Villreinutredning Til Reguleringsplanforslag for E134 Mellom Vågsli Og Seljestad

Forsidebilde: Vestover, mot Haukeli Hall. Foto Kjetil Flydal E134 Vågsli-Seljestad

Villreinutredning til reguleringsplanforslag for E134 mellom Vågsli og Seljestad

Region vest Bergen kontorstad 14 januar 2019 FØREORD

Planarbeidet vert gjennomført i regi av Statens vegvesen Region vest. Prosjektleiar er Åge Jonn Hillestad. Planleggingsleiar er Sindre Egeland. Reguleringsplanane er utarbeidd av Statens vegvesen i samarbeid med plankonsulentane Asplan Viak AS og Multiconsult, for planområda:

PlanID 0834-20160004 - Vågsli-Fylkesgrensa–Vinje kommune

PlanID 1228 2016009 - Fylkesgrensa -Dyrskartunnelen– Odda kommune

PlanID 1228 2016008- Dyrskartunnelen - Røldalstunnelen –Odda kommune

PlanID 1228 2016004- Røldalstunnelen-Seljestad –Odda kommune

Forslag til reguleringsplan med konsekvensutgreiing vert i samsvar med PBL §12-10 lagt ut til offentleg ettersyn i seks veker. Høyringsfristen er tilgjengeleg på nettsida oppgitt under.

Merknader skal sendast Statens vegvesen. Adressa er:

Statens vegvesen Region vest Askedalen 4 6863 Leikanger Eller e-post: [email protected]

Merk: E134 Vågsli – Seljestad

Konsekvensutgreiing med underliggande delutgreiingar, samt reguleringsplan med teikningar, føresegner og planrapportar ligg tilgjengeleg på eiga nettside: https://www.vegvesen.no/Europaveg/e134vagsliseljestad

Kontaktpersonar: Åge Jonn Hillestad, prosjektleiar Sindre Egeland Telefon: 57 65 57 67 / 950 46 063 Telefon: 55 51 68 70 / 481 23 704 E-post: [email protected] E-post: [email protected]

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

INNHALD FØREORD ...... 2

SAMANDRAG ...... 5 Konsekvenser i anleggsfasen ...... 5

Konsekvenser i driftsfasen ...... 6

1. METODE ...... 7 Informasjonsinnhenting ...... 7

Avgrensning av influensområdet ...... 7

0-alternativet ...... 8

Statusbeskrivelse ...... 8 Vurdering av verdi ...... 9

Vurdering av påvirkning ...... 10

Vurdering av konsekvenser og konsekvensgrad ...... 11

2. TILTAKSBESKRIVELSE FOR E134 INNENFOR REGULERINGSPLANFORSLAGET ...... 12

3. STATUSBESKRIVELSER FOR VILLREINEN PÅ HARDANGERVIDDA OG I SETESDAL VESTHEI RYFYLKEHEIENE ...... 15

3.1 Villreinbestanden på Hardangervidda ...... 15

3.2 Setesdal Vest Ryfylkeheiene villreinområde (SR) ...... 17 4. VERDIVURDERING AV INFLUENSOMRÅDENE ...... 19

4.1 Delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst ...... 27

4.2 Delområde Dyrskartunnelen øst – Liamyrene ...... 28

5. PÅVIRKNING OG KONSEKVENS AV NY E134 PÅ VILLREINEN ...... 29 5.1 Forventet situasjon for E134 innenfor 0-alternativet ...... 29

5.2 Kunnskapsgrunnlag for å vurdere virkninger bilveger på villrein ...... 30

5.3 Anleggsfase ...... 32 5.4 Anleggsfase – påvirkning og konsekvens av ny E134 på villreinen...... 33

Delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst ...... 33

Delområde Dyrskartunnelen øst – Liamyrene ...... 34

5.5 Driftsfase – påvirkning og konsekvens av ny E134 på villreinen ...... 35 Delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst ...... 36

Delområde Dyrskartunnelen øst – Liamyrene ...... 38

6. SAMLET BELASTNING ...... 39 6.1 Samlet belastning på villrein innenfor Haukelifjell ...... 39

6.2 Samlet belastning på stor skala for villrein i SR og Hardangervidda ...... 43

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

7. NYE E134 OG NML § 8-12 ...... 48

§ 8.(kunnskapsgrunnlaget) ...... 48

§ 9.(føre-var-prinsippet) ...... 48

§ 10.(økosystemtilnærming og samlet belastning) ...... 49 § 11.(kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver) ...... 49

§ 12.(miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder) ...... 50

8. AVBØTENDE TILTAK ...... 51 8.1 Tiltak innenfor reguleringsplanforslaget ...... 51

8.2 Helhetlige og kompenserende tiltak – avbøting av samlet belastning ...... 52

8.3 Større planendringer utenom foreliggende reguleringsplanforslag Vågsli – Seljestad . 52

8.4 Oppsummering avbøtende tiltak ...... 53 9. LITTERATUR ...... 54

Dato: 14.01.19 Rapportnr: 2019-01-01

Rapportnavn: Villreinutredning til reguleringsplanforslag for E134 mellom Vågsli og Seljestad

Oppdragsgiver: Statens Vegvesen

Utarbeidet av: Kjetil Flydal, Jonathan E. Colman

Faglig kvalitetsikret av: Toril Amundsen E-post: [email protected]

Prosjektleder: Kjetil Flydal E-post: [email protected]

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

SAMANDRAG

I 2018 har Statens Vegvesen lagt fram reguleringsplanforslag for ny E134 fra Vågsli til Seljestad. Denne rapporten vurderer konsekvensen av dette forslaget på villreinen innenfor Setesdal Vest Ryfylkeheiene (SR) og Hardangervidda, to villreinområder som har innbyrdes avgrensning langs E134 over Haukelifjell. Det er strekningen fra Vågsli til Valldalen som vil berøre de to villreinstammene, og som er vurdert her. Planforslaget innebærer bredere og mer vintersikker veg. Parkeringsplasser og rasteplasser langs ny E134 er planlagt omtrent samme sted i dag, det vil etableres av- og påkjørsler til gammel E134 flere steder slik at denne fungerer som adkomstveg til Haukeliseter Hall og Haukeliseter turisthytte. Det vil bli mer tunnelføring enn i dag, med en kort tunnel parallelt med dagens Vågslitunnel, en tre km lang tunnel fra Haukeliseter mot vest, og en 12 km lang tunnel fra Dyrskar til Liamyrene i Valldalen. Grunnet overskuddsmasser fra tunnelarbeid er det planlagt for etablering av to deponier innenfor villreinens habitat, disse er lokalisert ved Finnebu øst Kjelavatn og ved værstasjonen rett nord for Haukeliseter Hall. I dagens situasjon har eksisterende E134, andre inngrep og menneskelig aktivitet en barriereeffekt, men reinen benytter likevel områder inn mot vegen vinterstid til beiting. Det er også dokumentert årlige kryssinger av vegen, slik at det foregår beiteutveksling mellom SR og Hardangervidda pr i dag. Det er i størst grad rein fra SR som krysser over til Hardangervidda for å utnytte bedre vinterbeiter på nordsiden av vegen sammenlignet med sørsiden. Trekkområder med størst verdi finnes mellom Kjelavatn og Ståvatn, ved Haukeliseter og Ulevå. Disse har en funksjon for både bukk- og fostringsflokker. Fra Dyrskar og vestover finnes også trekkområder, men disse har lavere verdi fordi de har mindre funksjon når det gjelder å opprettholde beitedynamikk vinterstid, og de benyttes i første rekke av bukkeflokker.

Konsekvenser i anleggsfasen

I anleggsfasen, som antas å vare inntil fem år er vår konsekvensvurdering for delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst, at det vil være et omfattende anleggsarbeid innenfor de viktigste trekk- korridorene for rein. Dette inkluderer masseforflytning fra tunnelarbeidet, opparbeiding av massedeponier, og selve anleggingen av den nye vegen der den går utenom tunnel. Det innebærer også etablering av nye av- og påkjørselsveger. Vår vurdering er at anleggsarbeidet vil være så omfattende i størstedelen av anleggsperioden at bruk av reinbeiter og trekk på tvers av E134 midlertidig vil opphøre fullstendig. Unntaket kan være enkelte bukkeflokker, som er mindre sårbare for forstyrrelser enn fostringsflokkene. Betingelsene for å opprettholde reinstrekk og vinterbeiting i området blir sterkt forringet innenfor den perioden anleggsarbeidet pågår. Sterk forringelse av reinstrekk og beitebruk med middels til svært stor verdi gir svært stor negativ konsekvens (----). For delområde Dyrskartunnelen øst – Liamyrene har vi vurdert at eksisterende E134 forutsettes brukt som normalt i samme periode. Dette innebærer da ubetydelig endring av trafikken på gammel E134 sammenlignet med situasjonen slik den er i dag. De omfattende tunnelarbeidene vil imidlertid medføre anleggstrafikk i tillegg. Arbeid med tunnel vil primært kunne påvirke reinstrekk og vinterbeiting nærmest Ulevåvatnet. I dette området vil anleggsarbeid kunne bli omfattende. Betingelsene for å opprettholde

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring reinstrekk og beitebruk i området nærmest Ulevåvatnet blir sterkt forringet, på den øvrige strekningen antar vi kun noe forringelse knyttet til anleggstrafikk. I sum vil forringelsen av reinstrekk og beitebruk med middels til stor verdi gi middels negativ konsekvens (--).

Konsekvenser i driftsfasen

I driftsfasen er vår konsekvensvurdering for delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst at noe trekk av rein kan forekomme over den nye Haukelisetertunnelen, men at tunnelene generelt er for korte til å ivareta funksjonelle reinstrekk. Viktige beiteområder og trekk-korridorer ligger også på strekning med veg i dagen, der vegen utgjør et stort terrenginngrep og vil generere økt trafikk til området, derav øker unnvikelseseffekten på rein og reduserer beitebruken, og vegen kan bli en fullstendig barriere. Sammenlignet med 0-alternativet (eksisterende E134) bir betingelsene for å opprettholde reinstrekk i området noe forringet ved Haukelisetertunnelen grunnet økt unnvikelse i område, og blir ellers forringet. Forringelsen av reinstrekk og vinterbeiter med middels til meget stor verdi gir stor/middels negativ konsekvens (---/--). For delområde Dyrskartunnelen øst – Liamyrene vil to tunnelløp bli etablert og behovet for beredskapsveg i form av eksisterende E134 minimert. Ved å unngå snømåking og belysning langs denne vegen oppnår man et relativt uforstyrret høyfjellsområde fra Dyrskar til Valldalen i vinterperioden. Det er meget sannsynlig at reinen kan øke bruken av dette området og krysse mer mellom SR og Hardangervidda som følge av dette. Med unntak for trekkområdet ved Ulevåbotn som kun ligger 500-1000 m unna østre tunnelportal for Dyrskartunnelen, blir betingelsene for å opprettholde reinstrekk og beitebruk i området forbedret. Forbedring for reinstrekk og bruk av vinterbeiter med middels verdi gir middels positiv konsekvens (++).

I et samlet belastnings perspektiv virker E134 og andre inngrep og forstyrrelser barrieredannende for reinens arealbruk på Haukelifjell i dag, men det skjer likevel en del beiting opp mot vegen, og også kryssing av vegen i dagens situasjon. Ny E134 etter reguleringsplanforslaget gir en forbedret situasjon for villreinen i den vestligste delen av området, men en forverring av situasjonen ved de viktigste vinterbeite- og trekkområdene ved Ulevå, Ståvatn og Kjelavatn. Bedre veg og kortere kjøretid kan også gjøre dette fjellområdet mer tilgjengelig for folk i befolkete deler av Rogaland, Hordaland og sentrale deler av Østlandet. Dette kan gi økt tilstrømming av turister til fjellet. Flere turister og økt ferdsel i fjellet vil kunne medføre at reinen forstyrres mer innenfor ellers gode beiteområder.

Vi har kort beskrevet mulige avbøtende tiltak, som f.eks. vinterstenging av gammel E134. Vi har også beskrevet hvordan løsninger med mer tunnelføring vil være bedre for villreinen, men dette ligger eventuelt utenfor rammene av reguleringsplanforslaget.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

1. METODE

Det metodiske grunnlaget for vår konsekvensvurdering er Håndbok V712 (Statens Vegvesen, 2018). Siden villrein er en arealkrevende art med stor veksling i bruk av beiter mellom sesongene, og med tradisjonelle trekkmønstre gjennom landskapet, vil vi utrede spesielt inngående hvordan landskapsøkologiske funksjonsområder for villreinen vil påvirkes (Se Tabell 6.22 i Statens Vegvesen, 2018). Vår konsekvensvurdering baseres på (1) Statusbeskrivelse for villreinen, (2) Verdisetting av berørte områder, (3) Vurdering av påvirkning og konsekvens av ny veg slik den er fremgår av reguleringsplanforslaget. I konsekvensvurderingen sammenlignes nytt tiltak med 0-alternativet, som er forventet tilstand gitt at tiltaket ikke gjennomføres.

Informasjonsinnhenting

For villrein i Norge finnes et stort kildemateriale, der vi spesielt har gjort et utvalg av kilder som omhandler de to villreinområdene som berøres av E134 over Haukelifjell, og kilder som omhandler virkninger av bilveger og relatert forstyrrelse. Publiserte fagrapporter, spesielt fra NINA, utgjør et viktig kunnskapsgrunnlag. Viktig informasjon har også fremkommet gjennom møte med villreininteressentene den 22. november (se vedlagt referat). Befaring av vegstrekningen ble gjort den 23. november, også med deltakelse fra lokalkjente og villreininteressenter. Generell dokumentasjon om forvaltning, arealbruk, beiteressurser og menneskelig påvirkning på reinen i SR og Hardangervidda ble innhentet gjennom diverse rapporter og nettressurser fra forvaltning og forskning. Dette fremgår av referanselisten til sist i rapporten. Villreinen er en art som utnytter store beiteområder, med endringer i bruken over tid. Dette gjør det vanskelig å predikere om mulige fremtidige virkninger av inngrep og forstyrrelser. Det foreligger imidlertid et godt kunnskapsgrunnlag i denne saken og er derfor relativt sett liten grad av usikkerhet knyttet til vurderinger av både verdi og påvirkning.

Avgrensning av influensområdet

Et tiltaks influensområde er det området hvor tiltakets virkninger (direkte og indirekte) vil kunne gjøre seg gjeldende. Direkte virkninger i form av tapt beiteareal vil en få ved inngrep som legger permanent beslag på arealer. Indirekte tap av beiteareal kan skje ved at reinen helt eller delvis unngår områder i nærheten av inngrepet, eller når det utbygde området virker som en barriere som hindrer naturlig trekk til bakenforliggende områder. Ved det vegprosjektet som utredes her er influensområdet stort fordi det berører reinens beiter på hver side av en menneskeskapt barriere (E134). Det er derfor ikke hensiktsmessig å avgrense influensområdet til et spesifikt areal, men vi beskriver hvordan trekk- og beitebruk influeres av veien på stor skala. På mer lokal skala inngår vegens direkte virkninger ved at reinens skremmes unna og unngår beiting i nærområdet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

0-alternativet

Konsekvensene av vegutbyggingen vurderes i forhold til forventet tilstand i området dersom ingen av utbyggingsplanene realiseres, dette kalles 0-alternativet. Her legges tidligere utbygginger og godkjente planer som ikke er bygget per dags dato til grunn. 0-alternativet er viktig å legge til grunn fordi dagens og forventet situasjon vil ha stor betydning for konsekvensene av et nytt inngrep. Status for den eksisterende E134 er den viktigste faktoren innenfor 0-alternativet, men det er et stort antall andre inngrep og forstyrrelser som i sum påvirker reinens arealbruk. Dette beskrives i detalj under Kap. 7 Samlet belastning.

