Verneplan IV for Vassdrag Botaniske Undersøkelser I Rogaland Og Hordaland

VerneplanIV for vassdrag Botaniskeundersøkelser Rogalandog Hordaland

•-•• •••.--•-.•

Arvid Odland EliFremstad

NORSK INSTITUTTFOR NATURFORSKNING Verneplan IV for vassdrag Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Arvid Odland Eli Fremstad

NORSK INSTITUT1 FOR NATURFORS Odland, A. & Fremstad, E. 1989 Verneplan IV for vassdrag. Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland.

N1NA Oppdragsmelding 19: 1-81

ISSN 0802-4103 ISBN 82-426-0037-6

Klassifisering av publikasjonen Norsk: Vassdragsutbygging og andre tekniske inngrep English: Hydro-power construction and other technical development

Redaksjon: Eli Fremstad og Synnøve Vanvik

Opplag: 75

Kontaktadresse: NINA Tungasletta 2 7004 Trondheim Tlf. (07) 91 30 20

Odland, A. & Fremstad, E. 1989. Verneplan IV for Odland, A. & Fremstad, E. 1989. Protection Plan IV vassdrag. Botaniske undersøkelser i Hordaland og for water courses. Botanical investigations in Roga- Rogaland. - NINA Oppdragsmelding 19: 1-81. land and Hordaland, West Norway. - NINA Opp- dragsmelding 19: 1-81. Oppdragsmeldingen er et bidrag til arbeidet med utvelgelse av verneobjekter til Verneplan IV for The report is a contribution to the evaluation of vassdrag. Den gir en oversikt over hovedtrekkene i water courses for Protection Plan IV for water flora og vegetasjon i 18 vassdrag i Rogaland og courses. A survey is given of the main features of Hordaland, vesentlig basert på enkle befaringer. flora and vegetation of 18 water courses in Rogaland and Hordaland counties, West Norway, based mainly På bakgrunn av regiontilknytning og tidligere on simple investigations. The botanical protection vernete vassdrag i regionene er vassdragenes botani- value has been ranked on a four-grade scale from ske verneverdi vurdert etter en firedelt skala, fra low (*) to very high (****), related to regional liten (*) til meget stor (****) verneverdi. Følgende affinity and the water courses which have been vassdrag er undersøkt og gitt verneverdi: protected in previous protection plans in the regions. The following water courses have been investigated Rogaland and given relative protection values: 37b Lingvangselv Malldalselva Rogaland Nordalsåna 37b Lingvangselv Tengesdalselv Malldalselva Hålandselva Nordalsåna Sagåi Tengesdalselv Hålandselva Hordaland Sagåi 38b Røydlandselv 37c rundt Folgefonni Hordaland Æneselvi 38b Røydlandselv Storelvi 37c around Folgefonni Bondhuselvo Æneselvi Mosneselva Storelvi Hattebergvass- Bondhuselvo draget Mosneselva Kvitno Hattebergvass- Furebergselvi draget indre Hardanger Kvitno Døgro Furebergselvi Erdalselvi inner Hardanger Bjotveitelvi Døgro midtre Hordaland Erdalselvi Femangerelv Bjotveitelvi central Hordaland Emneord: vassdrag - vern - botanikk. Femangerelv

Arvid Odland, Norsk institutt for naturforskning. c/o Botanisk institutt, Allégt. 41, 5007 Bergen. Key words: water course - protection - botany. Eli Fremstad, Norsk institutt for naturforskning, Tungasletta 2, 7004 Trondheim. Arvid Odland, Norwegian Institute for Nature Research, c/o Botanical Institute, Allégt. 41, N-5007 Bergen. Eli Fremstad, Norwegian Institute for Nature Research, Tungasletta 2, N-7004 Trondheim.

I forbindelse med vurderingen av vassdrag som skal behandles i "Verneplan IV for vassdrag" innsamles data som skal legges til grunn for utvelgelsen av de mest verneverdige objektene. Den foreliggende oppdragsmeldingen presenterer data innsamlet i vassdrag i Rogaland og Hordaland somrene 1988 og 1989. Feltarbeidet er utført av forfatterene. De begrensete midlene som var til disposisjon for pros jektet har kun tillatt kortere befaringer i vassdragene. Feltarbeidet har hatt varighet fra 1-3 dager i hvert nedslagsfelt.

Prosjektet administreres av Norges vassdrags- og energiverk (NVE) og Direktoratet for naturforvalt- ning (DN) i fellseskap, og de har finansiert under- søkelsene.

Arvid Odland har vært prosjektleder i NINA.

Bergen og Trondheim, desember 1989

Arvid Odland Eli Fremstad

2 Vassdrag i Rogaland 7 Hålandselva 7 Lingvangselv 10 Tengesdalselv 12 Malldalselva 13 Sagåi 15 Nordalsåna 17

3 Vassdrag i Hordaland 19 Røydlandselv 19 Mosneselva (Londalselva) 20 Hattebergvassdraget 23 Bondhuselvo 24 Furebergselvi 26 Æneselvi 28 Femangerelv 34 Storelvi 37 Kvitno 41 Døgro 43 Bjotveitelvi 45 Erdalselvi 48

4 Konklusjon 50 5 Sammendrag 53 6 Summary 53 7 Litteratur 54

Vedlegg Floraliste 55 Vurderingsskjemaer 64

1 Metoder, verdikriterier - høyalpin region, inklusive nival region (breom- råder) Pros jektet har tatt utgangspunkt i de botaniske verdikriteriene som ble benyttet under Verneplan I de ytre delene av Vestlandet tilhører vegetasjonen III for vassdrag (NOU 1983:42). Vi bruker her 6 av den nordlig tempererte regionens kystseks jon. de kriteriene, som alle er likeverdige, og som Vertikalt skilles det her mellom følgende belter: vurderes etter en tredelt skala; stor, middels og liten kystseksjonens lavlandsbelte verneverdi: kystseksjonens prealpine belte vegetasjonens produktivitet/frodighet kystseksjonens alpine belte (lavalpin og mellom- vegetasjonens diversitet alpin) - objektets regionale representativitet vegetasjonstypenes sjeldenhet Nedslagsfeltenes areal fordelt på ulike høydelag er - områdets grad av uberørhet vist i tabell 1. bruksmulighet for undervisningsformål, tilg jel- gelighet og pedagogisk verdi. (Det siste kriteriet I tillegg til data innsamlet i forbindelse med dette er likevel ikke tatt med i tabell 1). prosjektet, er annet tilgjengelig materiale benyttet, f.eks. registreringer i forbindelse med "Samla plan Med dette som utgangspunkt har en under feltarbei- for vassdrag" og "Landsplanen for verneverdige det forsøkt å få et helhetsinntrykk av flora og områder og forekomster". Det har imidlertid ikke vegetasjon innen vassdragenes nedslagsfelt. Det vil vært tid til å gå gjennom herbariebelegg. Feltarbei- si at det er gjort registreringer i ulike deler av dets varighet varierer endel mellom de forskjellige områdene, fra lavland og (ideelt sett) opp til de objektene, og det er derfor vanskelig å benytte høyeste toppene. Ved knapphet på tid har en antall arter registrert i vassdragene direkte som et prioritert hovedvassdrag fremfor sidevassdrag, mål på floristisk diversitet, men i de fleste tilfeller lavlandsområder fremfor høyereliggende områder, gir nok artsantallet en god indikasjon på dette. og vassdragsnære områder fremfor områder som ligger fjernere fra vassdragene. Grad av kulturpåvirkning er ett av de kriteriene som legges til grunn for vurderingen av verneverdi. For hvert vassdrag er det satt opp lister over regi- Vassdrag lite påvirket av inngrep begynner å bli en strerte karplante-arter. I vedlegget (floralisten) er sjeldenhet, og det gjelder derfor å få vernet noen av det skilt mellom arter som opptrer sparsomt/s jeldent dem som fortsatt er lite påvirket. De største negative i vassdragene (1) og de som finnes spredt/er vanlige påvirkningene i vestnorske vassdrag er granplanting, (2). Nomenklaturen følger Lid (1985). elveforbygging, oppdyrking, veibygging, vassdragsutbygging og hyttebygging. Det er også blitt foretatt en grov klassifikasjon av vegetasjonen innen nedslagsfeltene. Denne er basert på inndelingene i Fremstad & Elven (1987). For enkelte utforminger angis bare gruppe (f.eks. myrvegetasjon), for de fleste angis enhet, mens skogene inndeles som regel til type.

Vassdragene på Vestlandet renner som regel bratt ned fra høyfjellet til fjordene. På denne strekningen renner de gjennom en rekke vegetasjonsregioner som både floristisk og vegetasjonsmessig er meget varierte. Et viktig botanisk kriterium for et vassdrags typeverdi er hvorvidt de forskjellige karakteristiske vegetas jonsregionene er representert i nedslagsfeltet, jf. tabell 2. Innenfor den boreale regionen er det skilt mellom følgende regioner (se Dahl et al. 1986, jf. også Ahti et al. 1968): boreonemoral region (hemiboreal sone) sørboreal region (nedre oroboreal sone) mellomboreal region (midtre oroboreal sone) nordboreal region (øvre oroboreal sone inkludert orohemiarktisk sone) lavalpin region mellomalpin region

2 Vassdrag i Rogaland måned er rundt 0.4 °C, og ca 15.3 °C for varmeste måned. Nedbøren i lavlandet ligger rundt 2000 mm, Lokaliseringen av de undersøkte vassdragene mens den i fjellet trolig er rundt 2500 mm årlig. Rogaland framgår av figur 1. Kulturpåvirkning. De sentrale delene av vassdraget er stedvis sterkt kulturpåvirket. Langs hoveddals- føret ligger det flere steder gardsbruk, inn til Nattland og Østrehus. I dalsidene finnes det også Hålandselva flere større granplantefelt. I fjellområdene, spesielt ved Fiskelaugvatnen og ved Stakkselvatnen er det Vassdragsnummer 035.JZ bygget endel hytter. Kommuner Suldal Kartblad 1313 IV Kort karakteristiskk av vassdraget. Nedslagsfeltet Naturgeografisk region 37b, Ryfylkes fjord- og er ca 60 km2 Hålandselva renner ut i Erfjorden, heiområder ved tettstedet Erfjord. Nedslagsfeltet strekker seg ca Vegetasjonsregioner Sørboreal-lavalpin region 12 km i nordøstlig retning. Det grenser i nordøst Vertikal utstrekning 0-964 m mot Suldalsvassdraget og i sør mot Norddalsvass- draget. Hålandsdalen som ligger sentralt i nedslagsfeltet er for det meste trang, med bratte dalsider. Områdebesirivelse Men de er stort sett kledd med vegetasjon. Dalføret åpner seg noe ut ved Nattlandsvatnet, hvor de fleste Geologi. Det aller meste av nedslagsfeltet består av gårdene ligger. Innenfor Nattlandsvatnet går det et granitt og gneis. I fjellområdene i sørøst on nordøst, hoveddalføre i nordøstlig retning (Budalen) og et ved Reinsnuten og ved Nattlandsnuten, finnes soner sørøstlig retning (hvor Nattlandselva renner). Det med fyllitt (Sigmond 1975). ligger fem større vann i nedslagsfeltet, alle på høyere nivå: Nattlandsvatnen (294 m o.h.), Budals- Klima. Det finnes ingen klimastasjoner i området, vatnet (400 m), Stakksvatnen (564 m), Fiskelaugs- men interpolert de nærliggende stas jonene (Sand og vatnet (624 m) og Skardvatnet (783 m). Nær halv- Fister) kan en anta en middeltemperatur for kaldeste parten av nedslagsfeltet ligger over 600 m o.h., hvor

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. terrenget er relativt flatt. De høyeste fjelltoppene er Vegetasjon Nattlandsnuten (964 m o.h.), Skardnuten (901 m) og Heimsvarden (947 m). Skogsvegetasjon. Bjørk- og furuskoger utg jør det aller meste av arealet under skoggrensa. Røsslyng- Naturgeografisk tilhører vassdraget"Ryfylkes fjord- blokkebærskog, kyst-type (A3c) dominerer på og heiområder". Denne karakteriseres ved at flora skrinne partier i de nedre delene. På noe høyere og vegetasjon har et markert oseanisk preg med nivå er fuktskoger (A3d) vanlige. I dalsidene do- sterkt innslag av oseaniske arter. Vertikalt omfatter minerer blåbær-skrubbær-skoger med bjørk eller vassdraget alle soner fra havnivå og opp til lavalpin furu (A4b). Bregnedominerte bjørkeskoger er meget region. I en lavlandssone inngår varmekjære arter vanlige i de bratte dalsidene, både småbregne- som eik, hassel, svartor, ask, platanlønn, raggtelg og skrubbær-bjørkeskog (A5b) og småbregne-fjell- vivendel. Edelløvtrær finnes spredt opp til ca 250 m, b jørkeskog (A5c) på høyere nivå. Små bestander og denne sonen må karakteriseres som sørboreal. med lågurtb jørkeskog (B1) finnes spredt, vesentlig Mellom 250 og 500 m o.h. finnes en mellomboreal i de nedre delene. Storbregnebjørkeskog (C1b) med sone med bjørk og furu som de viktigste treslagene. skogburkne, sauetelg og smørtelg finnes spredt. Her inngår ellers arter som trollhegg, maigull og Bestander med gråor- heggeskog, beitete utforminger trollurt. Gråor er s jelden i området, men små med sølvbunke (C3b) er registrert langs Skorpåna. bestander er registrert ved 400 m o.h. Den subalpine Bestander med edelløvskog finnes i de nedre delene eller nordboreale regionen går opp til skoggrensa av Hålandsdalen. Ask og hassel er de vanligste be- som i søreksponerte lier lengst i øst går opp til ca standsdannende treslagene, og de kan nok klassifi- 750 m o.h. Denne sonen er dominert av bjørkeskog, seres som svartor-askeskog (D7a) og lågurt-edel- men furuskog finnes opp til nær 600 m. Her inngår løvskog (D2a). spredte innslag av fjellplanter som sølvvier, lappvier, rosenrot, rypebær og dvergbjørk. Fjellvege- Eng- og heivegetasjon. Kalkfattige fuktenger (G1) tas jonen tilhører den lavalpine regionen, og utgjøres og kalkfattige tørrenger (G2) finnes i tilknytning til vesentlig av lyngheier, fuktheier og myrer. gardsbruket nederst. På høyere nivå har både tørr kystlynghei (H1) og fuktig kystlynghei (H2) stor Tidligere undersøkelser. Deler av området er tid- utbredelse. ligere undersøkt floristisk (Danielsen & Fægri 1961). Vassdraget ble ellers befart i forbindelse med Samla Myrvegetasjon. Myrer har størst utbredelse rundt plan (Steinnes 1984). 600 m o.h,, men totalarealet er ikke stort. Om- brotrofe myrer eller myrpartier (J) finnes spredt. Undersøkelser 1989. Befaringstidsrom: 14 juni, 13- Disse kan ha et treskikt av furu. Det aller meste av 14 juli. myrarealet utg jøres av fattigmyrer (K), mest fast- Befaringsruter: Nedre deler av Hålandsdalen, Træd- mattemyrer (K3) med sterkt innslag av blåtopp, et - Hesthei - Fiskelaugvatnet, Nattlandsåna - småbjønnskjegg, rome, slåttestarr, stjernestarr, Blåfjell - Middagsheia - Trolledalen. duskull, torvull, flaskestarr og poselyng., Interme- diære myrer (L) opptrer relativt vanlig i dalsidene øverst i skogssonen. Karplantefiora Vannvegetasjon. Vegetasjonen i vann og elver og Det er i alt registrert 273 karplanter i området. Total kanten av disse er for det meste sparsom, og mangler floraliste er gitt i vedlegget. i de fleste tilfeller. I Nattlandselva finnes bestander med vannformen av krypsiv og flotgras (P4), og Vegetas jonen er karakterisert ved et markert innslag flaskestarr (03b). I Fiskelaugvatn finnes bestander av kystplanter. Den hyperoseaniske arten hinne- med flaskestarr (03b) og elvesnelle (03a), dessuten bregne er tidligere registrert i Hålandsdalen. Ellers noe flytebladvegetasjon (P3). På grunt vann, med er både kristtorn, barlind, kystgrisøre og bergflette gjørmebotn vokser dessuten bestander med brasme- registrert like utenfor nedslagsfeltet (Danielsen & gras og botnegras (P1). Fægri 1961). Ellers er kystplanter som poselyng, rome, junkerbregne, kystmaure, vivendel, raggtelg, Fjellvegetasjon. Over skoggrensa dominerer lyng- jordnøtt, og fagerperikum relativt vanlige. I dalside- heier, grasheier og myrer. Greplyng-gråmoseheier ne nederst finnes varmekjære arter som eik, hassel, (R1c) med mye fjellkrekling og rypebær er vanlige svartor, ask, blåbringebær, lintorskemunn, og på eksponerte rabber. På mer beskyttete steder er krossved. Det østlige elementet er bare representert røsslyngheier vanlige, både øverst i bjørkeskogen ved strengstarr. Fjellplantene består vesentlig av og over skoggrensa (S1b). Fattige vierkratt (S6a) vanlige, lite kravfulle arter. På glimmerskiferen danner enkelte steder større bestander langs bekker opptrer mer kravfulle arter som gulsildre, rødsildre, og i bratte lier. Bestander med urterike vierkratt er bergfrue, flekkmure og fjelltistel.

, ( , ODALEN I ASFJORDEN FEDJE 1,,ALI,STRfi IM o .C7 ,s. so‘ . "r. :••• .1 ' ?4 - / • .... \' R A'r.)ØY ••••••••• •• •• iig55••• LIN S' AKSDAL _ \- ••••••J••:•• •-: • ... ØYGA:DE'N / H1 0 /-` OST RØY. 1 — \:, ,r _ \ ,J ,.... 1 , ( •:, • 0 • -- SA NAN Eil...• • KVAM H1 1 H1 2 1 FJELL i •:.:"•:.::.•:1‘..:: ER ,1-1 ::::•...••••,• RD , i • ..,.. / I ' •.:•:::: ••:!::::•:: 1 r • - • : ¥4: ,. . . ^.. P 1 I t i '' ? SUND 1 ,.. • ..-:•: i i / •,-, i

,• 1 9 '"fi N ° ' , H '' 115 .:,11. 4— i A6STEV/0 l C . : i, - - : - / • •-,••:•:•: 1-13 . • . . . •! *.‘:.• \KVINNHERAO ." • • ••"•:-::"•..

ETNE •

SAUD • ot, LEN R5 ,-/'

• .. R2 VIN AFJ R3 p% , H4UGESUo.1 _ .....‘ D , i k, c.k- SULDAL , „,--....,-,---i C ‘ ' ' , P - i I 1, D ø TYSVÆ i

UTSIRA .., , -----1"--j— Q*...- //0 1 i V— e, \ / ...... _i '' 0 c i •( . i — \ BO N \ FIN: ØY ( ,Q

'-r. ..?- '- -ftf 1,,,, \ ,i/ ,b„ •., KVIT§IilYi \ re-rn •

Figur 1 Vassdrag i Rogaland (R) og Hordaland (H) som er undersøkt for Verneplan IV. Vassdrag som allerede er vernet er markert med heltrukket linje og lyst raster. - Water coursee in Rogaland (R) and Hordaland (H) which have been investigated for Protection plan IV for water courses. Water courses which are protected already are indicated by solid lines and light shade.

R1 Hålandselva, R2 Lingvangselv, R3 Tengesdalselv, R4 Malldalselv, R5 Sagåi, R6 Nordalsåna, H1 Røydlandselv, H2 Mosneselva, H3 Hattebergvassdraget, H4 Bondhuselvo, H5 Furebergselvi, H6 Æneselvi, H7 Femangerelv, H8 Storelvi, H9 Kvitno, H10 Døgro, H11 Bjotveitelvi, H12 Erdalselvi.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. også vanlige i dalsidene. Finnskjegg-grassnøleier Kulturpåvirkning. Det finnes ikke fast bosetting med mye bjønnskjegg (T1) og musøresnøleier (T4) innen nedslagsfeltet i dag. Gardsbruket Lingvang finnes spesielt i nordeksponerte dalsider. (462 m o.h.) ble trolig nedlagt på 40-tallet. I dalsida ligger også mer eller mindre gjengrodde kultur- marker som vitner om tidligere bosetting. Her finnes Vurdering av verneverdi også en li med mye styvete asketrær. Dalføret har ikke veiforbindelse, og det finnes svært få inngrep Artsantallet ligger rundt middels for et vassdrag i naturen i nedslagsfeltet. Påvirkningen består ves- denne regionen. Floraen består vesentlig av arter entlig av sauebeite. som en kan forvente å finne i denne delen av Vestlandet, med endel funn har plantegeografisk Kort karakteristikk av vassdraget. Lingvangselv interesse. Hinnebregne, raggtelg, heiblåfjær og renner ut i Hylsfjorden mellom Tengesdal og Hylen. vivendel ligger her ved sine innergrenser. Streng- Nedslagsfeltet er ca 38 km2 . Det grenser i nord mot starr er en østlig art som her ligger ved sin vest- Sagelva og Storelva, i vest mot Tengesdalsvassdraget grense. Det varmekjære og det østlige elementet er og i øst mot Hamrabøåna i Suldalsvassdraget. Det lite representert. Fjellfloraen består vesentlig av aller meste av nedslagsfeltet ligger over 600 m o.h. trivialarter, men en del kalkkrevende arter finnes. Dalsidene ned mot fjorden er svært bratte, men det meste er likevel kledd med skog. Elva er dypt ned- Det er ikke registrert spesielt sjeldne natur- eller skåret i terrenget og renner i fosser og stryk ned lia vegetasjonstyper i nedslagsfeltet. til fjorden. Nederst danner den Lingvangfossen som er ca 40 m høy. Det ligger to større vann i nedslags- Lavlandet og de alpine regionene er lite represen- feltet, Grimsvatnen (563 m) og Kvannvatnet (652 tert, og typeverdien til vassdraget er derfor be- m). Disse vannene ligger i forsenkninger, omgitt av grenset. høye fjell, og elva mellom disse er dypt nedskåret terrenget. I nord ligger et høyfjellslandskap med I forhold til nabovassdraget Nordalsåna har flora Dyrskardnuten (1371 m) og Skaulen (1538 m) som og vegetasjon større diversitet, og spesielt er fore- de høyeste toppene. komsten av rikere vegetasjonstyper øverst i skogssonen av interesse. Men Nordalsåna er mindre Naturgeografisk tilhører vassdraget"Ryfylkes fjord- kulturpåvirket, noe som i denne sammenhengen må og heiområder". Denne karakteriseres ved at flora og tillegges større vekt. vegetasjon har et markert oseanisk preg med sterkt innslag av oseaniske arter. Vertikalt omfatter vassdraget alle soner fra havnivå og opp til mellom- Lingvangselv alpin region. I en låglandssone opptrer edelløv- skoggsbestander med innslag av andre varmekjære Vassdragsnummer 036.2Z arter. Av disse er ask og hassel bestandsdannende. Kommuner Suldal Edelløvskogsbestander finnes spredt opp til ca 300 Kartblad 1314 III m, og denne sonen må karakteriseres som sørboreal. Naturgeografisk region 37b, Ryfylkes fjord- og Mellom 300- og opp til 550 m o.h, finnes en mel- heiområder lomboreal sone. Denne domineres av bjørk og gråor, Vegetasjonsregioner Sørboreal-høyalpin region men med noe furu. Her inngår ellers arter som Vertikal utstrekning 0-1538 m einstape, junkerbregne, hundekveke og trollurt. Den subalpine eller nordboreale regionen går opp Områdebeskrivelse til skoggrensa som i søreksponerte lier går opp til ca 800 m o.h. Denne sonen er dominert av bjørke- Geologi. I nedre og sentrale delar av nedslagsfeltet skog, og furu opp til ca 600 m. Her inngår spredte består berggrunnen av gneis og metamorfe vulkanit- innslag av fjellplanter som rosenrot, rypebær og ter. I høyder mellom 700 og 1000 m o.h. (ved Varda- fjellburkne. Sølvvier og lappvier kan danne store fjell og Roaldsnuten) finnes det soner med fyllitt. bestander både over og under skoggrensa. Den lav- Over dette ligger overskjøvne gneisbergarter alpine regionen med blåbærheier, vierkratt og myrer (Sigmond 1975). strekker seg opp til nær 1100 m. Over dette er det et svært sparsomt vegetasjonsdekke, vesentlig Klima. Interpolert de nærliggende stas jonene (Sauda grasrabber og snøleiebestander. og Sand) kan en anta en middeltemperatur for kaldeste måned er rundt -0.5 °C, og ca 15.4 °C for varmeste måned. Nedbøren ligger rundt 2000 mm årlig.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Tidligere undersøkelser. Vassdraget er tidligere Eng- og heivegetasjon. Kalkfattige fuktenger (G1) befart i forbindelse med planer for vannkraftut- og kalkfattige tørrenger (G2) er registrert ved bygging (Odland & Botnen 1983), Prøsch-Danielsen Lingvang og nedover mot fjorden. På høyere nivå (1983), men ellers foreligger det få floristiske data er både tørr kystlynghei (H1) og fuktig kystlynghei fra området. (H2) vanlige.

Undersøkelser 1988. Befaringstidsrom: 26-28 juli. Myrvegetasjon. Myrer har størst utbredelse på Befaringsruter: (Hamrabø) - Hellestøl - Grimsstø- flatene øst for Grimsvatnet, men de finnes også i len - Lingvang - Hylsfjorden - Grimsstølen - dalsidene både på lavere og høyere nivå. Totalare- Roaldsnuten - Kvannvatnet - Fossane - (Hamrabø). alet er imidlertid lite. Ombrotrofe myrer eller myrpartier (J) finnes spredt på høyere nivå. Det aller meste av myrarealet utg jøres av fattigmyrer Karplanteflora (K), mest fastmattemyrer (K3) med sterkt innslag av blåtopp, småbjønnskjegg, rome, slåttestarr, Det er i alt registrert 256 karplanter i området. Total stjernestarr, duskull, torvull, flaskestarr og poselyng. floraliste er gitt i vedlegget. Intermediære myrer (L) opptrer relativt vanlig i dalsidene. Vegetas jonen er karakterisert ved et jevnt innslag av kystplanter. Arter som poselyng, rome, junker- Vannvegetasjon. I vann og vassdrag finnes det bregne, kystmaure, heisiv, vivendel og smørtelg er nesten ikke noen vegetasjon, bare mindre bestander vanlige. I dalsidene nederst finnes varmekjære arter med flaskestarr (03b) og elvesnelle (03a). I små som hassel, ask, krossved, skogsalat, smørbukk, tjern er det registrert bestander med botnegras (P1) skoggrønnaks, mellomtrollurt og skogsvingel. Av og flytebladsvegetasjon med flotgras (P3). arter med en østlige utbredelsestendens er kung og furuvintergrønn funnet. Fjellplantene består vesent- Fjellvegetasjon. Over skoggrensa dominerer lyng- lig av vanlige, lite kravfulle arter, men i fyllittom- heier, grasheier og myrer. Greplyng-gråmoseheier rådene er det funnet endel mer kravfulle arter som (R1c) med mye fjellkrekling og rypebær er vanlige bjønnbrodd, gulsildre, jåblom, svarstarr, grønn- på eksponerte rabber. Over 1100 m er grasrabber burkne, hårstarr, rødsildre, taggbregne, fjellrapp, med stivstarr og rabbsiv (R5) vanlige. På mer flekkmure og fjellbakkestjerne. Fjellstjerneblom, beskyttete steder er røsslyngheier vanlige, både rypebunke og søterot er arter som her ligger ved øverst i bjørkeskogen og over skoggrensa (S1b). sine sørvestgrenser i Norge. Store bestander med fjellburkne-enger (S5a) er registrert i Gjuvsdalen ved Kvannvatnet. Vierkratt, både fattige (S6a) og rikere utformimger (S7) danner Vegetasjon enkelte steder bestander langs bekker og i bratte lier. Blåbærheier av skrubbærtypen (S3b) er vanlige i Skogsvegetasjon. Bjørk-, gråor- og furuskoger ut- dalsidene. Grassnøleier av ulike utforminger (T1 a- g jør det aller meste av arealet under skoggrensa. d) er til dels vanlige. Musøresnøleier (T4) finnes Bestander med røsslyng-blokkebærskog (A3b) er spredt. Ellers finnes mindre bestander med fattig registrert i de øvre delene. Fuktskoger (A3d) er våtsnøleie (T6) og endel hestesprengsnøleier (T8). vanlige fra lavlandet og oppover mot nordboreal region. I dalsidene dominerer blåbær-skrubbærsko- ger med bjørk eller furu (A4b og A4c). Bregne- Vurdering av verneverdi dominerte bjørkeskoger er vanlige i de bratte dalsidene, både småbregne-skrubbærbjørkeskog Antallet karplanter som er funnet i området ligger (A5b) og småbregne- fjellb jørkeskog (A5c) på rundt middelet for et vassdrag i denne regionen. høyere nivå. Små bestander med lågurt-bjørkeskog Floraen består vesentlig av arter som en kan for- (B1) finnes spredt. Storbregne-bjørkeskog (C 1 b og vente å finne i denne delen av Vestlandet, men det C 1 c) med skogburkne, fjellburkne, sauetelg og er også gjort noen plantegeografisk interessante smørtelg finnes spredt. Rikere b jørkeskoger (C2a og funn. Arter som vivendel, murburkne, smørbukk, C2b) finnes i de bratte dalsidene, spesielt på høyere skogsvingel ligger her ved sine østgrenser for arten nivå. Bestander med gråor-heggeskog, både beitete på Vestlandet. Endel østlige arter finnes dessuten utforminger med sølvbunke (C3b) og rikere be- her ved sin vestgrense, f.eks. furuvintergrønn, stander med høgstauder og storbregner (C3a) opptrer rypebunke og søterot. spredt opp til 600 m o.h. Bestander med ask (D7b), alm-lindeskog (D4b) og hassel (D2a) finnes nederst. Deltaene ved Kvannvatnet representerer en natur- Mindre bestander med fattig sumpskog (E2a) er re- type som en s jelden finner så godt utviklet som her. gistrert. Disse deltaene er trolig avsatt under isavsmeltningen, og etter at isen forsvant har det her utviklet seg et

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. tett vegetas jonsdekke. Forekomsten av kalkkrevende her dypt nedskåret i en V-formet dal. Mellom 600 vegetas jonstyper i fyllittområdene har også botanisk og 700 m o.h. er terrenget relativt åpent og flatt, og verdi, da slike ikke er vanlige i fjellområdene i her ligger 3 større vann: Ytrevatnet (700 m), Støls- regionen. De forholdsvis store bestandene med vatnet (700 m) og Risvatnet (692 m). Nord for disse edelløvskog nederst i vassdraget har også verdi, selv stiger terrenget bratt opp til Svartenuten (1,135 m) om de ikke er så rike som i naturreservatet ved og Bjørnaskardnuten (1178 m). ørland lenger vest ved Hylsfjorden. Naturgeografisk tilhører vassdraget"Ryfylkes fjord- De vegetasjonstypene og de vegetasjonssonene en og heiområder". Denne karakteriseres ved at flora og skulle forvente å finne er representert, og vassdraget vegetasjon har et markert oseanisk preg med sterkt har derfor typeverdi for denne delen av Vestlandet. innslag av oseaniske arter. Vertikalt omfatter vassdraget alle soner fra havnivå og opp til mel- I forhold til nabovassdragene Tengesdal, Malldal og lom malpin region. I en låglandssone opptrer edel- Sagelvi har flora og vegetasjon stor diversitet. løvskoggsbestander med innslag av andre varme- kjære arter. Av edelløvtrærne er ask og hassel bestandsdannende. Edelløvskogsbestander finnes spredt Tengesdalselv opp til ca 300 m, og denne sonen må. karakteriseres som sørboreal. Mellom 300 og opp til 600 m o.h. finnes en mellomboreal region. Denne domineres av Vassdragsnummer 036.3Z bjørk og gråor, men med noe furu. Her er store Kommuner Suldal partier tilplantet med gran. Her inngår ellers arter Kartblad 1314 III som einstape, junkerbregne, hundekveke og trollurt. Naturgeografisk region 37b, Ryfylkes fjord- og heiområder Den subalpine eller nordboreale regionen går opp Vegetasjonsregioner Sørboreal-mellomalpin til skoggrensa som i søreksponerte lier lengst i øst region går opp til ca 750 m o.h. Denne sonen er dominert Vertikal utstrekning 0-1178 m av bjørkeskog med spredte innslag av fjellplanter som rosenrot, rypebær og fjellburkne. Sølvvier og lappvier kan danne store bestander både over og Områdebeskrivelse under skoggrensa. Ellers finnes her lyngheier og myrer. Over skoggrensa finnes vesentlig lavalpine Geologi. Berggrunnen består nederst av grunn- lyngheier, bregneenger, fuktheier og myrer. På de fjellsbergarter, vesentlig sure, metamorfe vulkanit- høyeste toppene finnes trolig en mellomalpin vege- ter. I høyder mellom 700 og 1000 m o.h. finnes det tas jon. soner med fyllitt (Sigmond 1975). Tidligere undersøkelser. Vassdraget er tidligere Klima. Interpolert de nærliggende stasjonene (Sauda befart i forbindelse med planer for vannkraftut- og Sand) kan en anta en middeltemperatur for bygging (Odland & Botnen 1983, Prøsch-Danielsen kaldeste måned er rundt -0.5 °C, og ca 15.4 °C for 1983), men ellers foreligger det få floristiske data varmeste måned. Nedbøren ligger rundt 2000 mm fra området. årlig. Undersøkelser 1988. Befaringstidsrom: 9 juli. Kulturpåvirkning. Bosettingen innen nedslagsfeltet Befaringsruter: Tengesdalen opp til 400 m o.h. er begrenset til Tengesdal, hvor det ligger noen gårdsbruk. I dalsidene innover Tengesdal finnes det større felter tilplantet med gran. Innover dalføret er Karplanteflora det også bygget skogsbilveier. I fjellområdene er det få inngrep i naturen, og påvirkningen består vesent- Det er i alt registrert 249 karplanter i området. Total lig av sauebeite. floraliste er gitt i vedlegget.

