Tfs Er Publisert På Institutt for Samfunnsforsknings Nettsider, Og Kan Kun Leses På Skjerm

Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene kan kjøpes for nedlasting og print på www.idunn.no. Abonnement på tidsskriftet kan bestilles på www.universitetsforlaget.no

Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING T S NR 4, 2008 f Innhold

Artikler KJERSTI THORBJØRNSRUD Inne eller ute? Casting av politikere til valgdebatt 481 KRISTOFFER CHELSOM VOGT Er frafall i videregående opplæring et kjønnsproblem? 517 HANNE MARTHE NARUD Partienes nominasjoner: Hvem deltar? Og spiller det noen rolle? 543

Symposium: Stat og sivilsamfunn i Skandinavia LARS TRÄGÅRDH Det civila samhällets karriär som vetenskapligt och politiskt begrepp i Sverige 575 THOMAS P. BOJE Velfærdsstat og civilsamfund: De nordiske lande i komparativt perspektiv. Kommentar til Lars Trägårdh 595 PER SELLE Forståinga av sivilsamfunnet. Er det berre opp til augo som ser? Kommentar til Lars Trägårdh 613

Foredrag/Aktuell debatt JANNICKE HØYEM Miljøvennlig friluftsliv 629

Bokanmeldelser JOHAN KARDELL Ragnhild Aslaug Sollund: Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet 639 SIRI NÆSS OG THOMAS HANSEN Thomas Hylland Eriksen: Storeulvsyndromet. Jakten på lykken i overﬂodssamfunnet 642 KIRSTEN LAURITSEN Katrine Fangen: Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge 645 THOMAS HYLLAND ERIKSEN Sigurd Skirbekk: Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag 648 JOHAN P. OLSEN Børre Nylehn: Organisasjonsfaget i Norge. Analyser av et segmentert fagfelt. 651

Sammendrag 656 Forfattere 658 Årsregister 659

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd

Redaksjonens adresse: Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: [email protected] Redaktør: Karl Henrik Sivesind (ansv.), Elin Haugsgjerd Allern, Jo Saglie og Iselin Theien Redaksjonssekretær: Katrine Denstad Redaksjonsråd: Gunn E. Birkelund, Universitetet i Oslo Haldor Byrkjeﬂot, Rokkansenteret Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen Anders Johansen, Universitetet i Bergen Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger Anh Nga Longva, Universitetet i Bergen Bente Rasmussen, NTNU Erling Sandmo, Universitetet i Oslo Anders Todal Jenssen, NTNU Halvard Vike, Universitetet i Oslo Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø

Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer ﬁre ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. Priser for abonnement 2008 Institusjon: NOK 930,- Student: NOK 260,- Privat: NOK 500,- E-abonnement: NOK 1000,- Løssalg: NOK 98,- Abonnerer du på tidsskriftets papirutgave koster e abonnement kr 200,-. Les mer om e abonnement på www.idunn.no. Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for utgivelse av litterære verk i tidsskrift av 13. mars 2006 mellom Den norske Forleggerforenig, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forvaltningsorganisasjonen LINO. Avtalen kan leses på hjemmesiden til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening: http://www.nffo.no/avtaler6.htm Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts/Social Sciences Citation Index/ Current Contents – Social and Behavioral Sciences/Studies on Woman and Gender Abstracts/ Sociology of Education Abstracts/Historical Abstracts Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon 24 14 75 00. Telefax 24 14 75 01. e-post: [email protected] Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets egen hjemmeside:www.universitetforlaget.no/tfs © 2008 Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning Graﬁsk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Prepress AS. Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS ISSN 0040-716X

Inne eller ute?

Casting av politikere til valgdebatt

KJERSTI THORBJØRNSRUD [email protected]

CASTING OF POLITICIANS cooperation with the TV team. It is con- FOR TELEVISED ELECTION cluded that TV journalists are in a pow- DEBATES erful position in relation to the political This study analyses how NRK’s (the parties during this vital phase in a Norwegian Public Service Broadcaster) democracy. To gain access to the TV debate programme, «Redaksjon EN», studios, politicians must fulﬁl the jour- was produced during the election cam- nalistic criteria for what makes «good paign period in 2003. In order to reveal TV»; they need to inhabit a status as the premises for the programme, the celebrities, they must be able to partici- production processes behind it were fol- pate in debates at short notice, and they lowed closely. The analysis presented must present arguments that allow for here concentrates, in particular, on the polarized, «high temperature», debate. interaction between TV journalists and The type of power TV journalists pos- politicians during this period. After the sess, however, is ambiguous: Journalists election period was over, in order to are constantly judged by the audience shed light on both sides of the relation- scores of their programmes, and are ship politics-journalism, representatives thus highly dependent on high audience from the political parties were inter- numbers if they are to keep their posi- viewed about their perspectives on tion within the ﬁeld.

Key words: • democracy • election debates • journalists • political communication • politicians, power

481

[ THORBJØRNSRUD ]

vilke premisser må politikere forholde seg til om de ønsker å delta i de mest sentrale tv-debatter i en valgkamp? Hva er H praksis, hvordan arbeider man i de toneangivende redaksjonene? I denne artikkelen gis et sjeldent innblikk i hvordan teamet bak NRKs hovedsatsning under kommunevalget i 2003, Valg-redaksjon EN, jobbet. Vurderinger og avgjørelser når det gjelder utvalg og sammensetning av debattdeltagere vil stå fokus. Beskrivelsene som gis føl- ger tett på de konkrete arbeidsprosessene i redaksjonen, på hva som ble sagt og gjort, og senere på hvilke reaksjoner redaksjonens avgjø- relser vakte blant de involverte politikerne. Redaksjon EN-teamets kriterier drøftes i lys av hva man kan betegne som en journalistisk versus en politisk logikk. Følgene av at den journalistiske logikken i stort monn bestemmer utvalg av deltagere, tema og form på debattene, drøftes så. Til slutt fokuserer analysen på journalisters og politikeres fortolkning av hverandres praksis. Betydningen av asymmetri i tilgangen på og kontroll over ettertraktede ressurser mellom journalister og politikere bringes inn i denne siste delen av analysen. Dette er en studie som ikke bare gir et innblikk i hva som skjer bak tv-studioets kulisser, den er også et bidrag til den omfattende litteraturen som vurderer forholdet mellom politikk og journalistikk i et maktperspektiv. Artikkelen konkluderer med at journalistikken slik den utøves i NRK er sterkt kommersielt orientert, samtidig som den har en høy grad av autonomi i forhold til politikken. Journalistene kontrollerer tilgangen til, formen på og innholdet i et forum som politikerne mener de er helt avhengige av å få tilgang til for å nå velgerne. Dette innebærer at den politiske journalistikken legger sentrale premisser for måten aktørene i de politiske partiene opptrer på.

TEORI OG TIDLIGERE STUDIER Analysen bygger på Pierre Bourdieus feltteori, kombinert med teorier fra teoriretningen symbolsk interaksjonisme. Feltperspektivet slik det her benyttes, anses relevant fordi det deﬁnerer samfunnet som sammensatt av ulike sosiale felt, med sin egen logikk og virkemåte, og sin egen kapital eller maktbase (Bourdieu 1977; 1998; 2000). Feltene er mer eller mindre autonome, avhengig av om de utsettes for og gir etter for påvirkning fra andre felts virkemåter. Et slikt generelt feltperspektiv er spesielt egnet til å fange opp asymmetrier i fordelingen av 482

[ INNE ELLER UTE? ] makt mellom grupper i samfunnet. Når denne tilnærmingen anvendes her, er det imidlertid ikke for å gå dypt inn i Bourdieus teoretiske begrepsapparat. Som Rodney Benson (2006) har påpekt, er et generelt feltperspektiv nær sammenfallende med en ny-institusjonell til- nærming til medier og politikk. En «institusjon», lik et «felt», betegner en sektor av samfunnet som innehar en viss autonomi som gjør det motstandsdyktig mot påvirkning utenfra, det anses å fungere etter en indre, implisitt logikk som skaper intern homogenitet. Både ny-institusjonalister og de som bekjenner seg til et bourdieusk begrepsapparat kan imidlertid være i motstrid når det gjelder hvor stor grad av autonomi de mener det journalistiske feltet har i forhold til det politiske, og hvilke av feltene de mener har et slags overtak. Der noen tilkjenner medielogikken så stor kraft at politikkens eget språk og spilleregler anses å være nærmest utradert (Cook 2006; Cro- zier 2007; Strömbäck 2007), vil andre hevde at medienes autonomi er sterkt overdrevet, journalistikken er, og har alltid vært, et underbruk av politikken (Kaplan 2006). Bourdieu (2005) beskrev forholdet mellom politikk og journalistikk som preget av et forsøk fra politikernes side på å nå publikum med sine budskap, minst mulig redaksjonelt redigert og vinklet, mens journalister søker det motsatte, å sette sitt avtrykk og sin form på den politiske informasjonen. Journalistene vil slik ønske å påvirke hva som oppfattes som viktig og hva det er verdt å diskutere gjennom sin regi og kontroll med medienes dagsorden. Evnen til å forme medienes innhold ser ut til å ha gått i politikernes disfavør i de senere år, gjennom partipressens oppløsning og framveksten av en selvhevdende journalistprofesjon (Raaum 1999; Bastiansen 2006). I fjernsynsmediet har dette vist seg ved en markert endring i måten den politiske journalistikken utøves på. I fjernsynets tidlige fase var den politiske dekningen preget av en ærbødig journalistikk, der debatter og intervjuer var lagt opp slik at politikerne ﬁkk snakke ut uten plagsomme oppfølgingsspørsmål, og der de hadde rett til matematisk utregnet lik tilgang til fjernsynsstudioene i valgperioder (Larsen 1992; Fedøy 2003; Allern 2004; Bastiansen 2006). Denne formen for journalistikk har etterpå blitt sett på som servil «mikro- fonstativ»-journalistikk av profesjonen selv, i tilegg til at den betraktes som kjedelig og lite dynamisk (Allern 2004; Thorbjørnsrud 2008). 483

[ THORBJØRNSRUD ]

På slutten av 60-tallet og utover 70- og 80-tallet utviklet det seg en mer pågående, kritisk tilnærming til politikk innen journalistikken. Journalistene inntok en rolle som demokratiets vokter, der det var deres oppgave å stille vanskelige spørsmål og forlange svar på vegne av folket, en yrkesideologi døpt «journalismen» av Olof Petersson (Petersson 1994; Allern 2001; Djerf-Pierre & Weibull 2001; Thor- bjørnsrud 2001). Delvis parallelt med denne formen for kritisk til- nærming til politikken, oppstod det en dels uærbødig, dels genreoverskridende politisk journalistikk som søkte høye markedsan- deler gjennom underholdende formater (Djerf-Pierre & Weibull 2001, Örnebring 2001; Enli 2006; Jamtøy & Hagen 2007). Mens partiene mistet innflytelse over form og innhold i den politiske dekningen i presse og kringkastning, ble også andre deler av deres fundament mer ustabilt. Trofaste velgere ble troløse, tidligere solide medlemstall sank og egne partifora for debatt og informasjon ble mindre sentrale (Aardal 1999; Heidar & Saglie 2002; Aardal 2003). Partiene har måttet legge om sine strategier i denne situasjonen. Både internasjonalt og i Norge har studier vist at partiene i økende grad har utviklet egen medieekspertise, samt at de benytter eksterne konsulenter for å profilere seg i mediene (Farrell & Webb 2000; Farrell & Schmidt-Beck 2002; Karlsen & Narud 2004). Foku- set mot å sikre oppmerksomhet om «sine» saker og oppnå troverdig- het når det gjelder å finne gode politiske løsninger, omtalt som «sakseierskap» (Budge & Farlie 1983; Petrocik 1996), ser ut til å ha gjort politikerne «på tå hev» overfor medier og offentlighet (Skjeie 2001; 2002). Partiene har fått preg av å være i en konstant valgkamp, samtidig som skytset for alvor settes inn de ukene den egentlige valgkampen varer (Karlsen & Narud 2004). Utviklingstrekkene vedrørende forholdet mellom politikk og journalistikk omtalt så langt, er velkjente på tvers av vestlige demokratier. Når det gjelder hva som kjennetegner premissene for tv-dekning i en valgperiode, stiller imidlertid Norge i en særstilling, til en viss grad sammen med de andre nordiske landene. Politikerne har gjort retrett; de har frasagt seg innflytelse over mediedekningen i en periode som er så viktig at man i andre land har juridisk lovgivning for hvordan den audiovisuelle valgdekningen skal foregå, og offentlige organer som etterser at lovene følges (Frankrike og Storbritannia), eller de viktige 484

[ INNE ELLER UTE? ] politiske debattene er styrt av de politiske partiene, og kun overført av tv-kanalene slik som i USA (Thorbjørnsrud 2008). I Norge ﬁnnes ingen lovgivning som skal sikre en balansert valgdekning, ingen uav- hengige organer har mandat til å sette opp retningslinjer for tv-journalistikken, og det er ingen tradisjon for uredigerte opptak av partiarrangementer slik som i for eksempel USA, Frankrike og Stor- britannia. NRK har en forpliktelse til å formidle informasjon og understøtte demokratiet, men deres vedtekter er så generelle at de gir institusjonen stor frihet til å utforme sin valgdekning slik de skiftende journalistiske kriterier, eller den interne målestokken om hva som er «godt» tv skulle tilsi. Slik har journalistene langt på vei kontroll over dét forum og den kanal ut til velgerne som politikerne mener er helt avgjørende for deres suksess eller nederlag, for «vinn eller forsvinn» i politikken. Spørsmålet er hvilken redaksjonell praksis denne graden av journalistisk autonomi har ført med seg. Hvilke formatkrav ligger bak et aktualitetsmagasin som Redaksjon EN i en valgperiode? Tidligere studier har vist at konkurranse og mål om høyest mulig seertall har satt sitt preg også på NRK; aktualitetsprogrammer i prime time har i økende grad blitt underlagt underholdningskrav eller er erstattet av rene underholdningsformater, en utvikling som også har preget andre kringkastere i Europa (Syvertsen 1997; Ytreberg 1999; Hallin & Mancini 2004). Likevel har undersøkelser pekt på at særlig politisk avdeling i NRK har skilt seg ut som mer tradisjonelt politisk orientert enn tilfellet er med tilsvarende avdeling i TV 2, og at det blant de politiske journalistene har vært motstand mot en økende popularisering av tv-journalistikken (Sand & Helland 1998). Det har imidlertid ikke vært foretatt produksjonsanalyser av norske tv- debatt- og aktualitetssendinger før. Heller ikke fra andre land har jeg funnet etnograﬁske studier av produksjonen av debatt- og reportasje- magasiner. Dermed har det ikke foreligget data om hvilke redaksjonelle vurderinger som faktisk ligger bak dagens aktualitets- og debattprogrammer. Denne artikkelen belyser hva en situasjon der journalistene har oppnådd en høy grad av selvråderett innebærer, ikke bare for hvilke kriterier som er avgjørende for produksjonen av valgdebatter, men også for hva som kjennetegner relasjonene mellom TV-journalister og politikere mer generelt. For å kaste lys over sentrale sider ved denne 485

[ THORBJØRNSRUD ] relasjonen, suppleres makroperspektivet på politikk og journalistikk som felt med ulikt maktgrunnlag og logikk av perspektiver fra en teo- ritradisjon om menneskelig samhandling på mikroplan; symbolsk interaksjonisme. Erving Goffmans (1967) innsikter om viktigheten av verdighet, respekt og gjensidig anerkjennelse i personlige møter hen- tes inn når forholdet mellom NRK-redaksjonen og politikerne drøf- tes. Goffmans analyser er innsiktsfulle fordi de definerer kommunikativ interaksjon som viktig i seg selv, både for hvordan vi har det, hvordan vi opptrer og for vår selvforståelse. Dermed går de ut over et perspektiv som er vanlig innen mye av litteraturen om politikk, valg og medier, der kommunikasjon betraktes som et rent strategisk middel til å oppnå noe annet, i politikkens tilfelle som et middel til å vinne velgere (Schumpeter 1954; Downs 1957; Pfetsch 1998; Swanson 2004). Med Goffmans analyser som bakgrunn, påpekes det at også for politikere som stiller til debatt er rammene for kommunikasjonen essensiell. I vår sammenheng dreier dette seg om hvordan politikere kontaktes i forkant av tv-debattene, hvilken informasjon de får om opplegget for sendingene, og hvordan selve debattene er lagt opp. Goffman sier det slik: «The environment must ensure that the individual will not pay too high a price for acting with good demea- nour and that deference will be accorded him» (1967:91). Her blir spørsmålet hvilken pris politikere betaler for å få lov til å entre tv-stu- dioene og slik kunne nå velgerne. Behandles de med respekt, og kan de opptre med verdighet innenfor de rammene redaksjonene definerer? Analysen bygger videre på en teori om hva som skjer med rolleta- king og erkjennelse når det er maktulikhet mellom to parter, der det er tydelig asymmetri i deres evne til å definere premissene for samhandling. David D. Franks har via George Herbert Meads teori om grunnlaget for menneskelig erkjennelse utarbeidet en modell som tilsier at ens evne til innlevelse og persepsjon påvirkes av om man er i en posisjon som gir makt og ressurser eller om man er i en avhengig posisjon i forhold til en sterkere part (Franks 1983; Mead & Morris 1938). Antakelsen er at måten vi lever oss inn i og oppfatter andres situasjon på, avhenger av hvor mye motstand de gir oss. Hvis våre omgivelser ikke gir etter for press, tvinger det fram en form for erkjennelse og anerkjennelse i oss. Ut ifra et slikt premiss har blant 486

[ INNE ELLER UTE? ] andre Franks vist at i asymmetriske relasjoner, der den ene part har en form for deﬁnisjonsmakt, vil den underlegne part ha en mer presis evne til å oppfatte den sterke parts perspektiver enn motsatt. Spørs- målet her er om måten journalister og politikere oppfatter hverandre på kan ha trekk som er i tråd med en slik modell. Er relasjonen preget av at journalistene, med sin kontroll over debattema, bakgrunnsinfor- masjonen som gis, utvalget av debattanter og selve debattregien, har en lite presis oppfatning av politikernes situasjon? Og omvendt, har politikerne, som i utgangspunktet må tilpasse seg redaksjonenes premisser, en klar oppfatning av hva som er journalistenes kriterier? De omtalte teoriene på mikronivå åpner en forbindelse mellom næranalyser, som gjennomføres her, til analyser av forhold på institusjonelt nivå. Slik avdekkes en sammenheng mellom de grunnleggende premissene for to felt: det politiske og det journalistiske på makro- plan, og de møtene som ﬁnner sted mellom journalister og politikere på individnivå.

FORSKNINGSDESIGN Valget av fokus på praksisen i NRKs Redaksjon EN, og samspillet mellom politikere og journalister i tilknytning til denne redaksjonen, bygget på et ønske om å analysere et både vesentlig og kritisk case (Yin 1994). At NRKs praksis i forbindelse med et valg er vesentlig, har å gjøre med at NRKs studioer, ved siden av TV 2s, utgjør de mest attraktive kanaler ut til velgerne for politikerne. At dette er et kritisk case har å gjøre med at NRK som lisensfinansiert public service-kanal har en spesiell tradisjon for å formidle politisk stoff. Man kunne tenke seg at NRK som lisensfinansiert kanal med et «samfunnsopp- drag» er mer beskyttet mot kravene om høye seertall enn private kanaler som er avhengige av reklameinntekter. Motsatt vil vekt på programmer med høy seerappell i NRK definert i retning av det underholdende og sensasjonelle, kunne si noe om hvilke premisser politikere må forholde seg til mer generelt, ut over den unike praksisen i NRK. Denne analysen er en del av en større studie basert på deltagende observasjon i Redaksjon EN under valgkampperioden i 2003, samt intervjuer med programleder, redaksjonssjef, politisk redaktør og prosjektleder for valgdekningen i NRK. I tillegg ble det gjennomført inn- 487

[ THORBJØRNSRUD ] holdsanalyser av alle Redaksjon EN programmene sendt i forbindelse med valgkampen. Valgprogrammene ble sendt på torsdager og tirsda- ger fra 18.08 fram til valget 15.09.2003. Det ble totalt sendt åtte utgaver av Valg-Redaksjon EN. Programmet var NRKs hovedsatsning under denne valgkampen. Valgtilbudet i prime time på tv bestod ellers av lokale sendinger, samt det ukentlige talkshow-baserte «Fol- kemøtet». Analysen bygger i tillegg til dataene fra NRK på intervjuer med politiske rådgivere i de politiske partiene, samt intervju med Frem- skrittspartiets daværende leder. Intervjuene var semistrukturerte, og har senere blitt transkribert fra diktafonopptak. Alle intervjusitater har blitt gjennomlest og godkjent av informantene. Det ble ikke lovet anonymitet i forbindelse med bruk av disse intervjuene, dette fordi miljøet er så lite og toppolitikerne så få at en slik anonymisering ikke ville blitt reell. Det er likevel ikke ønskelig å fokusere på enkeltpersoner mer enn nødvendig; det benyttes derfor ikke navn i analysen annet enn ved omtale av enkelte toppolitikere der identiteten blir åpenbar på grunn av deres deltagelse i de tv-sendte debattene. Under feltobservasjonen ble det tatt notater i tråd med metodikk for feltarbeid. Disse ble siden systematisk analysert. Datamaterialet fra dette feltarbeidet er ikke gjennomlest av de involverte, noe som heller ikke er vanlig praksis. Analysen sikter mot å gi et dekkende bilde av sentrale deler av redaksjonens arbeid, uten å framheve det avvikende eller spesielle. Der referanser til gjenkjennbare enkeltpersoner i redaksjonen forekommer, gjelder dette kun ledelsen, som var de som godkjente mitt nærvær, og som hadde det overordnede ansvar for produksjonen av Redaksjon EN. All informasjon av privat karakter fra observasjonsperioden er utelatt. Intervjuer ble på nytt foretatt med ledelsen av Redaksjon EN i 2007. Disse, samt skriftlige evalueringer av valgdekningen i de senere valgkamper, viser at Redaksjon ENs format fra 2003 ble en modell for NRKs valgdebatter også i 2005 og 2007. Slik var premissene for dette formatet en varig del av NRKs programpolitikk og praksis, og ikke et ekstremt eller avvikende tilfelle fra normen. Det ble også foretatt nye intervjuer med de politiske rådgiverne i 2007 for å bringe på det rene om deres prioriteringer og vurderinger av TVs viktighet hadde endret seg eller ei. 488

[ INNE ELLER UTE? ]

I det følgende beskrives konteksten for denne analysen: lokalvalget i 2003 og Redaksjon ENs rolle som NRKs hovedsatsning under valgkampen. Så følger den empiriske analysen av hvilken form for journalistisk logikk som lå bak Redaksjon ENs format, fulgt av en drøfting av hvordan disse formatkravene skiller seg fra en partipolitisk logikk.

EN TV-JOURNALISTISK LOGIKK MED KRAV TIL SEERTALL SOM BASIS Redaksjon EN har blitt sendt flere ganger i uken i en årrekke, og sendes fortsatt per dags dato. Under valgkampen i 2003 skulle programmet følge sin vanlige mal med direktesendte debatter i studio, ledet av en fast programleder. Debattene ble som vanlig supplert med reportasjer, seerundersøkelser og direkteinnslag fra utegående reportere. Det spesielle for «Valg-Redaksjon EN», som det ble kalt, var at redaksjonen bak, i de siste fire ukene før valgdagen, hadde fått i oppdrag å sende kun valgrelatert stoff, med politikere i studio og valgaktuelle reportasjer. I 2003 var det et lokalvalg som skulle avvikles (Saglie & Bjørklund 2005). Valgkampen i forkant ble preget av mange avsporinger og av at ingen hovedsaker pekte seg ut. Både i NRK og i TV 2, samt fra politisk hold, ble de store konfliktene etterlyst: når skulle egentlig denne valgkampen få en klar retning? Retningen skulle vise seg å ute- bli; i stedet fikk lite valgrelaterte saker mye fokus. Det var krise i Kris- telig Folkeparti etter at en av partiets tillitsvalgte var anmeldt for voldtekt. Dette vakte stor og pågående oppmerksomhet i riksmedi- ene. Gjennom hele valgkampen ble spørsmålet hvordan partiets daværende leder taklet situasjonen. Ellers vakte dét at en fremskritts- partipolitiker ga en motdebattant en ørefik under en skoledebatt stor oppstandelse. Ved siden av dette fokuserte mediene på mer tradisjonelle saker som skole, sykehjem og innvandring, samt på resultatene av aktuelle partibarometre og hva disse måtte ha å si for de ulike partienes utsikter. I Redaksjon EN rådde det en litt tvilrådig stemning i denne situasjonen. Ideer ble forkastet og tatt opp igjen, nye debattanter hanket inn og kastet ut. Under det meste som ble sagt og gjort i redaksjonslo- kalene disse ukene, lå imidlertid erkjennelsen av at konkurransen om TV-seerne var knivskarp. Den høye bevisstheten rundt seertall og 489

[ THORBJØRNSRUD ] seerandeler kom til uttrykk gjennom at knapt et møte ble avviklet, at knapt timer ble passert, uten at seertallene, NRKs, Redaksjon ENs, konkurrerende underholdningsformaters tall og TV 2s tall, kom opp som tema. Særlig var man opptatt av TV 2s debattprogram Tabloid, som gikk samtidig med Redaksjon EN, og som var hovedkonkurren- ten. NRKs strategier knyttet til konkurransen om seerne var stadig gjenstand for diskusjon. Poenget formidles ganske klart fra program- leders side i intervju før valgsendingene startet:

Vi går på lufta i prime time, da er det kamp om seerne. Antallet som ser på valg har sunket i takt med synkende valgdeltagelse og politisk engasjement […] Vi må få folk til å se på tv. Det er seertallene som hele tiden ligger i bunnen. Oppdraget vårt er å lage interessante programmer. Før hadde man slike vage begreper om viktighet – men alt kan deﬁneres som det. Det er interessant tv vi skal lage.

Vektleggingen av høyest mulig seertall i Redaksjon EN er langt på vei i tråd med tidligere studier av interne programpolitiske mål i NRK (Syvertsen 1997). Dominansen til disse målsettingene på produk- sjonsnivå har imidlertid ikke vært beskrevet tidligere. I NRKs ulike avdelinger har det tvert imot før vært en konﬂikt mellom de redaksjonelle medarbeiderne og en ledelse som ønsket nye formater med høy- ere seerappell (Ytreberg 1999; Sand & Helland 1998). I Redaksjon EN var det derimot teamet selv, med programleder og redaksjonssjef i spissen, som klarest formidlet det helt nødvendige i å ha høye seertall og hvilke føringer dette måtte legge på programkonseptet. Mellomle- delsen, som politisk redaktør og NRKs prosjektleder for valgdekningen, formidlet i intervju en mer ambivalent holdning til konkurransen om seerne, og hva den skulle ha å si for NRKs valgdekning. Slik sa politisk redaktør det:

Vi kjører valg – vi har en kontrakt å fylle. Vi skjeler ikke til andre medier. Vi er viktige nok til det. Vi tenker nyhetskriterier men også folkeopplys- ning.

«Kontrakten» innebærer at NRK gir seg selv vide fullmakter med hensyn til valgdekningens karakter og innhold, bortsett fra det selv- pålagte pålegget om at de skal produsere valgformater, der fokus er valg og politikk. Redaksjon EN-teamet oppfattet det imidlertid slik at 490

[ INNE ELLER UTE? ] publikumsandelene var det avgjørende når det kom til stykket, selv om ledelsen også kunne uttrykke at andre hensyn var viktige. Det viste seg at kravet om å lage valgrelaterte sendinger av Redaksjon EN-teamet opplevdes som vanskelig når målsettingen samtidig var høyest mulig seertall. Hvordan lage interessante valgdebatter som folk ble fristet til å se på? Redaksjonens strategi ble å legge opp til debatter med høy temperatur, der deltagerne måtte være toppolitikere med kjendisstatus. Politikere med evne til å provosere og som ikke vegret seg for en krangel var ønsket. Politikere med en tendens til å legge fram mye tall og fakta, som refererte til dokumenter og vedtak og som la seg på en kompromisslinje eller ga delvis støtte til debattmotstanderne derimot, var lite attraktive. Dette kom fram under redaksjonens evalueringer av debattene, samt i argumentasjonen rundt planleggingen av nye sendinger. Politikere som var ﬂinke i debatter, men som ikke hadde et tilstrekkelig kjent navn, ble også lett valgt bort. Grunnen var at redaksjonen mente at debattanter som ikke allerede var godt kjent for publikum, ikke hadde stor nok evne til å trekke seere. Det var også slik at «friske formuleringer», evne til å fortelle gode historier og å komme med krasse personangrep ble satt pris på av redaksjonen. Det var for eksempel en del av redaksjonens uttrykte plan at debattantene skulle «krangle» under ﬂere av debattene.1 Stemningen steg og sank avhengig av publikumstallene, konkurransen om seerne var redaksjonens nerve. Forholdet til deltagerne i programmet, politikerne derimot, ga inntrykk av suverenitet. Samar- beidet med de politiske partiene bar preg av at redaksjonen kunne gjøre omtrent som de ville, for politikerne sa ja til å bli med nesten uansett. At det var slik, ble bekreftet gjennom intervjuer med de politiske rådgiverne i de forskjellige partiene. De fortalte alle at å få være med i debatter i de to store tv-kanalene NRK og TV 2 ble prioritert foran alle andre valgarrangementer. Fikk man tilbudet, var valgkamp- opplegget lagt opp slik at man kunne være raskt på pletten i studio. Hadde man et annet program, ble det avlyst eller endret på kort varsel. I det følgende presenteres et illustrerende eksempel som viser hvordan redaksjonen jobbet i denne perioden, supplert med reaksjoner fra de politiske partiene. 491

[ THORBJØRNSRUD ]

PÅ- OG AVBESTILLING AV POLITIKERE Drøyt midtveis i valgkampen var stemningen nølende i Redaksjon EN, man fant ikke riktig de spennende temaene og debattene i en valgkamp som aldri syntes å ta helt av. Tirsdag 02.09. og onsdag 03.09. er det planleggingsdager i redaksjonen, ny sending er det først på torsdag 04.09. Disse dagene diskuterer man en rekke ulike temaer og mulige debattdeltagere uten at noen peker seg ut. Redaksjonen har booket inn Jens Stoltenberg, leder i Arbeiderpartiet, og Per-Kristian Foss, nestleder i Høyre og ﬁnansmi- nister, i god tid på forhånd til torsdagens debatt, men dét legger ingen sterke føringer på planene som legges. På morgenmøtet tirsdag 02.09. kl. 10.00, skifter redaksjonssjefen over fra oppsummeringen av gårs- dagens debatt ved å si:

Vi må begynne å tenke framover mot torsdag. Vi begynner med blanke ark. Men muligheten er der for å ha en debatt om økonomi med Jens Stoltenberg og Per-Kristian Foss.

Redaksjonen sliter med å få opp engasjementet. Skatt nevnes som et aktuelt tema. Man diskuterer muligheten for å lage en godt program om en ellers vanskelig sak som dét. Hvordan de skal få det til å angå folk, er et gjennomgangstema. Med skatt som tema, peker Stoltenberg og Foss seg ut som gode duellanter. Men redaksjonen tenker likevel videre, og idédrodlingen er innom en rekke ulike løsninger. Redaksjo- nen trenger en klar konﬂikt, det blir ingen debatt uten dét, framholdes det. Forslag til ulike personer i studio og ulike konstellasjoner av debattanter kastes også fram på redaksjonsmøte nummer to denne dagen. Da har programleder ankommet, og politisk redaktør er også til stede:

Politisk redaktør: Hva med å ﬁnne noen rikssynsere …?

Reporter 1: Hva med noen valgforskere?

Reporter 2: Dette er ikke ting jeg brenner for akkurat …

Reporter 1: Hva med Erna mot Kristin da? (Erna Solberg, daværende statsråd Høyre, Kristin Halvorsen, leder Sosialistisk Venstreparti)

Reporter 2: Eller Carl I. Hagen (daværende leder av Fremskrittspartiet) mot Yngve Hågensen (forhenværende LO-leder) …?

492

[ INNE ELLER UTE? ]

Etter at en rekke personer har vært oppe til diskusjon, kommer politisk redaktør med et litt annet forslag:

Hva med å sette SV under lupen? De ligger an til å bli veldig store – er SV en bløff – går politikken deres i hop – hva skjer hvis SV får makt?

Forslaget slår ikke umiddelbart an. Programleder kommer inn på at om de vil ha konﬂikt, må de bruke Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen. Diskusjonen er også stadig innom hvor frustrerende det er å lage rene valgdebatter uten at de kan ta opp andre mer fristende hen- delser. Sosialistisk Venstreparti er likevel et aktuelt tema, politisk redaktør gir ikke slipp på ideen. Programleder er imidlertid stadig litt i tvil, og ønsker en runde til dagen etter. Redaksjonsmøte kl. 10.00 onsdag 03.09.:

Producer: Har dere bestemt dere for noe?

Programleder: Nei, men vi har ﬂere ting inne.

Redaksjonssjefen utfyller ved å orientere om muligheten for å lage et «SV under lupen»-program. Det snakkes om å ha SVs leder Kristin Halvorsen i studio, å «kjøre henne» på skole, at SV tilsynelatende har bare den saken. Redaksjonssjefen minner imidlertid om at de stadig kan ha en debatt med Foss og Stoltenberg, avtalen med dem gjelder fortsatt. Programleder er redd for å «stappe inn for mye», å ha for mange forskjellige temaer. Skal de se på SV, må de gjøre det grundig, mener han. Men hvem kan mene noe kritisk om SV? Kan Foss og Stoltenberg eventuelt brukes som opponenter mot Halvorsen? Per- Kristian Foss har man tro på – Jens Stoltenberg er man mer i tvil om. Han betraktes som en joker – en man ikke helt vet hvordan forholder seg til SV. «Man angriper ikke sin forlovede», sier reporter 2. Er det kanskje en renere løsning å ha bare Foss og Halvorsen i studio? Eller tør de å satse bare på SV? Lenger ut i diskusjonen spør en av reporterne om de virkelig føler for å gjøre dette. Er det ikke noe som er morsomt å gjøre? Igjen kommer teamet inn på at det kunne bli en mer spennende duell hvis man droppet Stoltenberg og gikk for en duell med Kristin Halvorsen og Per-Kristian Foss alene. Det er en klarere konﬂikt, mener redaksjonssjefen. Producer er enig, det er det lettere å se for seg.

493

[ THORBJØRNSRUD ]

Redaksjonssjef: Programmet må være et angrep på SVs luftslottbygging!

Politisk redaktør: Hva med å ta med Siv Jensen (daværende nestleder i Fremskrittspartiet)?

Reporter 3: Da kunne vi hatt tre dueller! Så kan Kristin Halvorsen for- svare seg mot en og en motstander!

Om dette er en fair måte å gjøre det på, blir diskutert:

Producer: Skal alle angripe henne da?

Reporter 2: Hun vil komme godt ut av det.

Produksjonsleder: Hun er jo ﬂink da …

Kan man ha tre mot en på den måten? Redaksjonen lander på at det kan man – dette er noe Kristin Halvorsen vil takle. «Kul setting», fastslår politisk redaktør. Redaksjonssjefen er imidlertid litt i tvil: «Jeg får en dårlig følelse av det», sier han. Programleder liker imidlertid ideen: «Seerne ville sette pris på Hagen, Stoltenberg og Foss mot Kristin Halvorsen!» Redaksjonen begynner å jobbe med ideen. Det første de må gjøre er å undersøke om deltagerne er interessert. Er Jens Stoltenberg som tidligere har avlyst et stort møte i Stavanger for å kunne diskutere med Foss «vegg til vegg», interessert i en kort delduell med Kristin? Redaksjonssjefen ringer Arbeiderpartiet. Etter telefonsamtalen utbryter han:

Jens Stoltenberg kommer til å backe ut av dette her! Dette er ikke rett i fanget på Arbeiderpartiet for å si det sånn, jeg tror ikke de er veldig happy med redaksjonens raske vendinger og arbeidsstil.

Programleder: Jo, men det er nesten sånn vi må jobbe. Det er jo sånn for alle de andre også. Fremskrittspartiet sender folka sine i helikopter de.

Redaksjonssjef: Jeg har ikke sans for det. Her har vi denne duellen mellom Foss og Stoltenberg på plass, og så har det ikke skjedd noe spesielt som gjør at vi må ﬂytte på den.

Redaksjonssjef får senere bekreftet at Jens Stoltenberg ikke er interessert i den nye planen.

494

[ INNE ELLER UTE? ]

Reporter 3: Det er dårlig gjort av Jens. Riktignok skal han i regjering med SV, men likevel!

Redaksjonssjef: Men han avlyste et stort møte i Stavanger for å duellere med Per-Kristian Foss – og så får han etterpå tilbud om et par minutter med Kristin Halvorsen … jeg vet ikke jeg.

Da redaksjonen ﬁnner ut at heller ikke Foss er interessert i å stille opp på det nye konseptet, er det klart at man må tenke nytt. Man går tilbake til utgangspunktet og ringer Foss og Stoltenberg for å si ifra om at de likevel skal delta i programmet etter den opprinnelige planen. Fremskrittspartiet blir også oppringt og får vite at opplegget med Hagen mot Halvorsen er skrinlagt. SV-leder Kristin Halvorsen har imidlertid sagt ja til å stille, og beholdes inntil videre. Programleder er stadig ikke helt sikker på om de har klare nok problemstillinger for sendingen. «Det som er viktig for meg er at kon- ﬂikten er klar. Hvis ikke, blir det ikke godt tv», slår han fast. «Og den er klar om vi hadde fått Foss og Kristin». Politisk redaktør stikker på nytt innom. Han forteller at det konkurrerende debattprogrammet Tabloid i TV 2 har booket inn Kristin Halvorsen og Per-Kristian Foss påfølgende mandag. Det gir Redak- sjon EN en mulighet til å komme Tabloid i forkjøpet med torsdagens sending, og man blir desto mer ivrige etter å ha nettopp Foss og Halv- orsen i studio. Jens Stoltenberg er dermed ute av sendeplanen igjen. Politisk redaktør slår ganske rolig fast at partiene begynner å bli frustrerte over at de må booke om og styre og ordne så veldig. Programle- der argumenterer med at det er slik de profesjonelle politikerne tar høyde for:

Programleder: Fremskrittspartiet gjør det eneste riktige. De har helikopte- ret klart, og har møter som slutter kl. 19.00 slik at de alltid kan stille.

Politisk redaktør: Og Kristin Halvorsen holder seg i nærheten av Oslo hele tiden i valgkampen, for å være tilgjengelig når mediene vil ha henne med.

Redaksjonssjef: Men dette blir ikke morsomt med Arbeiderpartiet, de kommer til å bli kjempesure.

Politisk redaktør (trekker på skuldrene): Ja, men de har fått bli med på så mye … det blir en morsommere debatt med Foss mot Halvorsen. 495

[ THORBJØRNSRUD ]

Politisk redaktør forteller litt etter at Per-Kristian Foss er i boks mot Kristin Halvorsen. Redaksjonssjefen sukker og slår fast at da må noen ringe Jens Stoltenberg. Men før redaksjonssjefen har rukket å avbestille Stoltenberg, får han selv en telefon fra Arbeiderpartiet. De lurer på om det er riktig at Jens likevel ikke skal møte til debatt. Redak- sjonssjef bekrefter og beklager vanskelighetene det skaper for Stolten- berg og Arbeiderpartiet. Det vekker en viss bestyrtelse i redaksjonen at det er TV 2s Tabloid-redaksjon som har informert Jens Stoltenberg om at han er ute av Redaksjon EN-debatten før de har rukket å gjøre det selv. Tabloid har via Høyre fått vite at Stoltenberg ikke lenger skal duellere med Foss. De har så kastet seg på telefon til Jens Stoltenberg – for å booke ham til Tabloid i sin debatt den kommende torsdagen, en sending som går parallelt med Redaksjon EN. Programleder henvender seg litt etter til meg og slår fast at det nå handler om fem–seks personer som de alle er opptatt av:

Det er noen få fjes vi alle kretser rundt. Hørte du det med at Tabloid ﬁkk vite via Høyre at Stoltenberg var ledig? Der ser du, det er noen få fjes vi kretser rundt. Det er de kjente fjesene som trekker seere. Slik er det med mindre noen har en veldig spennende historie å fortelle, det har vi erfart. Det er de få vi vil ha, så partiene er helt avhengige av å ha personer som fungerer på TV.

Redaksjonssjefen utfyller:

Det er nesten verre å avbestille folk nå enn det er ellers. Fordi ellers avbe- stiller man fordi det har skjedd noe viktig, fordi det kommer en nyhet som vi må dekke. Nå gjør vi det fordi vi ﬁnner fram til andre deltagere som vi mener skal fungere bedre.

Neste dag 04.09., da sendingen skal gå av stabelen, snur imidlertid situasjonen seg på nytt: En ny meningsmåling for NRK viser sterk til- bakegang for Arbeiderpartiet, mens Fremskrittspartiet er landets stør- ste parti. Politisk redaktør formidler ganske opprømt nyheten om meningsmålingen til redaksjonen:

Arbeiderpartiet faller som en stein, og Fremskrittspartiet går veldig mye fram. Jeg synes dere skal prøve å få inn Jens Stoltenberg på en eller annen måte!

496

[ INNE ELLER UTE? ]

Et slikt forslag vekker i første omgang ingen umiddelbar begeistring i redaksjonen. Nå hadde man bestemt seg for Kristin Halvorsen og Per- Kristian Foss. Alle er klar over at Jens Stoltenberg etter gårsdagens behandling kanskje ikke er den mest velvillige deltager i kveldens Redaksjon EN. Men både politisk redaktør og prosjektleder for valget i NRK argumenterer for at man må gjøre et forsøk på å få ham inn i kveldens magasin likevel. Redaksjonen setter i gang med å tenke ut en lang rekke ulike måter å få et innslag med Stoltenberg på. Politisk redaktør kommer til på nytt; etter å ha snakket med Jens Stoltenbergs pressetalsmann, kan han fortelle at det ikke nytter: Jens kan ikke stille, han har et tettpakket program og har altså avtalt å delta i Tabloid etter at han ﬁkk vite at Redaksjon EN ikke lenger var interessert. Jens Stoltenberg var ikke fornærmet, forklares det:

Politisk redaktør: Begrunnelsen var rent logistisk, det var ikke det at han furtet.

Andre i Arbeiderpartiets ledelse nevnes igjen som mulige alternative debattanter. Nestlederen «er ufattelig kjedelig, som en stein», kom- menteres det. Programleder nevner en annen profilert figur i partiet som en mulighet. «Da kommer de bare med partisekretæren i stedet», repliseres det. Litt etter foreslår politisk redaktør at de skal glemme å tenke på flere alternative løsninger med Jens Stoltenberg, og hente inn Arbeiderpartiets kandidat i Oslo, Rune Gerhardsen i stedet. Program- leder samtykker, for nestleder eller partisekretær er de «ikke mye his- sige på» å ha i debatt.

Politisk redaktør: Da tar vi Rune Gerhardsen, og så møter han Carl I. Hagen. Det er nå det svinger, det er dette som er gøy!

På dagens siste redaksjonsmøte informerer redaksjonssjef om den reviderte planen om at Carl I. Hagen og Rune Gerhardsen først skal møtes til duell etter at den omtalte meningsmålingen har blitt introdusert. Så skal det bli reportasje fra en skole under skolevalget, hvorpå SVs Kristin Halvorsen møter Høyres Per-Kristian Foss for å diskutere økonomisk politikk. Reporter 1 forteller om sin telefonsamtale med Rune Gerhardsen: han vil prøve å komme, han sier han har drømt om å debattere med Carl I. Hagen. En av de andre reporterne utbryter:

497

[ THORBJØRNSRUD ]

Prøve å komme! Det der har jeg aldri skjønt, hvorfor kan de aldri si ja eller nei?

De andre ber ham huske på at Rune Gerhardsen har et annet program for kvelden han må avlyse først. Etter at tv-debatten er avviklet, er redaksjonen enige om at de ﬁkk til en «kjempesending». En av de beste, kanskje den beste de har laget så langt under valget, mener man. Alle er samstemte i at debattantene var ﬂinke denne gangen.

Programleder: Der ser dere, vi må ha de riktige menneskene! […] Dette var ﬁre personer som kan snakke. Kristin Halvorsen er en ﬂink historie- forteller. Den historien fra Ris, ikke sant, hun er en story-teller, det er det hun er. Når vi planlegger neste sending, må vi tenke: Hvordan får vi temperatur her? Statsminister Kjell Magne Bondevik og nestleder i Frem- skrittspartiet Siv Jensen er aktuelle navn, kanskje kan Siv dra opp Bondevik?

SETT FRA PARTIPOLITISK HOLD De involverte politiske deltagerne i prosessen opp mot denne debatten reagerte på det som skjedde. Hvor sterk reaksjonen var, avhang av hvor mye de enkelte ble berørt av redaksjonens endrede planer. Råd- giver for Jens Stoltenberg likte prosessen dårlig. Han beskrev den slik:

Redaksjon EN ringte og lurte på om Jens kunne stille i debatt med Foss om økonomi, skatt og den type ting. Og det sa vi ja til, men vi ba om en rask avklaring, fordi han hadde opplegg ute annetsteds. Og da kom Redaksjon EN ganske raskt tilbake og bekrefta at det skulle være en debatt mellom de to. Det førte til at vi avlyste det han skulle være med på, og det skapte vanvittige problemer. Og så opplevde vi at de skulle ha inn Kristin, og så skulle de først ha en duell med Foss og Kristin, og så skulle de ha en duell med Jens og Kristin, altså at hun liksom skulle sitte som en sånn sjef i studio, og det mente vi var, det var ikke det vi hadde sagt ja til. Vi oppfattet at vi hadde en avtale med Redaksjon EN, og vi ringte tilbake og sa: «Nei, det er ikke vi klar for». Og da opplevde jeg at de kom tilbake og bekrefta at det ble som først forutsatt. Sånn at dagen etter, så skjer det utrolig merkelige at jeg blir oppringt fra Tabloid, med beskjed om at de vil ha Jens i kveld, og jeg sier: «Nei, sorry, Redaksjon EN er tidligere ute».

498

[ INNE ELLER UTE? ]

Men altså da sier de: «Nei, nå vet vi at ikke det blir noe av», og så er det da Tabloid som forteller oss at vi er ute av Redaksjon EN. Jeg opplevde hele den dagen og hele den episoden med NRK som utrolig spesiell. Jeg synes dette var helt, det var over grensen for hvordan man kan behandle toppolitikere i Norge i en sånn situasjon. Ikke minst fordi vi av hensyn til de der ute, det at det ble så mye surr, det førte til negativt oppslag i Sta- vanger, hvor Jens skulle vært, om at han ikke kom likevel, og vi ﬁkk så utrolig lite tid og det var så mye fram og tilbake.

Reaksjonene fra SV og Fremskrittspartiet var ikke så indignerte, men de beskrev begge Redaksjon ENs opptreden som uryddig. SVs rådgi- ver formidlet et krysspress fra redaksjon EN og Tabloid som ubehage- lig:

Først var det Jens Stoltenberg og Per-Kristian Foss i duell, og så kom vi inn i tillegg. Og så, etter mer om og men, så forsvant Jens ut, og så var det også snakk om på et tidspunkt å ha Carl I. Hagen inn, ha Kristin, Carl og Per-Kristian Foss, fordi at Fremskrittspartiet lå også an til å bli skole- valgsvinnere, og så forsvant han ut igjen, så til slutt så ble det en duell mellom Kristin og Foss. Det rådgiveren til Foss gjorde da, var at han tok kontakt med Tabloid, fordi de følte at de hadde lovt seg bort til Tabloid først. Foss skulle møte i Tabloid mandagen etter, sånn at de styra fælt for å dem på samme dag i opptak i stedet. Men det hadde vi ikke hatt mulighet til. Så det ble utrolig mye fuss fram og tilbake, og det endte opp med at Tabloid ble kjempesure på oss fordi vi stilte i Redaksjon EN.

Høyres rådgiver ønsket ikke å kommentere saken ut over at de hadde tatt dette opp med Redaksjon EN i ettertid, og at samarbeidet med redaksjonene stort sett fungerte godt:

Nei, akkurat den saken der, den diskuterte vi med NRK. Men i det store og hele så var ikke det noe stort problem, altså … vi prøver å være dynamiske og ﬂeksible vi, og vi opplever som regel at redaksjonene er det samme, og hvis det skjer noen sånne ting, så er det mer sånn enkelttilfeller … som man ikke går med på over lang tid, altså.

KJENTE FJES: ET POPULÆRJOURNALISTISK KRAV Skildringen av disse dagene med planlegging, med av- og påbestillin- ger og endring av sendeplanen, illustrerer at det var et hovedpoeng 499

[ THORBJØRNSRUD ] for Redaksjon EN-teamet å få tak i det de mente var de rette deltagerne til programmet. Det dreide seg om debattanter som kunne få opp temperaturen gjennom spissede, enkle og gjerne provoserende standpunkter eller angrep. I tillegg måtte de ha et kjent navn og et fjes seerne hadde sett før. De berømte var gjerne, men ikke nødvendigvis, i toppledelsen i sine partier. Redaksjonen opererte, som gjennomgangen ovenfor viser, med en stor grad av sjonglering med deltagere. Det var nok ekstra mye fram og tilbake akkurat i forbindelse med den omtalte sendingen, men både programleder og redaksjonssjef fortalte om gjentatte episoder med av- og påbestilling ellers i valgkampen også. Det var slik det nød- vendigvis måtte være, slik de oppfattet det. Denne fram og tilbake- praksisen var tidkrevende og måtte nødvendigvis stjele tid fra andre former for forberedelser til programmet. I observasjonsperioden viste det seg at temaene snarere fungerte som noe man kunne velge blant ut ifra hvilke personer man fikk til å komme i studio enn at man valgte ut deltagere etter hvilket tema man mente det var mest relevant å diskutere. Selve dramaturgien i sendingene og de gode tv-bildene ble også viet mye oppmerksomhet. Fikk ikke Redaksjon EN-teamet de deltagerne de ville ha i studio, var det godt mulig å skifte til et annet tema der det kunne vise seg mulig å få tak i bedre tv-personligheter. Som under idédrodlingen i forkant av torsdagsdebatten: Fullt fokus på henholdsvis SV, skolevalg eller økonomisk politikk fra ende til annen – valget avhang av hvilke debattanter som stilte. Høy temperatur og konflikt er helt sentrale krav i den populær- politiske journalistikken, for journalister i alle medieformater. Men personavhengigheten får en annen dimensjon i fjernsynet enn i pressen, enten det er nettaviser eller papiraviser det er snakk om. En skri- vende journalist kan bidra til å gjøre et intervjuobjekt interessant gjennom vinklinger og sitatvalg. I en direktesendt tv-sending er man avhengig av å finne de deltagerne som både aksepterer og makter å oppfylle formatkravene på egen hånd. De må ha karisma og en skarp tunge. De må selv sørge for å utforme sine budskap på en kortfattet og effektiv måte, gjerne som «gode historier». De må ha spissede standpunkter, i klar opposisjon til debattmotstanderne.

500

[ INNE ELLER UTE? ]

Og de må altså ha et kjent fjes. Programleder uttalte som vist i sitat tidligere, at i valgperioden er «kjendiskravet» faktisk enda stren- gere enn ellers i året. Normalt kan en tilstrekkelig god sak, en riktig spennende historie, gi en anledning til å prøve ut ukjente fjes som man tror gjør seg bra på tv. Men slike gode «stories» er sjeldne i valgkampen, mente programleder. Derfor er det deltagerne som må fungere som trekkplastre – og da må kjendisstatusen være i orden på forhånd. Leder i Senterpartiet ble for eksempel av programleder omtalt som en som var ﬂink i debatter, men som rett og slett ikke var kjent nok til å trekke seere, og dermed mindre aktuell som deltager i Redaksjon EN. Slik ser vi at en mye diskutert tendens til «kjendisjo- urnalistikk» setter sitt tydelige preg på NRKs valgdekning. Tankegangen rundt debattdeltagerne i Redaksjon EN er videre fokusert på gode kombinasjoner. Redaksjonen tenkte slik ikke bare på å få med de rette tv-personlighetene, men på å få tak i dem som fungerer sammen, som vil reagere på hverandre og gi en heftig debatt. Kan ikke den ene parhesten stille, kan den andre også utgå, og man begynner på nytt. Når man er fornøyd med Fremskrittspartiets nestleder Siv Jensens deltagelse etter sending 04.09., blir derfor spørsmålet som tidligere referert: «Kan Siv kanskje dra opp Bondevik i en mulig duell?».

TV-LOGIKK VS. POLITISK LOGIKK Redaksjonsledelsen understreket stadig at for Valg-Redaksjon EN gjaldt det å få tak i «toppene», delvis formulert i opposisjon til den sentrale ledelsen i NRK, som hadde formidlet at de ønsket vektlegging av at dette var et lokalvalg, og at lokale representanter dermed burde slippe til i studioet. «Toppfolk» var gjerne lederen eller ledelsen i de største og mest medieomtalte partiene. Men det var ikke en nød- vendig følge av å være leder i et stort parti at man hadde toppstatus i Redaksjon EN. En partileder uten evne til å oppfylle redaksjonens formatkrav hørte deﬁnitivt ikke hjemme blant «toppene», sett med Redaksjon EN-teamets blikk. Derfor var ikke «toppfolk» i Valg-Redaksjon EN alltid synonymt med toppen av partienes egne posisjonshierarkier. Redaksjonens måte å tenke på skilte seg dessuten klart fra en partipolitisk logikk som vil tilsi at det er naturlig å sende den representanten som vet mest om det 501

[ THORBJØRNSRUD ] aktuelle debattema i studio. Tvert imot var en typisk fagpolitiker gjerne lite ønsket i Redaksjon EN. Det viste seg også at redaksjonen heller ﬁrte på kravet om å ha en debattant i en sentral lederposisjon i et parti enn på kravet om å ha et kjent ansikt i studio som kunne skape debatter med temperatur. I de intense forsøkene på å få Stoltenberg til å stille opp etter at den omtalte meningsmålingen som viste fall for Arbeiderpartiet hadde kommet inn torsdag 04.09., kom man som vist ﬂere ganger inn på muligheten til å bruke andre i partiledelsen i Arbeiderpartiet. Eller, mer presist: Man diskuterte muligheten for at redaksjonens kontakter i partiet ville tilby andre i partiets ledelse når man spurte om å få Jens Stoltenberg i studio. Dét ville imidlertid være et ganske uaktuelt tilbud: de dugde ikke på tv, slik Redaksjon EN-teamet så det. Det nyttet altså som regel ikke for partiene å komme opp med alternative talspersoner. Slik svarte medierådgiver i Arbeiderpartiet da han ble spurt om de ofte prøvde å komme med alternative kandidater til debattredaksjonene:

Ja, det tror jeg vi prøvde ganske ofte. Både å tilby Hill-Marta Solberg, tilby Martin Kolberg, tilby Bjarne Håkon Hanssen. Også fraksjonsle- derne våre på Stortinget, altså Trond Giske, Bjarne Håkon Hanssen, ja, det gjorde vi ganske ofte.

Intervjuer: Hva slags svar får dere da?

Nei, da er det: «Nei, enten er det Jens eller så er det ingenting». Og altså, det er begrensa hvor tøff man er óg. Veldig ofte er det «take it or leave it», og så viser det seg at det blir litt sånn chickenspill mellom partiene og redaksjonene. Men det var helt nødvendig å la andre ta over, særlig mye radiodebatter, mye andre mediehenvendelser. Så der vi vel ga mest etter og egentlig sendte Jens, det var i tv-debatter. Mens nestlederen og fraksjons- lederne våre tok veldig mye radiodebatter og sånn.

Lignende erfaringer formidles fra samtlige partiers informanter, med unntak av medierådgiver i Høyre, som rapporterte om et godt samarbeid med redaksjonene denne valgkampen. Slik ordla imidlertid andre seg: Rådgiver i Venstre:

502

[ INNE ELLER UTE? ]

Nei, jeg synes i hvert fall at NRK var veldig sånn at de bare vil ha partilederen. De var veldig sånn konﬂiktorientert, og det ble veldig linka til regjeringsdeltakelsen, at da ble det fort konﬂikt med de andre regjeringspartiene. Så vi prøvde å få spilt inn andre.

SVs medierådgiver formidlet lignende erfaringer:

Redaksjon EN og Tabloid kan jeg skjære over én kam sånn sett, og bare si at de er bare helt notoriske på hvem de skulle ha. Og der prøvde vi å krangle oss til å få på andre. Det var saker som var åpenbart andre enn Kristin som kunne ta minst like bra, altså, hvis vi ﬁkk velge sjøl, så hadde vi valgt helt annerledes.

Tidligere leder i Fremskrittspartiet forteller om en form for utpressing som også andre rapporterer om, og som det fortelles at politikerne har diskutert seg imellom:

Ja, vi har snakket om det mye, mange av oss, sånn løst og fast. Fordi vi vet jo at altså, de ringer meg og sier at «ja men, Jens Stoltenberg er med, og Kjell Magne Bondevik kommer». Og jeg sier «ja, men det hjelper ikke», men så sier de til Jens at «ja, Carl I. Hagen har selvsagt sagt ja».

Også fra Arbeiderpartiet rapporterte Jens Stoltenbergs medierådgiver om en viss utpressingsstrategi fra redaksjonene:

Altså redaksjonene, sånn som situasjonen er nå, så spiller de hverandre opp mot hverandre, altså, de ringer meg og sier at «nå har vi Carl I. Hagen, nå har vi Kristin Halvorsen, nå må vi få Jens Stoltenberg.» Når det viser seg, altså, når vi snakker med hverandre, så har de kanskje bare gitt sånn ja, halvveis løfter eller noe sånt noe.

Redaksjonenes vurderinger kan altså ofte være helt i strid med hva man i de politiske partiene anser som riktige valg av debattdeltagere, og det er man klar over i Redaksjon EN-teamet. Slik var det da Redaksjon EN ville diskutere Høyre som «homopartiet» 21.08.03, fortalte redaksjonssjefen. Byrådsleder og førstekandidat for Høyre hadde frontet et utspill i valgkampens tidlige fase om Høyre som partiet for homoﬁle, dermed var han selvsagt som duellant. Redaksjonen spurte så en kvinnelig SV-politiker om hun kunne tenke seg å stille. Hun var først litt nølende, men sa så ja. Etter hvert fant redaksjonen

503

[ THORBJØRNSRUD ] likevel ut at de heller ville ha Anders Hornslien, tidligere stortingsre- presentant for Arbeiderpartiet, men nå uten formelle verv i partiet, som duellant mot Lae. Hornslien var kjent, og med en tydelig proﬁl som homoﬁl. Samme dag som debatten skulle sendes, ble SV-politike- ren avbooket. Hun ble skuffet, viste det seg, hun hadde forberedt seg grundig til debatten. Redaksjonssjefen fortalte:

Vi gjorde det riktige: Anders Hornslien og Erling Lae er gode på tv, det ble en riktig duell. Fra SV protesterte man, men ut ifra helt andre argumenter enn de vi bruker. De mente vi ikke kunne bruke Anders Hornslien fordi han ikke lenger har noen posisjon i Arbeiderpartiet. Men vi tenker tv, ikke posisjoner. Det handler om å fungere på tv. Det er jo det programleder er så opptatt av også; han har sagt til ledelsen at han må ha toppene som fungerer på tv.

Politisk rådgiver i SV formidlet stor frustrasjon over Redaksjon EN- teamets praksis i denne sammenhengen:

Så på den torsdagen der, så blir Siri ringt opp, og kasta ut av debatten, samme dagen som den skulle være. Jeg ringte opp Redaksjon EN for å spørre hvorfor […] og de begynte å bruke helt uforståelige argumenter om hvorfor hun var kastet ut.

SV argumenterte ut ifra et prinsipp om at de politiske partiene skal representeres i debatter av dem som innehar ansvar og som er valgt av partienes egne demokratiske fora. Posisjonene utgjør et hierarki, et hierarki det etter en partipolitisk logikk er naturlig å ta hensyn til. De innebærer også en spesialisering og ansvarsfordeling, ulike politikere er spesialister på forskjellige felt. Slik Redaksjon EN fungerte var det imidlertid en medielogikk, eller nærmere bestemt en «TV-logikk», som styrte utformingen av programmet.

INTERVENSJON I PARTIHIERARKIENE At deltagerne i tv-valgkampen velges ut uavhengig av partienes prioriteringer, er et resultat av en lengre utvikling der NRK og TV 2 i stadig sterkere grad har styrt valgkampen etter redaksjonelle vurderinger. Politisk redaktør i NRK fortalte at i denne valgkampen nøyde NRK seg for første gang ikke bare med å bestemme tema, men insisterte også i de ﬂeste tilfeller på å bestemme hvem som skulle representere 504

[ INNE ELLER UTE? ] partiene. TV 2 gikk foran i denne utviklingen ved å utpeke deltagerne etter redaksjonelle kriterier under valgkampen i 2001. I observasjonsuka gjentok både ledelsen i Redaksjon EN og politisk redaktør i NRK at det nå kun dreide seg om en fem–seks navn som alle ville ha tak i. Denne eksklusive gruppen populære tv-toppolitikere gir uttrykk for interessante trekk ved medienes utvalgsmakt. Det var ett parti som hadde mer enn én TV-favoritt, nemlig Frem- skrittspartiet med leder Carl I. Hagen og nestleder Siv Jensen. To av de tre andre store partiene måtte nøye seg med at kun lederen var ettertraktet som deltager i tv-debattene. For SVs del ble ikke engang forholdet tatt opp i Redaksjon EN: Kristin Halvorsen er SV. Når det gjelder Arbeiderpartiet, var det annerledes. At kun lederen var ettertraktet, reﬂekterte man som nevnt over ved å peke på hvor få andre navn Arbeiderpartiet hadde å skilte med. Hva skjer hvis redaksjonen bedømmer en partileder som kjedelig på TV? Dette var tilfellet med Høyres daværende leder: «Han blir kjedeligere og kjedeligere for hver gang jeg snakker med ham», slo en sentral person i redaksjonen fast. Høyres leder slapp til i én delduell, siden ble han omtalt på en måte som gjorde ham helt uaktuell som deltager. Fra Høyre ble da, i klar motsetning til hvordan det var i Arbeiderpartiet og SV, nestledere og mer karismatiske statsråder hentet inn i stedet. Senterpartiet er et mellomparti som, særlig i lokalvalgssammen- heng, er et sentralt parti med svært mange ordførere rundt om i landet. I Redaksjonen EN ble det aldri til at partiets representanter ﬁkk komme. Dette ble omtalt av politisk redaktør som litt uheldig, men likevel ikke som et akutt problem. Senterpartiets rådgiver hadde generelt negative erfaringer med å få på sine talspersoner i prime time-tv; slik beskrev han situasjonen:

Av cirka førti debatter i valgkampen, altså tv-sendte debatter, så deltok vi i seks. Så vi deltok i lite, vi deltok ikke i Redaksjon EN i det hele tatt.

Intervjuer: Jobbet dere for å komme med?

Ja. Vi gjorde det. Vi prøvde å selge inn både enkeltsaker, og få komme med på en del av de sakene som ble kjørt opp, men der tenkte nok Redak- sjon EN og Tabloid annerledes enn oss.

505

[ THORBJØRNSRUD ]

Hos mellompartiene – Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti – ble det generelt formidlet en litt resignert holdning i forhold til de store tv-mediene NRK og TV 2. Venstres rådgiver formidlet noe av det samme som informanten fra Senterpartiet. For dem var det et luk- susproblem å skulle ha en leder som var ettertraktet uten mulige avlastere. De slet med å komme på skjermen i det hele tatt. Venstres rådgiver understreket at det har blitt vanskeligere å komme til enn tidligere, spesielt i NRK:

Vi synes at i denne valgkampen var TV 2 ekstremt mye mer ryddige og mye enklere å forholde seg til enn NRK. NRK var veldig sånn – enten så kom det ikke noen tilbakemeldinger i det hele tatt, eller så kom det tilbakemeldinger som viste seg å bare være tull til slutt, det ble ikke sånn som de hadde sagt.

Når småpartiene resignerer litt, er det kanskje verdt å merke seg hvordan Fremskrittspartiets tidligere leder vurderer hvilke muligheter partiet hans hadde hatt til å vokse fram i dag i forhold til da partiet ble stiftet:

I mange land du har klare retningslinjer for valgkamp, i noen land så har du jo forbud mot meningsmålinger en måned før valget, ikke sant? Vi hadde klare regler i gamle dager med partilederintervjuene, og jeg er jo her som et resultat av et sånt regelverk. […]

Intervjuer: Så nå hadde dere ikke hatt en sjanse.?

Nei, nå hadde vi ikke hatt en sjanse. Det er derfor nye partier ikke har noen sjanse.

Dette at mediene konsentrerer seg om en håndfull toppolitikere, legitimeres på ﬂere vis av lederne for den politiske journalistikken i NRK og TV 2. For det første framheves det selvsagte og helt nødvendige i at det er redaksjonelle avgjørelser alene som må gjelde, basert på en grunnleggende redaksjonell uavhengighet. For det andre understrekes nødvendigheten av å kunne snu seg raskt og endre planer avhengig av hva som skjer i nyhetsbildet, noe som også er et argument i favør av redaksjonell uavhengighet. Dernest er det en oppfatning blant informantene i NRK og TV 2 at kretsingen rundt noen få partitopper er noe partiene selv ønsker. Prosjektansvarlig for valget i NRK: 506

[ INNE ELLER UTE? ]

Mediene blir alltid kritisert for at vi løper etter de samme, det er liksom en sånn ﬁre–fem gjengangere, men det er jo også sånn at når det kommer til stykket, så er jo partiene fryktelig opptatt av at det bare er noen få som skal representere dem óg, da. Så der får man et sånt lite møtepunkt mellom oss.

Både i NRK og TV 2 framheves det at partiene selv er med på å skyve fram toppnavnene sine, at de i grunnen foretrekker det framfor at en eller annen backbencher roter til budskapet. Intervjuene med medie- rådgiverne i partiene gav et mer komplekst bilde. Noen understreker at de velger å tilpasse seg medienes krav og gir dem det de vil ha, at de ikke har noe særlig valg. En slik tilpasning kan gjøre at medierådgi- vere vil anbefale mer perifere representanter å holde seg i bakgrunnen. Slik beskrev rådgiver i Senterpartiet strategien:

Vi har jo mange gode sakspolitikere innenfor enkeltfelt, men i en valgkamp må du ofte gi dem beskjed om at denne saken som du har jobbet fram, er det ikke så mye poeng i at du prøver å kjøre fram, på grunn av at du ikke får oppslag på det likevel. Men hvis du overlater saken til partilederen, og hun kan kjøre den fram i en sammenheng, så er det større sjanse for at både partiet og saken og partilederen får gehør for det, og at saken kommer ut.

