Nasjonal, europeisk eller atlantisk?

En idéanalyse av det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet omkring Ukraina-konflikten

Ena Pinjo

Masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

Mai 2016

0

1

Nasjonal, europeisk eller atlantisk?

En idéanalyse av det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet omkring Ukraina-konflikten

Til de som alltid gjør meg glad – familien min.

2

3

Copyright: Ena Pinjo

2016

Nasjonal, europeisk eller atlantisk? En idéanalyse av det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet omkring Ukraina-konflikten

Ena Pinjo http://www.duo.uio.no

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

Antall ord: 29 776

4

Sammendrag

En idéhistorisk reise gjennom norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk viser et man kan organisere ideer som grunnleggende idétradisjoner, som har vært førende for norske beslutningstakere. På denne bakgrunn ble det konstruert en nyskapende modell, som inkluderte tre grunnleggende idétradisjoner i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk; atlantisk, europeisk og nasjonal sikkerhetsorientering. Dette analyseskjemaet ble så benyttet for å analysere det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet i forbindelse med Ukraina-konflikten (2014 og 2015). Ukraina som case er interessant, ettersom konflikten aktiviserte Norges forhold til to sentrale alliansepartnere. På den ene side NATO, som har vært vår sikkerhetspolitiske forankring siden Den kalde krigen. På den annen side EU, som gradvis har overtatt ansvaret for ikke-militær krisehåndtering i Europa, og som huser en rekke av Norges nære alliansepartnere. Det som resulterte i norsk tilslutning til EUs sanksjonspolitikk overfor Russland, underbygger det tette forholdet mellom Norge og Unionen. Dilemmaet som reiser seg er imidlertid at Norge formelt står utenfor Unionen, når det som mange anser for å være det mest sensitive temaet i norsk sikkerhetspolitikk diskuteres i Brussel – nemlig vårt forhold til Russland som nabo. Likevel syntes ikke dette å bli problematisert, og det var dette som motiverte denne studien.

Med hjelp av analyseverktøyet kunne jeg vise hvordan det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet i forbindelse med Ukraina-konflikten balanserer mellom de tre definerte idétradisjonene. Ikke bare hvilket blandingsforhold som trådte frem av ideer, men også hvor spenninger og dilemmaer oppstår i uttalelser fra offisielt hold. Idéanalysen viste at EU stadig blir en mer relevant aktør i norsk sikkerhetspolitikk, men Unionen blir samtidig ”nøytralisert” gjennom det som inngår i en naturlig forlengelse av den atlantiske idétradisjonen. Denne orienteringen fikk også delvis forrang fremfor samarbeid med vår store nabo, og tilsidesatte det tradisjonelle norske fredsarbeidet, både hva som angår konfliktforebygging så vel som nedrusting.

5

Forord

Skipet kom i havn – akkurat slik du sa, Øivind.

Først og fremst en stor takk til mine to flotte veiledere, Anders Kjølberg og Øivind Bratberg. Dere er hedersmenn!

Tusen takk til Kathinka Rinvik Bratberg og alle andre som har tatt seg tid til å komme med nyttige innspill og tips.

Og takk til Thale, Teresa, Vilde og Knut-Andreas for fine samtaler, gode diskusjoner og ikke minst latter. Dere har gjort dagene på SV uforglemmelige. Ikke minst Maiken Alm.

Nå kaster jeg ankeret.

6

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ...... 8 1.1 Et nytt bakteppe ...... 8 1.2 Problemstilling og formål ...... 10 1.3 Datamateriale ...... 11 1.4 Begrepsavklaring: Sikkerhetspolitikk og sikkerhet ...... 12 2 Teori og metode ...... 14 2.1 Konstruktivismen som teoretisk utgangspunkt ...... 14 2.1.1 Posisjonering av studien ...... 16 2.2 Ideer ...... 16 2.2.1 Nasjonal sikkerhetsidentitet ...... 17 2.3 Idéanalyse ...... 20 2.3.1 Ukraina som case ...... 21 2.3.2 Idealtyper: Fremgangsmåte og utfordringer ...... 23 2.3.3 Validitetshensyn ...... 24 3 Historisk lesning av politikkområdet ...... 26 3.1 1905-49: Fra nøytralitet til NATO-medlemskap ...... 26 3.2 Den kalde krigen: Geopolitikk og alliansemedlemskap ...... 28 3.2.1 1949-89: ”Alliansen i alliansen” ...... 30 3.3 1989-1999: Atlantisme og territorielt forsvar ...... 32 3.4 2000-tallet: Internasjonale militære operasjoner ...... 34 3.4.1 Spenninger i det norsk-amerikanske forholdet? ...... 36 3.4.2 Hjem igjen ...... 38 Oppsummering ...... 39 3.5 Norge og EU ...... 40 3.5.1 Først halvdel av 1990-tallet: EU som supplement til norsk sikkerhetspolitikk ...... 41 3.5.2 Andre halvdel av 1990-tallet: Kompensasjon for utenforskapet ...... 44 3.5.3 2000-tallet: ”Troops for influence” ...... 47 3.5.4 Norge i spagaten mellom EU og USA ...... 48 Oppsummering ...... 50 4 Empirisk analyse ...... 52 4.1 Operasjonalisering ...... 52 4.2 Analyseskjema og analyse ...... 53 5 Avsluttende refleksjoner og konklusjon ...... 83

Litteraturliste…………………………………………………………………………………………………….. 89

7

1 Innledning

Norge er uløselig en del av Europa, både historisk og geografisk, noe som tilsier at politikken Norge fører utad er knyttet til aktører og begivenheter innen Europas rammer. På den annen side fremstår Europa ofte som ”den andre” i norsk identitetskonstruksjon, som en kontrast til ”det typisk norske” (Neumann 2009). I norsk utenriks- og forsvarspolitikk har dette også sammenheng med at vår internasjonale rolle dels har vært knyttet til den atlantiske alliansen snarere enn til Europa. Under Den kalde krigen var sikkerhetspolitikken sterkt påvirket av den bipolare strukturen, hvor den norske sikkerhetsidentiteten var dypt forankret i NATOs institusjoner og en spesifikk politisk kultur. Den atlantiske identiteten ble stående etter Den kalde krigens slutt, gjennom et reformert NATO som har vist seg å fortsatt ha livets rett.

Til tross utenforskapet til EU, har Norge i stadig større grad tilpasset seg Unionen, også som forsvars- og sikkerhetsaktør. Denne tilpasningen har samtidig vært instrumentell, mens verdiene bak norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har vært forankret i tradisjonelle ideer og identitet. Ifølge Sjursen (1999:48) har formålet med andre ord vært å bevare det bestående så godt som mulig. Så lenge NATO er relevant, har Unionen ikke vært avgjørende for norsk territoriell sikkerhet (Græger 2011).

1.1 Et nytt bakteppe

Oppløsningen til Sovjetunionen førte til endrede rammebetingelser for europeisk sikkerhet. Dette skulle vise seg å skyte fart på den europeiske integrasjonsprosessen, hvor EU utviklet seg fra å være en økonomisk til gradvis også å bli en politisk sikkerhetsaktør. For NATO var det i første omgang såkalte ”utenfor området”-operasjoner som gjaldt. Med hensyn til opprettholdelse av NATOs relevans, flyttet samtidig den militære transformasjonsprosessen innad i NATO seg fra ”out of area” til ”out of business” etter århundreskiftet (Græger 2005a:219). Som et resultat ble det også mer godtatt i NATO at EU skulle overta ansvaret for krisehåndtering i Europa, mens NATOs og USAs fremste oppgave befant seg utenfor kontinentet. Men, alt under det premiss at Europa som kaldkrigsarena og et aggressivt Russland hørte fortiden til.

8

Etter en lengre periode med samarbeid og dialog kan forholdet til Russland nok en gang plasseres i en stormaktdiskurs. Russlands militære intervensjon i Ukraina og annektering av Krim-halvøya (februar-mars 2014) førte til at tradisjonell europeisk sikkerhet igjen ble satt på vestlig dagsorden. Der Russlands ”femdagerskrig” mot Georgia (2008) igangsatte usikkerhet, har Russlands handlemåter i Ukraina forsterket disse. Krim skiller seg samtidig fra Georgia- krigen, gjennom en mer profesjonell og modernisert maktbruk, samtidig som landets myndigheter har vist at de ikke nøler med å bruke forsvaret når det gjelder landets geopolitiske interesser (Åtland og Hakvåg 2014:17).

Mens Russland begrunnet sine handlinger i Ukraina med beskyttelse av den russiskspråklige minoriteten, ble det fra vestlig ståsted understreket overskridelse av den internasjonal folkeretten, samt en rekke bilaterale og multilaterale avtaler. Som et svar på dette innførte USA, EU og en rekke andre stater økonomiske og politiske sanksjoner, rettet mot russiske statsledere. Landet ble videre utelukket da de ledende (G7/G8) landene samlet seg i Brussel i juni 2014, noe som ikke har vært tilfellet siden 1998. I tillegg frøs NATO-medlemslandene alt flernasjonalt og unilateralt samarbeid. NATO økte samtidig sitt nærvær i de østlige medlemslandene og igangsatte militære øvelser i deres nærområder, men understrekte forsvarsalliansen ikke skulle være en ledende kraft når det gjaldt presset mot Russland (ibid:17-25).

I forbindelse med Norges tilslutning til EUs sanksjoner uttalte daværende EØS-/EU-minster, Vidar Helgesen: ”Etter 25 års fravær er sikkerhetspolitikken tilbake i hjertet av Europa. I motsetning til under Den kalde krigen, er det EU som er hovedaktør når vestlige reaksjoner mot Russland diskuteres; blant annet tiltak på det viktige energiområdet” (Aftenposten, 8. august). Sikkerhet er ikke kun et resultat av militære kapabiliteter, og EU er sterk på sivil krisehåndtering. På den andre side kan en utvikling i retning av EU som stadig mer aktiv og sentral aktør vise seg å medføre en rekke utfordringer for Norge, som har uttrykket en annen sikkerhetsidentitet (Kjølberg 2007:17). Dette innebærer at Norge står utenfor forhandlingsbordet når viktige saker som involverer landets forhold til Russland blir fattet og diskutert i EU.

Utfordringene Norge står overfor tilskrives imidlertid ikke bare sanksjonspolitikken, men også fordi en rekke norsk-russiske tiltak og aktiviteter på det militære området har blitt suspendert (Åtland og Hakvåg 2014:26). For Norge, som både deler og har konfliktfylte grenser med Russland i nord, har dette sparket bena under den tradisjonelle frykten for at

9 dette skal få negative innvirkninger på den sikkerhetspolitiske situasjonen i regionen. Ifølge Åtland og Hakvåg (ibid.:26) vil det som vanligvis karakteriseres som et gjensidig åpent forhold mellom landenes militære styrker gradvis kunne bli svekket, og erstattet med økt mistro og mistenkelighet, samt redusert innsikt i den andre part kapasiteter, intensjoner og trusselpersepsjoner. Videre vil dette kunne få betydning for Russlands adferd i krisesituasjoner dersom uoverensstemmelser skulle finne sted. Men, som forfatterne anerkjenner, er Arktisk (heretter nordområdene) ikke Ukraina. Russland har politiske og økonomiske interessehevdelser i begge regionene, men situasjonen i nordområdene er mer pragmatisk, forutsigbar og stabil, til sammenlikning med de tidligere post-sovjetiske områdene (ibid.:26-27).

I lys av en aktivistisk sikkerhetspolitikk fra EU, nå på det området som i Norge har vært nært knyttet til nasjonal sikkerhet, vil man kunne forvente en viss debatt, knyttet til interesser og identitet. Dette vil videre kunne sette en rekke ideer i spill – hovedingrediensen i denne oppgaven.

1.2 Problemstilling og formål

”By specifying what kind of ideas serve what function, how ideas of different types interact with one other, how ideas change over time, and how ideas shape and are shaped by policy actors’ choices, social scientists can provide greater analytic purchase on the question of exactly how ideas matter” (Béland og Cox 2011:25).

Fra et liberalt-demokratisk ståsted er det påfallende hvor mye av tankegodset som fortsatt deles med allierte innad i NATO og i EU, noe tilslutningen til EUs sanksjonspolitikk illustrerer. Ser man imidlertid på sikkerhetspolitisk praksis og idégrunnlaget for ført politikk, spesielt etter år 2000, kan Norge i noen grad virke å veksle mellom to hovedspor. Et overordnet hensyn hos norske myndigheter har vært å unngå at en konflikt i nord kan bli for stor for Norge, men for liten til at NATO involverer seg. Kanskje mer uventet er det derfor at Norge med hensyn til innholdet i sikkerhetspolitikken også er i utakt med resten av Europa (Sjursen 1999:56), noe som i noen grad gjenspeiler seg i den norske militære praksisen etter århundreskiftet. Hvordan kan man forstå denne tvetydigheten, og hvordan passer norsk sikkerhetspolitisk tenkning i dag inn i en større analyse av utenriks- og sikkerhetspolitikkens idéutvikling? Disse to spørsmålene har motivert denne oppgaven. Det siste underliggende

10 spørsmålet er hvordan historien kan hjelpe med å ”denøytralisere” og forstå den norske utenrikspolitiske tilpasningen til EU i forbindelse med dagens konflikt i Ukraina. Oppgavens problemstilling kan nå formuleres:

Hvilke idétradisjoner har vært førende i norsk sikkerhetspolitisk historie siden 1945, og hvordan kommer disse til uttrykk i den politiske debatten om Ukraina-konflikten?

Av denne problemstillingen følger det at jeg utelater en rekke faktorer fra analysen, herunder den internasjonale (strukturelle) kontekst, de konkrete beslutningsprosesser, de sentrale aktørenes motiver og intensjoner, samt samspillet mellom ulike aktører? Dette overser ikke viktigheten av å studere disse faktorene, og slike analyser vil kunne bidra med verdifull kunnskap om hvorfor. I det jeg studerer ideer (og idétradisjoner) legger jeg imidlertid til grunn at ideer virker inn på politiske beslutninger. De kommer til uttrykk i debatt og brukes som begrunnelse for konkrete beslutninger (jf. kap. 2). Problemstillingen er todelt. Den første delen vil være en analyse av historien, med det siktemål å organisere ideer som grunnleggende idétradisjoner. Disse vil forstås som idealtyper – et sett av ideer som er formulert i sin rene form – og vil presenteres i et analyseskjema som munner ut av den historiske lesningen (kap. 3). Deretter vil jeg i selve den empiriske analysen kartlegge den politiske debatten, med idealtypene som rammeverk (kap. 4). På den måten vil jeg kunne belyse og besvare problemstillingens andre del, altså hvordan disse idéene faktisk ser ut i det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet i forbindelse med Ukraina-konflikten, samt kartlegge spenningen mellom det som jeg legger til grunn er to konkurrerende grunntradisjoner i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, hva som angår alliansetilknytning så vel som tilhørende verdisett.

1.3 Datamateriale

Datamateriale i denne oppgaven tar for seg stortingsdebatten rundt utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelser for 2014, 2015 og 2015. De utenrikspolitiske redegjørelsene vil også analyseres. Politiske taler, andre dokumenter, og øvrige uttalelser og debatter faller utenfor denne avgrensningen, men vil bli benyttet i de tilfeller de kan kaste lys over, eller understøtte, diskusjonen i den empiriske analysen. Det empiriske materiale er basert på tilgjengelighet, reliabilitet og representativitet, og på overordnet plan: Relevans.

11

Overnevnte tilsier samtidig det finnes annet tekstmateriale som kunne vært interessant å studere nærmere for å besvare oppgavens problemstilling, noe som også har blitt vurdert. Et argument for det valgte datamateriale er at utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelser og de påfølgende stortingsdebattene forekommer årlig. På den annen side vil hyppighet være fordelen med for eksempel såkalte ”ekspertuttalelser”, noe som med andre ord begrenser denne oppgaven. Den samme fordelen har trolig også politiske taler. Til tross for at perioden jeg ser på kan hevdes å være relativt kort, vil jeg likevel argumentere for at det ville vært krevende å forsvare datautvalgets representativitet. Som et alternativt til dette igjen kunne jeg sett på statsministerens taler, for eksempel. Det helhetlige fokuset ville samtidig kunne blitt overført til partiet statsministeren representerer. Selv om jeg kommer inn på hva de ulike partiene vektlegger, er ikke hovedfokuset interne splittelser i norsk politikk. Mitt fokus kan enn så lenge, før jeg kommer tilbake til det, oppsummeres slik: ”[P]arliamentary debates would arguably be more focused on practical policy development and interaction with other parties” (Dahle 2014:24).

1.4 Begrepsavklaring: Sikkerhetspolitikk og sikkerhet1

Det finnes ingen enkel, altomfattende definisjon av hva sikkerhetspolitikk dreier seg om. Begrepet ”sikkerhetspolitikk” ble introdusert etter 1945, som betegnelse på syntesen mellom utenriks- og forsvarspolitikk (Skogrand 2004:157). Den tradisjonelle forståelsen av ”sikkerhet” viser til fraværet av en militær trussel fra andre stater, og sikkerhetspolitikk skal dermed ivareta dette (Skogrand 2004:101). Omkring oppløsningen til Sovjetunionen og Den kalde krigens slutt, ble denne type trussel oppfattet som mindre pressende i mange vestlige land, og et utvidet sikkerhetsbegrep ble introdusert på slutten av 1980-tallet (Kjølberg 2006:1). Kort sagt, så fikk det ikke-militære aspektet et sterkere fokus, samt sikkerhet for andre aktører enn staten (Kjølberg og Jeppesen 2001:20).

Mens en tradisjonell definisjon vektlegger statens adferd og de politiske avgjørelsene som ligger bak (Knutsen, Leira og Neumann:11), argumenterer Wæver (1995) for at begrepet ”sikkerhet” bør inkludere hvordan aktøren selv vurderer egne sikkerhetsbehov, og hvordan de

1 Denne oppgaven betrakter sikkerhetspolitikk som en integrert del av statens utenrikspolitikk, og i enkelte tilfeller vil begrepene kunne benyttes om hverandre. 12 kan endres over tid, ettersom trusler en stat kan stå ovenfor har blitt utvidet og mer komplekse. I tråd med dette vil ”sikkerhet” her avgrenses til hva norske politiske aktører presenterer som sikkerhetspolitiske problemer gjennom sikkerhetisering eller de- sikkerhetisering. Disse to begrepene viser til prosessen med hensyn til når, hvorfor og hvordan ulike temaer blir inkludert eller ekskludert som sikkerhetsproblemer (ibid.). I motsetning til mer rigide definisjoner, antas det at aktøren selv (den såkalte sikkerhetisering- aktøren), og ikke analytikeren, definerer om noe burde anses som en essensiell trussel eller ikke, og således bruke ”ekstraordinære” midler for å håndtere utfordringen (Buzan m.fl. 1998:21). Dette innebærer samtidig at sikkerhet er relativt – det som oppfattes som sikkerhet for én stat, må ikke nødvendigvis oppfattes som sikkerhet for en annen. Verdt å merke seg er at noe som presenteres som sikkerhet ikke automatisk vil resultere i sikkerhetisering, men vil være det Buzan m.fl. kaller et ”sikkerhetisering-steg”. Sikkerhetisering, på sin side, krever at dette ”steget” aksepteres i samfunnet.

Men er dette nok? Det syntes hensiktsmessig å ta utgangspunkt i utenrikspolitisk debatt rundt Ukraina-konflikten, ettersom man unngår den ”intellektuelle uenigheten” om det utvidede sikkerhetsbegrepet (Rieker 2006:8). På den annen side kan det for eksempel være vanskelig å si noe om sikkerheten til et isolert objekt, si Ukrainas sikkerhet. Som vært inne på kan det argumenteres for at sikkerhet må studeres innenfor en videre ramme, som vurderer det internasjonale system som staten er en del av, samt statens maktmidler og mottakelighet (Brandt-Hansen 2000:13). Denne oppgaver retter imidlertid fokus på et annet aspekt ved utenriks- og sikkerhetspolitikken – på de forestillingene som gir handling mening og de idéene som gir den retning. Samtidig er det ikke mulig å dekke alle relevante aspekter innenfor rammen av en masteroppgave, eller særlig formålstjenlig i forhold til problemstillingen og analytisk forenkling. Endelig viser det seg også et stadig større behov for å innlemme flere nivåer og sektorer i sikkerhetsanalyser (Wæver 1995), og det er denne forståelsen som legges til grunn i denne oppgaven.

13

2 Teori og metode

Først må et teoretisk rammeverk etableres for å belyse betydningen ideer og identitet har for nasjonal sikkerhetspolitikk. Denne oppgaven benytter idéanalyse som teori og metode. En idéanalyse, med utgangspunkt i sosialkonstruktivismen (forkortet konstruktivismen), antar ideer har betydning for politikkutforming, gjennom at ideer som ligger til grunn for nasjonale beslutningstakere får utløp i nasjonal utenrikspolitikk. Formålet med oppgaven er imidlertid ikke å teste konstruktivismens relevans, men snarere å undersøke hvordan ideer som er bærende for norsk sikkerhetspolitisk identitet kommer til uttrykk i debatten omkring Ukraina- konflikten og gir retning til norsk politikk på området.

2.1 Konstruktivismen som teoretisk utgangspunkt

Ideers betydning i det sosiale og politiske liv har vært en evig debatt, og det eksisterer fortsatt ingen bred enighet. De hyppigst brukte systematiske tilnærmingene i studiet av internasjonale politikk, realismen og liberal institusjonalismen, tar begge utgangspunkt i rasjonelle modeller, hvor det legges til grunn at stater er egeninteresserte og nyttemaksimerende (Godstein og Keohane 1993:4). Enkelt illustrert, hvis det er i en stats interesse å velge A fremfor B, så kan man anta det er A som blir valgt. Med en slik forutsetning er aktørenes interesser og preferanser gitte, og fokuset vil snarere være på ulike begrensninger eller hensyn aktørene må ta i betraktning. Slike studier gir imidlertid ikke ideer stor betydning (ibid.:4).

Fra slutten av 1980-tallet fikk det konstruktivistiske vitenskapssynet økt betydning for studiet av internasjonal politikk. En vesentlig drivkraft var opphøret av Den kalde krigen, som åpnet for større analytisk bredde i tråd med staters antatte handlingsrom utad (Agius 2013:87). Med sin påstand om at ideer har en betydning, kan konstruktivismen betraktes som et korrektiv til enhetlig, rasjonell aktør forutsetningen. Som en av konstruktivismens pionerer, Alexander Wendt, uttrykket det: ”Anarki er hva stater gjør det til” (Wendt 1992). Denne tittelen viser til at objektivt definerte interesser ikke er tilstrekkelig for å predikere handling, men snarere må interesser erkjennes og tolkes for å utgjøre grunnlag for handling (Bratberg 2014:76-77). Det vil si at en systematisk drøfting av ideene som har bidratt til å styre denne adferden vel så

14 viktig. Dermed trekkes det ikke et skille mellom ideer og interesser: ”Interesser er ideer i den form de blir til faktisk politikk” (ibid.:77). For slik konstruktivister forstår politiske tenkning, og spesielt sikkerhetspolitisk tenkning, formes den både av ideer og materialitet (Agius 2013:88). Politikk endres og utvikles dels fordi nye ideer oppstår, dels ved ytre påvirkning fra materielle faktorer. Forståelse av politiske tenkning krever derfor forståelse av dens materielle og idémessige kontekst, og følgelig argumenteres det for at ”ideas matter, as a result of a system of interacting multiple causes of witch they are a part of” (Goldstein og Keohane 1993:30).

Imidlertid vil ikke alle være enige i at ideer (eller idétradisjon) er egnet til å forklare politisk adferd eller beslutninger. For mange statsvitere er ideer enten ubetydelige, eller så betraktes de som et epifenomen, det vil si at de ikke eksisterer i kraft av seg selv, men bare som et aspekt ved andre ting (Neumann 2001:124), som et verktøy for overtalelse eller rettferdiggjøring av et mål som allerede er fastlagt fra annet hold (Agius 2013:91). Béland og Cox (2011:3), derimot, argumenterer for at ideer former hvordan vi forstår politiske problemstillinger, samt definerer våre mål og strategier, noe som videre uttrykkes i tale om politikk. Ved å definere våre verdier og preferanser, bidrar ideer til at enkelte faktum blir ansett som viktige, mens andre nedprioriteres (ibid.:3). Dette har videre konsekvenser, noe Marcussen oppsummerer godt: ”Ved å gi oss et politisk språk, en politisk agenda, og en politisk rolle, konstruerer ideer en politisk aktør i et politisk spill” (2000:26, min oversettelse). Politikere motiveres dermed av en rekke ideer, herunder hva som er ønskelig, passende, legitimt etc. (Béland og Cox 2011:3). Og så fort ideer influerer det organisatoriske designet, vil dere innflytelse reflekteres i de organisasjonene og de individene interessene omfatter: ”In general, when institutions intervene, the impact of ideas may be prolonged for decades or even generations” (Goldstein og Keohane 1993:20). Dermed kan man si at ideer definer universet av muligheter på det mest grunnleggende nivået (ibid.:4), men så fort enkelte ideer blir grepet fremfor andre, vil de også fungere som en ressurs for beslutningstakere, basert på et hvelv av erfaring og etablerte synspunkt, og som noe vanskeligere vil endres raskt.

Med et fortolkende vitenskapssyn som utgangspunkt i denne oppgaven, er dermed premisset at mening – det vil si ideer og oppfatninger – ligger til grunn for politisk handling. Det er imidlertid viktig å påpeke at konstruktivisme fordrer et bredere perspektiv på hvem som er med og driver utenrikspolitikk. Konstruktivister er uenige om hvem som er relevante aktører

15 for utenrikspolitikken – med hensyn til meningsdannelse så vel som beslutningsprosesser. For eksempel har Wendt i stor grad et elitistisk ståsted, mens andre konstruktivister vil mene ideer munner ut av en bredere samfunnsdebatt (Fierke og Jørgensen 2001:5). Hopf, for eksempel, går bredere ut når det gjelder meningsdannelse, og mener tekstproduksjon på alle nivåer av samfunnet har betydning for formingen av utenrikspolitisk identitet. Men, de fleste idéanalytikere har et langt snevrere utsyn, som her i større grad vil være relevant for det historiske kapitlet og for selve analysen i oppgaven. Dette er også fremstillingsformen i idéhistoriske gjennomganger av utenriks- og sikkerhetspolitikk (jf. Græger 2005c; Rieker 2006; Sjursen 1999). Dette vil utdypes og forlenges under punkt 2.2.1.

2.1.1 Posisjonering av studien

Mens konstruktivister forenes omkring ideers sentrale betydning, strides de om hvordan man undersøker identitet. Dette har ført til at vitenskapssynet gjerne deles i to hovedleirer, kritisk og konvensjonell konstruktivisme, men også internt innad i leirene finnes noe uenighet (Agius 2013:97-100). Kritisk konstruktivisme er først og fremst opptatt av å vise det vilkårlige eller tilfeldige i tolkninger – det finnes ingen objektive og observerbare sannheter (Hopf 1998). Såkalte konvensjonelle konstruktivister, deriblant Wendt og Hopf, legger til grunn at der er mulig å tolke ut ideer og beveggrunner, og at konstruktivisme først og fremst skiller seg ut ved å legge vekt på ideer og identitet som forklaring på handling (ibid.). I tråd med oppgavens formål posisjonerer denne studien seg til konvensjonelle konstruktivisme. Som tidligere nevnt er dette samtidig kun det teoretiske utgangspunktet, og oppgaven har ikke som hensikt å teste perspektivets relevans.

Diskusjonen videre (punkt 2.1.1 og 2.1.2) er innlemmet for å forstå og forklare utenrikspolitisk tenkning bedre, og hvordan ideer kan fremtre som kollektive retningsvisere for beslutningstakere.

2.2 Ideer

En idé vil her forstås som ”en tankekonstruksjon, som til forskjell fra inntrykk og holdninger utmerkes av en viss kontinuitet” (Bergströms og Boréus sitert i Bratberg 2014:149). Ideer kan være normative og deskriptive i sitt uttrykk. Ideer som uttrykker en verdivurdering, altså hva

16 man mener er et gode, verdt å strebe etter etc., er normative (Bratberg 2014:58). ”Demokrati er en god styreform”, eller ”NATO-medlemskap er viktig”, er begge eksempler på normative ideer. Deskriptive ideer, på sin side, er antagelser om hvordan verden er, og kan fremtre slik: ”Medlemskap i NATO gjør forsvarets krigsforebyggende terskel høy og troverdig”. Dermed innlemmer de ofte en antagelse om årsakssammenhenger. Ideer som innbefatter en årsakssammenheng i streng forstand, det Goldstein og Keohane kaller ”causal beliefs”, vil ofte kunne understøttes eller tilbakevises empirisk (Goldstein og Keohane 1993:8). For eksempel kan forskning belyse hvorvidt skattenivå har betydning for arbeidsvilje, eller om jagerfly styrker norsk forsvarsevne. Ifølge forfatterne vil normative ideer derfor ha den sterkeste påvirkningen på aktørers handlinger og adferd – og spesielt dersom disse ideene er iboende i symboler og kultur, og knyttes til menneskers oppfatning av egen identitet, vil de kunne fremprovosere sterke følelser og lojalitet (ibid.:8).2 Men, som forsøkt illustrert gjennom eksemplene, vil deskriptive ideer gjerne være forankret i en normativ idé, i hvert fall i praksis.