Kort karakteristikk av vassdraget. Tengesdalselva Vegetasjonen er karakterisert ved et markert innslag renner ut i Hylsfjorden, en sidearm til Boknafjor- av kystplanter. Hinnebregne er funnet i Tengesdal- den. Nedslagsfeltet er lite, ca 14 km2 . Det grenser en, ca 50 m o.h. Dette representerer ny østgrense nord mot Sagelva, i vest mot Malldalsvassdraget og for arten. Ellers er arter som poselyng, rome, øst mot Lingvangvassdraget. Det aller meste av junkerbregne, kystmaure, knappsiv, heisiv, skog- nedslagsfeltet ligger over 600 m o.h. Dalsidene ned karse, vivendel og kystmyrklegg funnet. I dalsidene mot fjorden er svært bratte. Elva renner rett ned lia nederst finnes varmekjære arter som hassel, svartor, til ca 300 m o.h., hvor den videre følger selve ask, krossved, lind, og skogsalat. Av arter med en Tengesdalen som går i en sørvestlig retning. Elva er østlige utbredelsestendens er kung, skavgras, breiull

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. og marigras funnet. Fjellplantene består vesentlig av Fjelivegetasjon. Over skoggrensa dominerer lyng- vanlige, lite kravfulle arter, en del mer kravfulle heier, grasheier og myrer. Greplyng-gråmoseheier arter som bjønnbrodd, gulsildre, jåblom, svarttopp (R1c) med mye fjellkrekling og rypebær er vanlige og gulstarr er funnet. på eksponerte rabber. På mer beskyttete steder er røsslyngheier vanlige, både øverst i bjørkeskogen og over skoggrensa (S1b). Store bestander med fjell- Vegetasjon burkneenger og smørtelgenger (S5a) er registrert i den bratte dalsida ovenfor Tengesdalsstølen. Vier- Skogsvegetasjon. Bjørk-, gråor- og furuskoger ut- kratt, både fattige (S6a) og rikere utformimger (S7) gjør det aller meste av arealet under skoggrensa. danner enkelte steder bestander langs bekker og i Bestander med røsslyng-kystfuruskog (A3c) er re- bratte lier. Blåbærheier av skrubbærtypen (S3b) er gistrert i de nedre delene, men de er sjeldne. Fukt- vanlige i dalsidene. Grassnøleier av ulike utfor- skoger (A3d) er vanlige fra lavlandet og oppover minger (T 1a-d) er til dels vanlige. Musøresnøleier mot nordboreal region. I dalsidene dominerer (T4) finnes spredt. Ellers finnes mindre bestander blåbær-skrubbærskoger med bjørk eller furu (A4b med fattig våtsnøleie (T6) og endel hestesprengsnø- og A4c). Bregnedominerte bjørkeskoger er meget leier (T8) ovenfor Tengesdalsstølen. vanlige i de bratte dalsidene, både småbregne- skrubbær-b jørkeskog (A5b) og småbregne-fjell- b jørkeskog (A5c) på høyere nivå. Små bestander Vurdering av verneverdi med lågurtbjørkeskog (B1) finnes spredt. Storbreg- nebjørkeskog (C1b) med skogburkne, sauetelg og Antall karplanter registrert i vassdraget represen- smørtelg finnes spredt. Rikere bjørkeskoger (C2a og terer omtrent middelet for et vassdrag i denne re- C2b) finnes i de bratte dalsidene, spesielt på høyere gionen. Floraen består vesentlig av arter som en kan nivå. Bestander med gråor-heggeskog, både beitete forvente å finne i denne delen av Vestlandet, men utforminger med sølvbunke (C3b) og rikere be- det er også gjort noen plantegeografisk interessante stander med høgstauder og storbregner (C3a) opptrer funn. Funnet av hinnebregne i Tengesdal represen- vanlig opp til 600 m o.h. Bestander med ask (D7b) terer ny østgrense for arten i Norge, og Europa. og hassel (D2a) finnes nederst. Engstarr vokser i et rikt sig inne i Tengesdal, ca 290 m o.h. Engstarr er meget sjelden i de indre delene Mindre bestander med fattig sumpskog (E2a) er av Vestlandet. Marigras har en østlig utbredelse og registrert. er sjelden på Vestlandet. Funnet her synes å representere ny vestgrense for arten. I samme området Eng- og heivegetasjon. Kalkfattige fuktenger (G1) vokser også skavgras og breiull som begge er sjeldne er registrert ved Tengesdal. På høyere nivå er både på Vestlandet. Bortsett fra rikmyrer ved Tengesdals- tørr kystlynghei (H1) og fuktig kystlynghei (H2) stølen er det ikke registrert spesielt sjeldne natur- vanlige. eller vegetasjonstyper.

Myrvegetasjon. Myrer har størst utbredelse mellom De vegetasjonsregionene en kunne forvente å finne 600 og 700 m o.h., med også i dalsidene på lavere er representert, og vassdraget har derfor typeverdi nivå. Totalarealet er imidlertid lite. Ombrotrofe for denne delen av Vestlandet. myrer eller myrpartier (J) finnes spredt på høyere nivå. Det aller meste av myrarealet utgjøres av I forhold til nabovassdraget Lingvang har imidler- fattigmyrer (K), mest fastmattemyrer med sterkt tid flora og vegetasjon lav diversitet. innslag av blåtopp, småbjønnskjegg, rome, slåt- testarr, stjernestarr, duskull, torvull, flaskestarr og poselyng. Intermediære myrer (L) opptrer relativt Mandalselva vanlig i dalsidene. Mellom Torsketjønn og Tenges- dalsstølen finnes rikere myrtyper (M2) Her vokser Vassdragsnummer 037.11Z bl.a. gulstarr, breiull, marigras, tranestarr, rome, Kommuner Sauda gulsildre, jåblom, svarttopp, dverg jamne, myrsau- Kartblad 1314 III lauk, fjelltistel, skavgras, tvebostarr og bjønnbrodd. Naturgeografisk region 37b, Ryfylkes fjord- og I bunnskiktet dominerte Sphagnum spp. Campylium heiområder stellatum, Drepanocladus revolvens og Cratoneuron Vegetasjonsregioner Sørboreal-mellomalpin sp. region Vertikal utstrekning 0-1167 m Vannvegetasjon. I vann og vassdrag finnes det nesten ikke noen vegetas jon, bare mindre bestander med flaskestarr (03b) og elvesnelle (03a).

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Områdebeskrivelse går opp til ca 750 m o.h. Denne sonen er dominert av bjørkeskog, men furuskoger finnes opp til 600 m Geologi. Berggrunnen består vesentlig av over- o.h. I bjørkeskogen finnes spredte innslag av fjell- skjøvne gneisbergarter. Ved Malldalsstølen finnes planter som sølvvier, lappvier, rosenrot og rypebær. det et mindre parti med fyllitt (Sigmond 1975). Ellers finnes her lyngheier og myrer. Over skoggrensa finnes vesentlig lavalpine lyngheier, fukthei- Klima. Interpolert de nærliggende stas jonene (Sauda er og myrer. og Sand) kan en anta en middeltemperatur for kaldeste måned er rundt -0.5 °C, og ca 15.4 °C for Tidligere undersøkelser. Vassdraget er tidligere varmeste måned. Nedbøren ligger rundt 2000 mm befart (Botnen 1979 og Odland & Botnen 1983), årlig. men ellers foreligger det få floristiske data fra området. Kulturpåvirkning. Bosettingen innen nedslagsfeltet er begrenset til Malldal, i østenden av Malldalsvat- Undersøkelser 1988. Befaringstidsrom: 8 juli og 5 net, hvor det ligger flere gårdsbruk. I fjellområdene september. finnes det endel hytter, spesielt ved Malldalsstølen Befaringsruter: Malldal - ned til fjorden, Malldal - og ved Krokavatnet. I liene rundt Malldalsvatnet Lauvåsnuten - Reinsnuten. finnes det endel granplantefelt. Ellers er det få inngrep i naturen innenfor Malldal, og påvirkningen Karplanteflora består vesentlig av sauebeite. Det er i alt registrert 237 karplanter i området. Kort karakteristikk av vassdraget. Nedslagsfeltet Total floraliste er gitt i vedlegget. er lite, ca 16.5 km2 Malldalselva renner ut i Sau- dafjorden, ca 5 km sør for Sauda. Nedslagsfeltet Vegetasjonen er karakterisert ved et markert innslag strekker seg ca 7 km i østlig retning. Der grenser av kystplanter. Av slike er arter som poselyng, rome, nord mot Sagelva og i øst mot Tengesdalsvassdraget. junkerbregne, kystmaure, lyssiv, knappsiv, heisiv, Det aller meste av nedslagsfeltet ligger over 300 m kystbjønnskjegg, vårmarihand, reveb jelle, vivendel, o.h. Fra 300 m renner elva ned den bratte lia ned til poselyng og storfrytle funnet. I dalsidene nederst fjorden, hvor den nederst danner Malldalsfossen. finnes varmekjære arter som lind, hassel, eik, ask, Dalføret innenfor er relativt åpent og fjellsidene fingerstarr, kransmynte, krossved og skogsalat. Av stort sett moderat bratte. Fjellene i de vestlige arter med en østlige utbredelsestendens er bare delene er lave og avrundete og skogkledd helt opp. sivblom funnet. Fjellplantene består vesentlig av Malldalsvatnet (363 m o.h.) ligger sentralet i ned- vanlige, lite kravfulle arter. Av mer kravfulle arter slagsfeltet. Videre østover stiger terrenget jevnt mot er bare bjønnbrodd og dverg jamne funnet. Malldalsstølen og Reinsvatnet (863 m o.h.). Fjellene i øst mår opp i over 1000 m, med Reinsnuten (1167 m) som den høyeste. Lavlandsdelen består bare av Vegetasjon små arealer. Lia ned mot fjorden er bratt, med mye urer, men det finnes likevel partier med en relativt Skogsvegetasjon. Bjørk- og furuskoger utgjør det rik vegetasjon. aller meste av arealet under skoggrensa. Bestander med røsslyng-kystfuruskog (A3c) er registrert opp Naturgeografisk tilhører vassdraget "Ryfylkes til ca 300 m. Fuktskoger (A3d) er vanlige fra lav- fjord- og heiområder". Denne karakteriseres ved at landet og oppover mot nordboreal region. I dalsidene flora og vegetasjon har et markert oseanisk preg dominerer blåbær-skrubbær skoger med bjørk eller med sterkt innslag av oseaniske arter. Vertikalt furu (A4b). Bregnedominerte bjørkeskoger er van- omfatter vassdraget alle soner fra havnivå og opp til lige i de bratte dalsidene, både småbregne-skrub- mellomalpin region. I en lavlandssone opptrer edel- bærbjørkeskog(A5b)og småbregne- fjellb jørkeskog løvskogsbestander med innslag av andre varmekjære (A5c) på høyere nivå. Lågurtb jørkeskog (B1) opp- arter. Av disse er lind, ask og hassel bestandsdan- trer vanlig i den bratte lia ned mot fjorden. Stor- nende. Edelløvskogsbestander finnes spredt opp til bregne- bjørkeskog (C1b) med skogburkne, sauetelg ca 250 m, og denne sonen må karakteriseres som og smørtelg finnes spredt, mens rikere utforminger sørboreal. Mellom 250- og opp til 500 m o.h. finnes ikke er re&strert. Gråor-heggeskog (C3a) er regi- en mellomboreal region. Denne har stor utbredelse, strert, men den er sjelden. Bestander med eikeskog og med b jørk og furu som de viktigste treslagene. (D2a), alm-lindeskog (D4), ask (D7b) og hassel Gråor finnes spredt. Her inngår ellers arter som (D2a) finnes nederst. En fattig sumpskog (E2a) er einstape, junkerbregne, hundekveke og trollurt. registrert ved Malldal.

Den subalpine eller nordboreale regionen går opp Eng- og heivegetasjon. Kalkfattige fuktenger (G1) til skoggrensa som i søreksponerte lier lengst i øst er registrert ved Malldal og ved Malldalsstølen. På

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. høyere nivå er både tørr kystlynghei (H1) og fuktig Sagåi kystlynghei (H2) vanlige. Vassdragsnummer 037.1Z Myrvegetasjon. Myrer finnes vesentlig mellom 300 Kommuner Sauda og 600 m o.h. Mest vanlige er bakkemyrer. Ombro- Kartblad 1314 III trofe myrer eller myrpartier (J) finnes spredt. Det Naturgeografisk region 37b, Ryfylkes fjord- og aller meste av myrarealet utg jøres av fattigmyrer heiområder (K), mest fastmattemyrer (K3) med sterkt innslag av Vegetasjonssoner Sørboreal-lavalpin region blåtopp, småbjønnskjegg, rome, slåttestarr, stjerne- Vertikal utstrekning 0-1225 m starr, duskull, torvull, flaskestarr og poselyng. Intermediære myrer (L) finnes vesentlig i sig i dalsidene. Rikere myrtyper er ikke registrert. Områdebeskrivelse

Vannvegetasjon. I Malldalsvatnen og tjernet neden- Geologi. I de nedre delene består berggrunnen av for finnes endel vannvegetasjon. Størst utbredelse metamorfe grunnfjellsbergarter, mens overskjøvne har flaskestarr (03b) og elvesnelle (03a). Dessuten gneisbergarter dominerer i de østlige strøkene finnes noe flytebladsvegetasjon (P3) med tjønnaks (Sigmond 1975). og flotgras. På grunt vatn, med gjørmebotn vokser dessuten bestander med brasmegras og botnegras Klima. Interpolert de nærliggende stasjonene (Sauda (P1). I og langs elvene finnes det lite vegetasjon. og Sand) kan en anta en middeltemperatur for kaldeste måned er rundt -1 °C, og ca 15.4 °C for Fjellvegetasjon. Over skoggrensa dominerer lyng- varmeste måned. Nedbøren ligger rundt 2000 mm heier, grasheier og myrer. Greplyng-gråmoseheier årlig. (R1c) med mye fjellkrekling og rypebær er vanlige på eksponerte rabber. På mer beskyttete steder er Kulturpåvirkning. Det finnes ikke gårdsbruk eller røsslyngheier vanlige, både øverst i bjørkeskogen og fast bosetting innenfor nedslagsfeltet, men ved over skoggrensa(S1b). Bestander med fjellburkneen- Hjelmen ligger det et større hyttefelt. I de nedre ger (S5a) er registrert ved Malldalsstølen. Fattige delene finnes det endel granplantefelt, og det er vierkratt (S6a) danner enkelte steder bestander langs bygget skogsbilvei innover mot Tempereidnuten. bekker og i bratte lier. Blåbærheier av skrubbærtyp- Det går en kraftlinje gjennom de sentrale delene av en (S3b) er vanlige i dalsidene. Finnskjegg-gras- nedslagsfeltet. Ellers er det få inngrep i naturen snøleier med mye bjønnskjegg (T1) og musøresnø- innenfor Tjelmen, og påvirkningen består vesentlig leier (T4) finnes spesielt i nordeksponerte dalsider. av sauebeite.

Kort karakteristikk av vassdraget. Nedslagsfeltet Vurdering av verneverdi er lite, ca 21 km2 . Sagelvi renner ut i Saudafjorden, ca 1 km vest for Sauda. Nedslagsfeltet strekker seg Antall karplanter som er registrert i området ligger ca 8 km i østlig retning. Det grenser i nord mot noe under middels for et vassdrag i denne regionen. Storelva og i sør mot Malldalsvassdraget. Dalføret er Floraen består vesentlig av arter som en kan for- relativt åpent og fjellsidene stort sett moderat bratte. vente å finne i denne delen av Vestlandet. I de sentrale delene av nedslagsfeltet ligger det flere vann, hvorav Tjelmavatnet (463 m o.h.), Vatnadals- Det er ikke registrert spesielt s jeldne natur- eller vatnet (571 m), Finnabuvatnet (713 m), Svartavatnet vegetasjonstyper. (748 m) og Skardstølvatnen (828 m) er de største. Over halvparten av nedslagsfeltet ligger mellom 600 Lavlandet og de alpine regionene er lite represen- og 900 m o.h. De høyeste fjellene ligger i øst, med tert, og typeverdien til vassdraget er derfor be- Reinsnuten (1167 m), Bjørnaskornuten (1178 m) og grenset. I forhold til nabovassdragene Tengesdal og Avhoggnuten (1225 m) som de høyeste. Lavlands- Lingvang har flora og vegetasjon liten diversitet. delen består bare av små arealer. Lia ned mot fjorden er bratt, med urer og bart fjell, der elva renner i fosser og stryk.

Naturgeografisk tilhører vassdraget "Ryfylkes fjord- og heiområder". Denne karakteriseres ved at flora og vegetasjon har et markert oseanisk preg med sterkt innslag av oseaniske arter. Vertikalt omfatter vassdraget alle regioner fra havnivå og opp til mellomalpin region. I en lavlandssone inngår edelløvskogstrær og andre varmekjære arter. Av

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. disse er bare ask og hassel bestandsdannende. Slike i de nedre delene. Storbregnebjørkeskog (C1b) med finnes spredt opp til ca 250 m, og denne sonen må skogburkne, sauetelg og smørtelg finnes spredt. karakteriseres som sørboreal. Mellom 250 og opp til Bestander med gråor-heggeskog, både beitete ut- 500 m o.h. finnes en mellomboreal region. Denne forminger med sølvbunke (C3b) og rikere bestander har stor utbredelse, og med bjørk og furu som de (C3a) er registrert i de nedre delene, spesielt under viktigste treslagene. Bestander med gråor finnes Tempereidnuten. Bestander med ask (D7b) og hassel spredt. Her inngår ellers arter som einstape, junker- (D2a) finnes nederst. bregne, hundekveke, trollhegg, maigull og trollurt. Eng- og heivegetasjon. Kalkfattige fuktenger (G1) Den subalpine eller nordboreale regionen går opp er registrert ved Hjelmen. På høyere nivå er både til skoggrensa som i søreksponerte lier lengst i øst tørr kystlynghei (H1) og fuktig kystlynghei (H2) går opp til ca 750 m o.h. Regionen er dominert av vanlige. bjørkeskog med spredte innslag av fjellplanter som sølvvier, lappvier, rosenrot, rypebær og dvergbjørk. Myrvegetasjon. Myrer er vanligst mellom 450 og Ellers finnes her lyngheier og myrer. Over skog- 700 m o.h., spesielt mellom Vatnedalsvatnet og grensa finnes vesentlig lavalpine lyngheier, fukthei- Finnabuvatnet. Ombrotrofe myrer eller myrpartier er og myrer. På de høyeste toppene finnes trolig en (J) finnes spredt. Det aller meste av myrarealet mellomalpin vegetasjon. utgjøres av fattigmyrer (K), mest fastmattemyrer (K3) med sterkt innslag av blåtopp, småbjønnskjegg, Tidligere undersøkelser. Vassdraget er tidligere rome, slåttestarr, stjernestarr, duskull, torvull, befart (Botnen 1979), men ellers foreligger det få flaskestarr og poselyng. Intermediære myrer (L) floristiske data fra området. opptrer relativt vanlig i dalsidene. Rikere myrtyper er ikke registrert. Uundersøkelser 1989. Befaringstidsrom: 24-25 juli. Befaringsruter: Tjelmen Daurmålsskardnuten. Vannvegetasjon. Vegetasjonen i elver og i kanten av Nedre deler av Sagelvi. disse er for det meste sparsom, og mangler i store deler. I vannene finnes ofte partier med flaskestarr (03b) og elvesnelle (03a), dessuten noe flyteblads- Karplanteflora vegetasjon (P3). På grunt vann, med gjørmebotn vokser dessuten bestander med brasmegras og Det er i alt registrert 196 karplanter i området. Total botnegras (P1). floraliste er gitt i vedlegget. Fjellvegetasjon. Over skoggrensa dominerer lyng- Vegetas jonen er karakterisert ved et markert innslag heier, grasheier og myrer. Greplyng-gråmoseheier av kystplanter. Av slike er arter som poselyng, rome, (R1c) med mye fjellkrekling og rypebær er vanlige junkerbregne, kystmaure, lyssiv, knappsiv, heisiv, på eksponerte rabber. På mer beskyttete steder er kystbjønnskjegg, skogkarse, loppestarr, poselyng og røsslyngheier vanlige, både øverst i bjørkeskogen og storfrytle funnet. I dalsidene nederst finnes varme- over skoggrensa (S1b). Bestander med fj ellburkneen- kjære arter som hassel, svartor, ask, krossved og ger (S5a) er registrert ved Daurmålsskardnuten. skogsalat. Av arter med en østlige utbredelsestendens Fattige vierkratt (S6a) danner enkelte steder be- er korallrot og sivblom funnet. Fjellplantene består stander langs bekker og i bratte lier. Bestander med vesentlig av vanlige, lite kravfulle arter, en del mer noe rikere vierkratt med urter (S6b) er registrert ved kravfulle arter som grønnburkne, lodnebregne, Daurmålsskardnuten. Blåbærheier av skrubbærtyp- jønnbrodd og gulstarr er funnet. en (S3b) er vanlige i dalsidene. Finnskjegg-grassnø- leier med mye bjønnskjegg (T1) og musøresnøleier (T4) finnes spesielt i nordeksponerte dalsider. Vegetasjon

Skogsvegetasjon. Bjørk- og furuskoger utgjør det Vurdering av verneverdi aller meste av arealet under skoggrensa. Bestander med røsslyng-kystfuruskog (A3c) er registrert i de Antallet karplanter som er registrert i området ligger nedre delene. Fuktskoger (A3d) er vanlige fra lav- noe under middels for et vassdrag i denne regionen. landet og oppover mot øvre boreal sone. I dalsidene Floraen består vesentlig av arter som en kan for- dominerer blåbær-skrubbærskoger med bjørk eller vente å finne i denne delen av Vestlandet. furu (A4b). Bregnedominerte bjørkeskoger er meget vanlige i de bratte dalsidene, både småbregne- Det er ikke registrert spesielt sjeldne natur- eller skrubbærbjørkeskog (A5b) og småbregne-fjell- vegetasjonstyper. bjørkeskog (A5c) på høyere nivå. Små bestander med lavurtbjørkeskog (B1) finnes spredt, vesentlig

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Lavlandet og de alpine regionene er dårlig repre- området må karakteriseres som sørboreal. Mellom sentert, og typeverdien til vassdraget er derfor be- 200 og opp til nær 500 m o.h. finnes en mellom- grenset. I forhold til nabovassdragene Malldal, Ten- boreal region med bjørk og furu som de viktigste gesdal og Lingvang har flora og vegetasjon liten treslagene. Her inngår ellers arter som gråor, pors og diversitet. trollurt. Den subalpine eller nordboreale regionen går opp til skoggrensa som i søreksponerte lier lengst i øst går opp til ca 750 m o.h. Regionen er dominert Nordalsåna av bjørkeskog, men furuskog finnes opp til nær 600 m. Her inngår spredte innslag av fjellplanter som Vassdragsnummer sølvvier, lappvier og dvergb jørk. De alpine region- Kommune Suldal ene er dårlig representert fordi det meste av området Kartblad 1313 IV ligger under 800 m o.h. Fjellvegetasjonen utg jøres Naturgeografisk region 37b, Ryfylkes fjord- og vesentlig av lyngheier, fuktheier og myrer. heiområder Vegetasjonsregioner Sørboreal-lavalpin region Tidligere undersøkelser. Vassdraget ble befart i Vertikal utstrekning 0-815 m forbindelse med Samla plan (Steinnes 1984). Ellers er området lite undersøkt.

Områdebeskrivelse Undersøkelser 1989. Befaringstidsrom: 14 juni, 13- 14 juli. Geologi. Det aller meste av nedslagsfeltet består av Befaringsruter: Eiadalen + nedre deler ved Kilane, granitt og gneis. Lengst i øst finnes mindre partier Norddalselva opp til 300 m o.h., Trædet - Norddals- med fyllitt (Sigmond 1975). vatnet - Orreheia- Boglandselva - Trædet. Blåfjell - Erøystølen. Klima. Det finnes ingen klimastasjoner i området, men interpolert de nærliggende stas jonene (Sand og Fister) kan en anta en middeltemperatur for kaldeste Karplanteflora måned er rundt 0.4 °C, og ca 15.3 °C for varmeste måned. Nedbøren i lavlandet ligger rundt 2000 mm, Det er i alt registrert 209 karplanter i området. Total mens den i fjellet trolig er rundt 2500 mm årlig. floraliste er gitt i vedlegget.

Kulturpåvirkning. Vassdraget er lite kulturpåvirket. Vegetas jonen er karakterisert ved et markert innslag Nederst ligger et gårdsbruk (Kilane), og her finnes av kystplanter. Den hyperoseaniske arten hinnebreg- det også en del granplantefelt. I de indre delene av ne er registrert i Eiadalen, ca 100 m o.h. I tillegg er nedslagsfeltet er påvirkningen vesentlig begrenset til det her funnet moseartene Breutelia chrysocoma og sauebeite. Ved Erøystølen finnes det endel hytter. Pleurozia purpurea. Arter som pors, poselyng, rome, junkerbregne, kystmaure og storfrytle er vanlige og Kort karakteristikk av vassdraget. Nedslagsfeltet stedvis dominante. I den sørvesteksponerte dalsida er ca 21 km2 Nordalsåna renner ut i Erfjorden, like nederst finnes varmek jære arter som eik, hassel,alm, nord for Jøsenfjorden. Nedslagsfeltet strekker seg svartor, ask og myske, men elementet er sparsomt ca 8 km i nordøstlig retning. Det aller meste av representert. Østlige arter mangler. Fjellplantene nedslagsfeltet ligger mellom 300 og 700 m o.h. består vesentlig av vanlige, lite kravfulle arter. På Høyeste topp, som ligger i nordøst, når 815 m o.h. grunn av at fjellarealet er lite, er fjellplanteelemen- Terrenget over 300 m er åpent, med flere større tet dårlig representert. Av mer kravfulle arter finnes vann og flate hei- og myrpartier. Norddalsvatn (383 bare gulsildre og fjelltistel. m o.h.) og Nesstølsvatn (556 m) er de største. Mellom vannene er elva bratt nedskåret i terrenget. Fra Norddalsvatn renner elva bratt ned i et trangt Vegetasjon gjel og ut i Kilavågen. En liten sideelv kommer fra Eiadalen. Skogsvegetasjon. B jørk- og furuskoger utg jør det aller meste av arealet under skoggrensa. Røsslyng- Naturgeografisk tilhører vassdraget "Ryfylkes kystfuruskoger (A3c) dominerer på skrinne partier fjord- og heiområder". Denne karakteriseres ved at i de nedre delene. På noe høyere nivå er fuktskoger flora og vegetasjon har et markert oseanisk preg (A3d) vanlige. I dalsidene over 300 m o.h. dominerer med sterkt innslag av oseaniske arter. Vertikalt blåbær-skrubbærskoger med bjørk eller furu (A4b). omfatter vassdraget alle soner fra havnivå og opp til Bregnedominerte b jørkeskoger er meget vanlige i de lavalpin region. I en lavlandssone inngår varmekjære bratte dalsidene, både småbregne-skrubbærb jørke- arter som eik, hassel, svartor, alm og ask. Edel- skog (A5b) og småbregne-fjellb jørkeskog (A5c) på løvtrær finnes spredt opp til ca 200 m, og dette høyere nivå. Små bestander med lågurtbjørkeskog

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. (B1) finnes spredt, vesentlig i de nedre delene. stor referanseverdi. Ved Norddalsvatnet finnes Storbregneb jørkeskog (C 1b) med skogburkne, saue- dessuten velutviklete vann- og strandvegetas jon i telg og smørtelg finnes, men totalarealet er lite. I tilknytning til intermediære myrer. Eiadalen finnes border med edelløvskog i den bratte søreksponerte dalsida. Bestandene er små og lite Lavlandet og de alpine regionene er dårlig represen- homogene, men de kan nok klassifiseres som lavurt- tert, og vegetasjonen i lavlandet viser liten diversi- edelløvskoger: D2a eller D4b. tet; typeverdien er derfor begrenset.

Eng- og heivegetasjon. Kalkfattige fuktenger (G1) og kalkfattige tørrenger (G2) finnes i tilknytning til gårdsbruket nederst. På høyere nivå har både tørr kystlynghei (H1) og fuktig kystlynghei (H2) stor utbredelse.

Myrvegetasjon. Myrarealet dekker store arealer mellom 400 og 700 m o.h. Ombrotrofe myrer eller myrpartier (J) finnes spredt. Disse kan ha et treskikt av furu. Det aller meste av myrarealet utg jøres av fattigmyrer (K), mest fastmattemyrer (K3) med sterkt innslag av blåtopp, småbjønnskjegg, rome, slåttestarr, stjernestarr, duskull, torvull og poselyng. Intermediære myrer (L) finnes også, men de dekker små arealer.

Vannvegetasjon. Vegetas jonen i elver og i kanten av disse er svært sparsom, og mangler i de fleste tilfeller. I Norddalsvatn finnes imidlertid større bestander med flaskestarr (03b) og elvesnelle (03a). På grunt vann, med gjørmebotn vokser dessuten mjukt og stivt brasmegras (P1), flotgras, tjønnaks og gul nøkkerose (P4).

FjelIvegetasjon. Over skoggrensa dominerer lyngheier, grasheier og myrer. Greplyng-gråmoseheier (R1c) er vanlige på eksponerte rabber. På mer beskyttete steder er røsslyngheier vanlige, både øverst i b jørkeskogen og over skoggrensa (S1b). Fattige vierheier (S2) opptrer spredt langs bekker og i bratte lier. Blåbærheier av skrubbærtypen (S3b) er vanlige i dalsidene. Fattige høystaudekratt (S6a) opptrer spredt. Finnskjegg-grassnøleier med mye bjønnskjegg (T1) og musøresnøleier (T4) finnes spesielt i nordeksponerte dalsider.

Vurdering av verneverdi

Antall registrerte karplanter er noe under middels for et vassdrag i denne regionen. Floraen består bare av arter som en kan forvente å finne i denne delen av Vestlandet. Fjell- og lavlandselementer er spesielt lite representert.

Det er heller ikke registrert spesielt sjeldne natur- eller vegetas jonstyper.

Områdets verdi ligger vesentlig i at det er lite kulturpåvirket. Bjørk- og furuskogene, spesielt rundt Norddalsvatnet og innover dalføret har således

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. 3 Vassdrag i Hordaland Topografisk sett er vassdraget meget variert. De vestlige, lavereliggende delene, vest for Klovskard- Figur 1 viser lokaliseringen av de undersøkte fjellet og Melssåta, består av et åpent landskap med vassdragene i Hordaland. slake dalsider og koller. Storavatn (6 m o.h.) utgjør en sentral og vesentlig del av lavlandsdelen. Land- skapet lenger øst er sterkt kupert og rotete, preget av mange større og mindre topper mellom dalfører Røydlandselv som går i ulike retninger. Her ligger også flere relativt store vann, hvorav Klovskardvatn (293 m Vassdragsnummer 044.513 o.h.), Botnavatn (323 m) og Sørlivatna (263 m) er de Kommuner Stord/Fitjar største. Høyeste fjell er Mehammarsåta (749 m). Kartb1ad 11141, 1214 IV Naturgeografisk region 38b, Den vestnorske I henhold til regioninndelingen i Norge (Dahl ei al. lyngheiregionen 1986) ligger vassdraget i kystseksjonen. Denne til- Vegetasjonsregioner Kystseksjonen, lavland- hører den tempererte sonen (Ahti et al. 1968). alpint belte Kystseksjonen karakteriseres først og fremst av at Vertikal utstrekning 0-749 m oseanisk lynghei (kystlynghei) er et dominerende landskapselement (Meyer & Skogen 1984) og ved et sterkt innslag av kystplanter i de ulike vegetasjon- Områdebeskrivelse stypene.