Andre uttrykte at de stadig forsøkte å vise fram andre navn i partiet, blant annet fordi presset på partilederen kunne bli urimelig stort, men at det var vanskelig å få det til. Dette var situasjonen i SV, der man fortalte om ﬂere forsøk på å presse fram andre debattanter enn leder Kristin Halvorsen både før, under og etter valgkampen, men der slike ambisjoner kunne føre til at man ikke slapp til i det hele tatt:

Kristin blir jo utrolig kjørt, da, for det er bare henne det går på. Sånn at vi prøvde jo å få på andre av den grunn også, for å avlaste henne. Å representere noe mer, vise at vi har mange andre ﬂinke folk enn Kristin. […] Alt annet er bullshit, altså, enn at det er redaksjonene sjøl som vil ha lederen, de er ekstreme på det.

Mye av det samme ble rapportert fra Arbeiderpartiets rådgiver:

Redaksjonene skal ha toppersonen, de skal ha lederen. Og det medførte at, jeg tror Jens var i tretten forskjellige tv-debatter i løpet av de ﬁre valg- 507

[ THORBJØRNSRUD ]

kampukene. Sånn at Jens opplevde det nok sjøl også som et betydelig press.

Rådgiver i Arbeiderpartiet understreker at selv den mest profesjonelle og mediekompetente politiker trenger å forberede seg til en debatt for å takle situasjonen så godt som mulig, og at mangel på tid til det er frustrerende:

Det kan være veldig frustrerende. Og det er særlig frustrerende fordi de er så opphengt i å skulle ha lederen. For det betyr at Jens kan sitte klokken to og tro at om seks timer så skal jeg i den og den debatten, og har forberedt seg på det, vi har skrevet innspill … For det er alltid mange som jobber med sånne ting, og så plutselig blir det lagt helt om. Selv om Jens kan se veldig bra ut på tv, i enhver debatt, så er det alltid masse forberedelser, og jo mer tid til å forberede seg han får, jo bedre blir han, sånn er det med dem alle. Så det er ekstremt frustrerende for politikerne å få de temaskif- tene.

Det er viktig å ha in mente at intervjuer alene ikke er noen egnet metode til å bedømme partienes mediestrategier på noen fyllestgjø- rende måte. Det er ingen grunn til å tro at partiene ikke forsøker å få fram de personene de er mest tjent med, og at de har sine strategier for å lykkes som holdes internt. Når det her er diskrepans mellom tv- journalistenes framstillinger og det som formidles fra partihold når det gjelder viljen til å holde fokus på noen få partitopper, er det imidlertid et viktig poeng at observasjonsperioden i NRK ga sin egen form for fasit: Det var helt tydelig at Redaksjon EN-teamet hadde både evne, vilje og mulighet til å bestemme hvem som skulle få entre studio fra partiene, og at alternative forslag fra partihold stort sett ble forkastet. Redaksjonen hadde kort sagt regimakten i samarbeidet med politikere og partier.

ASYMMETRISKE RELASJONER PÅ INSTITUSJONELT OG INDIVIDUELT NIVÅ Politikernes tøyelighet overfor Redaksjon ENs og andre attraktive mediers premisser for samarbeid er stor. Det avtegner seg en form for asymmetri mellom redaksjonenes tolkning av politikernes situasjon, deres motiver og strategier på den ene siden og politikernes fortolk-

508

[ INNE ELLER UTE? ] ning og tilpasning til journalistenes logikk og handlingsmønster på den andre. Slik er relasjonen mellom journalister og politikere i denne sammenheng i tråd med Franks (1983) teori om innlevelse og rolleta- king. Når det gjelder journalistenes oppfatning av politikernes rolle, er den preget av en form for upresis persepsjon. Diskusjonene i redak- sjonslokalene om politikernes gjøren og laden ga inntrykk av relativt liten innlevelse i politikernes situasjon, med bemerkninger over i det nonsjalante og lakoniske. Replikkene som falt i redaksjonen var i tråd med en holdning om at det å lage «godt tv» fører til at man må «gjøre som man gjør», og det får partiapparatene nesten ﬁnne seg i – hvis de vil være med i debattene. I tillegg hadde journalistene, både i NRK og TV 2, noen oppfatninger om at «dette vil de selv», dette er partiene like interessert i som det redaksjonene er. De antok for eksempel at det smale utvalget av toppledere som deltagere i studio var i partienes interesse. En robusthet i forhold til å ta inn politikeres reaksjoner uttryktes også av for eksempel politisk redaktør da han mente at kritikken etter den første valgdebatten produsert av Redaksjon EN, om innvandring, som vakte sterke reaksjoner, kom fra andre medier – fra pressen, mens politikerne selv ikke hadde noe imot at debatten ble lagt opp som den ble:

Politisk redaktør: Politikerne hadde ikke noe imot innvandringsdebatten, det var mediene som kritiserte oss!

Det var imidlertid slik at samtlige partier med unntak av Fremskritts- partiet, uttrykte at man hadde fulgt denne debatten med urolig mot- vilje – var det slik debattene skulle bli denne valgkampen? En annen slik misforståelse var oppfatningen om at Jens Stoltenberg egentlig tok de omtalte av- og påbestillingene fra Redaksjon ENs side helt greit. Ifølge Stoltenbergs rådgiver ble imidlertid oppførselen fra Redaksjon ENs side oppfattet som helt uakseptabel og langt over grensene for hva man burde ﬁnne seg i. Gjennomgående var det de tilpasningsdyktige politikerne, de med høy formatkonsonans, som ble omtalt med mest respekt i NRK. Dette var, slik man uttrykte det i Redaksjon EN-teamet, de profesjonelle politikerne. At de attraktive politikerne viste at de prioriterte deltagelse i fjernsynet under valgkampen, vekket anerkjennelse. To partier 509

[ THORBJØRNSRUD ] ble framhevet som mer profesjonelle og dyktige i sin mediehåndtering enn andre. Dette var Fremskrittspartiet og SV. Fra sentralt hold i Redaksjon EN ble det som vist snakket anerkjennende om Carl I. Hagen og Siv Jensen, som avsluttet all møtevirksomhet kl. 19.00 for å være parat til å stille opp i kveldens valgsendinger. Videre ble det gjentatt, både som et morsomt poeng og en måte å stille de andre politikere i relieff på, at Carl I. Hagen og Siv Jensen ankom NRK i helikopter om nødvendig. SVs leder fikk på sin side anerkjennelse for ikke å bevege seg langt bort fra østlandsområdet under valgkampen. Slik gjorde hun seg tilgjengelig for forespørsler fra mediene. Det kunne imidlertid virke som om avstanden var ganske kort fra å bli sett på som profesjonell til å bli betraktet som latterlig. Kom for eksempel en av Arbeiderpartiets sentrale representanter opp som et mulig navn i en sending, vekket det latter og kommentarer av typen: «Han stiller i hvert fall uten tvil!». En av lederne i mellompartiene ble på lignende vis betraktet som lettere desperat og mulig å få med på det meste hvis han bare fikk delta i debatten: «Han er sprekkeferdig, han blir med på hva det skal være!». Partienes fortolkning av hva som er gjeldende logikk i den politiske journalistikken og hvordan de forholdt seg til den, framsto på sin side som preget av en blanding av både indignasjon, resignasjon og aksept. Det ble tatt mange forbehold fra de politiske rådgivernes side når det gjaldt å kritisere journalistikken allment. De uttrykte stor frustrasjon over konkrete enkelthendelser og opptrinn, men demon- strerte at de generelt tilpasset seg formatkravene som gjelder så godt de kan, og at de fleste av dem kjenner disse vilkårene godt. Kun én informant, Fremskrittspartiets leder, refererte til at forholdene var annerledes tidligere, da partilederne hadde en hevdvunnen rett til å få slippe til i hvert sitt program gjennom de såkalte partilederutspørrin- gene, og at man i andre land stadig har bestemmelser som sikrer partiene lik representasjon i eteren i valgperioder. Ingen andre kom inn på at rammene kunne ha vært annerledes for de to feltenes interaksjon med hverandre, rammer som indirekte eller direkte hadde gitt partiene større innflytelse over premissene for debattdeltagelse Hvis man skal ta frustrasjonen fra partiene alvorlig, danner det seg et bilde av partiorganisasjoner som ofte snur det andre kinnet til selv

510

[ INNE ELLER UTE? ] om de oppfatter seg å være unfair eller dårlig behandlet. Senterparti- ets rådgiver sa det slik:

Ja altså, jeg kjenner ulike journalister som jeg kan ha mine meninger om, som har gjort ting før som jeg ikke nødvendigvis liker, men jeg må prøve å forholde meg profesjonelt til dem, og prøve å hjelpe dem denne gangen til å få fram en sak.

Inntrykket er at journalistene i NRK formidlet en langt mer tilbake- lent holdning i forhold til politikerne enn omvendt. Der informantene fra de politiske partiene fortalte om hektisk aktivitet, til tider krises- temning og nettopp mye frustrasjon knyttet til samarbeidet med de store mediene under valgkampen, var det en helt annen grad av følel- sesmessig «lavintensitet» i Redaksjon EN-teamet knyttet til dette samarbeidet. Presset og motstanden som preget både erkjennelse og emosjoner i redaksjonen, så ut til å ligge et annet sted for NRK-journalistene. Det var ikke møtet med politikerne som var krevende eller preget av krysspress, men kampen om å vinne seerne, og slik oppnå suksess internt i NRK. En velkjent teori om forholdet mellom politikere og journalister er at relasjonen er basert på en form for bytte av goder, der begge parter forsøker å ivareta sine interesser (Eide 1992; Eide & Hernes 1997). Journalister forsøker å få tak i de nyhetene de ønsker seg, politikere prøver å få ut sitt budskap. Begge parter har noe den andre ønsker seg, ifølge denne teorien. Politikere sitter på potensielt interessante nyheter, journalister har spalteplass eller sendetid til rådighet. Teorien tar imidlertid utgangspunkt i en markedsmodell med en viss balanse mellom tilbud og etterspørsel. Studien av Redaksjon EN har vist hvordan klare formatkrav ligger i bunnen for utvelgelsen av deltagere. Disse kriteriene ekskluderer som omtalt dem som ikke anses å leve opp til tv-debattenes form. Politikerne har, i hvert fall i valgperioden, dårlige kort å forhandle med: dette er på mange vis journalistenes marked. Politikerne risikerer da å ha lite å friste med som journalister strekker seg langt for å få. I stedet setter redaksjonene premissene og trekker tilbudet hvis de ikke får det som de vil ha det. Dette er en situasjon som preges av regi- og deﬁnisjonsmakt i journalistenes favør. Politikerne beﬁnner seg slik i et forhold til redaksjonene preget av avhengighet. 511

[ THORBJØRNSRUD ]

Det er et relevant spørsmål om de rådende formatkravene i toneangivende debattredaksjoner som Redaksjon EN gir politikere og andre debattanter fora å operere i som tillater dem å framføre en poli- tikerrolle som inngir respekt eller anerkjennelse hos tv-publikum. Erving Goffmans (1967) analyse av personlig interaksjon, der gjensidig anerkjennelse og velvillig fortolkning av andres selv eller ansikt står sentralt, kan gi perspektiver til ettertanke. Goffman påpekte at den enkelte er avhengig av en viss innﬂytelse over egen situasjon for å kunne opptre med verdighet, i betydningen framvise «god» eller sosialt akseptert oppførsel; holde en viss avstand og fritt bruke og kon- trollere kroppen, vise anstendighet, høﬂighet etc. i interaksjon med andre. Å være en formatkonsonant debattant i et debattmagasin som Redaksjon EN, innebar å benytte et rollerepertoar som ofte innebar å opptre kranglete, ubehøvlet og unyansert. Det innebar også at man langt på vei godtok den virkelighetsbeskrivelsen Redaksjon EN- teamet presenterte i sine reportasjer – og argumenterte ut ifra den. I tillegg var debattene lagt opp til å foregå så fysisk tett at det i seg selv var et brudd på konvensjoner om å holde en viss avstand til en samta- lepartner. Alt i alt var det lite rom for å legge opp til en annerledes framferd enn det redaksjonen ønsket seg, samtidig som debattantene ved å være formatkonsonante på mange vis oppførte seg på en måte som bryter med konvensjoner for god oppførsel.

AVSLUTNING Denne artikkelen har forsøkt å vise at forholdet mellom politikere og tv-journalister er preget av asymmetri både på institusjonelt nivå og på individnivå i en valgperiode. Det er i svært liten grad verken direkte politisk eller andre former for offentlig kontroll med valgdekningen i Norge. Et viktig spørsmål i et demokratisk perspektiv er hva det innebærer at tv-journalistiske kriterier får en så sterk innﬂytelse på hvem velgerne får møte, hva de skal diskutere og hvordan de skal gjøre det. Bourdieu har via sin feltteori beskrevet nettopp det fenomen at ett samfunnsfelt griper inn i andre felt ved å omforme deres tradisjonelle målestokker og spilleregler. For det politiske feltets del kan, som Bourdieu (2005) framhever, medienes innﬂytelse over politikkens offentlige ansikt bli helt dominerende.

512

[ INNE ELLER UTE? ]

Det konstante sideblikket til seertall i Redaksjon EN danner en kontrast til den suverene posisjonen redaksjonen har i forhold til dem de lager program om, nemlig politikere i valgkamp. De er suverene i sine avgjørelser om utforming av programmet i forhold til dem, men de er helt avhengige av høye seertall for å føle at programmet er vellykket. Slik framstår Redaksjon ENs posisjon som mangetydig. Det er som om valgdekningen er en tvangstrøye man gjør minst mulig ube- hagelig ved å tenke minst like kommersielt og populærjournalistisk som man gjør i reklameﬁnansierte kanaler. Nødvendigheten av å tenke på hva publikum etterspør, ble igjen understreket av Redaksjon ENs programleder i intervju i 2007. Han påpekte da at Redaksjon EN var det eneste formatet fra 2003 som fortsatt gikk på lufta. Dette fordi Redaksjon EN-teamet nettopp hele tiden hadde hatt et så sterkt fokus på seertallene. Det er da også nettopp de høye seertallene som har gjort TV- debattene så attraktive for politikerne. Partiene har ikke som før fora der de selv styrer regien i møte med massene, men er overlatt til å operere etter de formatkravene som gjelder i de store mediene. Bildet ser foreløpig ikke ut til å ha endret seg radikalt med framveksten av internett som en alternativ kommunikasjonskanal. I intervjuene gjennom- ført i 2007, mente rådgiverne i partiene at det var viktig å følge med og å være til stede på nettet, men at NRK og TV 2 stadig var de helt avgjørende mediene i en valgkamp. Som politiker forventes man stille opp i en mediert offentlighet. Pressen skal holde demokratiet under oppsikt, og det er vanlig å mene at politikere må tåle kritisk søkelys og større grad av hardhendt journalistisk håndtering enn mange andre. Politikerrollen innebærer slik sett en forventet evne til å «tåle steken»: har man makt som folkevalgt, skal man tåle kritiske vinklinger. Spørsmålet er om politikeres tåleevne utfordres utilbørlig, og med svake begrunnelser.

Note 1. For en mer detaljert beskrivelse av disse formatkravene og eksempler på hvordan de la føringer for de ulike Valg-Redaksjon EN- debattene, se Thorbjørnsrud (2007).

513

[ THORBJØRNSRUD ]

Referanser Allern, Sigurd (2001), Flokkdyr på Løvebakken. Oslo: Pax. Allern, Sigurd (2004), «Fra politikermakt til journalistmakt. Programlederroller i fjern- synsvalgkampen 1961–2001». I: Bernt Aardal, Anne Krogstad & Hanne Marthe Narud, red., I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. Bastiansen, Henrik Grue (2006), Da avisene møtte TV: partipressen, politikken og fjernsynet 1960–1972. Oslo: Unipub. Benson, Rodney (2006), «News Media as a ’Journalistic Field’. What Bourdieu adds to New Institutionalism and Vice Versa», Political Communication, 23 (2):187–202. Bourdieu, Pierre (1977), Outline of a theory of practice. Cambridge: Cambridge Univer- sity Press. Bourdieu, Pierre (1998), Om fjernsynet. Oslo: Gyldendal. Bourdieu, Pierre (2000), Pascalian meditations. Oxford: Polity Press. Bourdieu, Pierre (2005), «Theoretical orientations. The Political ﬁeld, The Social Science Field, and the Journalistic Field». I: Rodney Benson & Érik Neveu, red., Bourdieu and the political journalism. Cambridge: Polity. Budge, Ian & Farlie, Dennis (1983), Explaining and predicting elections: Issue effects and party strategies in twenty-three democracies. London: Allen & Unwin. Cook, Timothy E. (2006), «The News Media as a Political Institution: Looking backward and looking forward», Political Communication, 23 (2):159–71. Crozier, Michael (2007), «Recursive Governance: Contemporary Political Communica- tion and Public Policy», Political Communication, 24 (1):1–18. Djerf-Pierre, Monika & Lennart Weibull (2001), Spegla, granska, tolka: aktualitetsjour- nalistik i svensk radio och TV under 1900-talet. Stockholm: Prisma. Downs, Anthony (1957), An economic theory of democracy. New York: Harper & Row. Eide, Martin (1992), Nyhetens interesse: nyhetsjournalistikk mellom tekst og kontekst. Oslo: Universitetsforlaget. Eide, Martin & Gudmund Hernes (1997), Død og pine! Om massemedia og helsepoli- tikk. Oslo: Fafo. Enli, Gunn Sara (2006), «På din side – Folkelighet og alliansebygging i TV 2s aktualitets- program». I: Trine Syvertsen, Gunn Sara Enli & Susanne Østby Sæther, red., Et hjem for oss – et hjem for deg? Analyse av TV 2. 2. utg. Kristiansand: IJ-forlaget. Farrell, David M. & Paul Webb (2000), «Political Parties as Campaign Organizations», I: Martin P. Wattenberg & Russel J. Dalton, red., Parties without Partisans. Oxford: Oxford University Press. Farrell, David M. & Rüdiger Schmitt-Beck (2002), Do political campaigns matter? Cam- paign effects in elections and referendums. London: Routledge. Fedøy, Dag Andreas (2003), Kampen om studio: utvikling av partilederutspørringer i NRK fjernsyn fra 1981–1993. Hovedoppgave. Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Franks, David D. (1983), «Power and role-taking: A social behaviorist's synthesis of Kem- per's power and status model», I: David D. Franks & E. Doyle McCarthy, red., The Sociology of Emotions: Original Essays and Research Papers. Greenwich: Jai Press. Goffman, Erving (1967), Interaction ritual: essays in face-to-face behavior. Chicago: Aldine. Hallin, Daniel C. & Paolo Mancini (2004), Comparing media systems: three models of media and politics (Communication, society and politics). Cambridge: Cambridge University Press. Heidar, Knut & Jo Saglie (2002), Hva skjer med partiene?. Oslo: Gyldendal Akademisk.

514

[ INNE ELLER UTE? ]

Jamtøy, Ann Iren & Ingunn Hagen (2007), «Iscenesatt politikk – strategier for å lage underholdende TV». I: Toril Aalberg & Anders Todal Jenssen, red., Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget. Kaplan, Richard L. (2006), «The News About New Institutionalism: Journalism’s Ethic of Objectivity and Its Political Origins», Political Communication, 23 (2):173–85. Karlsen, Rune & Hanne Marthe Narud (2004), «Organisering av valgkampen – ’tradisjonell’ eller ’moderne’?». I: Anne Krogstad, Bernt Aardal & Hanne Marthe Narud, red., I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. Larsen, Sigbjørn (1992), Fra stoppeklokke til «grillfest»: en undersøkelse av valgsendingene i NRK fra 1961–1973. Hovedoppgave. Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Mead, George Herbert & Charles W. Morris (1938), The Philosophy of the Act. Works of George Herbert Mead, Vol. 3. Chicago: University of Chicago Press. Petersson, Olof (1994), «Journalistene som klass. Journalismen som ideologi», I: Terje Steen Edvardsen, red., Media og samfunnsstyring. Oslo: Fagbokforlaget. Petrocik, John R. (1996), «Issue Ownership in Presidential Elections, with a 1980 Case Study», American Journal of Political Science, 40:825–50. Pfetsch, Barbara (1998), «Government News Management». I: Doris Graber, Dennis McQuail & Pippa Norris, red., The Politics of News. The News of Politics. Washing- ton D.C.: Congressional Quarterly Press. Raaum, Odd (1999), Pressen er løs! Fronter i journalistenes faglige frigjøring. Oslo: Pax. Saglie, Jo & Tor Bjørklund (red.) (2005), Lokalvalg og lokalt folkestyre. Oslo: Gyldendal Akademisk. Sand, Gunnar & Knut Helland (1998), Bak nyhetene: produksjon og presentasjon i NRK og TV 2. Bergen–Sandviken: Fagbokforlaget. Schumpeter, Joseph A. (1954), Capitalism, socialism and democracy (4. ed.). London: Unwin University Books. Skjeie, Hege (2001), «Det kritiske kjendiseri», Nytt Norsk Tidsskrift, 18:229–245. Skjeie, Hege (2002), «Medialisering». I: Trygve Gulbrandsen et al., red., Norske makteli- ter. Oslo: Gyldendal Akademisk. Strömbäck, Jesper (2007), «Four Phases of Mediatization. An Analysis of the Mediatiza- tion of Politics». Paper given at International Communication Association Annual Conference. San Francisco. Swanson, David L. (2004), «Transnational Trends in Political Communication: Conventi- onal Views and New Realities». I: Frank Esser & Barbara Pfetsch, red., Comparing Political Communication. Theories, Cases and Challenges. Cambridge: Cambridge University Press. Syvertsen, Trine (1997), Den store TV-krigen. Norsk allmennfjernsyn 1988–96. Bergen: Fagbokforlaget. Thorbjørnsrud, Kjersti (2001), Vilje til makt? Praksis og prinsipper i politisk journalistikk illustrert ved «Jaglandsaken». Oslo: K. Thorbjørnsrud. Thorbjørnsrud, Kjersti (2007), «Nærkamp i Redaksjon EN». I Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg, red.,Den medialiserte politikken. Oslo:Universitetsforlaget. Thorbjørnsrud, Kjersti (2008), «The organization of audiovisual election campaign cover- age in Norway». I: Jesper Strömbäck, Mark Ørsten & Toril Aalberg, red., Communi- cating politics: Political communication in the Nordic countries. Göteborg: Nordicom. Yin, Robert K. (1994), Case study research: design and methods (2nd ed.). Applied social research methods series, Vol. 5. Thousand Oaks, Calif.: Sage.

515

[ THORBJØRNSRUD ]

Ytreberg, Espen (1999), Allmennkringkastingens autoritet: endringer i NRK Fjernsynets tekstproduksjon, 1987–1994. Skriftserie fra Institutt for medier og kommunikasjon nr. 35. Oslo: Universitetet i Oslo. Örnebring, Henrik (2001), TV-parlamentet: debattprogram i svensk TV 1956-1996, Göteborg: Institutionen för journalistik och masskommunikation, Göteborgs universitet. Aardal, Bernt (1999), «Issue Voting and the Political Agenda: A Spiral of Silence». I: Toril Aalberg & Hanne Marthe Narud, red., Challenges to Representative Democracy: Par- ties, Voters and Public Opinion. Bergen: Fagbokforlaget. Aardal, Bernt (2003), Velgerne i villrede…: en analyse av stortingsvalget 2001. Oslo: Damm.

516

Er frafall i videregående opplæring et kjønnsproblem?

KRISTOFFER CHELSOM VOGT [email protected]

IS DROP-OUT FROM UPPER gender. However, the relationship SECONDARY EDUCATION between institutional conditions, social A GENDER PROBLEM? background and drop-out has received Boys’ underachievement in most West- little attention, and high drop-out rates ern education systems has been inter- have been understood as a gender preted as symptomatic of a «masculin- problem for boys. The second part of ity crisis». This article analyses gender the article considers the wider societal differences in drop-out rates from background for this kind of gender upper secondary education in Norway problem interpretations. Such inter- based on relevant research and statis- pretations are related to more general tics. The first part argues that gender discussions on the «masculinity crisis» differences are more related to struc- and can represent individualized tural conditions and social background accounts, as they tend to neglect the than gender, and should be understood significance of social context. Finally, in light of the institutional context in there is discussion of how conceptual male-dominated vocational courses. changes in drop-out research seem to For instance, pupils here are selected be influenced by general theoretical for apprenticeship training positions changes toward more emphasis on based primarily on grades, which vary individual choice and less on social more with social background than with structures.

Keywords: • class • drop-out • gender • individualization • upper secondary education

517

[ VOGT ]

kende flertall av kvinner i høyere utdanning og kjønnsfor- skjeller i skoleprestasjoner har gjort at man i internasjonal Øforskning de siste tiårene har rettet oppmerksomhet mot betydningen av kjønn for gutters adferd i utdanningssystemet. En sentral forklaring har vært at en del gutters kjønnsroller er utdaterte og i utakt med «kunnskapssamfunnet» og utdanningssystemets verdier. Begrepet maskulinitet har stått sentralt, spesielt i den britiske forskningen. I norsk forskning har ikke fokus på maskulinitet vært særlig sterkt, men også her har kjønnsrolleforklaringer på gutters underyting i utdanningssystemet vært fremtredende. Særlig kjønnsrollene til gutter med arbeiderbakgrunn har blitt trukket frem som utdaterte (for eksempel Frønes & Brusdal 2000; Pedersen 1999). Kjønnsrolle- forklaringer på gutters underyting i utdanningssystemet gjøres med bakgrunn i teoretiske debatter i internasjonal forskning. Videregående opplæring er i dag sentral som terskel til videre utdanning og arbeid. De siste årene har oppmerksomheten rundt frafall i videregående opplæring økt. Om lag halvparten av elevene i videregående går på yrkesfag, mens hele tre av fire blant de som avbryter videregående starter her. På yrkesfag er det betydelige kjønnsforskjeller i frafall. I offentlig debatt har kjønnsforskjeller i frafall blitt brukt som en form for empirisk belegg i diskusjoner om at «maskulinitet» eller «menn» er i krise. Det at «flere gutter faller fra i videregående» nevnes da oftest som et ledd i lengre bevisføringer for menns/gutters problemer (for eksempel Klassekampen 2/12-07; Dag- bladet 19/02-07). Dagbladets forsideoppslag «Gutta er samfunnets tapere» (Dagbladet 01/02-06) tok utgangspunkt i frafallsstatistikk. En kan stadig lese formuleringer av typen: «Dramatisk mange gutter faller ut av videregående opplæring»1 eller at det er en «tragedie at så mange gutter dropper ut» (Adresseavisen 26/08-07). Denne artikkelen drøfter i hvilken grad det er rimelig å forstå frafall som et kjønnsproblem for gutter. Norsk frafallsproblematikk analyseres på bakgrunn av relevante forskningsrapporter fra de seneste årene (særlig Grøgaard 2006; Markussen, Lødding, Sandberg & Vibe

Bakgrunn for artikkelen er arbeid som ble gjort på et prosjekt ved Sosiologisk institutt/UiB høsten 2007. Takk til Ole Johnny Olsen for kommentarer på tidlige utkast. Takk også til Ann Nilsen for veiledning og kommentarer underveis, og til to anonyme konsulenter for Tidsskrift for samfunnsforskning. 518

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ]

2006; Støren, Helland & Grøgaard 2007), samt tall fra Statistisk sen- tralbyrå.2 Følgende spørsmål belyses: • Hva forteller den foreliggende forskning om bakgrunnen for kjønnsforskjeller i frafall? • Kan frafall forklares som et kjønnsproblem? • Hvilke andre faktorer enn kjønn er fruktbart å ta med for å forklare kjønnsforskjeller i frafall? Artikkelen starter med å vise at frafall bør sees i sammenheng med tidligere utvidelse og standardisering av videregående utdanning, og at det har vært stor grad av stabilitet i både frafall og kjønnsforskjel- ler i frafall siden Reform 94. Deretter undersøkes relevante institusjonelle trekk ved studieretningene som har mest frafall. Yrkesfag er fremdeles den mest kjønnssegregerte delen av utdanningssystemet, og dette medfører i praksis at gutter og jenter gjennomgår ulike utdan- ningsløp, med ulike destinasjoner i arbeidslivet. Trekk ved de mannsdominerte opplæringsløpene er vesentlig for å forstå kjønnsforskjeller i frafall. Det vises også til sammenhenger mellom frafall og sosial bakgrunn, som er særlig tydelige gjennom karakterer, og til forskning som indikerer at frafall kan være mer problematisk for jenter enn for gutter. Gjennomgangen av foreliggende empiri indikerer at de overordnede kjønnsforskjellene i frafall mer har sammenheng med strukturelle utfordringer og elevenes klassebakgrunn enn elevenes kjønn. I artikkelens andre del diskuteres ulike utgangspunkt for forståelse av frafall som et kjønnsproblem. Ett moment er at overordnet statistikk (dvs. aggregerte data med et lavt spesiﬁsitetsnivå) kan gi inntrykk av at «kjønn forklarer» frafallet. Her drøftes særlig hvordan ulike «fortolkningstrender» kan ha bidratt til forståelse av frafall som et kjønnsproblem. Det at kjønnsforskjeller har overskygget institusjonelle og klassemessige omstendigheter rundt frafall, analyseres i sammenheng med vår tids likestillingshistoriske kontekst og nye begreper om sosiale forskjeller. Avslutningsvis settes begrepsendringer i omtale av frafall i sammenheng med en mer generell teoretisk utvikling mot økt fokus på individuelle valg, og mindre fokus på strukturelle samfunnsforhold.

519

[ VOGT ]

UTVIDELSE OG STANDARDISERING AV VIDEREGÅENDE OPPLÆRING I hele etterkrigstiden har stadig større deler av befolkningen vært lenger i utdanningssystemet. Utbredte intensjoner om utdanning som middel mot sosial ulikhet (se Sakslind 2002) er noe av bakgrunnen for denne ekspansjonen. Ekspansjon i videregående skole har i tillegg vært brukt som et middel mot ungdomsarbeidsledighet. Siden rundt 1970 har det vært nedgang i etterspørsel etter ufaglært ungdom sin arbeidskraft, blant annet på grunn av høyere kompetansekrav og krav til fleksibilitet på arbeidsmarkedet. Den høye arbeidsledigheten tidlig på 90-tallet rammet særlig ufaglært ungdom, og dette var en viktig del av bakgrunnen for Reform 94, som blant annet innebar at flere fikk rett til videregående. Det ble med denne foretatt en storstilt forenkling av grunnstrukturen i videregående gjennom sammenslåing av grunnkurs: 101 fagspesifikke grunnkurs ble erstattet med 13 mer generelle grunnkurs, hvorav 10 var yrkesfaglige (Olsen 2008:7). For de fleste gamle lærefagenes del innebar dette en ny 2 + 2-modell, med to år i skole etterfulgt av to år med arbeidsbasert opplæring. Det ble også åpnet for sterkere innflytelse fra en utdanningsmessig skolelo- gikk i yrkesfagene (Olsen 2008:7). I en analyse av de institusjonelle endringsprosesser i fagopplærin- gen ser Olsen (2008) Reform 94 som et ledd i en større utdanningsmessig modernisering (enhetliggjøring og systematisering) av fagopplæringen, og et avgjørende steg i integreringen av fagopplærin- gen i et enhetlig nasjonalt utdanningssystem. Denne prosessen kan også beskrives som en standardisering av ungdommers overganger fra utdanning til arbeid og, i livsløpsperspektiv, overganger fra ungdoms- tid til voksenliv. I de fleste fagene innebar Reform 94 at tiden det skulle ta å oppnå fagbrev ble innkortet, og at alder ved oppnådd fagbrev gikk ned. Institusjonaliseringsprosesser i retning av standardisering har ofte som uønsket bivirkning at de skaper sosiale avvik, og Reform 94 er i denne sammenheng ikke noe unntak. Den fikk flere elever igjennom på yrkesfag, mye takket være en «dugnad» for å skaffe flere læreplas- ser (Grøgaard 2006:228). Samtidig fikk det å avvike fra den nye stan- dardmodellen nye konsekvenser. Den gamle praksisen, som gradvis hadde blitt sjeldnere siden 1970-tallet, med å søke læreplass rett etter 520

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ] ungdomsskolen, opphørte. Dette er blitt betegnet som «alternativet som forsvant» (Grøgaard 2006:226). Det som før hadde vært «normalt», ble med reformen omdeﬁnert til en form for avvik (Olsen 2002:71; 2008:41). I dag omtales slike løsninger som «kompensatoriske» eller «alternative» kanaler.

STABILITET I FRAFALL OG KJØNNSFORSKJELLER I FRAFALL En av fordelene med den forenkling av grunnstrukturen som Reform 94 innebar, var at det ble lettere å lage sammenliknbar statistikk om gjennomstrømming og frafall. Rundt årtusenskiftet, det vil si ca. fem år etter 94-kullet startet, begynte en å se konsekvensene av reformen på gjennomstrømmingen (se for eksempel Støren & Skjærsli 1999). Det er siden slik systematisk statistikk om gjennomstrømming ble tilgjengelig at oppmerksomheten rundt frafall har økt. Foreliggende SSB-tall viser imidlertid at frafallet har vært påfallende stabilt fra 1994-kullet til 2001-kullet (så langt frem som fullstendig statistikk foreligger). Andelen som har avbrutt videregående innen fem år har ligget jevnt rundt 24 prosent.3 Heller ikke den økte oppmerksomhet rundt gutters frafall ser ut til å ha bakgrunn i empiriske analyser. Andel gutter blant de som faller fra på yrkesfag har ligget stabilt rundt 61 prosent.4 Dette må for øvrig sees i sammenheng med at gutter har utgjort ca. 56 prosent av de som har startet på yrkesfag i disse kullene.5 Hovedinntrykket er altså stor grad av stabilitet siden Reform 94, både når det gjelder gjennomsnittlig frafall på videregå- ende generelt og når det gjelder kjønnsforskjeller i frafall på yrkesfag. Det har med andre ord ikke skjedd vesentlige endringer i verken omfanget eller kjønnsfordelingen av frafall for kullene det foreligger statistikk om. Dette tilsier at både høyt frafall og kjønnsforskjeller i frafall til dels kan betraktes som følger av den utvidelse av videregå- ende utdanning og den institusjonelle standardisering av fagutdanningene som Reform 94 innebar.

STUDIERETNING, KJØNN OG FRAFALL Den institusjonelle kontekst på yrkesfag er et viktig utgangspunkt for forståelse av kjønnsforskjeller i frafall. Tre av ﬁre blant de som avbryter videregående starter på yrkesfag,6 og det er også her kjønnsfor- skjellene i frafall er størst. Om lag 35 prosent av guttene og 25 521

[ VOGT ] prosent av jentene som begynner på yrkesfag slutter underveis.7 Disse kjønnsforskjellene har nær sammenheng med at yrkesfag er den mest kjønnssegregerte delen av utdanningssystemet (Støren & Arnesen 2003:151), som igjen henger nær sammen med at det norske arbeidslivet er kjønnssegregert, også i forhold til andre land (Birkelund & Petersen 2003; Nermo 1999; Puchert, Gärtner & Höyng 2005). Kjønnssegregeringen på yrkesfag medfører at så mye som tre fjerdedeler av guttene går på studieretninger med mer enn 90 prosent mannsdominans (byggfag, tekniske byggfag, elektrofag og mekaniske fag).8 Det er klare forskjeller i frafall etter studieretningenes grad av kjønnsdominans.9 Frafallet på de kvinnedominerte og de kjønnsnøy- trale yrkesfaglige studieretningene likner situasjonen på allmennfag; frafallet er lavt eller moderat, og kjønnsforskjellene er små (Markus- sen et al. 2006:89–91). På de guttedominerte yrkesfagene er imidlertid det gjennomsnittlige frafallet svært høyt – i Støren m.fl. sitt utvalg fullførte i gjennomsnitt kun 55 prosent innen fem år (2007:129).10 Markussen m.fl. oppsummerer situasjonen slik: «Vi kan konklu- dere med at de mange guttene som hadde sluttet på byggfag, mekaniske fag og elektrofag bidro sterkt til at det totalt var større andel gutter enn jenter som hadde sluttet» (2006:16). Dette antyder også Støren m.fl. i sin omtale av gjennomstrømming i løpet av fire år: «… guttenes lavere fullføringssannsynlighet i løpet av 4 år kommer i stor grad av at de er overrepresentert på lærefagene» (2007:16). Et avgjø- rende spørsmål for forståelse av kjønnsforskjellene i frafall blir da hva som ligger bak det høye frafallet på de mannsdominerte lærefagene. Når forklaringer på frafall diskuteres, er det gjerne kjønn, skoletrøtt- het og elevenes manglende motivasjon osv. som blir brakt på bane. I denne sammenheng er det imidlertid mer fruktbart å se i andre retnin- ger. Det er mer oppklarende å undersøke hva som kjennetegner studieretningene. Fremfor å spørre: Hva er det med guttene her? kan en spørre: Hva kjennetegner disse studieretningene?

DE MANNSDOMINERTE STUDIERETNINGENE – LÆREPLASSER SOM PROBLEM De store mannsdominerte studieretningene leder til fagutdanninger med til dels lange tradisjoner for opplæring i bedrift. Ved Lærlinge- ordningen etter Reform 94 ble disse utdanningene standardisert til to 522

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ] skolebaserte år etterfulgt av to arbeidsbaserte år som lærling (som hovedregel). Læreplasser har lenge vært et begrenset gode, og vanskeligheter med å få læreplass er viktig for å forstå det høye frafallet i disse fagene. Flere rapporter har vist at det er særlig mange som slutter mellom andre og tredje skoleår, den perioden en venter på å få læreplass (se Markussen et al. 2006:85). Støren m.fl. konkluderer med at det ganske enkelt er «færre tilgjengelige læreplasser enn det er kvalifiserte søkere» (2007:294). Det er da heller ikke annet å vente enn at det er innen de største lærefagene at frafallet i videregående er høyest. Dette har særlig betydning for gutter, siden de utgjør mer enn syv av ti lærlinger.11 Elever i de mannsdominerte lærefagene møter med andre ord større strukturelle hindringer på sin vei mot kompetanse enn elever i skolebaserte fag. Den stabile sammenhengen mellom kjønn og frafall henger dermed tydelig sammen med kjønnssegregeringen i yrkesfaglig videregående. Blant elevene på de guttedominerte utdanningene har guttene best progresjon (Støren et al. 2007:87). Jentene, som her er i absolutt min- dretall, har høyere frafall enn guttene. Dette kan for eksempel henge sammen med at jenter har enda større vanskeligheter enn gutter med å få læreplass i disse fagene (Støren et al. 2007:211). Her kan også til- føyes at når elever først har fått læreplass, er det generelt ingen forskjell mellom gutter og jenter i sannsynligheten for å fullføre (Markussen et al. 2006:168). Den kritiske overgangen med hensyn til frafall i de mannsdominerte fagene er overgangen mellom de to årene skole og de to årene som lærling. Elever i de mannsdominerte lærefagene er for øvrig avhengig av å få læreplass i konjunkturfølsomme deler av privat sektor, og lære- plassvanskeligheter her kan forventes å bli særlig store i nedgangstider. Den foreliggende forskning på frafall og gjennomstrømming i videregående, som går tilbake til 1994-kullet, sporer i hovedsak utvikling i løpet av en økonomisk oppgangsperiode. En mindre konjunk- turnedgang i 2002–03 ga en smaksprøve på yrkesutdanningssystemets sårbarheter. Disse økonomiske svingningene medførte en markant nedgang i andel som fikk tilbud om læreplass i 2001-kullet (Helland & Støren 2004:97). Dette gikk spesielt ut over søkere som var svakt stilte i utgangspunktet, og søkere innen konjunkturfølsomme fag- områder (Helland & Støren 2004:106; Støren et al. 2007:92). 523

[ VOGT ]

FRAFALL OG SOSIAL BAKGRUNN Forskningen viser at de som lykkes i lærefagenes opplæringsløp er systematisk selektert: «De som fikk læreplass hadde prestert godt på alle tidligere nivåer i skolen, de hadde vært lite borte fra skolen» (Markussen et al. 2006:169). Det er arbeidsgiverne som i praksis tar avgjørelsene om hvilke lærlinger de vil ha. De fleste bedrifter vegrer seg for å ta inn de svakeste elevene som lærlinger, og hvor strenge kriterier som stilles varierer i noen grad med økonomiske svingninger (se Helland & Støren 2004). Det er uansett sterke sammenhenger mellom frafall og tidligere fravær og karakterer. Markussen m.fl. konkluderer med at «[b]åde for bortvalg og kompetanseoppnåelse er karakterer den enkeltvariabelen som har sterkest effekt» (2006:248).12 Jo dårlige karakterer en har, jo mindre er sannsynligheten for å få læreplass. Frafall på grunn av mangel på læreplass- tilbud er slik sett en følge av å havne nederst i skolens meritokrati.13 Overgangen halvveis ut i lærefagenes opplæringsløp fungerer i mange tilfeller som et «hit, men ikke lenger» for de teoretisk svakeste elevene.14 Et vesentlig spørsmål for forståelse av bakgrunnen for frafall blir da hva som påvirker karakterforskjeller i de to årene med skolebasert opplæring. Det er etter hvert velkjent at gutter har lavere gjennomsnittskarak- terer enn jenter, både på ungdomsskolen og i videregående. Tall fra en nyere SSB-rapport om skoleprestasjoner (Hægeland, Kirkebøen & Raaum 2006) viser imidlertid et mer nyansert bilde, som er relevant ved forståelse av frafall. For det første har ikke gutter dårligere karakterer i alle fag. På guttedominerte grunnkursfag på videregående, som er særlig interessante i frafallssammenheng, er de gjennomsnittlige kjønnsforskjellene i standpunktkarakterer svært små (i elektrofag) eller i guttenes favør (i mekaniske fag og byggfag) (Hægeland et al. 2006:49). For det andre viser rapporten at elevenes sosiale bakgrunn (målt ved foreldres utdanning og økonomiske ressurser) forklarer en betydelig større andel av variansen i standpunktkarakterer i videregå- ende enn elevenes kjønn (Hægeland et al. 2006:63).15 Når vi vet at karakterer er den enkeltfaktor som har sterkest effekt på frafall (Mar- kussen et al. 2006:248), indikerer dette at sosial bakgrunn gjennomsnittlig har større betydning for frafall enn kjønn.16 Elever med

524

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ] foreldre med lav utdanning og lav inntekt har gjennomsnittlig dårli- gere karakterer og dermed lavere sannsynlighet for å fullføre. Sosiale forskjeller i frafall er også tydelig i SSBs gjennomstrøm- mingsstatistikk. Av de i 2000-kullet som hadde foreldre med grunn- skole som høyeste fullførte utdanning, avbrøt hele 50 prosent videregående innen fem år (uavhengig av studieretning og kjønn). Til sammenlikning avbrøt kun 10 prosent av de som hadde foreldre med lang høyere utdanning. Når det gjelder foreldrenes utdanning, er imidlertid disse gruppene ekstremkategoriene. På yrkesfag hadde om lag 70 prosent av elevene foreldre med videregående som høyeste full- førte utdanning. På allmennfag gjaldt dette 44 prosent av elevene.17 Dette illustrerer mer generelle mønster for klassemessig seleksjon til allmennfaglig og yrkesfaglig videregående. Ungdom fra «arbeiderklassen» har lenge vært i flertall på de yrkesrettede linjene (Støren & Arnesen 2003:151), hvor altså tre fjerdedeler av alt frafall finner sted. Støren m.fl. fremhever det å tilby et tilstrekkelig antall læreplasser som det viktigste tiltaket for å utjevne sosiale forskjeller i andeler som oppnår studie- eller yrkeskompetanse (2007:294).18

FRAFALL, KJØNN OG ARBEIDSMARKED Inntrykk av frafall som et kjønnsproblem for gutter kan også nyanse- res ved å undersøke hva som skjer med dem som slutter. Dette er nær knyttet til mer generelle forskjeller mellom menn og kvinner på arbeidsmarkedet – arbeidsmarkedets kjønnsdelte struktur. Flere rapporter har vist at forskjellige yrkesfaglige studieretninger legger ulike føringer på fremtidig sektortilknytning på arbeidsmarkedet og på fremtidig sysselsettingssituasjon (bl.a. Grøgaard 2006; Grø- gaard, Markussen & Sandberg 2002; Støren et al. 2007). Elever med yrkeskompetanse innen mannsdominerte håndverks- og industrifag går vanligvis til faste heltidsjobber i privat sektor, mens de med yrkeskompetanse innen kvinnedominerte helse- og omsorgsfag vanligvis går til midlertidige deltidsjobber i offentlig sektor.19 Disse ulikhetene i sysselsetting har sin bakgrunn i stillingsstrukturen i privat og offentlig sektor og den kjønnsmessige arbeidsdelingen mellom disse. Når det gjelder kjønnsforskjeller i frafall, er analyser av 94-kullets overganger fra yrkesfaglig videregående til arbeid særlig interessante. Grøgaard (2006) viser hvordan sysselsettingssituasjonene til dem som 525

[ VOGT ] avbryter yrkesfaglig studieretning uten yrkeskompetanse varierer etter studieretning, og dermed kjønn, fordi arbeidsmulighetene for ufaglærte varierer mellom ulike sektorer på arbeidsmarkedet. Han konkluderer med at de som hadde sluttet på de mannsdominerte håndverks- og industrifagene var «vinnerne» blant dem uten yrkes- eller studiekompetanse. 41 prosent av disse hadde fått fast heltidsarbeid, hvorav 17 prosent oppfattet denne jobben som relevant. Dette er lave tall, men blant de ufaglærte med bakgrunn fra helse- og sosial- fag hadde imidlertid kun 18 prosent fått fast heltidsstilling, hvorav bare 2 prosent oppfattet den som relevant (Grøgaard 2006:253).20 De som sluttet på de mannsdominerte linjene så altså ut til å ha bedre muligheter på arbeidsmarkedet. Dette er interessant av ﬂere grunner. For det første kan slike muligheter i større grad tenkes å «friste» gutter til å slutte, og slik sett bidra til guttenes høyere frafall. For det andre betyr det at de kompensatoriske kanaler kan være mer velfungerende innenfor mannsdominerte fag enn i kvinnedominerte fag. De som hadde sluttet på de kvinnedominerte studieretningene kom dårligst ut, enten en tar for gitt at målet var å skaffe seg fast arbeid, heltidsarbeid eller arbeid med (relativt sett) god lønn. Dette er vesentlig, fordi det indikerer at frafall kan være et større individuelt problem for jenter enn for gutter. Når vi i tillegg vet at nesten 40 prosent av de som slutter på yrkesfag uten kompetanse er jenter, nyanse- res eventuelle forestillinger om frafall som et kjønnsproblem for gutter.

UTBREDT TOLKNING AV MANNLIG KJØNN SOM PROBLEMATISK Vår tids fortolkning av kjønnsforskjeller i utdanning må sees i sammenheng med diskusjoner om kjønn i den bredere modernitetsdebat- ten. Endrede kjønnsrelasjoner har her i stor grad blitt tolket innenfor rammen av narrativer om overgang fra industrisamfunn til post- industrielt kunnskaps- og utdanningssamfunn. Et eksempel på dette er når Pedersen hevder at gutter og menn på mange måter henger fast i «gammeldagse og uhensiktsmessige kjønnsroller» og at «jentene har taklet moderniteten bedre enn guttene» (1996a:80). Et annet eksempel er når Frønes slår fast at «[m]enn er overrepresentert i alle pro- blemsammenhenger i moderne utdanningssamfunn» (2005:17). Det 526

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ] er også blitt hevdet at vår tids samfunnsendringer medfører særlige problemer for gutter med arbeiderbakgrunn, på grunn av problematiske trekk ved deres kjønnsroller: «Mest sårbare blir gutter fra den klassen som klarest peker mot gårsdagens samfunn: den tradisjonelle arbeiderklassen. En grunn er at disse guttene har så dårlige rollemo- deller i sine fedre, fordi fedrene med sine manuelle industriarbeid-ferdigheter så åpenbart representerer irrelevant kunnskap» (Pedersen 1999:48). Slike perspektiver fra mer generell samfunnsforskning ser ut til å representere en viktig ramme for forståelse av gutters underyting i utdanningssystemet: Gutters skoleproblemer er blitt forstått ved hjelp av kjønnsrolleforklaringer, og relatert til maskulinitet: «At ungdom- melig maskulinitet fremdeles skapes ved at man er avvisende til skole- arbeid, er et av utdanningssamfunnets paradokser» (Frønes 2005:17). Også i den offentlige debatten ﬁnner en slike eksempler: «Gutter kan komme til å benytte seg av en struttende og demonstrativ maskulinitet i et system som ikke er laget for dem som arbeiderklassegutter» (Kjersti Ericsson i Dagsavisen 03/11-2003). Bjerrum Nielsen har advart mot ønsker om å tilpasse skolen til det hun ser som en «utda- tert maskulinitet» (Dagbladet 23/02-07). På tross av sammenfall mellom generelle fortolkninger om menn/ gutter i kunnskapssamfunnet og de statistiske kjønnsforskjeller i frafall, er det lite i den foreliggende empiriske forskning som tilsier at kjønn er det mest vesentlige aspektet for å forstå bakgrunnen for frafall. De overordnete data om kjønnsforskjeller kan imidlertid fort tolkes som at «kjønn forklarer» hele frafallsproblematikken.21 For- klaringene kan da få det klassiske trekk at de dreier seg om spørsmål om «hvorfor», uten at forståelsen av «hva» som skjer er etablert. Fenomenet blir med andre ord ikke tilstrekkelig kontekstualisert. Kunnskap om hvem som faller fra, og i hvilken kontekst frafallet forekommer (hvor og når), er nødvendig for fruktbare tolkninger av frafallsstatistikk. I kjølvannet av Willis’ Learning to labour (1977) utviklet det seg en hel tradisjon i utdanningssosiologien med fokus på maskulinitet som problematisk for adferd i utdanningssystemet (se Delamont 2000). Denne tradisjonen har imidlertid ikke stått særlig sterkt i norsk forskning. Påstander om sammenhenger mellom gutters utdan- 527

[ VOGT ] ningsadferd og deres forestillinger om maskulinitet/kjønnsroller gjø- res primært med ryggdekning i internasjonal forskning, og da særlig britisk utdanningsforskning. I norsk kontekst er det fremdeles få empiriske studier som har undersøkt betydningen av forestillinger om maskulinitet i utdanningssammenheng (noen eksempler er Bredesen 2003; Lyng 2007; Vogt 2007). Lyng stilte nylig spørsmål ved «notions of intristic connections between school rejection and masculinity» (2007:1), på bakgrunn av etnograﬁsk forskning ved to ungdomssko- ler. I hennes materiale var det å avvise skolen ikke mer typisk for gutter enn for jenter. Konstruksjon av frafall som et kjønnsproblem kan kanskje også forstås ut fra vår tids likestillingshistoriske kontekst eller «tidsånd». Det ikke tilfeldig at frafall har blitt sett som et kjønnsproblem for gutter på 2000-tallet. Menn og gutter blir stadig oftere betraktet som offer i likestillingssammenheng.22 Økt bevissthet om menns problemer har de siste år også fått ﬂere politiske utslag, blant annet ved ned- settelsen av Mannspanelet og utarbeidelsen av verdens første Stortingsmelding om menn. Blant andre Collinson og Hearn (1994) etterlyste på 90-tallet mer av det de kalte for «naming men as men». Liknende etterlysninger ble også fremmet i norsk sammenheng (for eksempel Oftung 1998). På mange samfunnsområder er nok denne formen for bevisstgjøring fremdeles mangelvare, men i norske diskusjoner om frafall har dette skjedd i utstrakt grad. Her har vært fokus både på kjønnsforskjeller og på kjønn som primær forklaringsfaktor.

KJØNNSPROBLEMER OG SOSIAL KONTEKST I norsk kontekst kan kjønnsproblemtolkninger av frafall sies å ha bidratt til det Morgan har kalt «a diffuse sense of gender panic on the part of men» (2006:117). Den norske frafallsdebatten må her sees i sammenheng med internasjonale diskurser som vokste frem på 90-tallet om maskulinitet i krise. Flere mannsforskere har analysert kjennetegn ved det som er kalt «the masculinity crisis discourse» (bla. Mac an Ghaill & Haywood 2007; Morgan 2006; Whitehead 2002). Disse har blant annet drøftet i hvilken grad det dreier seg om en faktisk krise og i hvilken grad den er en diskursiv krise. Et spørsmål har da vært om medias oppmerksomhet har forsterket krisen, eller skapt kri- 528

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ] sen. Flere har også uttrykt at det kunne være fruktbart å analysere påstander om maskulinitet i krise som en moralsk panikk (blant andre Beynon 2002:76; Morgan 2006:117). I diskursen om maskulinitet i krise har gutter og unge menn vært et hovedfokus (Morgan 2006:112). Dette har antakelig bidratt til at kjønn i samme tidsperiode er blitt en viktig forklaringsfaktor på gutters problemer. Flere har påpekt at dette har bidratt til udifferensierte fremstillinger av «gutter». Det har vært stor uklarhet rundt hvilke gutter som er i krise og hvem som (eventuelt) blir «tapere». Med utgangspunkt i en diskursanalyse av debatter om gutters dårlige skoleprestasjoner i England, påpekte Griffin (2000) at fokus på kjønn til- slørte betydningen av både rase og klasse. Hun påpekte en bemerkelsesverdig «… lack of clarity over precisely which boys (and which girls) are the focus of so much concern. […] boys are located as an undifferentiated but explicitly gendered mass of victims in need of help» (2000:176). Debattenes diskursive form hadde karakter av det Griffin kalte for «… using gender to obscure race and class» (2000:168). Arnot (2004) har bemerket en bredere diskursiv endring i denne retning – at klasseforskjeller gutter imellom i økende grad har blitt underkommunisert, mens betydningen av kjønn er overdrevet. Klasse har i stor grad forsvunnet ut av diskusjoner om gutters problemer, og gutter er blitt fremstilt som en udifferensiert gruppe. Arnot påpeker at «lads» ikke lenger betegner arbeiderklassegutter, men at «[t]he concept of ’the lads’ has been extended in the media, in politics, and even in boys’ popular worlds to represent ‘all boys’» (2004:36). Også flere mannsforskere har understreket at «kjønning» av menn kan gå for langt. I en artikkel med tittelen «Breaking out of the binary trap» advarer Jackson (1998) mot det han kaller «gender absolutism». Dette betegner forklaringer som tilkjenner kjønn enerådende og overveldende betydning for adferd og holdninger. På beslektet vis påpeker Morgan at en del av påstandene om maskulinitet i krise har vært «over-gendered» (Morgan 2006:119). Beynon advarer også mot at maskulinitetsbegrepet står i fare for å skyve ut på sidelinjen («push aside») andre betydningsfulle variabler (2002:96). Disse advarslene kommer som reaksjoner på at henfallenhet til kjønn som primær forklaringsvariabel på menns adferd og problemer har økt. Kjønnspro- 529

[ VOGT ] blemtolkninger av frafall er ett eksempel på dette. Det er selvsagt mulig at en del av frafallet blant gutter kan være knyttet til deres forestillinger og oppfatninger om maskulinitet. Det er imidlertid lite belegg for å hevde dette ut fra den foreliggende forskningen på feltet. Kjønnsproblemtolkninger av frafall kan også relateres til større teoretiske utviklingstrekk i etterkant av den kulturelle vending («the cultural turn»). MacInnes (1998) har knyttet maskulinitetsbegrepets fremvekst og popularitet til dets koblinger med «identitetspolitikk» (Giddens 1996), som ﬁkk stor utbredelse på 90-tallet. Han hevder at det på 90-tallet utviklet seg et «fetisjistisk» forhold til kjønnsforskjel- ler, parallelt med at andre sosiale forskjeller i større grad ble oppfattet som utvisket:

Focusing on masculinity has the danger that it leads us into an apparently radical but in practice individualized and conservative cul-de-sac which reinforces the contemporary preoccupation with the self at the expense of its social context (MacInnes 1998:59).

Ifølge MacInnes representerer altså overdrevet fokus på kjønn en individsentrering, ved at andre vesentlige trekk ved den sosiale kontekst nedtones. Når det gjelder frafall, viser forskningen at strukturelle utfordringer og klassebakgrunn er vesentlige aspekt ved frafallets sosiale kontekst. Nedtoning av disse aspektene, gjennom fokus på kjønn, kan innebære både over-kjønnede forklaringer (Morgan 2006), «gender absolutism» (Jackson 1998) og utilbørlig individuali- serte forklaringer (MacInnes 1998).

INDIVIDUALISERING OG BEGREPSENDRINGER I OMTALE AV FRAFALL På tross av de påviste sammenhenger mellom frafall og sosial bakgrunn, tolkes frafall sjelden som et klassefenomen. Det er derfor interessant å drøfte tolkninger av frafall i forhold til mer generelle spørsmål om individualisering, og et nytt vokabular i forskningen. Begrepene «drop-out» og «frafall» blir stadig sjeldnere, og ﬂere rapporter unngår eksplisitt å bruke begrepet «frafall». I begrunnelsene antydes det at de gamle begrepene bærer med seg en form for funksjo- nalistisk ballast (se for eksempel Markussen et al. 2006:9). Interes- sante nye begreper er «self-exclusion» i den internasjonale 530

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ] forskningen, og det beslektede begrepet «bortvalg» i den norske frafallsforskningen. Disse nye begrepene er i praksis handlingsteoretiske presiseringer, og det er her nærliggende å anta at vår tids teoretiske trender spiller inn. Begrepene legger større vekt på betydningen av ungdommenes valg. Begrepsendringene representerer en individsentrering i tolkningene av frafall – de impliserer friere individer, men gir dermed også individene mer ansvar for konsekvensene av sine handlinger. Ungdommene tilskrives mer individuelt handlingsrom (agency) i sluttingen. Ut fra individualiseringsteorier vil denne typen begrepsendringer være på sin plass som følge av mer generelle påstander om historiske endringer de siste tiårene. Beck hevder for eksempel at «… socially prescribed biography is transformed into biography that is self-produced and continues to be produced» (1992:135). I et slikt perspektiv blir det forståelig at frafall tolkes som et valg om å tre ut av skolen – et valg som er en integrert del i en selv-produsert biografi («choice biography»). I norsk kontekst signaliserer Heggen, Jørgensen & Paul- gaard en liknende handlingsteoretisk posisjon, for eksempel når de skriver: «Marginalisering dreier seg om prosesser der valgene en gjør, har fått følger som mange vil oppfatte som uheldige» (2003:3, min uth.). Hos Markussen m.fl. antydes en tilsvarende vektlegging av valg: «… på de yrkesfaglige retningene hadde 30 prosent valgt å avslutte utdanningen før de var ferdige» (2006:30, min uth.). En kan stille spørsmål ved om vektlegging av individuelle valg er den hen- siktsmessige handlingsteoretiske presisering når vi blant annet vet at mye frafall henger nær sammen med institusjonelle trekk ved de aktuelle utdanningsløpene. Teorier om individualisering har vunnet stor utbredelse, men er også blitt møtt med mye kritikk.23 Teoriene er blant annet kritisert for å beskrive en middelklassevirkelighet og fremme en dekontekstua- lisert samfunnsforståelse (Brannen & Nilsen 2005). Flere forskere har stilt spørsmål ved individualiseringstesens riktighet. Det mest omfattende arbeidet i norsk sammenheng er bidragene til Krange og Øia (Krange 2004; Krange & Øia 2005). Det finnes også stadig mer empiri som viser at dette kan være et misvisende teoretisk utgangspunkt for studier av norske ungdommers utdanningsvalg (blant andre Bæck 2006; Seljestad 2003; Vogt 2007). Savage (2000) viser for Eng- 531

[ VOGT ] lands del at det utbredte inntrykk av individualisering skyldes endringer i klasseformasjon og klassebevissthet fremfor vesentlige endringer når det gjelder systematiske forskjeller i sosial ulikhet. Han har påpekt at «[c]lass inequalities are routinely brushed aside, ignored and effaced, even by those most disadvantaged by them» (Savage 2002:60).24 En tilsvarende utvikling har etter alt å dømme gjort seg gyldig i Norge. Det som tidligere ble oppfattet som klassespørsmål, blir stadig oftere oppfattet som individuelle spørsmål. I forskning på problematikk knyttet til ungdommers frafall og arbeidsledighet har klassebegrepet i stor grad måttet vike for mer tids- riktige begreper om sosiale forskjeller: sosial eksklusjon og marginalisering (se for eksempel Heggen 2004; Heggen et al. 2003; Heggen & Øia 2005; Pedersen 1996a, 1996b; Raaum, Rogstad, Røed & Westlie 2005). Dette kan henge sammen med at systematisk gjennomstrøm- mingsstatistikk er blitt tilgjengelig i en periode hvor klassebegrepet har vært under kritikk. Begrepet sosial eksklusjon har siden midten av 90-tallet vært det sentrale begrep om sosiale forskjeller i EU-sammenhenger. Bakgrunnen for dette er blant annet at enkelte medlemsland ikke lenger var komfortable med bruken av begrepet «fattigdom» om problematikk i eget land (Halvorsen 2000). Savage kontrasterer bruken av begrepet sosial ekskludering med bruken av klassebegrepet, og påpeker at forskjellene har betydningsfulle konsekvenser:

The language of social exclusion, by contrast, does not draw attention to divisions amongst the ’socially included’ and implies a society where most social groups have been incorporated into a common social body, with shared social values and interests, and no major issues to fundamentally divide them amongst themselves. Given this assumption, policy need only focus on bringing in those – few – outsiders who remain outside the social body (Savage 2002:60).25

I frafallssammenheng innebærer begrepsendringen et tegn på det Bernstein (1958) for femti år siden mente ville bli en utvikling mot «individualization of failure» (1958:173) – at meritokratisering av klasseforskjeller gjennom demokratisering av utdanningssystemet ville gjøre mislykkethet til et mer personlig anliggende. Wyn (2003) bruker en analogi om at fokus på sosial ekskludering i utgangspunktet omhandler toppen av isberget. Ut fra denne analogien og Savage 532

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ] sine innvendinger, kan en si at begrepet sosial ekskludering innebærer fare for å overse sprekker i de delene av isberget som er under vann – mer generelle motsetningsforhold i befolkningen for øvrig. Fokus på marginalisering og eksklusjon fremstår, sett i forhold til begreper om klasse, som en utvikling mot større grad av individsentrering og kon- sensusorientering. I forskningen på fagopplæringens historie ligger ﬂere ansatser til mer konﬂiktteoretiske tolkninger. Frafall behøver ikke tolkes som individuelle valg om å slutte, men kan også tolkes som et utslag av skjeve maktforhold i samfunnet mellom ulike kunnskapsbegreper – praktisk og teoretisk kunnskap. Daly og Mjelde (2002) har kalt dette for «[t]he social division of knowledge in society» og påpekt at denne er nær knyttet til klasse. At denne typen makt- og dominansforhold er nedfelt i yrkesfaglig videregående er også påpekt av Halvorsen: «Yrkesutdanningen er på mange måter etablert som en forbindelse mellom det hånd-gripelige og det be-gripelige, men med en kulturell dominans for det be-gripelige, en dominans som stadig er blitt forsterket» (1995:100). Noe av Reform 94-kritikken antydet at yrkesfage- nes økte teorimengde særlig gikk ut over «svake elever», og det var implisitt at dette hadde skjeve konsekvenser i forhold til sosial bakgrunn. Slik kritikk ble siden avløst av det som i denne artikkelen er kalt for kjønnsproblemtolkninger av frafall, uten at det empiriske grunnlaget for mer klasserelevant fortolkning forsvant. Gjennomgan- gen av forskningen viser at frafall helt siden Reformen har vært nær knyttet til strukturelle utfordringer så vel som til elevenes klassebakgrunn. Parallelt med at menn og gutter i økende grad har blitt forstått som kjønnede, har det skjedd en dreining mot mer individfokus i forklaringer på sosiale ulikheter. Begge disse beslektede utviklingstrekkene kan en se spor av når frafall på 2000-tallet er blitt forstått som et kjønnsproblem. Begrepsendringene i omtale av frafall ser også ut til å ha sammenheng med en mer generell utvikling mot teoretisk fokus på individualisering og individuelle valg på bekostning av strukturelle samfunnsforhold (Brannen & Nilsen 2005). Fokus på marginalisering, sosial eksklusjon og «bortvalg» ved studier av frafall har andre konsekvenser enn fokus på frafall som et ledd i reproduksjon av klasseforskjeller i utdanningssystemet. Valg mellom begreper 533

[ VOGT ] med ulik teoretisk ballast, som for eksempel «bortvalg» eller «frafall», bør imidlertid ikke være prinsipielle valg ut fra begrepsmessige trender, men basert på vurderinger av individuelle motivers betydning i den aktuelle kontekst. Først da kan begrepenes ulike meningsinn- hold bidra til å vise nyanser ved den aktuelle problematikken.

