Havstrand På Sørlandet Regionale Trekk Og Botaniske Verdier

Home , Austre Moland, Blindleia, Farsund, Farsund (town), Halse og Harkmark, Harkmark

Havstrand på Sørlandet Regionale trekk og botaniske verdier

Anders Lundberg Knut Rydgren

NORSK INSTITUIT FOR NATURFORSKNING Havstrand på Sørlandet Regionale trekk og botaniske verdier

Anders Lundberg Knut Rydgren

NORSK INSTITUTT FOR NA=FORSKNING nina forskningsrapport 059

lundberg, A. & Rydgren, K. 1994. Havstrand på Sørlandet. NINAs publikasjoner Regionale trekk og botaniske verdier. - NINA Forskningsrapport 59: 1-127. NINA utgir fem ulike faste publikasjoner:

NINA Forskningsrapport Trondheim, desember 1994 Her publiseres resultater av NINAs eget forskningsarbeid, i den hensikt å spre forskningsresultater fra institusjonen til et ISSN 0802-3093 større publikum. Forskningsrapporter utgis som et alternativ ISBN 82-426-0520-3 til internasjonal publisering, der tidsaspekt, materialets art, målgruppe m.m. gjør dette nødvendig. Forvaltningsområde: Arealforvaltning NINA Utredning Land use management Serien omfatter problemoversikter, kartlegging av kunn- skapsnivået innen et emne, litteraturstudier, sammenstilling Rettighetshaver 0: av andres materiale og annet som ikke primært er et resultat NINA Norsk institutt for naturforskning av NINAs egen forskningsaktivitet. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse N1NA Oppdragsmelding Dette er det minimum av rapportering som NINA gir til opp- Redaksjon: dragsgiver etter fullført forsknings- eller utredningsprosjekt. Eli Fremstad Opplaget er begrenset. NINA, Trondheim

NINA Temahefter Design og layout: Disse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov for å Eva M. Schjetne informere om viktige problemstillinger i samfunnet. Kari Sivertsen Målgruppen er "almenheten" eller særskilte grupper, f.eks. Tegnekontoret NINA landbruket, fylkesmennenes miljøvernavdelinger, turist- og fri- luftlivskretser o.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og Sats: NINA med mer bruk av illustrasjoner enn ovennevnte publikasjoner. Trykk: Strindheim Trykkeri AL NINA Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av Opplag: 500 NINAs faglige virksomhet, og som er publisert andre steder, tilgjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisasjo- Trykt på miljøpapir ner, naturforvaltningen på ulike nivåer, politikere og interesserte enkeltpersoner). Kontaktadresse: NINA I tillegg publiserer NINA-ansatte sine forskningsresultater i in- Tungasletta 2 ternasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populærfagli- 7005 Trondheim ge tidsskrifter og aviser. Tel: 73 58 05 00 Fax 73 91 54 33

Tilgjengelighet: Åpen Oppdragsgiver: Direktotatet for naturforvaltning Prosjekt nr.: 2521 Havstrand i Sør-Norge NINA NOE (tidl. OED), AKUP Fylkesmennenes miljøvernavdelinger i Vestfold, Telemark og Vest-Agder

2 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Referat alminnelige arealplanleggingen er det derfor naturlig at disse to landskapstypene (sandstrand og rullesteinsstrand) blir tatt spesi- Lundberg, A. & Rydgren, K. 1994. Havstrand på Sørlandet. elt hensyn til, særlig med tanke på at flere av lokalitetene allere- Regionale trekk og botaniske verdier. - NINA Forskningsrapport de er sterkt forstyrret av slitasje, tekniske inngrep o.a. Av de un- 59: 1-127. dersøkte områdene er 2 vurdert som internasjonalt verneverdige (de to er henholdsvis sandtrand og rullesteinsstrand), 3 er vur- Målsettingen med arbeidet er å presentere en oversikt over sam-dert som nasjonalt verneverdige, mens 17 er vurdert som regio- mensetningen av og variasjonen i flora og vegetasjon på hav- nalt verneverdige områder. strand på Sørlandet. Hensikten er å presentere et faglig bidrag til forvaltningen av denne delen av norskekysten. Til sammen har vi undersøkt og nærmere omtalt 81 havstrandlokaliteter i de Emneord: Havstrandvegetasjon - naturvern - Sørlandet. to Agder-fylkene. De undersøkte lokalitetene omfatter 12 kommuner, 7 i Vest-Agder og 5 i Aust-Agder. Sørlandet øst for FevikAnders Lundberg og Knut Rydgren, Universitetet i Bergen, hører til den boreonemorale region, mens området vest for Institutt for geografi, Breiviken 2, 5035 Bergen-Sandviken. Lindesnes hører til kystseksjonens lavlandsbelte, Sørland-type. Resten, dvs, det meste av Sørlandskysten, er de eneste delene av Norge som hører til den nemorale region. Kysten av Sørlandet har et vintermildt klima; ingen av klimastasjonene nærmest sjøen har gjennomsnittstemperatur for årets kaldeste måned lavere enn -2,0 °C, mens gjennomsnittstemperaturene for årets varmeste måned varierer mellom 13,9 og 16,9 °C. Fem strandtyper med tilhørende vegetasjonstyper er skilt ut: Leirstrender (med undervannsenger, strandsumper og strandenger), sandstrender (med sandstrandvegetasjon), grusog steinstrender (med grusog steinstrandvegetasjon), rullesteinsstrender (med rullesteinsstrandvegetasjon) og strandberg (med strandbergvegetasjon, fuglegjødsla vegetasjon og strandkratt). Vegetasjonen på hver lokalitet er analysert vha. plantesosiologis- ke metoder, og plantegeografisk interessante arter er registrert. Det innsamlede datamaterialet er senere analysert for å få et bilde av regionalt karakteristiske trekk. Verneverdi for hver av de undersøkte lokalitetene er vurdert. Vi har brukt en 7-gradig skala fra områder uten eller med meget liten botanisk verdi til svært verneverdige områder med internasjonal verneverdi. Under- søkelsen viser at strandvegetasjonen på Sørlandet inneholder sørlige, varmekjære arter som mangler eller er svært sjeldne på Vestlandet og lenger nord, og at de inneholder sterkt sørlige arter og oseaniske arter som ikke finnes eller som er svært sjeldne på tilsvarende strender på Sørøstlandet. Undersøkelsen viser at strandvegetasjonen på Sørlandet nå er inne i en forandringspro- sess som dels skyldes avtagende beitepress, dels økende slitasje på noen av de sårbare naturmiljøene i strandsonen. På Sørlandet finner vi noen av de største sandstrendene i Sør- Norge, og variasjonen i arter og vegetasjonstyper som er knyttet til disse er større på Sørlandet enn i andre deler av landet. Det offentlige natur- og miljøvernapparatet har derfor en spesiell forpliktelse til å forvalte denne sårbare naturtypen på en framtidsrettet måte. På Sørlandet finner vi også noen av de mektigste rullesteinsstrendene i Norge. I vernesammenheng og i den

3 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Abstract characteristic feature of Sørlandet, is that some of the largest boulder beaches of Norway are situated here. From a nature Lundberg, A. & Rydgren, K. 1994. Coastal vegetation of conservation point of view and in considering the physical plan- Sørlandet. Regional characteristics and botanical values. - NINAning in general, special care should be taken against the two Forskningsrapport 59: 1-127. landscape types of sandy beaches and boulder beaches, espe- cially since several of the sites already have been disturbed by The aim of the project is to give an overview of the composition wear and tear, technical enchroachments etc. Of the investigat- and variation of flora and vegetation of the seashores of ed sites 2 are considered to be of international conservation Sørlandet; i.e. the two counties of Vest-Agder and Aust-Agder. interest (a sandy beach and a boulder beach respectively), 3 are The purpose is to present a scientific contribution to the man- considered to be of national conservation interest, and 17 are agement of this part of the Norwegian coast. 81 seashore sites considered to be of regional conservation interest. have been investigated and described. The investigated sites covers 12 communes, 7 in Vest-Agder and 5 in Aust-Agder. Key Words: Coastal vegetation - nature conservation - Sørlandet east of Fevik belongs to the boreonemoral region, Sørlandet. while the area west of Lindesnes belongs to the lowland belt of the coastal section, Sørlandet-type.The rest, i.e. the most of the Anders Lundberg and Knut Rydgren, University of Bergen, coast of Sørlandet, are the only areas of Norway belonging to Department of Geography, Breiviken 2, N-5035 Bergen- the nemoral region. The coast of Sørlandet has a mild winter cli- Sandviken, Norway. mate, and none of the climate stations close to the sea has mean temperatures for the coldest month of the year below -2.0 °C, while the mean temperatures for the warmest month of the year vary between 13.9 and 16.9 °C. Five beach types with corresponding types of vegetation are recognized: clay beaches (with submarine meadows, maritime swamps and salt marshes), sandy beaches (with sand vegetation), shingel and stone beaches (with shingel and stone beach vegetation), boulder beaches (with boulder beach vegetation) and rocky shores (with rocky shore vegetation, bird cliff vegetation and coastal scrub). The vegetatition of each site has been analysed by means of phytosociological methods, and interesting species have been mapped. Samples have been analysed to get a view of characteristic features of the region. Conservation values for each of the investigated sites are suggested. A seven-point scale has been used, covering sites without or with low conservation interests to sites with very high (international) conservation interests. It is shown that the seashore vegetation of Sørlandet contains southern, thermophilous species lacking or being very rare in W Norway and further north. In addition the seashore vegetation contains strongly southern species and oceanic species lacking or being very rare at corresponding seashores of SE Norway. The investigation indicates that seashore vegetation of Sørlandet is part of a changing process partly due to decreasing grazing pressure, partly due to increasing wear and tear at some of the vulnerable environments of the littoral zone. At Sørlandet, some of the largest sandy beaches in South Norway are found, and the species diversity and variation of plant communities found on these beaches exceeds other coastal regions of Norway. Norwegian nature concervancy should take particular care to manage these areas in a sustainable way. Another

4 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 Forord Innhold

Forskningsprosjektet "Havstrand i Sør-Norge" ble initiert av Direktoratet Referat 3 for naturforvaltning (DN) i 1989. Norsk institutt for naturforskning Abstract 4 (NINA) ved forskningssjef Eli Fremstad har vært administrativt ansvarlig Forord 5 for prosjektet, mens førsteamanuensis Anders Lundberg, Institutt for geografi, Universitetet i Bergen har vært faglig prosjektieder. Prosjektet 1 Innledning 6 ble iverksatt i 1990, og feltarbeidet ble utført i 1990 og 1991. 1.1 Bakgrunn 6 Rapporteringen er delt i tre, hvorav denne rapporten utgjør del to. Den 1.2 Målsetting 7 første rapporten tar for seg kysten av Sørøstlandet (Lundberg & Rydgren 1.3 Strand- og vegetasjonstyper 7 1994), mens den siste presenterer en mer detaljert analyse av flora, 2 ve-Naturgeografiske forhold 14 getasjon og botaniske verneverdier langs hele den undersøkte kyststrek- 2.1 Klima 14 ningen. Hele prosjektet har hatt en samlet budsjettramme på 1,9 mill. 2.2 Berggrunnsgeologi 15 kr. DN har vært hovedfinansieringskilde (48 %), NINA har finansiert 24 2.3 Kvartærgeologi 15 %, Olje- og energidepartementet ved AKUP (Aksjonsgruppen for kon- 2.4 Topografi og strandtyper 16 sekvensutredninger av petroleumsvirksomhet) har finansiert 23 %, 2.5 Strandlinjeforskyvning 17 mens resten, ca. 5 %, er finansiert av Fylkesrnannen i Vestfold, 2.6 Hydrografi 17 Telemark og Vest-Agder. Institutt for geografi, Universitetet i Bergen 3 harKulturpåvirkning 18 stillt lokaler og infrastruktur til disposisjon under prosjektperioden. 3.1 Beite .18 3.2 Slått 19 I perioden 1.7.1990 til 31.12.1991 var cand.sdent. Knut Rydgren 3.3 Gjødsling 19 ansatt som prosjektmedarbeider. Under den perioden fikk vi utført 3.4 Næringssig og kloakk 19 feltarbeid, lagt inn et omfattende datamateriale på datamaskin, gjort 3.5 Ferdsel og slitasje 19 registreringer av herbariemateriale og skrevet ut et foreløpig skjelett 4 Lokalitetsvurderinger 21 av kapittel 4. Under feltarbeidet hadde vi hjelp av cand.real. og 4.1 Vest-Agder 26 "skipper Sverre Sømes som stilte båt til disposi on (1-12.7.1991). I 4.1.1 Flekkefjord 26 perioden 6-12.6.1991 deltok cand.scient. Oddvar Pedersen sammen 4.1.2 Farsund 26 med Knut Rydgren i felt Oddvar Pedersen har også senere bidratt 4.1.3 Lyngda I 37 med mange nyttige opplysninger og kommentarer. 4.1.4 Lindesnes 40 4.1.5 Mandal 44 Underveis har vi hatt hjelp av mange personer som vi er stor takk skyl- 4.1.6 Søgne 47 dig. Fylkesmennenes miljøvemavdelinger har vært behjelpelige med 4.1.7 Kristiansand 52 kart og gitt meget nyttige opplysninger om lokaliteter og botanisk in- 4.2 Aust-Agder 61 teressante forekomster. En spesiell takk går til Arild Syvertsen og Bjørn 4.2.1 Lillesand 61 Vikøyr (Fylkesmannen i Vest-Agder) og Rune Sævre (Fylkesmannen i 4.2.2 Grimstad 70 Aust-Agder). Førsteamanuensis Odd Vevie ved Telemark distriktshøg- 4.2.3 Arendal 78 skole har gitt nyttige innspill underveis. Takk også til førstekonservator 4.2.4 Tvedestrand 95 Reidar Elven, Botanisk hage og museum, Universitetet i Oslo for rask 4.2.5 Risør 98 og sikker bestemmelse av noen kritiske arter. Førstekonservator Per 5 Regionale trekk 104 Arvid Åsen ved Kristiansand Museum takkes for stor interesse og 5.1 Regionale grupper (soner, seksjoner og kysttyper) 104 mange opplysninger om arters forekomst på Agder, interessante loka- 5.2 Strandtypenes utforming og regionale fordeling 105 liteter og relevant litteratur. Takk også til de mange grunneiere, lokal- 5.3 Vegetasjonens utforming og regionale fordeling 107 kjente og andre informanter som har gitt oss verdifulle opplysninger 5.3.1 Vegetasjonstyper 107 om lokal historie, arealbruk og botaniske forhold. Grafisk tegner Kjell 5.3.2 Vegetasjonskomplekser og soneringsmønstre 109 Helge Siøstrøm ved Institutt for geografi er ansvarlig for utformingen 5.4 Floraelementer 115 av kommunekart og sukseonsdiagrammer. Alle fotos er ved AL 6 Sammendrag 117 7 Summary 120 Bergen, juli 1994 8 Litteratur 124 Anders Lundberg

5 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Innledning Tabell 1. Befolkning, areal og befolkningstetthet i kystkommunene på Sørlandet (Statistisk sentralbyrå 1993, 1994). - 1.1 Bakgrunn Population, area and population density in coastal communes at Sørlandet Rapporten er en del av prosjektet Havstrandregistreringer på Sør- og Østlandet og tar for seg flora, vegetasjon og botaniske verneverdier langs kysten av Vest-Agder og Aust-Agder. Denne kyststrekningen er 2660 km lang (inklusive øyer i saltvann), og utgjør 4,7 % av Norges samlede kystlengde (Statistisk sentralby- rå 1983a, b). Vest-Agder har en befolkning på 148 570, mens Aust-Agder har en befolkning på 99 145, tilsammen 247 715 (foreløpige tall pr. 1.1.1994, etter Statistisk sentralbyrå 1994). Dette utgjør 5,7 % av landets befolkning. I gjennomsnitt for de to fylkene bor det 15 innbyggere pr. km2. Dette er mye mer enn i Finnmark, vårt tynnest befolkede fylke, som har 1,6 innbygger pr. km2, men mindre enn på Sørøstlandet, som har 44 innbyggere/km2 (Statistisk sentralbyrå 1992b). Gjennomsnittstallene er likevel noe misvisende, da befolkningen ikke er jevnt fordelt innen fylkene. I de to Agderfylkene har kystkommunene den klart største befolkningskonsentrasjonen, mens innlandskommunene har liten og spredt bosetting. I begge Sørlandsfylkene er det flere kommuner som har befolkningstetthet på høyde med det vi (som gjennomsnitt) finner på Sørøstlandet, vårt tettest befolkede landsdel. Tabell 1 viser befolkningsmengde (foreløpige tall), areal og befolkningstetthet i kystkommunene på Sørlandet. Tallene gir ikke et direkte uttrykk for hvor stort presset på arealene er i strandsonen, men de gir i det minste en viss pekepinn, myndigheter. Resultatene fra havstrandprosjektet utgjør et na- og de indikerer at det er et betydelig press på kystarealene i de turfaglig grunnlagsmateriale som gjør rede for karakteristiske to Agder-fylkene. Tabellen viser også at det er store variasjoner i (typiske) og særpregede trekk, og som følgelig kan fungere som befolkningskonsentrasjonene langs Sørlandskysten. Mens et faglig bidrag til forvaltningen av denne delen av kysten vår. Lindesnes har 13,7 innbyggere pr. km2, har Kristiansand 245,5 og Arendal 142,2 innbyggere pr. km2. Mye av bebyggelsen i de Havstrand blir her definert som alle strender som grenser til salt- mest folkerike kommunene er konsentrert til selve byområdene, vann og brakkvann. En terminologisk og økologisk drøfting av men det har også vært et betydelig utbyggingspress i randsone- begrepet er gitt av Lundberg (1992b). Strand- og vegetasjonsty- ne (Holt-Jensen 1986), selv om plan- og bygningsloven i dag gir per som inngår i undersøkelsen kan plasseres langs en substrat- en viss beskyttelse mot videre boligbygging innenfor 100-me- gradient-"skala": leirstrender (undervannsenger, strandsumper tersbeltet ved sjøen. og strandenger), sandstrender (sandvegetasjon), grusog steinstrender, rullesteinsstrender (inklusive ettårig og flerårig tang- Befolkningstallene i seg selv indikerer et betydelig press på area- vollvegetasjon) og strandberg (strandbergvegetasjon). Vi har lene langs Sørlandskysten. I tillegg vet vi at det i sommerhalvåret vektlagt kartleggingen av flora og vegetasjon på løsmassestren- kommer et betydelig antall sommergjester som i utstrakt grad dene, mens det er gjort et engere utvalg av strandberg (med bruker strandarealene. Langs kysten finner vi nemlig mange po- vekt på fuglegjødslete lokaliteter). Lignende undersøkelser er pulære badeplasser og fritidsområder, og slitasjeproblemene er tidligere utført i Nord-Norge (Elven & Johansen 1983, Fjelland et en vesentlig faktor (se f.eks. Dalland 1968 og Andersen 1984). al. 1983, Elven et al. 1988), i Midt-Norge (Holten et al. 1986, Som på Sørøstlandet finner vi på Sørlandet mange sørlige og Kristiansen 1988), på Vestlandet (Lundberg 1989, 1992a) og på sørøstlige, varmekjære strandplanter og vegetasjonstyper som Sørøstlandet (Lundberg & Rydgren 1994). mangler på Vestlandet og lenger nordover (Lundberg 1989, tabell 7.1). Slitasjeproblemene og utbyggingspresset representerer Dette arbeidet er den første samlede systematisering og regio- derfor en stor og viktig oppgave for naturforvaltning og plan- nale oversikt over botaniske forhold på havstrand på Sørlandet. I

6 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport059 arbeidet har vi hatt stor nytte av tidligere botaniske undersøkel- "-s" brukt i lokalitetsbeskrivelserog lister over vegetasjonstyper ser som har tatt for seg spesiellearter og vegetasjonstypereller er forkortelsefor "samfunn". lokale floraområder. Disse arbeidene er referert i teksten. Allereder på midten av 1700-tallet begynte interessen for Sørlandetsflora å melde seg, da den danske botanikeren G.C. 1.2 Målsetting Oeder, utgiveren av Flora Danica, botaniserte i Kristiansandi 1757 (Fridtz 1904). 11775 botaniserte O.F. Müller, en annen Målsettingen med arbeidet har vært å gi en oversikt over sam- dansk botaniker, i den samme delen av landet (MCIller1778). mensetningenav og variasjonen i flora og vegetasjonpå hav- Interessenfor Sørlandetsspesielle flora vokste utover 1800-tal- strand på Sørlandet. På grunnlag av dette er det gitt en vurde- let, og i løpet av dette hundreåret ble kjennskapentil landsde- ring av botaniskeverneverdier som er knyttet til de undersøkte lens flora og plantegeografi betydelig utvidet, med bidrag fra lokalitetene. I alt 81 lokaliteter er beskrevet,og disse fordeler såvelnorske som svenskebotanikere (Engelhart1808, Ahnfelt & seg med 33 i Vest-Agder og 48 i Aust-Agder (tabell 4). Lindblom 1827, Blytt 1829, 1836, 1840, Wittrock 1868, Arbo Vurderingene av verneverdi er nøye sammenlignet og aweid 1875, Murbeck 1885, Dahl 1894, Neuman 1896). En viktig regi- mot tilsvarendeundersøkelser på Sørøstlandet,som forfatterne onal oversiktfinner vi i Fridtz (1904), som gir en presentasjonav har gjort parallelt med dette arbeidet (Lundberg & Rydgren floraen i Listersog Mandals amt. Senereer det publisert flere ar- 1994). beider som tar for seg avgrensedeområder som kommuner eller deler av kommuner. Et bidrag til en mer samlet framstilling av Målsettingen med prosjektet er å presentereet faglig grunnlag flora og vegetasjon på havstrand er Vevles (1987) foreløpige for forvaltning av havstrandlokaliteteri Sør-Norgemellom Agder framstilling fra Aust-Agder. Et interessant,men ennå ikke avslut- og Østfold. På grunnlag av inventeringerog foreliggendemate- tet prosjekt er Floraover Agder (Åsen 1983, 1984, 1987). riale omtaler og drøfter vi økologiskeforhold, vegetasjonog flora på en rekke havstrandlokaliteter på strekningen Agder - Vi har undersøktog beskrevet81 lokaliteter, og i tillegg er noen Østfold. Prosjektetdefinerer generellekriterier for botaniskever- flere oppsøkt, men ikke beskrevet (fordi vi fant at de var for dier på havstrandi det nevnte området, og vurderer hver enkelt små, fordi strandvegetasjonenvar rudimentær eller fordi lokali- lokalitet etter disseverdikriteriene. Det er utarbeidet prioritering- teten var ødelagt som naturområde).Før vi reiste i felt brukte vi er av lokaliteter etter deres botaniskeverdier innenfor hvert en- tilgjengelig litteratur som hjelp for å finne mulig interessantelo- kelt fylke, samt for hele strekningen under ett. Prosjektetmun- kaliteter. I tillegg undersøktevi alle M711-kart (1 : 50 000) for ner ut i fagrapporter der verdier og prioriteringer er dokumen- den aktuelle strekningen for å finne lokaliteter som så interes- terte, slik at materialet gjennom dette blir alment tilgjengelig og sante ut. Sist, men ikke minst snakketvi med lokalkjente,fagbo- lett kan brukesi forvaltning av havstrand. tanikere, miljøvernavdelingeneo.a., som satte oss på sporet av lokaliteter vi burde undersøke.En annen viktig kilde til informa- Rapporteringener delt i tre. To av rapportene presentereren re- sjon har vært universitetsherbarieti Oslo (Herb. 0) og det regio- gional analyseav variasjoneni havstrandvegetasjonog -flora, og nale herbariet ved Kristiansand Museum (KMN), hvor vi regis- gjør rede for de undersøkte havstrandslokalitetenesøkologiske trerte alle belegg av ca. 40 utvalgte arter. En nyttig kilde til in- struktur (strandtyper,vegetasjonstyper, soneringer, m.m.) og til- formasjon har vært krysslistervi har fått fra våre faglige kontak- stand (uberørthet,ev. grad og type påvirkning eller forstyrrelse). ter. Under feltarbeidet brukte vi bil for å komme til lokalitetene, Foreliggende rapport dekker kyststrekningen i Agder-fylkene, og det gav oss også mulighet til å "befare" de strandstrekning- mens en annen tar for seg kyststrekningen fra Telemark til ene som er synligefra vei. Men da vi vissteat det er umulig å nå Østfold (Lundberg& Rydgren1994). En tredje rapport presente- alle potensielt interessantelokaliteteter med bil, brukte vi i til- rer hovedtrekkenei vegetasjonsmønsteret,oppsummerer viktige legg båt. I den perioden vi hadde båten undersøktevi først og floristiske og plantegeografiskekaraktertrekk, samt oppsumme- fremst øyer og holmer i skjærgården,men vi var også i land an- rer de botaniske verneverdieneknyttet til havstrand langs hele dre steder hvor det ellers er vanskeligeller mer tungvint å kom- kyststrekningenmellom Agder og svenskegrensa. me til fra landsida.

Vitenskapeligenavn på høyereståendeplanter er i samsvarmed 1.3 Strand- og vegetasjonstyper Lid (1985), navn på moser er i samsvarmed Corley et al. (1981) og navn på lav følger Krog et al. (1980) og Duncan (1970). Prosjektetomfatter alle strandtyper langs den undersøktekyst- Formellenavn på vegetasjonstypervil bli presentert i rapport 3. strekningen, men ikke alle er undersøkt like nøye. Vi har lagt

7 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

vekt på løsmassestrendene, og forsøkt å gjøre en så dekkende (Ruppiaspp.) og tjønnaks(Potamogetonspp.). En annen type analyse som praktisk mulig for å kunne fange inn spennvidden i undervannsenger finner vi i littoralbassenger utformet i det faste de typene som er representert. Strandbergene er ikke behandletberget. De har mye til felles med vegetasjon vi finner i fersk- inngående, men vi har tatt med noen undersøkelser av fugle- vann, men vi har tatt med noen eksempler på slik vegetasjon da gjødslet vegetasjon og strandkratt. de utgjør en karakteristisk del av enkelte havstrandlokaliteter.

Elven et al. (1988) har drøftet de vanligste klassifiseringssyste- Strandsumper mene for havstrand. To hovedtyperi erbruk, den ene basert på • geologiske forhold (substrat), den andre basert på botaniske Strandsumpene finnes på beskyttede strender med finmateriale, forhold (vegetasjonstype). De to prinsippene for klassifisering avsom regel leire og silt. De er dominert av høyvokste starr, sivaks strender kan ikke uten videre ses på som helt parallelle, da f.eks.og/eller gras og danner pionersarnfunn i den nedre delen av so- en steinstrand kan ha svært forskjellig vegetasjonstype, avheng-neringen. Et fellestrekk er at de opptrer på et kompakt substrat, ig av eksponering og tangtilførsel. I praksis blir dette prinsipielle med høy grunnvannsstand og ofte med lavt innhold av oksygen. problemet løst ved at en bruker en kombinasjon av substrat- og Strandsumpene er som regel knyttet til brakkvann. En økologisk vegetasjonstype som grunnlag for inndelingen (Lundberg 1989). og morfologisk tilpassning til dette er at plantene som vokser Vi opererer med følgende typer: her har utviklet aerenkym (luftvev) i røttene. De fleste strandsumpene har sørlige, varmekjære vegetasjonstyper, og de er leirstrender derfor bedre utviklet på Sør- og Sørøstlandet enn andre steder Undervannsenger langs norskekysten. Dette gjelder både variasjonen i vegeta- Strandsumper sjonstyper, og størrelsen på bestandene. Dette er et moment Strandenger som forvaltningen av havstrand i Norge må være spesielt opp- Pionerfaser merksom på. Konsoliderte faser Sandstrender Strandenger Sandstrandvegetasjon Grus- og steinstrender Strandengene utvikles på leir- og grusstrender. Strandengene Grus- og steinstrandvegetasjon kan deles i to hovedkategorier, pionersamfunn og konsoliderte Rullesteinsstrender samfunn. Pionerfasene opptrer i hydrolittoralsonen, langt ute i Rullesteinsstrandvegetasjon soneringen, eller som vegetasjonsåpne "saltpanner" i en ellers Strandberg sluttet strandeng. Pionersamfunna er viktige for oppbyggingen Strandbergvegetasjon av et mer modent jordsmonn. Artene i pionersamfunna har Fuglegjødslet vegetasjon evne til å tåle høye saltkonsentrasjoner, slik som saltbendel Strandkratt (Spergularia marina).Strandkjempe(Plantago maritima)er et eksempel på en art i denne gruppen som ofte også opptrer på I fortsettelsen blir det gitt en kort omtale av disse hovedtypene. sterkt ferskvannspåvirkede strandenger i bunnen av fjorder. En kort presentasjon av de enkelte plantesamfunn innen hver hovedgruppe blir gitt i den tredje rapporten. De konsoliderte strandengene har et sluttet plantedekke, dominert av gras og graslignende arter, derav benevnelsen eng. De Undervannsenger finnes best utviklet i den geolittorale sone, sonen mellom normal flogrense og øvre springflogrense. Selv om de etablerte Undervannsengene finnes på beskyttede strender, gjerne i pol- strandengene bare står direkte under vann ved springflo, har ler, kiler og avstengte fjorder. De opptrer som regel på finere saltpåvirkningen stor betydning for artssammensetningen. substrat som leire og sand. De kan også opptre i littoralbasseng-Saltopptak skjer også fra jordsmonnet og i forbindelse med vind er utformet i fast berg, men de har da oftest et sedimentlag i og saltråk. Strandengene på Sørlandet oppviser stor variasjon i bunnen. Undervannsvegetasjonen lever helt eller delvis neddyk-vegetasjonstyper og artsutvalg. De konsoliderte strandengene ket i saltvann, brakkvann eller ferskvannspregete bassenger. finnes langs en økologisk gradient fra saltvannstyper til brakk- Undervannsengene opptrer fra 2-3 meters dyp til grunne områ- vannspåvirkede typer. Vanlige eksempler på typer langs denne der i sublittoralsonen. Vegetasjonstypene er artsfattige, og noen gradienten er fjæresaltgras-s (Puccinellietum maritimae) og salt- få slekter går igjen, så som ålegras (Zostera spp.), havgras siv-s (Juncetum gerardii) på saltvannsstrender, og rustsivaks-s

8 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

(Blysmetum rufii), og fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) påsørlige, frostømfintlige typer som klatrelerkespore-s(Corydalis brakkvannsstrender. I noen utforminger er det halofile preget claviculata-s). bare meget vagt til stede, som i krypkvein-s(Agrostis stolonifera- s), men disse hører til i strandengenes mer perifere deler. Rullesteinsstrandvegetasjon

Sandstrandvegetasjon Vegetasjonen på rullesteinsstrender er ofte ikke sammenhengende, og har slikt sett fellestrekk med grusog steinstrender. Sandstrendene utgjør spesielle økologiske habitater som gjør at Rullesteinsstrendene påvirkes også av tangpåvirkning, og vegeta- vegetasjonen blir spesiell. Et fellestrekk ved sandstrender er at sjonen har ofte tangvollkarakter. Strandtypen utvikles på markert dreneringen er svært effektiv, og spesielt i de høyereliggende eksponerte steder, men størrelsen og tyngden på rullesteinene delene av soneringen på en sandstrand kan det oppstå tørke- gjør at substratet likevel er mer stabilt enn det vi finner på grus- problemer for plantene. En vegetasjonsdifferensierende faktor og steinstrender. Til forskjell fra vegetasjonen i det vi kaller tang- på sandstrender er mengden av næringsstoffer som er til stede. voller, er tilsvarende vegetasjon på rullesteinsstrender dominert av To hovedtyper av sandstrender opptrer i regionen. Den vanligsteflerårige arter. Vanlige vegetasjonstyper er halofile strandrug-s typen er dannet av elvetransportert sand, hvor mye av kalsium (Potentillo-Elymetum), halofile strandvindel-s (Convolvuletum se- og andre næringsstoffer er utvasket. Eksempler på denne typen pii-maritimae) og halofile kveke-s (Agropyretum repentis-mariti- er Hamresanden i Kristiansand, Audnedalselvas utløp i Lindesnesmae). Regionalt karakteristiske vegetasjonstyper på rullesteins- og Kvåviksanden i lyngdal. En annen type er bygget opp av fin- strand på Sør- og Sørøstlandet er strandkål-s (Crambetum mariti- sand blandet med skjellrester, som er rik på et viktig mineralnæ- mae) og strandvortemelk-s(Euphorbia palustris-s). ringsstoff som kalsium. Det største og beste eksemplet på denne typen er Listastrendene, som med sin størrelse og variasjon iTangvollvegetasjon naturtyper er et nasjonalt og internasjonalt referanseområde. Men vi finner også mindre utforminger av den samme typen, Ved tangvollene utvikles spesielle vegetasjonstyper fordi det på som Njervesanden i Lindesnes, Risøbank i Mandal, Storesand i slike steder er større mengder næringsstoffer som nitrogen og Grimstad o.a. fosfor enn det som er vanlig i andre strandsubstrater. Tang- vollvegetasjonen er ikke knyttet til bestemte substrattyper, men Grus- og steinstrandvegetasjon utvikles på moderat eksponerte steder hvor det akkumuleres tang og tare, slik som på sand-, grusog steinstrender. Vegetasjonen på grusog steinstrender danner sjelden et sam- Tangvollvegetasjonen, slik vi avgrenser den, er dominert av ettå- menhengende plantedekke, men er knyttet til større eller min- rige arter. Den kan inndeles i halofile typer og brakkvannstyper. dre felter på stranda. En forklaring på at grusog steinstrendeneDen vanligste tangvollvegetasjonen i landsdelen er strandmelde- ikke alltid har et sammenhengende plantedekke, er at substra- s (Atriplicetum littoralis). Brakkvannspåvirket tangvollvegetasjon tet er ustabilt. Strendene finnes på mer eksponerte steder enn er mindre vanlig i regionen, men fra Lista er det f.eks. kjent tig- strandengene, og bølgenes eroderende kraft er følgelig større. gersoleie-kildegras-s (Ranunculo (sceleratii) - Catabrosetum Stor partikkelstørrelse gjør at jordsmonnets vannlagrende kapa- aquaticae) (Larsen 1977, Høiland 1978, Lundberg 1993). sitet er liten, og vann dreneres effektivt. Periodisk tørke er derfor et problem som plantene som skal vokse her må være tilpas-Strandbergvegetasjon set. En annen vegetasjonsdifferensierende faktor er tilgjengelig næring. Rask utvasking gjør at strendene ofte er næringsfattige.Strandberg dekker i vår sammenheng alle strandtyper uten et Unntak finnes der det blir akkumulert tang og tare, som frigjør sammenhengende dekke av løsmasser. Det er en samlebeteg- viktige næringsstoffer som nitrogen og fosfor. I vår kategori nelse for svaberg, klippekyst o.l. Våre undersøkelser av strand- grus- og steinstrender er likevel de mest tang- og taregjødslede berg er ikke på langt nær så dekkende som for løsmassestren- strendene skilt ut som en egen type, uavhengig av substrattype dene, men vi har likevel prøvd å fange inn noen hovedtyper. (sand, grus eller stein), se under. Vanlige vegetasjonstyper i denVanligvis mangler et sammenhengende vegetasjonsdekke av ytre delen av soneringen på grusog steinstrender i regionen er høyerestående planter, derimot dekker kryptogamer, spesielt lav strandarve-s(Honckenya peploides-s),gåsemure-s(Potentilla an- store areal. Høyerestående planter er hovedsakelig knyttet til serina-s)og strandsmelle-s(Silene maritima-s).I den indre delen sprekker og forsenkninger hvor de kan finne feste. Den viktigste av soneringen er halofile strandrør-s (Phalaridetum arundinacea)vegetasjonsdifferensierende faktoren på strandbergene er bergen vanlig type. Et regionalt kjennetegn er forekomsten av sterkt grunnens beskaffenhet, særlig mineralsammensetningen.

9 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Strandbergene på Sørlandet er gjennomgående bygd opp av ytterst til venstre i tabellen viser tilhørigheten til klassifikasjonssy- næringsfattige grunnfjellsbergarter. Et typisk trekk er derfor fra- stemet hos Fremstad & Elven (1987). For en rekke havstrandsty- været av edafisk kravfulle strandbergarter. En vanlig vegeta- per er dette systemet altfor grovmasket, og det er forklaringen sjonstype som Sørlandet har felles med vestkysten av Norge er på at ikke alle typene har sin egen signatur. Av tabellen går det kystbergknapp-s (Sedum anglicum-s). også fram hvor mange analyseruter som inngår i TWINSPAN- klassifiseringens enheter (clusters). Noen få av vegetasjonstype- Fuglegjødslet vegetasjon ne er delt i to TWINSPAN-grupper, som teks. halofile takrør-s (Phragmites australis-s). Når TWINSPAN-analysen resulterte i to Denne vegetasjonstypen utvikles på fuglegjødslede strandberg. takrør-grupper på henholdsvis 56 og 13 analyseruter, skyldes Konsentrert fuglegjødsel kan ha en sterk svieffekt på mange plan-det at vi her har fanget inn to typer, en standard-type og en ter, og mengden av fuglegjødsel har derfor betydning for plan- suksesjonstype hvor takrør er i ferd med å innvadere en annen teutvalget i sjøfuglkoloniene. Noen planter har evne til å tåle denvegetasjonstype, f.eks. en saltsiv-eng. I tabellen har vi vist dette sterke gjødslingen, og det kan gi seg utslag i at enkelte arter opp-ved å føre opp at typen består av 56 og 13 analyser (ikke 69). trer i sterkt forvokste former. I en nasjonal eller internasjonal må-Den endelige tolkingen av TWINSPAN-analysen gis i en egen lestokk er det ingen store sjøfuglkolonier langs Skagerrakkysten,rapport. I tabellen er det også vist hvilken landsdel vegetasjons- men mindre sjøfuglkolonier finnes. På knausene kan det utviklestypene er kjent ifra. fuglegjødslet vegetasjon som rosenrot-s (Sedum rosea-s) og strandbalderbrå-s (Matricaria maritima-s), mens englodnegras-s (Holcus lanatus-s) og smyle-s (Deschampsia caespitosa-s) utvikles på noe dypere jord. Et typisk trekk i sjøfuglkoloniene i landsdelen er sterkt eutrofierte brakkvannsdammer (littoralbassenger utformet i berget) med arealmessig små, men konsentrerte forekomster av arter som andmat (Lemna minor), bredt dunkjevle (Typha latifolia) o.a.

Avgrensingen av den egentlige strandsonens øvre del skjer ved øvre springflogrense. Over denne står vegetasjonen aldri direkte under vann, men den nærmeste sonen blir likevel indirekte på- virket av nærheten til sjø og saltvann. Artsutvalget i denne sonen blir i svak, men dog noen grad påvirket av vind og saltråk. Denne overgangssonen er gjerne også lysåpen sammenlignet med skogkledde områder i baklandet, og artsutvalget inneholder gjerne arter både fra den egentlige strandsonen og den mer terrestre delen av vegetasjonen. En regionalt karakteristisk vegetasjonstype er slåpetorn-s (Prunus spinosa-s). Under begrepet strandkratt fører vi også en varmekjær type som blodstorkenebb-s (Geranietum sanguinei), selv om denne ikke alltid er dominert av busker, men like ofte har engkarakter. Forekomsten av blodstorkenebb-s på næringsfattige strandberg på Sørlandet viser at denne arten er mer varmekjær enn kalkkrevende.

Registrerte vegetasjonstyper

En oversikt over de vegetasjonstyper vi har registrert og analysert på sørlandske havstrender er visttabell i 2. Tabellen inneholder kun de vegetasjonstypene vi selv har registrert, og som analysen har vist hører hjemme angjeldendei type. Signaturen

10 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

Tabell 2. Registrerte plantesamfunn på havstrand, Sørlandet og Østlandet 1990-91. Signaturene følger Fremstad & Elven (1987). - Sea shore plant communities recorded in S and SE Norway 1990-91. Comunity codes as proposed by Fremstad & Elven (1987).

Signatur Norsk navn Vitenskaplig navn Antall analyser Agder Sørøst- Norwegian name Scientific name (1WINSPAN) landet No. of relevees X Undervannsenger X1a Åleg ras-s Zosteretum marinae 12 Xlb Dvergålegras-s Zosteretum nanae 6 Xlc Småhavgras-s Ruppietum maritimae 37 Xlc Liten vasskrans-s Zanichellietum palustris 5 Xlc Stor vasskrans-s Zanichellia major-s 0 Xld Trådtjønnaks-s Potamogeton filiformis-s 4 Xld Busttjønnaks-s Potamogeton pectinatus-s 5 Tusenblad-s Myriophyllum alterniflorum-s 3 P3a Flotgras-s Sparganium angustifolium-s 6

X Strandsumper X7a Halofile pollsivaks-s Scirpus tabernaemontani-s 8 + 28 X7b Havsivaks-s Scirpetum maritimae 144 05c Havsivaks-bredt dunkjevle-s Scirpus maritimus-Typha latifolia-s 26 Vasskjeks-s Berula erecta-s 4 X7c Halofile takrør-s Phragmites australis-s 56 + 13 X8c Havstarr-s Caricetum paleacea 50 Kjempesøtgras-s Glyceria maxima-s 4

X Strandenger, pionersamfunn X3a Salturt-s Salicornietum europaea 31 X3b Saftmelde-s Suaedetum maritimae 13 X3c Saltbendel-s Spergularietum salinae 25

X Strandenger, konsoliderte samfunn X4a Fjæresaltgras-s Puccinellietum maritimae 41 Fjæresaltgras-strandrisp-s Puccinellia maritima-Limonium humile-s 3 X5a Saltsiv-s Juncetum gerardii 67 Saltsiv-rødsvingel-s Juncetum gerardii festucetosum rubrae 48 X5b Halofile rødsvingel-s Festuca rubra-s 69 + 54 Grisnestarr-s Carex distans-s 18 X8a Fjæresivaks-s Eleocharietum uniglumis 15 XBID Saltstarr-s Caricetum vacillans 2 Krypkvein-s Agrostis stolonifera-s 0 X8d Pøylestarr-s Caricetum mackenziei 6 X8e Rustsivaks-s Blysmetum rufii 10 W3a Strandsvingel-s Festuca arundinacea-s 6 X9c Mjødurt-s Filipendula ulmaria-s 34 Kattehale-s Lythrum salicaria-s 6 Fredløs-s Lysimachia vulgaris-s 18 Duskstarr-s Carex disticha-s 26 (forts. neste side) Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

Tabell 2. Forts.

Signatur Norsknavn Vitenskaplignavn Antall analyser Agder Sørøst- Norwegianname Scientificname (TWINSPAN) landet No. of releves

U Sandstrender Ula Strandreddik-s Cakiletum maritimae 22 Ula Sølvmelde-s Atriplicetum sabulosae 6 U2a Strandkveke-s Agropyretum boreoatlanticum 8 U3a Marehalm-s Elymo-Ammophiletum 25 U5b Tørr dyneeng "Koelerio-Corynephorion" 0 U5e Sandskjegg-s Violo-Corynephoretumcanescentis 3 Honningkarse-s Lepidietumdrabae 5 Strandtorn-s Eryngietummaritimae 3

W Grus-og steinsstrender U2b Strandarve-s Honckenyapeploides-s 51 W3b Gåsemure-s Potentillaanserina-s 22 Gul hornvalmue-s Glauciumflavum-s 8 Slyngsøtvier-s Solanumdulcamara-s 12 Strandsmelle-s Silenemaritima-s 17 W3a Hestehavre-s Arrhenatherumelatius-s 3 X6 Taresaltgras-s Puccinellietumcapillaris 9 Strandkarse-s Lepidiumlatifolium-s 6 Strandmalurt-s Artemisiamaritima-s 11 W3a Halofilestrandrør-s Phalaridetumarundinaceae 13 Stornesle-s Urticetum dioicae 2 Vasshøymole-s Rumexaquaticus-s 4 Fuglevikke-strandsteinkløver-s Vicia cracca-Melilotusaltissima-s 7 Burot-s Artemisiavulgaris-s 15 Bukkebeinurt-s Ononisarvensis-s 5 Klatrelerkespore-s Corydalisdaviculata-s 6

W Rullesteinsstrender W2 Strandkål-s Crambetummaritimae 43 Strandskolm-s Lathyrusjaponicus-s 20 W2 Åkerdylle-s Sonchusarvensis-s 5 W2 Østersurt-s Mertensietummaritimae 11 W2 Strandkvann-s Angelicalitoralis-s 13 W3a Halofilestrandrug-s Potentillo-Elymetum 72 W3b Halofilestrandvindel-s Convolvuletumsepii-maritimae 21 Strandvortemelk-s Euphorbiapalustris-s 4 + 10 W3a Halofile kveke-s Agropyretum repentis-maritimae 13 + 7

W Tangvoller W1a Strandmelde-s Atriplicetum littoralis 37 W1b Tangmelde-s Atriplicetum latifolii 2 W4 Tiggersoleie-s Ranunculo-Catabrosetum 6 W4 Saftstjerneblom-s Stellariacrassifolia-s 2 (forts.neste side)

12 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina faskningsrapport 059

Tabell 2. Forts.

13 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 2 Naturgeografiske forhold 2.1 Klima

I dette kapitlet vil vi oppsummere de viktigste naturgeografiske Undersøkelsesområdet har et suboseanisk klima med middels forhold som til sammen utgjør de økologiske (naturgitte) forut- humide til humide forhold (Abrahamsen et al. 1984), og det lig- setningene for plantevekst i strandsonen på Sørlandet. ger delvis i kystseksjon lavlandsbelte (ytterkysten i den sørlige og Strandplantenes geografiske utbredelse og trivsel påvirkes og sørvestligste delen), nemoral region og i den boreonemorale re- bestemmes av summen av miljøforhold på voksestedet. En over- gion (fra Grimstad -Arendal-området og nordøstover) (Dahl et ordnet faktor er det regionale klima som kjennetegner landsde- al. 1986). len. Viktig for den lokale utformingen av plantedekket og dets artssammensetning er berggrunnens næringssammensetning og Noen klimadata er samlettabe113. i Årsnedbøren er relativt høy, forvitringsgrad. Dette påvirker jordsmonndannelsen, og det blir men lavest ytterst i skjærgården (900-1200 mm), og stigende inn- derfor gitt en oversikt over regionale trekk i berggrunnsgeologi- over i fjordene, særlig i de vestre delene av landsdelen (1965 mm en. Substratets struktur, næringssammensetning, vannlagrings- i Flekkefjord). Det faller mest nedbør om høsten, og minst om vå- evne m.m. er også forhold som påvirker den lokale utformingen ren. Vintrene er milde, og enkelte av målestasjonene (Oksøy fyr, av vegetasjonen, og vi gir derfor en presentasjon av de kvartær- Lindesnes fyr og Lista fyr) ytterst på kysten har middeltemperatu- geologiske hovedtrekkene i regionen. Landformene har betyd- rer over 0 °C selv i den kaldeste vintermåneden (februar). Det er ning for strandtopografien (dannelse av viker, kiler, tjenner kaldest innerst i fjordområdene, og Kristiansand har f.eks. en mid- m.m.), og landhevningen og hydrografi påvirker vegetasjonsdy- deltemperatur på -0,9 °C i kaldeste vintermåned (januar). Juli eller namikken på en strand. Disse forholdene er derfor tema for august er den varmeste måneden (13,9-16,9 °C), og det er var- drørting i dette kapitlet. mest lengst øst og innerst i fjordene (Aune 1993).

Tabell 3. Noen temperatur- og nedbørdata fra utvalgte kyststasjoner for normalperioden 1961-1990 (data fra Aune 1993 og Førland 1993). - Some data on temperature and preapi- tation from selected coastal climate stations during the standard period 1961-90.

14 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

De dominerende vindretningene i sommerhalvåret er sørvest, forming, modifiseres bildet ved at også løsmassene påvirker de sørøst og vest. På vinterstid dominerer vinder fra nordøst og øst.jordsmonn- og vegetasjonsdannende prosessene. Langt på vei De kraftigste vindene forekommer på høsten og på vinteren, gjenspeiler løsmassenes sammensetning den lokale og regionale enten fra øst eller vest (Lista). lista er et meget vindfullt sted berggrunnen, men den påvirkes også av elvetransportert materi- med 187 dager i året med vindstyrke liten kuling eller mer. ale, vindtransportert materiale, og den kan være blandet med Tilsvarende tall for noen andre målestasjoner er: Lindesnes 129 marint materiale. dager, Torungen fyr 109 dager, Oksøy 100 dager, Lyngør - Lyngør fyr 73 dager, Kristiansand 68 dager og Grimstad 53 da- Langs Agderkysten har morenemateriale (usorterte løsmasser ger (Johannesen & Håland 1969, Bruun & Håland 1970). som er transportert og avsatt direkte under breen) vært utsatt for bølgevasking. Særlig gjelder dette endemorener. Den mektigste av disse, Ra-morenen, kan følges mer eller mindre sam- 2.2 Berggrunnsgeologi menhengende fra søre enden av Sirdalsvannet i vest til grensen mot Telemark i øst, men i dag rekker den ut mot kysten bare i Bergartene på Sørlandet er gamle og ble dannet i prekambrisk Aust-Agder, ikke i Vest-Agder (Andersen 1979, Kristiansen & tid. Bergarter fra denne tiden hører til det som kalles grunnfjel- Sollid 1989). let. Selv om bergartene ble dannet i den samme geologiske perioden, hører de til forskjellige bergartsprovinser (Falkum 1977, Materiale som er transportert og avsatt av breelver kalles glasiflu- Sigmond et al. 1984): Egersundfeltet, Flekkefjordsfeltet, vialt materiale, mens fluvialt materiale er transportert og avsatt av Kristiansandfeltet og Bamblefeltet. Egersundfeltets bergarter elver uten tilknytning til breer. Fluvialt materiale består ofte av rekommer bare inn i den vestre delen av regionen, fra Hidra mot sedimentert glasifluvialt materiale som avsettes som elvedeltaer. I nordvest. Den viktigste bergarten her er anorthositt (labrador- dag finner vi slik materiale bl.a. ved utløpet av de store elvene, stein). Mellom Flekkefjord og Mandal dominerer Flekkefjord- som ved utløpet av Kvina, Lyngdalselva (Kvåviksanden), feltets bergarter. De er sammensatt av sterkt foldete, granittiske Audnedalselva, Mandalselva, Otra (Hamresanden), Nidelva o.a. gneiser. Ytre deler av Listahalvøya er bygd opp av gneis, amfibo-Elvetransportert materiale egner seg godt som jordbruksland, og litt og migmatitt, mens hornblendegranitt dominerer øst og mye av det materialet som er avsatt nær elveutløpene er oppdyr- nord for Lyngdalsfjorden. Fra Mandal og østover finner vi ket, men ennå finnes elvedeltaer og sandstrender som i liten grad Kristiansandfeltet, som består av vekselvis felter av øyegneis oger berørt av oppdyrking eller tekniske inngrep. Noen av dem ut- øyegranitt og felter av gneis, amfibolitt og migmatitt (lignende gjør karakteristiske og særpregede naturtyper som det er knyttet type som på Lista). I tillegg finnes forekomster av marmor eller store naturfaglige verdier til. kalkstein som kan følges sammenhengende over store områder. De fleste kalksteinsforekomstene ligger i innlandet, og få finnes En annen type løsmasser er marint strandmateriale som dannes på strandberg. Et unntak finnes på Flekkerøya. Øst for ved at bølger og strøm vasker i strandsonen. De grovere fraksjo- Kristiansand kommer også Bamblefeltet inn, dominert av meta- nene blir liggende igjen, mens de finere transporteres vekk og sandstein. Grimstadområdet er preget av granitter. På noen av reavsettes der strømhastighet og bæreevne er mindre. De mek- øyene utenfor Grimstad finnes foldete marmorbånd på strand- tigste marine sedimentene på Sørlandet finner vi i sanddynene bergene. En av de viktigste bergartene i Arendalsområdet er på Lista. Materialet skriver seg fra det såkalte Listatrinnet, en båndgneis. mektig israndavsetning som opprinnelig ble avsatt under hav- overflaten før Ra-morenen ble avsatt. Også Spangereidtrinnet er Sammenfattende kan vi si at Sørlandet er dominert av nærings- eldre enn Ra-morenen, og kan spores langs kysten av Vest- fattige, harde (lite nedbrytbare) bergarter som gir opphav til Agder fra Mandal til Flekkefjord (Kristiansen & Sollid 1989). sure jordsmonn. I strandsonen kommer dette spesielt til uttrykk Landhevning har siden bidratt til at bølgene kunne vaske ut fin- på strandbergene, som er dominert av nøysomme, lite nærings- fraksjonene som senere er blandet med marint materiale (skjell- krevende plantearter. rester) og avsatt på grunt vann. Vind har senere transportert sanden innover land og dannet sanddyner. På Lista varierer høy- den på sanddynene fra mindre enn 1 m til 5-6 meters høyde. 2.3 Kvartærgeologi Sanddynevegetasjonen er viktig for dannelsen av dynene, og særlig gjelder det høye arter med evne til rask vekst, som Selv om berggrunnens sammensetning er en underliggende fak-strandkveke (Elytrigia juncea), strandrug (Elymus arenarius) og tor som har betydning for jordsmonndannelse og vegetasjonsut- marehalm (Ammophila arenaria).

15 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

På steder som er sterkt bølgeeksponert dannes såkalte strand- ten grad bearbeidet av littorale prosesser. Strender bygget opp voller. Dannelsen skjer særlig under storm. Vi finner slike bl.a. av blokkmateriale vil i tidens løp utvikles til en rullesteinsstrand, ved Skarvodden og Steinodden på Lista. Eldre strandvoller, dan-men typisk for morenekysten er at strendene er bygd opp av va- net da havet sto høyere enn i dag kan vi se særlig godt utviklet rierende fraksjonsstørrelser. Morenekysten er i Norge bare kjent mellom Austhassel og Havika på Lista, og ved Spangereid. fra Lista (12 km) og Jæren (10 km) (Klemsdal 1982).

Moreneklintkyst har sin opprinnelse i mektige morenemasser 2.4 Topografi og strandtyper som i betydelig grad er bearbeidet av littorale prosesser. Her har havet vasket i morenen etter hvert som landhevningen har skre- Det meste av Agderkysten klassifiseres som fjårdkyst (Klemsdaldet fram, og det er dannet en bratt skråning ned mot sjøen. 1982), som er kjennetegnet av et lavt landskapsrelieff med en Finmateriale er vasket ut, mens de grovere fraksjonene er igjen. småkupert landoverflate. Sprekkdaler og koller senker seg grad-Ved foten av skråningen finner vi ofte en rullesteinsstrand. vis ned i havet og danner en ujevn kystlinje med lange, smale, Moreneklintkyst er en vanlig kysttype i Danmark, men i Norge ofte grunne kiler og en utenforliggende skjærgård. I Norge er finnes den hovedsakelig på Lista (2 km) og på Jæren (16 km) denne kysttypen bare å finne langs Skagerrakkysten. (Klemsdal 1982). På Lista er den dannet av materiale fra Listatrinnet. I områdets vestlige deler finnes en mer variert kysttopografi. Nord for begge sider av Listahalvøya finner vi fjordkyst. Typisk Sandstrandkyst er dannet av sand som littorale prosesser har for denne er bratte fjordsider, et U-formet tverrprofil og et vasket ut fra morenemasser i strandsonen. Et karakteristisk land- ujevnt lengdeprofil med bassenger og terskler (Klemsdal 1982). skapsmessig trekk er at kysttypen er bygd opp av en forstrand og en bakstrand, den siste ofte med vindtransportert (eolisk) På de ytre deler av Listalandet finner vi tre andre kysttyper: mo- materiale som bygges opp til sanddyner omkring sanddynebyg- renekyst, moreneklintkyst og sandstrandkyst. Morenekyst er gende plantearter. Listastrendene er det største eksemplet på dannet fra et ujevnt, svakt bølgende terreng av bunnmorene denne kysttypen på Agder. med lavt relieff som gradvis senkes ned mot havet og danner forland (brede nes) og bukter(figur 1).Morenematerialet er i

Figur / På Lista finnes en sjelden kysttype, morenekys t. som ellers i landet bare er kjent fra Jæren. BiIdet er fra Skarvodden. - At Lista a very rare type of coast, moraine cliff beach, is found. ln Norway it is known from Lista and Jæren, in the neighbou- ring county of Rogaland. The pictu- re was taken at Skarvodden at Lista.

