Årgang 73 Issn 0006-5269

BLYTTIA4/2015

NORSK BOTANISK FORENINGS TIDSSKRIFT JOURNAL OF THE NORWEGIAN BOTANICAL SOCIETY ÅRGANG 73 ISSN 0006-5269 http://www.nhm.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/ I DETTE NUMMER: BLYTTIANORSK BOTANISK Undertegnede redaktør har med sine ringe ma- FORENINGS tematiske ferdigheter kommet til at dette hans 70. TIDSSKRIFT Blyttia-hefte, og tar seg et glass hvitvin mens natta fram til levering til trykkeriet går sin gang. Snusboksen er snart tom, tigerbalsamen forflytter seg fra panna til under nesa, Ockeghem tar over der Machaut slapp. : Jan Wesenberg. : Leif Galten, Redaktør I redaksjonen Effektiviteten er på topp. Hovedartikkelen er presentert Klaus Høiland, Mats G Nettelbladt, Kristin Vigander på omslagets s. 4, og i tillegg har vi blant annet: Engelskspråklig konsulent: Paul Shimmings : Blyttia, Naturhistorisk museum, postboks Postadresse Sigmund Hågvar har i Blyt- 1172 Blindern, NO-0318 Oslo tia-sammenheng spesialisert Telefon: 90 88 86 83 seg på gørlange tidsserier Faks: 22 85 18 35; merk førstesida «BLYTTIA» på ting vi ellers aldri tar oss E-mail: [email protected] tid til å observere. Her kom- Hjemmeside: http://www.nhm.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/ mer en 20-årsserie på mo- Blyttia er grunnlagt i 1943, og har sitt navn etter to sentrale sesuksesjon på én bestemt norske botanikere på 1800-tallet, Mathias Numsen Blytt stein, se side 229. (1789–1862) og Axel Blytt (1843–1898). © Norsk Botanisk Forening. ISSN 0006-5269. har også en Sats: Blyttia-redaksjonen. Kjell Furuset føljetong gående i Blyttia, Trykk og ferdiggjøring: ETN Porsgrunn. med bidrag til norsk plan- Ettertrykk fra Blyttia er tillatt såfremt kilde oppgis. Ved ettertrykk av enkeltbilder og tegninger må det innhentes tenavnetymologi. Denne tillatelse fra fotograf/tegner på forhånd. gangen er turen kommet til tyrihjelm og tysbast, med en høyst overraskende og spennende tolkning, som vi ikke røper her, men på s. 239. Norsk Botanisk Forening Kåre Lyes føljetong er for Postadresse: som Blyttia, se ovenfor. tiden nye og sjeldne moser i Telefon: 92 68 97 95 (daglig leder). Norge. Og vi som trodde det Org.nummer: 879 582 342. bare fantes én blåmose, får 2901 21 31907. Kontonummer: oss en vekker: alt er ikke slik NBF har medlemskap Medlemskap: vi har forestilt oss. Blåmose med Blyttia (A-medlemskap) eller uten nummer to presenteres på Blyttia (B-medlem). Innmelding skjer til s. 245, fra en svært spesiell den grunnorganisasjonen en sokner til, og verneverdig moselokalitet eller til NBF sentralt. Nærmere opplys- i Østfold. ninger om medlemskap og kontingent finnes på NBFs nettsider, eller kan fås hos grunnorganisasjonen. Hovedstyret i NBF Grunnorganisasjonenes adresser: Leder: Torbjørn H. Kornstad, Fangbergsvegen 170, 2380 Nordnorsk Botanisk Forening: Botanisk avdeling, Brumunddal, [email protected], tlf. 90733123. Nest Tromsø museum, UiT, 9037 Tromsø. NBF – Trøndelags leder: Kristina Bjureke, Rødbergveien 70 C, 0593 Oslo, avdelingen: Vitenskapsmuseet, seksjon for naturhisto- k.e.bjureke @nhm.uio.no, tlf. 95200804. Styremedlemmer: rie, 7491 Trondheim. NBF – Vestlandsavdelingen: v/ Roger Halvorsen, Hanevoldvn. 15, 3090 Hof, roghalv@ sekretæren, Botanisk institutt, Allégt. 41, 5007 Bergen. gmail.com, tlf. 33058600; Ingar Pareliussen, Leirfossvegen Sunnhordland Botaniske Forening: v/ Anders Haug, 41, 7038 Trondheim, [email protected], tlf. 92819379; Kristin Høgskolen Stord/Haugesund, 5414 Stord. NBF – Roga Vigander, Ruglandveien 10, 1358 Jar, [email protected], landsavdelingen: Styrk Lote, Vinkelvn. 1, 4340 Bryne. tlf. 95101478; Odd Winge, Kviteluren 80, 5414 Stord, Agder Botaniske Forening: Agder naturmuseum og [email protected], tlf. 93455414. Varamedlemmer: botaniske hage, Postboks 1887 Gimlemoen, 4686 Kris- Norman Hagen, Bakkane 41 A, 3728 Skien, nohag@online. tiansand. Telemark Botaniske Forening: Postboks 25 no, tlf. 40407562; Styrk Lote, Vinkelvn.1, 4340 Bryne, Stridsklev, 3904 Porsgrunn. Larvik Botaniske Forening: tlf. 51482958. Lønnete funksjoner: Torborg Galteland, v/Dagny Mandt, Brattåsveien 42, 3282 Kvelde. Buske daglig leder, [email protected]; tlf. 92689795; Jan rud Botaniske Forening: v/ Kristin Bjartnes, Volten 11, Wesenberg, redaktør (se ovenfor), May Berthelsen, ko- 1357 Bekkestua. Innlandet Botaniske Forening: v/ ordinator for Villblomstenes dag, [email protected], Anders Breili, Mosoddveien 80, 2619 Lillehammer. NBF tlf. 90183761, Even Woldstad Hanssen, rødliste- og flora- – Østlandsavdelingen: Naturhistorisk museum, postboks vokterkoordinator, [email protected], tlf. 99256120; 1172 Blindern, 0318 Oslo. Østfold Botaniske Forening: Honorata Kaja Gajda, floravokterkoordinator, honorata@ v/Jan Ingar Båtvik, Tomb, 1640 Råde. botaniskforening.no, tlf. 97639783.

206 Blyttia 73(4), 2015 NORSK BOTANISK FORENING

Leder

no er inne att. Det skal påpeikast at kriteria for at ein art skal reknast som utdøydd er svært strenge, og det er nok dessverre fleire karplantar som står i kø for å komma på denne lista. Heldigvis er det òg artar som går ned i kategori. Undersøkingar viser mellom anna at tilbakegan- gen til skjeggklokke er langt mindre enn ein har trudd før, og den tidlegare sårbare arten er no rekna som nær truga. Lista viser òg at det går betre for artar som aksveronika, smaltimotei, kvitmure, gul hornvalmue og sodaurt, og fjellnøkleblom er no Den 18. november vart den nye raudlista lansert, heilt ute av lista. Det nyttar altså å engasjere seg og i denne leiaren tenkte eg å dvele litt ved den. for bevaring av plantene våre, men vi har framleis Resultata viser at det generelt sett er fleire artar eit langt lerret å bleike! som har gått ned i kategori enn opp, og det er jo Særleg interessant med den nye raudlista ein god trend. Likevel er det nokre artsgrupper er kanskje den medfølgjande informasjonen om som skil seg ut, og her finn vi mellom anna kar- nyfunn av svært sjeldne karplanter i Noreg. Ein plantene og mosane. skulle tru at slikt sjeldan dukka i ein såpass godt Tala viser at 28 % av dei vurderte karplantene kjent artsgruppe, men den gong ei: Sia 2010 har no reknast som raudlista, noko som tilsvarar 377 det mellom anna vori gjort funn av sandtimotei på artar. Det er særleg artar knytt til fjell og gamaldags Tjøme. Vidare har det vorte oppdaga ein heilt ny drive kulturlandskap som viser ein tilbakegang. lokalitet for bakkeknapp på Hvaler, og underteikna Mellom anna kan det nemnast at bakkesøte er har sjølv funne dvergmarikåpe ny for Kvitsøy inne att på lista som nær truga (NT) etter å ha vori kommune (og rugar for tida på ein artikkel om ute i perioden 2010-2015. Ein art som handmar- dette). Det er med andre ord stort potensial for å inøkkel reknast no som sårbar (VU), medan den gjera spennande artsfunn, sjølv i godt kartlagte i føregåande periode sto lista som nær truga. I område. fjellet har enkelte artar flytt seg dramatisk oppover Avslutningsvis vil eg avvike litt frå temaet, og i kategoriane. Stivsildre har til no vori rekna som dele ut til ros til ein grunnorganisasjon: Det siste livskraftig, men får i den nye lista kategorien sterkt året har eg nemleg vore med på fleire arrange- truga (EN). Dette er den nest høgste kategorien på ment i regi av Moseklubben. Dei opplever ein stor lista (om ein ikkje reknar med dei som er regionalt pågang på arrangementa si, og nyleg hadde dei utdøydde). Her finn vi òg kvitstarr, som tidlegare eit torvmosekurs i Trondheim der ventelistene vart berre var rekna som nær truga. Vidare skal det lange. Deltakarane på arrangementa er ein bland- nemnast at treslaga ask og alm no reknast som ing av yngre og eldre moseinteresserte med ulike sårbare på grunn av trugsmålet frå soppsjukdom- gradar av førehandskunnskapar, noko som har gitt mane almesjuke og askeskuddsjuke. eit svært godt læringsutbytte for min del. Her bør Sidan førre revisjon har to karplanter no fått vi andre la oss inspirere! Aktiviteten i Moseklubben status som regionalt utdøydde (RE) i Noreg. har òg ført til eit langt betre kunnskapsgrunnlag Desse er skeisveve og svalerot. Førstnemnte for mange moseartar i raudlistevurderingane som har ikkje vori vurdert for raudlista før, medan den er gjort for artsgruppa. sistnemnte har hatt sine turar inn og ut. Frå 2006 til Med ønske om god jul og eit godt nytt år, 2010 vart den rekna som utdøydd, i førre periode vart den rekna som innført etter 1800 og dermed Torbjørn H. Kornstad, ikkje innanfor målgruppa for vurdering, medan den leiar i Norsk Botanisk Forening

Blyttia 73(4), 2015 207 FLORISTISK SMÅGODT

Blåmarimjelle Melam- 1 pyrum nemorosum ny art for Nord-Norge

Mats G Nettelbladt Plåtslagargatan 11, SE-930 90 ARJEPLOG, Sverige [email protected]

15. juni 2015 fikk jeg en overraskende mail fra min gamle venn, staudegartner Trond Steen i Beiarn. Han kunne fortelle om det smått sensasjonelle funnet av blåmarimjelle Melampyrum nemorosum i en skoglysning nær Festvåg nord for Bodø. Fun- net ble gjort allerede i september 2011 av Tronds niese Anneli Steen Johansen og hennes venninne Anne Marit Holten, men ble deretter foreløpig glemt. Heldigvis tok Anneli et godt mobilbilde av planten som hun så sendte sin onkel nå i år. 25. juni ble jeg med Anneli og hennes foreldrer til åstedet og fant etter litt leiting et marimjellebe- stand med store, ennå ikke blomstrende planter. Men det kunne anes litt mørkere blad i toppen. Funnstedet ligger like vest for Svartvatnet og vegen mot Festvåg langs Storelva med MGRS-koordinater Figur 1. Blåmarimjelle Melampyrum nemorosum fra Festvåg 33WVQ9011278870. nord for Bodø. Foto: MN 09.08.2015. Siden jeg bor over 30 mil unna, bad jeg Bernt- Gunnar Østerkløft om å følge utviklinga av forekomsten. Han besøkte stedet 19. juli og kunne telle til ca 150 planter. Han la inn funnet på artsobs med følgende tilleggstekst (noe forkortet): Funnstedet et sterkt nostalgisk gjensyn. Belegg er tatt og skal ligger på elvekanten i tett blandingslauvskog og tilføres Tromsø museum. forekomsten har en utstrekning på ca 3 x 15 m, Arten er i Norge ellers sterkt sørlig og har inntil langt fra bebyggelse, men nært veien og en oppstil- nå ikke en gang nådd Oslo. Den har likevel ifølge lingsplass for biler – egnet for en bobil eller to. Han artsobs en god del forekomster i Akershus og Øst- vil gjette på at de er slik frø/planter fra Europa er fold, hvorav noen virker tilsynelatende naturlige, kommet dit. Plantene ser ut til å trives. Noen store, mens arten er kulturspredt til Vestfold. Likevel tror nær 0,4 m høye og greinet, andre mye mindre og Reidar Elven i Lid & Lid 2005 ikke på en naturlig ugreinet. Plassen er nok utsatt for tråkk av folk som norsk opprinnelse, men (er) i ferd med å bli bofast. bruker parkeringen der (for eksempel til dobesøk). På den (annen side)andre siden oppgir han bare Miljøvernlederen i Bodø kommune er orientert om tømmerplasser som voksested. I Vest-Sverige er forekomsten og at det er et visst behov for å skjerme blåmarimjella sjelden og sannsynligvis kulturspredt. den mot for mye tråkk Derimot blir arten stadig vanligere østover med gan- 9. august kom jeg så tilbake og fikk anledning ske tett og naturlig utbredelse i Øst-Sverige, Sør- til å bivåne blåmarimjella i full utfoldelse! For meg Finland og er deretter helt vanlig videre østover og med min ungdoms somrer i Stockholms skärgård et godt stykke inn i Russland. Der og i Sør-Europa med store forekomster av blåmarimjelle, var det opptrer blåmarimjella som flere underarter.

208 Blyttia 73(4), 2015 BLYTTIA NORGES BOTANISKE ANNALER

Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms

Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen

Alm, T. & Pedersen, O. 2015: Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms. Blyttia 73: 209-228. How well is the vascular plant flora of Norway known? 2. Troms.

The vascular flora of Troms county (25870 km2 ) was mapped by Benum (1958), and is reasonably well known. Nonetheless, numerous new plant records have been made during the last 57 years, including about 40 new indigenous taxa, of which Chamaedaphne calyculata and Draba subcapitata were also new to Norway. An old, but disputed record of Carex stylosa has also recently been confirmed. In addition, more than 200 additional anthropochorus taxa have been recorded since Benum’s survey was completed. A map showing the distribution of herbarium specimens on a 10 x 10 km grid covering the county shows that substantial areas along the borders to Sweden, Finland and Finnmark remain largely unexplored.

Torbjørn Alm, UiT, TM Seksj. naturvitenskap, PB 6050 Langnes, 9037 Tromsø [email protected] Oddvar Pedersen, UiO, NHM, PB 1172 Blindern, NO-0318 Oslo [email protected]

Troms er det femte største fylket i landet, med et den rene floristikken. Oppstarten av Universitetet i areal på 25 870 km2 – godt og vel halvparten så stort Tromsø (i 1968) er en nøkkelfaktor i så måte. Det som Finnmark. Vi kan allerede i utgangspunktet har ført til omfattende undersøkelser av vegetasjon slå fast at det også er langt bedre utforsket, det og flora, og tallrike ekskursjoner. Tilkomsten av et foreligger f.eks. 3,18 belegg per kvadratkilometer, nordnorsk lokallag av Norsk botanisk forening har sammenlignet med 1,25 for Finnmark. Fylket besit- likeens medført omfattende botanisk aktivitet, og ter en uvant luksus i norsk sammenheng, i form av medlemstidsskriftet Polarflokken (fra 1977) har en detaljert fylkesflora (Benum 1958) – som fortsatt gjennom årene brakt et vell av floristiske opplys- står seg godt, og i tillegg har fått et supplement hos ninger fra fylket. En oppdatering av Benums flora Engelskjøn & Skifte (1995). Norman (1894, 1900) finnes hos Engelskjøn & Skifte (1995). byr fortsatt på en mengde detaljopplysninger som ikke finnes i andre kilder. Tallenes tale Like fullt er det, som vi skal se, store variasjo- Graden av utforskning kan belyses på flere måter. ner innenfor fylket, både med hensyn til graden En stor del av materialet i de norske herbariene er av utforskning, og hvor mye som har vært gjort av dataregistrert, etter omfattende innsats siden tidlig feltarbeid i de senere år. Det er fortsatt hvite felter, på 1990-tallet. Det gjør det enkelt å lage tabeller særlig inne i grensetraktene mot Sverige, Finland som viser antallet belegg fra de enkelte fylkene. og Finnmark (figur 1 og 2). Pedersen (2002) sammenstilte slike data på lands- basis. Når det gjelder materialet i karplanteherbariet Utforskningshistorie på Tromsø museum, gir Alm (2013) en oppdatert Benum (1958:23-37) ga i The flora of Troms fylkeen oversikt over fordelingen av dette på de enkelte detaljert oversikt over den botaniske utforskningen fylkene og kommunene i Nord-Norge. Her bruker av Troms opp til midten av 1900-tallet. Her finnes vi sammenstilte data fra alle de norske herbariene en omfattende fortegnelse over botanikere som og ett svensk, Göteborg (GB) per 1.3.2015 (tabell har besøkt (eller bodd i) fylket, når de var der, og 1 og 2). Med unntak av Oslo-herbariet (O), er mes- hvilke områder de har besøkt. Vi ser ingen hensikt teparten av materialet i de norske samlingene nå i å gjenta disse opplysningene her. Like fullt har ferdig registrert. mye av den botaniske utforskningen av Troms Ikke uventet befinner en svært vesentlig del av skjedd etter Benums tid, særlig på felter utenfor herbariemateriale fra Troms seg på Tromsø mu-

Blyttia 73(4), 2015 209 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen

Figur 1. Utplotting av samtlige belegg av karplanter fra Troms med koordinatfesting i de herbariene som er med i tabell 1. Map showing the distribution of vou- cher specimens of vascular plants from Troms in the herbaria listed in Table 1. 2

Figur 2. Belegg av karplanter fra Troms fordelt på et idealisert 10 x 10 km rutenett (UTM sone 33). Datagrunnlaget er det samme som for figur 1. Vouchers of vascular plants from Troms mapped in a 10 x 10 km grid (UTM zone 33), based on the same data set as Fig. 1.

seum (TROM; tabell 1). Av totalt 82 271 belegg i de Kommunevis kjennskap norske herbariene, ligger nær to tredjedeler (62,5 I utgangspunktet ble samtlige kommuner i Troms %, 51 461 belegg) i TROM. Det skyldes ikke minst kartlagt i større eller mindre detalj i forkant av The det store kartleggings- og innsamlingsarbeidet Peter flora of Troms fylke (Benum 1958). Benum samlet Benum gjorde i forkant av sin florabearbeiding. flittig, og dokumenterte sine funn med tusenvis av

210 Blyttia 73(4), 2015 Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms

Tabell 1. Fordeling av karplantebelegg fra de 24 kommunene i Troms på de ulike norske herbariene (og ett svensk). Herbarier: BG = Bergen, GB = Göteborg, KMN = Kristiansand, NLH = Ås, O = Oslo, SVG = Stavanger, TRH = Trondheim, TROM = Tromsø. Vouchers of vascular plants from the 24 municipalities of Troms in the Norwegian herbaria (and one Swedish, Gothenburg).

Kommune BG GB KMN NLH O SVG TRH TROM SUM

Balsfjord 175 41 1 1 817 219 2603 3857 Bardu 161 41 17 1446 2 551 2545 4763 Berg 4 34 3 159 200 Dyrøy 15 2 118 23 488 646 Gratangen 8 97 163 153 973 1394 Harstad 55 15 16 1 470 364 4151 5072 Ibestad 216 2 77 18 1127 1440 Karlsøy 123 27 13 316 59 2811 3349 Kvæfjord 42 5 3 204 181 1485 1920 Kvænangen 401 67 12 13 593 489 3490 5065 Kåfjord 260 47 2 12 549 335 1042 2247 Lavangen 24 15 12 265 62 521 899 Lenvik 103 5 304 68 1008 1488 Lyngen 222 82 10 2 302 167 967 1752 Målselv 583 94 7 1 1837 18 519 4939 7998 Nordreisa 1802 142 70 24 3968 4606 4141 14753 Salangen 26 19 674 16 329 1064 Skjervøy 40 22 10 432 129 904 1537 Skånland 4 1 1 79 171 742 998 Storfjord 251 129 1 29 1008 179 2238 3835 Sørreisa 36 37 2 1 168 36 785 1065 Torsken 2 1 50 1 380 434 Tranøy 11 4 12 163 34 785 1009 Tromsø 636 407 57 33 2176 631 12848 16788 SUM 5200 1302 245 118 16213 20 9014 51461 83573

Tabell 2. Fordeling av karplantebelegg fra de 24 kommunene i Troms på de ulike norske herbariene (og ett svensk). Herbarieforkortelser som i tabell 1. mUTM: belegg med UTM, uUTM: belegg uten UTM, Belegg: totalt, %UTM: prosent med UTM, AndelMateriale: Herbariets andel av det totale Troms-materialet, de siste fire kolonnene viser første år, siste år, snitt og median for det enkelte herbariet. Vouchers of vascular plants from the 24 municipalities of Troms in the Norwegian herbaria (and one Swedish, Gothenburg). Herbarium codes as in Tab. 1. Columns: vouchers with and without UTM, tiotal vouchers, percentage with UTM, the herbarium's percentage of the total Troms collections, and first, last, mean and median years of collection.

Herbarium mUTM uUTM Belegg %UTM AndelMateriale År_Første År_Siste År_Snitt År_median

BG 76 5149 5225 1,45 % 6,24 % 1841 2012 1915 1914 GB 39 1281 1320 2,95 % 1,58 % 1830 1988 1921 1927 KMN 244 2 246 99,19 % 0,29 % 1842 2009 1969 1969 NLH 72 46 118 61,02 % 0,14 % 1841 1994 1964 1990 O 11377 4920 16297 69,81 % 19,47 % 1832 2014 1924 1915 SVG 1 20 21 4,76 % 0,03 % 1930 1975 1971 1973 TRH 7701 1324 9025 85,33 % 10,78 % 1759 2014 1936 1935 TROM 40097 11367 51464 77,91 % 61,47 % 1841 2014 1964 1966 Sum 59607 24111 83718 71,20 % 100,00 % 1759 2014 1949 1950

Blyttia 73(4), 2015 211 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen

Figur 3. Søylediagram som viser antall herbariebelegg fra de ulike kommunene i Troms, fordelt på tre tidsperioder: før 1960, dvs. omtrent sammenfallende med datagrunnlaget for Benums flora over Troms (Benum 1958), i perioden 1960-1989, og fra 1990 til i dag. Figuren viser klart at nytilfanget (og fornyelsen av samlingene) etter Benum er svært ujevnt fordelt. Enkelte kommuner har knapt vært besøkt av botanikere siden Benums tid – i hvert fall har de ikke samlet stort. Diagram showing the number of vouchers collected in the 24 municipalities of Troms, in three time intervals: before 1960, i.e. more or less identical to the material available for Benum’s flora of Troms (Benum 1958), from 1960 to 1989, and from 1990 to present. It is clearly seen that the influx of new material differs widely.

herbariebelegg. I tillegg tok han opp et stort antall og delområder. Det merkes i tillegg tydelig at bo- krysslister. Floraen har med kart og lokalitetsfor- tanikerne i fylket i all hovedsak er bosatt i Tromsø. tegnelser for alle sjeldne og mindre vanlige arter, Mens Benum bevisst gikk inn for å spre sine feltøk- men tok lettere på de videste utbredte og vanligste ter over hele fylket, er flere kommuner knapt blitt artene, som heller ikke har fått utbredelseskart. besøkt eller undersøkt i noe omfang etter hans tid. Denne delen av materialet var tidligere bare tilgjen- Graden av fornyelse og tilvekst i samlingene veksler gelig via originalnotatene. Alle Benums krysslister sterkt mellom ulike deler av Troms (figur 3). Den rike fra Troms er imidlertid nylig blitt digitalisert og lagt fjellfloraen, særlig i innlandet, tiltrekker seg fortsatt ut på Artskart. De utgjør til sammen snaut 57 000 botanikere, mens mange av kystfjellene fortsatt er enkeltopplysninger (Alm 2013:42). I tillegg er det helt uutforsket eller dårlig kjent (figur 5). Vi tar med store materialet Johannes Reiersen samlet som en kort gjennomgang av de 24 kommunene. forarbeider til en flora over Hinnøya, Lofoten og Kvæfjord. Kommunen inngikk i det området Vesterålen lagt ut på samme vis, men bare en Johannes Reiersen gjennomtrålte i mange år, med beskjeden andel hører til i Troms (Kvæfjord og sikte på å lage en flora over Hinnøya, Lofoten og Harstad, inkludert det som inntil nylig var Bjarkøy Vesterålen. Den kom aldri lengre enn til grunnlags- kommune). materialet, i form av et stort antall herbariebelegg Undersøkelsene etter Benums tid har vært mye (hovedsakelig i TROM) og bunkevis med feltproto- mer ujevnt fordelt, og i større grad rettet inn mot koller og krysslister. Som nevnt over, er krysslistene vegetasjonstyper, verneplaner og ymse lokaliteter nå gjort tilgjengelige digitalt via Artsdatabanken.

212 Blyttia 73(4), 2015 Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms

Figur 4. Fjell er ingen mangelvare i Troms. Utsikt fra Tisnes på Kvaløya i Tromsø mot fjellene på motsatt side av Rystraumen. Kulturlandskapet er i et utpreget våraspekt, og farget gult av soleihov Caltha palustris. Foto: TA 04.06.2014. Mountains abound in Troms. View towards the mainland from Tisnes at Kvaløya in Tromsø. The meadows show a typical spring aspect, and are coloured yellow by Caltha palustris.