STRUKTURELLE HINDRINGER FREMFOR KJØNN Det er gode grunner til å nyansere eventuelle inntrykk av kjønn som forklaringsvariabel par excellence når det gjelder frafall på yrkesfag. Verken generelt høyt frafall eller høy andel gutter er nye fenomener. Tilgjengelig statistikk viser at begge deler har vært påfallende stabile siden Reform 94. De kan til dels betraktes som følger av den utvidelse av videregående utdanning og den sterke institusjonelle standardisering av fagutdanningene som Reform 94 innebar. Undersøkelse av frafallets institusjonelle kontekst på yrkesfag er et fruktbart utgangspunkt for forståelse av bakgrunnen for kjønnsforskjeller i frafall. Det å få læreplass i konjunkturfølsomme deler av privat sektor, utgjør en viktig strukturell hindring for gjennomstrømming innenfor lærefagene på de mannsdominerte studieretningene. Gutter konfronteres med denne strukturelle hindringen i større grad enn jenter, og den har derfor betydning for de overordnete kjønnsforskjellene i frafall. Det høy- ere frafallet på guttelinjene er altså nær knyttet til strukturelle faktorer som ligger utenfor individene selv. Om gutters høyere andel frafall tolkes som et uttrykk for en problematisk kjønnssosialisering, kan det bidra til en form for mystiﬁsering av det som i stor grad dreier seg om følger av fagopplæringens institusjonelle oppbygning. Ikke minst kan forståelse av frafall som et kjønnsproblem for gutter inne- bære usynliggjøring av jenters frafall. Kjønnsproblemtolkninger innebærer også fare for å usynliggjøre sammenhenger mellom frafall og sosial bakgrunn. Artikkelen har vist ﬂere slike sammenhenger. Elever på yrkesfag selekteres til læreplasser primært ut fra karakterer, som varierer vesentlig mer etter sosial bakgrunn, enn etter kjønn. Det er også tydelige, mer generelle, sammenhenger mellom frafall og foreldres utdanningsnivå. Lite oppmerksomhet rundt slike klasserelaterte faktorer har trolig sammenheng med mer overordnete teoretiske strømninger. Menn og gutter har de siste tiår i økende grad blitt forstått som kjønnede, og det har vært økt opp- 534

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ]

merksomhet rundt deres kjønnsproblemer. Det har også i samme tids- rom forekommet mer generelle teoretiske endringer i retning av individsentrering i forklaringer på sosiale forskjeller. Denne artikkelen må ikke tolkes som en argumentasjon for å se bort fra kjønn som relevant ved forklaringer på frafall. Det er opplagt at kjønn på ﬂere måter er avgjørende for å forstå unges overganger fra utdanning til arbeid. Kjønn må imidlertid da forstås som struktu- rerende for de institusjonelle ordninger ungdommer konfronteres med i utdanningssystemet, og ikke kun som kjennetegn ved individene. Dette gjelder særlig på yrkesfag hvor gutter og jenter i stor grad gjennomgår ulike opplæringsløp. Det er lite belegg i forskningen for å hevde at det først og fremst er ved guttenes individuelle forestillinger om kjønn at «skoen trykker», og at dette er en vesentlig bakgrunn for kjønnsforskjellene i frafall. Gutter slutter mest, men ikke nødvendig- vis fordi de er gutter. Flere strukturelle omstendigheter tilsier at frafallsproblematikk kan komme til å bli større i tiden fremover, og at konsekvensene av frafall kan bli mer alvorlige. Fødselskullene det i dag eksisterer gjen- nomstrømmingsstatistikk for, er blant de minste i etterkrigstiden. De neste årene vil det i gjennomsnitt være om lag 20 prosent større kull som starter videregående enn de som begynte i videregående for ti år siden.26 Konkurranse om «goder», både i forhold til utdanning og arbeid, blir som kjent større jo større fødselskull en tilhører. I tillegg er det en pågående utvikling at stadig større andeler av årskullene velger yrkesfag (Raabe 2005:18). Denne utviklingen vil, særlig i kombi- nasjon med nedgangstider og økt arbeidsinnvandring, utgjøre et strukturelt press på gjennomstrømmingen på yrkesfag og sannsynlig- vis også medføre at de kompensatoriske kanaler vil fungere dårligere. Frafall i videregående vil da ikke bare få større personlige konsekvenser, men også bli et større samfunnsproblem.

Noter 1. NHO-nyhetsbrev 10/01-08. Lesedato 31/03-08: http://www.nho.no/article.php?articleID=19318&categoryID=56 2. Forskning som kaster lys over frafallsspørsmålet er i hovedsak gjort ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU). De omfattende rapportene Og

535

[ VOGT ] hvem stod igjen…? (Støren et al. 2007) og Forskjell på folk – hva gjør skolen? (Mar- kussen et al. 2006) oppsummerer det meste av forskningen så langt. Det finnes også flere omfattende utvalgsundersøkelser som fulgte utvalg av 1994-kullet i seks år (se Grøgaard 2006, Grøgaard et al. 2002). I tillegg benyttes frafallsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå (for kullene 1994-2001). Råtall generert i SSB Statistikkbanken utgjør grunnlag for de fleste av forfatterens beregninger. Ulike kilder gjør det her nødvendig å avklare enkelte sentrale begreper: Artikkelen konsentreres om frafallssituasjonen etter 5 år, fordi kortere forsinkelser, samt mindre avvik fra 2 + 2 modellen i lærefagene, da fanges opp. En slik avgrensning er også gjort i SSB-statistikken. Begrepet «frafall» sikter dermed til andelen som ikke har fullført med studie- eller yrkeskompetanse innen fem år, og ikke fremdeles er i videregående opplæring. Betegnelsene «avbrutt» eller «sluttet» sikter til den samme andelen (på samme måte som i SSB-statistikken). Det må presiseres at disse betegnelsene ikke brukes som handlingsbegreper, men som betegnelser på andelen som ikke har fullført med kompetanse innen fem år, årsak uvisst. 3. 25,2 % i 94-kullet, 24,7 % i 97-kullet, 23,6 % i 98-kullet, 24,1 % i 99-kullet og 26,2 % i 2000-kullet og (ca.) 24 % i 2001-kullet. Forfatterens beregninger basert på SSBs tall (2007a, 2008a). 4. 63 % i 94-kullet, 61,4 % i 1997-kullet, 61,4 % i 1998-kullet, 61,8 % i 1999-kullet og 61,6 % i 2000-kullet. Forfatterens beregninger basert på SSBs tall (2008b). 5. Forfatterens beregninger basert på SSBs tall (2007b, 2008a). 6. Forfatterens beregninger basert på SSBs tall (2008a). 7. Tilsvarende tall for allmennfaglige studieretninger er til sammenlikning åtte prosent blant gutter og fem prosent blant jenter (SSB 2007b). 8. Forfatterens beregninger basert på SSBs tall (2006a, 2006b). 9. Kjønnsdominans er ikke spesifisert i gjennomstrømmingsstatistikken fra SSB, men i flere av forskningsrapportene. 10. Beregnet snitt av de fire mest mannsdominerte linjene (Støren et al. 2007:129). Det er ikke derved sagt at de ikke fullførte for eksempel i løpet av seks år. 11. Blant de guttene som var lærlinger i 2004, var 81 prosent innen mannsdominerte studieretninger. Forfatterens beregninger basert på SSBs tall (2005). Her kan også nevnes at det har vært en nesten 20 prosent økning i antall lærlinger fra 2004 til 2006 og at denne økningen stort sett består av gutter. Andelen gutter blant lærlinger har økt fra 70 til 73 prosent. Forfatterens beregninger basert på SSBs tall (2008c). 12. Karakterer har også avgjørende betydning for innfridd førsteønske ved valg av videregående. Det å ikke få innfridd første ønske har en negativ effekt på sannsynligheten for å fullføre (Støren et al. 2007:214) 13. Sammenhengen mellom karakterer og frafall kan illustreres med situasjonen til elever med minoritetsbaksgrunn. Disse er kjent for å ha svakere progresjon. Innenfor hvert karaktersjikt har imidlertid minoritetselever bedre progresjon enn majoritetselevene (Støren et al. 2007:12). Etter kontroll for foreldres utdanningsnivå, arbeidsmar- kedsstatus og inntekt, er det liten eller ingen forskjell mellom elever med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetselevene med hensyn til gjennomføring (Støren et al. 2007:17). Tidligere analyser har imidlertid vist at elever med minoritetsbakgrunn må ha bedre karakterer for å få læreplass enn majoritetselever (Lødding 1998). 14. Elever som ikke får læreplass, får tilbud om å fullføre opplæringen (VK2) i skole. Dette er imidlertid ikke uproblematisk. Det er en «betydelig svakere» gruppe som ender opp med å ta VK2 i skole som erstatning for læreplass. Det er også grunner til å tro at kvaliteten på denne opplæringen er dårligere enn den en får gjennom lære (Stø- 536

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ] ren et al. 2007:19). De som ikke får læreplass har gjerne dårlige karakterer og høyt fra- vær, og er nok ofte svært lite motivert for flere år med skolebasert opplæring. Her kan også nevnes at avbrudd etter å ha begynt i lære, ikke ser ut til å variere med sosial bakgrunn. Det var ingen forskjell i foreldres utdanningsnivå mellom de lærlinger som sluttet og de som ikke sluttet (Markussen et al. 2006:167–169). Dette tilsier at betydningen av sosial bakgrunn særlig slår ut ved de delene av opplæring som foregår i skole. 15. Flere analyser av karakterforskjeller i grunnskolen indikerer at betydningen av sosial bakgrunn er økende (for eksempel Bakken 2004). 16. Sosial bakgrunn er her definert som foreldrenes utdanningsnivå og økonomiske status. I det følgende brukes også begrepet «klassebakgrunn» for å beskrive betydningen av sosial bakgrunn, med bevissthet om at dette hører hjemme i en mer konfliktteo- retisk tradisjon for forståelse av sosial ulikhet. 17. Forfatterens beregninger basert på SSBs tall (2008a). 18. Løsningen på problemet med at ikke alle får læreplass er imidlertid ikke ukompli- sert, blant annet fordi det knytter an til diskusjoner om senking av faglighetskrav ut fra sosialpolitiske begrunnelser. Olsen (2008) viser til gamle spenninger mellom fag- og yrkesutdanningens funksjoner som fagopplæring og dens funksjoner «som sosialpolisk tiltak for skoletrøtt ungdom» (2008:42). Den tyske fagopplæringsforskeren Burkhart Lutz har påpekt motsetninger mellom vektlegging av faglighet og intensjoner om å «… do some good for low achievers who are the victims of the school system» (1994:26). 19. Blant de i 94-kullet som var sysselsatt i offentlig sektor i år 2000, hadde 45 prosent fått midlertidige stillinger (på enten heltid eller deltid). Blant de som var blitt ansatt i kommunal sektor hadde 56 prosent fått faste stillinger, hvorav kun ca. halvparten var faste heltidsstillinger (29 %). Til sammenlikning var 80 prosent av de som var ansatt i privat sektor i slike faste heltidsstillinger (Grøgaard 2006:249). 20. Dette kan være endret siden 94-kullet, blant annet som følge av økt arbeidsinnvandring av ufaglærte arbeidere innen bygg og anlegg. Tilsvarende detaljerte analyser er foreløpig ikke gjennomført for senere kull. En nyere analyse av sosial ekskludering blant unge viste imidlertid at kjønn hadde helt ubetydelig påvirkning på sannsynligheten for å bli arbeidsledig/inaktiv (Raaum et al. 2005:26). Her kan også nevnes at kunn- skapene om langvarige konsekvenser av frafall er noe mangelfull. En vet at sluttere har høyere sannsynlighet for å bli arbeidsledige, men det er mindre kunnskap om hvor lenge de forblir arbeidsledige og i hvilken grad de begynner på andre utdanninger eller kurs. Foreliggende forskning viser tydelig at overgangen fra utdanning til arbeid tar lenger tid for de som ikke fullfører videregående, men hvor lang tid den tar fanges ikke opp i studiene, som i det lengste har fulgt elevene i seks år etter påbegynt videregående. 21. Christine Griffin (2000) har gjort en liknende observasjon om bruk av overordnet statistikk om kjønnsforskjeller i britisk debatt på 90-tallet om gutters dårlige skoleprestasjoner: «In the popular and the academic domains, the crisis over boys’ ‘underachievement’ is constructed around and whipped up through the repeated recita- tion of statistics» (2000:169). 22. Det at menn nå blir sett som offer i likestillingssammenheng, er imidlertid ikke et nytt historisk fenomen. Kimmel (1987) viser blant annet til to tidligere historiske perioder hvor dette var utbredt. 23. For nyere bidrag i denne debatten, se Atkinson (2007a, 2007b, 2008).

537

[ VOGT ]

24. Dette kan en se et interessant norsk eksempel på når ufaglærte kvinner (i renholds- bransjen og dagligvarebransjen), intervjuet av Skilbrei, ble ﬁendtlige da de ble spurt om de kunne sies å tilhøre arbeiderklassen (2003:128). 25. I norsk forskning på frafall er det nær beslektede begrepet «marginalisering» benyttet mer enn begrepet «sosial eksklusjon». Savage sine betenkeligheter er likevel aktuelle. Se Halvorsen (2000) for en sammenlikning av disse begrepene. 26. Forfatterens beregninger basert på SSBs tall (2007c).

Referanser Arnot, Madeleine (2004), «Male working-class identities and social justice: a reconsidera- tion of Paul Willis's Learning to Labor in light of contemporary research». I: Nadine Dolby & Greg Dimitriadis, red., Learning to labour in new times. London: Routled- geFalmer. Atkinson, Will (2007a), «Anthony Giddens as Adversary of Class Analysis». Sociology, 41, 3:533–549. Atkinson, Will (2007b), «Beck, Individualization and the Death of Class: A Critique». The British Journal of Sociology, 58, 3:349–366. Atkinson, Will (2008), «Not all that was solid has melted into air (or liquid): A critique of Bauman on individualization and class in liquid modernity». The Sociological Review, 56, 1:1–17. Bakken, Anders (2004), «Økt sosial ulikhet i skolen?». Tidsskrift for Ungdomsforskning, 4, 1:83–91. Beck, Ulrich (1992), Risk society: towards a new modernity. London: Sage. Bernstein, B. (1958), «Some Sociological Determinants of Perception: An Enquiry into Sub-Cultural Differences». The British Journal of Sociology, 9, 2:159–174. Beynon, John (2002), Masculinities and culture. Buckingham: Open University Press. Birkelund, Gunn Elisabeth & Trond Petersen (2003), «Det norske likestillingsparadok- set». I: Ivar Frønes & Lise Kjølsrød, red., Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal. Brannen, Julia & Ann Nilsen (2005), «Individualisation, choice and structure: a discussion of current trends in sociological analysis». The Sociological Review, 53, 3:412–428. Bredesen, Ole (2003), «Problematiske gutter og fraværende menn: fagblikk og perspektiver på kjønn i skolen». Utdannings-/Kunnskapsdepartementet. Bæck, Unn Doris Karlsen (2006), «Kjønnsforskjeller og yrkespreferanser». Tidsskrift for Ungdomsforskning, 6, 1:47–66. Collinson, David & Jeff Hearn (1994), «Naming Men as Men: Implications for Work, Organization and Management». Gender, Work & Organization, 1, 1:2–22. Daly, Richard & Liv Mjelde (2002), «Learning at the point of production: New challenges in the social division of knowledge». Sosiologisk årbok, 7, 1:191–222. Delamont, Sara (2000), «The Anomalous Beasts: Hooligans and the Sociology of Educa- tion». Sociology, 34, 1:95–111. Frønes, Ivar (2005), «Kunnskapsindustri og kunnskapssamfunn». Horisont, 2:10–20. Frønes, Ivar & Ragnhild Brusdal (2000), På sporet av den nye tid: kulturelle varsler for en nær fremtid. Bergen: Fagbokforlaget. Giddens, Anthony (1996), Modernitet og selvidentitet: selvet og samfundet under sen- moderniteten. København: Hans Reitzels Forlag. Grifﬁn, Christine (2000), «Discourses of Crisis and Loss: Analysing the 'Boys' Underachievement' Debate». Journal of Youth Studies, 3, 2:167–188.

538

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ]

Grøgaard, Jens B. (2006), «Yrkesutdannede ungdommers overgang til arbeid: jevne overganger og midlertidige avbrudd». I: Jens B. Grøgaard & Liv Anne Støren, red., Kunn- skapssamfunnet tar form: utdanningseksplosjonen og arbeidsmarkedets struktur. Oslo: Cappelen. Grøgaard, Jens B., Eifred Markussen & Nina Sandberg (2002), «Seks år etter: om kompe- tanseoppnåelse fra videregående opplæring og overgang til arbeid og høyere utdanning for det første Reform 94-kullet». Rapport 3/2002. Oslo: NIFU. Halvorsen, Knut (2000), «Sosial eksklusjon: en kritisk vurdering av begrepet sosial eksklusjon med spesiell referanse til dagens Norge». Tidsskrift for velferdsforskning, 3, 3:157–171. Halvorsen, Tor (1995), «Forskning om yrkesutdanning og arbeidsliv: hvor går vi nå?». Særtrykk 4/1995. Bergen: Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Heggen, Kåre (2004), Risiko og forhandlinger: ungdomssosiologiske emner. Oslo: Abstrakt forlag. Heggen, Kåre, Gunnar Jørgensen & Gry Paulgaard (2003), De andre: ungdom, risikoso- ner og marginalisering. Bergen: Fagbokforlaget. Heggen, Kåre & Tormod Øia (2005), Ungdom i endring: mestring og marginalisering. Oslo: Abstrakt forlag. Helland, Håvard & Liv Anne Støren (2004), «Videregående opplæring – progresjon, gjen- nomføring og tilgang til læreplasser». Skriftserie 26/2004. Oslo: NIFU. Hægeland, Torbjørn, Lars J. Kirkebøen & Oddbjørn Raaum (2006), «Skoleresultater 2005. En kartlegging av karakterer fra grunnskoler og videregående skoler i Norge». Notat 35/2006. Statistisk sentralbyrå. Jackson, David (1998), «Breaking out of the binary trap: boys’ underachievement, schoo- ling and gender relations». I: Debbie Epstein, Jannette Elwood, Valerie Hey & Janet Maw, red., Failing Boys? Issues in Gender and Achievement. Buckingham: Open Uni- versity Press. Kimmel, Michael (1987), «The contemporary 'crisis' of masculinity in historical perspective». I: Harry Brod, red., The making of masculinities. Boston: Allen & Unwin. Krange, Olve (2004), «Grenser for individualisering: Ungdom mellom ny og gammel modernitet». Rapport 4/04. Oslo: NOVA. Krange, Olve & Tormod Øia (2005), Den nye moderniteten: ungdom, individualisering, identitet og mening. Oslo: Cappelen. Lutz, Burkhart (1994), «The difﬁcult rediscovery of 'professionalism'». I: Apprenticeship: which way forward?. Paris: OECD. Lyng, Selma Therese (2007), «Is There More to ‘Antischoolishness’ than Masculinity? On Multiple Student Styles, Gender, and Educational Self-Exclusion in Secondary School». Men and masculinities, DOI:10.1177/1097184x06298780. Lødding, Berit (1998), «Gjennom videregående opplæring? Evaluering av Reform 94. Sluttrapport fra prosjektet ’Etniske minoriteter’». Rapport 19/1998. Oslo: NIFU. Mac an Ghaill, Máirtín & Cris Haywood (2007), Gender, culture and society: contemporary femininities and masculinities. Hampshire: Palgrave Macmillan. MacInnes, John (1998), The end of masculinity: the confusion of sexual genesis and sexual difference in modern society. Buckingham: Open University Press. Markussen, Eifred, Berit Lødding, Nina Sandberg & Nils Vibe (2006), «Forskjell på folk – hva gjør skolen?». Rapport 3/2006. Oslo: NIFU. Morgan, David (2006), «The Crisis in Masculinity». I: Kathy Davis, Mary Evans & Judith Lorber, red., Handbook of Gender and Women's Studies. London: Sage. Nermo, Magnus (1999), «Structured by gender: patterns of sex segregation in the Swedish labour market. Historical and cross-national comparisons». Doctoral dissertation, Swedish Institute for Social Research, Stockholm.

539

[ VOGT ]

Oftung, Knut (1998), «Mannsforskning». Mannsforskning, 2, 1. Olsen, Ole Johnny (2002), «A different perspective on equity – the case of vocational education». I: Karl Jan Solstad, red., Equitable education – utopia or realism?. Nordlandsforskning. Rapport 7/2002. Olsen, Ole Johnny (2008), «Institusjonelle endringsprosesser i norsk fag- og yrkesutdanning. Fornyelse eller gradvis omdannelse?». Notat 5/2008. Bergen: Stein Rokkan senter for ﬂerfaglige samfunnsstudier. Pedersen, Willy (1996a), «Marginalitet – arbeiderklassens sårbare sønner». I: Tormod Øia, red., Ung på 90-tallet. Oslo: Cappelen Akademisk. Pedersen, Willy (1996b), «Marginalitetens reproduksjon». Tidsskrift for samfunnsforskning, 1:3–27. Pedersen, Willy (1999), «I randsonen». Mannsforskning, 2:43–52. Puchert, Ralf, Marc Gärtner & Stephan Höyng (2005), Work changes gender: men and equality in the transition of labour forms. Opladen: Barbara Budrich. Raabe, Mona (2005), «Hovedtall for utdanning». I: Utdanning 2005: deltakelse og kompetanse. Statistisk sentralbyrå. Raaum, Oddbjørn, Jon Rogstad, Knut Røed & Lars Westlie (2005), «Young and out: an application of a prospects-based concept of social exclusion». Memorandum 17/ 2005. Oslo: Department of Economics, UiO. Sakslind, Rune (2002), «Utdanningssosiologiens tideverv». Sosiologisk tidsskrift, 10, 2:112–42 . Savage, Mike (2000), Class analysis and social transformation. Buckingham: Open Uni- versity Press. Savage, Mike (2002), «Social Exclusion and Class Analysis». I: Peter Braham & Linda Janes, red., Social differences and divisions. Oxford: Blackwell. Seljestad, Lars Ove (2003), «'Frisatt eller forankra?'». Sosiolog-nytt, 2:7–18. Skilbrei, May-Len (2003), «’Dette er jo bare en husmorjobb’: ufaglærte kvinner i arbeidslivet». Rapport 17/2003. Oslo: NOVA. SSB (2005), Utdanningsstatistikk, lærlinger og avlagte fag- og svenneprøver, tabell 1. Lesedato 22.11.2007: http://www.ssb.no/emner/04/02/30/utlaerling/tab- 2005-03-04-01.html SSB (2006a), NOS D 351. Elever og lærlinger i videregående, etter studieretning, tabell 5.2. Lesedato 22.02.2008: http://www.ssb.no/emner/04/90/nos_ind_utd/nos_d351/ tab/5.2.html SSB (2006b), Statistisk årbok, tabell 166. Lesedato 03.10.2007: http://www.ssb.no/aarbok/2006/tab/tab-166.html SSB (2007a), Utdanningsstatistikk. Gjennomstrømming i videregående opplæring, tabell 1. Lesedato 07.11.2007: http://www.ssb.no/emner/04/02/30/vgogjen/tab- 2007-09-20-01.html SSB (2007b), Utdanningsstatistikk. Gjennomstrømming i videregående opplæring, tabell 2. Lesedato 06.11.2007: http://www.ssb.no/emner/04/02/30/vgogjen/tab- 2007-09-20-02.html SSB (2007c), Statistisk årbok, tabell 70. Lesedato 22.11.2007: http://www.ssb.no/aarbok/ tab/tab-070.html SSB (2008a), Statistikkbanken, tabell 05140. Lesedato 31.03.2008: http://ssb.no/tabell/ 05140 SSB (2008b), Statistikkbanken, tabell 05139. Lesedato 31.03.2008: http://ssb.no/tabell/ 05139 SSB (2008c), Statistikkbanken, tabell 05364. Lesedato 31.03.2008: http://ssb.no/tabell/ 05364

540

[ ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? ]

Støren, Liv Anne & Synnøve Skjærsli (1999), «Gjennomføring av videregående opplæring – sett i lys av retten til opplæring». I: Rune Kvalsund, Trine Deichman-Sørensen & Per Olav Aamodt, red., Videregående opplæring – ved en skilleveg? Forskning fra den nasjonale evalueringen av Reform 94. Oslo: Tano Aschehoug. Støren, Liv Anne & Clara Åse Arnesen (2003), «Et kjønnsdelt utdanningssystem». Utdan- ning 2003. SSB. Støren, Liv Anne, Håvard Helland & Jens B. Grøgaard (2007), «Og hvem stod igjen …? Sluttrapport fra prosjektet Gjennomstrømming i videregående opplæring blant elever som startet i videregående opplæring i årene 1999–2001». Rapport 14/2007. Oslo: NIFU. Vogt, Kristoffer Chelsom (2007), «Gutter i mannsdominerte yrkesfag: valg av utdanning og arbeid». Masteroppgave, Sosiologisk institutt, UiB. Whitehead, Stephen M. (2002), Men and masculinities: key themes and new directions. Cambridge: Polity. Willis, Paul (1977), Learning to labour: how working class kids get working class jobs. Aldershot: Ashgate. Wyn, Johanna (2003), «Youth, transition, risk and social exclusion». I: Kåre Heggen, Randi Bergem, Reidun Høydal, Rune Kvalsund & Jon Olav Myklebust, red., Margi- nalization and social exclusion: Conference report. Volda: Møre Research and Volda University College.

541

Grete Brochmann og Knut Kjeldstadli History of Immigration The Case of Norway 900 – 2000

Who came throughout the ages, from Irish thralls to Somali refugees? How did the various types of state and resident population at any time react to newcomers? What have immigrants contributed to Norwegian society and culture? How have the long term processes of assimilation developed? Which groups have kept themselves as distinct ethnic minorities? This book oﬀers a short and comprehensive history of immigration into the Norwegian area, from the Middle Ages to the present. It is intended for students, newcomers and those interested in Norwegian past and present-day society. With respect to several dimensions, Norway is treated as a particular "case"; thus the book also addresses scholars concerned with the study of migration in general.

ISBN 9788215013138 Kr 389,- Kjøp boka i bokhandelen eller • På tlf 24 14 76 55 • På fax 24 14 76 56 • E-post: [email protected] • Internett: www.universitetsforlaget.no

Partienes nominasjoner:

Hvem deltar? Og spiller det noen rolle?

HANNE MARTHE NARUD [email protected]

CANDIDATE SELECTION: of the nomination procedures called for WHO PARTICIPATES? AND so that more people can take part in the DOES IT MATTER? selection of candidates? Comparative This article is about the process of can- research demonstrates that, in the past didate selection in Western democra- couple of decades, there has been a ten- cies. In a number of countries, nomina- dency towards more inclusiveness in tions are «closed» processes in which the selection of candidates. That is, only a handful of party activists take some parties have allowed for a part. At the same time, the parties’ broader level of participation in order membership base is shrinking, fewer to increase membership interest and members are involved in party activity, activity. The question is whether they and consequently the number of people have succeeded in these objectives, or having a say in who will be the parties’ whether other – and unintended – candidates has also declined. The arti- effects may be traced. These questions cle raises the question about the means are examined by analysing party nomi- available to parties to stimulate mem- nations in different countries, thereby bers’ and voters’ involvement and inﬂu- revealing the extent and effect of revis- ence. To what extent is democratization ing the nomination procedures.

Key words: • candidate selection • democratization • members • parties • voters

543

[ NARUD ]

he Secret Garden of Politics» lød undertittelen på en bok som kom ut i 1988 (Gallagher & Marsh 1988). Tittelen var «T ikke tilfeldig valgt. Den ga uttrykk for sider ved en politisk prosess som er relativt ukjent for folk flest: nominasjoner av kandidater til valg. Ikke bare er prosessen ukjent, den samme boken slo fast at de aller færreste deltar i den. I 2008 – 20 år senere – er temaet fortsatt et anliggende for de særskilt interesserte. Utvelgelsen av kandidater til valg er en prosess som partiene selv tar seg av. I de fleste land, deri- blant Norge, er det forbeholdt partienes medlemmer, og som regel bare en brøkdel av dem, å velge ut hvem som skal representere partiet på den parlamentariske arena. Velgernes innvirkning på – og kunnskaper om – denne prosessen er minimale. Hvem som skal ha innflytelse på hva under utvelgelsen av «folkets representanter», er et normativt spørsmål om hvordan demokratiske prosesser bør organiseres. Bør partiene selv ha makten over valget av egne representanter? Eller bør prosessen åpnes opp for en bredere skare av politiske tilhengere? Spørsmålene er blitt aktualisert etter som partiene har opplevd stadig sviktende medlemstall og oppslutningen om partimøtene skranter. Det er i dag bred enighet om at partiet som et «politisk verksted» er i dårlig forfatning. Siden inntektene fra medlemsmassen også faller, lener partienes aktivitet seg i økende grad på offentlig finansiering (Offerdal & Ringkjøb 2002; Heidar & Saglie 2002; Mair 2007). Sjenerøse statlige subsidier er blitt etterfulgt av en mannskapsøkning i partienes apparater. Dette har gitt begrepet «politisk profesjonalisering» en negativ valør, siden rekrutteringen til folkevalgte organer har vært preget av en stadig større andel profesjonelle politikere på bekostning av folk med vanlig yrkeserfa- ring (Narud & Valen 2006; 2007). I tillegg kan vi observere sviktende engasjement blant velgerbefolkningen ved at andelen som deltar i valg og som sier de identifiserer seg med et politisk parti, har gått ned. I flere land er det også en økende tendens til at velgerne stiller seg skep-

Et tidligere utkast av denne artikkelen har vært presentert i «politikkgruppen» ved Institutt for samfunnsforskning og på den nasjonale fagkonferansen i statsvitenskap, Tromsø, 28.–30. april 2008. Jeg takker deltakerne der, to anonyme tidsskriftskonsulenter og Elin Allern, Johannes Bergh, Olafur Hardarson, Rune Karlsen, Helene H. Pedersen, Jo Saglie og Paul Thyness for nyttige kommentarer. Deler av stoffet inngår også i et notat utarbeidet for tankesmien Civita, og Dag Ekelberg fortjener takk for konstruktive merknader. 544

[ PARTIENES NOMINASJONER ] tiske til partienes aktivitet og lederskap (Dalton & Wattenberg 2000; Strømsnes 2003; Demker & Svåsand 2005). I takt med disse utviklingstrekkene diskuteres mulige remedier mot partienes «forfall»: Er det behov for en demokratisering av valgprosessen, slik at flere får være med på å bestemme hvem som blir valgt?1 Trenger vi tiltak som stimulerer lysten til politisk deltakelse og påvirkning? Bør det i så fall skje gjennom reformer av partienes nominasjoner? Det er tegn til at partier i flere land har åpnet opp nominasjonene og tillatt en bredere deltakelse i utvelgelsen av kandidater (Bille 2001; Scarrow 2007; Rahat 2008). Ved å utvide deltakelsesmu- lighetene forsøker partiene å øke medlemmenes engasjement i rekrutteringsprosessen, og på den måten demme opp for – eller snu – den negative utviklingen beskrevet ovenfor. Spørsmålet er om de har lykkes i dette, og hvilke effekter – positive eller negative – slike reformer eventuelt har hatt. I denne artikkelen skal jeg belyse disse spørsmålene gjennom en kartlegging av partienes nominasjoner i ulike land. Et hovedanlig- gende er å avdekke omfanget av demokratiseringen, hvilke former den har tatt samt eventuelle virkninger av å åpne opp nominasjonene for medlemmer og/eller velgere. Hva er effekten av å la flere delta ved utvelgelsen av kandidatene? Før jeg diskuterer disse spørsmålene eksplisitt, er det nødvendig å ta stilling til de mer normative argumen- tene som er blitt brukt i debatten om det såkalte «partidemokratiet».

PERSPEKTIVER PÅ PARTIDEMOKRATIET La oss begynne med et bilde av nominasjonene som et ledd i den politiske rekrutteringsprosessen. I første ledd begynner det med et sett av potensielle kandidater, eller «aspiranter» som de også kalles, som ønsker å stille til valg. Utsilingen av disse kandidatene (sertiﬁseringen) og de påfølgende nominasjonene utgjør de to første leddene i prosessen – mens valget er siste ledd, som vist i ﬁgur 1. Rent analytisk dreier det seg om ulike faser i prosessen, der nominasjonene sikrer et tilbud av kandidater som velgerne så skal ta stilling til ved valget. Nomina- sjonene er hovedanliggendet i denne artikkelen. Men det er viktig å være klar over at i visse tilfeller griper valgsystemet inn i nominasjonsprosessen gjennom reglene for personstemmer, for eksempel ved at velgernes preferanser avgjør rangeringen av kandidatene på listene. 545

[ NARUD ]

I den empiriske gjennomgangen skal jeg belyse dette ved å vise hvordan velgernes personstemmegivning påvirker nominasjonene i et par av de nordiske land.

Sertifisering Nominering Valg

Valgte representanter

Potensielle kandidater/ aspiranter

FIGUR 1. Tre steg i rekrutteringsprosessen

I den såkalte sertifiseringsfasen tar partiene hensyn til kandidatenes personlige egenskaper som politisk integritet og dyktighet, kommuni- kasjonsevner og andre egenskaper som styrker (eller svekker) ved- kommendes kandidatur (Seligman 1967; Valen 1954; 1988). I de påfølgende nominasjonene spiller også hensynet til demografiske, geografiske og sosiale grupper inn – i varierende grad – avhengig av blant annet det institusjonelle, legale og ideologiske (partipolitiske) rammeverket. I de fleste land «balanseres» listene med ulike gruppehensyn gjennom nomineringen av visse kandidater. Det grunnleggende spørsmålet er når i prosessen velgerne kommer inn, og hvilke innflytelsesmuligheter de har på hvem som skal være deres representanter. Spørsmålet kan knyttes til to ulike syn på hva demokrati er – eller snarere hva det bør være. I et deltakerdemokratisk perspektiv sees politisk medvirkning ikke bare som et middel til innflytelse, men også som et mål i seg selv. Menneskelig utvikling skjer gjennom deltakelse, ikke bare i valg, men i beslutninger som angår den enkelte. Stikkordet er «bredt folkelig engasjement». Konkurransedemokratiet legger snarere vekt på valget som en mekanisme for delegering og ansvarliggjø- ring, der de politiske ledere må konkurrere om velgernes stemmer for å få fornyet tillit. Demokrati betyr elitekonkurranse – og valgene er et middel til å utvelge de lederne som flertallet ønsker (Hernes & Marti- 546

[ PARTIENES NOMINASJONER ] nussen 1980:84–85). De to perspektivene er normative og legger til grunn ulike syn på hvordan demokratiet skal fungere. Dessuten er de basert på ulike oppfatninger av folks egenskaper. Kobler vi dem til partilitteraturen – og til nominasjonene spesielt – vil de ha ulike syn på hvor ønskelig det er å åpne opp nominasjonsprosessen for henholdsvis medlemmer og velgere. Deltakerdemokratene vil ønske slike reformer velkomne, spesielt hva angår en utvidelse av medlemmenes rettigheter, fordi internt demokrati og medbestemmelse i nominasjonene vil øke deres engasjement for partipolitisk arbeid. De kan også være positive til å gi velgerne innflytelse i nominasjonene, spesielt hvis det øker folks interesse for politikk. Men de vil betakke seg hvis det på lengre sikt undergra- ver partiorganisasjonen som arena for demokratisk deltakelse, slik enkelte partiforskere hevder vil skje (se for eksempel Pennings & Hazan 2001). Konkurransedemokratene på sin side vil derimot være skeptiske til å la medlemmene få økt innflytelse, blant annet fordi demokratiske prosesser kan frembringe mindre «konkurransedyk- tige» kandidater. Dette kan i sin tur svekke partiets sjanse for å lykkes ved valget. Derimot kan de være positive til å gi velgerne innflytelse, fordi primærvalg (som andre valg) er middel til ansvarliggjøring av aktuelle kandidater. På den annen side vil de være skeptiske til pri- mærvalg hvis det skaper splid i partiet og gjør det mindre slagkraftig i kampen mot konkurrerende partier. Poenget med disse betraktnin- gene er å vise at det selvsagt ikke finnes noe fasitsvar på hva som er «rett» eller «galt» når det gjelder organiseringen av nominasjonene. Det kommer an på hvilke hensyn som veier tyngst når man definerer demokratiske prosesser. Jeg skal komme tilbake til disse momentene senere i artikkelen. Historisk gjenfinner vi spørsmålet om demokratisering av nominasjonene i debattene om ulike valgreformer, slik vi for eksempel finner i Norge i perioden 1906–1918 (jfr. Valgordningskommisjonen av 1917). To krav sto mot hverandre den gang. På den ene siden et krav om å gi velgerne økt innflytelse på kåringen av kandidater. På den annen side kravet om partisamhold og samarbeid innen de enkelte partier. Dette fremsto som uforenlige størrelser; mer demokrati ville gi mindre internt samhold og dermed svekke partiene som effektive instrumenter i Stortinget. Debatten ble dermed om hvordan man 547

[ NARUD ] kunne organisere nominasjonene for å imøtekomme begge krav (Valen 1956, Mjeldheim 1978; Valen & Narud 1999). Som neste del av artikkelen vil vise, er svaret på et slikt spørsmål betinget av hvilke dimensjoner som gjør seg gjeldende under nominasjonene. Sentralt står graden av sentralisering på den ene siden og graden av åpenhet på den annen. Begge er nøkkelpunkter når «demokratisering» av nominasjonsprosessen er temaet (Ranney 1981; Gallagher & Marsh 1988; Narud, Pedersen & Valen 2002).

SENTRALE DIMENSJONER UNDER NOMINASJONENE Nominasjonsprosessen er ofte beskrevet som ett av de viktigste leddene i den demokratiske styringskjeden. Ikke bare fordi det er et sentralt steg i rekrutteringsprosessen (noen vil si det mest sentrale) og slik sett bestemmer hvem som blir partienes kandidater. Men like mye fordi det gir signaler om maktforholdene innen et parti. Den som gjennomfører nominasjonene «eier» partiet, hevder den amerikanske samfunnsviteren E.E. Schattschneider (1942:64) i en klassisk bok. Derfor kan det gå hardt for seg i nominasjonskampene, slik vi så eksempler på fra de amerikanske primærvalgene i 2008 (Obama vs. Clinton). Men heller ikke de norske nominasjonene er noen søndags- skole, for å feilsitere Aps tidligere partisekretær, Haakon Lie. Selv om nominasjonene her i landet er organisert helt forskjellig fra det meget kandidatorienterte USA, viser blant annet medienes dekning av disse begivenhetene at det kan blåse hardt på toppene når navneforslag diskuteres (Narud 1988; 1991; 1994). Vender vi tilbake til de to dimensjonene nevnt ovenfor, viser internasjonale oversikter et utall av muligheter å organisere nominasjonsprosessen på. Vi kan tenke på variasjonene som muligheter langs to akser med fire ytterpunkter som partienes nominasjoner kan klassifiseres innenfor, slik figur 2 fremstil- ler det. Generelt har graden av sentralisering å gjøre med hvilke organer/ nivåer i partiet (territorielt eller funksjonelt) som har innflytelse over nominasjonene. Foregår utvelgelsen av kandidater i regi av den sentrale partiledelse (territorielt), eller ligger makten hos det regionale eller lokale nivået? Spiller enkeltgrupper i partiene en rolle (funksjonelt), slik som kvinnegruppene, ungdomslagene og fagforeningene? Graden av åpenhet har å gjøre med hvem som kan delta i nominasjo- 548

[ PARTIENES NOMINASJONER ]

Sentraliserte

Ekskluderende/ Inkluderende/åpne lukkede

Desentraliserte

FIGUR 2. To dimensjoner under nominasjonene nene. Her har vi to ytterpunkter: helt «lukkede» systemer der bare et fåtall partimedlemmer kan delta som delegater (eller i det mest ekstreme tilfellet én partileder), og helt åpne systemer der enhver velger kan være med – selv uten å være medlem. I teorien ﬁnnes det mange kombinasjonsmuligheter innenfor disse to dimensjonene, og til en viss grad kan de også betraktes som over- lappende (Lundell 2002:14). Systemer som er desentraliserte, der nominasjonene avgjøres av en rekke lokale partilag, er i praksis mer åpne enn sterkt sentraliserte systemer der en liten «klikk» partieliter kontrollerer nominasjonene. Derfor mener for eksempel Bille (2001:365) at demokratiseringen av nominasjonene må sees i sammenheng med desentraliseringen av beslutningsprosessen; jo mindre grad av sentralisering, jo større antall deltakere i prosessen – og altså – jo mer demokratisk. Men samtidig blir dette for enkelt hvis vi ser på andre kombinasjonsmuligheter. Nominasjonene kan godt ligge på det lokale nivå (altså være desentraliserte), slik de er i Norge, men være «lukket» i den forstand at bare et lite, på forhånd deﬁnert, sett av delegater får delta. Begrepet demokratisering må derfor også knyttes til antallet som får være med i prosessen – innfor rammen av det enkelte nivå i partiet. Lokale nominasjoner der alle velgere har anled-

549

[ NARUD ] ning til å delta, som enkelte islandske partier har praktisert, er følge- lig den «mest demokratiske» formen for nominasjon. Men noen vanlig form innenfor parlamentariske regimer er det ikke – og med god grunn, som vi skal se.

Island Desentraliserte Norge Finland

USA Lokale Sverige Danmark

Regionale Storbritannia

Israel Nasjonale Ekskluderende Inkluderende

Sentraliserte Partiledelsen Sentralkomité Partidelegater Medlemmene Velgerne

FIGUR 3. Nivåer og deltakere i nominasjonsprosessen

Figur 3 viser hvordan de to dimensjonene ser ut i praksis, når vi tar hensyn til hvilke aktører og hvilke nivåer som er aktuelle i prosessen. Plasseringen av det enkelte land må ikke tolkes som uttrykk for eksakte avstander mellom dem. Poenget er å illustrere variasjonene mellom ulike land, og ikke minst mellom ulike partier, i hvordan nominasjonene blir gjennomført både nivåmessig og med hensyn til hvor inkluderende de er. Tar vi nivåaspektet først, viser komparative studier at det er vel så vanlig med desentraliserte nominasjoner som sentraliserte. Gallagher og Marshs antologi fra slutten av 1980-tallet viser følgelig at lokale partiaktivister spiller hovedrollen ved kandidatnomineringen i de ﬂeste land – en observasjon som støttes av Bille (2001:366), som dokumenterer at de lokale partilagene fullstendig kontrollerer nominasjonene i nærmere halvparten av de europeiske partiene. Den nest vanligste formen er den hvor lokallagene tar avgjø- relsen etter at listen har vært innom de nasjonale organene for godkjenning. Det siste er et eksempel på det vi kan kalle en «blandet ﬂernivåprosess», der ulike aktører kontrollerer ulike steg av nominasjonene.

550

[ PARTIENES NOMINASJONER ]

I nordiske partier er det en lang tradisjon for å overlate nominasjonene til lokallag og deres felles organisasjoner for valgdistriktet, selv om de høyrepopulistiske partiene i Danmark (Dansk Folkeparti) og i Norge (FrP) har utgjort visse unntak i så måte. I begge disse partiene er det flere eksempler på at partilederne har grepet inn i de lokale nominasjonene – med vekslende resultat (Pedersen 2002; Valen, Narud & Skare 2002). Det er derimot en viss forskjell mellom de nordiske land når det gjelder deltakeraspektet, som vist i figur 3, der jeg for sammenlikningens skyld også har plassert USA, Israel og Storbri- tannia. Det er gjerne det amerikanske, kandidatsentrerte systemet som brukes som hovedeksempel på et «inkluderende system», der partiene ofte opererer med åpne primærvalg (open primaries). Men også enkelte islandske partier har innført en slik praksis (Kristjánsson 2002). I den grad europeiske partier bruker primærvalg, er de stort sett «lukkede», det vil si åpne bare for partimedlemmer. Lars Billes studier tyder på at det de senere år har funnet sted en demokratisering av nominasjonsprosessen blant europeiske partier, selv om det har foregått i et relativt beskjedent omfang. Demokratiseringen har først og fremst skjedd ved at gruppen som kan votere over listen, er blitt utvidet til vanlige medlemmer. I 1960 var det litt under en femtedel av medlemmene i de europeiske partiene som hadde denne muligheten, mens tallet var steget til én av fire på begynnelsen av 1990-tallet (Bille 2001:368). Det lar seg ikke gjøre å gå inn på alle mulige nominasjonsmetoder innenfor rammen av denne artikkelen. Derfor skal jeg i det følgende gi en nærmere beskrivelse av nominasjonene i noen utvalgte land for å illustrere variasjonene innen de relevante dimensjonene. Jeg har valgt å behandle de nordiske land samlet først, fordi alle har svært desentraliserte nominasjoner, samtidig som det er variasjoner med hensyn til deltakeraspektet. Deretter diskuterer jeg ordningene i tre land som alle har gjennomført demokratiseringsreformer av nominasjonssystemet: USA, Storbritannia og Israel. Men som vi skal se, har de gjort dette på forskjellige måter og i ulikt omfang.

NORDEN. I Norge har nominasjonsprosessen vært noenlunde den samme gjennom mange år, og partiene har fulgt stort sett samme prosedyre (Valen 1956; 1958; 1988; Narud 1991; 1994; Skare 1996; 551

[ NARUD ]

Valen et al. 2002). Fremgangsmåten var opprinnelig definert i nomi- nasjonsloven av 1920, som senere ble innlemmet i valgloven av 1985. Inntil 2002, da bestemmelsen ble avviklet, var Norge for øvrig ett av de få land som hadde en egen lov for regler om nominasjon. Loven var ikke obligatorisk, men partiene fikk økonomisk kompensasjon for delegatenes reiseutgifter hvis de fulgte den foreskrevne prosedyren. Kort fortalt er prosedyren som følger: Partienes kandidater velges på fylkesvise nominasjonsmøter som består av delegater fra lokallagene. Forut for møtene har det vært en prosess der partienes nomina- sjonskomiteer, som er på fylkesnivå, har tatt imot forslag til navn fra lokallagene. Komiteens oppgave er å koordinere forslagene og sette opp en foreløpig liste som sendes ut igjen til lokallagene. Disse tar stilling til listeforslaget og gir tilbakemelding til nominasjonskomiteen, som så setter opp den endelige listen som skal voteres over på nomi- nasjonsmøtet. Nominasjonskomiteen skal blant annet sørge for en «riktig» regional og kjønnsmessig balanse av listen. I tillegg kommer andre bakgrunnsfaktorer som yrke, alder og organisasjonstilknyt- ning. Men det er ikke gitt at det blir slik komiteen foreslår. Ikke sjelden har det hendt at grupper i partiet fremmer benkeforlag på møtet som rykker ved komiteens rangering (Valen 1988). Slik sett er de norske nominasjonene demokratiske i betydningen lydhøre for lokallagenes preferanser. Forsøk på innblanding fra sentralt hold blir ikke godt mottatt, slik et eksempel fra Arbeiderpartiets nominasjoner i Sogn og Fjordane viste på midten av 1980-tallet. Den gang forsøkte sentrale krefter i partiet å få fylkespartiets liste omgjort fordi reglene om kjønnsbalanse på de øverste plassene ikke var blitt fulgt. De lyktes ikke i dette. I tråd med ordlyden i valgloven, som gikk ut på at nomi- neringer foretatt på partienes nominasjonsmøter er endelige, ble nominasjonen av de to mannlige kandidatene opprettholdt (Valen et al. 2002). Forventningene om lokal forankring er sterke i norske partier, både når det gjelder bosted og med hensyn til det parlamentariske arbeidet i Stortinget. Plasseringen av representantene etter fylke – og ikke parti – som er normen i de fleste andre parlamenter, er et uttrykk for dette. Tidligere hadde man også krav om bostedsbånd, det vil si krav om at den som stilte til valg måtte være bosatt i vedkommende 552

[ PARTIENES NOMINASJONER ] valgdistrikt. Loven om bostedsbånd ble opphevet i 1952 samtidig med Bondeparagrafen, men normen om bosted står fortsatt sterkt. Hvis vi tar perioden mellom 1952 og 2001, har bare 1,7 prosent av det totale antallet nyinnvalgte på Stortinget kommet fra et annet fylke enn den listen de står oppført på, det vil si totalt 14 stykker (Pedersen, Kjær & Eliassen 2004:348). Forventningene om fokus på lokale interesser i det parlamentariske arbeidet må derfor sees i sammenheng med lokallagenes kontroll over rekrutteringen. Ved forsøk på renominasjon og gjenvalg er det mange kandidater som gjennom årene har fryktet lokallagenes «vrede», spesielt hvis deres parlamentariske arbeid har gitt få muligheter til lokale markeringer (Bauna 1997; Drevvatne 2002). De norske nominasjonene er også svært «lukket» i den forstand at bare en håndfull medlemmer deltar i prosessen. Kun betalende partimedlemmer får i utgangspunktet lov til å delta, og av disse deltar bare én av seks – viser undersøkelser som ble foretatt på slutten av 1990- tallet (Valen et al. 2002:211). Valgundersøkelsen for 2005 viser at dette tallet har holdt seg stabilt, og at det er en halvering i forhold til det som var deltakelsesnivået på midten av 1980-tallet (Matthews & Valen 1999). Under nominasjonene i tilknytning til lokalvalgene er deltakelsesnivået enda lavere, rapporterer Ringkjøb og Aars (2007:328–330). Muligheten til å bruke uravstemninger i tilknytning til nominasjonene har vært diskutert – og ble for eksempel brukt av noen fylkeslag i Ap og SV i 2001, men det var tidlig i prosessen. De endelige beslutningene ble som vanlig tatt på nominasjonsmøtet (Hei- dar & Saglie 2002:70). Norge har heller ikke, som de andre nordiske land, innført noen form for personstemme ved de nasjonale valgene. Dette gjør at det norske systemet må karakteriseres som mer «ekskluderende» enn for eksempel Sverige, som innførte personvalg i 1998. Den store kontrasten finner vi på Island. Her innførte flere av partiene åpne primærvalg på midten av 1970-tallet etter en lang tradisjon med delegater til nominasjonsmøtene. I en internasjonal kontekst var dette unikt, og Island sto alene om en slik ordning innen de europeiske parlamentariske systemene. I praksis betydde innføringen av primærvalg at de islandske partiene åpnet opp nominasjonsprosessen for velgere som definerte seg selv som partitilhengere. Aktivt (betalende) medlemskap var ikke et krav (Kristjánsson 2002). Lengst gikk 553

[ NARUD ] det liberal-konservative «Selvstendighetspartiet» (Sjalfstaedisflokku- rinn) som inviterte alle velgere til å delta, uavhengig av om de var erklærte tilhengere eller ikke. Stemmesedler ble distribuert til hjem- mene for dem som ønsket det, så nær som til velgere som offentlig uttalte at de var medlemmer eller støttespillere av et annet parti. Sva- nur Kristjánsson påpeker at dette var i tråd med en islandsk forståelse av «folkelig demokrati»: «Wide-open nomination processes means less party control, which in turn implies more democracy. Party rule and democracy are frequently considered as mutually exclusive» (Kristjánsson 2002:117). Det var imidlertid krav om partimedlem- skap for å stille som kandidat. Selvstendighetspartiet har som hovedregel fortsatt å praktisere ordningen med åpne primærvalg. I de øvrige partiene varierer formen på primærvalgene – og det gjør det faktisk mellom de lokale grenene av dem også. Den tidligere «Folke- alliansen» (Althy´dubandalag) valgte for eksempel å bruke «lukkede» primærvalg, det vil si nominasjoner som er forbeholdt partimedlemmene. Det er i det hele tatt ikke mulig å definere ett sett av felles regler for nominasjonene i de islandske partiene; de varierer innen partiene, mellom partiene, mellom valgdistriktene og mellom ulike valg. Da er det enklere å finne mønstre i de øvrige nordiske land, selv om prosessen partiene imellom varierer også der. De svenske partiene praktiserer en ordning som er svært lik den norske, men nominasjonene har aldri vært regulert ved lov. Dette er i tråd med det svenske prinsippet om å definere politiske partier som «ideelle organisasjoner» (Bäck & Möller 1997). Som i Norge, legges listeforslagene ut til votering i siste fase av prosessen på det regionale nominasjonsmøtet etter at nominasjonskomiteen har koordinert forslagene. Eneste forskjellen er at noen av de svenske partiene (i hovedsak de borgerlige) har praktisert såkalte prøvevalg under forberedelsene til nominasjonene, der samtlige medlemmer er blitt invitert til å rangordne de fore- slåtte kandidatene. Slike prøvevalg har stort sett vært rådgivende (Johansson 1999; Teorell 2001; Soininen & Etzler 2006). Også i Sve- rige har den regionale partiorganisasjonen vært suveren i sammensetningen av listene, og nominasjonene har tradisjonelt vært lukkete – det vil si forbeholdt et utvalg partidelegater. Freidenvall (2006:174) observerer imidlertid tendenser i retning av en oppmykning hos noen av partiene. Eksempelvis har både Moderata Samlingspartiet og Folk- 554

[ PARTIENES NOMINASJONER ] partiet de senere årene invitert allmennheten til å delta i prøvevalgene. Den endelige beslutningen ligger imidlertid hos partimedlemmene. Som nevnt, innførte Sverige en form for personvalg i tilknytning til valgreformen i 1998, slik at velgerne har en viss innvirkning på hvilke kandidater som blir valgt inn i Riksdagen. Finland er ett av de få land som har en egen nominasjonslov, men som tilfellet var i Norge, er den ikke obligatorisk. Det er imidlertid en etablert praksis for de finske partiene å følge loven, som foreskriver en desentralisert prosess der nominasjonene er delegert til det lokale partinivået gjennom primærvalg for medlemmene (Kuitunen 2002). Det har vært en økende tendens til at partiene bruker primærvalgme- toden i Finland, selv om noen – særlig de mindre partiene – foretrekker nominasjonsmøter med voterende delegater. Før 1969, da den nye partiloven ble innført, var prosessen dominert av den sentrale ledelsen i de finske partiene (Helander 1997). Med den nye valgloven av 1974 fikk velgerne sammen med partiene adgang til å foreslå kandidater, selv om premissene for forslagene varierte. Til forskjell fra de øvrige nordiske land, bruker Finland åpne listesystemer ved parlamentsvalg. Det vil si at partiene fremmer en liste med nominerte kandidater, mens velgerne bestemmer rangeringen av kandidatene gjennom preferansestemmer i selve valget. Teoretisk sett har derfor alle kandidater lik sjanse til å bli valgt – uansett plasseringen på listen – fordi velgerne må føre opp et nummer som viser hvilken kandidat man vil stemme på. Hvem som til slutt blir innvalgt, bestemmes med andre ord av velgernes rangering av den enkelte kandidat, og derfor kan ikke de finske partiene tenke i retning av «sikre» og «usikre» mandater (altså kampplasser) når de skal balansere listene. De må i utgangspunktet skjele til hele listen når ulike gruppehensyn skal tas (Kuitunen 2002:70). De danske nominasjonene er i likhet med de andre nordiske desentraliserte, og det er de lokale partiorganisasjonene som har ansvaret for å koordinere navneforslagene. Men det er store variasjoner med hensyn til den rolle de lokale og nasjonale grenene av partiene spiller i prosessen. Hvis vi bruker 1998-valget som et eksempel, var det tydelig at Dansk Folkeparti kjørte en meget sentralisert linje dette året. Partiets sentralstyre (Hovedbestyrelsen) med Pia Kjærsgaard i spissen valgte ut listetoppene i alle 17 valgkretsene i Danmark. Dette ble gjort 555

[ NARUD ]

for å sikre lojale og samarbeidsvillige kandidater som ikke var «for snåle», som partilederen uttrykte det. En tilsvarende prosedyre har ikke de andre partiene i Danmark benyttet. I noen partier har den sentrale ledelsen vetorett vis-à-vis lokallagene, men de vil ikke greie å tvinge fram en kandidat mot flertallet i lokalpartiet (Pedersen 2002:40). I andre partier, for eksempel Venstre, ligger den hele og fulle kontrollen hos lokallagene. Nominasjonsprosedyrene varierer naturlig nok også med størrelsen på det enkelte parti. De senere år har fire partier tatt i bruk obligatoriske medlemsavstemninger (via posten) i tilknytning til nominasjonene. Dette er den viktigste endrin- gen som peker i retning av en demokratisering av prosessen, hevder Bille (2001:376), fordi det har flyttet makten fra en håndfull aktivister på nominasjonsmøtene til en utvidet skare av partimedlemmer. I Dan- mark kan partiene velge mellom å presentere en «lukket» kandidat- liste der rangeringen av kandidatene er bestemt på forhånd, eller en «fleksibel» liste der velgernes preferansestemmer avgjør rangeringen. Den første formen gir naturlig nok partiorganisasjonen mest makt, mens de fleksible listene reduserer partiorganisasjonens innflytelse vis- à-vis velgernes. Kombinasjonene av alle de nevnte faktorene gjør det danske systemet nokså komplekst, fordi ulike nivåer og ulike mekanismer griper inn i hverandre under nominasjonene. Det er opp til partiene selv å bestemme hvor stor innflytelse velgerne skal få over personvalget. Samlet sett mener Bille at det danske nominasjonssystemet har gått i retning av en «moderat demokratisering» (Bille 2001:378). Som det går fram av beskrivelsene ovenfor, er de nordiske land like hva angår (de)sentraliseringsdimensjonen, men de varierer med hensyn til hvor inkluderende rekrutteringsprosessen er. Dels skyldes dette innslaget av personvalg, som gir velgerne innflytelse over representa- sjonsspørsmålet. Dels skyldes det variasjoner i medlemmenes mulighet til å delta i nominasjonene. Vi skal nå se på tre land som har gjennomført reformer av nominasjonene, men der graden av demokratisering har vært svært forskjellig.

USA, STORBRITANNIA OG ISRAEL. Åpne nominasjoner i form av pri- mærvalg har tradisjonelt vært viktigere i engelsktalende land enn i det kontinentale Europa, selv om det har vært praktisert blant enkelte 556

[ PARTIENES NOMINASJONER ] partier på Island, som vi har sett (Kristjánsson 2002). Som figur 3 viste, kan USA plasseres helt ytterst på deltakerdimensjonen, i den «inkluderende» enden. Det er fordi mange av delstatene praktiserer helt åpne primærvalg der alle registrerte velgere kan være med på å stemme. Men det er viktig å være klar over at også de amerikanske primærvalgene varierer i så henseende. Primærvalgene er regulert gjennom lovverket i den enkelte delstat, og følgelig er det opp til de lokale myndighetene å definere hvilke restriksjoner som skal legges på deltakelsen. Partiene kan ikke endre nominasjonspraksis uten at del- statsloven endres. De åpne nominasjonene (såkalte «non-partisan» og «blanket» primaries) tillater velgerne å delta i begge partienes nomi- nasjonskamper. De mer lukkede primærvalgene (også kalt «halv- åpne») som praktiseres i enkelte delstater, begrenser deltakelsen ved å kreve at velgerne registrerer seg i henhold til partitilknytning før pri- mærvalget. Opprinnelig ble primærvalgordningen i USA innført for å stimulere deltakelsen blant velgerne (Ware 1987; 1996). I tillegg mente flere at primærvalgordningen ville øke partienes – eller snarere kandidatenes – lydhørhet overfor velgerne, og derved deres ansvarlighet overfor «grasrota» (Hopkin 2001). Dette ville igjen tilføre partiene nytt blod, øke sjansen for at nye saker kom på dagsordenen (eller snarere ikke ble holdt vekk fra dagsordenen), og det ville øke velgernes mulighet til å fjerne upopulære politikere; «to throw the rascals out», som amerikanerne uttrykker det i noe uærbødige vendinger. I realiteten betyr ordningen med primærvalg sammen med den statlige kontrollen av kongressvalgene at de amerikanske partiene har lite de skulle ha sagt over nominasjonene av egne kandidater, og følgelig har de heller ingen mulighet til å påvirke den sosiale sammensetningen av den valgte forsamling (Representantenes Hus og Senatet).2 Hvis det amerikanske selektoratet, som i praksis er velgerne, ønsker hvite, middel- aldrende menn fra middelklassen, er det lite partiene kan gjøre med det, påpeker Alan Ware syrlig (Ware 1996:261), du kan ikke lage lover mot velgernes fordommer. Sviktende medlemstall og en økende avstand mellom partier og velgere kan se ut som den umiddelbare årsaken til at britiske partier innførte primærvalg på 1990-tallet. Men det var ikke snakk om åpne primærvalg som i USA; i dette tilfellet var det begrenset til partienes 557

[ NARUD ] medlemmer. På den måten håpet man å stimulere til tettere bånd mellom parti og velger/medlem og å utvide basen for politisk rekruttering. Den britiske ordningen gir imidlertid ikke medlemmene full kontroll over kandidatspørsmålet. Listen over aktuelle kandidater som medlemmene skal stemme over, er produktet av en utsilingspro- sess som er foretatt av lokale partiorganer. Først etter at denne «kort- listen» med navn er godkjent av den nasjonale ledelsen, sendes den ut til avstemning blant medlemmene. Men også etter avstemningen kan den sentrale ledelsen legge ned veto mot enkeltkandidater. Hopkin (2001:350–351) påpeker at nominasjonsreformen også var en del av den interne maktkampen i partiene. I de to største partiene, Labour og the Conservatives, innebar reformen en maktforskyvning fra mellomsjiktet i partiet – aktivistene – i retning av vanlige medlemmer og toppeliten. For Labours del var dette et ledd i en strategi for å redusere fagbevegelsens innﬂytelse i partiet; en slags «demokratisering som kastrering», som Paul Webb (1994:120) kaller det. I det gamle systemet hadde fagbevegelsen anledning til å avgi blokker av stemmer, mens ordningen med medlemsprimærvalg ikke ga en slik mulighet fordi prinsippet om «hver mann én stemme» var det bærende. I tillegg var det en uttalt målsetting å gi mer makt til prag- matiske, sentrumsorienterte medlemmer på bekostning av de lokale og mer ytterliggående partiaktivistene. På den tiden var med andre ord innføringen av en mer «inkluderende» nominasjonsprosess i tråd med de daværende lederes (Kinnock, Smith & Blair) etablering av en sentrumsorientert politikk. Slik Hopkin (2001:351) tolker dette, var ikke nominasjonsreformene først og fremst et ledd i å styrke grasrot- makten i partiet. Det dreide seg vel så mye om å kvitte seg med en brysom gruppe som hindret partiets ideologiske nyorientering. Israel er ett av de landene som har hatt ﬂest reformer hva angår nominasjonsmetodene, og hvor partiene fortsatt i dag praktiserer svært ulike måter å velge ut kandidatene på (Rahat & Hazan 2001). Derfor dekker de israelske partiene hele spekteret av muligheter på deltakelsesdimensjonen. I den ene enden, tett inntil den mest «ekskluderende» formen, ligger de ultraortodokse religiøse partiene, der makten over kandidatnomineringene ligger hos en rabbi eller en gruppe av rabbier. Deres autoritet innen partiet bygger på deres posisjon som religiøse ledere. Helt i andre enden ligger de tre største parti- 558

[ PARTIENES NOMINASJONER ] ene i Israel, som på midten av 1990-tallet utvidet deltakelsen i nominasjonene til medlemmene (Rahat 2008:32–33). I 1996 holdt både det israelske arbeiderpartiet og Likud primærvalg som ga partienes betalende medlemmer rett til å bestemme sammensetningen av listene så vel som rangeringen av kandidatene. Begge partiene sørget imidlertid for å reservere et antall plasser for kandidater fra visse sosiale og demograﬁske segmenter for å sikre representasjon av for eksempel kvinner og minoriteter (arabere). I tillegg la begge partiene inn geograﬁske områder og funksjonelle grupper som en del av balan- seringsgrunnlaget (Rahat & Hazan 2001:311). På denne måten for- søkte partiene å korrigere eventuelle skjevheter i representasjonen av undergrupper som kunne oppstå som følge av demokratiseringspro- sessen.

OPPSUMMERING Oppsummeringsvis kan det slås fast at mangfoldet av nominasjonsmetoder kan typologiseres gjennom to dimensjoner, slik denne gjennomgangen har vist: gjennom graden av deltakelse på den ene siden og graden av (de)sentralisering på den annen. Ulike land har valgt ulike løsninger med tanke på disse dimensjonene; det formelle regelverket varierer, prosedyrene er forskjellig fra parti til parti, og det varierer hvordan – og i hvilken utstrekning – partiene har valgt å åpne opp prosessen for medlemmer og/eller velgere. Til en viss grad er dette betinget av institusjonelle føringer, som valgsystemets utforming. Valgsystemet virker inn ved at det produse- rer ulike forutsetninger for rekrutteringsprosessen, som figur 4 viser. I land med forholdstallsvalg er utfallet av prosessen en liste med navn som velgerne på en eller annen måte skal ta stilling til, mens en liste naturligvis er uaktuelt i systemer med flertallsvalg i enmannskretser. Her er sluttresultatet ett navn (en kandidat) som velgerne skal vurdere i konkurranse med en annen kandidat i et konkurrerende parti. Skal velgerne ha innflytelse på personspørsmålet før valget, må det per definisjon skje gjennom å delta i nominasjonsprosessen. Selv om det er få partier i Europa som har gitt vanlige velgere tilgang til nominasjonene, er det grunn til å notere seg at de samme velgerne de facto har fått innflytelse gjennom personvalgordningene. I forholds- tallsvalgssystemer med effektive personstemmer (slik som Danmark 559

[ NARUD ]

Proporsjonale Systemer med valgsystemer: flertallsvalg i de nordiske land enmannskretser: og Israel USA og Storbritannia

Lister med flere En kandidat kandidater

Personvalget Primærvalg

FIGUR 4. Valgsystem og rekrutteringsformer og Finland) står partiene riktignok for nominasjonene, men velgerne er med på å kåre kandidatene ved bruk av personstemmene. I land der velgerne får være med i nominasjonene, som i USA og tidvis på Island, fungerer nominasjonene mer som allmenne valg. Det er dette som gjør det islandske tilfellet unikt i en europeisk sammenheng. Dette leder inn på konsekvensene av å åpne opp nominasjonsprosessen. Er det noen grunn til å frykte, som de israelske partiene gjorde, at en demokratisering av prosessen vil forsterke allerede eksisterende skjevheter i den politiske representasjonen? Og vil det påvirke partiorganisasjonen negativt? Eller er det snarere positive effekter i form av økt engasjement og deltakelse blant medlemmene? Dypest sett er det et spørsmål om eventuelle virkninger av å endre spillereglene for kandidatutvelgelsen: Har det egentlig så stor betydning for utfallet hvilken metode partiene bruker for å nominere sine kandidater?

