NR. 3 NOVEMBER 2020, 28. ÅRGANG

Medlemsblad for Lillehammer Museums Venner

MEDLEMSKAP LMV 2021 INNHOLD

Lillehammer Museums Venner omfatter Leder side 3 alle de 6 museene som inngår i Stiftelsen Lillehammer Museum: Direktør Jostein Skurdal takker av side 4

Maihaugen Den tredje direktøren side 6 Lillehammer kunstmuseum Karoline Bjørnson side 8 Bjerkebæk Aulestad Kjellerstue, ja – den var trivelig å ha side 10 Norges Olympiske Museum Norges Postmuseum Sommeren på museene side 12 Historien lever i oss alle side 14 Medlemmer med betalt Årskort med medlemskap i LMV har fri adgang til alle «Impulser» side 16 disse museene i hele kalenderåret (inklusiv Barnas Sommer- og Vinterdag, Kunstner og håndverker side 18 Julemarkedet, osv.) I tillegg får alle med Tapetet på Aulestad side 20 registrert e-postadresse direkte invitasjon til spesialarrangementer på alle museene. Nancy Spero (Livsvarige medlemmer har fri adgang til i Lillehammer Kunstmuseum side 22 Maihaugen). I tillegg får du medlemsbladet «Museumsglimt» i posten tre ganger/år. Alt han tar i blir gull side 24

I tillegg gir medlemskapet fri adgang Anders Sandvig utformer Maihaugen side 26 til en rekke andre friluftsmuseer i Norden Program for museene side 28 (Norsk Folkemuseum, Sverresborg etc.) Informasjon finner du på lillehammermuseum.no/lmv ! Fornyelse medlemskap MEDLEMSKONTINGENT: Enkeltmedlemskap LMV 2021 med årskort ...... kr 700/kalenderår Ca. 1. desember får alle medlemmer en Familiemedlemskap e-post med tilbud/forslag om å fornye med årskort ...... kr 1 050/kalenderår sitt medlemskap for kalenderåret 2021. Det er veldig enkelt, du klikker bare på Familiemedlemskap gjelder et par den lenken som ligger i e-posten, fyller ut og alle egne barn/barnebarn under 16 år. bestillingsskjemaet som da kommer opp, betaler som angitt og du får nytt Årskort med medlemskap der og da direkte. Lillehammer Museums Venner Lettere kan det ikke gjøres!

Maihaugvn. 1, 2609 Lillehammer I e-posten er angitt ditt medlemsnummer. Bankgiro 2000.05.17608 HUSK å skrive dette inn i skjemaet hvis det Informasjon 6128 8900 ikke allerede er utfylt! E-post: [email protected] Husk også at du skal ha Årskort MED Redaktør: Anne Mari Løken MEDLEMSKAP, ikke bare Årskort uten. Grafisk produksjon: Dialecta Ellers får du ikke medlemstilbudene Forsidefoto: Rannveig Røstad / Maihaugen og medlemsbladet.

Lykke til, og takk for at du/dere fortsatt side 2 Museumsglimt #3 2020 er medlemmer! LEDER Kjære Venner! Svend Strand, Styreleder LMV

Året 2020 har for Lillehammer Museum, Venne­ han ble ansatt i 2013. Da uttrykte vi store for­ foreningen og alle våre medlemmer sanne­ ventninger til ham som ny direktør og glede lig vært annerledes! Museene våre har hånd­ over at en sterk leder med lokal tilhørighet tok tert dette veldig bra, med nødvendige hensyn over roret. Jostein har svart til og overgått for­ tatt til smittevernregler, øvrige begrensninger ventningene! Han har videreutviklet og beri­ og alle de problemer Coronatiden har medført! ket museets innhold, verdi og renommé gjen­ Det er utført mye vedlikehold, og publikum har nom et antall prosjekter. Hyttegrenda var hans fått digitale og andre gode tilbud. idé som ikke bare er prosjektert, men og nær Det er gledelig å se at museene, til tross for fullført. Dronning Sonjas barndomshjem står begrenset tilbud, har hatt meget godt publikums­ ferdig. Sammensmeltingen med Lillehammer besøk i sommer. Det sier noe om Lillehammer kunstmuseum er blitt en berikelse for museet. museums renommé og nasjonale status! OL-museet er flyttet til Maihaugen. I tillegg Også LMVs aktiviteter har vært begrenset. flere andre tiltak, det er ikke rom for å nevne Vi har gjennomført dugnadsarbeid, hatt noen alle her! spesialomvisninger og gitt ut Museumsglimt Selvsagt har LMV i saker hatt divergerende som vanlig. Venneturen som i år var planlagt til synspunkter. Men slik skal det være, det skjer­ Vestre Gausdal måtte vi avlyse. Men medlem­ per alle parter. Samarbeidet mellom Jostein mene har benyttet museene og deres uteområ­ og LMV og undertegnede er utmerket, og vi der som populære turområder med god plass er imponerte og takknemlige for alt han har uten trengsel! bidratt med i sin periode. Men så har han har Neste år vil vi satse på et aktivt program for jo gått en god skole, hans første engasjement våre medlemmer. Vær rask med å fornye medlem­ med Maihaugen var i 1995 som styremedlem skapet for 2021 allerede nå. Dere får en e-post ca. og senere leder i Venneforeningen! TUSEN TAKK FOR INNSATSEN OG SAM­ Lillehammer by blir 200 år i 2027. Venne­ ARBEIDET, JOSTEIN! foreningen1. desember hvorvil i medlemskapet2021 starte et enkelt prosjekt fornyes. som Vi er selvsagt spente og forventningsfulle til skal markere dette. Vi nøyer oss med dette nå, vår nye direktør Audun Eckhoff, som overtar dere vil få høre mye om det senere. etter Jostein fra nyttår. Han har en lang og tung Jeg håper alle besøker den nye flotte hoved­ erfaring og bakgrunn i kultursektoren, bl.a. utstillingen «Impulser» på Maihaugen. Mer enn som leder for store museer. Vi ønsker ham hjer­ 1000 kulturskatter fra Norge, i stor grad sam­ telig velkommen og lykke til! Vi lover å bidra til let av Anders Sandvig, er utstilt i den nyreno­ konstruktivt og godt samarbeide, og til at han verte fløyen i hovedbygningen på Maihaugen. blir godt mottatt her. Området huset i mange år utstillingen «De Så ønsker vi alle våre lesere og medlemmer gamle verksteder». Mange av skattene som en riktig God Jul, og vel møtt og velkommen til vises i utstillingen har ikke vært vist på mange et nytt fint museumsår med gode opplevelser år, og vil være helt nye for dere. Se spesielt også i 2021! LMVs gave til utstillingen, maleriet av Anders Gled dere med lesing av stoffet i dette num­ Sandvig helt først i utstillingen! meret av Museumsglimt, det er mye interessant. Avslutningsvis vil jeg uttrykke LMVs store takk til avtroppende direktør Jostein Skurdal for den flotte jobben han har utført for muse­ ene. Jeg hadde gleden av å intervjue Jostein da

Museumsglimt #3 2020 side 3 Guide sommeren 2020.

Vi takker for vakta di. Direktør Jostein Skurdal takker av Etter sju år i sjefsstolen, går direktør Jostein Skurdal av ved årsskiftet. Det er en fornøyd og ydmyk leder som møter «Museumsglimt» til en oppsummeringsprat. I Wikipedia presenteres han som «Norsk biolog, forsker og leder», merittlisten er lang.

Tekst: Anne Mari Løken | Foto: Audbjørn Rønning/Maihaugen og Anne Grete Skurdal/privat