Publikasjoner er det lite av, men Reiersen (1949, Nordland. Kalkrik berggrunn gir lokalt grunnlag for 1986) nevner blant annet noen fjellplantefunn i en artsrik vannflora, beskrevet hos Granmo et al. kommunen. (1985). Kommunen har også vært «åsted» for en Harstad. Kommunen er nylig (fra 01.01.2013) hovedfagsoppgave (Torbergsen 1978), men ellers slått sammen med Bjarkøy. Reiersens materiale (se er det skrevet lite om plantelivet i Skånland. over) omfatter tallrike krysslister fra begge. Hans Ibestad. Den øydominerte kommunen er svært undersøkelse av ferskvannsvegetasjon i Sør-Troms ujevnt undersøkt. Rolløya ble grundig kartlagt i (Reiersen 1942) hadde sitt tyngdepunkt her. Noen forbindelse med en hovedfagsoppgave (Normann nyfunn, bl.a. myske Galium odoratum på Grytøya, 1982, se også Normann (1979, 1981b og 1981c), er omtalt hos Reiersen (1986). Floraen på Åkerøya, mens den særdeles fjellrike Andørja hører til de Kjøtta og Kjøttakalven ble sammenstilt hos Alm dårligst kjente områdene i Troms i det hele. et al. (2001). I havgapet utenfor Bjarkøy har Alm Gratangen. Kommunen er rimelig godt belagt i (2015a) kartlagt floraen på de større øyene i Mel- samlingene, ikke minst i form av innsamlinger gjort øyvær. En omfattende kartlegging av kulturspredte av Ola Skifte, som hadde sine røtter her. Virksom- arter i Harstad og Bjarkøy finnes hos Alm (2010a, heten har knapt etterlatt seg nevneverdige spor i 2010b, 2011). Normann (1981a) ga et bidrag til form av publikasjoner. Alm & Often (1992) beskrev samme emne. plantelivet på et serpentinfelt ved Lavika. Skånland. Denne grensekommunen i sør Lavangen og Salangen. Fjordkommunene i har klare likheter med nabokommunen Evenes i Sør-Troms har gjennomgående vært lite besøkt

Blyttia 73(4), 2015 213 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen

Figur 5. De bratte, sørvendte liene under Balggesoaivi Nordreisa rommer den eneste sikre forekomsten av svartkurle Nigritella nigra i Troms. Foto: TA 20.08.2010. South-facing slope of mount Balggesoaivi in Nordreisa, with the only extant stand of Nigritella nigra in Troms.

av botanikere i de senere år. Sætra (1992) beskrev (Huru et al. 1985), mens Alm & Often (2009) tok for noen områder på nordsiden av Lavangen – men seg vannplantene i deler av Lakselv-vassdraget. ellers er det langt mellom trykte opptegnelser. Noen vannplantefunn lenger nord på Senja er om- Dyrøy. I motsetning til Lavangen og Salangen, talt av Elverland & Bjerke (2002), mens Bjerke et al. har Dyrøy vært besøkt av botanikere flere ganger i (2009) tar for seg noen andre nyfunn på Senja. de senere år, bl.a. i forbindelse med kartlegging av Lenvik. I tillegg til den østlige og nordlige delen biologisk mangfold (Ravolainen & Granmo 2002). av Senja, omfatter kommunen et stort område på Alm & Often (2013) har med artslister for flere lo- fastlandet – med begrenset botanisk dekning, i sær- kaliteter på Dyrøya. deleshet hva publikasjoner angår. Floraen i Ross- Sørreisa. Det har knapt vært utført nevnever- fjordvassdraget ble kartlagt av Granmo (1986). dig botanisk kartlegging i denne kommunen siden Bardu. Denne store innlandskommunen ut- Benums tid. Engelskjøn & Skifte (1986) gir noen merker seg ved sin rike fjellflora – og et markant opplysninger om fjellfloraen i grensetraktene mot innslag av østlige arter, særlig i grenseområdene Bardu. mot Sverige. Engelskjøn (1984) gir en oversikt over Tranøy, Torsken og Berg. Felles for alle disse floraen ved øvre deler av Bardu-vassdraget. Notø tre kommunene er at Senja utgjør storparten av (1905) dekket fjellområdene nord for Altevann, i arealet. Som det fremgår av kartene (figur 1 og grensetraktene mot Målselv. 2), er Norges nest største øy fortsatt dårlig kjent i Målselv har mange av de samme kvalitetene botanisk henseende. Benum (1933) beskrev floraen som Bardu, ikke minst i form av en rik fjellflora (sml. på ytterkysten i vest, men ellers er det langt mellom Notø 1905). Vorren & Engelskjøn (1974) gir en over- publikasjonene. Fosselva i Berg ble undersøkt på sikt over floraen i Øvre Dividal nasjonalpark, mens 1980-tallet i forbindelse med vassdragsregulering Elven & Vorren (1980) har sammenstilt floristiske

214 Blyttia 73(4), 2015 Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms

Figur 6. På samme vis som i landet forøvrig, er floraen i Troms i rask endring som følge av at innførte arter sprer seg i stort omfang. Bildet viser spansk kjørvel Myrrhis odorata i skogbunnen i elvedalen langs nedre del av Slettaelva på Kvaløya i Tromsø. Foto: TA 14.09.2012. Just as elsewhere in Norway, the flora in Troms is changing rapidly due to invading aliens. Slope with abundant Myrrhis odorata in the lower valley of the Slettaelva river in Tromsø. data for området rundt Skrubben og Habafjellet. rundt Brattfjell har tiltrukket seg betydelig oppmerk- Balsfjord. Denne store fastlandskommunen somhet i de senere år (se f.eks. Nordal et al. 1994, har klare likhetstrekk med Bardu og Målselv, ikke Engelskjøn & Skifte 1994, Nilsen et al. 1994, Alm minst i form av en rik fjellflora – men har gjennom- & Gamst 1996). Et rikt fjellparti lenger inne i landet gående tiltrukket seg færre botanikere. Devold er omtalt hos Alm et al. (2009). Sørskrenten av Siri (1940) sammenstilte en del floristiske opplysninger åsen i Tønsvikdalen er beskrevet hos Alm & Gamst fra kommunen. (2006). Engelskjøn (1997) gir noen floristiske opp- Tromsø. Tromsø er uten sammenligning den lysninger fra den delen av Ringvassøya som hører kommunen i Troms som er best dekket i form av til Tromsø. Store deler av Kvaløya er derimot tynt antall herbariebelegg i samlingene. Det ligger et belagt, særlig fjellene, mens Benum (1933) dekket femsifret antall bare i TROM. Storparten stammer ytterkysten i vest. imidlertid fra byområdet og de bynære fjellene. Tromsø skiller seg like fullt ut ved å ha en rekke Det store arealet (2524 km2) og mange avsides lokalfloraer. Norman (1893) laget en liten flora over områder gjør at den geografiske dekningen tynnes Tromsøya, oppdatert hos Notø (1901), mens Alm raskt ut både mot ytterkysten og innover i landet. (1988) gir en oversikt over floraen på Tromsøya og Milrutekartet (figur 2) viser klart at den delen av i de andre bynære områdene. Nylig har Tromsø, Ringvassøya som hører til Tromsø, og store arealer som den eneste kommunen i Troms, fått en egen inne på fastlandet, er dårlig belagt og undersøkt. kommuneflora (Engelskjøn 2012). Den gir riktignok Unntak finnes, f.eks. i form av en vassdragsrapport et misvisende bilde av dagens flora, siden kultur- fra Ullsfjorden (Alm 1991). Det dolomittrike området spredte arter er behandlet med harelabb, men dette

Blyttia 73(4), 2015 215 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen

aspektet av floraen er grundig kartlagt hos Alm et har tiltrukket seg en lang rekke botanikere, og særlig al. (2004a, 2004b), med noen tillegg hos Alm et al. Yngvar Mejland har samlet et stort antall herbari- (2011, 2013). ebelegg her. Tidlige omtaler av floraen finnes hos Karlsøy. Karlsøy kommune er langt dårligere Jørgensen (1894), Fridtz (1900) og Peters (1907). kjent og besøkt enn nabokommunen Tromsø. Det Siden har botanikerne ofte gått i hverandres fotspor eneste unntaket av betydning er den artsrike Karls- – ikke minst på Jávroaivvi, som er beskrevet hos øya. Benum (1937) laget en oversikt over floraen, Mejland (1939); se også Edvardsen et al. (1983) men en rekke nye arter er påvist siden den tid. En og Gabler & Elvestad (1988). Hartvig Sætra var noenlunde oppdatert artsliste for øya finnes hos bosatt i kommunen i en årrekke. Han har laget en Elven (1983). Reinøya har likeens store dolomitt- sammenstilling av floraen ved Reisavassdraget felter, men det er ikke laget noen sammenstilling (Sætra 1986). Kartene viser like fullt at det fortsatt av floraen der – bortsett fra at Engelskjøn (2012) er mye upløyd mark i Nordreisa, særlig inne i dekker den delen av øya som nå strengt tatt hører grensetraktene mot Finland og Finnmark. Mejland til Karlsøy. Floraen på Nord-Fugløya er sammenstilt (1938) har en kort omtale av floraen på et fjellparti av Engelskjøn (1970). De store øyene (Ringvass- i grensetraktene mot Kvænangen, mens Sætra øya, Rebbenesøya m.fl.) er gjennomgående tynt (1980) beskrev et område dypt inne i Reisadalen. belagt. Vange & Alm (2001) kartla et område på Heggelund (1995a, 1995b) har besøkt noen andre Vanna, mens Sortland (1990) gir noen opplysninger lokaliteter i Nordreisa, mens Sætra (1978), Solbak- om floraen på Sør-Fugløya. ken & Sætra (1996), Heggelund & Lunde (2011a, Lyngen. Som det fremgår av kartene (figur 1 2011b) og Vikebø et al. (2011) tar for seg spredte og 2), hører den nordlige delen av Lyngenhalvøya nyfunn i kommunen. til de dårligst kjente områdene i Troms i det hele Skjervøy. Kommunen er ujevnt undersøkt, og – men det er da også et areal som byr på store to- den nordøstlige delen av Arnøya hører til de få pografiske utfordringer, og rikelig med blokkmark og nærmest blanke feltene i Troms. Det finnes knapt isbreer. Alm & Sortland (1990) gir en oversikt over noen egentlige lokalfloraer, hverken for fastlandet floraen på en rekke lokaliteter i og rundt Lyngsal- eller øyene. Granmo (1995) beskrev den isolerte pene, mens Paul (1991a, 1991b) har floristiske data utpostforekomsten av tyrihjelm Aconitum lycocto- fra norddelen av halvøya. Et lite område i nordøst num sørøst på øya; arten har senere vist seg å er beskrevet hos Corner (1990). Schilling & Pollard forekomme også andre steder på Arnøya (se Alm (1964) tok for seg floraen i Sørdalen. 2006). Skifte (1980) ga en kort omtale av den rike Storfjord. Opptegnelsene fra Skibotndalen hos fjellfloraen på Gjøvarden, mens Heggelund (1994) Heintze (1908) er delvis kommet med i Benums har noen nyfunn fra det samme området. flora over Troms (Benum 1958). Skibotn-området Kvænangen. Denne kommunen er svært ujevnt var tidligere åsted for årvisse botaniske ekskur- undersøkt. Det gjelder i særdeleshet de avsides sjoner fra Universitetet i Tromsø, uten at dette har fjellområdene inne i grensetraktene mot Finnmark gitt opphav til særskilt mye i form av publikasjoner. (og Nordreisa). Her finnes det knapt noen nyere Arnesen & Engelskjøn (1996) gir noen opplysninger kartlegging enn den Notø (1902) sto for. Mejland om fjellfloraen sør for Skibotndalen. Det er fortsatt (1980) har noen spredte opplysninger fra kommu- grunnlag for gode funn i dette grenseområdet mot nen. De eneste områdene i Kvænangen som er Finland – finnmyrt Chamaedaphne calyculata og noenlunde godt kartlagt, finnes ute på øyene. Me- finnmarksfrøstjerneThalictrum simplex ssp. boreale hus (1982) laget en oversikt over floraen på Skorpa, er begge «nye» innslag i floraen (Gjærum et al. mens Alm (1989) kartla Spildra, med noen tillegg 1994, Fredriksen 2014). hos Alm (1990) og Alm & Gamst (2014). Sistnevnte Kåfjord. I likhet med de øvrige grensekommu- har med noen supplerende data for Skorpa, og en nene mot Sverige (og Finland), har Kåfjord store, oversikt over floraen på den ene av de to Høyhol- tynt undersøkte områder inne i grensefjellene – til mene. Johansen (1981) besøkte dolomitt-området tross for en artsrik flora. Et gammelt herbariebelegg ved Kvitberget vest for Burfjord. Noen andre nyfunn av puterublom Draba corymbosa venter fortsatt på i kommunen er presentert hos Alm & Bråthen (1995) bekreftelse i form av gjenfunn, mens griffelstarr og Bjerke & Arnesen (1999). Carex stylosa nylig er bekreftet her (Elven & Lye Floristiske opplysninger fra Troms finnes også 2007). i en rekke rapporter og artikler utarbeidet i for- Nordreisa utmerker seg ved en artsrik flora og bindelse med undersøkelse av vegetasjonstyper et stort innslag av sjeldne arter (figur 5). Området og verneplaner for disse. Det gjelder havstrand

216 Blyttia 73(4), 2015 Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms

Figur 7. I Troms som ellers i landet får floraen stadig nye innslag i form av forvillete hageplanter. StrandsvineblomSenecio psuedoarnica (fra Nord-Amerika) har så langt bare vært kjent på ytterkysten i Tromsø (og på en enkelt lokalitet i Nordreisa), men i 2015 dukket den også opp på Åsland ved Sandnessundet, dvs. på innsiden av Kvaløya og i utkanten av det sentrale byområdet. Foto: Unni R. Bjerke Gamst 10.09.2015. The flora of Troms receives a constant influx of new taxa, not least from escaped garden plants.Senecio pseudoarnica, from North America, has so far only been known from a few stations at the outer coast of Tromsø (and a single station in Nordreisa). In 2015, it was discovered at Sandnessundet, at the outskirts of the central town area of Tromsø.

(Fjelland et al. 1983), myr (Vorren 1977, 1979), (Heggelund & Lunde 2011b) bør riktignok doku- ferskvann (Reiersen 1942), skog (Fremstad & menteres ved innsamlet materiale, og ikke bare Normann 1982) og kulturlandskap (Mikalsen & i form av et fotobelegg. Andre arter som trenger Often 1993, Eriksen Norberg 1995, Bråthen et avklaring er de mulige forekomstene av skotsk al. 1996, Alm & Often 2013). Jørgensen (1937) øyentrøst Euphrasia scottica og gråøyentrøst E. tok for seg høydegrenser for karplanter i Troms. nemorosa i Troms, identifisert på herbariebelegg Behandlingen av mellom- og høyalpin vegetasjon av henholdsvis P.F. Yeo og A.A. Frisvoll, mens i Nord-Skandinavia hos Engelskjøn (1994) har et forekomsten av lyngøyentrøst E. micrantha synes klart tyngdepunkt i Troms. å være avklart. Listen over nyfunn er kortere enn den tilsva- Nyfunn rende fortegnelsen for Finnmark (Alm & Pedersen Graden av utforskning kan også belyses ved å se 2014). Den gjenspeiler i så måte at Troms både var på antallet nyfunn. Tabell 3 inneholder en sam- og er bedre utforsket. Sjansen for å finne nye arter menstilling av 42 nye, indigene (viltvoksende) arter er i utgangspunktet mindre. og underarter i Troms, listet opp etter årstallet for Det samme kan ikke på noen måte sies om første funn (selv om de i mange tilfeller først er blitt kulturspredte arter, hvor tilveksten har vært meget identifisert langt senere). Den mulige forekomsten omfangsrik – til tross for at Benum, ulikt mange av gytjeblærerot Utricularia intermedia i Nordreisa andre botanikere på sin tid, både noterte og samlet

Blyttia 73(4), 2015 217 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen Referanse Engelskjøn & Skifte (1995:78) Engelskjøn & Skifte (1995:163-164) Heintze (1907, 1908), Engelskjøn & Skifte (1995:121) - Alm & Often (2009) Engelskjøn & Skifte (1995:103), Engelskjøn & Skifte (1995:142) - Engelskjøn & Skifte (1995:104-105) Engelskjøn & Skifte (1995:156) Elven & Lye (2007); se også Hylander (1964) Elven & Lye Reiersen (1986:72) Engelskjøn & Skifte (1995:174) TROM revidert belegg i Engelskjøn & Skifte (1995:135) Engelskjøn & Skifte (1995:151) Fremstad (1982), Mathiesen (1966:276), Reiersen (1986:61-64) Engelskjøn & Skifte (1995:44-45) belegg i TRH belegg i Engelskjøn & Skifte (1995:16) (1977), Sætra (1986) Mathiesen (1966:279), Vorren Engelskjøn (2000) Alm & Elven (2013) Sætra (1996:83), Engelskjøn & Skifte (1995:43) (1977), Engelskjøn & Skifte (1995:68-69) Vorren Granmo et al. (1985) Reiersen (1986:74) (1977), Engelskjøn & Skifte (1995:66) Vorren Engelskjøn & Skifte (1995:167) Elven (1977:101) (1977), Engelskjøn & Skifte (1995:75) Vorren Alm & Often (2009) Spjelkavik (1979), Normann (1980), Engelskjøn & Skifte (1995:147) Engelskjøn & Skifte (1995:157) Reiersen (1986:75-76), Sætra (1992) Engelskjøn & Skifte (1995:16) Granmo et al. (1985) Engelskjøn & Skifte (1995:62) Reiersen (1986:61 ) Kjent fra (kommuner) mange Nordreisa** Storfjord ?flere Lenvik mange flere Storfjord, Nordreisa Sørreisa Storfjord, Nordreisa Kvæfjord, Harstad Kvænangen Nordreisa Lenvik Tranøy, flere fem kommuner Kåfjord, Nordreisa Harstad Nordreisa Målselv, Målselv Nordreisa flere Bardu, Målselv flere Tranøy Kvæfjord, Harstad, Bardu Lenvik Målselv, Storfjord, Kåfjord Bardu Tranøy Lenvik, Harstad Kvæfjord Gratangen, Lavangen Nordreisa Målselv, Skånland Bardu Harstad

3 ? 1 5 2 1 4 1 1 2 2 2 3 6 1 5 2 5 2 2 3 1 2 3 1 2 3? 1 1 1 4-5 flere flere flere Lok. ca. 8 mange mange Takson Vierstarr Carex × stenolepis Vierstarr Veronica longifolia Storveronika Veronica Dvergmaigull Chrysosplenium tetrandum ?Skotsk øyentrøst Euphrasia scottica ?Småvassoleie Ranunculus aquatilis Kamtusenblad Myriophyllum sibiricum Lyngøyentrøst Euphrasia micrantha Lyngøyentrøst Finnmarksfrøstjerne Thalictrum simplex ssp. boreale Bueforglemmegei Myosotis laxa ssp. baltica Carex stylosa Griffelstarr Kjøttnype Rosa dumalis Gaissakattefot Antennaria nordhageniana Lappsoleie Coptidium lapponicum Sprikevasshår Callitriche cophocarpa Krekling Empetrum nigrum s.str. Myggblom Hammarbya paludosa ?Gråøyentrøst Euphrasia nemorosa Kalksvartburkne Asplenium trichomanes ssp. quadrivalens Nøkkesiv Juncus stygius Halvkulerublom Draba subcapitata Gran Picea abies Breiflangre Epipactis helleborine Huldrestarr Carex heleonastes Stivtjønnaks Potamogeton rutilus Saltarve Sagina maritima Langstarr Carex elongata Gytjeblærerot Utricularia intermedia Gress-syre Rumex graminifolius Finnmarksstarr Carex laxa Evjeblom Elatine hydropiper Monotropa hipopitys Vaniljerot Dvergforglemmegei Myosotis stricta mirabilis Krattfiol Viola Broddtelg Dryopteris carthusiana Sliretjønnaks Stuckenia vaginata Sumpsivaks Eleocharis palustris ssp. Myske Galium odoratum Viltvoksende arter påvist i (eller identifisert og/eller bekreftet for) Troms etter utgivelsen av Benums fylkesflora (Benum 1958). arter påvist i (eller identifisert og/eller bekreftet for) 3. Viltvoksende Tabell Indigenous plant species recorded or identified since the public ation of Benum (1958). År 1885? 1899 < 1907 1908 1910 1910? 1915 1930 1932 1934 1934 1936 1936 1937 1948 1950

1960 1961 1964 1965 1970 1971 1972 1973 1976 < 1977 1977 1978? 1979 1979? 1979 1979 1980 1984 1984 1985 1985

218 Blyttia 73(4), 2015 Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms

«tilfeldige» forekomster av arter som hadde fulgt med menneskets mangslungne virksomhet (se f.eks. Benum 1950). Det er utført detaljerte kartleg- ginger av kulturspredte arter i Harstad/Bjarkøy og Tromsø i de senere år, og de levner ingen tvil om at floraen har fått en betydelig tilvekst av nye arter etter Benums tid. Tabell 4 omfatter mer enn 200 slike nykomlinger, hvorav det store flertall (mer enn 160 arter) er kommet inn via hagebruk (figur 6 og 7).

Status Sett under ett gir Troms ikke på langt nær det samme inntrykket som Finnmark, nemlig at det gjenstår store, hvite felter. Det er riktignok mye upløyd mark inne i grensetraktene mot øst, både mot Sverige, Finland og Finnmark, men arealene er beskjedne sammenlignet med nabofylket. Benums målbevis- ste kartlegging av floraen i fylket resulterte i en etter måten god dekning av samtlige kommuner, riktignok avgrenset til noenlunde tilgjengelige områder. Svært mye nytt materiale er kommet til siden den tid, men den geografiske fordelingen er ujevn. Vi har et godt og oppdatert kjennskap til floraen i Granmo et al. (1985) Granmo (1986), Alm & Often (2009:247) Granmo (1986), Sætra (1990) Gjærum et al. (1994) - Alm (2003) Gamst & Alm & Often (2010) NBF/Artsobservasjoner 1535111 Heggelund & Lunde (2011b) for et mulig funn i 2009 Elven (2013:196-198), men se Heggelund & Lunde (2011a:73) to av de tre byområdene (Harstad og Tromsø), og mye moderne påfyll i de rike fjelltraktene i Bardu og Målselv. Det er også samlet en god del i den nordlige delen av fylket. For de «indre» kyst- og fjordstrøkene i Sør-Troms (Skånland, Gratangen, Lavangen, Salangen, Sørreisa) vet vi i grunnen ikke stort mer om floraen enn tilfellet var på Benums tid. For disse områdene har det knapt vært noen Harstad, Skånland, Balsfjord Tranøy, Lenvik Tranøy, Nordreisa Storfjord Tromsø Tromsø Dyrøy Storfjord Nordreisa Storfjord (og Nordreisa?) tilvekst eller fornying av samlingene i det hele tatt 4 2 1 1 1 1 1 1 1 (figur 3). 1-2 Påfallende er det også at fylkets tredje byom- råde, rundt Finnsnes i Lenvik, knapt er undersøkt i nyere tid. I likhet med de andre tettbygde strøkene, inneholder det utvilsomt et stort antall kulturspredte arter som i all hovedsak er kommet inn i floraen etter Benums tid – og kjennskap til dem er helt nødvendig for å avsløre potensielle pestplanter i tide. På samme vis som i Finnmark, levner den lange listen med kulturspredte arter i tabell 4 ingen tvil om at det er hagebruk og hagefolk som er hovedkilden til spredningen av innførte arter. Tiden er overmo- den for å forby import og dyrking av en lang rekke arter. Det finnes ikke noe biologisk grunnlag for det sterke skillet mellom zoologi og botanikk på dette området. Lovverket forbyr import av en lang rekke dyr, mens det er fritt frem å importere (og dermed i praksis spre) hva som helst av planter. Tankegan- Broddtjønnaks Potamogeton friesii Stautpiggknopp Sparganium emersum Bergjunker Saxifraga paniculata Finnmyrt Chamaedaphne calyculata Hvitkurle Pseudorchis albida s.str. Klokkelyng Erica tetralix Løkurt Alliaria petiolata ? Gråselje Salix cinerea Mellomblærerot Utricularia ochroleuca Læstadiusmjølke Epilobium laestadii gen synes å være at dyrene rømmer – i verste fall mens vi ser på dem – mens plantene står i ro, og Tabell 3 (forts.) Tabell 1985? 1986 1989 1994 2001 2003 2009 2009 2011 2012 ** Dessuten kulturspredt i en rekke kommuner. det gjør de slett ikke. Dels sprer de seg på egen

Blyttia 73(4), 2015 219 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen Elven & Engelskjøn (1998), Alm et al. (2004b:146-147) Elven & Engelskjøn (1998), Normann (1981a, 1981b:74) Alm et al. (2004b:175-176) Alm (2011:42) Alm et al. (2004a:78) (1978), Wahlstrøm Alm et al. (2004a:35-36), Alm (2010a:26) Alm et al. (2004a:35-36), Engelskjøn & Skifte (1995:87) Alm et al. (2004b:171-172), Alm 2011:42) Alm et al. (2004b:171-172), Alm et al. (2004b: 139-143), Alm (2011:14-18, 2015c) Alm (2011:14-18, Alm et al. (2004b: 139-143), Engelskjøn & Skifte (1995:131) - - Alm et al. (2004a:42-43) Engelskjøn (1959) - - Engelskjøn & Skifte (1995:159) Engelskjøn & Skifte (1995:133) Alm et al. (2004b:115), Alm (2010b:84) Alm et al. (2004b:115), Alm et al. (2011:53) Alm et al. (2004a:38-40), Alm (2010a:26-28) Alm et al. (2004a:38-40), Engelskjøn & Skifte (1995:171) Alm et al. (2040b:178-179) Alm et al. (2004b:128-129), Alm et al. (2003) Alm et al. (2004b:128-129), Alm et al. (2004b:176-177) Alm et al. (2004a:51) Alm et al. (2004a:40-41) Alm et al. (2004a:31-33), Alm (2010a: 21-24) Alm et al. (2004a:31-33), Sivertsen (1980) Alm et al. (2004b:181-182) Alm et al. (2004a:21-22), Alm (2010a:14) Alm et al. (2004a:21-22), Alm et al. (2004b:137), Alm (2011:11) Alm et al. (2004b:137), Alm et al. (2004a:50) Alm et al. (2004a:41)

Referanser flere Ibestad Tromsø Harstad Tromsø Lenvik, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Lenvik Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Balsfjord Tromsø Kvæfjord, Salangen Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Bardu, Målselv, mange Nordreisa Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Tromsø flere Bardu, Nordreisa Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Funnet i

1 2 3 1 1 3 6 1 1 1 2 1 2 4 1 4 4 7 5 2 7+ 11 14 10 10 15 3-4 4-5 > 20 8-10 Lok. c. 10 > 100 > 100 ca. 40 ca. 75 hagebruk Fuglefrø m.v. Hagebruk Hagebruk ? ? ? Hagebruk Polemochor? ? Hagebruk Hagebruk ? ? Skogbruk ? Polemochor? Hagebruk Hagebruk Hagebruk ? Hagebruk Hagebruk Såfrø? Hagebruk Hagebruk Hagebruk ? Hagebruk ? Fuglefrø? ? Hagebruk Fuglefrø? Hagebruk

Opphav

Gulltvetann Lamiastrum galeobdolon sativa Havre Avena Bladfaks Bromopsis inermis Engstorkenebb Geranium pratense Myrtistel Cirsium palustre Vårkål Ficaria verna Hønsegress Persicaria maculosa Påskelilje Narcissus pseudonarcissus Trifolium spadiceum Brunkløver Trifolium Kåltistel Cirsium oleraceum Fliktvetann Lamium hybridum Hageskrinneblom Arabis caucasica Dikesvineblom Senecio aquaticus Anthemis cotula Tappgåseblom Sibirfuru Pinus sibirica Lamium confertum Vrangtvetann Knollerteknapp Lathyrus linifolius esculentum Lycopersicon Tomat Bleikslør Gypsophila elegans Honningknoppurt Centaurea montana Blåknapp Succisa pratensis Korsknapp Glechoma hederacea Prakttoppklokke Campanula glomerata ‘Superba’ Lodnefaks Bromus hordaceus Reddik Raphanus sativus Kornvalmue Papaver rhoeas Akeleie Aquilegia vulgaris Trifolium medium Skogkløver Trifolium Sibirvalmue Papaver croceum Svenskmelde Chenopodium suecicum Bygg Hordeum vulgare Matkarse Lepidium sativum Opiumsvalmue Papaver somniferum Kanarigress Phalaris canariensis Tusenfryd Bellis perennis Tusenfryd Takson Kulturspredte arter etter påvist utgivelsen Troms i av Benums flora (Benum 1958). Noen opplagt kortlevde og enkeltsomrige forekomster som «utkast» på komposthauger 1973 1975 1976 1976 1971 før 1970 1969 1968 1946 1947 1948 1958 1959 1960 1963 1965 1965 1965 1947 1944 1935 1939 1897 1902 1904 1927 1930 1931 1932 1895 1895 1892 1894 1894 1882 funn Tabell 4. Tabell Første (belagt fra Arnøya) skal bli noe varig innslag i floraen i Troms. Arnøya) skal bli noe varig innslag i floraen eller lignende er utelatt – det liten sjanse for at f.eks. Pelargonium (belagt fra since the publication of Benum (1958). Anthropochorus plant species recorded in Troms