VIRKNINGER AV DEMOKRATISERINGEN Svaret på det siste spørsmålet er et utvetydig «ja», men ikke nødven- digvis i den form og i det omfang som man tenker seg. Dessuten er det betinget av hva vi mener med «utfallet». Da primærvalg ble innført i USA, var det med en uttalt målsetting om å svekke partiorganisasjonen til fordel for økt velgerinnﬂytelse (Ware 2002). Representasjons- 560

[ PARTIENES NOMINASJONER ] hensyn ble ikke satt på dagsordenen i det hele tatt. Amerikanerne lyktes med den første målsettingen; ordningen underminerte i det lange løp de amerikanske partienes organisasjoner (Rae 2006). I USA er det kommet til det punktet at mange spør seg om partiene i det hele tatt spiller noen rolle i kandidatnomineringen bortsett fra å fremme visse kandidater, det vil si at de eksplisitt uttrykker preferanser for visse navn (Rahat 2008:31). Og her ligger et viktig poeng. Snarere enn å gi velgerne økt innﬂytelse, mener mange at det åpne amerikanske systemet har gitt andre og eksterne aktører mer makt, så som massemediene, interessegrupper, profesjonelle kampanjerådgivere og økonomiske bidragsytere. «The U.S. experience, then, with the adop- tion of primaries is a story of the decline of party organization and the rise of non-party actors. It is not the story of the victory of popular participatory democracy» (Rahat 2008:31). I artikkelen «Entering through the back door» går den israelske forskeren Gideon Rahat systematisk gjennom en del av erfaringene man har hatt i USA, Israel og noen europeiske land med innføringen av primærvalg. Hans anliggende er en observert maktforskyvning fra partiene til andre aktører under nominasjonene, aktører som kommer inn i den politiske prosessen «gjennom bakdøra», som han sier. Pri- mærvalgene, særlig hvis de er helt åpne for vanlige velgere, gir mediene en dominerende stilling i rekrutteringsprosessen. Det i sin tur endrer måten nominasjonskampene drives på. Medienes personorien- tering gjør at den enkelte kandidat blir spesielt oppmerksom på hvordan egen image og personlighet slår ut hos velgerne. Det gjør at behovet for medierådgivning øker, og innleie av profesjonell kampanje- ekspertise koster penger. Denne negative «spiralen» fordyrer nominasjonskampene, slik Rahat ser det, som bruker USA som det fremste eksemplet i denne sammenheng. Men han mener at innføringen av primærvalg også i Israel, selv om disse ikke har vært åpne i samme grad som de amerikanske, skapte et helt nytt område kampanjeindu- strien kunne spise seg inn på (Rahat 2008:33). Kandidatene kjøpte konsulenttjenester som skulle hjelpe dem å få tilgang til mediene og være med å utforme det politiske budskapet, et fenomen som tidligere hadde vært forbeholdt planleggingen av den ordinære valgkampen (til parlamentsvalgene). På tross av at de israelske partiene har ganske sjenerøse offentlige støtteordninger, skapte disse tiltakene behov for 561

[ NARUD ]

økte ressurser fra individuelle bidragsytere eller «investorer». Hof- nung rapporterer således at utgiftene forbundet med å stille som kandidat i nominasjonene: «… increased tenfold in a single year» (Hofnung 1996:76). Og han konkluderer: «The move from nomina- ting committees to large electorates has paved the way for the gro- wing inﬂuence of money donors in the candidate selection process. Money buys services, expertise, media exposure, and sometimes even votes» (Hofnung 2005: 67). De islandske partiene har hatt noen av de samme erfaringene. Også her ble medienes aktivitet mer intens som følge av innføringen av primærvalg, og kostnadene har økt (Kristjánsson 2002). Etter hvert har partiene sett behovet for å regulere pengestrømmene gjennom et eget lovverk. Valget i 2007 ble gjennomført innenfor rammen en ny lov som la ganske strenge restriksjoner på private bidrag, samtidig som det ble innført en omfattende offentlig støtteordning. Parti- ene inngikk også en avtale om et maksimumsbeløp de kunne anvende til ulike reklametiltak (Hardarson & Kristinsson 2008). På samme tid viser erfaringene fra ﬂere land at betydningen av media har økt uavhengig av nominasjonsreformene. I Storbritannia skjedde det en økning i kandidatenes eksponering mot mediene, i bruk av profesjonelle kampanjestrateger og en påfølgende utgiftsøkning før partiene la om nominasjonsprosedyrene (Rahat 2008:36). Erfaringene fra Norge, hvor partiene aldri har vært i nærheten av primærvalg i «moderne» tid, viser også at evnen til å håndtere mediene er blitt et viktigere kriterium enn tidligere når kandidatene blir vurdert i nominasjonsprosessen (Valen 1988; Narud 1994). Dette er med andre ord et ledd i en generell utvikling, der medienes rolle i nominasjonene gjenspeiler deres økte betydning i politikken og samfunnet for øvrig. Den generelle oppfatningen er derfor at demokratiseringen av nomi- nasjonsordningene bare bidrar til å forsterke (eller akselerere) en allerede eksisterende utvikling.

PARTISAMHOLD OG PARTIDISIPLIN. Ett forhold er hvordan makten forskyves fra partiene til andre aktører som følge av nominasjonsreformene. Et annet forhold er hvordan partiorganisasjonen blir påvir- ket internt. Som vi har sett, har ikke åpningen av nominasjonene i de europeiske partiene vært på samme nivå som i USA, men stort sett 562

[ PARTIENES NOMINASJONER ] begrenset seg til å omfatte medlemmene. Dessuten er det forskjeller mellom et kandidatorientert system som det amerikanske og et parla- mentarisk system, der partiene spiller en nøkkelrolle i utformingen av programmene og i koordineringen av de politiske beslutninger. Men bekymrede røster har pekt på faren for en svekkelse av partiorganisasjonen også i Europa tilsvarende den vi har sett i USA, særlig i retning av svakere partidisiplin. I den tradisjonelle litteraturen om partiman- datets stilling, er partienes evne til aggregering og koordinering av politikk betraktet som en viktig egenskap ved representasjonssyste- met. For at partienes programmer skal kunne realiseres i praksis, er derfor disiplin i de parlamentariske voteringene en forutsetning. Avvik fra partilinjen gjør politikken uforutsigbar og ødelegger muligheten for en effektiv partirepresentasjon. Bekymringen har vært at endringer i utvalgsprosessen skal gå ut over partienes enhetlige karakter – simpelthen fordi kandidatenes representasjonsfokus varierer med hvem som kontrollerer gjenvalgsmulighetene. Argumentet er som følger: Hvis man øker velgernes innflytelse på nominasjonsprosessen, vil det skyve kandidatenes fokus vekk fra partiets interesser og i retning av velgernes. Resultatet er kandidater som ønsker å «tekkes» velgerne, som kommer til å drive egen valgkamp på bekostning av partiets, og som i økende grad vil kjøre egne saker på dagsordenen. En slik form for individualisering av nominasjons- og valgprosessen sikrer ikke lojale teamarbeidere; det gir snarere incentiver til å opptre populistisk, noe som igjen øker medienes innflytelse under nominasjonene (Cross 2008; Rahat & Hazan 2001). Den forventede effekten av å endre nominasjonssystemet fra et ekskluderende (lukket) system til et mer inkluderende system, der flere deltar, er altså svekket partidisiplin. Og motsatt: Jo mer ekskluderende nominasjonene er, jo bedre vil partidisiplinen bli ivaretatt. Er det slike tendenser i den «virkelige verden»? Erfaringene fra land som har åpnet opp nominasjonsprosessen, peker faktisk i en slik retning. Hvis vi ser bort fra USA, der partidisiplinen alltid har vært svak sammenliknet med europeiske tilstander, antyder islandske forskere at partidisiplinen er blitt svekket etter inn- føringen av de åpne primærvalgene (Kristjánsson 2002:135). Gunnar Helgi Kristinsson (2008:8) peker på at kandidatene ikke er avhengige av partiorganisasjonen på samme måte som tidligere for å bli nomi- 563

[ NARUD ] nert. Derfor er representasjonsfokus rettet mot valgkretsens snarere enn partiets interesser i deler av det parlamentariske arbeidet. Men det er viktig ikke å overdrive denne tendensen. Torben Jensens sam- menlikninger av de nordiske land viser at partidisiplinen er høy også blant partiene i Alltinget når det gjelder voteringene over saker (Jen- sen 2000:217). Israel har erfaringer som likner de islandske, selv om partiene ikke har gått så langt som til å arrangere åpne primærvalg. En direkte konsekvens av demokratiseringen av de israelske nominasjonene har vært en dramatisk økning av private lovforslag – på bekostning av regjeringens – og som har gått gjennom voteringene i Knesset. Rahat og Hazan (2001:314) mener dette har svekket regjeringens autoritet siden kontrollen over dagsordenen er forskjøvet fra regjeringspartiene og over til opposisjonen. Selv om erfaringene fra noen land er negative hva angår åpningen av nominasjonsprosessen, er det ingen automatikk i en slik utvikling. Det er viktig å ta inn i bildet at partiene kan unngå uheldige effekter ved å legge inn kontrollmekanismer i visse faser av nominasjonsprosessen. Hvis for eksempel ﬁltreringsprosessen av «aspirantene» fore- går i regi av partiet forut for medlemsavstemningene, eller listen legges fram for nominasjonskomiteen til godkjenning etter avstem- ningene, vil partiet (lokalt eller sentralt) ha en kontroll på hvem som blir nominert. Det vil være en sikkerhetsventil mot at en «loose gun» får en prominent plass på listen, samtidig som partiet får et større medlemsgrunnlag å rekruttere kandidater fra. Hopkin (2001:352) peker på positive erfaringer i så henseende i Storbritannia, der utvi- delsen av nominasjonsavstemningene til ordinære medlemmer har skjedd innenfor rammen av et regelverk som er deﬁnert av partiets aktive organer. Hvis demokratiseringen derimot foregår uten at noen barrierer legges inn, vil det kunne oppstå sideeffekter som følge av at incentivstrukturen endres, og partiets posisjon i policyprosessen vil følgelig svekkes. På den annen side er det grunn til å spørre hvor meningsfullt det er å bruke demokratiseringsbegrepet i en situasjon der partiet opprettholder kontrollen over nominasjonene gjennom ulike reguleringsmekanismer. Når det gjelder åpningen av nominasjonene som et ledd i å øke interessen for partipolitisk arbeid og dermed øke antallet medlemmer, er erfaringene delte. I det britiske Labour opplevde man en økning i 564

[ PARTIENES NOMINASJONER ] medlemsmassen etter reformer i 1992, men Hopkin mener at den positive utviklingen også kan føres tilbake til et mer aktivt lederskap og den generelt økte populariteten partiet hadde i den angjeldende perioden (Hopkin 2001). Det var også en klar tendens til at medlems- massens sammensetning endret seg; andelen passive medlemmer økte mens andelen aktive gikk ned. Hopkins oppfatning er derfor at nyhetsverdien ved innføringen av nye nominasjonsformer vil kunne ha en foreløpig effekt på deltakelsen i partiene, men at medlemstallet i det lange løp vil være upåvirket av disse reformene. De islandske erfaringene går i en litt annen retning, idet andelen medlemmer økte dramatisk etter innføringen av primærvalg, og tallet har bare fortsatt å øke (Hardarson & Kristinsson 2008). Slik sett må innføringen av pri- mærvalg sies å være en gedigen suksess sett fra et deltakelsesaspekt. Men en av grunnene er nok at det ligger få formelle forpliktelser av partimedlemskapet i de islandske partiene, ikke engang betaling av medlemskapsavgift er de facto obligatorisk. Dessuten har medlems- tallene en tendens til å blåses opp før primærvalgene, fordi grupper av velgere ønsker å støtte kandidater som er en del av et større personlig nettverk – og som ikke nødvendigvis er av politisk art. Derfor har de islandske partiorganisasjonene skiftet karakter fra å være organisasjoner basert på faktisk politisk arbeid til å bli rene «støtteklubber», mener de islandske forskerne Olafur Hardarson og Gunnar Helgi Kristinsson (2008). Det er med andre ord ulike erfaringer med å innføre primærvalg i de systemene der dette har vært forsøkt. Sett utelukkende fra et deltakerdemokratisk perspektiv kan det være gunstig å åpne opp nominasjonene, fordi det stimulerer til større aktivitet og innﬂytelse – men også betenkelig, dersom partiorganisasjonenes rolle som politisk verksted svekkes. Sett fra et konkurransedemokratisk perspektiv ﬁn- nes også motargumenter, gitt at partidisiplinen ryker og partiene ikke evner å gjennomføre effektive politiske vedtak. Et vesentlig moment er derfor hvilke mekanismer partiene selv legger inn for å motvirke eventuelle negative effekter. Under enhver omstendighet kan det se ut som partienes evige dilemma vil være kravet til lydhørhet overfor enkeltgrupper på den ene siden og ønsket om en enhetlig og beslut- ningsorientert organisasjon på den annen.

565

[ NARUD ]

REPRESENTASJONSHENSYN. Sist, men ikke minst må hensynet til sosial og demograﬁsk representasjon diskuteres. Det er velkjent fra forskningen at ingen systemer har en folkevalgt forsamling som er et speilbilde av den befolkning de skal representere (Putnam 1976; Nor- ris 1997). Sammensetningen av valgte organer avviker i forhold til velgerne med hensyn til både kjønn, alder, utdanning og sosioøkono- misk bakgrunn. Men det varierer en god del mellom ulike systemer hvor stort avviket er mellom de folkevalgte og velgerne. Norge og de nordiske land har en langt bredere og mer egalitær sammensetning av sine «ting» enn for eksempel det britiske parlamentet (Valen 1966; Hellevik 1969; Narud & Valen 2000; Narud 2003; Narud & Valen 2007). Det er imidlertid ingen enkel sak å påvise årsak og virkning mellom et lands nominasjonssystem og sammensetningen av de folkevalgte organer. En hypotese som er blitt fremsatt, er at sentraliserte systemer ivaretar balansen av gruppeinteresser bedre enn systemer der en rekke regionale eller lokale medlemmer har ansvaret for nominasjonene (Randall 1987). Til tross for at noen eksempler trekker i denne retning, ﬁnnes det ingen klar empirisk støtte for en slik hypotese. Som nevnt tidligere er det variasjoner mellom landene i hvilken utstrekning den sentrale partiledelsen «dikterer» nominasjonene, slik tilfellet har vært i Nederland, Portugal og Spania, men det er ikke noe som tyder på at dette virker førende på for eksempel rekrutteringen av kvinner (Norris 1997:220). Det har snarere å gjøre med det regelverk eller de normer partiene selv har utarbeidet, for eksempel regler for kjønnskvotering. Følger partiene opp eget regelverk, enten det er utformet lokalt eller sentralt, ivaretas hensynet til en balansert liste. Andre hypoteser går ut på at det er «grindvokternes» normer og verdier (etterspørselssiden) som bestemmer de folkevalgtes sammensetning, i alle fall i valgsystemer uten preferansestemmer (Gallagher 1988:264). Dette er selvsagt en medvirkende årsak, men igjen er det et spørsmål om ikke tilbudssiden, det vil si medlemmenes vilje til å stille som kandidater, er vel så viktig for å forstå skjevhetene i representasjonen. Men både tilbuds- og etterspørselssiden må forholde seg til det institusjonelle rammeverket nominasjonene foregår innenfor, og her spiller valgsystemet en avgjørende rolle. For spørsmålet om sammensetningen av den valgte forsamling, har deltakelsesaspektet gjerne vært fremhevet som det mest sentrale. 566

[ PARTIENES NOMINASJONER ]

Dette har naturligvis å gjøre med hvem som har kontroll over nominasjonene og følgelig kan ivareta grupperepresentasjonen gjennom kriteriene for listebalansering. I «lukkede» listesystemer der partiaktivistene har kontrollen over nominasjonene, kan ulike hensyn veies opp mot hverandre når listene skal settes sammen. I åpne systemer der mange kan delta, er det nærmest umulig å få igjennom kravet om en balansert liste, fordi enkeltpreferansene simpelthen ikke lar seg koordinere. Slik sett kommer kravet om deltakelse som en demokratisk verdi på tvers av kravet om en «rettferdig» representasjon av forskjellige grupper, i hvert fall hvis man ønsker en garantert representasjon. Rent teoretisk lar de to kravene seg vanskelig forene.

AVSLUTNING Svaret på hvilket system som er «best», kommer an på hvem du er, hvor du er – og hvor du ønsker å gå, skrev Richard Katz (1997:308) i sin tid, da han drøftet partienes holdninger til valgreformer. Det samme kan sies om reformer av partienes nominasjoner. Nomina- sjonsmetoder er institusjonelle mekanismer som både reflekterer partienes natur og som påvirker deres virkemåte. Derfor ønsker man, som med institusjoner flest, å bevare dem snarere enn å reformere dem, mener Barnea og Rahat (2007:375–376). Som diskusjonen har vist, har det sentrale spørsmålet dreid seg om å finne en balanse mellom partiets prioriteringer på den ene siden og økt medlems- og/eller velge- rinnflytelse på den annen. Hvor langt skal man gå i å gi folk flest et ord med i laget over hvem som skal bli «folkets representanter»? Nor- mative demokratiperspektiver gir ulike svar på dette spørsmålet. Siden deltakerdemokrater og konkurransedemokrater legger til grunn ulike premisser for hva som er «demokratiske goder», har de også ulike svar på hvordan partipolitiske prosesser bør praktiseres. Empirisk er det heller ingen enkel løsning på dilemmaet. De internasjonale erfaringene viser at partienes mer aktive organer frykter effektene av å utvide deltakelsesgrunnlaget, dels ut fra mottoet: «Flere kokker – mer søl.» I artikkelen har jeg foretatt et analytisk skille mellom grader av åpenhet på den ene siden og grader av (de)sentralisering på den annen. Begge dimensjonene er nyttige for å forstå hvor makten over nominasjonene ligger, og hvordan justeringer langs disse dimensjonene i den ene eller andre retningen påvirker utfallet av nominasjonene. 567

[ NARUD ]

En alternativ vei til folkelig innflytelse som bare så vidt er berørt i denne artikkelen, er innføringen av en eller annen form for personstemmegivning ved parlamentsvalg. David Farrell og Ian McAllister (2006) har publisert resultater som tyder på at velgernes tilfredshet med demokratiet er større i land som har personvalg enn i land som ikke har det. Grunnen er at velgerne ser utfallet av valget som mer «rettferdig» når de selv har fått være med på å kåre kandidatene (Far- rell & McAllister 2006:742). Som tilfellet er med nominasjonene, er det også store variasjoner mellom ulike systemer i hvordan valgord- ningene er utformet i så måte. Hovedspørsmålet har dreid seg om hvor tungt velgernes personstemmer skal veie versus partienes egne prioriteringer. Et vesentlig moment for å skjønne utfallet av rekrutteringsprosessen, er hvilke mekanismer partiene selv legger inn for å motvirke eventuelle sideeffekter av demokratiseringen. Norske under- søkelser av lokalvalg, der personstemmer som kjent er innført, dokumenterer for eksempel at partienes forhåndskumulering av mange kandidater reduserer effekten av velgernes rettinger (se for eksempel Christensen, Midtbø, Ringkjøb, Svåsand & Aars 2004; Hellevik & Bergh 2005). Slike «sperrer» gir partiene en mulighet til å gardere seg mot eventuelle velgeraksjoner og sikrer at toppkandidatene blir valgt. Tilsvarende eksempler finner vi i nær sagt alle systemer, men det varierer voldsomt mellom land, mellom partier og innen ulike partier hvilke mekanismer som tas i bruk. Kravet om større åpenhet i rekrutteringsprosessen er et internasjonalt fenomen, og det kommer som en konsekvens av utviklingen på velgernivå så vel som innen de politiske partiene selv. Rekrutteringen av kandidater betinger at man har en medlemsbase å rekruttere fra, og den har vært krympende de senere år, også i Norge. Spørsmålet er derfor om tiden er inne for å vurdere reformer av partienes nominasjoner også her i landet. Når det gjelder de norske partiene, viser Hei- dar og Saglie (2002:70) til at noen av fylkespartiene har gått så langt som til å annonsere etter kandidater til listene. Et ledd i retning av å bøte på sviktende rekrutteringsgrunnlag ville være å innføre primær- valg for medlemmene, slik flere partier har gjort i andre land. Intervju- undersøkelsene av de norske partiene (på medlems- og delegatnivå) tyder imidlertid på en viss skepsis i så henseende (Heidar & Saglie 2002:196–197). Det er faktisk større entusiasme for å gi velgerne inn- 568

[ PARTIENES NOMINASJONER ]

flytelse over valget av stortingsrepresentanter enn å gi medlemmene direkte innflytelse over interne prosesser. Oppslutningen om økt vel- gerinnflytelse er for øvrig mindre jo høyere opp i partihierarkiet man kommer. Det paradoksale er at også menige medlemmer er lite lystne på organisatoriske reformer, selv om de i teorien kunne vinne innflytelse på å ta i bruk uravstemninger. Heidar og Saglies konklusjon er at oppslutningen om direkte demokrati er svært begrenset i de norske partiene. Holdningene er preget av tilfredshet med tingenes tilstand – snarere enn krav om reformer av partidemokratiets virkemåte. Pro- blemet, slik de ser det, er at de som står utenfor partiene er mer kritiske. Medborgerne er skeptiske til partiorganisasjonenes demokratiske egenskaper, og ikke-medlemmene er mer kritiske enn medlemmene (se også Strømsnes 2003:173). «Alt dette utgjør en trussel mot partienes legitimitet», skriver de to forfatterne, og konkluderer:

Partiorganisatorer prøver nesten desperat å gjøre partiene mer attraktive. Det kan tvinge fram forsøk med nye organisasjonsformer og beslutnings- mekanismer, uansett om medlemmene er fornøyde eller ei. Men hvis partiene skulle innføre omfattende organisasjonsreformer, vil landsmøtene i så fall vedta reformene uten noen som helst begeistring (Heidar & Saglie 2002:200).

Gjennomgangen i denne artikkelen viser at reformer har hatt en effekt – enten de er vedtatt med begeistring eller ikke. Men effekten har vært av både intendert og uintendert karakter. Større deltakelse og engasjement er pekt på som positive virkninger, mens svakere organisatoriske rammer og partisamhold er nevnt som negative – sammen med en forskyvning av makt fra partiet til utenomparlamentariske aktører. Samtidig har vi et relativt svakt grunnlag for å si noe om hvor store effektene er, samt slå fast hvilke mekanismer som virker inn på hva. Noen av de observerte utviklingstrekkene kan skyldes allerede pågå- ende trender i samfunnet, andre kan skyldes et lands spesiﬁkke politiske kultur eller de ytre institusjonelle rammene. For å ta opp igjen tråden fra innledningen, kan det kan være gode grunner til å vurdere reformer av nominasjonsprosessen. Å gi medlemmene retten til å stemme over kandidatene endrer betydningen av medlemskapet og vil kunne øke engasjementet for partipolitisk arbeid. Men det er også grunn til å minne om at partiene er frivillige 569

[ NARUD ]

organisasjoner, og at alle som ønsker innﬂytelse har anledning til å melde seg inn. Det paradoksale er at medlemmene har muligheten til å delta, men det ser ikke ut som de bruker denne muligheten særlig aktivt. Et alternativ – eller til og med et supplement – til reformer av nominasjonene kan være innføringen av personvalg, som var et hett tema i Norge noen år tilbake (se Hellevik 2005a; 2005b; Midtbø & Christensen 2005). Uten å gå inn på en slik debatt, kan nevnes at uønskede utfall kan unngås hvis partiene sørger for å legge inn visse «motvekter» mot tilfeldige utslag, for eksempel i form av formelle sperregrenser. Spørsmålet er hvor langt de kan gå i så måte uten at en demokratiseringsreform får preg av å være en «skinnreform».

Noter 1. Som antydet i teksten, brukes betegnelsen «demokratisering» synonymt med «utvidet deltakelse» i nominasjonene. 2. Det stiller seg litt annerledes med nominasjonene til presidentembetet, der partiene kontrollerer nominasjonene sammen med delstaten.

Referanser Barnea, Shlomit & Gideon Rahat (2007), «Reforming Candidate Selection Methods: A Three Level Approach». Party Politics, 13:375–394. Bauna, Lars (1997), Å slåss for Oslo blir man ikke kirke- og undervisningsminister av. En casestudie av representasjon med særlig fokus på representasjon av valgkretsen. Hovedoppgave i statsvitenskap. Oslo: Institutt for statsvitenskap. Bille, Lars (2001), «Democratizing a Democratic Procedure: Myth or Reality? Candidate Selection in Western European Parties», 1960–1990. Party Politics, 7:267–276. Bäck, Mats & Tommy Möller (1997), Partier och organisationer. 4. oppl. Stockholm: Publica. Christensen, Dag Arne, Tor Midtbø, Hans-Erik Ringkjøb, Lars Svåsand & Jacob Aars (2004), Ny personvalgordning og hva så? En analyse av kommune- og fylkestingsval- get i 2003. Rapport 8. Bergen: Rokkansenteret. Cross, William (2008), «Democratic Norms and Party Candidate Selection: Taking Con- textual Factors into Account». Party Politics, 14:596–619. Dalton, Russell J. & Martin P. Wattenberg, red. (2000), Parties without Partisans. Politi- cal Change in Advanced Industrial Democracies. Oxford: Oxford University Press. Demker, Marie & Lars Svåsand (2005), «Partier som institusjoner i demokratiet». I: M. Demker & L. Svåsand, red., Partiernas århundrade. Stockholm: Santérus förlag. Drevvatne, Kjeld (2002), Stortingsrepresentanters renominasjon. Hovedoppgave i statsvitenskap. Oslo: Institutt for statsvitenskap. Farrell, David & Ian McAllister (2006), «Voter satisfaction and electoral systems: does preferential voting in candidate-centered systems make a difference?». European Jour- nal of Political Research, 45:723–749. 570

[ PARTIENES NOMINASJONER ]

Freidenvall, Lenita (2006), Vägen til Varannan damernas. Om kvinnorepresentation, kvo- tering och kandidaturval i svensk politik 1970–2002. Stockholms Universitet. Gallagher, Michael (1988), «Conclusion». I: M. Gallagher & M. Marsh, red., Candidate Selection in Comparative Perspective. London: Sage. Gallagher, Michael & Michael Marsh, red. (1988), Candidate Selection in Comparative Perspective. The Secret Garden of Politics. London: Sage. Hardarson, Olafur Th. & Gunnar Helgi Kristinsson (2008), «The Parliamentary Election in Iceland, May 2007». Electoral Studies, 27:373–376. Heidar, Knut & Jo Saglie (2002), Hva skjer med partiene?. Oslo: Gyldendal Akademisk. Helander, Voito (1997), «Finland». I: P. Norris, red., Passages to Power. Cambridge: Cambridge University Press. Hellevik, Ottar (1969), Stortinget – en sosial elite?. Oslo: Pax Forlag. Hellevik, Ottar, (2005a), «Velgerne uten innﬂytelse over personutvelgingen?». Tidsskrift for samfunnsforskning, 46:539–553. Hellevik, Ottar (2005b), «Sluttreplikk til Midtbø og Christensen». Tidsskrift for samfunnsforskning, 46:565–568. Hellevik, Ottar & Johannes Bergh (2005), «Personutvelgingen: Ny ordning – uendret resultat». I: J. Saglie & T. Bjørklund, red., Lokalvalg og lokalt folkestyre. Oslo: Gyl- dendal Akademisk. Hernes, Gudmund & Willy Martinussen (1980), Demokrati og politiske ressurser. Norges offentlige utredninger 1980: 7. Hofnung, Menachem (1996), «The Public Purse and the Private Campaign: Political Finance in Israel». Journal of Law and Society, 23:132–148. Hofnung, Menachem (2005), «Fat Parties – Lean Candidates: Funding Israeli Internal Party Contests». I: A. Arian & M. Shamir, red., The Elections in Israel 2003. New Brunswick, NJ: Transaction Publishers. Hopkin, Jonathan (2001), «Bringing the Members back in? Democratizing Candidate Selection in Britain and Spain». Party Politics, 7:343–361. Jensen, Torben (2000), «Party cohesion». I: P. Esaiasson & K. Heidar, red., Beyond West- minster and Congress. The Nordic Experience. Columbus: Ohio State University Press. Johansson, Jan (1999), Hur blir man riksdagsledamot? En undersökning av makt och inﬂytande i partiernas nomineringsprocesser. Södertälje: Gidlunds förlag. Katz, Richard (1997), Democracy and Elections. Oxford: Oxford University Press. Kristinsson, Gunnar Helgi (2008), «More safe than sound? Cabinet ministers in Iceland». Kommer i K. Dowding & P. Dumont, red., The Selection of Ministers in Europe: Hiring and Firing. London: Routledge. Kristjánsson, Svanur (2002), «Iceland: From Party Rule to Pluralist Political Society». I: Hanne Marthe Narud, Mogens N. Pedersen & Henry Valen, red., Party Sovereignty and Citizen Control. Selecting Candidates for Parliamentary Elections in Denmark, Finland, Iceland and Norway. Odense: Odense University Press. Kuitunen, Soile (2002), «Finland: Formalized Procedures with Member Predominance». I: Hanne Marthe Narud, Mogens N. Pedersen & Henry Valen, red., Party Sovereignty and Citizen Control. Selecting Candidates for Parliamentary Elections in Denmark, Finland, Iceland and Norway. Odense: Odense University Press. Lundell, Krister (2002), Kandidatnominering och dess determinanter. En studie av 109 nomineringsprocesser. Åbo: Åbo Akademi. Mair, Peter (2007), Polity-Scepticism, Party Failings and the Challenge to European Democracy. Uhlenbeck Lecture 24. Wassenaar: Netherland’s Institute for Advanced Study in the Humanities and Social Sciences.

571

[ NARUD ]

Mair, Peter & Ingrid van Biezen (2001), «Party Membership in Twenty European Democracies, 1980–2000». Party Politics, 7:5–22. Matthews, Donald & Henry Valen (1999), Parliamentary Representation: the Case of the Norwegian Storting. Columbus: Ohio State University Press. Midtbø, Tor & Dag Arne Christensen (2005), «Når angrep blir forsvar». Tidsskrift for samfunnsforskning, 46:554–564. Mjeldheim, Leiv (1978), Parti og rørsle. Bergen: Universitetsforlaget. Narud, Hanne Marthe (1988), Vis meg din liste og jeg skal si deg hvem du er. Pressens dekning av nominasjonene i 1965 og 1985. Hovedoppgave i statsvitenskap. Oslo: Institutt for statsvitenskap. Narud, Hanne Marthe (1991), «Fra oppgjør på kammerset til spill for åpen scene: Rekruttering av kandidater til stortingsvalg». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 3:155–172. Narud, Hanne Marthe (1994), «Nominasjoner og pressen». I: K. Heidar og L. Svåsand, red., Partiene i en brytningstid. Bergen: Alma Mater. Narud, Hanne Marthe (2003), «Norway: Professionalization – Party-Oriented and Con- stituency-Based». I: Jens Borchert & Jürgen Zeiss, red., The Political Class in Advan- ced Democracies. Oxford: Oxford University Press. Narud, Hanne Marthe & Henry Valen (2000), «Does Social Background Matter?» I P. Esaiasson & K. Heidar red, Beyond Westminister and Congress. The Nordic Experi- ence. Columbus: Ohio State University Press. Narud, Hanne Marthe & Henry Valen (2006), «Det norske Storting: Et «Folketing» eller en samling «politiske broilere»?. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 22:359–392. Narud, Hanne Marthe & Henry Valen (2007), Demokrati og ansvar. Oslo: Damm. Narud, Hanne Marthe, Mogens N. Pedersen & Henry Valen, red. (2002), Party Sove- reignty and Citizen Control. Selecting Candidates for Parliamentary Elections in Den- mark, Finland, Iceland and Norway. Odense: Odense University Press. Norris, Pippa, red. (1997), Passages to Power. Cambridge: Cambridge University Press. Offerdal, Audun & Hans Erik Ringkjøb (2002), «Medlemsgrunnlag og medlemsaktivitet i lokale partilag». I: O. Bukve & A. Offerdal, red., Den nye kommunen. Kommunal organisering i endring. Oslo: Det Norske Samlaget. Pedersen, Mogens (2002), «Denmark: The Interplay of Nominations and Elections in Danish Politics». I: Hanne Marthe Narud, Mogens N. Pedersen & Henry Valen, red., Party Sovereignty and Citizen Control. Selecting Candidates for Parliamentary Elec- tions in Denmark, Finland, Iceland and Norway. Odense: Odense University Press. Pedersen, Mogens, Ulrik Kjær & Kjell A. Eliassen (2004), «Institutions Matter – Even in the Long Run. Representation, Residence Requirements, and Parachutage in Norway and Denmark». I: H.M. Narud & A. Krogstad, red., Elections, Parties and Political Representation. Oslo: Universitetsforlaget. Pennings, Paul & Reuven Y. Hazan (2001), «Democratizing Candidate Selection: Causes and Consequences». Party Politics, 7:267–275. Putnam, Robert (1976), The Comparative Study of Political Elites. New Jersey: Prentice- Hall. Rae, Nicol. C. (2006), «Exceptionalism in the United States». I: R.S. Katz & W.J. Crotty, red., Handbook of Party Politics. London: Sage. Rahat, Gideon (2008), «Entering Through the Back Door: Non-Party Actors in Intra- Party (S)electoral Politics». I: D.M. Farrell & R. Schmitt-Beck, red., Non-Party Actors in Electoral Politics. Baden-Baden: Nomos. Rahat, Gideon & Reuven Y. Hazan (2001), «Candidate Selection Methods. An Analytical Framework». Party Politics, 7:297–322. Randall, Vicky (1987), Women and Politics. London: Macmillan.

572

[ PARTIENES NOMINASJONER ]

Ranney, Austin (1981), «Candidate Selection». I: David Butler, Howard R. Penniman & Austin Ranney, red., Democracy at the Polls. Washington D.C.: AEI Publications. Ringkjøb, Hans-Erik & Jacob Aars (2007), «Partidemokrati uten deltakere? Om partienes nominasjonsprosesser i lokalpolitikken». Tidsskrift for samfunnsforskning, 48: 319–348. Scarrow, Susan (2007), «Political Activism and Party Members». I: R. Dalton & H.D. Klingemann, red., The Oxford Handbook of Political Behavior. Oxford: Oxford Uni- versity Press. Schattschneider, E.E. (1942), Party Government: American Government in Action. New York: Rinehart & Co. Seligman, Lester G. (1967), «Political Parties and the Recruitment of Political Leader- ship». I: Lewis J. Edinger, red., Political Leadership in Industrialized Societies. New York: Wiley. Skare, Audun (1996), «Kandidatutvelging – mer enn riktig kjønn fra rett sted. Politisk utvelging og politiske endringer i en brytningstid». Tidsskrift for samfunnsforskning, 37:328–362. Soininen, Maritta & Nils Etzler (2006), Partierna nominerar. Stockhom: SOU 2006: 53. Strømsnes, Kristin (2003), Folkets makt. Oslo: Gyldendal Akademisk. Teorell, Jan (2001), «När medlemmarna får röstrett. Om partiledarval och kandidatnomi- neringar». SNS författningsprosjekt. Stockholm: Studieförbundet Näringsliv och Sam- hälle. Valen, Henry (1954), Nominasjon av stortingskandidater i Det norske Arbeiderparti. Magisteravhandling. Oslo: Institutt for statsvitenskap. Valen, Henry (1956), «Nominasjoner ved stortingsvalg – en demokratisk prosess eller et eksempel på partidiktatur?». Statsøkonomisk tidsskrift, 70:115–152. Valen, Henry (1958), «Factional Activities and Nominations in Political Parties». Acta Sociologica, 3:183–199. Valen, Henry (1966), «The Recruitment of Parliamentary Nominees in Norway». Scandi- navian Political Studies, 1:121–166. Valen, Henry (1988), «Norway: Decentralization and Group Representation». I: M. Gal- lagher & M. Marsh, red., Candidate Selection in Comparative Perspective. London: Sage Publications. Valen, Henry & Hanne Marthe Narud (1999), «Origins and Consequences of Nomina- tion Systems. A Comparison between Norway and the US». Paper presented at the ECPR Joint Sessions of Workshops, Mannheim, March 26–31, 1999. Valen, Henry, Hanne Marthe Narud & Audun Skare (2002), «Norway: Party Dominance and Decentralized Decision-Making». I: H.M. Narud, M.N. Pedersen & H. Valen, red., Party Sovereignty and Citizen Control. Selecting Candidates for Parliamentary Elections in Denmark, Finland, Iceland and Norway. Odense: Odense University Press. Valgordningskommisjonen av 1917. Innstilling nr. 2. Ware, Alan (1987), Citizens, Parties and the State. Cambridge: Polity Press. Ware, Alan (1996), Political Parties and Party Systems. Oxford: Oxford University Press. Ware, Alan (2002), The American Direct Primary. Cambridge: Cambridge University Press. Webb, Paul (1994), «Party Organizational Change in Britain: The Iron Law of Centraliza- tion?». I: R. Katz & P. Mair, red., How Parties Organize: Change and Adaption in Party Organizations in Western Democracies. London: Sage

573

Jon Hovi og Arild Underdal Internasjonalt samarbeid og internasjonal organisasjon (3. utgave) En innføring

Internasjonalt samarbeid og internasjonal organisasjon drøfter forutsetninger og former for internasjonal samarbeid. Boken gir først en samlet og kortfattet oversikt over sentrale organisasjoner som EU, FN, IMF, NATO, WTO m.ﬂ. Denne tredje utgaven er gjennomgående revidert og har nye kapitler om samarbeid, nettverk og organisasjoner på transnasjonalt nivå (altså mellom samfunn snarere enn stater), samt om miljø- og ressursforvaltning som saksområde, men med fokus på global klimaendring og marine ressurser. Den viser hvordan oppbygningen av ulike organisasjoner gjenspeiler organisasjonens formål/ - oppgaver og den politiske kontekst den virker i. Eksempelvis hvordan sammensetningen av og beslutningsreglene innenfor Hovedforsamlingen og Sikkerhetsrådet gjenspeiler brytningen mellom på den ene siden prinsippet om suveren likhet for alle stater, og på den andre siden den realpolitiske erkjennelsen av at noen stater er langt mektigere enn andre. Kr 289,- Kjøp boka i bokhandelen eller via • tlf. 24 14 76 55 • faks 24 14 76 56 • E-post: [email protected] • Internett: www.universitetsforlaget.no

SYMPOSIUM: STAT OG SIVILSAMFUNN I SKANDINAVIA

Det civila samhällets karriär som vetenskapligt och politiskt begrepp i Sverige LARS TRÄGÅRDH [email protected]

Denna artikel har två syften: det ena empiriska erfarenheten av och normativa beskrivande och historiskt; det andra grundsynen på just denna relation är analytiskt och teoretiskt.1 I den första väsentligen annorlunda. delen kommer jag att inledningsvis diskutera den korta men komplicerade kar- CIVILSAMHÄLLETS TIDEVARV riär som begreppet «civilsamhället» har Begreppet «civilsamhälle» har sedan gjort i Sverige under de senaste decenni- 1990 fått ett enormt genomslag världen erna. Därefter gör jag ett försök till att över.2 Det används som ett honnörsord i analysera den intensiva debatt som följde de många sammanhang där både stat begreppets lansering kring 1990 i ett och marknad, om än av olika skäl, upp- internationellt och komparativt perspek- fattas som politiskt eller etiskt problema- tiv. Inte minst ställer jag frågan om var- tiska. Ordet ingår i en ny politisk diskurs för detta begrepp blev så kontroversiellt i som har växt fram i ett sammanhang där Sverige trots att så många forskare har de klassiska nationalstaterna med dess betonat föreningsväsendets och fol- nationella demokratier och välfärdssys- krörelsernas centrala roll i det moderna tem utmanas både uppifrån och nerifrån. svenska samhällets utveckling – i såväl Sedan mitten av 1970-talet, speciellt politiskt som socialt och ekonomiskt efter oljekrisen 1973, har de europeiska hänseende. Mitt provisoriska svar myn- välfärdsstaterna fått tampas med låg nar ut i ett par teoretiska reﬂektioner ekonomisk tillväxt och stigande kring de motsättningar som ﬁnns mellan arbetslöshet. Globaliseringsprocesserna, å ena sidan ett begrepp som de facto är den europeiska integrationen, och de implicit inbäddat i en angloamerikansk neo-liberala strömmingarna inom politik normativ syn på den ideala relationen och ekonomiskt tänkande, å ena sidan, mellan stat och samhälle, å den andra en och de moderna individernas och mino- politisk kultur likt den svenska där den riteternas ovilja att under- och inordna 575

[ TRÄGÅRDH ] sig i nationella sociala kontrakt utforska där staten varit ett instrument för att made av eliter och experter, å den andra, befria individen från de makt- och bero- har mot bakgrund av det ökade ekono- endeförhållanden som kännetecknat den miska trycket ändrat förutsättningarna traditionella familjen och många av civil- för det politiska spelet. Aktörer utanför samhällets institutioner. För välfärdssta- de traditionella partierna har kommit att tens kritiker har detta inneburit att dessa spela en större roll och nya utrymmen medierande institutioner undergrävts för politik har skapats i samhällen som och att individen istället blivit beroende blivit alltmer komplexa, heterogena och av staten och underkastade professioner- internationaliserade. nas makt. Att tydliggöra vad som står på Detta är en strukturell transformation spel, vilka val vi står inför, vilka förlus- som ibland på engelska beskrivs som en terna kan tänkas bli; detta är en av utma- rörelse från government to governance, ningarna som denna text vill ta sig an. där statens aktörer alltmer tvingas att förhandla och med-regerera med andra CIVILSAMHÄLLET KOMMER aktörer, från sociala rörelser och intres- TILL SVERIGE seorganisationer, till multinationella Denna utveckling från okänt begrepp till företag och transnationella NGOs. I ett innebegrepp har varit dramatisk, inte läge där staten, lite paradoxalt, ofta minst i Sverige. För de ﬂesta svenskar, beskrivs, nästan i samma andetag, som inklusive politiskt initierade debattörer, både impotent och elitstyrd, och mark- framstod begreppet «det civila samhäl- naden uppfattas som ensidigt driven av let» länge som tämligen främmande. Så vinstintressen, har civilsamhället kommit kunde till exempel undertecknad inleda att förknippas med positiva sociala dyg- en artikel från 1992 med orden: «Ett der. Många har satt hopp till civilsamhäl- nytt begrepp har introducerats i den let i en tid då staten fallerar och markna- svenska politiska debatten: det civila den alienerar. Tanken är, som den samhället» (Trägårdh 1993).3 Nu var svenske statsvetaren Erik Amnå har detta visserligen inte helt korrekt – uttryckt det, att «civilsamhället» ska begreppet hade sporadiskt använts tidi- åstadkomma «åtråvärda effekter i form gare, bland andra av Håkan Arvidsson av demokrati, välfärd och tillväxt» och Lennart Berntson i boken Makten, (Amnå 2005:9). Socialismen och Demokratin som gavs Detta är en tung börda att bära och ut redan 1980. Men det verkliga genom- den normativa impregneringen är också brottet för begreppet kom först somma- ett av begreppets verkligt stora problem, ren 1992. ett skäl att det ibland blir mindre pro- Tack vare fyra debatter som löpte duktivt teoretiskt, och anledningen till fram till våren 1993 i de stora Stock- att det ofta framstår som vagt och udd- holmstidningarna Dagens Nyheter och löst. Likt «gemenskap» blir «civila sam- Aftonbladet kunde «civilsamhället» eta- hället» ett ord som syftar till fenomen blera sig i det svenska offentliga samta- som enbart kan tänkas generera positiva let.4 De rubriker under vilka debatterna effekter. Samtidigt är begreppet långt samlades i bokform anger väl vad som ifrån oskyldigt. I den politiska debatten stod på spel: «Civila samhället – vems har det ofta används inom ramen för en utopi?», «Folkrörelser – ett bra svar från kritik mot sociala kontrakt likt det sven- vänster?», «Folkhemmet – förmynderi 576

[ DET CIVILA SAMHÄLLETS KARRIÄR SOM VETENSKAPLIGT OCH POLITISKT BEGREPP eller befrielse?» samt «Jämlikhet – eller starka statens försvarare hade blivit «sin överklassens revolt?» (Antman 1993). tids reaktionärer» (Zetterberg 1993). Debattörer drabbade samman för att ur Konfliktlinjerna gick dock inte bara olika politiska perspektiv reda ut bety- mellan Timbrohögern och folkhemsvän- delsen av det nya begreppet och disku- stern. Det fanns dessutom tydliga spän- tera dess politiska innebörd i förhållande ningar inom vänstern. Å ena sidan var- till den starka staten, den offentliga sek- nade det starka samhällets försvarare, de torn och folkhemsmodellen (Antman så kallade «traditionalisterna», för «det 1993; Trägårdh 1995). livsfarliga föreningslivet» och anade i Intressant nog spelade Arvidsson och pläderingen för större utrymme för frivil- Berntson även denna gång en central liga insatser början till en nedmontering roll. Boken från 1980 var en uppgörelse av den kollektiva, offentliga välfärden. med den etatistiska traditionen inom Detta, menade de, skulle betyda «tack marxismen som enbart rönte en och hej till jämlikhet». Men andra inom begränsad uppmärksamhet inom ganska vänstern såg i termen «det civila samhäl- snäva vänsterkretsar när den kom ut. let» något värdefullt, en chans att ta ett Större genomslag fick de ett decennium kliv bort från en alltför stor fixering vid senare när de (vid denna tidpunkt före staten som vänsterns främsta politiska detta marxisterna) introducerade begrep- redskap. För dem var civilsamhället ett pet igen. Denna gång skedde det inom annat ord för de klassiska folkrörelserna ramen för ett «idéseminarium» organise- genom vilka det gavs nya tillfällen att rat av den marknadsliberala och väl- demokratisera samhället och bredda det färdsstatskritiska tankesmedjan Timbro, politiska och sociala engagemanget. och deras essä gavs sedan ut av Timbros Som en samtida ledare i Aftonbladet, förlag i antologin Det civila samhället den ledande socialdemokratiska tidnin- (Arvidsson & Berntson et al. 1990). gen i Sverige, noterade var detta en spän- Att «civilsamhället» vid denna tid- ning «som alltid funnits inom socialde- punkt torgfördes av forskare som stod mokratin mellan statssocialister […] och Timbrohögern nära, ledde till att många folkrörelsedemokrater»: «vänsterns skribenter på den politiska vänsterkan- debatt om folkrörelserna, den offentliga ten reagerade med stor misstänksamhet. sektorn och ’det civila samhället’ […] För dessa handlade det om en attack på blir begriplig bara om man känner till den offentliga sektorn vars syfte var «ett den» (Alsing 1993). Speciellt inom det systemskifte som bara kan jämföras med socialdemokratiska ungdomsförbundet 30-talets», som vänstersinnade debat- (SSU) skulle kritiken av etatismen bli ett törer uttryckte det (Antman 1993:9, 23). återkommande tema under sjuttio- och Att begreppets lansering kom i ett poli- åttiotalen, utryckt i termer av «självför- tiskt läge då vänstern befann sig i mot- valtning», «egenmakt» och «civilsamhäl- vind och saknade tydliga och medryc- let». kande politiska visioner gjorde inte Den polemiska och politiska debatten saken bättre och man intog ofta en i början av 90-talet utgick med andra defensiv position. Som sociologen Hans ord från en specifik tes, omhuldad av kri- Zetterberg, då knuten till både Modera- tiker från såväl höger som vänster, näm- terna och Timbro och en av begreppets ligen att «Förenings-Sverige» befann sig i stora förespråkare, utryckte det: den kris. Det civila samhället krympte, 577

[ TRÄGÅRDH ] menade man, i samma takt som den arbete» (Eva Jeppsson Grassman och offentliga sektorn växte och trängde ut Lars Svedberg) och «den ideella sektorn» frivillighet och privata initiativ. (Filip Wijkström och Tommy Detta var emellertid en tes som var Lundström) – anammade man efterhand byggd på en ganska lös empirisk grund. även civilsamhällebegreppet. Dessutom Ett visst stöd gick visserligen att finna i började även statsvetare som Michele den stora Maktutredningens data, vilka Micheletti och Bo Rothstein på mitten av pekade på en stigande vanmakt bland 1990-talet att använda begreppet i sina medborgarna i relationen till välfärdssta- analyser av folkrörelser, intresseorgani- ten (Maktutredningen 1990; Petersson, sationer och den offentliga sektorn (Mic- Westholm & Blomberg 1989). Men for- heletti 1994; Rothstein 1994; 1995). skare kände faktiskt inte till speciellt Detta bidrog till att avpolitisera civilsam- mycket om det samtida svenska civilsam- hällebegreppet och att göra det mer legi- hällets omfattning och sammansättning, timt inom forskningsvärlden. Svenska speciellt inte i ett jämförande perspektiv. forskare drogs efterhand allt mer med i Forskningen om den offentliga sektorn den internationella vågen av forskning hade varit helt dominerande och det var med fokus på det civila samhällets posi- först med analyser baserade på brett tiva effekter, det sociala kapitalets magi upplagda empiriska studier som framför och den sociala tillitens mysterier. allt forskare knutna till Ersta Sköndal Men samtidigt som denna forskning högskola och Handelshögskolan kunde med utgångspunkt i svensk empiri kom nyansera och delvis falsifiera den mer att ifrågasätta en del av de antaganden pessimistiska bilden av Sverige som ett som till en början var gängse internatio- land med en stor offentlig sektor och ett nellt – inte minst tanken att det existe- förkrympt civilt samhälle (SOU 1993; rade en motsättning mellan stor offentlig Jeppsson Grassman & Svedberg 1995; sektor och ett vitalt civilsamhälle – så Lundström & Wijkström 1997). Det utgick man ändå implicit från en visade sig snart att även om det svenska begreppsapparat som var rotad i vad vi civilsamhället hade specifika drag som här kommer att benämna den «angloa- skilde det åt på ett intressant sätt från merikanska samhällsteorin». Denna byg- andra länder, till exempel USA, så var ger på tanken att man kan dela upp sam- det inte mindre totalt sätt. Tvärtom hället i olika sfärer – staten, marknaden, visade studie efter jämförande studie att civilsamhället och familjen – som känne- Sverige liksom de andra nordiska län- teckas av särskiljda rationaliteter och derna toppade alla listor på socialt kapi- moraliska logiker (Sjöstrand 1985; Zet- tal, medlemskap och insatser i föreningar terberg 1995).5 Civilsamhället ses i denna trots att de också stoltserade med – eller teoretiska ansats som bärare av praktiker led under – de största staterna (inklusive och värden som skiljer det på ett grund- åtagande på kommun- och landstings- läggande sätt från familj, stat och mark- nivå) i termer av den offentliga sektorns nad. Bland dessa räknas, till exempel, fri- del av BNP (Rothstein 2002; Baer 2007). villigt socialt arbete, politisk aktivism i Även om denna socialt och ekono- sociala rörelser, non-profit företag, koo- miskt inriktade forskning till en början perativ, välgörenhet och filantropi. med laborerade med en annan termino- Till viss del berodde nog de svenska logi – till exempel «frivilligt (socialt) forskarnas entusiasm för denna variant 578

[ DET CIVILA SAMHÄLLETS KARRIÄR SOM VETENSKAPLIGT OCH POLITISKT BEGREPP av civilsamhällebegreppet på deras kri- tillbaka till Aristoteles och Cicero, via tiska syn på den «stark-starka staten». Thomas Hobbes och John Locke, till Det gällde såväl de som fokuserade på Adam Ferguson och den skotska upplys- demokratifrågan (Amnå) som de som ningen, med viktiga andra milstolpar forskade kring frivilligt arbete (Jeppsson som Alexis de Tocquevilles analys av Grassman och Svedberg) eller kooperativ föreningslivets betydelse för den ameri- och social ekonomi (Wijkström). Lika kanska demokratin, Hegels diskussion viktigt var att man rörde sig bort från av relationen mellan staten och det «bor- den mer polemiska och normativa debatt gerliga samhället» och Antonio Gramscis som dominerade tidigare för att istället analys av civilsamhällets betydelse som arbeta inom ramen för jämförande empi- det rum där revolutionära idéer och riska projekt (likt The Johns Hopkins praktiker kunde utvecklas.6 Problemet Comparative Nonprofit Sector Project med denna typ av idéhistorisk ansats är och The Eurovol Study). att man lätt riskerar att koppla ihop tan- Den i och för sig nödvändiga och kegods som inte har mycket mer gemen- fruktbara vändningen mot empiriinsam- samt än ordet «civilt samhälle». Mera ling skedde till ett visst pris. Dels fick meningsfullt är då att spåra begreppet i intresset för teori ofta stå tillbaka för den sitt samtidshistoriska sammanhang, ty stora åthäva som satsningarna på empi- faktum är att «det civila samhället» som risk forskning faktiskt innebar. För det politisk och vetenskaplig term användes andra kom man i denna kvantitativa så sällan under det gångna seklet att man forskning – på i och för sig goda pragma- med fog kan tala om ett nymyntande av tiska grunder – att anpassa sig till de ett nästan dött begrepp. metoder och frågor som användes i den En utgångspunkt måste i detta fall bli internationella forskningen. Detta inne- medborgarrättsrörelserna i Östeuropa bar att centrala teoretiska antaganden, där tankefiguren utvecklades inom till exempel idén att civilsamhället var en ramen för en kritik av den totalitära separat sfär skiljd från inte bara staten kommunistiska staten och där det civila utan även marknaden, kom att stå out- samhället uppfattades som den källa manade. I det följande avsnittet kommer varifrån det demokratiska motståndet vi av detta skäl att vända oss bort från spirade. Staten förknippades med vad Sverige och blicka ut för att beakta det Milovan Djilas i sin inflytelserika bok internationella sammanhang ur vilket från 1957 kallade Den nya klassen. Dji- den dominerande civilsamhällediskursen las analyserade framväxten av en ny växte fram och till vilken svenska for- härskarklass i de «klasslösa» kommunis- skare huvudsakligen har förhållit sig, på tiska samhällena, «nomenklaturan», en gott och ont. privilegierad, arrogant och maktfullkom- lig elit av partimän som i den allmänna CIVILSAMHÄLLET OCH DEN viljans namn styrde över folket. Djilas ANGLOAMERIKANSKA kritik av den statsbärande politiska eli- SAMHÄLLSTEORIN ten kom att bli central även för de som Begreppet «det civila samhället» har analyserade den vildvuxna välfärdsstaten samtidigt en mycket lång och en tämli- i de västerländska demokratierna. gen kort historia. Det är fullt möjligt att Om slogan om «det civila samhället» i skriva en begreppshistoria som för oss Östeuropa till en början gav uttryck för 579

[ TRÄGÅRDH ] en vilja till att demokratisera det poli- institutioner som danade moraliska män- tiska systemet, skymtade dock snart en niskor och dessutom erbjöd solidaritet delvis motsatt dröm. Tanken om en förd- och trygghet i dåliga tider och stunder av jupad demokrati blev ersatt av idén om personliga kriser. Vidare ansåg de att den en ny samhällsordning bortom det växande välfärdsstaten hade skapat van- ordinära politiska livets «smutsiga» spel makt bland fattiga och utsatta medbor- med byråkratiska partier och professio- garna genom att göra dem beroende av nella politiker. Så kunde till exempel staten, dess socialarbetare och andra Václav Havel i mitten av åttiotalet skriva professionella agenter. lidelsefullt om behovet av «anti-politisk Boken blev ett startskott till en reform- politik», en politik underifrån som våg som tog sin början under Reagan- byggde på «folkets» humanitet i motsats åren men nådde sin höjdpunkt med Clin- till partipolitikernas professionalism och tons reformer under 1990-talet vars mål, propaganda (Havel 1988). Denna syn på med ett talande motto, var: «to end wel- det civila samhället som en «varm» sfär fare as we know it». Clinton tog dessu- bortom maktkamper och egenintresse är tom upp ett annat tema från Berger och en föreställning som ständigt återkom- Neuhaus, nämligen «empowerment» mer, en utopisk vision om gemenskap (Trägårdh 2000). I ett försök att vitali- bortom konflikt. sera fattiga slumområden i de stora stä- På andra sidan Atlanten lanserades en derna lanserade Clinton så kallade besläktad analys av den konservative «Empowerment Zones» som byggde på amerikanske religionssociologen Peter konceptet att lokala civilsamhällebase- Berger. Boken To Empower People: The rade initiativ skulle stödjas och uppmun- Role of Mediating Structures in Public tras till att ersätta federala eller delstat- Policy, vilken Berger 1977 gav ut med liga skattebaserade åtgärder. Berger och Richard John Neuhaus, var en av de för- Neuhaus blev även inflytelserika i Sve- sta och mest inflytelserika attackerna på rige där P.J. Anders Linder vid Timbroin- välfärdsstaten där tanken om «det civila stitutet tidigt tog upp deras bok med dess samhället» utnyttjades. Det vill säga, de mustiga kritik av välfärdsstaten (Linder använde till en början inte själva ordet 1988). Även empowerment-tanken fick «civil society» utan hänvisade först till så ett genomslag. Översatt som «egen- kallade «mediating structures» vilka makt» lanserades idén från såväl höger dock omfattade i sak samma fenomen: som vänster, från Timbro via Mauricio religiösa samfund, grannskapsorganisati- Rojas och från SSU genom Karl-Petter oner, familjer, föreningar. När de 1996 Thorvaldsson (Trägårdh 2000). sedan gav ut en nyutgåva med ett flertal Tesen om de frivilliga associationerna nya kapitel ändrade de också titeln på och religiösa samfundens betydelse för boken till To Empower People: From ekonomiskt välstånd, politisk vitalitet State to Civil Society. Berger och Neu- och social gemenskap var dock inte haus menade att välfärdsstaten hade begränsade till konservativa kritiker av underminerat det civila samhällets insti- välfärdstaten. Amerikanska akademiker tutioner, familjen, de frivilliga organisati- och intellektuella som arbetade inom den onerna, de religiösa samfunden som av Tocquevilleska traditionen hade länge hävd hade utgjort naturliga gemenska- uppmärksammat vad som efter 1990 per. Detta var allvarligt då det var dessa kom att kallas det civila samhället. 580

[ DET CIVILA SAMHÄLLETS KARRIÄR SOM VETENSKAPLIGT OCH POLITISKT BEGREPP

Robert Bellah, likt Peter Berger en fram- begreppshistoriska karriär är dess lanse- stående religionssociolog, gav 1985 ut en ring av ledande vänsterintellektuella i storsäljande bok, Habits of the Heart Europa och USA. Bland dessa kan man som på många sätt föregrep teman som räkna Jean Cohen och Andrew Arato kommit att bli centrala för det senaste (1992), John Keane (1988), Michael decenniets forskning om socialt kapital. Walzer (1991) för att nämna ett par av Bellah och hans medförfattare lade stor de mest framträdande. De flesta av dem vikt just på de lokala och «naturliga» arbetade inom den neo-marxistiska institutionernas roll för att skapa social Frankfurt-skolan och tog avstamp i gemenskap och «ett gott samhälle» (Bel- Habermas analys av den borgerliga lah et al. 1985; 1991). Och Bellah var offentligheten och det «(med)borgerliga långt ifrån ensam att jobba i denna fåra samhället». Habermas utnyttjade här ett som omfattade många andra ledande gammalt Hegelskt begrepp, bürgerliche akademiker och intellektuella med kom- Gesellschaft, vars exakta mening är av munitära sympatier likt Sidney Verba, speciellt intresse för vår analys (Haber- Christopher Lasch, Paul Piccone, Amitai mas 1989). Etzioni, Alan Wolfe, med flera. Översatt till svenska på 1800-talet Vad som förenade dem var arvet från blev det «det borgerliga samhället», en Tocqueville där tyngdpunkten ligger på översättning som dock missar begreppets den aktive medborgaren som är besjälad vidare betydelse på tyska där Bürger inte av social dygdefullhet och hängiven såväl bara syftar på «borgare» utan även på sitt lokalsamhälle som Republiken i «medborgare». På engelska blev detta i stort. Direkt påverkad av den kommu- sin tur «civil society», ett begrepp som nitära traditionen, trädde sedan Robert tidigare fanns i annan tappning på engel- Putnam i början av nittiotalet fram som ska, bland annat använt av skotska upp- den ledande förespråkaren för den Toc- lysningsfilosofer. Det är en historisk ironi quevilleska synen på civilsamhället och att när begreppet återinförs till Sverige så dess vikt för Demokratin i Amerika, som blir det via engelskan och den gamla Tocqueville uttryckte det i titeln på sin betoningen på (med)borgarskap försvin- berömda bok. Via James Coleman, ner till förmån för den närmst anti-poli- bidrog Putnam med begreppet social tiska association som i allmänhet kom- kapital, vilket öppnade dörren för en mit att känneteckna den moderna mer socialvetenskaplig och kvantitativ varianten av det engelska begreppet. ansats inom ett fält som tidigare varit Men Habermas bidrog med mer än dominerat av mer kvalitativa analyser av enbart att väcka Hegels begrepp till liv politiska teoretiker och religionssociolo- efter mer än ett sekels slummer i histori- ger (Coleman 1988). Putnams böcker ens papperskorg. Han lanserade också översattes snabbt till svenska och han tanken om statens kolonisering av civil- har även varit en återkommande samhällets «livsvärld». Den moderna besökare till Sverige där han varit före- välfärdsstaten hade växt sig så stor att mål för mycket positiv uppmärksamhet den, tillsammans med marknaden, men även kritisk analys (Putnam 1993; hotade att överväldiga den samhälleliga 2000). sfär som inte var marknadssamhälle eller En tredje viktig utgångspunkt för vår politisk samhälle. Inte minst oroade sig förståelse av civilsamhällebegreppets Habermas över demokratins framtid där 581

[ TRÄGÅRDH ] teknokrater och förvaltare styrde ett tivism och en Habermasisk «offentlig urholkat politiskt system och medbor- kommunikativ sfär». De var inte heller garna alltmer levde sina liv i samklang motståndare till generella välfärdspro- med marknadssamhällets moraliska och gram som nationella sjukförsäkringar, (icke) politiska logik. I denna anda upp- även om detta inte var ett huvudtema för fattade till exempel Jean Cohen och dem. Andrew Arato de så kallade «nya sociala Icke desto mindre, genom att lyfta ut rörelserna» som en möjlig källa för för- marknaden, märkt av etiskt och politiskt nyelse av det politiska samhället och åte- besvärande beteenden som egenintresse rupplivandet av en kraftfull gräsrotsde- och jakten efter profit, var vad som åter- mokrati underifrån. stod – familjen, de ideella föreningarna, Cohen och Aratos bok från 1992 är de sociala rörelserna och former av ett av det mest sofistikerade försöken att offentlig kommunikation – renat från de nyskapa en teori om det civila samhället. suspekta odörer som steg ur marknads- De tog avstamp i Hegels banbrytande samhället med dess röriga och stundtals analys av relationen mellan stat och sam- suspekta praktiker.7 Detta innebar att hälle men avvek från Hegels analys i ett det blev lättare att romantisera civilsam- fundamentalt avseende. Hegel hade i sitt hället som en fin plats där gemenskap, system gjort plats för enbart två sfärer social solidaritet, politisk kamp och (plus familjen): staten och det civila sam- «positiva» – dvs sociala, politiska och hället. Cohen och Arato valde att istället kollektivistiska – värderingar rådde. plädera för en tresfärs modell, i vilken Man misstänker att denna subtraktion marknaden utgjorde en tredje sfär vid av marknaden speglar en dröjande fient- sidan av staten och civilsamhället. Detta lighet bland vänsterintellektuella gente- var ett teoretiskt val som återspeglade mot kapitalism och marknadssamhälle, Habermas ängslan att civilsamhället hur post-marxistiska de än (för)mådde (livsvärlden) var hotat på två fronter, vara. I denna betoning på de sociala dyg- klämt mellan marknadskrafterna på ena der kom man också att bortse från indi- sidan och den koloniserande staten på videns strävan efter frihet från täta den andra. Samtidigt var detta ett drag gemenskapsband, alltid ett problem för som också, om än oavsiktligt, harmoni- vänsterintellektuella. Det sociala och serade definitionen av civilsamhället med kollektiva förknippas med det goda, den politiskt mer konservativa tolkning individualism ses som problematiskt, som vi redan mött hos de östeuropeiska antingen sedd som knuten till markna- dissidenterna och de amerikanska kom- den (narcissism) eller till staten (väl- munitärerna. färdsindividualism), ett tema som jag Visserligen stod Cohen och Arato återkommer till nedan. långt ifrån den anti- eller a-politiska vision som kännetecknade många av de HEGELS CIVILSAMHÄLLE KONTRA konservativa civilsamhälle-entusias- ANGLOAMERIKANSK terna. Och inte heller omfattade de den SAMHÄLLSTEORI radikala anti-etatism som var typisk för I detta perspektiv förtjänar Hegels höger-libertarianerna. Tvärtom såg de i ursprungliga analys ytterligare uppmärk- utopin om civilsamhället såväl ett aktivt samhet. För Hegel var civilsamhället inte medborgarskap som en livlig gräsrotsak- en samhällssfär separat från marknaden, 582

[ DET CIVILA SAMHÄLLETS KARRIÄR SOM VETENSKAPLIGT OCH POLITISKT BEGREPP styrd av en annan moralisk logik eller detta en rörelse från det privata, inåt- rationalitet. För honom utgjorde snarare riktade och irrationella (familjen) mot civilsamhället ett «behovens system», i det offentliga, universella och rationella vilket privata intressen, behov och begär (staten) där civilsamhället intog en mel- spelades ut mot varandra. I detta per- lanposition.8 spektiv framstod marknaden likt före- Den Hegelska teorin om staten och ningslivet och rättsväsendet som en cen- civilsamhället, som ger staten en tral del. Inspirerad av Adam Smiths avgörande roll även om civilsamhället ekonomiska teori, omfamnade Hegel ses som legitimt och viktigt, skiljer sig marknaden som legitim, nödvändig och alltså från alla de tre traditioner jag kort positiv i det att den möjliggjorde den pri- beskrivit ovan och som har haft stort vata och enskilda strävan efter vinst, inflytande bland svenska akademiker och lycka, njutning och självförverkligande politiska debattörer av alla kulörer. Vad samtidigt som den samlade effekten av dessa traditioner istället har gemensamt denna jakt efter profit och egenintresse är att de ytterst bygger på och är inbäd- var en ökad produktion av välstånd för dade i vad Margaret Somers har kallad samhället i stort. Med andra ord, Hegel «the meta-narrative of Anglo-American anammade Smiths syn på marknadens citizenship theory» (Somers 1995a; paradoxala dynamik där det privata 1995b). Enligt denna normativa, angloa- egenintresset på aggregerad nivå ledde merikanska föreställning är civilsamhäl- till nationens välstånd (Hegel 1991). let en från staten autonom entitet, bestå- Å andra sidan menade Hegel också att ende av självorganiserande frivilliga civilsamhällets dynamik med nödvändig- föreningar och associationer och en fri het skapade inre motsättningar, inklusive tidningspress, sammanfogade genom den inkomst- och rikedomsklyftor, atomise- engelska «common law» praktiken och rande individualism och sociala spännin- en noggrant omskuren statsmakt. Staten, gar, som aldrig kunde hanteras fram- å andra sidan, ses som ett hot mot medb- gångsrikt av civilsamhället självt. Endast orgarnas frihet. Det härbärgerar en stän- staten, dvs statens opartiska och trogna dig potential för herravälde, intervene- tjänare (den «universella klassen»), ring, reglering, kollektivism och kunde besitta den högre etiska begåvning positivistisk lagstiftning pådyvlad god- som samtidigt kunde säkra individens tyckligt ovanifrån. I den mening det över frihet och samhällets fortbestånd. I det huvudtaget finns en stat som är accepta- konkreta dagliga livet åstadkoms denna bel ur detta angloamerikanska perspek- mediering mellan individens strävan efter tiv så är det vad Somers kallar den «de- frihet och egenintresse och statens uni- institutionaliserade staten», en stat som versella förnuft dels via medlemskap i förblir underställd folkets suveränitet vad Hegel kallade korporationerna, dels och stadigt infogad i ett system av libe- genom att staten representerade det all- rala ekonomiska och politiska institutio- männa, universella intresset. Genom att ner som nogsamt delar makten och individer deltog som medlemmar och beskär möjligheterna för staten och dess aktörer i korporationer som i sin tur agenter att koncentrera makt i egna hän- knöts upp till staten, odlades vid sidan der. Men, som Somers uttrycker det, av det snäva egenintresset även en känsla även i denna relativt tandlösa och godar- för det gemensamma. För Hegel innebar tade form är staten alltid «on the brink 583

[ TRÄGÅRDH ] of being a source of tyranny» (Somers STATEN OCH SAMHÄLLET I 1995b:259). SVERIGE: ETT HISTORISKT OCH Detta är ett synsätt vad det gäller rela- JÄMFÖRANDE PERSPEKTIV tionen stat/samhälle som inte passar spe- Det utmärkande draget för svensk poli- ciellt väl in på den svenska politiska erfa- tisk tradition är en vid första påsyn renheten och traditionen, även om det är besynnerlig paradox. Å ena sidan har en vision som ger en potent normativ den svenska statsmakten stundtals upp- kraft åt välfärdsstatens kritiker. Detta blir fattats som så dominerande att historiker speciellt tydligt om vi jämför med Hegels ibland betraktat landet som ett av de för- teori. Denna erbjuder en användbar alter- sta och mest fulländade exemplen på en nativ tolkningsram som åtminstone del- absolut stat. Tanken att svensk politisk vis passar bättre med det svenska samhäl- kultur är speciellt etatistisk har varit van- lets faktiska struktur, inklusive de lig, inte minst bland kritiska obser- institutioner och praktiker som utgör vatörer av det moderna Sverige. I sin dess historiskt inbäddade politiska tradi- kontroversiella bok från 1971, Det tion. För det första kännetecknas den blinda Sverige, ondgjorde sig till exempel svenska politiska kulturen av en mycket amerikanen Roland Huntford över mer positiv syn på staten än vad som är svenskarnas dyrkan av staten. De var ett fallet i den angloamerikanska traditio- folk, menade han, som villigt gav upp sin nen. Den historiska sinnebilden för denna frihet mot statsgaranterad trygghet och syn är inte bara den gode kungen som i själlöst materiellt välstånd. För svensken allians med bondeståndet kämpade mot var demokrati och individuell frihet inga såväl dansken som inhemsk adel för nati- hjärtefrågor i sig, statens styrelse läm- onens och böndernas frihet och obero- nade de gärna i byråkraternas händer: ende, utan även Oxenstiernas omutliga «Svenskarna [har] uppfyllt Huxleys statstjänare, från generaldirektörer ner samtliga krav på den nya totalitarismen. till lokala statstjänstemän. För det andra En centraliserad administration styr fol- har staten kommit att bli individens allie- ket, som älskar sin träldom, så att tekno- rade i kampen för maximalt individuellt login effektivt kan exploateras» (Hunt- oberoende och ökad jämlikhet individer ford 1971:302). emellan, en process som ofta inneburit Huntford var långt ifrån ensam bland att individen med statens hjälp befriats utländska kritiker. Även de som intagit från ett förnedrande beroende av civil- en mer balanserad hållning, ofta från samhällets institutioner. För det tredje politikens vänstra sida, uppfattar sven- har den demokratiska styrelseformen skens syn på staten som godtrogen. Den byggts upp kring ett nära samarbete mel- välkände tyske journalisten Hans Mag- lan statens aktörer och representanter för nus Enzensberger menade i en ofta cite- civilsamhället (inklusive marknadsak- rad essä från 1982 att svenskarna håller törer), inte minst inom ramen för det världsrekord i foglighet. Deras tillit till statliga utredningsväsendet och remiss- myndigheter och andra statliga instituti- förfarandet. I de följande avsnitten ska oner skulle, menade han, te sig som helt jag diskutera dessa tre aspekter, vilka alla osannolik för fransmän, spanjorer, italie- har avgörande konsekvenser för synen på nare, irländare och till och med tyskar civilsamhället och dess relation till staten. (Enzensberger 1988:16–17).

