Fritz von Dardel: Reise i Norge 1856 NB kilder 7 Nasjonalbiblioteket/bokselskap.no, Oslo 2017 ISBN: 978-82-7965-338-7 (digital utgave, bokselskap.no), 978-82-7965-339-4 (epub), 978-82-7965-340-0 (mobi) Teksten er lastet ned fra bokselskap.no Fritz von Dardel Reise i Norge 1856 (Voyage en Norvège 1856) Ms.fol. 4200 NB kilder 7 Nasjonalbiblioteket/bokselskap.no Oslo 2017 Forord Fritz von Dardel og reiselitteraturen om Karl IV Illustratøren Fritz von Dardel Prinsipper for transkripsjon Voyage en Norvège 1856 (transkripsjon) Om oversettelsen Reise i Norge 1856 (oversettelse) converted by Web2PDFConvert.com Forord Tekstgrunnlaget for denne NB kilder-utgaven er NB Ms.fol. 4200 «Fritz von Dardel: 'Voyage en Norvège 1856'. Dagbok fra en reise i Norge sommeren 1856». Manuskriptet inneholder også over 100 pennetegninger og akvareller, som er tatt med i utgaven. Utgivelsen er basert på en avskrift som François de Dardel – en slektning av manuskriptets forfatter – utførte og forærte til Nasjonalbiblioteket i 2014. Henninge Margrethe Solberg har kollasjonert og gjennomgått transkripsjonen mot originalmanuskriptet. Hun har også oversatt reisedagboken. Utgaven er utstyrt med to innledninger. Forskningsbibliotekar Audun Renolen Aasbø har skrevet om Fritz von Dardel og reiselitteraturen om Karl IV, mens kunsthistoriker Caroline Serck-Hanssen har skrevet om Dardel som illustratør. Karen Arup Seip har lest gjennom manus. Tekstkoding og tilrettelegging for publisering er utført av Ellen Nessheim Wiger. Fritz von Dardel og reiselitteraturen om Karl IV Audun Renolen Aasbø Visekongens norgesreise i 1856 På Christiania-Postens førsteside den 22. mai 1856 kunne man lese et dikt av 1850-årenes fremste norske lyriker, Andreas Munch. Diktet bærer tittelen «Vicekongen i Norge» og handler om hvordan unionskongen Oscar I beskikker sin eldste sønn, kronprins Karl, til å representere kongemakten på den andre siden av Kjølen. I litt forkortet form går strofene som følger: converted by Web2PDFConvert.com Kong Oscar stod paa Stockholms Borg. Hans Tanker vandred' saa vide, Han tænkte paa, med Glæde og Sorg, Hvor nu hans Norge mon lide. Med Glæde, fordi han Norge saae I Blomst, efter Seklers Dvale; Med Sorg, at han ei did kunde gaae Og fæste Bo i dets Dale. […] Han steded' for sit Aasyn at staae Sin Arving, sin Førstefødte: «Min Søn! For mig til Norrig Du gaae At være dets Rigsraads Støtte. Mit andet Jeg, det Bedste jeg har I Dig jeg sender til Norge – Da er det, som om jeg selv der var, Du skal for min kjærlighed borge. […] Og nu er Han kommen med Barn og Viv Mens Vaarsang i Luften klinger Og Norges vaagnende Foraarsliv Dem tusinde Hilsner bringer. Det dufter fra Vang, det blinker fra Sø, Det hvisker fra grønnende Lunde, Det lyder fra hver en Yngling og Mø, Fra Barnets og Oldingens Munde: «Velkommen til Norge, Du Kongesøn, Alt med dine Dyrebare! Gud gjøre her Eders Hjemstavn skjøn' Og eders Dage fuldt klare! Men hva betyr nå den museale tittelen «visekonge»? En visekonge var en ordning nedfelt i Norges grunnlov av november 1814. Loven ga kongen rett til å utnevne enten kronprinsen eller dennes eldste sønn til sin øverste representant i Norge. Om så skjedde, stod visekongen i rang over dem som ellers var monarkens forlengede arm i landet. Innen ordningen ble avviklet ved grunnlovsendring i 1891, fordi dens motstandere mente den