2.2.1 Nasjonal sikkerhetsidentitet

Identitet står sentralt i konstruktivistiske studier, og knyttes til spørsmål om hvordan nasjonale interesser oppstår. Ifølge Hall (1993:51) må et ”vi” etableres, før en nasjons interesser kan artikuleres. Identiteter kan være kollektive så vel som individuelle, men denne oppgaven retter fokus mot sistnevnte, og mer presist, mot nasjonal sikkerhetsidentitet. Slike kollektive identiteter oppstår ikke bare, men er en del av en historisk samhandlingsprosess, som konstrueres gjennom delte ideer eller oppfatninger. Generelt refererer “kollektive identiteter” til at individer, med en oppfatning av felles eller delte faktorer, vil forme et “forstilt felleskap” (Anderson 19991). Ut i fra denne logikken forklares også nasjoner som resultat av forestilte fellesskap, som oppstår mellom lesere (og i dag seere) med tilgang på samme kunnskap. Ifølge Frederking (2003:364-5) er slik ”felles” kunnskap en viktig faktor for identitetsformasjon, fordi det etableres en felles forståelse mellom individer, samfunn, stater og systemet av stater.

Hvis kollektiv mening og delt kunnskap konstituerer verden og hvordan man responderer på den, er det opplagt at dette fellesskapet vil ha nasjonalstaten som ramme? Bakke (1995) argumenterer for at det starter med eliter og sprer seg til det bredere laget av folket, ved at

2 Goldstein og Keohane (1993:8) bruker religion som eksempel. 17 visse fellestrekk over tid fremstår som konstituerende for det nasjonale fellesskapet. Ofte er identiteter et resultat av mer eller mindre bevisste forsøk fra en politisk elite å formulere hva det innebærer å være en nasjon, ved å fokusere på fellestrekk (Riste 2001:201). Det vil imidlertid bare oppnås konsensus om enkelte av disse konstruksjonsforsøkene, men det er nettopp denne brede enigheten som gjør at det kan kalles en nasjonal (eller statlig) identitet.

Nasjonale identiteter skiller seg fra andre kollektive identiteter ved at de tar lengre tid å konstruere og er dypt forankret i institusjoner og en bestemt politisk kultur (ibid.:201-2). En oppfattelse av konstituerende trekk ved nasjonen tilskrives dermed dels hva gruppen har felles, men i tillegg hva den har felles i motsetning til ”de andre” (Bakke 1995). Identiteter er derfor relasjonelle, ettersom en gruppe vil være avhengig av andre grupper å forholde seg til, for å kunne definere seg selv. Ifølge Neumann vil en gruppes samtale om ”de andre” være en samtale om hvem ”vi” er (2001:125). Videre er identiteter komplekse, ettersom de også kan overlappe og være situasjonelle (Hall 1993:54). Sistnevnte viser til at enkelte identiteter kun aktiviseres i enkelte sammenhenger, avhengig av hvilket politikkområde det er snakk om (Neumann 2001:125). Det betyr også at enkelte identiteter vil kunne være relativt sterkere eller mer politisk relevante, samt konkurrerende på ulike nivåer (Bakke 1995).

Med overnevnte i bakhodet – hvordan kan utenrikspolitikk betraktes som identitetspolitikk? Leira med kolleger (2007:8) illustrerer dette ved å avbilde utenrikspolitikken som en bro og som en mur, mellom det nasjonale og det internasjonale. Utenrikspolitikkens brobyggende funksjon vil knytte sammen og støtte opp om felleskapet mellom oss selv og andre, men den vil også kunne ta form som å understreke det særegne, det som skiller oss fra andre:

“Gjennom utenrikspolitiske uttalelser skapes bilder av stater i egen befolkning og i andre stater, og gjennom handlinger kan de samme bildene reproduseres eller utfordres, styrkes eller svekkes. Utenrikspolitikken kan følgelig vurderes som en daglig nasjonsbygging” (ibid.:8).

I så henseende kan man si at utenrikspolitiske selvbilder er viktige fordi de er konstitutive, men inkluderer også i hvilken relasjon man står til andre. Følgelig bidrar identitet til å skape forståelse og sammenheng når nye hendelser skal tolkes inn i veletablerte mønstre (Leira m.fl. 2007:8). Det antyder også at disse selvbildene bør være relativt klare for å kunne føre en helhetlig politikk, noe som ikke alltid er like enkelt: ”Det ligger nemlig iboende spenninger i den stadige bekreftelse og reproduksjon av identitet som foregår gjennom utenrikspolitikken” (ibid.:8), noe som medfører at identitet og praksis ikke alltid samsvarer. Mindre avvik mellom 18 hva en stats representanter sier at staten er, og hva slags politikk som føres utad, er akseptabelt, så lenge politikken er gjenkjennelig. I motsatt tilfelle, dersom det oppstår en for stor ”kognitiv dissonans” mellom selvbilder og praksis, vil ”byggverket” miste sin troverdighet og kunne rase sammen (ibid.:8). Det antyder også at eliter i begrenset grad kan styre denne prosessen. I noen situasjoner kan bærende idetradisjoner manipuleres til egen politisk gagn. Men, etablerte ideer – og idétradisjoner – gir også en avgrensning, en begrensning på det politisk mulige. Samtidig kan denne type utfordring være ekstra fremtredende i en tid hvor norske myndigheter utfordres som legitimitetsbærere, noe som videre understreker aktualiteten i denne studien.

I denne oppgaven vil norsk sikkerhetsidentitet belyses i kap. 3 ved å vise til de dominerende ideene i det politiske lederskapet, det vil si den generelle forståelsen av klok og legitim sikkerhetsforankring som deles av majoriteten i den politiske eliten, på et gitt tidspunkt. Denne oppgaven vil imidlertid ikke kunne si noe sikkert om identitetsforandring, noe som trolig vil kreve en bredere tilnærming. Det kan samtidig argumenteres for at nasjonal sikkerhetsidentitet er resultat av en oppnådd enighet, som ikke endres raskt og enkelt. Som nevnt influeres disse dominerende ideene av et sett delte oppfatninger eller bestemte ”kognitive” strukturer (Hopf 2002:10). Og det er denne kognitive strukturen som setter grenser for disse ideene, og begrenser mulige politikkvalg. En stabil og vedvarende forandring i sikkerhetspolitikken krever derfor forandring i sikkerhetsidentiteten, men forandringer i politikk kan også ta form av instrumentell tilpasning, uten at den kognitive strukturen endres (Rieker 2006:9-10). Dermed bør man skille nasjonal identitet fra nasjonal politisk praksis, noe som vil gjøres her.

For å oppsummere er utgangspunktet i denne oppgaven at ideer er relevante for å få tak på utenrikspolitiske drivkrefter. De tar form av nedarvede tradisjoner og identiteter, og disse identitetene forener sikkerhetspolitiske hensyn med tanker om det nasjonale selvet. I tråd med Øivind Bratberg (2014:57) anser jeg her ideer som ”politikkens drivhjul, og de er derfor hva vi bør se etter for å forstå politiske aktører og forklare beslutningene de tar”.

Før jeg ser nærmere på det analytiske rammeverket for den kommende analysen, bør det påpekes at konstruktivistisk teori ofte blir kritisert for å mangle en enhetlig metodologi (Adler 2002:109). En vesentlig årsak til denne kritikken er at konstruktivisme ikke huser en felles metodologisk tilnærming. En viktig grunn er at perspektivets epistemologi befinner seg i

19 krysningen mellom forklaring og forståelse (Hollis og Smith sitert i Rieker 2006:14), ved å forsøke å kartlegge aktørers forståelse av seg selv og sine omgivelser for å kunne forklare – eller sannsynliggjøre – politisk praksis. I denne oppgaven – som fokuserer på hvordan bærende ideer for norsk sikkerhet kommer til uttrykk i debatten omring Ukraina-konflikten, og gir retning til norsk politikk på feltet, benytter jeg meg av den tekstanalytiske formen idéanalyse.

2.3 Idéanalyse

En idéanalyse er ”en kvalitativ analyse av ideers tilstedeværelse i tekst, der fortolkning er en vesentlig side ved analysen” (Bratberg 2014:57). Styrken til dette analytiske rammeverket er at det egner seg godt til deduktive forskningsopplegg som skal anvendes på et datamateriale (ibid.:81). Samtidig er en idéanalyse på mange måter noe ”mellom” en innholdsanalyse og diskursanalyse:

”At analysen er kvalitativ, innebærer at forsøket på å telle forekomsten av ideer er underordnet. Og det fortolkende i analysen betyr at idéanalysen ofte vil gå bakenfor teksten for å få tak på dens underliggende antagelser og overbevisninger” (ibid.:57).

Dette betyr at idéanalysen innlemmer enkelte av innholdsanalysens premisser, som at bruken av ideer er konkret og målbar (Bratberg 2014:84). Gjennom tolkning av uttrykk i sammenhengende tekst, som et overordnet mål, vil man imidlertid bedre forstå hvilke vurderinger og ideer aktører resonnerer ut i fra, noe som gjør en idéanalyse mer hensiktsmessig i forhold til oppgavens problemstilling. Dette utelukker samtidig ikke en diskursiv orientering, altså at ideer samles i virkelighetsoppfatninger som påvirker hvordan mennesker aggregerer og diskuterer (Bergström og Boréus 2005:177). Diskurser er samtidig kollektivt og strukturelt fundert, hvor ideer både kan være individuelle og kollektive i sitt uttrykk, og åpner for en sterkere betoning av aktør (Bratberg 2014:81). Gjennom et idéanalytisk rammeverk vil man imidlertid tydeligere kunne se en kopling mellom idé og aktør. I tråd med Maynard (2012:302) er idéanalysen derfor ”an intrinsically valuable investigation of political thinking”, og det er dette som er fokuset i denne oppgaven.

En idéanalyse kan ha flere formål, herunder (deskriptiv) kartlegging av ideer, (kausal) forklaring av hvordan ideer oppstår, eller normativ stillingtaking til verdiene som ideene 20 uttrykk for (Bratberg 2014:66). Utgangspunktet i denne oppgave er deskriptivt, hvor kartlegging, i tillegg til å beskrive, innebærer å fange opp og filtrere ideer i sammenhengende tekst (ibid.:60). Mer presist er mitt hovedanliggende norske sikkerhetsideer, at de kommer til uttrykk i bestemte debatter, og det er en slik debatt den empiriske analysen vil ta for seg. Med andre ord er jeg opptatt av enkeltideer, men for å få tak på disse empirisk, vil jeg starte med å studere norsk sikkerhetspolitisk idétradisjon. En idétradisjon kan defineres som ”et sett ideer som sammen utgjør hva som er egnet som normativt godt, klokt eller hensiktsmessig” (Bratberg 2014:80). Herunder vil formålet med idéanalysen være å definere en slik tradisjon, hvilke ideer som utgjør den, samt forholdet dem imellom. Hvordan det ser ut i praksis vil deretter kunne avdekkes i den empiriske analysen, ved å kartlegge den politiske debatten med idealtyper som rammeverk.

I det man analyserer ideer og idétradisjon legger man også til grunn at ideer virker inn på politiske beslutninger. Med andre ord ligger et tydelig kausalt argument til grunn, ved at idétradisjoner fungerer som kollektive retningsvisere for ideer hos beslutningstakere (ibid.:80). Her antas det at ”etablerte idétradisjoner legger klare kognitive og normative premisser for hvordan beslutningstakere tenker og argumenterer rundt aktuelle spørsmål” (ibid.:80), og som nevn, er dette en annen type forståelse av kausalforhold enn den mest ”vanlige” i statsvitenskapen. Med dette legges også klare føringer for politisk beslutningstaking, hvor identitet som idétradisjon er sterkt vektet, og gjør nytenkning til en noe vanskeligere oppgave:

”Once ideas become embedded in rules and norms – that is, once they become institutionalized – they constrain public policy. Policies are influences by earlier roadmaps, by past agreement to some policy focal point, or by the existence of some coalitional pattern rather than other. In short, ideas embedded in institutions specify policy in the absence of innovation” (Godstein og Keohane 1993:13).

Som Goldstein og Keohane hevder, vil førende ideer sette rammer for politisk debatt, overskridelse vil være kostnadsfylt, og dermed bare finne sted under ekstraordinære omstendigheter.

2.3.1 Ukraina som case

En ”case” kan defineres som ”[…] et eller noen få tilfeller som gjøres til gjenstand for en inngående studie” (Andersen 2005:8). Det vil si at casen er undersøkelsesenheten, som i

21 denne oppgaven er det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet i forbindelse med Ukraina- konflikten. Videre kan en casestudie som forskningsstrategi omfatte: ”[…] an all- encompassing method covering the logic of design, data collection, technics, and specific approaches to data analysis (Yin 2003:13). Grunnet sin fleksibilitet, syntes en casestudie- tilnærming å være et hensiktsmessig design for en studie med utgangspunkt i konstruktivismen.

Andersen (1997) skiller mellom seks typer case-studier: a-teoretiske og teoretisk fortolkende, og casestudier som tar sikte på begrepsdannelse, utvikling av hypoteser, hypotesegenerering- og testing. Den epistemologiske orienteringen til en konstruktivistisk casestudie er fortolkende. Mens en a-teoretisk casestudie tar sikte på å tolke caset, er det imidlertid blant de sistnevnte tilnærmingene forskeren må velge dersom siktemålet er å generalisere utover enkeltcasen (Bratberg 2005:9). I denne oppgaven vil jeg gjøre en teoretisk fortolkende studie ved at mitt analytiske rammeverk (idétradisjon etc.) vil anvendes for å besvare det empiriske forskningsspørsmålet. Samtidig har jeg også et generaliserende siktemål i den forstand at analysen vil etablere innsikter vi antar er relevante for andre studier av norsk utenrikspolitisk debatt, enten ved at analyseskjemaet her benyttes, eller ved at de empiriske funnene kan ligge til grunn for hypoteser hos andre. Således kan forskeren enten gå induktivt eller deduktivt til verks. Mens en deduktiv strategi viser til at analyseskjemaet er utarbeidet før den anvendes på det empiriske materiale, innebærer en induktiv strategi at analyseskjemaet vokser frem som et resultat av analysen (Bratberg 2014:73). En kombinasjon av dette er imidlertid ofte det beste i praksis, som en ”utvidet case metode”, hvor siktemålet er rekonstruksjon snarere enn falsifisering av teori (Bratberg 2005:9).

Dermed vil denne oppgaven ikke vil være basert på deduksjon, teori- eller hypotesetesting. Ettersom fortolkning er induktivt, kan det samtidig være noe forvirrende med et teoretisk utgangspunkt. I tråd med Rieker (2006:15) kan imidlertid ingen studie designes uten at det reiser enkelte spørsmål, og teori er dermed tilstedeværende i all kvalitativ forskning. Videre, som Ragin og Becker (1992 sitert i Rieker) påpeker, er teori kun innlemmet for å strukturere studien, og er derfor ofte vagt formulert. Likevel vil den kunne ta form i caser som normalt er induktivt satt sammen. Her vil analyseskjemaet (som avrunder kap. 3 og som skal strukturere den empiriske analysen) være basert på en kategorisering som ”avsløres” induktivt i den historiske lesningen, og strukturert i tråd med de nevnte idealtypene. Mer presist er utvikling av dette skjemaet basert på en lesning av norsk utenriks- og sikkerhetspolitisk historie og

22 utgjør en selvstendig del av masteroppgavens analytiske oppdrag: Å kartlegge idétradisjoner i norsk sikkerhetspolitikk for så å legge disse til grunn for en nærstudie av debatten omkring Ukraina-konflikten.

Er så hensynet å generalisere de empiriske funnene fra selve casestudien? En vanlig innvending mot casestudier er at mangel på statistisk representativitet utelukker mulighetene for generaliseringer. Andersen er ikke enig i dette, og argumenterer for at generalisering basert på casestudier snarer hviler på analytisk representativitet, ikke statistisk (Andersen 2005:14). I tillegg vil enkelte ganger en casestudie være det eneste mulige, ettersom fenomenet man står ovenfor er unikt. Det betyr at et slikt valg ikke alltid må foretas fordi det representerer andre case, eller fordi casen illustrerer en bestemt egenskap eller et problem, men fordi ”unikt” også innlemmer interesse. Som diskutert innledningsvis, er det Norges veldokumenterte politikktradisjon og tvetydige forhold til EU, i en sikkerhetspolitisk omskiftelig tid, som vekker denne interessen, samtidig som produksjon av generaliserende kunnskap ikke benektes.

Ytterlige innvendinger mot idéanalyse som teori og metode vil diskuteres underveis i oppgaven, ettersom det er mer ryddig å gjøre det på denne måten. Men først, hvordan skal ideer analyseres?

2.3.2 Idealtyper: Fremgangsmåte og utfordringer

Med idéanalysen følger ikke en bestemt fremgangsmåte. Derimot identifiserer Bergström og Boréus (2000) to analyseverktøy som ofte anvendes i denne type analyse: Idealtyper og dimensjoner. Siktemålet med idealtyper er å definere et sett sentrale egenskaper som er typiske for fenomenet som studeres (Bratberg 2014:67). Dimensjoner er et nærliggende analytisk begrep, men sammenliknet med idealtyper, vil dimensjoner være mindre finmasket (ibid.:71). Valget av analyseverktøyet i denne oppgaven baserer seg på at idealtyper er relativt bedre tilpasser komparative studier som tar utgangspunkt i et noe mer begrenset tidsperspektiv (Bergström og Beréus 2000:171), samt at grunntrekkene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitiske historie er velegnet for å formuleres som idealtyper – som rivaliserende

23 knipper av ideer.3 Norske myndigheter kan ha et bevist eller ubevisst forhold til ideene, men vil uansett ytre dem i eksplisitte uttalelser (Bratberg 2014:74).4

Ifølge Bergström og Boréus (2000:170) er idealtyper nyttige i en empirisk og systematisk sammenlikning av ulike fenomener. Ettersom de nevnte idealtypene her vil betraktes som underliggende og konkurrerende ideer i norsk sikkerhetspolitikk, vil de kontrasteres på samme variabel i analyseskjemaet som opprettes. Idealtyper er imidlertid ikke en analytisk modell som fanger opp virkeligheten i sin helhet. Snarere vil de fremstilles i sin ”rene” form, og deretter måles opp mot fenomener i en kompleks og mangfoldig verden (Bratberg 2014:67). Det betyr at virkelighetens politiske debatt er et blandingsforhold av ideer fra ulike hold, hvor idétradisjoner kan eksistere i fredelig sameksistens eller komme i mer eller mindre direkte konflikt med hverandre. Hvordan det faktisk ser ut i forbindelse med Ukraina- konflikten, vil først kunne avdekkes gjennom den empiriske analysen. Endelig er en annen fordel med analyseverktøyet at idealtyper bidrar til å skape oversikt i et ellers overveldende datamateriale: Analyseskjemaet veileder den empiriske analysen, ved å legge premisser for hvordan tekstmaterialet skal leses og analyseres (ibid.:69).

2.3.3 Validitetshensyn

Som i all samfunnsvitenskapelig forskning oppstår ulike utfordringer knyttet til validitet og reliabilitet. Validitet viser til datamaterialets gyldighet for problemstillingen som skal belyses. Grønmo (2004:426) definerer validitet som ”et utrykk for hvor godt det faktiske datamaterialet svarer til forskerens intensjoner med undersøkelsesopplegget og datainnsamlingen”. Dersom man skal oppnå høy validitet, må undersøkelsesopplegget og datainnsamlingen resulterer i data som er relevante for problemstillingen (ibid.:426). En utfordring som oppstår knyttet til bruken av idealtyper er at forskeren står i fare for å ”tvinge materiale på modellen” (Bergström og Boréus 2000:170). For eksempel ved at man ilegger politiske uttalelser mer enn tekstens faktiske betydning, eller at de tilpasses et på forhånd definert rammeverk. Dette leder til spørsmålet om intersubjektivitet, som innebærer at forskningsresultatet skal være uavhengig av forskeren, gjennomsiktige og etterprøvbare (Grønmo 2004:417). Innen kvalitativ forskning generelt er dette noe problematisk, ettersom

3 Se for eksempel Leira (m.fl. 2007) om fremtredende norske utenrikspolitiske selvbilder, og hvordan de kan og har kommet i et konkurranseforhold. 4 Idéanalysen forutsetter at aktørene er ærlige om sine ideer, det vil si at det som uttrykkes også er det de tror på (Bratberg 2014:76). 24 forskerens egne oppfatninger, meninger og vurderinger utgjør en del av det komplekse analyseapparatet som benyttes: ”Jo mer vekt som legges på tolkning, jo større vanskeligheter står analysen overfor når det gjelder reliabiliteten i betydning etterprøvbarhet” (Bratberg 2014:21). Dette er noe jeg vil ha i bakhodet, og prøve å ”kompensere” for ved å være tydelig og eksplisitt på de valgene jeg tar, operasjonaliseringer, og derav hvordan jeg sporer tekstens innehold til analyseskjemaet og idealtypene jeg oppretter. Et ytterligere poeng er at idéanalysen ikke setter seg for å gi et endelig svar, men en tolkning kan være mer eller mindre godt belagt. Det utarbeidede analyseskjemaet vil være grundig forankret i litteraturen, noe som er til hjelp for undersøkelsens validitet. Dermed vil forsøk på å gi så god ryggdekning som mulig for tolkningene, ikke bare være til hjelp for reliabiliteten, men også indirekte for validiteten.

Videre kan en kritisk innvending være at store mengder av tekstens innhold faller utenfor idealtypenes krets, som andre idealtyper trolig vil kunne fange opp (Bergström og Boréus 2000:170). Er funnene fortsatt gyldige da? En mulig løsning vil være å notere slike ideer som ”andre”. Som Bratberg (2014:74) imidlertid påpeker: Dersom målet er å spore ideer i tråd med allerede forhåndsbestemte idealtyper – slik som i denne oppgaven – så er det nettopp dette som er analysens mål. Og denne type kritikk vil eksistere uansett hvor mange idealtyper som konstrueres.

25

3 Historisk lesning av politikkområdet

”[…] årene etter årtusenskiftet har gjort de historiske innsiktene mer, heller enn mindre, relevante. Selvsagte sannheter om norsk utenrikspolitikk oppleves ikke lenger som sikre, og nye utfordringer passer ikke nødvendigvis inn i etablerte mønstre. I en slik hverdag mener vi innsikten fra historien har ekstra aktualitet” (Knutsen m.fl. 2016:9).

Formålet med dette kapittelet er å gi et idéhistorisk riss av grunnlinjer i norsk sikkerhetspolitikk. Dette skal så i neste omgang tjene som et bakteppe for å kartlegge den politiske debatten i dag, knyttet til den sikkerhetspolitiske utfordringen som Ukraina- konflikten representerer. Videre begrenser kapittelet seg til en historisk lesning av førende ideer i norsk sikkerhetspolitikk, det som i kap. 2 ble omtalt som norsk sikkerhetsidentitet, snarere enn en leksikalsk gjennomgang av politikkområdet.

NATO har vært den utvetydelige forankringen i norsk sikkerhetspolitikk siden 1949, mens det norske samarbeidet med EU fra 1990-tallet gradvis har utvidet seg til å berøre sikkerhetspolitiske spørsmål. På noen områder er tilknytningen overlappende, samtidig som Norge står utenfor det europeiske felleskapet. Dermed er det verdt å reise spørsmål ikke bare ved det demokratiske aspektet ved Norges tilslutning til EUs felles initiativer (jf. Sjursen m.fl. 2014), men også hvorvidt norsk NATO- og EU-tilknytning kan reise motstridende hensyn eller trekke i ulike retninger. På denne bakgrunn tar avsnitt 3.2 for seg Norges forhold til NATO under Den kalde krigen, mens avsnitt 3.3 og 3.4 presenterer allianseforholdet etter Den kalde krigen slutt. Deretter ser avsnitt 3.5 på det norske forholdet til EU. Med andre ord vil den historiske lesningen av politikkområdet vektlegge perioden fra Den kalde krigen og norsk alliansemedlemskap (1949). Kapittelet starter imidlertid med en kort gjennomgang av norske sikkerhetssyn før den atlantiske orienteringen, ettersom enkelte av ideene som var fremtredende i perioden fra 1905 til 1949 er viktige for å forstå hovedargumentene i denne studien.

3.1 1905-49: Fra nøytralitet til NATO-medlemskap

Riste identifiserer tre viktige perioder for utviklingen til norsk sikkerhetsidentitet før Norge formelt ble medlem av NATO (Riste 2002:206). Den første karakteriseres av grunnsetningen

26 om nøytralitet, og spenner fra norsk uavhengighet5 til starten på første verdenskrig (1905- 1914). Mellomkrigstiden (1918-1940) kjennetegnes av en fortsettende nøytralitet, kombinert med et aktivt engasjement i Folkeforbundet. Den siste identifiserte perioden favner om 1940- årene, fra Nazi-Tysklands okkupering av Norge, den 9. april, og resulterer i norsk medlemskap i NATO (1940-1949).

”Da den svensk-norske unionen ble oppløst i 1905, var den utløsende saken grunnleggende utenrikspolitikk: retten til eget konsulatvesen. Allikevel var det altså (…) en utbredt enighet i Norge, både før og etter 1905, om at idealet var å ha en begrenset utenrikspolitikk grunnet i folket og bestående av fredspolitikk, frihandel og nøytralitet” (Knutsen m.fl. 2016:96).

Kort etter unionsoppløsningen formulerte den første norske utenriksministeren, Jørgen Løvland, at den beste utenrikspolitikken for Norge var å ikke ha noen utenrikspolitikk (ibid.:18). Uttalelsen viste til målsettingen om å holde den nylig opprettede staten borte fra deltagelse i allianser som kunne dra landet inn i krig med ”krigerstatene på kontinentet” (Sjursen 1999:41). Fredsommelige Norge skulle i stedet prioritere andre internasjonale spørsmål, hvor spesielt to hovedmålsettinger kjennetegnet norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i denne perioden: Forsvare norske næringspolitiske interesser, og som nevnt, være nøytral og frakoblet maktkamp mellom stormaktene (ibid.:40). En aktiv handelspolitikk var strategien for å beskytte de økonomiske interessene, mens internasjonale konflikter skulle unngås gjennom alliansefrihet i fredstid og nøytralitet i krigstid (Rieker 2006:152). Dette kan ses på bakgrunn av en bred oppfatning om at ”utkant-nasjonen” ikke var militært utsatt, altså grunnet Norges geopolitiske plassering (Tamnes og Eriksen 1999:7).

Norsk nøytralitet ble opprettholdt under første verdenskrig og gjennom mellomkrigstiden, i kombinasjon med forsøk på å forsvare internasjonal rett og rollen til internasjonale organisasjoner (Sjursen 1999:41).6 Det norske engasjementet i Folkeforbundet ble et uttrykk for dette, hvor norske myndigheter vektla promotering og beskyttelse av internasjonal rett som den siviliserte måten å håndtere internasjonale tvister (Rieker 2006:152). Norge forankret på den måten sin sikkerhet i folkeretten og ideen om et lovregulert samfunn av stater. En slik politikk ble hevdet å være den beste måten for en småstat å få gehør for sine interesser i internasjonale fora (Sjursen 1999:40).

5 I 1905 ble Norge selvstendig etter nesten 600 år under Danmark (1380-1814) og Sverige (1814-1905). 6 Det kan samtidig argumenteres for at Norge i praktisk politikk var partisk i Ententemaktenes favør (Tamnes og Eriksen 1999:8). 27

Det var Nazi-Tysklands okkupering og annen verdenskrig, etterfulgt av nye bekymringer i lys av Sovjetunionens ekspanderingspolitikk, som gradvis eliminerte nøytraliteten og de isolasjonistiske trekkene i den norske sikkerhetspolitiske orienteringen (Rieker 2006:152). ”Aldri mer 9. april” ble en ofte brukt setning i debatten om norsk sikkerhetspolitikk (Knutsen m.fl. 2016: 240). For å sikre seg dette, ønsket norske myndigheter primært en skandinavisk løsning med bindinger til vestmaktene (Tamnes og Eriksen 1999:10). Storbritannia var andrevalget. Etter verdenskrigen kunne imidlertid ingen vesteuropeisk stat, eller vesteuropeisk allianse, utgjøre en likevektig motpol til Sovjetunionen. Dermed ble en transatlantisk allianse det nærliggende alternativet, ettersom USA kunne gi en slik tiltrengt maktbalanse (ibid.:10) – og med NATO-medlemskap ble tradisjonelle sikkerhetspolitiske tankemønstre igjen et hovedelement i norsk politikk.