Han ble etter hvert leder for foreningen og opp­ arbeidet raskt et ektefølt engasjement. Så er somDen i 1. oktober tillegg hadde 2013 Aulestad, offentliggjøres Bjerkebæk, det OL at- det også blitt litt sånn fortsetter han, etter å museet,Skurdal Postmuseet blir den 7. direktøren og Håndverksinstituttet på Maihaugen, i ha hatt ulike jobber at han tenkte; «dette har sin administrasjon. Til GD uttalte Skurdal den jeg ikke gjort før, dette vil jeg prøve». I til­ gangen; «Maihaugen ligger mitt hjerte nær», og legg innrømmer han at han ble oppfordret til «Jeg kjenner engasjementet for museet fra inn­ å søke. Han mener også at det nødvendigvis siden». Mitt første spørsmål er derfor: ikke er slik at museale fagområder overskyg­ Selv med en uttrykt kjærlighet for Maihaugen, ger lederrollen. Museumsdrift krever fagkom­ hva var tanken bak å søke seg til museumsdrift petanse på mange områder. Det handler mere – du har en helt annen faglig bakgrunn? om å sammenfatte alle disse feltene for å lyk­ Skurdal begynner med å fortelle at han i 1991 kes, for her lykkes ingen alene understreker ble spurt om å bli med i venneforeningen, den Skurdal. Selvsagt er ledelse viktig, men å lage/ gang DSSV – De Sandvigske Samlingers Venner. gjøre ting som inkluderer alle medarbeidere, er side 4 Museumsglimt #3 2020 avgjørende mener han. I tillegg er det viktig å dere Lillehammer Kunstmuseum i Stiftelsen ha gode planer for hva vi skal levere, at målene Lillehammer Museum fra 1.4.2018. En professor er forutsigbare, målrettet og konkrete. i anvendt økologi oppnår også å bli godkjent som Hvilke tanker/visjoner gikk du inn med førstekonservator av Norsk Museumsforbund, 1. januar 2014? begge deler henger svært høyt og har muligens Jeg hadde ingen spesiell agenda. Jeg satte meg flere fellestrekk enn vi tror? raskt inn i planene og behovene for museene. Hva er din beste egenskap som leder for SLM? Oppdraget mitt var å skape ro i organisasjonen Jeg mener jeg er interessert i det andre gjør, og å etablere bedre forhold til omgivelsene – smått og stort. Jeg tror bestemt jeg er genuint det var ei krevende tid for museet. Jeg hadde en interessert i å se folk der de er. Som leder job­ samtale med alle medarbeidere for å bli kjent. ber du gjennom andre. Får du folk til å jobbe i Endret også organiseringen til funksjonsor­­- samme retning, i en felles organisasjonskultur, g­anisering med færre ledere og fokus på gjen­ leverer våre 100 ansatte tre månedsverk hver nomføring og samhandling. dag!! Da er det viktig å få alle til å føle at de er Hva er du mest fornøyd med etter sju år som like viktige. direktør? Hvis du greier å plukke ut en person, kan du Måten vi organiserer arbeidet på sammen, finne den som har gjort dypest inntrykk på deg at vi anerkjenner hverandres kompetanse og – og hvorfor? at alle medarbeidere er like viktige. – At alle er Svaret her ligger ikke like åpent, Skurdal ten­ like viktige kommer ofte igjen i Skurdals sam­ ker ei stund og svarer slik; det som har gjort tale med meg, det har alltid vært min hoved­ sterkest inntrykk er å se så mange med så stort tanke, sier han. engasjement og som bidrar på så mange måter. Hva har du likt best ved jobben din? Jeg har vært heldig med et godt styre, dyktige Her kommer svaret fort; å få være utviklings­ ledere og engasjerte og kompetente medarbei­ orientert, å få til ting. Det har blitt gjennom­ dere, og en venneforening og lokalbefolkning ført svært mye arbeide og mange prosjekter, og som heier på oss. han får tilbakemelding på at han har sterk gjen­ Hvis du skulle plukke ut ett verk/en gjenstand/ nomføringskraft som leder. Det har vært end­ ett hus som er «din perle», hva ville det være? ringenes tid. Litt forsiktig – ikke så mye for­ Det må bli to, Dronningens barndomshjem resten – viser han meg «Kavalkadelista» si der og hyttegrenda. Hyttegrenda; «Fra seterliv til det står; hytte­liv, – den norske hyttedrømmen» er min «Det har skjedd mye på mi vakt fra 1.1.2014 idé, kanskje derfor sier han litt ubeskjedent! til 31.12.2020. Jeg er den sjuende direktøren på Har du tenkt at du kunne valgt deg en helt annen Maihaugen og Stiftelsen Lillehammer Museum. yrkeskarriere, noe du ville gjort annerledes? Vi har løftet i flokk». Nei, sier han ganske kontant, jeg er fornøyd, Lista er imponerende lang og innholds­ jeg har jobbet med så mange ulike ting, ren rik. Et lite utdrag; på Maihaugen er hytte­ forskning, forskningsledelse, høyskoler, skre­ grenda snart komplett, byutviklingen har fort­ vet fagartikler, – og museumsdrift. satt med flere nye hus, Svenneby-villaen og Nå er det snart tid for litt fri, så får jeg se. Det Dronningens barndomshjem er flyttet til bolig­ blir mer tid til familie og barnebarn. Jeg er også feltet, lekestueprosjektet er fullført, en lang blitt styreleder i Nasjonalt villakssenter og vil rekke restaureringsarbeider er gjennomført, nok bruke mer tid på faget mitt. Norsk Håndverksinstitutt har fått seks stipen­ Han siterer til slutt en liten gutt som spør diater, Bjerkebæk har fått utvidet publikums­ Anders Sandvig, den første direktøren; «Er bygg, Aulestadlåven er åpnet som utstillings­ det du som eier Maihaugen?» «Nei, min venn, lokale, Kunstmuseet har fått oppgradert maga­ Maihaugen tilhører oss alle». I dag ville han nok siner og klimaanlegg, OL-museet er flyttet til svart at alle museene tilhører oss alle. Det er Maihaugen, en rekke utstillinger har kommet en direktørs jobb, å forvalte denne rikdommen og gått. Dette er litt av det Skurdal ser til­ slik at den tilhører oss alle. bake på, i tillegg til prosessen med å inklu­ Takk, Jostein Skurdal, for di vakt!

Museumsglimt #3 2020 side 5 MAIHAUG-DIREKTØRENE Fartein Valen-Sendstad 1964–1984

Tekst: Ivar Olstad | Foto: Kolbein Dahle/Maihaugen

Direktør Sigurd Grieg ansatte Fartein Valen-Sendstad som konservator på Maihaugen i 1949, bare to år etter at den unge Oslo-mannen var ferdig utdannet fra Universitetet. Yrkesbakgrunnen var derfor tynn: Kun undervisningspraksis på Statens Politiskole. Men filologen med historie hovedfag ble sendt hodestups inn i samlerarbeidet. Sommerstid reiste han pr. motorsykkel Gudbrandsdalen rundt og registrerte eldre gjenstander og byggeskikk med notatblokk og fotografiapparat.

I 1964 overtok han direktørstolen i et museum Under Valen-Sendstads ledelse ble Maihaugen som da ikke hadde flere enn syv fulltidsan­ i større grad trukket inn i Lillehammers sfære. satte medarbeidere. 20 år senere, da han døde Museet ble byens kultursenter på mange vis. 66 år gammel, etterlot han seg en stab på 32. «Barnas Dag» var og er viktig. «Alltid på en søn­ Det er ett faktum som illustrerer utviklingen dag» med program – musikk, foredrag, disku­ i disse årene. Valen-Sendstad sto støtt på tra­ sjoner, filmer – hver helg gjennom vinterhalv­ disjonen fra sine to forgjengere; han var uom­ året var et kjært innslag. «Lille Maihaugsal» tvistelig lojal overfor Sandvig og Grieg og røt­ var bra, men i 1967 ble den «Store Maihaugsal» tene fra Maihaugens fortid. Men Norge i 1960- åpnet med Jakob Weidemanns fondveggdek­ årene var i en brytningstid. Realinntekten i kende maleri «Mai» som blikkfang. Et slikt befolkningen økte formidabelt med mulighe­ lokale, «Lillehammers storstue» med 600 plas­ ter utover grunnleggende behov, privatbilene ser, betydde all verden for byens kulturliv. gjorde oss fleksible, femdagersuken ga fritid. På En annen suksessfaktor var brukskunstmes­ Maihaugen førte det for eksempel til en økning sene fra 1965, som med 60 utstillere trakk

år etter 1964, med de fordeler – og bekymringer –i antalldette medførte.betalende gjester på 44 % i løpet av fem Et50–60 000 nytt trekk tilskuere. i disse årene var at Maihaugen ble utleier. NRK etablerte sitt lokalkontor der. Den Masseturisme setter krav til nytenking, slik vi nye Distriktshøgskolen likeså. Opplands­arkivet finner det i en rammeplan fra 1972: «Publikum fant sin plass i museet. Alt slikt gjorde avstan­ skal få oppleve Maihaugen individuelt… som en den mellom museum og byen mentalt sett kor­ inspirasjonskilde hvor de kan søke historisk tere. Valen-Sendstad antydet tidlig i sin direk­ erkjennelse, finne estetiske opplevelser, eller tør-tid at museet burde få en mindre byavde­ rett og slett finne avkobling og fornyelse.» En ling. Gjennom årene hadde Maihaugen fått til­ viss popularisering av formidlingen var én løs­ bud om – og sagt ja takk til – flere Lilleham­mer- ning. Musikk i og rundt bygningene noe annet. hus som sto til rivning. Iblant med svært kort Tilbud for barn et tredje. tidsfrist, og ofte med tvil i sinnet; det krevde side 6 Museumsglimt #3 2020 Foto: Kolbein Dahle / Maihaugen

arbeid som forstyrret den planlagte aktivite­ Fartein Valen-Sendstad var personlig et beskje­ ten. I alle fall ble Busterud og Julin-gården og et dent menneske. Likevel var han en god leder par andre bygninger reist og utleid, og flere lå som brukte mye tid på nærheten med sine på lager. medarbeidere. Han omtales i varme orde­ lag av Maihaugen-folk. De forteller om en sjef Tunge prosjekter var i gang. Nordre Jørstad med som styrte med en naturlig autoritet, men sine fem store hus og driftsbygning fra 1900-tal­ etter en flat struktur som ga god kontakt. let var et løft fra begynnelsen av 70-årene. Det Han tok initiativ til forbedring av forholdene ble Maihaugens fjerde fullstendige gardsanlegg, for medarbeiderne, blant annet ved å sørge og et tegn på at hele Gudbrandsdalen var muse­ for organisering samt heltids- og helårsan­ ets nedslagsfelt, samtidig som det trakk land­ settelser for håndverkerne. Kvalitet nevnes brukshistorien fram til vår tid. Kirkestuen fra som et nøkkelord som preget alle hans vur­ Dovre ble reist; et betydelig større bygg enn deringer i smått og stort. Faglig sett sto han hva navnet antyder. Mindre spektakulært, men svært høyt. Sammen med Grieg bygde han kostbart og svært viktig, var brannsikring av opp nye katalog­iseringsmetoder på museet. de aller mest verdifulle deler av museet. Garmo Han skrev mye, også i Maihaugens årbøker, stavkirke og Bjørnstad fikk sprinkleranlegg, og og var ansett som en vesentlig forsker innen­ elektroniske varslingssystemer kom på plass. for norsk landbrukshistorie. I 1956 skrev han bindet Garden og samfunnet i trebindsverket Økonomi er alltid en museal utfordring, og mid­ om Gudbrandsdalen i middelalderen, og i 1964 ler til større investeringer sitter langt inne. I tok han doktorgraden på «Norske landbruks­ 1976 fikk Maihaugen i stand De Sandvigske Samlingers lånefond, hvor en lang rekke institu­ mye brukt utenfor Maihaugens gjerder, i utred­ sjoner stilte til rådighet en kapital på 10 millio­ ningssammenhengredskaper i 1800 – 1850-årene». og organisasjonsarbeid. Han ble også ner kroner for finansiering av stor-prosjektene.