Statusbeskrivelse

Statusbeskrivelsen danner grunnlaget for vurdering av influensområdets verdi og omfanget av utbyggingen. Her beskrives beitegrunnlag og bruksfrekvens for villreinen i området som blir påvirket av tiltaket. Plan- og influensområdet sees i sammenheng med hele leveområdet for villreinen og hvordan vekslinger i arealbruk har sammenheng med variasjoner i bestandsstørrelse, vær, klima og sesong. I beskrivelsen vurderes beitegrunnlag og bruksfrekvens. Følgende faktorer er spesielt viktige:

 Kalvingsområder  Vinterbeiter, som er en minimumsfaktor innenfor SR  Trekkleier innad i, og mellom sesongbeiter  Luftingsplasser der reinen kan unnslippe insektplage  Eksisterende inngrepssituasjon, og samlet belastning

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Vurdering av verdi

Det berørte områdets verdi for villreinen vurderes på bakgrunn av ressurser og verdier innenfor villreinområdets totale areal, og hvilken funksjon de forskjellige deler av villreinområdet har. Verdien av delområder er dynamiske ved at de kan endre seg fra år til år avhengig av naturlige variable (klima, beitevekst, flokkstørrelse, osv.), og med endret forvaltningspraksis eller menneskelig forstyrrelse innenfor arealene. De verdisatte områdene vurderes etter en femdelt skala. I Tabell under har gjengitt den verdikategorien som er mest aktuell for villrein ved E134 fra Statens Vegvesens Håndbok V712, nemlig landskapsøkologiske funksjonsområder. I tillegg har selve de berørte beitene innenfor vegens influensområde en verdi for villrein. Av størst relevans for denne utredningen er ressurser/beiteområder som er begrensende for reinsdyrpopulasjonen. F.eks. kan gode lav/vinterbeiter, som det ellers er lite av innenfor villreinens leveområde, øke verdien. Områder som allerede har mye menneskelig aktivitet eller utbygginger (hytter, veier, turstier, osv.) kan medføre at områder får lavere verdi fordi reinen da allerede unnviker disse arealene grunnet forstyrrelsene.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Vurdering av påvirkning

Det skilles mellom påvirkning i anleggs- og driftsfasen av tiltaket. Basert på eksisterende kunnskapsstatus om effekter av denne type utbygging gjøres det vurdering av påvirkning for:

 Direkte arealbeslag og tap av beite  Indirekte arealbeslag (dvs. forstyrrelsessone utenfor tiltaket)  Fragmentering, fare for barrieredanninger/sperring av trekkveier  Samlet belastning, dvs. virkningen av tiltaket i kombinasjon med andre menneskeskapte forstyrrelser i området

Påvirkning vurderes etter en 5-delt skala fra forbedret til sterkt forringet, som vist i figur under og gjengitt fra Håndbok V712. Påvirkning vurderes sammenlignet med tilstand innenfor 0- alternativet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Vurdering av konsekvenser og konsekvensgrad

En vegutbygging kan få ulike konsekvenser for villreinen den berører ut i fra hvordan terrenget i området er, hvilken funksjon området har, hvordan bestandsstatus, beiteforhold og forstyrrelser varierer med tiden, og i hvilken grad reinen kan tilpasse seg denne variasjonen. Vi beskriver sannsynlig konsekvens basert på dette, og der konsekvensgrad fastsettes utfra matrisen under («konsekvensvifta» gjengitt fra Håndbok V712), der de berørte områdenes verdi for reinsdyrene blir sammenstilt med tiltakets påvirkning i anleggs- og driftsfase etter en 9- delt skala.

Figur 1, ”Konsekvensvifte”, fra Statens Vegvesens håndbok V712 (2018).

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

2. TILTAKSBESKRIVELSE FOR E134 INNENFOR REGULERINGSPLANFORSLAGET

Her omtales kun de deler av reguleringsplanene mellom Vågsli og Seljestad som berører villreinens habitat, dvs. områdene fra Vågsli til Valldalen (Reguleringsplan for Vågsli – Fylkesgrensa og for Fylkesgrensa – Dyrskartunnelen). Den vurderte vegstrekningen ligger mellom Hardangervidda og Setesdal Vest Ryfylke (SR) villreinområder. Figur 3.1 og 3.2 viser lokaliseringen av planlagt ny veg i landskapet over Haukelifjell. Ny veg vil i hovedsak bestå av et adskilt kjørefelt i hver retning, og med et stort fresefelt (4 m) på hver side. Vegen vil få en rettere kurvatur enn eksisterende E134 og en vesentlig større bredde (ca 18-20 m) grunnet de brede fresefeltene. Den vil få av- og påkjøringsfelt fra vestgående kjøreretning og opp til gammel E134 ved Preststølen øst for dagens Vågslitunnel, øst for Haukeliseter Hall, og rett øst for Haukeliseter for Haukelisetertunnelen. Avkjørsel til dagens E134 rett før bro over Ulevåvatn gir tilkomst til dagens rasteplass, parkeringsplass og veg over tunnelens vestre portal som gir adkomst til støler ved Ulevåvatn. Haukeliseter turisthytte får adkomstveg via kryss øst for Haukelisetertunnelen. Ved Fentedokki rett ved vestre utløp av den nye Haukelisetertunnelen, tilrettelegges for om lag 20 parkeringsplasser, slik som i dag. Brøytestasjonen før Haukeliseter får ny adkomstveg ned til ny veg. Ved Haukeliseter Hall vil sommerveg ned til båtutsettingsplass Kjelavatn gå i kulvert under nye E134. Det etableres ny veg ned til Ståvassdammen fra avkjørselen til gammel E134 ved Haukeliseter, denne går parallelt på nedsiden av ny veg. Det er lagt opp til etablering av 20-30 parkeringsplasser ved Pepparsteinen før Dyrskar-tunnelen, på omtrent samme sted som i dag. Vegen vil få permanent belysning og vil heves over terrenget for å øke driftssikkerhet i snøfokk. Fyllingene ut fra vegen vil ha en helningsgrad på inntil 1:4 (Figur 3.3).

Ny E134 er planlagt fra øst med ny tunnel (Kjelatunnelen) langs Vågslitunnelen og videre vestover med dagtrase på nedsiden av dagens E134 til Haukeliseter, og ny tunnel (3 km) fra Haukeliseter turisthytte til bro mellom Ståvatn og Ulevåvatn. Vegtraséen følger dagens E134 sin trasé langs Ulevåvatn til ny tunnel Dyrskartunnelen (12 km) som går til Valldalen. Dyrskartunnelen vil starte noen hundre meter lenger øst enn dagens Haukelitunnel.

Den vil bygges med to separate tunneler, en for hver kjøreretning og hver av disse med to kjørefelt. Dette betyr at Dyrskartunnelen svært sjeldent vil måtte trenge omkjøring, og den eksisterende E134 fra Dyrskar til Valldalen kan vinterstenges. Tunnelføring av vegen gir stor overskuddsmasse og det er planlagt massedeponi ved Finnebu, sørøst for Vågslitunnelen og ved den gamle værstasjonen vest for Haukeliseter hall. Det vises til reguleringsplan for Vågsli - Fylkesgrensa for mer detaljer om planlagt ny veg.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Figur 2, Kart over planområdet til ny E134 innenfor reguleringsplanforslaget på strekningen fra Vågsli til Liamyrene.

Figur 3, Kart over planområdet til ny E134 innenfor reguleringsplanforslaget på strekningen fra Vågsli til Liamyrene.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Figur 4, Normalprofil for ny veg. I den nederste profilen sees også linjene for gammel veg

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

3. STATUSBESKRIVELSER FOR VILLREINEN PÅ HARDANGERVIDDA OG I SETESDAL VESTHEI RYFYLKEHEIENE

I St.meld. nr.26 (2006 – 2007) er det fastslått at sikring av villreinens leveområder er en nasjonal målsetning og at dette skal skje ved å opprette Nasjonale villreinområder. Hardangervidda og SR inngår, sammen med Setesdal Austhei, i Europeisk villreinregion sør. Hardangervidda og SR er to av totalt ti nasjonale villreinområder i Norge. Her gjennomgås kort status for arealbruk, beitegrunnlag og forvaltning for de to villreinpopulasjonene. Populasjonsvekst, beitetrykk og klimavariasjon er faktorer som skaper lange tidsvariasjoner i arealbruk hos reinen (Nilsen og Strand. 2017, Flydal mfl. 2018), og dette ligger til grunn for intensjonene i Heiplanen og Regional plan for Hardangervidda om å øke utvekslingen av dyr mellom bestandene. Det er også et viktig grunnlag for å kunne vurdere hvordan reinen vil kunne krysse E134, som utgjør grensen mellom Hardangervidda og SR, med de fremtidige planene for ny veg.

3.1 Villreinbestanden på Hardangervidda

Det er skrevet en rekke bøker, rapporter og artikler om reinen på Hardangervidda. Som grunnlag for statusbeskrivelsene har vi hovedsakelig benyttet følgende kilder: Bjerketvedt m.fl. (2014), Strand mfl. (2006 og 2015), Flydal mfl. (2015), og Bestandsplan for Hardangervidda villreinområde 2017-2021. Det vises til litteraturlisten bakerst i rapporten for mer detaljer.

Hardangervidda er landets største villreinområde med 8000 km2 tellende villreinareal innenfor fylkene Buskerud, Telemark og Hordaland. I de sentrale delene av villreinområdet ligger Hardangervidda nasjonalpark med et areal på 3422 km2. Det er store topografiske variasjoner med kuperte nedbørsrike områder i vest og mer slettepregede nedbørsfattige områder i øst. Store deler av området ligger i høydenivå 1000 – 1300 m.o.h. Det er i de vestre og midtre delene av vidda de største mengdene av grøntbeiteressursene finnes. Det er store sammenhengende områder med vierkratt, snøleier og myrer og mengden grøntbeiter (arealmessig) er dobbelt så stor vest for vannskillet som på østsiden. De østre områdene domineres av lav / lyng og utgjør viktige vinterbeiteområder. Hardangervidda har som følge av klimatiske og berggrunnsmessige forhold mindre vinterbeite og mye vår- og sommerbeiter, men tilgang på sommerbeiteressurser kan likevel være begrenset grunnet stor ferdsel og forstyrrelse i fjellet i denne perioden.

Reinen er en nomadisk dyreart som er tilpasset et liv i høgfjellstrøk gjennom sesongmessige beitevandringer mellom vinter-, vår-, sommer- og høstbeite. Vintertid benytter reinen normalt de østre delene av vidda. Sommerbeiter og kalvingsområder finner en i vest og sør. Kalvingsområdene var tradisjonelt i områdene rundt Hårteigen. De siste par tiårene har imidlertid reinen gradvis flyttet kalvingsområdene sørøstover og har de siste årene kalvet langt sørøst i Vinje, vest for Møsvatnet. I Strand m.fl. (2006 og 2010) finnes mer nyanserte beskrivelser for hvordan skifte i beitepreferanse og veksling i arealbruk gjennom året skjer på Hardangervidda.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Frem mot 1930 var antallet villrein på Hardangervidda lavt grunnet ulovlig jakt og konkurrerende reindrift (NOU 1974). Fra og med 2. verdenskrig var imidlertid villreinstammen i stor vekst og Skogland (1989) anslo stammen til å telle 12 000 dyr i løpet av vinteren 1954. Det siste gjenværende tamreinselskapet (Opdal Renkompani) avviklet driften i 1957 med nedslakting av 1446 dyr (Enerstvedt 1993), og villreinbestanden økte frem mot et toppnivå i 1965 på rundt 26 000 dyr. Feilslått forvaltning med ubalanse mellom fellingskvoter og vekst førte de neste to tiårene til store vekslinger i størrelsen på bestanden, med et bunnivå og midlertidig fredning i 1971-72, og påfølgende ny bestandstopp med 23 000 dyr i 1983. Siden dette har en for en stor del lyktes i å stabilisere bestanden på 8-12 000 dyr, men det har også vært en periode der jaktuttaket var for høyt og resulterte i en bestand som ikke talte mer enn ca 5000 dyr på starten av 2000-tallet. I bestandsplanen for 2017-2021 er det en målsetning å ha opptil 11 000 dyr i totalbestanden før kalving. Figur 4.1 viser hvordan antallet rein på Hardangevidda har variert i perioden 2001-2016.

Vekslingene i bestandsstørrelsen har medført overbeiting av spesielt lav på 1960-tallet og 1980-tallet. I dagens forvaltning tyder det meste på et bærekraftig beitetrykk, og det er mindre bruk av villreinområdets yttergrenser. I følge Strand mfl. 2015, kan dette imidlertid være forårsaket av økte forstyrrelser i randområdene, slik at reinens leveområder i realiteten er innskrenket og med økende beitetrykk i sentrale områder. Dette står uansett årsak i motsetning til periodene med svært stor bestandsstørrelse på 1960- og 1980-tallet, da villrein fra Hardangervidda krysset over i de tilgrensende villreinområdene mot nord og sør (SR og Nordfjella, Strand mfl. 2006). I disse periodene ble E134 over Haukelifjell krysset av reinsflokker fra Hardangervidda, noe som ikke er dokumentert de senere år, da reinstammen har hatt lavere antall.

Figur 5, Antall fotograferte rein på Hardangervidda fra kalve- og minimumstellinger. Figuren er kopiert fra Bestandsplanen for Hardangervidda 2017-2021.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

3.2 Setesdal Vest Ryfylkeheiene villreinområde (SR)

Som grunnlag for statusbeskrivelsene har vi hovedsakelig benyttet følgende kilder: Bevanger og Jordhøy (2004), Strand mfl. (2011), Flydal mfl. (2015), og Bestandsplan for villreinen i Setesdal Ryfylke 2014-2018 (Stegard og Jerstad, 2014). Det vises til litteraturlisten bakerst i rapporten for mer detaljer.

Villreinområdet ligger innenfor fylkene Agder, Telemark, Rogaland og Hordaland, er avgrenset av E134 i nord og Rv 42 i sør, av Setesdalen i øst og av fjordene mot vest. Området har et samlet tellende villreinareal på 6156 km2 og er det nest største villreinområdet i landet. SR er det mest marginale område for villrein i fastlands-Norge. Vinterbeiteressursene i form av lav er små og hardt belastet, og området har et utpreget kystklima. Høy nedbør, store snømengder og hyppig nedising av beitene preger området om vinteren. Reinen nyttegjør antakelig gressbeiter i større grad enn lav vinterstid, sammenlignet med andre villreinområder i Norge. Villreinstammen her er derfor underlagt strenge, men naturgitte begrensninger, i tillegg til omfattende menneskelige inngrep og forstyrrelser i sentrale deler av området. Det kuperte fjellandskapet med mye nakent grunnfjell gjør at de produktive arealene stort sett er begrenset til dalfører og botner. Andelen uproduktivt areal - uten beite - er på hele 43 %.