220 Blyttia 73(4), 2015 Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms - - Alm et al. (2004a:95-96) Often (1994), Alm (2010a:24) Alm et al. (2004a:33), Alm et al. (2004a:67) Aasen (1999), Engelskjøn & Alm et al. (2004b:14-15) Alm et al. (2004b:174) Nylund (1995), Alm et al. (2004b:135) Nylund (1995), Alm et al. (2004a:60-61) Alm et al. (2004b:118-119) Reiersen (1986:58), Alm (2011:4-6) Reiersen (1986:58), Alm et al. (2004a:86) Reiersen (1986:65-66) Sætra (1986), Engelskjøn & Skifte (1995:175) Alm et al. (2004b:172) Alm & Reiersen (1991), Alm (2002, 2010b:55-57, 2015e, Alm et al. (2004a:79-80) Alm (2002, 2010b:55-57, 2015e, Alm et al. (2004a:34-35), Alm (2010a:24-26) Alm et al. (2004a:34-35), Skoglund (2015b) Elven (1985), Alm et al. (2004b:102-105), Alm (2010b: 72-75), Alm et al. (2004b:102-105), Elven (1985), Alm et al. (2004a:27, 2010a:18-19, 2015b) Alm et al. (2004b:143) Alm et al. (2004b:119), Alm (2010b:84) Alm et al. (2004b:119), Alm et al. (2004b:158) Alm (2010b:80-81) Alm et al. (2004a:19-20), Alm 2010a:13-14) Alm et al. (2004a:19-20), Alm (2004a:74-76), Alm (2010b:50-54), Sortland (2015b) Alm (2004a:74-76), Alm et al. (2004b:173-174) Alm et al. (2004a:27-231), Alm (2010a:19-21) Alm et al. (2004a:27-231), Alm et al. (2004a:45-46) Alm et al. (2004a:23) Alm (2010b:58), Alm et al. (2004a:84-85; 2011:55-56) Alm (2010b:58), Øvstedal (1985), Alm et al. (2004a:95), Alm (2010b:69-70, 2015d) Alm et al. (2004a:95), Øvstedal (1985), Alm et al. (2004b:150-151), Alm (2011:22) Alm et al. (2004b:150-151), Alm et al. (2004b:116-117) Elven (1980) Alm et al. (2004b:79) Normann (1981b:122), Alm (2011:38-40), Alm et al. (2004b:166 Alm (2011:38-40), Normann (1981b:122), Normann (1978), Alm et al. (2004a:47; 2011:54) Normann (1978), belegg i TROM belegg i Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Målselv Bardu, Nordreisa Tromsø Harstad, mange Harstad Tromsø Harstad, flere Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, mange Tromsø Harstad, Tromsø mange Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Ibestad Tromsø Harstad, Balsfj., flere Tromsø Ibestad, Harstad, Kvænangen

2 2 6 5 1 5 4 6 3 2 2 2 4 6 7 2 1 6 2 14 16 15 28 > 10 > 30 > 30 > 82 > 50 > 10 > 10 > 30 Ca. 5 > 100 > 100 mange mange mange uavklart Frøblanding? Hagebruk Hagebruk Avfall Hagebruk ? «Hagebruk» Hagebruk Hagebruk Hagebruk ? ? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk

Hagebruk Hagebruk ? Hagebruk Hagebruk Avfall Polemochor? Hagebruk ? ? Hagebruk (Hagebruk) Hagebruk ? ? Landbruk? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Skogbruk Fuglefrø Honningurt Phacelia tanacetifolia Kjempebjørnekjeks Heracleum mantegazzianum Ridderspore Delphinium elatum Eple Malus × domestica Aconogonum divaricatum Toppslirekne Storkvein Agrostis gigantea Ullborre Arctium tomentosum Prydbetonie Stachys macrantha latifolia Storklokke Campanula latifolia var. Alaskamjølke Epilobium ciliatum ssp. glandulosum Knappsiv Juncus conglomeratus Åkergråurt Filaginella uliginosa Liljekonvall Convallaria majalis Kjempespringfrø Impatiens glandulifera Hjertesvineblom Jacobaea subalpina Rundbladsildre Saxifraga rotundifolia Duppesoleie Ranunculus aconitifolius

Fløyelsknoppurt Centaurea triumfetti Hagenøkleblom Primula elatior Vårsvineblom Senecio vernalis Fôrvalurt Symphytum asperum Venusvogn Aconitum napellus Venusvogn Potet Solanum tuberosum Hvitfrytle Luzula luzuloides Hagerabarbra Rheum × rhabarbarum Raps Brassica napus Veiarve Cerastium glomeratum Veiarve Amerikamjølke Epilobium ciliatum ssp. Polarpalme Heracleum persicum × sibiricum Hagelupin Lupinus polyphyllus Filktvetann Lamium hybridum Piggeple Datura stramonium Italiensk raigress Lolium multiflorum Sverdlilje Iris pseudacorus Storhjelm Aconitum × stoerkianum Rosettkarse Cardamine hirsuta Buskfuru Pinus mugo Solsikke Helianthus annuus 1992 1993 før 1994 1994 1995 1995 1995 1983 1985 1985 1985 før 1986 1989 c. 1990 1992 1983 1983

1983 1983 1982 1982 1983 1982 1982 1982 1982 1982 1982 1982 1982 1978 1980 1980 1981 1982? Tabell 4 (forts.) Tabell 1977 1977 1978

Blyttia 73(4), 2015 221 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen Alm et al. (2004a:70-71), Alm (2010a:46) Alm et al. (2004a:70-71), Alm (2010a:16) Alm et al. (2004a:23-24), Alm et al. (2004b:166) Alm (2010a:40) Alm et al. (2004a:65), Alm et al. (2004a:37-38) Alm (2011:20) - Alm (2011:20) - Skoglund (2015c) Alm (2010a:11), Alm et al. (2004b:16), Alm et al. (2004a:18), Skoglund (2015c) Alm (2010a:40) Alm et al. (2004a:66-67), Alm et al. (2004a:34) Alm et al. (2004a:65), Alm (2010a:37-38) Alm et al. (2004a:65), Alm et al. (2004b:147) Alm et al. (2004b:129-130), Alm (2011:6) Alm et al. (2004b:129-130), Alm et al. (2004a:55-56), Alm (2010a:32) Alm et al. (2004a:55-56), Alm (2010a:44) Alm & Bråthen (1998), Alm et al. (2004b:188-189), Alm (2011:40) Alm et al. (2004b:188-189), Alm (2010a:26) Alm et al. (2004a:40), Alm et al. (2004b:169-170) Alm (2011:40) Alm et al. (2004b:170), Alm (2010b:78) Alm et al. (2004b:182-183) Alm (2010b:82) Sortland (2015c) Alm et al. (2004b:157) Alm (2010a:40-42), Alm et al. (2004a:67-68, 2011:54-55), Alm et al. (2004a:67-68, 2011:54-55), Alm (2010a:40-42), Alm et al. (2004a:49), Alm (2010a:31) Alm et al. (2004a:49), Alm et al. (2004a:79) Alm et al. (2004a:76-77), Alm (2010b:54) Alm et al. (2004a:76-77), Alm et al. (2004b:151-152), Alm (2011:22-24) Alm et al. (2004b:151-152), Alm et al. (2004b:156) Alm (1996,2011:29), - Alm et al. (2004b:147-148) Alm et al. (2004b:178) Sortland (1992), Alm et al. (2004a:57-58), Alm (2010a:33) Alm et al. (2004a:57-58), Alm et al. (2011:57) Alm et al. (2004a:17), Alm (2010a:12), Skoglund (2015c) Alm et al. (2004a:17), Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Balsfjord Harstad, Tromsø, Skjervøy Tromsø, Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Kvæfjord, Harstad Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Balsfjord Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Harstad,

6 9 2 8 9 1 2 9+ 1 5 2 1 2 5 1 4 9 1 5 3 1 3 1 2 4 11 14 17 18 12 15 16 15 12 19 16 4-5 ca. 10 Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk ? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk ? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Fuglefrø Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk

? Fuglefrø? Hagebruk Hagebruk ? ? ? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Filtarve Cerastium tomentosum Vårkrokus Crocus vernus Buskmure Dasiphora fruticosa Småhjerte Dicentra formosa Hybridgullkurv Doronicum × excelsum Storborre Arctium lappa Balkangullkurv Doronicum columnae Hjertegullkurv Doronicum pardalianches Hybridslirekne Reynoutria × bohemica Kjempeslirekne Reynoutria sachalinensis Chilehumleblom × enghumleblom Geum quellyon × rivale Blåveis Hepatica nobilis Veitistel Cirsium vulgare Veitistel Klasespirea Spiraea × billardii Skogskjegg Aruncus dioicus Hvitrogn Sorbus koehneana macrantha Prydstorklokke Campanula latifolia var. Orientvalmue Papaver pseudoorientale Snøstjerne Scilla forbesii Storsnøstjerne Scilla luciliae Konglebergknapp Sedum forsterianum Triticum aestivum Hvete Triticum Sibirblåstjerne Othocallis siberica Ungarsk syrin Syringa josikeae Bergsvineblom Senecio sylvaticus Mellomvalurt Symphytum × uplandicum

Lin Linum usitatissimum Hageert Pisum sativum Rynkerose Rosa rugosa Legepestrot Petasites hybridus persica Orientveronika Veronica Hestehamp Conyza canadensis Mannasøtgress Glyceria fluitans Dagfiol Hesperis matronalis Hagesveve Hieracium aurantiacum Murtorskemunn Cymbalaria muralis Japanslirekne Reynoutria japonica Hjerteberglom Bergenia cordifolia 2000 2000 2000 2000 2000 2001 2001 2002 2000 2000 2000 c. 2000 1999 1999 1999 1998? før 1999 1998 1998 1998 1998 1997 1998 1997 1997 1997?

1997 1997 1997 1996 1996 1997 1997 1997 1996 Tabell 4 (forts.) Tabell 1995 1995 1996

222 Blyttia 73(4), 2015 Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms Alm et al. (2004b:112, 2011.:57-58), Alm (2015g) 2011.:57-58), Alm et al. (2004b:112, Alm et al. (2004b:68) Alm et al. (2004a:59-60) Alm et al. (2004a:62) Alm (2010a:46) Alm et al. (2004a:71), Alm (2010a:46) Alm et al. (2004a:72), Alm et al. (2004b:162-163) Alm (2010a:33-34) Alm et al. (2004a:58-59), Alm et al. (2004b:148) Alm et al. (2004b:15) Alm et al. (2004a:69-70), Alm (2010a:42) Alm et al. (2004a:69-70), Alm (2010a:43-44) Alm et al. (2004a:70), Alm (2010b:91) Alm et al. (2004b:127), Alm (2011:38) Alm et al. (2004b:165), Alm (2010b:57-58) Alm et al. (2004a:83), Alm et al. (2004b:135) Alm (2011:18-19) Alm et al. (2004a:66) Alm et al. (2004b:152) Alm et al. (2004b:154) Alm et al. (2004b:155) Alm et al. (2004a:74) Alm et al. (2004b:156-157) Alm et al. (2004a:61-62), Alm (2010a:34-36) Alm et al. (2004a:61-62), Alm et al. (2004a:56) Alm et al. (2004a:63-64), Alm (2010a:36) Alm et al. (2004a:63-64), Alm et al. (2004a:20) Alm (2010a:34) Alm et al. (2004a:60); Alm et al. (2004a:73), Alm (2010b:50), Sortland (2015a) Alm et al. (2004a:73), Alm (2010b:71-72), Alm et al. (2004b:100-101) Alm (2010b:71-72), Alm et al. (2004b:107) Alm et al. (2004b:107-108) Alm et al. (2004b:111) Alm et al. (2004b:54) Alm et al. (2004a:72-73), Alm (2010b:49-50) Alm et al. (2004a:72-73), Alm et al. (2004b:14), Alm (2010a:11) Alm et al. (2004b:14), Alm et al. (2004b:165), Alm (2011:38) Alm et al. (2004b:165), Alm et al. (2004b:126), Alm (2010b:89) Alm et al. (2004b:126), Alm et al. (2004b:126-127), Alm (2010b:91) Alm et al. (2004b:126-127), Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Karlsøy Harstad, Lenvik Tromsø Karlsøy Tromsø Tromsø Tromsø flere Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø, Skjervøy Tromsø, Harstad, Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, flere Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, flere Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, 3 3 3 9 2 1 7 1 1 5 3 6 9 1 9 5 1 3+ 4+ 5 1 6 7 1 2 1 1 6 3 11 28 16 17 15 18 > 10 ca. 60 mange uavklart Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Fuglefrø Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Såfrø Hengeblodtopp Sanguisorba canadensis ssp. latifolia Pyreneersildre Saxifraga × geum Bysildre Saxifraga × urbium Bjarkøyspirea Spiraea chamaedryfolia Purpurspirea Spiraea × rosalba Hageasters Symphyotrichum × versicolor Maigull Chrysosplenium alternifolium Kransøye Coreopsis verticillata Bokhvete Fagopyrum esculentum Rognasal Sorbus hybrida Snøbær Symphoricarpos albus × gesneriana Hagetulipan Tulipa × wittrockiana Hagestemorsblom Viola Estragon Artemisia dracunculus Kjempeturt Cicerbita macrophylla Hagejordbær Fragaria × ananassa Hagesalat Lactuca sativa Stornøkketunge Ligularia dentata Hjertenøkketunge Ligularia stenocephala Jærlupin Lupinus perennis Rød lungeurt Pulmonaria rubra Rognspirea Sorbaria sorbifolia Broddbergknapp Sedum rupestre Fliksvineblom Jacobaea alpina Alpehøymol Rumex alpinus Mosesildre Saxifraga hypnoides Skyggesildre Saxifraga umbrosa Lysimachia punctata Fagerfredløs Lysimachia Augustprimula Primula florindae Kaukasusnøkleblom Primula juliae Flekklungeurt Pulmonaria affinis Byreseda Reseda lutea Solbær Ribes nigrum Sandlupin Lupinus nootkatensis Humle Humulus lupulus Krøll-lilje Lilium martagon Blåleddved Lonicera caerulea Tatarleddved Lonicera tatarica Tatarleddved var. sativus Lotus corniculatus var. Veitririltunge 2001 2001 2001 2001 2001 2002 2002 2002 2001 2000 2000 2000 2000 2001 2001 2001 2001 2001 2001 2001 2001 2000 2000 2000 2000 2000 2000 2000 2000 2000 2000 2000 2000 2000 Tabell 4 (forts.) Tabell 2000 2000 2000 2000 2000

Blyttia 73(4), 2015 223 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen Alm et al. (2004b:101) Alm (2015f) Alm et al. (2004b:118) Alm et al. (2004b:122-123) Alm et al. (2004b:124) Alm et al. (2004b:137) Alm et al. (2004b:171) Alm et al. (2004a:55) Alm et al. (2004a:37-38) Alm et al. (2004b:102) Alm et al. (2004b:169) Alm et al. (2004a:36) Alm (2010a:36) Alm et al. (2004a:64), Alm et al. (2004b:158-159) Alm et al. (2004a:22; 2011:52), Alm (2011:36) Alm et al. (2004b:164), Alm et al. (2004a:62-63) Alm et al. (2004a:36) Alm et al. (2013:17) Alm et al. (2004b:58) Alm et al. (2004b: 111-112) Alm et al. (2004a:59) Alm et al. (2004b:181) - Alm et al. (2011:61) Alm et al. (2011:59) Alm et al. (2011:50) Alm et al. (2011:59-60) Alm & Often (2008), Sortland et al. (2007), Alm et al. (2011:55) Alm (2010b:55), Skoglund (2015a) Alm et al. (2011:51) Alm (2010a:38) Alm (2010a:8-10) Alm et al. (2011:60) - Alm (2010b:65) Alm (2010a:28) 54) Alm et al. (2011: Alm et al. (2011:59) Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Skjervøy Tromsø, Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Salangen, Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tranøy Harstad, Tromsø Harstad, Harstad Harstad, Lyngen Tromsø Berg Harstad Harstad Lyngen Tromsø, Tromsø 1 5 2 2 5 1 1 1 1 1 2 1 2 2 3 2 1 1 3 1 1 1 1 2 1 1 2 7 1 3 2 7 1 1 1 1 2 1 11 Hagebruk Hagebruk Hagebruk Fuglefrø? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk ? Fuglefrø? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk ? Hagebruk Hagebruk? Skogbruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Fuglefrø? Hagebruk Hagebruk Hagebruk? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Lysimachia vulgaris Fredløs Lysimachia Spansk kjørvel Myrrhis odorata Storkattemynte Nepeta grandiflora arvensis Bakkeveronika Veronica gentianoides Kosakkveronika Veronica Ringblomst Calendula officinalis Snøklokke Galanthus nivalis Hagesmørbukk Hylotelephium telephium ssp. purpureum Løytnantshjerte Lamprocapnos spectabilis Aurikkel Primula auricula Vårpryd Puschkinia scilloides Hvitsoleie Ranunculus platanifolius Stikkelsbær Ribes uva-crispa Klistersvineblom Senecio viscosus Spinat Spinacia oleracea speciosa Telekia Tusenstråle grandiflora Tellima Tellima asiaticus Prydballblom Trollius Praktmarikåpe Alchemilla mollis Spadebergblom Bergenia crassifolia Lungeurt-art Pulmonaria mollis Bronseblad Rodgersia podophylla «Kinasvineblom» Sinacalia tanguitica Bekkekarse Cardamine amara Gullkrokus Crocus chrysantheus Hvitpestrot Petasites albus Sembrafuru Pinus cembra Strandsvineblom Senecio pseudoarnica ternata Sibirmuregull Waldsteinia Platanlønn Acer pseudoplatanus Hamp Cannabis sativa Begerhagtorn Crataegus rhipidophylla Balsampoppel Populus balsamifera parthenium Matrem Tanacetum Sibirlønn Acer ginnala Stjerneskjerm Astrantia major Hagelerkespore Corydalis solida Kjempemjødurt Filipendula kamtschatica Peruskjellfrø Galinsoga parviflora Tabell 4 (forts.) Tabell 2002 2002 2002 2002 2002 2003 2003 2003 2003 2003 2003 2003 2003 2003 2003 2003 2003 2004 2004 2004 2004 2004 2005 2005 2006 2006 2006 2006 2007 2003 2007 2007 2007 2007 2008 2008 2008 2008 2008

224 Blyttia 73(4), 2015 Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms Alm (2010a:6) Skoglund & Østerkløft (2015) - - Alm (2010a:10), Alm et al. (2013:16-17) Alm (2010a:10), Alm et al. (2011:56) Alm (2010b:89), Alm et al. (2011:60-61) Alm et al. (2011:56) Alm et al. (2011:52) Alm (2010a:26), Alm (2011:20-22) Alm et al. (2011:53) Alm (2011:22) Alm (2010a:34) - Alm et al. (2011:60) Alm (2010b: 89-91) Alm et al. (2001:56) Alm (2011:40) Alm (2011:42) Alm (2010a:44) Alm (2010b:78) Alm (2010b:55) Alm (2010a:40) Alm (2011:28) Alm et al. (2013:22) Alm (2011:36), Alm (2010a:40) Alm (2010a:44) Alm (2010a:46) Alm (2010a:11) Alm et al. (2013:17) Alm et al. (2013:18-19) Alm et al. (2013:21) NBF/Artsobservasjoner 2107185 Alm et al. (2013:19-20) - - - - Harstad, Lavangen Harstad, Berg Torsken Harstad Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Tromsø Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad Harstad Nordreisa Tromsø Harstad Tromsø Harstad Harstad Harstad Harstad Harstad Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Tromsø Harstad, Harstad Harstad Harstad Harstad Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø Harstad Tromsø Tromsø Tromsø Tromsø 1 4 1 4 5 1 2 2 4 1 1 1 2 1 6 1 1 1 2 2 1 2 2 4 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 >4 Skogbruk Skogbruk Hagebruk Polemochor? Hagebruk Frøblanding? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk? Såfrø Hagebruk Frøblanding? ? Hagebruk Avfall Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Såfrø? Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk Hagebruk ? Hagebruk Hagebruk Frøblanding? Hagebruk Europalerk Larix decidua Sitkagran Picea sitchensis Blodmure Potentilla atrosanguinea Lodneengkall Rhinanthus alectorolophus Alaskavier Salix alaxensis Prydsløyfe Iberis amara Alaskarødhyll Sambucus racemosa ssp. pubens Kjempesvingel Schedonorus giganteus Svartsøtvier Solanum nigrum ssp. Akeleiefrøstjerne Thalictrum aquilegifolium Kjempegullkurv Doronicum macrophyllum Kaliforniavalmue Eschscholzia californica Gullkrage Glebionis segetum Blodalunrot Heucheria sanguinea Krattlodnegress Holcus molis Silkebygg Hordeum jubatum Skjermleddved Lonicera involucrata esculentum Lycopersicon Tomat Perleblom Muscari botryoides Pinselilje Narcissus poeticus Bjørkebladspirea Spiraea betulifolia Syrin Syringa vulgaris resupinatum Trifolium Vendekløver Chilehumleblom Geum quellyon Sibirnøkketunge Ligularia sibirica Brannlilje Lilium bulbiferum Morell Prunus avium Svensk asal Sorbus intermedia Gentspirea Spiraea × vanhouttei Alm Ulmus glabra Silkenellik Dianthus superbus Barneøye Nemophila menzieisii filiformis Gravveronika Veronica Ormerot Bistorta officinalis nigrum Mørkkongslys Verbascum Sibirlerkespore Corydalis nobilis Grønlandsk geiterams Chamerion latifolium Kronkrage Glebionis coronaria Flekktvetann Lamium maculatum Tabell 4 (forts.) Tabell 2008 2008 2008 2008 2008 2015 2008 2008 2008 2008 2009 2009 2009 2009 2009 2009 2009 2009 2009 2009 2009 2009 2009 2010 2010 2010 2010 2010 2010 2010 2012 2012 2012 2013 2013 2014 2015* 2015 2015 *Skal også være funnet tidligere, men dokumentasjon mangler.

Blyttia 73(4), 2015 225 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen hånd, og dels sørger hagefolket for å spre dem Alm, T. & Gamst, U.R.B. 1996. Dolomittområdet mellom Brattfjell og ved å dumpe «overskuddsvare» (les: pestplanter) Breivikeidet i Tromsø – noen supplerende karplantefunn. Polarflok- i naturen, gjerne i nærmeste skrent. Tromsø alene ken 20 (2): 99-104. rommer hundrevis av lokaliteter av dette slaget, Alm, T. & Gamst, U.R.B. 2006. Siriåsen i Tønsvikdalen – en oversett sørskrent i Tromsø (Troms). Polarflokken 30 (2): 145-151. og resultatet lar ikke vente på seg – hemningsløs Alm, T. & Gamst, U.R.B. 2014. Bidrag til øyfloraene i Kvænangen spredning av arter som spansk kjørvel Myrrhis (Troms). Polarflokken 35 (2): 81-91. odorata (figur 6), venusvognAconitum napellus og Alm, T. & Often, A. 1992. Serpentinflora og vegetasjon ved Lavika i mange andre ut i naturen. Gratangen. Polarflokken 16 (2): 257-274. Alm, T. & Often, A. 2008. Fire nye funn av strandsvineblom Senecio Litteratur pseudoarnica i Tromsø – og en revurdering av opphavet. Blyttia Alm, T. 1988. Floraen i Tromsø by. Floristisk sluttrapport, prosjektet 66 (4): 244-251. «Planteliv i Tromsø». Polarflokken 12 (1): 1-156. Alm, T. & Often, A. 2009. Evjeblom Elatine i Troms – en avklaring. Blyttia Alm, T. 1989. Floraen på Spildra i Kvænangen. Polarflokken 13 (2): 67 (4): 244-248. 67-103. Alm, T. & Often, A. 2010. Løkurt Alliaria petiolata i Dyrøy – ny nordgrense Alm, T. 1990. Floraen på Spildra i Kvænangen – nyfunn og tillegg. Po- i Troms. Blyttia 68 (1): 12-16. larflokken 14 (2): 179-188. Alm, T. & Often, A. 2013. Supplerende kartlegging av biologisk mangfold Alm, T. 1991. Botanisk befaring av Stordalselva og Skogneselva i Tromsø i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark i Troms. DN-utredning kommune, Troms. Tromura, naturvitenskap 69. 34 s. 2013 (9): 1-74. Alm, T. 1996: Legepestrot (Petasites hybridus) i Harstad, Troms – ny Alm, T & Pedersen, O. 2014. Hvor godt er karplantefloraen i Norge nordgrense. Polarflokken 20 (2): 105-108. utforsket? 1. Finnmark. Blyttia 72 (3): 157-177. Alm, T. 2002. Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera) – en fremmed art i Alm, T. & Reiersen, J. 1991. To funn av liljekonvall (Convallaria majalis) rask spredning i Nord-Norge. Polarflokken 26 (2): 123-131. på Hinnøya. Polarflokken 15 (2): 221-227. Alm, T. 2006. Helgetur til Arnøya, 16-18. juni 2006. Polarflokken 30 (2): Alm, T. & Sortland, A. 1990. Lyngsalpene – en botanisk vurdering. 170-177. Tromura, naturvitenskap 65: 1-119. Alm, T. 2010a. Kulturspredte arter i Harstad og Bjarkøy (Troms) – en Alm, T., Gamst, U.R.B. & Perander, H. 2001. Floraen på Kjøtta, Kjøttakal- kartlegging i 2007-2010. 1. Innledning og artsomtaler, furufamilien ven og Åkerøya i Harstad (Troms). Polarflokken 25 (2): 115-164. (Pinaceae) til rosefamilien (Rosaceae). Polarflokken 32 (1): 3-47. Alm, T., Often, A. & Piirainen, M. 2003. Engtoppklokke Campanula Alm, T. 2010b. Kulturspredte arter i Harstad og Bjarkøy (Troms) – en glomerata ssp. glomerata i Sør-Varanger, Finnmark – med noen kartlegging i 2007-2010. 2. Artsomtaler, ertefamilien (Fabaceae) til kommentarer til toppklokkene i Nord-Norge. Blyttia 61 (1): 21-28. kaprifolfamilien (Caprifoliaceae). Polarflokken 32 (2): 49-91. Alm, T., Gamst, S.B., Gamst, U.R.B. & Sortland, A. 2004a. Kulturspredte Alm, T. 2011. Kulturspredte arter i Harstad og Bjarkøy (Troms) – en kartleg- arter i Tromsø ved starten av et nytt årtusen. 1. Innledning og art- ging i 2007-2010. 3. Artsomtaler: klokkefamilien (Campanulaceae) somtaler: Hampefamilien (Cannabaceae) til skjermplantefamilien til gressfamilien (Poaceae). Polarflokken 33 (1): 3-47. (Apiaceae). Polarflokken 28 (1): 3-98. Alm, T. 2013. Karplanteherbariet ved Tromsø museum – tilvekst og sam- Alm, T., Gamst, S.B., Gamst, U.R.B. & Sortland, A. 2004b. Kulturspredte lingsstatistikk for 2011 og 2012. Polarfllokken 35 (1): 29-42. arter i Tromsø ved starten av et nytt årtusen. 2. Artsomtaler: nøkle- Alm, T. 2015a. Floraen på Meløyvær i Bjarkøy (Harstad, Troms). Polar- blomfamilien (Primulaceae) til gressfamilien (Poaceae). Polarflokken flokken 37 (1): 3-76. 28 (2): 99-190. Alm, T. 2015b. Pestplanter i Nord-Norge: venusvogn (Aconitum napellus). Alm, T., Gamst, S.B. & Gamst, U.R.B. 2009. Tinden sør for Trollsvassbu Polarflokken 37 (2): 91-96. – et oversett plantefjell i Tromsø. Polarflokken 31 (1): 27-38. Alm, T. 2015c. Pestplanter i Nord-Norge: honningknoppurt (Centaurea Alm, T., Gamst, S.B., Gamst, U.R.B. & Often, A. 2011. Kulturspredte montana). Polarflokken 37 (2): 97-100. arter i Tromsø, Troms: noen tillegg. Polarflokken 33 (2): 49-62. Alm, T. 2015d. Pestplanter i Nord-Norge: polarpalme (Heracleum persicum Alm, T., Gamst, S.B., Gamst, U.R.B. & Often, A. 2013: Åtte nye kultur- × sphondylium ssp. sibiricum). Polarflokken 37 (2): 107-110. spredte arter i Tromsø. Polarflokken 35 (1): 15-22. Alm, T. 2015e. Pestplanter i Nord-Norge: kjempespringfrø (Impatiens Arnesen, G., & Engelskjøn, T. 1996. Fjellraden sør for Skibotndalen: en glandulifera). Polarflokken 37 (2): 117-120. nyoppdaget, rik fjellflora. Polarflokken 20 (2): 147-156. Alm, T. 2015f. Pestplanter i Nord-Norge: spansk kjørvel (Myrrhis odorata). Benum, P. 1933. The flora of the western parts of Senja and Kvaløy in Polarflokken 37 (2): 129-132. Troms fylke, Northern Norway. Tromsø museums årshefter 56: Alm, T. 2015g. Pestplanter i Nord-Norge: rød lungeurt (Pulmonaria rubra). 1-117. Polarflokken 37 (2): 143-146. Benum, P. 1937. Floraen på Karlsøy i Troms fylke. Nytt magasin for Alm, T. & Bråthen, K.A. 1995. Noen plantefunn i Kvænangen, Troms. naturvidenskapene 77: 39-80. Polarflokken 19 (2): 138-140. Benum, P. 1950. Nyare plantefunn i Nord-Noreg. Blyttia 8 (1): 1-11. Alm, T. & Bråthen, K.A. 1998. Forvillet hvitrogn (Sorbus koehneana) i Benum, P. 1958. The flora of Troms fylke. Tromsø museums skrifter 6: Kvæfjord, Troms. Polarflokken 22 (1): 117-118. 1-402 + 546 kart. Alm, T. & Elven, R. 2013. Picea abies (L.) H. Karst., s. 282-286 i Elven, Bjerke, J.W. & Arnesen, G. 1999. Bidrag til floraen i ytre Kvænangen R., Fremstad, E. & Pedersen, O. (red.): Distribution maps of Nor- (Troms). Polarflokken 23 (1): 9-14. wegian vascular plants. IV. The eastern and northeastern elements. Bjerke, J.W., Elverland, E. & Grønvik, S. 2009. Noen planter og lav nye Akademika publishing, Trondheim. for Senja. Polarflokken 31 (1): 11-16. Bråthen, K.A., Alm, T. & Vange, V. 1996. Registrering av verdifulle kultur-