16 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

ninaforskningsrapport 059

2.5 Strandlinjeforskyvning ser i strandsonen i postglasial tid vært liten langs norskekysten (Klemsdal 1982). Lokalt har det likevel forekommet sedimenta- At det har skjedd en landhevning med strandlinjeforskyvning på sjon som har påvirket strandlinjene, som på Lista. Sørlandet i tiden etter isavsmeltningen, kan vi se tydelig i land- Sedimentasjonen skjer alltid på beskyttede strender. Lokale sedi- skapet mange steder. Gamle strandlinjer og terrasser er synlige mentasjonsprosesser kan forsterkes ved at såvel alloktont (tilført) tegn på dette; det samme gjelder forekomsten av skjellsandban-som autoktont (stedegent) materiale fanges opp av vegetasjons- ker inne på land. leirjord dannet fra marine sedimenter, som beltene i strandsonen. Strandsumper o.a. vegetasjonstyper i f.eks. ved det gamle Kuholmens tegIverk ved Kristiansand, vit- sub- og hydrolittoral sone fungerer som bølgedempere. Når ner også om at havet en gang har stått høyere enn i dag. vannhastigheten i bølger og strøm avtar, avtar også den trans- Helland (1903: 60-61) nevner at det ved Valle og Vigeland i porterende evnen, og det skjer en sedimentasjon, også kalt en Lindesnes ble funnet et 2 m mektig leirlag fullt av glimmerrik forlandingsprosess (Nordhagen 1921). sand som inneholdt tynne, forkullede avtrykk etter blader av ålegras (Zostera marina). Dette viser at havet tidligere har stått høyere enn i dag. 2.6 Hydrografi

Da den siste store innlandsisen var på sitt mektigste, utøvde denTidevannsforskjellen langs Skagerrakkysten er normalt liten, et sterkt trykk på jordskorpen, som ble presset ned. Da isen be- gjerne ikke mer enn 20-30 cm (Statistisk sentralbyrå 1978, gynte å smelte, avtok trykket, og da den var borte, forsvant det Norges sjøkartverk 1988). De største vannstandsvekslingene fo- helt. I løpet av denne avsmeltningsperioden reagerte jordskor- rekommer høst og vinter, og den maksimale forskjell mellom flo pen med landhevning (isostatisk bevegelse). I den samme perio-og fjære gjennom året er ca. 1 m (Norges geografiske oppmå- den skjedde det også en stigning av havnivå (eustatisk bevegel- ling 1980). Liten tidevannsamplitude sammenlignet med andre se) i takt med at store mengder smeltevann rant ut i havet. deler av norskekysten gjør at vegetasjonssoneringene blir smale- Differansen mellom isostatisk og eustatisk bevegelse kalles re enn om vannstandsvekslingen hadde vært større. Bredden på strandlinjeforskyvning. I den første perioden av avsmeltningsfor- vegetasjonssonene er imidlertid også bestemt av topografi og løpet steg havet raskere enn landet, men da landet ble isfritt, strandas hellningsgrad. steg ikke havnivået lenger, mens landet fortsatte å stige. Denne landhevningen pågår fortsatt, selv om hastigheten avtar mot To hovedstrømmer dominerer langs norskekysten, Kyst- den tid at en likevekt er gjeninnstilt (Hafsten 1959, Holmsen strømmen og Atlanterhavstrømmen, som begge går mot nord. 1979). Den isostatiske bevegelsen er i dag størst i Bottenviken- Kyststrømmen får tilført store mengder ferskvann fra fastlandet, området, og dette påvirker landmassenes tyngdepunkt og der- samtidig som den blandes med det saltere Atlanterhavsvannet med strandlinjeforskyvningen over hele Norden. Langs som ligger utenfor og under kyststrømmen. Et generelt trekk er Skagerrakkysten er landhevningen større på Østlandet enn på at saltholdigheten i kyststrømmen øker mot nord (Norges sjø- Sørlandet. Mens landhevningen ved Oslofjorden utgjør ca. 3-4 kartverk 1986). Kyststrømmen er en fortsettelse av Den baltiske mm pr. år, avtar den vestover. Ved Risør utgjør den ca. 2,5 mm strøm, og kan påvises langs hele norskekysten. Strømmene har pr. år, ved Kristiansand utgjør den ca. 1 mm pr. år, og ved betydning for strandplanter på flere måter. For det første fordi Mandal er det så og si likevekt mellom isostatiske og eustatiske saliniteten i vannet utgjør en viktig økologisk faktor som virker bevegelser. Ved Lista synker landet med ca. 1 mm pr. år differensierende på strandvegetasjonens artssammensetning. (Sørensen et al. 1987, Nesje & Dahl 1990). Dette indikerer at For det andre har strømmene betydning for spredningen av det ved Mandal ligger et balansepunkt. Øst for en nord-sør-gå- strandplanter, da frø og andre spredningsenheter kan transpor- ende akse ved Mandal stiger landet, vest for aksen presses lan- teres fra sørligere farvann til våre kyster. Et stort antall strand- det ned som en kompensasjonsbevegelse. Selv om strandlinje- planter er kommet til Skagerrakkysten på denne måten. Vi kan forskyvningen på Sørlandet varierer mellom +2,5 mm og -1 mm anta at slik tilføring fra sør er en mer eller mindre kontinuerlig pr. år, kan vi konkludere med at strandlinjene i dag er relativt prosess, og det betyr at selv om en art midlertidig kan være for- stabile i området svunnet fra en strand på Skagerrakkysten, f.eks. som følge av slitasje, kan den etter hvert komme til å etablere seg på ny. Større betydning enn den vertikale forskyvningen vi ser på regionalt nivå, kan en horisontal komponent i form av sedimentasjon ha på lokalt nivå. Sammenlignet med enkelte andre deler av Europa, f.eks. Storbritannia, har erosjon og avleiringsproses-

17 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

3 Kulturpåvirkning spesialiseringmed vekt på melk- og kjøttproduksjon(som på Vestlandet)eller kornproduksjon(Østlandet og Trøndelag),har I kapitlet om naturgeografiskeforhold i undersøkelsesområdet det ikke skjedden tilsvarendespesialisering på Sørlandet.Både i har vi drøftet noen viktige naturgitte forutsetningerfor utvikling Vest-Agderog i Aust-Agderhar det vært en nedgangi storfe- av landskapog vegetasjoni strandsonen.Dette er nødvendige, holdet etter krigen, men nedgangenhar ikke vært like drama- men ofte utilstrekkeligefaktorer av betydningfor landskapsut- tisk som i kornbygdene på Østlandet (Lundberg & Rydgren viklingen.For fullt ut å forstå hvorfor kystlandskapetser ut som 1994).Agder-fylkene har aldri vært viktige jordbruksdistrikteri det gjør, kan vi ikke begrensediskusjonen til selvenaturmiljøet. nasjonalmålestokk, men noe husdyrhold(og dermedogså noe Menneskethar utnyttet areal og ressurseri strandsonengjen- beite) har det vært i begge fylkene. 11949 hadde Vest-Agder nom tusenerav år, og for å forstå de mønstreog prosessersom 33 772 storfe, mens Aust-Agder hadde 19 651 (Statistisksen- vi kan observerei dag, er det nødvendigå oppsummerekultur- tralbyrå 1951). Den siste store jordbrukstellingenviser at tilsva- påvirkningensinnflytelse på landskaps-og vegetasjonsutvikling- rende tall fra 1989 var 23 973 for Vest-Agderog 10 239 for en (Thomas1955, Detwyler1971, Meinig 1979). Aust-Agder,og dissetallene har vært noenlundestabile de siste 10-20år (Statistisksentralbyrå 1992a). Kystkommunene er blant Strandvegetasjonensstruktur og funksjon er påvirket av såvel de viktigste storfekommunenei begge sørlandsfylkene.I Aust- naturgrunnlagsom arealbrukenog dens historie.Vi kan derfor Agder har kystkommuneneGrimstad, Øyestad og Moland ca. forventeat endringeri arealbruken,f.eks. endring av beiteinten- 1/3 av antall storfe i fylket, mensFarsund, Kvinesdal, Lyngdal og sitet i en strandeng,endring av slitasjefra friluftsliv, vil føre til Lindesneshar nesten halvpartenav antall storfe i Vest-Agder. endringeri vegetasjonen.Både strandengene og andre vegeta- Med unntak av Kvinesdaler dissekystkommuner. Dette kan in- sjonstyperi strandsonenkan regnessom seminaturligevegeta- dikere at beiting av storfe i strandnæreområder på Sørlandet sjonstyperhvor stedegne,ikke-kultiverte arter dominerer, men har skjedd,og at det skullevære mulig å få til slikt beite der det hvor "kulturtålende" (f.eks. beiteresistente)arter er begunsti- er ønskeligsom en del av framtidig skjøtselog modernenatur- get. Endringeri arealbrukenkan enten medføre en utvidelse forvaltning. (ekspansjon)eller en tilbakegang(regresjon) av den skjøtselsbe- tingedevegetasjon (Forman & Godron 1986, Ekstam& Forshed Selv om nedgangeni antall storfe ikke har vært så stor på 1992). Sørlandetsom på Sørøstlandet,vet vi at moderne kuer ikke lenger bruker utmarksbeitenelike myesom før. Den landskaps- Førresultatene av feltundersøkelsenepresenteres, vil vi her drøf- messigevirkningen av de omleggingenesom har skjedd i jord- te hvordan ulike påvirkningerog inngrep er bestemmendefor bruket er derfor langt større enn tallene i seg selv tilsier. Men artssammensetningog vegetasjonsstrukturpå sørlandskehav- selv om beitingen i strandnærelokaliteter nå er mindre enn i strender.En slik gjennomgangvil også være nyttig med tanke åreneetter krigen, kan vi i dag se ettervirkningenei form av de på den framtidigeskjøtsel i områdene.I Norgefinnes store regi- endringenesom skjer i vegetasjonen.Selv om seminaturligeve- onale forskjeller i strandengeneskulturhistorie, arealbruk og getasjonstypermodifiseres og delvis opprettholdesav beite, er skjøtsel,men diskusjonensom følger vil likevel kunne oppsum- det en innebygdtreghet i vegetasjonsdynamikkensom gjør at mere noen hovedtrekkmed bakgrunni tilgjengeliglitteratur og det kan gå mangeår før systemetigjen går inn i en mer stabil erfaringenefra feltundersøkelsene. fase. LangsSørlandskysten kan vi i dag se ulike faser ("alders- trinn") av denne gjengroingsprosessenetter at beitepressethar avtatt eller opphørt. 3.1 Beite Hvordanbeitingen påvirker strandvegetasjonener avhengigav Førmekaniseringen og moderniseringeni det norskejordbruket flere forhold, som type beitedyr, antall beitedyrpr. arealenhet, tok til, var det vanligå benyttestrandenger o.a. strandnæreve- substratetssammensetning, jordfuktighet m.m. Ulike plantear- getasjonstypersom beitemark for husdyr. Dennebruken har i ter reagererogså forskjellig på den sammebeitingen, slik at bei- dag avtatt vesentlig,selv om vi enkelte stederkan se at bønde- tingen påvirker såvel vegetasjonsstruktur(særlig sjiktning) og ne på Sørlandetennå bruker strandarealenepå denne måten. artssammensetning.Lundberg & Rydgren(1994) har drerftetef- Jordbruksstatistikkenviser imidlertid at det på Sørlandetikke har fekten av beiting i strandnæreområder på Sørøstlandet,og er- skjedd en tilsvarenderegional spesialiseringetter krigen som faringene derifra har også stor grad av relevansfor Sørlandet. den vi kjennerfra andre delerav landet. Mensdet i andre regio- Genereltkan vi si at moderat beitepressbidrar til å oppretthol- ner har skjedden omleggingfra en mer allsidigjordbruksdrift til de, dels også bidrar til å utvikle artsrikevegetasjonstyper. Om

18 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

beitet opphører i en strandeng, vil det føre til en gjengroing oversvømmes knapt kan økes ved tilførsel av handelsgjødsel. som på kort sikt skaper større variasjon ved at beitemodifiserte Kunstgjødsel vil likevel påvirke artssammensetningen i stran- elementer og gjengroingselementer i en overgangsperiode ek- denga ved at nitrofile og høyvokste arter som kveke(Elytrigia re- sisterer side om side. På lengre sikt vil det føre til større ensartet-pens), sølvbunke(Deschampsia caespitosa),raig ras(Lolium pe- het (lavere artsdiversitet) ved at høyvokste arter som takrør, renne) og engsvingel(Festuca pratensis)vil konkurrere ut de havsivaks og havstarr vil konkurrere ut mer lyskrevende arter. spontane strandengartene. Johansson et al. (1986) føyer til at Beiteprefererende arter og vegetasjonstyper kan da i beste fall endring i den opprinnelige artssammensetningen vil føre til for- komme til å eksistere som relikte elementer (Forman & Godron andring i insektfaunaen, og at dette i sin tur kan føre til et fatti- 1986). På de stedene beitingen ennå opprettholdes, ser vi at de gere fugleliv. Flere ting peker dermed i retning av at tilføring av høyvokste artene som danner tette, artsfattige bestander holdeskunstgjødsel bidrar til utvikling av et utarmet naturmiljø. effektivt nede, slik som ved Kjosbukta i Kristiansand (kap. 4.1.7) Kunstgjødsel i verneverdige strandområder trer dermed fram og på Furuøya i Lillesand (kap. 4.2.1). Et konkret eksempel på som en uheldig skjøtselsmetode som vil undergrave hensikten virkningen av beite er drøftet i avsnittet om Kjosbukta. Her dis- med vern. kuteres bl.a. forholdet mellom beitepress (antall beitedyr) og ve- getasjonsrespons. Denne drøftingen har også stor relevans for skjøtsel og naturfontaltning av andre tilsvarende områder. 3.4 Næringssig og kloakk

Næringssig fra jordbruk og kloakk fører til økt tilførsel av næring 3.2 Slått for plantene. Det er helst strandenger og strandsumper som utsettes for denne typen påvirkning, og det kan endre artssam- Fra egne felterfaringer vet vi at slått i strandenger o.a. strand- mensetningen og mengdeforholdet mellom artene, ved opp- nære lokaliteter har inngått i den tradisjonelle jordbruksdriften blomstring av nitrofile arter og forurensningsindikatorer. Noen på Sørlandet. Dette har i dag et beskjedent omfang (det fore- av disse, som tiggersoleie(Ranunculus sceleratus),er giftige og kommer), men var mer vanlig tidligere. Trolig var langory det kan skape problemer i friluftsområder. I områder med strand- vanligste slåtteredskapet, og enkelte steder er det fremdeles le- sumper, spesielt der de inngår i en mosaikk med strandenger el- vende tradisjoner om slått av strandeng og andre strandnære ler andre landskapselementer kan tilsig av antropogene næ- lokaliteter. På Logja i Flekkefjord pleide de å slå takrør med sigdringsstoffer bidra til en miljøforandring som bl.a. resulterer i ek- (kap. 4.1.1). Planteveksten blir stimulert gjennom slåtten, og om spansjon av eutrofieringsindikatorer som takrør(Phragmites aus- høyet blir fjernet, vil opphopningen av strøfall som er så typisk i tralis)og strandrør(Phalaris arundinacea).Skjemmende effekter de fleste strandsumper dempes. Det åpner for innslag av lyskre-som luktplager pga. stort oksygenforbruk og oppblomstring av vende arter og utvikling av et artsrikt plantedekke med sterkt grønnalger vil lett oppstå i innelukkede kiler og bukter, som innslag av urter. Slått kan derfor vurderes som et arbeidsinten- Sørlandet med sin skjærgårdskyst har mange av, som sivt, men effektfullt virkemiddel for utvikling av artsrike naturty- Lundevågen i Farsund, Ramslandsvågen i Lindesnes, Bliksfjorden per. For at slåtten skal ha en gunstig innvirkning på artsmang- i Lillesand, Engekilen i Grimstad, Mørefjærkilen i Arendal m.fl. foldet, er det en forutsetning at den skjer sent i sesongen, etter midten av juli. På den tid har de fleste strandartene rukket å sette modne frø, slik at kimen til gjenvekst og neste års generasjon 3.5 Ferdsel og slitasje er lagt. Sørlandskysten har en stor befolkningskonsentrasjon (tabell 1) og slitasje og press på strandarealene er betydelig. Slitasjen 3.3 Gjødsling kommer til uttrykk på mange forskjellige måter, f.eks. ved tap av plantedekke og erosjon på jord og berggrunn. Når slitasjen Strandenger som beites vil påvirkes av naturgjødsel. Dette bidrarblir så sterk at vegetasjonen ikkje får anledning til å ta seg opp til økt planteproduksjon, slik at beiteverdien av området økes igjen til normal tilstand, f.eks. ved at det oppstår nakne, vegeta- noe. Om beitepresset er moderat, er det ikke kjent noen mar- sjonsløse partier, kan vi snakke om at bruken endres fra "bruk" kert effekt på vegetasjonen av gjødsel fra de beitende dyra. til "forbruk"; det skjer en forringelse av landskapet. Annerledes er det om det blir tilført store mengder naturgjødsel eller kunstgjødsel. Svenske undersøkelser (Johansson et al. Det er dessverre gjort få studier av effekten av tråkk og slitasje 1986) indikerer at produksjonen på strandenger som jevnlig på Sørlandet. Det er et sentralt tema hos Dalland (1968). Han

19 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

ninaforskningsrapport 059 gjorde mesteparten av sitt feltarbeid i Hurum o.a. deler av de, er en vakker og relativt urørt natur. I denne har den farge- Østlandet, men han har gjort noen sammenlignende studier i sprakende blomsterprakten som kjennetegner mange områder Aust-Agder. En nyttig studie ble gjort av Gautestad (1989) på en sentral plass, og trolig en større betydning for folks persep- Fugleyna i Kristiansand. Ved hjelp av en måleserie basert på fly-sjon og trivsel enn det de fleste tenker over til daglig. Forringes bilder fra årene 1956, 1967, 1978 og 1988 har han på en en- disse egenskapene ved Sørlandskysten, minker verdien av kysten kel, men effektiv måte demonstrert hvordan utbredelsen av helt som et rekreasjonsområde fullt av utforskings- og opplevelses- eller delvis vegetasjonsløse partier har økt betydelig i løpet av muligheter. Dette er et moment som forvaltningen må ta på disse årene. stort alvor, dersom ikke slitasjen og forringelsen av naturgitte kvaliteter skal øke ytterligere. En effektiv måte å gjøre det på er Andersen.(1984) har studert effekten av slitasje i landskap og å kanalisere ferdsel og aktivitet til dertil egnede områder. vegetasjon i Skjærgårdsparken på Sørlandet. Han brukte Gjennomgangen av de lokalitetene vi har undersøkt vil forhå- Gjesøya i Tvedestrand kommune som sitt modellområde. pentligvis være et nyttig hjelpemiddel i en slik prosess. Resultatene fra denne undersøkelsen viser at slitasjen er spesielt markert langs stier, ved soleplasser, ildsteder og båtfester. De mest utsatte stedene er gjerne de små strandengene. Vegetasjonen på strandbergene, som en skulle forvente var meget slitesterke, endres også ved at lav og moser forsvinner eller går markert tilbake, og det oppstår nakne, nedslitte partier på berget.

Effekten av slitasje er avhengig av graden av påvirkning; skadene blir mest framtredende i områder som utnyttes intensivt. I slike områder forsvinner de slitasjesvake artene og de erstattes av slitasjetålende arter eller av nakne, vegetasjonsløse partier. I sistnevnte tilfeller får en også lett jordskader og fjerning av jord. Andersen (1984) registrerte følgende slitasjesvake arter i sin un- dersøkelse: karve(Carum carvi),vanlig arve(Cerastium fonta- num), kveke (Elytrigia repens),enghumleblom(Geum rivale), strandkryp(Glaux maritima),gåsemure(Potentilla anserina),ein- stape(Pteridium aquilinum),engsyre(Rumex acetosa)og fuglevikke (Vicia cracca).Av slitasjesterke arter nevner han spesielt hundekvein(Agrostis canina), marikåpe(Alchemilla vulgaris), hundegras(Dactylis glomerata),smyle(Deschampsia flexuosa), sauesvingel(Festuca ovina), rødsvingel (F. rubra), hårfrytle (Luzula pilosa),groblad(Plantago major),strandkjempe(P. maritima), tunrapp (Poa annua)og smårapp(P. irrigata).Påfallende mange av disse er gras, og om de utsettes for tråkk og slitasje har mange av dem evne til å holde seg i live gjennom vegetativ formering. Det er typisk at grasene på nedslitte felter er sterile. De få urtene som har evne til å tåle sterk slitasje har gjerne krypende skudd eller bladrosetter, som hos groblad. Noen av de sli- tasjetålende plantene hører ikke naturlig hjemme i de naturmil- jøene vi her snakker om; de er fremmedelementer.

Ved sterk slitasje vil det skje en utvikling fra høy til lav artsdiversitet. Dette er selvsagt et problem fordi naturverdier forringes, men det er også et mer generelt problem fordi varierte, urterike vegetasjonstyper forvandles til "sterile", nedslitte områder. Noe av det som gjør Sørlandskysten attraktiv som rekreasjonsområ-

20 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

4 Lokalitetsvurderinger med anmerkninger om økologiske forhold som er av betydning for vegetasjonsutformingen. Sammen med opplysningene om Lokalitetsbeskrivelsene følger følgende hovedmønster. vegetasjonstypene og deres relative størrelse (2a) er hensikten å presentere et bilde av vegetasjonen, som et viktig karakteristi- Kommuneopplysninger kon ved miljøkvalitetene på hver lokalitet. Opplysninger om areal og lengde på kystlinje er hentet fra Statistisk sentralbyrå (1983a, b). Opplysninger om administrative grenser, 2a) Vegetasjonstyper trekk ved berggrunn, løsmasser og jordbruk er hentet fra For hver lokalitet er det gitt en liste over registrerte vegetasjonstyper, i Aschehough og Gyldendals Store Norske Leksikon, og i noen samsvar medtabell 2.I enkelte tilfeller kan det forekomme kombina- supplert med informasjon fra spesialarbeider. Kommuneinndelingensjoner av vegetasjonstyper, uten at disse er nevnt som selvstendige ty- vi bruker er å jour med den siste revisjonen av kommunegrenseneper itabell 2.Relativt areal for vegetasjonstypen innen lokaliteten er gjeldende fra 1.1.1992. Opplysninger om kommunenes topografiangitt som: + (lite), ++ (middels) og +++ (stort til dominerende). og geografi er også basert på kartanalyse av topografiske kart i må- lestokk 1 : 50 000 (M 711-serien), og erfaringene fra eget feltarbeid.2b) Sonering Avslutningsvis i innledningskapitlene til kommunene blir det gitt re-For en del lokaliteter er det gitt eksempler på sonering fra sjøen feranser til sentrale botaniske arbeider fra kommunen (i den gradmot sli- land. De eksemplene som er antydet er typiske for den an- ke eksisterer), og vi har oppsummert det vi vet om karakteristiskegjeldende el- lokalitet, men det kan også finnes andre, mindre van- ler særpregede trekk ved flora og vegetasjon i kommunen. lige soneringer på lokaliteten. De oppgitte soneringene viser på en oversiktlig måte hvordan vegetasjonstypene opptrer i forhold For hver kommune gir vi innledningsvis en tabellarisk oppstilling tilav hverandre de og i forhold til sjølinjen. undersekte lokalitetene, hvor vi også fører opp vurderingen av verneverdi. De områdene som allerede er vernet gjennom naturvemloven,2c) Dynamikk er markert som landskapsvernområde (LV) eller naturreservat (NR).Flere lokaliteter har tidligere blitt undersøkt av andre botanikere som i noen tilfeller har presentert fyldige vegetasjonsbeskrivelser. Lokalitetsopplysninger Enkelte ganger har også lokalkjente kommet med verdifulle opp- For hver lokalitet er det en overskrift som består av lokalitetsnavn,lysninger om lokalitetens utvikling. Disse opplysningene, både kartblad i M711-serien, UTM-koordinat angitt som senter i lokalite-skriftlige og muntlige, samt vurdering av dagens vegetasjonsbilde, ten, dato og personale for undersøkelsen og verdsetting som bota-har muliggjort betraktninger om vegetasjonsdynamikk. Det er nisk havstrandslokalitet på en skala fra 0-6 (se punkt 5). derfor gitt en vurdering av stabiliteten i det vegetasjonsmønsteret Navnebruken følger den som er angitt på siste utgave av M711-kar-som framtrer i dag. Dersom vegetasjonsmønsteret er under foran- tene, selv om vi vet at vi i enkelte tilfeller da kommer i konflikt meddring, diskuteres retningen av utviklingen og mulige årsaker til lokale navnetradisjoner. Det er imidlertid en for stor oppgave for ossustabiliteten. Mange av strandlokalitetene på Sørlandet synes å å undersøke lokale skrivemåter for stedsnavn, og for konsekvensensvære inne i en dynamisk periode med til dels raske forandringer skyld har vi derfor brukt skrivemåten på M711-kartene. I noen få (særligtil- gjengroing), og diskusjon om vegetasjonsdynamiske for- feller hvor lokalitetsnavn ikke er oppgitt på M711-kart, har vi benyt-hold er derfor mer påtrengende her enn i andre deler av landet. tet navn vi har funnet på økonomisk kartverk (1 : 5 000). 2d) Representativitet Mønsteret for beskrivelsen av de enkelte lokalitetene er omtalt Under denne overskriften vil vi angi om vegetasjonstypene i om- under, men alle momentene er ikke nødvendigvis med under rådet er representative (typiske) for sin region. Det forutsetter at omtale av hver lokalitet. den naturlige vegetasjonsstrukturen er noenlunde intakt, og at området har et helhetspreg. Dette åpner for å prioritere "hver- 1) Beliggenhet og utforming dagsnatur", basert på at et fenomen (artsutvalg, vegetasjon) er For lokalitetene er det gitt opplysninger om omgivelsene og til- vanlig i en region. Bruk av kriteriet forutsetter en regional over- grensende vegetasjonstyper, lokalitetens størrelse, eksponering,sikt som er etablert i løpet av prosjektperioden. strandtyper og substrattyper. Hensikten med dette er å gi leseren et foreløpig bilde av karakteristiske, fysiske trekk ved lokaliteten.3) Flora Dersom lokaliteten inneholder plantegeografisk interessante arter, 2) Vegetasjon er dette nevnt Det samme kan gjelde viktige økologiske indikator- Hovedtrekkene i vegetasjonen er skissert, i noen tilfeller også arter og/eller sjeldne arter. Hensikten er å dokumentere miljøkvali-

21 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

For de verneverdigelokalitetene (verdiklassene 3-6) er avgrens- teter og karakteristikaved de ulike lokalitetene."Sjelden" i denne ningen vist på kart. Noen av de områdenevi har undersøkter sammenhengenvil måtte defineresi forholdtil en nærmereangitt vernet fra før, og dersom vi ikke foreslårgrensejusteringer, er region, fordi en art kan være sjelden i ett område (f.eks. det vanligvisikke vist kart over disseområdene. Avgrensningen Skagerakkysten),men vanlig i et annet (f.eks.Danm-ark). Ved ut- er gjort med utgangspunkti en vurderingav de botaniskekvali- sagnom arterog deresutbredelse støtter vi osstil våreegne detal- tetene knyttet til havstrand.Så langt som praktisk mulig er det jerte undersøkelserog gjennomgangav Herb.0 og herbarietved tatt hensyntil dyrket mark og eksisterendebebyggelse, som er KristiansandMuseum i Kristiansand(KMN), i tilleggtil regionaleflo- søkt holdt utenom de foreslåtteverneområdene. raatlas(særlig Fægri 1960, Hulten 1971 og Hulten& Fries1986).

4) Påvirkningerog inngrep 6) Andre, ikke-botaniske verneverdier For hver lokalitet er det gitt opplysningerom påvirkningerog Dersomvi har registrertat en lokalitet også har ikke-botaniske inngrep på og nær lokaliteten.En oversikt over noen av de van- verdier,er dette nevnt. Det kan f.eks.være geologiske, entomolo- ligstepåvirknings- og inngrepstyperer presenterti kap. 3. giske,ornitologiske, kulturhistoriske eller friluftsmessige verdier.

5) Verdivurdering 7) Skjøtsel For hver lokalitet er det gitt en begrunnelsefor plasseringi ver- I noen tilfeller er det forslått skjøtseltiltak.Dette behøverikke å nekategori(7-gradig skala fra 0-6). Vi har brukt en noe utvidet bety at slike tiltak ikke er nødvendigeder det ikke er foreslått. utgaveav verdiklassenesom er benyttet av Elvenet al. (1988), Som nevnt under dynamikker strandvegetasjonenpå mangeav ikke minst for å lette sammenligningsmulighetenemellom strendenei regionenunder raskforandring, og skal det ha noen landsdeler.Verneverdiene og de faglige vurderingerog priorite- hensiktå verne slike områder, må det sikresat det som vernes ringer som ligger bak er nærmerediskutert i et eget kapittel ikke er noe annet enn det som blir foreslått vernet. En artsrik hvor de enkelte lokaliteteneblir drøftet i en regionalsammen- strandengkan i løpet av 10 år gro igjentil et tett, artsfattigtak- heng og i lys av regionalemønstre og sjeldenhets-og represen- rørbestand.Viktigere enn å anbefalehva som bør gjøresi slike tativitetsvurderinger.Verdiklassene som er brukt er: tilfeller, ser vi å påpekehva som vil kunne skje om det ikke blir 0 - uten eller nestenuten botaniskverdi satt inn skjøtselstiltak.For at våre undersøkelser,konklusjoner 1 - lav verdi og anbefalingerskal ha gyldighet,forutsettes at det i nær fram- 2 - noe verdi tid blir utarbeidetegne skjøtselsplanerfor de prioritertelokalite- 3 - middelsverdi (lokalt verneverdigeområder) tene. Ansvaretfor å initiere slik skjøtselpåligger fylkesmennene 4 - høyverdi (regionalt verneverdige) og Direktoratetfor naturforvaltning. 5 - meget høyverdi (nasjonalt verneverdige områder) 6 - meget høyverdi (internasjonalt verneverdige områder) 8) Litteratur Litteratursom konkret omtaler lokalitetener angitt til slutt, mens referansertil litteratur som omtalertilsvarende forhold andreste- der kun er gitt i teksten over. Vi har lagt vekt på å gi en så full- stendiglitteraturoversikt som mulig, men har hatt som kravat lit- teraturenskal være publiserti den forstandat den er alment tilgjengelig.Bare unntaksvis har vi referertsakspapirer og offentlige dokumentersom ikke kan hentesut via et bibliotek.

De undersøktelokalitetene er vist i tabell 4. Tabellener ordnet alfabetisk innenfor hvert fylke, fra Vest-Agdertil Aust-Agder. Omtalenav lokalitetenefølger sammerekkefølge som tabellen. Den geografiskefordelingen av de undersøktelokalitetene er vist i figur 2.

Figur 2 Undersøktehavstrandlokaliteter på Sørlandet. - Investigated seashoresites at Sørlandet.

22 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

Tabell 4. Undersøkte havstrandlokaliteter i Vest-Agder og Aust-Agder 1990-91. Investigated seashore sites in Vest-Agder and Aust-Agder 1990-91.

B = strandberg (rocky shore) G = grusstrand (gravel beach) L = leirstrand (salt marsh) R = rullesteinsstrand (boulder beach) S = sandstrand (sandy beach) T = tangvoll (driftwall) U = undervannseng (submarine meadow)

23 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

24 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskrungsrapport 059

25 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

4.1 Vest-Agder undervannsplanter, men uten resultat. Vegetasjonen er m.a.o. preget av en langt kommet igjengroingsfase hvor få arter domi- 4.1.1 Flekkefjord nerer.

Flekkefjord ligger på grensa mot Rogaland, og strekker seg fra En mann som bor ved Hølen fortalte at de tidligere pleide å slå Åna-Sira i vest til Listafjorden i øst. Utenfor fastlandet ligger øyene"sivet" (takrøret) med sigd. Sivet ble gitt til dyra. For å komme Hidra og Andabeløy. Kommunens samlede areal er 606 km2, ogtil brukte de flatbunnede prammer. Bøndene var nøye med å få kystlinjas lengde er 135 km, hvorav 83 er knyttet til øyene. Kystensin rettmessige del, og de brukte derfor merkesteinene som sik- er bratt, og topografien gjør at det ikke blir utviklet større løsmas-ter. Informanten opplyste at høstingen av siv tok slutt for ca. 50 sestrender: 1 bunnen av, og noen steder langs fjordene finner viår siden, dvs, før siste verdenskrig: marine gruntvannsområder med havstrandvegetasjon langs kantene. Berggrunnen på kysten er bygd opp av en fosforfattig berg-Øvre, Midtre og Ytre Hølen med Løgen er fredet som fuglefred- art som gjør landskapet nakent og nesten vegetasjonsløst. ningsområde (opprettet 1988). Takrør-sumpen er velutviklet, men de botaniske verdiene er ellers små. Det er lite som er kjent om flora og vegetasjon i Flekkefjord. Fridtz (1904) nevner noen funn bl.a. fra Hidra, men etter det er det lite som er skrevet om botaniske forhold i kommunen. 4.1.2 Farsund Jørgensen (1972) har presentert noen funn fra et kort besøk i 1971. Ouren (1977) gir en oversikt over ballastplanter. Den Farsund strekker seg fra Listafjorden i vest til Rosfjorden i øst og eneste større undersøkelsen fra Flekkefjord er Drangeids (1980)omfatter bl.a. Listahalvøya. Kommunen grenser til Flekkefjord i hovedfagsoppgave om vegetasjonen på Hidra, hvor han legger vest, Kvinesdal i nord og Lyngdal i øst. Kommunens samlede mest vekt på lyngheiene. Vi har bare undersøkt 6ri lokalitet i areal er 269 km2, og kystlinjas lengde er 271 km, hvorav 83 km Flekkefjord. er knyttet til øyer. Kysten av Listalandet er vindutsatt, og strendene er en blanding av strandberg, sandstrender og rullesteinsstrender. Løsmassestrendene er utviklet fra Lista-morenen. Flekkefjord, Logja Kart: 1311 l(Flekkefjord) I Farsund kommune er det først og fremst Listastrendene som har UTM: LK 630 675 tiltrukket botanikere og botanisk interesserte. Allerede sogneprest Undersøkelse: 3.7.1990 AL Peder Clausen, som virket som sogneprest i Undal og prost i Vernestatus: Fuglefredningsområde fra 10.11.1988 Listers prosti fra 1566 til 1614, var oppmerksom på det rike plan- Verdi: 1 telivet på Vandse prestegård. Han skal ha etterlatt seg et skrift om "Urter, blomster og planter" som var funnet på Vanse, men dess- Den undersøkte strekningen ligger ved den indre delen av verre gikk dette tapt i en brann før det ble publisert og gjort kjent Lafjorden. Strendene langs den indre del av Lafjorden (sør for (Fridtz 1904). Noen av de tidligste opplysningen om floraen på Flekkefjord sentrum) og Grisefjorden er forstyrret av tekniske Lista finner vi derfor hos Blytt (1829). Han nevner flere av de ka- inngrep som kaier, brygger, sjøhus og veifyllinger. Littoralsonen rakteristiske sanddyneartene, og dessuten sodaurt(Salsola kah) er dessuten bratt de fleste steder, og forutsetningene for utvik- som i dag ikke lenger er kjent fra området. Få år senere får vi ling av større løsmassestrender er derfor små. igjen opplysninger om floraen på Lista gjennom naturforskeren Rasch (1836). Hans reisebeskrivelse legger mer vekt på zoologiske Mellom Grisefjorden og terskelfjorden Logja finnes to-tre min- og ornitologiske observasjoner enn botaniske forhold. Han nevner dre brakkvannsfjorder (Øvre, Midtre og Ytre Hølen) som har likevel noen få planter fra Lista, bl.a. strandtorn(Eryngium mariti- kontakt med Grisefjorden gjennom en kanal (Løgan). Kanalen ermum), strandskolm(Lathyrus japonicus,som han i tråd med dati- stor nok til at småbåter kan gå inn og legge til ved trebrygger dens nomenklatur omtaler somPisum maritimum)og østersurt som finnes langs østsiden. Vegetasjonen er dominert av store, (Mertensia maritima,som han kallerPulmonaria maritima). tette bestander av takrør (Phragmites australis)som omgir strandsonen. Mjødurt(Firipendula ulmaria)og strandrør(Phalaris Fra midten av 1800-tallet økte besøket av botanikere til arundinacea)vokser i bakkant av takrørbeltene. Strandvindel Listastrendene. Ahnfelt & Lindblom (1827) besøkte "Listers fög- (Calystegia sepium)vokser mellom veien og vannet. Det ble lett deri" i 1826, men synes ikke å ha vært innom Listastrendene. I etter havgras(Ruppiaspp.), ålegras(Zostera marina)eller andre 1861 og1865 gjorde den svenske botanikeren Wittrock (1868)

26 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

to turer til de sørvestre deler av Norge, og han besøkte bl.a. Listastrendene. Herifra nevner han bl.a. strandtorn (Etyngium maritimum) og sodaurt (Salsola kali). I perioden 11-20.7. 1884 besøkte nok en svensk botaniker, Svante Murbeck, Listalandet (Murbeck 1885). Han nevner noen planter fra Farsund-området, men bare noen få fra havstrand eller sandstrand. For eksempel oppgir han kystfrøstjerne (Thalictrum minus) fra Lista, strandskolm (Lathyrus japonicus) fra Kviljo, krushøymole (Rumex crispus var. micmcarpus) "ute bland strandklipporna" [på Lista] og sandskjegg (Corynephorus canescens).

Den mest omfattende og systematiske gjennomgang av Listas flora er gitt av Fridtz (1904). I sin gjennomgang av viktige vegetasjonstyper i regionen har han en fyldig drøfting av sandstrender og andre strender. I et eget historisk kapittel har han gitt en samlet framstilling over den tidligere botaniske utforskingen av distriktet. Fra Lista oppgir han flere sjeldne planter som er karakteristiske for sandstrendene, bl.a. marehalm (Ammophila arenaria), sand- 0 25 km skjegg (Corynephorus canescens), strandkveke (Elytrigia juncea ssp. boreoatlantica), strandtorn (Eryngium maritimum), sandsiv (Juncus balticus), sandslirekne (Polygonum raji) og sodaurt (Salsola Figur 3 kali). Muligens med unntak av sandslirekne og sodaurt finnes alle Undersøkte havstrandlokaliteter i Farsund. - lnvestigated seasho- disse i området fremdeles. Populære oversikter om vegetasjonen re sites in Frasund. på lista er senere presentert av Danielsen (1917), Vesthassel (1926), Hanssen (1930) og Høiland (1973, 1985). Mer detaljerte 1) Beliggenhet og utforming og faglig utdypende studier av vegetasjonen i sanddynene på ListaLokaliteten ligger på østsiden av Langøy. Arealet med strandve- er presentert av Nordhagen (1940), Høiland (1974, 1978), Larsen getasjon er lite, ca. 15 x 25 m. I bakkant grenser stranda til en (1977) og Lundberg (1993). Spesialarbeider som tar for seg be- brattlendt skog som er dominert av osp (Populus tremula) og stemte arter er skrevet av Holmboe (1938), Halvorsen (1982) og bjørk (Betula pubescens). Substratet består av finmateriale og Pedersen & Høiland (1989), førstnevnte om sølvmelde (Atriplex la- berg. ciniata), de to siste om strandtorn (Etyngium maritimum). Ouren (1977) har gitt opplysninger om ballastfloraen i Farsund. 2) Vegetasjon Strandeng dominerer, men det finnes noe strandsump og Lokalitetsoversikt Farsund Verneverdi stra ndberg. Jf. figur 3. 2a) Vegetasjonstyper Austre Langøy 2 Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ Fidja 3 Saltsiv-s (Juncetum gerardii) +++ Kjørrefjordkilen 2 Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) + Listastrendene 6 (LV) Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) + lundevågen 4 (Fuglefredningsområde) Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + Sandøy, Sandøykilen 4 Strandberg ++

2c) Dynamikk Farsund, Austre Langøy 11977 fant Oddvar Pedersen (KMN) salturt (Salicornia europaea) Kart: 1311 11(Farsund) på lokaliteten. Denne arten fant vi ikke igjen nå. UTM: LK 750, 380 Undersøkelse: 8.6.1991 OP, KR 2d) Representativitet Verdi: 2 Det er liten variasjon i vege asjonstyper.

27 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

3) Flora eng. Arealet med strandvegetasjon, fortrinnsvis strandeng, er Blodtopp(Sanguisorba officinalis)vokser her nær østgrensa for relativt stort - ca. 50 x 70 m, og dominert av saltsiv-s (Juncetum sitt hovedutbreclelsesområde i Norge (jf. Fægri 1960). gerardii). Stranda er omkranset av bergknauser og løvskog.

4) Påvirkrfinger og inngrep 2a) Vegetasjonstyper Lokaliteten er lite påvirket. Ålegras-s (Zosteretum marinae) ++ Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) + 5) Verneverdi Halofile takrør-s(Phragmites australis-s) ++ Arealene med strandvegetasjon er små, og havstrandvegetasjo- Havstarr-s (Caricetum paleacea) + nen lite variert. Saltsiv-s (Juncetum gerardii) +++ Halofile rødsvingel-s(Festuca rubra-s) + 6) Andre, ikke-botaniske verdier Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + Bukta rett nord for lokaliteten har lokal verneverdi som våt- Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) + markspmråde for fugl, men ble ikke høyt prioritert i forbindelse med verneplan for våtmarksområder (Fylkesmannen i Vest- 2c) Dynamikk Agder 1981). Takrør(Phragmites australis)ser ut til å være på ekspansjon fra strandas indre partier og utover. Grunneier opplyste at takrør har skiftet på å dominere mellom ytterst og innerst på stranda. Farsund, Fidja Kart: 1311 Il (Farsund) 2d) Representativitet UTM: LK 788 376 Strandenga er relativt artsfattig, og de fleste vegetasjonstypene Undersøkelse: 8.6.1991 OP, KR dårlig utviklet. Verdi: 3 3) Flora 1) Beliggenhet og utforming I strandenga vokser den sørlige, varmekjære arten grisnestarr Lokaliteten ligger beskyttet til innerst i en vid bukt som har et (Carex distans). svært trangt utløp (figur 4). Substratet består av finmateriale. 4) Påvirkninger og inngrep 2) Vegetasjon Det er gravd flere dreneringsgrøfter, og det er spor etter kjøre- Vegetasjonstypene er undervannseng, strandsump og strand- spor. Grunneier opplyste at stranda vanligvis brennes årlig, men

Figur 4 Avgrensningen av det vemeverdige «6). 100 200 rni området på Fidja. - Limits of the I I I area at Fidja that is judged worthy of being protected.

28 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

ikke i år på grunn av tørken. Stranda beites av sau og ungdyr, 2c) Dynamikk samt av knoppsvaner. For noen år siden ble stranda kalket med I de innerste og tørreste delene av takrør-sumpen skjer det en 2 tonn kalk av grunneier. etablering av løvtrær.

5) Verneverdi 2d) Representativitet Arealene med strandvegetasjon er relativt store, men strand- Ingen av vegetasjonstypene er spesielt godt utviklet, trolig pga. enga er artsfattig, og ikke spesielt godt utviklet. Verneverdien er menneskelig påvirkning. noe redusert pga. drenering og kalking, og lokaliteten har i dag lokal verneverdi. 4) Påvirkninger og inngrep 1 øst er det gravd en kanal mellom dyrka marka og takrørsum- 6) Andre, ikke-botaniske verdier pen. I nord, inntil rv. 43, har grunnen sunket ned, trolig på Lokaliteten har betydning for bl.a. våtmarksfugl som beite-/ras- grunn av trykket fra veien. teplass i trekktidene og som beiteområde utenom trekktidene (Fylkesmannen i Vest-Agder 1981). 5) Verneverdi Lokaliteten er en god del påvirket og vegetasjonen ikke spesielt 7) Skjertsel godt utviklet. De botaniske verdiene knyttet til havstrand er ikke Det er viktig å opprettholde et moderat beite for å holde takrør- spesielt store. bestanden nede. 6) Andre, ikke-botaniske verdier 8) Litteratur Lokaliteten har blitt vurdert å ha lokal verneverdi i utkast til ver- Fylkesmannen i Vest-Agder (1981). neplan for våtmarksområder i Vest-Agder fylke (Fylkesmannen i Vest-Agder 1981).

Farsund, Kjørrefjordki en 8) Litteratur Kart: 1311 II(Farsund) Fylkesmannen i Vest-Agder (1981). UTM: LK 672 419 Undersøkelse: 7.6.1991 OP, KR Verdi: 2 Farsund, Usta, Listastrendene Kart: 131111 (Farsund) 1) Beliggenhet og utforming . UTM: LK 60-70 39 lokaliteten ligger innerst i Helvikfjorden midt mellom Vanse og Undersøkelse: 3-4.7.1990 AL Farsund. I nord grenser den til riksvei 43. For øvrig er strandso- Vernestatus: landskapsvernområde, delvis med plante- nen for det meste omkranset av dyrka mark, men i sør og vest fuglelivsfredning fra 28.8.1987 finnes en smal bord med svartorstrandskog. Substratet består avVerdi: 6 finmateriale. 1) Beliggenhet og utforming 2) Vegetasjon Listastrendene ligger ekstremt eksponert mot sør. Her finner vi Vegetasjonstypene er undervannseng, strandsump og strand- det nest største sanddyneområdet i Sør-Norge, dannet av utvas- eng. Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) dominerer i det ket morenemateriale fra den store lista-morenen, som strekker meste av kilen. seg utenfor kysten av Sørlandet. Sandstrendene har en samlet lengde på ca. 5 km, og strekker seg fra Lomsesanden i øst til 2a) Vegetasjonstyper Tjørve i vest. Sandstrendene er adskilt av nes. Vest for Ålegras-s (Zosteretum marinae) + Vestbygda finnes en større rullesteinsstrand som opprinnelig er Havgras-s (Ruppietum) + en del av den samme endemorenen som har avgitt sand som i Halofile takrør-s (Phragmitesaustralis-s) +++ dag bygger opp sandstrendene. Sandstrendene og rullesteins- Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++ strendene opptrer som assosierte landskapselementer, et feno- Halofile strandrør-s (Phalaridetum arundinacea) + men som også er kjent fra Jæren og andre deler av Sør-Norge Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + (Lundberg 1993). Både sandstrendene og rullesteinsstrendene inngår i listastrendene landskapsvernområde. Et område med

29 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 rullesteinsvegetasjon er omtalt av Pedersen (1992a). Under blir Noen steder er den ytre, flate sandstranda påvirket av ferskvann fra det diskutert sentrale trekk ved sanddynevegetasjonen. bekker eller infiltrerende sigevann, slik at det blir dannet en brakk- vannspåvirket tangvoll. Vanlige arter på de få stedene dette fore- 2) Vegetasjon kommer langs Ustastrendene er tiggersoleie (Ranunculus sceleratus), Vegetasjonen i sanddynene på Lista er sammensatt av mange ve-kjeklegras (Catabmsa aquatica) og froskesiv (luncus ranarius), foru- getasjonstyper som er tilpasset de varierende fuktighets- og nær-ten arter fra tilgrensende samfunn (Larsen 1977, Høiland 1978). ingsmessige forholdene vi finner i de forskjellige deler av dynesystemet. I det følgende blir det gitt en beskrivelse av noen typiskeVegetasjonen på Listastrendene er i sterk grad preget av at vi trekk langs en idealisert transekt fra de ytre, sjønære og yngste her har store mengder sand og at det foregår vindtransport av delene av dynelandskapet til de indre, eldre delene av systemet.denne.Ved fjære sjø tørker sanden som er kastet på land, og pålandsvind kan transportere den videre innover. Planter som 'er På den flate sandstranda foran sanddynene blir det i vinterhalvå-spesielt tilpasset sandflukt fanger imidlertid sanden opp. ret kastet på land tang og tare som nedbrytes og blandes i sub- Etterhvert som ny sand akkumuleres, vokser disse plantene stratet. Dette blir dermed forsynt med næringsstoffer som nitro- raskt, og det bygges opp sanddyner som holdes sammen av gen og fosfor, og det i en form som er tilgjengelig for plantene. plantene og deres vidt grenede rotsystem. Strandkveke (Elytrigia De få artene som tåler de vekslende forhold mellom neddykkingjuncea) tåler moderate sandmengder, og den har en sentral (ved springflo) og uttørking (ved lavvann), og som tåler salt og funksjon i oppbyggingen av lave fordyner. vindpåvirkning får dermed gode vekstvilkår, og de kan opptre i store mengder. Avhengig av mengden nitrogen og fosfor og I neste ledd i soneringen opptrer marehalm (Ammophila arena- fuktighet i substratet utvikles tangmelde-s (Atriplicetum latifolii), ria), som klarer å fange opp ennå større sandmengder enn eller sølvmelde-strandreddik-s (Atriplici sabulosae-Cakiletum in- strandkveke. Følgelig bygges det opp høyere sanddyner der tegrifoliae). Den første utvikles ved høye konsentrasjoner av ni- hvor marehalmen vokser (figur 5). Her er sanden fremdeles så trogen og fosfor, samt høy gjennomsnittlig fuktighet i substra- ustabil at få andre planter enn marehalm klarer seg, men spred- tet, sammenlignet med den siste typen som utvikles ved mode- te forekomster av skjermsveve (Hieracium umbellatum), strand- rate konsentrasjoner av nitrogen og fosfor, samt tørrere substratskolm (Lathyrus japonicus), åkerdylle (Sonchus arvensis) og arter (og lenger inn i soneringen) (Larsen 1977, Lundberg 1987). fra tilgrensende samfunn er likevel mer eller mindre faste inn-

Figur 5 Aktive sanddyner på Husebysanden, Lista, dominert av marehalm. - Mobile dunes of Husebysanden at Lista, dominated by marram grass (Ammophila arenaria).

30 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

slag. Strandrug(Elymus arenarius),som sammen med marehalm Sanddynesystemer er en dynamisk naturtype, og Listastrendene spiller en vesentlig rolle i tilsvarende sanddyner på Vestlandet er intet unntak i så måte. Sand blir tilført og fjernet (erodert) i (Søvik 1944, 1945, 1946, Lundberg 1987, 1993), spiller en helt en dynamisk likevektsprosess. Når sterk pålandsvind kombineres underordnet rolle i sanddynene på Lista. Dette skyldes trolig at med springflo, er de eroderende kreftene kraftigere enn ellers, marehalm er mer konkurransedyktig her enn i de noe kjøligere og fronten av de hvite dynene kan bli undergravd slik at det områdene lenger nord. De spesielle økologiske forholdene i ma-skjer en større utrasing. Dette skaper nye angrepspunkt for vind rehalm-s (Elymo-Ammophiletum) gjør at vegetasjonstypen er og bølger, og sjøen kan i slike tilfeller gjennomskjære den langs- artsfattig og sammensatt av sandspesialister. Moser og lav gående dyneranda. Deler av sanddyna kan da begynne å vandre mangler fullstendig, og den nakne sanden har gitt opphav til innover i landskapet, og når vinden først har fått tak og mare- benevnelsen hvite dyner. halm o.a. ikke lenger danner et beskyttende, sammenholdende plantedekke, kan erosjonen grave helt ned til grunnvannsspei- Etterhvert som marehalm klarer å stabilisere sandflukten, blir detlet. Her er sanden fuktig og tyngre, og vinden har ikke like lett mulig for andre arter å etablere seg. En kvantitativt viktig art i nes-for å transportere materialet; sandflukten stopper opp. Vanligvis te del av soneringen er rødsvingel(Festuca rubra),men sammen vil en ny dyne vokse fram utenfor, og denne blir kolonisert av med denne kan en rekke andre arter inngå. Også marehalm marehalm med følgearter, mens en helt ny vegetasjonstype vil henger med så langt innover, men etter hvert som det foregår enutvikles i det fuktige dynetrauet. I de yngste dynetrauene på utvasking av næringsemner i jordsmonnet, taper den konkurran-Lista dominerer krypkvein(Agrostis stolonifera),mens sandvier seevne og blir ikke lenger dominerende. Den reduserte aktiviteten(Salix arenaria)er vanligst i eldre dynetrau. I dynetrauene finner i sandflukten gjør også at andre planter blir mer konkurransedyk-vi også en hel rekke andre fuktighetselskende og kalkkrevende tige. Sammen med karplantene møter vi her de første mosene, ogplantearter, både moser og karplanter, f.eks. broddmose på Lista gjelder det arter som ribbevrangmose(Bryum algovicum), (Calliergonella cuspidata),vill-lin (Linum catharticum)og jåblom sølvvrangmose(B. argenteum), skruevrangmose(B. capillare), (Parnassia palustris).Typiske arter i dynetrauene er også sandsiv vanlig hårstjerne(Tortula ruralisvar.ruraliformis)o.a. (Juncus balticus), ryllsiv (i. articulatus) og musestarr (Carex scandinavica). Plantedekket blir tettere jo mer stabilisert sanden blir. Selv om det foregår en viss utvasking fra de ytre, ferske sanddynene til I noen av de eldre dynetrauene som er bevokst med sandvier de noe eldre delene av dynesystemet lenger inne, er det over (Salix arenaria),vil det bygges opp en ny dyne med sandvier som det meste rikelig med mineraler og plantenæringsstoffer for de sandfanger. I likhet med andre dynedannende arter har den, fleste plantene (Larsen 1977, Lundberg 1993). Fremfor alt blir dog i mindre grad, evne til rask vekst etter hvert som ny sand kryptogamene mer tallrike, både i antall arter og i mengde. I legger seg omkring skuddene. Sandvierdynene er et morfologisk tørre, etablerte dyneenger er lavarter vanlige i bunnsjiktet - landskapselement som Lista er alene om i Norge. De fleste er 1- groptagg (Cornicularia aculeata), pulverbrunbeger(Cladonia 1,5 m høye. Selv om de er utviklet fra dynetrauvegetasjon, har chlorophaea),kornbrunbeger (Cpyxidata)o.a. mens mosear- de et helt annet artsinnhold enn disse. Når sanden bygges opp tene trives i større mengder hvor plantedekket er noe tettere og og avstanden til grunnvannsstanden øker, går de fleste dyne- fuktigheten i det øvre lag av jordsmonnet er noe høyere. De trauartene ut, med unntak av sandvier. I unge sandvierdyner vanligste artene er vanlig hårstjerne(Tortula ruralisvar.ruraliformis), opptrer den i en periode helt alene, men om sanden blir stabili- vegmose(Ceratodon purpureus),sandsilkemose(Homalothecium sert, kan den få følge av andre arter. Eldre stadier har også et lutescens)og bleiklundmose (Brachytheciurn albicans).Bunn- bunnsjikt med moser og lav, og i de eldste stadiene kommer sjiktet, særlig der det er mye lav, gir denne delen av dynelandska-røsslyng(Calluna vulgaris)og krekling(Empetrum nigrum)inn. pet en karakteristisk farge, og disse dynene kalles derfor grå dyner. Feltsjiktet har også et karakteristisk preg i denne delen av so-Der baklandet ikke er tilplantet med skog, oppdyrket eller tatt i neringen. Ved siden av rødsvingel(Festuca rubra)er rundskolm bruk til andre formål, avløses de etablerte dyneengene på Lista (Anthyllis vuineraria), gulmaure (Galium verum), hårsveve av dyneheier sammensatt av dvergbusker og andre plantegrup- (Hieracium pilosella), skjermsveve(H. umbellatum), tiriltunge per. I eldre, utvaskede deler av dynesystemet bak dyneengene (Lotus comiculatus),gjeldkarve(Pimpinella saxifraga),sisselrot er krekling(Empetrum nigrum)en tidlig innvandrer. I de eldste (Polypodium vulgare),bitterbergknapp(Sedum acre)og kystfrø- delene hvor utvaskingen er kommet ennå lengre, overtar røss- stjerne(Thalictrum minus)de vanligste artene. Et sørlig innslag i lyng dominansen. Et sørlig innslag i heivegetasjonen på Lista er floraen er blåmunke(lasione montana),som mangler i sanddy- gyvel(Cytisus scoparius),en art som er fraværende i lyngheiene nene nord for Jæren. på Vestlandet. Gyvel hører likevel neppe til den opprinnelige flo-

31 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustmsjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 raen på Lista, da forekomstene kan stamme fra Statens plante- Dynetrau (Juncion baltici) ++ skole som innførte den ved århundreskiftet (Oddvar Pedersen, Dyneeng (Gentiano-Pimpinelletum) +++ pers. medd.). Den er første gang belagt fra Lista i 1909. Den Dynehei(Calluna vulgaris - Empetrum nigrum-s) +++ sene etableringen bekreftes også av eldre floraregistreringer. Wittrock (1868) skriver således: "En temligen viss förhoppning Strandsump-strandeng-serien: att på Listerlands ljunghedar tråffa någon art af slågtetGenista Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ 1., , gick ej i fullbordan. Af Genista-arterne syntes nemligen ej Havstarr-s (Caricetum paleacea) + et spår." Sammen med dvergbuskene finner vi spredte arter fra Fjæresaltgras-s (Puccinellietum maritimae) + tilgrensende vegetasjonstyper lenger ute i soneringen, f.eks. rundskolm (Anthyllis vulnerana), sandstarr (Carex arenaria), 2b) Sonering gjeldkarve(Pimpinella saxifraga)o.a. Fullstendige soneringer får ikke alltid anledning til å utvikle seg, delvis fordi dynelandskapet er et dynamisk system som blir ut- Sanddynene er en sår:bar naturtype, og slitasje i form av tråkk satt for naturlige forstyrrelser gjennom de eroderende prosesse- eller kjøring setter lett langvarige spor. I lett eroderte områder ne, dels fordi baklandet blir tilplantet, oppdyrket eller forstyrret hvor bare den øvre delen av sanden er forstyrret, finner vi en ve-på annen måte. I en fullstendig suksesjonsserie på Lista vil imid- getasjonstype som Lista er alene om i Norge, sandskjegg-s lertid vegetasjonstypene etterfølge hverandre noenlunde i den (Violo-Corynephoretum). Fordi vegetasjonstypen er erosjonsut- rekkefølge som er angitt i listen over vegetasjonstyper. satt og har et ustabilt substrat, er samfunnet artsfattig. Sandstarr(Carex arenaria)og rødsvingel(Festuca rubra)hører til 2c) Dynamikk sandskjeggs vanlige følgearter. I noe lettere forstyrret sandmark Sandens spesielle egenskaper (særlig at den er lite sammenbun- blir sandskjegg erstattet av det lawokste graset dvergsmyle(Aira det og at den i tørr tilstand er lett), kombinert med hyppig vind, praecox).Det opptrer i tusenvis i tette bestander på forstyrret, ofte av stor styrke og kraftig bølgeerosjon ved pålandsvind og naken mark både i dynene og på sandjord i planteskogen in- høyvann gjør sanddynelandskapet til en spesielt sårbar naturty- nenfor. Den er likevel avhengig av noe mer stabile forhold enn pe. Sanddynesystemet skapes og opprettholdes gjennom en ba- sandskjegg. lansegang mellom to motsatt virkende krefter og prosesser: akkumulasjon og erosjon. Plantene som vokser i sanddynelandska- Noen få steder langs sanddynekysten på Lista blir det ansamlet pet er nøye tilpasset den avtagende intensiteten i sandflukten overskudd av råtnende tang og tare. Det gjør at det organiske som i grove trekk kan spores fra de ytre, sjønære delene til de innholdet i substratet blir vesentlig høyere enn det som er vanlig indre delene av dynelandskapet. Erosjon er en naturlig og nød- langs de andre delene av sandstrendene, og følgelig blir også vendig prosess i et aktivt sanddyneområde som på Lista. Men vegetasjonen av en helt annen karakter. Ved Havika og erosjonen kan også bli forsterket av menneskelig aktivitet, og Kådesanden finner vi således strandsump med havsivaks-s særlig er vegetasjonen, som er den viktigste stabiliserende fak- (Scirpetum maritimae) og havstarr-s (Caricetum paleacea) og tor som demper og hindrer sandflukt, sårbar ovenfor tråkk. fragment av strandeng med fjæresaltgras-s (Puccinellietum mari-Tråkk i sanddynevegetasjonen fører lett til tap av vegetasjons- timae). dekke, og dette skaper nye angrepspunkt for vind. Denne typen erosjon kan likevel dempes ved å kanalisere ferdselen til mindre 2a) Vegetasjonstyper (sanddyneserien) erosjonsutsatte steder. Tangmelde-s (Atriplicetum latifolii) Larsen (1977), Høiland (1978) + 2d) Representativitet Sølvmelde-s (Atriplici sabulosae - Cakiletum integrifoliae) + Sanddynene på Lista er det nest største dynesystemet i Sør- Strandarve-s(Honckenya peploides-s) ++ Norge, bare Jærstrendene er større. Størrelsen på de to sanddy- Tiggersoleie-kjeldegras-s (Ranunculo-Catabrosetum) Larsen neområdene gjør at de stiller i en klasse for seg, sammenlignet (1977), Høiland (1978) + med andre sanddyneområder i Sør-Norge. De har mange mor- Strandkveke-s (Agropyretum boreoatlanticum) ++ fologiske og vegetasjonsmessige fellestrekk, men Listastrendene Marehalm-s (Elymo-Ammophiletum) +++ har også sitt særpreg som skiller dem fra Jærstrendene. Det vik- Sandvier-s(.5alix arenaria-s) ++ tigste er at vi på Lista finner vegetasjonstyper og dyneformer Strandtorn-s (Eryngietum maritimae) + som ikke er kjent fra andre tilsvarende naturtyper i Norge. Det Sandskjegg-s (Violo-Corynephoretum canescens) ++ gjelder bl.a. sandskjegg-s (Violo-Corynephoretum). Selv om Dvergsmyle-s(Aira praecox-s) ++ sandskjegg(Corynephorus canescens)er kjent fra noen få andre

32 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

ninaforskningsrapport 059

steder fra Mandal og Jæren, er det bare på Lista den opptrer i landet, kan bevares som et tyngdepunkt for artens eksistens i større mengder og er samfunnsdannende. Et særtrekk ved Lista Norge. I 1984 ble nok en sjelden planteart funnet på er også sandvierdynene, som i Norge bare er kjent herifra. Listastrendene, nemlig svartsiv (Juncus anceps), som ny for Innslaget av sørlige, sterkt varmekjære arter er ellers et påfallen- Norge (Johnsen 1991). de trekk ved sanddynevegetasjonen på Lista. Konklusjonen er at Listastrendene er en mektig og særpreget naturtype som setter 4) Påvirkninger og inngrep dem i en særklasse i en regional og nasjonal målestokk. Den største påvirkningen finner vi i dynelandskapets bakland. Noen steder, som på Kviljo, er baklandet oppdyrket og brukes til 3) Flora åker eller eng, og den naturlige soneringen er redusert til en Flere karakteristiske plantearter i dynelandskapet er allerede smal kant langs sjøen. I Nordhasselbukta går riksvei 43 like in- nevnt under 2). En rekke av de kvantitativt viktigste artene i dy- nenfor dyneranda, og på Lomsesanden har det lenge vært en nevegetasjonen er eksklusivt knyttet til dynevegetasjon, som campingplass. Her som flere andre steder er det plantet furu- marehalm (Ammophila arenana), sølvmelde (Atriplex laciniata), skog i bakkant av dynelandskapet. Resultatet av alt dette er at sandskjegg (Corynephorus canescens), strandkveke (Elytrigia den naturlige dynevegetasjonen er trengt tilbake til en smal juncea) og strandtorn (Eryngium maritimum), sefigur 6. Alle kant langs sjøen, og det er kun de ytre delene av dynelandska- disse er sørlige, varmekjære arter. Marehalm og strandkveke er pet som ligger innenfor grensene for landskapsvernområdet. kjent nord til Hustad. Sølvrnelde er en nyinnvandrer i norsk flo- Dette må være et vektig argument for å motstå ytterligere press ra, og med unntak av et eldre, utgått funn fra Kråkerøy (1830- på de sårbare arealene. årene) er den bare kjent fra Lista (først funnet i 1937), Jæren (først funnet i 1947) og Karmøy (først funnet i 1954) (Holmboe 5) Verdivurdering 1938, Lid 1950, Lundberg 1983). Sandskjegg og strandtorn er Sandstrender er en sjelden og sårbar naturtype i Norge, og begge kjent nord til Jæren, men forekomstene på Lista er de Listastrendene er en av de største, mest velutviklede og godt in- mest tallrike i Norge. Strandtorn har hatt en sterk tilbakegang i takte vi har. Dens nasjonale betydning som referanseområde for Norge de siste tiårene (Halvorsen 1982), og det er en nasjonal denne særpregede naturtypen har økt i vårt århundre som en oppgave å sikre at Lista-forekornstene, som de mest tallrike i følge av at andre, mindre, men tilsvarende områder er blitt øde-

Figur 6 På Lista finner vi Norges største konsentrasjon av strandtom. - At Lista there is a large population of Eryngium ma ritimum.