Museumsglimt #3 2020 side 7 Karoline Bjørnson

Aulestad var Karoline og Bjørnstjerne Karoline Bjørnson Bjørnsons hjem i Gausdal. Men det hadde var flott, merk også skjedd mye før de kom dit i 1875. Om det skulle at hun hadde kort være ei ny sangtekst som hadde passa på hår. Det var ikke Karoline Bjørnson, tror jeg Halvdan Sivertsens vanlig på den tiden. tekst: «Før ei dame som du…» ville være egnet. Pastell av Christian Hun sto oppreist i både med- og motgang. Meyer Ross.

Tekst: Inger Enger | Foto: Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem

Oppvekst i Bergen Turné til Trondheim Karoline Bjørnson ble født i Bergen 1. desem­ I mai 1858 fikk Hotel de Bellevue i Trondheim ber i 1835. Karolines far var bakermester og het besøk av sjeldne gjester fra Bergen. Det var spill­ Rasmus Reimers. Moren var Marie Jahn. Begge selskapet fra Det Norske Theater under ledelse familiene var innflyttere fra Tyskland, felles av Bjørnstjerne Bjørnson og blant skuespil­ for dem var at de hadde tilknytning til baker- lerne var Karoline Reimers. 16. mai 1858 forlo­ og konditoryrket. Da Karoline var fem år døde vet de seg i Trondheim. Til datteren Dagny for­ mora og hun vokste opp hos sin mors søster talte moren mange år seinere at hun hver mor­ Catherine Jahn. Tysk var språket de brukte gen gikk til Steinberget. På en av morgen­turene hjemme og det var sjølsagt til god hjelp når møtte hun Bjørnson som sa: «Velkommen Bjørnsons artikler på tysk senere skulle skri­ etter». Så tok de følge til topps – og da de gikk ves og publiseres. Ei av barndomsvenninnene nedover igjen var de forlovet. til Karoline var Susanne Thoresen. De var mye sammen og leste blant annet for hverandre. Giftermål og familieliv Suzannah, som hun etterhvert kalte seg, gifta 11. september 1858 stod Karoline Reimers seg som mange vil vite, med Henrik Ibsen. brud i Søgne gamle kirke. Det var brudgom­ mens far, sogneprest Peder Bjørnson som viet Skolegang dem. Den nærmeste familien til brudgommen På 1800-tallet var det ikke så vanlig at unge var tilstede, fra brudens side var det ingen jenter gikk ved videregående skoler. Men da gjester. Det hadde nok mellom annet sin årsak i Karoline var gammel nok, sørga tante for at at de bodde langt unna. hun kom inn på Jomfru Lytkens skole, som Den unge fruen hadde tenkt å fortsette sin var for jenter og gutter av «den bedre folke­ skuespillerkarriere som gift. Det satte ekteman­ klasse». Skolen ble regna som svært god for­ nen en stopper for. Han mente at det ikke passet beredelse til videre skolegang. I 1854 søkte seg at teatersjefens kone arbeidet ved teateret. Karoline Reimers om opptak på Kristiania Men fru Karoline fikk mange andre ting å henge Norske Theater i Oslo. Hun kom inn, men måtte fingrene i. Høsten 1859 ble eldstemann Bjørn gjøre vendereis til Bergen etter tre måneder. født. Karoline Bjørnson fødte seks barn, hvorav I løpet av den korte tida hadde hun spilt flere fem vokste opp. Etter Bjørn kom Einar, så Erling, roller, levd tett på profesjonelle skuespillere, ja Bergljot og Dagny. Den første Dagny var født i opplevd alle sider ved et liv på scenen. Men så, i 1872 og døde bare ni måneder gammel. I 1876 1857 ble hun gitt en stor rolle i et teaterstykke ble Bjørnsons igjen foreldre til ei jente som også på Det Norske Theater i Bergen. Kunstnerisk fikk navnet Dagny, hun ble født da mor var 41 leder var Bjørnstjerne Bjørnson! år gammel. Mye av arbeidet med barna falt på Karoline, Bjørnson var ofte borte. side 8 Museumsglimt #3 2020 Utenlandsopphold Gullbryllup Familien reiste mye og bodde til sammen ca. ti Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson fikk et langt år i Roma og fem år sammenhengende i Paris. samliv. Men la oss begynne med Bjørnsons De første åra i Roma bodde de – som andre konfirmasjon. Den dagen fikk han ei gullnål kunstnerpar – svært trangt. Men kom det gjes­ med rød smykkesten av sin mor Inger Elise ter, flytta de sengene sine på gangen slik at Nordraak Bjørnson. På flere bilder er det tyde­ alle skulle få plass. I Roma kunne de bo opp­ lig at han bærer smykket. På bryllupsdagen gav til et halvt år om gangen, om somrene var de han nålen videre til sin nybakte kone. Og i gull­ ofte i Schwaz, østerriksk Tyrol. «Karoline er bryllupstalen tok han opp temaet og sa: «Den den modigste kvinnen jeg har kjent», skrev konfirmasjonsnål som jeg hadde fått av mor, Bjørnson. Hun skapte gode og hyggelige hjem den ga jeg til deg. Det skulle være et tegn på at for familien samme hvor de bodde. Selv hotell­ du skulle fortsette mors innflytelse hos meg ... rom gjorde hun hjemmekoselige ifølge Ibsen, Mors oppdragergjerning fortsatte du.» han besøkte dem i Tyrol. «Jeg har mitt hvor han Karoline ble flere ganger såret, sjalu og kren­ er, om det så er på månen», sa hun. Det kan nev­ ket i løpet av ekteskapet. Men: «fra villfarelser nes at Karoline lærte seg italiensk, hun både og utflukter er jeg kommet hjem til deg, alltid snakket og skrev språket. til deg», sa også Bjørnson i gullbryllupstalen i september 1908. Aulestad Bjørnson-familien kjøpte Aulestad i 1875. Men Gammel på Aulestad de hadde besøkt gården noen år tidligere. Det Etter mannens død i 1910, levde Karoline Bjørnson hadde sin bakgrunn i at landets første folke­ på Aulestad fram til hun døde i juni 1934. Hun høgskole lå i Gausdal, og Bjørnsons kjente godt levde et rikt liv, til tross for at hun etterhvert hørte til flere lærere der. Karoline hadde allerede den svært dårlig og ble nærmest døv. Hun reiste mye gangen tenkt at det kom for lite lys inn i rom­ og var mellom annet på besøk hos familien i mene, hun ønsket større vinduer. I «Boken om Paris så sent som i 1923. Hun omgav seg med Karoline» forteller Øyvind Anker om da fami­ slekt og venner og fulgte tett opp både barne­ lien Bjørnson ankom Aulestad som nye eiere. barn og oldebarn. Det er mye korrespondanse Han skriver «Det har vel vært en festdag, en mellom henne og barn og barnebarn helt til de spenningens dag da Karoline og Bjørnstjerne, siste åra. Bjørn, Einar, Erling og Bergljot kjørte inn på Karoline kjøpte sin første bil som 93-åring. Aulestadtunet midtsommers 1875. Høytidelig, Sjåfør Sigurd Grimstad ble sendt til Oslo med overveldende, kanskje aller morsomst for barna som var vant til å bo i Roma og i Østerrikes naturligvis turene kortere, men som oftest var Schwaz? For Karoline fortonet virkeligheten seg det12 000 en daglig kr. for tur å så kjøpe lenge bilen. hun levde. De siste Vi vet åra at blede snart som ansvar for å oppfylle de mange dag­ tre siste åra bar sjåføren henne opp trappa til lige krav. Mat og drikke skulle alle ha, de var soverommet om kvelden. godt og vel 20 som bodde på Aulestad; senger og I et lengre intervju i forbindelse med Karoline sengeklær måtte skaffes, ettersees, suppleres.» Bjørnsons 90-årsdag, ble spørsmålet stilt om I løpet av få år nådde Karoline Bjørnson et hva som er gode råd for å leve lenge. Hun sva­ av sine viktigste mål, det var å skape triv­ rer: «Enhver får leve sitt eget liv. Jeg har levet et sel og tillit til alle på Aulestad. Hun tok seg av langt liv – et rikt liv, men mine erfaringer kan huset, restaurerte og forandra. Fargene i hjem­ ikke hjelpe andre.» met var f.eks. mye lysere enn det som var van­ lig på den tida. Med stor inspirasjon fra famili­ ens reiser skapte hun et gjestfritt hjem på lan­ Fru Karoline bærer sin manns det, fylt av møbler, kunst og gaver fra fjern og konfirmasjonsnål. Malt av nær. Da Bjørnson kom hjem fra foredragsturné Bernhard Folkestad i 1912. i Amerika I 1881, var også den store verandaen ut mot dalen ferdig bygd.

Museumsglimt #3 2020 side 9 KJELLERSTUE, JA – DEN VAR TRIVELIG Å HA!

Til å begynne med var det bordtennis-bordet som sto der og trakk til seg alle som kunne holde i en racket. «Vi stikker ned i kjellerstua, vi, mutter’n!» Det var trygt og greit – fritt og aktivt. Så heldige de var, de som hadde et slikt sted å tilby! Og alle syntes det var stas å få være med ned kjellertrappa.

Tekst og foto: Kristin Helland

Etter noen år, ble det sofa-stue. Det kom opp musikkanlegg og en TV. Og ungdom­ men likte seg! Nå var det andre ting som var i fokus. «Hjemme hos meg laget vi om garasjen til kjellerstue,» forteller Inger. «Der ble det blyglassvinduer og peis i rød mur­ stein. Det var kult! Og så var det trehvite vegger, selvsagt. Vi var der mye», sier Inger fra Østfold. Hun smiler mens hun tenker tilbake.

Brita fra Lillehammer forteller om alt hun etterhvert har samlet i kjellerstua si. Takket være hennes egen mors inter­ esse for gamle ting, kan hun til og med vise frem en dør fra Lillehammers gamle kirke fra 1733 – den som ble erstattet med kirken som nå står. Men det begynte med bord-tennis i hennes familie også, forteller Brita.

side 10 Museumsglimt #3 2020 …..Og så er det Nille, da! Hun har så stort hus at hun slett ikke trenger noen kjel­ lerstue for å holde selskap! Men stem­ ningen ble en helt annen og mye lystig­ ere straks vi hadde kommet oss ned den bratte trappa og funnet plass rundt bor­ det. Da kom vi nærmere på hverandre og ble faktisk også inspirert til innslag som nok ikke hadde funnet sted i stue- etasjen! Den gamle jernkomfyren holdt maten varm.