Siden Løvlands tale i 1905 og frem til 1949, kan de norske sikkerhetspolitiske ideene oppsummeres som karakterisert av tre grunnleggende mål. I tråd med Archer (2005:133-134) er dette hensynet til norsk autonomi, søken etter innflytelse i internasjonale forhold, og ivaretakelse av norske særegne behov, gjennom fredspolitikken.7 Arven etter Løvland ble inkorporert i det norske selvbildet: ”Ideen om at respekt for folkeretten og internasjonale normer tjente en liten stats interesser bedre enn maktpolitikk, samt viktigheten av en aktiv handelspolitikk” (Sjursen 1999:41). Som Knutsen med kollegaer (2016:96) påpeker, er frihandel i dag omstridt, landet er ikke lenger nøytralt, men fredsaktivismen er fortsatt en grunnleggende verdi i den norske utenrikspolitiske identiteten, i så stor grad at disse ideene blir tatt som en selvfølge. På den annen side ga ”fredsinnstilling” i norsk utenrikspolitikk den gang seg ikke utslag i en offensiv ”fredsbyggende” strategi som den vi finner i dag: ”Generasjonen fra 1905 ville trolig ristet på hodet over norsk utenrikspolitikk på 2000-tallet, men de ville nikket gjenkjennende til idégrunnlaget” (ibid.:243).

3.2 Den kalde krigen: Geopolitikk og alliansemedlemskap

Territorium og geopolitikk har i stor grad blitt betraktet som den norske sikkerhetspolitikkens rammebetingelser og rasjonale. Under Den kalde krigen anså norske myndigheter landets

7 Dette kan eksemplifiseres med det norske arbeider for at stormaktene ikke skulle gå til krig mot hverandre sent på 1930-tallet (Riste 2001:136-9). 28 naboskap til Sovjetunionen i nord, og stormaktens militære kapasiteter på Kolahalvøya, som et objektivt forhold, et ”faktum”, som ikke var til å unngå (Græger 2005a:221). Dette genererte en konsensuskultur hos norske myndigheter, om viktigheten av NATO-samarbeidet, med utgangspunkt i en forestilling om at uenighet om hovedlinjene kunne bli kostbart for en småstat i en utsatt posisjon (Holst 1985:24). Allianselojalitet, spesielt til USA, stod derfor sentralt i den norske ”grand strategy” (Græger 2005a:217). Det var imidlertid ikke automatikk i den norske alliansepolitikken, ettersom norske myndigheter ikke ønsket å provosere Sovjetunionen: ”I forhold til NATOs rolle i Norge kom norske myndigheter til å balansere tiltak som integrerte Norge i NATOs fellesforsvar med klar grensesetting for hvor langt denne integrasjonen skulle gå” (Skogrand 2004:183).

Den norske balansepolitikken fanges opp av Rolf Tamnes’ begrepspar ”integrasjon” og ”avskjerming” (Tamnes 1995). I forhold til sistnevnte ble et sett selvpålagte restriksjoner introdusert på 1950-tallet. Disse begrensningene inkluderte ingen fremmede baser med mindre Norge ble utsatt for angrep eller trusler om angrep, heller ingen permanente atomladninger på norsk jord, og for allierte styrker var det i fredstid også en spesifisert forbudssone i Nord-Norge (Skogrand 2004:187).8 Norge ble derfor betraktet som en medlemstat med reservasjoner (Rieker 2006:153). Likevel oppretthold landet nære bånd til USA gjennom hele perioden, med et integrert forhold på materiellsiden (Matlary 2012:279). I tillegg var Norge en viktig alliert for USA gjennom partenes samarbeid innen etterretning (Riste 2002:217-25). Til tross for at base-politikken og enkelte andre restriksjoner senere viste seg å bli noe mer tøyelige, argumenterer Skogrand for at det ikke er grunnlag for å hevde at norske myndigheter i hemmelighet brøt sine selvpålagte begrensninger:

”I noen grad gjenspeilte sikkerhetspolitikken en allmenn tendens i norske holdninger til internasjonalt samarbeid. Norge har ofte ønsket å nyte godt av de fordeler som internasjonalt samarbeid kunne bringe, men har samtidig vært mindre villig til å bære byrder eller akseptere de belastninger som følger med. Norske krav om unntak eller særordninger har derfor vært en gjenganger i forholdet til internasjonale regimer” (Skogrand 2004:208).

Dette, samtidig som et viktig siktemål med det geopolitiske argumentet var å øke de alliertes interesse for nordområdene, noe som innledningsvis fikk lunken respons (Græger 2005a:221). På den annen side, om man kan identifisere promotering av særnorske behov, eller avvik i alliansepolitikken, var Norge generelt et lojalt alliansemedlem (Tamnes og Eriksen 1999:11).

8 Forbudssone ved 24 grader øst, tilsvarer 250 km fra Sovjetunionens grenser. 29

Som nevnt var et sentralt grunnpremiss i norsk forsvarspolitikk at Norges overlevelse som stat var avhengig av at allianseforpliktelsene under NATOs artikkel 5 (”en for alle, alle for en”) oppfylles (Græger 2005a:221).9 Videre, som representanter for en småstat, hadde norske myndigheter relativt liten innflytelse i internasjonal utvikling generelt. NATO var derfor en viktig arena for det transatlantiske samarbeidet. Samtidig var det et stort sammenfall mellom norske og allieres behov, så ”om innflytelsespotensialet ikke var stort, så ga NATO muligheter for å bli hørt” (Tamnes og Eriksen 1999:11). Således ble alliansemedlemskap i NATO, forsterket av det bilaterale forholdet mellom USA og Norge, den andre definerende faktoren i de norske sikkerhetsideene (ibid.:217).

3.2.1 1949-89: ”Alliansen i alliansen”

Et godt forhold til USA skulle vise seg å bli definerende for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Allerede på 1960-tallet hadde skepsisen i Norge blitt erstattet med en veletablert atlantisk orientering, som dominerte de norske sikkerhetsideene (Rieker 2006:154). Ifølge Rieker kan styrkning av den atlantiske dimensjonen i det norske sikkerhetssynet tilskrives de såkalte ”atlantistenes” innflytelse, med politikeren og analytikeren Johan Jørgen Holst i spissen, samt en stadig økende amerikansk interessen for Norge (ibid.:153-154). Atlantistene hentet sin inspirasjon fra amerikanske sikkerhetsstudier, hvor sivile analytikere fikk en viktig rolle i tolkningen av maktspillet under Den kalde krigen. Herunder ble forsøk på å unngå atomvåpnenes totale ødeleggelse basert på mer passive metoder som ”avskrekking” og ”rustningskontroll”, noe som fikk stor oppslutning i Norge (ibid.:153). NATO-alliansen var samtidig ikke troverdig uten USAs forpliktelse til NATOs art. 5, og det var derfor viktig å ”pleie” forholdet til supermakten. Ifølge Tamnes (1997:61) var Norge også det landet som fikk mest materiell og økonomisk støtte fra USA i forhold til innbyggertallet, noe som støttet opp om den nære allianserelasjonen.

I tråd med amerikanske ønsker bidro atlantistenes innflytelse blant annet til å styrke Forsvarsdepartementets rolle i sikkerhetspolitikken, som tidligere kun var forbeholdt forsvarspolitikk. Sikkerhetspolitiske problemstillinger var tradisjonelt underlagt Utenriksdepartementet, men da UD begynte å fokusere på andre områder, som bistand og utvikling, banet det veien for Forsvarsdepartementets involvering på feltet (ibid.:153).

9 NATOs prinsipp om kollektivt forsvar – et angrep på én alliert er et angrep på alle – er nedfelt i Washington- traktaten, art. 5 (NATO art. 5). 30

Samtidig fikk forsvarsstyrkene utvidet ansvar, blant annet gjennom deltagelsen i FN- operasjoner (Tamnes 1997:65). Dette tilsier at Norge deltok i internasjonale militære operasjoner under Den kalde krigen, men som Matlary (2013:282) påpeker, trakk norsk politikk og diplomati et skarpt skille mellom FNs fredsbevarende operasjoner og NATOs sikkerhetspolitikk i denne perioden. Operasjonene i FN-regi ble i større grad forbundet med idealisme og var dermed ukontroversielle.

En debatt om karakteren og innholdet i NATO-samarbeidet blusset samtidig opp rundt 1960- tallet. Sosialistisk Folkeparti (dagens Sosialistisk Venstreparti, SV) ble etablert på motstand mot NATO og den offisielle linjen ovenfor USA, og av samme grunner oppstod fraksjon i det regjerende Arbeiderpartiet (Ap) (Leira m.fl. 2007:33). Tatt den strategiske situasjonen under Den kalde krigen i betraktning, hadde dette liten betydning for den norske sikkerhetsorienteringen, presentert som vitalt for et lite land i en sårbar posisjon (Græger 2005b:413). Det at spørsmålet om NATO-medlemskap aldri ble lagt frem for den norske befolkning kan derfor tolkes som en bekreftelse på at majoritetssynet aldri ble reelt utfordret. USAs rolle i Norge var konsensusbasert, det vil si, et hegemoni som regjeringen og folkevalgte ønsket (Leira m.fl. 2007:33).

Parallelt med den økende sovjetiske trusselen viste NATO generelt, og USA spesielt, en stadig større interesse for nordområdene (Neumann 2002:11). Innen 1970-tallet ble Norge ansett som en viktig strategisk alliert, samtidig som den etterstrebede oppmerksomheten spesielt ble forsterket i Den kalde krigens siste fase (ibid.:11). Dette skyltes hovedsakelig Sovjetunionens opprustning på Kola-basen, som medførte at Norge ble en viktig kraft som flanken i nord (Neumann 2002:11).

Det store nabolandets ekspanderingspolitikk, samt alliansemedlemskap, bidro dermed til å befeste grunnholdningene i Norge. Den atlantiske sikkerhetsidentiteten understrekes av at NATO fortsatt ble ansett som den viktigste sikkerhetsinstitusjonen etter Den kalde krigens slutt, med få nevneverdige endringer i synet på USAs viktighet i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk (Sjursen 1999:54). Ifølge Matlary (2013:279) var det konsensus på tvers av det politiske spekteret om viktigheten til NATO og amerikansk lederskap, med unntak av SV. Samtidig mente også flertallet av SVs velgere tidlig på 1990-tallet at NATO bidro til fred (Tamnes og Eriksen 1999:107).

31

3.3 1989-1999: Atlantisme og territorielt forsvar

”Terrorbalansen mellom supermaktene, der norsk territorium tidvis befant seg i krysningen mellom supermaktenes interessesfærer, eller utgjorde en flanke i det europeiske sentralavsnittet, tilsa en vektlegging av det ’hjemlige’” (Matlary 2014:57).

Den forvitrende trusselen fra Sovjetunionen førte til at europeisk sikkerhetspolitikk ikke lenger ble oppfattet som like akutt etter murens fall. For at NATO skulle forbli et relevant instrument i det internasjonale samfunnet, slo organisasjonens strategiske konsept (1991 og 1999) fast at NATO, i tillegg til felles forsvar, også skulle dreie seg om felles sikkerhet (Østerud og Toje 2013:76-78). Ifølge Sjursen (1999:39) kan den største endringen på 1990- tallet oppsummeres som at fokus ble tatt bort fra den tradisjonelle ideen om nasjonalstaten og nasjonalt territoriums sentrale posisjon i sikkerhetspolitikken. Nå skulle individer – ikke lenger bare stater – også defineres som sikkerhetspolitiske objekter. For å lykkes i møte med det nye truslene, ble det gjennomført reformer i NATOs kommando- og styrkestruktur, inkludert raske reaksjonsstyrker (Matlary 2013:284). Hvordan tilpasset så Norge seg det nye trusselbildet?

Det at den sovjetiske trusselen var ansett som så svekket, betød samtidig at norske myndigheter kunne revurdere nødvendigheten, eller omfanget, av det norsk-amerikanske samarbeidet. Norske myndigheter var imidlertid ikke helt sikre på at Den kalde krigens invasjonsscenario hadde opphørt, noe som innebar at ideer forankret i den tradisjonelle sikkerhetstilnærmingen ble stående:

”I perioden etter 1991 og særlig etter hvert som lokalsamfunnet ble berørt av nedskjæringer i Forsvaret, ble et fortsatt militært nærvær i Nord-Norge nærmest et mål i seg selv. Dette førte til at fiendebildet av Russland gjenoppstod, nå knyttet til ressursutvinning av havområdene i nord” (Græger 2005a:221).

Om lettelsen for Den kalde krigens slutt var stor, var det samtidig en viss frykt for at Norge igjen kom til å bli ”den glemte flanken” i NATO (Tamnes og Eriksen 1999:21), noe reduksjon i amerikansk støtte bidro til å forsterke. I forsøkene på å motvirke marginalisering, ble det blant annet spilt på kontinuitet i den tradisjonelle ”invitasjonspolitikken” ovenfor de allierte, samtidig som behovet for å beholde flankeforsvaret stadig ble fremhevet (Sjursen 1999:54). Norske myndigheters oppfatning av en sovjetisk rest-trussel bidrar videre til å forklare hvorfor Norge var blant de siste landene som adopterte NATOs 1991-strategiske

32 konsept (Matlary 2013:284). Forestillingen om at nasjonalt, territorielt forsvar var hovedoppgaven, og internasjonal innsats en tilleggsoppgave, dominerte de norske sikkerhetsideene til langt utover 1990-tallet (Sjursen 1999:54). Det betyr imidlertid ikke at det ikke var viktig for norske myndigheter å opprettholde NATOs relevans, tvert om, men med ønsker om at fokuset skulle være på kjerneoppgaven. Ifølge Archer og Sogner (1998:119-20) påpekte derfor norske myndigheter stadig endringer i den sikkerhetspolitiske konteksten, men i praksis reflekterte de ulike endringsforslagene mer eller mindre en fortsettelse av ”femtenårs-planen” for forsvarsstyrkene fra 1978.

Balkan-operasjonene på 1990-tallet ble den første prøven for alliansens kontinuitet, ettersom mange forventet alliansen ville gå i oppløsning, nå som hovedoppgaven var innfridd (Grygiel 2006:212). Argumentene som etter hvert vant frem, med både Arbeiderpartiet og Høyre i spissen, var ”at på grunn av avhengighet av alliert støtte var det beste Norge kunne gjøre, å støtte NATOs felles struktur, også utenfor kjerneområdet” (Græger 2005a:221). Ifølge Hallams og Schreer (2012:316) ble disse operasjonene imidlertid en god illustrasjon på de europeiske landenes generelt manglende vilje og evne til å løse en krise ”utenfor området”, uten amerikansk diplomati- og militærmakt:

“The resulting military operations in Bosnia (1995–6) and subsequently in Kosovo (1999) (…) left huge doubts on both sides as to whether NATO could actually operate effectively in future military operations, with the US internally concluding that it would never fight another cumbersome ‘war by committee’” (ibid.:316).

Så kan man innvende at noe debatt om norsk deltagelse i Kosovo-operasjonen oppstod, men dette var primært knyttet til operasjonens mangel på FN-mandat (Leira m.fl. 2007:33). Som Sjursen (1999:41) påpeker, kan grunnforutsetningen i norsk utenrikspolitikk før og etter 1945 forstås ut fra at tradisjonelt realismeperspektiv på internasjonal politikk, hvor alliansepolitikk og forsvaret av internasjonale organisasjoner og rett ble betraktet som effektive midler for fremme norske interesser, og Kosovo-operasjonen brøt tydelig med sistnevnte. Imidlertid var motstanden i liten grad rettet mot USA, som var pådriver for den NATO-ledete operasjonen (Leira m.fl. 2007:33) – altså fikk den lokale allianselinjen forrang. Det såkalte norske sikkerhetspolitiske ”establishment” (Regjeringen, departementene, forsvarsledelsen, Høyre og Arbeiderpartiet) fryktet kritikk ved sider av det allierte samarbeidet ville marginalisere Norge, noe som videre kunne svekke landets forhold til stormakten (ibid.:33). USA var også viktig for norsk utenrikspolitikk generelt. Blant annet ble det hevdet at det gode forholdet mellom

33 landene bidro til å styrket Norges rolle som tilrettelegger i fredsprosesser, gitt USAs sterke globale posisjon, noe som videre underbygget det norske selvbildet som fredsnasjon (ibid.:32- 35). Balkan-operasjonene bekreftet imidlertid det faktum at internasjonal væpnet konflikt var ny realitet, og at det nå måtte gjøres mer dersom den gode relasjonen skulle vedlikeholdes.

3.4 2000-tallet: Internasjonale militære operasjoner

Uten vilje til forsvarsreform risikerte Norge å bli strategisk irrelevant for USA. Etter Balkan- operasjonene begynte derfor organiseringen av forsvarsstrukturen for alvor (Matlary 2013:284). Pådriverne for det alternative synet på Forsvarets rolle og behovet for internasjonalisering var hovedsakelig norske offiserer, som hadde deltatt i operasjonene, i tillegg til yngre akademikere og forsvarsbyråkrater (Græger 2005a:222). Moderniseringen av forsvarsstrukturen, fra mobiliseringsstyrker til innsatsstyrker, fant sted parallelt med at alliansen gikk inn i en ny epoke, i form av en mer krigførende realitet.10

Som andre NATO-land, stod Norge ved amerikanernes side etter terrorangrepene mot New York og Pentagon 11. september 2001. Det enhetlige uttrykket for politisk solidaritet ble videreført til militær solidaritet, da Det nordatlantiske råd (NAC) viste til en Art. 5-situasjon (Matlary 2013:285). Men, USA ønsket ikke en gjentakelse av Kosovo og foretrakk i stedet en såkalt ”koalisjon av villige”. Det enhetlige uttrykket for politisk solidaritet ble videreført til militær solidaritet, da NATOs art. 5 for første gang ble erklært dagen etter (Matlary 2013:285). Med en mer tilpasset forsvarsstruktur var Norge blant de første landene som på kort varsel kunne sende styrker til Afghanistan og tilby relevante kapabiliteter (Heier 2014:9). Som Græger og Leira (2005:57) imidlertid har dokumentert, var det endringer i Forsvarets praksis, ikke i de generelle ideene hos norske myndigheter, som var den viktigste drivkraften bak forandringene i Forsvaret og forsvarspolitikken. Fra norske myndigheters side ble deltagelsen ansett som viktig for å sikre ”velvilje” hos USA, og allierte generelt, og slik øke sjansen for å bli hørt i spørsmål viktige for Norge (Leira m.fl. 2007:33). Denne logikken utdypes av Tormod Heier som skriver:

”Krigføringen mot al-Qaida og Taliban-regimet ble av mange – både Stortinget og Bondevik II- regjering – sett på som Norges ’window of opportunity’: en kjærkommen mulighet for et lite land i nord

10 Matlary (2013:282) deler norsk deltagelse i internasjonale operasjoner i tre kategorier: Tradisjonell fredsbevaring inntil 1990-tallet, fredsinnsetting og stabilisering på 1990-tallet, og krigføring etter år 2000. 34

til å gjøre seg lekker for en sikkerhetsgarantist som gradvis hadde mistet interessen for Norge, nordområdene og særnorske bekymringer i forholdet til Russland” (Heier 2014:9).

Med andre ord reflekterte også den nye forsvarsstrukturen at Norge er et lite land, med store havområder, som grenser til en stormakt i nord,11 og dermed kan endringene i norske forsvarsstruktur og praksis forklares med forventninger om gjensidig gavn. Imidlertid hang ikke det norske selvbildet som fredsnasjon i hop med den mer ”krigerske” realiteten som ventet norsk militær praksis i kjølvannet av den amerikansk erklærte ”krigen mot terror” hvor Afghanistan-engasjementet skulle vise seg å bli den mest omfattende krigsinnsatsen Norge har deltatt i siden 1945 (Heier 2014:9). På denne bakgrunn gikk SV sterkt imot disse bidragene, men også Senterpartiet (Sp) målbar synet om at Norge ikke skulle være en aktør i internasjonale konflikter, ettersom det kunne sette norske humanitære arbeidere i fare (ibid.:291).12

På den annen side gjorde også vissheten om å være på de godes side det mulig å forankre internasjonale militære operasjoner i det norske selvbildet som fredsnasjon:

”Hvis man representerer det gode, kan det fra liberalt ståsted argumenteres for bruk av våpenmakt mot dem som står for det onde. På dette feltet har den norske nasjonal-liberale ideologien altså fått et nytt utrykk, til stor fortørnelse for mange av dem som har holdt seg med en mer pasifistisk eller defensiv liberal forståelse” (Knutsen m.fl. 2016:242-43).

Fra norske myndigheters side ble bruk av norsk militærmakt i en eksplisitt sikkerhet- og forsvarskontekst hovedsakelig forbeholdt nordområdene og bestemte nasjonale interesser, mens formidling av militærpraksis ”utenfor området”, eller i global sikkerhetspolitikk, vektlagt ”godhet” i form av humanitære intervensjoner (Matlary 2013:289). I denne sammenheng argumenterer Matlary (2013:289) for at ideologisk ståsted etter år 2000 har blitt et mer generelt fenomen i norsk politikk, mellom venstre og høyresiden, og ikke kun knyttet til SVs opposisjon. SV er fortsatt partiet som i størst grad er i opposisjon til både norsk medlemskap i NATO og det ”spesielle forholdet” til USA, men også Sp og Kristelig

11 Russland har både interesser og krav i nordområdene, men de norske utfordringene viser ikke bare til territorielle krav og grenseuenigheter mellom land, men også mangel på internasjonale regler og reguleringer (Græger 2009:6). 12 Denne type holdninger – at militære kapabiliteter er ”sivile” – går også tilbake til NATOs bombeoperasjon i Kosovo (Matlary 2013:291). En ofte brukt illustrasjon er Valgerd S. Hauglands (KrF) uttalelse: ”Eg liker ikkje bomber” (Skjervøy 1999). 35 folkeparti (KrF) uttrykket skepsis knyttet til internasjonale operasjoner som involverer krigføring.

3.4.1 Spenninger i det norsk-amerikanske forholdet?

Til tross for at lojalitet til alliansen, og spesielt til USA, har vært kjernen i Norges offisielle linje siden Den kalde krigen, har Norge og USA imidlertid ikke alltid sammenfallende syn på legitime grunnlag for militær intervensjon, multilateralisme, trussel vurderinger og tilnærmingen til terrorisme (Græger 2005b:413). Frem til 2003 var Norge og USA nære allierte, inkludert under operasjonene på Balkan og i Afghanistan. På den annen side ga Norge verken politisk støtte eller bidro militært i den USA-ledete krigen i Irak, i 2003. Den amerikanske utenrikspolitikken, under Bush-administrasjonen, tok etter hvert en dreining som var i strid med sentrale elementer i norsk utenrikspolitisk tradisjon, herunder blant annet ”FNs overordnede rolle i spørsmål om internasjonale fred og sikkerhet (FN-mandat), betydningen av det multilaterale samarbeidet og NATOs sentrale rolle i det” (Græger 2005a:226). I tråd med kritiske røster i Europa, stod legitimitetsspørsmålet sentralt, noe som førte til at det ble et svært kontroversielt tema i det norske politiske landskapet Fra norsk side fikk hensynet til folkerettslige argumenter denne gangen prioritet, men dette kan også ses i lys av USAs unilaterale håndtering av situasjonen (Leira m.fl. 2007:33-34). For å rette opp i ”ripene” i det gode forholdet, sendte Bondevik II-regjering et ingeniørkompani til det påfølgende arbeidet med gjenoppbygningen av Irak (Græger 2005b:413). Samtidig var dette bidraget var i større grad enklere å fremstille som ”humanitært”, noe som ifølge Leira m.fl. (2007:34) trolig viser hvordan myndighetene prøvde å tilpasse selvbildene som ”fredsnasjon” og ”FN-venn” den nye globale praksisen.

Motsetningene mellom Norge og USA ble imidlertid ytterligere forsterket da Jens Stoltenberg (Ap) igjen ble statsminister i 2005, i en koalisjonsregjering med SV og Sp. Etter regjeringsskifte ble de norske bidragene i Irak trukket tilbake, samt bidragene i den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom (OEF) i Afghanistan. Dette ble begrunnet med at norsk militær deltagelse skulle være forbeholdt NATO, altså ikke ”koalisjoner av villige”, samt at FN-mandat fra nå var et krav til norsk deltagelse i internasjonale operasjoner (Matlary 2013:291-292). Forandringene innebar i tillegg politiske begrensninger på norsk deployering til den NATO-ledede International Security Assistance Force (ISAF), herunder at

36 norske styrker bare kunne operere i den relativt tryggere nord-regionen i landet (ibid.:292). Denne gangen gikk det imidlertid direkte utover det tette forholdet til stormakten, og som en konsekvens ble statsministeren ikke invitert til Det hvite hus under den gjenværende presidentperioden til Bush (ibid.:291).

På den annen side var dette noe mer ”utypisk” Arbeiderpartiets tradisjonelle linje ovenfor NATO og USA. Ifølge Oma (2008:99) var det ikke mulig å bidra i tråd med NATOs forespørsler grunnet hensynet til regjeringens overlevelse, hvor Arbeiderpartiet så vel som Senterpartiet så seg nødt til å godt innflytelse fra SV i sikkerhetspolitikken” (Oma 2008:99). Videre, i tråd med Matlary (2013:279), gikk norske myndigheter derfor raskt tilbake til ”normalen” da SVs rolle i det neste valget ble betraktelig redusert (Matlary 2013:297). Med FN-mandatet på plass under Libya-operasjonen i 2011, var det lite som hindret allianselojaliteten:

”Viktigere enn det kvantitative antall bomber er imidlertid den kvalitative innflytelsen som det norske bidraget hadde på selve operasjonen – et bidrag som har vært så kraftfullt at det ikke bare overrasket norske myndigheter, men også norske alliansepartnere” (Henriksen 2014:184).

I denne sammenheng hevder Espenes og Haug (2012:42) at den kognitive dissonansen mellom myndighetenes uttalelser og praksis også forsvant. I 2003 var norske myndigheter forferder da norske fly slapp bomber, i 2011 slapp de samme flyene 600 bomber over Libya, mens myndighetene ”applauderte” (ibid.:42). Gjenopprettelse av posisjonen i ”alliansens innerste sirkel” har ofte blitt tolket inn i den overveldende norske deltagelsen (Matlary 2013:289). På den annen side har Heier også hevdet det norske engasjementet under Libya- operasjonen aktivt bidro til å utvide FN-mandatet, ettersom operasjonen utviklet seg fra å skulle beskytte sivile13, til det som resulterte i regimeskifte (Klassekampen, 19. mai 2014). I så henseende understreker deltagelsen ideen om viktigheten av å samarbeide med relevante allierte, og trolig viktigere, opprettholdelse av USAs interesse for NATO. Dette må ses på bakgrunn av at USA, under president Barack Obama, valgte å overlate ansvaret for operasjonen til Storbritannia og Frankrike (Hallams og Schreer 2012:319). Dermed gjorde USA i noen grad alvor av sine gjennomgående advarsler om å vende ryggen til Europa og

13 ”Responsibility to protect” (R2P) er et folkerettslig prinsipp, enstemmig vedtatt av FN i 2005. Her følger det at stater har ansvar for beskyttelse av egen befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, menneskerettighetsbrudd, etnisk rensing etc. Dersom stater åpenbart mislykkes i å gjøre dette, har det internasjonale samfunnet plikt til å beskytte sårbare befolkninger (Bellamy m.fl. 2010). 37 kontinentets nærområder, dersom europeerne ikke viste større vilje til risiko- og byrdedeling (ibid.:313-316).

3.4.2 Hjem igjen

Mens norsk deltagelse i internasjonale militære operasjoner tidligere ikke ble forbundet med sikkerhetspolitikk, ble slik deltagelse etter Den kalde krigen et kjennetegn for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk (Matlary 2013:288). Viktigheten av å opprettholde NATOs relevans gjenspeiles godt i utviklingen til norsk militær praksis etter Den kalde krigen:

”Fra å være en skeptisk bidragsyter til skarpe’ militære operasjoner på begynnelsen av 1990-tallet, er Norge i dag et land som tidvis assosieres med de fremste i NATO; et land som er villig til å ta risiko, og hvor vi har høyt utdannede militære mannskaper som kan gjøre jobben” (Heier, Kjølberg og Rønnfeldt 2014:11).