33 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustmsjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 lagt eller sterkt reduserte som naturområder pga. slitasje o.a. Farsund, Lundevågen Vernestatusen som landskapsvernområde med plantelivsfred- Kart: 1311 Il (Farsund) ning i de botanisk mest interessante områdene er en velegnet UTM: LK 688 400 verneform som tjener sin hensikt. Det synes likevel klart at det erUndersøkelse: 4.7.1990 AL behov for å justere grensene, slik at f.eks. den rike bestanden avVernestatus: Fuglefredningsområde fra 10.11.1988 strandtorn(Dyngium maritimum)på Haugestranda og indre de- Verdi: 4 ler av Kviljo faller innenfor plantelivsfredningsområdet 1) Beliggenhet og utforming 6) Andre, ikke-botaniske verdier Det undersøkte området utgjør den innerste delen av Innenfor Listastrendene landskapsvernområde finnes flere natur-Lundevågen, noe utvidet i forhold til Lundevågen fuglefred- faglige verneinteresser (geologi, zoologi, botanikk), kulturmin- ningsområde. Vågen er langgrunn med mudderbunn, avløst av ner og friluftsinteresser. Den største utfordringen for forvalt- strandsump og strandeng, og omgitt av orekratt og jordbruks- ningen av listastrendene er å få til en bruk av området som arealer. imøtekommer alle disse behovene. Det største problemet ligger i å hindre erosjon og slitasje, men dette er ikke utelukkende en 2) Vegetasjon konflikt mellom naturvern og friluftsinteresser. Erosjon er like Strandvegetasjonen er sammensatt av undervannsenger, strand- mye et problem for friluftslivet som for naturvernet Om erosjo- sump, strandeng og svartorstrandskog. Noen av utformingene nen blir omfattende, kan den redusere noen av de naturkvalite- er sjeldne. tene som gjør området attraktivt som et friluftsområde. 2a) Vegetassjonstyper 7) Skjøtsel Småhavgras-s (Ruppietum maritimae) Fylkesmannen i Vest- Listastrendene er gitt et formelt vern som landskapsvernområde Agder (1981, s. 64) + med plante- og fuglefredningsområder fra 1987, og dette er en Fjæresaltgras-s (Puccinellietum maritimae) ++ viktig, men i seg selv utilstrekkelig forutsetning for å kunne ta Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) ++ vare på det mangfold og særpreg av landskap og vegetasjon Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) ++ som var en viktig del av begrunnelsen for vemeforslaget. Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++ Erfaringen fra Jærstrendene (som ble vernet som landskapsvern-Pollsivaks-s(Scirpus tabernaemontani-s) + område i 1972) viser at et formelt vern alene ikke er nok for å Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + hindre sterk slitasje og utarming av plantedekket. For å unngå Halofile rødsvingel-s(Festuca rubra-s) +++ dette må ferdselen kanaliseres utenom de mest erosjonsutsatte Mjødurt-s(Filipendula ulmaria-s) ++ områdene. Dynamikken i dynelandskapet gjør at skjøtselen må Strandsvingel-s(Festuca arundinacea-s) ++ være en kontinuerlig prosess, og tiltakene må settes inn der det Kjempesøtgras-s(Glyceria maxima-s) ++ til enhver tid er nødvendig. Stengsler som settes opp i en periode med erosjonsfare kan fjernes om skadene blir leget, og kan- 2b) Sonering skje flyttes til nye steder hvor belastningen i mellomtiden er blitt Eksempel 1: Fjæresivaks-s > strandkjeks-rødsvingel-s > havstarr-s større. Et viktig virkemiddel i forvaltningen vil også være infor- > rødsvingel-s > halofile mjødurt-s > dyrka mark. masjon til publikum. De brosjyrene som hittil er laget, f.eks. Eksempel 2: Havstarr-s > strandsvingel-s > svartorstrandskog > "Velkommen til Lomsesanden" og "Lista", er gode eksempler dyrka mark. som kan følges opp med nytrykk eller reviderte utgaver om opplaget tar slutt. Informasjonssenteret på Lista fyr har også en vik- 2c) Dyna mikk tig funksjon ovenfor publikum. Strandengene har i dag et tett plantedekke dominert av fleråri- ge arter, spesielt rødsvingel(Festuca rubra).I utkast til verneplan 8) Litteratur for våtmarksområder i Vest-Agder (Fylkesmannen i Vest-Agder Blytt (1829), Rasch (1836), Wittrock (1868), Murbeck (1885), 1981) blir det holdt fram at strandengene bla. består av saltsiv- Fridtz (1904), Danielsen (1917), Vesthassel (1926), Hanssen eng. Saltsiv(Juncus gerardii)har i dag en lite framtredende plass (1930), Holmboe (1938), Nordhagen (1940), Høiland (1973, i strandenga, men har trolig vært mer dominerende før. Dette 1974, 1978, 1985), Larsen (1977), Halvorsen (1982), Pedersen indikerer at det skjer en gjengroing av den typen som gjerne føl- & Høiland (1989), Johnsen (1991), Benestad (1992), Pedersen ger i kjølvannet av opphør av slått og beite. Plantedekket blir (1992a), Lundberg (1993), Lista-utvalget u.å. tettere og arter som trives i noe åpen vegetasjon blir etter hvert

34 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, ilfustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

utkonkurrert. Gjengroingsprosessen er imidlertid ikke kommet verneform i tråd med de naturfaglige verdiene som nå er doku- spesielt langt sammenlignet med mange andre, tilsvarende om- mentert i området, er det naturlig å oppjustere områdets verne- råder langs Sørlandskysten, og mangfo(det av arter og vegeta- status til naturreservat. For bedre å ivareta de botaniske kvalite- sjonstyper er ennå stort. tene er det også ønskelig med en forsiktig utvidelse av reservat- grensene på nordsida, på gårdene 6/28 og 6/18. Den nåværen- 2d) Representativitet de avgrensingen følger strandlinja i dette området. Det gir kan- Strandenga er stor og velutviklet med klare soneringer. Flere re- skje ikke de store konsekvensene for fuglelivet, men for å ta gionalt vanlige vegetasjonstyper er representert, men i tillegg vare på et særpreget vegetasjonsbilde gir dagens avgrensing en finnes også sjeldne arter som sågar er samfunnsdannende ufullstendig dekning. (strandsvingel og kjempesøtgras). 6) Andre, ikke-botaniske verdier 3) Flora Området har status som fuglefredningsområde. Strandsvingel (Festuca arundinacea) står langt ute i soneringen (i nedre geolittoral), bare beskyttet av havstarr-bestander 7) Skjøtsel (Caricetum paleacea), i den sørøstre delen av vika. Moderat beitepress er ønskelig for å unngå tilgroing og utarming av artsmangfold. Tilgrensende områder i vest og nordvest Kjempesøtgras (Glyceria maxima) står i den indre delen av stran- er delvis oppdyrket. Om gjødselsig fra disse blir for stort, vil det da og grenser på innsida mot svartorstrandskog. Arten vokser kunne forsterke og framskynde gjengroingsprosessen. Det er da fuktig, langs bekker og i skogsbrynet. På sjøsida grenser bestan-sannsynlig at mjødurt (Filipendula ulmaria) vil ekspandere på be- dene mot havstarr-s (Caricetum paleacea) iblandet mye kryp- kostning av andre arter; artsmangfoldet vil da bli vesentlig min- kvein (Agrostis stolonifera), saltstarr (Carex vacillans) og elvesnel- dre enn i dag. En annen potensiell trussel mot raske vegeta- le (Equisetum fluviatile). Selv om det finnes innslag av halofile sjonsendringer er nye dreneringsgrøfter, ev. opprusting av eksis- arter i kjempesøtgras-s, er det overveiende preget av limniske terende slike. Disse vil radikalt forstyrre dagens vegetasjonsmøn- forhold. ster ved at ugras og eutrofieringsindikatorer konkurrerer ut halofile arter. Tre svakt nordlige arter finnes i strandsonen, nemlig havstarr (Carex paleacea), saltstarr (C vacillans) og strandkjeks For å opprettholde dagens varierte flora og vegetasjon må tre (Ligusticum scoticum). En interessant art er blodtopp forutsetninger oppfylles: 1) Strandenga må utsettes for moderat (Sanguisorba officinalis) som har sin hovedutbredelse på beitepress. 2) Overgjødsling av baklandet må holdes under kon- Vestlandet sør for Bergen. Her vokser den i nærheten av øst- troll. 3) Nye dreneringsgrøfter må ikke graves, ei heller opprus- grensen for sitt hovedutbredelsesområde i Norge (Fægri 1960). ting av gamle. Pollsivaks (Scirpus tabemaemontani) er en brakkvannsart, mens melkerot (Peucedanum palustre) er en glykofytt og vokser i de 8) Litteratur indre, lite saltpåvirkede delene av strandenga. Fôrtiriltunge Fylkesmannen i Vest-Agder (1981). (Lotus uliginosus) har vært kjent fra den indre delen av stranda siden 1959 (Oddvar Pedersen pers. medd.). Farsund, Sandøy, Sandøykilen 4) Påvirkninger og inngrep Kart: 1311 (Farsund) Kraftlinjene til Lista aluminiumsverk (Elkem) krysser luftrommet UTM: LK 713 376 over strandenga. Baklandet er delvis oppdyrket. Et oljeutslipp Undersøkelse: 8.6.1991 OP, KR på slutten av 1980-tallet kan ha desimert havgras-engene Verdi:4 (Oddvar Pedersen pers. medd.). Dette er en påminnelse om at 1) Beliggenhet og utforming naturmiljøet i Lundevågen er sårbart, og at det ikke vil tåle sterk Sandøya ligger eksponert til og saltpåvirkningen er trolig stor. påvirkning av ev. tekniske inngrep, industrietablering el.l. Lokaliteten ligger sørøst på øya(figur 7). Selve kilen er meget grunn, og har en trang åpning ut mot havet utenfor. Lokaliteten 5) Verdivurdering er omkranset av bergknauser, skog og lyngheier. Strandengene Sentrale deler av området er vernet som fuglelivsfredningsområ-går gradvis over i epilittorale enger. Mellom hydrolittoral og nede, primært opprettet for å ivareta fuglelivsinteresser. Behovet dre geolittoral sone er det en markert vertikal kant. for vern av plantelivet er dermed ikke ivaretatt, og for å få en

35 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

2) Vegetasjon 2c) Dynamikk Strandeng dominerer, men noe strandsump finnes i hydrolittoralLokaliteten er i gjengroingsfase der osp (Populus tremula) og sone. Dessuten er det innslag av flerårige tangvollsamfunn. mjødurt (Filipendula ulmaria) ekspanderer. Strandberg er alminnelig. 2d) Representativitet 2a) Vegetasjonstyper lokaliteten inneholder en rekke varierte og artsrike vegetasjons- Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) + typer. Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) +++ 3) Flora Duskstarr-s (Carex disticha-s) ++ Ormetunge (Ophioglossum vulgatum) vokser på øst- og nordsi- Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) + den av kilen i den ytterste sonen av strandenga, og den er.gan- Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) + ske tallrik innenfor et begrenset areal. Funnet av ormetunge er Strandberg ++ det tredje for arten i Vest-Agder (jf. Pedersen 1987, Pedersen & Røren 1993). Også i Aust-Agder er arten meget sjelden. Der er 2b) Sonering den kjent fra 9 lokaliteter (Åsen 1983). Eksempel på sonering: 1) Havsivaks-s > saltsiv-s > epilittorale enger > ospekratt. Engstorkenebb (Geranium pratense) er en annen art med få fo- 2) Saltsiv-s > halofile rødsvingel-s > halofile mjødurt-s rekomsteri Agder-fylkene som finnes ved Sandøykilen. Av andre plantegeografisk interessante arter kan vi nevne bendelløk (Allium scorodoprasum), grisnestarr (Carex distans), duskstarr (C. disticha), knortestarr (C obtrubae) og blodtopp (Sanguisorba of- ficinafis). Den siste er et sterkt vestlig element i floraen, mens de andre er sørlige.

4) Påvirkninger og inngrep Trolig har lokaliteten tidligere vært benyttet som beite- og/eller slåtteareal. Det er fortsatt spor etter flere gamle grøfter på de geolittorale strandengene. Det går dessuten et gammelt stein- gjerde over deler av lokaliteten. Nord på øya finnes det flere sommersteder.

5) Verneverdi Strandvegetasjonen utgjør et stort areal, den har en rekke vegetasjonstyper, den er artsrik og inneholder flere uvanlige arter. Lokaliteten har derfor regional verneverdi.

6) Andre, ikke-botaniske verdier Ifølge Fylkesmannen i Vest-Agder (1981) har lokaliteten lokal verneverdi som våtmarksområde for fugl som beite-/rasteplass i trekktidene.

ao 100 200 m 7) Skjøtsel I For å hindre videre gjengroing er det nødvendig å sette i verk skjøtseltiltak.

Figur 7 8) Litteratur Avgrensningen av det verneverdige området i Sandøykilen. - Fylkesmannen i Vest-Agder (1981). Limits of the area in Sandøykilen that is judged worthy of being protected.

36 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

4.1.3 Lyngdal lyngdal grenser i vest til Farsund, i øst til Lindesnes. Kommunen avgrenses av Lyngdalsfjorden og Rosfjorden i vest, og Grøns- fjorden i øst. Berggrunnen er gneis og granitt. Kommunens samlede areal er 391 km2, og kystlinjas lengde er 271 km, hvorav 83 er knyttet til øyer. —

Bare noen få botanikere har arbeidet i Lyngdal, og det er derfor lite som er kjent om de botaniske forhold i kommunen. En av de første som botaniserte i Lyngdal var Blytt (1829). Noen få opplysningen kan vi også finne i Fridtz (1904). Pedersen (1975) og Pedersen & Drangeid (1984) har skildret botaniske forhold i vassdrag. Pedersen (1992b) har undersøkt deler av skjærgården vest for Lindesneshalvøya.

Lokalitetsoversikt Lyngdal Verneverdi Jf. figur 8.

Agnefest 3 Gitlevåg 2 Kvåviksanden 3

Lyngdal, Agnefest Kart: 1411 111 (Lyngdal) UTM: LK 851 442 25 km Undersøkelse: 7.6.1991 OP, KR Verdi: 3 Figur 8 Undersøkte havstrandlokaliteter i Lyngdal. - Investigated seasho- 1) Beliggenhet og utforming re sites in Lyngdal. Lokaliteten ligger innerst i Rosfjorden. 1 vest og i nord grenser den til en vei, i øst til en kolle og i nordøst til en campingvogn- plass og en fotballbane (figur 9). Rett sør for lokaliteten, på Halofile strandrug-s (Potentillo-Elymetum) ++ vestsiden, ligger en båthavn. Substratet består av sand og fin- Halofile strandvindel-s (Convolvuletum sepii-maritimum) + materia le. 2b) Sonering 2) Vegetasjon Havsivaks-s > storkvein-s > halofile strandvindel-s Vegetasjonstypene er undervannseng, sandstrand, strandsump, strandeng, og tangvoll. 2d) Representativitet Strandområdet er variert, men sterkt påvirket. 2a) Vegetasjonstyper Ålegras-s (Zosteretum marinae) + 3) Flora Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) +++ Storkvein (Agrostis gigantea) og fôrtiriltunge (Lotus uliginosus) Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) ++ ble funnet på lokaliteten. Halofile s trandrør-s (Phalaridetum arundinacea) + Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) +++ 4) Påvirkninger og inngrep Storkvein-s (Agrostis gigantea-s) + I bakkant av sandstranda (østlige del av lokaliteten) er det gravd. Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) + På deler av lokaliteten er det foretatt leplantning med utenland-

37 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

. 4 ‘P_

= C3

71/ ,143 *co5

..... • ..... o

AGNEFEST Figur 9 17.748 Avgrensningen av det verneverdige 0 100 200 m området ved Agnefest. - Limits of 1=1=1=L=J the area at Agnefest that is judged worthy of being protected.

ske bartrær. Flytebrygger oppbevares på stranda, og det finnes 1) Beliggenhet og utforming spor etter bålbrenning. Det er gravd flere grøfter gjennom stran- Lokaliteten ligger på nordsiden av Grønsfjorden, godt beskyttet da, og stedvis er strandsonen sterkt påvirket av kloakkutslipp. innerst i en vik. Fra nord renner en liten elv ut i vika. I vest grenser lokaliteten til en vei, i nord til beitemark og i øst til lågurt-ei- 5) Verneverdi keskog. I øst står det også en liten klynge med svartortrær. Arealene med strandvegetasjon er relativt store og havstrandve- Gitlevåg edelløvskogreservat ligger ca. 200 m nordøst for stran- getasjonen relativt variert, men lokaliteten er svært påvirket. da. Substratet består av grus og finmateriale. Lokaliteten har lokal verneverdi. Figur 9 viser at vi bare har fore- slått den vestre delen av bukta som vernet. Grunnen til at områ- 2) Vegetasjon det øst for bergknausen Hamran (Rosfjordsanden) ikke er fore- Vegetasjonstypen er strandeng. slått vernet er at landskapsbildet og naturlig vegetasjon her er sterkt forstyrret av tekniske inngrep, slitasje o.a. 2a) Vegetasjonstyper Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++ 6) Andre, ikke-botaniske verdier Halofile rødsvingel-s(Festuca rubra-s) +++ Gruntvannsområdet utenfor stranda har trolig betydning for fu- Mjødurt-s(Filipendula ulmaria-s) ++ glelivet, men lokaliteten er ikke vurdert i våtmarksplanen for Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + Vest-Agder (Fylkesmannen i Vest-Agder 1981). 2b) Sonering 8. Litteratur Havstarr-s > halofile rødsvingel-s > halofile mjødurt-s Fylkesmannen i Vest-Agder (1981). 2d) Representativitet Stranda er lite variert. Lyngdal, Gitlevåg Kart: 1411111 (Lyngdal) 4) Påvirkninger og inngrep UTM: LK 883 397 Området har tidligere vært beitet, men er trolig ikke i bruk i Undersøkelse: 7.6.1991 OP, KR dag. Det finnes rester etter gamle gjerder og noen svake kjøre- Verdi: 2 spor.

38 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaforskningsrapport 059

5) Verneverdi Havstrandvegetasjonen er lite variert. Fravær av plantegeogra- Monodden fisk interessante arter gjør at den botaniske verneverdien blir

noe begrenset (men se under). % :170/5.26 170/5.27 6) Andre, ikke-botaniske verdier

Den undersøkte strandenga er en del av et egenartet og verdi- = 170/å 2 v -x-S+AT fullt kulturlandskap som omkranser vågen. Her finner vi gammel

svedjemark, lauveng, slåttemyrer, styvingstrær, steingjerder, røy- • \ 170/6 ser, terrasser, reiter, fegater m.m. (opplysninger fra Fylkes-

mannen i Vest-Agder, Miljøvernavdelingen). Selv om de botanis- Kvåvi' moen 170/4. ke kvalitetene knyttet til strandarealene isolert sett ikke er store, må dette være underordnet når hele området blir vurdert som et kulturlandskap. I denne sammenhengen vil forekomsten av en intakt strandeng øke variasjonsbredden i kulturlandskapet, _ _ v.5+A og derfor øke verneverdien av det. \

Lyngdal, Kvåviksanden Kart: 1411111(Lyngdal) UTM: LK 845 454 Undersøkelse: 4.7.1990 AL 170/ Verdi: 3

1) Beliggenhet og utforming Den undersøkte lokaliteten ligger på sørsida av Lyngdalselvas ut- løp. Området utgjør ytre del av et større delta bygd opp av materiale som i sin helhet er avsatt av Lyngdalselva. I nord er det avgrenset av Monodden(figur 10). Langs denne ytre delen av deltaet er grov sand den dominerende fraksjonsstørrelsen. Sanden er uten skjellinnblanding, og er trolig næringsfattig. En bekk gjennomskjærer Kvåviksanden i sør, og denne bidrar til å øke områdets økologiske mangfold. Den sørligste delen av 1 0/13 stranda er avskåret av riksvei 43. =A pe 2) Vegetasjon Den ytre delen av stranda er naken sand. Et stykke inn på land 0 går det en langsgående sandvoll, lavere enn 1/2 m, og på utsida

av denne er det flekker med sandstarr (Carex arenaria). I sand- 0° vollene vokser en avvikende forrn av marehalm-s (Elymo- \n, 17(2/6 27 Ammophiletum), og de fleste artene som pleier å følge mare- tra 0 100 200 m-7 halm mangler. Strandrug (Elymus arenarius) finnes spredt. I kan- L==1:=1=1:=J ten av furuskogen er det plantet rynkerose (Rosa rugosa). De 0.5 170/11 ytre delene av furuskogen er åpne, med glissent feltsjikt. Nedbøren dreneres fort vekk fra overflaten, og jorda er tørr. Krekling (Empetrum nigrum) er et karakteristisk innslag her. Figur 10 Lenger inne blir skogen tettere og smyle (Deschampsia flexuosa) Avgrensningen av det vemeverdige området ved Kvåviksanden. dominerer i feltskiktet. Der skogen er litt åpnere, vokser sandvier- Limits of the area at Kvåviksanden that is judged worthy of (Salix arenaria) og blokkebær (Vaccinium uliginosum). being protected.

39 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

2a) Vegetasjonstyper 4.1.4 Lindesnes Marehalm-s (Elymo-Ammophiletum) ++ Furuskog +++ "Kysten Lindesnes - Åna-Sira" er kjent som en vindfull kyststrek- ning, og ikke minst gjelder dette halvøya Lindesnes som er det 2b) Sonering sørligste punktet på fastlands-Norge, og som ligger helt ube- Naken sand > marehalm-s > trollhegg-buskas > furuskog med skyttet ut mot havet. Grønsfjorden danner i vest grensa mot krekling Lyngdal, mens Mandal er nabo i øst. Kommunens samlede areal er 316 km2, og kystlinjas lengde er 149, hvorav 59 er knyttet til 2c) Dynamikk småøyer, vesentlig øst for Lindesnes-halvøya. Landskapet langs Plantedekket er utsatt for slitasje, og dette skaper noe dynamikk kysten er kupert og kjennetegnet av "nakne", lyngkledde koller. i vegetasjonen. Substratet er mer stabilt enn det vi finner i fly- vesandområder, og den naturlige dynamikken som vi finner i sli- Noen av de første som botaniserte i Lindesnes (Spangereid og ke områder er lite synlig på Kvåviksanden. Lindesneshalvøya) var Ahnfelt & Lindblom (1827). Noen av deres funn er nevnt under omtalen av lokaliteten Lindesnes fyr. Fridtz 2d) Representativitet (1904) har også opplysninger om kommunens flora, og han Vegetasjonstypene er lite utviklet pga. sterk slitasje, og mare- nevner bl.a. sodaurt (Salsola kall) og saftmelde (Suaeda mariti- halm-s har en avvikende, utarmet artssammensetning. ma).

3) Flora Lokalitetsoversikt Lindesnes Verneverdi Arter som er knyttet til sand er marehalm (Ammophila arenaria), .1f.figur 11. sandstarr (Carex arenaria) og sandvier (Salix arenaria). Ellers ble det bare registrert trivielle arter. Audnedalselvas utløp 4 (NR) Kvåfjordneset, nord for 2 4) Påvirkninger og inngrep Lindesnes fyr 2 Stranda er en populær badestrand som brukes av befolkningen i Njervesanden 3 Lyngdal og omegn. Ramslandsvågen 1 Trones ved Naudholmen 4 (NR) 5) Verdivurdering Unnerøy øst 2 Sandoppbygde elvedeltaer er en regionalt uvanlig naturtype, men de botaniske forekomstene er sterkt redusert pga. slitasje. Området blir derfor vurdert som lokalt verneverdig. For å få et Lindesnes, Audnedalselvas utløp helhetlig bilde av området er det foreslått at et lite område på sør- Kart: 1411 III(Lyngdal) sida av riksvei 43 blir del av et vernet område. 1 tidens løp er det UTM: LK 98 36 mulig at dette området kan utvikle seg noe annerledes enn ho- Undersøkelse: 9.6.91 OP, KR vedområdet nord for veien, og også av denne grunn er det av in- Vernestatus: Naturreservat fra 10.11.1988 teresse å sikre at området sør for veien blir tatt vare på i framtida. Verdi: 4

6) Andre, ikke-botaniske verdier Utløpet av Audnedalselva, et av de best bevarte deltaområdene Den undersøkte sandstranda grenser i nordøst til Nedre på Sørlandet (Fylkesmannen i Vest-Agder 1981), er allerede ver- Lyngdalselva fuglefredningsområde. Vår og høst har området net som naturreservat i forbindelse med våtmarksplanen. Vi har funksjon som viktig raste- og beiteplass for bl.a. stokkender og kun undersøkt lokaliteten overfladisk, bl.a. har vi ikke vært ute laksender. Cirka 30 arter våtmarksfugl er observert her (opplys- på øyene i deltaområdet. I beskrivelsen som følger er det derfor ninger fra Fylkesmannen i Vest-Agder, Miljøvernavdelingen). trukket inn stoff fra Fylkesmannen i Vest-Agder (1981).

7) Skjøtsel Lokaliteten er betydelig ferskvannspåvirket, og belter av sjøsi- For å bevare områdets særpreg vil det være nødvendig å kanali- vaks (Scirpus lacustris), takrør (Phragmites australis) og svartor sere ferdselen og solingen bort fra de mest erosjonsutsatte ste- (Alnus glutinosa) er vanlige. 1 tillegg finnes bl.a. disse vegeta- dene. Dette vil gjøre at vegetasjonen kan ta seg opp igjen, noe sjonstypene: havstarr-s (Caricetum paleacea), halofile strandrug- som vil kunne øke områdets attraktivitet som friluftsområde. s (Potentillo-Elymetum), fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis)

40 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

små strandarealer. Stranda grenser til epilittoral eng som er i 1 ferd med å gro igjen. Substratet består av finmateriale. r 1 2) Vegetasjon Vegetasjonstypen er strandeng.

2a) Vegetasjonstyper Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++ Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) +++

2d) Representativitet Stranda er lite variert.

3) Flora Med unntak av grisnestarr (Carex distans) ble det ikke registrert noen interessante arter.

4) Påvirkninger og inngrep Lokaliteten er lite påvirket.

5) Verneverdi 0 25 km Strandarealene er små, og vegetasjonen ikke spesielt variert. Lokaliteten har begrenset verneverdi.

Figur 11 Undersøkte havstrandlokaliteter i Lindesnes. Investigated seas- Lindesnes, Lindesnes fyr hore sites in Lindesnes. Kart: 1410 IV (Lindesnes) UTM: LK 846 287 Undersøkelse: 4.7.1990 AL Verdi: 2 og halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s). Av spesielle arter forekommer klokkesøte (Gentiana pneumonathe) innenfor naturre- Strendene ved Lindesnes fyr utgjør noen av de mest eksponerte servatet. stedene langs Skagerakkysten. Utsida består av bratte svaberg, men øst og nord for fyret finnes to viker som er ikke er fullt så I forbindelse med våtmarksplanen ble verneverdiene i området eksponert som utsida. Her finnes rullesteinsstrand med spar- vurdert å være av nasjonal/regional verdi. De botaniske verdie- somme planteforekomster. Det botanisk mest interessante ved ne er trolig godt ivaretatt gjennom lokalitetens status som na- Lindesnes fyr er derfor strandbergfloraen. I sprekker og små se- tu rreservat. dimentasjonsbassenger klorer strandbergog strandengartene seg fast. Noen karakteristiske arter kan nevnes: dvergsmyle (Aira praecox), strandkvann (Angelica archangelica sspfitoralis), fjæ- Lindesnes, Kvåfjordneset, nord for rekoll (Armeria maritima), tettstarr (Carex spicata), strandkjeks Kart: 1411 III (Lyngdal) (Ligusticum scoticum), strandbalderbrå (Matricaria maritima), UTM: LK 999 341 bitterbergknapp (Sedum acre) og kystbergknapp (S. anglicum). Undersøkelse: 9.6.91 OP, KR Floraen er representativ for eksponerte strandberg, og lokalite- Verdi: 2 ten har ingen spesiell verneverdi da tilsvarende typer finnes langs hele kysten. Floraen på strandbergene er allerede omtalt 1) Beliggenhet og utforming av Ahnfelt & Lindblom (1827), som bl.a. oppgir strandsmelle Lokaliteten ligger beskyttet til inne i en liten fjord og består av (Silene maritima), strandkjeks (Ligusticum scoticum) og rosenrot

41 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

(Sedum rosea). De fant også flere svært interessante arter lengertangvoll-vegetasjon. Der det er mye tang- og tarerester i san- inne på Lindesnes-halvøya, bl.a. klokkesøte (Gentiana pneumo- den, vokser det fram tangmelde-s (Atriplicetum latifolii), mens nanthe) og firtann (Teucrium scorodonia). strandarve-s (Honckenya peploides-s) dominerer der det er noe mindre tanggjødsel. Bak tangvollene finnes lave, hvite dyner med marehalm-s (Elymo-Ammophiletum). På innsida av veien Lindesnes, Njervesanden overtar røsslynghei og furuskog. Kart: 1411 111 (Lyngdal) UTM: LK 917 354 2a) Vegetasjonstyper Undersøkelse: 4.7.1990 AL Tangmelde-s (Atriplicetum latifolii) + Verdi: 3 Strandarve-s (Honckenya peploides-s) -H- Marehalm-s (Elymo-Ammophiletum) +++ 1) Beliggenhet og utforming Røsslynghei ++ Njervesanden ligger 1 km øst for Spangereid sentrum og dannerFuruskog ++ en del av eidet mellom fastlandet og Lindesnes-halvøya. Lokaliteten er en ca. 500 m bred sandstrand, avgrenset av 2b) Sonering Glapsalen i vest og Stamsnes øst i(figur 12).Riksvei 460 krysser Naken sand > strandarve-s > marehalm-s > rynkerose-kratt > sli- de bakre deler av stranda, og skaper et skarpt skille mot knause-tasjevegetasjon med småsyre (Rumex acetosella), blåmunke ne og furuskogen i baklandet. (Jasione montana) og dvergsmyle (Aira praecox) riksvei> 460.

2) Vegetasjon 2c) Dynamikk Vegetasjonen er typisk for sandstrender. Den ytre delen av Stranda brukes til bading og soling, og vegetasjonen er i sterk stranda er naken sand, mens det i øvre geolittoral blir utviklet grad preget av slitasje. Vegetasjonen i den delen av stranda

151/98

ping)• te / /33.64 isln • Ca mping Q 0 161/10 jervessanden 151/10,

• 1 1.1.11_ Figur 12 Avgrensningen av det vemeverdige området ved Njervesanden. - Limits of the area at Njervesanden that is judged worthy of being protected.

42 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

hvor en kunne forvente et mer eller mindre sammenhengende Lindesnes, Ramslandsvågen plantedekke er sterkt oppbrutt. Særlig gjelder dette den østre Kart: 1411111 (Lyngdal) delen av stranda, hvor det er mer naken sand enn vegetasjon. UTM: LK 883 351 Trolig er det god stabilitet i sandmassene, og sandflukten er Undersøkelse: 4.7.1990 AL minimal. Verdi: 1

3) Flora Den indre delen av vågen er avstengt av en veifylling (riksvei Flere typiske "sandarter" er representert. I tangvollene finner vi 460). Dårlig utskifting av vann innenfor fyllingen gjør at det fly- arter som strandreddik (Cakile maritima ssp. maritima) og ter store mengder grønnalger i overflaten. Sammen med grøn- strandarve (Honckenya peploides), men marehalm (Ammophila nalgene finnes også rester av ålegras (Zostera marina) og hav- arenaria) og sandstarr (Carex arenaria) trives best i de lave dyne- gras (Ruppia sp.). I kanten av bukta vokser havstarr-s (Caricetum ne. I 1967 ble sodaurt (Salsola kali) funnet på Njervesanden paleacea). I skogen som omkranser bukta vokser kristtorn (1Iex (Herb. 0, KMN), men denne ble ikke gjenfunnet av oss. Den re- aquifolium). Oksygentilførselen i vannet ville bli bedre om utskif- gionalt sjeldne og østlige arten bakkestarr (Carex ericetorum) tingen av vann hadde vært mer effektiv. Utskiftingen besørges ble funnet på Njervesanden i 1974 (KMN). av ett rør som er altfor lite dimensjonert Forurensingen med ok- sygenmangel, alger og luktproblem vil bli til mindre sjenanse for 4) Påvirkninger og inngrep beboerne sør for bukta om fyllingen blir forsynt med et par stør- Den østre delen av området, både sør og nord for riksvei 460, re, gjennomgående rør. brukes som campingplass, i mindre grad også den vestligste delen av stranda. I øst er det reist flere servicebygg. Lindesnes, Trones ved Naudholmen 5) Verdivurdering Kart: 1411111 (Lyngdal) Selv om stranda er sterkt nedslitt av camping- og badegjester in-UTM: LK 894 349 neholder den ennå botaniske kvaliteter som ikke er så vanlige i Undersøkelse: 9.6.1991 OP, KR regionen. Sandstrand og sandstrandvegetasjon er en sjelden na-Vernestatus: Naturreservat fra 10.11.1988 turtype. Noen sjeldne arter er forsvunnet som følge av slitasje, Verdi: 4 og om slitasjen hadde vært mindre, ville stranda trolig hatt regional verneverdi. Områdets størrelse og floristiske sammenset- 1)Beliggenhet og utforming ning gjør at det i dag blir vurdert som lokalt verneverdig. Når Lokaliteten ligger ca. 1 km sørvest for Spangereid kirke, innerst verneforslaget delvis er trukket nord for veien, er det for å få og vest i Kjerkevågen. Det undersøkte området omfatter vestre med en interessant tørrbakkevegetasjon. del av et fredet våtmarksområde. Strandsonen øst for Naudholmen er ikke undersøkt. Substratet består av berg, grus, 6) Andre, ikke-botaniske verdier stein, sand og finmateriale. Stranda er mye benyttet til camping, so ing og bading i som- merhalvå ret. 2) Vegetasjon Vegetasjonen er variert. Strandvegetasjonen grenser bl.a. til epi- 7) Skjøtsel littoral engvegetasjon og svartorstrandskog. Strandeng dekker En sterkt slitasjeskapende faktor er biler som parkerer på sørsidade største arealene. Forøvrig finnes sumpstrand, sandstrand, av riksvei 460, og båter som dras på land eller sjøsettes. Om grusog steinstrand, tangvoll og strandberg. parkeringen kan skje på nordsida av veien vil den naturlige sandvegetasjonen ha sjanse til å ta seg opp i større grad enn i 2a) Vegetasjonstyper dag. Men også her finnes interessant og sårbar tørrbakkevege- Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) + tasjon, så for å ivareta naturlig mangfold på en klok og fram- Havstarr-s (Caricetum paleacea) + tidsrettet måte må det avklares nærmere hvor parkeringen vil Fjæresaltgras-s (Puccinellietum maritimae) + gjøre minst mulig skade. Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + Saltsiv-s (Juncetum gerardii) +++ Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) ++ Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) ++ Strandarve-s (Honckenya peploides-s)++

43 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) + 2) Vegetasjon Strandberg ++ Vegetasjonstypene er fordelt på grusog steinstrand, sandstrand og tangvoll. 2b) Sonering Eksempel på sonering: Havsivaks-s > fjæresivaks-s > rustsivaks-s2a) Vegetasjonstyper > saltsiv-s. Strandarve-s (Honckenya peploides-s) ++ Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) ++ 2d) Representativitet Halofile stornesle-s ((irtica dioica-s) + Lokaliteten har stor variasjon i strand- og vegetasjonstyper, og spesielt er strandengvegetasjonen variert. 2b) Sonering Eksempel på sonering: Strandarve-s > halofile kveke-s > tørreng. 3) Flora Muligens er dette samme sted som Fridtz (1904) oppgir som fin-3) Flora nested for sodaurt (Salsola kali) og saftmelde (Suaeda maritima), Smånesle (Urtica urens) forekommer i tangvollvegetasjonen. men de to er sannsynligvis for lengst forsvunnet. Arten har vært vanligere i Norge tidligere, men er i dag langt sjeldnere å se. 4) Påvirkninger og inngrep Lokaliteten beites. Det er antydning til kjørespor noen få steder. 4) Påvirkninger og inngrep I nord er en stor grørt nylig gravd ut, eventuelt mudret opp på Hele bukta er utsatt for et kraftig beite av sau. ny. I øst grenser en hytte ned til stranda, og det går en kjerrevei på grusryggen over til Naudholmen. 5) Verneverdi Strandvegetasjonen er dårlig utviklet, og lokaliteten har liten 5) Verneverdi verneverdi. Lokaliteten har en variert strandvegetasjon, med store partier strandeng. Lokaliteten har stor verneverdi i havstrandsammen- 6) Andre, ikke-botaniske verdier heng, men er allerede vernet som naturreservat (i 1988) i forbin-Landskapet er vakkert, og de estetiske kvalitetene er store. delse med verneplan for våtmarksområder (jf. Fylkesmannen i Vest-Agder 1981). 4.1.5 Mandal 6) Andre, ikke-botaniske verdier Naudholmen og Kjerkevågen har regional betydning for våt- Mandal grenser i vest til Lindesnes, og i øst til Søgne. marksfugl, men også andre verneinteresser er knyttet til lokalite-Kommunens samlede areal er 221 km2, mens kystlinjas lengde ten, slik som friluftsliv og kulturhistoriske verdier (Fylkesmannen er 281 km. Hele 202 av disse er knyttet til øyene i skjærgården. Vest-Agder 1981). Mandal har således den største skjærgården på Sørlandet, målt i km kystlinje på øyene (Lillesand har omtrent det samme, 200 8) Litteratur km strandlinje i skjærgården). Hille og Skjemøy er de største øy- Fridtz (1904), Fylkesmannen i Vest-Agder (1981). ene, og den store skjærgården gjør at kysten langs fastlandet de fleste steder ligger godt skjermet. Skogsfjorden og Harkmark- fjorden utgjør begge to innestengte fjordarmer som bare har Undesnes, Unnerøy øst kontakt med sjøen utenfor via en smal kanal. Kart: 1411111 (Lyngdal) UTM: LK 976 342 Sjøsanden er en klassisk lokalitet som tidligere har huset mange Undersøkelse: 9.6.1991 OP, KR sjeldne planter, men mange av de sårbare plantene som vokste Verdi: 2 her er nå forsvunnet som følge av slitasje fra sommertufister. På begynnelsen av 1800-tallet botaniserte daværende distriktskirurg 1) Beliggenhet og utforming J.A. Wolff i Mandal. Han gjorde da muligens det første funn i lokahteten er en bukt som ligger på østsiden av Unnerøy ut mot Norge av sodaurt (Salsola kali) (Dahl 1894, Fridiz 1904). M.N. Blytt Sniksfjorden. I nord grenser lokaliteten til bratte bergvegger og i vest(1829) besøkte Mandal i 1826. Han nevner flere planter fra sand- til tørrenger og furuskog. Substratet består av stein, grus og sand.strender, og trolig var han på Sjøsanden, som den gang var et mye

44 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

mer planterikt område enn i dag. Han oppgir bl.a. de typiske _ sandartene sandstarr (Carex arenaria) og marehalm (Ammophila arenaria). Samme året besøkte også Ahnfelt & Lindblom (1827) Mandal. De kom til byen med båt den 25. september, og "pas- sarade förbi kala, klippiga strånder och bar." I Mandal møtte de distriktskirurg Wolff som fortalte dem om noen av sine interessante funn i distriktet, bla. flere strandplanter som dansk skjør- buksurt (Cochlearia danica), salturt (Salicornia) og havstarr ("Carex maritima"). Fra østsiden av elven nevner de korsevjeblom (Elatine hydropiper) o.a., og på ballastplassen fant de gul hornvalmue ("Glaucium fulvum"), og sildemelde (Chenopodium vulvaria) m.fl. Wittrock (1868) botaniserte i Mandal og Skjernøy under sine to besøk i 1861 og 1865.

Det viktigste bidraget til kunnskapen om floraen i Mandal er Fridtz (1904). Han oppgir mange sjeldne og interessante strandarter fra den nåværende Mandal kommune, bl.a. marehalm (Ammophila arenaria), sandskjegg (Corynephorus canescens) og strandkveke (Elytrigia juncea ssp. boreoatlantica) fra sandstrand, Figur 13 og pusleblom (Centunculus minimus), skaftevjeblom (Elatine he- Undersøkte havstrandlokaliteter i Mandal. - Investigated seasho- xandra) og dverglin (Radiola linoides) fra fuktig strand. En nyere re sites in Mandal. oversikt over floraen i det tidligere Mandal prestegjeld er presentert av Lind-Jenssen & Andersen (1969).

Fra Sånum vest for Mandal sentrum har Nordhagen (1940) gjort Mandal, Risøbank analyser av flerårige driftvollsamfunn. Ouren (1977) har gitt en Kart: 141111 (Mandal) oversikt over ballastfloraen i Mandal. UTM: MK 072 319 Undersøkelse: 10.6.1991 OP, KR Lokalitetsoversikt Mandal Verneverdi Verdi: 3 Jf. figur 13. 1) Beliggenhet og utforming Landekilen 1 Ved Risøbank - området mellom Sånum og Sjøsanden - finnes fle- Risøbank 3 re mindre strender. De fleste av dem er veldig slitt. Den mest in- Søylekilen 4 teressante lokaliteten er en sandstrand med dynestruktur lengst vest på Risøbank (figur 14). På landsiden grenser den til furuskog.

Mandal, Landekilen 2) Vegetasjon Kart: 141111 (Mandal) UTM: MK 054 323 2a) Vegetasjonstyper Undersøkelse: 9.6.1991 OP, KR Marehalm-s (Elymo-Ammophiletum) ++ Verdi: 1 Rødsvingel-dyne (Festuca rubra-s) ++ Erodert-dyne ++ Lokaliteten ligger beskyttet til innerst i Landekilen. Strand- arealene er svært små (ca. 10 x 10 m) og utgjøres for det meste 2b) Sonering av strandeng, men ytterst er det en strandsump. Stranda gren- Marehalm-s > rødsvingel-dyne > erodert dyne. ser til svartorstrandskog i bakkant. Lokaliteten har liten botanisk verneverdi, men har en viss funksjon som fuglelivsområde. 2d) Representativitet Nabolokaliteten Søylekilen er omtalt under. Vegetasjonstypene er ikke spesielt representative pga. sterk kul- turpåvirkning.

45 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

5) Verneverdi Lokalitetenhar vegetasjonstypersom er sjeidnei Norge,men de er svært slitt. lokaliteten har likevellokal verneverdi.Hadde sli- tasjenvært mindre,ville de botaniskekvalitetene vært større.

Parke.ing 7) Skjøtsel For å hindre videre ødeleggelseav lokalitetenbør det innføres ferdselsrestriksjoner.Risøbank-området har en rekkeandre slitte •14 sandstrender,uten de sammeverneverdiene, som kan avlaste lokalitetenfor friluftslivsaktiviteter. 0 Uffieb n *0>HAT "•••:=B; lorke‘sha • • • •••—• Mandal, Søylekilen Kart: 141111(Mandal) Reveholm'kn UTM:MK 058 324 Undersøkelse:9.6.1991 OP,KR 521332 Verdi:4

Ic•MAT 1) Beliggen'hetog utforming Søylekilener en svært grunn kile som ligger mellom Landekilen % og Sånum (figur 15). Strandarealeneer ganskestore, og fore- % le4 kommerpå begge siderav kilen, men mest på østsiden.Den in- nerstedelen av stranda grensertil dyrket mark. Stedvisgrenser •• strandatil svartorstrandskog.Substratet består av finmateriale. .°MAT HAT 2) Vegetasjon %. Vegetasjonstypeneer undervannseng,strandsump og strandeng. Verksbrygga : 75 2a) Vegetasjonstyper Havgras-s(Ruppietum maritimae) + Halofiletakrør-s (Phragmitesaustralis-s) +++ Havsivaks-s(Scirpetum maritimae) + Halofilepollsivaks-s (Scirpustabernaemontani-s) + Saltsiv-s(Juncetum gerardii) + Figur 14 Halofilerødsvingel-s (Festucarubra-s) +++ Avgrensningen av det verneverdigeområdet ved Risøbank - Grisnestarr-s(Carexdistans-s) + Limits of the area at Risøbankthat is judged worthy of being Saltstarr-s(Caricetum vacillans) + protected. Fjæresivaks-s(Eleocharietum uniglumis) +

2c) Dynamikk 3) Flora Trolig har størstedelenav strandavært beitet tidligere. I dag er Marehalm(Ammophila arenaria)og sandkarse(Teesdalianudi- det tydelige tegn på at strandengaer i ferd med å gro igjen - caulis)finnes på lokaliteten.Gulltorn (Utexeuropaeus) har vært spesieltmed takrør(Phragmitesaustralis). kjent fra lokaliteten,men er nå trolig utgått (OddvarPedersen pers. medd.). 2d) Representativitet Strandtypenehar en variert vegetasjon,og artsutvalgeti vegeta- 4) Påvirkningerog inngrep sjonstypeneer representativt. Lokalitetener sværtslitt av ferdsel,bading oi.

46 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nhla forskningsrapport 059

76/W 0 100 200 m 71 I I I i;:ten'av =P • 76/2 W5. 75! -N76/2 .H 434 7:7". \ A • • • /21 „7.7 75/14 A 7517 < ,neeltkså fl 5/12,13 75/i\ 76/5 0 ‘ZZt.,/ 75/15 76/2A uan0H 76/9 7 / A • \ Q!-Y.

Figur 15

Avgrensningen av det verneverdige 823 området ved Søylekilen. - Limits of the area at Søylekilen that is judged - -S :(e worthy of being protected.

3) Flora 4.1.6 Søgne De to sørlige, varmekjære artene grisnestarr (Carex distans) og strandrødtopp (Odontites litoralis) forekommer i strandenga. Søgne grenser i vest til Mandal, i øst til Kristiansand. Kommunens samlede areal er 149 km2, og kystlinjas lengde er 4) Påvirkninger og inngrep 205 km, hvorav 129 er knyttet til de mange små og mellomsto- Et lite område beites. I 1930-åra ble det gjort et mislykket forsøk re øyene i skjærgården. Ny Hellesund er den mest kjente av dis- på å tørrlegge kilen, uten at dette har forandret landskapets opp-se. I havgapet ligger Songvår fyr. Berggrunnen er en del av rinnelige karakter vesentlig (Fylkesmannen i Vest-Agder 1981). grunnfjellet, og er sammensatt av gneis og granitt. Langs kysten er disse dekket av et fruktbart jordsmonn med innblanding av 5) Verneverdi leire og sand. Stedvis har dette gitt opphav til en artsrik og spe- Arealene med strandvegetasjon er store og vegetasjonen fort- siell strandvegetasjon. satt relativt variert. Lokaliteten har regional verneverdi. Wittrock (1868) besøkte Søgne i årene 1861 og 1865. Fridtz 6) Andre, ikke-botaniske verdier (1904) oppgir flere sjeldne strandplanter fra Søgne, bl.a. mare- Søylekilen ble vurdert å ha regional vemeverdi som våtmarksom-halm (Ammophila arenaria), prikkstarr (Carex punctata) og råde, og er foreslått fredet som naturreservat (Fylkesmannen i skjoldblad (Hydrocotyle vulgaris), den første ved Søgneelvas ut- Vest-Agder 1981). Imidlertid ble området seinere tatt ut av verne-løp. Bjørnstad (1968, 1971) har undersøkt edelløvskog i kom- planen, da fylkesmannen ønsket bedre dokumentasjon av verne-munen. De samme typene edelløvskog er undersøkt på ny ca. verdiene. Området har et rikt fugleliv, og fungerer som beiteom- 20 år senere (Bjørnstad 1991). En oversikt over Søgnes flora er råde for vadefugl, måker o.a., og som hekkeområde for riksefugl.gitt av Andreassen (1984), mens glimt av floraen i Ny-Hellesund Det grunne området utenfor Sånum er et viktig trekk- og overvin-er oppsummert av Andreassen (1991). tringsområde for ærfugl, andre ender og canadagjess (opplysninger fra Fylkesmannen i Vest-Agder, Miljøvernavdelingen). Lokalitetsoversikt Søgne Verneverdi Jf. figur 16. 7) Skjøtsel For å hindre videre gjengroing av strandeng-arealene med tak- Hellersøy 4 (NR) rør (Phragmites australis), må det snarest settes i verk skjøtseltil- Høllen 1 tak (f.eks. et moderat beite eller slått). Leirkilen 3 Lyngholmen 2 (NR) 8) Litteratur Songvår 3 (NR) Fylkesmannen i Vest-Agder (1981). Torvefjorden, Eik 4

47 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Det er derfor rimelig å tro at englodnegras-s, slik det her opptrer, er en tilpasning til og utviklet som en respons av fuglegjød- selen. Mer urterike utgaver av fuglegjødslet vegetasjon finner vi i de nordvendte bergene mot sjøen på nordsida av øya. På grunn av utilgjengeligheten har disse vegetasjonstypene vært mindre beitet enn engene midt på øya.

2a) Vegetasjonstyper Strandsmelle-s(Silene maritima-s) ++ Rosenrot-s(Sedum rosea-s) + Smyle-s(Deschampsia flexuosa-s) +++ Englodnegras-s(Holcus Ianatus-s) +++ Klatrelerkespore-s(Colydalis claviculata-s) ++

2c) Dynamikk Krekling(Empetrum nigrum) er i ferd med å invadere engene på 0 25 km de sentrale partier av øya. Denne gjengroingsprosessen forsterkes trolig i takt med avtagende beitepress. Selv om husdyrhol- det nå er slutt (se under påvirkning), er det fremdeles kaniner på Figur 16 øya, og disse bidrar til å opprettholde den karakteristiske vege- Undersøkte havstrandlokaliteter i Søgne. - Investigated seashoretasjonsstrukturen. Fuglegjødsla bidrar også til å dempe utvik- sites in Søgne. lingen av lynghei, men når beitepresset er så svakt, er det ikke nok til å hindre gjengroingsprosessen fra eng til hei.