Ved stor bestandsstørrelse på 1970- og til dels 1980-tallet, var det stor bruk av de sørlige i heiområdene i Åseral med nabokommuner, spesielt vinterstid. Sannsynligvis var det på den tiden fleksible sesongtrekk som lot reinen unngå de områdene som kunne ha store snømengder eller nedising vinterstid, og oppsøke beiter med et visst innslag av lav. Både sør i heiene og i nordlige områder kunne reinen søke vinterbeiter avhengig av forholdene. Kalvingsområder kan finnes i tidlig snøfrie områder med friske grøntbeiter, slik som f.eks. Ljosådalen i Valle. Gjennom de siste tiårene har reinens fleksibilitet i beitevekslingen blitt påvirket av de store vannkraftmagasinene. Dette har gitt en delvis oppdeling i et område med villrein som holder seg nord for Blåsjø - Botsvatnet, og resten på sørsiden. I det nordlige området finner en de beste vinterbeitene i de nordøstlige områdene mot Hovden og Haukeli. Ved forhold med nedising kan rein trekke over til Hardangervidda med passasje av E134. Det skjer også noe utveksling mellom SR og Setesdal Austhei over Rv 9.

Tamreindriften i SA og i de nordlige delene av SR ble avviklet i 1968. Den opprinnelige villreinen i SR har som følge av tamreindriften hybridisert med tamrein. Slik hybridisering har trolig, som vist for Hardangerviddareinen (Røed m.fl. 2011), resultert i noe endret atferd i form av noe redusert vaktsomhet og fluktatferd (Reimers m.fl. 2013). I SR har villreinen hatt et svakere vern mot nye inngrep enn i Hardangervidda nasjonalpark. Vannkraftutbygging har satt sitt preg, men deler av området har hatt status landskapsvern, og i senere år har den regionale planen kalt Heiplanen gitt villreinen generelt større beskyttelse for nye inngrep i leveområdet gjennom etablering av hensynssoner også utenfor grensene til landskapsvernområdet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Bestandsplanen for 2014-2018 har som målsetning at antall villrein i området nord for Blåsjømagasinet-Botsvatnet i Bykle skal stabiliseres på ca. 2000 vinterdyr mens antall rein sør for Blåsjømagasinet gradvis skal økes fra antatt 1000 dyr vinteren 2013-2014 til ca. 1500 dyr. Samlet bestand for SR-området skal ikke overstige 3500 dyr. Dette er et noe høyere tall enn man hadde i årene 1999-2012 (Figur 4.2) Det er et mål at villrein skal bli et vanligere syn i en større del av villreinområdet, f.eks. lengre vest og lengre sør.

Figur 6, Estimert vinterbestand i Setesdal-Ryfylke i perioden 1994-2013. Etter Stegard & Jerstad (2014)

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

4. VERDIVURDERING AV INFLUENSOMRÅDENE

Som forklart i Kapittel 2 er det ikke hensiktsmessig å avgrense et spesifikt areal som influensområde når det gjelder konsekvenser av E134 på villreinen. Men verdinivået for reinens trekk over vegen vil gjenspeile verdien av de større villreinhabitatene som knyttes sammen gjennom disse trekk-korridorene. Vi vil derfor fortrinnsvis legge til grunn funksjonen og den faktiske bruken av disse trekk-korridorene når vi verdivurderer influensområdet, men hvordan bruken av beiter inn mot veien blir påvirket er også kort vurdert.

I Strand m.fl. (2006) rapporteres en utvandring av 2 VHF-merkede og 2 GPS-merkede simler fra Hardangervidda til SR i 2002, men der GPS-data fra etter kryssing mangler. Utenom dette er det ikke dokumentert kryssing av Hardangerviddarein over E134 på Haukelifjell, eller bruk av beiter helt ned mot E134 gjennom de årene man har GPS-data for dyrenes arealbruk. Fra lokalkjente i området (Vedlegg referat) har vi heller ikke fått opplysninger om at Hardangerviddarein har benyttet områder som er direkte berørt av E134 gjennom de siste par tiårene. Det er imidlertid dokumentert bruk (GPS-data) av områder som ligger få kilometer nord for vegen (Figur 5.1). Det er også kjent at rein fra Hardangervidda krysset E134 og trakk inn i nordområdene av SR i perioder med stor bestand på 1960-80-tallet (Strand mfl. 2006). Det er da sannsynlig at disse dyrene også etablerte seg som del av villreinstammen i SR. Det fremgår av (Mossing og Heggenes, 2010) at de områdene av Hardangervidda som går ned mot E134 har størst potensial som vårbeiter og kalvingsområder for Hardangerviddareinen, fordi vinterbeitene er bedre på østvidda.

Erfaringer fra brøytemannskapet på E134 er at det har skjedd jevnlig beiting ned til og trekk over veien i alle år, slik at disse nevnte episodene kun er et utvalg av de passeringer av rein og beiting nær veien som faktisk har skjedd. Mye tyder på at forhold med ising vinterstid er utløsende for at rein fra SR trekker over til HV. Fra HV, der antallet gjennom de siste årene har ligget på 10 000-11 000 vinterdyr, er det lite som tyder på at reinen nå viser tendenser til å trekke over i nabo-områdene. Erfaringer fra 60-, 70- og 80-tallet tilsier at HV-reinen kan trekke i større antall over i andre beiteområder hvis antallet dyr passerer 15 000. Sist dette skjedde var da rein trakk over til Nordfjella på 80-tallet. Da det var over 20 000 vinterdyr i stammen i 60-årene (26 000 vinterdyr i stammen i 1965) hadde man store forflytninger fra nord til sør, også helt ned mot bygdene.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Figur 7, Kart over områdene rundt E134 over Haukeli med samtlige GPS-data samlet inn på Hardangervidda (mars 2000 t.o.m. mai 2014, grønne sirkler), Setesdal vesthei (mars 2007 t.o.m. mai 2014, gule sirkler), og Setesdal Ryfylke (mars 2007 t.o.m. mai 2014, røde sirkler). Kilde: www.dyreposisjoner.no. Dette kartet er kopiert fra rapporten til Strand mfl. (2015)

For reinen i SR viser GPS-data at simler benytter beiter inntil om lag 3-5 km avstand fra vegen om vinteren (Figur 5.1), men sjelden krysser den. Unntaket er registreringen av kryssing for en GPS-merket simle over Dyrskardtunnelen ved Midtlæger i 2009, da som del av en fostringsflokk (Vedlegg referat). Det er imidlertid en rekke flere observasjoner av rein nær vegen som er gjort av lokalkjente de siste årene (Vedlegg referat), og i flere tilfeller er det også bekreftet kryssinger av både bukk- og fostringsflokker.

Trekk mellom SR og Hardangervidda kan starte rett før jul og vedvare hele vinteren. Det er stor variasjon mellom år, og avhenger i stor grad av isingsforhold i SR der dårlige beiteforhold om vinteren fører til at dyrene trekker ut. Dette støtter opp underat vinterbeitene som er berørt av E134 på Haukelifjell har viktig funksjon for SR-reinen. Hardangervidda har mindre nedising av beiter. Trekk består altså primært av at rein fra SR trekker over til Hardangervidda og ikke omvendt. Figur 5.2 og 5.3 gir en sammenstilling av de feltobservasjonene av rein som vi har fått opplysninger om ved møte med lokalkjente og fra Sandal (2017). Tendensen er at slike flokker trekker tilbake før kalving. I 2002 var det også 4 VHF-merkede simler fra SR som holdt seg i Bordalsområdet i mars, men disse var igjen tilbake i SR før kalving. For bukkene er det mer usikkert når de returnerer, det kan antakelig også skje senere utover sommeren. Bukk kan muligvis stå igjen på HV helt til brunsten, og dermed sikre genetisk utveksling, men dette er

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring usikkert. Sist i 2005 var det SR dyr på nordsiden i Hardangervidda før jakta, men disse trakk sørover igjen da jakta startet (Flydal mfl. 2015). I dagens situasjon gir vegen noe unnvikelse og en barrierevirkning, men er ingen absolutt barriere. Bruk av beiter på nordsiden kan ha stor betydning fordi vinterbeiter er en begrensende ressurs i SR, og det er særlig i arealene på nordsiden av Ulevåvatn, Ståvatn og Kjelavatn, og øst for de høyere fjellmassivene rundt Nupseggi og Sandfloeggi at det er vinterbeiter, og der også fostringsflokker bruker arealene. For bukker, som kan stå nord for veien lenger utover vinteren og våren, er også beiter lenger most vest av verdi og disse kan ha økende verdi utover våren når snøen smelter i liene ut mot Røldal. Det fremgår av Figur 5.2 og 5.3 at flest bukkeflokker er observert i vest, og at det i det østlige område er et vesentlig antall av registrerte fostringsflokker.

Figur 8, Her vises feltobservasjoner av rein som er gjort av lokalkjente de siste årene. Se også vedlagte referat. Erfaringer fra brøytemannskapet på E134 er at det har skjedd jevnlig trekk over veien i alle år, slik at disse nevnte episodene kun er et utvalg av de passeringer av rein som faktisk har skjedd. Mye tyder på at forhold med ising vinterstid er utløsende for at rein fra SR trekker over til HV.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Figur 9, Her vises feltobservasjoner av rein som er gjort av lokalkjente de siste årene. Se også vedlagte referat. Erfaringer fra brøytemannskapet på E134 er at det har skjedd jevnlig trekk over veien i alle år, slik at disse nevnte episodene kun er et utvalg av de passeringer av rein som faktisk har skjedd. Mye tyder på at forhold med ising vinterstid er utløsende for at rein fra SR trekker over til HV.

I Regional plan for Hardangervidda og i Heiplanen er det angitt områder for trekk over E134 mellom SR og Hardangervidda på Haukelifjell. Målsetningen i villreinforvaltningen er å få økt utvekslingen av dyr mellom de to områdene, både for genetisk utveksling og for å oppnå mer dynamisk utnyttelse av beiter.

Det er lite kunnskap om hvordan beitebruken og trekkmønsteret kan ha vært her i tidligere tider, men mye tyder på at bilveien og medfølgende ferdsel har skapt en sterk barrierevirkning og beiteunnvikelse. Det finnes dokumentasjon på minst to dyregraver ved Ståvatn om lag en km vest for Haukeliseter fjellstue (NOU 1974), dyregraver som i følge Vaa og Bitustøyl (2012) dels står under vann i dag. Dette er i samme området der Heiplanen har angitt trekk-korridor. E134 ble helårsvei i 1968 og Kjela- og Ståvatnmagasinene ble også etablert på 60-tallet. Frem til da kan det ha vært mer trekk om vinteren, men det var i en periode da tamreindrift preget området, slik at vi i realiteten ikke har god dokumentasjon på hvordan trekkene kan ha foregått i de perioder det ikke var forstyrrelsesbarrierer i området og samtidig var store villreinpopulasjoner slik som i dag. Det viktigste kunnskapsgrunnlaget for å vurdere betydningen av beitebruken og trekk-korridorene over E134 ser derfor ut til å være det relativt

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring store antallet av observasjoner av beiting og trekk i området fra de siste årene. Dette gir dokumentasjon på at de verdifulle vinterbeitene, spesielt på nordsiden av veien blir brukt, men i mindre grad enn ellers grunnet unnvikelse fra veien, hyttene, og ferdselen knyttet til disse. Disse observasjonene bekrefter også i stor grad de trekk-korridorene som er angitt i Hei- planen og Regional plan for Hardangervidda, men gir også grunnlag for å nyansere betydningen av de ulike korridorene. Vi ser at tyngden av observasjoner er gjort i områdene fra Haukeliseter og østover, dette kan imidlertid være noe skjevt fordi folk oftere er på tur i dette området. Brøytemannskaper på E134 (Odd Heggenes, pers. medd) nevner spesielt at det også ofte er rein i beite- og trekkområdene mellom Haukeliseter og Pepparsteinen. Fostringsflokker er primært observert i østlige områder (fra Vågsli til Ulevå), mens videre mot vest er det oftere observasjoner av bukk.

Foruten observasjonsgrunnlaget, gir snø- og vegetasjonsdekke og landskapet i området indikasjoner på hvor det er naturlig at reinen beiter og trekker. Vår skjønnsmessige vurdering av verdigrunnlaget for vinterbeite og hvordan landskapet kan være styrende for reinens trekkmønster er skissert i Figur 5.4. Hoveddalfører virker styrende for trekkmønsteret, i tillegg vil bratte fjellsider ha barrierevirkning. På vinterstid vil reinen søke beiter der snømengdene er minst og der det er tilgang på lav. Dette betyr at de slakere og mer nedbørfattige fjellområdene vest for Nupseggi, og nord-nordøst for Haukeliseter, vil være mest preferert vinterstid, når SR- rein eventuelt passerer E134 langs trekk-korridorene. For bukkeflokker kan likevel de vestlige fjellområdene mot Røldal være attraktive på senvinter og vår, der de kan søke fersk spiring ved snøsmelting ned mot dalførene i vest.

Figur 10, I terrengkart hentet fra norgeskart.no er det her skjønnsmessig skissert hovedtrekkmønster for villrein fra SR vinterstid. Trekkmønsteret er delvis basert på opplysninger gitt i møte med lokalkjente 22.11.18 (Vedlegg referat) og delvis basert på tolkning av kart.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Med basis i foregående gjennomgang av reinens beite- og trekkmønster ved E134 Haukeli, inkludert antallet av feltobservasjoner som er gjort de siste årene, har vi gjort en verdivurdering av de trekk-korridorene som er angitt i Heiplanen og Regional plan for Hardangervidda (Figur 5.5 og Tabell 5.1). Ivaretakelse av utvekslingen mellom de to villreinområdene er av nasjonal betydning. Det innebærer at funksjonsområder innenfor villreinens habitat ikke splittes opp, og dette er av spesielt stor betydning for reinen i SR, fordi tilgang på vinterbeiter nord for veien og i Hardangervidda kan være nødvendig ved vanskelige snøforhold lenger sør. Vi har vurdert at trekkene i området Ulevå – Haukeliseter Hall – er de viktigste basert på hvordan landskap og beiter er styrende for reinens bevegelser, og fordi det her både er mye bruk av bukk- og fostringsflokker. Trekket nærmest Vågsli har redusert verdi, primært grunnet økt menneskelig forstyrrelse ved at store hyttefelt og skianlegg er etablert i nærområdet. Trekkene fra Dyrskar og mot vest er mindre viktige fordi de primært benyttes av bukk, og i mindre grad benyttes når rein trekker mot vinterbeiter på Hardangervidda.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Figur 11, Verdivurdering av villreinens trekk-korridorer over E 134. Verdivurderingen er basert på kriteriene gitt i Statens Vegvesen Håndbok V712. Vi har ikke hatt tilgang til spesifikk informasjon om det vestligste trekket, som går ned i Valldalen, og har derfor ikke verdivurdert dette.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Tabell 1, Verdivurdering av villreinens trekk-korridorer over E 134. Verdivurderingen er basert på kriteriene gitt i Statens Vegvesen Håndbok V712. Nummerering henviser til Figur 5.5.

Trekk Verdi Verdibegrunnelse

1 Vågsli- Middels Lokalt/regionalt viktig trekkområde for rein. Området har vært tunnelen viktigere i tidligere tider men har fått redusert verdi, primært grunnet økt menneskelig forstyrrelse ved at store hyttefelt og skianlegg er etablert i nærområdet. Feltobservasjoner de siste årene viser at den østligste delen av trekkområde er lite brukt, mens noe trekk har forekommet i den vestlige delen, primært over Vagslitunnelen.

