Vest-Agder-museet a Årbok 2010 l ko h ol alkohol ”Drikk feller ungdommen i hans blomst, mannen i hans kraft og oldingen i hans svakhet. Den knuser farens hjerte, gjennomborer morens ømme barm, slukker den naturlige hengivenhet, kveler ektekjærligheten, utsletter den sønnlige frykt, tilintetgjør foreldrenes håp og legger deres grå hår med sorg i graven. Dens virkning er svakhet istedenfor kraft, sykdom istedenfor sunnhet, død istedenfor liv.” 2010 Gleder og sorger 9 7 8 8 2 9 1 1 7 8 2 0 2 2010 ÅRBOK VEST-AGDER-MUSEET 2010 Utgitt av Vest-Agder-museet IKS © Redaktør Thor Gunnar Hansen Redaksjon Tale Christiansen og Thorunn Lunde Design Per Grimsgaard Layout og trykk Kai Hansen Trykkeri, Kristiansand Opplag 1000 ISBN: 978-82-91178-20-2 Vest-Agder-Museet IKS Odderøya 17 4610 Kristiansand www.vestagdermuseet.no Sitatet på omslaget er hentet fra den amerikanske juristen og forfatteren Robert Green Ingersoll (1833 - 1899). Fotograf Ragnvald Pettersen har tatt bildene som er på omslag og forsats i årboka. Han overtok familiebedriften i 1884 og drev den til 1942. Atelieret hadde fra 1884 adresse ”vis a vis Lundhs have” i Farsund. Fotografiene viser yngre menn på besøk i fotoatelieret og gjengitt i ledige, kameratslige situasjoner. Motivene skiller seg fra typiske visittkort som var populære fra andre halvdel av 1800-tallet. De var heller ikke skrytebilder egnet til familiealbumet. Det var vanlig med bruk av ulike rekvisitter i fotoatelierene. Kanskje kan motivene være ment som ungdommelige provokasjoner i en tid med sterk totalavholdsbevegelse? Carl Pettersen, Ragnvalds far, introduserte visittkortet i Norge i 1861. Fotografiene eies av Lyngdal Kultursenter KF. alkohol DEN DRIKKFELDIGE RALLAR? 4 - 17 Thorunn Lunde FRA SELSKAPSVIN TIL FOLKEVIN 18 - 47 ENDRINGER I OMGANGSFORMER OG I FORBRUKET AV ALKOHOL Kirsten Bertheau Nøklebye ”HVEM VIL GÅ INN I EVIGHETEN SOM BRENNEVINSHANDLER?” 48 - 143 SAMLAGSAVSTEMNINGEN I MANDAL 1899 Thor Gunnar Hansen HJEMMELAGET FRUKTVIN SOM DEL AV NASJONSBYGGINGEN 144 - 151 Eiliv Ulltveit-Moe VØRTERØL – “ SUNNHETENS ØL ” 152 - 159 Tale Christiansen FORFATTERINFORMASJON 160 Gleder og sorger 2010 Politi om bord! Sligt Leven og Spetakel, Banden og raa Tale, som der er om Søndagerne om bord paa ”Torrisdal”, hører man heldigvis ikke mangesteds. Det er Jernbanearbeiderne fra Mosby, der i sterkt beruset Tilstand volder dette Spetakel, der til sine Tider udarter til den raaeste Nærgaaenhed mod Damer, der medfølger Baaden på Lystturer opover. Skibets Kaptein formaar ikke at holde tilstrækkelig Kontrol om bord; thi han kan jo ikke være allesteds. Er han paa Dækket, er der Uorden og Spetakel nedenunder og omvendt. Var det slik det var å være rallar? (Illustrasjonsfoto Anita Nilsen) 4 Thorunn Lunde DEN DRIKKFELDIGE RALLAR? Denne episoden foregikk på en av de små damp- liknende måte flere steder i løpet av anleggstiden til båtene som trafikkerte nedre del av Otra. Hendelsen Setesdalsbanen. Men at jernbaneanlegget var med ble omtalt i Christianssands Tidende 28. august på å dekke lønnen til politibetjenten, kan tyde på at 1893. Allerede få måneder etter at byggingen ledelsen ved Setesdalsbanen ønsket å ta lokalmiljøets av Setesdalsbanen startet vinteren 1893, ble det eventuelle frykt for bråkete anleggsarbeidere alvorlig. på Mosby stasjonert en politibetjent. Oddernes kommune betalte den ene halvparten av betjentens Leser man i gamle aviser fra de områdene av landet lønn, og jernbaneanlegget betalte den andre hvor det på slutten av 1800-tallet ble bygget jernbane, halvparten1. Om det var hendelsen om bord på dukker det nesten alltid opp historier om ”fyll og dampskipet ”Torrisdal” som var bakgrunnen for spetakkel” blant anleggsarbeidere. at Mosby fikk en egen politibetjent, eller om det var andre hendelser i området som var årsaken til Noen år etter hendelsen om bord på D/S ”Torrisdal” at stedet fikk eget politi, vites ikke. Man vet heller var arbeidet i gang med å bygge Flekkefjordbanen. Da ikke om lønnsutgifter til ekstra politi ble fordelt på kunne man lese i lokalavisen i Flekkefjord om tilsyne- latende horder av anleggsarbeidere, som trakk til byen, særlig på lønningsdager. Dette resulterte i ”Drukken- skab og Uorden” til forargelse for byens innbyggere2. Det samme er tilfelle ved byggingen av en av de andre nærliggende banestrekningene, Arendal–Åmlibanen. I avisen Tiden, som ble utgitt i Arendal, dukket det i januar 1909 opp et leserbrev. Her beskrev innsen- deren forferdelige tilstander i Arendal i julehelgen. Byen hadde, i følge brevskriveren, vært sterkt preget av berusede arbeidere fra jernbaneanlegget som tigget penger for å kunne kjøpe mer øl og brennevin3. At en slik historie som den vi kan lese om i Christianssands Tidende, dukket opp i forbindelse med anleggstiden på Setesdalsbanen, er derfor ikke Faksimile fra Christianssands Tidende 28.august 1893. enestående. 