584

[ DET CIVILA SAMHÄLLETS KARRIÄR SOM VETENSKAPLIGT OCH POLITISKT BEGREPP

Även om alla inte skulle gå så långt att Sverige kan utnämnas till frihetens som Huntford har föreställningen om och demokratins särskilda hemort i den (alltför) starka svenska staten en världen. På 30- och 40- talen var det lång historia även inom landets gränser. vanligt att se en obruten linje genom Redan 1951, långt innan Per Albin svensk historia som förenade Torgny Hanssons folkhemsvision hade blivit Lagman, Engelbrekt, de fria bönderna Erlanders starka samhälle, beskrev den och de moderna folkrörelserna. I denna inflytelserike statsvetaren och framtida tolkning framstår Heckschers och Roth- högerledaren Gunnar Heckscher Sverige steins korporativa stat istället som en fol- i termer av «korporatism». Under 1900- krörelsedemokrati. Statsvetaren och talet, förklarade han, hade en ny «social socialdemokraten Hilding Johansson, en människotyp, mindre individualistisk av Heckschers samtida, menade att och mer inställd på samverkan med begreppet korporatism var synnerligen andra individer och med samhället» missvisande, då det undervärderade fol- vuxit fram (Heckscher 1946:255). Vis- krörelsernas styrka och överdrev statens serligen var Heckscher noga med att dra suveränitet: «I Sverige är organisatio- gränsen mot diktaturländer som det fas- nerna fria och självstyrande. I första cistiska Italien, men epitetet korpora- hand fullföljer de sina egna strävanden tism, med dess association till en domi- och tillvaratar sina medlemmars intres- nant stat, fick fäste. Fyrtio år efter sen. Samarbetet med staten är frivilligt» Heckschers analys gav en annan framträ- (Johansson 1952:244). dande statsvetare, Bo Rothstein, ut ett Om man vill betrakta Sverige som en verk med den talande titeln Den korpo- starkt centraliserad statsmakt eller som rativa staten (1992). Likt Heckscher ett exempel på ansvarsfullt folkligt själv- betonade Rothstein att det handlade om förvaltande har naturligtvis politiska en demokratisk korporatism där de (mer konsekvenser. Men bortom retoriken är eller mindre) fria organisationerna spe- perspektiven inte oförenliga – vilket lade en stor roll. Men att statens roll var många forskare insett. I sak är Johansson central stod klart: staten representerade och Heckscher mer överens än inte. Båda det allmänna samhällsintresse som gavs skildrar den fredliga samexistensen mel- högre moralisk dignitet än de privata lan en stark stat och en vital folkrörelse- drifterna och organiserade särintressena demokrati. I själva verket tycks Sverige som huserade fritt och kaotiskt i det motbevisa föreställningen att kampen civila samhället. mellan stat och civilsamhälle är ett noll- Men mot analysen av en statsdomine- summespel: den starka staten måste inte rad och korporativ politisk ordning står nödvändigtvis försvaga förmågan till fol- bilden av Sverige som en bred och djupt klig självorganisering. Kontrasten är tyd- historiskt förankrad folklig demokrati. lig i förhållande till andra västerländska Man kan nästan tala om en svensk länder, där staten betraktats med mycket «exceptionalism» av samma art som större misstänksamhet och relationerna amerikanska eller engelska föreställnin- mellan stat, samhälle och individ kom- gar om det egna landets unikt demokra- mit att gestalta sig på ett mer konflikt- tiska karaktär. Entusiaster hävdar att fyllt sätt. Vad är det som gör Sverige såväl den personliga friheten som den annorlunda? För att svara på den frågan lokala självstyrelsen har så djupa rötter är det fruktbart att jämföra med USA 585

[ TRÄGÅRDH ] och den angloamerikanska tradition som att inta en central roll. I den till hälften vi diskuterat ovan. mytologiserade, till hälften faktiskt histo- Den amerikanska demokratin har sina riska berättelse som etablerats i svensk rötter i en revolt mot engelska kronans historisk självbild alltsedan Erik Gustaf försök att undertrycka religiösa minori- Geijers tid, framstod adeln som den stora teter och fritänkare. Lika viktig var stri- boven i dramat. Dessa höga herrar den för frihet från statens inblandning i hotade såväl kungens makt som bönder- den ekonomiska sfären, en konflikt fån- nas frihet. Dessutom utmålades de ofta gad i den mytologiserade skatterevolten, som mindre nationellt sinnade. I denna The Boston Tea Party, då ett 60-tal tolkning var den starka kungamakten i missnöjda amerikaner utklädda till Sverige ytterst grundat på böndernas indianer kastade hundratals kistor med misstro mot den gemensamma fienden: engelskt te i vattnet i Bostons hamn. Fej- adeln. Resultatet blev att svensk politisk den mellan stat och civilsamhälle i Ame- kultur tidigt kom att utmärkas av en rika var också kulmen på en långvarig stark centralmakt understödd av en motsättning i europeisk historia. Kam- effektiv men i sig maktlös ämbetsmanna- pen mellan kung och aristokrati i Eng- adel och en bondeklass som undslapp liv- land och Frankrike fick sitt ideologiska egenskap och därmed kunde försvara sin uttryck i liberalismens utveckling. I Loc- rätt till politiskt deltagande på såväl kes och Montesquieus anda kom den lokal- som riksnivå. Det kungliga enväl- amerikanska statsordningen att genom- det var paradoxalt nog grundat i en vad syras av maktdelningsprincipen och en som tillspetsat kan kallas en proto-demo- vilja att noggrant beskära statens makt. kratisk politisk ordning; en förhandlings- Den bästa styrelsen, förklarade Thomas kultur snarare än en handlingskult, enligt Jefferson, var den som hindrade medbor- Eva Österberg (1993:145).9 garna från att skada varandra men i Om adeln spelade en underordnad roll övrigt lät dem sköta sina mellanhavan- i Sverige, var utsikterna för den andra den i fred. I USA:s historia återkommer potentiella företrädaren för maktdelnings- ständigt denna uppsättning konflikter principen att hävda sig om möjligt än mer som alla kan härledas tillbaks till frihets- dystra. Kronans snabba och ytterst fram- kriget: strävan efter att decentralisera gångsrika erövring av religiöst tolknings- makten, skydda familjen och de lokala företräde efter reformationen innebar att gemenskaperna från statligt intrång, att den svenska kyrkan förvandlades till ett försvara lokalt förankrade religiösa sam- direkt redskap för statens intressen. Kyr- fund och andra frivilliga associationer. kan i de katolska länderna (och till viss Att måla up hotet från Staten – «Wash- del även i England) fortsatte däremot att ington» – har blivit ett enkelt retoriskt utgöra en balanserande makt gentemot knep att vinna enkla politiska poänger i staten. Men Sverige var varken lika reli- valkamper och debatter. giöst splittrat eller lika pluralistiskt som Om maktkampen mellan stat och civil- USA eller Tyskland, där kyrkliga ledare samhälle har varit central i amerikansk spelade en betydande politisk roll och politisk kultur har denna tankefigur ofta kunde försvara lokalmaktens rättig- aldrig kommit att dominera på samma heter och civilsamhällets autonomi. sätt i Sverige. Istället har alliansen mellan Det var detta arv som axlades av den bondeklassen och kungamakten kommit svenska socialdemokratin. Dess histo- 586

[ DET CIVILA SAMHÄLLETS KARRIÄR SOM VETENSKAPLIGT OCH POLITISKT BEGREPP riska styrka har legat just i dess preg- hållande till andra individer, dels i rela- nanta kluvenhet. Socialdemokraterna tion till traditionella sociala institutioner gjorde anspråk på att både vara en fol- inom civilsamhället. Detta sociala kon- krörelse underifrån och ett statsbärande trakt har jag kallat «den svenska statsin- parti ovanifrån: SAP agerade som både dividualismen» (Trägårdh 1997; Berg- kung och allmoge. Folkhemspolitiken, gren & Trägårdh 2006). med jämlikhet och nationell solidaritet Låt mig här vara tydlig med vad jag som ledande tankefigurer, uppstod ur menar med «individualism» genom att mötet mellan den emanciperande staten åter jämföra med USA. Myten om «rug- och ett uppstudsigt småfolk. Den gamla ged individualism» till trots har individu- fienden, adeln, ersattes av den nya tidens alismen i USA inte framför allt handlat aristokrati, den besuttna borgarklassen om oberoende i förhållande till andra och industrieliten. Likt adeln kunde de människor utan om förhållandet till nya industribaronerna anklagas både för regeringsmakten. På grund av att staten överklassfasoner och bristande lojalitet har betraktas med stor misstänksamhet mot nationen. Därmed var de retoriska har betoningen på den privata sfärens grundbultarna på plats i den folkhemsso- okränkbarhet mynnat ut i en omfattande cialism med uttalat nationella förtecken och juridiskt förankrad katalog av indi- som växte fram efter 1933. viduella negativa fri- och rättigheter. I detta perspektiv framstod många av Men samtidigt har denna amerikanska samhällets mellanliggande institutioner – antietatistiska individualism lett till med- familjen, privata välgörenhetsorgan, före- borgarnas stora beroende av andra, icke- tag, kyrkor – som djupt problematiska. I statliga kollektiva former: familj, reli- den liberala världsbild som dominerade i giösa samfund, välgörenhetsinrättningar USA uppfattades dessa medierande insti- och andra mer eller mindre organiserade tutioner – civilsamhället i vårt moderna grupper i samhället. språkbruk – som en garanti för frihet och I Sverige har å andra sidan fientlighe- pluralism. I svensk politisk kultur förknip- ten mot privilegier mynnat ut i ett jante- pas däremot många av dessa institutioner lagstänkande som lämnar litet utrymme med en rad negativa fenomen: privilegier, för individualitet som har att göra med ojämlikhet, beroende, förnedrande olikhet, till exempel kulturell mångfald, välgörenhet, förödmjukande hierarkiska eller med individuella rättigheter i för- och patriarkala maktstrukturer. Det stora hållande till statsmakten. Istället har undantaget från denna regel var de klas- befrielsen från det personliga beroendet siska folkrörelserna, speciellt arbetarrörel- – av adelsmän och borgare, av kyrkan, sen, vars associationer sågs som folkligt- välgörenhet och den patriarkala famil- demokratiska och därför kunde fungera jen – blivit en nationell dygd, om än i det som instrument för välfärdsutbyggnad i tysta. Trots det myckna talet om Sverige nära samarbete med staten. som en kvasi-socialistiskt Gemeinschaft, är det moderna Sverige i själva verket i DEN SVENSKA mycket högre grad ett Gesellschaft STATSINDIVIDUALISMEN bebott av hypermoderna och historiskt I Sverige blev därför staten individernas sett ytterligt autonoma individer. Vad bundsförvant, en garanti för ett långt som kännetecknar det svenska samhället gånget personligt oberoende, dels i för- mest av allt är inte kollektivism, utan en 587

[ TRÄGÅRDH ] allians mellan stat och individ som – rör sig inte bara om en i och för sig beroende på ens normativa perspektiv – talande diskurs om svenskhet, utan även på ett enastående sätt förlöst individen om robusta institutioner. Jämför vi svensk från beroendet av familjen och civilsam- och nordisk social- och familjepolitik hällelig välgörenhet alternativt under- med den som gäller i jämförbara länder i grävt dessa gemenskaps- och trygghets- Europa och Nordamerika framträder en skapande institutioner och underkastad tydlig kontrast. Rötterna kan spåras långt individerna statens makt. Som idéhistori- tillbaka i tiden. Redan innan socialdemo- kern Peter Antman (1994:16) har kraterna kom till makten etablerades ett uttryckt det: mönster som skiljer sig märkbart från både det som blev gängse i Kontinental- Få välfärdsstater är […] lika konsekvent europa och från de system som kom att uppbyggda [kring] idén om individuell utmärka de anglosaxiska länderna. autonomi som Sverige. Nästan alla våra De första stegen mot ett modernt soci- välfärdssystem är kopplade till den enskilda alförsäkringssystem togs i Tyskland personen, inte till familjen eller till arbetet under Bismarck. Där blev försäkringssys- som är så vanligt i andra västländer. Både temen från början knutna till arbetet, kampen för full sysselsättning och för hög familjen och civilsamhällets institutioner, sysselsättningsfrekvens bygger på huvud- om än med staten som en kraftfull aktör tanken att varje person ska ha makten över i bakgrunden. I de anglosaxiska länderna sitt eget liv […] Beroendet av varandra har kom marknaden att spela en större roll, minskat när de många gånger instrumen- med privata bolag, föreningar, och indi- tella tjänsterna lagts utanför familjelivet. vider som de dominerande aktörerna. I Norden, å andra sidan, utvecklades ett I denna befrielseprocess står nota bene system, där medborgarskap, eller med- principen om jämlikhet i förgrunden. lemskap i «folket» för att använda den Men den centrala aspekten på jämlikhe- tidens språkbruk, kom att bli den ten är just individens oberoende. Endast bestämmande principen vad gällde rätten autonoma subjekt kan mötas som likar. till socialförsäkring. Och staten, snarare Sålunda förde paradoxalt nog det ytligt än privata försäkringsbolag och företag, sett kollektivistiska jämlikhetsidealet till blev via den offentliga sektorn ansvarig en radikal individualisering av det sven- för de tjänster som betalades via skatter ska samhället. De mellanliggande associ- och inte genom avgifter till försäkrings- ationerna som tidigare hade ombesörjt bolag. Detta kom så småningom att vård och omsorg förknippades av stats- utmynna i folkhemspolitiken och väl- individualismens företrädare negativt färdsstaten, men redan den första stora med hierarkiska sociala relationer. Och reformen, folkpensionen, som antogs av den socialpolitiska utvecklingen kom att riksdagen 1913 var stöpt i denna form. drivas av en logik som ledde till att sven- Denna tendens är förvisso inte exklu- sken idag till stor del står i en direkt, sivt svensk eller nordisk. Men den gene- oförmedlad relation till staten och är rella välfärdspolitiken är mer genomförd relativt befriad ifrån direkt beroende av i de skandinaviska välfärdsstaterna än i sina medmänniskor. de ﬂesta andra länder. Antingen använder I detta hänseende är Sverige och de sig staten – som i de kristdemokratiska andra nordiska länderna speciella. Det länderna – av familjen, arbetsgivare och 588

[ DET CIVILA SAMHÄLLETS KARRIÄR SOM VETENSKAPLIGT OCH POLITISKT BEGREPP frivilligorganisationer som mellanhänder kan vi då förklara att de kommunitära för att garantera medborgarna trygghet. visionerna tycks attrahera så få väljare? Eller också ﬁnns det – som i de anglosa- Jag menar att de som förespråkade en xiska länderna – ett starkare inslag av större roll för civilsamhället underskat- behovsprövning på bekostnad av generell tade och missförstod vad som gjorde väl- välfärdspolitik. Den svenska eller nor- färdsstaten så attraktiv för så många diska modellen bygger på att den ens- människor. Otvivelaktigt har statsindivi- kilde står i ett direkt förhållande till sta- dualismen sin mörka sida. Från tvångs- ten både vad det gäller skyldigheter och steriliseringar till professionernas dagliga rättigheter. Skyddsnätet ﬁnns där, oavsett maktmissbruk och misslyckandet att ta individens relation till sin familj, sin hand om de allra mest utsatta kan man arbetsgivare eller mer eller mindre välvil- rada upp många exempel på detta. Men liga välgörenhetsinstanser. Det omedel- kritikerna överskattade samtidigt kraften bara beroendet av familj, släkt, grannar, i sina egna visioner som så starkt beto- arbetsgivare och civilsamhälleliga före- nade täta gemenskaper och personligt ningar har minimerats. ansvar. I den hätska kritiken av den stora Om man jämför det svenska och ameri- staten var man ofta blind vad det gällde kanska civilsamhällena blir dessa skillna- välfärdsstatens styrka. Folkhemmet var der tydliga. I sin totala omfattning är de och förblir ett socialt kontrakt som häm- jämförbara, både Sverige och USA ligger i tar sin märkliga politiska kraft från det topp vad det gäller socialt kapital och konträra mötet mellan individens civilsamhällets vitalitet. Men tittar man strävan efter oberoende och det sociala närmare på siffrorna är skillnaderna ändå behovet av gemenskap, vad jag alltså stora. I Sverige dominerar fackföreningar, beskriver i termer av statsindividualism. idrottsklubbar, kultur och bildningscir- Denna styrka handlar inte framför allt klar där underordning, beroende och om att den garanterar jämlikhet och uni- välgörenhet spelar en mindre roll, medan versell solidaritet, som välfärdsstatens autonomi och jämlikhet hamnar i för- försvarare tycker om att hävda, utan i att grunden. I USA är det å andra sidan just den frigör individer från just det person- de religiösa samfunden och den sociala liga ansvar som kommunitärerna gjorde välgörenheten som framträder tydligast en stor normativ poäng av att förhärliga. bland myllret av siffror (Baer 2007). Med För såväl högerkommunitärer som för andra ord är det så att samma moraliska folkrörelsedemokrater och självförval- logik som genomsyrar det sociala kon- tarna inom vänstern var målet egenmakt traktet mellan individ och stat också kän- och gemenskap. Och få skulle tala mot netecknar det svenska civilsamhället. så höga ideal offentligt. Men i det tysta, och i det privata – till exempel valloka- OM STATSINDIVIDUALISMENS lens bås – röstade man för personlig POTENS OCH autonomi hellre än ökat personligt UTREDNINGSVÄSENDETS ansvar, hur vackra gemenskapidealen DISKRETA CHARM som torgfördes av civilsamhällets anhän- Med facit i hand är det nu uppenbart att gare än var. Det visade sig att begreppet utmaningen mot välfärdsstaten i gemen- framför allt var ett kollektivistiskt skapen och civilsamhällets tecken har begrepp som gav relativt lite utrymme haft liten konkret effekt i Sverige. Hur för individuell autonomi, i motsats till 589

[ TRÄGÅRDH ] marknadens klassiska liberala individua- krörelserna utmana den svenska över- lism eller den socialdemokratiska väl- klassen och den stat som denna klass färdstatens statsindividualism. hade ett starkt grepp om. Men denna Detta är tydligt i såväl högerns som oppositionella hållning mot staten tona- vänsterns tappningar. För förnyarna des snart ned. Den historiska tradition inom vänstern nådde man aldrig fram till som knöt folk och kung samman både en sant individualistisk syn på civilsam- förstärktes och moderniserades under hället. Det kom att handla om den den andra hälften av 1800-talet. Det gemensamma sektorn, om «social indivi- kvasifeodala systemet med ståndsriksdag dualism» men aldrig om individuell ersattes av en tvåkammarriksdag. Det frigörelse som ett mål i sig. Vilket är en lokala självstyret förstärktes och det som historiens ironi: folkrörelsernas Heckscher beskriver som en «ganska för- ursprungliga framgång byggde på att de sumpad» ämbetsmannakår reformera- skapade gemenskap utifrån individens des (citerad i Rothstein 1992:83). En dröm om frihet och emancipation. Vän- modern, effektiv, professionell, hyggligt sterns stora svaghet, dess fäbless för att välavlönad och följaktligen okorrumpe- förledas av sin egen retorik om kollekti- rad förvaltningsbyråkrati skapades. vism och solidaritet, kombinerad med en Särskilt efter representationsreformen blindhet för människans lust efter indivi- 1866 fungerade, enligt Rothstein, denna duell suveränitet och oberoende, reduce- förvaltningsapparat «inte som en från rade civilsamhället till ytterligare en samhället avskild och uppifrån styrande omöjlig utopi om gemenskap utan plats enhetlig kår, utan som en väl integrerad för frihetssträvande individer. del av samhället» (Rothstein 1992:84). I högerns variant kom civilsamhället å Mer än kanske de ﬂesta byråkratier andra sidan med tiden att alltmer tappa strävade den svenska att leva upp till sin anknytning till marknaden, just den Hegels och Webers ideal om en ämbets- sfär där individens frihet värnas om mannaklass som var rationell, opartisk mest. Ty marknaden är, som både Hegel och såg till det allmänna intresset. Vidare och Smith klart såg, drifternas arena, och kom dessa statens representanter att det individuella oberoendet är en av de redan innan den moderna demokratins centrala drifterna. Och för Hegel var just genombrott i Sverige öppna kanaler gen- marknaden en grundläggande del av temot civilsamhällets organisationer civilsamhället mot vilken stod staten som (Rothstein & Trägårdh 2007). Speciellt representant för det allmänna, univer- fackföreningar och arbetsgivareorganisa- sella intresset. Men civilsamhället kom tioner kom tidigt att införlivas i de olika istället i den kommunitära högerns tapp- kommittéer och utredningar där många ning att ställas mot såväl marknaden beslut som senare fattades i Riksdagen som staten. blev förankrade. Samma ideal – jämlikhet och individu- Denna tradition – ett särmärke för den ellt oberoende; en positiv syn på staten – svenska och kanske nordiska politiska kom att påverka och återspeglas inte kulturen – kom efterhand att utvidgas bara i det sätt på vilket civilsamhällets och rutiniseras i form av SOU (Statens organisationer kom att struktureras utan offentliga utredningar) och dess remis- även i hur de förhöll sig till staten. Under system. Utredningsväsendet beskrivs ofta 1800-talet började de framväxande fol- som unikt för Sverige (och i viss mån 590

[ DET CIVILA SAMHÄLLETS KARRIÄR SOM VETENSKAPLIGT OCH POLITISKT BEGREPP

Norden). Med rötter långt bak i tiden, är gen ovillkorat stöd till föreningslivet som det ett system med stor legitimitet.10 I spelade en stor roll för att det svenska motsats till liknande institutioner i andra civilsamhället idag är så stort som det är länder är det ett alldagligt snarare än i ett komparativt perspektiv. marginellt fenomen. Det har uppskattats Ur ett teoretiskt perspektiv kan denna att 200–300 utredningar är verksamma svenska och kanske nordiska tradition kontinuerligt. Dessutom uppfattas inte berika teorier som berör relationerna minst remissystemet gärna som ett spe- mellan stat, individ och civilsamhälle ciellt typiskt uttryck för den svenska både vad det gäller demokrati, indivi- demokratiska modellen. Här ges dens autonomi och social välfärd. Inter- utrymme för en rad olika mer eller min- nationellt sett är detta en teoritradition, dre organiserade intressen att utöva som jag i denna artikel har betonat, som inflytande i den demokratiska besluts- oftast utgår ifrån den angloamerikanska processen (även om det ibland även med erfarenheten där betoningen ligger på rätt sägs att utredningar tillsätts för att civilsamhällets absoluta autonomi i rela- förhala eller undvika beslut om politiskt tion till staten och en tämligen negativ känsliga frågor). syn på statens roll. Jag menar att en ana- Genom att dessa kanaler för kommu- lys av den svenska och nordiska erfaren- nikation och samregerande skapades heten med nödvändighet utmanar denna kom de moderna svenska folkrörelserna teoritradition på ett fundamentalt sätt. efterhand att ta sin plats i en politisk Två provisoriska slutsatser kan kanske ordning som inte på något sätt var har- redan nu dras. För det första att det kan monisk eller konfliktfri, men där konflik- finnas fog för att återvända till Hegels terna kunde hanteras på ett produktivt syn på civilsamhället som drifternas och och relativt fredligt sätt. Snarare än att se behovens arena där kanske även mark- staten som fiende kom många inom civil- naden och dess aktörer hör hemma. För samhället att se staten som en samarbets- det andra att vi, som komplement till partner. Detta ledde å ena sidan till att analysen av civilsamhället som sin egen stora delar av speciellt välfärdsprodukti- sfär med sin egen rationalitet, bör foku- onen efterhand kom att integreras i den sera mer på det dynamiska växelspelet statliga sfären. Det har lett till en kritik i mellan stat och civilsamhälle – mellan termer av kooptering och styrning. Men det privata och det offentliga, mellan det å andra sidan kom denna intervenering partikulära och det universella. även till uttryck i ett allmänt och tämli-

Noter 1. Denna artikel är baserad på Trägårdh (2007a) och Trägårdh (2007b). Se även Berggren och Trägårdh (2006). 2. För en mer detaljerad diskussion av begreppets karriär se Trägårdh (2007a) samt Trägårdh (1999). 3. Först publicerad som artikel i Dagens Nyheter 6/7, 1992. 4. Denna debatt ﬁnns tillgänglig i bokform under titeln Systemskifte (Antman 1993). 591

[ TRÄGÅRDH ]

5. För en tidig kritik av denna tolkning av begreppet, se Dahlkvist (1995). 6. För ett par exempel på detta, se Seligman (1992), Cohen & Arato (1992) samt Keane (1988). Se även Trägårdh (1999). För en kritik av försök att legitimera det nutida begreppet historiskt, se Dahlkvist (1995). 7. För Hegel omfattade civilsamhället förutom föreningsliv och företag även rättsvä- sendet, vilket var det rum där konﬂikter inom det civila samhället hanterades. 8. Se dock Lorentzen (2007). Lorentzen, som ansluter sig till en kommunitär tradition med den analytiska udden riktat mot välfärdsstaten och vad han kallar «väl- färdsindividualismen», menar att familjen och civilsamhället utgör den nödvändiga grunden för skapandet av en moralisk människa. Enligt Lorentzen intar Hegel en liknande ståndpunkt, en tolkning av Hegel som skiljer sig från den som jag här gör. 9. Den historiska verkligheten var visserligen mer komplex än vad denna bild tillåter. Stundtals var den svenska adeln mycket dominerande. Under tiden innan Karl XI:s reduktion, till exempel, hade adeln växt sig stark och konturerna av ett klassiskt feo- dalt system började skönjas. Men i ett jämförande perspektiv var de svenska bönder- nas frihet och starka maktposition unik. Som den brittiske historikern Michael Roberts har påpekat: även om idealiseringen av den svenska odalmannen har överdri- vits, är det riskfritt att hävda att den medeltida bonden i Sverige hade större politisk och social frihet, deltog i större utsträckning i det politiska livet och överhuvudtaget var en mer betydande person än i något annat västeuropeiskt land (Roberts 1967:4–5). 10. För en diskussion av det svenska utredningsväsendet, se Trägårdh (2007b).

Referenser Alsing, Rolf (1993), «Folkrörelserna The Swedish Model Reconsidered. New lever». I: Peter Antman, red., System- York: Berghahn Books. skifte. Stockholm: Carlssons. Bellah, Robert et al. (1985), Habits of the Amnå, Erik (2005), Civilsamhället: Några Heart. Berkeley: University of California forskningsfrågor. Stockholm: Gidlunds. Press. Antman, Peter, red. (1993), Systemskifte. Bellah, Robert et al. (1991), The Good Stockholm: Carlssons. Society. New York: Knopf. Antman, Peter (1994), «Inte utan jämlik- Berger, Peter & Richard John Neuhaus het». I: Peter Antman & Karl-Petter (1977), To Empower People: The Role Thorwaldsson, Hur förena jämlikhet of Mediating Structures in Public Policy. med individens frihet. Stockholm: Washington, DC: American Enterprise Utbildningsförlaget Brevskolan. Institute. Arvidsson, Håkan & Lennart Berntson Berger, Peter & Richard John Neuhaus (1980), Makten, Socialismen och Demo- (1996), To Empower People: From State kratin: Om det förstatligade samhället. to Civil Society. Washington: American Lund: Zenit. Enterprise Institute. Arvidsson, Håkan, Lennart Berntson et al. Berggren, Henrik & Lars Trägårdh (2006), (1990), Det civila samhället. Stockholm: Är svensken människa? Oberoende och Timbro. gemenskap i det moderna Sverige. Stock- Baer, Douglas (2007), «Voluntary Associa- holm: Norstedts. tion Involvement in Comparative Per- Cohen, Jean & Andrew Arato (1992), Civil spective». I: Lars Trägårdh, red., State Society and Political Theory. Cambridge, and Civil Society in Northern Europe: Mass: Harvard University Press.

592

[ DET CIVILA SAMHÄLLETS KARRIÄR SOM VETENSKAPLIGT OCH POLITISKT BEGREPP

Coleman, James (1988), «Social Capital in Micheletti, Michele (1994), Det civila sam- the Creation of Human Capital». Ameri- hället och staten. Stockholm: Fritzes. can Journal of Sociology, 94:95–120. Petersson, Olof, Anders Westholm & Dahlkvist, Mats (1995), «’Det civila sam- Göran Blomberg (1989), Medborgarnas hället’ i samhällsteori och samhällsde- Makt. Stockholm: Carlssons. batt. En kritisk analys». I: Lars Trä- Putnam, Robert (1993), Making gårdh, red., Civilt samhälle kontra Democracy Work: Civic Traditions in offentlig sektor. Stockholm: SNS. Modern Italy. Princeton: Princeton Uni- Djilas, Milovan (1957), Den nya klassen. versity Press. Stockholm: Natur och kultur. Putnam, Robert (2000), Bowling Alone. Enzensberger, Hans Magnus (1988), Ack, The Collapse and Revival of American Europa. Iakttagelser från sju länder. Community. New York: Simon & Stockholm: Norstedts. Schuster. Habermas, Jürgen (1989), The Structural Roberts, Michael (1967), Essays in Swe- Transformation of the Public Sphere. dish History. London: Weidenfeld & Cambridge, Mass: MIT Press. Nicholson. Havel, Václav (1988), «Anti-Political Poli- Rothstein, Bo (1992), Den korporativa sta- tics». I: John Keane, red., Civil Society ten. Stockholm: Norstedts. and the State. London: Verso. Rothstein, Bo (1994), Vad bör staten Heckscher, Gunnar (1946), Staten och göra?. Stockholm: SNS. organisationerna. Stockholm: Koopera- Rothstein, Bo (1995), «Svensk välfärdspo- tiva förbundets bokförlag. litik och det civila samhället». I: Lars Hegel, G.W.F (1991), Elements of the Phi- Trägårdh, red., Civilt samhälle kontra losophy of Right, red. Allen W. Wood. offentlig sektor. Stockholm: SNS. Cambridge: Cambridge University Press. Rothstein, Bo (2002), «Sweden: Social Huntford, Roland (1971), Det blinda Sve- Capital in the Social Democratic State.» rige. Stockholm: Tema. I: Robert Putnam, red., Democracies in Jeppsson Grassman, Eva & Lars Svedberg Flux? The Evolution of Social Capital in (1995), «Frivilligt socialt arbete i Sverige Contemporary Society. Oxford: Oxford – både mer och mindre». I: Erik Amnå, University Press. red., Medmänsklighet att hyra? Åtta for- Rothstein, Bo & Lars Trägårdh (2007), skare om ideell verksamhet. Örebro: «The State and Civil Society in an Histo- Libris. rical Perspective». I: Lars Trägårdh, red., Johansson, Hilding (1952), Folkrörelserna State and Civil Society in Northern och det demokratiska statsskicket i Sve- Europe: The Swedish Model Reconside- rige. Lund: Gleerup. red. New York: Berghahn Books. Keane, John (1988), Democrcay and Civil Seligman, Adam (1992), The Idea of Civil Society. London: Verso. Society. New York: Free Press. Linder, P.J. Anders (1988), Demokratins Sjöstrand, Sven-Erik (1985), Samhällsorga- små plattformar. Stockholm: Timbro. nisation: en ansats till institutionell eko- Lorentzen, Håkon (2007), Moraldannende nomisk mikroteori. Lund: Doxa. kretsløp: stat, samfunn og sivilt engasje- Somers, Margaret (1995a), «What’s Politi- ment. Oslo: Abstrakt forlag. cal or Cultural about Political Culture Lundström, Tommy & Filip Wijkström and the Public Sphere? Toward a Histo- (1997), The Nonproﬁt Sector in Sweden. rical Sociology of Concept Formation». Johns Hopkins Nonproﬁt Series 11. Sociological Theory, 13:113–144. Manchester & New York: Manchester Somers, Margaret (1995b), «Narrating and University Press. Naturalizing Civil Society and Citizens- Maktutredningen (1990), Demokrati och hip Theory: The Place of Political Cul- makt i Sverige: Maktutredningens huvu- ture and the Public Sphere». Sociological drapport. SOU 19990: 44. Theory, 13:229–274. 593

[ TRÄGÅRDH ]

SOU 1993: 82, Frivilligt socialt arbete. Northern Europe: The Swedish Model Kartläggning och kunskapsöversikt. Reconsidered. New York: Berghahn Trägårdh, Lars (1993), «I strid med de tio Books. budorden». I: Peter Antman, red., Sys- Trägårdh, Lars, red. (1995), Civilt sam- temskifte. Stockholm: Carlssons. hälle kontra offentlig sektor. Stockholm: Trägårdh, Lars (1997), «Statist Individua- SNS. lism: On the Culturality of the Nordic Trägårdh, Lars, red. (2007), State and Civil Welfare State». I: Øystein Sørensen & Society in Northern Europe: The Swe- Bo Stråth, red., The Cultural Con- dish Model Reconsidered. New York: struction of Norden. Oslo: Scandinavian Berghahn Books. University Press. Walzer, Michael (1991), «The Idea of Civil Trägårdh, Lars (1999), «Det civila samhäl- Society». Dissent, 38:293–304. let som analytiskt begrepp och politisk Zetterberg, Hans (1993), «Var tid har sina slogan». I: Erik Amnå, red., Civilsamhäl- reaktionärer». I: Peter Antman, red., let. SOU 1999: 84. Systemskifte. Stockholm: Carlssons. Trägårdh, Lars (2000), Empowerment och Zetterberg, Hans (1995), «Civila samhäl- egenmakt. Stockholm: Timbro. let, demokratin och välfärdsstaten». I: Trägårdh, Lars (2007a), «The Civil Society Lars Trägårdh, red., Civilt samhälle kon- Debate in Sweden: The Welfare State tra offentlig sektor. Stockholm: SNS. Challenged». I: Lars Trägårdh, red., Zetterberg, Hans & Carl Johan Ljungberg State and Civil Society in Northern (1997), Vårt land – den svenska social- Europe: The Swedish Model Reconside- staten. Stockholm: City University Press. red. New York: Berghahn Books. Österberg, Eva (1993), «Vardagens sköra Trägårdh, Lars (2007b), «Democratic samförstånd. Bondepolitik i den svenska Governance and the Creation of Social modellen från Vasatid till Frihetstid». I: Capital in Sweden: The Discreet Charm Gunnar Broberg, Ulla Wikander & Klas of Governmental Commissions.» I: Lars Åmark, red., Tänka, tycka, tro. Stock- Trägårdh, red., State and Civil Society in holm: Ordfront.

594

Velfærdsstat og civilsamfund: De nordiske lande i komparativt perspektiv Kommentar til Lars Trägårdh THOMAS P. BOJE [email protected]

De klassiske samfundsteoretikere – det tion i det sen-moderne samfund, har haft være sig Marx, Weber, Durkheim, de Toc- vidt forskellige udgangspunkter i den queville m.v. – var alle optaget af samfun- samfundsvidenskabelige litteratur. Dis- dets sammenhængskraft og dermed hvor- tinktionen mellem civilsamfund og stat dan den sociale integration blev sikret. I har dog været fundamental for vores teo- deres analyser af det traditionelle sam- retisering af moderniseringsprocesserne funds forvandling til et moderne urbant inden for de vestlige demokratier (Keane industrisamfund var forholdet mellem 1988) og for sociologien har det civile stat og civilsamfund helt centralt i forstå- samfund haft en helt central betydning i elsen af medborgernes sociale og politiske analysen af den sociale integration i sam- rettigheder. De stadigt mere økonomisk fundet. Den stærkt øgede opmærksom- polariserede samfund, svækkelsen af den hed omkring problematikken civilsam- traditionelle solidaritet baseret på klasse fund, medborgerskab, velfærdsstat og og lokalsamfund og fremvæksten af for- social kapital har ﬂere årsager. brugersamfundet er i samfundslitteratu- For det første har den økonomiske og ren blevet set som årsagerne til frag- beskæftigelsesmæssige krise i Vesteuropa mentering, differentiering og øget medført en kraftig øget differentiering og individualisering i det sen-moderne sam- marginalisering i befolkningen samtidigt fund (Giddens 1991; Sennet 1998; Beck med, at velfærdsstaten har mindsket sin 2000; Putnam 2000). Med denne udvik- involvering i løsningen af de sociale pro- ling har vilkårene for social sammenhæng blemer. Dette har ført til en stigende inter- skiftet karakter og diskussionen om de esse for det civile samfund og dets institu- ændrede relationer mellem velfærdsstat, tioner i tilvejebringelsen af social service marked og civilsamfund er blevet aktuel. og i løsningen af de sociale problemer. Diskussionen af hvad det er, som er For det andet er der med de politiske vigtigt for at sikre deltagelse og integra- og økonomiske omvæltninger i Central- 595

[ BOJE ] og Østeuropa kommet en øget opmærk- samfund samt forholdet mellem civilsam- somhed omkring borgernes sociale og fund og velfærdsstat. Dette efterfølges af politiske rettigheder. I denne sammen- en analyse af forskelle mellem de euro- hæng er social kapital blevet introduce- pæiske lande i frivillighed og i organiseret ud fra såvel teoretiske som politiske ringen af civilsamfundet i Norden. Arti- begrundelser (Hann & Dunn 1996; klen afsluttes med en tentativ typologi Grootaert 1998). I samfund med lav over frivillighedsregimer i Europa. social kapital er der tale om ringe social deltagelse, et dårligt udviklet civilt sam- OM CIVILSAMFUND I EN AKTUEL fund samt manglende eller korrupt lokalt KONTEKST demokrati. Stor social kapital er en nød- Ideerne om det civile samfund har tydeligt vendighed for et velfungerende demo- været kædet sammen med tidens moral- krati (Putnam 2000:290). ske og politiske forestillinger, om hvad Endelig for det tredje har den nyorien- demokrati og social retfærdighed var. tering, som er i gang i velfærdspolitik- Konservative samfundstænkere har pri- ken, uundgåeligt medført en ændring af mært fokuseret på betydningen af den de rettigheder og forpligtigelser, der er individuelle frihed, på familien og kirken knyttet til medborgerskabet såvel som til mens socialisterne først og fremmest har ændringer i selve indholdet af det sociale betonet det kollektive – faglige sammen- medborgerskab. Hvor den kapitalistiske slutninger, sociale bevægelser m.v. Det var økonomi genererer økonomiske ulighe- i sammenhæng med nationalstatens der, da sikres borgerne gennem det soci- udvikling, at man begyndte at udvikle ale og politiske medborgerskab en række tankerne om det legitime styre og rettigheder, som på afgørende vis bidra- begyndte at argumentere for, at medborger til at reducere den sociale ulighed. gernes rettigheder bør have præcedens Der er således i udviklingen af de kapita- overfor staten. I denne sammenhæng defi- listiske demokratier indbygget en række neres det civile samfund negativt som en konflikter omkring fordelingen af res- sfære adskilt fra staten. En opfattelse som sourcerne. Konflikter som af Dahrendorf stadig er dominerende blandt dagens kon- betegnes som den moderne sociale konservative-liberale samfundsforskere. For flikt og hvor arbejdsdelingen mellem det dem er det civile samfund både markedet økonomiske marked, velfærdsstaten og og de sociale fællesskaber. Det civile sam- det civile samfunds institutioner spiller fund bliver her nærmest ligestillet med en central rolle (Dahrendorf 1990). den private sektor, hvor individuel frihed, Med denne kommentar til Trägårdhs frivillighed og personlig loyalitet er de essay er det min hensigt at specifisere for- centrale kendetegn i modsætning til sta- holdet mellem velfærdsstaten og civilsam- ten. Staten tenderer gennem sin planlæg- fundet samt at placere de nordiske lande i ning og styring at beslutte på andre men- et komparativt perspektiv i forhold til neskers vegne og har ifølge denne resten af Europa hvad angår frivillighed, tankegang undertrykt markedets og de social kapital og dermed den betydning sociale fællesskabers spontanitet. Kun ved som det civile samfund og dets organisati- at bringe det civile samfund ’back in’ kan oner har i det sen-moderne samfund. individet og de sociale fællesskaber gen- Artiklen starter med en præcisering af de vinde sin vitalitet og de sociale relationer forskellige tilgange til forståelsen af civil- blive frie og spontane (Janoski 1998). 596

[ VELFÆRDSSTAT OG CIVILSAMFUND: DE NORDISKE LANDE I KOMPARATIVT PERSPEK-

Ud over den konservative-liberale for- skelner Habermas mellem ﬁre kompo- ståelse af det civile samfund og dets nenter, som er essentielle for det civile betydning har den voldsomme interesse samfund: 1) pluralisme forstået som for civilsamfundet, som vi har oplevet familieformer, uformelle grupper og for- under de seneste årtier, mindst to andre eninger, alt sammen for at sikre variation centrale kilder. Den ene retning er repræ- i livsformerne; 2) en offentlighedssfære senteret ved ny-marxisterne, der med med åbne institutioner for kultur og baggrund i A. Gramscis analyser af det kommunikation; 3) en privatsfære, hvor kapitalistiske samfund afviser det deter- selvudfoldelse og individuelle valg kan ministiske syn på forholdet mellem den foregå uden indblanding fra autoriteter økonomiske basis og den politisk-ideolo- samt 4) legalitet i form af love og ret- giske overbygning, som har kendetegnet tigheder, som sikrer en afgrænsning af de meget af den marxistiske samfundsfor- tre øvrige sfærer fra stat og økonomi – ståelse (Gramsci 1986). Ideologier og den systemiske verden. Det drejer sig her politiske kampe er ikke blot en afspejling om de politiske og personlige grundlæg- af de eksisterende økonomiske magtrela- gende medborgerrettigheder. I denne tioner. Han skelner mellem to forskellige tolkning af det civile samfund er der tale niveauer i den samfundsmæssige over- om langt bredere samfundsmæssige sam- bygning. Det civile samfund som består menhænge end hvad Habermas tidligere af privatsfærens institutioner og organi- talte om i hans beskrivelse af livsverde- sationer – faglige organisationer, koope- nen overfor systemverdenen (se Haber- rativer, interesseforeninger – og det poli- mas 1996). tiske samfund som primært er staten og dens institutioner. Der er en konstant FORHOLDET MELLEM kamp om den ideologiske kontrol over CIVILSAMFUND OG institutionerne inden for disse to nive- VELFÆRDSSTAT auer. Klassekampen er for Gramsci en Gennem velfærdsstatens udbygning er kamp om socialt, politisk og kulturelt der etableret en betydelig grad af lighed hegemoni og denne kamp sker inden for og solidaritet i forhold til samfundets det civile samfund. Dagens neo-marxis- svage grupper. Dette viser sig ved, at fat- tiske teoretikere betragter det civile sam- tigdom og økonomisk marginalisering fund som en differentieret arena bestå- har et væsentligt mindre omfang i sam- ende af en række sociale praksisser og fund med stærkt udbygget universelle sociale interesser. Som sådan har det forsørgelsesordninger som de skandina- civile samfund en central rolle som plad- viske velfærdssamfund. Denne lighed og sen, hvor vilkårene for social integration solidaritet er dog i nogen grad blevet eta- og differentiering faststilles. bleret gennem en institutionel regulering Den anden retning i forståelsen af det af de sociale og kulturelle aktiviteter. civile samfund har sit udspring i Haber- Denne udvikling har antaget et forsk- mas’ analyser af det sen-moderne sam- elligt forløb i de nordiske lande, men i fund, hvor hans udgangspunkt er en alle landene er der tale om en øget stats- samfundsmæssig kontekst for det civile lig styring af de civile organisationer. samfund, hvor alle berørte borgere ind- Teoretisk tales der i denne sammenhæng går i en herredømmefri dialog. I en vide- om, at individernes livsverden er blevet reudvikling af Cohen og Arato (1992) ‘koloniseret’ gennem at staten og marke- 597

[ BOJE ] det har overtaget ansvaret for tilvejebrin- alt muligt og derfor uden reelt indhold. gelsen af de centrale sociale og kulturelle Det, der her tales om, er de organiserede goder – materielle såvel som immaterielle sociale sammenhænge, hvor relationerne (Habermas 1996; Wolfe 1989). mellem individerne er grundlæggende Argumentationen for styrkelse af det demokratiske og af en sådan karakter, at civile samfund og dermed for en forøg- de fremmer størst mulig myndiggørelse else af den frivillige indsats og sociale af de enkelte individer. Civilsamfundet kapital tager på den ene side sit udgangs- repræsenterer i denne udformning lokale punkt i, at markedet primært skaber sociale sammenhænge og sociale netværk ulighed og differentiering og ikke formår (livsverdenen), som har nået et sådant at forsyne borgerne med de nødvendige niveau af politisk bevidsthed og social offentlige goder i form af social tryghed, organisering, at de løfter sig ud over det uddannelse og sundhedsydelser. Derfor privates snævre sammenhæng (Cohen & er det nødvendigt med en offentlig sek- Arato 1992; Kaare Nielsen 1994). For at tor, som kan tilfredsstille dette behov for det civile samfund skal kunne være inte- offentlige goder i det omfang, at disse grerende og lighedsskabende, må der ikke bliver produceret af markedet. altså være tale om mere end en partiku- Imidlertid er det på den anden side lær solidaritet og det civile samfunds sådan, at jo mere differentieret og indivi- sociale og kulturelle sammenhænge må dualiseret befolkningen er, jo vanskeli- være forbundet med velfærdsstatens gere vil det være for den offentlige sektor institutionaliserede solidaritetsformer på at tilgodese alle gruppers sociale og øko- en sådan måde, at de gensidigt under- nomiske fordringer, og jo større vil de støtter hinanden. uopfyldte behov være. En række af disse På baggrund af denne udvikling anses fordringer vil ifølge argumentationen det som en væsentlig udfordring i et kun kunne honoreres gennem det civile fremtidigt velfærdssamfund at skabe rum samfunds organisationer,1 som hverken for det individuelle engagement i mellem- er underlagt markedets proﬁtkrav eller menneskelige relationer gennem civil- velfærdsstatens krav om lighed og uni- samfundsmæssige organisationer – soci- versalitet. Ydelser formidlet gennem det alt og kulturelt – samtidigt med, at civile samfunds organisationer vil i samfundet og det sociale fællesskab viser højere grad kunne tilgodese speciﬁkke solidaritet overfor svage grupper. Ved befolkningsgruppers forskelligartede for- større involvering af de sociale aktører – dringer og behovet for denne type ydel- private virksomheder, frivillige organisa- ser og aktiviteter vil være voksende i takt tioner og enkeltindivider – i løsningen af med, at samfundet bliver stadig mere sociale og kulturelle opgaver, gennem fragmenteret. demokratisering af offentlige institutio- Vi taler her om det civile samfund som ner og øget valgfrihed i forhold til velfær- et muligt grundlag for en fornyet solida- dsinstitutionerne bliver der ofte argu- ritet mellem forskellige sociale grupper menteret for, at borgerne i højere grad på tværs af køn, etnisk baggrund, klasse, ansvarliggøres overfor eget liv og i for- uddannelse og alder. Her er civilsamfund hold til beslutningstagen omkring cen- ikke forstået som den restkategori af trale forhold i lokalsamfundet – så som sociale grupperinger, som ikke er regule- beslutningstagen i forhold til skole, fritid, ret af stat og marked – hvilket kan være sundhedsvæsen, fysisk planlægning m.v. 598

[ VELFÆRDSSTAT OG CIVILSAMFUND: DE NORDISKE LANDE I KOMPARATIVT PERSPEK-

CIVILSAMFUNDET SOM udvikling har nonprofit foretagender fået SERVICEPRODUCENT voksende betydning i udformningen af På velfærdsområdet har det civile sam- velfærdspolitikken som producent af ser- funds institutioner især i Danmark spillet viceydelser, men også fået en voksende en central rolle som serviceproducent konkurrence fra private markedsaktører. gennem de selvejende institutioner. En Den sidste type af aktører er ofte større organisationsform som inden for under- internationale servicefirmaer som udby- visning og socialvæsen har en lang tradi- der ydelser inden for sundhed, omsorg tion i Danmark. Højskoler, friskoler, og arbejdsformidling. I en skandinavisk efterskoler og daginstitutioner for børn sammenhæng har NPM haft karakter af og unge har i stort omfang været organi- en udvikling fra velfærdsstat til velfærds- seret som selvejende institutioner siden samfund karakteriseret ved, at stadig slutningen af det 19. århundrede. I dag flere private aktører – for profit såvel er hver fjerde sociale institution og op som nonprofit producenter – medvirker i mod en tredjedel af en ungdomsårgang fremskaffelsen af velfærdsydelserne. En afslutter deres grundskole på en selve- udvikling som nok er mest fremskreden i jende efterskole samtidigt med at antallet Danmark, som også undervejs i de andre af frie grundskoler i Danmark er i vækst nordiske lande. (Boje & Ibsen 2006:101–106). Denne udvikling adskiller sig i nogen grad fra FRIVILLIGHED OG udviklingen i Sverige, hvor stort set al DEMOKRATISK UDVIKLING serviceproduktion inden for social-, En anden og lige så væsentlig dimension uddannelses- og sundhedsområdet er ved det civile samfund er foreningernes foregået i offentligt regi og de civile orga- og de frivillige organisationers demokra- nisationer der, på disse områder fandtes i tiske betydning. Den demokratiske orga- starten af det 20. århundrede, blev inte- nisationsform, der først og fremmest greret i velfærdsstaten. karakteriserer foreningerne og de frivil- I alle de nordiske lande er der i det lige organisationer, er uløseligt forbundet seneste årti sket vigtige forskydninger på med det moderne demokrati. For det før- velfærdsområdet mellem de forskellige ste er de civile organisationer dannet typer af velfærdsproducenter – den parallelt med, at demokratiet blev ind- offentlige sektor, private markedsaktø- ført som konstitutionel styreform i Nor- rer og selvejende institutioner. Statens den. Dannelsen af en forening blev en betydning i fremskaffelsen af de sociale realisering af de demokratiske idealer og tjenesteydelser er i nogen grad blevet principper. Den frie foreningsdannelse – nedtonet til fordel for private aktører – retten til at slutte sig sammen – er et det være sig markedsaktører, selvejende karakteristisk kendetegn ved de demo- institutioner eller frivillige organisatio- kratiske forfatninger og et centralt ele- ner. Partnerskabet mellem staten og den ment i medborgernes skoling til de civile sektor har på nogle områder – demokratiske principper, procedurer og sundhedsområdet, ældreomsorg og akti- spilleregler. vering af arbejdsløse – udviklet sig i ret- For det andet er det en almindelig ning af øget privatisering og markedsgø- opfattelse, at foreningerne og de frivillige relse under samlebetegnelsen ’New organisationer er et vigtigt fundament – Public Management’ (NPM). Med denne ja, måske ligefrem en forudsætning – for 599

[ BOJE ] demokratiet. Dels antages det, at det er i nisationer er styret af borgerne, bygget foreningerne og organisationerne, at bor- op fra neden med deltagelse af de borgernes ønsker og interesser dannes, gere, som deres arbejde retter sig imod udveksles, artikuleres og omformes til og har en demokratisk styreform. Denne politiske krav. Dels tillægges foreningerne type af organisationer vil være en del af stor betydning for individets skoling til den civile kultur uanset om de er offent- de demokratiske principper, procedurer lige eller private. Afgørende i denne sam- og spilleregler i og med, at de frivillige menhæng bliver således, at der udvikles organisationer er kendetegnet ved at være sådanne nye institutionelle integrations- sociale sammenhænge, hvor relationerne former, som dels kan modvirke den soci- mellem individerne er grundlæggende ale differentiering, der uvilkårligt vil demokratiske og frivillige. opstå mellem sociale grupperinger inden For det tredje har interessen for det for civilsamfundet i takt med den indivi- civile samfund sat fokus på grundlæg- duelle frisættelse og dels kan dæmme op gende normer, værdier og forudsætnin- for den marginalisering, som kontinuer- ger for et demokratisk samfund – som ligt skabes gennem arbejdsmarkedets dialog, myndiggørelse, tillid og gensi- segregeringsprocesser og som de velfær- dighed – hvad især den mere formalise- dsstatslige støtteordninger ikke evner at rede del af civilsamfundet tillægges forhindre, men som bliver forstærket af betydning for udviklingen og fastholdel- de stadig mere differentierede sociale sen af. I Danmark har den demokratiske ydelser og sociale rettigheder. dimension ved det civile samfund især været knyttet til den folkeoplysende tra- CIVIL DELTAGELSE OG dition, som folkehøjskoler, oplysnings- FRIVILLIGHED I EUROPÆISKE forbund og kommunal støtte til fritids- SAMMENHÆNG og kulturaktiviteter bygger på. Problemet med meget af litteraturen På denne måde kan det civile sam- omkring civilsamfund, social kapital og funds institutioner, som de er beskrevet frivillighed er dog, at den har problemer ovenfor, potentielt bidrage til såvel med at forklare sammenhængen mellem demokratiet som sikringen af den inte- de civile organisationer og udviklingen gration, som velfærdsstaten kun delvist inden for såvel markedssfæren som den formår at etablere. Set i dette perspektiv statslige sfære. En sammenhæng som vil den modsætning som ofte bliver for- nok er beskrevet, men ikke forklaret i muleret i litteraturen mellem velfærdsstat Lars Trägårdhs tekst. Man kan være og det civile samfund kun være tilsynela- enige om at tillægge de civile organisati- dende. Det centrale i relationen mellem oner en medierende funktion i forhold velfærdsstat og civilsamfund bliver pri- til demokratiske deltagelse, social inklu- mært graden af demokratisk styring og sion m.v., men har vanskeligt ved at kollektivt engagement inden for de klargøre relationen til stat og marked. enkelte organisationer – det være sig På den ene side er der det nyliberale statslige eller private organisationer. I udgangspunkt, hvor relationen mellem denne sammenhæng kan man således stat og civilsamfund opfattes som et udmærket godt tale om velfærdsstatslige ’nul-sumsspil’, hvor en vækst i den stats- organisationer, som har et civilsamfunds lige sektors varetagelse af velfærdsopga- funderet grundlag for så vidt disse orga- ver betyder, at de frivillige organisatio- 600

[ VELFÆRDSSTAT OG CIVILSAMFUND: DE NORDISKE LANDE I KOMPARATIVT PERSPEK- ners betydning for den sociale velfærd i det seneste årti blevet kraftigt imøde- reduceres eller helt forsvinder. Med væk- gået både teoretisk og empirisk (se Sala- sten i statsligt initierede velfærdsgoder mon 1995; Skocpol 1995; Putnam påstås det, at der sker en ’crowding-out’ 1993). Dette har på den anden side ført af civilsamfundsbaserede goder (se f.eks. til udviklingen af en komplementari- Etzioni 1988; Wolfe 1989). Tesen er, at tetstese, som hævder, at relationen mel- niveauet for statslig intervention i øko- lem stat og civilsamfund er et ’plus- nomien og i sociale forhold er omvendt sumsspil’, hvor den statslige sektor proportional med graden af social kapi- aktivt kan fremme et levende civilt sam- tal og frivillighed i samfundet. Denne fund. Talrige komparative undersøgelser tankegang har specielt været markeds- baseret på aktuelle europæiske data er ført blandt kommunitaristiske ﬁlosofer i entydigt til fordel for komplementari- 1980erne og starten af 1990erne, men er tetstesen – se tabel 1.

TABELL 1. Medlemskab af en organisation og frivilligt arbejde udført i tilknytning til en nonproﬁt organisation i Europa – undersøgelser fra 2000-tallet – rangordnet efter andel af befolkningen som ifølge European Social Survey har udført frivilligt ubetalt arbejde

Nation Johns Hopkinsa EURO-barometerb EURO-barometerb European Social Frivilligt arbejde Andel af befolknin- medlemskab af Surveyc Andel som andel af den gen som har nonproﬁt organi- af befolkningen økon. aktive udført frivilligt arb. sation – 3 eller som har udført befolkning ﬂere org. frivilligt arb. Norge 5,1 - 42 37 Sverige 5,4 50 56 35 Holland 5,8 48 39 29 Danmark 3,0 42 43 28 Tyskland 3,0 36 10 26 Storbritannien 5,6 33 12 23 Belgien 2,4 38 16 23 Frankrig 4,2 36 8 19 Irland 2,3 41 12 16 Østrig 1,1 43 13 14 Ungarn 0,2 16 1 9 Spanien 1,5 15 5 7 Portugal 1,2 13 2 6 Italien 1,7 23 4 5 Polen 0,2 20 2 5 Tjekkiet 0,8 23 2 - a Johns Hopkins: Frivillige (FTE) i procent af den økonomisk aktive befolkning 2004. b Eurobarometer: Aktive deltagelse eller frivilligt arbejde for en organisation i 2004. c European Social Survey: Frivilligt arbejde for eller i en organisation i procent af den samlede voksne befolkning i 2002/2003.