226 Blyttia 73(4), 2015 Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms

landskap i Troms. Beskrivelser av lokaliteter besøkt i 1995, med vekt Fremstad, E. & Normann, Ø. 1982. Inventering av rik løvskog i Troms. på det botaniske. Høgskolen i Finnmark, rapport 1996 (11): 1-109. Tromura, naturvitenskap 34: 1-97. Corner, R.W.M. 1990. The Scottish mountain flora in relation to the flora Fridtz, R.E. 1900. Undersøgelser over karplanternes utbredelse i Nord- of an isolated Norwegian valley – Rappdalen in Lyngen. Polarflok- Reisen. Nyt magazin for naturvidenskaberne 37: 230-254. ken 14 (1): 31-53. Gabler, H.M. & Elvestad, M. 1988. Undersøkelser i Jav'reoaivit Natur- Devold, J. 1940. Fra Balsfjords flora. Nytt magasin for naturvidenska- reservat i Nordreisa 1988. Polarflokken 12 (3): 261-266. pene 80: 1-44. Gamst, S.B. & Alm, T. 2003. Klokkelyng (Erica tetralix) i Tromsø (Troms) – Edvardsen, H., Nilssen, E. & Skifte, O. 1983. Tidlig sommerbesøk på ny nordgrense, eller bare et gjenfunn? Polarflokken 27 (1): 3-8. Jav'reoaivit i Nordreisa med gjenfunn av «fjellvalmue». Polarflok- Gjærum, H.B., Engelskjøn, T. & Skifte, O. 1994. Finnmyrt, Chamaedaphne ken 7 (2): 112-116. calyculata (L.) Moench, ny for Norge (Storfjord i Troms) – med Elven, R. 1977. Rumex graminifolius i Norge. Blyttia 45: 99-104. rustsoppen Chrysomyxa ledi var. casandrae. Polarflokken 18 (2): Elven, R. 1980. Piggeple på Andørja. Polarflokken 4 (2): 227. 247-252. Elven, R. 1983. Botaniske verneverdier på Karlsøya, Karlsøy kommune, Granmo, A. 1986. Vannplanteflora og vannvegetasjon i Rossfjordvass- Troms. Universitetet i Tromsø, Institutt for biologi og geologi, draget. Rapport til Lenvik kommune. Tromsø. 66 s. Tromsø. 29 s. Granmo, A. 1995. En befaring til tyrihjelm-forekomstene på Arnøy. Po- Elven, R. 1985. Nøkleblomstene i Tromsø. Blyttia 43 (2): 63-70. larflokken 19 (1): 81-88. Elven, R. 2013. Epilobium laestadii Kytöv., s. 196-198 i Elven, R., Frem- Granmo, A., Elven, R. & Edvardsen, H. 1985. Flora, plantegeografi og stad, E. & Pedersen, O. (red.): Distribution maps of Norwegian botaniske verneverdier i Kvitforsvassdraget, Evenes (Nordland) og vascular plants. IV. The eastern and northeastern elements. Aka- Skånland (Troms). Polarflokken 9 (1): 5-76. demika publishing, Trondheim. Heggelund, I. 1994. Nye plantefunn fra Gjøvarden, Hamneidet og ellers Elven, R. & Engelskjøn, T. 1998. Myrtistel (Cirsium palustre (L.) Scop.) – i Troms. Polarflokken 18 (1): 55-66. nordlige utposter på Senja og i Alta. Polarflokken 22 (1): 3-6. Heggelund, I. 1995a. Besøk på fjellet Loapmi i nord-Troms, med funn av Elven, R. & Lye, K.A. 2007. Men Rocambole var ikke død – griffelstarr dvergrublom (Draba crassifolia). Polarflokken 19 (1): 59-65. Carex stylosa finnes i Norge. Blyttia 65 (1): 8-12. Heggelund, I. 1995b. Noen plantefunn fra Rotsundelv i Nordreisa. Polar- Elven, R. & Vorren, K.-D. 1980. Flora and phytogeography of the Habafjel- flokken 19 (1): 66-68. let – Skrubben area of Central Troms, Northern Norway. Tromura, Heggelund, I. & Lunde, S.E. 2011a. Noen nyere plantefunn i Nordreisa naturvitenskap 9: 1-64. kommune (Troms). Polarflokken 33 (2): 71-76. Elverland, E. & Bjerke, J.W. 2002. Hvit nøkkerose (Nymphaea alba), Heggelund, I. & Lunde, S.E. 2011b. Mellomblærerot (Utricularia ochrole- vasskrans (Zannichellia palustris) og andre interessante vannplanter ucva) ny for Troms fylke? Polarflokken 33 (2): 93. i to små vatn på indre Senja. Polarflokken 26 (1): 11-16. Heintze, A. 1907. Om Chrysosplenium alterniflorum L. v. tetrandum Engelskjøn, T. 1959. Nye plantefunn i Troms fylke. Blyttia 17: 90-96. Lund och dess utbredning inom Skandinavien. Botaniska notiser Engelskjøn, T. 1970. Flora of Nord-Fugløy, Troms. Astarte 3: 63-82. 1907: 231-237. Engelskjøn, T. 1984. Barduvassdraget. Flora og vegetasjon i Barduvass- Heintze, A. 1908. Växtgeografiska anteckningar från ett par färder genom draget ovenfor Altevatn. Tromura, naturvitenskap 36: 1-187. Skibottendalen i Tromsö amt. Arkiv för botanik 7 (11): 1-71. Engelskjøn, T. 1994. High- and mid-alpine vegetation in North Scandinavia. Huru, H. (red.), Johnsen, I., Nettelbladt, M.G. & Velvin, R. 1985. Fos- Ecology and thermal relations. Tromura, naturvitenskap 74: 1-65. selva. Naturfaglige undersøkelser av Fosselva, Berg i Senja, ytre Engelskjøn, T. 1997. 1958-floristikk fra Tromsø: Kårvik, Kårvikdalen og Troms. Tromura, naturvitenskap 52: 1-79. Stortind på Ringvassøya. Polarflokken 21 (1): 125-133. Hylander, N. 1964. Carex stylosa i Norge. Blyttia 22 (1): 21-24. Engelskjøn, T. 2000. Halvkulerublom (Draba subcapitata) ny for fastlands- Johansen, B. 1981. Vegetasjonen i Kviteberget, Kvænangen - ny fore- Norge. Polarflokken 24 (1): 63-74. komst av stortveblad (Listera ovata). Polarflokken 5 (2): 114-119. Engelskjøn, T. 2012. Floraen i Tromsø kommune. Eit floristisk-plantege- Jørgensen, E. 1894. Om floraen i Nord-Reisen og tilstøtende dele af ografisk oversyn. Polarflokken 34 (1-2): 3-152 Lyngen. Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania Aar Engelskjøn, T. & Skifte, O. 1986. Fjellfloraen mellom Bardu og Sørreisa 1894 (8): 1-104. i Troms. Blyttia 44: 134-144. Jørgensen, R. 1937. Die Höhengrenzen der Gefässpflanzen in Troms Engelskjøn, T. & Skifte, O. 1994. Krypsivaks, Trichophorum pumilum (Vahl) fylke. Det kongelige norske videnskabers selskaps skrifter 1936 Sch. & Th. ved Brattfjell, Tromsø. Polarflokken 18 (2): 277-284. (8): 1-106. Engelskjøn, T. & Skifte, O. 1995. The vascular plants of Troms, North Mathiesen, B. 1966. Noen nye plantefunn fra Nord-Norge. Blyttia 24: Norway. Revised distribution maps and altitude limits after Benum: 276-279. The flora of Troms fylke. Tromura, naturvitenskap 80: 1-227. Mehus, H. 1982. Skorpa i Kvænangen, Troms. Botaniske undersøkelser. Engelskjøn, T. & Aasen, M. 1999. Eplekjerner spirer – også i fjellet. Tromura, naturvitenskap 25: 1-40. Polarflokken 23 (1): 8. Mejland, Y. 1938. Litt om planteveksten på Lohtana i Troms. Nytt magasin Eriksen Norberg, M.-B. 1995. Nasjonal registrering av verdifulle kultur- for naturvidenskapene 78: 81-82. landskap i Troms. Fylkesmannen i Troms, miljøvernavdelingen, Mejland, Y. 1939. Om floraen på Javreoaivve i Nordreisa. Nytt magasin rapport 59: 1-109. for naturvidenskapene 79: 165-191. Fjelland, M., Elven, R. & Johansen, V. 1983. Havstrand i Troms, botanis- Mejland, Y. 1980. Floristiske undersøkelser i Nord-Troms og Vest- ke verneverdier. Miljøverndepartementet, rapport T-551: 1-291. Finnmark, 1963 og tidligere. Polarflokken 4 (1): 58-73. Fredriksen, K. 2014. Finnmarksfrøstjerne (Thalictrum simplex ssp. Mikalsen, J. & Often, A. 1993. Nasjonal registrering av verdifulle kulturland- boreale) i Skibotndalen. Polarflokken 35 (2): 91-97. skap i Troms, 1992. Fylkesmannen i Troms, miljøvernavdelingen. Fremstad, E. 1982. Myggblom i Nord-Norge. Polarflokken 6 (1): 28- 97 s. 29.

Blyttia 73(4), 2015 227 Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen

Nilsen, L., Engelskjøn, T., Jensen, C. & Kramvik, E. 1994. Tindved, Skifte, O. 1980. Litt om floraen på fjellet Gjøvarden i Nord-Troms Hippophaë rhamnoides L. – ny nordgrense ved Brattfjell, Tromsø. (Skjervøy herred). Polarflokken 4 (1): 80-86. Polarflokken 18 (2): 285-291. Skoglund, T. 2015a. Pestplanter i Nord-Norge: platanlønn Acer pseu- Nordal, I., Jonsell, B., Engelskjøn, T. & Skifte, O. 1994. En ny botanisk doplatanus. Polarflokken 35 (2): 85-89. lokalitet med ekstremt mangfold, Brattfjell ved Tromsø. Polarflokken Skoglund, T. 2015b. Pestplanter i Nord-Norge: hagenøkleblom (Primula 18 (2): 265-276. elatior). Polarflokken 37 (2): 139-142. Norman, J.M. 1893. Florula Tromsøensis. Tromsø museums aarshefter Skoglund, T. 2015c. Pestplanter i Nord-Norge: de store slirekne-artene – 15 (1892): 157-174. parkslirekne (Reynoutria japonica), kjempeslirekne (R. sachalinsis) Norman, J.M. 1894. Norges arktiske flora. I. Speciel plantetopografi. Første og hybridslirekne (R. × bohemica). Polarflokken 37 (2): 147-152. del. 760 s. + kart. Kristiania. Skoglund, T. & Østerkløft, B.-G. 2015. Pestplanter i Nord-Norge: sitka- Norman, J.M. 1900. Norges arktiske flora. I. Speciel plantetopografi. Andre gran (Picea sitchensis). Polarflokken 37 (2): 133-138. del. VIII s. + s. 761-1487. Kristiania. Solbakken, O.I. & Sætra, H. 1996. Plantefunn i Nordreisa 1996. Polar- Normann, Ø. 1978. Rosettkarse – Cardamine hirsuta L. – på Ibestad. flokken 20 (2): 173-174. Polarflokken 2 (1): 11-13 + 41. Sortland, A. 1990. Litt om flora og vegetasjon på Sør-Fugløya i Troms. Normann, Ø. 1979. Nyfunn på Rolløya 1975 – 1978. Polarflokken 3 Polarflokken 14 (2): 207-217. (1): 2-8. Sortland, A. 1992. Mannasøtgress (Glyceria flutians) – et staselig gress Normann, Ø. 1980. Vaniljerot (Monotropa hypopitys L.) funnet i Harstad. med sans for Lofoten? Polarflokken 16 (2): 307-310. Polarflokken 4 (1): 74-75. Sortland, A. 2015a. Pestplanter i Nord-Norge: sandlupin (Lupinus noot- Normann, Ø. 1981a. Planter langs innfartsvegen til Harstad. Vegvesenets katensis). Polarflokken 37 (2): 121-124. bidrag til floraen i Harstad. Polarflokken 5 (1): 26-28. Sortland, A. 2015b. Pestplanter i Nord-Norge: hagelupin (Lupinus Normann, Ø. 1981b. Nyfunn fra Ibestad og Harstad herreder i Troms. polyphyllus). Polarflokken 37 (2): 125-128. Polarflokken 5 (1): 74-75. Sortland, A. 2015c. Pestplanter i Nord-Norge: rynkerose (Rosa rugosa). Normann, Ø. 1981c. Nyfunn 1981, Ibestad hd., Rolløya. Polarflokken Polarflokken 37 (2): 153-156. 5 (2): 120-123. Sortland, A.B., Thamdrup, S. & Elven, R. 2007. En omvendt viking – Normann, Ø. 1982. Karplantene på Rolløya. En plantegeografisk og Senecio pseudoarnica (strandsvineblom) ny for Norge og Europa. plantesosiologisk undersøkelse. Hovedfagsoppgave, Universitetet Blyttia 55 (2): 86-90. i Tromsø. 344 s. Spjelkavik, S. 1979. Krossevjeblom, Elatine hydropiper, funnet i Troms. Notø, A. 1901. Florula tromsøensis. Editio nova. Tromsø museums Blyttia 37: 21-23. aarshefter 23 (1900): 113-180. Sætra, H. 1978. Nye plantefunn i Nordreisa etter 1968. Polarflokken 2 Notø, A. 1902. Indre- og Mellem-Kvænangens karplanter. Nyt magazin (2): 85-91. for naturvidenskaberne 40: 293-361 + kart. Sætra, H. 1980. Gåi'kefiel'bma, ny botanisk «gobit» i Nordreisa. Polarflok- Notø, A, 1905. Fjeldfloraen mellom Altevand og Kirkesdalen. Tromsø ken 4 (1): 76-79. museums aarshefter 27 (1904): 1-19. Sætra, H. 1986. Reisavassdraget. Floraen i Reisavassdraget, Troms. Nylund, P.H. 1995. Funn av ullborre (Arctium tomentosum) på Tromsøya. Tromura, naturvitenskap 50: 1-143. Polarflokken 19 (2): 193-199. Sætra, H. 1990. Ny nordgrense for bergjunker (Saxifraga paniculata Often, A. 1994, Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) funnet Miller) i Noreg. Blyttia 48: 151-155. i Tromsø. Polarflokken 18 (1): 49-53. Sætra, H. 1992. Botaniske streiftog på Lavangens solside. Polarflokken Paul, W. 1991a. Contribution to the flora of the northern part of Lyngen 16 (1): 183-194. peninsula. Polarflokken 15 (1): 24-44. Sætra, H. 1996. Myrrapp (Poa palustris L.) ny for Troms, og andre tidlegare Paul, W. 1991b. Contribution to the North Lyngen flora – supplement. upubliserte plantefunn i fylket. Polarflokken 20 (1): 39-50. Polarflokken 15 (2): 163-164. Torbergsen, E.-M. 1978. Myrvegetasjonen på Bakåsmyra i Skånland Pedersen, O. 2002. Karplanteherbariene – hva har samlet seg der? kommune, Troms. Hovedfagsoppgave, Universitetet i Trondheim. Blyttia 60 (2): 103-116. 174 s. Peters, G. 1907. Om Nordreisen. Botaniske notiser för år 1907: 65- Vange, V. & Alm, T. 2001. Kulturlandskapet i Skipsfjord landskapsvernom- 68. råde, Karlsøy kommune: botaniske registreringer i 2001. Fylkesman- Ravolainen, V.T. & Granmo, A. 2002. Botaniske verdier i Dyrøy kommune. nen i Troms, miljøvernavdelingen, rapport 76: 1-22. Rapport, Tromsø museum. 36 s. Vikebø, V., Aarøen, L., Lunde, S.E. & Heggelund, I. 2011. Marisko (Cypri- Reiersen, J. 1942. Investigations of the freshwater vegetation of southern pedium calceolus) funnet i Nordreisa. Polarflokken 33 (2): 85-87. Troms. Tromsø museums årshefter 61 (2): 1-78 + 4 pl. Vorren, K.-D. 1977. Østlige myrplanter i Troms, en plantegeografisk og Reiersen, J. 1949. Nyere plantefunn fra Lofoten – Vesterålen – Hinnøy. økologisk skisse. Polarflokken 1 (2): 10-29. Blyttia 7: 44-46. Vorren, K.-D. 1979. Myrinventeringer i Nordland, Troms og Finnmark Reiersen, J. 1986. Funn av karplanter vesentlig 1980–85, de fleste i sommeren 1976, i forbindelse med den norske myrreservatplanen. øygruppen Lofoten – Vesterålen – Hinnøy. Polarflokken 10 (1): Tromura, naturvitenskap 3: 1-118. 55-78. Vorren, K.-D. & Engelskjøn, T. 1974. Vegetasjon og flora, s. 38-69 i: Øvre Schilling, A.D. & Pollard, D.F.W. 1964. Floraen i Sørdalen i Lyngen. Dividal. Norges nasjonalparker 7. Luther forlag, Oslo. Blyttia 22: 53-65. Wahlstrøm, R. 1978. Geranium pratense – en ny art for Nord-Norge. Sivertsen, S. 1980. Vokser skogkløver, Trifolium medium, fremdeles i Blyttia 36: 91-94. Nordreisa? Polarflokken 4 (2): 205-206. Øvstedal, D.-O. 1985. Tre slag bjønnkjeks (Heracleum) i Tromsø. Polarflokken 9 (1): 83-89.

228 Blyttia 73(4), 2015 BLYTTIA NORGES BOTANISKE ANNALER

Reetablering av tykt mosedekke på stein: En tjueårig suksesjonshistorie Sigmund Hågvar

Hågvar, S. 2015. Reetablering av tykt mosedekke på stein: En tjueårig suksesjonshistorie. Blyttia 73: 229-235. Re-establishment of a thick moss cover on stone: A twenty-year’s succession history

This study in Sogndal, Western Norway, describes the succession of lichens and mosses on a stone after removal of a 7 cm thick moss-cover of Racomitrium lanuginosum. Other stones in the area, if exposed by for instance digging, rapidly developed a red cover of the green alga Trentepohlia, but this alga did not colonise the present stone. The surface was probably not clean enough, and it also contained some small, dark moss colonies which had survived beneath the Racomitrium layer. In the absence of Trentepohlia, which generally delays the colonisation of lichens and mosses on stones, small colonies of lichens and mosses were visible after 2 years. The most species-rich phase was after 5–10 years. After 19 years, a continuous moss layer, up to 4 cm thick, had overgrown all lichens. Dominant species were Hypnum cupressiforme and Dicranum scoparium. Patches of Racomitrium was seen after 20 years. This species was expected to finally take over, reducing diversity to a monoculture.

Sigmund Hågvar, Institutt for naturforvaltning, Boks 5003, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), NO-1432 Ås. [email protected]

Standardsuksesjon fra ren steinflate Hva skjer når det tykke mosedekket til tykt mosedekke fjernes eller glir av? Kan suksesjonen I Blyttia nr. 4 for 2006 viste undertegnede og Yngvar gjentas? Gauslaa hvordan nyblottede steiner på en åpen I nevnte artikkel ble en ikke-avbildet stein kort beitemark i Sogndal gradvis ble kolonisert av alger, omtalt (stein nr. 6, med største mål 38 cm). Steinen laver og moser. Denne suksesjonen foregikk etter satt i en gammel rydningsrøys, og den studerte et fast mønster. Aller først ble steinene rødfarget flaten var skrå, i gjennomsnitt ca 45o. Figur 1 vi- av grønnalgen fiolsteinTrentepohlia iolithus. Dette ser steinen med et 7 cm tykt lag av heigråmose belegget hindret lav i å etablere seg, men noen skor- Racomitrium lanuginosum i 1995, og figur 2 viser pelavkolonier var også tidlig på plass og bredte seg steinflaten etter fjerningen av moselaget samme år. langsomt ut over algen. Etter om lag fem år kunne Slike tykke gråmoselag sitter ofte ganske løst, og små kolonier av pionermoser sees. Til forskjell det hender at de av ulike årsaker glir av. Da starter fra lavene klarte disse mosene å etablere seg på en ny suksesjon. Hvor lang tid tar det før et nytt, tykt algedekkede flater, og kun få kolonier startet oppå moselag er gjenskapt, og hvilket suksesjonsmøn- skorpelav. Etter ti år hadde laver og moser sammen ster blir fulgt? Kan Trentepohlia bruke en slik flate? fortrengt algebelegget fra om lag halve steinflaten. Er heigråmosen på ny vinneren, og er den avhengig I denne fasen var artsmangfoldet størst. Fra nå av av at andre arter først etablerer seg? overtok hurtigvoksende moser kommandoen, sær- I artikkelen fra 2006 ble suksesjonen de første lig heigråmose som hadde fått fotfeste i pionermo- 10 årene kort omtalt for denne steinens vedkom- sekoloniene. Gråmosen kvelte andre arter effektivt mende. Her skal vi følge utviklingen gjennom 20 fordi den utviklet horisontale skudd. Etter 15 år var år, til et 4 cm tykt moselag er reetablert. Egentlig både pioneralger, pionermoser og laver overvokst foregikk to suksesjoner samtidig på denne stein- av gråmose, bortsett fra enkelte små partier. Etter flaten: Skjebnen til en lav-rest på ca. en fjerdedel ca. 20 år var heigråmose enerådende, med et tykt av steinflaten og nyetableringer på den blottlagte lag over hele steinen. flaten. Vi tar de to prosessene hver for seg.

Blyttia 73(4), 2015 229 Sigmund Hågvar

Figur 1. Steinen fotografert i 1995 før fjerning av et 7 cm tykt lag av heigråmose Racomitrium lanuginosum. The stone in 1995 before removing a 7 cm thick moss cover of Racomitrium lanuginosum.

Figur 2. Steinen etter fjerning av moselaget I 1995. Den hvite papirlappen er 38 mm. The stone after removal of the moss layer in 1995. The white piece of paper is 38 mm.