2 Haukeliseter Svært Najonalt viktig trekkområde for rein. Trekket er av stor Hall stor betydning for sammenknytning av villreinhabitat i Hardangervidda og SR, og har funksjon for ivaretakelse av reinens dynamikk i bruk av beiter vinterstid. Knytter sammen relativt bra vinterbeiter i områder med mindre snømengder enn lenger mot vest. Benyttes av både bukk- og fostringsflokker gjennom vinteren. Det er bekreftet ved feltobservasjoner de siste årene at dette trekket benyttes.

3 Haukeliseter Svært Najonalt viktig trekkområde for rein. Trekket er av stor stor betydning for sammenknytning av villreinhabitat i Hardangervidda og SR, og har funksjon for ivaretakelse av reinens dynamikk i bruk av beiter vinterstid. Knytter sammen relativt bra vinterbeiter i områder med mindre snømengder enn lenger mot vest. Benyttes av både bukk- og fostringsflokker gjennom vinteren. Det er bekreftet ved feltobservasjoner de siste årene at dette trekket benyttes, men hovedtyngden av trekket ser ut til å gå noe lenger vest, altså lenger unna Haukeliseter, enn det som er angitt i Heiplanen

4 Ulevå Stor Regionalt/nasjonalt viktig trekkområde for rein. Trekket benyttes av bukk- og fostringsflokker vinterstid og har betydning for dynamisk utnyttelse av vinterbeiter, men er noe mindre sentralt enn trekk 2 og 3. Trekket er bekreftet ved feltobservasjoner de siste årene, særlig av brøytemannskaper.

5 Ulevåbotnen Stor Regionalt/nasjonalt viktig trekkområde for rein. Trekket benyttes av bukk- og fostringsflokker vinterstid og har betydning for dynamisk utnyttelse av vinterbeiter, men er noe mindre sentralt enn trekk 2 og 3. Trekket er bekreftet ved feltobservasjoner de siste årene, særlig av brøytemannskaper.

6 Midtlæger Middels Lokalt/regionalt viktig trekkområde for rein. Trekkene fra Dyrskar og mot vest er mindre viktige enn trekkene som finnes lenger mot øst (2-5), fordi de primært benyttes av bukk, og i mindre grad benyttes når rein trekker fra SR mot vinterbeiter på Hardangervidda. Det er bekreftet ved feltobservasjoner de siste årene at spesielt bukkeflokker trekker her, det er også kjent at en fostringsflokk har krysset, men med rask retur antakelig som følge av begrensete beiteressurser i det høytliggende fjellområde nord for Dyrskartunnelen.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

7 Middels Lokalt/regionalt viktig trekkområde for rein. Trekkene fra Svandalsflona Dyrskar og mot vest er mindre viktige enn trekkene som finnes lenger mot øst (2-5), fordi de primært benyttes av bukk, og i mindre grad benyttes når rein trekker fra SR mot vinterbeiter på Hardangervidda. Det er bekreftet ved feltobservasjoner de siste årene at bukkeflokker trekker her. Vestlige fjellområder mot Røldal kan være attraktive på senvinter og vår, der bukkeflokker kan søke fersk spiring ved snøsmelting ned mot dalførene i vest.

8 Usikker Vi har ikke fått opplysninger om bruk av dette trekkområdet i dette utredningsarbeidet, men det er inntegnet i Heiplanen og Reg.plan for Hardangervidda. Antakelig mindre betydning enn de øvrige, da det er lokalisert i lavlandet. Dette trekket er ikke lagt til grunn i vår konsekvensvurdering

Konsekvensvurderingene inndeles i to delområder, der det første strekker seg fra Vågsli til Dyrskarstunnelens østlige ende, og det andre strekker seg fra Dyrskartunnelens østlige ende og fram til Liamyrene. Denne inndelingen er hensiktsmessig fordi virkningene av ny veg vil være svært forskjellig for de to delområdene. Konsekvensvurderingene kan derfor gjøres mer presist. Verdivurdering per delområde er gitt under.

4.1 Delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst

Trekk-korridor 2 og 3 (Tabell 5.1) med svært stor verdi ved Haukeliseter og Haukeliseter Hall, trekk-korridor 4 med stor verdi ved Ulevå og trekk-korridor 1 med middels verdi ved Vågslitunnelen. Disse trekkene er samlet sett av nasjonal betydning for sammenknytning av villreinhabitat i Hardangervidda og SR, og har funksjon for ivaretakelse av reinens dynamikk i bruk av beiter vinterstid. Det er relativt bra vinterbeiter med innslag av lav i vegens nærområder, spesielt sammenlignet med de relativt dårlige vinterbeitene i SR som helhet. Det er lavere snømengder i dette området enn lenger mot vest, slik at beitene er tilgjengelige for reinen gjennom vinteren. Området benyttes av både bukk- og fostringsflokker gjennom vinteren.

Verdivurdering av trekk-korridorer:

Trekk Verdi Samlet verdi 1 Vågslitunnelen Middels Stor/svært stor 2 Haukeliseter Hall Svært stor 3 Haukeliseter Svært stor 4 Ulevå Stor

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

4.2 Delområde Dyrskartunnelen øst – Liamyrene

Trekk-korridor med stor verdi helt øst ved Ulevåbotnen, ellers er trekk-korridorene vurdert å ha middels verdi. De er av regional betydning for å opprettholde utveksling mellom Hardangervidda og SR, spesielt ved at bukk fra SR trekker inn i Hardangervidda. Disse trekkene har imidlertid begrenset betydning når det gjelder å opprettholde dynamisk beiteutnyttelse vinterstid. Dette fordi vinterbeiter innenfor Hardangervidda er lokalisert lenger øst. Det er høyere og mer kuperte fjell, større snømengder og derav dårligere vinterbeiter enn i delområdet fra Vågsli til Dyrskartunnelen. Unntaket kan være senvinter for bukkeflokker som søker tidlig avsmeltede vårbeiter i dalsidene.

Verdivurdering av trekk-korridorer:

Trekk Verdi Samlet verdi 5 Ulevåbotnen Stor Middels/stor 6 Midtlæger Middels 7 Svandalsflona Middels

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

5. PÅVIRKNING OG KONSEKVENS AV NY E134 PÅ VILLREINEN

Påvirkning og konsekvens skal vurderes sammenlignet med 0-alternativet. Beskrivelsen av 0- alternativet, dvs. situasjonen uten at det bygges ny E134, fremgår delvis av kapittel 7 om samlet belastning, der mange relevante eksisterende inngrep og forstyrrelser er beskrevet. Av størst betydning for denne saken er hvordan eksisterende E134 (0-alternativet) vil være sammenlignet med ny E134 slik den fremgår av forslag til reguleringsplaner fra Vågsli til Seljestad.

5.1 Forventet situasjon for E134 innenfor 0-alternativet

I ROS-analyse for ny E134 Vågsli-Seljestad er dagens trafikk på E134 beskrevet som følger: «Trafikken over Haukeli har store variasjoner over året, med lite trafikk om vinteren, og mer om sommeren. Likeledes er det en variasjon i ukedager, der hytte- /helgetrafikk øker trafikkmengden noe. Det er to målestasjoner i planområdet, en i Seljestad i Odda (Hordaland) og en i Vågslitunnelen i Vinje (Telemark). På Seljestad var ÅDT i 2016 på 2287 kjøretøy, mens SDT var på 1,55 ganger ÅDT. Trafikken om vinteren er lavere, ca. 1400 i januar. I Vågslitunnelen var ÅDT i 2016 på 1597 kjøretøy, mens SDT var på 1,7 ganger ÅDT. Trafikken om vinteren er svært lav, ca. 800 i desember og januar. Tungtrafikkandelen på E134 er høy. Øst for Røldal ligger denne på 22%, mens den er noe lavere vest for Røldal, ca. 18 %. For hele strekningen antas det på sikt en økning av tungtrafikkandelen avhengig av hvilken løsning som bygges mot Bergen, og dermed hvor stor del av øst-vest trafikken som benytter E134. Vi legger til grunn en tungtrafikkandel på 22% på sikt på hele strekningen».

Eksisterende E134 har dårligere vinterregularitet og er ikke dimensjonert for økende fremtidig trafikk, slik som ny planlagt veg, som skal være en av tre fremtidige stamveger mellom Øst- og Vestlandet. Statens Vegvesen har i prognoser frem mot 2050 en forventet økning med >2000 i ÅDT. Det er sannsynlig at økningen innenfor 0-alternativet vil være noe lavere fordi E134 da blir en mindre attraktiv ferdselsåre mellom øst og vest. Dårligere veg med lenger kjøretid (0- alternativet) kan også gi en lavere tilstrømming av turister og nye hytteeiere til fjellet fordi tilgjengeligheten til dette fjellområde fra de store befolkningssentrene blir dårligere.

Eksisterende E134 har negative virkninger på villreinen, ved at den både virker barrieredannende og fordi reinen unnviker arealer langs vegen der den menneskelige forstyrrelsen er høy. Likevel skjer det en del beiting opp mot vegen, og også kryssing av vegen i dagens situasjon. Gitt at reinens arealbruk er dynamisk og at perioder med økt press på beitene kan generere sterkere motivasjon for å krysse veg-barrieren vil vi under 0-alternativet forvente fortsatt kryssing og bruk av beiter på hver side av vegen, og omfanget av slik kryssing vil variere over tid. Eksisterende E 134 er ikke tunnelført på strekninger der ny E134 går i tunnel. Dette betyr at 0-alternativet kan ha sterkere negativ virkning enn ny veg på deler av strekningen over Haukelifjell. Detaljer rundt dette er beskrevet i konsekvensvurderingene som følger senere i dette kapittelet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

5.2 Kunnskapsgrunnlag for å vurdere virkninger bilveger på villrein

Rangifer tarandus (rein og caribou) er en art som er mye studert når det gjelder virkninger av menneskelige forstyrrelser på atferd og arealbruk. Selv om forskjellige underarter har visse ulikheter når det gjelder økologisk tilpasning, er de kjennetegnet ved store hjemmeområder, sesongvekslinger i beitepreferanse og en antipredatoratferd der de trekker unna farer på lang avstand. Av denne grunn kan en forvente liknende responser på forstyrrelse fra vegtrafikk og menneskelig aktivitet i alle populasjoner, selv om ulikheter i skyhetsgrad (Reimers mfl. 2013) og landskapets eksponering (f.eks. skog vs. fjell og tundra), kan gi ulik størrelse på negative effekter. Når reinen responderer på mennesket som en predator, skjer dette ved frykt- og flukt ved direkte eksponering, og ved å unnvike arealer der det er økt risiko for å påtreffe mennesker. I tillegg vil lineær infrastruktur slik som trafikkerte veger utgjøre barrierer i landskapet som reinen har vanskeligheter med å krysse, enten fordi de utgjør fysiske hinder, eller fordi reinen unnviker dem som følge av den menneskelige aktiviteten som følger med.

Unnvikelseseffekter kan forstås som en antipredatorstrategi og er i vitenskapelig litteratur ofte beskrevet som «navigasjon i et fryktens landskap» (se f.eks. Lone et al. 2014). Spesielt de siste 20 årene er det publisert en rekke arbeider som viser at rein unnviker menneskepåvirkete områder på flere km avstand (se f.eks. litteraturgjennomgang i Vistnes og Nelleman, 2008 Skarin og Åhman, 2014, og Flydal mfl. 2018). Selv om rein unnviker områder med økt menneskelig aktivitet betyr ikke dette at områder går fullstendig ut av bruk. GPS-studier fra senere år har gjort det mulig å beregne størrelsen på unnvikelseseffekten med større presisjon, og som eksempel har en funnet at tamrein kan redusere bruken av beiter nær anleggsarbeid og vindparker med 20-50% innenfor avstander opp til om lag 3 km (Strand mfl. 2017). Tendensen er at villrein og caribou responderer kraftigere, og derav unnviker større areal enn tamrein. Det er funnet at villrein kan vise unnvikelse på opptil 5-10 km avstand der det er trafikkerte veier, hyttefelt og turistsentre (se f.eks. Nellemann mfl. 2000), og for tundralevende caribou har en funnet unnvikelse på avstander større enn 20 km rundt sterke forstyrrelseskilder (se f.eks. Plante mfl. 2018). Imidlertid er det en svakhet i de fleste vitenskapelige studier at man ikke har data for reinens arealbruk fra før etableringen av et nytt inngrep, og ved at det er vanskelig å ta høyde for at reinen kan endre og variere sin arealbruk over lange tidsrom (Flydal mfl. 2018), slik som vi har sett for kalvingsområdene på Hardangervidda de siste tiårene. Det er derfor viktig også å vurdere alternative forklaringer i de tilfeller man registrerer sterke og storskala unnvikelseseffekter som i noen tilfeller kan være naturlige endringer i reinens arealbruk. De fleste trafikkerte veger, befolkningssentre og turistområder i fjellet er lokalisert i dalganger eller randområder hvor det ofte kan forventes mindre bruk for reinen, også uavhengig av menneskelige forstyrrelser. For E134 over Haukelifjell ligger imidlertid vegen for en stor del i lavalpin sone (1000-1100 m.o.h), i områder som er egnet vinter- og vårbeite (Panzacchi mfl. 2015). Det er også sentrale områder av fjellet. Vår vurdering er derfor at områdene innen om lag 3 km sør for vegen og alt nord for vegen er mindre brukt grunnet unnvikelseseffekter, og ikke fordi det er uegnet som villreinhabitat.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Barriereeffekter kan oppstå som følge av at reinen unnviker lineær infrastruktur der trafikkmengde og menneskelig aktivitet er stor. Dette vil bety at reinen ikke krysser barrieren fordi de holder seg på «trygg» avstand (Strand mfl. 2015). En barriereeffekt kan også virke mer direkte, f.eks. ved at en bilveg har fysiske hindringer (brøytekant, autovern, midtrabatt, bratte skjæringer eller fyllinger), og ved at reinen ikke våger å krysse vegen selv når de beiter i nærområdet grunnet stadige forstyrrelser i form av folk og biler. I vitenskapelige studier er det vist hvordan rein forsinkes på sesongtrekk når de må krysse bilveger (Panzacchi mfl. 2013), at vegen fører til at færre dyr krysser, eller at bevegelseshastigheten på trekk endres i forbindelse med kryssing (Wilson mfl. 2016, Beyer mfl. 2016). Sistnevnte kan bety at bevegelseshastigheten går ned når dyrene kommer inn mot en vei, og at den øker ved selve kryssingen og i etterkant av kryssingen. Det er også kjent fra reindriftssammenheng at det kan være krevende å drive dyr over bilveger, eller krysse annen lineær infrastruktur. Reinen har en tendens til å bøye av i møte med selv små hindringer i terrenget, noe som har vært utnyttet i tidligere tider, da det ble bygget lave steingjerder inn mot dyregraver i villreinområdene (se f.eks. Punsvik og Frøstrup, 2016. s. 92 og 105-106). Dette utnyttes innen reindriften når rein skal drives inn i gjerdeanlegg. Det samme kan ofte også observeres for reinsflokker langs bilveger, der de bøyer av når de beiter langs vegen, og dermed ikke krysser den, selv i perioder med lite trafikk (se f.eks. Strand mfl. 2015).