Underveis har norske myndigheter samtidig vært opptatt av å understreke at et sterkere fokus på NATOs territorium og at dette vil øke legitimiteten i befolkningen, på bakgrunn av frykten for at ”utenfor området”-operasjoner vil gå på bekostning av art. 5-operasjoner (Græger 2009:6). Dette må ses på bakgrunn av at tradisjonell sikkerhet, hvor statens integritet og grenser er et hovedelement, og hvor ideen om at staten kan utsettes for press av eksterne stater er fortsatt er eksplisitt i det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet (Matlary 2013:281). Det at Norge er ”ortodoks” på feltet, underbygges av den stadig økende vektleggingen av nordområdene siden 2005 (Græger 2009:7). Som sett har norske sikkerhetsutfordringer i nordområdene vært den viktigste drivkraften i den norske sikkerhetspolitiske debatten om verdien av NATO-medlemskap og om NATOs fremtidige rolle. Den negative utviklingen til det avsluttede ISAF-engasjementet forsterket også ønsket om å ”bringe NATO hjem” i Norge så vel som blant mange allierte (Heier m.fl. 2014:11). Det vil si, et sterkere alliert fokus på kjerneoppgaven, og spesifikt for Norge, mer oppmerksomhet i nord. Dette er imidlertid ikke i tråd med amerikanske ønsker, som har flyttet sitt utenrikspolitiske fokus til andre steder i verden, blant annet til Sentral-Asia (Binnendijk 2014), hvor det ikke er utenkelig norske styrker vil komme til å befinne seg i fremtiden.14

14 Jf. Obamas nøkkeltale om ”a pivot to Asia”. 38

Amerikanske ønsker om at NATO skal være en global aktør strider derfor med ønskene om at NATO skal gjenoppta sin rolle som en euro-atlantisk sikkerhetsorganisasjon. Det har likevel vært få prinsipielle, offentlige debatter om implikasjonene av Norges tradisjonelle atlantiske sikkerhetspolitiske orientering (Græger 2009:12). Som Sjursen (1999:54) oppsummer det, trekker ikke norske myndigheter lenger et skille mellom den generelle utenriks- og sikkerhetspolitikken, som viser til verden utenfor nærområdene, og den nasjonale forsvars- og sikkerhetspolitikken, der man opererer med tradisjonelle begreper (for eksempel nasjonalt forsvar) og hvor trusselbildet likner det under kalde krigen. Det vil si, selv om norske myndigheter er opptatt av å understreke det utvide sikkerhetsbegrepet, skal norsk NATO- forankring fortsatt bidra til å øke fokuset på regionen, og samtidig avskrekke mot overskridelse av suverenitet og press i form av tvangsdiplomati. Derfor er ”Norges viktigste bidrag til å styrke internasjonal sikkerhet og dermed norsk sikkerhet gjennom aktiv deltagelse i FN og NATO” (Forsvarsdepartementet 2012:8).

Oppsummering

Enkelte ideer og forstillinger har gjennomgående definert det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet og har slik vært retningsgivende for politiske veivalg overfor omverdenen. Under Den kalde krigen var disse ideene først og fremst knyttet til geopolitikkens primat. Norges geografiske posisjon, det vil si nærheten til Sovjetunionen, ble ansett for å trumfe andre hensyn i valg av alliansepartnere. Nært relatert til dette utgangspunktet har vært Norges NATO-medlemskap og nære bilaterale relasjon til USA. Territorialforsvar og behovet for alliert assistanse i tilfelle Norge blir utsatt for angrep (les invasjon) formet norsk sikkerhetspolitikk under Den kalde krigen.

Selv med et endret trusselbilde etter Den kalde krigens slutt, utgjør NATO fortsatt bærebjelken på feltet. Forpliktelsene under NATOs art. 5 er derfor en viktig pilar i det norske forsvars- og sikkerhetskonseptet, hvor den amerikanske militære slagkraft og politiske handlekraft er et viktig element. Norsk deltagelse ”utenfor området” blir dermed basert på en oppfatning om viktigheten av NATOs kontinuerlige relevans. De gjennomgående norske ønskene om innflytelse i alliansen, gjennom opprettholdelse av forholdet til sine nære allierte, bidrar dermed til å forklare norsk internasjonal militær deltagelse, mens understrømmen på elitenivå gjennomgående har uttrykket ønsker om at Norge skal være en humanitær stormakt.

39

Således har endringer i funnet sted med henvisninger til NATOs militære transformasjon og territorialforsvar, ved å kople dem sammen, og legitimert med arbeidet for ”det gode”. Territorielle bekymringer med henblikk på nordområdene, hvor Norge både deler grenser og har konfliktfylte interesser med Russland, virker imidlertid å være tilbake på den norske forsvars- og sikkerhetspolitiske agendaen.

Nedenfor vil jeg se nærmere på utviklingstrekk i Norges forhold til EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området, herunder spesielt hvilke ideer norske myndigheter har lagt til grunn i sin tilpasning til EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP, nå CSDP).15

3.5 Norge og EU

Den kalde krigens slutt satte fart på den europeiske integrasjonspolitikken. Med fraværet til en overhengende sovjetisk trussel, ble et sentral spørsmål i Europa hvorvidt bruk av militærmakt utover forsvar av eget territorium var legitimt (Sjursen 1999:44). Flere vesteuropeiske stater begynte nå å lufte tanken om EU som en naturlig sikkerhetsaktør, og særlig der ”man søkte felles løsninger og ønsket å bruke politiske og økonomiske virkemidler for å nå sikkerhetspolitiske mål” (ibid.:44). I forlengelsen av dette la Maastricht-traktaten (TEU) fra 1993 grunnlaget for en mer overnasjonal og sterkere institusjonelt fundert Union. TEU lanserte en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) som en del av den politiske unionen. Senere har samarbeidet blitt videreutviklet gjennom flere traktatsrevideringer, og en fellesnevner for alle traktatene har vært siktet på å styrke EU som utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør (Knutsen 2010:2).16 Dette inkluderte også målsettinger om å utvikle en ”felles sikkerhets- og forsvarspolitikk”, og muligens også et ”felles forsvar” (Sjursen 1999:44-45).17 Især to uavklarte forhold internt i unionen har vært bremseklosser mot en slik utvikling: Ulike syn på hva slags forbindelse EU skulle ha til NATO og USA, samt usikkerhet og uenighet om EUs formål og fremtidige utvikling (Sjursen 1999:42). Selv om nasjonal

15 Skiftet med Lisboa-traktaten (2009) navn fra ”European Security and Defence Policy” til “Common European Security and Defence Policy”. 16 Maastricht-traktaten (1993) ble etterfulgt av Amsterdam- (1999), Nice- (2002) og Lisboa-traktaten (2009). 17 Mens Frankrike gjerne tilskrives rollen som pådriver for en selvstendig europeisk sikkerhetspolitikk, har Storbritannia tradisjonelt vært den skarpeste motstanderen (Knutsen 2010:2). Britenes skepsis knyttes gjerne til landets sterke bånd til USA, samt et ønsket om å verne om nasjonal suverenitet. Storbritannia har derfor arbeidet for at EUs overnasjonale trekk kun skal være forbeholdt et felles marked, med mindre slike samarbeid er av mellomstatlig karakter. Maastrichttraktaten understrekte derfor også at utviklingen til FUSP ikke vil utfordre det atlantiske sikkerhetspolitiske samarbeidet (Sjursen 1999:42-45). 40 suverenitet fremdeles råder i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, har Unionen kommet langt i å underlegge implementeringen av den til flertallsavgjørelser (Græger 2011).18 I dag er EU en viktig sikkerhetspolitisk aktør, noe norske myndigheter gradvis har måttet anerkjenne.

Den europeiske integrasjonsprosessen utgjør imidlertid et vesentlig dilemma i norsk utenrikspolitikk generelt og sikkerhetspolitikk spesielt. På den ene siden må Norges utenforskap ses i sammenheng med den norske befolkningens vanskeligheter for å akseptere unionens overnasjonale trekk, og videre omfattes ikke FUSP av Det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS), som er den største og mest omfattende internasjonale avtalen Norge har inngått. I tillegg uttrykker Norges atlantiske orientering en skepsis mot sikkerhetspolitiske samarbeid utenfor NATOs samarbeidssirkler (Knutsen 2010:2). På den annen side har norske myndigheter siden 1990-tallet stadig søkt tettere samarbeid med EU på utvalgte områder, og deltar i mye av det EU gjør i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som et resultat er Norge i dag det fremste tredjelandet (ikke-medlemstaten) som bidrar til eller deltar i EUs krisehåndteringsoperasjoner (Sjursen 2014:180), og det eneste tredjelandet som deltar i EUs Battle Groups. Dette reiser videre et dilemma knyttet til deltagelse uten representasjon, altså at norske styrker i siste instans kan ta del i EU-operasjoner der norske myndigheter ikke har formell beslutningsmyndighet eller formelt medansvar. Hvordan har så norske myndigheter kommet til denne sikkerhetspolitiske tvetydigheten overfor EU?

3.5.1 Først halvdel av 1990-tallet: EU som supplement til norsk sikkerhetspolitikk

Ideen om EU (tidligere EF) som sikkerhetsaktør har i stor grad vært fraværende i Norge, grunnet NATOs dominans. En viktig forklaring er at begge folkeavstemningene om EF/EU- medlemskap, i 1972 og 1994, endte med nei-flertall. Om man kan identifisere enkelte forandringer i Norges interesse for EF på 1980-tallet, argumenterer Rieker (2006:157) for at dette i hovedsak var en reaksjon på Enhetsaktens (1986) målsettinger om et felles marked, altså økonomiske interesser. Først på 1990-tallet begynte norske myndigheter å ta stilling til det sikkerhetspolitiske aspektet ved den europeiske integrasjonsprosessen (ibid.:157).19

18 Med Lisboa fikk EU samtidig flere tilgjengelige instrumenter enn tidligere, og traktaten legger videre til rette for tettere sikkerhets- og forsvarssamarbeid for land som ønsker det, uten å måtte avhenge av resten (Græger 2011). 19 Maastrichttraktaten, undertegnet 7. februar 1992, etablerte EU som politisk union. 41

Samtidig var det få grunner til å gjøre dette tidligere. I 1954 forkastet det franske parlamentet sitt eget initiativ til et europeisk forsvarsfellesskap (EFF) og ytterligere forsøk på å gjøre dette til kjernen i europeisk integrasjon ble satt på vent (Sjursen 1999:43). Det samme året ble Vestunionen (VEU) etablert for både NATOs og EUs medlemstater, og skulle fungere som en bro mellom institusjonene (Græger 2005c:92). Det var imidlertid generelt liten interesse for VEU som forsvarsorganisasjon, noe som begrenset dens rolle i europeisk forsvarspolitikk (Sjursen 1999:43). Den strategiske situasjonen under Den kalde krigen tilsa at NATO var den eneste kapable sikkerhetspolitiske institusjon i Vest-Europa, og fra norsk side ble VEU kun betraktet som en arena hvor norske representanter kunne møte sine europeiske allierte (Græger 2005c:92).

Som nevnt i forbindelse med Norges forhold til NATO, kunne man etter Den kalde krigens slutt forvente endringer i synet på sikkerhetsutfordringer Norge stod ovenfor. I tillegg kunne man forvente en endring i løsninger norske myndigheter ville søke (Sjursen 1999:53). Dette ble imidlertid ikke tilfellet. Som Knutsen (2010:3) påpeker, har norske myndigheter tradisjonelt sett med mistro på utviklingen til FUSP, spesielt i forbindelse med en egen forsvarsdimensjon. Da en Stortingsmelding om langtidsplaner for det norske forsvaret ble presenter ble etableringen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk likevel ikke ignorert, men ansett som et viktig område for ”myk makt” (Rieker 2006:40).20 På disse områdene kunne myndigheter tenke seg å samarbeide med EU, ettersom unionen på feltet hadde potensiale til å bli en viktig sikkerhetsaktør (Rieker 2006:155). Betingelsen for å gå inn for tilslutning til EU på dette området var imidlertid denne: ”Under ingen omstendigheter ønsker Norge å sende signaler som bidrar til en utvikling som reduserer NATOs rolle eller svekker grunnlaget for amerikansk engasjement i alliansen” (NOU 1992:100).

Ifølge Archer og Sogner (1998:124) ble det norske ”kompromisset” i stor grad funnet i lys av den europeiske satsningen på “new forms for cooperation between East and West and further development of existing institutions to establish common authority and stability”. Med andre ord gikk dette rammeverket ut på at de tidligere potensielle fiendene – Warszawapakt-landene – nå skulle bli potensielle partnere, gjennom samarbeid som vektla sivile løsninger fremfor

20 ”Hard makt” og ”myk makt” viser til ulike former for bruk av makt. ”Myk makt” går ut på å kunne påvirke andre aktører for nå ulike målsettinger, i form av legitim agenda-setting, positiv tiltrekning og overbevisning gjennom institusjoner, ideer, felles verdier, kultur og legitim politikk. ”Hard makt”, på sin side, innebærer å bruke militære og økonomisk midler til å nå ulike politiske målsettinger, og vil derfor i stor grad være koblet til materielle forhold og kapasiteter (Nye 1990 sitert i Kjølberg 2007:9-10). 42 militære. Herunder ble spesielt Barentssamarbeidet21 avgjørende for norske myndigheters gradvise annerkjennelse av EU som ”myk makt”-sikkerhetsaktør (Rieker 2006:157). Ifølge Rieker (2006:159) kan man dermed også identifisere endringer i denne perioden, i lys av at EU ble betraktet som et supplement til norsk sikkerhet. Dette illustreres godt i følgende sitat:

”Sikkerhet og stabilitet i Europa er ikke bare militære utfordringer. Politiske og økonomiske virkemidler har fått stadig større betydning. Det er EU som disponerer det bredeste spekter av slike virkemidler” (Utenriksdepartementet 1993-4:14).

Ettersom kollektivt forsvar var forbeholdt NATO, ble samarbeidet med EU på disse områdene, på tidspunktet, betraktet som mindre viktige for norsk territoriell sikkerhet. I motsetning til Forsvarsdepartementet, begynte derfor Utenriksdepartementet – på bakgrunn av sitt tradisjonelle humanitære og konfliktforebyggende arbeid gjennom FN og OSSE – i økende grad å engasjere seg i de ulike ikke-militære sikkerhetsinitiativene (Archer og Sogner 1998:126).

Videre, i kjølvannet av Sverige og Finlands offisielle søknad om EU-medlemskap, sendte også Norge inn sin, i desember 1992. Følgelig ble kontakten med EU raskt utvidet (Archer og Sogner 1998:129). Tidligere hadde Norges bilaterale avtaler eller uformelle kontakt med EU- systemet vært avhengig av invitasjon. Fra EUs side var disse avtalen imidlertid ikke like avgjørende som for Norge, ettersom de ikke forpliktet unionen (Sjursen 2014:182). I tidsrommet mellom Norges søknad om EU-medlemskap og frem til folkeavstemningen, derimot, fikk norske politiske eliter relativt mange flere invitasjoner og mer tilgang til EU- systemet (Rieker 2006:159). I sin helhet førte dette til at norsk politikk i forkant av folkeavstemningen22 ble karakterisert av et større politisk fokus på EU-dimensjonen, hvor eksplisitt støtte til integrasjonsmålsettingene i Maastrichttraktaten ble uttrykket (ibid.:157). Rieker (2006:159) argumenterer for at denne interimperioden var viktig fordi den økte inkluderingen fikk norske myndigheter til å forstå hvordan utenrikspolitikken ble gjennomført innad i EU. Dette kommer godt frem i den daværende norske statsministerens innlegg til Stortingets EU-debatt, måneder før folkeavstemningen:

21 Kirkenesdeklarasjonen fra 1993 la grunnlag for Barentsrådet, som en regional samarbeidsorganisasjon, mellom de nordiske statene, Russland og Europakommisjonen. Samarbeidet kom til etter initiativ fra den daværende norske utenriksministeren, Torvald Stoltenberg. 22 Den rådgivende folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU fant sted 28. november 1994. 43

”Samarbeid i EU er en nødvendig forutsetning for nasjonal styring der nasjonalstatens institusjoner alene kommer til kort. Og det opplever vi stadig oftere i en tid der det treffende er sagt at nasjonalstaten er for liten til å løse menneskenes store problemer, men for stor til å løse menneskenes små problemer (…) Om Norge deltar i EU-samarbeidet, så betyr ikke det at viktige politiske områder forsvinner ut av norsk politikk. Ved å delta gir vi oss selv nye muligheter til å forme vår egen framtid i tillegg til det vi kan bestemme oss for i Norge” (Brundtland 1994).

På den annen side utfordret tilpasningen til EU aldri det norske selvbildet som atlantist. Som Sjursen (1999:51) argumenterer for, ble norske myndigheters behov for tett samarbeid med EU på disse områdene ble ansett som ”sikringstiltak”. I tråd med dette skriver Rieker (2006:159) at de relativt mer positive holdningene til EU som sikkerhetsaktør kan ses på bakgrunn av usikkerheten knyttet til NATOs kontinuitet etter Den kalde krigens slutt, samt NATOs anerkjennelse av EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske ambisjoner. Altså spilte utenriks- og sikkerhetspolitiske bekymringer en viktig rolle i norske myndigheters forsøk på å rettferdiggjøre medlemskapet ovenfor befolkningen (Rinvik 2014:32). Så lenge NATO fortsatt var relevant, ble EU kun betraktet som et supplement til norsk territoriell sikkerhet. Samtidig er medlemskap i en formell allianse, basert på kollektivt forsvar, et noe løsere bånd til potensielle hjelpere, til sammenlikning med integrasjon, som er den mest forpliktede enheten.

3.5.2 Andre halvdel av 1990-tallet: Kompensasjon for utenforskapet

Etter at den norske befolkningen avskrev ideen om en europeisk union for andre gang, forsvant EU-spørsmålet i stor grad fra det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet (Rieker 2006:173). Til tross for dette, har norske myndigheter stadig søkt tettere samarbeid med EU. Dette har i hovedsak funnet sted gjennom institusjonelle bånd til FUSP og VEU, og ytterligere avtaler skulle også vise seg å komme til. Allerede i 1997 kunne Tamnes omtale Norges samarbeid med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området som en ”sikkerhetspolitisk EØS-avtale” (sitert i Sjursen 1999:49). Ifølge Archer og Sogner (1998:172) kan det tvetydige forholdet til EU forklares i lys av frykt for marginalisering i det europeiske sikkerhetssystemet.23 I tillegg kan de norske motivene tilskrives forsøk på å ”bruke den nordiske dimensjonen for å sikre [Norges] relevans i forhold til de nordiske

23 En utvikling i retning av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk har konsekvenser for beslutningsprosessen i NATO dersom EU-landene etablerer felles standpunkter i forkant av beslutninger i NATO (Kjølberg 2007:20). Norge, som ikke er medlem av EU, vil bli marginalisert i beslutningsprosessen i den grad NATO-beslutninger utvikler seg til å bli en bilateral dragkamp mellom EU og USA (ibid.:20). 44 landene” (Vernø 1998:131). Sverige og Finnlands økende EU-orientering i sikkerhetspolitikken bygget opp om dette. Med andre ord var det stadig tettere samarbeidet med EU en ”kompensasjon” for utenforskapet (Rieker 2006:161).

Ifølge Sjursen (2014:182) er inntrykket etter midten av 1990-tallet at avtalene med EU generelt ble oppfattet som ”avgjørende for norske interesser”. EU møtte imidlertid ikke norske ønsker om å øke antallet invitasjoner til deltagelse i FUSPs mange arbeidsgrupper og møter på politisk direktørnivå, og i praksis innebar den politiske dialog ordningen ikke annet enn at Norge sluttet seg en mesteparten av EUs utenriks- og sikkerhetserklæringer og ”felles standpunkter” (ibid.:182), altså tilslutning til allerede utarbeidet politikk. Avtalen om assosiert medlemskap i VEU fra 199424 ble derfor betraktet som spesielt avgjørende for norske interesser (ibid.:182). Med unntak av retten til å stemme ble Norge behandlet på lik linje med EUs medlemstater. Mer presist kunne norske representanter nå delta i diskusjoner som omhandlet EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, legge frem forslag, og fikk videre tilgang til all relevant informasjon og alle dokumenter (Rieker 2006:161). Ettersom norske myndigheter forventet at VEU ville bli EUs sikkerhetspolitiske arm, ble avtalen om assosiert medlemskap ansett som ”en viktig kilde til innflytelse og innsyn i EUs utvikling og politikk” (Sjursen 2014:182).

Da EUs medlemstater signerte Amsterdam-traktaten fra 1999 (signert 1997) igangsatte dette imidlertid utfordringer for Norges del. Traktaten var særlig viktige for den europeiske integrasjonen på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området fordi ”Petersberg-operasjoner” ble inkludert (Knutsen 2010:2). Dette innebar fredsbevarende- og fredsopprettende operasjoner, men til norske myndigheters lettelse, fortsatt ikke kollektivt forsvar (ibid.:2). Ifølge traktaten var det imidlertid opp til Det europeiske råd (EU-rådet) å avgjøre om VEU skulle integreres i FUSP (Rieker 2006:161). Dette ville kunne medføre at Norge, som assosiert medlem, mistet sin unike posisjon i VEU (ibid.:162). Norsk frykt for marginalisering kommer godt frem i følgende sitat:

”Dersom VEU fult ut skulle integreres i EU slik det nå er forslag om, vil det reise en rekke vanskelige spørsmål blant annet for de land som ikke deltar i EU samarbeidet, men som deltar i VEU. Det vil føre til et mer lukket samarbeid, i stedet for å legge grunnlag for et bredt europeisk sikkerhetssamarbeid.

24 Signert i januar 1992. 45

Men hvis EU blir styringsorgan for VEU, blir det nødvendig å utvikle egne assosieringsavtaler for de land som er NATO-medlemmer, men ikke EU-medlemmer” (Bjerke 1995).

VEU påvirket imidlertid aldri rollen til NATO i norsk sikkerhetspolitikk, som nevnt ble forsvarsorganisasjonen kun betraktet som en arena hvor norske representanter kunne møte sine europeiske allierte (Græger 2005c:92). Alle (konkurrerende) multilaterale fora, som ikke involverte USA, ble betraktet med skepsis fra norske myndigheters side. Enn så lenge var dette ikke den primære bekymringen, ettersom Storbritannia var garantist mot dette (Knutsen 2010:2). Av samme grunn fremstilte det dominerende synet i Norge hele det europeiske sikkerhets- og forsvarsprosjektet som urealistisk, ettersom det ville ta lang tid for de europeiske statene å komme til enighet om en felles politikk på feltet, spesielt i forhold til felles militære kapabiliteter (Græger 2005c:92). Britenes snuoperasjon i 1998 kom derfor svært uventet på norske myndigheter (Knutsen 2010:2-3). I den felles fransk-britiske St. Malo-erklæringen ble partene enige om at EU skulle utvikle egne militære kapabiliteter, for å kunne respondere på internasjonale kriser.25 Ifølge Matlary (2013:284) var britene både overrasket og sjokkert over mangel på europeisk effektivitet under Kosovo-operasjonene, noe som skulle vise seg å skyte fart i det europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. I korte trekk startet den gradvise integreringen av VEU i EU-systemet, samtidig som unionen begynte sitt arbeid med å etablere en ny beslutningsstruktur innad i EU-rådet (Rieker 2006:163).

Norske myndigheter, på sin side, fryktet en uavhengig europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk ville redusere amerikansk interesse for kontinentet, og gjøre Norge mer sårbart ovenfor press fra Russland. Ifølge Knutsen (2010:3) understrekte norske myndigheter stadig at det vil være uheldig dersom EU utvikler en egen forsvarsdimensjon, ettersom EU ville bli en ”forsvarsallianse”, noe som igjen vil kunne få konsekvenser for EUs utvidelsesprosess og forholdet til Russland (Knutsen 2010:3). Da Norge endelig ga sin støtte til EDSP, var det basert på den samme ideen som den britene la til grunn, at en sterkere europeisk forsvarskapabilitet ville styrke det transatlantiske forholdet (Græger 2005c). I tråd med amerikanske ønsker støttet ikke norske myndigheter et uavhengig EU, men snarere at de europeiske landene skulle ta større ansvar for mindre krisehåndteringsoperasjoner i Europa og på kontinentets nærområder (ibid.).

25 ”Franco-British summit. Joint declaration on European defense”, 4. desember 1998, i St. Malo. 46

Året etter måtte norske myndigheter derfor se seg nødt til å arbeide for innflytelse i utviklingen til ESDP, både gjennom direkte krav til EU og indirekte krav gjennom NATO og andre bilaterale (primært nordiske) kanaler (Græger 2005c:93). Herunder ble det særlig lagt vekt på å overføre statusen Norge hadde i VEU til den nye ESDP-strukturen, noe som fra EUs ikke ble møtt (Rieker 2006:163). Snarere ble invitasjoner til deltagelse i diskusjoner om utviklingen til EUs sikkerhetspolitikk snevret inn til den mer ”passive” politiske dialogen, og med unntak av NATOs art. 5, mistet Norge følgelig sin eneste institusjonelle link til ESDP.

3.5.3 2000-tallet: ”Troops for influence”26

I tråd med Sjursen (1999:56) førte ekskluderingen av Norge til at ”avstanden mellom norsk og europeisk sikkerhetspolitikk [var] større innen utgangen av 1990-tallet enn på begynnelsen av 1980-tallet”. For at EU imidlertid skal kunne lykkes med sine internasjonale krisestyrkingsoperasjoner, har unionen blant annet vært avhengig av å samarbeide med andre partnere som NATO, FN eller tredjeland (ikke-medlemstater) som Norge (Knutsen 2010:3-4). Følgelig har EU åpnet for tredjelands militære kapabiliteter der EUs medlemsstater selv kommer til kort, i bytte mot å gi alle deltakerlandene samme rettigheter og forpliktelser i implementeringsfasen til EU-ledede operasjoner (Græger 2005c:94).27 Det norske regjeringsskiftet i 2000 førte derfor til en ny norsk tilnærming til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. I stedet for å stadig be EU om egne avtaler, begynte norske myndigheter i større grad å vektlegge bidrag for å kunne forvente noe i gjengjeld (Rieker 2006:164). Det å nå skulle fremstå som ”attraktive” for EU trekkere paralleller til den norske tilnærmingen til NATO og USA etter århundreskiftet, og som i NATO-sammenheng også viste seg å være en effektivt måte for Norge å oppretthold politisk innflytelse: ”En sentral måte for Norge å få innflytelse på, er nettopp gjennom synlig deltagelse i EU-ledete operasjoner” (St.prp. nr. 48 2007/2008).

Med dette siktemålet har Norge deltatt i en rekke EU-ledete operasjoner, av både sivil og militær karakter. I operasjoner hvor EU har trukket på NATOs kapabiliteter, for eksempel gjennom den nå avviklede ”Berlin Plus”28 har tredjeland nytt godt av operasjonell innflytelse

26 Græger 2005c, s. 94 27 Siden 2002 har EU satset på sivil koordinering og helhetlig planlegging, som blant annet går ut på at alle relevante aktører må integreres så tidlig som mulig i planleggingsprosessen forut for operasjonene, slik at sivile og militære aktører skal kunne fungere så godt som mulig i selve gjennomføringsfasen (Knutsen 2010:4). 28 Jf. ”Tyrkia-Hellas konflikten”. 47

(Græger 225c:94). Ellers var norske erfaringer, for eksempel i Makedonia (2003) og Bosnia- Hercegovina (fra 2004), at tredjeland kun hadde marginal innflytelse i implementeringsfasen til operasjonen. Samtidig ble dette ikke problematisert ytterligere, ettersom EU ikke ble presentert som en vesentlig sikkerhetsaktør i det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet (ibid.:94-95). Som nevnt, var Norges opprinnelige støtte til ESDP basert på ideen om at en sterkere europeisk forsvarskapabilitet vil styrke forholdet til USA og den euro-atlantiske krisehåndteringskapabiliteten i sin helhet.

3.5.4 Norge i spagaten mellom EU og USA

Siden EU startet sitt arbeid med å utvikle det som skulle bli ESDP, har både NATO og EU arbeidet for at forholdet mellom organisasjonene skal være komplimenterende, og ikke konkurrerende (Græger og Haugevik 2011). Den unilaterale amerikanske utenrikspolitikken, spesielt i forhold til Irak og FN rådet, skapte imidlertid splittelser i det transatlantiske forholdet, også internt i organisasasjonene, samt mellom myndigheter og befolkning (Græger 2005c). Mens mange av de europeiske landene la mer vekt på (mangel) på legitimitet i forbindelse med Irak-krigen, var amerikanerne mer opptatt av effektivitet (ibid.). Som Græger påpeker, til tross for at EU definerer sikkerhetsprioriteringer som imøtekommer amerikanske ønsker, betyr det imidlertid ikke at partene har sammenfallende syn på sikkerhetstilnærminger. Spenningene i forhold til bekjempelse av terrorisme gjenspeiler ikke bare ulike interesser, men også i holdninger generelt (ibid.). Den europeiske nå mer fredfylte strategiske kulturen, skiller seg dermed fra det som lenge dominerte i Europa, og hvor det kan synes som partene har skiftet roller. Ifølge Kegan har europeerne gått over til en mer selvbegrensede rolle, dominert av lover, regler og forhandlinger, mens amerikanerne opererer innenfor en ”Hobbesiansk verden”, hvor lover og regler ikke er tilstrekkelig, og militærmakt ofte er nødvendig (Kegan 2004). EUs holdning til Irak-spørsmålet gjenspeiler også de politiske forholdene i Norge:

”Perspektivet i Den europeiske sikkerhetsstrategien fra 2003 fremstår som ’norske’ og som en motsats til de perspektivene som Bush-administrasjonen fremmet i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2002- 2006. EUs fokus på en helhetlig tilnærming til kriger og der den militære, politiske, økonomiske og humanitære dimensjonen utgjør en integrert og balansert agende, er i samsvar med norsk utenrikspolitisk tradisjon og selvbilde” (Leira m.fl. 2007:36).