230 Blyttia 73(4), 2015 Reetablering av tykt mosedekke på stein: En tjueårig suksesjonshistorie

A. Gjenværende lavkoloni blir Utviklingen fra 10 til 14 år (2005–2009) overvokst og kvalt Etter 14 år (figur 7) hadde mosedekket erobret nes- Etter fjerning av gråmosedekket satt det igjen et ten hele steinflaten, bortsett fra en skorpelavkoloni grått thallus av grå fargelav Parmelia saxatilis (fi- til høyre i bildet og en smal stripe fargelav nederst. gur 1–2). I løpet av fem år ekspanderte laven noe Vi legger merke til at de mørke pionermosene innover steinflaten, men ble samtidig «angrepet» i fremdeles finnes, i et buet belte til høyre og øverst. bakkant av en gråmosekoloni (figur 3–4). Ytterligere Til venstre ser vi at flaket med gråmoseovervokst fem år senere var utbredelsen innover effektivt fargelav var falt av. Årsaken er ukjent. stoppet av pionermoser, og gråmosen hadde kvalt over halvparten av lavthalluset (figur 6). Etter 14 Utviklingen fra 14 til 20 år – og enda lenger? år hadde imidlertid denne delen falt av (figur 7), Litt av de mørke pionermosene holdt stand inntil kanskje fordi gråmosen som dominerte dette partiet 2012 (17 år). Etter 19 år var et sammenhengende, hadde svakt feste. Fremdeles hang det igjen en opptil 4 cm tykt mosedekke gjenopprettet på stei- smal stripe av lavthalluset helt nederst på steinen, nen, og erstattet all lav. De dominerende mose- men etter 19 år var også denne resten overvokset artene var matteflette Hypnum cupressiforme og av moser. ribbesigd Dicranum scoparium. Det ble også påvist 8–10 skudd av gråsteinmose Hedwigia ciliata og ett skudd av levermosen skogskjeggmose Barbilopho- B. Reetablering av tykt mosedekke på zia barbata. Etter at gråmosekolonien som hadde steinflaten overtatt fargelavens plass var falt av, var faktisk gråmose fraværende. Men året etter kunne flere De første 5 årene (1995–2000) små gråmosekolonier sees, bl.a. øverst til venstre Etter fjerningen av det 7 cm tykke gråmoselaget på figur 8. Trolig vil gråmosen gradvis fortrenge alle (figur 1–2) skjedde ingen kolonisering av Tren- andre arter på steinen. Ut fra studiet av Hågvar & tepohlia, kanskje fordi flaten ikke var «ren» nok. Gauslaa (2006) anslår jeg en periode på om lag To grå skorpelavkolonier var godt synlige etter to fem år før gråmosen er enerådende. år (nede til høyre på figur 3), og starten på disse kunne skimtes allerede etter ett år. Ørsmå, grønne Diskusjon pionermoser kom etter to år og var tydelige etter Denne utviklingen hadde mange likheter med tre år. Bildet etter fem år (figur 4) viser en betydelig suksesjonsforløpet som ble beskrevet med ut- mosedekning, og de få lavkoloniene stagnerte nå gangspunkt i nyblottede steiner (Hågvar & Gauslaa mot mose. Sammenligner vi med den nyblottede 2006): steinflaten fem år tidligere, ser vi noe interessant. – Det tok om lag 20 år før moser hadde okku- De små, svarte mosekoloniene på figur 4 var faktisk pert hele steinflaten og fortrengt alle pionerorgan- til stede under det tykke gråmosedekket. De var ismer. altså ikke helt kvalt av gråmosen. Nå fikk de en – Artsmangfoldet var størst i en midtre suk- ny start og utviklet seg tydelig, om enn langsomt. sesjonsfase, der pionerarter av laver og moser Også etter to år (figur 3) kan vi ane at de hadde fremdeles fantes. startet veksten. – Visse arter av lav og moser er avhengige av tidlige suksesjonsstadier, der åpne steinflater er Utviklingen fra 5 til 10 år (2000–2005) tilgjengelige. Slike flater skapes gjerne ved forstyr- I løpet av disse årene erobret ulike moser meste- relser i naturen, som rotvelt, flom, snøras, graving, parten av den ledige steinflaten (figur 5–6). Men at gamle moseflak sklir av, osv. Pionerartene bør to pioner-skorpelaver til høyre holdt fortsatt stand selvsagt ha god spredningsevne. mot mosene. De mørke, saktevoksende pioner- – Konkurransesterke moser, som til slutt over- mosekoloniene var ennå ikke utkonkurrert etter ti vokser og kveler alle pionerorganismer, er avhen- år, og det omtalte fargelavthalluset til venstre var gige av pionerene for å få «fotfeste». Men når de ennå ikke helt kvalt av gråmosen. Dette var en først er etablert, tar de raskt over. artsrik suksesjonsfase, men varte ikke lenge. Et- Samtidig ser vi at dette suksesjonsforløpet skil- ter ti år var konkurransesterke moser i ferd med å ler seg fra det som starter på en ren steinflate på kvele både pionermoser, skorpelav og restene av følgende punkter: fargelavthalluset. – Pioneralgen fiolsteinTrentepohlia iolithus, som danner det karakteristiske, røde belegget på nyblot-

Blyttia 73(4), 2015 231 Sigmund Hågvar

Figur 3. Steinen i 1997, etter 2 år. The stone in 1997, after 2 years.

Figur 4. Steinen i 2000, etter 5 år. The stone in 2000, after 5 years.

232 Blyttia 73(4), 2015 Reetablering av tykt mosedekke på stein: En tjueårig suksesjonshistorie

Figur 5. Steinen i 2002, etter 7 år. The stone in 2002, after 7 years.

Figur 6. Steinen i 2005, etter 10 år. The stone in 2005, after 10 years.

Blyttia 73(4), 2015 233 Sigmund Hågvar

Figur 7. Steinen i 2009, etter 14 år. The stone in 2009, after 14 years.

Figur 8. Steinen i 2015, etter 20 år. The stone in 2015, after 20 years.

234 Blyttia 73(4), 2015 Reetablering av tykt mosedekke på stein: En tjueårig suksesjonshistorie

Figur 9. En ca. 2 meter høy blokk på et beite, med et sammenhengende, tykt teppe av gråmose samt noen små bjørketrær. A two meter high stone block on a grazing area, with a thick cover of Racomitrium lanuginosum, which even supports some small birch trees. tede steiner, etablerte seg ikke. Det kan skyldes at ket som ble fjernet i 1995, vil ta anslagsvis 25 år steinflaten under det fjernede mosebelegget ikke på denne steinen. var «ren» nok. Det betød at skorpelaver hadde I det aktuelle området er heigråmose en stan- lettere etablering. dard klimaks-art på steiner, og bidrar til å danne – Moser etablerte seg raskere, og grønne pio- jordsmonn hvis steinen er stor og flat nok. Figur 9 nerplanter var godt synlige etter tre år mot ca. fem viser en to meter høy steinblokk med et tykt gråmo- år på ren steinflate. sedekke, som til og med tillater små bjørketrær å – Små kolonier med en levende, svart pioner- vokse der. mose kom til syne under det fjernede gråmosedek- Når gråmosen først har fått fotfeste, vokser ket i 1995, og de begynte å vokse etter fjerningen. den raskt og har sideskudd som overdekker andre De må ha tålt å ligge i årevis under heigråmosen. planter. Men fordi den har løst feste, og ofte «krym- Dette betyr at suksesjonen på steinflaten ikke var en per» i tørkeperioder, kan slike flak gli av igjen. Det ren primærsuksesjon, men starter med visse orga- kan man lett se på større svaberg. En steinflate, nismer til stede. Disse langsomtvoksende mosene skrent eller et svaberg kan trolig gjennomgå nye har både pionerkarakter og en evne til å overleve suksesjonsforløp gang på gang, hver gang det overvoksing. De holdt ut i minst 17 år. sårbare gråmoselaget løsner eller slites vekk. Da – Heigråmosen brukte lang tid på å overta får pionerartene en ny, tidsbegrenset sjanse. denne steinen. Etter 19 år dominerte matteflette og ribbesigd. Det lille flaket av heigråmose som hadde Takk overtatt plassen til den grå fargelaven, var falt av Yngvar Gauslaa og Arne Pedersen (†) takkes for etter 14 år. Heigråmosen reetablerte seg imidlertid mosebestemmelser. i flere småflekker i det 20. året, og vil trolig være enerådende etter anslagsvis fem år. Heigråmose er Litteratur den generelle vinneren i denne steinuren. Det betyr Hågvar, S. & Gauslaa, Y. 2006. Hvor fort dekkes stein av mose og lav? i så fall at reetableringen av det tykke gråmosedek- Blyttia 64 (4): 231-242.

Blyttia 73(4), 2015 235 FLORISTISK SMÅGODT

Nytt funn av sandnattlys 1). Den 27. juni 2014 vart det funne 23 planter innanfor eit område på 20 x 30 meter. I same området Oenothera ammophila er det glisen vekst av strandrug Leymus arenarius og strandkveke Elytrigia juncea ssp. boreoatlan- langs Jærstrendene tica, men også av bitterbergknapp Sedum acre, bakkerundskolm Anthyllis vulneraria ssp. vulner- Harald Vik-Mo aria, og liten kystfrøstjerne Thalictrum minus ssp. Asplundveien 10, 7560 Vikhammer arenarium. Denne lokaliteten er ny for Hå kommune [email protected] og 3–4 mil lengre sør langs strandlinja enn dei to tidlegare kjende lokalitetane. Sandnattlys Oenothera ammophila er ein sjeldan art i norsk flora, og har på den norske raudlista frå 2010 status som sårbar (VU) (Kålås et al. 2010). To andre lokalitetar Dei to andre stabile lokalitetane for sandnattlys i Den veks i ustabile sanddyner og på ruderatmark, Rogaland er Boresanden i Klepp kommune og Ska- og dei einaste fast etablerte forekomstene for sand- rasanden sør for Hellestø i Sola kommune. Bore- nattlys i Noreg har vore i kommunane Sola og Klepp sanden har hatt bufast sandnattlys sidan starten på Jæren. På tur langs strendene mellom Brusand av 1960-åra. Plantene veks hovudsakleg på lesida og Ognasanden i Hå kommune i februar 2014 fann av høge primære sanddyner, og det er årleg fleire eg stilkar og blad av ei plante som kunne minna om hundre blømande planter (figur 2). Andre planter i sandnattlys. Funnstaden vart derfor oppsøkt på ny området er strandrug, marehalm Ammophila are- i juni og juli 2014, og funnet av ein ny lokalitet for naria, åkerdylle Sonchus arvensis og sørleg type sandnattlys i Hå kommune vart stadfesta. av strandskolm Lathyrus japonicus ssp. maritimus. På Skarasanden har det vakse sandnattlys sidan Ny lokalitet tidleg på 1990-talet. Lokaliteten ligg i grå sanddyner Lokaliteten på Ognasanden i Hå kommune innanfor eit plantefredningsområde om lag 100 (58,510695°N, 5,796165°E) er like innanfor sand- meter frå stranda. I 2013 vart det talt 53 planter stranda i ustabil sanddyne om lag 5 m o.h. (figur

Figur 1. Den nye lokaliteten for sandnattlys i ustabil primærdyne like ved strandlinja på Ognasanden i Hå kommune.

236 Blyttia 73(4), 2015 FLORISTISK SMÅGODT

Figur 2. Lokaliteten for sandnattlys på Boresanden ligg på lesida av primære sanddyner.

(Auestad 2013). Sandnattlys veks her saman med Utbreiing og økologi marehalm, strandrug, sisselrot Polypodium vulgare Slekta Oenothera stammar frå Nord-Amerika, og og sandvier Salix repens var. argentea. er innført til Europa som hageplanter (Rostanski og Karlsson 2008). I slekta har det oppstått mange nye Arten artar gjennom hybridisering mellom dei opphavleg Sandnattlys tilhøyrer slekta Oenothera i mjølkefa- artane, og sandnattlys kan ha oppstått i Europa milien Onagraceae (Lid og Lid 2005, Rostanski og så seint som tidleg på 1800-talet (Rostanski og Karlsson 2008). Planten er kraftig og den blir 40–80 Karlsson 2008). Den veks i dag i dyneområda cm høg (figur 3). Stengelen er raudgrøn og vanleg- langs nordkysten av Nederland og Tyskland, og i vis ugreina. Den tette bladrosetten sit eit stykke over Danmark, Sverige og Noreg. I Danmark veks den jorda. Stengelblada er lange, spisse og oftast grøne langs vestkysten av Jylland, og første gong påvist ved basis, men blir raude mot spissen. Midtnerven i 1926. I Sverige er den etablert i strandsonen i er tydleg, og grøn eller raud. Blada er kvithåra. to lokalitetar; i Gullbranna i Halland frå slutten av Dei lyst gule blomane sit i ein aksforma klase og 1990-talet (Artsportalen 2015) og frå Båstad i Skåne er lett nikkande (figur 4). Kronblada er 1,5–2,5 cm i 2008 (Grahn 2009, Artsportalen 2015). I Noreg lange og omlag jamlange med pollenbærarane. vart sandnattlys første gong funnen i skjergarden Kapselen er breiast ved grunnen og raudstripa utanfor Kragerø i 1931, utan at den vart fast etablert som ung. Dei små frøa til sandnattlys (1,0–2,5 mm (Artskart 2015). I Rogaland vart planten funne i diameter) ligg i kapsel som flyt lett i vatnet. Arten sanddyner på Bore i Klepp kommune i 1961, og er toårig, sambu, og blir pollinert av nattinsekter. seinare fann Jon Inge Johnsen planten ved Hellestø Den blømer i juni-august. Blomane opnar seg om i Sola kommune i 1992. Den er også rapportert frå kvelden og står opne heile natta. Planten har ikkje ruderatmark i Stavanger i 1962 og på Sandnes i vegetativ spreiing. 1968 utan fast etablering. I 2004 vart det funne tre enkeltplanter på tre ulike stader på Lista i Farsund,

Blyttia 73(4), 2015 237 FLORISTISK SMÅGODT

3 4

Figur 4. Blomen er lyst gul og opnar seg fullt berre om kvelden. Den set rikeleg med frukt. (Bilete er frå Boresanden).

Figur 3. Planten frå Ognasanden er 40 cm høg, og stengelen Takk til er ugreina med mange smale stengelblad som har lett buklet Jörgen Grahn og Per Wahlén for opplysningar om kant. sandnattlys i Sverige. men ingen av plantene vart funne i 2005 eller sei- Litteratur nare (Pedersen 2009). Hausten 2014 vart det funne Artskart 2015. Sandnattlys Oenothera ammophila. http://artskart.arts- ei enkelt blømande plante av sandnattlys på øya databanken.no/FaneKart.aspx?Date=0,0&LnID=102853&GPND= Lille Rauer i Færder nasjonalpark (Tønsberg blad True&DT=11111&BBOX=-1155097,6424201,2193264,7966051&H 2014, Pedersen og Grøstad 2015). Dette er det eight=769&Width=1670. Lese 10.01.2015 Artsportalen 2015. Klittnattljus. http://www.artportalen.se Lese første funnet i Vestfold. 10.01.2015. Auestad, H. 2013. Sanddyner som indikator på miljøendring. Natur- Kort diskusjon typekartlegging og analyse av økologisk tilstand, Skarasanden Sandnattlys er toårig, spreier seg ikkje vegetativt, og - Jærstrendene landskapsvernområde. Masteroppgave i miljø- og er derfor avhengig av frøsetting for fast etablering landskapsgeografi. Institutt for geografi, Universitet i Bergen. i ny lokalitet. Det er tidlegare gjort mange funn av Grahn, J. 2008. Klittnattljus i Båstad. Svensk botanisk tidskrift 102:5, 212-3. enkeltplanter i strandsonen utan at planten har blitt Kålås J.A., Viken Å., Henriksen S. & Skjelseth S (red.). Norsk rødliste bufast (Artskart 2015). Til Ognasanden har frøa til for arter 2010. Artsdatabanken, Trondheim sandnattlys mest sannsynleg kome sjøvegen. Det Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utgåve ved Reidar Elven. Det er ope hav over Nordsjøen både til Danmark og norske Samlaget, Oslo. Storbritannia, og berre 3–4 mil lenger nord langs Pedersen, O. 2009. Strandplanter på vandring – om nye, langdistanses- Jærkysten ligg lokalitetane på Bore og Hellestø. predte havstrandplanter, spesielt på Lista. Blyttia 67, 75-94. Sidan det vart observert så mange som 23 planter Pedersen, O. & Grøstad T. 2015. Strandplanter på vandring – sydkysten i den nye lokaliteten, vil ein tru at etablering av invadert 2014. Blyttia 73: 73-85. Rostanski, K. & Karlsson, T. 2008. Manuskript til Flora Nordica, versjon sandnattlys på Ognasanden ligg noko tilbake i tid. 20081207. http://www.floranordica.org/Review/-Review_public/ Aktuelle lokalitet ligg nær strandlinja, og innanfor accounts/Oenothera.html#wratislaviensis området som blir nådd av stormflo og storbølgjer Tønsberg blad 10.11.2014: Sjelden plante på Lille Rauer. http://www. under dei årlege vinterstormane langs Jærkysten. tb.no/nyheter/sjelden-plante- pa-lille-rauer-1.8648512.

238 Blyttia 73(4), 2015 BLYTTIA NORGES BOTANISKE ANNALER

Hva betyr plantenavna tyrihjelm og tysbast? Kjell Furuset

Furuset, K. 2015. Hva betyr plantenavna tyrihjelm og tysbast? Blyttia 73: 239-244 What do the plant names «tyrihjelm» and «tysbast» mean?

Northern wolfsbane Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale and mezereon Daphne mezereum are two of the most toxic plants in Scandinavia. In Norwegian they are called «tyrihjelm» and «tysbast», although «tyrhjelm» and «tybast» would be more correct. The German linguist Jacob Grimm derived both names from the Norse deities Tyr or Thor, whereas the botanist Rolf Nordhagen suggested that «tyrihjelm» is derived from an ancient word meaning «curl» because of the curled nectaries inside the flowers. Neither of the interpretations sound convincing, and more likely, «tyr-» and «ty-» are Norse þírr = slave and þý = female slave. This makes the names pejorative and comparable to other pejorative names of the species.

Kjell Furuset, Dronning Mauds Minne Høgskole, Thrond Nergaards veg 7, NO-7044 Trondheim [email protected]

Tyrihjelm er en mannshøg staude som vokser i skog utbredt sagn forteller om ei jente som kveld etter og fjelltrakter over store deler av landet. Den nor- kveld ble oppsøkt av en giftelysten huldrekall. Til ske bestanden henger sammen med den svenske slutt fikk hun lurt han til å fortelle hva de skulle utbredelsen i det nordlige innlandet, ellers må vi til gjøre for å bli av med en huldreokse som var blitt Karelen og videre østover i Russland for å finne for nærgående til ei ku de hadde. «Du ska smyrja igjen planten. Blomstene er meget karakteristiske hinne mæ lånekross [= tjærekors] og bitte tybast og har vært sammenlikna med en hatt eller hjelm ikring», rådet huldrekallen. Neste kveld brukte jenta (figur 1). Tidligere ble den beskrevet som en egen samme råd på seg sjøl, og med det ble hun kvitt den art, men regnes i dag som underart (ssp. septen- plagsomme frieren. Siden hørte de han gå rundt og trionale) av Aconitum lycoctonum. I Mellom-Europa synge: «Tybast og låne gjorde at eg miste mi kone» er samme art representert med flere underarter, (Fjaler (Sogn og Fjordane); etter Høeg 1974). alle med gule blomster og som på norsk har fått navnet ulvehjelm. Her vokser også den nærbeslekta Giftige planter arten storhjelm (venusvogn) Aconitum napellus, Tyrihjelm og tysbast er blant de giftigste plantene som har vakre, blå blomster og som blir dyrka som vi har her til lands. Hos tyrihjelm er det særlig prydplante hos oss. Den har større og mer avrundet rotstokken som er giftig. Artsepitetet lycoctonum hjelm og blir på tysk kalt Sturmhut (= «stridshatt») betyr ulvedreper, og etter tradisjonen skal planten etter en hjelmtype som var vanlig på 15–1600- ha vært brukt i åte for å drepe ulv og andre rovdyr. tallet. De svenske og danske navna stormhat(t) Dessuten har uttrekk av rotstokken vært brukt mot om storhjelm og nordisk stormhat(t) om tyrihjelm lus og skabb. er oversettelseslån av dette. Hos tysbast er det barken og bærene som Tysbast Daphne mezereum vokser som en er giftige. «Sex bär dödar en varg» skreiv Linné liten busk. I likhet med tyrihjelm, er den sjelden på (1986). Likevel har de vært mye brukt i folkemedi- Vestlandet, men er ellers utbredt over det meste sinen uten at vi kjenner til dødsfall av den grunn. av landet nord til Nordland. Den blomstrer tidlig om Det skyldes nok den brennende smaken som ikke våren med vakre, purpurrøde blomster (figur 2). Sei- frister til å spise for mange. Av samme grunn har nere får den røde, fristende bær (steinfrukter), men planten vært kalt Kellerhals på tysk (kellen = pine, både barken og bærene er giftige og har en skarp gjøre vondt). På dansk ble dette misforstått som og brennende smak. Dette har gjort tysbast til en kælderhals, og legen Simon Paulli (1648) forklarte av våre mest brukte medisin- og trolldomsplanter. navnet med at bærene brente «… langt meere udi Særlig skulle den hjelpe mot de underjordiske. Et Halsen, end Peber og Ingefer: Ja saa megit at der-

Blyttia 73(4), 2015 239 Kjell Furuset

Tyrhjelm, tørrhalm og turem 1 Navnet tyrihjelm opptrer i ei rekke forskjellige former, mange så forvansket at det kan være vanskelig å gjennomskue at det dreier seg om samme navn. Det tyder på at navnet har vært uforstått lenge. Mest opprinnelige ser noen gamle former fra Buskerud ut til å være. Ca. 1750 oppga den danske botanikeren Holm navnet tyrhielm-blomme fra Rollag (Numedal) (Høeg 1940). Tilsvarende hadde Aasen (1860, 1873) tyrhjelm eller tørhjelm fra Hallingdal og Numedal, og Nordhagen (1951) tyrjælm fra Skurdalen (Hallingdal). I disse formene er i alle fall etterleddet greit å forstå. Verre er det med forleddet, og når navnet også har fått formen tyrihjelm eller tyrihjalm mange steder i Buskerud (Aasen 1860), kan det være fordi det uforståelige tyr‑ har blitt omtolket til tyri i et forsøk på å gi navnet mening (mer om dette seinere). Utenfor Buskerud inngår ikke -hjelm eller -hjalm i de overleverte navna. I stedet har etterleddet mange steder blitt -halm eller -hælm, og forleddet tørr- eller turr-. Dette er folkeetymologiske om- tolkninger som har sammenheng med bruken av planten. Når planten tørker, blir den mindre giftig. Dermed ble den mange steder slått og tørket og brukt som vinterfôr. Da kunne de hule stenglene minne litt om stiv og tørr halm. Folk «anseer den for et godt foder om vinteren» og kaller den av den Figur 1. Tyrihjelm. Blomstene har blitt sammenlikna med hatt, grunn «torhalme» (dvs. turrhalme) fortalte Som- hjelm eller sko. merfelt (1828:26) fra Aurland (Sogn og Fjordane). Northern wolfsbane. The flowers have been compared to hat, Det eldste skriftlige belegg for navnet er en slik helmet or shoes. forvansket form fra Trøndelag. I ei planteliste fra 1704 oppga trondheimslegen Joachim Irgens navnet «Tør-Alm», som er et amputert tørrhalm som mand hafde en Kielder udi Halsen, da kunde (Dahl 1892–93). Andre steder kunne etterleddet den [den brennende tørsten] endda icke letteligen bli -helma, -elma, -hæme, ‑æme, -jåm, -ålm eller stillis, oc jo meere mand dricker, jo meere mand lignende (Nordhagen 1951). begierer …». Enda mer avvikende er formen furæm eller Som vanlig for giftige planter, har begge hatt ei furæmrot fra Telemark, men når de andre steder rekke pejorative (nedsettende) navn. For tyrihjelm har sagt turem eller turemrot, skjønner vi at de må kjenner vi navn som trollhatt, trollkjerringhatt, labbe- være varianter av samme navn. Ei slik spalting av hatt (labbe = landstryker, fillefant),trollsko og gam- forleddet i tur‑ og fur‑ tolket Høeg (1974:174) som meleriksko. Også det utbredte lushatt kan oppfattes eksempel på at norrøn þ kunne bli til både t og f. som pejorativt, men her kommer i tillegg bruken av Hvis dette er riktig, må første bokstav i det nor- planten inn. På tysk har ulvehjelm og storhjelm gått røne navnet vært þ og ikke t (men se Nordhagen under tilsvarende navn, som Judenkappe (Kappe 1951:185-188 for ei mulig anna tolkning). = hette, lue), Wolfshut, Wolfskraut, Teufelskappe, Teufelswurz og Teufelskraut. På samme vis har Tyved, tybast og tysbast tysbast vært kalt trollved, trollbär, dödbär, ormebær Som tyrihjelm, har også tysbast hatt ei rekke for- og divelbast på norsk og svensk, og Teufelsbeere, skjellige former av navnet. Forleddet er som regel Hundsbeere, Schlangenbeere og Wolfsbast på ty‑ eller ti‑, men kan også få mer avvikende form tysk (Aasen 1860, Marzell 1943, Nordhagen 1951, som tys‑, tiss‑, tuss‑, tjuss‑, tyst‑, tjuks‑ eller lig- DIABAS). nende (Gunnerus 1766-1772, Aasen 1860 og 1873,

240 Blyttia 73(4), 2015 Hva betyr plantenavna tyrihjelm og tysbast?

Figur 2. Tysbast blomstrer tidlig om våren, ofte før vinteren har sluppet taket. Mezereon flowers early in spring, often before winter has gone.