(Foto: Camilla Damsgaard og Det Kongelige Hoff)

Alle kjellerstuene vi vet om, var et hyg­ gelig og privat sted. Så også med kjeller­ stuen i Dronning Sonjas barndomshjem på Vinderen i Oslo. Som alle vet, er nå hele Tuengen allé nr 1b flyttet til Maihaugen og står ferdig restaurert. Kjellerstuen var det siste som ble ferdigstilt, og 25. september i høst, ble den åpnet av Dronningen selv i et pri­ vat arrangement. Bildene forteller om et helt spesielt rom med dekor vi nok aldri har sett andre ste­ der – men det er helt som det var mens Dronningen vokste opp. Torger Korpberget, som har ledet hele prosessen fra flytting til siste åpning, forteller at Dronningen har fulgt nøye og interessert med fra første stund. «Det er bare matlukten fra mors gryter som mangler», sa Dronning Sonja da hun ble intervjuet av GD i høst. Kjellerstuen i barndomshjemmet er også et sted som kan vekke gode minner!

Museumsglimt #3 2020 side 11 Sommeren på museene

Foto: Hans Sivertsen Foto: Veslemøy Furuseth Veslemøy Foto:

Foto: Ann Kristin Eggen

Foto: Veslemøy Furuseth

Foto: Camilla Damgård

Foto: Veslemøy «På gata» Furuseth / Lillehammer – Har du vært på Lillehammer i sommer? Kunstmuseum – Har du besøkt noen av museene våre?

Dame med koffert: «Nei Dame fra Lillehammer: «Ja, Voksen dame: «Ja, har dessverre, er turist, men jeg har vært her og fikk med vært mest hjemme her, vil besøke museene neste meg et besøk på Aulestad. gått mye på Maihaugen og gang. Nå lurer jeg på hvor Det var veldig fint». Bjerkebæk». jeg finner biblioteket?». Dame fra Sør-Fron: «Jeg Voksen mann: «Har vært Jente 12 år: «Jeg har vært har vært på to museer, flott mest på Lillehammer, mye hjemme i byen, men både på Kunstmuseet og på besøkt Kunstmuseet». ikke besøkt noen av muse­ Aulestad». ene, nei». Yngre mann: «Vært her, Dame fra Askim: «Ja, men dessverre ikke besøkt Mann, ca. 50 år: «Jeg har vi kommer akkurat fra museer. Burde jeg?». vært her mange av sommer­ Maihaugen nå, det var vel­ ukene. Men på museum? dig trivelige områder». Nei, det har jeg ikke, kan­ skje neste sommer».

Foto: Rannveig side 12 Museumsglimt #3 2020 Røstad Fra museene: Norsk Olympisk Museum (NOM) – glede­ del nye tilbud som skilting, lydguider, billed­ lig at veldig mange nordmenn har funnet utstilling på Telthusmoen, barne­aktiviteter i veien til oss, besøkstallet i år slo fjorårets! form av løype­oppgaver og rebuser og område­ Utstillingen «Innlandets OL-helter har slått verter. (Thorstein Hernes) godt an» (Mari Synnøve Stakston) Bjerkebæk og Aulestad; Ganske godt besøk, Sommeren på Maihaugen usikker helt fram ca. 1600 på hver plass. Vil tro at besøket ble til åpninga av sesongen. – Flere av de faste noe redusert fordi besøkende ikke kom inn ansatte i sommerfunksjon. – Fullt trøkk i i husene. Har i tillegg noen skoleklasser på felles­ferien, veldig gledelig. – Ingen busser, lite Aulestad og noen arrangement på Bjerkebæk utlendinger, men nordmenn bruker museet utover sensommeren. (Bente Forberg) på en helt annen måte enn bussgrupper. – En

Lillehammer Kunstmuseum

N

Med Corona har det blitt mye vanskeligere å få lig godt voksne møter frem til. i l s O den kontakten til vårt publikum som vi setter Erstatningen ble en rekke digi­ h ls en så stor pris på. Men det er mulig å finne andre tale kunstpauser lagt ut på net­ . F ot d veier i denne nye virkeligheten ved å tenke tet, foredratt av museets medarbei­ o: Ivar Olsta ukonvensjonelt; positive elementer og nye ideer dere. Ohlsen forteller at Lillehammer er det overalt i avdelingen, sier direktør Nils Kunstmuseum må tenke og arbeide langsiktig. De Ohlsen i Lillehammer Kunstmuseum. har minst to års perspektiv på programmet sitt, I «Flygelet» på Stortorget tok vi grep. Museet først og fremst fordi utstillingene er delvis basert ble raskt stengt for publikum, og det forble på samarbeid med andre museer i inn- og utland. slik frem til pinse. Da åpnet dørene igjen, men Nå er jo kolleger verden over i samme båt, og den uten de vanlige tilbud til besøkende som verk­ nødvendige kontakten for å redde prosjektene sted, kreative tilbud til skoleklasser, foredrags­ må skje over nettet. Hvilket slett ikke er noen rekken «Kunstpause», paneldiskusjoner, kon­ ulempe, ifølge direktøren, hverken praktisk eller serter og omvisninger. De ansatte gikk i hjem­ økonomisk! Corona har lært oss at vi kan spare mekontor og ble der til 15. august. – Med god mange flyreiser med digitale møter. Både Nancy forberedelse, mye kreativitet og bra ledelse ble Spero- og Anna Ancher-utstillingen ble «reddet» problemene minimale. i digitale møter med kolleger i Danmark, Sverige Kunstmuseet har en uttalt lavterskel-ideo­ og Tyskland. logi: «Vi elsker å ha tett kontakt med publi­ – Kulturdepartementet har gitt Stiftelsen kum!» Derfor satte de øyeblikkelig i gang med betydelig økonomisk støtte i Corona-tiden for å nettopp det – å bygge kontakt. Det er to tidli­ opprettholde tilbud til publikum. Besøkstallet gere lærere blant de ansatte, og de spurte sko­ er naturligvis redusert kraftig i og med at euro­ lene om hva museet kunne gjøre for dem. Svaret peerne har blitt hjemme. Men vi finner faktisk var skreddersydde filmsnutter, og slik ble det. situasjonen emosjonelt også litt givende for oss, Enkle, noen få-minutters produksjoner laget sier Ohlsen. Våre gjester er så begeistret over å med mobilkamera, ofte «bruksanvisninger» oppleve autentisk kunst igjen. Responsen er for­ til kreative aktiviteter for ulike alderstrinn. midabel. Ikke minst når vi ønsker dem dem vel­ Responsen var god, og en rekke filmer ble laget. «Kunstpausen» som til vanlig går hver torsdag i museet vårt. formiddag, er et høyt verdsatt tilbud som sær­ kommen i våre daglige introduksjoner(Nils Ohlsen/Ivar kl. 12.00 Olstad)

Museumsglimt #3 2020 side 13 Historien lever i oss alle – frivillighet på Maihaugen

Maihaugens frivillige er en variert gruppe på i overkant av 150 personer fra 9–90 år, som anslagsvis legger ned mer enn seks årsverk. Alle med engasjement og kompetanse vi setter stor pris på!

Av Thorstein Hernes, formidlingsansvarlig | Foto: Rannveig Røstad / Maihaugen

De Sandvigske Samlingers Venner (DSSV) etab­ basis. Maihaugen har nå Formidlingsfrivillige, lerte opprinnelig Torsdagsvennene i 1993. Etter Utegruppe, Maihaugassistenter, Torsdags-, Tirs­ hvert har også andre grupper dukket opp som dags- og Arkivvenner. Maihaugen rekrutterer på egenhånd, folk som ikke nødvendigvis stammer fra DSSV. I dag har Formidlingsfrivillige åtte fast ansatte på Maihaugen med seg en gruppe På det meste, i 2018, har vi vært opp 23 formid­ mennesker som de følger opp på regelmessig lingsfrivillige, brorparten ungdom under 16 år.

side 14 Museumsglimt #3 2020 Historien lever i oss alle – frivillighet på Maihaugen

Mange ønsker en slik stilling, men vi kan bare ta imot folk som er selvgående, som ikke tren­ ger opplæring. Vi har også måttet redusere ­bruken av frivillige barn fordi de trenger nye kostymer hvert år, og kostymer er vår flas­ kehals! Men barn som formidler til barn er et fantastisk formidlingsgrep og en meget god rekrutteringsarena for oss! I dag må formid­ lingsfrivillige barn «adopteres» av en annen fri­ villig ­voksen, og formidlingsfrivillige må tegne seg for minimum 14 dagers tjeneste i løpet av sommeren før de kan få kostyme. Nye frivillige må tegne en frivillig kontrakt og er forsikret som vanlige ansatte på Maihaugen,

I Hjeltarstua på Skjåktunet vever Lise og Johanne vakre tekstiler. De er to av Maihaugens frivillige som er med å gjøre historien levende i friluftsmuseet.

de må forholde seg til gjeldende HMS, fotoret­ tigheter og taushetsplikt. Det er viktig at det er lystbetont, og at de fast ansatte tar seg av papirarbeidet. Våre frivillige har deltatt i brukerundersøkelse for å kartlegge deres motivasjon. Det viser seg at motivene er mange: Sosial arena, skaffe seg erfaring, trim, føle seg nyttig, ideelle årsaker og ønsker om fremtidig jobb.