48

De videre implikasjonene for Norges del, som har forankret sin sikkerhet i NATO og USA, er at landet ikke lenger er ”annerledes enn krigerstatene på kontinentet”. Dette ble også fremhevet av den tidligere norske utenriksministeren, Jonas Gahr Støre: ”Siden Norge og EU i mange saker står hverandre nær i utenrikspolitikken, vil et mer slagkraftig EU i mange sammenhenger være positivt” (sitert i Knutsen 2010:4).29 Knutsen (2010:7) hevder imidlertid få endringer har funnet sted i norske myndigheters idé om EUs rolle som vesentlig sikkerhetsaktør i, som videre forklarer den norske deltagelsen med ”påvirkning utenfra, fra Norges allierte innenfor NATO og endringene innenfor EU” (ibid.:7). Med andre ord er norsk deltagelse i EU-operasjoner fortsatt er forsøk på å kompensere for det politiske utenforskapet, og spesielt tre gjennomgående ønsker er fremtredende:

”For det første styrkes det nordiske forsvarssamarbeidet (…) For det andre bidrar deltagelse i EUBG til at Norge får større innflytelse på utviklingen innen ESDP. Gjennom norsk deltagelse i ESDP viser Norge at landet er med på å ta medansvar for internasjonal sikkerhet. For det tredje styrker EUBG FN og de globale sikkerhetsstrukturene. De fleste FN-operasjoner blir nå gitt robuste mandater basert på kapittel VII i FN-Charteret, som tillater alle nødvendige midler, inkludert bruk av makt med dødelig utfall, for å iverksette mandatet” (Knutsen 2010:4).

Det at Norges tilpasning til EU ikke er et ønske om militær beskyttelse underbygges av at norske myndigheter de siste par tiårene har tatt sikte på å utvikle nisjekapabiliteter, som spesialstyrker og kampfly, med hensikt å komplimentere USA-ledete operasjoner, for eksempel i Afghanistan. Norske myndigheter er derfor fortsatt opptatt av at norsk deltagelse i EU skal supplere relasjonen til NATO og USA (Græger 2005c:97). Herunder har også USA uttrykket skepsis i forholdet til et uavhengig Europa, mens støtten til EDSP snarer baserer seg på at EU skal ta ansvar for mindre kriseoperasjoner (Græger 2005b:414). I debatten om Norge skulle delta i de nordiske innsatsstyrken, i 2004, måtte derfor Forsvarsdepartementet forsikre om at deltagelsen ikke var konkurrerende, men snarere komplimenterte allianseforholdet (Græger 2009:3). Til tross kritikk, spesielt fra SV og Sp, stemte flertallet i Stortinget for norsk deltagelse.

Et dilemma er at mens Norge tilhører de grupper land som vil være best tjent med at EU utvikler seg til å bli en sterkere politisk aktør, fordi det vil sette Unionen i bedre stand til å forsvare småstatenes interesser, er trolig avgivelse av autonomi en nødvendig forutsetning for at dette skal kunne skje (Kjølberg 2007:17). Den generelt positive utviklingen i Norge-EU

29 Jonas Gahr Støre, Utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget, 4. mai 2010. 49 forholdet skaper imidlertid stadig ”små kriser” i norsk politikk, og spesielt når Norge inviteres til å delta i nye militære strukturer i EU, for eksempel til deltagelse i EUs stridsgrupper. Som et tredjeland har Norge ikke hatt en viktig rolle i konseptutviklingen til EUs sikkerhetspolitikk. Her har det konstitusjonelle argumenter stått sentralt, for eksempel i hvilken grad norske myndigheter har råderett over norske styrker når de meldes inn til en ”fremmed makt” (Græger 2005c:95). Dermed aktiviserer dette også spørsmålet knyttet til norsk autonomi:

“Ettersom det norske selv bildet som stat er nær knyttet til Norges selvstendighet, der Grunnloven er en viktig markør, aktiverer slike konstitusjonelle argumenter kjerneverdier i norsk identitet og gir tyngde i debatten” (Leira m.fl. 2007:36).

Som en konsekvens har spørsmålet om fremtidig norsk EU-medlemskap vært en effektiv måte å hindre debatten om EUs potensielle relevans i norsk forsvars- og sikkerhetskontekst (Græger 2005c:92). Eriksen og Neumann hevder det ambivalente forholdet til EU kan forklare hvorfor regjeringen generelt frykter åpenhet og debatt om norsk tilpasning til EU: ”Da Norge i 2009 sendte en fregatt til Somalia for å jakte på pirater, var det få – om noen – i norsk offentlighet som registrerte at landet faktisk deltok i en EU-operasjon” (Eriksen og Neumann 2011:7).

Oppsummering

Norges forhold til EU på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området bygger på ”myke” former for makt (engasjementspolitikk) og baserer seg på ”tropper for innflytelse”-strategien, i hvert fall i den dominerende representasjonen av disse ideene. Selv om deltagelse i internasjonale militære operasjoner har blitt en integrert del av norsk sikkerhetspolitikk de siste 15-20 årene, knyttes ikke rammeavtalene med EU til den nasjonale forsvarskonteksten. Så lenge Norge ikke er medlem av EU, supplerer Norges ”EU pilar” allianseforhold innad i NATO (Græger 2009:3). Samtidig råder fortsatt bekymringer for at det tette forholdet skal gå på bekostning av USAs rolle på kontinentet, og følgelig har norske myndigheter arbeidet for å holde problemstillinger knyttet til kollektivt forsvar innad i NATO, samt sikre mest mulig tilgang til EU. Således blir det paradoksalt at Norge er en aktiv bidragsyter til de prosessene i EU som har som mål å gjøre det europeiske samarbeidet stadig tettere, mens det på ulikt vis vil kunne representere store utfordringer for Norge. På den annen side samsvarer Norge og

50

EUs syn på sikkerhetsutfordringer i mange tilfeller, noe Norges tilslutning til mesteparten av EUs utenrikserklæringer illustrerer. Er det noen som fremstår som en humanitær supermakt, det jo EU samlet (Græger 2005b:415). Det virker imidlertid ikke å ha funnet sted et skifte i debatten om betydningen til EU i norsk forsvarskontekst, eller et sikkerhetspolitisk skifte bort fra USA.

51

4. Empirisk analyse

Med utgangspunkt i den historiske lesningen er det mulig å sammenfatte tre idétradisjoner som har vært førende for norsk sikkerhetspolitikk; atlantisk orientering, europeisk orientering og nasjonal orientering. Ikke på noe tidspunkt har disse idétradisjonene i sin rene form blitt operasjonalisert og iverksatt i politikken som norske regjeringer har ført. Derimot dokumenterer den idéhistoriske lesningen at ulike blandingsforhold av ideer har vært rådende i ulike perioder. Å sammenfatte mangfoldet av ideer i tre rene idealtyper gjør det mulig å belyse hvor ideer kommer fra. Det gjør det også enklere å komme frem til hvor paradokser og spenninger oppstår i grensekryssingen mellom ideer fra ulike idealtyper som representerer forskjellige, til dels kontrasterende, grunnverdier – knyttet til hvordan verden ser ut så vel som hvilke verdier som er verdt å etterstrebe.

Dette kapittelet vil analysere utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelser og de påfølgende stortingsdebattene for 2014, 2015 og 2016. Gjennom idéanalysen vil jeg vise hvordan det sikkerhetspolitiske ordskiftet artikulerer ideer fra de tre definerte tradisjonene, for å kunne besvare problemstillingens andre del; hvordan disse kommer til uttrykk i den politiske debatten om Ukraina-konflikten. Som analyseverktøy bruker jeg et analyseskjema, hvor sikkerhetsorienteringene i sin ”rene form” oppsummeres. Det syntes likevel hensiktsmessig å utdype disse, basert på Hyde-Price (2014), før jeg presenterer analyseskjemaet og begir meg ut på den empiriske analysen. Verdt å poengtere er at analyseskjemaet reflekterer egen kvalifisert lesning av redegjørelser og debatter.

4.1 Operasjonalisering

Den atlantiske orienteringen viser til at det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet fortsetter å ”pleie” og ”verne om” de nære strategiske, politiske og institusjonelle båndene til USA. NATO betraktes som den viktigste sikkerhetsinstitusjonen i Europa og i Europas nærområder. Dette ekskluderer ikke rollen til andre organisasjoner, som EU og OSSE, men norske myndigheter uttrykker fortsatt ønsker om at forsvarsalliansen skal opptrer som den primære sikkerhetsinstitusjonen for krisehåndtering i Europa og omegn. Videre impliserer dette en mer global forståelse av NATOs formål, med sikte på stabilitet i regioner som omfavnes av en

52 felles euro-atlantisk interesse, for eksempel i Midtøsten.

Den europeisk orienteringen viser til at norske myndigheter anser Europa som et mer autonomt og uavhengig kontinent, bygget på et slagkraftig og funksjonelt EU. Her vil norsk tilpasningen til EU og ”det stadig tettere samarbeidet” anerkjennes, og inkluderer understreking av viktigheten til EUs institusjoner. I tillegg vil felles politisk vilje, strategisk kultur og felles utenrikspolitiske visjoner poengteres, for at EU skal kunne opptre som den fremste sikkerhetsgarantisten. Et EU-ledet sikkerhetssystem trenger nødvendigvis ikke å utgjøre en konkurrent til NATO. Snarere vil disse to organisasjonene kunne anses som forenelige. NATO vil fortsette å være en partner og arena for EU, samt kunne omtales som en “forsikring” dersom en krise skulle eskalere (f.eks. dersom en stormaktkonflikt skulle inntreffe). EU vil imidlertid betraktes som det primære instrumentet for militær krisehåndtering i Europa og i Europas nærområder.

Den nasjonale orienteringen skiller seg fra de to overstående ved at den ser for seg et europeisk sikkerhetssystem uten formelle institusjonelle bindinger. Fred og sikkerhet vil være et resultat av samarbeid og interaksjon mellom europeiske stater, og spesielt med ønsker om at stormaktene skal samarbeide, gjennom en ”europeisk konsert” ordningen. Det vil samtidig være ønskelig at militær krisehåndtering rundt kontinentet blir løs av såkalte ”framework nations”. Det essensielle her, dersom sikte på å unngå faren for multipolar ustabilitet, vil en slik orientering understreke ordninger basert på “demokratisk fred”, herunder spredning og konsolidering av liberal-demokratiske politiske systemer, en utvidet økonomisk uavhengighet, og en robust normative enighet om fredelig samarbeid, menneskerettigheter og territoriell suverenitet.

4.1 Analyseskjema og analyse:

53

Tabell 1: Sikkerhetsorienteringer

Dimensjon Variabel ATLANTISK EUROPEISK NASJONAL

Holdning til Selvråderett med Nasjonale og Uforbeholden NASJON & nasjonale sikkerhetsforankring europeiske selvråderett SUVERENITET interesser interesser ansett som samsvarende

Holdning til Samarbeid genererer Kantiansk; Pragmatisk, internasjonalt sikkerhet samarbeid sak-til-sak Samarbeid genererer fred og velstand

Allianser Defensiv Beskyttende, INSTITUSJONER ”forsikring”

USA-strategi Innflytelse gjennom Balansering, Nøytralitet, ikke vennskap kritikk innblanding i stormaktspolitikk

Sikkerhets- Offensiv Defensiv Internasjonal INNHOLD tilnærming sikkerhet

Intervensjoner/ Offensiv, pågående Verdieksportør, Tilbakeholdenhet, diplomatisk samarbeidende tillit gjennom strategi bistand og mekling

Organisasjoner Overvåkende Internasjonale Internasjonale lover lover, ”europeisk konsert”

Økonomisk Åpne marked, Innenriksøk. fokus, ØKONOMI tilnærming ”one size fit all” men eksportledet vekst Sikkerhetspolitisk/ strategisk begrunnet Internasjonale Ivaretatt av EU Staten som aktør handelsavtaler

Sanksjoner Hvis nødvendig Aldri

54

Utenrikspolitisk redegjørelse, 25. mars 2014

Børge Brendes utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget, også hans første som utenriksminister, fant sted få dager etter Russlands offisielle annektering av Krim-halvøya (21. mars). Denne redegjørelsen blir dermed et naturlig startpunkt for analysen. Frem til da hadde det bredt seg en sikkerhetspolitisk uro i Europa, og Russlands brudd på folkeretten opptok mye plass i redegjørelsen. For Brende representerte russiske handlinger ikke bare et slikt brudd, men også en ny fase i Russlands forhold til omverden: ”For første gang siden andre verdenskrig har en europeisk stat med makt annektert en del av en nabostat” (Regjeringen 2014).30 Som nevnt besluttet imidlertid NATO å ta en mer tilbakeholden rolle i konflikten, mens EU, USA og andre land snart skulle vedta restriktive tiltak, herunder sanksjoner. Samtidig var det en (uvanlig) stor enighet innad i EU om å stå samlet mot Russland (Dagsavisen, 11. mars 2014).31 Med andre ord, mens Russland fra utenriksministerens ståsted ble ansett å tenke og planlegge med utgangspunkt i statlig suverenitet, responderte EUs medlemsland med en felles strategi som trumfet nasjonale strategier. Samtidig ga også Norge sin tilslutning til EUs sanksjonspolitikk, som det vil komme frem i analysen.

Balansegang i vanskelig terreng er en dekkende beskrivelse av utenriksministerens referanser til det jeg har definert som tre idealtypiske orienteringer for norsk sikkerhetspolitikk. Balanseringen er synlig i varierende grad for hver av dimensjonene i skjemaet, og i analysen følger jeg disse i tur og orden.

Nasjon & suverenitet-dimensjonen: På denne dimensjonen kan Brendes ytringer knyttes til alle de tre definerte idétradisjonene. Det som tydeligst skiller hans argumentasjon fra den nasjonale orienteringen, er den aktivistiske karakteren i utenriksredegjørelsen: ”Norge har sluttet opp om EUs tiltak og følger opp vedtakene i NATO (…) Det må ikke være tvil om vår holdning til at et stort land, i strid med folkeretten, annekterer deler av et mindre lands territorium”. Dette kommer særlig frem i Brendes gjennomgående referanser knyttet til variabelen Holdning til internasjonalt samarbeid. Herunder er idéen om at samarbeid produserer sikkerhet tydelig, altså den atlantiske idétradisjonen:

30Alle ytringene til Brende i forbindelse med hans utenrikspolitiske redegjørelse for 2014 er å finne under én og samme kilde i litteraturlisten (Regjeringen 2014). Der hvor andre kilder trekkes inn, vil de refereres til som vanlig. 31 Intervju med Helene Sjursen. 55

”For Norge har NATO-medlemskap vært en forutsetning for å utvikle et godt forhold til Russland. Alliansen har styrket stabiliteten i nord ved å gi tyngde til vår egen kapasitet og innsats. Russland har hatt grense mot NATO i nord siden 1949. Dette er Russlands mest fredelige grense”.

Dette kombineres gjerne med en kantiansk holdning til internasjonalt samarbeid, hvor utenriksministeren blant annet ytrer at ”verdensordenen vi tror på (…) er tuftet på prinsippet om at vi oppnår mest velferd for våre innbyggere når vi samarbeider og handler med andre land, og legger FN og bindende folkerett til grunn for statenes samkvem”. Dette er ideer som representerer den europeiske orienteringen. Endelig melder også ideer som kan knyttes til den nasjonale idétradisjonen seg, i forbindelse med naboskapet til Russland:

”Denne krisen angår oss alle, men er likevel ikke et bilateralt spørsmål mellom Norge og Russland. Det er i Norges interesse å fortsette samarbeidet med Russland om utfordringer vi bare kan finne løsninger på i felleskap, innen ansvarlig ressursforvaltning, miljøvern og økonomi. Norge ønsker å videreføre den gode kontakten som allerede finnes mellom våre to folk. Den som har ført til åpnere grenser og større gjensidig forståelse – ikke minst i nord”.

For å oppsummere, representerer Brendes ytringer langs denne dimensjonen en balansering mellom ideer om at Norge ikke skal akseptere åpenbare brudd på folkeretten, at landet må stå sammen med sine allierte i både NATO og EU, samt at tiltakene mot Russland ikke er til hinder for å videreføre det gode samarbeidet landene har seg imellom i nord. Er det dermed et paradoks at disse ideene kan kombineres så greit? Som vist i den historiske gjennomgangen er dette en evig dragkamp mellom det å være en del av at større felleskap (NATO og EU) og samtidig skjerme seg – å være seg selv nok. Samtidig har norske særordninger ikke vært uvanlig i lys av naboskapet til stormakten. Regjeringens svar på dilemmaet virker å gjenspeile dette. Mer presist, at forholdet til Russland skal opprettholdes stabilt og oversiktlig i nord, ved å samarbeide der det fortsatt er mulig (les lavspenning), men først og fremst at tilknytning til de allierte er tettest mulig (jf. Nilssen 2015).

Den institusjonelle dimensjon: Den transatlantiske alliansen er gjennomgående i uttalelsene til utenriksministeren. Det at NATO blir betraktet som den viktigste sikkerhetspolitiske institusjonen er det ingen tvil om: ”Historiens mest vellykkede allianse vil fortsatt være grunnpilar i vår sikkerhet”. Således finner man en rekke ideer som representerer den atlantiske idétradisjonen, hvor USAs rolle som den fremste sikkerhetsgarantisten understrekes: ”Forholdet mellom USA og Norge er tettere enn noen gang, og USA forblir vår

56 viktigste allierte”. Videre ytrer Brende også: ”I NATO er det et fåtall land som har økt forsvarsbudsjettet. Norge er blant dem [atlantisk orientering]”. Dette er i tråd med gjennomgående amerikanske ønsker/advarsler om byrdedeling (jf. Matlary og Petersson 2013), og kan tyde på behov for å understreke NATOs relevans. Dette ekskluderer imidlertid ikke rollen til EU, men til forskjell fra mer arketypiske europeiske stemmer, blir ikke et uavhengig Europa nevnt i tale om norske reaksjoner på Russlands handlinger i Ukraina, uten den harde sikkerhetsforankringens haleheng: ”Vår sikkerhet trygges gjennom vårt verdifelleskap med Europa og USA. Derfor opprettholder vi et robust nasjonalt forsvar i allianse med NATO”. Dermed kan komplementariteten mellom NATO og EU ses i lys av det klassiske skillet mellom ”high” og ”low politics”. Det er en vanlig påstand i den klassiske litteraturen at dette skille i dag er brutt ned. Likevel lever den videre i en oppfatning om en arbeidsdeling mellom de to institusjonene, og det faktum at den ultimate sikkerhetsgarantien er NATOs enerett.

Ideer som representerer den nasjonale orienteringen, som å ikke bli involvert i konflikt, var noe vanskeligere å finne langs denne dimensjonen. Det handler dermed om at trusselen må møtes gjennom bredere allianser, at en Løvland-strategi om å ikke ha utenrikspolitikk er fåfengt. Som vist i den historiske lesningen har et overordnet hensynet i norsk sikkerhetspolitikk siden 1945 vært at konflikter som potensielt kan oppstå i nord vil kunne bli for store for lille Norge, men for små til at NATO involverer seg (Neumann 2002). Stormaktenes fokus på nordområdene av i dag aktualiserer en slik trussel, der norske militære, diplomatiske og økonomiske ressurser ikke alene kan gi svar. Å påvirke stormaktene til å ta hensyn til norske interesser er derfor viktig, og i forbindelse med den nye regjeringens nordområdepolitikk, understreker Brende at ”Norge samarbeider nært med formannskapet i Arktisk råd og ønsker også et tett samarbeid med USA om deres kommende formannskap i 2015-2017”.

Innholdsdimensjonen: På denne dimensjonen peker uttalelsene til Brende på alle de tre idétradisjonene. Fokuset er i stor grad på den internasjonale folkerettens betydning i kombinasjon med kollektiv sikkerhet, når Brende uttaler seg om Russlands handlinger i Ukraina. Først fremtrer den nasjonale orienteringen, i det Brende ytrer:

57

“Minoritetenes situasjon er en utfordring i mange land, også i Ukraina. Her har ukrainske myndigheter et ansvar. Dette tok jeg opp med den fungerende presidenten da den finske utenriksministeren og jeg nylig besøkte Kiev”.

Dette er ideer som appellerer til “tilbakeholdenhet…” (mekling og konfliktløsning). Videre fremtrer ideer som kan relateres til den europeiske idétradisjonen, når Brende ytrer: ”NATO vektlegger behovet for en politisk løsning”. Imidlertid finner man også en mer offensiv tilnærming til sikkerhet ettersom NATO ”[…] har tatt skritt for å berolige allierte som føler sin sikkerhet truet” og ”NATO ser også på hvordan samarbeidet med Ukraina kan styrkers” – ideer som klart representerer den atlantiske orienteringen. En slik beskrivelse strider på mange måter med ytringene som kan knyttes til de øvrige idétradisjonene. Her kunne man derfor antydet at innholdet i den nasjonale og europeiske idétradisjonen mer eller mindre er samsvarende:

”Det finnes ingen uavhengige rapporter om overgrep mot russiskspråklige minoriteter på Krim eller i det østlige Ukraina. Dersom Russland virkelig mener at det foregår overgrep i stor skala, burde landet ha benyttet seg av mekanismene som er etablert med tanke på slike situasjoner, innenfor rammene av FN, Europarådet og OSSE”.

Den nasjonale idétradisjonen handler imidlertid ikke her om å være ”seg selv nok”, en innadvendt nasjonalisme. Snarere handler det om et grunnprinsipp om staters egenansvar, som paradoksalt kan tyde på at et velfungerende internasjonalt samfunn er best tjent med stater som byggeklosser. Dette kommer spesielt frem når Brende reklamerer for NATOs ”imponerende tilpasning til et skiftende landskap”, at Norge skal bidra til ”å gjøre alliansen bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer”, for deretter å understreke kjernefunksjonen til alliansen: ”Til sjuende og sist dreier det seg om å trygge sikkerheten til befolkningen i medlemslandene og bidra til stabilitet i alliansens omgivelser [europeisk orientering]”. Brende, på sin side, håndterer dette ved å gjennomgående understreke den internasjonale folkerettens betydning, herunder at ”FN-pakten forbyr bruk av trussel om væpnet makt mot en annen stats territorielle integritet og politiske uavhengighet [og] innblanding i en annen stats indre anliggender (…) Situasjonen i Ukraina her ikke berettiget noen unntak fra disse to forbudene”.

Ideelt sett kan den eksemplifiserte balansegangen forstås som at internasjonal sikkerhet er basert på et kollektivt sikkerhetssystem – ”europeisk konsert” – hvor Norge har rett og plikt

58 til å være med på sanksjoner, og også bruke militærmakt i siste instans, mot land som fører en politikk i strid med internasjonale lover og regler (Kjølberg 2007:13). Dette vil således bidra til å beskytte de svake mot overgrep fra de sterke, de små fra de store. Som Brende selv understreker i redegjørelsen: ”Vi slutter oss til felles regler for mer effektiv å møte kollektive utfordringer der den enkelte stat ellers står maktesløs (…) Dette gjelder ikke bare små og mellomstor land, men også store”.

Den økonomiske dimensjon: På denne dimensjonen peker ideer på den atlantiske og europeiske orienteringen. Norge er godt integrert i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, og det er derfor ikke overraskende at ”[f]orholdet til Europa og EØS-avtalen av fundamental betydning og visker langt på vei ut grensene mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk”. Ideer som representerer den europeiske idétradisjonen er spesielt tydelig i det utenriksministeren understreker at ”[m]er enn 70 prosent av vår handel er med EU-landene. Handel, kultur og historie binder oss [Norge og Europa] sammen. Slik vil det være i overskuelig fremtid”. På den annen side er ikke Norge medlem av EU, og heller ikke forpliktet av unionens vedtak i Ukrainaspørsmålet. Det er derfor fristende å tolke utsagnet som at norsk handlefrihet er sterkt begrenset av EU. Som Ask også understreker, er EU Russlands viktigste handelspartner, og det ville vært merkelig dersom Norge førte en helt annen politikk enn sine allierte i EU (Aftenposten 8. august 2014). Samtidig har ikke Norge tradisjoner med å innføre bilaterale tiltak. Et tilleggspoeng er at Russland, før Norge besluttet å slutte seg til EUs tiltak, som et mottiltak også innførte sanksjoner mot norsk næringsliv (ibid.). Men, uten at tiltakene mot Russland nevnes eksplisitt i denne kontekst, vil denne tolkningen ha lite belegg. Den atlantiske orienteringen syntes uansett å være dominerende, med USA i ledelsen, noe følgende utsagn støtter opp om:

“USA vil forbli verdens mest innflytelsesrike stat i lang tid fremover. Ingen nasjon besitter tilsvarende politisk, økonomisk, militær, teknologisk og vitenskapelig tyngde som USA. USA har i tillegg et nettverk av allierte og partnere, vevd sammen av verdier og historie [generell uttalelse].

59

Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse, 27. mars32

Den påfølgende stortingsdebatten kan i stor grad oppsummeres som en blåkopi av redegjørelsen som ble holdt to dager tidligere, noe blant annet en av opposisjonens representanter gjorde et poeng av i sitt innlegg: ”Det er tverrpolitisk enighet om å gi full støtte til regjeringens reaksjoner overfor Russland” (Simensen, Ap). Som sitatet tilsier, var det ikke mye kritikk å høre fra de mest EU/EØS-skeptiske partiene. For eksempel uttalte Jenny Følling (Sp):

”Senterpartiet meiner det er rett av norske styresmakter å slutte opp om dei tiltaka som EU har vedteke, i tillegg til at vi sjølvsagt skal følgje opp vedtaka frå NATO-alliansen. I ei slik krise er det viktig å stå saman og bidra til politiske løysingar som ikkje eskalerer konfliktnivået ytterlegare. Eg er difor glad for at NATO vektlegg nett dette”.

Og heller ikke fra SV, som i tillegg er fundert på NATO-motstand og alliansefrihet generelt, var det nevneverdige innvendinger. Snarere beskrives den utenrikspolitiske redegjørelsen som ”eit prinsipielt svært godt grunngjeve forsvar for folkeretten” og dermed ”støttar [SV] fordømminga av Russlands intervensjon på Krim og rosar handteringa av han” (Solhjell, SV).

Det som fremstår som en konsensuspreget refleksjon rundt Norges sikkerhetspolitiske utfordringer, er det likevel en rekke ideer som settes i spill i lys av de tre idealtypiske orienteringene som danner utgangspunkt for analysen. Det vil derfor være interessant å se nærmere på hva stortingsrepresentantene, med utgangspunkt i sine ulike ståsted, velger å vektlegge i sine innlegg.

Nasjon & suverenitet-dimensjonen: På denne dimensjonen var den atlantiske orienteringen gjennomgående, og kan eksemplifiseres slik: ”Vårt NATO-medlemskap har vært og er basisen for både vårt gode forhold til Russland og det økende nordiske samarbeidet om utenriks- og forsvarssamarbeid” (Nybakk, Ap). Dette kan også utdypes og illustreres med følgende sitat:

32 Alle uttalelsene til stortingsrepresentantene er å finne under én og samme kilde i litteraturlisten (Stortinget 2014). Andre kilder vil refereres til som vanlig. 60

“Det var nettopp NATO som lanserte og praktiserer Partnerskap for fred i 28 land, et viktig bidrag til fred og avspenning i snart 20 år, som Russland dessverre nå skaper usikkerhet omkring [atlantisk orientering]” (Halleraker, H).

Videre er den europeiske idétradisjonen fremtredende, spesielt hva som angår interessesammenfall mellom nasjonale og europeiske interesse. For eksempel uttaler Trine Skei Grande (Venstre, V) at ”Ukrainas sak er vår sak”, noe som videre blir brukt som begrunnelsen for hvorfor partiet er tilfreds med at handelsavtalen mellom Norge og Russland via EFTA er satt på vent. Endelig fremtrer ideer som kan knyttes til den nasjonale orienteringen, for eksempel når Arbeiderpartiets representant understreker ”Norges forhold til Russland har vært stabilt og godt, om enn krevende, men det er viktig når det gjelder de utfordringene vi har i nordområdene” (Nybakk, Ap). Et annet eksempel på den nasjonale orienteringen er dette: ”Med bakgrunn i våre erfaringar om samspel og utvikling i nord er det viktigare enn nokon sinne at dialogen med våre russiske naboar ikkje forvitrar, men er open” (Følling, Sp).

Balansegang mellom alle de tre idétradisjonene er dermed igjen en dekkende beskrivelse av denne dimensjonen, hvor viktigheten av å stå sammen med allierte i NATO og partnere i EU har forrang, som respons på Russlands brudd på folkeretten. Likevel skal det ikke være et bilateralt anliggende mellom Norge og Russland. I sin helhet var uttalelser i liknende ordelag mulig å finne gjennomgående i stortingsdebatten.

Den institusjonelle dimensjon: På denne dimensjonen kan uttalelser både knyttes til den atlantiske og den europeiske idétradisjonen. Den atlantiske orienteringen er klar og tydelig i det nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen, Øyvind Halleraker (H) ytrer:

”Det som i alle fall er helt sikkert, er at den tydelige og pågående debatten i Sverige og Finland om landenes sikkerhetspolitikk etter Ukraina-krisen viser at begrunnelsen for Norges medlemskap i NATO og de valg som Norge klokelig gjorde, har vært helt riktige og vil fortsatt være det. Vi lever med den tryggheten som alliansen gir oss, og det skal vi være glad for”.