Søgne, Heilersøy 2d) Representativitet Kart: 1511111 (Kristiansand) Øya har fuglegjødsla vegetasjon med normal spennvidde, fra UTM: MK 296 314 grasdominerte til urterike utforminger. Disse vegetasjonstypene Undersøkelse: 1.7.1991 AL, SS er typiske for fuglegjødsla vegetasjon på Sørlandet. Vemestatus: Naturreservat fra 28.3.1980 Verdi: 4 3) Flora Den plantegeografisk mest interessante arten på Hellersøy er 1) Beliggenhet og utforming uten tvil klatrelerkespore (Cotydalis claviculata). Arten er sjelden Hellersøy ligger 7 km rett sør for Høllen, og danner en del av i Norge, og er kjent fra noen få steder langs kysten fra Søgne den ytre skjærgården mot Skagerrak. Nakne, vind- og bølgeek- (Hellersøy) til Karmøy (samt en tilfeldig forekomst i Bergen, se sponerte berg dominerer langs sjøkanten, og det eneste bruk- Fægri & Ouren 1988). Forekomsten på Hellersøy ble oppdaget bare havna er på nordvestsida av øya. Her er det en liten kai og av R. E. Fridtz i 1893 (Herb. 0). I Herb. 0 ligger det to kollekter et sjøhus som er reist for å betjene besetningen på Songvår fyr, fra Søgne, begge samlet av Fridtz 28.7.1893, men den ene er lokalisert på den sørøstre delen av øya. Øya er delt i to land- merket "Songvaar, sparsomt sammen med Allium ursinum un- skapsmessige partier, adskilt av et sørøst-nordvest-gående dal- der en berghylle", mens den andre er merket "Hellersø søkk. Fuglegjødslet vegetasjon finnes mest utpreget på den (Songvaarøerne)." Da Songvår og Hellersøy i dag brukes om to nordlige halvdelen av øya. naboøyer, kunne lokalitetsangivelsen på de to herbarieetikette- ne forlede en til å tro at det dreier seg om to ulike forekomster. 2) Vegetasjon Dette er likevel neppe tilfelle. Sannsynligvis er de to etikettene Øya er uten trær og større busker. Midtpartiet er kledd med skrevet med noe tidsrnellomrom, og dermed er angivelsene ikke grasdominert eng. På skrinn jord dominerer smyle-s blitt helt identiske. I sitt store arbeid om floraen på kysten av (Deschampsia flexuosa-s), mens englodnegras-s (Holcus lanatus- Lister og Mandals amt (Fridtz 1904) er han entydig og klar. Om s) opptrer på dypere, fet jord. Den siste vegetasjonstypen er bestklatrelerkespore skriver han her: "Kun sparsomt bemerket paa utviklet i måkekoloniene, og vegetasjon og jordsmonn får her den langt ude i søen beliggende Hellersø, tilhørende tilført større mengder fuglegjødsel enn i områdene omkring. Songvaarøerne i Søgne." Forekomsten av klatrelerkespore har

48 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

vært viet liten oppmerksomhet etter at Fridtz fant den. Den ble 1) Beliggenhet og utform ing samlet til KMN i 1977, og vi må kunne si at det er meget glede- Den undersøkte lokaliteten er en sandstrand rett øst for småbåt- lig at vi i 1991 kunne finne en relativt tallrik og levedyktig popu- havna og parkeringsplassen ved Høllen sentrum. En blindvei lasjon ca. 100 år etter førstefunnet. Vi talte ca. 200 individer un- danner en markert avgrensing i baklandet. Innenfor veien er det der et fjelloverheng. Mens Fridtz (Herb. 0 og 1904) oppgir at ar- bolighus. Substratet på stranda er grov sand. ten i 1893 vokste sammen med ramsløk (Allium ursinum), er det interessant at den i 1991 bare hadde følge av engsyre (Rumex 2) Vegetasjon acetosa) (i 5 av 7 analyseruter), smyle (Deschampsia flexuosa) (i Vegetasjonen dekker bare deler av stranda, resten er naken 3 av 7 ruter) og vassarve (Stellaria media) (i 1 av 7 ruter). Arten sand. Den ytre og indre delen av stranda er tørkepreget, men et er i Norge svært konkurransesvak, og klarer seg bare der det el- parti i midten ligger lavere, og her står grunnvannet høyere. lers er lite vegetasjon. Den klarer seg imidlertid på lokaliteter Dette partiet er dominert av ryllsiv-s (Juncus articulatus-s). Bak med lite lys, og i vårt land er dens typiske voksested under dette fuktige beltet er sandstarr (Carex arenaria) uvanlig fint ut- fjelloverheng og store steiner og i bergsprekker. viklet i store bestander. I den indre delen av soneringen finner vi strandrug-s. Samme type finnes også på den andre sida av sun- 4) Påvirkninger og inngrep det (Årosstra nda). Songvår fyr ble opprettet i 1888, og hadde fast besetning inntil det ble automatisert, ca. 1986. Inntil 1950-åra bodde også fyr- 2a) Vegetasjonstyper vokterens familie på øya. Det har tidligere vært husdyrhold, og Halofile strandrug-s +++ inntil 1960-åra hadde en bonde i Ny-Hellesund sauer på øya. I Halofile strandrør-s (Phalaridetum arundinacea) + mellomkrigsåra gikk det også kyr på beite, og like etter krigen Ryllsiv-s (Juncus articulatus-s) ++ ble det solgt melk her. Husdyrbeitet har uten tvil påvirket vegetasjonsstrukturen på øya, og bidratt til utvikling av engene. 2b) Sonering Øyene omkring, som ikke har vært utsatt for tilsvarende beite- Naken sand > strandrør-s > ryllsiv-s > halofile strandrug-s > vei. press, viser tydelig at også Hellersøy ville vært lyngkledd uten beitepåvirkningen. 3) Flora Lokaliteten er artsfattig. Rynkerose (Rosa rugosa) o.a. roser er 5) Verdivurdering plantet i indre deler av stranda, antagelig for å skape en viss Fuglegjødsla vegetasjonstyper er en egenartet naturtype, og på skjerming mot det åpne baklandet. Hellersøy finnes fine utforminger av ornitokoprofil vegetasjon. -Forekomsten av den nasjonalt sjeldne arten klatrelerkespore gjør at4) Påvirkninger og inngrep verneverdien blir ytterligere forsterket. Øyas status som naturreser-Tydelig slitasje indikerer at stranda blir brukt til soling og bading vat gjør at de botaniske kvalitetene blir ivaretatt på en god måte. på finværsdager. Ved husene ligger småbåter trukket opp på stranda. 7) Skjøtsel For å opprettholde den spesielle vegetasjonsstrukturen på øya, 5) Verdivurdering karakterisert av enger uten busker og trær, er det nødvendig at Liten variasjon i vegetasjonstyper, artsfattig område og tydelig det foregår husdyrbeiting. Det ville være fint om en kunne få til slitasje gjør at verneverdien vurderes som liten. en avtale med en bonde på fastlandet om å ha sauer på øya i sommerhalvåret. Søgne, Leirkilen 8) Litteratur Kart: 1511111 (Kristiansand) Fridtz (1904). UTM: MK 312 372 Undersøkelse: 10.06.1991 OP, KR Verdi: 3 Søgne, Høllen Kart: 1511111 (Kristiansand) 1) Beliggenhet og utforming UTM: MK 300 381 Lokaliteten ligger beskyttet til innerst i Leirkilen (figur 17). Undersøkelse: 5.7.1990 Al Strandsonen utgjøres for det meste av en smal sone (bredde på Verdi: 1 ca. 5 m), med unntak av et parti i sør (40 x 20 m). Stranda gren-

49 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

ninaforskningsrapport 059

2d) Representativitet 00 Strandtypene har et variert utvalg av vegetasjonstyper, selv om D soneringene er smale. • ,H+ libtit53 *L. 3) Flora Sjurshol. Strandrødtopp (Odontites litoralis), salturt (Salicornia europaea) en o .o og saltbendel (Spergularia marina) finnes i strandengkomplek- 0 0 set.

o H+ 4) Påvirkninger og inngrep *S+ Det er gravd noen mindre grøfter, og det går en kraftlinje over området. Lokaliteten har trolig vært beitet tidligere. • /-\ ,=2) 5) Verneverdi 100 200 m Lokaliteten er ikke spesielt stor, men en rekke vegetasjonstyper forekommer. Lokaliteten har lokal verneverdi. t.>' \\ 6) Andre, ikke-botaniske verdier Figur 17 Leirkilen har lokal verneverdi for våtmarksfugl (Fylkesmannen i Avgrensningen av det verneverdige området ved Leirkilen. - Vest-Agder 1981). Limits of the area at Leirkilen that is judged worthy of being protected. 7) Skjøtsel For å hindre at takrør (Phragmites australis) skal ekspandere, må ser til svartorstrandskog, vei eller knauser med skrinn furuskog. det settes i verk skjøtselstiltak. Substratet består av finmateriale og berg. 8) Litteratur 2) Vegetasjon Fylkesmannen i Vest-Agder (1981). Vegetasjonstypene er strandsump, strandeng, tangvoll og strandberg. Strandeng er den vanligste typen. Søgne, Lyngholmen 2a) Vegetasjonstyper Kart: 1511 III (Kristiansand) ,Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ UTM: MK 363 356 Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + Undersøkelse: 1.7.1991 AL, SS Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) +++ Vernestatus: Naturreservat fra 28.3.1980 Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) + Verdi: 2 Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + Strandkvann-s (Angelica litoralis-s) + 1) Beliggenhet og utforming Saltstarr-s (Caricetum vacillans) + Lyngholmen ligger 3 km vest for Flekkerøy, ved utløpet av Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) + Vestergapet, den vestlige innseilingsleden til Kristiansand. Tangmelde-s (Atriplicetum latifolii) + Gåsemure-s (Potentilla anserina-s) + 2) Vegetasjon Strandberg + Strandbergene som omgir øya er stort sett uten høyerestående vegetasjon, men er kledd med lavarter. Utenom de allesteds- 2b) Sonering nærværende strandartene merket vi oss bl.a. vanlig eggeflekklav Saltsiv-s > halofile rødsvingel-s > strandkvann-s (Candelariella vitellina), Lecanora intricata, skålskjærgårdslav (Parmelia pulla) og blærelav (Umbilicaria pustulata), som alle er 2c) Dynamikk mer eller mindre ornitokoprofile. Det finnes kun få skudd av takrør (Phragmites australis), men arten bør følges nøye for å se om den ekspanderer. Det meste av øya er i dag dominert av gammel hei. Den viktig-

50 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

ste arten her er einer(Juniperus communis),men i tillegg finnes høyereliggende partier er dominert av hei. Flere steder er øya røsslyng(Calluna vulgaris),smyle(Deschampsia flexuosa),sissel- gjennomskåret av dype sprekker som gjør den vanskelig fram- rot (Polypodium vulgare),strancIsmelle(Silene maritima),finn- kommelig. Sprekkene har en høyere luftfuktighet enn resten av skjegg(Nardus stricta)og krekling(Empetrum nigrum)m.fl. øya, og her finner vi hygrofile planter. Bregnene som vokser her er store og velutviklede. De vanligste artene i heiene er einer 3) Flora (Juniperus communis),smyle(Deschampsia flexuosa),røsslyng Strandfloraen er sammensatt av arter som er typisk for strand- (Calluna vulgaris), engkvein (Agrostis capillaris), vivendel berg og fuglegjøcIslede lokaliteter. På strandbergene finner vi (Lonicera peridymenum),krekling(Empetrum nigrum)og teppe- arter som fjærekoll(Armeria maritima),kystbergknapp(Sedum rot (Potentilla erecta).På berg og skrinn jord finnes rosenrot anglicum)og strandsmelle(Silene maritima).På sterkt fuglegjød- (Sedum rosea)og dvergsmyle(Aira praecox).1 storsteinet ur vok- slede steder vokser kildeurt(Montia fontana), engsyre(Rumex ser strandkjeks(Ligusticum scoticum),krushøymole(Rumex cris- acetosa)og vassarve(Stellaria media).Fuglegjødselen gjør at en- pus)og vassarve(Stellaria media). kelte arter blir uvanlig høyvokste. Kildeurt, som gjerne er 3-5 cm høy, er f.eks. 10 cm høy. I sprekker og ur finner vi strandkvann Øya er en del av Songvår, Hellersøy og Klubbøya sjøfuglreservat, (Angelica archangelicassp.litoralis),strandkjeks(Ligusticum sco- men det var lite sjøfugl på Songvår under vårt besøk i juli 1991. ticum)og skjoldbærer(Scutellaria galericulata). Den langt komne gjengroingen med einer og andre busker gjør også øya lite egnet for sjøfugler i dag. Øya har en helt annen 4) Påvirkninger og inngrep vegetasjonsstruktur enn naboøya Hellersøy (se foran), og har Vi observerte ingen sauer under vårt besøk, men det lå saueskitmer til felles med Lyngholmen (se denne). For å forbedre øyas over alt. egenskaper som hekkelokalitet for sjøfugl, må en sette inn samme type skjøtsel som er anbefalt for Lyngholmen. Sett på bak- 5) Verdivurdering grunn av at naboøya Hellersøy i dag har en viktigere funksjon Som botanisk område har Lyngholmen i dag liten verdi. som hekkelokalitet for sjøfugl enn Songvår, er det kanskje rikti- Verneverdien kan imidlertid økes dersom det settes inn skjøt- gere å prioritere opprettholdelsen av den åpne vegetasjons- selstiltak (se under). strukturen på Hellersøy, framfor en mer omfattende restaure- ring av Songvår. 6) Andre, ikke-botaniske verdier Lyngholmen har vært fredet som sjøfuglreservat siden 1980. Avgrensningen av det nåværende verneområdet på Songvår er merkelig, da en mindre halvøy i nord ikke er inkludert i verne- 7) Skjøtsel området. Denne halvøya er kanskje ikke så interessant for fugle- Store deler av øya er overgrodd av einer. Denne har liten beite- livsinteressene, men den utgjør en naturlig del av helheten i verdi, og skaper dessuten vansker for fuglene når de skal finne landskaps- og vegetasjonsbildet, og den bør derfor inkluderes i seg egnede hekkesteder. Måkene har i dag reirene på det som verneområdet. At hele øya, ikke bare 90 % av den, har verne- ennå er igjen av åpne rygger, men om framrykkingen av einer status vil trolig også være mer rasjonelt i forhold til oppsyn og får fortsette, vil fuglene til slutt ha vansker med å finne passen- forvaltning. de reirplasser. Ved å svi av eineren og få inn flere sauer vil vegetasjonen utvikles mot gras- og urtedominerte enger (av lignende type som er omtalt fra Hellersøy, 7,5 km lenger sørvest). Søgne, Torvefjorden, Eik Kart: 1511 111(Kristiansand) UTM: MK 285 383 Søgne, Songvår Undersøkelse: 10.6.1991 OP, KR Kart: 1511111 (Kristiansand) Verdi: 4 UTM: MK 298 320 Undersøkelse: 1.7.1991 AL, SS 1) Beliggenhet og utforming Vernestatus: Del av naturreservat fra 28.3.1980 Lokaliteten ligger ved Lundeelvas utløp(figur 18). I bakkant Verdi: 3 (nordøst) grenser lokaliteten til en svartorstrandskog, i sørøst til en lekeplass og rasteplass og i nord til en bekk. Substratet be- Songvår ligger like nord for lokaliteten Hellersøy (se foran), 6 kmstår av finmateriale. rett sør for Høllen. Bratte strandberg omkranser øya, mens de

51 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

ninaforskningsrapport 059

28/52 \-): Havstarr-s (Caricetum paleacea) +++ "."•• = Mjødurt-s(Filipendula ulmaria-s) ++ 3å åker A Halofile rødsvingel-s(Festuca rubra-s) + . ... • Saltstarr-s (Caricetum vacillans) + 28rii 28 28/12 Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) + G.• ••ç\f Strandkvann-s(Angelica litoralis-s)+ Eik = A 213/6 fl 0 • ...... 2c) Dynamikk Det ser ut som om strandeng-arealene er under gjengroing av . H takrør (Phragmites australis).

2d) Representativitet = A ' Strandsumpvegetasjonen er bra utviklet, i mindre grad gjelder ' det strandeng og tangvollvegetasjonen. s'\ o•S A \ • =A 5) Verneverdi Forekomsten av spiss-siv er meget interessant. Havstrand- Torvesåhde vegetasjonen er bra utviklet. Lokaliteten har regional verneverdi.

7) Skjøtsel Skjøtseltiltak bør iverksettes for å hindre videre gjengroing med Rauskjær t takrør (Phragmites australis),og det bør settes en stopper for dumping av avfall. Spesielt viktig er det å ivareta spiss-sivets vok- sestedskrav. 100 200 m 8) Litteratur Halvorsen (1980), Høiland & Pedersen (1990).

Figur 18 Avgrensningen av det verneverdige området ved Torvefjorden, 4.1.7 Kristiansand Eik. - Limits of the area at Torvefjorden, Eik that is judged worthy of being protected. Kristiansand grenser i vest til Søgne, i øst til Lillesand i Aust- Agder. Kommunens samlede areal er 276 km2, og kystlinjas lengde er 239 km, hvorav 126 er knyttet til øyer. Den største av 2) Vegetasjon disse er Flekkerøya. Topografisk er kommunen delt i en vestlig Vegetasjonstypene er strandsump, strandeng og tangvoll. og en østlig del, ved at Topdalsfjorden skjærer seg inn i landet Strandsump er den dominerende typen. øst for Kristiansand sentrum. Ved utløpet av Topdalselva ligger Hamresanden, bygget opp av elvetransportert materiale, vesent- 2a) Vegetasjonstyper lig sand. Hamresanden utgjør et særpreget naturmiljø med en Halofile takrør-s(Phragmites australis-s) +++ særpreget strandvegetasjon. Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) +++

52 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

Fridtz (1904) oppgir at G.C. Oeder, utgiveren av Flora Danica, botaniserte i Kristiansand i 1757, men vi vet lite om det botaniske utbyt- tet av denne reisen. Nok en dansk naturforsker, O.F. Müller, oppholdt seg i Kristiansand i sju dager i august 1775 (M011er 1778). Ove Dahl (1894) har gjort kjent Hans Engelharts to fortegnelser over planter fra Kristiansands-distriktet fra 1811 og 1819. Engelharts brev til J.W. Hornemann (Engelhart 1808) er gjengitt av Dahl (1894). Engelhart fant bl.a. stivt havfrugras (Najas marina) i Randesund (Homemann 1821, Blytt 1861-76). Engelharts elev og medarbeider Tobias Klungeland har også betydd mye for utforskingen av floraen i Kristiansand (Nuland 1981). M.N. Blytt besøkte Kristiansand i 1826 (Blytt 1829), men det er ikke mye å finne om floraen fra denne delen av reisen hans: "Ved Christiansand havde den stærke Sommerhede tilintetgjort næsten ethvert Spor af Vegetation." 11833 besøkte Blytt på nytt Kristiansand (Blytt 1836), men heller ikke denne gang nevner han mye om strandplanter. Om kystbergknapp sier han: "Sedum anglicum, som er saa almindelig paa Vestkysten, fandt jeg ved Christiansand i skjønneste Flor, paa Strandklipperne." Av andre strandplanter nevner han bare sand- 0 25 km starr (Carex arenaria). Det samme året besøkte også zoologen H. Rasch og hans følgesvenn Chr. Platou Kristiansand (Rasch 1836), og de var bl.a. i land på Oksøy, hvor de fant rosenrot (Sedum ro- Figur 19 sea), som er en karakteristisk plante på fuglegjødslede steder i Undersøkte havstrandlokaliteter i Kristiansand. - Investigated skjærgården, men ellers er det lite de nevner om planteveksten. seashore sites in Kristiansand.

1 Fridtz store avhandling finner vi mange opplysninger om floraen i Kristiansand (Fridtz 1904), og han angir flere interessante strandplanter, f.eks. prikkstarr (Carex punctata), skaftevjeblom (Elatine Kristiansand, Dvergsnes, Børresvåg hexandra), korsevjeblom (E. hydropiper) og stivt havfrugras (Najas Kart: 1511 111 (Kristiansand) marina). Vel 100 år etter Blytts første tur besøkte en gruppe dan- UTM: MK 450 432 ske botanikere Kristiansand (Jørgensen 1931). Et glimt av ballast- Undersøkelse: 11.6.1991 OP, KR floraen i Kristiansand er presentert av Ouren (1977). Et viktig ar- Verdi: 4 beid som kaster lys over strandkrattenes økologi og artssammensetning er Damsgaards undersøkelser på Flekkerøy (Damsgaard 1) Beliggenhet og utforming 1984). Utt om Flekkerøys flora får vi også vite gjennom Wittrock Lokaliteten ligger beskyttet til innerst i Børresvåg. Vågen er (1868). Åsen (1985a, b) har sammenfattet viktige trekk ved flora- sterkt avsnørt og har forbindelse mot sjøen i øst via et langsmalt en i Randesund. Han viser her at strandkål (Crambe maritima) er sund (figur 20). Strandvegetasjonen danner en smal bord rundt innvandret til Agder etter hundreårsskiftet. bukta, der bredden varierer fra 1-2 m til 10-15 m. Lokaliteten grenser til svartorstrandskog, eikeskog og vei. Substratet består Lokalitetsoversikt Kristiansand Verneverdi av finmateriale. Jf. figur 19. 2) Vegetasjon Dvergsnes, Børresvåg 4 Vegetasjonstypene er undervannseng, strandsump, strandeng Fidje 3 og tangvoll. Gåseholmen 3 Hamresanden, Fugleøya 4 2a) Vegetasjonstyper Kjosbukta 3 (NR) Ålegras-s (Zosteretum marinae) + Oksøy 3 (NR) Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ Skjede 3 (NR) Saltsiv-s (Juncetum gerardii) +

53 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

ca. 50 skudd sør i bukta (i overgangenmellom øvre geolittoral H og epilittoral sone). Haveid t'd ' /1 96/14.. 4) Påvirkningerog inngrep Det dumpes trær og kvist i stranda, og veikantvegetasjonener

Børressi utsatt for kantslått. I nærhetenav bolighuset i nord brennesde- ler av strandsonen.

5) Verneverdi Strandarealeneer små og vegetasjonen ikke spesielt variert, 96/9 Q--- ol:B men på Børresvåg-lokalitetenhar trolig sumpdylle en av sine olH 11,5? I B mest livskraftige populasjoner i Norge (jf. Høiland & Pedersen 6/, :!9 5 1990). Lokalitetenhar regionalverneverdi.

96/11 9671/ 8) Litteratur V 0°.erk) / on . 0 100 200 mtd4 Lid (1957), Wischmann (1967), Økland et al. (1985), Åsen t=i=k=1=1 (1985), Høiland& Pedersen(1990).

Figur 20 Avgrensningenav det vemeverdigeområdet ved Børresvåg.- Kristiansand,Fidje Limits of the area at Børresvågthat is judged worthy of being Kart: 1511111(Kristiansand) protected. UTM: MK 462 437 Undersøkelse:11.6.1991 OP, KR Verdi: 3

Halofile rødsvingel-s(Festucarubra-s) +++ 1) Beliggenhetog utforming Fjæresivaks-s(Eleocharietum uniglumis) + Lokaliteten ligger beskyttet til og størrelsener på ca. 1000 m2 Sumpdylle-s(Sonchuspalustris-s) (figur 21). Stranda ligger inneklemt mellom vei, bebyggelseog Tangmelde-s(Atriplicetum latifolii) + en småbåthavn.Substratet består av berg og finmateriale. Halofile kveke-s(Agropyretum repentis-maritimae) + Mjødurt-s(Filipendulaulmaria-s) + 2) Vegetasjon Vegetasjonstypeneer strandsump, strandeng og strandberg. 2b) Sonering Mestepartenav arealet utgjøresav strandengsom er i ferd med Ålegras-s> havsivaks-s> tangmelde-s > saltsiv/krypkvein-s> å gro igjen med takrør. A/B A) fjæresivaks-s> halofile rødsvingel-s> sumpdylle-s> svartorstrandskog 2a) Vegetasjonstyper B) Halofilemjødurt-s > svartorstrandskog Havsivaks-s(Scirpetum maritimae) + Halofile takrør-s(Phragmitesaustralis-s) +++ 2d) Representativitet Saltsiv-s(Juncetum gerardii) +++ Lokalitetenhar en rekke strandtyper, men variasjoneni vegeta- Fjæresivaks-s(Eleocharietum uniglumis) + sjonener ikke spesieltstor. Mjødurt-s(Filipendulaulmaria-s) + Strandberg+ 3) Flora Sumpdylle(Sonchuspalustris) finnes på lokaliteten. Dette er en 2c) Dynamikk art som regnessom sårbar (Økland et al. 1985), ettersom den Strandenga er tydelig i ferd med å gro igjen med takrør kun er kjent fra noen få forekomster i Vest-Agder.Populasjonen (Phragmitesaustralis). av sumpdyllei Børresvågvirker livskraftig med tre del-populasjoner (se Høiland & Pedersen1990). Vi talte henholdsvisca. 200 2d) Representativitet skudd ved huset nord i bukta, 13 skudd i veikant vest i bukta og Vegetasjonstypeneer lite variert.

54 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

8) Litteratur Blyttia 31: 63.

Kristiansand, Gåseholmen Kart: 1511111 (Kristiansand) / 7 UTM: MK 465 413 Undersøkelse: 2.7.1991 AL, KR, SS Vernestatus: Naturreservat fra 28.3.1980 Verdi: 3

1) Beliggenhet og utforming Gåseholmen ligger sør for Herøya, mellom Ledholmen og Slettholmen. Holmen er liten, ikke stort mer enn ca. 100 x 100 m. Høyeste punkt ligger 12 m o.h.

2) Vegetasjon Vegetasjonen er dominert av skrinne, lavkledde berg, men i søk- kene finnes et mer velutviklet jordsmonn, til dels med feit moldjord med stort innhold av godt omdannet organisk materiale. Englodnegras(Holcus lanatus)dominerer på den dypeste jorda, mens kystbergknapp(Sedum anglicum)rår grunnen på den skrinneste jorda(figur 22).Vegetasjonen bærer tydelig preg av å være fuglegjødslet. Et samfunn som alltid er knyttet til fugle- gjødsla steder er strandbalderbrå-s(Matricaria maritima-s),men Figur 21 også de andre vegetasjonstypene favoriseres av fuglegjødsling- Avgrensningen av det verneverdige området ved Fidje. - Limits en. På slike steder blir plantene større og frodigere enn vanlig. of the area at Fidje that is judged worthy of being protected. Mindre vanndammer med frodig fuktvegetasjon forekommer.

2a) Vegetasjonstyper 3) Flora Strandbalderbrå-s(Matricaria maritima-s) ++ Den sjeldne arten prikkstarr(Carex punctata)har vært kjent her- Kystbergknapp-s(Sedum anglicum-s) ++ ifra siden 1893, da Fridtz fant den (Herb. 0). Fidjekilen ble be- Halofile rødsvingel-s (Festucarubra-s) ++ søkt av Norsk botanisk forening, Sørlandsavd. i 1972 (se Blyttia Englodnegras-s(Holcus lanatus-s)++ 31: 63). Fra strandfloraen nevnes bl.a. tettstarr (Carexspicata). Sisselrot-s(Polypodium vulgare-s) + A. Landmark fant pusleblom(Centunculus minimus)her i 1907 (Herb. 0). 2b) Sonering Topografien er for oppbrutt til at det dannes klare soneringer. I 4) Påvirkninger og inngrep tillegg til avstand fra sjøen, er mektigheten av jordsmonnet den Lokaliteten bærer preg av nærhet til bebyggelsen og virksomhe-viktigste differensierende faktor for vegetasjonsutformingen. ten ved båthavna. 2c) Dynamikk 5) Verneverdi Svingninger i populasjonen av sjøfugl vil påvirke vegetasjonens Strandvegetasjonen er ikke spesielt variert, og gjengroingspro- sammensetning. Et ev. økende antall sjøfugler vil favorisere ut- sessen er langt fremskredet. Lokaliteten har lokal verneverdi. vikling av ornitokoprofile vegetasjonstyper, tilbakegang i sjøfugl- populasjonen vil medføre tettere grasmatter med mindre inn- 7) Skjøtsel slag av urter, mens det vil skje en forbusking om sjøfuglene For å hindre at lokaliteten utvikles til en ensformig og artsfattig skulle forsvinne helt. takrørsump, bør det settes i verk skjøtseltiltak.

55 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Figur 22 Strandberg dominert av kystbergknapp på Gåseholmen. Lenger øst blir denne kystarten sjeldnere. - Rocky shore dominated by Sedum anglicum. Further towards the east this oceanic species becomes rare.

2d) Representativitet 8) Litteratur Øya viser et fint eksempel på fuglegjødsla vegetasjon på Miljøverndepartementet (1979). Sørlandskysten.

3) Flora Kristiansand, Hamresanden, Fugløyna En art som ofte opptrer på fuglegjødslede lokaliteter i skjærgår- Kart: 1511111 (Kristiansand) den er lodnefaks (Bromus hordeaceus). I en liten dam vokser UTM: MK 454 506 sumpsivaks (Eleocharis palustris) og klourt (Lycopus europaeus). Undersøkelse: 6.7.1990 AL Verdi: 4 4) Påvirkninger og inngrep På nordsida av holmen ligger en liten hytte. 1) Beliggenhet og utforming Området er bygget opp av elvetransportert materiale, vesentlig 5) Verdivurdering grov sand, ved utløpet av Topdalselva. Området danner et nes, Lokaliteten er lokalt verneverdig, som typeeksempel på område og grenser mot sjø i nord, vest og sør (figur 23). I øst danner med fuglegjødslet vegetasjon. Øyas nåværende status som na- furuskog en naturlig avgrensing. I sør har vind og bølger lagt turreservat er en tilfredsstillende verneform for å ivareta de bo- sanden opp i en liten voll som beskytter områdene lenger bak. taniske kvalitetene på øya. Bak sandvollen er det utviklet en stor brakkvannssump, som fremdeles har kontakt med sjøen via en naturlig kanal. 6) Andre, ikke-botaniske verdier Området er vernet som sjøfuglreservat. Fuglefaunaen er beskre- 2) Vegetasjon vet av Miljøverndepartementet (1979). Området har en variert vegetasjon, med en kombinasjon av vegetasjonstyper som er uvanlig. I den tørre sandvollen vokser strandrug 7) Skjøtsel (Elymus arenarius), mens vi like innenfor, i strandsumpen, finner en Ingen spesiell skjøtsel er påkrevd (men se under dynamikk). ganske annen vegetasjon. Denne er dominert av planter som trives med høyt grunnvannsspeil. Vannstanden synes å være vekslende,

56 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

100 200 m Strandengene med saltsiv v\ (Juncus gerardii) og rustsivaks I I 1 I- I (Blysmus rufus)bukter seg langt inn i furuskogen, i partier uten 08f47 ' tresetting. Grensa mellom strand og skog er derfor ikke skarp. Strandengene er vekselvis dominert av saltsiv og rustsivaks, og strandrødtopp(Odontites litoralis)inngår som viktig i begge. 11e irun ç r 2a) Vegetasjonstyper 98/279 Halofile strandrug-s (Potentillo-Elymetum) ++ Saltsiv-s (Juncetum gerardii) ++ % v M Saltstarr-s (Caricetum vacillans) + Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++

..... el" . Halofile pollsivaks-s(Scirpus tabernaemontani-s) +++ Halofile takrør-s(Phragmites australis-s) ++

2b) Sonering Figur 23 I den tørre sanden utenfor strandsumpen er det bare strandrug Avgrensningen av det verneverdige området ved Hamresanden. (Elymus arenarius) - Limits of the area at Hamresanden that is judged worthy of som er samfunnsdannende, avløst av spredte furutrær. I strandsumpen bak den ytre sanddyna står grunnvan- being protected. net i dagen store deler av året. Miljøforholdene her er radikalt annerledes enn ellers i området. Vi finner her en sonering fra: ikke bare med tidevannsskiftninger, men også med nedbørsmeng- der og tørkeperioder. De våteste partiene er dominert av pollsivaksåpent vann > pollsivaks-s > saltsiv-s > svartorstrandskog > furu- (Scirpus tabemaemontan.Denne står som regel alene(figur 24), skog. Alternativt kan takrør (Phragmites australis) erstatte men blandes tre steder med hver for seg (Phragmitestakrør austra- pollsivaks(Scirpus tabernaemontani). lis), havstarr(Carex paleacea)eller havsivaks(Scirpus maritimus). Den siste er ikke vanlig, og finnes bare ett sted, nær skogen.

Figur 24 Strandsump dominert av pollsivaks ved Hamresanden. - Swamp dominated by Scirpus tabernaemontani at Hamresanden.

57 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

2c) Dynamikk 5) Verdivurdering Det største takrør-bestandet er relativt tørt, og det har derfor stortKombinasjonen av tørr sandstrand og fuktig strandsump gjør innslag av strandengarter (som strandrødtopp, rustsivaks, strand-området spesielt. Størrelsen på strandsumpen gjør den regionalt kryp og strandkjempe). Normalt ville en slik artskombinasjon indi-verneverdig, da vi her finner en av Sørlandets største pollsivaks- kere at takrør fortrenger strandengartene, men det er mulig at forekomster. Selv om den er hardt presset fra alle kanter er den den sterkt vekslende vannstanden i dette området gjør at takrør ennå fullt ut intakt (folk holder seg stort sett borte fra de våteste og strandengartene holder hverandre i sjakk. Under feltarbeidet ipartiene med sumppreg). juli 1990 var det ingen fertile skudd av takrør å se, og om dette er uttrykk for en mer eller mindre permanent tilstand, tilsier det at 6) Andre, ikke-botaniske verdier takrør ikke er så aggressiv som den ellers kan være. Friluftslivsinteresser: soling og bading.

2d) Representativitet 7) Skjøtsel Kombinasjonen av tørr sandvegetasjon med strandrug og fuktig Såvel naturvern- som friluftslivsinteressene vil være tjent med ef- strandsump, bl.a. med pollsivaks gjør området verneverdig. fektive sperringer for motorisert ferdsel. Konflikt mellom natur- Strandengene er også velutviklede, og spesielt er det at disse vern og friluftslivsinteresser vil bli forsterket om strandforbyg- opptrer i mosaikk med furuskog. Innslag av sjeldne arter som ningen fortsetter. Men om området får forbli noenlunde intakt strandrødtopp (Odontites litoralis) forsterker verneverdien. som naturområde, kan flerbruk la seg realisere. Området er artsrikt, størrelsen tatt i betraktning. Under feltarbeidet ble det registrert 84 arter, som er mye i lys av at de stort 8) Litteratur sett fordeler seg på fire viktige vegetasjonstyper (sandstrand, Gautestad (1989). strandeng, strandsump og strandnær furuskog).

3) Flora Kristiansand, Kjosbukta Den dominerende vegetasjonstypen er brakkvannssump, og flo-Kart: 1511111 (Kristiansand) raens sammensetning gjenspeiler naturlig nok det. Den tallmes-UTM: MK 386 420 sig og arealmessig viktigste arten er pollsivaks(Scirpus tabernae- Undersøkelse: 6.7.1990 AL montani). Delvis sammen med denne, eller i utkanten av dens Vernestatus: Naturreservat fra 10.11.1988 populasjoner kan vi finne sumpplanter som saltstarr(Carex vacil- Verdi: 3 lans), havsivaks(Scirpus maritimus)og fjæresivaks(Eleocharis uniglumis).I utkanten av sumpen, i overgangen mot skogen, 1) Beliggenhet og utforming finner vi små strandenger. Her inngår bl.a. grisnestarr(Carex dis- Kjosbukta ligger i dag inneklemt mellom riksvei 456 og bolig- tans), småsivaks (Eleocharis quinqueflora), strandrødtopp områder i utkanten av Kristiansand. Omgivelsene har utviklet (Odontites litoralis) og saltbendel (Spergularia marina). seg fra å være bygd til å bli by- og boligområde. Men det drives Tusengyllen(Centaurium littorale)er samlet her flere ganger ennå jordbruk i området, og også strandenga bærer i stor grad mellom 1909-79 (Herb. 0). På sandig og noe tørrere substrat preg av å være et kulturlandskap. vokser sandstarr(Carex arenaria),blåmunke(Jasione montana) og strandkjeks(Ligusticum scoticum). 2) Vegetasjon Vegetasjonen er dominert av sterkt beitepåvirka strandeng og 4) Påvirkninger og inngrep tette, delvis ubeita strandsumper. I overgangen mellom strand- I den østlige delen er sandvollen forsterket av murblokker som enga og treklynger av lønn (Acer platanoides), lind (Tilia parkvesenet har lagt ut, muligens for å dempe erosjon. Over ut- cordata),selje(Salk caprea)og svartor(Alnus glutinosa)er fred- løpet går en bro, og muren har så langt ikke forstyrret utskif- løs (Lysimachia vulgaris)tallrik. Det er i dag mindre variasjon i tingen av vann fra brakkvannssumpen. Det største problemet i strandvegetasjonen enn forventet, noe som skyldes lang tids området, er slitasje av såvel gående som fra motorisert ferdsel. beiting og gjødsling. For å bringe variasjonen i den naturlige ve- Når det er biler innenfor området, pleier disse å parkere ved getasjonen opp mot et mer normalt nivå, må det gjøres en- "veien" som går mot neset. Men under langvarig tørke kjører dringer i dagens skjøtsel (se punkt 7). enkelte av bilistene ut i selve sumpen og gjør slik stor skade på vegetasjonen. Hjulspor under vann skjuler lite av hva som fra fid2a) Vegetasjonstyper til annen foregår. Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++

58 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Halofile takrør-s(Phragmites australis-s) ++ her opptrer den subdominant i et bredt belte i hele den breie Beitet strandeng +++ geolittoralen og indikerer at nitrogen er til stede i overflod. Flere kloakkledninger munner ut i bukta. 2c) Dynamikk Vegetasjonen i Kjosbukta har trolig undergått store forandringer Ifølge grunneieren har strandenga vært beitet siden 1920. Det i dette århundret, og disse forandringene skyldes hovedsakelig er vanskelig å få eksakte tall for hvor mange beitedyr som har varierende beitepress og bruk av gjødsel. Et fotografi fra brukt strandenga så langt tilbake i tid, men det har vært innslag Kjosbukta tatt i august 1938 viser at mye av området da var do- av både sau og storfe. Rolf Nordhagen botaniserte i Kjosbukta i minert av høyvokst strandsump med takrør (Phragmites 1938, og av hans dagboksnotater går det fram at strandsum- australis)og havsivaks(Scirpus maritimus)(Nordhagen 1943). pens innerste del da var både slått og beitet. Fylkesmannen i Dette står i sterk kontrast til dagens kortklipte, artsfattige og Vest-Agder (1981) oppgir at området ble beitet av sauer. De sis- beitepregede vegetasjon. De indre deler av strandområdet var te 20 år skal det likevel ha vært hovedvekt av storfe. beitet også i 1938, men beitepresset må ha vært betydelig mindre enn i dag. Nordhagens vegetasjonsanalyser (upubliserte Fra Landbrukskontoret i Kristiansand og Vennesla (ved fagkon- dagboksnotater) viser også en mer variert strandvegetasjon ennsulent Lena Ringsbu) har vi fått opplyst at strandenga ikke ble det vi finner i dag. I tillegg til bestander dominert av takrør og beitet i perioden 1986-89. Beitet ble tatt opp igjen i 1989, og havsivaks beskriver han en normalt variert strandengvegetasjonfram til 1993 har 16-20 storfe (NRF) beitet på strandenga, og langs sjø - land-gradienten. I den ytre delen av strandenga fant dette har ført til sterkt overbeite. Beitingen foregår i to perioder. han dominans av fjæresauløk(Triglochin maritimum),sammen Første periode er fra 17. mai og 3 uker framover, andre periode med andre sterkt salttålende arter som salturt(Salicomia euro- er fra andre uke i august og 2 uker framover. Til sammen blir paea),fjæresaltgras(Puccinellia maritima)o.a. Et dominerende strandenga beitet i 5 uker i året. innslag synes å være saltsiv-s (Juncetum gerardii) med mye strandkjempe(Plantago maritima), fjæresauløk og strandkryp Da vi gjorde våre undersøkelser i 1990, var den indre delen av (Glaux mantima).I den indre delen av soneringen fant han et bukta sterkt beita av kalver. Beitingen går hardt ut over både samfunn dominert av duskstarr(Carex disticha).Det moderate takrør (Phragmites australis)og havsivaks(Scirpus maritimus), beitepresset som synes å ha vært i Kjosbukta i 1938 muliggjordesom begge beites kraftig. I øvre geolittoral er lyssiv(Juncus effu- utviklingen av en mye mer variert vegetasjon med flere vegeta- sus)vanlig, men denne beites i mindre grad (og kun øvre del av sjonstyper og større artsmangfold enn det vi finner i dagens skuddene). Den mekaniske slitasjen fra beitedyra er også mar- sterkt beitepåvirkede landskap. Det vegetasjonsbildet vi finner i kant, og har skapt et oppsprukket plantedekke med tuer omgitt dag er etablert som en tilpasning til dagens bruk (se påvirkning- av nakne gjørmehull. er og inngrep), men en mer variert og artsrik vegetasjon kan igjen utvikles om beitepress og gjødselspraksis blir forandret (seStrandenga skal ha vært gjødslet siden 1920-årene, men type skjøtsel). og mengde vet vi lite om. De siste årene (1989-93) har strandenga blitt gjødslet med kunstgjødsel (NKP) i slutten av april. 2d) Representativitet Mengden har vært ca. 60 kg/daa. I midten av juni er det spredd På grunn av sterkt beitepress har området liten variasjon i vege-ca. 50 kg kalksalpeter pr. dekar. tasjonstyper. Sterkt beitepåvirkede strandenger veksler med strandsump. 5) Verdivurdering Sterkt beitepress og gjødsling gjør at variasjonen i arter og vege- 3) Flora tasjonstyper er liten. Området er i dag ikke fullt ut intakt som Floraen er fattig på arter, men den sjeldne arten strandrødtopp marin våtmark. Den nåværende avgrensningen av naturreserva- (Odontites litoratis)erkjent herifra (Lie & Ovesen 1993). tet fanger også inn de botaniske kvalitetene knyttet til strandsonen. 4) Påvirkninger og inngrep 6) Andre, ikke-botaniske verdier En gammel steinfylling på tvers av strandenga har skapt et Området er fredet som våtmark (naturreservat). Området har skarpt skille mellom det grunne, åpne vannet på utsida, og den verdi som beiteland. lukka, beita strandenga på innsida. Store mengder grønnalger i sjøen markerer kraftig, lokal forurensning. Tangmelde(Atnplex 7) Skjøtsel prostrata) er på strandenger vanligvis knyttet til driftlinja, men For at området skal ta seg opp igjen som et intakt og levende

59 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 naturområde, er det behov for en grundig kloakksanering. Om 1) Beliggenhet og utforming vegetasjonen i strandenga skal bli mer sammenhengende, må Oksøy ligger 1-2 km øst for Flekkerøy og markerer innseilingen beitepresset dempes vesentlig, men ikke fjernes helt, da et mo- (hovedleia) til Kristiansand. De få husene som finnes på øya er derat beitepress er gunstig for å utvikle et variert plantedekke. knyttet til driften av fyret. De høyeste punktene på øya ligger Undersøkelser har vist at et moderat beitepress på strandenger 12-13 m o.h. En halvøy strekker seg parallelt med Oksøyholmen tilsvarer 1-1,5 storfe pr. hektar i en beitesesong som er 130-140 i nordvest. På øst- og sørsiden finnes littoralbassenger i strand- dager (for en oversikt se kap. 3.1 og Lundberg & Rydgren klippene. 1994). Det beitede areal i Kjosbukta er 8-9 dekar, og beitese- songen pr. år er til sammen ca. 35 dager. Om vi rekner 1,5 stor- 2) Vegeta sjon fe pr. hektar, vil et moderat beitepress her tilsi 5 storfe (mens Langs sjølinja dominerer lavkledde berg, i viker finnes små grus- det de siste årene har vært 16-20). En halvering av dagens bei- og steinstrender med driftvoll-vegetasjon, mens det indre av eiya tepress (til 8-10 storfe pr. sesong) vil være mer enn det som er er en veksling mellom knauser, graskledde partier og lyngmark. ønskelig for å ivareta naturverninteressene, men det vil likevel være bedre enn dagens altfor høye beitepress. Vi vil derfor an- 2a) Vegetasjonstyper befale en halvering av dagens beitepress. Stornesle-s(Urtica dioica-s) ++ Strandkvann-s(Angelica Iitoralis-s) ++ Fylkesmannen i Vest-Agder (1981) oppgir at takrør blir slått for Halofile strandrug-s (Potentillo-Elymetum) ++ å holde beitekvaliteten ved like. Dette vil være positivt for å hin- Fredløs-s(Lysimachia vulgaris-s) + dre at denne aggressive arten spre seg videre, men det virket Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + som om slåtten ikke lenger pågikk i 1990. Om mulig bør grunn- Kystbergknapp-s(Sedum anglicum-s) ++ eieren oppmuntres til å fortsette med slått og bruk av beitedyr på takrør. For å øke beitepotensialet i området, er det nødven- 2c) Dynamikk dig å kanalisere beitingen mot takrør-bestandene. Ved å gjerde Einer(Juniperus communis)og røsslyng(Calluna vulgaris)blir av- inn deler av området og la dyrene beite der det er takrør, vil bei- svidd av fuglegjødsel, og i sjøfuglkolonien på nordsida domine- tearealet etter hvert utvides og området kan tåle flere beitedyr rer derfor gras framfor heivegetasjon som ellers ville utvikles. enn det som er ønskelig ut fra naturvernhensyn i dag. Dette vil Dette skaper større variasjon i vegetasjonstypene på øya. være en utvikling som også grunneieren vil være tjent med. 3) Flora Gjødsling av strandenga med bruk av naturgjødsel (utover det På strandberg og knauser finner vi strandløk(Allium vineale), som følger med beitedyra) vil kunne øke planteproduksjonen knortestarr(Carex otrubae)og sylarve(Sagina subulata).I et fuk- noe, mens det har vist seg at bruk av kunstgjødsel vil ha liten tig parti nordøst for fyret vokser melkerot (Peucedanum virkning for å øke planteproduksjonen på strandenger (kap. palustre) og vass-slirekne(Polygonum amphibium).I lyngheia 3.3). Derimot vil gjødslingen (tilført naturgjødsel og kunstgjød- inngår orkideen vanlig nattfiol(Platanthera bifolia).Den sterkt sel) påvirke artssammensetningen av plantedekket, ved at de sørlige og varmekjære arten prikkstarr(Carex punctata)ble fun- stedegne, naturlige artene fortrenges av kulturplanter. Dermed net på Oksøy i 1977 (KMN). Malurt(Artemisia absinthium)har undergraves et av de viktigste formålene med vern, og konklu- sin eneste kjente lokalitet i Kristiansand på øya (KMN). sjonen er at bruk av gjødsel er uforenelig med å opprettholde Kjosbukta som en strandeng. 5) Verdivurdering Vegetasjonen på øya er representativ for småøyer i skjærgården, 8) Litteratur og de botaniske forekomstene knyttet til havstrand er av lokal Fylkesmannen i Vest-Agder (1981), Lie & Ovesen (1993). verdi.

6) Andre, ikke-botaniske verdier Kristiansand, Oksøy En sjøruglkoloni, hovedsakelig med fiskemåke og gråmåke, fin- Kart: 1511111 (Kristiansand) nes i den nordre delen av øya. Området ble vernet som sjerfugl- UTM: MK 443 375 reservat i 1980. Undersøkelse: 2.7.1991 AL, KR, SS Vernestatus: Sjøfuglreservat fra 28.3.1980 8) Litteratur Verdi: 3 Miljøverndepartementet (1979).

60 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

ninaforskningsrapport 059

Kristiansand, Skjede (Lamium album), tungras (Polygonum aviculare), høymole (Rumex Kart: 1511 Ill (Kristiansand) longifolius), bitterbergknapp (Sedum acre), smørbukk (S. telephi- UTM: MK 419 408 um) åkersvineblom (Senecio vulgaris) og stornesle (Urtica dioica). Undersøkelse: 1.7.1991 AL, SS Grønnalgen måkeskitgrønske (Prasiola stipitata) forekommer i sto- Vernestatus: Sjøfuglreservat fra 28.3.1980 re mengder. Verdi: 3 5) Verdivurdering 1) Beliggenhet og utforming Holmen er lokalt verneverdig, som typeeksempel på fuglegjøds- øya ligger i leia mellom Kristiansand og Flekkerøy. Strand- let vegetasjon i den sørlandske skjærgården. Dens status som bergene er bratte, og det finnes ingen naturlig havn eller land- naturreservat gjør at de botaniske kvalitetene er godt ivaretatt. ingssted for småbåter. Høyeste punkt ligger bare 6,5 m o.h., og hele øya er utsatt for bølgeslag og saltsprut. 6) Andre, ikke-botaniske verdier Holmen er hekkelokalitet for fiskemåke og makrellterne (Miljø- 2) Vegetasjon verndepartementet 1979). Nakne lavkledde berg dominerer, mens høyerestående vegetasjon er spredt i adskilte klynger der som regel en art er domine- 7) Skjøtsel rende. Det er sparsomt med løsmasser, men noe moldjord er et- Ingen spesielle tiltak er nødvendig. ter hvert bygd opp som et resultat av tilført fuglegjødsel og plantevekst. 8) Litteratur Miljøverndepartementet (1979). 2a) Vegetasjonstyper Strandbalderbrå-s (Matricaria maritima-s) ++ 4.2 Aust-Agder 2b) Sonering På grunn av sterk grad av vind- og bølgeslagseksponering finnes 4.21 Lillesand lavarter som vanligvis inngår i klare soneringer spredt over hele øya. Heller ikke den høyerestående vegetasjonen inngår i klare Lillesand grenser i vest til Kristiansand i Vest-Agder og i øst til soneringer, men er spredt til de få stedene det er mulig å finne Grimstad. Kommunens samlede areal er 185 km2, og kystlinjas rotfeste. lengde er 327 km, hvorav 200 km er knyttet til øyene. Lillesand har Sørlandets desidert lengste kystlinje, og som vi ser skyldes 2c) Dynamikk dette i stor grad de tallrike øyene i skjærgården. Målt i antall Artssammensetningen er i overveiende grad bestemt av fore- øyer, 420, har Lillesand den største skjærgården på Sørlandet. komsten av sjøfugl. Så lenge fuglebestanden er noenlunde kon- Gjennom skjærgården går den velkjente Blindleia. Den største stant, vil floraen ikke endre seg vesentlig. av øyene er Justøy. Bergrunnen er en del av grunnfjellet.

2d) Representativitet På sin reise sommeren 1826 oppholdt M.N. Blytt seg et par da- Flora og vegetasjon er karakteristisk for fuglegjødsla lokaliteter ger i Lillesand, hvor han registrerte 350 karplanter (Blytt 1829). på Sørla ndskysten. Av strandplanter nevner han salturt (Salicornia europaea) og sandstarr (Carex arenaria). Som en del av en reise i Sør-Norge 3) Flora besøkte også de svenske botanikerne Ahnfelt & lindblom Den kraftige fuglegjødslen gjør at det bare vokser nitrofile arter (1827) Lillesand det samme året. Ballastplanter i Lillesand er om- på øya, da den sterke fuglegjødslen virker ekskluderende på talt av Ouren (1972). mange høyerestående plantearter. Strandbalderbrå (Matricaria maritima), krushøymole (Rumex crispus) og engrapp (Poa pratensis) er de vanligste artene på holmen, men det finnes også uvanlig mye gjetertaske (Capsella bursa-pastoris). I tillegg finnes hunde- kjeks (Anthriscus sylvestris), tang melde (Atnplex prostrata), svine- melde (A. cf. patula), englodnegras (Holcus lanatus), dauvnesle

61 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Verneverdi 5. Lokalitetsoversikt Lillesand •‘. Jf. figur 25.

Bliksfjorden, Åmlandskilen 3 Dynge 2 Furuøya 3 Haukevik 2 Justøya, Saltvik 1 Kjøstveitkilen 3-4 Skottevik 2 Tingsaker Øreslandkilen 4 lillesand, Bliksfjorden, Åmlandskilen Kart: 1511 II (Høvåg) UTM: MK 540 464 Undersøkelse: 7.7.1990 AL 20 km Verdi: 3

1) Beliggenhet og utforming Figur 25 Det undersøkte området utgjør den innerste delen av Undersøkte havstrandlokaliteter i Lillesand. - Investigated seas- Åmlandskilen (figur 26), en sidegren av Bliksfjorden. Gården hore sites in Lillesand. Sævik ligger like sør for lokaliteten. Bukta er omsluttet av land- massiv på alle kanter, og den utgjør en av de mest beskyttede lokaliteter vi har undersøkt. Den danner likevel et vel avgrenset skog. I utkanten av denne, på bergene ned mot stranda, finner naturmiljø i forhold til skogog jordbruksområdene i henholds- vi varmekjære Iøvtrær som lind (Tilia cordata) og sommereik vis nord og sør. Et stykke inn i det skogkledde baklandet i vest (Quercus robur). Vivendel (Lonicera periclymenum) er også et går veien til Ulvøya og Skottevik. I nord og vest dominerer furu- karakteristisk innslag i kanten her.

89A ' ••• '•-•5;*: 0 -100 200 m Igustad ..4 ;._17.. t:2 041 24 '• 1 _ -

8 „.• / . ofi "0" Figur 26 'Kråke es • Avgrensningen av det verneverdi- • " e /. • -X-A • ge området ved Åmlandskilen. - • • • •".. Limits of the area at Åmlandskilen • : • ••••• that is judged worthy of being :Sæ ig -X4.4 o protected.

62 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

2) Vegetasjon 2c) Dynamikk Vegetasjonen er sammensatt av undervannseng, strandeng og Takrør (Phragmites australis) har invadert hele den sørlige delen strandsump, og den siste typen dekker de største arealene. Denav stranda, og er i ferd med å ekspandere videre nordover. I sørlige halvdelen av lokaliteten er dominert av takrør-s nord har det trolig skjedd en utvikling fra mer kortvokste strand- (Phragmites australis-s), mens den nordlige er mer variert. enger til høyvokste og mer artsfattige strandsumper. Strandengarealene er små. Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) står på gyngematter, og danner trolig et gjengroingsstadi- 3) Flora um fra en tidligere åpnere fase. I baklandet dominerer mjødurt-s Strandrødtopp (Odontites litoralis) finnes i tette bestander i de (Filipendula ulmaria-s), sefigur 27. små strandengarealene som er igjen.

2a) Vegetasjonstyper 4) Påvirkninger og inngrep Ålegras-s (Zosteretum marinae) ++ Lokaliteten er fri for tekniske inngrep. Fordi bukta er svært inne- Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) +++ stengt, blir utskiftingen av vann ikke særlig effektiv, og fore- Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) +++ komstene av grønnalger i overflatevannet er trolig mer et resul- Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + tat av de naturgitte forutsetningene enn av forurensning. Det er Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + i dag ingen spor av beite. Sør for bukta ligger en gjødslet mark, Duskstarr-s (Carex disticha-s) ++ og fra denne kommer det noe tilsig til takrør-sumpen og vågen. Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) ++ Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) ++ 5) Verdivurdering Normal variasjonsbredde og klare soneringer gjør at området 2b) Sonering vurderes som lokalt verneverdig. I den sørlige delen av stranda dekker takrør (Phragmites australis) hele området fra hydrolittoral til øvre geolittoral, hvor den grenser til dyrket mark. I nord finner vi denne soneringen: Ålegras-s > havsivaks-s > saltsiv-s > duskstarr-s > halofile mjød- urt-s > svartorstrandskog.

Figur 27 Åmlandskilen sett fra vest. Mjødurt dominerer i framgrunnen, i bak- grunnen skimtes høyvokste strandsumper. - Åmlandskilen seen from the west. Filipendula ulmaria domi- nates the foreground, maritime swamps can be seen in the back- ground.

63 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Lillesand,Dynge 0 100 200 m Kart: 1511 Il (Høvåg) r UTM: MK 560 440 Undersøkelse:7.7.1990 AL Verdi: 2

Den undersøktelokaliteten ligger eksponertmot sørøstog danner 2-3 viker mellom neset Dynge(trigonometrisk punkt 41 m o.h.) og Nattviktangen.I den aller vestligste(og minste)viken finnes en interessantog velutviklet rullesteinsvegetasjon,bl.a. med strandkål(Crambemaritima). 11990var det her 7 individer, hvorav 4 var i blomst. I knausenei baklandet finnes kratt og buskvegetasjonmed sommereik (Quercus robur) og osp (Populustremula), og i feltsjiktet inngår arter som skogkløver (Trifolium medium),gjeldkarve(Pimpinellasaxifraga) o.a. I de to østligstevikene er strandvegetasjonenlite utviklet. Vi kan opp- summereat områdethar liten variasjoni strandvegetasjonen,og det inneholderfå spesielt interessantearter. Verneverdiener derfor liten.

Lillesand,Furuøya Figur 28 Kart: 1511 li (Høvåg) Avgrensningen av det verneverdige området på Furuøya. - UTM: MK 582 489 Limits of the area at Furuøyathat is judged worthy of being Undersøkelse:2.7.1991 AL, KR,SS protected. Verdi: 3

1) Beliggenhetog utforming 3) Flora Det undersøkteområdet er et strandengkompleksi de sentrale I strandengeneinngår arter som grisnestarr(Carex distans), deler av den vestligedelen av Furuøya.Den nordligstedelen av knortestarr(C otrubae),strandrødtopp(Odontites litoralis),salt- området dekker den indre delen av Søylekilen(figur 28). De urt (Salicorniaeuropaea), havbendel(Spergulariamedia) og mu- høyereliggendedelene av strandengaer fastmark, mensde la- sekløver(Trifoliumdubium). vereliggendeer åpen leirstrand.Hele området er omgitt av furu- skogsom kler knauseneomkring. Strandengaer derfor godt be- 4) Påvirkn inger og inngrep skyttet. Strandengkompleksetbeites av stuter. Dette skaperenkelte steder mekaniskslitasje, særlig i overgangenhydrolittoral - nedre 2) Vegetasjon geolittoral, men den viktigstefunksjonen er likevelat beitingen Vegetasjonener sammensattav strandsump(i de våtestepartie- hindrer gjengroing.Om beitet tar slutt, vil særlig de høyerelig- ne) og strandeng.I de indre delene av strandengadominerer gende partienevokse igjen, og vegetasjonensåpne karaktervil høystauder. bli dempet(figur 29). Det økonomiskekartbladet oppgir deler av området somfulldyrket (figur 28). Opprinnelighar dette om- 2a) Vegetasjonstyper rådet trolig vært dekket av skog, men har i dag preg av strand- Havsivaks-s(Scirpetum maritimae) ++ eng (mer enn fulldyrket mark i tradisjonellforstand). Dette skyl- Fjæresaltgras-s(PuccineNietum maritimae) ++ des nok at det ligger så lavt at det i noen grad påvirkesav salt- Saltsiv-s(Juncetum gerardii) ++ vann. Halofilerødsvingel-s (Festucarubra-s) +++ Duskstarr-s(Carexdisticha-s) ++ 5) Verdivurdering Mjødurt-s(Filipendulaulmaria-s) ++ I dette områdetfinner vi et godt eksempelpå hvordanstrandve- getasjonener utvikletsom en tilpasningtil beite. Det er represen-

64 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaforskningsrapport 059

Figur 29 Feltet til venstre for gjerdet er bei- teC. mens området til høyre for gjerdet ikke lenger er beitet og er i ferd med å gro igjen til et høyere og tettere plantedekke. - The field to the left of the fenceis grazed by cattle. The field to the right of the fence is no longer grazed, and is about to be overgrown by a higher and more dense plant cover. tativt for sørlandske strandenger slik svært mange av dem en 2a) Vegetasjonstyper gang har sett ut Vegetasjonen er derfor typisk for beitepåvirkede Småhavgras-s (Ruppietum maritimae) +++ strandenger. Området har også en viss kulturhistorisk verdi (som Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ kulturlandskap), og vi vurderer området som lokalt verneverdig. Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++ Halofile takrør-s(Phragmites australis-s) ++ 7) Skjøtsel Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) + For å opprettholde dagens vegetasjonsstruktur er det en forut- Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + setning at beitepresset opprettholdes. Halofile rødsvingel-s(Festuca rubra-s) ++ Mjødurt-s(Filipendula ulmaria-s) ++

Lillesand, Haukevik 2b) Sonering Kart: 1511 II (Høvåg) Småhavgras-s > saltsiv-s > halofile rødsvingel-s > havstarr-s > UTM: MK 573 494 halofile mjødurt-s Undersøkelse: 3.7.1991 AL, KR, SS Verdi: 2 2c) Dynamikk Strandengene er under gjengroing. Mjødurt (Filipendula 1) Beliggenhet og utforming ulmaria)overtar på tidligere slått areal, mens takrør(Phragmites Ved Haukevikneset går det en sidearm fra Blindleia, og innerst i australis)overtar de halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s). denne langsmale vika ligger lokaliteten Haukevik. Vika er godt Mjødurt-fasen ser ut til å være et midlertidig gjengroingsstadi- beskyttet for vind, da den ligger som et søkk i landskapet, om- um før skogen kommer tilbake. gitt av bratte bergsider. Området er ellers dominert av furuskog. Ifølge en Iokalkjent, gammel kone var det fullt av "gras" ute i 2) Vegetasjon sundet for 25 år siden. Etter forklaringen å dømme oppfattet vi Vegetasjonen er en blanding av undervannsenger, små strand- dette som ålegras (Zostera marina),som det i 1991 bare var engfragmenter og strandsump. Den siste typen er dominerende noen få eksemplarer av. Vi vet ikke hva denne tilbakegangen i dag. kan skyldes.