Geologi. Nedslagsfeltet domineres av dypbergarter, I nedslagsfeltet går det et skille i vegetasjonen mest gabbro og granitt (Askvik 1976). I de sørlige mellom 200 og 300 m o.h. Flere lavlandsarter som delene finnes en del basiske effusiver (Kvale 1938). hassel, ask, eik og svartor faller ut i denne høyden, Bergartene må generelt karakteriseres som harde og og endel fjellplanter som rypebær og dvergbjørk blir næringsfattige. Mer kravfulle plantearter er henvist mer vanlige i vegetasjonen over dette nivået (lav- tilspesielle lokaliteter med gode oppsprekkings- og landsbeltet og prealpint belte). Bjørkeskogsgrensa tilsigsforhold for å få de nødvendige livsbetingelse- går ved 400 m o.h. Over skoggrensa finnes en hei- ne. De rikere kambro-siluriske sedimentene på Stord fjellvegetas jon hvor det inngår noen få fjellplanter. ligger sør for nedslagsfeltet. Lyngheier, finnskjeggheier, b jønnsk jeggheier, samt myr- og fuktheier dominerer her. Røsslyng- og blå- KlIma. Nedbørsstasjonen på Fitjar viser 1590 mm bærheier er vanlige opp til mellom 600 og 700 m nedbør årlig, mens stas jonen Brørtveit på østsida o.h. Over dette finnes vesentlig bjønnskjegghei, av Stord har 2661 mm årlig. Det er således en sterk finnskjegghei og stivstarrhei. nedbørsgradient mellom disse stas jonene som ligger ca 15 km fra hverandre. Temperaturforholdene Tidligere undersøkelser. Den nordlige delen av Stord (basert på interpolering stas jonene Slåtterøy og er lite undersøkt. Fjellområdene er imidlertid godt Uppsangervatn) indikerer et januarmiddel rundt 1.5 undersøkt (Meyer 1983). Sørheim (1969) har vesent- °C, og et julimiddel rundt 14.5 °C. Dette viser at lig arbeidet i de sørligste delene av Stord. området har et meget oseanisk klima, karakterisert ved høy nedbør, milde vintre med få dager frost, og Undersøkelser 1989. Befaringstidsrom 10-11 juni relativt kjølige somre. og 1-2 august. Befaringsruter: Rundt Storavatn, Røydlandselv - Kulturpåvirkning. De lavereliggende delene av Melssåta, Sætrabø - Sætrabøfjellet, Vik - Klov- nedslagsfeltet er sterkt påvirket av jord- og skog- skardfjellet - Mehammarsåta. bruk. Under 200 m o.h. er store partier tilplantet med gran. Fjellvegetasjonen blir sterkt beitet av sau. Beitet pågår fra begynnelsen av juni til siste Karplanteflora halvdel av september. Det er i alt registrert 231 karplantearter under Det er få inngrep i og langs selve vassdragene. befaringen. Total floraliste er gitt i vedlegget.

Kort karakteristikk av vassdraget. Nedslagsfeltet Nedslagsfeltet karakteriseres ved et sterkt innslag er ca 50 km. Det er ca 10 km i vest-østlig utstrek- av kystplanter. Hyperoseaniske arter som purpur- ning og ca 7 km i nord-sørlig retning. Nedslagsfeltet lyng, hinnebregne, lodnefølblom, kystgrisøre, hei- ligger eksponert mot Nords jøen, bare med Fit jarøy- frytle og bergflette er registrert. Ellers er følgende ene på utsiden. oseaniske arter vanlige og ofte dominante i vegetasjonen: fagerperikum, heisiv, jordnøtt, raggtelg, poselyng, krattlodnegras, knappsiv, storfrytle, pors,

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. kystmyrklegg, heiblåfjør. Nemorale arter er rognasal hardt substrat og utvasking pga. mye nedbør. På og kusymre. rabbene er moser, spesielt heigråmose dominant, mens lav nesten mangler. Det er nokså påfallende at Typiske varmekjære eller østlige arter er ikke re- godt utviklete blåbærheier (S3b) er dårlig represen- gistrert. Fjellplanteelementet er dårlig representert. tert; dette kan henge sammen med kraftig beite- Stivstarr, dvergb jørk, rypebær, greplyng, kvit- trykk. Av rabbevegetasjon er gråmose-stivstarrhei mjølke, fjelltistel, fjellfrøstjerne og fjelljamne er de (R1c) vanligst, mens bestander med greplynghei eneste fjellplantene som er funnet. opptrer mer spredt. Røsslyngheier (S1b) er vanlige opp til ca 600 m o.h. Over dette er bjønnskjegg (H2) og finnskjegg (T1a) de dominante artene. Vegetasjon

Skogsvegetasjon. Furu- og b jørkeskoger utgjør det Vurdering av verneverdi aller meste av skogsarealet. Røsslyng-kystfuruskog (A3c) dominerer på skrinne partier i de nedre delene Det er ikke registrert noen vegetasjons- eller av nedslagsfeltet. Fuktskoger (A3d) er vanlige over naturtyper som kan karakteriseres som sjeldne. Det 200 m o.h. Blåbær-skrubbærskog, med bjørk eller er heller ikke registrert noen s jeldne eller truete furu (A4b) utgjør det meste av skogsarealene over karplanter. Det ble i alt registrert 230 arter karplan- 250-300 m o.h. Småbregne-skrubbærbjørkeskog ter under befaringen. Dette representerer trolig noe (A5b) er registrert i de bratte dalsidene ved Bot- over middels for et vassdrag i denne regionen. I navatn og Klovskardvatn. Små bestander med lav- fyllittområdene lenger sør på Stord og Bømlo finnes urt-eik/hasselskog (D2a) finnes rundt Storavatn, trolig rikere vassdrag, mens kystvassdragene lenger f.eks. ved Vik. I fuktige lier og bekkedaler (f.eks. nord på Vestlandet som regel er noe fattigere. ved Vik) finnes bestander med svartor-askeskog (D7b). Fattige sumpskoger (E2b) med bjørk eller Funnene av kvitmjølke ved Tveitabotn, og fjellti- svartor opptrer spredt. Utforminger med bjørk og stel og fjellfrøstjerne ved Vik representerer nye blåtopp er vanligst på høyere nivå. vestgrenser for disse fjellplantene, og området har derfor plantegeografisk interesse. Eng- og heivegetasjon. Små bestander med engvegetasjon finnes spredt, oftest i lavlandet; både Vassdragets verdi ligger vesentlig i dets beliggenhet. kalkfattig fukteng (G1) og kalkfattig tørreng (G2a Kystvassdrag er meget sparsomt representrert og G2e). Vest for Melssåta (ca 200 m o.h.) finnes verneplanen så langt. Nedslagsfeltet inneholder de det også kalkrike, vekselfuktige enger (G4) med fleste arter og vegetasjonstypene en kan forvente å bl.a. engstarr, loppestarr, blåknapp og fjellfrøst- finne i regionen, og det har derfor stor typeverdi for jerne. denne delen av Vestlandet.

Kystlyngheier (H 1 og H2) dekker store arealer i Kulturpåvirkningen er stor i de nedre delene av hele området. Ved Tveitafjell ligger det et parti med - vassdraget. I de høyereliggende delene er det få mye død røsslyng, hvor blåtopp synes å overta etter inngrep, men vegatasjonen er sterkt påvirket av lyngen. beite.

Myrvegetasjon. Myrer dekker store arealer, spesielt under 250 m o.h. Fattigmyrer (K) dominerer, mens Mosneselva(Londalselva) intermedlære myrer (L) opptrer spredt. En middels- rik myr (M2) er registrert ved Vik. Ombrotrofe Vassdragsnummer - myrer eller myrelementer opptrer spredt, men noen Kommuner Etne større partier med teppemyrer er ikke registrert. Kartblad 1314 IV, 1315 III Naturgeografisk region 37c, Vestlandets løv- og Vannvegetasjon. Vegetasjonen i og ved vassdragene furuskogsregion, Horda- er for det meste sparsom. Bestander med flaskestarr lands fjordstrøk (03), elvesnelle (03) og botnegras (P1) er registrert Vegetasjonsregioner Sørboreal-høyalpin region i Klovskardvatn, Grasvatn og Kvernavatn. Storavatn Vertikal utstrekning 0-1638 m har også lite vannvegetasjon. I tillegg til typene 03 og P1 er det registrert noe flytebladsvegetasjon (P3) med soleinøkkerose og en tjønnaks-art. Områdebeskrivelse

Fjellvegetasjon. Fjellet er dominert av fattig heive- Geologi. Hele nedslagsfeltet består av granittiske getas jon og noe myr. Rabber og platåer er ofte mer dypbergarter (Askvik 1976). eller mindre vegetasjonsløse, noe som skyldes både

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Klimaet er utpreget oseanisk, og området er Vassdraget ble befart i forbindelse med Samla plan blant de mest nedbørsrike i landet. Middeltempera- (Odland 1982). turen for kaldeste måned er rundt 0 °C, og ca 15.5 °C for varmeste måned. Nedbøren i lavlandet ligger Undersøkelser 1989. Befaringstidsrom: 28-30 august. rundt 2000 mm, mens den i fjellet trolig er over Befaringsruter: Mosdalen - Sandvikestølen - Hjorto 3000 mm årlig. - Nystølen.

Kulturpåvirkning. Dalføret er uten veiforbindelse, og det er ikke fastboende i Mosdalen i dag. Tidligere Karplanteflora var det bosetting både nederst ved fjorden, ved Lona og i Hjortedalen. Området benyttes nå bare til Det er i alt registrert 235 karplanter i området. Total beite. Vassdraget er så godt som uten inngrep. floraliste er gitt i vedlegget.

Kort karakteristikk av vassdraget. Nedslagsfeltet Vegetasjonen er karakterisert ved et jevnt innslag er ca 84 km2 Det strekker seg fra Åkrafjorden ca av kystplanter. Arter som bjønnkam, smørtelg, rome 20 km i nordøstlig retning opp til Folgefonni. En og kystmaure er svært vanlige og stedvis dominante. relativt stor del av breens sørøstlige del dreneres Eu-oseaniske arter som storfrytle, krattlodnegras, gjennom vassdraget. Topografisk karakteriseres raggtelg, kystbjønnskjegg, jordnøtt, junkerbregne vassdraget ved en trang V-formet dal omgitt av og knegras er mer sjeldne. Plantegeografisk inter- meget bratte fjellsider. Fjellsidene har mange steder essant er forekomsten av barlind i ei rasmark med lite vegetasjon, og under disse ligger vegetasjonsløse alm, og kystgrisøre som her vokser ved sine øst- urer av store blokker. Sandvikevatnet (328 m o.h.) grenser på Vestlandet. Ved fjorden finnes varme- ligger sentralt i dalføret, med Mosdalen og Mos- kjære arter som lind, eik, hassel og ask, men ele- dalselva nedenfor og Sandvikedalen innenfor. mentet er sparsomt representert. Østlige arter Sideelva Hjorto kommer fra Hjortedalen. Denne mangler. Fjellplantene består vesentlig av vanlige, ligger for det meste over 400 m o.h., og er åpnere lite kravfulle arter, med forekomsten av hårstarr, enn hoveddalen. Store deler av fjellområdene er blankstarr, gulsildre, gulstarr, rødsildre og fjelltistel nærmest uten vegetasjonsdekke. tyder på lokalt kalkrikt sigevann.

Ved dalmunningen nederst finnes endel løsmasse- avsetninger som indikerer marin grense. Inn til Lona Vegetasjon og opp til Hjortedalen er det brukbar sti, men ellers er området vanskelig tilgjengelig. Skogsvegetasjon. Bjørk- og furuskoger utgjør det aller meste av arealet under skoggrensa. Endel Naturgeografisk ligger vassdraget i de midtre del- røsslyng-fuktskoger (A3d) finnes, spesielt i mel- ene av regionen "Hordalands fjordstrøk". Flora lom og nordboreal region. I dalsidene dominerer blå- og vegetasjon har et markert oseanisk preg med bær-skrubbærbjørkeskog (A4b), og på høyere nivå sterkt innslag av oseaniske arter. Vertikalt omfatter (over 500 m o.h.) finnes blåbær-fjellkrekling vassdraget alle regioner fra havnivå og opp til nival bjørkeskog (A4c). Bregnedominerte bjørkeskoger er region, men ugunstig topografi gjør at mange vege- meget vanlige i de bratte dalsidene, både småbreg- tasjonsregioner er mangelfullt representert. I en ne-skrubbær bjørkeskog (A5b), storbregneb jørke- lavlandssone inngår varmekjære arter som eik, skog (C1b) og storbregne-fjellb jørkeskog (C1c). Be- hassel, lind, alm og ask. Med unntak av hassel stander med lavurtskog (B1) finnes, men de er danner ikke disse bestander. Edelløvtrær finnes sjeldne. Gråor-heggeskoger (C3a og C3b) opptrer spredt opp til ca 250 m, og denne sonen må karakte- vanlig i de bratte dalsidene, spesielt i den sørøsteks- riseres som sørboreal. Mellom 250 og ca 500 m o.h. ponerte dalsida ved Sandvikevatnet. Denne er finnes en mellomboreal region med sterkt innslag av utviklet på skredmateriale. Av edelløvskoger finnes gråor, og furuskog i Hjortedalen. Den subalpine bare bestander med hasselkratt (D2a) i de nedre eller nordboreale regionen går opp til skoggrensa delene, men de dekker små arealer. som ligger ved ca 750 m o.h. De alpine regionene er lite representative fordi det meste av fjellet er uten Eng- og heivegetasjon. Kalkfattige fuktenger (G1) vegetasjon av betydning. og kalkfattige tørrenger (G2) finnes i tilknytning til de nedlagte gårdsbrukene. I Hjortedalen finnes en Tidligere undersøkelser. Hoveddalen opp til Sand- del røsslyng-b jønnskjegg-blåtoppheier (H2). vikestølen og Hjortedalen er tidligere undersøkt i forbindelse med Landsplan for verneverdige om- Myrvegetasjon. Myrarealet er lite, og de er vesentlig råder og forekomster (Fremstad 1974). funnet i Hjortedalen, hvor de dekker det meste av de flate partiene. Fattigmyrer (K) med sterkt innslag av blåtopp, bjønnskjegg, rome og poselyng

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. er vanligst. Ombrotrofe partier (J) og intermediære figur 2). Dette består vesentlig av grovt materiale, myrer (L) finnes spredt. men i de nedre delene finnes partier med sand. På dette er det utviklet ulike vegetasjonstyper, avhengig Vannvegetasjon. Vegetasjonen i vann og elver og i av substrat og suksesjonsstadium. Generelt sett kanten av disse er svært sparsom, og mangler i de virker områdene å være lite aktive; elveløpet er mer fleste tilfeller. Små bestander med flaskestarr (03b) eller mindre stabilt, og vegetasjonen er kommet og elvesnelle (03a) er registrert. Like nord for langt i suksesjonen. På grovt, tørt substrat dominerer Londalen finnes store matter med en vasshår-art sandgråmose, med spredte bjørketrær. Ellers inngår (trolig klovasshår) ute i strømmende vann (P5). I smyle, sølvbunke, rabbesiv, engkvein, tiriltunge, Sandvikevatnet går bart fjell og ur helt ned i vannet. småsmelle, blårapp, aksfrytle og fjellmarikåpe. På fuktig sand dominerer grannkjeldemose og spredt Fjellvegetasjon. Over skoggrensa er det lite vegeta- inngår engkvein, sølvbunke, myrfiol, fjellsyre, sjon. Det meste av arealet utgjøres av blankslipt seterfrytle, fjelltimotei, harerug og lappvier. Store fjell og bre i de øvre nivåene. deler av sanduren domineres av gråorskog. På grovt materiale dominerer sølvbunke, med spredte innslag På eksponerte rabber finnes greplyng og gråmose av engsyre, skogstorkenebb, kvitbladtistel, ormetelg, (R c). Blåbærheier av skrubbærtypen (S3b), grass- vendelrot, gullris, harerug, setergråurt, strandrør nøleier med mye bjønnskjegg (T1) og musøresnølei- og skogrørkvein. I partier med fin sand er det er (T4) finnes spredt. utviklet en gråor-hegg-strutsevingskog. Her inngår ellers selje, åkersnelle og skogstjerneblom.

Vurdering av verneverdi Som naturtype vitner dette om breaktivitet. Slike områder finnes det lite av rundt Folgefonni, og de Mosdalselva er noe spesiell fordi den er brepå.virket, har derfor naturfaglig verdi. hvilket medfører sterke vekslinger i vannføring og effekter av erosjon og sedimentasjon. I de indre Som typevassdrag for regionen har vassdraget delene av Sandvikevatnet er det bygget opp et mindre verdi fordi vegetasjonen i lavlandet viser deltaav breelvmateriale avsatt i vatn (sandur, se liten diversitet.

Figur 2 Sanduren lengst nord i Sandvikevatnet, en regn- wersdag i 1974. Foto E. Frem- stad. - The sandur in the northern part of Sandvikevat- net on a rainy day in 1974.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Hattebergvassdraget Mellom 250 og ca 550 m o.h. finnes mellomboreal region med sterkt innslag av gråor. Den subalpine Vassdragsnummer 045.42 eller nordboreale regionen går opp til skoggrensa Kommuner Kvinnherad som ligger nær 800 m o.h. Lavalpin region ligger Kartblad 12141, 121511 mellom skoggrensa og ca 1150 m. Over dette er det Naturgeografisk region 37c, Vestlandets løv- og ikke foretatt undersøkelser. furuskogsregion, Horda- lands fjordstrøk Tidligere undersøkelser. Vassdraget ble befart i Vegetasjonssoner Sørboreal-mellomalpin forbindelse med Samla plan (Odland 1982). region Vertikal utstrekning 0-1426 m Undersøkelser 1989. Befaringstidsrom: 12-13 juni og 17 juli. Befaringsruter: Under Malmangernuten, Murabutn, Områdebeskrivelse Melsdalen - Gråurdstinden. (1982: Myrdalen, Mura- botn - Prestvatn- Geitabudalsvatn - Øyravatn). Geologi. Hele nedslagsfeltet består av granittiske dypbergarter (Askvik 1976). Karplanteflora Klima. Nedbørstasjonen Rosendal (54 m o.h.) viser 1694 mm årlig gjennomsnittlig nedbør. I fjellom- Det er i alt registrert 214 karplanter i området. Total rådene når den opp mot 4000 mm. (Aune 1981). Ved floraliste er gitt i vedlegget. interpolasjon stasjonene Omastrand og Uppsanger- vatn kan en anta en julimiddeltemperatur på ca 15.3 Vegetasjonen er karakterisert ved et jevnt innslag °C og en januarmiddeltemperatur rundt +0.6 °C. av kystplanter. De hyperoseaniske artene mangler, men mer utbredte oseaniske arter som storfrytle, Kulturpåvirkning. De nedre delene av vassdraget er krattlodnegras, jordnøtt, poselyng, raggtelg, lys- sterkt påvirket av jordbruksdrift. I dalsidene opp til siv, knappsiv, kystbjønnskjegg, junkerbregne og 300-400 m o.h. finnes det store arealer tilplantet skogkarse finnes. Av varmekjære arter finnes eik, med gran, og det er flere steder bygget skogsbilvei- svartor, hassel og ask, men elementet er sparsomt er. Ved Murabotn ligger det en kraftstasjon og en representert. Østlige arter mangler. Fjellplantene er rørgate. I fjellområdene er det få inngrep i naturen, vesentlig vanlige, lite kravfulle arter, som arter som men vegetasjonen er sterkt beitepåvirket. rypebær, greplyng og stivstarr, men også de er sparsomt representert. Kort karakteristikk av vassdraget. Nedslagsfeltet er ca 71 km2 Det ligger på sørsiden av Folge- fonnhalvøya, men bare ubetydelige deler av breen Vegetasjon dreneres gjennom vassdraget. En brerest, Jukla- vasskruna ligger innenfor nedslagsfeltet. Landskapet Skogsvegetasjon. Bjørk- og gråorskoger utgjør det karakteriseres ved sterke kontraster, ved de to åpne aller meste av arealet under skoggrensa. Endel dalførene Muradalen og Melsdalen omgitt av høy- røsslyng-kystfuruskog (A3c) finnes, vesentlig i fjellsområder. Fjellene i øst når opp i over 1400 m Melsdalen. På høyere nivå er fuktskoger (A3d) med o.h. Melderskin, som ligger midt i dalføret, når opp b jørk eller furu vanlige. I dalsidene dominerer i 1426 m o.h. Det finnes ikke noe vann i lavlandet. blåbær-skrubbærb jørkeskog (A4b), og på høyere Myravatn (374 m) er størst, og høyere ligger det nivå (over 500 m o.h.) finnes blåbær-fjellkrekling- flere vann hvorav Svartavatn (775 m), Prestavatn bjørkeskog (A4c). På noe friskere mark finnes både (610 m) og Juklavatn (1035 m) er de største. Dalsi- småbregne-skrubbærbjørkeskog (A5b), bjønnkam- dene er bratte, men stort sett er de kledd med skog. bjørkeskog (A5d) og storfrytlebjørkeskog (A5f). Bestander med lavurtskog (B1) finnes, men de er Naturgeografisk ligger vassdraget i de midtre delene s jeldne. Av storbregneskog er både storbregneb jør- av regionen "Hordalands fjordstrøk". Sørsiden av keskog (C1b) og storbregne-fjellbjørkeskog (C1c) Hardangerfjorden har en nordvestlig eksposisjon og registrert, men totalarealet er lite. Bestander med ugunstige bergarter, noe som gjør at vegetasjon og gråer-heggeskoger (C3a) er registrert i lia under flora domineres av mer nøysomme arter enn det en Malmangernuten. Gråor-krattlodnegrasskoger med finner på nordsiden av fjorden. Nedenfor skoggren- mye jordnøtt og sølvbunke (C3b) dekker store sen kan en skille mellom 3 vertikale soner. Et lav- arealer under Malmangernuten og i Melsdalen. landsområde med spredte innslag av varmekjære Edelløvskoger dekker små arealer. I den sørvendte arter som svartor, eik, hassel og ask, som går opp til dalsida i Muradalen finnes bestander dominert av ca 250 m. Denne sonen må karakteriseres som ask (D7a). Bestander med fattig bjørkesumpskog sørboreal region, men med boreonemorale innslag. (E2a) er registrert.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Bondhuselvo Eng- og heivegetasjon. Kalkfattige fuktenger (G1) og kalkfattige tørrenger (G2) finnes i tilknytning Vassdragsnummer 046.3Z til gårdsbrukene. Kommuner Kvinnherad Kartblad 1315 III Myrvegetasjon. Myrarealet er lite, og det er vesent- Naturgeografisk region 37c Vestlandets løv- og lig registrert fattigmyrer (K) med sterkt innslag av furuskogsregion, Horda- oseaniske arter. Ombrotrofe bakkemyrer (J) er van- lands fjordstrøk lige i øvre boreal og lavalpin sone. Intermediære Vegetasjonsregioner Sørboreal-nival region myrer (L) finnes spredt i områder med god tilgang Vertikal utstrekning 0-1638 m på sigevann.

Vannvegetasjon. Vegetasjonen i vatn og elver og Områdebeskrivelse kanten av disse er svært sparsom, og mangler i de fleste tilfeller. I Prestevatn og Myrdalsvatn finnes Geologi. Nedslagsfeltet består av granitt og grano- det noe flaskestarr (03) og elvesnelle (03). På dioritt som er folierte, sure dypbergarter tilhørende høyere nivå går bart fjell og ur ofte helt ned i grunnfjellet (Sigmond et al. 1984). vatnet. Ved munningen av Bondhusdalen ligger mektige Fjellvegetasjon. På eksponerte rabber er vegetasjo- glasifluviale terrasser. Forøvrig preges dalføret av nen dominert av greplyng og gråmose (R1c). På noe bratte lier med rasmark og morener i tilknytning til mer beskyttete steder vokser humid røsslynghei Bondhusbreen. (S1b) og blåbærheier av skrubbærtypen (S3b). De har sin hovedutbredelse mellom skoggrensa og 1100 Klima. Det er en skarp klimagradient innen ned- m o.h. Fattig høystaudeeng (S6a), ofte med busk- børsfeltet fra fjordområdet med 2000-3000 mm skikt av lappvier og sølvvier er vanlige opp til 900 nedbør i året opp til Folgefonni der årsmiddelet m o.h. Alpine bregneenger (S5) med fjellburkne, ligger mellom 4000 og 5000 (Fægri 1960, Statens smørtelg og hestespreng opptrer spredt i nordboreal kartverk 1987). Det faller nedbør i mer enn 200 og lavalpin eng. Grassnøleier dekker store arealer dager i året. Vassdraget har breregime, dvs, at det over skoggrensa. Finnskjegg- og bjønnskjeggheier har dominerende smelteflom i juli-august og lav- (Tla, H2) samt stivstarrheier (T1c) utgjør det meste. vannsperiode om vinteren. Fattig engsnøleie (T2) og musøresnøleier (T4) opptrer spredt, men arealet er lite. Det finnes ikke klimastasjoner i området, men middeltemperaturene i januar varierer fra 0 °C til mellom -10 og -15 °C, avhengig av høydelag. Vurdering av verneverdi Julimiddelet ligger mellom 14 og 16 °C ved fjordni- vå (Fwgri 1960). Det ikke registrert noen vegetasjons- eller naturtyper som kan karakteriseres som sjeldne. Det er Kulturpåvirkning. Dalen er sterkt kulturpåvirket. heller ikke registrert noen s jeldne eller truete Områdene nærmest fjorden og terrasseskråningen karplanter. Antall karplanter som er registrert ligger er bebygd, dyrket opp, lagt ut til beite og g jennom- rundt middelet for et vassdreg i denne regionen. skåret av veier. Vei fører opp til vannets nordside, Vassdraget inneholder de fleste vegetasjons- og og nå går det også en traktorvei på vestsiden av naturtyper en kan forvente å finne i denne regionen vannet. På grunn av brua som er bygd over mun- og det har derfor verdi som typevassdrag. ningen av Pyttelva, kan en nå relativt lett ta seg opp Pyttdalen til Fynderdalsvatnet, der det ligger et par Nedslagsfeltet er til dels sterkt kulturpåvirket, og hytter. Bru går også over Bondhuselvo et stykke referanseverdien er derfor liten, spesielt i lavlandet. nord for vannet; herfra kan en følge merket tursti (Keisarvegen) opp den bratte dalsiden til Gardsham- marseter, videre til turlagshyttene Breidablikk og Fonnabu. I nordenden av Bondhusvatnet er det båt- plass og en ser rester etter anlegget som i sin tid ble etablert for å frakte is fra breen (kommersiell drift). Nedstasætret under breen er forlengst forsvunnet; en ser bare spor etter tuftene.

Beitepåvirkningen er meget sterk i dalbunnen og områdene rundt stiene der skogsvegetasjonen er rik på beiteindikatorer og ugrasarter.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. I liene rundt Keisarvegen ser en styvete almer. Gran Det oseaniske elementet er godt representert med er plantet flere steder, og enkelte lerker finnes også.. englodnegras, krattlodnegras, storfrytle, knegras, jordnøtt, revebjelle og kystbergknapp, bjønnkam, Bondhusdalen har betydelig turisttrafikk, og ved grønnstarr, krypsiv, knappsiv, lyssiv, rome, skog- brua i terrasseområdet er det etablert parkerings- karse, kystmaure, smalkjempe, grøftesoleie, kryp- plass. Nede i bebygd område finnes det en camping- vier, tannrot og blåknapp. Oseanisk-alpine arter er plass, og her er det også fiskeforedlingsanlegg. Det hestespreng, smørtelg, geitsvingel, fjellmarikåpe, siste leder vann fra elva inn i anlegget. Dalmun- bergfrue og rosenrot. ningen krysses av flere kraftledninger. Vassdraget er regulert. Av nemorale (sør-sørvestlige) arter finnes junkerbregne, hassel, ask, myske, morell, vårkål og alm. Kort karakteristikk av vassdraget. Bondhuselvo ligger på sørsiden av Maurangerfjorden, en side- Fjellplanter er det forholdsvis mange av: stivstarr, fjord til Hardangerfjorden, og på. vestsiden av grønnkurle, fjellbunke, rabbesiv, trillingsiv, aks- Folgefonnhalvøya. Nedslagsfeltet er på 55 km2 . Elva frytle, fjelltimotei, fjellrapp, mykrapp, blårapp, har utspring i Folgefonni; 4-5 småelver kommer fra svarttopp, fjellarve, brearve, kvitmjølke, fjellsyre, sidebreer til Folgefonni (fra vest mot øst): Pyttelva blålyng, sølvvier, lappvier, grønnvier, musøre, fj ell- fra Pyttabrea og flere bekker som løper sammen i tistel, gulsildre, tuesildre, rødsildre, stjernesildre, Fynderdalsvatnet, Fonnelva fra Bondhusbreen løp- trefingerurt, fjellsmelle, fjellfrøstjerne og fjellve- er sammen med Brufossen fra Brufossvatnet, og ronika. Tverrelva kommer fra Botnavatnet og Breidablikk- brea. Alle disse småelvene samles i Bondhusvatnet Et subalpint element er representert med turt, (189 m o.h.) som fyller den indre delen av hoved- kranskonvall, fjellminneblom og kvitsoleie. dalføret. Dette går nesten i rent sør-nordlig retning og er ikke mer enn 5,5 km langt, målt fra fjorden og opp til foten av Bondhusbreen. Selve vannet er Vegetasjon ca 1,3 km langt. Dalen har bratte, rasmarkpregete sider og omgis av topper på opptil 1250 m. Dal- Skogsvegetasjon. Bondhusdalen er en skogsdal som bunnen stiger fra fjorden i tre trinn: nokså bratt fra er fullstendig dominert av løvtrær: gråor, bjørk, osp, fjorden til terrasseflaten (knapt 100 m o.h.), gradvis alm og ask er alle viktige og bestandsdannende. Med fra terrasseflaten til Bondhusvatnet, og fra vannet unntak av noen åpne rasmarkpartier, åpne bregne- bratt opp til breen. enger og sva er dalen dekket av løvskog - den gir et meget frodig inntrykk. Partiet rundt vannet virker Bondhusbreen er en smal bretunge som går ned til også ganske uberørt, noe avhengig av vinkelen det 500 m i den botnlignende dalenden. Under breen iakttas fra. Granplantingene er så. små at de ikke ses avsetningene fra tidligere brefremstøt. preger landskpsbildet. Spontan furu er bare sett i rasmarkene på Bondhusvatnets sørøst-side, nord- Skoggrensen ligger høyt i Bondhusdalen. Under vest for Brufossen. Husafjellet på østsiden går den ved 900-1000 m, andre steder er den mer betinget av topografien. Gråorskog er viktig i dalbunnen og nedre deler av dalsidene (bLa. på elvevifter og rasmarkkjegler), Tidligere undersøkelser. Bondhusdalen ble under- men er for det meste sterkt beitet (C3b-lignende, søkt i 1974 i forbindelse med Miljøverndeparte- men uten særlig mye gras). Gråor-alm-b jørkeskog mentets Landsplan for verneverdige områder og i østre dalside føres til C3a og D6, og går mot forekomster (Fremstad 1974). Undersøkelsen omfat- høyden over til høystaudeskog (C2a) der også rogn tet dalbunnen opp til Bondhusvatnet, østsiden av og selje inngår. Strutseving preger store deler av dalen opp til Gardshammarseter, Bondhusvatnets liene. Høystaudedominerte bestander er artsrike; østside og området mellom vannet og breen. her inngår bl.a. turt, kvitsoleie og tannrot. Ellers er det i Bondhusdalen registrert blåbærskog (A4b), Undersøkelser 1989. For å supplere 1974-under- både med bjørk og osp som dominanter, småbregne- søkelsen ble vestsiden av vannet undersøkt. Stien skog (A5b), smørtelgbjørkeskog (A5e) storfrytle- ble fulgt opp til breen. bjørkeskog (A5f), og askebestander som ikke er klassifisert. Skogstypene er vanskelige å kartlegge; Karplanteflora. 253 arter er registrert i nedslags- de glir mer og mindre over i hverandre i terrenget. feltet; antallet synes være forholdsvis høyt til å Opp mot breen er det også registrert fragmenter av være fra et såpass lite område. fattig sumpskog (E2a) og røsslyng-blokkebærskog (A3d). Dalføret mangler varmek jære (sør-sørøstlige) arter; bare hengeb jørk er registrert.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Engvegetasjon. Kulturbetinget eng er av fattig type Furebergselvi (G1) og inneholder en rekke oseaniske arter. Vassdragsnummer Myrvegetasjon. Fragmenter av fattig fastmattemyr Kommuner Kvinnherad *(K3) er registrert opp mot Bondhusbreen, men kan Kartblad 1215 II være bedre representert i fjellet. Naturgeografisk region 37c, Vestlandets løv- og furuskogsregion, Horda- Vannvegetasjon er dårlig utviklet i Bondhusvatnet lands fjordstrøk på grunn av breslaminnholdet og svært grovblokkete Vegetasjonsregioner Sørboreal-høyalpin region strender eller steinstrender. Vertikal utstrekning 0-1638 m Vegetasjonen på morenene foran Bondhusbreen er interessante i suksesjonssammenheng. Bergene Områdebeskrivelse nedenfor brefallet er vegetasjonsløse, men bunn-, ende- og sidemorenene har pionervegetasjon av Geologi. Hele nedslagsfeltet består av granittiske ulike typer, avhengig av substrattype og tid som er dypbergarter (Askvik 1976). gått siden breen trakk seg tilbake. Elveviften rundt breelva har dels et åpent og lavt (< 1 m) bjørk/- Klima. Vassdraget har et humid, oseanisk klima. gråor-kratt med spredt lappvier, dels åpen lyng- Det er ingen klimastasjoner innen området, men grasvegetas jon som er gjennomskåret av en rekke klimaet skiller seg trolig lite fra det en har i Hat- småløp av breelva. Vigtige arter på elvevifta (for- tebergvassdraget, dvs. rundt 1700 mm årlig nedbør uten treslagene) er røsslyng, sandgråmose, hunde- i lavlandet, og opp mot 4000 mm i fjellområdene. kvein, geitsvingel, rabbesiv, aksfrytle, fjelløyen- Julimiddeltemperaturen er ca 15.3 °C og januar- trøst, fjellmarikåpe og fjellsmelle. På mindre omrørt middeltemperaturen rundt 0.6 °C. mark kommer krekling inn sammen med fjellbunke og sølvbunke. Endemorenene nærmest breen har Kulturpåvirkning. Vassdragets nedslagsfelt er relativt åpen bjørk-lappvier-gras/urtevegetasjon som med lite kulturpåvirket. Det ligger et gårdsbruk nederst sikkerhet vil utvikle seg til blåbærbjørkeskog. På i dalføret. I dalsidene opp til ca 300 m o.h. finnes sidemorenene er bregnerik bjørkeskog med en del det endel granplantefelt, og det er bygget en skogs- osp i ferd med å etablere seg. Grasvegetasjonen bilvei ca 2 km innover dalen. Bortsett fra dette er mellom to endemorener er sterkt beitet og artsfattig. påvirkningen begrenset til beite. Morenene gir nå bare grunnlag for pionervegetasjon av lite kravfulle arter, men i 1974 ble det funnet Kort karakteristikk av vassdraget. Nedslagsfeltet er noen kravfullere, bl.a. brudespore. ca 30 km2 . Det ligger på sørsiden av Folgefonnhalv- øya, og drenerer en liten del av breen. Området Fjellvegetasjon. Områdene over skoggrensen er består vesentlig av en bratt V-formet dal, dypt dårlig undersøkt, men blåbær-blålynghei (S3) er nedskåret i fjellplatået. I de bratte dalsidene er det viktig rundt Garshammarseter. Dessuten er det mye rasmarker og bart fjell. I de nedre delene registrert alpin bregne-eng med fjellburkne (S5) og vokser det bjørkeskog i rasmarkene. Feltskiktet er lappvierkratt (S6). oftest svært sparsomt, men steinene er dekker av gråmose (Racomitrium lanuginosum). Ved ca 500 m Vurdering av verneverdi. Bondhusdalen skiller seg o.h. flater dalbunnen noe av. Her ligger det en sterkt fra nabovassdragene lenger vest. Geologi og nedlagt støl og et mindre vann. Det største vannet klima er omlag de samme i Bondhusdalen, Fure- i vassdraget (Tveitedalsvatn, 439 m o.h.) ligger ved bergsdalen og i Ænesdalen, men topografien fører Tverrelva, en sideelv til Furebergselvi. Ved Fure- til en langt rikere og mer produktiv vegetasjon, bergselvis utløp i Hardangerfjorden danner den en artsrikere flora og et mye frodigere landskap. ca 50 m høy foss, se figur 3. Bondhusdalen er derfor ikke egnet som typevassdrag (det er ikke representativt for distriktet), og på Naturgeografisk ligger vassdraget i de midtre delene grunn av regulering er det heller ikke egnet som av underregionen "Hordalands fjordstrøk". Vass- referansevassdrag. Vi mener likevel at det har stor dragets nedslagsfelt har en nordlig eksposisjon og verneverdi, fordi det er relativt lite påvirket av består av harde bergarter. Flora og vegetasjon består granplanting, ikke hugstpåvirket, domineres av rike derfor av edafisk og klimatisk lite kravfulle arter. skogstyper og har åpenbare landskapskvaliteter. Nedenfor skoggrensa kan en skille mellom 3 vertikale soner. En lavlandssone (sørboreal region) med spredte innslag av varmekjære arter som hassel og ask, som går opp til 100-200 m. Mellom dette og ca 500 m o.h. finnes en mellomboreal region. Den