Med andre ord viser denne ytringen til at allianseformen Norge har valgt er den rette, og indikerer at det å trekke på USAs ressurser har vært et godt valgt. Følgelig er det ”også viktig å trekke USA sterkere inn i [nordområde-]samarbeidet”, og ”USAs kommende formannskap i Arktisk råd er en god anledning til det” (Nybakk, Ap). Dette er også ideer som representerer

61 den atlantiske orienteringen. Det at spesielt Høyre og Ap tar et slikt ”alliansevennlig” standpunkt er imidlertid ikke overraskende. Som vist ga også SV sin støtte til utenriksministeren, men i forhold til USA-strategi, finner man en annen tilnærming fra deres representant:

”Eg såg den amerikanske utanriksministeren John Kerry på eit av morgonshowa, der han såg inn i kamera og sa: «You just don’t invade another country». Det var godt sagt og noko å ha med seg vidare for USA, men òg for parti i denne salen, for litt over eit tiår sidan, då Irak i strid med folkeretten vart invadert, sette det ein dagsorden som var galen for internasjonal politikk, og som stod seg i eit tiår framover og var med på å delegitimere folkeretten. Det har for mange i den vestlege verda bidrege til. Måtte dei sterke orda som forsvarar folkeretten no, verte teke med vidare til neste runde, når det er behov for det” (Solhjell, SV).

Solhjells kritikk var imidlertid ikke direkte rettet mot USA i forbindelse med Ukraina- konflikten, men snarer kan denne kritikken knyttes til forsøk på det som representerer den europeiske orienteringens idé om å balansere USAs globale dominans, der beskyldningene har vært at brukt av NATO avgjøres om det tjener amerikanske interesser (Græger 2011).33 Dermed oppstår heller ikke inkonsistens i uttalelsene. Ideer som representerer den nasjonale idétradisjonen var heller ikke her å finne. Mulige årsaker til dette ble imidlertid diskutert i forbindelse med utenriksministerens redegjørelse, og jeg vil derfor å ikke gå inn på dette igjen.

Innholdsdimensjonen: På denne dimensjonen peker argumenter på alle de tre idétradisjonene. Først kan den atlantiske orienteringen eksemplifiseres, hvor trygghet står sentralt: ”Vi må ta hendingane som ei påminning om kor viktig NATO-alliansen er som forankring av vår nasjonale forsvarspolitikk” (Byrknes, KrF). Samtidig virker alle stortingsrepresentantene å være enige om at ”det finnes ingen militære løsninger på krisen i Ukraina, kun politiske” (Norheim, FrP) – ideer som representerer den europeiske idétradisjonen. Endelig finner man også den nasjonale orienteringens idé om ”tilbakeholdenhet…”, i det Bård Vegard Solhjell (SV) ytrer: ”Våre verdifulle erfaringar bør kunne setje Noreg i en posisjon som meklar i konflikten mellom Russland og den vestlege verda når det gjelder intervensjonen på Krim- halvøya og den urovekkjande situasjonen der”.

33 Det var på dette bakgrunnsgrunnlag – ”amerikansk alenegang” – Frankrike gikk foran og fremmet sikkerhets- og forsvarssamarbeid innenfor EU (Græger 2011). 62

Som vist i den historiske lesningen av politikkområdet er engasjementspolitikk en kjent portefølje i UD, noe som har vært med på å underbygge det norske utenrikspolitiske selvbildet som fredsnasjon. Imidlertid kan det virke som om norsk engasjementspolitikk, herunder mekling og konfliktløsning, kommer noe i bakgrunnen av den lojale allianselinjen, noe som kommer godt frem i følgende utsagn: “Vi må reagera med meir enn ord. Økonomiske sanksjonar er på sin plass, overgrepa mot Ukraina skal ha ein pris” (Byrknes, KrF). På den annen side kan dette også leses som en forlengelse av det norske arbeidet for å skape en mer fredelig og regelbundet verden: ”Spesielt små land som Norge må alltid strebe etter at lov og rett også gjelder internasjonalt. Vi vil ikke leve i en verden der det er den sterkestes rett som rår [nasjonal orientering[” (Huitfeldt, Ap).34

Den økonomiske dimensjon: Også på denne dimensjonen var det mulig å finne ideer som kan illustrere alle tre idétradisjoner. Spesielt to utsagn illustrer klart den nasjonale orienteringen, hvor Kåre Simensen (Ap) ytrer at:

”Mange næringslivaktører er bekymret for at det som skjer på den storpolitiske arenaen, kan få konsekvenser for deres aktiviteter i nord. Jeg er derfor tilfreds med at utenriksministeren berører – og sannsynliggjør god forståelse for – denne utfordringen i sin redegjørelse”.

Og mens sanksjonene mot Russland generelt ble ansett som nødvendige, var det spesielt Christian Tybring-Gjedde (FrP) som i det økonomiske spørsmålet vektla å støtte utenriksministerens utsagn om at krisen ikke skal være et bilateralt anliggende mellom Norge og Russland, for ”kanskje vel så interessant er de refleksjonene landene foreløpig har gjort i ettertid, nemlig at kostnadene ved en total boikott av Russland vil være for stor for alle parter involvert [nasjonal orientering]” (Tybring-Gjedde, FrP). Dette blir begrunnet med ideer som kan representerer den europeiske idétradisjonen: ”Liberalisme og åpenhet fungerer, proteksjonisme fungerer ikke”. Likevel, som nevnt, vektlegges den atlantiske orienteringen, ettersom tilpasningen til EUs sanksjoner i stor grad blir vurdert som viktig av sikkerhetspolitiske hensyn: ”Vårt medlemskap i NATO er selve fundamentet i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk i nord og i landet for øvrig (…) dagens situasjon gjør at Norge må reagere” (Simensen, Ap).

34 Koplingen mellom norske interesser og opprettholdelse av internasjonale normer og rettsprinsipper startet, som vist i kap. 3, som del av Løvlands fredsaktivisme. 63

Bare det faktum at Norge var det landet som ble hardest rammet av russiske sanksjoner (Aftenposten, 14.08.14), indikerer i seg selv at handelspolitikken ble ansett som et stykke ned på rangstigen:

”[…] for meg er det vanskelig å se hvordan man på kort tid kan komme ut av den fastlåste situasjonen som vi nå er inne i, når man har en militær intervensjon på Krim-halvøya og også en anneksjon av Krim-halvhøy. Så jeg tror vi må være forberedt på at dette kan bli mer langvarig, at man må ha mer alvorlige sanksjoner som vil gi økonomiske negative konsekvenser, også for Norge” (Elvestuen, V).

Som Brende også uttalte til Dagens næringsliv (11.08.14): ”Det er en totalvurdering at de restriktive tiltakene som EU har vedtatt er de som er mest hensiktsmessig også for Norge å innføre” (ibid.).35 Imidlertid viser ingen av uttalelsene på denne dimensjonen til at det norske handlingsrommet overfor EU er begrenset. Dette underbygges av at Ap-toppen tidligere satt spørsmålstegn ved om Norge skal slutte seg til EUs sanksjoner full ut, og i lys av den endelige støtten, påpekte Arbeiderpartiets leder, Støre, også: ”Det er ingen automatikk i at Norge skal følge EU. Men, etter en grundig redegjørelse fra utenriksministeren om hvorfor Norge velger denne linjen, gir vi vår tilslutning” (ibid.). Med andre ord innebærer dette at å følge EU er situasjonsbestemt, og at muligheten til å velge er en av den nasjonale orienteringens trumfkort. Dette kan derfor sies å være en fin illustrasjon av utenforskapet til EU som sådan.

Overordnet inntrykk: Redegjørelsen som stortingsdebatten viser at norsk utenrikspolitikk i Ukrainaspørsmålet tar form av en linedanser som balanserer mellom de tre idétradisjonene. Dette er etter mitt skjønn å forvente, og speiler sentrale hensyn og avveininger. Som nevnt har et overordnet hensyn hos norske myndigheter vært at konflikter som potensielt kan oppstå kan bli for stor for Norge, men for små til at NATO involver seg. Norge gjør dermed som en liten nabostat, og demmer opp for aggresjon fra et revisjonistisk og realpolitisk Russland – hvor båndene til NATO og USA er helt sentrale. Videre begrunnes norsk tilpasning til EUs sanksjonspolitikk med brudd på folkeretten, et liberalt perspektiv. Jeg antydet derfor at å vekke NATOs interesse for å håndtere spesielt utsatte områder er nødvendig, men ikke alltid tilstrekkelig. Et sterkt internasjonalt samfunn basert på normer og regler, som setter rammer for staters legitime bruk av makt, har vært og er derfor en viktig del av regjeringens interesse- og sikkerhetspolitikk.

35 http://www.dn.no/nyheter/2014/08/11/1924/Sanksjonene-mot-Russland/norge-flger-eus-russlandsanksjoner 64

Utenrikspolitisk redegjørelse, 5. mars 201536

Brende konsentrerte 2015-redegjørelsen om fem hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk: Sikkerhet, verdigrunnlaget, økonomi, fred, utvikling og humanitær politikk, og klima. Siden fjorårets redegjørelse, kan Ukraina-konflikten beskrives som av svært dynamisk karakter. I korte trekk ble sanksjonen skjerpet etter at krigen i Øst-Ukraina brøt ut. En skjør våpenhvile ble inngått, men i lys av det som ble ansett som Russlands fortsettende destabilisering av Ukraina, ble ytterligere restriktive tiltak vedtatt fra EUs side, som Norge sluttet opp om (Regjeringen 2014). Aftenposten beskrev det slik: ”Konflikten i Ukraina går fra vondt til verre” (19. januar 2015). Som jeg vil vise nedenfor, virket den forsvars- og sikkerhetspolitiske uroen i større grad å gjenspeiles i denne redegjørelsen (og i den påfølgende stortingsdebatten) enn i fjorårets, ettersom nordområdene ble viet relativt mer oppmerksomhet.

Nasjon & suverenitet-dimensjonen: Balansegang er igjen en dekkende beskrivelse av utenriksministerens referanser på denne dimensjonen, hvor ideer kan tilskrive alle de tre idétradisjonene. Først kan den europeiske orienteringen eksemplifiseres: ”På ruinene av to ødeleggende verdenskriger ble det reist en arkitektur som sikret fred og velstand på et kontinent som tidligere var preget av krig og rivalisering”. På samme måte som i 2014- redegjørelsen, kombineres disse ideene med ideer som representerer den atlantiske orienteringen: ”NATO og det europeiske prosjekt som ble til ryddet vei og gjorde fiender til venner”. Altså er det snakk om balansegang. Den nasjonale orienteringen er imidlertid ikke borte med dette, som innebærer at Norge fortsatt skal samarbeide med Russland om viktige områder i nordområdene: ”I nord har vi vitale norske interesser å ivareta. Det handler om klima og miljø, tilgang til nye naturressurser og handelsveier og sikkerhet og stabilitet i våre nærområder”. Dette er ideer som klart representerer den nasjonale orienteringen, og viser til ønsker om å holde spenninger i nord på et lavnivå. I det stor og det hele virker imidlertid Norge som en lojal allierte, noe begrunnelsen for hvorfor forsvarssamarbeidet med Russland er satt på vent illustrerer godt:

”Det skal ikke stå på Norge. Vi ønsker å bevare møteplasser med Russland i nord. Samtidig må vi erkjenne at de endringene vi ser i Russland får betydning for Norges forhold til landet. Godt og dypt samarbeid forutsetter gjensidig respekt for grunnleggende spilleregler og for demokratiske verdier”.

36 Se Regjeringen 2015 i litteraturlisten. Andre kilder refereres til som vanlig. 65

Den institusjonelle dimensjon: På denne dimensjonen ble ideer konsistent funnet å være atlantiske, og kan eksemplifiseres slik: ”Det transatlantiske forholdet blir en helt sentral prioritering og premissleverandør for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Amerikansk engasjement forblir en forutsetning for fremdrift i en rekke internasjonale spørsmål av stor betydning for Norge”. Et annet eksempel som illustrerer den atlantiske orienteringen kommer godt frem i følgende:

”Norge bidrar til de viktige tilpasningen besluttet under NATO-toppmøtet i Wales sist september. Man utvikler blant annet en styrke med vesentlig raskere reaksjonsevne enn tidligere som skal kunne følges opp med forsterkningsstyrker. Det vil være et viktig og synlig bidrag til å styrke troverdigheten til det kollektivt forsvaret”.

En slik punktlig oppfølging av NATOs vedtak kan tyde på behov for å understreke NATOs relevans. Selv om dette tydelig er ideer som kan knyttes til den atlantisk orienteringen, bør det også innvendes at også EU utgjør en del av det domenet som tidligere har vært høyst ”sikkerhetisert”: ”Vi bygger sikkerhet, vi trygger Norge, i nært samarbeid med våre allierte og samarbeidspartnere”. Ukraina-konflikten handler jo om ”high politics”, selv om sanksjonene som sådan er et fredelig tiltak.

Innholdsdimensjonen: Langs denne dimensjonen kan alle de tre idétradisjonene eksemplifiseres. Balanseringen er spesielt å finne i starten og slutten av redegjørelsen. Mange av Brendes ytringer innenfor den nasjonale orienteringen ble fremlagt når han snakker om de restriktive tiltakene mot Russland der han hyppig understreker brudd på folkeretten, ”men vi må forvente noe mer, at Russland vender tilbake til folkeretten og grunnleggende regler for internasjonalt samkvem”. Som tidligere vist har internasjonale normer og regler har vært en viktig komponent i den norske idétradisjonen, ettersom et slikt ”sikkerhetsfelleskap” vil dempe anarkiaspektet ved internasjonal politikk. Imidlertid tar redegjørelsen en skarp vending, i det Brende går over til å redegjøre for kampen mot Isil, før han så kommer tilbake Ukraina-konflikten. Herunder ytrer utenriksministeren at ”[s]iste års utvikling har vist at behovene for en hurtig reaksjonsevne er helt avgjørende” – ideer som klart representerer den atlantiske idétradisjonen, hvor trygghet så vel som operativ evne står sentralt. Verdt å merke seg er at dette er et sprang fra oppgaven, hvor kjernen er Ukraina-casen, men samtidig er idealtypene innrettet til å ha bredere relevans, med den fordel at dette kan underbygge argumentasjonen i oppgaven. For, som ofte dokumentert i norsk alliansepolitikk, kommer

66 siktet på innflytelse i haleheng til disse målsettingene: ”Det har gitt oss en viktig plass ved bordet når USA og sentrale arabiske, europeiske og øvrige land samles for å planlegge kampen mot Isil og andre terrorbevegelser”. Dette betyr dermed ikke at synet på hvilke sikkerhetsutfordringer Norge står overfor er endret, eller at dette går utover Ukraina- konfliktens omfang, men tyder snarere på en kopling mellom forsvarets oppgaver hjemme og ute: ”Alliansesolidaritet er en grunnleggende forutsetning for norsk sikkerhet (…) Det er derfor i vår interesse å bidra til internasjonale operasjoner [atlantisk orientering]”. Spørsmålet om deltagelse blir med andre ord et spørsmål om å avveie to i utgangspunktet motstridende interesser, hvor Brendes valg tydelig faller på at dersom Norge ”skal forvente at allierte stiller opp for oss, må vi stille opp for dem”. Endelig kan ideer knyttet til den europeiske idétradisjonen eksemplifiseres når Brende ytrer:

”Vi må forankre politikken i de grunnleggende verdier vi deler med allierte og samarbeidspartnere globalt. Vi må mobilisere for å unngå at tiår med fremgang for demokrati, menneskerettigheter, frihandel og internasjonalt samarbeid drives tilbake”.

Indikasjonen er dermed at fredelig kantiansk orden bygger på territoriell suverenitet, kombinert med å støtte opp om liberal-demokratiske demokratier. Her vil imidlertid disse to posisjonene være i potensiell konflikt med hverandre, for hvor offensiv kan man være? Norges rolle som fredsbygger kan indikere en slags offensiv, kantiansk verdensanskuelse; fred skapes ikke bare av seg selv, men skal og bør hjelpes på vei.

Den økonomiske dimensjon: Et svært lite antall ideer kunne knyttes til denne dimensjonen, ettersom Brende i liten grad fokuserte på sanksjonspolitikken eller økonomiske spørsmål generelt i forbindelse med Ukraina-konflikten. Samtidig kan det virke som utenriksministeren forsøker å balansere den atlantiske og den europeiske idétradisjonen:

”Helt siden begynnelsen av krisen i Ukraina har Norge stått sammen med EU, USA og andre likesinnede land i reaksjonene mot Russlands brudd på folkeretten. Norge kan ikke stå alene når vårt naboland undergraver europeisk sikkerhet og skaper en farlig situasjon i våre nærområder (…) De restriktive tiltakene mot Russland er nødvendige som reaksjon på Russlands brudd på grunnleggende internasjonale spilleregler”.

Med andre ord blir tilslutningen til de restriktive tiltakene overfor Russland begrunnet ut fra sikkerhetspolitiske hensyn, i kombinasjon med den internasjonale folkerettens betydning. Her

67 kan man imidlertid finne et lite snev av endring, ved at også EU blir knyttet til nordområdepolitikken. Som Brende også påpeker handler ikke bare konflikten om Ukraina og Russlands manglende respekt for folkeretten”, men også at ”[r]ussisk militær maktbruk og det økende spenningsnivået mellom Russland og europeiske land har endret forutsetningene for vår sikkerhet”. Dermed kan det virke som utenriksministeren forsøker å advare om at tilslutningen til de restriktive tiltakene overfor Russland kan få større konsekvenser enn antatt. Indikasjonen er at Norge ikke er ”annerledes” eller en isolert utkantnasjon, ideer som således vil kunne knyttes til den europeiske idétradisjonen. En idé som klart representerer den atlantiske idétradisjonen er imidlertid fremtredende: ”USA er fortsatt den dominerende globale aktøren politisk, økonomisk og militært”.

Overordnet inntrykk: I sin helhet reflekterer de ulike dimensjonene mer eller mindre en rekke (ubevisste) forsøk på å balansere mellom ideer som kan tilskrives de tre idétradisjonene. Verdt å merke seg er imidlertid at utenriksministeren (og storingsrepresentantene) i Ukrainaspørsmålet anser EU som relevant på det området som i Norge har vært høyst ”sikkerhetisert”, altså som del av det domenet som tradisjonelt handler om ”hard” makt. Ukraina-konflikten handler om high politics, selv om sanksjonene som sådan er et fredelig tiltak. Er det slik man vil forvente? Hva slags føringer legger det for rammene omkring det politisk mulige og ønskelige? Er det grunn til å anse Ukrainaspørsmålet som et særlig delikat case, hvor det blir stadig vanskeligere å balansere idealtypene, og stadig sterkere press mot å gjøre tydelige retningsvalg?

For å svare på dette kan man – som det ofte gjøres – fremstille Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom som et triangel, der hjørnene utgjøres av USA, EU og Russland (Neumann 2002:3). Disse hjørnene viser til ulike ressursgrunnlag, diplomati, politisk kultur og militære doktriner. Som tidligere vist har norske myndigheter samtidig ofte funnet seg i en klemme mellom dem. I denne sammenheng argumenterer Neumann for at Norges langsiktige interesse vil være å holde spenningene på et lavnivå, der særstandpunkt må fremmes, slik at det ikke mobiliserer spesielle bilaterale koplinger (ibid.:20). En slik balansering kom spesielt godt frem langs ”Nasjon & suverenitet”-dimensjonen, knyttet til nordområdepolitikken. På den annen side bidrar Russlands handlinger i Ukraina til å aktualisere den stadig fryktede trusselen mot Norge, og i et slikt tilfelle aktiviseres de to andre hjørnene i makttriangelet. For å unngå å bli stående alene i konflikt med Russland, uten å kunne påregne støtte fra verken USA eller EU, kan det følgelig argumenteres for at det primære mål for Norge bør være at

68 alliansen ikke svekkes, mens det sekundære mål bør være å unngå å føre en politikk som for EU fremstår som ensidig USA-orienter. Balansegangen i ytringene til Brende peker i denne retningen; NATO er den viktigste sikkerhetsinstitusjonen, med USA i spissen, men EU er imidlertid ikke uten relevans.

Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse, 12. mars37

I stortingsdebatten (2015) var det minst like bred enighet om fordømmingen av Russland, i tråd med Brendes utenrikspolitiske redegjørelse. I motsetning til debatten året tidligere, finner man denne gangen en ”særnorsk” debatt knyttet til flertallet i Stortingets støtte til arbeidet for forbud mot atomvåpen, noe som viser seg å rett i kjernen på Ukrainaspørsmålet. Samtidig bidrar debatten til å kaste lys over tidligere påviste spenningsforhold, altså den lojale allianselinjens forrang, noe jeg vil fordype og forlenge i diskusjonen under den relevante dimensjonen.

Nasjon & suverenitet-dimensjonen: På denne dimensjonen kan det virke som den atlantiske og europeiske orienteringen igjen forsøkes balansert: ”Grunnplanken i regjeringens sikkerhetspolitikk består av NATO, EU, FN og samarbeidet med våre nabostater i Norden” (Halleraker, H). I motsetning til den atlantiske idétradisjonen, finner man tydelig ideer som representerer den europeiske orienteringen. Ideen om interessesammenfall mellom nasjonale og europeiske interesser kommer godt frem i følgende:

”EU startet som et freds- og forsoningsprosjekt, et partnerskap som har stått sin prøve og vist sin styrke gjennom flere kriser. Norge har alt å tjene på at vi står sammen med våre venner i en situasjon der vårt naboland undergraver europeisk sikkerhet og stabilitet” (Agdestein, H).

Selv om stortingsrepresentantene er samstemte om at Norge skal fordømme russiske myndigheters brudd på folkeretten, ved å stå sammen med allierte og partnere, er det samtidig også bred enighet om at Norge har et ansvar utover dette, som kan tyde på neppe bekymrer andre enn oss selv. Den nasjonale orienteringen illustreres godt i følgende utsagn:

37 Alle uttalelsene til stortingsrepresentantene er å finne under én og samme kilde i litteraturlisten (Stortinget 2015). Andre kilder refereres til som vanlig. 69

”Det er enkelt å sitte i Washington, London, Madrid eller andre hovedstedet og si at vi ikke skal samarbeide med Russland, men det er ikke så enkelt å sitte i Oslo eller Norge å si det (…) Det er uakseptabelt det Russland har gjort i Ukraina, men Norge må ha et forhold til Russland” (Myrli, Ap).

Med andre ord viser dette igjen til at Norge har særegne sikkerhetsbehov som må ivaretas, men også en naboskapspolitikk som landet selv må stå til ansvar for. I forholdet til Russland er det dermed viktig at Norge holder ”fast ved at samarbeid er det beste grunnlaget for å finne løsninger på konflikt og interessemotsetninger” (Hansen, Ap). Følgelig blir det gjennomgående understreket at Russlands handlinger i Ukraina er uakseptable, men hva som angår Folk-til-folk-samarbeidet, økt samarbeid om petroleum, Barentssamarbeidet, Arktisk råd og i andre fora, er Norge nødt til å fortsette å samarbeide.

Som diskutert tidligere er det også fult mulig å balansere disse idéene, ettersom ideene står i et hierarkisk forhold, og dermed oppstår ikke inkonsistens. Men hvordan kan dermed fraværet av den atlantiske idétradisjonen best forstås? Det må nødvendigvis ikke være slik at Ukrainaspørsmålet innebærer et enten eller valg mellom de to tilhørende verdisettene. Snarere kan dette bidra til å underbygge at kantianske virkemidler et det best egnede her, og at EU dermed komplimenterer allianseforholdet. Dette er på linje med at NATOs oppgaver skal være utenfor Europa, mens EU tar ansvar for krisehåndtering på hjemmebane. Med andre ord oppstår trolig ikke et dilemma eller verdikonflikt her, men dette kan snarere bidra til å underbygge at EUs anvendelighet har økt. Dermed reises trolig det største dilemmaet, knyttet til norsk identitet og derav utenforskap, når viktige saker diskuteres der vi gjerne vil være.

Den institusjonelle dimensjon: Det at NATO, med USA i spissen, er Norges sikkerhetspolitiske forankring virker det ikke å være tvil om. Ideer som kan knyttes til den atlantiske idétradisjonen kommer godt frem i følgende utsagn: ”NATO er den viktigste internasjonale organisasjonen Norge er medlem av, og bærebjelken i NATO er samarbeidet med USA; Norges viktigst allierte. NATO har ikke blitt mindre viktig med tiden, snarer tvert imot” (Norheim, FrP). Samtidig er EU-pilaren i NATO-samarbeidet ikke uten betydning:

”Europa har stått sammen i sine restriktive tiltak overfor Russland i over et år nå. Norge er avhengig av opprettholdelse av internasjonal rettsorden fordi det henger sammen med territoriell integritet” (Halleraker, H).

70

Videre, i forbindelse med at Senterpartiet og Venstre har stått sammen med SV om at Norge skal ta føring i arbeidet med forbud mot atomvåpen (som jeg vil diskutere nærmere under neste dimensjon), knytter Høyres-representanter dette direkte til territoriellforsvar:

”I en tid vi fra norsk side har behov for å få oppmerksomhet og støtte fra våre alliansepartnere for våre interesser i nord, kan vi ikke så tvil om Norges vilje og evne til å følge opp NATOs vedtak, NATOs konsept, og samtidig forvente at vi får hjelp. Dette vil spille rulett med vår sikkerhet” (Halleraker, H)

Mens disse idéene fult og helt representerer den atlantiske orienteringen, har Trine Skei Grande (V) et annet syn på dette. Følgelig påpeker partilederen et spenningsforhold mellom det å generelt skulle kjempe mot atomvåpen som våpen brukt i krig, for så å harselere over Putin, som tar i bruk samme argumentasjonen, i lys av den russiske lederens varslinger om å plassere kjernevåpen på Krim. Videre sier hun:

“Det som truer oss i dag, er jo helt andre ting enn det vi vanligvis forbinder med det som Forsvaret skal hjelpe oss med. Det som truer oss i dag, er at vi av og til opptrer med doble standarder, at vi ikke skjønner at Guantánamo kanskje er et av de største ‘reklamebyråene’ for dem som ønsker å rekruttere islamister, at de doble standardene vi opptrer med i Vesten, er med og legger grunnlaget for rekrutteringa til de verste truslene som vårt samfunn i dag står overfor [europeisk orientering]”.

Denne posisjonen er imidlertid ikke basert på kritikk mot USA, men virker snarere å ytre en skepsis mot det som angivelig bygger på et amerikansk konsept. Mens dette er ideer som også kan knyttes til den europeiske idétradisjonen på variabelen USA-strategi, virket fortsatt den nasjonalstatlige idétradisjonen å være fraværende. Herunder er det samtidig nødvendig å understreke at Grandes utsagn ikke problematiserer om Russland forsvarer sine legitime interesser, eller om det er begått folkerettsbrudd. Snarere kan dette tolkes som at deltakelse ute ikke bare fører til at Forsvarets evne til å ivareta oppgavene hjemme blir svekket, men også at deltagelse ute fører til at trusselen mot Norge øker, gjennom Norges aktive deltagelse.

Innholdsdimensjonen: På denne dimensjonen finner man en ”særnorsk” debatt i forbindelse med at flertallet i stortinget har stilt seg bak SVs representantforslag om at Norge skal arbeider for et internasjonalt forbund mot atomvåpen. En innvending her er at den nasjonalstatlige idétradisjonen består av to ulike elementer, en realpolitisk med vektlegging på et pragmatisk forhold til en nabo, og en idealistisk som blant annet vektlegger FN, fred og nedrusting.

71

På denne bakgrunn ble en rekke ideer satt i spill, og var gjennomgående nasjonale eller atlantiske. Den nasjonale orienteringen – ”internasjonal sikkerhet” – kan først eksemplifiseres, gjennom KrF-representantens kraftige utsagn: ”Norge må være en pådriver i det langsiktige arbeidet for et forbud mot atomvåpen – vi må aldri gi opp!” (Ropstad, KrF). I denne forlengelse ytrer videre stortingskomiteens leder, Anniken Huitfeldt: ”Arbeiderpartiet ønsker Norge skal ta en ledende rolle i dette arbeidet, og etterlyser en tydeligere linje fra regjeringens side [nasjonal orientering]” (Huitfeldt, Ap). Disse utsagnene er konsistente med det norske selvbildet som fredsnasjon, men utfordringen som reiser seg er at Norge bygger sin forsvars og sikkerhetspolitikk på NATO. Tilhengerne av representantforslaget syntes imidlertid disse to synene lar seg forene, og deretter følger en rekke utsagn hvor den atlantiske og nasjonale idétradisjonen blir balansert. Som for eksempel Navarsete (Sp) viser til, så rokket det ikke ved alliansen som landet hele tiden var medlem av, ”men Noreg tok ein leiderskap og var med og var avgjerande, saman med mange land (…) og óg med organisasjonar med same føremål”.