Av studier som spesifikt vurderer virkninger av bilveier er NINAs overvåking av Riksvei 7 over Hardangervidda av spesiell relevans (Strand mfl. 2015). I rapportsammendraget konkluderer de bl.a.: «Rv7 krysser Hardangervidda og har en negativ effekt på villrein ved at betydelige arealer rundt og nord for vegen ikke lenger brukes av villrein. Rv7 er også en barriere for reinens vandringsmuligheter mellom Hardangervidda og Nordfjella villreinområde. Effektene som vegen har på villrein kan tilskrives to ulike men dels samvirkende forhold. For det første skaper forstyrrelsene av vegen og menneskelig aktivitet i nærområdene til vegen en unnvikelseseffekt og bidrar til tap av beiteområder. Dernest bidrar vegen og trafikk på denne til at Rv7 i dag framstår som en fullstendig barriere for villreinens vandringsmuligheter mellom Hardangervidda og Nordfjella» For andre veier (inkludert E134) og Bergensbanen konkluderer de videre med: «Vi har vist at Finsetunellen på Bergensbanen er et viktig og fungerende vandringsområde for villrein. GPS-merka reinsdyr har brukt tunelltakene på Dyrskartunellen (E134) og Geitryggtunellen (Rv50), men disse framstår ikke som funksjonelle vandringsområder. Data fra andre områder viser at GPS-merka reinsdyr har en «normal» bruk av vinterbeiter i nærområdene til vinterstengte veger når disse er vinterstengt, men også at villrein viser tydelig unnvikelsesatferd når vegene er åpne (Brokke–Suleskardvegen, Friisvegen, Snøheimvegen)».

Rv7 og E134 har likhetstrekk når det gjelder lokalisering. Begge går på tvers av villreinens habitat langs øst-vest-gradienten og er i en vegetasjonssone av fjellet som er egnet for reinbeite. Rv7 ligger hovedsakelig i høydelaget 1100-1200 m.o.h mellom Haugastøl og

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Sysendalen, mens E134 hovedsakelig ligger i høydelaget 1000-1100 m.o.h. mellom Vågsli og Valldalen. Langs begge veier er det terreng og landskapsformer som ikke er til hinder for trekk, og for begge veger er det reinbeiter på nordsiden som blir brukt mindre enn normalt av reinen som har stordelen av sitt hjemmeområde på sørsiden (hhv. Hardangerviddapopulasjonen ved Rv7 og SR-populasjonen ved E134). Langs begge veger foregår det utstrakt høyfjellsturisme med utgangspunkt i parkering langs vegen eller bruk av tilknyttede turisthytter.

5.3 Anleggsfase

Anleggsfasen for store infrastrukturprosjekter er studert spesielt inngående for tamrein i forbindelse med lednings- og vindkraftutbygging (Strand mfl. 2017). I slik sammenheng har man funnet klart sterkere negative effekter i anleggsfase sammenlignet med driftsfase (Skarin mfl. 2015, Eftestøl mfl. 2015, Tsegaye mfl. 2017). Som eksempel fant Eftestøl mfl. unnvikelse på relativt lang avstand (3-6 km og 10-30% redusert bruk) ved bygging av ny 300 kV-ledning i Essand, mens det ikke var negative virkninger i driftsfasen de to påfølgende årene. Skarin mfl. (2015) fant at trekkveier for reinen i kalvingstida fikk 76% redusert bruk i anleggsfasen av vindparkutbygging i Sverige, men negative virkninger var moderate i den etterfølgende driftsfasen (Skarin mfl. 2018). For villrein er det ikke publisert mye rundt dette, men det er rimelig å anta tilsvarende som for tamrein, at negative virkninger er klart sterkere i anleggsfasen enn i driftsfasen. Spesielt vil dette gjelde for E134 der trafikken for en stor del fortsetter som normalt på eksisterende E134 med omkjøringsveg, mens det pågår anleggsarbeid på ny veg samtidig. Store masseforflytninger, deponier, sprengningsaktivitet og bruk at store maskiner og kjøretøy skaper kraftig støy, lukt og visuelle effekter, og reinen vil kunne registrere den menneskelige aktiviteten på lenger hold enn i driftsfase. Dette vil trolig føre til økte unnvikelseseffekter i de områdene reinen eksponeres for anleggsaktivitet. I tillegg vil ny veg i anleggsfase kunne fremstå som en forsterket fysisk barriere grunnet anleggsgjerder, mellomlagring av maskiner, utstyr og masser, anleggsgrøfter og fyllinger mm. Ut ifra hva som er kjent om unnvikelseseffekter på rein (se f.eks. Vistnes og Nelleman, 2008, Skarin og Åhman 2014 og Flydal mfl. 2018), er det derfor grunn til å tro at intensiv anleggsaktivitet med stort arealomfang kan fortrenge villreinen fra beiteområder.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

5.4 Anleggsfase – påvirkning og konsekvens av ny E134 på villreinen

For anleggsfasen har vi i lagt til grunn at arbeidet pågår i 5 år på den aktuelle strekningen. Vi antar at arbeidet vil pågå året rundt (men se kapittel om avbøtende tiltak).

Delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst

Her vil det være et omfattende anleggsarbeid innenfor de viktigste trekk-korridorene og beiteområdene for rein. Dette inkluderer masseforflytning fra tunnelarbeidet, opparbeiding av massedeponier, og selve anleggingen av den nye vegen der den går utenom tunnel. Det innebærer også etablering av nye av- og påkjørselsveger. Vår vurdering er at anleggsarbeidet vil være så omfattende i størstedelen av anleggsperioden (5 år) at bruk av reinbeiter og trekk på tvers av E134 midlertidig vil opphøre fullstendig. Unntaket kan være enkelte bukkeflokker, som er mindre sårbare for forstyrrelser enn fostringsflokkene.

Påvirkning: Betingelsene for å opprettholde beitebruk og reinstrekk i området blir sterkt forringet innenfor den perioden anleggsarbeidet pågår.

Konsekvens: Sterk forringelse av vinterbeiteområder og reinstrekk med middels til svært stor verdi gir totalt sett svært stor negativ konsekvens (----).

Konsekvensvurdering per trekkområde er gitt i tabellen under.

Trekk Verdi Påvirkning Konsekvens

1 Middels Tunnelarbeid og massedeponi gir sterk Stor negativ (- Vågslitunnelen forstyrrelseseffekt og kan innebære fysiske --) barrierer i terrenget. Dette gir en sterk forringelse av trekkområdet. 2 Haukeliseter Svært Anleggstrafikk og arbeid med ny veg gir sterk Svært stor Hall stor forstyrrelseseffekt og kan innebære fysiske negativ (----) barrierer i terrenget. Dette gir en sterk forringelse av trekkområdet. 3 Haukeliseter Svært Anleggstrafikk og arbeid med ny veg gir sterk Svært stor stor forstyrrelseseffekt og kan innebære fysiske negativ (----) barrierer i terrenget. Dette gir en sterk forringelse av trekkområdet. 4 Ulevå Stor Anleggstrafikk, tunnelarbeid og arbeid med ny Stor/Svært veg gir sterk forstyrrelseseffekt og kan stor negativ (- innebære fysiske barrierer i terrenget. Dette --/----) gir en sterk forringelse av trekkområdet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Delområde Dyrskartunnelen øst – Liamyrene

Her er det etableringen av ny tunnel som er det primære anleggsarbeidet. Eksisterende E134 forutsettes brukt som normalt i samme periode. Dette innebærer da ubetydelig endring av trafikken på gammel E134 sammenlignet med situasjonen slik den er i dag. De omfattende tunnelarbeidene vil imidlertid medføre anleggstrafikk i tillegg. Arbeid med tunnel vil primært kunne påvirke reinstrekk nærmest Ulevåvatnet. I dette området vil anleggsarbeid kunne bli omfattende.

Påvirkning: Betingelsene for å opprettholde beiting og reinstrekk i området nærmest Ulevåvatnet blir forringet, på den øvrige strekningen vurderes det til å bli noe forringelse grunnet anleggstrafikk utenom Haukelitunnelen og/eller på eksisterende E134. I sum vurderes påvirkningen til noe forringet.

Konsekvens: Forringelse/noe forringelse av beitebruk og reinstrekk med middels til stor verdi gir totalt sett middels negativ konsekvens (--).

Konsekvensvurdering per trekkområde er gitt i tabellen under. Trekk Verdi Påvirkning Konsekvens

5 Ulevåbotnen Stor Tunnelarbeid gir sterk forstyrrelseseffekt på deler Stor av trekkområdet. Dette gir en forringelse av negativ trekkområdet. 6 Midtlæger Middels Det kan være økt anleggstrafikk på gammel E134 Liten utenom Haukelitunnelen, dette gir noe forringelse negativ av trekkområdet. 7 Middels Det kan være økt anleggstrafikk på gammel E134 Liten Svandalsflona utenom Haukelitunnelen, dette gir noe forringelse negativ av trekkområdet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

5.5 Driftsfase – påvirkning og konsekvens av ny E134 på villreinen

Ved vurdering av hvordan ny E134 vil påvirke rein fra Hardangervidda og SR er det viktig å ta i betraktning at reinens arealbruk er dynamisk og at arealene mot vegen kan bli brukt både mer og mindre i fremtiden. Det som taler i mot økt bruk innenfor 0-alternativet er at menneskelig aktivitet er høy og antakelig økende i området, da som følge av høyfjellsturisme med utgangspunkt i Haukeliseter og parkering langs vegen, samt stadig utvidelse av hytteområdene ved Vågsli. Dette er nærmere vurdert i kapittelet om samlet belastning. Det som taler for økt bruk er en eventuell økning av villreinstammene i fremtiden, og en større kanalisering av høyfjellsturismen, slik at reinen kan ha større beitero utenom skiløyper og turstier i Haukeliområdet. Klimaendringer med dårligere beiteforhold vinterstid i SR kan også gi en økt utveksling av dyr til nordsiden av E134. Usikkerhetene knyttet til hvordan situasjonen blir i fremtiden betyr også at det er usikkerhet knyttet til påvirkning og konsekvens av vegen, men vi forutsetter her at målsetningen i villreinforvaltningen om økt beiteutveksling mellom de to villreinområdene, er realistisk.

Figur 12, Ståvatn og E134, med Haukeliseter midt i bildet. Foto: Kjetil Flydal.

Basert på erfaringer fra eksisterende E134, andre veger gjennom villreinområder i Norge og forskningsresultater om virkninger av veg på rein og caribou, fremstår det som klart at barrierevirkningen av ny E134 vil bli sterk utenom tunnellførte strekninger. Det er sannsynlig at veien vil kunne bli en fullstendig barriere på disse strekningene fordi trafikken øker sammenlignet med i dag, mens selve veganlegget utgjør et større terrenginngrep der kurvaturer rettes ut og den heves over eksisterende terreng. Bredden av vegen øker også til om lag det dobbelte sammenlignet med dagens veg, og den vil være mindre sårbar for vinterstengning, noe som medfører vedvarende trafikk året rundt. Vegprofilen som er valgt viser at skråningsvinkelen ut mot tilgrensende terreng er slak nok til at rein kan ta seg over og krysse vegbanen, men likevel markert nok til at det er sannsynlig at reinen bøyer av (spesielt i kombinasjon med brøytekanter). Det er valgt en løsning med brede fresefelt, som gjør snømåking effektivt, og som skal bidra til at brøytekanter i mindre grad ligger langs veg og igjen gjør at vegen «føyker» igjen. Selv om vegen ikke utgjør en direkte fysisk barriere som gjør det umulig å krysse, så er det selve størrelsen på terrenginngrepet, med den visuelle effekten

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring dette har på lang avstand, samt den økte og mer konstante trafikken, som er hovedgrunnene til at vi ser på det som sannsynlig at barriereeffekten blir forsterket sammenlignet med 0- alternativet.

Foruten at en trafikkert veg er en barriere som reinen nødig krysser er det som forklart ovenfor, velkjent fra tallrike forskningsarbeider at rein unngår områder med mye menneskelige forstyrrelser. De GPS-data vi har over reinens arealbruk på Haukeli viser klart denne tendensen, der det er lite bruk av områder innenfor 3-5 km avstand fra vegen til tross for at det er god tilgang på spesielt vinterbeiter i de samme områdene. Nye E134, med økt trafikk, vil bidra til å forsterke graden av menneskelig forstyrrelse, og kortere kjøretid fra store byer og tettsteder vil kunne gjøre det mer attraktivt med friluftsliv i området. Forventninger om økning i fremtidig høyfjellsturisme er nærmere vurdert under samlet belastning, men når det gjelder bilvegen i seg selv vil parkeringsmuligheter være den faktoren som kan bidra mest til mer ferdsel. Reguleringsplanforslaget har lagt opp til parkeringsplass ved utløpet av Haukelisetertunnelen og parkeringsplass ved Pepparsteinen. Dette er omtrent samme lokaliseringer som i dag, og det ser ikke ut til at antallet parkeringsplasser blir vesentlig endret. Sommerstid kan imidlertid parkeringsmulighetene bli flere grunnet brede fresefelt langs ny E134, og lite trafikk på de deler av gammel E134 som holdes åpne, og derav muligheter for å parkere langs denne.

Delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst

Det avgjørende når det gjelder virkning av nye E134 på denne strekningen er om den nye Haukelisetertunnelen på om lag 3 km lengde, kan føre til mer kryssing mellom SR og Hardangervidda. Hvis ny veg ikke skal utgjøre en mer eller mindre fullstendig barriere vil reinen måtte trekke over denne tunnelen. Vår vurdering er at dette kan skje, men det vil sannsynligvis skje svært sjeldent fordi mer trafikk og ferdsel med ny veg vil opprettholde eller øke den unnvikelseseffekten vi har i dag (Figur 5.1), og dermed er det usannsynlig at mye dyr kommer inn mot tunneltaket og trekker over. I tillegg er det av stor betydning hvordan landskapet og fordelingen av beiter virker styrende på reinens trekkmønster. Figur 5.4 og 5.5 viser at Haukelisetertunnelen teoretisk sett kan fange opp reinstrekk som passerer vest for Haukeliseter, dvs. østlig ende av tunnelen. Det er også slik at hvis gammel E134 skal holdes åpen som omkjøringsveg for tunnelen, vil sannsynligheten for reinstrekk over tunnelen reduseres vesentlig. Siden tunnelen kun er på 3 km lengde, er det også mulig at reinen unnviker området på hver side i så stor grad at den ikke trekker over tunnelen. I Strand mfl. (2015) er vurderingen derfor at lange tunneler kreves for at rein skal trekke over. Kjelatunnelen får omtrent samme lokalisering og lengde som den eksisterende Vågslitunnelen har i dag. Vi vet at reinen har trukket over dagens Vågslitunnel ved minst en anledning de siste ti årene, men den utgjør ikke noen funksjonell overgang for rein i dagens situasjon. Med ny veg vil summen av inngrep og forstyrrelser inn mot dette tunneltaket øke, slik at det er sannsynlig at kryssinger over denne tunnelen opphører fullstendig.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Påvirkning: Betingelsene for å opprettholde reinstrekk i området blir forringet utenom tunnelføring, og også noe forringet der det er tunnel fordi unnvikelse av gode vinterbeiter blir forsterket.

Konsekvens: Forringelse/noe forringelse av reinstrekk og vinterbeiter som har fra middels til meget stor verdi gir totalt sett stor/middels negativ konsekvens (---/--).