subalpine eller nordboreale regionen går opp til Vegetasjon skoggrensa som ligger nær 800 m o.h. Skogsvegetasjon. Bjørk- og furuskoger utg jør det Tidligere undersøkelser. Et furuskogsområde mel- aller meste av arealet under skoggrensa. Røsslyng- lom Furebergselvi og Æneselva er undersøkt av kystfuruskog (A3c) er vanlig, spesielt i den nord- Bjørn Moe (pers. medd.), men ellers er ikke andre østeksponerte dalsida nederst. På høyere nivå er undersøkelser kjent fra området. fuktskoger (A3d) med bjørk eller furu vanlige. I dalsidene dominerer blåbær-skrubbærbjørkeskog Undersøkelser 1989. Befaringstidsrom: 12 juni og 11 (A4b), spesieltpå høyere nivå. På noe friskere mark juli. finnes både småbregne-skrubbærbjørkeskog (A5b) Befaringsruter: Furebergsfossen og nedre deler av og bjønnkambjørkeskog (A5d). Bestander med lav- området. Fra ca 200 m o.h. - Bruhaugsvatnet - urtskog (B1) finnes, men de er sjeldne. Av stor- Tveitedalsknotten. bregneskog er både storbregnebjørkeskog (C1b) og storbregne-fjellbjørkeskog (C1c) registrert, men Karplanteflora totalarealet er lite. Fattige gråor-heggeskoger (C3c) er registrert, men bestandene er små. Edelløvskogs- Det er i alt registrert 152 karplanter i området. Total bestander er ikke registrert. floraliste er gitt i vedlegg. Vegetasjonen er karakterisert ved et jevnt innslag av kystplanter. De mest Eng- og heivegetasjon. Kalkfattige fuktenger (G1) typiske er rome, storfrytle, krattlodnegras, jordnøtt, og kalkfattige tørrenger (G2) finnes i de nedre poselyng, reveb jelle og kystmaure. Av varmekjære delene av nedslagsfeltet. arter er bare svartor, hassel og ask registrert. Av østlige arter er korallrot og knerot funnet. Fjellplan- Myrvegetasjon. Mellom 500 og 800 m o.h. er myr- tene er også sparsomt representert. Bare rypebær, arealet stort. Fattigmyrer (K) med sterkt innslag av greplyng, stivstarr, lappvier, sølvvier og musøre var oseaniske arter er mest vanlige. Teppemyrer (blanket vanlige i de undersøkte områdene. Blålyng og bog) (J) dekker store arealer i dalsidene rundt fjelljamne er mer sjeldne. Tveitnessætra.

Vannvegetasjon. Det er ikke funnet vegetasjon i

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Furebergselva under 500 m o.h. På de flate elveav Områ beskrivelse setningene innenfor Furebergssætret finnes en del vegetasjon. Flaskestarr (03) danner bestander, og Geolc •. Nedbørsfeltet har en ensartet geologi. Det disse går flere steder over i fuktige vierkratt. bestå.) N grunnfjell, av folierte sure dypbergarter Flotgrasbestander (P4a) er også registrert her. (kvar lioritt og tonalitt), vest og sør for Vatnastøls- vatne av granitt og granodioritt (Sigmond et al. Fjellvegetasjon. På eksponerte rabber er vegetas jo- 1984) nen dominert av greplyng og gråmose (R1c). På noe mer beskyttete steder vokser humid røsslynghei I dalt nningen ligger en høy løsmasseterrasse som (S1b) og blåbærheier av skrubbærtypen (S3b). Fattig elva i skåret seg gjennom. Sør for terrassen høgstaudeeng (S6a), ofte med buskskikt av lappvier snevr dalen inn (ved Svartaberget-Kalvakulten), og sølvvier er vanlige opp til 900 m o.h. Grassnølei- men ( stykke enda lenger sør vides den ut. Rundt er dekker store arealer over skoggrensa. Finnskjegg- Ænes: tra er dalbunnen fylt opp av fluvialt materi- og bjønnskjeggheier (T 1a, H2) samt stivstarrheier ale so danner en elveslette som er bred til å være (T1c) utgjør det meste. Musøresnøleier (T4) opptrer utvik langs et vestnorsk vassdrag, se figur 4. spredt, men arealet er lite. Den ç cre dalsiden og hele dalen sør for Hestabot- Vurdering av verneverdi nen h - mye skredmateriale.

Fossen (figur 3) nederst i vassdraget og vegetasjonen KIim Klimaforholdene er lik de en finner knyttet til denne utgjør en noe spesiell naturtype. Bondl isdalen, se under dette vassdraget. Området er imidlertid sterkt påvirket av veibygging, men det finnes fragmenter av fosseengvegetasjon. Kultu )åvirkning. Bosetningen er konsentrert til En enkel registrering av mosefloraen viste at det her terras ;ne ved fjorden. Her ligger gårder, kirke, vokser oseaniske, fuktighetskrevende arter som sagbr z, fiskeoppdrettsanlegg, treforedlingsbedrift Anastrepta orcadensis, Bazzania trilobata, B. tricre- og ca ,ping-plass. Fiskeoppdrettsanlegget pumper nata, Breutelia chrysocoma, Campylopus atrovirens opp rin fra elva. Elveløpet nord for riksveien er og Scapania ornithopodioides. Disse artene har sin delvi 'orbygd. Ænessetra (2,5 km oppe i dalen) er hovedutbredelse i ytre kyststrøk. Ved en grundigere nedla , men området rundt, og særlig elveørene, er undersøkelse vil en trolig kunne finne flere interes- fremc les hardt beitet av storfe. sante arter. Ellers er det ikke registrert noen vegetasjons- eller naturtyper som kan karakteriseres som Det r sti fra Ænes til Gygrastølsvatnet (492 m sjeldne. Det er heller ikke registrert noen sjeldne o.h.), ter det ligger ei hytte. Traktorvei fører inn eller truete karplanter. Totalt er det funnet 152 til Æ: :ssetra, men i de senere år er veien blitt noe karplantearter i området; dette er et svært lavt tall forlei ,et (som skogsbilvei). Det går skogsbilvei også for et vassdreg i denne regionen. Vassdraget er fattig på ve siden av dalen. Den ytre tredjedelen av dalen på. vegetasjons- og naturtyper, og det har derfor har n: atskillige hugstfelt, både på øst- og vestsiden. liten verdi som typevassdrag for regionen. Gran r plantet mange steder, også en del furu. Lerk finne spredt. Nedslagsfeltet har en viss brepåvirkning, men i de undersøkte delene er det ikke registrert noen Fuktogsbestander i dalbunnen er relativt nylig vegetasjons- eller naturtyper som indikerer denne. blitt -øftet og plantet med gran. Nordre del av Store yr er også grøftet. Deler av de gamle beite- De sør-østlige delene av nedslagsfeltet ligger in- mark ie på elvesletta ved sætra er nå dyrket opp. nenfor et forslag til furuskogsreservat. En k iftledning krysser dalen vel 1 km opp fra fjord a. Æneselvi Hugs n i de senere årene g jør at Ænesdalen er atski; g sterkere kulturpåvirket i dag enn i 1974 - Vassdragsnummer den 1 dde da et relativt urørt preg. Verneverdien Kommuner Kvinnherad er bl betraktelig redusert i løpet av 15 år. Kartblad 1215 II Naturgeografisk region 37c Vestlandets løv- og Kort arakteristikk av vassdraget. Æneselvis ned- furuskogsregion, Horda- slags; It ligger på sørsiden av Hardangerfjorden, lands fjordstrøk og p olgefonnis vestside. Nedslagsfeltet utg jør 49 Vegetasjonsregioner Sørboreal- høyalpin/nival km2 fassdraget har et nokså enkelt forløp. Det har region utspr ig fra Rundavatnet (729 m o.h.) som ligger Vertikal utstrekning 0-1638 m innui ler breen. Elva faller ca 330 m i løpet av 2,5

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. km ned til Vatnastølsvatnet (395 m o.h.); herfra for Ænessetra, og skrått opp Taklia til Takliskaret løper den 7-8 km nokså. rett nordover til fjorden, på 754 m o.h. dels i stryk, dels i stille partier. Elva har mange tilsig fra dalsidene, bl.a. Taklibekken og bekken fra Undersøkelser 1989. Fordi materialet fra 1974 gir Gygrastølsvatnet. Ved Vatnastølsvatnet ligger det en brukbar bakgrunn for å beskrive dalens vegeta- nok et lite vann (Svartavatnet, 411 m), dessuten er sjon og flora, ble bare østsiden undersøkt i 1989, i det et vann i Hestabotn (135 m). dalbunnen inn til ca 200 m o.h., i lia noe nordøst for Hestabotn til ca 250 m. Det ble lagt vekt på å regi- Vatnastølsvatnet er omgitt av rasmarker og bratte strere endringer i vegetasjonsbildet i løpet av de 15 berg; vannet har blokkstrender. På sørsiden er det årene mellom de to undersøkelsene. utviklet en slak elvevifte. Karplanteflora. Det er registrert 268 arter i ned- De nederste 2-3 km renner elva gjennom fast berg slagsfeltet, noe som synes mye tatt i betraktning de eller meget grove løsmasser. Ved ca 100 m-koten fattige bergartene og dominansen av fattige skogsty- flater dalbunnen ut; fra noe nord for Ænessetra og per. Noe av varias jonen skyldes nok at gradienten vel 1 km sønnenfor er det utviklet en relativt bred lavland-lavalpin er undersøkt i dette vassdraget, elveslette av rullestein og grus, se figur 4. Elva men også forekomsten av mye ustabil mark (elveører renner på noen strekninger i rolige slyng gjennom og rasmark). fin grus og har en klar, grønnlig farge. Elvesletta preges av sterkt beitet gråorskog, se figur 6. Floraen består overveiende av vanlige (vidt utbredte) og nøysomme arter. Når en ser bort fra treslagene, Ænesdalen er et klart utformet, velavgrenset dal- har nedslagsfeltet en påfallende mangel på varme- føre. På østsiden når de høyeste toppene Gygra- kjære (sør-sørøstlige arter), og av nemorale (sør- stolen og Lægdekruna henholdsvis 1339 og 1348 m. sørvestlige) arter er det i tillegg til de omtalte Denne dalsiden har mange stup og sva og i det hele edelløvtrærne bare registrert junkerbregne, svartor en ganske dramatisk topografi. Vestsiden av dalen og en bjørnebær-art. er både roligere og lavere. De nordre 4-5 km kalles Taklia (figur 7-8); dalsiden er her uten kløfter og Følgende kystplanter er registrert: englodnegras, fremspring og stiger jevnt fra dalbunnen opp til krattlodnegras, storfrytle, knegras, jordnøtt, reve- Nonshaug (879 m) og Takliskaret ved ca 700 m. bjelle, fagerperikum, vivendel, bjønnkam, grønn- Sørover herfra stiger terrenget mot Lonene (953 m) starr, lyssiv, knappsiv, krypsiv, heisiv, rome, og Hestabotnpynten (1330 m). Fra Hestabotn og klokkelyng, kystmaure, smalkjempe, grøftesoleie og sørover blir topografien på vestsiden av dalen like blåknapp. dramatisk som på østsiden. Vivendel er funnet nokså langt inn i dalen (32V LM Den jevne topografien i Taklia gir også et ganske 414603). Storfrytle er langt vanligere inne ved stort areal med sammenhengende skog (figur 7). Det Vatnastølsvatnet enn i nord, noe som ser ut til å ha er lett å se høydesoneringen i lia, med gradvis sammenheng med fuktighetsgradienten i dalføret. overgang fra furuskog (med bjørkeinnblanding) til nordboreal bjørkeskog og fjellhei. Skogsarealet Oseanisk-alpine arter er godt representert med brytes bare av en del langstrakte sva som blir stadig smørtelg, hestespreng, geitsvingel, bergfrue, rosenrot overrislet. og fjellmarikåpe.

På østsiden av dalen er skoggrensen betinget av Følgende fjellarter er funnet, derav mange på topografien, men bjørkebestander går opp til 600- rullestein og grus langs elva: fjelljamne, taggbreg- 700 m o.h. Samme høyde nås - men da ved en ne, svartstarr, stivstarr, blankstarr, grønnkurle, gradvis uttynning av skogen mot høyden Taklia fjellbunke, rabbetust, aksfrytle, blårapp, rypebær, der bjørkeskogen viker plassen for lavalpin hei. høyfjellskarse, brearve, greplyng, fjellsyre, selvvier, Innover i dalen, i Botnen, ligger skoggrensen omlag lappvier, grønnvier, fjelltistel, gulsildre, stjerne- ved 525 m, men en del bjørk står spredt på hyller sildre og fjellveronika. på noe høyere nivå. Andre arter som bør nevnes særskilt er aurskrin- Tidligere undersøkelser. Vassdraget ble undersøkt neblom og søterot; den første med tilhold i rasmar- i 1974 i forbindelse med Landsplan for vernever- ker og på elveører, den andre har en rekke for- dige områder og forekomster (Fremstad 1974). skjellige voksesteder, helst i mer og mindre lyng- Undersøkelsene omfattet østsiden av dalen inn til dominert mark. Botnen (ca 500 m o.h., 1,5 km sør for Vatnastøls- vatnet) og vestsiden av elva til vis å vis ca 500 m sør

Vegetasjon fås kalkfattig tørreng (G2) med engkvein og sølv- bunke som dominanter. Skogsvegetasjon. Ænesdalen er i hovedsak en furuskogsdal. Disse furuskogstypene er registrert Berg- og rasmarkvegetasjon. Rasmarker høyt oppe - Røsslyng-blokkebærskog, kyst-type (A3c), på. i dalsidene er ikke undersøkt, men langs dalbunnen flat-svakt hellende mark mot dalbunnen, i jevnt blir de vanlige fra Vatnastølsvatnet og sørover. skrånende terreng i Taklia, til ca 250 m. Det finnes Rasmarkenger (F1) er her flere steder utviklet også små bestander av fuktskog-typen av røsslyng- nærmest som "lavurtenger" der firkantperikum blokkebærskog (A3d) i tilknytning til svaene i dominerer. Artstallet er nokså høyt, men de fleste Taklia. artene er lite krevende. De vanligste artene er bl.a. mjødurt, hestespreng, engsyre, smyle, bringebær, Blåbærskog, blåbær-skrubbær-type (A4b), med sølvbunke, gulaks, storfrytle, rød jonsokblom, større og mindre innslag av bjørk. Einstape er viktig fjellmarikåpe og skogstorkenebb. Varmekjære enkelte steder. Dominerende skogstype. innslag mangler. En karakteristisk art på åpne partier er aurskrinneblom. Blåbær-furuskogen avløses i Taklia av tilsvarende bjørkeskog, men her finnes også bjønnkam-domi- En del veldrenerte og stabile rasmarker har glissen nerte partier (bjønnkambjørkeskog, A4d, se figur bjørkeskog, andre har lyngmark. Uansett om disse 8). Smørtelg er nokså vanlig i den nordboreale bjør- rasmarkene er tresatt eller ikke, er storfrytle, keskogen, men uten å dominere. skrubbær, blåbær og krekling vanlige.

Østre dalside har enkelte partier med nokså ren Grovblokket rasmark har sparsoint med karplanter, furuskog, men mesteparten av skogen består av men hestespreng er vanlig innimellom blokkene, og blandskog av furu, bjørk, gråor og osp, eventuelt heigråmose danner gjerne et teppe oppe på blokke- ren bjørkeskog. Men det finnes også et betydelig ne. innslag av ask, hassel, sommereik og alm. En kan skjelne mellom furu-eik-hasselskog nord i dalen, Myrvegetasjon. Myr finnes i dalbunnen på østsiden ask-hasselskog lenger sør. Deler av løvskogen står av elva (Storemyr) og ved dalmunningen, oppe i den i småblokket, lettgått mark. Trass i at edelløvtrær vestre dalsiden. Myrene er fattige, utformet som dominerer, finnes det ikke antydning til rikere fattig tuemyr (K2) eller fattig fastmattemyr (K3). skogstyper. Feltsjiktet består av blåbær, smyle, Myrlignende vegetasjon dannes også i sprekker og sølvbunke, engkvein, stormarimjelle, kystmaure, på små hyller i svaene i Taklia. Her vokser bl.a. litt bringebær, jordbær, spredte bregner og skogsalat blåtopp, rome, klokkelyng, rundsoldogg, tettegras og m.fl., samt nøysomme moser. Bestandene er tydelig torvmose-arter. beitepåvirket, men de vil neppe utvikle seg mot noen rikere type. Skogene må klassifiseres som Vannvegetasjon blåbær-edelløvskog (D1). I overgangen mellom stilleflytende partier på elvesletta og strykene nedenfor er det utviklet Alm går inn til Vatnastølsheia der den danner et mosevegetasjon på steinene (langskudd-elveeng, åpent bestand i østvendt rasmark. Bestandet inne- P5d). Det er ikke sett annen vannvegetasjon holder strutseving, mjødurt og hundekveke og står Æneselvi eller i Vatnastølsvatnet. trolig nær gråor-heggeskog (C3a) i artssammensetning (det er ikke nærmere undersøkt). Elvenrvegetasjon. Viktigste vegetasjonstype på elveørene er beitet gråorskog (C3c, se under skogs- På elvesletta danner gråor store skogsbestander, men vegetasjon). Dessuten finnes urte- og grasør (Q2) her finnes ikke gråor-heggeskog. Nesten all gråor- spredt på rullesteinsørene langs elva; bare ved skog er sterkt beitet (C3b) og preget av engkvein og Vatnastølsvatnets sørende har en større bestander sølvbunke, samt lite kravfulle urter som kystmaure, utviklet på en stor, slakt skrånende elvevifte, se engsyre, myrfiol, grasstjerneblom, gauksyre, skog- figur 9. Langs elve- og bekkekanter står gråviere, stjerne og småbregner der beitetrykket ikke er alt litt bjørk og einer (elveør-kratt, vier-type, Q3). for hardt. På østsiden av elva finnes bestander med Vegetasjonen er meget fattig, vanlig arter er f.eks, fattig sumpskog (E2) av gråor. Sumpskogen har sølvbunke, smyle, multe, skrubbær, torvull, blåbær markert tuestruktur. og blokkebær altå en fuktheivegetasjon som ser ut til å være betinget av at området holdes åpent på Eng- og heivegetasjon. Beitemarkene ved Ænessetra grunn av stor vannføring og overrisling i en kort er fattige. De fuktigste partiene kan klassifiseres periode, etterfulgt av rask drenering. Lignende som kalkfattig fukteng (G1), med bl.a. knappsiv, vegetasjon finnes også på rullesteinsører sør for myrfiol og storbjørnemose. På bedre drenert mark vannet, der også fjellmarikåpe, tiriltunge, geit-

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. svingel, gråmose-arter, reinlav- og saltlav-arter Over skoggrensen finnes noen få sig med mer kommer inn (Q2). kravfulle arter, som fjelltistel, gulsildre, hårstarr, svartstarr, svarttopp, bjønnbrodd og dverg jamne. Fjellvegetasjon er bare registrert på Nonshaugen- Takliskaret der bjørkeskog går over til alpin fukt- Vurdering av verneverdi. Ænesdalen synes å være hei dominert av blåbær, men med røsslyng, krek- representativ for grunnfjellsområdene i Sunnhord- ling, rypebær og skrubbær som viktige arter - den land; vanlige, fattige vegetasjonstyper i distriktet er klassifiseres trass i blåbærdominansen som lavalpin godt representert i nedslagsfe1tet. Flere landskapse- røsslynghei (S1). Partier med blåbær-blålynghei (S3) lementer gir dessuten vassdraget et særpreg: Taklia finnes også. De tørreste heitypene finnes på rabbene: med den jevnt skogskledde dalsiden med fin høyde- greplynghei (R1) og en utforming med krekling, sonering, og dalbunnen med elvesletta. Dalen er rypebær og stivstarr. Smørtelg preger enkelte moderat kulturpåvirket, men skogsdriften i de snøleielignende senkninger (fragmenter av alpin senere årene har forringet verneverdien. Den var bregne-eng, S5), men egentlige snøleiesamfunn er langt større for 15 år siden da dalføret ga et helt ikke registrert. annet inntrykk av "uberørthet".

Dvergbjørk-hei (S2) er registrert under Takliskaret, i overgangen mellom nordboreal og lavalpin region (ca 750 m o.k,).

Figur 4 Nordre del av Ænes- dalen, fra litt nord for Ænes- setra mot Maurangerfjorden (til venstre), sett fra Taklia. Foto E. Fremstad 1974. - The north- ernmost part of the valley Ænesdalen, from north of /Enes- setra to the fjord Mauranger- fjorden (to the left). View from Taklia.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Figur 5 Ænesdalen nord for Hestabotnen. De blankskurte fjellsidene fører opp til Gygra- stolen (1339 m). Foto E. Frem- stad 1974. - The valley Ænes- dalen north of Hestabotnen. The smooth slopes of the mountain Gygrastolen are seen to the left.

Figur 6 Utsnitt av elvesletta ved Æneselvi, med åpen, sterkt beitet gråorskog. Foto E. Frem- stad 1974. - The alluvial plain of the river Æneselvi has open, heavily grased stands of grey alder forests.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Figur 7 Taklia. I den jevnt skrånende vestre siden av Ænesdalen kan en demonstrere : flere vegetasjonssoner. Skogs- bildet brytes bare av brede, vite sva. Foto E. Fremstad . • 1974. - Taklia. In the even slopes of the western side of the valley Ænesdalen several vegetation gones may be demonstra- ted.

Figur 8 Nordboreal bjønnkam- bjørkeskog i Taklia, Ænesdalen. Foto E. Fremstad 1974. - North boreal Blechnum spicant-birch forest in Taklia, Ænesdalen.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Figur 9 Elvevifta i den sørlige delen av Vatnastølsvatnet i Ænesdalen har store bestander med fattig, ikke kulturbetinget eng. Foto E. Fremstad 1974. - The alluvial fan at the southern end of the lake Vatnastøls- vatnet in the valley Ænesdalen has comparatively large stands of poor meadows which are not anthropogenic.

Femangerelv Det er sparsomt med løsmasser i de deler av vassdraget som er befart (se under karakteristikken av Vassdragsnummer 053.7Z vassdraget). Kommuner Fusa/Kvam Kartblad 1215 II-III Klima. Det finnes ikke klimastasjon i området. I Naturgeografisk region 37c Vestlandets løv- og Fusa ligger årsnedbøren ifølge Fægri (1960) mellom furuskogsregion, Horda- 1000 og 2000 mm og antall dager med nedbør lands fjordstrøk overstiger 200. Nedbørtallet stemmer bra med Vegetasjonsregioner Boreonemoral-nordboreal, nærmeste klimastasjon, Hatlestrand 11-12 km mot muligens lavalpin på fjel- sørøst; normalen her er 1870 mm. Vassdraget har lene rundt Yddalsvatna fjellregime, dvs. vårflom i mai- juni og lavvanns- Vertikal utstrekning 0-767 m periode om vinteren. Vassdraget har et vintermildt klima: gjennomsnit- Områdebeskrivelse tlig januartmeperatur er 0° i lavlandet, men mellom -2 og -5 i høyden. Julimiddel ligger mellom 14 Geologi. Mesteparten av området består av om- og 16°C. dannede sedimentære bergarter av ordovicisk/ undersilurisk alder (Sigmond et al. 1984). Det ser ut Kulturpåvirkning. Bortsett fra en knapt 2 km lang til å gå et skille ved Botsvatnet; områdene nord for vei fra fjorden og opp til Botsvatnet og en ganske vannet består av glimmerskifer, områdene sør for ny skogsbilvei opp Femangerdalen til Skåråsen, er vannet av leirskifre. Men i begge gruppene kan vassdraget veiløst og temmelig tungt tilg jengelig. andre sedimentære bergarter være inkludert. I til- Dyrket mark finnes ved gården Femanger og opp- legg finnes i overgangen mellom de to kompleks- over i Femangerdalen, forøvrig består kulturpå- ene og på. Skåråsen soner med grønnstein/amfibo- virkningen vesentlig i beite i de samme områdene, litt, som er omdannede vulkanske bergarter av støler og nedlagte gårdsbruk (Yddal) nordøst for kambro-silurisk alder. Skåråsen har også et lite felt Botsvatnet og en rekke granplantinger i laverelig- med Trondhjemitt, men dette berører trolig mest et gende områder. Fra den tid Yddal ble drevet som lite nabovassdrag i vest. gård, fører en veistubb fra nordøstenden av Botsvat-

34 -

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. net til Speldalstjønna. Det er bygd bro over Fem- avsatser. Bjørk dominerer sørsiden (som er nord- angerelva der den løper ut av Botsvatnet, samt en vendt), bortsett fra nederste deler av dalsiden der terskel rett vest for broa. Fylkesveien krysser elva det er mye ask og granplantefelt, mens nordsiden noe ovenfor fjorden. Her finnes et lite kaianlegg, har edelløvskog. naust og fritidshus. Av nyere dato er et fiskeanlegg (settefisk?) som er bygd opp like ovenfor fylkesvei- Tidligere undersøkelser. H.H. Blom har undersøkt en, på elvas østside. Vann går i plastledning fra elva mosefloraen i vestlige deler av vassdraget; det ned til anlegget. Det ser også ut til at vann føres i karakteriseres som "bryologisk ett av de mest ledning direkte fra Botsvatnet, men denne ledningen interessante områder på Vestlandet". Over små kunne ikke følges hele veien så bestemmelsesstedet arealer kan det meste av Vestlandets oseaniske er ukjent. moseflora og mosevegetasjon demonstreres (H.H. Blom pers. medd.). Furuskogsområder øst og nordøst De deler av edelløvskogen som står i relativt farbart for Botsvatnet blir av NINA (v/Bjørn Moe) forslått terreng har vært styvet. Mange asketrær er preget av vernet som barskogsreservat (Moe under utarb.), se den gamle bruksmåten. under vurdering av verneverdi. Arter som Moe har registrert, er inkludert i floralisten (vedlegget). Det finnes mange granplantefelt i lavlandet. De setter allerede sterkt preg på enkelte områder, f.eks. Undersøkelser 1989 ble konsentrert om lavlandet: sørsiden av Botsvatnet. Skåråsen-Femangerdalen, Femangerelva, vestsiden av Botsvatnet og traktene sør for Botsvatnet. De Kort karakteristikk av vassdraget. Femangervass- siste ble "angrepet" fra Lygre. Svært vanskelige draget ligger i Fusa, på halvøya som skiller Hardan- værforhold i midten av august, med først tett tåke gerfjorden fra Bjørnafjorden, på overgangen mellom ned til havnivå, dernest sterkt og vedvarende Sunn- og Midthordland. Nedslagfeltet er på 23 km2 . regnvær, gjorde at det ikke ble mulig å undersøke Fra Bjørnafjorden strekker det seg i først vest- de øvre deler av vassdraget. For å nå denne delen østlig, dernest i sørvest-nordøstlig retning mot trengs båtskyss over Botsvatnet. Det er mulig å følge Mundheimsområdet. Øverst i vassdraget ligger de bratte liene på nordvestsiden av Botsvatnet og Yddalsvatna (229 m o.h.) omgitt av lave fjell: det ble også forsøkt - men i det sterke regnværet ble Yddalshorga (522 m), Horga (673 m), Jenshorga (537 dette for risikabelt. Undersøkelsen er derfor langt m), Mundheimsvardafjellet (716 m), Lukefjellet fra tilstrekkelig til å gi en dekkende oversikt over (767 m) og Yddalsvardafjellet (629 m). Det er i disse vassdragets samlede flora og vegetasjon. lave fjellområdene vassdraget har sitt utspring. Det begynner som to grener. En nordre gren kommer fra Karplanteflora. 11989 ble det registrert 291 arter Goddalen, renner gjennom Øystølvatnet og Halavat- karplanter - dette bare fra en relativt liten del av net videre som Halavasselva til nordøstenden av vassdraget og utelukkende fra lavlandsområder. Det Botsvatnet. Den søndre grenen kommer fra fjellene betyr at vassdragets totale karplanteflora nok ligger nord og øst for Yddalsvatnet og renner gjennom en vesentlig høyere, for med såpass gode berggrunns- rekke småvann før den munner ut på sørøstsiden av forhold som en finner i Femangervassdraget, kan det Botsvatnet. Selve Femangerelva er det ca 2 km lange også komme inn en del kravfulle arter i fjellom- løpet fra Botsvatnet ned til fjorden. Et par hundre rådene. meter før den når fjorden, renner den sammen med Sørelva fra Femangerdalen/Djupdalen. På strek- Floraen har et markert innslag av kystplanter: ningen mellom Botsvatnet og samløpet med Sørelva englodnegras, storfrytle, kysttjønnaks, knegras, renner Femangerelva til dels rolig, men etter sam- rosettkarse, svartknoppurt, jordnøtt, revebjelle, løpet faller den nærmest som en foss ned til fjorden. vivendel, kystbergknapp, bjønnkam, junkerbregne, blåstarr, engstarr, grønnstarr, heisiv, krypsiv, lys- Femangervassdraget er i hovedsak et lavlandsvass- siv, knappsiv, rome, klokkelyng, kystmaure, smal- drag, idet mesteparten av arealet ligger under kjempe, grøftesoleie og blåknapp, samt oseanisk- skoggrensen. Den ligger rundt 450-500 m i sørhel- alpine arter: smørtelg, geitsvingel, fjellmarikåpe, linger, lokalt opp mot 520 m, men i de nordvest- bergfrue og rosenrot. eksponerte liene på østsiden av Yddalsvatnet kryper skoggrensen ned til omlag 350 m. Nemorale (sør-sørvestlige) arter: barlind, ramsløk, lundgrønnaks, skogstarr, skogsvingel, svartor, mel- Landskapet, også i de lavestliggende delene, er sterkt lomtrollurt, hassel, ask, myske, sanikel og alm. kupert. Mellom bratte koller og åser går dype, dels sprekklignende daler. Særlig markert er dalgangen Disse gruppene, samt noen andre arter som også fra Botsvatnet til fjorden. Dalbunnen er flat, knapt hører kysten til, f.eks. ørevier og krypvier, gir 100 m bred, men dalsidene er stupbratte, med tilsammen vassdraget et distinkt kystpreg og plasse- glattskurte sva og vegetasjon mest på hyller og rer det i en gruppe av lavlandsvassdrag med høyt