601

[ BOJE ]

En lang række af empiriske undersøgel- tillid er således indlejret i netværk af fri- ser gennemført i løbet af det seneste årti villige organisationer (Edwards et al. viser entydigt at et blomstrende civilsam- 2001; Keane 2006) fund og et højt niveau af social kapital er Meget af forskningen omkring social fundamentet for et velfungerende demo- kapital og her i udpræget grad Putnam, krati og en universel velfærdsstat med har primært fokuseret på de frivillige betydelig grad af social lighed i økono- organisationers, det vil sige de mere for- miske og sociale relationer (Edwards, maliserede sociale relationers betydning Foley & Diani 2001; Szreter 2002; van for dannelsen af social kapital og skabel- Oorschot, Arts & Gelissen 2006). De i sen af tillidsfulde relationer. Der har tabel 1 angivne resultater fra europæiske været langt mindre opmærksomhed analyser af social kapital og frivillighed omkring betydningen af de uformelle viser således, at de europæiske samfund, sociale relationers betydning – så som som er kendetegnet ved en veludbygget lokale netværk, familiemæssige relationer statslig velfærdssektor og høj grad af og arbejdsmæssige kontakter, som i høj social lighed, her illustreret ved velfærds- grad også har betydning for etableringen systemerne i de nordiske lande samt Hol- af tillid og gensidig solidaritet i samfun- land, er samfund karakteriseret af en høj det. Disse forskellige typer af sociale civil deltagelse i politisk arbejde, omfat- bånd er mere i fokus i Granovetters ana- tende frivillige velgørende aktiviteter og lyser af stærk og svage bånd (Granovetter høj grad af tillid til andre medborgere 1973). I tabel 2 har vi for en række euro- samt til samfundets basale institutioner. pæiske lande angivet omfanget af udført Her overfor står Sydeuropa samt Cen- frivilligt ubetalt arbejde både i tilknyt- tral- og Østeuropa, hvor velfærdssyste- ning til nonprofit organisationer og i former er langt mindre udviklet og hvor vi hold til de uformelle sociale netværk. tilsvarende kan konstatere et begrænset Tabel 2 bekræfter tydeligt de forskelle civilsamfundsmæssigt engagement (se som findes i Europa hvad angår omfanget også Skocpol 1995; van Oorschot & af frivilligt arbejde i organisatoriske sam- Arts 2005; Wallace & Pichler 2007). menhænge, mens der synes at være større Der er i dag blandt forskerne bred lighed i omfanget af involvering i sociale enighed om, at aktiv deltagelse i frivillige netværksaktiviteter. For så vidt angår den organisationer og i sociale netværk er frivillige indsats ligner Sverige, Danmark centralt i dannelsen af social kapital, som og Holland hinanden kendetegnet af et igen er af afgørende betydning for udvik- højt aktivitetsniveau i modsætning til lingen og fastholdelsen af social tillid Central- og Østeuropa, hvor niveauet er borgerne imellem og til de centrale øko- markant lavere. Ser vi derimod på det nomiske og politiske institutioner i sam- uformelle ubetalte arbejde i forhold til fundet. En stærk og levende civil sektor familie og venner er niveauet mere ensar- kendetegnet ved en infrastruktur af tætte tet, hvor den interessante iagttagelse er, at sociale netværk og personlige relationer niveauet for sociale netværksaktiviteter på tværs af social skel så som køn, alder, synes at være lige så højt eller endog etnicitet og økonomisk klasse bidrager til højere i Skandinavien, end vi finder i det udviklingen af en stærk og ansvarlig øvrige Europa. Det ovennævnte mønster demokratisk styreform både lokalt og gælder for såvel kvinder som mænd, dog nationalt. Medborgerskab, solidaritet og således at mænd synes generelt mere 602

[ VELFÆRDSSTAT OG CIVILSAMFUND: DE NORDISKE LANDE I KOMPARATIVT PERSPEK-

TABELL 2. Andelen af personer som har udført frivilligt arbejde inden for nonproﬁt organisation eller blandt venner og familie for udvalgte europæiske lande opdelt på køn

Hele befolkningen Mænd Kvinder

Nonprofit Familie og Nonprofit Familie og Nonprofit Familie og Organisation venner organisation venner organisation venner Sverige 27,4 26,9 33,0 26,5 21,0 27,3 Danmark 28,1 28,4 31,8 36,2 24,3 20,6 Holland 26,8 19,8 25,7 18,6 28,3 21,3 Storbritannien 18,1 15,4 18,3 18,2 17,9 11,8 Tjekkiet 10,5 25,7 12,8 27,0 8,4 24,5 Ungarn 6,2 16,5 7,0 18,7 5,4 14,4 Bulgarien 4,0 19,6 4,4 22,6 3,6 16,7

HWF-Survey 2001 og Danish Survey 2004.2 involveret end kvinder i civilsamfunds at de forbliver uafhængige og selvforval- aktiviteter i Skandinavien, mens det i tende i forhold til det velfærdsstatslige Holland forholder sig omvendt. systems normer og regelstyring, hvilket Gennem aktive deltagelse i centrale ofte i en situation med stor afhængighed af beslutninger inden for de civile organisa- økonomisk støtte fra det offentlige har vist tioner omkring hverdagens organisering sig at være en vanskelig balancegang. I og ved involvering i de sociale netværk Norge og Sverige finder vi ikke det samme omkring familie, venner og naboer er de omfang af samarbejde mellem civilsam- skandinaviske borgere yderst aktive i sik- fund og velfærdsstat i løsningen af de ringen af den sociale integration gennem sociale og uddannelsesmæssige oppgaver, inddragelse af marginale sociale grupper i som tilfældet er i Danmark gennem de fællesskabet. Langt de fleste af civilsam- selvejende institutioner. Her er frivillig- fundets institutioner, som er involveret i heden i højere grad organiseret gennem det socialpolitiske eller kulturpolitiske interesseorganisationer og borgergrupper, arbejde, indgår imidlertid i en eller anden som har en rolle som vagthund i forhold form for arbejdsdeling med velfærdssta- til de statslige velfærdsinstitutioner. ten omkring håndteringen af de sociale og kulturelle problemer og er samtidigt i DEN CIVILE SEKTOR I NORDISK høj grad økonomisk understøttet af PERSPEKTIV velfærdsstaten. Denne velfærdsstatslig De nordiske samfund har udviklet velfær- økonomiske afhængighed finder vi i en dssystemer i stort set sammen takt og dansk sammenhæng specielt for de selve- skiller sig i dag ud fra det øvrige Europa i jende institutioner inden for uddannelse de fleste analyser af den civilsamfunds- og socialvæsen, men også på kultur- og mæssige organisering og social kapital idrætsområdet er offentlig støtte en som en relativt ensartet gruppe, hvad forudsætning for et højt aktivitetsniveau. angår tillid, aktiv deltagelse og politisk En forudsætning, for at de frivillige non- engagement (van Oorschot et al. 2006; profit organisationer kan opretholde Wallace & Pichler 2007). På alle tre deres emancipatoriske betydning, er dog, dimensioner ligger de nordiske lande 603

[ BOJE ] højt. Dette billede bekræftes dog kun del- Endvidere er den betalte arbejds- vist af, hvordan den civile sektor er orga- mængde i Danmark større end den ube- niseret i de nordiske lande – se tabel 3. talte frivillige arbejdsmængde i den civile I alle fire lande udgør den samlede sektor, hvor forholdet er omvendt i alle arbejdsstyrke i den civile sektor – betalt de andre nordiske lande. Specielt mar- såvel som ubetalt arbejde – en større kant er forskellen igen mellem Danmark andel af den samlede økonomisk aktive og Sverige. I Sverige er den frivillige befolkning end gennemsnittet for alle 40 ulønnede arbejdsmængde næsten tre lande i JHU (Boje 2008). Mindst er non- gange så stor som den betalte arbejdsind- profit arbejdsstyrken i Finland, hvor tal- sats i Sverige og mere end dobbelt så stor lene dog også er mere end ti år gamle, som i Danmark (Boje 2008). mens vi for de tre andre lande har væsent- Forklaringen på begge forhold skal vi ligt nyere og større tal. Frivilligheden i finde i de selvejende institutioners betyd- Norden synes gennem det sidste årti at ning indenfor produktion af velfærdsser- have steget markant (se for yderligere vice i Danmark. De selvejende institutio- information om udviklingen Wijkström ner har traditionelt haft en central & Lundström 2002; Koch-Nielsen, Frid- position som medierende institutioner berg, Skov Henriksen & Rosdahl 2005; mellem staten og privatsfæren i Dan- Sivesind 2006). For Danmarks vedkom- mark inden for social service og uddan- mende er andelen af befolkning, som nelse – børneomsorg, friskoler, højskoler udfører frivilligt arbejde steget fra m.v. Dette privat-offentlige partnerskab, omkring en fjerdedel i starten af 1990erne som historisk har rødder fra 1800-tallet, til mere end en tredjedel i 2004 og tilsva- er blevet opretholdt og blevet en integre- rende stigninger er registreret i Norge og ret del af den danske velfærdsmodel, Sverige (Koch-Nielsen et al. 2005). mens tilvejebringelsen af velfærdsydelser For så vidt angår den civile sektors i Sverige helt blev inkorporeret i den opbygning og sammensætningen af dens offentlige sektor. De civile institutioner indkomstkilde finder vi derimod betyde- er i Sverige i højere grad end i noget lige forskelle mellem de nordiske lande. andet europæisk land blevet integreret i Hvad angår sammensætningen af arbe- den statslige organisering af velfærdssys- jdsstyrken i den civile sektor og den fri- temet. Den sociale kontrakt mellem stat villige arbejdsindsats betydning i sekto- og individ er langt mere udbygget i Sve- ren adskiller de nordiske lande sig rige, end vi kender det i de andre nor- således markant fra hinanden. I Dan- diske lande og er organiseret omkring en mark er mere end halvdelen af arbejds- individuel autonomi, som principielt har styrken beskæftiget med servicefunktio- frigjort individet fra familien og de civile ner inden for velfærdssektoren – social, organisationer og hermed kunnet sundhed og uddannelse – mens kun begrunde statens overtagelse af deres omkring 40 procent udfører ekspressive funktioner (Trägårdh 2007). funktioner – kultur, idræt og politik. Til gengæld er den frivillige indsats Forholdet er omvendt i de andre nor- betydeligt større på andre områder i diske lande og specielt markant er forsk- Norge og Sverige end tilfældet er i Dan- ellen til Sverige, hvor mindre end en fjer- mark. I Sverige er nonprofit organisatio- dedel af nonprofit arbejdsstyrken er nerne og den frivillige indsats helt kon- beskæftiget med velfærdsservice. centreret omkring kultur, idræt og fritid 604

[ VELFÆRDSSTAT OG CIVILSAMFUND: DE NORDISKE LANDE I KOMPARATIVT PERSPEK-

TABELL 3. Den civile sektor i de nordiske lande i komparativt perspektiv

Danmark Finland Norge Sverige Nordiske Alle lande 2004 1995 2004 2002 lande omfatter af JHUa Arbejdsstyrkenb Heltidsansatte – betalt arbejde 3,8 2,4 3,0 2,6 3,0 2,9 Heltidsansatte – frivillige 3,0 2,8 5,1 7,4 4,6 1,7 Heltidsansatte – total 6,9 5,3 8,1 10,0 7,6 4,6 Sammensætning af arbejdsstyrkenc Service funktioner 52 43 35 23 38 63 Expressive funkt. 41 56 61 73 58 32 Andre funktioner 7 1 3 4 4 5 Sammensætningen af indtægter Totale indtægter i pct. af BNP 7,4 4,9 3,8 4,4 5,1 4,3 Pct. af de totale pengeindtægter til sektorend Afgifter og kontingenter 53 58 58 62 58 52 Offentlige tilskud 40 36 35 29 35 35 Filantropi 7 6 7 9 7 12 Pct. af de totale pengeindtægter og værdien af det frivillige arbejded Afgifter og kontingenter 40 40 33 32 36 42 Offentlige tilskud 31 25 20 15 23 28 Filantropi 29 35 47 54 41 31

a Beregning af arbejdsstyrken: 40 lande; indtægter: 37 lande. b Som procent af den økonomisk aktive befolkning – beregnet som heltidsaktive, dvs. i Danmark en person som arbejder 1650 timer per år. c Som procent af den total nonproﬁt arbejdsstyrke. d Procenterne behøver ikke at summere op til 100 pct. da tallene er afrundet.

Kilde: De danske tal er beregnet på baggrund af data fra den danske befolkningsundersøgelse fra 2004 samt fra Danmarks Statistiks nationalregnskabsanalyse af nonproﬁt organisationer fra 2003. For de andre lande er tallene hentet fra The Johns Hopkins Nonproﬁt Sector Project.

med politiske aktiviteter på en anden ren som nævnt i altovervejende grad er plads. Begge sektorer er kendetegnet ved, koncentreret omkring produktion af at det frivillige arbejde er langt den domi- velfærdsydelser i nonprofit organisatio- nerende form for arbejdsindsats (Wijk- ner inden for sektorerne – uddannelse og ström & Einarsson 2004). I Danmark er social service (se Boje & Ibsen 2006). den frivillige indsats også i høj grad kon- På samme måde finder vi også mar- centreret omkring kultur og fritid, og kante forskelle i betydningen af den betydeligt mindre hvad angår politiske civile sektors forskellige indtægtskilder og interessebaserede aktiviteter, mens den mellem de nordiske lande. Over halvde- lønnede arbejdsindsats i nonprofit sekto- len af sektorens indtægter hidrører i alle 605

[ BOJE ] de nordiske lande fra deltagerafgifter og ner mellem fire forskellige modeller for kontingenter. Denne form for indtægter forholdet mellem offentlig velfærd og fylder dog væsentligt mere i Sverige end i nonprofit sektoren, som angivet i figur 1. Danmark og tilsvarende er den offentlige Denne model tager udgangspunkt i for- støtte væsentligt mindre i Sverige sam- holdet mellem størrelsen af de offentlige menlignet med de øvrige nordiske lande udgifter til velfærd og omfanget af non- og specielt i forhold til Danmark. Dette profit sektoren, hvor nonprofit sekto- kan igen forklares med betydningen af de rens størrelse er defineret ud fra sekto- selvejende institutioner i tilvejebringelse rens økonomiske betydning for af velfærdsydelser i Danmark og en til- økonomien. Den bagvedliggende anta- svarende statslig overtagelse af disse gelse, som Salomon og Anheier søger at opgaver i Sverige. dokumentere, er den såkaldte ’crowding out’ hypotese, som går ud fra, at med et DISKUSSION – EN TYPOLOGI OVER voksende statsligt ansvar for befolknin- FRIVILLIGHED OG DEN CIVILE gens velfærd, sker der en reduktion i den SEKTOR I EUROPA frivillige indsats og i betydningen af non- En stor del af den forskning, der i de profit sektoren. Denne antagelse viser seneste årtier er foregået omkring velfær- der sig imidlertid ikke at være empirisk dssystemernes udvikling, har gået på at belæg for. De fleste mere indgående ana- udvikle typologier. En forskning som i lyser af udviklingen i nonprofit sektoren høj grad har taget sit udgangspunkt i viser snarere, at det modsatte er tilfældet. Esping Andersens tredeling af de indus- Nonprofit sektoren har nok økonomisk, trialiserede landes velfærdsregimer (se defineret gennem dens andel af den nati- Esping Andersen 1990 og 1999). Denne onale bruttoproduktionsværdi, et forskning har også inspireret til typolo- begrænset omfang i nogle socialdemo- gier, hvad angår den civile sektor. Forhol- kratiske regimer som Sverige og Norge, det mellem nonprofit sektor, medborger- men ikke i Danmark og Holland. Det er skabsrettigheder og omfanget af derfor næppe empirisk holdbart at tale velfærdsydelser er af bl.a. Janoski (1998) om en homogen socialdemokratisk og Salamon og Anheier (1998) blevet model for den civile sektor, som det analyseret og systematiseret i regimety- gøres i Trägårdhs essay. Vurderes den pologier med udgangspunkt i Esping civile sektors betydning derimod udfra Andersens tredeling i et socialdemokra- sektorens organisatoriske sammensæt- tisk, korporativt og liberalt velfærdsre- ning og karakteren af dens aktiviteter, gime. Salamon og Anheier (1998) skel- bliver billedet endnu mere nuanceret.

Nonproﬁt sektorens størrelse

Niveauer for offentlige udgifter til velfærd Lille Stor Lavt ’Statist’ (Japan) Liberalt (USA) Højt Socialdemokratisk (Sverige) Korporativt (Tyskland)

Kilde: Salamon & Anheier 1998:240. FIGUR 1. Typologi over nonproﬁt sektoren

606

[ VELFÆRDSSTAT OG CIVILSAMFUND: DE NORDISKE LANDE I KOMPARATIVT PERSPEK-

Den civile sektors samfundsmæssige Central Europa. Deltagelse i sociale betydning i de socialdemokratiske lande netværk og frivilligt arbejde er sparsomt målt ved det samlede arbejdsvolumen, og det politiske engagement er lavt i de ligger ifølge JHUs data på niveau med fleste lande i både Syd- og Centraleuropa, både de liberale velfærdssystemer – f.eks. derimod er der i lande som f.eks. Portu- Storbritannien og Irland – og de korpora- gal og Bulgarien et betydeligt uformelt tive systemer – f.eks. Belgien, Frankrig og netværk omkring familie. Tyskland (se Boje 2008). Andre kompa- Med baggrund i data fra JHU har vi rative studier af det civile samfunds orga- fundet et tilsvarende mønster ved sam- nisationer, deltagelse i sociale netværk menligning af de europæiske lande, hvad m.v. bekræfter dette billede. Van Oor- angår både omfanget af den frivillige schot et al. (2006) finder således i en stu- indsats såvel som nonprofit sektorens die af social kapital i Europa, at de skan- betydning for samfundsøkonomien – de dinaviske lande ligger højest på stort set to dimensioner, som det er muligt at alle dimensioner af social kapital – tillid, belyse ud fra JHU-projektets datamateri- politisk engagement og deltagelse i sociale. Med baggrund i JHU-tal for den fri- ale netværk. Kun for så vidt angår ufor- villige indsats (tabel 1) og OECD-tal for melle kontakter til familie og slægt har offentlige udgifter til velfærdsydelser har skandinaviske lande et lavere niveau end vi belyst sammenhængen mellem størrel- de andre europæiske regioner. Tilsva- sen af den frivillige indsats og niveauet rende finder Wallace og Pichler (2007) i for offentlig finansiering af velfærdsydel- en analyse af forekomsten af formel og ser – se figur 2. uformel social kapital blandt EU med- Sammenhængen mellem frivillighed og lemslandene, at Danmark, Sverige og omfanget af offentlig finansieret velfærd, Holland scorer højt på alle former for bekræfter tesen om, at et samfund med social kapital. Det gælder både hvad høj grad af universalisme i sociale ydelser angår de nære relationer til venner og og stor social lighed, hvilket typisk hæn- naboer – afgrænset social kapital – og når ger sammen med et højt niveau af offent- det gælder deltagelse i sociale netværk og lig finansiering af sociale ydelser, også er frivilligt arbejde – brobyggende social kendetegnet af omfattende sociale kapital. Hvad angår de øvrige nord-vest- netværk, en høj grad af institutionel tillid europæiske lande er niveauet for social og et betydeligt omfang af frivilligt enga- tillid og deltagelse i sociale netværk ifølge gement (Rothstein & Kumlin 2005). For Wallace & Pichler lavere end i Skandina- de nordiske lande samt Holland er denne vien, men væsentligt højere end i Syd- og sammenhæng tydelig. Der er i disse lande

Den frivillige arbejdsindsats i % af den erhvervsaktive befolkning

Offentlige udgifter til velfærd i % af BNP Stor lille Højt Sverige, Danmark, Østrig, Belgien Norge, Holland Frankrig Lavt Storbritannien, Tjekkiet, Polen, Ungarn Tyskland Italien, Portugal, Spanien FIGUR 2. Sammenhængen mellem frivillighed og offentligt ﬁnansieret social service

607

[ BOJE ] tale om et veludbygget socialt forsørgel- I den anden ende af skalaen karakteri- sessystem og en høj grad af social lighed, seret ved et lavt niveau for frivillighed og hvilket ifølge de seneste års forsknings- en yderst begrænset offentlig finansiering resultater er nøje forbundet med stærke af velfærdsydelserne finder vi de syd- og sociale netværk og et højt niveau for fri- centraleuropæiske lande. Disse lande er villighed. Dog er der i disse lande tale om kendetegnet ved, hvad der i Gallie og vidt forskellige former for organisering Paugams velfærdstypologi er betegnet af den civile sektor. som et ’sub-protective’ velfærdssystem, Danmark og Holland udgør hver på hvilket vil sige et system med mangelfuld sin måde et grænsetilfælde inden for det social forsorg. Den sociale tryghed, som civile regime kendetegnet af høj frivil- findes, skabes gennem familiære netværk lighed og stor offentligt finansieret eller ved privat hjælpearbejde (Gallie & velfærd. Danmark ligner i nogen grad de Paugam 2000:5). Gallie og Paugam kontinentale lande med en betydelig anvendte denne betegnelse på de sydeu- nonprofit involvering i produktion af ropæiske velfærdssystemer, men beteg- social service – socialforsorg og uddan- nelsen passer også ganske godt på de nelse. Dette er kombineret med et relativt centraleuropæiske lande. Der er tale om højt niveau for frivillighed, dog ikke på lande kendetegnet af høj grad af social velfærdsområdet, men inden for kultur, differentiering og stor socioøkonomisk fritid og idræt. Holland kombinerer en ulighed. Dette er som tidligere omtalt stor nonprofit involvering i produktion samfundsmæssige forhold, som er hæm- af velfærdsydelser med et højt niveau for mende for dannelse af social kapital og frivillighed både i velfærdssektoren og for omfanget af involvering i frivillige mere generelt. Det hollandske samfund aktiviteter, hvad der også er kendeteg- har en lang tradition for nonprofit insti- nende for denne type af velfærdssystem. tutioners engagement i produktionen af social service for såvel børn som ældre, KONKLUSION samtidigt med at hollandske kvinder I denne artikel har vi dokumenteret en udfører et betydeligt frivilligt arbejde i klar positiv sammenhæng mellem et højt den sociale sektor. niveau af frivillighed og social kapital på Vi finder også et højt niveau for offent- den ene side og et veludbygget universelt lig finansiering af sociale ydelser i Bel- velfærdssystem på den anden side. Szre- gien, Frankrig og Østrig, men i alle tre ter (2002) har yderligere udviklet denne lande er der tale en begrænset frivillig sammenhæng og formuleret en tese om, indsats. Disse lande har en tradition for, at i et demokratisk samfund med mar- at nonprofit institutioner i stort omfang kedsøkonomi kan en brobyggende og til- har påtaget sig produktionen af social lidsskabende social kapital kun udvikles, service dog kombineret med en betydelig hvis det sker i nøje sammenhæng med statslig finansiering af denne produktion. borgernes aktive deltagelse i de demo- Denne produktion af service-ydelser gen- kratiske beslutningsprocesser og gennem nem nonprofit institutioner sker typisk et tillidsfuldt samarbejde mellem borger ved lønnet arbejdskraft, mens graden af og velfærdsstat. Om denne dialog ikke frivillighed er beskeden i forhold til de forekommer og borgerne er utrygge ved nordiske lande. de offentlige institutioner, vil der udvikle

608

[ VELFÆRDSSTAT OG CIVILSAMFUND: DE NORDISKE LANDE I KOMPARATIVT PERSPEK- sig en afgrænset og selvtilstrækkelig fundsmæssige erosionsproblemer, som social kapital. dagens velfærdssystemer ikke formår at På det generelle plan ligner de nor- håndtere. Forskere og politikere udtryk- diske lande hinanden karakteriseret ved ker således en stor og ofte unuanceret et universelt og veludbygget velfærdssys- begejstring for den samling af institutio- tem, et betydeligt omfang af frivillighed ner, der befinder sig mellem stat og mar- samt et højt niveau af social kapital. ked, og som – alt efter temperament og Velfærdssystemet såvel som den civile tradition – kaldes den frivillige sektor, nonprofit sektor er imidlertid forskelligt nonprofit institutioner, NGO’er, det civile opbygget i de nordiske lande og har samfund eller noget helt femte. Et syns- forskellige funktioner. Den civile sektor i punkt er, at vi er vidne til en hidtil uset Sverige er altovervejende koncentreret vækst og kraft i de private og frivillige omkring aktiviteter inden for kultur, initiativer og aktiviteter. Lester M. Sala- idræt samt politiske og faglige aktiviteter mon et al. (2003) kalder det for en «glo- med den ulønnede frivillige indsats som bal associational revolution» og sammen- den helt dominerende arbejdsform. Her ligner den betydning, som han mener, at overfor står Danmark, hvor produktio- den civile sektor er på vej til at få, med nen af velfærdsservice gennem de selve- den betydning, som nationalstaten havde jende institutioner har en fremtrædende i anden halvdel af det 19. århundrede. plads i den civile sektor – økonomisk De civile nonprofit organisationer ken- såvel som beskæftigelsesmæssigt. Nok er detegnet ved uformelle beslutningsstruk- kultur og idræt dominerende i Danmark, turer og en bottom-up tilgang i problem- for så vidt angår den frivillige indsats, løsning tilskrives en stor rolle i løsningen men den lønnede arbejdsmængde, som er af de udbredte sociale og kulturelle pro- stor inden for velfærdsproduktion, spil- blemer, der i de sen-moderne velfærds- ler en langt større rolle i den danske non- systemer har udviklet sig i takt med en profit sektor end i de andre nordiske voksende differentiering mellem sociale lande. Med denne mere detaljerede ana- grupper på baggrund af køn, uddan- lyse af den civile sektor i Norden har vi nelse, alder og etnicitet. Følgelig rettes kunnet nuancere Trägårdhs argumenta- opmærksomheden mod den civile sektor tion om et socialdemokratisk civilsam- som en institutionel krumtap i udviklin- fundsregime, hvilket næppe holder for en gen af «en tredje vej» (Anheier 2004). nærmere empirisk analyse af sektorens Sektoren er således blevet en potentielt sammensætning og aktivitetsformer. vigtig strategisk partner i forsøget på at Udviklingen i og diskussionerne om skabe løsninger, der kan kombinere det den civile sektor er genstand for en private initiativ og den offentlige regule- omfattende og voksende interesse i de ring. Denne rolle vil sektoren dog kun sen-moderne velfærdssamfund og sekto- være i stand til at opfylde, om den sikres ren bliver ofte opfattet som et universal- fortsat autonomi og en deltagerstyret middel til at løse en række af de sam- beslutningsproces bliver fastholdt.

609

[ BOJE ]

Noter 1. I denne artikel anvendes betegnelse ‘det civile samfund’ / ’den civile sektor’ som en samlebetegnelse for nonproﬁt organisationer, det frivillige arbejde som udføres enten inden for organisationer eller i forhold til uformelle netværk, NGO’ere og kooperative markedsproducenter 2. Datmaterialet for tabel 2 er hentet fra EU-projektet Household, Work and Flexibi- lity gennemført med professor Claire Wallace, University of Aberdeen som koordina- tor i perioden 2000–2003 (Wallace 2003) samt fra et tilsvarende materiale indsamlet for Danmark i 2004.

Referencer

Anheier, H. (2004), «Third Sector – Third Esping Andersen, G. (1999), The Social- Way: Comparative Perspectives and Economic Foundation of Post-Industrial Policy Reflections». I: R. Surender & J. Economies. Cambridge: Polity Press. Lewis, red., Welfare State Change: Etzioni, A. (1988), The Moral Dimension. Towards a Third Way?. Oxford: Oxford Toward A New Economics. New York: University Press. The Free Press. Beck U. (2000), The Brave New World of Evers, A. & T. Olk (1996), Wohlfahrtsplu- Work. Cambridge: Polity Press. ralismus. Opladen: Westdeutscher Ver- Boje, T. P. (2008) Den danske frivillige lag. nonprofit sektor i komparativt perspek- Gallie, D. & S. Paugam (2000), Welfare tiv. I Boje, Friberg, Ibsen & Hjære (red.) Regimes and the Experience of Unem- Det frivillige Danmark. Odense: Syd- ployment in Europe. Oxford: Oxford dansk Universitets Forlag. University Press. Boje, T P. & B. Ibsen (2006), Frivillighed Giddens, T. (1991), Modernity and Self- og Nonprofit i Danmark. Rapport Identity. Cambridge, Polity Press. 06:18. København: Socialforsknings- Gramsci, A. (1986) Selections from the Pri- instituttet. son Notebooks of A Gramsci. London: Cohen, J. & A. Arato (1992), Civil Society Lawrence & Wishart and Political Theory. Cambridge, MA: Granovetter, M. (1973), Getting a Job: A The MIT Press. Study of Contacts and Careers. Cam- Dahrendorf, R. (1990), The Modern Social bridge, MA: Harvard University Press. Conflict. Berkeley: University of Califor- Grootaert, C. (1998), Social Capital. The nia Press. missing link?. Social Capital Initiative Dekker, P. & A. van den Broek (1998), Working Paper No. 3. Washington: The «Civil society in comparative perspec- World Bank. tive: involvement in voluntary associa- Habermas, J. (1996), Between Facts and tions in North America and Western Norms. Contributions to a Discourse Europe». Voluntas, 9:11–38. Theory of Law and Democracy. Cam- Edwards, B., M.W. Foley & M. Diani, red. bridge: Polity Press. (2001), Beyond Tocqueville. Civil Soci- Hann, C. & E. Dunn (1996), Civil Society. ety and the Social Capital Debate in Challenging Western Models. London & Comparative Perspective. Hanover: Uni- New York: Routledge. versity Press of New England. Janoski, T. (1998), Citizenship and Civil Esping Andersen, G. (1990), The Three Society: A framework of rights and obli- Worlds of Welfare Capitalism. London: gations in liberal, traditional and social Polity Press.

610

[ VELFÆRDSSTAT OG CIVILSAMFUND: DE NORDISKE LANDE I KOMPARATIVT PERSPEK-

democratic regimes. Cambridge, UK: præsenteret på ISA kongres i Durban, Cambridge University Press. Sydafrika. Keane. J. (1988), Democracy and Civil Skocpol, T. (1995), Social Policy in the Society. New York: Verso. United States: Future Possibilities in His- Keane, J. (ed) (2006), Civil Society: Berlin torical Perspectives. Princeton: Princeton perspectives. New York & Oxford: University Press. Berghahn Books. Szreter, S. (2002), «The State of Social Koch-Nielsen, I., T. Fridberg, L. Skov Hen- Capital: Bringing Back in Power, Politics riksen & D. Rosdahl (2005), Den frivil- and History». Theory and Society, lige indsats i Danmark. Rapport 05:20. 31:573–621. København: Socialforskningsinstituttet. Torpe, L. & T.K. Kjeldgaard (2003), For- Kaare Nielsen, H. (1994), Civilsamfund og eningssamfundets sociale kapital. Århus: demokratisering. GRUS, nr. 44. Magtudredningen. Putnam, R. (1993), Making Democracy Trägårdh, L. (2007), State and Civil Soci- Work. Princeton: Princeton University ety in Northern Europe: The Swedish Press. Model Reconsidered. New York: Berg- Putnam, R. (2000), Bowling Alone: The hahn Book. Collapse and Revival of American Com- van Oorschot, W. & W. Arts (2005), «The munity. New York: Simon & Schuster. social capital of European welfare states: Rothstein, B. & S. Kumlin (2005), the crowding out hypothesis revisited». «Making and Breaking Social Capital: The Journal of European Social Policy, The Impact of Welfare State Institu- 15:5–26. tions». Comparative Political Studies, van Oorschot, W., W. Arts & J. Gelissen 38:339–365. (2006), «Social Capital in Europe: Mea- Salamon, L.M. (1995), Partners in Public surement and Social and regional Distri- Services: Government-Nonprofit Rela- bution of a Multifaceted Phenomenon». tions in the Modern Welfare State. Balti- Acta Sociologica, 49:149–167. more: Johns Hopkins University Press. Wallace, C., red. (2003), Comparative Salamon, L.M. & H. Anheier (1998), Report Volume 2: Thematic Reports. «Social Origins of Civil Society: Explain- Household, Work and Flexibility Rese- ing the Nonprofit Sector Cross-Natio- arch Report 4. Wien: Institute for nally». Voluntas, 9:213–248. Advanced Studies. Salamon, L.M., W. Sokolowski et al. Wallace, C. & F. Pichler (2007), Patterns of (2003), Global Civil Society. An Over- Formal and Informal Social Capital in view. The Johns Hopkins Comparative Europe. Paper, Roskilde University. Nonprofit Sector Project. Baltimore: Wijkström, F. & T. Lundström (2002), Den Johns Hopkins University. ideella sektoren: Organisationarna i det Salamon, L.M., W. Sokolowski et al. civila samhället. Stockholm: Sober Förlag. (2004), Global Civil Society: Wijkström, F. & S. Einarsson (2004), Dimensions of the Nonprofit Sector. Vol Foundations in Sweden: Their Scope, II. Bloomfield, CT: Kumarian Press. Roles and Visions. Report. Stockholm: Sennet, R. (1998), The Corrosion of Cha- Stockholm School of Economics. racter: The Personal Consequences of Wolfe, A. (1989), Whose Keeper? Social Work in the New Capitalism. London: Science and Moral Obligation. Berkeley: W.W. Norton. University of California Press. Sivesind, K.H. (2006), The Nordic Coun- tries in Comparative Perspective. Paper

611

Christian Anton Smedshaug Kan jordbruket fø verden? Jordbruk og samfunn i det 21.

Problemstillinger rundt matproduksjon og matsikkerhet reiser omfattende og kompliserte spørsmål.

Å komme frem til en produktiv jordbruks- politikk for verden er en utfordrende oppgave: begrensede areal-, energi- og fersk- vannsressurser vil gjøre det vanskelig å lykkes i å doble verdens matproduksjon, noe som vil være nødvendig når verdens befolkning vokser så raskt at den sann- synligvis vil nå 10 milliarder i løpet av dette århundret. Denne brennaktuelle boka tar for seg hvordan jordbruket har økt tilbudet av mat raskere enn etterspørselen det siste halvannet århundre, og diskuterer hvordan jordbrukspolitikken er blitt utformet i denne prosessen og bør utformes i fremtiden. Boka spenner vidt, med innslag fra en rekke fagfelt: fra idéhistorie og politikk via økonomi til agronomi. Målet er å bidra til en bedre helhetlig forståelse av jordbruket og dets rolle i samfunnet, ikke minst med tanke på hvordan verden skal klare å i erne sulten i Sør, samtidig med sterk befolkningsvekst og økt kamp om råvarene. Kr 289,- Kjøp boken i bokhandelen eller • På tlf 24 14 76 55 • På fax 24 14 76 56 • E-post: [email protected] • Internett: www.universitetsforlaget.no

Forståinga av sivilsamfunnet. Er det berre opp til augo som ser? Kommentar til Lars Trägårdh PER SELLE [email protected]

Lars Trägårdh sitt teoretiske utgangs- amerikansk statsteori og den same vekt- punkt og hans analyse av stat og sivil- legginga av historisk orientering, men samfunn i Sverige seier oss noko vesent- utan den same filosofiske orienteringa og leg om forhold som har gått galt i delar den elegante, må eg seia, bruken av av den skandinaviske sivilsamfunnsfor- Hegel som ein finn hos Trägårdh. Dette skinga (og meir allment). Analysen kjem perspektivet fekk eit visst gjennomslag også til rett tid i eit forskingsfelt som ikkje berre i Norden, men også i den etter mi vurdering er altfor politisert og internasjonale frivillighetsforskinga, der romantisert, der Trägårdh sin analyse er særleg boka Government and Voluntary minst like treffande for den norske situa- Organizations. A Relational Perspective sjonen som for den svenske. Trägårdh frå 1992 framleis er ein del av diskur- målber ein viktig kritikk av ukritisk teo- sen.1 Det denne boka og andre arbeid rioverføring frå ein kontekst til ein gjorde, og som i dag kan synast som lite, annan og prøver gjennom ei meir kon- var å stilla spørsmål ved heile førestillin- tekstnær teoretisk tilnærming å få fram gen om at mykje stat betyr lite frivillighet kva som er dei mest typiske kjenneteikna og omvendt. Heller enn å søkja etter det ved det svenske/skandinaviske sivilsam- allment sektorspesifikke blei det lagt vekt funnet; kjenneteikn som ein i mindre på sjølve variasjonen i sivilsamfunnets grad eller ikkje i det heile finn andre sta- form og innhald. Her er altså ei proble- der. Artikkelen gjer tydeleg at å koma matisering av den nokså boksaktige opp- vidare føreset brot med angloamerikansk delinga av samfunnet i stat, marknad, statsteori og ei tydeleg historisk oriente- frivillighet, uformell sektor, familie og ring. liknande breie kategoriar med særeigne Trägårdh står svært nær det perspekti- og generelle kjenneteikn som kan reisa vet eg sjølv har forfekta i skrift og tale nokså fritt i tid og rom. Det vert argu- sidan slutten av 1980-talet med omsyn til mentert for eit relasjonelt perspektiv, der forholdet mellom stat og sivilsamfunn, ein i mindre grad legg vekt på slike all- der ein finn den same kritikken av anglo- menne sektorkjenneteikn og heller søkjer 613

[ SELLE ]

å gripa strukturen og innhaldet i relasjo- risk realitet. Det kan ikkje vera fritt nane mellom dei ulike sektorane, der fram, i alle høve ikkje der det også hand- kjenneteikn og ideologi tilknytt dei ulike lar om nokså konkrete saker. Den vikti- sektorar varierer både i tid og rom (og gaste kompetansen ein (sivil)samfunns- dermed over tid også i eitt og same land). forskar kan utvikla, trur eg, er den som Ei slik tilnærming impliserer ikkje at ein gjer at håra i nakken automatisk reiser avviser at det kan finnast sektorspesi- seg når nokon forstår samfunnet på ein fikke kjenneteikn på eit mykje allment måte som ein nærast instinktivt (men nivå. fagleg basert) veit er feil. Ofte er det teori Sivilsamfunnsforsking gjeld forsking som ideologi som då skygger for innsikt. på hovudinstitusjonar i samfunnet vårt. Verst er det når samfunnsvitarar prøver å Det betyr at usemje om kva som konsti- gjera spørsmål som er empiriske i karak- tuerer sivilsamfunnet fører til at ein også ter (kor mykje og av kva type) om til oppfattar sjølve samfunnsformasjonen, normative vurderingar av rett eller galt og dermed det samfunnet ein lever i, og glatt overser den empirisk baserte ulikt. Eit viktig spørsmål som eg skal kunnskapen som finst. Innafor dette for- røra ved utover er i kva grad det er legi- skingsfeltet er det mykje av slikt, og Trä- timt å velja ut og forstå slike dimensjo- gårdh er innom ein god del av det. Vekt- nar akkurat som ein sjølv vil. I den tida legginga hans av at samfunnsteori ikkje eg har jobba med sivilsamfunnsproble- kan reisa kvar som helst, i alle høve ikkje matikk har det alltid slått meg at så pass utan omfattande kontekstuell tilpassing, mange forskarar – også somme av dei er kanskje den aller viktigaste bodskapen gode – er så sterkt teoristyrte, også i artikkelen målber. arbeidet med nokså konkrete saker. Det Den angloamerikanske statsteorien si er som teorien lever sitt eige liv og tolkar reise mot Skandinavia har i all hovudsak samfunnet for ein. Ja, han fungerar nær- vore ei trist reise for sivilsamfunnsfor- ast som ein (politisk) ideologi, der det skinga. Den har hindra snarare enn empiriske som jo skulle vera basis blir fremma innsikt i sosiale prosessar. Det er gjort til illustrasjon, og dermed til noko å vona at Trägårdh sin artikkel og per- overflatisk. Snarare enn å vera eit hjelpe- spektivet hans meir allment vil stå sen- middel som ein har ein viss avstand til og tralt i ein fagleg snuoperasjon.2 Artikke- søkjer å forstå det empiriske gjennom, len gjer tydeleg eit stort behov for å blir teorien sjølv sentrum og implikasjo- utvikla eit større skandinavisk forskings- nane av teorien til sjølve realiteten. Her program der ein prøver å trengja vidare har vore for lett å vera meiningsberar inn i dei prosessar og forhold Trägårdh utan fagleg empirisk tyngde. I nokon er opptatt av.3 I dei vidare kommenta- grad trur eg det kjem av at feltet er prega rane skal eg med utgangspunkt i Trä- av breie og svært tolkingsfleksible gårdh sin artikkel kommentera forhold omgrep (sivilsamfunn, sosial kapital, eg meiner bør få ein framtredande plass i demokrati, frivillig sektor m.m.) som ein eit slikt program. kan leggja mest kva det er i. Dette må ikkje tolkast som at eg mei- MODELLOVERFØRING OG ner teori og meir overordna paradigme STATENS ROLLE er lite viktig. Poenget er at teori i bruk Trägårdh syner mykje klart uheldige må vera i kontakt med empirisk og histo- konsekvensar av å jobbe ut frå tradisjo- 614

[ FORSTÅINGA AV SIVILSAMFUNNET. ER DET BERRE OPP TIL AUGO SOM SER? ] nell angloamerikansk statsteori, der lite det gjeld sivilsamfunnets størrelse, gra- stat er definisjonen på fridom og der den av sosial kapital og deltaking i det statsmakt er sett som eit hinder for indi- politiske rom meir allment. Samstundes viduell autonomi. Før vi fekk gode data er folks tillit til dei mest sentrale sam- om norsk og nordisk frivillighet, var det funnsinstitusjonane høgast her. vanleg at utanlandske forskarar interes- «Crowding out»-hypotesa må med sert i den skandinaviske velferdsstaten og andre ord seiast å vera falsifisert.5 Like- doktorgradsstudentar, gjerne av skandi- vel er ikkje dette perspektivet blitt borte i navisk opphav, skreiv avhandlingar om internasjonal forsking, og det heller ikkje den skandinaviske velferdsstaten (på hos oss. Det er for eksempel med på å gode amerikanske universitet), der det øydeleggja Håkon Lorentzen sine siste var vanskeleg å sjå spor av noko omfat- arbeid (2004; 2007), som elles er fulle av tande eller dynamisk sivilsamfunn.4 Ein gode innsikter om både kva frivillighet er såg heller ein stat som var mest overalt, og korleis han endrar seg.6 Den ekstreme der vi ikkje alltid berre som undertekst statsanalysen som ein her finn er likevel kunne lesa at dei skandinaviske sam- noko meir enn import av angloameri- funna låg nærare system i aust enn i vest. kansk statsteori. Det er snakk om det vi Det var med andre ord så som så med nærast må kalla eit «hat» mot alt som individuell autonomi her hos oss. Det har med sosialdemokratiet å gjera, der galdt å underbyggja det som er blitt kalt ideen om sosialdemokratiet som ein tota- «crowding out»-hypotesa; altså at der litær bevegelse som har gjennomsyra alle det er mykje stat er det lite sivilsamfunn sider ved samfunnet vårt ligg bakom. Ein (og omvendt), og det som finst er under- skal ha lov til å tona flagg sjølvsagt, men lagt den same staten (lite autonomi). «flagget» må vera av ein slik karakter at Dei siste ti til femten åra har mykje det opnar for interessante og kunnskaps- endra seg. Her har det store komparative baserte alternative innfallsvinklar. I dette Johns Hopkins Comparative Nonprofit tilfellet lukker det for innsikt og gjer Sector Project, der alle dei nordiske samfunnsvitskapleg analyse overflødig. landa er med, vore svært viktig for å få Utgangspunktet (og konklusjonen) til fram nye data som har auka kunnskapen Lorentzen er at velferdsstaten (som er om dei nordiske organisasjonssam- sosialdemokratiet si skuld) øydelegg funna. Det same har framveksten av individuell fridom, familie, religion, sosial kapital-tradisjonen med si vektleg- lokalsamfunn, frivillig organisering, altså ging av normer, nettverk og ikkje minst alt det nære og tette som han meiner tillit vore. Legg vi til alle dei komparativt moral og ansvar spring ut av. Mykje kan orienterte studiar innafor den meir tradi- seiast om denne sterke lokalorienteringa sjonelle valforskingstradisjonen som og moralsynet, men det skal vi la liggja også vektlegg deltaking, organisering og her. Slikt kan ein vera ueinig om, men tillit, byrjar vi å få eit rikt materiale som hovudproblemet her er sjølve saman- gjer at ein kan samanlikna Skandinavia blandinga av det som er normativt med med det utanfor. Uavhengig av i kva det som er empirisk. Ein kan ikkje berre databank ein hentar (survey)data, synest sjå bort frå empiriske fakta som ikkje det vanskeleg å koma fram til andre kon- høver med det teoretiske utgangspunk- klusjonar enn at Skandinavia (ofte tet. Dette er meir enn merkeleg sidan saman med Nederland) er på topp når Lorentzen har vore og er del av nettverk 615

[ SELLE ] og forskingsprosjekt som syner eit heilt Dette og andre sentrale trekk ved nor- anna bilde, nemleg at det skandinaviske disk frivillighet som Trägårdh er inne på, sivilsamfunnet framleis er eit av dei mest samsvarer med kva vi sjølve og andre, og omfattande og dynamiske som finst.7 no sist Stenius (2008), seier er typiske Men det føregår ein transformasjon av trekk ved skandinavisk og nordisk frivil- dette sivilsamfunnet no som det er heilt lighet.9 Det som her er viktig å under- avgjerande å forstå om vi skal kunne for- streka er at dei alle er tydelege lenge før stå den moderne samfunnsrolla til orga- sosialdemokratiet blir ei politisk kraft. nisasjonssamfunnet. Slike endringspro- Det er heller slik at sosialdemokratiet sessar går ikkje Trägårdh skikkeleg inn i. blir påverka av desse djuptliggjande sosi- Dei blir jo ikkje mindre viktige av den ale og kulturelle trekka enn å ha sjølve grunn, og det kan vera at Trägårdh sin forma dei, eller at det i det minste er eit artikkel gir inntrykk av ein stabilitet og interessant samspel her som vi treng å ei likevekt som ikkje er der; altså at det vita langt meir om. som var typisk ikkje er like typisk lenger. Det relativt avgrensa omfanget av Uansett bør dei store endringsproses- filantropi og at viktige delar av den filan- sane vi no ser stå heilt sentralt i eit even- tropien som fanst var ideologisk orientert tuelt nytt forskingsprogram.8 i retning av å gjera helse og velferd til eit Trägårdh understrekar at det er lite overordna offentleg ansvar, er truleg ein produktivt å gå ut frå at sektoren alltid viktig føresetnad for at det i den grad fremmer «gode» verdiar som sikrar den kunne utvikla seg slike direkte relasjonar enkelte fridom. Ein må koma bort frå mellom individ og stat. I ei tid der sivil- den rå idealiseringa av sektoren, men samfunnet i mange land bygde opp under også det politiske misbruket som vi ser. I sosial ulikskap, gav den skandinaviske staden må ein leggja vekt på variasjon, modellen føresetnader for autonomt liv der det som føregår i sivilsamfunnet også til grupper som elles ikkje er bortskjemte er ei avspegling av interesser, verdiar og med slikt. Organisasjonssamfunnet gjen- ideologiar som finst i samfunnet i stort. I nom måten ein organiserte seg på, spela eit slikt perspektiv blir jo ikkje alt som her truleg ei sjølvstendig rolle for at det finst like vakkert og handlar om noko blei slik (sjå delen om struktur og organi- langt meir enn ein allmenn «godhetside- sasjonsform). Trägårdh hevdar – og eg er ologi». Trägårdh gjer tydeleg at krefter i i all hovudsak einig – at desse direkte sivilsamfunnet både kan fremma og ved- relasjonane mellom stat og individ har likehalda sosial ulikskap og vektleggja gitt den enkelte stor grad av autonomi. hierarkiske og paternalistiske verdiar. Det kjem ikkje minst av statens struktur Men andre krefter kan fremma det stikk og arbeidsmåte, der framveksten av ein motsette sjølvsagt. Sjølv om også delar særskild type byråkrati og forvaltning var av frivillig sektor i Skandinavia knapt avgjerande. Poenget hans er at jo meir av jobba for sosial utjamning, var til dømes slike direkte relasjonar mellom individ og skandinavisk filantropi aldri sterkt prega stat, jo større individuell autonomi på av å prøva å skapa eit eige ideologisk tvers av klasse og geografi og jo mindre rom i opposisjon til det som var offent- avhengighet av familie eller institusjonar i leg. Den tidlege filantropien var som Ste- sivilsamfunnet.10 nius (2008) seier i all hovudsak orientert Dette er eit kjernepoeng hos Trägårdh mot hjelp til sjølvhjelp. og er kopla til noko anna typisk og vik- 616

[ FORSTÅINGA AV SIVILSAMFUNNET. ER DET BERRE OPP TIL AUGO SOM SER? ] tig ved det frivillige Skandinavia. Sivil- system som i uvanleg grad er open for samfunnet har spela ei viktig politisk input nedanfrå (og frå sida) (Tranvik & rolle og har vore ein del av og i avgje- Selle 2005). I vidare studiar av dette his- rande grad påverka det politiske system torisk vil det vera viktig å sjå kva rolle (politisk input). Sivilsamfunnet har der- den politiske kanalen i seg sjølv har spela med spela ei heilt avgjerande rolle for og kva rolle byråkratiet og dermed for- den forma for demokrati vi har fått. valtninga har hatt, for ikkje å snakka om Samstundes har den hatt ei avgrensa sjølve relasjonane mellom politikk og rolle når det gjeld å yta velferdstenester forvaltning. etter at velferdsstaten festa seg. Ein kon- Det er elles viktig å ikkje gløyma at sekvens av dette er at talet på løna til- idear om ein statsvenleg og kvinnevenleg sette i frivillig sektor har vore relativt sett stat som skildring av våre typar av sys- lågt samanlikna med der frivillig sektor tem, har vore rundt lenge. Dei er uttrykk spelar ei avgjerande rolle som velferds- for noko av det same og gjer tydeleg at produsentar innan helse, kultur og staten hos oss har sikra viktige individu- utdanning. elle rettar som sivilsamfunnet åleine Som Trägårdh påpeikar utvikla det seg ikkje er i stand til, men der det same ikkje ein avgrensa/autonom frivillig sek- sivilsamfunnet har spela ei avgjerande tor med store og sterke institusjonar i rolle for at staten ser dette som si opp- konflikt med det offentlege. Trägårdh gåve.13 diskuterer likevel i for liten grad kva det viktige skiljet mellom å vera frivillig ser- ER DET SNAKK OM EIN viceprodusent og politisk aktør (advo- SOSIALDEMOKRATISK cacy) i organisasjonssamfunnet betyr. I REGIMETYPE? ein periode var det til dømes i vårt land Ein stor og viktig diskusjon i samband vanleg å vera begge deler på ei og same med diskusjonen om sivilsamfunnet gjeld tid.11 Ein sterk og ideologisk basert med- om vi har å gjera med ein eigen sosialde- lemsorganisasjon støtta opp under servi- mokratisk regimetype. Det finst viktige ceproduksjonen. At Trägårdh ikkje går retningar i litteraturen som gjev sosialde- skikkeleg inn på skiljet mellom det å vera mokratiet ei heilt avgjerande rolle i våre politisk aktør og det å vera serviceprodu- typar av system i kontrast til meir libe- sent, gjer at det vert uklart kvifor vi har rale eller konservative system (sjå Boje og treng eit slikt sterkt sivilsamfunn når sitt innlegg). Dette er eit av dei område det har utvikla seg så gode direkte rela- der det trengs langt meir forsking, men sjonar mellom staten og den enkelte. Er som antyda ovafor er det mi vurdering at ikkje «ansvarlege» politikarar og eit sosialdemokratiet innafor sivilsamfunns- «ansvarleg» byråkrati nok?12 Kor viktig forskinga (og velferdsstatsforskinga) var sivilsamfunnsorganisasjonar for at meir allment blir gitt ei altfor stor forkla- dette systemet vaks fram og for at det ringskraft; altså grunnideen om at det er kunne oppretthaldast? Ei hypotese kan sosialdemokratiet som på godt og vondt då vera at dette systemet berre kunne og har forma det sivilsamfunnet og den vel- kan oppretthaldast og slike individuelle ferdsstaten vi har. Vi kan ikkje gå djupt rettar sikrast om det finst eit sterkt og inn i dette her, men gjentar at mykje av politisert sivilsamfunn som i nokon grad frivillighetens karakter og grunnstruktu- held staten i øyro; altså at vi har eit stats- ren i forholdet stat–frivillig sektor var på 617

[ SELLE ] plass før sosialdemokratiet vart til ei tisk rørsle og som «statsberande parti», politisk kraft (Wollebæk & Selle 2008). og dermed som ein hovudaktør i iverk- Her er med andre ord noko djuptgri- settinga av offentleg politikk, har sjølv- pande som går langt attende i tid som vi sagt hatt innverknad. Graden av inn- treng langt meir innsikt i. Det kan knapt verknad og korleis ein har innverka er ei forklarast ved hjelp av allmenne «san- stor og utfordrande forskingsoppgåve ningar» om svak adel, ein relativt fri som ligg og ventar. Her er det i alle høve bondestand og ei særleg vektlegging av to forhold der vi særleg treng meir kunn- likskap åleine. Ein må i alle høve inn i skap. Kor sentralt har sosialdemokratiet dei prosessane der vi ser desse «sannin- som politisk rørsle sett på sin eigen frivil- gane» utspelar seg. lighet, dvs. rolla til dei organisasjonar Knytt til denne diskusjonen er det to som spring ut av sjølve sosialdemokratiet interessante nye arbeid som må nemnast, som politiske rørsle eller står denne nær? Stenius (2008) og Melby, Pylkkänen, Og i kva grad og på kva måte har ein sett Rosenbeck og Wetterberg (2006). Ste- dette organisasjonssamfunnet i konkur- nius gir ei brei tilnærming til forholdet ranse med og grunnleggjande forskjellig stat–samfunn heilt frå tida før reforma- frå resten av det frivillige organisasjons- sjonen og argumenterer for at mykje av samfunnet? Korleis har ein sett på rolla det som framleis er felles i dei nordiske til frivillig sektor meir allment, og i kva landa skriv seg langt attende i tid, mens grad og på kva måte har synet endra seg det har vorte meir variasjon på tvers av etter som vi nærmar oss vår eiga tid? Har land etter kvart. Analysen underbyggjer det vore ei mykje ulik tilnærming til det ein eksepsjonalisme her nord, der særleg frivillige organisasjonslivet på tvers av det manglande skismaet mellom stat og samfunnsområde (helse og sosial, kultur, kyrkje har vore viktig for den uvanlege fritid m.m.)?14 Sjølv om vi jo veit litt om graden av homogenitet i desse landa. dette, er det langt frå nok. Melby et al. sin analyse av nordisk Trägårdh er her også innom noko som ekteskapslovgjeving frå 1850–1930 eg meiner er mykje viktig å auka innsikta understrekar også nordisk eksepsjona- i, nemleg den «dobbeltheten» ein ser i lisme. Den syner kor individorientert og det svenske sosialdemokratiet; både ein dermed lite familieorientert også tidleg sentral statsstyringsideologi (etatisme), ekteskapslovgjeving har vore i dei nor- der frivilligheten er marginal eller til og diske landa. Det gav kvinner ei form for med sett på som ein fare for den politik- autonomi dei framleis slit med å få i ken sosialdemokratiet ønskjer å føra, mange andre vestlege land. Begge desse samstundes som det ﬁnst sterke krefter i viktige arbeida er med på å underbyggja sosialdemokratiet som er ein del av hovudperspektivet til Trägårdh; ein sær- sjølve folkerørsletradisjonen.15 Her seier eigen stat–sivilsamfunn-relasjon og ein mi magekjensle at i det svenske sosialde- type direkte relasjonar mellom den mokratiet har «etatismen» stått sterkare enkelte og staten som har anna omfang enn hos oss, samstundes som sosialde- og karakter enn andre stadar. mokratiet/sentrale sosialdemokratar i Dette betyr sjølvsagt ikkje at sosialde- større grad enn hos oss har vore ein del mokratiet som politisk rørsle har vore av den allmenne folkerørsletradisjonen; uviktig for sivilsamfunnets omfang og altså meir tyngde i begge ytterpunkta, form. Sosialdemokratiet både som poli- om ein kan seia det slik. Om forsking 618

[ FORSTÅINGA AV SIVILSAMFUNNET. ER DET BERRE OPP TIL AUGO SOM SER? ] skulle visa at det er tilfellet, vil det seia i sosialdemokratiet si stordomstid.16 Vi oss noko vesentleg om forskjellar i skan- må heller ikkje gløyma at det i tillegg var dinavisk sosialdemokrati. store regionale forskjellar med omsyn til Vi treng auka innsikt i kva rolle sosial- sosialdemokratiets (val)styrke sjølv i demokratiet har spela for frivilligheten stordomstida. Sosialdemokratiet var slett allment. Kunnskapen her er overras- ikkje dominerande over heile landet, og i kande avgrensa, der det langt frå er nok desse områda dominerte gjerne religiøse å vite at det er ei blindgate å starta ut frå og sosiale og humanitære organisasjo- at velferdsstaten utelukkande er eit sosi- nar sivilsamfunnet, organisasjonar som aldemokratisk prosjekt, der det som like- knapt nokon vil våga å kalla sosialdemo- vel finst av sivilsamfunn er gjennomsyra kratiske.17 av sosialdemokratiet. Spørsmålet vi må Eit sentralt forskingsspørsmål med stilla er i kva grad og på kva felt vi kan omsyn til forskjellar mellom det svenske sjå tydeleg sosialdemokratisk innverk- og det norske sosialdemokratiet gjeld i nad. Eit viktig spørsmål gjeld i kva grad kva grad sosialdemokratar som enkeltin- sosialdemokratiet har tatt ei eiga form divid har vore del av den allmenne frivil- hos oss, farga av djupe krefter i samfun- ligheten, den som ikkje direkte spring ut net rundt, som har gjort ein nokså prag- av sjølve partiet og som knapt kan kalla matisk og fleksibel i forhold til det frivil- typisk sosialdemokratisk. Ser vi ut over lige (sjølv om det ikkje er vanskeleg å Skandinavia, er det elles slik at frivillig- også finna døme på det motsette, ikkje heten har vore av særleg interesse for den minst i dei store bypartia). Og i den grad politiske høgresida (Ruzza 2008), men at ein ikkje har vore så open, har ein hatt den i dag nærast er omfamna av alle, om kraft til å gjennomtrenga og omforma enn ikkje nødvendigvis på same måte omgjevnadene i sitt eige bilete og dermed (Kendell & Deakin 2008). Også hos oss knekt eller avgrensa rommet for tradisjo- veit vi at mange av dei store organisasjo- nell frivillighet? nane har rekruttert medlemmer med til- Mi hypotese vil vera at sosialdemokra- knyting til høgre- og kanskje særleg mel- tiet aldri har spela ei slik dominerande lompartia.18 Men også her treng vi å vita rolle som ein rett som det er kan lesa i langt meir, og meir allment treng vi auka frivillighets- og velferdsstatsforskinga innsikt i korleis ulike delar av frivillig (og elles og). Sjølv om offentlig politikk sektor har vore kopla til det politiske fel- sjølvsagt har verka og verkar inn både på tet og dermed også til dei politiske partia frivillighetens omfang, form og innhald, (Selle 1997). og meir i somme periodar enn i andre, er System- og regimeforskinga leitar etter det mitt syn at det frivillige feltet har det typiske (hovuddimensjonar) i det vore eit relativt autonomt område, der enkelte land for så å gruppera land som den sentrale politikken – uavhengig av liknar i hovudkategoriar. Ein meiner kven som er i posisjon – aldri har klart å slike kategoriar gjev analytisk kraft, der underleggja seg desse kreftene (sjølv om det gjerne også er ein viss samanheng ein kan ha prøvd i periodar og meir på mellom type velferdsstat og type sivil- somme felt enn på andre) og der store samfunnform (jamfør ideane om liberal, landsomfattande organisasjonar som konservativ, sosialdemokratisk, etatistisk ingen med rette kan kalla typisk sosialde- m.m.).19 Trägårdh analyserer her sven- mokratiske har spela ei sentral rolle også ske forhold, men vi ser av teksten at han 619

[ SELLE ] er open for at det ﬁnst ei skandinavisk langt sterkaste i ein lang periode (i alle hovudform. Han er likevel forsiktig med fall før 1940 og kanskje til og med til å konkludera, fordi han meiner å ikkje langt inn på 1960-talet), vil vera det den kjenna historia godt nok i dei andre forma som sprang ut av og tok form av landa. Ein viktig diskusjon i ny forsking det vi kan kalla ein kristen-sosial tradi- om skandinaviske sivilsamfunn bør vera sjon. Her har ikkje minst organisasjonar diskusjonen om kor produktivt det er å på det religiøse feltet og innafor helse- og arbeida ut frå ideen om ei skandinavisk sosialfeltet vore viktige. Men om det er hovudform.20 Dette er noko mange for- dekkande å tala om slike hovudtypar i skarar har vore opptatt av og sagt noko dag med dei store endringane vi ser i om, men kriteria har gjerne vore både organisasjonssamfunnet, ja, det er eg noko varierande og diffuse også, så her langt meir tvilande til (Wollebæk & Selle er langt fram. 2008; Tranvik & Selle 2007). Men her er også ein annan mogleg til- nærmingsmåte som i liten grad har vore HØYRING, PLURALISME OG utprøvd. Kva med å søkja etter hovud- KORPORATIVISME former ikkje på tvers av land, men Trägårdh ser på mykje interessant vis internt i det enkelte land? På kontinentet offentlege høyringar som uttrykk for for- vil det då for eksempel vera aktuelt å holdet stat–sivilsamfunn.22 Sjølv om vi analysera om og eventuelt korleis har omfattande informasjon om bruken «hovudformer» for frivillighet som sosi- av høyringar i seg sjølv knytt til debatten aldemokratisk, liberal, katolsk, korpora- om korporativisme vs. pluralisme, og dis- tiv m.m. eksisterar side om side og står i kusjonen om ei viss av-korporativisering forhold til kvarandre. I kva grad har etter som lobbyverksemd ser ut til å bli slike hovudformer hatt viktige, men stadig viktigare, ﬁnst det likevel få forsøk ulike historiske roller og gjerne også over hos oss på å setja bruken av høyring inn i tid bevart genuine kjenneteikn som er så eit sivilsamfunnsperspektiv. Trägårdh sitt forskjellige at det ikkje gjev meining å slå utgangspunkt er her etter mi vurdering, dei saman til noko nasjonalt typisk?21 trass i at han får fram mykje interessante Sjølvsagt vil ein i alle land ha organisa- forhold, ei for avgrensa tilnærming til sjonar av ulikt slag og med ulik historisk relasjonen stat–sivilsamfunn. Eg trur den bakgrunn og ideologi. Det gjeld også hos tilnærminga eg sjølv la fram første gon- oss. Skal ei slik tilnærming ha noko føre gen i ein artikkel i Syn og Segn i 1994 og seg, må det i tilfelle vera noko meir enn som seinare er vidareutvikla, kan vera ein det, noko «systemisk» som gjer at dei god start.23 Her blir det tatt utgangs- ulike tradisjonane over tid «ikkje går punkt i kva det vil bety å sjå sivilsamfun- opp i kvarandre», men opprettheld ei net som ein hovudaktør i samfunnet på form for stabilitet og likevekt. Kan det linje med stat og marknad, der det blir gje meining å forstå det norske organisa- det tatt eit oppgjer med tradisjonell plu- sjonssamfunnet i eit slikt perspektiv? ralistisk og korporativ teori si forståing Kan ei hovudform hos oss vera den type av organisasjonssamfunnets rolle i poli- av frivillighet som har vore kopla til sosi- tikkutforming og iverksetting. Hovudar- aldemokratiet som politisk rørsle? Den gumentet er at dominerande tilnærmings- andre moglege hovudforma eg kan sjå måtar ikkje grip sivilsamfunnsmakt og for meg – og som i tilfelle nok var den derfor heller ikkje djupstrukturen i for- 620

[ FORSTÅINGA AV SIVILSAMFUNNET. ER DET BERRE OPP TIL AUGO SOM SER? ] holdet mellom offentleg og frivillig. Dette Hovudproblemet med korporativisme har store konsekvensar for forståinga av (og pluralisme) på norsk (og nordisk) er velferdsstatens framvekst. Det er også med andre ord at sivilsamfunnet samla med på å gje sosialdemokratiet ei meir ikkje blir tatt på alvor og at perspektivet sentral rolle enn det som er høveleg, fordi derfor ikkje grip organisasjonsmakt (ver- hovudaktørar i det politiske rom er usyn- ken som idémakt eller beslutningsmakt), leggjort. og dermed heller ikkje kjernen i relasjo- Både dei som var mest påverka av den nen offentleg/frivillig, der næringslivet pluralistiske retninga og dei som let seg ikkje er ein av hovudaktørane. Dette har påverka av den korporative retninga også med kompleksitet og avstand mel- som blei viktig frå 1970-tallet av, såg lom aktørar å gjera. Der stat møtte samfunnsmakt først og fremst som eit marknad, var oftast tre sektorar repre- samspel mellom hovudaktørar, der sentert: staten, marknaden og sivilsam- sjølve møtet og møteplassen mellom funnet gjennom fagrørsla, bonderørsla stat, næringsliv og organisasjonsliv er eller fiskarrørsla. At ein møttest på denne avgjerande. Dette er ein struktur som måten sprang ut av at det var avstand ikkje føreset maktlikskap, men som mellom aktørane som sjølve møteplassen vektlegg at berørte interesser som er skulle gjera mindre. Innafor helse- og avhengige av kvarandre tydeleggjer sosialfeltet og i stor grad også innafor posisjonar og prøver å finna fram til løy- kultur- og fritidsfeltet var det oftast berre singar der ein kan einast. Hovudproble- representantar frå to sektorar som møt- met med denne tilnærminga er at den test: stat og organisasjonssamfunn. Det berre tar på fullt alvor organisasjonar gjorde at i ein lang periode (før den som er tilknytt produksjonslivet. Ein sterke formaliseringa som ligg innebygd i konsentrerar seg om forholdet mellom New Public Management-tradisjonen arbeids- og næringsliv og stat, og vekt- trengte gjennom for fullt) kunne ufor- legg formelle relasjonar på kostnad av melle strukturar lettare veksa fram og uformelle. Når det gjeld forholdet mel- fungera, der ein hadde kunnskap om og lom arbeids- og næringsliv og stat, har tillit til kvarandre på tvers av sektor. Og denne tilnærminga stadig relevans (trass det er ikkje marginale samfunnsområde i auka lobbyisme), men dette er jo så vi her talar om. langt frå heile samfunnet. Dette perspektivet som her berre Innebygd i perspektivet ligg at det er mykje kort er kommentert kan vera ein der vi finn denne forma for møte og sam- god start i arbeidet med å vidareutvikla arbeid at den verkelege politikken og og trengja djupare inn i forholdet makta finst. Det har ført til konsentra- stat–sivilsamfunn. Det Trägårdh her seier sjon om omfanget av deltaking i høyrin- både allment og om høyringar kan fint gar, råd og utval. Jo meir ein finn av integrerast i eit slikt perspektiv. Men vår slikt, jo viktigare er politikkområdet, og tilnærming peikar ut over rolla til høy- desto nærmare er det offentlege, mark- ringar og legg i større grad vekt på sjølve naden og sivilsamfunnet knytt saman. den forma nærleiken mellom offentlig og Der ein finn lite av slikt er politikkområ- frivillig tar (Kuhnle & Selle 1990; 1992). det mindre viktig, og dei organisasjonane Det gjer uformelle strukturar, der som arbeider med slike spørsmål er nær- aktørane kjenner kvarandre svært godt ast politisk irrelevante. både personleg og med omsyn til posisjo- 621

[ SELLE ] nar, viktige. Men vi veit likevel altfor lite modell som no er utfordra av ei utvikling om korleis det har gått føre seg og kva mot eit meir todelt organisasjonssam- det har betydd.24 funn: eit relativt uformelt lokalt og eit mykje profesjonalisert sentralt, der den STRUKTUR OG politiske rolla er langt meir avgrensa enn ORGANISASJONSFORM før (Wollebæk & Selle 2008). Ein ting er frivillighetens store variasjon i Kvifor akkurat denne organisasjons- ideologi og arbeidsmåte og Trägårdh si modellen blei så dominerande (i alle viktige understreking av at ein alltid må høve til rundt 1970) er slett ikkje lett å stilla spørsmål ved om og eventuelt når forklara. Men i nasjons- og demokrati- frivilligheten er på individet si side mot bygginga blei han sjølve måten å organi- staten. Eit anna og mykje vanskeleg sera seg på («collectively entrenched») spørsmål å svara på er kva tydnad orga- anten du no haldt på med dette eller hitt. nisasjonsstruktur i seg sjølv har. Trä- Vi treng meir kunnskap om kvifor denne gårdh er innom temaet, men slepp det organisasjonsmodellen vaks fram og blei (for) lett. Sjølv meiner eg dette rører ved så einerådane så lenge, og kvifor det er noko av det mest typiske og viktigaste vanskeleg å finna noko som liknar om vi ved det norske og skandinaviske sivil- ser ut over Skandinavia (Wollebæk & samfunnet (Selle & Øymyr 1995; Wolle- Selle 2008; Tranvik & Selle 2007). For å bæk & Selle 2002a; Tranvik & Selle forstå norsk og skandinavisk sivilsam- 2007). Det gjeld folkerørslemodellen, ei funn trur eg dette er eit av dei viktigaste særeigen organisasjonsform som har og vanskelegaste spørsmåla å gje svar på. spela ei overlag viktig rolle i våre typar Her reiser det seg ei rekke faglege av sivilsamfunn. Denne hierarkiske orga- utfordringar som også verkar inn på kor- nisasjonsforma som har bunde saman leis vi forstår organisasjonar og sivilsam- lokalsamfunn, region og sentrum på ein funn meir allment. Kor nær samanheng måte som elles ville vore umogleg, var er det mellom ideologi/arbeidsform og sjølvsagt påverka av samfunnssyn og ide- val av organisasjonsmodell, og kva styrer ologi (draumen om nasjonen og demo- kva? Om det generelt er ein slik saman- kratiet), men der kommunikasjonsrevo- heng, blir denne borte under gitte vilkår, lusjonen frå siste del av 1800-talet var til dømes når noko blir «collectively ein nødvendig føresetnad for at ein entrenched»? Folkerørslemodellen med kunne organisera seg slik. Sidan dette sin hierarkiske struktur var både svært også var den måten dei politiske partia brei (dekka mykje) og i heilt uvanleg grad organiserte seg på, seier det oss også fleksibel (svært ulike roller kunne tilpas- noko om den viktige politiske rolla til sast modellen). Det var medlemsnivået og sivilsamfunnet heilt frå starten av. Heilt det lokale som var basis, der medlem- sentralt er det at denne integrerande mene gjennom demokratiske statuttar organisasjonsmodellen kunne rekruttera formelt sett spela ei heilt avgjerande rolle. og inkludera på tvers av klasse/status og Det gjorde dei lokale og regionale nivåa geografi i ein heilt uvanleg grad.25 Det svært viktige, sjølv om enkeltorganisasjo- seier oss noko mykje viktig om kva rolle nar kunne variera mykje i sentraliserings- organisasjonssamfunnet har spela for og desentraliseringsgrad.27 sosial integrasjon og demokrati og der- Eit interessant spørsmål er om sjølve med som samfunnspåverkar.26 Det er ein modellen gjorde at ein blei «pressa» i ret- 622

[ FORSTÅINGA AV SIVILSAMFUNNET. ER DET BERRE OPP TIL AUGO SOM SER? ] ning av medlems- og demokratioriente- omfattande og differensiert organisa- ring utan at ein nødvendigvis hadde sjonssamfunn med høge medlemstal, tenkt det slik i starten. Om så er, var men der til ei kvar tid mange av medlem- sjølve organisasjonsmodellen med på å mene er passive medlemmer. Det har lukka ikkje berre for andre måtar å gjera vore viktig for folk «å vera del av» utan ting på, men også for moglege alternative å delta aktivt (i alle høve ikkje heile ideologiske straumar. Er sjølve organisa- tida).28 I deler av sosial kapital-tradisjo- sjonsmodellen i det minste ei delforkla- nen og den ny-tocquevilleske retninga ring på kvifor det som fanst av filantropi meir allment, for ikkje å snakka om i og som ikkje primært arbeidde for hjelp viktige deler av demokratiteorien, står til sjølvhjelp fekk ringe vilkår også ideo- idealet om den (lokale) og aktive medb- logisk? Kan det vera at sjølve organisa- orgaren sterkt. Passivt medlemskap er av sjonsmodellen her ikkje berre verkar ring verdi. organisatorisk, men også ideologisk sty- Her har eg saman med andre sett kri- rande etter at den har sett seg som sjølve tisk på dette perspektivet og synt at til- organisasjonsmodellen? Det vil i så fall kopling/påkopling til organisasjonssam- bety at vi må sjå etter meir enn bakanfor- funnet – som på grunn av sjølve liggjande ideologiske straumar og man- organisasjonsstrukturen og den politisk gel på alternativt finansieringsgrunnlag viktige rolla til organisasjonssamfunnet som følgje av ein svak borgarklasse og samtidig er påkopling til samfunnet i lite eller inkje med adel for å forklara stort – er viktigare enn mengde deltaking dette. for omfanget av sosial kapital.29 Den Uavhengig av svar her har vi å gjera store forskjellen i sosial kapital, sam- med ein organisasjonsmåte som i heilt funnsinteresse og deltaking meir allment uvanleg grad var tilpassingsdyktig og går mellom dei som er tilknytt organisa- derfor attraktiv. Den gav på ei og same sjonssamfunnet og dei som ikkje er det, tid rom for dei som berre var interesserte der forskjellen mellom aktive og passive i det lokale og dei som ville arbeida for å medlemmer er liten (og ikkje alltid går i betra sosiale og demokratiske forhold den retning ein ventar). Både i eit sosial (nasjons- og demokratibygging) i stort, integrasjons- og eit demokratiperspektiv og det til og med innafor ein og same er slik påkopling heilt sentral. På grunn organisasjon. Stort meir fleksibel kan vel av organisasjonsstruktur, og i kompara- ikkje ein organisasjonsmodell vera. Der- tiv samanheng svært høge medlemstal, er for er det også så viktig å prøva å forstå det mykje som peikar i retning av at vi kva som skjer med sivilsamfunnet og her nord har hatt meir av begge deler enn samfunnet vårt no når denne måten å kva andre har hatt. organisera seg på mister kraft. Mi vurde- Men her er skjer i sjøen som det ikkje ring er at det ikkje er lite (Tranvik & er rom for å gå djupt inn i her. Det føre- Selle 2005). går omfattande endringane både i staten Kanskje sjølve organisasjonsmodellen og i sjølve organisasjonssamfunnet, og også er ei delforklaring til eit anna sen- dermed i forholdet stat–organisasjons- tralt trekk ved det norske og skandina- samfunn. Samstundes er den politiske viske organisasjonssamfunnet, der vi skil rolla til organisasjonssamfunnet svekt, oss frå andre. Det gjeld kombinasjonen og folkerørslemodellen spelar ikkje den av eit i komparativ samanheng svært same viktige rolle lenger. Det gjer at den 623

[ SELLE ] tilkopling ikkje berre til organisasjons- sentrasjon omkring tydnaden til sjølve samfunnet, men til samfunnet i stort som måten å organisera seg på. Dei store end- vi har tala om, er kome under press. Det ringane i både stat og frivillig sektor/ er grunnen til at eg har våga å hevda at sivilsamfunn som no går føre seg og kon- den demokratiske infrastrukturen er i sekvensar av desse, må sjølvsagt stå heilt forfall.30 sentralt i eit eventuelt slikt program. Knytt til diskusjon om samfunnsend- BEHOVET FOR EIT EIGE ring er det eit siste punkt eg vil nemna. FORSKINGSPROGRAM OM Det er ein viktig del av Trägårdh sin SKANDINAVISK OG NORDISK artikkel eg ikkje har sagt noko om, men SIVILSAMFUNN som ikkje treng vera mindre viktig av Trägårdh sin artikkel vil vera eit glim- den grunn. Det gjeld diskusjonen om rande utgangspunkt for å utvikla eit eige korleis omgrepet «sivilsamfunn» nådde forskingsprogram om det skandinaviske/ Sverige og bredde seg i svensk forsking nordiske sivilsamfunn. Det er tid for det og offentleg liv. Det bilete som veks fram no etter at Johns Hopkins Comparative er svært så forskjellig frå situasjonen hos Nonprofit Sector Project har inkludert oss og er eit uttrykk for viktige forskjel- alle dei nordiske landa og det viktige lar mellom landa. Sverige har kvalitetsa- Civil Society and New Forms of Gover- viser som vi berre kan drøyma om. Der nance in Europe (CINEFOGO) – eit EU- blir det ført viktige offentlege debattar finansiert Network of Excellence, der der motsetnadene kan vera mykje skarpe nordiske forskarar spelar ei viktig rolle – etter norsk målestokk. Eg misunnar nærmar seg slutten. Det har blitt samla svenskane desse avisene, om enn ikkje inn omfattande ny informasjon om skan- alltid den forma den offentlege debatten dinaviske sivilsamfunn, og viktige publi- tar. Eg er til dømes ikkje udelt begeistra kasjonar har komme ut. Her er likevel over at det er så vanleg for tunge fagfolk lite som er genuint historisk orientert og å framstå som reine politiske aktørar i som dermed kan gje svar til dei fleste av svensk offentleghet. Men trass i dette ser dei forskingsspørsmåla vi her reiser. 31 vi likevel at debatten i Sverige gjer tyde- Eg er i all hovudsak på linje med Trä- leg noko som blir verande utydeleg hos gårdh og støtter den kontekstnære teore- oss, nemleg kor politiske i karakter tiske tilnærminga som ligg i perspektivet omgrep som «sivilsamfunn» kan vera. hans. Eg har likevel påpeika nokre Hos oss glir slike omgrep inn i språket og område eg meiner Trägårdh fer for lett framstår som ein type ufarleg og upoli- over, men som etter mi vurdering bør stå tisk tilpassing til omgjevnadene. Den sentralt i eit slikt forskingsprogram. Det svenske debatten syner at det knapt er gjeld ei noko breiare tilnærming til for- slik. Slike forhold synest eg eit eventuelt holdet stat–sivilsamfunn, der ein også slikt forskingsprogram skal ta tak i, fordi konsentrerer seg om meir uformelle eg trur det seier oss noko meir enn det strukturar og ikkje minst ein særleg kon- kan sjå ut som ved første augnekast.