Konsekvensvurdering per trekkområde er gitt i tabellen under. Trekk Verdi Påvirkning Konsekvens

1 Middels Omtrent samme lengde for tunnelføring av ny Middels Vågslitunnelen og gammel E134, ellers kryssløsninger, negativ (--) massedeponi og vesentlig økt størrelse på det samlete veganlegget, inkludert økt trafikk. Økt unnvikelseseffekt og barrierevirkning fører antakelig til at villreintrekket går helt ut av bruk, men det har også nedsatt funksjon under 0-alternativet. Det vurderes at trekkområdet blir forringet.

2 Haukeliseter Svært Det samlete veganlegget blir av en slik Svært stor Hall stor dimensjon at det er lite trolig at reinen negativ (----) krysser over. Dette er kanskje det trekkområdet som er mest funksjonelt under 0-alternativet. Økt trafikk og økt synlighet på langt hold vil antakelig øke unnvikelseseffekten. Sannsynligvis går villreintrekket i området helt ut av bruk. Det vurderes at trekkområdet blir forringet.

3 Haukeliseter Svært Dette trekket kan gå over den nye Liten/middels stor Haukelisetertunnelen, men vi legger til grunn negativ (-/--) at dagens E134 fremdeles blir beredskapsveg og adkomstveg til Haukeliseter i samme område. Unnvikelseseffekt grunnet fremtidig redusert bruk av dagens E134, samt et langt større samlet veganlegg og økt trafikk på hver side av tunnelen, vil antakelig medføre at villrein i liten grad passerer over tunnelen. Trekkområdet vurderes å bli noe forringet.

4 Ulevå Stor I dette området vil den nye E134 følge samme Stor negativ trasé som dagens E134, slik at det blir en ny (----) og vesentlig større veg, inkludert økt trafikk. Lokaliseringen over og langsmed Ulevåvatnet gjør at vegen blir dominerende i landskapet og er synlig på langt hold. Økt trafikk og økt synlighet vil antakelig øke unnvikelseseffekten. Sannsynligvis går villreintrekket i området tilnærmet ut av bruk. Det vurderes at trekkområdet blir forringet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Delområde Dyrskartunnelen øst – Liamyrene

Når to tunnelløp er etablert blir behovet for beredskapsveg i form av eksisterende E134 minimert, og ved å unngå snøbrøyting og belysning langs denne vegen oppnår man et relativt uforstyrret høyfjellsområde fra Dyrskar til Valldalen i vinterperioden. Det er meget sannsynlig at reinen kan øke bruken av dette området og krysse mer mellom SR og Hardangervidda som følge av dette.

Påvirkning: Utenom Ulevåbotnen blir betingelsene for å opprettholde reinstrekk og beitebruk i området forbedret.

Konsekvens: Forbedring for reinstrekk og bruk av beiter med middels/stor verdi gir totalt sett en middels positiv konsekvens (++).

Konsekvensvurdering per trekkområde er gitt i tabellen under. Trekk Verdi Påvirkning Konsekvens

5 Stor Dette villreintrekket passerer delvis ned Liten negativ Ulevåbotnen Dyrskaret der ny veg er tunnelført, men i størst (-) grad langsmed Ulevåvatnet, der det påvirkes av dagsone for ny E134 rett øst for Dyrskartunnelen. Over Ulevåbotnen vil reinen passere 500-1000 m unna vegens dagsone, men den er planlagt med tunnelportal noe lenger mot øst enn dagens Haukelitunnel. Unnvikelseseffekter gjør seg gjeldende, men dette vil ikke bli noe stor negativ endring sammenlignet med dagens situasjon. Det vurderes å bli ubetydelig/noe forringelse av trekkområdet. 6 Midtlæger Middels Tunnelført ny E134 og vinterstengning av Middels/stor dagens E134 medfører at reinen kan trekke og postiv beite uforstyrret i denne perioden. Dette gir en (++/+++) forbedring for trekkområdet. 7 Middels Tunnelført ny E134 og vinterstengning av Middels/stor Svandalsflona dagens E134 medfører at reinen kan trekke og postiv beite uforstyrret i denne perioden. Dette gir en (++/+++) forbedring for trekkområdet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

6. SAMLET BELASTNING

Her presenteres en sammenstilling og vurdering av hvordan summen av menneskelige inngrep og forstyrrelser påvirker villrein i SR og Hardangervidda. Dette kan også betraktes som en detaljert beskrivelse av 0-alternativet. Hvordan samlet belastning gjør seg gjeldende på økosystemnivå når det gjelder villrein (NML §10), er nærere omtalt under kapittel 8.

6.1 Samlet belastning på villrein innenfor Haukelifjell

På Haukelifjell vurderes bilveien og den store menneskelige ferdselen i området som hovedutfordringen når det gjelder å ivareta og forsterke reinstrekk mellom de to villreinbestandene. Anleggsveier til kraftmagasiner går ut fra sentralaksen langs E134. Kraftmagasiner, hyttefelt, turisthytter, tur- og skiløyper ligger også sentralt langs denne aksen.

Ved en beskrivelse av 0-alternativet, og i en samlet belastningsvurdering knyttet til beitebruk og villreintrekk på Haukeli, har kraftmagasinene betydning (Flydal mfl. 2015). Det er ikke kjent at rein drukner grunnet dårlige isforhold på Ståvatn og Kjelavatn. Ståvatn (12,5 m regulering) tappes ned tidlig på vinteren av estetiske hensyn og hensyn til skiløping. Dette er i tråd med Statkrafts selvpålagte restriksjoner for magasinet. For Kjelavatn (26 m regulering) er det større nedtapping gjennom vinteren, men det er ikke spesielle erfaringer med at isen er ustabil eller vanskelig å passere. Figur 7.1. og 7.2. viser at oppdemming av Kjelavatn og Ståvatn har gitt en vesentlig utvidelse av oppdemmet areal, og lagt tidligere naturlige trekkpassasjer under vann. Med basis i at rein prefererer å trekke utenom større magasin (Nilsen og Strand, 2017), synes det klart at Kjelavatn – Ståvatn har forsterket barrierevirkningene av E134.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Figur 13, Ståvatn før og etter oppdemming. Gradteigskart C35-4 fra 1956 er sammenstilt med kart hentet fra norgeskart.no. Regulering 979-966 moh.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Figur 14, Kjelavatn før og etter oppdemming. Gradteigskart Gradteigskart C35-4 fra 1956 og D35-1 fra 1956 er sammenstilt med kart hentet fra norgeskart.no. Regulering 944-918 moh.

Selv om E134 kan være en fysisk barriere i seg selv (bl.a. i form av brøytekanter), og ha en unnvikelses- og barrierevirkning som følge av forstyrrelse fra biltrafikk, blir det en forenkling å kun vektlegge vegen/vegtrafikken som årsak til at reinstrekk over Haukelifjell blir hindret. Den ferdsel i fjellet som vegen indirekte har genert gjennom flere tiår er antakelig et vel så stort problem. I realiteten er E134 hovedferdselsåren for folk som benytter turisthytter og private hytter, tur- og skiløyper, tilknyttede mindre veger, og som driver kiting, toppturskiløping mm. Det er dokumentert i forskningen at mye ferdsel på stier fører til at stiene blir barrieredannendre for reinens arealbruk (Strand mfl. 2014), og det er dokumentert i en rekke studier at turistområder, hyttefelt og/eller arealer som generelt er mye i bruk av oss mennesker, fører til at reinen unnviker de samme områdene (se f.eks. Skarin og Åhman, 2014). Som vist i Figur 5.1 tidligere i rapporten viser GPS-data at det er lite bruk av områdene på Haukelifjell som ligger nær E134 og der det er høy menneskelig aktivitet. En enkel visualisering av ulike inngrep og ferdselsområder i det samme fjellområdet (Figur 7.3) viser at E134 er en av mange faktorer som kan forklare dette.

E134 og andre inngrep og forstyrrelser virker barrieredannende og medfører beiteunnvikelse for reinen på Haukelifjell i dag, men det skjer likevel en del beiting opp mot vegen, og også kryssing av vegen i dagens situasjon. Ny E134 etter reguleringsplanforslaget gir en forbedret situasjon for villreinen i den vestligste delen av området, men en forverring av situasjonen ved de viktigste vinterbeite- og trekkområdene ved Ulevå, Ståvatn og Kjelavatn. Bedre veg og kortere kjøretid kan også gjøre dette fjellområdet mer tilgjengelig for folk i befolkete deler av Rogaland, Hordaland og sentrale deler av Østlandet. Dette kan gi økt tilstrømming av turister til fjellet og økt hyttebygging i kommunene rundt Haukelifjell på lengre sikt.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Figur 15, Samlet belastning. Illustrasjonen viser at mange forstyrrelseskilder er sentrert rundt E134. Merk at fargene på forstyrrelses-bufferene i figuren er overlappende. Veg (rød farge) i overlap med bygninger (lys brun farge) gir i kartet den mørk brune fargen – som kan regnes å angi buffersonen med størst samlet belastning. Dagsone og tunnel markert med svart strek og stiplet svart strek er planlagt ny E134.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

6.2 Samlet belastning på stor skala for villrein i SR og Hardangervidda

Dette delkapittelet er for en stor del hentet fra en tidligere utredning vi har utarbeidet fra samme område, for detaljer se Flydal mfl. (2015).

Friluftsliv og ferdsel

Innenfor nasjonalparkgrensene på Hardangervidda er det ikke store inngrep som kan påvirke rein, men friluftslivet og den begrensede næringsvirksomhet som foregår på vidda kan virke forstyrrende på dyrene. Av spesiell betydning er turisthytter med oppmerket nett av turstier og skiløyper som binder disse sammen. Spesielt i påsken og om sommeren kan det være mye ferdsel langs disse. Deler av vidda i sørøst er uten DNT-løyper og hytter. Likeledes har deler av vestvidda lite ferdsel, men utenom de merkete stiene og løypene drives det tradisjonelt friluftsliv som jakt og fiske også i områder utenom stier og turisthytter. Knyttet til denne bruken finnes det en rekke hytter til utleie, utleie av jaktterreng og salg av fiskekort. På deler av vidda er det også mye sau på beite. Grunneiere og andre med jakt og fiskerettigheter, og folk som driver næringsvirksomhet på vidda (turisthytter, sauedrift), vil bruke de store magasinene i utkanten av vidda, slik som f.eks. Møsvatn og Songa for båt- eller scootertransport inn mot de sentrale deler. Vi kan si at summen av den ferdsel og menneskelige aktivitet som skjer innenfor nasjonalparken vil påvirke villreinen. Den foregår imidlertid ikke i et så stort omfang at reinen ikke kan unngå forstyrrelsene. Ferdsel og aktivitet er også i stor grad knyttet til ulike sesonger med høy aktivitet (f.eks påske-, sommer, jakttid), slik at reinen får ro over større områder utenom disse periodene. I Strand m.fl. (2010) er det dokumentert hvordan dyrene unnviker områder med mye ferdsel innenfor sine prefererte sesongbeiter. Slik unnvikelse kan spesifikt knyttes til perioder med mye folk i fjellet, slik som påsken eller sommeren. Nivået av forstyrrelsene knyttet til ferdsel i nasjonalparken er slik at sameksistens mellom villreinen og folk som bruker vidda er mulig, men det er viktig at forvaltende myndigheter begrenser tilretteleggingen for ferdsel inn i sårbare områder, dette gjelder også reinens leveområder utenfor nasjonalparkgrensene. Innenfor hensynssone villrein i regional plan for Hardangervidda er det derfor en restriktiv politikk når det gjelder å åpne for økt ferdsel og forstyrrelser.

For SR er antallet hytter og merkete ruter stort, men ferdselen er særlig stor ut fra knutepunkt/større hytter slik som ved Haukeliseter. I området mellom Blåsjø og Hovden finner en et større areal med lite tilrettelegging fra DNT sin side. Vi kan si at aktiviteten kanaliseres inn i fjellet langs hovedferdselsårer som E134 og Suleskardsveien, men anleggsveier inn til kraftmagasinene, og ferdsel med båt videre inn i fjellet har også stor betydning. Blåsjø, Urevatnet og Roskreppfjorden gir mulighet for enkel tilgang til store områder ved bruk av bil og båt.

Vi har de siste årene sett en økning i aktiviteter som toppturskiløping og kiting. Dette er aktiviteter hvor folk beveger seg i høy hastighet i arealer hvor reinen ellers ser lite folk, og det er aktiviteter som drives i størst omfang på senvinteren og våren, og dermed sammenfaller med reinens mest sårbare periode. Kiting er antakelig spesielt negativt for villreinen, som vist i Colman m.fl. (2012). Områder hvor vi ser særlig mye av denne typen aktivitet er på Finse og

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Haukelifjell. www.visithaukeliseter.com reklamerer på følgende måte når det gjelder kiting: «Haukeliseter er en av Sør-Norges beste spots for å kite på snø. Rett utforbi fjellstuen ligger Ståvatn, med flotte kiteforhold ved de fleste vindretninger! For deg som er erfaren og ønsker en utfordring ligger Hardangervidda rett nord for Haukeliseter med flotte muligheter for langturer!». På Haukeliseter er det flere organiserte kurs og arrangement for kitere gjennom vinteren, og områder som anbefales spesielt for utøvelse av sporten er Kjelavatn, Ståvatn, Pepparsteinen/Haukelitunnelen øst og Midtlæger/Haukelitunnelen vest. Dette er en type av aktivitet som helt åpenbart kan være i konflikt med reetablering av villreintrekk.