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. innslag av mer kravfulle arter. Antallet varmekjære av sølvbunketype (C3b) er registrert, helst langs (sør-sørøstlige) arter er til gjengjeld lite: kantkon- bekker og i randsoner mot kulturmark. vall, lind og filtkongslys. Av andre skogtyper er det registrert bare små På bakgrunn av 1989-undersøkelsen er det naturlig bestander, men gjerne flere steder i nedslags- nok ikke registrert mange fjellarter i vassdraget og feltet: blåbærbjørkeskog (A4a) smørtelgbjørkeskog vesentlig slike som i lavlandet vokser på bergvegger (A5e), storfrytlebjørkeskog (A5f), lavland-vier- eller langs bekker: blårapp, fjellsyre, gulsildre og sump med storvokst (2-3 m høy) ørevier (E 1 b, rødsildre. Lappvier finnes hist og her på våtmark i ved Sørelva). lavlandet. B. Moe har registrert bergstarr, fjellbakkestjerne og kvitkurle i bergskrenter med for- Engvegetasjon. Femangerdalen preges av fukteng vitringsjord i lavlandet. I de lave fjellområdene som floristisk står i en mellomstilling mellom fattig nordøst har han bl.a. funnet reinrose, bergveronika, fukteng (G1) og rik fukteng (G3), med blåtopp, fjellfrøstjerne, hårstarr, svartstarr, bjønnbrodd, sølvbunke, englodnegras, stjernestarr, knappsiv, fjellsmelle, musøre, rynkevier, svarttopp, fjelltistel, mjødurt, kvitbladtistel, sløke, blåknapp og sump- grønnkurle og dvergmispel. haukeskjegg m.m. Slike engfragmenter og sig har også B. Moe registrert andre steder i nedslagsfeltet. En fattigere utforming (G1) inneholder kornstarr, Vegetasjon stjernestarr, geitsvingel, tepperot, myrfiol osv, samt enkelte myrarter som rome og duskull. I kantene av Skogsvegetasjon. Vassdraget har tre-fire viktige denne type fukteng inngår ørevier og krypvier. skogstyper av tildels svært forskjellig karakter: Ganske små partier har innslag av blåstarr og røsslyng-blokkebærskog, blåbærskog, fattig edel- engstarr (G4). Atter andre domineres av flaskestarr. løvskog og edelløvskog. Sør for Botsvatnet finnes små bestander fattig Grunnlendte koller og åser har røsslyng-blokkebær- fukteng (G1) dominert av finnskjegg. skog (A3c-d) med åpen tresetting av furu, bjørk og noe osp; bare på de aller øverste kollepartiene er Knaus- og bergvegetasjon finnes det relativt mye furu enerådende. Her finnes små arealer med grå- av i det ulendte terrenget. I steile bergvegger finnes mose-lavrik furuskog (A 1c). Assider med noe dyp- bergsprekksamfunn med burkne-arter, skjørlok, ere jord har blåbær-skog med furu og bjørk (A4b) sisselrot, bergfrue og rosenrot (F2). I en rikere med innslag av rogn, selje og svartor. Svartor er utforming på mer og mindre overrislet berg inngår vanlig i enkelte fuktige dråg, men den danner ikke rødsildre og gulsildre. På bergknauser og digre bestander. Også enkelte edeløvtrær forekommer blokker forekommer bergknaus-samfunn med kyst- spredt i blåbær-furuskogen, som ask, hassel og lind. bergknapp (F3d).

Områdets rikeste skogstype er kusymre-almeskog Myrvegetasjon. Det er bare sett fattigmyr (K3) (D5), som finnes i temmelig store bestander på under befaringen, ingen rikere myrtyper. I til- vestsiden av Sørdalen og i dalsprekken langs Feman- knytning til fastmattemyrer finnes også mindre gerelva og bortover nordvestsiden av Botsvatnet. Ask partier røsslyng-blokkebærpreget tuemark med og hassel er de viktigste treslagene; alm forekommer spredte furuer (K2). B. Moe har imidlertid registrert mer spredt, men er også vanlig. Deler av edelløvsko- rike sig og grasmyrer med grunn torv andre steder gen står i steile bergsider på grovblokket mark. i nedslagsfeltet (trolig intermediær fastmattemyr, Karakteristiske arter som junkerbregne, ramsløk og L2). myske er vanlige, mellomtrollurt, skogsvingel, skogstarr og lundgrønnaks er ikke sjeldne. Deler av Vannvegetasjon. Det roligste partiet i Femangerelva edelløsvskogen har forholdsvis unge, slanke asketrær inneholder elvesnelle-flaskestarrsump (03a og b), og et større innslag av gråor enn det som naturlig kortskudds jøbunn med evjesoleie (P1) og lang- hører hjemme i skogstypen; begge trekk vitner om skudd-elveeng med kysttjønnaks, tusenblad, krypsiv at skogen befinner seg i et suksesjonsstadium og klovasshår (P5). Kysttjønnaks finnes også (gjengroing). Deler av edelløvskogen bærer også bekker som løper gjennom fattigmyrer. tydelig preg av beite. Hist og her er det antydning til elveslette langs I området sør for Botsvatnet, i retning Lygre, finnes Femangerelva; den ser ut til å bli beitet. en rekke bestander med fattig b jørk-hassel-gråor- dominert skog. Disse har ganske sikkert vært sterkt Det ble ikke observert vannvegetasjon i Botsvatnet, beitet tidligere. I artssammensetning står de nærmest som har steile bredder av fast fjell, stup og sva. blåbær-edelløvskog (D1), der det også inngår små- bregner og litt smørtelg. Noen bestander gråorskog

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Fjellvegetasjonen er ikke undersøkt, se under størrelsesorden. I fjellene må nedbøren være be- undersøkelser 1989. Moe (under utarb.) melder at tydelig høyere, trolig mellom 2000 og 3000 mm fjellheiene er fattige, men at det finnes kravfullere (Fægri 1960). Den sørligste delen ser ut til å være arter i kløfter og bergskrenter. fuktigst; her faller det nedbør mer enn 200 dager i året. Vassdraget har fjellregime; vårflom i mai- juni Vurdering av verneverdi og lavvannsperiode om vinteren. Femangervassdraget er relativt lite kulturpåvirket; det mest skjemmende trekket i dag er granplante- Fjordnære områder er vintermilde; januarisotermen feltene. Vanskelig terreng og driftsforhold gjør at for 0 °C stryker langs sørsiden av Hardangerfjorden. det er tatt ut lite tømmer i skogene, men en ny Julimiddel ligger mellom 14 og 16 °C. Både sommer skogsbilvei åpner for drift av den vestligste delen og vintertemperaturene er naturlig nok lavere av nedslagsfeltet. østover i vassdaget, men det finnes ikke breer i denne nordligste delen av Folgefonnhalvøya. Floraen er relativt artsrik og preget av kystplanter og edelløvskogsarter. Vegetas jonsbildet viser en slå- Kulturpåvirkning. Løsmassedekte områder i lav- ende kontrast mellom skrinne furukoller og rik løv- landet, fra fjorden opp til Samland er gjennomskåret skog, med blåbærskoger som et bindeledd mellom av veier, bebygd, dyrket opp eller lagt ut til beite- disse ytterpunktene. mark. En kraftlinge krysser bygda Herand på øst- siden av Herandsvatnet. Det er plantet en god del Flora og vegetasjon synes være representativ for gran i nedslagsfeltets lavestliggende deler, men også ytre fjordstrøk i Sunn-/Midthordland. oppover langs begge sider av Storelvi.

Varias jonen i topografi og skogstyper, liten kultur- Også skogsområder nyttes til beitemark (utmarks- påvirkning og forekomst av verneverdig og høyt beite). Skogsbilveier, dels av ny dato, på begge sider prioritert furuskog (med typeverdi), samt interes- av vassdraget vil øke arealene med hogstflater. sant og representativ moseflora bidrar til at Femang- Ovenfor ca 300 m o.h. er nedslagsfeltet veiløst. Flere ervassdraget har høy verneverdi. stier fører fra gårdsområdene oppover åsene og innover mot vannene i fjellet. Her ligger støler fra gammelt av, se figur 10, som selv om de ikke drives, Storelvi er tilhold for storfe og sau. Under befaringen var de mye dyr rundt stølene. Det finnes dessuten en god Vassdragsnummer 047.3Z del hytter rundt vannene og i stølsområdene. Kommuner Jondal Kartblad 1315 IV Elveløpet på begge sider av riksvei 550 er forbygd. Naturgeografisk region 37c Vestlandets løv- og Ved utløpet i fjorden ligger sagbruk og fiskeopp- furuskogsregion, Horda- drettsanlegg. lands fjordstrøk Vegetasjonsregioner Boreonemoral- høgal- Kort karakteristikk av vassdraget. Storelvi ligger pin/nival region på østsiden av Hardangerfjorden, på den nordligste Vertikal utstrekning 0- 1-572m delen av Folgefonnhalvøya. Nedslagsfeltet utgjør 57 km2 Landskapet har relativt rolige former, med avrundede åser og fjelltopper i vest, mer dramatisk Områdebeskrivelse med bratte fjellsider og botner i øst.

Geologi. Området består av grunnfjellsbergarter, Vassdraget har utspring i fjellene på østsiden av dels dypbergarter som amfibolitt o.a., dels om- Folgefonnhalvøya, der en toppene når opp i 1300- dannede sedimentære og vulkanske bergarter som 1400 m. En lang rekke fjellvann mellom 950 og sandstein, konglomerat, metarhyolitt, metabasalt og 1050 m o.h. gir tilførsel til tre store vann mellom flere typer omdannede tuffer (Sigmond et al. 1984). 700 og 800 m: indre Samladalsvatnet (798), Tostøls- Disse bergartene danner soner som strekker seg i vatnet (793) og Vidalsvatnet (693). Det er fra utløpet nordnordvestlig-sørsørøstlig retning over nedslags- av Vidalsvatnet og ned til fjorden at vassdraget feltet. kalles Storelvi. På denne strekningen er det bare ett vann Fodnasetvatnet (560 m). Storelvi går for det Klima. Fra fjorden og opp i fjellet er det en tyde- meste i stryk, den danner også en foss, Drivfoss, ved lig nedbørsgradient, vurdert etter avrenningsfor- ca 300 m o.h., dvs godt nede i skogsregionen. Vel en holdene (Statens kartverk 1987). På den nå nedlagte halv kilometer nedenfor fossen løper Storelvi nedbørstasjonen i Jondal, 95 m o.h. og 10-11 km sammen med Grimeelvi som kommer fra Vatnaset- lenger sørvest, er nedbørnormalen 1671 mm. For- vatnet (740 m). Samløpet har også karakter av foss. holdene i Herand ligger sannsynligvis også i denne Fra samløpet og til noe ovenfor riksvei 550 har elva

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. sterkt fall. På begge sider av veien renner den Andre arter som bør fremheves er relativt varme- roligere, men mellom forbygde elvebredder gjen- krevende arter som åkermåne, vanlig knoppurt, nom åkermark. Fra Herandsvatnet og ned til fjorden åkermynte, bjørnebær-art, kransmynte, smørbukk, strømmer igjen elva raskt gjennom gjel i fast berg rødkjeks, filtkongslys, småborre, og våtmarksart- og mellom forbygninger. Enkelte steder står det en ene skogsivaks, vassmynte og vasslirekne. smat bord med løvtrær på bergene langs elva, mest ask, gråor, svartor, bjørk og selje. Vegetasjon Størsteparten av nedslagsfeltet ligger over skoggrensen, som har et nokså komplisert forløp. I de vest- Skogsvegetasjon. Skogsbildet viser en fin gradient vendte fjellsidene under Såta når den opp i 740 m, fra edelløvskog ved fjorden, via velutviklet furu- lokalt når den noe høyere, mange steder lavere. skog oppover åsene til bjørkeskog i seterregionen.

Nedslagsfeltet har flere særtrekk i forhold til andre Innunder Ravnaberget nord for elva vokser en smal vassdrag på Folgefonnshalvøya. Landskapet på vest bord med edelløvskog/kratt der hassel dominerer, og nordsiden av Herandsvatnet er enmosaikk av men det inngår også alm, ask, lind, hagtorn, kross- dyrket mark, tørre berg og enger med, med treholt ved, hengebjørk, morell og furu. Det er et betydelig imellom. I fjellet finnes partier med teppemyrer innslag av varmekrevende urter og gras, se ovenfor (blanket bogs). De åpne setervollene er også verdi- under karplanteflora. Typen klassifiseres som alm- fulle landskapselementer. lindeskog (D4).

I smådaler og viker ved fjorden står små bestander Tidligere undersøkelser. A. Skogen førte i 1973 en av svartor (E), men undervegetasjonen er helt krysliste i liene ved Samland; artene er innarbeidet nedbeitet. i floralisten (vedlegget). På de skrinne bergene og kollene som preger om- Undersøkelser 1989. Vassdraget er befart i to trinn. rådene nord og vest for Herandvatnet vokser en I lavlandet konsentrerte en seg om områdene ved grunnlendt, tørr furuskog med løvtreinnslag, bl.a. fjorden og rundt Herandsvatnet, dernest ble vass- av osp, sommereik og hassel. Den er en blåbær-type draget befart fra riksvei 550 opp langs Storelvis med innslag av røsslyng, einstape og einer for- vestside til Fodnasetvatnet og vestenden av Vidals- såvidt en karkateristisk skogstype på veldrenert vatnet, dvs opp til 700 m o.h. De egentlige fjellom- mark i vestnorske fjordstrøk. Den står på over- rådene (og dermed den største delen av vassdraget) gangen mellom røsslyng-blokkebærskog (A3) og ren er således ikke inventert. blåbærskog (A4). De tørreste partiene har en del lav - disse kan klassifiseres som "hellemarksfuruskog" Karplanteflora. 287 arter er registrert under in- (Alc). venteringen, inklusive en del fjellplanter som går ned til 500-600 m. Det relativt høye artsantallet Assidene rundt Storelvi har blåbær-furuskog med skyldes ikke minst tørrberg og edelløvskog, samt innslag av bjørk (A4a), og med småbregner i søkk vannvegetasjon i Herand, nede ved fjorden. og smådaler (A5). På vestsiden av elva finnes områder med velutviklet furuskog, lite preget av Av oseaniske arter forekommer englodnegras, kne- hugst og beite. Disse er fine eksempler på områdets gras, jordnøtt og revebjelle, bjønnkam, loppe- dominerende naturskogtype. Mot høyden blir starr, grønnstarr, kamgras, knappsiv, lyssiv, heisiv, skogsvegetasjonen mer humid: småbregneinnslaget markfrytle, skogkarse, klokkelyng, kystmaure, kyst- blir noe større og på høyde med Fodnasetvatnet griseøre, smalkjempe, kystbergknapp, blåknapp, (560 m) finnes smørtelgskog (A5e) i de brattere oseanisk-alpine: smørtelg, geitsvingel, fjellmari- liene. Tresjiktet av bjørk er delvis fjernet og holdt kåpe og rosenrot. nede av seterdrift/beite (figur 10). På. koller og lave berg står røsslyng-blokkebærskog med furu og bjørk Nemorale (sør-sørøstlige) arter: lundgrønnaks, (A3). svartor, hassel, en hagtorn-art, ask, morell, sommereik, rognasal. Varmekjære (sør-sørøstlige) arter: I liene ovenfor Trå finnes mindre bestander med piggstarr, hengeb jørk, lind. Nordøstlig art stolpe- beitet gråorskog (C3b). starr. Engvegetasjon. I Ravnabergområdet finnes små Fjellplanter: stivstarr, blankstarr, rabbesiv, fjellti- bestander av fukteng med mjødurt, blåtopp, eng- motei, rypebær, dverggråurt, greplyng, fjellsyre, lodnegras, enghumleblom, smalkjempe, blåknapp sølvvier, lappvier, musøre, gulsildre og fjellfrøst- m.m. og der arter som vill-lin, loppestarr og vass- jerne. mynte markerer at man her har en relativt rik

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. utforming (G3). En annen relativt rik fuktengtype der vannet strømmer raskt like foran osen. Roligere (G3) finnes ved Herandsvatnets sørøstbredd. Denne partier med grus/steinbunn ser ut til å romme typen består av mjødurt, strandrør og skogrørkvein, vidstrakte bestander av kortskudd-sjøbunn (P1), stolpestarr og sølvbunke, foruten myrmaure, gull- men artssammensetningen er ikke klarlagt ettersom dusk, åkermynte, bekkeblom, sløke og fuglevikke. det ikke lyktes å hente opp prøver. En tørrere type (G2e) av engkvein, rødsvingel, engrapp, ryllik, blåklokke, firkantperikum m.m. Fodnasetvatnet har bestander med elvesnelle-sump inneholder også mye kamgras samt flekkgriseøre. (03a), flaskestarr-sump (03b) og flytebladsjøeng Fattige tørrenger (som ikke er nærmere undersøkt) (P3) av flotgras. Det er ikke sett vannvegetasjon i finnes også i lia ovenfor Trå. Vidalsvatnet. Imidlertid var vannstanden i alle vannene i nedslagsfeltet svært høy under befaringen, Beitemarkene i seterområdene er artsfattigere. noe som gjør at vannvegetasjonen ikke er godt Vanlige arter her er engrapp, engkvein, gulaks, undersøkt. sølvbunke, finnskjegg, tunrapp, harestarr, følblom, kvitkløver og engsoleie, engmose og bjørnemoser. Fosse-enger. Samløpet til Grimeelvi og Storelvi danner en foss; i bergsiden vis å vis fossen finnes Bergsprekk- og tørrbergvegetasjon. I Ravnaberget ei fosse-eng (F9) dominert av småbregner, skog- finnes skifrige skrenter med bergsprekkvegetasjon burkne og smørtelg, og mjødurt, engsyre, hestehov, (F2) av sisselrot, olavsskjegg og svartburkne. I det gullris, rosenrot, firkantperikum og vendelrot. Ei samme området finnes etter måten mange og store annen fosse-eng er utviklet ved Drivfoss; denne er forekomster av fattig tørrbergvegetasjon av kyst- grasdominert (trolig vesentlig sølvbunke, litt strand- bergknapp-type (F3d). Karakteristiske arter er rør nederst) med en del bregner i kantene. kystbergknapp, småsmelle, småsyre, smalkjempe, smyle, engkvein, heigråmose, sand/fjærgråmose, Fjellvegetasjon. Fodnasete ligger i overgangen skog- reinlav-arter, rabbebjørnemose, furumose og sigd- fjell. Skoggrensen er blitt senket av seterdrift og mose-arter. Vegetas jonstypen dekker alle strand- beite, og noe av det som idag fremstår som alpin bergene og går helt ned til flomålet. Et stykke oppe røsslynghei (S1b) kan godt en gang ha vært røss- på strandbergene står fine kratt av einer. En del av lyng-blokkebærbjørkeskog. Fjellarter, som rype- bergene har spredte furuer. bær, greplyng og stivstarr, kommer inn i vegetasjonen mellom 500 og 550 m o.h. og tiltar i mengde Myrvegetasjon. Ved ca 450 m o.h, oppe i dalsiden oppover mot Vidalsvatnet, der heiene har et tydelig- langs Storelvi blir det et visst myrinnslag i skogsom- ere fjellpreg. Fjellvegetasjonen er fattig og består rådet. Søkk og smådaler har fattig fastmattemyr dette nivået vesentlig av den nevnte heitypen og (K3) med spredtstilt gråor, som noen steder kan be- fattig fastmattemyr (K3) på flatere mark og fattige tegnes som fragmenter av fattig sumpskog (E2). lappvierkratt (S6) i rasmarker og bratte bergsider. Myrarealene øker oppover i høyden, og rundt Lappvierkrattene (som ikke er nærmere undersøkt) 500 m, der terrenget flater ut, danner fattig fast- dekker ganske store arealer og danner mosaikk med mattemyr mosaikk med glissen furu-b jørkeskog av teppemyrer, fattig fastmattemyr og glissen bjørke- røsslyng blokkebærtype på knauser og lave berg. skog/kratt, jf. figur 11. Bjørk går opp til ca 750 m. Forøvrig finnes greplynghei (R1) og musøresnøleier I fjellsiden sørsørøst for Fodnasete er det utviklet (T4). Bare ett sted, innover mot Vidalsvatnet, er det teppemyr (blanket bog) på koller og hauger i ca sett et lite sig med innslag av noe kravfullere arter, 700 m høyde og noe oppover, se figur 11. Myrtypen som gulsildre, skogsiv og fjellfrøstjerne. Fjellvege- dannes bare i humide områder med relativt rolig tas jonen i området synes nokså enhetlig den består topografi, eller iallfall der det finnes flater og hyller av noen få vegetasjonstyper som stadig går igjen. der dreneringen blir dårlig. Teppemyrer er gjerne en blanding av nedbørmyr-elementer (J2-3) og fat- Vurdering av verneverdi. Storelvis nedslagsfelt om- tigmyrelementer (K). fatter vegetasjonstyper som er mer og mindre vanlige og karakteristiske for de fattige områdene på Vannvegetasjon. Strendene rundt det grunne Her- Folgefonnhalvøya. I tillegg omfatter det litt edelløv- andsvatnet består dels av fast berg, stein og grus skog med et mer nemoralt preg enn i andre vassdrag (breddene er dels steinsatt), samt løs jord. Vannet undersøkt i 1989 (f.eks. Kvitno, Bjotveitelvi, Ænes- er omgitt av dyrket mark (grasproduksjon) og får elvi og Bondhuselvi), artsrike fukt- og tørrenger, nok betydelig næringstilskudd. Rundt vannet finnes store forekomster av fattige tørrberg, relativt vel- en ujevn og usammenhengende bord med elvesnelle- utviklet vannvegetasjon, fosseenger, teppemyr og sump (03a) og små bestander av strandrør, manna- store lappvierkratt. Bortsett fra forbygde bredder søtgras og mjødurt (G3). Nær elveutløpet i vest over en kort strekning i lavlandet og ødeleggelse av finnes langskudd-sjøeng (P4) av klovasshår og rust- elveosen i fjorden, er selve vassdraget ikke påvirket tjønnaks, og langskudd-elveeng, mose-type (P5d) av inngrep. Vassdraget har høy verneverdi.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Figur 10 De nedlagte stølene Fodnasete omgitt av beitemark, grisne bjørkeskogsbestander og fattig fukthei/myr. Foto E. Fremstad 1989. - The former mountain farm Fodnasete is surrounded by pastures, open birch stands and poor moist heaths/mires.

Figur 11 Fjellside sørøst for Fodnasete, med lappvierkratt og grisne bjørkeskogsbestand- ernederst, teppemyr ovenfor. Foto E. Fremstad 1989. - Mountain slope south of the former farm Fodnasete, with Salix lamonum thickets and open birch stands in the lowermost slopes, blanket bog above.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Kvitno tidligere antakelig vært slåttemark. Et par nedlagte støler tyder også på mer ekstensiv drift av dalen. Vassdragsnummer Dalen har en rekke granplantefelt og noen hugstfelt. Kommuner Ullensvang/Odda Kartblad 1315 III Kort karakteristikk av vassdraget. Kvitno ligger på Naturgeografisk region 37c Vestlandets løv- og vestsiden av Sørfjorden i Hardanger, oppunder furuskogsregion, Horda- Folgefonni. Nedslagsfeltet utgjør knapt 15 km2 . lands fjordstrøk Landskapsmessig består det av fire hovedelementer: Vegetas jonsregioner Sørboreal-høyalpin/nival - Kvitnadalen, den V-fomede, bare to km lange, region men bratte dalen fra fjorden opp til ca 600 m o.h. Vertikal utstrekning 0-1638 m Se figur 12 - den botnlignende dalen med1engdeakse i sørvest- nordøstlig retning med Raunsdalsvatnet i nord- østenden. de bratte fjellsidene fra omlag 800 til 1300 m Områdebeskrivelse (inklusive Boganuten, ca 1400 m o.h.). Dettebrea, en stutt utløper fra Folgefonni og Geologi. Berggrunnen består av grunnfjell; om- breområdet opp til breakulen på 1638 m o.h. dannede vulkanske bergarter av typene metadacitt og meta-andesitt. Et meget lite parti innen nedslags- I en botn mellom breen og Raunsdalsvatnet ligger feltet har ultramafiske bergarter (Sigmond et al. Veslavatnet/Luravatnet (ca 1080 m o.h.) som dre- 1984). Bergartene er harde og fattige. Området har neres ned til Raundalsvatnet gjennom Byteselvi. sparsomt med løsmasser; dest meste består av grov Byteselvi danner en foss i fjellveggen ovenfor rasmark, både i lavlandet og fjellet. Gårdene ved Raunsdalsvatnet. I brekanten finnes flere iøyen- fjorden ligger på løsmasser, som danner grunnlaget fallende fjelltopper, særlig lettkjennelig er Boganu- for bosetningen. ten.

Klima. Nedslagsfeltet ligger umiddelbart under Deler av dalsiden ved setra er dekket med løsmas- Folgefonni, der avrenningen på toppen er beregnet ser (skred jord?), og på denne forholdsvis dype til 4500 mm (Statens kartverk 1987). Det er en meget jorden er bjørkeskogen blitt fjernet til fordel for skarp klimagradient ned til fjorden, ca 1600 m beitemark. Ellers er området rundt vannet preget lavere og 5 km borte i luftlinje. Arlig nedbør ligger av rasmarker og bratte bergvegger. Noen av ras- trolig mellom 1000 og 2000 mm. En lavtliggende markene er vegetasjonsdekte, andre har sparsom nedbørstas jon i Tyssedal, 6 km lenger sør på den vegetasjon. andre siden av Sørfjorden, mottar vel 1300 mm i året. Det faller nedbør i 175-200 dager i året. Kvitno har sterkt fall og er hele veien meget raskt- Temperaturgradientene er ventelig like markerte i strømmende; to steder danner den fosser. Elva det lille nedslagsfeltet fra breklima til midlere renner øverst gjennom bart berg og over sva, i nedre månedstemperaturer på -2-5 °C i januar, 12-14 °C deler gjennom blokkrik mark og grove løsmasser. juli i fjordnivå. Det er ikke utviklet vannvegetasjon i elva; det samme g jelder sideelver og -bekker. I dalsidene Vassdraget har breregime, dvs, dominerende flom- finnes mye grov blokkmark. periode under bresmelting i juli-august og vinter- lavvann. Kvitnadalen er en løvskogsdal med en sørsørvest- og en nordnordøst-eksponert dalside. Skoggrensen Kulturpåvirkning. Fra vei 550 går det sti på nordsi- går ved ca 700 m på begge sider av dalen, men den av elva oppover Kvitnadalen til setra ved skoggrensen er trolig mer betinget av den ulendte Raundalsvatnet (660 m o.h.). Rundt setra er b jørke- topografien enn av klimatiske forhold. I den sør- skog ryddet et godt stykke oppover dalsiden og vest-eksponerte dalsiden ovenfor Raunsdalsvatnet blåbær-b jørkeskogen omdannet til fattig beitemark. går bjørkeskog opp til 900 m.

På sørsiden av elva går vei opp til gården Ase (280- Tidllgere undersøkelser. 11983 ble vassdraget befart 300 m o.h.); herfra fører også sti til Raundalsvatnet. av N. Valland i forbindelse med Samla plan (Valland Ved elvas utløp fra Raundalsvatnet ligger to hytter. 1984). Valland fulgte stien på sørsiden av elva, fra Åse. Gårdene ved fjorden er nå basert på fruktdyrking, men beitepåvirkningen er sterk oppover liene, Undersøkelser 1989. Stien på nordsiden av elva ble iallfall nær stien. Enkelte områder, til dels høyt oppe fulgt opp til Raunsdalsvatnet, videre forbi setra inn i liene, med relativt åpen og ung bjørkeskog har til Byteselvi. Samme rute ble fulgt tilbake.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Figur 12 Kvitnadalen med Kvitno, sett fra lia ovenfor Dettefoss, mot gården Ase. Sørfjorden i bakgrunnen. En rekke granplantefelt stykker opp løvskogen. Foto E. Fremstad 1989. - The valley Kvitnadalen with the river Kvitno. View from the hillside above the waterfall Dettefoss, towards the farm Ase. The fjord Sør- fjorden in the background. Numerous small stands of planted spruce disrupt the deciduous forests.

Karplanteflora. Det er registrert 197 arter i ned- mereik og rognasal. Enkelte furuer finnes nede ved slagsfeltet; artene er listet i vedlegget. Innslaget av gårdene, men furu er bestandsdannende ved Ase: kystplanter er tydelig, men gruppen består av blåbær-furuskog (A4b) (Valland 1984). relativt få arter som til gjengjeld er nokså vanlige i nedslagsfeltet, som bjønnkam, englodnegras, Viktigste skogstyper i nedslagsfeltet, både i Kvit- krattlodnegras, knegras, revebjelle og kystmaure. nadalen og ovenfor Raunsdalsvatnet, er blåbær- Flere oseanisk-alpine arter er vanlige: hestespreng, skrubbær- (A4b) og småbregne-skrubbær-bjørke- smørtelg, geitsvingel, fjellmarikåpe og rosenrot. skog (A5b), samt smørtelg-bjørkeskog (A5e). På sørsiden av elva dekker smørtelg-bjørkeskog omlag Sigevannspåvirkning gjør at en del kravfullere sør- 3/4 av arealet over ca 600 m ifølge Valland (1984). vestlige arter (nemorale arter) finnes i dalsiden nord for Kvitno: geittelg, junkerbregne, lundgrønnaks, Mesteparten av granplantefeltene ser ut til å stå på myske, en bjørnebær-art, hassel, sommereik, ask og blåbær-småbregne-grunn. alm. Det er registrert bare noen få varmekjære arter (sør-sørøstlige): piggstarr, hengeb jørk og tjæreblom. Fra Kvitno er ellers disse skogstypene registrert: - røsslyng-blokkebærskog (A3c), fragmentarisk på Alle de omlag 20 fjellartene som er registrert i koller. nedslagsfeltet er lite kravfulle og vidt utbredte: - storbregnebjørkeskog (C1b), små arealer både fjelljamne, stivstarr, rabbesiv, snøull, kvann, hoveddalen og i liene ovenfor Raunsdalsvatnet. rypebær, kildemjølke, hvitmjølke, fjelløyentrøst, bjønnkam-bjørkeskog (A5d), fragmentarisk. dverggråurt, greplyng, fjellsyre, blålyng, sølvvier, gråor-heggeskog (C3a), særlig rundt stien i de lappvier, musøre, stjernesildre, trefingerurt og bratte liene på nordsiden av Dettefoss, der en fjellveronika. Bare taggbregne og flekkmure er noe finner små arealer med høystaudetypen, bl.a. med mer kravfulle. Søterot finnes også i området. strutseving. Det inngår også litt alm i gråor-heg- geskogen som her går opp til ca 450 m gråor-heggeskog, sterkt beitepreget og sølvbun- Vegetasjon kedominert C3b), på slakere partier med løsmas- sedekke. Skogsvegetasjon. Bjørk og gråor og andre lite - edelløvskog (E, udefinert), i grovblokket rasmark kravfulle treslag som rogn og osp preger dalføret, og på hyller og avsatser i bergveggene på nord- men skogsvegetasjonen omfatter også en del hassel, siden av dalen. Liene her er vanskelig til- noe ask og alm, samt enkelte eksemplarer av som- g jengelige; de ligger ovenfor svært grovblokket

mark, bak tette granplantinger og kvistrike, - løvskogsdominans, men med mye større arealer bratte hugstfelt. Området er ikke nærmere med kravfulle skogstyper i Bjotveitdalen. undersøkt. likhet i grad og type kulturpåvirkning: lite med veier, noen stier, beite/slåttpåvirkning, granplan- Fosse-enger. Under Dettefoss er det utviklet en tinger, hugstfelt. fossesprutbetinget eng (F9) som domineres av - likehet i flora og vegetasjon, med tydelige inn- sølvbunke og bregner og har en del av grålodne slag av kystplanter, noen kravfulle løvskogsarter vier-arter, samt ganske mye revebjelle. Blåtopp står og triviell fjellflora. på hyller i fossesprutområdet. Kvitno skiller seg landskapsmessig ut ved å ha to Myrvegetasjon. Det er bare registrert noen ganske fosser (Dettefoss og Byteselvi), men først og fremst små bestander av fattig fastmattemyr (K3) ved ved den tette kontakten med Folgefonni. Dette anses Raunsdalsvatnet. Her finnes også noen sig med som et særlig viktig moment i en prioritering mellom fattig- kildepreg (N1c). Kvitno og Bjotveitelvi (se kap. 4).