Høeg 1974, Norsk ordbok 1966‑2015). Variasjonen «tybasth» sammen med bark av trollhegg Frangula er like stor på svensk, med former som ti‑, ty‑, tis‑, alnus inngikk i ei oppskrift mot mark i magen (Klem- tist‑, tais‑, tide‑, tivel‑ og lignende (Rietz 1867, ming 1883-86:451). Formen tybast eller tibast har Lyttkens 1904-15, DIABAS). også vært vanlig på norsk, og er kjent fra ei rekke Etterleddet er som regel -bast eller -ved. Det steder i landet (jfr. sagnet om huldrekallen innled- siste har sammenheng med at planten er forve- ningsvis). Det samme gjelder tyved eller tived, og det og vokser som en liten busk (jamfør tindved, det var denne formen (tyvid) Aasen (1850) hadde leddved osv.). Bast har sammenheng med bruken som oppslagsord i den første utgaven av ordboka av planten. Ved siden av bærene, var det særlig si. I andreutgaven (1873) gikk han imidlertid over til barken som ble brukt i folkemedisinen. Innerst har tysbast, som den gang var en østlandsform. Også barken et lag med seig bast som gjør at den kan Nordhagen (1940) og Lid (1944) brukte formen flekkes av i lange, sammenhengende strimler, og i tysbast, som dermed har blitt normalnavn på norsk. utgangspunktet var det disse som var tybast eller På svensk er normalnavnet tibast. tysbast. Siden har navnet blitt overført til planten. I tillegg til ty‑ eller ti‑ med varianter, har enkelte Noen ganger har begge etterledd kommet med gamle kilder også tyr‑ eller tir‑ som forledd. Viborg i navnet (tivedbast), eller bast er erstattet med (1793) og Hornemann (1821) har tyrved på norsk, bork (tivedbork (Helgeland); Reichborn-Kjennerud mens Fries (1853:85) og Rietz (1867) har tirbast 1922). I ei ordsamling fra Setesdal fra slutten av eller tirsbast på svensk. Verken Høeg (1974) eller 1600-tallet ble bærene kalt tybær (Hannaas 1911), DIABAS har noen av disse formene, men kanskje mens Wille (1786:102) hadde tybastbær fra Seljord kan formen tjurbast (tjur = tyr, okse) fra Värmland (Telemark). (Linné 1986) være ei folkeetymologisk omdanning Den eldste dokumentasjonen av navnet finner vi ved at forleddet har blitt oppfattet som tyr = tjur. i riksråd Arvid Trolles lagbok (svensk, ca. 1450), der

Blyttia 73(4), 2015 241 Kjell Furuset

Grimms mytologiske tolkning gen til Marstrander (1913), som avledet navnet av Den første som ville forklare navna, var den tyske norrønt tívar = guder. Denne tolkningen har siden språkforskeren Jacob Grimm (den eldste av brø- gått igjen i ordbøkene som alternativ til Grimms drene Grimm), som i Deutsche Mythologie (1835) tolkning (se for eksempel Bokmålsordboka (1986) avledet begge plantenavn fra gudenavnet Ty og Nynorskordboka (1986)). (norrønt Týr). Ty har ellers gitt navn til ukedagen Rundt andre verdenskrig fikk Aasens torhjelm tirsdag eller tysdag (norrønt týsdagr). Mest kjent en kortvarig renessanse. Bakgrunnen var at er han for at han mista handa si da han som pant Reichborn-Kjennerud (1942) trakk fram et gammelt la den i munnen på Fenrisulven, og når ulvehjelm samisk navn på tyrihjelm som språkforskeren Qvig- og tysbast har gått under navn som Wolfskraut stad (1901) i sin tid hadde notert, og der forleddet og Wolfsbast på tysk, mente Grimm at de siktet til var den samiske tordengudens navn. Dette mente dette. For tyrihjelm hadde han også ei alternativ Reichborn-Kjennerud måtte være laget etter gam- tolkning. Noen steder kunne forleddet bli turr‑ eller melt nordisk forbilde. Dermed måtte torhjelm være tor(r)‑, som Grimm (1854:180, 1145) mente kunne riktigere enn tyrhjelm. Denne argumentasjonen fikk gå tilbake på guden Tor. han også Nordhagen og Lid med seg på. Dermed Grimms tolkning var helt i tråd med nasjo- kom planten til å hete torhjelm både i Nordhagens nalromantikkens svermeri for norrøn mytologi og (1940) og Lids (1944) nye floraer (Nordhagen var fikk stor oppmerksomhet i samtida. Av nordiske blitt kjent med Reichborn-Kjenneruds argumenta- forskere brukte både Aasen (1860), Rietz (1867) sjon før artikkelen kom på trykk i 1942). Dessuten og Lundgren (1878) tolkningen. Og når Aasen erstattet Nordhagen tyrhjelm med torhjelm i Sø- (1873) valgte å erstatte tyvid med tysbast som rensens skoleflora (1941), som han hadde fått i oppslagsord (se forrige avsnitt), kan det være fordi oppgave å revidere. han oppfattet tys- som en genitivform som passet Men navnet fikk ikke noe lang levetid. Etter at bedre med Grimms tolkning (jamfør tysdag og det Nordhagen fikk satt seg nærmere inn i Qvigstads nylagete islandske plantenavnet týsfjóla = engfiol artikkel, ble han klar over at det var flere planter Viola canina, som begge er avledet av Ty). For med den samiske tordengudens navn, og at tyrihjelm var han mer usikker. «Navnet «Hjelm» pas- navnet sannsynligvis ble brukt pejorativt og ikke ser godt til Blomstens Skikkelse, men det tilføiede som ei oversetting av gudenavnet Tor (Nordhagen Tyr, Tør eller Tur (maaskee Thor) er vanskeligt at 1951:177-180). Dermed var det ikke grunnlag for bestemme» (Aasen 1860). Likevel hellet han mot å opprettholde torhjelm som floranavn. Likevel har Grimms tolkning, og i ordboka (1873) innførte han Grimms tolkning gått igjen i ordbøkene fram til i torhjelm som oppslagsord, men med spørsmålstegn dag, og både vår nye nasjonalordbok Norsk ord- etter. Navnet er ikke kjent fra andre sammenhenger bok (1966-2015) og Norsk etymologisk ordbok (de og er altså laget av Aasen sjøl. Sørensen (1873), Caprona 2013) forklarer navnet på denne måten, Bjørlykke (1892) og Hoffstad (1893) holdt derimot riktignok med et kanskje foran. på det mer autentiske tyrhjelm, som også Blytt (1861-1876) hadde på førsteplass. Nordhagens tolkning Nordhagen angret altså snart på at han hadde Seinere tolkninger innført torhjelm som floranavn. Nå begynte han i Etter hvert var det flere som satte spørsmålstegn stedet å samle inn lokale navneformer og tradisjo- ved Grimms tolkning. Særlig var det vanskelig ner for å få et bedre grunnlag for å forstå navnet. å forstå hvorfor høgt respekterte guder som Ty Resultatet var ei avhandling på nesten to hundre og Tor skal ha gitt navn til planter som er giftige sider om hele den innviklete navnekretsen rundt og smaker vondt. I stedet foreslo Torp (1919) at planten (Nordhagen 1951). Her konkluderte han forleddet i tyrihjelm kunne gå tilbake til urgerman- med at forleddet opprinnelig må ha vært *þyril ske former av tuss eller tusse (jfr. navnet trollhatt). eller *þurul (* betyr at ordet er konstruert og ikke Også tysbast fikk nye tolkninger. Falk (1909) satte kjent fra skriftlige kilder) som han mente måtte bety navnet i sammenheng med tira = skinne, stråle, «krull», «noe innrullet» eller lignende, og sikte til de som han mente måtte gå på de vakre blomstene, karakteristiske nektariene som sitter gjemt under mens den svenske språkforskeren Noreen (1911) hjelmen (figur 3). Disse ender i en iøynefallende trodde førsteleddet kunne bety bie eller bisverm krøll og har blant annet vært brukt til å «trekke og ha sammenheng med at blomstene lukter godt krok» med. Dermed mente han at urnavnet kan ha og tiltrekker seg bier. Større tilslutning fikk tolknin- vært *þyrilhjalmr eller *þurulhelmr = «krøllhjelm»

242 Blyttia 73(4), 2015 Hva betyr plantenavna tyrihjelm og tysbast?

(Nordhagen 1951:153-160). Dette tenkte han seg utviklet seg til nåtidige former ved at l-en og i-en 3 etter tur falt bort (*þyrilhjalmr > *tyrilhjelm > tyrihjelm > tyrhjelm, tørhjelm osv.). Dermed kom buskerud- formen tyrihjelm til å få en sentral plass i tolkningen som en slags overgangsform mellom urnavnet og nyere former av navnet. Hensikten med Nordhagens studier var ikke bare å forklare hva navnet betyr, men også å finne fram til nytt floranavn som kunne erstatte det mis- forståtte torhjelm. Å gå tilbake til tyrhjelm var ikke aktuelt siden det kunne få folk til å tro at planten var oppkalt etter Týr. I stedet ville han ha et navn som pekte mot hans egen tolkning. Helst ville han Figur 3. Blomster av tyrihjelm. I blomsten til høgre er hjelmen hatt tyrilhjelm for å unngå at navnet ble forbundet fjerna slik at de karakteristiske nektariene kommer til syne. med tyri, men det innså han ble for «bakstreversk» Kopiert fra Nordhagen (1951). (Nordhagens eget uttrykk). I stedet valgte han Flowers of northern wolfsbane. In the flower to the right, the tyrihjelm. «Selv om tyrihjelm leder tanken i retning helmet is removed so that the characteristic nectaries become av «tyri», er navnet autentisk. Da det dessuten gir visible. Reproduced from Nordhagen (1951). oss nøkkelen til forståelsen av hele navnekretsen, har vi all grunn til å gjøre ære på det» (Nordhagen 1951:245). Nå sørget han for at navnet kom inn i Et annet problem er at Nordhagen gjør tyrihjelm neste utgave av Sørensens flora, som han ennå til en slags overgangsform som de andre formene var ansvarlig for. Også Lid lot seg overbevise, og har utviklet seg fra. Da blir det vanskelig å forstå da Lids flora kom i ny utgave i 1952, var torhjelm hvorfor alle har endt opp med bare ei staving i for- erstattet med tyrihjelm. Snart fikk navnet status som leddet (tyr‑, tør‑, turr‑ osv.) mens tyrihjelm har to. normalnavn og er i dag så godt som enerådende i I det minste skulle vi vente at noen hadde beholdt botanisk sammenheng. Ordbøkene holder imidlertid to stavinger. Sjøl mener jeg dette heller tyder på at ennå fast ved det gamle og hevdvunne tyrhjelm, også urnavnet har hatt bare ei staving i forleddet. men nå sidestilt med torhjelm eller tyrihjelm (Norsk Som jeg har vært inne på tidligere, kan den av- ordbok 1966-2015, de Caprona 2013). vikende formen tyrihjelm være ei folkeetymologisk omdanning der det uforståelige tyr‑ har blitt omtolket Problemer med Nordhagens tolkning til tyri‑ i et forsøk på å gi navnet mening. Dette er i Nordhagen har lagt ned et imponerende arbeid tråd med at en av Nordhagens informanter fra Uvdal med å samle inn og systematisere de mange lokale (Buskerud) forklarte navnet med at blada skal ha formene av navnet. Knapt noe annet norsk plan- vært brukt som dekke eller «hjelm» for tyrikubber tenavn er grundigere utredet enn dette. Likevel er når folk samla tyri til tjærebrenning (Nordhagen ikke alt like greit. Mest problematisk er det at Nord- 1951:202). hagens tolkning innebærer to uavhengige motiv Forklaringa til informanten fra Uvdal er også (blomstenes og nektarienes form) i ett og samme interessant i forhold til Nordhagens tolkning av plantenavn. Dette er meget uvanlig på norsk, om lushatt og andre navn som ender på ‑hatt. I ut- det i det hele tatt forekommer. Riktignok forsikrer gangspunktet er det nærliggende å tro at både Nordhagen (1951:174-177) oss om det motsatte, ‑hatt og ‑hjelm sikter til blomstene, men Nordhagen men eksemplene han gir, er lite overbevisende. (1951:108-119) var meget bestemt på at ‑hatt går Som et «særlig interessant eksempel» nevner han på blada. Som «bevis» trakk han blant annet fram balderbrå, der han mener forleddet går på midtskiva et kalendermerke fra Hemsedal der det het at «når og etterleddet på randkronene. Men her bygger tyrijælmen har fått hatt, er kua framfødd». Her er det han på en meget tvilsom tolkning av den svenske åpenbart snakk om blada, som viser seg på samme språkforskeren Palmér, og mye tyder på at heller tid som kyrne ble sluppet på beite om våren. Men ikke dette navnet har dobbeltmotiv (Furuset 2013). det behøver ikke bety at ikke også blomstene kan ha Det samme gjelder tyrihjelm. I stedet for å beskrive blitt sammenlikna med en hatt. Hadde Nordhagen nektariene, er det mye mer sannsynlig at forleddet brukt samme logikk på det informanten fra Uvdal går på hjelmen. fortalte om blad som «hjelm» over tyrikubber, måtte

Blyttia 73(4), 2015 243 Kjell Furuset han konkludert med at også ‑hjelm går på blada, Heggstad, L., Hødnebø, F. og Simensen, E. 2012. Norrøn ordbok. Det og det blir meningsløst. Alt tyder derfor på at både norske samlaget, Oslo. ‑hatt og ‑hjelm primært går på blomstene. Navn Hoffstad, O.A. 1893. Norsk flora. Aschehoug, Kristiania. som finnsko, trollsko og gammeleriksko (Nordha- Hornemann, J.W. 1821. Forsøg til en dansk oeconomisk plantelære. Schubothe, Kbh. gen 1951:97) forteller at blomstene også har vært Høeg, O.A. 1940. G. T. Holms liste over plantenavn fra Numedal og sammenlikna med sko. Sandsvær i 1750-årene. Nytt magasin for naturvidenskapene 80:89-107. Oslo. Pejorative navn Høeg, O.A. 1974. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo, Som vi har sett, ligger det ikke noen brei faglig Bergen, Tromsø. vurdering bak valg av normalnavn. Tyrihjelm var Klemming, G.E. 1883-86. Läke- och örta-böcker från Sveriges medeltid. Svenska fornskrift-sällskapet, Stockholm. Nordhagens hjertebarn, mens tysbast går tilbake Lid, J. 1944. Norsk flora. Det norske samlaget, Oslo. til Aasen. Sjøl mener jeg tyrhjelm og tybast (eller Linné, C. 1986. Svensk flora. Forum, Stockholm. tyved) ville vært bedre valg, og det er disse for- Lundgren, M. 1878. Språkliga intyg om hednisk gudatro i Sverige. mene jeg vil legge til grunn for min tolkning. Sjøl Göteborg. om ikke forledda er identiske, er de såpass like at Lyttkens, A. 1904-1915. Svenska växtnamn. Fritzes bokförlag, Stock- det er naturlig å se dem i sammenheng. I tråd med holm. det vil jeg tolke forledda som norrønt þírr = trell og Marstrander, C. 1913. Kleine Irische Beiträge. Festskrift til professor Alf þý = trellkvinne (Heggstad et al. 2012). Dermed Torp s. 239-252. Aschehoug, Kristiania. Marzell, H. 1943. Wörterbuch der deutschen Pflanzennamen. Verlag blir navna pejorative og sammenlignbare med for von S. Hirzel, Leipzig. eksempel trollved og trollkjerringhatt. Det kan for Nordhagen, R. 1940. Norsk flora. Aschehoug, Oslo. øvrig være samme forledd som inngår i stedsnavnet Nordhagen, R. 1951. Lushatt og tyrihjelm. De botaniske motiver i Tyholt (Sandnes og Stemshaug 1990). Med denne nordiske navn på Aconitum septentrionale. Særtrykk av Norveg tolkningen blir også navnet trælhælm fra Østerdalen 1, 1951. Oslo. mer forståelig. Nordhagen (1951:196) mente navnet Noreen, A. 1911. Tiveden ock tibast. Festskrift till H.F. Feilberg. Svenska måtte gå tilbake på træl = slit, slep, møye, og ha landsmål och svenskt folkliv 1911:273-284. Gustav Adolfs Akade- sammenheng med at planten var et besværlig ugras mien för svensk folkkultur, Uppsala. Norsk ordbok. 1966-2015. Det norske samlaget, Oslo. som ga mye ekstraarbeid under slåtten. Sjøl tror jeg Nynorskordboka. 1986. Det norske samlaget, Oslo. navnet er en parallell til tyrhjelm der þírr er erstattet Paulli, S. 1648. Flora Danica. Melchior Marzan, Kbh. med det synonyme þræll. Quigstad, J. 1901. Lappiske plantenavne. Nyt magazin for naturvidenskaberne 39:303-326. Kristiania. Litteratur Reichborn-Kjennerud, I. 1922. Våre folkemedisinske lægeurter. Tillegg Bjørlykke, K.O. 1892. Norske planter. Brøgger, Kristiania. til Tidsskrift for Den norske lægeforening. Oslo. Blytt, M.N. og A. 1861-1876. Norges flora, eller beskrivelser over de i Reichborn-Kjennerud, I. 1942. Words and matters. Norsk tidsskrift for Norge vildtvoxende karplanter. Brøgger & Christie, Christiania. sprogvidenskap 12:220-241. Oslo. Bokmålsordboka. 1986. Universitetsforlaget, Bergen, Oslo, Stavanger, Rietz, J.E. 1867. Svenskt dialekt-lexikon. Cronholm, Malmö. Tromsø. Sandnes, J. og Stemshaug, O. 1990. Norsk stadnamnleksikon. Det de Caprona, Y. 2013. Norsk etymologisk ordbok. Kagge, Oslo. norske samlaget, Oslo. Dahl, O. 1892-93. En gammel trondhjemsflora af Joachim Irgens. Archiv Sommerfelt, S.C. 1828. Bemærkninger paa en botanisk Excursion for Mathematik og Naturvidenskab 15:348-391 og 16:1-49. Cam- til Bergen Stift. Magazin for Naturvidenskaberne 8:246-262 og mermeyer, Christiania. 9:1-33. Christiania. DIABAS. u.d. vensk språkgeografisk database. Umeå universitet. Sørensen, H.L. 1873. Norsk flora for skoler. Cammermeyer, Chris- Falk, H. 1909. Ord og vendinger I. Maal og Minne 1909:81-84. Bymaals- tiania. lagets forlag, Kristiania. Torp, A. 1919. Nynorsk etymologisk ordbok. Aschehoug, Kristiania. Fries, E. 1853. Botaniska utflygter. Zacharias Hæggström, Stockholm. Viborg, E. 1793. Forsøg til systematiske danske Navne af indenland- Furuset, K. 2013. Hva betyr plantenavnet balderbrå? Blyttia 71:169- ske Planter. Kbh. 174. Oslo. Wille, H.J. 1786. Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Telle- Grimm, J. 1854. Deutsche Mythologie (3. utgave). Dieterische Buchhand- marken i Norge. Gyldendal, Kbh. lung, Göttingen. Aasen, I. 1850. Ordbog over det norske Folkesprog. Kristiania. Gunnerus, J.E. 1766-1772, Flora Norvegica. Kbh. Aasen, I. 1860. Norske plantenavne. Særtrykk av Budstikken 1, 1860. Hannaas, T. 1911. Ældre norske sprogminder II. Ordsamling fraa Robyg- Aasen, I. 1873. Norsk ordbog. Mallings Boghandel, Christiania. gjelaget fraa slutten av 1600-talet. Grøndal, Kristiania.

244 Blyttia 73(4), 2015 BLYTTIA NORGES BOTANISKE ANNALER

Sjeldne norske mosar 4. Smal blåmose Leucobryum juniperoideum ny for Noreg Kåre Arnstein Lye

Lye, K. A.. 2015. Sjeldne norske mosar 4. Smal blåmose Leucobryum juniperoideum. Blyttia 73: 245- 251. Rare Norwegian bryophytes 4. Smaller White-moss Leucobryum juniperoideum new to Norway.

Smaller White-moss Leucobryum juniperoideum was found in Fredrikstad as new to Norway by the author in October 2014. The locality is an south-north directed 20–60 m wide side valley or corridor between two small rounded mountains; the highest point only 116 m tall. L. juniperoides grows mainly on east-facing steep rocks, but also on stones and on tree roots in a shady spruce forest (Picea abies) together with Plagiothecium undulatum and Hypnum cupressiforme. This southern oceanic spruce forest at 59°14’ N possibly has its best Norwegian site here, and it is in desperate need of protection, since it will not survive modern logging. Unlike Leucobryum glaucum L. juniperoides is badly damaged in dry sunny sites and does not survive in such areas.

Lye, Kåre Arnstein, NMBU, INA, Sørhellinga, Høgskolevegen 12, PB 5003, NO-1432 Ås. [email protected]

Blåmoseslekta Leucobryum har til no berre hatt kvadratmeter (figur 1); større tuer vert så tunge ein kjend art i Noreg, blåmose L. glaucum (Hedw.) i regnvér at dei fell ned frå berget dei veks på. Ångstr. Då eg hausten 2014 oppdaga ein ny art Stenglane er 1–8 cm lange, gaffelgreina 1–3 gon- frå denne slekta i Fredrikstad, treng vår vanlege gar, med 80–100 blad per 1 cm. Blad spiralstilte, tett blåmose eit nytt namn. Eg gjer framlegg om namnet taklagde i nedre del av stengelen, men sprikjande stor blåmose («large White-moss» er det engelske mot skotspissane, kvitaktige til lyst blågrøne i øvre namnet) for L. glaucum. Den nye norske arten, Leu- 1–1,5 cm av stengelen, men ofte skittenkvite som cobryum juniperoideum (Brid.) C. Müll., vil eg kalla turre, nederst er blada brune og daude (figur 2–3). smal blåmose då dei smale innrulla bladspissane er Blada er veikt einsidig stilte, oftast 4–6 mm lange, det mest karakteristiske trekket ved denne mosen men gjerne med somme berre 1–2 mm lange blad samanlikna med stor blåmose. På engelsk heiter nederst på unge skot; blada er delte i to strukturar, mosen «small White-Moss», slik at han kunne også ein nedre elliptisk konkav del om lag 2 mm lang, heita liten blåmose på norsk, men etter mitt syn er og ein øvre mykje smalare kanalforma, smalt tre- smal blåmose det beste namnet. På svensk heiter kanta del 2,5–4 mm lang; bladet endar i ein kvass mosen «dansk blåmossa», eit svært dårleg namn spiss med eller utan nokre få utydelege tenner. sidan L. juniperoideum truleg er vanlegare i Skåne Mesteparten av bladet er bygd opp av ei tre lag enn i Danmark. Fargen på blåmosen er eigentleg tjukk utydeleg nerve med ei oftast 2–4 celler brei meir kvit enn blå, så kvitmose ville vore eit meir og ei celle tjukk fargelaus bladrand i øvre del av høveleg namn, men kvitmose både på svensk og bladet og ei 4–14 celler brei fargelaus bladrand norsk har vore mykje brukt om slekta torvmose i nedre del av bladet. Det er desse ei celle tjukke Sphagnum. Stor blåmose liknar litt på stiv torv- bladrendene som er det eigentlege bladet. Nerva mose Sphagnum compactum Schultz, medan smal er bygd opp av eit midtre klorofyllførande cellelag blåmose minner meir om ein sigdmose Dicranum med små (i tverrsnitt) ruterforma klorofyllceller kilt på grunn av dei tette tuene på berg (figur 1–3) og mellom to lag mykje større hyalinceller. Bladcellene dei langspisse smalare blada (figur 2–4). hjå blåmosane skil seg frå dei hjå torvmosane mellom anna ved at klorofyllcellene ligg heilt inneklemt Morfologi mellom hyalinceller utan kontakt med lufta omkring Smal blåmose veks i små til store tette tuer inntil (sjå kapitlet økologi). Hyalincellene (også kalla 20 cm i diameter; tett stilte tuer kan dekkja fleire leucocyster) er oftast rektangulære, 2–4 gonger

Blyttia 73(4), 2015 245 Kåre Arnstein Lye

Figur 1. Tette tuer av smal blåmose Leucobryum juniperinum på det bratte berget nordaust for Vetatoppen i Fredrikstad. Tuer som er meir blåaktige held på å tørka. Foto: K. A. Lye 20. februarr 2015. Dense tussocks of Small White-moss Leucobryum juniperoideum from Vetatoppen, Fredrikstad, SE Norway.

lengre enn breie, men ofte er kantcellene mykje hårdekket. Sporehusstilken (seta) er 8–12 mm lang. lengre og smalare. Sporehuset er 1–1,5 mm langt, berre veikt bøygd Sporeplanten er ikkje kjend frå Noreg, men eller krumma og utan eller med utydeleg struma i Danmark er han funnen på to av sju lokalitetar (Frahm 2011). Sporane er 18–20 µm i diameter (Rasmussen 1973). Smal blåmose er tokjønna (Hallingbäck & Cronberg 2010). (dioik), stundom med dverghannar. Dei aller fleste plantene er sterile eller hoplanter, berre nokre få Spreiing prosent er hanlige. Det finst to typar hanplanter, Sjølv om smal blåmose oftare har sporehus enn normale som er like store som hoplantene eller litt stor blåmose, så er slike sporehus likevel sjeldne å mindre, og dessutan ørsmå hanplanter ofte kalla finna. Sporar er nok viktige for langdistansespreiing dverghannar (Blackstock 1987; Une & Yamaguchi og spreiing oppover mot høgareliggjande lokalitetar. 2001). Dverghannane kan vera berre eit par mm Derimot er den lokale spreiinga i stor grad overteken store, men er nok oftast større, 5–10 mm lange, av vegetative strukturar, helst lause blad og grupper med få eller fleire 0,2–0,3 mm lange elliptiske an- av tre blad som ligg saman som små miniatyrplanter teridium; kvart anteridium er omgjeve av 0,2–0,5 på toppen av mosetuene (figur 3). Desse vil bli ef- mm lange støtteblad (Une & Yamaguchi). På dei fektivt spreidd nedover under kraftige regnskyll. holege støtteblada veks det stundom fram rhizoider som kan bli til eit tett tomentum (hårdekke). Best befrukting og dermed sporeplante-utvikling får vi om Forvekslingsartar Smal blåmose kan berre forvekslast med vår van- ein hanleg spore spirer til ei dvergplante på dette

246 Blyttia 73(4), 2015 Sjeldne norske mosar 4. Smal blåmose ny for Noreg

Figur 2. Smal blåmose Leucobryum juniperinum på det bratte berget nordaust for Vetatoppen i Fredrikstad. Foto: K. A. Lye 20. februarr 2015. Small White-moss Leucobryum juniperoideum from Vetatoppen, Fredrikstad, SE Norway. lige stor blåmose, men den smale skil seg frå den (New Forest), men utover på 1900-talet vart det store ved å ha kortare og smalare blad der den øvre gjengs meining at vi hadde berre ein art av slekta kanalforma trekanta delen er mykje lenger enn den blåmose Leucobryum i Europa (Crundwell 1972). nedre elliptiske delen (sjå figur 4) og ved å ha berre Men så hevda Pilous (1962) at den mosen som eitt cellelag hyalinceller på kvar side av klorofyllcel- Braithwaite hadde kalla L. minus rett nok ikkje var lene (ofte 2–4 lag hjå stor blåmose). Dessutan er den amerikanske L. albidum, men at han likevel sporehuset hjå stor blåmose større, 1,5–2 mm langt, var ulik stor blåmose L. glaucum, og identisk med tydeleg bøygd og med tydeleg struma. ein tredje art, smal blåmose L. juniperoideum frå Kanariøyane. Pilous fekk straks medhald frå Historia andre bryologar, og smal blåmose vart etter kvart Vår plante vart først skildra av Dillenius i 1741 utan stadfesta som eit medlem av den stadeigne mose- å gje mosen slektsnamn eller artsnamn. Bridelius floraen i mange europeiske land, Frankrike (Bon- (1826) ga ein mose frå Kanariøyane (Tenerife) nam- not 1964), Belgia og Luxembourg (de Sloover & net Dicranum juniperoideum Brid., som er opphavet Lambinon 1966), Kroatia (Boros 1968) og Tyskland til våre dagars namn Leucobryum juniperoideum. (Breuer 1970). I Nord-Europa vart smal blåmose Denne mosen er svært lik ein amerikansk art L. dokumentert frå Danmark (Rasmussen 1973), Fin- albidum (P. Beauv.) Lindb. og mindre lik den vanlege land (Enroth 1989) og Sverige (Enroth & Hedenäs europeiske arten stor blåmose L. glaucum. Alt på 1989). Frahm (2011) viser forskjellane mellom dei 1800-talet hevda Braithwaite (1887) at L. albidum tre aktuelle artane L. glaucum, L. albidum og L. [som L. minus (Hampe) Sull.] også vaks i England juniperoideum.

Blyttia 73(4), 2015 247 Kåre Arnstein Lye

Smal blåmose har ei stor utbreiing i Europa, frå 3 Kanariøyane (Bridel 1826) og Irland (Rothero 2010; Lockhart et al. 2012) i vest til Ukraina og Russland i aust (Ignatov et al. 2006) og frå Spania (Brugués et al. 1974) og Kroatia (Boros 1968) i sør til Noreg og Finland i nord (Enroth 1989). Frå Russland er mosen berre funnen i den kaukasiske delen (Igna- tov et al. 2006; Hodgetts 2014). Forutan dei landa som er nemnd ovafor og under kapitlet «Historia» er smal blåmose kjend frå fylgjande europeiske land eller øygruppar: Azorene, Madeira, Portugal, Italia, England, Skottland, Polen, Sveits, Austerrike, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Slovenia (Hodgetts 2014). Mosen finst òg i Austasia, frå Kina (Chen et al. 2000, Wang et al. 2014) og Ja- pan (Oguri et al. 2013). Frahm (2011) rapporterer L. juniperoideum som ny for Amerika (North Carolina). Smal blåmose er òg oppgjeven for Madagaskar, Réunion og Mauritius (Bonnot 1964).