Følgelig finner man også en rekke ideer som klart representerer den atlantiske idétradisjonen, som for eksempel når Helland (H) ytrer at ”[…] i en situasjon der Europa sikkerhetspolitisk er mer utfordret enn på flere tiår, syntes jeg det ville være spesielt feil om Norge nå skulle begynne å så tvil om vår støtte til NATOs strategiske konsept”. Et annet eksempel på den atlantiske orienteringen er følgende:

”Jeg vil minne om hvilke scenarioer Forsvaret i dagens situasjon var nødt til å operere innenfor i den store øvelsen [militærøvelsen i Finnmark]. Vi ble minnet om at det er avskrekking, styrkedemonstrasjon og vilje til motstand som sikrer våre interesser – ikke lefling med populistiske forslag, som setter hele vår sikkerhet i fare” (Halleraker, H).

Her ser vi hvordan den atlantiske og nasjonale idétradisjonen blir spilt opp mot hverandre, ved å ramme inn det norske arbeidet for internasjonalt forbud mot atomvåpen som stridende med et offensivt syn på NATO-medlemskap og videre alliansestøtte. Fra disse ståstedene ble det samtidig ytret ønsker om en atomvåpenfri verden, men argumentene som vant frem i disse uttalelsene var at det ikke er grunnlag for et slikt arbeid i dag: ”Jeg lever faktisk tryggere med å vite at våre venner har atomvåpen” (Tybring-Gjedde, FrP). Russlands varslinger om utplassering av kjernefysiske våpen på Krim aktualiserer dette poenget ytterligere. Dette kan tyde på at verdipolitikk er gunstig så lenge men ikke føler seg truet, men i dette tilfellet virker realpolitikken å være en mer håndfast forsikring. En slik tolkning kan underbygges med at

72 utenriksminister Brende, på tross av mye støy, senere har nektet å skrive under på forslag som fremmes i FN eller andre internasjonale forum som omhandler et forbud mot atomvåpen (Verdens Gang, 22.02.2016).

Den økonomiske dimensjon: På denne dimensjonen peker ytringene til storingsrepresentantene spesielt på den nasjonale og europeiske idétradisjonen. Først kan den europeiske orienteringen eksemplifiseres: ”Russland må slutte å bruke militærmakt, og det bør etableres handelspolitisk samarbeid mellom Europa og Russland. Det vil bidra til et sterkere Europa” (Huitfeldt, Ap). Et annet eksempel på den europeiske idétradisjonen finner man i samme innlegg: ”Nedbygging av handelshindringer brakte fred og fremgang i Europa”. Dette begrunnes imidlertid med ideer som representerer den nasjonale orienteringen på variabelen Økonomisk tilnærming: ”Norge er en liten aktør internasjonalt. Derfor har vi stor interesse av å sikre felles spilleregler og forutsigbarhet på handelsområdet”. Her er et annet eksempel, hvor fokuset ligger på innenriksøkonomi: ”Sanksjonene rammer russerne økonomisk, men de rammer også norske firmaer som har etablert seg i Barentsregionen, på grunn av Russlands motsanksjoner med bl.a. importforbud av vestlige varer [nasjonal orientering]” (Olsen, Ap). På den annen side syntes imidlertid den strategiske begrunnelsen å være dominerende, ettersom det ikke ble satt spørsmålstegn ved tilslutningen: ”Sanksjonene rammer, og de er ment å ramme, for å kunne bevege en fastlåst situasjon og for at handlingen som gjøres, skal få konsekvenser” (Olsen, Ap). Endelig fremtrer også ideer som representerer den nasjonale orienteringen på variabelen Internasjonale handelsavtaler: ”Vi står sammen med EU-landene i fordømmelse av anneksjonen av Krim og i EUs sanksjoner – ikke fordi vi er lojale mot våre allierte, men fordi vi mener at det er viktig å reagere på folkerettsbrudd” (Huitfeldt, Ap). Med andre ord tilbakeviser dette utsagnet manglende handlingsrom overfor EU.

Overordnet inntrykk: Det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet viser at Norge balanserer mellom forholdet til EU, USA og Russland, som de tre idétradisjonene har kunnet dekke. Om denne overlappen er til å leve med for Norges del, virker ingen å problematisere. Atomvåpendebatten, derimot, går rett i kjernen i norsk forsvarsdebatt, der representantforslaget om norsk arbeid for forbud mot atomvåpen og et offensivt syn på NATO blir satt opp mot hverandre. Russlands varslinger om utplassering av kjernefysiske våpen på Krim aktualiserer dette poenget ytterligere. I lys av Ukraina-konflikten virker samtidig Norges bilaterale relasjon til Russland å ha blitt en større utfordring. Mens 2014-

73 storingsdebatten i større grad fokuserte på politisk løsning, er en interessant utvikling at det geopolitiske fokuset i 2015 er større, med vekt på forsvarets oppgaver.

Utenrikspolitisk redegjørelse, 1. mars 201638

Konteksten rundt redegjørelsen til Brende for 2016 er ganske forskjellig fra de tidligere holdte redegjørelsene, og ble preget av andre utenriks- og sikkerhetsutfordringer Norge står overfor; den økonomiske krisen i Europa, migrasjonskrisen, terrortrusler og Russlands handlinger i Syria. Brende berører derfor relativt mindre Ukraina-konflikten, men kommer likevel inn på temaet, særlig i forbindelse med utfordringene i nordområdene. Dette har derfor innvirkninger på denne delanalysens lengde. På den annen side ble mange av uttalelsene til Brende generelt uttalt, og nettopp fordi de er generelle, kan det argumenteres for at de også vil kunne være relevante for en konflikt som Ukraina. Der jeg bruker slike ytringer, vil jeg samtidig være nøye med å påpeke dette.

Nasjon & suverenitet: På denne dimensjonen finner man igjen en balansering mellom ideer som kan tilskrives de ulike orienteringene, men til sammenlikning med de tidligere analyserte redegjørelsene, finner man et noe høyere antall ytringer som kan tilskrives den europeiske idétradisjonen. En konsekvens kan være at disse ble uttalt i forbindelse med de mange utfordringer Europa står overfor generelt, hvor Brende blant annet ytrer at ”Norge er en del av det europeiske skjebnefellesskapet” og ”Europas utfordringer er våre utfordringer”. Dette er ideer som kan plasseres under den europeiske idétradisjonen. Hva som angår mer prekære sikkerhetsutfordringer på hjemmebane, kommer NATO fort inn i bildet: ”Gjennom det grunnleggende båndet mellom medlemsstatene – at éns sikkerhet er alles sikkerhet – er NATO den mest vellykkede alliansen i historien” – ideer som representerer den atlantiske orienteringen, hvor kollektiv forsvar står sentralt. Endelig finner man også ideer som representerer den nasjonale orienteringen, blant annet slik: ”Vi prioriterer Nordområdene. Målet er at nordområdene forblir en region preget av samarbeid og ansvarlig ressursforvaltning”.

Sistnevnte innebærer imidlertid også at Norge vil måtte ta hensyn til russiske interesser i nord, i lys av det gjennomgående siktet på å minimalisere potensielle overgrep. Som tidligere

38 Se Regjeringen 2016 i litteraturlisten. Andre kilder refereres til som vanlig. 74 diskutert kan dette i noen grad stride med de to andre posisjonene, ettersom det kan gi intrykk av at man gir avkall på noe av sin interessehevdelse (jf. folkerettens betydning). Brende hevder imidlertid det ikke er en ”motsetning mellom det å ivareta egne bilaterale interesser i forholdet til Russland på egnet måte, og samtidig – sammen med våre allierte partnere – stå fast på folkeretten og forsvare viktige internasjonale prinsipper og internasjonalt samkvem”, altså balanserer han disse to idétradisjonene. Dette begrunnes slik: “Gode og åpne kanaler er viktige å ha når vi møter utfordringer som krever felles løsninger. De er også viktig for å kunne si klart fra når vi er uenige”. Dermed kan man også innvende det foreligger et spenningsforhold mellom uttalelser og konkret praksis. Som tidligere diskutert kan dette ses på bakgrunn av at idétradisjonene står i et hierarkisk forhold, i den atlantiske orienteringens favør, noe som kommer godt frem i følgende:

”Både Norge og Russland er tjent med ordnede og stabile forhold i grenseområdene [nasjonal orientering] (…) Men stabilitet i nord kan ikke tas for gitt. Russisk styrkeoppbygning og intensivering av øvelser i nord fordrer årvåkenhet. Den militærstrategiske balansen i nord forskyver seg i Russlands favør. Dette må møtes med en fast og forutsigbar linje fra norsk side”.

Den institusjonelle dimensjon: På denne dimensjonen peker Brendes ytringer på både den europeiske og den atlantiske idétradisjonen, men sistnevnte syntes imidlertid å være dominerende: ”Norges ankerfeste i sikkerhetspolitikken er vårt NATO-medlemskap”. Som nevnt tidligere er også EU viktig å ha med på laget, ”ettersom et svakt og splittet EU kan svekke Europas sikkerhet”. I forbindelse med at Storbritannia planlegger å holde folkeavstemning om EU-medlemskap (juni 2016) ytrer utenriksministeren samtidig at det er i Norges ”interesse at EU står mest mulig samlet, og at Europa tar mest mulig ansvar for egen sikkerhet [europeisk orientering]”. Som vist i den historiske gjennomgangen er støtte til EU på området ikke noe nytt, men det stadig tettere europeiske samarbeidet kan samtidig medføre utfordringer med hensyn til både USAs rolle på kontinentet, så vel som norsk innflytelse i det europeiske systemet. Brende håndterer det norske sikkerhetspolitiske tvisynet, altså hvordan regjeringen forsøker å ri to hester på en gang slik: ”Sammen råder EU og NATO over et bredt spekter av virkemidler. Det er ingen motsetning mellom europeisk og atlantisk orientering i europeisk og atlantisk orientering i norsk utenrikspolitikk. Tvert om”. Samtidig finner man klart ideer som kan knyttes til den atlantiske idétradisjonen når Brende ytrer: ”USA vil fortsatt være verdens ledende supermakt i lang tid og den viktigste garantisten for Norges sikkerhet. Ingen land fordrer USAs rolle”. Med andre ord anses EU som et supplement til

75

NATO, en forlengelse av alliansesamarbeidet, og samsvarer med den atlantiske idétradisjonen. Det var jo tross alt derfor, på bakgrunn av britenes snuoperasjon i 1998, Norge i første rekke begynte sin tilpasning til EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den mer instrumentelt uttalte støtten til EU som sikkerhetsaktør i Europa vil dermed også kunne gi en antydning til hvorfor Norge har sluttet seg til EUs sanksjonspolitikk, i kontrast til et mer iboende verdifelleskap. Hvor mye innflytelse Norge har hatt i prosessen, vil imidlertid kunne reise et paradoks i seg selv.

Innholds-dimensjonen: De fleste av ytringene til utenriksministeren kan plasseres langs denne dimensjonen, hvor man finner utsagn som illustrer alle de tre sikkerhetsorienteringene. Den europeiske idétradisjonens samarbeidende/verdieksporterende karakter kan illustreres slik: ”Vi forventer at alle parter bidrar til at Minsk-avtalen oppfylles. Og vi støtter Ukrainas reformarbeid politisk og finansielt”. Samtidig fremtrer den nasjonale orienteringen tydelig, i det utenriksministeren viser til at:

”Norge har lang tradisjon for å levere bidrag, ikke bare i form av penger, men også kompetanse inn i viktige globale prosesser. Det være seg innenfor internasjonal havrett, fred og forsoning, humanitær bistand eller innsats for å skape internasjonale normer [generell uttalelse]”.

På den annen side, at Norge skal innta en mellomposisjon i forhold til Russland, tar utenriksministeren imidlertid ikke stilling til. Snarere sier Brende at ”tydelighet må kombineres med tiltak fra NATO for å unngå farlige hendelser og økt spenning”, hvor Norge er en pådriver gjennom tradisjonell invitasjonspolitikk: ”Utvikling i Nord-Atlanteren har konsekvenser for Norge, og for hele NATO. NATOs oppmerksomhet de senere tid blitt trukket mot nord gjennom allierte øvelser og treningsaktiviteter”. Dette er ideer som kan knyttes til den atlantiske idétradisjonens mer offensive strategi. Dette begrunnes, som så ofte, med ideer som appellerer til den nasjonale idétradisjonen: “Alvoret, uroen og uforutsigbarheten krever klar tenkning og klok handling: For å fremme norske interesser, investere i verdiene og det globale rammeverket som skal sikre at rett går foran makt”.

Videre – til tross for at ”[d]et kommende toppmøtet i juli vil ha et økt fokus på kollektivt forsvar; NATOs kjerneoppgave [europeisk orientering]” – fremtrer imidlertid en mer global forståelse av NATOs formål. Dette spesielt når Brende informerer om de betydelige norske bidragene i kampen mot Isil, at Norge har utplassert militært personell i Irak, og at landet er et

76 aktivt medlem av kjernekoalisjonen – ideer som uten tvil representerer den atlantiske idétradisjonen. Som vært inne på er dette imidlertid ikke uproblematisk. Mer presist, hvis hovedoppgaven hadde vært deltagelse ”utenfor området”, hadde det ikke vært et problem. På den annen side, dersom hovedoppgaven, som Brende sier, skal være kollektivt forsvar, med et spesielt blikk på strategisk utsatte deler i landet er slike operasjonskonsept ikke tilstrekkelig. Dette vil kunne bidra til å begrense norsk handlefrihet dersom en konflikt eskalerer i nord. Brende håndterer dette imidlertid slik: ”Dagens situasjon viser hvor viktig det alltid er å prioriterer forsvaret. Det er for sent å gjøre dette når vi virkelig trenger det”, og derfor må Norge prioritere ”forsvaret av oss selv og våre forpliktelser i NATO”. Med andre ord er egeninteressen ikke er borte med dette, men vil kunne forklares med allianseavhengighet, eller det jeg tidligere har referert til som koplingen mellom forsvarets oppgaver ute og hjemme. Dette kommer samtidig noe klarere frem i denne redegjørelsen i motsetning til fjorårets.

Den økonomiske dimensjon: Et svært lite antall uttalelser kunne knyttes til denne dimensjonen. Under den mer generelle overskriften ”Europa utfordres” sier Brende blant annet, ”[p]olitisk, økonomisk og på de fleste samfunnsområder – det som skjer i Europa, får direkte konsekvenser for Norge”. Dette er ideer som representerer den europeiske idétradisjonen. Som tidligere nevnt er indikasjonen herunder at Norge har stilt seg slik at landets handlefrihet er sterkt begrenset i forhold til EU, men dette uttales imidlertid ikke eksplisitt. Snarere kan man lese inn en sikkerhetsbegrunnelse for norsk tilslutning til de restriktive tiltakene overfor Russland i følgende sitat:

”De europeiske landene har alltid vært Norges nære naboer og viktigste handelspartnere. Sammen med USA, er de våre viktigste politiske partnere for å bevare og styrke ikke bare regionale, men også globale verdier og spilleregler”.

Samtidig kan dette også vise til at europeisk samarbeid er viktig i møte med en konflikt som Ukraina, noe som kan underbygges med at ideer som representerer den nasjonale orienteringens mer enestående karakter til nå har vært fraværende i tale om Ukraina- konflikten: ”Utfordringene må møtes med lederskap, samarbeid og solidaritet. Det er Europas styrke og våre interesse”.

77

39 Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse, 11. mars

Nasjon & suverenitet-dimensjonen: De fleste av ytringene til stortingsrepresentantene ble funnet langs denne dimensjonen. Den atlantiske orienteringen kommer tydelig i følgende utsagn:

”[…] vår alliansetilhørighet, vår forankring av sikkerhet og verdier med naboer og allierte, som gir oss et anker og en ryggdekning i håndteringen av et naboskap. Det er slik at Norge og Russland har hatt fred i tusen år, kanskje er vi den eneste naboen Russland har som de ikke har vært i væpnet konflikt med” (Støre, Ap).

Samtidig fremtrer også ideer som representerer den europeiske idétradisjonen, for eksempel slik:

”EU har representert et samarbeid som betyr at de grensene som tidligere ble forsvart med tanks og våpen, nå krysses fritt av studenter, kultur og varer på en måte som gjør at samarbeidet på vårt kontinent fungerer bedre enn noen gang tidligere” (Asheim, H).

Faktisk så finner man gjennomgående ideer som representerer den europeiske idétradisjonen, ettersom slike utsagn gjerne blir utdypet med ”nasjonale og europeiske interesser ansett som sammenfallende”. For eksempel ytrer Elin Rodum Agdesteins (H) at ”[d]et felles grunnlaget av rettigheter og forpliktelser, som er bindende for alle EUs medlemsland, grunnlaget for frihet og vekst i Europa, er det det handler om nå”. Endelig finner man også den nasjonale idétradisjonens ideer, ettersom Norge overfor Russland må ”makte å kombinere og balansere på den ene sida forutsigbarhet, fasthet og tydelighet og på den andre sida konstruktiv dialog og praktisk samarbeid” (Huitfeldt, Ap). Følgelig, som KrF-representanten sier, er samarbeid med Russland i nord ”viktig for både næringsliv og felles sikkerhet, for ansvarleg fiskeriforvaltning, for miljøet, for skipsfart, søkt og redning – og mykje meir [nasjonal orientering]” (Hareide, KrF).

Sistnevnte ideer, det pragmatiske forholdet til en nabo, har samtidig vært mulig å spore gjennomgående i de empiriske analysene. Trolig mer interessant der derfor ståstedet til Tybring-Gjedde (FrP), som hevder krisen i Europa er et tegn på at de overnasjonale strukturene har spilt falitt.

39 Se Stortinget 2016 i litteraturlisten. Andre kilder refereres til som vanlig. 78

”EU slites fra alle kanter, og det er stor sjanse for at det EU vi ser i dag, på sikt ikke vil overleve. Det bør ikke nødvendigvis være negativt for medlemslandene, ei heller for Norge. Nasjonale grenser betyr ikke stans i nasjonal handel, man at mer myndighet, råderett og demokratisk kontroll føres tilbake til nasjonalstaten [nasjonal orientering]”.

Videre, på bakgrunn av de de mange ytringene om at Europa ikke kan stå sammen uten EU, sier FrP-representanten også:

”Når vi diskuterer EU som det er en fredsorganisasjon, bommer man helt på tiden man lever i. Vi lever i 2016, og det bør vi ta inn over oss. Nasjonalstaten er faktisk noe. Vi har ulike kulturer, vi har ulike tradisjoner, og vi har ulik historie, og det er viktig å ta vare på [nasjonal orientering]” (Tybring-Gjedde, FrP).

Dermed utgjør ytringene til Tybring-Gjedde klare motsatser til den europeiske orienteringen, og er ideer som tydelig representerer den nasjonale orienteringens idé om uforbeholden selvråderett. På den annen side var det ingen direkte ingen innvendinger mot at Norge må stå sammen med allierte i både NATO og EU i Ukrainaspørsmålet. Fra Tybring-Gjeddes uttalelser kan man derfor trekke den slutning at europeiske løsninger mangler legitimitet, men de er likevel nødvendige i en konflikt som Ukraina. Dette tilsier at stortingsrepresentantene klarte å balansere mellom kritikk mot interne samfunnsforhold, stå ved allierte i reaksjonene på folkerettsbrudd, samtidig som det var bred enighet om at Norge er tjent med å finne løsninger i naboskapsforholdet.

Den institusjonelle dimensjon: Langs denne dimensjonen var det mulig å finne en rekke ideer som kan knyttes til den atlantiske orienteringen på variabelen USA-strategi. Blant annet ytrer Regina Alexandrova (H) eksplisitt ideen om ”innflytelse gjennom vennskap”:

”Norge er avhengig av alliansesamarbeidet med NATO og USA, med forhåndslagret materiell, og tette bånd til Norge er av største viktighet, men for å være en troverdig alliert må vi som nasjon kunne stille opp med et minimumsforsvar”.

Sagt med andre ord, koples kollektivt forsvar til internasjonale operasjoner, og forklares dermed på bakgrunn av allianseavhengighet. I forbindelse med utenriks- og forsvarskomiteens delegasjonsbesøk under militærøvelsen Cold Response i Nord-Trøndelag, ytrer Alexandrova (H) også:

79

” I tillegg til Norge og NATO deltok 13 nasjoner med 15 000 soldater. Vi møtte Panserbataljonen og dens støttespillere under øvelsen, det amerikanske marinekorpset, som var entydig på at et militært samarbeid mellom Norge og USA i en NATO-kontekst var av stor betydning [atlantisk orientering]”

Dette er også ideer som kan representerer den atlantiske orienteringen, ettersom øving og samtrening er viktig, både for alliansebyggingen og for å være en forebyggende avskrekkende militærmakt. Samtidig finner man også ideer som representerer den europeiske idétradisjonen, for ”Norge er [også] avhengig av Europa” (Agdestein, H). I denne sammenheng ytrer blant annet Stensland (H):

Dessverre er vi ikke medlem av EU, slik at vi kan påvirke fra innsiden, men vi kan stå opp for våre verdier, mot nasjonalisme og for den liberale rettsstat. Vi er tett knyttet til EU økonomisk, kulturelt og politisk. Det er derfor i vår interesse at EU fortsatt er en forsvarer av de europeiske verdiene [generell uttalelse]”

Dermed finner man igjen balansegang mellom den atlantiske og den europeiske orienteringen, som kan oppsummeres slik: ”Båndene til NATO, USA og EU er helt sentrale, som våre venner og allierte. Det er et verdifelleskap og en forsvarsallianse som Norge forsterker” (Agdestein, H). Og til tross for at dette ikke blir eksplisitt uttrykket av alle partirepresentanter, tilsier fraværet debatt at ingen reelt utfordret majoritetssynet.

Innholdsdimensjonen: På denne dimensjonen peker uttalelsene til stortingsrepresentantene på alle tre sikkerhetsorienteringer. Dette inkluderer også den atlantiske idétradisjonens mer offensive tilnærming til sikkerhet, og må ses i lys av det overstående eksemplifiserte sitatet til Alexandrova (H) om allianseavhengighet. Blant annet fremtrer den atlantiske idétradisjonen slik: ”Jeg er stolt over at Norge har bidratt fra begynnelsen av i koalisjonen mot IS” (Frølich, H). Videre finner man ideer som kan knyttes til den europeiske idétradisjonen, når leder for Sp, Liv Signe Navarsete, uttaler seg mot de norske bidragene i Syria:

”Lærdom frå intervensjonskrigar dei siste tiåra er at dersom ein ikkje har ein heilt klar plan for kva ein skal oppnå, korleis ein skal oppnå dette, og korleis ein skal sikre fred på lengre sikt, bør ein ikkje nytte militære intervensjonar” (Navarsete, Sp).

Dette forlenges samtidig med ideer som representerer den nasjonale idétradisjonen knyttet til ”tilbakeholdenhet…”: ”Me har åtvara mot å delta i ein konflikt der det kan synast som om me tek sida til ein part, i ein konflikt med religiøse undertonar” (Navarsete, Sp). Her oppstår

80 imidlertid spenninger, for disse ideene henger nødvendigvis ikke i hop med den atlantiske idétradisjonen. Frølich (H) på sin side, håndterer dette slik:

”Det finnes ingenting godt i en krig, men det finnes gode grunner for å utkjempe en krig. Vi skal være takknemlige for innsatsen våre allierte i USA, Storbritannia, Frankrike med flere, som nok en gang tar de tyngste løftene i kampen mot et onde som truer vår verdensorden [nasjonal orientering]”.

Hvordan kan så denne balansegangen forstås? Som illustrert i kap. 3 har den norske forsvarstradisjonen ikke tradisjonelt inkludert offensiv bruk av makt, men etter Den kalde krigen begynte slike ideer å inngå i en bredere forsvarstradisjon. Ettersom man representerer det ”gode” og ”rettferdige” har norske myndigheter kunnet argumentert for bruk av våpenmakt mot dem som står for det onde – til forskrekkelse for mange de som har stått for en mer defensiv forståelse. I denne dempede debatten kan de eksemplifiserte utsagnene på mange måter dermed også illustrere ønskene til de som ønsker å bevare partnerskapet mellom Norge og USA, og de som – vanligvis lavmælt – ønsker å tone ned (eller presse tilbake) amerikansk innflytelse. Trolig mot manges forventninger hadde SV imidlertid ikke nevneverdig kritikk å komme med mot de militære norske bidragene. Uten å diskutere dette nærmere, ettersom det går ut over oppgavens omfang, kan det likevel være interessant å påpeke at dette kan bidra til å underbygge påstander om at partiet har tonet ned sin venstreorientering (Myklebust 2013:V). På den annen side, som vist, kan dette også bidra til å belyse USAs viktige rolle i lys av Ukrainaspørsmålet.

Den økonomiske dimensjon: Som i de foregående delanalysene kan man i en rekke innlegg finne en sikkerhetspolitisk begrunnelse for tilslutningen til EUs sanksjonspolitikk, men samtidig ble disse idéene ofte kombinert med ideer som representert den europeiske orienteringen:

”Vi må unngå egeninteresser, økt proteksjonisme og den nasjonale egoismen i Europa [europeisk orientering]. Vi må stå sammen med våre nærmeste venner og allierte i en tid da folkeretten og våre grunnleggende verdier – demokrati, rettsstat og menneskerettigheter – er truet [atlantisk orientering]” (Agdestein, H).

I tillegg sier Sveinung Stensland (H): ”EU er også viktig for å sikre politisk og økonomisk stabilitet i vår del av Europa” – ideer som tydelig representerer den europeiske idétradisjonen. Imidlertid er det kun FrP-representanten, Tybring-Gjedde, som går imot slike uttalelser:

81

”Jeg tror ikke på at det blir økt handel av at man har et byråkratisk apparat i Brussel. Jeg tror faktisk at folk handler med hverandre fordi det er fornuftig å handle med hverandre, og fordi man trenger hverandres produkter” (Tybring-Gjedde, FrP).

Med andre ord er dette ideer som representerer den nasjonale orienteringen på Økonomisk tilnærming, og står i et klart motsetningsforhold til den europeiske orienteringen. Dette utdypes med ideer som også representerer den nasjonale idétradisjonen på neste variabel, og mer presist, ”staten som aktør”:

”Så kan eliten rope så mye de vil om at EU er bra, men når folket sier nei, burde man lytte til det. Vi er ikke medlem av EU, men vi knytter oss stadig nærmere EU. Jeg tror det er klok å bygge på nasjonalstaten Norge. Det funker, det er det folk vil ha, og det er ikke noe nasjonalistisk over det, det er ikke noe farlig over det (…) Vi fungerer flott alene, vi klarer det, vi vil samarbeide, og vi vil handle med hverandre”.

Overordnet inntrykk: Krisene i Europa virker å ha medført en større åpningen for – retorisk sett – en nasjonal utfoldelse. På den annen side var det ikke mulig å spore innvendinger mot norsk tilslutning til norsk tilpasning til de restriktive tiltakene overfor Russland. Jeg antydet derfor balansegang mellom kritikk mot interne samfunnsforhold og det å stå ved allierte i reaksjonene på folkerettsbrudd. Samtidig virker det i større grad som om tonen overfor Russland er noe annerledes sammenliknet med fjorårets debatt, i hvert fall opptar ikke nordområdeproblematikken verken i redegjørelsen eller i stortingsdebatten like mye plass. En konsekvens kan være at Vesten er avhengig av pragmatisk samarbeid om Syria-konflikten og kampen mot islamistisk fundamentalisme, og dermed er tonene overfor Russland generelt dempet. Dette antyder at det kjøligere politiske forholdet til Russland ikke oppstod som følge av utviklingstrekk i nord, men gjenspeiler i større grad Vestens forhold til Russland.

82

5 Avsluttende refleksjoner og konklusjon

Med et konstruktivistisk utgangspunkt har denne oppgaven forsøkt å vise hvordan sikkerhetspolitikken et land fører utad må knyttes til ideer og identitet for å få et klart meningsinnhold. Gjennom en idéhistorisk analyse kom det frem at det er hensiktsmessig å organisere ideer som tre grunnleggende idétradisjoner som har vært førende for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk; atlantisk, europeisk og nasjonal sikkerhetsorientering. Disse ble forstått som idealtyper – formulert i sin ”rene” form, og som fungerer som retningsvisere for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Med idealtypene som verktøy var min hensikt så å analysere den sikkerhetspolitiske debatten knyttet til krigshandlingene i Ukraina i årene 2014- 15, der Russland har vært ansett som aggressor og europeiske land har svart med en samlet sanksjonspolitikk. Hensikten med den empiriske analysen har vært for å kartlegge hva slags blandingsforhold mellom idétradisjonene som trer frem i debatten, hvordan de spilles opp mot hverandre, og på hvilken måte politiske veivalg i Ukraina-spørsmålet avspeiler dette samvirket mellom idétradisjoner.