Utbygging i villreinens randområder

På Hardangervidda har det gjennom de siste ti-årene blitt stadig større menneskelig aktivitet i randområder som grenser til nasjonalparken. Hovedferdselsårer som Rv 7, Fv 37 og E134, og i mindre grad Fv 40, utgjør forstyrrelser med barrierevirkning for trekk av rein gjennom hele året. Trafikken på disse veiene har hatt en enorm økning siden de ble bygget. Det har også vært storstilt hyttebygging langs disse veiene. Hytteområdene ligger oftest i bjørkebeltet eller innenfor de mest lavtliggende snaufjellsområdene. Det er visse områder rundt Hardangervidda som har utviklet seg til rene hyttelandsbyer. Flere av disse hyttelandsbyene ble anlagt tilbake på 60-tallet, men vi har sett en stor akselerasjon i hyttebygging fra 1990-tallet og fram til i dag. Større turistsentre med hoteller, skianlegg og slike store hyttelandsbyer finner vi i områder som Haukelifjell-Vågsli, Rauland i Vinje og Haugastøl-Ustaoset-Geilo i Hol. Hytteområder og turistsentre som er av mindre omfang, finner vi på steder som Frøystul i Rauland, Sysendalen i Eidfjord, Finse i Ulvik, Vasstulan og Imingfjell i Nore og Uvdal. Kombinasjonen av vinteråpen bilvei, fritidshytter og turistsentre med stor aktivitet i alpinanlegg, merkede skiløyper og stier gir et så stort forstyrrelsesnivå at villreinen vil fortrenges fra de samme områdene. Ofte er disse aktivitetene lokalisert i det vi kan kalle randsoner av reinens leveområde slik at bestandsøkologiske virkninger antakelig ikke er store ved dagens bestandsstørrelse, likevel kan de ha betydning som reservebeiter f.eks ved vanskelige snø- eller isingsforhold. Det må imidlertid tas i betraktning at ferdsel og aktivitet rundt de samme områdene gir forstyrrelser inn i større og viktigere arealer av villreinens leveområder. Generelt kan vi anta en gradvis reduksjon av slike forstyrrelser med økende avstand til den infrastruktur og løypenett som følger med disse anleggene. Det er vist ved at forekomsten av rein gradvis øker med økende avstand (Strand m.fl. 2010, Nilsen og Strand, 2017). Visse områder med høy aktivitet kan bli effektive barrierer for trekk, mens i andre områder kan trekkaktiviteten gå ned i omfang og bli mer sporadisk, slik som vi antakelig ser over E134 og RV7 utenom de områdene hvor selve turistsentrene er lokalisert (Strand m.fl. 2006). Et utdrag fra kommuneplanens arealdel i Vinje kommune viser hvordan fritidsboliger er prioritert i arealene rundt Vågsli (Figur 7.4). Dette er kun få km øst for det området hvor det er en målsetning innenfor villreinforvaltningen å få økt bruk av trekkveiene mellom Hardangervidda og Setesdalsheiene. Figur 7.5 viser merket skiløypenett ut fra de samme hytteområdene. Her er det ikke tillatt å preparere i den vestlige delen mot Haukeliseter utenom påske av hensyn til villreinen. De fleste preparerte løypene ligger nedenfor snaufjellet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Bilveier rammer inn villreinområdet SR i nord og nordøst. E134 markerer grensen mot Hardangervidda, og Rv 9 markerer grensen mot Setesdal Aust villreinområde. Utveksling av dyr skjer over disse veiene, men de har trolig en barrieredannende virkning som følge av den store menneskelige aktiviteten som følger med, og i noe grad som direkte fysisk barriere i perioder med høye brøytekanter. Suleskardsveien markerer en grense mot de sørlige heiområdene. Denne er vinterstengt, men kan ha stor trafikk på sommeren. I Strand m.fl. (2010) er det beskrevet hvordan denne veien kan påvirke dyrenes arealbruk langs nord-sør-aksen. Området Haukeli-Vågsli har som beskrevet ovenfor større hyttefelt som ligger nord i SR mot overgangen til Hardangervidda. Her genereres persontrafikk ut i omkringliggende terreng. Tilsvarende er det mindre hyttefelt nord og sør for Langeidvatn langs Rv9, i det samme området hvor mulig utveksling av dyr mellom SR og Setesdal Aust kan skje.

Et større turistsenter med hyttefelt finnes på Hovden også innenfor arealer hvor utveksling av rein mellom øst og vest kan være mulig. Det er for øvrig mange områder med hytter og turområder tilknyttet i de sørlige heiområdene slik som Bortelid, Ljosland, Knaben, og langs østlige deler av Suleskardsveien. Heiplanen gir med hensynssone villrein og bygdeutvikling klare føringer for hvilke arealer det er villrein vs. fremtidig hyttebygging og tilrettelegging for turisme som skal prioriteres.

Figur 16, Utsnitt fra kommuneplanen i Vinje. Areal avsatt til nåværende fritidsboliger (mørk oransje farge) og fremtidige fritidsboliger (lys oransje farge), og idrettsanlegg (blålilla farge).

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Figur 17, Skiløypekart Vågsli-Haukelifjell. Rød løype har begrenset preparering.

Kraftutbygging

Med nasjonalparkstatus for Hardangervidda har villreinen her store deler av sitt leveområde uten vassdragsreguleringer. Vi finner likevel kraftmagasiner spesielt innenfor sørlige, østlige og nordøstlige deler av villreinområdet. Her kan nevnes Mår-Kalhovd-magasinene, og Sønstevatn i øst, Halne, Ørteren og Ustevatn, og Sysenvatnet i nordlige deler og Møsvatn og Songavatn i sør. Flere av disse magasinene er meget store og det er åpenbart at de har hatt sterk påvirkning på reinens trekkmønster og arealbruk, samt resultert i tap av beiter. Selv om kraftutbygging har størst direkte virkning på rein gjennom neddemming av arealer, er den infrastruktur som følger med utbyggingen også av vesentlig betydning. Spesielt anleggsveier som er bygget til alle større damanlegg åpner for lettere ferdsel inn i villreinområder. Der slike veier er åpne vil folk ta seg inn med bil og det er ofte tilrettelagt for utsett av båt i magasinene. Dette åpner for videre ferdsel inn mot sentrale områder av Hardangervidda. Vi kan dermed si at de store kraftutbyggingene har gjort større arealer praktisk tilgjengelige for folk, noe som i neste omgang påvirker villreinens bruk av de samme arealene.

SR er klart det villreinområdet hvor det er gjennomført flest vannkraftutbygginger. De største utbyggingene av betydning for villreinen er Roskreppfjorden i sør (1967), Svartevassmagasinet

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

(1975), Stor Urar (1997) og Blåsjø (1987) sentralt i området, samt Botsvatn i Bykle (1976) og Vatndalsvatnet (1983) i øst mot Setesdal. Det er bygget veier i tilknytning til etableringen av kraftverk, og et omfattende løypenett med tilhørende hytter for fotturisme.

Som beskrevet i Strand m.fl. (2010) er vannkraftmagasinene antakelig hovedårsaken til at SR- reinen i dag er oppdelt i et delområde nord for Blåsjø-Botsvatnet og et delområde på sørsiden. Landskapet viser hvordan reinen nærmest er tvunget til å passere på flaskehalsen mellom Blåsjø og Botsvatn i Bykle, et trekkmønster som muligvis også har opphørt grunnet stort jaktpress i samme område. Generelt er det foruten kraftmagasiner med stor reguleringshøyde en rekke medfølgende storskala inngrep innenfor SR. De fleste anleggsveiene inn til damanleggene er åpne for trafikk i barmarksesongen. Enkelte av damanleggene er i seg selv fysiske barrierer for reinen. Anleggsveiene har utvilsomt store negative virkninger grunnet den menneskelige ferdsel som medfølger.

Kraftledninger knytter kraftverkene til regional- og sentralnettet. Slike ledninger har skapt mye debatt opp gjennom årene når det gjelder mulige negative virkninger på rein, og det har vært forsket relativt mye på slike virkninger gjennom de siste 15-20 årene (Flydal m.fl. 2002, Colman m.fl. 2014). Gjennom GPS-merkeprosjekter og beite/trekkstudier som er gjennomført de siste 10 årene viser resultatene at direkte virkning av ledninger på reinens arealbruk antakelig er minimal utenom selve anleggsfasen (Reimers m.fl. 2007, Reimers og Granum 2015, Colman m.fl. 2015, Eftestøl m.fl. 2015), men at ledninger i kombinasjon med forstyrrelser knyttet til veier kan ha en begrenset negativ tilleggsvirkning (Panzacchi m.fl. 2013a). Det er nettverk av kraftledninger innenfor Hardangervidda og SR villreinområder, antakelig har disse liten negativ virkning på reinen isolert sett (se også Vaa og Bitustøyl 2012), men kan ha betydning når de forekommer sammen med annen infrastruktur som innebærer menneskelig aktivitet.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

7. NYE E134 OG NML § 8-12

Naturmangfoldlovens Kapittel II gir alminnelige bestemmelser til bærekraftig bruk som er sentrale ved realisering av et nytt vegprosjekt som nye E134 over Haukelifjell. Fra loven er det spesielt § 8-12 som har betydning for dette prosjektet og forholdet til villreinen. Her gjør vi en vurdering av hvordan bestemmelsene i hver av de nevnte paragrafene er fulgt i planarbeidet så langt.

§ 8.(kunnskapsgrunnlaget) Bestemmelsen er som følger: «Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade på naturmangfoldet. Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.»

I Norge er villreinen en av de artene der kunnskapsnivået er størst når det gjelder bestandssituasjon og tilpasning til naturgrunnlaget, samt effekten av påvirkninger. Vi har i denne rapporten presentert en oversikt over slik kunnskap når det gjelder de berørte populasjonene i SR og på Hardangervidda. Kunnskapen er delvis vitenskapelig basert, og delvis basert på erfaringsbasert informasjon som er gitt av villreinforvaltere og grunneiere med lokal forankring. Erfaringsbasert informasjon er innhentet gjennom møte der alle deltakere har hatt mulighet for å komme med innspill og korreksjoner til møtereferatet (se vedlagte referat). Påvirkning på villrein er også vurdert i to tidligere rapporter i planarbeidet (Håland, 2007; Spikkeland og Hellen, 2017), og SVV har avholdt møte med villreininteressentene på Haukeliseter den 5.02.2017 der virkninger av planlagt ny veg har blitt drøftet. Kravet om et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag synes å være oppfylt.

§ 9.(føre-var-prinsippet) Bestemmelsen er som følger: «Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.»

Den foreliggende rapporten, har beskrevet og vurdert hvordan villreinen vil påvirkes av ny E134 etter reguleringsplanforslaget. Vurderingene er gjort basert på kunnskapsstatus for de lokale villreinpopulasjonene, og virkninger av veger på villrein. Siden rein er en art som har

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring fluktuasjoner i bruken av beiter over lange tidsrom, avhengig av bl.a. miljøforhold og bestandsstørrelse, er det usikkerheter knyttet til reinens fremtidige arealbruk og virkninger av vegen. Det er opp til planmyndighetene å anvende føre-var-prinsippet i det videre arbeidet med denne saken. En fornuftig oppfølging av før-var-prinsippet etter en realisering av vegprosjektet kan være fortsatt overvåkning av reinens arealbruk gjennom bl.a. GPS- merkeprosjekter, og tilpasning av avbøtende tiltak avhengig av hvordan disse fungerer.

§ 10.(økosystemtilnærming og samlet belastning) Bestemmelsen er som følger: «En påvirkning av et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for.»

I det foregående kapittelet er det gjort rede for hvordan E134 inngår som en av mange andre faktorer som gir en samlet belastning på villreinen i SR og på Hardangervidda. Selv om villreinen er art som er sårbar for menneskelige forstyrrelser, der E134 og de forstyrrelsene som følger av vegen medfører redusert bruk av nærliggende beiter og en barriere for trekk utenom tunnelførte strekninger, så er ikke villreinpopulasjonene i hverken SR eller på Hardangervidda direkte truet som følge av dette. Villreinen forvaltes gjennom jakt og populasjonsstørrelsene bestemmes primært ut i fra jaktuttaket. Forstyrrelsesvirkningene fra E134 gir en reduksjon i beitegrunnlaget og forhindrer dynamisk bruk av vinterbeitene på Haukelifjell, spesielt for reinen i SR. Dette fører til at områdets bæreevne for villrein reduseres noe, og det er spesielt i kriseår med vanskelige vinterforhold og dårlig tilgang på vinterbeiter at dette kan gi populasjonsdynamiske utslag ved nedsatt kondisjon, lavere kalveandel og økt dødelighet. I det lange løp har reinen likevel store nok leveområder innenfor SR og Hardangervidda til å opprettholde populasjonene, selv om E134 kan medføre denne type negative virkninger spesielt i kriseår med vanskelige vinterforhold. Vi vurderer det slik at dagens bestandsmål innenfor SR og Hardangervidda (som ikke er satt spesielt høyt i et historisk perspektiv) kan opprettholdes ved en realisering av ny E134 etter reguleringsplanforslaget. Likevel vil de negative virkningene på beitedynamikken kunne nedsette SR- og Hardangervidda-områdets totale bæreevne for villrein i noe grad.

§ 11.(kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver) Bestemmelsen er som følger: «Tiltakshaveren skal dekke kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmangfoldet som tiltaket volder, dersom dette ikke er urimelig ut fra tiltakets og skadens karakter.»

Det er kostnader forbundet ved avbøtende tiltak som er beskrevet i neste kapittel. Disse skal dekkes av tiltakshaver, men i den grad andre aktører i fjellområdet medvirker til negativ virkning på villreinen vil det være naturlig at enkelte av de avbøtende tiltakene finansieres av flere i samarbeid.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

§ 12.(miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder) Bestemmelsen er som følger: «For å unngå eller begrense skader på naturmangfoldet skal det tas utgangspunkt i slike driftsmetoder og slik teknikk og lokalisering som, ut fra en samlet vurdering av tidligere, nåværende og fremtidig bruk av mangfoldet og økonomiske forhold, gir de beste samfunnsmessige resultater.»

I neste kapittel om avbøtende tiltak er det beskrevet hvordan anleggsarbeid og drift av vegene kan gjøres ved teknikker og metoder som hensyntar reinen. Det er også gjort rede for hvordan lengre tunnelløsning vil kunne være svært positivt for villreinens arealbruk i neste kapittel. Hensynet til villreinen skal i det videre planarbeidet vurderes sammen med andre forhold, slik at det kan gjøres beslutninger som gir gode samfunnsmessige resultater. Det ligger utenfor formålet av denne rapporten å gå nærmere inn på dette.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

8. AVBØTENDE TILTAK

Konsekvensvurderingene i denne rapporten viser at barrierevirkningen av ny veg er hovedproblemet når det gjelder hensynet til villreinen. De avbøtende tiltakene som listes opp i dette kapittelet er primært rettet inn mot å avbøte dette. En del tiltak kan inngå som del av reguleringsplanforslaget, mens andre er mer generelle, eller kan være å regne som kompenserende. Tiltak for å gjøre det lettere for rein å passere ny E134 der den går utenom tunnel (unngå bratte skjæringer etc.) anses som unødvendig fordi den der antakelig vil være en tilnærmet fullstendig barriere uansett. Derimot er det hensiktsmessig med tiltak som kan dempe forstyrrelser (f.eks. parkering og utfart langs vegen), fordi dette gir negativ virkning ut i omkringliggende areal. Det er viktig å prioritere tiltak som kan gi økt bruk av trekkveier over tunneltak. Tiltakene er her listet opp punktvis uten detaljering. Detaljplanlegging av tiltak vil eventuelt komme senere i planarbeidet, avhengig av hvilke beslutninger for vegplanen som blir fattet.

8.1 Tiltak innenfor reguleringsplanforslaget

 Vinterstengt gammel E134 fra Dyrskar til Valldalen, ingen brøyting ingen belysning.  Forlenge tunnelportaler ved bruk av overliggende overskuddsmasser og derav skape mulig trekkpassasje. Kan vurderes for Haukelisetertunnelen og østlig ende av Dyrskartunnelen.  Vinterstengt gammel E134 fra Haukeliseter og mot vest. Vil dette være mulig hvis den også skal være beredskapsveg for Haukelisetertunnelen?  Begrense parkeringsmuligheter langs både gammel og ny E134, spesielt i vinterperioden. Tilrettelagte parkeringsplasser kun 2-3 steder vil bidra til å kanalisere ferdsel  Vurder enkle ledegjerder inn mot tunneltak for Haukelisetertunnelen, f.eks i form av varder eller stikker.  Vurder mulighet for å legge ut tilleggsfôr inn mot og oppå tunneltaket for Haukelisetertunnelen for å øke reinens motivasjon for å krysse. NB: Kontroversielt tiltak – aldri tidligere utprøvd for villrein.  Sørg for at massedeponiene utformes slik at de ikke i seg selv utgjør fysiske barrierer for trekk  Statens vegvesen kan i samråd med lokal villreinforvaltning vurdere om det kan være hensiktsmessig å ha pause i anleggsarbeidet i den perioden reinen i størst grad trekker over Haukelifjell. Potensielt kan dette muliggjøre trekk over barrieren i anleggsfase, men det kan også øke den totale anleggsperiodens lengde, og slikt sett være lite gunstig.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

8.2 Helhetlige og kompenserende tiltak – avbøting av samlet belastning

 Statens vegvesen kan sammen med vannkraftkonsesjonær delta på møter med de lokale kommunene, grunneierne, villreinforvaltning og turistnæring for å diskutere tilpasninger i drift som skaper «frisoner» for rein, og som dermed kan gi bedre betingelser for at rein trekker mellom SR og Hardangervidda. Slike «frisoner» vil være naturlig å legge i tilknytning til tunnelførte strekninger av E134  Gå inn med økonomisk støtte til å flytte turistvirksomhet ut av «frisonene»  Gi økonomisk støtte til bestandsovervåking av villreinen i berørt område, som grunnlag for adaptiv forvaltning. På denne måten kan f.eks. virkninger av utprøvde avbøtende tiltak vurderes og tilpasses.