Økologi I Noreg veks smal blåmose i hovudsak direkte på eit bratt nordvendt berg i ein gammal kystgranskog 8 km frå fjorden (som her er Gansrødbukta), men Figur 3. Smal blåmose Leucobryum juniperinum på det bratte somme tuer veks òg på steinar og gamle stubbar berget nordaust for Vetatoppen i Fredrikstad. Legg merke til i sjølve granskogen. Smal blåmose veks langs eit dei lause blada som er spreiingsorgan. Foto: K. A. Lye 20. om lag 100 m langt parti av ei 20–60 m brei ravine februarr 2015. mellom to åsar; høgda over havet er 70–90 m Small White-moss Leucobryum juniperoideum from Vetatoppen, og den høgste åsen er 116 m høg. Mosen veks Fredrikstad, SE Norway. berre der sola ikkje når fram med styrke, anten på grunn av at berget eller trekronene skuggar. Kystjamnemose Plagiothecium undulatum er ein Utbreiing vanleg mose i denne spesielle kystgranskogen. I Noreg er smal blåmose berre funnen på den eine Direkte på berget veks smal blåmose saman med lokaliteten i Fredrikstad, men når mosen nå er kjend matteflette Hypnum cupressiforme, ribbesigd og demonstrert for eit tjuetals moseinteresserte Dicranum scoparium, stripefoldmose Diplophyl- nordmenn er det ikkje heilt usannsynleg at vi etter lum albicans og fnaslav Cladonia squamosa. På kvart vil kunna finna fleire lokalitetar i Noreg. gamle stubbar veks smal blåmose ofte saman med I Danmark er mosen funnen med sporehus på blåbær Vaccinium myrtillus, tytebær V. vitis-idaea, to lokalitetar og utan sporehus på fem lokalitetar ribbesigd Dicranum scoparium, blanksigd D. majus, (Rasmussen 1973), men dei fleste funna er gamle vegnikke Pohlia nutans, kysttornemose Mnium og stoda for desse i dag er lite kjend. I Sverige var hornum, furumose Pleurozium schreberi, kystbin- mosen tidlegare berre kjent frå to lokalitetar, på nemose Polytrichastrum formosum, skogkrekmose Öland og i Blekinge (Enroth & Hedenäs 1989), men Lepidozia reptans og gaffellav Cladonia furcata. mosen er seinare funnen fleire stader i Skåne (Hal- Ravinekanten sluttar like over 90 m, og i det flatare lingbäck et al. 2006; Hallingbäck & Cronberg 2010; berglente partiet mellom 90 og 116 m finn vi ein Tyler et al. 2014). I Finland er smal blåmose berre røsslyng-furuskog med stutte furutre og med stiv funnen på ein lokalitet i Helsinki, nemleg på øya torvmose Sphagnum compactum, tvaretorvmose Lauttasaari eller Drumsö (Enroth 1989), men etter S. russowii og stor blåmose Leucobryum glaucum den siste sjekklista for europeiske mosar (Hodgetts i våtare søkk. 2014) er ikkje smal blåmose teken med frå Finland; I Sverige veks smal blåmose oftast i lågtlig- kanskje er kollekten ombestemt. gjande lauvskogar, oftast i jamnt fuktige skogar dominert av bøk og or, gjerne i brattlende og bratte

248 Blyttia 73(4), 2015 Sjeldne norske mosar 4. Smal blåmose ny for Noreg flåg (Hallingbäck et al. 1998 & 2006). I Danmark veks denne mosen helst på næringsfattig sand- 4 jord i gamle bøkeskogar (Rasmussen 1973). I Storbritannia unngår arten dei våtaste habitata og er vanlegast på jord, berg og trebasar i skogen (Rothero 2010). I Kina har ein vist ved laboratorieeksperiment at veksten av smal blåmose minskar sterkt ved tilføring av nitrogen, medan veksten aukar ved tilføring av fosfor til vekstmediet (Wang et al. 2014). Dette kan forklara kvifor denne mosen veks på harde seint vitrande bergartar og næringsfattig sandjord. For mosane er CO2 mest alltid ein minimumsfaktor for vekst og utvikling; dei manglar evna til å ta opp CO2 frå bikarbonat i vatn, og sjølv ei tynn vasshinne på blada hindrar CO2 frå å trengja inn til klorofyllet (Bain & Proctor 1980). Dei klorofyllførande cellene hjå blåmosane har eit jamnt fuktig miljø då dei grøne cellene er heilt omslutta av vassfylte hyalinceller.

CO2-problemet har dei løyst ved at dei vassfylte hyalincellene er er fulle av luftbobler og har såleis ei indre kjelde for CO2 (Robinson 1985; 1990); det er elles desse luftblærene som gjev blåmosane den kvite fargen når dei ikkje er svært våte.

Taksonomi Blåmoseslekta Leucobryum er ei stor slekt med omkring 120 artar (Redfearn 2007), men dette talet er usikkert, og Klazenga (2012) skriv 40–80 artar, dei fleste finst i Asia. I Noreg og i Europa har vi berre to artar. Blåmoseslekta vert klassifisert i familien Leucobryaceae eller blåmosefamilien. Molekylære studier viser at av dei norske moseslektene er slekta Figur 4. To blad av smal blåmose Leucobryum juniperinum ved blåmose Leucobryum nærast i slekt med såtemose sida av eit blad av stor blåmose Leucobryum glaucum. Foto: Campylopus og ljåmose Dicranodontium (Cox et Oddvar O. Olsen frå Lye 41131 og Lye 41198. al. 2014) som utgjer blåmosefamilien Leucobrya- Two leaves of Small White-moss Leucobryum juniperoideum ceae. Saman med bustmosefamilien Ditrichaceae, and one leaf from Large White-moss L. glaucum. sigdmosefamilien Dicranaceae, urnemosefamilien Rhabdoweisiaceae, stabbesteinmosefamilien Ptychomitraceae og jamvel lysmosefamilien Schis- berre eitt eller få individ av kvar art vart granska. tostegaceae og knausingfamilien Grimmiaceae For å løysa årsaka til desse forskjellane trengst utgjer dei superordenen Dicranidae (Cox et al. meir solide granskingar der mosar frå ein stor del 2014). av utbreiingsområdet vert studert. Når det gjeld innbyrdes slektskap mellom Leu- cobryum-artane er det beste arbeidet frå Austasia Raudlistekategori og trusselfaktorar der Oguri et al. (2013) granska 15 artar frå Asia og Då smal blåmose fyrst vart funnen i Noreg hausten Australia og også L. albidum frå U.S.A. Han fann 2014, er mosen sjølvsagt ikkje med på nokon av at L. juniperoideum og L. glaucum frå Japan var dei norske raudlistene; truleg vil smal blåmose genetisk ulike men i nær slekt, medan L. albidum koma med på den nye raudlista av 2015. Eg vil frå U.S.A. var genetisk meir forskjellig. Derimot fann tru at kategori «trua» (EN) vil vera rett status, sjølv Vanderpoorten et al. (2003) at L. juniperoideum og om somme vil hevda at mosen ikkje er godt nok L. albidum var genetisk like, men at L. glaucum granska i Noreg og då setja status til DD. Mosen var ulik. Alle desse arbeida er av dårleg kvalitet då er likevel ikkje kjend frå Göteborgstraktene og

Blyttia 73(4), 2015 249 Kåre Arnstein Lye

Bohuslän, som saman med Skåne er den delen 3. Fredrikstad k., Vetatoppen, austsida, PL183,681, av Skandinavia som er best granska når det gjeld 11°04'19.6'' E & 59°14'08.8'' N, på mosekledd trerot mosar. Det er difor svært truleg at mosen er svært i tett granskog, 75 m, 20. februar 2015, K. A. Lye sjeldsynt og sterkt truga i Noreg. Kanskje har Veta- 41230 (O,TRH). toppen eit svært uvanleg naturmiljø. Her finn vi òg dei einaste lokalitetane i Aust-Norge for dei osea- Takk niske artane vegsåtemose Campylopus subulatus Stor takk til SABIMA som har finansiert delar av og trøsåtemose C. flexuosus, som elles berre er feltarbeidet, og Torbjørn Høitomt ved BioFokus, kjend på Vestlandet frå Rogaland til Sunnmøre og Oslo og Tomas Hallingbäck ved ArtDatabanken i frå Aust-Agder til Sør-Trøndelag (Størmer 1969). Uppsala, som har kontrollert mi namngjeving av Etter prinsippet «føre var» bør ein straks gripa inn smal blåmose. og verna delar av Vetatoppen. Kystgranskogen her er kanskje den einaste relativt naturlege vi har Litteratur i Noreg, og då smal blåmose ikkje tålar sterk sol Bain, J. T. & Proctor, M. C. F. 1980. The requirement of aquatic bryophytes for free CO as an inorganic carbon source: Some experimental og uttørking og dermed heller ikkje hogst, er både 2 evidence. New Phytologist 86: 393-400. skogstypen og mosen kritisk truga. Blackstock, T. H. 1987. The male gametophores of Leucobryum glaucum På den svenske raudlista er smal blåmose (Hedw.) Ångstr. and L. juniperoideum (Brid.) C. Muell. in two Welsh teken med som «sällsynt» (Cronberg 1998) og woodlands. Journal of Bryology 14: 535-541. seinare som med «nära hotad» (NT) i Hallingbäck Bonnot, E. 1964. Le Leucobryum juniperoideum (Brid.) C. Müll. dans la & Cronberg (2015). Same status har mosen fått bryoflore française. Bull. Soc. Bot. Fr. 111: 151-164. i Bulgaria, Slovakia og på Kanariøyane, men i Boros, A. 1968. Über zwei für Kroatien neue Laubmoosarten. Acta bot. Romania er mosen nær trua (NT), sjå Hodgetts Croat. 26-27: 241-245. (2014). I Tsjekka vert smal blåmose nå rekna som Breuer, H. 1970. Das Moos Leucobryum juniperoideum (Brid.) C. Müll. im Rheinland. Decheniana (Bonn) 122: 409-410. ikkje lenger truga (Kučera et al. 2012). Det same Braithwaite, R. 1887. The British Moss-Flora 1. L. Reeve & Co, Lon- gjeld også mange andre europeiske land som Irland don. (Lockhart et al. 2012) England og Skotland (Rothero Bridel, S. 1826. Bryologia universa 1. Leipzig. 2010), men Danmark og fleire europeiske land Brugués, M., Casas de Puig, C. & Cros, R. M. 1974. Aportacion a la manglar raudlister for mosar, slik at stoda i desse brioflora catalana. Leucobryum juniperoideum (Brid.) C. Müll. en landa er usikker. los alcornocales del Alto Ampurdan. An. Inst. bot. A. J. Cavanilles 31: 109-117. Chen, G., Crosby, M. & Si, H. 2000. Moss Flora of China 1. Missouri Etymologi Botanical Garden Press and Science Press. Leucobryum tyder kvit mose; av leukos (gresk) = Cox, C. J., Goffinet, B., Wickett, N. J., Boles, S. B. & Shaw, A. J. 2014. kvit og bryon (gresk) = mose; -um er latinisering av Moss diversity: a molecular phylogenetic analysis of genera. det greske diminutivsuffikset -on. Det viser til den Phytotaxa 9: 175-195. kvitaktige grønfargen hjå artane i denne slekta. Cronberg, N. 1998. Leucobryum juniperoideum dansk blåmossa, s. 180- Kvitfargen kjem av luftblærer i hyalincellene (sjå 181 i Hallingbäck, T. (ed.) Rödlistade mossor i Sverige. Artfakta. kapitlet økologi). Artsepitetet juniperoideum tyder ArtDatabanken, SLU, Uppsala. Crundwell, A.C. 1972. Leucobryum juniperoideum (Brid.) C. Müll. in som liknar på einer; av latin Juniperus = einer og Britain. Journal of Bryology 7: 1-5. -oideum = som er lik; viser til at blada er lange, Enroth, J. 1989. Leucobryum juniperoideum (Dicranaceae) a new smale og spisse og minner litt om nålene hjå vår moss species for Finland. Mem. Soc. Fauna et Flora Fennica vanlege einer Juniperus communis. 65: 29-30. Enroth, J. & Hedenäs, L. 1989. Presence of Leucobryum juniperoideum (Dicranaceae, Musci) in Sweden confirmed. Mem. Soc. Fauna et Norsk lokalitet Flora Fennica 65: 31. ØSTFOLD: Frahm, J.-P. 2011. Leucobryum juniperoideum (Brid.) C. Müll. in North 1. Fredrikstad k., Vetatoppen, austsida, PL183,683, America. Archive for Bryology 84: 1-7. 11°04'21.8'' E & 59°14'12.1'' N, på bratt nordaust- Hallingbäck, T. & Cronberg, N. 2015. Leucobryum juniperoideum dansk vendt bergvegg, 80 m, 27. oktober 2014, K. A. Lye blåmossa. I Gärdenfors, U. (red.) Rödlistade artear i Sverige 41131 (O,S,TRH). 2015. Artdatabanken, Uppsala. http://artfakta.artdatabanken.se/ 2. Fredrikstad k., Vetatoppen, austsida, PL182,680, taxon/968 11°04'18.8'' E & 59°14'05.2'' N, på velta trerot nær Hallingbäck, T., Hedenäs, L., Lönnell, N., Weibull, H. & Knorring, P. v. bratt aust-vendt bergvegg, 60 m, 20. februar 2015, 2006. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Bladmossor: K. A. Lye 41226 (O,TRH). Sköldmossor-blåmossor. Bryophyta: Buxbaumia – Leucobryum. ArtDatabanken, SLU, Uppsala.

250 Blyttia 73(4), 2015 Sjeldne norske mosar 4. Smal blåmose ny for Noreg

Hodgetts, N. 2014. European working list of mosses July 2014_ Robinson, H. 1985. The structure and significance of the leucobryaceous version4_0.xlsx leaf. Monogr. Syst. Bot. Missouri Bot. Garden 11: 11-120. Ignatov, M. S., Afonina, O. M. & Ignatova, E. A. 2006. Check-list of mos- Robinson, H. 1990. A functional evolution of the Leucobryaceae. Tropical ses of East Europe and North Asia. Arctoa 15: 1-130. Bryology 2: 223-237. Klazenga, N. 2012. Australian Mosses Online. 35. Leucobryaceae: Rothero, G. 2010. Leucobryum glaucum/juniperoideum. p. 403 in: Ather- Leucobryum. http://www.anbg.gov.au/abrs/Mosses_online/Leu- ton, I., Bosanquet, S. & Lawley, M. (eds.) Mosses and Liverworts of cobryaceae_Leucobryum.pdf (2012) Britain and Ireland - a field guide. British Bryological Society. Kuĉera, J., Váňa, J. & Hradilek, Z. 2012. Bryophyte flora of the Czech de Sloover, J.-L. & Lambinon, J. 1966. Leucobryum juniperoideum (Brid.) Republic: updated checklist. Preslia 84: 813-850. C. Müll. en Belgique et au Grand-Duché de Luxembourg. Bull. Jard. Lockhart, N., Hodgetts, N. & Holyoak, D. 2012. Rare and threatened bot. Etat. Brux. 36: 287-295. Bryophytes of Ireland. National Museums Northern Ireland Publi- Une, K. & Yamaguchi, T. 2001. Male plants of the Japanese species cation No. 028: i-xvii, 1-638. of Leucobryum Hampe (Leucobryaceae, Musci). Hikobia 13: Oguri, E., Yamaguchi, T., Tsubota, H., Deguchi, H. & Murakami, N. 579–590. 2013. Geographical origin of Leucobryum boninense Sull. & Lesq. Tyler, T., Cronberg, N., Kristensson, Nilsson, N.-O. Olsson, K.-A., Rosen- (Leucobryaceae, Musci) endemic to the Bonin Islands, Japan. gren, F. & Rydlöv, J. 2014. Projekt Skånes Mossor 2008-2013 – en Ecology and Evolution 2013, 3(4): 753-762. deltidsrapport. Botaniska Notiser 147, 2: 1-32. Patterson, E., Boles, S.B. & Shaw, A.J. 1998. Nuclear ribosomal DNA Vanderpoorten, A., Boles, S. & Shaw, A. J. 2003. Patterns of Mole- variation in Leucobryum glaucum and L. albidum (Leucobryaceae): cular and Morphological Variation in Leucobryum albidum, L. a preliminary investigation. Bryologist 101: 272-277. glaucum, and L. juniperoideum (Bryopsida). Systematic Botany Pilous, Z. 1962. Das Moos Leucobryum juniperoideum C. Müll. in Europa. 28: 651-656. Preslia 34: 159-175. Wang, C., Yin, L.-J. & Zhu, R.-L. 2014. The role of soil nitrogen ad Rasmussen, L. 1973. Leucobryum juniperoideum (Brid.) C. Muell. og phjåphorus in the distribution of Leucobryum juniperoideum in the Leucobryum glaucum (Hedw.) Aongstr. i Danmark. Lindbergia 2: Tianmu Mountain National Nature Reserve, Zhejiang, China. The 137-144. Bryologist 117 (1): 54-61. Redfearn Jr., P. L. 2007. Leucobryum Hampe. In Flora of North America Yamaguchi, T. 1993. A revision of the genus Leucobryum (Musci) in Asia. vol. 27. http://www.efloras.org/florataxon.aspx?flora_id=1&taxon_ J. Hattori Bot. Lab. 73: 1-123. id=118369

BØKER

Verdifullt referanseverk Jeg har fått gleden av å anmelde – og dermed rimeligvis også lese – boken Altitudinal distribution patterns of alpine plants skrevet av Jarle Inge Hol- Hanne Hegre Grundt ten og Egil Ingvar Aune. I utgangspunktet var jeg John Colletts allé 90C, NO-0854 Oslo ikke engang klar over at det var publisert en slik bok. [email protected] Skyldes dette sløvhet fra min side, dårlig reklame fra forlagets side eller kanskje begge deler? Innledningsvis skriver de i boken: «The main aim of this atlas is to depict vertical distribution patterns of alpine plants on regional and coast- inland scales in Norway.» Dette er en dekkende beskrivelse. Boken er en sammenstilling av enorme Holten, J.I. & E.I. Aune: mengder data samlet gjennom flere titalls år, ho- Altitudinal distribution pat- vedsakelig av JIH med sitt hovedfagsarbeid i øvre terns of alpine plants. Sunndalen på midten av 1970-tallet som utgangs- Studies along a coast- punkt. Gjennom tre feltsesonger noen år senere inland transect in south- ble områdene fra kysten og inn mot vannskillet på ern Scandes, northern Dovrefjell kartlagt. I den siste store feltperioden fra Europe. 2011. 268 s. Ta- 1990–2008, hvor også EIA deltok noe i feltarbeidet, pir academic press. Ca var fokuset på fjellområdene sørøst for Dovrefjell 420 kr. (selv om diagrammene viser at mye arbeid også ble

Blyttia 73(4), 2015 251 BØKER

gjort på den andre siden av vannskillet). EIAs bidrag ach’. Det er nettopp denne tilnærmingen som er ligger trolig hovedsakelig i videre bearbeidelse og spesiell i dette arbeidet og som ikke minst gir den framstilling av data. ekstra viktige dimensjonen ved å vise utbredelsen Førstnevnte feltperiode angir kun tilstedevæ- av artene også langs en høydeakse. Elegant gjort! relse av arter. Den siste lange feltperioden angir Artsdiagrammene viser altså den vertikale utbre- i tillegg artenes mengde kategorisert som ’rare’, delsen av hver enkelt art gjennom hele transektet. ’scattered’, ’common’ og ’dominant’. Herbariebelegg For hver art beskrives trekk knyttet til blant annet to- av sjeldne og mindre vanlige arter samt person- talutbredelse, høydegrenser, topografi, substrat og lig kommunikasjon fra pålitelige kilder kommer i tilhørighet til vegetasjonssoner, i tillegg til angivelse tillegg. Når det gjelder herbariebeleggene tenker av eventuelle trusler og rødlistekategori. I tillegg til jeg at man for sammenligningens skyld burde ha disse individuelle diagrammene er det også laget et ekskludert belegg som ble samlet før feltperioden eget kapittel som viser 16 såkalte øko-geografiske startet. Kanskje er det også gjort? grupper bestående av arter med sammenfallende Noe av feltarbeidet er gjort omtrent med livet utbredelse. Denne sammenstillingen er gjort for å som innsats på de mange bratte og ulendte lo- gjøre det enklere å diskutere utbredelsesmønstrene kalitetene, og en del «pixler» er rett og slett ikke i forhold til plantenes miljø og mulige framtidige besøkt fordi de ble ansett som uframkommelige. I endringer. Jeg savner imidlertid en slik diskusjon; det hele tatt ligger det nok mye strabasiøst feltarbeid boken er i all hovedsak deskriptiv. Boken inneholder bak denne boken, men jeg sitter likevel igjen med ellers flotte bilder (tatt av andre enn forfatterne), og følelsen av at det også har vært mye flott feltarbeid. layouten er smakfull. Disse områdene representerer mye av det beste Denne oversikten over fjellplantenes utbredelse landet har å by på av natur. danner en svært verdifull referanse for framtidige Boken inneholder også en temadel med be- studier spesielt med tanke effekten klimaendringene skrivelse av de viktigste faktorene som påvirker kan få på utbredelsen av disse artene. Betydningen artenes utbredelse, så som berggrunn, klima, og som referanseverktøy fordrer at metoden må være snødekke, i tillegg til en analyse av ulike vege- grundig beskrevet. Jeg er litt usikker hvor lett det tasjonstypers utbredelse langs transektet. Her er å sikre sammenfallende bruk av de fire nevnte er de fleste bidragene fra andre forfattere. Dette mengdekategoriene som er brukt for den siste lange kan nok delvis forsvares, men jeg synes at noen feltperioden. bidrag er såpass korte og overfladiske at det trolig Jeg vil nødig virke smålig ved å pirke på detaljer ville blitt vel så bra om forfatterne hadde skrevet i en anmeldelse av et så imponerende stort arbeid dem selv. Denne delen mangler også, med unntak som dette, så jeg skal derfor være raus nok til å av det aller siste delkapittelet, totalt henvisninger unnlate å nevne det ene doble mellomrommet jeg til figurer i teksten, selv om dette er den delen av fant i tillegg til noen andre kosmetiske småfeil. Et innledningen som er rikest illustrert. Dette er trolig helt avsnitt er dessuten repetert på side 45. en glipp, og det gjør dessverre noen av poengene Dette er i sum et svært verdifullt arbeid som mindre tilgjengelige. representerer en utendørsaktivitet som dessverre Bokens hoveddel beskriver utbredelsen til 161 stadig færre botanikere driver på med. Til alle alpine karplantearter, alfabetisk ordnet, i et transekt skrivebordsbotanikere, meg selv inkludert, og som går fra kystlinjen av Møre og Romsdal og øst- «laboratorie-rotter» der ute: kom dere ut, ned i sørøstover inn til og delvis over svenskegrensa øst dalene og opp på fjellene! for Trysil. Undersøkelsesområdet er 85 km bredt og Det skal ikke utelukkes at boken er litt for 400 km langt. Det er delt inn i 49 segmenter med spesielt interesserte, men for det første finnes det ulik bredde vest og øst for vannskillet. Segmentene mange av oss, spesielt blant Blyttias lesere, og for ble bredere i siste del av prosjektet for å spare tid. det andre er boken desto mer verdifull for dem det Vertikalt er transektet delt i 100 høydemeter høye måtte gjelde. Boken anbefales absolutt til alle som belter i det de kaller en ’Vertical projection appro- er interessert i fjellplanter og deres utbredelse!

252 Blyttia 73(4), 2015 BØKER

Praktverk om kloster litteraturhenvisninger i parentes, slik det er vanlig i botaniske tekster. planter og norske Jeg har selv vært opptatt av klosterplanter og har sett fram til denne bokutgivelsen, men middelalderklostre vekten på norsk klosterhistorie overrasket meg. Det er selvsagt viktig å sette klosterplantene inn Liv Borgen i sin rette historiske sammenheng, men klostrene Professor emerita og klostervesenet har fått i overkant stor plass. UiO, NHM, PB 1172 Blindern, NO-0318 Oslo Hovedtittelen på boken, Klosterplanter i Norge, er [email protected] derfor ikke helt dekkende for innholdet, selv om det er mye botanisk informasjon i den klosterhistoriske delen. Det er her vi først og fremst finner resultatet av forfatterens feltarbeid. For hver klosterlokalitet har han et avsnitt om stedets flora og vegetasjon i dag og ofte en tabell over mulige klosterplanter. I tabellene henvises til historiske kilder og første og siste funn av planten, samt funn av pollen eller Åsen, Per Arvid. 2015. makrofossiler. Etter riksantikvar C.C.A. Langes «De Norske klosterplanter. Norske Klostres Historie i Middelalderen», utgitt Levende kulturminner i Christiania 1856, har få historikere befattet seg fra middelalderen. Portal med norsk klosterhistorie. Forfatteren har derfor forlag. 336 sider. ISBN møysommelig pløyd seg igjennom Langes verk 9788283140378. og innleder omtalen av hvert kloster med et sitat Kr. 398. derfra, for – som han sier – å komme i den rette stemningen. Men Lange nevner bare så vidt at I løpet av en10-årsperiode på 2000-tallet har Per klostrene hadde hager og interesserte seg ellers Arvid Åsen oppsøkt alle de 31 stedene der Norge lite for klostrenes hagebruk. hadde klostre i middelalderen, fra Konghelle Forfatterens ambisjon har vært å finne svar på (Kungälv) i Båhuslen i sør til Trøndelag i nord. Han hvilke planter som fantes i norske klosterhager i har også oppsøkt eiendommer klostrene hadde middelalderen. I dag er det ingen lett oppgave. Som andre steder i landet og middelalderlige lokaliteter følge av reformasjonen i 1536 har det snart gått 500 i klostrenes nærområder. Overalt har han registrert år siden klostrene ble nedlagt. Det er ikke funnet hvilke planter som vokser på disse stedene i dag, plantelister fra norske klosterhager, og arkeologiske og vurdert om noen av dem kan være relikter fra funn av planterester i eller nær norske klostre i mid- munkenes hagebruk i middelalderen. Med andre delalderen er få. Det har dessuten vært hagebruk i ord har han gjort et omfattende feltarbeid som Norge både før og etter middelalderen, og flere av forarbeid til boken. Han har også pløyd igjennom plantene vokser vilt i Norge. Forfatteren har derfor en imponerende mengde litteratur. Litteraturlisten er forsøkt å legge et puslespill av all tilgjengelig infor- satt med mye mindre typer enn resten av teksten, masjon, både fra skriftlige, norske kilder, fra litteratur men utgjør likevel 17 av bokens 336 sider. om klosterplanter i resten av Norden og Europa for Boken har to deler. Den første delen – nesten to øvrig, fra de få arkeologiske funnene i Norge, fra tredjedeler av boken – er viet middelalderens nor- belegg i norske herbarier og fra egne observasjoner ske klostre og deres historie. Denne delen har ett i og rundt norske kloster-ruiner. Han er derfor svært innledningskapittel og fem kapitler som tar for seg forsiktig i sine konklusjoner. Av over 100 planter som klostrene i landets fem bispedømmer i middelalde- kan ha vært dyrket i norske klosterhager, blir bare ren. Bare den siste delen – en drøy tredjedel – er drøyt 50 presentert i den grønne delen. Disse blir et kapittel om potensielle klosterplanter i Norge og også dyrket i Klosterhagen, som ble offisielt åpnet deres historie. De to delene representerer dermed i juni i år ved Agder naturhistoriske museum og ulike innfallsvinkler til stoffet og er markert med botaniske hage i Kristiansand, der forfatteren har ulik farge; den første er trykt på hvitt og den siste, hatt sin arbeidsplass i mange år. plantekapitlet, på grønt papir. Den første delen Selv om forfatteren har gjort et skjønnsomt skiller seg også ut ved å bruke fotnoter, slik en utvalg, kan valget av planter som omtales i den historiker ville gjort, mens kapitlet om plantene har grønne delen saktens diskuteres. De omtalte plan-

Blyttia 73(4), 2015 253 BØKER

tene omfatter både busker, trær og urter, ordnet Rolf Nordhagen, Ove Arbo Høeg og Knut Fægri alfabetisk etter de norske plantenavnene i Norsk ansett mesterroten Peucedanum ostruthium som Flora. Alle er illustrert. Omtalen innledes med en en opplagt klosterplante i Norge. I følge forfatteren beskrivelse av planten, dens utbredelse, både på kom mesterroten ganske sent til Norden, og noe verdensbasis og i Norge, og når den trolig nådde endelig svar på om den er en middelalder-relikt får våre breddegrader. Deretter følger en omtale av vi ikke før det foreligger arkeologiske funn. For en plantens medisinske bruk tilbake til antikkens klas- plante som murtorskemunn Cymbalaria muralis er siske forfattere. De fleste har vært brukt mot det imidlertid konklusjonen at det er lite trolig at den meste, enten alene eller sammen med andre planter har vært en klosterplante i Norge, selv om den og ingredienser. I tillegg har mange en forhistorie vokser på ruinene av de fleste klostermurer i dag. knyttet til magi, trolldom og overtro. Grensene Spørsmålet en leser stiller seg er derfor hvorfor mellom skolemedisinen, folkemedisinen og den denne planten omtales i den grønne delen, mens magipregede trolldomsmedisinen var ikke skarp andre kandidater, som hundetunge Cynoglossum i middelalderen, og innledningsvis advares mot å officinale, bare så vidt nevnes innledningsvis. prøve reseptene og rådene på egen hånd. Boken Omslaget prydes av forfatterens fotografi av er nemlig ikke ment som en lærebok i urtemedisin. svaleurt Chelidonium majus. Denne flerårige, kort- Noen av plantene er dessuten giftige. Andre er levde planten har stor utbredelse i Sørøst-Norge i fortsatt i allmenn bruk som mat eller krydder, men dag og vokser ofte på såkalt skrotemark langs veier, også disse har som regel en forhistorie som medi- jernbaner, i ballasthavner og på bebygde steder, sinplanter. Den ville slektningen til hagegulrota Dau- men er også naturalisert i skog og tørr ur. Dagens cus carota var for eksempel en viktig bestanddel i utbredelse viser en konsentrasjon omkring Hamar, legemidlet Teriak som ble brukt mot flere alvorlige Oslofjorden og nedover langs Sørlandskysten til sykdommer i middelalderen. Lindesnes. Noen små, spredte funn finnes nord Noen av klosterplantene er såkalte dvaleplanter. til Levanger, hjemkommunen til Munkeby kloster. De har en frøbank i jorda og kan bevare spireevnen Selv om de fleste av dagens vokseplasser ikke i flere hundre år. Én av disse er bulmeurt Hyos- har tilknytning til middelalderen, men til ballast og cyamus niger. Bulmeurt er sjelden i Norge i dag postindustriell virksomhet, påpeker forfatteren at og oppført som truet på rødlisten. Denne toårige arten vokser på mange middelalderlige lokaliteter, planten er kjent fra de fleste klosterlokalitetene i inkludert kirkegods, festninger og klosterruiner. Norge, men dukker ikke opp fra frøbanken hvert Planten er også funnet i middelalderlige lag i Tøns- år. Da det ble gravd i domkirkeruinene på Hamar berg. Forfatterens konklusjon er derfor at svaleurt for noen år siden, spirte bulmeurten fra frø i jord fra har vært dyrket som medisinplante i klosterhager i middelalderen. Bulmeurten er den eneste planten i Norge i middelalderen. den grønne delen der forfatterens konklusjon er at I likhet med omslagsbildet er de fleste illustra- den utvilsomt ble dyrket i norske klosterhager. For sjonene fotografier tatt av forfatteren. Bildene er alle andre planter er konklusjonen mindre bastant, gjennomgående av svært god kvalitet og illustrerer selv om forfatteren finner belegg for at de fleste kan både klosterruiner og planter. Boken er derfor en ha vært dyrket i norske klosterhager, og at mange praktbok om norsk klosterhistorie og planterelikter sannsynligvis ble innført av munkene som mat- og fra middelalderen i og ved norske klostre. Selv om medisinplanter i middelalderen. Han konkluderer de fleste neppe vil lese boken fra perm til perm slik for eksempel med at isop Hyssopus officinalis ble jeg har gjort, men heller bruke den som et oppslags- dyrket i klosterhagene, men tar likevel forbehold verk, er det å håpe at vernemyndighetene får med når det gjelder forekomsten nedenfor domkirkerui- seg forfatterens hovedbudskap, nemlig at kloster- nene på Hamar. Den kan kanskje stamme fra det planter er levende kulturminner fra middelalderen. gamle hageanlegget på Storhamar gård. Tidligere Disse plantene er en viktig del av vår europeiske har kjente norske botanikere som Jens Holmboe, kulturarv og vel verdt å ta vare på.