624

[ FORSTÅINGA AV SIVILSAMFUNNET. ER DET BERRE OPP TIL AUGO SOM SER? ]

Noter 1. Det finst ei rekke andre arbeid som går inn i dette, bl.a. eit eige spesialnummer av Voluntas om Skandinavia (Klausen & Selle 1996). Sjå også Kuhnle og Selle (1990); Selle og Berven (2001); Grendstad, Selle, Bortne og Strømsnes (2006); Tranvik og Selle (2005). 2. Eit viktig arbeid her er Trägårdh (2007). 3. Ein god start kunne vera eit felles skandinavisk/nordisk bokprosjekt som klargjer kvar ein står og stakar ut ny veg. 4. Eit typisk eksempel kan vera Boli (1991). 5. Wollebæk og Selle (2008) diskuterar dette. Sjå også Kuhnle og Selle (1992) og Boje sitt innlegg her. 6. Viss ein tvilar på mi vurdering her, sjå Lorentzen (2007:95–128). 7. Dette betyr sjølvsagt ikkje at ein ikkje kan vera kritisk til det sivilsamfunnet som finst. Ein kunne jo analysera struktur og innhald i dette organisasjonssamfunnet og koma fram til at trass i omfang og bredde er det organisert på ein måte og gjev uttrykk for verdiar og haldningar som ikkje er eit sivilsamfunn verdig. Men konservativ kritikk som går ut frå og konkluderer med at stat og sosialdemokrati har minimalisert og tatt all kraft ut av sivilsamfunnet, er det ingen grunn til å ta alvorleg. 8. Sjå til dømes Wollebæk og Selle (2002a; 2008) og Tranvik og Selle (2005). 9. Stenius (2008) er eit viktig syntetiserande arbeid om Norden og nordisk frivillighet. Arbeidet gjer også tydeleg det store behovet for meir forsking på viktige felt. 10. Dette er likevel eit noko meir komplisert spørsmål enn det framgår av Trägårdh sin artikkel. Kva rolle slike frivillige velferdsinstitusjonar spelar i forhold til den enkelte vil jo vera avhengig av ideologi, finansieringsgrunnlag, legale forhold m.m. Om det hadde blitt skapt eit større rom for frivillige løysingar hos oss, er det ikkje gitt med dei ideologiske straumane som dominerte i sivilsamfunnet, at det i avgjerande grad ville hemma individuell autonomi. Vi ville i alle høve sett stor grad av variasjon her. Det som derimot er opplagt er at om så var, ville forholdet mellom stat, frivillighet og den enkelte vore ein heilt anna. 11. Eit særleg trekk ved det norske sivilsamfunnet gjeld dei svært sterke medlemsorga- nisasjonane innafor helse- og sosialfeltet, organisasjonar der kvinner spelar ei dominerande rolle. Om vi her berre ser på dei to største organisasjonane, korleis kan vi forklara at Norske Kvinners Sanitetsforening og Nasjonalforeningen for Folkehelsen i byrjinga av 1960-talet hadde eit samla medlemstal på 470 000? Mens Nasjonalfore- ningen var for begge kjønn, men med ei klar overvekt av kvinner, var Sanitetsforenin- gen ein rein kvinneorganisasjon som i 1962 åleine hadde 262 000 medlemmer. Og det er vaksne medlemmer vi snakkar om, og det i ei befolkning på om lag tre og ein halv million innbyggjarar. Dette er enorme tal og vi finn så langt eg veit ikkje noko som ein gong liknar på dette andre stader. Det kan vera det er verdsrekord når ein snakkar om organisasjonar med frivillig og ikkje tvunge medlemskap (Berven 2001). 12. Dette er ikkje minst viktig, sidan eg er heilt einig med Trägårdh i at det er for mykje snakk om Gemeinschaft og for lite om Gesellschaft når det gjeld frivillighet og sivilsamfunn. Frivilligheten har alltid – sjølv om det også kan vera ein god stad å vera (Gemeinschaft) – hatt stor grad av instrumentalitet og rasjonalitet i seg. Det er derfor han er så viktig på systemnivå. Jo meir ein prøver å gjera han til ein god stad å vera, jo mindre synleg vert han som samfunnskraft. Noko av den same «uklarheten» omkring kva som er eit resultat av «bottom up» vs. top-down» prosessar som eg finn hos Trä- gårdh meiner eg også å finna hos ein anna sentral sivilsamfunnsforskar i Skandinavia, Bo Rothstein (sjå t.d. Rothstein 2002). Kva var den verkelege rolla til organisasjons- 625

[ SELLE ] samfunnet med omsyn til framveksten av universelle velferdsordningar, eit kompetent byråkrati som var å stola på, allmenn høg tillit, lite korrupsjon m.m. Eg nemner Roth- stein, fordi også hans arbeid må vera eit viktig utgangspunkt i arbeidet med eit eventuelt nytt slikt forskingsprogram. 13. Tidleg på 1990-talet kom eg i kontakt med den kjente amerikanske sivilsamfunnsfor- skaren Felice Perlmutter. Ho jobba med eit bokprosjekt om frivillig baserte velferdsinstitusjonar driven av kvinner. Ho ville ha meg med, og nett på den tida haldt Kristin Morken på med ei hovudoppgåve om den norske krisesenterrørsla. Eg såg krisesenter- rørsla som det mest typiske vi hadde, og skreiv eit forslag til opplegg. Svaret som kom var at dette var interessant, men at det ikkje hadde noko med tema å gjera. Eg hadde skildra det som for henne var ein rein statsinstitusjon. Eg lærte mykje om forskjellar i kultur og tenkjemåte med omsyn til det tema vi her omhandlar gjennom den kommunikasjonen vi hadde om dette. Det enda med at ho gjekk med på at krisesenterrørsla i Noreg kunne sjå- ast på som del av sivilsamfunnet. Resultatet ser ein i Morken og Selle (1994). 14. Her er det eit viktig skilje at organisasjonar knytt til sosialdemokratiet ikkje bygde store institusjonar innafor helse- og sosialfeltet slik andre gjorde. 15. På systemnivå handlar den same dobbeltheten om ideen om eit statsdominert og korporativt system og på same tid eit breitt og djupt forankra folkeleg demokrati. 16. Her er organisasjonen Norsk Folkehjelp interessant. Han blei skipa like før krigen (men kom ikkje skikkeleg i gong før etter krigen) rett og slett fordi arbeidarrørsla ikkje følte seg godt nok representert i dei store organisasjonane på helse- og sosialfeltet. Men Norsk Folkehjelp skulle aldri koma til å utvikla medlemstal som kunne måla seg med dei eldre organisasjonane på feltet. 17. Her veit vi lite om i kva grad folk tilknytt sosialdemokratiet tok del. 18. Det kjem framleis til uttrykt i partiprogramma. 19. Ofte gjer ein det her for enkelt for seg sjølv. Tar ein den sosialdemokratiske modellen som utgangspunkt, veit ein jo at denne rørsla har hatt politisk innflytelse over lang tid. Dermed antar ein gjerne også at rørsla har dominert institusjons- og samfunnsut- viklinga i stort og leitar etter kjenneteikn som støtter opp under dette. Moglege alternativ blir borte på vegen. 20. Vi ser av Boje sin artikkel her at det er til dels store forskjellar mellom Danmark og Sverige særleg. Spørsmålet er likevel om forskjellane er så store og systematiske at ideen om ein skandinavisk hovudmodell bør leggjast død. 21. Graf Strachwitz og Zimmer (2008) prøver ut eit slikt perspektiv når det gjeld Tysk- land. 22. I andre arbeid skriv Trägårdh langt meir omfattande om rolla til slike høyringar i svensk politikk. Sjå m.a. Trägårdh (2007). 23. Den mest utbroderte versjonen finst nok i Selle og Berven (2001). 24. Berven og Selle (2001) prøver å gi ei oversikt over den kunnskapen som finst om dette. 25. Sjølv om det var ideologisk viktig å få heile landet med, er det mi vurdering at sjølve organisasjonsmodellen her spela ei heilt avgjerande rolle for at ein fekk det til. Ein mindre integrerande modell ville truleg ha resultert i større grad av sosial og geo- grafisk marginalisering (Tranvik & Selle 2007). 26. Ei viktig forskingsoppgåve er å auka kunnskapen om i kva grad, på kva måte, kvar og ikkje minst til kva tid frivillig sektor har vore ei viktig samfunnsendrande kraft med stor grad av autonomi, og om og når endringskapasiteten har gått ned og det er meir snakk om tilpasning til omgjevnadene. Sjølv har eg argumentert for at endringskapasi- 626

[ FORSTÅINGA AV SIVILSAMFUNNET. ER DET BERRE OPP TIL AUGO SOM SER? ]

teten allment og tydnaden for sosial integrasjon og demokrati har gått attende (Tran- vik & Selle 2005). 27. Dette seier oss mykje om land og styring i ein lang historisk periode. Her var sterk lokalorientering og sterk lokal og regional makt i store delar av organisasjonssamfunnet. Men samstundes var det slik at dei aller ﬂeste organisasjonane fant det rett og rimeleg å leggja hovudkvarteret sitt til hovudstaden. 28. Denne breie rekrutteringa og politisk viktige rolla til eit mykje differensiert sivilsamfunn, peikar jo heller ikkje i retning av sosialdemokratisk dominans. 29. Det gjeld særleg Kristin Strømsnes og Dag Wollebæk. Sjå t.d. Wollebæk og Selle (2002b). 30. Sjå t.d foredraget mitt (trykt i Nytt Norsk Tidsskrift i 2004) på Makt- og demokra- tiutredninga sin sluttkonferanse. 31. Det ﬁnst også eit viktig nettverk, EVA (European Voluntary Associations), knytt til University of Helsinki med Risto Alaporo og Henrik Stenius i leiinga. Foruten dei nordiske landa er Estland og Tyskland med. Dette nettverket er opptatt av historiske spørsmål, men vil knapt ha ressursar til å utføra det vi her ønskjer.

Referansar

Berven, N. (2001), «Sanitetsforeningen og Sector Policies». Paper til Cinefogo sym- Nasjonalforeningen – både gjenoppdaget posium, University of Kent, april. og marginalisert». I: N. Berven & P. Klausen, K.K. & P. Selle, red. (1996), The Selle, red., Svekket kvinnemakt? De fri- Third Sector in Scandinavia. Spesial- villige organisasjonene og velferdssta- nummer av Voluntas, 7, 2. ten. Oslo: Gyldendal Akademisk. Kuhnle, S. & P. Selle (1990), «Meeting Berven, N. & P. Selle, red. (2001), Svekket needs in a welfare state: relations bet- kvinnemakt? De frivillige organisasjo- ween government and voluntary organi- nene og velferdsstaten. Oslo: Gyldendal zations in Norway». I: A. Ware & R.E. Akademisk. Goodin, red., Needs and Welfare. Lon- Boli, J. (1991), «Sweden: is there a viable don: Springer. third sector?». I: R. Wuthnow, red., Kuhnle, S. & P. Selle, red., (1992), Govern- Between States and Markets. The ment and Voluntary Organizations. A Voluntary Sector in a Comparative Per- Relational Perspective. Aldershot: Ave- spective. Princeton: Princeton Univer- bury. sity Press. Lorentzen, H. (2004), Fellesskapets funda- Graf Strachwitz, R. & A. Zimmer (2008), ment. Sivilsamfunnet og individualis- «The Three Worlds of Civic Embedded- men. Oslo: Pax. ness in Germany». Paper til Cinefogo Lorentzen, H. (2007), Moraldannende symposium, University of Kent, april. kretsløp. Stat, samfunn og sivilt engasje- Grendstad, G., P. Selle, Ø. Bortne & K. ment. Oslo: Abstrakt forlag. Strømsnes (2006), Unique Environmen- Melby, K., A. Pylkkänen, B. Rosenbeck & talism. A Comparative Perspective. New C.C. Wetterberg (2006), Inte ett ord om York: Sage. kärlek. Äktenskap och politik i Norden Kendell, J. & N. Deakin (2008), «The Eng- ca 1850–1930. Göteborg: Makadam lish Situation: on the Common Ground Förlag. and the Ideational Contest over Third Morken, K. & P. Selle (1994), «The Women’s Shelter Movement». I: F. Perl-

627

[ SELLE ]

mutter, red., Women and Social Change. Trägårdh, L. (2007), «Democratic Gover- Washington D.C.: NASW Press. nance and the Creation of Social Capital Rothstein, B. (2002), «Sweden: Social in Sweden: The Discreet Charm of Capital in the Social Democratic State». Governmental Commissions». I: L. Trä- I: R. Putnam, red., Democracies in Flux? gårdh, red., State and Civil Society in The Evolution of Social Capital in Con- Northern Europe. The Swedish Model temporary Society. Oxford: Oxford Uni- Reconsidered. New York: Berghahn versity Press. Books. Ruzza, C. (2008), «Organized civil society Trägårdh, L., red. (2007), State and Civil as ideational frame bridgers in a chan- Society in Northern Europe. The Swe- ging Europe». Paper til Cinefogo sympo- dish Model Reconsidered. New York: sium, University of Kent, April. Berghahn Books. Selle, P. (1997), «Parties and voluntary Tranvik, T. & P. Selle (2005), «State and organizations: strong or week ties?». I: Citizens in Norway: Organisational K. Strøm & L. Svåsand, red., Challenges Society and State-Municipal Relations». to Political Parties: The Case of Norway. West European Politics, 28, 3:852–871. Ann Arbor: University of Michigan Tranvik, T. & P. Selle (2007), «The Rise Press. and Fall of Popular Mass Movements: Selle, P. (2004), «Sterkere statsmakt og Organizational Change and Globaliza- svekket lokaldemokrati». Nytt Norsk tion – the Norwegian Case». Acta Socio- Tidsskrift, 21, 1:79–85. logica, 50, 1:57–70. Selle, P. & B. Øymyr (1995), Frivillig orga- Wollebæk, D. & P. Selle (2002a), Det nye nisering og demokrati. Det frivillige organisasjonssamfunnet. Demokrati i organisasjonssamfunnet endrar seg omforming. Bergen: Fagbokforlaget. 1940–1990. Oslo: Samlaget. Wollebæk, D. & P. Selle (2002b), «Does Selle, P. & N. Berven (2001), «Kvinner, participation in voluntary associations organisering, makt». I: N. Berven & P. contribute to social capital? The impact Selle, red., Svekket kvinnemakt? De fri- of intensity, scope, and type». Nonproﬁt villige organisasjonene og velferdssta- and Voluntary Sector Quarterly, 30, ten. Oslo: Gyldendal Akademisk. 1:32–61. Stenius, H. (2008), «Nordic Associational Wollebæk, D. & P. Selle (2008), «A social Life in European and Inter-Nordic Per- democratic model of civil society?». I: B. spectives». Stensil: University of Hel- Jobert & B. Kohler-Koch, red., Chan- sinki. ging Images of Civil Society. From Pro- test to Governance. London: Routledge

628

FOREDRAG/AKTUELL DEBATT

Miljøvennlig friluftsliv JANNICKE HØYEM [email protected]

Dette innlegget søker å avgrense begre- Næss 1987; Godal 1988; Nedrelid 1994; pet ’miljøvennlig friluftsliv’. Begrepet er Faarlund 1995b; Pedersen 1999; Vorkinn, brukt i offentlige dokumenter, men inn- Vittersøe & Riese 2000). Formuleringene holdet i begrepet er i liten grad beskrevet har vært av både deskriptiv og normativ tidligere. Både i norsk offentlig forvalt- karakter, og de sistnevnte kan sies å være i ning og blant friluftslivsutøvere sees en tråd med svært mange nordmenns opple- manglende forståelse både for hva et mil- velse av at det er knyttet positive verdier jøvennlig friluftsliv er, og for at en tren- til friluftslivet (Vorkinn et al. 2000). Jeg ger å avklare hva som ligger i begrepet. ønsker i denne sammenhengen ikke å gå Det kan synes som om mange har opp- inn i en diskusjon om hva friluftsliv bør fattet en begrepsavklaring overflødig og ikke bør inneholde, eller i det hele tatt ettersom friluftslivet har blitt sett på som hvorvidt fenomenet bør defineres. Jeg tar miljøvennlig i seg selv. Innlegget utfor- utgangspunkt i Miljøverndepartementets drer denne forståelsen og gir et utgangs- bruk av friluftslivsbegrepet med de mulig- punkt for de som arbeider teoretisk og heter og begrensninger det innebærer. praktisk med friluftslivsfaget, til å Siden tidlig på 1970-tallet har det offent- arbeide med miljøvennlig friluftsliv. lige arbeidet med friluftsliv ut fra karakte- ristikken «opphold og aktivitet i friluft i FRILUFTSLIV – fritiden med sikte på miljøforandring og MILJØVENNLIG I SEG SELV? fysisk aktivitet» (St.meld. nr. 40 Gjennom friluftslivets relativt korte tid (1986–87):55). Vorkinn et al. (2000) som egen fagdisiplin1 har det vært gjort påpeker at det har vist seg å være vanske- mange forsøk på å beskrive og definere lig å angi en definisjon av friluftsliv som begrepet og fenomenet friluftsliv (for både dekker mangfoldet og samtidig er eksempel Breivik 1985; Tellnes 1985; entydig og avgrenset. En offentlig definisjon må også sees i et politisk lys, og defi- Takk til professor Gunnar Breivik ved Norges nisjonen er laget like mye for å være en idrettshøgskole for konstruktive innspill i pro- avgrensning av forvaltningens arbeidsom- sessen med dette innlegget. råde som for å sirkle inn begrepet. 629

[ HØYEM ]

Norge er trolig ett av de industrilan- Tanken om at det norske friluftslivet dene der utøvelse av friluftsliv har størst er miljøvennlig i seg selv, finner en også utbredelse i forhold til folketallet. Nesten flere steder innen den friluftslivsfaglige «alle» deltar i en eller annen form for fri- litteraturen. Faarlund (1995b:52) skrev luftsliv, og de fleste deltar til og med i om norsk friluftslivstradisjon at den står flere ulike former for friluftsliv (St.meld. for «et forhold til ‘den frie natur’ kjenne- nr. 40 (1986–1987)). Siden omkring tegnet ved at et liv i harmoni med natu- 1970 har en med jevne mellomrom fore- rens rytmer gir inspirasjon og glede». tatt målinger av nordmenns fritidsbruk Næss (1987) hevder at friluftslivet slik av natur (for eksempel Faye & Heistad det har utviklet seg i Norge, på en ene- 1984; Vaagbø 1993; Teigland 2000; Vor- stående måte er i pakt med naturens kinn et al. 2000). Disse undersøkelsene egenverdi. I internasjonal litteratur frem- har mange viktige fellestrekk som gjør heves gjerne det norske (eller skandina- det mulig å følge utviklingen over tid, viske) friluftslivet som en filosofi eller men dessverre gjør ulik bruk av metoder levemåte (for eksempel Reed & Rothen- og variabler at sammenligningen blir mer berg 1993; Gelter 2000; Henderson & komplisert. Teigland (2000) hevder like- Vikander 2007), og ordet ’friluftsliv’ blir vel at undersøkelsene antyder at andelen brukt i engelskspråklig litteratur for å av den norske befolkningen som utøver beskrive en verdibasert og miljøvennlig friluftsliv i en eller annen form og uav- praksis i kontrast til mer kommersialisert hengig av omfang, ligger nærmere 90 og ferdighetsorientert ’outdoor educa- prosent. Etnologen Nedrelid (1994) hev- tion’ i engelsktalende land. Samtidig ser der at friluftsliv er ett av de viktigste innen i dag at utøvelse av friluftsliv, slik en slagene i norsk kultur. Når utøvelse av kjenner det i Norge, kan komme i kon- friluftsliv er så utbredt, vil det ha en flikt med miljøverninteresser. Dette gjel- effekt på naturmiljøet om adferden er der spesielt i forhold til arealspørsmål, miljørelevant når en utøver sitt friluftsliv. men også i forhold til avfallshåndtering, Blant annet derfor vil jeg hevde at en forbruksvaner og transportadferd. tydeliggjøring og bevisstgjøring av hva I den siste stortingsmeldingen om fri- som ligger i et miljøvennlig friluftsliv er luftsliv (St.meld. nr. 39 (2000–2001)) blir viktig. det gjort et forsøk på å beskrive hva som Behovet for å beskrive hva som ligger i kjennetegner det miljøvennlige friluftslivet et miljøvennlig friluftsliv, forsterkes av gjennom noen punkter, uten at disse er den utbredte troen på at friluftsliv er mil- utfyllende (Høyem 2005). Videre beskri- jøvennlig i seg selv. Denne kommer til ves en friluftslivspolitikk som vektlegger syne blant annet når fenomenet beskrives en kjerne av ikke konkurransepregede og i den siste stortingsmeldingen om fri- ikke motoriserte fritidsaktiviteter som går luftsliv: «Friluftsliv […] er naturvennleg for seg på «allment tilgjengelege, natur- ferdsel og ansvarsfull bruk av naturen» prega område» (St.meld. nr. 39 (St.meld. nr. 39 (2000–2001):17). I (2000–2001):11). Som det sentrale i fri- denne meldingen kan en videre lese at luftslivet trekker stortingsmeldingen frem «eit miljøvennleg friluftsliv der oppleving at «framferda er miljøvennleg og helse- og naturvennleg hausting står sentralt, fremjande» (ibid). Det enkle og natur- kan og bør konkretisere tanken om ’eit nære friluftslivet er et utbredt ideal rikt liv med enkle middel’» (ibid:28). (Direktoratet for naturforvaltning 1996; 630

[ MILJØVENNLIG FRILUFTSLIV ]

St.meld. nr. 39 (2000–2001)), og ved revi- inntrykk av deres bruk og forståelse av sjonen av friluftsloven i 1996 ble dette begrepene ’friluftsliv’ og ’miljøvennlig understreket ved at loven fikk en formåls- friluftsliv’. Intervjupersonene hadde alle paragraf som sier at friluftslivet skal være et forhold til nærmiljøene der de bodde miljøvennlig (Vorkinn et al. 2000). I de og der de var vokst opp, og flere var også nasjonale målene for friluftslivet fremhe- knyttet til fjellet generelt, eller til Jotun- ves at «alle skal ha høve til å drive frilufts- heimen og området rundt Olavsbu, der liv som helsefremjande, trivselsskapande intervjuene foregikk, spesielt. Sammen- og miljøvennleg aktivitet i nærmiljøet og i fattet var mitt utvalg avgrenset til å være naturen elles» (St.meld. nr. 39 norske kvinner og menn over 20 år som (2000–2001):10). Disse målene blir ansett drev aktivt med friluftsliv i sin fritid. som en konkretisering og prioritering av Formålet med et kvalitativt forsknings- hva slags friluftsliv man ønsker å dyrke intervju er å forstå sider ved intervjuper- frem de nærmeste årene. Begrepet ’miljø- sonens liv, sett i den intervjuedes eget vennlig friluftsliv’ og lignende relaterte perspektiv. Innen et fortolkende para- formuleringer er ut over dette hittil lite digme hevder Sparkes (1992) at forsk- brukt, både blant folk flest og i offentlige eren selv er det viktigste instrumentet ved dokumenter (Høyem 2005). Meningsinn- innsamling av data i kvalitativ forskning. holdet i begrepet er i enda mindre grad Presentasjonen av data er dermed min tidligere beskrevet. beskrivelse og tolkning av intervjuperso- Dette innlegget utfordrer forståelsen nenes meninger. I sitatene er intervjuper- av at friluftsliv er miljøvennlig i seg selv, sonenes utsagn presentert i normal skrift og gjør dette gjennom å gi meningsinn- mens mine spørsmål står i kursiv. hold til ordparet ’miljøvennlig friluftsliv’. For å kunne snakke med fotturistene Først vil jeg imidlertid se på hvordan fri- om friluftsliv og om et miljøvennlig fri- luftslivsutøvere ser på begrepet ’miljø- luftsliv, ønsket jeg å få innblikk i hva vennlig friluftsliv’, noe som kan eksem- informantene la i begrepet friluftsliv. Fri- plifisere friluftslivsutøveres manglende luftsliv er et mangesidig fenomen, samti- bruk og forståelse av begrepet og dermed dig som det er en aktivitet som svært være et argument for å gjøre en mange mennesker og grupperinger i avgrensning av begrepet. Norge kjenner tilhørighet til og har et personlig forhold til. Det er også et man- ’MILJØVENNLIG FRILUFTSLIV’ I getydig og sammensatt begrep. Når jeg FRILUFTSLIVSUTØVERES oppsummerer mine inntrykk fra intervju- BEVISSTHET samtalene, ser det ut til at alle svarperso- I en studie gjennomført i Jotunheimen nene i studien kjenner ordet ’friluftsliv’ undersøkte jeg i hvilken grad det er og kobler det til det de selv gjør når de er grunnlag for å hevde at aktiv utøvelse av ute. Gjennomgående er det et ord med friluftsliv i fritiden fremmer miljørele- positivt fortegn for informantene, uav- vant adferd både i hverdagen og i friti- hengig om de selv brukte ordet eller ikke. den (Høyem 2005). Gjennom en kvalita- Ordet er positivt ladet og noe en ønsker tiv intervjuundersøkelse møtte jeg en å identifisere seg med. To av jentene for- gruppe mennesker som hadde friluftsliv talte at de nevner ’friluftsliv’ som hobby som en del av sin fritidsinteresse og livs- på sine cv-er, men ellers benytter andre stil. Gjennom samtalene fikk jeg også et betegnelser på sine fritidsinteresser. Faar- 631

[ HØYEM ] lund (1995a:16) skriver jo også nettopp Den samme informanten sa også på slut- at «på norsk er friluftsliv et varmt ord». ten av intervjuet: Denne positive verdiladningen mener jeg har begrenset forståelsen for at også fri- Synes spørsmålene var vanskelige fordi du luftslivsutøvelse kan deles i miljøvennlig … det er egentlig kjente ord og uttrykk du og ikke miljøvennlig adferd. bruker, men liksom som om man aldri har Variasjonen i informantenes forhold til satt seg ned og reflektert over hva du for- begrepet friluftsliv finner vi igjen i graden står med dem egentlig … Så det miljøvenn- av bevissthet omkring hva en mener, og lig friluftsliv, var det det du kalte det? … eventuelt ønsker, at begrepet skal inklu- Det var et begrep som jeg ikke har hørt før, dere. De som er bevisste på hva de legger i faktisk. I alle fall ikke har jeg registrert at ordet ’friluftsliv’, bruker ordet i sin daglig- jeg har hørt det, eller sett det noe sted … tale, mens for resten er dette et begrep som er mer høytidelig og som passer bedre Ingen av informantene gjenkjente begre- på en cv enn i daglig bruk. For de fleste pet som noe de hadde hørt før. På fore- faller det likevel mer naturlig å snakke om spørsel hadde flere problemer med å «å være ute på tur», «å gå på ski» eller «å assosiere noe med begrepet. være ute i naturen» enn det gjør å si at en driver med friluftsliv. De bruker ordet ’fri- Miljøvennlig friluftsliv: Hva legger du i det luftsliv’ i liten grad selv i sin daglige tale, begrepet? men det er et begrep som er kjent og gir dem mening, og som vi (informantene og … Ja, asså, det blir jo da å drive friluftsliv jeg som forsker) derfor kunne bruke i som er miljøvennlig, for å si det sånn. intervjusituasjonen som en felles betegnelse på en av deres fritidsinteresser. For Ja. Hva blir det da? min del ble det likevel viktig å ta hensyn til de språklige begrensningene og huske at … Nei, … Asså at man ikke driver frilufts- ordet ’friluftsliv’ gav til dels ulike assosia- liv med bruk av motoriserte kjøretøyer. Det sjoner hos de forskjellige informantene. er jo ikke så veldig miljøvennlig. Men jeg Dette gjenspeiler også ulik begrepsbruk i vet ikke egentlig hva du tenkte på … friluftslivsfaglig sammenheng. Begrepet ’miljøvennlig friluftsliv’ viste Jeg lurer på om du får noen assosiasjoner seg å være relativt ukjent for fotturistene til det begrepet? i Jotunheimen som deltok i undersøkel- sen. Et betegnende svar på forespørselen Nei, i grunnen ikke. om hva de la i begrepet, var: Det kan se ut som om flere tenkte at fri- … Jeg kan ikke huske å ha hørt begrepet luftslivet er miljøvennlig i seg selv: før, men sånn umiddelbart så tror jeg, vil jeg legge i det at man … man bruker natu- … Hvis man tenker friluftsliv, så … så er jo ren på en måte som skader naturen minst det miljøvennlig i seg selv. Jeg ser ikke noe mulig, hva nå det måtte innebære … Miljø- sånn miljøforurensende aspekt ved frilufts- vennlig friluftsliv, sa du? … liv i det hele tatt …

632

[ MILJØVENNLIG FRILUFTSLIV ]

Svaret gikk igjen blant flere av fotturis- miljørelevant adferd generelt, for så å tene, selv om ikke alle uttalte det like knytte dette opp mot utøvelse av frilufts- tydelig. Tanken om at friluftsliv er miljø- liv spesielt. Gjennom å beskrive miljø- vennlig i seg selv, kan etter min mening relevant adferd ved utøvelse av friluftsliv, blant annet knyttes til antagelsen om at kan også fokus være på mer nøytrale det er en sammenheng mellom utøvelse begrep enn på det verdiladede ordet fri- av friluftsliv og miljøorientering. Hvis luftsliv. friluftslivet hadde vært miljøvennlig i seg Begrepsbruken i litteratur som selv, var en miljøvennlig nettopp ved å omhandler miljørelevant adferd er ikke drive friluftsliv. entydig. Det er imidlertid sentralt i arbei- Intervjuundersøkelsen tyder på at det med dette temaet å forstå hva som begrepet ’miljøvennlig friluftsliv’ er lite ligger i begrepet miljørelevant adferd og brukt av friluftslivsutøverne selv. Det er hvordan begrepet kan operasjonaliseres et ordpar som i seg selv ikke er menings- og relateres til handlinger på individnivå. bærende. Vi ser her en parallell til man- Både metodisk og teoretisk synes det glende beskrivelser, både i offentlige meningsfullt å behandle miljørelevant dokumenter og i de friluftslivsfaglige adferd som et flerdimensjonalt begrep. miljøene, av hva som ligger i et friluftsliv Flere handlinger på ulike områder kan som er miljøvennlig. Funnene i studien i betegnes miljørelevant adferd. Jeg velger Jotunheimen er nok et eksempel på man- derfor å gjøre en inndeling i ulike miljø- glende forståelse, og dermed et argument relevante handlingsområder. Hver enkelt for å avklare begrepet ’miljøvennlig fri- av disse handlingene vil igjen ha ulike luftsliv’ nærmere. prediktorer. Vi ser for eksempel at avfallshåndtering i stor grad blir styrt av MILJØRELEVANT ADFERD tilrettelegging, mens deltagelse i miljø- Det synes i dag som om det er en økende organisasjoner like mye kan forklares bevissthet i samfunnet at det ikke bare er gjennom medlemsfordeler som ut fra de store industribedriftene og storsam- miljøengasjement. Ved å ha vidde i funnet generelt som bidrar til utarming begrepet miljørelevant adferd, favner jeg av naturgrunnlaget og andre naturøde- derfor ulike sider av temaet. I tillegg vil leggelser, men at også enkeltmennesker summen av flere typer adferd som kan gjennom individuelt forbruk og adferd kalles miljørelevante kunne gi et tydeli- bidrar til disse problemene. Et bærekraf- gere bilde av en helhetlig adferd. tig samfunn2 forutsetter miljørelevant Miljørelevant adferd har vært delt inn adferd på individplan, og miljørelevan- og beskrevet på ulike måter. Strumse sen må komme til syne i enhver hand- (1998) hevder at en i studier av miljøre- ling. Friluftsliv kan sees som en handling levant adferd ofte velger å fokusere på en som svært mange mennesker i Norge bestemt type adferd eller en spesifikk utfører, og er dermed en adferd som i dimensjon ved adferden. Strumse (1998) stor grad kan påvirke miljøet. Et miljø- tar i sine analyser av psykososiale pre- vennlig friluftsliv kan betegnes som mil- diktorer for miljørelevant adferd jørelevant adferd ved utøvelse av frilufts- utgangspunkt i diverse eksisterende ska- liv. Jeg mener derfor at det miljøvennlige laer og studier av miljørelevant adferd, friluftslivet kan operasjonaliseres gjen- og velger på bakgrunn av disse å skille nom å ta utgangspunkt i hva som ligger i mellom fire hovedtyper av miljørelevant 633

[ HØYEM ] adferd. Disse er henholdsvis miljøvennlig gen til Strumse (1998). Som tidligere forbruk, miljøengasjement, avfallsredu- nevnt, beskriver stortingsmeldingen om serende adferd og miljøvennlig transpor- friluftsliv (St.meld. nr. 39 (2000–2001)) tadferd. Jeg bygger på denne inndelingen hva som kjennetegner det offentliges syn i min beskrivelse av hva som ligger i på miljøvennlig friluftsliv gjennom noen uttrykket «miljørelevant adferd»: punkter. Med dette som bakgrunnsteppe, vil jeg her beskrive min forståelse av mil- • Miljøvennlig forbruk: Prøve å ha en jørelevant adferd ved utøvelse av frilufts- enkel og nøysom livsstil, gjenbruk av liv eller miljøvennlig friluftsliv: klær og andre forbruksartikler, spare strøm og olje, spare på vannet, samt • Miljøvennlig forbruk ved utøvelse av velge produkter som ikke er miljø- friluftsliv: Utøvelsen setter ikke store skadelige (biologisk nedbrytbare krav til personlig utstyr, men vektleg- osv.). ger kunnskap, evner og fysisk aktivi- • Miljøengasjement: Prøve å påvirke tet fremfor avansert teknisk utstyr venner og familie til miljørelevant eller omfattende tilrettelegging. adferd, formidle verdier gjennom Fokus på bruk av holdbart utstyr og prat eller forbilledlig handling, med- gjenbruk av utstyr. Videre overskri- lem av miljøorganisasjon/politisk der utøvelsen ikke akseptable grenser aktiv. for forstyrrelse av dyre- og fugleliv, • Avfallsreduserende adferd: Resirkule- for skade på vegetasjon og jords- ring av avfall, kompostering. monn eller for spredning av frem- • Miljøvennlig transportadferd: Priori- mede arter og organismer, smitte og terer sykkel og kollektiv transport sykdom. Friluftslivsutøvelsen er hel- fremfor bil, velger aktiviteter i områ- ler ikke vesentlig til skade eller det nær hjemsted for å unngå trans- ulempe for grunneiere eller andre port. brukere av naturen. • Miljøengasjement ved utøvelse av fri- Disse punktene utgjør en generell beskri- luftsliv: Friluftslivsutøveren viser velse av miljørelevant adferd på individ- omsorg for naturen, fungerer som en nivå, og kan videreføres til alle typer rollemodell for andre friluftslivsutø- adferd. Jeg tar derfor utgangspunkt i vere, viser omsorg for andre utøvere denne inndelingen når jeg videre i innleg- og ferdes sikkert. Videre forsøker get gir en beskrivelse av hva jeg legger i utøveren å påvirke venner og familie miljørelevant adferd ved utøvelse av fri- til miljørelevant adferd i friluftslivet, luftsliv. søker aktivt informasjon om miljø- spørsmål, er engasjert i aktuell debatt MILJØRELEVANT ADFERD VED og deltar i relevante organisasjoner. UTØVELSE AV FRILUFTSLIV • Avfallsreduserende adferd ved utø- Når man utøver friluftsliv, må alle hand- velse av friluftsliv: Utøvelsen av fri- lingene man utfører mens man utøver friluftsliv fører i svært avgrenset luftsliv, være miljørelevante for at fri- omfang til støy, forsøpling og annen luftslivsutøvelsen skal kunne kalles forurensning. Det foregår minst miljøvennlig. Miljørelevant adferd mulig bruk av energiressurser, og avgrenser jeg med bakgrunn i inndelin- utstyret som brukes er laget med lite 634

[ MILJØVENNLIG FRILUFTSLIV ]

ressurskrevende produksjonsformer i tillegg til å være en del av problemet, og gir lite avfall. også kan være en del av løsningen i form • Miljøvennlig transportadferd ved utø- av å gi en form for læring som dessuten velse av friluftsliv: Utøveren tar miljø- kan få konsekvenser for hverdagslivet. hensyn ved transport til og fra Jeg mener at en god måte å påvirke det områdene der en driver med frilufts- spontane fritidsfriluftslivet, er å starte liv. Dette kan f.eks. skje gjennom med det organiserte friluftslivet og de som begrenset bilbruk, bruk av kollektiv- arbeider teoretisk og praktisk med å legge transport eller bruk av områder nær til rette for utøvelse av friluftsliv. Flere hjemsted fordi bruk av nærmiljøet forskere (for eksempel Pedersen 1998; reduserer transportavstand og -behov. Sandell & Sörlin 2000; Repp 2001; Tordsson 2003) har i nyere tid anskuelig- Disse avgrensningene innebærer at det er gjort en økende grad av institusjonalise- mulig å skille mellom et miljøvennlig fri- ring og pedagogisering av friluftslivet. luftsliv, eller miljørelevant adferd ved Behovet for opplæring og utdanning har utøvelse av friluftsliv, og et friluftsliv vært økende, og nye oppgaver knyttet til som ikke er miljøvennlig. Med andre ord friluftsliv som studie-, undervisnings- og anser jeg ikke friluftslivet som miljø- forskningsområde har vokst frem (Peder- vennlig i seg selv. sen 1999). Den beskrivelsen jeg her har gitt av et miljøvennlig friluftsliv, mener HVORFOR GJØRE FRILUFTSLIVET jeg kan være et hjelpemiddel både for de MILJØVENNLIG? som jobber praktisk og teoretisk med En tro på at friluftslivet er miljøvennlig i utdanning og opplæring i friluftslivsfaget, seg selv, har gjort at både friluftslivsutø- og med tilrettelegging for friluftsliv. vere og folk som arbeider med friluftsliv En som arbeider i praksisfeltet med fri- i liten grad har reﬂektert over hva et mil- luftsliv, som leder for en gruppe i natur, jøvennlig friluftsliv innebærer. En har vil i stor grad kunne påvirke hvordan også vist begrenset forståelse for at fri- deltakerne opplever naturen og hva de luftsliv kan utgjøre en miljøbelastning. mener er riktig bruk av naturen. Når en Hille, Aall og Klepp (2007:12) antyder at er leder for en gruppe ute, kan en søke at «energiforbruket til å transportere seg til deltakerne kan bevisstgjøre eget forhold friluftsaktiviteter står for om lag en tred- til natur, noe som igjen kan danne grunn- jedel av det samlete energiforbruket» i lag for miljøorientering (Martin 2004; fritiden. Tallene fra deres undersøkelse 2005; Høyem 2005). Dermed kan det viser også en sterk økning i forbruk av også være mulig å tilegne seg handlings- utstyr til friluftsliv. Hille og medforfat- ferdigheter i forhold til miljøvennlig fri- terne etterlyser en forbrukerinnrettet mil- luftsliv gjennom deltakelse i organisert jøpolitikk i Norge, og hevder at det «er friluftsliv. Hvordan dette kan gjennom- nesten påtakelig hvor fraværende fritiden føres på en miljøvennlig, etisk, sikker og er i den miljøpolitiske debatten» pedagogisk måte, vil det være interessant (2007:14). Dette mener jeg at blant å arbeide videre med. annet bør innebære en debatt om hvor- Arbeid med friluftsliv innebærer imid- dan nordmenns fritidsfriluftsliv kan gjø- lertid ikke bare arbeid i praksisfeltet – res miljøvennlig. Samtidig fremhever med mennesker i natur. Forvaltningen, Hille og medforfatterne hvordan fritiden, frivillige organisasjoner og andre som 635

[ HØYEM ] driver med tilrettelegging for friluftsliv, de som arbeider med friluftslivsfaget har er viktige premissleverandører for hvor- vektlagt å beskrive hva et miljøvennlig dan opplevelser i natur skapes og bevisst- friluftsliv er. Dette tydeliggjør etter mitt gjøres, hva som blir oppfattet som riktig syn et behov for å avklare hvordan utø- bruk av natur og for hvilken forståelse velse av friluftsliv kan gjøres miljøvenn- av natur de formidler til utøverne av fri- lig og slik være en del av individers mil- luftsliv. Det blir dermed sentralt at også jørelevante adferd. Gjennom å disse premissleverandørene i større grad bevisstgjøre hvordan friluftslivet kan enn tidligere har en bevissthet rundt hva være miljøvennlig, vil en i større grad som ligger i miljørelevant adferd ved utø- kunne arbeide for at det skal være nett- velse av friluftsliv. opp det, både i forvaltningen og innen Innlegget viser hvordan friluftslivet praksisfeltet. Slik kan også friluftslivsbe- har vært ansett som miljøvennlig i seg grepets positive klang i nordmenns ører selv, og at verken friluftslivsutøvere eller legitimeres.

Noter 1. Friluftsliv ble introdusert og etablert som studiefag og forskningsområde ved Nor- ges idrettshøgskole da denne ble etablert som vitenskapelig høgskole i 1968. 2. Bærekraftbegrepet er mye brukt og kan sees i ﬂere dimensjoner, slik som rettferdig- het over tid, mellom generasjoner og mellom arter. Jeg viser til for eksempel Amund- sen, Asheim, Moxnes & Sandvik (1991), Øygard (1992) og Utenriksdepartementet (2002) for en diskusjon av begrepet.

Referanser Amundsen, Eirik, Geir Bjarne Asheim, Faarlund, Nils (1995b), «Fri-natur-liv eller Erling Moxnes, & Bjørn Sandvik ’de fremmedes traﬁkk’?». I: Torbjørn (1991), «Hva er bærekraftig utvikling?». Ydegaard, red., Om å gripe fjellet – og Sosialøkonomen, 3:20–26. bli grepet av fjellet (2. utgave), s. 50–54. Breivik, Gunnar (1985), «Debatten om fri- Hemsedal: Nordisk Forum for Vejled- luftslivets grunnlag». Kroppsøving, 7:2–5. ning i Natur og Friluftsliv. Direktoratet for naturforvaltning (1996), Godal, Jon (1988), «Naturliv». Rapport Forslag til revidert handlingsplan for fri- fra konferanse 18. og 19. februar luftsliv mot år 2000. Trondheim: DN- 1988:26–29. Trondheim: Direktoratet rapport 1996-5. for naturforvaltning. Faye, Arne & H. Heistad (1984), «Frilufts- Gelter, Hans (2000), «Friluftsliv: the Scan- liv i Norge 1970–1982». Rapport nr. 12. dinavian philosophy of outdoor life». Oslo: Statistisk sentralbyrå. Canadian Journal of Environmental Faarlund, Nils (1995a), «Askeladden». I: Education, 5:77–90. Torbjørn Ydegaard, red., Om å gripe Henderson, Bob & Nils Vikander (2007), fjellet – og bli grepet av fjellet (2. Nature First. Outdoor Life the Frilufts- utgave). Hemsedal: Nordisk Forum for liv Way. Toronto: Natural Heritage Vejledning i Natur og Friluftsliv. Books. 636

[ MILJØVENNLIG FRILUFTSLIV ]

Hille, John, Cato Aall & Ingunn Grimstad Sandell, Klas & Sverker Sörlin (2000), Fri- Klepp (2007), «Miljøbelastninger fra luftshistoria. Från «Härdande frilufts- norsk fritidsforbruk – en kartlegging». lif» till ekoturism och miljöpedagogik. VF-rapport 1/07. Sogndal: Vestlands- Stockholm: Carlsson Bokförlag. forskning. Sparkes, Andrew, red. (1992), Research in Høyem, Jannicke (2005), Aktiv utøvelse av physical education and sport. Exploring friluftsliv – et grunnlag for miljøbevissthet alternative visions. London: Falmer Press. og miljørelevant adferd?. Oslo: Hoved- St.meld. nr. 39 (2000–2001), Friluftsliv. fagsoppgave, Norges idrettshøgskole. Ein veg til høgare livskvalitet. Oslo: Mil- Martin, Peter (2004), «Outdoor adventure jøverndepartementet. in promoting relationships with nature». St.meld. nr. 40 (1986–1987), Om frilufts- Australian Journal of Outdoor Educa- liv. Oslo: Miljøverndepartementet. tion, 8[1]:20–28. Strumse, Einar (1998), «Environmental con- Martin, Peter (2005), «Human to Nature cern and the prediction of environmen- Relationship Through Outdoor Educa- tally responsible behaviour». I: Einar tion». I: Tonya Gray, Tracey Dickson & Strumse, red., Faglig mangfold – nyttig Bruce Hayllar, red., Outdoor and Expe- kunnskap. Rapport fra det tredje og fjerde riential Learning: Views from the top. programseminaret om miljøbetinget livs- Otago, NZ: Otago University Press. kvalitet. Oslo: Norges forskningsråd. Nedrelid, Tove (1994), «Friluftslivet som Teigland, Jon (2000), Nordmenns frilufts- kulturelt fenomen». I: Direktoratet for liv og naturopplevelser. Et faktagrunnlag naturforvaltning, red., Friluftsliv: Effek- fra en panelstudie i langtidsendringer ter og goder. Referat fra forsknings- 1986–1999. VF-rapport 7/00. Sogndal: konferanse. Trondheim: Direktoratet for Vestlandsforskning. naturforvaltning. Tellnes, Atle (1985), Friluftsliv – vegled- Næss, Arne (1987), «Fri natur og friluftsli- ning, opplæring og informasjon. (Rap- vet». I: Miljøverndepartementet, red., Vi port T-598). Oslo: Miljøverndeparte- har en framtid hvis … Oslo: Miljøvern- mentet. departementet. Tordsson, Bjørn (2003), Å svare på naturens Pedersen, Kirsti (1998), «Friluftsliv i skole åpne tiltale: en undersøkelse av menings- og hverdagsliv. Kulturbrytninger og dimensjoner i norsk friluftsliv på 1900- didaktiske utfordringer». I: Herbert tallet og en drøftelse av friluftsliv som Zoglowek, red., Idrettsforskning i nord. sosiokulturelt fenomen. Oslo: Dr.scient.- Et utvalg i lys av 20 års tilbakeblikk, avhandling, Norges idrettshøgskole. s. 69–111. Alta: Høgskolen i Finnmark, Utenriksdepartementet (2002), Nasjonal Avdeling for fritids- og kulturfag. strategi for en bærekraftig utvikling. Pedersen, Kirsti (1999), «Det har bare vært Oslo: Utenriksdepartementet. naturlig». Friluftsliv, kjønn og kulturelle Vorkinn, Marit, Joar Vittersø & Hanne brytninger. Oslo: Dr.scient.-avhandling, Riese (2000), Norsk friluftsliv – på ran- Norges idrettshøgskole. den av modernisering?. ØF-rapport Reed, Peter & David Rothenberg, red. nr. 02/2000. Lillehammer: Østlands- (1993), Wisdom in the Open Air. The forskning. Norwegian roots of Deep Ecology. Min- Vaagbø, Olav (1993), Den norske turkul- neapolis/London: University of Minne- turen. Oslo: Friluftslivets fellesorganisa- sota Press. sjon. Repp, Gunnar (2001), Verdiar og ideal for Øygard, Ragnar (1992), «Bærekraftig utvik- dagens friluftsliv – Nansen som føre- ling: Å mette verdens økende befolk- døme?. Oslo: Dr.scient.-avhandling, ning». Landbruksøkonomisk forum, 9, Norges idrettshøgskole. (nr. 4), s. 25–35.

637

BOKANMELDELSER

Ragnhild Aslaug Sollund fältarbete hos ordningspolisen. Sollund Tatt for en annen. En feltstudie av relasjo- argumenterar för att den kvalitativa nen mellom etniske minoriteter og politiet metoden ger en större möjlighet att förd- Oslo: Gyldendal Akademisk 2007, 265 sidor jupa forskningsarbetet och ge en större insikt i sammanhang och orsaker än vad Sollund har skrivit en bok om relationer en kvantitativ undersökning kan ge. Det mellan polis och etniska minoriteter. framhålls också att en kvantitativ under- Boken är på 265 sidor och består av 13 sökning inte kan genomföras i Norge då kapitel. Den är skriven kring tematise- det saknas databaser att hämta material rade kapitel med korta sammanfattnin- ifrån. Jag vill gärna inﬂika här att min gar i slutet på varje kapitel. bedömning utifrån de frågor och den I inledningen till det första kapitlet problemställning som Sollund presen- skriver Sollund om att polisen har den terar är valet att använda sig av en kvali- legitima makten att utöva lag och ord- tativ metod fortfarande att föredra, även ning och att polisen bär huvudansvaret om det hade funnits en databas som möj- för hur möten med allmänheten utveck- liggjort en kvantitativ studie. Hon inter- lar sig. De övergripande frågorna som vjuar 17 informanter med minoritetsbak- Sollund utgår ifrån är: hur upplever grund (alla utom en är män). Dessa har etniska minoriteter mötet med polisen, författaren fått kontakt med genom hur upplever polisen sina möten med olika aktörer. Vidare genomfördes 20 etniska minoriteter och hur ser de på intervjuer med politibetjenter (16 män) varandra? I samma kapitel presenteras och en observationsstudie genomfördes det teoretiska ramverket kring studien på tre polisstationer där ordningstjensten vilket till största delen består av en stod i fokus. Sammanlagt har Sollund genomgång av begrepp som ’rasism’ och deltagit i patrulltjänst i 124 timmar och ’rasialisering’, strukturella och individu- genomfört 88 informella intervjuer ellla orsakförklaringar till olikbehand- under dessa patrulleringar. Studien var ling samt en deﬁnition av etniska minori- upplagd så att intervjuerna med perso- teter. Sollund preciserar också nerna av minoritetsbakgrund genomför- forskningsområdet till att gälla ordnings- des innan den del som berörde polisen polisens praxis när det gäller arbetet med påbörjades. «stopp og sjekk» och vilka konsekvenser I det tredje kapitlet tar hon upp frågan denna praxis medför. om sättet som ordningspolisen är organi- I nästa kapitel presenteras urvalet av serad på kan påverka deras förhållnings- forskningsområden och metod. Sollund sätt till allmänheten. Sollund framhåller har genomfört en studie baserad på kva- och visar på vikten av dels uppfattningar litativ metod och materialinsamlingen om vad «riktigt» polisarbete innebär, har skett genom intervjuer både med per- dels det som i tidigare forskning beskri- soner med minoritetsbakgrund samt vits som en magkänsla hos polisen vilken poliser. Detta har kombinerats med ett styr vem, eller vad, som är misstänkt. 639

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

Vidare visar hon också i detta kapitel hur tiv. I min läsning av denna bok kan jag minoritetsinformanterna beskriver sin inte undgå att tolka vissa avsnitt som att känsla av att bli «stoppet og sjekket». Sollund ibland mer utgår i från ett polis- Detta och de följande åtta kapitlen inne- perspektiv. Det kan, som i detta kapitel, håller utdrag från intervjuer och resultat handla om små avsnitt och stycken som från observationsstudien som illustrerar exempelvis när en minoritetsinformant hennes argumentation. Hon skriver om säger att han blivit utsatt för tårgas från en händelse då hon var med och observe- polisen förtydligar hon med att säga att rade i polisbilen. I den berättelsen använ- polisen inte går runt med tårgas utan der hon återkommande ordet «vi» och med pepparspray. Eller där vi får läsa att till exempel skriver hon: «Vi stoppet Peter påstår att han blivit slagen och ham etter en stund, og han måtte vise hävdar att han blivit pressad att skriva legitimasjon.» Här läser jag in tecken på under ett föreläggande. För mig signa- ett tema som jag kommer att återkomma lerar språkbruket ett ifrågasättande av till som en genomgående kritik. Jag hans historia som inte helt stämmer öve- tycker att det finns tendenser till att rens med tillämpandet (att använda) Sollund tar polisens parti när det gäller kvalitativa intervjuer för att beskriva hur att tolka och förstå händelser och histo- etniska minoriteter upplever mötet med rier som hennes informanter berättar för polisen. henne. I nästkommande kapitel diskute- Det sjunde kapitlet handlar om vad ras förekomsten av «vaga beskrivnin- tidigare forskning tagit upp kring poli- gar», exempelvis att använda ordet sens maktutövning och hur Sollunds «neger» vid beskrivningar av personer, polisinformanter förhåller sig till fenome- samt vilka konsekvenser det får för de net makt/maktmissbruk, kollegial sam- personer som ramas in av dessa kategori- manhållning och socialiserinsgprocesser. seringar. I det följande åttonde kapitlet foku- Femte kapitlet handlar om vilken typ serar Sollund på hur personer som för- av strategier polisen har att välja mellan knippas med narkotikabrott löper ökad när de möter allmänheten och hur dessa, risk för ingripande från polisen. Hon och andra förhållanden, kan påverka om menar att när personers status som nar- mötet eskalerar till en personlig konflikt kotikabrukare sammankopplas med eller ej. Här skriver Sollund: «Jeg har minoritetsbakgrund är det mer troligt att berørt at bruken av ordet neger er vanlig de kan råka ut för rasistiska fördomar än i politiet. Som regel er det ikke nødven- andra individer. digvis ment å ha en negativ konnotasjon. I det nionde kapitlet redovisas hur Når det kobles med ordet jævla, har det ordningstjenstens logik går ut över syn- likevel utvilsomt det.» Hon skriver liga minoriteter. Hon tar upp hur stereo- senare, i kapitel tio, att de flesta av hen- typer rörande vissa grupper påverkar nes polisinformanter menar att «neger» polisens arbete och hur dessa stereotypa är en neutral beskrivning av en person, föreställningar riskerar att förstärkas vilket det inte kan sägas vara i ett svensk efter flera år i yrket med ensidigt nega- perspektiv. tiva upplevelser av kriminella personer I det sjätte kapitlet diskuteras hur som tillhör synliga etniska minoriteter. anhållanden upplevs i från både polisens Det tionde kapitlet handlar om och minoritetsinformanternas perspek- begrepp och ord som polisen använder 640

[ BOKANMELDELSER ] när de talar om etniska minoriteter. tycker att Sollunds diskussion om orim- Sollund ställer frågan om ett degra- ligheten i det uttalandet återigen utgör en derande språkbruk inom polisen är ett glidning till förmån för polisens perspek- uttryck för hur de ser på dessa grupper tiv. Hon gör inga sådana reservationer eller om det kan ha andra betydelser. eller påpekanden när hon återger histo- Hennes polisinformanter menar att de rien om bostadsområdet med de många har ett språkbruk inom gruppen, när de «negrerna» och tillhörande händelse som talar med kollegor och ett annat när de den äldre polismannen berättade för sin möter allmänheten. De menar att deras nya kollega om. I mina ögon vore det inomgruppsliga språkbruk inte påverkar rimligt att behandla båda dessa två olika arbetet på ett negativt sätt när de möter berättelser med samma skepsis eller individer som tillhör dessa grupper. alternativt acceptans. Speciellt när stu- Sollund diskuterar speciellt «neger» och dien handlar om den ena gruppens upp- «utlänning» som två begrepp som är levelser av den andra. utbredda inom norsk polis. Hon skriver I näst sista kapitlet konkluderar att hon förutom få undantag hört polisen Sollund bland annat att datamaterialet använda nedsättande språkbruk om pekar mot att polisen stereotypifierar etniska minoriteter. Men då tar hon etniska minoriteter, men även andra exempelvis inte upp den händelse hon grupper. Detta kan medföra att de stop- redovisat i sjunde kapitlet där en mer par oskyldiga personer. Hon avslutar erfaren polis åkte runt med en nyanställd kapitlet med tre «anbefallningar». De är och berättade att det i ett visst bostads- (1) att polisen alltid måste överväga skä- område bodde många «negrer». Jag len till att stoppa en person och ställa sig tycker att användningen av detta och frågan «varför stoppar vi honom/ andra benämningar gott kunde ha pro- henne?». I anslutning till detta menar blematiserats och diskuterats vidare. Sollund (2) att alla stopp bör loggföras I det elfte kapitlet diskuterar Sollund av polisen. Detta utvecklar hon till att etniska minoriteters förhållningssätt till, polisen skall vidareutbildas kring mång- och förtroende för, polisen och menar att faldsfrågor och att denna utbildning ej «andra hands» historier om negativa skall vara frivillig. Till sist framhåller erfarenheter som exempelvis polisvåld hon (3) att polisen måste ges möjlighet kan påverka hennes informanters syn på till att reflektera kring hur de möter all- polisen som överdrivet våldsam. Detta mänheten och att detta bör vara föremål kan i sin tur påverka dessa personers för en ständigt pågående diskussion inställning till polisen och hur de beter inom polisen. sig i möten med ordningsmakten. Dessa Det trettonde och sista kapitlet tar beteenden riskerar sedan att förstärka de upp och fördjupar fler metodologiska redan existerande stereotyperna hos poli- frågor som rör studien. Sollund proble- sen vilket skapar en ond cirkel. Sollund matiserar också beteckningen delta- menar att det finns goda grunder att tro gande observation och säger att hon kan att en del av dessa «andra hands» histo- beskrivas som mer observerande på rier är just historier, till exempel att en av nära håll än deltagande. Hon menar att hennes minoritetsinformanter menar att hennes position som forskare utan yrke- en speciell polisstation i Oslo är känd för serfarenhet från polisarbete gör att hon att ha de poliser som slår hårdast. Jag inte kommer att ha samma lojalitetspro- 641

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] blem som de forskare som beforskar ett måste för den som intresserar sig för polisen efter det att de själva har varit nordisk polisforskning och diskrimine- poliser. Jag tycker, som nämnts ovan, att ring/selektion inom rättsväsendet. det finns en tendens att förklara och för- stå polisernas berättelser, eller berättel- Johan Kardell ser om polisen, som jag saknar när det [email protected] gäller minoritetsinformanternas berät- telser. I värsta fall kan man ibland nästan läsa in att det de berättar om polisen bemöts med misstro, eller åtminstone tillrättaläggs genom att Thomas Hylland Eriksen lägga vikt vid kontext och liknande. Storeulvsyndromet. Jakten på lykken i Vidare finns i detta kapitel också ett overflodssamfunnet avsnitt där «going native» diskuteras. I Oslo: H. Aschehoug & Co. 2008, 280 sider det avsnittet skriver Sollund att hon anser att faran är större att hon intar Dette er en meget leseverdig bok. Først polisens perspektiv framför minoritets- og fremst fordi den handler om det aller informanternas. Detta då hon dels tillb- viktigste – nemlig det forfatteren kaller ringat mer tid med polisen. Dels då hon «lykke» og det vi, anmelderne, kaller har större möjlighet att identifiera sig «livskvalitet». med polisen och deras arbete. Hon Hylland Eriksen kaller det også, i for- menar att ett sätt att undvika, eller ordet, «å ha det bra», og vi kaller det minimera faran att «go native» är att ha noen ganger «det gode liv». Dette er en flera metodologiska infallsvinklar. Jag mer prosaisk måte å si det samme på. skulle vilja tillägga att det faktum att Det gir litt forskjellige utgangspunkt for Sollund gjorde intervjuerna med minori- å skrive om hva som skal til for å ha et tetsinformanterna först för att sedan godt liv. Noen ville foretrekke å under- intervjua och observera polisen kan ha søke objektive forhold hvis de skal skrive ökat möjligheten till att jag uppfattar att om «det gode liv». Men når Hylland det finns glidningar i beskrivningarna av Eriksen allerede i bokens tittel bruker resultaten och skillnader i hur deras his- ordet «lykke», forstår vi at det er et sub- torier behandlas. Det hade varit jektivt begrep han har i tankene. «Det önskvärt att detta kapitel kommit tidi- materielle» kommer med som forkla- gare och inte sist i boken eftersom det ringsvariabel, ikke som målvariabel. skulle förbereda läsaren mer på de pro- Boken er også leseverdig fordi den er blem som kan uppstå vid denna typ av godt skrevet. Et sted skriver Hylland forskning. Eriksen: «Det er godt sagt, men dårlig Så som jag inledde så anser jag att tenkt.» Storeulvboken er, etter anmelder- Sollunds bok är läsvärd och utgör ett nes mening, både godt skrevet og for det viktigt bidrag till den nordiska krimino- meste godt tenkt. Forfatteren forklarer login och diskrimineringsforskningen. «tekniske» begrep og teorier fra fagfeltet Dock är jag inte överens med henne och lykkeforskning enkelt og illustrativt. det sätt som jag tycker att hon till viss Boken handler om hvorfor den globale del tar ställning för polisens perspektiv. middelklassen – de rikeste 20 prosent Men helt klart är den en viktig bok och som forbruker 80 prosent av verdens res- 642