65 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

3) Flora 1) Beliggenhet og utforming Tre svakt nordlige arter finnes på lokaliteten. Det er havstarr Kjøstveitkilen er en 1,5 km lang sidearm av 1sefjærfjorden, og (Carex paleacea),saltstarr(C. vacillans)og strandkjeks(Ligusticum det er den innerste delen av kilen som er undersøkt(figur 30). scoticum).Den svakt sørlige arten duskstarr(Carex disticha)finnes Denne delen av kilen er langgrunn, og lokaliteten er sterkt inne- i små mengder. sluttet og godt beskyttet. Kilen er omgitt av furuskog. Nær land er bunnen av kilen dekket av bladfall. Vannet i den innelukkede 4) Påvirkninger og inngrep bukta er stillestående, og sirkulasjonen mellom stråene, som Lokaliteten er i dag lite i bruk, og vegetasjonsutviklingen (gjen- står tett i tett, er liten. groingsprosessen) får gå sin gang. Mens det ble drevet aktivt jordbruk på Haukvik ble de indre delene av strandenga slått. 2) Vegetasjon Noen få, grunne grøfter finnes. Det ligger noen få hytter på Vegetasjonen består av undervannseng, strandsump og strand- begge sider av sundet, litt lenger ute, og noen av disse har små eng. Strandsumpene er dominerende og består av tre vegeta- trebrygger ved sjøen. sjonstyper som alle er velutviklede (figur 31). Havsivaks-s (Scirpetum maritimae), pollsivaks-s(Scirpus tabernaemontani-s) 5) Verdivurdering og halofile takrør-s(Phragmites australis-s)er best utviklet hver Liten vanasjon i vegetasjonstyper og fravær av plantegeografiskfor seg, men de tre artene som dominerer disse samfunnene interessante arter gjør at verneverdien blir liten. inngår også i blandingsbestander. De opptrer likevel ikke alle tre på en gang. Vi kan finne kombinasjonene takrør-havsivaks og takrør-pollsivaks. De tre vegetasjonstypene står på gynge- Lillesand, Justøya, Saltvik matter. Kart: 1511 11(Høvåg) UTM: MK 63 53 Skogen innenfor strandsumpen er en blanding av furu(Pinus Undersøkelse: 10.7.1990 AL sylvestris)og sommereik(Quercus robur),men den er iblandet Verdi: 1 osp (Populus tremula), ask (Fraxinus excelsior)og kirsebær (Prunus avium). I undervegetasjonen inngår varmekjære arter Saltvik er et opparbeidet friluftsområde på østsiden av Justøya. som blodstorkenebb (Geranium sanguineum) og skogkløver En parkeringsplass ligger et par hundre meter fra stranda, men (Trifolium medium). en smal, asfaltert vei går helt ned til stranda. Denne skal kun brukes av handikappede og til renovasjon og vedlikehold. Selve2a) Vegetasjonstyper stranda er en liten sandstrand, hvor det blir skylt opp noe tang Småhavgras-s (Ruppietun maritimae) Vevle (1987) og tare. Dette gir grunnlag for tangvollvegetasjon i øvre geolit- Halofile takrør-s(Phragmites austratis-s) +++ toral. Her finner vi tangmelde-s (Atriplicetum latifolii), strand- Halofile pollsivaks-s(Scirpus tabernaemontani-s) ++ melde-s (Atriplicetum littoralis) og strandarve-s(Honckenya pe- Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) +++ ploides-s).Det er sannsynlig at tangvollvegetasjonen ville vært Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) Vevle (1987) bedre utviklet om ikke stranda hadde vært tilrettelagt som fri- Saltsiv-s (Juncetum gerardii) Vevle (1987) luftsområde. Strandområdet er omgitt av furu- og eikeskog. De Grisnestarr-s(Carex distans-s)Vevle (1987) botaniske verneverdiene i området er små, og det er derfor ing- Mjødurt-s(Filipendula ulmaria-s)Vevle (1987) en konflikt mellom disse og friluftsinteressene. Et annet sted på Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) ++ Justøya vokser den sjeldne brakkvannsarten stivt havfrugras (Najas marina)(Blytt 1861-76, Wischmann 1974). 2b) Sonering Åpent vann > havsivaks-s > pollsivaks-s > Halofile mjødurt-s > svartorstrandskog. Lillesand, Kjøstveitkilen Kart: 1511 II(Høvåg) 2d) Representativitet UTM: MK 550, 497 Sumpvegetasjonen inneholder bare tre vegetasjonstyper, men Undersøkelse: 7.7.1990 AL alle disse er fint utviklet. Området er typisk for velutviklede Verdi: 3-4 strandsumper.

66 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Figur 30 Avgrensningen av det verneverdige området ved Kjøstveitkilen. - Limits of the area at Kjøstveitkilen that is judged worthy of being protected.

Figur 31 Velutviklet strandsump i Kjøstveit- kilen dominert av pollsivaks, havsivaks og takrør. - Luxorious maritime swamp at Kjøstveitkilen, dominated by Scirpus tabernaemontani, S. maritimusand Phragmites australis. Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

3) Flora 3) Flora Vevle (1987) oppgir den sjeldnearten dverggyllen (Centaurium En liten populasjonav salturt finnes på lokaliteten.Vevle (1987) pukhellum). omtalerden somfjæresalturt (Salicorniastrictissima).

4) Påvirkningerog inngrep 4) Påvirkningerog inngrep En liten kraftlinje krysserden indre delen av kilen, som ellerser Trolig har det blitt foretatt betydeliginngrep på lokalitetensiden fri for påvirkning.Selv om riksvei401 går like øst for kilen, er Vevle(1987) undersøktestedet i 1987. Langsstrandkanten i in- den godt skjermetav furuskogen. dre del av bukta har det blitt fylt ut med store mengder stein. Dype "traktorspor" og mindre tydelige hjulspor etter kjøretøy 5) Verdivurdering går over strandenga.En kraftlinjegårover lokaliteten. Velutvikletsumpvegetasjon, uten tekniskeinngrep gjør at områ- det er verneverdig. 5) Verneverdi Skotteviker betydeligforringet av inngrep.Lokaliteten har lokal 8) Litteratur verneverdi. Vevle(1987). 6) Andre, ikke-botaniskeverdier Området har i trekkperiodenevår og høst verdi som beite- og Lillesand,Skottevik rasteplassfor vadefugl.Det brukesogså som rekreasjonsområde Kart: 1511 Il (Høvåg) (opplysninger fra Fylkesmanneni Aust-Agder, Miljøvernav- UTM:MK 547 433 delingen). Undersøkelse:11.6.1991 OP, KR Verdi:2 8) Litteratur Vevle(1987). 1) Beliggenhetog utforming Lokalitetenligger innersti en bukt, og er godt beskyttetav holmer og en halvøyi utløpet mot Ramsøysundi øst. Lokaliteten Lillesand,Tingsaker grensertil bergknauser,løvskog og en vei. Substratetbestår av Kart: 15111(Lillesand) finmateriale. UTM: MK 644 575 Undersøkelse:10.7.1990 AL 2) Vegetasjon Verdi:0 Vegetasjonstypeneer undervannseng,s randsump, strandeng og tangvoll. Lokalitetenble oppsøktpå oppfordring fra Miljøvernavdelingen hos Fylkesmanneni Aust-Agder. En campingplassdominerer 2a) Vegetasjonstyper hele strandområdet,og det var ingen botaniskinteressante fo- Havgras-s(Ruppietum) + rekomsterå se. Havsivaks-s(Scirpetum maritimae) + Fjæresaltgras-s(Puccinellietum maritimae) + Fjæresivaks-s(Eleocharietum uniglumis) + Lillesand,Øreslandkilen Krypkvein-s (Agrostisstolonifera-s) + Kart: 1511 (Høvåg) Saltsiv-s(Juncetum gerardii) ++ UTM:MK 552 484 Halofilerødsvingel-s (Festucarubra-s) +++ Undersøkelse:11.6.1991 OP, KR Halofilekveke-s (Agropyretum repentis-ma itimae)++ Verdi:4 Mjødurt-s (Filipendulaulmana-s)+ 1) Beliggenhetog utforming 2b) Sonering Øreslandkilenligger beskyttettil på østsidenav Isefjorden.Det Fjæresaltgras-s> halofile rødsvingel-s > krypkvein-s> saltsiv-s undersøkteområdet utgjør de indre 500 m av kilen (figur 32). Langsdenne indre delen danner strandsumpog strandengen 2d) Representativitet bord på beggesider. Ofte er ikke bordenbredere enn 5 m, men Lokalitetener lite representativfor alle vegetasjonstyper. stedvisfinnes større strandarealer.Spesielt stort er sumpområ-

68 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina ftwskningsrapport 059

Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) +++ 0 100 200 m Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++ 1=1;==i=d=zi Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) ++ Krypkvein-s (Agrostis stolonifera-s) ++ Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) + Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + Duskstarr-s (Carex disticha-s) ++ Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) ++ Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) +++

2 b) Sonering Vevle (1987) oppgir følgende sonering: havgras-s > havsivaks- sttakrør-s/havstarr-s > saltsiv-s > svartorstrandskog/mjødurt-s.

: 2c) Dynamikk Mye av det som i dag er strandeng-areal er i ferd med å gro igjen med takrør (Phragmites australis). Den store takrørsumpen

t•,‹ innerst i kilen ble tidligere beitet av husdyr (ifølge en av grunneierne).

2d) Representativitet =A Strandsumpene er velutviklede og dominerer lokaliteten, men • " også noen av strandeng-typene er velutviklede. /3

M c:) 3) Flora Duskstarr (Carex disticha) forekommer i store mengder. = A

' H ...... • 4) Påvirkninger og inngrep s/eb = A På sørsiden har veien ut til Fjordgløtt NLM avskåret et relativt ( stort strandeng-areal (50 x 20 m) fra kilen. Denne strandenga er Figur 32 dessuten blitt grøftet. Forøvrig er ikke lokaliteten sterkt påvirket. Avgrensningen av det verneverdige området i øreslandkilen. - Limits of the area at øreslandkilen that is judged worthy of 5) Verneverdi being protected. Stort sett er soneringene smale, men også lite påvirket. Der strandengvegetasjonen viser størst variasjon, er imidlertid inn- grepene ganske store (på sørsida). Lokaliteten har regional ver- det helt innerst i kilen. Stort sett er strandarealene omkranset avneverdi. svartorstrandskog. Substratet består av finmateriale. 7) Skjøtsel 2) Vegetasjon Skjøtseltiltak bør iverksettes for å hindre videre ekspansjon av Vegetasjonstypene er undervannseng, strandsump og stran- takrør. deng. Den dominerende vegetasjonstypen er halofile takrør-s (Phragmites australis-s), som bl.a. dominerer det indre partiet i 8) Litteratur kilen. Vevle (1987).

2a) Vegetasjonstyper Havgras-s (Ruppietum) + Halofile pollsivaks-s (Scirpus tabernaemontani-s) +

69 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

4.2.2 Grimstad / s . — Grimstad grenser til Lillesand i sørvest, og til Arendal i nordøst. Kommunens samlede areal er 304 km2, og kystlinjas lengde er 214 km, hvorav 124 km er knyttet til øyene. Berggrunnen er en del av grunnfjellet, og landskapet langs kysten er et småkupert kollelandskap. Dette kommer bl.a. til uttrykk som flere større ferskvann langs kysten, små fjorder og kiler og en velutviklet skjærgård.

Den botanisk kyndige lærer og klokker Tobias Klungeland botaniserte i Grimstad i perioden 1820-25 (Nuland 1981). Noen av Klungelands funn fra Grimstad er nevnt av Blytt (1861-76). Den svenske botanikeren Neuman, kjent bl.a. for sin "Svensk Flora" (1901), foretok i 1893 en reise langs kysten av Sør-Norge, omtrent fra Larvik til Bergen. Det mest interessante han nevner fra turen gjennom Sørlandet er hans funn av flatsivaks (Blysmus compressus) på "Marievold" ved Grimstad (Neuman 1896). Denne forekomsten er fremdeles intakt, og ble sist sett sommeren 1991 (Herb. 0). Opplysninger om ballastfloraen i Grimstad finner vi hos Ouren (1972, 1978). 0 Lokalitetsoversikt Grimstad Verneverdi Jf.figur 33. Figur 33 Undersøkte havstrandlokaliteter i Grimstad. - Investigated seas- Eide, Engekilen 2 hore sites in Grimstad. Espenes, Ruakerkilen 4 Fevik, Storesand 1 Hesnes 2 Kongsholmane 2 (NR) Furuskog dominerer på nordsida av kilen. Malmen 2 (NR) Rivingen 4 (NR) Variasjonen i vegetasjonstyper er liten. Det meste av arealet er Store Måkeholmen 4 (NR) dominert av halofile takrør-s (Phragmites australis-s), som står Sømskilen, Søm 2 helt ned i vannkanten. I tillegg finnes strandrør-s (Phalaridetum Valøyane 2-3 arundinacea). Artsutvalget er lite, og den eneste arten iii finner Vågsholtkilen (Saulekilen) 4 verd å vevne er duskstarr (Carex disticha). Øygarden, Nørholmskilen 1 Området er svært ensartet, og fattig på vegetasjonstyper og arter. Veien mellom Enge og Eide går langs sørsida av kilen, og Grimstad, Eide, Engekilen baklandet i vest er oppdyrket. Konklusjonen blir at de botaniske Kart: 1611 IV (Arendal) verdiene i området er små. UTM: MK 698 594 Undersøkelse: 10.7.1990 AL Verdi: 2 Grimstad, Espenes, Ruakerkilen Kart: 1611 IV (Arendal) Den innerste delen av Engekilen er undersøkt. Kilen er innsnev- UTM: MK 834 718 ret der broa går over til Homborsund, og utskiftingen av vann Undersøkelse: 12.06.1991 OP, KR blir trolig dempet av dette. Ved Enge og Eide er det noe bebyg- Verdi: 4 gelse og dyrket mark, og kilen får trolig tilsig av gjødsel fra Eide.

70 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaforskningsrapport 059

1) Beliggenhetog utforming Halofilerødsvingel-s (Festucarubra-s) ++ Ruakerkilener en grunn bukt med en sværtgrunn og trang for- Grisnestarr-s (Carexdistans-s) + bindelse med havet utenfor (figur 34). Kilen er omkransetav Rustsivaks-s(Blysmetum rufii) ++ bergknauser(i øst) og skog (fortrinnsvissvartorstrandskog og Fjæresivaks-s(Eleocharietum uniglumis) + furuskog). Søm edelløvskogreservatligger ca. 250 m nordvest Mjødurt-s (Filipendulaulmaria-s) + for lokaliteten.Substratet består av finmateriale,stein, blokk og Tangmelde-s(Atriplicetum latifolii) + berg. Strandberg++

2) Vegetasjon 2c) Dynamikk Vegetasjonstypeneer undervannseng,strandsump, strandeng, Den ubeitedestrandenga er i ferd med å gro igjen med takrør tangvollog strandberg. (Phragmitesaustralis).

2a) Vegetasjonstyper 2d) Representativitet Havgras-s(Ruppietum) + Lokalitetener noksåvariert med hensynpå strandengvegetasjo- Halofiletakrør-s (Phragmitesaustralis-s) ++ nen. Havsivaks-s(Scirpetum maritimae) + Fjæresaltgras-s(Puccinellietum maritimae) + 3) Flora Saltsiv-s(Juncetum gerardii) ++ Bådegrisnestarr (Carexdistans) og rustsivaks (Blysmusrufus) f in- nes i store mengder. Strandrødtopp (Odontiteslitoralis) inngår også i strandenga.Vevle (1987) oppgir pusleblom (Centunculus * 58/ minimus) og dverglin (Radiolalinoides).

25 4) Påvirkningerog inngrep „,seh 0 Noen hytter grenser nedtil lokaliteten.Dessuten er et nytt hus £39 4:t under oppføring 20-30 m fra stranda. I nordvester vegetasjonen kraftig nedbeitet (av hest?).I nord er det noen svært dype • traktorspori strandenga.

Ruckerk*en 5) Verneverdi Vegetasjonener relativt variert, men er stedvis(i nord og nordvest)sterkt påvirket.Lokaliteten har regionalverneverdi.

' 56/41 =4 56/5,6 6) Andre, ikke-botaniskeverdier I .?; „ ' Områdeter viktig som overvintrings-og furasjeringsområdefor v /-&:. 517 knoppsvaner,ender og småfugl,foruten at det trolig har en viss 17 funksjon som trekklokalitet for vadefugl(Fylkesmannen i Aust- 5% 8 , 67e Agder 1978).Området har mangefornminner og kulturminner, -,: • o uoker v og det brukessom turområde. • • =A 5%5 2,5 7) Skjøtsel '.56/20 Beitetrykketbør reduserespå de små områdenesom beites i • v, dag (i nordvest).Det er bedre om større arealerkan brukestil 100 200ni beite. Dette vil kunne hindre at strandengagror igjen med tak- I I 5 rør (Phragmitesaustralis). Strandengai nord bør restaureresder det har blitt kjørt med traktor. Figur 34 Avgrensningenav det verneverdigeområdet i Ruakerkilen. 8) Litteratur Limitsof the area at Ruakerkilenthat isjudged worthy of being Fylkesmanneni Aust-Agder (1978), Vevle (1987). protected.

71 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Grimstad,Fevik, Storesand 1) Beliggenhetog utforming Kart: 1611 IV (Arendal) Lokalitetenligger relativteksponert til. Den består hovedsakelig UTM:MK 821 708 av strandbergog noen små bukter med sandstrand,som ligger Undersøkelse:10.7.1990 AL inneklemttil mellombrygger, hytter og hus. Substratetdomine- Verdi: 1 res av sand og berg. Strandtypeneer sandstrand,tangvoll og strandberg. 1) Beliggenhetog utforming Storesandligger 1 km øst for Fevik.Stranda er ei sandstrand,og 2) Vegetasjon i baklandetfinnes gamle, store furutrær. Enstor parkeringsplass Den sjeldnevegetasjonstypen marehalm-s (Elymo-Ammophiletum) ligger bak skogen,regnet fra sjøsida. dekkeret arealpå ca. 20 m2. Påstrandbergene er arter som bitterbergknapp(Sedumacre), kystbergknapp(S. anglicum),smeir- 2) Vegetasjon bukk (S. telephium), kystgrisøre(Hypochoeris radicata) og Den ytre delenav sandener uten vegetasjon.I juli 1990 var det strandløk(Allium vineale)vanlige. lite driftmateriale i øvre geolittoral, og det var kanskje også grunnentil at tangvollvegetasjonenikke var mer velutviklet. 2a) Vegetasjonstyper Strandkveke-s(Agropyretum boreoatlanticum) + 2a) Vegetasjonstyper Marehalm-s(Elymo-Ammophiletum) ++ Tangmelde-s(AtriplicetUrn latifolii) ++ Tangmelde-s(Atriplicetum latifolii) + Halofilestrandrug-s (Potentillo-Elymetum) ++ Strandberg++

2b) Sonering 2b) Sonering Nakensand > tangmelde-s> halofilestrandrug-s. Strandkveke-s> marehalm-s

4) Påvirkningerog inngrep 2d) Representativitet Partierdominert av sandstarr(Carexarenaria) er tydelig slitasje- Vegetasjonstypeneer dårlig utviklet, og lokalitetener lite repre- preget. Dette skyldesikke bare tråkk, men også at solbaderne sentativ. syneså foretrekkeå ligge i sandstarr-vegetasjonenframfor den helt nakne sanden.Overgangen mellom strand og furuskog er 3) Flora markert med kantstein.Undervegetasjonen i skogen er fjernet Floraeninneholder to arter med få forekomster i Norge: mare- og erstattetav plen som blir jevnlig klippet. halm (Ammophila arenaria)og strandkveke(Elytrigiajuncea). Formarehalm er dette ett av to kjentevoksesteder i Aust-Agder. 5) Verdivurdering Strandkvekeer ogsåen sjeldenart i fylket. Storesandener i dag først og fremst en badestrand.Den markerte slitasjen har redusert den botaniske verdien av områ- 4) Påvirkningerog inngrep det. Lokalitetener sterkt påvirket av menneskeligaktivitet 1:3ginn- grep: båtliv, ferdsel,bålbrenning, steinforbygninger m.m. 6) Andre, ikke-botaniskeverdier Områdeter opparbeidetsom friluftsområde. 5) Verneverdi Strandarealeneer små og sterkt påvirket.Imidlertid er noen av 8) Litteratur vegetasjonstypeneog artenesjeldne. Vi har plassertlokaliteten i Vevle(1987). kategoriennoe verneverdi,selv om den inneholderspesielt ver- neverdigeog sjeldnestrandplanter. Når området likevel ikke er blitt vurdert som lokalt eller regionalt verneverdighenger det Grimstad, Hesnes dels sammenmed at det dreier seg om et lite område, dels at Kart: 1611IV (Arendal) området er sterkt forstyrret. Verneverdiener i dag først og UTM:MK 790 671 fremst knyttet til tilstedeværelsenav de to artene marehalmog Undersøkelse:12.6.1991 OP, KR strandkveke,og det bør vurdereshvordan den naturtypensom Verdi:2 disseinngår i bestkan ivaretasi framtida. Enegnet verneformvil muligensvære plantefredningsområdeeller botanisk naturmin-

72 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

ne, men om en slik vernestatus skal være meningsfull er det en I en av dammene vokser bredt dunkjevle(Typha Iatifolia)og forutsetning at slitasjen blir mindre, at bålbrenning opphører og pollsivaks(Scirpus tabernaemontani),sammen med grøftesoleie at bruken av området i det hele tatt tar hensyn til at det her fin- (Ranunculus flammula)og slåttestarr(Carex nigra).Den siste var nes verdifulle og sårbare naturkvaliteter. Om en kan få til et dominant over et område på 3 x 6 m. Typiske arter på berg er samarbeid med grunneierne, kan mye være vunnet. smørbukk(Sedum telephium),bitterbergknapp(5. acre)og ste- morsblomst(Viola tricolor). En plantegeografisk interessant art 8) Litteratur er kystarve(Cerastium diffusum).Vi kan oppsummere at vi ikke Vevle (1987). fant typisk fuglegjødslet vegetasjon på holmen, og at de dominerende vegetasjonstypene er skrinne.

Grimstad, Kongsholmane Kart: 1611 IV (Arendal) Grimstad, Rivingen UTM: MK 703 575 Kart: 1611 IV (Arendal) Undersøkelse: 3.7.1991 AL, KR, SS UTM: MK 690 562 Vernestatus: Sjøfuglreservat fra 28.3.1980 Undersøkelse: 3.7.1991 AL, KR, SS Verdi: 2 Vernestatus: Sjøfuglreservat fra 28.3.1980 Verdi: 4 Kongsholmane ligger like sør for Homborsund, og vi var i land på hovedøya. Øya er åpen og oversiktlig, og dominert av gras Rivingen ligger rett nord for Måkeholmen (se bak), vest for og urter. Jordsmonnet er av varierende mektighet. Noen steder Håøya, 4,5 km sør for Grimstad sentrum. Selv om den ligger finnes dyp moldjord, andre steder er jorda skrinn og tynn. Øya noe i le for Håøya i øst, er den relativt åpen og eksponert for er vernet som sjøfuglreservat, og vi oppsøkte den for å undersø-vind og bølgeslag, særlig ved nord- og sønnavind. Berggrunnen ke eventuell fuglegjødslet vegetasjon. Denne var imidlertid ikke på Rivingen har en iøynefallende, foldet struktur. Øya ble opp- særlig utpreget. Floraen er en blanding av kystarter og sørlige, søkt i håp om å finne fuglegjødslet vegetasjon, da den er fredet varmekjære arter. Noen av de siste er kalkkrevende. Karak- som sjøfuglreservat. Under vårt korte besøk var det mange hek- teristiske arter er rundskolm (Anthyllis vulneraria), gulmaure kende sildemåker på øya, og vegetasjonen var tydelig fugle- (Galium verum), blodstorkenebb(Geranium sanguineum),tor- gjødslet. Et karakteristisk kjennetegn ved slik vegetasjon, er den skemunn(Linaria vulgaris),sølvmure(Potentilla argentea),kyst- uvanlige frodigheten, men også et intenst mangfold av former bergknapp(Sedum anglicum) og smørbukk (S. telephium). I og farger som gjør slike øyer til en særpreget naturtype. strandsonen finnes en liten tangvoll med strandmelde(Atriplex littoralis)og havsivaks(Scirpus maritimus).Som botanisk område I urer og større sprekker i berget finnes høystauder som strand- har Kongsholmane begrenset verdi. kvann(Angelica archangelicassp.litoralis),krushøymole(Rumex crispus)og vendelrot(Valeriana sambucifolia).Knortestarr(Carex otrubae)vokser i store tuver på 1 x 1 m. På fuglegjødslet berg fin- Grimstad, Malmen ner vi tallrike lodnefaks(Bromus hordeaceus),gjetertaske(Capsella Kart: 1511 V (Høvåg) bursa-pastoris),lodnestorkenebb(Geranium molle),engrapp(Poa UTM: MK 702 563 pratensis)og kystbergknapp(Sedum anglicum).I en 10 x 10 m stor Undersøkelse: 3.7.1991 AL, KR, SS sump midt på øya vokste disse artene: stolpestarr(Carex juncella), Vernestatus: Sjerfuglreservat fra 28.3.1980 sumpsivaks(Eleocharis palustris),mjødurt(Filipendula ulmaria),kat- Verdi: 2 tehale(Lythrum salicaria),myrhatt(Potentilla palustris),tiggersoleie (Ranunculus sceleratus),pollsivaks(Scirpus tabemaemontanr)og Malmen er en holme mellom Homborøya og Svartskjer. Holmen bredt dunkjevle(Typha Iatifolia).Flere av disse artene er vanlige i ligger ubeskyttet til for vind og bølgeslag. Den er fredet som brakkvannsdammer i skjærgården langs Skagerrak-kysten. sjøfuglreservat, og vi oppsøkte øya for å studere vegetasjon på- virket av fuglegjødsel. Vi ble derfor overrasket av at det eneste Vegetasjonen på Rivingener et eksempel på velutviklet fugle- fuglelivet vi observerte var 1 sildemåke. Landskapet er sammen-gjødslet vegetasjon slik denne er utformet langs sørlandskysten. satt av skrinn bergsprekkvegetasjon, litt einer(Juniperus com- Øya har derfor stor verdi som botanisk typeområde. De botanis- munis) og krekling (Empetrum nigrum), et par små dammer, ke verneinteressene er godt ivaretatt gjennom de vernebestem- steinur med strandrug(Elymus arenarius)og lavkledde berg. melsene som allerede gjelder.

73 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Grimstad, Store Måkeholmen sauesvingel (Festuca ovina), einer Cluniperus communis), sisselrot Kart: 1611 IV (Arendal) (Polypodium vulgare) og kystbergknapp (Sedum anglicum). Den UTM: MK 752 621 siste fant vi ikke på de mer fuglegjødslede stedene på vestsida Undersøkelse: 3.7.1991 AL, KR, SS av holmen, men der var det derimot bitterbergknapp (S. acre). Vernestatus: Sjøfuglreservat fra 28.3.1980 Verdi:4 Måkeholmen har stor variasjon i vegetasjonstyper. De viktigste typene er fuglegjødslet vegetasjon, bergsprekk-vegetasjon, Store Måkeholmen ligger rett sør for Rivingen, sørvest for brakkvanns-vegetasjon og heivegetasjon. Stor variasjon i former Håøya. Sammen med andre omkringliggende holmer ligger den og farger gjør holmen til et spennende og interessant lite natur- ubeskyttet ut-mot Skagerrak. Høyeste punkt er 10 m o.h. Øya erområde. De botaniske kvalitetene er godt ivaretatt gjennom fredet som sjøfuglreservat, og vi besøkte øya for å undersøke områdets status som naturreservat. fuglegjødslet vegetasjon. Dette fant vi på den vestre delen av øya. Fuglegjødsel fører til at dammene på øya får ekstremt høy konsentrasjon av næring, og de er derfor sterkt eutrofe. Grimstad, Sømskilen, Søm Saltinnholdet i dammene gjennomgår trolig sterke svingninger i Kart: 1611 IV (Arendal) takt med tilføring (under kraftig vind) og uttørking. I en av dam- UTM: MK 832 725 mene fant vi tiggersoleie (Ranunculus sceleratus) og flikbrønsle Undersøkelse: 12.6.1991 OP, KR (Bidens tripartita) i selskap med sumpsivaks (Eleocharis palustris), Verdi: 2 andmat (Lemna minor), markrapp (Poa trivialis) og klourt (Lycopus europaeus). En annen dam var fullstendig dominert av 1) Beliggenhet og utforming andmat alene(figur 35).Av arter som ofte finnes på fuglegjød- Lokaliteten utgjør flere små bukter ved Søm. I øst grenser den til slede steder i skjærgården på Sørlandet fant vi lodnestorkenebbløvskog med bl.a. bøk (Fagus sylvatica), i vest til en stor småbåt- (Geranium molle) og lodnefaks (Bromus hordeaceus). brygge og i sør til dyrka mark og en boligtomt. Den største og mest velutvikla bøkeskogen på kysten av Sørlandet (Søm edelløv- Den østre delen av øya er mer heipreget. Vegetasjonen er mer skogreservat) ligger ca. 250 m sørvest for stranda (Fylkesmannen i triviell, og vanlige arter her er engkvein (Agrostis capillaris), Aust-Agder 1977). Substratet består av stein, sand og finmateriale.

Figur 35 En næringsrik brakkvannspoll på Store Måkeholmen, dominert av andmat. - Nutrient rich pool with brackish water at Store Måke- holmen, dominated by lemna minor.

74 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nine forskningsrapport 059

2) Vegetasjon 6) Andre, ikke-botaniske verdier Vegetasjonstypene er strandsump, strandeng og tangvoll. Området er prioritert som friluftsområde i kommunalt planar- beid. 2a) Vegetasjonstyper Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) + Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + Grimstad, Valøyane Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) + Kart: 1611 IV (Arendal) Havstarr-s (Caricetum paleacea) + UTM: MK 813 671 Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) ++ Undersøkelse: 3.7.1991 AL, KR, SS Halofile strandrug-s (Potentillo-Elymetum) + Verdi: 2-3 Tangmelde-s (Atriplicetum latifolii) + 1) Beliggenhet og utforming 2d) Representativitet Valøyane er en gruppe småøyer og holmer som danner deler av Lokaliteten er lite representativ. ytterskjærgården mellom Fevik og Grimstad(figur 36). Vi var kun i land på hovedøya. Det meste av denne er dominert av 3) Flora lynghei, med spredte furutrær, men i beskyttede viker finnes Ingen spesielle arter ble registrert. små og mellomstore løsmassestrender.

4) Påvirkninger og inngrep 2) Vegetasjon Lokaliteten er en del påvirket av menneskelige aktiviteter: ferd- Den vanligste strandvegetasjonen er lavkledde berg. I tillegg fin- sel, jordbruksdrift m.m. nes stein- og sandstrender med tilhørende vegetasjonstyper. Fine sandstrender finnes ved den store bukta på nordsida. 5) Verneverdi Undervannsengene er spesielt fint utviklet her. Vegetasjonen er relativt sterkt påvirket. Lokaliteten har lokal verneverdi.

Figur 36 Valøyane er sterkt innskåret og omgitt av små øyer og holmer. Undervannsenger og små løsmas- sestrender finnes i buktene. - The coastline of Valøyane is interrupted by inlets and surrounded by islets. Submarine meadows and small beaches are found in the small bays.

75 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

2a) Vegetasjonstyper Grimstad,Vågsholtkilen (Saulekilen) Ålegras-s(Zosteretum marinae) +++ Kart: 1611 IV (Arendal) Fjæresaltgras-s(Puccinellietum maritimae) + UTM:MK 714 615 Saltsiv-s(Juncetum gerardii) + Undersøkelse:12.6.1991 OP, KR Halofilerødsvingel-s (Festucarubra-s) + Verdi:4 Havstarr-s(Caricetum paleacea) + Strandmelde-s(Atriplicetum littoralis) ++ 1) Beliggenhetog utforming Strandarve-s(Honckenyapeploides-s) ++ Vågsholtkilener megetgrunn med store mudderflater.Den har en Gåsemure-s(Potentillaanserina-s) ++ trangåpning mot nordøst.Fra sørvest renner en litenbekk ut i kilen(fi- Halofilestrandrug-s (Potentilo-Elymetum) ++ gur 37).Langsbegge sider avkilener det storestrandsump- og strand- Halofilekveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) ++ eng-arealer.I nord grenserstrandarealene stort sett til svartorstrand- Halofilestrandrør-s (Phalaridetum arundinacea) + skogog i sørtil jordbruksarealer.Substratet består av finmateriale. Hestehavre-s(Arrhenatheretum elatioris) + Mjødurt-s(Filipendulaulmaria-s) + 2) Vegetasjon Vegetasjonstypeneer undervannseng,strandsump, strandeng 2b) Sonering og tangvoll. Eksempelpå soneringi den nordre bukta: halofile strandrug-s> halofilekveke-s > hestehavre-s> strandkratt(dominert av slåpe- 2a) Vegetasjonstyper tom eller røsslyng).Eksempel på soneringved tangvoll: strand- Småhavgras-s(Ruppietum maritimae) ++ (Vevle1987) melde-s> halofilekveke-s > strandrør-s> halofilemjødurt-s. Havsivaks-s(Scirpetum maritimae) + Halofiletakrør-s (Phragmitesaustralis-s) +++ 3) Flora Fjæresaltgras-s(Puccinellietum maritimae) + Strandløk(Allium vineale)og knortestarr(Carexotrubae) er beg- Saltsiv-s(Juncetum gerardii) ++ ge vanligelangs strandkanten.Vegetasjonen er enkelte steder Halofilerødsvingel-s (Festucarubra-s) ++ svakt kalkpreget,og arter som rundskolm(Anthyllis vulneraria), Rustsivaks-s(Blysmetum rufii) + hjertegras(Brizamedia) og loppestarr(Carexpulicaris) indikerer Fjæresivaks-s(Eleocharietum uniglumis) + dette. Flekkmarihand(Dadylorhiza maculata)er uvanligtallrik i Havstarr-s(Caricetum paleacea) + fuktig røsslynghei,og en annen orki& der er vanlig nattfiol Saltstarr-s(Caricetum vacillans) + (Plathanterabifolia). Noensteder er det utviklet strandkratthvor Tangmelde-s(Atriplicetum latifolii) ++ slåpetorn(Prunusspinosa) er viktigste art, men hvor også troll- Mjødurt-s(Filipendulaulmaria-s) + hegg(Frangulaalnus) og korsved(Viburnum opulus)inngår. Vi Halofilekveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) + fant ett eksemplarav strandkål(Crambemaritima) på en stein- Strandkvann-s(Angelicalitoralis-s) + strandi nordøst. Svartorstrandskog(Lycopo-Alnetum) +

4) Påvirkningerog inngrep 2b) Sonering Valøyaneer et mye brukt friområde, og under vårt besøkvar Saltsiv-s> saltsiv-rødsvingel-s> halofile takrør-s. det mangebåter og mye folk. Strandsonenbenyttes mer enn de indre og høyereliggendedeler, og slitasjener mest merkbar 2c) Dynamikk langsstrendene. Deler av strandengaer i ferd med å gro igjen med takrør (Phragmitesaustralis). 5) Verdivurdering Valøyaneer et vakkert naturområde,men friluftsinteresseneer 2d) Representativitet her trolig størreenn de rent botaniskeverneinteressene. Vegetasjonener sværtvariert.

6) Andre,ikke-botaniske verdier 3) Flora Valøyaneer en del av Skjærgårdsparken,og de har betydelige I strandengeneinngår flere sørlige,varmekjære arter som gris- kvalitetersom friluftsområde.For at området skal bevaresine nestarr(Carexdistans), duskstarr(C. disticha)og strandrødtopp miljøkvaliteter,er det viktig at det forblir fritt for tekniske inn- (Odontites litoralis).En plantegeografiskinteressant art er den grep og at slitasjenikke blir for stor. østligemyrrapp (Poapalustris).

76 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

0 100 200 m * E=I=1=1=1 \ 178/1. eie

Figur 37 Avgrensningen av det verneverdige området i Vågsholt- kilen. - Limits of the area at Vågsholtkilen that is judged Vågsholkbuktet worthy of being protected.

4) Påvirkninger og inngrep 2) Vegetasjon Deler av lokaliteten beites fortsatt, spesielt i sør. I vest er det Vegetasjonen er sammensatt av fragmenter av strandeng og gravd noen grøfter. noe strandsump.

5) Verneverdi 2a) Vegetasjonstyper Arealene med strandvegetasjon er store og vegetasjonen er vari-Ålegras-s (Zosteretum marinae) +++ (Vevle 1987) ert. Lokaliteten har regional verneverdi. Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) + Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++ 7) Skjøtsel Fjæresaltgras-s (Puccinellietum maritimae) + (Vevle 1987) For å hindre videre gjengroing av strandenga bør det settes i Saltsiv-s (Juncetum gerardii) ++ verk skjøtseltiltak. Rustsivaks-s (Blysmetum rufii) + (Vevle 1987) Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) ++ 8) Litteratur Vevle (1987). 2b) Sonering Vevle (1987) oppgir følgende sonering: ålegras-s > tang-belte > halofile mjødurt-s > havsivaks-s > havstarr-s > fjæresaltgras-s > Grimstad, Øygarden, Nørholmskilen saltsiv-s > rustsivaks-s > strandvindel-s1svartorstrandskog. Kart: 1611 IV (Arendal) UTM: MK 716 627 3) Flora Undersøkelse: 10.7.1990 AL På en steinmolo vokser sylarve (Sagina subulata) og saltbendel Verdi: 1 (Spergularia marina). Vevle (1987) nevner den sjeldne arten dverggyllen (Centaurium pulchellum). 1) Beliggenhet og utforming Nørholmskilen er en 1,5 km lang kil som i nordvestlig retning 5) Verdivurdering skjærer seg inn i landet ca. 12 km sørvest for Grimstad sentrum.Med E 18 som nærmeste nabo, små løsmassestrender og liten E 18 passerer langs vestsiden av den indre delen. variasjon i strandvegetasjonen, blir konklusjonen at den botaniske verdien av området er liten.

77 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

8) Litteratur Tromøy har lenge vært kjent som er planterikt område. Tidlige Vevle (1987). opplysninger om floraen på Tromøy og Merdøy finner vi i Blytt (1840). Av strandplanter fra Merdøy nevner han bl.a. strandvindel (Calystegia sepium), strandkvann (Angelica archangelica ssp. 4.2.3 Arendal litoralis), strandarve (Honckenya peoloides), dansk skjørbuksurt (Cochlearia danica) og sandstarr (Carex arenaria). Axel Arbo Arendal er fra 1.1.1992 slått sammen med de tidligere kommu- (1875) har utarbeidet en fortegnelse over planter som er funnet nene Hisøy, Moland, Tromøy og Øyestad. Kommunen samlede ved Arendal etter Blytt, og fra Tromøy nevner han sodaurt areal er i dag 272 km2, og kystlinjas lengde er 255 km, hvorav (Salsola kali) og strandmelde (Atriplex littoralis). Tangvoll- 203 er knyttet til øyer. vegetasjonen på Tromlinga og Gjesøy er undersøkt av Nordhagen (1940), som har detaljerte analyser av halofile kve- Det aller meste av strandsonen på fastlandk langs Tromøy- ke-s (Agropyro repentis-maritimae). Floraen i skjærgården var sundet i den gamle Arendal kommune er i dag utbygget, og det også gjenstand for Gundersens (1944) hovedfagsoppgave i bo- er ikke mye tidligere Arendal kommune har igjen av noenlunde tanikk. Ekskursjonsreferatene fra Norsk botanisk forenings eks- urørte strandarealer. Det aller meste av dette finner vi i området kursjoner i 1959 og 1973 sier noe om hvorfor øya har tiltrukket der Tromøybroa kommer i land. Under er det gitt en omtale av seg botanikere (Wischmann 1960, 1974). Her nevnes flere inter- den eneste stranda som er igjen i gamle Arendal kommune. essante arter fra strendene, bl.a. grisnestarr (Carex distans), knortestarr (C otrubae), tusengyllen (Centaurium littorale), or- M.N. Blytt (1840) har gitt et tidlig bidrag til kunnskapen om flo- metunge (Ophioglossum vulgare) og salturt (Salicornia raen i Arendal (se under). Opplysninger om ballastfloraen i europaea). Arendal finner vi i Ouren (1972). Kystlinja i den tidligere Øyestad kommune strekker seg rundt De to største øyene i tidligere Moland kommune er Flostadøya Nedenes-halvøya, fra utløpet av Nidelva til nordre deler av og Tverrøya, som begge har broforbindelse til fastlandet, og Sømskilen. Den vanligste bergarten er grunnfjellsgneis. Kun en som dessuten er forbundet med hverandre med bro over havstrandlokalitet er nærmere undersøkt i Øyestad. Kilsundet. Den østlige delen av kommunen er sterkt innskåret av fjorder og kiler. Lokalitetsoversikt Arendal Verneverdi Damsgaard (1971) har undersøkt floraen på Store Buskjær ved Jf.figur 38. utløpet av Oksfjorden, et område som mange år tidligere var undersøkt av Engelbrethsen (1905). Pedersen (1974) har gitt enMerdøy, Lakseberget-Støflovikbukta 5 oversikt over floraen i det tidligere Austre Moland Herred. Merdøy, Merdø gård 3 Moland, Flostadøya, Narestø, Nordstrand 2 Tidligere Tromøy kommune, nå en del av Arendal, besto av ho- Moland, Kjenes, Jorunnstadkilen 1 vedøya Tromøy, samt Merdøy, Tromlinga og flere mindre øyer. Moland, Saltrød, Mørefjærkilen 3 Hovedøya er sterkt innskåret av kiler. Berggrunnen hører til Moland, Saltrød, Ormevikkilen 3-4 grunnfjellet, men viktigere for utvikling av strandtyper og Moland, Stokken, Strengereid strandvegetasjon er Raet som krysser de ytre deler av kommu- Tromlinga 5 (NR) nen. På utsida av Tromøy, på Tromlinga og Merdøy har landhev-Tromøy, Bottsfjorden 1 ning og bølgevasking i strandsonen ført til dannelse av vide og Tromøy, Bjelland-Botne 6 langstrakte rullesteinsstrender med karakteristiske vegetasjons-Tromøy, Hove, Spornes - Såta 5 mønstre. Strand- og vegetsjonstypene vi finner her er av de Tromøy, Hoveskogen 3 mest velutviklede for sin type i Norge. Fra rullesteinsstrendene Tromøysundet, Krøgeneskilen 1 skjer det erosjon, transport av materiale bort fra stranda. Øyestad, Nedenes, Neset 4 Finmaterialet blir avsatt (akkumulert) på steder hvor bølgeener- gi, strømhastighet og bølgenes bæreevne er mindre, og det blir dannet mindre sandstrender, som på innsida av Merdøy og ved utløpet av Hovekilen. En sammenfatning av natur- og kulturkva- litetene langs Raet på og ved Tromøya er gitt av Sævre (1987).

78 • • • Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

Arendal, Merdøy, Lakseberget-Støflovikbukta Kart: 1611 IV (Arendal) UTM: MK 890 762 Undersøkelse: 4.7.1991 Al, KR, SS Verdi: 5

1) Beliggenhet og utforming Lokaliteten utgjør den østre delen av Merdøy, og den er sterkt eksponert for vind og bølgeslag. Navnesettingen på M711-kartet og det økonomiske kartbladet (1 : 5 000) er ikke samsvaren- de. Om vi bruker navnene fra det sistnevnte(figur 39), strekker det omtalte området seg fra Store brekkvateret i øst, over Laksebergbukta og Støttavlbukta til Lille Svartskjær i vest.

2) Vegetasjon Vegetasjonen er sammensatt av rullesteinsvegetasjon, tangvollvegetasjon og strandkratt, alle i meget fine utforminger(figur 25 km 40). I tillegg finnes strandberg med lawegetasjon.

2a) Vegetasjonstyper Figur 38 Halofile pollsivaks-s (Scirpus tabernaemontani-s) + Undersøkte havstrandlokaliteter i Arendal. - Investigated seasho-Strandreddik-s (Cakiletum maritimae) ++ re sites in ArendaL Tangmelde-s (Atripliceturn latifolii) ++

0 100 200 m Store brekkvateret 114. --*4. • Lille brekkvateret % •

Ba Merde-gaard

Huseberget

lleren

' 9sfre-vagea- • - ". -re valee Museums- l_aksebetgbukta jordet rønne-voll ...••• jiferdø

• ••••„• ..,-SL.Te-Sqcer SttA1a,Ab Acka

Tridlase Figur 39 onene Avgrensningen av det verneverdige • området ved Lakseberget-Stedlovik- / Siøttav a 1..nte t•ta, bukta. - Limits of the area at Lakseberget Lakseberget-Støflovikbukta that is Lille Svartes:jar '211110. ane. judged worthy of being protectecL elm rsee se. sess(0 «es

79 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

ninaforskningsrapport 059

Figur 40 Strandkål-s på skjellbank på Merdøy. - Crambetum maritimae at shell deposit at Merdøy.

Strandkål-s (Crambetum rnaritimae) ++ 6) Andre, ikke-botaniske verdier Strandvortemelk-s (Euphorbia palustris-s) ++ Området tilhører en endemorene fra Yngre Dryas, og de kvar- Strandskolm-s (Lathyrus japonicus-s) ++ tærgeologiske verneverdiene er store. Merdøy har en rik insekt- Slyngsøtvier-s (Solanum dulcamara-s) + fauna. Øya inngår som en del av det foreslåtte Raet landskaps- Strandkvann-s (Angelica litoralis-s)++ vernområde. Strandsmelle-s (Silene maritima-s) ++ Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s)-F+ 8) Litteratur Hestehavre-s (Arrhenatherum elatius-s) ++ Jansen (1987), Sævre (1987), Vevle (1987). Halofile strandrør-s (Phalaridetum arundinacea) + Kystbergknapp-s (Sedum anglicum-s) ++ Strandkratt +++ Arendal, Merdøy, Merdø gård Kart: 1611 IV (Arendal) 2d) Representativitet UTM: MK 889 765 Vegetasjonen er typisk for velutviklede rullesteinsstrender. Undersøkelse: 4.7.1991 AL, KR, SS Verdi: 3 4) Påvirkninger og inngrep Området er fritt for tekniske inngrep, og framstår som et lite på- 1) Beliggenhet og utforming virket og intakt naturområde. Det brukes trolig noe til turgåing, Lokaliteten ligger på nordsida av Merdøy, øst for bebyggelsen, men vegetasjonen er ikke utpreget slitt. Store deler av stranda vest for Store brekkvateret. Substratet er sand som er vasket ut er også vegetasjonsløs, og dominert av grus og rullestein. og senere sortert fra en Yngre Dryas morene. Lokaliteten grenser i øst til området som er omtalt over (figur 39). Den er mye 5) Verdivurdering mer beskyttet enn områdene på utsida av Merdøy. Velutviklede vegetasjonstyper av denne typen er ikke særlig vanlige. Stor variasjonsbredde i vegetasjonstyper gjør at området er klart verneverdig.

80 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

2) Vegetasjon 8) Litteratur Utenfor stranda finnes fint utviklede ålegras-enger (Zosteretum Jansen (1987), Sævre (1987), Vevle (1987). marinae). Den nedre del av stranda (hydrolittoral og nedre geolittoral) er vegetasjonsløs, mens vi i midtre geolittoral finner fint utviklede, lave tepper av strandarve-s (Honckenya peploides-s). Arendal, Moland, Flostadøya, Narestø, Nordstrand Langs øvre geolittoral finnes en smal bord av halofile strandrug- Kart: 1612 Il (Tvedestrand) s (Potentillo-Elymetum). I øst er sandstranda avgrenset mot et UTM: MK 965 877 rullesteinsbelte, og innimellom steinene finnes fragmenter av Undersøkelse: 11.7.1990 AL saltsiv-s (Juncetum gerardii). I kanten inn mot skogen finnes fler-Verdi: 2 årige driftvol ler. 1) Beliggenhet og utforming 2a) Vegetasjonstyper Den undersøkte lokaliteten ligger innerst i bukta øst for Narestø. Ålegras-s (Zosteretum marinae) +++ Bygdeveien til Nordstrand passerer bukta på østsida. I stranda er Strandarve-s (Honckenya peploides-s) +++ ei sandstrand med skjellsandinnblanding og noe driftmateriale Halofile strandrug-s (Potentillo-Elymetum) +++ (tang). Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) ++ Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + 2) Vegetasjon Åkerdylle-s (Sonchus arvensis-s) + Akkumulasjon av tang gir grunnlag for etablering av tangvollve- Halofile strandrør-s (Phalaridetum arundinacea) + getasjon. Ettårige typer finnes ytterst, mens flerkige typer foretrekker høyere nivåer (lenger inne i soneringen). 2b) Sonering På sandstrand: Ålegras-s > naken sand > strandarve-s > halofile2a) Vegetasjonstyper strandrug-s > halofile kveke-s > slåttemark. Ved rullesteins- Strandreddik-s (Cakiletum maritimae) ++ strand i øst: Tang-belte > vegetasjonsfritt rullesteinsbelte (4 m) >Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) ++ saltsiv-s (3 m) > strandrør-s (2 m) > løvskog med søtkirsebær Halofile strandvindel-s (Convolvuletum sepii-maritimae) ++ (Prunus avium), ask (Fraxinus excelsior), rogn (Sorbus aucuparia) Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) ++ m.fl. 2b) Sonering 4) Påvirkninger og inngrep Det er ingen klar sonering, da vegetasjonstypene står ved siden av Strandarve-mattene brukes som underlag for solbadere, og ve- hverandre langs stranda. Dette kan skyldes at vegetasjonsutvikling- getasjonen er tydelig nedslitt. To moloer står vinkelrett på stran- en tidligere har vært forstyrret. Soneringen videre innover er brutt da, og det er mulig at dette demper tangakkumulasjonen på av en røys av rydningsstein som ligger parallelt med strandlinja. land. Dette kan være forklaringen på at tangvollvegetasjonen er lite utviklet på denne delen av stranda, og at det i stedet er ut- 2c) Dynamikk viklet små strandeng-fragmenter. Bak rydningsrøysa har det muligens vært dyrket, men feltet overgros nå av burot (Artemisia vulgaris). Ask (Fraxinus excelsior) 5) Verdivurdering er på vei utover i soneringen. Mjødurt (Filipendula ulmaria) er Stranda er først og fremst et friluftsområde, og det har en funk- også tallrik, og den har trolig tatt seg kraftig opp etter at beite sjon for båtfolk som bruker den som landingsplass, til båtopp- og/eller slått for lengst har opphørt. trekk, m.m. De få vegetasjonstypene er fint utviklet, men variasjonen er liten, og flere typer som ofte finnes på denne typen 3) Flora strender mangler. Vi anser likevel stranda som lokalt vernever- I veiskråningen ned mot stranda finner vi arter som strandløk dig, da det ikke lenger finnes mange av denne typen strender (Allium vineale), nesleklokke (Campanula trachelium), stormaure på Sørlandet. (Galium mollugo), gulmaure (G. verum), blodstorkenebb (Geranium sanguineum), bergmynte (Origanum vulgare), krab- 6) Andre, ikke-botaniske verdier bekløver (Trifolium campestre) og tofrøvikke (Vicia hirsuta). Stedet har stor kulturhistorisk verdi. Det inngår som en del av det foreslåtte Raet landskapsvernområde. 4) Påvirkninger og inngrep Like ved (på vestsida) ligger kai og sjøhus.

81 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustmsjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

5) Verdivurdering 3) Flora Stranda er for liten til å være verneaktuell. Den kan kanskje re- I veikanten på nordvestsida finnes en artsrik flora med regionalt guleres som spesialområde med hjemmel i Plan- og bygningslo-karakteristiske arter som hvitdodre(Berteroa incana),takhauke- ven for å hindre utfylling eller andre inngrep som radikalt vil en- skjegg (Crepis tectorum), blodstorkenebb(Geranium sangui- dre dens nåværende status. neum),blåmunke(.1asione montana),bergmynte(Origanum vulgare)og firfrøvikke (Viciatetrasperma). 6) Andre, ikke-botaniske verdier Stranda brukes som lokal badestrand. 4) Påvirkninger og inngrep Et gammelt, nedlagt sagbruk ligger innerst i kilen. 8) Litteratur Vevle (1987). 5) Verdivurdering Løsmassestrendene er små, og vegetasjonstypene som vanligvis er knyttet til disse er derfor lite utviklet. Variasjonen er liten i ut- Arendal, Moland, Kjenes, Jorunnstadkilen gangspunktet, men blir ennå mindre etter hvert som takrør ek- Kart: 161211 (Tvedestrand) spanderer og gjør det ulevelig for det meste annet. De botanis- UTM: Mk 953 888 ke verneinteressene er små. Undersøkelse: 11.7.1990 AL Verdi: 1 Arendal, Moland, Saltrød, Mørefjærkilen 1) Beliggenhet og utforming Kart: 1611IV (Arendal) Jorunnstadfjorden er en 1 km lang, nord-sør-gående kil som i UTM: MK 909 840 sør er beskyttet av Flostadøya. Den er omgitt av furukledde ås- Undersøkelse: 8.7.1990 AL rygger som går heller bratt ned mot sjøen. Den indre delen av Verdi: 3 kilen er undersøkt, da det her er mest løsmassestrender. 1)Beliggenhet og utforming 2) Vegetasjon Den undersøkte lokaliteten er en mellomstor kil på nordsida av Vegetasjonen består av undervannseng, strandsump og strand-riksvei 410 øst for Arendal (figur 41). eng. Furuskogen står tett ned mot sjøen rundt det meste av kilen. Bratte strandberg er den vanligste strandtypen, mens min- 2) Vegetasjon dre leirstrender finnes i små viker. Ålegras(Zostera marina)ser Vegetasjonen er dominert av strandsump. ikke ut til å trives særlig godt, da den er overgrodd med slam og bakteriekolonier. De fleste bladskuddene var grå, bare noen få 2a) Vegetasjonstyper var grønne, og plantene må ha problemer med fotosyntesen. Halofile pollsivaks-s(Scirpus tabernaemontani-s) ++ Om ikke denne tilstanden blir forbedret vil antagelig ålegras- Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) +++ engene forsvinne, noe som også vil være et tap for fuglelivet i Halofile takrør-s(Phragmites australis-s) ++ området (grasender og svaner beiter på ålegras). Halofile strandvindel-s (Convolvuletum sepii-maritimum) ++ Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) ++ 2a) Vegetasjonstyper Mjødurt-s(Filipendula ulmaria-s)+++ Ålegras-s (Zosteretum marinae) ++ Havstarr-s (Caricetum paleacea) + 2b) Sonering Halofile takrør-s(Phragmites austratis-s) + Pollsivaks-s / havsivaks-s > halofile kveke-s > halofile strandvin- Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) ++ del-s > halofile mjødurt-s > vei.

2c) Dynam ikk 4) Påvirkninger og inngrep Takrør(Phragmites australis)ekspanderer både ut i hydrolittoral og innVei og bebyggelse finnes nær strandkanten, men uten at ve- mot land, hvor den overtar i fastmarks-strandeng. De artene somsentlige blir deler av sumpen er berørt. I den ytre delen av kilen fin- trengt tilbake er ktypkvein(Agrostis stolonifera),rødsvingel(Festuca nr- nes kaiplass for 20-30 båter. Noe stein og jord er blitt dumpa i bra),strandkryp(alux maritima),saltsiv(Juncus gerattlii),strandkjem- strandkanten på østsida. pe(Plantago maritima)og fjæresauløk(Triglochin maritimum).

82 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaforskningsrapport 059

5) Verdivurdering Vi finner her en mellomstor brakkvannssump med velutviklet vegetasjon. Området har lokal verneverdi.

7) Skjøtsel Kilen er sårbar overfor tilførsel av kloakk og gjødsel, og for å unngå videre eutrofiering og gjengroing er det nødvendig å fjer- ne eventuelle utslipp. Å dempe videre eutrofiering vil ikke bare være i naturvernets interesse, men i stor grad også gjøre forholdene mer trivelige for beboerne og brukerne av kilen.

Arendal, Moland, Saltrød, Ormevikkilen Kart: 1611 1V (Arendal) UTM: MK 903 828 Undersøkt: 8.7.1990 AL Verdi: 3-4

1) Beliggenhet og utforming Området er en grunn brakkvannspoll med sterk grad av gjengroing langs kantene, særlig i sør. Pollen er uvanlig godt beskyttet, og har utløp mot sjøen (Bråtebukta) langs en smal bekk i nordøst (figur 42).

42 42/2

tr10 1 ; 104 '" 0 100 200 n b 1=1=1=1=d ) o jpLObOkken Kvasseberg fÅt'31. I Figur 41 Avgrensningen av det verneverdige området i Mørefjærkilen. - 0 100 200 m Limits of the area at Mørefjærkilen that is judged worthy of I I I I I being protected. ' /

Figur 42 Avgrensningen av det verneverdige området i Ormevikkilen. - Limits of the area at Ormevikkilen that is judged worthy of being protected.

83 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

2) Vegetasjon ratur i vannet skaper gunstige forhold for plantevekst, og det Kantvegetasjonen er frodig .og velutviklet. Vannvegetasjonen erhar etter hvert utviklet seg en uvanlig frodig sumpvegetasjon. dominert av grønnalger, og i åpne parti i den sørlige delen av Det skjer en "forlandingsprosess" hvor stadig mindre deler av sumpen finnes planofytter (frittflytende vannplanter) i form av vannspeilet forblir åpent. andmat-matter. De dominerende vegetasjonstypene er strandeng og strandsump. Det meste av pollen er omgitt av løvskog, 2e) Representativitet med dominans av svartor (Alnus glutinosa) i de fuktige partiene Området er et fint eksempel på en sørlandsk strandsump, av nærmest vannet. den typen som ikke er fullstendig overgrodd av takrør (Phragmites australis). I tillegg er det noe uvanlig med stort inn- Den viktigste økologiske gradienten innenfor området er be- slag av bredt dunkjevle (Typha latifolia). stemt av varierende fuktighet i jordsmonnet. Hele området er sterkt beskyttet, så vindpåvirkning betyr lite for differensieringen 3) Flora i plantedekket. En faktor som sannsynligvis betyr mye i perioderDe spesielle økologiske forholdene i pollen (liten vindekspone- med høyvann er saltpåvirkningen. Pollen blir trolig bare tilført ring, periodisk saltvannstilførsel og høy vanntemperatur) gjen- sjøvann ved springflo og ved sterk østavind. Selv om saltvann speiles også i floraen. Fakultative halofytter (arter som opptrer bare blir tilført ved springflo, er denne faktoren likevel av stor på havstrand, men som ikke er eksklusivt knyttet til saline sub- betydning for utformingen av områdets artsinventar, siden de strat) dominerer, men innslaget av arter som normalt er knyttet fakultative halofyttene utgjør et hovedelement i floraen. til ferskvann er også påfallende. Forekomsten av andmat (Lemna minor) og bredt dunkjevle (Typha latifolia), tildels i rike- 2a) Vegetasjonstyper lig mengde og side om side med typiske havstrandplanter som Andmat-s (Lemna minor-s) ++ havstarr (Carex paleacea) og havsivaks (Scirpus maritimus), er Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) +++ spesielt. Lignende sammensetninger er også observert andre Saltsiv-s (Juncetum gerardii) ++ steder langs Sørlandskysten, selv om mønsteret ikke opptrer Bredt dunkjevle-s (Typha latifolia-s) ++ hyppig. Likevel kan en si at fenomenet er typisk sørlandsk. Noe Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) ++ tilsvarende er overhodet ikke representert på Vestlandet eller Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) +++ lenger nord i landet. Det vil derfor være av stor interesse å ta vare på noen få av disse sørlige utformingene av brakkvanns- 2b) Sonering sumper. Den enkleste og mest vanlige sonering fra åpent vann inn mot skogen er slik: havsivaks-s > havstarr-s > svartorstrandskog. 4) Påvirkning og inngrep Særlig i sør blir antallet plantesamfunn høyere, og vegetasjons- Området ligger på innsiden av riksvei 410 mellom Arendal og mosaikken tilsvarende mer variert Her finner vi eksempler på Saltrød. Den lette adkomsten har også medført at den naturlige alle de plantesamfunn som er registrert i hele området, og noe vegetasjonen er berørt, stedvis også ganske markant Særlig enkelt soneringsmønster finnes ikke. gjelder dette i den nordre delen av pollen, hvor det er drenert. Denne delen er, som naturområde, også skjemmet av en skyte- I den nordvestre delen av pollen er soneringen sterkt forstyrret bane. En kan likevel stille spørsmål om hvor lenge skytebanen av dreneringsgrøfter og tidligere graving. Dette har resultert i kan forbli i drift så nær boligområder som den er. Et lite områ- lavere grunnvannsstand og tørrere forhold i den øvre delen av de mellom riksveien og pollen er forstyrret av en skjemmende jordsmonnet. I vegetasjonen har dette favorisert oppblomstring fylling med tilhørende industriavfall. Statens Forurensningstilsyn av kveke (E4ftrigia repens) på bekostning av den opprinnelige skal være oppmerksom på saken. Under alle omstendigheter strandengog sumpvegetasjonen. I denne delen av pollen er bør dette fjernes snarest mulig. Det utgjør et lite hyggelig og havsivaks i dag hovedsakelig knyttet til dreneringsgrøftene, hvorlite trivselsskapende element i nærmiljøet. Den mest interessan- den danner tette bestander. te delen av pollen er den sørlige delen. Denne er ikke påvirket av tekniske inngrep, og vegetasjonen her befinner seg nær det 2d) Dynamikk en vil kalle naturtilstand. I den nordre delen av pollen har den omtalte dreneringen ført til en utvikling fra sump og strandeng til fastmark. Hele den sørli- 5) Verdivurdering ge delen av pollen er uforstyrret av tekniske inngrep, men heller Den spesielle utformingen av sumpvegetasjonen gjør at områ- ikke her er vegetasjonsbildet stabilt. Høy gjennomsnittstempe- det har verdi som typeområde for sørlandske brakkvannspoller.

