Hjem til bøkene Hvis du, som jeg, en reisende en vinterdag Fakultet for humaniora og utdanningsvitenskap Master i faglitterær skriving Mari Kildahl Juni 2015 1 INNHOLD Forord…………………………………………………………………………………………..3 Del I: Hjem til bøkene - Hvis du, som jeg, en reisende en vinterdag I.………………………………………………………………………………………………..6 BERLIN: Grønt som i løvens tid ……………………………………………………….........11 II………………………………………………………………………………………………20 KRAKOW: Med utsikt til landet som ikke lenger er…………………………………………28 III……………………………………………………………………………………………...37 PARIS: Da den gamle bokhandleren lå til sengs og så seg selv i Idioten…………………….47 IV……………………………………………………………………………………………..62 BATH: Der en bok får sin sang er en ny tid på gang…………………………………………74 V………………………………………………………………………………………………82 OSLO: Det fins et sted – fra Gallia til doktorens kontor……………………………………..88 VI……………………………………………………………………………………………..97 Litteraturliste………………………………………………………………………………...105 Sluttnoter…………………………………………………………………………………….108 Del II: Fagartikkel Innledning…………………………………………………………………………………..113 Masteroppgaven som bokmanus……………………………………………………………113 For hvem? Om målgruppe og titler…………………………………………………………114 Sjangervalg…………………………………………………………………………………117 Oppbygging…………………………………………………………………………………119 Språket og metaforene………………………………………………………………………121 Kvalitativ utforskning. Om teori og metode………………………………………………..125 Strategiene…………………………………………………………………………………..128 Erkjennelsen og autoetnografien……………………………………………………………132 Litteraturliste………………………………………………………………………………..134 2 Forord Jeg har så lenge jeg kan huske vært glad i bøker. Ikke bare glad i å lese dem, men glad i å se på dem, og lukte dem. Glad i sidene som kvitrer når de er nye og senere tykner og blir gule. Glad i min egen forventning når jeg holder en bok i hendene og ennå ikke vet hva som vil bli meg fortalt. Jeg innbiller meg at jeg også alltid har likt å være omgitt av bøker. Men alltid er nok en overdrivelse, for vi hadde få bøker hjemme da jeg var barn. På biblioteket derimot, og i bokhandelen, der kunne jeg gå meg vill blant alle bokryggene. Hver eneste bok var en mulighet for den som ville ut i verden, og det ville jeg. Det er rundt åtte år siden nå at jeg bestemte meg for å besøke sjeldne, særegne bokhandler i Europa. Jeg ville skrive om dem, mens de fortsatt var der, og planen var å lage en forholdsvis enkel, faktabasert bok med bilder. I løpet av masterstudiet i faglitterær skriving har imidlertid bokprosjektet utviklet seg til å bli noe mye mer. Jeg er blitt utfordret til å bore dypere, både i temaet og i meg selv. Det har vært en krevende og spennende erkjennelsesreise som jeg aldri ville ha vært foruten. Jeg vil spesielt takke min gode veileder Merete Morken Andersen for uvurderlig støtte og kloke innspill underveis. Jeg vil også takke alle de rause og standhaftige bokhandlerne jeg har truffet. En takk for at de tok seg tid til å treffe meg, og en takk for at de tror på det de gjør, og at de fortsatt gjør det de tror på. Uten dem intet manus ved navn Hjem til bøkene, uten dem ingen erkjennelsesreise. Bærum, 15. juni 2015 3 Del I Hjem til bøkene Hvis du, som jeg, en reisende en vinterdag 4 ”Ja, når du tenker etter, vil du helst ha det på denne måten, møte noe du ennå ikke riktig vet hva er.” Italo Calvino, Hvis en reisende en vinternatt ”Jeg kunne ikke la være å tenke at når jeg ved en ren tilfeldighet hadde oppdaget et helt univers i en eneste ukjent bok blant de utallige i denne nekropolen, måtte mange titusener andre ligge der uutforsket, glemt for alltid. Jeg følte meg omgitt av millioner av forlatte sider, av herreløse universer og sjeler, som gikk til bunns i et hav av mørke mens den verdenen som pulserte utenfor disse murene, mistet hukommelsen mer og mer for hver dag uten å merke det selv, og følte seg klokere jo mer den glemte.” Carlos Ruiz Zafón, Vindens skygge 5 I Noen steder er umistelige. Så mister vi dem likevel. Og kanskje er det først da, når vi sitter igjen med tomrommet, og det kjennes sårt og helt feil, for det gjør det jo, kanskje er det først da, når stedet er tapt, at vi ser hva slags sted det var. Kanskje er det først da, at vi forstår hva det er vi har mistet, og at det ikke alene er stedet? Greene’s Bookshop i Dublin må ha vært et slikt umistelig sted, og ikke bare for dublinerne og andre irer. Greene’s var Irlands eldste bokhandel og solgte både nye og antikvariske bøker. Det er vel sånn det helst skal være, at en bokhandel skal selge bøker, mener jeg. Om boka er gammel eller ny, godt brukt eller fersk fra trykkeriet, er i seg selv nokså uinteressant. Alderen sier lite om hva du kan finne inni den, hva boka kan komme til å bety for deg, eller meg, eller andre bokelskere som oss. Greene’s var et krinkelkrokete sted med fyr på peisen og bøker fra