5 Fem anleggsarbeidere med hakke og spade, trillebåren var et av de viktigste hjelpemidlene rallarne hadde. (Foto Norsk Jernbanemuseum) Men hvorfor ble denne og liknende hendelser ved Da arbeidet med å bygge jernbane tok til i Norge, andre jernbaneanlegg omtalt i lokalpressen? Det er kunne man i liten grad bruke egne erfarne flere mulige forklaringer på dette. En forklaring kan jernbanebyggere. Det var derfor nødvendig å være at disse ”berusede jernbanearbeiderne” var hente inn utenlandske fagfolk. Det samme ser tilreisende og dermed ”fremmede fugler” i et lite, man gjennom hele den første perioden med homogent lokalsamfunn. Kanskje ville toleransen industrialisering i Norge. Kombinasjonen av norsk vært større om det var noen av de lokale karene som kapital, utenlandske gründere, importerte maskiner hadde gjort seg bemerket om bord på båten? og utenlandsk fagkunnskap, som igjen kunne lære opp lokale arbeidere, var med på å lede landet inn i den industrialiserte tidsalder. ”Fremmede fugler” I forbindelse med byggingen av Setesdalsbanen, Anleggsperioden til jernbanestrekningene kunne kom det en rekke tilreisende anleggsarbeidere strekke seg over flere år. Arbeiderne fikk god til distriktet. I hovedfagsavhandlingen til Mads arbeidserfaring dersom de jobbet på samme anlegg Endresen, ”Jernbanepersonale ved Setesdalsbanen”, gjennom hele byggeperioden. Likevel var eneste måte viser han at 35-45% av anleggsarbeiderne hadde å bli en profesjonell jernbanebygger å reise fra anlegg oppgitt Sverige som fødested4. Det samme bildet så til anlegg etter hvert som jernbanesporene bredte man ved byggingen av andre jernbaner. I 1895 var ¼ seg ut over landet. Disse omreisende arbeiderne av arbeiderne ved norske jernbaneanlegg utlendinger. opparbeidet seg stor fag- og håndverkskunnskap. De fleste kom fra Sverige5. Mange hadde erfaring fra gruvearbeid. Det var flere likhetstrekk i arbeidssituasjonen for anleggs- og et av de viktigste hjelpemidlene anleggsarbeiderne gruvearbeidere. For gruvearbeiderne var det også en hadde. Som tidligere nevnt kom mange av de første viss tradisjon for å reise fra gruve til gruve for å få jernbanearbeiderne fra Sverige. Kanskje kom begrepet arbeid. I ettertid kan det likevel kun dokumenteres at kom inn i det norske språket på denne måten13? rundt 60 personer av dem som bygget Setesdalsbanen var tidligere gruvearbeidere6. Man vet ikke hva de som bygget jernbane ble kalt av menneskene som på slutten av 1800-tallet bodde i Anleggsarbeiderne kom som regel uten familie. For området mellom Kristiansand og Byglandsfjord. noen ble denne omreisende tilværelsen en livsstil, der Men med tanke på at det var et stort antall svensker vandringen fra sted til sted ga en frihet. Man kunne som bygget Setesdalsbanen14, kan det være at ordet etter hvert snakke om en egen anleggskultur som til ”rallar” etter hvert ble et kjent begrep også i dette dels skilte seg fra den lokale kulturen på de stedene området. arbeiderne kom til7. Begrepet ”slusk” eller ”rallar” brukes gjerne om disse ”Fyll og spetakkel” omreisende anleggsarbeiderne. ”Veifant” skal ha vært Når man leser en slik historie som den et annet allment begrep i samtiden. Dette begrepet Christianssands Tidende skriver om, må man ha skal ha sin bakgrunn i de lange marsjene langs i tankene forholdene som rådet omkring alkohol landeveien fram til anleggsstedene8. Slusk og rallar ble i samfunnet på 1800-tallet. Holdningene til også benyttet i samtiden. I starten var disse begrepene kombinasjonen alkohol og arbeidsliv var til dels trolig brukt i en noe nedsettende betydning. Men annerledes enn dem vi har i dag. etter hvert skal de omreisende anleggsarbeiderne ha tatt i bruk begrepene om seg selv. Dermed ble det Undersøker man beretninger fra 1700-og 1800-tallet, å bli kalt slusk og rallar forstått som noe positivt i kan det synes som om brennevin var en naturlig anleggsmiljøene9. For eksempel kunne de selv snakke del av arbeidslivet. Det var en vanlig oppfatning at om det å være en ” renhårig slusk” i betydningen av å fiskeren, soldaten og bonden trengte daglige drammer være en real arbeidskar10. for å holde ut harde arbeidsdager i et strengt og kaldt klima15. Gamle tradisjoner fra håndverkskulturen Hvordan begrepet imidlertid har endret seg i med servering av øl og brennevin i forbindelse med betydning, viser en diskusjon som foregikk i avisen arbeidet, ble videreført blant arbeiderne etter hvert Tiden de første månedene av 1909. Bakgrunnen var som industrialiseringen grep om seg og fabrikkene byggingen av Arendal– Åmlibanen, hvor man i flere dukket opp16. Det var tradisjon ved skipsverft med innlegg debatterte begrepet ”slusk”. En av forfatterne skjenking av brennevin, særlig i forbindelse med hevdet at