gjorde Norge til underlegen part i unionen, hadde tittelen blitt tatt i bruk bare noen få ganger. I converted by Web2PDFConvert.com løpet av de nesten åtti årene ordningen eksisterte, hadde Norge en visekonge i til sammen knappe to år. Den som bekledde vervet lengst var nettopp kronprins Karl, som kunne smykke seg med visekongetittelen mellom somrene 1856 og 1857. I en resolusjon av 7. februar 1856 hadde kong Oscar erklært at «Wår älskelige käre Herr Son H.K.H. Kronprinsen utnämnes härmed till Vice-konung i Vårt Rike Norge, att räknas från den dag, då H.K.H. anländer till Christiania» (Posthumus 1872: 58). Den store dagen opprant altså 21. mai 1856. Da toget tronarvingen med reisefølge inn til Christiania på den nye Hovedbanen, hvor han ble hilst velkommen med store ovasjoner, taler og hoffpoeten Andreas Munchs siterte leilighetsdikt. Det meste av sommeren 1856 gikk med til en lengre norgesreise. Denne hyllingsreisen gikk først med dampskipet «Vidar» langs sørlandskysten til Kristiansand, deretter over land i karjol til Stavanger via Mandal, Lyngdal, Flekkefjord og Egersund. Fra Stavanger kastet de loss og satte kursen mot Bergen med en svipptur innom Hardangerfjorden. Etter noen dager i Hansastaden, hvor visekongen med følge blant annet overvar en forestilling ved Det norske Theater, der en ung og lovende Henrik Ibsen fungerte som sceneinstruktør (på et stykke de opplevde som «temmelig mislykket», som man kan lese i denne utgivelsen), bar det videre inn Sognefjorden, helt inn til Lustrafjorden. Her byttet de igjen ut damp med gamp, og red over fjellet, gjennom Bøverdalen, til Lom. Så tok de seg gjennom Gudbrandsdalen og Romsdalen, der «Vidar» ventet ved Raumas utløp og fraktet følget innom Molde og Kristiansund, før hestene igjen gjorde jobben det siste stykket til Trondheim. Oppholdet i Trøndelag varte i over tre uker, fordi visekongen – som militærets øverstkommanderende – overvar en serie manøvrer på Værnes. Ruta sørover igjen gikk innom Røros og ned igjennom Østerdalen. Fra Eidsvoll tok de toget tilbake til Christiania. Reiselitteraturen om Karl IV Denne ferden ble behørig dekket i dags- og ukeavisene, og den ble gjenstand for enkelte framstillinger også i ettertid. Ja, kronprins Karl kom faktisk til å spille en rolle i en rekke reiseskildringer på denne tida. Mest kjent her til lands er converted by Web2PDFConvert.com utvilsomt A.O. Vinjes Ferdaminni frå sumaren 1860, en av norsk litteraturs mektigste og mest underfundige reisebeskrivelser. Her forteller som kjent Vinje om sin pilegrimsferd til Trondheim da Karl ble kronet til kong Karl IV (eller Karl XV, som han het i Sverige) i Trondheim domkirke – altså Nidarosdomen, som vi helst kaller den i dag. Men samme år som Vinje utgir sitt merkelige Ferdaminni begynner det også å dukke opp flere skildringer av visekongens norgesreise i 1856 rundt om i Europa. Først ut er den franske ukepublikasjonen Le Tour du Monde, et organ for reiseskildringer som utkom mellom 1857 og 1914 (et tidsspenn som dekker den siste store oppdagelsesperioden, fra funnet av Nilens kilder i 1858 til Roald Amundsens erobring av Sydpolen i 1911). I 1861 lot de trykke en rikt illustrert fortelling med tittelen «Voyages dans les états Scandinaves» – reiser i de skandinaviske land – av en viss «M. De Saint-Blaise». I sin reiseepistel forteller denne «Saint-Blaise» om hvordan