8.3 Større planendringer utenom foreliggende reguleringsplanforslag Vågsli – Seljestad

Vi har i denne rapporten vurdert det slik at ny E134 etter reguleringsplanforslaget vil gi økt unnvikelse av viktige vinterbeiter og skape en tilnærmet fullstendig barriere utenom tunnelførte strekninger. For de to kortere tunnelene (Kjelatunnelen og Haukelisetertunnelen) er det også vurdert som usannsynlig at villreinen vil opprettholde eller reetablere villreintrekk sammenlignet med dagens situasjon (0-alternativet), fordi forsterkete unnvikelseseffekter sannsynligvis medfører at reinen i liten grad trekker inn mot tunneltakene. Gitt gjennomføring av flere av de avbøtende tiltakene som er listet opp ovenfor er det mulig at en oppnår noe beitebruk og trekk over de to korte tunnelene, men antakelig ikke i et omfang som gjør dette til funksjonelle trekk-korridorer for utveksling mellom de to villreinområdene.

Av denne grunn vil en lang tunnelløsning mellom Valldalen og Vågsli være det beste for villreinen. Dette vil kunne gi klart forbedrete betingelser for å forsterke utvekslingen mellom SR og Hardangervidda over trekkområdene på Haukelifjell. Det vil også øke bruken av viktige vinterbeiter. En annen mulig løsning kan være å forlenge tunnelført strekning mellom Vågslitunnelen og Haukelisetertunnelen, slik at disse i praksis blir sammenhengende. Dette vil kunne ivareta en del av reinens trekkmønster, men vi får fortsatt en sterk unnvikelse- og barrierevirkning ved det antatt viktigste beite- og trekkområde rundt Haukeliseter – Haukeliseter Hall. En tredje mulig løsning kunne være sammenhengende tunnel fra Kjelatunnelen til Haukelisetertunnelen. Dette vil i større grad ivareta det viktigste beite- og trekkområde, men det blir fortsatt mye forstyrrelse i samme område grunnet adkomst via gammel E134 til Haukeliseter Hall og Haukeliseter, samt mye ferdsel og turisme i samme område. Det er derfor ikke sikkert man oppnår stor økt bruk av beite og reinstrekkene med denne løsningen. Ingen av de tre nevnte tunnelløsningene ligger innenfor vedtatt kommunedelplan og reguleringsplanforslaget, og må derfor eventuelt vurderes på høyere politisk hold.

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

8.4 Oppsummering avbøtende tiltak

Krav om avbøtende tiltak kan fremgå av anleggsplan til bygging av ny E134, eller det kan være løsninger i reguleringsplanforslaget som har vært til offentlig ettersyn som bør endres slik at negativ konsekvensgrad kan reduseres. Det vil da være en vurdering av om det kan sette krav om foreslåtte avbøtende tiltak i reguleringsplanen, eller om det er tiltak som SVV må følge opp gjennom driftsavtaler knyttet til E134. Det kan også være foreslåtte tiltak som reguleringsplanen ikke håndterer. Vi har oppsummert dette i tabellen under.

Foreslåtte tiltak Drift av Innenfor Uavhengig veganlegg regulerings- tiltak plan Vinterstengt gammel E134 fra Dyrskar til Valldalen, ingen brøyting ingen belysning. X

Forlenge tunnelportaler ved bruk av overliggende overskuddsmasser og derav X skape mulig trekkpassasje. Vinterstengt gammel E134 fra Haukeliseter og mot vest. X

Begrense parkeringsmuligheter langs både gammel og ny E134, spesielt i vinterperioden. X X

Enkle ledegjerder inn mot tunneltak for Haukelisetertunnelen, f.eks i form av varder X eller stikker.

Tilleggsfôr inn mot og oppå tunneltaket for Haukelisetertunnelen for å øke reinens X motivasjon for å krysse. NB: Kontroversielt tiltak – aldri tidligere utprøvd for villrein.

Massedeponiene utformes slik at de ikke i seg selv utgjør fysiske barrierer for trekk X

Pause i anleggsarbeidet i den perioden reinen i størst grad trekker over Haukelifjell (Kan X vurderes nærmere ved utarbeidelse av anleggsplan, faseplan).

Samarbeid med andre aktører om tilpasninger i drift som skaper «frisoner» for rein, og som X dermed kan gi bedre betingelser for at rein trekker mellom SR og Hardangervidda.

Gå inn med økonomisk støtte til å flytte turistvirksomhet ut av «frisonene» X

Støtte til bestandsovervåking av villreinen i berørt område, som grunnlag for adaptiv X forvaltning

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

9. LITTERATUR

Bevanger, K., and P. Jordhøy. 2004. Reindeer - the mountain nomad. Naturforlaget, Oslo.

Beyer HL, Gurarie E, Börger L, Panzacchi, M, Basille M, Herfindal I, Van Moorter B, Lele SR, Matthiopoulos J. 2016. «You shall not pass!»: qyantifying barrier permeability and proximity avoidance by animals. Journal of Animal Ecology 85: 43-53

Bjerketvedt, D. K., E. Reimers, H. Parker, and R. Borgstrom. 2014. The Hardangervidda wild reindeer herd: a problematic management history. Rangifer 34:57-72.

Colman, J.E., M.S. Lilleeng, D. Tsegaye, M.D. Vigeland & E. Reimers. 2012. Responses of wild reindeer (Rangifer tarandus tarandus) when provoked by a snow-kiter or skier; a model approach. Applied Animal Behaviour Science.

Colman JE, Tsegaye D, Flydal K, Rivrud IM, Reimers E, Eftestøl S (2015) High-voltage power lines near wild reindeer calving areas Eur J Wildlife Res 61:881-893.

Colman J. E., Eftestøl S., Tsegaye D., Flydal, K, Lilleeng M., Rapp, K. og Røthe G. 2014. Sluttrapport VindRein og KraftRein. Effekter fra vindparker og kraftledninger på frittgående tamrein og villrein. Delprosjektene Kjøllefjord, Essand, Fakken og Setesdalen. Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo, og Institutt for Naturforvaltning, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. 84 sider.

Eftestøl, S, D. Tsegaye, K. Flydal and Colman, J.E. 2015. From high voltage (300 kV) to higher voltage (420 kV) power lines; reindeer avoid construction activities Polar Biology – akseptert for publikasjon okt 2015

Enerstvedt, L. 1993. Opdal Renkompani 100 år - 1890 -1990. Saturn Trykk AS, Drammen.

Flydal K., Jordhøy P., Nellemann C., Reimers R., Strand O. og Vistnes I. 2002. Rapport fra Rein- prosjektet. Norges Forskningsråd.

Flydal, K. Eftestøl, S. Reimers, E. 2015. Villreinutredning til revisjonen av konsesjonsvilkår for Tokke-Vinje. NaturRestaurering rapport-nr 2015-12-02

Flydal, K. Tsegaye, D. Eftestøl, S. Reimers, E. Colman, J.E. 2018. Rangifer within areas of human influence - understanding effects in relation to spatio-temporal scales. Polar Biology. DOI 10.1007/s00300-018-2410-6

Hardangervidda villreinområde bestandsplan 2017 – 2021. Hardangervidda villreinutval.

Håland, A. 2007. E134 Grostøl, Odda - Vågslid, Telemark. Konsekvensutgreiing - KU for tema naturmiljø. NNI-rapport nr. 163

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Jerstad, K. 2015. Setesdal austhei villreinområde bestandsplan 2014 – 2018 Setesdal Austhei Villreinutval.

Kjørstad, M., Bøthun, S. W., Gundersen, V., Holand, Ø., Madslien, K., Mysterud, A., Myren, I. N., Punsvik, T., Røed, K. H., Strand, O., Tveraa, T., Tømmervik, H., Ytrehus, B. & Veiberg, V. (red.). 2017. Miljøkvalitetsnorm for villrein - Forslag fra en ekspertgruppe. – NINA Rapport 1400. 193 s.

Lone K, Loe LE, Gobakken T, Linnell JDC, Odden J, Remmen J, Mysterud A (2014) Living and dying in a multi-predator landscape of fear: roe deer are squeezed by contrasting pattern of predation risk imposed by lynx and humans. Oikos 123:641–651. https ://doi.org/10.1111/j.1600-0706.2013.00938 .x

Lund, S. E. 2013. Hardangervidda villreinområde bestandsplan 2013 – 2016. Hardangervidda villreinutval.

Mossing, A. og Heggenes, J. 2010. Kartlegging av villreinens arealbruk i Setesdal Vesthei- Ryfylkeheiene og Setesdal Austhei. NVS Rapport 6/2010. 64 s.

Nellemann C., Jordhøy P., Støen O.-G. og Strand O. 2000. Cumulative impacts of tourist resorts on wild reindeer (Rangifer tarandus tarandus) during winter. Arctic 53:9-17.

Nilsen, E. B. & Strand, O. 2017. Populasjonsdynamiske utfordringer knyttet til fragmentering av villreinfjellet. - NINA Temahefte 70. 51 s.

NOU. 1974. Hardangervidda. Miljøverndepartementet, Oslo. Olje- og energidepartementet. 2012. Retningslinjer for revisjon av konsesjonsvilkår for vassdragsreguleringer.

Panzacchi M., Van Moorter B., Jordhøy P, Strand, O.(2013a) Learning from the past to predict the future: Modelling archaeological findings and GPS data to quantify reindeer sensitivity to anthro-pogenic disturbance in Norway. Landscape Ecology, Special Issue 28:847–859

Panzacchi M, Van Moorter B, Strand O (2013b) A road in the middle of one of the last wild reindeer migration routes in Norway: crossing behaviour and threats to conservation Rangifer 33: 15–26

Panzacchi M., Van Moorter B., Strand O., Loe L.E., Reimers E. 2015. Searching for the fundamental niche using individual-based habitat selection modelling across populations. Ecography 38: 659-669

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Plante S, Dussault C, Richard JH, Cote SD (2018) Human disturbance effects and cumulative habitat loss in endangered migratory caribou. Biol Conserv 224:129–143. https ://doi.org/10.1016/j.bioco n.2018.05.022

Punsvik, T. og Frøsvik J.C. 2016. Villreinen - Fjellviddas nomade. Friluftsforlaget

Reimers, E., B. Dahle, S. Eftestøl, J. E. Colman, and E. Gaare. 2007. Effects of a power line on migration and range use of wild reindeer. Biological Conservation 134:484-494.

Reimers, E., and K. Granum. 2015. Power lines and wild reindeer; The North Ottadalen case revisited. Abstract.

Reimers, E., K. H. Røed, and J. E. Colman. 2013. Vedholdende redusert vaktsomhet og frykt- og fluktrespons hos villrein med varierende tamreinpåvirkning. Villreinen 28:49-52.

Røed, K. H., O. Flagstad, G. Bjornstad, and A. K. Hufthammer. 2011. Elucidating the ancestry of domestic reindeer from ancient DNA approaches. Quaternary International 238:83-88.

Sandal, T. Ny vegtunnel over Haukeli og omsynet til Villreinen. Villreinen 2017, s. 72-73

Skarin A, Åhman B (2014) Do human activity and infrastructure disturb domesticated reindeer? The need for the reindeer’s perspective. Polar Biol 37:1041–1054. https ://doi.org/10.1007/s0030 0-014-1499-5

Skarin, A., Nellemann C., Rönnegård L., Sandström P. & Lundqvist H. 2015. Wind farm construction impacts reindeer migration and movement corridors. Landscape Ecology. Online: DOI 10.1007/s10980-015-0210-8.

Skarin, A. Sandström, P. Alam, M. 2018. Out of sight of wind turbines—Reindeer response to wind farms in operation. Ecology and Evolution. DOI:10.1002/ece3.4476

Spikkeland, O.K. og Hellen, B.A. 2017. Deponiområder ny E134 Haukelifjell og Seljestad i Vinje og Odda kommuner – vurdering av biologisk mangfoldverdier. Rådgivende Biologer Rapport nr. 2377 Statens Vegvesen, 2018. Håndbok V712 Konsekvensanalyser

Stegard, S. O., and K. Jerstad. 2014. Setesdal-Ryfylke Villreinområde. Bestandsplan 2014-2018. Setesdal Ryfylke Villreinutvalg.

Tsegaye D, Colman JE, Eftestol S, Flydal K, Rothe G, Rapp K (2017) Reindeer spatial use before, during and after construction of a wind farm. Appl Anim Behav Sci 195:103–111. https ://doi. org/10.1016/j.appla nim.2017.05.023

E134 Vågsli – Seljestad Fylkesgrensa - Dyrskartunnelen Planskildring

Statens vegvesen, 2018. Konsekvensanalyser. Veiledning. Håndbok V712.

Strand, O., Bevanger, K. og Falldorf, T. 2006. Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport fra Rv7-prosjektet. – NINA Rapport 131. 67 s.

Strand, O., Gundersen, V., Panzacchi, M., Andersen, O., Falldorf, T., Andersen, R., Van Moorter, B., Jordhøy, P. og Fangel, K. 2010. Ferdsel i villreinens leveområder. – NINA Rapport 551. 101s.

Strand, O., Panzacchi, M., Jordhøy, P., Van Moorter, B., Andersen, R., og Bay, L. A. 2011. Villreinens bruk av Setesdalsheiene. Sluttrapport fra GPS-merkeprosjektet 2006–2010. - NINA Rapport 694. 143 s. + vedlegg.

Strand, O., Gundersen, V., Jordhøy, P., Andersen, R., Nerhoel, I., Panzacchi, M Van Moorter, B. 2014. Villrein og ferdsel i Rondane. Sluttrapport fra GPS-merkeprosjektet 2009-2014. NINA Rapport 1013. 170 s. + vedlegg

Strand, O., Jordhøy, P., Panzacchi, M. & Van Moorter, B. 2015. Veger og villrein. Oppsummering – overvåking av Rv7 over Hardangervidda. - NINA Rapport 1121. 47 s. + vedlegg

Vaa, J. Bitustøyl, K. 2012. Reinen på Hardangervidda - Natur og Kultur. Villreinutvalet for Hardangervidda. 328 ss.

Vistnes I, Nellemann C. 2008. The matter of spatial and temporal scales: a review of reindeer and caribou response to human activity. Polar Biol 31:399–407. https://doi.org/10.1007/s003 0-007-0377-9

Wilson, R.R Parrett, L.S. Joly, K. Dau, J.R. 2016 Effects of roads on individual caribou movements during migration. Biological conservation 195: 2-8.

Statens vegvesen Region vest Ressursavdelinga Postboks 43 6861 LEIKANGER Tlf: (+47) 22073000 [email protected]

vegvesen.no Trygt fram sammen