler, Stalin, and Mussolini. Totalitarianism in the Twentieth Century. 3. utgave. Wheeling: Harlan Davidson, 2009 Schulze, Hagen. States, Nations and Nationalism. Oxford: Blackwell publishers, 2010 Sigurdsson, Jón Vidar og Anne Irene Riisøy. Norsk historie 800-1536: frå krigerske bønder til lydige undersåttar. Oslo: Samlaget, 2011 Simonsen, Jarle. Afrikas historie. 5. utgave. Oslo: Cappelens Damm, 2009 Skarstein, Frode. «- men så kom jo 9. april i veien…». Adolf Hoel – den glemte polarpioneren. Bergen: Happy Jam Factory, 2008 Smith, Anthony. National Identity. Reno: University of Nevada Press, 1994 Søhoel, Jannicke. Historien som argument: Nasjonal Samlings historiesyn belyst gjennom bevegelsens politiske argumentasjon og et forsøk på å avklare historiesynets viktigste forbilder. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo. 1997 Sørensen, Øystein. Drømmen om det fullkomne samfunn: fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet? 2. utgave. Oslo: Aschehoug, 2012 ― Hitler eller Quisling: ideologiske brytninger i Nasjonal Samling. Oslo: Cappelen, 1989 ― Solkors og solidaritet : høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930 – 1945. Oslo: Cappelen, 1991 Sørlie, Sigurd. Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941-1945. Ph.D.-avhandling i historie. Universitetet i Oslo. 2014 Østerud, Øyvind. Hva er nasjonalisme? Oslo: Universitetsforlaget, 1994
125
Trykte kilder Bondeungdomslaget i Oslo. Bondeungdomslaget i Oslo: 30-årsskrift. Oslo: Bondeungdomslaget, 1929
Hoel, Adolf. Et oppgjør med landsmenn. Oslo: Minerva, 1951 ― Mitt liv i og for polarområdene. Oslo: Grieg, 1977 ― «Norges livsrom», red. Halldis Neegård Østbye, Nasjonalverket det Nye Norge. Oslo: Blix, 1944 ― Trues våre arktiske interesser? Oslo: Mallingske trykkeri, 1931 Kvaalen, Eivind. Dei norske landnåm i aust. Oslo: Viking forlag, 1944 ― Det norske Gardariki. Oslo: Eige forlag, 1931 Lunde, Gulbrand. Kampen for Norge. 2: Foredrag og artikler 1940-41. Oslo: Stenersen, 1942.
Smedal, Gustav. Erhvervelse av suverenitet i polarområdene. Ph.D.-avhandling i rettsvitenskap. Universitetet i Oslo. 1930 ― Før det blir for sent: artikler og uttalelser om grønlandsspørsmålet. Oslo: Fabritius, 1940 ― Nasjonalt forfall: tilbakeblikk og fremtidsmål i Grønlandssaken. Oslo: Norli, 1934 ― Opgjør og forståelse med Danmark. Oslo: Steenske forlag, 1928 ― Patriotisme og landssvik. Oslo: forfatterens eget forlag, 1949 ― Suverenitetspørsmål i polarområdene. Oslo: Blix, 1942 Quisling, Vidkun. Russland og vi. Oslo: Dybwad, 1930 ― Quisling har sagt 4: Mot nytt land: artikler og taler av Vidkun Quisling 1941- 1943. Oslo: Blix, 1944
Arkivmateriale Artikler referert i fotnotene som «tilgjengelig i landssviksak» sorteres under i de enkeltes landssviksaker. Riksarkivet: Førerens og ministerpresidentens kanselli. Utenriksavdelingen, 1941-1944, S-3485 Privatarkiv Frederik Prytz nr. 749 Landssviksarkivet S-3138: Adolf Hoel dnr. 4208, Gustav Smedal NB-sak 26, Georg Lund hnr. 233, Eivind Kvaalen hnr. 3971, Finn Sofus Støren hnr. 5843, Alf Larsen Whist dnr. 1098
Norsk Hjemmefrontmuseum: privatarkiv Adolf Hoel NHM 448 Nasjonalbiblioteket Håndskriftsamlingen: Gustav Smedal, Eivind Kvaalen