Hvordan defineres frivillighet? Felles for frivillige er at aktiviteten skjer av fri vilje og motivasjon. Innsatsen skjer uten tanke på økonomisk gevinst. Målet er at andre skal ha utbytte av det, selv om en også ser at inn­ satsen har stor betydning for den frivillige selv. Innsatsen skjer for å bidra til verdier og til sam­ funnet som sådan. For sommeren 2021 er det bestemt at vi ikke Den gamle vevstolen de bruker er fra slutten av kan ha formidlingsfrivillige i vår regi. Vi håper 1700-tallet. Coronaen slutter snart…

Museumsglimt #3 2020 side 15 800 m2 – stappfulle av «IMPULSER» Kulturskatter fra Norge med inspirasjon fra hele verden. «IMPULSER» er Maihaugens nye hoved-utstilling.

Tekst: Kristin Helland | Foto: Camilla Damgård / Maihaugen

I mange år har besøkende på Maihaugen nærmet avdeling lengst sør på Maihaugen. Det skulle se seg hovedinngangen og på veien langs bygnin­ ut som det gamle bymiljøet i Lillehammer. Men gen lagt merke til at det har foregått noe innen­ med tiden var det i hovedbygningen gammelt for dørene de passerte. Masse bygge­arbeid. håndverk ble samlet. Samtidig har de nok lurt på hvor det var blitt av «De gamle verksteder» som mange ­visste hadde Brannfare vært å finne der før. I 2013 ble «De gamle verksteder» stengt på Torger Korpberget, avdelingsleder for drift og grunn av brannfare. bygningsvern forteller at det har vært en lang Maihaugens hovedbygning ble åpnet av Kong prosess frem til resultatet. Det har tatt seks år Olav allerede på 50-tallet, og mange besøkende, og kostet masse penger, sier han, men det er ikke minst skoleklasser, har kunnet glede seg tydelig at han synes det er arbeidet vel verdt. over innsikten de fikk i gamle håndverk nett­ Nå finner besøkende på Maihaugen utstillin- opp der. gen «Impulser» i den store salen i hovedbygnin- Men så ble det altså stopp. Verkstedene ble gen. Den ble åpnet av Dronning Sonja sist i okto- flyttet ut, og nå etter flere år, kan publikum på ber 2020. Maihaugen få oppleve gammelt håndverk der det hører hjemme – i bakgårdene og etasjene til Arven etter Anders Sandvig bygårdene fra Lillehammer. Museets skaper, Anders Sandvig, hadde en vik­ Et besøk i byavdelingen gir innsikt. Gjørtleren, tig grunntanke som skulle prege hele museet. smeden, hattemakeren, bokbinderen, frisøren Han ville at det skulle se ut som folk både bodde … alle har de fått plass sammen med utstyret og arbeidet i bygningene fremdeles. sitt. På et helt naturlig sted. Nettopp slik Anders Han hadde en visjon om å lage en håndverks­ Sandvig ønsket. side 16 Museumsglimt #3 2020 800 m2 – stappfulle av «IMPULSER»

Nye muligheter i hovedbygningen Mathisen, avdelingsleder for kunst og kultur. I alle årene etter at verkstedene flyttet ut, har Han er sjefen for gruppen som har arbeidet med publikum kunnet oppleve spennende og skift­ innholdet i utstillingen. ende utstillinger i salen i første etasje. At utstillingen har fått navnet «Impulser» er Torger Korpberget forteller at det var en lang helt innlysende og naturlig. «Anders Sandvig og innholdsrik ide-fase før tanken om å lage ER Impulser», får vi høre. Han ville jo nettopp hundrevis av kvadratmeter med en fast utstil­ vise frem alt hva folk hadde tatt med seg og lært ling, ble til virkelighet. Mange var involvert i fra utenverden, enten ved at de hadde krysset dette forberedelsesarbeidet. Og museets folk grenser, eller gjennom handel og import. fryder seg over at de nå kan vise frem mye mer Bare tenk på silkebrokader og rike akantus­ av museets samlinger. utskjæringer. Kunstnere og bygdehåndverkere ble inspirert av det som kom, men eksport av Utstilling som gir ny innsikt varer og ideer gikk også ut fra regionen. Utstillingen spenner bredt, står det i brosjyren: Fra 1700-tallets folkekunst i Gudbrandsdalen Gled deg selv med et besøk til våpen fra Skottetoget i 1612, fra staselige Utstillingen skal være permanent og være åpen sleder til lekebiler, fra middelalderens kirke­ for publikum i Maihaugens åpningstider. Du kunst til 1900-tallets Lundemøbler, fra drakt finner den rett innenfor hoveddøren. – og billedvev til verdens eldste revolver og fra Ta en tur, og du vil få se gjenstander som aldri Maldonis lirekasse til familien Moes figurteater. før er vist – samt se igjen ting du kan huske og Som seg hør og bør vil utstillingen inneholde kanskje har savnet. både overraskelser og interaktivitet. «Trykk på knappen og se hva som skjer», sier Kjell Marius

Museumsglimt #3 2020 side 17 Kunstner og håndverker Har du gått på Maihaugen i sommer og kanskje passert «Smedstua»? Den som står borte ved Postmuseet, der alle de gamle håndverkshusene på Maihaugen snart er samlet? På en plakat ved Smedstua fortelles det kort om hvordan muren mellom bindingsverket på huset nå har fått ulike brunfarger. Mannen bak arbeidet er Bent Erik Myrvoll.

Tekst: Anne Mari Løken | Foto: Håndverksinstituttet

Jeg blir nysgjerrig på hvordan og hvorfor kalk­ arbeid, fresketeknikk og stucco lustro-teknikk dukker opp her, – teknikker og uttrykk som en særlig finner i gamle italienske kirker og klostre, ikke så mye i nordlige Norge. Svaret ligger bl.a. i Norsk Håndverksinstitutts stipendie­ordning. Hilde Ekeberg ved instituttet forteller villig om ordningen hun administrerer. Den var en prøve­ ordning i mer enn 20 år, men siden 2015 er dette en fast ordning over Statsbudsjettet. Det utly­ ses to stillinger hvert år og er en tre­årig lønnet ordning. Dette året ferdigstiller fire stipendia­ ter (to har vært forsinket) sitt arbeid/sin forsk­ ning. De avlegger en «ikke-akademisk doktor­ grad» som endelig eksamen, og viser samtidig sitt endelige resultat. For tre år siden var den ene søkeren Bent Erik Myrvoll fra Ålesund. Han er utdannet kunstner, har vært i lære hos Riksantikvaren, er en av våre fremste på pigmentanalyse og fargekunnskap, samt at han behersker restaurering og arbeid innen fresketeknikker svært godt. Men, det han ville finne ut var om det var mulig å gjøre hele prosessen med norske råvarer. Det vil si å finne brukbar kalk, leske den, finne jordsmonn som kunne gi de fargene han ønsket, og lage et prøve­ arbeid. Slik ble veggen på Smedstua resultat av tre års studier. Tanken bak stipendieordningen er at det nettopp skal gi mulighet for å teste, prøver, gjøre feil – ha tid til fordypning, under­ streker Ekeberg.

Å male en freske – å finne kalk Å male en freske, er enkelt fortalt å male med farger i våt kalkpuss. Det er likevel en møysom­ melig måte å lage bilder på. En kunstner greier ca. 1 kvm pr. dag, og en må holde på uavbrutt til Foran eksamensoppgaven. arbeidet er ferdig, kalkpussen kan ikke tørke. side 18 Museumsglimt #3 2020 Ulike fargepulver.

Ved veggen på Smedstua.

Ulike komponenter.

Det første året av prosjektet til Myrvoll gikk med til å undersøke norsk kalk og brennings­ metode. Valget falt ned på kalk fra Verdal. Men opp, – passe varmet er det når spyttet gir det å lage kalkpuss er et tidkrevende arbeid, kal­ riktige smellet når det treffer jernet! Så føres ken måtte leskes i 18 måneder før bruk! På veg­ jernet over den malte flaten slik at glassdelene gen på Smedstua var det gammel, dårlig puss i jordpartiklene smelter. Resultatet er ei svært fra før. Denne ble ikke tatt bort, men Myrvoll holdbar, blank, blank flate som likevel slipper forsterket den med 15 lag med kalkvann før fuktighet både inn og ut. Teknikken brukes han kunne begynne å påføre fargene. gjerne i utsmykningsarbeider. Norsk Håndverksinstitutt på Maihaugen har Hvor finnes riktig jordsmonn? åtte ansatte. Instituttets største oppgave er sti­ Jo, ved Rindebakken i Fyrresdal i Telemark, ved pendieordningen, men er også sekretariat for bunnen av en liten fjellvegg. Herfra har Myrvoll små og verneverdige fag, 42 i tallet. Å bevare og skuffet ut noen kilo jord. Den ble tørket, så utvikle tradisjonshåndverk og håndverkskunn­ knust i ulike strukturer og deretter brent. Ved skap er en stor oppgave. Dette er arbeid og å brenne pulveret på temperaturer fra 320 til kunnskap som har overlevd fra mester til svenn 1200 grader, fikk han de vakreste brunnyanser. i århundrer, ikke gjennom akademiske fora. I til­ Fargene på Smedstua er særlig vakre når sol­ legg er dokumentasjon og opplæringsprosjekter lyset treffer veggen. viktige områder å arbeide med for instituttet. En kan kanskje synes at denne typen arbeid Eksamensoppgaven som Myrvoll har brukt tre år på, er «smalt». I foajeen på Maihaugen sto Myrvolls eksamens­ Likevel betyr det at han er en av få som beher­ arbeid utstilt i høst. Jeg hadde en prat med ham sker disse teknikkene i Norden. Ekeberg for­ dagen før han skulle forsvare oppgaven. Det teller at stipendiatene er svært takknemlige var ingen enkel jobb! Et fyrverkeri av en kunst­ for ordningen, at muligheten finnes. De opp­ ner som pratet i lysets hastighet og hadde så fyller nettopp instituttets oppgave; å bevare mye på hjertet at jeg måtte be Hilde Ekeberg og utvikle håndverk. Hun siterer en av de tid­ hjelpe meg å ta ned at! ligere stipendiatene som sa det slik etter endt Her hadde han laget ekte kalkpuss i små fir­ tid: «Før trodde jeg at jeg hadde flaks, men jeg kanter som han hadde boltret seg med farger og hadde jo ikke flaks, jeg visste bare ikke hva mønster på. Han viste også en annen teknikk, jeg kunne. Nå vet jeg hva jeg kan» (Keramiker nemlig «stucco lustro». Ordet er italiensk og Sissel Wathne) betyr «glassplate». Myrvoll bruker et lite stål­ jern, ovalt, som er svært glattpolert. Det varmes

Museumsglimt #3 2020 side 19 Restaureringen på Aulestad og en tapethistorie

Fram mot 100-årsmarkeringen i 2010 for Bjørnstjerne Bjørnsons død, ble det gjort store restaureringsarbeider på Aulestad. Det var spesielt store og krevende arbeider på hovedbygningen, med bl.a. store råteskader og bevegelser i tømmer-konstruksjonen. Ca. 350 løpemeter tømmer ble skiftet ut.