84 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Denne naturtypen er utformet bare i denne delen av landet. 2d) Representativitet Området er klart verneverdig. En eventuell utbygging av små- Vegetasjonen er typisk for strandenger, men den har innslag av båthavn i pollen vil kreve mudring og utfylling i de omkringlig- sjeldne arter. gende våtmarkene. Verneverdien av området vil i så fall bli øde- lagt, og fra et naturvernsynspunkt er dette en lite ønskelig situa- 3) Flora sjon. Grunnen til at lokaliteten ble oppsøkt er at den er kjent som voksested for den sterkt sørlige og sjeldne arten vipestarr (Carex 6) Andre, ikke-botaniske verdier extensa) (Økland & Økland 1988). Under sitt besøk 26. og 28. Det er stadfestet reguleringsplan (under omregulering) med august 1985 fant de vipestarr innenfor to delområder. I det ene bygging av avkjørsel 1 kryss i og ved kanten av tjernet. Dersom registrerte de ca. 150 fertile skudd spredd over 2 mindre delpo- denne planen ennå ikke er satt ut i livet, er det nå god grunn til pulasjoner, i det andre registrerte de ca. 400 fertile skudd for- å ta den fram igjen, for å se om det er mulig å ta hensyn til de delt på 7-10 delpopulasjoner. Fem år senere (1990) kunne jeg verneverdiene som nå er dokumentert for området. etter grundig leting på nøyaktig samme sted (som var anvist på kart i stor målestokk) oppsummere at det da bare var ett fertilt 8) Litteratur eksemplar av vipestarr igjen (figur43). Hva denne dramatiske Vevle (1987). tilbakegangen kan skyldes er vanskelig å si. Det var i alle fall ikke ekspansjon av takrør (Phragmites australis), slik vi har regis- tret andre steder, f.eks. på Skåtøy utenfor Kragerø. Økland & Arendal, Moland, Stokken, Strengereid Øklands delområde 2 (med 400 fertile skudd) var i 1990 forstyr- Kart: 1612 II (Tvedestrand) ret av tråkk og beiting av gjess og grasender. Vi vet at svaner UTM: MK 935 874 kan gjøre kraftig innhogg i plantepopulasjoner (se omtale av Undersøkelse: 9.7.1990 AL Vinjekilen i Bamble, Lundberg & Rydgren 1994), og selv om det Verdi: ? kan være vanskelig å tro at fuglebeite skulle ha en så dramatisk effekt, er det vanskelig å finne en annen troverdig forklaring. Da 1) Beliggenhet og utforming skuddbygningen hos vipestarr er egenartet sammenlignet med Lokaliteten ligger godt beskyttet i den indre, nordvestre del av andre starr og gras, kan det tenkes at beitende fugl har funnet Strengereidkilen. Små strandenger er omgitt av knauser, og ute den spesielt attraktiv som mat. i kilen demper øyer og holmer effekten av vind og bølger. 1 indre deler av strandenga vokser den sørøstlige arten tettstarr 2) Vegetasjon (Carex spicata). Vegetasjonen er sammensatt av små strandenger og strandsumper. 4) Påvirkninger og inngrep På sørsida av vågen er strandenga kraftig nedbeitet av sau, og 2a) Vegetasjonstyper den er preget av slitasje. Det eneste som blomstret under vårt Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ besøk var gåsemure (Potentilla anserina). Havsivaks (Scirpus ma- Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) + ritimus), som står vesentlig våtere, var derimot ikke beitet. Saltsiv-s (Juncetum gerardii) ++ Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) +++ 5) Verdivurdering Tangmelde-s (Atriplicetum latifolii) ++ Om tilstanden hadde vært slik Økland & Økland (1988) beskrev Skjørbuksurt-s (Cochlearia officinalis-s) + den fra 1985, ville området vært klart verneverdig. Formålet med deres verneforslag var å sikre en viktig forekomst av en na- 2 b) Sonering sjonalt sjelden og sårbar strandplante. Den dramatiske tilbake- Saltsiv-s > halofile rødsvingel-s > tangmelde-s > skjørbuksurt-s gangen for arten gjør at verneverdien v området blir usikker > eikekratt. (derfor spørsmålstegnet i oppstillingen øverst). Tilbakegangen for vipestarr er så oppsiktsvekkende at bestandsutviklingen må 2c) Dynamikk kontrolleres igjen, før vi kan si noe sikkert om tilbakegangen er Takrør (Phragmites australis) har ennå en beskjeden rolle i de in- permanent eller om tilstanden i 1990 skyltes spesielt ugunstige dre deler av kilen, men den er i ekspansjon og går inn i eldre forhold det året. strandenger av saltsiv-rødsvingel-typen.

85 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Figur 43 Vipestarr er lett kjennelig med sine lange støtteblader. -Carex extensa is easily recognized by its long bracts.

6) Andre, ikke-botaniske verdier Tangvollene kan bli minst 1,5 m høye (Moen 1982). lokaliteten er avmerket som et viktig strand- og våtmarksområ- Vegetasjonen i tangvollene på Tromlinga er undersøkt av de i kommuneplanen. Nordhagen (1940), som gir detaljerte opplysninger om artssammensetningen i flerårige driftvollsamfunn. 8) Litteratur Økland & Økland (1988). 3) Flora Ved den sørlige delen av øya finnes firling(Crassula aquatica)og liten vasskrans(Zanichellia palustris)(Vevle 1987), som begge er Arendal, Tromlinga sjeldne arter. I en inntørket dam sørvest på øya vokser pollsivaks Kart: 1611 1(Tromøy) (Scirpus tabernaemontani).I strandengenes øvre geolittoral (in- UTM: MK 94 81 dre del) er den sørlige, varmekjære arten grisnestarr(Carex dis- Undersøkelse: 4.7.1991 AL, KR, SS tans)vanlig (figur 44), mens saltbendel(Spergularia marina)fo- Vernestatus: Naturreservat og fuglelivsfredning fra 7.5.1982 rekommer lenger ute i soneringen. Sylarve (Sagina subulata) Verdi: 5 vokser på strandberg. Sandstarr(Carex arenaria)er vanlig i tørr- bakker, også utenfor det vi vanligvis rekner for strandsonen. 1) Beliggenhet og utforming Vevle (1987) oppgir at det på en holme i Tromøysundet skal Øya ligger som en langstrakt, beskyttende karm på utsida av være kjent saftmelde(Suaeda maritima)og den nordlige arten Tromøy, og er ca. 2 km lang. Den består av berg, delvis overlagt grusstarr(Carex glareosa). av mektige rullesteinsåser (fra Yngre Dryas). På innsida finnes strandenger og sandstrender. 4) Påvirkninger og inngrep Beite påvirker strandengene og tørrengene inne på øya, mens sol- 2) Vegetasjon baderne er mest glad i sandstrendene. Dette gjør at sandstrandve- Indre deler av øya består av tørrenger og einerkratt. Utsida er getasjonen er sterkt nedslitt pga. solbading. Dette kommer bLa. til for eksponert til at det blir utviklet sammenhengende strandve- uttrykk ved at strandrug (Elymus arenarius)og strandarve getasjon, men på innsida finnes tangvoller og strandenger. (Honckenya peploides),som begge spiller en vesentlig rolle i den

86 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

Figur 44 Den sørlige, varmekjære arten grisnestarr er vanlig i indre deler av strandenger på Tromlinga. - The southern, thermophilous species Carex distans is common in inner parts of salt marshes at Tromlinga.

naturlige vegetasjonen her, er betydelig reduserte. Gåsemure da det vil medføre gjengroing og større innslag av einer (Potentilla anserina) klarer seg bedre, da den har en flattrykt, kry- (Juniperus communis). Om beitepresset hadde vært noe mindre, pende skuddbygning, men for mye tråkk og slitasje hindrer den i villeå erosjonen blitt dempet, og vegetasjonen ville hatt et frodi- blomstre. Den klarer seg likevel ved vegetativ spredning. gere preg.

5) Verdivurdering 8) Litteratur De botanisk mest verneverdige delene av Tromlinga synes å Nordhagen (1940), Damsgaard (1972), Moen (1982, s. 35), være i sørvest (Vevle 1987). I de andre delene av øya er sand- Jansen (1987), Prøsch-Danielsen (1987), Sævre (1987), Vevle strender og strandenger små og svært nedslitt. Dersom det viser(1987). seg at status for de sjeldne artene i sørvest er god, kan det være aktuelt å opprette plantefredningsområde innenfor det eksiste- rende naturreservatet. Arendal, Tromøy, Bottsfjorden Kart: 1611 I (Tromøy) 6) Andre, ikke-botaniske verdier UTM: MK 923 810 Mektige rullesteinsåser fra Yngre Dryas gjør at de kvartærgeolo-Undersøkelse: 10.7.1990 AL giske verneverdiene er store. Den nordre delen av øya er fredet Verdi: 1 som fuglefredningsområde, den sørlige delen som våtmarksre- servat. Hele øya er mye brukt av båtfolk. Øya brukes til sauebei-1) Beliggenhet og utforming te. Det finnes flere fornminner (gravrøyser). Hele øya inngår i Bottsfjorden skjærer seg inn i Tromøyas østsidei vestlig retning. Skjærgårdsparken, og den er en del av det foreslåtte Raet land- Den er knapt 2 km lang. Det er den innerste delen som er un- skapsvernom råde. dersøkt.

7) Skjøtsel 2) Vegetasjon Beitepresset på øya synes å være i overkant av det vegetasjonenVegetasjonen er sammensatt av strandsumper og strandenger, kan tåle. Fullstendig opphør av beite er derimot ikke ønskelig, som begge dekker små arealer. Det ble ikke observert under-

87 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 vannsenger. Rundt kilen finnes tørre strandberg med noe var- mekjære arter. s'‘‘C3

2a) Vegetasjonstyper pI8119 • • .... , Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++ , i\\Srein Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ : • ;;'"63 18/4 Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) + ".-. 8,intsfwen Saltsiv-s (Juncetum gerardii) ++

Åkerdylle-s (Sonchus antensis-s) + 1,1kit<5 r Tangmelde-s (Atriplicetum latifolii) + 1 - 18060 Blodstorkenebb-s (Geranietum sanguinei) + e•otnetY. 1017

2b) Sonering 18/0 LIII e 1 Havsivaks-s > saltsiv-s > åkerdylle-s > tangmelde-s > eikeskog.

3) Flora 18/3 I Strandbergene er svært tørre, og floraen er sammensatt av regi- 18/7 onalt vanlige arter, som f.eks. blåmunke (Jasione montana). Strandløk (Allium vineale) er et typisk innslag.

4) Påvirkninger og inngrep Det ligger noen få hytter ved den indre delen av Bottsfjorden, men ellers er lokaliteten lite påvirket.

5) Verdivurdering Løsmassestrendene dekker små arealer, og vegetasjonstypene er av standardtyper. De botaniske verdiene er små.

Arendal, Tromøy, Bjelland - Botne Kart: 1611 (Tromøy) UkseskJar UTM: MK 938 803 0 100 200 m Undersøkelse: 9-10.7.1990 L=t=t=t; Verdi: 6

1) Beliggenhet og utforming Figur 45 Lokaliteten er en del av en mektig rullesteinsmorene fra Yngre Avgrensningen av det verneverdige området ved Bjelland-Botne. Dryas, avgrenset i nord av Botstangen ved innløpet til Bottsfjorden,- Limits of the area at Bjelland-Botne that is judged worthy of i sør ved Bjellandsskjera (ved Bjellandstranda), sefigur 45. being protected. Strendene er sterkt eksponerte, og rullesteinsmorenen er sterkt utvasket. Flere steder finnes store blåskjellbanker, og noen av disse er bevokst med strandkål (Crambe maritima). Strandvegetasjonen er tangpåvirket, og strandkrattet i baklandet er vindslitt.

2) Vegetasjon Vegetasjonen langs rullesteinsstranda er ikke heldekkende (figur 46), men er knyttet til steder der det akkumuleres tang. Mengden av tang og hvor ofte det akkumuleres tang er av betydning for hvilken vegetasjonstype som utvikles. På grunn av

88 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Figur 46 Rullesteinsstrand ved Bjellandstranda med vegatasjonsmosaikk av tangvoll, strandsump, rullesteinsstrandvegetasjon og strandkratt. Boulder beach at Bjellandstranda with a vegetation mosaic with driftwall, maritime swamp, boulder beach vegetation, and maritime scrub.

sterk vindeksponering, er all vegetasjon lav og nesten krypende.i strandsumper. Den vanligste typen er havsivaks-s (Scirpetum De dominerende vegetasjonstypene er flerårige tangvollsam- maritimae), men havstarr-s (Caricetum paleacea) forekommer funn, innenfor det komplekset som Nordhagen (1940) i sin tid også. Her og der finnes fragmenter av strandeng. kalte Agropyro-Rumicion crispi. Gåsemure-s (Potentilla anserina- s) og åkerdylle-s (Sonchus arvensis-s) er "umodne" vegetasjons- 2a) Vegetasjonstyper typer som utvikles på steder der tangtilføringen er noe tilfeldig, Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ og kanskje ikke årviss. Strandarve-s (Honckenya peploides-s) er Havstarr-s (Caricetum paleacea) + knyttet til grusbanker. Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + Strandarve-s (Honckenya peploides-s) ++ De andre vegetasjonstypene i denne gruppen er knyttet til ste- Gåsemure-s (Potentilla anserina-s) ++ der med rullestein. Steinene fungerer som tangfeller, og de gir Strandkål-s (Crambetum maritimae) ++ en brukbar stabilitet for de flerårige plantene som prøver å finne Strandkvann-s (Angelica litoralis-s) +++ feste her. I øvre geolittoral utvikles svakt nitrofile vegetasjonsty- Halofile strandrug-s (Potentillo-Elymetum) +++ per som halofile mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) og strandrør-s Åkerdylle-s (Sonchus atvensis-s) ++ (Phalandetum arundinacea). I baklandet vokser strandkratt do- Halofile strandvindel-s (Convolvuletum sepii-maritimae) ++ minert av slåpetorn (Prunus spinosa) i en kant foran furuskogen. Kattehale-s (Lythrum salicaria-s) ++ Et vanlig samfunn på epilittorale berg er blodstorkenebb-s Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) ++ (Geranietum sanguinei). Halofile strandrør-s (Phalaridetum arundinacea) + Stornesle-s (Urtica dioica-s) + Ved foten av utstikkende nes samles det opp store mengder Blodstorkenebb-s (Geranietum sanguinei) + tang. Dette skulle normalt føre til utvikling av ettårige tangvoll- Einer-s (Juniperus communis-s) samfunn, bl.a. med strandmelde (Atriplex littoralis). Denne fin- Slåpetorn-s (Prunus spinosa-s) +++ nes i området, men er knapt samfunnsdannende, da den bare finnes som enkelteksemplarer. Nesene, kanskje også tarevolle- 2b) Sonering ne, fører til 'at bølgenes erosjonskraft blir mindre enn ellers langsFlere forskjellige soneringsvarianter finnes. Et eksempel: Naken stranda, og det blir utviklet vegetasjonstyper som vi ellers finner rullestein med tangrester mellom steinene > halofile strandrug-s

89 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

> strandvindel-s > åpen sone med spredte busker av nyperose del av en Yngre Dryas-morene, og består av utvasket rullesteins- (Rosasp.), slåpetorn(Prunus spinosa),selje(Salix caprea),søtkir- strand, ca. 2 km lang. Den er del av den samme endemorenen sebær(Prunus avium)o.a. > furuskog. som vi finner på lokalitetene Bjelland-Botne og Hoveskogen, som begge er omtalt henholdsvis foran og lenger bak. 2d) Representativitet Området er representativt for mektige rullesteinsstrender, og ve-2) Vegetasjon getasjonstypene er meget fint utviklet. Strandområdet represen- Som vanlig på slike steder er det meste av rullesteinsstranda uten terer et av de største og mest velutviklede eksemplene på dennesammenhengende plantedekke. På steder med tangakkumulasjon naturtypen i Norge. blir det utviklet flerådge tangvollsamfunn. På mer beskyttede steder finnes strandsurnp i form av havsivaks-s (Scirpetum maritimae), 3) Flora jf. også Bjelland-Botne. Strandsumpvegetasjon på rullesteinsstren- Floraen inneholder arter som er typiske for rullesteinsstrender der er et fenomen som Skagerakkysten er alene om i Norge. og strandkratt.I tillegg til de artene som alt er nevnt, kan vi nevne beitestarr(Carexoederi ssp.oeden),knortestarr (C.otrubae) I epilittoral sone finnes kantsamfunn med blodstorkenebb-s og strandbalderbrå(Matricaria maritima). (Geranietum sanguinei) og slåpetorn-kratt(Prunus spinosa-s) som en overgang til furuskogen bak. Noen steder har sterk vind 4) Påvirkninger og inngrep skapt åpninger i skogen, og det er utviklet lynghei dominert av Området brukes noe til turgåing, og det fjernes kanskje noe steinrøsslyng(Calluna vulgaris),med innslag av einer(Juniperus com- fra deler av stranda, men ellers er den fri for tekniske inngrep. munis) og krekling (Empetrum nigrum).Alle dvergbuskene er svært tettvokste, trolig en tilpasning til sterk vind. I feltsjiktet i 5) Verdivurdering heiene inngår rødsvingel(Festuca rubra),sandstarr(Carex arena- I dette området finner vi en av de største rullesteinsstrendene ria), kattefot (Antennaria dioica),tiriltunge(Lotus corniculatus) med tilhørende vegetasjon i Norge. Variasjonen i vegetasjonsty-og krypende vivendel(Lonicera periclymenum). per er uvanlig stor og fullstendig. De botaniske verdiene er betydelige. En liknende type finnes ved Hove (Spornes-Såta), lengerSmå tørrbakker finnes i mosaikk med lynghei. Her inngår bl.a. vest på Tromøya, men ellers i Sør-Norge er det bare rullesteins-sandarve(Arenaria serpyllifolia),tranehals(Erodium cicutarium), strendene på Mølen i Brunlanes (Larvik) og på Jæren som kan hårsveve(Hieracium pilosella)og sølvmure(Potentilla argentea). måle seg med denne. Området er internasjonalt verneverdig. 2a) Vegetasjonstyper 6) Andre, ikke-botaniske verdier Havsivaks-s (Scirpetum marimimae) ++ De kvartærgeologiske verneinteressene er betydelige (Jansen Strandskolm-s(Lathyrus japonicus-s) +++ 1987). Området er også kjent som en god insekt-lokalitet (særligStrandkål-s (Crambetum maritimae) ++ sommerfugler), og det har et rikt fugleliv, særlig i trekktiden. Åkerdylle-s(Sonchus arvensis-s) ++ Området ligger innenfor det foreslåtte Raet landskapsvernområde.Halofile strandrug-s (Potentillo-Elymetum) ++ Halofile strandvindel-s (Convolvuletum sepii-maritimae) ++ 8) Litteratur Blodstorkenebb-s (Geranietum sanguinei) + Jansen (1987), Sævre (1987). Slåpetorn-s(Prunus spinosa-s) +++

2b) Sonering Arendal, Tromøy, Hove, Spornes - Såta Et typisk soneringsmønster følger rekkefølgen som er angitt for Kart: 16111 (Tromøy) registrerte vegetasjonstyper. UTM: MK 918 784 Undersøkelse: 8.7.1990 AL 4) Påvirkninger og inngrep Verdi: 5 Strandområdet brukes noe til turgåing. Under mitt besøk observerte jeg folk som bar vekk fotballstore rullestein i bæreposer! Dette er 1) Beliggenhet og utforming nok et fenomen som ikke er så helt uvanlig i rullesteinsområder, da Lokaliteten ligger på utsida av Tromøya, sørvest for skytebanen steinen er populær som kantstein i hager. Dersom området blir ver- på Hove. I nordøst er den avgrenset av Spornes innenfor net, kan en på opplysningsskilt gjøre oppmerksom på at rullestei- Spornesskjera, i sørvest av neset Såta(figur 47). Området er en nen kommer flere til undring og glede om den får ligge der den er.

90 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport059

5/,

" ,„ • ui„.&"/4 /0,

119... 4. 4. •• io/1 øø,ei• °C4 Idretts- V pless die ••• Kaninholml.m

Sporna,sklaus

Morikoffskjøra 0 100 200 m 1:=J=1=1=i

Figur 47 Avgrensningenav det verneverdigeområdet ved Spornes-Såta.- Limits of the area at Spornes-Såtathat is judged worthy of being protected.

5) Verdivurdering Arendal, Tromøy, Hoveskogen Hovestrandaer et fint eksempelpå en velutviklet rullesteins- Kart: 1611 IV (Arendal) strand med tilhørendevegetasjonstyper. Området er klart verne- UTM: MK 898 773 verdig, men variasjoneni vegetasjonstyperer noe mindre enn Undersøkelse:8.7.1990 AL på på den noe større, men ellers tilsvarendestranda mellom Verdi: 3 Bjellandog Botne,et par km mot nordøst. 1) Beliggenhetog utforming 6) Andre, ikke-botaniskeverdier Det undersøkteområdet utgjør løsmassestrendenepå begge si- Områdeter en del av Ra-morenenpå utsidaav Tromøya,og ut- der av Hoveskogen,fra campingplassenpå nordsida ved gjør et kvartærgeologisksvært interessantområde. Det inngår Hovekilen,langs sundet mot Gjesøyaog rundt pyntentil utsida som en del av det foreslåtteRaet landskapsvernområde. av Tromøy(figur 48). Vi finner her en blandingav sandstrender og rullesteinsstrender. 8) Litteratur Jansen(1987), Sævre (1987). 2) Vegetasjon Utsidaav Hoveskogener sterkt eksponertfor vind og bølgeslag,

91 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

91:2.

Sita

.degabek •

0 100 200 m I I I I I Figur48 Avgrensningenav det verneverdige området ved Hoveskogen.- Limits of the area at Hoveskogenthat is judged worthy of being protected.

og vegetasjonener tydelig merket av og tilpasset dette. Utsida av Hoveskogener ekstremt eksponert.Overgangen fra Substrateter rullestein,og det meste av stranda er uten sam- strandatil skogener skarp,og de ytterstefurutrærne er flattryk- menhengendeplantedekke. På steder med tangrester finnes te og vindskjeve.Furua slår ut jordløpere, og det fører til at flerårig tangvollvegetasjon.På innsida av Hoveskogener sedi- mangeav furutrærnehar størrehorisontal enn vertikal utbredel- mentasjonsforholdenehelt annerledes,og strendeneer mer be- se. skyttet.Det dominerendesubstratet er sand. På tørre enger og bakker på utsida finner vi flerårsknavel Strandreddik-s(Cakiletum maritimae) finnes på fin sand med (Sderanthusperennis), lodnefaks (Bromushordeaceus), gul mau- mye blåskjellrester.På slikt substrat kan en også finne strand- re (Galium verum), rødknapp (Knautia arvensis), fjærekoll melde-s(Atriplicetum littoralis), men dette samfunnetopptrer (Armeriamaritima), sølvmure (Potentillaargentea) og harekløver også på groveresubstrat (grus), og på strandhumusmed høyt (Trifolium arvense). På steder med mye slitasjeer dvergsmyle innhold av organiskmateriale. Saltbendel-s (Spergularietum sal- (Aira praecox) vanlig (et fenomen som også et omtalt fra inae) finnes på substrat med fuktig, sandig humus. Halofile Listastrendene,se foran). Dissetørrengene er svært nedslitt og strandrug-s(Potentillo-Elymetum) finnes i små voller på grovere floristiskutarmet. grusog på høyerenivå.

92 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

2a) Vegetasjonstyper (erosjon), dels ved at ugrasarter inngår i strandvegetasjonen. Strandmelde-s (Atriplicetum littoralis) ++ Eksempler på det siste er ugrasløvetann(Taraxacum cordatum), Tangmelde-s (Atriplicetum latifolii) + raigras(Lolium perenne),følblom (Leontodon autumnalis)og Strandreddik-s (Cakiletum maritimae) + vanlig ryllik(Achillea millefolium).De fleste av disse opptrer som Halofile strandrug-s (Potentillo-Elymetum) ++ flattrykte og sterile. Innslag av groblad(Plantago major)er også Saltbendel-s (Spergularietum salinae) ++ uttrykk for sterk kulturpåvirkning. Gåsemure-s(Potentilla anserina-s) ++ Strandskolm-s(Lathyrus japonicus-s) ++ 5) Verdivurdering Strandkål-s (Crambetum maritirnae) + Den botaniske verneverdien av området er sterkt redusert av Strandkvann-s(Angelica litoralis-s)++ turismen. Området er likevel vurdert som lokalt verneverdig. Halofile strandrør-s (Phalaridetum arundinacea) + Området er en del av det foreslåtte Raet landskapsvernområ- Blodstorkenebb-s (Geranietum sanguinei) + de. Slåpetorn-s(Prunus spinosa-s) ++

2b) Sonering Arendal, Tromøysundet, Krøgeneskilen Eksempel på sonering på sand- og grusstrand: strandmelde-s > Kart: 1611 IV (Arendal) halofile strandrug-s > strandmelde-s > saltbendel-s > åpent UTM: MK 893 817 vann (liten dam) > gåsemure-s > grasplen > furuskog. Undersøkelse: 8.7.1990 AL Verdi: 1 2c) Dynamikk Gåsemure-s(Potentilla anserina-s)er et pionerstadium, men ut- 1) Beliggenhet og utforming viklingen mot et mer modent flerårig tangvollsamfunn (innen Den undersøkte lokaliteten utgjør en liten kil på nordsida av gruppen Agropyro-Rumicion crispi Nordh. 1940) hindres eller Tromøysundet, øst for riksvei 410, nord for veikrysset mot broen dempes av slitasje fra solbadere. Vegetasjonen blir presset ned til Tromøya. Substratet er finmateriale. av liggeunderlag. En av de få strandplantene på sandstrand som klarer denne påvirkningen noenlunde er gåsemure(Potentilla 2) Vegetasjon anserina),med sine flattrykte, krypende skudd. Vegetasjonen er dominert av strandsump. Takrør(Phragmites australis)dekker det meste av strandarealet, men det finnes Noen steder kastes det opp sommervoller av sukkertare også bestander av pollsivaks(Scitpus tabernaemontant)som (Laminaria .saccharina)o.a., men disse har liten betydning for de danner en 5 m bred bord mot åpent vann. Ute i sumpen er det flerårige plantene. På slike steder kan det likevel utvikles en sen noe oppslag av ørevier(Salix aurita).østsida er kledd med svart- tangvollvegetasjon med ettårige arter som tangmelde(Atriplex orstra ndskog . prostrata)og strandmelde(A. littoralis). 2a) Vegetasjonstyper 2d) Representativitet Halofile pollsivaks-s(Scirpus tabernaemontani-s) ++ Vegetasjonen er preget av slitasje, og vegetasjonstypene er merHalofile takrør-s(Phragmites australis-s) +++ artsfattige enn på tilsvarende, men mindre nedslitte områder Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) ++ andre steder på Tromøya. 2b) Sonering 3) Flora På vestsida: Pollsivaks-s > halofile takrør-s > vei. Et uvanlig fenomen ble observert på rullesteinsstranda på utsida. Mellom rullesteinene er det sand, som foretrekkes av sand- 2c) Dynamikk starr (Carexarenaria).Rullesteinene skaper levirkning for sand- Fyllingen på vestsida gir mer fastmarkspreg i strandsonen,og starren, og det uvanlige er at mens den vanligvis er 20 cm høy, dette fører til oppslag av arter som hittil ikke har vært vanlige i blir den her inntil 50 cm høy! sumpen.

4) Påvirkninger og inngrep 4) Påvirkninger og inngrep Området er sterkt nedslitt og vegetasjonen bærer tydelig preg Riksvei 410 går nær vestsida av sumpen. I juli 1990 var en ny av det. Dette gir seg dels utslag ved tap av vegetasjonsdekke fylling (til gang- og sykkelsti) under opparbeiding mellom riks-

93 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskninguapport 059 veien og sumpen. Bak svartorstrandskogen i øst er det oppført ste brakkvannsumpen på Sørlandet. Størstedelen av sumpen er lagerbygninger. utilgjengelig, og slik den ligger i dag, har den ingen verdi for annet enn naturvernformål. Et eventuelt ønske om å utvide mari- 5) Verdivurdering naen med mudring, etablering av flere brygger eller utfyllinger i Sumpen er liten og har liten variasjon i typer. Området ligger i etbakkanten av sumpen for å skaffe parkeringsplasser vil være "urbanisert" strøk med veier, trafikk og lagerbygninger, og de sterkt radeleggende for naturverdiene som finnes her i dag. botaniske verdiene er små. 5) Verdivurdering Variasjonen i vegetasjonstyper er typisk for dette naturmiljøet, Arendal, Øyestad, Nedenes, Neset og mektigheten og størrelsen av arealet gjør at verneverdiene er Kart: 1611IV (Arendal) store i en regional målestokk. Den forslåtte avgrensningen (fi- UTM: MK 828 739 gur 49) utgjør en minimumsløsning som tar hensyn til at det al- Undersøkelse: 10.7.1990 AL lerede er etablert en marina i området, og som fanger inn det Verdi: 4 mest sentrale av de naturverdiene som ennå finnes i området.

1) Beliggenhet og utforming 8) Litteratur Den undersøkte lokaliteten utgjør en avsnørt arm i den nordves-Vevle (1987). tre delen av Sømskilen. Lokaliteten er godt beskyttet mot bølge- slagspåvirkning, og er omgitt av dyrka mark. Ved utløpet mot Sømskilen ligger Brændevinsholmen (figur 49).

2) Vegetasjon Vegetasjonen er totalt dominert av strandsumper. Lokaliteten utgjør den største brakkvannssumpen på Agder. Halofile takrør- s (Phragmites australis-s) dominerer, men havsivaks-s (Scirpetum maritimae) og spesielt pollsivaks-s (Scirpus tabernaemontani-s) har også fine utforminger. ›*.

* 2a) Vegetasjonstyper > - 0 Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) +++ 213/270 Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ 28 /10 ^..,18/2i9 Halofile pollsivaks-s (Scirpus tabernaemontani-s) ++ " •• insholmen Krypkvein-s (Agrostis stolonifera-s) Vevle (1987) - Halofile strandrør-s (Phalaridetum arundinacea) Vevle (1987) Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) Vevle (1987) 5548 Gråselje-s (Salix cinerea-s) Vevle (1987) Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) ++ 28/29 59/i1 A 2b) Sonering A . • Vevle oppgir følgende sonering: Halofile takrør-s/pollsivaks-s > . .'• strandrør-s > halofile mjødurt-s/gråselje-s/svartorstrandskog. ft‘urt. N 90 :Eitz, • 1

• she • 4) Påvirkninger og inngrep • ; En liten marina med trebrygger er anlagt i den ytre delen av 0 100 200 m strandsumpen. Dette har redusert verdien av strandsumpen som /I) naturområde, men det meste av arealet er fremdeles intakt. Marinaen står i skarp kontrast til den ellers så mektige og velut- Figur 49 viklede naturtypen, og det er klart at det her foreligger en kon- Avgrensningen av det verneverdige området ved Neset. - Limits flikt mellom behovet for marinaen og det å ta vare på den stør- of the area at Neset that is judged worthy of being protected.

94 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

4.2.4 Tvedestrand

Tvedestrand grenser i sør til Moland, i nord til Risør. Kommunens samlede areal er 217 km2, og kystlinjas lengde er 215 km, hvorav 158 er knyttet til øyer. Skjærgården er m.a.o. velutviklet. De største øyene er Borøya, Sandøya, Askerøya, Lyngøya med Lyngør og Risøya. Den siste er kjent som et meget planterikt område, bl.a. med mange ballastplanter (Lynge 1912, Ouren 1972), som jeg fikk gleden av å se ved selvsyn under en \ befaring sammen med Tore Ouren i juni 1992. Berggrunnen i kommunen skiller seg fra resten av Sørlandet ved å tilhøre Bambleformasjonen.

En god oversikt over floraen på de ytterste skjærene i grense- områdene mellom Moland og Tvedestrand er gitt av Engelbrethsen (1905). På småøyene og skjæra ved innløpet til Figur 50 Oksefjorden fant han ikke mindre enn 160 karplanter. Han opp- Undetsøkte havstrandlokaliteter i Tvedestrand. - Investigated gir bl.a. strandreddik (Cakile maritima), kystarve (Cerastium dif- seashore sites in Tvedestrand. fusum) og vårarve (C semidecandrum). Typisk for skjærgården langs Skagerrakkysten er også små brakkvannsdammer hvor bredt dunkjevle (Typha latifolia) er et vanlig innslag. Noen år senere publiserte lynge (1912) en sammenfatning av floraen i Dybvåg sogn. I et eget kapittel om strandvegetasjonen nevner veifylling gjør at de botaniske interessene er små. Vevle (1987) han arter som ålegras (Zostera marina), saftmelde (Suaeda mari- har undersøkt to lokaliteter i nærheten (Gjeving marina og tima), strandrødtopp (Odontites litoralis) m.fl. Gjeving brygge), men heller ikke her ble det funnet nevneverdi- ge botaniske verdier. Lokalitetsoversikt Tvedestrand Verneverdi Jf.figur 50. Tvedestrand, Borøya, Dalen Bergøya, kil ved 1 Kart: 1612 Il (Tvedestrand) Borøya, Dalen 2 UTM: NK 008 943 Kråkvågkilen 3 Undersøkelse: 11.7.1990 AL Kvåstadkilen 1 Verdi: 2 Laget 1 Sandøya, Saulekilen 4 1) Beliggenhet og utforming Det undersøkte området ligger på nordvestsida av Bokerøya, kilen vest for toppen Øygarden (61 m o.h.). Den er omgitt av fu- Tvedestrand, kil ved Bergøya ruskogkledde koller. Kart: 1612 Il (Tvedestrand) UTM: NL 075 013 2) Vegetasjon Undersøkelse: 11.7.1990 AL Vegetasjonen består av strandeng, dominert av saltsiv-eng Verdi: 1 (Juncetum gerardii). Hovedvarianten med saltsiv som eneste dominant finnes lengst ute i soneringen, mens saltsiv lenger inne Den innerste delen av kilen sørvest for Bergøya er undersøkt. vokser sammen med rødsvingel o.a. (Juncetum gerardii festuce- Bratte strandberg gjør at strandsonen er smal. Vi finner små tosum rubrae). I denne delen av soneringen finnes et markant strandsumper og strandenger, og de vanligste vegetasjonstype- belte med mye tangmelde (Atriplex prostrata) i saltsiv-rødsving- ne er havsivaks-s (Scirpeturn maritimae), halofile takrør-s el-s. Avrevede blad av ålegras (Zostera marina) som flyter i (Phragmites australis-s) og saltsiv-s (Juncetum gerardii). Ingen av strandkanten kan indikere at det finnes ålegras-enger lenger ute dem er særlig velutviklet. Nærhet til hus, hytter, båtplasser og i kilen.

95 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

2a) Vegetasjonstyper Saltsiv-s (Juncetum gerardii) +++ Halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s) ++ Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) ++ Tangmelde-s (Atriplicetum ++

2b) Sonering Saltsiv-s > saltsiv-rødsvingel-s > halofile mjødurt-s > furuskog.

2c) Dynamikk Indre deler av strandenga har tidligere vært brukt som åker, men denne gror nå igjen med mjødurt (Filipendula ulmaria). Den nærmeste gården er nedlagt, men brukes som feriested.

3) Flora I skogkanten er det mye nesleklokke (Campanula trachelium). På strandberg vokser broddbergknapp (Sedum reflexum).

5) Verdivurdering Strandenga er middels stor, men variasjonen i vegetasjonstyper er liten. Verneverdien er derfor begrenset.

Tvedestrand, Kråk, Kråkvågkilen Kart: 1612 Il (Tvedestrand) UTM: NK 017 983 Undersøkelse: 11.7.1990 AL Verdi: 3 9cY51 Kilen ligger 6 km i luftlinje øst for Tvedestrand (figur 51). 0 100 200 m Innløpet er en smal bekk, og det ble i sin tid senket ved spreng- ning (Vevle 1987). Dette må ha medført en senkning av vannstanden. Takrør (Phragmites australis) dominerer rundt det mes- F.` te av kilen, og denne arten har trolig ekspandert etter senkning- en. Vannet er brakt, og det flyter mye grønnalger i overflaten. Kilen er omgitt av furublandingsskog, men i indre del av strand- Figur 51 sonen finnes svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum). Havsivaks-s Avgrensningen av det verneverdige området ved Kråkvågkilen. (Scirpetum maritimae) er mindre vanlig. På strandnære berg - Limits of the area at Kråkvågkilen that is judged worthy of vokser blodstorkenebb (Geranium sanguineum) og broddberg- being protected. knapp (Sedum reflexum). Takrør-sumpen er stor og velutviklet, men ellers ervariasjorienliten. Området vurderes derfor som lokalt verneverdig. Kvåstadkilen utgjør en sørvestlig sidearm av Tvedestrandfjorden. Kilen er isolert fra fjorden og utløpet er smalt og ca. 1,5 km langt. Strendene rundt kilen er bratte. Furuskogen går tett ned- Tvedestrand, Kvåstadkilen til sjøen, men en smal strandbergsone finnes of test. Den bratte Kart: 1612 II (Tvedestrand) littoralsonen gjør at det ikke er utviklet større strandsumper eller UTM: MK 960 935 strandenger. Muligens kan det finnes undervannsenger, men Undersøkelse: 13.7.1990 AL dette ble ikke nærmere undersøkt. Vi kan konkludere at de bo- Verdi:1 taniske verdiene knyttet til havstrand er små.

96 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Tvedestrand, Laget 1) Beliggenhet og utforming Kart: 1612 II (Tvedestrand) Lokaliteten ligger innerst i en svært grunn, nesten avstengt, kile UTM: NL 041 053 (figur 52). Saulekilen er omkranset av bergknauser og furu- og Undersøkelse: 13.7.1990 AL løvskog. Substratet består av finmateriale. Verdi: 1 2) Vegetasjon 1) Beliggenhet og utforming Vegetasjonstypene er undervannseng, strandsump og strand- Strendene mellom Nævestadfjorden og Sandnesfjorden er un- eng. dersøkt. Fjorden er her ikke breiere enn en elv, langs en lengde på vel 1 km. 2a) Vegetasjonstyper Småhavgras-s (Ruppietum maritimae) ++ 2) Vegetasjon Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ Rester av ålegras(Zostera marina)og småhavgras(Ruppia mari- Halofile takrør-s(Phragmites australis-s) ++ tima) ble observert flytende i sjøen, men disse kan være fraktet Fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) + med strøm. Langs strandkanten finnes små strandsumper og Saltsiv-s (Juncetum gerardii) +++ stra ndenger. Mjødurt-s(Filipendula ulmaria-s)++

2a) Vegetasjonstyper Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) ++ Halofile takrør-s(Phragmites australis-s) ++ Halofile pollsivaks-s(Scirpetum tabernaemontani-s)Vevle (1987) Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + Mjødurt-s(Filipendula ulmaria-s) ++

2c) Dynam ikk Her, som så mange andre steder, konkurrerer takrør (Phragmites australis)ut annen vegetasjon. Her er det havsivaks- s (Scirpetum maritimae) som blir trengt tilbake.

4) Påvirkninger og inngrep En forbindelsesvei mellom riksvei 411 og E 18 går på sørsida av fjordstrekningen. Det er delvis dyrka ned til strandkanten, og noen steder er strandbredden forbygd med kaier.

5) Verdivurdering Smal strandsone og liten variasjon i vegetasjonstyper gjør at verneverdien av området er liten.

8) Litteratur Vevle (1987).

Tvedestrand, Sandøya, Saulekilen Kart: 1612 II (Tvedestrand) UTM: NK 026 943 Undersøkelse: 4.7.1991 AL, KR, SS Figur 52 Verdi: 4 Avgrensningen av det verneverdige området ved Saulekilen. - Limits of the area at Saulekilen that is judged worthy of being protected.

97 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

2c) Dynamikk Noen av de første opplysningene om floraen i Risør-distriktet finner Lokaliteten er i en gjengroingsfase der først og fremst takrør vi i Blytts botaniske reiseskildring fra 1826 (Blytt 1829). Han reiste overtar tidligere strandengarealer. Disse endringene skjer raskt med båt fra Risør til Rød og på strandklippene ved fjorden så han (jf. Økland & Økland 1988). mosene kalksleivmose (lungen-nannia polaris), storstylte (Bazzania trilobata) og blåmose (Leucobryum glaucum), som alle er vanlige i 2d) Representativitet distriktet. Mer interessant er det at han fant dverggyllen Området huser mange sørlige, varmekjære plantearter, og om- (Centaurium pulchellum) og strandrødtopp (Odontites litoralis) i en rådet er representativt for de mest artsrike sørlandske strand- strandeng ved Rød. Blytt levde i seilskutenes tid, og disse brakte enger. med seg ballast fra andre farvann. Ballasten ble lagret på faste plas- ser, og med lasten kunne det følge frø fra planter som opprinnelig 3) Flora ikke hørte hjemme i vårt land. I Risør var det flere ballastplasser, og Flatsivaks (B4,smus compressus) har sitt eneste gjenværende helt ennå finnes ballastplanter i området (Ouren 1972, 1980). I noen til- naturlige voksested i Norge i Saulekilen (Økland & Økland 1988).feller kan det være vanskelig å skille mellom planter som er innført Populasjonen finnes spredt over ca. 50 m2. Av andre interessanteved ballast og de som hører til den naturlige floraen. En plantegeo- arter kan vi nevne gul frøstjerne (Thalictrum flavum), strandrødtopp grafisk interessant strandplante som vokser i en strandeng ved (Odontites litoralis), knortestarr (Carex obtrubae), grisnestarr (C. dis- Åkvåg (Kvemkilen) er jordbærkløver (Trifolium fragiferum), sist sett i tans) og duskstarr (C disticha). Ormetunge (Ophioglossum vulga- september 1992. Samme sted vokste også saltsoleie (Ranunculus tum) er også kjent fra lokaliteten (Økland & Økland 1988), men blecymbalaria), i alle fall i 197509 1977 (Tore Ouren pers. medd.). ikke observert av oss. Det er mulig at de sjeldne artene jordbærklø- ver (Trifolium fragiferum) og dverggyllen (Centaurium pulchellum) Lokalitetsoversikt Risør Verneverdi også vokser ved Saulekilen (Blomdal 1982). Jf. figur 53.

4) Påvirkninger og inngrep Krabbesund 4 På deler av lokaliteten er indre deler av strandsonen steinsatt. Moen Forøvrig er lokaliteten lite påvirket. Ormedalsstrand 1 Rød 3 5) Verneverdi Sivikkilen 1 Store strandengkomplekser, strandsump og undervannseng, Solodden 0 samt forekomst av den nasjonalt sjeldne arten flatsivaks Åkvåg 4 (134,smus compressus) gjør at området er klart verneverdig.

7) Skjøtsel Skjøtelstiltak, feks. moderat beite av storfe, bør iverksettes snarest Det er trolig ikke lenge før takrør (Phragmites australis) også har spredd seg dit populasjonen av flatsivaks finnes. /

8) Litteratur Halvorsen (1980), Blomdal (1982), Økland & Økland (1988).

4.2.5 Ri ør

Risør grenser i sør til Tvedestrand, i nordøst til Kragerø i Telemark. Kommunens samlede areal er 191 km2, og kystlinjas 25 km lengde er 202 km, hvorav 96 km er knyttet til øyer. Den 8 km lange Barmen er den desidert største øya i kommunen, og utenfor Risør havn ligger Risøya, Vardøya og flere andre. Kysten er Figur 53 sterkt innskåret av fjorder og kiler. De største er Sandnesfjorden Undersøkte havstrandlokaliteter i Risør. - Investigated seashore og ringfjordsystemet rundt Barmen. sites in Risør.

98 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

Risør,Krabbesund strand og Risør.Lokaliteten ligger delvispå utsida, delvis på inn- Kart: 1612 II (Tvedestrand) sida av veien mot Åkvåg (figur 54). UTM: NL 120 044 Undersøkelse:12.7.1990 AL 2) Vegetasjon Verdi: 4 Vegetasjonener dominert av en stor brakkvannssump,over- vokst av havsivaks-s(Scirpetum maritimae) som strekker seg fle- 1) Beliggenhetog utforming re hundre meter inn i landet, omgitt av skog (figur 55). Sumpen Krabbesund ligger på nordøstsida av halvøya mellom Tvede- er en av de største i sitt slag på Agder. Strandmelde-s

(z,

4,4. •

0. A' Figur $4 Avgrensningenav det verneverdige området ved Krabbesund.- Limits =Bo foo "foo m of the area at Krabbesundthat is judged worthy of being protected. 1=1==1)==»-/

Figur 55 Strandsumpdominert av havsivaks omgitt av svartorstrandskog. Swamp dominated by Scirpus maritimus,surroundedby Lycopo- Alnetum.

99 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

(Atriplicetum littoralis) vokser ved innløpet av sumpen, og står 5) Verdivurdering her like ved takrør (Phragmites australis).Bredt dunkjevle-s Brakkvannssumpen er en av de største og fineste på Agder, og (Typha latifolia-s)finnes i sumpens indre del, hvor brakkvanns- området er utvilsomt verneverdig på fylkesregionalt nivå. Som påvirkningen er minimal. kartet viser(figur 54) ligger det meste av det verneverdige om- rådet på innsiden (vestsiden) av veien til Åkvåg. Formålet med å Hovedsumpen er avstengt fra direkte kontakt med sjøen av en verne et lite område øst for veien er å sikre innløpet av saltvann smal grusvei (til Åkvåg). En fastboende (Hagbart Åkvåg) fortalte til strandsumpen innenfor. at sumpen ved høyvann (springflo) var helt oversvømt. Veifyllingen er ikke særlig tett, og på springflo kan sjøvann lett passere. Sannsynligvis er det salt i substratet. Dette holder de Risør, Moen fleste glykofyttene borte, og kan muligens forklare fraværet av Kart: 1612 Il (Tvedestrand) mjødurt(Filipendula ulmaria),som nå bare finnes helt i utkanten UTM: NL 039 098 av sumpen. Selv om ferskvannspåvirkningen trolig er av lenger Undersøkelse: 16.7.1990 AL varighet enn saltvannskontakten, klarer havsivaks seg utmerket iVerdi: 0 ferskt miljø, og den tåler godt de månedlige springflotoppene. Det gjør imidlertid ikke helofyttene like godt, og det forklarer Det undersøkte området er en del av campingplassen ved hvorfor vegetasjonen har denne halofile artssammensetningen i Moen. Strandsonen er smal, da baklandet blir jevnlig slått og i en så lite saltvannspåvirket lokalitet. dag har preg av plen. Substratet i strandsonen er sterkt sandhol- dig. Det som er igjen av naturlig vegetasjon er små fragmenter 2a) Vegetasjonstyper av strandsump, med havsivaks-s (Scirpetum maritimae) og hav- Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) +++ starr-s (Caricetum paleacea). I bakkant av de to bestandene fin- Halofile takrør-s(Phragmites australis-s) + nes mye fredløs(Lysimachia vulgaris)og skogsivaks(Scirpus syl- Bredt dunkjevle-s(Typha latifolia-s) + vaticus).Like ved den innerste delen av bukta ligger en båtplass. Duskstarr-s(Carex disticha-s) + Området er i dag uten botanisk verneverdi. Kattehale-s(Lythrum salicaria-s) ++ Strandmelde--s (Atriplicetum littoralis) + Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) ++ Risør, Ormedalsstrand Kart: 1712 III (Risør) 2c) Dynamikk UTM: NL 17 12 Takrør(Phragmites australis)spiller i dag en underordnet rolle i Undersøkelse: 161.1990 AL sumpen, men er i ekspansjon og går ut i havsivaks-s (ScirpetumVerdi: 1 maritimae). Området er et fint skjærgårdsområde med fint avrunda, isskurte 2d) Representativitet strandberg, holmer og skjær. Strandbergene er ikke de mest artsri- Lokaliteten er representativ for store, velutviklede brakkvanns- ke, og vanlige arter som røsslyng (Calluna vulgaris),smyle sumper. (Deschampsia flexuosa),rødsvingel(Festuca rubra),einer(Juniperus communis),tiriltunge(Lotus corniculatus)og blåtopp(Molinia ca- 3) Flora erulea)inngår. Spredte furutrær er vanlige. Også lavvegetasjonen Den sørøstlige arten tettstarr(Carex spicata)finnes i utkanten av er heller triviell, med arter som kartlav(Rhizocarpon geographi- strandsumpen. På bergene omkring sumpen inngår varmekjærecum) og navlelav(Umbilicariasp.). I området finnes flere hytter, arter som broddbergknapp (Sedum refexum) og vårbendel og som feriested har det stor verdi. Vegetasjonstypene er robuste (Spergula morisonii). og tåler godt tråkk. Strandvegetasjonen er lite utviklet, og de rent botaniske verdiene knyttet til havstrand er små. 4) Påvirkninger og inngrep Selv om grusveien til Åkvåg krysser innløpet til sumpen, er fyllmas- sen så pass grovmasket at vann kan passere ut og inn. Ved en eventuell utvidelse av veien er det av stor betydning for å opprettholde det karakteristiske naturmiljøet i sumpen at fyllingen blir forsynt med store, vide, gjennomgående rør som sikrer fri flyt av vann.

100 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Risør, Rød Kart: 1612 II (Tvedestrand) UTM: NL 034 095 Undersøkelse: 12.7.1990 AL Verdi: 3

Rødstranna 55/ 1) Beliggenhet og utforming /13 Lokaliteten er et delta i den sørvestre deIen av Sørfjorden. Området ligger i et søkk mellom Storåsen i øst, og et høydedrag i vest(figur 56). Bekken fra Harnmartjernet har sitt utløp gjennom området.

2) Vegetasjon Vegetasjonen består hovedsakelig av strandsump og rester av strandeng. I overgangen mot furuskogen i baklandet finnes svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum). Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) er et pionersamfunn i hydrolittoralen. Her danner den store enebestand, men på høyere nivå kommer andre planter inn i tillegg. Utformingen av havsivaks-s er uvanlig stor og fin. Takrør (Phragmites australis) holder seg lenger inn i soneringen, nærmere skogen.

Mens havsivaks-s (Scirpetum maritimae) er etablert på steder med god vannutskiftning, står pollsivaks-s (Scirpus tabemaemontani-s) på substrat med stagnerende (oksygenfattige) forhold. Jorda her er tettere og mer kompakt, og det er jernutfel- linger i overflaten. Typisk er at pollsivaks vokser sammen med myrsauløk (Triglochin palustre), som indikerer ferskvannstilsig.

.1 2a) Vegetasjonstyper ,9,- 4-,---- Småhavgras-s (Ruppietum maritimae) Vevle (1987) 38 Æ:-.J., --- Halofile takrør-s (Phragmites australis-s) ++ 0 100 200 m= Havstarr-s (Caricetum paleacea) +++ Hammart3 , I I I I I ' ( Havsivaks-s (Scirpetum maritimae) +++ 1 A II/ /filt ..,,r/ -,,,,,,, ...." Halofile pollsivaks-s (Scirpus tabernaemontani-s) + Figur 56 Saltsiv-s (Juncetum gerardii) + Avgrensningen av det verneverdige området ved Rød. - Limits of Mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s) ++ the area at Rød that is judged worthy of being protected. Fredløs-s (Lysimachia vulgaris-s) ++ Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) ++

2b) Sonering Sonering på østsida: Havsivaks-s > pollsivaks-s > halofile fredløs-av saltsiv-eng (Juncetum gerardii) som utkonkurreres av havsi- s > svartorstrandskog. vaks.

2c) Dynamikk Muligens besøkte M.N. Blytt denne strandenga i 1826 (Blytt Det er langt flere unge, sterile skudd av havsivaks (Scirpus mari- 1829), og han nevner de to interessante artene dverggyllen timus) helt ute i soneringen enn lenger inne. Dette viser at det (Centaurium pukhellum) og strandrødtopp (Odontites litoralis). skjer en kolonisering med unge individ/populasjoner av havsiv- Disse ble ikke observert under feltarbeidet i 1990, og er heller aks utover i kilen. På innsida (øvre geolitttoral) finnes små rester ikke nevnt av Vevle (1987). En mulig forklaring kan være at

101 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 strandarealene på Blytts tid var beitet eller slått. I så fall hadde forbygd med kantstein og fylljord som senere er dyrka. Området de en annen vegetasjon enn det vi finner i dag. Etter hvert som var nyslått i midten av juli. Like ved er det anlagt små brygger og beitepress og slått har avtatt og til slutt helt opphørt, har de et oppdrettsanlegg. åpne strandengene blitt utviklet mot strandsump med et mer ensartet plantedekke. 5) Verdivurdering Strandvegetasjonen er lite utviklet, og den naturlige soneringen 2d) Representativitet er i noen grad forstyrret av strandforbygning. De botaniske ver- Strandsumpkomplekset viser fine, komplette soneringer som er diene knyttet til havstrand er derfor små. representative for velutviklede brakkvannssumper.