Fjellvegetasjon. Raunsdalsvatnet ligger i nordboreal, med innslag av lavalpin vegetasjon. Rundt vannet Dogro har en registrert - greplyng-rabb (R1), små arealer på koller rundt Vassdragsnummer vannet. Kommuner Ulvik blåbær-blålynghei (S3), viktig vegetasjonstype Kartblad 1416 III ved Raunsdalsvatnet, men delvis sterkt beitepå- Naturgeografisk region 37c Vestlandets løv- og virket (avledet av blåbær-bjørkeskog). furuskogsregion, Horda- alpin bregne-eng (S5), med fjellburkne, i blok- lands fjordstrøk krik mark, også med sølv- og lappvier (S6). En Vegetasjonsregioner Sørboreal-mellomalpin urterik utforming av fattige vierkratt (S6b) er region også registrert (Valland 1984). Vertikal utstrekning 0-1621 m (?) - musøresnøleie (T4), helst over 700 m o.h. (Val- land 1984). Både musøre- og mosedominerte utforminger finnes. Områdebeskrivelse

Det finnes en enkelte større arealer med lavalpin Geologi. Hele nedslagsfeltet består av grunnfjell: hei og eng på hyller og avsatser og stabiliserte sure, harde dypbergarter som granitt/granodioritt og rasmarker ovenfor Raunsdalsvatnet, men her er også migmatitt (Sigmond et al. 1984). Etter befaringen å mye bart berg. På grunn av topografien og breen dømme har nedslagsfeltet lite løsmasser, vesentlig kan en i dette området ikke skille ut klare soneringer et tynt, usammenhengende morenedekke rundt fjellvegetasjonen, eventuelt bortsett fra strek- Døgrdalsvatnet og rasmarker i dalsidene. ningen fra fjellet Hanakamb (1080 m) og nordvest- over til Folgefonni. Klima. Ved fjordnivå er klimaet som på de fleste steder rundt Hardangerfjorden. Vinteren er relativt mild, med middeltemperatur i januar mellom -2 og Vurdering av verneverdi -5 °C, i juli trolig rundt 14 grader. Den korte avstanden fra fjord til høyfjell tilsier en relativt Kvitno er et lite nedslagsfelt med en skarp klima- skarp klimagragient innen nedslagsfeltet, idet en og vegetasjonsgradient på en strekning på bare 4- bare et par kilometer luftlinje fra fjorden er oppe 5, km, fra fjordnivå til 1600-1700 meters høyde, lavalpin, der middeltemperaturene selvfølgelig er fra lavland til et mektig breområde i Folgefonnis ugunstigere. Arlig nedbør ligger i lavlandet mellom nordligste del og med iøyenfallende nuter stikkende 500 og 1000 mm (Fægri 1960, Statens kartverk opp i brekanten. Landskapsformene er slående, men 1987), i fjellet mellom 1000 og 1500. Antall dager vegetasjon og flora er svært trivielle, omenn typiske med nedbør er 150-175. Breen Onen ligger på for regionen. Det er ikke registrert truete eller vannskillet i sørøstre deler av nedslagsfeltet. sårbare arter eller vegetasjonstyper i nedslagsfeltet. Kvitno har en rekke trekk felles med Bjotveitelvi: Vassdraget har fjellregime, dvs, dominerende fattig berggrunn. vårflom (mai- juli) og lavvannsperiode om vinteren - likhet i landskapsformer: V-formete daler med (Statens kartverk 1987). botnlignende overgang mot fjellområdene. - intakte, bratte elveløp i vesentlig fast berg øverst, Kulturpåvirkning. Nord for munningen ved fjorden blokkrik mark og grove løsmasser nederst. ligger et naust. Det finnes to støler i nedslagsfeltet. Taumasete i sørvest nås via sti fra Holkasvik ved

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Osafjorden. Døgrdalsete ved østenden av Døgrdals- Vegetasjon vatnet har adkomst nordfra fra øydvenstølen ved Osafjorden. Annen påvirkning enn beite og stølsan- Skogsvegetasjon. Fjordsiden er dekket av skog, for legg er ikke sett. det meste en åpen blandskog av bjørk og furu med innslag av osp, selje og rogn, samt hassel og hen- Kort karakteristikk av vassdraget. Døgrå ligger på geb jørk lengst nede ved fjorden. Gråor vokser på østsiden av Osafjorden, en sidefjord til Hardanger- gruskjegler langs fjorden. Det er flere steder plantet fjorden. Nedslagsfeltet utgjør 18 km 2 og består av gran i fjordsiden. ei bratt, ulendt og nordvestvendt fjordside (0-600 m) som går over i en ca 4,5 km lang dal som utgjør I lavlandet er skogen av blåbær-småbregnetype (A4, en hengedal i forhold til Osafjorden. Det 1,5 km A5). Ganske små arealer har lavurtpreg (B1). Lenger lange Døgrdalsvatnet (709 m o.h.) og et lite navnløst oppe går skogen sannsynligvis over i fuktigere vann fyller den vestre delen av dalen. På eidet typer, trolig A4b, ev. røsslyng-blokkebærskog (A3). mellom vannene ligger Døgrdalsete. Dalen omgis av I fjorsiden finnes også bestander av storbregneskog bratte dalsider, dels bestående av sva/nakent berg, (trolig A5e). dels av rasmarker, ellers bratte lier med usammenhengende vegetasjonsdekke. I øst slutter dalen i en På M711-kartet går skoggrensen ved 680-700 m, botn - Svartebotn. men det finnes en del bjørkeskog/kratt også på høyere nivå, på begge sidene av Døgrdalen. Høyest, Døgrå kommer fra fjellene oppunder Onen og har ved ca 740 m, ser skogen ut til å gå i de sørekspo- ellers tilførsel fra 8-9 bekker. I midten av august nerte, svært grunnlendte fjellsidene og rasmarkene 1989 var det fremdeles en del snø i fjellene rundt nord for vannene. Noe furu finnes også her. Deler dalen, spesielt på sørsiden. I partiet nærmest ves- av den høytliggende skogen er bregnedominert. tenden av Døgrdalsvatnet renner elva relativt langsomt, men fra ca 700 m o.h. faller den bratt. I fjordsiden forekommer lav-furuskog (A 1c) på Fra ca 500 m og ned til fjorden danner den nærmest koller og grunnlendte avsatser. en sammenhengende foss. På grunn av topografien i dalsiden ser man imidlertid bare deler av den, Myrvegetasjon. De relativt slake partiene rundt uansett fra hvilken vinkel elva betraktes. vestenden av Døgrdalsvatnet har en del myr, trolig bare fattigmyr (K). Fra flyet så det ut til at flatere Strendene består av bratte berg og blokkstrender og partier var dominert av bjønnskjegg (fattig fast- er uten egentlig strandvegetasjon. mattemyr, K3).

Tidligere undersøkelser. N. Valland har inventert Vannvegetasjon. Vannene er ikke undersøkt. vassdraget i forbindelse med Samla plan (1984), men rapporten inneholder ingen vesentlig informasjon Fosse-enger. Langs de nederste 500 vertikal-meter om vassdragets vegetasjon og flora. av elva er det utviklet en rekke fosse-enger (F9), dvs. engvegetasjon som er betinget av vedvarende Undersøkelser 1989. Nedslagfeltet er meget tungt fossesprut. Engene ligger på begge sider av elva, tilgjengelig. Stien fra nord går oppover en svært avhengig av topografien og lokale vindforhold. Ei bratt fjordside, som neppe bør gås uten følge. Den lita eng nede ved fjorden er dominert av bjønnkam, sørlige stien er tryggere, men bør heller ikke nyttes hengeving, smørtelg, kornstarr, blåtopp, tepperot, når bare en person foretar befaringen. 11989 ble det myrfiol, heigråmose, fjærmose og torvmose-arter følgelig foretatt en befaring med sjøfly, men det altså en utpreget fattig utforming. viste seg at Døgrdalsvatnet ikke er stort og "rent" nok for at sjøfly skal kunne ta av uten risiko. En Fjellvegetasjon. Fjellområdene har store arealer måtte følgelig nøye seg med en flybefaring av grunnlendt mark og mer og mindre bart berg, særlig fjellområdene og en kort inspeksjon av liene nær- nord og øst for vannene. Flerårige snøfonner preger mest fjorden. områdene sør for vannene. Vegetasjonen ser ut til å bestå av en mosaikk av grissen b jørkeskog/bjørke- Karplanteflora. Denne er ikke undersøkt, bortsett kratt (A4, A5, C1), fattigmyr (K3), mosedominerte fra i områdene nærmest elva nede ved fjorden. sig, rasmark (F), fattig rabbevegetasjonen med et Artslisten herfra omfatter hassel og myske, men visst innslag av lav (R1), blåbær-blålynghei (S3) og ellers bare lite kravfulle arter. Ut fra undersøkel- musøresnøleier (T4). Trolig finnes det også en god sene i andre vassdrag i Hardanger med lignende del mosesnøleier (T4b). Lappvierkratt (S6) finnes berggrunn er det ingen grunn til å tro at fjellve- flere steder i dalen. getas jonen omfatter noen kravfullere arter eller truete og sårbare arter.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Vurdering av verneverdi Isotermen for 0 °C i midlere januartemperatur går i fjordnivå nesten inn til de innerste fjordarmene Selv om vi ikke har detal jert kunnskap om vass- av Hardangerfjorden. De aller nederste delene av dragets vegetasjon, er det grunnlag for å tro at den Bjotveitdalen har følgelig et nokså mildt vinterkli- er typisk og representativt for de fattigste vass- ma. På noe høyere nivå ligger middeltemperaturen dragene i indre Hardanger. Bergartene gir bare for januar mellom -2 og -5 °C; i fjellet minst 5 grunnlag for lite kravfulle arter og vegetasjonstyp- grader lavere. Midlere julitemperatur faller mellom er, og det er usannsynlig at vassdraget rommer 12 og 14 °C. truete vegetasjonstyper eller arter. De verdiful- lestetrekkene ved vassdraget er graden av ube- Kulturpåvirkning. Løsmasseavsetningene nederst i rørthet, den frittstrømmende elva med fosse-karak- vassdraget er dyrket opp og ellers sterkt påvirket ter og de mange fosse-engene. av beite. På begge sider av dalen er det plantet gran, samt noe lerk. Granplantingene setter nå preg på landskapet (figur 13) ved fragmentering av løvsko- B jotveitelvi gen som ellers dominerer dalføret. Plantefeltene har tydelig ført til utarming av undervegetasjonen, Vassdragsnummer særlig på sørsiden av dalen. Kommuner Ullensvang Kartblad 1315 I Merket tursti går på sørvestsiden av elva, nå opp Naturgeografisk region 37c, Vestlandets løv- og fra Ringøy, tidligere fra Bjotveit. Turstien krysser furuskogsregion, Horda- elva ved ca 430 m og går opp til og forbi Vatna- lands fjordstrøk og 35c, setvatnet. Inntil nylig var dalen veiløs, men i de Hardangervidda seneste årene er det bygd skogsbilvei oppover dal- Vegetasjonsregioner Sørboreal-mellomalpin siden fra de nordligste gårdene. En gren av veien region går nordover på vestsiden av Nabbane, en annen går Vertikal utstrekning 0-1616 m anslagsvis halvveis innover dalen i retning Tverrlia. Det ligger flere støler i 700-800 m høyde rundt Områdebeskrivelse Tjørnavatni. Øst og nordøst for stølsområdet er skoggrensen trolig senket på grunn av stølsdriften. Geologi. Begge sider av hoveddalen omtrent opp til Sau ble under inventeringen sett i liene under Tverrlia består av migmatitt. I høyereliggende Kleppesnuten. områder rundt Vatnasetvatnet og en sone nordover over Bunuten og ned til fjorden er bergarten kvarts- Kort karakteristikk av vassdraget.B jotveitelvi ligger dioritt. Begge bergarter hører til grunnfjellet på østsiden av Eidfjorden, den indre delen av (stedegne bergarter av prekambrisk alder (Sigmond Hardangerfjorden. Nedslagsfeltet utgjør snaut 20 et al. 1984). Store Fåtten (1616 m o.h.), som danner km2 Det ligger rundt den V-fomede Bjotveitdalen vannskille i sør, er dannet av ordovicisk fyllitt/- som går opp fra fjorden til Vatnasetvatnet (870 m) glimmerskifer. to trinn. På en strekning på 2-2,5 km stiger dalbunnen til ca 500 m ved Tverrlia der det nedre Gårdene 1Å. Bjotveit er lokalisert til løsmasser i trinnet ender i en bratt fjellside. Denne fører opp dalmunningen. Ovenfor gårdene har dalen tynt til Vatnasetvatnet som nærmest ligger i en vid botn, morenedekke og mye skredmark. I lavlandet er som utgjør en hengedal i forhold til dalen nedenfor. skredmarkene overgrodd av skog. I fjellet finnes Vatnasetvatnet er kilden til Bjotveitelvi. Toppene det store arealer med mer og mindre bart fjell. rundt botnen når opp i 13-1400 meters høyde. I sør avgrenses nedbørfeltet av Store Flåtten (1616 m). Klima. Vassdraget ligger østenfor de fuktigste delene av Hordaland, i "skyggen" av Folgefonnhalv- Den eneste sideelva til Bjotveitelvi kommer fra øya. I fjordnivå ligger årsnedbøren trolig på vel Storavatnet nordøst i nedbørfeltet. Herfa og ned til 1000 mm. Kinsarvik, som ligger 10 km sørvest for åmotet i Tverrlia renner sideelva gjennom en rekke Bjotveit har 1142 som nedbørnormal; Eidfjord 17 småvann, bl.a. Tjørnavatni. km i nordøst har 923 mm. Nedbøren i fjellet ligger antakelig rundt 1500 mm eller noe mer. Mellom 150 Bjotveitelva er rasktstrømmende - den har ingen og 175 dager i året har nedbør. Vassdraget har mht. roligere partier. Elva renner i fast berg, over sva og avrenning et fjellregime, dvs, at det er vårflom i blokker, nederst gjennom løsmasser. Det er ikke mai- juli og at vinteren er en lavvannsperiode (jf. utviklet vannvegetasjon av karplanter i elva. Side- Statens kartverk 1987). bekker har stein begrodd av moser, vesentlig tveblad (Scapania spp.).

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Figur 13 Granplantinger Bjo- tveitdalen ødelegger det løv- skogsdominerte landskapet. Foto E. Fremstad 1989. - Stands of planted spruce de- stroy the landscape which is dominated by deciduous forests.

bekker har stein begrodd av moser, vesentlig tveblad Undersøkelser 1989. Fra Bjotveit ble turstien fulgt (Scapania spp.). opp til der den krysser elva. Stor vannføring i elva gjorde det ikke tilrådelig å va den. Sørsiden er Dalen er skogkledd til ovenfor Tverrlia. På dalens derfor inventert opp til ca 540 m o.h. På nordsiden nordside, under Nabbane-Kleppsnuten ligger ble skogsvei fulgt så langt denne gikk, dernest ble skoggrensen mellom 600 og 700 m, i Tverrlia på ca den blokkrike dalsiden fulgt skrått oppover til ca 600, og på dalens vestside noe lavere, unntatt på 675 m o.h. noe nord for sideelva fra Tjørnavatni. En nordflanken av Taraldsnuten der skoggrensen når kom her såvidt over skoggrensen. Det er altså først 800-900 m. Nord for Tverrlia er trolig skoggrensen og fremst skogsområdene i nedbørfeltet som er be- senket på grunn av beite. Det naturlige skogsbildet fart. er helt dominert av løvtrær, men på grunn av eksposisjonen til de to dalsidene er det betydlig Karplanteflora. Det er i alt registrert 255 arter i forskjell i vegetasjonstyper - på nordsiden er det området. Total floraliste er gitt i floralisten (ved- sterkt innslag av edelløvtrær. Nord for Tverrelva går legget). Innslaget av kystplanter er ikke særlig stort alm til vel 650 m. I Tverrlia, nedenfor turstien står i forhold til det totale artstallet, men enkelte av fem graner noe spredt i lia; de gir ikke inntrykk av dem, som revebjelle, er svært vanlige. Eu- og sub- å være plantet. oseaniske arter er junkerbregne, krattlodnegras, knegras, revebjelle, blåknapp og grønnstarr. Osea- Rundt Vatnasetvatn er det mye bart fjell så godt nisk-alpine arter: smørtelg, fjellmarikåpe, bergfrue, som uten vegetasjon (Evensen 1984). Også henget rosenrot og geitsvingel. ned mot hoveddalen har mye bart berg. Nemorale (sør-vestlige) arter: geittelg, myske, Tidligere undersøkelser. I begynnelsen av juni 1983 skogbjørnebær, hassel, sommereik, ask og alm. befarte Evensen (1984) vassdraget opp til ca 600 m, med retur til Ringøy. Senere samme måned laget N. Varmek jære (dels sør-østlige) arter: fingerstarr, Valland en kryssliste og en oversikt over de viktigste piggstarr, tjæreblom, mørkkongslys, lind, hen- vegetas jonstypene fra Tverrlia og rundt Vatnasetvat- geb jørk. Noe varmekjære er også gulmaure, sølv- net. Vallands materiale er nyttet i Evensens rapport. mure og kransmynte og skogvikke. Av østlige arter Deres funn er innarbeidet i floralisten (vedlegget).

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. har vi bare registrert krattfiol, vårerteknapp og Nordøstsiden av Bjotveitdalen er atskillig rikere rustjerneblom. enn sørvestsiden. Lengst nede, like ovenfor gård- ene, finnes rester av beiteskog med lett styvet Fjellområdene er dårlig undersøkt, men de geologi- hengebjørk (G2 be) - et gammelt kulturlandskap- ske forholdene antyder at fjellfloraen er artsfattig. selement som nå viser tegn til forfall. Eik og furu Disse fjellartene er registrert; de fleste er lite vokser spredt i dette området. Små bestander av kravfulle: fjellburkne, stivstarr, hengefrytle, fjellti- hengebjørk, eik og hassel er registrert som lavurt- motei, fjellrapp, blårapp, setermjelt, dverggråurt, edelløvskog (D2a). Her finnes bl.a. fingerstarr og blålyng, flekkmure, musøre, grønnvier, lappvier, myske. Oppover og innover dalen er alm, hassel og sølvvier, rynkevier, gulsildre, stjernesildre, trefin- ask vanlig, og det finnes også en del lind i liene. gerurt og bergveronika. Typen klassifiseres som alm-lindeskog, østnorsk type (D4). I høyden faller ask ut, og en går over i Arter med noe spesiell utbredelse er moskusurt, gråor-almeskog (D6), med en blanding av bjørk, søterot og rødsveve. Moskusurt forekommer i rik selje, gråor og alm, høye urter og gras og færre løvskog inne i fjordene på Vestlandet opp i mellom- varmekjære innslag enn lenger nede i liene. Alm går boreal-nordboreal region. I Bjotveitdalen er den opp til over 500 m, men på dette nivået er bjørk og funnet i gråor-almeskog i ca 500 m høyde. Rødsve- selje viktigste treslag. Innimellom høystaudeskogs- ve opptrer hist og her i vestnorske fjordlier og daler; bestandene finnes mindre bestander med storbregne- i Bjotveitdalen i beitet mark i overgangen løvskog- b jørkeskog (C1b) med skogburkne. Den aller øverste fjell (nordboreal region). del av skogen er beitet; grensen til artsrik eng (se nedenfor) er skarp.

Vegetasjon På tørre hyller oppe i rasmarkene på nordøstsiden finnes en lavurt-bjørkeskog (B1). Skogsvegetasjon. Bjotveitdalen er en løvskogsdal med bare spredte furuer i de tørreste partiene nede Engvegetasjon. Kulturbetinget eng (slått og/eller ved fjorden. Ellers preges skogsbildet av bjørk, beitet) (G) finnes både nede ved gårdene, men også gråor og edelløvtrær, samt granplantinger. Gråor går som spredte utslåtter et stykke oppe i den nordøstre opp til ca 400 m o.h. Forskje1len i eksposisjon dalsiden. (innstråling) i de to dalsidene fører til bjørkeskogs- dominans på sørvestsiden av dalen og til at edel- Engene ved gårdene er relativt fuktige; de invaderes løvtrærne er konsentrert på nordøstsiden av dalen. av skogburkne og bringebær. Et område med søyle- einer ("einerbakke") holder på å gro igjen til blåbær- Bjørkeskogen i de laveste nivåene er av blåbær-type bjørkeskog. (A4), men deler av den er dominert av smyle. Blåbær-småbregneskog (A4a, A5a) er de viktigste Engene oppe i liene er av typen kalkfattig tørreng bjørkeskogstypene oppover i dalen. I de lavest- (G2), med harestarr, bleikstarr, bråtestarr, gulaks, liggende områdene inneholder bjørkeskogen en god engkvein, sølvbunke, smyle, rødsvingel, knegras, del gråor, og mindre gråorbestander finnes innimel- ryllik, blåklokke, firkantperikum, engsyre, engso- lom bjørkebestandene, men uten at undervegetasjo- leie, grasstjerneblom, gjeldkarve, tepperot, blåkoll, nen er særlig mye rikere i gråorbestandene enn i smalkjempe, småengkall, hvitkløver m.fl. Over bjørkebestandene. Gråor-heggeskog i egentlig skoggrensen på dalens nordøstside finnes en rikere forstand er ikke registrert på denne siden av dal- utforming av G2. I tillegg de nevnte artene fore- føret. kommer bl.a. bergrørkvein, piggstarr, hengeaks, lundrapp, skogstorkenebb, seterm jelt, torskemunn, Mellom 300 og 400 m o.h. blir bjørkeskogen fukti- flekkmure og bergveronika. gere, indikert ved at skrubbær og blokkebær blir vanlige (A4b). Ovenfor Tverrlia kommer også Berg- og rasmarkvegetasjon. Apen rasmark (F1) blålyng inn. På dette nivået finnes også noe beite- kan ha blokker dekket av heigråmose, furumose og eller slåttepåvirket mark som kan utvikle seg til reinlav-arter - nokså karakteristisk vegetasjon for storbregne- eller høystaudeb jørkeskog (C1, C2). grovblokkete, næringsfattige rasmarker i Vest- Norge. Det er registrert et par små bestander av fattig bjørke-sumpskog (E2a). I den gamle kulturmarka ovenfor gårdene finnes det flere bergknauser med en floristisk utarmet Ospebestander finnes hist og her på hyller og utgave av fattig tørrberg (F3c). De viktigste artene avsatser oppover liene. er småsmelle, småbergknapp, engsyre, stemorsblomst, jordbær, bergm jølke, legeveronika, lodnebregne, heigråmose, gråsteinmose og knausmose.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. er relativt store partier tilplantet med gran, og det Fjellvegetasjon. Evensen (1984) rapporterer fra er bygget en skogsbilvei ca 3 km innover dalføret. fjellet greplynghei (R1), blåbær-blålynghei (S3), I fjellet er påvirkningen begrenset til beite. musøresnøleie (T4) og fattigmyr (K), men dette er neppe noen fullstendig liste. I rasmarker på sørvest- Kort karakteristikk av vassdraget. Nedslagsfeltet er siden av dalen finnes fattige vierkratt (S6). ca 72 km2 Erdalselva drenerer de nordlige delene av Hardangervidda, og renner ut i Eidfjorden, innerst i Hardangerfjorden. Nedslagsfeltet grenser Vurdering av verneverdi sør mot Hardangervidda nasjonalpark. Nabovass- dragene i øst (Kinso) og i vest (Veig) er tidligere Vassdraget anses som typisk og representativt for varig verna. Topografisk karakteriseres vassdraget vassdrag med harde og fattige bergarter i indre del- ved en trang V-formet dal, dypt nedskåret i Har- er av Hardanger: det inneholder arter og vegeta- dangervidda-platået. Dalsidene er meget bratte, og sjonstyper som er vanlige i disse strøkene. I de nedre innerst ender dalen i en markert dalende, med deler av Bjotveitelvis nedslagsfelt, som undersøkels- sprang fra 350-800 m o.h. på vel 1 km. Fra Erdals- ene har vært konsentrert om, er det ikke registrert stølen og innover mot Dalamot er dalgangen slak og særskilt truete eller sårbare arter eller vegetas jons- åpen. Busetevatnet (883 m) ligger i et slakt, vidt typer. Dalføret demonstrerer klart hvilken betydning dalbasseng. Landskapet rundt stiger slakt, med eksposisjonen (lokalklima) har for utformingen av avrunda former. De indre, sørlige delene er utprega vegetasjonen i vestnorske fjordlier. høyfjellsområder med topper og breer opp i 1567 m høyde. Fra Erdalsstølen går det en større sidedal, Det er ikke gjort inngrep i selve vassdraget. Ned- Spansdalen i nordlig retning. slagsfeltet er påvirket av oppdyrking, slått og beite, noe som fører til et høyt innslag av kulturindika- Ved dalmunningen nederst finnes endel løsmasseav- torer og ugras i vegetasjonen. Langt alvorligere for setninger som indikerer marin grense. helhetsinntrykket er likevel granplantefelt av ulike aldre og størrelser, hugstfelt og skogsbilvei - som Vassdraget er i hovedtrekk eksponert mot nord, noe forsåvidt også er blitt karakteristiske trekk ved som begrenser utbredelsen av varmekjære arter. Vestlandets fjordstrøk, men neppe gir grunnlag for Vertikalt omfatter vassdraget alle regioner fra vern. havnivå og opp til nival region. I en låglandssone inngår varmekjære arter som hassel, alm og ask. Det er bare ask og hassel som danner bestander. Edel- Erdalselvi løvtrær finnes opp til ca 300 m, og denne sonen må karakteriseres som sørboreal. Mellom 300 og ca 650 Vassdragsnummer m o.h. finnes en mellomboreal region vesentlig Kommuner Eidfjord, Ullensvang dominert av bjørk, men med spredte innslag av Kartblad 1415 IV gråorskog. Her inngår ellers arter som strutseving og Naturgeografisk region 37c, Veslandets løv- og springfrø. Den subalpine eller nordboreale regionen furuskogsregion, Horda- går opp til skoggrensa som ligger ved ca 1080 m o.h, lands fjordstrøk den sørvendte dalsida i Spansdalen. Lavalpin Vegetasjonsregioner Sørboreal-høyalpin/nival region med blåbærheier, dvergbjørkheier og vier- region kratt er registrert opp til 1230 m o.h. Over denne Vertikal utstrekning 0-1567 m finnes en mellomalpin vegetasjon. Tidligere undersøkelser. Vassdraget ble befart Områdebeskrivelse forbindelse med Samla plan (Evensen 1984). Ellers foreligger det en planteliste av F. Wischmann fra Geologi. Berggrunnen i nedslagsfeltet består vesent- Erdalen. Fjellområdene mellom Dalamot og Ovalds- lig av grunnfjellsbergarter, gneis og granitt. Lengst nuten er undersøkt av Lid (1959). sør finnes partier med fyllitt. Undersøkelser 1988. Befaringstidsrom: 19 juni og Klima. De nærmeste klimastasjonene er Ullensvang 7-8 september. og Eidfjord. Interpolert disse stasjonene fås en Befaringsruter: Nedre deler av Erdal, Erdal - middeltemperatur for kaldeste måned rundt -0.7 °C, Erdalsstølen Busetvatnet Dalamot Nasafjell - og ca 15.8 °C for varmeste måned. Nedbøren i lav- Kvannjolnuten Spannsdalen - Erdal. landet ligger rundt 1000 mm, mens den i fjellet stiger til ca 1200 mm årlig. Karplantefiora. Det er i alt registrert 269 karplan- Kulturpåvirkning. Dalføret under 100 m o.h. er ter i området. Total floraliste er gitt i vedlegget. påvirket av gårdsdrift og grusuttak. Innover dalføret

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Kystplantene er sparsomt representert i nedslags- Vannvegetasjon. I og langs de nedre delene av feltet. Bjønnkam, smørtelg, blåknapp og markfrytle Erdalselva er det ikke registrert noen vegetasjon. er de eneste kystplantene, og de er sjeldne. Nederst Små bestander med flaskestarr (03b) og elvesnelle i dalføret finnes varmekjære arter som hassel, ask (03a) finnes mellom Erdalsstølen og Busetvatnet. og lintorskemunn, men elementet er sparsomt På elveører i og langs elva opp mot Dalamot opptrer representert. Av arter med en østlig utbredelse- elveørkratt vanlig (S6/Q3c). Sølvvier og lappvier stendens finnes rødknapp, lerkespore og marigras. dominerer buskskiktet, og i et fuktig feltskikt inngår Fjellplanteelementet er godt representert. I tillegg til engsoleie, slåttestarr, rypebunke, finnskjegg, myr- vanlige, lite kravfulle arter, inngår kalkkrevende og fiol, myrhatt og sølvbunke. til dels sjeldne fjellplanter. Av slike kan nevnes myrtevier, dvergsnelle, kastanjesiv, dvergsoleie, Fjelivegetasjon. Det meste av fjellvegetasjon er bergstarr, og fjellstarr. Lid (1959) har dessuten fattige vegetasjonstyper. Størsteparten av arealet i registrert smårørkvein, rabbetust og bleikmyrklegg de øvre nivåene utg jøres av blankslipt fjell og bre. i fjellene. Greplyngrabber (R1b), og dvergb jørk-fjellkrek- lingrabber (R2b) er vanlige. På høyere nivå (over Vegetasjon 1250 m) opptrer rabbesivheier (R5a), med innslag av sauesvingel og vardefrytle. Blåbærheier av skrub- Skogsvegetasjon. Skogsregionen domineres helt av bærtypen (S3b) dekker store arealer i de nedre løvtrær, vesentlig bjørk, og noe gråor i nedre deler. delene av fjellet. Flekkmure-harerugeng (S4) opp- De fattigste typene kan klassifiseres som fjellbjør- trer i moderat bratte fjellsider, f.eks. ved Nasafjell. keskog (A3b) og røsslyng-fuktskoger (A3d). Disse Fattige høystaudekratt (S6a), vesentlig dominert av opptrer vanlig i mellom- og nordboreal region. lite kravfulle arter, finnes spredt i dalsidene. I Størst utbredelse har blåbær-skrubbærbjørkeskog nordboreal region finnes dessuten bestander med (A4b), og på høyere nivå (over 700 m o.h.) blåbær- høystauder som kvitbladtistel og mjødurt (S6b). fjellkreklingb jørkeskog (A4c). Bregnedominerte Snøleievegetas jon dominerer over 1200 m o.h. bjørkeskoger er meget vanlige i de bratte dalsidene Grassnøleier (T 1a-c) er vanligst. I områder med og småbregne-skrubbærb jørkeskog (A5b). Storbreg - fyllitt er det dessuten registrert engsnøleier (T2) og ne- og høystaudebjørkeskoger (C1b) og storbregne- rikere utforminger (T3a). Musøresnøleier (T4) er fjellbjørkeskog (C1c) med fjellburkne, skogburkne vanlige, mens fattige våtsnøleier (T6a-c) med bl.a. og sauetelg dekker store arealer i de bratte dalsidene. jøkelstarr og snøull opptrer mer spredt. På høyt nivå Høystaude-fjellbjørkeskoger (C2a) finnes, men be- opptrer også ekstremsnøleier. standene er små og spredte. Bestander med lavurtskog (B1) finnes, men de er sjeldne. Gråor-hegge- Vurdering av verneverdi skoger er vanlige i de nedre delene av nedslagsfeltet (under 400 m), både høystaude-storbregne-typer Floristisk kan vassdraget karakteriseres som mid- dominert av strutseving, skogburkne og bringebær delsrikt. De floristisk mest interessante områdene (C3a) eller sølvbunke (C3b). Edelløvskoger er lite ligger i fjellet. Flere kalkkrevende, til dels sjeldne representert. Det eneste er mindre bestander med arter er funnet i de sørlige fjellene. Disse artene er hasselkratt (D2a) og ask (C3a?) i de nedre delene. imidletid også funnet i andre deler av Hardanger- vidda (NOU 1974). Eng- og heivegetasjon. Små bestander med eng- vegetas jon finnes, både i lavlandet (G2a) og i Bortsett fra de rike fjellsamfunnene er det ikke stølsområdet (G2c). funnet noen sjeldne natur- eller vegetasjonstyper. De største myrere i Spansdalen (Geismyrene) og sør Myrvegetasjon. Myrer finnes ikke i de nedre delene for Vasslivatnet, har botanisk verneverdi. Her finnes av vassdraget (under 500 m). Men mellom 800 og flere ulike myrtyper representert, som viser gradien- 1000 m o.h. dekker de store arealer i de flate ter fra fattig til rik og fra løsbunn til fastmattemyr. partiene. Fattigmyrer (K) dekker de største arealene. De flate elvestrekningene hvor det flere steder Ombrotrofe partier (J) og intermediære myrer (L) vokser tette vierkratt, og hvor elva meandrer, har finnes spredt. Det store myrarealet mellom Vassli- også verneverdi. vatnet og Busetvatnet domineres av flaskestarr- trådstarr-myr (L4a). Ellers har slåttestarr- og Vassdraget har typeverdi for regionen, men lav- duskulldominerte myrer (K3) stor utbredelse. I landssonen er lite representativ. Erdalselva er omgitt Spansdalen er det registrert rikmyrelementer (M2). av varig vernete vassdrag og Hardangervidda De opptrer vesentlig i overgangen mellom fastmark nasjonalpark, og det meste av verneinteressene og myrflate (i laggen). Her finnes marigras, ljåblom, nedslagsfeltet er derfor ivaretatt av disse. myrsnelle, sveltull, hårstarr, fjellfrøstjerne og svarttopp.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. 4 Konklus jon eller typeområder har en valgt å benytte en noe modifisert utgave av "Naturgeografisk regioninnde- Vassdragenes verneverdi i relasjon til regioner og ling av Norden" jf. NOU 1983, 42. På bakgrunn av tidligere verneplaner denne er de undersøkte objektene fordelt på 5 underregioner. Vurderingen av verneverdi blir Et viktig kriterium for utvelgelse av vassdrag til foretatt etter sammenlikning av vassdragene innen verneplanen er at ob jektene bør representere de hver region. En summarisk sammenstilling av store variasjonene i naturforhold, både nas jonalt og vernevurderingene er gitt i tabell 2 og 3. regionalt. For inndelingen av vassdragene i regioner