Tekst: Anne Mari Løken | Foto: Camilla Damgård

Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson hadde sitt hjem på Aulestad daen rundt hele hoved­huset og fra 1875, men allerede i 1923 ble hovedbygningen fredet. Det hun fikk tapetsert spise­stuen betød at alt restaureringsarbeidet måtte gjøres slik at byg­ med silke. ningen ble bevart som den var på ekteparet Bjørnsons tid. Svarstad gjør i rapporten rede Bygningen gikk rett fra å være et hjem til å bli et statlig museum. for den mønster- og vevfaglige Hovedbygningen på Aulestad er derfor et av de best bevarte delen av arbeidet som Uld­vare­ hjemmene i Norge fra sent 1800-tall, både mht. hus og inventar. fabriken måtte gjøre, å dechif­ Siden det bygningsmessige hadde så store skader måtte også frere mønsteret og finne ut hvor­ mye av det innvendige tas ned eller rives. Veggene i spisestuen dan de kunne programmere­ på Aulestad var dekorert med grønnfarget eksklusiv silketapet som måtte fornyes. Sannsynligvis var stoffet ment som gardin eller portier/forheng, men på Aulestad var det brukt som tapet. Det var både slitt, noe ødelagt og svært falmet. Gudbrandsdalens Uldvarefabrik AS fikk i oppgave å produ­ sere kopien, en komplisert oppgave. Ragnvald Svarstad ved Uldvarefabriken skrev en rapport vedrørende arbeidet som han vennligst har latt meg plukke fakta fra; «Rekonstruksjon av sil­ ketapetet». Svarstad skriver interessant om silkeormen og der­ med silkens betydning. Til alle tider har silke vært forbundet med eleganse og luksus. En tror at silkeormen ble smuglet fra Kina til Europa så tidlig som år 550 av to munker! Import av silke­tråd til Europa skyter skikkelig fart år 1200, og kompetanse på silke etablerer seg i Lyon, Frankrike. Utviklingen av mekanisk mønstring av vevde varer foregikk også i Frankrike og Joseph Marie Jacquard får æren for konstruksjonen av den første mas­ kinen rundt år 1800, «Jacquardveven». Teknologien som ble benyttet regnes også som forløperen til datateknikk! Da Bjørnstjerne Bjørnson bodde i Paris, 1882–1887, var det fremdeles stor produksjon av silkevevde tekstiler i Lyon, silke­ hovedstaden siden 1466 da byen fikk i oppgave å spinne silke for Ludvik VI. Undersøkelser viser imidlertid at silkestoffet må ha kommet til Aulestad før Bjørnsons opphold i Paris. Ellers kunne det være naturlig å anta at Bjørnson ville hatt med seg noe vak­ kert og eksklusivt hjem. Men det er rimelig sikkert at tapetet

Aulestad og foretok store restaureringer. Hun fikk bl.a. laget veran­ kom på i 1880 – 81. Da var nemlig fru Karoline hjemme alene på side 20 Museumsglimt #3 2020 maskiner og veve stoffet på nytt. Dette var et stort arbeid for fag­ folkene ved fabrikken. For et «vanlig» menneske er det ikke lett ei flate på 21x25cm! Men det var akkurat det som ble utslags­ givende.å forstå hvordanGudbrandsdalens en finner Uldvarefabrikut at det er 155 000 AS hadde knute ikke­punkter maskiner på som kunne utføre den vevkonstruksjonen som analysene viste, trådtallet var for høyt. I England var det siden 1600-tallet også opparbeidet en stor kompetanse på silke, hugenottene som ble kastet ut av Frankrike ble konkurrenter i England. Uldvarefabriken henvendte seg til The Gainsborough Silk Weaving Company i Suffolk, England, som ga positiv respons. De brukte Uldvarefabrikens datainfor­ masjon om mønster uten videre bearbeiding, garn av riktig type og tykkelse ble sendt, mens det engelske veveriet supplerte med noe eget garn. Dermed var jobben gjort, og alt forarbeidet gjort ved Lillehammers egen fabrikk. Dette er enda ei historie om det utrolig viktige, muligens «smale» arbeidet som gjøres rundt om på museene våre, igjen og igjen. Vi ser bare alt dette flotte, vakre som pryder husene, inn­ vendig og utvendig, alle detaljene og kunnskapen om hvordan det er blitt til, er det ikke alltid vi tenker på. Å ivareta håndverk, – det er en fantastisk gjerning. Så får en tro at tapetet i spisestuen på Aulestad vil holde de neste 150 årene.

Svarstad avslutter nemlig sin rapport med flg.; «Grunnet materialbruken og bindings­ typen er denne form for teksti­ ler ikke spesielt robust i bruk». Han sier videre at stoffet er ment å henge i fred, garnet ble far­ get før veving fordi stoffet som metervare ikke vil tåle farge­ prosessen. ««Aulestadtapeten» fremstår derfor som ferdig rett fra vevmaskinen når brukt som veggbekledning eller draperi», avslutter Ragnvald Svarstad.

Museumsglimt #3 2020 side 21 Nancy Spero i Lillehammer Kunstmuseum

Nancy Spero-utstillingen som nå vises i Lillehammer Kunstmuseum har fått panegyriske omtaler i media, men Nancy Spero er antagelig ikke kjent for de fleste av oss. Dette til tross for hun hadde en tett tilknytning til Europa og øste av hele den europeiske kulturarven. Det er en stor internasjonal begivenhet at hun nå vises i vårt eget kunstmuseum, og det er første gang hun vises i dette omfanget i Europa. Utstillingen er organisert av Museum Folkwang i Essen og har reist via Louisiana, København og Nordiska Akvarellmuseet, Skaerhamn, for å ende opp her. En stor fjær i hatten for Lillehammer og Norge!