[ BOKANMELDELSER ] surser – aldri har hatt det bedre, men tere i et nullsumspill. Han skriver at sam- likevel klager og er frustrerte og misfor- menligninger særlig gjøres i forhold til de nøyde. Oppsummert mener forfatteren aller nærmeste, men han kunne også tatt at grunnen til at vi i vestlige, rike land er med at den aller nærmeste alltid er en misfornøyde, er at vi lider av kjedsomhet selv, hvilket betyr at det langt fra alltid og mangel på noe å kjempe for («tilvæ- blir et nullsumspill. Det går kanskje lang- relsens uutholdelige letthet»). Hylland somt fremover for menneskeheten totalt Eriksen hevder at i mange fattige land er sett, men likevel er det mange som vok- folk mer tilfreds enn oss i Vesten, og at ser ut av fattigdommen og færre som dette skyldes at de har noe vi mangler: synker ned i den. tette familiebånd og sosiale nettverk og Kapitlet «Kulturell bulimi: Mindre er noe å strekke seg etter – et overordnet mer» peker på et annet trekk ved materi- mål med livet. Hylland Eriksen spør elt velstående samfunn, nemlig at valgfri- klokt, men gir (som alle oss andre) ikke heten blir så høy og mulighetene så så mye svar på hvorfor slike verdier som mange at vi ender opp forvirret og usikre penger, makt og berømmelse fortsatt er (jfr. «valgenes tyranni») – usikre på om mål i arbeidslivet og i politikken, når vi har gjort det rette valget. Vi opplever «alle» vet at penger og makt ikke gjør «for mye» til å nyte det vi opplever. Vi folk lykkelige. satser på kvantitet fremfor kvalitet, og Bokens tittel er et eksempel på Hyl- for mye på ting som gir kortvarig lykke i land Eriksens evne til å finne gode, illus- stedet for varig lykke (fellesskap, nærhet, trerende billeder, morsomme formulerin- religion). ger og treffende sitater fra litteratur av I kapitlet «Alt er relativt relativt» hev- meget varierende sjangrer, fra Walt Dis- der forfatteren at ikke alt er relativt, at ney via Mead til Shakespeare og Ibsen. mennesker har en universell, uforander- Han beskriver den grådige, oppfinn- lig «natur» som vi bør respektere (f.eks. somme, energiske og innsatsvillige Sto- at vi sammenligner oss med andre eller reulvs jakt på de tre små lekkerbiskenene strever etter anerkjennelse), men at det i nabolaget. Hylland Eriksen får raskt også er kjønns- og kulturforskjeller i hva frem hovedbudskapet i fortellingen, som gir glede og velvære. Å måtte lete nemlig at det er jakten på og ikke konsu- etter utfordringer er forbeholdt oss i rike meringen av livets goder (les: de materi- land, og fravær av slike «bekymringer» elle) som gjør livet verdt å leve. er grunnen til at selvmord og depresjon Dette er ett av temaene og ett av bud- er nesten ikke-eksisterende i fattige land. skapene i boken. Men Hylland Eriksen Forfatteren forklarer i kapitlet «Syn- har satt seg fore å dekke en rekke andre kende grensenytte» et velkjent fenomen: temaer som har vært lansert i litteraturen at det vi opplever eller konsumerer får om lykke og livskvalitet og «hva som gradvis mindre verdi for hver gang. Der- skal til for å ha det bra». Han skriver om for har vi umettelige behov og ønsker, og «sammenligningens svøpe», menneske- flere opplevelser og mer ting gjør oss nes forsøk på å lukke gapet mellom idea- ikke lykkeligere på lang sikt. Hylland ler/forventninger og realiteter/oppnådde Eriksen gjengir noen funn fra forsk- goder, og om hvordan forventningene ningen om tilpasning (adaptasjon): økt skapes ved å sammenligne seg med hva inntekt, plastisk kirurgi, til og med sam- andre har oppnådd, noe som kan resul- livsbrudd, har vist seg å ha kun forbigå- 643

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] ende effekt, og kun arbeidsledighet har Hylland Eriksen: at det gode liv kan varig negativ effekt på lykken. (Forfatte- være noe mer enn tilfredshet, glede eller ren overser litteratur som viser at tap av eufori. partner for noen har livslang negativ I kapitlet «Det som betyr noe» opp- effekt.) Han mener likevel at litteraturen summeres hva litteraturen viser og hva har overdrevet betydningen av tilpas- Hylland Eriksen selv mener er viktig for ning, og at mange opplevelser synes å få lykke eller livskvalitet: å ha et menings- økt verdi ved gjentakelse (f.eks. nytelsen fullt prosjekt som involverer flere enn en man opplever ved å løse en matematikk- selv, å gjøre noe vanskelig, å utporsjo- oppgave, spille et instrument, høre klas- nere høydepunktene, optimisme og godt sisk musikk, gå tur i skogen). humør, at man ikke sammenligner seg I kapitlet «Kunsten å glede seg» «for høyt». Selv om individuelle faktorer begynner han å gå løs på oppgaven med er viktige, teller også kulturelle og sam- å foreslå løsninger. Han mener vi har for funnsmessige forhold (at folk tar vare på lite langsom tid, vi får ikke tilstrekkelig hverandre, gode livsvilkår, «passe» anledning til å nyte eller engasjere oss og mengde velstand og valgfrihet). leve oss inn i ting. Derfor klarer vi ikke å I kapitlet «Meningen med livet» tar glede oss over, eller særlig å glede oss til, forfatteren opp et tema som er berørt i ting og opplevelser. flere kapitler, nemlig menneskets behov Det viktigste er altså å ha et prosjekt, for en overordnet mening med tilværel- et mål å strekke seg etter. Vår trivsel sen. Han antyder at ett av problemene i avhenger av en blanding av trygghet og dag er at vi ikke lenger er religiøse og tilhørighet og det å få lov til å gjøre noe derfor ikke finner mening i tilværelsen. vanskelig. «En verden hvor ingen hadde Hylland Eriksen har stor tro på at reli- ambisjoner, ville være trist og stillestå- gion gir mening med livet og er en vei til ende.» Det er også viktig å ha sakte det gode liv (selv om han sier han selv er fremgang og utporsjonere høydepunk- ikke-religiøs). Lykkeforskningen viser at tene, slik at ikke nytelsen man opplever religiøse mennesker i vestlige land (det på vei mot målet blir inflatert. mangler kanskje norske data?) gjennom- Hylland Eriksen gir en mangelfull gående er lykkeligere enn ikke-religiøse. oversikt over feltet «lykkevitenskapen». Men de fleste forskere er enige om at Han innrømmer (og vi forstår) at han effekten går via tilhørighet, vennskap og ikke orket å bruke mye tid på den. Han mening. Med andre ord kan den positive skriver at feltet domineres av psykolo- effekten av religion (samhold, mening) ger og økonomer, og kort om hva som også oppnås i andre fellesskap, som har vist seg å samvariere med lykke. jobb, venneforhold, foreldreskap (for Hvis han hadde utvidet søket, ville han sånne som Hylland Eriksen og vi andre fått med en del medisinere og sykeplei- som ikke klarer å tro på Gud). Han har ere. Videre kunne det styrket boken om også sans for at lykken ikke nødvendig- han hadde diskutert nærmere den nye vis kan ventes å ligge på det stabile. retningen innen lykkeforskningen som Noen svinger mer enn andre, og er ikke knytter livskvalitet til det å ha mål og det bra? Men «lykkevitenskapen» har mening i livet – forskere som Richard pekt på et dilemma: Mennesker som Ryan, Edward Deci og Carol Ryff. Disse svinger sterkt (går dypt ned i bølgeda- teoretikerne tar opp det samme som lene) er ikke så glade for disse svingnin- 644

[ BOKANMELDELSER ] gene, de sier oftere enn andre at de ikke som kan svare helt sikkert på, siden dette er lykkelige «alt i alt». forskningsfeltet fremdeles er så uut- Hylland Eriksen rir en av sine gode forsket. kjepphester, nemlig at tross den økte fri- Forfatteren har øyensynlig hatt liten heten har det samtidig skjedd en innsnev- kontakt med lykkeforskere som skriver ring av spekteret for relevante former for på norsk. Som han selv sier har det vært vellykkethet. Jo mer frihet, desto færre liten interesse for lykkeforskning blant måter å være vellykket på. De beste sam- sosialantropologer, og den engelskspråk- funn er de hvor det ﬁnnes et mangfold av lige lykkeforskningen ble han fort trett skalaer å prestere på. «En større plura- av. Han håner økonomenes og psykolo- lisme ville gjøre livet litt bedre for ﬂere.» genes kvantitative forskning, men heldig- Vi savner diskusjon av gamle mennes- vis bruker han den likevel i lange baner. kers lykke. At den synes å være bortimot Vi hadde likt denne boken enda bedre like høy som hos unge mennesker, er et hvis han ikke hadde hatt slike tåpelige forhold som Hylland Eriksen nevner, fordommer mot samfunnsvitere i andre men ikke problematiserer, og som kaster fag enn hans eget. At det blir stadig let- tvil på at det viktigste er å ha noe van- tere å arbeide tverrfaglig, er vel ett av de skelig å gjøre, eller «å ha noe å strekke store fremskrittene som vi samfunns- seg etter». Kanskje forfatterens oppskrift forskere velsignes med. passer bedre for unge mennesker som Thomas Hansen og Thomas Hylland Siri Næss Eriksen og mindre for Siri Næss? [email protected] Anmelderne stiller seg også tvilende til en av premissene for temaet boken tar Thomas Hansen opp: at «vi» er så ulykkelige. Vi nikker [email protected] gjenkjennende når Hylland Eriksen snakker om misnøye, mangel på mening og depresjon i rike land. Det er nå likevel slik at undersøkelser som sammenligner Katrine Fangen lykke, tilfredshet og glede i Norge og Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og andre land, viser at Norge og de andre kjønn blant somaliere i Norge nordiske landene nesten alltid kommer Oslo: Gyldendal Akademisk 2008, 198 sider ut som de beste. Vi er altså ikke spesielt ulykkelige, heller tvert imot. Nå vil kan- Katrine Fangen har skrive ei viktig bok skje Hylland Eriksen innvende at disse for alle som vil forstå meir av samspelet undersøkelsene ikke er å stole på, men mellom såkalla «etniske nordmenn» og da stoler han vel heller ikke på tilsva- somaliarar i Noreg enn det media oftast rende undersøkelser i fattige land? gir grunnlag for. Mediebileta er ofte ein- Anmelderne stoler mer på de førstnevnte sidige og peiker på somaliarar som ei enn på de sistnevnte. «vanskeleg» gruppe, der mennene tygg Hylland Eriksen kritiseres for å skrive khat og kvinnene er heime og føder for fort. Hvis han hadde brukt mer tid på mange barn. I Fangen si bok møter vi å skrive boken, ville det han skrev muli- somaliske menneske i breitt format – gens vært «riktigere», men kanskje ikke som kvinner og menn, i jobb eller under bedre. Hva som er «riktig» er det ingen utdanning, og der restriksjonar i det nor- 645

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] ske arbeidslivet speler ei like sentral rolle ikkje framstilt som om dei vart fødde på som forhold som peiker mot gruppa grensa, men har hatt eit liv før dei kom somaliarar. Vi møter menneske med til Noreg, med stor innverknad på livet stoltheit og draumar, men og menneske dei lever her. Mange av dei har nasjonale som har kjent seg krenka og nedvurderte og transnasjonale nettverk som er aktive i møtet med ekskludering og diskrimine- og viktige i både kvardag og kriser i ring. Nokre har møtt det med motstand eksiltilveret. Dei har rettar og plikter og kamp – for andre har det ført til både i eksilmiljøa i ulike land og i Soma- depresjon, tilbaketrekking og religiøs lia, noko norsk lovverk og sosialsystem i konservatisme. Nokre prøver å kome ut mange høve kolliderer med. Dei åtte per- av ei offerrolle og «bygge opp tilværel- sonane Fangen presenterer avslutnings- sen». Det å lære seg «det norske syste- vis, gir kjøt og blod til ei slik heilskapleg met» og auke sin levestandard, ser ut til forståing: Fleire av dei er politiske å vere nyttig for alle. aktørar og arbeider for eit fritt og sjølv- Fangen viser korleis menneska ho stendig Somalia. Mange drøymer om å møter handterer møtet med Noreg på vende tilbake. Forfattaren viser at det å ulikt vis – frå å «prøve å bli så norsk som vere somaliar i Noreg i første rekke er: mogleg», «ta med seg det beste frå to forskjellig! Ho går dermed i rette med kulturar» til å halde fast på ein identitet einsidige presentasjonar som tenderer til som «alltid somalisk». Kva for alternativ å framstille dei som ei gruppe som deler ein vel til ei kvar tid skifter med butid, alle kjenneteikn. Dei er individ som er utdanning og klasse, men varierer og ulike når det gjeld kjønn, alder, utdan- med alder og ikkje minst med det eins- ning, religion, haldningar til livet her og kilde individet sine måtar å forhalde seg no og i forhold til kva slags framtid dei til det nye samfunnet på. Fangen foren- drøymer om. klar ikkje, men viser korleis dei ulike til- Fangen viser og korleis det å vere passingane blir forhandla fram og kon- norsk ofte blir gjort til det normale, van- struert i eit samspel med omgjevnadene, lege, og termen etnisk kjem dermed til å og korleis kvart individ kan hente fram stå for avviket, det som er annleis. Det er ulike «identitetar» i ulike kontekstar. Ho spennande, og avvik frå skildringar der viser korleis kvardagspraksisen, og ikkje forfattaren tar ei distansert og presump- berre dei store vendepunkta i livet, er tivt «nøytral» rolle, når forfattaren i sentral som medskapar av identitet. Ho denne boka viser til eigne barndomserfa- poengterer kor viktig strukturelle for- ringar knytt til deltaking/utstøyting når hold er for den einskilde si sivile og poli- ho prøver å skildre somaliarane sine tiske deltaking. Vi får eit innblikk i kor erfaringar i Noreg. Fangen viser til Pow- ulik meining til dømes det å høyre til ein dermaker, som peiker på ein tendens til klan kan ha for ulike menneske, og kor- at mange antropologar på ein eller annan leis kvinner si stilling ikkje har vore sta- måte har ein relasjon til det å vere ein tisk i Somalia, men har endra seg i takt minoritet. Her kunne ein og trekke ein med ulike politiske situasjonar i landet. parallell til Marianne Gullestad sine Eit gjennomgåande trekk i denne boka reﬂeksjonar om eigne erfaringar med å er at personane Fangen skildrar, står ha føretatt ei klassereise og ikkje kjenne fram som heilskaplege individ som tar seg heime verken i klassen ein reiste frå aktivt del i å forme liva sine. Dei er heller eller det miljøet ein kjem til. Ho peika på 646

[ BOKANMELDELSER ] at slike erfaringar kan gje grunnlag for å samlar inn som forskarar fordi vi har identifisere seg med andre som opplever nokre mål med det vi gjer. Marianne at dei ikkje «høyrer til», fordi ein har Gullestad, som Fangen og refererer til, kjent det på kroppen sjølv. Fangen peiker har i fleire av sine arbeid stilt krav om til- og på at det kan vere interessant å sam- bakeføring til dei ein forskar på/saman anlikne måten somalisk-norske identifi- med. Dette presenterer ho både som ein serer seg og korleis etnisk norske identifi- kvalitetskontroll og som ei kjelde til ny serer seg. Professor Steve Fenton og kunnskap. Eg saknar at Fangen i denne kollegaer ved Bristol University har gjort innleiinga hadde brukt meir tid til å ei undersøking av korleis engelske med drøfte denne problematikken. majoritetsbakgrunn ser på det å vere I slekt med denne merknaden er det engelsk, som kan gje inspirasjon til ei slik kanskje når Fangen viser til Barth oppfølging. (s. 103), som oppmuntrar forskarar til å Eit par kritiske spørsmål til denne studere dei praksisar og prosessar der boka vil eg trekke fram. Innleiingsvis etnisitet blir skapt, i spennet mellom presenterer Fangen ein ambisjon om å identitetstilskriving (frå andre) og «gi ordet til» eit utval norsk-somaliarar aktørane sine eigne identifiseringar. Og og «la dem selv berette» om liva sine Fangen held fram: «Utgangspunktet for (s. 11). Ho ønskjer å verke med til ei analysen er hvordan aktørene selv defi- meir nyansert tilnærming til skildringar nerer situasjonen (og kulturen), mer enn av denne målgruppa i Noreg. Ambisjo- hvordan situasjonen faktisk er.» Det er nen om å bidra til andre bilete av norsk- uklart for denne bokmeldaren om det somaliarar kan eg både skjøne og dele. framleis er Barth Fangen siterer, eller om Likeins eit ønske om å gje nære, tette det er hennar eigne tankar om forskings- skildringar som kan auke vår forståing prosessen. Spørsmålet er om det er og verke med til at «den andre» står mogleg å peike på at ein situasjon «fak- fram som eit heilt menneske, slik vi tisk er» sånn eller sånn, eller om situasjo- gjerne ser oss sjølve . Vi vil gjerne at det nar er avhengig av kven som ser, kva dei vi skriv om skal vere «sant» og opplevast ser og kva dei tenker om det dei ser? Her som ekte, ikkje minst av dei vi har inter- saknar eg ei drøfting av kva det er for- vjua. I samfunnsvitskapane er det mange fattaren meiner. Litt lengre ned på same døme på drøftingar av temaet om det er side seier forfattaren at ho vil vise «hvor- mogleg å «tale på vegne av», som eg dan slike kulturelle mønstre og markører oppfattar som å vere i slekt med Fangen brukes av norsk-somaliere i deres identi- sitt ønske om å «gi ordet til», «la dem fisering med og distansering fra hveran- selv snakke». Sjølv er eg kritisk til realis- dre.» Det er mogleg det er pirk, men det men i eit slikt prosjekt. Eg trur rett og lengste vi kan kome som forskarar og slett ikkje at det verken er mogleg eller at skribentar er vel at vi kan presentere våre vi som forskarar har rett til å tru at vi tolkingar av det vi med hjelp frå infor- kan «gje ordet til» dei vi intervjuar. Vi mantane ser som kulturelle mønstre og vel kva vi vil spørje om, vi arrangerer markørar? Eg innser at vi risikerer at det situasjonar, vi tolkar det vi høyrer og vi blir veldig lange bøker om vi må ta alle skriv om eit utval av det vi får høyre. På slike atterhald heile tida. Mitt innspel er same måte som norsk-somaliarar er kanskje heller eit bidrag til ein debatt om aktørar i sine liv, påverkar vi dei data vi relasjonen mellom forskar og utforska. 647

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

Som forskarar er vi stadig på leit etter gelfulle referansar: mange stader man- det «sanne», det etisk forsvarlege og det glar referansane heilt, noko som gjer det som bringer oss vidare. Då må vi kanskje særleg vanskeleg for dei som måtte vere stille slike spørsmål. Denne boka er utan interesserte nok i det forfattaren skriv tvil eit bidrag til ei slik utvikling. om til å ville studere det nærmare. Sidan Eit anna interessant tema om metode nettopp det å vekke ei slik interesse er handlar om i kva grad ein skal redigere eitt av måla for forfattaren er dette vel- informantane sitt språk. Fangen har vald dig synd, og noko forlaget burde fanga å justere grammatikalske feil, men ikkje opp og sørgja for å rette opp. bytte orda informanten nyttar. Eg har Kunnskapen som er analysert fram i gjort det same sjølv, med grunngjeving å denne boka gjeld relasjonen mellom hindre at lesaren tillegg viktige utsegn «etniske nordmenn» og somalisk-norske. mindre verdi fordi dei ikkje er uttrykt på Forteljingar og analyser gir og den nor- ein korrekt måte. Eg har likevel opplevd ske majoriteten andre bilete av seg sjølv, å møte motstand frå nokre, både infor- eit speil som det kan vere nyttig å sjå seg mantar og forskarar; nokre av dei har sjølv i frå tid til annan. Boka rister så å sjølv ein «fleirkulturell» bakgrunn. Fleire seie laus på nokre sjølvoppfatningar om har gitt uttrykk for at det ligg viktig nordmenn som opne, fordomsfri og med informasjon om språkleg meistring i sans for rettferd og likeverd. Identitet og uttrykksmåten. Dei har og peikt på at praksis er ei godt dokumentert, velskri- det personlege språket med sine feil, men ven og vesentleg bok om viktige sider av og sine nyskapingar, er med på å utvikle Noreg i dag. Ho gir tilgang til kunnskap og gjere det norske språket rikare. Eg har som elles er vanskeleg tilgjengeleg for sett fleire døme på det. Eit nyord kan mange av oss, og som difor leverer eit skape bru mellom ulike språk og kan meir sakleg grunnlag for ein samfunns- bere bod om måtar å tenke på og kultu- debatt om samliv og kulturelt mangfald. relle variasjonar som kan vere viktige for Vi treng denne boka. nettopp å uttrykke identitet. Difor er det ei viktig avgrensing Fangen gjer når ho Kirsten Lauritsen vel å ikkje endre anna enn grammatikk. [email protected] Det er ei finstilt vurdering som ligg til grunn for dei korrigeringane som er gjort, og i denne boka synst eg det fungerer. Debatten om kor mykje er likevel ein Sigurd Skirbekk viktig debatt, som kanskje kunne fått litt Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag meir rom og grunngje dei vala som er Oslo: Kolofon 2008, 220 sider gjort. Målgruppa for denne boka er i følgje Sigurd Skirbekk har i mange år gått mot forfattaren «offentligheten generelt», strømmen i samfunnsvitenskapen, og men og studier der fleirkulturell kompe- som i en variant av The Red Queen tanse inngår som ein del. I boka nyttar Paradox i Alice in Wonderland, synes Fangen eit breitt og relevant utval av han å bevege seg raskere jo mer stille han både nyare og eldre litteratur om Soma- står. Det strukturfunksjonalistiske blik- lia, om identitet og om det å leve i eksil. ket på samfunnet han representerer, og Diverre er boka skjemma av svært man- det insisterende forsvaret for nasjonalis- 648

[ BOKANMELDELSER ] men som fellesskapets ideologiske grunn- dualisme og forherligelse av valg, de lag, var kanskje begynt å bli utidsmessig høye skilsmisseratene og den generelle på 1970-tallet, men er det i enda større mangelen på fremsynthet bidrar til å grad i dag. Skirbekk forsvarer den stabile svekke den nasjonale enhet og dermed kjernefamilien mot de høye skilsmissera- forutsetningene for velferdsstaten. Men- tene, stiller seg på essensialistenes side i neskerettighetene er ifølge Skirbekk like debatten om nasjonens vesen, betrakter mye en del av problemet som av løsnin- befolkningsveksten i fattige land som et gen, og de største utfordringene vi står av tidens største problemer, og mener at overfor er av økologisk art. Her kommer kulturell homogenitet av godt, gammelt klassiske demokratiske modeller til kort. merke er den beste garantien for opprett- Skirbekks resonnementer er interes- holdelse av status quo, noe som under- sante å følge, selv om han gjør det vel lett forstått regnes som ønskelig. for seg selv ved nesten utelukkende å I sin siste bok, Nasjonalstaten – vel- sitere kilder han selv er enig i; når han ferdsstatens grunnlag (en dårlig tittel, gjengir det han hevder er motpartens forresten – det burde kanskje ha hett argumenter, oppgir han nesten aldri kil- «Nasjonen», eller «Nasjonalismen» – en der. Han har rett i at det foregår en opp- stat kan jo ikke være grunnlag for seg løsning, at navlestrengen mellom individ, selv), skriver Skirbekk mindre om mino- kultur, sted, språk, religion, identitet, riteter og innvandring enn han har hatt etnisk gruppe, nasjon og stat er svekket for vane å gjøre de siste årene, men den og i mange tilfeller fraværende, selv i et underliggende problematikken har i høy så tvers igjennom nasjonalistisk land grad å gjøre med de omveltninger i som Norge. (Jeg bruker ordet nasjona- befolkningssammensetning vi vesteuro- lisme deskriptivt, i tråd med faglitteratu- peere opplever, særlig i de større byene, ren om fenomenet.) Det er også noen nettopp nå. interessante strukturelle likheter mellom Bokens budskap kan kort sammenfat- patriarkatets død, nasjonalstatens svek- tes slik: I enkelte land, herunder Norge, kelse og ﬂukten fra den klassiske, autori- har man lykkes i å skape samfunn med tære kristendommen. De er hverandres høy materiell levestandard, høy tillit, et metaforer, og når den ene går dukken, lavt konﬂiktnivå og et betydelig sosialt trues også de andre. samhold i befolkningen. Den tette inte- Skirbekks normative avvisning av grasjonen og den høye graden av suksess disse tendensene bringer tankene i ret- henger sammen med det intime båndet ning av en kvinnelig iransk-svensk sosio- mellom en kulturell nasjon, altså den log som for noen år siden publiserte funn norske, og staten. Takket være en rekke som viste at skilsmissetallene blant iran- «dysfunksjonelle» prosesser av både ske innvandrere i Sverige var betydelig økonomisk, politisk, kulturell og intel- høyere enn tilsvarende tall i Iran (hvor lektuell art er dette båndet i ferd med å skilsmisser knapt forekommer). Hennes løses, og med mindre man aktivt motar- konklusjon var at dette viser at Sverige er beider oppløsningen, går vi adskillig mer et godt land, hvor det er mulig også for disharmoniske tider i møte. innvandrede kvinner å komme seg ut av Innvandringen er etter Skirbekks opp- ulykkelige ekteskap. Skirbekk kan ikke, fatning ikke det eneste problemet. Også ut fra sin overordnede posisjon, være nyliberalismen med sin tøylesløse indivi- enig i dette synspunktet. 649

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

Det er et premiss, nærmest et aksiom, nasjonalismen. Gellner omtales som for Skirbekk at endring er negativt. Der- tsjekker av Skirbekk, men da han flyttet med trenger han eksempelvis ikke å tilbake til Praha tidlig på 1990-tallet begrunne at flerkulturalitet i et samfunn hadde han ikke bodd der siden barn- med svekket nasjonalfølelse er en opp- dommen, og han var et rendyrket pro- skrift på elendighet, eller at det er gru- dukt av Oxbridge. Vel tilbake i sin barn- somt å forestille seg at flertallet av doms grønne dal, utviklet Gellner en dyp befolkningen i Norge om hundre år kan- forkjærlighet for sørgelige tsjekkiske fol- skje vil ha utenlandsk opprinnelse. keviser, som han gjerne fremførte på Den viktigste motsetningen i Skirbekks munnorgel. Her er det ingen nødvendig analyse går mellom de nasjonalsinnede motsetning. Man kan elske Edvard Grieg og de antinasjonale krefter. Her, i bokens og være for både innvandring og EU. del 3, ville det virkelig ha vært en fordel Det finnes kort sagt flere posisjoner om han hadde sitert sine meningsmot- enn to. De «antinasjonale» Skirbekk standere, om ikke annet for å gjøre det anfører (selv om han sjelden nevner litt vanskeligere for seg selv. For det er få navn) kan være republikanere, som går av dem som er uenige i at et samfunn inn for et ikke-etnisk nasjonsbegrep trenger et kulturelt lim; uenigheten hand- basert på statsborgerskap snarere enn ler om hva dette limet bør bestå i og om felles opprinnelse – denne opprinnelig det bør være tykt eller tynt. Ernest Gell- franske posisjonen diskuterer ikke Skir- ner betrakter nasjonene som reelle, selv bekk overhodet. De kan imidlertid også om de opprinnelig var elitekonstruksjo- være nyliberale globalister, som betrakter ner, og som basert på felles kultur og fel- all politisk styring av kapitalen som en les etnisk identitet. Det gjør derimot ikke vederstyggelighet, og som derfor også er Benedict Anderson (ikke sitert i boken), for fri flyt av arbeidskraft. De kan være som betrakter nasjonalismen som en spe- internasjonalt orienterte sosialister eller siell type abstrakt fellesskap forankret i kristne, som forsøker å operasjonalisere felles narrativer, symboler og en stat, prinsippet om at alle mennesker er like med boktrykkerkapitalismen som sin mye verdt. Eller de kan være sosialdemo- tekno-økonomiske forutsetning. Selv har kratiske globalister (som Skirbekks kol- jeg, i en diskusjon av A.D. Smiths posi- leger David Held, Ulrich Beck, Anthony sjon (Smith er forresten den eneste sen- Giddens og mange andre), som håper at trale nasjonalismeteoretiker Skirbekk og den uunngåelige globaliseringen også vil en rekke norske historikere tar på alvor, nedfelle seg politisk i form av transnasjo- trolig fordi han er den eneste som mener nale demokratiske prosesser. Og jeg det samme som dem selv), sagt meg enig kunne fortsette, men poenget er at ingen i at et nasjonalt fellesskap trenger en forskjeller av denne typen blir behandlet mythomoteur, altså et knippe sentralmy- i boken. Dermed blir også Skirbekks eget ter, for å oppnå symbolsk legitimitet, nasjonsbegrep utydelig – er det etnisk? men har stilt meg kritisk til Smiths syn kulturelt? politisk? territorielt? – og det om at den må være etnisk. Gellner skilte blir følgelig uklart hvordan håndteringen forresten mellom politisk nasjonalisme, av minoritetsspørsmål springer ut av som han betraktet som en ekskluderende nasjonsbegrepet. og autoritær ensretting basert på fiende- Den viktigste debatten Skirbekk tar bilder og eventyr, og den kulturelle opp er kanskje den som handler om kul- 650

[ BOKANMELDELSER ] turelt mangfold og solidaritet. Her viser chills syn om at demokratiet er det verste han til en britisk debatt om temaet, men politiske system, bortsett fra alternati- også til Robert Putnams seneste forsk- vene. ning om tillit og flerkulturalitet i lokal- Skirbekk er ikke bare en klassisk samfunn. Spørsmålet som reises er hvor strukturfunksjonalist, men også en mye kulturell variasjon man tåler i et meningsfelle av franske konservative land før solidariteten blir svekket inntil som Ernest Renan, som var motstandere det punkt at få er villige til å være med av koloniseringen fordi økt kontakt ville på å finansiere en velferdsstat som gir forderve både «oss» og «dem». De støtte til folk de opplever de har lite felles kunne kanskje omtales som etnosen- med. Dette er en høyst aktuell problem- triske kulturrelativister. Skirbekk synes stilling uten noe enkelt svar. For eksem- jo ikke å ville frelse fremmede folk, men pel er det mulig at spørsmålet er feil stilt. ser helst at de holder seg der de hører Kanskje den relevante variabelen ikke er hjemme. kulturell variasjon, men opplevelsen av Helt til slutt må det nevnes at selv om fair play. Så lenge tamilene betaler sin vi er vant til at norske forlag ikke leser skatt, bryr det oss ikke at de snakker rart korrektur på egennavn, er antall slike feil og er hinduer. Men hvis naboen får en i denne boken et godt stykke over gjen- Mercedes på trygden, reagerer vi selv om nomsnittet. han er lyserosa som oss selv. Som man pleide å si på Antirasistisk senter: En Thomas Hylland Eriksen drittsekk er en drittsekk uansett hud- [email protected] farge. Distinksjonen er ikke triviell; i sistnevnte tilfelle er det grad av deltagelse og ikke etnisk identitet, opprinnelse eller morsmål som er avgjørende; i først- Børre Nylehn nevnte tilfelle er etniske motsetninger Organisasjonsfaget i Norge. Analyser av inndefinert allerede i spørsmålsstillingen. et segmentert fagfelt. Nasjonalstaten er en debattbok, og Bergen: Fagbokforlaget 2008, 433 sider den ber derfor om å bli motsagt. Det er ikke plass til alle mine innvendinger Nylehn formulerer sitt dristige og pris- innen rammen av en kort anmeldelse, verdige prosjekt slik: «Forstå den organi- men la meg avslutningsvis kort påpeke et sasjonsfaglige virksomheten i Norge som par selvmotsigelser. På side 17 nevner fremveksten av et antall faglige varianter, Skirbekk at samfunnet må «satse på flere inkludert deres eventuelle kontakt på barn» for å kunne håndtere den kom- tvers. Den omfattende faglige utbredel- mende eldrebølgen. Men når han vet at sen skal holdes opp mot at det ikke er norske kvinner heller vil jobbe enn å avle blitt dannet en organisasjonsfaglig disi- store barneflokker, er den eneste mulige plin i høyere utdanning og heller ikke en løsningen økt arbeidsinnvandring, som profesjon. Fagfeltets utvikling skal for- Skirbekk er imot. Videre tilkjennegir stås i lys av kunnskapssosiologiske han mot slutten av boken skepsis til begreper og teorier» (s. 26). demokratiske løsninger på klodens store Resultatet er en bok om tro og tvil. økologiske problemer, men i aller siste Nylehn vil gjerne se organisasjonsfaget setning siterer han anerkjennende Chur- som et eget fagfelt, og han konstaterer 651

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] dets suksess i form av betydelig vekst det norske samfunnet. Nylehn observerer som forskningsfelt og undervisningsfag. «organisering på norsk» – en måte å Ønsket om et enhetlig fag, med ett inte- tenke organisasjon på som er norsk – grerende paradigme, er imidlertid ikke mer enn «organisasjonsteori på norsk». blitt realisert. Nylehn leter etter essens og Formelle organisasjoner har endret seg, egenart, men om og om igjen gjentar han og så har måtene det tenkes omkring at det er uklart hva faget står for. Det er organisasjon og organisering. 1970 ses utflytende, og det er ingen omforent for- som et tidsskille fordi mange autoriteter ståelse av hva som er viktige temaer, ut ble forkastet og mange sannheter utsatt over at det skal angå organisasjoner. Det for tvil. Likeledes har faget etter 1985 er ingen felles kjerne av begreper og vært påvirket av liberaliseringsbølgen, metoder, eller enighet om hvordan man med bedriftsøkonomiske krav til resulta- kan løse konflikter om teoretiske og ter og omstilling, noe som innleder sivil- metodiske spørsmål. Nylehn er usikker økonomenes æra og en utvikling fra på om organisasjonsteori i det hele tatt organisasjon, til organisasjon og ledelse, er et(t) fag, hva eller hvem som hører til til strategi og ledelse. Tiden etter 1985 faget, hvilke fenomen det skal utvikles har likevel vært preget av vekst og mang- teori om og om disse er tilstrekkelig selv- fold. Nettverk av organisasjonsforskere stendige og isolerbare for teoriutvikling. er dannet. Frontene er mindre skarpe. Boken er organisert i fire deler. Den Det er en viss tilnærming, men ikke inte- første delen gir bakgrunnen for prosjek- grasjon. tet og en innledende analyse av faget. Del Nylehn er veteran i organisasjonsfaget. to heter «Organisasjonsfagets historie i Søkingen etter en helhetlig organisa- Norge» og er delt i tre perioder: pioner- sjonsteori, en teoretisk ramme for å for- tid og akademisering 1950–70, konsoli- stå organisasjoners atferd, virkemåte og dering 1970–1985, og mangfold etter effekter, kan føres tilbake til 1969 da han 1985. Del tre tar for seg fagets innhold sammen med H.M. Blegen ga ut en inn- og utvikling, oppdelingen i syv felter og føringsbok med bakgrunn i et seminar i fagets grenseflater. Noe overraskende er industriell administrasjon ved Norges siste delen viet en kunnskapssosiologisk tekniske høyskole. Nylehn gir boken en og ikke en organisasjonsteoretisk analyse personlig touch: han vil «skrive om det av faget i akademia og samfunnet. Vek- jeg synes er viktig slik jeg ser det» (s. 9). ten legges på faktorer og prosesser som I likhet med Nylehn har jeg vært en del leder til at det etableres fag, og som av organisasjonsfaget de siste fire tiårene, påvirker hvordan de utvikler seg, her- så på en måte er dette en personlig under betydningen av etablerte akade- anmeldelse av en personlig bok. Jeg vil miske disipliner og ressurssterke, imidlertid være mer opptatt av forsk- eksterne støttespillere. ningsfaget enn undervisningsfaget, og jeg Dette er historien om syv organisa- vil konsentrere meg om den delen jeg sjonsfag med mangel på interesse for kan best, skjæringsflaten mot statsviten- hverandre. Disiplinene har laget sine skapen. egne organisasjonsfag. Man leser ikke Først om det empiriske grunnlaget. hverandre, og deler av faget har vært lite Nylehn beklager i forordet at fakta- teori- og forskningsorientert. Organisa- grunnlaget er for spinkelt. Det har han sjon og ledelse er imidlertid påvirket av rett i. Nylehn har gjort et omfattende 652

[ BOKANMELDELSER ] arbeid, men tilgjengelige analyser av fag- sering og styringsformer, konsekvenser utviklingen er ikke alltid brukt. Mitt inn- av ulike former, hvordan formene opp- trykk er at han ofte bygger på én enkelt står, vedlikeholdes og endres, og på hvil- kilde, og at kildekritikken gjennomgå- ket grunnlag organisasjons- og styrings- ende er svak. Boken gjengir utsagn det former kan vurderes normativt. Dermed neppe er datagrunnlag for (også utsagn blir også tolkningene av statsvitenska- som tillegges meg). Feil, unøyaktigheter, pens bidrag til organisasjonsforskningen manglende konsistens og tvilsomme tolk- problematisk. ninger bidrar til skepsis mot fremstillin- Det gjelder ikke minst et titalls utsagn gen, også der de ikke har betydning for om at «Admorg» i Bergen (med unntak bokens konklusjoner. Nylehn finner for av Torodd Strand) ikke var interessert i eksempel grunn til tre ganger å nevne ledelse. Dette er ren mytedannelse. Ana- tidspunktet for at jeg dro fra Bergen til lyser av planlegging, styring og beslut- Oslo (s. 123, 146, 167), men ingen av ningsprosesser sto sentralt i miljøet på stedene gjengis korrekt årstall. Kanskje 1960- og 1970-tallet. Baldersheim, gaper boken også over for mye når den Lægreid, Offerdal og andre ga interes- tar for seg både forsknings- og undervis- sante bidrag, og Maktutredningen analy- ningsfaget. Gjennomgangen av individu- serte lederskap i de fleste samfunnssekto- elle institusjoner blir langtekkelig etter rer. Jeg studerte, for eksempel, politisk hvert som antallet institusjoner øker, og og administrativ ledelse i alle departe- diskusjonen av grenseflatene til de ulike mentene (Regjeringen som samarbeids- disiplinene gir ikke så mye nytt. organ – muligheter og begrensninger, Konklusjonen om fagets fragmente- 1981) og fant at selv under en mulig ring er utvilsomt riktig, men fra mitt regjeringskrise var organisasjonsrutiner ståsted ser Nylehn for mye konflikt. Han bestemmende for hva de fleste regjerings- er nærmere sannheten når han ett sted medlemmene faktisk gjorde. Nylehn (s. 193) sier at de ulike miljøene ikke synes derfor å forveksle skepsis til visse hadde tid til å interessere seg for hveran- lederskapsteorier med manglende inter- dre. I en hektisk oppbygningsperiode esse for lederskap, variasjoner i ledernes hadde de fleste nok med sitt. Det var betydning, og under hvilke betingelser kanskje en viss gjensidig skepsis, men trekk ved enkeltpersoner er avgjørende likevel mer manglende oppmerksomhet for å forstå politikkutforming og hvor- enn konflikt. dan organisasjoner oppstår, fungerer og Nylehn er mest opptatt av arbeidsor- endres. ganisasjoner, men han gir statsvitenska- Kjennskapen til ulike teoritradisjoner i pens bidrag bred, og ofte positiv, omtale. statsvitenskapen synes også mangelfull, Det er likevel en svakhet at han ikke og spesielt er diskusjonen av institusjo- synes å kjenne fagets utvikling i Norge: nell teori problematisk. Det virker heller «løsrivelsen» fra jus og formell-legale ikke tillitvekkende når det heter: «som beskrivelser av politiske institusjoner, Åge Johnsen har gjort meg oppmerksom rene historiske beskrivelser og normativ på, er nyinstitusjonell teori på vei inn i politisk teori, og fremveksten av en økonomifagene» (s. 287). atferdsorientert disiplin nær knyttet til Bokens avslutning er mollstemt. Faget politisk sosiologi. Deretter en økende er utbredt, men utydelig. Dets beretti- interesse for variasjoner i politisk organi- gelse og identitet svekkes. Organisasjons- 653

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] teorien er kanskje ikke så viktig lenger. eller ved individuelle aktører som de vik- Organisasjoner forstås på et annet tigste forklaringsfaktorene. grunnlag enn ved en spesialisert organi- Statsvitenskapen står overfor parallelle sasjonsteori. Dette blir dermed ikke et problemstillinger. Hvor viktig er de for- fag man får lyst til å engasjere seg i, og melt organiserte politiske institusjonene, fra en som tydelig er glad i faget, kunne og hvordan kan de best konseptualise- man kanskje ha ventet en mer optimis- res? Hvor sterke institusjoner er det på tisk finale. Nylehn kunne lagt vekt på ulike politikkområder, hvilke normative hvilke innsikter faget har bidratt med. og organisatoriske prinsipper er de Han kunne sagt noe om hva som i dag basert på, hvilke faktorer påvirker struk- gjør organisasjonsteori til en spennende tureringsformen og -graden, og hvilke tilnærmingsmåte, og hva som er sentrale konsekvenser har ulike institusjoner for forskningsspørsmål, teoretiske og meto- tanke- og handlingsmønstre, politikkens dologiske utfordringer. Han kunne også, innhold, representativitet, legitimitet og i mangel av en samlende teori, vurdert demokratiske kvalitet, konfliktmønstre hvilke teoretiske ideer og tilnærmings- og politisk utvikling? Gjennom hvilke måter som er best egnet til å belyse vik- prosesser formidles effekter av formell tige organisasjonsfenomen, og hvilke organisasjon (for eksempel beslutninger, analyser som har fått internasjonalt gjen- søking, fortolkning, erfaringsbasert nomslag. læring, imitasjon, samarbeid, konkur- Men man kan også ta på alvor ranse og konfliktløsning)? Nylehns appell til de organisasjonsfag- Det har vært, og er, ulike oppfatninger lige miljøene om mer selvrefleksjon. Hva om de formelle institusjonenes betydning kan for eksempel organisasjonsteorien og forklaringskraft, sett i forhold til bidra med når det gjelder å forstå demo- aktørmodeller som forklarer politikkens kratisk-politisk liv, og hvilke felles utfor- innhold og institusjonenes virkemåte, dringer har organisasjonsteorien og effekter og utviklingsforløp ved hjelp av statsvitenskapen? individuelle aktører og deres preferan- Organisasjonsteori forutsetter at ser, ferdigheter, ressurser og strategier; «organisasjon» er et interessant feno- eller ved trekk ved det omliggende sammen. På 1960-tallet var da også hoved- funn og dets økonomiske, teknologiske, tendensen å se formell organisasjon som sosiale og kulturelle utvikling. en spesiell form, forskjellig fra andre for- Statsvitenskapen forsøker derfor å mer for sosial organisasjon, og kjenne- kombinere ideer om at: (a) politiske tegnet ved relativt klare mål, formaliserte aktører, politikk og institusjoner i og spesialiserte strukturer og formell eta- hovedsak reflekterer kjennetegn ved det blering. Selv om disse antakelsene alltid omliggende samfunn, (b) politikk er har vært utfordret, er hovedtendensen i autonom handling og kreativitet, evne dag å legge mindre vekt på formell struk- til å styre, regulere og gi retning til tur og mer vekt på prosess. Strukturer samfunnsutviklingen gjennom felles proses som midlertidige og i stadig endring, blemløsning eller interesse- og makt- for eksempel i form av selvorganiserende kamp, og (c) politiske institusjoner har nettverk. Heller enn å legge vekt på orga- selvstendig betydning ved at de skaper nisasjonsstruktur som selvstendig forkla- rutinisert handlingskapasitet basert på ringsfaktor, ses trekk ved omgivelsene erfaringer og kunnskaper nedfelt i insti- 654

[ BOKANMELDELSER ] tusjonaliserte roller, regler og ressurser allerede gitt viktige bidrag til slike analy- som modiﬁserer impulser fra enkeltaktø- ser, og de vil trolig også gjøre det i tiden rer og omgivelser. fremover. De vil dermed vise at en orga- Tiltroen til ulike forklaringsmåter har nisasjonsteoretisk tilnærming til politisk variert over tid, politikkfelt og forsk- liv kan gi viktig innsikt, og de vil også ningstradisjoner. Men den store, felles bidra til at «organisasjonsteori» vil refe- utfordringen er å studere samspillet mel- rere til noe mer enn studiet av private lom analysenivåene og betingelser for at foretak, management og markeder. politisk organisering kan ha selvstendig forklaringskraft. Statsvitere fra den gene- Johan P. Olsen rasjonen som nå er toneangivende har [email protected]

655

SAMMENDRAG

INNE ELLER UTE? CASTING AV POLITIKERE TIL VALGDEBATT Kjersti Thorbjørnsrud I denne artikkelen gis et innblikk i hvordan teamet bak NRKs hovedsatsning under kommunevalget i 2003, Valg-redaksjon EN jobbet; hva som var utslagsgivende for deres valg av tema og deltagere, og hva slags format de ønsket sendingene skulle ha. Ikke minst beskrives redaksjonens samarbeid med de politiske partiene. Videre presenteres politikernes reaksjoner på denne konkrete praksisen. Deres synspunkter stilles i relieff til journalistenes selvoppfatning og syn på politikernes atferd. Slik bygger artikkelen på et datamateriale som via observasjon og intervjuer belyser begge sider av forholdet politikk–journalistikk. Maktforholdet mellom en slik sentral redaksjon og de politiske partiene får særlig oppmerksomhet, der stikkord som redaksjonell autonomi og regimakt står sentralt. Relasjonene mellom journalister og politikere slik de artet seg i en valgperiode peker på en asymmetri i møtet mellom journalistikk og politikk når det gjelder mulighetene til å bestemme vilkårene for viktige deler av den offentlige debatt. Artikkelen viser hvordan de politiske partiene må følge opp medienes formatkrav gjennom å velge ledere med kjendisstatus, ledere som er villige til å stille på kort varsel og som debat- terer på en måte som gir høy temperatur og polariserte fronter. Artikkelen beskriver imidlertid også hvordan NRK-redaksjonen måler sin suksess opp mot daglige seer- målinger. Der politikerne er avhengige av å slippe til i studio for å overleve i partipo- litikken, er TV-journalistene avhengige av høye publikumstall for å oppnå suksess og beholde sin posisjon i det journalistiske feltet.

ER FRAFALL I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING ET KJØNNSPROBLEM? Kristoffer Chelsom Vogt Gutters problemer i vestlige utdanningssystemer er ofte blitt fortolket som uttrykk for «maskulinitet i krise». I denne artikkelen analyseres kjønnsforskjeller i frafall i norsk videregående opplæring, basert på relevant forskning og statistikk. I første del argumenteres det for at kjønnsforskjellene mer har sammenheng med strukturelle utfordringer og sosial bakgrunn enn elevenes kjønn. Frafallet på de mannsdominerte yrkesfagene er særlig vesentlig for å forstå kjønnsforskjellene. Elever på disse fagene selekteres for eksempel til læreplasser primært ut fra karakterer, som varierer mest etter sosial bakgrunn. Sammenhengene mellom institusjonelle forhold, sosial bakgrunn og frafall har imidlertid vært gjenstand for lite oppmerksomhet, og frafall er blitt forstått som et kjønnsproblem for gutter. I artikkelens andre del drøftes den bre- 656

[ SAMMENDRAG ] dere samfunnsmessige bakgrunnen for slike kjønnsrolleforklaringer. Denne typen tolkninger er koblet til diskurser om «maskulinitet i krise», og kan innebære individsentrering gjennom nedtoning av sosial kontekst. Avslutningsvis diskuteres begrepsendringer i omtale av frafall i sammenheng med en mer generell teoretisk utvikling mot økt fokus på individuelle valg, og mindre fokus på strukturelle samfunnsforhold.

PARTIENES NOMINASJONER: HVEM DELTAR? OG SPILLER DET NOEN ROLLE? Hanne Marthe Narud Artikkelen retter søkelyset mot partienes nominasjoner i vestlige demokratier. I en rekke land er partienes nominasjoner et relativt lukket anliggende, der en liten gruppe partiaktivister bestemmer hvem som skal være partiets kandidater til valg. På samme tid er partienes medlemsbase nedadgående, færre deltar i partiarbeid, og det er følgelig blitt færre som er med på å sile ut de aktuelle kandidatene. Artikkelen reiser spørsmålet om det er behov for en demokratisering av nominasjonsprosessen, slik at ﬂere får være med på å bestemme hvem som blir valgt. Behøves det tiltak som stimulerer lysten til politisk deltakelse og påvirkning? Det er tegn til at partier i ﬂere land har åpnet opp nominasjonene og tillatt en bredere deltakelse i utvelgelsen av kandidater, for derigjennom å øke medlemmenes/velgernes påvirkning og engasjement. Spørsmålet er om de har lykkes med dette, eller om andre og uintenderte effekter kan spores av endrede nominasjonsformer. Artikkelen belyser disse spørsmålene gjennom en kartlegging av partienes nominasjoner i ulike land. For det første ved å avdekke omfanget av ulike demokratiseringstiltak, og for det andre ved å vurdere virkningene av å åpne opp nominasjonene for medlemmer og/eller velgere.

657

FORFATTERE

BOJE, THOMAS P. f. 1944. Magister (sociologi), Københavns Universitet 1972. PhD (Business Administration/sociologi), Handelshøjskolen i København 1987. Professor ved Department of Society and Globalization, Roskilde Universitet fra 2001. ERIKSEN, THOMAS HYLLAND f. 1962. Cand. polit. (sosialantropologi), Oslo 1987. Dr. polit. (sosialantropologi), Oslo 1991. Ansatt ved sosialantropologisk institutt, Uni- versitetet i Oslo fra 1991, forskningsleder ved CULCOM fra 2005. HANSEN, THOMAS f. 1972. Cand.polit. (psykologi), NTNU 1999. Stipendiat ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) fra 2003. HØYEM, JANNICKE f. 1974. Cand.scient. (idrettsvitenskap med fordypning i friluftsliv), Norges idrettshøgskole 2005. Ansatt ved Norges idrettshøgskole, Oslo fra 2001, universitetslektor fra 2005 KARDELL, JOHAN f. 1973. Fil. kand. (socialt arbete), Socialhögskolan, Stockholms universitet 1997. Stipendiat ved Kriminologiska institutionen, Stockholms universitet fra 2001. LAURITSEN, KIRSTEN f. 1952. Cand.polit. (sosialantropologi). Førstelektor ved Høg- skolen i Nord-Trøndelag (HiNT) fra 2001 og seniorforsker ved Institutt for samfunnsforskning, NTNU fra 2006. NARUD, HANNE MARTHE f. 1958. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1988, dr.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1996. Professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo fra 2001. NÆSS, SIRI f. 1927. Cand.psychol. (psykologi), Universitetet i Oslo 1953, lic.philos. (psykologi), Universitetet i Oslo 1970. Forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) fra 1970, forsker emeritus fra 1997. OLSEN, JOHAN P. f. 1939. Mag.art. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1967, dr.philos. (statsvitenskap/organisasjonsteori), Universitetet i Bergen 1971. Professor emeritus ved ARENA, Senter for Europaforskning, Universitetet i Oslo fra 2007. SELLE, PER f. 1954. Cand.polit. (sammenliknende politikk), Universitetet i Bergen 1980, dr.polit. (sammenliknende politikk), Universitetet i Bergen 1986. Ansatt ved Universite- tet i Bergen i 1987, professor fra 1993. THORBJØRNSRUD, KJERSTI f. 1972. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 2001. Stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo fra 2003. TRÄGÅRDH, LARS f. 1953. B.A (historie), Pomona College 1978. PhD (historie), Uni- versity of California, Berkeley 1993. Ansatt som professor ved Ersta Sköndal högskola fra 2002. VOGT, KRISTOFFER CHELSOM f. 1982. Master (sosiologi), Universitetet i Bergen 2007. Stipendiat ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen fra 2008.

658

INNHOLD ÅRGANG 2008, BIND 49

Artikler

HAMMER, SVEIN Styring, statistikk, subjektivitet. Utledning av et analytisk rammeverk 73 HARDOY, INÉS OG PÅL SCHØNE Hvor mye betyr barn for lønnsforskjeller mellom kvinner og menn? 3 HELLAND, LEIF OG LARS CHR. MONKERUD Bare psykologi likevel? Et eksperiment i sekvensielle forhandlinger 209 LARSEN, HÅKON I demokratiets tjeneste. Offentlig debatt om allmennkringkasting i Norge og Sverige 313 NARUD, HANNE MARTHE Partienes nominasjoner: Hvem deltar? Og spiller det noen rolle? 543 NERLAND, SØLVE MIKAL OG TERJE P. HAGEN Forbruk av spesialisthelsetjenester. Ble det større likhet etter sykehusreformen? 37 REITAN, MARIT, EINAR GIMSE SYRSTAD OG ANDERS UNDERTHUN Regional mobilisering og nasjonal koordinering i styringsnettverk. En casestudie av norsk gasspolitikk 179 SEGAARD, SIGNE BOCK At håndtere et e-demokratiprojekt som en organisatorisk ændring 375 STEFANSEN, KARI OG GUNHILD R. FARSTAD Småbarnsforeldres omsorgsprosjekter. Betydningen av klasse 343 THORBJØRNSRUD, KJERSTI Inne eller ute? Casting av politikere til valgdebatt 481 TUASTAD, SVEIN Liberal modernisering. Den normative dimensjonen i norsk politikk – sett gjennom skuleporten 149 VOGT, KRISTOFFER CHELSOM Er frafall i videregående opplæring et kjønnsproblem? 517

659

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

Bokkronikk

BERG, OLE Fra unionsoppløsning til «nasjonsoppløsning»: Modernisering vs. nasjonsbygging 107 HALVORSEN, TOR OG ALF-INGE JANSEN Forskningspolitikk trenger forskning 441

Foredrag/Aktuell debatt

BERG, OLE Sluttreplikk til Francis Sejersted 281 BERGH, JOHANNES Årsaker til kjønnsforskjeller i stemmegivning. En kunnskapsstatus 421 HØYEM, JANNICKE Miljøvennlig friluftsliv 629 NILSEN, TROND Når konklusjonene ikke passer: Hvordan politikk og forskning kommuniserer om olje og gass 233 RØDVEI, PER-HARALD Trenger vi fagforeninger i et «individualisert» arbeidsliv? Erfaringer på virksomhetsnivå fra Norge og andre land 243 RØISELAND, ASBJØRN OG SIGNY IRENE VABO Kommunalt selvstyre eller samstyring? 409 SEJERSTED, FRANCIS Modernisering er nasjonsbygging.Svar til Ole Berg 275 SKARPENES, OVE OG RUNE SAKSLIND Kulturforskning og empirisk analyse. Svar til Skogen m.ﬂ. 265 SKOGEN, KETIL, KARI STEFANSEN, OLVE KRANGE OG ÅSE STRANDBU En pussig utlegning av middelklassens selvforståelse. En kommentar til Ove Skarpnes 259 SKOGEN, KETIL , KARI STEFANSEN, OLVE KRANGE OG ÅSE STRANDBU Sluttreplikk til Skarpenes og Sakslind 435

Minneord

TIAN SØRHAUG Marianne Gullestad in memoriam. Ord, bilder og innsikt 229

660

[ INNHOLD, ÅRGANG 2008 ]

Symposium

LARS TRÄGÅRDH Det civila samhällets karriär som vetenskapligt och politiskt begrepp i Sverige 575 THOMAS P. BOJE Velfærdsstat og civilsamfund: De nordiske lande i komparativt perspektiv. Kommentar til Lars Trägårdh 595 PER SELLE Forståinga av sivilsamfunnet. Er det berre opp til augo som ser? 613

Bokanmeldelser

BULL, BENEDICTE Jonathon W. Moses og Anne Margrethe Brigham: Globalisering i Norge 456 ELGESEM, DAG Heidi Mork Lomell: Selektive overblikk. En studie av videoovervåkingspraksis 465 ERIKSEN, THOMAS HYLLAND Sigurd Skirbekk: Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag 648 FURSETH, INGER Marianne Gullestad: Misjonsbilder. Bidrag til norsk selvforståelse 453 HAGELUND, ANNIKEN Bjørn Hvinden og Håkan Johansson (red.): Citizenship in Nordic Welfare States 129 HJELSETH, ARVE Gunnar C. Aakvaag: Moderne sosiologisk teori 461 GENTIKOW, BARBARA Marika Lüders, Lin Prøitz og Terje Rasmussen (red.): Personlige medier. Livet mellom skjermene 469 GRUE, LARS Jan-Kåre Breivik: Døv identitet i endring. Lokale liv – globale bevegelser 297 HAUGEN, GRY METTE D. Kristin Skjørten, Rolf Barlindhaug & Hilde Lidén: Delt bosted for barn 290 KARDELL, JOHAN Ragnhild Aslaug Sollund: Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet 639 LANGELAND, OVE Olav R. Spilling (red.): Kunnskap, næringsutvikling og innovasjonspolitikk 134

661

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

LAURITSEN, KIRSTEN Katrine Fangen: Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge 645 LUNDESTAD, ØYSTEIN Odin Lysaker og Gunnar C. Aakvaag (red.): Habermas. Kritiske lesninger 131 MAKTABI, RANIA Kjetil Selvik og Stig Stenslie: Stabilitetens pris: Stat og politikk i Midtøsten 300 NÆSS, HANS ERIK Pål Repstad: Hva er sosiologi 459 NÆSS, SIRI OG THOMAS HANSEN Thomas Hylland Eriksen: Storeulvsyndromet. Jakten på lykken i overﬂodssamfunnet 642 OLSEN, JOHAN P. Børre Nylehn: Organisasjonsfaget i Norge. Analyser av et segmentert fagfelt. 651 PREDELLI, LINE NYHAGEN Jon Rogstad: Demokratisk fellesskap: Politisk inkludering og etnisk mobilisering 293 ROTHSTEIN, BO Torstein Hjellum: Politisk korrupsjon som demokratisk problem 287 VIK, JOSTEIN Dag Harald Claes, Helge Hveem og Bent Sofus Tranøy: Økonomisk globalisering og politisk styring 123 AARDAL, BERNT Gunnar Grendstad, Per Selle, Øystein Bortne og Kristin Strømsnes: Unique Environmentalism. A Comparative Perspective 126

Forfattere 141, 307, 475, 658

662

FORFATTERINSTRUKS

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING (TfS) publiserer originalartikler innen sosiologi, statsvitenskap, sosialantropologi, samtidshistorie m.v. med empirisk og/eller teoretisk perspektiv. TfS trykker også mindre artikler om aktuelle emner, oversiktsartikler, debattartikler, bok-kronikker og bokanmeldelser. Artikkelmanuskripter blir vurdert av to anonyme konsulenter som skal sikre at publiserte artikler holder et godt faglig nivå. INNSENDING: Manuskripter sendes elektronisk til [email protected]. Hvis ikke tilgang til e-post, sendes manus på papir og diskett til: Tidsskrift for samfunnsforskning, Post- boks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. Forfatter, adresse og manuskriptets tittel oppgis. MANUSKRIPTSTANDARD FOR ARTIKLER I TFS: Et gjennomsnittsmanuskript for en artikkel vil være rundt 25–30 sider i ferdig hefte. Manuskriptet må skrives med dobbel linjeav- stand, skrifttypen bør være Times New Roman, 12 punkter. Manuskriptet for artikler må ikke overskride 70 000 tegn inkludert mellomrom. MANUSKRIPT FOR EN ARTIKKEL SKAL INNEHOLDE: Tittel på norsk og engelsk, engelsk abstract, 3–5 engelske nøkkelord, norsk sammendrag, noter, referanser, tabeller, ﬁgurer/illustrasjoner og forfatteropplysninger (fullt navn, institusjonsadresse og e-post). TITTELARKET skal omfatte artikkelens fulle tittel (inkludert eventuell undertittel), forfatternavn, samt tekst til eventuell fotnote (takksigelser, ﬁnansieringskilder o.l.). ENGELSK ABSTRACT skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom og inneholde tittel og eventuelt undertittel på engelsk og forfatterens navn. NORSK SAMMENDRAG skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom, inneholde tittel og eventuelt undertittel og forfatterens navn. HOVEDTEKSTEN begynner på ny side. OVERSKRIFTER OG UNDEROVERSKRIFTER i løpende tekst skal være uten tallangivelse og klart angitt ved konsekvent bruk av typer (ikke store bokstaver i mellomoverskrifter). Det skal være maksimum tre overskriftsnivåer, inklusive hovedtittel. SITATER: Sitater over en lengde på tre linjer skilles ut i eget avsnitt. Kortere sitater integreres i løpende tekst med anførselstegn. Alle sitater må ha en referanse som plasseres i parantes umiddelbart etter sitatet, men før punktum eller komma. NOTER skal være i form av «sluttnoter» og følger i fortsettelsen av artikkelteksten. LITTERATURREFERANSER skrives etter følgende retningslinjer: I teksten settes forfatters etternavn og publikasjonens utgivelsesår: Duncan (1959). Hvis forfatter ikke er nevnt i teksten, oppgis etternavn og utgivelsesår i parentes: (Gouldner 1963). Oppgi sidetall hvis du tror det vil hjelpe leseren. Sideangivelse oppgis etter utgivelsesår: (Kuhn 1970:71). Hvis det er to forfattere, oppgis begges etternavn: (Martin & Bauiley 1988). Hvis verket det refereres til har

663 0000 UFt TFS 0804M.book Page 664 Thursday, November 27, 2008 10:02 AM

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse. Bruk dernest «et al.»: (Carr, Smith & Jones 1962) og senere (Carr et al. 1962). Skill mellom flere referanser innenfor samme parentes ved å bruke semikolon. Liste over litteraturreferanser plasseres sist i manuskriptet: Referanser følger etter teksten med overskriften «Referanser». Alle referanser som benyttes i teksten må oppgis i alfabetisk orden på denne listen. Opplysninger om de enkelte publikasjonene må være komplette og korrekte. Skriv referansene alfabetisk etter forfatternavn, bruk fulle for- og etternavn. Hvis det oppgis to eller flere arbeider av en forfatter, settes det eldste arbeidet først. Hvis det henvises til upublisert materiale som er blitt akseptert for publisering, skrives «under utgivelse» i stedet for årstall. Ellers benyttes betegnelsen «upublisert» uten tidsangivelse. Hvis to eller flere arbeider er utgitt i ett og samme år, føyes bokstavene a, b, c osv. til årstallet. EKSEMPLER

Bøker: Valen, Henry & Daniel Katz (1964), Political Parties in Norway. Oslo: Universitetsforlaget. Tidsskrifter: Merton, Robert K. (1985), «The Historicist/Presentist Dilemma: A Composite Imputation and a Foreknowing Response». History of Sociology, 6:137–151. Antologier og artikkelsamlinger: Ricoeur, Paul (1992), «Vad är en text?». I: Peter Kemp & Bengt Kristensson, red., Från text till handling. Stock- holm: Symposion. Online database: OECD (2004), Social Expenditure Database (SOCX). Lesedato 10.10.2006: www.oecd.org/els/social/expenditure Elektronisk publikasjon: Strøm-Olsen, Nicolai (2007), Kultur på offentlig kom- mando. Lesedato 21.10.2007, fra Dagbladet: http:// www.dagbladet.no/kultur/2007/10/18/515371.html

TABELLER nummereres fortløpende og plasseres i manuskriptet. Hver tabell skal ha et tabell- hode som beskriver presist hva tabellen inneholder. Vertikale linjer bør unngås. Horisontale linjer brukes bare der det er helt nødvendig, f.eks. for å skille kolonneoverskrifter fra tabell- innhold. Betegnelser på rekker og kolonner skal være uten bruk av forkortelser. Eventuelle fotnoter til tabeller samles nederst og nummereres a, b, c osv. Asterisk*** benyttes kun til å angi signifikansnivåer. FIGURER OG ILLUSTRASJONER skal følge manuskriptet i en egen fil, og nummereres fortlø- pende. Angi i manuskriptet hvor man ønsker figuren plassert. Unngå mange og tykke streker. Tabeller og figurer bør begrenses for å opprettholde lesbarheten. MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN FOREDRAG/AKTUELL DEBATT ELLER BOKKRONIKK: Manuskriptene skal maks inneholde 45 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 20 sider i ferdig hefte. Manuskripter til Foredrag/Aktuell debatt eller Bokkronikk skal ikke inneholde abstract eller norsk sammendrag. Ellers gjelder de samme standarder som for artikkel. MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN BOKANMELDELSER: Bokanmeldelser skal inneholde maksimum 12 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 5 sider i ferdig hefte. Et bidrag her skal inneholde: bokforfatter, boktittel, utgave/årstall, forlag, sted, antall sider i boken og hvem anmelder er. Det skal ikke være noter eller referanser i en bokanmeldelse.

Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift er uttrykk for at man har til hensikt å publisere manuskriptet i dette tidsskriftet. Det går med mye tid og oppmerksomhet i redaksjonen og hos eksterne konsulenter. Ved å sende inn et manuskript til TfS aksepterer derfor forfatteren at manuskriptet ikke kan vurderes av andre tidsskrifter mens det er til vurdering i TfS’ redaksjon.

664