Tabell 2. Vassdrag i Verneplan IV i Rogaland og Hordaland. Forekomst av viktige elementer som er grunnlag for vurdering av verneverdi, vurdert etter en firegradig skala. 1: sjelden, 2: spredt, 3: vanlig, 4: dominant. KS: kystseksjonen, BN: boreonemoral region, SB: sørboreal region, LA: lavalpin region, MA: mellomalpin region, HA/N: høgalpin/nival region. - Catchment areas in Water Protection Plan IV in Rogaland and Horda- land. Occurence of important elements which are used for assessment of protection value, assessed according to a 4 grade scale. 1: rare, 2: scattered, 3: common, 4: dominant. KS: Coastal section, BN: Boreonemoral region, SB: south Boreal region, LA: Low alpine region, MA: Middle alpine region, HA/N High alpine/nival region.

a.o

4,)ob > .... cn a> a> %.. 00 .2 •O o 0.> o ,..., Oo 0 CO — 42) c,..,>o c < C 0 0 o0... c. eitt ›. tr2 E 9 a> 00 00 A..1 .2 "0 > t t . 0,C...... -0 In 0) 4) ..4.2 2 •a> .0 1- "1:$ vt on ,...0 cD Vi ao ;;"' C0 = 0 . C) cl.) CO cet 0 ; r 4 :54 Cl° rzi 6. 0 O 4— 0) • . c r i . 2 , 5 1 ca ( ) C 00 .C4 1 (CI -- 03 0> Nedslagsfelt .S4 > 00 eD eD = °Z .4) Catchment area 00 00 ut 7.., 0...:...... c3 ""'-03 an 0 .- cti cci .... CO ct# U.. cj] (4 2., i) ;.19 &) C4 1- LL1 Røydlandselv KS 4 3 4 2 1 4 4 2 4 2 Nordalsåna SB-LA 4 4 1 1 3 2 14 1 Hålandselva SB-LA 441 2 1 1 3 1 14 23 2 Tengesdalselv SB-MA 4 42 1 1 2 3 1 24 - 2 4 Lingvangselv SB-MA 4 42 2 2 1 14 Malldalselva SB-LA 441 2 2 3 1 4 12 2 Sagåi SB-LA 441 1 1 3 4 33 3

37c 1 Rundt Folgefonni Kvitno • SB-HA/N 1 4 4 2 2 - 1 - 1 4 2 1 3 Bondhuselvo SB-HA/N 1 4 3 4 2 2 - 4 2 2 Æneselvi SB-HA/N 4 4 4 - 2 2 2 4 4 3 2 3 Furebergselvi SB-HA/N 14 4_ 1 1 - - - 4 - - 4 2 2 2 Hattebergvassdraget SB-HA/N 14 a" 3 2 1 - 3 - 1 1 4 2 2 3 Storelvi BN-HA/N 2 24 42 2 3 2 3 2 - 4 2 2 2 Mosneselva SB-HA/N 4 4 1 I 1 2 3 22 4 2 Indre Hardanger Bjotveitelvi SB-MA 4 3 3 2 2 2 - - 4 - 3 2 3 Døgro SB-MA 3 4 4 - - 1 3 - - 4 - - - 1 Erdalselvi SB-MA 2 1 4 4 3 2 2 311 1 4 1222 3 Midtre Hordaland Femangerelvi BN-LA 4 4 2 3 - 3 1 - 4 2 2 3

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. øvre delene. Det har derfor meget stor botanisk Tabell 3. Vernevurdering av Verneplan IV-vassdrag etter verneverdi. en tredelt skala. L: liten verdi, M: middels verdi, S: stor verdi. - Protection value of catchment areas. L: Region 37 Vestlandets løv-og furuskogsregion. Dette low value, M: medium value, S: high value. er en stor og meget variert region, med markerte gradienter både vest-øst og fra havnivå til høyfjell. Regionen er delt i 4 underregioner:

Underregion 37b, Ryfylkets fjord- og heiområder. Denne omfatter områdene fra Lysefjorden til Åkrafjorden. Regionen, spesielt de vestlige lavereliggende delene, karakteriseres ved mye eik og andre edelløvtrær, og furuskoger på skrinn mark. Vegeta- Region Nedslagsfelt s jonen har ellers et markert innslag av kystplanter. Region Catchment area Cti t) CO csic(` t>> Vassdragene karakteriseres ved at bare en liten del av arealet ligger i lavlandet. Det aller meste av 38 Røydlandselv ML MSMM arealet ligger over 300 m o.h., og elvene renner ofte 37b Nordalsåna L L LMLS bratt ned fra fjellområdene. Innen vassdragene Hålandselva L L LMLM finnes det ofte større fosser i lavlandet (jf. tabell 2). Tengesdalselv MMMMMM I regionen er det fra før vernet 2 vassdrag: Vormo Lingvangselv L MSMMS i Hjelmeland og Vikedalselv. Verneobjektet Lang- Malldalselva MMMML M foss ved Åkrafjorden utgjør et meget lite areal. Sagåi L MLML L Ellers er store deler av vassdragene i de indre deler av regionen sterkt påvirket av vassdragsutbygging. 37c 1 Rundt Folgefonni 6 av de undersøkte vassdragene tilhører denne Kvitno MM regionen: Nordalsåna, Hålandselva, Sagåi, Malldal- Bondhuselvo ML selv, Tengesdalselv, Lingvangelv. Æneselvi SM Furebergselvi LL De botaniske verdiene i Nordalsåna og Hålandselva Hattebergvassdraget MM er nok for en stor del ivaretatt i de tidligere vernete Storelvi SS objektene. Verdien til Nordalsåna ligger vesentlig Mosneselva MM 2 Indre Hardanger at den topografisk sett representerer en annen type, Bjotveitelvi S MMMM og at vassdraget er lite påvirket. Hålandselva er til Døgro L L LML S dels sterkt kulturpåvirket, og det er ikke registrert Erdalselvi L S MS MM noen spesielt verdifulle botaniske forekomster i dens 3 Midtre Hordaland nedslagsfelt. Vi vurderer derfor Nordalsåna som Femangerelv MS SS S S middels verneverdig og Hålandselva som lite verneverdig i denne sammenhengen.

De 4 vassdragene på halvøya mellom Hylsfjorden Region 38b Den vest-norske lyngheiregionen, kysten og Saudafjorden har mange likhetstrekk, både mellom Boknafjord og Nordfjord. Denne regionen topografisk og botanisk. De største arealene ligger representerer en hyperoseanisk seksjon av den mellom- og nordboreal region. Elvene renner nordlig tempererte (nemorale) regionen (Ahti et al. meget bratt ned i fjorden, og lavlandsdelen er dårlig 1968). Regionen er ikke representert andre steder representert. Disse 4 skiller deg derfor topografisk Norden, og vi har derfor et spesielt forvaltningsan- sterkt fra Vormo og Vikedalselv. I vegetasjonen er svar for den. Den omfatter de vestligste delene av det ellers et sterkt innslag av kystplanter. Av de 4 Vestlandet, karakterisert ved et lyngdominert vassdragene peker Lingvangselv seg ut som sterkt heilandskap, med innslag av en rekke hyperoseani- verneverdig. Det er svært lite påvirket av inngrep og ske arter. Vassdragene i denne regionen har relativt dessuten inneholder vassdraget sjeldne naturtyper og små høydeforskjeller, og bare en liten del av arealet plantegeografisk interessante arter. I de andre ligger høyere enn 600 m o.h. Breer finnes ikke og vassdragene er det flere inngrep, og diversiteten er fossene er små (jf. tabell 2). mindre. I Malldalselva og Tengesdalselv finnes det imidlertid en del interessante botaniske forekomster Av de undersøkte vassdragene tilhører bare Røyd- og større arealer uten store inngrep. Vi vurderer landselv region 38b, som tidligere ikke er represen- Tengesdalselv til å ha middels verneverdi og Mall- tert i verneplanene. Røydlandselv har stor verdi som dalselv til å ha stor verneverdi. Sagål er mer kultur- typevassdrag for denne regionen. Vassdraget er påvirket og har mindre diversitet enn de andre, og dessuten relativt lite kulturpåvirket, spesielt i de verneverdien er derfor liten.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Underregion 37c, Hordalands fjordstrøk. På grunn dragene i området er regulerte, f.eks. Tysso, Eid- av topografisk og botanisk variasjon innen denne fjord og Osa. Vegetas jon og flora i regionen er regionen har vi valgt å dele vassdragene i 3 grupper, relativt godt representert i de allerede vernete og å prioritere og vurdere den relative verneverdien vassdragene, og dette gjør at behovet for vern ikke innen hver av disse. er størst i denne delen av Vestlandet. Til regionen hører Døgro, Bjotveitelvi og Erdalselvi. Av disse er 1. Vassdragene rundt Folgefonni. Disse har topogra- Døgro og Erdalselvi vurdert til å ha stor verneverdi. fisk, klimatisk og edafisk sett relativt store lik- Erdalselvi har størst botanisk diversitet, og vann- og hetstrekk. Med unntak av Hattebergvassdraget og vannkantvegetasjonen i de øvre deler av vassdraget Storelvi ligger store deler av nedslagsfeltene på har stor verdi. Verdien til Døgro ligger vesentlig i Folgefonni. Det aller meste av arealet ligger over at det er lite påvirket av inngrep og at det finnes 300 m o.h. Noe utypisk i så måte er Æneselvi, hvor fosser/fosselandskap innen vassdraget. Bjotveitelvi de nedre delene av det lange dalføret ligger i er vurdert som middels verneverdig. Det meste av lavlandet. I Hattebergvassdraget og Storelvi dekkes de botaniske elementene som finnes innen vassdraget relativt store deler av arealet av vann. Av vassdrag er ivaretatt i Erdalselvi og de allerede vernete rundt Folgefonni er bare Opo, innerst i Sørfjorden, områdene. tidligere vernet. Ellers er flere vassdrag sterkt påvirket av vannkraftutbygging, f.eks. i Mauranger, 3. Vassdrag i Midtre Hordaland. Vassdragene nord Blåfalli ved Matre i Sunnhordaland og Jondal. for Hardangerfjorden er karakterisert ved et humid klima med et sterkt innslag av kystplanter i vegeta- 7 av de undersøkte vassdragene ligger rundt Folge- sjonen. Her er det tidligere vernet 4 vassdrag: fonni: Furebergselvi, Hattebergvassdraget, Mosne- Eikefetelvi, Oselv, Fosseelv og Eik jedalselv. Disse selva, Æneselvi, Kvitno, Storelvi og Bondhuselvo. vassdragene er til dels sterkt påvirket av inngrep (jf. NOU 1983: 359). De sentrale delene av regionen er Vi har vurdert Æneselvi og Storelvi som de mest sterkt påvirket av vannkraftutbygging, f.eks. Bergs- verneverdige. dalen, Eksingedalen og Modalen. Det vil således være av stor verdi å få supplert verneplanen med Vegetasjon og flora er relativt varierte i disse vassdrag her. vassdragene, og inngrepene er moderate. Spesiell verdi har elvesletta langs Æneselvi og fossene i Av de undersøkte vassdragene tilhører bare Feman- Storelvi. Mosneselva og Bondhuselvo er vurdert til gerelv denne delen av Hordaland. Vassdraget er å ha stor verneverdi. Mosneselvas verdi er vesentlig vurdert som botanisk svært verneverdig. Det har høy knyttet til at den er meget lite påvirket av inngrep, diversitet og innslag av arter som er sjeldne og at vassdraget inneholder brelandskap som er regionen. Innen nedslagsfeltet finnes et furuskog- spesielt verdifulle. Den botaniske diversiteten er sområde som er svært verneverdig. Mosefloraen er middels. Bondhuselvi er botanisk rik, men vass- også rik og inneholder meget sjeldne arter. Det er dragsutbygging og inngrep i deler av området relativt små inngrep innen nedslagsfeltet. reduserer dens verneverdi en del. Hattebergvass- draget er vurdert som mindre verneverdigenn de tidligere nevnte vassdragene. Dette skyldes vesentlig at det er flere relativt store inngrep innen området. Det g jelder både elveforbygging, granplanting, bygging av skogsbilveier og vannkraftutbygging. Kvitno er også sterkt påvirket av inngrep, og vurdert som middels verneverdig. Den lave diversiteten i Furebergselvi gjør at den vurderes som minst verneverdig av de aktuelle vassdragene rundt Folge- fonni.

2. Vassdrag i Indre Hardanger. Til denne gruppen regnes vassdragene i de østlige delene av Hordaland. Floristisk karakteriseres disse ved at kystplantene spiller en liten rolle i vegetas jonen, mens en del østlige arter inngår. Topografisk kjennetegnes de ved relativt store fjellområder (Hardangerviddapla- tået) og bratte lier ned mot fjorden. Tidligere er området relativt bra representert i verneplaner. Opo, Kinso, Veig og Granvinelva er varig vernet, i tillegg til Hardangervidda nas jonalpark. Flere av vass-

For Verneplan IV for vassdrag er 18 vassdrag i In connection with Protection Plan IV for water Rogaland (6) og Hordaland (12) undersøkt med courses, the botanical importance of 18 water hensyn på botaniske verdier. Disse er vurdert ut fra courses in Rogaland (6) and Hordaland (12), West flora og vegetas jon: antall arter, hvilke floraelemen- Norway, have been investigated. The importance has ter som er representert, vegetasjonstyper, høydeso- been assessed on the basis of flora and vegetation: nering, produktivitet, regional representativitet og number of species, floristic elements, vegetation natur- og vegetasjonstypers sjeldenhet. Det er types, zonations, productivity, regional represen- dessuten lagt vekt på å registrere inngrep i nedslags- tativeness and the rarity of nature and vegetation feltet. Grunnlaget for vurderingen av nedslags- types. Encroachments on the water courses have also feltenes relative verneverdi er summert i tabell 2 og been noted. The bases for the assessments are 3. De 18 vassdragene er også. vurdert mot allerede summed up in Tables 2 and 3. The 18 water courses vernede vassdrag i de respektive naturgeografiske have also been compared with water courses which regioner. are already protected in each of the geographical regions involved in the investigation. Fem vassdrag vurderes som svært verneverdige (****) ut fra botanisk synspunkt: Lingvangselv Five water courses have very high botanical protec- (region 37b), Røydlandselv (38b), Æneselvi, Storelvi tion value (****): Lingvangselv (region 37b), Røyd- og Femangerelv (37c). landselv (38b), Æneselvi, Storelvi and Femangerelv (37c). Fem vassdrag vurderes som botanisk verneverdige (***), men med lavere verdi enn de foregående, Five water courses have high botanical protection eller verdien er redusert på grunn av inngrep: value (***), but a lower one than those mentioned Malldalselva (37b), Bondhuselvo, Mosneselva, already, or the value has been reduced owing to Døgro og Erdalselvi (37c). encroachments: Malldalselva (37b), Bondhuselvo, Mosneselva, Døgro and Erdalselvi (37c). Mindre botanisk verneverdi (**) er registrert i Nordalsåna og Tengesdalselv (37b), Hattebergvass- Minor botanical value (**) has been registered in draget, Kvitno og Bjotveitelvi (37c). Nordalsåna and Tengesdalselv (37b), Hattebergvass- draget, Kvitno and Bjotveitelvi (37c). Det er registrert lite av botanisk vernverdi (*) i Hålandselva og Sagåi (37b) og Furebergselvi (37c). Little of botanical value (*) has been found in Hålandselva and Sagåi (37b), and in Furebergselvi (37c).

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. 7 Litteratur botaniske undersøkelser. Univ. Bergen, Bot. Inst. Rapp. 35: 1-139. Ahti, T., Håmet-Ahti, L. & Jalas, J. 1968. Vegeta- Prøsch-Danielsen, L. 1983. Botanisk befaring i tion zones and their sections in northwestern Tengesdal Lingvang, Ryfylke. Vegetasjons- Europe. - Ann. Bot. Fenn. 1968,5: 169-211. historisk del. - Univ. Bergen, Bot. Inst. rapp. Askvik, H. 1976. Hordalands berggrunnsgeologi. 29a: 1-42. Hartvedt, G.H. red. Hordaland og Bergen. Bygd Samla plan for vassdrag 1984. Hordaland fylke, og by i Norge. s. 100-110. Oslo. Ulvik kommune, vassdragsrapport pros jekt 224 Aune, B. 1981. Normal årsnedbør 1931-1960. - Det Døgrå. norske meteorologiske institutt. Kart. Sigmond, E.M. 1975. Geologisk berggrunnskart Berge-Meyer, 0. 1983. Fjellflora og vegetasjon på over Norge, berggrunnskart Sauda 1:250000. - Stord og Tysnes. Hovedfagsoppgave, Univ. Ber- NGU. gen. Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D. Berge-Meyer, 0. & Skogen, A. 1985. Klimabetinget 1984. Berggrunnskart over Norge. M 1:1 million. fordeling av vegetasjonssoner og -regioner i - Norges geol. unders. Vest-Norge. Upubl. rapp. Bot. Inst. Univ. Statens kartverk 1987. Avrenning. Årlig middelav- Bergen. renning 1.9.1930-31.8.1960. - Nasjonalatlas for Botnen, A. 1979. Sauda-Hylsfjordheia. - Upubl. Norge. Hovedtema 3 Luft og vann. Kartblad rapp. Bot. inst. Univ. Bergen. 3.2.2. Dahl, E., Elven, R., Moen, A. & Skogen, A. 1986. Steinnes, A. 1984. Samla Plan - botanikk 1984. Vegetasjonsregionkart over Norge 1: 1 500 000. Bidrag til naturverndelen i vassdragsrapportene. Nasjonalatlas for Norge. Statens kartverk. Upubl rapp. Fylkesmannen i Rogaland. Danielsen, A. & Fægri, K. 1961. Erfjord, herredet Sørheim, K. 1969. Floraen på Stord. - Haugesund. botanikerne glemte. Blyttia 1961: 99-107. 176 s. Evensen, A. 1984. Botanisk synfaring i Bjotveitelvi Valland, N. 1984. 210 Kvitno. - Upublisert rapport og Erdalselvi, Hordaland. Fagrapport til pro- til Samlet plan. 5 s. + 2 krysslister. sjektet Samla plan for vassdrag. - Oslo. Upubl. 8+3 s. Fremstad, E. 1974. Inventering av Sandvikedalen, Ænesdalen og Bondhusdalen. Upubl. rapp. til Miljøverndepartementet. Fremstad, E. & Elven, R. 1987. Enheter for vegeta- sjonskartlegging i Norge. - Økoforsk Utredning 1987,1. Fægri, K. 1960. Map of distribution of Norwegian vascular plants. 1. Coast plants. - Skr. Univ, Ber- gen 26: 1-134. Kvale, A. 1938. Et kaledonsk intrusiv- og effusiv- felt på Stord. -Bergens Mus. Årb. 1937, Naturv. R. 1: 1-138. Lid, J. 1959. The vascular plants of Hardangervid- da, a mountain plateau of southern Norway. - Nord. J. Bot. 61-128. Meyer, 0.B., red. 1984. Breheimen - Stryn. Konse- sjonsavg jørende botaniske undersøkelser. - Univ. Bergen, Bot. Inst. Rapp. 34: 1-296. NOU 1974. Hardangervidda. - NOU 1974, 30A: 1- 352. NOU 1983. Naturfaglige verdier og vassdragsvern. NOU 1983,42: 1-376. Odland, A. 1982. Botaniske undersøkelser i forbindelse med Samla Plan. - Upubl. rapp. Bot. Inst. Univ. Bergen. Odland, A. & Botnen, A. 1983. Botanisk synfaring Tengesdal - Lingvang, Ryfylke. Univ. Ber- gen, Bot. inst. Rapp. 29: 1-30. Odland, A., Sivertsen, S. Nordmark, 0., Botnen, B. & Brunstad, B. 1985. Stordalsvassdraget i Etne og Åbødalsvassdraget i Sauda. Konsesjonsavgjørende

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. Vedlegg Floralister fra de undersøkte vassdragene. 1 angir at arten er sjelden innen vassdraget, 2 at den opptrer spredt eller er mer vanlig.

Flora lists from the water courses investigated. 1 indicates that the species are rare, 2 indicates species which occur scattered or are more or less common.

R1=Hålandselva, R2=Lingvangselv, R3=Tengesdalselv, R5=Sagåi, R6=Nordalsåna, H1=Røydlandselv, H2=Mosneselva (Londalselva), H3=Hattebergvassdraget, H4=Bondhuselvo, H5=Furebergselvi, H6=Æneselvi, H7=Femangerelv, H8=Storelvi, H9=Kvitno, H10=Døgro, H 11=Bjotveitelvi, H12=Erdalselvi.

HHHHHRHHRRRRHRHHH 1 8 7 9 5 5 3 6 6 1 4 3 2 2 4 1 1 21

Acer pseudoplatanus spisslønn 2. . . . 2 2. 2 2 Actaea spicata trollurt . . 2 . . 1 . 2 . 1 2 2 Adoxa moschatellina moskusurt 1 Agrimonia eupatoria åkermåne 1 Agrostis canina hundekvein 2 2 2 2. 2 2 2. 2. . . 2 1 Agrostis capillaris engkvein 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 222. 2 2 2 Agrostis mertensii fjellkvein 1 2 2. 2. 2. Agrostis stolonifera krypkvein 2 2 2. 2. . . . A juga pyramidalis jonsokkoll 2 . . 2 . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 . . Alchemilla alpina fjellmarikåpe 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2. Alchemilla vulgaris vanlig marikåpe 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Alliaria petiolata laukurt 1 Allium ursinum ramsløk . . 2 ...... Alnus glutinosa svartor 2 2 2 . 2 2 2 2 2 2 2 . . . . Alnus incana grå.or . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 22. 22. 2 Andromeda polifolia kvitlyng 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 . 2 2 Anemone nemorosa kvitsoleie 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 . 2 Angelica archangelica kvann . 2. 1 . . . . 2 1 2. 1 . Angelica sylvestris sløke 2.. 2 22 2 22. 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Antennaria alpina fjellkattefot ...... 1 . Antennaria dioica vanlig kattefot . 2 2 2 . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 . Anthoxanthum odoratum gulaks 2 2 2 2 2 222. . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Anthriscus sylvestris hundekjeks 2 2 2 . . . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Anthyllis vulneraria rundskolm 2 Arabidopsis thaliana vårskrinneblom 2 2 2 2 2 Arabis alpina fjellskrinneblom 1 2. 2. Arabis glabra tårnurt . . . . . 1 ...... Arabis hirsuta bergskrinneblom . 11 2 ..... 1 . . . . 2. . Arctium minus småborre . 2 2 . . . 1 ...... Arctostaphylos alpinus rypebær 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 . 2 . Arctostaphylos uva-ursi mjølbær 2 ... 2 .. 2 . 2 ...... Arrhenatherum elatius hestehavre 2 Artemisia vulgaris burot 2 2 Asplenium ruta-muraria murburkne 1 ...... 1 . . Asplenium septentrionale olavsskjegg 2.. . . 2. . 2 Asplenium trichomanes svartburkne 2 2 2 22. 2 2. . 2 2 2 222 . . 2 . . Asplenium viride grønnburkne .. 2 .. 2 ... 22 .. 2 .. Astragalus alpinus setermjelt ...... • . . 2 Athyrium distentifolium fjellburkne 2 . 2 2 2 2 2 . 2 2 2 2 . 2 2 Athyrium filix-femina skogburkne 22. 2 2 2 2 2 2 2 22. 2 2 2 2 2 2 Bartsia alpina svarttopp . 2 2 . . . 2 2 2 2 2 2 . 2 2 2 2

HHHHHRHHRRRRHRHHH 18795536614322411 21

Betula nana dvergb jørk 2 2 . . .2122 2 Betula pendula hengebjørk • 2.2... 222.22.222 Betula pubescens vanlig bjørk 22222222222222222 Blechnum spicant b jønnkam 1222222222222222. Botrychium lunaria marinøkkel Brachypodium sylvaticum skoggrønnaks 22221: ...... 1... Briza media hjertegras 1 Calamagrostis epigeios bergrørkvein 1222.2.2.1..2.222 Calamagrostis purpurea skogrørkvein .2222222222222222 Callitriche hamulata klovasshår .22 2 Callitriche palustris småvasshår Calluna vulgaris røsslyng 2•2222222222222222 Caltha palustris bekkeblom 222....222.2..2 Campanula latifolia storklokke 2 Campanula rapunculoides ugrasklokke Campanula rotundifolia blåklokke 2_2_2_222222; ; __-_ Cardamine bellidifolia høyfjellkarse Cardamine flexuosa skogkarse 2 _:; __21. _2: ; ; Cardamine hirsuta rosettkarse • .1...... Cardamine nymannii polarkarse ...... Cardamine pratensis engkarse 222 . . . .2 ...... 2 . Cardaminopsis petraea aurskrinneblom 1 2 Carex adelostoma tranestarr Carex atrata svartstarr . : Carex bigelowii stivstarr 22.2222222222222. Carex binervis heistarr 2.. Carex brunnescens seterstarr . . 22222222222222 Carex canescens grå,starr 22222222222222222 Carex capillaris hårstarr .. 1.... 211.111.2. Carex chordorrhiza strengstarr 1 Carex digitata fingerstarr 22 211..... 2 Carex dioica tvebostarr 2.2.... 2. 2.2... Carex echinata stjernestarr 22222222222222222 Carex flacca blåstarr Carex flava gulstarr . 21222: Carex hostiana engstarr 1.2 1... •. Carex juncella stolpestarr 222... 222 Carex lachenalii rypestarr 121.2.2. Carex lasiocarpa trådstarr 2.2.. 2. 22. 2222. 2. Carex limosa dystarr 222. 2.. 222222. 2. Carex magellanica frynsestarr 2.2222.2222222. Carex muricata piggstarr 2.2...... 2 Carex nigra slåttestarr 22222222222222222 Carex norvegica fjellstarr 2 Carex oederi beitestarr 222.. 2.2.2.222. Carex ovalis harestarr 222.222222222222 Carex pallescens bleikstarr 22222222222222222 Carex panicea kornstarr 2222222222222222. Carex pauciflora sveltstarr 22222222222222.2. Carex pilulifera bråtestarr 22222222222222222 Carex pulicaris loppestarr 222. 2. 22. . . Carex rostrata flaskestarr 222.2222222222.2. Carex rufina jøkelstarr 12 Carex rupestris bergstarr 1 2 Carex saxatilis blankstarr .2 2 12222 . 2 .

Carex sylvatica skogstarr Carex tumidicarpa grønnstarr 211 .22. 22. 22222222222 Carex vaginata slirestarr .2 2 12222222 Carex vesicaria sennegras Carum carvi karve Cassiope hypnoides moselyng 22 Centaurea jacea vanlig knoppurt 2 Centaurea nigra svartknoppurt 1. 2...... 2 Cerastium alpinum fjellarve 1 1222 Cerastium cerastoides brearve .. 2. 122. 222 Cerastium fontanum vanlig arve 22222222222222222 Chenopodium album meldestokk .2 Chrysosplenium alternifolium maigull .. 2.. 2222 . . .. 2. Cicerbita alpina turt ... 2... 2.. 22. 2222 Circaea alpina trollurt . 222222221 . 222222 Circaea intermedia mellomtrollurt .. 2... 1 ...... 1 Circaea lutetiana stortrollurt Cirsium helenioides kvitbladtistel 222. 2222222222222 Cirsium palustre myrtistel 22222222222222222 Cirsium vulgare vegtistel 22..... 2. 2.... 2.. Coeloglossum viride grønnkurle ...... 22. Conopodium majus jordnøtt 222.2 : .. 2 Convallaria majalis liljekonvall 2.22 222. 222 Corallorhiza trifida korallrot . . 1 . 11 ...... Cornus suecica skrubbær 22222222222222. 22 Corydalis intermedia lerkespore 1. Corylus avellana hassel 22222222222222222 Cotoneaster integerrimus dvergmispel 1 1 Crataegus calycina begerhagtorn 2 2 Crepis paludosa sumphaukeskjegg 2 22.. 2... 22222222 Cryptogramma crispa hestespreng 2. . 222222222222. . Cynosurus cristatus kamgras Cystopteris fragilis skjørlok .22...... 2 2 2 2 2 22-2 2-.22 Dactylis glomerata hundegras 222. . .22222222222 Dactylorhiza fuchsii skogmarihand . . . . . 22. . . 222 . . Dactylorhiza maculata flekkmarihand 222222222222222. . Danthonia decumbens knegras .222.2.2.22222212 Dentaria bulbifera tannrot 1 Deschampsia alpina fjellbunke .2 .2 .2 .2212.2..2 22 2 22.2222.2 22222 2 Deschampsia cespitosa sølvbunke Deschampsia flexuosa smyle 22222222222222222 Digitalis purpurea revebjelle 2222222222222. 2. 2 Diphasium alpinum fjelljamne 1.. 22222. 222. 2. 2. Draba norvegica bergrublom Drosera anglica smalsoldogg .2.2.2.2.2.2•..2222221.1. . . Drosera intermedia dikesoldogg • • Drosera rotundifolia rundsoldogg 22222222222222. 2. Dryas octopetala reinrose Dryopteris carthusiana broddtelg 221.222222222222 Dryopteris dilatata geittelg Dryopteris expansa sauetelg 2222.222222222222 Dryopteris filix-mas ormetelg 22222222222222222 Dryopteris pseudomas raggtelg 2.2...1..11.2.... Empetrum spp. krekling 22222222222222222 Epilobium alsinifolium kildemjølke ...... 1....1...2.

