Musikk Som Går I Stå Elise Båtnes, Fiolin Engegårdkvartetten Med Nils Økland Attåt På Har- Ut Over Hele Komposisjonen
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
40 KULTUR SØNDAG 25. MAI 2008 KLASSISK SØNDAG Ståle Wikshåland [email protected] Tvil ikke, Petter Wettre er ANMELDT en jazzsaksofonist i verdensklasse. Når musikken kommer til sin rett CD: Stavanger Symfoniorkester har tatt munnhellet etter Valen selv på alvor: De spiller ham ikke slik han ser ut. De spiller ham ikke engang helt slik partiturene ser ut. FOR NÅ ER ORKESTERET ute med første ledd i en komplett serie med Valens orkestermusikk på BIS, med Christian Eggen i førersetet. Ikke bare på dirigentplass. Eggen har sortert i materialet, fanget ufullførte ideer i svevet og ført dem fram til fraseslutt, og hjulpet komponisten som var så lite interessert i den praktiske ferdigstillingen av verkene sine («komposisjonene var egentlig ferdige når de var ferdig konsipert») at han ofte mistet tråden i ren distraksjon under innføringen i partitur, slik at han glemte hvor han var og gjerne hoppet over hele takter. Møysommelig har Eggen gått gjennom materialet, og beredt grunnen for kritiske partiturutgaver. Det var ikke for tidlig! Og samtidig kan man si at tiden er inne for nye inn- spillinger av disse verkene. VI MÅ TILBAKE TIL Bergens Filharmoniske Orkesters inn- spillinger av Symfoniene under Aldo Ceccato, og helt til- bake til Oslo-Filharmoniens innspillinger på 70-tallet for KRAFT: Petter Wettre, her sammen med Jonas Westergaard, spilte med sedvanlig høyintensitet og resten av orkesterverkene. Hva er det så som karakteriserer autoritet under Nattjazz i Bergen. Foto: Terje Mosnes tolkningen, i tillegg til filologien? Først og fremst en åpen klang og en friere frasering enn hva mange forbinder med denne komponisten. Hører du til dem som får klaustrofobi under tettføringene i Valens fugerte stil, kan du puste mer ut når Stavangerorkesteret spiller ham. HAN LÅTER FØRST OG FREMST mindre forpint, og dermed mer egenartet, mer i sin egen rett slik. Og i Fiolinkonserten Høytidsstund svinger Elise Båtnes seg riktig så fjongt, og gjennomfører en flott tolkning. Petter Wettre mesoloen og påfølgende temaeta- tallsekspresjonist» i 2008 ligger Jeg vil ikke si at alt dette gjør Fartein Valen lettere tilgjen- Quartet bleringen ble det klart at Wettres selvsagt i å besitte instrumentale gelig. Det tror jeg aldri denne komponisten blir. Men han får ærend ikke var av overflatecrui- og kompositoriske ferdigheter de best tenkelige vilkår i møtet med sitt publikum. Nattjazz, Sardinen sende karakter, men søkte kon- som gjør deg til noe annet og mer Publikum: ca. 200 takt med de dypere lag av tanke, enn en blek, forenklet Coltrane- KETIL BJØRNSTAD HAR FUNNET fram en bunke velkjente sinn og sjel. Dels gjennom den klone. Akustisk kvartettjazz blir ikke sanger til ny lansering her i Bergen under Festspillene, bu- mest overveldende kraftfulle te- stort bedre enn dette. ketten «Fire nordiske sanger» til den norske sommernattas norhenvendelsen på denne siden Fleksibel pris og syklusen «The Light», til tekster av John Donne. Men Anmeldt av Terje Mosnes av Michael Brecker, understøttet Den teknisk frapperende Wettre en ting har all sangene felles, de er skrevet til kvinnens pris. [email protected] og farget av Slettevolls akkord- har både denne og andre nøkler på La med ta svakheten først. Etter hvert klinger alle num- kaskader og Westergaard/Mo- knippet, som blant annet et musi- rene umiskjennelig Bjørnstadsk. Men de tas utmerket vare gensens swingende, tordnende kalsk engasjement som gir ham på av Bjørnstad selv ved flygelet, og Randi Stene og Lars KONSERT: BERGEN (Dag- driv; dels gjennom meditative uplettet troverdighet som jazz- Anders Tomter. Og så det beste ved hele utgivelsen: «Som- bladet): Tidligere i år fikk Petter forløp med klart slektskap til musiker, selv når han dukker opp mernatt ved fjorden», en av Bjørnstads beste låter noen Wettre en fortjent Spellemann- bønn