Tekst: Anne Mari Løken | Foto: Veslemøy Furuseth/Kunstmuseet

Nancy Spero ble født i 1926 i USA og døde i En tendens blant de kvinnelige kunstnerne som 2009. Hennes verk har ikke vært særlig kjent i etablerte seg sammen med henne var å velge Europa, desto viktigere er det å få et innblikk i alternative uttrykksformer som video, perfor­ arbeidene som betegnes som nyskapende kunst mance og tekstil. Dette var kunstuttrykk som gjennom fire tiår. Hun utviklet seg kunstnerisk ikke var dominert av menn, og hvor kvinner og tematisk gjennom hele karrieren, men det kunne finne sine uttrykk. går en rød tråd gjennom hele kunstnerskapet – Hun gifter seg med kunstneren Leon Golub og et brennende engasjement mot undertrykkelse. sammen får de tre sønner. De står begge innen­ Spero startet sitt kunstneriske liv på 1950-tal­ for en figurativ tradisjon, mens den domine­ let. Hennes politiske og samfunnsmessige enga­ rende tendensen er minimalisme og popkunst. sjement sprang ut av den feministiske bøl­ Den unge familien flytter til Paris i 1959, hvor gen på 1960- og 70-tallet, og de forventer at kunstarenaen Vietnamkrigen. Hun kombinerte er åpnere enn i USA. For Speros politisk aktivisme og kunst del blir det ikke sånn, hun opp­ gjennom hele kunstnerskapet. lever verken å bli sett eller hørt. Kunstverdenen var en manns­ Disse årene lager hun to serier bastion, det maleriske språket som vises i Kunstmuseet, «Paris var maskulint og kvinner hadde Black Paintings» og «Nightmare liten tilgang til utstillingsare­ Figures», begge seriene er et naer. Spero kjempet for kvin­ uttrykk for frustrasjonen og nelige kunstneres plass på en P.E.A.C.E. Helicopter, isolasjonen hun opplever som kunstscene hvor utfordringen Mother+Children(1968) Foto: kunstner i Paris. var å bli sett og hørt, noe hun The Estate of Nancy Spero, Da de kommer tilbake til N.Y. er selv ikke ble. Blant annet var Courtesey of Gallerie Lelong & Vietnamkrigen i full gang. Spero hun i 1972 med på å grunnlegge Co, New York. The Nancy Spero og Golub er svært engasjerte i et galleri i New York sammen and Leon Golub Foundation of antikrigsbevegelsen. Hennes poli­ med 19 andre kvinner, der bare the Arts/BONO 2020 tiske engasjement tar til for alvor. kvinner fikk stille ut. Her kunne Dette er den første medieover­ hun regelmessig vise sine nyeste arbeider. førte krigen, Spero ønsker å vekke amerikanerne At kunstverdenen var så mannsdominert var ved å vise krigens galskap. Kanskje har det også mer grunnleggende enn en skulle tro, og det noe å gjøre med at paret nå har tre sønner og at var vanskelig for Spero å finne sin kunstne­ hun ser det meningsløse i at tusenvis av unge riske stemme. Hun følte seg som en outsider i menn blir sendt i krigen. Dette resulterer i kunstverdenen. Hun malte f.eks. ikke på lerret, «War Series». Hun gjennomskuer det offisielle som menn i hovedsak gjorde. Hun protesterer USAs retorikk. Hun kritiserer mediebildenes på sin måte ved å male alt hun gjorde på papir. oppslag og kobler krigen til tydelig maskulin side 22 Museumsglimt #3 2020 «Black and Red III» (1994) Maypole: «Take no Prisoners» (2007) Foto: Veslemøy Furuseth/Lillehammer Kunstmuseum Foto: Veslemøy Furuseth/Lillehammer Kunstmuseum fremferd. Motivene er kraftfulle uttrykk og viser maskuline symboler som maktmidler, slik Spero tar imidlertid gleden over for sinnet og opprø­ tolker det. Samtidig er serien også et eksempel retI siste hun tema, har hatt«Gudinner hele tiden. og kvinnelige Kvinnelige dansere», figurer på at kunsten ikke sensureres i et demokrati, den bli framstilt med selvstendig lyst og glede, de blir akseptert, men likefullt fortiet. danser og turner over papiret. Her er ikke len­ Spero sliter hele tiden med å bli sett og aner­ ger kvinnene framstilt som et offer. kjent, hun synes hun slåss mot det etablerte Spero fikk tidlig leddgikt og hun arbeidet kunstuttrykket, men så finner hun en kunstner mange av de siste årene med stempler som hun kan identifisere seg med. Hun blir intro­ assistentene hennes laget for henne. Hun sam­ dusert for en diktsamling av den franske skue­ let et slags alfabet av kvinnelige framstillinger spilleren, teaterteoretikeren og forfatteren gjennom alle tider, fra antikken til boulevard- Antonin Artaud, kjent for «ondskapens teater». pikene. Mer enn 300 motiver ble overført til Spero kjenner seg igjen i hans utenforskap. stempler. I hennes siste store verk fra 1994, satt I seriene Artaud» og «Codex Artaud» benyt­ sammen av 22 enkeltbilder, vises en strøm av ter hun sitater som omhandler eksistensielle kvinnelige dansere, de viser glede og myndig­ spørsmål som ensomhet og religiøsitet. Denne gjøring. Med dette arbeidet sier Nancy Spero; formen blir heller ikke tilfredsstillende. Det er «La oss presse på! La oss være spydspissen!» en manns stemme hun uttrykker, dessuten er Utstillingen står til 23. januar 2021, den vil ha det franske språket vanskelig tilgjengelig. størst verdi om du ser den på omvisning med en Fra 1970-tallet og fram til 1980 blir under­ av kuratorene eller helgeomviserne i museet, trykkelse av kvinner hennes store prosjekt. I men kanskje denne artikkelen kan gi deg litt 1976 ferdigstilles verket «Torture of Women», bedre forståelse av bildene, av raseriet, frustra­ en milepæl i hennes karriere, arbeidet mar­ sjonen, opprøret, men også av gleden. I dagens kerer en slags ny begynnelse. Kampen mot verden er ikke temaet kvinneundertrykkelse, undertrykkelse av kvinner blir sentrale moti­ forherligelse av krig eller løgner borte, denne ver i hennes kunst og hennes politiske enga­ utstillingen er viktig. Nancy Spero solgte nok sjement blusser opp igjen. I serien «Oppression lite i sin aktive periode, men i sen samtid og of Women» tar hun for seg overgrep mot kvin­ ettertid plasseres hun som en av de mest mar­ ner under diktaturer. Hun setter nå avsnitt fra kante og betydningsfulle kunstnere og stem­ Amnesty-rapporter som omhandler tortur og mer i etterkrigstiden. Hun er i hele sin virksom­ overgrep, inn i bildene. Hun er også opptatt av het opptatt av menneskets eksistensielle sider nazistenes brutalitet. Spero bestemmer seg nå og gir gjennom arbeidene sine uttrykk for det. for kun å fremstille kvinneskikkelser. Janeke Meyer Utne har vært kurator for Nancy Speros kunst er ikke enkel eller lett til­ utstillingen, og hun sier entusiastisk at dette gjengelig, men den er svært viktig. Det er dys­ er en utstilling hvor man hele tiden kan finne tre, groteske bilder, mange av dem må sees i nye detaljer og fortellinger – Spero øser av den sammenheng med hennes politiske budskap europeiske kulturarv – og ikke minst; den er og aktivisme. Hun bruker sterke virkemidler brennende aktuell! Vi gratulerer! og symboler i de første fire tematiske delene.

Museumsglimt #3 2020 side 23 Alt han tar i blir gull! Det er den uforbeholdne attesten Maihaugens Thorstein Hernes gir Ola Storvik Bodin – en av museets «selvgående frivillige». Smak på de to ordene, dobbelt positive som de er. Ønskedrømmen for en slik institusjon med alle sine aktiviteter.

Tekst: Ivar OIstad | Foto: Ola S. Bodin

Blyglassvinduer: et krevende og langvarig arbeid.

I 2013 inviterte Maihaugen inn folk som ville og trommer. Ola og Compagniet var med og fei­ yte noe ekstra. Ola er en av dem som er glad i ret 200-årsjubileet i 2014. Da fikk museet lære museet vårt, i gamle hus – ja, i kultur og hånd­ mye av denne historieinteresserte gjengen, for­ verk generelt, og trådte inn i rekken av frivil­ teller Hernes. lige. Vagværen med bakgrunn fra den gamle praktgarden Storrvik ved Vågåvatnet ble Steinalderredskapen fort en uvanlig verdifull medhjelper. Han har Ned i søndre tjern i seteranlegget renner det en yrkeserfaring som offiser i handelsflåten, som liten bekk. Se nærmere på den! Der finner du et Air Steward i SAS og fjellstuevert i Sjodalen, redskap som trenger nærmere forklaring. Det men det er først og fremst håndverkskompe­ er en fiskefelle, eller rettere en sleo på nord­ tansen og kulturinteressen som har gjort ham dalsdialekten. Ola hadde fått beskrevet en slik til en ressurs for museet. Her har han satt – og som tidligere sto oppe ved Tesse. Fem meter setter fortsatt – spor etter seg som synes. lang og meteren bred var den der, og han syntes nok at Maihaugen trengte en modell som pas­ Det Waagske Compagnie set i «fiske-avdelingen». Fra tanke til handling Har du lagt merke til den flotte, uniformerte sol­ er veien kort for enkelte; snekret ble den, og daten som innimellom finnes på Telthusplassen? montert slik at besøkende forstår prinsippet: Ola var med og startet Det Waagske Compagnie Ørreten går opp strømmen av fri vilje i gyte­ på 1990-tallet, og laget historisk korrekt fane sesongen, snur, blir ledet inn i fella av steingar­ side 24 Museumsglimt #3 2020 den og ender i oppbevaringskammeret. Enkelt Smeden i arbeid og smart, slik denne hypereffektive redskapen Ola Bodin er blant annet kunstner, snekker, har vært brukt siden steinalderen! glassmester – og smed. Dette siste har også Maihaugen glede av. To smier er det på museet; Glassarbeid er kunst i Olsen-gården og på Øygarden. Muligens kan – Jeg blander meg borti alle stelle, sier Ola det bli nødvendige, nyttige gjenstander av det, med en blanding av unnskyldning og tilfreds­ men i alle fall gir det glede både for smeden og het i stemmen. Men når det gjelder vinduer, er de som ser på. Sommerstid, ved spesielle anled­ det heller ingen grunn til å unnskylde. Han er ninger som Julemarkedet, og på forespørsel, blitt noe av en mester i glass, og lager vakre sitter han gjerne ved essa og viser besøkende fat i avansert teknikk. Av ren lyst dro han for gammel kultur i praksis. Pedagogikk blir det noen år siden til Averøya og lærte seg blyglass- når han kan vise gangen i prosessen fra rå myr­ arbeid – et håndverk få behersker her i lan­ malm til ferdig kniv med alle elementene imel­ det, og som krever ekspertise både i teknikk lom. Nå skulle han gjerne ha endret på inte­ og utstyr. Dette fikk museumsbonde Anders riøret i Øygards-smia, slik at gjestene får sett Hagen rede på for to–tre år siden, og derfra var ham og aktiviteten skikkelig. Da må det jobb ikke veien lang for «den selvgående frivillige» til. Smeden foreslår, Maihaugen er villig, og da til å gå løs på de mange gamle vinduer. Der var skjer det nok, for han får gjennomslag for ide­ såpass mye sprukkent og knust at de ga flere ene sine. Det er både han og Thorstein Hernes av husene et påfallende rufsete uttrykk. Ola enige om. installerte seg i museumsverkstedet med sine saker og jobbet der i mer enn to måneder med Motivasjonen prøving og feiling. Iblant måtte det lages nytt, Hva skyldes så dette store og – må vi si – uselv­ som kronglasset i fjøset på Øygarden med den iske arbeidet? Ola er klar i talen: – Jeg elsker karakteristiske midtbulen, eller som taffelglas­ disse gamle husene. Jeg vil være med å gjøre set i vinduene på Kapteinsgården. Der kom for­ Maihaugen mest mulig komplett. Og riktig. Da øvrig «Hett Glass» i Fabrikken til hjelp med tra­ betyr mitt lille innslag noe, og det gjør meg til­ disjonell håndblåsing. freds. Jeg gjør jo slikt også rett og slett fordi det må gjøres. I tillegg har jeg stor glede av å Blyglass samarbeide med de dyktige folkene der oppe. Mye mer arbeid ble det med blyglassvinduene. Særlig har jeg jobbet i hop med håndverkeren Som vi vet, ble Maihaugen utsatt for omfat­ Jens Kåre Holen; en uhyre grundig mann som tende hærverk høsten 2019. Da måtte Ola i jeg har stadige og gode diskusjoner med! Uten gang pånytt med intrikat reparasjonsarbeid et slikt ypperlig, smidig og konstruktivt sam­ der det trengtes. Eksempelvis var fire vinduer i arbeid hadde dette arbeidet ikke vært mulig å Lykrestua i Skjåktunet ubrukelige der det viste gjennomføre, sider Ola Storvik Bodin. seg at det slett ikke var bly, men falske blikk­ rammer som var brukt. Ola skar, slipte og pas­ set inn totalt 160 skjøre glassbiter av ulik tyk­ kelse i blylister og loddet dem fast. Ellers ble alt gammelt glass omslipt og gjenbrukt der det var mulig, for å spare museets ressur­ ser. En fire måneders innsats kan han se til­ bake på, men da var både ødeleggelsene, en hel del andre vinduer, og – ikke minst – blyglass­ vinduet i Dronninghuset reparert og restau­ rert. «Det ble et voldsomt løft for Maihaugen. Da måtte jeg bruke hele spekteret – alle triks i boka!», sier han. Slea er et gammelt og meget effektivt fiskeredskap.