han kom til å krysse visekonge Karls spor på en tur til Norge i 1856, og at han like gjerne fulgte regenten hakk i hæl gjennom den ovenfor nevnte reiseruta. En bearbeidet versjon av denne franske fortellingen kom i 1862 på trykk i Le Tour du Mondes tyske motstykke, tidsskriftet Globus. Denne gangen uten forfatternavn og med titlene «Ein Ausflug nach Norwegen» og «Streifzüge in Norwegen». Rammefortellingen er her en annen og tilpasset et tysk publikum, men selve norgesreisen med dens rute og hendelser er den samme som i Le Tour du Monde. Også de mange xylografiene fra «Voyages dans les états Scandinaves» gjenbrukes i Globus (de resirkuleres også flere ganger i Illustrerad Tidning på midten av 1860-tallet, en ukeavis som for øvrig i 1863 lot denne «Saint-Blaise» slippe til med noen «Skizzer från Lappland»). Allerede samme år foreligger den tyske varianten i svensk oversettelse i antologien Album för ungdom (1862), med tittelen «En utflygt till Norge». Men fortellingen om visekongens norgesreise ble også publisert i England dette året. Det skjedde i praktverket All Round the World. An Illustrated Record of Voyages, Travels and Adventures in All Parts of the World (1862). Som i de andre oversettelsene endres historien også idet den gjenskapes på engelsk. Fortelleren skygger stadig kronprinsen på hans hyllingsreise i 1856, men teksten converted by Web2PDFConvert.com er nå stilltiende vevd sammen med en annen reiseskildring, nemlig den franske historikeren Paul Riants gjengivelse av en studietur til Norge på slutten av 1850- tallet, «Voyage dans États Scandinaves. Le Télemark et l'évêche de Bergen», også den opprinnelig fra Tour du Monde i 1860. Denne kollasjmetoden innebærer at ikke bare teksten blir en annen – også illustrasjonene fra de to fortellingene vi først finner i Le Tour du Monde står nå om hverandre. Heller ikke denne gangen oppgis noe forfatternavn. Den anonyme engelske utgaven kommer ut på nytt i 1870, i annenutgaven av All Round the World. Slik visekongen i 1856 fartet fra landsdel til landsdel, vandrer også fortellingen om hans ferd fra land til land, fra språk til språk. I årene umiddelbart etter at Karl IV ble kronet til konge i den forholdsvis unge skandinaviske personalunionen, kunne temmelig mange mennesker i det vestlige Europa lese om reisen der han lærte sitt land og folk å kjenne, i en reiseskildring som framfor alt synger tronfølgerens pris. Monarken in spe framstilles som både edel, vakker, skøyeraktig, klok og til alt overmål umåtelig populær hos sine undersåtter. Eller som en starstruck kjøpmann utbryter etter at visekongen har prøvesittet husets sofa, i den versjonen vi her publiserer: «'Dette møbelet er nå en del av historien', sa han, 'og familien min kommer alltid til å holde den [altså: sofaen] i Ære'». Det er ikke urimelig å forstå fortellingen delvis som et slags propagandaskrift, som hadde til hensikt å bygge opp og spre et gunstig bilde av den første svenskfødte Bernadotte-kongen (de to foregående monarkene – Karl Johan og Oscar I – startet begge sin livsbane i Frankrike). En slik tilnærming byr seg ikke mindre fram om vi tar med i betraktningen at denne historien, som først publiseres i Le Tour du Monde og siden lever sitt eget liv på de største europeiske språkene, er forfattet i de innerste sirkler ved kongens hoff, nemlig av kammerherre Fritz von Dardel.