HHHHHRHHRRRRHRHHH 18795536614322411 21

Epilobium anagallidifolium dvergmjølke 2 222. 2.2. Epilobium angustifolium geitrams • . 22222. .22222222 Epilobium collinum bergm jølke .22.. 22. 2222. 2.22 Epilobium hornemannii setermjølke .2 ..... 222.2.22 Epilobium lactiflorum kvitmjølke 1.. 2.. 2.. 1... 222. Epilobium montanum krattmjølke 22222222222222222 Epilobium palustre myrmjølke 222.. 222222222. 22 Epipactis atrorubens rødflangre 1 Epipactis helleborine breiflangre 1 ...... 1 . . . 1 . . . Equisetum arvense åkersnelle • 2.... 22.... 2. 222 Equisetum fluviatile elvesnelle 222.. 2. 22222. 2. 2. Equisetum hyemale skavgras 1 Equisetum palustre myrsnelle 2 Equisetum pratense engsnelle .2...... 222 Equisetum sylvaticum skogsnelle 222.2222222222222 Equisetum variegatum fjellsnelle 1 Erica cinerea purpurlyng 2 ...... Erica tetralix poselyng 222.2222222222.. Erigeron borealis fjellbakkestjerne . 1 . . . 1 . . 1 . Erigeron eriocephalus ullbakkestjerne ...... 1. Eriophorum angustifolium duskull 222.222222222222. Eriophorum latifolium breiull 1.1 1 Eriophorum scheuchzeri snøull Eriophorum vaginatum torvull 22222222222222222 Euphrasia spp. øyentrøstarter 22222222222222222 Fagus sylvatica bøk Festuca altissima skogsvingel Festuca ovina sauesvingel .22.2..2.22. Festuca rubra rødsvingel 22222222222222222 Festuca vivipara geitsvingel 22222222222222222 Filipendula ulmaria mjødurt 22222222222222222 Fragaria vesca mark jordbær 22222222222222.22 Frangula alnus trollhegg 2222.2.222.2.2..2 Fraxinus excelsior ask 2222.222222222222 Galeopsis bifida vrangdå 22222.2.222222222 Galeopsis tetrahit kvassdå 2222222222222222. Galium boreale kvitmaure 2 2 Galium odoratum myske 2.22. 2.2.2...2.2 Galium palustre myrmaure .22. 222.2.. 222 Galium saxatile kystmaure 222222222222222... Galium uliginosum sumpmaure .... 2..22.22..2. Galium verum gulmaure .1 ...... 22 Gentiana nivalis snøsøte 2 Gentiana purpurea søterot 2.122. 11222 Geranium robertianum stankstorkenebb 22222222222222222 Geranium sylvaticum skogstorkenebb 22222222222222222 Geum rivale enghumleblom 222..22222222222. Geum urbanum kratthumleblom 2222..222.2222222 Glyceria fluitans mannasøtgras 222..2.2.. . . Gnaphalium norvegicum setergråurt • Gnaphalium supinum dverggräurt . 2 2 222. 2. 2. Gnaphalium sylvaticum skoggråurt • . . 2.2..22222.2.2 Gnaphalium uliginosum åkergråurt .2 Goodyera repens knerot 1 Gymnadenia conopsea brudespore .. 1.... 1 ...... 11

Gymnocarpium dryopteris fugletelg 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Hedera helix bergflette Hieracium spp. s1væver 2 2. 2. 22. 2 2 2 2. 2 22. . Hierochloë odorata marigras Holcus lanatus englodnegras Holcus mollis krattlodnegras 2 2. 2 2. 2 2. 2. 2. . 2 2 Huperzia selago lusegras 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Hymenophyllum wilsonii hinnebregne 1 ...... 1 1 . 1 . . . . Hypericum maculatum firkantperikum 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Hypericum perforatum prikkperikum 2 .1 2. 1 . . 1 . 1 Hypericum pulchrum fagerperikum Hypochoeris radicata kystgrisøre 2 2 2 Impatiens noli-tangere springfrø . 2 2 2 Isoetes spp. brasmegras 2.... 2.. 22.. 2 Juncus alpinoarticulatus skogsiv . 1... 2.. 22. 2..... Juncus articulatus ryllsiv 222. . 2 . 2 2 2 . . 2 . 2 2 . Juncus bufonius paddesiv . 2 2 . . 2 2 2 . . . 2 2 . 2 . 2 Juncus bulbosus krypsiv 222. . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 . . Juncus castaneus kastanjesiv . . . . 1 . Juncus conglomeratus knappsiv 2... 2 222 . 2 2 2. . 22. . . . Juncus effusus lyssiv . 2 2 . 2 2 2 . 2 . . 2 . 2 . Juncus filiformis trådsiv . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2. Juncus stygius nøkkesiv Juncus squarrosus heisiv 2.... 2 . 2 2-..2 2 2 2-.2 2 Juncus trifidus rabbesiv 2 2 . 2 2 . . 2. 2 2 2 2 2 2 2 Juncus triglumis trillingsiv Juniperus communis einer Knautia arvensis rødknapp . 2 2 2 2 Lapsana communis haremat . 2 2 . . . 2 ...... 2 . 2 Lathyrus pratensis gulskolm 2. 2 1 2 Lathyrus vernus vårerteknapp Leontodon autumnalis følblom 2...... 2 2 2 2 2 2-...... 2 2 2 2 2 2 2 Leontodon hispidus lodnefølblom 2 Leucanthemum vulgare prestekrage . 2.... 2 ..... 2. 2 Leucorchis albida kvitkurie 1 Linaria vulgaris lintorskemunn . 2. . 2. 2 2. 2. 2 2 2 2 Linnaea borealis linnea 22. 2.. 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Linum catharticum villin 1 1 Listera cordata småtveblad . 2 2. 2 2. 2 2 2 2 Listera ovata stortveblad 1 Lobelia dortmanna botnegras 2. 2. . 2. 2 2 2. 2. Loiseleuria procumbens greplyng 2 2 . 2 22 2 22. 2 2 2 22. . 2 . Lonicera periclymenum vivendel 2. 2. . . 1111 2 2 1 2 . . Lotus corniculatus tiriltunge 2 2 2 2 . . . . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Luzula arcuata buefrytle 1 2 Luzula campestris markfrytle . 2. . 2. 1... 2. Luzula frigida seterfrytle 2 . 2.. 2 . 2 2 . 22. . Luzula multiflora engfrytle 22. 2 2 2 2 2 2 2 22. 2 2 2 2 2 2 Luzula pilosa hårfrytle 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Luzula spicata aksfrytle 2 2 . 2 2 2 2 2 2 2 2 Luzula sudetica myrfrytle . . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 . Luzula sylvatica storfrytle 2 22. 2 2 2 2 2 2. 2. 2. . Lychnis alpina fjelltjæreblom 1 Lychnis flos-cuculi hanekam 2. 2.... 2.. 2. 2.. . . Lychnis viscaria vanlig tjæreblom 1 1 2

Lycopodiella inundata myrkrå.kefot Lycopodium annotinum stri kråkefot 2.1. 222 .. 2 Lycopodium clavatum myk kråkefot 22.. 2222222222.. 2 Lysimachia nemorum skogfredløs 1 ...... Lysimachia thyrsiflora gulldusk 2 Maianthemum bifolium maiblom 2222...... 2 2 2 2 2 2 2 22222. . . 2. 2. Matteuccia struthiopteris strutseving . 2. 22 1 222222 Melampyrum pratense stormarim jelle 22222222222222222. . . Melampyrum sylvaticum småmarimjelle . . . 222222222 . 2222 Melica nutans hengeaks 2.222222222222222 Mentha aquatica vassmynte . Mentha arvensis åkermynte Menyanthes trifoliata bukkeblad ...... Milium effusum myskegras ... 2.... 2. 2. 222 Moehringia trinervia maurarve .1 i . Molinia caerulea blå.topp 222222. —...... 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Montia fontana kildeurt . .. . 2 . 22 . 222 Mycelis muralis skogsalat 222.. 2222222222.. . . 2 Myosotis arvensis åkerminneblom 2222. . 2222 . .222 Myosotis baltica bueminneblom . 1 . . . Myosotis decumbens fjellminneblom .. 2 2 . Myosotis scorpioides engminneblom 1 Myrica gale pors 2 22 Myriophyllum alterniflorum tusenblad . 2 . . . . . Nardus stricta finnsk jegg 2222222222. . . 222. . 2 . 2. Narthecium ossifragum rome 2 . 2222222222222 . Nuphar lutea gul nøkkerose 2 Nuphar pumila soleinøkkerose 2 222 Nymphaea sp. nøkkerose 2. 2 Orchis mascula vårmarihand . 1 . . 1 . . 11 Origanum vulgare kung ...... 2 . 2 . . Orthilia secunda nikkevintergrønn 2. 2. 22 . 2222222222 Oxalis acetosella gaukesyre 22222222222222222 Oxycoccus microcarpus småtranebær . 22 . 222222 . 22 . . Oxyria digyna fjellsyre . 222.. 2222222222. Paris quadrifolia firblad . .2 ...... 2 . 222 Parnassia palustris jåblom 2 2 22 Pedicularis palustris vanlig myrklegg 2 22 . . . . Pedicularis sylvatica kystmyrklegg 2. 2 . . . . 122 Phalaris arundinacea strandrør 22222. . 22.. 22222 Phleum alpinum fjelltimotei . 2 2 2222222 Phleum pratense timotei ... 2.. 22. 22. 2 Phyllodoce caerulea blålyng . Pimpinella saxifraga gjeldkarve 2... . 2.22222.. . 2. . 22.. 22. 2222 2. 2 Pinguicula vulgaris vanlig tettegras 22222222222222222. Pinus sylvestris furu 22222222222222122 Plantago lanceolata smalkjempe 22222 . 22222222222 Plantago major groblad 222 . 2222222222222 Platanthera bifolia vanlig nattfiol 11 . . 1 . . . Platanthera chlorantha grov nattfiol 1 ...... Poa alpina fjellrapp . . 22222. Poa annua tunrapp 2222222...... 2 22222222 Poa flexuosa mjukrapp 2 22 . Poa glauca blårapp . 2 . 2 . 22222222 Poa nemoralis lundrapp . 2222222. . . . 22222222

Poa pratensis engrappmarkrapp 2 222.... 2 2 2 2....2 . 2 2.2 22.2 2 . . . .222 Poa trivialis Polygala serpyllifolia kystblåfjær 2. 2 2 Polygala vulgaris storblåfjær 2. 2 2 2 2 2. . Polygonatum odoratum kantkonvall 1 Polygonatum verticillatum kranskonvall 1 . 2 2. 2 2. . 2. . 2 2 2. 2 Polygonum viviparum harerug 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Polypodium vulgare sisselrot 2 2 2 . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Polystichum aculeatum falkbregne . 1 ...... Polystichum braunii junkerbregne . 2 2 2 . 2 2 2 2 2 2 2 1 2 2 1 2 Polystichum lonchitis taggbregne . 222... 22... 22... Populus tremula osp 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Potamogeton alpinus rusttjønnaks . 1 Potamogeton natans vanlig tjønnaks 2 . 2 2 2 2 Potamogeton polygonifolius kysttjønnaks 2 Potentilla argentea sølvmure . 2 2 2 Potentilla crantzii flekkmure ... 2. , 21... 1 22 Potentilla erecta tepperot 2 2 2 2 2 .222 . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Potentilla palustris myrhatt 222 2 2 2 . 2 . 2 2 Primula vulgaris kusymre Prunella vulgaris blåkoll 22 2 2. 2. 2. 2. 2 2 2 2 2 2. 2. « 2 Prunus avium søtkirsebær Prunus padus hegg 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Pteridium aquilinum einstape 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Pyrola chlorantha furuvintergrønn 1 Pyrola media klokkevintergrønn . . 2 ...... Pyrola minor perlevintergrønn 2. 2 2. 2. 2 2 2 2 2 . 2 2 2 2 Quercus spp. eik 2 2 . 1 . . 2 2 1 2 2 . 2 2 . 2 2 Ranunculus acris engsoleie 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Ranunculus auricomus nyresoleie 2 2 2. . . . 2 ...... 2 . 2 Ranunculus ficaria vårkål 2 2 Ranunculus flammula grøftesoleie 2. 2... 12. 2.... 2.. Ranunculus glacialis issoleie 2 Ranunculus platanifolius kvitsoleie ..... 2.. 11.. 222. Ranunculus pygmaeus dvergsoleie Ranunculus repens krypsoleie 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Ranunculus reptans evjesoleie 2.2 ...... 2 . . 2. . . . Rhinanthus minor småengkall 2 2 2 . . 2 . . 2 2 2 2 2 2 2 2 Rhynchospora alba kvitmyrak . 1 . . . 1 ...... Ribes spicatum rips . 2. 222, 2...... 2 Roegneria canina hundekveke . 222. 2. 222222222 2 Rosa sp. roser 2 2 2 2 2 2 2 . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Rubus caesius blåbjørnebær Rubus chamaemorus molte 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 . 2 2 Rubus idaeus bringebær 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Rubus nessensis skogbjørnebær . 2. . 2. . . 2 2. 2. . 2 Rubus saxatilis teiebær 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Rubus sp. bjørnebær . 1. 1... 1.... Rumex acetosa engsyre 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Rumex acetosella småsyre 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Sagina nodosa knopparve . 2 Sagina procumbens tunarve . 2 2 2 . 2 . 2 2 2 . . 2 . 2 . 2 Sagina saginoides seterarve Salix aurita ørevier 222. 22222222222. . Salix caprea selje 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2

Salix glauca sølvvier . 2 . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Salix hastata bleikvier Salix herbacea musøre .1 .2 .1 .2 2 .2 / .2 ...... 22 2 2 2 2 2 2. Salix lanata ullvier . . . 0 . . . . 2 . 2 . Salix lapponum lappvier . .2 .2 .2 .2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2

Salix myrsinites myrtevier O 0 0 O ...... O . 2 . Salix nigricans/phyllicifolia svart/grønnvier 2 2. . 2 2. 2 2 2 2 Salix repens krypvier 2. 2. . 2. . 2 2 2 2 2 2.2. . Salix reticulata rynkevier 1 2 1 Sambucus niger svarthyll 2 Sanicula europaea sanikel 2

Satureja vulgaris kransmynte 2 2 . . 0 D • • i 0 • • * 2 Saussurea alpina fjelltistel 2.. 2 . 2.. 2 2 2 2 2 2 2 22. 2 . Saxifraga aizoides gulsildre 2 2 2 . . . . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Saxifraga cernua knoppsildre ...... Saxifraga cespitosa tuesildre 2.. .1 2. . Saxifraga cotyledon bergfrue .. 2.. 2. 2. 2. 2222. 2 Saxifraga nivalis snøsildre ...... 1 . 2. Saxifraga oppositifolia rødsildre . . 2. . . . . 2 1 2 ... 1 1 222 . . Saxifraga rivularis bekkesildre Saxifraga stellaris stjernesildre 2.. 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Scheuchzeria palustris sivblom . 1. 1. .1.11... Scirpus cespitosus bjønnskjegg 22.. . 2 22 . 2 222 . . 2 2 2 2 2 2 . S. cesp. ssp. germanicus kystbjønnsk jegg 2. 2. . 2 2. 2 2 2 2 2 2. . Scirpus hudsonianus sveltull . .1 ...... 1.

Scirpus sylvaticus skogsivaks • i •0 • 0 00•O 0009 0 O Scrophularia nodosa brunrot 2 2 2 2 . . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 . 2 Scutellaria galericulata skjoldbærer ...... 2.. 2... 2.. Sedum acre bitterbergknapp . 2. . . . 2.. 2 ...... Sedum anglicum kystbergknapp . 2 2 2. Sedum annuum småbergknapp .1 22.2 .2 2. .2 .2 .2 .2 22.2 .2 2222 22 22 22 Sedum rosea rosenrot Sedum telephium smørbukk . 2 0 . . . . . 2 2 1 . . 1 . . Selaginella selaginoides dvergjamne 2 . 2 . . . . 2 2 2 2 2 . 2 . 2 .

Sibbaldia procumbens trefingerurt 0 00 2 ..... 2 2 2 2 2 2 2 2 Silene acaulis fjellsmelle 1 . . 2. 2. 2 2 2 Silene dioica rød jonsokblom 222. . 2 2 22222. . . . 2 22. 2 2 2 2 Silene rupestris småsmelle 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Silene vulgaris engsmelle 2 2 . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Solidago virgaurea gullris 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Sorbus aucuparia rogn 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Sorbus hybrida rognasal 22.2 ...... Sorbus rupicola sølvasal • . 1 ...... Sparganium angustifolium flotgras 2 2 2 . 2 2 . 2 2 2 2 . 2 2 2 . . Sparganium minimum småpiggknopp 1 Stachys palustris åkersvinerot Stachys sylvatica skogsvinerot : 2 ... 2 2 : 2. 2.. 222. . ... 2 2222 1 .2 2 Stellaria alsine bekkestjerneblom .. 2. 2... 2. . . . .2.. Stellaria calycantha fjellstjerneblom Stellaria graminea grasstjerneblom 2.'. 2 2 2 2 ..2 2 2 2°.i 2 .2 2.12. 2 2 2 2 Stellaria longifolia rustjerneblom . . 2. . . 2 . . 0 . . 2 Stellaria nemorum skogstjerneblom . . 2 2. 2 22.. . 2 2 2 2 222. . 2 Subularia aquatica sylblad Succisa pratensis blåknapp 2 2 2 2 2 2 2 .2 2 2222222 . . ' . 2 2 . Taraxacum sp. løvetann . 222 2 2

Taxus baccata barlind Thalictrum alpinum fjellfrøstjerne 2..1 2 2 ...... 2 1 . 2. Thalictrum minus kystfrøstjerne Thelypteris limbosperma smørtelg 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 1 2 Thelypteris phegopteris hengeving 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Tilia cordata lind .22 .. . . 2 2 2 . . .2 Tof ieldia pusilla bjønnbrodd . 1 . . 22. 2.. 22. 2 . 2 . 2 . Torilis japonica rødkjeks Trientalis europaea skogstjerne 2. 22.1 2 ..... 2 2 2 2 2. ...2 2 2 Trifolium hybridum alsikekløver 2 .. .. . 2 Trifolium pratense engkløver 22. 2 2. 222222. . . . . 2 Trifolium repens kvitkløver 2 2 2 2 . . 2 2 2 . 2 2 2 2 2 2 2 Triglochin palustre myrsaulauk . 1 ..... 1 . 1 ..... Tussilago farfara hestehov . 22...... 2 2. Ulmus glabra alm 2 2 . . 222. . 2 2 2 2 2 2 Urtica dioica brennenesle 222. . 2 2 2 2 2 2 2 22 2 2 2 2 2 Utricularia intermedia gytjeblærerot 1 Utricularia minor småblærerot Vaccinium myrtillus blåbær 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 22222. . . . . Vaccinium uliginosum blokkebær 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Vacc inium vitis-idaea tyttebær 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Vahlodea atropurpurea rypebunke . . 2 . 2. Valeriana sambucifolia vendelrot 22222222...... 2 2 2 2 2 Verbascum thapsus filtkongslys . 2 1 ...... 2 Veronica alpina fjellveronika . 2 . . 2 2 1 2 2. 2 2 2. Veronica chamaedrys tveskjeggveronika 222. . . 2 2 2 2 22 2 2 2 2 2 2 2 Veronica fruticans bergveronika 1...... 1... 1. 12 Veronica officinalis legeveronika 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Veronica serpyllifolia snauveronika 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Viburnum opulus krossved 2222. 1... 22.. 2 Vicia cracca fuglevikke 2 2 2 . . . . 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Vicia sepium gjerdevikke 2222 . . 2 2 2 2 2 2 . 2 2 . 2 Vicia sylvatica skogvikke . 2 2 ..... 2 . . . . 2. 2 Viola canina lifiol 2222 2 2 2 2 2 . 2 Viola epipsila stor myrfiol 1 Viola mirabilis krattfiol 1 Viola montana engfiol .2... 2... 222. 2. 22 Viola palustris myrfiol 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 Viola riviniana skogfiol 2. 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2 2

Viola tricolor stemorsblomst G • • • 111 • • • • Woodsia alpina fjell-lodnebregne ...... 2 . . Woodsia ilvensis lodnebregne 2 2 2 2 . 2 2 . . 2 2 2 2 2 . 22

Fagrapport for Verneplan IV

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) Arvid Odland Lingvangselv Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Suldal

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet middels Vegetasjonens diversitet stor Regional representativitet - middels Sjeldenhet middels Grad av uberørthet stor

Sammendrag/konklusjon Antallet karplanter i området ligger rundt middelet for vassdrag regionen. Floraen består vesentlig av arter som en kan forvente denne delen av Vestlandet, men det er gjort plantegeografisk interessante funn. Deltaene ved Kvannvatnet representerer en naturtype som sjeldent finnes så godt utviklet som her. Deltaene er trolig avsatt under isavsmeltningen; etter at isen forsvant har det utviklet seg et tett vegetasjonsdekke. Forekomsten av kalkkrevende vegetasjonstyper har også botanisk verdi, da slike ikke er vanlige i fjellområdene i regionen. De forholdsvis store bestandene med edelløvskog nederst i vassdraget har også verdi. De vegetasjonstyper og vegetasjonsregioner en forventer å finne er representert, og vassdraget har typeverdi for denne delen av Vestlandet. I forhold til nabovassdragene har flora og vegetasjon stor diversitet. Meget stor verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) 037.11Z Arvid Odland Malldalselva Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Sauda

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet middels Vegetasjonens diversitet middels Regional representativitet middels Sjeldenhet liten Grad av uberørthet middels

Sammendrag/konklusjon

Antall karplanter i området ligger noe under middels for et vassdrag i denne regionen. Floraen består vesentlig av arter som en kan forvente å finne i denne delen av Vestlandet. Det er ikke registrert spesielt sjeldne natur- eller vegetasjonstyper. Lavlandet og de alpine regionene er lite representert, og typeverdien til vassdraget er begrenset. I forhold til nabovassdragene Tengesdal og Lingvang har flora og vegetasjon liten diversitet. Vassdraget er relativt representativt og moderat kulturpåvirket. Stor verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) uten nummer Arvid Odland Nordalsåna Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Suldal

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet liten Vegetasjonens diversitet liten Regional representativitet middels Sjeldenhet liten Grad av uberørthet stor

Sammendrag/konklusjon

Antall karplanter er noe under middels for et vassdrag i denne regionen. Floraen består av arter som en kan forvente å finne i denne delen av Vestlandet. Fjell- og lavlandselementer er spesielt lite representert. Det er ikke registrert spesielt sjeldne natur- eller vegetasjonstyper. Områdets verdi ligger vesentlig i liten kulturpåvirkning. Bjørk- og furuskogene, spesielt rundt Norddalsvatnet og innover dalføret har stor referanseverdi. Ved Norddalsvatnet finnes dessuten velutviklet vann- og strandvegetasjon i tilknytning til intermediære myrer. Lavlandet og de alpine regionene er dårlig representert og vegetasjonen i lavlandet viser liten diversitet; typeverdien er derfor begrenset. Middels verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) 036.3Z Arvid Odland Tengesdalselv Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Suldal

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Sammendrag/konklusjon

Antall karplanter representerer omtrent middelet for et vassdrag i denne regionen. Floraen består vesentlig av arter som en kan forvente å finne i denne delen av Vestlandet, men det er også gjort noen plantegeografisk interessante funn. Bortsett fra rikmyrer er det ikke registrert spesielt sjeldne natur- eller vegetasjonstyper.

Forventede vegetasjonsregioner er representert, og vassdraget har typeverdi for denne delen av Vestlandet. I forhold til nabovassdraget Lingvangselv har imidlertid flora og vegetasjon lav diversitet. Middels verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) 035.JZ Arvid Odland Hålandselva Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Suldal

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet liten Vegetasjonens diversitet liten Regional representativitet middels Sjeldenhet liten Grad av uberørthet middels

Sammendrag/konklusjon

Artsantallet ligger rundt middels for vassdrag i denne regionen. Floraen består vesentlig av arter som forventes å finnes i denne delen av Vestlandet, men en del funn har plantegeografisk interesse. Det er ikke registrert spesielt sjeldne natur- eller vegetasjonstyper i nedslagsfeltet. Lavlandet og de alpine regionene er lite representert; typeverdien til vassdraget er begrenset.

I forhold til nabovassdraget Nordalsåna har flora og vegetasjon større diversitet, og spesielt er forekomsten av rikere vegetasjonstyper øverst i skogssonen av interesse. Men Hålandselva er mer kulturpåvirket, noe som i denne sammenheng må tillegges større vekt. Liten verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) 037.1Z Arvid Odland Sagåi Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Sauda

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet middels Vegetasjonens diversitet liten Regional representativitet middels Sjeldenhet liten Grad av uberørthet liten

Sammendrag/konklusjon

Antallet karplanter i området ligger noe under middels for et vassdrag i denne regionen. Floraen består vesentlig av arter som en kan forvente å finne i denne delen av Vestlandet. Det er ikke registrert spesielt sjeldne natur- eller vegetasjonstyper. Lavlandet og alpine regioner er dårlig representert, og typeverdien til vassdraget er begrenset. I forhold til nabovassdragene har flora og vegetasjon liten diversitet. Vass- draget er sterkt kulturpåvirket i de nedre delene. Liten verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) 044.513 Arvid Odland Røydlandselv Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Stord/Fitjar

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet middels Vegetasjonens diversitet middels Regional representativitet stor Sjeldenhet middels Grad av uberørthet middels

Sammendrag/konklusjon

Det ble registrert 230 arter karplanter; dette representerer trolig noe over middels for et vassdrag i denne regionen.

Det er ikke registrert noen arter, vegetasjons- eller naturtyper som kan karakteriseres som sjeldne.

Vassdragets verdi ligger vesentlig i dets beliggenhet. Kystvass- drag er meget sparsomt representert i verneplaner så langt. Nedslagsfeltet inneholder de fleste arter og vegetasjonstyper en kan forvente å finne i regionen, og det har derfor stor typeverdi for denne delen av Vestlandet. Kulturpåvirkningen er stor de nedre delene av vassdraget. I de høyereliggende delene er det få inngrep, men vegetasjonen er sterkt påvirket av beite. Meget stor verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) uten nummer Arvid Odland Æneselvi Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Kvinnherad

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet middels Vegetasjonens diversitet stor Regional representativitet middels Sjeldenhet stor Grad av uberørthet middels

Sammendrag/konklusj on

Florstisk og vegetasjonsmessig relativt variert, men har overveiende fattige vegetasjonstyper. Fin landskapsmessig kontrast mellom elvesletta og dalsidene, spesielt den vestre (Taklia) der det er utviklet gode og karakteristiske vegetasjonssoner- inger fra sørboreal til lavalpin region. Moderat påvirket av inngrep, men stedvis sterkt beitepåvirket. Meget stor verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) 047.3Z Arvid Odland Storelvi Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Jondal

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet stor Vegetasjonens diversitet stor Regional representativitet stor Sjeldenhet middels Grad av uberørthet middels

Sammendrag/konklusjon

Artsrikt og variert område med både rike og fattige vegetasjonstyper. Inneholder mange elementer som er karakteristiske for områdene rundt Folgefonni; har typeverdi. Fin sonering fra nemoral til høyalpin/nival region. Moderat kulturpåvirket i øvre del. Meget stor verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) 046.3Z Arvid Odland Bondhuselvo Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Kvinnherad

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet stor Vegetasjonens diversitet middels Regional representativitet liten Sjeldenhet stor Grad av uberørthet middels

Sammendrag/konklusj on

Artsrikt og produktivt område helt dominert av løvskog. Skiller seg sterkt fra nabovassdragene og har derfor liten typeverdi. Nedre deler sterkt, øvre deler moderat/lite kulturpåvirket. Stor verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) uten nummer Arvid Odland Mosneselva Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Etne

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet-frodighet liten Vegetasjonens diversitet middels Regional representativitet middels Sjeldenhet middels Grad av uberørthet stor

Sammendrag/konklusjon Artsantallet i vassdraget ligger rundt middels for denne regionen. Det er ikke registrert spesielt sjeldne arter. Mosneselva er noe spesiell fordi den er brepåvirket, og har sterke vekslinger i vannføring og flere effekter av erosjon og sedimentasjon. I de indre delene av Sandvikevatnet er det bygget opp et delta av breelvmateriale avsatt i vann (sandur), med vegetasjonstyper på ulike substrat og ulike suksesjonsstadier. Generelt sett virker området lite aktivt, elveløpet er mer eller mindre stabilt, og vegetasjonen er kommet langt i suksesjonen. Slike områder finnes det lite av rundt Folgefonni, og de har derfor naturfaglig verdi.

Som typevassdrag for regionen har vassdraget mindre verdi fordi vegetasjonen i lavlandet viser liten diversitet. Stor verneverdi, ikke minst pga. liten kulturpåvirkning.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) 045.4Z Arvid Odland Hattebergvassdraget Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Kvinnherad

Institusjon Norsk institutt Dato S ign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Sammendrag/konklusj on

Det er ikke registrert noen vegetasjons- eller naturtyper som kan karakteriseres som sjeldne. Det er heller ikke registrert noen sjeldne eller truete karplanter. Antall karplanter som er registrert ligger rundt middelet for et vassdrag i denne regionen. Vassdraget inneholder de fleste vegetasjons- og naturtyper en kan forvente å finne i denne regionen og det har derfor verdi som typevassdrag.

Nedslagsfeltet er til dels sterkt kulturpåvirket, og referanseverdien er derfor liten, spesielt i lavlandet. Middels verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) uten nummer Arvid Odland Kvitno Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Ullensvang/Odda

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Sammendrag/konklusjon

Lite vassdrag med skarp gradient fra sørboreal til nival region. Relativt artsfattig og lavproduktivt, men med typer som er vanlige i og karakteristiske for regionen. Moderat kulturpåvirket. Middels verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) uten nummer Arvid Odland Furebergselvi Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Kvinnherad

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet liten Vegetasjonens diversitet liten Regional representativitet liten Sjeldenhet liten Grad av uberørthet middels

Sammendrag/konklusjon

Fossen nederst i vassdraget og vegetasjonen knyttet til denne utgjør en noe spesiell naturtype. Området er imidlertid sterkt påvirket av veibygiging, men det finnes fragmenter av fosseengvegetasjon.

Artsfattig område. Det er ikke registrert arter, natur- eller vegetasjonstyper som kan karakteriseres som sjeldne. Vass- draget har liten verdi som typevassdrag for regionen.

I de undersøkte delene er det ikke registrert noen vegetasjons- eller naturtyper som indikerer brepåvirkning.

De sør-østlige delene av nedslagsfeltet ligger innenfor et verneforslag til furuskogsreservat. Alt i alt liten verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) uten nummer Arvid Odland Døgro Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Ulvik

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet liten Vegetasjonens diversitet liten Regional representativitet middels Sjeldenhet liten Grad av uberørthet stor

Sammendrag/konklusjon

Artsfattig og lavproduktivt område med vegetasjonstyper som er vanlige i de deler av regionen som har fattige bergarter. Vassdraget har en rekke fosse-enger. Lite tilgjengelig område som er lite kulturpåvirket. Middels til stor verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) uten nummer Arvid Odland Erdalselvi Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Eidfjord/Ullensvang

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Sammendrag/konklusjon

Florstisk middelsrikt, med botanisk interessantante områder i fjellet. Flere kalkkrevende, til dels sjeldne arter i de sørlige fjellene. Bortsett fra rike fjellsamfunn er det ikke funnet noen sjeldne natur- eller vegetasjonstyper. De flate elvestrekningene med tette vierkratt og meandre har også verneverdi.

Vassdraget har typeverdi for regionen, men låglandssonen er lite representert. Stor verneverdi, men Erlandselva er omgitt av varig vernete vassdrag og Hardangervidda nasjonalpark, og de fleste av elementene i nedslagsfeltet er derfor vernemessig ivaretatt.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) uten nummer Arvid Odland Bjotveitelvi Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Ullensvang

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet stor Vegetasjonens diversitet middels Regional representativitet middels Sjeldenhet middels Grad av uberørthet middels

Sammendrag/konklusjon

Relativt artsrikt og variert område med stort innslag av rik løvskog/edelløvskog. Har typeverdi for de rikere delene av grunnfjellsområdene i indre Hardanger. Sterkt kulturpåvirket nedre deler. Middels verneverdi.

Tittel Ant. sider Objekt nr Botaniske undersøkelser i Rogaland og Hordaland

Medarbeider Vassdrag (nr/navn) 053.7Z Arvid Odland Femangerelv Eli Fremstad

Fagfelt Kommune Botanikk Fusa/Kvam

Institusjon Norsk institutt Dato Sign for naturforskning (NINA) 31.12.1989

Verdikriterier Bedømmelse (tredelt skala) Vegetasjonens produktivitet/frodighet middels Vegetasjonens diversitet stor Regional representativitet stor Sjeldenhet stor Grad av uberørthet stor

Sammendrag/konklusjon

Artsrikt område med slående kontrast mellom fattige og middels- rike furuskoger, gråor-hasselbestander og edelløvskog. Typene er representative for regionen, men området inneholder også en del typer som ikke er så vanlige i regionen. Lite kulturpåvirk- et. Meget stor verneverdi.