Debatten rundt norsk politikk overfor Ukraina har vært et særlig relevant tilfelle å studere fordi den stiller til skue Norges forhold til to sentrale alliansepartnere. På den ene side, NATO, som har vært vår sikkerhetspolitiske forankring siden tidlig etterkrigstid. På den andre side, EU, som i økende grad har blitt kanalen for den bredere porteføljen av utenrikspolitiske virkemidler, til tross for at Norge formelt står utenfor Unionen. Ukraina stilte Norge overfor en avveining mellom disse to sentrale tilknytningspunktene i det internasjonale samfunnet. Spørsmålet om Norges bilaterale forhold til Russland var gjennom Den kalde krigen sterkt knyttet til NATOs kollektive forsvarsgaranti. I løpet av de 27 årene som har gått siden Murens fall har imidlertid nye aktører og tematikker entret banen. Parallelt med at oppgaveporteføljen til både NATO og EU har endret seg, har også Norges kontaktflate overfor EU blitt bredere. Samtidig har bruddet med kaldkrigslogikk også åpnet for at en sovende idétradisjon i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har fått ny aktualitet. Det jeg har definert som nasjonal sikkerhetsorientering dreier seg om alliansefrihet og tilbakeholdenhet, men også om en søken mot et tett regulert internasjonalt samfunn med FN i en nøkkelrolle, og iblandet et ønske om å dyrke en småstatsidealisme. Dette kan de senere tiår illustreres gjennom fredsmekling og iscenesettelsen som ”humanitær stormakt”. I hvilken form og

83 omfang disse tre idétradisjonene fremsto i debattene omkring Ukraina har altså vært oppgavens siktemål.

Å studere utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelser for 2014, 2015 og 2016, samt de påfølgende debattene var interessant. Gjennom hele perioden var det bred enighet om de generelle linjene utenriksministeren fremmet for norsk utenrikspolitikk; Norge skal ikke akseptere brudd på folkeretten, landet må stå sammen med sine allierte innad i både EU og NATO, og tiltakene mot Russland skulle ikke anses som et bilateralt anliggende mellom Norge og Russland. En interessant utvikling er at EUs relevans i Norge har fått et nytt løft, ved at Unionen betraktes som en viktig aktør og arena på stadig flere områder som er ”sikkerhetisert”, som en del av det domenet som tradisjonelt har handlet om ”hard” makt. En av årsakene er EUs kollektive økonomiske slagkraft og tilgangen til en langt bredere portefølje av diplomatiske virkemidler enn hva forsvarsalliansen NATO kan utvise. En annen grunn er at NATO har vært bundet opp i skarpe operasjoner utenfor Europa som har gjort det mer nærliggende å skyve spørsmål om Europas forhold til Russland over i EUs hender. At dette stiller Norge i en delikat situasjon, er opplagt, og Ukraina-spørsmålet er også et egnet eksempel for å analysere nettopp dette. Men hvorvidt utenforskap overfor EU er til å leve med for Norges del – som står utenfor forhandlingsbordet når viktige saker som har direkte relevans for Norge diskuteres i Brussel – virket ingen av stortingsrepresentantene å problematisere. Snarere lå flertallet av representantenes ytringer tett opp til utenriksministerens, og i mange av formuleringene ble det også trukket direkte paralleller til Brendes uttalelser.

Virkelighetens politiske debatt er samtidig et blandingsforhold av en rekke ideer som settes i spill, og det var på denne bakgrunn jeg kunne komme frem til hvor paradokser og spenninger oppstår i krysningen mellom ideer fra ulike hold. Her viste idealtypene seg å kunne representere forskjellige og til dels kontrasterende grunnverdier – knyttet til hvordan verden ser ut, så vel som hvilke verdier som er verdt å strebe etter. Verdt å poengtere er at den idealtypiske lesningen er forfatterens egen, ikke politikernes, basert på et konstruert rammeverk, for å forstå hvor ulike ideer kommer fra, knyttet til noe overordnet. Det analytiske rammeverket er nyskapende, men lar seg gjenkjenne i litteraturen jeg har konsultert.

84

Idéanalysen viste at utenriksministeren i stor grad argumenterte med ideer som kan føres tilbake til den atlantiske idétradisjonen; NATO er landets sikkerhetspolitiske anker, og at USA er ledestjernen. Dette inkluderte også en global forståelse av norsk forsvarspraksis, raskt koplet opp til territorialforsvar. Samtidig ignorerte dette ikke betydningen til EU, hvor den europeiske idétradisjonen ble knyttet til såkalte ”myke” former for sikkerhetsbygging i Europa og kontinentets nærområder, og supplerte den harde sikkerhetsforankringen som NATO gir. Den nasjonale idétradisjonen kom samtidig til utrykk på to til dels ulike måter: En realpolitisk, med vektlegging av et pragmatisk, avspent forhold til en nabo, og en idealistisk, hvor norsk tilpasning til de restriktive tiltakene overfor Russland ble begrunnet med vektlegging av den internasjonale folkerettens betydning. Denne balansegangen ble forstått som en offensiv, kantiansk verdensanskuelse; fred skapes ikke av seg selv, men skal og bør hjelpes på vei.

Samtidig viste analysen at det var enkelte forskjeller mellom de utenrikspolitiske redegjørelsene og stortingsdebattene. I 2014-debatten kom dette særlig til uttrykk i lys av den nasjonale idétradisjonen, da en posisjon svippet innom ideen om å opptre som brobygger mellom Vesten og Russland. Mekling og konfliktforebygging har vært en viktig del av norsk utenrikspolitikk, noe som har vært med på å underbygge det norske selvbildet som fredsnasjon. Likevel argumenterte jeg for at dette ståstedet kom noe i bakgrunnen, grunnet Ukraina-konfliktens karakter og avhengigheten av støtte dersom en potensiell konflikt skulle utvikle seg i nordområdene. Stortingsdebatten 2015 var det noe mer liv i. Her ble den nasjonale og atlantiske idétradisjonen spilt opp mot hverandre, og gikk rett i kjernen av Ukraina-spørsmålet. Den nasjonale idealtypen var verdibasert, i lys av det norske arbeidet for nedrusting, og mer presist, ønsket om at Norge skal ta lederrollen i det internasjonal forbudet mot atomvåpen. Posisjonen ble imidlertid avfeid av regjeringsrepresentantene, delvis som en sikkerhetspolitisk trussel, i den atlantiske idétradisjonens favør. Endelig var det også mulig å eksemplifisere den nasjonale idétradisjonens særegenhet i stortingsdebatten 2016, utover naboskapsforholdet til Russland. Snarere bidro disse idéene til å illustrere noe av idégrunnlaget for utenforskapet til EU, hvor norsk autonomi stod sentralt. Dette underbygget samtidig min antagelse om at tilpasningen til EU ikke er et ønske om militær beskyttelse fra Unionen i siste instans, men snarere et kompliment til NATO-medlemskapet, og kanskje en kontrast til et mer iboende verdifelleskap.

85

En utfordring med å konstruere og anvende idealtyper som analyseverktøyet er at det ikke fanger opp meningsinnholdet i en debatt på noen uttømmende måte. Snarere kan idealtypene anses som et kompromiss mellom det å fange opp for mye, ved å være generelt anlagt, og ikke fange nok, ved å være for spesifikke. Hva vi finner avhenger av måleinstrumentet som brukes, og hvorvidt instrumentet er hensiktsmessig blir tydelig gjennom selve analysen. Dette oppdaget jeg også ved å studere det sikkerhetspolitiske ordskiftet over tre år, hvor utenriksredegjørelsene og stortingsdebattene for 2014 og 2015 viste seg å være bedre egnet for analyseskjemaet enn det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet for 2016, som i liten grad fokuserte på Ukraina-konflikten. Løsningen ble å også fokusere på generelle uttalelser. De tre idealtypene var tilstede alle årene, men den nasjonale idétradisjonens innadvendte karakter var enklere å identifisere i 2016-debatten. Likevel vil jeg argumentere for at idealtyper viste seg å være et nyttig verktøy for å strukturere analysen og etablere et sett referanser som det empiriske materialet kan vurderes opp mot eller i lys av. Idealtypene var konstruert for å ha bredere relevans, nettopp for å kunne underbygge argumentasjonen i oppgaven. I dette tilfellet kunne det underbygge mine tolkninger av at det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet beveget seg godt innenfor den atlantiske idétradisjonen, og at tilpasningen til EUs sanksjonspolitikk ikke er et ønske om militær beskyttelse i siste instans, men må snarere anses som komplementært til NATO.

En annen innvending er at den nasjonalstatlige idétradisjonen, som nevnt, består av to ulike deler; en realpolitisk med vektlegging på et pragmatisk forhold til en nabo, og en idealistisk med vektlegging av FN, fred, nedrusting osv. Begge tradisjonene er fult tilstede i norsk utenrikspolitikk, men de kunne trolig også blitt konstruert som to ulike idealtyper. På tidspunktet analyseskjemaet ble konstruert syntes dette likevel hensiktsmessig. Samtidig kan det argumenteres for at det ikke er et stor paradoks, ettersom et lite land både kan ønske et tett regulert internasjonalt samfunn og samtidig tilpasse seg til et forsiktig naboskap med et mektig naboland.

Det å trekke klare skiller mellom de ulike sikkerhetsorienteringene kan være vanskelig når man analyserer allerede gitte utsagn. Den empiriske analysen viste også en stor grad av overlapp med hensyn til hvilke uttalelser som kunne plasseres innenfor de ulike idétradisjonene. Dette er en av de mest grunnleggende utfordringene ved denne analysen, som for de fleste tekstanalytiske tilnærminger, og knyttes til overgangen mellom ideene til aktørenes budskap, og mellom intendert budskap og tolkning (Benoit m.fl. 2009:497). En

86 idéanalyse antar at aktørene er ærlige i sine utrykk, men ytrer aktørene virkelig sannferdige budskap? Og dersom de gjør det, tolker tekstanalytikeren dette på riktig måte? Uten å kunne be om presisjon og ytterligere utdypning følger disse faktorene med seg noe usikkerhet knyttet til hvilke konklusjoner det er mulig å trekke, med utgangspunkt i den analytiske tilnærmingen i oppgaven. Men, dersom tekstanalytiske metoder skal anses som en adekvat metode innebærer det å godta en slik usikkerhet. Samtidig kom det også frem at de konstruerte idealtypene i høy grad lar seg gjenkjenne i faglitteraturen, slik de ble fremmet av utenriksministeren og stortingsrepresentantene. Dette gjør at jeg kan argumentere for at idealtypene viste seg å være et svært nyttig verktøy, og virket på ingen måter tilfeldige.

Enda flere interessante spørsmål kan stilles: Kan ideer forklare politikk? Kan man ved å kartlegge ideer innen en politisk debatt predikere ”naturlige” eller ”nærliggende” kurs å følge som svar på et politisk spørsmål? Berman (2001:243) hevder en måte idéanalysen kan bidra til vår forståelse av politisk handling nettopp er å vise hvordan ulike politiske miljøer former sine beslutningsprosesser. Var dette tilfellet i Norges respons på Ukraina-konflikten? I Brendes tilfelle var ideene som ble ytret lett gjenkjennelige i regjeringens politikk. Høyre er og har alltid vært en av de sterkeste pådriverne for NATO (og EU). Analysen viste at allianselojaliteten og kollektivt forsvar gikk foran selvbestemmelse og det pragmatiske forholdet til Russland. Samtidig gikk dette også på bekostning av det norske arbeidet for nedrusting. Likevel er det ikke overraskende at utenriksministeren tilla den nasjonale idétradisjonen såpass mye vekt som han gjorde, med fokus på samarbeid, FN og fred. I tillegg til det norske selvbildet som fredsnasjon, er Norge også tjent med ikke-militære løsninger. Samtidig kan det også argumenteres for at det ville vært vanskeligere å legitimere en potensiell eskalering av konflikt i nordområdene, på bakgrunn av et utenforskap til EU.

Selv om det ikke er avgjørende for analysen hvorvidt aktørene selv vil plassere seg innenfor de ulike idétradisjonene, ville det likevel kunne vært nyttig å undersøke nærmere hvordan aktørene faktisk tenker; måten de forholder seg til konkrete ideer og veier disse opp mot antatte realpolitiske hensyn. Dette kan for eksempel gjøres ved hjelp av intervjudata, og vil være et interessant springbrett for videre analyse.40 I denne forlengelse kan det konstruerte analyseskjemaet også brukes i andre studier, enten ved at analyseskjemaet benyttes eller som

40 Et interessant eksempel kan være Gaskarth, Jamie (2013). "Interpreting ethical foreign policy: Traditions and dilemmas for policymakers", The British Journal of Politics and International Relations 15 (2): 192-209. 87 grunnlag for hypoteser hos andre. Her kunne det også vært interessant å studere idétradisjonene i andre land, både med og uten en atlantisk sikkerhetsidentitet.

Før det endelige punktum ønsker jeg å fremheve at ideenes rolle er et viktig bidrag til statsvitenskapen. Det er det denne studien har forsøkt å ta del i, i det jeg har lag til grunn at idéer og idétradisjoner virker inn på politiske beslutningsprosesser, og ved å studere et case i dybden. Å tegne opp et idéhistorisk bakteppe og sammenlikne dagens politiske argumentasjon men den tidligere kan gi verdifull innsikt i hva som rettferdiggjør, begrunner og legitimerer politiske prosesser et land fører utad. Det supplerer også statsvitenskapen med kunnskap på en noe annerledes måte enn den ”vanlige”.

88

Litteraturliste

Utenrikspolitiske redegjørelser og stortingsdebattene:

Regjeringen (2014). ”Utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget”. Møte i Stortinget. Oslo, 25. mars. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/redgjoerelse_stortinget/id753809/ [Lest 15.05.2016].

Regjeringen (2015). ”Utenrikspolitisk redegjørelse”. Møte i Stortinget. Oslo, 5. mars. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/redegjorelse_150305/id2398550/ [Lest 19.05.2016].

Regjeringen (2016). ”Utenrikspolitisk redegjørelse”. Møtes i Stortinget. Oslo, 1. mars. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/redegjoerelse_160301/id2477557/ [Lest 19.05.2016].

Stortinget (2014). ”Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse”. Møte i Stortinget. Oslo, 27. mars. Tilgjengelig fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2013-2014/140327/1/ [Lest 19.05.2016].

Stortinget (2015). ”Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse”. Møte i Stortinget. Oslo, 12. mars. Tilgjengelig fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2014-2015/150312/1/ [Lest 19.05.2016].

Stortinget (2016). ”Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse”. Møte i Stortinget. Oslo, 11. mars. Tilgjengelig fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2015-2016/160311/1/ [Lest 19.05.2016].

Øvrige kilder:

Aftenposten (2014). ”EU definerer vår sikkerhetspolitikk”, 8. august. Tilgjengelig fra: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/EU-definerer-var- sikkerhetspolitikk-7661893.html [Lest 10.04.2016].

Aftenposten (2014). ”Norge hardest rammet av EUs sanksjoner”, 14. august. Tilgjengelig fra: http://www.aftenposten.no/okonomi/Norge-hardest-rammet-av-russiske-sanksjoner- 7664376.html [Lest: 10.04.2016].

Aftenposten (2015). “Aftenposten mener: Konflikten i Ukraina går fra vondt til verre”, 19. januar. Tilgjengelig fra: http://www.aftenposten.no/meninger/leder/Aftenposten- mener-Konflikten-i-Ukraina-gar-fra-vondt-til-verre-7866500.html [Lest 10.05.2016].

89

Agius, Christine (2013). ”Social Constructivism”, i Alan Collins (red.), Contemporary Security Studies. Oxford: Oxford University Press.

Andersen, Svein S. (1997). Case-studier og generalisering. Forskningsstrategi og design. Bergen: Fagbokforlaget.

Andersen, Svein S. (2005). Case-studier og generalisering. Forskningsstrategi og design. Bergen: Fagbokforlaget.

Anderson, Benedict (1991). Imagined communities. London: Verso.

Archer, Clive (2005). Norway outside the European Union: Norway and the European integration from 1994 to 2004. London: Routledge.

Archer, Clive og Ingrid Sogner (1998). Norway, European Integration and Atlantic Security. London: Sage.

Bakke, Elisabeth (1995). “Mot ein europeisk identitet?”, Tidsskrift for Samfunnsforskning 4: 467-491.

Béland, Daniel og Robert H. Cox (2011). Ideas and Politics in Social Science Research. New York: Oxford University Press.

Bellamy, Alex J., Paul D. Williams og Stuart Griffin (2010). Understanding peacekeeping. UK: Polity Press.

Benoit, Kenneth, Michael Laver & Slava Mikhaylov (2009). ”Treating Words as Data with Error: Uncertainty in Text Statements of Policy Positions, American Journal of Political Science 53 (2): 495-513.

Bergström, Göran og Kristina Boréus (2000). Textens mening och makt. Metodbok i samhällsvetenskaplig textanalys. Lund: Studentlitteratur.

Berman, Sheri (2001). “Ideas, Norms, and Culture in Political Analysis. Comparative Politics, 33 (2): 231-250.

Binnendijk, Hans (2014). A Transatlantic Pivot to Asia: Towards New Trilateral Partnership. Johns Hopkins University: Centre for Transatlantic Relations.

Bjerke (1995). “EUs regjeringskonferanse fra et norsk synspunkt”. Innledning av statssekretæren ved seminar om EUs Regjeringskonferanse. Oslo, 28. September. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/eus_regjeringskonferanse_fra_et/id261355/ [Lesedato 15.05.2016].

Brandt-Hansen, Anne (2000). Det slaviske triangelet: En studie av Russlands utenriks- og sikkerhetspolitikk i forhold til Hviterussland og Ukraina. Rapport 05420. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt.

90

Bratberg, Øivind (2005). Grand nations, grand ideas? : guiding principles in the foreign policy of Britain and France. Masteroppgave. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Bratberg, Øivind (2014). Tekstanalyse for samfunnsvitere. Oslo: Cappelen Damm.

Brundtland, Gro H. (1994). ”Innlegg i Stortingets EU-debatt”. Møte i Stortinget. Oslo 27. april. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/smk/vedlegg/taler-og-artikler-av- tidligere-statsministre/gro-harlem-brundtland/1994/innlegg-i-stortingets-eu-debatt.pdf [Lest 19.05.2016].

Buzan, Barry, Ole Wæver og Jaap de Wilde (1998). Security. A Framework for Analysis. Boulder, CO: Lynne Rienner Publishers.

Dagens Næringsliv (2014). ”Norge følger EUs Russland-sanksjoner”, 11. august. Tilgjengelig fra: http://www.dn.no/nyheter/2014/08/11/1924/Sanksjonene-mot-Russland/norge- flger-eus-russlandsanksjoner [Lest 10.04.2016].

Dagsavisen (2014). ”Intens diplomati om Ukraina”. Intervju med Helene Sjursen, 11. mars 2014. Tilgjengelig fra: http://www.dagsavisen.no/verden/intenst-diplomati-om- ukraina-1.279885 [Lest 17.04.2016].

Dahle, Marie H. (2015). On the Right Side: Conservative Parties and Ideologies in Canada. Masteroppgave. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Eriksen, Thomas H. og Iver B. Neumann (2011). “Norsk identitet og Europa”, Europautredningen: Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU. Rapport 2.

Espenes, Øistein og Karl Erik Haug (2012). ”Norge er blitt vant til å bruke makt”, Norges Forsvar, mai 2012.

Fierke, Karin M. og Jørgensen, Knud E. (2001). Constructing International relations: The Next Generation. New York.

Forsvarsdepartementet (1992-1993). ”Hovedretningslinjer for forsvarets virksomhet i tiden 1994-98”, Stortingsmelding 16, Oslo.

Forsvarsdepartementet (2012). Fakta om Forsvaret 2012. Oslo: Forsvarsdepartementet.

Frederking, Brian (2003). ”Constructing Post-Cold War Collective Security?”, American Political Science Review 97 (3): 363-78.

Godal, Bjørn T. (1993) ”Innlegg holdt ved åpningen av Norges medlemskapsforhandlinger med EF”, i Stortingsmelding 40, Om medlemskap i Den europeiske union. Oslo: Utenriksdepartementet.

Goldstein, Judith og Robert O. Keohane (red.). (1999). Ideas & Foreign Policy: Beliefs, Institutions and Political Change. Ithaca: Cornell University Press.

91

Grygiel, Jakub (2006). ”Imperial Allies”, Orbis 50 (2): 209-221.

Græger, Nina (2005a). ”Norsk NATO-debatt etter den kalde krigen”, Internasjonal politikk 63: 217-239. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.

Græger Nina (2005b). ”Norway in a Transatlantic Tight Spot Between US and European Security Strategies?”, Security dialogue 36 (3): 412-416.

Græger Nina (2005c). “Norway between NATO, the EU, and the US: A case study of post-Cold War security and defence discourse”, Cambridge Review of International Affairs, 18 (1): 85-103.

Græger, Nina (2009). "Inside NATO – outside the EU: Norwegian security and defence policy in the High North”. Working papers 4/2009. Helsinki: Department of Strategic and Defence Studies, Finnish Defence University.

Græger, Nina og Halvard Leira (2005). ”Norwegian Strategic Culture after World War Two: From a Local to a Global Perspective”, Cooperation and Conflict, 40 (1): 45-66.

Græger, Nina (2011). Norge mellom NATO, USA og EU. Kortinfo 2. Oslo: Den norske Atlanterhavskomitéen.

Græger, Nina og Halvard Leira (2005). ”Norwegian strategic culture after World War Two: From local to a global perspective”, Cooperation and Conflict 42 (2), Special Issue.

Grønmo, Sigmund (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.

Hall, John A. (1993). “Ideas and the Social Science”, i Judith Goldstein og Robert O. Keohane (red.), Ideas & Foreign Policy: Beliefs, Institutions, and Political Change. Ithaca: Cornell University Press.

Hallams, Ellen og Benjamin Schreer (2012). “Towards a ‘post-American’ Alliance? NATO Burden-sharing after Libya”, International Affairs 88 (2): 313-327.

Heier, Tormod (2005). Influence and Marginalisation: Norway’s Adaption to USA Transformation Efforts in NATO, 1998-2004. Dr. Gradsavhandling. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Heier, Tormod (2014). ”Redaktørens forord”, i Torgeir W. Westrum (red.), Strategisk tenkning? Norsk maktbruk i Afghanistan. Oslo: Forsvarets stabsskole.

Helgesen, Vidar (2014). ”Fire utfordringer”, Aftenposten 8. august.

Henriksen, Dag (2014). ”Luftforsvaret – kun en taktisk leverandør av luftmakt?, i Tormod Heier, Anders Kjølberg og Carsten Rønnfeldt (red.), Norge i internasjonale militære operasjoner. Oslo: Universitetsforlaget.

Hyde-Price (2014): ”Europe’s Changing Security Architecture”, Strategie und Sicherheit 2014 (1): 103-114.

92

Holst, J. Jørgen (1985). ”Om utenrikspolitikk og Norge”, i J. Jørgen Holst og og Daniel Heradstveit (red.), Norsk utenrikspolitikk. Oslo: Tano.

Hopf, Ted (1998). ”The promise of constructivism in international relations theory”, International security 23 (1): 171-200.

Hopf, Ted (2002). Social Construction of International Politics. Identities & Foreign Policies, Moscow, 1955 & 1999. New York: Cornell University Press.

Kegan, Robert (2004). Of paradise and power: America and Europe in new world order. New York: Vintage

Kjølberg, Anders (2006). Hva er sikkerhetspolitikk? Internett-tekst-arkiv 29. Oslo: Den norske Atlanterhavskomité.

Kjølberg, Anders (2007). Livet i hegemonens skygge – en småstats sikkerhetslogikk. Rapport 10626. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt.

Kjølberg, Anders og Morten Jeppesen (2001). En modell for sikkerhetstenkning etter den kalde krigen. Rapport 04595. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt.

Klassekampen (2014). ”Tøyde FNs mandat i Libya”. Intervju med Tormod Heier, 19. mai. Tilgjengelig fra: http://www.klassekampen.no/article/20140519/ARTICLE/140519957 [Lest 16.05.2016].

Knutsen, Bjørn O. (2002): Utvidelse av EU og NATO – to sider av samme sak? Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt.

Knutsen, Bjørn O. (2010). Norge og utviklingen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk – parallell tenkning eller norsk nytenkning? Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt.

Knutsen, Torbjørn L., Halvard Leira og Iver B. Neumann (2016). Norsk utenrikspolitisk idéhistorie 1890-1940. Oslo: Universitetsforlaget.

Leira, Halvard (red.), Axel Borchgrevink, Nina Græger, Arne Melchior, Eli Stamnes, Indra Øverland (2007). Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.

Matlary, Janne H. (2013). ”Norway: Military Able but Politically Divided”, i Janne H. Matlary og Magnus Petersson (red.), NATOs European Allies: Military Capability and Political Will. Basingstoke: Palgrave MacMillan.

Matlary, Janne H. (2014). “Internasjonale styrkebidrag og allianseavhengighet”, i Tormod Heier, Anders Kjølberg og Carsten Rønnfeldt (red)., Norge i internasjonale militære operasjoner. Oslo: Universitetsforlaget.

Maynard, Jonathan Leader (2013). “A map of the field of ideological analysis”, Journal of Political Ideologies 18 (3): 299-327.

93

Myklebust, Ingrid B. (2003). Ideologisk endring og stabilitet : Ein komparativ ideologianalyse av Socialistisk Folkeparti i Danmark og Sosialistisk Venstreparti i perioden 1989 til i dag. Masteroppgave. Universitetet i Oslo: Institutt for statsvitenskap.

Neumann, Iver B. (2001). Mening, materialitet og makt: En innføring i diskursanalyse. Oslo: Fagbokforlaget.

Neumann, Iver B. (2002). Norges handlingsrom og behovet for en overgripende sikkerhetspolitisk strategi. Det sikkerhetspolitiske bibliotek 3. Oslo: Den norske Atlanterhavskomité.

Neumann, Iver B. (2009). ”Hvorfor er ikke Norge medlem av Den europeiske union?”, Internasjonal politikk 67 (3): 413-425.

Nilssen, Andrea S. (2015). Norske premisser: En diskursanalyse av regjeringens og mediers oppfatning av Russland. Masteroppgave. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

NOU (1992). ”Forsvarskommisjonen av 1990”, NOU 12. Oslo: Forsvarskommisjonen.

Oma, Ida M. (2008). Internasjonal militær deltakelse. Masteroppgave. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Rieker, Pernille (2006). Europeanization of National Security Identity: The EU and the Changing Security Identities of the Nordic States. London: Routledge.

Riste, Olav (2002). Norway’s Foreign Relations – A History. Oslo: Universitetsforlaget.

Tormod Heier, Anders Kjølberg og Carsten Rønnfeldt (2014). Norge i internasjonale militære operasjoner. Oslo: Universitetsforlaget.

Rinvik, Kathinka Louise (2014). Fighting Someone Else's Battles? Norway's Cooperation with the European Union on Security and Defence. Masteroppgave. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Sjursen, Helene (1999). ”Med ryggen mot Europa? Endring og kontinuitet i norsk sikkerhetspolitikk”, i Dag Harald Claes og Bent Sofus Tranøy (red.), Utenfor, annerledes og suveren? Norge under EØS-avtalen. Oslo: Fagbokforlaget.

Sjursen, Helene (2014). ”Demokrati eller handlingskapasitet? Paradokser i Norges tilknytning til EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske område”, i Erik Oddvar Eriksen og John Erik Fossum (red.), Det norske paradoks: Om Norges forhold til Den europeiske union. Oslo: Universitetsforlaget.

Skjervøy (1999). ”Leiar: Bomber og hån”, Dag og Tid 22. april.

Skogrand, Kjetil (2004). Alliert i krig og fred, bind 4 i Norsk forsvarshistorie. Bergen: Eide Forlag.

94

St. meld. nr. 40 (1993-94). Norges plass i europeisk samarbeid. Oslo: Utenriksdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokument/dep/ud/stmeld/19931994/st-meld-nr- 40_1993-94/1/id190910/ [Lest 19.05.2016].

St.meld. nr. 22 (1997-98). Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet i tiden 1999-2002. Oslo: Forsvarsdepartementet.

St.prp. nr. 48 (2007-2008). Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier. Oslo: Forsvarsdepartementet.

Søyland, Martin G. (2015). ”Tilbakeholden og ekspansiv liberalisme: Om utenrikspolitikk i State of the Union-taler”, Internasjonal politikk 72 (2): 7-27.

Tamnes, Rolf (1995). Oljealder 1965-1995. Oslo: Universitetsforlaget.

Tamnes, Rolf og Knut E. Eriksen (1999). ”Norge og NATO under Den kalde krigen”, Norsk sikkerhetspolitikk med NATO gjennom 50 år. Oslo: Den norske Atlanterhavskomitéen.

Verdens Gang (2016). “Regjeringen og Ap i hemmelig atomstrid”, 22. fabruar. Tilgjengelig fra: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/nato/regjeringen-og-ap-i-hemmelig-atom- strid/a/23621914/ [Lest 15.05.2016]

Wendt, Alexander (1992). “Anarchy is what states make of it: The Social Construction of Power Politics”, International Organization 46 (2): 391-425.

Wæver, Ole (1995). “Securitization and Desecuritization”, i Ronnie D. Lipschutz (red.), On Security. New York: Columbia University Press.

Yin, Robert K. Case study research. Design and methods. Thousand Oaks, California: Sage Publications.

Østerud, Øyvind og Asle Toje (2013). ”Strategy, Risk and Threat Perception in NATO”, i Janne H. Matlary og Magnus Petersson (red.), NATO’s European Allies: Military Capability and Political Will. Basingstoke: Palgrave McMillan.

Åtland, Kristian og Una Hakvåg (2014). “Russlands intervensjon på Krim – gjennomføring og konsekvenser”, Norsk militær tidsskrift nr. 4: 16-29.

95

96