254 Blyttia 73(4), 2015 NORSK BOTANISK FORENING

Tur til Dolomittene

20. til 27. juni 2016 arrangeres det tur til denne Mer informasjon om opplegget og påmelding til kalkrike delen av de italienske Alper. Området sistnevnte på [email protected]. Påmel- er kjent for sin rike flora. Innkvartering på hotell, dingsperiode 3. til 17. januar 2016. Begrenset antall transport i leiebil. Kupert terreng; god helse er en plasser. Ved påmelding vil depositum avkreves. forutsetning for deltakelse. Turledere: Øystein Ruden og Henrik A. Torp. Øystein Ruden og Henrik A. Torp

1A 1D

1B 1E

1F 1C

Figur 1. Godbiter fra Dolomittene. A Primula integrifolia. B Primula auricula. C Pulsatilla alpina ssp. apiifolia. D. Gentiana acaulis. E. Gentiana orbicularis. F. Soldanella alpina. Foto: Øystein Ruden.

Blyttia 73(4), 2015 255 FLORISTISK SMÅGODT

Bråtestorkenebb 1A Geranium bohemicum funnet i Hof kommune, Vestfold

Roger Halvorsen Hanevoldvn. 15, 3092 Sundbyfoss [email protected]

Søndag 14. juni ble «Villblomstenes dag» arrangert. I Hof ble årets tur lagt til Ravnåslia, og nitten personer møtte fram i finværet. Ravnåslia er et område som er kjent for en svært rik og variert flora, og deltagerne fikk se en hel del relativt uvanlig og sjeldne arter. Stedet huser blant annet en større lokalitet av den sjeldne ertevikka Vicia pisiformis, en art som er funnet på kanskje rundt 40 lokaliteter i Norge (Halvorsen & Brekke 2004). Funnet av arten i 2003 førte til at ertevikka, gjennom en «postkor- taksjonen» gjennomført av Miljødepartementet, fikk Figur 1 A,B Bråtestorkenebb Geranium bohemicum fra lokal- status som Hofs «ansvarsart». Dessuten ble det på iteten i Hof. Foto: RH 14.06.2015. turen også registrert fine bestander av ullurtLogfia arvensis i det lille sanduttaket som utgjør deler av området.

Bråtestorkenebb funnet i hektar skog, og pr. 13. august melder Bengt Stridh i Botaniska Föreningen i Västmanlands län at antal- Ravnåslia let bråtestorkenebb i dette store brannområdet har Turopplegget var som sedvanlig med innlagt kaf- passert 50 000. fepause. Etter kaffepausa fikk de frammøtte en stor botanisk overraskelse. Langs veien på begge sider av sanduttaket ble det funnet ti eksemplarer Frøa spirer også ved sterk av bråtestorkenebb Geranium bohemicum L., ei solinnstråling plante som, ifølge opplysninger fra Jan Erik Eriksen Imidlertid kan også sterk solinnstråling noen ganger på Botanisk museum på Tøyen, bare er funnet to føre til at jordsmonnet på en lokalitet varmes opp ganger tidligere i Hof og kanskje så få som fem – så mye at frøene spirer. Siden det ikke har det seks ganger totalt i Vestfold fylke. Alle de tidligere vært hverken skogbrann eller bålbrenning på funna i Vestfold er av relativt gammel dato. Det er voksestedet langs veien i Ravnåslia i fjor, så var sjelden at arten kommer igjen på samme stedet flere sannsynligvis solinnstrålingen på lokaliteten året år på rad. Dette skyldes at bråtestorkenebb har en før så sterk på det sørvendte og åpne området svært underlig forplantningsbiologi ved at den må langs veien her, at frøa har fått varme nok til å spire. ha sterk varme, vanligvis gjerne en skogbrann eller Eksemplarene vokste spredt i veikanten over en i alle fall et bål, for at frøa skal spire. Frøa må i det strekning på 150–200 meter. minste ha en temperatur på rundt 50o C for å spire. De aller fleste funna av bråtestorkenebb i Norge er Tidlig funnet i Hof gjort på Østlandet, og flesteparten av disse er på en Bråtestorkenebb har et av sine to første kjente eller annen måte knyttet til bål og brann. I det store voksesteder i Norge nettopp i Hof. Her ble arten brannområdet fra 2014 i Västmanland i Sverige kom funnet av Christine Marie von Cappelen, født denne sammenhengen mellom varme og spiring Klein, på Eidsfoss. Hun er kanskje bedre kjent av bråtestorkenebb tydelig fram da det i 2015 ble under navnet Madame Cappelen. Funnstedet var funnet tusenvis av eksemplarer av bråtestorkenebb «Birkøen» i Bergsvannet. Funnet er gjort før 1837 i brannområdet. Brannområdet er på rundt 14 000 (Fægri, K. & Danielsen, A. 1996), kanskje allerede

256 Blyttia 73(4), 2015 FLORISTISK SMÅGODT

først på 1830-tallet, fordi det er nevnt i ei planteliste ganger tidligere i Hof i Vestfold. Neste funnet av nedtegnet av fru Cappelen, ei planteliste som er bråtestorkenebb i Hof ble gjort i 1956 av Finn Wis- kjent under navnet «Floraen på Eidsfos og Omegn» chmann i nærheten av Gurrik, «på en brendt flekk» og som siden ble overlatt til professor Blytt sam- som det står skrevet på arket. men med et brev datert 10. februar 1838. I denne plantelista står den oppført som Geranium palustre Litteratur (myrstorkenebb), en art som først i den seinere tid Blytt, M.N. 1876. Norges flora, b. 3. Avsluttet av A. Blytt. A.W. Brøg- er funnet i Norge. Blytt har imidlertid endret navnet ger, Oslo til G. bohemicum i floralista etter at han mottok von Cappelen, Christine Marie. Eidsfos Flora. Vildtvoxende Planter paa Eidsfos og Omegn. Upublisert. denne fra fru Cappelen da hun flyttet til Christian- Eeg-Henriksen, Vibeke. 2005. Christine Marie von Cappelen – botanik- felds i Danmark i 1838, året etter husbondens død eren. Rundt om Drammen, hefte 4. Drammen historielag. (von Cappelen, C. M., udatert og upublisert). Blytt Fægri, K. & Danielsen, A. 1996. Maps of distribution of Norwegian har også tatt med funnet i sin norske flora (Blytt, vascular plants. Vol. III. The southeastern element. Fagbokfor- M.N. 1876). Fru Cappelen var gift med Peder von laget, Bergen. Cappelen, og familien var bosatt på Austad gård i Halvorsen, R. & Brekke, Ø. 2004. Ertevikke Vicia pisiformis L. funnen i Drammen, men benyttet Eidsfoss hovedgård i Hof Hof kommune og attfunnen på den gamle lokaliteten i Nome kom- som sommerresidens (Eeg-Henriksen, V. 2005). mune, Telemark. Blyttia 62, s. 168 – 170. Jørgensen, Per Magnus (red.). 2007. Botanikkens historie i Norge. Madame Cappelen regnes i norsk botanisk historie Fagbokforlaget. av mange som Norges første kvinnelige botaniker (Jørgensen, P. M. (red.). 2007). Nettkilder Det første sikkert daterte funnet av arten i Norge Botaniska Föreningen i Västmanlands län, samfunnsside om botanikk. er gjort av professor i botanikk, Mathias Numsen https://www.facebook.com/pages/Botaniska-F%C3%B6reningen-i- Blytt, på Malmøya i Oslofjorden i 1834. V%C3%A4stmanlands-l%C3%A4n/158266947599101 Bråtestorkenebb er som nevnt funnet bare to

Blyttia 73(4), 2015 257 NORSK BOTANISK FORENING

1 Nytt fra floravokteriet Honorata Gajda NBF, PB 1172 Blindern, NO-0318 Oslo [email protected]

Den sjette utryddelsen – og nye rød- lista Verdens forskere konstaterer at vi er på randen av den sjette utryddelsen, og hovedårsaken til at vi mister arter 1000 ganger raskere enn naturlig er oss mennesker. Siste gang arter ble utryddet i like høyt tempo som i dag, var utryddelsen av dinosaurene for 65 millioner år siden. Dyr og planter får stadig mindre plass å leve på fordi vi mennesker bygger ned og utarmer deres leveområder. Og det er ikke bare i regnskogen eller i land langt, langt borte utryddelsen skjer, det skjer også her i vår egen bakgård. Den 18. november la Artsdatabanken fram den nye rødlista, med oversikt over truede arter i Norge. 18 nye planter har havnet på rødlista siden sist. Nå er 246 planter vurdert som truet i Norge, fra tidligere 219, noe som betyr at enda flere planter har fått høy til ekstremt høy risiko for å dø ut fra Norge. Figur 1. Hanne Utigard er floravokter for løvehale Leonurus cardiaca i Oslo og har laget en egen plakat for den. 2

Figur 2. En glad gjeng på floravoktersamling i mai. Vi utforsket de kalkrike bergene på Hovedøya, og oppdaget mange av sjelden- hetene som bare vokser her. Takk til Odd Stabbetorp for en utrolig fin botanikktur på Hovedøya. Foto: HG.

258 Blyttia 73(4), 2015 NORSK BOTANISK FORENING

3A 3B

Figur 3. Fra floravoktersamlingen på Hovedøya.A Camilla Lo- range Lindberg. B Bjørn Håkon Smevold. C Kubjelle Pulsatilla pratensis trenger fortsatt en floravokter. Foto: HG.

Floravokterne redder truede planter Dette er dyster lesing, men siden vi mennesker er hovedårsaken til utryddelsen, har også vi mu- lighet til å gjøre noe for å stanse tapet av arter på denne grønne planeten. Norsk Botanisk Forening har derfor satt i gang et floravokterprosjekt som har som hovedmål å bevare våre truede planter i deres naturlige leveområder. Vi i NBF har et ekstra et spennende seminar og øysafari til Hovedøya i ansvar for å bevare mangfoldet av plantearter her Oslofjorden (figur 2,3). Æresgjestene var Reidar i landet, og vi inviterer derfor alle til å bli med på Elven og Margareta Edqvist. Margareta er floravok- laget. Floravokterprosjektet går ut på at frivillige terkoordinator i Sverige, og hun kom med mange besøker leveområder til truede planter fra år til år gode ideer til hvordan vi kan drive fram floravokteri og registrerer hvordan det står til med våre truede i Norge. Reidar Elven fortalte om den nye rødlista naboer (figur 1). For å kunne bevare de mest truede og hvor viktig det er å ha kunnskap om truede arter planteartene, må vi vite hvor artene finnes og om for å kunne bevare dem. Reidar Elven er en av de bestandene øker eller minker. Kunnskapen som fremste botanikerne vi har i Norge, han er en av floravokterne samler inn er et viktig grunnlag ved de få som kan hele Norges flora fra Svalbard til redigering av rødlista. Mange floravoktere har vært Sørlandet. Han har jobbet både med rødlista og med å redde leveområdene til truede planter fra svartelista og det er han vi må takke for at vi har en nedbygging og ødeleggelse. Floravokterne spiller norsk flora; Lids flora. I sommer har vi også holdt med andre ord en viktig rolle i å ta vare på de sjeldne feltkurs i floravokteri i Vest-Agder (figur 4,5), og det plantene og bidra til at disse ikke skal forsvinne fra har blitt arrangert mange kveldsmøter og minikurs norsk natur. Og det fine er at hvem som helst kan om floravokteri og artsobservasjoner i både Tele- bli floravokter. mark, Buskerud, Hedmark, Oslo og Akershus der målet har vært å få nye floravoktere i hvert fylke. Mye nytt på floravokterfronten Det vil bli arrangert tilsvarende kurs i hele landet til I år hadde vi vår første nasjonale samling for flora- neste år også, og vi håper på å gjenta suksessen vokterne, det kom folk fra hele landet og det ble med en nasjonal samling i 2016.

Blyttia 73(4), 2015 259 NORSK BOTANISK FORENING

Ny artsobservasjoner – gir nye mulig- 4 heter I år har vi også fått ny versjon av Artsobservasjoner, databasen der alle kan legge inn sine artsfunn, hvor du enn er i landet. Nye Artsobservasjoner har en helt egen floravokterportal, som gir oss muligheten til å følge tilstanden til en art fra år til år. Dette gjør overvåking av arter mye enklere enn før. Floravokterne har også fått egen facebookside «Floravoktere – plantenes voktere» der alle kan dele sine erfaringer, ideer og inviterer andre på oppdagelsesturer.

Adopter en blomst? Det finnes mange sjeldne planter der ute, og mange av dem er truet og i fare for å forsvinne fra norsk natur, som for eksempel orkideen rød skogfrue Cephalanthera rubra, den endemiske mosen trøn- Figur 4. Ann-Elin Synnes, på floravokterkurset i Kristiansand. dertorvmose Sphagnum troendelagicum, dvergma- Foto: HG. rinøkkel Botrychium simplex og laestadiusvalmue Papaver radicatum ssp. laestadianum. Mange av lokaliteter av truede planter i hvert fylke. Si fra hvis disse vokser kun på noen få lokaliteter i landet og du kan tenke deg å hjelpe til! er derfor svært utsatt. Har du lyst å være med å hjelpe å passe på våre mest truede planter? Bli med Ta kontakt med: på Botanisk Forening sitt floravokterprosjekt og du Honorata Kaja Gajda kan bli en av dem som passer på våre sjeldneste Floravokterkoordinator, planter og redder de fra utryddelse. Vi trenger også [email protected] flere som kan tenke seg å ha ansvar for å fordele tlf: 97 63 97 83

Figur 5. Fra floravokterkurset på Oksøya rett utenfor Kristiansand. Foto: HG.

260 Blyttia 73(4), 2015 NORSK BOTANISK FORENING

1A 1B

Figur 1. A,B Paul Shimmings «Shimmy» i felt. Foto: Kjell Isaksen. Shimmy takker for seg som språkvasker – og Blyttia trenger en ny!

Blyttia har vært velsignet med en person som om- Vi lønner arbeidet per nummer på timebasis, til trent like lenge som underskrevne redaktør har vært en sats som tilsvarer frilansarbeid. Arbeidsomfanget ved roret, har kvalitetssikret de engelske tekstene er ikke allverdens, Shimmy har normalt brukt 1–2, (abstracts, figurtekster og tabelltekster) – i snart 70 sjelden 3 timer per nummer, og fristen for å gjøre utgaver, med noen få unntak som ikke skyldes ham, jobben har vanligvis vært minst et par uker. Det men redaktørens logistiske bommerter. Vår språk- er som sagt snakk om de engelske abstractene, vasker har vært Paul Shimmings, eller Shimmy figurtekstene og tabelltekstene til hovedartiklene (figur 1), som alle kjenner ham som. Shimmy er («Norges botaniske annaler»). skotte, og dermed «nativ språkbærer», som det vel Kunne du tenke deg å hjelpe oss med dette, heter, og dertil en eminent feltbiolog, først og fremst hører vi svært gjerne fra deg! ornitolog, men med teft innen all slags biologi. Der- red. med har han vært gull verdt for oss. Nå har Shimmy signalisert at andre oppgaver kre- ver mer av hans tid, og at han dermed trenger avløsning. Vi trenger dermed en ny engelsk språkvasker. Det bør være en person med god greie på «biologisk engelsk», språkføringen innen de sjangrene Blyttia dekker, og helst med engelsk på morsmåls- eller nær-morsmålsnivå.

Blyttia 73(4), 2015 261 FLORISTISK SMÅGODT

Småtveblad Listera cordata 1 og korallrot Corallorhiza trifida, to små orkideer som er sjeldne i Sunnhordland

Per Fadnes Høgskolen Stord/Haugesund, PB 1064, NO-5407 Stord [email protected]

De to orkideene småtveblad Listera cordata og korallrot Corallorhiza trifidahar få funn i Sunnhord- land, spesielt på Stordøya (Stord og Fitjar). Når det gjelder småtveblad, er det gjort to nyere funn av arten på Stordøya i 2002 og 2011 (Artskart 2015). Andre registrerte funn av arten er svært gamle, noe som og gjelder de fleste registrerte funn i resten av Sunnhordland. Korallrot er ikke tidligere registrert med noen funn på Stordøya, og den har også svært få nyere funn i resten av Sunnhordland. I år (2015) ble det gjort nye funn av begge artene på Stord, der altså funnet av korallrot er det første registrerte på Stordøya. Området der artene ble funnet, ligger på Litlabø på vestsiden av Stord. Her finner vi lokaliteten Stu- vasetåsen, et område omtalt i naturtypekartlegging for Fitjar og Stord (Moe og Fadnes 2008). Navnet indikerer at området har vært brukt til å hente fôr Firur 1. Gammelt styvet lindetre Tilia cordata fra Stuvasetåsen, til dyra i gamle dager, nemlig gjennom styving av Stord. Foto: PF 04.05.2008. lauvtre. Dette er det tydelige spor av også i dag med 8–10 store grove styvete lindetrær Tilia cordata (figur 1). I tillegg finner en flere store grove eiketrær, stedet flere lyse slirer. Blomsten var heller ikke lik. Quercus sp. der bl.a. minst to av dem er hule. Det Altså var det ikke småtveblad, men korallrot som var besøk i dette området rundt midten av juni i var funnet, og dermed det første registrerte funnet 2011 som helt tilfeldig gjorde at det ble funnet flere av denne arten på Stordøya (figur 2 A, B). Letingen eksemplarer av småtveblad, mange voksende på fortsatte, og etter hvert ble det gjort flere funn av en gammel mosedekt læger. I forbindelse med at arten på samme sted. Lokaliteten er et relativt fattig vår lokale naturfotograf og forfatter Jan Rabben var myrområde som ligger på toppen av Stuvasetåsen, på jakt etter de siste bildene til en flora for Sunn- og plantene vokste på litt tørrere tuer i myra. hordland, skulle vi sammen prøve å finne tilbake Funnene ble merket med grønn sløyfe, og til småtvebladlokaliteten fra 2011. Etter flere timers informasjon om funnet ble gitt til Jan Rabben, som leting i det aktuelle området måtte vi bare innse at å straks var tilbake for å sikre seg bilder til den nye stole på hukommelsen ofte ikke er tilstrekkelig når floraen for Sunnhordland. det gjelder å finne tilbake til tidligere plantefunn. Litt Etter ytterligere søk i området fant han til irritert begynte jeg å bla i gamle notater fra 2011 sammen 43 eksemplarer av korallrot, og plutselig da jeg kom hjem, og fant nøyaktig UTM-posisjon dukket det også opp tre eksemplarer av småtveblad fra observasjonen av småtveblad fra 2011. Tilbake på en tue ute på myra (figur 2 C, D). Begge artene til nøyaktig registrert lokalitet dagen etter startet var i sin optimale blomstring selv i slutten av juni, leitingen etter småtveblad, og der sto plutselig en noe som sannsynligvis må tilskrives den kalde liten orkidé godt plantet nede i torvmosen. Imidlertid våren og forsommeren på Vestlandet i 2015. Da manglet den de to små bladene nederst på stilken småtveblad ble funnet i 2011, var den mer eller som er karakteristisk for småtveblad, men hadde i mindre avblomstret rundt 20. juni.

262 Blyttia 73(4), 2015 NORSKFLORISTISK BOTANISK FORENINGSMÅGODT

2A 2B 2C 2D

Figur 2. A, B Korallrot Corallorhiza trifida fra Stuvasetåsen, første funn på Stordøya. C, D Småtveblad Listera cordata fra Stuva- setåsen. Foto: Jan Rabben 24.06.2015.

Besøket til Stuvasetåsen i 2015 gjorde at foto Litteratur av begge disse små orkideene var sikret til den Moe, B. Fadnes, P. 2008; Kartlegging og verdisetting av Naturtypar i nye floraen til Jan Rabben, som vil få tittelen «Ville Fitjar og blomar i Sunnhordland», og som etter planen skal Stord. Fitjar og Stord kommunar, Fylkesmannen i Hordaland og Høg- skolen Stord/Haugesund. MVA-rapport 2/2008. 133s. komme ut høsten 2015. Begge bildene av de to Artsdatabanken, Artskart. http://artskart.artsdatabanken.no/default. orkideene er hentet fra boka. aspx Hentet juli 2015.

NORSK BOTANISK FORENING

Har du Blyttia-relevant minker. Det har skjedd flere ganger, men så plutselig løsner det igjen, gjerne etter at redaktøren har sendt stoff på beddingen? ut et varsel om det. Nå er vi igjen i en slik situasjon der vi etterlyser stoff. Har du noe i skuffer og skap Blyttia er som en innsjø – noe kommer inn, og det som kunne egne seg til bladet, eller ruger du på en aller meste av det kommer også ut, med en viss idé om å skrive noe? Da er det i høy grad velkom- tidsforskyvning. Oppholdstiden i køen har variert, ment. Vi er svært glade for alle som vil være med noen ganger har den vært sørgelig lang, ikke særlig på å gjøre Blyttia et variert og lesverdig blad! Det rettferdig er den heller – men så hender det også var det hintet. at den skrumper inn, dvs. at lagerbeholdningen red.

Blyttia 73(4), 2015 263207 B RETURADRESSE: Blyttia, Naturhistorisk museum, Postboks 1172 Blindern, NO-0318 Oslo

BLYTTIA 73(4) – NR. 4 FOR 2015:

NORGES BOTANISKE ANNALER Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen: Hvor godt er karplantefloraen i Norge kartlagt? 2. Troms 209 – 228 Sigmund Hågvar: Reetablering av tykt mosedekke på stein: En tjueårig suksesjonshistorie 229 – 235 Kjell Furuset: Hva betyr plantenavna tyrihjelm og tysbast? 239 – 244 Kåre Arnstein Lye: Sjeldne norske mosar 4. Smal blåmose Leucobryum juniperoideum ny for Noreg 245 – 251

FLORISTISK SMÅGODT Mats G Nettelbladt: Blåmarimjelle Melampyrum nemorosum ny art for Nord-Norge 208 Harald Vik-Mo: Nytt funn av sandnattlys Oenothera ammophila langs Jærstrendene 236 – 238 Roger Halvorsen: Bråtestorkenebb Geranium bohemicum funnet i Hof kommune, Vestfold 256 – 257 Per Fadnes: Småtveblad Listera cordata og korallrot Corallorhiza trifida, to små orkideer som er sjeldne i Sunnhordland 262 – 263

NORSK BOTANISK FORENING Torbjørn H. Kornstad: Leder 207 Øystein Ruden og Henrik A. Torp: Tur til Dolomittene 255 Honorata Gajda: Nytt fra floravokteriet 258 – 260 (red.) Shimmy takker for seg som språkvasker – og Blyttia trenger en ny! 261 (red.) Har du Blyttia-relevant stoff på beddingen? 263

BØKER Hanne Hegre Grundt: Verdifullt referanseverk (Holten & Aune 2011. Altitudinal distributional patterns of alpine plants. Studies along a coast-inland gradient in southern Scandes, northern Europe) 251 – 252 Liv Borgen: Praktverk om klosterplanter og norske middelalderklostre (Åsen 2015. Norske klosterplanter. Levende kulturminner fra middelalderen) 253 – 254

Forsidebilde: «Grønlandsk» geiterams Chamerion latifolium er en av flere kulturspredte nykommere i floraen i Troms. Håkøybotn i Tromsø, 22.08.2015. Foto: Torbjørn Alm. Se artikkelen om kunnskapsstatus for floraen i Troms av Torbjørn Alm og Oddvar Pedersen på side 209.

Cover photo: The Western Arctic species Chamerion latifolium is one of several introduced species in the flora of Troms county, Northern Norway. This locality is Håkøybotn in Tromsø, 22.08.2015. See article by Torbjørn Alm and Oddvar Pedersen on p. 209.

208 Blyttia 73(4), 2015