126
Tidsskrifter Ragnarok 1935-1945 Austrvegr 1942-45 Norrøna 1927-1935
Aviser Fritt Folk Aftenposten Dagbladet
Nettsider Drivenes, Einar-Arne. «Adolf Hoel – polarforskeren i politikkens tjeneste». Norsk polarhistorie. 07.03.16. http://www.polarhistorie.no/artikler/2008/Hoel%20og%20det%20norske%20livsrom/pri nt_artikler_view Hobson, Rolf. «Operasjon Barbarossa og Generalplan Ost (utdypende artikkel)». Holocaust- senteret. 18.10.11. http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord- under-nazismen/holocaust/operasjon-barbarossa-og-generalplan- ost/generalplan%20og%20germanisering%20utdypende Holocaust-senteret. «Generaplan Øst og Operasjon Barbarossa (kort artikkel)». 06.09.13. http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under- nazismen/holocaust/operasjon-barbarossa-og-generalplan-ost/generalplan-ost-og- operasjon-barbarossa.html «Forestillingen om Det tredje riket». 06.09.13. http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under- nazismen/bakgrunn/ideologi/forestillingen-om-det-tredje-riket.html Riksarkivet. «Norsk Lebensraum i øst?». 01.09.10. https://arkivverket.no/arkivverket/Bruk- arkivet/Nettutstillinger/Riksarkivets-vaarslipp-2010/Norsk-Lebensraum-i-oest Rudborg, Bjørn. «Hans Reynolds – grønlandsaktivist og poet». Telemark museum. 23.08.16. http://telemarkmuseum.no/artikkel/hans-reynolds-gr%C3%B8nlandsaktivist-og-poet Skarstein, Frode. ««A cursed affair» - how a Norwegian expedition to Greenland became the USA’s first maritime capture in World War II». Polar Research 26, (2007): 181-194. 11.08.16. http://www.polarresearch.net/index.php/polar/article/view/6230
127
Leksikonartikler på nett Dahl, Hans Fredrik. «Vidkun Quisling», Norsk biografisk leksikon. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Vidkun_Quisling «Frederik Prytz», Norsk biografisk leksikon. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Frederik_Prytz «Gulbrand Lunde», Norsk biografisk leksikon». 13.02.09. https://nbl.snl.no/Gulbrand_Lunde
D’Amico, Giuliano. «Bjørnstjerne Bjørnson», Store norske leksikon. 30.09.16. https://snl.no/Bj%C3%B8rnstjerne_Bj%C3%B8rnson Drivenes, Einar-Arne. «Adolf Hoel», Norsk biografisk leksikon. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Adolf_Hoel Jørgensen, Torstein. «Hans Egede», Norsk biografisk leksikon. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Hans_Egede Knutsen, Ola Fagelund. «Imperialisme», Store norske leksikon. 11.07.16. https://snl.no/imperialisme Mardal, Magnus A. «Kieltraktaten», Store norske leksikon. 18.02.16. https://snl.no/Kieltraktaten Rekdal, Jan Petter. «Carl Marstrander», Norsk biografisk leksikon. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Carl_Marstrander Rekvig, Ole-Petter. «Gustav Smedal», Norsk biografisk leksikon. 13.02.09. https://nbl.snl.no/Gustav_Smedal Simonsen, Kjetil. «Nasjonal Samling», Store norske leksikon. 18.02.16. https://snl.no/Nasjonal_Samling Tvedt, Knut Are. «Grønlandssaken», Store norske leksikon. 24.02.14. https://snl.no/Gr%C3%B8nlandssaken
Leksikonartikler uten forfatter står oppført i fotnotene.
128