gulv til tak, i alle hjørner, i alle rom, og på alle trinn i en vindeltrapp som snodde seg fra den ene etasjen til den andre. I 1940-årene hendte det visstnok at du kunne finne noen av de som jobbet der stående foran peisen i andre etasje med en stekepanne stukket inn i varmen. Betjeningen stekte seg pølser til frokost i grålysningen, men jeg er ganske sikker på at de var klare til å snakke om livet likevel. Livet og litteraturen, ett fett. Det satt vel uansett i dem, og i bøkene. Livet lå og ventet på gulvet i krokene, på trappetrinnene og bordene. Jeg tror ikke det trengtes mer enn et hint, der, den gangen, før du fikk høre om en bok du ikke en gang hadde drømt om at fantes. Som hentet fra en roman av Dickens, sies det. Ser du den for deg? Det gjorde jeg. Greene’s, et møtested for generasjoner av dublinere, leste jeg. Også kjent for sin baldakin av glass, et gjennomskinnelig tak over bordene ute dekket med bunker av bøker. Patrick Kavanagh var en av dem som visstnok ofte sto der ute under glassbaldakinen og plukket bøker, lette etter en skatt ennå ingen andre hadde tatt. Kavanagh, en av Irlands mange store poeter. Irene elsker sine poeter, de er et sjeldent litteraturelskende folk, irene, det er vel også derfor jeg fortsatt tenker på Greene’s. Og på Kavanagh, som døde i 1967 og kanskje gikk og plukket under baldakinen helt fram til sin død, hvem vet, da var han 63 år. Irenes elskede poet Kavanagh skrev helst dikt om hverdagene, om den irske dagen, og den irske natta, og om stedene som er for alle, som Greene’s, med bokbord under en baldakin av glass. 6 Greene’s, et landemerke, leste jeg. Landemerket lå tvers overfor Trinity College, i hjertet av Dublin, i en georgiansk bygning fra slutten av 1700-tallet. Og det var selvsagt en Mister Greene, Mister John Greene, som startet bokhandelen. En dag i 1843. Oscar Wilde bodde en gang på den andre siden av veien og var der visstnok ofte. Også William Butler Yeats og Samuel Beckett, begge nobelprisvinnere i litteratur, var i sin tid kunder. Som hundretusener av andre dublinere, irer og andre folk var det, gjennom 164 år. Planen var en storbytur til Dublin sommeren 2007. Jeg vet ikke om du har det på samme måten, men for meg er en storbytur ingen riktig tur uten et besøk til en bokhandel, og da mener jeg en ekte bokhandel, som Greene’s. Nåja, for å være ærlig, så er vel eksemplet Greene’s i overkant av hva vi kan forvente. For øvrig mener jeg at det gjelder for bokhandelen som for oss mennesker: Skal den være ekte, må den være det den er. Den bør med andre ord selge bøker og ikke rosa elefanter, eller annen nips. En ekte bokhandel er heller ikke invadert av bestselgere, den står ikke der ribbet og kald, repeterer titler, og har ingenting ekstra på lager. Den har snarere alltid mer enn det du tror, bøker ingen før har fortalt deg om. En ekte bokhandel hører dessuten til der den er. Den er ikke en butikk som kunne ha stått hvor som helst. Byer. Bøker. Bokhandler. De tre henger sammen. Og da tenker jeg ikke bare på historien, at boka en gang for lenge siden fant veien inn til byen og bokhandelen. Jeg tenker på hvordan du kan se byen gjennom boka, og siden boka gjennom byen. Og er du heldig og finner en ekte bokhandel i byen, vil du også kunne finne igjen byen i bokhandelen. Greene’s var Dublin, sies det. Min plan var å dra dit i august. Men i mai det året, 2007, ble den grønne døra til Greene’s stengt for godt. Eierne besluttet å gå over til salg på nett. Bøkene, gamle som nye, ble flyttet til et lagerhus i utkanten av byen. Noen av dem, som Captain Cook’s Voyages, var eldre enn bokhandelen selv. Jeg var altså noen få uker for sent ute. Det var ikke bare skuffende, ikke bare irriterende, det var usigelig trist. Jeg hadde hatt et drømmested som bare lå der og ventet. Jeg hadde hatt det så nære, bare noen dager unna, like foran fingertuppene. Og nå var stedet borte, for alltid, og Dublin var ikke lenger Dublin. For i Dublin fantes en grønn dør inn til hjertet av byen, og nå 7 var den døra stengt. Det eneste fornuftige å gjøre, syntes det som, var å droppe hele Dublin- turen. Så det gjorde jeg. Men ikke uten samtidig å gi meg selv en oppgave. Jeg bestemte meg for å finne andre dører, andre sjeldne bokhandler, i andre byer. For min egen skyld, som plaster på såret. Men også for å prøve å finne ut av det, selve fenomenet, altså bokhandelen, den gode, gamle, mens den fortsatt fins. Hva er det med den egentlig, hva er den for et sted? Dersom alle disse bokhandlene i verden en dag er borte, hva er det da som har forsvunnet med dem? Bøkene i bokhandlene selvsagt, men hva mer? Når jeg forsøker å forestille meg en slik ribbet verden, da blir jeg ikke bare lei meg, jeg kjenner en uro, en følelse av å ha blitt forlatt, alene, på leting etter en dør.