5) Verdivurdering Risør, Solodden En mellomstor strandsump med normal variasjonsbredde, uten Kart: større tekniske inngrep gjør at området vurderes som vernever- UTM: NL 14 11 dig. Ved Hammartjern like sør for lokaliteten er det en vernever- Undersøkelse: 16.7.1990 AL dig edelløvskog (Korsmo 1974). Verdi: 0

8) Litteratur Solodden ligger på et nes på nordsida av den ytre delen av Korsmo (1974), Vevle (1987). Søndeledfjorden. Området fikk vei for få år siden i forbindelse med opparbeidelsen av et hyttefelt (i regi av Arne Olav Lund NS). Det meste av strandsonen er bratte, nakne berg. I en liten Risør, Sivikkilen vik finnes en sandstrand med innslag av små rullestein og noe Kart: 1612 I (Gjerstad) driftmateriale (tang). Her finner vi bl.a. strandrug(Elymus arena- UTM: NL 107 128 rius),ryllsiv(Juncus articulatus),skogrørkvein(Calamagrostis pur- Undersøkelse: 16.7.1990 AL purea), strandmelde(Atriplex littoralis)og tangmelde (A. pro- Verdi: 1 strata). I den sørvendte skråningen bak stranda vokser varme- kjære arter som filtkongslys (Verbascum thlaspi),bergmynte 1) Beliggenhet og utforming (Origanum vulgare)og prikkperikum(Hypericum perforatum). Sivikkilen er en sidearm av Søndeledfjorden, og den strekker segBroddbergknapp(Sedum reflexum) vokser på strandberg. ca. 1 km innover i landet. Den innerste delen er undersøkt. Strandvegetasjonen er lite utviklet, og de botaniske verneverdiene er små. 2) Vegetasjon Vegetasjonen er en mosaikk av små strandsumper og strandenger. I baklandet finnes svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum). Risør, Åkvåg, Kilen Kart: 161211 2a) Vegetasjonstyper UTM: NL 104 031 Havstarr-s (Caricetum paleacea) ++ Undersøkelse: 12.7.1990 AL Tangmelde-s (Atriplicetum latifolii) + Verdi:4 Halofile kveke-s (Agropyretum repentis-maritimae) ++ Svartorstrandskog (Lycopo-Alnetum) ++ 1) Beliggenhet og utforming Åkvåg ligger nordøst for Lyngørfjorden, innerst i en avstengt 2b) Sonering poll (figur 57). Kilen har forbindelse med sjøen utenfor via Havstarr-s > halofile kveke-s > svartorstrandskog. Åkvågsunda. Området har en del hyttebebyggelse (ca. 120 hytter), og veien ender ved Åkvåg, hvor eng og slåttemark brukes 4) Påvirkninger og inngrep som parkeringsplasser. I åsene omkring kilen vokser eik/furu- Riksvei 351 passerer den indre delen av kilen. Under mitt besøk skog.i Under matjorda er det påvist store skjellsandbanker. Kilen juli 1990 var bunnen dekket av et okerfarget belegg som så har forbindelse med sjøen utenfor via det langsmale usedvanlig lite innbydende ut. Hele vågen var grumsete, og Åkvågsundet. mens sjøen flødde drev skiten inn mot land og la seg mellom de ytre forekomstene av havstarr(Carexpa/eacea). Stranda er delvis

102 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

-' , -...k\--, "i8.0 'A ,m;;31-k\---ir.-',./y . : :„.7 • t, 0 100 200 m =e1 oseter stbu -I 11 ss .', ---- o ... . i". gørb -;<1 fl '73,5

0 ° 137

• X.0 '34 , 1 •••7( 5

SkudvAka

Figur 57 • "V;) is‘c > 18 Avgrensningenav det verneverdige \',3n0 området ved Åkvåg. - Limits of the • ‘3. 113,5 area at Åkvåg that isjudged worthy /r3 of being protected. r'J

2) Vegetasjon 2b) Sonering Vegetasjonener sammensattav undervannseng,strandsump, Ålegras-s> havgras-s> havsivaks-s(ev. takrør)> saltsiv-s> salt- strandengog strandskog.Ved bunnenav Åkvågenligger en av- siv-rødsvingel-s> halofile mjødurt-s> vei. stengt kil som har forbindelsemed sjøenvia et smalt og grunt utløp. Saltsiv-eng(Juncetum gerardii) og havstarr-s(Caricetum 2c) Dynamikk paleacea)er dominerendei kanten rundt kilen. Duskstarr-ser Frafastboende (Hagbart Åkvåg, født 1909)fikk jeg opplysninger fint utviklet flere steder,og er dominerendei felter inntil 30 x 40 om den tradisjonellebruken av strandarealene.Det ble slått så m. Tangmelde (Atriplexprostrata) vokserspredt i hele geolitto- langt man kunnenå ut med langorven,og slåttenbegynte straks ralen, men danner samfunnved øvre grensefor høyvann(øvre over St. Hans.Hagbart Åkvåg overtok gårdenetter faren i 1948, geolittoral). Også i overgangennedre/øvre geolittoral er tang- og de fortsatte å slå "sjømo" et par år etter det. Strandarealene melde-sgodt utviklet.Vegetasjonstypen opptrer dermedto ste- ble altsåslått inntil ca. 1950. Det var 2-3 kuer på hvert bruk, 5-6 der på stranda. på det største.Når kueneikke melket ble de gitt "sjøgras",også kalt "sjømo". Inntil 1989 beitet en hest på "sjømoen",men det- 2a) Vegetasjonstyper te tok slutt da hesten ble slaktet. "Sjømo" er ikke en bestemt Ålegras-s(Zosteretum marinae) ++ art, men en fellesbetegnelsepå plantenei strandengog strand- Småhavgras-s(Ruppietum maritimae) +++ sump under høyvannsrnerket(øvre geolittoral).Hagbart Åkvåg Trådtjønnaks-s (Potamogetonfiliformis-s) ++ pekte ut rødsvingel (Festucarubra), saltsiv (Juncusgerardii), tang- Havsivaks-s(Scirpetum maritimae) ++ melde (Atriplexprostrata) og steril havstarr (Carexpaleacea). Når Halofiletakrør-s (Phragmitesaustralis-s) ++ jeg pekte ut fertile havstarrog havsivaks (Scirpusmaritimus) opp- Fjæresaltgras-s(Puccinellietum maritimae) + lyste informantenat disseto artene ikke ble kalt "sjømo". Der Saltsiv-s(Juncetum gerardii) ++ dissevokser i dag var det før "sjømo" som ble slått. Etterat bei- Halofilerødsvingel-s (Festucarubra-s) ++ tet tok helt slutt, ser det ut som om havstarr (Carexpaleacea) er i Rustsivaks-s(Blysmetum rufii) Vevle(1987) ekspansjonog er i ferd med å overta strandengsom hittil har Duskstarr-s (Carexdisticha-s) ++ vært dominert av saltsiv-rødsvingel-eng.Fra innsida kommer Tangmelde-s(Atriplicetum latifolii) ++ også "maigress"(mjødurt). Unge skudd av denne ble beitet av Halofilestrandvindel-s (Convolvuletum sepii-maritimae) + hesten,men nå er det ingenting som holderden tilbake. Mjødurt-s (Filipendulaulmaria-s) ++

103 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

Påøstsida av kilen voksertakrør (Phragmitesaustrafis), men iføl- 5 Regionaletrekk ge Hagbart Åkvåg var det lite og ingenting av denne i 1960. Tidligereble dette partiet slått da var det bare "sjømo" her, 5.1 Regionalegrupper (soner, men dette er nå helt kvalt av takrør. seksjonerog kysttyper) I den indre delen av soneringener gjengroingsprosessennå i en Strandlinjai de to Agder-fylkeneer 2660 km lang. I rapporten fase hvor osp(Populustremula) klarer å spreseg inn i duskstarr- har vi beskrevet81 lokaliteter,og dette utgjør nærmerehalvpar- dominerteområder. ten (46 %) av de lokalitetene vi har undersøkt langs hele Skagerrakkystenog Oslofjorden.Med utgangspunkt i vegeta- 3) Flora sjonsregioninndelingenhos Dahl et al. (1986) og den videre I utkanten av. strandsumpenvokser engstorkenebb(Geranium oppdelingenav dissei soner og seksjoner(Moen 1987),har vi pratense).Muligensfinnes ålegras(Zosteramarina) i den inner- analysertstrandvegetasjonen på Sørlandet.Soner brukes her om ste kilen, da det ble funnet løse ålegras-bladeri strandkanten. vegetasjonsregionersom endrer artssammensetningettersom På strandbergvokser vill-løk (Allium oleraceum),blankstorke- klimaet endresfra sør mot nord i landet. Dahl et al. (1986)reg- nebb(Geraniumlucidum), blodstorkenebb(G. sanguineum)og ner de østligstedelene av Sørlandet,fra Fevikog østover,til den broddbergknapp(Sedum reflexum). En meget sjelden art på boreonemorale region. Vegetasjonener her sammensattav Sørlandeter trådtjønnaks(Potamogetonfiliformis). en blandingav nordlige(boreale) og sørlige,varmekjære (nemorale) arter. Et typisk trekk i vegetasjonsbildeter edelløvskoger 4) Påvirkningerog inngrep med eik (Quercusspp.),ask (Fraxinusexcelsior), alm (Ulmusgla- Slåttengenepå sørsidaav kilen brukes som parkeringsplasser. bra), lind (Tilia cordata),hassel(Colylus avellana)og undervege- Dersomdet blir aktuelt å utvide disse,vil det væresvært uheldig tasjon av varmekjæreurter og gras. I dag er edelløvskogene om det skjer ved utfylling av jord- og steinmasseri kilen. Se el- helst å finne i solvendtelier med næringsrikejordsmonn. De an- lers under dynamikk. dre naturligevegetasjonstypene er bjørkeskog,gråorskog, svart- orskog eller granskog.Denne blandingen av borealeog nemo- 5) Verdivurdering rale arter finner vi ogsåi strandvegetasjonen.Som eksemplerpå Området oppviser stor variasjon i vegetasjonstyper,og dette nordlige arter finner vi bl.a. strandkvann(Angelicaarchangelica gjør at de botaniskeverdiene er store. Vernebehovetblir forster- ssp. fitorafis),strandskolm(Lathyrusjaponicus) og strandkjeks ket ved at vi her har detaljerte kunnskaperom tidligere tiders (Ligusticum scoticum), mens flatsivaks(Blysmus compressus), bruk av området.Ved å følge vegetasjonsutviklingeni dette om- dverggyllen(Centauriumpulchefium), strandrisp(Limoniumhu- rådet kan vi få kjennskaptil dynamikkeni vegetasjonsutvikling- mile) og stivt havfrugras(Najasmarina) er eksemplerpå sørlige, en. Denne kunnskapenvil være av stor verdi i forvaltningenav varmekjærearter. sørnorskehavstrender i åreneframover. Det meste av Sørlandskystenfører Dahl et al. (1986) likeveltil 7) Skjertsel den nemorale region. Den kjennetegnesav eikeskogerog et En ny veifyllingsom er etablert på vestsidademper kraftig tilfø- markert innslagav nemorale(frostømfindtlige og varmekjære) ringenav sjøvanntil de øvre delerav strandsumpen(som bl.a. er arter. Til forskjellfra den boreonemoraleregion manglergråor- dominert av duskstarr).Her er det behovfor store, gjennomgå- skog, og gran spilleren underordnetrolle. Nordligearter er min- ende rør som kan sikre de indre delene av strandsumpenkon- dre fremtredendeenn i den boreonemoraleregion. I Europahar takt med saltvann,slik det var før veifyllingenble lagt. Dersom regionensin hovedutbredelsei de sentraledeler av kontinentet, dette ikke blir gjort umiddelbart,vil gjengroingsprosessenmed og utformingen i Norge er begrenset til en smal stripe på forbusking framskyndesog forsterkesbetydelig. De store fore- Sørlandskysten.I og med at det er en nordlig utløperav en klart komsteneav duskstarrer da dømt til å forsvinne. termofil vegetasjonsgruppeer artssammensetningenhos oss godt utarmetsammenlignet med regionenssentrale deler. Dette 8) Litteratur kommer også til uttrykk i strandvegetasjonen,men arter som Vevle(1987). agderstarr(Carexdivulsa), spiss-siv(Juncusacutiflorus) og sumpdylle (Sonchuspalustris) indikereraffinitet mot et nemoraltele- ment, samtidig som klart nordlige arter som grusstarr(Carex glareosa)og pøylestarr(C mackenziei)er meget sjeldne.

104 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Den sørvestligste delen av Sørlandet, området mellom lindes- 5.2 Strandtypenes utforming og nes, Listalandet og Flekkefjord, er av Dahl et al. (1986) ført til regionale fordeling kystseksjon laviandsbelte, Sørland-type. Her dominerer lynghei og myr, i tillegg til skoger av furu, hassel og eik med For å kunne vurdere representative såvel som spesielle trekk ved innslag av nemorale arter. I strandfloraen finner vi arter som flora og vegetasjon langs Skagerrakkysten trenger vi data fra et sølvmelde (Atriplex laciniata), sandskjegg (Colynephorus canes- stort antall lokaliteter og fra alle typer strender.Figur 2 indike- cens) og svartsiv(Juncus anceps). rer at de 81 lokalitetene som er beskrevet fra Agder er noenlunde jevnt fordelt langs kysten, og sjansene for å fange inn ev. re- Innenfor sonene, f.eks. den boreonemorale region, finnes ofte gionale variasjoner skulle da være tilfredsstillende. I dette kapit- variasjoner som kan spores tilbake til kyst-innland-gradienten el-let vil vi oppsummere noen karakteristiske trekk ved de forskjelli- ler andre naturgeografiske gradienter. Dette finner vi bl.a. på ge strandtypene vi har undersøkt i landsdelen, deres spesielle Sørøstlandet, hvor vi i havstrandvegetasjonen kan spore en gra-kjennetegn, utforming, størrelse og regionale fordeling. dient fra ytre skjærgårdssone til indre skjærgårdssone og fjord- sone (Lundberg & Rydgren 1994), eller på Vestlandet, hvor vi Flere store elver har sitt utløp på Sørlandet, og de fører med seg kan spore en tilsvarende gradient fra ytterkysten til indre fjor- partikler av ulike størrelser. De minste og letteste fraksjonene dområder (Lundberg 1989). På Sørlandet mangler de lange, avsettes ved elvemunningene der strømhastigheten og dermed dype fjordene, og klimagradienten med tilhørende variasjon i også transportevnen blir mindre når elva møter havet. floraen fra ytre til indre strøk er mindre framtredende. Klimatisk Strømhastigheten avgjør om elvedeltaet bygges opp av silt og sett er variasjonen langs Sørlandskysten mer påfallende enn va- leir, sand, grus el.a. Morenemateriale er også en kilde til dannel- riasjonen fra ytterskjærgården til fjordbunnen. Somtabell 3 vi- se av løsmassestrender, og i strandsonen er det bølger, strøm ser, faller det større nedbørsmengder i vest, ved Lindesnes, Listaog strømhastighet som bearbeider, transporterer og avsetter og i Flekkefjord, særlig i fjordbunnene, enn mot grensen til materiale i littoralsonen. Telemark. Det går også fram av tabellen at gjennomsnittstempe- raturen for årets kaldeste måned blir høyere mot vest, men ge- Nidelva og Nisserelva renner begge ut ved Arendal, og Kvina nerelt kan vi si at hele Skagerrakkysten har relativt høye gjen- renner ut i Fedafjorden ved Kvinesdal. Slike steder bygges det nomsnittstemperaturer for januar og februar, årets kaldeste må- opp elvedeltaer dominert av leir og silt, som i geomorfologisk neder. Vi har derfor ikke skilt ut noen underavdelinger innenfor forstand kallesleirstrender.De kan også dannes fra havets vas- de plantegeografiske regionene på Sørlandet, hele kyststrek- king i morenedekker, som vi f.eks. finner mektige utgaver av på ningen faller inn under det vi kan kalle skjærgårdssonen. Lista. Sørlandets oppbrutte topografi og relativt bratte littoralso- ner gjør at de fleste leirstrender (med tilhørende strandenger) er Det meste av Sørlandskysten faller inn under det Klemsdal små. Spesielt kommer dette til uttrykk i skjærgårdssonen, hvor (1982) kaller fjardkyst, som vi i mangel av et bedre norsk uttrykk det knapt finnes strandenger som er større enn 1 dekar. kan kalle skjærgårdskyst. Uttrykket skjærgårdskyst må her ikke Sammenlignet med Sørøstlandet, spesielt Vestfold og Østfold, forveksles med den skjærgårdskysten som er en del av strandfla-er arealene av leirstrand små på Sørlandet. Men om de ikke er telandskapet på Vestlandet og i Nord-Norge. Strandflaten spesielt store, er de tallrike, og de er jevnt fordelt på beskyttede mangler på Sørlandet, og skjærgårdslandskapet her er kjenne- steder langs hele Sørlandskysten. De er derfor mindre vanlige i tegnet av et oppbrutt, småkupert landskap sammensatt av en den ytre delen av skjærgården, hvor den markerte bølgeslagspå- mosaikk av holmer, skjær, øyer, odder, nes, sund, bukter og vi- virkningen vanskeliggjør akkumulasjon av løsmasser. Selv om ker i den ytre del, samt poller, kiler og viker (svensk: fjärd) i den strandengene på Sørlandet er små i areal, kan de være varierte indre del. Et typisk trekk sammenlignet med andre deler av nor- og artsrike, og flere av landsdelens sjeldne plantearter er knyttet skekysten er fraværet av steile fjordsider og et høyt bakland. til slike leirstrender(tabell 7-8). Den sørlandske skjærgården er omgitt av et terreng med lavt landskapsrelieff. Av sandstrenderfinnes det to vanlige typer i regionen. På Lista, ved Spangereid og noen andre steder finner vi strender Skjærgårdslandskapet blir i sørvest avløst av andre kysttyper. bygget opp av marin finsand iblandet kalkrike skjellrester. De Grønsfjorden, Rosfjorden, Lyngdalsfjorden, Åptafjorden, Lista- største og mektigste sandstrendene finner vi på lista, og disse fjorden, Fedafjorden og Stolsfjorden er eksempler på fjordkyst. er bygget opp av en blanding av strøm- og vindtransportert fin- På Listalandet finner vi i tillegg tre andre kysttyper, morenekyst, sand blandet med skjellrester. Finsanden er opprinnelig vasket moreneklintkyst og sandstrandkyst (kap. 2.4). ut fra morenemateriale, som den mektige Listamorenen, og se-

105 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 nere transportert og reavsatt. Listastrendene er av de største ogmen mektigheten på slike kanfluktuere mye fra år til år. Under mest velutviklede i Norge, og pga. den sørlige beliggenheten vårt besøk på Tromlinga i 1991 var tangvollene ikke spesielt finner vi her flere sørlige, varmekjære plantearter enn det vi kan framtredende. Ved tangvollene utvikles det gjerne spesielle ve- finne på sandstrender lenger nord i landet. getasjonstyper, såkalt tangvollvegetasjon, sammensatt av nitrofile planter som liker og tåler store mengder nitrogen, fosfor og Da de mektigste av disse sandstrendene er dannet på sterkt andre plantenæringsstoffer som frigjøres fra råtnende tang og vindeksponerte steder, dannes det sanddyner av eolisk (vind- tare. Vi kan grovt skille mellom ettårig og flerårige tangvollvege- transportert) sand i samspill med sandtålende, dynebyggende tasjon, avhengig av om det er ettårige eller flerårige plantearter planter som strandkveke(Elytrigia junceassp.boreoatlantica)og som dominerer. Substratets stabilitet er av betydning for om det marehalm(Ammophila arenaria).I det hele tatt finner vi mange utvikles ettårig eller flerårig tangvollvegetasjon. voksestedsspesialister i sanddynelandskapene, og den sørvestli- ge beliggenheten gjør at vi der finner en spesiell kombinasjon avRullesteinsstrender dannes på eksponerte steder hvor det lig- arter som er enestående for denne delen av landet. Noen arter ger morenemasser ned mot sjølinja. Bølgene vil etter hvert vaske har sine viktigste voksesteder i Norge i sanddynelandskapene i ut de finere fraksjonene, mens de grovere fraksjonene blir lig- Vest-Agder, som sandskjegg(Corynephorus canescens),strand- gende igjen. Når kraftige bølger dunker dem mot hverandre, vil tom (Eryngium maritimum)og svartsiv(Juncus anceps).For flere kantene avslipes, og det blir dannet såkalte rullestein. Denne ty- nasjonalt sjeldne arter som sølvmelde(Atriplex laciniala),nebb- pen er spesielt godt utviklet flere steder på Sørlandet. De største slirekne(Polygonum oxyspermum)o.a., utgjør sandstrendene på og mektigste utgavene finner vi på utsiden av Tromøya. Sørlandet viktige voksesteder. Strendene her er dannet av Ra-morenen som vi også finner igjen på Jomfruland, Stråholmen og Mølen mot nordøst. Noen sandstrender er hovedsakelig dannet av elvetransportert Mektige rullesteinsstrender finner vi også på Lista, spesielt i den (fluvialt) eller breelvtransportert (glasifluvialt) materiale, og san- vestlige delen av Listalandet. Flere av de nevnte rullesteinsstren- den er da avsatt nær elvemunningen. Slike sandstrender er van-dene på Sørlandet er av de fineste rullesteinsstrendene i Norge, ligvis noe kalkfattigere enn det vi finner på strender med marin og de har meget stor verneverdi både i kvartærgeologisk, land- finsand iblandet skjellrester. Sandstrender bygget opp av elve- skapsmessig og botanisk forstand. transportert sand finner vi ved utløpet av Otravassdraget i Kristiansand, ved utløpet av Lyngdalselva som renner ut ved Strandberg er utbredt langs hele Sørlandskysten, og vegetasjo- Kvåvik, ved utløpet av Mandalselva som renner ut ved Mandal nen på strandbergene er i hovedsak bestemt av to miljøforhold. (Sjøsanden) og ved utløpet av Tovdalsvassdraget ved Hamre- Næringsforholdene spiller vanligvis en stor rolle for artssammen- sanden. Disse strendene utgjør en viktig del av den naturlige va-setningen, men da de fleste strandberg på Sørlandet er dannet riasjonen langs Sørlandskysten, men et spesielt problem er at deav kalkfattige grunnfjellsbergarter, slår dette stort sett likt ut er sårbare for slitasje, samtidig som de er populære badestren- over hele regionen. En faktor som bedre kan forklare den regio- der i sommerhalvåret. nale variasjonen vi finner i strandbergene på Sørlandet er varierende grad av eksponering. Den mekaniske effekten av bølge- Sandstrendene er særpregede og sårbare økosystemer og de slag, samt graden av saltpåvirkning er de to viktigste miljøvaria- må derfor forvaltes med stor omtanke, basert på kunnskap om blene som påvirker artssammensetningen på strandbergene i re- dynamikken mellom byggende og eroderende krefter (inklusive gionen. Eksponerte strandberg er vanligst i skjærgårdssonen, tråkk og slitasje). men mer beskyttede utforminger finnes i de indre og mer innelukkede deler av kysten. Selv om de fleste strandbergene på Grus- og steinstrender dannes fra morenemateriale på mode- Sørlandet er dannet av harde og sure grunnfjellsbergarter, er ve- rat eksponerte steder. De er ikke spesielt vanlige på Sørlandet, getasjonen kjennetegnet av et markert innslag av sørlige, var- og de fleste er små. Et par større grusog steinstrender finnes mekjære arter. En vanlig forekommende art er blodstorkenebb på Merdøy og Tromøy, begge ved Arendal. I begge disse områ- (Geranium sanguineum),som ved nordvestgrensen av sitt utbre- dene finnes de i tilknytning til den mektige Ra-morenen, i veks- delsesområde (Sunnhordland-Rogaland) utelukkende er knyttet ling med rullesteinsstrender. til kalkrike substrater (strandberg og sanddynevegetasjon).

Tangvoller er ikke en egen strandtype, men utvikles på steder der det akkumuleres tang og tare gjennom vinterhalvåret. Moen (1982) har beskrevet mektige tangvoller fra Tromlinga i Arendal,

106 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport059

5.3 Vegetasjonensutforming og Sørlandet.Relativt sett kan vi si at sandstrendeneer overrepre- regionale fordeling senterti vårt materiale,sammenlignet med deresfaktiske betydning i landskapet.Strandbergene er på den annenside klart un- I kap. 5.2 har vi gitt en oversiktover strandtypenesutforming, derrepresentert.Det vi likevel kan leseut av tabellen,er f.eks. at størrelseog regionalefordeling. Hver av strandtypenehar som gruppen strandsumpog strandenger vanligevegetasjonstyper regel også sine spesiellevegetasjonstyper, og i dette kapitlet vil somforekommer på de fleste havstrenderi landsdelen.Med dis- vi føre diskusjonenet skritt videreog gi en oversiktover strand- se forbehold kan vi gjørefølgende oppsummering. vegetasjonstypenesutforming og regionale fordeling på Sørlandet(kap. 5.3.1). Her ønskervi å få fram regionaltkarakte- Den hyppigstehovedgruppen av vegetasjonstyperi vårt materia- ristisketrekk i vegetasjonsbildet,hvor vegetasjonstypenefinnes le er strandsumpog strandeng,som er registrertpå 67 % av lo- langsSørlandskysten og hvor optimalt de er utviklet. Detteføres kalitetene.Ut fra feltbefaringenekan vi tnigt si at dette også er så videre i kap. 5.3.2, hvor vi skisserertypiske soneringer og ve- uttrykk for at gruppen er den vanligste vegetasjonstypenpå getasjonskomplekser,slik de opptrer på Sørlandet. havstrandpå Sørlandet.I så måte er det er ingen signifikante forskjeller mellom de to Agderfylkene,typen er den vanligste strandvegetasjonstypeni begge fylkene. De fleste strandsumper 5.3.1 Vegetasjonstyper og strandengeri landsdelener små, og de forekommer helst ved elveutløpi fjordsonenog i indre skjærgårdssone.I den ytre I tabell 5 har vi gitt en oversiktover hvordanhovedgruppene av delen av skjærgårdener topografien for oppbrutt, strandsonen vegetasjonstyperfordeler seg innenfor de 81 undersøktelokali- for bratt og bølgeslagspåvirkningenfor stor til at det dannes tetene. Påhver lokalitet vil det alltid væreflere hovedgrupperav velutvikledestrandsumper og strandenger. vegetasjon(strandeng, strandbergvegetasjon osv.), og dette er grunnentil at det totale antallet av hovedgrupperlangt oversti- Den nest hyppigstevegetasjonstypen i vårt materialeer strand- ger antallet lokaliteter.Tabell 5 gir en oversiktover fordelingen berg (36 % av lokalitetene).Vi bruker strandbergsom en samle- av vegetasjonsgrupperi vårt materiale,og tabellen er selvsagt betegnelsefor vanlige, vegetasjonsfattigestrandberg, svaberg ikke et uttrykk for hvor mange undervannsengerosv, som fin- og strandklipper, fuglegjødsla vegetasjon i skjærgårdenog nes på Sørlandet.Vår målsettinghar vært å gi et bilde av repre- strandkratt på berg. Denne kategorien dekker lokaliteter som sentativeog særpregedetrekk basertpå et utvalg av lokaliteter. hovedsakeligbestår av strandberg,og lokalitetersom er domi- I tabellen har vi også angitt prosentfordelingenav vegetasjons- nert av løsmassestrender,men som har tilgrensendenes og od- gruppene,og igjen må det understrekesat tallenegjelder forde- der. Gruppenstrandberg er klart underrepresenterti vårt mate- lingen innenvårt materiale.Vi kan f.eks. ikke leseut av tabellen riale,og dette har vært en bevisstprioritering, da vi har vektlagt at sandstrandvegetasjonforekommer på 26 % av strendenepå vegetasjonenpå løsmassestrendene,men ogsåønsket å få med

Tabell 5. Hyppighetav hovedgrupperav vegetasjonpå 81 undersøktehavstrender på Sørlandet.- Frequencyof main groupsof vegetation typesin 81 seashoresites at Sørlandet.

Vegetasjonsgrupper Antall (VA) % (VA) Antall (AA) % (AA) Sumantall Sum % Vegetationgroups Number(VA) % (VA) Number(AA) 5 (AA) Total number Total % (N = 33) (N = 48) (N = 81)

Undervannseng 7 21 13 27 20 25 Strandsumpog strandeng 21 64 33 69 54 67 Sandstrandvegetasjon 10 30 11 23 21 26 Grus-og steinstrandvegetasjon 2 6 4 8 6 7 Tangvollvegetasjon 9 27 16 33 25 31 Rullesteinsstrandvegetasjon 2 6 7 15 9 11 Strandbergvegetasjon 12 36 17 35 29 36

107 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 et utvalg av de viktigste typene på strandberg.De eksponerte landskapet.Dette gjelder både i Vest-Agder(Skarvodden og strandbergeneer mest representerti ytre skjærgårdssone,mens Steinodden på Lista) og Aust-Agder (Merdøy, Tromøya, middels eksponerteog beskyttedestrandberg med tilhørende Tromlinga). vegetasjonfinnes jevnt fordelt gjennomhele regionen. Den minst hyppigevegetasjonstypen i vårt materialeer grusog I vårt materialeer tangvollvegetasjonregistrert på 31 % av loka- steinstrandvegetasjon,som bare er representertpå 7 % av de litetene, og den prosentvisefordelingen er lik i begge fylkene. undersøktelokalitetene. Den lave hyppighetener trolig også re- Gruppenomfatter strenderhvor tangvollvegetasjonenspiller en ell, selvom det nok kan finnes små utforminger,ev. fragmenter betydelig rolle i vegetasjonsmosaikken,som på sand- og grus- som vi ikke har tatt med i tabellen. Dette skyldesat grusog strender.Denne vegetasjonen er dominertav ettårige arter, sær- steinstrenderhverken er særlig vanlige eller framtredendepå lig strandmelde(Atriplex littoralis).Tanginfluertvegetasjon fin- Sørlandet(jf. kap. 5.3.1). ner vi også på rullesteinsstrender,men den blir i denne sammenheng ikke regnet som tangvollvegetasjon.På Sørøstlandet I tabell 2 har vi gitt en oversiktover de vegetasjonstypenevi har inngikk tangvollvegetasjonpå 9 % av lokalitetene(Lundberg & registrertpå havstrandpå SørlandetI tabell 6 harvi trukketfram Rydgren 1994). Den registrerte forskjellen i betydningenav noen av de sjeldnevegetasjonstypene på havstrandi landsdelen. tangvollvegetasjonenmellom Sørøstlandetog Sørlandeter nok De utgjør en viktig del av det økologiskemangfold, og dersom også reell, noe som bl.a. skyldesat tang- og tarebeltene i verneplanenfor havstrandskal fange inn den variasjonensom fin- Oslofjordener mye mindreutviklet enn langsSkagerrakkysten. nes,er det nødvendigat utvalgetav vernedeområder også omfatter dissemer sjeldnetypene. Mange av artenesom inngåri dis- Omtrentlike hyppigsom tangvollvegetasjon finner vi i vårt materi- se vegetasjonstypeneer sårbarefor slitasje,forurensninger og an- ale sandstrandvegetasjon(på 26 % av lokalitetene).Som nevnt dre miljøforandringer,og vernebestemmelsenemå utformesslik over er dette en overrepresentasjoni forhold til den faktiskefore- at det blir tatt spesiellehensyn til dennesårbarheten. Som det går komstenav denne naturtypeni landsdelen.Den naturligeforkla- fram av tabellen,har Sørlandetmange sjeldne vegetasjonstyper ringen på dette er at sandstrendeneutgjør en særpregetog sjel- knyttettil sandstrender.Siden sandstrender og sandstrandvegeta- den naturtype,og at det derforer behovfor å få best mulig kunn- sjon er spesieltgodt utviklet på Agder, har miljøforvaltningenet skap om karakteristisketrekk og tilstandentil denne naturtypen. spesieltansvar for å forvaltedisse ressursene på en framtidsrettet De størstesandstrendene finner vi i Vest-Agder,og Listastrendene måte. Av de 9 sjeldne(og sårbare)vegetasjonstypene som er utgjøren klassefor seg.Størrelsen på sandstrendenepå Lista,vari- nevnt i tabell 6, finnes 6 på listastrendeneog 2 i Lundevågen. asjoneni terrengformerog småskalavariasjonog deresvegeta- Det tilsierat disseer spesieltverneverdige. sjonsmessigesammensetning gjør dem spesiellei nasjonalog in- ternasjonalmålestokk. Mindre, men fint utvikledesandstrender finner vi også ved Spangereid(Njervesanden), på Risøbankved Mandal,på Hamresandenved Kristiansando.a. steder. Tabell6. Sjeldnevegetasjonstyper på havstrandpå Sørlandet. - Rareplant communitieson seashoresof Sørlandet. Undervannsengerer i vårt materialerepresentert i omtrent 1/4 av lokalitetene(25 %). Ogsåute i landskapeter denne typen et vanlig fenomen, noe som skyldesde mangesmå poller og viker Strandsumper som utgjør en karakteristiskdel av det småskala-landskapetvi Kjempesøtgras-s(Glyceria maxima-s) finner i den sørlandskeskjærgården. Den vanligste,ofte domi- Sandstrender nerendearten i undervannsengeneer ålegras(Zosteramarina), Sølvmelde-s(Atriplicetum sabulosae) men også småhavgras(Ruppia maritima) og skruehavgras(R. Strandkveke-s(Agropyretum boreoatlanticum) cirrhosa)er relativtvanlige. Marehalm-s(Elymo-Ammophiletum) Tørrdyneeng ("Koelerio-Corynephorion") Rullesteinsstrandvegetasjonfinnes bare i 11 % av de undersøkte Sandskjegg-s(Corynephorietum canescentis) lokalitetene. Dette indikerer at typen er relativt sjelden på Strandtorn-s(Eryngietum maritimae) Sørlandet,noe vi også konkludertemed for Sørøstlandetsdel, Grus-og steinstrender hvor vi registrerteden på 10 % av lokalitetene (Lundberg& Strandsvingel-s(Festuca arundinacea-s) Rydgren1994). Men selvom typen ikke er særligvanlig, danner Klatrelerkespore-s(Corydalis claviculata-s) den av og til meget velutvikledeog karakteristiskedeler av kyst-

108 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

I tillegg til de vegetasjonstypene som er nevnttabell i 2 (og som (1994) har f.eks. gitt en oversikt over hovedtrekkene i vegeta- bare tar med de typene vi har registrert), vil vi også nevne den sjonsmosaikkene slik de opptrer på Sørøstlandet. Under vil vi sjeldne undervannstypen med stivt havfrugras (Najas marina), diskutere de tilsvarende mønstrene slik vi finner dem på som trolig har sin hovedutbredelse i Norge langs SørlandskystenSørlandet. Langs Sørlandskysten finner vi sju hovedkomplekser. (jf. innledende kommentarer om Kristiansand og om Justøya i På en og samme lokalitet kan to eller flere komplekser opptre Lillesa nd). sammen, en vanlig kombinasjon er f.eks. undervannseng-kompleks, strandeng-kompleks og strandberg-kompleks.

5.3.2 Vegetasjonskomplekser og soneringsmønstre En skjematisk framstilling av undervannseng-komplekset er skissert i figur 58. Den vanligste vegetasjonstypen er ålegras-s I kap. 5.2 og 5.3.1 har vi gjort en gjennomgang av regionalt ka- (Zosteretum marinae), som hyppig opptrer i grunne poller og rakteristiske trekk ved strand- og vegetasjonstypene i landsde- bukter på 2-3 meters dyp. På noe grunnere vann blir disse un- len. De fleste vegetasjonstypene er knyttet til en eller noen få dervannsengene ofte avløst av småhavgras-s (Ruppietum mariti- strandtyper, og innenfor hver strandtype har de en tendens til å mae). Langt sjeldnere finner vi trådtjønnaks-s (Potamogeton fili- opptre sammen i det vi kan kalle vegetasjonskomplekser. Ett formis-s). Alle disse tre typene vokser på fin løsmassebunn. sett av vegetasjonstyper er typisk for strandenger, mens et an- Forekomsten av trådtjønnaks er den eneste på Agder (Lid & Lid net er typisk for sandstrender. Det viser seg at disse vegetasjons-1994). En type som trolig er vanlig i sonen mellom ålegras-s og kompleksene har mange felles mønstre fra strand til strand, alt- småhavgras-s er skruehavgras-s (Ruppietum spiralis), men vi har så at et strandengkompleks på en strand har mange fellestrekk ikke brukt mye tid til å lete etter den og det kan være årsaken til med et strandengkompleks på en annen strand. Fellestrekkene at vi heller ikke har sett den. Busttjønnaks (Potamogeton pecti- kan f.eks. bestå i at de samme eller omtrent de samme vegeta- natus) skal være ganske vanlig i de indre fjordsystem innenfor sjonstypene er representert i flere områder, eller at hver enkelt Farsund (Oddvar Pedersen, pers. medd.). Undervannseng-komp- vegetasjonstype innen et vegetasjonskompleks har en tendens lekset blir som regel avløst av et strandeng- eller strandsump- til å opptre i den samme delen av soneringen fra sjøen mot kompleks. landsida. Kapittel 5.1 gir samtidig en oversikt over de plantegeografiske regionene som kan skilles ut på Sørlandet, og det viserStrandsump-komplekser(figur 59) utvikles på beskyttede steder seg at det finnes regionale forskjeller med hensyn til hvordan i poller og bukter. De utgjør sørlige vegetasjonstyper i Norge, og vegetasjonskompleksene er sammensatt. Lundberg & Rydgren de er derfor godt utviklet i den sørlige delen av landet (se også

Undervannseng- kompleks, Sørlandet

Sublittoral Hydrolittoral

Småhavgras-s Strandsump- kompleks Ålegras-s Figur 58 Strandeng-kompleks Skjematisk vegetasjons-kompleks Trådtjønnaks-s typisk for undervannsenger på Sørlandet. - Schematic vegetation complex typical for submarine meadows at Sørlandet.

109 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Lundberg & Rydgren 1994). Den vanligste vegetasjonstypen i høyere nivå, hvor neddykkingstiden ved høyvann er noe kortere, sørlandske strandsumper er havsivaks-s (Scirpetum maritimae). får saltsiv-engene innslag av arter som også går langt inn på land. Den trives i overgangsbeltet mellom den hydrolittorale og geo- En av de viktigste av disse er rødsvingel (Festuca rubra). I en mar- littorale sone. De nedre delene står gjerne i selve fjærevekslings-kert sone opptrer saltsiv og rødsvingel som like dominerende, sonen, mens de øvre delene vokser i sonen mellom normal flo- sammen med spredte forekomster av andre strandplanter i det vi grense og springflogrensen. En beslektet type som finnes på kaller saltsiv-rødsvingel-s (Juncetum gerardii festucetosum rubrae). sterkt beskyttede, ferskvannsinfluerte steder med et visst tilsig De delene av strandenga som bare settes under vann ved spring- av næringsstoffer er havsivaks-bredt dunkjevle-s (Scirpus mariti- flo har bare spredte forekomster av saltsiv, og rødsvingel blir ale- mus-Typha latifolia-s). Havsivaks-bredt dunkjevle-s er en type ne som dominerende art. Men sammen med den finner vi også som i Norge bare er kjent fra Sørlandet og Sørøstlandet. Både spredte innslag av andre strandplanter, og den svake saltpåvirk- denne og havsivaks-s kan stå i kontakt med og avløses av halofi-ningen er årsaken til at vi omtaler denne delen av soneringen som le takrør-s (Phragmites australis-s). Et trekk som Sørlandet har til halofile rødsvingel-s (Festuca rubra-s). De halofile rødsvingel-s er felles med Sørøstlandet, er at den boreale vegetasjonstypen attraktive som beiteareal for storfe og sau, og så lenge de beites, havstarr-s (Caricetum paleacea) opptrer spredt i regionen. I holdes de lysåpne og varierte. Dette bidrar til utviklingen av artsri- ferskvannsinfluerte strandsumper med kompakt jordsmonn kan ke strandenger, særlig på steder hvor jorda er blandet med skjell- halofile pollsivaks-s (Scirpus tabernaemontani-s) være et karak- sand og skjellrester. Et artsrikt, nærbeslektet samfunn som finnes i teristisk innslag. Et sjeldent innslag i de ferskvannspåvirkede, de indre delene av strandengene er grisnestarr-s (Carex distans-s). sørlandske strandsumper er kjempesøtgras-s (Glyceria maxima- Strandsvingel-s (Festuca arundinacea-s) er en sjelden type som vi s). Strandsump-komplekset avløses ofte av strandeng-komplek- på Agder bare har registrert i Lundevågen på Lista. Her står den set, og spesielt de øvre delene av strandeng-komplekset kan på utsiden i kontakt med havsivaks-s (Scirpetum maritimae), og ofte være assosiert til strandsump-komplekset. I områder hvor på innsiden med strandeng. beite har vært fraværende i lengre tid, vil strandengene ofte være invadert og erstattet av strandsump-komplekset som vide- Strandenger, eller deler av strandenger som er påvirket av fersk- re innover i baklandet avløses av svartorstrandskog eller oppdyr-vann, tilhører det vi kaller for brakkvannsserien. Deres plassering kede eller bebygde områder. i soneringen er ikke fast fiksert, men bestemmes langt på vei av saliniteten. I områder med flere brakkvannstyper representert, vil Små og mellomstore strandeng-komplekser er optimalt utviklet i fjæresivaks-s (Eleocharietum uniglumis) normalt opptre som et indre deler av skjærgårdssonen og i fjordsonen. Det er ingen tidlig ledd i soneringen. På noe mindre salte deler av stranda blir markert differensiering langs kyst - fjordbunn-gradienten, rime- dette gjerne avløst av et saltstarr-s (Caricetum vacillans), mens ligvis fordi de få fjordene som finnes ikke er særlig lange. krypkvein-s (Agrostis stolonifera-s) er vanlig i de bakre delene av Saltenger og brakkvannsenger finnes derfor langs hele brakkvannsstrender hvor saltpåvirkningen er minimal (men hvor Sørlandskysten, og spredt fra ytre til midtre og indre strøk. det vanligvis er ganske vått). De delene av brakkvannsstrendene Variasjonen i strandeng-kompleksene er i hovedtrekk bestemt som har et kompakt jordsmonn med lavt oksygeninnhold, er av mikrotopografiske forhold internt på strandengen og av lokal dominert av rustsivaks-s (Blysmetum rufii). tilførsel av ferskvann. Både salteng-serien og brakkvannseng-serien avløses av svartor- Strandeng-komplekser(figur 60) kan danne pionervegetasjon i strandskog (ev. av kulturmark eller bebygde områder), men i strandsonen, men vanligere er det at de avløser undervannsengerovergangssonen til skogen finnes forskjellige typer kantsamfunn eller strandsump-komplekser. Vi har funnet at variasjonen i eller gjengroingstyper. Duskstarr-s (Carex disticha-s) er vanlig i strandeng-kompleksene kan beskrives som to parallelle sonerings-bunnen av mange sørlandske poller og kiler, og kan danne store og suksesjonsserier, salteng-serien og brakkvannseng-serien. I denbestander på flere hundre kvadratmeter. Et svært vanlig gjen- hydrolittorale sone kan salturt-s (Salicornietum europaea) opptregroingssamfunn er mjødurt-s (Filipendula ulmaria-s), som ek- som et pionersamfunn, men typen er mindre vanlig på Sørlandetspanderer med stor gjennomslagskraft etter opphør av beite. På enn på Sørøstlandet. Fjæresaltgras-s (Puccinellietum maritimae)fuktige er steder i de indre delene av strandenger kan vi finne kat- tydeligvis en vegetasjonstype som tåler markert saltpåvirkning, ogtehale-s (Lythrum saticana-s), og unntaksvis også fredløs-s følgelig danner dette plantesamfunnet første del av soneringen i (Lysimachia vulgaris-s), i overgangen mot svartorstrandskogen. den geolittorale sone. I områder hvor fjæresaltgras-s mangler, danner saltsiv-s første leddet i geolittoralsonen, mens den finnesSandstrender i er en natur- og landskapstype som det ikke finnes sonen innenfor saltgras-s der dette også er til stede. På et noe mange av langs Sørlandskysten, men som til gjengjeld er meget

110 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Strandsump-kompleks, Sørlandet

Kjempesøtgras-s

Undervannseng- Strandeng-kompleks Havsivaks-s Havsivaks- bredt kompleks dunkjevle-s Halofile takrør-s Svartorstrandskog

Havstarr-s

Halofile pollsivaks-s

Figur 59 Skjematisk vegetasjons-kompleks typisk for strandsumper på Sørlandet. - Schematic vegetation complex typical for shore swamps at Sørlandet

Strandeng-kompleks, Sørlandet

Saltstarr-s Krypkvein-s

Fjæresivaks-s Fredløs-s

Rustsivaks-s Kattehale-s Svartor- strandskog

Saltbendel-s Fjæresaltgras-s Saltsiv-s Saltsiv Halofile rødsvingel-s rødsvingel-s Grisnestarri Mjødurt-s

Duskstarr-s

Figur 60 Skjematisk vegetasjons-kompleks typisk for strandenger på Sørlandet. - Schematic vegetation complex typical for salt marshes at Sørlandet

111 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 godt utviklet på noen av stedene den opptrer. Listastrendene sanden og det utvikles mer etablerte dynebakker eller tørr dyne- står her i en særklasse, med sine til sammen 5 km med sand- eng. I deler av sanddynelandskapet står grunnvannsstanden strand. Som det går fram av drøftingen av resultatene fra under-høyt, og det utvikles såkalte dynetrau dominert av fuktighets- søkelsene på lista og de andre sandstrendene vi har undersøkt, krevende plantearter. I de bakre delene av sanddynelandskapet utgjør sandstrendene en svært dynamisk naturtype som konti- finner vi tørr furuskog eller tørr lynghei. nuerlig utsettes for byggende og eroderende krefter. Om utviklingen får gå sin uforstyrrede gang, vil naturen innstille en dyna- Grus- og steinstrendene skiller seg fra sandstrendene ved at misk likevekt hvor sandtilførsel og plantevekst balanseres. Dettesubstratet normalt er mindre kalkrikt. De skilles fra rullesteins- fører til dannelsen av et karakteristisk sanddynelandskap med strendene ved at substratet er mindre stabilt. De ulike delene av en særpreget morfologisk og økologisk variasjon fra de sjønæreen grus- eller steinstrand kan ha svært ulik økologi med hensyn områder til baklandet. I sanddynelandskapet finner vi derfor på fuktighet og tangpåvirkning. Mens grusstrender som er mange småhabitater hvor spesielle planter og plantesamfunn er blandet leire kan ha et kompakt og fuktig jordsmonn, må plan- tilpasset de stedlige miljøforhold. En komplett sandstrand-serie, tene på godt drenerte steinstrender kunne tåle ekstrem tørke. slik den kommer til uttrykk i figur 61, finner vi bare på Lista. Jordsmonnet er som regel lite utviklet, og miljøforholdene gjør Ved de andre sandstrendene finner vi bare deler av denne mo- at plantedekket danner pionersamfunn i overgangssonen mel- sa ikken . lom sjø og land(figur 62). De vanligste vegetasjonstypene i den ytre delen av soneringen er gåsemure-s (Potentilla anserina-s) og På forstranda blir det i vinterhalvåret kastet på land tang og tare strandarve-s (Honckenya peploides-s). I neste ledd i soneringen som brytes ned fram mot neste vekstsesong, og de næringsstof-er fuktighets- og næringsforholdene avgjørende for hvilken ve- fene som frigjøres i sanden er tilgjengelige for de få og spesiali- getasjonstype som utvikles. Slyngsøtvier-s (Solanum dulcamara- serte plantene som tåler de ekstreme miljøforholdene vi finner i s) finnes på tørre steinstrender med lite organisk materiale, denne overgangssonen mellom sjø og land. Tre-fire arter er do- strandsmelle-s (Silene maritima-s) trives best på steinstrand med minerende på denne delen av stranda, og fordi de oftest danner noe mer organisk materiale i substratet, mens hestehavre-s velavgrensede populasjoner med spredte innslag av andre (Arrhenatherum elatius-s) utvikles på gamle tangvoller. Den sist- strandplanter, er de skilt ut som egne samfunn. Her finner vi nevnte typen kan avløses av stornesle-s (Urtica dioica-s). I den bl.a. tangmelde-s (Atriplicetum latifolii), strandreddik-s indre delen av soneringen på grusog steinstrender er strand- (Cakiletum maritimae) og sølvmelde-s (Atriplicetum sabulosae). rør-s (Phalaridetum arundinacea) en vanlig type. Den erstatter Lundberg (1987) har vist at disse tre typene fordeles på stranda oftei svartorstrandskogen der denne er fjernet. En sjelden type forhold til mengden av plantetilgjengelig nitrogen og fosfor. På på grusog steinstrender er også klatrelerkespore-s (Corydalis steder med ferskvannstilførsel, som langs forurensede bekker claviculata-s). Det inngår knapt nok i noen klar sonering eller som gjennomskjærer den ytre delen av stranda, er kildergras- suksesjonsserie, men det har noen floristiske likhetstrekk med tiggersoleie-s (Ranunculo-Catabrosetum aquaticae) et karakte- strandsmelle-s, og pilen mellom de to enhetene er et uttrykk for ristisk innslag. I tangvollsonen er sanden som regel våt og tung, dette. men sonens bakkant kommer sjeldnerei direkte kontakt med sjøen, og den øvre delen av sanden tørker lett ut. Vinden får da Rullesteinsstrand-komplekser(figur 63) dannes på eksponerte muligheten til å transportere den videre innover land, og det steder, og de er derfor best utviklet langs de store endemorene- bygges etter hvert opp små og større sanddyner. Etter den nor- ne som danner mektige rullesteinsstrender på Tromlinga, male rekkefølgen i soneringen kan vi finne strandarve-s Tromøya, Merdøy, Skarvodden og Steinodden, Tjørveneset og (Honckenya peploides-s), strandkveke-s (Agropyretum boreoatlan- Østhasselneset på Lista og andre steder. Vegetasjonstypene er ticum), marehalm-s ogieller strandrug-s (Elymo-Ammophiletum).alle pionersamfunn i mer eller mindre grad, noe rekkefølgen i Et særtrekk ved Listastrendene, sammenlignet med andre sand-soneringen er et uttrykk for. De mest nitrofile utformingene fin- strender i Norge, er dannelsen av inntil 1 meter høye sandvier-dy-nes i midtre deler av soneringen, mens vegetasjonen i den indre ner (Salix arenaria-s). Et særtrekk ved Listastrendene er også fore-delen av soneringen dannes på eldre strandvoller. Strandvindel-s komsten av strandtorn-s (Eryngietum maritimae), i eldre sanddy-(Convolvuletum sepii-maritimae) foretrekker noe mer vindbe- neområder, og sandskjegg-s (Violo-Corynephoretum canescen- skyttede lokaliteter. På de største rullesteinsstrendene, hvor rul- tis), som en "gjengroingsfase" på tidligere eroderte felter. lesteinsåsene også strekker seg langt inn i baklandet, er furu- Marehalm (Ammophila arenaria) og andre sandstabiliserende skog den dominerende skogstypen. Den er godt tilpasset den plantearter gjør det mulig for andre arter som tåler mindre effektive dreneringen, og den derav følgende tørken på slike sandflukt å komme inn. Bak de aktive sanddynene stabiliseres steder.

112 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Sandstrand - kompleks, Sørlandet Sandvier-s Strandrug-s Sandskjegg-s

Tørr furuskog Tangmelde-s Strandreddik-s Sølvmeide-s Strandarve-s Strandkveke-s Marehalm-s Strandtorn-s Tørr dyneeng

Lynghei

Kildegras -tiggersoleie-s Dynetrau

Figur 61 Skjernatisk vegetasjons-kompleks typisk for sandstrender på Sørlandet. - Schematic vegetation complex typical for sandy beaches at Sørlandet.

Grus- og steinstrand-kompleks, Sørlandet

Hestehavre-s

Gåsemure-s Figur 62 Svartor- Strandsmelle-s Stornesle-s Strandrør-s strandskog Skjematisk vegetasjons-kompleks typisk for grusog steinstrender på Strandarve-s Sørlandet. - Schematic vegetation Slyngsøtvier-s K atrelerkesporei complex typical for shingly and sto- ny beaches at Sørlandet.

Rullesteinsstrand-kompleks, Sørlandet

Strandkål-s Strandkvann-s Strandvindel-s

Strandskolm-s Kveke-s Furuskog

herdylle-s Strandrug-s Strandvortemelk-s

Figur 63 Skjematisk vegetasjons-kompleks typisk for rullesteinsstrender på Sørlandet. - Schematic vegetation complex typical for boulder beaches at Sørlandet.

113 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

De sørlandske strandberg, inklusive svaberg, fuglegjødslet vege-Sammenfatning om vegetasjonskomplekser tasjon og strandkratt, er nok mer variert og sammensatt enn vår figur 64 gir uttrykk for. Vi har ikke hatt som målsetting å samle Vegetasjonen på havstrendene på Sørlandet har mange likhets- nok materiale til å gi et dekkende bilde av den fulle bredden in- trekk med tilsvarende strender på Sørøstlandet (Lundberg & nenfor dette komplekset, men de typene som er representert i Rydgren 1994) og på Vestlandet (Lundberg 1989, 1992a). figur 64 er alle typiske. Et fellestrekk for strandbergene på Hovedtrekkene i soneringsmønsteret går igjen, vi finner tilsva- Sørlandet er at de alle stort sett er kalkfattige. Unntak finnes rende økologiske tilpasninger langs sjø-land-gradienten, og ve- bl.a. på Flekkerøya. Kalkkrevende arter er derfor sjeldne og stortgetasjonen er tilpasset variasjoner i strandsubstratet. Tre økolo- sett fraværende. Et karakteristisk trekk er likevel et markert inn- giske hovedparametre kan forklare det meste av variasjonen i slag av sødige, varmekjære planter og vegetasjonstyper.Figur vegetasjonen: strandtype, grad av eksponering og næringstil- 64 skiller mellom to parallelle suksesjonsserier, med og uten fu- gang. Men om vi finner mange likhetstrekk med tilgrensende glegjødsel. På strandberg uten markert fuglegjødsel er kystberg-regioner, finner vi også regionale særtrekk som er karakteristisk knapp-s (Sedum anglicum-s) en vanlig type (sefigur 22). Denne for Sørlandet. Sørlige, varmekjære arter er hyppigere enn på vestlige vegetasjonstypen har trolig sin østgrense i Norge på Vestlandet. For eksempel finner vi i strandengene på Sør- og Agder (selv om det finnes spredte forekomstar av arten lenger Sørøstlandet oftere innslag av strandrødtopp (Odontites litoralis) øst). Et sørlig innslag i vegetasjonsbildet er den hyppige fore- og tusengyllen (Centaurium littorale), arter som er svært sjeldne komsten av blodstorkenebb-s (Geranietum sanguinei). Blod- eller totalt fraværende på Vestlandet og nordover. De sørland- storkenebb-s avløses gjerne av strandkratt dominert av det sørli-ske strendene skiller seg tilsvarende fra de på Sørøstlandet ved ge slåpetorn-s (Prunus spinosa-s). Innenfor dette finner vi gjerne et svakt, men distinkt innslag av nemorale arter, som f.eks. strandskog, som regel furuskog. sumpdylle (Sonchus palustris) og agderstarr (Carex divulsa), og et sterkere innslag av oseaniske arter, som dvergsmyle (Aira En parallell suksesjonsserie utvikles på fuglegjødslede steder i praecox) og kystbergknapp (Sedum anglicum). En systematisk skjærgårdssonen. Fuglegjødslens mengde og mektigheten på gjennomgang av karakteristiske trekk ved strandplantenes det organiske jordlaget er bestemmende for hvilke vegetasjons- plantegeografiske tilhørighet er tema for neste avsnitt. typer som utvikles. Et vanlig pionersamfunn er rosenrot-s (Sedum rosea-s), som både tåler saltsprut, fuglegjødsel og ekstrem tørke. Strandbalderbrå-s (Matricaria maritima-s) og englodnegras-s (Holcus lanatus-s) utvikles der fuglegjødslen er mest markert, den siste på dypere jord enn den første. Smyle-s (Deschampsia flexuosa-s) utvikles på skrinn jord, som en overgang mot næringsfattige lyngheier. I stedet for furuskog er som regel lynghei dominerende i baklandet.

Strandberg-kompleks, Sørlandet

Smyle-s

Rosenrot-s Strandbalderbrå-s Englodnegras-s lynghei

Figur 64 Skjematisk vegetasjons-kompleks Kystbergknapp-s Blodstorkenebb-s Slåpetom-s Strandskog typisk for strandberg på Sørlandet. - Schematic vegetation complex typical for rocky shores at Sørlandet

114 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport059

5.4 Floraelementer Agder bare kjent fra Aust-Agder,som flatsivaks(Blysmuscom- pressus), dverggyllen (Centaurium pulchellum), strandrisp Mange av strandplantenepå Agder har en diskontinuerligut- (Limonium humile) og narrmarihand(Orchis morio). Andre er bredelselangs Skagerrakkysten.Mens ubikvistene(generaliste- kjent fra begge Agder-fylkene,som agderstarr(Carexdivulsa), ne) stort sett finnes langs hele kyststrekningen,er spesialistene vipestarr(Carexextensa), sumpdylle(Sonchuspalustris) og jord- bare å finne langs bestemtekystavsnitt. Dette er uttrykk for at bærkløver(Trifolium fragiferum). Til gruppen sterkt sørligearter plantene har sine egne, artsspesifikkekrav til voksestedet,som hører også svartsiv(Juncusanceps) som hos oss foreløpig bare temperaturkrav,salttoleranse, vann- og næringsbehovm.m., og er kjent fra Listastrendene(Johnsen 1991, Lid & Lid 1994). det finnes knapt noen plantersom har den sammeutbredelsen, enten vi ser på deres totalutbredelseeller på deres utbredelse Enannen klart varmekjærgruppe er sørligearter med nordgren- langs Skagerrakkysten.En analyseav disseutbredelsesmønstre- se i Rogaland.Noen av dem er edafiskespesialister og er knyttet ne viserlikevel at det finnes grupper av planter som har en no- til sandstrender.Det gjeldersølvmelde (Atriplex ladniata),sand- enlundefelles utbredelse, og de kan plasseressammen i plante- skjegg(Corynephoruscanescens), strandtorn(Eryngiummariti- geografiskegrupper, eller floraelementer. mum) og nebbslirekne(Polygonumoxyspermum). Alle dissehø- rer til de sjeldnesteplantene i norskflora, og de er sværtsårbare Engruppe arter finnes bare langsytterkysten, i skjærgårdenog i for slitasje.En annen gruppe i dette floraelementeter stort sett andre lite frostutsattesteder. Av slike oseaniskearter er tre re- knyttet til strandenger.Det gjelder nonsblom(Anagallisarven- presenterti strandfloraenpå Agder. Det er dvergsmyle(Aira sis),tusengyllen(Centauriumlittorale) og smalsøte(Gentianella praecox), kystarve (Cerastium diffusum) og kystbergknapp uliginosa). (Sedumanglicum). Alle dissehar i Norgesin hovedutbredelsepå Vestlandet,og de er sjeldneøst for Agder (Lundberg& Rydgren En gruppe sørlige, varmekjære arter har sin nordgrense i 1994). Denførste er spesielttallrik på skrinnjord i de bakrede- Hordaland,og denne gruppen har flere representanteri strand- leneav Listastrendene,mens de to andre opptrer på strandberg, sonen på Sørlandet.En av dem er prikkstarr(Carexpunctata), hvor vi ogsåkan finne dvergsmyle.Kystarve er sjeldenpå Agder, som har sin norskehovedutbredelse på Agder. Ellerser den bare og er bare kjent fra et fåtall lokaliteter mellom Tvedestrandog kjent fra Hvalerog Stord i Hordaland(på sistnevntested er den Farsund(Lid & Lid 1994). utgått). Til denne gruppen hører også dansk skjørbuksurt (Cochlearia danica), strandvortemelk (Euphorbia palustris), En gruppe strandplanterhar et sørøstlig utbredelsesmønster. strandsvingel(Festucaarundinacea), skjoldblad(Hydrocotylevul- Dennegruppen kan delesi to, da noen har en markertsørøstlig garis)og slåpetorn(Prunusspinosa). utbredelse,mens andre går lengervest. Til gruppenmarkert sør- østlige arter hører kjempesøtgras(Glyceria maxima), tindved Tre sørlige arter som har sin nordgrenseved Stad er strandløk (Hippophaé rhamnoides),flatsiv (Juncus compressus),strand- (Allium vineale), g risnestarr (Carex distans), pusleblom steinkløver(Melilotus altissimus),stivt havfrugras(Najasmarina) (Centunculusminimus) og sodaurt(Salsolakall). De to første er og strandrødtopp(Odontites litoralis).Tindvedhar en utpreget vanlige på Sørlandet,og har en kontinuerlig utbredelselangs diskontinuerligutbredelse i Norge(Skaanes 1946, Skogen1972, Skagerrakkysten.Mens den første er vanlig på strandberg,vok- Lid & Lid 1994), og på Sørlandeter den bare kjent fra Eide i ser de tre andre på strandeng. Aust-Agder(Wischmann 1974, Danielsen1977), mens dens to- talutbredelseer tydelig sørøstlig(Skogen 1972, Hu»n & Fries En gruppe sørligearter som opptrer på Sørlandethar sin nord- 1986). Stivt havfrugras har sin hovedutbredelsei Norge på grensei Midt-Norge. Også i dette elementetfinnes en gruppe Agder, og er ellersi landet bare kjent fra Hvaler.En noe svakere som er knyttet til sandstrender. Det gjelder marehalm sørøstligutbredelsestendens finner vi hos flikbrønsle(Bidenstri- (Ammophilaarenaria), strandreddik (Cakilemaritima ssp.integri- partita), engstorkenebb(Geraniumpratense), bueforglemmegei folia), honningkarse(Cardariadraba ), sandstarr(Carexarenaria) (Myosotisbaltica) og bukkebeinurt(Ononisarvensis). og strandkveke(Elytrigiajuncea). En annen gruppe er knyttet til steinstrender,bergsprekker o.a., som strandvindel(Calystegia Somrimelig kan være utgjør de mer eller mindresørlige (varme- sepium),knortestarr(Carexotrubae), strandkål(Crambemariti- kjære)planteartene en hovedgruppei Sørlandetsstrandflora. De ma) og fjærehøymol(Rumexmaritimus). Til dennegruppen hø- fordeler seg på undergrupper,avhengig av deres utbredelse rer også dvergsivaks(Eleocharisparvula) og havsivaks(Scirpus mot nord. En eksklusivgruppe er de sterkt sørligeartene som maritimus)som er knyttet til våte strandsumper. har sin nordgrensepå Skagerrakkysten.Noen av dem er på

115 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

De flestesvakt sørlige arter som opptrer på havstrandi Norgeer Tabell 7. Arter som har sin hovedutbredelsei Norge på havs- vanlige på Sørlandet. Noen av dem har sin nordgrense i trand på Agder. - Specieswith main distribution in Norway Nordland. Det gjelder strandstjerne (Aster tripolium), duskstarr on seashoresin Agder. (Carex disticha), skruehavgras (Ruppia cirrhosa), salturt (Salicorniaeuropaea) og pollsivaks (Scirpustabernaemontani). Til denne gruppenkan vi også regneormetunge (Ophioglossum Art - Species Strandtype- Shoretype vulgatum ) og tiggersoleie (Ranunculussceleratus), selv om de ikke er spesieltvanlige på Sørlandet.Andre svakt sørligearter Flatsivaks (Blysmuscompressus) har sin nordgrensei Tromseller Finnmark.De fleste av disseer Prikkstarr (Carexpunctata) vanlige på Sørlandet,som strandmelde (Atriplex littoralis), krus- Sandskjegg (Corynephoruscanescens) høymole (Rumexcrispus), småhavgras (Ruppia maritima), salt- Strandtorn (Elyngiummaritimum) bendel (Spergularia marina), og ålegras (Zostera marina). Svartsiv (Juncusanceps) Saltarve (Saginamaritima), havbendel (S. media) og saftmelde Spiss-siv (I. acutiflorus) (Suaedamaritima) hørerogså til denne gruppen, men de er noe Stivt havfrugras (Najasmarina) sjeldnerepå Sørlandet.Til dette elementet hører også strand- Narrmarihand (Orchismorio) reddik (Cakile maritima ssp. maritima ) og busttjønnaks Sumpdylle (Sonchuspalustris) (Potamogetonpectinatus), som er mindre vanlige på Sørlandet. En rekke arter uten en klar sør-nordtendens i Norge er også vanligelangs sørlandskysten. En annen gruppe er arter som er sjeldne på havstrand på Sørlandet(tabell 8), men somkan værevanligere i andredeler av Langskysten av Agder finnes også et plantegeografiskelement landet.Slike arter er å regnesom regionaltverneverdige arter, og som har en nordlig utbredelsei Europa. De er alle vanligere de fleste av disseartene er knyttet til spesiellevoksesteder som lenger nord, men opptrer på sørlandskystenned mot sin sør- kan kalles nøkkelområder.De utgjør spesiellenaturmiljøer med grense. Noen av dem er likevel ganske vanlige på Sørlandet, stor artsvariasjon,og det er derfor knyttet store naturverninteres- som strandkvann (Angelicaarchangelica ssp. litoralis), havstarr sertil disseartene og de naturmiljøenede er en del av. (C paleacea), saltstarr(C vacilhans), og strandkjeks (Ligusticumsco- ticum). Andre nordligearter forekommermer spredt,som grusstarr (Carexglareosa), pøylestarr(C mackenziei), buestarr (Cmariti- ma), strandskolm (Lathyrusjaponicus), østersurt (Mertensiamariti- Tabell 8. Nasjonaltsjeldne, regionalt verneverdigearter på ma) og saftstjerneblom (Stellariadassifolia). havstrandpå Agder. - Specieswhich are rare on seashoresat Agder as in other parts of Norway. Enspesiell og megetavgrenset utbredelse i Europahar saltsoleie (Ranunculuscymbalaria). Den har sin hovedutbredelsei Nord- Amerikaog Sentral-Asia(Hulten & Fries1986), og er trolig opp- Art - Species Strandtype- Shoretype rinnelig innført til Europa.Den er nå naturalisertenkelte steder i Europa,og i Norgevokser den i våte strandenger.På Sørlandet Sølvmelde (Atriplexlaciniata) er den kjent fra Halseog Harkmark,mens den ellers i Norge Honningkarse (Cardariadraba) bare er kjent fra Østfold (Hvaler og Kråkerøy) og Vestfold Vipestarr (Carexextensa) (Sande). Klatrelerkespore (Corydalisdaviculata) Strandsvingel (Festucaarundinacea) Noen av plantenepå havstrandpå Sørlandethar spesiellinteres- Kjempesøtgras (Glyceriamaxima) se i vernesammenheng,og de kan delesi to grupper(tabell 7- Tindved (Hippophasrhamnoides) 8). Den ene gruppen er arter som har sin hovedutbredelsei Strandrisp (Limoniumhumile) Norge på havstrandpå Sørlandet(tabell 7), og det kan derfor Nebbslirekne (Polygonumoxyspermum) anseessom en nasjonaltviktig oppgavepå sørgefor at dissear- Saltsoleie (Ranunculuscymbalaria) tene og dereslivsmiljøer blir bevartfor ettertiden. En annen art Fjærehøymole (Rumexmaritimus) som har sin hovedforekomsti andre vegetasjonstyperer agder- Sodaurt (Salsolakah) starr (Carexdivulsa), men den har også forekomster på hav- Jordbærkløver (Trifoliumfragiferum) strand.