Museumsglimt #3 2020 side 25 «Bygda som et samlet hele» Unge Anders Sandvig i 1904. – Anders Sandvig utformer Maihaugen

Dette er tittelen på ei lita utstilling på Telthusmoen på Maihaugen, satt opp i juni. Den er ett av mange tiltak som museet gjorde for å imøtekomme publikum i en sommer da husene var stengt. Den viser oppstarten av arbeidet med Maihaugen, som senere fikk navnet De Sandvigske Samlinger.

Tekst: Anne Mari Løken | Foto: Camilla Damgård/Maihaugen

Det er konservator Jan Ove Vasaasen, utstil­ Camilla Damgård forteller at det er så interes­ lingskonsulent Truls Strand og fotograf Camilla sant å se bildene i stort format. En ser detal­ Damgaard som har laget oppsettet. Noe tekst, jer som fillete klær, knapper som mangler, hul­ men mest 15 store ny-digitaliserte fotografier lete votter eller bukser som er kjærlig bøtt. som forteller om et hardt og stort arbeide. «En Negativene er i Maihaugens fotoarkiv. Flere historisk billedbok med scener fra både bonde­ er originale glassplate-negativer, andre de er liv og embedsmenns liv i dalen». reproer. Sandvig brukte i sin tid bl.a. tre kvin­ Anders Sandvig kom til Lillehammer i 1885, nelige fotografer som holdt til på Lillehammer var tannlege med praksis både i byen og i hele og han fikk foreviget mye av det tidlige arbei­ Gudbrandsdalen. Mot slutten av 1800-tallet ses det. I tillegg har museet fått bilder fra fjern og begynnelsen på en endring i samfunnet, industri­ nær, det er nær en million bilder i arkivene på aliseringen og urbaniseringen starter så smått. Maihaugen. Sandvig ser at den gamle bondekulturen begyn­ I 1904 åpnet Maihaugen, eller Friluftsmuseet på ner å miste taket og fatter interesse for å redde Maihaugen som det het først. 2. juli var den offisi­ den. Han starter med å samle på hus, inventar og elle åpningsdagen. Etter to tiår med samlervirk­ gjenstander for å bevare for ettertiden, og flyt­ somhet ble Sandvigs samlinger kjøpt og overtatt ter dem til Lillehammer. Første huset, Lykrestua av Selskapet for Lillehammers Vel. Rundt Nordre (1764), får plass i hagen hans, der Dølaheimen tjern var det da plassert 11 små og litt større ligger i dag. Men alt det han samler må ha større hus fra Gudbrandsdalen. Fiskerkapellet sto bl.a. plass. Arbeidet med Maihaugen starter. der Garmokirka står i dag, det vises på ett av bil­ Åsen opp for byen hadde vært i bruk som dene. Dette er museets nest eldste bygning fra danseplass­ og tursted for byens befolkning. Det 1459 og på bildet har det tårn og spir. Tårnet ble lå også en skytebane omtrent der Breisjøen lig­ senere fjernet da det mangler belegg for at dette ger i dag. Likevel var det ei skogkledd åsside. På tilhørte bygningen originalt. Fiskerkapellet står ett av bildene ser vi starten på utgravingen av i dag oppført ved Breisjøen. Nordre tjern. Staute karer med hakker og spader Flere hus har opp gjennom tidene blitt flyt­ graver ut dette tjernet og også de andre tre tjer­ tet rundt på museet. Sandvig ønsket nemlig å nene, med bare hendene og rå kraft. Tjernene ble vise mer enn bare hus, han vil ivareta hele går­ ikke bare utgravd for å skape miljø, de var også der, skoler, kirker, verksted-hus og inventar vannreservoar i tilfelle brann, sier Vasaasen. som hørte til. Et stort løft for museet var gjen­ side 26 Museumsglimt #3 2020 Traust arbeidslag. Trond Eklestuen foran t.h. Gjenreisning av Bjørnstad.

reisningen av Bjørnstad gård på Lalm. Husa ble plasseringen i sin direktørtid fra 1904 til 1946, tatt ned, ett og ett, stokker nøye merket og flyt­ eller om det var et samarbeide med de som job­ tet i tur og orden til Lillehammer. Det er nesten bet på Maihaugen, er ikke lett å si nøyaktig, ikke til å forstå hvilken jobb dette må ha vært. sannsynligvis det siste. Det som er lett å si er at Tømmerhus på tømmerhus på hesteskyss til vi har ett av de vakreste museene i landet vårt. Otta for videre togtransport. På et annet bilde fra 1940-årene ser vi Anders Fra 1908 til 1911 gjenreises Bjørnstad på Sandvig selv i majestetisk positur foran noe av Maihaugen, i 1913 åpnes gården. Ser en på det som ble hans livsverk. Han har ikke arbeids­ fotografiene som er valgt til utstillingen, vises tøy på, så han egnet seg vel best som adminis­ Bjørnstad på ett av bildene slik det lå i Lalm, trator, men blikket for arbeidet og beliggen­ i ei li ned mot Otta-elva. På samme måten er heten av samlingen må han ha hatt, i tillegg til Bjørnstad gjenreist på Maihaugen, i helling samlerevnen og samlerinteressen selvsagt. med Mjøsa under og Vingromsåsen imot på Utstillingen er virkelig verd et besøk, en liten andre siden. Bildene vi ser i utstillingen gir vir­ studie og et innblikk i tider uten heisekraner kelig noen tanker om hvor enorm flyttejob­ eller trailere, «bare» sterke karer med rå muskel­ ben og gjenreisnings-jobben har vært. Dette kraft og imponerende håndverksinnsikt. er nesten ubegripelig når en ser dimensjo­ nen på noe av tømmeret. I alt samlet Anders Sandvig 100 hus og 30 000 gjenstander. Det var ingen utdannet landskapsarkitekt som utformet museet og husenes beliggen­ het i årene Sandvig var direktør. Det som ofte omtales så positivt om Maihaugen, er plas­ seringen av husene i terrenget, hvor har­ monisk, vakkert og naturlig det hele fram­ står. Landskapene rundt hus, gårder, kirken, skolen, verkstedene, setergrenda, i nyere tid byavdelingen og hyttegrenda, er formet naturlig. Det har vært tanken helt siden Sandvig står som ung direktør ved Nordre tjern med to hunder i band, og med en til­ freds mine under nyåpningen av museet. Det var 11 hus i 1904, i dag er det 214 i tallet. Anders Sandvig peker mot setergrenda, 1940-årene. Om det var Sandvig selv som bestemte

Museumsglimt #3 2020 side 27 MAIHAUGEN LILLEHAMMER LJOS – en desemberopplevelse KUNSTMUSEUM 28. november – 3. januar Nancy Spero kl. 16.00–18.00 – Opprørske handlinger LJOS er en helt ny og stemnings- Til 24. januar full lys-­ og lydopplevelse utendørs i Foto: Veslemøy Furuseth / Sterk utstilling med Lillehammer Kunstmuseum Maihaugens vakre omgivelser. Når mørket den feministiske senker seg lyser de historiske bygningene amerikanske kunstneren Nancy Spero. ved Garmo stavkirke opp og gir deg en Utstillingen tar opp vanskelige og stadig magisk desemberopplevelse med lys, aktuelle temaer som undertrykkelse, farger, lydlandskaper, poesi og musikk. tortur og seksualisert vold, men viser Dette er et helt nytt tilbud i år som følge også den livsglade, erotiske og frigjorte av at Maihaugens julemarked er avlyst. kvinneskikkelsen. Kreative aktiviteter Med LJOS ønsker museet å bringe lys for barnefamilier i utstillingen. inn i en mørk tid. Du går på egenhånd eller med dine nære. Passer både Et møte med Mari Slaattelid for voksne og barn. 3. desember Lillehammer Kunstmuseum har kjøpt inn tre malerier av den norske kunstneren Mari Slaattelid, en av Nordens viktigste malere i sin generasjon. Konservator Cecilie Skeide intervjuer kunstneren om maleriene.

Et møte med Blikkåpnere – unge i kunst og kultur Illustrasjon: Kristoffer C. Damskau 10. desember Fra 2021 skal ungdom være formidlere Impulser – kulturskatter fra ved Lillehammer Kunstmuseum. Museet Norge med inspirasjon fra hele verden presenterer sine nye Blikkåpnere! Ny fast hovedutstilling Maihaugens storsatsing med mer enn Sigurd Bronger – årets juletrekunstner 1000 av museets flotteste gjenstander. 17. desember «Oppdrag Impulser» er en morsom I sin kunst kombinerer smykkekunstner barnerebus i utstillingen. Sigurd Bronger natur- og hverdags­materialer med edelt Maihaugens juletre metall på en overraskende, 28. november – 10. januar teknisk avansert og humoristisk Årets utgave av Maihaugens juletre måte. Konservator Cecilie pyntes av Sigurd Bronger, en av Skeide gir en presentasjon samtidens ledende smykkekunstnere av Sigurd Brongers Aktuelle utstillinger og program både nasjonalt og internasjonalt. eiendommelige univers.

Redaksjonen ønsker alle lesere ei riktig GOD JUL! Foto: Sigurd Bronger Lillehammer Museums Venner LMV Maihaugv 1, 2609 Lillehammer / Bankgiro 2000.05.17608