eller hengivelse. i Idol-bandet. Som musiker er han gang, en ekte slager, som skaper lengsel etter å være til pris for «Fountain of Youth», det fleksibel, som jazzmusiker har stede. Den lyser sterkt. Randi Stene finner et fint stemme- «A Love Supreme»-inspirerte al- Stor autoritet han alltid vist seg kompromissløs leie både for den og for resten av repertoaret. bumet fra i fjor høst. I dette blå spennet mellom eksta- i forhold til jazzens kjerneestetikk Fredag kveld serverte han kon- sen og undringen har Petter Wet- – improvisasjonen, blåtonene, MEN HVORFOR I ALL VERDEN sauser Manfred Eicher hele sertversjonen i Bergen med sam- tre skapt seg et rom som han og swingfølelsen – og det er ingen produksjonen inn i en etterklang som legger seg som et me besetning som på plata, pia- kvartetten fyller med så stor auto- overdrivelse å si at det til tider ullteppe over det hele? Det skaper i hvert fall ingen som- nist Erlend Slettevoll, bassist Jo- ritet at selv den tidvis overtydeli- svimlende nivået han nå videre- merfølelse. nas Westergaard og trommesla- ge Coltrane-inspirasjonen blir å fører tradisjonen på, gjør ham til Kammerkoret Nova er ute med ny plate på LAWO. De ger Anders Mogensen, og for en akseptere som nettopp det – en en av samtidas store jazzutøvere, gjør et riktig sympatisk inntrykk, ikke minst gjennom den fest det ble! inspirasjon, ikke en oppskrifts- uansett hvilken internasjonal velmodulerte vokalklangen som dirigenten, Anne Karin Eller snarere høytidsstund. Al- bok. målestokk han måtte bli målt et- Sundal, lokker fram. Det er som om de blir rent for glad i den lerede fra den innledende trom- En nøkkel til å lykkes som «60- ter. selv, og til og med velger et repertoar uten en eneste ingre- diens som vil noe annet. Det blir Eric Whitacre, Trond Kver- no og Knut Nytedt opp og i mente. Fint gjort, men også noe som vekker lysten på noe mer, og annerledes. Musikk som går i stå Elise Båtnes, fiolin Engegårdkvartetten med Nils Økland attåt på har- ut over hele komposisjonen. m/Stavanger Symfoniork. dingfele, fordi opphavsmannen, Det ble en prøvelse, helt sikkert Dir.: Christian Eggen m/Nils Økland, litauiske Ricardas Kabelis, ville ha ikke minst for musikerne, som Fartein Valen: hardingfele litt norsk sound å ta fatt i. sto distansen helt ut, hele kvarte- «Orkestermusikk Vol. 1» Det ble en spesiell seanse. Ka- ret. Nytt fra Norden – Ricardas (BIS) Kabelis belis er en systemkomponist, av Og vi fikk i det minste erfare Nye, autoritative Valen-innspillinger. Håkonshallen det slaget som åpenbart drømmer det relative i tidserfaringen. Jeg Festspillene i Bergen om å få komposisjonen til å bli en mener, noen kvarter er lengre enn konsekvent og logisk utfoldelse andre, eller virker i hvert fall slik. Ketil Bjørnstad/Randi Litauisk prøvelse og rufsete av systemet som ligger til grunn. Engegårdskvartetten rammet Stene/Lars Anders Tomter Beethoven. Og så er han minimalist, i tillegg. inn Kabelis med Beethoven, hen- Og han fikk det slik han drømte holdsvis første og tiende stry- «The Light» Anmeldt av Ståle Wikshåland (ECM) [email protected] om: et minimalt akkordmateriale kekvartett. spredt regelmessig ut i tid, etter Særlig den siste ble spilt med Fin utgivelse,toppes av en ekte slager. KONSERT: BERGEN (Dag- hvert i halvt tempo, og så i halv- stor energi og engasjement – og bladet): Satsingen «Nytt fra Nor- delen av det igjen. I en slik aske- ikke så rent lite rufsete i kantene. Kammerkoret Nova den» er ett av Festspillenes ho- tisk, eller snarer drastisk konse- Særlig på primarius Arvid Enge- Dir.: Anne Karin Sundal vedsatsningsområder. I går kveld kvens ble det dessverre ikke plass gårds kant. «NOVA» åpnet de årets serie i Håkonshal- til mer en to, plukkede toner på Slik trodde jeg faktisk ikke var (LAWO Classics) len, med strykekvartett på bestil- Øklands hardingfele. Til gjen- kurant lenger blant norske musi- ling. Engegårdskvartetten spilte, gjeld fordelte de seg metronomisk kere. Lavmælt og finstemt korklang..