116 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

En tredje gruppe arter er en samling regionalt sjeldne arter. Skal6 Sammendrag en klare å ta vare på Sørlandets biologiske mangfold, er det nødvendig å sikre et nettverk av biotoper som disse plantene le-Undersøkelsen utgjør en del av en større regional undersøkelse ver som strekker seg langs kysten fra Vest-Agder til og med Østfold. Resultatene fra undersøkelsen presenteres i tre delrapporter, hvorav dette er den andre i rekken, jf. lundberg & Rydgren (1994). Prosjektets formål er å gi en oversikt over sammenset- Tabell 9. Regionalt sjeldne arter på havstrand på Agder. - ningen av og variasjonen i flora og vegetasjon på havstrand i Rare species on seashores at Agder. landsdelen. Likheter og forskjeller mellom undersøkte lokaliteter relateres til lokale og regionale miljøforhold som dels kan spores tilbake til naturgitte forhold (berggrunn, jordsmonn, strandtype, Art - Species Strandtype - Shore type klima), dels til kulturgeografiske forhold, spesielt arealbruk (beite, gjødsling, ferdsel, forurensning). På Sørlandet er 81 lokalite- Tusengyllen (Centaurium littorale) ter nærmere undersøkt og beskrevet, og de botaniske vernever- Dverggyllen (C. pulchellum) diene er vurdert. Den overordnede målsettingen med prosjektet Pusleblom (Centunculus minimus) er å presentere et faglig grunnlag for forvaltningen av havstrand Dvergsivaks (Eleocharis parvu(a) på Sørlandet. En forutsetning for å kunne gjøre slike priorite- Østersjøsøte (Gentianella baltica) ringer er den regionale oversikten som er etablert i prosjektperi- Smalsøte (G. uliginosa) oden. En underliggende forutsetning for forvaltningen av hav- Strandrødtopp (Odontites litoralis) strand, som for andre naturmiljøer, er tanken om at artsrike og Ormetunge (Ophioglossum vulgatum) sårbare naturtyper, spesielt de vi har lite av, bør forvaltes med Jordbærkløver (Trifolium fragiferum) større omtanke enn de typene vi har mest av. Det betyr ikke at vi bare har lagt opp til å verne de mest artsrike områdene med størst arts- og samfunnsdiversitet. Vi har også hatt som målset- ting å få med et representativt utvalg av havstrandtyper, slik at vi kan ta vare på de fineste perlene såvel som eksempler på hverdagsnatur langs kysten.

Undersøkelsen tar for seg kyststrekningen i Vest-Agder og Aust- Agder. Kyststrekningen er 2660 km lang, og i de to fylkene bor 5,7 % av Norges befolkning. Kystkommunene har større befolkningstetthet enn innlandskommunene, og Kristiansand og Arendal har de høyeste befolkningskonsentrasjonene på Sørlandet, med henholdsvis 245,5 og 142,2 innbyggere/km2. 1 sommerhalvåret skjer det i tillegg en betydelig tilstrømning av turister til de populære utfartsområdene langs kysten. Kon- klusjonen er at utbyggingspress og slitasje fra friluftsliv gjør at presset på strandområdene i det undersøkte området er betyde- I ig.

Til grunn for rapporteringen ligger et omfattende feltarbeid som ble utført i 1990 og 1991. Forut for feltarbeidet hadde vi gjort registreringer av utvalgte arter i universitetsherbariet i Oslo, senere også i herbariet ved Kristiansand museum. Dette satte oss på sporet av interessante lokaliteter som vi oppsøkte i felt. I drøftingen av de funn vi gjorde og i oppsummeringen av resultatene har vi støttet oss til floristiske og vegetasjonsøkologiske undersøkelser som er gjort tidligere. For noen av lokalitetene har vi informasjon om flora og/eller vegetasjon som går tilbake

117 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059 til tidlig på 1800-tallet, i enkelte tilfeller også fra 1700-tallet. net virkemiddel. Under kontrollerte betingelser kan brenning bi- Tidligere undersøkelser har gitt oss anledning til å sammenlignedra til å gjenskape artsrike strandenger. Grøfting og oppdyrking de botaniske forholdene slik de har utviklet seg gjennom en ødelegger den naturlige strandvegetasjonen, og er uforenelig tidsserie, og i diskusjonen har vi forsøkt å avdekke årsakene til med å ivareta verneinteressene i et område. Et påtagelig pro- de forandringer som har skjedd. I langt større grad enn det som blem langs strendene på Sørlandet er slitasje fra besøkende i er tilfelle med modne, etablerte skogssamfunn undergår vegeta-sommerhalvåret. På samme måte som på Sørøstlandet, er slita- sjonsbildet på mange av havstrendene store fluktuasjoner. sje et stort problem. For de fleste områdene vi har vurdert er det Undersøkelsen har sannsynliggjort at dette skyldes at de er se- neppe aktuelt å stenge publikum helt ute (unntatt fuglereserva- minaturlige vegetasjonstyper som fort reagerer på endringer i ter og fuglefredningsområder i hekkesesongen), men for å unn- arealbruk og annen påvirkning. Den framtidige forvaltningen av gå ødeleggelse av verdifulle naturmiljøer og for å demme opp havstrender må ta konsekvensen av disse påvisningene, dersomfor en forsterking av motsetninger mellom friluftsliv og natur- målsettingen er å ta vare på den variasjonsbredden som naturvern, må forvaltningen bli flinkere til å kanalisere og tilrettelegge og landskapstypen oppviser i dag. for ferdsel. Å utarbeide ferdselsregler - hvor kan folk gå, hvordan kan de ferdes (gåing, sykling, ridning), og hva er tillatt (tel- Årsaken til de omfattende forandringene som har skjedd kan i ting, lage bål, samle planter) - er i mange områder et sårt til- de fleste tilfeller spores tilbake til strukturelle endringer i jord- trengt gjøremål. bruket. Virkningene av den nasjonale kanaliseringspolitikken har likevel ikke vært like dramatiske for Sørlandet som for Det meste av det undersøkte området faller inn under den ne- Sørøstlandet. Et hovedtrekk er at antallet storfe i de to Agder- morale regioh. Den skilles fra den boreonemorale region, kyst- fylkene har gått ned, fra 53 423 i 1949 til 34 212 i 1989. I til- seksjon lavlandsbelte (på Vestlandet) ved det markerte innslaget legg vet vi at moderne kuer ikke bruker utmarksbeitene like myeav sørlige arter som mangler eller som er svært sjeldne på som før, og den landskapsmessige effekten av redusert beite- Vestlandet. Fra den boreonemorale region på Sørøstlandet skil- press er dermed større enn tallene i seg selv tilsier. les den ved innslaget av sterkt sørlige arter og oseaniske arter som mangler eller som er svært sjeldne på Sørøstlandet. Det Dersom målsettingen er å opprettholde den variasjonsbredden meste av kystlinja er en del av skjærgårdskysten (fiårdkyst), kjen- som finnes på sørlandske havstrender i dag, må det settes i verknetegnet av et oppbrutt småskalalandskap av holmer, skjær, skjøtselstiltak. En form for skjøtsel som kan kombineres med øyer, odder, nes og grunne sund, bukter, poller, kiler og viker. næringsvirksomhet er beiting. Moderat beite kan bidra til å opp- De vestligste deler av Vest-Agder har en mer variert kysttopo- rettholde og øke artsdiversiteten på strandnære lokaliteter. På grafi. Nord for begge sider av listahalvøya finner vi fjordkyst, en strandeng vil dette tilsvare 1-1,5 storfe pr. hektar i løpet av mens vi på ytre deler av Listalandet finner morenekyst, morene- en beitesesong på 130-140 dager. Slått har stort sett opphørt klintkyst og sandstrandkyst. De tre sistnevnte er spesielle kystty- som driftsmetode på sørlandske strandenger, men som en del per som er sjeldne i Norge. av moderne naturforvaltning kan denne skjøtselsmetoden være et velegnet virkemiddel. Dersom høyet blir fjernet etter slåtten, Sørlandskysten har et suboseanisk klima med middels humide til vil det kunne utvikles strandenger som er ennå mer artsrike enn humide forhold. Årsnedbøren er rikelig for plantevekst, men la- moderat beitede strandarealer. Slått i kombinasjon med beiting vest ytterst i skjærgården (ca. 900-1200 mm) og stigende inn- vil være en egnet skjøtselsmetode i områder hvor gjengroingen over i fjordene, særlig de i de vestre delene (1965 mm i er kommet langt. Strandenger som beites vil påvirkes av natur- Flekkefjord). Vintrene er milde, og i den ytre skjærgården finner gjødsel, og om beitepresset er moderat, vil dette ikke ha noen vi middeltemperaturer over 0 °C selv i de kaldeste månedene i markant virkning på vegetasjonen. Undersøkelser viser at kunst-året. De kaldeste vintertemperaturene finnes innerst i fjordene gjødsel knapt kan øke produksjonen på en strandeng (fordi næ-(-2,1 °C i Tvedestrand), men dette er likevel markert mildere enn ringsstoffene utvaskes før de bindes til jordsmonnet), men vege-i de indre deler av Oslofjorden (-4,6 °C på Fornebu). tasjonens artssammensetning kan likevel endre seg ved at kul- Middeltemperaturene for den varmeste sommermåneden varie- turplanter og ugrasarter kan utkonkurrere de spontane, stedeg- rer mellom 13,9 og 16,9 °C, og det er varmest i øst og innerst i ne strandplantene. Dermed ser vi at kunstgjødsel i verneverdigefjordene. strandarealer viser seg som en skjøtselsmetode som ikke er for- enelig med å opprettholde verneinteressene i et område. I om- Vegetasjonen i undersøkelsesområdet fordeler seg på ulike råder som er overgrodd av takrør (Phragmites australis) eller an- strandtyper. Vi har koblet en geomorfologisk terminologi med dre høye, tettvoksende strandarter kan brenning være et veleg- en botanisk terminologi, og opererer med følgende inndeling:

118 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport059

Leirstrender Grus-og steinstrenderdannes fra moreneryggerpå moderatek- Undervannsenger sponertesteder. Velutviklede eksempler på Sørlandeter dannet Strandsumper på Merdøyog Tromøyi Arendal.Den nasjonaltsjeldne strandar- Strandenger ten klatrelerkespore(Corydalisciaviculata) er knyttet til grusog Pionerfaser steinstrender. Konsolidertefaser Sandstrender Rullesteinsstrenderdannes der det foregårkraftig bølgevaskingi Sandstrandvegetasjon morenerygger,og vi finner dem derforbare i ytre strøk.Typen er Grus-og steinstrender spesieltgodt utvikletflere stederpå Sørlandet,som på Tromlinga, Grus-og steinstrandvegetasjon Tromøya,Merdøy og på Lista(Skarvodden og Steinodden).De Rullesteinsstrender nevntestrendene utgjør noen av de mektigsterullesteinsstrende- Rullesteinstrandvegetasjon ne i Norge,og de hørertil de finesteperlene i norsknatur. Det er Strandberg derfor betydeligeverneinteresser knyttet til dem, både i kvartær- Strandbergvegetasjon geologisk,landskapsmessig og botaniskforstand. Fuglegjødslavegetasjon Strandkratt Strandberger utbredt langs hele Sørlandskysten.De fleste sør- landskestrandberg ar dannetav kalkfattigegrunnfjellsbergarter, Vi opererer ikke med tangstrandsom en egen strandtype,da men et regionalt karakteristisktrekk er forekomstenav sørlige, tangvoller og tangvollvegetasjonikke etablerespå en bestemt varmekjæreplantearter. Artssammensetningen bestemmes langt strandtype,men utviklespå ulike typer strender der det akku- på vei av hvor mye saltsprutvoksestedene utsettes for; de mest mulerestang og tare. eksponertestrandbergene finnes i ytre strøk. Her finner vi også fuglegjødsledestrandberg med en karakteristiskartssammenset- leirstrenderer best utviklet ved utløpetav de store, sedimentfø- ning (fuglegjødsletvegetasjon). I de indre, høyereliggendedele- rende elvene, som Nidelva,Nisserelva og Kvina, og på steder ne av strandbergenefinnes strandkratt dominert av slåpetorn med mektige morenelag,som på Lista.Skjærgårdskystens opp- (Prunusspinosa) o.a. brutte småskalalandskapgjør at det vanligvisutvikles små strandenger, og noen av dem er artsrike, med innslag av nasjonalt Vegetasjonener analysert,beskrevet og drøftet vha. TWINSPAN- sjeldneplantearter. Landsdelens strandeng-komplekser er gjerne klassifisering.Hovedtypene er gjengitt i tabell 2 og 5, menshele en mosaikk av saltvannspåvirkedeog brakkvannspåvirkedeele- analysenpresenteres i en egen rapport.Tabell 6 viseren oversikt menter.Vegetasjonen på leirstrendenefordeler seg på tre typer: over sjeldnevegetasjonstyper på havstrandi regionen,og de fles- undervannsenger,strandsumper og strandenger.Strandsumpene te av disse er sjeldne også i nasjonalmålestokk. Vegetasjons- er sørlige,varmekjære naturtyper som er meget godt utviklet på typene har en tendens til å opptre sammen i komplekser. Sørlandet(som på Sørøstlandet). Dermedstår de også i forhold til hverandre,økologisk og floris- tisk, og karakteristiskeutviklingstrekk og suksesjonsprosesserer Det finnes to vanlige typer sandstrandi landsdelen.På Lista, vist i figur 58-64. En detaljert drøfting av planteartenestilknyt- Spangereidog andre steder er sandstrendenedannet av marin ning til plantegeografiskegrupper vil bli gitt i en egen rapport. finsand som er blandetmed skjellfragmenter.Sandstrendene på De fordelerseg på følgendeplantegeografiske elementer: Listaer de neststørste i Sør-Norge,men de har sitt eget særpreg sammenlignetmed de størreJærstrendene ved at de huser plan- Oseaniskearter tearter og vegetasjonstypersom manglerpå Jærenog som også Sørøstligearter ellerser svært sjeldnei Norge. Listastrendeneer blant de mest Sørligearter særpregedekystmiljøer i Norge.Andre sandstrender er dannetav Med nordgrensepå Skagerrakkysten elvetransportertmateriale (fluvialt eller glasifluvialt)som er avsatt Med nordgrensei Rogaland ved elveutløpet.De er som regel mindre kalkrikeenn strender Med nordgrensei Hordaland som er bygget opp av marin finsand blandet med skjellrester. Med nordgrenseved Stad Slike strender er dannet ved utløpet av Otravassdraget, Svaktsørlige arter med nordgrensei Midt-Norge Lyngdalselva,Mandalselva og Tovdalsvassdraget.Alle sandstren- Andre svaktsørlige arter deneutgjør karakteristiskedeler av den naturligevariasjonen i na- Nordligearter tur- og vegetasjonstypenelangs Sørlandskysten. Asiatisk-amerikanskearter

119 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

ninaforskningsrapport 059

I en vernesammenheng er det noen arter som har spesielt stor 7 Summary interesse.Tabell 7 viser arter som har sin hovedutbredelse i Norge på strender på Sørlandet. Noen sjeldne arter som også This survey is part of a more extensive regional investigation on finnes utenfor regionen er visttabell i 8. coastal vegetation from Vest-Agder to Østfold. The results are given in three research reports, this one being the second, cf. Den endelige prioriteringen av de verneverdige lokalitetene vil Lundberg & Rydgren (1994). The aim of the project is to present bli presentert i en egen rapport som oppsummerer resultatene a survey of the composition and variation of sea shore flora and fra hele den undersøkte kyststrekningen fra Agder til og med vegetation in this part of the country. Similarities and differenc- Østfold. Vi skal her gi en foreløpig oversikt over de verneverdigees between investigated sites are compared to local and region- lokalitetene i regionen. Vi har brukt en 7-gradig skala for vurde- al environmental conditions that partly can be traced back to ring av verneverdi: natural parameters (like bedrock, soil, beach type, climate), partly to cultural factors, in particular land use (grazing, manuring, 0 - uten eller nesten uten botanisk verdi trampling, pollution). 81 sites at Sørlandet have been investigat- 1 - lav verdi ed and described, and botanical conservation values have been 2 - noe verdi evaluated. The overriding aim of the project is to give a scientific 3 - middels verdi (lokalt verneverdige områder) basement for the management of coastal seashores at 4 - høy verdi (regionalt verneverdige) Sørlandet. A presupposition on order to make priorities like this, 5 - meget høy verdi (naSjonalt verneverdige områder) is to gain a general view of sea shore flora and vegetation of 6 - meget høy verdi (internasjonait verneverdige områder) the region. An underlying assumption for the management of coastal sea shores, like other environments, is the idea that envi- lokaliteter med meget høy verneverdi (internasjonalt verneverdi-ronmentally sensitive sites rich in species should be managed ge områder): more carefully than more common and robust types. This does Farsund, Listastrendene not mean that we exclusively recommend to protect by law the Arendal, Tromøy, Bjelland - Botne areas most rich in species and vegetation types. Our aim is to present a representative selection of coastal seashore sites, that Lokaliteter med meget høy verneverdi (nasjonalt verneverdige will enable us to preserve the most beautiful spots as well as områder): every-day landscapes along the coast. Arendal, Tromøy, Hove, Spornes-Såta Arendal, Tromlinga The investigation covers the coastline of the counties of Vest- Arendal, Merdøy, Lakseberget - Støflovikbukta Agder and Aust-Agder. The stretch of coastline is 2 660 km (1 653 miles) long, and the six counties account for 5,7 % of Lokaliteter med høy verneverdi (regionalt verneverdige områder):the Norwegian population. The communes along the coastline Farsund, lundevågen have higher population densities than the ones in the interior, Farsund, Sandøy, Sandøykilen and Kristiansand and Arendal have the highest consentrations Mandal, Søylekilen of populations at Sørlandet, with 245.5 and 142.2 inhabitants Søgne, Hellersøy pr. km2, respectively. In addition, in the summer season the re- Søgne, Leirkilen gion receives large quantities of summer visitors seeking the Søgne, Torvefjorden, Eik many popular recreation areas along the coast. The conclusion Kristiansand, Børresvåg is that pressure from exploration and trampling from outdoor Kristiansand, Hamresanden activities in the investigated area is considerable. Lillesand, Øreslandskilen Grimstad, Rivingen Extensive field work was carried out in 1990 and 1991. Ahead Grimstad, Ruakerkilen of this we had controlled herbarium specimens of selected spe- Grimstad, Store Måkeholmen cies in the university herbarium in Oslo, later on in the herbari- Grimstad, Vågsholtkilen um of Kristiansand Museum as well. This indicated the existence Arendal, Øyestad, Nedenes, Neset of interesting sites that were visited in the field. In the discus- Tvedestrand, Saulekilen sion of the finds we made and in summarizing the results, we Risør, Krabbesund have paid attention to floristic and vegetation investigations Risør, Åkvåg that have been carried out during the past. For some of the sites

120 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

we have information dating back to the early 1800s, and in a ment method if the conservation interests are to be maintained. few cases also to the 1700s. Previous investigations allow us to In areas overgrown by reed(Phragmites australis)or other tall, compare the vegetation and plant population patterns that have densly growing seashore species, burning can be a suitable evolved during a period of time. In the discussion we have tried management tool. Under controlled conditions burning can to uncover the reasons for the changes that have occured. To a help in re-creating salt marshes rich in species. Ditching and cul- far higher degree than can be seen in primeval boreal forests, tivation destroy the natural seashore vegetation, and can not be vegetation patterns of seashores are far more dynamic. The fluc-combined with maintainance of nature conservation interests in tuations are caused by the fact that salt marshes and other sea- an area. A striking problem along the coastline of Sørlandet, as shore environments are seminatural vegetation types sensitive toin SE Norway is trampling from visitors during the summer sea- changes in land use and enchroachments. The future manage- son. In most of the areas we have considered it should not be ment of seashores should take these findings into consideration,recommended that visitors be kept away completely (except in if the aim is to maintain the breadth of variation that can be bird reserves and areas where bird life is protected), but to avoid seen to day. devastation of valuable natural environments, and to avoid future conflicts between recreation and nature conservation inter- In most cases the reasons for the extensive changes can be ests, management authorities have to pay more attention to ca- traced back to the structural changes that have taken place in nalize and organize recreational traffic. To formulate rules for Norwegian agriculture. The effects of the national politics that outdoor activities - where are people allowed to go, how people have encouraged regional specialization, have been less strikingcan move about (walking, cycling, riding), and what is allowed at Sørlandet that in SE Norway. In the main the number of cat- (putting up a tent, making a fire, collecting flowers) - are ques- tle in the two counties of Agder has dropped from 53 423 in tions that require answers in many areas. 1949 to 34 212 in 1989. One should add that modern cows do not graze outfields like their ancesters used to do, and the ef- Most parts of the investigated area belong to the nemoral re- fects of landscape change caused by lower grazing pressure gion. It can be distinguished from the boreonemoral region, thus are more distinct than the numbers themselves indicate. coastal section lowland belt (in Western Norway) by the distinct occurrence of southern species missing or being very rare in If the aim of nature conservation is to maintain the present Western Norway. it can be distinguished from the boreonemo- breadth of variation of seashores at Sørlandet, management ral region of SE Norway by the occurence of strongly southern plans have to be put into action. A type of management that species and of oceanic species lacking or being very rare in SE can be combined with modern agriculture is grazing. Moderate Norway. Most of the coastline belong the the skerry coast (fjärd grazing can contribute to maintaining and increasing species di- coast), characterized by a broken small-scale landscape com- versity on salt marshes and other coastal sites. In a salt marsh posed by islets, skerries, islands, points and headlands, shallow moderate grazing corresponds to 1-1,5 cattle per hectare dur- sounds, bays, polls, and inlets. In western parts of Vest-Agder a ing a grazing season lasting for 130-140 days. Mowing of salt more varied coastal topography can be seen. North of both marshes has more or less ceased in this part of the country, but sides of the Lista peninsula a fiord coast is found, and at the as an aspect of modern nature management it should still be outer (southern) parts of the Lista peninsula moraine cliff coast, considered as a well suited action to maintain and achieve high moraine topograhy coast, and sandy beach coast are found. The species diversities. If the hay is removed after mowing, salt three latter are very rare coastal types in Norway. marshes can develop into even more species-rich areas than moderately grazed ones. Mowing combined with grazing can The climate of the coast of Sørlandet is suboceanic, moderately be suitable where the overgrowing process has been active for ahumid to humid. Precipitation is low in the outer skerry zone (ap- long time. Salt marshes being grazed are influenced by manure, prox. 900-1200 mm), rising towards the head of the fiords, in and if the grazing pressure is moderate this will not have any particular the western ones (1965 mm in Flekkefjord). Winters are pronounced effect on the vegetation. Investigations indicate mild, and in the outer skerry zone mean temperatures above 0 °C that fertilizers hardly can increase the production of a salt marsh are normal, even in the coldest months of the year. The lowest (because the nutrients are washed away before they are taken winter temperatures are found in the head of the fiords (-2.1 °C up by plants), but the species composition can be changed as in Tvedestrand), but this is higher than in inner parts of Oslofiord cultivated species and weeds force out the spontaneous and lo- (-4.6 °C at Fornebu). Mean temperaturesfor the warmest month cal species of the seashore. The condusion is that fertilizers in varies between 13.9 and 16.9 °C, and the eastern parts and the nature conservation areas are not recommendable as a manage-heads of the fiords have the highest temperatures.

121 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

The vegetation types of the investigated area are found on dif- coastal environments in Norway. Other sandy beaches of the re- ferent beach types. We have combined a geomorphological gion are composed of fluvial or glacifluvial material deposited classification with a botanical one, and use the following typolo- near the mouth of rivers. They are usually less calcareous than gy: the ones build of marine sand mixed with shell fragments. Sandy beaches of this type are found by the outlet of Clay beaches Otravassdraget, Lyngdalselva, Mandalselva and Tovdalsvass- Submarine meadows draget. Any of the sandy beaches make important parts of the Marine swamps natural diversity of ecosystems and vegetation types along the Salt marshes coast of Sørlandet. Pioneer phases Consolidated phases Shingel and stone beaches are 'developed from moraine ridges, Sand beaches and are found on moderately exposed sites. Some large ones Sand beach vegetation are found at Merdøy and Tromøy in Arendal. The nationally rare Shingel and stone beaches seashore plant climbing corydalis (Corydalis claviculata) are Shingel and stone beach vegetation found on shingel and stone beaches. Boulder beaches Boulder beach vegetation Boulder beaches are developed where moraine material are Rocky shores heavily washed by waves, and hence they are only to be found Rocky shore vegetation in outer districts. This type is particularily well developed at Bird diff vegetation some sites at Sørlandet, like at Tromlinga, Tromøya, Merdøy, Coastal scrub and Lista (Skarvodden and Steinodden). The mentioned beaches are among the largest boulder beaches of Norway, and they are We do not distinguish driftwall beaches as a special type of considered to belong to the very highlights of Norwegian na- beach, as driftwalls and driftwall vegetation not are found on ture. They include considerable nature conservation interests in one particular beach type, but develop on different types of a national and international scale with respect to several types beaches where seaweed is accumulated. of scientific interest (botanical, quaternary, entomological, etc.).

Clay beaches are best developed by the mouths of the rivers, Rocky shores are found throughout the region. Most of them like Nidelva, Nisserelva and Kvina, and where larger moraines are made of hard bedrock of Precambrian origin, but a regional are washed by eroding waves, as at Lista. The broken small- characteristic feature is the occurence of southern, thermophi- scale topography of the skerry zone is the reason why salt lous plant species. Species composition to a large extent depend marshes usually are small. Some of them carry a bunch of spe- on the amounts of salt spray deposited on the cliffs. The most cies, some of which are rare in a national scale. The salt marsh exposed cliffs are found in the outer skerry zone. This is where complexes of the region are commonly a mixture of elements most of the small seabird cliffs are found too, recognized by influenced by salt and brackish waters, respectively. The vegeta-their characteristic species composition (ornithocoprophilous tion of day beaches is composed of three types: submarine vegetation). The higher levels of the rocky shores are covered by meadows, maritime swamps and salt marshes. Maritime maritime scrub dominated by blackthorn (Prunus spinosa) and swamps are southern, thermophilous ecosystems, and they are others. pronounced features of coastal areas at Sørlandet (as in SE Norway). The vegetation has been analysed, described and discussed by means of IWINSPAN classification. The main types are given in Two types of sandy beaches are common in the region. At Lista,Tables 2and 5, but the total results of the analysis will be given Spangereid and some other places sandy beaches are composedin a separate research report.Table 6 shows a survey of vegeta- of marine sand mixed with shell fragments. The sandy beaches tion types rare to seashores of the region, and most of them are of Lista are the second largest in South Norway, but distin- rare on a national level too. Vegetation types have a tendency guished by its regional caharacteristic features compared to the to be associated in vegetation complexes. As a result, they re- larger sandy beaches of Jæren. At Lista plant species and vege-semble each other, ecologically and floristically, and characteris- tation types are found that is lacking or very rare elsewhere in tic patterns and processes (successional pathways) are shown in Norway. The beaches at Lista are among the most remarkable Figures 58-64.A detailed discussion of the species relation to

122 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059 plant geographical groups is given in a separate research report. Sites with high conservation interests (areas with regional con- They belong to the following phytogeographical elements: servation interests): Farsund, Lundevågen Oceanic species Farsund, Sandøy, Sandøykilen Southeastern species Mandal, Søylekilen Southern species Søgne, Hellersøy With northern distribution limits along the Skagerrak coast Søgne, Leirkilen With northern distribution limits in Rogaland Søgne, Torvefjorden, Eik With northern distribution limits in Hordaland Kristiansand, Børresvåg With northern distribution limits at Stad Kristiansand, Hamresanden Weakly southern species with northern distribution limits in Lillesand, Øreslandskilen Central Norway Grimstad, Rivingen Other weakly southern species Grimstad, Ruakerkilen Northern species Grimstad, Store Måkeholmen Asian-American species Grimstad, Rivingen Grimstad, Vågsholtkilen From a nature conservation point of view a number of species Arendal, Øyestad, Nedenes, Neset are particularily interesting. Table 7 list species with their main Tvedestrand, Saulekilen Norwegian distribution on the sea shores of Sørlandet. Some Risør, Krabbesund rare species that can be found outside the region, too, are listed Risør, Åkvåg in Table 8.

The final priority of the sites worthy of conservation will be pre- sented in a separate research report summarizing the results from the total stretch of coastline from Agder to the Swedish border. Here, we will give a preliminary view of the sites that we consider to be specially interesting in a nature conservation per- spective. To separate the investigated areas we used a 7 degree scale of nature conservation value: o- without or almost without botanical value 1 - low value 2 - some value 3 - mean value (areas with local conservation interests) 4 - high value (areas with regional conservation interests) 5 - very high value (areas with national conservation interests) 6 - very high value (areas with international conservation interests)

Sites with very high conservation interests (areas with international conservation interests): Farsund, Listastrendene Arendal, Tromøy, Bjelland - Botne

Sites with very high conservation interests (areas with national conservation interests): Arendal, Tromøy, Hove, Spornes-Såta Arendal, Tromlinga Arendal, Merdøy, Lakseberget - Støflovikbukta

123 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport059

8 Litteratur Corley, M.F.V., Crundwell, A.C., Düll, R., Hill, M.O. & Smith, A.J.E.1981. Mossesof Europeand the Azores:an annotated Abrahamsen,J.Jacobsen, N.K., Kalliola,R., Dahl, E.,Vilborg, L. & list of species,with synonymsfrom the recent litterature. -1. Påhlsson, L 1984. Naturgeografisk regioninndeling av Bryol. 11: 609-689. Norden. 2. utg. - Nordiska Ministerrådet, Nordisk Dahl, E., Elven, R., Moen, A. & Skogen, A. 1986. Utredningsser.B 1977, 34. 130 s. + tab. Vegetasjonsregionkartover Norge 1 : 1 500 000. - Statens Ahnfelt, N.O. & Lindblom, A.E. 1827. [artikkel uten tittel] - kartverk,Nasjonalatlas for Norge. Wikströms årsberåttelseom framstegen uti botanik 1826: Dahl, 0., red. 1894. Breve fra norske botanikere til prof. J.W. 258-281. Hornemann.- Christiania.99 s. Andersen, B.G. 1979. The deglaciation of Norway 15,000- Dalland,Ø. 1968. Utmarksressurseri en urban tid. Regionalesyn- 10,000 B.P.- Boreas8: 79-87. tesestudiersom grunnlag for verneinventeringi noen norske Andersen,Ø.B. 1984. Landskapeti Skjærgårdsparken,bruk og terrengtyper. - Univ. Oslo, Geogr. inst. Upubl. hovedfags- vern. - Univ.Oslo, Geogr. inst. Upubl. hovedfagsoppgv.202 s. oppg. 150 s. + vedl. Andreassen,J. 1984. Litt av hvert om Søgnesflora, og hvilke ville Damsgaard,Hilde 1984. Vegetasjonsøkologiskeundersøkelser av planter er funnet i Søgne?- I: Eikestøl,0., red. Søgnefør og strandkratt på Flekkerøy,Vest-Agder. - Univ. Bergen, Bot. nå 4: 363-402. inst. Upubl. hovedfagsoppg.97 s. + tab. Andreassen,1. 1991. Glimt fra Ny-Hellesundsflora. - I: Eikestøl, Damsgaard, Haakon 1971. Floraen på en Sørlandsholme.- 0., red. Ny-Hellesund. Kulturbilder fra en uthavn på KristiansandMus. Årb. 1970: 43-54. Sørlandet.- Søgnekommune, Mediegruppa.s. 68-72. Damsgaard,Haakon 1972. Floraenpå Tromlingenepå utsiden av Arbo, A. 1875. Tillægtil professorBlytts fortegnelse over planter- Tromøyaved Arendal. - KristiansandMus. Årb. 1972: 36-53. ne ved Arendal. - Aust-Agder-Arkivet,Arendal. Håndskrevet Danielsen, A. 1977. Tindved (Hippophae rhamnoides) i liste. Homborsundpå Skagerrak-kysten.- Blyttia 35: 1-9. Aune, B. 1993. Temperaturnormaler,normalperiode 1961-1990. Danielsen, D. 1917. Nogen billeder fra flyvesandsbeltetpaa - Det norskemeteorologiske institutt Rapp.02/93 Klima.63 s. Lister.- Naturen41: 88-93. Benestad, F.Y. 1992. Utkast til forvaltningsplan for Lista- Detwyler, T., red. 1971. Man's impact on the environment. - strendene. Fylkesmanneni Vest-Agder, Miljøvernavd. 125 s. McGraw-Hill,New York. 731 s. Bjørnstad,A. 1968. Forslagtil opprettelseav reservatermed edel- Drangeid, S.O.B. 1980. En undersøkelseav vegetasjonen på lauvskogi Søgnekommune, Vest-Agder. - Blyttia26: 68-71. Hidra, Vest-Agder med vekt på lynghei-vegetasjonen(med Bjørnstad,A. 1971. A phytosociologicalinvestigation of the deci- vegetasjonskart).- Univ. Oslo. Upubl. hovedfagsoppg. duous forest types in Søgne,Vest-Agder, South Norway. - Duncan,U.K. 1970. Introduction to British lichens.- T. Buncle & Norw.J. Bot. 18: 191-214. Co., Arbroath. 292 s. Bjørnstad,0. 1991. Changes in forest soils and vegetation in Ekstam,U. & Forshed,N. 1992. Om håvden upphör. Karlvåxter Søgne,Southern Norway, during a 20 year period. - Holarctic som indikatorarter i ångs- och hagmarker. - Naturvårds- Ecol.14: 234-244. verket, Solna.135 s. Blomdal,E. 1982. Utkast til verneplanfor plantearter/ botaniske Elven,R., Alm, T., Edvardsen,H., Fjelland,M. & Fredriksen,K.E. forekomsterog botanisk verneverdigeområder i Aust-Agder 1988. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. A. fylke. - Fylkesmanneni Aust-Agder, Rapp. 118 s. Generell innledning. Beskrivelsefor region Sør-Helgeland.- Blytt, M.N. 1829. Botaniskeoptegnelser paa en reisei sommeren ØkoforskRapp. 1988, 2A. 334 s. 1826. - Mag. Naturv. 9: 241-283. Elven,R. & Johansen,V. 1983. Havstrandi Finnmark.Flora, vege- Blytt, M.N. 1836. Indberetningom en botanisk Reisei Sommeren tasjon og botaniske verneverdier.- Miljøverndepartementet 1833. - Mag. for Naturv. 2. Rk.,2, 1. 76 s. .Rapp.T-541. 357 s. Blytt, M.N. 1840. Fortegnelseover phanerogame planter og Engelbrethsen,P. 1905. Havskjærenesflora. - Naturen 1905: brægner,samlede ved Arendal 1838. - Bot. Not. 1840: 1-8. 138-144. Blytt, M.N. 1861-76.Norges flora. - Christiania.1348 s. Engelhart,H. 1808. Brev til prof. J.W. Hornemann.- I: Dahl, 0., Bruun, I. 1967. Standardnormals 1931-60 of air temperaturesin red. 1894, Breve fra norske botanikere til prof. J.W. Norway.- Det norske meteorologiskeinstitutt, Oslo.270 s. Hornemann.Christiania. s. 1-9. Bruun, I. & Håland,L. 1970. Standardnormals 1931-60 of num- Falkum, T. 1977. Sørlandets geologiske oppbygning. - I: ber of days with various weather phenomena.- Det norske Kristiansen,A., red. Agder. Bygd og by i Norge. - Gyldendal, meteorologiskeinstitutt, Oslo. 193 s. Oslo.s. 28-64.

124 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina forskningsrapport 059

Fjelland, M., Elven, R. & Johansen, V. 1983. Havstrand i Troms. Hornemann, J.W. 1821. Forsøg til en dansk oekonomisk Botaniske verneverdier. - Miljøverndepartementet Rapp. T- Plantelære. - København. 1042 s. 551. 291 s. Hulten, E. 1971. Atlas över vaxternas utbredning i Norden. - Forman, R.T.T. & Godron, M. 1986. Landscape ecology. - John Generaistabens litografiska anstalts förlag, Stockholm. 531 s. Wiley & Sons, New York. 620 s. Hulten, E. & Fries, M. 1986. Atlas of North European vascular Fremstad, E. & Elven, R. 1987. Enheter for vegetasjonskartleg- plants north of the Tropic of Cancer 1-111. - Koeltz Scientific ging i Norge. - Økoforsk Utredn. 1987, 1. Books, Königstein. 1172 s. Fridtz, R.E. 1904. Undersøgelser over floraen paa kysten af Lister Høiland, K. 1973. Vegetasjonen på Lista. - Kristiansand Mus. og Mandals amt. - Videnselsk. Skr. I. Mat.-naturv. Kl. 1903, Årb. 1973: 5-31. 3. 219 s. Høiland, K. 1974. Sandstrender, sanddyner og sanddynevegeta- Fylkesmannen i Aust-Agder 1977. Utkast til verneplan for edel- sjon med eksempler fra Lista, Vest-Agder. - Blyttia 32: 103- lauvskog i Aust-Agder fylke. - Arendal. 70 s. 118. Fylkesmannen i Aust-Agder 1978. Utkast til verneplan for våt- Høiland, K. 1978. Sand-dune vegetation of Lista, SW Norway. - marksområder i Aust-Agder fylke. - Arendal. 50 s. Norw. J. Bot. 25: 23-45. Fylkesmannen i Vest-Agder 1981. Utkast til verneplan for våt- Høiland, K. 1985. Sanddynevegetasjon - en vegetasjonstype i sta- marksområder i Vest-Agder fylke. - Kristiansand. 114 s. dig forandring. - Blyttia 43: 145-153. Fægri, K. 1960. The coast plants. - Univ. Bergen Skr. 26. 134 s. + Høiland, K. & Pedersen, 0. 1990. Forvaltningsplan for truete plan- LIV kart. tearter i Vest-Agder fylke. - NINA Oppdragsmelding 51. 27 s. Fægri, K. & Ouren, T. 1988. Klatrelerkespore (Corydalis dwicubta) Jansen, I. 1987. Kvartærgeologi [på Raet utenfor Arendal]. - I: og stor trollurt (Circaea lutetiana) i Bergen. - Blyttia 46: 181-182. Sævre, R., red. Natur- og kulturkvaliteter på Raet i kystsonen Førland, E.J. 1993. Nedbørnormaler, normalperiode 1961-1990. - utenfor Arendal. - Fylkesmannen i Aust-Agder, Miljøvernavd. Det norske meteorologiske institutt Rapp. 39/93 Klima. 63 s. Rapp. 1987, 1: 4-16. Gautestad, A. 1989. Prosjekt Fugløyna. Fugleregistreringer m.m. Johannesen, T.W. & Håland, L. 1969. Standard normals 1931-60 1988-1989. Forslag til vern og biotopforbedrende tiltak. Rapport. - of monthly wind summaries for Norway. - Det norske meteo- Fylkesmannen i Vest-Agder, Miljøvemavd. 30 s. + vedl. rologiske institutt, Oslo. 217 s. Gundersen, T.C. 1944. Floraen på 90 holmer i Tromøy og His Johansson, 0., Ekstam, U. & Forshed, N. 1986. Havsstrands- herred. - Univ. Oslo. Upubl. hovedfagsoppg. ångar. - LTs förlag, Stockholm. 96 s. Hafsten, U. 1959. De senkvartære strandlinjeforskyvningene i Johnsen, J.I. 1991. Juncus anceps, en ny art i den norske flora. - Oslotrakten belyst ved pollenanalytiske undersøkelser. - Blyttia 49: 151-153. Norsk geogr. Tidsskr. 16: 74-99. Jørgensen, C.A. 1931. Exkursionen til Kristiansand den 1., 2. og Halvorsen, R. 1980. Truete og sårbare plantearter i Sør-Norge. Del 3. August 1930. - Bot. Tidsskr. 41: 339-344. II. Spesiell del. - Univ. i Oslo, Bot. hage mus. Upubl. 140 s. Jørgensen, P.M. 1972. Botaniske glimt fra Hidra, Vest-Agder. - Halvorsen, R. 1982. Sjeldne og sårbare plantearter i Sør-Norge. Blyttia 30: 213-216. V. Strandtistel (Elyngium maritimum). Blyttia- 40: 163-173. Klemsdal, T. 1982. Coastal classification and the coast of Hanssen,0. 1930. Litt um voksterlivet på Lista. - Naturen 54: Norway. - Norsk geogr. Tidsskr. 36: 129-152. 343-349. Korsmo, H. 1974. Naturvernrådets landsplan for edellauvskogsre- Helland, A. 1903. Topografisk-statistisk beskrivelse over Lister og servater i Norge. III. Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland. - Mandals amt. Første del. - Aschehoug, Kristiania. 660 s. Norges landbrukshøyskole, Bot. inst. 138 s. Holmboe, J. 1938. Spredte bidrag til Norges flora. IV. - Nytt Mag. Kristiansen, J.N. 1988. Havstrand i Trøndelag. Flora, vegetasjon .for Naturv. 78: 1-35. og verneverdier. - Økoforsk Rapp. 1988, 7A. 186 s. Holmsen, P. 1979. Grunnlag i kvartærgeologi. - Norges geol. Kristiansen, K.J. & Sollid, J.L. 1989. Vest-Agder fylke, kvartærge- Unders. 347. 70 s. ologi og geomorfologi, beskrivelse til kart 1 : 250 000. - Holten,J.I., Frisvoll, A.A. & Aune, E.I. 1986. Havstrand i Møre og Fylkeskartkontoret i Vest-Agder, Kristiansand. 103 s. + kart. Romsdal. Flora vegetasjon og verneverdier. - Økoforsk Rapp. Krog, H., Østhagen, H. & Tønsberg, T. 1980. Lavflora. Norsk 1986, 3A. 253 s. busk- og bladlav. - Universitetsforlaget, Oslo. 312 s. Holt-Jensen, A. 1986. Konsentrasjon og spredning. Studier i det Larsen, G. 1977. Vegetasjonen i sanddynene på Lista. - Univ. norske bosettingsmønsterets utvikling, med en spesialstudie i Bergen, Bot. inst. Upubl. hovedfagsoppg. 189 s. Kristiansandområdet. - Norges handelshøyskole og Univ. J. 1950. Nye plantefunn 1945-1949. - Blyttia 8: 41-53. Bergen, Geogr. Inst. 543 s. Lid, J. 1957. Nye plantefunn 1955-1957. - Blyttia 15: 109-127.

125 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Lid, J. 1985. Norsk, svensk, finsk flora. 5. utg. ved Olav Neuman, L.M. 1896. Botaniska anteckningar från en resa i Norge Gjærevoll. - Det norske samlaget, Oslo. 837 s. 1893. - Ofversigt af Kongl. Vetenskaps-Akademiens Förh. Lid, J. & Ud, D.T. 1994. Norsk flora. 6. utg. ved Reidar Elven. - 1896, 7: 511-517. Det norske samlaget, Oslo. 1014 s. Neuman, L.M. 1901. Sveriges flora (fanerogamerna). - Gleerups Lie, A. & Ovesen, R. 1993. Forvaltningsplan, høringsutkast. förlag, Lund. 832 s. Kjosbukta naturreservat, Kristiansand kommune. - Nordhagen, R. 1921. Vegetationsstudien auf der Insel Utsire im Kristiansand kommune, Park- og idrettsetaten. 25 s. + vedl. westlichen Norwegen. - Bergens Mus. Aarb. 1920-21. Lind-Jenssen, I. & Andersen, T. 1969. Planteliv. - I: Det tidligere Naturv. R. 1. 149 s. Mandal prestegjeld. s. 335-388. Nordhagen, R. 1940. Studien Ober die maritime Vegetation lista-utvalget. u.å. Naturvern på Lista. - 64 s. Norwegens. I. Die Pflanzengesellschaften der Tangwalle. - lundberg, A. 1983. Forvaltning av sanddyneområda på Karmøy - Bergens Mus. Årb. 1939-40, naturv. R. 2. 123 s. + tab. friluftsliv eller naturvern? - Norges handelshøyskole og Univ. Nordhagen, R. 1943. Axel Blytt. En norsk og internasjonal for- Bergen, Geogr. inst. Medd. 80. 147 s. skerprofil. - Blyttia 1: 21-83. Lundberg, A. 1987. Sand dune vegetation on Karmøy, SW Norges geografiske oppmåling 1980. Beretning om virksomhe- Norway. - Nord.J. Bot. 7: 453-477. ten i året 1979. - Oslo. Lundberg, A. 1989. Havstrand i Hordaland. Flora og vegetasjon. - Norges sjøkartverk 1986. Den norske los. 1. Alminnelige opplys- Direktoratet for naturforvaltning, Rapp. 1989, 9. 286 s. ninger. 5. utg. - Norges sjøkartverk, Stavanger. 320 s. Lundberg, A. 1992a. Havstrand i Hordaland. Regionale trekk og Norges sjøkartverk 1988. Tidevannstabeller for den norske kyst verneverdiar. - Direktoratet for naturforvaltning, Rapp. 1992, med Svalbard. - Norges sjøkartverk, Stavanger. 80 s. 2. 181 s. Norske meteorologiske institutt, Det. 1987. Nedbørsnormaler. 14 Lundberg, A. 1992b. Havstrand og nasjonale naturvernstrategiar. s. Upubl. liste. - Blyttia 50: 37-45. Norske meteorologiske institutt, Det. 1989. Temperaturnormaler Lundberg, A. 1993. Dry coastal ecosystems of Central and South 1931-1960. 12 s. Upubl. liste. Norway. - I: van der Maarel, E., red. Dry coastal ecosystems. Nuland, J. 1981. Hans Engelhart og Tobias Klungeland, to frem- Ecosystems of the world 2A. Elsevier Scientific Publ., ragende plantesamlere. - Kristiansand Mus. Årb. 1980: 53- Amsterdam - London - New York - Tokyo. s. 109-130. 66. Lundberg, A. & Rydgren, K. 1994. Havstrand på Sørøstlandet. Ouren, T. 1972. Ballastplasser og ballastplanter i Aust-Agder. - Regionale trekk og verneverdier. - NINA Forskningsrapp. 47. 222 s.Blyttia 30: 81-100. Lynge, B. 1912. Vegetationsbilleder fra Sørlandets skjærgaard. - Ouren, T. 1977. Ballastplasser og ballastplanter i Vest-Agder. - Nyt Mag. Naturv. 50: 53-87. Agder Historielag Årsskrift 55: 131-152. Meinig, D.W. 1979. Reading the landscape. An appreciation of Ouren, T. 1978. Ballastplanter på skipsverfter i Grimstad-distrik- W.G. Hoskins and J.B. Jackson. I: Meinig, D.W.. red. The intet. - Kristiansand Mus. Årb. 1978: 31-35. terpretation of ordinary landscapes. Geographical Essays, Ouren, T. 1980. Antropochorer i Risør-området gjennom hundre Oxford Univ. Press, Oxford. s. 195-244. år. - Kriatiansand Mus. Årb. 1980: 44-52. Miljøverndepartementet 1979. Verneplan for sjøfuglreservater. Pedersen, A. 1974. Floraen i Austre Moland Herred, Aust-Agder Delplan 2: Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. - og tilstøtende områder. - Blyttia 32: 181-197. Naturverninspektøren for Sør-Norge. 172 s. Pedersen, A. 1975. Vegetasjon og flora i Lygnavassdraget, Vest- Moen, A. 1982. Terrestrisk økologi. - Univ. Trondheim, Komiteen Agder. - Kristiansand Mus. Årb. 1975: 32-53. for miljøvern. 1265. Pedersen, A. & Drangeid, S.O.B. 1984. Flora og vegetasjon i Moen, A. 1987. The regional vegetation of Norway; that of Central Lyngdalsvassdragets nedbørsfelt. - Univ. Oslo, Kontaktutv. for Norway in particular. - Norsk geogr. Tidsskr. 41: 179-226. vassdragsreguleringer Rapp. 73. 101 s. Murbeck, S. 1885. Några anteckningar till floraen på Norges syd- Pedersen, 0. 1987. Ormetunge(Ophioglossum vulgatum)funnet vestra och södra kust. - Bot. Not. 1885: 1-28, 65-83. i Lyngdal, Vest-Agder. - Blyttia 45: 121-122. Müller, O.F. 1778. Reise igiennom Øvre-Tillemarken til Pedersen, 0. 1992a. Botaniske undersøkelser av Marka skyte- Christiansand og tilbage 1775. - København. felt, lista, Farsund kommune. - VegeDataConsult, Oslo. 21 Nesje, A. & Dahl, S.O. 1990. Autochtonous block fields in sout- s. hern Norway: implications for the geometry, thickness and Pedersen, 0. 1992b. Kort beskrivelse av flora og vegetasjon i isostatic loading of the Late Weichselian Scandinavian ice Selør-området, lyngdal, Vest-Agder. - VegeDataConsult, sheet. - J. Quaternary Science 5: 225-234. Oslo. 22 s.

126 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten.

nina forskningsrapport 059

Pedersen, 0. & Høiland, K. 1989. Økologiske studier av strand- Vesthassel, A. 1926. Planteveksten paa lista. - I: A. Berge, red. tom (Etyngium maritimum L) på Lista, Vest-Agder. - I: Lista. En bygdebok. Tønsberg. s. 67-91. Bretten, 5. og Rønning, 0.I.,red. Fagmøte i vegetasjonsøkolo- Vevle, 0. 1987. Havstrandvegetasjon i Aust-Agder. Førebels rap- gi på Kongsvold 1989. Univ. Trondheim, Vitensk. Mus. Rapp. port frå registreringar 1987. -Bø. 145 s. Upubl. Bot. Ser. 1989, 2: 76-87. Wischmann, F. 1960. Sommerekskursjon til Tromøya ved Pedersen, 0. & Røren, V. 1993. Ekskursjon til Sandøy utenfor Arendal 24.-30. juni [1959]. - Blyttia 18: 19-21. Loshavn. - Blyttia 51: 83. Wischmann, F. 1967. Norsk botanisk forenings sommerekskur- Prøsch-Danielsen, L. 1987. Einerbakker på Ra-morenen i S- sjon 1966. - Blyttia 25: 6-7. Norge. - Nordisk Bygd 1987, 2: 2-33. Wischmann, F. 1974. Norsk botanisk forenings sommerekskur- Rasch, H. 1836. Naturhistoriske notitser. Fra en reise, foretagen i sjon 1973. - Blyttia 32: 44-45. sommeren 1833. - Mag. Naturv. 12: 285-326. Wittrock, V.B. 1868. Om fanerogam- och thallogam-vegetatio- Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D. 1984. nen i Skandinaviens //ex-region. - Bot. Not. 1868: 149-175. Berggrunnskart over Norge 1:1 mill. Nasjonalatlas for Norge, Økland, R. & Økland T. 1988. Forvaltningsplan for truete plante- kartblad 2.2.1. - Statens kartverk. arter i Aust-Agder fylke. - Økoforsk 1988. 23 s. Skogen, A. 1972. The Hippophae rhamnoides alluvial forest at Økland, R., Brandrud, T. E., Høiland, K. & Økland, T. 1985. Lein6ra, Central Norway. A phytosociological and ecological Strategi for forvaltning av forekomster for utsatte plantearter study. - K. norske Vidensk. Selsk. Skr. 1972, 4. 115 s. i Norge. - Økoforsk Notat 1985, 1. 16 s. Statistisk sentralbyrå 1951. Jordbruksstatistikk 1949 (landbruks- Åsen, P.A. 1983. Floraen over Agder. I. Karsporeplanter areal og husdyrhold m.v.). - Norges Offisielle Statistikk Xl. 44. (Pteridophyta). - Kristiansand Mus. Årbok 1982: 7-49. 97 s. Åsen, P.A. 1984. Flora over Agder. 2. Nakenfrøete (Pinophyta) Statistisk sentralbyrå 1978. Miljøstatistikk 1978. Naturressurser og dekkfrøete (Magnoliophyta) t.o.m. Froskebittfamilien og forurensning. - Oslo. 296 s. (Hydrocharitacea). - Kristiansand Mus. Årb. 1983: 7-38. Statistisk sentralbyrå 1983a. Statistisk fylkeshefte 1983. Aust- Åsen, P.A. 1985a. Floraen i Randesund, Kristiansand kommune, Agder. - Norges Offisielle Statistikk B 350. 236 s. Vest-Agder. - Kristiansand Mus. Årb. 1984: 7-27. Statistisk sentralbyrå 1983b. Statistisk fylkeshefte 1983. Vest- Åsen, P.A. 1985b. Planteliv i spennende miljø. - I: Bygdebok for Agder. - Norges Offisielle Statistikk B 351. 228 s. Randesund. Statistisk sentralbyrå 1992a. Landbruksteljing 1989. Hefte V. Åsen, P.A. 1987. Flora over Agder. 3.1. Grasfamilien (Poaceae: Husdyr. Norges Offisielle Statistikk C 30. 95 s. Andropogoneae, Paniceae og Eragrostideae). - Kristiansand Statistisk sentralbyrå 1992b. Statistisk årbok 1992. - Norges Mus. Årb. 1986: 23-30. Offisielle Statistikk C 32. 494 s. Statistisk sentralbyrå 1993. Statistisk årbok 1993. - Norges Offisielle Statistikk C 85. 495 s. Statistisk sentralbyrå 1994. Befolkningsstatistikk 1994. I. Endringstall for kommunar 1992-1994. - Norges Offisielle Statistikk C 151. 59 s. Sævre, R., red. 1987. Natur- og kulturkvaliteter på Raet i kystsonen utenfor Arendal. - Fylkesmannen i Aust-Agder, Miljø- vernavd. Rapp. 1987, 1. 124 s. Sørensen, R., Bakkelid, S. & Torp, B. 1987. Nasjonalatlas for Norge. Hovedtema 2: Landformer, berggrunn og løsmasser. Kartblad 2.3.3. Statens kartverk. Søvik, N. 1944. Om vegetasjonen på flygesandfelt på Stad. - Blyttia 2: 81-99. Søvik, N. 1945. Om vegetasjonen på flygesandfelt på Vigra, Sandøya og Gossen. - Blyttia 3: 53-70. Søvik, N. 1946. Flygesandfeltet på Grytten gamle prestegard i Romsdalen. - Blyttia 4: 1-8. Thomas, W. Jr., red. 1955. Man's role in changing the face of the earth. - Univ. of Chicago Press, Chicago. 1193 s.

127 0 59

Norsk institutt for naturforskning Tungasletta 2 7005 Trondheim Tel. 73 58 05 00